Humbug & Kanari 1/2007 by Kanari-Fansen Lillestrøm

Nr. 1 2007

OFFISIELT MEDLEMSBLAD

Mens vi venter...

H &K anari umbug

LØSSALG: KR. 20,-

Leder Snart er ventetida over. Tida for suksess er ikke nødvendigvis her igjen, men seriestarten er i det minste bare en sleivete langpasning unna. Mye har skjedd siden sist. Sportsklubben har fått ny trener, og Humbug har fått ny redaktør. I motsetning til Uwe, måtte ikke Fritz på noen måte gå av som en følge av manglende prestasjoner eller resultater, og Per Berg hadde ingenting med saken å gjøre. Fritz fortjener en stor takk for den jobben han har gjort med Humbug, så spander gjerne en øl på ham neste gang du ser ham på Martins. I skrivende stund er Fugla nettopp slått ut av Royal League. Dessverre måtte både Arild og Simen brenne i straffesparkkonkurransen, men de som virkelig burde brenne, er geniene i TVNorge som prioriterte egenreklame for Frøken Norge og reprise av ”Sminkeskolen” fremfor å følge ekstraomgangene direkte. Denne TV-kanalen forstår åpenbart ikke fotball, og det er kanskje derfor den blir satset på av ledelsen i Royal League. Årets intrikate system for ”trekning” av kvartﬁnaler vitner

ikke akkurat om utagerende fotballforståelse det heller. Neste år er kanskje hele turneringen blitt til et realityshow, der Skandinavias beste fotballag reiser fra by til by og får sminketips før de blir stemt hjem av turneringsledelsen? Langt mer hyggelig er det at både LSK og KFL jubilerer i år. LSK runder 90 år 2. april, mens Kanari-Fansen har rukket å bli 15. Dette vil selvfølgelig bli markert gjennom hele sesongen, og her i Humbug vil du i løpet av årets ﬁre utgivelser få servert den usminkede historien om KFL – naturligvis ført i pennen av Arild Myklebust. La oss gjøre jubileumsåret 2007 til tidenes beste år på tribunen, og bare krysse ﬁngrene for at de som løper rundt på banen er enige i at det er på høy tid å vinne noe igjen. Sees på Åråsen 9. april! Geir Sabel

Redaktør: Geir Sabel Bidragsytere: Fritz Bratz, Trygve Lie, Kim-Tonny Henriksen, Frode S. Torkelsen, Are Førsund, Patrick Nilsen, Petter W. Olafsson, Vegar Hjermundrud, Torolf Holte, Arild Myklebust. Fotografer: Sebastian Ramsland, Glenn Slydal Johansen Layout: Kine Th. Løken Korrektur: Torolf Holte Humbug & Kanari er Kanari-Fansen Lillestrøms offisielle medlemsblad - eller fanzine om du vil. Artikkelforfatter er selv ansvarlig for innlegget som kommer på trykk. KFL er en uavhengig organisasjon, som har som eneste misjon å støtte Lillestrøm Sportsklubb på alle mulige måter. Allikevel forbeholder KFL seg retten til å stille spørsmål ved styre og stell i Sportsklubben der man føler det er nødvendig. Kanari-Fansen Lillestrøm Postboks 215 2001 Lillestrøm www.kfl.no kfl@kfl.no

FRITZ BRATZ MED ET

SKJEVT BLIKK PÅ SPORTSKLUBBEN (OG RESTEN AV FOTBALL-NORGE)

Röslers sparking Jeg er en stor fan av Uwe Rösler. Sjokket var derfor stort da Sportsklubben plutselig annonserte Uwes avgang – mangel på sportslig suksess var argumentet. Isolert sett kan det virke harry at fjerdeplass i serien og finale i Royal League ikke er godt nok for en klubb med Lillestrøms ressurser, men historien er selvfølgelig mer kompleks enn som så. Alle som gikk på Åråsen i fjor, irriterte seg over at tapte poeng mot sluttminuttene ble normen, snarere enn unntaket. Selv jeg, som har sunget “Forelska i Uwe” på mang en fest, innser at treneren må ta sin del av skylden for at laget ikke fikk ut sitt potensial – sånn er dette spillet. Jeg nøyer meg derfor med å registrere at Uwe fortsatt prater varmt om Lillestrøm, der han står på et forblåst jorde på Vestlandet og forsøker å grave Viking opp av grøften. Det varmer, og det gjør at jeg fortsatt nynner “Forelska i Uwe”, om enn bare i dusjen om morgenen, hvor ingen hører meg. Koren og Mifsud Robert Koren var Eliteseriens beste spiller i fjor. Basta. Jeg hører til dem som ikke har noe problem med å forstå at Robbie valgte nest øverste nivå i England fremfor norsk liga. Både pengene, rammen rundt kampene, det sportslige nivået og muligheten for å komme seg videre er større der borte. Lykke til, Robbie – du var en av du største. Michael Mifsud er også borte. Adjø, din lille rotte. Bajen Away og RL Lillestrøm vant puljen sin i Royal League. Ingen lekepulje akkurat; FCK, Brøndby og Hammarby er meget anstendig motstand. Artig sånn sett at Royal League ga oss bortekamp i kvartfinalen. Royal Leauge kan ikke tas al4

vorlig slik de håndterer produktet sitt. Jeg forstår at økonomi er en faktor når man skal lokke klubbene til å ta en slik turnering alvorlig, men sportslige prestasjoner blir overhodet ikke premiert slik dette fungerer i dag. Jeg har aldri hørt om en turnering hvor en gruppevinner får null sportslig gevinst av prestasjonen. Royal League er i ferd med å grave sin egen grav, og det er synd, for ideen er faktisk god. Veldig god. Rosenborg kjøper feil spillere Christer Basma er bekymret fordi Rosenborg ikke lenger kjøper spillere som passer inn i systemet deres, men heller forsøker å tilpasse systemet til spillerne. Litt synd at de endelig har sett det selv der oppe, for vi andre har sett panikken i øynene til trønderne for ﬂere år siden; RBK pøser ut penger på navn, og vis meg en klubb som har hatt ﬂere bomkjøp enn trønderne de siste årene! Greit nok, de har så mye spenn at de klarer å skaffe nok kvalitet til å slå hardt fra seg, men RBK er i ferd med å bli et mini-Real Madrid: store navn på blokka, ikke et lag på banen. Trøndernes storhetstid, slik vi kjenner den, er over. Tom Nordlie Jeg er glad for at vi har Tom Nordlie som trener i Sportsklubben. Nordlie er karismatisk, har faglig tyngde (fristende å sette inn en tyngdevits her, men jeg er så voksen at jeg dropper det) og er fra LILLESTRØM. En sportslig ledelse med Jan Åge Fjørtoft, Tom Nordlie og Frode Grodås klinger godt i ørene. Nå mangler vi bare at noen fra Romerike får lov til å spille på laget, så begynner det å ligne noe. Mjelde og Premier League

Mons Ivar Mjelde mener at topplagene i Norge kunne hevdet seg i Premier League. Jeg liker Mjelde, så jeg velger å tro at han er feilsitert, og at han mente å si “Royal League”. Riise og karaoke Vinterens mest bisarre historie er utvilsomt brødrene Riises karaokeopptredener. Det pussige er at JAR ﬁkk juling fordi han ikke ville synge, mens BHR ﬁkk deng fordi han sang. Det skal jammen ikke være lett. Dømming på storskjerm I år blir det storskjerm på Åråsen, og ikke bare det: det blir lov å vise dommertabber i reprise. En debattant på Kanari-Fansens forum repliserte tørt at Svein-Erik Edvartsen blir å se mye på TV i år. Kanari-Fansen i 2007 KFL nådde 5000 betalende medlemmer i fjor. Målet i år er 6000 medlemmer. Dette er fantastiske tall. Vi skal huske på at vi er Norges nest største supporterklubb, samtidig som laget vi holder med, kommer fra den minste byen i Eliteserien. Jeg synes det er helt fantastisk at vi er blitt så store som vi er blitt, og ikke minst

at vi er så bra som vi er. Klanen er et bevis på at et stort antall medlemmer ikke nødvendigvis øker kvaliteten på produktet. Jeg er glad for at vi vokser kontrollert og at vi beholder identiteten og stilen vi er blitt kjent for. 2007 blir et kanonår! Kun kort tid igjen I fjor trodde jeg før sesongstart at vi skulle vinne seriegull – jeg tror ikke det i år. Nordlies filosofi er såpass forskjellig fra det som har vært normen på Åråsen, og det gjenstår mye jobbing før ting sitter som det skal. Videre er jeg redd for at vi har for mange spillere som ikke har det som skal til for å prestere i 4-33. Får vi en topp fire-plassering og kommer til kvartfinalen i cupen, synes jeg vi skal være fornøyde. Sånn, nå er det sagt. Som alle fotballsupportere er jeg overtroisk, og hver gang jeg har skrevet i denne blekka at Lillestrøm tar gull, svikter vi. Derfor legger jeg an en mer pessimistisk tone denne gangen. Selv om jeg selvfølgelig innerst inne tror på gull. For det kan skje. Det kan faktisk det. Kom igjen, Sportsklubben!

N - DU MÅ IKKE TRO DU FÅR SE DET 5

Ja, så er vi blitt 15 år da. Fra den spede starten i Baglergata i 1992 er vi kommet en meget lang vei. I årets numre av Humbug vil vi ta en liten kikk på hva som har skjedd disse åra. I dette nummeret forteller Arild Myklebust om Kanari-Fansens oppstart.

å slutten av 70-tallet feide LSK inn i norsk fotball som en eplekjekk oppkomling. Anført av Tommy ble fugla snart en storhet som gjorde at man på kort tid kom opp i over 8000 i snitt på Åråsen. Dette var jo grande saker når man spilte i Østland Nordre noen år tidligere. I tillegg kunne det komme over 1500 stk på Åråsen under bortekamper, der Tore Sandberg fra Dagsrevyen, Liland-saken m.m. var kommentator for de frammøtte, som sikkert koste seg med datidens godbit. Buljong. På tribunen var det ikke noe voldsom aktivitet, selv om en del gikk med utstyr og man faktisk også lagde en del tostangsﬂagg. De ﬂeste gikk

LSK-fans omringa av 15 000 drita rorbuløker i røde kjeledresser som skriker “Lillestrøm e dålig”. Hat! Verdt å nevne er også den såkalte André-klubben, som var en slags fanklubb for kulthelten André Krogsæter, mannen som scora ﬁre mål mot Søpla i 85. Etter 1986-sesongen ble denne gjengen splitta opp, og en liten gjeng med folk i tenåra prøvde å holde liv i en klack. Disse folka som dro i gang fra 1987, er “gudfedrene” til KFL, og stort sett alle er aktive på tribunen i dag. Mot Bryne i 1987 var vi sju mann i klacken, blant andre en ung Tom Buer med større afro enn Jon Bon Jovi i videoen til “Living on a prayer”.

KANARI-FANSENS på kamp i sine hvite T-skjorter (norsk fotballs nasjonalpåkledning til langt ut på 90-tallet) og hadde på seg pappskjermer som skygga for sola. På slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet sank både snittet og interessen rundt LSK. I LSK-posten fra tidlig 80-tall kan du lese at “Åråsen-publikummet ble overdøvet av ivrige mossekråker” etc. På den gamle ståtribunen var det en tv-bu midt på. Under den var det en viss aktivitet, selv om sanga kom like ofte som Klanen har for vane de siste åra, med andre ord ikke akkurat ofte. Rundt 1985/86 var det en del synging på de største kampene, blant annet ﬁkk Roger Albertsen gjennomgå noe jævlig på semin mot RBK i 1986. Vi kom oss også til cupﬁnalen, der vi skulle møte TIL. Den nye kanalen “SportN” viste for en tid siden hele denne kampen i reprise. Det knøyt seg i magan av å tenke på møkkakampen over alle møkkakamper. Tenk deg et par tusen 6

På slutten av 80-tallet var ﬁguren med klengenavnet “Megamann” en selvutnevnt leder av LSK-fansen. Han ﬂøy rundt i en gul kjeledress sammen med noen fjortiser og prøvde å dra i gang noe liv med en megafon. Han arrangerte også reiser i samarbeid med noe som de kalte Lillestrøm Supporterklubb. Vi under tv-bua hata MM som bare faen, men var faste deltagere på bussturene hans. På en tur til Hamar i 1987 ble det slagsmål på tribunen, med stenger og full pakke, storturene den gang gikk til nevnte by, Vinger og Moss. Til Bislett hadde vi aldri noen organiserte turer på denne tida. I 1989 arrangerte folka under tv-bua vår første bortetur. Turen gikk til Tønsberg, der vi skulle støtte fugla videre fra kvarten i cupen. Vi tapte 3-1, og et vertshus med navnet “Det Gyldne Skjold “ hadde ikke så mange varer igjen da vi dro derfra. Synginga og ropa på denne tida var ofte atale. Vi kan nevne:

HISTORIE (DEL 1) - “Send ham hjem med Widerøe, send ham hjem med Widerøe, send ham hjem med Widerøe, dem lar deg dø! Vi kan nevne at flyselskapet på seint 80-tall hadde et noe frynsete rykte. - “Mini bruker bleie.” Komikeren fra Bodø var sammen med Eggen og Sørloth de store hatfigurene. - “Olé, olé, olé, olé, LSK, LSK.” Dette ropet var ultrapopulært i1988.. Rasa var spinnville. Ras er for den oppvoksende slekt følgende: Når LSK scora, føyk hele folkemassen framover, sånn at du kunne tryna skikkelig i forflytninga på 5-10 meter, du kan ikke sammenligne med de korte rasa på de moderne tribunene i dag. Ikke sjelden kunne du risikere å miste sko, øreringer, capser m.m. når du spratt forover som et prosjektil. Verst var det på semin mot KIL i 92, da tribunen revna foran tv-bua, ei jente brakk beinet tvert. Mentaliteten var ultraengelsk. Sanga skulle komme 7

spontant, ingen konkrete forsangere, masse pisspreik og mye energi brukt på å skjelle ut enkeltspillere. Man så også mange engelske trøyer på tribunen, ofte like mange som LSKrelaterte ting. I 1990 kom den berømte episoden da Esten O. Sæther i Dagbladet kalte folka under tv-bua for Bøffelberget, et navn som hang på oss i mange år. Selv om vi var mot navnet, sang vi sanger med “bøﬂa” i hele tida, lagde T-skjorter etc. 1990 begynte jo veldig bra med serieledelse og RBK-knusing, men ble til slutt en nestenkatastrofe. Etter en bedriten høst landa vi ute i kvalik høsten 1990. Foran den siste og avgjørende kampen på Åråsen var scenariet følgende: Vi MÅTTE vinne over Bryne for å holde oss i eliten. Dagen opprant med knallblå himmel og varmt vær. På tribunen var det noen hundre sangklare fuglafans rundt tv-bua omkransa av et hav med Brynefans i røde kjeledresser og bjeller. Vi omsetter til 2007: KFL står rundt forsangerfeltet, mens

resten av Kanari-Feltet er fylt til bristepunktet av for eksempel Fredrikstad-fans. Surrealistisk er forordet. Heldigvis greide vi brasene, jeg og mange andre har aldri før vært så nervøse før og under en fotballkamp. Det å rykke ned er faan steike meg det verste du kan værra med på som fotballfan. Festen ble tatt på Flisbyens tre vannhull, CIty Pub, Project og Kims. På sistnevnte sted satt gutta og drakk seg drita fulle mens sjefsfeiten Svein Rustad (NFF-pamp) satt og vifta med tusenlappene. Dette året var det også et veldig anstrengt forhold mellom fansen og ledelsen i LSK, mye spanere og mas på tribunen m.m. Foran året 1991 var på en rar måte optimismen tilbake, selv om Tom Lund ga seg i mars. Vi ﬁkk sjølsikre og meget fansvennlige Ivar Hoff som trener, og gløden fra den sinnssyke dagen mot Bryne var der ennå. Vi gikk på med krum hals for å greie vårt store mål, som var å fylle en buss til Bergen til første seriekamp. 28.4. 1991 kl. 02.00 rulla en full buss ut fra parkeringsplassen foran Concordiabygget. Bussen var et skue uten like. Ingen dass, mye rein sprit, ufattelig vonde seter og dårlig luft. Pisset gikk

rett i en tiliterskanne, som selvfølgelig velta med en gang. I tillegg dro vi av en eller annen grunn om Haukeli, noe som medførte 12-13 timers reisetid begge veier. Framme i Bergen gikk vi rundt og sulla med skjerf rundt huet før vi drakk oss møkkings på Lilliken på Bryggen. På Brann stadion var det på denne tida stort sett alltid knallstemning. Bortefansen sto under tak lengst borte på Store Stå, noe som gjorde at akustikken var veldig god. Det var jo stort sett bare her og på Ullevaal man sto under tak. Problemet på borteturer var at folk var totalt utkjørt under selve kampen. Hysterisk synging på buss og pub gjorde at stadionsynginga var ræva i store perioder. Bergen var faktisk et av de bedre stedene mht. dette, mye pga av taket. Matchen vant vi 2-1 etter en meget god kamp av Ivailo Kirov, den godeste bulgareren som er herostratisk berømt for å ha fått fyken av LSK for å ha kjørt i fylla i en rundkjøring på Kjeller. Synginga på hjemmebane var mye bedre enn i 1990, litt Aalesund-/Vikinghordene-preg. Det vil si like T-skjorter, mye gladfyll og stram svettelukt. Store sanger i disse åra: - “Vi er bøﬂa, vi er bøﬂa

Vi er bøfla, vi er bøfla Vi er bøfla fra Åråsen, vi har kommet for å synge, for vi er Norges beste fans. (Mel.: Vi er på vei til Ullevaal etc.) - “ Ua - Tom Buer, Vi sier Ua Tom Buer”. (Mel.: ”The power” med Snap) - “Stein, nå må du bytte bein osv.” Denne sangen hadde faktisk ingen slutt. Den handla om Stein Amundsen, en slags antihelt, som var vaksinert mot å score. Før 92-sesongen ville vi kvitte oss med Bøffelberget-navnet. Vi fant fram til et offisielt navn som jeg trur er ganske så ukjent for de fleste, vi kalte oss for Lillestrøms gule og svarte. I ettertid ser vi at dette var et vagt og merkelig navn, alle andre kalte jo oss jo fortsatt for Bøffelberget. Sommeren 92 lagde vi ei T-trøye med påskriften “Lillestrøms gule og svarte”. Er det noen der ute som har den, er det bare å kontakte KFL. Til slutt var det en kjent kar som sa fra. Sitat: “Hva er detta for navn? Vi høres ut som en sekt for negre og filippinere.” Det var heldigvis slutten på det navnet. Dette året hadde vi et veldig bra lag, og interessen var på vei opp i hele Norge, mye på grunn av

at Drillos var kommet skikkelig i siget utover året. I tillegg var det en ny vår for fanklubber. De fire store var oss, Brann, Vif og Godset, sistnevnte med to fanklubber, der den ene het “Fugleberget”. Starts fans kalte seg Tigerberget, en gjeng som vi hadde et dritdårlig forhold til. Lederen dems het Feiten og er den fotballsupporteren som har fått slengt mest dritt etter seg i norsk historie. Med seieren over KIL i semin i cupen var vi klare for cupfinale mot RBK i oktober 1992. Siden vi ikke hadde noe medlemsregister, og dette var før mobil og internett, hadde vi liten eller ingen koll på hvem som skulle få billettene til finalen. Vi fikk utdelt 600 billetter. Noen solgte vi på skoler og gjennom vennegjenger, noen solgte vi fra et bord inne på Martins. Hvem som fikk billettene, var helt lemfeldig, en del trøndere hoppa av glede nedover Storgata etter å ha fiksa seg en billett på fuglas kvote. Cupfinalehelga var en stor opplevelse for denne tida å være, Martins og gamle Randis funka bra som partysteder, men i resten av byen var det nesten helt dødt. Foran 2005-finalen brukte vi dette bevisst som skremmeskudd, aldri mer triste gater à la 1992, noe vi fikk til med glans i den ufattelig kule

cupﬁnalehelga i november 2005. Et av de mer bisarre høydepunktene den helga var et innslag på TV3-programmet “Løs på tråden”. Programmet ble leda ev den überglatte Ragnar Otnes, den tidas Sturla Berg Johansen. Til stede var også Roger Ruud, Margit Sandemo, Martin Schanche, 10-20 trøndere med bart og 15-20 fuglagutter med 17 i promille. Ultimatumet var greit: Enten får vi noen kasser øl i studio, eller så smeller det!!! TV-3 valgte husfreden. Helga ble avslutta med gravøl på Fagerborg, der alle LSK-gutta ga bort de mintgrønne og lilla dressjakkene sine til fansen som deppa. For et bilde på tidsåndens klessmak. Mintgrønt og lilla! Cupﬁnalehelga hadde uansett gitt oss mersmak så det holdt. Nå var det på tide å satse skikkelig på en fanklubb som skulle bli noe helt annet enn det vi hadde hatt før. Det ble innkalt til møte hos Kent Dysterud i Baglergata 18. Navnevalget var det store diskusjonstemaet, det mest kuriøse forslaget var “Nazipudla”, et sarkastisk forslag som selvsagt kom fra Sykkelmann. Valget falt allikevel på: KanariFansen Lillestrøm. Den skulle samle alle LSK-fans i en fanklubb, støtte gutta i med- og motgang, ha betalt medlemskap, arrangere turer, bestille utstyr, samarbeide bedre med klubben og ha et ordentlig styre. Den moderne tid var i gang.

I neste nummer kan du lese mer om årene på den gamle ståtribunen, tida fra 1993 til 1998.

�� 54 04 99

��

Kanari-Fansen MasterCard - få redusert medlemskontingenten i Kanari-Fansen med kr 75 og støtt oss hver gang du handler! Som mange andre internasjonale toppklubber, har vi inngått en avtale om å få laget et eget kredittkort, der supporterklubben blir tilgodesett med en prosentsats av alt du betaler med kortet, uten at det koster deg noe ekstra! Vi i Kanari-Fansen oppfordrer alle medlemmer og støttespillere til å søke om kortet, som kan brukes på over 24 millioner brukersteder over hele verden. Du kan eksempelvis bruke kortet på reise, ved kjøp av supporterutstyr, i baren på Martin’s og på alle andre steder i verden hvor de tar kredittkort. Dine fordeler med Kanari-Fansen MasterCard: Ingen årsavgift Ingen fakturaavgift Intet etableringsgebyr 55 dager rentefri kreditt Alle varekjøp er gebyrfrie Kreditt på inntil kr 50 000 Gratis reiseforsikring når minst 50 % av reisen betales med kortet Hotell- og leiebilavtaler Andre rabattavtaler hos en rekke nasjonale og internasjonale aktører Husk også at når du betaler medlemskontingenten, setter vi inn kr 75 på ditt Kanari-Fansen MasterCard, når dette er brukt første gangen. Du søker om Kanari-Fansen MasterCard på www.kanari-fansen.no eller ringer kundeservice: 24 05 51 25. 11

VI HAR DE NYE DIADORADRAKTENE! SPORTSHUSET LILLESTRØM STILLVERKSVN. 5 TLF: 64 84 56 30 www.sportshuset.no

Talsmannen... øh, taler... 2007.

