Humbug & Kanari 1/2014 by Kanari-Fansen Lillestrøm

BEOGRAD AWAY ROYAL LEAGUE-MIMRING HAGLUND PÅ NÆRT HOLD OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

1/ 2014

20,–

HUMBUG&KANARI 1/2014

REDAKTØREN HAR ORDET Det er gått en stund siden sist, men nå sitter du altså der – frådende, lykkelig og sjeleglad med en rykende fersk utgave av «Buggen» i hånda. For alt jeg veit så leser du den muligens i det helligste av alle hellige rom, eller kanskje du sitter på toget denne kalde vinterdagen og leser blekka foran alle andre passasjerer. Ikke veit jeg, og det er heller ikke viktig. Det viktige er at du nå, etter en ventetid lengre enn en Flo-pasning, endelig kan glede deg over en ny og etterlengtet utgave spekket med stoff om ditt favorittlag, ispedd noen stikk hit og dit. Gudene skal vite at jobben har vært enkel. Det har vælva inn bidrag på bidrag – det er ikke måte på hvor skrivelystne folk har vært. Vi har måttet sile unna en drøss av øvrige innsendte bidrag, hvis ikke hadde blekka blitt på flere hundre sider. Ikke har vi måttet mase på folk for å få inn saker innen tidsfristen, og gud og hvermann har fullstendig uoppfordret sendt inn bidrag til glede for oss i redaksjonen gjennom hele året. Dette har selvsagt gjort vår jobb meget enkel, og vi i redaksjonen har knapt snakket sammen underveis i prosessen. Det har det nemlig ikke vært behov for. I stedet har vi slappet av, tatt livet med ro og gledet oss til jul. Etter en sesong full av sportslige oppturer for den jevne LSK-supporter ser vi nå fram mot 2015. Magnus Haglund har avsluttet sitt engasjement som trener, og erstattes nå av Runar Kristinsson. Den gamle LSK-helten er garantert et populært valg blant de som er gamle nok til å i det minste huske OL på Lillehammer, og forhåpentligvis viser han nok fra sin posisjon på sidelinjen til at han får flere tilhengere også blant de yngre. Vi er i alle fall klar over hva som er vår rolle – nemlig å støtte klubben og spillerne på veien frem mot nye, store seire. Dette skal vi fortsette å gjøre med det enorme engasjementet vi alle viser for klubben – verbalt og visuelt – på veien til suksess. Én ting kan man i alle fall sikkert si – trua kan ingen ta fra oss! Vi i redaksjonen håper dere har glede av årets utgave, og at den blir lagt inn i samlingen deres sammen med alle andre utgaver som dere selvsagt har samlet på. Det gjenstår således bare å ønske god jul og godt nytt år, og så ser vi alle sammen fram til å se dere på tribunen for å støtte de gule og svarte sammen mot nok en plassering i toppen i 2015. Red.

Humbug & Kanari er Kanari-Fansen Lillestrøms offisielle medlemsblad – eller fanzine om du vil. Artikkelforfatter er selv ansvarlig for innlegget som kommer på trykk. Kanari-Fansen Lillestrøm er en uavhengig organisasjon, som har som eneste misjon å støtte Lillestrøm Sportsklubb på alle mulige måter. Likevel forbeholder Kanari-Fansen seg retten til å stille spørsmål ved styre og stell i sportsklubben der man føler det er nødvendig.

Kontakt Kanari-Fansen Lillestrøm Postboks 215 2001 Lillestrøm www.kanari-fansen.no styret@kanari-fansen.no

Foto: Marius Lauritsen

HUMBUG&KANARI 1/2014

HUMBUG&KANARI 1/2014 02

Redaktøren har ordet

Peer Mathisen

– Du va på kamp i går?

Så tar vi den gule sangen dere…

Lillestrøm Sportsklubb vs. våleren

Samo jedan grad

Helt utenom det vanlige

Tommy og gutta fra østkanten

Ståa i norsk fotball

En fredag med en hippie ved Håkons

LSK kvinner i 2014

gens if

hallen

40 Fra termodressligaen til

fuglas Woodstock

Haglund opplevd på nært hold

Det forventede nedrykk

Meld deg inn i Kanari-Fansen!

Redaktør Patrick Ween Bidragsytere Frode D. Homb, Per Kristoffer Langbakk, Anders Fors, Menn, Macho-Morten, Renate Høiholt, Hege Riise, Arild Myklebust, Morten Svesengen, Patrick Ween. Foto Audun Braastad, Marius Lauritsen, Støtt Norsk Kvinnefotball. Layout Marius Lauritsen

Foto: Audun Braastad

HUMBUG&KANARI 1/2014

PEER MATHISEN Av Frode D. Homb

Per juger ikke: Per har ikke laget noe luftslott som står i fjellheimen. Per driver heller ikke med selvbedrag.

– Vi var to eiere og én ansatt på den tiden. Vi er i dag en stor leverandør av stål til bygg og anlegg, forteller Per.

Istedenfor åpenbarer det seg en flott fotballhall der den gamle flatbygda ved Sørum fritidsgård lå. Per har brukt av all sin jobb- og fritid og har levert det han har lovet, nesten.

Med en slik vilje og skjebnens pussige sammentreff med LSKs gull i 1976 så måtte jo bedriften bli en suksesshistorie på Romerike. Verkstedet har i dag 52 ansatte, og hadde i 2013 en omsetning på ca. 138 mill. Bedriften går en lys fremtid i møte da Oslo- og Lillestrøm-området skal syde av byggeaktivtet de nærmeste årene.

Lite visste noen at Per skulle bli LSKs entreprenør. Ettersom LSK har fostret så mange ballkunstere, med Fofanas drømmemål mot VIF frisk i minne, så er også Per en mesen for LSK sammen med Per Berg (mesen betyr ofte snill, rik mann som støtter kunst).

”

Per juger ikke

Per Mathisen ble født inn i en annen tid, en tid med oppbygning, utbygging av industri og vekst på 50-tallet og 60-tallet. Landet vårt og LSK starta «fra scratch» i -45. Per ville også bygge noe når han ble stor. Men først måtte Per bli voksen og klubben vokse. Per vokste opp på Furuskauen i Lillestrøm, rett i nærheten av der Tommy bodde. Eriks gate 8 var hjemmet til Per.

Men hva med minnene, Per Mathisen? Hva er dine første minner om LSK? – Jeg husker at jeg var her på Åråsen da de spilte i tredjedivisjon. Jeg husker jeg sto der hvor hovedtribunen er nå, litt foran der hvor betong- og tretribunen lå, like ved der den harde kjernen sto. Jeg var bare guttungen. Tommy var med og spilte laget oppover. Jeg husker en kamp hvor han hadde frimerke og han som markerte Tommy, gjorde alt for å stoppe ham, men jeg tror LSK vant tosifra. Dette var rundt 1970.

Men da han var fire år, så flytta familien til Gansdalen i Fet.

Hva har LSK betydd for Lillestrøm og omlandet? – LSK og Tom Lund har vært utrolig viktige for Lillestrøm og for å fremheve området vi bor i. Reiser du rundt i verden, så kjenner folk til klubben og Tom Lund. Det er mange puber rundt omkring i verden med LSK-vimpel eller -skjerf.

– Da jeg var 20/21 fikk jeg muligheten til å være med i Åkrene Mekaniske. Jeg ble daglig leder der i 76, opplyser Per om.

Klubben gir identitet, også for dem som ikke holder med klubben. De fleste hadde før et eller annet forhold til klubben, enten elsk- eller hat-forhold.

Så mye ville han bygge noe at han i starten lånte penger for at folka han hadde ansatt, skulle få lønn fra verkstedet.

Nå begynner det å gå bra sportslig, og da begynner det gamle forholdet til klubben å melde seg igjen.

7 Tanker om reisen til LSK, en reise i berg- og dalbane på første klasse, begynner å melde seg, og Per mimrer litt. – Vi har vært på knea mange ganger, men det tåler klubben. Jeg husker Bryne-kampen i 1990. Tommy hadde tåra i øyene, året etter seriegullet. Per tror det er en kultur i klubben for å reise seg igjen. – Jeg husker i 2002. Nå må jeg komme hjem til deg Per, sa Frank Grønlund. Hva kan vi gjøre?, tenkte vi. Vi henta Gunnar Halle, «Rikki» Dadason, Uwe Røsler og Hallvar Thoresen. Så gikk alt bedre den høsten. Davy Wathne kom ned og kjekket seg litt overfor Bjarne Sogness i pausen da vi lå under mot Brann i Bergen, da lå vi på kvalikk, men intet ondt ord om Wathne, forteller Mathisen. Resten husker vi. Uwe Røsler som viste tunga til Brann-supporterne, snøen som plutselig lavet ned i Bergen, liksom bare for å understreke det kalde gufset som gikk igjennom Brann-fansen da Røsler hamret inn målene. Når bestemte du deg for å bidra i LSK? – Jeg var publikummer og supporter, ikke ihugga, men veldig gul og svart. LSK har alltid hatt en plass i hjertet mitt. Det begynner å bli en del år siden Åkrene Mek. startet som draktsponsor for a-laget, for vel 16 år siden, og i flere år før det for forskjellige andre lag i LSK, blant annet på ryggen på rekruttlaget. Jeg var rundt 35 år da jeg begynte å engasjere meg som sponsor i LSK. Jeg var også med i økonomiutvalget i siste halvdelen av 90-tallet. Valgkomiteen spurte meg så om jeg ville være med i styret i LSK i 1999.

– Valgkomiteen sa det var lite jobb, men det viste seg å være det motsatte, erindrer den sindige entreprenøren.

dag, både anleggsmessig, budsjettmessig, administrasjonsmessig? – Tribunene på kortsidene var det ikke penger til. Vi hadde ikke penger til takene på dem heller, sier Per, mens skribenten og Per skuer mot borteseksjonen på Åråsen hvor det har vært mye jubel de siste årene.

Kan du si litt om utviklingen LSK har hatt som klubb fra du kom inn i klubben og til i

– Åråsen var likevel i ferd med å ta form da jeg kom inn i 2000, fortsetter Per.

Per ble 01.11.2002 styreleder i LSK.

HUMBUG&KANARI 1/2014

– Mange gjorde en stor jobb før jeg kom inn, også i årene etter 2002 for å få nye Åråsen på plass.

satstinga i 2004, fikk vi et løft for klubben. Fjørtoft kom og Uwe ble trener, rett etter kreftsykdommen.

Treningsanlegg var veldig preserende å få til. Vi fikk en del kritikk for talentsatsingen vår: at vi ikke fikk frem egne spillere og at talentene ikke ville til oss. På Eidsvoll sa de at de hadde bedre forhold enn hos oss og derfor dro ikke spillerne deres til LSK.

Når det gjelder antall ansatte, så har det gått frem og tilbake fra 2002, noen ganger har vi kuttet, men mest har vi økt antall ansatte. Det gamle styret sa i vinter at vi måtte kutte med minst 8 millioner. 3 stillinger ble kutta; Sport skulle også spare. Nå har den siste nedskjæringen blitt satt inn i tillegg av det nye styret.

Vi hadde en salta grusbane ved siden av Skedsmohallen… Noe av det første vi gjorde, var å finne ut hva vi kunne gjøre med utfordringene våre. Vi tok derfor kontakt med kommunen og fikk fremskyndet planene om kunstgress på Lillestrøm idrettspark. Vi fikk til en kommunal garanti for å ta opp et lån, så kunne vi forskuttere kommunens andel i spleiselaget, et spleiselag mellom klubb, kommune og spillemidler. Vi lånte 10 millioner kroner til en hyggelig rente og en «pen» avdragssprofil. Vår andel var på 4 millioner og det meste av de 10 millionene er nedbetalt nå. 22. desember 2004 åpna vi kunstgressbanen på Lillestrøm idrettsspark, 3 år før planen til kommunen. I 2000 begynte vi allerede å se på mulighetene for hall, først en hall på bare 60 ganger 40 meter for å trene i, en grusbane. Jobba litt med det, men det var veldig tungt og vanskelig. Også ble det stillstand, så tok vi det opp igjen 2005/2006, før den sto ferdig i 2007. Jeg jobba mye med hallen, mye byggerelatert, og jeg brukte forbindelsene mine. Det siste vi så på, var gressbanene. Vi bygde gressbanene for eliten, og oppgraderte også gressbanene for aldersbestemte lag. Folk fra Stavanger sa da vi var ferdige at Lillestrøm idrettspark var den beste i sitt slag i landet. Når det gjelder økonomi, så slet vi veldig i 2002. Vi begynte å se på økonomien i 2002. LIF ASA driftet klubben, i siste halvdel av 2003 jobbet vi med å få med noen med ressurser for å få fart på økonomien. Da Per Berg og Øie AS tok den sportslige

LSK, som en klubb litt ned i «næringskjeden» i europeisk fotball, lever av å utvikle spillere og selge dem. Mange ganger har LSK hatt et godt lag og vært i en god trend, før man så må selge en eller flere nøkkelspillere og starte «fra scratch» igjen. Er det frustrende for dere i klubben å se finaler og høye serieplasseringer glippe som en følge av spillersalg? – Selvfølgelig er det det. Målsettingen er å gjøre seg uavhengig av spillersalg. Men skal vi få nye spillere, så må vi lokke med videresalg, forteller Per mens han nevner Nosa og afrikanske spillere som bruker klubben vår som springbrett til større klubber i Europa. Per fortsetter: – Nosa Igiebor har spilt på Camp Nou, Anthony Ujah gjør det bra og Mathis Bolly er i VM. Det er mange eksempler på at vi får frem spillere som etablerer seg på høyt nivå i Europa og i verden. Det er mange norske spillere som reiser ut og ikke blir en suksess. Det er veldig synd vi ikke kan la spillerne som er gode, bli lengre og vinne trofeer med oss, fordi det er det vi driver klubben for. Norges beste spiller gjennom alle tider ble fostret opp i LSK, kan det komme en ny slik spiller i LSK? – Det kan absolutt skje igjen. Det er fotballkultur her. Vi har jobbet mye med å få LSK til å bli Romerikes klubb. Vi har nok vært litt beskjedne med å lage et flaggskip av LSK for Romerikes unge spillere.

Foto: Marius Lauritsen

Klarer vi å ta vare på anlegga, så kan vi ta i mot talentene. Da kan vi si til unge spillere: kom til oss! Vi har nå hatt 10 til 12 stykker spillere per år på aldersbestemte landslag de siste åra. Det kommer en ny toppspiller fra Lillestrøm og Romerike, avslutter Per. Ser du muligheter for LSK som klubb i et vekstområde? – Vi er i Norges største vekstområde. Det er ikke sikkert vi klarer å få innflytter-pappaen til å heie på LSK, men vi kan få sønnen og dattera til å heie på LSK. Hva blir utfordringene for Hedi Scheie og det nye styret fremover? – Det blir å finne nivået økonomisk som vi kan leve på. I mine år, så har jeg bidratt sjøl, sammen med Per Berg og andre, som gjorde det mulig å satse. Vi har også bygget oss ned igjen fra toppåret 2007 som Per Berg og Øie AS sto for. Fra 2008 så har vi måtte bygge ned kostnadsnivået.

Hvordan var supporterkulturen i gamle dager? – Det som Kanari-Fansen klarte å skape fra 92, har vært helt fantastisk. Det står en ikke ubetydlig kar der borte. Per ser bort på Arild Myklebust som frenetisk bretter ut et banner mens han gir noen korte beskjeder til sin medhjelper. – Det er det viktigste at noen er der når det går dårlig. – I gamle dager var det kompiser, og fra ulike områder i Lillestrøm, som dro på kamp, mimrer LSKs velgjører. Hva kan Kanari-Fansen gjøre bedre enn i dag? – Jeg tror det er viktig for KFL og få med seg flere igjen. Det har blitt mindre folk på feltet. Derfor var det moro på 16. mai, da var det fullt på feltet. Jeg satt på Åråsen med presidenten i Newcastle under europacupkampen for noen år siden. Plutselig jubla KFL mens vi lå under 0–3. Presidenten lurte:

HUMBUG&KANARI 1/2014

what are they doing? Jeg foklarte at KFL var gode i motgang. KFL er fantastiske i motgang. Med den stemningen som KFL skaper på det intime stadionet vår, så blir det trøkk. Det er også viktig at vi samarbeider godt sammen. Per tar en liten pause. Så får NFF og TVselskapene gjennomgå litt. – Det jeg tror er aller viktigst, er at NFF må skjønne at det må spilles kamper når folk har lyst til å dra på kamp. Ved neste tv-avtale så må vi se på kamptidspunktene.

”

Kampene på Åråsen skal gå klokka 1800 på søndager. Det nytter ikke for oss å sammenlikne oss med Premier League og Bundesliga. Vi er nødt til å ta hensyn til at vi er lite land og vi må legge til rette for at folk kan dra på kamp. En kamp klokka 2000 på søndag gjør at de fra Bjørkelangen ikke tar med unga på kamp. Vi må ta hensyn til supportere og publikum.

Alle er én!

Dette er viktig for sponsorer, samarbeidspartnere, og selve tv-opplevelsen blir bedre med folk på tribunen, så tv-selskapene ødelegger litt for seg sjøl.

Vi må fenge interessen til romerikingen,og vi må få stemningen på Åråsen til å bli en opplevelse. 16. mai-kampen i år var en sånn opplevelse. Hva er din siste hilsen til Kanari-Fansen? – Jeg ble veldig stolt av å bli utnevnt til æresmedlem av KFL. Jeg mener at KFL er viktig og har alltid ment det. Min hilsen er at de må bare stå på, vise vei, og jeg skal fortsatt være med å støtte opp om her på Åråsen og LSK, og jeg skal også støtte KFL. Per legger til at de frivillige i klubben må respekteres og tas vare på. – Friviligheten er viktig. Klubbene kommer til å benytte frivilligheten mer, hjertet i fotballen kommer til å bli sterkere igjen. Det kommeriselle må kanskje vike for hjertet til klubben. Blant Kanari-Fansen står direktørerer, leger og de som ikke fikk med seg fullt så mye bagasje. Alle er én, avslutter Per Mathisen. Det føles som vi fikk en reise gjennom Mathisens 11 år og 4 måneder lange tid som leder i LSK, og dermed er Per en sentral del av Sportsklubbens historie. Vi takker for intervjuet som ble gjort på Åråsen i fint sommervær en gang i juni under fotball-VM.

– DU VA PÅ KAMP I GÅR? Av Per Kristoffer Langbakk

– Hahaha. Æ så dæ på TV. Jeg skjønner at dette ikke bærer noe godt med seg. Selv om ingen i Nordens Paris bryr seg katta om «Gutan», kan du banne på at samtlige mellom Fauske og Honningsvåg kommer til å gni det inn om laget vinner. Spesielt om de vinner stort. Da holder det ikke med en liten kommentar i det man kommer inn døra på jobb. Hver eneste samtale de neste 6 månedene blir gjerne startet med et lite flir for å minne en på det faktum at laget deres vant en fotballkamp på Alfheim i september. – At du ikkje gikk hjæm på 4–1 skjønne ikkje æ. – Det var lenge siden sist jeg så laget mitt! – Menne, koffør peiva du med det derran flagget? Dokker tapte jo?!

”

Allikevel har jeg til gode å møte noen som forstår når jeg forteller om deilige opplevelser på Åråsen, legendariske bussturer til København, eller synging i Ålesunds gater. – Gu kor arti når Gutan vinn. Æ får ta mæ en tur snart. Må bare beise sjarken og tørke fesken først. Det lukter ikke like svidd av lokalderbyet TILTromsdalen Ungdoms- og Idrettslag. Hverken Isberget eller Tindfotingan legger mye energi ned i, vel… noe som helst? I det store og det hele er fotballkampene her trist sorti. Det eneste spennende er strengt tatt hvor lang tid det tar før du mister følelsen i tærne, om du skal på kamp utenfor fotballferien, vel og merke.

Får ta mæ en tur snart. Må bare beise sjarken og tørke fesken først.

At tribunekultur er et fremmedord i Tromsø burde jeg kanskje skjønt langt tidligere. Et tilskuersnitt på drøye 4 500 i en by som huser bortimot 80 000 selvgode nordlendinger sier vel det meste. Man skulle kanskje tro at et lag som spiller tidvis gøy fotball, også i internasjonale turneringer, burde varme forfrosne sjeler. I hvert fall når man legger til at det er det eneste alternativet nord for Bodø, drøye 55 mil unna.

For å oppsummere kan man ha det gøy på mange måter i Norges klamydiahovedstad, men jeg savner en skikkelig tribunetrøkk-ståtiss. Rettferdigheten lenge leve: I skrivende stund har Gutan akkurat spilt mot Ullensaker/Kisa, og kniver mot andre storheter som Ranheim og Nest-Sotra i Adecco. Vi har tatt fatt på vårt førtiende strake år i toppen.

HUMBUG&KANARI 1/2014

SÅ TAR VI DEN GULE SANGEN DERE… .05-1945 av Klubbsang anno 28

Ottar Håkonsen

r på ny Når en sesong vi åpne strøm by og vi tror att for Lille r til topp skal vi vise att vi gå , stim opp så bare tren, stil fram este kamp vi skal vinne hver en og få damp gutter kast med køl alle må slå seg laus aus følg parolen hans Kl k bli taus. så vil motstanden no gurd Otto Ref: Johnny Høna Si o vi må alle følge mott trene, bare trene trene trene trene trene ng er slutt Så når sesongen enga trømgutt kan hver eneste lilles st si at vi ei sur eller tri nei vi lo, var optimist mmer igjen og når sommeren ko mle refreng skal vi synge vår ga y, alt for lillestrøm by ingen av oss skal kr vinne ry. Så vil sportsklubben

Til Fotballfesten 14.12-1

946 av Ottar Håkonsen

Nu er året slutt og vi er sa

mlet til fest i fryd og ga mmen hver og en må love meg slå dere løs ikveld Fotballgutter bytt til sang en vi må slå oss løs denen ga ngen vi må være innstilt på

innsats for LSK

så vær velkommen til fot

nå i kveld må alle samm

ballfesten vår

en synge

glemt er tapene som vi fik

slike triste minner skal

k i år

ei sinnet tynge

Ref: For strømmen dem smelte vi i bånn Fram og Lisleby den gik k samme veien Skjold “Drammen” og Po rsgrunn å sånn og mange andre har fått sitt monn så når sesongen åpner på ny da skal vi love at da vil det bli greier ja kanskje fører lillestrø m by og LSK sitt flagg og far ger fram til seier

HUMBUG&KANARI 1/2014

LILLESTRØM SPORTSKLUBB VS. vålerengens if Av Menn

rnold Origi elsker LSK og Kanari-Fansen. Bevist til 1000 når han mister det fullstendig etter seieren og inntar en psykopatrolle Jack Nicholson verdig når han feirer seieren foran apeberget mens snusbokser og mynter flyr rundt øra på ham.

jørn Helge Riise bar kapteinsbindet i Frode Kippe sitt fravær, og blei dermed første kaptein siden Kippe i ’06 som leda Sportsklubben til seier på hjemmebane. Sånt glemmes ikke. Aldri.

C D

ysten vif er verre enn AIDS.

et er av sine egne man skal ha det. Klanskallene fikk juling på alle måter, både på tribunen og på banen. Når én av deres egne supportere i tillegg ble knocka i bakken av en i støtteapparatet, ble veien enda lengre hjem til diverse utkantstrøk i det ganske land.

rling hater vif. Det har han gjort siden han tråkka i bleier på Ullern, og det gjør han mens han stamper på Nicolai Høgh. Denne gangen også matchvinner, så fortjent og så jævla deilig.

Alle foto: Marius Lauritsen

for oss, med ham på banen hadde vi antakelig scora minst ett mål til. Vi glemmer aldri det du gjorde for oss i ’05, Daniel. Assisten din i forkant av seiersmålet var vakker. Den burde vært malt, og satt i ramme.

arginer avgjør ofte fotballkamper, men i denne kampen var det på ingen måte marginene som avgjorde. Det var enveiskjøring med unntak av et lite kvarter i starten av den andre omgangen. Seieren burde vært mye større, men det er for all del greit å spare en del mål til senere anledninger.

ofana dunka ikke ballen i krysset som han gjorde i det motsatte oppgjøret, men lot allikevel vif få gjennomgå med to andre-assister. Strødde med det ekstra salt i de åpne såra han etterlot seg etter vår-oppgjøret. utter kan også være menn, og det er ikke alltid rutinen teller. vif kom med en startellever med et snitt på 27,3 år, mens vi kontra med en snittalder på våre elleve på 24,8. Kvalitet er tross alt det viktigste, noe våre har i bøtter og spann, mens enga, la oss være ærlige, tross alt hadde rykka ned dersom en islending ikke hadde truffet mål hver gang han rørte ballen.

aglund slo vif i sitt tredje forsøk på hjemmebane, og blei med det den første treneren siden legenden Uwe Rösler som beseiret apene foran eget publikum. Haglund sin derbystatistikk, hjemme og borte, endte med det på 2-3-1. Vi tar med oss det, selv om ett tap på tre år selvsagt er ett for mye.

nntektsskatt. «En form for skatt hvor skatten bestemmes ut fra skattbar inntekt». Ukjent begrep blant klansskaller. For å forklare kort – det dere mottar i trygd kommer fra det vi andre mennesker betaler i inntektsskatt. Sånn sett nyter dere godt av at vi andre bidrar til felleskapet. Dere kan takke oss senere.

J K

ørn tromma.

ontringa som førte til 2–1 var et mønsterangrep av de sjeldne. Ohi, Johan, Fofana og Petter. Og så Erling. Med Nicolai Høgh igjen som tilskuer. Mannen skjønte mindre av det enn hva Ola By gjorde da Tom Gulbrandsen renska krysset bak ham på Åråsen i ’93.

illebror Holm, altså Daniel Fredheim Holm, måtte stå over kampen med skade. Dessverre

icolai Høgh, saltstøtta i den bakre fireren til vif, må for all del ikke forveksles med Fenerbahce-legenden Jes Høgh, som herja på tyrkiske fotballbaner på 90-tallet. Det blir som å sammenligne Tom Lund og Håvard Ottesen.

hi er fra Oslo, uten at det gjør at han har noen sympatier for bydelslaget. Fortalte apeberget akkurat hva han mente om dem etter at han hadde ligget nede med skade, og fridde med det til fansen. Igjen. Som han alltid gjør.

etter Vaagen Moen scora mot vif, og uttalte at det «var en sånn elsk/hat kamp». Vi elsker deg, Petter, men det er ikke noe kjærlighet i bildet mellom oss og vif. Kun hat.

ue sera, sera! Renessanse for sangen på hjemmebane, og fanden sjøl måtte vite at det føltes, og stadig føles, ekstremt godt. Få låter trykker hardere, selv om vi har gamle tanter som ikke elsker vålerengen.

onnie Erik sang.

vein-Erik Edvartsen var hoveddommer, og han er i følge kjennere mot vif. Kampen tyda lite på det. Statistikken forteller at bydelslaget fikk tildelt 20 frispark mot våre 10. Vi er ikke sterke i matematikk, men her har vi brukbart kontroll – det er omtrent dobbelt så mange. Dette er mot normalt, når ballinnehavet forteller fordel hjemmelaget. I tillegg fikk Erling et kort som selv etter 50 repriser er uforståelig. Selvinnsikt har dem ikke mye av på Valle, kanskje er dette nok et eksempel i et mylder av vrangforestillinger klansmedlemmer lider av.

HUMBUG&KANARI 1/2014

regere spiller enn Nicolai Høgh skal du forresten leite lenge etter. Rundingsbøya blei fraløpt gang på gang, og når posisjonsspillet han leverer hadde fått trenera til LSK mygg til å rive seg i håret er det vanskelig å forstå at denne mannen får lov av Kjetil coaching-i-verdensklasse Rekdal til å være på banen. Heldigvis for oss var han med i 85 minutter, det var helt perfekt. Måtte han få en lang karrière i vif. (Vi skal ikke nevne Høgh mer nå, men fyren er ubrukelig. Det ser alle)

ansett utfall av sesongen er det alltid viktig å slå vif, og dernest kommer å havne over dem på tabellen. Dobbel lykke sånn sett i år, når vi i tillegg unngikk tap borte så er det bortimot optimalt av hva man kan forvente av gutta. Bedre statistikk har vi ikke hatt siden nevnte ’06, det var jaggu på tide skulle vi mene.

idar Davidsen, som altså før sesongen greide å tippe LSK på 16. plass i årets Tippeliga, er klansskalle. Antagelig er han som gjennomsnittet av sine frender, et stykke under middels intelligent. Fotballeksperten Davidsen, altså. Mannen som i ’87 var LSK-spiller. Heldigvis ble det med kun 12 kamper. Skam deg, Vidar – på generelt grunnlag.

og Vålerenga, gud bedre så lei de må være innmarsjen av bygdetullinger som dukker opp i Oslo annenhver søndag.

ankees hater vif. Macho-Morten stilte med celebert selskap på tribuna, 2 stk baseballfanatikere fra Cali-forn-i-a som endte kampen med å vise hvordan klanen klapper. Konvertering satt i system.

oologisk hage, hjemmet til apene. Én gang i året kastes de ut, og havner av en eller annen grunn på Åråsen. Synd de er blitt så tamme, klansskallene, de pleide å være ganske morsomme. Kanskje det er dårlig mat i zoo-en, vi veit ikke.

illiam, også kjent som Amahl William Pellegrino, debuterte i Tippeligaen i denne kampen. Vi må ta med en ren faktaopplysning også. Det er tross alt ei relativt informativ blekke vi leverer her. enofili er folkesykdommen i klanen. Nesegrus beundring for fremmede ting som byliv, bohemer, den urbane livsstil, sjel og ære. Synd de ikke opplever lignende i hverdagen, og må søke inn fra utkantstrøkene sine med vif som unnskyldning for å få kicket sitt. Vår sympati går til folkene som faktisk er fra Etterstad

re være… Nei, det er ikke noe ære igjen. Erik Foss er foreløpig siste bohem, og kultheltene i klubben er en tidligere kicker i amerikansk fotball, en pærebrusdrikkende møring, en kortvokst fyr fra et gudsforlatt sted og en sosseklump av en investor. God jul.

lsalget skapte klingende mynt i kassa til LSK. Nok et nødvendig bidrag fra klubbens hjerte og sjel: Supporterne.

tte års forbannelse er ENDELIG over.

HUMBUG&KANARI 1/2014

Hva me med ÂŤsi begge s bord

ener du itter pĂĽ sider av detÂť?

HUMBUG&KANARI 1/2014

SAMO JEDAN GRAD Av onkel reisende Macho (tekst og foto) «Vi skal dø i Beograd, hurra, hurra», sang et europacup-drømmende kanarifelt på to–tre-null mot Glimt i siste hjemmekamp for sesongen. Det samme tenkte Baloo, Ladyboy og undertegnede i fjor vinter, og da førstnevnte staka ut avreisetider og billige flybilletter, var veien kort fra tanke til handling. Wizz Air fløy oss fra Torp for en slikk og ingenting, og Baloos serbiske venn Nikola kunne garantere kampbilletter. Lett som en plett!

kult, men altfor bråkete for gamle menn, så vi stakk og kjøpte pølse og øl på fortauet i stedet.

Med slike flypriser så vi oss nødt til å legge noen ekstra grunker i oppholdskassa, så vi leide oss en griseporno leilighet bokstavelig talt et steinkast unna Røde Stjernes legendariske stadion Marakana – eller Stadion Crvena Zvezda, som det eeeeegentlig heter. Stadionnavnet er vanskelig, sier du? Neida. Crvena Zvezda er nemlig Røde Stjerne. Og vips, så var det slutt på bruk av det norske navnet i denne artikkelen. Uansett, leiligheten hadde tre soverom – da fikk vi ett hver! – en fet stue, kjøkken, stor balkong og to bad. Ypperlig for menn på heisatur.

Lørdag. Match! Eller «meetsj», som Baloo innstendig hevder det heter på serbisk. Vi tar oss en vandring i nabolaget på jakt etter en kiosk eller butikk hvor vi kunne fylle opp kjøleskapet. Finner det kjapt, hamstrer øl og snacks, og går videre til første og beste «frokoststed». Som ventet når menn er på tur, blir det middag til frokost. Mix grill, Balkan-style, med jævlig mye kjøtt og krydrede poteter. Og øl. Dernest en meget kjapp tur innom sentrum for å tit’e litt på byen og bertene som bor der. De er alene verdt Wizz Air-ombordstigningskortet. Vel tilbake i leiligheten kommer billettmannen Nikola innom, og får selvfølgelig en øl der vi sleiker sol og hører på Partizan-låter på balkongen. «Hva faen, hvorfor har dere kjøpt montenegrinsk øl?» er omtrent det første han sier. Selv var jeg i Sarajevo et snaut år i forveien, og fikk kjeft for å drikke slovensk øl der. Dette er vanskelig for oss turrister!

Mannen som henta oss på flyplassen, hvis navn jeg glemmer (han het sikkert Dejan eller Ninoslav), tilbød seg å kjøre oss på byen siden det var fredag og vi tydelig var klare for litt kveldsmoro. På veien kunne han fortelle oss at nå kjørte vi gjennom det de lokale bare kalte Silicon Valley – en kjapp tit på skliene forklarte hvorfor. Litt senere tok vi oss inn på en småhipp rockebule med liveband og, joda, råbillig øl. Vi tok oss et par glass før vi fant ut at her var det

Noen serbiske, kroatiske og montenegrinske pils senere er det tid for å dra til stadion. Marakana og Partizan Stadion ligger så nærme hverandre at det er komisk, klubbenes mildt sagt anstrengte forhold tatt i betraktning, så vi går til fots. Herregud, så mange snut vi går forbi. De ligger i flokk i busker, de står i flokk på gatehjørner, de står i flokk i parker og de har alle på seg verneutstyr av en annen verden. Kontrasten til de folkelige folkefestene

”

Vi skal dø i Beograd, hurra, hurra!

i Tyskland, der supportere av begge lag står og drikker øl sammen utenfor stadion før meetsj, kunne nesten ikke vært større. Dette er faen meg alvor. Du leker ikke motsetninger på Balkan. Selv ikke når du spiller mot det som bokstavelig talt er naboen din. Ikke nabolandet. Nabohagen. Nabobygninga. Folk dør på dager som denne. Fotballen i Serbia, og også i resten av det gamle Jugoslavia, har forfalt kraftig etter krigene som førte til oppstykkinga av Titos gamle rike. Partizan – Zvezda klinger jo den dag i dag helt fantastisk i supporteres ører, men for vanlige fotballfolk er dette en bakgårdskamp. Riktignok den soleklart største kampen i landet, men i en bakgårdsliga. Det har ikke alltid vært sånn. Crvena Zvezda vant serievinnercupen, det vi i dag kjenner som Champions League, så sent som i 1991. Da med en spillergruppe som skulle begeistre en hel fotballverden i årene som kom: Dejan Savicevic, Darko Pancev og Robert Prosinecki er bare noen av navnene. Spillere som for øvrig representerte tre forskjellige nasjonaliteter – sammen for Zvezda, Jugoslavias

fotballflaggskip. Laget bestod utelukkende av spillere fra Balkan, og feide Vest-Europa av banen. Da daværende Glasgow Rangersmanager Graeme Souness sendte sin assistent Walter Smith for å speide på laget før de skulle møtes det året, skal Smiths rapport til sjefen kun ha bestått av to ord: «We’re fucked.» Partizan er heller ingen smågutter. Den store internasjonale suksessen har uteblitt, men en hjemlig tittelliste lengre enn sju vonde år, deriblant de siste seks (!) ligamesterskapene, sier sitt. Vi er altså i april 2014, og laget jager sin sjuende strake. Zvezda har etter mange års bølgedal skaffet seg et solid forsprang, og alt annet enn hjemmeseier til de hvite og svarte «Parni Valjak» i kveld vil i praksis bety at gullrekka er brutt av de røde rivalene. I og med at folk dør når disse lagene møtes, håper vi at det fortsatt er kamp om gullet når kvelden er omme. Etter å ha forsert ekstremt mye artilleri-snut og sinte, skallede klumpmenn i klubbgråtoner, nærmer vi oss stadion. Partizan Stadion. «Fotballens tempel», som de innvidde kaller

den. Den østeuropeiske utforminga er selvfølgelig på plass. Vi er milevis fra den moderne fotballens fasiliteter, og det gjør oss ingen verdens ting. På vei til inngangen vår, ser vi at de som allerede er inne kaster billettene sine ned til håpefulle utenfor portene. «Nei til den moderne, maskinlesbare billetten», er mantraet. Blir sikkert trangt blant hjemmefansen i kveld. Den samme hjemmefansen går som de fleste vet under navnet Grobari – eller som Nikola kunne fortelle oss på engelsk: «Gravediggers». Hyggelig navn det, spesielt med landet og områdets nyere historie i bakhodet. I motsatt sving står Delije – «heltene». Et navn som også må regnes som kontroversielt, all den tid gruppa historisk sett har meget tette bånd til krigsforbryteren Arkan. Delije-medlemmer skal i sin tid ha dannet ryggraden i Arkans paramilitære gruppe, Tigrene. Det er et mørke over dette oppgjøret som bare må settes pris på. Denne kvelden er dog ikke mørk i det hele tatt. Været er bra, sola er fortsatt oppe idet vi kommer opp på tribunen, og stemninga er allerede kokhet. Det selges øl, og vi har orkesterplasser

HUMBUG&KANARI 1/2014

på «nøytral» tribune ved midtstreken. Den nøytrale tribunen er «overraskende» dominert av Partizan-folk, og også «overraskende» høylydt. Baloo og jeg bestemmer oss for å gå i kiosken mens det fortsatt er mulig å bevege seg. Der blir vi møtt av verdens eldste frivillige, og antagelig den mannen i Beograd med mest Parkinson. Det går treigt, og når ølen først er servert, er halvparten helt utover disken. Mannen beklager seg, tror vi, men siden vi ikke kan språket, kan han godt ha sagt «vel bekomme». Tilbake på tribunen blir det stadig tettere. Bortesvingen er nesten fylt til randen, men vi ser likevel folk fra andre siden av gjerdet (på «nøytral» tribune) ta seg inn på Delijes felt i store kvanta. Snur man hodet til høyre, er det like fullt i Grobari-svingen. Det trøkker og ljomer. Det er umulig å vite hvilken klack vi faktisk hører, for de synger begge to, og lyden er en vegg av det vi antar er ondsinnede serbiske fraser. To deilige tifoer senere er lagene på banen. For en fest dette skal bli! Det er til enhver tid kakofonisk rundt oss, samt

en sverm av flagg og pyro i begge ender. På flere tidspunkter tar det bokstavelig talt fyr rundt på stadion. Bluss treffer klær, med alt det fører med seg. Helt elektrisk. Vi ser måpende på hverandre, skåler i det lille som er igjen i glasset, og klyper oss selv i armen. Vi er faen meg på det evige derby. Vi er på Вечити дерби! Og som om ikke dette var nok, er vi sekunder fra å se noen av de råeste minuttene jeg har vært vitne til på et stadion. Zvezda får straffe! Og det rett foran Partizansvingen. Skal ligaen avgjøres allerede nå? Vi er knapt over halvveis i første omgang. Tilløp. Skudd. Redning! High fives all around, og 50 nye bluss fyres opp bak mål. Keeper setter kjapt i gang. Fin overgang av Partizan, stygg takling, frispark fra drøyt 20 meter – denne gang for Partizan, mot Zvezda-fansen. Mindre enn et minutt er gått siden straffemissen. Den Beogradfødte montenegrineren Nikola Drinčić tar tilløp. FOR. EN. BUE. På beckhamsk vis sender han Partizan i ledelsen til en eksplosjon av lys, lyd og flagg på fotballens tempel. 1–0 til Partizan. Men hva er dette? Snart får Zvezda straffe på

ny. Det var da som faen, sier vi, og Nikola er enig. Dette skal dog vise seg å bli den kampen hvor man kan gi bort så mange straffer man vil, for gjestene brenner jaggu denne også. Når pausen kommer, priser vi oss lykkelige over at vi fortsatt har 45 minutter igjen av dette fyrverkeriet. Apropos fyrverkeri, så fyrer like gjerne Delije opp bluss i absolutt hele svingen når lagene kommer tilbake på banen. Det er så vakkert at jeg tisser en liten skvett uten å merke det. Det synes tydeligvis også Zvezda-spillerne, for ti minutter senere har toppscorer Dragan Mrđa utligna etter klønete forsvarsspill. De er ikke like mange som Partizan-fansen, men Delije kan feire scoring, de også. Bra brøl, flaggene blafrer og det hoppes. Og det hives bluss. På banen, og til og med i baken på en egen spiller etter at de er ferdig med å feire ved cornerflagget. Pussig touch. Hadde vi gjort sånt på Åråsen, hadde vi sikkert fått bot! Nå er kampen vidåpen. Det fosser frem og tilbake, Partizan-forsvaret virker rysta, og man

står liksom og venter på at det skal vippe mot «oss». Hjemmelagets trener bytter innpå en spiss ved navn Kojić. Han virker tung og treig, og imponerer ingen med teknikken heller, de gangene han er involvert. Det blir stadig lengre mellom sjansene, og vi begynner å innse at dette blir uavgjort. Da svinner også gullsjansene til Partizan. «Hvorfor i svarte satte de inn denne Kojić? Han kan jo ingenting», tenker vi alle, uten å si det høyt. 90 minutter er passert. Så kommer et innlegg. Han store, tunge er målet. Han lirer av seg det dårligste treffet sør for Tore Holm, og ballen går så sakte, så sakte, mot mål

HUMBUG&KANARI 1/2014

fra straffemerket. Men hva skjer? Keeper rekker ikke bort? Det er… Det er 2-1?! Ved Nemanja føkkings Kojić?! På overtid? Selvfølgelig! Det var jo dét denne kampen mangla, en overtidsseier til hjemmelaget! Jeg gidder ikke en gang prøve å beskrive jubelscenene eller spetakkelet som oppstår. Denne nøytrale tribunen vår virker som kanarifeltet versjon 4.0 etter en Kjetil Nilsen-scoring akkurat nå. Folk rundt oss fremstår som ekstremt serbiske – stemmebruk og animasjon i massevis. Ett av ropene i retning Delije er så enkelt at

får pepper for å drikke den sammen med øl, for sånt gjør man bare ikke, men vi er så tørste og norske at vi gir faen i kutyme. En gigatallerken med kjøtt og potet senere, er vi så fulle av fôr og inntrykk at vi ikke orker å gå på lørdagsfylla i partybyen Beograd.

vi hiver oss med, selv om vi ikke egentlig synes det å kalle andre for sigøynere er en akseptabel form for sjikane. Det er bare så jævlig gøy å være der at man må delta. Etter kampen trenger vi en bedre middag for å komme til hektene. Sjåfør og fikser Nikola er helt i hundre. «Det føles nesten som sist gang jeg drakk», sier han i bilen, og fortsetter: «Jeg ble så full at jeg nesten ikke husker at jeg kjørte hjem». Vel fremme på restauranten blir vi påtvunget det lokale fruktbrennevinet rakija, selvfølgelig med plommesmak. Baloo og jeg

Heldigvis har vi halvannen dag til i byen, så søndag blir turistdag. Vi sjekker ut det man skal: Kalemegdan-fortet og tilhørende park, handlegata Knez Mihajlova, samt Skadarlija med fortausrestaurantene og de bordinvaderende sigøynertrubadurene. Jeg kan vel egentlig nevne at vi også dro på kamp mellom OFK Beograd og Javor, men tror du det ble antiklimaks etter gårsdagen, eller? Det mest minneverdige var toalettet, hvor vi aldri ble sikre på om vi pissa i en slags urinal eller om det var sluket på en gammal dusj. Møkkete på nivå med fasilitetene til bortetribunen på Bijeli Brijeg stadion i Mostar, for de som har vært der. Senere på dagen dro vi på finalen i den serbisk-kroatiske basketligaen. På forhånd hadde vi håpa på Partizan – Zvezda her også, i et fullstappa Kombank Arena, men begge lagene fant det best å tape semifinalene mot kroatiske lag, så dette ble også fryktelig trist. På kvelden prøver vi etter beste evne å drikke oss fulle, men finner fort ut at søndag ikke er lørdag, og gir oss etter lang tids vandring på jakt etter livlige vannhull. Vi kan uansett, idet vi kjører forbi Arkans popstjerne-enke Cecas villa på vei til flyplassen, slå fast at Beograd som by og Partizan – Zvezda som meetsj leverer så deilige varer at vi knapt kan vente til vi er hjemme med å tilfredsstille oss selv til minnene.

HUMBUG&KANARI 1/2014

HELT UTENOM DET VANLIGE Av Renate Høiholt

Denne sesongen har vært en opplevelse uten like. Noen nedturer selvsagt, slik er det alltid, men det har vært flest oppturer. Det er enkeltepisoder fra sesongen som sitter bedre enn andre. Glemmer ikke hvor stolt jeg var over responsen fra Kanaris da en 19-årig keeperdebutant ble utvist etter 4 minutter. Han gikk av banen til stående applaus – støttende applaus. Er ikke mindre stolt over at vi faktisk slår bronsevinneren (taperen???) to ganger i år som ett av få lag. Eller at vi virkelig klarer å plassere skjegget til ekspertene rundt om godt oppi postkassa… Hadde Nettavisens tips gått inn, så hadde det blitt kvalik. Merkelig at de såkalte ekspertene ikke har sett det samme som en «helt vanlig» supporter. Tippa oss topp 6 før sesongen, og traff bra. Både i 2012 og 2013 kunne man i enkeltkamper skimte hva det var Magnus og Magnus ønsket at gutta skulle gjøre. Den stor forskjellen var at timingen var hakket bedre i år og jevnheten og evnen til å tippe kamper i vår favør atskillig større. Hvem husker ikke hjemme mot Nordlands Trompet. Tror nesten det var 5-6 hælspark i ett og samme angrep. Det var nesten så man gned seg litt i øynene, var dette våre gutter, de som noen uker før var totalt bortreist og utfinta av en 15-åring. Hvor var du når Ringstad «sleiva» ballen stang inn? Jeg er sikker på at den ville gått til innkast i fjor… Det har vært opp og nedturer – borte mot Ulf var bare trist, hjemme mot bydelslaget var himmelsk, borte mot Saftbygda var vi kriminelt gode. Hjemme mot 08 i cupen var vi bare

En sub j opple ektiv ve sesong lse av en 201 4

rævva, men hjemme mot sør og nord var vi geniale igjen. Har hørt flere kommentere at det var fordi motstanden var så elendig og ja det er helt riktig – de fikk ikke lov til å spille god fotball den dagen. Vi var for gode til det! Helt utenom det vanlige. Hva mener jeg med det? Jo det har seg slik at jeg er en typisk hjemmesupporter. Er på så å si alle hjemmekampene, men sjelden borte. I år derimot har antall bortekamper økt betraktelig. Ikke imponerende mye, men dog. Er litt usikker på om det er positivt, for gutta leverer ikke spesielt bra når jeg er med borte. Av mine FIRE bortekamper med gutta har vi tapt tre og vunnet en, ikke lovende. Hatt litt mer hell med de to bortekampene med jentene, en seier og en uavgjort. Har til og med fått med meg en bortekamp og to hjemmekamper med LSK 2 og der ble alle tre vunnet. Hmm… dem jeg skal følge neste sesong? Joda, men gir ikke opp gutta borte av den grunn. Har en god del bortearenaer som ikke er besøkt tidligere så noen jomfruturer er det nødt til å bli i 2015. På en måte er det godt med en liten pause, men abstinensene kommer garantert rett over jul. Pausen er rett og slett for lang. Det går ikke lang tid før man savner gleden, engasjementet, fellesskapet, opplevelsene og folka. Det verste er at man på en eller annen merkelig måte savner lidelsen også. Hele følelsesregisteret er med og man føler at man virkelig lever. Livet er definitivt morsommere for den som er glad i fotball!

Foto: Audun Braastad

HUMBUG&KANARI 1/2014

TOMMY OG GUTTA FRA ØSTKANTEN Av Frode D. Homb

Tom Lund vokste opp i Birkebeinergata i Furuskauen på Lillestrøm fra han ble født i 1950. For den oppvakte leser så er birkebeinerne underklassen, de tøffe, de hardbarka, de som gikk med dårlig fottøy, men som la under seg hele kongeriket og ble «kongene på haugen». Tommy var magisk med sine føtter, la kongeriket for sine føtter og ble historisk. Han var fra Lillestrøms østkant, selv om han aldri led noen nød. Løkkene lå tett i den delen av Lillestrøm på femtitallet. Nesa hadde ei løkke, Furuskauen sin og litt lenger ned mot sentrum lå to til. Disse løkkene forsvant utover på 60-tallet da Lillestrøm ble utbygd. For Ivar Hansen, Gunnar Arnesen og Rolf Wahl og de andre heltene fra 50-tallet, så hadde løkkene gjort susen for dem som bodde på Furuskauen og øst i Lillestrøm. Disse tre spillerne hadde sammen med Oddvar

Richardsen, LSKs legendariske indreløper med nese for mål, utgjort en viktig del av LSKs første storhetstid i norsk fotball med tre NMfinaler på 50-tallet, seriemesterskap i 59, samt sølv i serien 1960. Tommy og hans lekekamerater var den siste generasjonen som fikk glede av løkkene øst i Lillestrøm. Fetteren til Tommy, Jann Lund og hans kompis Leif Hansen tok med seg Tommy på løkkene øst i Lillestrøm. De var gutta fra Furuskauen og øst i Lillestrøm, en kameratgjeng som drev med fotball og som telte 8 stykker på det meste. Tommy øvde også hjemme i hagen med epletrærne, hvor trærne ble rundingsbøyer, akkurat som samtlige motstandere uansett nivå ble finta vekk av Tommy. Også internasjonalt viste Tommy at oppveksten på Furuskauen ga han et godt grunnlag.

Nesa kunne skilte med Alf «Kaka» Martinsen og noen få til, og «Kaka» var LSKs aller første store stjerne; Martinsen spilte på det berømte «bronsjelaget» i OL i 1936. Skal vi tro forfatteren av biografen om Tommy, så var løkkefotballen på Furuskauen godt organisert. Gutta fra Furuskauen arrangerte også friidrettstevner, og om vinteren holdt de skistevner. Gutta var allsidige. Tommy var en atlet. Friidrett er en idrett som krever et stort talent for å bli god, og Tommy kunne ha blitt en god norsk 200- og 400-meter-løper, trolig også på langhekken og han ville trolig også holdt et internasjonalt nivå i mangekamp slik Ivar Hoff uttalte en gang om Tommys allsidighet. Heldigvis for Lillestrøm SK valgte Tommy å bruke mest tid på fotballen.

Lilleputtene i LSK, med gutta fra Furuskauen i spissen og med Jann og Tommy i front, ble vanskelige å stoppe. Snart kom også Leif Hansen fra Lillestrøm/Fram også. Kameratene fra østkanten hadde samhold. Samholdet vokste seg inn i klubben og med spillere fra andre steder, og Tommy steg i gradene. Kameratskapene i lagene som Tom spilte på, ble så sterke at Tommy ble værende i LSK på tross av tilbud fra Ajax da han spilte i norsk tredjedivisjon. Kameratskapet var grunnlaget for LSKs andre storhetstid. Tommy fra Furuskauen ble også glad i hele stedet. Men det var på Furuskauen og på østkanten at grunnlaget ble lagt, og takk for det!

HUMBUG&KANARI 1/2014

TIFO!

Vil du bidra? Ta kontakt på tifo@kanari-fansen.no Du kan også bidra økonomisk: Send SMS «KANARI TIFO» til 2401 og støtt med 30 kr eller sett inn valgfritt beløp på kontonummer: 1286.48.69740 — merk med Tifo.

Foto: Marius Lauritsen

HUMBUG&KANARI 1/2014

STÅA I NORSK FOTBALL Av Frode D. Homb

Det fremstår ganske så klart at uten Per Mathisens overtalelsesevner og plan for å få med Per Berg som sponsor og investor i LSK, og gjennomføring av Per Bergs satsing i LSK fra høsten og vinteren 2003/2004, så hadde LSK sakket grovt akterut da norsk fotball vokste enormt frem i mot toppåret 2007. Et gull i NM i 2007 hadde vært helt urealistisk uten Per Berg og Per Mathisen. Å ha nettverk i samfunnslivet blant fotballvenner og folk med hjerte i LSK, har reddet LSK som eliteserieklubb. Men det er et tveegget sverd å tilføre klubbene i Norge kapital fra investorer og såkalte «snille onkler». Klubbene ruster seg opp mot hverandre, hvor konjunkturene og «bobler» driver satsingene og utgiftene i utakt med usikre inntekter, noe som fører til at klubbene får et kostnadsnivå som på sikt ikke er bærekraftig når inntektene avtar i nedgangstider. Klubbene som LSK konkurrerte mot, hadde ledig kapital fra invstorer og «snille onkler», fikk tilført penger gjennom emisjoner, fra og med 2005 også TV-avtaler og stigende publikumstall. Emisjonene pågår fortsatt; Viking fikk i følge Aftenbladet inn 31 millioner på en aksjemisjon i fjor som rettet opp underskuddet i 2013. I 2010 viste tall fra Dagens Næringsliv at norske klubber dette året hadde hentet inn 114 millioner kroner for å være sikret fortsatt profflisens, en stor del av disse kronene ble hentet gjennom emisjoner. Tallene bør tas med en klype salt da de fremstår uten kilder i media på nettet, men de gir likevel et bilde på hvordan

utviklingen mot lite bærekraftige klubber har vært i norsk fotball. En emisjon kan være et tilbud om å delta i tegning av nyutstedte aksjer. En emisjon gir klubbenes aksjeselskaper frisk kapital til videre vekst og investeringer. De som deltar i emisjonen får eierandeler (aksjer) som gir rett til utbytte fra selskapet, og aksjene kan selges videre på børsen som såkalte annenhåndsaksjer. Faktum er at disse aksjene har liten verdi da aksjer i aksjelskapene til klubbene tradisjonelt gir liten avkasting og gevinst, og selskapene er sjelden i stand til å utbetale nok utbytte til eierne. Når også vekstutsiktene for norsk fotball er dystre, tegner bildet seg selv. Emisjonene kan med andre ord ikke fortsette i det uendelige og de høye kostnadene innhenter enhver klubb. Lillestrøm skal i år handle resolutt og kanskje litt i overkant. Historien i media er kjent, og flere vil måtte følge etter. Et eksempel på hva norske klubber har drevet med, er Viking som i følge Aftenbladet skal ha hatt et samlet underskudd på 85 millioner siden 2008. For å avslutte det hele med et sitat fra Aftenposten på nett 14. juli i år: «Uten spillersalg ville underskuddet i de to øverste divisjonene (Tippeligaen og 1. divisjon/Adeccoligaen) de siste seks årene vært totalt 1,2 milliarder» Vi må tilbake til røttene igjen, til frivilligheten, til pølse i vaffel stekt og trukket av mor og dugnadsgjengen som snekrer for klubben sin. Men uten pengene, så kan ikke norsk toppfotball være toppfotball. Det må en balanse til, mellom forventning og realisme.

HER KOMMER MOLDE...

100 % PLAST

HUMBUG&KANARI 1/2014

EN FREDAG MED EN HIPPIE VED HÅKONSHALLEN Av Frode D. Homb

Jeg står i en regnponcho fra Nille. Jeg ser på scenen; regnet høljer ned. Jeg er i Bergen. Det er Neil Young-konsert. Brann leder 3–2 mot Lillestrøm på Åråsen langt borte fra Vestlandet. Jeg har mobilen under ponchoen og presser hodet ned under regntøyet for å følge med på livedekningen til rb.no. Det er fortsatt 2–3, ingen viberasjoner på mobilen. Jeg har også scoringsvarsel fra VG, for å være helt sikker. Bergenshus festning, der konserten holdes, er en flott festning med blant annet Håkonshallen fra Kong Håkon Håkonssens regjeringstid på 1200-tallet. Den gangen Norge var et velde, et stort rike og et imperium. Det var makt i hallen: kongebolig, etegilder og fester, og sønnen til Håkon Håkonsen som lagde de første rikslover inne i hallen. Bergen, eller Bjørgvin som det het, var «hovedstaden» i Norgesveldet, fordi det var først med Håkon den 5. rundt år 1300 at Oslo ble hovedsete for rikskanslerembetet. Likevel er ikke i dette helt riktig. Det lå ingen fast sentraladministrasjon i Norge på denne tiden. Kongedømmet var mest sannsynlig et «reisekongedømme» som var på farten store deler av tiden, akkurat som raumerkongene våre i LSK. Men Bergen var den viktigste byen frem til 1832 da Christiania passerer Bergen i folketall. Bergen

hadde i middeladeren og frem til 1700-tallet kontoret for de mektige hanseatene som fortrengte norske kjøpmenn. Hanseatene kunne gjøre som de ville. De hadde sine egne lover og var en «stat i staten». Jeg føler at jeg kan gjøre som jeg vil i Bergen i kveld. Men LSK ligger jo under. Det er også bergenserne som eier Lillestrøm i kveld, så langt. Brann var en fotballmakt så sent som i 2007. Men bergenserne er i kveld i en gammel hippies vold. Det er «peace and love». Neil har aldri lagt skjul på at han har tatt noe sterkere en tran og besk, gammal tørrfisk. Han forfører med elektrisk kraft de mange fremmøtte. Vi må redde jorda; olje er fy-fy! Vi må tenke på «Mother Earth». Det finnes bare en mann som kan forføre og fortrylle vestlendinger med at ressursene vi henter opp fra havbunnen egentlig bare ødelegger oss. Men Brann kan rykke ned og må slå LSK for å få heng på Ålesund og de andre bunnlagene. Når Brann taper, så faller selvfølelsen i Bergen. Blant bergensere flest er overføring av rikskanslerembete til Oslo fra Bergen under kong Håkon den 5s tid en stor synd som gjorde urett mot den stolte byen som lenge var Norges eneste internasjonale by. Været er grått, det kommer kraftige vindkast som får ponchoen og meg til å ligne et flagg med vimpel der vi står.

Foto: Audun Braastad

Det stiger et forventningsfull brus gjennom publikum på Koengen ved Bergenshus festning. Folk er i festhumør, en bergenser blir geleidet ut av vaktene. Jeg kikker nervøst under ponchoen på telefonen; Neil kommer på scenen, og akkurat da Neil starter med «Be the rain» som åpningsnummer, så tikker inn på telefonen utligningen til Fred Friday: en herlig fredag i Bergen, særlig når utligningen kommer på overtid. Neil er i storform, et kraftig lydbilde av gitarer som skriker mot regnet og trommer som marsjerer i takt og utakt ved Bergenshus festning. Neil er så energisk at voldsomme tordenbyger fra Vestlandet blir som en halv Mjølner og Ivar Morten Normark på lavgir.

Jeg tenker at uavgjort er bra, uavgjort er ett poeng. Jeg kikker ned på telefonen i rein refleks, og der står Petter Vaagan Moen oppført i rød skrift! Lillestrøm leder 4–3! Kampen slutter like etterpå, men ingen bergensere er slukøret av den grunn. De er glade fordi Neil er knallform. Bergen har blitt frelst av en gammel hippie. Jeg har vært frelst på Neil lenge, men ble nyfrelst på en fredag av en nigerianer med navn Fredag og en «fugl» fra Hamar.

HUMBUG&KANARI 1/2014

LSK KVINNER I 2014 Av Hege Riise

Sesongen (så langt) Vi startet opp med alle på plass fredag 3. januar og alle fløy inn fra hele Europa! Det at alle var på plass tidlig var viktig for oss, med samlinger tidlig så fikk vi møtt/hilst på og trent sammen noen dager før mange forsvant ut igjen. Proffdagene, mandag og torsdag, viste seg å fungere veldig bra og alle fikk prioritert disse dagene spesielt med tanke på skole og jobb. Det ga oss mer tid sammen, til å terpe roller og individuelle utviklingsmål samt å jobbe med fysikken sammen. Bortsett fra på La Manga så vi konturene av et lag som var i veldig utvikling, og med såpass mange flere fellesøkter klarte vi å skape gode relasjoner, økt kvalitet på treningen og ei spillergruppe som var sulten igjennom hele sesongen. Sesongen har vært veldig solid med lite skader som kanskje den største suksess, men også at vi har scoret mye igjennom hele 2014. Vi har hatt et par blemmer uten at det fikk betydning til slutt – men ellers har vi hatt få dårlige omganger sett under ett. Vi har blitt et lag med stort register og variasjon i spillet. Scorer mange mål etter flere typer angrep. Forsvarer oss godt og har hatt bra fokus på vinne tilbake ball. Vi har tre toppscorere inne blant de 10 beste i Toppserien. Isabell Herlovsen, Emilie Haavi og Lene Mykjåland. 18 seire, 3 uavgjort og 1 tap med 64–14 i målforskjell.

Kun en inne på topp 20 liste over kort – det er vi fornøyd med. Viser at vi kan spille god fotball med fair play i bakhodet. Troppen på 20 har vært av STOR betydning selv om ikke alle har spilt mye så har ALLE bidratt. Vi – OSS – SAMMEN! Nå har vi et mål igjen i 2014 – vinne cupfinale! Vi gleder oss. Her er det fortsatt mye energi i gruppa! (Og vi vet jo alle hvordan det gikk! Red. anm.)

Alle foto: StĂ¸tt norsk kvinnefotball. Se Facebook-siden pĂĽ www.facebook.com/ norskkvinnefotball

HUMBUG&KANARI 1/2014

BILDEGALLERI:

: BIRDSA

Alle foto: StĂ¸tt norsk kvinnefotball www.facebook.com/ norskkvinnefotball

HUMBUG&KANARI 1/2014

FRA TERMODRESSLIGAEN TIL FUGLAS WOODSTOCKSa

Av Arild Myklebust

De fleste subkulturer og organisasjoner har sine store hendelser og disse er ganske så ofte overraskende. Punkera hadde konserten med Sex Pistols på Pingvin club i 1977, housefolket hadde Hyperstate på 90-tallet, rockera hadde Ragnarock i 1973, Sogndal glemmer aldri cupfinalen (de tapte) mot Brann i 1976 og Sunderland snakker på inn og utpust om den gangen de slo Leeds i cupfinalen i 1973. Det største eventyret var Woodstock i 1969. En festival på et jorde i New York ble en greie folk aldri glemmer. At de fleste på sistnevnte sted var komplett steine er jo rimelig paradoksalt. Alle ting som man egentlig ikke tror skal bli SÅ stort, men som faktisk blir det, blir ofte referert til som den og den subkulturens Woodstock. En ting man aldri greier å slutte å snakke om, der historiene alltid blir littebittegranne større og fetere hver gang og som man har et smil med seg i tankene rundt. For oss kanaris ble Royal League akkurat dette. Gi diverse fuglafans to øl og det går garantert ikke mange minuttene før mimringa starter. Vi kjører i gang historien om den gangen LSK til tider var best i Norden. Royal League starta høsten 2004. Da var vi ikke kvalifisert på grunn av at vi kun kom på 7. plass i serien. Høsten 2004 var en traurig tid. En utgående Arne Erlandsen, med lite motivasjon, og spillere som ga lite gjorde at høsten ble beksvart. Fansen var også helt desillusjonert, vi var mer enn klare for å ønske Uwe Røsler klar som trener. Hypen var på full fart inn i norsk fotball, og rivallaga VIF, Brann, Lyn og RBK gjorde

gaen o m R oy a l Leagu e

sine saker bra. Noe som selvsagt var ekstra ille. Helt for jævlig å sitte å se VIF og RBK kjempe om seriegullet og Brann og Lyn om cupgullet. Høsten 2005 var dette til de grader snudd. Røslern og laget hadde levert en glimrende sesong med cupfinale mot Molde og 4. plass i serien. Det siste ga oss plass i Royal League sesongen 2005-2006. Tribunelivet var også helt forandra. Et utvida Kanarifelt mot felt C, tromme og latinostil hadde gjort hjemmekampa til fester. Når laget fulgte opp med seire var det kun julaften. Den utladinga du får av en cupfinale, enten du vinner eller taper, er alltid sterk. Derfor var vel ikke akkurat gutsen for å gå i gang med en vintercup altfor stor. Onde tunger døpte den «termodressligaen», der vi skulle fly rundt og fryse på en haug av mongokamper. Først ut var FC København på Åråsen. Siden Andre Bergdølmo spilte på FCK gikk vel 99 prosent av tida med på å disse han. Undertegnede var i Phuket på denne kampen, så jeg fikk infoen om en ganske så døll 0-0 kamp på en sprakete linje til Smilets land. Jeg rakk akkurat Kalmar FF hjemme tre dager etter. Dette var dagen for åpninga av julegata i Lillestrøm, så det var jo en noe bisarr (akkurat som Fredrikstad i 2011) opplevelse å dra på Åråsen i snøværet foran 1700 fans. Mangla bare Bing Crosby i pausen. En og en halv uke etter var det klart for tur til Kalmar. Og hvor var nå Kalmar hen da, ikke den byen det står kilometer om i pressen. Vi fant ut at du kjørte rett til Halmstad og så rett gjennom Småland til du kom til østkysten av Sverige. Litt

Alle foto: Marius Lauritsen

intern pushing gjorde at vi blei mange nok til at vi kunne leie en stor buss. Klokka 06:00 torsdag 9. desember 2005 rulla vi ut på veien til den forjettede småbyen. Vi var 22 i tallet og første stopp var veikroa Håby i Vest-Sverige. Dette var et sted vi alltid stoppa på i Royal League. En kjent kanari så følgende om maten: «Blodårene snørte seg sammen bare man SÅ maten, så feit var den». Jeg kan istemme at Fedon Lindberg hadde fått spader av maten her. Du holdt deg mett i et halvt døgn eller noe. Bussen rulla videre og vi skal være glad det gikk så bra det gikk et sted i Sør-Sverige. En med god promille gikk for å snakke med sjåføren, sjåføren bremsa brått og kanarien satt i frontruta som ei flue. Han kunne jo ha fyki gjennom den med mer uflaks. Vi nærma oss Kalmar etter en lang tur, og en herremann vi kalte «Terje Kalmar» tok styringa. Han fortalte at han hadde bood i byen og kunne vise oss veien. Spesielt nok hadde vi aldri sett fyren før og han har faktisk aldri vært med etter dette heller. Med hjelp av vår levende GPS

med 2,3 i promille fant vi ut hvor Fredrikskans stadion lå. Først en liten smett innom en kurdisk pizzabagare med stor stark, der Stein Bingo var pauseklovn for samtlige i sjappa, før vidunderet av et stadion åpenbara seg. Nei, da, dette stadionet var et klassisk gammalt nordisk stadion. Noen klattvist utbygde langsider, løpebaner og tribuner uten tak. Sistnevnte sted sto vi. Med 4 stykker i en bil blei vi til slutt 26 stykker på ståtribunen. Småkaldt var det, så vi sang som bare faen i to ganger 45 minutter. Scoringer av Powell og Kippe fiksa en grei 2–0 seier. Røslern var i fyr og flamme. Jeg traff han et par dager etter. Se for deg mimikken i trynet hans, øynene og stemmen til tyskeren når han sier «Aaariiil Miikleboost, 30 people in Kalmar on a winter Thursday night, i couldn’t believe it. Fantastic!». Han trudde det ikke skulle komme noen, så han var ekstatisk over støtten. Mer skulle det bli neste året. Da var vi fortsatt ubeseira og hadde et besøk hos Brøndby igjen før jula satte inn. Kun et langt døgn etter vi hadde lagt 141 mil bak oss t/r Kalmar, var det nå klart for tur med danskebåten med KFL.

HUMBUG&KANARI 1/2014

Rundt 25 stykker var klare på Martin’s lørdag formiddag, buss inn til båten og så karaoke, elefantøl, allsang og kåte milfs natta gjennom for de utvalgte fuglasjømenn. I tillegg kom det noen via privatbiler, tog og fly. Samlinsstedet var det klassiske danske vertshuset Hviids vinstue på Kongens Nytorv, et enormt sjelfullt sted fra 1600-tallet med en haug av kriker og kroker, 23 kroner for Carlsberg bayer, snaps og smørrebrød. En god gjeng på nesten 50 mann var samla her. En gammal LSK-spiller kom innom, sang samtlige Erik Bye-viser han kunne og dro FØR kampen for å ta båten hjem til Norge i stedet for å dra til Brøndby som planlagt. Ikke lett med logikk i fylla, men vi kom oss inn i bussen som skulle ta oss ut til den vestlige delen av København.

Ullevål med plass til litt under 30 000 tilskuere og todelte tribuner, rundt 7000 var på plass på kampen og vi fikk god motstand på tribunen av Brøndby support i den andre svingen. Vi sto nederst og ytterst på den ene kortsida. Ronnie Hallén hadde smakt litt på varene på Hviids så han trudde han var Tommy Lee i Motley Crue på trommene. Dessverre for Ronnie var han mer som en drita bulgarsk dansebandtrommis på et høyfjellshotell. Så Ronnie blei replassert ut av trommisrollen, men de andre som prøvde seg var like jævlige. Men vi sang jo som best vi kunne og da Fetsundrånern Søgård scora vinnermålet var vi i skyene. Vi var ubeseira i en tøff gruppa og kunne ta juleferie med vissheten om at om to måneder skulle vi til rosinen i fuglapølsa: FC København i Parken.

Sjåføren av bussen hadde stedsans som en nordmann på grisefest på Mallorca i 1975, så vi kjørte rundt og rundt uten å finne stadion. Sånn cirka når kampen starta, litt uti trur jeg, kom vi fram til den gedigne kolossen Brøndby stadion. Den ser ut som en UFO der den ligger ved motorveien. Stadion kan jo minne litt om

Nå skulle plutselig ALLE til Køben andre helga i februar. Hovedturen var buss fra Lillestrøm til danskebåten, så båten natt til søndag, før folket vælva inn i kongens by tidlig om søndags morran. Masse folk som hadde tatt helga der, pluss alle med fly på dagen, privatbiler og tog. Køben var litt av et syn denne søndagen, overalt i

43 sentrum så du LSK-farger. Det hang flagg fra hotellvinduer og du hørte kanarisanger i Strøget. Etter et vorspiel på salige Hviids og sidepuben Skindbuksen, bar det opp til Parken. Stadionet er et imponerende syn der det ligger i bydelen Østerbro. Vi skulle stå ytterst på den ene langsida, på en ganske slak tribune på den nedre delen. Folk bokstavelig ramla inn og det var nordisk mesterskap i nordmenn på dansketur. De fleste kjøpte sixpacks med halvlitere. Hvor mange av dem som ble søla bort er vel omtrent unevnelig. Det som kunne telles var at det var kommi ca. 900 LSK-fans på tribunen, et jævla imponerende tall. Synginga var mye rør, men det store antallet kompenserte mye. Og så fikk jo kampen en herlig slutt. Oliver Occeen scorte 1–1-målet på slutten og da regna det øl på tribunen. Selv om vi ikke hadde vinni blei det feira som en seier utover natta. Mandagen kom og tok en spesiell vri for meg sjøl. Jeg og en fuglakompis fant ut at vi var hypp på å dra til Gdansk. Siden vi ikke hadde pass blei det i stedet lansert en plan om «Royal League» i fyll. Det vil si at vi skulle ha alle tre landa i Skandinavia på fyllekartet i løpet av en helg. Som sagt, så gjort. Vi dro til Stockholm med fly og festa på Søder mandagen. Tirsdagsmorran fabulerte vi om å utvide det med en båttur til Finland, noe som heldigvis ikke blei noe av. Med en smule fylleangst i kroppen ringte jeg til Birger Karlsen i LSK og spurte om kampen mot Brøndby to dager etter skulle gå på Åråsen. Nei, den var flytta til Tønsberg. Så da dro vi nedover til kunstgresset på Tønsberg stadion og så fugla spille uavgjort mot Brøndby. At det var kaldt er et understatement. Da var det klart for kvartfinale mot IFK Gøteborg. Den første kampen skulle gå på Nya Ullevi. Et par busser dro nedover og med en del andre folk var vi cirka 250 på plass i svingen på Ullevi. Stadionet er det minst intime jeg har vært på. En mastodont av et stadion med plass til nesten 45 000 tilskuere. Kun et par tusen var på plass samla sett, og vi var jo omtrent flere enn hjemmeklacken til IFK. På denne tida hadde

Youtube kommi, så det blei starta et voldsomt antall sanger hele tida. Det var kappløpstida i norsk og nordisk supporterverden, du måtte bare værra tidligere ute enn andre norske fans med sanga. Det var alltid en sangflyer på plass i hånda når kampa starta. Kampen endte målløst. På grunn av en kuldebølge blei også hjemmekampen mot IFK flytta til Tønsberg. Vi dro nedover til Vestfold på en lørdag og det var enda kaldere enn mot Brøndby. Kampen var

dog bedre og Fugla cruisa inn til en enkel seier. Mye drittslenging til svenskene på tribunen og i pausen, vi sto ganske så nærme hverandre. Samma faen, vi var fortsatt ubeseira og neste steg var semien mot Djurgården fra Stockholm. Kun 5 dager etter vi spilte mot IFK, var det klart for Djurgården away. Vi skulle dog ikke spille i Stockholm, men i Sødertelje fem mil sør for Stockholm. Selv med dritkort tid til å pushe greide vi å samle sammen til en buss. Noen andre tok fly og vorsa på den legendariske puben «grøne jægaren» på Søder. 19 kroner stor og stark fra kl. 11–21, billige shots og casino sier det meste. En taxitur og så møtte vi gjengen fra bussen på en pub i Sødertelje. Den var drivi av assyrere, et kristent folkeslag som det er voldsomt mange av i byen. Der var hele bussen blitt gira på sangen «vi har Sveriges godaste kebab». Seint på kvelden, kampen starta rundt kl. 21, tok vi turen opp til stadionet til Assyriska og Syrianska. Der var det en bratt hovedtribune uten tak, den sto Djurgårdenfansen på, mens den andre hovedtribunen uten tak var folketom. Kanari-Fansen blei plassert på en lite, smal

HUMBUG&KANARI 1/2014

tribune bak mål. Den hadde en elendig sikt, så kampen så vi ikke så altfor bra. Men kampen var jo briljant. Fugla spilte sin beste kamp i Royal League og vant 3–1. Hjemmekampen ble da en ren sjarmøretappe. Den ble heldigvis spilt på Åråsen og nå hadde folk våkna. Nesten 5000 mennesker kom på Fort Åråsen for å se fugla sikre finaleplassen i fotballslaget om Norden. En 1–0 seier over Djurgården blei resultatet og jammen var vi ikke i finalen. Der venta nok en gang FCK i Parken. Vi fikk et tilskudd fra Royal League til å sette opp busser og det blei vel en 8 busser som dro nedover. Kampen skulle gå torsdag 6. april utpå kvelden. Samlingsstedet var på grunn av sikkerhet puben på Hovedbanegården. Det synet som jeg møtte der noe jeg aldri glemmer. Aldri har vel en så broket forsamling av kanaris sitti på en pub sammen. Hvis du greide å få en OK samtale ut av 10 personer var du heldig. Men alt gikk stort sett bra sikkerhetsmessig og vi kom oss opp til Parken. Denne gangen sto vi på kortsida nede. Et ok sted å stå på, tribunen var noe brattere mener jeg å huske. Siden det

var finale var motstanden på tribunen større enn sist. Men rundt 800–900 kanaris lagde bra liv, selv om jo ikke gikk helt veien på banen, FCK scora 1–0-målet helt på slutten, men folk deppa ikke for mye av den grunn. Hele den fantastiske vinteren, med sine morsomme turer og god fotball, var jo veldig overraskende. Diverse puber fikk besøk av utlada LSK-fans utover kvelden og under tre dager etter var det jo seriestart hjemme mot RBK. Så tett gikk slaga den vinteren og våren. Sesongen 2006 starta knallbra, man utpå høsten var det noe mer ujevnt. Allikevel fikk vi en OK 4. plass i serien, noe som gjorde at vi fikk plass i den rojale ligaen nok en gang. Og hvilken gruppe vi fikk. Nok en gang FCK og Brøndby, pluss legendariske Hammarby fra Stockholm. Før det hele blei sparka i gang kom sjokket. Uwe Røsler hadde blitt sparka som LSK-trener. Vi kunne rett og slett ikke tru det. Avgjørelsen var dust da og enda mer dust sett i ettertid. Tom Nordlie blei ansatt uka etter, men han skulle ikke starte i jobben før ved nyttår. Denne gangen skulle man ha en voldsomt komprimert gruppespill

med seks kamper noen uker før jul. Løsningen blei at Jan Åge Fjørtoft var trener for LSK i Royal League høsten 2006. Først ute var Bajen på Søderstadion. En full buss og noen andre gjorde at vi blei rundt 100 personer på Søderstadion. Stadionet var Hammarbys hjemmebane i mange, mange år, før man flytta over til Tele2 Arena i 2013. Et tett og intimt stadion, berømt for intens synging i med- og motgang. På den tida hadde nok tidens tann begynt å sette sine spor, det var begynt å bli et utslitt anlegg. Vi skulle stå på en tribune uten tak bak mål, som kanskje kunne minne om nåværende bortetribune på Marienlyst. Hammarbys fans var møtt opp i bra antall og her møtte vi «oss sjøl i speilet». For det var ikke tvil om at KFL hadde henta mye inspirasjon fra Bajen fans når det gjaldt tromme, latinostil og sanger som varte lenge. Så det var nok ikke så mye man hørte fra oss, men jeg husker vi sang som faen da det noen få ganger var stille på tribunen. Det var jo den eneste gangen du kom til for å si det sånn. Vi henta uansett ett poeng og uka etter var det klart for Bajen hjemme.

46 Man merka at interessen for Royal League nok var blitt en del mindre, fordi det kom bare rundt 1500 stykker på kampen. Vi vant 2–0 etter en bra kamp. Bajen møtte kun opp med noen titalls fans, så motstanden på tribunen var lik null. Uansett var det deilig å spille på vår ekte hjemmebane på Åråsen, ikke i Tønsberg. Så fulgte to uker med dobbeltkamper mot laga fra København. Først ute var FCK hjemme. Her dro vi land en 1–0-seier og tribunelivet var knallbra. De som hadde møtt opp var kjempegira og gjenklangen var super. Det smalt av sanga våre den kvelden. På KFLs 14-årsdag, 3. desember 2006, var det klart for FCK i Parken. På den tida var jo det å dra til Danmark som å ta toget til Oslo for fuglafans. Vi greide å bli mellom 250 og 300 stykker i Parken og nå kom seieren på tredje forsøk mot Ståles menn. Kongen av Toten, Pål Strand, sikra seieren for Fugla. En fuglafan har en legendarisk rekord på denne kampen. Han satt på bussen og fikk i seg litt for mye ALTFOR tidlig. På stadion var det like lett å snakke med han som en vanker på Plata miksa med en full danske, det vil si umulig. Når jeg prata med han noen dager seinere viser det seg at han ikke husker noe i det hele tatt fra landet Danmark på turen. Han kunne like godt vært på fjelltur i Aserbajdsjan, minnet er borte. Legendarisk! Så fulgte to kjappe uavgjortkamper mot Brøndby. Tura til Brøndby blei liksom lillebroren til FCK-kampene. Langt i fra så mange som møtte opp, men knallmoro allikevel. Man får jo bedre tid til å bli kjent med alle og følelsen av å oppleve noe unikt blir paradoksalt større ved en mindre tribunegjeng på plass. Da kunne jula feires med vissheten om at vi var i kvarten. Royal League som organisasjon var begynt å få problemer, mye krangling innad mellom land, klubber og enkeltpersoner. Derfor tok det hundre år før man fikk satt opp hvor og når kvarten skulle spilles for Fuglas del. Langt uti februar fikk vi vite at det blei Ob fra Odense som kvartfinalemotstander.

HUMBUG&KANARI 1/2014 Vi fikk på plass to minibusser til Odense. Med noe andre utenom ble vi en 50 stykker på stadion. Før man hadde kommet dit hadde en kanari måttet gjøre sitt fornødne ved veien, og ei rute hadde ryki på den ene minibussen. Alltid noe dramatikk, er ikke bortetur ellers. Ob sitt stadion la en snau halvtimes gåtur fra sentrum av den pittoreske hjembyen til H.C. Andersen. Den hadde tak over alle fire tribuner og det skulle bli en lang kveld. Først etter straffekonk klarte danskene å slå oss ut av Royal League, det var jo kun en kamp i kvartfinalen i denne utgaven av Royal League.

”

Jeg kommer aldri til å glemme de to vintrene.

Noen måneder etter kom beskjeden om at Royal League var nedlagt etter tre sesonger, der LSK og Kanari-Fansen var dypt og hjertelig involvert i de to siste sesongene. For det blei liksom vår cup, spesielt i året 2005/06. Om vi ikke hadde flest folk på alle hjemmekampa, var reiselysten på topp hos Kanari-Fansen og fuglafolket. Vi glemmer vel aldri denne cupen, spesielt ikke den første og mest vellykka sesongen. Den følelsen av å være «konger av Norden» var rett og slett magisk. Det var mye moro, mye glade fester og siden alt var nytt og fresht, fikk du ikke den nervøsitetsfølelsen som du får i serien hjemme. Utover 2006/07 begynte man vel å merke slitasje på interesse rundt cupen, så det kan jo hende at det var riktig å legge den ned i sin daværende form. Det blei MANGE kamper og mye penger og ressurser for de ivrigste. Men at den kan gjenoppstå i en annen og komprimert form er jeg sikker på at går an. Kanskje legge den i et mye mer komprimert tidsrom, i februar, tidlig mars, der man også kan bruke haller etc. Hvem veit hva som skjer? Men Royal League var og er noe av det kuleste jeg har vært med på som kanari. Jeg kommer aldri til å glemme de to vintrene.

DRAMMEN AWAY MED FUGLATOGET

Foto: Marius Lauritsen

HUMBUG&KANARI 1/2014

HAGLUND OPPLEVD PÅ NÆRT HOLD Av Morten Svesengen

Tre år med Magnus Haglund som LSK-trener er over. Mange mener at det er synd at svensken reiser, nå som laget hans virkelig begynte å ta form. Og det er også ganske utypisk for ham å dra etter «bare» tre år. Haglund er og har alltid vært en trener som ønsker å jobbe på lang sikt. Han gjorde det i flere klubber i Sverige før han kom til LSK, og han har også tenkt langsiktig i sin jobb med å bygge opp et nytt LSK. Når han nå likevel valgte å avslutte jobben etter tre sesonger, så handler det nok først og fremst om to ting: • Den økonomiske situasjonen i LSK som er usikker og derfor ikke kunne garantere for en stabil satsing i flere sesonger. Det får han i Elfsborg. • I tillegg betydde nok familiens (les konas) ønske om å flytte tilbake til Sverige mer enn han har villet innrømme. I sum betydde uansett disse to faktorene at han valgte å dra. Jeg mener det ville vært bra for LSK om Haglund hadde blitt på Åråsen for å bygge videre på den jobben han har startet. Samtidig tror jeg han har lagt et grunnlag som en erstatter lett kan bygge videre på så lenge han ønsker å spille fotball på omtrent samme måte. En del supportere har vært kritiske til Haglund helt fra ansettelsen. Andre vendte ham ryggen da sesongen 2012 startet på verst tenkelige måte. Men han dro fra LSK på et tidspunkt hvor

hans popularitet var klart styrket. Derfor forlot også Magnus Haglund som en av svært få trenere Åråsen til applaus. Etter pressekonferansen hvor Runar Kristinsson ble presentert som ny trener, skjedde det også noe som jeg aldri tidligere har opplevd i LSKsammenheng: Påtroppende og avtroppende LSK-trener møtte hverandre, snakket sammen og hadde allerede avtalt å ha en lengre samtale. En slags overlevering av laget. Det sier mye om Magnus Haglund. Jeg tror han svært gjerne skulle jobbet videre med det laget han har bygget opp. Samtidig har han et inderlig ønske om at Runar Kristinsson skal fortsette byggverket. Og islendingen vet at han overtar et lag med Haglunds signatur, slik Jørgen Lennartsson gjorde i Elfsborg da han erstattet Haglund før 2012. Det endte med gull i 2012, men allerede året etter fikk Lennartsson sparken. Elfsborg har helt siden det skjedde ønsket å få gamle treneren tilbake. I høst lyktes de. Nå skal han bygge et nytt lag i Borås. Første gangen jeg fikk kjennskap til treneren Magnus Haglund var allerede i 2008 da LSK hadde gitt Tom Nordlie sparken. LSK jaktet ny trener, og som journalist er jobben min å forsøke å finne ut hvem klubben har på blokka og snakker med. Da dukket Haglund opp. Det lå lenge i kortene at Henning Berg skulle bli LSKs nye trener, og

Foto: Audun Braastad

LSK snakket aldri med Haglund den gangen, før de ansatte Berg. Men på min blokk sto han allerede som en interessant trener. Da Berg forsvant ut porten på Åråsen på høsten i 2011, var det naturlig igjen å hente fram navnet når vi i RB skulle lansere mulige trenerkandidater. På vår fem-mannsliste med aktuelle kandidater sto den gangen Per-Mathias Høgmo, Ronny Deila, Kjetil Rekdal og Runar Kristinsson. Den gangen var Kristinsson for et «wildcard» å regne siden han kun hadde halvannet års erfaring som trener. Researchen av Haglund ble langt mer omfattende i 2011 enn den hadde vært tre år tidligere. Det visste jeg også at den var i LSK. Haglund hadde vært åtte år i Elfsborg, og selv om kontrakten varte lenger lå det i kortene at han skulle flytte på seg. Ikke fordi noen i Borås-klubben mente han var en dårlig trener, mer fordi han trengte en pause fra Elfsborg og klubben/spillerne trengte en pause fra ham. Åtte år er veldig lang tid i fotball, og det er sjelden en trener sitter i én jobb så lenge.

Jo mer jeg fant ut om ham, desto mer sikker ble jeg på at dette kunne være en mann for LSK. Han hadde bygd opp en klubb som ikke hadde vunnet serien på en årrekke, vunnet ett gull og gjort klubben til en stabil toppklubb i Sverige. Elfsborg var i Haglunds seks siste sesonger den eneste allsvenske klubben som var topp-4 hvert år. Riktignok hadde og har fortsatt Elfsborg store ressurser, men ikke større enn flere andre storklubber i Sverige. Det viste seg underveis i researchen at det var mer som matchet mellom Elfsborg og LSK enn at begge spiller i gult og svart. Begge er klubber fra en liten by, med beliggenhet ikke så langt utenfor en større by. Og begge har en lang historie som toppklubb med gode supportere. Ganske raskt ble Haglund linket til LSK, og etter mange samtaler fikk Torgeir Bjarmann hans signatur. Det skapte umiddelbar entusiasme da Haglund ble ansatt. Og ikke minst åpnet det seg muligheter for å styrke laget. Før han fikk sparken, hadde Henning Berg begynt å hente spillere på et helt annet nivå. Fire spillere var mer eller

HUMBUG&KANARI 1/2014

mindre signert før Haglund overtok. Men verken Erik Midtgarden, Isak Scheel, Guy Roger Toindouba eller Kenneth Udjus var hans spillere.

begynte å se konturene av det laget vi har sett i 2014. Men skademarerittet i mai i 2013 ødela helhetsinntrykket av at det året var langt bedre enn 2012.

Toindouba og Udjus fikk mange sjanser av treneren, mens de to andre var avskrevet før den første sesongen var sparket i gang. Men disse fire teller med når det store antallet spillere som LSK hentet inn i 2012 ble telt opp.

I mai fikk LSK nye skader hver gang de spilte, og det ble etter hvert ganske tynt. Det betydde totalt fem poeng i mai. I 2014 tok LSK 13 poeng i samme periode. Der ligger også det meste i forskjellen fra 2013 til 2014.

LSK ble nærmest latterliggjort for sine mange signeringer utover i 2012. Særlig når resultatene var dårligere enn forventet. Det ble gjort noen feilinvesteringer mellom 2011 og 2012, men at LSK måtte gjøre mange endringer var det etter min mening liten tvil om.

Det er synd at ikke økonomien i LSK fristet Magnus Haglund til å fortsette sitt byggverk. For jeg er helt sikker på at det kunne blitt bra. Men det kan det også bli med Runar Kristinsson dersom klubben beholder noen av de sentrale spillerne på utgående kontrakt.

Henning Berg etterlot seg et juniorlag hvor Frode Kippe og Steinar Pedersen var de eneste veteranene. LSK hadde på det tidspunktet nesten bare spillere født på 70- eller 90-tallet. Tiåret i mellom var nesten ikke representert. Uten å få inn spillere fra midten av 20-årene og oppover, ville 2012 garantert endt med nedrykk.

For bakfra kommer det mange spennende typer. Jeg er ganske sikker på at Kristinsson vil bygge videre på mye av det som Haglund har bygget opp. Det som har skjedd under den svenske treneren er i hvert fall et bevis på at det kan lønne seg å være tålmodig.

Haglund bommet selv på hva norsk fotball var. Derfor hentet han for eksempel inn Jesper Westerberg som var en god back i Allsvenskan. Det ble han aldri Norge, først og fremst fordi han ikke taklet tempoet. Etter at han forlot LSK, har han spilt omtrent alle kampene for Halmstad i Allsvenskan. Haglund justerte seg inn i retning av norsk fotball og knakk noen koder ganske tidlig i 2012. Men selv når det kokte som verst holdt han fast ved de viktigste prinsippene. Han ville skape et topplag, og for å gjøre det mener Haglund at du må ha et eget spill. Utover i 2012 ble det mer behov for å redde plassen enn å utvikle spill, men så fort 2012 var over startet han byggingen igjen. Og i 2013 så ting helt annerledes ut. Etter seks serierunder lå LSK helt i toppen, og man

I tidligere tider ville Haglund trolig vært på vei ut Åråsen-porten i mai/juni i 2012. Ved å tro på hans måte å jobbe på over tid, fikk LSK betalt etter hvert. På den måten kunne de overraske alle som ikke hadde skjønt at LSK hadde et godt lag i 2014. Slik jeg har lært Magnus Haglund å kjenne gjennom tre år, vil jeg ikke bli overrasket om han kommer tilbake til LSK i løpet av sin trenerkarriere. Kjærlighetsforholdet han har fått til klubben, menneskene og supporterne er ekte. Han snakket sjelden eller aldri titler og var nøktern og nøye i sitt arbeid. Det gjorde ham ikke til en medieyndling, selv om han faktisk var en ganske morsom fyr. Men humoren sin holdt han først og fremst innenfor veggene på Åråsen. Utad sa han det han mente var best for å oppnå best resultater for Lillestrøm Sportsklubb. Og det lyktes han ganske godt med.

Foto: Audun Braastad

HUMBUG&KANARI 1/2014

DET FORVENTEDE NEDRYKK Av Patrick Ween

Det er gått en snau time siden Brann rykket ned. En time til ettertanke for mange, meg selv inkludert. Det som for mange virket utenkelig og umulig er konstatert gjennom den ydmykelsen det er å bli rundspilt, nedkjempet og latterliggjort av Mjøndalen. Og plutselig innså mange bergensere at neste år blir det lokaloppgjør mot enten Nest-Sotra eller Åsane på 16. mai, og at man skal se spillerne man forguder gå i prosesjonen på 17. mai som et lag tilhørende landets nest øverste divisjon. Nedrykket er et slag i trynet på alle som holder med SKB, og alle de øvrige som ikke hadde innsett realiteten før Sanel Kapidzic for andre gang headet inn en scoring på en dødball når det var snaue 20 minutter igjen av kampen. Selv er jeg ikke overrasket. Det var ingenting som tilsa at Brann skulle vinne denne kampen. Faktisk talte alt imot. Da Rikard Norling ankom Bergen ble det snakket om gull fra første stund. Ikke bare fra supporterne, men også fra Norling selv. «Det er unaturlig for meg som trener å snakke om noe annet enn at vi skal vinne» uttalte svensken. Norling ble raskt populær i egen by, ikke bare blant klubbens supportere – også et unisont pressekorps hyllet Norling. Norling var deres mann. Frelseren. Vinneren. Den lune, karismatiske svensken med den flotte klesstilen og de store ordene. I forkant av ansettelsen var det blitt drevet heksejakt på tidligere trener Skarsfjord i lang tid, og han måtte til slutt gå. Kontrastene mellom Norling og Skarsfjord kunne neppe vært større. Skarsfjord foretrakk en avansert form for

grilldress. Han coachet best sånn. Designerklær var ikke hans stil, han foretrakk treningstøy. Grått og trist vil mange si, og det var slik spillestilen hans ble sett på også. Norling stilte i fancy outfit og kom med en avansert, intrikat og ballbesittende spillestil. Faresignalene kom tidlig for Brann. De røk med 3 mål i Sarpsborg i serieåpningen, og Vadim Demidov meldte til pressen at «det er lag som har tapt med tre mål her før og allikevel vunnet serien». Sant nok det, men bare det å fleipe vekk et tremålstap med de ordene viser at man ikke mentalt er der man skal være. Stabæk ventet hjemme i neste kamp, og til tross for at man skapte desidert flest sjanser, og hadde ballen i over 60 % av kampen, så sto man igjen med 0 poeng. Og slik fortsatte det. Brann spilte og spilte, og det så riktig så fint ut, men poengene uteble. De havna nedi sumpa. Og der har de blitt. Og hele veien har folk sagt det samme: Brann er for gode til å rykke ned. Pressen har sagt det. Kjetil Rekdal sa det. Bergenserne sa det. Og selv om poengene fortsatt sjelden kom inn var det en generell konsensus i det ganske land om at Brann garantert skulle klare seg. I sommervinduet tok Brann tilsynelatende grep, og hentet inn muskler og rutine i form av Marcus Pedersen og Azar Karadas. En spiss hentet hjem fra en heller mislykket profftilværelse og en hjemvendt sønn med følelser for klubben var det som skulle redde klubben. Nå skulle alt bli så mye bedre. Men poengene uteble stadig, og da kom også kontroversene.

53 Plutselig snudde pressen i Bergen, og gikk løs på alt som var. Roald BruunHansen fikk sin sedvanlige dose dritt. Rikard Norling fikk faktisk også litt, men verst av alt gikk det ut over styreleder og hans sønn. Sønnen heter Kristoffer Barmen, og spiller som de fleste vet for Brann. Nå hadde pressen fått det for seg at grunnen til at Barmen spilte var at hans far, styrelederen, hadde pålagt Norling å bruke Kristoffer. Uansett. Og Norling skulle ha lystret til styrelederen. Ergo kalte de Norling en trener fullstendig uten ryggrad, en slags lakei for en dresskledd herre på et styrerom. Situasjonen begynte å bli uutholdelig, for parallelt fortsatte Brann å spille, spille og spille.

«Rikard Norling må gå» kommEntar

tore strand

e sIDE 38–39

torsdag

Men poengene uteble stadig. Når senhøsten kom lå Brann der de hadde ligget hele sesongen. I sumpa. På nedrykksplass. Heldigvis for dem var Sogndal i fritt fall, og Sandnes Ulf hadde plukka så lite poeng at de 4–5 runder før slutt så aldeles fortapt ut. Dermed hadde man fortsatt sjansen til å holde seg, i alle fall gjennom kvalik. Pressen stilte villig opp på treningsfeltet, men ingen i Brann ville snakke om et eventuelt nedrykk. Spillerne fikk tilsynelatende rett og slett ikke lov å snakke om det som kunne skje. I stedet snakket man om prosesser. Om tro på egne ferdigheter, og det å jobbe med det man hadde startet på. Utvikling, og om hvor flotte supportere man hadde. To seire på slutten av seriespillet berget kvalikplass, og etterhvert ble det klart at man skulle møte Mjøndalen. En liten klubb fra Nedre Eiker med et budsjett tilsvarende lønna til en halv ellever i Bergen. Alt på grunn av andres udugelighet, ikke på grunn av egen dyktighet. Til slutt var ikke det bra nok heller, og Brann skal neste

nr. 319 UkE 48 - 2014

- 147. årgang løssalg kr 30

27. november

1964 1979 1981 1983 1985 2014 sport e sIDE 38–43

år besøke Ågotnes ldrettsanlegg, Strømmen Stadion og Åsane Idrettspark i stedet for Åråsen, Viking Stadion og Lerkendal. Brann har i 2014 glemt å se seg selv i speilet. I stedet har de gjemt seg bak en mur av floskler og tåkeprat. De har nektet å snakke om nedrykk, og heller snakket om utvikling. Det har blitt deres bane. Den eneste motgiften mot nedrykk er å innse at man faktisk kan rykke ned. Det nytter ikke gjemme seg bak gamle meritter og store navn på oversikten over spillere på hjemmesiden. Ser man isolert på slikt burde Brann vært på øvre halvdel av Tippeligaen. Navn som

HUMBUG&KANARI 1/2014 Nedrykk var utenkelig også for ham, og konsekvens tilsynelatende et fremmedord.

Leciejewski, Sævarsson, Hanstveit, Demidov, Askar, Huseklepp, Karadas, Pedersen og Badji er spillere de fleste forbinder med kvalitet. Det gjorde de også i Bergen, og glemte derfor å sette motgiften og innse at nedrykk kunne bli en realitet.

I intervjuene etter kampen med sportsdirektør Bruun-Hansen og trener Norling ble det snakket om evaluering når reporteren spurte om hva som hadde gått galt. Ingen av de kunne svare på stående fot hvorfor de hadde rykket ned. De visste ikke. Det måtte evalueres, og gjennomgås i ro og mak når skuffelsen hadde lagt seg. En stadig fornektelse av fakta, og en tåkelegging av det alle visste var problemet.

Man må innse situasjonen man er i tidlig nok. Ta grep. Jobbe knallhardt, innse realiteten og kjempe vilt. Haugesund gjorde det i år da de lå i gjørma. Aalesund likeså. Vi har gjort det flere ganger de siste årene. Vi har vært der sjøl vi, på kanten av stupet, men i og med at vi har innsett hvor vi er tidlig nok så har vi greid å komme oss ut av det.

Først en god halvtime etter kampen fikk TV 2 tak i Erik Huseklepp, som kunne fortelle omverdenen det alle hadde ventet på at noen i Brann skulle våge å si: «Vi har ikke vært dyktige nok».

I Bergen glemte de det, og fortsatte å snakke om alt mulig annet enn nedrykk helt til det siste. Norling viste seg samtidig som staheten selv, og fortsatte med sin spillestil og sitt system, tilsynelatende uten evne og vilje til å ta de grepene som kanskje kunne reddet stumpene.

Brann hadde endelig innsett at de kunne rykke ned. Men da var nedrykket allerede et faktum.

nr: 296 { løssalg 30,- { dørsalg 30,-

nr: 319 { løssalg 30,- { dørsalg 30,-

MANDAG 3. NOVEMBER 2014

B B

E E

R R

G G

E E

A V

TORSDAG 27. NOVEMBER 2014

B B

I S S E E N N

2. november 2014 klokken 1953

E E

R R

G G

E E

A V

I S S E E N N

god natt,

foto: vidar langeland

foto: emil weatherhead breistein

håpet er tent

Side 37, 38, 39, 40 og 41

side 54, 55, 56, 57, 58 og 59

MELD DEG INN I KANARI-FANSEN!

Du får:

P Tilgang til Kanarifeltet på Åråsen (ved fremvisning av gyldig billett/sesongkort). P Fanzina Humbug & Kanari rett hjem i postkassa. P Kanarinytt, vårt medlemsblad. P Invitasjoner til VIP- og medlemskvelder. P Førsteretten på billetter, for eksempel ved cupfinale. P Rabatt på turbilletter. P De over 18 år kan nyte godt av rabatter på vårt stamsted Martin’s alle kampdager. P En rekke fordeler og rabatter over hele Romerike.

LES MER OG MELD DEG INN PÅ KFL.NO

KFL.NO