Å oppnå full ansvarsfraskrivelse

Hvordan gig-økonomien avskrives ansvaret for deres arbeidere, samtidig som den får oss til å verdsette og utnytte mennesket.

Den beste måten å unngå ansvaret for sine ar- skal jeg først enkelt gjøre rede for plattformbeidere er ved å få dem til å tro at rettigheter, kapitalismen og gig-økonomiens grunnprinog faste stillinger, er med på å undertrykke sipper, og forklare hvordan disse er med på deres potensiale som individer. Dette er noe å undertrykke menneskelig verdi. Videre gig-økonomien (oversatt fra det engelske vil artikkelen trekke denne teorien inn mot begrepet gig economy) tilbyr menneskeheten den dagsaktuelle situasjonen for å vise til sammen med lovnader om frihet, selvsten- gig-økonomiens transformasjon inn i samfundighet og makt: Friheten til å bestemme over net. eget liv; selvstendigheten av å være sin egen sjef; og makten til å forandre arbeidsformen Plattformkapitalismens og gig-økonomiens som har eksistert til nå. hovedprinsipper Gig-økonomi er en- ‘Er den utopiske frem- Plattformkapitalismen kelt forklart en retning innenfor plattformkapi- stillingen om frihet, som og gig-økonomien har i løpet av en relativt kort talismen, hvor selvsten- gig-økonomiens ideologer periode blitt en stor del dige næringsdrivende sverger til, reell? Og tilbyr av folks hverdag. Daglig kan tilby sitt eget arbeid på digitale plattformer, gig-økonomien en ny form for er vi inne på sosiale medier som Facebook og som da blir tilgjengelig arbeid?’ Twitter for å oppdatere for konsumenter å oss på hva som skjer i kjøpe. De selvstendige næringsdrivende de- verden. Vi bruker Spotify og Netflix for å ha fineres som gig-arbeidere (gig workers). Som tilgang til det meste som finnes av musikk, og gig-arbeider har en derfor det fulle ansvaret strømme våre favorittfilmer uten å måtte kjøpe for seg selv og sitt arbeid. Er den utopiske dem selv. Når vi drar på ferie, leier vi fra AirBfremstillingen om frihet, som gig-økonomiens nB og tar Uber istedenfor å vente på en ledig ideologer sverger til, reell? Og tilbyr gig-økon- taxi. Vi bestiller kafé- og restaurantmat fra omien en ny form for arbeid? Utgangspunktet Wolt, eller dagligvarer fra Gorillas. Alle disse, for denne artikkelen bunner i mitt feltarbeid med mer, har blitt luksuriøse goder som har jeg holder på med i Berlin 2022-24. Derfor blitt en stor del av de fleste sin hverdag. Det er vil jeg også trekke inn litt av erfaringene jeg også dette som er en del av plattformkapitalisså langt har kommet over her, men først og men og gig-økonomiens univers: fremst basere artikkelen på tidligere forskning gjort på temaet. Gjennom denne artikkelen

“The world’s largest taxi firm, Uber, owns no cars. The world’s most popular media company, Facebook, creates no content. The world’s most valuable retailer, Alibaba, carries no stock. And the world’s largest accommodation provider, Airbnb, owns no property” (McRea, 2015).

Ut ifra Starks og Pais (2020) sine analyser går disse ideologienes hovedprinsipper ut på tre ulike roller/aktører som på lik linje er medlemmer av disse plattformene. Disse er lederen, arbeideren og brukeren. Hva som skiller dette økonomiske systemet fra andre, er hvordan ingen av disse aktørene har noen forhold til hverandre. Med dette mener jeg at plattformene fungerer uten at noen av aktørene behøver noen form for samarbeid/ kontakt, så lenge de bidrar på sine egne felt. Lederen er aktøren som styrer det strukturelle med plattformen, arbeideren er selvstendig næringsdrivende som tilbyr og blir tilbudt/ tildelt arbeid av brukerne, og brukerne er de som etterspør/benytter tjenesten. Uten noen av disse aktørene kan ikke plattformen eksistere, likevel er det en tydelig hierarkisk fordeling av maktforhold (Stark og Pais, 2020). Med dette sikter jeg til hvordan lederne gjør desidert minst arbeid, men tjener mest og har mest makt. Brukerne utgjør mer jobb for selve plattformen gjennom å etterlyse tjenester, og å rangere arbeidet som blir utført. Disse får lite, til ingen, fortjeneste av arbeidet de utfører, utenom muligheten til å utvikle plattformen etter egne behov. Arbeiderne, eller de selvstendige næringsdrivende, utfører den absolutt største andelen av arbeidet. I tillegg til dette står de i fare for å gå i minus på grunn av arbeidet de utfører.

Med stillingen som selvstendige næringsdrivende er det ingen andre enn dem selv som har ansvar for deres liv og velvære. De er selv nødt til å stille opp med det nødvendige utstyret som kreves for å utføre tjenesten. Om noe av utstyret skulle bli ødelagt er de selv ansvarlige for å erstatte dette, for å kunne utføre neste tjeneste. Om de ikke klarer å følge opp dette står de i fare for å bli faset ut av plattformen (Walsh, 2021). Det som skiller gig-økonomi fra plattformkapitalismen, er dens mer aktive rolle i det urbane rommet. Daglig ser en Wolt-syklister og Uber-sjåfører (i hvert fall i de store byene). Det er også disse som utsetter sin egen tilværelse mer i fare på grunn av sin aktive rolle.

Dette bildet er tatt i Friedrichshain, Berlin, i et område hvor spisesteder og barer ligger på rekke og rad nedover gatene. Å gå her på fredagskvelden er det uunngåelig å møte på minst 20 gig-arbeidere. De står utenfor restaurantene og venter på at maten skal være ferdig så de kan dra videre. Foto: Ida Marie Aakerholt

Mennesket som maskin Vår daglige ubevissthet Så langt i artikkelen har jeg allerede etablert hvor påstanden min for hvordan denne nye økonomien får muligheten til å oppnå sin ansvarsfraskrivelse fra. Ved bruk av selvstendige næringsdrivende avskriver ledere seg ansvaret som følger gjennom en ansettelse. Teoretisk sett forhindrer også dette arbeidernes mulighet til å protestere imot forholdene de står ovenfor. Enkelt og greit ligger dette inne i plattformenes grunnleggende verdier, som både arbeiderne og brukerne er nødt til å akseptere om de ønsker å benytte seg av plattformen1. Jeg vil med dette argumentere for at vi blir gjort om til en del av et maskineri innad en både fysisk og digital infrastruktur.

Videre hevder denne artikkelen at særlig gig-arbeidere blir gjort om til et fysisk samlebånd som er en del av vår hverdag, uten at vi nødvendigvis legger merke til dette selv. Har du telling på hvor mange gig-arbeidere du har hatt mer eller mindre kontakt med det siste året? Legger du merke til hvor mange syklistleveranser som passerer deg når du er utenfor hjemmet? Når du bestiller mat, tenker du på at du da kjøper en person til å sykle fra et sted og til restauranten, for så å sykle maten fortest mulig hjem til døren din? Og at denne syklisten allerede har syklet 2 mil den dagen for knappe 150 kroner timen i vannrett regnvær?2 Det er disse punktene som underbygger mitt argument. På denne måten mister gig-arbeiderne sitt menneskelige aspekt. Det er lett for Gorillas sine ledere å love at leveransen skal være på døren din innen 5 minutter, det er ikke like lett for en enkelt person å overholde dette. Det er også enklere for en syklist med elsykkel på en solværsdag å overholde algoritmenes utregninger på tid og avstand, det er derimot ikke så lett for en syklist å overholde den samme approksimerte tiden på en vanlig sykkel med sterk motvind og sludd3 . Likevel er det normalt å gi en dårlig rangering på leveransen om maten kommer for sent og er kald innen den når døren. Om syklisten har fem sånne rangeringer i løpet av en dag er sannsynligheten stor for at hen allerede er på vei til å bli faset ut fra plattformen. Det betyr at hen mest sannsynlig får færre jobbtilbud av plattformen, noe som selvsagt leder til enda færre jobbtilbud om syklisten ikke klarer å imponere algoritmene.

‘Når du bestiller mat, tenker du på at du da kjøper en person til å sykle fra et sted og til restauranten, for så å sykle maten fortest mulig hjem til døren din? Og at denne syklisten allerede har syklet 2 mil den dagen for knappe 150 kroner timen i vannrett regnvær?’

Gig-økonomien i det større bildet Dette reiser spørsmål om hvordan gigøkonomi kommer til å påvirke arbeidsstrukturen og rettigheter vi har i dag. Er arbeidsstrukturen som følger med gig-økonomi noe nytt? Nei, det er det ikke. Under den industrielle revolusjonen ble arbeiderne behandlet som maskiner, på lik linje som gig-økonomien behandler sine selvstendige næringsdrivende i dag. Stark og Pais (2020) trekker frem nettopp dette at gig-økonomien baserer seg på den Tayloristiske ideologien som ble utviklet under den industrielle revolusjonen.

1 Det står altså i den unødvendig kompliserte lange meldingen vi ellers pleier å bare trykke «akseptere» på, når den popper opp. Den meldingen vi aldri gidder å lese, hvor vi like greit kan love bort vår nestefødte uten å vite det. Det er der vi aksepterer å jobbe gratis (eller faktisk også betale dem) for å utvikle en plattform. 2 Om du bor i Bergen, må vi bare være ærlige om at dette er en stor sannsynlighet. 3 Om du bor i Norge generelt, er dette heller ikke særlig usannsynlig.

Bildet viser et banner som ble vist frem under en pressekonferanse og protest imot et Gorillas varehus som skulle legges ned. Arbeiderne var forholdsvis ikke imot selve nedleggelsen av varehuset, men hvordan selskapet hadde håndtert situasjonen. Varehuset skulle legges ned siden leiekontrakten på lokalet gikk ut. Dette hadde selskapet vært klar over i seks måneder, men videreformidlet ikke dette til varehusets arbeidere før måneden før nedstengningen. Istedenfor å omplassere arbeiderne til andre varehus, valgte de å gi sparken til alle de 87 ansatte ved dette varehuset. Dette uten noe fortrinn om de skulle ønske å søke på stillingen ved andre varehus.

Enkelt forklart baserer F. W. Taylors ideologi seg på å effektivisere organiseringen av produksjon. Under dette systemet ble mennesket objektivert til maskiner, og industrien mistet sine filantropiske aspekter. De ble brukt som deler, lett erstattbare, og er noe jeg har både observert innad gig-økonomien, men også innad andre bedrifter. Denne artikkelen skal ikke gå dypere inn i det sistnevnte, men det må nevnes at det er naivt å anta at det kun er plattformkapitalistiske selskaper som benytter seg av dette menneskesynet. Etter hva som er argumentert ovenfor kan det derfor se ut som at gig-økonomien heller tar oss tilbake i tid. Tilbake til industrialiseringen med sitt tydelige klasseskille og maktstrukturen som splittet arbeider- og overklassen. Den nye økonomien ser ut til å ta avstand fra alt vi mennesker har kjempet for når det gjelder arbeidernes rettigheter, og det har vi tilsynelatende tatt imot med åpne armer. Heldigvis har land som Norge og Tyskland arbeidsrettigheter flettet inn i lovverket sitt, noe som utfordrer enkelte selskaper som Uber å kunne drifte i disse landene. Når Uber første gang prøvde å etablere seg i Norge, brøt selskapet med norsk lov. Etter en lovendring som fjernet kravet om drosjeløyve i 2020 fikk selskapet nye muligheter til å drifte i Norge (Brekke og Garvik, 2021). I Tyskland kreves det også, likt som Norge, at arbeiderne er nødt til å ha en forbindelse med selskapet gjennom arbeidskontrakter. Dette forhindrer den fullstendige selvstendig næringsdrivende delen av gig-økonomiens filosofi. Likevel klarer disse selskapene å gå omveier rundt reglementet for å kunne oppnå ansvarsfraskrivelsen. Arbeiderne blir ansatt ved et annet selskap som videre leier ut arbeiderne til plattformen. På denne måten blir ikke ansvaret direkte sentrert hos plattformen, samtidig som de oppfyller kravet om en arbeidskontrakt.

