Humbug & Kanari 2/2008 by Kanari-Fansen Lillestrøm

LØSSALG: KR. 20,-

JULENUMMER 2008

SVART NISSE HVIT NISSE

Leder

Ettersom jeg (som tidligere nevnt) har en mistanke om at denne spalten ikke er den mest leste i blekka, tenkte jeg å vie min siste leder som Buggen-redaktør til bæsj. Jeg jobber som lærer i barneskolen, og nylig jobbet vi med å svare på spørsmål om dyrebæsj. Sjelden har jeg sett lykkeligere elever. De ﬁkk lov til å si bæsj i hver eneste setning, læreren sa bæsj i annenhver setning, og ekkoet av barnelatter stilner nok ikke før langt utpå nyåret. Jeg ler ikke av bæsj. Dette har vært en drittsesong fra ende til annen, med ekskrementkamper og møkkaopplevelser på løpende bånd. En endeløs tømming av den fotballmessige endetarmen. En følelse av å ha utagerende diaré og forstoppelse samtidig. Denne bedritne sesongen burde tappes på ﬂasker, og selges som avføringsmiddel, side om side med LSK-ostepop og LSK-kaffe. Bæsj stinker. Det er INGENTING morsomt med bæsj. God jul! Geir Sabel

Redaktør: Geir Sabel Bidragsytere: Ulf Baadshaug, Øyvind Gunnar, Junior Kanaris, Geir Sabel, Ronnie Hallén, FuglaTifo, Morten Galåsen, Dag og Frøland, Kim-Tonny Henriksen, Wolf Vagner, Sebastian Ramsland (foto) m.ﬂ. Layout: Kine Th. Løken Korrektur: Torolf Holte Forsideillustrasjon: Nordpolen productions

Humbug & Kanari er Kanari-Fansen Lillestrøms offisielle medlemsblad - eller fanzine om du vil. Artikkelforfatter er selv ansvarlig for innlegget som kommer på trykk. KFL er en uavhengig organisasjon, som har som eneste misjon å støtte Lillestrøm Sportsklubb på alle mulige måter. Allikevel forbeholder KFL seg retten til å stille spørsmål ved styre og stell i Sportsklubben der man føler det er nødvendig. Kanari-Fansen Lillestrøm Postboks 215 2001 Lillestrøm www.kfl.no kfl@kanari-fansen.no

Begge foto: Sebastian Ramsland

Arse Entertainment møter Torgeir Bjarmann Den hjemkomne (tidligere fortapte) sønn snakker ælj, varulv og tåpelige hodeplagg med Arse Entertainment. Av diverse årsaker ble intervjuet dessverre litt mer seriøst enn vanlig, men vi kommer nok sterkere tilbake ved en seinere anledning. Da skal noen blø!

Årene i Lyn Torgeir! Etter alle disse åra, åssen føles det å være tilbake? - Det er godt å være hjemme igjen. Jeg har hatt en god tid ute, men det er utvilsomt på Åråsen jeg føler meg mest vel. Å jobbe for klubben i mitt hjerte er uten tvil det beste jeg kan gjøre, og jeg gleder meg allerede til å prøve å ta Lillestrøm til nye høyder. Det var jo litt delte meninger om exiten din da du la opp. Mange mente blant annet at det var en skandale at du ikke fikk jobb på Åråsen med en gang. Hvordan opplevde du selv dette? - Jeg har aldri hatt noen vonde tanker om Lillestrøm, og det som skjedde da hadde sikkert noen fornuftige årsaker. Og for meg personlig var det egentlig veldig bra at det ikke ble noe den gang. Jeg har måttet bevise for andre mennesker som kanskje trodde jeg bare gikk og tenkte på å flytte meg til Lillestrøm, og det tror jeg har gjort meg til en bedre leder enn jeg var da jeg først kom til Lyn. Hvordan opplevdes det å følge Sportsklubben fra utsida, og ikke minst å høre til en av motstanderne? - Det var spesielt i starten, i hvert fall... Jeg holdt jo med Lillestrøm i alle kamper utenom to ganger i året der jeg nesten måtte håpe på Lyn-seier. Det var jo ikke ofte jeg fikk oppleve det, men det ble to gode seire i år der Henning og jeg fikk vist hva slags fotball vi står for. Det var god reklame for oss før vi fikk jobb her. Men ellers... Som spiller ville jeg aldri klart å dra til en annen klubb, men som leder var det litt lettere å takle. Hår og tårer Hvor ofte kløpper’u deg? - Altfor sjelden! Jeg får en del kritikk hjemme, både fordi jeg går til frisøren altfor sjelden og fordi jeg klipper altfor lite når jeg først er der... Sønnene mine har også langt hår, det er noe som hører med i en Bjarmann-gutt. Nå har jeg jo også kommet opp 4

i en alder der man må tviholde på det håret man har så lenge som mulig, så jeg tviholder på sveisen og stilen så lenge som mulig. Det blir sikkert litt krampaktig mot slutten, men det får så være. Det er vel ingen som hadde kjent meg igjen ellers... Betaler du mye pr. klipp? - Nei, jeg betaler veldig lite, for jeg gjør nesten ingenting der. Men det blir jo sånn når du har naturlig pent hår... Så du har litt mindre budsjett på hårpleie enn for eksempel Arne Erlandsen hadde? - Ja, Arne brukte mye på farging, blant annet. Men nå ser det ut til at han har gitt opp og går for sølvfargen. Det kommer ikke til å skje meg, for håret mitt forsvinner lenge før det blir grått. Fjørtoft grein i sin tid under en Rocky-ﬁlm – føler du noe press med tanke på det å skulle grine etter Fjøra? - Grine gjør jeg sjelden i fotballsammenheng, men da jeg skulle ta farvel med Kanari-Fansen på Ullevaal den gangen, kom det en tåre eller to. Det er nok det nærmeste jeg har vært å være skikkelig sentimental på fotballbanen, men du vil ikke se mange tårer fra meg før vi vinner noe... Og det regner jeg jo med kommer i løpet av tida jeg skal jobbe her. Overgangsplaner Hvor store utskiftninger blir det i vinter? De spillerne vi har, viste jo ikke all verdens kvaliteter i år... - I utgangspunktet blir det få utskiftninger, det første vi må gjøre, er å få maksimalt ut av de vi har. Deretter får vi oversikt over hva vi eventuelt trenger i fremtiden. Jeg er sikker på at nesten alle spillerne er misfornøyde med hva de viste i 2008, og det er nok veldig mange som er revansjelystne og ønsker å vise seg fra en mye bedre side. Det er et mye større potensial enn det som kom ut i år, så først skal vi ta vare på og utvikle de vi har, så skal vi supplere med unge, lovende spillere som skal

HUMBUG & KANARI #2 2008

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

komme bakfra og presse de vi har. Det er brukt en del penger på innkjøp, så da er det viktig å få mest mulig ut av disse. Nå har vi jo for så vidt allerede henta inn tre nye i Eriksen, Bergmann og Hansen, og vi mener at den stallen vi har nå, er slagkraftig nok til å bykse mange plasser oppover tabellen. Den skrantende klubbøkonomien og deres krav om at nye spillere skal være unge, raske og tekniske er kanskje ikke helt forenlige? Hvor skal dere lete etter disse til riktig pris? - Først og fremst i Norge, derfor har vi henta en del unge, lovende fra distriktene her. I tillegg leter vi egentlig i hele verden. Det er ikke alltid spillerne oppfyller alle kriteriene, men oppfyller de ett eller to som til gjengjeld er ekstremt, som med Kim Holmen i Lyn, og bygger opp det andre, er det muligheter. Jeg vet allerede om mange spillere som er gode nok til å komme hit og gjøre en god jobb for Lillestrøm, men først skal vi få det beste ut av de vi har og ﬁnne ut om vi faktisk trenger nye. Elegante svensker og stål i panna Olivier Occean har et mye omtalt lem, den såkalte ”meter’n”. Var det noen i Lyn som overgikk disse hundre centimeterne? - Det får du nesten ta med Lars Kristian Eriksen når han kommer, så får han velge hvilke spillere han ønsker å utlevere på det området. Jeg for min del tror jeg holder tyst om det... Det er i hvert fall ikke et av kriteriene for å bli vurdert av LSK, hehe. Apropos garderoben til Lyn, brukte spillerne ekstremt lang tid før og etter kamp? - Faktisk spilte jeg med noen her i Lillestrøm som brukte vel så lang tid. Svenskene er drøye på dette, Magnus Kihlberg tok seg for eksempel alltid godt ut. Svenskene er generelt opptatt av utseendet og passer på at håret ligger riktig. Det er ofte de som bruker lengst tid i garderoben, noe jeg så både i LSK og i Lyn. Svenskene er up to date når det gjelder beauty-baggen! Fører panna di til piping når du går gjennom sikkerhetskontrollen på ﬂyplasser? - Altså, nå har jeg fem skruer på den ene sida og en ståltråd på den andre, så det er ganske jevnt fordelt. Så kanskje dette gjør at det virker som en naturlig del av kroppen, for jeg blir sjelden tatt for å være terrorist. Tror nok arrene mine skremmer mer enn jernet. Har du noengang jult opp en ælj i solnedgang? - Nei, ikke som jeg veit om... Det er kanskje det merkeligste spørsmålet jeg har fått noen gang. Bør jeg ha gjort det? Nei, altså, det er litt delte meninger om det... Men om vi teller med Rune Bratseth? - Jeg har faktisk ikke jult opp han heller, hehe.

Neste år, vøtt... Kunne du forestille deg for noen år siden at du en dag skulle samarbeide med Vidar Riseth og André Bergdølmo på Åråsen? - Bergdølmo kunne jeg kaaanskje se for meg, men Vidar Riseth var mer overraskende. Men desto hyggeligere, for å si det sånn. Som Rosenborg-spiller tok han et tøft valg da han kom hit i fjor, og det er overraskende, men jeg kjenner Vidar godt fra før og tipper han blir positivt påvirka av at jeg kommer, hehe. Hva i all verden foregikk i kulissene før Bergdølmo ble henta inn? - Vi var jo klare over at han var, tja, omtalt blant supporterne, men vi er nødt til å plukke ut de personene vi mener vil utgjøre det beste teamet for å gjøre Lillestrøm best mulig. Jeg synes det fungerte bra på Martin’s, André har fortalt sin historie, og som spiller tenkte jeg aldri på at det han gjorde var så gæernt. Det at han gikk til Rosenborg var greit nok med tanke på klubbenes forutsetninger den gangen, men det var jo noen uttalelser han kanskje kunne spart seg... Men André kommer til å gjøre en kjempejobb for Lillestrøm, det er derfor vi har henta ham inn. Vi har antagelig et slagkraftig trenerlaug nå, med Berg, Belsvik og så videre. Hva er en realistisk målsetning for Fugla i 2009? - Vi skal i hvert fall ta mange plasser opp fra i år. Det er det eneste vi veit foreløpig, hvor mange det blir, vet vi ikke ennå. Det blir nok litt tydeligere når vi nærmer oss seriestart, hvordan troppen fungerer. Vi skal holde fast på gamle Lillestrøm og legge til en del annet. Henning har jo sin måte å spille fotball på, og det gjenstår å se hvor lang tid det tar å implementere dette i troppen, men vi veit at vi har godt nok lag til å gjøre kraftige hopp på tabellen. I desember neste år kan vi nok være tydeligere for sesongen etter på hvor vi skal havne. Davy på menyen Er du, som ﬁnansmann, vettskremt for det som skjer på børsene for tiden? - Jeg har venta på denne nedgangen i to år nå, og etter at jeg begynte å jobbe med fotball har jeg lagt alt det der til siden. Så jeg sover veldig godt om natta og har null bekymringer for det. Det eneste jeg tenker på, er å gjøre Lillestrøm bedre, det er det som teller. Jeg tror det er sunt at folk skjønner at det kan gå dårlig iblant også. Man får luka bort noen av boblene og bygget seg opp igjen. Lillestrøm skal bli gode selv om børsene faller. Hva med varulver, skremmer de deg? - Varulver ser jeg stort sett på ﬁlm, og det er jo ingen hyggelig lyd å høre når de uler, men jeg har ikke møtt noen... Hvis ikke du veit om noen? Ikke?

HUMBUG & KANARI #2 2008

Da er det faktisk et dyr jeg har en viss avstand til. Vi har et dilemma til deg; hvem ville du helst spist av Davy Wathne og Ernst A. Lersveen? - Ernst har jo blitt veldig tynn etter hvert og trener mye, så det tror jeg hadde blitt litt seigt. Valget hadde nok falt på Davy, tror jeg... Jeg tror han rett og slett er saftigere... - Han er i hvert fall saftig i uttalelsene sine. Av to onder, to jeg absolutt ikke kunne tenkt meg å spise – i ordets rette forstand – så hadde jeg valgt Davy om jeg måtte velge. Men er det noen du kunne tenkt deg å spise? - Hehe, nei, jeg holder meg til kylling... Hva tenker du om Tåpelige Hodeplagg-Kanaris? Er det en god eller tåpelig idé? - I utgangspunktet er det jo en tåpelig idé, men hvis det kommer 2000 med forskjellige hodeplagg, eh... så ville det sett jævla dumt ut egentlig! Men hvis noen synes det er veldig moro, så gjerne for meg, men jeg hadde helst sett at alle tok på seg Lillestrømluer. Vi får se til høsten hvor fort det sprer seg... Det ligger sikkert mye pent på diverse loft rundt omkring, så det kan jo bli spennende dette. Men nå kommer neste år til å gå mye bedre sportslig, og da slipper man å ﬁnne på egne ting for å ha det moro... Ode til KFL Har du noen tips til langhåra jyplinger som har klubblegende-ambisjoner? - Første bud er å ha langt hår. Utover det er det kun hardt arbeid og lojalitet som teller, i tillegg til alt det kjedelige fotballfaglige... Er du ung og lovende, skal du komme til Lillestrøm. Du vil bli tatt godt vare på, alt skal legges til rette, og deretter er det opp til spilleren selv hvorvidt han lykkes. Vi nærmer oss slutten. Noen ord til leserne? - Det er i dårlige tider man ser hva supporterne står for, og Kanari-Fansen har jo vært årets spiller, eller i hvert fall årets deltager, i Lillestrøm. Antagelig er det takket være dere laget klarte seg, så bare fortsett å støtte laget så godt i gode og dårlige dager. Da er jeg sikker på at vi skal få mange gode stunder framover. Det er en uvurderlig styrke å ha med seg en sånn støtte, og igjen, jeg er veldig glad for å komme tilbake og være på lag med Kanari-Fansen igjen. The (bitter) End

Kanari - Fansens støttespillere JAN E. JENSEN Vi har i dag noen støttespillere som legger en del kroner i kassa til KFL. Det gjør at vi kan tilby våre medlemmer et godt turtilbud, medlemsblad som etter hvert koster mye penger å få sendt ut og fete TIFOer, for å nevne noe. Nordea, Sportshuset, Åkrene Mek., Martin’s og Specsavers bidrar med rene penger, mens andre gir oss provisjon av eventuelle salg. Nye avtaler som er underskrevet den senere tid er med Videoself og Romerike Bredbånd. Videoself er et nytt konsept i Norge hvor den store fordelen er pris og tilgjengelighet. Som et eksempel kan nevnes at de som ser én film om dagen, har en utgift på kr 3 per film. Billigere blir det ikke. Ingen overleie før etter 5 dager, og lokalene er tilgjengelige 24 timer i døgnet. Man kan sitte på nettet hjemme og reservere filmen, for så å stikke og hente den i automaten. Når det gjelder utvalg, er det de samme titlene, i samme antall som hos konkurrentene. Selvsagt er det også mulighet for å kjøpe filmen. I tillegg til fordelene for KFL-medlemmer, vil hvert abonnement gi penger i kassa til KFL, som igjen resulterer i billigere turer og flere utgivelser av H&K og større og bedre TIFO. Vi oppfordrer derfor alle medlemmer til å benytte seg av dette tilbudet. Romerike Bredbånd gir oss en hyggelig provisjon for hvert KFL-medlem som skifter fra eksisterende internettleverandør. Her får du en hastighet som overstiger konkurrentene til en god pris.

