Humbug & Kanari 3/2007

KANARI-FANSEN

1992 - 2007

H &K

umbug anari nr 3 2007

Leder

Det finnes folk som påstår at tradisjoner er en god ting. Folk som trekker frem julefeiring, bursdager, ferier og bryllupsdager, og blir blanke i øynene mens de forteller om hvor flott og trygt det føles når man vet at de samme tingene skal skje. På samme måte som i fjor. Og året før der. Og alle andre år. Jeg er overbevist om at disse menneskene ikke holder med LSK. Akkurat nå er jeg drittlei tradisjoner. Jeg er så ubeskrivelig lei av at hver gang vi kan vinne noe, så roter vi det bort mot Tromsø. I skrivende stund har vi nettopp rotet bort seriegullet på hjemmebane. Akkurat som vi rotet bort bronsen i fjor. Noe stort i 2005. Cupen i 1986. Er det ikke mot Tromsø, så er det mot Odd. I år har vi på en måte prøvd begge deler. Ikke er sesongen over heller, vi har fortsatt en cupfinaleplass vi kan rote bort mot Stabæk.* Likevel har vi noe å feire. Kanarifansen, med eller uten bindestrek, fyller 15 år i år. I dette nummeret ser vi naturligvis bakover. Mykle forteller videre om historien vår, og for å møte oss selv i døra trykker vi et gjensyn med den legendariske Tom Nordlie-quizen. Vi ser imidlertid også fremover, og lar vår krystallkulekorrespondent fortelle alt du trenger å vite om de neste 15 årene. *) Selvsagt kan vi både være med i gullkampen igjen, og ha sikret en cupfinaleplass innen dette bladet har dumpet ned i postkassen din. I så fall er første del av denne lederen fullstendig meningsløs, og kan klippes vekk eller utsettes for korrekturlakk. Ingenting ville gledet meg mer enn det.

Geir Sabel

Redaktør: Geir Sabel Bidragsytere: Fritz Bratz, Per Arne Kristiansen, Arild Myklebust, Jan Jensen, Ulf Baadshaug, Stephan G. Brown, Daniel Wangen, Ronnie Hallén, Kim-Tonny Henriksen, Sebastian Ramsland (foto) m.fl.

Layout: Kine Th. Løken Korrektur: Torolf Holte Humbug & Kanari er Kanari-Fansen Lillestrøms offisielle medlemsblad - eller fanzine om du vil. Artikkelforfatter er selv ansvarlig for innlegget som kommer på trykk.

KFL er en uavhengig organisasjon, som har som eneste misjon å støtte Lillestrøm Sportsklubb på alle mulige måter. Allikevel forbeholder KFL seg retten til å stille spørsmål ved styre og stell i Sportsklubben der man føler det er nødvendig.

Kanari-Fansen Lillestrøm Postboks 215 2001 Lillestrøm www.kfl.no kfl@kanari-fansen.no

Alle foto: Sebastian Ramsland

FRITZ BRATZ MED ET

SKJEVT BLIKK PÅ SPORTSKLUBBEN (OG RESTEN AV FOTBALL-NORGE) I kveld skriver jeg om deg, Maya Internett er kommet for å bli, og med det kommer nye kanaler for å bli kjent med andre mennesker.

De var mange de som fikk seg en god latter på bekostning av KFL da Turbojenta-saken sprakk i nyhetene i august. Og hvorfor ikke? Fra utsiden virker saken selvsagt hysterisk komisk. Men den som tenker seg om to ganger, forstår ganske raskt at dette var et bedrageri de fleste hadde gått på. La gå, litt sunt nettvett er ikke å forakte, og det er et par personer i KFL som nok aldri blir følelsesmessig involvert med en avatar igjen. Men: verden har villet la seg bedra i tusener av år – internett er bare en ny arena for syke mennesker som ikke forstår konsekvensen av å utnytte andres empati. Vi har ingenting å skamme oss over, og tross alt er det jo gledelig at vi ikke mistet mer enn et virtuelt medlem.

Käerjéng Jeg ferierte på Vestlandet da Sportsklubben var i Luxembourg for å møte Käerjéngs glade amatører. Vel vitende om at Lillestrøms gutter og et knippe fans var der nede for å forsvare nasjonens ære, tygde jeg i meg raspeballer og vossakorv da følgende SMS tikket inn på telefonen: ”FAEN!”.

Selvfølgelig visste jeg hva som hadde skjedd, og ubehaget det førte med seg, var ti ganger verre enn da jeg fortalte samboeren at jeg hadde kjøpt en 42” plasmaskjerm uten å spørre om lov først.

Jeg skal ikke rippe for mye opp i dette, men jeg vil si et par ting: Jeg er stolt av måten Sportsklubbens supportere stod opp for klubben på i den påfølgende kampen mot Godset, og jeg er stolt av måten klubben klarte å reise seg på etter å ha blitt ydmyket på det groveste.

Men jeg vil også si at jeg (og mange med meg) aldri kan tilgi spillerne og trenerne for det sviket dere stod for i årets UEFA-cup. Vi går videre sammen, men skammen dere bærer med dere, er skammen til den som har vært utro mot en hengiven partner – dere skal vokte dere vel for å påføre oss noe slikt en gang til.

Fredrikstad away Jeg vant et pornoblad i lotteriet på bussen til Fredrikstad. For en som ikke har vunnet noe siden 4

han vant en eske med Rosa Panter’n-drops på Lillestrøm-messa i 1982, var det store saker. Takk til deg som solgte meg vinnerloddet.

Hva er det med Shane?

Merkelig type, denne Shane Stefanutto. Da han kom hit i 2004 kunne han ikke ta innkast. Han var stor i kjeften og fremstod som en kul fyr, men brente sitt lys i begge ender i midten av sesongen og havnet på Arne Erlandsens svarteliste. I år legger han dødballer fra begge sider, står klippefast mot toppseriens beste flankespillere og fosser frem på sugende løp på kanten – han har til og med slått til med en scoring, gutten. Men ny kontrakt vil han ikke skrive, og grunnen han selv oppgir, er at LSK har signert Marius Johnsen. Jepp, vår australske venn, av de fleste eksperter ansett som landets beste venstreback, tør ikke skrive ny kontrakt fordi Sportsklubben var så frekke at de kjøpte en konkurrerende spiller. Og det er her jeg begynner å tvile: Dersom han har så dårlig selvtillit at han ikke ser på dette som en kjempemulighet til å bevise for seg selv og andre at han har tatt sjumilssteg og faktisk ER seriens beste venstreback, hva skjer da neste gang han møter litt motgang? Vil han knekke sammen slik han gjorde i 2004? Er vi tjent med å gi ham en ny, gullkantet avtalte, dersom psyken hans er så svak som det virker som i media? Svaret er niks. Men nå tror jeg heller ikke Shane Stefanutto vil la seg knekke av motgang lenger. Jeg tror faktisk at han er så god som han har sett ut som i år, og hvis han begynner å tro det selv, trenger han heller ikke frykte Marius Johnsen. Ellers får han be agenten sin finne en klubb som går med på å kontraktsfeste at de ikke skal kjøpe venstrebacker så lenge Shane spiller der. Lykke til.

Nye millioner til Trondheim Da du var liten hadde du valget mellom ”bank eller butikk”. For trønderne er CL bank på banen, men god butikk på tribunen. Fotball-Norge er fra seg av begeistring og mener dette er flott for norsk fotball. Men det interessante er at ingen har noen argumenter som underbygger HVORFOR dette er bra for norsk fotball. Jeg utfordrer hvem som helst til å drøfte følgende påstand: Summen

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

Foto: Sebastian Ramsland av hele Eliteserien er større enn landslaget – Eliteserien er derfor det viktigste i norsk fotball. En jevn Eliteserie gir økt interesse. På hvilken måte er økonomisk doping av RBK bra for norsk fotball?

Klarer du å argumentere for at Lillestrøm, Viking og Odd tjener på at RBK håver inn 90 millioner kroner for å spille i CL, er du god. Og til deg som lurer: ja, jeg er misunnelig, og hadde LSK kommet til CL, hadde jeg jublet like høyt som trønderne gjør nå – men det hadde ikke vært noe bedre for norsk fotball for dét. Dessuten klarer ikke Lillestrøm å slå et publag fra Luxembourg engang, så problemstillingen er uansett ikke reell.

Den barmhjertige samaritan Sønnen til en kollega begynte nettopp på skolen. En av de første dagene skulle ungene perle, og siden min kollega holder med VIF, ville gjerne sneipen perle logoen til våre onde fettere fra Oslo.

Heldigvis tok skoleverket ansvar, og guttungen fikk straks beskjed av lærerassistenten om at de ”dessverre ikke hadde røde, blå og hvite perler”, men han kunne selvfølgelig få hjelp til å perle LSK sin logo? De som sier at norsk skole ikke holder mål, vet virkelig ikke hva de snakker om.

Syting på TV2 Jan Åge Fjørtoft er overbevist om at TV2 ønsker at Brann vinner serien og at de bruker sin markedsmakt til å sette Sportsklubben i et dårlig lys. Kanari-Fansens debattforum flommer over av innlegg fra indignerte supportere som radbrekker Øyvind Alsaker, Frode Olsen og Nils Johan Semb for deres åpenbare hat mot seriemesterne fra 1989.

Jeg sitter i sofaen hjemme i Lillestrøm og ser på min 42” plasmaskjerm som samboeren nå har begynt å bli fortrolig med – og FATTER IKKE HVA FOLK SNAKKER OM! La gå, Øyvind Alsaker høres ikke ut som om han nettopp har fått tilbud om sex fra Jenna Jameson når LSK scorer, men han roper ikke ”faen!” over eteren heller. Nils Johan Semb er analytisk, kyndig og gørrende kjedelig, men dersom du klarer å tolke noe av det han sier til at han hater LSK, har du lest for mye på conspiracy.com. Og dersom du ikke hørte Frode Olsen si at Hannes Sigurdsson overspilte i duellene med Frode Kippe på Viking Stadion, var det fordi du ikke ville høre det.

Vi vet alle at LSK ikke er Fotball-Norges kjæledegger, men å tro at en hel TV-kanal ønsker oss til helvete, er mildt sagt å overdrive.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

5

Syting på dommerne Flere av dem som syter over TV2, mener også at alle landets dommere er mot oss. Det er de selvfølgelig ikke – de er bare inkompetente. Noe som er veldig synd, men egentlig ikke noe man kan klandre dem for.

Syting på NFF Jeg er derimot overbevist om at NFF hater LSK, i tillegg er det hevet over enhver tvil at de inkompetente. Det er ikke bare synd, det er tragisk.

Seriemester 2007 Jeg har aldri påberopt meg spesielt god peiling på fotball, jeg er så dårlig til å tippe at jeg burde fått julekort av Norsk Tipping. Det bør derfor gi alle håp når jeg sier at jeg tror Brann blir årets seriemester.

For meg ser programmet vi har igjen ut til å være så altfor tøft, og når man husker kollapsen fra i våres, er det fryktelig vanskelig å tro på at LSK skal klare å sy sammen nok seire til at vi kan feste på torget i november. Jada, det er en annen guts i laget nå, og Khaled gir

6

meg den samme ”for-god-for-denne-serien-følelsen” som Robbie gjorde i fjor, men jeg velger altså å tro at Hansa kan tørke støv av Gullpilsen sin i år.

Allikevel er jeg sikker på at vi gir dem kamp til døra, og er det noen som ikke kan tippe, så er det som sagt meg. Jeg krysser fingrene og fryder meg over en sesong som har gitt en overdose av dramatikk, sorger og gleder. Jeg er stolt av å holde med en klubb som har så sterkt samhold at man klarer å mobilisere etter en fadese lik den vi hadde i Luxembourg. Jeg er stolt av å være medlem av et KFL som ALLTID setter klubben foran seg selv – pokker heller: jeg er til og med stolt av at landets mest berømte fiktive supporter holder med Lillestrøm. Høstmørket er rett rundt hjørnet, dugget ligger på gresset, og gradestokken kryper nedover. Kom igjen folkens, nå tennes flomlysene, vi skal kjempe om gull!

Kom igjen, Sportsklubben!

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

Foto: Sebastian Ramsland

Kanarifansens styre informerer Å skape det beste tribunelivet i Norge er vårt mål, og vil selvfølgelig alltid være det. Om noen skulle være i tvil. Herunder er det noen viktige punkter som per dags dato gjør oss til en supporterorganisasjon i særklasse, og som gjør oss utrolig stolte av å stelle med de oppgavene vårt styre har.

Medlemsaksjon Medlemsgrunnlaget tangerer nå fjoråret, og det viser interessen rundt om i distriktet vårt. Uten alle dere medlemmer ville det vært umulig å oppfylle vårt mål, vår streben, vår salige drøm. Det koster å holde hjula i gang, med alt fra telefonregninger, post og løpesedler til tifo og borteturer. Glem aldri at din støtte er gull verdt, enten du bare får med deg et par matcher et år, eller om du sitter for den saks skyld. Vi har kjørt verveaksjon i sommer, og tar hatten av for alle som har stilt opp på ringerunder og stands. Dere har gjort suksess. Håper pizzaen smakte, og ha en fin busstur! Ut sesongen blir det iverksatt medlemssjekk på feltet for å hanke inn de siste gratispassasjerene.

Tribunemøter på Martins før match Det er så inni helsike deilig å være med i en supportergruppe hvor vi respekterer hverandres ulikheter og syn på akkurat hva som kan gjøre Kanarifeltet til den beste ståplassen i Norge. Dynamikken er herlig, og vi møtes to og en halv time før hver hjemmematch (og Oslo-kampa) til åpen meningsutveksling og diskusjon i kjelleren på Martins. Det prates, det lyttes, det smiles og les, og evt. frustrasjon kan få sitt utløp. Ymse historier fra fjern og nær, ny og gammal tid hører med. Og du er selvfølgelig invitert. Velkommen!

Samarbeid mellom klubb og fans Vi viser at det går an å ha et oppegående samarbeid med klubben, gjennom dialog og gjensidig respekt. I motsetning til andre klubber forstår LSK verdien av en levende supportergruppe som oss. Som allerede sagt, det vi jobber for, er å støtte klubben og spellera til å bli best i Norge – ved at vi selv skal være best på tribunen. Da spillere og klubb lå lagelig til for hugg fra misunnelige og skadefro motstandersupportere, i et medielandskap fullt av krigstyper, viste Kanarifansen seg fra sin beste side. Omtalen etter Godset-matchen både fra media og spillere viser at vi gjør noe riktig.

Vi som er i årets styre gleder oss til resten av sesongen, til å dra lasset sammen med dere og vise ræva vår til resten av Fotball-Norge. I år tar vi gullet!* MVH Styret Arild Myklebust, Tony Johansen, Erling Stray, Jan Jensen og Per Arne Kristiansen * Med forbehold om faktafeil ved sesongslutt.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

7

VI FLYTTER TIL

SOLSIDA

Årene 1999-2004 på den første utgaven av kanarifeltet Her fortsetter ARILD MYKLEBUST den fantastiske beretningen om KFL. Vi advarer nye lesere om sterke scener.

