KULA KULA 2022 Nr. 2

KULA KULA

ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT NR 2. 2022

LEDER

Mellomrom er noe alle føler på, snakker om og kan sees i vårt samfunn. Ordet har også sin plass i antropologien gjennom begrep som liminalitet og overgangsfaser. Men dette er ikke den eneste formen for mellomrom vi skal ta for oss dette semesteret.

Med mellomrom som tema for semesterets utgave av Kula Kula har vi sett hvordan mellomrom kan tolkes som distanser, små øyeblikk mellom tid, abstrakte skiller mellom mennesker og overgangsfaser. Når temaet først ble valgt tenkte vi i redaksjonen hovedsakelig på mellomrom som liminalitet. Etter å ha sett bidragene som har kommet inn, har vi oppdaget hvordan ulike personer opplever mellomrom og dens sterke betydninger. Disse har vi som glede å dele med våre lesere. I semesterets utgave utforskes mellomrom blant annet gjennom å se på hvor man står i livet, både mentalt og fysisk. Disse ulike tolkningene av mellomrom har vi også sett i vår fotokonkurranse.

Vi i Kula Kula håper at du som leser kan også få et innblikk i hvordan mellomrom kan sees i ulike former i samfunnet vårt og hvordan man opplever mellomrom i livet. God lesing!

Vennlig hilsen

Ansvarlig redaktør Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes og medredaktør Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås

Foto: Josep Martins

Redaktør:

Haakon S. H. Kjelbergnes

Nestredaktør:

Naomi E. Kvalstad-Lurås

Økonomiansvarlige:

Thea Dahlberg (vervansvarlig) og Henriette Aspaas

Tekstansvarlige:

Åsne K. Lindegaard (vervansvarlig), Cesar Sojo og Silje B. Paulsen

Soialkomité:

Johanne Gjelten (vervansvarlig), Britt van Dijk, Einar S. Gilje, Eirik Rønstad, Solveig Skjerden og Synnøve V. Carlsen

Kommunikasjonsansvarlig:

Oda A. Ersdal

Grafisk:

Siri H. Gjevik (vervansvarlig) og Haakon S. H. Kjelbergnes

Korrekturlesere:

Ida Marie Aakerholt

Åsne K. Lindegaard

Fotografer:

Alexander-Sebastian S. Balhald

Ida Marie Aakerholt

Lill Vasstein

Marte Bruem Olsen

Sigve M. Breimer

Skribenter:

Cesar Sojo

Ida Marie Aakerholt

Naomi E. Kvalstad-Lurås

Thea Dahlberg

Johanne Gjelten

Åsne K. Lindegaard

Oskar A. Kvalstad-Lurås

REDAKSJONEN

Øverst fra venstre: Johanne Gjelten, Åsne K. Lindegaard, Oda A. Ersdal, Eirik Rønstad, Einar S. Gilje, Haakon S. H. Kjelbergnes og Synnøve V. Carlsen Nederst fra venstre: Solveig Skjerden, Siri H. Gjevik, Silje B. Paulsen, Cesar Sojo, Britt van Dijk og Naomi E. Kvalstad-Lurås Ikke fotografert: Thea Dahlberg og Henriette Aspaas

HVA ER EGENTLIG ANTROPOLOGI?

Sosialantropologi er et studieområde som faller under paraplybegrepet antropologi. Antropologiens ambisjon er å redegjøre for sosiale og kulturelle variasjoner rundt om i verden. Det er mennesket som er i fokus, og antropologer ser dermed på den menneskelige tilværelse, dets ulike aspekter, og sammenhengen mellom disse.

Disiplinen prøver å oppnå en helhetsforståelse av menneskets komplekse relasjonsnett. Antropologi handler kort sagt om læren om mennesket. Disiplinen søker etter en dyp forståelse av mennesket og dets omgivelse.

OG HVEM ER KULA KULA?

Kula Kula er et tidsskrift hovedsakelig laget av sosialantropologistudenter. Vi gir engasjerte studenter muligheten til å publisere tekster og bilder i tidsskriftet som blir publisert en gang hvert semester.

Tidsskriftet sikter mot å bedre studentmiljøet på faget, samtidig å fremme viktige antropologiske samtidsdebatter. Tidsskriftet består av nyhetssaker, kronikker og faste spalter og portretter som hovedsakelig har til hensikt a tiltale alle med interesse innen sosialantropologi.

MEN WITHOUT NAMES

In 2010 Qatar gripped the opportunity to host the biggest sporting event in modern times (Jackson 2010), the men’s football world cup. Every four years 32 nations put forward their best football players to battle for one of the world’s most coveted trophies. According to Fifa, more than half of all the people in the world tuned in to the last world cup in 2018 (Fifa 2018)

Skribent: Cesar Sojo

Bachelorstudent i sosialantropologi ved

Universitetet i Bergen

What happens behind the red circus curtains?

We will look at the brutal lengths the Qatari government will go to build new infrastructure as cheaply as possible. Before officially winning the right to host the 2022 Fifa world cup, Qatar only had one major stadium in the country. In acute need of seven new stadiums (Ministry of Foreign Affairs 2022), additional hotels, and kilometers of freshly paved roads, the small middle-eastern country was keen on importing migrant labor. Manpower was brought primarily from Pakistan, India, Nepal, and Bangladesh. (Amnesty u.å)

The stories coming out of the working camps truly illustrate the vile suffering migrant workers face on a daily basis. They confronted unimaginable injustice every day. There are accounts of, appalling living conditions, limited access to clean drinking water, promises of higher salaries, and pay delays lasting in some cases several years. (DR 2021)

Lost Autonomy

These Construction workers unknowingly sign away their autonomy by buying a one-way plane ticket to Doha. The way foreign nationals get access to work in Qatar is through a sponsor-worker program most commonly known as the Kafala. The Kafala system arose from a growing demand for manual labor in gulf economies such as Qatar and Saudi Arabia. This system gives sponsors direct control over their employees; they have the power to decide such things as when their employees are allowed to leave the country, and whether they are permitted to change jobs (Britannica, s.v. “International scrutiny and rift with Arab allies,” Lest 4. november). The employers are essentially slamming duct tape on the worker’s mouths and silencing them from speaking up. This worker-employee relationship is terribly unbalanced, stripping these men naked of any freedoms they once enjoyed.

