Fra fyrsten til høvdingen: en alternativ maktdiskurs

Skribent: John Erik Åndahl doktorgradsstudent ved Universitetet i Oxford

Vestlig-filosofisk idéhistories behandling av begrepet makt gjennomsyres av den allestedsværende staten: statens makt, herskerens ordrer, byråkratiets kapasitet, partisanens motmakt. For den nysgjerrige studenten er det en betydelig oppgave å unnslippe statens grep om studien av makt. I denne artikkelen ser jeg med kritisk blikk på vår vestlige forståelse av makt og den historiske tradisjonen den bygger på. Jeg tilbyr et innblikk i en alternativ maktdiskurs ved å peke på høvdingens ‘tradisjonelle’ rolle i Amazonas. Staten og dens imponerende kapasitet til å konsentrere, legitimere og utøve makt er et gjennomgående tema i teksten, og avslutningsvis ser jeg på hvordan statsmaktens økende tilstedeværelse i Amazonas-regionen er med på å tilrettelegge for en ‘symbiose’ mellom vestlige og lokale maktforståelser med grobunn i amazonske kosmologier.

Polisen, Fyrsten og staten Staten er en gjenganger i samfunnsanalysen: Tillegger ikke Weber statsbyråkratiet voldsmonopolet? Framstiller ikke Foucaults staten som lokuset for subjektets overgivelse av sin frihet? Ser ikke Marx staten som et redskap for borgerskapets undertrykkelse av arbeiderklassen. Nyansene er nok gråere, men makt og staten er uomtvistelig sammenbundet i vår samfunnsforståelse. Sammen utgjør de et ekteskap som harker årtusener tilbake til, i hvert fall, antikkens Hellas via de nord-italienske bystatene. Makt handler i bunn om kapasiteten til å bestemme, både på egne og andres vegne; begrepet knyttes slik uomtvistelig til politikken. Slik overrasker det lite at statsvitenskapen defineres som den vitenskapelige studien av politikk. Fagets genealogi avslører tankerekken som naturliggjør å tenke makt og stat i koppel: Niccolò Machiavellis, gjerne omtalt som ‘statsvitenskapens far‚’ bok Fyrsten (2014 [1532]) behandler praktiske og administrative spørsmål for å oppnå og beholde makt for herskerne i de nord-italienske bystatene. Premissene i Fyrsten er mange: Herskeren skal gi ordrer; kun motta råd fra noen få; heller være fryktet enn elsket; og hans makt må selvsagt underbygges av vold og våpen. Den suverene herskeren er personifiseringen av makt gjennom tvang, ordrer og hierarki, og slik plasseres makten i tvangens sfære (Machiavelli, 2014 [1532]).

Fyrstens skildring av makt som hierarkisk statsmakt følger vår egen idéhistorie: Machiavellis Italia tilhørte Renessansen, perioden hvor gammelgresk filosofi og kunst ble re-evaluert og fikk sin andre vår. Rett nord for Athens bymurer spurte Plato studentene i Akademiet hva som var den ideelle polisen, eller bystaten, mens hans elev Aristoteles søkte å dissekere polisen gjennom å undersøke hva den var og hvorfor den eksisterte i Lykeion litt østover. Ulidelig komprimert, men det finnes liten tvil om at stats-konseptet følger en rød linje av

‘Premissene i Fyrsten er mange: Herskeren skal gi ordrer; kun motta råd fra noen få; heller være fryktet enn elsket; og hans makt må selvsagt underbygges av vold og våpen.’

makt og orden i den europeiske idétradisjonen i samspill med vår særegne verdsettelse av gresk filosofi. På tross av de grunnleggende skillene mellom antikkens, renessansens og industriepokens statsformer, ser vi i Webers (1946, 1958) sosiologi et nært forhold mellom statsdannelsen og makt – ofte presentert gjennom statens enerett over legitim voldsutøvelse. I tillegg er statsdannelsen av hierarkisk karakter, med struktur, differensierte ansvarsområder og belønninger og bygd på aksept av styre gjennom ordrer – ovenfra og ned.

Den maktesløse lederen Også i vår samtid gjelder ordrene og styret gjennom differensiert makt: i statsinstitusjonene selv, i arbeidslivet, i oppdragelsen og i skolen. Makt, hierarki og ordrer er naturliggjorte elementer i vårt samtidsliv. Men, hva om jeg fortalte deg at i Amazonas’ jungel finnes det en annen historie, en forståelse av makt som hverken baserer seg på hierarki, ordre

Antikkens Hellas kan spores gjennom ruiner, ofte side om side med moderne bygninger. Antikken kan også ses i vår samtids maktforståelse. Her Akropolis i Athen. Foto: Arian Zwegers.

‘Også i vår samtid gjelder ordrene og styret gjennom differensiert makt: i statsinstitusjonene selv, i arbeidslivet, i oppdragelsen og i skolen. Makt, hierarki og ordrer er naturliggjorte elementer i vårt samtidsliv.’

eller byråkratisk organisasjon? Antropologen Clastres (1989, 2010) demonstrerte at statsdannelsen ikke er en naturlig videreutvikling av menneskelig samfunnsdannelse, men heller resultatet av makt fraskilt fra samfunnet selv; i såkalte statsløse samfunn holder samfunnet selv makten kollektivt. Blant Amazonas’ urfolk argumenterer derfor Clastres (2010) for at høvdingen ikke er en maktholder, men heller en slags funksjon for å artikulere gruppas ønsker og behov.

Ved å nekte høvdingen å samle makt i egne henderforblir makten i samfunnets kollektive eie; makt gjennom tvang oppstår ikke. Slik dannes ikke en stat med separate politiske, økonomiske og religiøse sfærer, for den sosiale totaliteten omfatter alle disse i en udifferensiert form (Clastres, 2010). Høvdingen kan ikke påtvinge gruppa sine ønsker, for han mangler både autoriteten og midlene til dette; om han så prøver, kan gruppa avsette, forvise eller myrde ham. Derfor omtaler Clastres (1989) ‘statsløse’ samfunn, som de amazonske vi kjenner fra etnografisk litteratur, som «samfunn mot staten.» Der hvor fyrsten beordrer, skal høvdingen lytte og veilede; den europeiske herskeren kjennetegnes som maktens senter, mens den amazonske høvdingen er maktesløs i å påtvinge gruppa sin vilje. Faktisk oppnår høvdingen mager makt, men høy prestisje, og må konstant etterstrebe å være sjenerøs i bytte mot sin høye, men primært maktesløse, posisjon (Clastres, 2010: 204). Den forlokkende statsmakten? Siden 1960- og 1970-tallet har staten og statsbyråkratiet fått stadig sterkere feste og nærvær i Amazonas-regionen, stort sett på tvers av de ni statene hvis territorier overlapper Amazonas-biomet. Skoler og helsetjenester har blitt etablert (Killick, 2008; Kelly, 2011). Personlige og juridiske dokumenter har fått innpass (Walker, 2016; Walker og Allard, 2016; Penfield, 2016). Amazonas’ urfolk deltar i politiske prosesser (Nahum-Claudel, 2016; Killick, 2008). Rettsprosesser regulerer i større grad hverdagslivet (Walker, 2015). Dette har skjedd i samband med større regional penetrasjon av markedskrefter og religiøse aktører, noe som både har muliggjort og påtvunget at amazonske grupper inkorporer utenforstående aktører i sin kosmologi og tar til seg ikke-innfødte gjenstander, vaner og væremåter. Statlig som ikke-statlig tilstedeværelse påtvinger innfødte

Et av mange små lokalsamfunn i Amazonas. Regionen representerer en måte å forstå makt på som er svært forskjellig fra vår egen. Foto: Ömer Bozkurt.

samfunn i Amazonas å forholde seg til det som er en radikalt, nærmest diametralt, forskjellig måte å forstå og organisere makt.

Det overrasker gjerne derfor å lese en lang rekke etnografiske beviser på at urfolk på tvers av Amazonas ønsker velkommen og i blant begjærer statens nærvær og ber om dens tjenester. ‘Amazonere’ tilnærmer seg, tar imot og approprierer statsbyråkratiet og den makten det besitter. Både dokumenter, politiske posisjoner og velferdstjenester anses som legitime måter å oppnå og organisere det gode livet. Urarinaene i Peru bruker rettsapparatet aktivt i hverdagslivet (Walker, 2015). Yanomamiene i Venezuela søker å appropriere statens helsetjenester (Kelly, 2011). Og, Perus Ashéninkaer jobber målretta for å sikre seg juridiske landrettigheter (Killick, 2008). For enkelte kan det framstå paradoksalt, men mitt argument er motsatt: En analyse av amazonsk kosmologi forklarer i stor grad hvorfor staten gjennom dens byråkrati og makt ofte er blant de mest verdsatte utenforstående kreftene blant regionens urfolk.

Lokale kosmologier i Amazonas er gjerne sterkt dikotome på det ‘ideologiske’ nivået, med basis i motsetningen mellom ego og egos gruppe, og det eller de som ikke tilhører disse gruppene; sosialitetens grunnstoffer omfatter selvet og den andre. I et animistisk univers bestående av en rekke vesener, menneskelige som ikke-menneskelige, står egos gruppe i motsetning, men relasjon, til ‘grupper’ som andre urfolk, ‘hvite’ (ikke-urfolk), dyr og ånder. Amazonas’ spesifikke versjon av animisme kalles perspektivisme, en kosmologi hvor en rekke vesener ser og erfarer verden ut ifra deres kroppslige fakulteter, men med en felles (menneskelig) subjektivitet (se Viveiros de Castro, 1998). Gjennom interaksjoner og nærhet kan mennesker utsettes for og høste av andre veseners krefter – den andres makt. Sjamanen reiser mellom forskjellige perspektiv, noe som både utsetter ham for de risikoene nærhet og kontakt med ikke-menneskelige subjekter innebærer, men også lar ham høste deres styrke til sin og gruppas fordel. Fra et perspektivistisk ståsted gir nærhet til den andre tilgang til dens makt og fare (Viveiros de Castro, 1998, 2007).

Jeg mener at det finnes flere klare likhetstrekk mellom sjamanistisk tenkning og de inter-etniske relasjonene som utgjør store deler av amazonaske urfolks forhold til statsapparatene ‘sine.’ Slik blir det lettere å forstå at gruppene Clastres (1989) kalte «samfunn mot staten,» i dag er svært interesserte i staten og dens makt. Ved å dra på perspektivisme, kan vi se statsmakten ikke som en entydig kilde til fare i Amazonas, men heller som en ambivalent basis for potensiell makt og risiko. Makt fremstår dermed som mer komplisert enn først antatt: På den ene siden har vi identifisert at den euroamerikanske maktforståelse kun utgjør ett i en pluralitet av alternativer. Samtidig ser vi gjennom dens appropriasjon i Amazonas at en ikke-lokal maktform kan akkommoderes til sameksistens med lokale maktforståelser i lys av emiske og etablerte verdensforståelser. Følgelig er det også interessant å vurdere vår samfunnsfaglige kanon, også: I følge Bear og Mathur (2015), tillegger vi voldsmonopolet for stor viktighet i vår lesning av Webers (2006) statsforståelse.

‘Der hvor fyrsten beordrer, skal høvdingen lytte og veilede; den europeiske herskeren kjennetegnes som maktens senter, mens den amazonske høvdingen er maktesløs i å påtvinge gruppa sin vilje.’

Et alternativ er å tillegge større vekt til de organisatoriske sidene av statens byråkrati og dens evne til å bidra til fellesgoder. Slik kan vi forstå hvordan statsmakten både er forlokkende og truende blant grupper i dens periferi.

Avslutningsvis Å oppsummere et komplekst tema i dette formatet innebærer, som de fleste studenter som har skrevet ‘obliger’ veit, hard prioritering og gjerne én og annen snarvei. Avslutningsvis ønsker jeg derfor å ta et par skritt tilbake og redegjøre for to potensielt problematiske trekk ved denne teksten. Først til begrepet Amazonas: Kan man dekke et så omfattende kulturområde som denne regionen gjennom et slikt samlebegrep? Svaret er nok tsja. På den ene siden er regionen geografisk enorm, og rommer rundt 400–500 forskjellige urfolksgrupper. Alle har sine egne særtrekk, mange også egne språk samt ulikheter i sosial organisasjon.1 Når jeg behandler kosmologier i Amazonas som relativt like på tvers av sosiale, geografiske, lingvistiske, politiske og kulturelle skillelinjer, utfører jeg en analytisk reduksjon som både kritiseres og ses som nødvendig. Dyktigere antropologer enn meg har diskutert temaet, men i min bruk av samlebegrepet ‘amazonsk’ har jeg vektlagt Descolas (2013) forståelse av Amazonas som en høyst homogen kulturregion på tvers av geografiske og kulturelle skillelinjer. Dette understøttes også av, blant andre, Viveiros de Castro (1998, 2007) krysskulturelle analyser av lokale kosmologier.

(Helt) avslutningsvis påpeker jeg at forholdet mellom stater og urfolk i Amazonas er langt mer komplekst enn jeg har prioritert å diskutere i denne teksten. Som med religiøse aktører og markedskrefter, utgjør staten en kime til konflikt i regionen.

‘Et alternativ er å tillegge større vekt til de organisatoriske sidene av statens byråkrati og dens evne til å bidra til fellesgoder.’

Særs viktig er det å påpeke at dette gjelder den definisjonsmakten staten har til å regulere hvilke lokalsamfunn som oppfyller nasjonale krav til å få urfolksstatus, og hvilke rettslige forpliktelser dette medfører; andre viktige momenter vedrører landrettigheter, sikkerhet og naturvern. I land som Brasil har forholdet mellom amazonske urfolk og staten nådd et nytt bunnpunkt. Mitt fokus i denne teksten har derimot vært på de lokale møtepunktene mellom stat og urfolk i statens ‘periferi,’ hvor enkle velferdstjenester, tilgang til dokumentasjon og muligheten til å mobilisere juridiske og politiske krefter ofte også gjør staten til en ambivalent, men tidvis tiltrekkende maktfaktor. Der hvor amazonske urfolks forståelse av makt har verdsatt den maktesløse høvdingen framfor muligheten for den enerådige fyrsten, ser vi i dag at den vestlig-inspirerte forståelsen av makt i mange tilfeller lever i symbiose med lokale kosmologier og ideer om makt.