H

østen 98 hadde vært en katastrofe for LSK og KFL. Tap, regnvær, publikumssvikt og en mindre og mindre klack. Den gamle lørja av en ståtribune skulle rives i løpet av vinteren 98/99. Farvel betong, gammalt treverk, piggtråd og gamle minner. Hørtes nesten ut som en tekst av Bjørn Eidsvåg, den der. Hva som ble det nye samlingsstedet for KFL, var ennå usikkert. De to store tredelene fra den gamle ståtribunen skulle settes der hvor RB er nå, og nåværende SS var ikke ferdig før i 2000. Vi hadde en prinsippavstemning om folk ville stå bak mål eller på en langside. 98 prosent ville stå på langside. De som var for svingen, sitter i dag på Felt C eller andre steder på Notar. Liv og lære er ikke alltid enkelt.

LSK sjøl var grisehissige på å ha oss i svingen. Hele 1900-tallet satte jo de rike klubbeierne “subben” i svingen, der hvor de dårligste plassene var. Fansen i England valgte ikke alltid sjøl hvor de skulle stå, det gjorde klubbene for dem. En del romantikere trur fortsatt på bullshiten om svingen som det beste stedet. I Norden står FCK, Bajen, DIF, LSK og VIF på langsida, ikke akkurat de dårligste fanklubbene.

Allikevel var det tanken på å stå uten tak som var det verste, fy og faen hvor lei jeg var av å være klissblaut etter kampene. Utover i januar fikk vi en slags “eureka-idé” etter mønster av Petter Smart i Donald.

Vi ville med forsterkning under den nåværende Notar-tribunen få et ståfelt på G- og H-feltet. Etter litt om og men gikk vi i stedet inn for Felt A og B. Det lå nærmere inngangen og doene, og i tillegg var det enda mer kompakt. Vi var redd for å få et for stort felt, sånn at det så altfor glissent ut på storkamper.

Med hjelp fra en velvillig ingeniør i kommunen fikk vi til en plan som vi kunne legge fram for styret. Etter mye om og men fikk vi dette igjennom på årsmøtet i LSK. Vi skulle være med og lage forsterkningene på tribunen, ta en ekstra tikrone pr. snute på feltet og generelt hjelpe til med bl.a. å ta av stolsetene.

Dette var, og er, helt sjukt at vi fikk til. På et stadion med bare to tribuner, og med sterkt minska kapasitet (ca. 7000), fikk vi til en ståtribune på langsida med tak. Unikt den gangen, unikt i dag. Den som skal ha størst takk for dette, er uten tvil Per Christian Eidevik, som nå jobber i LSK. Han var KFLs svar på Petter Stordalen den vinteren, fyren må jo ha drømt om

KANARI-FANSENS 8

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

tribuner i flere måneder etterpå. Påsken 99 gikk med til å forsterke tribunen. Å, for et lekkert syn det var å se et fikst ferdig ståfelt med bølgebrytere, gjerde og TAK over. Nå var det slutt på å skrike ut i “verdensrommet”, som Tifo-Glenn Iversen alltid uttalte.

Den første turen dette året gikk til Bergen. Vi var mildt sagt underdogs mot et Brann-lag alle trudde skulle bli et gullag. Hørt den før? Bussen bortover var befolka med tidenes karaoke-crew, som også hadde fetisj på Lasse og Geir og Pelle og Proffen. I tillegg lanserte vi en stor hit på 99-turene, den berømte “Polster-stafetten”. Den gikk ut på at diverse folk drakk øl ut av mokkasinene til en viss lakkerer fra Lørenskog. Skoa hadde det klingende navnet Polster, uvisst om dette hadde noen sammenheng med Mr. Hockeysveis fra Østerrike, Tony Polster. Etter drikkinga skulle man løpe rundt en kirkegård. Vinneren vant så vidt jeg husker en øl på puben. Hva gjør man ikke for å glede fuglafolket? Framme i Bergen fikk vi se en sjeldent god kamp, der fugla cruisa inn til en sikker seier. Uka etter var det klart for kamp mot RBK og åpning av det nye feltet. Det skulle bli nok en mytisk dag. Allerede i 12-tida var det mye folk på Martins, det lå et eller annet stort i lufta. Rundt en og en halv time før kampen fikk vi beskjed ned til puben om at det var masse folk på feltet allerede. Jeg husker jeg raska meg oppover, og det synet som møtte meg sist i Alexen, glemmer jeg aldri. Feltet var velfylt av syngende fans, bare et halvt år tidligere hadde vi vært 100 sulliker borte på betongen. I tillegg var

det første gang vi hadde stor Tifo på Åråsen som inneholdt noe annet enn konfettiregn. Da gutta kom ut på banen møttes de av et massivt hav av ark og stripes m.m. på et fullt felt, supplert av Felt C og D. Kampen var en tegnefilm verdig. Fete mål, stor spenning, hat mot Bergdølmo og knepen fuglaseier med 3-2. En vill fest fulgte på Martins. Vi fikk bl.a. inn en stor bursdagskake til Arild Sundgot, som fylte 21 år den dagen. Vi hadde vist Norge en ny side av LSK-publikummet direkte på tv. Husk at dette var midt i den verste Klanen-hypen, det var viktig for oss å komme oss opp fra det bedritne 98-nivået.

Suksessen fortsatte på banen, og i mai ble en klassiker født: Skiensturen. På den ene bussen hadde vi tre fat med øl, som vi drakk tomme før Larvik. En velkjent drosjemann fra Korset kjøpte lodd for 500 kroner. Premien var et Cats-blad til 59,50. Bra deal!

Et slags klimaks for det gode spillet kom mot Stabæk i august. Vi vant 6-1 over golfgutta etter fire scoringer av Heidar H. Villmannen fra Island hadde bøtta inn mål hele sesongen, og nå var han på alles lepper. Han takla ikke helt dette. Arne Erlandsen har seinere sagt at “etter Stabæk greide ikke Heidar å dempe en ball”. Mr. Kløfta sa mye rart, men her hadde han rett. I all rusen rundt Stabæk gjorde LSK sin sedvanlige feil med å sove i timen. Man leide ut Diallo til et hardt kjempende VIF, noe som var en umidddelbar suksess for søpla. Samtidig begynte nedturen for oss reint sportslig. Høsten 99 endte med tap for Molde i kvarten og 4. plass i

HISTORIE (DEL 3) OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

9

serien, i forhold til forventningene veldig bra, men litt skuffende med tanke på hvor sinnssykt bra vi var på seinsommeren. Det jævligste øyeblikket var å se Diallo score to mål mot oss på Bislett for så å løpe bort til oss etterpå. Sosial intelligens på et ikke akkurat høyt nivå. KFL, derimot, hadde et jevnt høyt nivå.

Det nye feltet hadde gitt oss et megakick i ræva.

F

ør sesongen 2000 var forventningene mye høyere. I februar dro fugla til Sør-Afrika på treningsleir. Der skreiv Espen Solbakken om at vi hadde et av tidenes beste fuglalag på gang. I tillegg hadde Arne og Hallvar fått kjørt inn laget mye mer enn årene før. En strek i regninga var det at Heidar ble solgt til Watford; islendingen var blitt superhelt i løpet av kort tid. Vi skulle bare være med i toppen denne første sesongen i det nye årtusenet. Vi gleda oss også over den nye tribunen som skulle stå ferdig. Den skulle hete Østkraft-tribunen og ta ca. 3300 tilskuere, 2700 på nedre felt og ca. 700 på den nye Vip-en. Tretribunene bak mål sto fortsatt der, mens Leirsund-svingen var tom à la årene før.

Uka før seriestart var ingen vanlig uke i Flisbyen.

Først fikk vi 70 cm nysnø på mandag og tirsdag, skulle tru du var på Nordpolen når du gikk gjennom gatene. Onsdagen opprant, og utpå dagen kom det melding om en meget alvorlig ulykke i Lillestrøm.

Det var mulig det var blitt en gasslekkasje på togstasjonen. Eksperter mente at hvis det skulle eksplodere, ville halve Fuglabyen gå i lufta. Reine Star Wars, med andre ord. Nesten alle utsalgsstedene var innafor faresona, så det gikk ingen billetter til en kamp man ikke var sikker på skulle gå. Frank Grønlund sa noe om at man ikke spiller fotballkamper når halve byen evakuerer husa sine. Utover uka gikk det allikevel vegen, og søndag ved middagstider var faren over. Symptomatisk nok starta også da sola å skinne.

10

Kampen mot Molde var middelmådig, stemninga var middelmådig og jammen var ikke også tilskuertallet skuffende. 6000 tilskuere var slett ikke ille når du tar med forutsetningene, men så var det dette med forventningene da. 2000-sesongen sleit både LSK og KFL med høyt forventningspress, vi kom ikke ofte opp på nivået fra året før. 13. mai, derimot, var det

julaften og 17. mai. Vi skulle for første gang siden 1996 møte VIF på Ullevaal, noe som betydde at vi fikk stå under tak, ikke ute i gokkistan, som på Bislett. KFL var på hugget fra første stund og PISSA på Apeberget nesten som vi gjorde høsten 2005.

Powell scora et klassisk mål etter fett forarbeid av Runar Kristinsson. Serien 2000 ble veldig stykket opp med seks ukers pause under fotball-EM i Nederland og Belgia. Dessuten gravde vi opp teppet på Åråsen, noe som betydde at vi måtte spille kampen mot Haugesund på Bislett og cupkampen mot Godset på Myhrer på Eidsvoll. Det var en rar følelse å stå på Store stå, kan ikke akkurat si vi følte oss hjemme.

Hjemme følte vi oss derimot på Myhrer. Det ble en typisk “kultkamp” med vorspiel på Frekke Freddys i Sundet, drekking bak tribunen og en knøttliten tribune helt oppe i spillerbåsene og journalisttribunen. Vi knuste Godset med 3-0 og hadde, av alle steder, et lite nachspiel på Kløfta før vi kom til Flisbyen. En kjip høst fulgte. Mange dølle kamper i serien og et dritkjipt tap i cupen for Glimt. I Europacupen gikk det mye bedre. Vi slo først ut Glentoran fra Nord-Irland, og så slo vi ut Dinamo Moskva i første ordinære runde. Gutta som dro til Moskva, hadde en lei tur. Den daværende talsmannen i KFL skulle bryte håndbak med en russer i klubblokalet etter kampen. Han smelte hånda til Igor i bordet så det sang, vikingene viste vodkafolket hvordan det skulle gjøres. En halv time seinere ble kanarimannen båret

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

ut av puben helt i tåka, skal vel være glade for at det ikke var enda sterkere stoffer han fikk oppi drinkene sine. I andre runde møtte vi Alaves fra Spania.

Etter å ha blitt ydmyka med 0-3 i Drammen, foran 1000 tilskuere, tok rundt 10 staute kanaris turen til Baskerland. Det meldes om en legendarisk tur, byen Vitoria er jo en klassisk spansk by midt i Baskerland,

i KFL, den såkalte “lista” var i opprør. Mailinglista til KFL var den tidas forum, der ca. 500 stykker diskuterte under fullt navn. Kanskje noe å trakte etter nå når man ser hvor mye piss det er på nettet under anonymitetens slør. Alt toppa seg uka før seriestart, da vi tapte 4-0 mot Molde på Røkkeløkka. Misund spilte spiss de siste 30 minuttene. Klubben henta inn vet-

ikke noe turistmøl à la Benidorm. De morsomste turene går til “rare” steder. Sesongen ble avslutta med Haugesund-tur. Den maxi-taxien vi brukte bort dit hadde ikke fått løyve i Moldova engang, så jævlig var den møkkakjerra. Da vi tok en matrast i Røldal på tilbakeveien kunne 13 pasienter se Brann feire sølvet i serien foran 19 000 tilskuere. Vi følte oss ikke som et midtpunkt for Fotball-Norges interesse den kvelden. Det eneste lyspunktet kom noen uker seinere, da Tommy Øren sendte VIF ned i førstedivisjon.

eranen Arne Vidar Moen og “floppen” Clayton Zane fra Molde. Det hadde vært en overdrivelse å si at folk jubla over disse to kjøpene. En på KFL-lista uttalte om Zane: “Arne kunne få en like bra spiller hvis han gikk inn på Klimt på en lørdag.” Hovmod sto så dundrende for fall for denne personen utover i 2001.

Fotballfeberen var lite glødende da serien starta. Vi skulle møte Bryne, og litt over 5000 møtte opp på Åråsen. Denne dagen åpna også den nye ståtribunen i Leirsund-svingen (nåværende Diadora). Stuntet for å trekke flere folk, og da spesielt damer, var at Rune Rudberg spilte live før kampstart. De kom ikke i et antall av 1001, det var mer 10 damer som ble lurt bort fra tekoppen og såpeseriene. Kampen endte 0-0, og utrolig nok var folk fornøyd med dette. Så lav var forhåndshaussen rundt LSK dette året. Uka etter gjorde en lang og hengslete kar ved navn Clayton Zane sin debut i LSK-trøya. Stedet var Marienlyst stadion, der Godset fikk bank med 2-1 etter at Sveinung “je er lei for at je brukte doping” Fjeldstad scora på straffe. Clayton så ut som en såpestjerne fra Aussie-land, han skulle bøtte inn mål og bli en av de største heltene KFL har sett. Mot Sogndal satte han inn sitt første mål, og det rant inn i strie strømmer.

Folk forsto ikke helt hvor gode vi var før ferien kom.

Selv om vi spilte knallfotball, møtte det ikke opp flere enn litt i underkant av 5000 tilskuere på kampa.

Å

ret etter skulle mildt sagt ikke bli middels. Gjør dere klare for suksessåret 2001. Hvem i huleste hadde trudd at dette skulle bli en god sesong? Økonomien hadde forverra seg og vi hadde mista Hallvar T, Tommy B, Runar K m.fl. Det hele starta med en god, gammaldags innendørscup på Vinger. Vi satsa som bare det på “Umbro-cupen”, det var usedvanlig viktig å være mange på lørdagen mot VIF. Det ble et rekordoppmøte av kanaris mht. en innendørskamp om vinteren. Selve kampen var så latterlig dårlig at du nesten måtte grine, men vi vant jo straffekonken da. Dagen etter slo vi Godset i finalen og kunne heve trofeet. 25 stykker hadde trossa fyllesyken og fikk se fugla løfte en pokal. Ikke dårlig bare det. Utover vinteren var det imidlerid skrale saker vi ble servert. Da VIF åpna Vallhall ble vi knust 4-1 av søpla, som da befant seg i 1. divisjon. En slags depresjon innfant seg

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

11

12. juni skjedde det en tragedie i Fuglabyen. Martins ble totalødelagt av brann, noe som var et hardt slag for hele KFL. Martins har vært, og er fortsatt, et utrolig viktig sted for KFL. Har liksom på følelsen at alle som vanker på Martins, en eller annen gang blir fuglafans på sin hals. Det er ikke få folk jeg har sett som har tatt steget fra “hva er fotball for noe?” til ihuga fans på tribunen. Klimt og Bryggeristua ble stedene vi brukte utover året. Etter sommeren tok det virkelig av. Vi leda serien da vi møtte Godset i to tette kamper i serie og cup. To kamper seinere hadde Vrakgodset blitt sendt til Drammen med 4-7 og 1-5 i ræva. Fugla var helt enorme, og spesielt Powell og Zane var utrolig gode. På den siste Godset-kampen tok det av på tribunen. Etter iherdig jobbing fikk vi med oss alle tribunene på “Reis opp, hvis du er Lillestrøm” og “Vi er Lillestrøm Kanaris”. Det at vi fikk med andre tribuner på den tida, var noe helt nytt. Brann ble slått i kvarten og Viking latterliggjort omtrent aleine av Clayton i storslag. Da sto vi foran to leie uker i september/oktober da alt skulle avgjøres. Først skulle vi bare en liten tur bort til Vestlandet for å knuse Bryne i semien. Det skulle gå virkelig på trynet. Vi tapte 0-4 etter noe av det mest pinlige jeg har sett noen gang. Etter kampen stoppa ikke helvetet. På Sørlandskroa måtte vi vente nesten tre timer på mat noen ikke engang fikk. Ved Langesund punkterte vi inne i tunnelen. 14 timer etter kampslutt kunne vi se vakre Romerike igjen. Heldigvis hadde vi serien.

Det skulle ikke gå her heller. Kampen mot Odd var egentlig en rå opplevelse. Flomlyset var på for første gang, stemninga var så intens som den bare er i flomlys, og gutta spilte egentlig veldig bra. Allikevel gikk

12

det ikke helt på grunn av en lyshåra kødd fra Oslo.

Kim Larsen blir ikke invitert til Kanari-Fansens jubileumsfest, den saken er sikker. Tre dager etter var det nok en fotballfest i byen. Teltet som var satt opp på Torvet, var smekk fullt klokka 13.00, og vi MÅTTE bare ta trøndera nå. Kampen ble en skuffelse både på banen og tribunen, KFL var dårlig organsisert på storkampene den gangen, det ble liksom bare rot. Uka etter fikk vi en livbøye fra Stabæk, som slo trøndera på Lerkendal, mens vi slo Moss på Melløs. Det holdt ikke helt inn uansett. Selv om vi slo Tromsø 3-1 på Åråsen, knuste Rosenborg Brann med 6-1 i Bergen.

Vi tapte gullet med et fattig poeng. Kampen ble ellers huska for at en fallskjermhopper falt gjennom taket på Åråsen. Heldigvis gikk det bra, selv om det så fryktelig stygt ut ei stund. Bartemannen i TV2, Harald Bredeli, hadde en mindre heldig dag. Mens NRK sendte direkte fra dramaet med fallskjermhopperen, satt stakkars Harald på dass og dreit. TV2 prøvde febrilsk å få tak i ham, men han var bokstavelig talt på feil sted. 2001-sesongen var en opptur på alle måter, rett og slett en sesong jeg vil huske til jeg dør.

S

esongen 2001 skapte en glød i LSK vi ikke hadde sett på en lang, lang stund. Nå skulle det selges sesongkort som bare det. En gedigen kampanje ble satt i gang, folk fra klubben gikk rundt i julestria på Lillestrøm Torv og hele tombolapakka. Før 2002 hadde LSK aldri solgt mer enn 500 sesongkort, men etter pushinga foran denne sesongen kom man opp i mellom 2000 og 2500 solgte kort. I tillegg skulle vi møte Viking, RBK og VIF på Åråsen før 16. mai. Siden alle tribunene nå var på plass, gikk hovedmålet på å sette publikumsrekord på en av kampene. VIF var også oppe igjen, noe som alltid fører til en ekstra mobilisering på begge sider lenge foran disse kampene. Spillere var det verre med. Det styret vi hadde i aksjeselskapet den gangen må være det verste eksemplet på inkompetanse LSK har sett. Lederen av selskapet, Tor Johansen, uttalte at klubben i hans hjerte var Kolbotn.

Vi trengte sårt spillere før de viktige kampene tidlig i sesongen og CL-kvalet seinere på sommeren, men tafattheten var til å bli gal av. Før sesongen var vi tilbake på Martins, denne gangen i et nytt lokale. Det nye stedet var for den nye tida og har funka bedre og bedre i årene som har gått. I seriestarten skulle vi møte Viking, som også hadde et godt lag. Suksessen fra året før fortsatte, med nesten 9000 tilskuere og 2-0-seier etter to mål av Sundgot. Utover sesongen kom imidlertid mye middels spill, i tillegg hadde vi bl.a. en Clayton Zane helt ute av form. Rekorden tok vi på 16. mai, da nesten 14000 tilskuere så 1-1kampen mot VIF. Juni måned ble reine dødsmessa

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

for en fuglasupporter. Tap mot Stabæk, stortap mot Sogndal, uavgjort mot Brann etter 800 storsjanser til LSK, tap for Odd og tap for Viking. For en måned! I andre omgang på gamle Stavanger stadion klemte vi plutselig til med sangen “Optimist” av Jahn Teigen, sangen ljoma kampen ut. Hvem skulle vite at dette skulle bli Kanari-Fansens nasjonalsang? I løpet av sommeren var vi på desperat jakt etter spillere. Til slutt fikk vi inn Rikardur Dadason, Gunnar Halle og Uwe Rösler. Nå var det endelig klart for Champions League-kvalik. Vi skulle møte Zeljeznicar fra Sarajevo i Bosnia. Hjemme tapte vi 0-1, og uka etter satte vi kursen for Balkan. Sarajevo var et sted med miner, FN-tropper i gatene, skuddhøl overalt og forfalne bygninger som ikke var blitt restaurert etter krigen i 1992-1995. På begge sider av Kosevo stadion lå det en kirkegård med flere tusen hvite kors, på de fleste av dem sto det 1992. Det var nesten så du skamma deg på vegne av verden. Selve kampdagen er noe av det største jeg har vært med på av utenomsportslige ting med KFL. Vi satte oss ned, alle 17, i Gamlebyen og starta ølsupinga. Flere bosniere satte seg ned og prata fotball, og etter hvert dro vi opp til stadion. Der venta stadionpuben med pivo til 4 kroner og en mat som lukta salmonella. KBM, du er rett og slett den bruneste puben jeg har vært på.

På stadion fikk vi oppleve “The Maniacs”, fansen til Zeljeznicar, på sitt beste. 7000-8000 mann i en sving som sang, hoppa og trøkka til i nitti minutter. At vi tapte kvaliken, var selvsagt skuffende, men vi var så dårlige at selv Mjøndalen ville slått oss. Vi som var i Sarajevo får nok aldri en SÅ spesiell tur igjen.

Et par uker etter dette var det igjen skjebnekamp, nå mot Moss på Melløs. Vi måtte bare vinne, hvis ikke ville vi bli fem poeng etter sikker plass. Atmosfæren på Melløs var intens, vi skjønte alvoret nå. Heldigvis vant vi 2-0, nervene kunne roes et par hakk. Utover høsten gikk det bedre og bedre. Uwe Rösler var i storslag og redda vel LSK nesten på egen hånd. Viktig var også hans enorme driv overfor resten av gruppa, vi SKULLE vinne kampene. Det feteste synet av Uwe var på Brann stadion, da han stilte seg opp i offiserpositur og nærmest salutterte KFL. Et KFL som hadde tidenes frostopplevelse på Brann stadion, i helvete hvor kaldt det var. Ja, så ble det 7. plass, en plass vi skulle høre mer om.

makter for at det gikk bra. At dette innvirka på laget, er nesten naturlig, og det merka du på resultatene.

Vi fikk ikke til så mye i 2003, verken av resultater eller spill. Mot Tromsø i mai hadde vi Petter Belsvik, Mahmod Hejazi og Johan Petter Winsnes på topp.

Hyggelige karer, men du vinner ikke The Double med den gjengen foran. Det tilskuerdraget vi hadde i 2002 var også forsvunnet litt, det var ofte 4500-5000 igjen. Oppmøtet på turene var skrale saker, det var de samma 20-40 som var med på langturene hver gang.

Vi fikk oss i alle fall en legendarisk tur til Skien, med påfølgende stopp i Holmestrand. Kjellern Pub i Holmestrand lurte vel på hva som traff dem da 70 kanaris dundra inn klokka 22 en søndag kveld. Før høstsesongen var LSK virkelig ute å kjøre. Vi hadde ikke penger i det hele tatt, og Per Mathisens Åkrene Mek betalte lønningene til halve klubben. LSK ville ha med spillera til å gå ned i lønn, men det ville selvsagt ikke de griske spillera. Det er mulig det er prega av mitt politiske ståsted, men når det er krise må man se helheten, ikke bare sitt eget speilbilde. Til kampen mot Lyn kjørte vi spillera litt, nå måtte de vise hva de var gode for. Spillera greide å knuse Lyn, men noen av dem grein på nesa etterpå. Verst var Torgeir Bjarmann, som var kjempesnurt over at vi i KFL valgte Per Mathisen og styrets side i saken. Det var, og er, selvsagt at vi i KFL tenker på klubbens beste. At en person med flere titalls millioner i formue IKKE gidder å hjelpe den såkalte klubben i hans hjerte, er bare kvalmende. Jeg ser at han nå er en slags direktør i en eller annen skiklubb. Får håpe at han velger riktig skismurning da. Det var vel noen glorietanker som falt ned fra huet til noen folk nå, tenker jeg. Fett! Etter

Å

ret 2003 begynte bra. Bodø/Glimt i seriestarten endte 1-0 til oss etter en super scoring av Uwe Rösler. 8000 tilskuere var også bra midt i påsken. Et par dager inn i påsken traff tragedien oss alle. Uwe hadde fått en veldig alvorlig kreftsykdom. I ettertid har vi fått vite at det kun var snakk om dager, La oss takke høyere OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

13

et bedritent tap for VIF i cupen ble høsten reine ørkenvandringa. Paradoksalt nok ble 0-6-kampen mot RBK en slags moralsk opptur. KFL sang “later som vi scorer mål”-sangen i store deler av andre omgang.

Jævlig morsomt å se tusenvis av folk kødde med at man hadde scora. Vi ga oss ikke, det skulle Fotball-Norge vite. En oktoberlørdag feira vi nok en 7. plass på Martins. Middelmådigheten levde og ånda!

Uten at vi visste så mye om det, hadde Per Berg og Per Mathisen starta samtaler om et samarbeid mellom LSK og ØIE høsten 2003. Samtalene var veldig hemmelige, selv ikke LSK-styret visste noe om dette. Derfor kom det som en overraskelse, en positiv sådan, når man annonserte et ekstraordinært årsmøte i LSK. Der skulle vi stemme over om vi kunne godta at Per Bergs ØIE kunne overta aksjeflertallet i ASA. Ikke overraskende gjorde man dette enstemmig, nå var det vind i seila igjen etter to år i ingenmannsland.

I tillegg skulle vi møte et nyopprykka Fredrikstad på Åråsen i årets første seriekamp. Det var venta en lavine av FFK-folk innover, og vi i KFL måtte da selvsagt mobilisere kraftig. Helt siden Glenn Iversen ga seg med Tifo i 2001 hadde tifoarbeidet til KFL vært nede i en bølgedal. Nå tok nye krefter sats, FFK-tifoen skulle bli den mektigste gjennom tidene.

FFK-folket skulle også vite at LSK var best, det ble hengt opp et banner i Plankebyen med teksten “85 dager igjen til helvete”. Før det hele starta fikk vi noen nye spillere. Moromannen og backen Shane Stefanutto kom fra Australia, Robert Koren kom fra Slovenia, Christoffer Andersson kom fra Helsingborg og Romanus Orijenta kom fra Nigeria. Media tippa oss blant topp tre, nå var det vind i seila igjen.

FFK-kampen i første runde endte med en grei seier, fet tifo og litt for mange røde på tribunen. Dette var

14

før de lukkede salgenes tidsalder. Utover i 2004 varierte spillet fra det mest elendige til det mest spektakulære. Spesielt sommeren var en morsom tid. Vi knuste Brann, FFK og Viking m.fl. før vi fikk en liten styver av RBK på Lerkendal. Uka etter var det klart for den berømte kvarten hjemme mot RBK. En sykt kul kamp der Gylfi Einarsson scora hattrick og ble den store helten. Stemninga var faen hakke meg elektrisk hele kampen igjennom, det var så sjukt deilig å slå RBK for første gang på Åråsen på over fem år. Uka etter dette var det et noe spesielt bryllup i Fuglabyen. Gunnar “Hippie” Eriksen gifta seg med sin Jorunn i pausen av LSK-Molde. Middagen var på Solheimshagan og kaffe og kaker på Martins.

Snakker om originalt bryllup. Høsten 2004 ble deprimerende fra start til slutt. Vi spilte dårlig i serien, tapte bittert for Lyn i cupen, og slitasjen mellom Arne E og resten av klubben/fansen var merkbar. En ekkel høst ble runda av med nok en 7. plass, reine hakk i plata. Hele 2004 hadde vi i KFL hatt planer om å utvide kanarifeltet innover, i midten av oktober fikk vi realisert planene. En ny tid kunne starte, les mer om årene 2005-2007 i neste nummer av Humbug.

SANGER I PERIODEN 1999-2004 - Vi er Lillestrøm Kanaris med den starten, klappinga “alle sammen nå-trøkket” - Reis opp, hvis du er Lillestrøm - Arne, Arne, Arne Vidar Moen, sha-la-la-la-la-la-la Arne Vidar Moen. Kultsang de luxe - Kjempe, stolte LSK - Å, Arild Sundgot ooa-aah. Kom i teltet etter Tromsø-kampen i 2001 - Emile Baron-ropet

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

SELGE BOLIG? STØTTE KANARI-FANSEN? Ring Eiendomsmeglings lokale kontor i Lillestrøm har valgt å gå tungt inn som sponsor for KFL sesongen 2007. Dette innebærer at vi i KFL får et lite beløp for hvert oppdrag vi skaffer Ring Eiendomsmegling. Det som gjorde dette til et lett prosjekt å være med på, er at meglerne på Ring Lillestrøm er trofaste LSK-supportere, og medlemmer av KFL. Her er vi avhengig av dere, medlemmer av KFL. Dersom dere får høre om noen som skal selge bolig, kom dere inn på www.kanari-fansen.no og benytt dere av skjemaet som ligger der. Pengene vi får inn via dette prosjektet vil gå til ungdomsarbeide i LSK, samt bedre fordeler til dere som medlemmer i Kanari-Fansen. Dersom dere har noen spørsmål om samarbeidsprosjektet, ta kontakt med styret i Kanari-Fansen eller Ring Eiendomsmegling.

Kontaktinformasjon Ring Eiendomsmegling avd. Lillestrøm: Solheimsgata 17, 2000 Lillestrøm Telefon: 48 200 400 Faks: 63 80 06 06 lillestrom@ringeiendom.no

Jan Jensen, økonomiansvarlig i KFL: “- Vi er så heldige å ha en beinhard LSK-supporter som er medeier i Ring Eiendom i Lillestrøm. Jarle Smestad kom i vinter med et forslag om at Kanari-Fansen skulle få en del av provisjonen hvis medlemmer av KFL solgte sin eiendom/leilighet via deres firma. I løpet av en periode på 6 uker har Ronnie “the runner” og undertegnede solgt en leilighet og et hus på denne måten, og det har innbragt ca 40 000 kroner til Kanari-Fansen. Jeg sitter som medlemsansvarlig, og vet at det er mange som flytter (og ikke melder fra til meg). Tenk da over hvor mye penger dette kan generere til KFL når to salg har gitt FØRTI TUSEN KRONER. Min oppfordring blir dermed: Gjør som Ronnie og meg, bruk Ring Eiendom.”

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

15

������������������� ��������������������� 54 04 99

����� ������������

Kanari-Fansen MasterCard - få redusert medlemskontingenten i Kanari-Fansen med kr 75 og støtt oss hver gang du handler!

Som mange andre internasjonale toppklubber, har vi inngått en avtale om å få laget et eget kredittkort, der supporterklubben blir tilgodesett med en prosentsats av alt du betaler med kortet, uten at det koster deg noe ekstra!

Vi i Kanari-Fansen oppfordrer alle medlemmer og støttespillere til å søke om kortet, som kan brukes på over 24 millioner brukersteder over hele verden. Du kan eksempelvis bruke kortet på reise, ved kjøp av supporterutstyr, i baren på Martin’s og på alle andre steder i verden hvor de tar kredittkort.

Dine fordeler med Kanari-Fansen MasterCard: Ingen årsavgift Ingen fakturaavgift Intet etableringsgebyr 55 dager rentefri kreditt Alle varekjøp er gebyrfrie Kreditt på inntil kr 50 000 Gratis reiseforsikring når minst 50 % av reisen betales med kortet Hotell- og leiebilavtaler Andre rabattavtaler hos en rekke nasjonale og internasjonale aktører Husk også at når du betaler medlemskontingenten, setter vi inn kr 75 på ditt Kanari-Fansen MasterCard, når dette er brukt første gangen.

Du søker om Kanari-Fansen MasterCard på www.kanari-fansen.no eller ringer kundeservice: 24 05 51 25.

16

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

Livet som sittende supporter JAN JENSEN hverandre, og Major’n (min sidekamerat) og jeg har reist sammen på kamper i inn- og utland. Det sosiale er faktisk veldig viktig for den harde kjernen på M-feltet. Her har jeg vervet mange medlemmer til KFL. En del av dem startet Bjørkelangen Kanaris som setter opp busser til enkelte kamper og i tillegg selger billetter i nærområdet. Jeg kan forsikre alle som står på feltet og bidrar at det kommer uforbeholden hyllest til dere. En del sier sågar at det er en av hovedgrunnene til at de går på alle kampene: Å få oppleve

Ringen er sluttet Det startet i 1975 ved TV-bua, men når Bøffelberget etter hvert gjorde krav på området, flyttet vi litt “eldre” litt til venstre for disse “bråkete” elementene (jeg var 21 år). Etter hvert ble vi en gjeng på åtte stykker som kjøpte sesongkort på G-Feltet og tilbragte noen år der. Så kom et mellomspill som stående tilskuer, før jeg som skrevet kjøpte meg plass på M-Feltet.

En dårlig rygg gjør at jeg fortsatt sitter på kamper, men etter å ha blitt dratt inn i KFL har jeg fått et helt annet liv. Jeg har gått fra å være tilskuer, og kaller meg nå supporter - med alt hva det innebærer.

Kanari-Fansen. Vi har gjort enkelte forsøk på mobilisere hele feltet til å bli med på samsynging o.l. men desverre sitter det for mange tilskuere som tviholder på disse kremplassene, slik at det aldri har tatt av.

Foto: Sebastian Ramsland

Rad 11, Sete 117. Det er mitt faste holdepunkt her i livet. Der har jeg tilbragt timer med frustrasjon, negle-biting, urolig mage og hundrevis av sigaretter (jada, jeg vet). Men også fantastiske øyeblikk.

Det startet da den nye tribunen sto klar foran sesongen 2000. Av alle ting er det min kjære frue som plukket ut plassen, da hun tilfeldigvis var i et møte på Åråsen den kvelden man hadde mulighet til å bestemme hvor man ville sitte.

Jeg prøver å stå på cup-kamper for å hjelpe til med synging og tribuneliv, men resten av året er jeg en av dem som nyter godt av Kanari-Fansens fantastiske innsats på kampene. Fra mitt ståsted kan jeg faktisk bedømme når ting er bra eller ikke. Vi er etter hvert blitt en gjeng på 20-30 stykker som kjenner

Det blir litt bedre for hvert år, det blir flere og flere med gul trøye og skjerf, så vi gir ikke opp.

Nå får vi foreløpig være fornøyd med at midten på SS-tribunen er flinke til å følge opp Kanari-Feltet med klapping og litt refrengsyning, i tillegg til at alle reiser seg når Kanari-Fansen ”ber” om det. Det virker også som spillerne har oppdaget at det skjer ting på denne tribunen, for tidligere var det bare Espen som gadd å ta turen bortom. Nå kommer hele laget.

Jeg er den siste som vil årelate feltet for gode folk, men håper at det etter hvert kan komme en del rutinerte folk over, som kan bidra til at vi på sikt har tre tribuner i gult og svart som synger ræva ta seg.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

17

HVORFOR HOLDE MED ET LAG SOM ALDRI VINNER NOE? I serien ”Dette lurer jeg på” tar vi denne gang for oss et av spørsmålene som Lillestrøm-supportere har stilt seg utallige ganger de siste årene – oftest sammen med ”Hvorfor gidder jeg dette?”

ULF BAADSHAUG

Spørsmål: Hva er vitsen med å holde med et lag som ikke har vunnet noe på nesten 20 år?

Svar: Det var da litt av et tidspunkt å ta opp akkurat det emnet! I svarende stund er Lillestrøm i semifinalen i cupen, og har poeng og målforskjell nok til å avgjøre alt selv i serien. Det ser ut til å gå mot en sesongavslutning med bare jubel, edle metaller og tunge pokaler.

Spørsmål: Ja da, ja da. Vi som er eldre enn seks år husker at vi gjorde akkurat det samme i 2001. Alt lå til rette, men vi tapte semifinalen og snublet i serieinnspurten og vant ingen ting. Som året før og året før. LSK har ikke vunnet noe siden 1989, så hvorfor skal vi fortsette å holde med dem?

Svar: At de ikke har vunnet noe siden 1989 er en like inngrodd myte som at de er gode på dødball. LSK er regjerende ligacupmestre etter å ha kjørt over Rosenborg i finalen i Würth-cup i 1993. Vi er ikke bare regjerende mestre, det er en tittel vi aldri kan miste, siden det var den eneste gangen ligacupen har blitt arrangert.

Spørsmål: Ok, så vi har en plastikkpokal fra en Mikke Muscup for 14 år siden. Spørsmålet er det samme: Hva er vitsen med å holde med et lag som ikke vinner noe?

Svar: Husk at siden LSK vant serien forrige gang er det bare tre lag som har vunnet den. Av de 17 seriemesterskapene som har blitt utdelt siden da, har 15 gått til ett lag.

Det er til å spy av, men det setter klagingen over manglede mesterskap i perspektiv.

Spørsmål: Men siden LSK sist vant cupen er det en bråte lag som har tatt den, noen av dem unevnelige. Det finnes fullt av supportere fra hele landet som har hatt noe å juble for, så hvorfor skal vi fortsette å støtte fugla?

Svar: En grunn er at ingen kan beskylde oss for å være medgangssupportere. En annen er at det ikke er noen som kan feire tap som oss. Tenk på cupfinaleteltet i 2005. Flere møtte opp for å ta i mot taperne der enn det som møtte fram i Molde for å ta i mot vinnerne. De som husker noe fra Hviids vinstue, eller nabopuben Skindbuksen, etter Royal League-finaletapet mot FC København, kan fortelle om dansing på bordene og høy, falsk sang til langt ut i de små timer. Man skal aldri undervurdere gleden i å drukne sorger.

18

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

Spørsmål: Så det er derfor jeg skal holde med Lillestrøm? Fordi det er morsomt å feire tap?

Svar: Ikke bare derfor, det er mange andre gode grunner også. Forventning og håp er fine følelser. Du har en god unnskyldning for å reise landet rundt og bli kjent med andre fotballbyer. Mens du venter på kampstart, kan du drive sightseeing og oppleve folkeliv. Det skjer utrolig mye interessant søndag formiddag på de minste steder i hele Norge. Forresten, stryk det siste. Holder du med et lag som ikke alltid vinner har du også en fin mulighet til å få ut aggresjon som ellers ville gått ut over familien hjemme. Du kan skrike og kjefte og kvitte deg med alt sinne på Stadion, og komme hjem som et renset, godt menneske. Er du masochistisk av legning er det også gode muligheter til å finne tilfredsstillelse. For ikke å snakke om hvis du er dommedagsprofet med behov for å ha rett. Vinner Lillestrøm har du gleden over seieren, taper de kan du glede deg over at det stemte da du sa: ”Det går til helvete, det blir tap”.

Spørsmål: Men jeg vil ikke si at det blir tap, og få rett. Jeg vil ha seire, triumfer og pokaler. Hvorfor skal jeg holde med et lag som aldri gir meg det?

Svar: Det er det som er så fantastisk med fotballen: Hvert år starter med blanke ark og nye sjanser til å vinne noe. Det er spesielt fint for oss som støtter Lillestrøm, for til og med etter en møkkasesong starter vi i øverste divisjon. Vi har alltid muligheten til å ta seriegullet. Samtidig slipper vi å ha det som Rosenborgsupporterne: ”Gjesp, det ble gull i år også. Lurer på hva de sier om det på Sportsrevyen.” Og hvis du tror at du lider, vær glad du ikke er bergenser. Sist Brann vant serien, hadde The Beatles ennå ikke vært i USA, og det var seks år til det skulle lande mennesker på månen. Brannsupporterne er optimister hvert år, laget starter bra før det styrter i flammer utpå høsten. Brann er egentlig et godt valgt navn. Nei, vær glad du holder med et lag som ikke bare alltid er i toppen, men som også har en sjanse til virkelig å vinne noe, og tenk hvor godt det kommer til å smake den dagen det skjer.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

19

En minireise i SUPERETTAN 20

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

Selv om mange av oss sliter litt med å akseptere det, sparkes det faktisk ball andre steder enn i Lillestrøm. Vår utenrikskorrespondent Bomber Brown har forvillet seg over grensen til Söta Bror, og tatt skrittet én divisjon ned.

BOMBER BROWN (tekst og foto)

E

n oppbola Volvo 240 børner runder for seg selv på byens stadstorg en junikveld. Plaskregnet har høytrykksspylt gatene tomme for mennesker. Det kunne ha vært Strømmen, når som helst. Selv-sjekk-inn-hotellet vårt har skrevet passende nok, værmessig sett, navnet DROWN på nyckelkuverten vår.

Hvor langt kan du komme inn i en skog, lyder en gåte. Svaret er halvveis, for etter det er du på vei ut igjen. Det er nettopp der Växjö ligger, midt i en skog kalt Sverige. Det er lørdag kveld. Vi er i Smålands småpene hovedstad. En by med 60 000 innbyggere og et lag i Superettan – småkjempen og byens stolthet Östers IF. Ikke så stort som bysbarnet Carl von Linné, men større enn hockeylaget Lakers. Bruttern og jeg finner til slutt Sports Bar og får Småland-øl i amerikanske melkeglass (vel, det er jo en sportsbar!). Noen hockeybiffer med snuslepper og sambandspropp i ørene vokter dørene.

Vi slurper i oss bärsen, får en SMS fra Mykle som handler om Ole Ivars, og tenker på morgendagens bunnoppgjør i Superettan, Öster–Degerfors. Samtidig, 59 mil unna, sitter det kanarifans på Martin’s og bygger seg opp for firmafesten Lillestrøm–VIF Fotball dagen etter. Er vi på feil sted? Ikke hvis du har en ukes ferie i Sverige og har et øye for ironiopplevelser. Og er akkurat passe interessert i Superettan og Smålandøl. (Og kan tenke deg å hamre ut en Buggen-artikkel for kunnskapstørste kanarifans om et smalt tema – en minireise i Superettan – svensk Adecco.) På vei hjem i de øde gatene passerer vi en mann som står og pisser på dørene til Åhléns i hovedgata. Til hans forsvar kan jeg si at han har drukket mye, mye øl som må ut.

V

ärendsvallen er mer eller mindre et typisk svensk stadion. En typisk boksformet hovedtribune. Typiske løpebaner. Og ståtribunen på andre siden har en slags Nya Ullevi-kurve.

Høsten 1967 settes publikumsrekorden da 26 000 ÖIF-ere så Öster mot Brage i en kvalsvenska-match. Året etter dro klubben i snitt 15 000 samtidig som de henta hjem sitt første Allsvenskan-gull på målforskjell, i tidenes jevneste serie, hvor fire lag ble

stående på topp med like mange poeng! Likevel, den beste perioden for ”Det småländska liret sedan 1930”, var i 78–81, hvor tre gull ble gevinsten, med kjente navn som Teitur Thordarsson og Thomas Ravelli. Øsregnet kommer tilbake nok en gang. En syriasvenske som står under taket i den lille boden vi også har søkt ly i, roper ut: ”Jävla svenskt sommarväder!” I pur, ukritisk nasjonalisme ler vi med, og ser bort fra at det er samme skiten hjemme i Oslo.

I pausen trekker vi over mot ståfeltet til hjemmehejaklacken med det håpløse engelske navnet East Front (”400 betalende medlemmer, 1000 som benytter hjemmesidene”). Noen av gutta super i seg 2,8 %.

Det er mest korte rop fra den harde kjernen, i tillegg til én sang med en forbløffende lang tekst. Og det attpåtil en spillersang. Degerforsklacken, Vulkanerna, har dratt med seg ca. 25-30 fans og en tromme.

Korvboden byr på de feteste stadionpølsene – det renner helsyntetisk olje fra dem på grillen – jeg har sett nord for Köln og vest for Bratislava. Jeg klarer å stå imot. Tross alt. Bruttern tester en stadionpølse, et lite ritual.

Jeg får en SMS fra Fritz Bratz, som helt klart forstår verdien av ironi, og som samtidig ser nedturen på Åråsen. ”Ville heller vært der du er nå. Dette suger.

Pål og Espen varmer opp. Det skjer ting i pausen.”

Svar til Fritz: ”Fitta feis i en vareheis, så alle fikk bakoversveis!* Kanarifuglene må IKKE rote det bort. Igjen. Östers IF v Degerfors IF 0-0. 2600 tilskuere. Byen er øde. Fremdeles.” *) antikvarisk uttrykk fra øverst i Groruddalen, nå mest til glede for meg selv.

Kampen ender 0-0. Jeg går inn i supporteraffären og fristes innmari til å kjøpe en knallrød lue med ÖSTERS i blått. Så kommer jeg på at navnet er litt teit på norsk. Jeg vurderer å fortelle tenåringsjenta med akne i kassa at østers betyr ostron, men skjerper meg og lar være. Det får holde for disse plagede supporterne at de fortsatt ligger på direkte nedrykk til div.

1. Vi rusler tilbake til sentrum for en ny Småland-øl.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

21

F

ire dager senere er vi tilbake på fastlandet etter et opphold på Gotland. Vi har tatt av hovedveien nordover på østkysten og kjører inn i et område i Östergötland som har enda tettere skog, men smalere veier. Målet nås langt inne i en åpning i skogen. Åtvidaberg. Tettstedet med 7000 sjeler og et lite, velordna sentrum med Konsum og pizzakrog. Kanskje bare et Superettan-hjemsted i dag, men et stort, stort svensk fotballunder. Det er som om Sogndal, Bryne eller Mjøndalen skulle ha

serievinnercupen mot Barcelona. Det er bare å se for seg Barca inne på dette anlegget. Men, så må jeg nok knuse alle BOING-drømmene til Buggenleserne der ute og dessverre fortelle at begge kampene ble spilt i Spania, mot en bunke pesetas fra katalanerne. Året etter rykka ÅFF ned fra Allsvenskan og de har siden fart opp og ned i divisjonene. I fjor sto ”Åtvid” for nok en bragd ved å kvalifisere seg til Europacupen. Det etter sensasjonelt å ha slått ut Brann. Og sensasjonelt et lag fra Luxembourg.

Tretribunen på Kopparvallen i Åtvidaberg prestert det jeg skal fortelle om. Når jeg lener meg på en av Sveriges mest berømte stadionporter inn mot Kopparvallen med dens kulturminnemerkede tretribune fra 1930-tallet, prøver jeg å begripe historiens susende fakta. Men først stopper jeg opp og ser på klubbens logo, og tenker hva i …? Hvorfor? Ja, hvorfor ikke? Et Venus-kvinnesymbol! Åtvidabergs FF rykket opp i 1967 i Allsvenskan, med sponsing av hjørnestensbedriften FACIT, om noen husker disse skrivemaskinene og kontormøblene (fins bedriften ennå tro?). De fikk lokka til seg Ralf ”Raffe” Edström, stjernen med 70-tallets halvkilos hårkoteletter på kinnene. Han kom fra Degerfors, klubben med den også like pussige, men motsatte klubblogoen – et Mars-fallossymbol! I tillegg ankom Roland Sandberg. Spissduoen skulle bli viktige våpen i fremgangene for både klubblaget og VM’74-landslaget til söta bror.

Allerede i 1973 var statusen to cupmesterskap, to andreplasser og to gull i Allsvenskan, og å ha slått ut Chelsea i serievinnercupen! FACIT opplevde en krise i 72-73 og solgte seg ut av ÅFF i den perioden. Nedturen var begynt, selv om de blåkleddes høydepunkt kanskje kom i 1975 med kvartfinale i 22

S

enere på dagen ruller vi inn i Norrköping – noe så uvanlig som en skandinavisk storby langt inne i landet (selv om de har sjøkontakt via kanaler). Byen tømmes sakte denne dagen for folk som skal feire midtsommarafton ute ved en stuga og en blomsterstang. Det er omtrent bare de smale, skranglende trikkene i de nesten bilfrie brusteinsgatene. Kun en bussgruppe med australske turister vandrer i gatene og er på kjedepøbben Bishop’s Arms.

Vi sjekker inn på Hotel (ec)Centric og tar trikken opp til Idrottsparken, hjemmebanen til IFK Norrköping og byens andre Superettan–lag, Sylvia. (Seneste nytt før deadline: Den nystartede supportgruppen til Sylvia er døpt til White Russians – etter drakt- og drinkfargen. Aner jeg en fødsel rett til kultstatus?)

Utenfor hovedinngangen til stadion har de satt opp noen pene skilt for hver av framgangene deres i svensk fotball. De forklarer årstall, tittel vunnet og hvilke spillere som ble premiert. En knallidé for Sportsklubben og Åråsen tenker jeg, og ser at skiltene deres gjenkjennelig ikke har noen oppdateringer siden seriegullet i 1989. Selv ikke en svensk Würth Cup. IFK er en av Sveriges aristokrater. Fjerdeplass på maratontabellen etter 69 sesonger i Allsvenskan.

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

Idrottsparken i Norrköping Storhetstiden for blåshortsene kom både på 40-, 50- og 60-tallet med elleve seriemesterskap. I 1956 var det et kjempetrøkk til Malmö-kampen. Til slutt hadde 32 000 svenssoner kommet seg inn. En av tribunene raste sammen av folkemengden, og flere pådro seg benbrudd. Och vilket publik! Når jeg ser hvilke publikumsrekorder Sverige har hatt, så langt tilbake i tid, undres jeg heller ikke over hvorfor de i dag kan få 30.000 på noen kamper i Gøteborg og Stockholm. Interessen har vært der hele tiden.

Idrottsparken var en av VM-arenaene i 1958, og den største tribunen i dag stammer fra den tiden. Til EM i 1992 schmukket arrangørene opp to store betongståtribuner bak målene og var dermed klare til å ta i mot skotter, nederlendere, tyskere og uavhengige sambandssovjetere. Anlegget tok som i dag 18 000, men var ufattelig nok ikke fullt på et par av kampene.

Noe slikt er utenkelig i dag, og man kan vel si at dette var det siste enkle og ukommerse EM som er blitt arrangert, hvor man omtrent kunne løse billett i luka på vei inn, og en gammel trofast klubbtjener tråkka på en pedal for å slippe deg inn gjennom porten.

Peking Fanz heter hejaklacken. Etter flere år med økt oppslutning til å bli en av Sveriges fem-seks største klacker med 1600 medlemmer, og med eget øl som PF Guld og Peking ale, rakna ganske mye etter 2003 da klubben ble en Superettan-regulær. Men hvorfor heter det Peking? Vel, Beijing betyr den nordlige byen på kinesisk, og det er begrep som har festet seg ved Norrköping (tar du’n?), som også kalles Nordens Manchester pga. indsutrien. Men Fanz med z? Djeezes!

Med SMS-språk i tankene sender jeg Fritz en bildekviss på MMS fra stadion. Han har ikke peil på hvor jeg befinner meg og tipper ”FK Gotland”, den skøyeren. Jeg oppklarer, og forteller i tillegg at IFK har ikke vunnet en dritt siden 1989. Fritz svarer: ”Ach! Bra icebreaker hvis du møter fans: ’Vi har HELLER ikke vunnet noe siden 1989.’

En åpningsreplikk som gjør at det ender med en lang kveld med platonisk, mandig kjærlighet.”

Just det!

Veggmaleri fra Idrottsparken OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

23

Allez France!

Kanari-Fansen har i all sin tid hentet inspirasjon fra utlandet. Tidligere hadde man tunnelsyn i retning England, men i de siste årene har man hentet mye inspirasjon fra ultraskulturen, som har sitt opphav på langt sydligere breddegrader enn England. Elementer som tifo, tromme, hopping, pyro og mange av sangene våre er hentet fra land som Sverige (som igjen er sterkt italienskinspirert), Italia, Frankrike etc.

Derfor er det på sin plass med en liten beretning om supporterkulturen i landet der den kanskje er som best, nemlig Frankrike:

DANIEL WANGEN Med italienera som læremestre, skjøt ultrasbevegelsen i Frankrike fart på midten av 80-tallet.

Først med Commando Ultra Marseille i ’84, deretter med Bolougne Boys PSG og Brigade Sud Nice året etter. Denne nye formen for support utviklet seg raskt, og på begynnelsen av 90-tallet hadde så å si alle lag i den øverste divisjonen et slikt miljø.

All-seaterne som ble satt opp før VM i ‘98 har ødelagt for en del fete svinger og tribunefunksjoner, blant annet i Lyon, men totalt sett har ikke kulturen tatt noen steg tilbake av den grunn, fak-

tisk tvert imot. Publikumsinteressen økte på slutten av 90-tallet, franske lag gjorde det godt i europeiske cuper, og etter opprykket til Saint-Etienne i år 2000, tok supporterkulturen virkelig steget opp på et skyhøyt nivå. Klackene ble større og bedre organisert, og mye av bråket fra 90-tallet avtok.

Nivået på klackene kan kjapt deles inn i tre kategorier: Topp: Saint-Etienne, Olympique Marseille og Paris Saint-Germain Over middels: Lyon, Bordeaux, Nice Middels: Lens, Strasbourg og Nantes

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

27

På sangbiten stiller franskmennene utrolig sterkt.

Ut fra curva-konstruksjonen vil Kop Nord/Sud hos Saint-Etienne være best rustet. 9000 x 2 i bratte, fyldige svinger med solide betongtak gir nærmest perfekt akustikk. Blir Kop Nord noe mindre avhengig av den gærne capo-bonden hos Magic Fans, er det ikke mye å utsette på vokalen. Samsynginga mellom svingene er magisk, men sangrepertoaret bør utvides.

ytterligere styrke i vokalen. De fleste anlegg er opprustet og moderne, noe som gjør at sangforholdene ikke er noe å klage på. Både Lyons to svinger, Bordeaux og Nice skaper et over middels bra trykk på sine hjemmearenaer, samtidig som de er dyktige på å holde sangen i gang i samtlige 90 minutter. Totalt tilskuersnitt i Frankrike ligger på godt over 20 000, der Marseille topper med et snitt på 55 000.

Ut fra antall i svingene er Marseille totalt overlegne.

Hele 28 000 stående er fordelt på de to svingene på Stade Velodrome. Dessverre er det lite hjelp å hente av tribuneutforminga, der mye av lyden rett og slett forsvinner ut i løse lufta. Et annet problem er selvsagt å samkjøre en sving med 14 000. Selv med alle tekniske hjelpemidler blir det problemer, enkelte ganger er det faktisk best å synge hver sin sang på samme tribune. Uansett, Marseille-svingene er helt klart i Europa-toppen på vokal støtte, og ethvert lag frykter et fullsatt Velodrome. Olympique de Marseille er forøvrig Frankrikes mest populære klubb, og drar alltid med seg masser av folk på bortebane. Winnersbussene er alltid overfulle, og stiller som oftest flest av gruppene på langturene. På Stade Velodrome ble det før 07/08-sesongen solgt hele 44 000 sesongkort.

Når det gjelder tribunekoreografier/tifo og generell ultrasatferd, skårer den franske scenen også høyt.

Først og fremst på grunn av mange sterke grupper, men også på grunn av curva-utformingene. I Saint-Etienne holder Magic Fans (1991) og Green Angels (1992) til i henholdsvis Nord/Sud på Stade Geoffroy-Guichard. Disse to grupperingene stod først sammen i den nordlige svingen inntil ‘94, da GA hadde vokst seg store nok til å flytte til Sud. Koreografinivået trengs nesten ikke å presenteres, da disse to i høyeste grad er i verdenstoppen. MF har hatt utallige deilige prestasjoner i Nord, spesielt huskes et par med stripes og 3-stegs-korren mot Lyon i 2005. GA holder like høyt nivå på Kop Sud jevnt over hver eneste sesong, og da skorter det ikke på runkemateriale for den ultrasofile. Magic Fans har vennskapsbånd med Ultramarines (Bordeaux), WSB Cesena og Ultras Brescia. Bøndene fra St-Etienne pleier å være godt representert på bortebane, og drar alltid med seg sine velkjente, grønne bengaler.

Paris Saint-Germain har derimot mye akustisk hjelp å hente på Parc des Princes. Virage Auteuil og Tribune Boulogne samler totalt rundt 15 000 syngende oppunder hvert sitt tak. Trøkket pleier å være utrolig intensivt, og med så mange varierte grupper pleier det å holdes bra i gang. Hver gruppe pleier å være styrt av sin egen capo (forsanger), plassert på nederste rad ved tromma.

Det franske publikummet pleier generelt å være engasjert, og trøkket på øvrige stadioner er solid.

Supporterbevegelsen i Frankrike preges av to svinger hos mange av klubbene, noe som bidrar til

Går vi over til Marseilles curvas, finner vi South Winners (1987) og Commando Ultra (1984) i Virage Sud, mens Yankee Nord (1987), MTP (1994), Fantastics (1988) og Dodgers (1992) holder til i Nord. I Sud finner vi generelt de beste korrene, mye på grunn av at de ofte drar fordelen av “bare” å ha to grupper involvert. Det blir fort “søl” når alle fire gruppene i Nord skal kjøre på med hvert sitt, selv om MTP/Yankee pleier å dra det

Marseille 28

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

lengste strået. Opp gjennom årene har man vært vitne til utrolig mange kvalitetstifos i Marseille. Det mest imponerende er nesten hvor jevnt bra de er på hjemmebane. Angående politikk, holder alle gruppene til på venstresiden. Mest ekstreme er Winners i VS, men også CU og MTPs tribunedeler preges av venstrvridde symboler. CU har bl.a. vennskap med BAL Livorno. Ultrasgruppene i Marseille er forøvrig noen av Europas største, blant annet har Yankee Nord og South Winners til sammen 10 000 aktive medlemmer.

holder nivå. Samme med ARN på motsatt tribune.

Må heller ikke glemme Red Tigers Lens, som virkelig har etablert seg på scenen med både på sang og tifo, og blant Ligue 2-klubber kan man også nevne Barbarians Le Havre og Brigade Loire Nantes.

På tifofronten befinner også Virage Auteuil og Boulogne i Paris seg høyt oppe. Hvem husker vel ikke Supras Auteuil sitt 15-årsjubileum (se bilde) i fjor?

Noen av de mest spektakulære koregrafiene har sitt opphav herfra, med elementer få kan nærme seg. Øvre VA består av Lutece Falco (1991) og Supras (1991), mens naboen på Felt G heter Authentiks (2002). Alle tre jubilerte i 2006. Boulogne Boys har den største kjernen, på 800 aktive medlemmer, men Kop Of Boulogne holder ikke samme nivå som motstående sving jevnt over en hel sesong.

Politisk er VA nøytral eller noe venstre, mens KOB befinner seg på høyresiden. Paris sin scene preges selvsagt noe av at Tigris Mystic har lagt ned sin virksomhet. På bortebane var de pyrokongene.

et innarbeidet begrep i Frankrike også, og gjentatte ganger har man vært vitne til store aksjoner mot Canal+ og TV generelt. Når det gjelder pyroteknikk, benyttes dette i hver eneste runde i de to øverste divisjonene. LFP gir ut bøter fra 2000-50 000 euro per brenning (avhengig av omfang), som klubbene selv betaler. LFP er skremmende strenge på den fronten, og legger generelt sett ikke mye opp til å bedre tribunekulturen, men det viser at gruppene har makt, og at de kjemper for supporternes rettigheter. Drar du av en bengal på stadion og politiet tar deg, får det som oftest også personlige konsekvenser. Personlige bøter og utestengelser forekommer hyppig, dog litt avhengig av hvilken by det gjelder. Derfor er det vanlig å maskere seg på bortebane, selv om dette normalt skjer sjelden. Paris har hvert år rundt 200 IDS (Interdit De Stade/Ekskludert fra stadions). Billettprisene har også økt betraktelig med årene, noe som har ført til boikotter og aksjoner mot klubbene.

Andre grupper som er verdt å nevne tifomessig, er UB90 Strasbourg, med Frankrikes søteste sving.

Brigade Sud Nice har først og fremst en for dårlig tribune å utrette altfor store saker på, men det de gjør,

Den franske scenen er dessverre også preget av undertrykkelse, både fra enkelte av klubbene selv, media og spesielt LFP (det franske fotballforbundet).

Dette er bare blitt verre med årene. Contre le Foot moderne (Mot den moderne fotballen) er selvsagt

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

29

Mentaliteten blant franske klacker er dønn ultras, etter den italienske modellen. Derfor er variasjonen under matchene alltid bra, dvs. aktiv bruk av flagg, disiplinert hopping, mye pyro, skjerfhav, ”ryggdans”, tifo osv. Det finnes selvsagt også hooligans på tribunene, blant annet en stor andel på Tribune Boulogne i Paris. Men det skal nevnes at disse også er noen av de beste til å bidra positivt, vel å merke når de er innenfor stadionportene.

Blant derbys/matcher i Frankrike det er verdt å følge ekstra med på, vil jeg sette opp min liste slik: Marseille – PSG, Saint-Etienne – Lyon, PSG – Bordeaux, Nice – Monaco og kamper der PSG, Lyon, ASSE (St. Etienne), Bordeaux og Marseille er involvert.

Frankrike er egentlig ikke noe derbyland, men det heteste må være nevnte Lyon – ASSE. Ellers kan man ta med mindre kamper som Lens – Lille, Nantes – Rennes, Le Havre – Caen og Strasbourg – Metz.

Som nevnt, består de fleste store lag av to aktive svinger, noe som gjør at bortetilhengerne blir plassert i en skammekrok på stadion. Derfor blir derbykampene aldri like hete som for eksempel Stockholms- og Roma-derbyene, der hvert lag får tildelt en sving hver.

Det er altså på hjemmebane man på vise seg fram. Av fete bortetribuner er det verdt å nevne langsidehjørnet på Stade Geoffroy-Guichard, som tar rundt 3000 stående, og Bordeaux’ seksjon med rundt det samme.

Som nevnt er den franske ultrasscenen i dag over 20 år gammel. Den nye generasjonen, født sent på 80-tallet/ tidlig på 90-tallet, står klar til å bygge videre på historien, men det er ekstremt viktig at undertrykkelsen av klackene blir mindre voldsom, om kulturen skal fortsette sin vekst. Mange av kulturens elementer har først kommet i Norge på 2000-tallet, og man ser jo hvor vanskelig det er å bygge opp en slik kultur her i Norge i dag. Som en av verstingene når det gjelder antikultur kan man nevne Plankehaugen/Fredrikstad, som har utestengt forsangeren i Plankehaugen ut 2008, angivelig pga. at enkelte har opplevd engasjementet hans som for voldsomt. Kan det være slik at travhesten har reagert på all støyen fra tribunen, slik at de rett og slett MÅTTE få bukt med problemet?

Jeg avslutter med noen italienske visdomsord: I tifosi sono il cuore di calcio.

Supporterne er fotballens hjerte.

Nice 30

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

MEDIESKVALDER I det første nummeret av H&K denne sesongen ble det skrevet at Sportsklubben sto i fare for å bli likt, ikke bare av de glimrende trofaste, men også av folk flest, den gemene hop, allmuen, gjennomsnittsmennesket, eller hva enn du ynder å kalle det mange kaller helt vanlige folk. Så feil kan man ta.

Hatet mot Sportsklubben er tydeligvis rotfestet såpass dypt at Nordlie har gått fra å være medias kjeledegge til å bli en mørkemann i en organisasjon allerede befestet av folk som har budt sine tjenester til Sauron, Djevelen, Skeletor, Tengil, Rumsfeld, Jadis eller hva du ynder å kalle representanten for pur ondskap. Synes jeg det er trist? Nei, jeg er passe vant til å stå stødig i motvind. Allikevel kommer man ikke utenom at det er forferdelig irriterende når såkalte journalister ikke klarer å temme sin klubbnevrotiske egoisme og farer frem som tullinger der de ikke klarer å skjønne at deres oppriktige meninger er farget av klubben de sympatiserer med. Refleksivitet i forhold til sine forutinntatte holdninger er, som det har blitt skrevet tidligere, veldig viktig for dommere; det burde være like viktig for journalister.

Selv om jeg noen ganger undres over måten blant andre Fjørtoft gjør ting på, er jeg enig i essensen av det de tar opp i deres minifeide med TV2. At Sportsklubben sjelden får skryt på TV i kamper de dominerer, har vært veldig åpenbart denne sesongen. Det er også ganske åpenbart at Brann er godt likt. Når jeg har snakket med bergensere har det kommet frem at de også merker at kommentatorene liker Brann.

En jeg snakket med ganske nylig mente sågar at Semb sa nei til bydelsklubben fordi han er bombesikker på å ta over Brann neste sesong. Man må nok legge noen forbehold til slike utsagn, men inntrykket mitt er at også Semb, i tillegg til de mest åpenbare, Davyen og Alsaker, har et (lite) kjærlighetsforhold til laget i Bergen. De liker kke Sportsklubben. Men jeg lar Sportsklubben selv ta hånd om saken med TV2, til tross for at jeg ble fristet til å sette meg ned og gå gjennom alle kampene, for å telle positive og negative, prestasjonsnedvurderende og prestasjonsoppvurderende, kommentarer på systematisk vis.

(Jeg fant ut at jobben ble for stor til at jeg ville gjøre det på frivillig basis, med usikkert utbytte. Ikke at jeg ikke tror at jeg hadde funnet det jeg lette etter,

men muligheten for at den eneste oppmerksomheten jeg hadde fått rundt det, ville være fra dere, som trolig er ganske enige med meg fra før, er for stor til å legge ned så mange timer i det…denne gangen i alle fall.) Uansett er dette den mest sofistikerte delen av en mediedebatt. Den trenger man egentlig ikke å henge seg så mye opp i, siden det i tillegg til subtil forskjellsbehandling forekommer så mye renskåret vrøvl at vrøvlslakteren snart må være tom etter all mediepågangen. Noe som har irritert meg og flere andre forumbrukere, er medias fullstendig ukritiske bruk av kildemateriale fra KFLs forum. Dette er ofte så dårlig journalistikk at jeg titt og ofte får lyst til å finne journalisten personlig og gi ham et toskeklaps i bakhodet. Etter fadesen i Luxembourg klarte en gjøk å lage en sak der han fremstilte det som at store deler av KFL ønsket Nordlie sparket, basert på ett eneste innlegg . Et innlegg som må ha satt rekord i negative tomler på forumet (145 brukere viste sin uenighet, mens én modig sjel sa seg enig med tommel opp). Så å si alle kommentarene i innlegget var også negative til trådstarterens utsagn, men dette hindret ikke journalisten i å skrive et avsnitt som gav et fullstendig feil bilde av saken. Et minimum av undersøkende arbeid, og/eller redelighet, hadde gjort at han måtte droppet avsnittet, eller skrive det om til noe sånt som ”Nordlie med fortsatt tillit hos fansen”. Sånn blir det altså når journalisten leter mer etter sak enn sannhet, og dette er ikke bare et problem i sportsjournalistikk. Det mest parodiske blir trolig Fædrelandsvennens angrep på KFL for en tid tilbake, da de brettet ut om rasismen i KFL, basert blant annet på den fiktive forumskikkelsen TurboJenta, behørig omtalt andre steder i denne utgaven.

Alle kan melde seg inn på KFLs, og de fleste andre, fora på nettet, derfor blir det utrolig tullete å skrive artikler om rasisme basert på innlegg der, såfremt ikke administratorene lar meldingene ligge, noe de ikke gjorde. I tillegg kom utsagnene minutter etter en opphetet kamp, og da kan det kanskje være på sin

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

31

plass å minne om punkt 3.9 i Vær Varsom-plakaten: ”Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre”

Det sier seg selv at tillitten til media slites ned hos normalt oppegående mennesker med så mye tøys.

Hvor ble det av journalistisk integritet? Hva driver PFU med? Hvorfor er vi nødt til å forholde oss til sprøytet? At journalister gang på gang slipper unna med å fabrikkere løgner, er rimelig utrolig i forhold til maktposisjonen deres. Dette irriterer meg voldsomt.

Foto: Glenn Slydal Johansen 32

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

En ting som er like irriterende er at mediene ikke ser det selv, men insisterer på å fortsette praksisen sin og at de er barnslig selvhøytidelige ved konfrontasjoner.

E. O. Sæther forsvarte seg blant annet med å påpeke hvor mange år han hadde vært sportsjournalist da jeg på e-post konfronterte ham med innholdet i et makkverk av en artikkel han hadde skrevet. At han ikke har baller til å innrømme at det for eksempel er drøyt å sammenlikne supportere med konemishandlere, fordi de synger om hat mot andre lag, men heller forsvarer seg med at han har jobbet lenge i yrket, vitner om at mannen ikke har noen form for refleksive evner (sånne som jeg allerede har nevnt at man har vært inne på før). Du kan vise meg hundebæsj, peke på hvor gammel hunden som produserte den var, du kan gjerne fortelle meg hvor lenge han har drevet med dette, men det er og forblir hundebæsj.

Det var også fantastisk å høre det utrolig barnslige svaret kommunisert av TV2-fotballens overhode, Vegard Jansen Hagen, da han klarte å trykke ut flere personangrep som svar på kritikken mot kanalens egen integritet. At han i tillegg klarer å hevde at journalistene hans er 100 % objektive , gjør at jeg neppe noensinne ville ansatt ham som sjef i et firma som var mitt eget. Det får meg heller til å lure på hvilke kvalifikasjoner disse menneskene vurderes etter (jeg kan sikkert ta på meg en sjefsstilling i et stort firma hvis noen spør pent). Det hele blir litt som om faren til tre brødre hvis kamerat har klaget på at de plager ham i hverdagen, svarer at kameraten er teit og paranoid og at han bør gå hjem og legge seg, basert på full tillit til de tre sønnenes gjøren og laden. Å hevde at brødrene (TV2s fotballpersonell for dem som ikke følger ligningen) konsekvent er 100 % uskyldige i alle beskyldninger, er ubeskrivelig naivt. Å hevde at faren, i dette tilfellet, gjør en god vurdering av situasjonen, ville vært en drøy overdrivelse, uansett om denne kameraten hadde vist seg i overkant sensitiv i forhold til brødrenes guttestreker. At mannen med sjefsstilling i en mediebedrift i tillegg klarer å ytre følgende, ”[…] viss Fjørtoft insinuerer at dommarane blir påverka av kva TV 2 melder, så er det ei ganske grov undervurdering av dommarane.” , kan bare bety to ting: Enten har fyren ingen innsikt i sin egen bedrifts påvirkningskraft, eller så spiller han naiv for å slippe å forholde seg til det. Å tro at media ikke har en betydning for dommerne, er makeløst tøysete. Man kan for eksempel undre seg over hvorfor Kippe plutselig har begynt å motta så mange gule kort. Kan dette ha

noe å gjøre med tidligere artikler i avisene, hvor det er blitt antydet at Kippe er en fæling, noe som igjen har ført til at dommerforeningen har tatt opp enkeltspilleren Kippe, slik Poll innrømte at har skjedd mot Crouch blant UEFA-dommerne ? Jeg har ingen vanskeligheter med å se for meg dette scenariet, ei heller er det vanskelig å forstå at sparkingen av trenere kan fremskyndes eller tvinges frem av stort mediepress (hørte jeg noen si Sven-Göran Eriksson?). Når Inge André Olsen tenkte at han hadde taklet feil mann, da han tidligere i sesongen ble utvist for en takling av Tarik Elyounoussi, var dette på bakgrunn av stor medieoppmerksomhet rundt stygge taklinger på den talentfulle spilleren. Toppdommerne hadde til og med et seminar som tok opp behandlingen av Tarik, og det er vanskelig å tenke seg noe annet enn at media har spilt en viss rolle i den saken. Det er klart som en kald og solfylt høstdag at dommerne ikke går med skylapper i forhold til avisenes skriverier. Å hevde at de ikke påvirkes av media, er omtrent like dumt som å påstå at man selv ikke påvirkes av reklame.

Når jeg så skal avslutte denne kritikken, har jeg ikke engang nevnt blogger av ymse kvalitet på nettavisenes sider. Der har jeg blant annet lest noe pinlig oppgulp, uten noen eksempler på, eller forsøk på å begrunne, det at Sportsklubben og andre jaktet på Brann, samt at kritikken av TV2 kun var bevisst taktikk for å plage klubben hans. Det kunne alene vært verdt et avsnitt eller to, men får ligge i fred i denne omgang. Som konklusjon ønsker jeg å hevde at det er noe veldig galt med at media får drive på, tilsynelatende uten noen form for reell kvalitetssjekk.

Presseetikk må jo fremstå som en vits i redaksjonene rundt omkring, og Vær Varsom-plakaten brukes neppe til annet enn å bli parodiert på arbeidsplassenes toalettvegger. At dette blant annet går ut over klubben vi elsker, gjør alle oss personlig forarget, men det er også et systematisk og større problem som burde tas opp på høyt nivå. Kravene til media må bli strengere! Saken er faktisk ganske alvorlig.

NB! Jeg har bare gitt referanser til de viktigste sitatene og artiklene. Det er kanskje litt lemfeldig, men dette er tross alt bare en artikkel i en fotballblekke, ikke en viktig nyhetsartikkel til folket…

Høvding Herskersønn

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

33

HUSK AT DU FÅR Sportshuset?

MEDLEMSRABATT NÅR DU HANDLER HOS OSS! SPORTSHUSET LILLESTRØM STILLVERKSVN. 5 TLF: 64 84 56 30 www.sportshuset.no

ØNSKEREPRISE Etter at Tom Nordlie kom hjem til Lillestrøm har flere etterlyst et gjensyn med konkurransen som gikk sin seiersgang i Humbug&Kanari sesongen 2000.

Værsågod – lukk opp døra og si hei til deg selv!

OBS! Dette er en reprise. Konkurransen er avsluttet, og eventuelle innsendte svar vil ikke bli behandlet.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

35

BEDRE ENN SEX! Bøffelberg... ehhhh... jeg mener selvfølgelig Kanari-Fansen Lillestrøms nylig avgåtte leder og talsmann, Petter Olafsson, uttalte etter semifinalen i 2005 mot bydelsklubben at seieren var bedre enn sex. Ubekreftede rykter skal ha det til at samme utsagn har kommet etter flere andre kamper også, betydelige som ubetydelige.

RONNIE HALLÉN Humbug & Kanari har bitt seg merke i disse utsagnene fra vår eks-O’Store leder, og bestemte seg straks for å undersøke fenomenet nærmere. H&Ks svar på Cagney & Lacey, nemlig Gale Isbre & Ronnie (hvorfor skal ikke norske menn kunne ha noen av historiens største detektiver som forbilder, selv om de er kvinner?), tok på seg oppdraget og sjekket i historiebøkene. Med knekk i håndleddet, innbilt menstruasjon og hormoner på villveie tok vi fatt på oppgaven med å nøste opp Petters sexliv.

Vi trodde selvfølgelig ikke at vi kunne røpe alt vi fant ut, og vi hadde håp om at Bøffelbergets mest trofaste lesere hadde forståelse for at vi ikke kunne utlevere hele Petters samliv. Det var inntil vi fikk noen tips fra Se & Hør, nå vet vi at Petter ikke har en sak dersom han skulle saksøke oss. Vi gikk til oppgaven med en innstiling og en motivasjon som fikk Kjetil Rekdal til å fremstå som en simpel sauepuler fra Rekdal. Vi gjør oppmerksom på at vi har anonymisert de fleste av Petters tidligere partnere etter ønske fra dem selv. Vi har benyttet både stemmeforvrenging og sladding. Det betyr at du må lese kommentarene med en nasal stemme, og i veldig lyst stemmeleie.

Historisk dykk Vi måtte et godt stykke bak i historien for å finne Petters første kvinnelige erobring. Faktisk var han ikke mer enn 15 år da hans seksuelle debut fant sted.

Sikre kilder skal ha det til at han ble forført av en sleggekaster, kvinnelig sådan, som var i norgestoppen på den tiden. Petter frekventerte mange ungdomsstevner i friidrett, og møtte der Svetlana Tamegbakfra. Dette var den første gangen han fikk tømt penistilbehøret (vi er da ikke grove heller da).

36

- Petter var ivrig, men som typisk er for unge gutter, så holdt han ikke ut særlig lenge. Så vidt jeg husker holdt han ikke ut mer enn en 5-6 minutter (er 5-6 minutter kort tid? Det er jo min personlige rekord!

Ronnie anm.). Min beste beskrivelse av hele seansen er inn og ut og ferdig med den saken, sier Svetlana.

Vel, vi kunne jo ikke legge for mye vekt på en testosteronbelagt kulestøter, så vi gravde videre.

Den neste vi kom over var hans tidligere engelsklærer, Ms. Sofie Takeitupmybottom. Sofie har ikke forandret seg det dugg siden hun gikk av med pensjon fra videregående. Vi i redaksjonen til H&K har alltid latt oss imponere av Petters engelskkunnskaper. De er fullt på høyde med verdensborgeren Thor Heyerdahl. Det skulle dog vise seg at den godeste Petter har fått ”privattimer”, og at Ms. Takeitupmybotttom var sterkt delaktig i det. Hun insisterte dog på at hun ikke skulle være anonym, hun mente det ville være bra for hennes image om hun sto frem med fullt bilde.

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

ikke å si hvor lenge siden, da føler vi oss gamle) skjønte hvilken vei det bar. Bøffelberget kan beskyldes for mange ting, men en ting var sikkert, damene var ferme. Lille Laila som hu blei kalt, var et yndet landingssted for sveiseblinde Bøfler og mottoet hennes var: ”Det som kommer inn, må ikke ut før om ni måneder”.

- Ikke snakk til meg om den drittsekken der. Her gir jeg blomsten min (blomst??? red.anm.) til ham, så opplever jeg at han slår knute på snoppen. Jeg er villig til å gi ham og meg en sjanse til å starte et liv sammen, men nei da, han skulle ha godsakene for seg sjøl -Slå knute? Er det svære greie vi snakker om?

- Langt i fra, ikke så lang, men veldig tynn.

- Oh, yes jeg husker Petter like it was gårsdagen. He hadde big problems med correct uttalelse av noen english words. Jeg put on noen filmer fra Kontiki-ekspedisjonen and for every ord he uttalte feil, hoppet vi i senga. I mistenker him for å ha uttalt ordene akkurat like Heyerdahl, just to get straffet. But etter hvert it begynte å bli pinlig, jeg er engelsklærer, not a skuespiller.

Et mønster åpenbarer seg Gale Isbre & Ronnie aka Cagney & Lacey begynte å se et mønster, men som alle med Metode- og Dataanalysefaget bak seg vet, trenger vi et representativt utvalg for å kunne konkludere (og for nerdene som nå sitter og forbereder en mail til redaksjonen om utvalg og kriterier og de feilkildene vi opererer med, sjå kor det bryr oss).

Petter har alltid vært en fyr som setter pris på en dame med former, men til og med så garvede etterforskere som Cagney & Lacey blir til tider sjokkert, så også deres alter ego Gale Isbre & Ronnie.

Etter en kveld på byen (ja, vi kaller Lillestrøm by, selv om det strengt tatt er en landsby), endte han opp med en av Bøffelbergets fineste. Nam, nam sier kanskje en uvitende fyr som nettopp har fått blekka trøkka opp i hånda si mot 20 kroner i retur, men vi som har vært med siden fordums tid (vi gidder

Så langt er etterforskningsarbeidet til Gale Isbre & Ronnie (bortsett fra at vi ikke har de kule hårfrisyrene) ikke i nærheten av sine helter Cagney & Lacey. De hadde løst saken for lenge siden, men vi hadde ennå noen snører å nøste opp.

Vi tenker fort at det må være muligheter for nye spor i Kanari-Fansens turregister. Nå viser det seg at Kanari-Fansen ikke har noe turregister, men KFLs

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

37

autist, Arnold Myklepus, har full oversikt over alle turhendelser siden 1988. Det viser seg nemlig at Petter hadde et lite eventyr i Molde for en del år siden.

Moldes Fineste er hun kjent som blant den lokale befolkningen. Vi tok sporenstreks en telefon til henne, da vi vet at hun i sivilt går under navnet Gjertrud Jegtarhvasomhelst.

og dunker hodet i pulten (dere er klar over at det kan være et autistisk trekk? red. anm.), da det dumper ned en mail i vår mailboks (vi har for øvrig mailadressen verdensbestedetektiver@cagney&laceyfanclub. com). Den er fra synkronsvømmerlaget til apeberget. Det viser seg at i løpet av en veldig sen kveld på byen (ja, nå snakker vi om den ordentlige byen i Norge, nemlig Oslo), så hadde Petter blitt plukket opp av gutta på en av byens brune puber. De hadde nemlig sett en av våre plakater med etterlysning av personer med intim kontakt med Petter og i mailen kunne vi lese følgende: - ”Hei! Ser at dere etterlyser noen som har hatt intim kontakt med en Bøffel ved navn Petter Olafsson. Vi kjenner ikke navnet hans, men ut fra bildet ser vi at dette er en av våre tidligere ”opplevelser”. Vi er som kjent glad i å kjøre analtog og fant Petter, rimelig døddrukken, på et etablissement på Grønland. Vi tok ham med hjem til en leilighet og kan ikke si noe annet enn at vi var storfornøyd med vår fangst. Om han er like fornøyd vet vi ikke, han var bevisstløs hele natten.”

- Hva kan sterte på å Jeg tror han dem i senga

jeg si om Petter? Vel han insitre en bærepose over hodet mitt. har en fetisj for KIWI, han var lik i hvert fall. Kjapp, fort og billig.

Stygg sak Denne saken var i ferd med å bli veldig stygg, og verre skulle det bli. Vi sitter der ved detektivpultene våre

Petter er i dag etablert i et samboerforhold med en yndig pike og har sågar blitt far. På spørsmål om seksuelle erfaringer får vi ingen kommentar, men Gale Isbre & Ronnie aka Cagney & Lacey skjønner straks tegninga.

Vi følger opp saken i neste H&K, følg med for den spennende avslutningen (eller muligens ikke.

Ikke hold pusten. Å holde pusten mellom to utgivelser av Buggen er forøvrig en dårlig ide, alle barn. Dette skyldes trykketiden, red.anm.).

Maya Carter 1975–2007 Som et friskt pust kom du inn i våre liv for to år siden.

Kanari-Fansens debattforum på nettet hadde mange personligheter med sterke meninger, men du tok dem med storm og sjarmerte oss alle.

Du interesserte deg for så mye og hadde noe å bidra med i alle diskusjoner. Du kastet deg inn med liv og glød, og spredde humør og glede med dine friske meninger og ditt store engasjement. Det var nesten vanskelig å tro at du kunne ha opplevd alt du fortalte om.

Du fikk oss til å fortelle om ting som irriterer oss grenseløst, svare på de mest intime spørsmål – som om vi likte string eller boxer best – og ingen kunne skrive om bæsj som deg.

Landskjent ble du da du kalte Start-spilleren David Nielsen bladneger. Ingen visste hva du egentlig mente med det, men Fædrelandsvennen slo det stort opp som rasisme, og fikk glattet over at Start-supportere ropte nazihets mot Uwe Rösler.

Mange syntes etter hvert at de kjente deg, men du var dypere enn noen var klar over og lot ikke noen få del i dine innerste hemmeligheter, selv om du både chattet, sendte tekstmeldinger og snakket på telefonen med mange. Til tross for at du var en svært sosial person, var du ikke den som rente ned dørene til venner og naboer.

Da alle hadde blitt glad i deg og lært å like hvor hensynsløst du behandlet din slask av en Vålerenga-samboer, kom den grusomme nyheten: Du hadde vært på fotballtur til Manchester for å se ditt andre favorittlag, United, og hadde blitt påkjørt.

Med store skader lå du først i koma og siden lenket til sykesenga på et engelsk sykehus, mens du hele tiden holdt humøret oppe og viste en fuglainteresse og en livsglede som ikke var til å tro.

Gleden over at det tross alt gikk bra med

deg ble kortvarig. Det ble for mye for deg, og blodforgiftningen tok deg til slutt.

I sjokket og vantroen som har fulgt etter bortgangen din, gjør det godt å vite at du fikk drakta som var så kjær for deg. Vi ser deg sitte der oppe med den nå.

Ditt største ønske var å få strødd asken ut over Uniteds hjemmebane Old Trafford. Det kan vi ikke ordne, men vit at vi har strødd englestøv over kunstgresset på Lillestrøm stadion.

Tankene våre går til TurboVesla, som så altfor tidlig mistet mor, til resten av TurboFamilien, naboer på Volla, SAS-kolleger og alle som syntes de kjente deg.

Det er så mange navn vi kunne kalt deg, TurboJenta, Maya, May, Nina75, men ingen av dem dekker hvordan vi føler.

Du var bare for god til å være sann, og forlot oss så altfor tidlig. Det er nesten som om du er blant oss fremdeles. Katelyn Tarver sier i Chasing echoes hva vi alle føler: Are you really gone Are you moving on Tell me tell me Where did we go wrong Are you really gone I sing you this song Will you tell me Where did we go wrong I can’t let go I can’t let go Now I’m left here chasing echoes I år tar vi gull for deg, Maya!

På vegne av Forumfolket Ulf Baadshaug

KFL i fremtiden...

KANARI-FANSEN FYLLER 15 ÅR I ÅR. MYE ER SKJEDD SIDEN TIDEN UNDER TV-BUA TIDLIG PÅ 90-TALLET, OG MYE SKAL SKJE DE NESTE 15 ÅR. DET HETER SEG AT FREMTIDEN ER SOM HIMMELEN: ALLE GLORIFISERER DEN, MEN INGEN VIL DIT RIKTIG ENNÅ. SYND FOR DEG: HUMBUG HAR SETT I KRYSTALLKULEN OG KAN ALLEREDE NÅ FORTELLE DEG OM KANARI-FANSEN FORTSATT VIL VÆRE NORGES BESTE FANS I 2022.

2008 Fjerdeplassen året før tok ikke motet fra KanariFansen. Et kommuniké fra Arild Myklebust rett før første seriekamp mot Bodø/Glimt lokker med ”tidenes serieåpning, gamle fuglaøyeblikk på storskjerm og livemusikk med Øyvind & Egil”. Unge og gamle kanarifans strømmer til Martin’s på kampdagen og farger byen gul og sort – et bevis på at kvalitet aldri går av moten. Lillestrøm ender på fjerdeplass i serien.

2009 En fyr i UFC får bot for å ha kjørt for fort på moped – UFC føler seg forfulgt og lager et ”Snut er ut”-banner til påfølgende hjemmekamp.

2010 Optimismen før sesongen er stor, til tross for fjerdeplass i 2009. John Arne Riise debuterer for LSK foran et fullstappet Åråsen, med å score på langskudd fra 25 meter. I kjent stil river han av seg trøya og løper mot Kanari-Fansen, hvor han blir omfavnet av en halvnaken kanarifan fra Brandbu på 120 kilo. JAR beholder trøya på resten av sesongen. Lillestrøm ender på fjerdeplass i serien.

2011 FuglaTifo ruller ut et 70 meter bredt banner til hjemmekampen mot VIF. Banneret er dessverre opp ned.

FT lover å skjerpe seg. Lillestrøm ender på fjerdeplass i serien.

2012 FuglaTifo bestiller 900 kasteruller fra Kina, men krysser av for feil farge og mottar sorte og hvite ruller til kampen mot RBK. FT lover å skjerpe seg.

Lillestrøm ender på fjerdeplass i serien.

2013 Badeturen til Drammen gjenoppstår! TV2s seere blir 18. oktober vantro vitne til 1 200 kanarifans iført

badedrakter og badehetter, som i 2 minusgrader og lett snø jubler over LSKs 2–1-seier. På Klanens debattforum er de fleste enige om at det er patetisk å ha det moro på kamp, og at det viktigste er å se tøff ut.

Lillestrøm ender på fjerdeplass i serien.

2014 Cupfinale! Skuffelsen etter en fjerdeplass i serien blir avløst av euforisk stemning i Flisbyen, når Lillestrøm går til cupfinale. Motstander er tredjevisjonslaget Ranheim. KFL teller nå 10 000 medlemmer, og Ullevaal rister i grunnvollene når det gulsorte trollet hopper i trommetakt – cupen skal hjem til Lillestrøm! LSK taper 1–2.

2015 Arild Sundgot, som la opp i 2010, har slått seg opp på import av hagemøbler fra Indonesia, og trer inn på investorsiden i Sportsklubben. Takket være Arild blir Kanarifeltet utvidet til en hel langside. På KanariFansens forum klages det over at Arild ikke samtidig sørger for varmeovner i taket på tribunen. Noen blir aldri fornøyde... Lillestrøm ender på fjerdeplass i serien.

2016 Endelig lov med pyroteknikk i norsk fotball! Alle hjerter gleder seg til hjemmekampen mot VIF, hvor 120 bluss er kjøpt inn for anledningen. FuglaTifo lover å skjerpe seg etter at det ved en feil blir kjøpt inn pyro med rosa røyk. Lillestrøm ender på fjerdeplass i serien.

2017 Årsmøtet i KFL vedtar at Kanari-Fansen skal endre navn til Kanarifansen. Torolf Holte, moderator og språknazi på KFLs debattforum, er lettet over at 25 års mareritt endelig er over. Lillestrøm ender på fjerdeplass i serien.

2018 Åpningen av Sundgot-hagemoebler.com Arena på

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

41

gamle Kjeller flyplass er en høytidelig affære med både ordfører og kulturminister til stede. Kanarifansen teller nå 12 000 medlemmer, men åpningskampen mot Drøbak/Frogn blir dessverre avlyst, da banen blir ubrukelig etter at det begynner å regne under FuglaTifos såpebobletifo. FT lover å skjerpe seg. Lillestrøm ender på fjerdeplass i serien.

2019 For første gang i klubbens historie er Lillestrøm klar for gruppespillet i UEFA-cupen! Kanarifansen har ikke respekt for noen, og de 650 som er til stede på Santiago Bernabeu klinker til med ”for en gjeng med jenter!” til 80 000 vantro spanjoler. Lillestrøm ender på fjerdeplass i gruppa – samme plassering som de til slutt får i hjemlig serie.

2020 Potetgulltifoen mot Hasle/Løren fører til at kampen blir utsatt i en halv time, da flere hundre duer lander på gressmatta og fråtser i potetskruer og baconchips.

FuglaTifo sier seg enige i at konseptet hadde visse

42

svakheter. Etter en elendig sesonginnledning tar Lillestrøm seg sammen og kaprer en finfin fjerdeplass i serien.

2021 Sesongen alt klaffer! FuglaTifo satser knallhardt med kaostifo: Sundgot-hagemoebler.com Arena blir et inferno av knallskudd, røyk, bluss, flagg og skjerf.

Livredde VIF-spillere knekker sammen i siste kamp, når gullhungrige kanarifans trøkker til og skaper et hav av lyd som bærer sine gulsorte helter frem på banen. I siste spilleminutt stuper unggutten Ole Arild Sundgot frem og pirker ballen i mål – Lillestrøm er seriemester! Seiersfesten varer helt frem til cupfinalen uken etter, hvor Asker er sjanseløse – the Double!

2022 Arild Myklebust glemmer for første gang i historien et telefonnummer. Lillestrøm ender på fjerdeplass i serien.

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

Dagen som kunne ha vært perfekt Perfekte dager kommer sjelden. Enkelte vil hevde, trolig med rette, at noe slikt ikke finnes. Allikevel tror jeg ikke at jeg var så langt unna den 10.06.07. Eller på en annen side så ble det ganske langt unna når det kom til stykket.

KIM-TONNY HENRIKSEN (tekst og foto) Dagen startet med at jeg lå tett og godt inntil en fabelaktig kvinnekropp idet jeg våknet. Da vi kikket ut vinduet var det liten tvil om at sommeren fortsatt var i Bergen, selv etter en uke med briljant sommervær.

Etter en god seanse av typen det blir barn av om man ikke passer seg, satte vi oss på en plen ute i solen og drakk kaffe, småsnakket og hørte på god musikk.

Livet føltes ikke ille. Etter et par timer lånte jeg med meg en god film på DVD og satte turen hjem for å få meg litt nødvendig klesskift med mer. Jeg be-

stemte meg for å ta en tur på Verftet (gammelt verft som nå er kulturhus, uteservering og badeområde i ett…ja, som i et Kinderegg sies det vel…i den altfor vellykkede reklamen) for å bade før jeg skulle av gårde på toppkampen Brann–Sportsklubben. På veien syklet jeg forbi Fotikken (Fotballpuben på folkemunne), hvor det allerede var god stemning i gult og svart…ja, også i rødt og hvitt da. ”Lillestrømgutt” dundret ut av utendørsanlegget, som mange ganger tidligere har plaget det ofte allerede plagede hodet

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

43

mitt på søndagsmorgener. Denne gangen hadde jeg ingenting å klage over da jeg igjen kom til å tenke over hvor bra den låta er. Jeg har en svært begrenset interesse for hip hop, så det er et dugelig kompliment.

Etter å ha slengt i meg et par pizzaer fra Deli de Luca, akkompagnert av ”Aldri aleine til Åråsen”, som jeg fikk høre for første gang i sola utenfor Fotikken, satte jeg sykkelstyret i retning bølgene ved Verftet…eller nei, jeg spurte først en av KFLs MIX-kiosk-sultne, om hvor han hadde kjøpt T-skjorten med Transformers på…men det er nå en digresjon. På veien tok jeg et bilde av et kjent, men for innflyttere lite kjært, bergensfenomen: små, militante barn som går med lekegevær og dundrer løs på skarptrommer, gjerne tidlig på en søndag, rett utenfor vinduet. Det er disse små krekene Branns supportere har hentet navnet sitt, Bataljonen, fra. De opererer nemlig i forskjellige bataljoner. Nede ved vannet møtte jeg kjente og kjære, men akk så døsige fjes som jeg lot ligge som slaktet de imiterte, før jeg uten nøling eller tvil, hoppet som en glad laks i vannet. Dette var den varmeste dagen i Bergen på fem år, så gleden av passe oppvarmet, men allikevel avkjølende vann var stor. Alt var egentlig rimelig perfekt, og jeg begynte å drømme om å skrive denne artikkelen til H&K; bortsett fra at den i utgangspunktet skulle beskrive en helt perfekt dag. Jeg fant på en ganske morsom ting å gjøre også.

Hvis man legger seg litt skjevt i vannet og sparker kråltak med beina, så svirrer man rundt og rundt, litt

44

som en skråttliggende tømmerstokk. Det er ganske morsomt hvis man blåser ut av nesen samtidig (for ikke å få vann inn). Evnen til å sette pris på barnlige gleder i vannet må riktignok være til stede for å sette pris på dette. Aaaaanyway! Mens jeg lå der og tenkte på hvor perfekt en slik dag var, ble jeg overrasket av en venn som kom svømmende. Siden han har masse skjegg i ansiktet, kunne han minne om en glad, våt hund, og slike pleier å muntre en opp. Jeg trengte ikke oppmuntringen, men satte allikevel pris på overraskelsen. Han fortalte at han hadde sett etter meg på Fotikken, men at jeg, som nå syntes åpenbart, ikke hadde vært der. Vi gikk opp, og jeg fortalte at jeg gledet meg til kampen. Denne kompisen er langt under middels interessert i fotball, så jeg måtte forklare om ting rundt kampen og hvordan jeg så på disse tingene ut fra et samfunnsmessig perspektiv, heller enn å diskutere fotball. Vi var skjønt enige om at det er en god ting hvordan Brann og Sportsklubbens supportere har et vennlig rivaliserende forhold, heller enn tøys med casuals (som han hadde lest om) og annet ball.

Etter litt solbading var tålmodigheten min brukt opp. Jeg måtte i det minste få meg én øl i sola før jeg tok turen på kamp. Hurtig sykling hjem, gul t-skjorte på, og turen bar ned til Fotballpuben, hvor jeg traff min gamle nabo Espen, slik jeg pleier når Sportsklubben kommer til byen (han knuser meg (og veldig mange andre) formidabelt i oppmøte på kamper nå, etter tiden vi pleide å sykle til Åråsen fra

KANARI-FANSEN 15 ÅR 1992-2007

Fetsund i barndommen). Jeg kom meg etter hvert inn på den stappfulle Fotikken for å ta et par bilder, slik at jeg kunne dokumentere denne ”perfekte dagen” med bilder i tillegg til tekst. Etter noen bilder og en hurtig øl bestemte jeg meg for å la være å vente på den siste bussen til Stadion, da dette kunne bli stress, og stress hører ikke med til en perfekt dag. Jeg kom meg inn på bussen og satte meg på solsiden. Det var ikke mindre enn kokende varmt der inne. Det fantes ikke en eneste person som ikke svettet som en gris, meg selv veldig inkludert. Det la uansett ikke noen demper på stemningen, som må ha vært noe av det drøyeste på en buss noensinne. Sportsklubbog Brann-sanger sunget i konkurranse med hverandre i øredøvende volum i en badstue av en buss, på den relativt korte turen opp til Brann stadion, hvor noen vittige Brann-tunger omgjorde teksten ”Forza Fugla”, til ”Skal me pula”, ganske sikkert med sikte på et par ivrig syngende kanarijenter.

Vel ute av bussen tok man så turen ned til stadion.

Etter å ha passert tre rosa biler med ”Go Bergen” og rosa ballonger knytt på seg (merkelig måte å profilere bergenspatriotisme, tenkte jeg, før jeg nå så på bildene at det dreier seg om en bergensk bredbåndsleverandør…), var man bare en liten kroppsvisitasjon fra å komme deilig tidlig på kamp. Etter å ha gått rundt og tatt noen bilder av spillere, køen i kiosken og andre ting, kom etter hvert Espen, som kunne fortelle at bussen (den som hadde kjørt fra Lillestrøm) plutselig hadde vært på vei tilbake til Østlandet, før Espen vennlig hadde påminnet sjåføren om at kampen slettes ikke var over og at han nok gjorde best i å snu og sette snuten mot stadion igjen. Dette hadde

så sjåføren, noe motvillig, gjort. Med tanke på antallet som hadde kommet til byen og stemningen blant oss, var jeg sikker på at KFL skulle gjøre en god figur. Brann stadion presterer nemlig sjelden superstemning i sol. De sliter også med å lage sydende stemning hvis ikke Brann dominerer kampen og kommer til mange sjanser. Dette var jeg også ganske trygg på at de ikke kom til å gjøre. Det gjorde de heller ikke den første omgangen. Brann stadion var rimelig stille, mens vi sang og prøvde å få med oss hvor store sjansene på den andre siden av banen egentlig var. Ved pause var det ganske sikkert at det hadde vært gul makt både på og utenfor banen. Det var bare synd at landslagskeeperen hadde dagen og at Occean traff oversiden av tverrliggeren, heller enn undersiden. I tillegg var dommeren rimelig svak.

Med det var tonen satt for omgangen som ødela planen min om en perfekt dag. Etter at omgangen hadde startet tålelig, fikk kjappe Helstad en mulighet til å sette fart etter en ball inne i feltet. Heldigvis var det minst like hurtige Andresen som kom løpende i duellen med ham. Dessverre var det den ikke like kvikke Svein Oddvar Moen som kom halsende etter de to førstnevnte da Helstad deiset i bakken inne i feltet. Han var allikevel rask til å peke på straffemerket da hjemmepublikummet for tredje eller fjerde gang skrek etter dette. Selv fra vårt ståsted stod vi med sterk tvil om at det var, eller kanskje heller med hellig overbevisning om at det ikke var, straffe. Bildene i ettertid har vist at vi hadde rett i våre antagelser, og fra da og ut var det ikke like gøy på kamp lenger. Straffen gikk i mål, stemningen sank blant de gule og sorte på tribunen, mens

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

45

de gule og sorte på banen halset fremover, uten å se ut til å huske at det nesten var en full omgang igjen.

Brann kontret dermed inn enda et mål. Når man så i tillegg må se at en klarering fyker flipperspillaktig til alle kanter, slik at Helstad etter hvert nok en gang får anledning til å score, er det vanskelig å motivere seg. Noen blant den litt yngre garde begynte i alle fall å slite med motivasjonen, da det etter hvert viste seg å være mer interessant å sprute vann på en svært søt jente på samme alder, enn å følge med på kampen. Lysten til å sprute vann på søte jenter skjønner jeg godt, men vi er vel på kamp for fotballens skyld, gutter? Da er det kanskje fint at man har en rabiat innpisker som Arild Myklebust til å fortelle folk hva de har å gjøre. Det siste kvarteret står faktisk frem som ganske muntert, da vi ender opp med å synge av full hals ut kampen. Dette, sammen med at Brann stadion ikke overdøver oss mer enn sporadisk til tross for at de er på vei mot en storseier, gir enda en stjerne i KFLs bok. At Occean pyntet på resultatet, hjalp også litt på humøret, og jeg er sikker på at det hadde blitt noen nervøse minutter for hjemmepublikummet om Sportsklubben hadde scoret nok en gang, noe de tross alt ikke var milevis fra å klare.

Kampen var uansett tapt, og det var på tide å komme seg hjem. Espen satte seg på bussen, mens jeg (heldigvis, tenkte jeg i alle fall da) kunne gå hjem til kollektivet mitt her i Bergen. Jeg sendte med Espen noen penger til den nye cden som folk har skrytt sånn av og duret hjemover. Det var ikke så mange meter jeg måtte vandre, før jeg, nær sagt selvfølgelig, møtte en kamerat, fisker og Brann-supporter som stod i en rød t-skjorte. ”Dere skal ha for innsatsen i hvert fall”, var det første han sa. Utenom at han selvfølgelig var klar på at det var straffe (heldigvis merket jeg, dagen etter, at han også innså at straffen var billig), var han ellers enig i at dommeren hadde vært elendig. Da vi kom hjem (han disponerer også et rom i leiligheten jeg bor i…og grunnen til at jeg skriver det på den måten er at jeg ikke orker å kjede dere med detaljene omkring boforholdene hans, men heller med å skrive halvlange digresjoner om grunnene til at jeg ikke orker det) trøstet jeg meg med å se målene fra de andre kampene som gikk så mye bedre, mens han gledet seg enda mer over akkurat det samme. Etter hvert gikk han til sengs med et smil, mens jeg satte meg ned med en film for å få kampen ut av hodet. Alt i alt var det en fin dag, men den endte ikke perfekt.

Foto: Sebastian Ramsland