After heavy scrutiny, Qatari Authorities had to acknowledge what was happening inside their borders. They ensured structures have been put in place that would protect the rights of the workers. However, according to Humans Rights Watch, no real-world change has been seen in how migrant workers are treated (Human Rights Watch 2021), this is due in part because elements of the kafala system still remain.

Recruitment Agencies

What’s enticing about working in Qatar? Destitute men across Asia open their horizons for manual labor in the Middle East in hopes of shedding themselves of poverty and earn better wages. Having said that, blue-collar work comes at a tragic cost. The middleman between the sponsors and the workers are recruitment agencies; they convince workers to pay expensive recruitment fees in order to travel to Qatar. According to Amnesty International, foreign workers designated to build world cup infrastructure paid fees ranging between US$ 500 to US$4,300 to agencies in their home countries. An untold amount of workers have cascading debt raining over them which they find impossible to pay off (Amnesty u.å). Leading them to end up worse off then how they started.

Lies about Salaries

Recruitment agencies are able to convince so many working-class men to leave everything behind and work in Qatar by using false promises about salaries they will be receiving. One worker from Nepal was promised a salary of US$ 300 per month by one agency, which is a life-changing wage compared to his country’s minimum wage of US$113 per month. However, when this man eventually arrived in Qatar, he was handed a contract informing him that he was only entitled to US$190 per month;

Foto: Shivendu Shukla og

Wsley Tingey

US$110 per month less than what he agreed to (Amnesty u.å). In a land, he’s never set foot on before, with a language alien to his ears, he found himself in a precarious situation, not knowing if he’ll be able to pay back his debt and go home.

If workers are courageous enough to stand up and complain, their protests are either ignored or threatened with having their visas canceled and sent back home without any of the money they have earned. If they go back at this point in their voyage nothing awaits them back home but the bottomless debt they have to pay off to their recruitment agency. This leads many to make the decision of staying and try to work off the debt (The Guardian, 2014).

The following is a statement from a migrant worker who doesn’t have any option but to stay working in Qatar.

“I want to go home, I don’t have any money. Who would stay here if they had money? I haven’t received my salary for one year. I don’t have the money to buy a ticket. How can I come home empty-handed without a ticket? I’ve been here for four years” (The Guardian, 2014)

This is a clear example of how someone can end with huge amounts of debt that they are unable to pay back. This becomes especially difficult with the low wages and delays in payment.

Delayed Salaries

Even after the workers wind up earning less than what they are promised the majority of workers experience chronic pay delays.

Workers can go several months or even years before receiving their payments. Especially for men in their dire economic situation, this can have extreme consequences and puts them in a chokehold. A man from Nepal tells Amnesty International how his family is now homeless and no longer able to afford sending his two daughters to school (Amnesty u.å).

Appalling Living and Working Conditions

Workers are seen as nothing more than disposable bodies. Packed into dirty, unsafe, and overcrowded living accommodations. Many men die because of severe negligence from their contractors. In a country with so much luxury and “disgusting” displays of wealth, migrant workers for all intents and purposes live on another planet. Danish sports journalist Jan Jensen, lived for an extended period in the Qatari desert where he saw firsthand how migrant workers were treated. In an interview with Jensen, he told DR (Danish Broadcasting Corporation) how never before have so many people had to suffer for the building of a major sporting event (DR 2021).

In an unfortunate case, the negligence by contractors directly led to the death of Nepali Rishi Kandel. Rishi’s life ended abruptly in a working camp in May 2014 of alleged mysterious reasons. As the workers in the camp were waking up and preparing themselves to begin their 04:45 shift, another man named Ram noticed how Rishi hadn’t yet woken up and was still lying in bed. Without hesitation, Ram went up to Rishi’s bed and tried to wake him up. It didn’t take him long to realize that Rishi was unresponsive and was not going to wake up (The Guardian, 2014).

“Everyday day I am in tension, I cannot sleep at night, This is torture for me.” (Amnesty u.å)

Now dead, Rishi’s body was flown back to Kathmandu where his family was waiting at the airport. As the red coffin holding Rashi’s body comes through the exit doors of the terminal and onto the street, Rishi’s wife sees what remains of her husband. Sitting on the street curb with her face planted in her hands she cries tears in despair. She tells the Guardian reporter filming her with tears still lingering in her eyes that she prays no wives, sisters, or mothers have to experience what she has gone through (The Guardian, 2014).

Rishi’s sudden death is not an isolated incident, thousands of men have gone to Qatar alive, and flown back home in coffins. According to The Guardian, they estimate that at least 6,5000 workers have died in Qatar since 2010 (Pattisson 2021). Nonetheless, not all of these deaths can be attributed to the construction of infrastructure for the Qatar 2022 world cup, however, the question that follows then becomes how we should deal with the uncomfortable fact that human deaths are happening backstage of football and entertainment.

People, not Numbers

As a fan of football, I have greatly enjoyed the game that comes around every four years. It’s a beautiful way of celebrating the diversity of cultures and nations, but this time around I

have lost my appetite for the world cup. The thought of rejoicing at the cost of people’s lives does not appeal to me. I believe that history will not treat us kindly. With well-deserved scrutiny, the children of tomorrow will stagger in disgust at how marginalized men’s bodies were exploited for over a decade in exchange for 29 days of sports entertainment.

