Humbug & Kanari Cupfinalespesial/2005

H &K anari umbug

CUPFINALESPESIAL 2005

LØSSALG KR. 20,-

20 ÅR SIDEN SIST, NOK ER NOK:

CUPEN SKAL HJEM TIL LILLESTRØM! OFFISIELT MEDLEMSBLAD

Humbug & Kanari er KanariFansen Lillestrøms offisielle medlemsblad - eller fanzine, om du vil.

Artikkelforfatter er selv ansvarlig for innholdet i sin egen artikkel.

KFL er en uavhengig organsisasjon, som har som eneste misjon å støtte Lillestrøm Sportsklubb på alle mulige måter. Allikevel forbeholder KFL seg retten til å stille spørsmål ved styre og stell i Sportsklubben der man føler det er nødvendig.

Redaktør: Fritz Bratz Bidragsytere: Petter Wilhelm Olafsson, Vegar Hjermundrud, Daniel Jensen, Kim Henriksen, Patrick Nilsen, Vidar Evje, perta, Ronnie Hallén, Ulf Baadshaug, Jan Jensen, André Krogsæter, Ketil Ramberg, Trond Sørensen,

INNHOLD 02: 03: 04: 06: 10: 12: 14: 15: 16: 18: 22: 26: 28: 36: 38: 39: 40: 42: 45: 46:

REDAKSJONELT BILDEGALLERI ET SKJEVT BLIKK PÅ CUPFINALEN DE SYV FORRIGE TRAKTORFOTBALL VED GLOMMA DRØMMEN OM STRØMMEN SNIPP, SNAPP.... INNE HEVNEN ER SØT 90-TALLETS LILLESTRØM ALLE GODE TING ER TRE TID FOR MIMRING MITT FØRSTE GULL? CUPFINALE! - OVER ALL FORVENTNING LILLESTRØM, CUPEN OG MEG MOTSTANDEREN EVIG OG FOR ALLTID VI SKAL VINNE FOR FANSEN! ENDELIG CUPFINALE TUREN NED MINNENES ALLé

Fotograf: Glenn Slydal Johansen

LEDER

For første gang i historien er Humbug & Kanari ute med et cupfinalespesial.

Vi håper det blir mange flere utgaver i årene som kommer.

I år er det 13 år siden Lillestrøm Sportsklubb sist spilte en finale i NM. Denne anledningen må feires, og feire skal vi! Hele helgen vil være preget av at Sportsklubben igjen er der de hører hjemme - i toppen av norsk fotball. Men selv om det skal spises, drikkes og festes må vi ikke glemme at det er søndagen som teller. Lillestrøm Sportsklubb er kommet til finalen gjennom fantastisk innsats i vanskelige kamper. Vi slet mot Moss, vi spilte en stor kamp mot Viking borte, vi trakk Stabæk og VIF hjemme: dette er en finale spillerne har jobbet for!

For oss som er supportere av Lillestrøm kommer vår viktigste oppgave på søndag.

Det er vår jobb å synge spillerne frem til seier. Det er vår jobb å ikke gi opp, dersom kampen går oss i mot. Ha dette i bakhodet når du står der på søndag.

Dersom du aldri ellers er med og synger for Lillestøm må du gjøre det på søndag.

Dersom du vanligvis er redd i hva sidemannen tror, skal du glemme det nå. Du har ventet i 13 år på dette: dette er DIN mulighet til å bidra til at det ikke blir 13 år til neste gang.

Kom igjen, Sportsklubben!

Fritz Bratz - red.

Tre tribuner stappfulle av Lillestrømfans sørget for en fantastisk ramme rundt semifinalen mot VIF. På søndag skal vi igjen vise Norge hvem som er landets beste supportere. Forza fugla!

Sååå glade blir vi når vi vinner en semifinale. I 1992 stod det en liten gjeng under TV-bua og heiet Lillestrøm frem. At vi har klart å vokse oss så store siden da, uten et snev av sportslig suksess er intet mindre enn imponerende.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

FRITZ BRATZ MED ET

SKJEVT BLIKK PÅ CUPFINALEN

ENDELIG På veil til cupfinalen i 1992 forsøkte jeg snus for første gang. Jeg kunne ikke bake, så en kompis gjorde meg den tjensten å mekke en pris på minst 20 gram. Når det begynte å renne fikk jeg beskjed om at “det bare er å svelge”. Følgelig var jeg rimelig skeiv i skøytene da jeg, sammen med noen hundre andre bøffler, forsøkte å storme forbi blåjakkene som voktet inngangen ved Nationaltheateret. Det var sikkert derfor jeg ikke så billettautomaten som stod strategisk plassert i høyde med der det gjør mest vondt. Fyren fra Sporveiene grep tak i jakken min, mens jeg lå forvridd i smerte på bakken, og brølte: “det går an å oppføre seg som folk, selv om du kommer fra Lillestrøm!”. I dag snuser jeg portion, og er glad for at Kanari-Fansen har satt opp busser til Ullevaal - herregud, som jeg gleder meg!

CUPENS APPELL Vi liker å tro at NM i fotball er en folkefest fra første stund. Vi innbiller oss at folk går man av huse for å se topplagene spille mot tømmerhuggere fra lavere divisjoner i andre runde. Slik er det ikke. Fakta er at cupen ikke har ordentlig publikumsappell før semifinalene, og knapt nok da (noen som husker vår

egen ynkelige semifinale på Ullevaal i fjor?). Man kan spekulere mye i hvorfor folk ikke bryr seg om cupen før det går mot slutten. Alle de som var på Sportsklubbens kamp mot Moss i tredje runde i år vil være enig i at cup er spennende - kanskje for spennende...

Møt opp på kamp, folkens. Cup er cup, og med litt ordentlig støtte fra tribunen hadde kanskje Sportsklubben klart å kvitte seg med Moss etter ordinær tid, og vi som faktisk var der hadde sluppet å bite av oss alle neglene.

SPÅMANNEN UWE Uwe har sagt i hele år at Lillestrøm skal komme til Termodressligaen og vinne cupen. Vi har ikke vunnet cupen enda, men gjør vi det skal jeg sporenstreks be Uwe om å tippe en Lotto-rekke for meg - fyren har åpenbart kontakt med noen der oppe.

Eller der nede.

BILLETTKAOS Denne høsten har vært preget av et evig jag etter billetter - er det ikke herlig? Jeg har aldri opplevd maken til blest rundt Sportsklubben som vi så før semifinalen mot VIF, og før billettene til finalen ble lagt ut. Jeg vil benytte anledningen til å overøse de ansvarlige i LSK og KFL med ros for en fantastisk organisering av billetttsalget. Tatt i betratkning at begge organisasjonene ledes av mennesker som for det meste jobber uten betalt, er det nesten utrolig at ting gikk som de gikk. Og til dere som søyt over at dere lå an til ikke å få billett fordi dere hverken hadde sesongkort eller medlemsskap i LSK eller KFL: av og til er det like greit å innse at man har dummet seg ut, og derfor holde kjeft.

WOW: BILLETTKØEN FØR SEMIFINALEN VAR LANG.

4 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

(OG ALT RUNDT)

BILLETTPAKKER Greit. Dette skal være en helg for fest og morro, så jeg skal legge bånd på meg, men jeg kan ikke skrive denne spalten uten å skrive noen ord om disse idiotiske billettpakkene som LSK dyttet på sine supportere. Jeg sidestiller tvangssalget av skjerf og flagg med svartebørshandel. Det er prinsippielt helt feil av klubben å utnytte sine mest trofaste supportere på denne måten. Jeg hadde med glede bladd opp flere hundre kroner for å kjøpe effekter til cupfinalen, men når klubben tvinger meg til å kjøpe utstyr, bruker jeg heller pengene som er til overs på øl og rullekebab. Jeg har all respekt for at klubben ønsker å tjene penger, og jeg forstår den økonmiske situasjonen LSK er i, men når sentrale personer

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

KVELDEN VI ALDRI GLEMMER: LILLESTRØM SLO VÅLERENGA 2-0 PÅ ÅRÅSEN I SEMIFINALEN. EN UTROLIG KAMP, FORAN ET UTROLIG PUBLIKUM. DETTE FORTJENTE VI! i Lillestrøm Sportsklubb omtrent går ut i media og nærmest beskylder alle som klager over pakkene for å illojalitet renner det over for meg. Sportsklubben burde være voksne nok til å gå ut å si “sorry”, og garantere at noe lignende aldri vil skje igjen. Det siste regner jeg med at ikke vil være noen risiko uansett, ettersom NSA nå kjører denne saken for alt det er verd. Sånn, da skal jeg ikke mase mer.

SUPPORTERUTSTYR Ved ettertanke, jeg er ikke helt ferdig: de aller fleste av oss har en haug med skjerf, drakter, gensere, trøyer etc. med LSK-motiv liggende hjemme. Vær så snill og la skjerfet og flagget vi fikk sammen med billettene ligge hjemme. Vi må for all del unngå å se ut som Postens håndballsupportere på Ullevaal. La oss vise Norge at vi på Åråsen har en supporterkultur som går flere år tilbake, så overlater vi homogene gensere og skjerf til Molde-gjengen.

SEMIFINALEN I dagene før semifinalen var jeg ikke det minste nervøs. Det forundret meg, siden kampene mot VIF normalt er den reneste åndelige terror. Men denne unaturlige roen forsvant selvfølgelig med en gang jeg kom til Lillestrøm, og jeg måtte sponse Martin´s med 200 kroner for å i det hele tatt orke å gå på kampen. Siden jeg skulle filme for KanariTV, sjanglet jeg frekt og freidig mot inngangen, med pressekortet i hånden. Da en politimann stoppet meg for å sjekke innholdet i kameravesken ble jeg litt irritert og svarte kjekt: “døh, jeg jobber her, ass”, mens jeg viftet mitt gule akkrediteringskort i ansiktet på ham. Merkelig nok lot han seg ikke imponere

av min snøvlete diksjon og en ånde som lyste rødt, og han svarte bare “alle har de korta der, skal du se kampen, eller ikke?”. Han fikk sjekke vesken.

SEMIFINALEN #2 Det var surrealistisk å rusle rundt på nedsiden av hovedtribunen ti minutter før slutt i semifinalen.

Det hele var som en av de drømmene hvor bena er blytunge, og alt går i sakte film. All støyen fra publikum var bare en fjern brus, og alle menneskene jeg så hadde dette merkelige, fjerne blikket i øynene.

Et blikk som fortalte “vi har klart det, men vi tror det ikke”. I det dommeren blåste av forsvant hele følelsen, og alt eksploderte i et inferfno av glede og jubel. Vi gjorde det! Vi gjorde det, virkelig!

GOD HELG! Cupfinalen er ikke bare en kamp - det er en fest!

Denne helgen blir ulik noe annet vi har sett i Lillestrøm tidligere. Dette blir en helg vi aldri kommer til å glemme. En helg med fest, moro, sang, dårlig mat og god drikke. Uansett hvordan det går på søndag skal vi lage tidenes stemning i byen vår. Det er dette vi har ventet på siden 1989. Det er denne dagen som har blitt skuslet bort i et vell av 7. plasser og cup-exiter i tidligere år. Kjære Lillestrømsupportere. Gratulerer så mye med cupfinale 2005, og riktig god helg! La oss samles på Ullevaal klokken 13:15 på søndag, rense strupene og sammen rope så høyt vi klarer: Kom igjen Sportsklubben!

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 5

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

DEN GANG DA 1977: Elvis tar kvelden, Star Wars kommer på kino, Baader-Meinhofgjengen blir fenglset, og en billett til cupfinalen koster 15 spenn.

DE SYV FORRIGE AV ULF BAADSHAUG upfinale! Ordet får fram bilder jeg hadde glemt.

Skarp, klar høstluft med snev av snø, forventningsfullt mylder utenfor Ullevaal stadion, stil-longs og hansker, show på TV kvelden før kampen og urolig mage de to siste ukene.

De første tre finalene Sportsklubben spilte (og tapte) foregikk på femtitallet, før jeg var påtenkt.

De neste sju var jeg på. Dette blir min åttende finale live. Jeg har ikke billett når dette skrives, men jeg har det når det leses, om jeg så må selge kroppen min eller gjøre meg til drapsmann for det.

C

1977 Bodø/Glimt, seier 1-0: Da jeg sa at jeg forbandt cupfinaler med skarp, klar høstluft, var det minst ett unntak. Den første finalen jeg var på ble spilt i tåkete, klamt og klissete vær. Banen var blaut og gjørmete, og spillerne skled rundt i søla og ble mer og mer like hverandre etter som kampen skred fram.

Som i år hadde finalelagene møtt hverandre i siste seriekamp. Forskjellen var at i 1977 var det de to beste serie-lagene som møttes. LSK hadde blitt suveren serievinner og det eneste spennende i møtet med sølvlaget Glimt på Åråsen var hvem som skulle få spille i gult på Ullevaal.

Lagene hadde avtalt at de som vant myntkastet før seriekampen, skulle ha ordinære drakter. Lillestrøm tapte, men kunne trøste seg med at de fikk spille i de forholdsvis nye, helrøde, bortedraktene.

6 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

Hadde det vært to år før, måtte de spilt i det som jeg personlig har kåret til Den styggeste drakta noensinne.

Reservedrakta var mørk lilla. De som mener aubergine er en farge og ikke en grønnsak skjønner hva jeg mener.

Shortsen var heldigvis hvit, ikke mintgrønn eller rosa, men ikke noe kunne dempe inntrykket av trøya.

Vel, de slapp altså ydmykelsen å spille i noe som så ut som det kom ut fra en uheldig blandet kokvask, men fikk heller ikke spille i gult og svart.

Det gjorde ikke så mye.

Selve kampen husker jeg som vanlig ikke så mye av, bortsett fra øyeblikket da Tommy kom stormende mot oss som sto i vestre sving, som siden ble bygd om til Cola-svingen og fikk tak, spilte vegg med Terje Olsen og løftet ballen over en sprellende Glimt-keeper.

Følelsen da ballen lå i nettet kan ikke beskrives. Laget jeg hadde fulgt fra de spilte i 3. divisjon på et stadion hvor den ene tribunen var en jordhaug med trinn av jernbanesviller var på vei mot The double. Ikke lenge etter begynte noen å synge Seier’n er vår, men ble hysjet ned. Ikke fordi hardcore-supportere mente det hørtes ut som håndballpublikum, men fordi de var redd for et mål i mot. Sangen jeg ellers husker er ”For vi skal vinne finalen, for vi skal vinne finalen, for vi skal vinne fina-a-a-len, og Glimt skal svi for det.” På melodien For he’s a jolly good fellow/Nå må du faen meg tru oss. Melodien var grei, teksten kunne jeg styre meg for. Bodø/Glimt hadde en cupfinalesang som satt mye bedre. 28 år etter husker jeg fortsatt teksten: Ta rai ta ti ra ti tai ta ti ta Kanari, Ta rai ta ti ra ti tai ta ti ta Tom Lund Ta rai ta ti ra ti tai under pari, Ta rai ta ti ra ti tai ta ti ta på bunn!

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Ta ra ti t-a-i ti t-a-i ti Bodø Glimt!

Ta ra ti t-a-i ti t-a-i ti superfint!

Ta ra ti t-a-i ti t-a-i ti Bodø Glimt får c-u-u-pen i år.

1978 Brann, seier 2-1: På søtti-tallet var Brann en hovedrival. Det var flere harde oppgjør med kontroversielle dommeravgjørelser. Davy Wathne vil sikkert fortsatt være uenig med meg i om ballen var over streken eller ikke da Steinar Aase skjøt i tverliggeren og ned i seriekampen i 1976.

Denne finalen var også oppgjøret mellom regjerende cupmester LSK og vinneren fra året før det, Brann. Rushet etter billetter begynte tidlig. NFF hadde ennå ikke solgt seg helt til sponsorer, så det var en del billetter til fritt salg, men alt som kunne krype og gå av bergensere skulle selvsagt på finalen, og alle kanaler ble prøvd.

En tremenning fra en annen kant av landet – forresten, jeg røper at han kom fra Molde, siden han skal henges ut – hadde funnet ut at han hadde lyst til å oppleve cupfinalen og ba meg skaffe billett.

Utrolig nok klarte jeg det gjennom klubbens kvote, eller supporterklubbens. Uansett, vi fikk plasser på langsiden, med bare Lillestrømlinger rundt oss.

Sjelden har jeg vært så flau som da Brann scoret og tremenningen min reiste seg og jublet. Skal jeg unnskylde svikeren, må det bli med at han var der for å se en fotballkamp, uten spesielle følelser for noen av lagene, men blikkene fra kompisene mine, som satt rundt, hadde potensial til å drepe. Heldigvis ble episoden glemt da den lille østfoldingen med den store barten, Vidar Hansen, i løpet av tre minutter snudde 0-1 til 2-1. Tremenningen hadde vett til å juble da også, så det kom ikke til vold eller ukvemsord.

Cupseieren det året smakte spesielt godt fordi Vålerenga hadde ødelagt seriemesterskapet i runden før. Start tok serien det året, og Tom Lund skaffet seg anerkjennelse på Sørlandet da han sa at det ikke er en enkelt kamp som avgjør, men innsatsen gjennom hele sesongen, og gratulerte Start med et fortjent gull. Utrolig storsinnet i et så bittert øyeblikk.

Alt det var glemt da dommeren blåste av og vi kunne fortsette sangen fra året før: ”For vi har vinni finalen, for vi har v vinni finalen, for vi har vinni fina-a-a-len, og Brann fikk svi for det.”

Jeg hadde en klassekamerat som spilte håndball for Fjellhammer, som var gode på den tiden, så jeg hadde sett en del kamper

i Lørenskoghallen, blant annet da de også vant cupen i 77 og 78. De greide å synge ”… for vi har vinni fina-a-alen, for andre år på rad!”, en tekst jeg syntes var mye bedre, siden jeg synes det låt teit at et eller annet lag skulle ”svi” for det.

1980 Vålerenga, tap 1-4: Knottefinalen. Det var tørt og kaldt og banen var stivfrossen.

VIF hadde skaffet seg sko for kunstgress, mens mine helter stolpret rundt på knotter. Bambi på isen så ut som han brukte brodder i forhold. Målene rant inn i imot.

Bittert. Bittert. Bittert.

I tillegg til at det ble en svart dag, foregikk den i den svarte tiden i mitt liv, mens jeg gikk på skolen i Trondheim. Å få tak i billetter ble et prosjekt. Jeg kjøpte Aftenposten hver morgen i flere uker for å være sikker på å få med meg annonsen fra NFF hvor de sa at billettsalget til finalen startet. Da var det å skrive brev, sånt på papir-ark, ikke elektronisk, e-post var bare så vidt oppfunnet og Internett het Arpanet og var for det amerikanske forsvaret, en del universiteter og i hvert fall ikke for Norges Fotballforbund. Så var det å gå og følge med i postkassa helt til lappen kom om at det lå rekommandert sending og ventet på meg på postkontoret. O lykke!