Intervjuet er utført av Arse Entertainment PS: Vi i Arse Entertainment anbefaler Lawrence Arms’ gjenkjennelige ”There’s No Place Like a Stranger’s Floor” på det varmeste. Vel bekomme!

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

JUNIOR KANARIS I 2008 Junior Kanaris består av den yngre delen av KFL. Hoveddelen av oss er mellom 11 og 15 år. Vi i JK vil fortelle litt om våre opplevelser i sesongen 2008

JUNIOR KANARIS

Foto: Sebastian Ramsland

Første kampen for sesongen møttes vi på vårt eget felt nederst til venstre på KFL-feltet sett fra banen. Vi møtte Tromsø, kampen endte 1-1, og vi var passe fornøyd. Neste kamp var mot Stabæk borte, vi bestemte oss for å bli med bussen til KFL. Vi var ﬁre juniorer og en voksen på bussen. Turen begynte veldig bra, vi ble hentet på Skedsmokorset av partybussen og reiste til Sandvika. Her dro de ﬂeste på pub, mens vi dro på McDonald’s. Så gikk vi bort til bussen forbi puben hvor KFL var samlet. Der var det mye bråk inne og ute, så faren til Chris sa at dette ikke var noe sted for oss, så vi gikk videre til bussen. Vi hadde satt oss ned og ventet på at resten skulle komme fra puben. Så begynte helvetet, noen kom løpende og ba bussen kjøre til puben. Da vi kom dit var det røyk og politi med hunder, ifølge faren til Chris var dette som å se scener fra Belfast på 80-tallet. Det var en skremmende opplevelse, men vi ble veldig godt tatt vare på av mange voksne som ikke var med på bråket. På veien opp til stadion stod änglarna på full guffe, og stemningen ble straks mye bedre. På kampen var det enda mer bråk. Politiet hadde også her med hunder, dette var litt skremmende. Kampen tapte vi 4-2, og en utrolig slitsom og begivenhetsrik dag var helsvart. HUMBUG & KANARI #2 2008

I etterkant av Stabæk-kampen var det mye skriverier i avisen og på forumet om oppførselen til deler av KFL. Vi i JK ble også invitert på oppvaskmøte etter denne kampen, noe vi lærte mye av. LSK-VIF 0-3, LSK-MOLDE 1-1 og LSK- BRANN 2-1 forbigår vi i stillhet. Kamp nr. 6 for sesongen var mot vår gamle venn Uwe. Her heva fugla seg endelig, vi fikk vår første seier 2-0, og vi hadde nå virkelig trua igjen. Med denne seieren i boks, begynte vi å planlegge turen til Trondheim. Noen av oss kjørte bil, og noen kjørte buss, så vi var 8 stk. Her var vi først på puben før vi dro til stadion, stemninga rundt KFL var kjempebra. Bråk og fyll var nesten fraværende. Det så ut som at de fleste hadde lært av Stabækturen. Bortsett fra resultatet 4-0 til RBK, var dette en kjempetur. Så var det LSK-HAM-KAM 0-0 og Bodø/Glimt-LSK 1-0, som vi også forbigår i stillhet. Så kom oppturen igjen, vi slo Ålesund 3-0 og var i himmelen! Så dro vi til Drammen og hadde stor tro på seier. Vi tok bussen til KFL og hadde en kjempetur, vi i JK dro på stadion for å sette opp flagg. Vi tapte som kjent 2-1. Neste kamp var også sorgen, tap 2-1 for Lyn. Så var det tur til Fredrikstad. Her var det dessverre noen elementer av de som kaller seg supportere som igjen lagde bråk! Og kampen var helsvart, tap 4-0. Så begynte oppturen resultatmessig, vi slo Bodø hjemme, Ham-Kam borte og Godset hjemme. Så dro vi til Ullevaal med løftet hode, men der gikk vi på en smell, tap 1-0. Så gikk turen til København. Her stilte vi med Martin. Tap 3-1. Viking-LSK 0-0, LSK- FCK 2-4, LSK-Stabæk 1-1, Molde-LSK 1-1 og LSK-Brann 1-1 er kamper vi var med på, men

troen var svekket og vi så nedrykket nærme seg! Så var det Tromsø borte. På den dagen hadde vi tenkt å se kampen på Åråsen, vi hadde et møte i JK på forhånd. Og vi satte oss foran TVen, KFL hadde spandert pizza og brus på oss, men TVen hadde ikke riktig kanal, men kampen skulle vi se! Så jentene vi skulle se kampen med, tok oss med på Martin’s. Kampen endte 0-1 til fugla! LSK-FFK 1-2 og VIF-LSK 3-1 var katastrofekampen og vi måtte vinne neste kamp. Dagen begynte tidlig. Vi møttes på Martin’s kl 1200 til quiz. Vi var veldig nervøse hele dagen, men det gikk som vi håpet, og Lillestrøm berget plassen i Tippeligaen! Så var det klart for årets siste tur, Ålesund away. Vi møttes i Lillestrøm et kvarter før bussen kom, 6 stk fra JK var klare til årets fuglatur! Arild hadde holdt av et bord til oss nede i bussen, der var det mange trøtte folk, men etter noen timer i bussen kviknet de til. Etter et lite stopp på Dombås og gruppebilde og loddtrekning foran Trollveggen var vi klare til å kjøre videre. Da vi ankom Ålesund ble 3 stk fra JK med opp på stadion og ordna med tifo, ﬂagg etc., og resten gikk på McDonald’s. Kampen endte 3-0 til Aalesund, men stemningen senket seg ikke av den grunn, vi var kun glade for å ha berget plassen i Tippeligaen! Alt i alt har året 2008 vært et kjempeår! Vi har fått være med på masse! En del av sommerferien brukte noen av oss til å rydde på lokalet på Åråsen. Vi er aktivt med på Tifogruppas arbeid, og får være med på å bestemme! Vi blir tatt seriøst av alle i KFL. Og vi jobber for å bli enda ﬂere! Så mail oss: junior.kanaris@live.no Fredag den 28.11.08 hadde vi vår avslutning på sesongen. Vi arrangerte julebord, som ble veldig vellykket!

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Eplet faller ikke langt fra bakken I serien ”Dette lurer jeg på”, svarer vi denne gangen på om det ﬁnnes ordtak og sitater som passer for klubben vår, og det gjør det selvsagt.

ULF BAADSHAUG Å bite i det sure eplet - Betyr å måtte gjøre eller finne seg i noe man ikke liker, som var det LSK måtte etter å ha prøvd å selge Pål Strand og Dan Anton Johansen, men til slutt endte med å betale dem ei sluttpakke for å stikke. Det er ikke langt fra Kapitol til den tarpeiske klippe – Et uttrykk som stammer fra den franske skribenten, diplomaten og politikeren Honoré Gabriel Riqueti, grev Mirabeau, som brukte det i en tale etter at han ble beskyldt for forræderi få dager etter at han hadde vært en folkehelt. Kapitol er en av de sju høydene i Roma, og nær toppen sto Jupitertempelet hvor triumfferder sluttet og seierherrene ble hyllet av folket. Den ene siden av høyden er en bratt skrent, den tarpeiske klippe, hvor landsforrædere og statsfiender ble styrtet utfor. Uttrykket betyr altså at det kan være kort vei fra stor suksess og popularitet til fiasko og vanære. For de av oss som er gamle nok til å huske Even Pellerud (Tvi! Tvi!), og ikke har fortrengt ankomsten hans til LSK, var 1997 sesongen da gullet skulle hjem til Åråsen. Vi hadde tatt sølv året før med Per Brogeland som trener, men de fleste mente det bare var en oppvarming mens vi ventet på at treneren for verdensmesterdamene skulle ta over ledelsen av trenertrioen Pellerud/Brogeland/Erlandsen. Forhåpningene var skyhøye, men bråstoppen kom fort, og Pellerud (Tvi! Tvi!) er et navn som siden ikke er sagt uten spytting på Åråsen. Den aller ferskeste tarpeisk klippehopperen er Tom Nordlie. Om mulig var forventningene enda høyere til ham enn de var til Even Pellerud (Tvi! Tvi!). Den fortapte sønn vendte hjem, og skulle på én sesong gi oss seriegullet vi hadde ventet altfor lenge på. Han klarte ikke det, men skaf10

fet oss en cupfinaleseier, den første pokalen på 18 år, og ble hyllet som frelser. Et halvt år etter ble han sparket, beskyldt for å ha ødelagt spillerne, og kalt Uday – etter sønnen til Saddam Hussein som skal ha fengslet og torturert idrettsutøvere som ikke presterte som han ville. For Tom Nordlie bør for øvrig uttrykket skrives om til Det er ikke lenge fra Kapitol til den tarpeiske klippe. Ett og et halvt år ser ut til å være gjennomsnittstiden fra superhelt til folkefiende for ham. Sånn sett virker det riktig med ansettelsen i Kongsvinger. Jeg leser at han har skrevet ettårskontrakt. Det bør være en fornuftig lengde både for klubben, som kan si takk for deg når det surner, og Nordlie som kan få kr 200 000 i måneden av KIL, og like mye i etterlønn fra LSK. (Å le hele veien til banken er et oversatt uttrykk vi også godt kunne tatt med her.) Å spise kirsebær med de store – Betyr å menge seg med mennesker som står over en selv i rang eller posisjon. Noen ville ha det til at det var det Jan Åge Fjørtoft gjorde da han valgte å feire en kjendisbursdag i St. Tropez i stedet for å være på Myhrer stadion for å se LSK tape cupkampen mot Eidsvold Turn. Det er feil bruk av uttrykket. Fjøra har jevnlig omgang med bursdagsgjestene, og ikke så mye med eidsvollinger, så her var det heller snakk om Like barn leker best, men også en del Der fikk Fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum. Publikummet i dette tilfellet var først og fremst norske tabloidaviser og TV2, som igjen fikk fyrt opp allerede misfornøyde kanarifans. En riktig bruk av Å spise kirsebær med de store ville det vært hvis LSK hadde slått ut FC København i UEFA-cupkvalifiseringen. Med tap stoppet det på kirsebærspising med noen omtrent like store.

HUMBUG & KANARI #2 2008

Foto: Sebastian Ramsland

Eplet faller ikke langt fra stammen – Betyr at noen ligner på foreldrene sine. Alle som liker LSK håper det skal gjelde Fredrik Gulbrandsen, sønn av Tom ”Bukken” Gulbrandsen. Med jordfreserløpesettet til Bukken, blir ikke eplefallet så høyt heller. Stammen var sjelden mer enn en halvmeter over bakken. Som en gullring i et grisetryne er en vakker kvinne uten vett - Fra Bibelen, Salomos ordspråk 11:22, og et av mine absolutte favorittbibelord. Svært anvendelig. I årets sesong er det kanskje Berit Riise som har vært nærmest å passe, etter utsagnene om at Tom Nordlies trening hadde smadret Bjørn Helge, og at det kunne være aktuelt å saksøke klubben, men mange vil mene at Berit er mer sexy enn vakker, og yngre kanarifans mener neppe noen av delene. NISO-leder Silje Vaadal er en annen kandidat, etter uttalelsen ”Det er ett område Lillestrøm har vært en ener på i år, og det er dårlig personalpolitikk”, men hun ryker på at de fleste mener det er LSKs ledelse som har stått for det manglende vettet. En kvinne som absolutt ikke passer til ordtaket, er kronprinsesse MetteMarit, som med sikker og uredd hattesmak har gjort seg til et naturlig forbilde for Tåpelig Hodeplagg Kanaris. Det finnes en egen nettside med MetteMarits mange hatter. Det skal finnes bilde- og filmdokumentasjon som viser at hun sympatiserer med Baris Kanaris også, men den er verre å få adgang til.

digital tid) og Evig eies kun det tappede (russekorthumor). Det er først når noe er borte man setter virkelig pris på det. Som Kasey Wehrman. Mens han var i LSK, var mange fryktelig oppgitt og frustrert over risikoen han spilte med, feilpasningene han leverte og den dårlige kondisjonen, som gjorde at alt ble mye verre mot slutten av kampene. Etter at han ble solgt, og spesielt etter at Fredrikstad gjorde det bra og Lillestrøm ikke fullt så bra, har han fått omtaler av kanarifans som ville gjort Zidane misunnelig. Hadde vi beholdt Kasey, hadde vi vært videre i UEFAcupen nå, og klare for Champions League neste sesong. Samme med Shane: Roberto Carlos, gå hjem og vogg.

Evig eies kun det tapte – Henrik Ibsen, Brand. Finnes i ﬂere morsomme utgaver: Evig eies kun det tapede (blant TV-folk før OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Miraklenes tid er ikke forbi – William Shakspeare sier egentlig i King Henry V at miraklenes tid er forbi. Det er litt tidlig å avgjøre ennå. Vi har vært gjennom en sesong uten rot med cupﬁnalebilletter, men cupﬁnalene kommer annethvert år. Har det ikke vært noen klager på organiseringen av køene eller reglene for billettildeling om ett år, er miraklenes tid virkelig ikke forbi. Å skjære alle over en kam – Betyr å generalisere, å behandle eller se på alle som like, selv om de ikke er det. Jeg har lyst til å si at uttrykket alltid er feilskrevet, men jeg vil ikke skjære alle under en kam eller feie eller greie eller trekke eller dra alle over eller under en kam. Noen mener at man skjærer alle over en kam når man behandler ultras og casuals likt, andre mener at de burde skjæres med samme kniv eller kastes i en dam. Brann i rosenes leir – Fra Henrik Wergeland, som opprinnelig brukte det om falsk alarm, men nå betyr det at det blir oppstyr på et sted hvor det ellers er fredelig. For oss som har vært med i store, lykkelige Kanari-Fansen lenge, virket kontroversene om undergruppene sånn, men siden Åråsen og området rundt ikke har vært kjent som roens og harmoniens hjemsted de siste 30-35 årene, vil ikke det telle som noen brann i rosenes leir for noen andre.

Kjært barn har mange navn – Opprop, manifest, kommuniké, retningslinjer, regler, vedtekter, statutter. Å svelge kameler – Fra Bibelen, Matteus 23:24. Opprinnelig var nok betydningen at man henger seg opp i små ting og ikke ser helheten (”Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!”), men etter hvert har det fått betydningen å godta noe som var absolutt utenkelig, som Vidar Riseth som spiller eller André Bergdølmo som trener. Den neste kamelen for noen kan bli grå og rød. Romerikes Blad antyder at det kan være aktuelt med et samarbeid mellom LSK og Strømmen IF. Etter det? Kanskje stadion på Hellerudsletta eller mørkere blå bortedrakter. LSK rykker aldri ned – Også fra Bibelen, 2. Mosebok 32:15-19. Det sto på de to første steintavlene som Moses ﬁkk på Sinai-fjellet, skrevet med Guds ﬁnger, som Moses kastet mot fjellet og knuste. Han gadd ikke skrive det på de neste tavlene, fordi det er så opplagt. Som julekvelden på kjerringa – Passende som avslutning på denne tiden av året, og en god beskrivelse av hvordan sesongkortsalget har kommet på billettluka.no de to siste årene.