I believe that this issue goes beyond the violation of human rights. More often than not it becomes effortless to see the number of deaths on an excel spreadsheet and conclude that 10,000 thousand deaths are more than 5000 deaths, but that misses the point. Each time someone dies a particular experience of the world ceases to exist, and a part of humanity ends with it. As 17th-century English Poet John Donne writes in his poem “No Man is an Island,”

“Any man’s death diminishes me beacuse I am involved in mankind”

Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes

KULA’S FOTOKONKURRANSE VINNERBILDE

Kosovo er et land i utvikling. Men mellomrommet av de som har og ikke har er enda stort. Knappe to timer utenfor hovedstaden Pristina ligger det en liten by kalt Janjeve. Byen er utstyrt med en cafe og et marked som selger øl og poteter. Når man går igjennom er det vanskelig å vite hvilke av husene som er som er bebodd eller som snart kommer til å falle sammen.

Foto: Sigve Breimer Mejdal

Sigve Breimer Mejdal

Mellomrommet mellom en ung man og byen som han vokste opp i, byen Peja i Kosovo ble hardt skadet under krigen. Den begynner å komme seg igjen men mulighetene er få, den unge mannen er den eneste i sin vennegjeng som enda lever i byen. Han vet at han også må flytte ut av byen for å finne muligheter i livet.

Lill Vasstein

Salt sjø, sol som varmet, sand, latter og solbriller. Mørke skyer kom inn mot land, varslet om regn i mengder. Løpende føtter under oppblåste badedyr. Mødre som hektisk samlet bøtter, parasoller og unger. Det var da. Denne stunden. Mellomrommet i overgangen fra sol til regn. Bare nyte og være til stede mens naturen viste seg på sitt vakreste.

Alexander-Sebastian Skatvold Balhald

Mellomrommet

mellom sammen og alene/godt og vondt.

Marte Bruem Olsen

Dette bildet er tatt i Arches National park i Utah, USA. Bildet er tatt under feltarbeidet mitt tidligere i år. I dette bildet er det et fysisk mellomrom i landskapet.

Down

4. Samle empirisk data

5. Selvbestemmelse

7. Gjengivenhet

8. Helhetlig forståelse

9. Forstå andre fra deres egne perspektiver

10. Mest kjent for dikotomien ren/uren

12. Grunnleggeren for kapitalene

13. Status gjennom sløsing

1. Skrev master om Endometriose

2. Overgangsfase

3. Den foretrukne sosialantropologiske forskningsmetode

6. Forstå andre fra egne premisser

11. Kjent for sin erfaring med cockfight

Vannrett Loddrett

En podcast drevet av studenter ved UiB. Vi utforsker varierte tematikker fra et antropologisk perspektiv i dialog med spennende gjester

En halvtime antropologi i hverdagen

Hør oss på Spotify og der du hører podcast!

Antrohalvtimen

Antrohalvtimen

VI OPPTATT AV I 2012?

Vi har bladd i arkivet til Kula Kula for å se om sosialantropologer for ti år siden hadde noe å si som kan være relevant for dette semesterets tema, mellomrom. Der fant vi en artikkel skrevet av Dag B. Kolstø i 2012. Den omhandler hans observasjoner mens han var på utveksling i Uganda. Han jobbet som frivillig i organisasjonen ”Dwelling places”, og fikk oppleve hvordan organisasjonen prøvde å flytte Karamojong-migranter tilbake til deres hjemsted Karamoja. Det han skriver om syns vi berører mange aspekter ved begrepet mellomrom. “Dwelling places” forsøker å redde hjemløse barn fra gata i Kampala, og forberede de på en overgang til et nytt og bedre liv i Karamoja. Artikkelen beskriver håpet både de frivillige og de hjemløse barna har for en bedre tilværelse ved denne overgangen. Uten fungerende veier, er regionen Karamoja isolert fra resten av landet, og kan slik forstås å være i en liminal fase uten framgang. Hans artikkelen er derfor tatt med i denne utgaven fordi den illustrerer temaet på flere måter.

As a student of social anthropology at the University of Bergen I am allowed two semesters of free student credits. I have used this liberty to experience Ugandan social and political life, first as a student of Makerere and then as a volunteer in a local NGO. While much can be said to promote Makerere, as East-Africa’s most prominent university, and to encourage other students to participate in similar exchange programs, I want instead to write about my experience with a relatively small, local organization called Dwelling Places, and more specifically

about its resettlement program in Karamoja. I argue that the district of Karamoja serves as a suitable example for structural violence and its effects.

The concept of “structural violence” was first coined by the Norwegian sociologist and pioneer within peace research, Johan Galtung, to widen the notion of “violence”. Violence should, in Galtung’s view, also include social injustices historically built into the structures of a society, without necessarily a clear subject-object relation or even intention behind the violence. Towards the end of the article I shall discuss whether the structural violence inflicted upon Karamoja has any subject-object relation (i.e. government-towards-Karamojong violence) or intent behind it.

Dwelling Places

Dwelling Places works as an independent organization trying to “rescue, rehabilitate, reconcile and resettle” street children and vulnerable families in Kampala, the capital of Uganda. Most street children in Kampala have emigrated from the climatically challenging, culturally conservative and politically controversial area of Karamoja, a northeastern district of Uganda.

“The children live in the home for about six months, during which time they receive minimal social and academic education”

The Karamoja migration fits well into Mike Davis’ hypothesis in Planet of the Slums. He is arguing that global, rapid and uncontrolled urbanization in Third World countries, like Uganda, will soon result in a world dominated by slums.

Kampala has no capacity to receive these eco-refugees, and as a result the Karamojong migrants in the city resort to begging in the streets and dwelling in the slums. Dwelling Places attempts to establish contact with the street children, talk with the mother and eventually invite the child into their “Transitional Rehabilitation Home” (TRH). It is crucial for Dwelling Places to emphasize that the home functions as a transitional “rehabilitation” only. The children live in the home for about six months, during which time they receive minimal social and academic education. My current occupation is as a teaching assistant in the TRH-education department.

Resettlement in theory

Dwelling Places seems to have understood Mike Davis’ warning of uncontrolled urbanization: they insist that these children and their families need to be “resettled” in their region of Karamoja, despite the difficulties of the district. After approximately six months of “rehabilitation” the children and their families are supposed to be prepared to “go home”.

It should be noted that this resettlement program is initiated with the official consent of the parent(s). They are given “resettlement” packages consisting of basic food, mattresses, cooking equipment (pots and pans), agricultural equipment (machetes and shovels) to secure, or at least attempt to secure, their sustainability in their homes in Karamoja. In addition, the children receive educational kits to facilitate their reentry into the school system. These packages are given in a metallic case for each child attending school in preparation for boarding school. The organization also pays each child’s student fees throughout his or her years of school-attendance.

Still, despite these attempts to promote the sustainability of the “returnees”, nothing is guaranteed in terms of their continued resettlement. When all the food has been eaten and no income is generated the parents may still take the children out of school and send them on a bus heading for Kampala.

Resettlement in practice - through the eyes of a hobby participant-observer

Being enormously interested in seeing the desolate area of the northeast, I was very excited when I was invited to participate in the relocation of about twenty families “ready” for resettlement in Karamoja. Standing in the bus park, waiting for the families and staff to assemble and the bus to arrive, I was struck by a strange feeling of seriousness and happiness – I really felt that I was part of something truly “good” and successful. It appeared to be a happy day for the families. They seemed excited to return home to Karamoja and settle on firm ground rather than cajoling their little ones to beg on the street in Kampala. Or at least I thought/felt so at the time of departure.

It took about five hours of driving before we could somatically feel the structural violence inflicted upon the north of Uganda. Having crossed the trading center of Lira (geographically half way to Karamoja) we could see and feel the extreme degeneration of the road. Beyond that point, the government’s concern for the roads diminishes rapidly. As a result our bus broke down only half an hour from Lira and we arrived at our destination in Karamoja 18 hours later.

which means that the enormous pot-holes (that word does not really describe the crates that nature had dug out on these exhausted roads) were full of water. Having driven the two-wheel-drive van through water-filled crates for hours and having pushed it numerous times through the mud, our experienced and couragous driver finally decided that we should turn around.

Structural violence: “We shall not wait for Karamoja to develop”

A few days into our stay in Karamoja we got to participate in the actual resettlement of the children into boarding schools and the families into the remote villages. At first we were actually asked not to come because our skin color symbolizes an extreme amount of wealth for the receiving communities, which leads to enormous expectations that the organization cannot fulfill. In addition, I think there was at least some aspect of concern for our security.

Eventually we were allowed into the field. What we experienced was not remote villages of an exotic nature, but horrible roads. Even though we were warned and considered ourselves quite used to the bad roads in North-Uganda, we did not expect the devastating condition of the roads ahead. This was aggravated by the fact that we were in the middle of the rainy season,

So, I never got to experience the remote villages of Karamoja, but I want to use this experience nontheless to illustrate the structural violence inflicted upon Karamoja. The devastating roads beyond Lira, gradually worsening for every kilometre north, signalled to me the general negligence and discrimination against the north, whether intended or not. It is the government’s responsibility to fascilitate movement and trade within its borders but it seems that its concern is diminishing the further north you go. This inhibits both trade and aid – generally resulting in structurally produced poverty and periodic famine.

Uganda’s first Prime Minister Milton Obote once stated after visiting the district of Karamoja: “We shall not wait for Karamoja to develop”, meaning that the rest of the country would move on without it. This presidential statement has been repeated by the current president Museveni, and has turned into a popular saying about Karamoja’s political status in Uganda. As a political ideology, it justifies the reproduction of structural violence inflicted upon the district. It is even repeated by our Karamojong street children in the TRH. In the statement, I argue, the implication is that the combination of the natural state of Karmoja and the cultural life of the

Karamojong justifies the structural violence inflicted upon their region. In other words, the climatic challenges of the area in drought plus the cultural conservativeness of the Karamojong people make it seemingly impossible for the government to improve the living conditions of the district.

In popular discourse the concept of “a Karamojong” seems to be someone who is primordially cultural-conservative, isolated and stubborn. The question therefore follows: “how do you help someone develop when they do not want to develop?” For example, it is often assumed that Karamojong do not want to go to school because it is not relevant to their income generating activities, which is predominantly pastoralism.

Critical voices in Uganda also believe that the government is neglecting the north as a result of a subtle, underlying conflict between the north and the central regions of Uganda. Obote hailed from the north and focused on the north. Today, Museveni seems to have flipped the coin; he comes from the west and favors the central and western regions of Uganda. It is possible that this seeming

negligence towards the north has caused a lot of rebel activity to develop throughout Museveni’s regime (1986- ). This includes the most gruesome activities of the Lord’s Resistance Army. This is not to say that the Karamojong in general support LRA, or any rebel group for that matter. Rebel movements, like LRA, have gained support from “the north” in general, and are fueled mostly by child-abductions. The rebel activities reinforce the conflict nonetheless. If there was actually a subtle, underlying conflict between the north and the central regions of Uganda, then this would implicate that the structural violence is indeed directed and intended towards Karamoja.

Whatever the actual source, the structural violence continues to breed social violence and instability as well as unbearable life conditions in the district. An NGO-worker told me: “They (the emigrated Karamojong) are better off in Kampala begging, they do receive more money and have better food security than in Karamoja”. His statement illustrates the difficult work NGOs like Dwelling Places face when working in desolate areas such as Karamoja.

“An NGO-worker told me: “They (the emigrated Karamojong) are better off in Kampala begging, they do receive more money and have better food security than in Karamoja””

Av: Dag B. Kolstø

Dritten i Midten

Skrevet av Noami E. Kvalstad-Lurås

og Oskar A. Kvalstad-Lurås

Føler meg skitten

Bølge på bølge med vanskeligheter

Hvor er jeg på vei, hva er mine muligheter

Har jeg valgt helt galt

Eller alt for smalt

Vil jeg for alltid være dritten i midten

Nav, nav, nav

Ser på lånekassens stadig økte renter

Har grandis i ovnen og jeg venter

Både jeg og pizzaen er fastlåst i midten

Vi er begge lei all dritten

Hvor ble det av mine krav, hold kjeft nav

Jeg står midt i noe dritt

Vet ikke hva jeg ville

Har jeg egentlig noe vilje

Til å komme igjennom denne perioden

Har blitt voksen, skal for faan ha knekt koden

Tålmodigheten begynner å bli slitt

Illustrasjon: Haakon S. H. Kjelbergnes

Hopper bortover på krykke

Langs den seige ferden i livet

Bare Netflix jeg vil fordrive

Ingen reiser seg på bussen, er i et venterom av dritt

Hva skjer i livet mitt

Har du pepsimax, jeg trenger litt lykke

Fyller glasset med øl, hvor ble det av tiden som russ

Livet flyter forbi

Er jeg sikker på veien, er jeg på rett sti

Hvem har jeg blitt

Er jammen noe dritt

Jeg finner meg selv når jeg venter på neste buss

Når du må stå litt alene

Er det en god ide å trene på å tenke litt med toppen

Hvordan finne frem moppen

Vaske bort litt dritt og bli fri

Dermed litt positivt å være dritten i midten kan man si

Det er noe å tjene på å vente litt alene

VIL DU BLI MED?

KULA KULA

Kula Kula er det sosialantropologiske tidsskriftet her ved UiB. Det drives av studenter med mål om å engasjere leserne i antropologiske spørsmål. Mot slutten av hvert semester publiserer vi en ny utgave, og nå ser vi etter deg som vil være med i høstens redaksjon! Redaksjonen trenger skribenter, illustratører og fotografer, og det er flere redaksjonelle verv som må fylles.

Vi i Kula Kula arrangerer også sosiale aktiviteter for alle som er med, og har redaksjonsmøter annenhver uke.

Vi er alltid på jakt etter folk som kan være med i grafisk-, sosial-, kommunikasjon-, økonomi-, og tekstgruppa. Her er det plass til alle, uansett hvor mye eller lite ansvar du vil ha! Lurer du på noe, eller har du noe bidrag du vil dele, kan du kontakte oss på mail eller sosiale medier.

Facebook: @kulakulatidsskrift

Instagram: @kulakula_official

Mail: kulakula.uib@gmail.com

ANTROHALVTIMEN ETNOGRAFEN

Antrohalvtimen er en podcast drevet av studenter ved UiB. Vi utforsker varierte tematikker fra et antropologisk perspektiv, i samtale med spennende gjester. Målet vårt er å gjøre antropologien mer tilgjengelig, gjennom å skape en plattform hvor vi kan utforske og lære sammen.

Ønsker du å engasjere deg i Antrohalvtimen?

Vil du gjøre noe gøy ved siden av studiene samtidig som du lærer antropologi og knytter nyttige kontakter ved instituttet? Vi søker nye engasjerte medlemmer, foran mikrofonen og bak kulissene. Er du nysgjerrig, har forslag til tematikker, eller har lyst til å bli en del av gjengen, er det bare å kontakte oss på Antrohalvtimen@gmail.com eller sosiale medier. Bli med å skape en halvtime antropologi i hverdagen!

Etnografen er en studentorganisasjon som fungerer som talerør og bindeledd mellom studenter og instituttet. Har du for eksempel ros eller kritikk til et fag, kan dette gjøres via oss, helt anonymt. Vi planlegger en rekke arrangementer, både sosialt og faglig. Med det sosiale får dere muligheter til å bli kjent med hverandre på tvers av kull via uformelle samlinger, quiz og stipendfeiringer blant annet. Faglig får dere muligheten til å lære mer om hva som foregår i sosialantropologien og høre fra antropologer i arbeidslivet. Infomøte og konstituerende møte skjer i begynnelsen av hvert semester som betyr at i både august og januar er det muligheter for å lære mer eller melde seg inn. Du vil også få muligheten til å ta verv som kan settes på CVen som gir god erfaring videre. Dette er et sted for de med gode ideer, de som er interessert i å bli mer kjent med instituttet eller vil inn i studentpolitikken

Vi kan alltid nås på epost etnografen@uib.no eller på sosiale medier som Etnografen.

ERFARINGER FRA FELT: BERLIN OG GIGØKONOMI

Skribent: Ida Marie Aakerholt

Masterstudent

i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

I løpet av et feltarbeid møter man på situasjoner en aldri kan forutse, og heller ikke alltid kan være forberedt på. Jeg skal igjennom denne artikkelen fortelle om tre ulike erfaringer om hva som skjer bak scenen som utgjør mitt felt. Disse erfaringene ga meg muligheten til å være stolt over det arbeidet jeg har gjort, og se det interessante i alle ulike utfall selv om de ikke fulgte den retningen jeg håpet. I mitt arbeid ser jeg på gig økonomien og hva dens utvikling gjør med vår forståelse av arbeid og verdi. Under feltarbeidet fokuserte jeg på sykkelleverandørene som drev med dagligvare utleveringer og på hvordan de blir behandlet av både bedrift og konsumenter.

