Vigleik Winje Leder for by- og samfunnsutvikling Karmøy kommune
Den mest miljøvennlige kvadratmeteren er den som ikke bygges
K
limaendringene gjør at vi raskt må omstille samfunnet mot en mer bærekraftig fremtid. Helt sentralt for hvorvidt vi lykkes med snuoperasjonen er kommunens rolle som samfunnsutvikler. Få aktører, om noen, har flere fingre med i spillet: Det er kommunen som bestemmer hvor og hvordan lokalsamfunn utvikles. Med andre ord hviler det en tung byrde på skuldrene til lokalpolitikerne våre. Det de gjør i dag har betydning for fremtiden.
BREEAM-sertifiseringer, lavkarbonbetong og andre forsøk, må vi huske på at den mest miljøvennlige kvadratmeteren er den som ikke bygges. Forstå meg rett, jeg er veldig ofte for ny fortetting og bygging i byene og tettstedene våre. Men det hviler et særlig ansvar til å vise edruelighet, på dem som har den største porteføljen (kommunen): De bør alltid vurdere om de kan unnvære nye kvadratmetre, og heller nytte arealene de allerede har på en mer effektiv måte.
Det er nesten hevet over enhver tvil at en fornuftig arealpolitikk er det mest effektive klimatiltaket en kommune kan iverksette. Vi må sørge for at lokalisering av bolig, handel og næring i størst mulig grad genererer minst mulig utslipp. Samordnet areal- og transportplanlegging er heldigvis, snart, blitt allmennkunnskap. Men hakk i hel på arealpolitikken, som klimatiltak, følger kommunens rolle som eiendomsutvikler og eier.
Jeg forstår at det er stas å åpne nye bygg. De vitner om investeringsvilje, fremskritt, utvikling og handlekraft. Likevel tror jeg vi må øke fokuset på to sentrale strategier som i sum kan gi bedre økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft: rehabilitering og sambruk. Gjenbruk, transformasjon eller rehabilitering bør være første tanke når et arealbehov melder seg. For det første er eldre bygg ofte av god kvalitet, og energistandarden lar seg forbedre slik at de kommer positivt ut når klimaregnskap skal gjøres opp. For det andre ser vi altfor ofte at eldre skoler eller barnehager erstattes av nye bygg – uten en tanke for hva man skal gjøre med dem som står tilbake. På den måten får man et dobbelt sløseri: Det gamle bygget får ingen ny funksjon og det nye bygget må bygge alle kvadratmeterne på nytt.
Naturlig nok er kommunen oftest den største eiendomsaktøren i sin kommune. Vi har alle tilbrakt store deler av livet i kommunale bygg, være seg barnehager, skoler, idrettshaller, ungdomsklubber, helsestasjoner eller gamlehjem. Kommunen må nødvendigvis ha en stor eiendomsportefølje for å levere et godt tjenestetilbud, men det er kanskje på tide at vi får mer ut av hvert enkelt bygg? Særlig når vi vet at eiendoms- og byggebransjen bidrar med ca. 40% av verdens klimagassutslipp. På tross av utslippsfrie byggeplasser,
20
Sambruk er et annet altfor lite brukt grep i offentlig sammenheng. I dag er det null problem å fikse tilgang til bygg ved å installere digitale låser og bookingsystem. Det praktiske lar seg lett
Vigleik Winje, leder for by- og samfunns utvikling, Karmøy kommune. Foto: Haakon Nordvik.
løse, men det er mentaliteten som må endres. Vi har så mange fastlåste ideer om hvilke funksjoner som hører til i hvilke bygg. Tenk bare på hvor mange kvadratmeter som står ubrukte etter klokken halv fem. En utfordring er at vi bygger spesialiserte bygg med helt spesifikke krav, som gjør at de ender opp som monofunksjonelle øyer spredt rundt omkring. Ta idrettshaller som et eksempel: I Norge er det krav fra spillemiddelfondet som gjør at landet pepres med industrihall-lignende klosser spesialtegnet for å optimalisere forholdene for idretten. Med litt mer velvilje og tilpassing kunne disse byggene like gjerne inkludert rause arealer hvor unge kunne gjort lekser, eller bare hengt ut. Med litt mindre spesialiserte arealer kunne teatergrupper, dans,
3
KOMMUNALTEKNIKK 2-2021
