Humbug & Kanari 3/2003 by Kanari-Fansen Lillestrøm

NR. 3 / 2003 10. ÅRGANG 10,- LØSSALG

HUMBUG&KANARI

OFFISIELT MEDLEMSBLAD FOR KANARI-FANSEN LILLESTRØM

032003

HUMBUG&KANARI 03/2003

RED.

Humbug & Kanari er en fanzine som utgis av Kanari-Fansen Lillestrøm. Ansvarlig utgiver er KFL's styre. Bidragsyterene er dog ikke forpliktet til å være enige med KFL's styre i ett og alt. Uenighet er stimulerende! KFL er en uavhengig organisasjon som skal støtte LSK på alle mulige måter. Det betyr dog ikke at KFL er forpliktet til å være enige med LSK's styre i ett og alt. Uenighet er stimulerende!

Redaktør: Vegar Hjermundrud Redaksjonskomitè: Fritz Bratz og Ulf Baadshaug Bidragsytere: Ulf Baadshaug, Fritz Christer Bratz, Stephan Brown, Vegar Hjermundrud, Vidar Evje, Hans Hognestad, Emberland og Sveen, Gunnar Falkum, Arse Entertainment og Jan Jensen. Fotografer: Daniel Sannum Lauten, Ole Kristian Bakkene og Trine Hauger

04 | 07 | 08 | 11 | 14 | 19 | 22 | 25 | 29 |

g en o lubb ortsk p S t rund livet ie) ts fra eser o h s tegn ( n Snap de rban nd orte nnsla Supp tt nma e g ortre in - et p bilt i a n t e s U dres a An atm Mah nen tribu r fra e lm Sa ålet ørsm ersp Tren rika Ame sikk - Sørri-mu a a n n Ca raca : Ma brev Reise n ulve med May

... litt til

Produksjon: Raster AS www.raster.no, tlf. 63 94 59 00

002

Sportslig sett er Sportsklubben nokså trygt plassert midt på tabellen. Økonomisk sett er det verre. Vi har vært gjenom en lengre periode hvor det ikke har vært klubbens resultater på banen som har blitt fokusert i media, men heller det som har skjedd utenfor. Til slutt ble en avtale om lønnsreduksjon signert hvor 14 av spillerene gikk ned i 11 % i lønn. Kanari-Fansen har vært relativt tydelige i denne saken. Vi har stilt oss solidariske med LSK. Vi har ingen problemer med å se at det er styre og stell i klubben som har ført oss alle inn i denne situasjonen, men når vi først er her er vi alle plktige til å bidra slik at vi kan komme oss ut av uføret. Også spillerene som tross alt har vært de som har dratt mest nytte av klubbens ”gavmildhet”.

Red.

Engasjementet rundt klubben blir tydelig i disse dager med blant annet LSK-dugnaden som Sportshuset, OKS, LillestrømBanken og Kanari-Fansen Lillestrøm står bak. Forhåpentligvis vil summen av alle synlige tiltak gi så mye kroner i kassa at vi også i framtiden vil kunne se fram mot toppfotball på Åråsen. Sportsklubben fyller opp en stor del av livet for mange. For mennesker som ikke er fotballinteresserte kan det høres fattig ut at en fotballklubb bidrar til å gi livet mening, men det er lenge siden at livet kun var et slit for å få neste måltid på bordet. Fotballtribunen er et fristed for følelser og et sted jeg har hatt noen av mine mest intense opplevelser. Jeg ønsker at det også for mine sønner skal være et LSK, et Åråsen å gå til i framtiden. Vegar Hjermundrud

GALLERI

HUMBUG&KANARI 03/2003

003

ARTIKKEL

BI LD ET EK ST

IN N

HE R

HUMBUG&KANARI 03/2003

Snapshots fra livet rundt Sportsklubben

004

og litt til... Lønnskutt

Røkkla bak Troillan

2003 ble sesongen hvor norsk football stakk fingeren i jorda. Sportsklubben var en av klubbene som så seg nødt til å kutte lønninger, og tabloidene kastet seg over saken som en flokk apekatter når de ser en bananeske. Nå er det ikke merkelig at temperaturen stiger noen hakk i en sånn situasjon. Tilhengere, spillere, ledere og tantene deres uttalte seg i media, og spesielt Magnus Powell fikk gjennomgå tidlig i prosessen. Nå skal ikke jeg skrive for mye om det som skjedde under lønnskuttet. Men jeg er stort sett fornøyd med det som skjedde. Spillerne oppførte seg voksent, ledelsen var profesjonelle og resultatet ble tilfredsstillende for alle parter. Dog må jeg si at neste gang jeg skal i lønnsforhandlinger med min arbeidsgiver, kommer jeg ikke til å be Morgan Andersen representere meg....

Norsk fotball er merkelige greier. Sportsklubben ble i hele vårsesongen fremstilt som et lag i krise. En rask spurt gjorde at vi plutselig var en medaljekandiat. Brann har hele tiden vært et lag i krise, men er nå forbi Sportsklubben på tabellen, og mens Vålerengen jublet over ny kontrakt med Kjetil Rekdal fortsatte de å spille dårlige kamper, og ligger nå rett over kvalifiseringsplass. Jeg tar meg selv i å tenke på hvordan dette hadde vært dersom Troillan ikke hadde vært med – tenk så spennende!

Nordisk liga Rune Bratseth & Co jubler over at det ser ut til å bli noe av en nordisk liga! Dette blir altså en serie med de beste lagene fra norden, som skal spille om æren av å være ”den beste i norden”! TV og sponsorer er visstnok heltent, og publikum forventes å strømme til Aspmyra for å se

ARTIKKEL

Bodø/Glimt mot Halmstad. Øh, for meg virker dette som et antall treningskamper satt i system. Så lenge det ikke spilles plasser i en av europacupene er dette konseptet dømt til å mislykkes. Og for min del har jeg veldig vanskelig for å forstå at Troillan ønsker å være med på dette all den tid de klager så fælt over at spillerne deres spiller så mange kamper hvert år... Dem om det, lite tyder på at vi får være med, med det første – og det er kanskje like greit?

Cupkampen mot Vålerengen Wow! Jeg vet at vi tapte mot erkerivalen, og jeg vet at vi gikk glipp av en enestående mulighet til å bli slått ut av Troillan i semifinalen, men er det virkelig noen som tok dette tapet så tungt? Til slutt ble det så mange straffer at jeg ikke orket mer, og samme hvem som bommet var jeg egentlig bare glad for at det hele var over. At det ble Vålerengen som slo oss ut, får så være. Jeg fikk en teksmelding av en venn av meg som holder med Vålerengen etter at de hadde spilt kvartfinalen mot Skeid: ”Det hadde vært bedre å tape for dere”. Skadefryd er som kjent den ene sanne fryd, og patetisk som jeg er, gleder jeg meg over at vi ga Vålerengen en sjanse til å rote det hele bort!

Surrealismens høydepunkt i min fotballkarriere

far og sønn seg mot meg og sa ”Vi tapte 1-0”. Glemmer aldri ansiktsuttrykket til sneipen når jeg svarte med ”så bra da!”. Skadefryd er den eneste, osv.

Spillestil Mye har vært sagt om spillestilen til Sportsklubben. Personlig forstår jeg godt at folk synes vi spiller kjedelig, men er vi egentlig kjipere å se på enn Tromsø, Molde, Bryne og Vålerengen? Problemet er at debatten bare dukker opp når Sportsklubben er ute av form og ikke vinner fotballkamper. Når vi går av banen med tre poeng, står det stort sett ingenting om spillestilen i avisene. Kanskje høyt tempo, fysikk, presise langballer og raid langs kantene ikke er så kjedelig allikevel?

Champions League Snipp, snapp snute, RBK er ute – og det er jeg glad for! Mange snakker om at man MÅ støtte norske lag i Europa. TV3 er flinke til å snakke om ”Hele Norges Roseborg”, men for meg er det uaktuellt å juble for at laget som er i ferd med å ødelegge norsk fotball håver inn 50 millioner kroner hvert år. Kan vi være så snill å slippe å høre mer om manglende patriotisme blant oss som ønsker Troillan alt vondt? For min del er det et tegn på NOK patriotisme – jeg er nemlig Sportsklubbenpatriot, og slutter ikke å være det bare fordi Troillan spiller mot Inter...

Sesongen Dette ser ut til å bli en sesong helt uten sportslig verdi. Vi er ute av cupen, midt på tabellen og Troillan vinner igjen. Det som er viktig er at den økonomiske situasjonen kom frem i lyset – og at man gjør noe med den! Glem ikke at vi fortsatt eier vår egen stadion. Dersom vi nå kan tilpasse utgiftene kontra inntektene, vil vi komme styrket ut av denne prosessen. Sportsklubben vil alltid være der, og det vil du og jeg også. Kom igjen, Sportsklubben! Fritz Bratz

005

Nei, jeg har ikke fått tre minutter som innbytter for West Ham, men jeg har stått vakt på Ullevaal under en Vålerengen-kamp! Av alle ting, ringte Heimevernet meg en dag i sommer, og lurte på om jeg hadde nok dugnadsånd til å stille opp som sikkerhetsvakt under Vålerengen – Troillan. Når jeg fikk summet meg, takket jeg ja uten å nøle, maken til ironi! Drømmen var selvfølgelig å stå på indre bane, og få sjansen til å vise ut en beruset Vålerengen-tilhenger, med kommentaren: ”Vi oppfører oss ikke sånn her, tror du dette er Åråsen?”, men jeg ble avspist med å stå å sjekke sekker og vesker i porten. Høydepunktet var når en familie på tre kom småjoggende ned trappene like før kampslutt, jeg spurte en pjokk hva stillingen var, og med tårer i øynene snudde

HUMBUG&KANARI 03/2003

ANNONSE

Med Ung+ får du billigere Sportsutstyr Briller/solbriller/linser Lunsjer og middager Smykker Data Musikk Trening Sko Hårpleie

10% tøffere hårsveis? createurene.no

Les om hele tilbudet på www.lillestrombanken.no!

Torvet 5 2000 Lillestrøm

Tlf: 63 80 42 00 www.lillestrombanken.no

Ung+

Skaff deg lokale fordeler

TEGNESERIE

HUMBUG&KANARI 03/2003

Supporterbanden

Av Emberland og Sveen

007

HUMBUG&KANARI 03/2003

ARTIKKEL

Ustabilt i ingenmannsland

008

I forrige oppsummering av Fuglas serieinnsats var overskriften Ny sesong fra Helvete, og et uttalt håp om å vinne cupen framfor å drømme om seriemedaljer. Nå var det i stedet cupen som gikk til Helvete (skal vi aldri få oppleve en cupfinale igjen?) etter tidenes lengste straffesparkkonkurranse. Da er vi ikke snauere enn at vi hiver oss på i drømmen om seriemedaljer allikevel – blåøyde som vi er. Etter noen hyggelige triumfer er nemlig ikke avstanden til en bronsemedalje avskrekkende. På den annen side er avstanden like kort ned til kvalikplassen siden vi også har gått på noen sedvanlige smeller. Fugla har kasta seg på trenden i norsk fotball: Ustabilitet. Mest sannsynlig slipper vi både neglebiting og triumfbrøl og havner til slutt i Ingenmannsland. Det store varskuet for oss i Kanari-Fansen er faren for likegyldighet. Etter fire uavgjortkamper på rad stod det igjen tre topplag før sommerferien. Det var på forhånd all grunn til å frykte det verste før disse matchene og to poeng i uttelling var vel omtrent det man kunne håpe på. I etterkant var det bittert, spesielt på Stavanger stadion hvor Fugla leda 1-0 ved full tid. På overtid røyk imidlertid to svært viktige poeng. Mot Sogndal på Åråsen tok vi også ledelsen, men utligningen kom – og den sjette uavgjortkampen på rad var et faktum. Da vi reiste til Skien for å møte Odd hadde et uav-

gjortresultat vært som en våt drøm. Fugla gikk på sin andre stjernesmell for sesongen og blei grisebanka med hele 5-0. Kampen var en lidelse og det hjalp ikke akkurat at himmelens sluser åpna seg og lillebroren til Syndfloden blei sendt over hardt prøvede Kanari-Fans på den begredelige jordvollen bortefansen blir forvist til. Sjølironi er av og til til stor hjelp for å ikke gå helt i frø, og vi fikk mora oss litt med gammeldagse ras og ”vi later som vi scorer mål!”. Sjølironi kan imidlertid tas for langt, og applaudering til spillerne etter matchen var et selsomt skue for de av oss som gikk med bøyde hoder tilbake til bussa. I ferien ble vi holdt i ånde med endeløse diskusjoner om lønnskutt. Plutselig var det om å gjøre å klistre seg maksimalt opp til klubbens ledelse (som hadde driti seg totalt ut i forhold til hvilke kontrakter som ble inngått i forhold til klubbens økonomi) og disse spillere som ikke jublende dansa på bordet av glede over et krav på å gå ned 20 % i lønn. Beinhard justis på Kanari-Feltet i hjemmekampen mot Lyn: Et hvert forsøk på å starte sanger til enkeltspillere blei overkjørt i startfasen. I stedet var kravet til spillerne at de skulle blø for klubben. Når Espen Søgård i andre omgang bokstavlig talt gjorde dette etter å ha fått seg en kraftig smell i hue var det imidlertid lov å synge litt for enkeltspillere allikevel. Dette kan nok også ha med å gjøre at en fotballsupporter har ekstrem korttidshukommelse, noe som er helt avgjørende for å

ARTIKKEL

holde ut på tribuna. (Unntatt er de syke individene hvis mål er å vinne LSK-quizen på Martins.) Fugla hadde nemlig sjokkert Åråsen-publikummet med å ta ledelsen 2-0 til pause. Faktisk den andre kampen i serien med mer enn ett mål for oss! Til stor glede for både spillere og publikum blei det tre velfortjente poeng, og lønnstvisten hadde i beste fall skapt et lag som kunne kjempe sammen. Etter denne kampen var det tid for å snu bunken for halvspilt serie, og Fugla reiste til Bodø for om mulig å hente tre nye poeng fra Glimt. Ofte går det bra i Bodø, sjøl om laget i år hadde sjokkert såkalte eksperter med å være med helt i toppen av tabellen. De aller fleste hadde Glimt på en klar nedrykksplass før seriestart. Det burde altså være en formidabel oppgave for Fugla, men flyten etter ferien fortsatte. Riktignok gikk det mot nok et uavgjortresultat før Stian Berget gikk i hundre på tvers av bana og sendte av gårde et skudd som gikk rett i mål bare ti minutter før slutt. Imidlertid hadde forsvaret orden på sakene, så det var rein bonus at Arild Sundgot scora 2-0 ved å bli truffet av ballen rett før matchen skulle blåses av. En særdeles hyggelig høstsesong fortsatte med den tredje seieren på rad da vi fikk besøk av Molde. De grusa oss 4-0 på hjemmebane, men vi fikk hevn. Riktignok stoppa vi på 3-0, men det kunne fornøyde Kanari-Fans leve med uten problemer. Molde begynte riktignok faretruende, men en god Emille Baron stoppa farlighetene, og da Frode Kippe befesta toppscorerstillingen sin ved å nikke inn en Pål Strand-corner fem minutter før hvilen så det unektelig lyst ut. Enhver Moldedrøm om å komme inn i kampen igjen blei ettertrykkelig knust rett etter sidebyttet da Torgeir Bjarmann stanga inn nok en corner fra Pål Strand. Arild Sundgot gjorde så det utenkelige ved å lage et skikkelig spissmål mot slutten av kampen. Skulle det virkelig være håp om at alle lagdelene skulle bidra framover.

Fansen mer opptatt av å kritisere Sundgot (på tross av mål i de to siste seriekampene) enn av å løfte Fugla fram til seier. Fugla skulle imidlertid vise seg fra sin aller beste side da vi fikk besøk av Bryne. Undertegnede skal innrømme at han er imponert over bønda i Bgjengen; en særdeles trivelig gjeng – til tross for at laget ønskes dit pepper’n gror etter den unevnelige semifinalen i cupen. (Say no more!) Som vanlig var det godt besøkt på Martins før kampen, og tilfredsheten på Åråsen etter kampen var verdig trampeklapp! 4-0 endte det med, og Bryne ga seg sjøl den første spiker’n i kista ved å sende ballen i eget nett etter bare 5 minutter. Etter det klappa bortelaget fullstendig sammen. Kanskje ikke unaturlig all den tid Bryne ikke har greit å ta et eneste poeng på bortebane. Men all ære til Fugla som leverte en strålende match. Til tider utskjelte Sundgot blei dagens mann, til tross for at han også misbrukte store sjanser. To scoringer, en på hver side av halvtidshvilen blei det håndfaste resultatet. I tillegg kommer et genialt framspill til Stian Berget som får gleden av å avslutte med årsbesteresultatet. Vi kan leve med et arbeidsuhell, men faktum er at Fugla suger lut på bortebane denne sesongen. Igjen hørte vi snakk om medaljer etter festforestillingen mot Bryne, men Fugla krasjlanda til de grader da de fløy opp til nedrykksfavoritt Tromsø. Nord-Norge er og blir et mysterium for Lillestrøm. Mens det som oftest er store smil etter kampene i Bodø har vi alt for ofte vært vant med å bli ydmyket i Tromsø. Vi tapte 2-0 denne gangen. Seinsommer’ns store revansjeoppgjør mot Vålerengen – nok et lag i poengnød – skulle nok en gang få skuta på rett kjøl. Med seier her ville Fugla bare være tre poeng bak en bronseplassering. Som sedvanlig blei det poengdeling, og skuffende nok ennå en kamp uten nettkjenning. Vi var nær, med blant annet stolpeskudd i sjanseoppsummeringa, men det var Apeberget som hoppa av glede da dommer’n blåste av kampen. Det virker som om det bare skal bli nesten denne sesongen. Ett lusent poeng mot to bånnlag er ingen medaljekandidat verdig, og framover venter forholdsvis store utfordringer. Det starta knallbra etter ferien, men Fugla har havna tilbake der vi var. Med særdeles store vanskeligheter for å avgjøre kampene. Dermed blir det nok for langt fram for medaljer samtidig som nedrykksstriden bør unngås greit. Ingenmannsland, altså. ve

009

Etter tre seire på rad kunne det virke som om spillerne tok av også. Nå var det plutselig snakk om å se oppover tabellen og sikte imot medaljer, noe vi naturlig nok ikke hadde hørt et ord om etter kampen på Lerkendal. Før bortemøtet mot Stabæk hadde Fugla gått på et bittert cuptap mot erkefiende Vålerengen, og dessverre greide ikke gutta å reise seg etter dette. Stabæk imponerte ingen, men scora tidlig i kampen på et straffespark. Våre helter virka tafatte, og sjøl om vi hadde noen sjanser måtte skuffede fans innse at høstens første tap var et faktum. Det hjalp ikke at vi for første gang faktisk kunne se en kamp live på Nadderud, og dessverre var store deler av Kanari-

HUMBUG&KANARI 03/2003

ANNONSE

REVOLVERINTERVJU

HUMBUG&KANARI 03/2003

Arse Entertainment presenterer:

MAHATMA ANDRESEN - et portrett

-Hurtigheten og duellspillet, skryter han velvillig. Vi føler her for å be om svakhetene også, men svaret hans er så useriøst at det føles tåpelig å skrive det her. Han gjør nemlig ikke tåpelige feil iblant. Ettersom vi ikke har særlig sansen for Per Mathias Høgmo (som etter vår mening minner veldig om ekorn-karen i ”Office Space”), lurer vi på om det er kjipt å få instrukser fra ham. Påsen er

dessverre ikke enig, ettersom han er av den oppfatning at trenerne bestemmer, og det er han komfortabel med. Ingen anarkistiske tendenser hos ham, altså (buu, ArsE anm.). Vi lurte også på hvorfor LSK er så ræva på bortebane for tiden, men han vet ikke, og har ikke noe svar. Vi benytter nå spalteplassen vår til å beskylde Misund og Bjarmann for de forsmedelige Stabæk- og Tromsø-tapene, uten å utdype hvorfor. Dette har vi nemlig makt til! Mowhahaha! Men, tilbake til intervjuet.

Fuktige (og litt våte) utelivsdrømmer Når vi spør Påsen om hvor langt han har tenkt å nå, røper han utilsiktet at det ikke er fotballen som opptar han mest på det området. – Drømmen er utelivet, kommer det kjapt. Det spørs om ikke Påsen skulle tenkt seg om og sagt ”utlandet” istedet, men nå gjorde han altså ikke det, høhø. Milan er drømmeklubben hans, mens landslagsspill vil være en bonus. Idet vi nevner David Hasselhoffs navn, tropper vårt innleide (kremt) korps opp på torvet, og lirer av seg pirrende

011

En glohet sensommerdag i kunnskapsbyen, møter Arse Entertainment den unge, fremadstormende kjekkasen Pål Steffen Andresen, bedre kjent som Påsen i våre trakter. Nesten før vi overhodet hadde fått satt oss ned, begynte den ubeskjedne herren å ramse opp sine styrker som spiller, og intervjuets ramme var satt.

HUMBUG&KANARI 03/2003

REVOLVERINTERVJU

korpsmusikk til ære for Salma Hayek. Uansett, monsieur Andresen bedyrer at han ikke har sansen for Hasselhoffs musikalske eskapader, i hvert fall ikke i forhold til Metallica (ye-aah! Hetfield anm.) og Nirvana (yeah! ArsE anm.). Forøvrig er han ikke av den oppfatning at en startende Påse mot Vålerengen ville tippet kampen til vår fordel, fordi hele laget spiller. Ellers kommer han med usaklig ros av Kanari-Fansen, da han sier at vi er Norges beste fans (det er vi ikke, så!), men han er i hvert fall klar over at Klanen er i flertall. Leve Klanen. Han hater slett ikke Vål’enga, selv om Beckham ikke faller i smak. Bortsett fra det, hater han visst ingen lag eller spillere.

012

-Ingen harry i klubben Hvem har du lært mest av i LSK? – Vanskelig å si, hmm... Har lært av det meste, trenere og sånn, sier Påsen. Vi tolker denne tilbakeholdenheten som at de han har lært mest av opp gjennom årene, er ingen ringere enn Arse Entertainment. Vi har æren! Ikke Ronnie. Men han mener at det hadde vært koz å løpe 60-meter mot Halle om backplassen, for han mener at han er raskere enn Dunder-Gunnar. Nå kommer intervjuets mest pinlige avsløring, så hold dere fast: ”Det er ingen som er harry i LSK”. Sitat Pål Steffen Andresen. ArsE satt paralysert tilbake da bomben hadde smelt. Desillusjonerte og redde. En Gonzo prøver å riste av seg sjokket, og stammer fram neste spørsmål, som går ut på Påsens TV-vaner. Det viser seg at ”24” er hans favoritt, mens han ikke har andre utenomfotballslige interesser enn tømmer-saker,

som han til gjengjeld finner ganske så interessant. Ikke engang Bjørn Brungots navn er spennende, for han er fornøyd med det navnet han har (reinspikka løgn? Ja, tror det! ArsE anm.). Når det gjelder Turtles, husker han visst ikke hvem hans favoritt er, men vi (og våre lesere) vet jo at Michelangelo er best, siden han er party dude (som det sies i sangen). Moha. Påsen er sønnen til R. Johnsen men innrømmer det ikke. Tåpelig. Kuer opptar ikke Påsen, i hvert fall ikke offisielt. Dudududududududu Batman Batman Batman! I den famøse California-saken støtter Påsen Terminators kandidatur. Vi i ArsE finner det merkverdig at han ikke støtter den pornografiske skuespillerinnen Mary Carey på tross av hennes elskverdige vesen og politiske innsikt.

5 anonyme sjeler på gata om Påsen – Hva synes du om Pål Steffen Andresen? • • • •

Schpaa kæbe, 19: - Vet ikke hvem det er, jeg. Smuk pige, 40: - Hvem faen er det? Grym kær, 26: - Nei, vet ikke. Gammal kjerring, 78: - Nei, det vil jeg ikke kommentere. • Hot chic, 21: - Jeg synes han er en veldig bra fotballspiller.

13 ord om Dunder-Gunnar Å beskrive Gunnar H. med 13 ord finner Pål S. Andresen vanskelig. Med enkelthet ramser han

REVOLVERINTERVJU

opp: Snill, hyggelig, ærlig, rutinert, farsfigur, oppofrende, positiv, rik, proff, bilfin, nærboende, oppbackende & treneremne. Pål Steffen er nok itche denimhomse (leve Turboneger!) for han finner verken statsminister Kjell Magne eller duste-Carl Ivar spesielt supersexy.

- Kunnskap, det har jeg!

stadfestet en gang for alle. Av en eller annen merkelig grunn greier ikke Påsen å se at Fugla spiller samba f-ball. Jaja, adjø alle sammen. Nå går antagelig vår ferd til større oppgaver i Le Monde. Vi spurte Påsen om han trodde vi ville havne i RB, han visste ikke, men vi kan bekrefte at vi ikke går til et så lite anerkjent tidsskrift i vår journalistkarriere.

So long suckers!

The Bitter End Intervjuet er utført av Arse Entertainment. Forøvrig anbefaler vi denne gang å sjekke ut Lørenskogs store helt Beathoven på det varmeste, alt er like bra. Vel bekomme!

Arse Entertainment

013

På spørsmål om han har noke kunnskap sier Påsen ja, men vil ikke utdype svaret sitt til hvilken konkret kunnskap han besitter. Vi i ArsE tror Påsen har kunnskap om russisk litteraturhistorie. Å spille for laget fra kunnskapsbyen (by? Høhø, neida) er stort og har alltid vært drømmen, utelukkende på grunn av kunnskaps-aspektet (egentlig ikke bare derfor). Når vi ber Påsen beskrive seg selv som person får vi ikke mer ut av han enn at han er blid, med andre ord ikke en veldig kompleks type. Forøvrig skulle ikke vår kjære Påsen drikke seg sveise-blind for en gangs skyld den aktuelle helg. Favorittlyden til Påsen er å sovne til regnet, bare så dere veit det liksom. Vi vet at mange lurer på det, grunnen til at Pål ikkje har bart slik som Hallvar er at han finner barter usmakelig, så er det

HUMBUG&KANARI 03/2003

DET AKADEMISKE HJØRNET

E 6. nga au sj gu em st en ... t på

Å rå se n

HUMBUG&KANARI 03/2003

Salmer fra tribunen

014

Av Hans Hognestad - Fotballforsker ved Norges idrettshøgskole Ingen andre idretter har sangtradisjoner som fotball. Der fotballen har en sosial og kulturell betydning utover det å drive med fysisk aktivitet er synging i dag en vesentlig del av tribunefolkloren. Engelsk og skotsk fotball står i en historisk særstilling når det gjelder sangtradisjoner. Den moderne fotballen er snart 150 år gammel, og sangene har bidratt til å gjøre fotballkamper på øya til sosiale drama mesteparten av denne tiden. Salmen ”Abide with me” ble sunget første gang i fotballsammenheng før FA-cupfinalen i 1927 mellom Arsenal og Cardiff. Etter den tid har et mylder av sanger dukket opp og forsvunnet. Noen originalsanger, men de aller fleste er lokale variasjoner av kjente barnesanger, militærmarsjer, folkesanger, salmer, musicallåter, filmmusikk og poplåter. Fotballsanger oppfattes gjerne som en patriotisk støtte til eget lag. Samtidig er rivaliseringer en del av fotballens sosiale struktur og disse er ofte ladet med en videre politisk og kulturell kapital der også antipatier mot motstanderlaget kommer til uttrykk. Sangene fra tribunen

bidrar til å forsterke sosiale og kulturelle identiteter, samtidig som forbindelsen mellom innholdet i sangene og ”det virkelige livet” blir såpass løst at kødding og overdrivelser framstår som den primære hensikten. I land med tunge fotballtradisjoner er den dialogiske syngingen mellom borte- og hjemmesupporterte den mest framtredende. Under mitt feltarbeid i Skottland tidlig på 90-tallet fant jeg at 90 % av sangene inneholdt symbolsk vold og karikerte referanser til motstanderlaget og dets supportere. Ofte minner denne symbolske volden om det den russiske lingvisten Bakhtin kalte den karnevaleske latteren, som han definerte som ”lystig og triumferende og samtidig spottende og hånende”. Dette gir sangene en tvetydighet der trusler om vold er karikerte og reelle samtidig. Denne ”karnevaleske latteren” står sentralt i ritualiserte tribunepraksiser i mange ligaer der parodier og overdrivelser brukes for å skape polariserte forskjeller mellom”oss og dem”. Temaer ”de andre” kan bli assosiert med dreier seg ofte om underutvikling og abnormalitet. Supporterne til Edinburgh-lagene Hearts- og Hibs

DET AKADEMISKE HJØRNET

er for eksempel kjent for å synge ”No soap in Glasgow” under kamper mot Celtic og Rangers. Liverpool’s bruk av ”You’ll never walk alone” har av supportere til lag fra det tradisjonelt rikere Sør-England blitt endret til ”You’ll never get a job”. Pervers sex er også et yndet tema og både Aberdeen-fans og lag fra Yorkshire blir stadig minnet på at de pleier intim omgang med sauer. Noen klarer å pakke forbausende mange tegn på innavl og sosialt elende inn i noen få strofer. Følgende sang brukes av Ross County-fans for å skildre sine kjære rivaler fra Inverness, Caledonian (Caley) Thistle: They come from down the ferry They haven't got a telly They’re dirty and they’re smelly The Caley family.... The girls they have moustaches They all come out in rashes, 'Cos no-one ever washes, In the Caley Family

Mens rasistiske ytringer kan sies å finnes overalt der svarte spillere har spilt, er bruk av religiøse identiteter i fotballen å betrakte som en regional særegenhet. Innholdet i rivaliseringen mellom Rangers og Celtic uttrykkes i ikke helt vennlige vendinger som ”orange bastards” og ”fenian blood”. Politisk korrekte aktører blant begge lagene tar i dag avstand fra sekteriske sanger. Katolske spillere dominerer i dag førsteelleveren til Rangers. Like fullt er rivaliseringen ladet med et

historisk hat og referanser til hendelser som går flere århundrer tilbake i tid og som derfor sitter dypt i protestantisk og katolsk (u?)bevissthet. Noen oppfinnsomme Old Firm – supportere tok i fjorårssesongen i bruk PLO-flagg (Celtic) og israelske flagg (Rangers) for å gi en adekvat metaforisk markering av hatet mellom klubbene! Arsenal-fans etterliknet gasskammerlyder i noen kamper på 70-tallet for å antyde hvilken skjebne de unnet sine ”jødiske” naborivaler Tottenham, lenge før Roberto Benigni laget komedie ut av Holocaust med komedien ”Vita é bella”. Så sent som i fjor ble det på Elland Road sunget om å sende Spurs-fans til konsentrasjonsleir (Belsen), noe som førte til et moralsk opprør blant Leedssupportere som ikke ønsker at klubben deres skal forbindes med jødehets. Å kødde med flyulykken i München i 1958 slik Chelsea-fans gjorde rundt 1980 var uakseptabelt for flere enn Manchester United-supportere. Monty Python hadde nettopp gitt ut “Life of Brian” og i kamp mot MU nynnet Chelsea-fans melodien “Always look on the bright side of life” fra denne filmen der teksten ble endret til “Always look on the runway for Ice”. Norske fotballsanger kan sies å ha vært dominert av en enklere og mer monolog støtte til eget lag (’Heia Mjøndalen!’). Dette kan forklares med fraværet av rivaliserende supportere på norske fotballbaner og generelt en lavere aksept for å bruke en fotballkamp til å uttrykke lidenskapelige antipatier. Norsk fotballfolklore er fremdeles mer preget av støtte til eget lag enn hetsing av motstanderne. Historisk er norsk fotball del av en idrettsbevegelse som fra sosialdemokratiets spede begynnelse har hatt i oppgave å bidra til utjevning av sosiale forskjeller og virke forsonende mellom klasser, steder og bygd og by. Dette er en forklaring på hvorfor det har vært mer styring på hva som er tillatt å synge til ”de andre” på norske fotballtribuner enn i andre nasjoner. De siste 10-15 årene har imidlertid norsk supporterkultur endret seg mye, blitt mer organisert, utviklet en større grad av lokal egenart i hva som uttrykkes, samtidig som selve den audiovisuelle koreografien ligner mer på tribunepraksiser andre steder i Europa. Det er tvilsomt om jeg vil oppleve Brynefans synge ”here we go, here we go, here we go” igjen, slik B-gjengen gjorde i 1993... Da blir det mer originalt å synge ”Me æ bønder frå Jæren, ska du kjøpa potet? Me he dyrka og hausta, kom så ska du få sjå, adle samen nå”….som et svar på bondens noe marginaliserte tegneserieposisjon på norske fotballtribuner. Klanen har vært blant protagonistene i å utvikle bonden som nøkkelsymbol på alt som regnes for tilbakestående i sine sanger. Som om deres white thrash-perspektiv er mer opplyst? Men de kaster tross alt ikke bensinbomber mot bønder. Det skal de ha.

015

Samtidig er ikke tribunen legitimert som et etisk og politisk anarki de fleste steder og det finnes mange eksempler på sanger som utfordrer grenser for hva som er akseptabele uttrykk. Dette gjelder særlig bruk av tekster som virker eksluderende i forhold til etnisk og religiøs orientering, tekster med rasistisk innhold og bruk av personlige tragedier. Mens det på enkelte tribuner i verden fortsatt er mulig å bruke hudfarge for å karikere spillere på motstanderlaget, har det i mange ligaer det siste tiåret vært en antirasistisk mobilisering som gjør at hetsing av ”svarthet” er høyst problematisk. Bruken av hudfarge kan forstås som en del av den generelle overdrivelsen og karikeringen av motstandere der man gjerne bruker det man har for hånden av nærværende ”annerledeshet”. Sånn sett kan rasistiske uttrykk forstås i forhold til bruken av en lang rekke egenskaper knyttet til alt fra fedme til skallethet. Samtidig fanges den karnevaleske tribunelatteren noen ganger av ”reality checks”, som redaktøren av Hearts-fanzinet Dead Ball en gang sa til meg: ”Fat people don’t get petrol bombs thrown at them”.

HUMBUG&KANARI 03/2003

016

HUMBUG&KANARI 03/2003

GALLERI

HUMBUG&KANARI 03/2003

017

HUMBUG&KANARI 03/2003

ANNONSE

ARTIKKEL

HUMBUG&KANARI 03/2003

Trenerspørsmålet Samtale påbegynt utenfor Strømmen storsenter og videreført på Martins - stedet hvor fotballekspertisen åpenbart samles i Lillestrøm... - Nå ser jeg Nils Johan har meldt at han abdiserer så snart EM er over for hans og Norges del. Og knapt har gatene blitt tømt for dansende mennesker før media begynner å spekulere hvem som skal overta landslaget. Jeg ser at Arne Erlandsens navn er nevnt, hva tror du?

- Nå må du gi deg! Unnskyld at jeg sier det, men er du den typen som skriker på trenerbytte så snart det butter litt i mot? - Tja, jeg synes laget har stagnert de siste årene. Det er greit med kontinuitet, men det som var godt nok i 2001 var åpenbart ikke godt nok i 2002. Der synes jeg LSK ikke har vært flinke nok. Begrepet kontinuitet, eller arbeidsro om du vil, må ikke bli det samme som å stå med begge bein på bakken. Da skjer det ingen utvikling og laget blir enkelt å gjennomskue. Når for eksempel Stabæk IF gang etter gang legger opp spillet etter LSKs

- Hør nå her: Arne Erlandsen er en glimrende trener. Så vidt jeg husker ble han faktisk kåret til årets trener i både -98 og -99 av Dagbladet. Han har også seriesølv fra 2001 i beltet. Det at sesongen i fjor var under pari og at årets sesong begynte så som så har andre forklaringer enn at Arne er for dårlig. I fjor var ledelsen med ASA i spissen altfor passive i forhold til å satse og Clayton Zane ble erstattet altfor seint. Du kan ikke så poteter i slutten av juli og forvente avling samme år. I år har laget vært uheldig med skader. Noe av skylden må nok de dårlige treningsforholdene ta, men at Uwe Rösler fikk kreft var det ingen som kunne gardere seg mot. Men du kan ikke laste Arne for det? - Når det gjelder skader vil jeg si at laget i år OGSÅ har vært uheldige med skader. Og når det samme skjer år etter år snakker vi ikke om tilfeldigheter. LSK har skrytt av at laget trener hardest av alle i Tippeligaen, men det å trene knallhardt i 6 uker er neppe smart når du er nødt til å tilbringe de neste to ukene på en ergometersykkel fordi du har overbelastet muskulaturen. Det er mulig at lagets treningsforhold med hyppig endring av underlag må ta skylda for mange av skadene, men det er også en del av trenerens oppgave å tilpasse treningsmengde og intensitet slik at man forebygger skader.

019

- Jeg har faktisk sett for meg Arne Erlandsen som landslagstrener, men mest fordi jeg har hatt noen deja-vu opplevelser når jeg har sett landslaget spille... Jeg vet ikke, jeg tror ikke Arne Erlandsen er riktig mann for LSK lenger heller...

fasttømrete spillesil, og lykkes, må noen gå i seg selv og finne ut hva som skjer.

HUMBUG&KANARI 03/2003

ARTIKKEL

- Hallo! Hvorfor har vi egentlig et medisinsk støtteapparat? De skal selvsagt ikke bare ta seg av lyskestrekk og fotsopp. De har også et ansvar for å hindre at skader skjer. Nå vet jeg ikke hvordan treningssamarbeidet er organisert i LSK, men jeg antar de faktisk jobber sammen som et team.

020

- Stemmer sikkert, men som jeg mener Arne har sagt i flere sammenhenger er det han som sitter med hovedansvaret og et sted skal man henge bjella... Når det er sagt kan det ikke bare være trenerens problem at LSK de siste 15 årene aldri har klart å følge opp èn god sesong med en ny god. Da sitter problemene også i veggene på Åråsen. - Jeg registrerer at Romerikes Blad melder at styret i LSK ennå ikke har kontaktet Arne Erlandsen for å skrive ny kontrakt. Det burde de absolutt gjøre ganske snart. Og de burde signere ham for flere år. Vi vet at han duger og det er viktig å ha langsiktighet og stabilitet til å bygge videre på det vi har. Vi må ta vare på det som er bra og bygge videre på det i stedet for å gå tilbake til start og begynne en gang til fra null. Arne har vært en del av LSK i 25 år og vist at han duger. Vi må bygge på det! Vi har et lag som fryktes og respekteres og vi er vanskelige å slå, så får det heller være at vi ikke alltid spiller like vakker fotball. - Ja. Det er ikke til å stikke under en stol at LSK er kjent og beryktet for sine langballer. Jeg tror til og med jeg har sett smidvers om dette i Romerikes Blad! Når laget har dårlige dager blir det mange lange baller bakfra og det å vente på at den ballen skal dette ned i ett eller annet hode kan faktisk være småkjedelig. Jeg forventer ikke at vi skal ”spille som Brasil”, når jeg tenker meg om bryr jeg meg heller ikke så mye om hvordan vi spiller bare vi vinner. - Nå skal vi ikke gå inn på spillestildebatten som truer med knele Drillos posisjon som fotballallviter.

Det å diskutere spille ball kontra det å sparke ball blir for unyansert – for mye Dagbladet liksom. Det viktigste i fotball er å vinne og det er jo en av Arnes sterkeste sider. Han HATER å tape og jeg mener at han greier å overføre den innstillingen på spillerne også! Er det noe Arne Erlandsen virkelig ønsker, så er det å vinne. - Det viktigste er å vinne og det er derfor folk primært møter opp på Åråsen. De vil se et lag som vinner. Det med spillestil går også i bølger. Nå har media hengt seg på den greia at det skal være hælspark og tunneller for enhver pris. Det er greit med litt krydder, men det viktigste i fotball er fortsatt å vinne. Poenget mitt er at det er lettere å vinne dersom laget ikke henger seg opp i en stereotyp spillestil. Dersom laget varierer noe mer i spillestilen er det også mye vanskeligere å gjennomskue og forsvare seg mot. Der har ikke Erlandsen vært flink nok.Vi skal heller ikke kimse av medias makt her. Dersom media omtaler LSK og lagets spillestil på en konsekvent negativ måte vil det gi klubben problemer på lengre sikt når det gjelder å trekke til seg spillere, publikum og sponsorer. Her har også treneren en viktig rolle. En treners rolle i våre dager er så mye mer enn kun å lede treningene og ta ut laget. I tillegg til å ha forbundets D-kurs gjør det ingenting om du vikarierer litt som stand-up komiker innimellom! - Du kan da ikke mener at vi dra inn en bajas som Tom Nordlie i trenerstolen på Åråsen! Et lite ankepunkt mot Arne kan være at han er litt for forsiktig i media. Han er tvers gjennom profesjonell og saklig, men jeg kunne imidlertid ønske at han var en liten tanke mer løssluppen i møtene med pressen. Faktisk kan han være morsom og treffende i replikken hvis han vil! - Mange vil også påstå at han ofte bytter lovlig sent i kampene og at han har vært treg med å slippe ungdommen til på laget?

ARTIKKEL

- Nei jeg er uenig. Det er ikke noe i det argumentet, synes jeg. Han greier å holde en linje som gir førsteelleveren trygghet nok og samtidig får de nest beste god anledning til å vise seg fram. Den økonomiske hverdagen i norsk fotball presser tidsnok fram bruken av unge og lokale spillere. Sånn sett kan mangelen på penger føre til at Romeriksmodellen får sitt endelige gjennombrudd! - Hvem tror du trener LSK neste år? - Arne Erlandsen! Både neste år og de 5 neste årene fordi han er det beste alternativet. Det er forresten uaktuelt å skaffe noen andre nå. Så vidt jeg vet er kontrakten mellom klubben og treneren utformet slik at det vil koste et syvsifret beløp å løse Arne fra kontrakten dersom han er innstilt på å fullføre kontrakten sin ut 2004. Og så mye penger har ikke klubben!

fortjener ikke Arne. Og hva mener du med nye stimuli? Hva er det du savner? Fornyelse kan være et poeng noen ganger, men da må du jo peke på hva det er du vil forandre og ikke bare forandre for forandringens skyld! Og som sagt, jeg ser ingen argumenter for å forandre fordi jeg mener det Arne og de andre gjør er bra! Veldig bra! - Som jeg nevnte tidligere synes jeg vi har stagnert. Lillestrøm Sportsklubb skal ikke være fornøyde med å kjempe rundt midten av tabellen, men det er der vi stort sett har vært med Arne. Som du sa tidligere hater han å tape. Det tror jeg er riktig, men jeg oppfatter ham også som vel defensiv og mer opptatt av å ikke tape enn å vinne hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg tror vi fortsatt gjør klokt i å spille på fysikken som alltid har vært vår styrke, men dersom vi klarer å utvikle andre deler av spillet vårt blir vi mye farligere og vanskeligere å lese. For å få til det tror jeg vi må bytte trener. - Men ølet på Martins er godt? - Utmerket. En til? - Gjerne.

- Der er jeg ikke enig med deg. Når det gjelder trenerspørsmålet tror jeg det smarteste LSK gjør nå er å avklare situasjonen i forhold til Arne. Dersom vi går inn i 2004 uten at trenerspørsmålet året etter er avklart er det åpenbart at han ikke inngår i klubbens framtidsplaner og en slik usikkerhet

gf & vh

021

- Men, er ikke det et problem? Det byttes sikkert trener for ofte i fotballen, men dersom man har en kontrakt som i praksis ikke er mulig å si opp mister jo Sportsklubben et styringsverktøy?! Av og til må det jo være på sin plass å bytte trener også? For min egen del tror at Arne og LSK har kommet så langt de kan med hverandre og at begge parter vil ha godt av å få nye stimuli.

HUMBUG&KANARI 03/2003

ARTIKKEL

Canari-musikk (I vår serie om fotball og rock sveiper vi i dagens artikkel innom syntpop med klare 80-tallsreferanser. Vi vet det var opptil flere mennesker fra KFL i salen når Alphaville var i Norge sist. Dette er for dem (og alle andre…).) I sommer dukket det opp anmeldelser av CDen Out of Tune i avisene. Artist: Cato Canari! Dette er vår mann, han må intervjues.

022

Jeg gjør litt forarbeid, og leser at musikken på plata spenner fra instrumental synthpop til ambient techno. En anmelder kaller det eurodisco og en annen ”Samantha Fox uten pupper!”. Etter å ha lest at det opprinnelige navnet hans er Cato Strømsvik og at han for tiden oppholder seg i London, finner jeg tiden moden for en prat. Det låter umiskjennelig norsk når det svarer i andre enden, men han forteller at han sitter med en kaffe i City (London, ikke Lillestrøm) og at det er hundre dresskledde menn rundt. - Cato Canari, er du klar over at du har en fan-klubb med 2500 medlemmer? - ??? - Kanari-Fansen. - Å ja, det visste jeg egentlig. Da jeg valgte meg navnet, kom det bare dalende, det hørtes bra ut, men da jeg oppdaget at Kanari-Fansen fantes, skjønte jeg at navnet var 100 prosent riktig. Dette hørtes om ikke helt tilforlatelig ut så i hvert fall lovende, så jeg fortsetter med å spørre om han har noe forhold til fotball, om han har noe favorittlag. Dialekten tyder på Sunnmøre, så jeg foreslår Ålesund.

- Jeg er fra Skodje, utenfor Ålesund, men det er ikke det som er laget mitt. Da jeg var ung, var det Hødd. Da jeg entusiastisk forteller at det var klubben til Arild Sundgot og blir møtt med pinlig stillhet, bytter jeg emne og spør hvordan han selv vil beskrive musikken sin. - Jeg satt akkurat og diskuterte det med en kompis, og vi ble enige om at det er Et Moderne Synthpopmanifest. - Har du noen planer om konserter på Martin’s med det første? - Jeg har ikke noe band og driver ikke med konserter, men jobber som DJ. Jeg lar Canari få sjansen til å reklamere for den nyeste videoen fra CD-en. Det er sang nr. 7, Never leave me, som ligger på kontorer rundt omkring og venter på å bli spilt. Følg med på musikkanalene. - På CD-en din har du sanger med både norske og engelske titler, satser du ikke på et internasjonalt marked? - Jeg selger litt i England. På vinyl. Det er ikke til salgs i Norge. - Har du noen anelse om hvor mange som er solgt tilsammen? - Jeg spurte plateselskapet etter ei uke. Da fikk jeg ikke noe godt svar. Etter det har jeg unnlatt å spørre. Svaret kommer på lønnsslippen en gang i året. Jeg forteller at jeg har kjøpt én, men at den var ikke lett å få tak. Ingen av platebutikkene hadde hørt om plata før jeg kom til Platekompaniet. - Ja, de er gode på undergrunnsmusikk, skryt av dem. - Nå er du soloartist, men du var med i et band før?

ARTIKKEL

- Det stemmer, jeg spilte i Whopper på 90-tallet, før de ga ut plater og før de ble nominert til Spellemannsprisen. Det var sikkert derfor de ble nominert, fordi jeg hadde sluttet. Etter dette utbruddet av selverkjennelse, skiftet jeg behendig til fotball igjen og vi kommer etter hvert inn på hvorfor LSK kalles kanarifuglene. Jeg forteller at det er fordi de spiller i gule og svarte drakter og at det er akkurat som at Norwich kalles The Canaries fordi de har gule og grønne drakter. Da følger en God dag mann, økseskaft-seanse: - Å ja, det var der Kjetil Osvold spilte, var det ikke? - Jøss, jo det stemmer, han spilte i Lillestrøm. Du er visst mer enn middels fotballinteressert? - Øh, jeg mente i Norwich. … (Vel, Cato, Osvold spilte i Nottingham Forest, det var Åge Hareide som spilte i Norwich, men han prøver vi å la være å snakke om.)

HUMBUG&KANARI 03/2003

- … Du skjønner, Osvold er svogeren til søstra mi. Bra, Canari har forbindelser til kanarifuglene! Osvold var vel mer populær på Åråsen før han begynte å overtale de han er agent for til å vente med å fornye kontraktene, men ingen kan ta fra ham fortiden som både spiller og ansatt i LSK. Vi skifter tema igjen og jeg satser på å avslutte med noen personlige spørsmål: - Hvorfor bor du i England? - Det startet med studier. Jeg fulgte en klassisk popformel og ble et utskudd på en kunstskole. Siden giftet jeg meg, og siden hun ikke er norsk, ville jeg at hun skulle slippe å lære seg språket. - Helt til slutt, stemmer det at du opprinnelig het Strømsvik til etternavn? - Nei, det er løgn. Talt som en sann Canari! Så løp ut og kjøp Out of Tune i store mengder. Sørg for at Cato kan fortsette å lage Canari-låter.

023

HUMBUG&KANARI 03/2003

GALLERI

024

Veggen i sørenden er satt opp av Nortekk AS og Åkrene Mek. Verksted. Takk for det!

REISEBREV

HUMBUG&KANARI 03/2003

…Vi hadde bestemt oss for å forlate treige fotball-Norge for en stund, og besøke landet hvor ”50 mennesker tar livet sitt hver gang Brasil taper” (kilde: Fotballrevyen i 1978)

Maracana - Sør-Amerika bevegelsen” tiåret før, drømte man om følgende: Å bli født på ny i Rio, og vokse opp i de fattiges kvarterer oppover åssidene, som fotballstjerne med stort krusehår (men ikke så plasskrevende som Der Afro Breitners) og med artistnavn. Superheltene fra Brasil har i dag gjenopprettet status quo fra 50/60/70-tallet, og har brakt lov og orden tilbake i VM-sammenheng (bortsett fra Rivaldo), men de er vel e g e n t l i g ikke så spennende lenger. Og både Tyskland og Italia er greie land å holde med. Likevel, én drøm gjenstår nok for de fleste, og den har vel status som fotballerotisk dagdrømmeri. Lite slår det å se en fotballkamp på stadionet med mest mytejukking rundt sitt vesen – Maracana. Vel, en dag i februar så står altså jeg og reisepartner John der utenfor Maracana. Det er dags for duell i delstatturneringa Campeao Carioca mellom Rios fjerde lag, Fluminense, og det andre, Botafogo. I følge noen nøytrale er hakkeordenen slik blant bylagene. Kanonkamp! tenker vi, Romario spiller sin avskjedsmatch, og vi tar ikke noen sjanser på å risikere å ende opp med å stå der som noen oj-oj-for-noen-tullinger uten billetter. ”Så nærme stadion og kamp teller bare ikke,” hører vi stemmer i bakhodet le ondsinnet med høy ekkoklang. Vi vil ikke ende opp som ”de som

025

Holdt du ikke med Brasil i fotballVM sluttspillene på åttitallet var du antakelig en snik som hadde mest sans for maskinfotballen til tyske stålansikter, med leppehår i vilt opprør, eller italiensk ”vi-leder-énnull-scoret-av-en-dømt-matchfikser-alle-mann-i-forsvar” og lite, øh, gentleaktige Gentile-taklinger. Kanskje var du forhekset av en trollmann fra Argentina? Og muligens gjorde du det bare på trass for å uttrykke brist på samfunnstilhørighet. Noen annen logisk forklaring kunne det den gang tilsynelatende ikke være. Etter å ha lest VM-dagbøkene av Michelet og Solstad, eller å ha sett samme Brasil-ambassadør Michelet på teve knytte og fekte med neven mens han ekstatisk sa ”Brassil”, med samme innlevelse som andre sa ”arbeider-

HUMBUG&KANARI 03/2003

REISEBREV

026

reiste helt til Rio de Janeiro uten å få se en kamp på Maracana”. En synd selv de svartkledde gymhaterne, du vet, de som ikke kan skjønne hvorfor 22 voksne menn løper rundt etter én ball, ville ha brukt for alt det var verdt mot oss. Avgjørelsen er grei og vi melder oss på en av de turistifiserte turoppleggene til hotellene. En halvannen time før matchen blir vi loset inn på en seksjon i den nederste etasjen av Maracanas to. Foran meg sitter noen amerikanere, som filmer hele matchen, med et arsenal av nyinnkjøpte Brasil-effekter - skyggebremmer, hodetørkler, drakter osv. De ser rett og slett ikke ut, selv om jeg misunner Brasil for å ha en bedre rangering enn Norge på listen over verdens kule nasjoner. Han ene nekter å fjerne av en eller annen grunn merkelappen som henger utenfor drakta, når jeg gjør ham oppmerksom på den – vel, skal jeg være ærlig så prøver jeg egentlig på et uskyldig vis å ha det litt moro med ham. De søte jentene fra Kristiansand som vi har satt oss ved siden av (jada, jeg ser ironien, store Maracana og lille Norge) kniser og ler fælt. Men amerikaneren henter seg fort inn når han kan knipse og bestille billig Skol-øl og kjøpe enda flere souvenireffekter av en av de mange nedlessede pakkesel-selgerne, som kauker og løper fram og tilbake med varene, mellom radene under hele matchen.

Maracana er egentlig bare et kallenavn på det offisielle, Estadio Mario Filho, angivelig en fordums lokal sportsjournalist. Stadionet er helt tallerkenrundt med tak over, som du sikkert har sett før, og holdt vel en tidsriktig UFO-design i 1950, da verden ikke kunne få nok av grønne menn. Etasjen vi sitter på har like mye helling som Oslo Kinomategrafer en gang mente det var naturlig å ha i alle sine saler. (Men lerretet var i det minste i samme postdistrikt som publikum, det skal dem ha.) Med nesten tretti rader foran oss, derav de fleste på ståseksjonen, sitter vi bare tre meter over gressmattenivå. Hvorfor dette en gang var krem de la krem, og kanskje er ennå, skjønner jeg ikke, bortsett fra at folket antakelig stort sett var fornøyd før i tida med bare å ha vært der. ”Vi skal ha to sittebilletter hvor vi ikke nødvendigvis ser en dritt, men slipper å gå opp trappene til annen etasje, por favor!” Hvis du som stående på nederste nivå liker risikosport, så stiller du deg opp omtrent rett nedenfor heiagjengene og venter på å få et beger seilende fra annen etasje i hue, fylt opp med det som har vært øl. Denne kvelden er etterspørselen etter hovedrollen i et Jackassstunts heller lav. Myte oppstått I: Stadionet tar 200.000. Myte avkreftet I: Nei, nei, nei! Hele anlegget er bygget om nå og er slukt opp av 75.000 seter. Likevel, ca. 25.000 kan fortsatt stå nederst.

HUMBUG&KANARI 03/2003

D på ette Ul er le ik va k al e K . FL

is vi ng en

REISEBREV

Første omgang er kjedelig og ender 0-0. ”Puta!,” brøler en Fluminense-fan med mikrofonsveis bak meg. I andre omgang revner det helt for ham.

Romario er i form. Målene renner inn. ”Flu” putter fem ganger, ”Fogo” ingen. ”Gooooool!” flasher hektisk av og på på lystavla, som om den har gått i heng ved en teknisk feil, og kommentatorene har en tøff dag på jobb. Samtidig kommer jeg på at norske teve-kommentatorer, uansett dialekt, aldri må få lov til å rope ”Gooooool!” på direkten. Aldri. Bak målene er det satt opp noen telefonkiosker av det lokale telefonselskapet. Litt av en åndsvak plassering. Skal du komme deg ut dit er du nødt å forsere like mange hindre som i et middels Commodore 64-spillbrett, med blant annet to vollgraver (myte III avkreftet; det er ikke krokodiller oppe i dem), glefsende bikkjer med tyske rasenavn, snut, peanøttselgere og annen banemannskap. Det kan jo være greit å ringe hjem til mamma eller gutta hvis du har skåret, og jeg lurer på om ikke noen skal legge inn telefonkiosken i en koreografert skåringsfeiring. Hmm, kanskje ikke. Hvis de har stått der noen år så må jo det være like utdatert som å si ”berre lekkert” her hjemme. Uka etter er vi tilbake igjen på Marra. På egenhånd. Vi har bestemt oss for å gi det, og Rio-klubbene, en sjanse til. Nå er det Rio og Brasils mest populære lag, Flamengo, mot byens tredje lag, Vasco da Gama. Det er den avgjørende

027

Tiden går og det nærmer seg kampstart. En ting er klart. Det blir ikke fullsatt. I underkant av 20.000 har funnet veien til staddaen. Seksjonen til Fluminense-torceadorene, hardcorefansen, holder ca. sju-åtte tusen, mens Botafogo har toppen fire-fem tusen. Myte oppstått og avkreftet II: Det er ikke 200.000, eller 100.000 for den saks skyld, på alle matchene på Maracana. Vel, det er nok få som egentlig har kjøpt disse utsagnene, men likevel går europeere rundt og sier dette vrøvlet. Faktisk er det så stor krise i brasiliansk fotball, økonomisk og tilskuermessig, at eksempelvis bare 83 tilskuere (og ingen bikkjer) så en av de andre kampene i Rio-mesterskapet året før! Fra mitt sittested midt i mellom grupperingene, og en etasje under, hører jeg klart Fluminense-fansen best. Mange av dem er kledd i en egen oransje klubbdrakt som laget ikke bruker i kamp så vidt jeg veit. Alt har sin forklaring: klubben kommer fra bydelen Laranjeiras som betyr appelsintrærne. Men det er lite sanger og heller slapp tromming. Mest formålsløs plystring høres det ut som. Det gir likevel en kul ekkoeffekt på det mer enn halvtomme stadionet, som også skinner som en glødende grand canyon i solnedgang.

HUMBUG&KANARI 03/2003

ARTIKKEL

kampen i grunnspillet. ”Varsko” vinner serien med et uavgjort resultat. Flamengo, holder forresten ikke til i bydelen med samme navn, men i dem (ufattelig) rikes område ikke så langt fra Ipanemastranden. Likevel, om du bor med bølgeblikktak over hodet eller drar hvite ”pulverlainere” på balkongen på Copacabana, er sambaskoledronning eller passer pudlene for de rike - eller hvor enn holdeplassen din er på t-banelinja - så har det ingen betydning for hvem du holder med av klubbene. Mulig jeg tar feil, men det hele virker nokså vennskapelig. Mye tyder på bomtur igjen, tilskuermessig. 25.000 på en finale. Woohoo! Flamengo-fansen kommer bare fem minutter før avspark og gidder knapt å gi lyd fra seg gjennom hele matchen. Blaserte? noterer jeg på en lapp. Vi sitter nå på den øverste etasjen og først her ser jeg hvor stort stadionet er. Går du på øverste rad rundt hele stadionet, så har du svidd av en kilometer skosåle. En halvtime før kampen er Vasco-heiagjengen like mange som KFL på Åråsen, men blir etterhvert langt over dobbelt så mange. De lager et fengende leven med sambatrommer og får noen av den beste drahjelpen i taket jeg har hørt på et stadion. Tøft! Hvorfor er det en slik motstand mot dette hjemme?, undrer jeg. Men etter en halvtime med tromming og ensformige rop (for meg) har jeg et nytt argument for hvorfor vi ikke bør ha trommer i Norge – det er rett og slett pinfullt slitsomt for ørene. Kall meg en festbrems, men peanøttsmøret i øra vet ikke hvor det skal gjøre av seg. Rømme? Gjemme seg?

028

Om ikke den brasilianske serien kan holde de

beste spillerne unna Europa, så er det i alle fall veldig underholdende å se på. Sjanser på sjanser blir skapt. Men som nærmest sagt, de beste spissene er altså i Europa. Nok en gang har jeg noen frustrerte bak meg som, i tide og utide, roper ”puta!” så drøvlene deres kiler meg i nakken. De roper sikkert mer også, men flere portugisiske banneord fulgte ikke med på språkkassettene som jeg har lånt. Det er 1-1 mot slutten og Flamengo presser på for en trepoenger. Aldri før har jeg sett bortimot 100 mennesker stå samtidig over én meter inne på gressmatta de siste fem minuttene av en kamp. Banevakter, benkeslitere, fysios, politi, presse, linjedommeren og trenere er alle like engasjerte som hardcorefansen. En sjelden gang vinner det laget jeg heier med (i for meg nøytrale kamper) og jeg blir en lykkelig lykkejeger. Vasco holder det til 1-1. Pokalen er en ”pokalen over alle pokaler”-pokal og er på størrelse med ishockeyens Stanley Cup. Men, merkelig nok har over halvparten av Vascofansen gått når den heves og spillerne løper æresrunde. Noe er feil. Avisene er fulle dagen etter med bilder av feirende Vasco da Gama’er og titler med ”Campeao”. Men, det brasilianske seriesystemet er sammensatt av så mange turneringer at alle kan, og bør, vinne sølvvare i ny og ne. Jeg sjekker på internett når jeg kommer hjem igjen, og ser at grunnspillet har fortsatt over i semifinaler og finaler. Den siste finalen med Vasco og Fluminense blir sett av 78.000. Ja ja, da er det håp hvis du skal nedover senere en gang. - bomber brown -

ARTIKKEL

HUMBUG&KANARI 03/2003

May med ulven Ei dame i replica-drakt som Mykle ikke kunne telefonnummeret til og ikke visste navnet på? Her var det stoff til en historie: ”Mysteriekvinnen i nord” eller ”Den gulkledde, hvem er hun?” Litt bakgrunnsinformasjon for nye lesere: Arild Myklebust er styremedlem i Kanari-Fansen og tar seg vanligvis av arrangementene i forbindelse med kamper. Det betyr at han ringer mange ofte. Veldig mange, veldig ofte. Han har en hukommelse for navn og telefonnummere som jeg er sikker på at han kunne tjent penger på å opptre med, Rainman kan gå hjem og vogge. Tilbake til damen, som viste seg å ikke være en

029

Jeg satt på puben Offside i Tromsø ved siden av en Arild Myklebust som begynte å nærme seg kampform. Opp trappa til avdelingen som var satt av til kanaris kom ei dame i gult og svart jeg ikke hadde sett før. Tydeligvis var det et nytt bekjentskap for Arild også, for han begynte å synge ”Hvem er du? Hvem er du? Hvem er du?”.

HUMBUG&KANARI 03/2003

ARTIKKEL

tilfeldig hobbysupporter på pub før kamp. (Unødvendig å si forresten, er du kanari på Tromsø-kamp har du enten lagt ned en del tid og penger for å komme dit, eller du er en av polarfugla som bor i byen ved Ishavet og holder ut lange vintre med bare TIL-supportere rundt deg.) [Dama, da mann! Slutt med preiket og fortell hva som var så spesielt med dama!] Vel, siden Mykle ikke hadde all personlig informasjon om henne, ble hun øyeblikkelig underlagt et tredjegrads forhør i Offside pub. Først av alt kom det fram at navnet var May Lillebakken og at hun bor på Bjørkelangen.

030

Av flere oppsiktsvekkende opplysninger, var kanskje den største at dette var aller første gang i livet hun hadde flydd. Hun skulle egentlig reise sammen med ei venninne, men hun måtte trekke seg fordi hun ikke fikk lov hjemme. Jeg lovte å få med det i artikkelen, at venninna hadde blitt nektet å reise av mannen. May turte egentlig ikke å dra uten venninna, men hadde tenkt: Herregud, æ kan jo itj berre bli heim! -Du, May den dialekten, det er vel ikke standard Bjørkelanging? - Nei, jeg kommer egentlig fra Oppdal, men kom nedover i 1979. Til for fire år siden visste jeg knapt nok at ballen var rund. Jeg hatet fotball. - Så hva fikk deg til å se lyset? - En Rosenborg-supporter jeg møtte. Det første jeg spurte om var om han var fotballidiot. Og det var han, han holdt med RBK. ”Da melder jeg meg inn i Kanari-Fansen”, sa jeg. Og siden har det bare ballet på seg. Jeg har vært på andre bortekamper, i Skien og Oslo og nå sist i Molde.Vanligvis kjører jeg selv. På hjemmekampene står jeg sammen med Kanari-Fansen hvis jeg ikke har med unger. Det kommer an på om jeg skal på Martin’s først. He he. Da jeg spør hvor mange unger hun har, snur hun seg bare og viser ryggen på Bjarmanndrakta. - Det var broren min som sa det da jeg lurte på hvilken drakt jeg skulle velge. Det er klart du må ha Bjarmann sin, du som har fire unger. De er fra 2 til 24 år. Sønnen på

fire og et halvt har alt lært seg en del nyttige uttrykk: Rosenborg er fisj og æsj! Rosenborg er stygt! Høres ut som en oppvakt kar. May er en av dem som har blødd for klubben. På ankelen sitter et klubbmerke, - Jeg tatoverte meg på Jessheim og skulle ha en ulv på armen og LSK-merket på beinet. Hadde han tatt klubbmerket først, hadde det ikke blitt noen ulv, merket var mye vondere. Tatovereren sa at han gjorde det med vilje. Han er Startsupporter og hater LSK. Mens vi snakker, hører jeg ”Lillestrøm våkn opp i dag” og May drar opp mobiltelefonen med LSKdeksel. Da hun er ferdig med å snakke spør jeg om det er flyskrekk som gjør at hun ikke har vært i lufta før, men det er ikke det, det har bare blitt sånn. - Ei spåkjerring sa en gang at jeg ville komme til å dø i en flyulykke, men det er ikke det som har holdt meg unna. (Takk, May, for at du delte den spådommen med meg akkurat før vi skal på samme fly hjem.) Helt til slutt betror hun meg at hun var fryktelig nervøs og svettet på puben i Tromsø. - Jeg er egentlig fryktelig sjenert. Arne Erlandsen sto i resepsjonen på hotellet mitt, men jeg gikk bare rett forbi uten å si noe. Venninna mi hadde sikkert sagt: ”Hei Arne, er du så dum at du gifter deg med ei trønderdame?” Nei, vennene mine trodde ikke noe på at jeg kom til å dra til Tromsø i det hele tatt, de tror meg vel ikke når jeg sier jeg har vært der heller. May, bare vis dem dette. Du var der, og du vakte oppsikt.

GALLERI

HUMBUG&KANARI 03/2003

Mer av dette, gutter!

031