Fra arkivet: hva var vi opptatt av i 2002?

Vi har bladd i arkivet til Kula Kula for å se hva sosialantropologer var opptatt av for 20 år siden. Første tidsskrift fra 2002 omhandler antropologi i Latin Amerika og Karibia, og inneholder mange spennende essays. Ett av de er skrevet av Hanna Skartveit som på denne tiden skrev sin hovedfagsoppgave om kultur og klasse i Argentina. I denne utgaven fra 2002 skrev hun Krisen i Argentina – en middelklasse i opprør som tar for seg demonstrasjonene som oppsto etter en stor økonomisk krise oppsto i landet. Artikkelen illustrerer hvordan mangel på tillit til dem med makt fører til uro, og hvordan maktmisbruk kan føre til kriser. Den viser hvordan makten til høyere klasser kan ha store konsekvenser for dem i lavere klasser, og hvordan det globale markedet har makt til å påvirke det politiske bildet.

«Tenk deg at regjeringen plutselig begrenser hvor mye penger du får lov til å ta ut av lønnskontoen din i måneden. I tillegg får du beskjed om at du ikke kan røre sparepengene dine på minst et år, sannsynligvis mer, rett og slett fordi pengene dine ikke er der lenger. Det høres latterlig ut, men det er realiteten for veldig mange i Argentina i dag. Jeg sitter med en følelse av at feltarbeidet mitt er blitt forstyrret av en helt uvirkelig virkelighet. En virkelighet det er vanskelig å forutse i en prosjektbeskrivelse. Argentina har fått en president som foreløpig ser ut til å forbli en stund, men det vil ta lang tid før folkets tillit blir gjenopprettet. To ord har blitt en del av dagligtalen; Saqueos og cacerolazo. Det første er en betegnelse for gruppeplyndring av supermarkeder eller andre butikker, og det andre er en mer fredelig demonstrasjonsform som går ut på å slå på gryter eller lignende ting som lager lyd. Køene utenfor bankene er milelange og Argentina ligger med alt for god margin sist i verden på en liste de fleste ikke engang trenger å vite om, «el riesgo pais», en liste som rangerer hvor risikofylt det er å investere i hvert enkelt land.

30 november ble 1000 millioner pesos tatt ut av argentinske banker pga. rykter om devaluering. For å unngå at bankene ble tømt bestemte regjeringen at fra og med 3. desember skulle kontantuttak pr. person pr. måned fryses på 1000 pesos, et tiltak som går under navnet «el corralito» («innhegningen»). I dagene som fulgte var minibankene tomme for penger og gatene i Buenos Aires, som på kveldstid vanligvis er fulle av folk som skal ut å spise eller møtes på cafe, var folketomme. I Norge ville et slikt tiltak antagelig føre til små endringer, men i Argentinas stort sett kontantbaserte hverdag fikk det store konsekvenser. De fleste var ikke vant til å bruke kort, de færreste butikker har kortterminal og for svært mange vil det heller ikke la seg gjøre å installere det. Men tiltaket har også gått utover de som ikke har bankkonto i det hele tatt. Ubekreftede tall tilsier at rundt 46% av den arbeidende befolkningen jobber svart, en stor andel av dem som hushjelper eller annen form for arbeid i private hjem. Mange arbeidsgivere som nå ikke har nok kontanter til å utbetale lønn vil nok heller foretrekke å avskjedige sine arbeidstagere enn å registrere dem, og arbeidsledigheten har steget ytterligere [...] Krisen har rammet alle, men antagelig middelklassen mest. Det er iallfall de som er mest synlige i disse dager. Demonstrasjonene og desperasjonen reflekterer altså klasse, men ikke de laveste som en kanskje skulle forvente. Middelklassen har penger, men får ikke ta dem ut av bankene. De har også huslån som de nå har problemer med å betale ned. De føler derfor de blir frarøvet mange av sine rettigheter,

sin frihet og trygghet. Disse gruppene vil ha el corralito avskaffet og krever at «pesofiseringen» av sparepenger og gjeld som før var i dollar skal skje ved den gamle kursen 1/1, ikke etter pesoens verdi på markedet i dag. Men realiteten er at hvis el corralito opphører i dag vil bankene bryte sammen. Under normale omstendigheter ville de fleste ikke røre sparepengene sine, men nå har alle så liten tillit til bankvesenet at hvis de får mulighet vil de heller putte pengene i madrassen enn å ha dem i banken. Og mistilliten er ikke grunnløs. Magasinet Veintitres presenterte nylig tall som viser at de største bankene sendte minst 2000 millioner dollar til utlandet i perioden mellom april og desember i 2001, som «lån» til hverandre eller til egne filialer. Det er også sannsynlig at store bedrifter og enkeltpersoner med stor innflytelse ble tipset om det som kom før krisen bygget seg opp og sendte pengene sine ut. Under slike forhold er det vanskelig å bygge opp tillit og en stabil økonomi. [...] Argentina er i kaos, men jeg tviler på at TVbildene i Norge representerer den fulle sannheten. Det som preger situasjonen for de fleste er ikke voldelige demonstrasjoner, tåregass og gummikuler, men fortvilelse. Mesteparten av demonstrantene er familier og enkeltindivider som samles for å si hva de mener om forholdene Argentina befinner seg i, og når provokatørene møter opp på Plaza de Mayo, trekker de fleste av disse seg tilbake. Det er ikke tvil om at både politiet og demonstranter har gjort mye urett og at mange uskyldige har måttet lide, men jeg opplever det ikke som farlig å være her – og dagligliv er jo tross alt aldri så interessant for TV-kameraene som voldelige demonstrasjoner. Det vil ta utrolig lang tid før Argentinas økonomi kommer på beina igjen. Tiden med velstand og økonomisk vekst er forbi, iallfall for overskuelig fremtid.»

– Hanna Skartveit, 2002