SELGE BOLIG? STØTTE KANARI-FANSEN? Ring Eiendomsmeglings lokale kontor i Lillestrøm har valgt å gå tungt inn som sponsor for KFL sesongen 2007. Dette innebærer at vi i KFL får et lite beløp for hvert oppdrag vi skaffer Ring Eiendomsmegling. Det som gjorde dette til et lett prosjekt å være med på, er at meglerne på Ring Lillestrøm er trofaste LSK-supportere, og medlemmer av KFL. Her er vi avhengig av dere, medlemmer av KFL. Dersom dere får høre om noen som skal selge bolig, kom dere inn på www.kanari-fansen.no og benytt dere av skjemaet som ligger der. Pengene vi får inn via dette prosjektet vil gå til ungdomsarbeide i LSK, samt bedre fordeler til dere som medlemmer i Kanari-Fansen. Dersom dere har noen spørsmål om samarbeidsprosjektet, ta kontakt med styret i Kanari-Fansen eller Ring Eiendomsmegling. Kontaktinformasjon Ring Eiendomsmegling avd. Lillestrøm: Solheimsgata 17, 2000 Lillestrøm Telefon: 48 200 400 Faks: 63 80 06 06 lillestrom@ringeiendom.no 12

HUMBUG & KANARI #2 2008

Med navnet på kupongen På Rena vandrer en legendarisk bortetur rundt blant de andre innbyggerne, og han har tre minutter igjen av ordinær tid. Neste år er Odd Lillestrøm (87) tilbake på tippekupongen.

GEIR SABEL Et kjapt nettsøk på ”Odd Lillestrøm (87)” gir treff i mange gamle fotballreferater. Odd – Lillestrøm (87): Brenne legger hardt inn fra høyre. Occean er fremme med en tå, og Jarstein må gi retur. Odd klarerer. Odd – Lillestrøm (87): Hejazi erstatter Powell. Odd – Lillestrøm (87): 3-1 Bjarmann! Lang ball inn i feltet. Kippe stusser ballen til Bjarmann, som setter ballen i mål fra seks meter. - Folk husker navnet Søker man derimot i Telefonkatalogen, støter man på Odd Lillestrøm fra Rena. Å forklare 87-åringer at man verken er ravende gal eller en meget kreativ telefonselger, er ikke verdens enkleste fritidssyssel. Etter noe parlamentering går imidlertid den pensjonerte bortekampen med på å gi Buggens lesere et lite innblikk i livet som tippeligaoppgjør. - Jeg er jo vant til at folk tenker på fotball når de hører navnet mitt. Det gjør jo i det minste at folk husker hva jeg heter, forteller han. Regner du med økt oppmerksomhet nå som fornavnet ditt har rykket opp? - Jeg har ikke tenkt så mye på det. Det blir vel omtrent som før.

gen når for- og etternavnet hans møtes til dyst. - Jeg holder nok litt med Odd da. Eller kanskje uavgjort, halvgarderer han etter en liten tenkepause. Hva slags forhold har du egentlig til etternavnet ditt? Har du vært der? - Jeg skulle overnatte der på hotell med en kollega en gang. Det var litt vanskelig å få rom. Jaha? - Ja, de måtte ha navnet mitt. Hver gang jeg sa ”Lillestrøm”, svarte de med ”nei, jeg må vite hva du heter,” forteller mannen med det vakre etternavnet, og ler som bare 87-åringer kan. Men ﬁkk du rommet? - Ja, men jeg måtte betale for det. Jeg ﬁkk det ikke gratis, selv om de likte navnet mitt. Apropos penger, har du noen gang vurdert å kreve vederlag fra Norsk Tipping, siden de bruker navnet ditt? - Nei, jeg kan vel ikke akkurat si det. Buggen takker for intervjuet, ønsker fornavnet velkommen tilbake i det gode selskap og satser naturligvis på seks poeng til etternavnet.

Du er tilbake på tippekupongen, hvordan føles det? - Jeg er jo interessert i fotball. Veldig glad i fotball. Men jeg har ikke noe lag jeg følger. Har fulgt litt ekstra med på Lillestrøm, siden jeg heter det, men det var mer før. Halvgardering Til tross for den tidligere Lillestrøm-interessen, har Odd Lillestrøm langt fra noen sikker B på kuponOFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Tåpelige Hodeplagg-Kanaris Det som begynte som en fyllegreie i trygge omgivelser, nemlig hjemlige stuer på Lørenskog, har utviklet seg til å bli en av høstens store farsotter i KFL-sammenheng. Men hvordan kunne dette skje?

MORTEN GALÅSEN Første gang jeg kan huske at vi tok med et tåpelig hodeplagg på tur, var til Kristiansand i nest siste serierunde i fjor. Da hadde min venn Kim med seg en rød hatt i falsk latex som i tillegg hadde påskriften ”Bad Boy” og en falsk kjetting over bremmen. Temmelig homoerotisk greie. Siden Myklebust var så grei at han plasserte følget vårt og noen, for oss, helt ukjente folk i maxitaxi, ble denne hatten et kjent og kjært reisefølge for nesten alle i bilen, og på et matstopp på

hjemveien utbrøt Rønnern (som forøvrig skulle bli en nøkkelperson i THK et års tid senere) at ”den hatten er uﬁn”. Der og da visste vi at vi hadde noe på gang. Første langtur for vår del i år var Trondheim 16. mai. Med på lasset hadde Kim igjen med seg Bad Boy-hatten som hadde gjort stor suksess et halvt år i forveien, mens undertegnede tok med en cowboyhatt med kumønster, kjøpt i en gavebutikk på La

HUMBUG & KANARI #2 2008

Manga. Dog var det fortsatt bare oss to som kjørte tåpelige hodeplagg denne gangen, selv om et par juniorer bakerst i bussen var veldig klare for å prøve ut hattene. Junior-Robin i Bad Boy-hatten er en klassiker vi neppe kommer til å glemme på en stund... Uansett, det skulle bli Baris-Kanaris som stjal showet på denne bussturen. Nå måtte vi gå i oss selv. Bergen, Bodø og Stavanger gikk oss hus forbi av diverse årsaker. Ferie, jobb, økonomi, motivasjon. September kom, og det samme gjorde Molde-turen. Denne skulle for oss bli vendepunktet. Vi hadde nemlig bedrevet litt lobbyvirksomhet på forhånd og oppfordra enkelte personer vi visste hadde tåpelighet i seg til å ta med seg det tåpeligste de fant, i tillegg til å ta med litt ekstra fra våre enorme samlinger. Resultatet skulle bli massiv oppmerksomhet fra TVkameraene der nærmere et titalls fugler så helt latterlige ut kampen gjennom. Vi snakker rastafarihatt med falske rastaﬂetter, en enorm hatt med gullhorn og pels (som om jeg ikke er høy nok fra før) og min personlige favoritt: En rosa caps som sier ”Still hot” mens den innebygde rosa parykken understreker påstanden. Tåpelige Hodeplagg-Kanaris hadde endelig eksplodert! Etter dette var THK også representert i Tromsø (i samarbeid med Baris-Kanaris, noe

som forøvrig er blitt en vane) og ikke minst i Ålesund, der vi satte rekord oppmøtemessig med bl.a. forsanger Rønnern og adm.dir. av internett, Torolf, iført ytterst tåpelige hodeplagg. Alle hjerter gledet seg... ...eller? På forumet var meningene delte. Den store majoriteten (host!) mente selvfølgelig dette var en hylende morsom greie, mens andre syntes dette var ekstremt ﬂaut og mente vi bedrev latterliggjøring av LSK-fans og Sportsklubben generelt. Det skal vi ikke si noe på, men hva så? Det er blitt altfor stuereint og nærmest trendy å være fotballsupporter, og noen må jo gjøre noe for at det skal bli harry igjen. Det er en kamp vi med glede tar, og vær sikre på at vinteren vil bli brukt til å hamstre syke hatter, luer og parykker. Flauere skal det bli! Og selvfølgelig: Alle er velkomne. Det eneste kravet vi stiller, er at du ser idiotisk ut, noe jeg vet samtlige i KFL er kapable til. På vegne av Tåpelige Hodeplagg-Kanaris ønsker jeg dere en god jul og et tåpelig nyttår. Hvem vet, kanskje dere får en korpulent kar iført en halvtåpelig rød hatt ramlende ned pipa med det første? I så fall er det ingen av oss, jeg lover...

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Min debut som THKer THK er en gruppe med Kanaris som på borteturer ikler seg tåpelige hodeplagg. Ergo Tåpelige Hodeplagg-Kanaris. Jeg er nå ofﬁsielt en av dem – eller rettere sagt en av oss.

RONNIE HALLÉN Foto: Sebastian Ramsland

Årets siste bortetur, den uviktige kampen borte mot Aalesund, klovneriets høyborg, var åsted for debuten. En debut som ble kronet med mange nærbilder av undertegnede på den riksdekkende kanalen TV2. Men hva faen får en mann i sin beste alder til å ikle seg ett stk. tåpelig hodeplagg? Jeg skal dog ikke påberope meg verken stil eller klasse, men har vel alltid sett for meg at jeg har hatt enn viss sans for estetikk. Om ikke annet, så nok til at jeg relativt sjelden blir tatt for å være klovnen Bozo eller en fyr med tilholdsted på plata. Det ekstremt tåpelige hodeplagget jeg bar, gjorde i så måte at jeg kunne mistenkes å bedrive profesjonelt klovneri. Muligens ikke en knarker, men likevel... Det kan være mange begrunnelser: Det får meg til å se kjekk ut! Nei, absolutt ikke. Det tåpelige hodeplagget dekket riktignok min kommende måne, men det skal mer til for å gjøre meg kjekk. (Tør vi foreslå Finlandshette? Red. Amn.). For å sitere min faste frisør da jeg en gang satte meg ned og med eplekjekk tone proklamerte at hun skulle gjøre meg kjekk. «Her klipper vi hår, vi utfører ikke mirakler.» Jeg tapte et veddemål Fristende, men jeg kan heller ikke legge skylda på det. Noe som for øvrig ville være en grusom straff for et tapt veddemål. Et inderlig ønske om å komme på TV? Dersom det var målet mitt, klarte jeg det med glans. Tydelig at klovnene i TV2 la sin elsk på undertegnedes klovnerier på tribunen. Så hva var egentlig grunnen? Sånn bortsett fra å være med i det befriende herlige fellesskapet i Tåpelige Hodeplagg-Kanaris. Jeg skal ikke legge skjul på at en viktig grunn var at jeg vet at Ultrasgutta ikke liker det. 16

Overalt i dette vakre landet finnes det Ultras (Ultras med stor U er ikke bra, ultras med liten u er bra, følg med, dettane blir spanande) som gremmes hver gang de ser klovner, juletrær og ansiktsmaling på norske tribuner. Det finnes et eget navn for slike som oss, TribuneUkultur. Så der sitter de da på sine forum for «tribunekultur» og definerer hva slags klær som er ok (de samme merkene som dansegutta synes er ok), hva slags musikk som er ok, hva slags oppførsel som ikke er ok og hvor jævlige alle andre er. På allmøtet i KFL ble ordet elitistisk brukt. Ja, det er faktisk et ord. Det betyr at de ser på seg selv som mye bedre enn oss andre, den gemene hop.

HUMBUG & KANARI #2 2008

På disse foraene hvor Ultras samler seg fra de forskjellige klubbene for å diskutere hvilket halstørkle og hvilken caps som er in den neste måneden eller legge ut bilder av seg selv som badasser med sladdet ansikt, kommenteres det hyppig, med negative ordelag, bilder av klovnete personer. KFL har fått altfor lite oppmerksomhet blant de gutta, og det var på tide med litt mer omtale. Hva passer vel bedre enn at daværende fungerende megafonrunker og capo, aka undertegnede, frontet THK? Lite, spør du meg... Det kom selvfølgelig reaksjoner fra KFLs egen Ultrasgruppe også. De var tydeligvis ikke glad for at KFL ble «driti» ut blant Ultrasene som noen klovner. Og når TV2 viser klovneriet på riksdekkende TV fikk vi i hvert fall vist oss frem. Jeg er ultras through and through. Etter mine døtre og min kone, er det Sportsklubben som betyr alt for meg. Jeg gir 100 % på tribunen hver eneste kamp, jeg har brukt vanvittig mye fritid både som tillitsvalgt i KFL og LSK, og selv om det er en floskel, lever jeg og dør for Sportsklubben. Det er det ultras handler om. Men jeg gir faen i om jeg har på meg de riktige klærne, jeg gir faen i om mine medsupportere har skjerf rundt huet, jeg gir komplett faen i om jeg ikke hører på riktig musikk. Det jeg ikke gir faen i, er at jeg ikke setter Sportsklubben i dårlig lys (bortsett fra blant Ultras), jeg er 100 % dedikert til min støtte for laget på kamper, jeg er antivold og mot voldelige elementer i KFL. I Aalesund var det deilig å se Tåpelige Hodeplagg-Kanaris, Baris-Kanaris, «Skjerf rundt huet Kanaris» og resten av «tantegjengen» gi full gass på tribunen i samfulle 90 minutter, på tross av det bedritne resultatet vi ble servert fra banen. Det er ultrasmentalitet, ikke om du har på deg de «riktige» klesplaggene eller kjenner de «riktige» folka. Nå kan det sikkert virke som om jeg virkelig hater Ultras. Nei, jeg gjør ikke det, men jeg misliker sterkt den elitistiske kulturen de står for. Jeg kjenner de fleste i Ultras Lillestrøm, vi snakker om jævla bra mannfolk som trøkker til på tribunen, hyggelige er de også. Men THK er kommet for å bli!

Artikkelforfatteren har tidligere eksperimentert med andre tåpelige ting, deriblant briller

Tåpelige Hodeplagg: 350,Busstur til Ålesund: Gratis (men man måtte kjøpe lodd for 150,-) Sixpack med øl: 158,50 Middag på Dombås: 98,Ansiktsuttrykket til gutta i Ultras Lillestrøm da jeg ranglet ut av bussen i Ålesund med Tåpelige Hodeplagg: Priceless

Mvh Ronnie «The Runner» LSK for alltid

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

HUSK AT DU FÅR S p o r t s h u s e t ? MEDLEMSRABATT NÅR DU HANDLER HOS OSS! SPORTSHUSET LILLESTRØM STILLVERKSVN. 5 TLF: 64 84 56 30 www.sportshuset.no

FuglaTifo 2008

AV OST OG SKINKE Tifo skulle bli det store satsingsområdet i KFL i 2008, og vi satte oss hårete mål som å ha fem stortifoer samt diske opp med et eller annet i hver hjemmekamp i tillegg til utvalgte bortematcher. Det var mye å rette på fra året før, som underlig nok kun bød på tre tifoer, på tross av at både LSK og vi sjøl hadde jubileumsår. Til tifogruppas forsvar var disse arrangementene til gjengjeld relativt omfattende. Da spesielt cupﬁnaletifoen, sjølsagt. Og vi kan være enige om at våre tifofanatikere gjorde bra opp for seg med den til nå mest massive tifoen i KFLs historie! Etter det sto vi imidlertid på bar bakke økonomisk, uten at ambisjonene bar preg av det. Tvert imot! Vi ville vise at vi kunne være en av de mest aktive i landet og stelle i stand mer enn de tradisjonelle stortifoene mot enga og trøndra. Det var en ny giv i styringsgruppa, og planlegginga av 2008 var i gang allerede før årsskiftet. Det samme var pengeinnkrevinga. En lykkelig kar vant en signert Norgesmester-drakt i en suksessrik julekampanje som ﬁkk saldoen opp i pluss. Arbeidet med tifoer til seriestarten og engamatchen i 3. runde kunne begynne! Hektisk start Vi starta året med en del rundturer til diverse IKEAlagre rundt om for å skaffe nok stoff til omtrent 200 LSK-stangs som skulle opp på feltet til seriestarten. I Skedsmo- og Aurskoghallen foregikk det en storstilt samlebåndsproduksjon av disse, med spraybokser, sjablonger i stål, stoff og symaskiner. Det eneste vi mangla, var gassmasker. 20

Frontbanneret med teksten ”Lillestrøm Sportsklubb” blei ferdigstilt en lørdagsnatt i en knøttliten gymsal ute i Holter. Frontbanner og tostangs utgjorde tifoen på feltet, mens på RB kjørte vi på med plaststripes og en rund LSKOH pryda med hvite flagg i en tynn sirkel rundt. Etter matchen fikk vi høre at voksne/unger på familietribunen RB satte stor pris på å sende opp stripes og ta del i tifoen. Herlig! Et av våre langsiktige mål er sågar å gjøre flere av tribunedelene på Åråsen vant til å være med på tifo. På den måten kan vi kjøre flere arrangement som i større grad farger stadion gul og svart og gjør innmarsjen enda mektigere for spillera og klubben i seg sjøl. Dette var da også tanken til hjemmematchen mot VIF i 3. runde. Opprinnelig var planen å ha tifo på RB samt begge langsidene, men det er ingen takknemlig oppgave å skaffe nok halltid (og plass) midt i sesongen for inneidrett til å mekke stæsj til to stortifoer på rappen. Som dere så, blei Notar riktignok bra dekka i gule og svarte OHer med silhuetter av Fetsundråner’n, PSA, Meter’n, Riise-gutt, Legenden og Kippe som løfter NM-trofeet. I mangel på godt råstoff hva Espen og Pål Steffen gjaldt, stakk en av oss ned på treninga for å skaffe til veie godkjent råmateriale. Det var ikke lett. Espen var ikke fornøyd med resultatet før kameradama vår hadde telt 40 knips. Det gjaldt tifo mot erkerivalen, og jeger’n har alltid riktig innstilling til de matcha.

HUMBUG & KANARI #2 2008

Innimellom de første to hjemmekampa tok vi farvel med klokkesvingen på Nadderud med å gi Stabæk årets første av en serie bortebane-konfettiregn fra oss. ”Nye” tifogruppa Deretter blei det tifotørke i tre kamper på bakgrunn av hendelsene i nettopp Stabæk. Det var en mildt sagt hektisk uke i KFL, med møtevirksomhet etter episodene der borte, men kanarifans stilte i hopetall opp på allmøtet torsdagen før VIF-matchen og samla seg om å mobilisere til synging mot enga, og deler av tifoen blei stabla på beina etter iherdig dugnadsinnsats helt på tampen. Begge deler takket være en bråta nye folk som også blei den nye konstellasjonen i FuglaTifo da ultrasgruppene trakk seg ut. De nye folka var engasjerte kanarifans uten noen undergruppetilhørighet, og blåste nytt og friskt liv inn i FuglaTifo. Sjøl om de allerede planlagte arrangementene måtte skylles i dass, skulle det vise seg å bli en utrolig sosial geng, med mange forskjellige personligheter som har hatt det mye moro også ved siden av jobbinga. Det er viktig for oss å holde tifogruppa åpen og sosial, hvor absolutt alle er velkomne – enten man bare kan være med et par ganger eller man ønsker å vie livet sitt til tifojobbing (og -utvikling). Man trenger heller ikke å være utdanna kunstner eller ekstremt kreativ for å være med. Jo ﬂere vi er, jo bedre er det for tribunelivet og fellesskapet i fansen! På han igjen… Til Rosenborg-matchen var vi i gang igjen, med nypakka konfettiposer, mens den første riktige tifoen fra den nye gjengen kom

mot Kamma hjemme i den 8. serierunden. Tifoen mot Ham-Kam blei ogå noe ”nytt”. Alt skjedde på rein impulshandling, hvor det på en sein onsdagskveld blei bestemt at Kamma var en utrolig kjip kamp, så det hadde vært mektig å gjøre noe ut av den. Uansett, torsdag var LSK-hallen allerede klar for streking. Fredag gikk turen til Råholt, hvor vi skulle male i en temmelig falleferdig skole, og etter mye maling og justeringer på motivet gikk turen opp til Texas pub. Mer husker ikke jeg fra den kvelden, for å være helt ærlig. Lørdags morning gikk turen tilbake til Åråsen for generalprøve. Mange trøtte sjeler hadde møtt opp og gjorde at prøven gikk smertefritt (dvs etter å ha brukt usaklig lang tid på å få tauene over bjelkene i taket. Og vi ﬁkk bekrefta at det å skjøte tau kan gå bra). Tifoen gikk som smurt på kampdagen også, men med tanke på at vi brukte to dager på å streke og male opp, var denne tifoen helt spesiell. Etter Kamma-kampen ble det nok en gang en liten periode tifotørke med kamper som Bodø/Glimt borte, Aalesund hjemme og Godset på gamle gress osv. Med unntak av de nå mer eller mindre fastslåtte konfettishowene, med smugletifoen i Fredrikstad som det beste eksemplet. Dere skal ha all ære for kreative løsninger og for at denne tifoen blei noe av. Flere hundre kasteruller og konfettiposer farga feltet vårt gult, og sikkerhetssjef Waters ﬁkk sitt eget banner med beskjed om å ta det med et smil. Vel blåst! Lokalet I denne perioden ble renoveringa av lokalet et stort satsingsområde, igjen. Planen var endelig å bli fer-

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

dig med lokalet til Kanari-Cupen, som skulle gå av stabelen 12. september. Etter mye jobbing var nesten hele bardisk-området ferdig. Sofa-seksjonen tok også form. LSK-dynetrekk ble trekt på de sjølmekka putene, og lokalet begynte å se riktig så freesjt ut! Så begynte Lyn-kampen å nærme seg med stormskritt, og vi tenkte igjen at det er på tide med en finfin tifo, og lokalet blei lagt på is, igjen. Sesonginnspurten Lyn er litt spesielt for oss veldig tifointeresserte. Om Bastionen er ræva på det meste, så er de flinke på én ting, kanskje Norges beste også. TIFO! Dette er noe Bastionen kan. Derfor ble det bestemt at en OH med et fett motiv som inneholdt mange detaljer hadde vært gunstig. Det er veldig vanskelig å ha noen koreografi mot Lyn, siden vi aldri veit om vi er 500 eller 1500. Men tifoen ble laget, etter en eksepsjonelt god arbeidsflyt. Nå hadde vi begynt å få sjvung på dugnadene. Et team streka opp motivet i LSK-hallen, mens malinga gikk tre dager (hverdager!) i strekk med dag- og kveldsskift, faktisk! Tifoen gikk som smurt på kampdag denne gangen også, og FuglaTifo viste at vi kunne yppe oss i toppen på tifofronten. Motivet var et sammensurium av en fabelaktig håndtegning av en ansatt på Musikkland, en datategning fra en dude i Østfold, og litt ekstra pryd som vi la til sjøl.

Så kom årets bortekamp, FCK–LSK i Parken. Tifo ble det til denne kampen også. Strips på sidene og tostangs i midten, med EUROPAPOKAAAL foran. UEFA-cupen er for bønder... Igjen ble det litt tifotørke etter mye jobbing på Lyn- og Køben-tifoen, og ikke minst pga fyllesjuke i mange dager etter Købenturen. Men med Viking hjemme, Køben hjemme, Stabæk hjemme så var det ikke det store å satse på. Igjen gikk fokus over på lokalet, som faktisk har vært en sjukt stor jobb å gjøre ferdig. Vi er ikke helt i mål ennå, men nærmer oss 99,99 %. Apropos konfettiregn, så var Molde en spesiell opplevelse. Det var Eurostand-markering med 15 minutter som sittende og høﬂig klappende tilskuer, før det var nedtelling de siste sekunda før vi kunne slippe jubelen løs over å få være oss sjøl igjen. Det var faktisk slik det føltes. Merkelig greie! Det var småbanner med slagord som bl.a. ”Hva kom først, fotball eller TV?” og den famøse ”Hold bilettprisene lave!” Sammen med et promoteringsbanner for aksjonen i hjemmekampen mot FCK to uker tidligere, hvor tidenes skriveleif dukka opp i form av ”rememember,” rett og slett ba vi om å få tyn. Vel fortjent. Hovedbudskapet vi stilte med under Eurostand-fanen på Moldekampen var likevel noe mer gjennomtenkt: ”15 minutters framtidsvisjon: Ingen rettigheter – ingen stemning.”

HUMBUG & KANARI #2 2008

Nå var vi for fullt i gang med serieinnspurten, og tifoer mot Brann hjemme, Vålerenga borte og Rosenborg hjemme sto for tur. Uten at vi skulle gi opp konfettiregn på bortekampa mot Tromsø og Aalesund, selvsagt. Brann hjemme blei en satsing på noe vi hadde hatt lyst til å gjøre lenge: Lage flagg en masse! 100 flagg var målet, og med mange stoffbiter liggende etter div OHer og bannere, skulle dette gå som fot i hose. Den gang ei. Symaskinene våre begynte å skrante, og før vi visste ordet av det satt vi igjen med to halvfungerende symaskiner, som krangla med nålene. Og nålene tapte gang etter gang, så dette tok mye lengre tid enn tenkt. Ikke utypisk! Det betød at dugnadsplanene blei forskyvi gang på gang, ettersom dagene bare har 24 timer i døgnet. Samtidig med flaggsyinga måtte vi også få sydd OH til engakampen, og da det begynte å bli krise (nok en symaskin gikk til helvete) blei mødre og tanter fjernt fra tifoarbeid løsningen. Vi fikk henta inn to maskiner til, men så var det pokker meg kun én av dem funka også. Det som virkelig var kritisk for Ohen, var at LSKhallen skulle stenge fordi kunstgresset skulle legges om. Tro det eller ei, men pga at Team Strømmen vant kvartfinalen i kvinnenes cup, og fikk ”hjemmebane” i semi’n, blei dette arbeidet utsatt akkurat nok dager til at vi faktisk fikk OHen klar til oppstreking. Når det gjelder nettopp oppstreking, må det nevnes hvor latterlig det var med frontbanneret til Brann-tifoen. Å ha en tekst klar på forhånd kan lønne seg. Tre stk av oss satt flere timer i LSK-hallen, bare for å komme opp med ”Fort Åråsen”, med et strekbilde av stadion i midten. Klokka halv to på torsdagsnatta dro vi hjem etter endt økt. La Brann-tifoen stå som et eksempel på at selv den tilsynelatende enkleste tifoen i verden kan det ligge store fritidsproblemer bak.

også er jævlig stolte av den! Rulleteksttifo er det såvidt vi veit ingen andre i hele verden som har gjort før, og den var nesten 100 % optimal under svært krevende forhold. En god/bra/smart tifo kan ha vidunderlige ringvirkninger for oss. Den kan stå som en milepæl i KFLs tribunelivhistorie, gi både dem som var med på å lage den og alle andre et minne for livet, og sågar forandre utenforståendes syn på supportere – og forhåpentligvis rekruttere flere inn i våre rekker. Kom i hug dette neste gang vi logrer med halen og ber om din tifostøtte! Er du nysgjerrig på hemmelighetene bak sistnevnte tifo, er de låst inn i arkivet, men du kan nærme deg ved å sende en pm på forumet og vise interesse. Bare ta kontakt, for som tidligere nevnt: vi vil ha med flere til å jobbe med og utvikle tifoer til norgeshistoriens første 30-kampers serie. Avslutninga hjemme med kasteruller på Notar og konfetti på RB mot Rosenborg viste at vi har mye å jobbe med også i 2009. Ikke spør hva vi kan gjøre for deg – vær en del av det! Sammen står vi bedre rusta til å gjennomføre tifoarrangementene. Til glede for klubben, spillera og deg. Takketale Takk til LSK for lokalene og ledige tider i LSKhallen. Banemannskapet for å ha tålmodighet med rotet etter oss. Han som ga oss en feit fiberduk på 5 x 60 m. Shoppen for rabatter. Godhjerta mennesker over hele bygda som leier ut haller billig eller gratis! OG som en selvfølge: alle dere som har stilt opp og deltatt i tidenes tifoår for Kanari-Fansen. Takk! MVH FuglaTifo PS: Husk tifostøtte når du betaler årets medlemskap, og spre ordet til alle kjente.

Når det gjelder store arrangement, er ikke det bare en sannsynlighet. Det er en garantert. Og selvsagt dødsnødvendig. Planlegging av alt fra A til Å og ting som kan krype og gå må tenkes på. Innkjøp av tusjer, white spirit, transparent-ark og hele materialpakka. Informasjon, fra å skrive enkle, men samtidig fullt ut forklarende løpesedler til å ha folk på kampdagen til å kommunisere riktige signaler, tidsaspekter osv. Kampdagen, med pakking av tifoen, transport og klargjøring pluss evt innsamling. I det hele tatt kan det bli utrolig mye å holde orden på utenom bare å sy og male. Dere veit jo nå hvordan tifoen var, og vi håper dere OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Drar Judas i kjerka? ØYVIND GUNNAR Tja, hvor skal man starte i det man planlegger et intervju med André Judas Bergdølmo. Han som forlot LSK under ”svært kontroversielle omstendigheter” som det heter. Han forlot Lillestrøm til fordel for erkefienden RBK i 1996. Faen, jeg husker det som det var i går. Hjemmekampen mot RBK i 1997. Som vanlig var det stappa med folk på vestre ståtribune. Ikke var det bare nok et storoppgjør mellom Lillestrøm og Rosenborg. Dette var første kampen til André Bergdølmo for RBK. André var en av flere av ’90-tallets store forsvarsspillere i Lillestrøm fra Skedsmo sammen med Skjettens Peter Werni og ’Korsets Torgeir Bjarmann. Men statusen til André i forhold til Werni og Bjarmann er som natt og dag. De to sistnevnte var lojale til blodet og holdt seg i Lillestrøm til siste dag (Werni hadde garantert gjort det om han fikk fortsette i klubben, men blei i stedet solgt til danskebåt-klubben). Bergdølmo, dolket klubben i i ryggen og midt i hjerterota og forlot LSK til fordel for en ”selgerjobb i Trondheim” og selve erkefienden fra mokkasinland. Sånt gjør man ikke upåaktet hen i Flisbyen. Ikke faen! Vel, tilbake til kampen i ’97. Jeg kan fortsatt huske det enorme hatet som lå i lufta. Spillera kom inn på banen og flere fra ’fansen klatra opp på gjerdet og skreik ut i raseri og forbannelse over Eggen og bartefolket. Enkelte fråda tør jeg nesten si. På forhånd var det varslet at kampens hovedpersonen ikke skulle spille kampen – på grunn av en vond tå. Det hadde ingen effekt på stemninga som var ekstremt tent. Kampen endte til gjengjeld 2-1 etter et av tidenes mål takket være en lokalpatriotisk vind og en alltid sjarmerende klønete Jamtfall. Kampen endte bra – men sviket fra André blei ikke glemt. 2008. Det virkelig syke året. Sympatiske Pål Strand ender opp med å bli fryst ut av troppen, Vidar Riseth spiller for Lillestrøm, fugla kjemper mot nedrykk i kun-ett-lag-rykker-ned-sesongen, KFL og Nadderud-episoden og 2010 går ut i RB og annonserer at de ønsker å samarbeide med LSK. I tillegg vender han hjem. Selve Judas vender hjem til Romerikes stolte klubb LSK. Han har i flere år bodd på Sørumsand og 24