Gleden over de minste gjennombrudd

Utenfor høye striglede hvite bygninger står fire personer og snakker sammen på den åpne gaten i Berlin. Solen skinner sterkt den tidlige vårdagen i Berlin, noe jeg prøver å nyte for å roe nervene. Jeg står noen meter bortenfor og klamrer meg til mobilen som om det er den eneste tryggheten jeg har. Endelig har jeg blitt invitert med på noe som kommer til å bli mitt gjennombrudd i feltet. Jeg er gitt en sjanse til å faktisk være iblant det miljøet jeg så hardt har jobbet for å finne. Etter hvert kommer det flere mennesker. Jeg tar noen dype pust og gjør et tappert forsøk på å gå inn i rollen som antropologen dette feltet forventer at jeg skal være. Det satte langt inne å grave frem en ekstrovert versjon av meg selv, i en situasjon hvor jeg sto helt alene som en tydelig ‘annen’. Med så mye selvsikkerhet jeg klarer å bygge opp går jeg bort til de fire andre og spør om det er her pressekonferansen skal holdes. De ser skrått bort på meg, og nikker. Skjelvende av anspenthet trekker jeg meg unna dem. De aner ikke hvem jeg er, og i ettertid får jeg høre at å prøve å få innpass i dette miljøet som hvit jente har sine ulemper. Jeg passet bedre inn i mengden blant dem som jobbet for bedriften.

“Solen skinner sterkt den tidlige vårdagen i Berlin, noe jeg prøver å nyte for å roe nervene. Jeg står noen meter bortenfor og klamrer meg til mobilen som om det er den eneste tryggheten jeg har. Endelig har jeg blitt invitert med på noe som kommer til å bli mitt gjennombrudd i feltet.”

Forsøket mitt på å snakke med folkene blir likevel en stor seier for meg. Gjennom resten av pressekonferansen klarer jeg derfor å presse meg til å snakke med enda flere og jeg samler inn syv telefonnummer fra folk som godt kan ta en prat med meg ved en senere anledning.

Når konferansen endelig ble avrundet skyndte jeg meg vekk fra de andre. Jeg fisket telefonen

Foto: Tim Hüfner

Foto: Ida Marie Aakerholt

opp fra lommen igjen for å ringe moren min. Jeg hoppet nærmest rundt i lykkerus over hvor vellykket jeg opplevde at konferansen hadde gått. Imens jeg stolt fortalte moren min om hva som hadde skjedd, og alt jeg hadde fått til, gikk jeg og trakk inn solstrålene som skinte ned på meg. Så langt hadde jeg vært en måned ute i feltet, og det uten hell når det kom til å komme i kontakt med sykkelbudene og deres miljø. Endelig følte jeg mestring og at feltet hadde startet for fullt.

Gi deg tid til å bli kjent

Noe av det jeg fant mest fascinerende med feltet er hvordan tiden har en snedig måte til å ordne det meste, om du bare gjør så godt du kan. Ved mangel på hva jeg anså som et felt, nemlig å daglig være med informanter fra tidlig på dagen til sent på kveld, ble jeg heller tvunget til å se det interessante i hvor tungt det var å oppsøke miljøet jeg ønsket å bli en del av. Å ikke ha et gjennombrudd før en måned etter at feltperioden starter er ikke noe uvanlig. Det tar tid å komme seg inn i et miljø og knytte de riktige relasjonene en trenger for å komme seg videre. Mitt felt tilbød få naturlige kontaktpersoner siden det både var mangel på fagforeninger og et generelt ønske fra bedriftene at alt av søkelys på arbeiderne ble minimalisert. Likevel strevde jeg med følelsen av å ikke klare å komme ordentlig i gang, særlig når jeg til daglig så i snitt tjue sykkelleverandører passere meg i gatene. Jeg lekte med tanken om å hoppe ut foran dem når de syklet imot meg, prøve å ta tak i dem når de stoppet ved et rødt lys eller løp etter dem når de syklet videre. Desperasjonen i disse tankene fikk meg ofte i bedre humør, spesielt når jeg fikk høre fra en med lignende felt som hadde gjort nettopp dette: løpt etter sykkelleverandører på Karl Johan i Oslo. Og det uten noe mer hell i jakten på informanter enn hva jeg hadde i mitt felt.

Etter å ha deltatt på den tidligere nevnte pressekonferansen, var det kun en av de syv kontaktene som jeg fikk møte igjen. Til gjengjeld viste det seg at han kanskje var den viktigste personen når det kom til å lede meg videre inn i feltet. Med han som en kontaktperson ble jeg kjent med resten av en motstandsgruppe som aktiviserte seg imot plattformene jeg så på. Flere ble interessert i feltet jeg ønsket å undersøke, og nettverket mitt utviklet seg.

“Med han som en kontaktperson ble jeg kjent med resten av en motstandsgruppe som aktiviserte seg imot plattformene jeg så på. Flere ble interessert i feltet jeg ønsket å undersøke, og nettverket mitt utviklet seg.”

Foto: Ida Marie Aakerholt

Du er selv en del av feltet

Feltet er, uten tvil, ikke en dans på roser. For meg var en av de store motgangene å bli kastet ut av aktivistmiljøet etter å ha fått innpass hos dem. Det var dagen hvor det skulle holdes et nytt møte for aktivistene som jobbet imot gig økonomien i Berlin. Solen stekte, og det var hetebølge over store deler av Europa. Jeg sto sammen med en av mine nærmeste informanter etter å ha fulgt arbeidsdagen hans. Andre aktivister sto i klynger og snakket sammen om hvor varmt det hadde blitt den siste tiden, og hvor umåtelig slitsomt det var å levere mat under slike forhold. På et tidspunkt trakk en av dem seg ut av gruppen og tok min informant til siden for å gi han en beskjed. Dette medfulgte at min informant snudde seg til meg og forklarte at jeg ikke lengre var velkommen på møtene. Det hadde blitt snakket om at enkelte ikke lengre var komfortable med at folk satt og observerte møtene deres.

Likevel hadde jeg en klump i både magen og halsen for ubehaget jeg følte på av å stå blant en gruppe som direkte hadde avvist meg.

Jeg skjønte hvor beskjeden hadde kommet fra; en tidligere informant og en såkalt gate-keeper som hadde hjulpet meg med uvurderlige kontaktpersoner til mitt prosjekt. Vi hadde vært en del sammen, og jeg hadde fulgt hans arbeidsdager som arbeidsforenings representant. En dag trakk han meg til siden for å snakke sammen, stemningen var rar. Han fortalte meg at han hadde fått følelser for meg, og han derfor ikke kunne hjelpe meg noe mer. Litt sjokkert, men med takknemlighet, svarte jeg at jeg satt pris på at han fortalte meg dette. Jeg hadde ansett vår relasjon som vennskapelig og at han kun hadde hatt interesse for mitt felt.

Jeg var fullstendig klar over at det betydde at enkelte ikke lengre var komfortable med å ha meg til stede, siden jeg var den eneste på møtene som observerte. Informanten min så sårt bort på meg, redd for hvordan jeg skulle reagere på denne beskjeden. Han foreslo å dobbeltsjekke med de andre som så langt hadde møtt opp til møtet tenkte om min tilstedeværelse. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene og si at det gikk greit. Det ga meg muligheten til å trekke inn fra heten og få i meg mat og drikke, noe jeg uansett sårt trengte.

Jeg skjønte hvor beskjeden hadde kommet fra; en tidligere informant og en såkalt gate-keeper som hadde hjulpet meg med uvurderlige kontaktpersoner til mitt prosjekt. Vi hadde vært en del sammen, og jeg hadde fulgt hans arbeidsdager som arbeidsforenings representant. En dag trakk han meg til siden for å snakke sammen, stemningen var rar. Han fortalte meg at han hadde fått følelser for meg, og han derfor ikke kunne hjelpe meg noe mer. Litt sjokkert, men med takknemlighet, svarte jeg at jeg satt pris på at han fortalte meg dette. Jeg hadde ansett vår relasjon som vennskapelig og at han kun hadde hatt interesse for mitt felt. Med tanke på min rolle som forsker skapte dette etiske dilemmaer om jeg fortsatte å holde kontakt med vedkommende. Likevel var vi nødt til å forholde oss til hverandre når vi møttes i sammenheng med pressekonferanser og felles møter. Vi avtalte derfor å bryte all vennskapelig kontakt og kun forholde oss til hverandre på et profesjonelt plan.

“Likevel hadde jeg en klump i både magen og halsen for ubehaget jeg følte på av å stå blant en gruppe som direkte hadde avvist meg.”

han derfor ikke kunne hjelpe meg noe mer. Litt sjokkert, men med takknemlighet, svarte jeg at jeg satt pris på at han fortalte meg dette. Jeg hadde ansett vår relasjon som vennskapelig og at han kun hadde hatt interesse for mitt felt.”

Dette var dessverre ikke noe han overholdt. Stadig forsøkte han å sabotere min kontakt med andre, og generelt gjøre feltet vanskeligere for meg å gjennomføre.

Hvordan jeg valgte å forholde meg til dette dilemmaet var å distansere meg fra hans nettverk og heller fokusere på de kontaktene jeg allerede hadde rukket å etablere. Mange av dem hadde selv valgte å ta avstand fra vedkommende, og støttet meg videre. Jeg jobbet også med å sette meg inn i hans situasjon. For, som etnograf må en være klar over hvilken posisjon man setter seg inn. Du investerer i å bygge tette relasjoner på kort tid, og deler mye av eget liv når informanter velger å dele om seg. En må derfor også være klar over at ikke alle vil håndtere dette like godt, og finne gode måter å håndtere vanskelige situasjoner.

Viktigheten av dype pust

Dette siste eksempelet hadde innvirkninger på meg som feltarbeider og varte godt ut slutten av mitt feltarbeid, men påvirket heldigvis ikke feltet mer nevneverdig enn at det ble rolig avrundet. Det ble derfor også enklere å avslutte oppholdet. En siste anbefaling jeg derfor ønsker å komme med er å gi seg selv gode pauser og finn deg venner utenfor feltet. Å kunne være i området du bor i uten å hele tiden analysere enhver situasjon gir hele feltprosessen mer mening.

I tillegg vil en utladet etnograf prestere bedre i feltet enn en som er utbrent. Så ta dype pust og nyt merkelighetene feltet har å tilby.

“En siste anbefaling jeg derfor ønsker å komme med er å gi seg selv gode pauser og finn deg venner utenfor feltet.”

“En dag trakk han meg til siden for å snakke sammen, stemningen var rar. Han fortalte meg at han hadde fått følelser for meg, og

Foto: Ida Marie Aakerholt

TIPS TIL FELT

Gå tur i nærmiljøet. Det gir deg bedre kjennskap og tilhørighet der du bor, noe som vil øke en trygghetsfølelse.

Om du ser noen du tenker er hyggelige (som f.eks. sitter på kafe) anbefaler jeg deg om å snakke med dem. Sjansen er stor for å få seg en ny venn, og det sier jeg av erfaring.

Skriv feltdagbok! Og gjerne del den med venner. Jeg opprett et google dokument jeg oppdaterte daglig med bilder og tekst om min hverdag.

Lag struktur i hverdagen ved å blant annet sette opp faste skrive tidspunkter hvor du skal skrive ut feltnotater, eller ukentlige treningsøkter.

ATINGTING

TROM TROM TROM TROMMELOM - ATINGTING TROMMER

En sommer er forbi og et nytt semester er i gang! Det var så hyggelig å se alle igjen klare for ett nytt halvår med studie. Både gamle og nye fjes var å se i gangene i 8 etasje der jeg står og følger med! Dette semestret har jeg hørt mye latter rundt om i gangene. Navnene Tonje og Stefan kommer stadig opp sammen med ordet sosialantropologiske memes. Hva det er, vet jeg ikke. Ettersom jeg tros alt er laget av tre, har jeg ingen mulighet for å se, hva disse skøyeriene dreier seg om. Kanskje jeg skal ønske meg føtter til jul så jeg får tatt meg en runde å sett?

Atingting trommer videre…

Som nevnt er det både nye og gamle fjes jeg ser i gangene for tiden. Vår alles kjære globetrotter Marc er tilbake på instituttet. Jeg hørte at Marc hadde en kronglete start denne gang, harddriven hans hadde streiket. Kanskje dette ikke var ren tilfeldighet. For min del holder jeg øynene fast på en vis arbeidsgruppeleder i grønne bukser. Et helt nytt fjes derimot er en sjarmerende fyr som har tilbragt mye tid på Fiji. Jeg har sett beundrende på de livlige Hawaii-skjortene hans, skulle gjerne hatt en her jeg står.

Tromtrom trommelom…

Som alltid er det mye hvisking i gangene jeg får med meg, men ikke alt passer å dele videre...

Tror de fleste glemmer at jeg står der å hører etter. Men, vær ikke redd; selv jeg skjønner hva som kan deles og ikke! Hjemlighetene deres er muligens trygge hos meg. Håper alle er klare for siste innspurt inn mot eksamen, og husker på at det er en juleferie i enden av alt slite. Når tiden kommer, ønsker Atingting alle en god jul og et godt nytt år.

Og husk: Trom trom trommelom, Atingting får med seg alt.

TIL ETTERTANKE

Når vi ser tilbake på halvåret som har gått tenker vi kun på de store hendelsene som har tatt opp tankerom hos oss. Om enda lenger tid vil vi bare huske de aller største hendelsene, og glemme mellomrommet mellom dem. Husker vi bare fredagene og eksamen eller husker vi bare mellomvalget i USA og strømkrise? Hva skjedde mellom alle fredagene og nyhetssakene som fikk oppmerksomheten vår? Til ettertanke er det fint å se tilbake på mellomrommene vi har hatt på lesesalen, lunsjen, bybanen og butikken. De mellomrommene som forsvinner i det vi har nådd destinasjonen. Kommer vi til å huske denne høsten som kald og dyr, eller kan vi huske de små øyeblikkene som er med på å forme oss som personer? Denne teksten kan være en påminnelse til deg om å huske mellomrommene når vi ser tilbake på tiden som har gått.

Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet.

- Stig Johansson

Vi er alle lei av å høre om korona, og vi har alle så godt som beveget oss forbi den perioden. Mange opplever tiden mellom mars 2020 og mars 2022 som en periode der tiden sto stille, en tid med regler men uten rammer. Det er kanskje først nå i etterkant av den perioden at vi kan kalle den et mellomrom. Til tross for at den tiden er over får vi aldri ordentlig pause fra verdensomspennende hendelser som påvirker hverdagen vår. Bare det siste året har vi vært tilskuere til krig i Europa, uroligheter i USA og strømkrise i verden.

Vi er kanskje før, i og etter et mellomrom akkurat nå? Hva er det som gjør at vi ikke anerkjenner disse mellomrommene som ekte og legitime? Mellomrommet mellom pre-korona og post-korona blir kanskje av alle anerkjent som en fase verdt å glemme, men i det å glemme underkjenner vi er erfaringer og opplevelser som vi tar med oss videre. Enten vi vil eller ikke.

Studietiden er i seg selv en periode med venting og mellomrom. Mellomrommet er rommet mellom to virkeligheter vi må forholde oss til som ekte, eller rommet mellom rommene som er mellom. Rommet mellom eksamen og mailen fra universitetet om sensur. Rommet mellom hvert stipend, og rommet mellom kollektivet og baren. Er mellomrommet tomt eller er det noe eller noen som står mellom rommene? Er det kanskje de minuttene på bybanen mellom to stopp som rommer mellom? Rommet mellom kan i første øyekast virke som tomrom, men det er rommene mellom som rommer oss. Og kanskje det er vi som fyller rommene mellom mellomrommene?

Skrevet av: Thea Dahlberg og Haakon S. H. Kjelbergnes

LITTERATURLISTE

Men Without Names Amnesty. Ukjent. “Qatar world cup of shame.” Oppdateres pågående. https://www.amnesty. org/en/latest/campaigns/2016/03/qatar-worldcup-of-shame/

Donne, John. 1624. “No Man is an Island.” Dikt

DR. “Sådan har tusindvis af migrantarbejdere mistet livet op til fodbold-VM i Qatar.” Video.

6:09. 11. oktober 2021. [https://www.dr.dk/ sporten/fodbold/vm/saadan-har-tusindvis-afmigrantarbejdere-mistet-livet-op-til-fodboldvm-i-qatar

Fifa. 2018. “More than half the world watched record-breaking 2018 World Cup.” Oppdatert 21 desember 2018. https://www.fifa.com/ tournaments/mens/worldcup/2018russia/ media-releases/more-than-half-the-worldwatched-record-breaking-2018-world-cup

Human rights watch. 2021. “Qatar Events of 2021.” Oppdatert 2021. https://www.hrw.org/ world-report/2022/country-chapters/qatar

Jackson, Jamie 2010. “Qatar wins 2022 World Cup bid.” The Guardian, 2. desember 2010. https://www.theguardian.com/football/2010/ dec/02/qatar-win-2022-world-cup-bid

Ministry of Foreign Affairs. 2022. “Stadiums.” Oppdatert 2022. https://mofa.gov.qa/en/qatar/2022-fifa-world-cup/stadiums

Pattisson, Pete. 2021. “Revealed: 6,500 migrant workers have died in Qatar since World Cup awarded” The Guardian, 23. februar 2021. https://www.theguardian.com/global-development/2021/feb/23/revealed-migrant-workerdeaths-qatar-fifa-world-cup-2022

The Guardian. “Qatar’s World Cup 2022 workers: ‘We may as well just die here’ | Guardian Investigations.” Video. 14:22. 28. juli 2014. [https://www.youtube.com/watch?v=I0EsOFDA6uM&ab_channel=TheGuardian]

Fasit til kryssordet

Facebook: @kulakulatidsskrift

Instagram: @kulakula official