Humbug & Kanari 1/2008

nr. 1 2008

LØSSALG: KR. 20,-

OFFISIELT MEDLEMSBLAD

Leder

For første gang i Buggens historie kunne lederen ha begynt med ”Endelig vant vi en tittel!”. Denne lederen begynner imidlertid med ”For første gang i Buggens historie kunne lederen ha begynt med”. Det er to grunner til dette. For det første tar jeg det for gitt at ganske mange har fått med seg at vi avsluttet fjorårssesongen med å vinne cupen. For det andre vet jeg godt at hovedfunksjonen til en lederartikkel er å gi leseren noe å hoppe over før han eller hun kaster seg over det egentlige innholdet, så dette er intet egnet sted for pokalfeiring. Den tar vi heller på midtsidene, som det denne gangen er lov å nappe ut og henge på veggen.

Seiersrusen har avtatt, folk flest har fått stemmen tilbake, røykskyen over Ullevaal har omsider forsvunnet og setene er i ferd med å vokse ut igjen.

Uten Royal League har vinteren fortonet seg heller meningsløs. Det eneste positive med vinteridrett er egentlig at våset til Kjell Kristian Rike kanskje vil gjøre gjenhøret med TV2s kommentatorer litt mindre grusomt.

En ny sesong nærmer seg heldigvis med stormskritt (strengt tatt bare stiv kuling-skritt i skrivende stund, vi har lang trykketid), og hvordan det går får vi som vanlig vite utpå høsten en gang. De som ikke orker å vente så lenge, kan lese Ulf Baadshaugs oppsummering av 2008-sesongen allerede i denne trykksaken.

Hvem vet, kanskje dette blir sesongen vår? Det ville i så fall være på tide. Det er faen meg fire måneder siden vi vant noe!

Geir Sabel

Redaktør: Geir Sabel Bidragsytere: fugla-patriot83, Arild Myklebust, Ulf Baadshaug, Morten Galåsen, Kim-Tonny Henriksen, Per Arne Kristiansen, Fritz Bratz, gilbert, Sebastian Ramsland (foto) m.fl.

Layout: Kine Th. Løken Korrektur: Torolf Holte Forsidefoto: Sebastian Ramsland Humbug & Kanari er Kanari-Fansen Lillestrøms offisielle medlemsblad - eller fanzine om du vil. Artikkelforfatter er selv ansvarlig for innlegget som kommer på trykk.

KFL er en uavhengig organisasjon, som har som eneste misjon å støtte Lillestrøm Sportsklubb på alle mulige måter. Allikevel forbeholder KFL seg retten til å stille spørsmål ved styre og stell i Sportsklubben der man føler det er nødvendig.

Kanari-Fansen Lillestrøm Postboks 215 2001 Lillestrøm www.kfl.no kfl@kanari-fansen.no

Begge foto: Sebastian Ramsland

Foto: Sebastian Ramsland

Sesongen ’07 var nesten uten unntak en sesong med konstant hylekor fra pressen mot fugla. Aldri før har jeg vel følt at Lillestrøm har vært så hata som nettopp i fjorårssesongen. På toppen av det hele vant vi faktisk cupen. Yup, vi vant. Ikke akkurat hverdagskost for gulsvarte hjerter. Toogtjueårs ventetid er ikke snaut(tenker altså på cupgull og ikke seriegull). Og året endte som det startet - og slik det ellers var.

Med hylekor fra media. Denne gangen var det bluss. Og ikke minst ødelagte seter. Nok om det. Her er min mening om det. Ikke akkurat Shakespeare eller Arnulf Øverland, men dere fatter poenget mitt.

Femti flotte seter blei offer for vår fryd da gule majesteter tok gullet til vår by.

Vi kunne knapt nok tro det gullet var i hus vi mista kanskje hodet i ekte gledesrus 4

I svingen stod det jenter, folk fra by og bygd, arbeidere, studenter, soss og folk på trygd, pønker, prest og brødre vi svevde på en sky og alle kunne høre at fugla fløy på ny HUMBUG & KANARI #1 2008

Veggen vår blei herja Tommystatu’n og, men vi blir bare herda av hat mot LSK. Av Oslofolk og trøndre var handling gjort ved hat, mens femti flotte seter blei knust av lidenskap

Hva er noen penger mot vill spontanitet når alt man faktisk trenger er gulsvart kjærlighet, når spillera de hylles og alle fugler vet området det fylles av gulsvart kjærlighet

I jantelovens Norge her har man skjønt forstått man samles i en horde i rødt og hvitt og blått.

De ulike må vike og valget det er tatt det falt på Romerike Det falt på gult og svart

Hele Norge heia på lille Haugesund, mens Per og Pål fra Flisby’n stod støtt fra første stund.

Vi dreit i hele Norge.

Med sang og jubelbrøl vi samla oss på torget og feira kun oss sjøl

Ikke vil vi kues spør Morten Stokstad selv Får ikke lov å synge, men gjør det likevel.

Når gleden blir for kraftig da blir det dans og sang fornuftighet må vike for rått engasjement

Noen gule venner fikk aldri opplevd det at fugla skulle ende på topp med nytt trofé.

Til våre gule venner vi sender en beskjed til våre gule venner: Vi vant – så hvil i fred!

Ikke blei vi hindra av NM-spøkelse’ det manglet bare myrra blant gull og røkelse.

Man hørte det på radio’n at etter Ollies mål så etterlot vi stadion som utbrent st. Hansbål

Femti flotte seter ser ned fra himmelen femti flotte seter ser ned til Åråsen, til de som følger fugla ja, hele året rundt og blunker fra en stjerne: det hele var vel unt

Forskrifter og lover må vike litt iblant en ventetid var over følelsene vant.

Er’u petimeter så er du ei vår venn femti flotte seter blei sendt til himmelen

- fugla-patriot83

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

5

KANARI-FANSENS Årene 2005-2007: Forza Fugla, Royal League, cupfinaler, Uwe Rösler og Tom Nordlie Hvis du i likhet med mange andre bruker Buggen som dolektyre, kan det være en fordel med diaré nå. Hold deg fast, her kommer siste del av KanariFansens historie.

ARILD MYKLEBUST

S

ommeren 2004 starta vi planene om et nytt og utvida Kanari-felt. Etter et par måneders planlegging gikk forslaget igjennom i LSK-styret i oktober 2004.

Hovedessensen bak det nye feltet var følgende: Feltet ville øke stemninga på HELE stadion, nettopp fordi vi kom mye lenger inn mot midten. Sangene ville spre seg på en helt annen måte enn før. Feltet var stort, samtidig som det ikke skulle se tomt ut på småkampa. Det siste var veldig viktig for KFL, siden vi på den tida var mye, mye mindre enn det vi er nå, spesielt på de ”små kampa”. Forsangerfeltet ble flytta dit det står nå, mens gjerdet forsvant mellom felt B og C. Nyansatt trener var Uwe Rösler, og han satte umiddelbart fansen i fokus. Fra en kjip surpadde fra Kløfta gikk vi nå til en karismatisk tysker som ville lede oss ut i fotballkrigen. Vi i KFL var ikke vonde å be, Uwe hadde og vil alltid ha en spesiell plass i KFL-hjertene. Vår framgang kom samtidig med Uwe, det aspektet er det kanskje ikke så mange som tenker på. Våren 2005 var jo uten storhall og Royal League, derfor ble det noen kjipe frysekamper på kunstgresset. 2-5 mot Kamma i snøvær kl. 1300 en fredag i mars er og blir døvt. Den første turen var til Kristiansand, og vi satte i gang det første togprosjektet i KFL siden 1996. Vi leide et tog som hadde avgang om morran, var i sørlandsbyen kl. 14 og dro etter kampen. Selv om interessen var grei, var det en del ledige plasser på toget som tok 300 stk.

Stemninga var helt på topp da vi ankom Kristiansand etter en seks timers hoi-hoi-tur. Beste minnet var da vi stoppa på et lite sted på Indre Sørland. Gamla som 6

bodde der, ble vekka av 200 stykker som pissa på gjerdet hennes. Å bli pissa på fikk en ny mening i bibelbeltet. NSB fikk faktisk en klage fra fruen, vi får håpe ammoniakklukta har gitt seg. På stadion leda vi 1-0, men til slutt tapte vi 1-3 etter en laber andre omgang. Ca. 500 kanaris var på plass og “jeg er skilt, men har barnefri og drekker tett på guttetur”syndromet var skyhøyt. I tillegg var bortefeltet på Kristiansand stadion grusomt, spesielt fordi du sto i en gresskråning der du lett tryna og ødela ryggen på grunn av en ståstilling som var helt på trynet. Turen hjem ble et bra skue for alle sosialantropologspirer, mer er det ikke å si om den saken. RB prøvde seg selvsagt med noe krisemaksimering. Hele forsida var preget av “LSK vil ha slutt på Kanarifylla”. Dette var kun vrøvl, turen var nesten uten episoder av noe slag. Ikke noe bråk, glade folk og ros fra NSB. Den personen som lå på gresset, og da ble antatt å være drita, er kronisk smertepasient pga. ryggen. Journalist Torvik lot seg ikke stoppe av dette og prøvde (nok en gang) å lage kjøttgryte av en spiker. Han er egentlig en bra mann, men noen ganger virker det som han har mannsutgaven av PMS. Uka etter var det klart for åpning av det nye K-feltet. Vi skulle møte LYN i årets første seriekamp hjemme, men feberen var ikke kokende på Romerike. Knappe 7000 møtte opp og fikk se Mifsud lage en av sine mange perler. Man merka en klar forbedring på stemninga på Åråsen, her var det mye mer trøkk med det nye feltet. Vår visjon med å spre stemninga funka som bare det, men det skulle bli mye bedre enn det. Gjennom vinteren hadde noen foreslått tromme på feltet,

HUMBUG & KANARI #1 2008

HISTORIE (DEL 4) men hos mange av oss satt tanken om tromme langt inne. Allikevel valgte vi å gi det en sjanse, selv om mange i KFL-rekkene var sterkt imot i førstninga. Vi skulle møte trøndera 1. mai, og her skulle tromma bli brukt første gangen. Vi kjørte den på Greker’n og en sang til, men ingen av de klassiske sangene. Etter kampen, derimot, starta vi tromma helt spontant på sangen som seinere skulle bli “Fuglagospel”. Det var egentlig et rått øyeblikk, folk sto og sang i 20 minutter etterpå, selv om kampen endte 1-1. Gospel’n skulle symbolisere hele våren 2005. Sangen rulla og gikk, det var nesten som om andre sanger og rop var en ventepause i påvente av godsang numero uno.

Den voldsomt latinoinspirerte stilen vi hadde begynt med fikk selvsagt dårlig mottakelse hos de andre fanklubbene, spesielt Apeberget og Brannfansen.

De søyt og klaga noe helt jævlig, men innad i KFL var tromme/latino/hopp og hei-stilen godtatt på rekordtid. 22. mai 2005 kom gjennombruddet så det sang. KFL sang ut apene fra VIF etter noter i to ganger 45, noe sånt hadde aldri skjedd før. Selv de høyeste sangene dems drukna i trøkket vi skapte, godt oppstøtta av at andre tribuner på Åråsen var med og sang. Vi takker også Daniel F. Holm for tidenes kompispasning, han har vel knapt spilt en bra kamp etter dette. På denne tida hadde vi fått en kulthelt av dimensjoner fra Tyskland. Hans navn var Claus Reitmaier, han var sterk som en okse, lo som Hulken og spilte sinnssykt, sinnssykt bra.

Så glad blir man av å knuse vif

U

tover sesongen steg tilskuertallet på Åråsen.

Vi hadde plutselig 9000 mennesker mot Start på en mandag, 8500 mot Viking på en onsdag og 8000 mot Odd en lørdag. Dette var litt nytt for oss, året før hadde det ikke kommet mer enn 5-7000, selv om vi var veldig gode også sommeren 2004.

Tidlig på høsten bestemte vi oss for å ta med tromma også på bortekamper, Lerkendal var første sted med bortetromme. Vi hadde ikke slått RBK på bortebane siden 1982, og folk var rimelig desillusjonerte på det å dra til Trondheim. Det skulle imidlertid bli en mytisk kveld av de sjeldne. Ca. 280 kanaris hadde tatt veien, men det hørtes ut som om vi var 2000. Det var en så intens stemning at jeg faen ikke har opplevd makan i mine mange år på tribunen. Foran 2. omg. bestemte vi oss for å starte en ny sang. Melodien var “Yellow Submarine” av Beatles og teksten var enkel: Forza Fugla allez-allez-allez. Sangen ble umiddelbart en stor suksess, den rulla og gikk, bare avbrutt av en runde med Fuglagospel. Vi måtte bare vinne den kampen, noe vi også gjorde med 2-1. Endelig var DEN ventetida over, den store ventetida skulle vare i to år til. Vi sov ikke et sekund på turen hjem, og en kanari ble i Trondheim i fire dager, kun for å briefe rundt i Bart City med drakt. Forza Fugla har med tida blitt mer enn en sang. Den er også blitt en slags klubbhilsen for alle som holder med LSK. Den brukes i LSK-annonser, folk skriver under med FF på sms, mail og brev etc. I slutten av måneden hadde vi en kongetur med tog til Hamar, turen som unnfanga River-sangen – ”Nå har vi trua “ – etc. Folk gikk ned et par kilo på den turen, ekstremt med hopping hele dagen. Etter at vi slo Stabæk i kvarten skulle vi møte VIF i et ultra-mega-giga-oppgjør på Åråsen i semi’n. Kampen skulle gå bare tre dager etter seriekampen mot VIF på Ullevaal, så her skulle mye avgjøres. Dette var første gang vi greide å selge ut tre sider med bare LSK-fans, det var også første gangen vi hadde lukka salg for fuglafans. Denne salgstypen har jo vært av høyeste betydning i åra etter, spesielt for å få den rette stemninga. På Ullevaal leverte KFL varene så det smalt på tribunen. Folk som satt på langsida over Apeberget hadde nesten hørt bare oss i svingen. De sto der med sine gamle, døve sanger mens vi pissa dem nedover ryggen og inn i kroppens indre systemer. Synginga vår kom som et sjokk på mange, man mente tronskiftet på tribunen hadde skjedd fort som svint. Tre dager etter var tronskiftet et faktum. Semidagen mot VIF var et minne for livet.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

7

F

ør sesongen 2006 skulle vi i gang med Royal League. Folk var skeptiske til RL, noen av oss kalte den hånlig for “termodress-ligaen” og mente den ville bli en flopp. Så feil skulle vi ta. Etter to uavgjorte kamper hjemme mot FCK og Kalmar skulle vi endelig ut i den store verden. Destinasjonen var Kalmar, over 70 mil fra Lillestrøm, noe som betydde at vi måtte dra allerede tidlig på morran for å rekke fram. Det var en kald torsdags morgen da 23 kanaris la ut på ferden til Sveriges østkyst. Det tok sin tid før vi kom fram til Kalmar, og stadion var et ultraklassisk svensk jallastadion, nesten som tatt ut av Øst-Tyskland på 70-tallet. Der ble vi plassert i svingen, kaldt som faen var det, men synginga fra 28 stk var konstant. Kampen endte 2-0 til Fugla, og vi avslutter med et sitat av Uwe Rösler: ”30 people travelling to nowhere on a Thursday to see a Royal League match! Fantastic!” Tre dager etter var det klart for dansketur med KFL, Brøndby away var endemålet. Espen Søgård sørga for 1-0-seier, og RL hadde starta helt suverent. Nå begynte opphaussinga til FCK borte i februar. Her skulle KFL vise seg fra sin beste side. Vi hadde en fem-seks busser nedover, og en myriade av fuglafolk kom seg nedover på andre måter. Flagg hang fra hotellvinduer, det var synging fra pub etter pub og Hviids var stappfullt før kampen. Framme på stadion greide vi et bra 1-1resultat, og KFL fulgte opp med en herlig synging.

811 stykker var vi på feltet vårt. Evighetssynging var, og er, ikke noe tomt begrep hos oss. Brann-fansen

Månen den skinner, Lillestrøm vinner

8

HUMBUG & KANARI #1 2008

Foto: Sebastian Ramsland

Vi knuste dem på banen, vi moste dem nok en gang på tribunen og vi var i vår første cupfinale på 13 år. I tillegg unngikk vi at VIF tok et eventuelt “The double”, noe som hadde vært katastrofalt de luxe. Vi skulle møte Molde, og hybrisen hos LSK-fans nådde nye høyder, dette skulle være enkel match. Hovedpoenget nå var å lage en super folkefest i Lillestrøm og på Ullevaal cupfinalehelga. KFL, LSK og de største utestedene i Fuglabyen bestemte oss for å sette opp et stort sirkustelt på Stortorvet. Her skulle det bli fest hele helga. En annen viktig ting var at HELE byen måtte bli farga mest mulig gul og svart. Dette var helt tragisk dårlig i finalen i 1992, da man skulle tro man var på likvake i byen. Helga rundt finalen var klokkereint bra på nesten alle måter. Vorspiel på Martins fredag, Jahn Teigen m.fl. på lørdag og en godfølelse som du nesten aldri hadde hatt. Kampen skulle bli den store nedturen. Vi tapte 2-4 etter en patetisk kamp. Undervurderinga lå tjukt over stadion, mens Molde hadde forberedt seg. Synginga var heller ikke noe å skryte av. Selv om organiseringa kunne vært bedre, er det viktig å huske på at en så dårlig innsats på banen avler dårlig trøkk på tribunen. Uansett var dette den første store kampen for det jeg kaller FORZA FUGLA-GENERASJONEN. Disse besto av de helt nye, unge supportera som hadde kommet i 2005, mye på grunn av den nye stilen til KFL, og de eldre fuglasupportera som var tilbake etter 10-20 års fravær. Menigheten til KFL og LSK økte nå raskt, og vi gleda oss veldig til neste år.

Foto: Sebastian Ramsland var så stolt av at de hadde syngi non-stop hele kampen borte mot Everton. Sorry skarreduster, det har vi gjort i tre år nå. RL var nå blitt en slags bølge, noe du måtte ha med deg. Jeg veit om folk som nesten ikke hadde sett fuglakamper før RL, men som var med på nesten alle hjemme- og bortekamper. Neste stopp etter gruppespillet var IFK i kvarten. Nesten 250 kanaris var på plass på Nya Ullevi. Her blei en godsang født, nærmere bestemt “Endelig er ventetida over”, også kjent som Ascoli-sangen. Hjemmekampen ble, som gruppespilloppgjøret mot Brøndby, flytta til Tønsbergs kunstgress. Etter 0-0 borte tok vi en enkel seier hjemme, nå venta Djurgården i semi’n kun fem dager etter. Kampen ble flytta til Södertälje, noen mil unna Stockholm. Der leverte fugla en fantastisk kamp, og 50 forfrosne kanaris sto og dansa jenka på noen sviller bak mål. Aldri har det vært så kaldt på en fuglakamp, bra at de fleste hadde en god promille som bakgrunn. Hjemmekampen mot DIF ble en formalitet, og nå var det klart for FCK i Parken i finalen. Selv om selve seriesesongen var noen uker unna, tenkte den vanlige kanari nesten kun på RL. En gedigen mengde busser kjørte nedover til Danmark torsdag 6.4.2006. Etter et langt vorspiel på jernbanepuben var det Parkens kortsidetribune som venta på oss. Dette var et ok sted å stå, noe bedre enn plasseringa lengst ned på langsida. Vi sang det vi kunne, men møtte større motstand denne gangen.

Også på banen var vi et nummer for små, Ståles menn slo oss 1-0 etter en scoring helt på slutten.

V

årsesongen 2006 skulle fortsette der RL slapp, nemlig som en suksessfull og herlig affære. Kun tre dager etter RL-finalen var det klart for tidlig seriefinale mot RBK. Over 10 000 fikk

se en 3-3-kamp som må være en av de beste kampene på Åråsen de siste årene. Uka etter hangla vi oss til poeng i Bergen, men resten av tida fram mot 16. mai vant vi fem kamper på rappen. Høydepunktet var uten tvil invasjonen av Ullevaal mot VIF i mai. KFL fylte opp hele nedre VG, og på resten av stadion var det ca.

2500-3000 LSK-fans (kilde: RB-sporten). Som i alle 2005-kampene slo vi dem på tribunen, FF-generasjonen hadde ennå ikke blitt syngi ut av Vif. Rösler’ns fuglakarriere kan i grove trekk oppsummeres sånn: - En oppadgående kurve fra sesongstart 2005 til 16. mai 2006.

- En nedadgående kurve fra 16. mai 2006 og til sparkinga.

D

en samma rusen som hadde fulgt oss i et og et halvt år var nå liksom litt borte. Å, jada, det var fortsatt mye folk på kampa, bra stemning og ok spill, men uavgjortene og tapa kom litt tettere enn før. Et supert avbrekk i dette var kampene mot Newcastle i Intertoto-cupen. Nesten 150 stykker tok turen til Geordie-land. Newcastle var helt konge. Hyggelige folk, kul by, masse party og et stadion som var helt himmelen. Vi fra KFL følte oss også i himmelen to ganger under kampen. Først når vi kom opp på øvre delen av den utrolig høye kortsidetribunen og ikke minst da Koren scora 1-0-målet.

31 000 var stort sett stille hele kampen, engelsk fotball har dessverre gått av ved tribunedøden for lenge siden. Selv om Newcastle fikk utligninga si, var alle enige om at dette hadde vært en herlig fanopplevelse.

Helgas morsomste opplevelse var da en av Newcastlefan på en pub fikk vite at en i KFL holdt med Sunderland. Trynet hans skulle vært filma, heldigvis ser den nevnte kanari ut som en tungvektsbokser, så han

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

9

Foto: Torolf Holte Glade sangfugler i Odense slapp unna med skrekken. Uka etter skulle vi møte dem på Åråsen, og 9000 mennesker, hvorav ca. 1500 fra England/Norge/Sverige, hadde møtt opp i den sterke varmen. Fugla ble rundspilt på banen, men KFL kjørte i gang med ironihøydaren “Later som vi scorer mål “. Engelskmenna på pressetribunen måtte nesten gni seg i øynene, hva i helvete var detta for noe? Journalisten fra News of the World utbrøt til slutt “What the fuck are those guys on???“. Han trudde tydeligvis at vi var på en blanding av fluesopp og kokain. Spiralen fortsatte nedover utover høsten.

Først røyk vi for Start i cupen, så ødela noen dårlige kamper i serien resten av gullhåpet. Selv om vi slo VIF igjen på Åråsen, både på banen og tribunen, var det ikke nok, da det umiddelbart ble fulgt opp av et tap mot jumboen Molde. Resten av året var en etappe som minte mye om Arnes siste trenerår, et slags ingenmannsland. Vi endte til slutt på 4. plass, akkurat det samme som året før. 2006 var året da KFL nådde 5000 medlemmer, vi hadde dobla oss på nesten bare et år. Dette førte også til et slags “prøveår” for nye undergrupper i KFL, samarbeid mellom disse og KFL, samarbeid med LSK etc. På sommeren lagde vi noen tribuneregler som hele KFL og LSK var enige om. Disse kom etter noen episoder på vårparten. Under Molde-kampen borte ble disse reglene brutt nok en gang, og dermed ble UFC utestengt som gruppe på såkalt ubestemt 10

tid. Etter en tid med drittkasting var det klart for en dialog. UFC kom med en voksen og god redegjørelse og beklagelse, og etter noen møter slapp de inn igjen før RL skulle starte. Etter dette har jo samarbeidet innad i KFL blitt bedre og bedre, der enigheten og dialogen er til stede. Det var ikke blussinga som var det store emnet, det var det at man hadde brutt reglene HELE KFL hadde satt opp. Men man lærer av sine feil, og det gjelder ikke bare dem, men faen meg resten av oss også. Høsten 2006 ga oss slagere som “Lambada” og ”Vi er Fugla i fra Lillestrøm” m.fl.

N

oen dager før vi skulle starte RL i Stockholm sprakk bomben. Uwe Rösler hadde blitt sparka. Forumet på kfl.no eksploderte i diskusjon, aldri har så mange vært og diskutert samtidig. Han hadde fått sparken på grunn av manglende framgang i det offensive spillet, Per Berg mente han ikke var mannen som kunne føre fugla helt til topps. I tillegg mente de Uwes fuglalag spilte for kjip fotball.

Ansiktene til Fjøra, Frank G og Per M på pressekonferansen talte sitt tydelige språk, dette var Per Bergs avgjørelse aleine. Uwe Rösler har uansett en spesiell plass i KFL-hjertene, herregud for en inspirator du var for oss som spiller og trener. Tom Nordlie ble ansatt som trener, og dette var selvsagt spennende.

Tom har jo blitt en mytisk person med åra, en slags N.A. Eggen light. Han skulle ta over fugla i januar,

HUMBUG & KANARI #1 2008

så her måtte Fjøra steppe inn som trener. Mifsud og Koren var borte da vi møtte Hammarby i Stockholm, en kamp der KFL skulle møte våre “storebrødre” i Bajen fans. BF var greie nok dem, sang som oss hele tida, men selve stadionet var en vits. Undertegnede var på Söderstadion på 90-tallet, da den ble ansett som selve kronjuvelen av stadioner. Nå var den blitt falma, gold og kjip, mye på grunn av at fete stadioner har ploppa opp over hele Norden. Her har svenskene hengt etter, men nå er de i gang med en storstilt bygging av nye arenaer. Siden slo vi Bajen 2-0 hjemme, FCK 1-0 både hjemme og borte, mens Brøndby holdt oss til uavgjort borte og hjemme. Best huskes nok hjemmekampen mot FCK, da 2000 kanaris lagde et helvetes liv. Vi starta også sangen “Speedy Gonzales “, den med Å, Lillestrøm, sha-la-la-la-la-la etc.

I kvarten fikk vi med oss en tur til Odense. Rundt 70 kanaris fikk med seg en spennende kamp, som vi tapte på straffekonk. Dermed var RL-eventyret over for denne gang. RL var en fantastisk opplevelse for LSK og KFL. Gutta leverte to bra turneringer, fikk masse bra matching og erfaring fra store stadionanlegg. KFL fikk dratt på masse fete turer, kjørt inn masse sanger og etablert en haug av vennskap. Det var som en evig sydentur som liksom ikke slapp taket. Vi minnes også spesielt to ting: 1. Håby. Dette er en kafeteria i Sverige, noen mil fra grensa, som ble et fast stoppested for KFL. Stedet var kjent for mat som fikk kolesterolet til å boble i kroppen.

2. Hviids vinstue i Køben. Hviids er og blir gromsted numero uno. For en sjel!

Interessen for LSK var stor før 2007-sesongen. Vi hadde solgt rekordmange sesongkort, og fullstappa tribuner venta mot FFK i seriestarten. Vi vant 3-0

og var på ruta av det gullet Tom N bare MÅTTE være med og kjempe om. Våren ble akkurat som i 2006 en sjarmøretappe fram til 16.5. Best huskes turen til Skien i april, den turen hadde alt. Fugla i medvind, årets første tur, bra vær, kongeoppladning på Metz og rekordoppmøte og godsynging av 600 kanaris. Turen ble avslutta med en tur innom Holmestrand. Gå inn på Youtube, der er det 3-4 klipp fra bussturen og Änglarna fanns på Kjellern pub i Holmestrand. Skiensturen, vi savner deg allerede!

I juni gikk Forza Fugla-generasjonen på sitt første store nederlag på tribunen. Vif vant 1-0 på Åråsen, gutta leverte en tragisk kamp og KFL ble pissa på av apene. Da begynte diskusjonen om såkalte “turister” på Feltet, vi hadde blitt for mange nå, mente FF-generasjonen. Argumentene for dette var og er det reineste vås, og følgende understøtter dette: - Det er aldri, aldri, aldri noe gær’nt at det tyter inn med folk på Feltet og Åråsen. LSK og KFL har IKKE det samme publikumspotensial som for eksempel VIF og Brann. Derfor må vi mobilisere mer enn disse for å holde tritt. Når det blir noe gær’nt at Åråsen er fullstappa, da får man dra på speidertur og sulle med andre kvasiidealister.

- Det er ALLTID KFL sin oppgave å få med folk på best mulig måte. Når vi fikk inn høyere forsangerfelt, bedre organisering mellom forsangera og folk på Felt C som pusha den øvre delen, fikk vi løpet av kort tid etter fadesen mot VIF til et jævlig bra trøkk. Mot Brann og RBK var det smekkfullt på Feltet, og synginga var MYE bedre enn mot VIF. - Resultatet har ALLTID noe å si. På Ulevaalkampen mot VIF i oktober fikk vi selve eksempelet på dette. VIF sang knallbra i første omgang, etter pause var det bare oss.

Foto: Sebastian Ramsland OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

11

Foto: Sebastian Ramsland

E

n ting er sikkert: De nye forsangerfeltene har gjort det mye lettere å få til bedre drag på Åråsen. Etter Käerjéng-fiaskoen i E-cupen var folket forbanna. Skulle vi aksjonere med å holde kjeft i 10 minutter eller ikke? Dette var spørsmålet som mange av oss vingla med før kampen mot Godset i august. Etter en lang diskusjon bestemte vi oss for å synge før, under og etter kampen i stedet for å holde kjeft. Stemninga mot Godset var helt sjuk, helt hospital, helt pasient. Du skulle tru hele Åråsen og KFL hadde djevelen i ræva, for et utrolig drag.

August ble en bra måned med masse fete seiere, og vi kom oss nok en gang til semi’n i cupen. Der vant vi 2-0 over Stabæk og var klare for cupfinalen mot Haugesund. Dette var veldig viktig, siden seriegullet hadde gått fløyten i september. Det ble nok en fjerdeplass i serien. Viktige seiere mot VIF borte og RBK hjemme + stor 15-årsfeiring for KFL, var positive ting høsten 2007. Dermed var det endelig klart for cupfinalen, skulle ventetida få en slutt?

Javisst ble vi norgesmestere. Dette etter en gedigen cuphelg som var kanon på stort sett alle felter. Vi hadde tatt lærdom av feilene fra 2005, og det meste var bedre organisert. Ole Ivars i teltet, festen i byen hele helga, 15 000 LSK-fans på Ullevaal, tribuneorgasme og feiring i Fuglabyen etterpå+++++++ mye, mye annet. Takk skal dere ha, alle sam12

men, for oss som har surra Norge rundt i over 20 år var det rørende å se åssen vi blei norgesmestere.

Kanari-Fansen anno 2008 står sterkere enn noen gang, folk er engasjerte så det suser.

Viktige ting de nærmeste åra er følgende: # Vi må fortsatt være folkelige og inkluderende.

Dette er ikke tomme ord, men for eksempel festen rundt cupfinalen viser at vi har noe som INGEN andre i Norge har, nemlig en følelse av at ALLE drar i samme retning. RBK og Kjernen er vel eksempelet på det motsatte. 4-500 nisser som står ytterst på en kortsidetribune, totalt uten evne til å få med seg resten av stadion på noe som helst, selv om man snitter med 20 000 og har vinni en million titler. # Vi må kjempe for ståplasser til døden skiller oss ad. Jeg mener helt seriøst at fotballen mister all sin sjel uten ståplasser, dette er uten sidestykke det viktigste for Kanari-Fansen. Vi har jo heldigvis en ekstremt bra kontakt med LSK, spesielt på dette med triubuneløsninger. La oss fortsette med det, samarbeidet må også gjelde andre veien, så det er sagt. # I 2011 blir LSK igjen eid 100 prosent av klubben, noe som betyr at klubbstyret blir som et konsernstyre. Her kommer altså årsmøtet i LSK til å bli helt avgjørende for LSKs, og også Kanari-Fansens,

HUMBUG & KANARI #1 2008

framtid. Da gjelder det for alle LSK-fans å henge med i svingene. # Vi må kjempe mot alt det fjaset som kommer fra England/USA. Med det mener jeg ståplassforbud, forbud mot enkelte ord og mye av det forrykte vrøvlet som kommer derfra for tida. Det nyeste er at de skal flytte en serierunde til utlandet. Makan!

På den annen side er det viktig å huske på at LSK og KFL MÅ tjene penger, det nytter ikke å sippe på nettet om hvor fæl kapitalismen er i alle saker. LSKshopen er det beste eksempelet på en kommersiell suksess, de omsetter jo nå fuglautstyr for over 13

millioner kroner. Det er faen meg helt julaften å se alle folk som bærer fuglafargene med stolthet. # Like viktig å kjempe mot er voldsromantikken.

Organisert vold, rasisme og annen skit er noe man må ta avstand fra, ikke bare stille seg likegyldig til. Italia og mange andre land er nå ødelagt av voldsmøkkafolk som bruker fotballen som skalkeskjul for dritt. Hvis du trur alle Lazio-fans er der på grunn av tostangs og synging – gå hjem og kok huet ditt! Organisert vold blir aldri akseptert rundt LSK og KFL, og de steinene jeg nå kaster, gjelder like mye denne artikkelforfatter. # Til slutt: Tom Nordlie, før oss til gull i 2008!!!

Lykke til med sesongen 2008!

www.peab.no

HVORDAN GÅR DET I SERIEN 2008?

ULF BAADSHAUG Vi går mot en interessant sesong i år. Norges fotballforbund har bestemt seg for å slå hardt ned på dårlig tilskueroppførsel, og kan trekke poeng for stygge episoder. Dette burde egentlig vært gode nyheter for oss. Snille, blide og alltid morsomme kunne vi latt de andre supportergruppene drive med usmakelighetene sine og dra lagene ned i nedrykkssumpa, men for det første blir det ikke noen nedrykkssump i år, det blir nærmest et nedrykksnåløye, siden bare ett lag skal ned, og for det andre er det NFF som skal dele ut minuspoengene, og de nekter å innse at KanariFansen er et annet navn på positiv sprudlesupport.

Siden NFFs oppfatning av hva som er tribunebråk er omtrent som Lars Bohinens forhold til folkeskikk – ikke helt i takt med resten av verden – ligger alt til rette for at Tippeligaen i år vinnes på rekordlav poengsum. Det er synd for Sandefjord at de rykket ned i fjor. Et publikum uten puls vil være gull verdt i årets sesong. Hvordan kommer så tippeligasesongen 2008 til å arte seg?

Den eneste virkelige overraskelsen i sesongen kommer i første kamp. LSK møter Tromsø på Åråsen.

Alle venter at de skal ligge klart over i spill og sjanser, men slippe inn billige mål og tape, men det skjer ikke.

Gutan blir knust, og Fuglan tar serieledelsen direkte.

I en annen kamp i serieåpningen voldtar Kvisvik gamle lagkamerater spillemessig og sender Brann til bunns på tabellen.

Lillestrøm drar til Nadderud for å møte Stabæk.

LSK vinner kampen, men Khaled Mouelhi får et spark i leggen av Veigar Pall Gunnarsson, ser stygt på ham, og får direkte rødt kort. Kaptein Frode Kippe sier ”Men dommer…!” og får rødt han også.

Kanari-Fansen har plassert seg i kikkertsvingen og ser ikke hva som skjer, men hører om utvisningene over høyttaleranlegget. En av de iltreste kaster i affekt lua si ut på løpebanen. NFF velger å statuere 14

et eksempel for at ikke publikumsoppførselen skal skli ut, og gir LSK fem poeng trekk. Tom Nordlie uttaler etter kampen at kortene nok ikke er de klareste han har sett, og overskriften i VG dagen etter er: ”SUTRE-TOM HAR IKKE LÆRT!”. TV2 velger å fokusere på Publikumsopptøyene på Nadderud.

I hatoppgjøret hjemme mot VIF får LSK hevn for fjorårets flause. Morten Berre skyter fram haka og kjever ballen inn, men i eget mål denne gangen. VIF-supporterne tåler ikke nederlaget og kaster det de har av halvfulle ølbokser. Siden det er første gang det skjer i år, nøyer NFF seg med å trekke ett poeng fra laget, mens LSK som arrangør får kr 50 000 i bot for manglende sikkerhet.

LSK er fortsatt ubeseiret da de reiser til Bergen for å møte bunnlaget Brann. Fra øvre felt B kastes en håndgranat som sneier Otto Fredriksons hode og lander ueksplodert på gresset. Lillestrøm-spillerne truer med å gå av banen, men kampen fortsetter, og Arild Sundgot løper fra hele Brannforsvaret på en genial stikkball fra Kippe og avgjør på overtid. Bergens Tidende skriver: ”SUTRELSK VILLE SNYTE PUBLIKUM FOR KAMPEN!” Davy Wathne spør om det er bra for norsk fotball at LSK får drive med sitt spark-og-løpspill, mens NFF sier det er formildende at splinten ikke var dratt ut av håndgranaten, og tar hensyn til tidligere oppførsel, og gir Brann ett poeng trekk.

Lillestrøm slår Viking på Åråsen, og Uwe Rösler nekter å takke Tom Nordlie for kampen.

TV2 sier at LSK fortsatt er uspiselig for alle.

LSK møter Rosenborg på Lerkendal 16. mai. Forut for kampen har Arild Myklebust ringt alle medlemmer i Kanari-Fansen og LSK og fortalt hva som vil skje med dem hvis de ikke er tilstede. Over 4000 kommer ikke inn på et sprengt bortefelt. Det viser seg at 10 av dem hadde blitt feiloppringt og

HUMBUG & KANARI #1 2008

Begge foto: Sebastian Ramsland

Får vi noe å juble for i 2008? Vel, det kommer helt an på hvilket forhold man har til poengtrekk. holder egentlig med andre lag, men turde ikke annet enn å komme. LSK tar sin første femmålsseier på Lerkendal, og de som har fått plass på bortefeltet, feirer med bluss. En fortørnet sportslig leder, Knut Torbjørn Eggen, sier at slik oppførsel ville man aldri tillatt fra Rosenborg-supporterne.

Lillestrøm får kr 100 000 i bot og fem poeng trekk.

Lillestrøm surfer gjennom de neste kampene mot svak motstand og leder serien klart ved halvspilt serie. I sommerpausen kan både Espen Hoff og Alanzinho gå gratis fra sine klubber, og kommer til LSK. Da serien sparkes i gang igjen, er Marius Johnsen, Jon Midttun Lie og Martin Husár skadet, så Hoff og Alanzinho kjemper om backplassen, mens Occean tar venstrekanten i angrepet, med Sundgot i midten. Nordlie uttaler: “Det er ikke en ideell situasjon, men sånn er det noen ganger.”

Vålerenga har hatt en katastrofal første halvdel, hvor Klanen har sørget for at de er det første laget som har negativ poengscore, etter ufyselig oppførsel i samtlige kamper. Martin Andresen må gi seg, og Kjetil Rekdal kommer tilbake. Han starter med å sparke alle hjelperne. ”I treng ikkje andre trenera.”

Brann møter Viking i Bergen og taper stort. Linjemannen blir bombardert med gullølbokser, gullgarnfløter og gullbiljardkuler. NFF uttaler først at det ikke er bra, men etter TV2s kritiske gjennomgang av kampen, viser det seg at det har vært uvanlig mange offsideavvinkninger i Vikings favør. Linjemannen suspenderes for provoserende oppførsel og pålegges å gi Brann-supporterne en offentlig unnskyldning.

Da Brann senere gjester Lillestrøm, er vaktene på Åråsen godt forberedt og beslaglegger alle dregger, søkker og bowlingkuler bortefansen har med seg.

NFF oppdager imidlertid at det er et steinbed fullt av kastevåpen innenfor vaktene. LSK argumenterer med

at steinene er bak RB-tribunen, på hjemmetilskuersiden, og at de har vært der siden stadionombyggingen uten at noen har kastet noe derfra, men NFF er ubøyelige og trekker maksimale 10 poeng fra LSK. Serien nærmer seg slutten, og Rosenborg kommer på besøk. Bortesupporterne tåler ikke nok et femmåls-tap og peprer vaktene foran Diadoratribunen med Volvo-nøkler og gamle Champions Leaguesuvenirer. To av vaktene må på sykehus, og LSK får kr 200 000 i bot og 10 poeng trekk for manglende sikkerhet.

Før siste serierunde har Lillestrøm bare seirer og leder serien, til tross for alle minuspoengene.

Skedsmos ordfører sier at selvfølgelig vil det bli gullfest. Hun røper at kommunestyret har vedtatt at det vil stilles en tomt sentralt i Lillestrøm til disposisjon for nytt stadion. Hun sier ikke hvor, men et stort kjøpesenter i Steen & Strømgruppen må rives for å gi plass til anlegget – det minste man kan gjøre for en nybakt seriemester.

Gullteltet rigges opp på Stortorvet. Gullflosshattene har fått ny tekst med “Seriemester 2008” og flotte, lyseblå, seriemestertrøyer er klare.

Brann kopierer bedriften fra 1964 og rykker ned året etter et seriegull.

Vålerenga spiller sin tredje kamp på rad uten voldsepisoder. NFF forklarer at det selvsagt var meningen hele tiden at de nye reglene om poengtrekk også skulle gjelde andre veien, at positiv oppførsel skal belønnes. VIF får 20 plusspoeng, går fra minus 11 til pluss 9 og vinner serien med ett poeng.

LSK ville ha vunnet med seier borte mot Aalesund, men klarer bare uavgjort, og ender med sine sju poeng på fjerdeplass.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

15

STIV KULING OG LØSSLUPNE TRØNDERE (Eller: Kanaris inntar La Manga) Dette er historien om fire jyplinger som trodde en tur til Spania var et fullgodt alternativ til Kalmar, Køben og Göteborg. De trodde treningskamper mot obskur russisk motstand var like gøy som turneringskamper mot Brann, Bajen og Brøndby. De kom, de så, de blåste nesten bort, og nå vet de så mye bedre.

MORTEN GALÅSEN ”Jeg tror vi er de eneste her som er mellom ti og søtti”, ”Cuatro cervezas grandes, por favor” og ”Jeg fikk nesten ikke sove i natt fordi vinden reiv i veggen utafor” skulle bli mantraene våre denne uka. For gudbedre for et gudsforlatt høl vi dro til! En gjeng hvis medlemmer går under navn som Svett-Per, Tysker-Mats og Skrumplever visste selvfølgelig ikke bedre på forhånd enn å bestille leilighet midt ute på selve La Manga-tarmen, som best kan beskrives som en flere mil lang vei. Denne strekker seg fra det spanske fastlandet og ut i Middelhavet, før det ebber ut i… vel, middelhav. Her bor det for så vidt folk, men disse er enten ikke-engelsktalende spanjoler som skal melke stakkarslige turister, eller trønderske pensjonister.

Vi har så vidt ankommet flyplassen i Alicante når det går opp for oss hvor ubrukelige vi er på internasjonal lingvistikk (les: alt annet enn engelsk og, i TyskerMats’ tilfelle, tysk), men etter en del peking og andre fingerbevegelser kommer vi oss i en taxi ut til den forblåste sandstripa som skal huse oss i en uke. Et reisebrev er ikke et reisebrev uten at man skriver om inntrykkene og opplevelsene man møtte, så vær så god: Vi opplevde ingenting, det var ingenting å se, og den moroa vi fikk når Fugla ikke spilte måtte vi og vår gode venn San Miguel i fellesskap fikse.

Nå er vel heller ikke diverse fyllehistorier uten folk og liv noe særlig, så jeg skal ikke nevne så mye av det heller, men dagene gikk stort sett til å kjøpe øl, drikke øl og vente på kampdagene. Siden vi bodde langt ute til havs og ikke hadde tatt oss bryet med å leie bil (øl, vøtt), måtte vi pent ta fart og drite i å 16

stikke bort på treningene, som Lasse og Geir ville sagt. Dermed kommer den spennende informasjonen om våre møter med fugleleiren kun til å handle om de to gangene vi tok oss opp til det formidable anlegget La Manga Club for å se Fugla i kamp.

Lørdagen gikk med til å sjekke inn, spise mat og utforske utelivet i området. Utelivet besto av firefem åpne puber hele uka samt en del restauranter, men kun på lørdagen var det antydning til beboelse i området. Det vi møtte på, var trøndere opp og i mente, og den mest sosiale var ei nypensjonert trønderkjerring som like godt prøvde seg på både Tysker-Mats og vårt feminine alibi, Linn. Samtidig. Videre suksess opplevde hun ikke, men hun fikk oss i det minste til å innse at dette kom til å bli en lang uke hvis vi ikke begynte bedrikningen tidligere på dagen heretter.

Dagen etter var det Premier League på pubrestauranten Bambus, som selvfølgelig var eid av ei trøndrette. I løpet av et grusomt Manchester-derby samt en relativt målløs utgave av Chelsea – Liverpool, kom endelig promilla og godhumøret, og dette skulle vise seg å bli den beste LSK-løse dagen/kvelden denne uka. Dette var dog alt som skjedde: Vi så på fotball og ble fulle uten å møte andre folk enn bartendere og innehavere. ”Nuff said” om utelivet på La Manga!

Mandagen skulle opprinne, og Fugla skulle bevitnes.

Den ukjente russeranstalten Spartak Nalchik skulle nedsables, på banen så vel som på tribunen. Ettersom vi ikke hadde snøring om hvor langt det var til arenaen, dukka vi opp omtrent ti minutter før avspark og fikk så vidt tid til å henge opp de fem bannerne våre

HUMBUG & KANARI #1 2008

Mangeken på Royal League har gjort noe med KFLs vintermote

før kampen var i gang. Det at vi var flere bannere enn folk gjorde at undertegnedes tanker bar tilbake til Bryne-turen i 2000, der det eneste positive var at vi trolig hadde flere flagg enn fugler på tribunen… but I digress. Ikke overraskende viste ikke Fugla seg fra sin beste side, så første omgang ble et gedigent gjesp. Synginga fra de tre aktive og den ene mindre aktive fugger’n på berget ble også så som så, all den tid ingen av oss har noen forsangererfaring og ideene om låtvalg var fraværende. I tillegg blåste det ytterst kraftig gjennom hele kampen, og at det satt flust med spillere og trenere fra både Viking, Stabæk og LSK rundt oss la også en demper på stemninga. Her kan jeg skyte inn at jeg neeesten sølte halve pilsen min på Marius Johnsen i begynnelsen av andre omgang.

Andre omgangen var relativt innholdsrik, med et par mål og nesten like mange røde kort. Dessverre dro russerne i mindretall det lengste strået, men vi fikk i det minste gjennomført et godt gammelt ras da Viktor utligna på nydelig vis, og i tillegg fikk vi faktisk motstand på tribunen av tre russiske tenåringer som var temmelig stødige i engelsk. Vikings Maurice Ross var på nippet til å bli med på noen av de

britiske hatsangene, kunne det virke som, men han lot være. Av andre artige hendelser kan vi ta med at Steinar Pedersen sto på sidelinja og slengte saftige gloser til linjemannen like etter utvisninga. Steinar er en av oss… Kort oppsummert: Spartak vant kampen 3-1 etter å ha fått en unødvendig straffe av Kippe og klar bane til å punktere kampen av Riseth. Begredelig kamp og for det meste begredelig synging, og vi stakk molefonkne hjem til leiligheten og drakk oss dritings på billigwhisky uten fabrikant (?), før enkelte avslutta kvelden med noen kraftige oppkastrunder.

Tirsdag og onsdag suste forbi uten nevneverdige hendelser – det eneste som kan være av interesse for dere er at det er grisevanskelig å finne et brukbart spisested i byen Cartagena. Og hvis dere noensinne skulle befinne dere der, hold dere langt unna ”Gofy Restaurant”! Burgeren der er faktisk flerfoldige hakk verre enn kebaben på Snappy’s i Drammen… Så kom torsdagen, og ettersom Nordlie hadde nevnt at kampstart mot Nordsjælland skulle være klokka fire, måtte vi slå oss på flaska fra første våkne øyeblikk.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

17

Faen ta alle turistene på feltet!

En sixpack senere var jeg klar for frokost og tribunemøte. En frokost, et tribunemøte, mer øl og noen glass billigwhisky (som vi fortsatt ikke kunne finne merket på) senere, var vi klare for tidlig oppmøte på stadion for banneropphenging og oppvarmingssynging. Den spanske taxisjåføren hadde derimot andre planer, og lot oss vente en drøy time før han dukket opp. Dermed var vi på plass omtrent idet spillerne kom inn på banen, men formen var i det minste god. Vi stilte oss i motsatt ende som sist for å unngå at det sto for mange forstyrrende elementer rundt oss, og kauka løs med de rustne, pinlige stemmene våre fra begynnelsen av. Spillersanger, ”Vidar Davidsen er homo”, typiske trommesanger uten tromme og mye mer runget kraftig (vel…) utover banen.

Jan Åge var bortom et par ganger og ga oss tommelen opp. Kampen var langt bedre enn sist gang, og

18

spesielt Brenne og Husár viste fine takter, og stemninga på feltet var løs og ledig. Faktisk så løs og ledig at da Mykle ringte og krevde baris etter utligninga, adlød vi selv om bitende vind dominerte værbildet.

Kampen endte 1-1, og Fugla tapte straffekonken 4-5 etter at Gilbert brente for oss. FCN-trener Morten Wieghorst kom bort og komplimenterte KFLs innsats, og spillerne lo godt da vi raste på alle straffemålene.

Alt i alt var vi fornøyde, og ”Vi elsker dere for det” begynte idet den avgjørende straffa gikk inn. Rett etter kamp satt vi på med henholdsvis Cato Bakkemo og TV2 (!) opp til spillerhotellet der vi skulle møte Riseth for et intervju dere kan finne et annet sted i bladet, og da dette var over var vel egentlig også turen vår det, selv om vi ikke skulle hjem før om to dager. To veldig forblåste og ubrukelige dager…

HUMBUG & KANARI #1 2008

SELGE BOLIG? STØTTE KANARI-FANSEN? Ring Eiendomsmeglings lokale kontor i Lillestrøm har valgt å gå tungt inn som sponsor for KFL sesongen 2007. Dette innebærer at vi i KFL får et lite beløp for hvert oppdrag vi skaffer Ring Eiendomsmegling. Det som gjorde dette til et lett prosjekt å være med på, er at meglerne på Ring Lillestrøm er trofaste LSK-supportere, og medlemmer av KFL. Her er vi avhengig av dere, medlemmer av KFL. Dersom dere får høre om noen som skal selge bolig, kom dere inn på www.kanari-fansen.no og benytt dere av skjemaet som ligger der. Pengene vi får inn via dette prosjektet vil gå til ungdomsarbeide i LSK, samt bedre fordeler til dere som medlemmer i Kanari-Fansen. Dersom dere har noen spørsmål om samarbeidsprosjektet, ta kontakt med styret i Kanari-Fansen eller Ring Eiendomsmegling.

Kontaktinformasjon Ring Eiendomsmegling avd. Lillestrøm: Solheimsgata 17, 2000 Lillestrøm Telefon: 48 200 400 Faks: 63 80 06 06 lillestrom@ringeiendom.no

N O R G E S M E S T E R E

2 0 0 7

© Henriette Eriksen www.henriflette.com

HUSK AT DU FÅR S p o r t s h u s e t ?

MEDLEMSRABATT NÅR DU HANDLER HOS OSS! SPORTSHUSET LILLESTRØM STILLVERKSVN. 5 TLF: 64 84 56 30 www.sportshuset.no

Gressknoppene på den andre siden Etter at forumvirkeligheten virkelig slo meg i ansiktet, er jeg blitt positivt overrasket over hvor mye informasjon en kan få ved sortert lesing av innlegg, men også slått av hvordan enkelte fotballfloskler aldri slutter å gjenta seg. Noen oppskrifter på suksess er så enkle at det er et under at ikke alle lag vinner serien hvert år. Dette er det første innlegget mitt, i det som kanskje blir en artikkelserie, eksklusivt for H&K, om supporterklisjeer.

KIM-TONNY HENRIKSEN Sats på lokale unggutter! Det er ingenting supportere liker som et ungt talent som har spilt på gresset hos naboen. Det er fristende å psykoanalysere slikt til at man egentlig sitter med narsissistiske drømmer om at det er ens egen liten unggutt som skal redde familiens fotballære (og økonomi) ved å troppe opp i startoppstillingen på Åråsen i en alder av 15 år, bli solgt til Liverpool (mitt narsissistiske valg) som 23-åring, før han har sin indiske/indianske (de lærde strides) sommer tilbake i Sportsklubben som 31-åring, direkte tilbake fra Liverpool. Unggutten er under tiden blitt helt i de to beste klubbene i hele verden, sikret familien økonomisk, vært lokal og relativt lojal. ”Flott, sønn, jeg er stolt av deg!” Slike drømmer sitter man kanskje med som overentusiastisk far, småbitter på at ikke klubben plukket opp ens unge talent. Derfor har man nå en personlig tastaturvendetta på gang. ”Hadde det ikke vært for at Sportsklubben ikke skjønner dette, hadde kanskje gutten min vært på vei mot stjernene, heller enn å sitte tenåringssurnet på rommet med Playstation, etter en fest hvor jeg er rimelig sikker på at han drakk mer enn helsemyndighetene anbefaler,” tenker man, mens man skriver ting som ”i England begynner de å spille fra de er 16 og 17, bare se på Rooney,” og peker dermed ut en av balløyas mest talentfulle spillere i moderne tid, men like viktig, best fysisk utrustet til å kjempe i ligaen (fyren må jo ha slåss med okser og spist rått kjøtt i lugubre håndbaktavernaer gjennom oppveksten).

Uansett om det er så drastisk eller ei, ivrer vi voldsomt etter denne lokale unggutten. Jeg skjønner for så vidt greia. Lillesøsteren min på tolv synes det er

stas at jeg har spilt håndball (ja, hands) med Espen Søgård, og jeg har tatt meg i å nevne til folk at han kommer fra samme bygd som meg. Det er et eller annet med det lokale og nære. Det er sant nok. Men allikevel…jeg er ikke på langt nær like opptatt av det som enkelte. Jeg synes det er en kuriositet. Det er gøy hvis man har dem, men det er triumfer jeg higer etter. Det er følelsen av å se ballen gå i nettet i en viktig kamp mot Martines evnukker, eller mot laget som er for stort for seg selv. Det er å se Lillestrøm vinne cupen (så fett det var) eller serien (knokler i bordet). Da var det like greit å se Einarsson knalle inn tre mål mot sistnevnte lag, eller å se canadieren styre en ball i nettet med skallen mot førstnevnte. Jeg setter absolutt pris på at spillere elsker eller lærer seg å elske klubben, men sånt kommer ved siden av, som ekstra krydder for min del.

Klubben står over alt, og jeg har ingen, absolutt ingen, tro på at man kan hevde seg ved kun å dyrke lokale talenter. Allikevel skal det være en del av satsingen, siden, hvis det gjøres riktig, så kan man få i både pose og sekk. En ny Tom Lund hadde ikke vært å forakte, men det er stor forskjell på å forakte det og å forvente det. Enkelte virker til å tro at det yrer og gror av små Tommyer der ute (bokstavelig talt gjør det kanskje det også, men en god del av dem er småkriminelle, slik jeg også burde ha vært med navnet mitt). Dessverre gjør det ikke det. Hadde det gjort det, hadde Norge vunnet det som var av kamper på aldersbestemte landslag, Lillestrøms lag hadde vunnet alle aldersbestemte turneringer, og Romerike hadde blitt trålet av representanter fra de

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

23

virkelig store europeiske klubbene etter talenter og tips for hvordan i alle dager et lite sted i et land med 4,5 millioner innbyggere klarer å produsere så mye talent. Det er dette enkelte må ta innover seg før de begynner å rope om at de må få sjansen på førstelaget. Noen ganger lurer jeg på hva som går av folk.

Man sitter kanskje der bak PCen, blodskutt i øynene etter å ha ignorert epilepsiadvarselen på den siste utgaven av FM, og tror man har skjønt det fordi man fisket opp et supertalent i spillet. ”Denne spilleren fikk spille fra han var 16, og derfor ble han supergod.

Mye bedre enn hvis jeg hadde begynt å spille han da han var 18.” Fantasien og lysten på at man skal ha slike talenter i Sportsklubben kan jeg lett forstå, men realiteten er ofte en annen. Jeg husker blant an-

I gamle dager hadde PSA hår 24

net at det var en del diskusjoner omkring Mahmod Hejazi, som, i likhet med Søgård, tok veien fra Fet IL til Sportsklubben. Tror virkelig folk fortsatt at denne karen ville ha blitt noe suverent om han bare hadde fått sjansen tidsnok hos oss? Etter å ha blitt lånt ut til Ull/Kisa, gått til Väsby, videre til Assyriska, på et nytt utlån til FF Jaro, for så å havne tilbake på Romerike, nærmere bestemt i Lørenskog (alt ifølge Kanaripedia), så burde vel Hejazi ha fått nok muligheter til å vise seg som den potensielle toppspissen han hadde i seg, eller kan det være at han enten sleit med holdninger eller at talentet ikke var stort nok? Kanskje var det en kombinasjon av begge deler? Det er klart at man kan forestille seg enkelte supertalent der ute, som går lei av å bli forbisett, men som egentlig kunne blomstret. Thorud hadde kanskje ikke fått sitt ideologiske kall og dratt til Cuba hvis han hadde fått spille jevnlig? Eller hadde han det? Øyvind Gram dro til matematikken i København, til tross for mye spilletid og ros i landets aviser for prestasjonene sine i Molde.

Mennesker foretar forskjellige valg her i livet.

Argumentet mitt gjelder for så vidt ikke bare lokale talenter, men det skrikes opp om satsing på unggutter generelt. Tror man virkelig at Sportsklubben tjener på å la alle de unge, ivrige spillerne prøve seg jevnlig, sånn bare i tilfelle det dukker opp en som plutselig blomstrer, til tross for at han ikke har sett ut som superheltmateriale på noen treninger? Jeg vil si at dette er en sikker oppskrift på fall. Se forresten på lagene som har rykte på seg for å være talentfabrikker i Norge. Sånn jeg har forstått det, har Skeid, Lyn, Start, Bodø/Glimt, Sogndal og Kongsvinger i tur og rekke blitt skrytt opp for arbeidet de har gjort med å satse på de yngre. Det samme ble underlig nok også Myhres guttebasser i fjor, til tross for at ingen av talentene fikk spille. All honnør til de nevnte klubbene som har dyrket frem noen brukbare spillere, men med all respekt, jeg ville ikke vært i skoene på noen av supporterne deres.

Til og med klubben jeg oppfatter som Europas mest renommerte klubb på talentarbeid, og selve beviset på suksessen forbundet med det, Ajax, har ikke vunnet den nederlandske serien mer enn tre ganger på de siste ti årene, til tross for at de i realiteten bare kjemper med PSV, og kanskje Feyenoord. Dette til tross for at klubben har et rimelig heftig navn og en drøss med viktige historiske pokaler i skapet.

Så som sagt, jeg har ikke noe imot talentarbeid, men jeg har noe imot talentarbeid som

HUMBUG & KANARI #1 2008

går betydelig ut over den sportslige satsingen. Når folk roper opp om at Tore Andreas Gundersen må få spille, lurer jeg på hva man baserer dette på. En på jobben som holder med Kongsvinger, påpekte her om dagen at Gundersen bare hadde spilt godt og puttet en del mål en halv sesong for Hedmarks tidligere storlag. Dette, andre rapporter jeg har hørt, Nordlies vurderinger, i tillegg til at jeg fikk sett den siste kampen til U21-landslaget (hvor han startet), gjør meg ikke spesielt overbevist om at vi skal selge målgarantisten Sundgot til Molde og satse på spisstalentet vårt nå. Dette må ikke misforstås med at jeg ikke håper at han slår til, for det gjør jeg naturligvis, men jeg har ikke hørt, sett eller lest noe som har overbevist meg om at han er klar for å være med på å bære Sportsklubben til gull denne sesongen. Hvorfor skulle vi da spille han jevnlig, annet enn for å lukke øynene og håpe at han blir kjempegod med litt tippeligaerfaring? (PS! Hvis du skulle komme over dette TAG, jobb som f*** og bevis at jeg tar feil.)

Mistanken min om de som står på barrikadene for å putte unge spillere på banen til enhver tid, er som jeg hintet om tidligere, at supportere forestiller seg at spillerne er noe helt annet enn det de er. De hører om et talent (alle unge gutter som havner i toppdivisjonen beskrives automatisk som et stort talent), blir frustrert over at klubbens spillere ikke presterer godt nok på banen (ofte etter tap), begynner å se seg om etter løsninger, og vips, det ubrukte talentet vippes opp av hatten. Hvem kan motbevise at Geir P. Otensiell ikke hadde gjort en MYE bedre jobb enn håpløse Helge H. Arsettdetfør? En ansvarlig trener bør ikke legge sjela si i å prøve å motbevise det, så lenge han ikke går rundt og er blind for et åpenbart talent.

Det er heller ikke som at Sportsklubben aldri har klart å få frem noen. Søgård er et brukbart eksempel, mens Pål Steffen Andresen også er blitt dyrket frem og kan bli noe – i disse dager – så sjeldent som en lokalt spillende landslagsspiller. Magnus Myklebust (riktignok ikke lokal) har også fått mye spilletid, men har til gode å overbevise at han kan holde en fast plass på laget i fremtiden. Det som er viktig er at vi klarer å få de rette talentene til klubben, og denne jobben ser det faktisk ut som om klubben tar alvorlig om dagen. Det er gledelig. Det er ikke gledelig å satse på alle ”talentene” vi har uansett. Jeg lurer på hvor tålmodige folk hadde vært med en eller flere unggutter med mindre talent enn Myklebust inne på banen. Og vi stoler vel på at mannen som dyrket frem et par landslagsspillere i Start har nese for sånt? Jeg tror i alle fall Nordlie vet å se hvilke unggutter som er verdt å satse på og når de er klare. Apropos Start:

Foto: Geir Sabel - Kunne jeg ikke i det minste fått et flagg?

Filosof Bjørnebye prøvde seg vel med noen modige grep i Kristiansand? Børufsen senket Brann på bortebane, og lillebror Hæstad fartet rundt på midtbanen så vidt jeg husker. Skryt fikk sørlendingene for sitt talentarbeid, og ned i Adecco bar det for makrellfotballen. Så til dere som ønsker å se Bertheussen før Riseth som erstatter for Kippe ved karantener eller skader: Tenk på om dere har lyst til at dette skal koste medaljer, topplassering, cupgull og liknende.

Bertheussen får nok muligheten hvis han blir skadefri, kommer i form og begynner å nærme seg nivået til Frostas kremmergutt. Inntil videre bør han kanskje nøye seg med å lytte til denne mannens råd og vink om hvordan han skal klare å ta fra han plassen.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

25

En smak av honning PER ARNE KRISTIANSEN

J

eg skulle vært en flekk på lakenet. Hadde jeg vært det, hadde jeg spart jævlig mye penger.

Nooo shit, maaan. Nå er jeg isteden her, lager flekker og bruker penger. Trives med det.

Noen ganger tar lysten overhånd, og da sitter penga løst. Jeg har en god kamerat som heter Mathias, og det er pga. han og lillebroren hans Andreas, at jeg kan mimre tilbake til noe helt spesielt som skjedde i år totusenogto – 2002 – sesongen etter vi tok sølv, og skulle gå for gullet...

Men gullet kom ikke rekandes på ei fjøl. Det kom ikke i det hele tatt. Clayton Zane, toppscorer i serien med 17 mål, skulle bli solgt og spilte deretter. Tre seirer på de første femten rundene og vi svermet som forelskede fluer over kuruka sammen med Moss, Sogndal og Start nede i bånn av tabellen. Det hjalp lite å slå Bryne i den 16. runden, for vi tapte i den 17. og 18. mot Rosenborg og Molde.

Men, det er et stort men: Ting har allerede begynt å skje. En mystisk mann ved navn Uwe Rösler har på forunderlig vis dukket opp i Lillestrøm-trøye nr. 24.

Vi spiller nå seks kamper på rad uten tap. Vi er nest sist på tabellen, men slår nå Moss borte (2-0), Start hjemme (7-0), utligner i siste minutt på Ullevaal

26

mot Vålerenga (1-1), slår Bodø/Glimt 2-0 hjemme, utligner nok en gang i de siste minuttene = 1-1 borte mot Stabæk, før vi slår Sogndal 3-0 hjemme.

Etter å ha tilbringi vårsesongen i Australia, befant jeg meg i Kristiansand under høstsesongen.

Radbrekkinga av Start fikk sitt velfortjente dobbeltsideoppslag i Verdens skjeve gang. Og oppslaget i VG fikk sin velfortjente plass på veggen i kollektiv-stua i Torridalsveien i Kristiansand. Sånt lever man lenge på i en fotballfattig studenttilværelse langt fra Åråsen.

Jeg følte jeg hadde mye å ta igjen, og satte meg i bilen for å heie Fugla opp og vekk fra nedrykkssumpa i storkampen mot Enga. Målet til Strand, som kom i det 89. minutt, var lik en klassisk Påsan-scoring.

Nesten som den mot FCK på Åråsen for ca. et år sida.

Bare noen meter nærmere goalen, og noen til lengre ut mot (for oss) høyresiden av 16-meteren. Det var som et prosjektil blei avfyrt – det sa pang og så var det fullt kaos på tribunen. En av totningens viktigste scoringer. Det var en fryd å kjøre sørover igjen.

Vi hopper nå til oktober 2002, og et av de største øyeblikk for en kanarifan i dette århundret. Foran runde 25 i eliteserien har jeg finni veien til hjembygda. Må pilse litt med kompisa. Hvorav de to

HUMBUG & KANARI #1 2008

nevnte har booka plass i bilen til Trond fra Minnesund over til Bergen. Å være fem stk. i en snerten, liten Mazda 323 misunte jeg dem ikke.

Søndagen kom, sola sto på himmelen, og plutselig misunte jeg dem likevel. Tankespinneriet begynner.

Kompisa er på vei til Bergen. Jeg har ingenting å gjøre annet enn å fly tilbake til Kjevik. Lillestrøm spiller for å unngå kvalik (bare tre poeng ned dit, til nettopp Brann). Og aldri har jeg vært i Bergen på kamp. Lysten øker, og penger, hva var det igjen? Å komme seg på kampen og overraske gutta boys betyr nå merkelig nok alt. Ringer til SAS og sjansebillett opplyses å være innen rekkevidde. Skipper prompte til Gardermoen og *woohah* nå står jeg der med tynn jakke, tynn i håret, pikkpakket på ryggen og med enveis til enten himmelen eller helvete i hånda.

Flyet ankommer Flesland kun kort tid før kamp, og det er bare å kapre første og beste taxi. Er det forresten en taxisjåfør jeg vil huske på dødsleiet, er det denne karen. Ikke fordi han hadde pukkelrygg eller unormalt utseende. Ei heller et rart navn eller noe sånt i det hele tatt. Jeg vil huske han fordi jeg i min mest forskrudde fantasi umulig kunne kokt sammen det å havne foran i en bil med en Brann-keeper fra 70-tallet som hadde spilt mot Tom Lund. Slå den!

Jeg leiter på internett, men kan pokker ikke finne en spillerstall for Brann fra den perioden Brann og Lillestrøm spilte mot hverandre mens Tommy regjerte, så for alt jeg veit kan han ha vært nok en skrythals fra Norges hovedstad nummer to. Uansett snakka han bare pent om vår største stjerne. Kalte ham en gentleman og tidenes beste norske spiller uten tvil og slikt, så jeg var i grunnen fornøyd, jeg. Ting begynte å gå i min favør, for attpåtil meldte Radiosporten at kampen var utsatt i tjue minutter. Avsparket var så vidt tatt da jeg gladelig betalte for turen og tipsa for interessante fortellinger. Innafor stadionporten sto folk i regnponchoer og gjømte seg under paraplyer på det som var bortefeltet. Nåh. Det var bedre forhold på baner langt ned i divisjonssystemet enn det var for oss på Brann Stadion for bare få år sida.

Det var altså oktober, og typisk nok regn. Et isete lag lå oppå den slakt hellende asfaltplassen vi sto på. Bortsett fra disse interessante detaljene, og det å overraske noen sammenkrøka kamerater som hadde sitti 500 km i en bitteliten bil, er det egentlig minimalt med bilder jeg har igjen fra de 90 minuttene inne på stadion. Peter Werni lå noen sekunder vannrett i lufta etter en grøssende takling, og Brann scora rett før pause. Det minte mest om helvete på det tidspunktet.

Ikke før midt i annen omgang skjer det noe mer jeg husker. Men det skal til gjengjeld for evig tid være brent inn på netthinna til oss som var der. Jeg trur ikke noen kan ha klart å være så fulle under de gitte omstendigheter at de ikke fikk det med seg.

Uwe Rösler er gigantisk sterk inne i boksen foran Ivar Rønningen i Branns mål. Foran oss. Han utligner rødtrøyenes ledelse og tenner håpet om seier og dermed garantert eliteserieplass. Så, ikke mindre enn fem minutter seinere, slår der Uwe knockout på Brann-forsvaret igjen, der han stiger til værs, og i løpet av et lite sekund vrir brystkassa mot mål, fjærer overkroppen bakover, slipper alle krefter løs og stanger pannebrasken mot ballen. Timingen på satsen og treffet får ikke blitt mer perfekt. Ballen sitter i nota før noen av oss tør blunke. Jubelen er ellevill. Folk sklir og detter. Ponchoer flagrer og våte hårtuster røskes omtrent løs av klissblaute never. Spillera løfter som oss armene spontant i været og stormer mot Uwe. Sjefen for dette utrolige øyeblikk kaster seg rundt og løper mot oss, og bestiger som en konge snøhaugen som er skrapt sammen mellom banen og reklameskiltene foran bortefeltet. Der. Akkurat der og da står tida stille. Ti meter foran oss står en statue i gul og svart drakt oppå en snøhaug. Som en landsfader. Med føttene i skulderbredde fra hverandre, en arm opp i været og blikket rettet framover langt inn i evigheten.

Det var et ganske sprøtt syn, skal sies. Og siden ingen kunne vite at kun to kamper til var alt han skulle få, visste ingen heller hvor markant bildet av Uwe på snøhaugen skulle bli.

Resultatet sto seg, 2-1 til oss. Vi hadde i nest siste serierunde sikra kontrakt for spill i øverste divisjon neste sesong. Og for en sesong vi trudde det skulle bli – med den mannen som spiss!

Det gikk jo ikke sånn. Uwe fikk kreft, og Lillestrøm fikk sjuendeplass. Ikke mye å rope hurra for, der altså. Det var heller ikke ferden videre etter kampen. Jeg ante i utgangspunktet ikke hvordan jeg skulle komme sørover. Jeg fikk skyss som sjettemann i bilen til Trond opp til Flesland, og nå som man hadde nådd himmelen kunne det bare gå en vei. Nedover. Det gikk ikke flere fly til Kjevik.

Ruta hjem til Kristiansand bød isteden på ugildt vær, vått og kaldt, venting her og venting der, og i mellomtida ferjetaxi ned til kaja, ferja rundtomkring på kysten ned til Stavanger, toget derfra, før føttene skulle få sitt de siste kilometerne litt utpå natta.

God natt

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

27

Tribunemotstand 2008 En ny sesong er på trappene, og innad i KFL er man i full sving med å forberede tribuneaktiviteten i den kommende sesongen. Tribunen skal organiseres, nye sanger skal lages og tifo skal produseres. I den forbindelse er det interessant å ta en titt på hvordan ståa er ellers i Supporter-Norge. Hvordan blir motstanden på tribunen i årets sesong? Vi begynner i nord og tar runden rundt i Norge:

Tromsø Tromsøs eneste supporterklubb heter Isberget.

Medlemstallet deres gidder jeg ikke sjekke, da størrelsen på klacken er det eneste som har noe å si.

Og faktum er at Isberget har blant de aller minste klackene i Norge. Mot oss på Alfheim (16. mai) var de et par hundre stående, og de er neppe særlig flere enn det på andre matcher. Heldigvis for dem har de kommet seg vekk fra kortsiden uten tak, den nye plassen ytterst på langsiden gir dem en bedre plattform å bygge videre på. Når man er såpass få blir heller ikke synginga noe særlig, selv om det skal sies at sittepublikummet på Alfheim slett ikke har noe å skamme seg over. Ropa er av det helt enkle slaget, men de utviser i det minste engasjement, noe man ikke kan si om alle sittefolka i Norges land. På tifo-fronten har de hatt noen helt ok bannere de siste årene, men ikke akkurat noe å skryte av. Borteoppmøtet deres på Østlandet er rimelig bra, men det er ikke så mye sangfolk på disse kampene. Alt i alt har Tromsø blant de minst høylytte supporterne i Norge.

Bodø/Glimt Glimt-fansen kaller seg Den Gule Horde. Supporterne til laget fra Bodø er blant de mest latterliggjorte supporterne i Norge, men de har faktisk hatt en rivende utvikling de siste årene. De er fortsatt få, men med en god innsats har de bedret synginga og fått på plass ting som flagg, tostangs og en del fete tifoer.

Spesielt «førr evig»-tifoen deres overrasket og imponerte en del tribunefanatikere rundt om i Norges land. En klar forbedring fra «velkommen hjem»banneret de hadde til Brattbakk. Skrevet med tusj på gråpapir... Stadionstemninga ellers på Aspmyra er ikke den helt store, selvsagt sett bortifra «de’ va’ han Runar» over speakeranlegget etter scoring fra Runar Berg. Borteoppmøtet er ikke det helt store, men hva kan man egentlig forvente av et lag fra et slikt sted?

28

Rosenborg Den stående delen av Rosenborg-publikummet består hovedsakelig av supporterklubben Kjernen.

De befinner seg på nedre del av den ene kortsiden, og teller stort sett mellom 800 og 1200 i den syngende kjernen. Hovedproblemet til Kjernen er nettopp antallet, for rundt 1000 syngende er en temmelig liten andel av tilskuerantallet, som stort sett ligger rundt 20 000. Tribunen de står på er svært lav og bred, noe som har vært et stort problem med tanke på å få med folk på sidene på sangene. Dette har imidlertid blitt bedre etter at de flyttet sangsentrumet ut på den ene siden, der de har fått til en noe mer kvadratisk form på klacken. De jobber hardt for å få til en flytting til øvre del av tribunen, som har flere rader og er mye bedre egnet for supportervirksomhet. Volumet på RBK-fansen ligger et sted litt over midten i norsk målestokk, men de synger stort sett i 90 minutter og har et variert utvalg av sanger. Sittepublikummet er stort sett ikke med på annet enn det utskjelte R-B-K/Ro-sen-borg-ropet, et rop undertegnede faktisk har sansen for. Det er enkelt og skaper til tider et voldsomt trøkk. Det er få arenaer i Norges rike som får til det samme lydnivået fra sittetribunene som trøndra gjør på dette ropet. Visuelt er de blant de beste i Norge på virkemidler som hopping, flagging og pyro, men tifo-arrangementene deres er ikke mer enn middels. På bortebane har de stort sett et meget bra oppmøte, men dette er selvsagt godt hjulpet av at trøndra har masse tilhengere over hele Norge.

Alt i alt har RBK bra fans i norsk målestokk, men i forhold til størrelsen på klubben imponerer de ikke.

Molde Moldes supportere har i grunnen alltid vært kjent for å være relativt svake på alle måter, men nedrykket satte faktisk litt fart i moldenserne. I løpet av fjoråret utviklet Tornekrattet seg på flere områder: Nye

HUMBUG & KANARI #1 2008

sanger ble innført, og den syngende kjernen vokste.

Det er vanskelig å si hvor de kommer til å stå den kommende sesongen, men i fjor sto de på nedre del på den ene kortsiden. Med Tippeliga-spill kommer tilskuertallet selvsagt til å øke, og det blir spennende å se hvor mange som slutter seg til den syngende kjernen. Antageligvis kommer klacken til å bestå av rundt 400-500 mann på de fleste kampene, og det er klart at lydnivået ikke blir all verden fra en sånn gjeng. Stadionstemninga generelt på Aker Stadion er begredelig, og det hjelper heller ikke at stadionet er latterlig utformet i forhold til stemningsskaping.

På tifo-fronten er Molde overraskende bra, de siste årene har de hatt en rekke bra arrangementer. For oss LSK-fans huskes vel OH-en de hadde i cupfinalen i 05 best, den var flere klasser bedre enn vår tifo.

Moldes borteoppmøte er ikke noe å snakke om, på det området er de blant de aller svakeste i ligaen.

Aalesund Jeg begynner med konklusjonen: AaFK har landets i særklasse mest oppskrytte fans. For det første er de relativt få, på feltet til Stormen bak mål er det ikke mer enn noen hundre som står og synger. For det andre synger de ikke særlig høyt, men det skal sies at de som regel har få stille perioder. Et stort minus gis for at stort sett alle sangene er direkte kopier av Brann-, VIF-, RBK- eller LSK-sanger. Det neste momentet er at stadionstemninga generelt sett er elendig, i motsetning til hva man skulle tro utifra hva som står i media etc. Det eneste sittepublikummet har å by på, er en stusselig versjon av trøndras R-B-K/Ro-senborg-rop. Visuelt sett gjør de ganske mye ut av seg på grunn av fargene, men bortsett fra det har de f.eks. ikke hatt noen særlig bra tifo-arrangementer de siste par årene. Borteoppmøtet er helt middels, men på noen turer klarer de å mobilisere bra. På Østlandskampene er de godt hjulpet av tilhengere som bor i området.

Brann I 2007 klarte bergensera endelig å samle de mest aktive sangerne på samme tribune, nemlig på den ene kortsiden, best kjent som Hansa-svingen. I antall stående fans er de blant de største i Norge, men det unike med Brann stadion i norsk målestokk er at de andre tribunene til tider synger med på sangene.

Dette skjer riktignok bare i storkamper og ekstrem medgang, men det gjør at bergensera sannsynligvis har det beste toppnivået i Norge hva stemning angår.

I motgang kan de derimot være helt håpløse, og det virker som om de ser på piping og null synging som det riktige å gjøre når ting butter imot på banen.

Dem om det. På tifo-fronten har de hatt en god del arrangementer de siste årene, men det er liksom ikke det helt store, selv om det skal sies at en del av arrangementene er store og mektige, og sånn sett er gode arrangementer. Borteoppmøtet er blant de aller beste i Norge, og når det er storkamper på gang har bergensera en egen evne til å mobilisere. Synginga på bortebane er derimot ikke noe å skryte av, noe som vel kan skyldes en god del utflyttede bergensere som møter opp på kampene. Det er vanskelig å sette Brannsupporterne opp mot oss selv, da det er snakk om to vidt forskjellige stilarter innenfor supporterfaget.

Brann-fansen sverger til en (nesten) gjennomført britisk stil, mens vi henter mer inspirasjon fra sydligere strøk. Hva man foretrekker er opp til den enkelte.

Viking Den stående Viking-fansen kaller seg Vikinghordene og befinner seg bak det ene målet. I forhold til størrelsen på klubben og tilskuersnittet er det ingen overdrivelse å kalle Vikinghordene en stusselig gjeng, der de står med noen hundre mann på den ene kortsiden. Og det er ikke bare antallet som er begredelig, lydnivået og evnen til å engasjere resten av publikummet er også dårlige greier. Sittepublikummet er helt gjennomsnittlig, men de overraska faktisk litt da vi besøkte dem i fjor. Da Foto:Yvonne Fagerli var det til tider meget bra trøkk på enkle rop som Viking + 3 klapp. Det bør også nevnes at Stavanger-publikummet er Norges beste på piping. Visuelt har Viking-fansen svært lite å skryte av, de har hatt noen forsøk på tifoarrangementer, men det har stort sett vært små eller mislykka greier. På bortebane har de ikke noe særlig å stille opp med, bortsett fra at de i antall har bra oppmøte en rekke steder. Alt i alt er det trist at Viking-supporterne ikke klarer å gjøre mer ut av at de har et meget godt tilskuersnitt og et fantastisk stadion.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

29

Strømsgodset Godsetunionen kjører i likhet med Brann-fansen den britiske stilen fullt ut. På tribunen sin bak mål på Marienlyst er de omkring 1000 mann og skaper et bra trøkk. Dessverre er bortefeltet på Marienlyst ubegripelig rævva, så de får liksom aldri noen match når de er på hjemmebane. Så godt som alt av sanger har de henta fra England, og dette er sanger som framfor alt trøkker bra. Stadionstemninga bortsett fra dette er ikke noe å skrive hjem om, det er uten tvil Unionen som er stemningsbæreren på Marienlyst. De har hatt noen små tifo-arrangementer, men dette er ikke noe de satser spesielt mye på. Borteoppmøtet er brukbart, i fjor knuste de oss f.eks. på oppmøte borte mot Enga. Kort oppsummert er Godset-fansen blant de bedre i Norge, og undertegnede liker at de holder på den britiske greia si.

Stabæk Supportergjengen fra Bærum kaller seg Stabæk Support og har sine plasser på den ene langsiden på Nadderud, den uten tak. At de står på en såpass jalla plass er selvsagt noe synginga lider under, da det er betydelig lettere å skape stemning under tak. I antall er de midt på treet, anslagsvis rundt 500 på de fleste kamper. De synger mye, men min personlige mening er at de har altfor mange kjipe sanger som rett og slett ikke trøkker. Langsiden på motsatt side huser det som er blant de bedre sittefolka i Norge, så på det området har Stabæk slett ikke noe å skamme seg over. På tifo-fronten har de ikke utmerka seg noe spesielt de siste åra, selv om de har hatt enkelte fine arrangementer. Til deres forsvar skal det sies at de ikke akkurat har noen god tifo-tribune å jobbe med.

På bortebane har de et helt greit oppmøte, og når de kommer under tak på bortebane presterer de ofte bra.

F.eks. ga de oss brukbar motstand på Åråsen i fjor.

Lyn Til å være supportere av en liten klubb med få tilskuere, er Bastionen en meget respektabel gruppe.

I 2007 fikk de et nytt felt på langsiden som kun er for stående fans, i motsetning til tribuneløsninga de har hatt før, der det har vært stående og sittende om hverandre. De kjører en sydlandsk stil som er relativt lik vår, spesielt har likhetstrekkene blitt mange etter at de innførte tromme. Bastionen synger mye, men lydnivået er ikke noe særlig å skryte av med tanke på at de er i underkant av tusen stående på en gjennomsnittlig match. Utenom Bastionens bidrag eksisterer det ikke stemning fra Lyn-publikummet, noe som ikke er rart med tanke på det lave antallet tilskuere.

Visuelt sett er Lyn-fansen kanskje Norges beste, med mye hopping, flagging, pyro og ikke minst svært 30

Foto: Sebastian Ramsland

mange gode tifo-arrangementer. Borteoppmøtet er helt gjennomsnittlig, og der er synginga i forhold til antallet stort sett mye bedre enn på hjemmebane.

Vålerenga Vår største rival har det største antallet stående supportere i Norge. De har delt seg i to, der omtrent halvparten står på langsiden, mens resten står oppunder taket i Cola-svingen (Bend it-svingen).

Lydnivået er variabelt, fra det fantastiske i de gode øyeblikkene til det begredelige på enkelte kamper.

Klanen sliter med å stake ut en kurs for tribunelivet, ettersom én del av Klanen er tilhengere av det som er typisk for fans fra sydligere strøk, mens en annen del for enhver pris ønsker å holde på den britiske stilen.

Dette har ført til at de er i norgestoppen på tifo og har innført en rekke sanger fra sydligere strøk, samtidig som de synger at trommer er for bønder. I stedet for å innføre tromme står de og slår på seter for å holde takta på latinosangene... På grunn av denne konflikten virker det ikke helt som om de veit hvilken vei de ønsker å gå, og derfor sliter de med å få max ut av det enorme potensialet de tross alt har. Det samme gjelder tribuneplasseringa, for det er langt fra optimalt å stå delt i to grupper slik de gjør. Visuelt sett er de som sagt i norgestoppen på tifo, samt at de har noen kule visuelle effekter, som f.eks. dette «analtoget».

På borteoppmøte er de blant de aller beste i Norge, og stiller mannsterke opp uansett hvor VIF spiller.

Fredrikstad I Fredrikstad kaller den største supportergruppa seg for Plankehaugen. De har et felt oppunder taket på den ene kortsiden, og her er de omkring 1000 stående på kampene. Plankehaugen har de siste årene hatt en sterkt oppadgående kurve, mye takket være en engasjert forsanger fra Kroatia som har tatt med seg mye god tribunekultur fra hjemlandet. Imi-

HUMBUG & KANARI #1 2008

Foto: Sebastian Ramsland

dlertid har han møtt en del motstand fra eldre folk i miljøet, og i skrivende stund ser det ut som om det er gamlingene i Plankehaugen som leder kampen om tribunen i Fredrikstad. Synginga deres er svært lik vår, de har mange av de samme melodiene som oss, samt at også de satser på å synge i samfulle 90 minutter. Stemninga ellers på Fredrikstad Stadion er godt over gjennomsnittet, da den ene langsiden har et par vekselssanger med kortsiden der deltagelsen på hovedtribunen er meget bra. På tifo-fronten har de hatt noe bra, men de huskes best får skrivefeil (for de som tok den) og uforståelige Morgan-hyllester. På borteoppmøte er de til tider ekstremt bra, men normalen er vel at de har et oppmøte litt over gjennomsnittet.

Ham-Kam Briskebybanden står plassert på langsiden uten tak, og teller noen hundre i den syngende kjernen. De kjører en britisk stil, og er på mange måter ganske like Godsetunionen i stilen. Synginga er varierende, og de sliter selvsagt litt med at de ikke står under tak. Stadionstemninga ellers er ikke noe å skryte av, det startes sjelden noe på hovedtribunen.

De har hatt noen helt enkle tifoer av type konfetti og kasteruller, men tifo er ikke det største satsingsområdet deres. På bortebane har de vel et helt greit følge, uten at jeg kjenner så altfor godt til oppmøtestatistikken deres. At de er på nedre halvdel av supportere i Tippeligaen, er vel lite å diskutere.

Det var såvidt jeg kan telle de 13 motstanderne våre på tribunen i 2008, og for å runde av tar jeg en kjapp analyse av tingenes tilstand her i Flisbyen:

Lillestrøm På Åråsen har vi fra 1500 stående på de litt mindre matchene til 3000 mot Enga. Dette gjør at vi er blant de med flest stående fans i Norge, og med en relativt høy deltagelse på sangene klarer vi å skape et bra trøkk i forhold til antallet. Allikevel sliter vi litt med trøkket på en del sanger, spesielt på de mindre kampene. Vi synger stort sett i 90 minutter, og av og til klinker vi til skikkelig selv om det går trått ute på banen. Til tross for dette har vi noe å gå på når det gjelder synging i motgang, men sett i forhold til andre norske fans er vi veldig gode her. Stadionstemninga ellers på Åråsen er ikke noe å skryte av.

Det er mange som deltar med klapping på en del av sangene, men det er stort sett det. På noen kamper er det noen som starter Lillestrøm + 3 klapp på SS, sånt må vi få mer av. På tifo-fronten leverer vi av og til, som på cupfinalen 07 og ved noen anledninger i 06, allikevel har vi svært mye å gå på, både med tanke på antallet arrangementer og kvaliteten på dem. Visuelt er vi relativt gode på ting som hopping, skjerfbruk og flagging, men også her har vi mye å gå på. Det er langt fra alle som deltar på hoppesangene og ting som klapping over hodet.

Borteoppmøtet har blitt bedre de siste årene, og i fjor hadde vi gode tall blant annet borte mot Godset (1200) og Tromsø (200). Samtidig bør det nevnes at vi for eksempel hadde et krisedårlig oppmøte mot Enga på Ullevaal (1400). Totalt sett er det mye bra på Åråsen, men vi har en god del å gå på både når det gjelder synging, det visuelle og borteoppmøte.

LR

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

31

Nie im Leben würde ich zu Bayern gehen Bare noen uker etter Napoli – Juventus er jeg på reise igjen. Denne gangen er det jobben som betaler. Turen går til Hamburg, byen som er kjent for kokt ål, Reeperbahn, skipsfart og fotball.

FRITZ BRATZ Frost og tåke ligger som en dampsky over bakken i det Gardermoen forsvinner under meg. Jeg spiser en tørr baguette og drikker lunken kaffe fra Lufthansa, mens dressbuksen klistrer seg til rumpeballene som har sunket ned i det grå skaisetet. Agenda for turen er et leverandørmøte på fredag, men som fotballinteressert nordmann er du idiot hvis du ikke kombinerer en tur til Hamburg med fotball. Dessverre spiller St. Pauli borte denne helgen, og HSV tar avspark på HSH Nordbank Arena samtidig som flyet mitt går hjem på søndag. Ach so. Min tyske leverandør, Markus, har derfor ordnet oss billetter til Hannover 96 – Schalke 04 på lørdag klokken 15.30. Ikke en klassiker i Bundesliga, men heller ikke det verste oppgjøret – jeg gleder meg!

Da den jevne leser av H&K ikke er interessert i papirbransjen, hopper jeg over leverandørmøtet (tar gjerne

32

en lengre diskusjon om storformatpapir på en busstur i 2008) og fortsetter handlingen i Hannover. Vi ankommer tre kvarter før kampstart og beveger oss mot stadion. Pengemakten er sterk i Tyskland, og heller ikke Hannover har lenger et stadion med et klingende navn. AWD-Arena (tidligere Niedersachsen stadion) ble bygget i 1954, men fremstår som flunkende nytt etter totalrenoveringen til VM i 2006. Beliggenheten ved vannkanten står ikke tilbake for Røkkeløkka, og langs en idyllisk promenade tusler Schalke- og Hannover-fans mot stadion uten tilløp til trøbbel.

Stadion tar 49 000 tilskuere og er fullsatt til dagens kamp, som begge lag må vinne for å henge med i toppen. En halv time før kampstart er det omtrent ikke et menneske som har satt seg, men både Hannovers og Schalkes stående supportere er på plass. Schalke er et av Tysklands mest populære lag. “Their fans

HUMBUG & KANARI #1 2008

live for their club” sier Markus og forteller om fjernsynsreklamen hvor en ung gutt har “noe å fortelle”.

Mor spør sjokkert om gutten er homo, men sønnen svarer “nei, jeg er Dortmund-fan”, hvorpå den Schalke-elskende far i huset går ananas. Tyskere, altså.

Schalke har fått store deler av sørsvingen, og lyden derfra er intet annet enn imponerende – tribunekampen virker allerede tapt for H96s fans, som fyller hele nordsvingen.

Etter innmarsjen tar det temmelig nøyaktig femten sekunder før kampen er i gang – tyskerne kaster ikke bort tiden. Schalke er klart best de første ti minuttene og produserer en mengde vakre angrep som resulterer i farligheter. Nivåforskjellen er nærmest pinlig, og Schalkes supportere viser at de mener alvor: Lyden derfra er intens.

I Lillestrøm liker vi å si at vi er inspirert av italiensk og fransk tribunekultur, men spør du meg, er vi mye nærmere Tyskland enn vi tror (eller liker å innrømme). H96s supportere har et repertoar som er nærmest identisk med vårt eget, og alt fremføres så likt som vi gjør det at jeg nesten føler meg hjemme.

De bruker tromme på nøyaktig samme måte som oss, men er mer aktive med megafonen (H96s capo er storfornøyd med å ha et verktøy som gir stemmen 50 meters rekkevidde, og bruker flere ganger megafonen til å håne Schalkes spillere). Videre er tyske fans enda mer juletrær enn i Norge, og skjerf à la hawaiiskjørt er ikke uvanlig, om ikke fullt så utbredt som skjerf rundt håndleddet (gjerne flere på en gang). Jeg er selvfølgelig klar over at sangene som brukes i utgangspunktet kommer fra Sør-Europa og Sør-Amerika, men det er måten det synges på, som til forveksling er lik: tempoet, “olé, olé-passasjene” og den strenge koreografien er så nær Åråsen som man kan komme.

H96 får et feil idømt straffespark som settes i mål.

Dette fyrer opp stadion såpass at hele stadion blir med på et “Hannooooover-rop”, som er ubehagelig likt det pøkke ropet som går runden på Lerkendal. Rett før pause utligner Schalke, og lagene går til pause på 1-1.

Vi kjøper kaffe i pausen. Markus trodde nordmenn var skikkelige tøffe, når han så hvor tynne klær jeg hadde på meg, men jeg har bare kledd meg feil, og blir fort avslørt som pyse - det er dritkaldt i Hannover denne dagen.

Andre omgang: Schalke er hele tiden et steg foran på banen, og er også hvassest på tribunen. Begge lags supportere bruker flagg flittig, og står virkelig

hardt på – bra mentalitet, som de unge i KFL sier. Til Bundesliga å være er det overraskende mye mål - det hele ender 3-2 til Schalke. Vi går fem minutter før slutt for å pante ølglass (Ordnung muss sein: dette er Tyskland) og for å slippe trafikken ut av byen.

På kvelden stikker vi til Reeperbahn, denne merkelige gaten hvor musikaler, restauranter, horer og strippebarer går om hverandre. Jeg kommer i snakk med en dame som jeg etter hvert får vite er St. Pauli-fan. Når jeg forteller at jeg holder med Fortuna Düsseldorf, får jeg høre at jeg er en medgangssupporter, som “like godt kan holde med Bayern” (Düsseldorf tok ledelsen i tredjedivisjon samme dag) – det skal jammen ikke være lett å få cred. Men alle tilløp til dramatikk avverges da puben setter på Die Toten Hosen med “Bayern” – en sang som handler om en fotballspiller som (aldri i livet) vil gå til Bayern München.

Hele puben, HSV-, St. Pauli- og Bremen-fans om hverandre synger med – felles hat er alltid samlende.

Klokken ett takker jeg for meg. Det har vært en lang dag, og etter å ha gått slalåm mellom overivrige prostituerte, som får dollartegn i øynene av å se en enslig mann, setter jeg meg i en taxi, mens jeg nynner “nie im Leben würde ich zu Bayern gehen,” og jeg kjenner at jeg også hater Bayern ørlite grann. Jeg vet ikke hvorfor – men det føles godt.

Auf Wiedersehen

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

33

VURDERING AV SPILLERNE OG STALLEN FOR 2008 GILBERT Foto: Sebastian Ramsland

Otto Fredrikson: En topp keeper med få svakheter. Litt mer besluttsom i feltet? Kjefter og dirigerer bra. Rask igangsetting, men ikke så lange utspill som Heinz. Førstekeeper.

Lars Ivar Moldskred: Fysikk som Heinz, men langt fram til Otto, til tross for store framskritt under keepertrener Grodås siden han kom til klubben, som vist i de siste treningskampene. Fomlete på tilbakespill, og svake utspill, men god på streken og stadig bedre i feltet. Vilje, motivasjon og humør. Andrekeeper.

Steinar Pedersen: Solid inntrykk på høyrebacken i treningskampene, besluttsom og sterk på offensive dødballer. Mangler fart, men har rutine, vilje og kondis.

Fortsatt ikke særlig mye bedre venstrebein (enn i 1997) til pasninger og innlegg, og klart best på: Høyreback.

Pål Steffen Andresen: Klart best som midtstopper, misbrukt på høyreback. Bør snart være aktuell på landslaget. Ekstrem fart og et stort potensial som spillende midtstopper, gikk i fjor ofte fram til over midtstreken før pasningene kom; langt lettere å få presise pasninger da. Har i år også fått legge frispark fra egen banehalvdel: Målgivende til Ollie mot AaB. Høyre midtstopper.

Frode Kippe: Har i løpet av treningskampene funnet tilbake til det gode samspillet han i fjor, for første gang, utvikla med Pål Steffen. Kan utvikle seg noe mer som spillende stopper, selv om Frodes styrke primært er i hodedueller om de lange oppspillene mot motstanderens spisser, og duellspillet generelt, også langs bakken. Noen stor tekniker blir han neppe, og han kan fortsatt prate mer og ta enda mer ansvar som kaptein. Bør også kunne, som laget ellers, skåre mer på dødballer. Venstre midtstopper.

Eirik Bertheussen: Spilt for lite til å vurderes, bortsett fra god innsats i RL høsten 2006 og på andrelagskampene, der han har vist seg som en kraftstopper, kanskje med litt for rask tenning. Back-up som midtstopper.

34

Lasse Bergan-Foss: Et klart potensial på flere plasser, ikke bare som midtstopper, men trenger kamptrening på høyere nivå enn andrelaget for å utvikle seg videre. Back-up, blant annet som midtstopper.

Marius Johnsen: Et usikkert kort pga langvarig skade, men stort potensial og rutine både på venstresida og som midtstopper-backup.

Kjenner Nordlies spillestil og system. Alternativ særlig som venstreback når tilbake fra skade.

Martin Husár: Meget sterke individuelle egenskaper (fart, hodestyrke, duellstyrke, teknikk, pasninger, innlegg/dødballer og skudd), og er blitt klart bedre på plasseringsevne. Treningskampene har også vist at han er mye mer komfortabel med spillestilen enn da han kom, særlig framover, men også bakover. Et mulig førstevalg som venstreback, men også aktuell framover på venstresida.

HUMBUG & KANARI #1 2008

Jon Midttun Lie: Kjenner også Nordlies system og spillemåte. Litt vanskelig å vurdere, men kan være et aktuelt alternativ på alle tre venstreplassene, kanskje mest som: Venstreback og venstre ”kantspiss”.

Espen Søgård: Vet vi hva kan. Blir stadig litt bedre ballteknisk, og fikk i fjor også litt uttelling som ”målfarlig” indreløper, etter Fjørtofts spesialtrening for spisser og midtbane. Mest aktuell som høyre indreløper (men etter BHR) og høyre back, men kan også ta sentral midtbane og venstre indreløper.

Khaled Mouelhi: Strålende midt i sesongen i fjor, og har spilt ballen mer og mer framover i treningskampene. Sentral midtbane, men kan også ta høyre indreløper, der han er klart bedre enn på venstre.

Vidar Riseth: Potet(bonde) med stor rutine og innsatsvilje. Kan ta høyreback og midtstopper, men kanskje mest utfordre Kiko som sentral midtbane.

Markus Kisenebner: Usikkert kort på grunn av langvarig skade, men skal ha stor erfaring og autoritet og et godt langskudd.

Foto: Sebastian Ramsland

Simen Brenne: Har i treningskampene vist at han bør kunne starte sesongen langt bedre enn da han kom i fjor. Fortsatt en merkbar tendens til å gå for lenge med ballen og gå seg fast, men bør i år bli den nøkkelspilleren en forventa som høyre indreløper.

Viktor Bjarki Arnarsson: Lite å bygge på i det siste, bortsett fra et praktfullt mål mot russerne, og har knallhard konkurranse på midtbanen, men har vist innsatsvilje og driv i andrelagskamper når skadefri. Back-up på midtbanen, mest som indreløper?

Bjørn Helge Riise: Best (i Norge) som høyre indreløper, men kan også ta høyre kantspiss og komme til innlegg. Litt ujamn fjorårssesong, men bør etter operasjon og med treningsgrunnlag spille på høyt nivå hele sesongen (om han ikke skulle bli solgt). Høyre indreløper eller høyre kant.

Karim Essediri: Er nå svært nær førsteelleveren og kan være et reelt alternativ som høyre kantspiss. Har alltid hatt gode innlegg og dødballer, og med bedre defensiv jobbing, duellspill, bevegelse uten ball og selvtillit til å utfordre kan han bli en nøkkelspiller. Aktuelt alternativ (etter BHR) som høyre kant.

Magnus Myklebust: Trives best som den lille spissen i 4-4-2, men viste i starten i fjor og i treningskampene i år at han er rask og målfarlig som kant, ikke minst i kombinasjon med BHR. Langt svakere etter skulderskaden i fjor.

Aktuelt alternativ som kantspiss, begge sider.

Olivier Occean: Råsterk og ”umulig” å ta fra ballen, men kan bli enda mer rettvendt, noe som kommer med erfaring og selvtillit. Målkåt i treningskampene, selv om han fortsatt er tung i kroppen av mye trening. Jobba lojalt, også bakover, som venstre kantspiss i fjor, men bør primært spille midtspiss, selv om en ”skeiv” 4-3-3-formasjon (med OO og AS) også kan være et målfarlig og effektivt oppsett, forutsatt innøvd samspill mellom de to og med kantspissen og midtbanen. Midtspiss.

Arild Gilbert Sundgot: Vet vi hva kan. Midtspiss.

Tore Andreas Gundersen: God kamp mot AaB i favorittposisjonen. Kan som spillertype minne litt om både Fjørtoft (men mindre ego) og Sundgot. Trenger kamptrening, tillit og selvtillit for ikke å stagnere. Best som midtspiss, men også aktuell på kantene i spissrekka.

Ciise Aden Abshir: Uprøvd i treningskampene, men viste stort potensial i fjor. Kan være aktuell for innhopp og back-up i samme posisjoner som TAG.

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

35

Foto: Sebastian Ramsland

Stallen som helhet bør være sterkere enn i fjor, etter fysisk trening av Slokvik i over ett år, mer samspilt og drilla i Nordlie-systemet, og med bare ett reelt tap av viktige spillere (Shane) etter sesongen i fjor, selv om jeg gjerne skulle hatt flere spillere helt skadefrie.

I år bør vi, med dette treningsgrunnlaget, kunne regne med at flere spillere leverer gjennom det meste av sesongen. I fjor kom ikke Myklebust tilbake på samme nivå (etter skulderskaden) som i den glimrende starten, Riise varierte mye, Kiko var knallgod midt i sesongen (ikke bare mot Lyn), men ble også litt borte etter skaden, og Simen Brenne viste seg fram først i siste tredel av sesongen. Vi bør også kunne regne med at antall doble gul-røde kort for protester etter at kampen nesten er slutt, kan bli noe færre, med tilsvarende færre karantener og mer kontinuerlig spill både for enkeltspillere og med konsekvenser for samspill og formasjon.

En hovedutfordring er å få til langt flere gode innlegg og dødballer. De var til tider total mangelvare i fjor, og mange av de som kom var fra Shane, som var blitt klart bedre her. Karim har vår beste dødball-

36

og innleggsfot, og vi må håpe at han utvikler seg fort nok også der Nordlie synes han har litt igjen.

Da kan han bli et virkelig farlig våpen. På venstre kan JML og Husár også ha et betydelig potensial.

Det samme gjelder frispark (og langskudd, Kiesenebner?) utafor sekstenmeteren – her kan jeg ikke huske sist vi oppnådde noe som helst. Karim er også her en mulighet, og jeg har sett Kiko trene på å skru ballen over muren og under tverrliggeren, men her må noe definitivt gjøres: Å la Kippe fortsette å dunke ballen i muren ser mer og mer meningsløst ut.

Alt i alt er laget klart styrka, men motstanderne er neppe blitt svekka, og iallfall ikke færre: I år vil nok også RBK og ”bydelsklubben” ha ambisjoner om å komme høyere opp enn i fjor – det kan være fem-seks klubber i reell konkurranse om medaljene. Det lille ekstra på vår side kan være at Fugla i fjor endelig – eeenndeeeliiiig!!!

– tok en pokal igjen: Erfaringsmessig gir det blod på tann og en ekstra inspirasjon til en gjeng som nå forhåpentligvis bare er enda mer sultne på et nytt gull, etter at cupen kom hjem til Lillestrøm – igjen.

HUMBUG & KANARI #1 2008

Valentinsdate med Vidar Ved et av tidenes pussigste sammentreff (eller..?) falt Arse Entertainments lenge etterlengtede comeback på den kjærligste av alle dager, Valentine’s Day. Hva passet da bedre enn å ordne en romantisk kveld med Fuglas nye trønderske pjuskesnusk/rasshøl?

Ikke vet vi, så vi gjorde det.

ARSE ENTERTAINMENT (featuring Svett-Per) Det er som vanlig en vindfull dag på La Manga.

Fugla har akkurat spilt 1-1 mot Nordsjælland, og Vidar kommer ut fra hotellets spiseavdeling (les: restaurant) for å slå av en prat med oss. Lykkelig uvitende om hva Gonzo-journalistikk er, setter han seg ned med et smil om munnen. Et smil som både kom og gikk i løpet av den neste halvtimen. Vi, selvfølgelig på KFLs vegne, lurte nemlig på meget og mangt. Men mest av alt er vi oppmerksom på datoen, så det viktigste er å prøve seg på’n. Etter å ha over-

rakt en hjerteforma konfekteske, kjører vi på med våre absolutt beste sjekkelinjer. Gaven falt i smak, men gullmateriale som ”hvilket tegn er du?”, ”kommer du ofte hit?” og ”klærne dine hadde sett så bra ut på soveromsgulvet mitt” prellet av som konstruktiv kritikk på Vegard Jansen Hagen. Vi innser snart nederlaget og begynner å spørre om andre ting. Something completely different, som John Cleese ville sagt: Hvem har den fineste fotballrumpa i LSK? Riseth drar ut svaret i det lengste og har trolig en annen i

Vidar Riseths sign on-fee overrekkes på høytidelig vis

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

37

tankene, men akkurat da kommer Marius Johnsen forbi, og Vidar utpeker ham på stedet. Sekundet etter vrikker Marius ut av rommet, til allmenn sikling fra H&Ks utskremte. Og Vidar. Sistnevnte kan videre fortelle at han føler seg godt mottatt i LSK og at han trives veldig godt foreløpig. (Og han har ikke opplevd oss i (ordentlig) kamp engang!) Lagets største styrker ser han på som aggressiviteten og gjenvinningsfasen. Svakhetene er langtidsskadene som florerer, og at det i hvert fall på La Manga virker som om stadiet etter gjenvinningsfasen er noe som bør og kan forbedres. Apropos La Manga, Vidar er den første til å innrømme at kampen mot Spartak Nalchik

i forhold til å få Vidar på den erotiske kroken igjen etter dette, men velger å forholde oss profesjonelle, og spør heller om sjansene til LSK i år. Vidar har trua, men det er viktig å få tilbake folk fra skader så fort som mulig – da tror han at vi skal kjempe helt i toppen, noe som også er et naturlig mål.

Hva tror du om å komme tilbake til Lerkendal 16. mai?

- Det blir nok en blanda mottakelse. Jeg tror det er mange som har tatt det greit og føler jeg har gjort en god jobb for Rosenborg, og selvfølgelig mange som er drit forbanna. De siste bryr jeg meg

Hvis Vidar Riseth står på hodet, blir han vår nye Pål Strand (heretter Nail-chick) var ”drit dårlig” og at han selv var grunnen til at Fugla tapte den kampen. Vi synes det er litt i overkant krass kritikk av egen person, og prøver å legge skylda for tapet over på Brage Sandmoen, som dømte. Dette vil ikke Riseth være med på, noe som kan tolkes som en oppfølger til dommerflørtinga hans på medlemsmøtet noen uker tidligere. Åssen var det å spille på Åråsen som Rosenborgspiller?

- Det beste med Kanari-Fansen er at det aldri er noen pauser under kampen. De synger hele veien, og man føler det trykket bak seg hele tiden. Det er veldig viktig, og gjør det vanskelig å komme til Åråsen. Det føles både på hjemmelag og motstander, og det at motstanderne får kjørt seg litt er gull verdt. Jeg må berømme dere for å synge i 90 minutter, for det er det ikke mange som gjør her i landet, sier Riseth. Det er nesten så vi aner en luke 38

ikke noe om, for å si det sånn, sier Vidar. Når vi lurer på hva slags spillertype LSK trenger mest for å ta steget opp i år, nevnes Alanzinho, som vi prøvde å flørte litt med utafor hotellet før intervjuet.

Vidar kan fortelle at han selv har prøvd å flørte litt med ham under kamp, og sier det kan være et lite håp om å få ham til Åråsen. Vi tror ham, og spør om hvem som er Norges dårligste dommer. Her er han dog sparsommelig med opplysningene, og kan kun strekke seg til at vedkommende har norsk navn.

Hvem ville vunnet en diskusjon av Hulken når han er kjempekjempesint og Supermann? Uavhengig av emne…

- Det tror jeg er Supermann, smeller det kontant fra trønderen. Dette begrunner han med at han kan fly, noe som kan være en fordel for å forvirre motstanderen. Ettersom eiendomsmogulen Riseth (som for øvrig har følgende tips til boligmarkeds-kanaris:

HUMBUG & KANARI #1 2008

”Hold dere til bolig og ikke kjøp leilighet!”) har gått fra hatobjekt til intervjuobjekt i kanarimiljøet, trenger vi nye individer å rette mishagsytringer mot. Har Vidar noe favorittrasshøl i Norge? Hvis så, vil han ikke ut med navn. Vi tolker dette som at han mener Martin Andresen, men Vidar vil verken av- eller bekrefte dette. Uansett, nå føler vi at isen er sprukket, og vi kan spørre om det alle lurer på: Eter du ælj du ikke har jult opp sjøl?

- Ja, det gjør jeg. Gjør du det? - Ja. Er ikke det veldig lite givende? - Nei da, det går bra det… det er ikke så veldig ofte, da, mumler han smådesperat. Arse Entertainment føler han redda seg godt inn med den siste bisetninga. Vidar er blitt en gammel mann, og har spilt med både engelske pubkulturspillere på 90-tallet, trøndere og Olivier Occean, men det var i Skottland han samla de beste fyllehistoriene. Blant annet kan han fortelle om en gang Chris Sutton (fra tida i Celtic) en gang pissa i en stekepanne i et restaurantkjøkken under en avslutningsfest. Han hadde visstnok vært så drita at han trodde han var på toalettet, men var likevel våken nok til å ikke ville ha noe mat selv… I andre nyheter kan vi nevne at Vidar Riseth synes Sylvester Stallone er tøff, men ikke supertøff. Det kommer dog fram at han ikke har sett Rambo 4 ennå, så det er trolig grunnen til det lite imponerende svaret.

Hvilket dyr, utenom trønder, ville du helst vært?

- Her blir Vidar trollbundet og ler den smektende, trillende trønderlatteren sin i flerfoldige sekunder.

Vi kommer fram til at alt utenom ælj ville vært bra, og lander til slutt på bjønn! Målet hans med LSK-oppholdet er visst ikke å mjælke klubben for noen siste slanter på hans eldre dager, han er nemlig topp motivert for å vinne noe i Norge med en annen klubb enn RBK. ”Jeg er stadig sulten, og et miljøskifte er veldig godt akkurat nå.”

Vidar forteller videre, åpenhjertig som han er, at han ikke er sjalu på Fjørtofts forhold til kona.

Vidar er rett og slett en deler. (Noe Nail-chick-angriperne fikk føle da de fikk boltre seg i andre omgang, ArsE anm.) Og apropos koner, den LSK-spillerens dame han helst ville harva over er visst vanskelig å svare på ettersom han ikke har møtt så mange av dem ennå, så vi finner ut at vi kan svare Marius Johnsen her og. Dama hans, altså. Hvis han har noen.

Kremt. Derrick! De fleste har sikkert lurt på om Vidar pleier å løse mordgåtene før Derrick gjør det, og det kan vi avsløre her og nå at det gjør han ikke.

Hvilken av med- og motspillerne dine har hatt den absolutt dårligste hygienen?

- Det var en som var innom Celtic som hadde så dårlig hygiene at det var vanskelig å være i garderoben

med ham. Så en dag kjøpte vi munnvann, tannkrem og tannbørste som vi la på plassen hans med en felles lapp fra gutta i Celtic. Etter det var det tegn til bedring, sier Vidar. Vi insinuerer at dette må gjelde John Hartson, noe trønderfaen heller ikke benekter.

Hvem er nærmest meter’n av Occean og Kippe? Jeg… tror du veit hva vi prater om. Dette er noe Kanari-Fansen MÅ vite, for det har blitt diskutert opp og i mente av lite sakkyndige personer på forumet.

- Eeeeh… Vel, jeg kan si det sånn som at Kippe er i en klasse for seg selv, ler Riseth. Arse Entertainment, nå også som Mythbusters! Eller myteavslørere, som vi heller vil bruke for ikke å havne i språktråden på nevnte forum. Er Lano for liten eller Lano for stor, Vidar Riseth? Både og, ifølge ham. Vidar kan prise seg lykkelig for at han har såpass inngående kjennskap til størrelsen på kanaripeniser og Lano, for han har ikke satt seg inn i Ramin-Osmundsenskandalen, og føler ikke han kan uttale seg om sitt syn der. I den pågående Morgan Andersen-saken har han derimot en mening: Morgan er på bærtur, må han si, uten å ha noe særlig kjennskap til saken. Vi er hjertens enige, og kan lette Vidars skuldre med å fortelle ham at det var det siste spørsmålet vi hadde til ham. I likhet med George Costanza da han fikk beskjed om forlovedens bortgang, viser Vidar en slags ”tilbakeholdt indre jubel”, før han forteller at han i sine 35 år som trønder ikke har opplevd et sykere eller morsommere intervju å være med på. Det er liten tvil om at Humbugs yndlingstølpere er tilbake!

The (bitter) End PS: Vi i Arse Entertainment anbefaler Feilfødts majestetiske ”Voldtekt” på det varmeste. Vel bekomme!

FUN FACTS Favorittmat: Biff Favorittmusikk: Kurt Nilsen og selvfølgelig Åge Aleksandersen Ser helst på TV: Friends Beste medspiller: Henrik Larsson Beste motspiller: Alanzinho Beste karskoppskrift: Kaffe, karsk og en tiøring i bånn. Tøm oppi karsk helt til du ser tiøringen, da er den god nok.

Neste amerikanske president bør være: Barack Obama

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

39