spilt for ’Godset. Men nå skal han altså igjen stå med LSK-logoen på brystet. Som assistenttrener nummer to. Det hele faktisk overskygger det faktum at o store Bjarmann også vender hjem. På forumet raser debatten. Enkelte fråder på nytt som de gjorde i ’97, mens andre mener hele RBK-overgangen er historie og kan glemmes. For enkelte er det enklere å tilgi enn andre. Folk kan si hva de vil om lidenskapen de har i Bergen i forhold til Brann, men da kjenner de faen ikke til hvordan vi som holder med LSK fra bitte lille Flisbyen føler det. Vi har våre venner – vi har våre fiender. Her dras inn bibelske elementer og på Åråsen har både Gud og ja, Judas, spilt. Gud, Joh. 3:14, kom fra Hedmark og Grue og spilte i Lillestrøm fra ’94 til ’97. Han er og vil alltid bli forgudet på Åråsen. Ståle Solbakken var hans navn. Han har flere ganger senket Lillestrøm både med FCK og Kamma og han jubler vilt og hemningsløst uten å tenke på at vi gulsvarte lar oss støte av det. Likevel elsker vi han. André, derimot, har flere sesonger i LSK (fra ’91 til ’96) uten at han på langt nær har samme krediabilitet. Med småguttåra var han faktisk LSK-spiller i 12 år. André har også vært med å senke LSK, men faktisk uten å være like utagerende som nevnte Gud. Om dette er gjort med vilje eller ikke vites ikke. Han har faktisk vært litt mer tilbakeholden, synes nå jeg. Likevel er han ikke godt likt i LSK. Tvert i mot. Når det først blei klart at han skulle starte i trenerapparatet til LSK var det tøft av Bergdølmo å stille opp i løvens hule, Martin’s, for å svare på spørsmål. Han kan ikke hatt det særlig komfortabelt oppå scenen der når man så hvordan svetten piplet i panna på han. Han svarte for så vidt greit nok uten legge seg helt flat. På lsk.no kom det sitat fra Bergdølmo om at han alltid ønsket å komme tilbake på Åråsen og at ”følelsene for LSK og Åråsen er de aller største” og ”det er en drøm som går i oppfyllelse”. Og som han sa på Martin’s: ”LSK har alltid vært klubben i mitt hjerte” og han fortalte bl.a. om hvordan LSK hadde stilt opp når André og hans da høygravide kones hus hadde brent ned. På dette tidspunktet blir man stående igjen og tenke: ”Er dette typen vi har

HUMBUG & KANARI #2 2008

hata/mislikt i så mange år”. Han som satt på scenen og som måtte ta til tårene når han skulle fortelle om RBK-overgangen. Noen mente han var oppriktig, mens enkelte begynte å prate om krokodilletårer. Fotball er følelser. Følelser som har fått gjære i 12 år er ikke borte over natta, skulle man mene. Men faen, hva om han er ærlig i alt han sier og hvordan han oppfører seg? Pellerud var jo virkelig en drittsekk. Og journalister som er kåte på fast stilling i Trøndelags hovedavis er jo übertente på skrive en artikkel som selger. Faen, jeg husker jeg satt med en pils sammen med Pål Strand for noen år siden hvor han omtalte André Bergdølmo som en hyggelig type. Jeg må innrømme at jeg aldri til da hadde hørt ordene ”hyggelig” og ”Bergdølmo” i samme linje. Likeledes opplevde jeg Bergdølmo som en hjertevarm og imøtekommende person en gang jeg var med i en konfirmasjon på Sørumsand. Da hadde han hadde stilt opp i et lengre intervju med faren til konfirmanten på en hjemmesnekret film hvor hennes idoler ble intervjuet. Dette var altså prestedattera på Sørumsand. Tolv år med stillhet og nå i 2008 kommer historien hans frem. Den som tier samtykker? Vel, tolv år med innkjørt Judas-stempel på Bergdølmo har gjort sitt for at det er det han kanskje må leve med resten av livet når det gjelder LSK. Han er blitt stemplet som sviker. Men hva om det er med Judas – jeg mener Bergdølmo – som det var med den virkelige Judas (hvis dette med Judas-evangeliet stemmer)? At han virkelig har blitt misforstått i alle disse år. Jeg for min del hadde lyst til å ta en prat med hovedpersonen sjøl for å høre hvem personen André Bergdølmo er. Jeg ringte til han først en dag utpå en kveld. Da svarte han ikke. Jeg prøvde på nytt dagen etter. Da kommer jeg gjennom. ”Ja, det er Andre Bergdølmo”, svarer han. Forbindelsen er litt dårlig. Intervju? Ja, det stiller jeg gjerne opp til. Han lurer på når det skal på trykk og når fristen er. For han er nemlig i Thailand med familien sin. I det jeg prater med han dekkes alle norske medier av opprøret i Thailand, hundretusenvis av folk som demonstrerer i gatene og flyplasser som okkuperes. Midt oppi alt dette er Bergdølmo og hans familie. Og ja, han stiller gjerne opp til intervju. Jeg i min forskrekkelse opplever at han faktisk er en kjempehyggelig person. Og imøtekommende. Og han tar det som en selvfølge å stille opp til intervju med KFL’s hellige blekke – selv midt i opprøret i Thailand. Det er varslet at han og familien kan bli flere dager forsinket pga kaoset som har oppstått.

Det viser seg etter hvert at André og familien fikser det slik at de får kommet hjem til Norge uten altfor mange dagers forsinkelse. Han kommer hjem på en fredag og den blekka du holder i hånda nå skulle være ferdig to dager etterpå. Fordi André ville være opptatt hele lørdagen ble intervjuet gjort via telefon fredags kvelden. Jeg ringer til han utpå kvelden og han gjør det klart at intervjuet må være ferdig til kvart på ti for da blir vinneren av superfinalen i ”Skal vi danse” kåret. Han ler det litt bort, men han mener det. Han må ha med seg hvem som vinner. Allerede der forsvinner litt av det verste inntrykket man kan ha for vår nye assistenttrener. Tidligere på dagen har en journalist fra VG ringt André og informert han om at det finnes en Facebookgruppe som heter ”hater Bergdølmo”. André svarer greit med at han faktisk gir faen i den Facebookgruppen. For han er det mye viktigere med Kanarifansen og hvilket forhold han har til KFL. Det er jeg langt på vei enig med han i og idet er intervjuet igang. Føler du at du har vunnet litt av tilliten tilbake etter seansen på Martin’s? Her stanser André opp litt før han ettertenksomt svarer litt nølende: - Ja.. Leser forumet til Kanarifansen for å holde meg oppdatert og får med meg en del av meningene der. Det blir jo mye fokus på meg ved anledninger som når jeg skal spille mot LSK eller når jeg i forbindelse med landskamper har trent med LSK. Da har jeg pleid å titte innom forumet og lese litt. Det har vært leit å oppleve så mye negative skriverier om meg. Spesielt når ingen visste den egentlige grunnen til overgangen. I starten av overgangen til RBK var’e ingen som kalte meg ’Judas’. Før intervjuet med Adresseavisa og før overgangen til RBK ble kjent var jeg på avslutning med Kanarifansen på Kulturhuset i Lillestrøm. På scenen der blei jeg spurt ”Hva blir’e til neste år, André – blir’e RBK?”. Til dette svarte jeg: ”Ja, tror det blir Rosenborg”. Da var det ingen som kalte han ”judas”, kun enkelte fra salen som buet litt. Alt blei blåst opp etter intervuet med den idioten fra Adresseavisen. Han var vikar som ville ha en historie som solgte. Og det fikk han. Og fast stilling fikk han. Jeg har møtt mange i Lillestrøm opp gjennom åra og fortalt historien og jeg har blitt møtt med forståelse. Til de har jeg fortalt det samme som jeg sa på Martin’s. Mens jeg sitter og prater med André opplever jeg at han faktisk er både svært alvorlig og at han oppriktig har tatt hele denne situasjonen svært tungt.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Han vil virkelig få fram hvordan han har følt dette. Videre spør jeg ut om møtet på Martin’s der han faktisk måtte la tårene komme til syne under fremleggingen av hele den omstridte tiden. Hvordan var det å sitte på scenen på Martin’s? - Veldig spesielt. Det har vært skikkelig dritt i tolv år nå. Jeg ba om å få et slikt møte for å få fram min historie. Jeg grua meg. La meg si det slik: det var jævligere å sitte foran 200 Kanari-fans på Martin’s enn å spille foran 82000 på Westfalen stadion. 26

Det var tøft, men jeg følte jeg fikk bra respons. Jeg var faktisk så stressa at jeg nesten ikke husket hva jeg hadde svart på spørsmålene jeg ble stilt. Et spørsmål som er blitt stilt er jo hvorfor du ikke forklarte episoden helt fra starten av. - Jeg prøvde noen dager etter intervjuet i Adresseavisa å forklare det overfor RB i et intervju, men helheten kom ikke frem. Dette intervjuet fikk også lite spalteplass ift Svesengens eget innlegg i RB samme dag. Jeg har jo møtt LSK flere ganger som motspiller,

HUMBUG & KANARI #2 2008

men følte at jeg ikke fant det rette tidspunktet. Inntil nå. Som motspiller passet det ikke å prøve å forklare seg da, men nå når jeg har kommet hjem igjen passet det bra og jeg ﬁkk forklart situasjonen.

Så det tok meg tre, ﬁre måneder med tre kvarters trening på basisferdigheter hver dag før jeg var på nivå med resten av laget. Vi må legge prestisje i det. Men vi må samtidig fokusere på taktikk.

André prater i et kjør og det gjør tydeligvis godt for han å få lettet litt på hjertet. Akkurat som KFL og LSK-supportere har hatt sine tanker om denne situasjonen i tolv år har hovedpersonen selv tenkt minst like mye på det. Og det har tydeligvis gnagd litt.

For alle som elsker Lillestrøm SK høres dette ut som musikk. Hvem har vel ikke sett seg lei på knallharde mottak og baller som blir mistet i hytt og gevær grunnet horribelt fotballspill?? Her er André virkelig engasjert. Det er tydelig at han vil noe med Lillestrøm SK i 2009 og tre år fremover. Han har klare tanker om hvor spillera individuelt skal bli bedre.

- Men jeg var Judas i forhold til at jeg gikk til RBK. På åtti-tallet gikk man ikke til Strømmen, på nittitallet gikk man ikke til RBK. Sånn ska’re være. Her merker jeg at André er go’, gammel Skjettengutt. Ikke bare i rivaliseringsfølelelsene overfor 2010 og RBK, men han sier ska’re – som i skarru værra virru værra. - Men jeg skal ikke ha på meg at jeg var Judas i forhod til de spekulasjonene som har oppstått rundt den overgangen. Her er André ganske alvorlig. Ja, han innrømmer som LSK-gutt at han tok en kontroversiell avgjørelse med å gå til erkefienden RBK, men han har alltid gått med rak rygg i forhold til hvordan overgangen foregikk. Beskyldningene om en snuskete metode for å komme seg til barteklubben er noe som faller tungt for hans hjerte og dette er ikke noe han vil tulle vekk. Feiret du scoringene mot LSK mer tilbakeholdent enn mot andre lag? - ehhh... Nei. Jeg feirer ikke med vilje. Jeg tror at idet man tenker på hvordan man skal feire en evt. scoring så bommer man på straffa. Men klart det er artigere å score mot f.eks. RBK enn LSK. Her er jeg sikker på at han juger. Hans indre veit nok at det gjorde litt vondt å score mot LSK. Det er jeg sikker på. Hva har du å bidra med fotballfaglig? - Jeg brenner for basisferdigheter. Som f.eks. demping av ball og pasningsspill. Gode basisferdigheter er så godt som fraværende i norsk fotball i forhold til utenlandsk fotball. Se da Brann spilte mot Marseille. De fikk til to-tre trekk og fotball-Norge ble kjempeimponerte av det. Her må vi se til utlandet. Da jeg kom fra RBK, spill i Champions League og på landslaget og kom til Ajax fikk jeg sjokk. Jeg fikk sjokk på grunn av det høye nivået på basisferdigheter og det pasningsspillet de hadde der.

Hva er ambisjonene dine? På kort og lang sikt. - På kort sikt vil jeg bli en bedre trener. Fra tiden i FCK lærte jeg mye av Ståle. Det blir spennende å se hva Henning, Petter, meg, Erland og Frode kan få til. Jeg vil være med å påvirke spillera. Nå tar vi denne perioden på tre år først og så skal vi bygge opp LSK. På lang sikt er målet å bli hovedtrener. Er du enig i at Pellerud er ett rasshøl som med tanke på at du oppgir Pellerud som en av hovedårsakene til at du forlot LSK? Nok en gang opplever jeg først litt nøling fra André, men merker at sterke minner er i ferd med å vekkes. - Hvis jeg er Judas, hva faen er Pellerud da?! Jeg merker jeg liker det jeg hører allerede og er glad André lar den trenerbastarden få gjennomgå. - Kommer i september i slips og dress og begynner å dømme spillere etter løspstester. Vi ledet serien på den tiden og han begynner altså å luke ut spillere etter noen løpstester. Som f.eks. Sandstø som får beskjed om at han ikke er ønsket, men får kommentaren ”jøss, du kan jo spille fotball” på grunn av gode løpetester. I det samme blir Sandstø flyttet fra midtbane til back. Og i tillegg fjernet han Schiller som var blant de beste backene i landet. Jeg har ikke snakket med Pellerud siden den tiden, men kommer til å fortelle det til han hvis jeg ser han. Hva er ditt høydepunkt fra den tiden du spilte i LSK? - Det må være kvartfinalen mot Start i ’91. Det ble debutkampen min for A-laget. Jeg var med på treningene og klarte meg bra der, men følte meg ikke god nok for laget. Jeg satt og spiste da Hoff kom til meg og sa ”du starter idag”. Jeg mista totalt matlysten og fikk ikke i meg så mye som en loffbit til etter den beskjeden. Husker Osvold spilte meg gjennom og jeg bomma på en stor sjanse. Og husker jeg fordrakk meg på XL-1 da jeg drakk en liter før ekstraomgangene skulle til å starte. Spilte med tidenes hold,

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

men det endte bra og vi vant. Jeg fikk ikke oppleve cupfinalen på grunn av skade. Det var virkelig en nedtur! Verste nedturen jeg hadde med LSK var definitivt semifinalen i ’95 mot Brann. Da vant vi jo 3-1 hjemme, men rotet det til borte. På bortebane ledet vi 1-0, men rotet det til i andre omgang. FY FAEN! Det å tape den semifinalen var verre enn å bomme på en ”hundremillionerssjanse” i kvartfinalen mellom Borussia Dortmund og Club Brügge i Champions League. Hjemmekampen mot FC Shakhktar Donetsk er også et godt minne. Det var lite publikum og sommerkamp, men vi rundspilte dem. Vi tapte mot de på bortebane, men kom videre likevel. Her har jeg tydeligvis dratt ut en propp og det er vanskelig å notere ned alt André sier. Men han ramser opp det ene etter andre minnet han har med fugla. Og på noen minutter ramser han opp mange av de spillera og kampene jeg selv med glede og gru tenker tilbake på fra 90-tallet. Det er som om vi begge spoler tiden tilbake til 90-tallet og vi hygger oss begge med det. - Og bortekampen mot Torino, da. Det var artig å få være med på. Husker det var moro når italienerne spilte ballen opp på tribunen fra det 78. min fordi de ikke ville ha noen målsjanser mot seg. DER merka jeg det. Det er fra den tiden jeg husker Bergdølmo. Faen, du skulle aldri gjennomført den overgangen – men gjort er gjort. Det gjorde gjorde godt for en stående supporter å bli tatt litt tilbake til gode, gamle 90-tallet etter årets mildt sagt begredelige sesong. Så kommer spørsmålet mange sikkert lurer på: Hvilket mobilmerke har André Bergdølmo? - Sony Ericsson. Så da veit dere det. Hva er vakrest? Amsterdam med sine kanaler eller Sørumsand med Bingsfoss? - Jeg har bodd i tre år i Amsterdam, men ikke en gang har jeg tatt noen båt opp gjennom kanalene der. Derimot har jeg kjørt båt opp langs store deler av Glomma og langt opp til Bingsfoss. Intet direkte svar, men jeg tolker det selvfølgelig til at han synes Romerike med sine enger og elver er vakrere enn treskofolkets hovedstad. Ja, vi sier det. Vi i Kanari-fansen er veldig glad i kameler, hva spiser du til jul? - Juleribbe

Hvilke juletradisjoner har André Bergdølmo? Går du i kjerka på julaften? - Nei, jeg går ikke i kjerka. 1. juledag er det frokost med kald ribbe og masse, herlig fisk. Så er det brunch med familie og venner. På kvelden på 1. juledag er det et helvetes party! Til info er André opprinnelig Skjetten-gutt. På Skjetten finnes det ingen kjerke. Yndlingsøl? - Tuborg! Yndlingspartyplate? - U2 med Joshua Tree Hvor var det best tribunestemning i utlandet? - Borussia Dortmund sine kamper mot Bayern München og FC Schalke 04. Bak mål stod det 26000 som sang. Så i svingen var det mye sang og stemning. Ellers var det mer stille på tribunene på Westfalenstadion. I Norge er det i ferd med å bli litt for mye VIP-kultur på tribunene. Jeg legger her merke til at André faktisk er opptatt av tribunkultur i form av at det skal være engasjement på tribunen. Stor tommel opp til det! - Ellers var Ajax sine oppgjør mot Feyenoord og PSV Eindhoven store oppgjør – også tribunemessig. I Danmark var det tribunemessige høydepunktet FCK-Brøndby. I Norge er det største tribuneoppgjøret mellom Lillestrøm og Vålerenga. Selvfølgelig! Han fortsetter og forteller videre... - Det har vært moro å få oppleve så mye. Jeg føler meg utrolig heldig som har vært så priviligert. Jeg fikk muligheten og tok den. Og det endte ikke opp som noe jalla eventyr. Jeg opplevde kvartfinale i Champions League, The Double i Nederland og å få selve Kniksen-prisen. Nå har vi prata og prata i over en time og ”Skal vi danse” har altså allerede startet for en stund siden. Så når det kom til stykket var det mer hyggelig for André å mimre om det glade 90-tallet og for han å fortelle om hans planer for LSK. Han åpnet seg rett og slett veldig og skravlet som en foss. Han mimret om fortiden, han skildret situasjonen nå og han la ut om at han har et sterkt ønske om at Lillestrøm SK – klubben i hans hjerte – skal hevde seg i åra som kommer. Vi skal kjempe oss tilbake til toppen der Lillestrøm SK hører hjemme.

HUMBUG & KANARI #2 2008

La nå ikke Skjetten-gutten André lenger få lide for hva en åndssvak idiot fra mokkasinland har skrevet for lenge siden.

ike. Han elsker LSK. Det er her han har vokst opp og her han bor. Han vil virkelig noe med LSK. Det er ikke bare hva han sier. Det er også hvordan han sier.

Etter å ha sittet og pratet med André i over en time føler jeg at jeg begynner å kjenne personen André Bergdølmo. Og en ting må jeg si: Faen for en hyggelig type! Sympatisk og trivelig. Han veit han gikk til erkerivalen, og jeg tror han når han sier han har hatt det tøft i forbindelse med å få svikerstempel på seg for å ha ”lurt seg unna LSK”. Han sier også det skal være rivalisering mellom Lillestrøm og Lillestrøms hatklubber. Han er oppriktig glad i Romer-

Og du som leser dette... Har klubben i ditt hjerte alltid vært Lillestrøm SK – selv fra du var liten? Tar du deg selv i å synge sammen med til ”With or Without You” på Martin’s? Er du glad i Tuborg? Har du hatt et rasshøl til sjef før? Har du tatt avgjørelser ikke alle andre har likt? Synes du det gjør godt å komme hjem til Romerike? Vel, da bor det kanskje en liten André i deg. Velkommen hjem, André!

KANARITILBUD Vi feirer en ny sesong i Tippeligaen og tilbyr alle medlemmer av Kanari-Fansen gratis synsprøve frem til 31/1 2009. Bestill time hos en av våre optikere idag. OBS! Gjelder avdelingen i Storgata 12 2000 Lillestrøm Tlf 63801590

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Vinder over Europa! DAG OG FRØLAND Både fotballklubbene og supporterlivet i Europa trenger en ny retning! På slutten av 80-tallet og tidlig 90-tall var det Italia som var det store landet i Fotball-Europa, både på banen og tribunen. Man forberedte seg på VM i 1990, arenaene ble opprusta og stjernene var mange og skinnende. Vi kan nevne Maradona, Gullit, Van Basten, Klinsmann etc. På denne tida var det over 30 000 mennesker i gjennomsnitt pr. kamp i Serie A. Selv om det var noe haraball iblant, var det ganske trygt å gå på de fleste kamper, Serie A var det hotteste av det hotte. På balløya var det verre stilt, engelsk 1. divisjon var håpløst utdatert. Stadionene var gamle, spillet gammaldags og hooliganismen luskende i bakgrunnen. Tilskuertallene var ikke mer enn 20 000 pr. kamp i engelsk 1. divisjon på slutten av 80-tallet. Like middelmådig var det i Tyskland. Elendige friidrettsarenaer à la Volksparkenstadion i Hamburg, Olympiastadion i München m.fl. gjorde ikke akkurat trøkket glødende. Her var snittet enda lavere enn i England, og storklubber som Bayern München hadde ned mot 10 000 på noen av kampene. Hele Øst-Europa var enten bak jernteppet eller i ferd med å løsrive seg fra Sovjet, så vi visste jævlig lite om denne kulturen. I Norden var det kun Sverige som hadde en viss supporterkultur i storbyene, ellers var det svært labert. Tilskuertallene var ofte latterlige, selv ikke Stockholmsderbyene trakk over 10 000 enkelte ganger. Rundt 20 år seinere er det andre boller i europeisk fotball. “Plastic Fantastic” i England: England har med sitt Premier League dessverre blitt fotballens svar på Disney Channel. Thatcher-regjeringa ville stoppe hooliganismen med alle midler og satte ned en kommisjon som lagde den såkalte “Taylorrapporten”. Hovedsaken her er at alle klubbene skulle kvitte seg med ståplasser innen midten av 90-tallet. Man skulle kun ha “all-seatere” i Premier League, den nystartede elitedivisjonen som skulle vise seg å bli en sinnssyk gullgruve. Selv om man måtte bekjempe hooliganismen, var dette et altfor hardt tiltak, selv om spillet var fantastisk, stjernene utallige, arenaene supre og hypen enorm, var det ett stort problem: Stemninga stinka! Når ingen fikk lov 30

til å stå ble det naturlig nok verre å lage god stemning på tribunene. De siste årene er det blitt verre enn noen gang, stemninga på mange av kampa er så gjennomført talentløs at du nesten måper. I tillegg har man noen rigide regler som gjør at freakshowet er nær. Arsenal har på Emirates Stadium innført et system der folk kan sende SMS til en vakt for å fortelle om upassende språkbruk og folk som “våger” å stå på noen seksjoner. Den delen har gått så langt at Sir Alex Ferguson må be folk om å synge på Champions League-kampene, noe som underforstått sier at han har gitt opp stemninga på de ﬂeste PL-kampene. Det siste tullballet var forslaget om å legge en ekstra serierunde utenlands, presumptivt i Asia, der markedet er enormt og sultent. Ingen tvil om at volden fra 80tallet måtte vekk, men her har man kvitta seg med nesten all den sjelen man hadde så mye av før i tida.

Stand up if you.... Ikke det, nei.

HUMBUG & KANARI #2 2008

Volden har tatt over i Italia, Øst-Europa og Sverige I disse landene har mye gått gærent de siste åra. Her har man tatt en helt annen retning enn i England, men heller ikke denne er noe å satse på. I Italia har volden rundt kampene blitt ødeleggende. Sakte, men sikkert har den tiltagende volden ødelagt serie A/B/C innenfra. Nå er man nede i under 20 000 i gjennomsnitt pr. kamp, stadionene er latterlige og klackene/ ”curvaene” er snart aleine på kampene. Det bekymrer ikke curvaene, der man følger sitt nye mantra: seg sjøl, seg sjøl, seg sjøl. Fanklubber og Ultrasgrupper tenker nå mest på seg sjøl, hva klubben mener er av mindre betydning. På 90-tallet ﬁkk Lazios Curva, Irriducibili, en god del av inngangspengene og pengene fra salg av supporterutstyr fra den daværende presidenten. Da man ﬁkk en ny president på 2000-

tallet, som så at klubben tjente mindre og mindre fordi fansen årelatet klubben økonomisk, ville han gjøre noe med det. “Irriducibili” svarte selvsagt med å boikotte noen av kampene, sluttet å synge og lignende boikotter. Andre Italienske klubber sliter med det samme, nemlig at mange/de fleste ultrasgruppene lager eget utstyr og forverrer økonomien til selve klubben. Enda verre er det at mange av klubbene er blitt infisert av neofascister og annen møkk. Disse samarbeider nå over klubbgrensene, ofte sammen i fascistiske grupperinger. Laziosupporteren som ble drept i fjor, var medlem av en sånn gruppe. Hovedfienden til gruppene er som alltid samfunnet generelt, da manifestert gjennom politiet. Akkurat den samme trenden ser vi i Øst-Europa, bare enda sterkere og mer bedriten. Supportera til Dinamo Zagreb, “Bad Blue Boys”, må være noe av den største samling rasshøl verden har sett. Gå inn på google og les om bevegelsen “Ustasja” fra andre verdenskrig og du skjønner hva jeg mener. I disse landene tør rett og slett mange ikke gå på kamp, nettopp fordi voldsfolka har mentalt “voldtatt” fotballen gjennom

sin elitistiske og voldelige oppførsel. De som ikke er sånn. og det er selvsagt mange, må godta at sånn er det blitt, du går ikke bort til 100 stk med nazitattiser og ber dem kutte ut. Da er veien til sykehuset fryktelig kort. Myndighetene og klubbene tør rett og slett ikke gjøre noe med det, den vonde spiralen har gjort dem rådløse og tafatte. Rasismen er også på trynet, spesielt i Russland, der klubber som CSKA Moskva er et rottereir av dimensjoner. Ille er det også blitt i vårt naboland Sverige. I løpet av meget kort tid har situasjonen forverra seg dramatisk. De store klubbene i Stockholm, Göteborg og Skåne er blitt invadert av såkalte “ﬁrmaer”, gjenger som driver med organisert vold. Man har opplevd utallige stoppinger av kamper, gateslagsmål, slagsmål med politiet, slagsmål ute på landsbygda utafor sesongen etc. Et negativt høydepunkt kom sommeren 2008, da en gruppe Djurgården-casuals skulle banke opp og trua EGNE spillere midt under kampen. Egne medsupportere satt redde og forsteina, og turte ikke gjøre noe. Gjør man motstand mot slik kommer represaliene raskt. Gå inn på http://www.sverigescenen.com og les forskrudde menneskers tanker. Tilskuertallene stuper, sponsorene blir negativt innstilt og fotballen lider. Som alltid får man strenge motsvar, à la England, som i noen tilfeller blir for strenge, men hovedsaken er at bråkefolka har skylden for dette.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Den rette veien: Tyskland ruler!!! På under 20 år har snittet i Bundesliga gått fra 18 00019 000 til rundt 40 000 pr. kamp, det høyeste i verden. Stadionene er fantastiske, klackene enorme, ståtribunene gedigne og stemninga og tifoene knallbra. Man har valgt en form der man vil ha med alle på kamp, fotball skal være folkets sport. Både fanorganisasjoner, fotballklubber og myndigheter har jobba tett sammen for å skape et unikt produkt. Viktige ting her er: • Store og moderne stadioner • Tett samarbeid mellom klubb og fans. Felles respekt hos disse for hverandre • Store ståplassfelt • Rimelige priser, folkelighet og kamper på lørdager (en enormt viktig tradisjon i Tyskland og England) Et besøk i Hamburg manifesterte dette inntrykket voldsomt. Vi ble vist rundt på superfete “Nordbank Arena”, et stadion med 58 000 plasser. Ca. 15 000 er ståplasser, 4 000 VIP-plasser og resten sitteplasser. De ﬂeste ser bra, tribunene er bratte og akustikken er bra. På kampdagen er det øl og pølser så det holder rundt stadion og stor folkefest med Hannover- og HSVfans i vennskapelig samvær. Vaktholdet var veldig bra, men diskré, en tydelig “ansvar for egen oppførsel”-atmosfære. Hvis dette hadde utartet til italienske tilstander, veit alle at fordelen de tyske supportera har opparbeida seg, forsvinner fort. For over 20 år siden døde en Werder Bremen-supporter i opptøyer mot HSV-fansen, så de har prøvd den veien også. Stemninga var også bra, og etter kampen gikk alt OK for seg. HSV har også 10-15 stk som jobber fulltid for å serve supportera sine. Organiserte voldsgrupper er bannlyst fra arenaen. I Tyskland har man problem med lagene fra Øst-Tyskland, men dette skyldes mer sosiale problemer og år med diktatur etc. Den tyske veien er rett og slett den vinden norsk supporterkultur må følge. Hvordan er så ståa i Norge? I Norge har vi heldigvis kjørt mye på den “tyske” linja med: • Bra med ståplasser • Nært samarbeid mellom klubb og fans • Folkelighet

Kanari-Fansen og Klanen. Disse kan igjen utøve mye positivt press på moderklubbene, som igjen fører til bedre forhold for supportera. I Italia og Sverige er det “krig” mellom klubb og fans, i Norge samarbeider vi bra. Selvsagt er vi uenige om mye, skulle også bare mangle, men man må gi og ta for å oppnå noe. Ultrasgrupper i Norge, også i LSK, har gått rett i fella med sin elitisme og liten vilje til samarbeid og latterliggjøring av den “vanlige” supporteren som ikke har den rette mentaliteten, hva nå det er? Hovedtesene i Ultras-bevegelsen var en gang bra: Støtte laget uansett, synge og flagge uavbrutt og ha lojalitet til sin gruppe. Det siste punktet har nå blitt hovedproblemet. Man definerer seg sjøl (20-30 stk) som viktigere enn alle andre, og man sidestiller seg sjøl med fanklubben og selve klubben. Andre ting som kommer til, er følgende: • Klesstil helt lik casuals fra England. Hva faen har det å gjøre med Ultraskultur? Her har den skandinaviske kulturen et særpreg, enkelte folk hadde vel kuttet av seg pikken i stedet for å bli sett i Dressmann-klær. Mange av disse hadde krigsmaling i trynet og skjerfet rundt huet på cupfinalen i 2005. • ACAB, hat mot vakter, latterliggjøring av personer som tør si imot denne kulturen. Ultras fra flere klubber går sammen i et slags fellesskap der dette faen meg er viktigere enn forholdet til egne fans. • Samvær med casuals. Man tar konsekvent IKKE avstand fra casuals. KFL og LSK tar nå som kjent et endelig oppgjør med dette. Ultras og casuals er uønska for all tid framover. “Eksperimentet” med såkalte undergrupper/fraksjoner er nå over etter ca. 3 år. Det begynte ganske bra, men slutter helt på trynet. Alle er nå velkomne som medlemmer en og en i KFL/LSK, og i 2009 skal KFL være bedre enn noen sinne. Medlemmene i KFL har tatt fanklubben tilbake der den skal være: folkelig, inkluderende, engasjert, brobyggende og trofast. Vi tar rennafart og driter i hva supporterpolitiet i Kjernen, Bastionen og Ultras ditt og datt sier om “tantene i KFL”. KFL er bedre enn dere alle, vi ler av fanklubbene deres og vi skal synge dere ut etter noter i 2009. En ny og riktig vind skal feie over supporterlivet rundt Fugla!

Supporterklubbene er noen steder jævlig sterke og representative for ALLE slags mennesker. Klubber: 32

HUMBUG & KANARI #2 2008

Et julebudskap KIM-TONNY HENRIKSEN Jul er ikke det samme som påske. Påsken er gul, jula er rød. Sånn er det bare. Det som er fint med det, er at vi aldri spiller fotball i jula. Fint for meg er det også at jeg da kan se på et rødt lag jeg liker, mens jeg følger spent med på hva som skjer over vinteren med Sportsklubben. Og en del må skje. Jeg orker ikke enda en sesong som denne. Heldigvis, bosatt i Bergen som jeg er, gikk Brann også på en skikkelig mine denne sesongen, så jeg slapp fortsatt hovering fra det overdrevent stolte folket i denne fine byen. Det var godt å se at alt var tilbake til det vanlige i år. Dette er et julenummer, og da skal jeg sannelig snakke litt om jula. Sannelig jeg sier dere; salige er de som har fulgt Sportsklubben denne sesongen, for de skal eie bakkekontakt. Når jeg så først er inne på kristendommen, så er det verdt å gjøre seg noen refleksjoner om hva jula faktisk er ment for. Bibelen skal selvfølgelig leses helt bokstavelig, og det er uten konspiratoriske hensikter jeg kan avsløre at Ole Christian Kvarme trolig har ofret to turtelduer til ære for sin førstefødte sønn, slik Herrens lov påbyr (sic). Om du bør spise turtelduer til jul istedenfor ribbe, pinnekjøtt, lutefisk, eller hva dere skulle foretrekke på julebordet står det ikke noe om, men det kunne vært en idé å gjøre dette til de førstefødte menns ære (altså blant annet til min ære, hører du mamma?). Jula blir dermed et spørsmål om turtelduer. De har vi jo en del av, og kanskje særlig i juletida. Jeg mener å huske at jeg har turtlet meg gjennom jula flere ganger, for eksempel med håp om en tekstmelding fra en søt ungjente. I år er jeg ganske sikker på at jeg får en telefon av en søt jente, og kan dermed innskrive jula i turtelduenes tegn. Turtelduer beskriver derimot ikke forholdet mellom en andel av KFLs engasjerte og en viss assistenttrener som også har båret et navn hentet fra bibelberetningene. Denne karen er intervjuet i denne utgaven av H&K, noe jeg selv hadde litt lyst til å gjøre. Ingressen skulle være noe sånt som at jeg brukte årvåkne ører for å lytte etter raslende sølvpenger i de forede lommene mens han sakte kom imot meg og gav meg en hilsning som minnet meg om judaskys-

set, og så videre. Dette hadde naturligvis vært ment i en særdeles tøysete tone. Personlig er jeg lei av hele debatten, og synes det er noe destruktivt å skulle fokusere overilt på hatforholdet til mannen. Selv har jeg vært oppbrakt og sagt mange ukvemsord rettet mot André Bergdølmo oppigjennom, men jeg klarer ikke å mobilisere noe hat lenger. Ikke klarer jeg å se at det er nødvendig heller, uten at jeg skal legge inn et heftig debattinnlegg om det her. Likevel vil jeg si at det er folk jeg virkelig ikke har kunnet utstå fra ungdommen, som gjorde at jeg gyste bare ved tanken av dem, som nå vil kunne få et håndtrykk og en klapp på skulderen. Hvis de i tillegg har vist seg å bli bedre mennesker enn det jeg oppfattet dem som da, vil jeg synes at det hele er uproblematisk (jeg er fristet til å fortsette, men jeg tenker dette holder). Vi får kanskje ofre et par turtelduer, så blir sinnet stilt hos resten av de frådende. Det er tross alt jul, med tilgivelse, forsoning, gaver og alt. Hvilket bringer meg tilbake til Bergen (i mental forstand, jeg har vært i Bergen hele tiden). Jeg nevnte at bergensere var overdrevent stolte, og det er vel flere som nikker samtykkende når jeg skriver det. Dette er ikke en udelt negativ egenskap. Jeg er stolt selv, og vi skal være stolte på vegne av Sportsklubben. De fleste av oss er det, men, det er som sagt jul, og da synes jeg vi skal trekke dette litt lenger. Etter hvert som jeg er blitt eldre har jeg oppdaget at kantene mine er blitt rundere, både gjennom modenhet og gjennom erfaring med å flytte litt på meg. Baksiden av den stolte medaljen er ofte at folk misforstår stolthet som en ekskluderende egenskap. Jeg er stolt av meg selv (i forhold til deg og alle andre), og jeg er stolt av Sportsklubben (i forhold til andre lag). De to parentesene ligger implisitt i setningene jeg har plassert foran dem. Dette forholdet må likevel ikke være et fullstendig motforhold. Det vil si at man ikke trenger å rakke ned på alt ved andre klubber til enhver tid, eller at jeg må mislike alle som ikke tenker som meg selv. En annen viktig ting er at man ikke må misforstå konkurranseforholdet og hatet man retter mot andre klubber i løpet av en kamp, med at man bør se rødt ved synet av et blått eller hvitt skjerf.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Allianser som NSA (Norsk supporterallianse) er et godt og modent tiltak som viser at vi er del av en stor fotballfamilie på et høyere nivå, mens vi på et lavere nivå er opptatt av klubben vår, eller til slutt, bare oss selv. Et individ i KFL er gjerne opptatt av alle disse tingene (seg selv, Sportsklubben og supporterkultur). Hvem vil du ha ved siden av deg som en nøytral tilskuer i finalen i Champions League? En grei Vålerenga-supporter eller en akademiker/ rikfant/tøysekopp med forakt for fotball? Svaret er enkelt i mitt tilfelle, og burde være det i de flestes. Bakgrunnen for at jeg får behov for å lufte dette, er at jeg på distanse har plukket opp gnisningene som har vært mellom undergrupper i KFL, idiotiske slåsskamper mellom folk som vifter med påfuglfjærene under påskudd av en gruppekultur hentet fra et samfunn med mye større sosiale problemer enn vårt eget, og min stadige irritasjon over folk som bjeffer som en chihuahua (snodig hvordan de minste hundene har størst markeringsbehov) så fort en supporter fra et annet lag skulle finne på å besøke forumet. Jeg ser at man har kommet til en streng løsning på spørsmålet om undergrupper, og det er gjerne resultatet av en lite forsonende dialog. Det er greit nok, og kan være riktig. Siden jeg ikke har vært til stede, kan jeg ikke uttale meg med autoritet i saken, men det virker klart at det er vanskelig å kombinere den større parasollen KFL med undergrupper, nettopp på grunn av enkelte av disse gruppenes behov for å markere avstand til resten av gruppen. Balansen mellom samvær og fravær er ikke lett hvis man ønsker å kommunisere begge samtidig. Når det gjelder supportere av andre lag: Å beskytte sin egen gruppes grenser er naturlig, men det burde bare være nødvendig hvis disse grensene trues. Selv var jeg lenge redd for å skulle anerkjenne andre supportere (og andre lags prestasjoner), trolig fordi jeg var redd for at det skulle vanne ut mitt eget følelsesmessige engasjement for Sportsklubben. For de som eventuelt skulle gå med liknende tanker; det er ingen fare for at det skjer. Å få horisonten min utvidet har bare beriket fotballinteressen min og fått meg enda mer engasjert i fotballens vesen. Du trenger heller ikke skrive som en gammel tante, slik jeg etter sigende gjør, eller å være opptatt av ”kristent pjatt om forsoning og tilgivelse”, som jeg også er blitt beskyldt for, for å innta en holdning i denne retningen. Det eneste som er nødvendig, er å klare å skille mellom provokasjoner og annet. Provokasjoner trenger man ikke å godta (men det er forskjellige måter å reagere på), men andre lag og deres supportere er ikke en provokasjon i seg selv. For å ha det på det rene; jeg kan fortsatt ikke fordra Vålerenga som klubb, men jeg kan diskutere 34

klubben på en objektiv måte i samtaler med en VIFsupporter. Hvordan man enn vender og vrir på det, er vi alle avhengige av å ha disse konkurrentene for at det skal være noe vits med kappestrid i det hele tatt. Så da har jeg lettet juletrykket for meg selv med noen ord om gruppementaliteten. En del av dette stammer fra den rødmende tabloide bergensavisen som heter nettopp Bergensavisen. For et par uker siden tok jeg bilde av en overskrift som lød ”Østlendingene har for én gangs skyld rett, Bergen stinker”, som trolig pekte videre på noen problemer med kloakken, en avfallsdump eller liknende. Dette, i tillegg til en tidligere artikkel jeg leste, som handlet om noen studenter som hadde gjort livet surt for noen bergenserunger, hvor de eneste ordene uthevet i artikkelen var ”de var trøndere, sørlendinger og østlendinger”, har gitt meg en viss innsikt i skepsisen jeg til tider kan bli møtt med som ”en jævla østlending”. Det er nemlig litt trist når gruppestolthet bringer frem gruppeﬁendtlighet (spør jødene), og hvis du vil avskrive meg som en do-goody-goody, så ser jeg lite skam i akkurat det. Greie folk er å foretrekke i min verden. Dette er julebudskapet mitt, og kanskje da spesielt rettet mot den yngre garde kanaris, om ikke på akkurat på samme måte som Lars, på forumet, klarte å sette et perspektiv på Junior Kanaris’ i utgangspunktet negative holdning til Gullik-klubben, så i den ånd. Når jeg så kaster meg over det fantastiske internettet for å lete etter julegaver i form av spennende signeringer, eller en artikkel som får meg overbevist om at det sitter noen livskraftige mennesker og jobber for klubbens ve og vel, er det fortsatt med et ønske om at vi skal ydmyke Stabæk på deres nye arena i første serierunde. Jeg vil at Martin Andresen skal mislykkes fullstendig i sin stormannsgalskap, og jeg ser helst at trønderne fortsetter å famle i det falmende lyset fra gammel storhet. Ikke orker jeg å bli møtt med kry bergensere som skråler ”gullet skal hem”, og under kampene blir jeg fortsatt rasende på feilaktige dommeravgjørelser. Jeg tåler ikke trynet på spillere som vrir seg som en epileptiker under anfall for den minste ting, og blir eitrende forbanna når tv-sendingene ikke er konsekvente i synet på forseelser fra Sportsklubben, i forhold til andre lag. Den største forskjellen er at jeg ikke overfører disse følelsene videre på andre, som enten ikke er ansvarlig for at jeg ikke liker klubben deres, eller kan noe for at spillerne deres er ufyselige, og at klubben deres fremstår som Busemannens skapelsesberetning. Den vi skal glemme, nå som det er jul, eller noe sånt… Jul i vei!

HUMBUG & KANARI #2 2008

Skåne road-trip WOLF VAGNER Dag två begynner kl 04.00 når jeg våkner av en særdeles ubehagelig følelse. Nakken er innsmørt i svette, ryggen er klam og et mørkebrun-mønstra trekkspilliggeunderlag fra storebrors første sydentur gjør langt fra nytte for seg i denne settinga. Jeg ligger i telt. Omtrentlig regna er det seksten timer siden min venn Folke og jeg breisladda ut på fylkesveien i Flateby. Vi stengte av vane lufteanlegg og lukket vinduer da vi nådde Moss og kryssa riksgrensa før vi så oss tilbake. Ekspedisjonens intensjon: Høre på masse techno fra før årtusenskiftet, men hovedsakelig å bivåne tre allsvenske kamper på tre dager og studere den sagnomsuste svenske läktarkulturren. Før sommerferien hadde jeg, Wolf, nemlig gjort en meget interessant oppdagelse i terminlista for Allsvenskan. Som de ﬂeste veit er den svenske eliteserien enda mer rundpult av kommerse interesser enn den norske, og en serierunde kan like gjerne være spredd utover hele uka. Som om det var nettopp dét ukedagene var til for. Ingen kjære mor i den bakgården altså, men ﬁnt for oss akkurat nå.

