Norsk grammatikk : Riksmål og moderat bokmål

Revidert utgave av Gorgus Coward, Norsk riksmĂĽlsgrammatikk ved

John Ole Askedal, Tor Guttu, Per Egil Hegge, Inger-Lise Nyheim †, Arthur O. Sandved og Ole Michael Selberg

Kunnskapsforlaget

1. utgave 2013 Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål er en utvidet og oppdatert utgave av Gorgus Coward: Riksmålsgrammatikk (1986). © Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og Kunnskapsforlaget H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og Gyldendal ASA, Oslo 2013 Medarbeidere: John Ole Askedal (hovedredaktør), Tor Guttu, Per Egil Hegge, Inger-Lise Nyheim †, Arthur O. Sandved, Ole Michael Selberg Prosjektleder: Øystein Eek Omslag: Kristin Børtinghus Sats: Type-it AS Produksjonssjef: Øystein Endresen Skrift: 11/14 pkt. Minion Trykk og innbinding: Drukarnia Dimograf Sp. z o.o.

Printed in Poland ISBN 978-82-573-2195-6 Utgivelsen har fått støtte fra Anders Jahres humanitære stiftelse, Bergens Riksmålsforening og Fondet for Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffeansvar.

Verbet

slik gjensidighetsbetydning: Han slåss. Videre kan noen av s-verbene brukes transitivt (altså med objekt): Hun minnes gamle dager, eller: De synes hun er flink, hvor synes betyr ’mener’. Dette er den betydning ordet oftest har i dag, selv om synes også kan være uselvstendig verb (kopulaverb) med predikativ: Dette synes vanskelig. (Jf. også: Det synes ’det er synlig’.)

Det kan være en viss usikkerhet forbundet med bøyning og skrivemåte av enkelte former av s-verb. Nedenfor gis det en liste over noen av dem, med formene angitt i den vanlige rekkefølge: infinitiv – presens – preteritum – perfektum partisipp: finnes gis lykkes slåss spørres synes trives ferdes

fins eller finnes gis lykkes slåss spørres synes trives ferdes

fantes gas lyktes sloss spurtes syntes trivdes ferdedes

funnes (perfektum brukes ikke) lykkes slåss spurtes synes eller syntes trives ferdes

Til spørres finnes også presensformen spørs med den særlige betydningen ’det er tvilsomt’: Det spørs om vi får tid.

Svaret på innledningsspørsmålet er altså: Det har (eller er) lykkes (uten t). Til forskjell fra riksmål har offisielt bokmål bare partisippformene lyktes, syntes og trivdes. Merk at vokalskiftet i slåss er det samme som i: slå – slår – slo – slått.

Mange av s-verbene forekommer sjelden eller aldri i perfektum, og det er derfor vanskelig – og uten praktisk interesse – å prøve å finne frem til perfektum partisipp-form.

S-former brukes også til å uttrykke passiv: Det skrives for mange romaner ’det blir skrevet for mange romaner’. Vi kommer tilbake til dette ved omtalen av passiv.

3.3 Tidsformenes bruk og betydning 3.3.1 Hvordan brukes verbets forskjellige tidsformer?

I eldre skolegrammatikk ble presens ofte omtalt som «nåtid». Men presens brukes slett ikke bare til å gjengi det som skjer her og nå, i dette øyeblikk.

I en setning som Jeg ser at det går en mann på veien kan det være tilfellet når jeg forklarer hva jeg i dette øyeblikk ser, nemlig at en mann går bortover den veien jeg står og betrakter og har oversikt over.

32

Verbet

Sier jeg derimot: Han går til skolen hver morgen klokken åtte, eller: Kinoforestillingene begynner klokken 17, 19 og 21, bruker jeg presens i en videre forstand om noe som gjentar seg fast og regelmessig innenfor et lengre tidsrom enn det som omfatter mitt her og nå.

Sammen med ord som betegner fremtid, brukes presens om det fremtidige: Han reiser i morgen tidlig og kommer hjem om en uke. Faktisk er dette den vanligste måte å omtale det fremtidige på.

Presens brukes imidlertid også ofte om det fortidige: Ibsen er født i Skien, han er noen år apotekerlærling i Grimstad og reiser så til Kristiania. Der går han på Heltbergs studenterfabrikk. Han utgir Catilina. Osv. Denne bruken av presens er ganske vanlig, men passer ikke alltid like godt. I litteraturen kan slik «historisk presens» være et effektivt stilistisk virkemiddel. Et godt eksempel gir Bjørnsons fortelling «Faderen»: Fjorten Dage efter den Dag roede Fader og Søn i stille Veir over Vandet til Storliden for at samtale om Brylluppet. «Den Toften ligger ikke sikkert under mig,» sagde Sønnen og reiste sig for at lægge den tilrette. I det samme glider den Tilje, han staar paa; han slaar ud med Armene, giver et Skrig og faller i Vandet. – «Tag i Aaren!» raabte Faderen, han reiste sig op og stak den ud. Men da Sønnen havde gjort et Par Tag, stivner han.

«Vent lidt!», raabte Faderen, han roede til. Da vælter Sønnen bagover, ser langt paa Faderen – og synker.

Vi ser hvordan dikteren bruker preteritum om den jevnt fremadskridende fortelling. Så inntreffer det noe: toften glir osv. Og nå følges sønnens handlinger med bruk av verbet i presens, om farens brukes preteritum. Ved presensbruken rykker handlingen oss kloss inn på livet, vi rives selv med i det som skjer. Dette er nettopp hensikten med den historiske presens: at skildringen blir så handlingsnær at leseren ser det hele utspilles for sine øyne.

I eksempelet ovenfor fører Bjørnson inn preteritum igjen ved farens bevegelser, som derved blir en bakgrunnskontrast for dramatikken i sønnens.

Historisk presens bør brukes med måte. I moderne sportsjournalistikk synes den å være blitt noe nær en manér.

Preteritum brukes ved fortelling om en handling i fortiden – betegnelsen betyr for øvrig opprinnelig ’det forbigangne’.

Vi bruker preteritum både når vi omtaler den enkelte handling i fortiden: I 1925 fikk han Nobelprisen, og den gjentatte handling: Hver dag i tredve år gikk han den samme vei fra hjemmet til kontoret.

Preteritum, særlig av være, brukes ikke sjelden i utrop: Det var noe til prestasjon!; Det var gutten sin, det!; Dette var en nydelig vin!

33

Verbet

Perfektum brukes når vi konstaterer et faktum som har en form for nåtidig gyldighet eller relevans: Hun har sendt brevet; Bjørnson har skrevet «Ja, vi elsker». Ordet perfektum betyr opprinnelig ’fullendt’ (jf. adjektivet perfekt), og det skulle da egentlig betegne at en handling er avsluttet. På norsk brukes imidlertid perfektum også om handlinger som er påbegynt i fortiden og fremdeles vedvarer. Sier vi: Han har studert medisin i fem år, ligger det ikke i det at studiet dermed er avsluttet. En setning som Jeg har bodd på landet i tre uker, kan da fortsettes både med: …og kom hjem i går (som betegner det avsluttede), og med: …og tenker å bli noen dager til (som betegner en fortsettelse).

Skal vi imidlertid tidfeste en slik avsluttet handling, må vi bruke preteritum: Hun sendte brevet i går; Bjørnson skrev «Ja, vi elsker» i 1859. Preteritum brukes til mer nøytralt å berette og tidfeste.

Pluskvamperfektum betyr opprinnelig ’mer enn fullendt’ og betegner en handling som er avsluttet i fortiden: Freden hadde bare vart tre måneder da krigen brøt ut på ny. Som ved perfektum er handlingen ikke alltid avsluttet i de tilfeller hvor pluskvamperfektum brukes. Sier man: De hadde vært gift i fem år da deres første barn ble født, er det ikke dermed sagt at ekteskapet er forbi.

Futurum betegner opprinnelig ’det som skal bli’, og brukes til å uttrykke det fremtidige. Det er nevnt at presens er den vanligste måten å angi en fremtidig handling på. Ellers brukes hjelpeverbene skal og vil. Men fordi disse to verbene også har et annet, «modalt» betydningsinnhold, henholdsvis av plikt og vilje, brukes de til å danne futurum bare når det ikke kommer i konflikt med deres modale betydningsinnhold.

Jeg vil reise i morgen tidlig uttrykker i vanlig bruk en vilje; det fremtidige uttrykkes med skal: Jeg skal reise i morgen (eller som nevnt med presens: Jeg reiser i morgen). Ved personlig subjekt vil vi ofte bruke hjelpeverbet skal: Skal dere se Peer Gynt i aften?; Når skal du begynne på datakurset? Er derimot subjektet ikke en person, altså ikke noe som kan tilskrives en personlig vilje, brukes ofte vil: Denne beslutningen vil få alvorlige følger; Myndighetene vil nok engang innse hvilken ulykke dette er. Men vil påtreffes også ved personlig subjekt: Det vil vi nok erfare; Du vil nok merke forskjell.

I forbindelser med ville og passiv infinitiv kan det være en forskjell mellom viljes- og fremtidsbetydning avhengig av om infinitiven er en bli- eller s-passiv. Bli-passiv er futurisk: Pasienten vil bli operert i morgen ’…kommer til å bli…’, mens s-passiv gir viljesbetydning: Pasienten vil opereres i morgen ’…ønsker å bli operert…’. En del, særlig yngre språkbrukere bruker vil + infinitiv av s-passiv rent futurisk. Skulle det slå igjennom, vil språket miste en nyanseringsmulighet.

34

Verbet

Også andre verb opptrer som hjelpeverb for futurum. Vanlig er komme til å, som gir det «reneste» futurumsuttrykk: Han kommer til å drive det langt; Vi kommer til å trenge god hjelp til dette; Det kommer utvilsomt til å gå galt.

Få med infinitiv er et av våre mest brukte hjelpeverb og har et modalt innhold i form av tillatelse eller oppfordring: Du får komme når du kan; Du får gi ham en oppstrammer. Men betydningen av (modalt nøytral) fremtidighet kan være dominerende: Den som lever, får se; Vi får vite dette i morgen.

Futurum eksaktum betegner at en handling vil bli avsluttet en gang i fremtiden innen et gitt tidspunkt: Han vil (kommer til å) ha malt båten lenge før den kan sjøsettes. Ofte kan få med perfektum partisipp brukes på en tilsvarende måte: Han får malt båten før du kommer. Slike setninger er imidlertid ofte tvetydige; vårt eksempel kan enten bety at subjektet han maler selv, eller at han får en annen til å gjøre jobben for seg.

Kondisjonalis er som navnet sier – det betyr ’betingelsesvis antatt’ – ingen ren tidsform, men uttrykker at en verbalhandling under visse tenkte vilkår ville skje eller ville ha skjedd: Han ville male båten hvis den kunne sjøsettes, og: Han ville ha malt båten hvis den kunne ha blitt sjøsatt. Her er ville male første kondisjonalis og ville ha malt annen kondisjonalis.

3.3.2 Hjelpeverbet i perfektum og pluskvamperfektum: ha eller være? Han er gått, eller: Han har gått?

Ha er det vanligst forekommende hjelpeverbet i perfektum og pluskvamperfektum (samt i futurum eksaktum og annen kondisjonalis): Han har lest boken; Han hadde sett filmen. Men ved andre – bevegelses- og forandringsverb – kan vi være i tvil: heter det Han har gått eller Han er gått?, Han er blitt syk eller Han har blitt syk?

Ved verb som gå kan en tradisjonell oppfatning av forskjellen sammenfattes slik: Tenker vi på resultatet, altså at setningens subjekt ikke lenger er til stede, vil vi bruke være: Han er gått hjemmefra. Tenker vi mer på bevegelsen eller måten subjektet kommer frem på, vil vi si: Han har gått hele dagen.

Slik er det også ved f.eks. reise: Han er reist, men: Han har reist uavbrutt i fem døgn. Noe lignende er det ved gjentatt handling, f.eks. ved komme: Han er kommet ’han er her nå’, men: Han har i det siste kommet hit hver eneste morgen. Ved forandringsverb som drukne, sovne, forsvinne og bli brukes tradisjonelt være: Hun var forsvunnet; Han var blitt gammel. I perfektum infinitiv brukes ha: etter å ha blitt sjøsatt.

Nå ser det ut til at disse betydningsforskjellene svekkes, slik at ha overtar stadig mer, men vi bør ta forbehold om regionale forskjeller: På Vestlandet 35

Verbet

står skillet mellom ha og være stadig sterkt, mens ha dominerer på Østlandet (i svensk er ha(va) enerådende). I velpleiet riksmål foretrekkes stadig den tradisjonelle ha–være-fordelingen: Hun har kommet seg, men han er blitt gammel.