Nytt år og nye muligheter, som det så fint heter. Både LSK og KFL satser hardt foran denne sesongen, og LSK har vel aldri vært så topptunge som de er akkurat nå. Masse kompetanse, så får vi bare håpe at de klarer å omsette det til læring ut til lønnsmottagerne på banen, eller heltene våre, som vi også ser på dem som. Det sportslige skal ikke jeg si så forferdelig mye om i denne artikkelen, jeg vil heller la dere få vite litt om situasjonen i KFL. Vi har nettopp vært igjennom et årsmøte i KFL, hvor – på papiret –noen radikale endringer ble gjort. Vi endret vedtektene i KFL, og du er nå et medlem av en organisasjon med en flat lederstruktur, dvs. seks styremedlemmer som alle har lik makt. Dette var et ønske fra det sittende styret, fordi vi ønsket å spisse nærheten til de enkelte gruppene enda tydeligere, slik at hver enkelt kommer tydeligere frem med sitt ansvarsområde og at medlemmene blir mer kjent med hele styret. Jeg skal fortsatt fungere som talsmann, Tony skal fortsatt jobbe med turer, Arild med arrangement og Erling med sikkerhet og tribunekultur. Jan gir fra seg ansvaret på medlemskapsbiten, men fortsetter med økonomi, mens årets nye styremedlem, Silje Hermansen, tar over medlemskapsbiten og sørger for å serve medlemmene våre på en best mulig måte. Det hele ser veldig spennende ut, og jeg kan forsikre skeptikerne om at dette med flat struktur i styret er noe vi virkelig har troen på. Vi har troen på at vi med dette blir enda smidigere og enklere å ha med å gjøre, og det gjør det også enklere for folket å ha relasjoner til den enkelte. Ok, nok organisasjonsmas. I skrivende stund er vi det eneste norske laget igjen i Royal League, og jeg håper vi fortsetter der vi slapp i fjor, ved ikke å tape kamper i RL, slik at vi kan få en finale på Åråsen. (Red. anm.: Dette trodde du ikke på selv, Petter.) Et revansjeoppgjør mot FCK er nok det som frister mest, og jeg tar gjerne et seiersmål to minutter før slutt. Bare for å kjenne smaken av hevn, men ikke minst, smaken av en tittel igjen. Vi trenger det nå, virkelig. Ikke bare vi supportere, men hele klubben tørster etter suksess på alle fronter, og da er RL et glitrende sted å starte 2007-sesongen. Ellers ser Tippeliga-oppsettet helt ok ut, bare synd kampene våre har en tendens til å bli flyttet til mandag hele tiden. Dette oppmuntrer ikke akkurat til utstrakt reisevirksomhet, men vi skal gjøre det vi kan, og kjenner jeg dere rett, stiller dere overalt i år også. Mandag 9. april blir i hvert fall en spennende dag, og for en gangs skyld ser det norske folk frem til 9. april, la oss gjøre denne dagen til en festdag, hvor vi feier et usikkert FFK-lag av banen. La oss vise Simen Brenne at han har kommet til en storklubb, som i tillegg til historie også har visjoner om noe stort. La oss vise Morgan Andersen at det han driver med alltid blir feil (Han er asfaltert fra kraven og opp.) Jeg gleder meg stort, la våren komme og la Fugla kvitre. En ting til, jeg tituleres vel fortsatt som leder’n? I deres tjeneste, Petter Talsmann KFL 13

Dommerjævler KIM-TONNY HENRIKSEN

tter at fjorårssesongen til dels ble ødelagt av en svært uopplagt Espen Berntsen på Åråsen, har jeg begynt å kikke mer på dommerne igjen. Dessverre! Det finnes nemlig ingenting som irriterer mer enn dommertabber mot eget lag. Selv dommertabber i Sportsklubbens favør får en klam smak. Spesielt i fjor. Fjorårssesongen var grusom på dommerfronten. Mange vil kanskje synes at det er rart å hevde dette, fordi vi var heldige tidlig i sesongen. Som jeg var inne på, sånn flaks kan føles klammere enn Søviknes’ svette lanke rundt låret på en 16-åring. Spesielt i dagens mediepregede fotballkarusell. Her er et par argumenter: For det første skal slike ting jevne seg ut i det lange løp. Dette hevder i alle fall ”realistene”. Det har jeg liten tro på at gjelder mer enn i en viss grad (men det gjelder i en viss grad). Allikevel er noen lag mer populære blant dommerne, og dette ble til og med innrømmet åpent i en spørreundersøkelse for en tid tilbake. At ingen laget en større sak av at dommere hadde en forutinntatt holdning om hvilke lag som var mest, og minst, fairspillende, står fortsatt som en gåte for meg. Men så er jo ikke sportsjournalistikk overdrevent preget av kritiske, velskrevne artikler, men heller store sensasjonstyper og floskler. Et annet aspekt er at kjøret mot dommerne er så hardt som det er (noe jeg gjør meg medskyldig i nå). Dette fører til at episoder hausses opp i TV. Jeg synes at dommerne skal tåle fokus på egne avgjørelser, men det finnes naturligvis tålegrenser. Uansett var dette maks uheldig for Sportsklubben i fjor. Siden man fikk flere dommeravgjørelser i egen favør tidlig, ble hele dommerstanden, og landet for 14

øvrig, klar over det. Dette førte til en bølge av kompensasjonsdømming resten av sesongen. Den skulle stå fast i stormende hav, den som skulle dømme en straffe til Sportsklubben, etter det kjøret. Da ble det selvfølgelig enklere å la det være. Hvor sterk denne kollektive bevisstheten er, ble jeg ganske klar over, etter å ha sett nok kamper til å mene at pendelen hadde svingt tilbake for lengst. Jeg lot lenge være å klage, men etter kampen mot Tromsø sprakk det fullstendig. Hva ble jeg møtt med av omgivelsene? ”Jo, men dere var heldig med avgjørelsene tidlig i sesongen.” Dette var et argument som selvfølgelig hadde vart hele sesongen igjennom, og naturligvis ﬁkk ikke Sportsklubben like dramatisk dekning av avgjørelser i dens disfavør, da også mediekanalene satt med en liten følelse av at dette nok var på sin plass. Dette skal jeg imidlertid innrømme at ikke er lett å få gjort noe med. Det er veldig menneskelig. Dommerstanden hadde dessuten klart å begynne å se ut som ofre innen den tid, så media dempet faktisk dommerforfølgelsene. Andre ting er det mulig å gjøre noe med, dog. Alltid frisktalende Davy Wathne har stilt spørsmål omkring det faktum at ikke mindre enn tre trønderske dommere jevnlig får dømme Rosenborg. Roy Helge Olsen (Flekkerøy IL), Brage Sandmoen (Kjelsås IL) og Per Ivar Staberg (Harstad IL) representerer lagene i parentes, men er altså trøndere. Slike saker stiller tvil om habiliteten til dommerne, og jeg synes det virker veldig unødvendig at vi har slike tilfeller. Det er ikke bra for fotballen, og det gjør i alle fall ikke en paranoid supporter trygg på at laget hans får den rette behandlingen. Jeg, for eksempel, bor i Bergen, men jeg tror mange burde tvilt på habiliteten min i kam-

per med Sportsklubben, om jeg hadde begynt å dømme for Olsvik IL. Jeg synes dette er et problem, men jeg har sluttet å legge unødig mye skyld på dommerne (selv om jeg til tider lar meg rive med). Allikevel er det like irriterende å høre folk som sier at det alltid jevner seg ut, at man innbiller seg det hele eller at det bare er dårlige unnskyldninger. Jeg tror det skjer i alle ligaer, at de største lagene favoriseres rimelig ubevisst, og det er sikkert veldig vanskelig for dommerne å håndtere. Det er for så vidt greit, men det skulle i det minste være mulig for dommerstanden å innrømme at dette er vanskelig. Det begynner der! Hvis man skal klare å bli bedre, bør man se hva man har problemer med. Et av problemene er, som jeg har vært inne på, at man tillater seg å ha fordommer. Har man fordommer, vil disse gi seg til kjenne i situasjoner hvor man møter fordommene sine. Dette gjelder deg, og dette gjelder dommerne. Bare tenk på disse situasjonene: Bestemoren din har lest om en innvandrergjeng som har brutt seg inn hos naboen, og får en pakistansk tenåring på døra med en innsamlingsbøsse for Røde Kors. Åpner hun, eller sitter hun livredd i gyngestolen og klynger seg panisk til lommeboken? Du har hørt og lest om VIF-casuals på nettet, og møter noen karer som går av toget fra Oslo i noe som likner danseklærne du har lest om, før en hjemmekamp mot bydelslaget. De har dårlig tid og kommer hurtig mot deg…for så å smile og spørre om tiden. Hva tenkte du først at de ville deg? I denne sammenhengen er det lett å peke på grunner til at det ikke har vært spesielt lett å få god behandling av dommerne på Åråsen eller andre baner. Sportsklubben har lenge hatt et rykte på seg, i nærheten av det Ham-Kam sliter med til dags dato (har sett ﬂere kommentere at Ham-Kam ﬁkk dommerne mot seg i fjor) (…og 15

kan noen gi meg et tips for hvordan man slår av PC-ens insistering på at alle enkeltstående i-er skal være I-er!!!????) (PS! Språket er satt på bokmål, ja). (Red. anm.: Sjekk Verktøy, Alternativer for autokorrektur.) Som du skjønner, mener jeg ikke lenger at Sportsklubben er like utsatt for disse fordommene, selv om de ikke er helt borte. Mye av grunnene har vært den fysiske spillestilen Sportsklubben i stor grad var kjent for. I tillegg er man, av alle ting, blitt kritisert for å ha et engasjert og kritisk publikum. At ikke alle stadioner er som Lerkendal, skal man virkelig bare takke og bukke for. Digresjon: Det er noe utrolig klaustrofobisk over høﬂighetskravene i den (post)moderne fotballen, selv om en del av tiltakene har kommet for å bli kvitt meningsløs vold. Allikevel gir Esten O. Sæthers paniske artikkel om hat i fotballen (jeg kommer aldri helt over den), fra en stund tilbake, et bilde av det kvelende middelklasseidealet, som mer og mer legger sitt heklede sengeteppe ned over fotballen. Nei, vi vil ikke bare ha familiekos på norske tribuner. Det er rom for familiekos, men det skal være

enda mer rom for følelser, lyd og farger. Så tilbake til hovedpoenget: Dommerne burde gå på nullstillingskurs og lære hvilke tanker som lett sniker seg inn når man tillater seg selv sterke oppfatninger om de forskjellige lagene. De burde lære hvilke triks hodet ditt spiller deg. Tenk bare på hvordan du oppfører deg andre gang du møter et menneske som gav deg et godt førsteinntrykk, i forhold til en du var veldig skeptisk til. Nettopp! Det er menneskelig, men det er nøyaktig dette de bør prøve å gjøre noe med, for å sikre lik behandling av de forskjellige klubbene. Og det starter med en innrømmelse! Og der er vi inne på det som egentlig trigget meg til å skrive denne artikkelen. Jeg så nettopp RBK vinne 3-2 over Sportsklubben i en rimelig meningsløs treningskamp. Treningskamper kan sies å være ganske meningsløse fra et generelt supporterstandpunkt (bortsett fra når man blir fullstendig autist, og har lyst til å analysere spillet…ja, jeg har enkelte slike nerdete trekk), men de blir ekstra meningsløse

hvis man får en tidlig utvisning, i alle fall hvis man får en riv, rav ruskende gal utvisning. Jeg lot meg faktisk ikke provosere nevneverdig av det først. Jeg syntes Sportsklubben gjorde en god ﬁgur med ti mann, og at det uansett ble en verdifull gjennomkjøring. Men så leste jeg dette på forumet, hentet fra fxt.no: ”Selv var Svein Erik Edvartsen sikker i sin sak etter at TV 2 hadde vist ham bildene fra oppgjøret mellom to av Norges beste fotballag.” Sikker?! SIKKER!!! Etter han har sett bildene!!! I RB serverer han denne løgnen: ”Det var en takling bakfra der spilleren ikke hadde mulighet til å nå ballen.” Seriøst?! Etter du har sett bildene?!! Jeg har sett episoden ﬂere ganger på skjermen allerede, og kan godt gi deg en forklaring i detalj. Nå skal jeg se på sekunder av gangen og beskrive det jeg ser: Brenne tar imot en ball i stor fart. Når han ser Roar Strand komme, spiller han ballen i Saparas retning. Han kommer i ubalanse, idet han må vende så brått, og i den farten. Idet han ser at Sapara tar imot ballen, er han så nære slovaken at han setter inn en takling mot ballen. Sapara er kjapp, og får spilt ballen fra seg. Brenne kommer inn, front mot front, så front mot front som du får det, og treffer Sapara. Løgn 1 er avslørt av stillbildet på PCen min akkurat nå!