Tilfellet som gjorde en tur over til söta bror så interessant var at Malmö, Helsingborg og Halmstad alle hadde hjemmkamp henholdsvis mandag, tirsdag og onsdag idet jeg skulle starte på ferien min. Dagen før hadde Fugla tapt så det sang i Fredrikstad, og tida var moden for å slippe unna og få den hjemlige fotballen på en smule avstand. Vi så med ungdommelig glød fram til å føle på stemninga når svenske storlag som Malmö og Hammarby skulle brake sammen, og Helsingborg ta imot AIK samt få med seg ”lokalderbyet” mellom Halmstad og et gulljagende Elfsborg. Malmö Ubeskjedent la Folke beslag på kilometer for kilometer av svensk asfalt for å rekke Malmö-matchen som starta kl 20. En liten bensinpåfylling og jumpfoodstopp, og en omvei rundt Göteborg seinere parkerte vi et sted i Malmö hvor vi så ﬂomlysa fra, klokka halv åtte. I det nærmeste strøket så vi mange folk som bar sine lyseblå gensere over skuldra på Bærum-måten. Vi fulgte stimen, da vi ikke akkurat hadde god tid til

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

å ﬁnne ut hvor det var lurest å gå og kjøpe billetter. Vi sto i billettkø til kvart over åtte. Feil billettkø. Noe underlig var det at vi ikke hørte noe støy fra tribunene mens vi sto der, annet enn noe som ligna måljubel. Vel innafor portene så vi måltavla vise Malmö 0 – Hammarby 1. Det pussige var bare at på borteseksjonen var det ikke mer enn et femtitall tilskuere, så hvor kom måljubelen fra? Bakgrunnen for dette var jo Bajens borteseksjonsboikott, så mange hadde kjøpt billetter på sittan. Uansett, lydbildet blei noe bedre på innsida av stadion, som for øvrig blei bygd til VM i 1958. Likevel blei vi noe skuffa over både antall og lydstyrken blant Malmös syngende. Det er Sveriges tredje største by vi snakker om her, og akkurat nå kunne man mistenke at Hordene ville syngi dem ut på en godværsdag i medgang. Til de lyseblås (minimale) forsvar lå de under 1-3 til pause. Ståseksjonen var en langside med betong, hvor den syngende delen hadde plassert seg til høyre for midten. En øvre del var det også, og det som for oss var ganske merkelig: Forsangeren sto på nedre del med sitt Supras Malmö rundt seg på de nederste radene, mens tromma var bundet fast på utsida av reklameskilta på øvre del! Det kom klinkende klart fram at samkjøringa led av dette. Blant velkjente melodier var det også noen originale sanger som vel nesten bare Malmö-fansen har. Spesielt én var utrolig grym, og med en herlig følelsesladd tekst. Resultatene fra undersøkelser gjort i ettertid var temmelig overraskende. Melodien stammer fra intet mindre enn en ballade i tegneﬁlmen Pocahontas! Fem

høye til MFF-fansen for å tørre å gå for sjelden vare. Sangen sitter i minnet ennå, og jeg får nesten en tåre i øyekroken når jeg nynner den i huet mitt. Hikst! Matchen gikk dritt for hjemmelaget, og resultatet blei 2-4 foran drøyt 13 000 tilskuere. Vi regna derfor med det var laber stemning i byen, og bestemte oss for å sette kursen mot Helsingborg og overnatte et sted på veien så vi var klare for en tidlig utmarsj neste dag. Vi fant en piknikplass med pistrete ugress ved siden av en Q8-stasjon og campa der. Det blei en ”minuttburger” i luka før vi tok en pils og krøyp inn i teltet. Og med det har vi altså innhenta begivenhetene fram til jeg våkna blaut i nakken og seig på ryggen midt på natta. Etter litt videre rykk-og-napp-søvn mens sola begynte å lyse opp teltet, måtte man til slutt til pers. Det var egentlig ikke noe problem, siden vi hadde trua på en ﬁn-ﬁn dag, med god tid og kanskje en mulighet for en bayer på byen i Helsingborg. Noen Dajmkuler til frokost og en kjapp dusj i kjelleren på bensinstasjonen, så var vi klare for nye opplevelser. Helsingborg Vi skulle ikke gjøre samme feilen i dag, så vi sirkla inn Olympiastadion tidlig på dagen og fant en parkering rett over veien. Stadionportene var åpne, og vi tok oss tid til å rusle rundt og sutte på atmosfæren fra tribunene og gresset, Tanken slo oss at vi en dag ville komme tilbake for å se HIFLSK i Royal League her. Siden vi ikke er lagd for UEFA-cup, må det bli en Royal League-match.

Olympiastadion 36

HUMBUG & KANARI #2 2008

Billetter fikk vi kjøpt i den lille HIF-shopen/resepsjonen/kontoret og ville dermed unngå kø seinere. Dette lovte bra! Da vi var inne på stadion hilste vi på noen tifofolk som forberedte en tifo, og det la heller ingen demper på sinnsstemningen å vite at det ville bli tifo. Olympiastadion ligger i bydelen Olympia, og herfra var det ikke langt ned til sentrum av byen. Det var breie gangfelt hele veien, sola skinte og vinden sto stille, så vi tok oss tid til å prøve noen gamle tjuvtriks på rullbredan. Good times! Vi kom oss etter hvert videre ned på en uterestaurant og bestilte en italiensk pizza hver, og jeg slukte et par halvlitere, men nå hadde tida begynt å rase av gårde og vi var plutselig seint ute! Høflig lot vi være å ta en Vidar Busk og stikke fra regninga, sjøl om det medførte at vi igjen gikk glipp av innmarsj og da selvsagt tifoen. Resultatene fra undersøkelser gjort i ettertid viste at vi ikke gikk glipp av noe vi ikke hadde sett før. Det var et tekstbanner i front av kortsida, à la vårt eget i seriestarten mot Tromsø, og på tribunen bak var det tostangs i reint blått. Tifoen var en hyllest til en fordums klubbspiller som gikk bort på samme dato for åtte år sida. Hederlig gjort av tifogruppa (tommel opp). Fanseksjonen til Helsingborg er litt snodig. Det var et par hundre nede på betongtribunen bak mål på et felt helt til høyre, og så i 20 meters luftlinjeavstand sto det et par hundre i andre etasje oppunder taket på forlengelsen av langsida, som skråna mot cornerflagget. Men snuta på denne seksjonen var attpåtil bak ståtribunen! Folke og jeg hadde tatt avgjørelsen tidligere på dagen at vi måtte benytte sjansen og komme oss opp i høyden denne gangen. Til nå har det som oftest skjedd annethvert år når Aalesund er oppe. Forresten, en interessant liten sak å melde om var skiltet som sto i oppgangen her: ”Singing section” med pil til venstre. Og synging var det! Vi sto ganske langt nede og fikk høre hva 200 mannfolk under tak kan oppnå på lydbarometeret (som vi dessverre glemte hjemme). Hadde i tillegg alle prompa i kor, ville det vært som 17. mai med et reint oboorkester. Det kunne faktisk virke som om denne tribunen tiltrakk de eldste, for kvinner og yngre var det få av her. Nede på betongen var det omvendt (hvis jeg bytter ut kvinner med fjortisberter, stemmer det enda bedre). Til forskjell fra erkerivalene i Malmö var det her ingen tromme. Ei heller noen forsangerstol, men taket og større ølvommer ga likevel bedre synging. Vi kjente igjen både nye og gamle tribuneslagere,

som bl.a. den der nynnemelodien både bartene og snylterne har rippa fra Tyrkia (eller var det Hellas) og en kanon versjon av The Entertainer – med en herlig lystig tekst dedikert Henrik Larsson. Denne runga også noe vanvittig da nevnte spiller gjorde 2-1 en halvtime før slutt, og de røde og blå hadde snudd AIKs tidlige ledelse. Bortefansen var for øvrig også meget fåtallig av samme grunnn som Bajen. En annen positiv faktor var at når én begynte, var som oftest resten av seksjonen med på et knips. Kanskje ikke så rart heller, egentlig. Vår ”egen” Christoffer Andersson sørga for øvrig for utligninga rett før pause, men hjemmefansen kunne ikke skilte med noen spillersang til han. Så vidt jeg husker i alle fall. Akkurat der og da var vi nemlig mest opptatt av å tilegne oss skånedialekt og synge med. Det var en herlig, sjarmerende og suggererende stemning i klacken. 2-1-ledelsen sto seg nemlig ut matchen, og ca. 11 000 mennesker var i hvert fall lykkelige. I motsetning til hva man kan få inntrykk av ut fra de tydelige likhetene til Vålerenga og **anen, med HIFs farger og ovennevnte läktarkultur, fikk vi gledelige meldinger om at VIF sto heller lavt i kurs. Og historien vil også ha det til at Christoffer Andersson hadde fått tilbud fra Osloklubben, men sa blankt nei når det viste seg hvilken klubb det gjaldt. Stoffe, du er herved slått til ridder av Rønnerns Orden! Sangen gjalla blant stimen på vei ut fra stadion, og vi prøvde å finne ut hvor man burde dra nå. Det vi aller først fant ut, var hvor alvorlig situasjonen er for det norske språk i Helsingborg. Ikke et menneske forsto ”unnskyld?”. Vi fikk like fullt tatt den kjappeste veien til sentrum takket være en behjelpelig ung mø, og snart åpenbarte byen seg fra sin vakreste side, med torg og gamle fasader belyst av matchende gatelys. Appetitten for øl økte betraktelig. Vi snuste innom en brun kjellerbule, men var på hugget etter litt mer liv, så vi havna på en bar ytterst på kaia. Klientellet inneholdt dog så mye dressert østrogen at vi måtte baile etter én pils, før våre primitive fotballhjerner sendte kommandolinjen ”begynn å sikle” til munnen. Travende tilbake til den brune kjellerpuben trøsta vi oss med at man fåkke mere moro enn man lager til sjæl. Her var det da også et lekerom for voksne, med air hockey-bord og biljard, som hjalp oss godt på vei. Dessuten etterlevde vi kleskoden bedre.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Uansett, for at Folke skulle få brukt snakketøyet sitt på noen andre enn meg, la vi om til å snakke engelsk for å se om noen reagerte på et sånt storstilt besøk i midtuka. Vel, det blei i hvert fall interessant nok når noen breiale svenske studiner kom i dialog med oss, og vi måtte varte opp med en bakgrunnshistorie. Folke var amerikansk DJ, mens jeg var svensk. Folke er jo DJ, og snakker en utmerket og brei amerikansk dialekt. Med mange ”Femman”-programmer (svensk barneTV) på baken, bokstavelig talt, under oppveksten har jeg bakt inn litt svenske i meg, så historien regna vi som høyst troverdig. Omgivelsene tatt i betrakning. Videre beretninger av dette samkvemet er ikke nødvendig, da dette er en ganske typisk setting de fleste har vært innom i sin tid. Vi spoler fram til enden på visa. Hvordan endte så dette? Joda, etter flere pils/ drinker og air hockey-slag som skliene vant var de antagelig på god glid. Akkurat dét lot for noen (meg) å bli vanskeligere å bedømme jo nærmere stengetid det blei, men Folke tolket det i hvert fall dithen. Kanskje mest fordi spørsmålet kom om vi bodde på et hotell. Min venn er en smart fyr og lukta lunta, mens jeg bare svarte ærlig at: ”Nei, vi bor i telt.” Og etter det blei det kaldt, som det heter. Hehehe. Det hadde uansett vært uaktuelt å ha med noen som hadde null interesse av å snakke om, og som syntes bob hund ikke var no’ særlig. I Norge ville det vært som å si at Jokke var en tam, døv mann helt uten betydning. Sklier ass! Så da den biffen var ordna bar det over til bardisken igjen, for å slå to runder i en smekk før serveringa stengte. Det blei to runder for mye, og en meget slitsom biltur med svevende drum’n’bass på stereoen blåste meg ut i en virvelvind av ukontrollerte sanseinntrykk. Dette gjorde magesekken mer og mer udiplomatisk, og tilstanden ble dertil ubehagelig… BlAargh! Bare så det er sagt, så var Folke dønn edru. Mannen hadde ikke rørt ei dråpe hele kvelden for å kunne kjøre videre til neste campingspot. Gi han en fortjent applaus! Når vi fant noe som ligna et ålreit sted å kræsje for natten, var formen noe bedre etter en god stund med hodet hengende på halv tolv ut av vinduet. Tross nattemørket og snau belysning fra bilens skitne frontlykter, var vi særdeles fornøyd med teltoppsettingen. Vi hadde finni en plen velfylt med grønt, deilig gress og et underlag enda mer i vater enn natta før

Halmstad Dag tre begynner med lyd fra folk som spaserer forbi rett utenfor teltveggen. Pletten vi la oss til på virka perfekt under nattens sorte slør, men vi hadde vært litt for kjappe og oppspilte over å ha finni denne grønne oasen til å se oss særlig nøye om. Vi lå midt på en sti. Nå så det ikke ut til å bry turistene så mye, og da brøy heller ikke vi oss om å stå opp med det første. Vi var jo faktisk på vei hjemover, så det var ingen hast. Da vi omsider krabba ut av teltet hilste en nederlender blidt til oss fra bobilen sin. Om ikke det er et godt tegn, veit ikke jeg. Vi pakker sammen og ruller sakte ut fra plassen med Robyn på full trøkk fra subwooferen og retter blikket mot siste stoppested. Altså, jeg har lyst til å si veldig mye om denne småbyen. Den var uten høyhus, ryddige gater i et konsentrert, flatt sentrum hvor elva som rant forbi tett opptil ga de frodige omgivelsene en praktfullt akkompagnerende blåfarge. En elvebåt med turister putra rolig forbi der vi satt inntil en lun vegg og spiste is mens beina fikk hvile etter mye gåing de siste to dagene. Halmstad var helt i stil med dagsformen. Det skjedde fint lite for oss her. Vi kom, spiste, pissa, sov litt, og så kampen før vi kjørte hjem. Vi var ikke i humør til å delta i noe tribuneliv etter å ha sovi en times tid i bilen, men stilte trofast opp i hjemmeklacken. Det var kanskje reisens merkeligste opplevelse. På en måte var det som å være 17 år tilbake i tid. Kvastarna må være Sveriges minste klack, og når vi først skulle rekke innmarsjen blei det altså her. Den seansen var et eksempel til skrekk og gru og advarsel. Musikken var drithøy og låta lame og slutta ikke før ballen

HUMBUG & KANARI #2 2008

hadde vært innom den fjerde spilleren. Tribunen var en blandings av Sandefjord storstadion og Aspmyra. En bitteliten tifo var det også, og det skal de ha for, men den ligna mest noe fra et 2. divisjonslag, så ingen props deles ut denne gangen. Ca. fem minutter ut i kampen kom forsangeren. En gestikulerende, full, voksen mann over sin beste alder og totalt forskjellig fra de andre på Kvastarnaberget. Jaggu, for det ga knallsterke assosiasjoner til tida vi snakka om oss supportere i termer som ”berg”. Denne gubben ﬁkk holde på der nede på asfalten med rop som ”Gi meg en H!”, ”Vi är tokiga bönder!” og ”Klubben! Klapp-klapp-klapp”. Han spilte ut seg sjøl og blei sliten etter en halvtimes tid. Berget sto også nederst og fylte de første sju kvadratmetrene. Vi kan ikke si vi ikke hadde blitt advart på forhånd. I en butikk nede i byen møtte vi en gnagare som fortalte oss at denne gjengen i bunn og grunn var bestående av noen voksne menn og noen fjortisser. Vi kunne ikke helt tru det før vi så det sjøl, men jammen hadde han hold i sine ord. I tillegg sto det en fem-seks stykker forrest som hadde lest gårsdagens nyheter og slengt seg på tribunemoten. De holdt et beger i den ene hånda og i den andre en sigg, sang ikke en dritt, men ga likevel uttrykk for å være kulest av dem alle. Herre min hatt. Vi holdt ikke ut en omgang en gang før vi stakk og hang på reklameskilta under måltavla.

Angra litt gjorde vi òg på at vi ikke hadde gjort et unntak og kjøpt billetter til bortetribunen, hvor det var adskillig mere liv, med bra flagging (og med det mener jeg ikke flagging hele tida), hopping og greit lydvolum med en blanding av evighetssanger og et repertoar av kortere vers og rop. De såkalte Guliganerna måtte ta til takke med provisoriske tretribuner bak det ene målet, men hadde forsanger på megafon nederst på rekkverket, og trommis. Det hele var faktisk mega-absurd, for her sto vi på hjemmetribunen midt i en gjeng som på et vis minnet om Bøffelberget og så bort på KFL post 2005 på bortetribunen. At det var totalt 9 500 tilskuere der forteller at fotballinteressen i og rundt Halmstad så absolutt er til stede, men samtidig er supporterkulturen omtrent ikke-eksisterende. Folke og jeg følte med de yngre der som aspirerte til en livligere läktarkultur og støtte til klubben sin. Måtte hell og lykke bære dem fram til noe bedre, men det var lite håp å spore i det vi så. Halmstad tapte 1-2, men det ga ingen utslag på humøret. Nå skulle vi bare hjem, og mer er det egentlig ikke å si. Ekspedisjonen var over, med mange artige minner å mimre om seinere. En vellykket utflukt til vårt naboland! Og med stedsnavn som Tegneby og Fylleå langs motorveien, gurka, köttbullar, mos og italiensk pizza i matveien, hvem kan motstå nye ekspedisjoner til söta bror? På återseende!

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM