Humbug & Kanari 3/2006

LØSSALG: KR. 20,-

Nr. 3 2006

FUGLAS BEHOVSPYRAMIDE

KOMME TIL CHAMPIONS LEAGUE

VINNE SERIEN

VINNE CUPEN

VINNE ROYAL LEAGUE

ENDE HØYERE ENN VIF I SERIEN

SESONGEN 2006:

ROM FOR FORBEDRINGER OFFISIELT MEDLEMSBLAD

Humbug & Kanari er KanariFansen Lillestrøms offisielle medlemsblad - eller fanzine, om du vil.

Artikkelforfatter er selv ansvarlig for innlegget som kommer på trykk.

KFL er en uavhengig organsisasjon, som har som eneste misjon å støtte Lillestrøm Sportsklubb på alle mulige måter. Allikevel forbeholder KFL seg retten til å stille spørsmål ved styre og stell i Sportsklubben der man føler det er nødvendig.

Redaktør: Fritz Bratz Bidragsytere: Stephan G. Brown, Artois. Kim Henriksen, Patrick Nilsen, Erlend Belle, Ronnie Hallén, Trigz, Yvonne, Geir Sabel, Vegar Hjermundrud, Ulf Baadshaug

INNHOLD 02: 03: 04: 06: 10: 18: 23: 24: 27: 28: 32: 35: 36: 39: 40: 42: 44: 46:

REDAKSJONELT BILDEGALLERI SKJEVT BLIKK REAKTOR OG DYNAMO LANGPINING (SESONGOPPSUMMERING) HUMBUG BESØKER USA BESTE MINNER HT FOR H&K LA DE SMÅ BARN KOMME TIL SEG SELV DERRICK ER KJEDELIG (SPILLERINTERVJU) NEWCASTLE AWAY HVEM ER SPORTSKLUBBENS FUCKER? KARAKTERBOKA (SPILLERVURDERING) KHALED vs. KASEY SOMMERBILDER FOTBALL OG DAMER INTERVJU MED KFL-LEDER PETTER SKJERF - EN GUIDE FOR NYBEGYNNERE

Fotografer: Glenn S. Johansen, Stephan G. Brown, Simen Riisa Korrektur: Torolf Holte, Kanari-Fansen Lillestrøm Postboks 215 2001 Lillestrøm www.kfl.no kfl@kfl.no

Kjære Kanari-Fans,

LEDER

etter to år, og åtte utgivelser gir jeg meg som redaktør for Humbug & Kanari. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har bidratt med innlegg, bilder og ideer for innsatsen - dere har gjort det til verdens enkleste jobb å være redaktør.

Jeg vil også ønske påtroppende redax, Geir Sabel, lykke til. Jeg er sikker på at Buggen er i trygge hender med Geir ved roret.

Kanari-Fansen er en organisasjon som i all hovedsak er tuftet på frivillighet.

Hverken Humbug & Kanari, tifo-arrangement, hjemmesider eller bussturer blir til ved at trollmannen Merlin sier abrakadabra - det er kun hardt arbeid som ligger bak. Dersom du føler at du har noe å bidra med er styret i Kanari-

Fansen interessert i å høre fra deg. For at KFL skal utvikle seg videre er vi avhengige av aktive medlemmer. Ingen i KFL får lønn, men du verden så gøy det er å være med og skape noe sammen med likesinnede!

Husk også å betale medlemsskap i KFL så fort som mulig. KFL er avhengig av inntekter for å gå rundt, og medlemsskap i KFL er din beste mulighet til å få billett til storkampene som kommer neste år. Altfor mange surfer gratis på arbeidet som legges ned av KFL - de få kronene det koster å fornye medlemsskapet ditt er kritisk viktig for neste års arbeid i KFL. KOM IGJEN SPORTSKLUBBEN! Fritz Bratz - red

Dugnadsånden lever i beste velgående blant Fugla Tifos medlemmer. Her forberedes tifo til hjemmekampen mot VIF Fotball.

Lillestrøm Sportsklubb har tradisjon for å ha gode spillere i trøye nummer 10. Robert Koren er ikke noe unntak. Sannsynligvis var sesongen 2007 slovenerens siste i den gule trøya. Takk for alle de gode minnene, Robbie.

FRITZ BRATZ MED ET

SKJEVT BLIKK PÅ SPORTSKLUBBEN

(OG RESTEN AV FOTBALL-NORGE) FJERDEPLASS

Under Arne Erlandsen hadde Sportsklubben fokus på syvendeplasser. Etter årets sesong er det flere som lurer på om der Uwe har fokus på fjerdeplasser, og noen spør sogar åpent om ikke det er på tide at vi bringer inn en ny trener. En vittigper på forumet til KFL foreslo at LSK skulle ansette Tom Nordlie som trener for de siste fem minuttene av hver kamp, men jeg mener at der Uwe bør få minst halve neste sesong på å bevise at han er oppgaven verdig å lede Lillestrøm Sportsklubb. I år var vi et tap hjemme mot Tromsø unna sølvet, og selv om det spillemessig ikke var en sesong som går ned i historien så kunne vi gjort det verre. Mye verre. Jeg håper der Uwe får bli, og at han får ro - men det begynner å haste, det skal jeg innrømme.

Pressens makt

Ingen skjønte noe særlig da rikspressen blåste opp førstesider med “David Nielsen offer for GROV RASISME-hets av KANARI-FANSEN!” etter cupkampen mot Start. At én (ja, én) person velger å bruke et halvrasistisk ord som “bladneger” på et internettfora fortjener neppe slik oppmerksomhet, og det burde være en tankevekker for alle og enhver at en lokaljournalist med en agenda kan klare å koke så mye suppe på en spiker. Dog skal jeg ikke si at jeg var kjempeimponert over nivået på Kanari-Fansens forum i kamptråden for dette oppgjøret, og jeg er glad for at saken førte til en strengere moderering av Kanari-Fansens debattforum. Jeg hørte en gang en fyr si at man ikke skal skrive noe på et forum som man ikke ville sagt til en fremmed på en pub det er ikke en dårlig regel å følge, det.

ESPEN BERNTSEN

Nivået på dømmingen under hjemmekampen mot Tromsø i år er det nærmeste man kan komme korrupsjon uten at penger bytter eier. Eller byttet penger eier? Gudene vet, men jeg har aldri sett maken, og det sier litt at selv VIF-supportere måpte av Berntsens dømming. Ser forresten at han dømte FFK - RBK i siste serierunde - skandalen på Åråsen fikk derfor ingen konsekvenser for mannen i sort.

Betryggende.

Olivier

Stakkars Olivier Occean. Har du noengang sett noen være så ute av det, som Olivier på høsten i år?

Fyren mistet all selvtillit, og endte opp med å løpe ut på norske fotballbaner med skarpladde albuer og en nese for mål som et stinkdyr. Alle vet hva som bor i gutten, og heldigvis har han fått utrolig lite tyn fra publikum. Occean kommer tilbake, og jeg gleder 4

meg allerede til neste år og Occean og Myklebust på topp.

JUDAS

I hele år har jeg sitter på Conten med en luring bak meg som har liret av seg “kule” kommentarer i 13 hjemmekamper. Men han skal ha for at han var morsom (om enn ufrivillig) ti minutter før slutt i kampen mot TIL hvor han ropte “bli til kampen er ferdig da, jævla Judas!” til en fyr noen rader nedenfor som ikke orket mer tortur. Lite visste moroklumpen at mannen han skjelte ut er sogneprest i Rælingen. Heldig med den...

KLUBBSPILLERE

I skrivende stund er det sterkere og sterkere rykter om at Robbie er på vei til VIF Fotball, og enkelte går selvfølgelig av skaftet over at Robbie bare kan tenke tanken på å gå til erkefienden. La det være sagt: tanken på Robert Koren i drakta til VIF Fotball byr meg i mot, men hvorfor er folk overrasket hvis det skjer? Moderne fotballspillere er prostituerte - de går dit pengene er. Robbie er slovener, og har fotball som yrke, hvorfor skulle han ofre en haug med kroner for kjærlighet til en klubb som i det store og det hele består av folk han ikke kjenner (les: oss supportere)? Fortjener han tyn dersom han kommer tilbake til Åråsen i blå drakt? Javisst. Er det fair å kalle ham Judas? Jepp - men skulle den dagen komme at du æreskjeller VIF-spilleren Robert Koren bør du innerst inne forstå hvorfor han valgte som han gjorde - hvis ikke er du pokker så naiv.

MOLDE AWAY

Jeg har ikke vært på busstur med Kanari-Fansen siden en fyr som var dobbelt så stor som meg kledde seg naken og gned rumpeballene inn i ansiktet mitt på vei til Sogndal i 2001. Derfor befriende å se at nivået er blitt hevet minst ti hakk siden det.

Bussturen til Molde var slik en busstur skal være: god stemning, mye latter, mye drikke og ingen som oppførte seg som sjimpansen Julius i brunst. Molde away frister til etterfølgelse.

Å MØTE SEG SELV I DØRA

Vi har køddet med det over noen glass, vi har tenkt tanken i hodet, men nå er det et faktum: vi skal til Söderstadion og møte Bajen i RL, og det betyr at vi må ta valget om vi vil synge kanon, eller børste støv av de gamle klassikerne. Dette er problemet med YouTube og det å finne sanger på nettet - man møter seg selv i døra til slutt. Jeg syntes det var kult med Forza Fugla og allez-allez-sangene lenge, men til slutt virket det som om vi dro en ny sang

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

hver hjemmekamp. Kanskje på tide å roe ned all inspirasjonen fra utlandet og da spesielt Sverige? Vi er såpass store nå at vi kan forsvare å ha en egen stil og identitet - la oss ikke vanne det ut ved å henge oss på ethvert videoklipp fra Hellas, som legges ut på nettet.

FANZINE-FREAK?

På www.stangut.no/shop finner du Fanzinesentralen. Dette er en hjemmeside for kjøp og salg av fanziner, og selv om den er drevet av en VIF-supporter bør alle som er glade i fanziner klikke seg inn her.

Fanzinesentralen selger fanziner fra inn- og utland og du kan til og med kjøpe gamle utgaver av Buggen, dersom du var snylte-fan i fjor.

Da VAR DET SLUTT

Dette er høsten hvor mye slutter; sesongen er slutt, kontraktene til Robbie og Miffe er ferdige og som jeg skrev i lederen gir jeg meg som redax for H&K. Det er nesten rart å sitte her i luksusleiligheten min på Oppsal og tenke tilbake på en sesong som lovte så mye, og som endte med smuler. Royal League er en mager trøst, selv om togbillett til Stockholm allerede er bestilt - det var i år vi skulle kjempe om gull! Desverre er nå en gang verden sånn at man ikke alltid får det man ønsker seg, og det er så man begynner å lure på om det er slik av vi LSK-supportere aldri

skal få det vi ønsker oss. Men det er som en kompis av meg sier: han er ikke med på dette for medaljer, titler og pressomtale - han er med for opplevelsene, turene og all moroa, og pokker heller folkens: det har i år som i fjor vært mye moro også! Det er i motgang man trenger støtte, og vi som har valgt å følge Sportsklubben plikter å stå opp nå som godværsfolka faller fra. Det er vi som er LSK, og nå som vinteren senker seg bør du føle en mild depresjon over at seriestart er fem måneder unna, og det skal allerede nå krible litt i bena etter å gå ned Alex’en med et par øl innabords til årets første seriekamp.

Jeg gleder meg i alle fall til Stockholm og kampene hjemme mot danskene i Royal Leauge. Og jeg gleder meg til å begynne å jobbe med relanseringen av fanzina Corner Var Mål neste år. I det hele tatt er det mye å glede seg til når man holder med Sportsklubben, så lenge man ikke forventer seriegull, cupmesterskap, eller annet fjas.

Vi sees i Royal League, folkens - og til de jeg ikke snakker med før seriestart sier jeg riktig God Jul og Godt Nytt År.

KOM IGJEN SPORTSKLUBBEN!!

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

5

REAKTOR OG DYNAMO Blant radioaktivt avfall og øst-europeisk betong spilles det Champions League i Kiev. Humbugs utenrikskorrespondent tok pulsen på Ukrainas stolthet og pådro seg samtidig frostskader på skjelettet.

som tok bilder, og pengene gikk til å kjøpe spesielt fuglefôr. Duene følger ham rundt i byen, og kjenner vanene hans. Når han tar bussen eller toget, venter de på holdeplassen når han kommer fram. Han fikk meg til å tenke over om jeg har gjort riktig yrkesvalg. Det hadde vært morsomt å komme på gjenforeningsfester for ungdomsskolen og kunne si når folk spør hva jeg driver med for tiden: ”Jeg trener fugla”. For ikke å snakke om den alternative teksten jeg kunne lagd til sistelinja i ”Åråsen er våres hjem”: ”Jeg blir alltid følgt av dem, elsker fugla”.

AV: ULF BAADSHAUG En gang i året får jeg dra på konferansen for nasjonale datasentre som holdes forskjellige steder i verden. Jeg har vært i Vancouver i Canada og Amman i Jordan. I år skulle møtet holdes i Kiev i Ukraina.

En av dagene var satt av til sightseeing. Kiev har flust av storslagne katedraler med forgylte løk-kupler, men siden jeg hadde vært i byen før, lot jeg meg mer fascinere av den lokalpatriotiske guiden som, uten et snev av ironi, greide å lire av seg svulstigheter som: ”Kiev er et kaleidoskop av varierte inntrykk”.

Fascinerende var også mannen som holder liv i fugla i Kiev. I en park ved en av de store statuene fra Sovjet-tida, satt det en fyr med 300 dresserte duer rundt seg. I følge guiden hadde det stått en artikkel om ham i en av de store avisene. Han var i filmindustrien, men hadde hoppet av for å trene duene.

Han krevde 5 gryvna – omtrent 6,50 kroner – av de 6

Nok drømmer. Med byrunden unnagjort, sto livets hardeste realiteter for tur. Noen timers busstur nordover fra Kiev ligger Tsjernobyl. Det er tjue år i år siden en operatør på kjernekraftverket der skulle teste om reservestrømmen var nok til å holde kjølevannet kaldt.

Det var det ikke, og reaktor 4 eksploderte og sendte radioaktivt støv og gass flere kilometer opp i lufta, og etter hvert rundt i mye av Europa.

Området rundt reaktoren har vært sperret helt av etterpå, med forbudte soner og kontrollposter i 30 og 10 kilometers avstand. Besøket vårt var godkjent på forhånd, men alle måtte vise pass og sjekkes mot lista vaktene hadde fått. Fra 30-kilometersgrensen inn til byen Tsjernobyl er det lite å se. Flatt jordbrukslandskap og mye skog hvor dyrelivet skal ha blomstret opp som i et reservat. Det var skilt med advarsler mot skogbrann hele veien. Lufta rundt Tsjernobyl er forholdsvis ren, men i bakken og vegetasjonen sitter det mye radioaktivitet som blir spredd med røyken hvis det brenner. I byen, hvor en del arbeidere, forskere og informasjonsfolk overnatter, blir nye vannrør lagt oppå bakken for å unngå

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

graving. Når rørene krysser ei gate, går de opp i en portal.

Fra Tsjernobyl til reaktoren er det 17 kilometer med samme, flate gresslettene, men noen steder er det små koller eller hauger med advarselsskilt om radioaktivitet. Der lå det landsbyer som ble så bestrålt at Sovjetmyndighetene bare rev alle husene og dekket til med jord.

Guidene hadde med seg måleapparater som viste at strålingen i lufta økte innover mot reaktoren, men samlet på hele omvisningen fikk vi ikke i oss mer enn det folk i storbyer kan få på normale dager fra steinbygninger. Vi trengte ikke spesielle beskyttelsesdrakter selv om vi var bare 300 meter fra reaktor 4.

Der var byggearbeider i gang. Sarkofagen som ble murt rundt reaktoren da brannene i den var slokket, var beregnet å holde i 30 år, men har sprekker hvor vann siver inn, og den ene veggen har begynt å sige.

Arbeiderne, som går på veldig korte skift så nær rektoren, utbedrer og forsterker sarkofagen så den skal tåle jordskjelv, og holde til en helt ny konstruksjon kan komme på plass. Det er en stor bue som skal bygges ved siden av, og kjøres på skinner til den dekker reaktoren. Den er beregnet å vare i 100 år.

Lang tid, men allikevel bare en utsettelse til bedre teknologi er utviklet til å rydde og rense opp.

Et besøk i Tsjernobyl får en til å tenke over de store spørsmålene i livet, men fotball er fortsatt viktig.

Før jeg dro hjemmefra, hadde jeg sjekket om Dynamo skulle ha hjemmekamp mens jeg var i Kiev.

Jeg strakk håpet til en betydningsløs seriekamp, men Under over alle under!: Akkurat den uka konferansen var der, skulle Dynamo ha Lyon hjemme i Champions League.

Litt søking på nettet tok meg fram til et hollandsk billettfirma som kunne skaffe billetter til 250 euro - 2000 norske kroner. Før jeg jumpet på tilbudet, sjekket jeg hjemmesidene til Dynamo også. Det var kyrilliske bokstaver og russisk tekst, men jeg fikk med meg at de dyreste billettene kostet 100 gryvna. Siden gryvnaen står i ca. kr. 1,30 for tiden, fant jeg ut at noen i Nederland gjør veldig gode penger.

Jeg sendte en mail til min ukrainske bekjente Igor, som ganske kort etter kunne fortelle at, jo da, han hadde fått tak i topp

billetter til 130 kroner.

Dagen opprant, og sammen med en finsk kollega startet jeg med en treretters middag med øl til 25 kroner, riktignok på selvbetjeningsrestaurant, men bedre mat enn på mange norske restauranter jeg har spist.

På de få kvartalene vi måtte gå til stadion, oppdaget vi at det umulig kan finnes lover mot drikking på offentlig sted i Ukraina. Ungdom og voksne med liters glassflasker med øl sjanglet seg mot portene uten at noen av de mange uniformerte utenfor reagerte.

Alt gikk fredelig for seg, men da noen ropte ”Französe” etter meg, fant jeg ut at dette kunne være en passende tid å kjøpe seg et blått og hvitt Dynamo-skjerf.

Vi var tidlig ute. Altfor tidlig. En time og et kvarter før kampen var det nesten bare politiet som var kommet, og de hadde god tid til å klappe på hver eneste lomme og få meg til å vise fram fotoapparatet, lommeboka og den engelsk-russiske ordboka.

Under tvil slapp jeg forbi kapteinen med den høye offisershatten og kunne finne plassen min, som viste seg å være av de beste på stadion.

Olympiastadion er et klassisk øst-europeisk anlegg med løpebaner, to etasjer med slake tribuner uten tak, og plass til over åtti tusen.

Plassene våre var på øverste nivå, midt på, og rundt hundre meter fra sidelinja og femti meter opp. Alt så altså bra ut, bortsett fra det var én varmegrad, ikke noe sted å gå inn, og over en time til kampen.

Selv om det bare var hundre til på hele stadion, var

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

7

REAKTOR OG DYNAMO det lite fristende å gå ut igjen, siden det ville bety en ny runde med kaptein grensevakt, så vi holdt oss ved plassene, og prøvde å hoppe for å holde varmen.

Etter hvert som flere kom, fikk vi også noe å høre på. Plasthorn med en fryktelig lydstyrke var fullt akseptert supporterutstyr. Selv synes jeg det er søtt i hendene på en 5-åring 17. mai, men når en brutalt utseende kraftkar blåser ti centimeter fra øret mitt, forsvinner mye av sjarmen.

Publikum innfant seg etter hvert, men det ble aldri mange. Jeg ser i kampreferater at det står at det var 45000-50000. Det er nødt til å være bløff, propaganda eller feiltelling. 20000 var anslaget mitt før jeg så avisene etterpå. 1500-2000 av dem sto nede i svingen under et banner det sto Ultras Dynamo på.

De hadde også et mindre banner spesiallaget for franskmennene: Overskriften var ”Be the man” og under var det bilde av en frosk og et forbudsskilt med strek over kniv og gaffel. Målet var tydeligvis å drite ut froskespiserne.

Ultrasfeltet var veldig aktive gjennom hele kampen, med hopping og mye flagging. De sang bare to ganger, begge mot slutten av kampen. Den ene melodien var When the saints go marching in / Vi er på vei til Ullevaal, men det låt tamt. Ropene var mye bedre. Veldig taktfaste, og med synkronisert klapping og veiving med armene. Det lignet mer på tyrkiske tribuner enn noe jeg har sett hjemme i Norge. Innimellom brukte de sidelengs hopping av Seven nations armytypen også, men til rop, ikke sang.

De aller fleste ropene endte i Dy-na-mo tre ganger. Én gang fikk de blusset også. Et flott Dynamo-angrep ble avsluttet med et gjennomspill i midten som ble satt sikkert bak keeper. At linjemannen sto med flagget oppe, så de ikke fra Ultras-svingen på andre siden av stadion. Eller kanskje de så det, men skjønte at skulle de feire, fikk de gjøre det før Lyon tok over. De fyrte i hvert fall opp en del bluss. Jeg trodde jeg tok et bra bilde av blussingen, men var nok så gjennom kald at jeg ikke greide å holde kameraet stille. Bildet ble bare grøt.

Rundt oss var det typisk sittapublikum. Noen ropte, ingen sang. De fleste satt sammenkrøket for å holde varmen, spiste solsikkefrø, og ropte ukvemsord. Det var veldig lite drakter å se. Folk hadde mest skin-

njakker, dynejakker, og annet vanlig tøy som kunne holde kulda ute. Han ene jeg så med Dynamo-drakt hadde tre gensere under. Men Dynamo-skjerf hadde de fleste.

Dynamo var ikke så dårlige, men hadde små sjanser mot ballsikre og presise Lyon-spillere. Publikum var jevnt over entusiastiske, til Juninho skrudde et frispark i krysset fra 20 meter etter en halvtime.

Resten av lufta gikk ut av stemningen da 2-0 kom åtte minutter senere.

Spikeren i kista, 3-0, rett etter pause, gikk jeg glipp av fordi noen hadde fyrt opp røykbombe på tribunen under oss. Jeg fulgte med troppen på 12 opprørspoliti, med hjelmer og skuddsikre vester, som lykkelige jogget på rad opp trappa for å ta synderen.

Noen minutter etter kom de tuslende misfornøyde ned igjen. De hadde tydeligvis ikke funnet noen å plante batongen i skallen på.

I pausen var det på tide å få strekt på beina og finne toalettfasilitetene. De lå i et eget hus utenfor tribunene. Jeg fikk litt følelse av offentlig bad der. Det var store flislagte rom og væske på gulvet. Det var ikke pisserenner, men digre enkeltpissoarer med porselensfliser. Køene var lange, og de som ikke fikk plass ved et pissoar, pissa på veggen. Lekkert.

“Han ene jeg så med Dynamo-drakt hadde tre gensere under”

8

Andreomgangen ble mest en transportetappe, både for lagene og for oss tilskuere som lengtet inn i varmen.

Jeg hadde fryktet at stemningen etter kampen ville være aggressiv - uka før hadde skinheads banket opp noen skotter som var der for VM-kvalifiseringskampen - men vi merket ingen ting. Dynamo-supporterne var mest resignerte, og alt gikk rolig for seg. De har nok innsett at Dynamo Kiev ikke er en storhet i europeisk fotball akkurat nå.

Alt i alt ble det en fin prøve på øst-europeisk fotballkultur, selv om jeg fortsatt har en del is innerst i ryggmargen.

Neste år tegner til å bli varmere. Da skal konferansen holdes i Kenya. Jeg satser på å få sett min første kamp med afrikanske lag, og setter min lit til Diallo. Han har spilt i mange land og klubber.

Nairobi bør stå for tur, og da er jeg der. På tribunen med T-skjorta med ”Sort magi”.

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

HUSK AT DU FÅR MEDLEMSRABATT NÅR DU HANDLER HOS OSS! SPORTSHUSET LILLESTRØM STILLVERKSVN. 5 TLF: 64 84 56 30 www.sportshuset.no

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

9

LANGPINING TRIGZ FORTSETTER SIN OPPSUMMERING AV SESONGEN 2006. EN SESONG SOM ÅPNET MED ET SMELL OG SLUTTET MED EN BLØT PROMP.

V

eldig fornøyd med at jeg brukte under fem sekunder på å tenke på en overskrift for denne artikkelen, men det er kanskje ikke så rart. Det mest dekkende begrepet for hvordan denne høstsesongen har opplevdes er nemlig langpining. ”Vanntortur” ville jo vært et alternativ, men det hadde vært litt rart som overskrift, kanskje.

Jeg har fått i oppgave å oppsummere høstsesongen kamp for kamp. Vel, hvor skal jeg begynne? Kast tankene tilbake til begynnelsen av juli måned: Jeg var mildt fyllesjuk, hadde ennå ti dager å gå på til jeg rundet 30, sola skinte noe så hinsides sterkt, og på Åråsen var Keflavik vår motstander og første hinder på veien til en drømmedate i Newcastle to uker senere.

Lør 1.7.: LSK – Keflavik 4-1 (2-1). Mål: Riise 26, Wehrman 35, 52, Myklebust 90 Det var knytta litt spenning til denne kampen; LSK kom tilbake fra fotballferie, hadde vært på en nedadgående kurve i de siste seriekampene før ferien og et par spørsmålstegn knyttet seg nok til hva slags matchform vi kunne forvente å være i mot et forholdsvis godt islandsk lag. Alt tatt i betraktning falt jeg likevel ned på at jeg skulle barbere av meg alt kroppshåret og gå på henda hjem dersom vi virkelig klarte å ryke mot våre islandske venner.

Godt var det derfor å kunne konstatere at Keflavik knapt nok ville klart å spille jevnt med Strømmen.

LSK vant 4-1 foran 600 tilskuere etter å ha jogget seg gjennom nitti minutter på Åråsen, og Kasey Wehrman satte et herlig frispark fra nærmere 30 meter – for øvrig hans første mål for klubben noen sinne.

Søn 9.7.: Keflavik – LSK 2-2 (0-2). Mål: Myklebust 10, Koren 18 (totalt 3-6) Med to raske mål på Keflavikurvelli drepte LSK oppgjøret en gang for alle og gikk ifølge Romerikes Blad omtrent inn i koma etter pause. Uansett, en10

kle 6-3 sammenlagt – Newcastle sto for tur, og jeg kunne konstatere at jeg var en av de lykkelige 144 som hadde vunnet i Lotto: Vi tok sjansen og booket billigbilletter til Newcastle, og nå ventet tidenes morsomste bortekamp.

Odd Grenland skulle bare feies av banen først.

Ons 12.7.: LSK – Odd 22 (1-1). Mål: Selvmål 37, Legenden Arild Sundgot 63.

Trodde vi, selvsagt, men sånn gikk det ikke. Høstens første frustrasjonskamp endte med poengdeling etter at LSK i det store og hele hadde rundspilt Odd etter alle kunstens regler i 80 minutter. Så ble LSK feige, og det lønner seg sjelden.

Tarjei Dale utliknet mot et ryggende hjemmelag i det 90. minutt, og som

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

karakterboka på forumet etter kampen sa det: ”Det første tegnet på en gullkandidat er at ledelser ikke kastes bort mot slutten av kamper”. Robert Koren og Kasey Wehrman var begge strålende i denne kampen, vi fikk ett av altfor få gjensyn med Pål Strands innleggsfot og Uwe Rösler stakk av rett etter kampen, uten å si et ord til noen.

Ingen tenkte så altfor mye på det – vi hang med i toppen, tross alt, og nå skulle vi tross alt til Newcastle. Men børshelt i Odd-kampen: Koren. Børsgeit: Shane.

KORENS UDØDELIGE VÅDESKUDD Å si at Newcastle er en vakker by er å strekke strikken veldig langt. Veldig, veldig langt. Om man skulle påstå at geordie-damene er pene og slanke, ryker antakelig strikken. Man kommer heller ingen vei med alminnelige engelskkunnskaper på Tyneside, men om man ser bort fra det: Jeg møtte ikke et eneste utrivelig menneske i Newcastle, og sjelden har vel Kanarifansen blitt tatt så godt imot på bortebane. Grunnen til at jeg skriver dette er naturligvis at jeg ønsker å gni salt i såret til alle de som ikke var der og for å understreke følgende: Neste gang LSK har en mulighet til å spille fotball utenfor Skandinavia fikser du billetten din umiddelbart!

Kunne noe overgå å følge LSK på bortebane i byen som har fostret fotballegender som Jackie Milburn, Alan Shearer, Gazza, Peter Beardsley, Terry McDermott og...vel, John Beresford?

Det måtte i tilfelle være om LSK til alt overmål hadde scoret på St. James’ Park. Det var en viss optimisme å spore blant de tilreisende – var ikke LSK i god kampform, og var ikke dette samtidig Newcastles første kamp siden sommerferien? Kunne vi ha en liten mulighet til å få med oss noe? Breial som jeg er, hadde jeg brukt den siste uka før kampen på å fortelle de få som ville høre på, hvor oppskrytt Pre-

mier League var og at LSK sågar kunne vinne dette oppgjøret. Jeg skal med hånda på hjertet tilstå at jeg ikke trodde ett sekund på det jeg selv sa og regnet et hederlig 2-0-tap for å være et bra resultat for oss.

Lør 15.7.: Newcastle United – LSK 1-1 (0-1).

Mål: Koren 21 Etter 15 spilte minutter måtte jeg derfor snu meg, vantro i blikket, mot min trofaste tribunekumpan Ole Kristian. For hva var det jeg så? På under fem minutter har LSK produsert tre store sjanser – og da mener jeg av typen den-ville-selv-ikke-Stig Arne Gjellestad-ha-bomma-på-store – og hjemmepublikummet er i sjokk. Men vi brenner dem. Konkluderer som vanlig at ”der røyk muligheten vår, nå vil Newcastle garantert skjerpe seg” da Mifsud runder keeper og Celestine Babayaro klarerer på målstreken.

Men Robert Koren hadde andre planer, og i det 21. minutt gir han i hvert fall meg det villeste, mest vanvittige øyeblikket jeg har hatt som LSK-supporter på de siste 17 åra da han gir oss ledelsen. Det står Newcastle 0 Lillestrom 1 på St. James’ Park. Ord kan ikke beskrive hva som skjer på vår tribunedel, men for å si det sånn, jeg fikk se det jeg går ut fra var puletrynet til Ole Kristian.

Det kunne jo ikke vare. I LSK varer som regel ikke sånne ting så lenge. Albert Luque setter skapet delvis på plass med en herlig scoring etter pause.

Men hva så? LSK rundspilte Newcastle, I NEWCASTLE! – og vant respekten til en hel by. Fra kampen var blåst av til vi gikk på flyet dagen etter kom haugevis med folk opp til oss for å gratulere oss. Vi, the part-timers from Norway. Og de syntes vi sang bra til å bare ha vært ”5-600”. Vi var ett hundre og førtifire.

Denne helga kommer jeg aldri, aldri til å glemme.

Takk nok en gang til alle som var med. Spillerne?

Vel, folk som Shane Stefanutto, Khaled Mouelhi,

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

11

LANGPINING Cyril Kali!, og ikke minst Michael Mifsud og Robert Koren hadde oss nesten på gråten av lykke i disse nitti minuttene. Jeg har aldri sett noen av dem bedre. For Kalis del har jeg faktisk aldri sett ham i det hele tatt etterpå. Børshelt i Newcastle: Michael Mifsud med en sterk 9’er. Børsgeit: Anders Rambekk med en sterk 5’er. Og han var slett ikke dårlig han heller.

Ons 19.7, Cup: LSK – Lyn 2-1 (1-0). Mål: Koren 44, Mifsud 56.

Etter en sånn opplevelse må jo det å møte Lyn være alle nedturers mor, bestemor, slam dunk, home run og omvendt spjass. Heldigvis slo vi dem, og LSK leverte en god forestilling på fort Åråsen og sendte oss videre i cupen. Bjørn Helge Riise signaliserte her inngangen på det som skulle bli en god høstsesong for hans vedkommende med en strålende kamp.

Newcastle kom vel forberedt til returkampen. Med seg hadde de 700 tilreisende Geordies folk fra Horten, Hadeland og Mysen. Man kan si mye om Arild Myklebust, men det er først i voksen alder jeg har forstått hvor sant mantraet han slo inn i meg da vi satt på biblioteket på Lørenskog videregående på begynnelsen av nittitallet, var: Nordmenn som setter et engelsk lag de bare har sett på TV foran alt, er bare patetiske. Våre egne fans var imidlertid ute i full mundur til returkampen og fikk skamros fra blaserte engelske fotballkommentatorer etter kampen – og ros fra dét holdet skal man ikke ta lett på.

Børshelt mot Lyn: Riise. Børsgeit: Pål Steffen Andresen.

Lør 22.7.: LSK – Newcastle 0-3 (0-2).

Og det er vel det beste som er å huske fra returkampen, matchen da vi virkelig skulle vise dem, kampen vi skulle vinne og sjokkere hele fotballeuropa gjennom å ta oss videre til UEFA-cupen og påføre Newcastle et økonomisk tap i hundremillionersklassen.

Newcastle var rett og slett altfor, altfor gode for oss – og vi tok vel ikke dette så fryktelig tungt, selv om det vel ikke hjalp å sette JP Winsnes til å passe på James Milner.

Børshelt mot Newcastle: Kasey Wehrman. Børsgeit: Mange å velge mellom og tett race mellom JPW, Bjørn Helge Riise, Espen Søgård, Michael Mifsud, Olivier Occean. Sorry, gutter, men sånn er det. Overmakta planta skoa på banen og satte oss på plass. Men det var gøy så lenge det varte.

Uansett – europacupeventyret sluttet på Åråsen, nå var det fullt fokus på serien. Og med seier på Lerkendal ville LSK være tilbake i rute mot seriegullet.

12

Søn 30.7.: Rosenborg – LSK 3-1 (0-0). Legenden Arild Sundgot 84.

Ingen visste vel på dette tidspunktet at Rosenborg var i startgropa for norgeshistoriens råeste langspurt da vi reiste oppover til den forblåste, miserable provinsbyen. ”Vi” er vel noget malplassert, ettersom jeg på dette tidspunktet var i Cornwall på ferie – iført verdens mest illeluktende sandaler (som jeg for ordens skyld, bare så leseren er klar over det nå som jeg først har satt fokus på mitt eget, illeluktende fottøy, kasta da jeg kom hjem) – travelt opptatt med å prøve obskure, lokalt bryggede og overraskende gode ølsorter.

Det meste gikk i hvert fall i dass etter en jevn førsteomgang der LSK ifølge den strålende forumkarakterbokvikaren ”chrissp” var helt på høyden.

Det var vi ikke på noen måte etter sidebytte. ”Alle målene kommer etter forsvarsfeil,” kommenterte referenten, og konkluderte med at ”stabiliteten med spill på høyt nivå som kjennetegner et topplag, er borte. Per i dag er LSK langt unna den betegnelsen, og har like stor grunn til å se bak seg på tabellen som fremover.” Denne kampen kostet meg forøvrig 400 kroner i telefonutgifter, men la oss være positive: Jeg ble full etter kampen! Børshelt i denne kampen: Heinz Müller. Børsgeiter: Olivier Occean og Dan Anton Johansen i tospann, ifølge min mann på Lerkendal.

Rosenborgkampen og den bedrøvelige måten LSK gjennomførte den på gjorde at tanken på hjemmemøte med årets etter hvert ganske overlegent beste tippeligalag på dette tidspunktet, altså bergenserne, gjorde noen hver grim i hu. Tanken på å rusle duknakket ut fra Åråsen med to tusen rødkledde som roper RÆRÆRÆ var vel ikke verdens lystigste. Men i herlig schizofren stil gjorde gutta våre alle tips til skamme da skarrehelvete kom på besøk for å ta nok et steg mot sitt første seriegull (kniis) siden 1963.

Ons 2.8.: LSK – Brann 2-0 (0-0). Mål: Mifsud 83, 84. ...og det må være lov til å si at man helst skulle ha vært andre steder enn i Looe, Cornwall denne dagen. Heldiggrisene som faktisk så kampen, kunne berette om en jevn kamp der Brann virket hvassere før pause, men LSK tok gradvis over og satte inn fosterstilling-grepet da Olivier Occean, etter å ha jult opp Branns midtstoppere i en time, ble byttet ut mot turborotta fra Malta, som ble dagens mann.

Børshelter mot Brann: Pål Steffen Andresen og Michael Mifsud. Børsgeiter: Legenden Arild Sundgot og Pål Strand.

Med tre poeng mot serielederen kom håpet tilbake – vårt nye hatlag Viking sto for tur, i Stavanger.

Hvem ville knekke ansiktet denne gangen og bli pepet av banen på grunn av det etterpå av det alt annet enn sympatiske hjemmepublikummet i fisk-

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

Cupkampen mot Start away huskes best for David Nielsens fusk og Start-supporternes nazihets - så mye for “det blide sørland”.

erlandsbyen Stavanger?

Søn 6.8.: Viking – LSK 1-2 (1-1). Mål: Legenden Arild Sundgot 36, Mifsud 47. ...ingen, overraskende nok, men LSK tok med seg alle poengene i en kamp som nesten var rensket for målsjanser. Viking borte er alltid en vanskelig motstander, og mange trodde jo på dette tidspunktet at det bare var et tidsspørsmål før siddisene skulle komme i slaget etter en sesonginnledning langt under pari. Det ville jo vært passe typisk om omslaget hadde kommet mot LSK, men slik gikk det lykkeligvis altså ikke. To strake seirer, og nå sydet plutselig optimismen på Romerike igjen.

Men ikke på Bøler. Jeg var med på dette i 2001 og lærte meg å være pessimist allerede da. Så kom Fredrikstad på besøk, og høstformen til LSK presenterte seg.

Lør 12.8.: LSK – Fredrikstad 1-1 (1-0). Mål: Wehrman 32.

Gjennom mine kanskje noe overraskende dyre designerbriller telte jeg ti store målsjanser til LSK hjemme mot folka fra nestensverige, i Tippeligaen kanskje mest kjent for å være hjelpeløse med en gang de forlater Østfold for å spille kamp. LSKs manglende evne til å punktere og drepe kampene vi dominerer ble pinlig åpenbar i denne kampen. Så kom FFKs ti minutter med dominans – og så scoret de. Forumlegendariske veiron begynner på dette tidspunktet å bli så smått frustrert, og oppsummerer to meningsløst tapte poeng med ”Hvorfor i helvete skal LSK alltid leke julenisse og hjelpe alle disse DRITTLAGENE??”. Børshelt mot Fredrikstad: Wehrman.

Børsgeit: Koren Og så var det den jævla cupkampen i Kristiansand.

Lør 19.8.: Start – LSK 3-2 eeo. (2-1). Mål: Legenden Arild Sundgot 9, 90.

Okei, Heinz skulle aldri ha vært der ute i utgangspunktet og greit, LSK var ræva og fortjente å tape.

Men David Nielsen kommer seg aldri ut av hatlista mi likevel. Jeg tror selv ikke at Vålerenga i BerreHulsker-Grahn-perioden sin kunne ha rotet frem et verre menneske. Og da mener jeg altså i kraft av hans rent menneskelige egenskaper og sjelsevner.

Attpåtil med et oppsyn bare en mor kunne likt, og knapt nok det. Det tristeste er jo at han er en god fotballspiller; men ingen legger merke til det. Ikke rart, personligheten hans tar all oppmerksomheten.

Alle ambisjoner om en ny sjanse på Ullevaal i november ble gruslagt da Heinz måtte ut. Her er det nok på sin plass å rose unge Otto, også, som har vist seg å ha mye i seg de få gangene han har måttet i aksjon i år. Strafferedningen han presterte senere i kampen var jo formidabel. Mager trøst, men hva skal en stakkar gjøre? Kanskje det egentlig var i denne kampen at sesongens realiteter sank inn hos den optimistisk ladede kanarifan. De fleste var langt under pari, og LSK minnet til forveksling om 2003årgangen – vidt kjent som det året det aldri har vært pumpet flere langballer på Åråsen. Selv ikke synet av Ronnie Hallén i tv-ruta i bar overkropp gjorde dagen lysere. Vi tapte fortjent, men Nielsen-Müllerepisoden fikk det til å koke over for noen hver. Start rykket ti plasser opp og gikk rett inn på hatlag-lista mi etter denne kampen.

Børshelt: Legenden Arild Sundgot. Børsgeit i Kristiansand: Stefanutto.

Med gullhåpet hengende i et tynnere og tynnere snøre reiste så LSK til Ullevaal for å forsøke å fravriste Lyn tre poeng. Og denne kampen gjør det meg virkelig vondt å tenke tilbake på.

Ons 23.8.: Lyn – LSK 3-3 (1-1). Mål: Søgård 4, Mifsud 53, 58.

Noen (menn, der altså) liker å gå med dameundertøy. Noen andre igjen synes bart er sexy. Og noen ser et snev av sjarm i vestkantklubben Lyn.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

13

LANGPINING Forstå det den som kan, jeg resignerer. Av en eller annen merkelig grunn er kampene mot Lyn for min del nesten like fylt av genuint hat som de mot klovneklubben som låner stadionet deres. Hvorfor kan jeg ikke svare på, men det kan være motivert av at eks-dama mi fra for noen år tilbake stakk av med en dust fra den kanten av byen. Til alt overmål het han Preben til etternavn (fact!). Vel...Lyn borte denne gangen var et (nok et) absolutt være eller ikke være, mus eller menn, nå eller aldri-øyeblikk i vår sesong. Litt dumt, derfor, at Kasey ikke ville spille fotball denne kvelden og fikk seg selv utvist etter å ha ”slått” Stefan Gislason.

per var altså mot knokkellaget fra Mjøsa. Hamkam er sjelden vakre å se på, men alltid fryktelig slitsomme å spille mot. Atter en gang slapp LSK inn et tabbemål – denne gangen ved Heinz Müller – men en god offensiv innsats rodde i land poengene. Mifsud med sitt sjette mål på seks kamper var i fyr og flamme i denne perioden av sesongen. Noe av kritikken mot ham har kanskje vært at hans spillestil legger vel mange føringer på hvordan LSK opptrer offensivt, men formen hans i denne høstperioden betydde fantastisk mye for at vi i skrivende stund har kvalifisert oss til Royal League. Børshelt mot Kamma: Riise. Børsgeit: Müller.

Tippoldemora mi, der hun ligger i sin velsignede grav, kunne vel slått islendingen hardere, men regler er regler, og Kasey ble utvist mens han frivillig påførte seg idiotens kappe. Men hvorfor, hvorfor? Vi hadde nemlig fullstendig utspilt Lyn, på deres eget gress, fra første fløyt. Og fortsatte faktisk i samme bane, ganske lenge, helt til spillerne våre tilsynelatende kom på at de var en mann mindre, og derigjennom kom på at de var slitne. Vi kunne til alt overmål ha tapt denne kampen på overtid, faktisk.

Gullet var uansett på vei ut døra, om ikke teoretisk, så praktisk. Jeg vil forresten gjerne benytte muligheten til nok en gang å si unnskyld til det uskyldige møbelet som ble offer for utblåsningen min etter denne kampen. Jeg håper noen viste omsorg for det stakkars stolbeinet. Børshelt mot Lyn: Mifsud.

Børsgeit: Wehrman.

Hjemmeseier over Hamkam, og man gikk plutselig inn i drømmeland igjen og så for seg fyllekula søndag 5.11. etter at seriegullet var hanket inn. Så teit er det altså mulig å være: For med en treningskamp mot BK Häcken (dvs. Ballklubben Rompa, faktisk) bak oss, to uker senere, var det nemlig duket for en kamp det, i etterpåklokskapens ondsinnede gjenskinn, luktet nederlag av lang vei. Borte mot avskyelige Start fra Kristiansand, med den ditto avskyelige David Nielsen i sine rekker.

Lynkampen var tung å svelge. Og, ikke uventet, bød den neste hjemmekampen på et siste glimt av håp.

Hamkam kom på besøk, og Röslers kanskje noe merkelige gulløfte i etterkant av Ullevaal fikk plutselig bein å gå på.

Søn 27.8.: LSK – Hamkam 3-1 (1-0). Mål: Sundgot 44, Mifsud 49, Koren 67 Den siste seriekampen før avbrekk for landskam-

14

Søn 10.9.: Start – LSK 2-0 (1-0).

Tilbake i jesusland med dårlig magefølelse. Start under Stig Inge Bjørnebye var plutselig blitt et fotballag igjen (og de som ønsker Tom Nordlie til LSK gjør godt i å studere vårsesongen til Start), mens vi hadde en tynn tråd vi ønsket å henge fast i: seriegulltråden. Den røyk i Kristiansand, etter at LSK hadde gjort fint lite for å fortjene poengene. Med Shane Stefanutto ute av laget til fordel for en venstrebackvikarierende, høyrebent, Anders Rambekk, uten at noen fant noen forklaring på akkurat det, og høyrebente Khaled Mouelhi nok en gang malplassert ute på venstre flanke hadde LSK i realiteten ingen venstreside i Kristiansand. Børshelt: Koren.

Børsgeit: Dan Anton Johansen.

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

Det begynner å bli en vane at tre tribuner på Åråsen farges i gult og sort når VIF Fotball er på besøk. Forsåvidt blitt en vane at LSK tar tre poeng mot dem også.

Seriegullet var gått fløyten, LSK hadde vært like ræva som Start hadde vært gode, det begynte å bli kaldt i lufta, og jeg fikk stadige påminnelser både om at vinteren sto for døra og, som følge av det, flashback til den lite herlige opplevelsen det er å trille en barnevogn til barnehagen kvart på åtte hver eneste morgen i en meter snø og orkan motvind. Rett og slett litt deprimerende, denne påfølgende uka. Hva er da bedre for å få opp humøret enn nok en sjanse til å banke bydelslaget? Derbyet kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt:

minutter veide jeg 76 kilo da jeg kom hjem samme kveld. Før jeg gikk på jobb veide jeg 78. Dette er helt sant.

Man 18.9.: LSK – Vålerenga 2-1 (1-0) Det er alltid mange kuriosa å berette fra disse kampene. Denne gangen var det de såkalte Disko Boys, en dansegruppe (type ballroom) der medlemmene føler en slags tilhørighet til Vålerenga, som stjal overskriftene. En uke før kampen hadde ti av diskogutta banket opp to sentrale medlemmer av UFC i en åpenbar provokasjon i forkant av kampen på Åråsen. Til syvende og sist endte også den situasjonen med mye støy og lite resultat. Sikkert skuffende for tåspissbrigaden til Disko Boys, men helt greit for de 12 000 andre som ville se kampen.

Nok en ubetalelig episode fant sted da knotten som lager det såkalte ”LSK TV” bega seg ut for å lage en nyskapende og frekk reportasje fra billettsalget i forkant av kampen. ”Journalisten” går opp til en distingvert herremann i køen og spør jovialt: ”Ja, jeg ser du har kommet for å kjøpe billett til kampen?

Hva heter du?”, et spørsmål vi må få lov til å si kanskje kom litt uventet på Birger Karlsen...

Søn 24.9.: Molde – LSK 2-0 (0-0).

Det er merkelig med disse kampene mot Vålerenga.

De skaper en go’-stemning som gjør at vi helt glemmer den påfølgende serierunden. Hva gjør det vel at vi tapte i Molde, for vi slo jo Vålerenga, liksom. Jeg var heldigvis ikke i Molde, men fulgte misèren via oppdateringer fra min mann på Røkkeløkka. Denne hadde for øvrig dratt på impuls, kl. 3.30 natta før, tilsynelatende like likegyldig til det faktum at vi alltid taper der til at de 486 kilometrene som utgjør hjemturen tradisjonelt sett er de sureste man kjører i løpet av en sesong. Jeg misliker Molde mer enn ord kan beskrive, og det er vel uansett på plass å påpeke, i denne sammenhengen, at de bare tre knappe uker etter denne kampen tapte med åtte mål borte mot Nadderud, at de ligger sist på tabellen, har i skrivende stund, før siste serierunde, allerede rykket ned, og sluppet inn 47 mål på veien. Høres ut som tre greie poeng for et lag som skal til UEFA-cupen? Åneidu.

Det er deilig å ha noen å hate. Kampene mot Vålerenga er deilige, på en ubeskrivelig, masochistisk måte. Forrige gang vi møtte Vålerenga målte jeg på et tidspunkt hvilepulsen min til å være 150 slag i minuttet, denne gangen opplevde jeg å bli sendt hjem fra jobb av en oppriktig bekymret sjef som var overbevist om at jeg var syk. Etter et halvt døgn med kaldsvette og etter å ha vært på slagets rand i nitti

Søn 1.10.: LSK – Stabæk 2-2 (0-1). Mifsud 50, Koren 73.

Det tristeste med motbydelige fotballspillere er at de verste av dem stort sett er ganske gode til å

Uansett, vi slo Vålerenga. Takk Gud. Men jeg kunne tatt livet av Heinz Müller, som sørget for at det siste kvarteret ble tilnærmet uutholdelig gjennom å begå et målvaktsmessig harakiri da Vålerenga fikk sitt trøstemål. Robert Koren var som vanlig vår mann, og jaggu om vi ikke feide dem av tribunen også. Børshelt mot Vålerenga: Koren. Børsgeit: Müller.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

15

LANGPINING spille fotball, så man aldri får kalt dem ræva. Daniel Nannskog og resten av Stabæk hadde jo allerede markert seg som Tippeligaens store klovner i vårkampen vi hadde mot dem. Da valgte de å feire en utlikning som kom seks minutter på overtid i andre omgang foran bortesupporterne, selv om deres egne tilhengere sto mindre enn femti meter bortenfor, litt lengre ut på langsiden. Daniel Nannskog kunne naturligvis ikke dy seg denne gangen heller, den tosken, og feiret sitt objektivt sett vakre mål, etter tre minutter, foran Kanarifansen. Det må være lov å spørre seg hva slags konfliktnivå den mannen er komfortabel med. Jaja. Vi greide ikke å slå Stabæk heller, og nok en gang kostet to forsvarstabber oss dyrt. Når man har opplevd noe ræva nok ganger blir man etter hvert vant til at ting bare er slik. Da Stabæk utliknet i denne kampen kjente jeg litt på følelsene som herjet gjennom kroppen, og kom frem til at jeg faktisk var overraskende rolig innvendig.

Jeg tror avstumpet er ordet.

Og så kom ironituren til Sandefjord. Herregud, for et sted. Og herregud, så glad jeg er for at denne kampen i og for seg ikke var så viktig, slik tingene nå en gang hadde utviklet seg.

Søn 15.10.: Sandefjord – LSK 1-1 (0-0). Mifsud, 55.

Story of the season. Velspillende LSK. Ineffektive LSK. Men for én gangs skyld ikke forsvarsklønete LSK; denne gangen var det Terje Hauge. Artig stadion de har i Sandefjord, forresten, en slags utvidet håndballstadion, bare uten tak. Selv den irriterende, nesten ikke hørbare håndballtromma som bare dunker, sporadisk, i bakgrunnen hadde hjemmetilskuerne importert. Uansett. Ett poeng borte mot Sandefjord gjør ingen nytte for noen av lagene, men la oss være positive: KGG-gutta fikk slåss litt.

Med andre LSK-supportere, men hey! Regner med at jula er reddet for idioten i den hvite skyggelua som gjorde alt han kunne for å få slått til noen i Sandefjord. Gratulerer med dagen!

16

Børshelt mot guttane: Olivier Occean, overraskende nok, med sin beste kamp på fire måneder. Børsgeit: Pål Steffen Andresen. Dagens dust: Idioten i hvit skyggelue fra KGG, som brukte de 65 minuttene det tok før han ble kastet ut til å prøve å provosere frem bråk blant supportere av sitt eget lag. Og som til alt overmål ville slåss med de samme supporterne etter kampen. Jeg har bare én setning til deg, og det er: Dra til helvete.

Søn 22.10.: LSK – Tromsø 1-2 (0-0). Koren, 88.

I pausen, etter at LSK har overkjørt Tromsø på en skala jeg ikke trodde jeg skulle se i Tippeligaen i 2006 og bortelaget knapt har vært borti ballen, faller de fatale setningene.

-Tromsø kommer til å få én sjanse. Alle får det i løpet av en kamp. Hvis vi ikke har scora når de får sjansen sin, kommer vi til å tape.

Og begredelig nok fikk jeg rett.

Et aldeles utrolig kampforløp.

Ubegripelig.

Vanvittig.

Usannsynlig.

En kamp man kan fortelle barnebarna om, men av alle de gale grunnene.

Hadde man kunnet ta med håndvåpen inn på Åråsen, kan jeg faktisk ikke garantere for at Espen Berntsen ville vært i live i dag.

Fotballen frembringer innimellom mørke, forstyrrende tanker. Tankene mine etter som den siste delen av andreomgang mot Tromsø på Åråsen denne grusomme søndagen i oktober 2006 gikk mot slutten er best tjent med ikke å dele offentlighetens oppmerksomhet.

Espen Berntsen, jeg må få spørre deg, gjennom dette

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

trykte organet for en gruppe mennesker av alle forskjellige typer sosial sammensetning som du sørget for, i løpet av disse nitti minuttene, å bli lagt for hat hos til evig tid: Var du betalt?

Hadde noen stukket en brun konvolutt i baklomma di, med hilsen NFFs distrikts- og regionalforvaltningskontor?

Etter det jeg bivånet i løpet av denne kampen, som altså, ut over å forære et nesten totalt inkompetent Tromsø tre livsviktige og nesten utenfor fatteevne ufortjente poeng i kampen mot nedrykk, en kamp de nå ser ut til å vinne, igjen mot alle odds, også sørget for at LSK, etter å ha ligget blant de tre øverste lagene gjennom hele sesongen, kom på etterskudd i kampen om bronsemedaljen vis-á-vis Vålerenga, kan jeg faktisk fremdeles, nå, altså flere uker etter at kampen ble spilt, ikke fatte og begripe hva som motiverte Espen Berntsen til å fatte de sentrale beslutningene som ble fattet under denne kampen.

lagledelsen etter kampen. Joda, Uwe Rösler har en vanskelig jobb...

Klassikerturen til Skien er preget av dyp fyll og en såpeglatt bortetribune, sies det. Jeg vet ikke.

Jeg var på dette tidspunktet på håndballkamp i Lørenskoghallen, av alle steder. Myklebust og Occean bruker årets nest siste kamp til å gi allmennheten en mulighet til å mimre om glade dager i Royal League, da de spilte sammen på topp for LSK og vi var fantastiske. Seks måneder etter finalen i Royal League får de på ny muligheten i tospann for LSK, og resultatet er vår største borteseier under Uwe Rösler.

Og når sesongen er over og vi blir sittende igjen og undres over hva som brast så høyt tror jeg kanskje nettopp dette blir mitt store eksklamativ: Hvorfor brøt Rösler opp en spissduo som vakte til live noen av de mest velspilte månedene i LSKs moderne historie med en gang seriealvoret startet?

Jeg er fremdeles ikke i stand til å begripe hva som motiverte ham. Men jeg har samtidig ikke lyst til å komme med injurierende påstander, og lar derfor konklusjonen på verdens lengste setning, altså den før den forrige, henge i luften.

Børshelt etter LSK-TIL: Koren. Børsgeit: Occean.

Søn 29.10.: Odd Grenland – LSK 0-3 (0-3). Myklebust 22, Kippe 26, Koren 30.

Fantastisk nok vinner LSK 30 i årets siste bortekamp, og en bruker av Kanarifansens forum føler seg motivert til å starte en tråd på det samme forumet som skjeller ut OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

Odd Grenland oppfordres til å anlegge kunstgress i svingen neste år. For et høl Falkum er.

17

Well, my speciality is microscopic surgery. I´m on my way to Texas for an international conference. My servants take care of my house for me, while I´m away.

Shit, jeg visste at jeg ikke skulle spurt inderen i setet ved siden av meg hva han jobbet med. Klokken på armen hans koster jo mer enn det jeg tjener på en måned.

But, Fritz, what do you do? What is your field of expertise?

Weeeell, Dr. Pathan, I live in a one room luxury apartment in Oppsal, and my speciality... my field of expertise... is selling paper for printers, eh... do you like soccer, Dr. Pathan?

AV: FRITZ BRATZ

F

rister tanken på 16 timer i trange flyseter? Har du sansen for forsinkelser, militante sikkerhetskontroller og strenge immigrasjonsmyndigheter? Da er USA det perfekte reisemål for deg. Personlig hater jeg slikt – kall meg sær, om du vil.

Jeg lukker øynene og lener meg tilbake i setet. Dr. Pathan prater om cricket og mikrokirurgi, jeg hører ikke etter. Det som holder meg oppe, er at jeg om to dager skal få oppfylt en drøm jeg har hatt siden jeg var guttunge: å se en sluttspillkamp i National Hockey League – verdens beste ishockeyliga.

En grunnsesong i NHL varer fra oktober til april og teller 82 kamper, så starter sluttspillet: et grusomt maraton på is, hvor vinneren til slutt står igjen med det feteste trofeet som er å vinne i idrett: den 88 cm høye og 14 kilo tunge Stanley Cup. For å få løfte denne enorme bøtta må det seirende laget gjennom fire best-av-fem-serier før det kan kalle seg mester – og det mest spesielle av alt: spillerne gjør det gratis. Ingen får lønn i sluttspillet, det handler om ære og retten til å få navnet sitt gravert på pokalen. La gå: spillerne i NHL har uansett til salt på maten, men i en overkommersiell idrettsverden er det fascinerende å tenke på at det fortsatt finnes menn som er villige til å ofre liv og lemmer for ære og berømmelse.

Det er dette Thomas og jeg snakker om her vi sitter på verandaen i leiligheten han og familien leier i Sarasota. Thomas, en felles Fugla- og Ulva-fan, flyttet hit i august i fjor for å studere. Det tok ikke mange e-postene frem og tilbake før vi var enige om at jeg måtte ta turen over, slik at vi sammen kunne få oppleve The Fastest Game on Ice i all sin prakt. Som takk for invitasjonen har jeg med meg den nye bortedrakta til Sportsklubben og en gammel Furuset-drakt. På bordet foran meg står en flaske med Jack Daniels, to liter med cola og en bøtte med is – akkurat det jeg trengte etter å ha tilbrakt FORTS. SIDE 20

humbug & Kanari

besøker 18

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

Humbug & Kanari vil, i en serie på to deler, rette søkelyset mot amerikansk tribunekultur. Først ut er en artikkel fra kamp nummer tre i NHLsluttspullet, mellom Tampa Bay Lightning og Ottawa Senators, spilt 25.04.2006.

anari

besøker

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

DEL I

19

Humbug

i usa

et halvt døgn på flyet med Dr. Pathan – skål!

Palmene suser forbi i 130 km/t. Ute er det 29 varmegrader, men klimaanlegget holder oss behagelig svale. Jeg jekker en Miller Lite. Luften slipper ut av boksen med et tilfredsstillende pschht. For de som lurer betyr ikke Lite at jeg er blitt en nyfrelst gladkristen som har sluttet å drekka. Lite i USA betyr lavkalori, og til tross for at en gjennomsnittsamerikaner ikke legger to pinner i kors for å bestille en halv kilo med steik på en restaurant, skal ølet helst ha så lavt innhold av karbohydrater som mulig.

Resultatet er selvfølgelig at det hele smaker piss, men jeg er solbrent, tørst og på vei til mitt livs hockeykamp: det skal mer til for å vippe meg av pinnen i dag.

Tre bokser med Miller Lite senere er det på tide å ta av Interstate 256. Damen som Mercedes Benz har låst inne i GPS-dingsen på dashbordet, forteller oss at det bare er fem kilometer igjen til parkeringsplassen ved St. Pete´s Forum. Thomas ber meg skjule ølboksen. Sheriffen er ikke glad i det som i USA heter Open Container Violation, og som på godt lillestrømsk kan oversettes med å drekka i bilen – amerikanerne er verdens beste til å lage jålete uttrykk på lovbrudd.

Dessverre for oss er vi ikke de eneste som har tenkt oss på hockeykamp i dag. En kilometer fra arenaen stopper trafikken. Køen beveger seg like sakte som Sveinung Fjeldstad med fri bane mot mål, og vi begynner å få dårlig tid. Ti minutter før kampstart får vi endelig satt fra oss doningen. Vi løper slalåm mellom overvektige amerikanere i hockeydrakter, mens svetten siler nedover ryggen. St Pete´s Forum vokser etter hvert som vi kommer nærmere. Begrepet ”ishall” yter ikke dette praktbygget rettferdighet.

Arenaen er over 40 meter høy og tar 20 000 tilskuere.

Det gikk med over 27 000 kubikkmeter med betong, 3 400 tonn stål og 21 000 kvadratmeter med glass for å bygge herligheten – alt er stort i USA. Vi når sikkerhetskontrollen ved inngangen, og som god Kanari-Fan har jeg allerede stilt meg med armene og bena godt fra kroppen, klar for å visiteres.

Vakten ser dumt på meg, og ber meg ta av capsen.

Etter å ha forsikret seg om at den ikke skjuler en håndgranat, vinker han meg videre – åpenbart irritert over at min iver etter å være flink gutt skapte forsinkelser i køen hans.

Inne kryr det av tjukkaser i Tampas sort-hvite hjemmedrakter. De fleste har Tampas stjernespillere Lecavalier og St. Louis på ryggen, men jeg ser også flere som går rundt med tøffingen Dingman (!) sitt navn på trøyen. Plassene våre er i tredje etasje, og nå er det bare sekunder igjen til kampen skal starte. Planen om rekke droppen knuses når vi oppdager at lathansene har bygget rulletrapper i stedet for trapper. Vi er pent nødt til å stille oss i kø, mens vi snegler oss oppover etasjene.

20

Kommer snart, må bare pisse først! roper jeg til Thomas. Amerikansk øl renner tvers igjennom kroppen, og forsinkelsen i rulletrappene var bokstavelig talt dråpen. Lettet finner jeg seksjonen vår, går forbi et forheng og blir stående og måpe over synet som møter meg. Jeg befinner meg fem rader fra toppen av arenaen, 30 meter over isen. Hallen er mørklagt, men overalt blinker det i titusener av små, blå lys.

Senere finner vi ut at alle tilskuerne har fått utdelt små halskjeder med batteridrevne lamper – det skaper en fantastisk effekt. På isen langt under meg kjøres det et multimedieshow av en annen verden.

Sylskarpe lasere, intens røyk og sveivende lyskastere skjærer i øynene, mens det ut av høyttalerne dundrer Queens of the Stone Age på et volum som får øreflippene til å blafre. Tampas spillere er i ferd med å entre isen, og brølet fra publikum slynges i veggene på arenaen, mens gigantiske lysbilder av hver spiller projiseres på isen. Showet er spektakulært, voldsomt og altoppslukende – dette kan virkelig amerikanerne.

Hensatt i transe av alle inntrykkene finner jeg setet mitt, men hvor er Thomas? Jeg ser meg forvirret om – har jeg funnet riktig plass? Jo da, alt stemmer med billetten. Den kanadiske nasjonalsangen spilles.

Jeg reiser meg og lytter til en av verdens vakreste nasjonalsanger ”O Canada! Our home and native land! True patriot love in all thy sons command.”

Sprette tilløp til buing skjemmer fremføringen, men

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

i det store og hele holder publikum kjeft. Thomas er fortsatt ikke å se når solisten langt der nede starter på The Star Sprangled Banner. De fleste rundt meg holder seg til hjertet og ser ærbødig opp mot det gigantiske amerikanske flagget som henger bak det ene målet. Jeg har alltid funnet amerikansk nasjonalisme kvalmende, og magen vrenger seg idet sangeren kommer til ”As the rockets´ red glare, while bombs bursting in air; O gave proof through the night that our flag was still there” – en skarp kontrast til kanadiernes sang om kjærlighet til sitt fedreland. Nuvel, droppen slippes og Thomas er fortsatt ikke å se. Jeg kjenner en mild uro bre seg i kroppen; har vi fått billetter på forskjellige steder?

Ja, ja, ingenting å gjøre med. Jeg begynner å følge med på hva som skjer på isen. De øverste setene i en hall som dette går for å være blant de dårligste, men jeg ser overraskende bra. Selv om jeg befinner meg høyt, høyt over isen, er tribunene så bratte at det nærmest gir en følelse av intimitet med det som skjer der nede. Det er ikke noe problem å følge pucken, og jeg klarer virkelig å leve meg inn i det sinnssyke tempoet lagene holder. Plutselig hører jeg en stemme: Fritz! Jeg snur meg. Bak fire halvlitere, et brett med nachos og en bøtte med popcorn kan jeg skimte et kjent ansikt. Vi må jo ha noe å drikke på. Lykkelige synker vi tilbake i setet med hver vår halvliter.

“

kamper, dette er den tredje kampen, og stillingen før kveldens oppgjør er 1–1. Publikum er i ekstase rundt oss. Effekten av de blå lampene er ikke så stor nå som lyset er på i hallen, men lydvolumet er høyt.

Vi blir med på et taktfast Let´s go Lightning!, men har knapt rukket en slurk av ølen før Ottawa tar ledelsen ved Martin Havlat, og et unisont Noooo! unnslipper publikum, mens Ottawas spillere feirer målet i stillhet langt der nede. Droppen slippes på nytt, og det er mye som tyder på at dette ikke skal bli Tampas kveld; Ottawa fremstår som bedre i alt, og danser nærmest i ring rundt Lightnings forsvar, mens pucken går fra spiller til spiller med klikkklakk-presisjon. Og det tar da heller ikke lang tid før pucken sitter i nettet igjen. Etter åtte minutter scorer Wade Redden på John Grahame og bare fire minutter senere står det jammen 3–0.

MAKE SOME NOISE!!

“

Serien mellom Tampa og Ottawa spilles best av fem

Ved siden av meg sitter en eldre fyr med grått hår og en Martin St. Louis-trøye. Han river seg i håret over det som skjer utpå isen. På den enorme storskjermen som henger over isen står det plutselig MAKE SOME NOISE!!! Publikum går ananas. Hver tilskuer har fått utdelt klappere, og gale amerikanere hamrer løs som om det stod om livet. Støyen er uutholdelig, men storskjermen krever mer: LOUDER!!!, 130 DECIBEL IS THE THRESHOLD OF PAIN!!! Publikum brøler. Klapperne klapper.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

21

Humbug

i usa

Den gråhårede mannen har glemt at Tampa suger.

Storskjermen blinker intenst: WOW!! Full jubel. Så stillhet. Jeg sitter perpleks igjen i setet. Følelsen av at alt er regissert – at alt bare er underholdning – er tyngende. Ved siden av meg er gammer´n igjen hensunket i en lett depresjon. Jeg begynner på min andre halvliter.

ning-rop startes i køen. Når det til slutt er min tur er jeg gul i øynene. Etter å ha stått der i 30 sekunder, med en stråle som er kraftig nok til å slukke en bråtebrann, begynner folkene bak meg å humre. Plutselig roper en fyr that´s forty dollars worth of beer, man! Alle ler. Jeg blir rød i ansiktet, og smyger ut av toalettet, mens jeg forlegent trekker på skuldrene og mumler noe om Miller Lite, you know.

Rett før pause scorer Tampa. 3–1 er ingen ledelse i hockey, og publikum starter igjen Tredje periode inneholder hele seks med sitt taktfaste Let´s go Lightmål, tre til hvert av lagene. Men den DINGMAN ning! Dommeren blåser av. Vi er største jubelen får Chris Dingman, ferdige med halvliterne våre, og som etter fire minutter av perioden enOVERFALLER peanøttskall knaser under skotrer isen og overfaller en Ottawa-spillsålene mens vi beveger oss ut i meler. Selv om dette betyr matchstraff og EN OTTAWAlomgangen. Amerikanere er glad i i praksis slutten på Tampas sjanser til SPPILLER mat, og det skorter ikke akkurat på å få noe ut av kampen, får han enorm tilbud i snackbarene i St. Pete´s Fojubel fra publikum – kan man ikke rum; her får du kjøpt nachos, pizza (ikke slice, men spille bedre enn det andre laget, får man i det minhele pizza), burgere, pølser, sukkerspinn, sjokolade ste vise at man kan slåss bedre. Greit nok det. og alt mulig annet rart som er billig, usunt og godt.

Vi kjøper hver vår souvenirpuck samt et par halvliGammer´n med det grå håret sitter fortsatt og deptere og gjør oss klar for andre periode. per ved siden av meg når kampen går mot slutten.

Storskjermen har sluttet å blinke og håner oss i Scoringen rett før pause hjalp ikke Tampa. Etter ti stedet med sifrene 4–8. Under oss er nå halve halminutter av andre periode er stillingen 5–1 til Otlen tømt for folk, og Dingman står i dusjen med tawa, og det faller ikke i god jord hos publikum. såre knoker. Jeg har opplevd mitt livs største hockDe starter en massiv pipekonsert, og i løpet av få eykamp og fått oppleve amerikansk tribunekultur minutter er 1/3 av tilskuerne forsvunnet – de reiser på godt og vondt. På sitt beste kan de skape et trøkk seg rett og slett og går. Det er et større exodus enn og en ramme rundt idrett, som dog kunstig, oser av når RBK får juling på Lerkendal. De som er igjen, engasjement og glød. På sitt verste reiser de seg og drar i gang galgenhumor; checking is allowed in kjører hjem i SUVene sine. Når man så legger til hockey!, hey, put Dingman on there, at least he can at jeg har fått sett noen av verdens beste hockeyhit somebody, yeah, let´s hold the puck in our own spillere sette 12 mål, kan jeg ikke annet enn å være zone, they won´t catch us there! osv. Det slår meg at strålende fornøyd med opplevelsen. amerikanerne forventer å vinne når de ser på idrett.

Presterer ikke laget, kan det være det samme – taJeg reiser meg, klapper gammer´n på skulderen og pere hylles ikke i Amerika. ønsker lykke til videre i sluttspillet. Han nikker; thanks man. Peanøttskall knaser under skosålene I pausen mellom andre og tredje periode blir jeg mens jeg går mot toalettet for å kvitte meg med 20 igjen offer for presset som Miller Lite setter på urindollar Miller Lite. Om noen dager skal jeg på baseblæren. Stor er derfor skuffelsen når jeg ser at køen ball-kamp, men det får du lese om i neste nummer foran meg er 20 meter lang. Ironiske Let´s go Lightav Humbug & Kanari.

“

22

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

BESTE MINNER Livet som tilhenger av Lillestrøm Sportsklubb gir minner. Noen minner, som semifinalen mot Bryne i 2001 er ikke verd å rippe opp i, men først og fremst er det gøy å følge Sportsklubben, og de gode minnene du får på veien glemmer du aldri.

AV: YVONNE Hjemme på veggen, i glass og ramme, har jeg et bevis på at jeg er best! Der henger det en lapp fra en tidligere LSK-spiller med skriften ”Til Yvonne. You are simply the best”.

Og når man er best, så er det ikke så vanskelig å finne frem de beste minnene man har heller.

Jeg kom bare frem til at det var altfor mange av dem, her kommer noen av mine utvalgte.

seg over de små seirene. Som i 1998, da det først var snømåking og hjemmekamp mot Kongsvinger og 0-3-tap, så reiste vi til Molde og hadde med fire baklengsmål hjem. I kampen etter fikk vi Vålerenga på besøk, og jammen scorer ikke de narkomane og arbeidsledige etter bare 13 sekunder. Hva varmet vel et kanarihjerte mer da, enn da Kjetil Nilsen kom inn og på overtid og ble helt på livstid med sin 3-2scoring.

Beste minner fra barndommen I barndommen var det ikke resultatene og tabellene som ga de beste minnene, men opplevelsene, samholdet i den lille stasjonsbyen og følelsen av å være en del av noe stort.

Vi har alle vært i den fasen da vi ble med på kamp for å få pølse og is, vi syntes tomflasker var spennende, og autografboka var slitt, møkkete og full av utydelige signaturer.

Vi kunne navn på spillere både forlengs og baklengs og visste hvor de fleste bodde og hvem som var kona og barna deres.

Når man er vant til sånne ”høydepunkter” blir følelsen av å stå på Ullevaal en søndag i november, kledd i gult, med dine beste venner rundt deg ubeskrivelig. Kampen gikk som den gikk, men stemningen, følelsene og tårene som rant når man så ut over flagghavet i gult mens de spilte ”pokalen skal hjem” kommer jeg aldri til å glemme.

Man ble ikke så glad når LSK vant, og ikke ble man så lei seg når de tapte heller.

Vi fikk høre det at så lenge ”kanarifugla” spilte ”mot carlton i aa’n” da ble det seier.

Man var ikke store stjerner fra store europeiske klubber når man spilte på løkka hjemme på furuskauen. Vi var Grodås, Mjelde, Bjerkeland og Erlandsen, og var man riktig så dårlig en dag, måtte man være Osvold.

Mine beste kampminner Man ble etter hvert eldre og fikk mer og mer følelser for klubben i gult og svart. Tårene rant når de tapte og smilet var bredt hele uka når de vant. Og for de av oss som har vokst opp med historier fra storhetstida på sengekanten, har vi lært oss å kreve mye og vente på noe stort.

Det gikk mange år før man lærte seg at man skal ikke vente på noe stort allikevel, man må glede

Beste sang En junikveld for rundt fire år siden, på en glissen ståtribune med måkene skrikende rundt ørene på oss på Stavanger stadion, stod vi en gjeng med gulkledde supportere. Vi hadde nesten mistet alt vi hadde av mot, det vi så ute på banen er det jeg vil kalle grusom-fotball, man vil helst klype seg i armen og håpe man våkner opp fra en grusom drøm.

Men det var ikke tilfelle, og alle vi som hadde sittet 10-11 timer i buss skulle i hvert fall ikke gi opp. Etter mange dårlige forsøk på å få i gang litt stemning, lenket vi oss sammen og sang ”Optimist” om igjen og om igjen. De siste 30 minuttene av kampen stod vi sånn lenket sammen i trua om at alt går bra til sist.

Til slutt var Stavanger stadion stille, vaktene klappet takten og optimistene sang og sang.

Etter den gangen er sangen blitt brukt mye, både på Martins og på kamp, men én opplevelse overgår alt: Samholdet, stemningen og trøkket Jahn Teigens ”Optimist” ga i teltet dagen før dagen en novemberkveld i fjor høst kan bare beskrives på én måte: Får du ikke frysninger av det, så eier du ikke følelser.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

23

HT FOR H&K J

AV: KIM TONNY HENRIKSEN eg ønsker å presentere en ulv i fåreklær eller en sexy nerd. Nei, for ikke å selge skinnet før bjørnen er skutt, jeg tror vi har enda et ordtak: Du skal ikke skue hunden på hårene. ”Nerd er det nye sexy” (to venninner på Rena: jeg vil tro en høstkveld og ganske sent på kvelden). Jeg fikk sitatet presentert i en mail etter å ha skrevet en liten sak om kjedsomhet og min nye (nerdete) hobby. Den skal ikke presenteres her, men en annen som faller i samme kategori. Så med et ønske om å fremstå ubeskrivelig sexy, vil jeg presentere Hattrick – et real-time fotballdataspill.

Internettet (ingen sier ”Internettet”, men skriveprogrammet mitt gir meg røde streker ved bruk av ”Internettet” uten ”et” på slutten, og jeg liker ikke røde streker når jeg skriver, i tillegg så er det veldig sexy) vokser inn i folks dagligliv, dagligstuer, det har lenge vært på gutterommet, og uansett hvor trassig du er, om du slenger på deg en gammel anorakk og går tur på fjellet med nostalgiske Madshus treski og beksømstøvler, vil du allikevel bruke Internettet til slutt. Du faller inn i det litt etter litt, akkurat som du til slutt kjøpte deg mobiltelefon. Du liker det ikke, men du kan ikke la være. For min egen del ble jeg solgt til pc-djevelen som liten gutt. Naboen hadde noen av de tidligste pc-ene til hjemmebruk, og jeg ble fort fascinert og magnetisk trukket på besøk, og da spesielt for å spille ”Pirates”, hvor man kunne være pirat i Det karibiske hav, skaffe gull, gods og mannskap – i tillegg til kanskje å prøve å legge inn en liten flørt med guvernørdatteren i en gitt by. Selv med en grafikk som var lite utviklet etter dagens standarder, fikk innlevelsen i en helt ny og annen verden, og med muligheter som normalt kun er for-

24

beholdt fantasien, meg til stadighet til å søke nye opplevelser med nye skip og mannskap.

Nå skal jeg ikke kjede dere som allerede kjenner til dette for mye med generelle referanser til nostalgiske dataspillopplevelser, men trekke over mot sakens kjerne. Tidligere har jeg jo skrevet om Football Manager (gamle Championship Manager) og mulighetene til å rømme fra negative fotballresultater og inn i dette spillet. Nå ønsker jeg, som nevnt, å presentere Hattrick for de uinnvidde. Det har tidligere blitt spurt om hva dette spillet er på KFLs forum. Her skal du få et ganske grundig innblikk. Hattrick er som sagt et fotballdataspill.

Man styrer økonomien, prøver å skaffe supportere og sponsorpenger, bygger ut tribunen sin, lager et treningsopplegg, velger å investere i junioravdelingen, ansetter trenere osv. Men for å bruke en sviske, det er også mye mer (og mye mindre vil kanskje folk som kaller seg ”gamere” hevde). For mens den kommersielle spillindustrien eksploderer, og kravene til bildene som presenterer virkeligheten du skal spille innenfor blir større og større, så er Hattrick kanskje for folk som sysler med dataspill, det tur på treski er for andre. Det er et søk etter noe naivt, men opprinnelig, og noe man kan finne store menger innhold i uten at det nødvendigvis er gitt deg i en glorete pakke med røde fløyelsbånd og skarpe farger. For å si det patetisk, så er det kanskje en søken etter noe autentisk … og selvfølgelig, anledningen til å styre et helt eget fotballag med jernhånd. Grafikken i spillet er veldig enkel og lite vektlagt, men tross den enkle grafikken og de tilsynelatende enkle prinsippene, finner man fort ut at det hele overhodet ikke er enkelt. Etter hvert står det frem en verden full av taktikk, statistikk, tall og ikke minst heftige diskusjoner omkring disse tingene og et utrolig mangfoldig

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

og yrende sosialt liv. Kampene er heller ikke avbildet, men foregår tekstbasert, altså på samme måte som om du skulle lese et referat fra Nettavisens liveoppdateringer eller VG-live. Jeg kan komme med et lite eksempel fra min siste cupkamp (som jeg vant, og jeg er klar for syvende runde … ganske stolt): ”The visitors could have taken the lead on a free kick in the 34th minute, if it weren’t for the jaw-dropping save by David de Alba” (jeg takker fortsatt David for den, siden jeg vant kampen med ett mål). Her bør jeg skyte inn at grunnen til at jeg har referatet på engelsk er at spillet ikke var oversatt til norsk da jeg begynte med det, og siden jeg er vant med skillrangeringer på engelsk, så har jeg ikke brydd meg med å skifte. Du kan imidlertid fint spille det på norsk.

Det sosiale livet i Hattrick er kanskje det som har overrasket meg mest, og det er virkelig mye kommunikasjon som foregår der inne. Tiden som menneskene bruker inne i spillet er nemlig i varierende grad bestående av selve spillingen. I motsetning til de flestes oppfatning av dataspill er det i Hattrick (likt andre real-time-spill) ikke mulig å fremskynde handlingsforløpet. Det vil si at jeg, om jeg logger meg på nå, ikke kan spille en kamp, om jeg skulle ønske det aldri så mye. Kampene jeg spiller går henholdsvis på onsdager og lørdager, og i dag er det torsdag.

Så hva gjør jeg inne på spillet? Av spillmessige ting kan jeg for eksempel kjøpe spillere, og siden det er torsdag, er det også treningsoppdatering. Den ene dagen i uken hvor spillerne som trenes, blir bedre i det de trenes i. Formen for de to neste kampene avgjøres også i dag. Det er viktig. Kjøp av spillere fungerer etter prinsipper om tilbud og etterspørsel, men også en del psykologi, uten at jeg skal gå inn på det her. Når jeg sier at det er komplisert, er det ikke for å skremme folk bort. Det kan også spilles svært enkelt, men da kan det være at du sliter med resultatene over tid. Mange synes det er veldig gøy, selv uten voldsom sportslig suksess, men selv uten å fordype deg knallhardt i spillet, vil du allikevel klare å utvikle laget ditt over tid. Selv om spillet på noen punkter likner på Football Manager, er det også veldig forskjellig. I Hattrick spiller man mot andre som har sine egne lag. Man kjøper spillerne fra andre folk verden over, og hvis man legger ut en pressemelding, er det kanskje for å få divisjonskollegaen til å feile i den kommende seriekampen.

Akkurat for øyeblikket trenger jeg ingen nye

spillere, og treningen er fremdeles en time unna, men når det er sagt, har jeg allikevel vært pålogget et par gode perioder i løpet av denne dagen allerede.

Det jeg gjør, er da enten å skrive pressemeldinger til folket eller bable med venner over mailen inne på lagprofilen. I tillegg til leser jeg kanskje en tråd på et av forumene som finnes inne i spillet. Tråddiskusjoner burde i alle fall ikke være ukjent for de som frekventerer KFLs forum til stadighet. Forskjellen her er mengden av fora man kan delta i. Man kan melde seg inn i føderasjoner eller bare finne tråder som ikke er adgangsregulert på egen hånd. Disse benytter jeg til å være like arrogant og påståelig som jeg er på KFLs sider. Jeg har vært med i diskusjoner som har dreid seg om alt fra intrikate detaljdebatter om en spillers prosentvise bidrag til midtbanen til en øvelse i humor om rumenske lykkespillere.

For videre å illustrere mangfoldet, kan jeg nevne at jeg ved et kort søk fant føderasjonene Booklovers United, Akademikerne, Kristna Hattrickare, HTpolitik og Seinfeld Support. Det finnes selvfølgelig musikk- og filmforbund, og jeg er naturligvis med i Lillestrøm SK Forbundet. Dette har for øyeblikket 68 medlemmer, og plass til mange flere av KFLs i overkant av 5000 medlemmer. Forbundet arrangerer blant annet en vennskapsturnering etter at lagene er slått ut av den norske cupen. Det arrangeres også til tider prestisjecuper med klansføderasjonen.

Jeg kan også nevne at en fetsokning i føderasjonen fikk en hyllesttråd for å være første ikke-boostlag i HT-Tippeligaen (hva ikke-boostlag betyr får du heller slå opp i Hattricks egen Wikipedia: http://wiki. hattrick.org/Main_Page, søkeord: boost). Det finnes i det hele tatt en god del forskjellige sosiale rom for sære og ikke fullt så sære interesser. I tillegg har man en hel del venneføderasjoner, og jeg er med i en slik som heter Bergen del sur (som nevnt i flere artikler tidligere: jeg bor i Bergen). Denne bestod i utgangspunktet av fem personer med tilknytning til hverandre her i Bergen. Tråden har etter hvert spredt seg ganske kraftig, og vi har nå også en liten nordlandsklikk blant føderasjonsmedlemmene.

Dette har blant annet ført til noen kafébesøk for å bli kjent med medlemmene på ordentlig (det ultimate sexy?). Føderasjonen vår består i dag av 32 medlemmer.

Lagenes profil varierer veldig, de er ofte en øvelse i, eller et forsøk på, humor, kløkt, eller for eksempel propaganda. En blanding av humor og propaganda

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

25

kan det vel for eksempel kalles når det gjelder laget ”Alle får saft”, som har utpreget kommunistisk symbolbruk, men kanskje et litt naivistisk budskap. Det hele er lagt opp slik at man kan presentere sitt lag akkurat slik man ønsker selv, og dette varierer fra lag som er en ren hyllest av supermodeller til navnet på veien du bor i, eller lag som er inspirert av vedkommendes favorittklubb, om den så er bitteliten eller veldig stor (eksempler som burde høres kjente og kjære ut for dere som leser dette, er Lillestrøm Unified, Fuglabyn, Sagdalmafian eller pLaSK, som jeg var i divisjon med for en stund tilbake). Du presenterer klubben din både ved hjelp av et bilde oppe til høyre på din egen side og ved tekst som når som helst kan skrives inn slik at den kan leses av alle som titter innom laget ditt eller divisjonen du spiller i. Man kan muligens si at klubbsiden er en enkel form for hjemmeside. Mitt lag heter Blomsterkvasten Idræt, har rosa og hvite drakter og er opptatt av dikt, flørt og flora. Den generelle holdningen i klubben er gladhomofil. Siden jeg antok å trå inn i en grovkalibrert mannsbastion tenkte jeg i utgangspunktet at ”gøy med legning” skulle provosere inne i spillet, men så langt har jeg til gode å få en eneste negativ bemerkning. Alle pressemeldingene skrives på dansk/norsk uten at jeg videre kan forklare det på annen måte enn at jeg følte at det passet.

I det hele tatt så kjennetegner det min føderasjon at man forsøker seg på humoristiske klubbprofiler som Welhaven Sportsverein, som profilerer seg på en hard SS-inspirert industriprofil og svært spekulative hensikter. Furulund Turn & Ballklubb er en svært koselig klubb, men ikke like overflatisk som overklassefotballaget Montebello Hovedgaard, som spiller i matrosliknende antrekk og drikker fabelaktig årgangsvin. Den sjarmerende klubben Lien Kjøtt

& Erotika kan trygt sies å profilere andre prinsipper enn Lia BK, som styres med en hard og fundamentalistisk hånd av Pastor Gløtten IV. Teoretikerne Sjakk & Ballklubb styres av en person som i virkeligheten ikke bryr seg noe som helst om fotball, men som har et sterkt forhold til tall og statistikker.

Så uansett om man finner det sexy eller ei, vokser dette spillet veldig i popularitet. I 2002 var det ca. 500 brukere i Norge. Da jeg skrev bacheloroppgaven min om spillet høsten 2004 hadde det ca.

8 700 brukere, mens det nå er 19 112 stykker som spiller. Totalt antall spillende på verdensbasis er for øyeblikket 881 830. Til slutt må jeg nesten nevne at spillet er gratis å spille, men hvis du ønsker å benytte deg av mulighetene for det sosiale livet der inne, må du betale en årsavgift på rundt kr 200. Det er også verdt å nevne at spillet har vokst frem uten markedsføring, annet enn muligheten til å kjøpe Tskjorter med Hattrick påskrevet og med den grønne fargen som Hattrick bruker. Så sexy har jeg imidlertid ikke tenkt til å bli.

Fristet? www.hattrick.org PS! Ha litt tålmodighet. Det tar et par dager å få lag.

Bruk tiden på å finne på et fett lagnavn, kallenavn og stadionnavn, og les reglene. De kommer til nytte! … og når du først har fått laget, spør etter tips på spørsmålsforumet, eller på Lillestrøm SK Forumet.

Det er alltid noen som er villige til å hjelpe deg i gang.

En nerdete og sexy klemz Kim-Tonny Henriksen

Selge bolig?

Støtte Kanari-Fansen?

Vi i KFL kan med glede fortelle dere om vår nyeste samarbeidspartner, Ring Eiendomsmegling.

Ring Eiendomsmeglings lokale kontor i Lillestrøm har valgt å gå tungt inn som sponsor for KFL sesongen 2006. Dette innebærer at vi i KFL vår et lite beløp for hvert oppdrag vi skaffer Ring Eiendomsmegling.

Det som gjorde dette til et lett prosjekt å være med på, er at meglerne på Ring Lillestrøm er trofaste LSK-supportere, og medlemmer av KFL. Her er vi avhengig av dere, medlemmer av KFL. Dersom dere får høre om noen som skal selge bolig, kom dere inn på www.kanari-fansen.no og benytt dere av skjemaet som ligger der. Pengene vi får inn via dette prosjektet vil gå til ungdomsarbeide i LSK, samt bedre fordeler til dere som medlemmer i Kanari-Fansen. Dersom dere har noen spørsmål om samarbeidsprosjektet, ta kontakt med styret i Kanari-Fansen eller Ring Eiendomsmegling.

Kontaktinformasjon Ring Eiendomsmegling avd. Lillestrøm: Solheimsgata 17, 2000 Lillestrøm Telefon: 48 200 400 Faks: 63 80 06 06 lillestrom@ringeiendom.no 26

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

La de små barn komme til seg selv AV: VEGAR HJERMUNDRUD ”Jeg hater Lillestrøm!” Seksåringen så på meg med akkurat så bestemte øyne som en seksåring kan ha og gjentok utsagnet: ”Jeg hater Lillestrøm!”. Som pappa til en seksåring var jeg på SFO på en skole i Lørenskog for å hente avkommet på ettermiddagen.

Jeg tror det var jakka mi som hadde den kledelige logoen til Skedsmos beste fotballklubb, og det var den guttungen hadde fått øye på. Mor til LSK-hateren var også til stede og mens hun lettere beklemt prøvde å irettesette gutten forklarte jeg ham etter beste evne at hate nok var ett vel hardt ord å bruke, at mislike sterkt kanskje var en bedre formulering (prøvde den pedagogiske tilnærmingen – faen, gutten var seks år), men det lot ikke til at han lot seg rokke.

Uansett hvor livlig fantasi; seksåringer dukker ikke slikt opp av seg selv. Kilden var høyst sannsynlig faren som jeg senere lærte å kjenne som en utmerket kar, men dessverre også Vif-supporter. Nå er det ikke et ukjent fenomen av fedre forer barna med ”morsomme” ting å fortelle andre. Jeg husker godt hederskaren Bjarmann som på riksdekkende norsk fjernsyn fikk sin eldstemann (5 – 6 år?) til erklære sitt hat overfor bydelsklubben.

Det er mulig det er et maskulint ønske å forme våre etterfølgere i vårt bilde og påføre dem våre egne holdninger, meninger og preferanser. Når eldstemann ble født ble innmelding ordnet av en stolt far samme dag - andremann ble selvfølgelig også medlem umiddelbart. Etter at familiemedlemskapet ble innført har det vært en selvfølge at hele gjengen har stått som medlemmer.

Episoden med seksåringen over fikk meg likevel til å reflektere. Noen vil kanskje mene jeg problematiserer noe ikke engang bør være et tema, men i andre sammenhenger har jeg snakket høyt om barn rett til å velge selv. Og det slår meg – kan jeg forlange at sønnene mine skal holde på samme lag som meg selv, og hvor langt kan jeg gå for å få dette til?

LSK og KFL betyr mye for meg. Det er ingen ”rellion”, gudene forby, men atskillig mer enn en hobby. Det kan kanskje kalles en livsstil når mye av de daglige vanene kretser rundt fotballen og laget.

Min familie og venner tenker på meg når det skrives om LSK og KFL i aviser og snakkes om på fjernsyn.

Helt punch er jeg likevel ikke – jeg ”skulket” hjemmekampen mot Stabæk i år… Fordi min klubbtilhørighet er vel kjent har jeg også fått spørsmål om hva som skjer dersom guttene får andre favorittlag enn LSK hvorpå jeg kjekt har svart at det neppe er aktuelt, men at det i tilfelle blir dårlig med lommepenger på avskummet i så tilfelle.

Kan vi velge favorittlag på vegne av våre barn? Det følger ikke et sett av normer og regler om hvordan leve livet med valget av et favorittlag. Selv om noen har på seg effekter døgnet rundt og til og med gifter seg i gult og svart (rødme) er det ikke slik at en må ha på seg drakta for å være en ekte LSK-supporter.

Selv om mange fortsatt forbinder fotballsupportere med ølbæljende idioter er det i mye mindre grad nå slik at vi gir barna våre et dårlig rykte når vi trekker dem med på tribunen. Fotballsupportere er som folk flest, vi er unge/gamle, kvinner/menn, håndverkere/ akademikere, høytlønte/ansatte i helsevesenet. Kort sagt – som alle andre med ett unntak – vi har det morsommere…

Selvsagt kan vi påvirke ungene våre, ikke med å fortelle dem hva de skal mene og synes, men ved å ta dem med og la dem få oppleve det samme gjorde at en selv ble hektet. Det å stå sammen med poden på et relativt fullt ståfelt på Åråsen, erfare den fysiske opplevelsen av samstemt synging, intense skiftninger i følelseslivet til de rundt deg og, forhåpentligvis, den ekstatiske utløsningen når Fugla putter kort tid før slutt, gjør noe med deg.

Dersom du blir hektet på grunn av de sportslige resultatene har du kun fått del i en del av det som betyr noe. Men, om du har fått lov til å bli en del av hele pakka, oppleve forventningene på forhånd, få bli med en tur på puben i forkant (kun to øl til far – ikke mer), overhøre den nervøse småpratingen med bekjente, gå turen oppover Alexen sammen med mange andre kledd som deg selv, ta oppstilling på feltet, applaudere når spillerne kommer på banen mens far forteller hvem som er hvem, oppleve berg og dalbanen underveis og delta i både jubel og sorg etter kampen, er sjansen for at du blir hektet for livstid uten å ha blitt hjernevasket og manipulert på en ufin måte underveis.

Historien med seksåringen over er ikke slutt. Noen måneder etter er seksåringen blitt syv og spiller fotball i hagen vår iført fotballdrakt - LSK-drakt… Han hadde da vært hos Misund på fotballskole og vunnet en signert LSK-trøye han stolt løp rundt med. Jeg hadde selvsagt ikke hjerte til å minne ham på utsagnet fra noen måneder tilbake, men måtte ta telling noen øyeblikk å reflektere litt ekstra. Hans far er åpenbart dedikert Vif-supporter, drar på bortekamper for å se laget sitt, leser VPN daglig og diskuterer fotball daglig. Jeg kan ikke se for meg at jeg ville latt barna mine løpe rundt i blå fotballdrakt, men aksepterer at andre kan ha andre holdninger til det enn meg, kanskje riktigere holdninger også. Gutten vokser nok opp og blir en blånisse, men det kan hende det blir folk av han likevel.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

27

SPILLERINTERVJUET

DERRICK ER KJEDELIG! AV: RONNIE HALLén

S

kandalen er et faktum, Heinz ”Porno” Müller disser sin landsmann og hedersmannen Derrick. Genialt tolket av norgesvennen Horst Tappert. Hva faen skjer i denne perverterte verdenen vi lever i? Hva blir det neste? Fjøra blir beskjeden og sjenert? Redax slutter å plage stakkars skribenter når han går på fylla?

Myklebust glemmer telefonnummeret mitt? Følg med, detta blir spanande.

Slavedriver OK, vi har allerede konstatert at Redax er en slavedriver som trakasserer bidragsyterne på det groveste, så fort ølen renner ned hans ondskapsfulle gane. Jeg hadde planer. Store planer. Men de måtte forkastes til fordel for en tur ned på Åråsen.

Redax krevde et intervju med en spiller, et morsomt intervju!

Er det bare jeg som ser det umulige i denne situasjonen? Morsom og LSK-spiller er ikke ord som går sammen slik som VIF-Klanen og voldsmenn. Noen av spillerne har jobbet under Erlandsen i sju år. La meg si det slik, de er sterkt miljøskada.

Heinz kom til Fugla i fjor, rakk aldri å oppleve ”Fokus”, og vi snakker tross alt om nærmest en sambygding av norgesvennen Horst Tappert. Han må da ha noe mer å bidra med enn ”vi tar en kamp om gangen” eller ”gode treninger gir gode kamper”.

Kort og godt Treninga et unnagjort, undertegnede sitter på Åråsen og utveksler røverhistorier med Misund.

Misund spiser lunch. Han er alltid først av spillerne inn i restauranten på Åråsen. Misund er glad i mat, men trener ikke så mye lenger. Derfor er han førstemann inn til lunch. Trener man ikke, behøver man 28

ikke å dusje. Jeg ga ham noen kjappe råd om faren ved å trappe ned treninga, men ikke matinntaket.

Misund mente at han kjente til faresignalene, jeg mener han ikke bør kle seg i tettsittende klær.

Heinz er omtrent sistemann inn til lunch. Han bruker lang tid i dusjen. Sikkert fordi han er så svær. Stor mann må ha mye såpe. Mye såpe krever mye vann.

Langt, nydelig, velduftende hår krever L’Oréal. Fordi han fortjener det! Vi har en avtale, og Heinz spiser kjapt. Veldig kjapt. Kjappere enn Myklebust klarer å legge blussende UFCere i bakken. På Røkkeløkka.

I Molde. Du husker sikkert? Episoden! Ja, den ja.

(Kan du snart bli ferdig med NM i innledning og KM i korte setninger? red. anm.)

Kommer til saken Det var da jævlig til mas da, Redax? Noe må jeg jo gjøre for å drøye ut dette mølet sånn at du får de sidene du krever!

Nuvel, Heinz er en bra mann, veldig høy, men bra.

Ikledd hvite bukser, noen raffe sølvfargede sneakers og en hvit skjorte setter han seg ned ved siden av meg og ber meg fyre løs. Jeg fyrer som faen og refererer til ordtaket om at det er deilig å være norsk i Danmark. Ordtak, sier du kanskje, det er jo et reklameslogan! Vel, i min verden er et sted hvor du kan kjøpe billig sprit på bensinstasjonen, kjøpe billig røyk og røyke den hvor du vil og plukke opp en kopi av Aylars ”Throat Gaggers” på nærmeste Narvesen, et sted hvor det er godt å være. Jeg er norsk (i hvert fall 50 %), og da er det godt nok for meg. Et ordtak! (er det billigsalg på utropstegn på Linderud eller? red. anm.). Uansett, jeg spør i hvert fall om det er

godt å være tysk i Norge?

- Bra, men veldig dyrt, sier Heinz.

- Dyr sprit, røyk og porno, undrer jeg.

- Nei, eller kanskje ja, uten at jeg bryr meg veldig om det. Alt er dyrt, spesielt biler og fartsbøter.

Heinz er fartsfantom og bilfantast. Han forteller at den første bilen hans, som han kjøpte da han var 18, var en BMW med 190 gamper. Det er den veikeste bilen han noen gang har eiet. Han mener at enhver bil med respekt for seg selv bør ha minst 450 gærninger under panseret.

- I Tyskland har jeg en Porsche og en Cadillac, her i Norge har jeg bare en BMW (med 450 hk).

Ikke rart Heinz klager på bøtenivået. Men det er bra ting med Norge også. Mentaliteten visstnok. Vi nordmenn er så fokkings forbanna hyggelige. Spesielt mot tyskere. Været er dog bedritent. Om vinteren.

Og vi kan ikke drikke øl. Eller spise pølse. Etter trening. Eller før trening. (Korte setninger igjen, Ronnie? red. anm.)

- Ok, skal skjerpe meg.

Det siste er visstnok en stor greie i Tyskland. Heinz forteller at han er vant til at gutta samles dagen før kamp og tar en (1) øl og skravler sammen om kampen. I Norge er vi enten edru eller fulle. Øl og pølse er en bra greie, og det tar de gjerne etter trening også. Men bare én øl, ikke som i Norge, hvor man

kan gå ut på et utested og det er helt stille frem til ett om natta, og da plutselig kommer alle på utestedene og er kanonfulle, også damene. Det syntes Heinz var merkelig i begynnelsen.

Er hat ein knallrotes Gummiboot Wenche Myhres klassiker er stor i Tyskland. Men det er ikke Heinz sin musikk. Moren hans liker det visstnok, og den er veldig populær når man samles til ølfestivaler eller generell fyll. Og det er vanskelig å være uenig, Sangen er definitivt bedre i fylla enn dagen derpå.

- Scorpions eller Modern Talking?

- Definitivt Modern Talking. Det er mitt favorittband, utbryter Heinz, mens han tar en twist.

Modern Talking er tøffe greier. Dieter Bohlen og han andre, ehhh, kisen er legender. Ifølge Heinz. ”You’re my heart, you’re my soul” er favoritten, og det er vanskelig å være uenig. For strengt tatt, jeg gidder ikke å diskutere med en fyr på 1,90 som løfter 180 i benken. Gidder ikke, hører du.

- Mange folk i Tyskland er misunnelige på de gutta. De har masse penger og omgir seg med svært unge, pene jenter, sier Heinz.

Misunnelig? Jeg? Penger og unge jenter? Nei, takke meg til stønad og ei gammal røy. Det slår det meste.

Men jeg nikker bekreftende ja. Jeg diskuterer ikke med en fyr på 1,90 som løfter 180 i benken. Ikke nå heller.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

29

- Jeg er ikke homo.

Som småbarnsfar til to jenter, er mitt forhold til rosa ambivalent. Jeg innser at rosa vil spille en viktig rolle i livet mitt i lang tid og har forsonet meg med det. Heinz har ingen småbarn, men digger den rosa keeperdrakta. Ifølge Frode Olsen skal en mann være trygg på sin seksuelle legning før han ikler seg den. Heinz er det.

- Jeg er ikke homo, det har jeg bevist. Men jeg har ikke noe imot homoer heller, bare for å ha sagt det.

Rosa er en fin farge, jeg synes den faktisk er tøff, sier Heinz. Uten knekk i håndleddet.

Og med det kommer han inn på en annen ting som er bra med Norge, Vi er visstnok lite fordomsfulle.

Det er greit for Heinz å gå kledd i rosa eller andre farger uten at folk i Norge bryr seg. Hadde Heinz vært mørkhudet eller muslim ville han neppe sagt at nordmenn er lite fordomsfulle. Men jeg tilgir ham, jeg gidder ikke å diskutere med en fyr på 1,90 som løfter 180 i benken.

Kasey har nå funnet plass ved bordet der jeg og Heinz sitter. Kasey kan fortelle oss at San Francisco og Sydney er to av verdens hovedsteder for homofile.

OK, jeg gidder ikke å diskutere med en gal ”aussie” som er nyskilt og har anlagt mohikanersveis. For øvrig frisert og klippet av Heinz. Yeah right, gutter som steller håret til andre gutter er streite. Spesielt frisører…

- Norgesvenn?

Derrick. Horst Tappert, norgesvennen. Det må da være ord som får Heinz til å rykke i overleppa? Den gang ei. Mannen er totalt ignorant. Han liker ikke Derrick!

- Har sett 15 minutter til sammen. Skikkelig kjedelig, men mora mi liker det!

- Hva med politihunden Rex? - Ser dere på det i Norge også? Har jeg ikke giddet å se noe særlig av. Liker dere virkelig den serien?

Jeg forklarer at Derrick og Rex er større enn James Bond i Norge og at Horst Tappert er en norgesvenn.

Heinz vet ikke hva norgesvenn er, og jeg må forklare ham at en hver utenlandsk kjendis som Se & Hør eller VG klarer å få et intervju med, automatisk får betegnelsen norgesvenn. Av en eller annen grunn er Norge og nordmenn alltid hyggelige, ifølge Se & Hør og VG. Dersom kjendisen ikke er mørkhuset eller muslim. Da stemmer vi FrP. Og norgesvennen Horst Tappert er ikke muslim, og han er hvit som faen.

Schnappi og Porno Om nordmenn har dårlig smak eller ikke, vil Heinz unngå å svare på, men han sier at han er overrasket over at en tysk barnesang blir megapopulær i Norge.

30

Teorien hans er at nordmenn er et laidback folk som bare vil ha det morsomt og gøy. Hadde krokodillen vært mørkhudet eller muslim, ville nok pipa fått en annen låt.

- Norwegians are not superficial, like in America, sier Kasey i en kort kommentar over bordet.

Porno, Hornyboy eller Pornstar er noen av kallenavnene Heinz har fått fra supporterne. Han ler høyt når han hører det og avslører kjapt at det er Frode som angivelig skal passe best til det klengenavnet.

Jeg unngår å spørre hvorfor, og hadde jeg fått svaret, ville jeg ikke skrevet det her. Jeg kødder ikke med en fyr på 1,93 og som får Lurch i Adams Family til å se ut som en pinglete pygmé.

- Hva med Lederhosen da. Har du noen gang ikledd deg dette vakre, estetiske klesplagget som Ivar Fredriksen jevnlig tar frem når han vil terrorisere sine medborgere i Lillestrøm?

- Hvem? Har aldri hørt om fyren, men én ting kan jeg garantere deg, jeg kommer aldri til å ha på meg Lederhosen. Der går grensa.

- Hvorfor kunne du aldri spilt i Vålerenga?

- Because his hair doesn’t match with the color blue, svarer Kasey. Fremdeles på andre siden av bordet.

Trendsetter med fire armer og ett øye!

Heinz har en genial sang, og han vet det selv. Faktisk innrømmet han at han til tider har gått rundt og sunget på den og på oppfordring drar han den foran de andre gutta. Med nesten perfekt lillestrømsk.

Men han fryktet for hva fansen skulle synge etter at han slapp inn det målet i hjemmekampen mot Petter Myhre og hans ondskapens disipler.

- Kanskje dere skulle sunget ”Heinz Müller har ett øye, ett øye, har Heinz Müller” i stedet?

Kasey skyter inn at Heinz kan beskrives med tre ord: morsom, poker og vinnermentalitet. Heinz vil ha med trendsetter. For han vet at det aldri er solgt så mange keepertrøyer som i år. Og den store majoriteten av de solgte er visstnok rosa.

- What can I say, I set the trends around here, ler Heinz. Kasey ler også og forteller at han var på kino her om dagen. Med sin mor, som er på besøk. Han spurte dama i billettluka om filmen ”De andres liv” var en bra film, og dama kunne bekrefte at den var populær blant publikum. Lite visste Kasey at filmens originaltittel er ”Das Leben der Anderen” og dersom man ikke snakker tysk er det en fordel å kunne lese norsk teksting. Det kunne ikke Kasey, ei heller hans mor, men de ventet allikevel 20 minutter ut i filmen før de forlot salen. Kasey anbefalte dog filmen til Heinz…

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

31

NEWCASTLE AWAY En tidlig fredag morgen i juli pakket fruen og jeg koffertene. Så langt hadde sommeren vært preget av ekteskapsinngåelse og bryllupsreise, og nå var det omsider klart for fotball igjen. Etter suksess og artige borteturer i den ikke ekstremt prestisjetunge turneringen Royal League, var endelig tiden kommet for å følge Fugla i en ny internasjonal kamp. Denne gangen i den marginalt heftigere Intertotocupen, med litt hvassere motstand og langt hyggeligere temperatur. Den islandske forblåstheten Keflavik var eliminert, og den noe mer meritterte fotballklubben Newcastle sto for tur.

F

Av Geir Sabel or vår del begynte turen på Torp-Ekspressen. Definitivt ikke verdens mest spennende opplevelse, men det er sjelden jeg har følt en så stor ro på en kanarirelatert busstur. Vel framme på flyplassen fikk vi sjekket inn bagasjen, og jeg kunne la meg trakassere av en sikkerhetsansatt som var så iherdig at han MÅ ha vært Enga-supporter. Da gnomen omsider gikk lei av å leke med strikken på boxeren min og å gjennomlyse skoene mine, testet vi ut Torps gastronomiske gleder. Gomlende på hver vår gummlignende baguette (som dessuten var så overpriset at de måtte ha selvbilde som en chateaubriand) kunne vi i ro og mak observere at flyplassen ble fylt opp av forventningsfulle mennesker i gult og svart. Tromma ble sjekket inn som spesialbagasje i siste liten, og alt var klart. Endelig skulle vi få oppleve den Newcastle-turen vi ble snytt for i 2002.

Selve flyturen med Ryanair var nøyaktig så lite begivenhetsrik som forventet, men den gikk fort. På Newcastle Airport dukket både bagasje og tromme opp, og dermed kunne Newcastle farges gult og svart. Nå skal det riktignok en del til før 150 fugler klarer å snu en engelsk fotballby på hodet, men vi prøvde. Selv om det ville være en overdrivelse å si at vi totalpreget gatebildet, så tenker jeg vi sier det.

Det høres fint ut. Dessuten er det helt sant dersom vi innsnevrer begrepet ”Newcastle” til bare å gjelde den irske kjedepuben O’Neill’s. Med engelske ølpriser og godt utvalg (de hadde blant annet Frank Strandlis favorittøl (”pint”, for yngre lesere, red. anm.)) tok det ikke lang tid før stemningen kunne måle seg med feltet på en god dag.

32

For endel av oss måtte imidlertid de mest intense utskeielsene vente til litt senere på kvelden, vi måtte jo få med oss Fuglas første treningsøkt på St. James’ Park. Heldigvis er Newcastle godt skiltet, for en gjeng bønder på oppadgående rus har nok ikke verdens beste retningssans. Orientering er en sport for sveklinger. Vi fant da stadion, noe annet ville vel vært direkte imponerende. Å finne riktig inngang, derimot, var et større problem. Til slutt endte vi opp ved en dør merket ”for players and officials only”, og selv for en som holder med Darlington var det en opplevelse å få gå gjennom spillertunnelen. Synet som møtte oss var relativt imponerende, selv etter å ha opplevd anlegg som Nadderud og Fredrikstad stadion. Dette ble kommentert og diskutert en god stund, helt til noen fant ut at det gikk an å tisse i dommergarderoben. Dette tok naturlig nok oppmerksomheten bort fra grønt gress og enorme tribuner en liten stund.

Uwe Rösler hadde som kjent glemt passet, og glimret med sitt fravær. Det gjorde også scoringene

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

FUGLEPERSPEKTIV: Ingenting å si på utsikten, verre var det å få med seg kampen fra denne høyden. lenge under skuddtreningen, og Magnus Myklebust fikk massiv applaus og spillersang da han traff nettmaskene som førstemann. Dette så ut til å tenne de andre, og til slutt måtte selv Fjørtoft prøve seg. Det endte i skam, ledsaget av fortjente ”Boro reject”tilrop fra tribunen.

Etter en såpass fysisk utskeielse bar det tilbake til puben for mer øl og sang. Lydnivået var enormt, og vår store leder Petter måtte som vanlig opp på bordet for å synge om Delilah og Diallo. Til slutt ga innehaverne mer eller mindre opp å sette på musikk, ettersom den uansett ble overdøvet. Innfødte som forvillet seg innom holdt på å snu i døra, før de heller ringte kompisene sine og slo seg ned for å bivåne sirkuset. Det var rett og slett en sånn kveld der alle var venner, og alle i gult bestevenner. Selv ikke dørvaktgorillaen på hotellet vårt klarte å ødelegge stemningen med forhåndstipsene sine da vi omsider tok kvelden.

Kampdagen kom med pent vær og skallebank – som seg hør og bør. Seierssikre geordies hadde fått på seg skjæreantrekket, men var fortsatt hyggelige.

Utenfor byens utallige puber kom det opp skilt som proklamerte at kampen ville bli vist på storskjerm.

Selv på en av byens toppløsbarer skulle kampen vises, etter oppvarming med topless Tottie. Lokalavisene hadde intervjuer med Fjørtoft og Rösler, og det var i det hele tatt – som Arne Scheie ville sagt det – en fin dag for fotball.

om det ikke var utsolgt, gjør drøye 30 000 fotballsupportere en del av seg. Vi med riktige farger var ikke fullt så mange, og ble plassert så høyt oppe at vi strengt tatt hadde bedre utsikt over byen enn banen. Langt der nede løp små maur omkring og varmet opp, og med et elendig høyttaleranlegg ble lagoppstillingen rene gjetteleken. Avstanden mellom oss og spillerne var vel omtrent den samme som avstanden fra Kanarifeltet til midtsirkelen på Strømmen stadion.

Stemningen på O’Neill’s i timene før kampstart lar seg ikke beskrive med ord. Tromma var på plass, puben var dekket med bannere og ”Forza Fugla” kunne høres flere kvartaler unna.

Likevel utgjorde tromma en så stor risiko at den ikke fikk være med inn. Enten har den tromma et voldspotensial vi ennå ikke har innsett, eller så holder sikkerhetssjefen på St. James’ med Enga.

Et sentralt og kreativt medlem av Råholt Kanaris lagde derfor en provisorisk tromme ved hjelp av

“

PENT VÆR OG SKALLEBANK

“

Utenfor St. James’ Park var det et folkehav, for selv

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

33

NEWCASTLE AWAY

SÅ DET VAR DER HAN BLE AV: Clayton Zane satser nå innen IT. et par skjerf og et plastsete, og brukte skoene som trommestikker. Lyden var langt fra optimal, men han fikk da holde på til et stykke ut i andre omgang før det kom trusler om utkastelse. På det tidspunktet hadde vi imidlertid for lengst bevist at vi kan lage lyd uten slagverk også.

I skrivende stund er det såpass lenge siden kampen ble spilt, at jeg kanskje bør holde meg for god til å rippe opp i hva de som ikke var der, gikk glipp av. Men har jeg egentlig behov for å holde meg god? Øyeblikket da Koren satte inn 1-0 var regelrett magisk, og opplevde du ikke det, burde du fremdeles gråte deg i søvn om

natten. Opplevelsen av å eie St. James’ Park var så enorm at det skulle mer til enn en skarve Newcastle-utligning for å ødelegge den.

Etter kampen kom vi oss ned på bakkeplan igjen, men var fortsatt høyt oppe. Veien tilbake til puben var preget av drittunger som prøvde å tigge til seg skjerf, i så stor grad at det kanskje er en sak for bistandsdepartementet. Men vi banet oss vei, inntok puben og fortsatte med den tidligere nevnte ubeskrivelige stemningen.

VI KAN LAGE LYD UTEN SLAGVERK

“

Britisk høflighet har ingen grenser.

34

Et stykke utpå kvelden meldte sulten seg, og fruen og jeg lot oss shanghaie av Arild Myklebust. Vi var en brukbar gjeng som endte opp på den kinesisk-mongolske restauranten Kublai Khan, hvor serveringssystemet viste seg å være i overkant avansert for fotballsupportere med promille. Vi fikk da mat, god mat til og med, men restauranten huskes nok best for Mykles hyppige utbrudd av typen ”five more tsjing-tsjong!”. Det fungerte like godt hver gang, og vi ble etter hvert riktig gode venner med det kinesiske ølmerket Tsingtao.

Da restauranten stengte for kvelden gikk turen videre ut på byen til mer øl og glad 80-tallsmusikk, og da alt stengte endte vi opp i hotellbaren. Sammen med et brudefølge fra Derbyshire, som sannsynligvis endte opp med mer Fugla-relatert kunnskap enn de strengt tatt ønsket seg. Hvordan man i det hele tatt kom seg til sengs den natten, er egentlig et lite mysterium. At så mange kom seg med flyet dagen etter, er intet mindre enn et mirakel. Noen av oss hadde heldigvis en ekstra dag å komme oss på, og kunne fråtse i LSK-skryt i lokalavisene. To ting hadde vi imidlertid til felles alle sammen: Vi hadde fått oppleve en bortetur av dimensjoner, og vi var lykkelig uvitende om hvor begredelig returkampen skulle bli.

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

HVEM ER SPORTSKLUBBENS FUCKER? AV: ARTOIS Årets høstsesong har ikke inneholdt mange oppturer for de av oss som følger Sportsklubben i tykt og tynt. Etter en vårsesong hvor alt gikk på skinner, har høsten bydd på mang en utfordring. Man kunne sikkert brukt metervis av spalteplass for å analysere hvorfor forsvaret har invitert til åpent hus etter at det i begynnelsen av sesongen var mer likt en gammel, lukket middelalderorganisasjon. Etter hvert som kampene er blitt viktigere og lufta kaldere, har etter min mening behovet for en utpreget sjef på banen meldt seg mer tydelig enn noe annet.

Vi har i en del kamper sett svært tvilsomme dommeravgjørelser gå i vår disfavør, uten at noen av spillerne har tatt tak i det. Jeg vil se spillere som flokker seg rundt dommeren og forteller han hvor garderobeskapet skal stå. I spissen for dette bør kapteinen stå. Du aner kanskje hvem som skal få gjennomgå? Ja riktig, Frode Kippe, vår ikke-tilstedeværende kaptein. For all del, Frode Kippe er en av Norges beste midtstoppere når han er i form, ikke noe å si på det rent fotballmessige. Derimot er jeg sterkt kritisk til at han som type er plukket ut til å lede laget på banen. Antall ganger Kippe har konfrontert dommeren i år kan man telle på en tegneseriefigurhånd (den har som kjent færre fingre enn en menneskehånd).

Hvor er ledertypen som oppildner og maner til kamp

når det butter imot? De to spillerne som oftest har gått i front i år på banen med tilrop og en ”kom igjen, gutta!”-holdning, er Sundgot og Søgård. Når Kippe uttaler i den lokale tabloidavisen at det går på psyken løs, så må jeg riste på hodet. En kaptein, eller vordende sådan, bør ha som innstilling at alt er mulig. Hvordan skal du få medspillere med deg når du fremstår som nervevrak på banen?

Det Sportsklubben trenger, er rett og slett en ”fucker”. Alle gode lag har en ”fucker” som ikke går av veien for å gi litt ekstra i taklingene, konsekvent tar en prat med dommeren og i så måte påvirker både medspillere og dommer. Manchester United hadde i sin tid Roy Keane, AC Milan har Gatusso, Brann har Martin Andresen, Rosenborg har mange. Kasey Wehrman kunne vært en ”fucker”, men vi trenger en kaptein som alltid er tilgjengelig og ikke trenger seks måneders trening for å holde i 90 minutter.

Det bør være et mål for Sportsklubben og Fjørtoft å hente en ”fucker” til klubben. En som kan gå fram til dommeren og spørre hva f… han driver med, og ikke bare stå der med lua i hånda og akseptere alt mulig. Inntil vi har en sånn spiller som kan gjøres til kaptein skulle jeg gjerne sett at Uwe degraderte Kippe og gjorde Sundgot til kaptein. At det skjer?

Lite trolig.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

35

AV: ERLEND BELLE Årets sesong har vært preget av variabel form, illojale utlendinger og en Jan Åge i storform. For egen del har dette vært den mest frustrerende sesongen jeg kan huske, med masse tullete taktikk, syting og sutring fra opptil flere av innvandrera våre, og et Rosenborg som plutselig er for gode igjen. Jeg har tidligere påstått at jeg ikke hater Rosenborg. Før det påstod jeg at jeg virkelig hatet Rosenborg, og nå er det på tide å bestemme seg. Jeg hater Rosenborg og håper de aldri vinner noen ting som helst igjen.

Derimot håper jeg vi vinner masse rart, men med tingenes tilstand som de er, ser jeg ikke helt for meg at det kommer til å skje. Spillet vårt denne sesongen har vært like elegant som en junkie med abstinenser på julehandel, eller for å si det med litt mildere ord: statisk, treigt og forutsigbart. Alt skal til Koren, enhver pasning til andre spillere kommer dermed en brøkdel for sent, noe som igjen fører til at vi mister mye av effektiviteten. Faktisk vil jeg påstå at det er totalt rimelig å si at det er stallens kvalitet i sin helhet som er den eneste grunnen til at vi har vært så høyt oppe som vi faktisk har. Selv når vi spiller bra fotball føles det som det er noe uforløst over spillet, og dette må repareres. De gode nyhetene er at Uwe er rett mann, noe han viste både i fjor og i Royal League. I år har det derimot vært mye tull, men det må være lov å prøve og feile. Jeg regner med at årets sesong har vært en “glitch in an otherwise upwards trajectory”, og at vi kommer til å være dritbra neste år. Så over til det som gjør livet verdt å leve, nemlig karakterbøkene mine. Enjoy.

KARAK kteren er altså basert på et relativt grunnlag, ettersom jeg hadde forventet så fryktelig mye mer. På sitt beste er han den beste stopperen i serien, på sitt verste ser han like fortapt ut som en tiåring som er blitt banka opp av en feit trailersjåfør fra Gdansk (det er i Polen, dere). På Halloween. Og så blitt frastjålet godteriet midt oppi alt lurvelevenet. Jeg håper virkelig gutten kommer tilbake neste år, noe annet ville nesten vært for kjipt.

Blurkh: 7 Steinaldermannen har hatt en bedre sesong i år enn i fjor, men har ennå et lite stykke opp til absolutt toppnivå. Er like fullt en strålende stopper...Men. Frode burde ikke være kaptein, og enklere kan jeg ikke formulere det. Å påstå at Frode er flink i media er som å si at Siv Jensen er fin; altså ren og skjær løgn. Dette er ikke nødvendigvis noe kjempeproblem, men det tyder jo på at gutten ikke akkurat er noen karismabombe, og denslags er alltid kjekt å ha i en kaptein. Personlig tror jeg vi må ha en ny type på dette feltet, og den eneste begrunnelsen jeg strengt tatt trenger, er alle de tapte ledelsene vi har lidd under i år. Trenger du flere, er det bare å titte en linje opp.

Heinz Hårfagre: 6 Haha, Heinz. Haha! han heter det samme som Heinz Ketchup jo! Hahaha! Herregud, jeg blir sår på knærne av all klapsinga. Heinz er en interessant type å se på, ettersom han har et kroppsspråk som hadde passet bedre inn i en japansk animefilm enn på en fotballbane. Du vet hva jeg mener, når Heinz bokser ballen fyker hodet hans frem på en aldeles avsindig måte, og alle ler. Eller, det er vel bare jeg som ler, men jeg har en virkelighetsoppfatning som ikke ligner noen ting, så dere kan bare ha det så godt. Når alt det fjaset der er sagt, så er Heinz en typisk midt-på-treet-keeper i norsk målestokk, en tysk Rune Nilssen, men ikke mer. Sorry.

Rambekkio: 8 Er en solid kandidat til årets spiller, men høstformen har ikke vært like bra som resten av sesongen.

Dermed: NO PRICE FOR YOO!! Er selve definisjonen av sympatisk utenfor banen, og null gule tyder på at han er ganske så ålreit på også. Var på pilgrimstur i sommer med blant andre hurragutten Ragge Soma (med hår som er for dette tiåret hva Barry Vennisons “frisyre” var for nittitallet), og det var sikkert dritgøy, men etterpå var han ikke like god. Sammentreff? I think not! Det hadde sikkert vært spennende for alle som en å få høre mer om mine teorier angående dette, men den gleden unner jeg bare meg selv. Kanskje neste år.

Porno-Shane: 7 Shane er porno, og den eneste venstrebacken i eliteserien som er bedre er Erlend Hanstveit. Scorer stort på høy fart, og som varslet av meg, bedre plasseringsevne. La gå, innleggene hans er effektive på samme måte som Daniel Fredheim Holm er pen, men det overlever vi. Han blir sikkert bedre på det til neste år. Hurra!

Danton: 5 Her skulle det opprinnelig stå en vittighet som sammenlignet min kjære mors og Dan Antons fysikk, men ettersom jeg fant det å være en utfordring uten sidestykke i Europas historie å komme opp med en slik vittighet uten å føle ekstremt selvhat (forutsigbart nok en ny følelse for meg) grunnet dårlig morsbehandling, lot jeg være. Hadde verdenshistoriens dårligste kamp mot Start, men har fått altfor mye kritikk i ettertid. Er solid både bak og fram, men sliter med danskesyke, altså å holde på ballen i idiotiske situasjoner, tilsynelatende uten mål og men-

PSA: 4 Pål Steffen har hatt en mildt sagt jævlig sesong, spesielt med tanke på hvor bra fjoråret var. Kara36

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

KTERBOKA ing. Dette er et medisinsk fenomen jeg akter å vie mitt liv til, forresten. Trenger mer trening i å spille fotball, så blir dette bra.

minne om...vel, lever til middag (råttent, mamma... råttent). Kasey skal som sagt være her for alltid, og hurra for det.

Stoffe: 3 Hvordan går det an å bli så utrolig dårlig bare av å skrive navnet sitt på et ark? Fra å være den beste backen i serien var han plutselig like ræva som den jævla hippiekjerringa på fragleberget. Hun og Vibeke Sæther ass. Slaskete sjusker! De to var et ledd i en svær jævla konspirasjon for å ødelegge barndommen min, de og “den vidunderlige delikatessen” lever. Tilbake til dette senere. Ikke tro at jeg ikke skjønte tegninga. Kos deg i Tyskland, Stoffe, for jeg er jaggu skuffa over deg ennå.

Supergutten: 7 Var som resten av laget bedre i vår enn i høst, men sånn fungerer dessverre norsk fotball. Hvis du ikke er RBK, er du ræva om høsten. Det føles meningsløst å snakke om at han har god kondis og jobber hardt, for det er strengt tatt ikke noe nytt. Derimot kan jeg messe i det uendelige om bedre ballbehandling og pasningskvalitet, ettersom dette virkelig er felter der vi har sett forbedring. Å spille mot Espen kan best sammenlignes med å se Suzann Tutta Pettersen (eller hva faen hun heter, jeg kaller henne noe helt annet med lik ordlyd) på sporten når det burde vært fotball. Jepp, ekstremt irriterende.

Lillebror: 8 Årets definitive gjennombrudd her til lands, i alle fall av en sunnmøring. Etter fjorårsesongen spådde jeg landslagsuttak, og jaggu hadde jeg rett, nær sagt som vanlig. Har vært vår mest stabile spiller, og er sannsynligvis det første navnet i lagoppstillinga for Uwe og smilegunnar. Er faktisk enda bedre defensivt enn offensivt, og bør derfor vurderes som vingback i alternative formasjoner (Gjett hvilke! Gjett!

Gjett!).

Påsan: Har ikke spilt nok til å få karakter, og får dermed ikke karakter. Har muligens utspilt sin rolle i klubben, og det er intet mindre enn jævla trist.

Kalle/Mulle sammafaen: 5 Da jeg var liten, prøvde moren min å lure meg til å spise lever ved å påstå at det var oksetunge. Det er mulig jeg har vært inne på dette før, men poenget er i alle fall at jeg ble helt utrolig sint. I år har Uwe og smilegunnar prøvd å lure oss til å tro at Kalle er venstreving, og vi lo og lo og lo og AAAARGHH!!!

Firkanta klosser skal ikke i runde hull, Uwe. Jeg regner med at det blir Kalle som får reisepasset sitt påskrevet pga. passpisset, ettersom Kasey skal være her for alltid og så ei stund til.

Kasey Kassebrøst: 6 Hvordan kan noen som er så tøff ha et så homofilt navn? Ikke at det er noe galt i homofili, vel å merke (hvis du derimot skulle mene at så er tilfelle, er du sannsynligvis gay sjøl, og dermed en hykler.

Haha på deg), men det virker underlig på meg. Jaja, uansett. Kasey er stor og sterk, god med ballen og gjør alltid idiotfeil på slutten av kampene. Dermed: en underholdningspakke som får Canal Digital til å

Robocop: 8, Årets spiller.

Javisst, jeg kunne nok ha kommet opp med et bedre navn. Men når du tenker litt over det, er det ikke utrolig trist hvor lite folk snakker om Robocop? Hvor lite oppmerksomhet han får? Han er halvt maskin, halvt menneske jo!!! Og han var dau da han ble det!

Helt utrolig tøft. Robert Koren på den annen hånd, han prates det mye om, og det er ikke så rart, siden han er dritgod. Det som derimot ikke er fullt så positivt er at han er taktisk uklok og lat bakover. Samtidig føler jeg spillet vårt blir for statisk og forutsigbart fordi alle alltid skal sentre til Koren. Alt må ikke innom Koren, og jo før folk skjønner det, desto tidligere blir vi best. Menmen, til helvete med det, han er jo borte når dere leser dette uansett. Lykke til, Robbie.

Lillemann: 5 Først: Jeg digger Magnus Myklebust. Magnus er en aldeles herlig spillertype, og burde være et førstevalg på topp, i alle fall så lenge hans fremste konkurrent gir jamnt faen i klubben. Fikk seg i det minste et mål mot Odd (som er drittkjedelige), og neste år bør det bli mange flere. På tide å ta steget opp, Magne.

Arildodildo: 7 Var det bare jeg som syntes Fugla funka bedre med Koren på venstre og Arildo på midten? Trodde ikke det. Arild har overblikk, fotballforståelse og ro nok til fortsatt å forsvare en posisjon som kontinuitetsbærer i laget og har flere ganger i år vist hvorfor han er så viktig for klubben. Scorer vel omtrent like mye som tidligere, og er dermed like fordømt fet som han alltid har vært. Leve Arild!

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

37

bOOBs: 5 Mange vil sikkert påstå at Olliver ikke er verdig en femmer, men her bestemmer jeg, og dermed...ja, dere kjenner regla. Olliver er etter min mening blitt brukt feil i stort sett hele år, ettersom valpen ikke er møtende spiss, men – ironisk nok – blir brukt som... møtende spiss! De av dere som har sett på fotball før, har sannsynligvis merket seg at Olliver alltid er farligst når han er rettvendt. Det har vi dessverre ikke sett så mye til i år, noe jeg mistenker er valget av spissmakkers skyld.

Miffe: 7 La meg lansere en teori: Michael Mifsud er en uforbederlig egoist. La meg så lansere en påstand: nevnte teori er helt korrekt. Michael i år er veldig forskjellig fra Michael i fjor, ettersom fjorårsmichael jobbet for andre enn seg selv og faktisk hadde lagmoral! La gå, gutten har scoret noen fantastiske mål, og han er svært underholdende å se på, men det er bare ikke til å legge skjul på: Lillestrøm er et bedre fotballag uten Michael Mifsud på banen. La oss bruke denne metaforen for å illustrere: Hvis du tar ut trøffelen av Troika, er den kanskje ikke like unik lenger, men sjokoladen fortsatt like fordømt god. Skjønner? Gooood.

Spillere som ikke har spilt nok til å fortjene min visdom: Martin Husár (men han kommer til å bli drittgod) Otto JPW Haddad Olsen

38

Kali Bertheussen Uwe og smilegunnar: 6 Nå er det slik at det er “mange” der ute som har funnet ut at Uwe ikke er bra nok for klubben. Nå er det også slik at jeg mener at disse “mange” er idioter, og da vet vi jo alle hvem som har rett. Uwe har vært trener i TO år. Ting tar tid, og som Nils Arne, Arsène og Sir Alex alle har bevist: det eneste som fungerer i fotball, er kontinuitet. Gi Uwe to år til, og jeg garanterer at tullball som å bruke Kalle som ving og Ollie som møtende spiss er borte som dugg for solen, eller som Frp for fornuften (Tok du den? hvis ikke stemmer du sannsynligvis Frp, og dermed: touché). Jeg var ikke fantastisk med en gang jeg prøvde meg som meg selv jeg heller, men se på meg nå! Savnet av en venstreving har vært påfallende i hver eneste kamp med unntak av dem der Robbie har innehatt posisjonen, og dette sammenfaller også med den perioden vi var best. Når Uwe har fått litt mer tid er jeg sikker på at han vil se slike sammenhenger, og at vi dermed vil få se Uwe i full blomst.

Tålmodighet, mine herrer. Tålmodighet.

KFL: 10 Pissa på Klanen. Ble kopiert av absolutt hele landet.

Passerte fem tusen medlemmer. Kan vi be om mer?

Nei. Kan vi gjøre mer? Ja. Hva kan vi gjøre? Det veit vel ikke jeg, det er andres jobb, og disse andre har vært fantastiske de siste åra. Jeg bøyer meg i støvet og konstaterer at jeg ikke har mer å si. Takk for seg.

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

KHALED vs. KASEY D

AV: PATRICK NILSEN et ligger i kortene at en av disse to ikke blir å finne på Åråsen neste år. Diamanten fra Afrika signerer vel høyst sannsynlig, og det er veldig lite trolig at NFF endrer utlendingskvoten. Occean forsvinner neppe, da det er usannsynlig at noen gidder å punge ut flere millioner for ham etter hans beskjedne prestasjoner i år. Det står altså mellom Khaled Mouelhi og Kasey Wehrman. En av dem må etter all sannsynlighet bort. Hvem bør LSK satse på? Her er min vurdering:

på midten. Han spiller med stor risiko, og det fører ofte til noen alvorlige feilpasninger i farlige posisjoner. Et lite minus for det.

(karakterskala fra 1 til 10)

Klubbspiller: Khaled: 4 I kamp ser jeg tegn på at Khaled har potensial til å være en skikkelig klubbspiller, likevel sitter jeg igjen med følelsen av at LSK kun er et springbrett for ham, og dermed kan jeg ikke gi ham særlig bra karakter her. Men altså pluss for bra innsats og fightervilje.

Årets prestasjoner Khaled: 3 Kan ikke si jeg er særlig imponert over hans prestasjoner i år. Men det må selvfølgelig nevnes at han svært sjelden har fått spille der han trives best. Han er blitt nødt til å spille mye venstrekant, og der passer han dårlig. Men når han en sjelden gang har fått spille på midten, har han vist seg fra en bedre side.

Kasey: 5 Har slitt med å komme inn på laget etter det lange skadeavbrekket, men har til tider spilt godt når han har fått sjansen. Trekker litt ned at han sannsynligvis har kostet LSK noen poeng i bortekampene mot Lyn (rødt kort) og Sandefjord (straffespark), dommeravgjørelsene var dog svært tvilsomme. Uansett, begge episodene kunne lett vært løst på en mer rutinert måte...

Offensive ferdigheter: Khaled: 7 Han er nok mer offensiv som spillertype enn sin konkurrent, og jeg tror han også kan spille bra i en Koren-rolle. Han har en veldig god skuddteknikk, og jeg er sikker på at han kan score masse fine volleymål hvis han blir og får tillit.

Kasey: 6 Han er ikke så mye involvert foran motstanderens mål, og det er vel best slik. Men hans til tider fantastiske pasningsfot er absolutt et angrepsvåpen og teller med. Han er også blant de beste i troppen på frispark rett utenfor sekstenmeteren.

Deffensive ferdigheter: Khaled: 6 Er arbeidsom og har stor løpskapasitet, det er viktige defensive egenskaper. Men han har en tendens til å gjøre noen grove feil, som fort kan få konsekvenser i form av unødvendige mål imot.

Kasey: 7 Jobber knallhardt og gir alltid 100% i duellene. Han er god å ha som det deffensive ankeret

Ekstreme ferdigheter: Khaled: 7 Crosspasningene til den mannen er fantastiske! En nytelse å se på, rett og slett. Han har også som tideligere nevnt en god skuddteknikk.

Kasey: 7 Han har en pasningsfot som i sine beste stunder er av verdensklasse!

Kasey: 6 Kasey har allerede vært her en god stund og er på mange måter en typisk klubbspiller. Han får dog minuspoeng for å klage for mye når han ikke får spilletid...

Talent: Khaled: 7 At han har et stort talent, er det ingen tvil om. Med sine 25 år har han fortsatt god tid å utvikle seg på. Med fast spill i sentral midtbaneposisjon kan han kan bli meget god etter hvert!

Kasey: 3 Tviler på at Kasey utvikler seg noe særlig mer. Nivået han hadde inne gjennom store deler av 2005-sesongen er nok hans «makspotensial». Men han er tross alt kun 29 år, så man skal da ikke utelukke helt at mannen kan utvikle seg videre. Han har i hvert fall minst 2-3 gode år igjen.

Da ble resultatet: Khaled: 34

Kasey: 34

Ja, det ble vi jo mye klokere av... Det var seriøst ikke meningen at de skulle få nøyaktig samme poengsum!

Nå ble jo hele poenget med denne artikkelen borte!

Jeg skulle liksom avgjøre det hele, slik at Uwe & Co. bare kunne lese fasiten her, og slippe å ta avgjørelsen selv, men slik gikk det altså ikke. Da er det bare å håpe at glupingene i LSK klarer avgjøre hvem det skal satses på, for jeg klarer det åpenbart ikke! God jul, og god Royal League-sesong! (forhåpentligvis med Khaled eller Kasey på banen)....

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

39

Vi oppfordret Humbugs lesere til å sende oss sine sommerbilder - her ser dere resultatet.

Takk til alle som bidro.

Trine og Ma pannekaker

i Erna ed n a S . d fjor

Heidi i Kristiansand Dyrepark

Thomas under k on av Thail ands bu gen rsdag.

gen -

aldhøpig Line på G pp! to Fugla på

Lasse i P arga, Hellas.

alin handler r i Thailand.

Bjørn nettopp hjemme fra ferie i Ital ia.

Dennis viser farger i Tenerife

.

and i - i Thail Frode Tha

Mari, Espen og Martin e ferierte i Lillestrøm.

Morten og Kim pĂĽ hytta i Dokka.

FOTBALL OG DAMER

D

et gikk nettopp opp for meg at forholdet mitt til damer, faktisk kan sammenliknes med forholdet mitt til Sportsklubben. Det krever en viss abstraksjonsevne, men jeg mener bestemt at jeg er inne på noe.

første tegnet til duell. Eller det er ikke helt sant, men hvis jeg ikke trekker meg, så reagerer jeg i alle fall altfor sent, slik at duellen allerede er tapt før jeg rakk å prøve. Det skal ikke mye til. Bare jeg nøler litt, så slår det fort over i fullstendig panikk.

Tittelen på denne artikkelen er en kjent klisjé.

Den omhandler de sentrale interessene til mange mannlige (og lesbiske) fotballsupportere, og jeg skal ikke påstå at jeg er noe unntak. Til tross for at jeg også synes et par andre ting i livet er veldig viktige, så er det få ting som gleder og frustrerer mer (jeg hører rykter om at barn også har noe av den samme rollen, men slike har jeg ikke produsert foreløpig).

Sportsklubben har som kjent rotet bort utrolig mange poeng mot tampen av kampene denne sesongen. Mange har hevdet at dette skyldes Uwes disponeringer, bytter, og feighet i måten laget skal surfe inn en seier. Jeg tror ikke det skyldes noen av delene, men heller noe som likner fenomenet jeg beskriver over (det om mine psykiske svakheter). Laget har ledet utrolig mange kamper denne sesongen, og kontrollert spillet fullstendig de første 75 minuttene. Så virker det som det skjer noe. Spillerne blir klar over at de leder, men bare med ett mål (gjerne på grunn av et nylig innsluppet mål), og hvor nære de er nye tre poeng. Nå gjelder det ikke å feile. Så begynner det; frykten for å feile blir større enn viljen til å vinne. Man skal passe på bakover, men glemmer å være aggressive langt nok frem på banen.

Motstanderen får lagt press på laget, og skaper en sjanse. Nølingen begynner. Da man venter et halvt sekund for lenge på å gå i dem, tapes duellene. Det er for sent og man har ofret seg. Tilslutt ender laget med å tape poeng fordi de mentalt glemte den aggressive/offensive holdningen, og prøvde å gjøre ting trygt, noe som selvmotsigende ble svært farlig og fikk skjebnesvangre utfall.

For å ta det første først (for et selvfølgelig uttrykk); jeg skal ikke skryte på meg all verdens suksess med kvinner. Til det er jeg altfor anstrengt. Det vil si, jeg lykkes innimellom, men feiler virkelig når det gjelder. Høres det kjent ut? Tenkte det. Ubeskjedent anser jeg meg selv som en person med et relativt godt utseende (uten å være klar for cat-walken), jeg har dugelige sosiale skills, er ingen konemishandler, drikker ikke altfor mye, er ganske morsom… ja…osv. Jeg bør kanskje slenge på at jeg er litt for stolt. Jeg tror kanskje litt for mye på meg selv også.

Uansett bør jeg ha greie forutsetninger for å knytte til meg en pike igjen, men dette slår altså feil; gang på gang. Sportsklubben innehar en del av de samme kvalitetene. Den har gode ressurser (men ikke multimillioner), har en dugelig fanskare, er ikke konkurstruet, driver klubben bra, har rimelig stor historisk appell…ja…osv. Man kan legge til at klubben (og fanskaren) er litt for stolt, og at man kanskje tror litt for mye på den. Klubben bør uansett har gode forutsetninger for å vinne noe igjen, men feiler gang på gang.

Etter en god stund i fullstendig villrede over min manglende egenskap til å kroke til meg en dugelig pike, har jeg endelig begynt å gå analytisk til verks.

Jeg har også hyret min kvinnelige kollektivsamboer som personlig kjærleikstrener. Sammen har vi funnet ut noen grunnleggende feil ved mine forsøk, eller manglende forsøk, på å lykkes. Nettopp det at jeg ikke tør å prøve er et stort problem. Så fort jeg havner ovenfor en jente jeg faktisk liker, så underpresterer jeg enormt. Men dette skjer ofte ikke før det går opp for meg at jeg liker henne. Frem til det tidspunktet, spiller jeg mine kort bra. Men så setter nervene inn. Kan jeg klare å få til dette? Utgangspunktet er bra, men kan jeg hale det i land? Fra det tidspunktet er smilet borte, i tillegg til all humor, og den lekende lettheten i væremåten. Derfra spiller jeg kun på det tilsynelatende trygge, uten å gi noe som helst ekstra. I tillegg trekker jeg meg ved det 42

Hvis vi går tilbake på mine analyser sammen med ”treneren”, så er vi skjønt enige om at jeg må tørre mye mer. Jeg må våge å stå distansen, og fortsette å gjøre det jeg gjør bra. Dette må jeg gjøre selv etter jeg har begynt å satse. Og jeg må nok innrømme at jeg har vært altfor redd for å feile. Dette har også ført til at jeg sjelden har forsøkt hardt nok (eller i der hele tatt), og derfor bare fått meg kjærester, i de tilfellene hvor det har vært ganske opplagt at jeg hadde muligheten til det. I korte trekk betyr dette at jeg mangler erfaring i visse situasjoner. Hadde jeg gått på med friskt mot, og vært modigere, for eksempel fra jeg var 17-18 (eller tidligere…alt ettersom), ville jeg nå (en del år senere) trolig ha holdt hodet kaldere. Slik jeg synes det ser ut nå, virker Sportsklubben til å mangle litt erfaring i å holde jevne kamper helt inn. Dette er ting som treneren, Rösler, kan prente inn i spillerne, men som er vanskelig å gjøre naturlig, før du har erfart at det går i orden til stadighet (litt som den grusomme tiden da Rosenborg alltid regnet med å vinne, og gjorde det, selv om de var spillermessig underlegne i flere kamper).

Slik jeg ser det, så er det to mulige løsninger på et slikt problem for Sportsklubben, kun én mulig løsning for meg:

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

Den ene er å skaffe seg erfaringen, og dette vil ta tid, og det koster. Man lærer hva som skal til ved å gjøre feil, og finne ut hva det skyldes ved at de forskjellige spillerne litt etter litt, får en kollektiv aha-opplevelse. Det samme gjelder meg, som må ut og svi ydmykende nederlag med søte jenter, for tilslutt å begynne å skjønne hva det går i (selv om jeg allerede vet en del teoretisk). Jeg tror nemlig ikke at Rösler noensinne ber spillerne om å være feige, gi fra seg initiativet, eller legge seg for lavt. At de har instrukser om å hale ut tiden litt for så være. Den andre løsningen er å skaffe seg en ordentlig kaptein. Ikke et vondt ord om Kippe, Sundgot, eller Søgård, men jeg klarer ikke å se at disse spillerne, per dags dato, er naturlige autoriteter som for eksempel, Roy Keane var i sin tid for Manchester United (raust eksempel da jeg ikke liker MUFC spesielt godt). Bare ved å kikke på en kamp med Brann vil man fort se en ganske klar forskjell mellom hvordan Martin Andresen og Frode Kippe ter seg på banen. Uansett hva man synes om playboyen fra Akershus’ fiffigere strøk, så er han en kapteinstype som kjefter på dommeren, jager spillerne og tar kontroll over situasjonene.

Han tar tak i ting og bruker erfaring, selvtillitt og et aldri så lite snev av galskap på å påvirke omgivelsene. Dette gjelder både dommere og med- samt motspillere. I tillegg har han såpass kontroll med ballen at han kan ta tak i spillet på midten, og få roet ting ned. Han kan skaffe et frispark, sende i vei en pasning, og be om å få ballen tilbake. Slike ting som kan få ned pulsen til medspillerne, og supporterne i pressede situasjoner. De skjønner at det er best å konsentrere seg ivrig, men rolig (uten panikk) om det man har å gjøre, og orden er nok en gang gjenopprettet. Akkurat dette savner jeg i Sportsklubben, selv om man klarte å hale i land kampen mot bydelslauget nettopp. Der virket det for så vidt som at man, etter noen hektiske minutter, hadde klart å opparbeide seg litt mer erfaring. Laget virket til å skru av panikknappen etter noen minutter.

Det er et positivt tegn, men stopper ikke meg i å ønske en naturlig kapteinstype i Sportsklubben. Dette gjelder også om vi skulle ende opp med gull. Uansett hvilket lag som vinner i år, så har det mer å gå på i forhold til poengsanking. Alle tre kandidatene har etter min mening rotet bort mer poeng enn de burde som gullkandidat (med forbehold om at noen av lagene klarer å vinne alle seks…Brann er tilgitt ved 5 seire og en uavgjort siden de har flere poeng…i min statistiske domsavgjørelse over gullet), men det gjør ikke at et eventuelt gull smaker mindre godt. Gull er gull, men jeg tror man må belage seg på at gullkandidatene fremover vil sanke flere poeng. Derfor synes jeg uansett at vi trenger en kaptein.

Så tilslutt tilbake til mine piker, eller mangel på sånne (i alle fall faste…kremt). Jeg har skaffet meg en trener, og vet at jeg trenger erfaring. Allikevel så er det en liten del av meg som sier at det hadde vært fantastisk å ha en kaptein. Tenk om jeg, når jeg møtte igjen en jente som jeg avslappende hadde flørtet litt med, for så å skjønne at jeg likte henne, i stedet for å begynne å stotre, bli mutt, og si kjedelige ting som ”eh…nei, jeg har egentlig en litt…eh… kjedelig dag…eh…jonei, du skjønner, nei det er egentlig ikke noe spesielt…eh…men jeg må gå jeg, må rekke…eh…noe…mat…ting”, hadde hatt en kaptein som stod der. En som ba meg ta meg sammen. ”Snakk nå med piken!”, ville han sagt. ”Dette klarer du!”. ”Si noe morsomt”. ”Hun liker deg jo kjempegodt, det er åpenbart!”. Så kunne jeg sagt noe gøy, fått henne til å le som tidligere, spurt om vi skulle finne på noe, blitt kjærester, giftet oss i en kirke full av masse gøy (eh…som en prest med klovnenese eller noe), hatt hundre glade barn som aldri gjorde ugang (mot meg), og blitt Sportsklubbens beste trener gjennom tidene…eller verdensherredømme! Nei, verdens beste trener tror jeg…holder…men tenk om jeg hadde hatt en kaptein! Hå!

Bill. Merk: Kaptein søkes.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

43

Petter Sier takk for i år Kanari-Fansens leder Petter W. Olafsson snakker med Humbug & Kanari om hvordan det er å være leder for KFL, og litt om året som er gått.

AV: FRITZ BRATZ KFL: Petter, du har vært styremedlem i KFL siden 2004, og leder siden 2005, fortell litt om oppgavene dine.

Petter: Jeg har redaktøransvar for kfl.no og Humbug & Kanari.

H&K: Vent, vent, vent . det er jeg som er redax for Buggen!

Petter: Men du rapporterer til meg, og det er jeg som får dritten når noen bæsjer på leggen.

H&K: OK Petter: I tillegg har jeg talsmannsoppgaver, har ansvaret for KFLs dialog med LSK og LSK AS, samt at jeg prater med sponsorer, og til slutt blodsugere som vil dra penger ut av KFL - altså selgere av alt mulig rart.

H&K: Er det noe gøy å være leder, da?

Petter: Det er kjempegøy! I min tid i styret har vi økt fra 2200 medlemmer til over 5000, det er kjempegøy, og ikke minst et tegn på at vi gjør noe riktig.

H&K Hva skyldes økningen i medlemsmassen tror du, bortsett fra at flere og flere får øynene opp for kvaliteten på H&K, selvfølgelig?

det gøy på ribunene, og det å gå på Åråsen nå, kontra for tre år siden er natt og dag. Noen vil sikkert mene at tromme er harry, men det er stort sett de samme folka som alltid klager når de ikke er først ute med noe (ref: Tifo er for bønder).

H&K: Hvem er det som lager sangene da?

Petter: Det er sanggruppa som kommer med sangene, og de har virkelig gjort jobben sin - de er en slagerfabrikk, som produserer hit etter hit.

H&K: Litt som Wenche Myhre, da?

Petter: Nja, mer som Beatles. Eller Jahn Teigen.

H&K: Hvordan er samarbeidet med LSK? Noen vil mene at KFL ofte er for passive når de tar opp saker med LSK? Petter: Vel, for å si det sånn; man må tape noen slag for å vinne krigen. Vi har ofte høylytte diskusjoner med LSK, men vi velger de sakene vi velger å kjempe for.

H&K: Hva slags saker er det?

Petter: For KFL er tribuneplassering viktig - vi vil kjempe for vår rett til å stå på kamp. I tillegg er billettallokering til storkamper en kampsak for oss. Vi i styret er på ingen måte redd for å bli ettergivende ovenfor LSK, men vi er oppmerksomme på faren.

Petter: Eh, ja det er en sammensatt sak, men jeg tror det er viktig at vi i Uwe har en mer supporternes mann enn Arne Erlandsen. I tillegg har vi et bedre fotballag, som jager trofeer - selv om de aldri får de, og selvfølgelig betyr det enormt at vi har Norges beste tribuneplassering for syngende supportere.

Det, og at vi har tromma har gitt oss et kjempeløft.

H&K: Hvordan er samarbeidet innad i KFLs styre?

H&K: Tromme? Tromme er for bønder da, Petter.

H&K: Sier Arild noe særlig på møtene deres?

Petter: Hadde vi ikke hatt tromma, hadde vi stått med armene i kors og mumlet, og hva er kult med det? Tromma, og de sydlandske sangene har gjort

Petter: Nei, han er stort sett stille, går mest i mail fra den kanten.

44

Petter: Samarbeidet er upåklagelig. Jeg fatter ikke at det er mulig å samle så mange bra folk på ett sted som i KFLs styre, og jeg er glad jeg jobber sammen med en så fin gjeng.

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

H&K: Du er ironisk nå, Petter?

Petter: Ja, det er jeg, Fritz. Arild har konstant munndiaré, Erling har ADHD, Tony er pent kledd og Jan har vondt i ryggen - litt av en gjeng det der.

H&K: Hvordan ser LSKs spillere og trenere på KFL? Petter: Jeg tror de ser på oss som en kjemperessurs. For å si det sånn: før kampen mot Lyn i siste serierunde gikk jeg langs indre bane og der satt Anders Rambekk på benken og så på oppvarmingen mens han sang med på alle sangene til KFL? H&K: Hæ?

Petter: Jepp, han mente det var dritfett å sitte der, for da kunne han synge med, for det gikk jo ikke under kamp. Som han sa: “vi er bare så best i landet, det er ingen tvil”.

H&K: Jøss. Hva er dine ønsker for KFL neste år, siden vi åpenbart er best i landet?

Petter: For meg er det viktig at vi ikke slapper av og tror at alt går av seg selv. KFL må fortsette å utvikle seg, slik at vi hele tiden er i forkant, hvis ikke ender vi opp som Klanen, og det må vi bare unngå.

Jeg ønsker meg først og fremst at vi ikke mister medlemmer neste år, men delmål 1 er at vi skal øke med 1000 nye medlemmer. Videre ønsker jeg at næringslivet i Lillestrøm våkner opp og sponser KFL mer enn de gjør i dag. Jeg håper lokalmiljøet

snart forstår hvor viktig den innsatsen vi gjør er for regionen. Bare det å få sponset én buss hadde vært utrolig morsomt. Vi trenger ikke å kjøre VM i buss, slik de gjør i Fredrikstad, men dersom vi klarer å gi de som faktisk reiser med denne ene bussen et godt tilbud hadde det vært utrolig deilig. Det skal ikke så mye til for å gjøre en forskjell - i alle fall ikke for bedrifter.

Men KFL må også fortsette å utvikle tribunekulturen sin, og være enda flinkere til å møte på bortekamper. I år ser vi en markant økning på hvem som reiser. Flere kamper har det faktisk vært over 60% økning på reisende Kanari-Fans, og det uten at KFL har kjørt noe spesielt opplegg i forkant.

H&K: Til slutt, har du noe du vil si til KFLs medlemmer, i dette som er siste Humbug for året?

Petter: Ja, jeg vil gjerne takke alle som har stilt opp og gjort en jobb for KFL. Det er en utrolig innsats som legges for dagen der ute, og som bidrar til at KFL er så bra som de er. Videre vil jeg takke alle som har vært på Åråsen i år, samme om det bare er én kamp, eller alle. Og jeg vil takke alle som deler samme drøm som meg, om at LSK skal tilbake på toppen av norsk fotball. Kanari-Fansen skal i alle fall fortsette jobben med å hjelpe LSK på alle mulige måter, i årene som kommer.

H&K: Takk for det, Petter. Vi sees i Royal Leauge.

Petter: Jepp. Bare hyggelig.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

45

TRØNDEREN Slo i gjennom på 80-tallet på Lerkendal i Fraggleberget? og har nær tilknytning (sic) til trønderrockbekledningen. Kan ha fått en liten renessanse i de siste årene i og med at den minner om Paperboys eller andre helgeknullere med pannebånd.

ENGELSK GUBBE Klassikeren. Tradisjonell knytemåte og det var kanskje slik supporterskjerfet ble båret fra dag 1.

KVELERSLANGEN Kveiles rundt halsen til det er ingen løse ender. Bra på kalde dager mot hypertermia.

ITALIENSK Italienere gjør ingenting tilfeldig. Dette er folkeslaget som kan se stilig ut selv med en boxershort på huet. Og skjerfet blir heller ikke noe unntak.

HAWAII Mest i Tyskland. Knyttes rundt magen. Deretter slenger du på som nøkler på nøkkelringen mange skjerf hengene ned. Ser ut som et bastskjørt til slutt.

46

Lite utbredt i Norge. Mest for å brife med årganger med skjerf?

SKJERF!

HUMBUG & KANARI, NR. 3-2006

EN GUIDE FOR NYBEGYNNERE ULTRAS Dette er ikke steinkastere fra Vestbredden eller togrøveren Ronald Biggs. Behovet for å skjule ansiktet skal ikke være spesielt stort i Norge der supporteraksjoner med blussing eller lignende, politiske holdninger, eller opponering med schnuten er lite utbredt. Men det kan jo være at du faktisk bare prøver å se interessant ut i folkemengden, og da er nettopp dette midt i blinken for deg.

TYSK Dette er en klassiker, som døde ut tidlig på 90-tallet, nesten like fort som dinosaurene.

Litt pussig, for i Bøffelberg-tiden under TVbua var dette mer normen enn unntaket.

Kanskje årsaken rett og slett var at folk fant ut at dette ser teit ut?

CUPFINALE/BANKETT Når kameraet zoomer en gruppe sittende supportere på cupfinalen vil du mest sannsynlig se at 90% sitter med det nyinnkjøpte skjerfet i denne varianten.

Et supportersilkeskjerf skal alltid bæres på denne måten også. Passer best til dressjakka OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM på vei til banketten.

47

- STEDET HVOR KANARI-FANSEN MØTES!

48