”

sagt: ”Det var nok litt strengt. Jeg var nok litt feriedommer i dag”, hadde jeg vært ferdig med saken. Siden han går ut og lyver for å beskytte avgjørelsen sin, vil jeg være skeptisk til mannens dommergjerninger i lang tid. Som sagt tidligere; det starter med en innrømmelse. Jævla feriedommer! (Skitt, jeg trenger seriestart!)

Det var en takling bakfra

Til fxt.no prøver han seg for sikkerhets skyld med en annen løgn: ”Han treffer dessuten et stykke opp på leggen, og utsetter således motstanderen for fare. Et soleklart rødt kort, mener Edvartsen.” Stillbildet mitt viser også tydelig at Brenne treffer i ankelområdet. Uten tvil! Edvartsen har dermed løyet til media om to aspekter ved hendelsen, etter å ha sett bildene. Dette gir ham ekstremt lite kudos i min bok. Ryggradløse dommere er det verste som ﬁnnes. Det er for pokker meg en treningskamp. Hvis han overdramatiserer hendelsen, så kan det til og med få konsekvenser (men det regner jeg som uaktuelt, da jeg har litt tiltro til dem som behandler slike saker). Hadde han 17

Epilog:

Tiltroen som sprakk. Siden jeg skrev denne artikkelen, har NFF klart å gi Brenne en karantene på to kamper. Det virker som man er i ferd med å klatre klovnetinden. Jeg ser at NFF sier at de kun hadde rapporten til Edvardsen å forholde seg til (og den inneholder som kjent to løgner). Det er helt fantastisk! Jeg skjønner at NFF har en saksgang. Helvete heller, jeg jobber en del som byråkrat selv. Men er det ikke noe praktisk galt med regelverket deres, hvis de ikke kan vurdere situasjonen på bakgrunn av noe annet enn Edvardsens sviktende hukommelse, og feilﬁltrerte gjensyn med situasjonen rett etterpå? Greit nok at Sportsklubben burde ha lagt inn sin versjon av saken, hvis dette er vanlig i slike saker, men burde ikke NFF også kunne gjøre som resten av Norge? Se på bildene og videoen fra kampen! De ligger der, fritt tilgjengelig for alle som kan klikke seg rundt med en mus. Ikke si at dere ikke har folk som kan mestre det høyteknologiske Internettet. Da står det ikke bra til. Nye regler må på plass. Levende bilder fra kampen er ikke mindre troverdige enn Edvardsens hukommelse. Jeg kommer til å gå i graven, overbevist om at de viser et sannere bilde av situasjonen enn skrivet til hockeydommeren. K.

Lokalpatriotisme, tilfeldigheter og tilhørighet FRODE S. TORKELSEN

et slår aldri feil. Hver gang jeg flagger fotballsympatiene mine for noen nye folk, får jeg det samme spørsmålet: ”Hvorfor i all verden holder du med Lillestrøm?” Og det er kanskje et betimelig spørsmål. Jeg har trådt de fleste av mine barnesko på Nesodden – nærmeste nabo til storklubben Drøbak/Frogn – med en far som er bergenser og ihuga Brann-patriot. Det meste av mitt voksne liv har jeg tilbrakt på Oslo øst, hvorav flere år på Vålerenga. Men likevel er det altså Fugla for denne karen. Ironisk nok får jeg gjerne spørsmålet om klubbtilhørigheten min fra folk som ville gitt sin ene nyre til en hvilken som helst benkesliter på et lag i en engelsk industriby som vedkommende aldri har besøkt. For det dreier seg selvsagt om lokalpatriotisme. Lokalpatriotisme til et nitrist sted. Og om et barns respekt for de voksne. Fram til jeg fylte fem år, bodde jeg på Romerike, nærmere bestemt Skjetten. Derfra husker jeg stort sett fyllikene på senteret (eller var de kanskje junkier?), et brutalt fall i akebakken (nesa mi er fremdeles skakk) og en psykopatisk barnevakt. Men til tross for alle traumene knytta til stedet, har jeg altså alltid vært tro mot distriktets toppklubb. Jeg har valgt å følge et lag – i tykt og tynt – fra en by jeg aldri har bodd i, og som jeg forbinder med et sted jeg takker mine foreldre for at de fikk meg vekk fra i tide. Og likevel kaller jeg det lokalpatriotisme. Denne snodige fascinasjonen skyldes definitivt ikke nostalgiske følelser for Skjetten, og heller ikke lykkelige barndomsminner fra Åråsen. Det skyldes at et lite, naivt barn ennå ikke 18

Artikkelforfatteren skjønte tidlig at LSK-skjerf er en naturlig del av ﬁnstasen. skjønte at det fantes en annen verden utenfor nabolaget, og det skyldes det samme barnets lett påvirkelige sinn. Et av de aller første minnene mine, et av de jeg faktisk husker med glede, er knyttet til en fot-

ballkamp på tv. Til øyeblikket da jeg ble LSKsupporter. Benket opp foran tv-en var pappa (bergenseren), storebror og onkel. Jeg var ung og ubesluttsom, og spurte om hvem vi holdt med. Onkel Roger tok knapt blikket fra skjermen, og utbrøt ”Du holder med de gule!” Og siden har jeg gjort nettopp det. Og selv når vi rakner fullstendig mot slutten av sesongen, eller får keeperen utvist etter grov ﬁlming – selv når jeg slukøret sitter på toget

hjem, i en vogn full av lykkelige trøndere – er jeg sjeleglad for at det var de gule som spilte den dagen tidlig på åttitallet, og at onkel Roger var til stede og tok affære. Det kunne like gjerne vært faren min som hadde fortalt meg at jeg holdt med de røde, og ung og lydig som jeg var, hadde jeg nok hørt på ham også. Det verste er at jeg sikkert hadde vært såre fornøyd med å være Brann-supporter. Men det hadde bare ikke vært det samme.

SELGE BOLIG? STØTTE KANARI-FANSEN? Ring Eiendomsmeglings lokale kontor i Lillestrøm har valgt å gå tungt inn som sponsor for KFL sesongen 2007. Dette innebærer at vi i KFL vår et lite beløp for hvert oppdrag vi skaffer Ring Eiendomsmegling. Det som gjorde dette til et lett prosjekt å være med på, er at meglerne på Ring Lillestrøm er trofaste LSK-supportere, og medlemmer av KFL. Her er vi avhengig av dere, medlemmer av KFL. Dersom dere får høre om noen som skal selge bolig, kom dere inn på www.kanari-fansen.no og benytt dere av skjemaet som ligger der. Pengene vi får inn via dette prosjektet vil gå til ungdomsarbeide i LSK, samt bedre fordeler til dere som medlemmer i Kanari-Fansen. Dersom dere har noen spørsmål om samarbeidsprosjektet, ta kontakt med styret i Kanari-Fansen eller Ring Eiendomsmegling. Kontaktinformasjon Ring Eiendomsmegling avd. Lillestrøm: Solheimsgata 17, 2000 Lillestrøm Telefon: 48 200 400 Faks: 63 80 06 06 lillestrom@ringeiendom.no

De nye fotballturistene Av og til er det et behov for å se Norge fra utsiden. Dersom en kan gjøre det med noen som har samme interesse for fotball, øl og rock’n’roll, ligger mye til rette for en vellykket tur. Hamburg, here we kjem! VEGAR HJERMUNDRUD

otballturer er ikke hva de en gang var. For noen år siden var England målet, med reisebyråer som tilrettela for stooore grupper på fylletur med besøk innlagt på for eksempel Highbury. Tidene har endret seg. I mye større grad enn tidligere organiserer mindre vennegjenger turene selv og bruker internettet flittig for å booke fly og hoteller. De britiske øyer er selvsagt fortsatt mye besøkt, men fotballsupportere har utvidet horisontene og reiser like gjerne til andre deler av Europa. Ja, også reisemål utenfor vår egen verdensdel blir vanligere. Billige flyselskaper og stadig nye destinasjoner demper heller ikke reiselysten. Resultatene av de nye inntrykkene kan også ses på norske tribuner, hvor impulsene fra resten av verden slår inn med full tyngde. For vår del var det et delt initiativ fra Bærum og Bergen som satte det hele i gang. Når en har hatt verv i Norsk Supporterallianse en stund, erfarer en at fotballsupportere generelt har mye til felles – der er bare så vanskelig å bli enige om klubbfarger, prestasjoner på banen og tribunen, image, sangtradisjoner, bruk av rytmeinstrumenter og så videre… Hamburg ble valgt på grunn av personlige relasjoner og fordi Norwegian tilbød billige turer. Budstikka gikk ut i august, og åtte personer fra fem ulike supporterklubber meldte sin interesse. De billigste flybillettene fordrer tidlig frammøte på morgenen, men en torsdag i midten av november klarte likevel samtlige å komme til Gardermoen i tide. En av Klanens frammøtte 20

sliter med utviklet ﬂyskrekk, og i ren sympati slo vi oss ned rundt samme bord i puben på ﬂyplassen. Ikke uventet var tonen dermed satt for resten av turen.

St. Pauli i Hamburg FC St. Pauli var klubben vi skulle se. Laget spiller i Regionalliga Nord i Tyskland. Alle kjenner vel lagets kultstatus og dødningskallen som er deres logo. Kultstatusen er etter hvert blitt så utpreget at det har tippet litt over og muligens blitt en smule parodisk.

Vel framme i Hamburg var hotellet helt greit og lå rett ved Millentor – St. Paulis hjemmebane. Lokalkjente vet også at St. Pauli ikke bare har fotballklubben som turistattraksjon, men at det verdensberømte forlystelsesstrøket Reeperbahn også ligger der. Prostitusjonen og sexindustrien er imidlertid noe tonet ned i forhold til tidligere, ifølge reiseguidene. Sexklubbene markedsføres imidlertid fortsatt såpass aggressivt at vi andre ﬁkk latterkrampe når en i reisefølget lurte på hvor i all verden vi var, når vi faktisk sto med begge beina på Reeperbahn. Det er faktisk vanskelig å unngå å se det. St. Pauli er også kjent for sitt punkmiljø. Norges kanskje største eksportartikkel i den musikksjangeren, Turboneger, har da også et spesielt forhold til stedet. Og vi følte virkelig at alle mytene snakket direkte til oss da vi fant en tilfeldig pub torsdag ettermiddag. Det var deﬁnitivt en pub av det brune slaget, med bilder av tankskip på veggen i tillegg til fokus på to andre ting: FC St. Pauli og Turboneger. Vi fant 21

faktisk en av de norske gullplatene til bandet hengende på veggen. Det lokale brygget, Astra, var kanskje ikke vårt førstevalg, men som alt annet øl, blir det helt greit etter hvert som en drikker mer og mer av det.

FC St. Pauli fra Hamburg Fredag var det turisme som sto på programmet før fotballkampen om kvelden. FC St. Paulis farge er brunt (selv om laget spiller i svart). Brunt er ikke det som forbindes med en pen farge på fotballtrøyer, ei heller politisk sett, men det har jeg klubben mistenkt for å drite i. Eller kanskje ikke? Det er mye motkultur i å ta symboler som er assosiert med noe negativt og sette inn i annen sammenheng. St. Pauli har gjort dette og har et klart standpunkt mot rasisme og ytterliggående høyrekrefter. Ikke akkurat Lazio og Irriducibili. St. Pauli er altså en bydel i Hamburg. I Hamburg finner vi også et annet fotballag, nemlig Hamburger Sports-Verein, som mange har et visst kjennskap til. Det er verdt å nevne at jeg i de tre dagene jeg var i Hamburg faktisk ikke så en eneste supporterartikkel fra HSV, men kun fra laget som befinner seg to divisjoner under. Vi tilbrakte selvsagt mest tid i bydelen St. Pauli, men var også turister og sjekket byens sentrum samt så byen fra en turistbuss. Ikke en eneste trøye, lue eller et skjerf fra HSV! Derimot viste bussguiden oss stolt trøya han hadde under uniformen da vi gikk av bussen fredag ettermiddag. Den var brun, og han skulle direkte på kamp etter jobb! Fotballaget St. Pauli er spesielt. En klubb som trekker 18 167 (tilnærmet full stadion) mot et lag det ikke har noe spesielt forhold til (RotWeiß Erfurt kommer fra byen Erfurt så midt i Tyskland det går an å komme) er spesiell. Ingenting skulle tilsi hurramegrundt, men likevel kommer det altså drøye 18 000 tilskuere på et møkkastadion som Millentor en fredag kveld. Ikke delte vi tribunen med flylast etter flylast med kinesiske turister heller. Så vidt vi kunne registrere fra vår plass bak mål, var de aller fleste andre tyskere. De rundt oss på tribunen var faktisk ganske normale. I den grad noe på tribunen pekte i retning av motkultur, var det ungdomsgjengen som røykte hasj to trinn under oss. Stemningen på tribunen var så som så. Tror ikke vi på Kanarifeltet har noe å skamme 22

oss over akkurat. Tre fjerdedeler av tribunene er ståplasser, og uten løpebaner blir det ganske intimt. Selve kampen var ikke så mye å skrive hjem om. Det ble 1-1 etter at St. Pauli utliknet mot slutten av første omgang. På slutten av kampen, som ble spilt fredag kveld, kunne vi høre tribunen anmode lagets trener om å gå av. Han ﬁkk da også sparken noen dager etter. Millentor er sliten, og Åråsen ser fresj ut i forhold. Klubben vurderer da også å ﬂytte/bygge nytt. Lokalisasjonen er dog vanskeligere å få bedre, sentralt i forhold til Reeperbahn som den er. Musikk og Hamburg Hamburg er ikke en pen by, men ganske interessant. Den står som en bauta i rockhistorien på grunn av at Beatles spilte her i lengre perioder på begynnelsen av sekstitallet. Etter kampen hadde vår kontakt i byen skaffet oss billetter til en ska-konsert som supporterklubben St. Pauli Skins arrangerte rett ved stadion. Som de gamle og slitne supporterne vi er, fant vi oss en plass på galleriet, langt over ungdommen som danset på klassisk måte, marsjerende på samme sted med armene svingende inn foran kroppen som en bokser som varmer opp. Tre lokale tyske band før Bad Manners kom på scenen. Morsomt, tett, varmt og fuktig. Musikk var da også en annen av årsakene til at i alle fall jeg dro. I Hamburg ligger det eneste butikkutsalget plateselskapet Crypt Records (www.cryptrecords.com) har i Europa. Kjennere av god rock’n’roll vil vite hva jeg snakker om. Vi fant lokalene bortgjemt i en kjeller. Etter fem minutter erklærte jeg at jeg ville ha alt!

En meget hyggelig innehaver tipset oss også om at en kompis skulle være VJ på en lokal pub lørdag kveld. Avslutning Selv om det allerede hadde vært to fuktige kvelder, skulle den siste kvelden bli et sjøslag. Passende nok het stedet Kagge Bar og lå i de delene av Reeperbahn som ikke hadde sett malerkost på en stund. På forespørsel om veien, ble vi alle fall tilbudt både marihuana og kokain av lokale krefter. På Kagge Bar spilte VJen obskure kutt hentet fra YouTube, og de

interesserte av oss fikk gang på gang hakeslipp over alle godbitene vi fikk med oss fra punkbølgene fra seksti- og syttitallet. Stemningen ble etter hvert mer enn jovial, og når vi krøp hjem rundt kl 03.00, var vi fulle, men med et lykkelig smil rundt munnen. Søndag morgen skulle taxien til flyplassen hjem gå rundt kl 08.00, og hadde det ikke vært for hyggelige medreisende, hadde jeg ikke hatt mulighet i det hele tatt for å klare det. Neste år ser vi for oss en ny tur i motkulturens Europa. Hva med tredjelaget i Glasgow? Here we go!

OB-LSK 2-2 (6-3 etter straffekonk) TOROLF HOLTE Kl. 10.15: Avreise med Flytoget fra Lillestrøm stasjon. Frisk og nydusjet. Tankene går til dem som har sittet på bussen hele natta, og som nå antakelig har kommet omtrent til København. Lange bussturer er ikke noe for meg. Jeg ble vaksinert etter semifinalen mot Bryne. En fyr på forumet foreslo at kun borteturer foretatt med buss skulle telle på den prestisjetunge banehopperlista. Et skittent knep for å nærme seg dem som ha vært med noen år. Hva er det som driver folk til å sitte 12 timer på en buss for å se en fotballkamp? Jeg tror det er en slags moderne pilegrimsreise. Det skal gjøre vondt å støtte laget! De minner meg om de kristne selvpinerne som i påsken lar seg spikre opp på korset eller pisker seg til blods for å leve seg inn i Jesu lidelse. For meg er det optimale turopplegget et fly som lander et par timer før kampen, støtte laget gjennom 90 minutter og kjapt hjem igjen etterpå. Mykle forsøkte å lure meg til å bli med på fakirflyet kl. 6.15, men jeg klarte heldigvis å stå imot presset. Kl. 11.00: På Gardermoen er det fire andre kanaris som skal med fly. Hyggelig å få følge på turen til Odense. Lars Tjærnås og Pekka Torvik er også på plass, til tross for at sistnevnte rapporterte fra Odense i dagens RB. Hvordan får han det til? Dagens artikkel hadde som vanlig en Odd-vinkling, som alltid når muligheten byr seg. Denne gang om Fevang som lærte å spille fotball av Tom Nordlie i Odd. Kl. 12.30: Trygt om bord på toget fra København til Odense. Den første danskepølsa er fortært. Magefølelsen før kampen er ikke god. OB, som sies å ha sin største styrke defen24

sivt, har overbevist på hjemmebane og bøttet inn 11 mål på tre kamper i Royal League. De virker imidlertid litt vel seierssikre før møtet med LSK. LSK kommer fra en overbevisende 3-0-seier mot Vålerenga på La Manga, og står fortsatt med kun ett tap på 17 RL-kamper mot kvaliﬁsert motstand. Dette blir nok jevnt. Kl. 14.06: Ankomst Odense. Drosje rett til Musikhuset, hvor stemningen allerede var høy blant kanaris og OB-supportere. Etter en drøy time begynner marsjen mot stadion. Alle oppfordres om å kjøpe en øl i plastglass til 20 kroner for å ta med på turen. Odense-supporterne fra puben tar følge med oss for å beskytte oss mot utskuddene som sloss mot casuals fra Bergen en ukes tid tidligere. Odense-gutta påsto at turen skulle ta 20 minutter, men vi brukte minst det dobbelte, delvis fordi politiet ledet oss en lang omvei rundt stadion.

Kl. 16.00: Avspark. Dere vet godt hvordan det gikk. LSK tok en tidlig ledelse på et nydelig skudd fra Myklebust, men OB ﬁkk utlikne altfor enkelt ikke lenge etterpå. Vi holdt det gående med variert synging nesten hele kam-

pen, men lydnivået var ikke noe å skrive hjem om. Stemningen blant de om lag 60 LSK-supporterne på tribunen bar preg av at noen hadde hatt en litt for lang oppkjøring til kampen. Det vil være en overdrivelse å kalle Fionia et intimt stadion, med ﬁre selvstendige tribuner med sprikende hull mellom.

på toget, rakk vi det akkurat. På toget prøvde Myklebust å trøste oss med at det ble dobbelt norsk på femmila. Da var det mer trøst i en Carlsbergdåse. For ikke å snakke om underholdningen når Arild konverserer medpassasjerene på ﬂytende tysk og senere drar i gang fugledansen.

Vi hadde håpet å slippe ekstraomganger, da ﬂyet vårt skulle gå allerede 21.45. Men ekstraomganger ble det, og vi måtte legge alternative planer for å rekke ﬂyet. Taxipriser til Kastrup ble sjekket, og alle var enige om at det var verdt 500 kroner per person å få med seg en eventuell straffekonk.

19.20: København H: Vi får et uventet langt opphold på stasjonen. Det viser seg etter en stund at toget mangler lokfører og at man må forsøke å tilkalle en ny. Tida går, og vi blir mer og mer stressa for ikke å rekke ﬂyet. Innimellom gis vi et lite håp om at en ny lokfører er på vei. Til slutt, etter nesten en halvtime, setter toget seg endelig i bevegelse igjen.

I ekstraomgangene var vi en stund i himmelen etter Søgårds deilige mål. Jeg hadde akkurat notert at Heinz var dagens mann, da han igjen hentet fram en skikkelig brøler. Hvordan kan en så stor og sterk målmann være så dårlig i feltet? På stillingen 2-2 var det for første gang litt liv i hjemmefansen, som møtte opp i et antall av litt over 4000. Straffekonken ble aldri spennende. Brenne hadde marsipan i knærne og brente den først straffa. Sundgot fulgte opp med å skyte i tverrliggeren, og Heinz gjorde ikke et forsøk på å redde noen av danskenes straffer. Dermed endte Royal League like trist som ”Piken med svovelstikkene”. 18.35: Da kampen var avgjort, gjorde vi et desperat forsøk på å rekke toget fra Odense til Kastrup. Takket være en drosjesjåfør med et avslappet forhold til traﬁkklys og fartsgrenser, kombinert med en tre minutters forsinkelse 25

20.10: Kastrup. Nå er det bare å løpe for å rekke innsjekkingen. Vi mister én mann på veien fra toget til innsjekkingsskranken. Han hadde visst endret reiseplaner, og skulle nå til enten Krakow, Bratislava eller Thailand. I innsjekkingen møter vi frustrerte LSK-spillere. De hadde tydeligvis ikke regnet med å måtte ty til ekstraomganger mot Odense, så de nådde ikke ﬂyet sitt. En del måtte derfor tilbringe natten i København, da resten av kveldsavgangene var fulle. 20.20: Vel gjennom sikkerhetskontrollen kan vi endelig stresse ned, ﬂyet er tre kvarter forsinket… 00.16: Sitter på Flytoget hjem og tenker på alle som fortsatt har en 5-6 timers busstur foran seg. Og stakkaren som ble akterutseilt på Kastrup.

Store forhåpninger TRYGVE “TRIGZ” LIE

y sesong står for døra, og som alltid (uten unntak) forventer det brede lag av Kanari-Fansen seriegull. Forskjellen på i år og tidligere år er at seriegull i 2007 faktisk er innenfor rekkevidde. LSKs stall er i 2007 nesten uten svakheter. Nesten.

Regimeskifte Jeg liker Tom Nordlie. Han har sjel og engasjement, en spillestil han tror på og investerer mye av seg selv i trenergjerningen sin, og jeg synes ikke resultatene han har oppnådd med de tidligere klubbene sine har vært ille. Ser vi på snuoperasjonen med Viking i fjor høst, vil jeg si at det var den største trenerbragden i Tippeligaen i fjor, ved siden av Tor Thodesens resultater med Sandefjord. Litt av hvert kan sies om Nordlie, og i noen hektiske novemberdager ble det meste sagt på Kanari-Fansens nettforum. Plutselig var mannen som mange ofte hadde latterliggjort, innsatt som ny hovedtrener – og like raskt kom unnskyldningene for de mindre heldige av hans tidligere resultater på plass hos ”forumdyret”. Noen saker er i hvert fall helt klare foran Toms første sesong i skinnlappstolen på Åråsen: Vi skal spille 4-3-3, og dagene med å ligge bakpå og trygge en ettmålsledelse er deﬁnitivt over. Formasjonsskiftet betyr en kjempeutfordring for våre gutter, som i løpet av vinteren må lære seg å spille en helt ny type fotball. Funker det, blir vi dødsgode. Keeperne Heinz Müller ser ut til å bli førstevalg i år også, til tross for at mistillitssignalene har vært ganske tydelige i løpet av vinteren: LSK siklet pinlig åpenlyst på Thomas Myhre, og Heinz’ fjorårssesong var vel ikke feilfri. Men på tross 26

av et par gigantbrølere, får man ikke ta fra den enorme tyskeren at han reddet oss i ﬂere kamper i fjor. Jeg synes ikke han er et svakt punkt i laget. Men han har mer inne. Kanskje Frode Grodås er mannen som får det ut av ham? Bare ikke la ham lære bort noe om feltarbeid…

Otto Fredrikson vet jeg egentlig ikke hva jeg skal synes om. Han har gjort sine saker stort sett bra, men man sitter vel likevel med følelsen av at han ikke helt holder nivået likevel. Det blir nok benken for sympatiske Ottoman i år også, noe annet vil være overraskende. Forsvaret Førstevalg i forsvar i Toms 4-3-3 er vel antakelig (fra høyre til venstre) Danton – Kippe – Rambekk – Shane Og da kan vi begynne med dansken på høyrebacken. De færreste har vært fornøyd med det Danton har levert for oss hittil; kanonbra har det ikke vært, og overgangen fra dansk til norsk fotball var nok kraftig kost for brøndbydrengen. Men for å si det som Shane en gang sa det: Se på alle utlendingene som har kommet til LSK tidligere; alle har trengt ett år på å lære seg å spille LSK-fotball. Danskens offensive egenskaper vil uansett være gull verd i Nordlies system. Offensive sidebacker er fremtidens fotball. Likevel må Danton ﬁnne seg i å være dette LSK-lagets ”loose cannon” inntil videre. Shane Stefanutto bør være (og er) et krystallklart førstevalg på den andre sida, og det sier jeg ikke bare fordi han antakelig er verdens hyggeligste mann. I forhold til hva vi så i 2005, var 2006 av en helt annen verden for Shanes del. Det har åpenbart også Australias landslagssjef Graham Arnold også fått med seg – Shane ﬁkk sitt første landslagsuttak rett før jul. Nå mangler bare en del på det offensive repertoaret, så har vi en komplett, dynamisk venstreback i sin beste alder. Og så forsvinner han sikkert til QPR eller noe sånt. Jeg minner om at kontrakta hans løper ut etter sesongen… Midtforsvaret: Her er vi godt besatt. Kippe/ Rambekk er nesten nominelt: Andresen/Bertheussen vil kunne gjøre en like god jobb. Unge Bertheussen satte seg virkelig i respekt under sine opptredener i Royal League før jul og minner med sin kontante stil om en purung Bård Bjerkeland. De nesten uforståelige 27

individuelle øyeblikkskollapsene som ødela så mye for oss i fjor, er noe som må tas fatt i. Forsvaret vårt er reelt sett, slik jeg ser det, det beste i Tippeligaen. I skrivende stund er det uvisst om LSK vil hente inn en midtstopper til før sesongen – han bør i så fall være god for å kunne ta fra en av disse gutta plassen. Om klubben bruker 7-8 millioner på å hente inn en propp i midtforsvaret til, vil det nesten vært råﬂott i mine øyne. Men høyrebackplassen er nok likevel der det er mest å hente og minst backup. Rambekk kan gjøre en mer enn dugelig jobb der, selv om han vel ikke er det største offensive godstoget. Johan Petter Winsnes er vel i beste fall tredjevalg, mens unge og lokale Lasse Bergan Foss har de beste ønsker om suksess fra alle som liker LSK i ryggen. Han er likevel også langt unna å være en mann å snakke om ennå. Noen har hvisket spennende ord om Christoffer Andersson – hvis han tenker i retning av Norge igjen, bør LSK legge seg ﬂate for å få ham tilbake. Og i så fall skal jeg på byen og feire. Midtbanen Her er det jo bare å boltre seg i alskens herlige komposisjoner. Kiko og Kasey vil kjempe om ankerrollen, naturligvis. Kasey ser per dags dato, dvs. begynnelsen av mars, ut til å ha festet grepet om den posisjonen. De to står for forskjellige kvaliteter – Kasey det klassiske ankeret, med duell- og taklingstyngde, mens Kiko har sine fremste styrker i det offensive, med godt overblikk og en superb pasningsfot. Det kan like gjerne bety at det vil alterneres mellom de to ut fra motstander og kampbilde. Simen Brenne og Bjørn Helge Riise er de to klare førstevalgene som indreløpere. Begge er i absolutt toppklasse i norsk sammenheng hva gjelder arbeidsinnsats, offensive kvaliteter og ikke minst utviklingsmuligheter. Riise har ofte slitt med å få ballen i mål – med en plass mer sentralt på banen vil han kunne gjøre noe med det, vil også bli mer involvert i spillet

og dermed kunne bruke sine kreative gener i enda større grad. Brenne er en av Tippeligaens mest målfarlige midtbanespillere, og han vil beﬁnne seg ofte innenfor motstanderens 16meter i år. Jeg tipper at han vil gnistre nå som han omsider har kommet seg til en toppklubb som sannsynligvis vil dominere ﬂesteparten av kampene sine.

I reserve har vi kapasiteter som Husár, Søgård, Arnarsson. Søgård har vært involvert i de ﬂeste treningskampene i vinter, og vil helt klart være involvert også utover i sesongen. Arnarsson og Husár virker å være mye lenger unna en plass, begge vil måtte ta tida til hjelp. Martin Husár kan også fylle vingplassen til Pål Strand ved behov, og er anvendelig nok til også å kunne

trå inn hvis Stefanutto blir skadd eller suspendert. LSKs midtbane er et offensivt kraftsenter, men Nordlies system vil sette enorme krav til spesielt indreløperne om å dekke rom også bakover på banen. LSKs midtbanegutter vil, som vi husker med Start-laget til Nordlie, løpe som rabide terriere for å skape den intensiteten som kreves for at vårt ønskede spillesystem skal fungere. Ett av ordene Nordlie ser ut til å bruke mest, er jo nettopp ”gjenvinningsfasen”.

“

Til sist er det altså to kraftplugger som skal slåss om den viktige midtspissplassen. Sundgot og Occean har vidt forskjellige kvaliteter – førstnevnte er et strålende oppspillspunkt, mens Ollie jo stortrives rettvendt og med nesa mot mål. Sundgot vet vi alltid at leverer gode varer, men han har vel ikke stått frem som den største goalgetteren de siste sesongene. Kanadieren har et miserabelt fjorår å revansjere; nå får han spille i systemet han var så god i mens han spilte for Odd, og det kan være en god ting. Og jeg tror det er en revansjesugen Occean som vil ikle seg drakta i april.

LSKs midtbane er et oﬀensivt kraftsenter

Angrepet To vinger og en midtspiss. Noe vi aldri – med unntak av noen målrike uker i 2004 – har sett på Åråsen. Karim Essediri er jeg spent på. Mannen har spilt VM-fotball for Tunisia, men ble utover høsten i fjor ikke funnet god nok for Rosenborgs andrelag. Er det Tunisia eller Trøndelag det er noe feil med? Jeg luter, ikke overraskende, mot Trøndelag. Essediri ser ut til å være en fyr som er helt avhengig av tillit for å kunne være motivert og lykkes. Det ﬁkk han helt åpenbart ikke i Rosenborg. Men at han har potensialet inne, er det ingen grunn til å tvile på; om noen skal få rendyrket ham som spiller, er det Tom Nordlie.

Pål Strand. Helt utrolig hva den mannen er i stand til å komme tilbake fra. Så seint som ved sesongslutt hadde jeg han som høyaktuell kandidat for gratisovergang til Raufoss etter nok en sesong spolert av skader. Så går han hen og leverer superkamper på løpende bånd i Royal League. Fra helskadd has-been til nøkkelspiller på et ﬁngerknips. Er du Lasarus, Pål? Uansett, venstreving i 4-3-3 må jo være Påls drømmeposisjon. Han kommer til å stå høyere, komme fortere ned på linja og få brukt silkefoten sin oftere. I god værhanestil har jeg derfor plottet ut Pål Strand som en av 2007s store nøkkelspillere. Bare la ham for Guds skyld holde seg skadefri.

Men glem for all del ikke Magnus Myklebust, dere. Jeg (sa det i fjor og jeg) sier det igjen: Myklebust blir årets mann. Han kan fylle inn på alle tre plasser offensivt og er en fryd å se på når han får greiene sine til å stemme. Men holder det? Førsteelleveren holder. Bak de elleve beste ser det også bra ut, i hvert fall offensivt. Om noe er det kanskje indreløperrollen som er den mest utsatte. Kan Arnarsson/Husár/Søgård fylle trøya til noen av dampveivalsene Riise/Brenne uten at noe av hjertet i laget faller vekk? Heri ligger vel noe av det sentrale i Nordlies plan: Om spillesystemet fungerer slik det skal, bør det gå an å skifte ut både en, to og tre komponenter uten at det svekker helheten. Om han lykkes med det ambisiøse prosjektet, vil vi få se utover våren, sommeren og høsten. Blø for drakta. Kom igjen Fugla!

Noen utfordrere i SUPPORTERKAMPEN? PATRICK NILSEN Det er vel liten tvil om at Kanari-Fansen har vært landets beste supportere de siste to årene. Ved å gå nye veier i form av nyskapende stemning (sett med norske øyne), har vi nå tatt over tronen som «Norges beste supporterklubb». En tittel som jeg, noe motvillig, innrømmer tilhørte Klanen i en årrekke. Men nå er det altså KFL som er klart best. Vi synger høyere, lenger, mer osv., osv., enn alle andre. Stemningen er bedre enn noensinne, og antall medlemmer har steget voldsomt! Med disse positive utsiktene skulle man jo tro at ingen er i stand til å gi oss konkurranse i sesongen 2007. Men supporterkulturen i Norge er i sterk vekst også andre steder i landet, og det blir stadig ﬂere seriøse utfordrere. Da det alltids er ﬁnt å vite litt om hva slags motstand en kan vente rundt omkring i landet, har jeg tatt en titt på de andre supporterklubbene i Eliteserien, og gir her en vurdering av dem alle: Oddrane Klubb: Odd Grenland Medlemmer: ca. 600 Her er det nok ikke mye å frykte. Oddrane er ikke helt elendige (bare nesten), men de er milevis unna vårt nivå, og jeg tror ikke de har potensialet til noensinne å komme opp blant de aller beste supportergruppene i Norge. Nytt stadion kan kanskje hjelpe litt når det en gang kommer... Trusselnivå: ikkeeksisterende

Bastionen Klubb: Football Club Lyn Oslo Medlemmer: ca. 2500 Sossene fra Oslos vestkant har gjennom mange år fått pepper for dårlig oppmøte og elendig stemning på kampene sine. Dog har det de to siste årene plutselig kommet en del ﬂere tusen på Ullevaal for å se Lyn, og kvaliteten på Bastionen har også økt. Faktisk er de en av landets hurtigst voksende supporterklubber. 2500 medlemmer er meget bra. I mine øyne er de likevel fortsatt noen ekle pappagutter med pannebånd, som ikke vet hvordan man skaper liv på tribunen. De har et visst potensial, men jeg tviler sterkt på om jeg noen gang vil ta dem helt seriøst... Trusselnivå: lavt

Menigheden Klubb: Start Medlemmer: ca. 2000 Har vokst i takt med suksessen i 2005. Selv om de begynner å bli en del mennesker, har de vel kanskje ikke fått det helt til på tribunen. Blir veldig spennende å se hvordan stemningen blir på deres nye stadion. Kan muligens bli en liten utfordrer på sikt... Trusselnivå: lavt Godsetunionen Klubb: Strømsgodset Medlemmer: ca. 1000 Siden Godset har oppholdt seg en del år i 1.div., må jeg innrømme at jeg ikke vet så mye om hvordan det står til med stemningen på Marienlyst. Mitt tidligere inntrykk har vært at de er «helt ok». 1000 medlemmer er ikke kjempeimponerende, men dette tallet bør øke mye i år, nå som de spiller på øverste nivå igjen. Blir spennende å se om de på noen som helst måte kan utfordre de 3-4 beste gruppene i Norge... Trusselnivå: lavt

Bataljonen Klubb: Brann Medlemmer: ca. 2000 Har vært mye kluss med å samle alle Brannsupportere i en og samme supporterklubb, og de har vel ikke helt lyktes med det ennå. 2000 medlemmer er direkte svakt med tanke på at Brann nærmest har monopol når det gjelder supportere i Bergen (neida, jeg har ikke glemt Løv-Ham). Stemningen på Brann stadion kan i sine beste stunder være elektrisk, og det snakkes ofte om at bergenspublikumet er blant Norges aller beste. Toppnivået er meget bra, men slik jeg ser det, må man også se på bunnivået når man skal vurdere hvor bra et publikum egentlig er, og hos Brann er bunnivået skremmende dårlig. Hvor bra eller dårlig selve Bataljonen er, er vanskelig å si, men de er foreløpig ikke i nærheten av de aller beste. Men potensialet er det lite å si på. Hvis de skjerper seg, kan de bli en meget farlig utfordrer... Trusselnivå: middels

Blåhvalene Klubb: Sandefjord Medlemmer: ca. 600 Blåhvalene er ikke mye å skryte av, og det er vel tvilsomt om vi i det hele tatt kommer til å høre dem. Det skal selvfølgelig nevnes at klubben er veldig fersk på øverste nivå, men jeg er ganske sikker på at de aldri vil bli blant de beste supporterne her til lands. Ingenting å frykte fra Sandefjord altså... Trusselnivå: ikkeeksisterende Stormen Klubb: Aalesund Medlemmer: ca. 1700 Også i Aalesund er det mye entusiasme rundt fotballklubben i byen. De er fortsatt ferske på elitenivå, og har de siste årene vært hele landets heislag nummer 1, uten at det hindrer sunnmøringene å fylle splitter nye Color Line Stadion gang på gang. Mye lokal interesse rundt laget, altså, og det er jo en viktig grunnmur for Stormen. Så spørs det om de klarer å utnytte denne interessen. Inntil videre er de vel mest kjent for å stjele sanger fra andre, og da spesielt fra oss. Hvis AaFK klarer å stabilisere seg i eliteserien, tror jeg Stormen har potensial

til å bli gode. Men de må slutte med å kopiere så mye fra andre... Trusselnivå: litt under middels Isberget Klubb: Tromsø Medlemmer: ca. 530 Det er vel ikke så mye å kommentere her? Det er åpenbart at Isberget aldri har vært og aldri kommer til å bli i nærheten av en trussel for oss... Trusselnivå: ikkeeksisterende Kjernen Klubb: Rosenborg Medlemmer: ca. 2000 Mange, meg selv inkludert, er forundret over at en klubb med så stor støtte ikke har bedre supportere. Faktisk var de helt forferdelig dårlige før. Men jeg har sett en klar forbedring de siste 2-3 årene, og nå kan man i hvert fall høre Kjernen synge på Lerkendal (noe som utrolig nok ikke var tilfelle før). De har (heldigvis) begynt å synge ﬂere sanger, dog kan man fortsatt høre gamle slagere som «Rooooooooseeeeeenboooooorg» og «R-B-K» en gang iblant. Bare

for å nevne det, de to nevnte ropene må være det mørkeste kapittelet i norsk supporterhistorie... Kjernen er etter mitt syn blitt en helt ok supporterklubb, som leverer på et langt høyere nivå enn tidligere, men det er fortsatt en lang vei å gå. 2000 medlemmer er mildt sagt elendig med tanke på det snittet RBK har på kampene sine. «Bortskjemt drittunge»-stemningen er fortsatt veldig merkbar når Rosenborg ligger under på hjemmebane, selv om jeg også her synes selve Kjernen er blitt bedre. Resten av Lerkendal-publikumet må skjerpe seg. Alt i alt er ikke Kjernen noen seriøs utfordrer i år, men kan kanskje bli det en gang? Potensialet ligger der i hvert fall... Trusselnivå: middels Stabæk Support Klubb: Stabæk Medlemmer: ca. 1000 Også her ser jeg forbedringer fra tidligere år, og det kan virke som supporterne, akkurat som klubben, hadde godt av en tur ned i Adeccoligaen. Bare så synd at de har spillere som bryr seg mer om motstandernes supportere enn sine egne (da tenker jeg spesielt på en svenske med munndiaré og en feit kar fra Island). Utover det faktum at Stabæk Support har forbedret seg i forhold til sin tidligere tragisk dårlige fortid, ser jeg ikke det helt store potensialet her. Bærumsfolket kommer nok aldri til å dominere på tribunen! Så snart de unge sossegutta som nå står og synger blir litt eldre og får seg båt og svær hytte, blir det nok sesongkort på sittetribunen på dem også, og noen andre unge folk tar over etter dem. Altså blir de verken større eller bedre... Trusselnivå: meget lavt Plankehaugen Klubb: Fredrikstad Medlemmer: ca. 2200 I Fredrikstad har de en stor entusiasme når det gjelder byens fotballag. Drillo prøvde riktignok å drepe den gode stemningen, men mis33

lyktes så vidt med å føre FFK ned i 2005. Med en litt bedre plassering og et cupgull i fjor, ser tingene lysere ut igjen. Plankehaugen som supporterklubb er nok ikke den største motstanden pr dags dato, men de har et stort potensial. Hvis de kan få en større andel av tilskuerne til å stå og synge, kan det bli riktig så bra. Jeg tror Plankehaugen kan bli en tøff motstander, om ikke i år, så kanskje om 2-3 år... Trusselnivå: litt under middels Vikinghordene Klubb: Viking Medlemmer: ca. 1600 Viking har aldri vært kjent for gode supportere, og 1600 medlemmer er dårlig når man har hele Stavanger å rekruttere fra. Det er åpenbart ikke kultur for å stå og synge blant Viking-supportere. Kan ikke si jeg er redd for konkurranse fra den kanten... Trusselnivå: lavt Klanen Klubb: Vålerenga Medlemmer: ca 13500 Ingen tilfeldighet at jeg tar Klanen til slutt, for ikke overraskende er det den eneste seriøse utfordreren i år også. De har et voldsomt stort medlemstall, og sånn sett burde det nesten ikke være mulig for oss å måle oss med dem. Men vi har de siste par åra bevist at det er fullt mulig å være bedre, ja til tider langt bedre, på tross av det faktum at Klanen er langt over dobbelt så mange medlemmer. Klanen har i mange år vært sett på som de beste supporterne her i landet, og det har nok vært en sovepute for dem. På sitt beste er Klanen meget bra, og jeg vil gjette på at de synger en del høyere enn oss når de først tar skikkelig i, men så var det det å synge i mer enn ett minutt da. På dette området ligger vi ﬂere lysår foran våre blå venner. Man skal selvfølgelig aldri avskrive Klanen, og jeg tror de muligens kan gi oss god kamp i 2007... Trusselnivå: ganske høyt

Har du traktor og ljå? ARE FØRSUND

tter de siste års økte proﬁlering av Lillestrøm Sportsklubb er det i enda større grad enn tidligere blitt slik at mange mener mye om vår kjære Sportsklubb. Tidligere var det en generell oppfatning at LSK spilte gampefotball. En oppfatning som ble myknet opp under Rösler, og som forhåpentlig gradvis vil forsvinne under Nordlie. En annen oppfatning som stod sterkt tidligere, især på 70-tallet, er om Lillestrøm som kjøpeklubb. På 90-tallet forsvant til en viss grad den oppfatningen, men med Per Bergs inntreden i klubben har den gjenoppstått. I tillegg til nevnte to generaliseringer om oss, har vi den klassiske. Den bydelslaget bruker og den trønderne, med noe vekslende hell, bruker. Vi er en gjeng jævla bønder.

Hva skal vi si om slikt? Hvordan skal vi reagere på at Oslo-pampen i sine borgerlige blå drakter, kaller oss for bønder? Hvordan skal vi reagere på at Senterpartiets hovedlobbyister fra Trøndelag, kaller oss for bønder? Jo, de har nemlig helt rett, men på helt feil grunnlag.

“

Vi er en gjeng jævla bønder

Lillestrøm Sportsklubb er en fotballklubb som holder til i noe landlige omgivelser, et kvarters kjøretur fra verdens navle, Oslo. På grunnlag av dette geografiske faktumet har enkelte av våre mer urbane landsmenn funnet det for godt å stemple oss som bønder. Argumentene er syltynne, og gale, men konklusjonen er like fullt riktig. Frem til 2004 slet klubben med enorme driftsunderskudd, og det så lenge ut til at vi kunne bli nødt til å legge Åråsen brakk. Heldigvis fikk klubben stelt i stand en subsidieordning med Per Berg. Den sikret oss at klubben kunne fortsette med sine årelange tradisjoner med oppdrett, mot at eventuelle underskudd skulle subsidieres fra den langt mer lønnsomme næringsvirksomheten – industrien. Vi måtte helt ut på Åkrene (Tilfeldig? Neppe) for redde klubben vår. Men, det virker stadig som at det er fotballen som er Bergs hovedinteresse og hovedbeskjeftigelse. Eller, primærnæring, om du vil. Det er fotballen han er mest interessert i å investere penger i. Så, på hva slags gren av primærnæringen befinner Lillestrøm Sportsklubb seg? Oppdrett, selvfølgelig. Utenom Rosenborg er Lillestrøm

den klubben i Norge som er mest suksessfull innen oppdrettsnæringen. Vi har lange tradisjoner for å utvikle talenter, for så å selge dem videre. Vi gjorde det med Runar Normann, vi gjorde det med Clayton Zane, og vi kommer til å fortsette å gjøre det i fremtiden. Forhåpentlig har vi allerede nå noen salgsvarer i stallen som klubben kan få noen kroner for når de skifter beite. I løpet av de senere årene har derimot Lillestrøm Sportsklubb begynt å legge et grunnlag for vekst. Da Per Berg nylig bestemte seg for å selge seg ut, tok klubben steget fra å være husmenn til å bli storbønder. Men dette er ikke nok. I kårboligen sitter det en gruppe odelsgutter med større visjoner. Faktum er at Lillestrøm

Sportsklubb står foran en aldri så liten industriell revolusjon. Da Sportsklubben i fjor høst endelig fikk klargjort finansieringen av det nye uthuset, eller fotballhallen, som noen liker å kalle den, tok klubben sitt første steg mot industrialisering. Med tiden skal LSK gå inn i trøndernes rekker, og bli en klubb som klarer å produsere salgbare varer, uten noen form for subsidier. Dette er planlagt gjort ved å ta steget ut på de internasjonale markedene, der pengene ligger. På denne måten skal LSK bli mindre avhengige av oppdrettsvirksomheten, og gå over til kun å produsere varer. Men, inntil det er gjort, får vi finne oss i at vi er en gjeng bønder.

Elsket eller forhatte? 5-0 forteller kanskje like mye om KR Reykjavik som om Sportsklubben, men kampen var allikevel ikke et dårlig omen for sesongen som kommer. Med kalassifrene fra en februardag på La Manga som bakgrunn, ønsker jeg også å spørre: Er Sportsklubben i ferd med å bli et populært lag…på landsbasis? KIM-TONNY HENRIKSEN

å denne tiden av året mangler det ikke på prediksjoner og forhåpninger. Det pleier heller ikke å mangle dommedagsprofetier og sure oppstøt. Det er vel neppe noen andre perioder som er så fylt med fantastiske fabuleringer, meninger av høyst variert innhold, og ikke minst rykter av den helt tvilsomme typen. Engelskmennene har lenge kalt mellomsesongen for ”Silly Season”, og det er deﬁnitivt mye tøysete som bruker å komme frem. Selv skal jeg prøve å holde meg til de fantastiske fabuleringene denne gangen.

en meget viktig kvalitet for et lag som ønsker å kjempe i toppen. Det er som regel også et tegn på hvor sterkt laget faktisk er. Bare se til England om dagen. Det er ikke tilfeldig at lederlaget har scoret 15 mål mer enn nummer to (nok en gang er jeg raus overfor et hatlag).

Etter all den negative medieomtalen Sportsklubben fikk i påfølge av Röslers avgang, hvor enkelte, friskt nok, har begynt å sammenlikne Sportsklubben med Chelsea, er det kanskje i tidligste laget å begynne å snakke om en populær klubb på landsbasis. Allikevel er det noen tegn som virker å kunne flytte opinionens fokus. Er Sportsklubben i ferd med å gå fra å være en dodgy mafiaklubb til å bli et folkekjært karismafenomen?

Jeg er veldig klar over at 5-0 i en treningskamp mot Islands nest største i februar, ikke er noen garanti for ﬂere målorgier i sesongen som kommer. Men hvis vi ser på Nordlies resultater i Start, og legger til at han klarte 5-0 mot Brann, som trener for fjorårets håpløse Viking, etter bare å ha vært i klubben noen få kamper, kan det være grunn til optimisme. Jeg mener også å huske at Nordlies bragd i 2000 (sett med kanariøyne), var et resultat av et hinsides sjansesløseri, mer enn at angrepsfotballen var fraværende. Allikevel vant Sportsklubben 6-1 mot Hønefoss på forsesongen i fjor, uten at det viste seg å være et tegn på at Rösler var i ferd med å bygge et frittscorende lag (selv om man scoret i nesten alle kampene).

Vi starter på 5-0. Målkalas er alltid populære hos menigmann, og slike seiere vil alltid få mye positiv omtale. Treningskamper på La Manga, derimot, får kun begrenset omtale, og da spesielt mot lag som KR Reykjavík. Selv om jeg ikke skal legge så mye i denne kampen, var det allikevel godt å se at laget kan kjøre over svakere motstand, da dette også er

Nordlies sølvlag i 2005, Start, var Eliteseriens mestscorende, og vant deﬁnitivt publikums gunst, mye takket være dette. Outsiderstatusen må selvfølgelig også ta sin del av æren, men det var ikke få som kommenterte hvor artig fotball laget spilte. Som et yngre årgangers Rosenborg, føyk målene inn i begge ender. Jeg tror forresten det må holde med én ende, hvis

Sportsklubben skal klare å vinne Eliteserien igjen. Det er allikevel greit å slippe inn noen mål ekstra i en sesong, hvis dette fører til at det renner inn fremover. Før jeg fortsetter de frodige fabuleringene, vil jeg ikke legge Rosenborg helt bak meg. Jeg snappet opp at diktator Petter W. Olafsson hadde en tøysesesongdrøm om at Tom Nordlie skulle bety det samme for Sportsklubben som Eggen har betydd for Rosenborg. Man kan kanskje kalle slikt for svermeri og ønsketanker, men sammenlikningen er jo ikke helt ute av det blå. Dessuten er det jo nettopp hva jeg har lovt å gjøre i denne artikkelen. Det er liten tvil om at Nordlie har tuftet mye av sitt fotballfag på Eggens ideer. At Nordlie, akkurat som Eggen, er ”litt av en type”, som det heter 37

på festlig, vil også kunne hjelpe klubben med å fremstå karismatisk. Media elsker Tom Nordlie, og han hadde neppe klart seg uten. Med sans for spissformuleringer, ablegøyer, og med forbausende liten kontroll over følelseslivet foran kameraene, er han midt i blinken for medias fotballsendinger. Jeg fant, som jeg ﬂere ganger har gitt uttrykk for, absolutt sjarm i Röslers ”next question” og machomannimaget hans, som kulminerte da han stod rotfast blant Djurgårdens tilhengere etter å ha blitt utvist for å ha jublet mot dem i samme kamp. Denne sjarmen er dog for spesielt interesserte, og det er ikke populariteten blant disse jeg skriver om her. Nordlie treffer derimot menigmann (og enkelte spesielt interesserte) som en kule.

Den jevne fotballsupporters syn er naturligvis en stor del av klubbens utfordring på vei inn i popularitetssirkelen. Av mange ting jeg har lært ved å flytte fra barndomskrybben og til Bergen, er hvordan Sportsklubben ser ut fra andres ståsted. Jeg kan ikke si at jeg er fullstendig opprømt over statusen klubben har på Vestlandet i alle fall. De fleste har dømt oss til å være en klubb man rett og slett gir blaffen i, og som bare irriterer ved sitt nærvær. Ikke ulikt stempelet en klubb som Moss, eller Ham-Kam, lett kan få. Selvfølgelig er det drøyt å sammenlikne den stolte Sportsklubben med slike klubber, men jeg prøver bare å vise hvilken rolle klubben har hatt og, for mange, fortsatt har utenfor Romerike og Oslo. Tross mange års hatforhold (her må jeg presisere at jeg snakker om ”hat” i betydningen ”heftig motvilje”, slik at andre avisers kommentatorer ikke skal dundre løs med fredsgeværet igjen) til Rosenborg, kan man ikke, når man vokser opp, annet enn å innrømme at det er imponerende. Rosenborg, og spesielt Eggen, gjorde noe imponerende. De gjorde også mye irriterende, men det skal jeg ikke gå videre inn på her. De ble så elsket av menigmann etter hvert, at enhver med sans for noe annet enn listepop, fikk et voldsomt ubehag ved å se klubben nevnt i aviser eller snakket om på gaten. For øyeblikket er en slik status ikke noe å bekymre seg for, da det er langt frem dit for Sportsklubben. Allikevel kan det, som nevnt, være duket for at klubbens popularitet vil øke fremover. Foreløpig har jeg skrevet om underholdende og målrik fotball samt en karismatisk trener. Disse faktorene, eller rettere sagt løftet om disse faktorene (Nordlie har ikke vært i klubben lenge), gjør sitt til at jeg mener å se bemerkelsesverdig lite eder, og nesten like lite 38

galle, så langt, både blant supportere og kommentatorer. Dette er faktisk ganske forunderlig etter at Sportsklubbens to største profiler fra forrige sesong, Koren og Mifsud, er borte. Personlig mener jeg det kun er Koren som vil være et betydelig sportslig savn, og dette veies opp av Brennes inntreden. Ingen av de to nevnte vil, etter min mening, være et utenomsportslig savn. Jeg kan faktisk ikke huske at noen har snakket om nedrykk på forumet til nå. Det må være tøysesesongrekord…men det kommer nok, innen dette er på trykk. Men det er flere ting som gjør at jeg er spent på Sportsklubbens renommé i fremtiden. Lokal satsning, eller mangel på sådan, er blitt trukket frem som negativt i forbindelse med Sportsklubben, mange år i strekk. Gjennom samarbeid med Skeid og bedre og bedre kommunikasjon med klubbene i nærmiljøet, ser det ut til at klubben legger til rette for bedre lokalsatsning i fremtiden. Avtalen klubben til slutt kom frem til med Lørenskog, om Thomas Bergersen, vitner om konstruktivitet fremfor arroganse, og gjør at klubben får et bedre samarbeidsklima med naboklubbene i fremtiden. I tillegg til dette har Fjørtoft, etter sin inntreden, sniffet som en blodhund etter unge norske talenter på landsbasis. Lokalt er også norsk i globale tider. Han skaffet oss Riise, Myklebust og nå sist Gundersen. Han var også etter Dag Alexander Olsen (Tottenham), Daniel Braaten (RBK), Tore Reginiussen (TIL) og sikkert en hel del flere enn vi er klar over. Alle spillere på ungdomslandslagene, enten tidligere eller nåværende. Å huse fremadstormende fotballtalenter fra hjemlandet er ikke upopulært i dette landet. Det er jeg ganske sikker på. Brenne kan også nevnes i denne sammenhengen, selv om han er mer etablert.

Når det gjelder klubbens popularitet, vil jeg også skryte av samarbeidsklimaet som virker å være oppstått mellom klubben og KanariFansen. At Sportsklubben prøver å legge til rette for landets beste supportere, hjelper også på lagets omdømme i de andre delene av landet. Kanari-Fansen har bygget opp fundamentet på egen hånd, men Sportsklubben har også etter hvert sett nytten av en sterk supporterskare. Om ikke klubben har vært spesielt populær her på Vestlandet, er det få som har kunnet si noe annet enn at de er imponert over supporterne. Etter å ha listet opp det jeg ser som grunner til at klubben vil øke i popularitet fremover, er det på tide å gi noen vurderinger avslutningsvis. For det jeg skriver, sier imot mange av mine standpunkter i tidligere fotballdebatter. Jeg har frydet meg over andres angrep på klubben. Maﬁabildet, som for mange eldre står som selve symbolet på det de oppfattet som usympatisk ved Sportsklubben, har jeg lenge planlagt å ramme inn på veggen hjemme. Jeg har sagt at seier er underholdning, under Erlandsen. Jeg har også, som jeg var inne på, fremstilt ”Der Uwe”, som en superantihelt. I tillegg har 39

jeg også uttalt at jeg ikke bryr meg om hvor spilleren kommer fra, så lenge han spiller på rett lag. Jeg har ikke lagt fra meg disse argumentene, men moderert dem en del. Mye fordi ringvirkningene av å være en klubb uten appell til menigmann, er rimelig store. Noen vil alltid hate Sportsklubben, og det er bare bra. Det er mye bedre enn at man er likegyldige til klubben. At alle er imot en kan nemlig brukes til egen fordel, men når alt kommer til alt, kan jeg ikke se annet enn at klubben tjener på en eventuell økende popularitet. Målet er at klubben skal bli mer elsket, men like forhatt. Det vil si at nye fotballinteresserte (de unge…og en og annen hobbysupporter) lettere skal falle for klubben, mens hatet forblir blant erkeﬁender. Men jeg sier det med ett forbehold. Jeg ønsker ikke at Sportsklubben skal stå frem som husmorsklubbens (hvis noe slikt ﬁnnes lenger) koseemne, eller norsk fotballs VG-listetopp. Der går grensen. - Men jeg er ikke nevneverdig bekymret.

- STEDET HVOR KANARI-FANSEN MØTES!