Billetten var til Langside nord. Tribunen ble siden bygget om og solgt og heter Postbanken-tribunen, men ligger fortsatt mot nord. Unntatt for Klanen som kaller feltet de står på for vestbredden. Jeg trengte bare å sparke til noe som hadde med VIF å gjøre etter å ha skrevet om denne drittfinalen.

1981 Moss, seier 3-1: Dette var året da en oppfinnsom butikkeier i Moss lagde utstillingsvindu med ei diger utstoppet kråke som sto bredbent over en pjuskete kanarikylling. Det var morsomt for dem så lenge det varte. Kråkene ble kanarimat.

Spesielt morsomt for oss: Kråka scoret det første målet. Andre Krogsæters legendariske cupfinalemålstatistikk startet her. Jeg kan ikke si at jeg husker mye av spillet. Det var kanskje fordi jeg aldri så mye av det. Å sitte midt på langsiden er bra, men ikke når man sitter på første rad.

Finalen mot Moss er forresten det nærmeste jeg har vært svartebørssalg. Jeg hadde skaffet billetter til et familiemedlem som dagen før fant ut at han ikke fikk gått. I dag skulle jeg klart å avhende en billett til en cupfinale med Fugla på under 30 sekunder, den gangen stilte jeg meg opp utenfor Ullevaal og spurte folk som så ut som de var på jakt etter å komme inn. Fyren som kjøpte billetten var litt skeptisk til å begynne med, men betalte pålydende og virket

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 7

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM fornøyd da han en stund etter satte seg ved siden av meg. Selv om han altså ikke så mye mer enn ryggen på linjemannen der vi satt aller nederst.

Jeg var aldri ordentlig nervøs før eller under denne finalen. Vanligvis et dårlig tegn, men Lillestrøm var rett og slett for gode. Og Tommy var for god. Aftenposten skrev etterpå: “Denne kampen skal vi ikke huske som den store fotball-opplevelsen, men som Tom Lunds store kamp”.

1985 Vålerenga, seier 4-1: Revansjen.

Like søt som 80-finalen var bitter.

Nei, søtere, for frykten for at det skulle gå dritt en gang til var så stor.

Dette var dagen da Andre Krogsæter gjorde som han ville med forvirrede VIF-forsvarere. Personlig husker jeg best det målet hvor jeg oppfattet før alle rundt meg at han ville sette den inn og reiste meg og sto med armene i været mens ballen trillet i mål.

Fotografen fra Dagbladet hadde fått et ordentlig blinkskudd hvor jeg lett kunne plukke ut den ene, klarsynte blant alle de sidrumpa. Ingen andre som har sett bildet innrømmer at de ser at det er meg, men det er bare misunnelse. Mye er sagt om denne kampen, og jeg kunne sagt mye til, men for de som ikke var der, er det vel

enklest å sammenligne med semifinalen i år. Følelsen av at livet ikke kan bli bedre var den samme.

1986 Tromsø, tap 1-4: Aldri har jeg vel følt ordspråket ”Hver gledesstund du har på jord, betales skal med sorg” mer direkte på kroppen. Eller ”Etter den søte kløe kommer den sure svie”. Cupfinalene var kommet i gjenge igjen etter at det lugget litt i 80. Trodde jeg.

Jeg jobbet i et italiensk firma og skulle ei uke til Milano. Flyet gikk søndag kveld. Kofferten lå i bilen og jeg skulle bare innom og se festfinalen før jeg dro videre med det gule skjerfet som italienerne skulle spørre hva betydde.

Vi hadde så vidt satt oss på Ullevaal da det smalt. Nils Solstad traff fra tredve meter som han aldri har gjort før eller senere. ”Pytt pytt, dette retter de opp”, sa jeg i naiv tillit. Fem minutter senere sto det 2-0 og nordlendingen foran meg reiste seg opp, jublet, dro av meg capsen og lot som han kastet den nedover. Bård Bjerkeland reduserte tidlig i andre omgang, men det hjalp ikke, og ydmykelsen var total.

Jeg hadde holdt en høy profil på jobben i tiden før finalen. Regjerende cupmester og serietoer skulle møte et Tromsølag som måtte spille kvalikk for å holde seg.

Cup-finalen starter CUP-finaleproduktene er tilgjengelige i butikk fra fredag 14. oktober

FLAGG + SKJERF

300,-

199,Før

399,-

LSK JAKKE Str. XS-XL

Lillestrøm,

Stillverksvn. 5 • tlf. 64 84 56 30

Nå kan du også handle på

8 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

www.sportshuset.no

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM I ettertid synes jeg det var like greit å ikke skulle tilbake på jobben så fort. Ei uke i Italia passet meg egentlig bra.

1992 Rosenborg, tap 2-3: Vi hadde parkert oppe ved Tåsenkrysset og gikk langs Ringveien nedover til Ullevaal. En gjeng trøndere skrålte ”Vi ska’ bank dæm kanarigul og –blå, juling ska’ dæm få”. Mer skråling inne på stadion. Dette var i verste ”Å hei å hei å hei å hå”-perioden. Bartene hadde Cola-svingen og musikk-korpset stilte seg foran og dro i gang alle med ”Å Rosenbårr, å Rosenbårr”.

Fra kampen husker jeg best ydmykelsen av Barbie.

Rosenborg hadde backen Trond Henriksen som fansen likte å kalle Rambo. Når sant skal sies er det andre Stallone-filmer jeg heller tenker på. Han hadde hårklipp som Dolph Lundgren i Rocky IV og teknikk som Stallone selv i ”Flukten til seier” – filmen der allierte fanger som Hallvar Thoresen og Pelé får spille mot tyske overmennesker. Men selv likte jeg å kalle Henriksen Barbie. Barnslig, sikkert, men en måte å ufarliggjøre en ond motstander, akkurat som noen sier Pampers-Hagen om vema fra Veme.

Henriksen skulle holde høyrebacken mot en opplagt venstre kant Tom Buer, men ble fullstendig rundspilt og aldri har vel noen mer bokstavelig blitt fintet opp på tribunen enn da Buer kom seg forbi og fikk lagt inn. Og aldri hadde jeg hatt så god følelse av å se noen bli ydmyket. Faktisk er det vel bare to senere opplevelser som kan måle seg: Martin Andresens lompestraffe som Misund holdt, og Hulskers utvisning på Åråsen etter gjennomført ufyselig spill og kroppsspråk.

Pissemålet til Stig Inge Bjørnebye like før slutt ødela fullstendig noe som kunne blitt en fin dag, og jeg har ikke lyst til å snakke mer om det.

2005 Molde Hva skal jeg si? Jeg velger å si ikke noe. Jeg kjenner jeg blir klam i hendene og må på do bare av å tenke på det. Det er for tidlig. Jeg kan ikke gå sånn i en måned. Jeg legger selve finalen til side og går og finner fram våpen så jeg er klar for kampen om billettene.

r hos Sportshuset!

,-

LSK LUE

150,Ny CUP-finaledrakt!

249,299,-

399,-

LSK CUPFINALEDRAKT Str. 140-170 og S-XXL

LSK GENSER Str. S-XXL

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 9

VEIEN TIL ULLEVAAL

1. RUNDE: SANDER - LILLESTRØM SPORTSKLUBB

For Lillestrøm startet årets cupeventyr i mai, med bortekamp mot Sander IL. Kontrasten til det vi skal oppleve på Ullevaal denne helgen kunne ikke vært større.

TRAKTORFOTBALL VED

GLOMMA B

AV: PERTA onden pløyde som faan rett bak tribunen.

Han ga blaffen i fotballkampen og mente nok det var mer realistisk med gode avlinger enn cupfinale til høsten. Hos oss andre ble imidlertid Ullevaal-håpet sådd. Så dårlig spilte nemlig Fugla “hjemme hos” Ivar og Joar Hoff.

Men lenge før vi begynte å ergre oss over nevnte traktor hadde det skjedd mye, om man ser bort fra fotballfinesser.

Det startet med at en av gutta i baksetet på vei oppover plutselig utbrøt; “Der er jo huset til Øystein Sunde”! Stedet var Skarnes, og vi skjønte at vi nærma oss. Det kribla...

Etter å ha lurt oss over Glomma på ei bru som akkurat var brei nok til èn bil, ankom vi Sandermoen

Gress. Vaffellukta reiv i nesa, Ole Ivars dundret ut av høytaleren og et par kanaris subba mot dassdøra med en gange som ga klare mistanker om at de ikke var på vei til møte i avholdslosjen. Men pytt,pytt - er det cupfest så er det cupfest.

Før vi tar selve kampen, så må Sander settes på kartet. Stedet ligger i Odalen, midt mellom Skarnes og Kongsvinger, og blant bygdas største sønner finner vi brødrene Joar og Ivar Hoff. Født og oppvokst på den andre siden av Glomma i forhold til stadion, solsida.

Joar forteller til H&K at Ivar nok ikke husker så mye av Sander-epoken. - Han var bare to og et halvt da vi flyttet derfra, mens jeg gikk på skolen til 5. klasse. Siden spilte jeg fotball både som junior og senior der, og jeg var også spillende trener på begynnelsen av -70-tallet. Morsomt, mimrer Joar, før han legger til: - Men det er jo skikkelig på landet, da!

Nevnes bør det også at Joar tok med seg en Sander-spiss til LSK. Terje Berg var på Åråsen i to perioder, og ble blant annet seriemester i 1976.

Så til kampen: Gutta fra 3. divisjon gikk ultradefensivt ut, og tok absolutt ingen sjanser framover. Nei, vel - tenkte våre gutter - da tar ikke vi noen sjanser heller. Dermed døde kampen liksom ut før den egentlig kom helt i gang.

ROBERT KOREN

25 år gamle Robert Koren har vært en av de beste, om ikke den beste spilleren til Lillestrøm Sportsklubb i år.

Sloveneren har et voldsomt driv med ballen, og et overblikk få i Eliteserien kan matche. Mot Sander IL, sendte Koren Lillestrøm videre til andre runde med et straffespark i det 48. minutt.

10 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Og det var da russejentene begynte å gå.

Og som de gikk. Fram og tilbake, fram og tilbake foran tribunen - minst 20 ganger. Øvde de til 17. mai?

Hva de tenkte blir bare spekulasjoner, men oppmerksomheten fra tribunens mannlige tilstedeværende var i alle fall nok til å holde dem i gang på den humpete catwalken det meste av 1. omgang.

Etter pause bråvåknet vi av at Fugla plutselig fikk straffe. Robbie fikset mål, og saken var biff.

Resten ble en transportetappe både for oss og bonden som pløyde og pløyde - og som til slutt faktisk ble et irritasjonsmoment. En traktor som kjører fram og tilbake i ett sett lager nemlig lyd, mye lyd. Skjønt resultatet ble bra også for ham. Jordet så etter hvert langt jevnere ut enn matchbanen.

Om innsatsen på banen var laber, så tente den likevel et fjernt håp blant oss på tribunen: Og på vei til bilen etterpå var det flere som mumlet: “Akkurat så dårlig har vi spilt i 1. runde tidligere år da vi har kommet til finalen....”

Selv om hjemmelaget ble feid ut av cupen, så vanket det ikke på saftige kommentarer etterpå. Følgende er hentet fra Sanders hjemmeside: “Vil også benytte muligheten til å takke våre trofaste og fantastiske

supportere som følger med oss land og strand rundt, og som hjalp oss til et historisk resultat mot LSK! Dere går Kanari Fansen en høy gang”!

Sander-trener Terje Holt hadde en mer jordnær tolkning av kampforløpet: “Heldigvis ble det ikke ekstraomganger. Det ville gjort oppgaven mot Galterud fredag uhyre vanskelig”, sa han til avisen Glåmdalen.

Kanskje Uwe også burde hatt det perspektivet da han kastet innpå Wehrman, Sundgot og Mifsud for å trygge seieren. For fem dager senere reiste Fugla til Bergen, og det var vel ingen tvil om at Sanderkampen satt i beina da....

Sander derimot dro til Galterud, og vant 2-0 !

KAMPFAKTA Sander - Lillestrøm 0-1 (0-0) Mål: 0-1 Robert Koren (str 48) LSKs lag: Misund - Andersson, Rambekk, Kippe, Stefanutto - Winsnes, Søgård (Wehrmann i 22 min), Koren (Sundgot i 8 min), Radulovic - Powell, Myklebust (Mifsud i 8 min).

Dommer: Kristoffer Leirdal, Kolbu Kameratene Tilskuere: 750

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 11

VEIEN TIL ULLEVAAL

2. RUNDE: STRØMMEN - LILLESTRØM SPORTSKLUBB

DRØMMEN OM STRØMMEN Ikke alltid like greit å være Goliat når man skal slåss mot lille David fra Strømmen.

F

AV PETTER WILHELM OLAFSSON ør var det slik at vi hadde et nabooppgjør det sto respekt av, nå er det slik at det nærmeste man kommer dette er når Strømmen er i andre divisjon og spiller mot rekruttlaget vårt.

Det svinger ikke helt av det.

Derfor ble gleden stor for meg da NFF satte oss mot Strømmen i andre runde av cupen i år. På Strømmen Stadion. Men jeg burde ha visst det, det finnes ingen glede i å vente på en slik kamp, til det blir følelsene for sterke, nervøsiteten tar overhånd. Helt siden jeg spilte fotball på lilleputtnivå har jeg hatet Strømmen, først fordi de var så gode i aldersbestemt fotball, slik at mitt kjære Rælingen Panterne alltid tapte tosifret mot de, men etterhvert lærte også jeg historien å kjenne.

Strømmen er ikke et lag man har noe å si godt om.

Derfor kjente jeg det også i år når det begynte å nærme seg kamp, selv om Strømmen er i tredje divisjon (sammen med Rælingen der og gitt), og det burde være grei skuring. Grei skuring blir det aldri. Vi snakker tross alt om et hatoppgjør som går mange tiår tilbake. Selv om ingen av spillerne kjenner historien, og det faktisk var spillere på Strømmen som er aktive Kanari-Fans så fryktet jeg dette.

Dagen nærmet seg, og man kunne lese om brødsorter av det mindre hyggelige slaget i avisen, man hørte rykter om bannere som strømlingene skulle henge opp og en lokalavis som kanskje ønsket det skulle bli Strømmens dag.

På stadion var det mange nervøse mennesker å se,

12 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

dette var en kamp man ikke kunne tape. Hva skulle man si til de fremtidige generasjoner? Tape mot Strømmen? Et tredjedivisjonslag? Nei, utenkelig.

Første omgang. 0-0. Drit kjedelig, og skeptikerene fikk vann på mølla og fukt i skrittet.

Andre omgang. 1-0 til Strømmen. Livet er i ferd med å ebbe ut. Følelsene i kroppen var verre enn det kan kunne forestille seg.

Fortsatt andre omgang. Michael Mifsud, en mann som helt klart ikke kjenner historien setter to kjappe mål, slik at nervene kommer litt mere under kontroll, og rett før slutt kommer Arild Sundgot på scoringslisten, slik at vi igjen kan slappe helt av.

Det er jaggu godt det var 16 år siden sist, for dette kan umulig være sunt. Strømmen er ikke annet enn et sted som har gitt navn på en vei som leder oss til Oslo. Så la det bli 16 år til neste gang.

Og forresten, det kjennes egentlig litt deilig at Strømmen Storsenter sender penger ned til LSK fremfor de grårøde på ærverdige Strømmen Stadion.

Forresten en gang til. Erik Karlsen jobber hos oss. Da kommer dere aldri til å rykke opp igjen.

KAMPFAKTA Strømmen - Lillestrøm 1-3 (0-0) Mål:1-0 Frode Marki (51), 1-1 Michael Mifsud (54), 1-2 Mifsud (59), 1-3 Arild Sundgot (str. 82).

LSKs lag: Jansen - Andersson, Rambekk, Kippe, Stefanutto - Winsnes (Powell i 67 min.), Søgård, Wehrmann, Radulovic (Koren i 50 min.) Myklebust (Mifsud i 38 min.) Sundgot.

Dommer: Ahmet Akdas, Bøler IF Tilskuere: 1.683 (Denne artikkelen stod også på trykk i Humbug & Kanari nr.

2, 2005.)

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 13

VEIEN TIL ULLEVAAL

3. RUNDE: LILLESTRØM SPORTSKLUBB - MOSS

I TREDJE RUNDE AV CUPEN GJORDE LILLESTRØM SPORTSKLUBB ALT DE KUNNE FOR Å SLIPPE Å GÅ VIDERE. MAGNUS MYKLEBUST VILLE DET ANNERLEDES.

P

AV: FRITZ BRATZ å forhånd virket alt så greit. Lillestrøm holdt en lovende 4. plass på tabellen, var ubeseiret hjemme og hadde overbevist med 3-0 mot Aalesund i kampen før. At lille, konkurstruede Moss skulle ha noe å stille opp med på Åråsen var det få som trodde. Joda, Lillestrøm hadde røket ut av cupen mot svake lag før, men med Uwe ved spakene var det en annen vinnervilje og en fandeninvolskhet i våre spillere - å gire ned til halv maskin i en såpass viktig kamp, var ikke en mulighet. Trodde vi.

Det hele startet som det skulle. Det var en nydelig sommerdag da jeg satte meg i bilen og kjørte mot Lillestrøm. Radioen spilte en glad låt og jeg begynte så smått å glede meg til et par avslappende timer på Åråsen, uten de nervene og den psykiske terroren som følger med, når man ser en Eliteseriekamp. Vi var ikke mange som valgte å tilbringe ettermiddagen på Åråsen, men vi som var der fant våre plasser på hovedtribunen. Spøk og latter hang løst: “hvor mange mål vinner Lillestrøm med?”, “vi ryker vel ut i dag, høh, høh”.

brer seg over tribunen når Steffen Lilleng gir Moss ledelsen med kun 11 minutter igjen å spille. Nå sitter vi ikke lenger på setene - vi står på tærene. Det skummer rundt kjeftene våre. Vi hyler ut i frustrasjon og sinne “kom igjen, Lillestrøm!” “Faen, asså!”.

Våre gutter på banen har endelig våknet av dvalen de også. Det rulles opp angrep på angrep, men skuddene går over, eller stoppes av Moss´ forsvarsmur.

Pokker! Skal det ende allerede her? Men så, med kun to minutter igjen å spille løper lille, store Magnus Myklebust seg fri på høyresiden. Bena går som trommestikker, drakta, som ser ut som den er ti nummer for stor, flagrer rundt ham i det han fyrer av fra skrått hold. Tiden står stille. Det virker som en evighet mens ballen ligger i luften. Mossekeeperen strekker seg det han er kar om, men når ikke frem. 3-3! Vi eksploderer i glede. Armene strekkes i været, man skulle tro vi hadde vunnet seriegull! I tumulutene faller KFLs økonomiansvarlig (bokstavlig talt) mellom to stoler, og den ryggpladede Jan blir liggende, mens han vrir av seg en merkelig grimase av smerte og glede.

SNIPP, SNAPP..... INNE Etter bare fire minutter setter Michael Mifsud ballen i nota. Behersket jubel og høflig applaus - i dag jubler vi ikke før det står 5-0, minst! Mens vi tygde pølser, sendte tekstmeldinger og koste oss i solen løp våre gutter i sirkler rundt forvirrede mossespillere.