3.3.3 Heter det Han skulle sendt brevet i går eller Han skulle ha sendt brevet i går ?

Dette er faktisk et gammelt stridsspørsmål. Noen hevder at det første uttrykket i overskriften skyldes slurv og må være galt. Men uttrykksmåten er gammel i norsk. August Western sier i sin store riksmålsgrammatikk, som kom i 1921: «Når der efter et modalt hjelpeverb i pret[eritum] skulde stå perf[ektum] infinitiv med ha eller være, utelates ofte disse siste». Blant de eksempler Western nevner, gjengis her et fra Jonas Lie: Han skulde givet meget til for at kunne set tvertigjennem den. (Her er ha utelatt både etter skulde og etter infinitiven at kunne; jf. med infinitiv ha i moderne rettskrivning: Han skulle ha gitt meget for å kunne ha sett tvert igjennom den.)

Utelatelse av ha (eller være) i slike tilfeller må anerkjennes som språkriktig. Man kan trygt skrive: Han skulle sendt brevet; Hun burde gjort det; Petter kunne tenkt på dette før osv.

3.3.4 Infinitivsmerket Futurum og kondisjonalis dannes med infinitiv som infinitt form. Infinitiven står da i sin «rene» form uten infinitivsmerke og svarer til verbets stamme med endelsen -e: lese, reise, eller den er lik stammen: nå, bo. Infinitiv opptrer også ofte med infinitivsmerket å: å lese, å bo. Formen med foranstilt å brukes som utfylling til verb, adjektiver, substantiver og preposisjoner. Det betyr at den i likhet med substantivledd kan være subjekt eller objekt, styrelse til en preposisjon osv.: Å reise var det morsomste han visste; Hun liker å lese; De forsøker alltid å uttrykke seg korrekt; De gleder seg til å bo på landet.

Infinitivsmerket settes som regel etter nektelsen ikke og andre lignende adverb som hører til infinitiven: Han mislikte ikke å kunne arbeide lenger; Hun syntes det var leit plutselig å måtte forlate familie og venner. Undertiden settes slike adverb, særlig ikke, også mellom å og infinitivformen: Han mislikte å ikke kunne arbeide lenger; Hun syntes det var leit å plutselig måtte forlate familie og venner. Denne muligheten er av nyere dato i norsk.

Infinitiv med infinitivsmerke kan også opptre som en «utfyllende infinitiv» og står da som et utfyllende tillegg til et setningsledd: Den feilen er lett å oppdage; Jeg har svært mye å gjøre i dag; Hun fikk noe annet å tenke på.

36

Verbet

Infinitiv uten infinitivsmerke brukes, som vi har sett, ved de sammensatte tider futurum og kondisjonalis når hjelpeverbet er skulle eller ville. Infinitivsmerket å mangler ved modale hjelpeverb, altså etter skulle, ville, kunne, måtte, burde, tore: Han tør ikke gjøre det; Du må gå nå; Hun skal likevel komme; Vi bør ikke bli her lenger; De ville reise; Han kunne ikke svømme. Ved gidde brukes heller ikke infinitivsmerke: Han gadd knapt reise seg.

Regionalt, f.eks. i Trøndelag, består det ved kunne en betydningsforskjell mellom infinitiv uten og med infinitivsmerke: Jeg kan å svømme ’…behersker kunsten å svømme’ vs. Jeg kan ikke svømme i dag (for jeg har skadet foten) ’det er ikke mulig for meg å svømme i dag’. Standardspråklig brukes bare infinitiv uten infinitivsmerke.

Etter tør – torde forekommer av og til et feilaktig å foran den følgende infinitiv: *Hun torde ikke å gjøre det; *Når kunstnere ikke tør å skape…; *alle som tør å satse på nytt. Her spiller antagelig likhet i betydning mellom turde og våge en rolle; iblant kan vi nemlig motsatt se feilaktig utelatelse av å etter våge: *Du våger ikke gjøre det! Korrekt er altså: Hun tør (torde) ikke gjøre det og Hun våger (våget) ikke å gjøre det.

Som nektet motstykke til måtte fungerer behøve og trenge: Du må male hagemøblene, men du behøver (trenger) ikke (å) gjøre det med en gang. Settes å, forholder disse verbene seg som det store flertall av verb, som krever å når de følges av en infinitiv. Utelates å, konstrueres de som måtte, som de står i et nært betydningsmessig forhold til, og som modalverb i sin alminnelighet. Begge deler er grammatisk velbegrunnet og må anses som korrekt.