‘Den nye økonomien ser ut til å ta avstand fra alt vi mennesker har kjempet for når det gjelder arbeidernes rettigheter, og det har vi tilsynelatende tatt imot med åpne armer.’

Dette har jeg blitt fortalt av to av mine informanter her i Tyskland, som gikk til rettssak mot plattformen de jobbet på. I forsøk på å samle en arbeiderforening prøvde plattformen å kvitte seg med personene som jobbet for dette. Plattformkapitalismen tjener i stor grad på mangelen av et felles arbeidsmiljø. Om folket ikke kan samles og diskutere det som er urett, vil selskapet sannsynligvis kunne fortsette med sine enkle løsninger uten forstyrrelser. På grunn av det tyske lovverkets fordeler til arbeideren, vant begge mine informanter rettssaken, og fikk derfor også muligheten til å danne en arbeiderforening lønnet av plattformen de jobber for. De fikk også et valg om å ta imot en stor sum penger istedenfor den videre ansettelsen, og å la saken ligge. Dette var noe en annen venn av dem valgte. Han investerte disse pengene på å lage en enda større sak mot selskapet som han holder på å kjempe for.

Det skjer altså store endringer innad plattformkapitalismens utvikling i verden. Flere faktum presentert i dokumentaren «The Gig is Up» (Walsh, 2021) stemmer ikke lengre. Blant annet tilbyr selskaper som Gorillas og Wolt utstyr som elektriske sykler og værbeskyttende klær. Hvor mye dette faktisk hjelper blir her et annet spørsmål. Ifølge mine informanter blir utstyret de blir tilbudt bare et visuelt plaster, når utstyret ikke er i god stand og har dårlig funksjonalitet. Det virker derfor som at selskapene prøver å kjøpe seg ut av konfrontasjoner gjennom billige løsninger, som å tilby penger for å få arbeidere til å tie og investere i dårlig utstyr som skal tyde til en viss grad for omsorg over sine ansatte. Likevel godtar ikke arbeiderne disse enkle løsningene, og jobber hardt for å samle seg imot selskapene. De velger å stå opp for arbeidernes rettigheter. Dette skjer ikke bare i Tyskland, men også i landene trukket frem i Walsh (2021) dokumentar: Frankrike (se Kayali, 2021; Young, 2018) og USA (se Dickey, 2021; Paul, 2021), inkludert flere land verden over.

Utenfor det tidligere nevnte varehuset hadde arbeiderne hengt opp banneret som oppfordrer “Riders Unite”. Utenfor inngangspartiet ser en også at politifolk var plassert ut rundt for å hindre arbeiderne i å gå inn, hvor de hadde planlagt å holde et felles privat møte for arbeiderne. En fra selskapet var til stede under pressekonferansen og informerte om at de ikke kunne holde møter i disse lokalene. De måtte også ha sendt inn en søknad om dette på forhånd til ledelsen. Dette hindret derimot ikke arbeiderne i å informere alle som var til stede om hva som foregikk, og de valgte å holde det private møte utenfor lokalet etter at pressekonferansen var over. Foto: Ida Marie Aakerholt

Avslutning Det avrundende spørsmålet er om gig-økonomien har klart å oppnå full ansvarsfraskrivelse. En kan trygt si at de tilsynelatende ønsker å gå i den retningen, men møter motstand av sine arbeidere. Plattformkapitalismen har under få år klart å etablere seg som nødvendigheter i mange menneskers daglige liv. Den appellerer til vårt behov for effektivitet og latskap, og selger seg inn på den måten at vi, ved første øyekast, ikke ser dens underliggende ideologi. Hvilken retning denne økonomiske strukturen vil føre samfunnet er enda tidlig å si, men å se at arbeiderne står opp imot undertrykkelsen de opplever gir fremtiden enet mer positiv kurs. Om også plattformenes brukere etter hvert får øynene opp for de mørke sidene ved den nye økonomien, vil denne kampen antagelig bli lettere for alle.

Skribent: Ida Marie Aakerholt Masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen