Gummiskogen

Gummi-

skogen

Trær overalt, tett i tett. Ikke bare rett opp og ned, men på skrå, på tvers, bøyd, krokete og tilsynelatende helt tilfeldig plassert. Hva gjør vi her?

Gummiskogen fremstår nok for det utrente skogskjøringsøye som det komplette kaos av stammer, busker og greiner. Den som ikke ser skogen for bare åpninger mellom trærne, derimot, har her et eldorado for pudderkjøring – så lenge man er ganske kjapt på pletten etter snøfall.

Første møte med god gammeldags norsk o-piste i tett bjørkeskog kan nok være ganske tøft for mange. Skiene kan fort føles ekstra tungsvingte, eller brettet altfor langt, når man står overfor litt småbratt terreng med småtett skog av småvokst norsk ellbjørk. Det finnes definitivt andre steder hvor det er lettere å ta seg ned på ski eller brett.

Hvorfor strømmer det da busslaster med passe slitne og svette, men smilende nonstop-fargede ski- og brettkjørere ut på en tilsynelatende tilfeldig snuplass langs riksveien som går over Hemsedalsellet? Hva i all verden er det de er ute etter der? Det tenker kanskje den polske lastebilsjåføren som sklir forbi på såpeglatte helårsdekk, eller mor og far med to unger i stasjonsvogna på vei over ellet for å tree familie på andre siden.

Hard gummi

På en dag med nysnø tar det ikke lang tid fra Roni-heisen har åpnet, til de første kjørerne begynner å poppe ut av skogen i området som egentlig heter Røggelia på kartet. Bedre kjent er det som Gummiskogen blant tusenvis av ski- og snowboardentusiaster, men akkurat hvordan det navnet har kommet til, vites ikke sikkert. «Det er i alle fall ikke fordi trærne er myke som gummi, det har jeg prøvd selv,» sa en lokal traver da vi spurte om han visste den etymologiske opprinnelsen til det relativt eksotiske

På en dag med nysnø tar det ikke lang tid fra Roni- heisen har åpnet, til de første menneskene begynner å poppe ut av skogen i området som egentlig heter Røggelia på kartet.

navnet. På den annen side er småbjørkene her alt annet enn rette, så det kan virkelig se ut som de er produsert i myk, bøyelig gummi.

De tette, krokete trærne legger definitivt begrensninger på hvor man kan peke skituppene. Og på hvor fort man kan kjøre i skogen. Vi kan godt forstå de som foretrekker å slippe på i en stor, åpen ellside eller holde seg i en jevnt preparert løype med god klaring til alle hindringer. Å kunne holde flyten oppe i skogen viser, på den annen side, at man er en komplett skikjører med stødig teknikk, og skogskjøringen er en morsom utfordring å bryne seg på. Det store poenget med skogskjøring dreier seg imidlertid mest om snøen – og vinden.

Gjemmer puddersnøen

Det er bare én ting som er verre enn horder med likesinnede som kommer før deg når det handler om å kjøre urørt puddersnø. Det er vinden. På kort tid kan værgudenes pesing forvandle puddersnøen i en hel svær ellside til ekkel kartong, og gjøre det ikke bare kjipt, men også skredfarlig der terrenget tilsier det. I skogen, derimot, kan puddersnøen gjemme seg for vinden. Det er også sånn at når snøen blåser av i høyellet, kan en ofte finne den igjen et sted lavere ned, gjerne i skogen, for den som vet hvor en skal lete.

Når man først har lært seg å beherske skogskjøring, og ikke lenger ser på trærne som hindringer, åpner det seg en verden av nye områder rundt og mellom løypene. Gummiskogen er et av de lettest tilgjengelige områdene med de lengste nedkjøringene og plass til flest spor. Derfor har det blitt en klassiker, og synonymt med o-piste i Hemsedal for tusenvis av skandinaver.

Linjer i skogen

I tillegg til at man selvfølgelig må ha skiteknikk til å svinge rundt plankene fort nok i kupert terreng og gjerne dyp snø, så handler det å mestre skogskjøring kanskje vel så mye om det mentale. Hodet og øynene må bli vant til

... at det lukter god blanding av svett hår og svidd gummi på taxituren tilbake, det er også en del av opplevelsen.

å fokusere på åpningene imellom, istedenfor trærne i seg selv. Det gjelder å se muligheter istedenfor hindringer – linjene gjennom skogen. Derav uttrykket «å ikke se trærne for bare skog», eller var det «å ikke se skogen for bare åpninger mellom trærne»?

Som med alt annet, er det slik at øvelse gjør mester i skogskjøring også, og på veien dit har nok de fleste gått på en smell eller to. Det er mange som kan bekrefte at selv de mest krokbøyde bjørketrærne ikke er laget av gummi, og at skogskjøring er langt fra risikofritt. Selv om akkurat snøskredproblematikken er mindre i de fleste skogsområder, men husk at skog ikke er noen sikring mot snøskred, så er det en masse andre momenter som kan utgjøre fare. Først og fremst handler det om å begrense seg selv og farten sin, i tråd med egne ferdigheter og de hindringer som kan observeres. Man må også ta hensyn til skjulte farer, som kan lure under snødekket i form av stein, stubber, liggende trær, busker og greiner. Dernest handler det om å ha kontroll på de andre i gruppa, slik at man ikke er for langt unna om noe skulle skje.

Selv om barn helt ned i barnehagealder har vært med foreldrene sine i Gummiskogen, er det mange godt erfarne ski- og snowboardkjørere som har skadet seg alvorlig her gjennom tidene. I områdene over gummiskogen har det gått snøskred med fatale konsekvenser. Som alltid er det påkrevd med den nødvendige kunnskapen og erfaringen, for å kunne ta de riktige avgjørelsene når man beveger seg utenfor løypene, uansett hvor mykt og uskyldig områdets navn måtte høres ut. Det gjelder å alltid ha sikkerhet i bakhodet, samtidig som man har det gøy.

Mestring og moro

Mestring og moro, det er det Gummiskogen handler om for horder av svensker, dansker, nordmenn og andre besøkende, som vet å innfinne seg i Hemsedal og finne veien til Gummiskogen når kong vinter har drysset et nytt, mykt lag med snø over ellene. Da er det mange store smil å se under duggete goggles, selv når taxi-køen for å komme tilbake til skisenteret er lang. Å kjenne at puddersnø som har sneket seg inn i diverse bretter og sprekker på sekker, hjelmer, klær og goggles smelter og skaper en særdeles fuktig atmosfære, samt at det lukter god blanding av svett hår og svidd gummi på taxituren tilbake, det er også en del av opplevelsen.

Skal man gå rett på enda en runde, eller kanskje svinge innom Skistua for noe å drikke eller spise først? Det er det eneste viktige spørsmålet som gjenstår å drøfte. Og så kanskje hvor mange turer det er mulig å rekke på en dag, da. Det får vi finne ut av neste gang det snør. Vi sees i Gummiskogen!

PS: Bare kjør først du, så venter jeg der nede. p