Nivåforskjellen var nesten pinlig tydelig, men det ble med 1-0 til pause. Spillerne gikk til garderboen, vi gikk på toalettet.

Andre omgang fortsatte der den første slapp, og ti minutter ut i omgangen puttet Stoffe. 2-0, og de få av oss som begynte å bli nervøse over Sportsklubbens manglende effektivitet, sank fornøyde tilbake i setet. Det skulle vise seg å være litt optimistisk.

For å vinne fotballkamper må man stå på i 90 minutter. Spesielt er dette sant for et lag som Lillestrøm.

Vi baserer spillet vårt på fysikk, kjemping og kontant duellspill. Får vi ikke til dette, blir vi stående sørgelig nakne igjen. Etter 69 minutter får Moss en klar straffe: 2-1, og bekymrede rynker bredde seg i pannen på forspiste Åråsen-publikummere. Bare få minutter etterpå er det totalt kaos i Lillestrøms straffefelt: 2-2. Nå er vi ikke bare nervøse der vi sitter, vi er livredde. Og det med god grunn: Moss fortsetter å fosse fremover, og et stønn av skuffelse

14 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

Som forventet ble ekstraomgangene en formalitet.

Moss var tomme, og Lillestrøm har ikke problemer med å putte to mål, og med det avgjøre kampen. Vi klapper laget av banen, og jubler for en seier som satt så langt inne at det gjorde fysisk vondt. Lite visste vi der og da at vi skulle nå helt til Ullevaal i november. Lite visste vi da at vi kom til å ende på fjerdeplass i serien. Alt vi visste var at dersom du ikke gir alt de 90 minuttene en fotballkamp varer, så vinner du ikke. La oss bare håpe at vi husker det på søndag, også.

KAMPFAKTA Lillestrøm - Moss 5-3 e.e.o. (3-3, 1-0).

Mål:1-0 Michael Mifsud (4), 2-0 Christoffer Andersson (55), 2-1 Christian Michelsen (str. 69), 2-2 Joachim Waltrin (75), 2-3 Steffen Lilleng (79), 3-3 selvmål (88), 4-3 Andersson (96), 5-3 Magnus Myklebust (109).

LSKs lag: Reitmaier - Andersson, Andresen (Stefanutto i 74 min.), Kippe, Rambekk - Wehrmann (Winsnes i 56 min.), Søgård, Sundgot, Radulovic - Mifsud (Myklebust i 44 min.) Powell.

Dommer: Svein-Erik Edvartsen, Hamar IL Tilskuere: 1.301 AV: JAN JENSEN

VEIEN TIL ULLEVAAL

4. RUNDE: VIKING - LILLESTRØM SPORTSKLUBB

HEVNEN ER SØT DET ER IKKE MYE SOM ER VANSKELIGERE ENN Å MØTE VIKING I STAVANGER. MEN LILLESTRØM HADDE MER Å SPILLE FOR ENN AVANSEMENT: DE SPILTE FOR HEVN.

S

å var det altså klart for åttendelsfinale i NM. Etter en heller treg start i Cupen hvor vi hadde sneket oss videre med knappest mulig margin og tap i serien for Viking var det vel bare hevntørsten som fikk noen av oss til å ta turen tilbake til Stavanger. Som vanlig var det bare vi snyltere og unnalurere som kunne bevilge oss en hel dag midt i uka til å drikke øl og se fotball. Oljebyen viste seg fra sin beste side som det heter i klisjeen , med solskinn , mange varmegrader og sandvolleyballturnering i Vågen. Reiseruten var enkel : Taxi til Gardemoen , fly til Sola og Taxi til Viking-hordens stampub. Her slo vi formiddagen i hjel med å ta et par beger, se på livet og markere vårt revir. Utpå dagen kom Uwe , Gunnar og resten av støtteapparatet ruslende forbi og de kunne bekrefte at alle spillerne var fit for fight og revansjelystne etter det forsmedelige tapet og skandaledømmingen i seriekampen en tid tilbake. Undertegnede stressa litt for å dra tidlig da jeg trodde det skulle bli stinn brakke, men Mykle tar sjelden feil på tilskuertall så han holdt oss igjen med løfte om at det ikke kom mer enn 6000. At han fikk rett bekrefter vel at innledende runder i NM ikke svinger like mye som før i tiden. På den flotte Viking stadion møtte vi de lokale støttespillerne så vi ble en habil gjeng syngende Kanaris. Selve kampen er fort gjort å oppsummere , selv så langt ut i sesongen som dette skrives påstår jeg at dette er en av lagets desidert beste i 2005. Vi har grepet fra start til mål og det er bare ett lag på

ruteplanen til norske flyselskaper tilpasset fotballsupportere så i det vi er på vei ut av stadion setter Arild Gilbert inn 2-0 på en retur etter eget skudd.

Etter denne kampen hadde i alle fall vi som var der trua på et langt liv i Cupen 2005.

KAMPFAKTA Viking - Lillestrøm 0-2 (0-0).

Mål: 0-1 Frode Kippe (61), 0-2 Arild Sundgot (84) LSKs lag: Reitmaier - Andersson, Andresen, Kippe, Rambekk - Søgård, Wehrman, Koren, Strand - Sungdot, Mifsud Dommer: Tom Henning Øvrebø, Nordstrand Tilskuere: 5.518

banen. Vi burde ledet klart til pause , Mifsud brenner en kjempesjanse og til og med Siddisene kan ikke begripe at LSK ikke fikk straffe i første omgang.

Men rettferdigheten skjer fyldest når keeper Basso roter det til for seg på et LSK frispark så Kippe kan pirke inn 1-0 og få grusom hevn for nedslagningen i forrige møtet. Som vanlig på bortekamper er ikke

FRODE KIPPE

Seieren over Viking i cupen smakte ekstra godt for Lillestrøms kaptein, Frode Kippe. I seriekampen på Viking Stadion tidligere på året, ble Kippe regelrett slått ned av Vikings Hannes Sigurdsson. Den 90 kilo tunge midstopperkjempen gikk av banen ved egen hjelp, men ble satt ut av spill i flere kamper med brudd i kjeven. Kippe revansjerte seg på best mulig måte, ved å sette inn 1-0 da lagene igjen møttes i Stavanger i cupens åttendelsfinale.

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 15

VEIEN TIL ULLEVAAL

KVARTFINALE: LILLESTRØM SPORTSKLUBB - STABÆK

LAGET SOM LEDET FØRSTEDIVISJON TOK TUREN TIL ÅRÅSEN I KVARTFINALEN. LILLESTRØM GJORDE INGEN FEIL, OG FEIDE STABÆK ENKELT AV BANEN.

90-TALLETS LILLESTRØM S

$

AV: FRITZ BRATZ tabæk på nittitallet minnet på mange måter om Lillestrøm i 70-årene. Båret frem sterke lederes skuldre, klatret de i løpet av fem år opp fra fjerdedivisjon til Eliteserien. Stabæk er en liten klubb, fra et lite sted, som mot alle odds klorte seg fast blant de aller beste fotballagene i Norge.

Ingebrigt Steen Jensen er Stabæks versjon av Ivar Hoff: elsket av menigheten, hatet av alle andre.

På lik linje med Ivar, er det umulig å forholde seg likegyldig til Ingebrigt Steen Jensen. Men der Ivar markerer seg med spydige sleivspark, lirer Steen Jensen av seg pompøst sprøyt som gir kvalmefornemmelser hos alle som ikke har blå drakt med grønn arm.

Til å være en såpass fersk klubb i elitesammenheng har Stabæk klart å etablere en meget god supporterkultur. Stabæks supporertere skilte seg ut fra andre norske supporterklubber med å kjøre en mer sydeuropeisk stil en det som var vanlig i Norge. For de som tror at “Forza Fugla” er “vår” sang, skal det nevnes at Stabæks supportere har sunget denne

16 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

siden slutten av 90-tallet. Stabæk har ikke mange fans, men de har gode supportere, som står i en behagelig kontrast til Aalesunds veiarbeidere og Bodøs tannbørstesvingende loonies i kjeledress.

På ti år i toppserien, havnet Stabæk blant de fem beste på tabellen hele 7 ganger, hvorav to ganger på bronseplass. Hva cupen angår kunne Stabæk skilte med ett cupgull (1998, hvor Rosenborg ble slått 31) og to semifinaler, før nedrykket i 2004. Stabæk klarte således å markere seg i eliten på uhyre kort tid - parallellene til Lillestrøm på 70-tallet er tydelige.

Så hvorfor har jeg ikke sansen for Stabæk? Tja, jeg vet ikke. Følelser er ikke rasjonelle, og jeg har aldri klart å opparbeide følelser for Stabæk. Kanskje det har noe å gjøre med at oppgjørene mellom Stabæk og Sportsklubben ofte har konfilktfylte? Martin Andresen er kanskje den mest upopulære spilleren som noensinne har gjestet Åråsen og Heidar Helgusson er kanskje den mest upopulære spilleren en Stabækfan kan tenke seg, etter at han brakk benet til Inge André Olsen. Ingebrigt Steen Jensen er allerede nevnt, personlig blir jeg fysisk uvel når jeg ser ham

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM på skjermen. Jeg klarte heller aldri å forholde meg til nitriste Nadderud Stadion, og de siste årene orket jeg ikke engang å dra dit for å se Lillestrøm, selv om de fristet med nærmest gratis inngang i svingen sin.

Jeg jublet høyt når Stabæk rykket ned i førstedivisjon, og jeg jublet enda høyere når vi fikk dem i kvar-

omgang. Rössler endret til 3-5-2, og allerede etter 9 minutter av omgangen, satte Magnus Powell inn et herlig mål, som økte Lillestrøms ledelse til 2-0, Stabæk gikk fort tom - de hang ikke med i tempoet på dette nivået, og det hele ble et spørsmål om hvor mye Lillestrøm skulle vinne. Kampen var i praksis over etter 75 minutter, når dagens beste, Magnus Powell, satte inn sitt andre for kvelden, 3-0. Sta-

SENDES HJEM SOM SLAKT tfinalen i årets cupturnering: er det et lag jeg elsker å slå, er det Stabæk.

Selv om Stabæk ledet 1. divisjon og hadde farlige Daniel Nannskog på topp, var jeg ikke redd for denne kampen. Jeg visste at fadesen mot Moss ikke skulle gjenta seg, og jeg visste at vi nå begynte å komme fristende nære Ullevaall - jeg luktet finale, og det gjorde Uwe Rössler også.

Lillestrøm gikk ut offensivt i 4-3-3, og dominerte fra starten av. Tempoet var høyt, fysisk var vi overlegne. Akkurat som mot Moss var det tydelig at det var klasseforskjell på lagene. Allikevel ble det ikke produsert mange sjanser. Lillestrøm manglet det lille avgjørende, som så ofte før i sesongen, og overlegenheten på banen ble ikke belønnet før Anders Rambekk scoret sitt første mål for Sportsklubben etter en drøy halvtime. 1-0 ble resultatet til pause, men selv om Lillestrøm var klart best, kan vi takke en inneffektiv Nannskog, for at det ikke ble baklengs på våre gutter.

Det lille som var av tvil ble raskt feid vekk i andre

bæks trøstemål to minutter før slutt, forsuret på ingen måte inntrykket av en kveld hvor Lillestrøm hadde full kontroll.

Stabæks supportere viste som vanlig klasse og støttet sine helter uavbrutt i 90 minutter, men det holdt ikke. Gutta fra Bærum hadde nå kun serien å konsentrere seg om, mens vi nok en gang skulle ut i en semifinale mot et Oslo-lag. Semifinalen mot Vålerengen var en kamp som alle med hjertet i Sportsklubben ville få med seg.

KAMPFAKTA Lillestrøm - Stabæk 3-1 (1-0) Mål: 1-0 Anders Rambekk (33), 2-0 Magnus Powell (54), 3-0 Powell (75), 3-1 Branimir Poljak (88).

LSKs lag: Reitmaier - Andersson, Rambekk, Kippe, Stefanutto - Søgård, Wehrman, Koren Myklebust, Powell, Strand Dommer: Jonny Ditlefsen, Mo IL Tilskuere: 4.943

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 17

VEIEN TIL ULLEVAAL

SEMIFINALE: LILLESTRØM SPORTSKLUBB - VIF

Alle gode ting er tre!

18 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

UANSETT HVORDAN DET GÅR I FINALEN VIL VI ALDRI GLEMME SEMIFINALEN, 21.09.2005, EN KVELD FOR EVIGHETEN.

S

AV: VIDAR EVJE ist Fugla spilte cupfinale var i 1992. Undertegnede var på plass på Ullevaal, i Lillestrømsvingen. Alle veit at vi tapte. Mange var skuffa, noen forbanna, men det jeg faktisk husker best var stolthetsfølelsen! Til tross for tap syntes jeg at gutta hadde levert en suveren match, og jeg kunne se klassekameratene på Manglerud i Oslo rett i øya dagen etter som stolt Lillestrøm-supporter og skråsikkert hevde at neste år, neste år var pokalen vår!

Hvem kunne ane den gangen at Fugla ikke skulle vinne en dritt i norsk fotball seinere? La gå, det har ikke vært så mange norske lag som har kunnet kalle seg seriemestre på de 13 åra, men cupfinale og drømmen om kongepokalen og tittelen ”Norgesmester” har mange, mange fotballelskere rundt omkring i landet fått oppleve. Men ikke vi.

Fugla har snubla i de pinligste hindre etter 1992, men i nyere moderne historie har vel få ting svidd mer enn tapene i cupsemifinalene mot Bryne og Lyn. Begge gangene var vi, om ikke cupmestere, garantert i finalen. Krangel og panikk angående billettfordeling var i gang, tribuneorganisering og våte drømmer om at hele Norge virkelig skulle få oppleve hvilket fantastisk liv og stemning KanariFansen var i stand til å lage begynte å konkretisere seg. Bare noen ytterst få kremta forsiktig og drista seg til å minne om at semifinalene tross alt måtte vinnes først, men disse blei brutalt feid av banen og karakterisert som lallende idioter. ”Vi er på vei til Ullevaal” og ”Vi er berømte Lillestrøm” gjallet overalt, tror faktisk at mange i fansen nynna på disse strofene i søvne.

Så var vi der igjen! Klar for ny semifinale. Stabæk var feid av banen på Åråsen i kvarten av et heltent Lillestrømlag som har hatt cupseier som ett av hovedmålene denne sesongen. At Fugla bare var to minutter unna å snuble ut av cupen mot Moss allerede i tredje runde er glemt. Korttidshukommelsen gjorde også at tidligere semifinalefiaskoer mot antatt svakere lag brått var glemt av store deler av Kanari-Fansen, og historien gjentar seg: Plutselig er en semifinale bare en formalitet, et pliktløp man bare må surfe igjennom før finalen er et faktum. Ja, egentlig er det vel helt utenkelig å se for seg noen andre lag som cupvinnere? Har ikke der Uwe sagt at cupen er sesongens hovedmål? ”Vi er på vei til Ullevaal…”

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM En eller annen fotballkjendis sa at det eneste som var verre enn å tape en semifinale i cupen var å tape finalen. Mulig det, for spillerne, men jeg tror at de fleste i fansen har vært svært så sugne på å oppleve en ny finale. I tillegg har det kommet veldig mange nye til som knapt var påtenkt den gang da i -92.

Derfor var det totalt uforståelig da folk begynte å mase rundt på nettdiskusjoner om at de ville møte Vålerengen i semin – halvparten fordi det var like greit å slå dem med en gang, resten fordi et tap mot erkerivalen i finalen må være noe av det tyngste et kanarihjerte kan bære.

Jeg ville ha Hønefoss. Jeg ville se en cupfinale igjen!

Tross alt var det vel flest av oss, men vif blei det allikevel. På hjemmebane. Heldigvis. Uansett hvor mye man misliker Vålerengen er det bare å innrømme at de i år har vært et av Norges aller beste lag. Sjøl om man alltid har tro på Lillestrømseire (og at overraskelsen over at det ikke ble seriegull i år heller kommer som lyn fra klar himmel), så begynte marerittene om en ny tapt semifinale å dukke opp hyppigere og hyppigere i nettene før matchen.

Interessen for matchen ville ingen ende ta. Det blei fort klart at Åråsen ville bli totalt utsolgt, og påstandene gikk om at kampen kunne blitt solgt ut både to og tre ganger. Hyggelig det, men det får en unektelig til å lure på hvor folk er resten av sesongen… Her må det jobbes med å få disse som faste tilskuere (med sesongkort) for neste sesong. Det blei i hvert fall helt tydelig at Lillestrøm har et potensial for mange utsolgte kamper hver sesong.

Tilfeldighetene gjorde at Fugla skulle møte vif i serien på Ullevaal bare tre dager før semifinalen.

Dette ble en jevnspilt kamp som endte 0-0, til tross for gode sjanser til begge lag. Lillestrøm var best i

siste halvdel av begge omgangene og hadde vunnet en knapp seier på poeng hvis det hadde dreid seg om en boksekamp.

I etterkant dreide det seg mer om Kanari-Fansen og tromme. I hvert fall i endeløse nettdiskusjoner.

At KFL har fått en ny dimensjon på tribuna i år var allerede opplest og vedtatt på forhånd, men dette var kampen hvor det store TV-publikummet og de såkalte nøytrale fotballinteresserte virkelig fikk oppleve at Kanari-Fansen bokstavelig talt slo igjennom. En ting var å dominere mot Klanen i seriekampen på Åråsen, noe helt annet å synge så godt som

DEN LILLE MAGIKEREN: ROBERT KOREN ER EN MANN FOR DE STORE ANLEDNINGER. MOT VIF PÅ ÅRÅSEN VAR HAN NOK EN GANG BANENS BESTE.

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 19

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

HJEMMEBANE: 10.000 LILLESTRØM-FANS. TRE STAPPFULLE TRIBUNSEKSJONER. FESTUNG ÅRÅSEN LEVDE VIRKELIG OPP TIL NAVNET SITT I SEMIFINALEN. hele kampen uten pauser på Klanens territorium på Ullevaal. Myten om Klanens fullstendige overlegenhet slo for første gang sprekker, og Kanari-Fansen leverte sannsynligvis tidenes beste tribuneinnsats.

Fallhøyden var altså stor da den store dagen kom.

Hvem skulle ta seg til cupfinalen 2005: Lillestrøm eller Vålerengen? KFL møtte mannsterke på Martins, og det var bebuda Fugla-marsj opp til Åråsen.

I mine øyne totalt mislykka. Faktisk så pinlig at jeg var redd at det skulle sette standarden for resten av matchen. Det virka som om det var helt umulig å få til skikkelig trøkk på sangene, og etter hvert som vi nærma oss Åråsen var folk mer opptatt av å synge ”hate, hate, hate Vål’enga” hver gang vi så noen vif-supportere enn å synge LSK-sanger. Toppen av, i mine øyne, meningsløs supporterkultur blei nådd rett før undergangen da et par fans med et par brune for mye i kroppen stoppa opp for å skrike

opp i ansiktet på en vif-fjortiss. Så blei det en gang for alle tydelig at fjortiss kan være en mental tilstand uavhengig av alder.

Eventuell bekymring for at for høyt alkoinntak skulle legge en demper på stemninga på stadion var heldigvis totalt bortkasta. Når Kanari-Fansen hadde inntatt sine plasser på feltet og diverse ultras og team hadde gruppert seg var folk tilbake i trygge rammer, og synginga var like suggerende som vanlig – anført av den geniale tromma.

Det var da heller ikke vanskelig å la seg rive med på tribuna denne dagen. Lillestrøm tok totalt kontroll over matchen fra første spark på ballen. Sundgot hadde to gedigne sjanser i starten av kampen, og ubeskrivelige jubelscener over scoring blei utløst allerede i det 7. minutt. Pål Steffen Andresen headet mot mål, ballen sneia så vidt innom Brocken og forandra akkurat nok retning til at det blei scoring. Etter dette fortsatte Lillestrøm å spille festfotball. Gjestene fra hovedstaden var helt ute å kjøre den første halvtimen, men dessverre blei det ikke flere mål. Sjøl om Vålerengen kom litt mer med i slutten av omgangen kunne gutta gå i garderoben til trampeklapp fra et særdeles fornøyd publikum.

I andre omgang kontrollerte Fugla seieren trygt i havn. Bydelslaget var en skygge av seg sjøl og hadde ingen annen oppskrift enn å lempe ballen opp mot vår 16-meter hvor vanligvis hodesterke spillere som Flo og Iversen skulle prøve å få kontroll. Ikke mye bohemaktig over dette, snarere sånn

20 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM Spenningen i andre omgang var såpass høy at det ble noen minutter med nervøs stemning. På den annen side framstod Åråsen for første gang med tre fullstappa tribuneseksjoner fullt med fanatiske gærninger. Her var det mang en vanligvis sittende og høflig klappende LSK-tilhenger som plutselig blei revet med i hopping, klapping og roping for Fugla!

Og når Klanen kommer med sin hardeste kjerne så holder 2.000 av dem i svingen et høyere nivå enn påståtte 13.500 (yeah, right) på Ullevaal – og beviser at kvalitet er viktigere enn kvantitet.

Så var det altså ikke Kippes mål. Men hvem bryr seg? Vålerengen var slått, publikum var i ekstase, og Lillestrøm er klar for cupfinalen og muligheten for å vinne sin første tittel siden 1989! Ingen skal få lov til å beskylde den fremadstormende KanariFansen for å være medgangssupportere. Vi skrur forventningene maksimalt i været, driter totalt i at fallhøyden kan bli skummelt stor, og mens noen spede røster holder på tradisjonene og prøver å få fram et ”kom igjen, Sportsklubben” dundrer tromma rytmisk over Ullevaal mens ”Forza Fugla” runger så den vil bli nynna videre over hele Norges land! som vi spilte ”i gamle dager”. Og kontrollen var det våre midtstoppere som hadde! Og det virka absolutt som om det var midtstoppernes store festkveld da tilsynelatende Frode Kippe punkterte kampen 10 minutter før dommeren blåste i fløyta for full tid.

Etter matchen viste derimot TV-bildene at ballen var innom Arild Sundgot før ballen gikk i mål.

All honnør også til publikum. Dette må da ha vært en av matchene i Norge med best stemning på flere tiår? Kanari-Fansen var kanskje et ørlite hakk vassere på seriekampen på Ullevaal tre dager før.

Kom igjen Fugla, nå har vi trua!

KAMPFAKTA Lillestrøm - VIF 2-0 (1-0) Mål: Pål Steffen Andresen (7), Arild Sundgot (78).

LSKs lag: Reitmaier - Andersson, Andresen, Rambekk, Strand - Wehrman, Sundgot, Søgård - Riise, Koren, Powell Dommer: Espen Berntsen, Vang Tilskuere: 12.156

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 21

LOKAL GUTT: PÅL STEFFEN ANDRESEN ER EN AV FÅ LOKALE SPILLERE PÅ DAGENS LILLE-

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

TID FOR MIMRING N

AV: VEGAR HJERMUNDRUD år du har gått noen år på Åråsen og regelmessig følger Fugla på noen bortebaner i året blir du etter hvert vant til å se noen ansikter sammen på tribunen. Ser du den ene blir du overrasket om det andre ikke er i nærheten.

Et slikt radarpar er Øyvind Thoresen (i slutten av trettiårene) og Tormod Nordhelle (ditto) som fra sin plassering langt sør på c-feltet fortsatt holder koken som stående, syngende supporter. Felles for dem begge er pasjonen for Lillestrøm og lang fartstid på Åråsen. Begge hevder hårdnakket å ha sett LSK spille i andre divisjoner enn den øverste og selv om de første årene ble tilbrakt jaktende på flakser for panteinntekter og godterikjøp var de der.

Som ethvert radarpar er rollene avklart – begge bobler over anekdoter og historier fra svunne tider hvor menn var menn, supporterne tøffere og måla flottere. Tormod har mye snakketøy og Øyvind smetter inn når Tormod må opp til overflaten for luft. Hvem som sier hva underveis er håpløst å rekonstruere (det var da også øl på bordet under hele seansen).

22 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

Finalen 85 Selv om de påstår de var der er finalen fra -77 er et fjernt minne for dem og heller ikke finalene i -78, -80, og 81 har festet seg i langtidshukommelsen. Vår tidsregning begynner med finalen i -85 hvor Kråka ble firemålsscorer. Sjokkerende nok har Tormod en fortid i korps og var derfor med i ”André-berget” med røtter i Lillestrøm skolekorps. De hyllet cupfinalehelten med fem store plakater med hver sin enkeltbokstav som stavet navnet – en forløper til våre tiders store tifo-show.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

”Ullevaal var fylt den gang som nå, men dette var før den nye bølgen fotballsupportere traff Norge for alvor og sanginnsatsen var noe begrenset. Selv om det ikke ble sunget så mye ble det klagd desto mer!”

Det ser ut som om fotballpublikum, enten det er sittende eller stående, må få utløp for følelsene og lette på trykket… ”Det som likevel ble sunget fra Lillestrømsvingen når Fugla feide over VIF med 4-1 var – naturlig nok – knyttet opp til dagens store helt: ”André, André – det er gutten sin det!” I tillegg var Hooley-kassetten fra -78 da, som nå, en skattekiste for sanger fra tribunen (”Lillestrøm, våkn opp i dag” og ”Bli med i gjenget”) i tillegg til ”Lillestrøm – klapp – klapp – klapp”. På midten av åttitallet var det lite gule og svarte supporterartikler på tribunen utenom noen flatcaps med six-pence utseende og silkeskjerfene som vi i år har sett igjen. Det var derimot mye boblejakker! Kontrollen med hva som ble tatt med inn på stadion var vel også så som så og dersom festen på banen uteble kompenserte flaskene på baklomma mye på tribunen!”

Finalen 86 Året etter tjenestegjorde våre helter i Nord-Norge når TIL skulle sløyes på Ullevaal. Tormod kan en sjelden gang, og alltid svært ufortjent, oppfattes som breial og de fleste i bataljonen, stort sett alle fra områder nord for Steinkjer, hadde fått med seg hvem som ville vinne dette – lett! Til Tormods forsvar hører med at han ble mer smålåten utover i kampen etter hvert som målene rant inn i feil mål og at han ble med ut på kveldstid og ”feiret”.

Slutten på åttitallet Etter feilskjæret mot Tromsø i -86 ble det lengre mellom cupfinalene og den nye tida brakte et gen-

erasjonsskifte på Åråsen. Megamann i gul kjeledress og ropert hadde i en årrekke vandret rundt Åråsen og prøvd å dra i gang publikum. Han opplevde nå å bli hersa med av liten gruppe tenåringer som definitivt ikke syntes Megamanns bidrag var av det riktige slaget. Den anglofile gjengen ble til gjengen under TV-bua og senere Bøffelberget som en oppfinnsom journalist fant på å kalle dem. Øyvind og Tormod var med. Mange av de som den dag i dag er sentrale i Kanari-Fansen var med allerede den gang og forbausende få har falt fra. Ingen nevnt, ingen glemt. ”Etter seriegullet i 89 holdt det på å gå galt, ordentlig galt i 90 hvor LSK sto i fare for å rykke ned.

Sportsklubben havnet på tiendeplassen til tross for 30 – 30 i målforskjell og måtte ut i kvalifisering mot Eik og Bryne. Det året var det stor grad av sosialt samkvem mellom spillere og supportere og det var kanskje ikke så rart at det gikk som det gikk når det var ansvarlige supportere som måtte be spillerne pelle seg fra nachspielet fordi det var viktig kamp timer etter! Det hjalp selvsagt heller ikke at Frode Grodås skadet bakre korsbånd og 18 år gamle Svein Inge Haagenrud måtte hoppe inn”.

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 23

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Den viktigste kampen I kvalifiseringen hadde først Bryne slått – Eik 41 på Jæren før Eik tok mot LSK i Tønsberg. Jahn Teigen landet i midtsirkelen med helikopter og sang (det vites ikke om Optimist sto på settlista). Haagenrud hadde fått avløsning og LSK vant 3-1. ”I Tønsberg sto jeg sammen med Frode Grodås som etterpå ikke kunne fortelle så veldig mye om keeperveteran Svein Ystenes innsats fordi Grodås gjemte ansiktet i hendene hver gang Eik nærmet seg LSKs mål!”

Nervøsiteten var også å ta og føle på før den store ”være eller ikke være” kampen mot Bryne i 1990.

Det er normalt å være nervøs foran viktige fotballkamper, men dagen LSK møtte Bryne var det spesielt ille. ”Folk følte at det faktisk var alvor – følelsen av at det sto om liv og død. Vi måtte slå Bryne hjemme.”

På formiddagen var Tormod ute i Radio Nero og oppfordret folk til å komme og støtte laget. Oppslutningen var bra og det var felles tog oppover til stadion fra Randis pub og City Pub & Grill. Stemningen var så som så – nervøsiteten la sin klamme hånd og begravelsesstemningen var ikke langt unna. På tribunen var det noen trøndere på tribunen i supporterutstyr (RBK spilte cupfinale dagen etter mot Fyllingen), noe folk kikket stygt på, men ikke gjorde noe med før cupfinaletoget til Rosenborg faktisk stoppet utenfor Åråsen. Et ukjent antall overvektige, bleike trøndere flekka ræv mot Åråsen. Da fikk trønderne på tribunen unngjelde og de hvite og sorte supportereffektene ble fjernet på en bestemt måte! ”Det var også del hopping på feltet den gang som nå.

På den gamle betongen var det ikke alle trinnene som var like solide. To av dem ga etter og vippet framover slik at folk som sto på trinnene måtte

hoppe unna noe som førte til at folkene på trinnene under også måtte hoppe og det satte i gang en liten tsunami og det var ei jente som brakk armen”. Øyvind landet nesten oppe på Rune Stakkeland som sto der i rødt og hvitt og sauebjeller og ikke helt skjønte hvorfor han ble angrepet av disse gale LSKsupporterne! ”Mens LSK-publikummet den gang var kjent for å være kresent og egentlig ganske stille var dette dagen da alle tribunene sang, om ikke annet enn ”LSK – klapp – klappklapp” (neste gang alle tribuneenheter bidro var i 95 når Ulrich Møller var hoveddommer på Åråsen i Roy Helge Olsens fravær - da var det kastetifo…) ”.

Selv om LSK ganske hurtig tok ledelsen 1-0 var det ingen som turte å puste ordentlig igjen før Eivind Arnevåg trygget ledelsen i 2. omgang. Etterpå delte de fleste rundhåndet kroppsvæsker og køen utenfor City Pub og Grill (dette var tiden før Martin’s åpnet) var legendarisk lang.

Finalen 1992 ”Etter noen tørre år ble det 1992. Bortskjemte som vi var, var vi sultne på suksess – det var jo hele tre år siden vi vant serien… Den gang var det også stor etterspørsel etter billetter (selv om begrepet ”billettpakker” heldigvis lå noen år fram i tiden).

For å sikre seg verdipapirene holdt det å stille seg i kø. Etter at klubbens medlemmer hadde fått sitt, åpnet LSK billettsalget og plasserte det strategisk nok på den ferske puben Martin’s. Det var så enkelt at hadde du kjøpt maks antall billetter var det bare å stille seg bakerst i køen for nye forsyninger.”

Det er velkjent at Kanari-Fansen Lillestrøm ble stiftet 3. desember 1992 for bedre å være forberedt neste gang Fugla skulle nå cupfinalen (ingen, INGEN, hadde i sin villeste fantasi trodd det

24 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM skulle ta 13 år – faen, lukta av gull satt i veggene på Åråsen den gangen). Det var tilgangen til billetter som var viktige også den gangen og Mykles lister var sirlig ført. Det som var en smule annerledes i forhold til tidligere år var organiseringen rundt cupfinalen. ”I 1992 samla folket seg på Martin’s og Randis pub før det var avmarsj til togstasjonen. Vel framme i på Oslo S var det tog oppover Karl Johan og deretter t-bane fra Nasjonaltheateret til Ullevaal. Det var blant annet sydd et gigantisk banner på 360 m2 som ble brukt. Motivet var ikke mer originalt enn gule og sorte striper, men resultatet var slett ikke ille med tanke på at det var resultatet av to dagers arbeid! Dette banneret var også utgangspunktet for omtrent samtlige flagg som KFL lagde de neste fem årene. Cupfinalen var bra spillemessig, men resultatet en skuffelse. Det er bittert å tenke på at Henning Berg, mannen som bandt forsvaret vårt sammen den sesongen, måtte gå ut i andre omgang med kramper i føttene fordi han brukte strømper med for stram strikk”.

Sangene fra tribunen var flere enn tidligere: ”Vi skal vinne finalen, vi skal vinne igjen, vi skal slå alle trøndera, Lillstrøm tar pokkalen hjem!”. ”Vi er bøffelberget, sha-la-la” som en viss garderobereporter ynder å dra i gang med ujevne mellomrom.

Brødrene Thoresen hadde vært i utlandet og snappet opp at det gikk an å dele opp de syngende i to og synge hver sin linje: ”Vi er beste laget i Norge – Vi er beste laget i Norge”. Oppmerksomme lesere vil se at akkurat den sangen fortsatt synges, om enn med noe andre ord. Det met originale innslaget kom også fra en av brødrene Thoresen: ”Vi skal knuse brilla til Eggen, Vi skal sparkn i leggen, vi skal dran i øra, vi skal korsfestn på døra, og bjellene til Sørloth skal aldri ringe mer over vidda… ” Melodien var for øvrig selvkomponert! Er det lov å be om en renessanse av denne? ”I forbindelse med cupfinalen 1992 kom det mye, nye folk. En så stor kamp som en cupfinale er en begivenhet som tiltrekker seg ressurspersoner som kan tilføre klubben noe positivt. Slik kan en cupfinale bli et løft som tar klubben videre og bidrar til videre utvikling.”

Gamle helter Forrige gang LSK var i cupfinalen var det altså ikke noe som het Kanari-Fansen Lillestrøm. Tror du det er gutta med KFL-tattiser som er hardcore tar du sørgelig feil - har du derimot en bøffel på armen snakker vi fugl (eeeh…)!

Gamle helter og uvenner ”Helter? Tom Buer og Petter Werni har stått på feltet og er spesielle i våre øyne. Bård Bjerkeland er muligens den spilleren som for oss har personifisert LSK. Når han taklet Mini steinhardt, minutter etter at tassen fra Bodø hadde prøvd å filme seg til straffespark på Åråsen (andre serieomgang 90), reiste folk seg og jublet. Det er det som er LSK – det kompromissløse og den perfekt timede taklingen (mens kanskje VI-supporterne ønsker å forbinde laget sitt med tunneler og frekke kommentarer).

Dennis Schiller var også en stor helt og visse personer sentralt i KFL brukte timevis på å føne håret sitt før bortekamper slik at likheten med svenskens hårprakt skulle bli størst mulig! En vi derimot ikke har sansen for er Kjetil Siem og han hater også KFL. For vår del har det egentlig ikke så mye å gjøre med hans rolle i VIF, men derimot hans tidligere journalistvirke i TV2. Kampen 16. mai 93 i Trondheim ble avlyst på grunn av værforholdene. For å få noe ut av dagen ville gjerne Kjetil Siem ha litt actionbilder og KFL var ikke vanskelige å be – som fyrte opp noen bluss og lagde litt støy utenfor Lerkendal.

Dette klarte selvsagt Siem å lage til at det hadde vært rene oppløpet i Trondheim. Kampen etterpå filmer TV2 fra ståtribunen på Åråsen hvor han ”med fare for sitt eget liv” hadde tatt oppstilling! Fra gamle dager var også Gøran Sørloth – Trøndelags beste møtende spiss – behagelig å mislike. I en eller annen sammenheng ytret han seg at han sjøl tålte det meste, men mislikte det sterkt dersom det gikk ut over familien. Selvsagt fikk han da regelmessig høre at ”Hildegunn er homo” (Hildegunn er fruen) fra tribunene når LSK møtte RBK. Og Sørloth så sur! Sigurd Rushfeldt fikk også høre det i KFLs barndom – ”Sigurd Rushfeldt er en same – sha-lala-la-la” som fikk Kjetil Siem i TV2 til å uttale de udødelige ord – ”Dette var dårlig gjort, Bøffelberget!”. Ikke det at Kanari-Fansen har noe mot samer – vi tok blant annet kjenningsmelodien til fjernsynsserien om samegutten Ante og slang inn Lillestrøm på slutten av refrenget. Og for å avslutte dette med Bjerkeland – årsaken til at forholdet mellom Bjerkeland og daværende trener Tom Lund i lengre tid var på frysepunktet er ifølge ryktene følgende: Etter en lengre kveld på Fagerborg, og påfølgende nachspiel, husker plutselig Bjerkeland at han faktisk skal på trening. Han rekker ikke hjemom, ankommer Åråsen uten treningsbaggen, men får låne noe treningsutstyr av materialforvalteren. Leggbeskyttere og fotballsko ligger imidlertid igjen hjemme uten at det stopper vår helt som rusler barbent ut på treningsfeltet. På spørsmål fra trener Tommy om de åpenbare mangler i utstyret får han følgende svar: ”Trenger ikke det, de andre takler som noen kjerringer! Da var det slutt, ordentlig slutt!”

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 25

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

MITT FØRSTE GULL?

S

AV: PATRICK NILSEN ist gang LSK vant noe (da ser jeg bort fra innendørsturneringer i Tyskland) var i 1989. Dette er nå 16 år siden, og jeg er en av mange som aldri har opplevd at klubben i mitt hjerte har vunnet noe. Riktignok var jeg født den gangen, men altså ikke gammel nok til å huske noe som helst. Det var ellers nære på i 2001, men det endte jo med sølv den gangen. Nå har det kommet en ny sjanse, denne gangen i cupen. Jeg er kun 90 minutter unna min første gullmedalje som LSK-supporter!

Gleden over å endelig skulle få oppleve en cupfinale er ubeskrivelig. Dette er jo faktisk min første cupfinale (riktignok var jeg i finalen i fjor og i 2001, men det var før semifinalen var spilt, så det teller liksom ikke). Å få se heltene mine løpe ut på Ullevål en tidelig november-søndag er noe jeg lenge har drømt om, og endelig skal den drømmen bli virkelighet.

Ikke helt veit jeg hvordan det kommer til å bli, jeg

26 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

har jo aldri opplevd det før, men jeg er sikker på at det blir bra! Det kommer sikkert til å bli helt surrealistisk. Jeg har jo liksom alltid sett cupfinalen på tv før, mens nå skal jeg være der, på ekte. Å se LSK-kapteinen heve pokalen over hodet til ellevill jubel er noe mange av dere sikkert har opplevd flere ganger i løpet av ”karrieren”. Men i og med at det er så lenge siden sist, så har gruppen med oss som aldri har opplevd et kanari-gull vokst seg større og større. Nærmest farlig stor. Vinnerkulturen i klubben er i ferd med å bli borte. Det er utrolig viktig å vinne noe igjen nå. Ivar Hoff har jo sagt at han er stolt over å være medlem av en klubb hvor man må være godt over 30 for å huske noe annet en elitespill. Det må ikke bli sånn at man må være godt voksen for å huske sist gang LSK vant noe.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM Derfor er årets cupfinale ekstra viktig, vi må stoppe gull-tørken som har preget klubben gjennom hele 90-tallet og fram til nå.

Jeg kjenner pulsen stige når jeg skriver dette. Klart, jeg er da sikker på kalassifre og 4 mål av Sundgot, men på den annen side var jeg jo også sikker på gull i serien både i 2002 og 2003. Det er jo akkurat det som er så fantastisk med fotball! Du kan aldri være sikker på hva som kommer til å skje. Alle trodde jo for eksempel at medaljekampen skulle stå mellom rbk, Brann og vif i år. Så feil kan man ta! Kun et av de tre lagene kan ta medalje en runde før slutt (i skrivende stund er ikke dette avgjort, jeg håper virkelig Start er seriemester når du leser dette). Poenget er at alt kan skje i fotballen. Et nyopprykket lag kan vinne Tippeligaen. Norge kan vinne VM. Molde kan i teorien slå LSK i finalen. Cup er cup, ballen er rund osv, osv. Derfor kommer adrenalinet til å stige til et helsefarlig nivå den 6 November 2005. Jeg gleder meg!

Cupfinalen er et glimrende eksempel på hvor kort vei det kan være mellom himmel og hælvete her i livet. Å vinne en cupfinale

er et stort øyeblikk man for alltid vil huske med glede, samtidig er det å tape en finale noe man heller ikke glemmer med det første. Cupfinalen er et minne for livet, uansett resultat. Det er ekstremt viktig at det minnet blir et godt et! Spesielt viktig er det for alle oss som aldri har opplevd gull enda.

Dette er en unik mulighet, la oss håpe gutta på banen bringer hjem pokalen der den hører hjemme; på Åråsen!

Da gjenstår det bare å ønske alle Kanarifugler lykke til! Måtte årets cupfinale blir historiens beste, og selvfølgelig ende med LSK’s femte seier i cupen! Forza Fugla!

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 27

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

CUPFINALE! hans fire mål i finalen mot vif i 1985 vil for alltid være et av de største øyeblikkene i sportsklubbens historie. ANDRé krogsæter FORTELLER HVORDAN DET ER Å SPILLE FINALE FOR LILLESTRØM.

C

AV: ANDRé krogsæter upfinale! Bare smak på ordet; lukk øynene og lek litt med det – og innrøm at du tar deg selv i å sitte og smile for deg selv.

Hva er det som gjør cup-spill så spesielt?

Personlig opplever jeg at det er to ting: For det første den kompakte spenningen; alt er fokusert og konsentrert om de forestående 2x45 minutter – pluss eventuelle ekstraomganger og straffekonkurranse. Du har bare én sjanse; nytter ikke å komme og klage over skader, vondt i beina – eller sutre over for hardt kampoppsett; det er her og nå det skal avgjøres! (Rett nok prøvde NFF for noen år siden å ødelegge cupen ved å innføre hjemme- og bortekamper i semifinalene – for å prøve å tyne ut noen ekstra kroner, antar jeg...) For all del, det er moro å vinne serien også – det er bare det at du der får så mange flere sjanser. Du kan liksom være ute av form og gå på et tap i ny og ne. Men ikke i cupen!

Av dette følger den andre tingen som gjør cup-spill så spesielt: det åpner for at antatte – og faktiske – dårligere lag kan vinne på bekostning av de gode.

28 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

Davids kamp mot Goliat.

Det er lite som skiller mellom suksess og fiasko, og dette tydeliggjøres hvert år i cupen. Jeg kan selv huske små biter fra cupen i 1985, der vi i første runde møtte Lørenskog på Åråsen. Det sto, utrolig nok vil mange si, 1-1 på tavla med et par minutter igjen å spille av ekstraomgangene. Da får Lørenskog et angrep, og et kjempeskudd avfyres og stryker rett utenfor krysset til Arne Amundsen. Du vil selvfølgelig aldri få Maler’n til å innrømme at han ikke hadde full kontroll, men faktum er at hadde skuddet gått 20cm lenger til venstre, så hadde vi vært utslått i første runde - i stedet for å bli cupmestere, som vi faktisk ble til slutt. (Og spillerne foran Maler’n, de som lot Lørenskog få komme til en avslutning og skudd, ville sannsynligvis den dag i dag ha krympet seg i redsel hver gang de møtte ham...)

Så kan man saktens spørre seg: hvordan kan det skje at et topplag klarer å gå på et tap for et mye dårligere lag? Svaret er nok veldig enkelt: Fotballspillere er mennesker. Gudskjelov. Og selv om alle topplag og deres spillere og trenere selvsagt er klar

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM over denne faren for å undervurdere motstanderne, så vil det alltid kunne skje. Man kan forberede seg mentalt og jobbe med å fjerne undervurderingen, men når man vet at man spiller på et eliteserielag, så vet man også at man spiller på et lag som er mye bedre enn for eksempel Lørenskog. Derfor vil alltid undervurdering av motstanderen kunne skje. For øvrig kan det nevnes at vi vant 10-0 i returkampen på Lørenskog stadion... *** Jeg var så heldig å få spille på LSK i årene 1980 – 1986. Det var en fantastisk fin tid! Mye moro, mye slit og svette – og fire cupfinaler. Det er liksom noe spesielt når sommeren er over og det blir kaldere i lufta og tidligere mørkt; det siger inn en følelse av forventning. Forventninger om store kamper og oppgjør som står for døren. Eller sagt på en annen måte: en høst der man er utslått av cupen er ikke mye å skryte av!

Selve finalen går på et tidspunkt der det ofte ikke er naturlig å spille fotball – så fremt man ikke synes det er naturlig å spille på is eller snø. Dette kan gjøre det ekstra utfordrende, ikke minst for trenerteamet som må komme opp med kreative treningsøvelser fram mot finaledagen. Nåja, i dag er det vel ikke så stort problem lenger; det ligger jo kunstgress- og oppvarmete baner rundt omkring. Litt verre var det på 80-tallet. Jeg kan huske vi skulle forberede oss til finalen. Den ble spilt en uke etter at serien var avsluttet. Så kom snøen! De som tror det er lett å spille fotball når ballens diameter vokser i takt med hastigheten den ruller bortover den kramme snøen på, tror feil. Man kan ikke spille fornuftig fotball under slike forhold. Og det er jo litt synd - særlig når man vet at cupen, altså Norgesmesterskapet, skal avgjøres om en uke. Jeg kan huske at vi derfor spilte rugby på treningene. Reglene var enkle: ikke lov å slå eller sparke. Det laget som førte ballen over dødlinja fikk poeng. Det er utrolig hvordan voksne menn – nåja, voksne og voksne; vi gutter blir vel aldri dét... – plutselig var 10-12 år igjen, og følelsen av kongen-på-haugen dukket opp. På den snødekte banen hoppet vi på hverandre, rev og slet, krabbet rundt i blandingen av gjørme og snø, skrek og hylte.

Og aldri har jeg vært mer glad for å være på laget til Frank Grønlund. Jeg tror laget hans vant hver gang... *** Jeg kom til LSK som 18-åring, til en klubb med flere landslagsspillere, cup- og seriemesterskap bak seg – og Tom Lund. Som ekte Årvollgutt, hadde jeg helt fra jeg var 7 år gammel spilt fotball i Årvoll I.L. Og mange var det i den gjengen som hadde holdt sammen siden vi var små. Derfor hadde vi et unikt miljø der. Da jeg kom til LSK, forventet jeg et mye dårligere miljø, der det var mer kniving om plassene; kort sagt en mer brutal fotballhverdag. Og jeg innrømmer at det var med litt ærefrykt jeg stilte på treningene til å begynne med; spillere jeg bare hadde lest om i avisen og sett på tv var nå plutselig lagkameratene mine. Samtidig med meg, kom det også

andre unggutter. Én av disse hadde ikke samme respekt for landslagsspillerne, slik jeg hadde. Han kom fra Ytre Enebakk, taklet som en villmann, bannet og svor som en alkoholisert gambler fra det ville vesten, og var ellers stort sett i et meget godt humør.

Bortsett fra når noen kjeftet på ham. Er det noe etablerte landslagsspillere ikke liker, så er det yppale, ukjente guttunger som kommer inn og sparker beina under dem, og ellers ikke viser respekt i det hele tatt. Og det må sies: det hendte vel at Bjerkeland kom for sent inn i taklinger. Eller rettere sagt: det hendte vel at han IKKE kom for sent inn i taklinger.

Tempoet i Enebakk lå nok noen hakk lavere enn det gjorde i LSK, det var derfor ikke rart at det gikk litt for fort innimellom. Derfor lå det de første ukene landslagsspillere strødd rundt på den snødekte treningsbanen, med blåmerker både her og der. Og gamlekara stirret med vantro på villstyringen fra Enebakk, og utbruddene fulgte: -Hva f... er det du driver med – har det klikka for deg?

-I h....., er du helt idiot?

Og liknende komplimenter...

Men trusselen fra Enebakk var ikke den som lot seg avskrekke av noen landslagsspillere. Det haglet med tilbakemeldinger når gamlekara klagde: -F...., tåleru ingenting, eller...?

-Hva f.... ære du syter for...?

Jo da, det var en fin stemning på treningene. Til å begynne med føltes det hele litt surrealistisk, nesten litt som et galehus. De etablerte spillerne tittet bort på Schouen med øyne som sa: skal du ikke gjøre noe med den gale villstyringen?

Men Schouen, som tidligere hadde jobbet med ungdom som hadde litt problemer med grensesetting på enkelte områder, bare oppildnet Bård og måtte mange ganger snu seg mens han sto og lo for seg selv når Bård freste ut av seg.

Nå vil kanskje enkelte tro at dette ikke var et spesielt godt miljø å være i. Helt feil; det var et fantastisk fint miljø: her var det åpent, rom for alle, og her kunne man være seg selv!

Kjell Schou Andreassen var en dyktig trener. Men først av alt var han en utrolig positiv miljøfaktor.

Han sørget for å involvere alle, og enkelte av de eldre spillerne fungerte som – jeg vil ikke si faddere, men rett og slett fedre for noen av de yngre spillerne.

Og Kjell gjorde noe mange trenere finner vanskelig å gjøre: han lot oss unge få prøve oss. Derfor fikk jeg mye mer spilletid det første året, enn det jeg hadde drømt om. Jeg spilte veldig mange kamper, fikk lov til å starte, for så å bli tatt av når kreftene tok slutt.

Helt til rett før cupfinalen. Da mente Schouen at jeg pga min unge alder kombinert med overgang fra 5. divisjonsspill ville ha godt av å hvile litt. På fotballspråket betyr det å sitte på benken. Det var derfor med blandete følelser jeg skulle være med på min første cupfinale som spiller.

Jeg har aldri vært noen typisk fotballtilskuer; innen jeg kom til LSK hadde jeg kanskje sett 2 eller 3 eliteseriekamper live – omtrent halvparten av hva jeg har sett etter at jeg sluttet å spille. Men cupfinaler

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 29

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM i underlaget.

Erik gledet seg nå til at det endelig var hans tur til å spille på den siden hvor sola hadde tint opp underlaget, slik at knottene fikk feste. Det var da Schouen utbrøt: -Eirik (han klarte ikke å uttale Erik...), du og Tommy bytter plass i andre omgang!

Forståelig nok ønsket Schouen å få mest mulig ut av Tom Lund. Jeg tror ikke unge Solér var helt fornøyd med den taktikken...

Da ”kampen” var over, hadde VIF vunnet 4-1.

hadde jeg vært på! Fom 1974 hadde jeg vært på alle finaler tom 1979. Nå var året 1980 og jeg skulle dit som spiller.

Det var ikke bare for meg personlig at finalen ble et antiklimaks; det var en av meget få fotballkamper i historien som ikke ble avgjort på banen, men utenfor. Ullevål stadion var islagt, det var med andre ord ikke ideelle forhold for å avgjøre et fotball-NM. Og fram til dags dato har det forundret meg: hvordan kunne VIF klare å få tak i kunstgress-sko og ikke vi? Hadde alt skrytet fra omverdenen, om hvor profesjonelle og langt framme LSK som organisasjon og klubb var, blitt en sovepute? Fakta er i alle fall at vi var like godt skodd som Kjetil André Åmodt ville ha vært, dersom han hadde stilt til start på en 100m med alpinstøvler, mens VIF altså hadde fått tak i kunstgress-sko. Og derfor tapte vi! Vi kunne selvfølgelig ha tapt hvis vi også hadde vært ordentlig skodd. Men da hadde det i det minste vært en kamp, noe det nå ikke ble. I stedet ble hele arenaen overlatt til hvite stillongs og ablegøyer (Les: Erik Foss).

De lekte seg bokstavelig talt med oss, og i ettertid er jeg nesten glad for at jeg ikke spilte.

Jeg kan huske vi inspiserte banen før kamp; den var knallhard, bortsett fra en kanal på den ene siden, der sola hadde kommet til og var i gang med å tine bakken. Ellers var det tele over det hele. Selv om selve kampen burde glemmes fortest mulig, er det noen øyeblikk som har satt seg fast: Vidar Hansen stupte fram, ofret seg og scoret mål. Vi ledet faktisk 1-0! Vidar løp rett bort til benken. Han hadde fått et spark over øyet da han scoret, og dermed et skikkelig kutt. Jeg satt og lurte på om jeg skulle varme opp, men det ble ikke noe av, for Vidar fikk sydd igjen kuttet – uten bedøvelse. Det gjorde inntrykk på en yngre spiss som satt en meter ved siden av og så nålen som dekorerte ansiktet hans med korssting...

En annen episode jeg husker, var at Erik Solér i pausen virket enda mer målbevisst enn vanlig – og da er Erik målbevisst, kan jeg love dere. Han hadde som vanlig løpt som en yoyo hele første omgang. Ute på isen. Og selv om det var enklere med hans kropp enn det var for Grøna og de andre store, så slet også han med skruknotter som ikke klarte å trenge ned

30 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

Allerede året etter skulle vi få sjansen til å revansjere oss. Forsmedelsen fra året før gjorde ikke lysten på å vinne mindre, tvert i mot. Og denne gangen skulle vi ha amerikansk uttak til finalen. Schouen ga klart uttrykk for at treningene den siste uka ville bli helt avgjørende for hvem som ville få spille! Det blir brukbar innsats av slikt...

Schouen hadde sine metoder for å angripe ulike situasjoner på. Jeg kan nevne et eksempel: En av spillerne på laget, en god spiller og en flott gutt, ble nok litt for sytete for Kjellemann. Altfor ofte måtte han avbryte treningene pga et spark i leggen, vrikket bein, lårhøne osv. Og det er nok slik, at skal du spille fotball, så er du nødt til å tåle litt smerte – innimellom ganske mye. I Schouens øyne tålte ikke denne spilleren nok. Så da spilleren atter en gang måtte avbryte treningen pga at han etter eget utsagn hadde fått lyskestrekk, så gikk Schouen til aksjon: han ba oss fortsette å trene, mens han ble med den ”skadde” spilleren inn i garderoben. Etter langt om lenge kom Kjell tilbake.

Da vi etter treningen kom inn i garderoben, møtte det oss litt av et syn. Der sto spilleren nydusjet med tårer i øynene. Ja, det var tårer og ikke fra dusjen.

–Se her’a, sa han –han er gær’n! Åssen ska jeg få av det her’a?

Og det vi så liknet mye på den gjenoppståtte TutAnkh-Amon: Schouen hadde lagt på en ispose i lysken, deretter surret med gud vet hvor mange ruller hvit sports-tape. Det var surret rundt lysken, tvers over hele stasen, inn i rompa – ja, det var ikke lett for oss andre å holde tilbake latteren der den ulykkelige stakkaren sto. Han prøvde forsiktig å løsne litt på tapen. Men det er utrolig mye hår i disse områdene, og de som tror at det er vondt å bli lugget på hodet, de må bare ta en rull sports-tape og surre i vei der nedentil. Vel, spilleren klarte i løpet av kvelden å fjerne alt sammen. Og han måtte ikke avbryte treningene så ofte lenger... *** Den amerikanske uttakningen før finalen førte til at enkeltspillere som hadde spilt hele året ikke fikk starte, og motsatt. Og det var først nå jeg virkelig fikk oppleve hva det vil si å være med i en cupfinale.

Det hadde selvfølgelig vært moro året før også, da vi kom kjørende til Ullevål, men denne gangen skulle jeg selv spille.

Det er unektelig en egen stemning når publikum

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM omkranser spillerbussen, slik at den nesten ikke får lirket seg fremover. Deretter inn i garderoben, sette fra seg bagen, rusle ut på banen, der du ser publikum strømme inn i den allerede halvfulle stadion. Tilhengerne jubler, motstanderne piper; kort sagt: musikk i et par fotballører! Senere, den lett spente stemningen i garderoben, der nervøsiteten ofte løses opp av humoristiske kommentarer. Allikevel; fokuset til alle er rettet mot det som skal skje. Denne gangen var det Moss vi skulle møte. Vi hadde unektelig den fordelen at vi, i motsetning til Moss, hadde mange spillere som hadde vært med på cupfinale tidligere. Dette ga en god trygghetsfølelse – kombinert med spenningen. Deretter er det å gå samlet ut på stadion, nå fullsatt med forventningsfulle tilskuere som produserer et lydnivå som gjør at du ikke klarer å prate med den du går ved siden av. Videre den tradisjonelle fotograferingen – og så er det hele i gang.

Jeg husker at vi gikk ut knallhardt, og etter ca 10 minutter følte jeg meg helt utkjørt. Men så, etter ca 15 minutter, fikk jeg oppleve det som nok må være mitt største øyeblikk på en fotballbane – rett nok i sterk konkurranse med øyeblikket da Lars Tjærnås satte inn den avgjørende straffen som gjorde Årvoll til Norgesmestre for guttelag i 1976: Tor Inge Smedås fikk ballen ute på venstre side og forserte mot dødlinja. Han la et perfekt, utoverskrudd innlegg – et slikt du kan ligge og drømme om. Og på bakre stolpe kom jeg stormende, stupte inn og scoret – om jeg må få si det selv - et meget vakkert mål. Jeg kan huske at jeg reiste meg på knærne bak dødlinja, der jeg landet – jeg tittet på dommeren, og

det føltes som en evighet innen han markerte mål, snudde og løp ut mot midten! Nærmere Nirvana har jeg nok ikke vært.

Vi kontrollerte kampen, og kunne til slutt juble over en 3-1 seier og NM-tittel. Å sitte i garderoben på Ullevål er faktisk veldig ok når du har vunnet cupfinalen! Full jubel i dusjen, journalister og alskens mennesker tyter inn, så man må nesten sloss for å komme seg fram. Dessuten må man sørge for å erstatte væsketapet, noe som er veldig viktig. Videre bærer det ned mot Grand hotell i Oslo, der vi blir geleidet opp i Speilsalen. Og her er det meget viktig hvilken side man havner på; vinnerne sitter nemlig alltid på den samme siden.

Og jeg kan forsikre at maten ikke smaker like godt på den gale siden.

Etter Grand bærer det rett til Lillestrøm, der det skal festes som seg hør og bør. Fakkeltoget og jubelen fra alle de oppmøtte er noe alle burde få oppleve. *** I sesongene 82-84, ble det dessverre ikke noe finalespill. Dette var synd, siden vi etter at Bill Foulkes kom som trener i 83, la større vekt på det offensive spillet. Kort sagt var det en drøm å trene og spille under Bill – hvis du var angriper, vel å merke. Vi trente på avslutninger nesten hele tiden. Til forsvarernes store fortvilelse. Da de prøvde å ymte frampå at vi kanskje burde ha litt forsvarstrening, nærmest fnøs han: -Anyone can defend!

Som gammel forsvarskjempe i Manchester United, kunne han ikke skjønne at det var noe å trene på.

Ellers likte jeg kanskje Bill mest for hans klare og

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 31

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM tydelige tale; det var aldri vanskelig å vite om han var fornøyd eller ei med det du gjorde. For eksempel kunne han rope: -Use your fu...... peanut-brain!

Eller, ganske enkelt: -Jesus Christ; what are you doing????

Det var slikt han sa når han ikke var helt fornøyd, tror jeg. Når han var fornøyd, var han derimot mye roligere, og du visste at du hadde gjort noe veldig bra, hvis han kom bort, klappet deg på ryggen og rolig sa: - Well done, son!

Det er som med Rema-reklamen: det enkle er det beste....

Det er i hvert fall sikkert at i de to årene med Bill Foulkes, utviklet LSK seg offensivt, og vi hadde da også enkelte kamper der det virkelig ble spilt klikkklakk-fotball. LSK var dessuten nødt til å legge om stilen ettersom Tom Lund nå hadde gitt seg. Tom var en suveren ener, en som kunne avgjøre kamper helt på egen hånd. Nå ble på en måte ansvaret fordelt på flere, noe som ikke nødvendigvis var en ulempe. Men det må nevnes at Toms erstatter, som også het Tom, nemlig Sundby, ikke lå langt etter originalen. Men han hadde selvfølgelig ikke det samme steget. *** Men Tom Lund ble ikke lenge borte. Allerede i 85 var han tilbake, denne gang som trener. Nå var det for så vidt ikke først gang Tom opererte som trener i LSK, for i 82, da vi kom litt skjevt ut – jeg uttrykker meg nå veldig forsiktig - da serien startet, ble det i praksis Tom og Frank som overtok treningene etter at fem serierunder var unnagjort. Og det fungerte meget bra! Om jeg ikke husker helt feil, lå vi helt sist på tabellen da de overtok. Mot slutten av sesongen hadde vi faktisk mulighet til å kapre gullet, men et par dårlige resultater helt på tampen gjorde at vi ble bronsevinnere.

Men tilbake til 85: Tom tok over. Vi hadde som nevnt utviklet det offensive spillet under Bill sin ledelse. Nå kom Tom inn og fikk organisert oss på en bedre måte. Vi fikk klare, enkle oppgaver – fotball er faktisk veldig enkelt! Og ikke minst: intensiteten på treningene ble øket! Vi fikk valget mellom å ha egen løpetrening eller sørge for at intensiteten var så stor at det ikke var behov for det. For å illustrere hvordan det var på treningene, kan jeg fortelle en liten historie: Helt på slutten av 85-sesongen, da vi faktisk lå an til å vinne både serie og cup, var en journalist fra en av de landsdekkende avisene tilstede på en trening for å skrive litt om hvordan oppkjøringen mot sesongavslutningen ble foretatt.

Jeg kan den dag i dag se for meg ansiktet hans da Tom blåste av treningen: han stod der sjokkert med et skikkelig hakeslepp. Han fortalte etterpå, at han trodde han hadde sett et lag i total oppløsning. Spillere taklet som gale, dyttet, kjeftet, ja, han var sikker på at det var en utrolig dårlig stemning i laget. Men så fort Tom blåste av, var det latter og kommentarer: -Fy f..., den taklinga var ikke pen, Richardsen! Og Richardsen gliste: -Må tåle litt, vel!

32 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

Deretter litt dytting og kameratslig slåing. (Jada, vi er enkle, vi gutter!) Journalisten fortalte at han aldri hadde sett slik innsats, slik fandenivoldsk innsats på noen trening. Og det var sikkert rett, for treningene var intense. Det var Toms holdning: klarer dere ikke holde intensitet og innsats på trening, så klarer dere det ikke i kampsituasjon!

Da én kamp gjensto av serien, ledet vi med ett poeng over RBK. Vi hadde ledet nesten hele sesongen. Og vorspielet til seriefinalen på Lerkendal var likes-

tillet en cupfinale. Jeg husker vi ankom banen. Da vi ruslet ut på gresset var det et sinnsykt liv; stadion var stappfull allerede en time før kampstart. Og det var kanskje ikke så rart, for om jeg ikke husker feil, så var det Åge og Sambandet som sto på den provisoriske scenen ute på gressmatta og spilte. Det var helt fantastisk, et utrolig trøkk! Å klare seg med uavgjort er en skummel ting. Selv om vi angrep og ville vinne, så lå det allikevel i bakhodet at vi ville bli mestre med uavgjort. Det så lenge bra ut. Men så, ute i andre omgang går Trond Sollied opp – fra der jeg sto, var jeg sikker på at dommeren skulle blåse for at han klatret på ryggen til en av våre – og headet kontant i mål. Rosenborg ble seriemestre.

Muligheten for the double var ødelagt. Hjemturen ble ikke helt som vi hadde håpet på... ***

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM Allerede uken etter var det cupfinale mot Vålerenga. Og det er ikke til å komme vekk fra: tanken på at både serie og cup skulle glippe mellom fingrene på oss, lå og vaket langt bak i hodet. Men da vi satt på bussen, etter den sedvanlige frokosten på Fagerborg, var det nok flere som følte at dette ville bli en fin dag; stemningen var meget god, en perfekt blanding av spenning og godt humør. Og da vi sto og ventet på at dommeren skulle blåse det hele i gang, kunne jeg se at dette kom til å bli bra; alle var innbitte, visste at det var nå det gjaldt. Serietapet for

en uke siden var nå lagt bort. Det var her og nå det gjaldt!

Vel nede på Grand, fikk vi sitte på riktig side og spise. Stemningen var høy - som den alltid er etter en cupfinale.

Etter som bespisningen skred frem, ble flere og flere av guttene av med slipsene sine. Det hadde seg nemlig slik, at den samme dagen var det en stor innsamlingsaksjon som ble overført på TV. De hadde auksjonert bort cupfinaleballen, og nå skulle de også prøve å auksjonere bort slipsene til noen av gutta. Det var da Svein Skoglund kom på ideen: hva med å auksjonere bort buksa til han som scoret fire mål?!?!

Han kom bort og forhørte seg med undertegnede. Og for å si det slik: jeg tror ikke det er mange som har sittet på bankett i speilsalen på Grand hotell, kun iført truse nedentil, og spist. Men det har altså jeg!

Stemningen ble ikke dårligere utover kvelden – for ikke å si morgenkvisten. *** Sesongen etter, altså 86-sesongen, fortsatte der vi slapp; vi storspilte og vant. På høsten ble det klart at vi var seriemestere! Kjempemoro og velfortjent.

Var det like moro å vinne serien; smakte pizzaen inne i klubbhuset, etter at avgjørelsen var falt, like godt som maten på Grand; var det like mye oppstyr?

Svaret er veldig greit: Nei! Mange hevder - sikkert med rette - at det er en større prestasjon å vinne serien enn cupen. Ja, man må prestere på et høyt nivå over lengre tid! Men så er det dette med å være på topp akkurat der og da, når det virkelig gjelder. Da vi ble seriemestere, var det selvsagt moro. Men det var liksom bare en bekreftelse på noe vi visste: vi var best! I cupen derimot, vet vi at alt kan skje. Og jeg vil si det så sterkt: Hvis jeg måtte ha valgt mellom å vinne én cupfinale eller fem seriemesterskap, så er jeg ikke i tvil om at jeg hadde valgt cupen!

Serien var vunnet. Nå kunne vi konsentrere oss om cupen. Motstanderen i år var Tromsø. I ettertid må man spørre seg: hva var det som gjorde at det gikk så galt? Kan det være at vi rett og slett ble for sikre på at vi skulle vinne? Vi hadde dominert fotballen i to år, og akkurat fått bekreftelsen på at vi var best.

Kan det være at vi rett og slett ble for trygge? Ikke lett å si, men jeg kan fortelle at for i hvert fall to av spillerne ble forberedelsene langt fra optimale...

Hva skal man si om selve kampen? Jeg synes vi skal si det var en maktdemonstrasjon! Laget fungerte perfekt; vi rullet over VIF, vi fikk på alle måter vist at vi var det beste laget i 85. Vi spilte offensiv, god fotball. Og vi fikk revansje for nederlaget fra finalen i 80. Denne gangen var det VI som vant 4-1. Fullt fortjent! Selv var jeg så heldig at jeg fikk score alle de fire målene. Dette ville selvfølgelig ikke vært mulig, hadde det ikke vært for at hele laget, i alle ledd, fungerte helt perfekt. Stemningen i garderoben etterpå var ubeskrivelig. Mange hadde nærmest forventet at vi skulle ta the double. Til sist risikerte vi å ikke vinne noe, så jeg tror nok vi trygt kan si at den oppriktige gleden også var iblandet en stor dose lettelse.

Rune Richardsen og undertegnede bodde i 86 på Gjerdrum. Det er mange fordeler med å bo på landet, bl.a. så kjenner folk til naboene. Og posten kommer alltid fram! Som for eksempel postkortet Rune fikk; der sto det: Til midtbanespiller på LSK, rødt hus, nysådd plen, Gjerdrum. Altså ikke noe navn.

Selvfølgelig kom det fram!

Ulempen med å bo på landet, er bl.a. at det ikke alltid er så greit med offentlig kommunikasjon og lignende. Derfor avtalte Rune og jeg at vi skulle ta taxi til Fagerborg på cupfinaledagen, slik at damene våre hadde bil, da de skulle innover til Ullevål.

Vi bestilte taxi i god tid; ingen ønsker å komme for sent til en cupfinale!

Første gangen jeg ringte, tror jeg var ca 10 min etter

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 33

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM at taxien med Rune skulle ha vært hos meg. Rune kunne fortelle at han hadde snakket med sentralen og fått beskjed om at bilen var rett rundt hjørnet.

Ok, da var det bare å vente...

Neste gang jeg ringte, var jeg begynt å bli urolig.

Rett nok var det ingen krise, for jeg kunne jo bare ta bilen selv. Nå kunne Rune fortelle at taxien akkurat svingte inn på plassen hans, foran det lille, røde huset med den nysådde plenen. Jeg spurte om jeg kanskje skulle kjøre min bil, slik at Rune slapp å kjøre via meg, som var en liten omvei. Men vi fant ut at nå var jo taxien her, så dette burde gå greit.

Vi hadde jo tross alt kjørt veien til Lillestrøm noen ganger, så vi visste ganske nøyaktig hvor lang tid det tok. Jeg la på røret og forsikret samboen om at hun ikke trengte kle på seg for å kjøre meg. Tiden gikk – og det skulle man tro at Rune og taxisjåføren gjorde også. Da de absolutt burde ha vært hos meg, ringte jeg Rune. For de av dere som er gamle nok, så vet dere at mobil er ikke noe vi alltid har hatt. Jeg ringte altså hjem til Rune. Det var hans sambo som tok telefonen: -Er han ikke kommet til dere ennå?

Han dro jo rett etter at du snakket med ham sist?!?

Da jeg la på var jeg meget urolig. For å si det slik, så var ikke fokuset mot kampen det den burde være...

Jeg ba Torill gjøre seg i stand for å kjøre meg. Vi visste ikke om taxien hadde punktert, kjørt av veien, eller hva det nå var. Men nå var det såpass kort tid til vi skulle møte på Fagerborg, at jeg ikke turte vente lengre. Vi hentet bilen i garasjen, og satte av gårde.

34 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

Da vi kom til det første veikrysset, møtte vi taxien.

Vi stanset. Jeg var på dette tidspunkt begynt å bli ganske stresset. –Hva er det som har skjedd? spurte jeg.

Men ingenting hadde skjedd, bortsett fra at taxien hadde vært litt sent ute. Det ble en kort diskusjon om vi skulle ta min bil, men taxisjåføren kunne forsikre at vi ville være på Fagerborg i god tid. MEGET tvilende satte jeg meg derfor inn i taxien, og vi kjørte av gårde. For å si det slik; det er tre muligheter: Enten var sjåføren i bakrus, eller så var han full.

Det kan godt hende at han gikk på stoff også. Det er den verste turen jeg har opplevd. For det første svingte han og kjørte motsatt vei av det jeg pleide, mot Kløfta. Men som sjåføren sa: -Det går mye raskere å kjøre motorveien!

Ok, tenkte jeg, dette er sikkert en som trår litt hardt på gassen. Og det var bra, for vi hadde ikke god tid!

Da vi sneglet oss bortover på vei mot Kløfta, satt Rune og jeg og stirret på hverandre med vantro øyne; taxien holdt fartsgrensen noen få ganger, ellers lå han godt under. Og sjåføren pratet som en foss! Han snudde seg til stadighet mot oss, pratet og lo – og hadde all verdens tid, så det ut til. Etter en stund fant vi ut at vi måtte komme med en anmodning: -Eh, tror du det er mulig å kjøre LITT fortere – vi har veldig dårlig tid?!??

Og sjåføren smilte og lo og forklarte at snart var vi på motorveien, så da kom det til å gå unna – og fortsatte godt under fartsgrensen.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM Rune og jeg vekslet mellom å titte på klokka og på hverandre. Jeg tror Rune nå var like stresset som meg, altså superstresset. Vi visste at dersom vi kom 1 sekund for sent, så fikk vi ikke spille. Og nå satt vi altså her, tilsynelatende med skjebnen i hendene på en ruset idiot av en sjåfør. Da vi, etter noe som føltes som en evighet, omsider kjørte ut på motorveien ved Kløfta, hadde vi MEGET dårlig tid! Men nå skulle det gå unna. Trodde vi.

Det er jo ofte slik her i livet at ting ikke alltid blir som man har tenkt. Og slik var det nå. På dette tidspunkt var jeg så stresset, irritert og sint, at jeg hadde store problemer med å oppføre meg diplomatisk: -Unnskyld, men er det noe galt med motoren?

Det var nummeret før jeg dyttet sjåføren ut av døra for å overta selv. Han snudde seg, smilende med et spørrende ansikt. Jeg fulgte opp med et nytt spørsmål: -Går det ikke an å kjøre fortere; du ligger UNDER fartsgrensa, og vi har dritdårlig tid!!!

Men, neida, vi hadde ikke dårlig tid, kunne han berolige. Og slik fortsatte det hele motorveien. Da vi tok av ved Skedsmokorset, begynte jeg å innse at vi ikke ville få spille finalen. Jeg tror aldri jeg har vært så opprørt. Da det var 1.5 minutter igjen til vi skulle møte, tittet Rune og jeg resignerte på hverandre og utbrøt: - Ja, ja, det var den cupfinalen.

Det var da det skjedde. Et eller annet trigget noe oppe i hjernen på sjåføren, for plutselig gasset han på. Vi hadde altså ligget mellom 70 og 80 km/t på motorveien, nå avsluttet vi med ca 100 km/t i 50sonen nedover Storgata i Lillestrøm. Jeg liker fart, men nå ble jeg brått engstelig for noe annet, nemlig hva som ville skje, dersom det plutselig kom en bil fra høyre – eller venstre for den saks skyld. For sjåføren var ikke ved sine fulle fem. Da vi omtrent sladdet inn foran Fagerborg, kastet vi oss ut av bilen og løp inn. Det er jo såpass lenge siden dette, så jeg kan ikke nøyaktig huske hvor god margin vi hadde, men jeg tror det var et sted mellom tre og fem sekunder.

Etter å ha vist oss fram og fått godkjent at vi var der til rett tid, gikk vi ut til taxien igjen. Jeg var overrasket over at sjåføren ikke var sovnet over rattet mens vi var inne. Vi betalte, tror ikke vi ga noe driks. Gjorde vi det, så må det ha vært fordi også vi nå var utilregnelige i gjerningsøyeblikket.

Vi prøvde å roe oss ned ved frokosten, men hele oppladningen til kampen var allerede ødelagt. Jeg var klissvåt av svette, pulsen gikk som et harahjerte, og det hele føltes mildt sagt ikke godt.

det ene årsmøtet jeg var invitert til. Det er vel ikke alle årsmøter som må avbrytes fordi man må på sykehus med et styremedlem pga brannskader han fikk da han tente på en kopp med noe godt i – eller skal vi heller si masse godt med en liten skvett kaffe i – for å vise at ”det var skikkelige saker”. Uansett, jeg tror han avverget en stor brannkatastrofe da han i stedet for å slippe den brennende væsken rett på vegg-til-vegg- teppet da det brant nedover hånden hans, hurtig, men fattet, gikk ut og slapp alt i badekaret i stedet...

Tilbake til finalen: Da vi sto og ventet på at dommeren skulle blåse i gang, tittet jeg meg rundt. Jeg husker jeg syntes det virket veldig dødt, og jeg rakk akkurat å si til Rune innen dommeren blåste: -Herregud, så dødt det er?!?!? Og han nikket og var helt enig. To minutter senere ledet Tromsø 1-0...

Tromsø vant som kjent 4-1. Jeg har ikke sett kampen før den i fjor høst gikk i reprise på tv. Og selv om man selvfølgelig blir en smule subjektiv når man selv var med, må jeg få si at jeg synes Tromsø hadde mer hell enn de fortjente. Men slik er cupen; du har sjansen der og da. Grip den – eller forsvinn...

Som sagt var dette min avskjedskamp for LSK. Den ble ikke akkurat som jeg hadde tenkt meg. Uansett er jeg veldig glad for at jeg fikk sjansen til å spille på et så godt lag med så mange gode spillere, og ikke minst kjempefine gutter, i de 7 årene jeg var der.

I år er det 20 år siden vi brakte pokalen til Åråsen, og jeg krysser fingrene for at den i år igjen skal bringes tilbake dit. Det er der den hører hjemme!

Lykke til LSK!

Da vi ankom stadion, var tilstanden omtrent på normalen igjen. Jeg husker jeg fikk overrukket blomster av en representant fra André-klubben, siden dette var min siste kamp for LSK. André-klubben var, etter det jeg har forstått, en av de første organiserte fanklubbene til en fotballspiller her i landet! Jeg ble til og med invitert til årsmøtet et år, og jeg må jo få si at det gjorde et uutslettelig inntrykk da jeg så et helt bord fullt med rødvinsflasker – selvfølgelig av merket Ch. St. André. Og meget kunne og burde vært skrevet om denne klubben og

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 35

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

- OVER ALL FORVENTNING

36 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

humbug & kanari tar en prat med kfls leder om høstens billetthysteri.

D

AV: DANIEL JENSEN a Sportsklubben ble trukket ut med hjemmekamp mot Vålerengens IF i cupens seminfinale, var det klart at dette kom til å by på et aldri så lite billetthysteri. De som mente noe annet skulle få sine meninger motbevist i ytterste potens. Nå i ettertid vet vi alle at denne kvelden ble en eneste stor suksess, så vel på banen som på tribunen. Åråsen var for første gang fylt opp med tre tettpakkete tribunedeler i gult og svart, samt en liten ubetydelig, lusen blå seksjon i den ene kortende av banen.

Så hvorfor ble dette en slik publikumssuksess som det ble? Hvordan foregikk arbeidet med billettsalget og hvordan jobbet man i kulissene? Vi i Humbug & Kanari tok en prat med leder i Kanari-Fansen, Petter Wilhelm Olafsson.

Hvordan oppfatter Kanari-Fansens leder at salget av semifinalebillettene gikk?

- Billettsalget gikk over all forventning, at samtlige billetter ble utsolgt i løpet av tre salgsdager må vel være rekord i Norge? Eller, nå skal jeg ikke ta munnen full her, Vålerengen brukte 2 uker på å selge ut sine 2100 billetter. Vi som hjemmelag solgte 9000 billetter på tre dager, og det ihvertfall rekord i LSK, det kan det ikke være tvil om.

Petter forteller at trykket på Kanari-Fansen etter billetter til semifinalen, var av det grandiose slaget.

Den som fikk den største støyten var økonomi- og medlemsansvarlig, Jan E. Jensen, som fikk et uvisst antall telefoner og henvendelser på e-post. En ypperlig utført jobb med en ditto arbeidsinnsats som i følge Petter ville gitt de fleste arbeidsgivere ”mange perler på hjelmene sine”.

Et målbart resultat av denne interessen for billettene finner man igjen i antall medlemmer i KanariFansen, i og med at for mange ble dette et være eller ikke være for å få muligheten til å sikre seg billettene. Det er nå 4000 medlemmer, noe som igjen resulterer i at Kanari-Fansen får en bedre økonomi og kan gi sine medlemmer et bedre og bredere tilbud i alle sammenhenger. Denne økningen i medlemsmassen og bedringen i økonomi og tilbud, er i følge Petter takket være følgende tre ting: 1. Kampanjen ”Få gratispassasjerene tilbake” 2. Semifinalen 3. Cupfinalen Vi så jo alle de lange køene, hvordan gikk det rent logistikkmessig og administrativt å gjennomføre salget? Det var jo tilløp til enkelte desperate handlinger…

- De lange køene var gull verdt PR-messig. At media tar tak i slike ting, er det liten tvil om, og da det var en stakkars mann som stilte seg opp i kø ved lunchtider den siste dagen, så tok det ikke lange tiden før media var på saken og meldte om kø på Åråsen. Selv om det bare var en stakkars jævel som satt der.

Klubben organisterte det hele rent logistikkmessig, og vi i KFL (ved Jan E. Jensen og Arild Myklebust) tok tak i grupperinger i KFL, og hjalp disse med billetter. Det skjedde vel noen skjønnhetsfeil her og der rent organisatorisk fra klubbens side, men, de driver på frivillig basis de også, så det var bare piss i havet i det store bildet. Alt i alt fungerte det MEGET bra!

Sportsklubben opererte altså med et lukket salg til denne semifinalen, hvor kun sesongkortinnehavere, medlemmer av Sportsklubben og medlemmer av Kanari-Fansen fikk forkjøpsrett på billettene.

Hvordan gikk man frem for å få klubben med på dette lukkede salget? Var dette også et ønske fra klubbens side?

- Klubben har etter hvert forstått verdien av å belønne sine trofaste og det at medlemmer og sesongkortinnehavere får fordeler ved å kunne kjøpe først er meget viktig, for folk skal oppdras i at det skal lønne seg å være en aktiv supporter av LSK, og da er man best tjent med å være medlem i LSK, Kanari-Fansen eller ha sesongkort. Det er nå ikke til å stikke under en stol at også sponsorene får kjøpe billetter via markedsavdelingen, men de skal vel ha noe igjen for sitt engasjement ved å bidra med kroner til klubben.

I og med at denne formen for lukket salg fungerte så godt som den gjorde, lurte vi på om Kanari-Fansen har gjort noen avtale på dette område for lignende kamper i fremtiden. Petter kunne fortelle at dette kanskje kunne vært en idé og at de fikk bruken vinteren til hjelp for å vurdere og eventuelt jobbe med en slik avtale. Høsten har for første gang på lenge vært særdeles innholdsrik for Sportsklubbens og dens supportere, og det har av den grunn ikke vært anledning til å sette seg ned å vurdere dette for Kanari-Fansen sitt styre.

Avsluttingsvis spurte vi om man lærte noe fra disse dagene, svaret var kort og greit.

- LSK er i cupfinalen for først gang på 13 år!

Humbug & Kanari vil avslutte artikkelen med å takke alle de frivillige som står på gratis for å legge forholdene til rette for oss andre billettkjøpere som tar det for gitt at ting skal være perfekt.

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 37

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

LILLESTRØM, CUPEN OG MEG. FOR LILLESTRØMSUPPORTERE HAR CUPEN DE SISTE ÅRENE VÆRT ET SANT MARERITT, MEN ALT SKAL BLI BRA I ÅR. SKAL DET IKKE?

M

AV: KETIL RAMBERG ens Viking scorer mot Monaco i Uefacupen og jeg burde ha vært ferdig med dette innlegget for lengst, innser jeg at mine cupminner med Lillestrøm omtrent udelt er negative. Det er greit å skåre fire på Briskeby, men i cupen varer ikke oppturer lengre enn neste runde, og forrige rundes opptur blir fort en nedtur når man plutselig står med to imot mot Glimt og ikke noe finale det året heller. (Scenariet gjør seg vel gjeldene i år også. Årets kamp mot arbeiderklasseklubben, med påfølgende finale, og så…)

Mitt første cupminne med Lillestrøm er fra forrige finale. Jeg var elleve. Maste på Pappa om å dra.

Han var uinteressert, mumlet noe om hagearbeid og høst. Enhver fornuftig far ville kjempet for plass på stadion for (seg og) sønnen sin. Men pappa brydde seg mindre om fotball. Veden må inn, epler må ned, dekk må skiftes og ikke bare det gutten min, dagene blir kortere og kortere. At laget var Lillestrøm, fra helt på andre siden av byen, gjorde neppe hans valg enklere. Jeg kunne vel like gjerne sagt det var Helsingborg eller Hønefoss. Så Stig-Inge sitt mål fra kort kårner ble observert fra skinnsiestaen foran vår 14-tommers Sharp. Ikke mer å si der gitt. Etter dette første minne har cupskuffelsene tikket inn omtrent hvert år. Den første skuffelsen jeg husker var Falk-kampen, slått ut av et andredivisjonslag på hjemmebane. Ikke mye å være stolt av, heller ikke straffetap borte mot Strindheim. Straffekonkurransen mot Vålerenga var selvsagt også fortvilende forsmedelig. Jeg er sikker på at hadde Baron stått, hadde vi tatt dem. Eller når Wålemark først skårer et mål, attpåtil mot Rosenborg, så klarer man å rote det til i ekstraomgangene. Makan! Men de verste cupminnene jeg har følger under i rangert rekkefølge, og påfølgende kommentarer: 3. Semifinale mot Brann, 1995, 5-4 etter to kamper.

Ikke bare hadde man 3-1 etter første kamp. Man ledet også, så vidt jeg husker til langt ute i andre omgang, og da skal det virkelig ikke være mulig å rote bort finaleplassen, med mindre man er Lillestrøm anno 1995. Jeg har aldri likt Geir Hasund, men etter denne kampen står han for meg som alt som er vondt. Omtrent som når svigermor også er tannlegen din.

38 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

2. Semifinale mot Bryne, 2001, 4-0.

Jeg tror laget hadde samme innstilling til kampen som meg. Like enkelt som japansk. Lillestrøm kunne fått finale og seriegull den sesongen isteden slipper man inn mål på overtid mot Odd, og fire mot Bryne. Et sted jeg ikke engang vet hvor er. Fra kampen husker jeg ikke annet enn at Ernst A. Lersveen ropte ut om boller og brus og at målene rant inn, feil vei. Bryne har jeg aldri likt, kampen her gjorde det ikke bedre. Ikke engang de edleste distriktshensyn gjør seg gjeldende for den klubben der.

1. Semifinale mot Fc Lyn Oslo, 2004, 1-0.

Er det mulig å ha negative følelser for Lyn? Kampene mot Lyn er som mot Bodø/Glimt eller hvis Frigg hadde vært i eliteserien. Man fylles ikke opp av adrenalin. Det er sikkert Lyn sin fordel også, snikende rotter som de er, legger ingen merke til de før de ligger rett bak serielederen, eller spiller seg til finalen. På verst tenkelig vis. Sutring, drøying av tid. Holding, filming, grining. Jeg er sikker på at effektiv spilletid i andre omgang var noen få minutter.

Hva er det som gjør at 18-åringer fra bygda, sikkert ålreite folk i utgangspunktet, forvandler seg til langhårete, usympatiske vestkantunger, med en gang de trekker på seg den trange Lyn-drakta? Det eneste lyspunktet var Tom Kristoffersens hasardtakling omtrent på overtid..

Det kan vel hende jeg må gjøre om på lista etter finalen mot Molde. Men jeg skal iallfall være godt forberedt. Dette er den største enkeltkampen i mitt liv som fuglafan. En 17. mais 17.mai. Som å fylle 8-år igjen. Jeg skal være nyklipt. Ha rene sko. Ullsokker på beina. Et gult og svart skjerf knyttet tett rundt halsen. Varm jakke. En lerke med Fernet Branca, til varme, glede eller trøst. Siden jeg bor i Oslo, gleder jeg meg til å gå gjennom byen. med et bredt glis, stolt over at mitt lag endelig er i finalen. Og at det om noen få timer kan være Lillestrøm som er norgesmestere. Første pokalen på tretten år. Og har man ventet så lenge, så får det heller være med at jeg er småkvalm og nervøs i tiden frem til kampstart.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

MOTSTANDEREN BORTE ER PENGENE, BORTE ER ENTUSIASMEN OG GLØDEN. ETTER FINALEN SKAL DE UT I TO VANSKELIGE KAMPER MOT MOSS FOR Å REDDE PLASSEN. MEN LA DEG IKKE LURE: MFK HAR GODE NOK SPILLERE TIL Å GI SPORTSKLUBBEN TRØBBEL. SKIKKELIG TRØBBEL. AV: FRITZ BRATZ Vår motstander i finalen er Molde Fotballklubb.

Til å være et lag med så lange tradisjoner, er det smått pussig at MFK kun har vunnet ett trofé i løpet av sin eksistens, nemlig cupmesterskapet i 1994.

Molde møtte den gang Lyn på Ullevaal, og stakk av med seieren 3-2, etter scoringer av Terje Nordstrand Jacobsen, Ole Bjørn Sundgot og Arild Stavrum.

Siden Molde gjorde comeback i Eliteserien i 1995 har de vært et av landets absolutte topplag med hele fire andreplasser i serien. Dog har det skrantet de siste årene: niendeplass i 2003, ble fulgt opp med

ellevteplass i fjor og i år skal MFK ut i kvalifisering mot Moss, for å unngå nedrykk til førstedivisjon.

Moldes historie er krydret med store norske fotballnavn, eller hva sies om Jostein Flo, Åge Hareide, Roger Nilsen, Ole Gunnar Solskjær og øh.... Ulrich Møller?

På dagens Molde-lag finner vi navn som Daniel Berg Hestad, Petter Rudi og Rob Friend. Kanskje ikke den mest sympatiske gjengen til å snøre et par fotballsko, men spillere man skulle tro holdt såpass høy klasse at MFK burde holde en langt høyere plassering på tabellen enn det som er tilfellet.

Skulle Molde rykke ned kan de trøste seg med at de har Førstedivisjons flotteste fotballstadion. Byens store sønn, den småkriminelle Kjell Inge Røkke bladde i 1997 opp 200 millioner kroner, og byggingen av Molde Stadion var i gang. Molde Stadion er en perle der den nærmest ligger og duver i vannskorpen. Et topp moderne fotballannlegg, og en estetisk nytelse. Kontrasten til Danskebåten til Aalesund kunne ikke vært større. Det var åpenbart at Kjell Inge Røkke hadde store planer for sitt kjære MFK på slutten av 90-tallet, men selv for ham gikk det en grense, og sertifikatakrobaten ble til slutt lei av å ettergi gjeld, og når pengene tørket inn, uteble også den sportslige suksessen.

På Ullevaal på søndag tar vi i mot et lag i sportslig krise. Vi spilte 2-2 mot dem på Åråsen forrige helg, en kamp Lillestrøm dominerte. Dersom Lillestrøm spiller opp mot normalt nivå, og passer på å ikke gi Rob Friend en milimeter, går dette veien.

ROB FRIEND

Moldes 195 cm høye midtspiss Rob Friend, endte på 10 mål i årets Eliteserie. Fyren er en suveren hodespiller, og blir ekstremt viktig for Molde i cupfinalen - både offensivt, og defensivt.

På Åråsen forrige uke markerte Friend seg ved å score to flotte mål på hodet, og ved en mindre flott nedsparking av Espen Søgård. Se opp for denne mannen!

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 39

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

40 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 41

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

- VI SKAL VINNE FOR FANSEN! HUMBUG OG KANARI SETTER SEG NED MED ET PAR AV LILLESTRØMS SPILLERE. OG LA DET VÆRE KLART: DET ER IKKE BARE VI SUPPORTERE SOM ER SULTNE PÅ GULL.

42 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

AV: RONNIE HALLén Claus Reitmaier sparer ikke på noe bare uker før cupfinalen. Vinnerviljen er på topp, faktisk har han så lyst til å vinne at han truet gutta på laget med juling, dersom de ikke scorer mål. Selv lover han å holde tett bakover. Og når du står ovenfor en mann som ligner på en krysning av Arnold og Sylvester, så tør verken med- eller motspillere å kødde.

Fire dager før seriekampen mot Molde, tropper H&Ks kjekkeste stuntreporter opp i lokalene på Åråsen. Jeg hadde en avtale med Espen ”Fetsundrånern” Søgård etter dagens trening og sammen med han kom også Anders ”Nice Guy” Rambekk, Claus ”Bestefar” Reitmaier og Magnus ”Endelig Finale” Powell.

Dagens lunch var lasagne og salat og gutta gaflet velvillig innpå, mens undertegnede som teller kalorier, nøyde seg med et glass vann. Etter matinntaket, satte vi oss rundt et bord og snakket litt om cupfinalen.

- Dette skal bli en fest for fansen, for oss spillere og for hele Lillestrøm, vi skal vinne, er det første som blir sagt og det er det Magnus som sier.

Etter sølvet i 2001 og to tapte semifinaler er Magnus sulten som faen etter en tittel, - Det laget som våger å være offensive og tør å vinne, vil hente pokalen. Dette er årets desiderte største fotballkamp i Norge og det blir et vanvittig trøkk, men vi skal takle dette bedre enn Molde, fortsetter Magnus.

- Husker jo når jeg spilte i Odd at finalen blei noe helt nytt for oss. Vi var slett ikke vant til trykket som ventet oss på Ullevaal, mens nå i år har vi jo opplevd skikkelig trøkk i flere kamper og da spesielt i semifinalen. Så sånn sett er vi vant til å spille foran mye publikum som lager mye liv og det er nok en fordel for oss kontra Molde, sier Anders Rambekk.

Kick some ass Claus på sin side hevder at det ikke betyr så mye for ham at det er mye publikum. Med seksti års erfaring fra Bundesliga, er ikke mye publikum noe nytt for ham. Ikke nok med det, han har også spilt cupfinale tidligere.

- Cupen i Tyskland er like stor som i Norge og det er en skikkelig festdag på Olympiastadion i Berlin.

Dessverre tapte vi 1-0 mot Kaiserslautern, som allerede hadde rykket ned fra Bundesliga. Det er kanskje den verste dagen i mitt fotballiv og det vil jeg ikke oppleve igjen, sier Claus.

Så kommer Claus med trusselen om at gutta utpå banen bør sørge for å score mål, slik at LSK vinner finalen, for han har ikke tenkt å oppleve et sånt tap en gang til. ”If you don’t make sure that we win, I will kick your asses. ” Det er ikke bare Claus som har erfaring med cupfinale. Både Anders og Magnus har vært med på det

tidligere. Anders to ganger med Odd, mens Magnus har spilt cupfinale i Sverige. Espen derimot har ingen erfaring.

- Jeg husker cupfinalen i 92. Fatteren fikk ikke tak i mer enn to billetter, så da ble det storebror som fikk bli med, mens jeg måtte sitte hjemme og se på TV. Jeg husker at jeg blei skuffa da jeg ikke fikk bli med, men så fikk jeg cupfinaleskjerf som plaster på såret. Men jeg blei forbanna da vi tapte matchen.

- Jeg har vært med på å både vinne og tape en cupfinale og jeg anbefaler at vi ikke taper. Det gjør så vondt at da ønsker du at du gikk ut i semifinalen, fremfor å oppleve det, sier Anders.

2 x Molde på 14 dager Det å møte Molde to uker på rappen skremmer ikke mine intervjuobjekter.

- Jeg håper vi sender dem ned til 1. divisjon før vi knuser dem i cupfinalen, sier Magnus. 2/3 av tribunen kommer til å være gule og svarte og KanariFansen er knusende overlegen Molde-supporterne og med tanke på at vi alltid presterer bra med mye trykk på tribunen, så passer det oss glimrende.

- Som sagt, vi er vant til trykket, det er ikke Moldes spillere i like stor grad, fortsetter Anders - Vi har god selvtillit og vet vi er et bedre lag enn Molde, men vi må ikke la selvtilliten bikke over i arroganse og selvgodhet, formaner Claus - Jeg gleder meg, sier Espen.

Det er ingen tvil om at gutta ser frem til å endelig starte oppladningen til cupfinalen. Fokus på neste kamp er mantraet til Uwe. Uwe som sitter ved bordet ved siden av oss og skuler bort på meg. Han sier at jeg kommer og ødelegger fokuset til gutta hans og jeg må love å slette hukommelsen til gutta etter intervjuet. Uwe vil kun tenke serie inntil seriekampen mot Molde er unnagjort.

- Den siste uka skal vi bare være positive og spre gode vibrasjoner i spillergruppa. Jeg, Stoffe og Anders skal fortelle gutta hvordan det er å vinne og hvor godt det føles, slik at vi er skikkelig sultne når den store dagen kommer. Nå kan vi faktisk skrive oss inn i historiebøkene, både i Norge og spesielt her på Åråsen. Det betyr mye for meg, sier Magnus.

- Etter å ha opplevd hvordan sølvet i 2001 ble feiret, tør jeg ikke tenke på hvilken feiring det blir dersom vi henter hjem pokalen, sier en drømmende Espen.

Mens Claus ikke virker det spor overrasket over at han kan komme i rekordbøkene som den eldste vinneren av en norsk cupfinale. Men det er tydelig at han synes det vil være stort å få en slik rekord og bli en del av norsk fotballhistorie.

Den største dagen Alle er enige om at dette er den største enkeltdagen på banen for en norsk fotballspiller. Cupfinalen sees hvert år, uavhengig av hvem som spiller, for ”alle” ser på denne kampen.

- Vi kommer til å få masse oppmerksomhet hele uka før finalen som vi slipper å dele med de andre

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 43

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM lig vil en seierspokal smake godt.

Dette blir en av hans siste sjanser til å vinne noe i sin karriere, men han sa også at det antageligvis vil bli lettere å si ja til en fortsettelse i Lillestrøm, med en tittel i beltet.

Claus har også bidratt til å spre det glade budskap om norsk fotball i Tyskland. Da han kom til Norge var det de færreste som visste at han hadde fortsatt sin karriere.

Hans gamle lagkamerater trodde at han hadde lagt opp, fordi ingen tyske medier var interessert i å skrive om norsk fotball. I følge Claus er det i ferd med å forandre seg og tysklands svar på NTB har vært og laget en reportasje om ham samt at tyske TV-kanaler har fulgt Uwe tett denne høsten.

lagene. Kanskje til og med en spillerbørs for våre treninger, sier Magnus, med klar henvisning til hysteriet i Akersgata rundt seriefinalen.

Magnus håper dog at LSK ikke blir for forsiktige med hensyn til mediepress. Det viktigste er å gjøre som vanlig, nemlig å snakke med journalister og ta det som kommer i stedet for å skulle bli skjermet.

- Dette kommer til å bli en stor kamp. Publikum og spesielt Kanari-Fansen var skikkelig gale mot Vålerenga og klarer de å lage enda mer lyd på cupfinalen, blir dette vanvittig stort, sier Claus før han fortsetter med å rose Kanari-Fansen.

- Jeg mener det 100% ærlig at jeg vil vinne for fansen, dette er ikke noe jeg sier for å ”talk through your asses” (for et uttrykk!, red. amn.). De har vært fantastiske i hele år og stått bak laget i med og motgang, jeg har aldri opplevd fans som til de grader støtter laget.

Siste sjanse for Claus?

Claus legger ikke skjul på at også for ham person-

44 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

Som sagt, Uwe sitter og skuler bort på oss og jeg finner det best å avslutte intervjuet med helsa i behold.

Noen siste tanker om kampen?

- Det er en kamp jeg har veldig lyst til å bidra i. Håper jeg får spille, men ingen er sikker på sin plass på laget, selv ikke Claus, sier Espen.

- Mentalt og fysisk er vi i topp form, men i en cupfinale kan alt skje. Det er 50/50 hvem som vinner kampen, men vi er favoritter i alles øyne, mener Claus Anders og Magnus har måttet forlate åstedet og undertegnede forsøker å hypnotisere Espen og Claus for å slette minnet deres om denne samtalen. Det lykkes jeg ikke med, for på vei ut av Åråsen, huker Claus tak i meg.

- Jeg vil bare poengtere at jeg mente det jeg sa om Kanari-Fansen, det er ikke noe jeg sier for å gjøre meg populær. De har støttet laget på en måte jeg ikke trodde var mulig, selv etter de flaueste tapene.

Bare så synd at vi ikke kunne gi dem et seriegull, men det tapte vi i hjemmekampen mot Troms. Vi skal vinne finalen og jeg skal dedikere seieren til Kanari-Fansen, avslutter Claus.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

ENDELIG CUPFINALE!

M

AV: TROND SØRENSEN itt eventyr med LSK startet i 1977. Den gangen var jeg en liten drittunge som bodde på Sagene i Oslo. Mutter`n dro meg og broren min med seg ut på tur. Vi skulle gå til Ullevål stadion for å se på livet. Dette var en tradisjon i familien. Vi var to brødre og vi fikk kjøpe hvert vårt skjerf som vi brukte mens vi satt hjemme å så kampen på tv. Jeg valgte et lag og lillebroren min valgte et annet.

Det som skjedde denne dagen var at vi ble tilbudt billetter utenfor stadion. De var billige så mutter`n slo til slik at vi kunne komme inn på Ullevål å se på. Jeg valgte meg LSK og bruttern valgte de andre, mener det var Bodø Glimt.

Vi kom inn på stadio`n og fant plassene våre.

Mutter`n kunne lite regler den gangen så jeg fikk til stadighet spørsmål, hvorfor blåser han nå, hvorfor gjør dem sånn o.s.v. Jeg hørte nesten ikke en dritt av hva hun sa, jeg satt å fulgte med. Det var en mann som for meg den dagen, og mange dager etterpå, var en gud. Tom lund løp og fintet. Han sentret og scorte mål.

Etterpå når vi dro hjem skal jeg ha vært åndsfraværende hele veien. Jeg ville bli som Tom Lund.

Jeg ville bli like god som han. Dette viste seg i ettertid ikke skulle bli enkelt. Jeg spilte fotball på Sagene IF og jeg ble aldri oppdaget av noen talentspeidere fra LSK. Noe av grunnen kan ha vært at jeg ikke var rask, jeg var konstant uvenner med ballen og jeg var litt vel voldsom på banen (rekorden er rødt kort etter 5 minutter).

Etter 1977 har det bare vært et lag for meg. Min bror derimot har vaklet frem og tilbake frem til han har funnet sitt lag. Nemlig VIF. Jævla møkkamann.

Jeg har alltid vist det var noe rart med han. Kan det være at jeg banket han så mye når han var barn?

Familiesammenkomstene kan fort utarte seg når han kommer. Ingen sier noe negativt om LSK uten at de får pepper og verbal juling av meg (slutta å slå for noen år siden) og lillebror (den hjerneskadede tosken) prøver stadig å være morsom.

Uansett, jeg fikk ikke sett noen flere cupfinaler med LSK, av forskjellige grunner, før jeg nå endelig øynet sjansen igjen. Jeg hadde meldt meg inn i KFL tidligere i år (ok, jeg vet det var dumt å ikke melde meg inn før) og håpet på muligheten for billett. Lørdagen kom og de frie billettene skulle legges ut på markedet. Klokka var 09.55 og jeg begynte å ringe. Klokka 11.03 kom jeg frem på telefonen. Jeg satt å hørte på en eller annen lam melodi på telefonen. Omtrent samtidig kom kona mi frem på mobiltelefonen hennes. Vi satt og ventet og ventet og ventet. Hva skjer da, jo den forbanna dritt tråløse telefonen jeg satt i ble tom for strøm og brøyt etter

35 minutter med dårlig musikk på øret. Ok, kona hadde også kommet i gjennom så jeg satte all min lit til henne og dro på fotballtrening.

Jeg var bli og fornøyd helt til jeg kom hjem. Kona hadde lagt på før hun hadde fått svar for hun gikk tom for strøm også hadde hun en venninne på besøk.

Jeg har aldri vært så nære å skille meg noen gang.

Skjønte hun ikke at det finnes ladekabler til mobiltelefoner? Venninnen burde jo ikke komme denne dagen. Vi var opptatte med å skaffe billetter. Huuuuuæææææææææ.

Jeg måtte sette alt håp på billettene til klubben.

Jeg leste på nettet at det skulle sendes ut brev til de som skulle få kjøpe. Det sto også en haug med piss om at det var noen som skulle boikotte kjøp av billetter siden LSK ville selge en pakke med skjerf og flagg. Idioter. Jeg ville kjøpt billetter om prisen hadde vært 1000 kr. uten skjerf. Jeg, som de fleste andre støtter laget i tynt og tykt. Trenger laget penger så skal jeg hjelpe til så godt jeg kan. Har du ikke råd til å kjøpe billettene så kan du til helvete stå utenfor stadio`n og synge så godt du kan.

Tilbake til billettene, jeg gikk hver dag å ventet på brevet i postkassa. Onsdag gikk, torsdag gikk, fredag gikk og ingen brev. Jeg har aldri vært så redd for å miste en kamp noen sinne. Hva skjer? Har jeg ikke vært medlem lenge nok. Tydelig vis ikke.

Nå var gode råd dyre. Jeg startet å se på nettet etter folk som skulle selge billettene sine der.

Ingen billetter. Jeg ringte rundt til alle jeg kjenner og sjekket om de hadde ekstra billetter.

Ingen hadde noen. Dette begynte å gå utover nattesøvnen. Hva faen skal jeg gjøre. Jeg nekter å gå glipp av kampen.

Fredag, rett før jeg skulle gå fra jobben, så kom en av mine kvinnelige kollegaer bort til meg og spurte om jeg hadde fått billetter. Meget nedtrykt svarte jeg at det hadde jeg ikke fått og forklarte alt. Jeg kan orden det sa hun. Tok opp telefonen sin og ringte. Hvor hun ringte vet jeg ikke, men når hun la på smilte hun søtt og sa hun hadde skaffet fire billetter som jeg kunne få kjøpe. Jeg har aldri vært så nær ett hjerteinnfarkt noen gang som da. Hun fikk en skikkelig klem og jeg kan med hånden på hjerte si at hun er min beste kollega og jeg vil aldri glemme henne for dette. Hadde jeg ikke vært gift så ville jeg fridd der og da.

Endelig skal jeg se laget som jeg har blødd for mer enn en gang vinne og ta pokalen med hjem der den hører hjemme.

Cupen den skal hjem, cupen den skal hjem til Lillestrøm.

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 45

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

turen NED MINNENS ALLé SKAL DU HOLDE UT SOM LILLESTRØMSUPPORTER ER DU NØDT TIL Å VÆRE TÅLMODIG. VI GÅR TILBAKE TIL 1978, DA MENN VAR MENN, OG MENN HADDE BART.

V

AV: KIM HENRIKSEN i starter turen i 1978. Året Mario Kempes herjet og Argentina vant VM foran sitt eget publikum. Bartene florerte på hårrike menn og slengbuksene satt løsere enn Røkkes hytteinnvilginger. Sportsklubben hadde vunnet serien to år på rad og tok Dobbærn året før (på høy tid å kutte ut engelske ”The double”?…og vil da folk fra Odalen og liknende si Dobbæln? Men dette er nå helt utenfor temaet).

Optimismen var med andre ord på nivå med begynnelsen av navnet på Storgata og Sportsklubben var definitivt laget. Mens dette var ting man brydde seg om, så var det kanskje ikke like viktig at BUL (bondeungdomslaget) vant cupfinalen for kvinner etter straffesparkkonkurranse. Eller siden dette var likestillingslovens år og siden det var første gang cupfinalen for kvinner ble avholdt, så var det muligens litt blest omkring kampen. Allikevel var det nok ikke så stor oppstandelse blant de som var opptatt av dette første jeg skrev. Team Strømmen må ha meg unnskyldt, men dette er først og fremst Sportsklubbens cuphelg, men jeg liker jenter for det altså. Men nå både skled jeg ut og hoppet 27 år frem i tid. Så langt har vi absolutt ikke kommet. Så mens man skled inn i de åletrange jeansene, gredde barten og bustet til kottisene før man gikk ut i solskinnet, så tenkte man gjerne at livet ikke var så verst.

Når man videre satt seg i en folkevogn og turet av gårde med dette årets grammyvinnende ”Hotel California” i kassettspilleren kunne man unnskylde en gammel hippie for å føle seg i samsvar med kosmos. Det var cupfinaledag og Sportsklubben skulle ut mot SK Brann fra Bergen. Som vanlig høylytte og fulle av selvtillitt, hadde bergenserne klokketro på at de selv skulle ta seieren med seg tilbake mellom fjellene. Laget hadde havnet på en ikke uvanlig femteplass, men som det mestskårende laget denne sesongen så skyldte bergenserne naturligvis heller på uflaks enn dårlig forsvar. Til tross for dette, som må kalles en god periode for Sportsklubben, så satt det allikevel et sårt skår hardt nedfestet i gleden. Sportsklubben mistet nemlig seriegullet i siste runde til Start og det er tidligere dokumentert godt i H&K hvilket lag og hvilken person som la-

46 HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005

get straffen som aldri ble dømt i denne kampen (stokkebokstaverhint: delshelvetebypellerudklubbeneven). Da var det bedre å tenke på at Ipswich klarte å vinne FA-cupen over Arsenal tidligere dette året. I alle fall for dem som liker en underdog. Etter at kassetten ble ferdig med Eagles kunne man så høre radioen fortelle at Pave Johannes Paul II ble pave etter den svært korte pavekarrieren til Johannes Paul I (døde etter 33 dagers paverí.), før man endelig kunne høre på sportens vurdering av dagens cupfinale. Ekspertene var enige i at Sportsklubben var favoritter til å ta seieren og at de var uheldige som tapte serien helt på tampen. VG kåret uansett Sportsklubben til årets klubb og Tom Lund og Jan Birkelund havnet på årets lag. Før jeg går videre med dette finner jeg det nødvendig å hoppe innom noen mindre lykkelige tider. La oss motvillig trekke tiden til sist Sportsklubben var i en cupfinale, nemlig for 13 år siden.

Cupfinalen i 1992 mot Rosenborg og andre triste minner Jeg ønsker ikke å male ut for mye om dette minnet, men jeg husker hvordan oppbyggingen var og de verbale patronene som falt mellom meg og trønderslekten min. Jeg husker hvordan trøndere så og ser ut. Jeg husker spesielt godt og altfor sterkt hvordan Stig Inge Bjørnebye sender i vei et skudd som aldri hadde gått i nettet, i en kamp jeg følte at vi fortjente å vinne, om ikke vår nylig avgåtte trener Arne Erlandsen hadde strukket frem foten og styrt den i målet helt på tampen. Dette er minner som er brent fast og som nok spikret hatforholdet (det som har fått Esten O. Sæther til å sammenlikne meg, og de fleste som leser dette, med en konemishandler) til RBK ekstra hardt til tavlen. Etter denne kampen har det vært triste greier med cupen. Ikke en eneste finale har blitt spilt med deltagelse fra Sportsklubben. Apropos hatforhold, cupfinaler og liknende, så har en bitteliten klubb på Jæren også klart å pådra seg min, ikke så utagerende harme. Dette både på grunn av klubbens evne til å ta poeng fra Sportsklubben den tiden de var oppe, og selvfølgelig på grunn av da de etter en hurtig klatring på kransekaken, nådde toppen og vant den famøse semifinalen 4-0.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Og det i supersesongen 2001! Jeg håper inderlig at laget fra Jæren holder seg nede i divisjonssystemet. Og nå som adrenalinet har begynt å bygge seg opp kommer man ikke utenom semifinalefadesen i 1995. Alle husker vel hvordan Sportsklubben hadde gjort jobben sin på Åråsen og ledet 3-1 før returoppgjøret mot Brann. Når i tillegg Jan Ove Pedersen skåret det første målet i bortekampen, så kunne vel ingenting stoppe Sportsklubben i å nå finalen dette året? Den gang ei. Godt hjulpet av et entusiastisk publikum husker jeg hvordan den ekle fryktfølelsen kom snikende over meg i løpet av kampen.

Til slutt kom…Geir Hasund var det vel…inn og fikk puttet ballen i mål slik at Brann skåret sitt fjerde for kvelden og tok veien til Ullevaal. En liten trøst kan dog finnes i at Brann tapte for tidligere nevnte trøndere i finalen. Allikevel er det et minne jeg har vanskelig for å slippe unna da jeg bor på femte året i Bergen og det er nok folk her som husker den med like stor glede som jeg med sorg.

1978 og nå!

Men så er det på tide å rygge tilbake til det glade 70-tallet igjen. På vei til cupfinalen i en folkevogn sitter en glad kanarifugl og kvitrer. Maler’n skal vokte buret og Sportsklubben er anerkjent som det beste laget i Norge. Men så skjer det noe. I Da Vinci-kodens ånd (har overhodet ikke lest den) gjør jeg så et tilsynelatende umotivert og plutselig forsøk på å samle trådene, mens jeg lar historien stå på pause litt til. Hvilke omen (omenomen n3 el. omina, ominaene i fl (lat.) varsel et godt, dårlig o-) ligger til grunn for mitt valg av fokuset på 1978? Nå skal du høre: I lagoppstillingen til Sportsklubben for finalen fra 1978 finner man noen navn som i dag nok en gang er sentrale i og rundt Sportsklubben. Nevnte

Tom Lund sammen med Per Berg og Frank Grønlund var alle en del av cupfinalelaget som entret banen denne sene oktoberdag i 1978. I tillegg til dette vant som nevnt Start serien og den vinner de forhåpentligvis på nytt i år (skriver bare få dager før siste serierunde). Ny pave ble innsatt i 1978 og for de som tenker litt tilbake så var det nøyaktig den samme paven som tidligere i år forlot denne verden i sin vandring mot…vi lar det være opp til andre. Ny pave er innsatt, slik paver også ble innsatt i 1978, og som vi vet, paver vokser ikke på trær. I tillegg til dette så vant som nevnt både bondeungdomslaget og The Tractor Boys (Ipswich) hver sin cupfinale dette året og det er vel få, om noen, som blir kalt bønder hyppigere enn oss? Om ikke dette er nok tegn til at utfallet av cupfinalen i 1978 bør samsvare vinneren av årets cupfinale så…vel noen vil kanskje påstå at det er litt tynt, men uansett. Vår helt i folkevognen drar uansett på Ullevaal i 1978. Han ser Vidar Hansen senke Brann etter to mål som begge ble satt opp av Tommy, i en kamp som ender 2-1. Han drar hjem til fest med et smil om munnen, dagen er 22.10.1978, Sportsklubben har vunnet cupfinalen og om åtte dager blir jeg født. Forhåpentligvis slik at jeg kan få oppleve at historien gjentar seg nå, 27 år senere.

Så får det bare være, om du synes det er fjernt å peke på en cuptriumf, som verken var den siste eller for et rundt tall siden. Men hvem har nå laget disse reglene for hva som er rett og galt i overtroen? Kanskje du hever fingeren og påpeker at jeg kun skriver om den fordi jeg selv ble født da og at jeg er selvgod, og kanskje du til og med har rett. Om ikke annet, så vil jeg si at det synes krystallklart hvem som ser best ut av Sportsklubbens spillere i 78-talls Umbro

HUMBUG & KANARI - CUPFINALESPESIAL 2005 47

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

- STEDET HVOR KANARI-FANSEN MØTES!