Til ettertanke

Vi lever i en tid med mye usikkerhet. Russland, et land som grenser til vårt eget, har invadert Ukraina, og det er krig i Europa. Plutselig kan farene som før virket fjerne nå virke mye nærmere. Hele Europa viser sin solidaritet med Ukraina og deres folk. Flyktninger får hjelp og ressurser til å leve gode liv utenfor deres krigsherjede hjemland. Solidariteten går også utenfor Europa. Hele den vestlige verden uttrykker sin støtte for det ukrainske folk. Man går sjeldent en dag uten å se det ukrainske flagg i vinduer, utenfor rådhus og skoler, og på sosiale medier. Nyhetene er preget av stygge bilder av familier i bomberom. Av døde kropper spredt ut i ødelagte gater.

Når man blir møtt med slike bilder i hverdagen er det vanskelig å forestille seg at det samme skjer i andre deler av verden. Eller er man klar over det? Kanskje vi bare ikke bryr oss like mye? Men hvorfor ikke? Hvorfor hører man ikke like mye om krigene i for eksempel Palestina, Yemen eller Etiopia? Hva er det som egentlig gjør krigen i Ukraina så annerledes fra de andre krigene utenfor Europa? Svaret ligger i makt. Det handler om det synet det vestlige samfunnet har overfor land man ser på som mindre ‘siviliserte’ enn oss. Det handler om en rangering av folkegrupper basert på den utdaterte teorien om sosial evolusjon.

Utenrikskorrespondent for CBS News Chris D’Aagata sa i en sending om krigen at Ukraina «isn’t a place, with all due respect, like Iraq or Afghanistan, that has seen conflict raging for ages. This is a relatively civilized, relatively European – i have to choose my words carefully too – city, one where you wouldn’t expect that, or hope that it’s going to happen» (K. Ananda, 2022). Og samtidig som Storbritannia åpner sine grenser for ukrainske flyktninger har Boris Johnson opprettet en innvandringsplan som skal sende asylsøkere som risikerer livet sitt ved å flykte over den britiske kanal til Rwanda (Et land kjent for flere brudd på menneskerettigheter (Amnesty, 2021)) (Johnson, 2022).

Det ligger makt i ordene man bruker for å danne et bilde av en konflikt. Det ligger makt i hvordan man kategoriserer disse konfliktene. Å bruke ord som ‘sivilisert’ og ‘primitiv’ når man snakker om dem som blir rammet av krig skaper et hierarki av hvem man ønsker å hjelpe og vise solidaritet til. Makten til å definere og realisere dette synet, ligger hos land med økonomisk og politisk makt. Hos land som fortsatt bruker ord som ‘primitiv’ og ‘sivilisert’ for å segregere mennesker. Hos land med innflytelse, som har makt til å overføre tanker om segregering og kategorisering av mennesker til resten av verden.

Ukrainerne som flykter krig møter nå varm solidaritet med hele verden. Vi ønsker å gi dem tilgang til ressursene våre og gi dem et godt, nytt liv i våre fredelige land. Det varmer hjertet mitt å se hvordan de blir møtt med hjem, skolegang og jobb i deres nye land. Men jeg sitter også igjen med en vond følelse. Hvorfor har vi ikke møtt lik solidaritet med flyktninger utenfor Europa?

Skrevet av: Silje B. Paulsen