Det hender at infinitivsmerket utelates også ved andre verb med en betydning som ligner modalverbenes, som greie, orke, tåle: Han greide ikke holde på lenger; Hun orket ikke stå opp; Hun tålte ikke høre på støyen fra gaten.

Men her er det mest korrekt å beholde å: Han greide ikke å holde på lenger; Hun orket ikke å stå opp; Hun tålte ikke å høre på støyen fra gaten.

3.3.4.1 å eller og?

Mange har problemer med det lille ordet foran infinitiven, infinitivsmerket å. Problemet er om det skal skrives å eller og, siden begge ordene i dag uttales [å]. Det kan både føre til at konjunksjonen og feilaktig skrives å: *epler å pærer, og at det i stedet for å skrives og: *Hun forsøkte og sove.

Det finnes språkbrukere som uttaler og med hørlig g-lyd, men denne uttalen dekker da ofte både å og og, slik at resultatet kan bli riktig epler og pærer i kombinasjon med feilaktig *Hun forsøkte og sove (sistnevnte er en såkalt hyperkorreksisme ’et uttrykk som forsøkes gjort så korrekt at det blir galt’).

37

Verbet

Som grunnregel kan man fastslå: å kan bare brukes når det følger en infinitiv etter. (Infinitiven behøver ikke å stå umiddelbart etter å, selv om det er det vanlige. Et adverb, særlig ikke, kan, som nevnt, komme imellom, f.eks.: Jeg forlanger å ikke måtte betale ekstra for dette.)

Og står foran en infinitiv med utelatt infinitivsmerke som er sideordnet med en foregående infinitiv med infinitivsmerke: Hun måtte slite og slepe dagen lang, mens han kunne gå på byen og forlyste seg, men nå ønsket hun å reise bort og forsørge seg selv. (Se nedenfor om uttrykk som Vi ble sittende og snakke sammen og Han ville ut og bade.)

Infinitiv som objekt har infinitivsmerket, altså: Han forsøkte å snakke riktig; Han lærte å lese. Det gjelder selvfølgelig også når setningens styrende hovedverb selv står i infinitiv: Han måtte forsøke å snakke riktig; Lille Petter skulle lære å lese. Her får vi to infinitiver etter hverandre slik at den siste er objekt for den første. Blant de verb som ofte styrer en å-infinitiv som objekt, er begynne, slutte, forsøke, prøve, lære.

La oss anvende disse reglene for fordeling av å og og på følgende eksempel (med _ som tegn for manglende å eller og): Han skulle forsøke _ begynne _ lære _ lese _ skrive fransk. For å plassere å og og riktig må vi vite hvilke av disse infinitivene som er underordnet – altså objekt til – den foregående (da skal vi ha å), og hvilke som er sideordnet (og da må bindes sammen med og).

I vårt eksempel er å begynne objekt for forsøke (som på sin side er avhengig av modalverbet skulle som krever ren infinitiv), begynne krever å lære, mens å lese og å skrive er sideordnet og sammen objekt for å lære, som også krever å-infinitiv. I denne sideordningsforbindelsen kan det andre av de to infinitivsmerkene utelates (jf. ovenfor). Hele setningen blir da slik: Han skulle forsøke å begynne å lære å lese og (å) skrive fransk.

En praktisk prøve på hvordan to eller flere infinitiver forholder seg til hverandre, er den såkalte fortidsprøven. Man tar for seg to og to, først forsøke og begynne. Man setter den første i preteritum: forsøkte, og gir den et subjekt: han forsøkte. Så knytter man det andre verbet til det første og oppdager at det ikke kan stå i preteritum: *han forsøkte å begynte er umulig; det må hete han forsøkte å begynne. Det er altså ikke tale om sideordning, og da er det å som skal stå foran infinitiven. Samme resultat kommer man til når man behandler begynne og lære på samme måte: ikke sideordning.

Likedan med ordene lære og lese. Men når det gjelder lese og skrive, blir det annerledes. Knytter vi verb nr. 2 til han leste, ser vi at det må stå i preteritum: skrev; setningen *han leste å skrive er umulig. Dette viser at de to verbalhandlingene – lesingen og skrivingen – er likeverdige; han lærte både å lese og å skrive. Verbene må forbindes med en sideordnende konjunksjon, enten de står i preteritum eller infinitiv.

38

Verbet

3.3.4.2 Han ville ut å bade eller Han ville ut og bade ?

En infinitiv har etter hovedregelen og foran seg bare når den er sideordnet med en annen infinitiv. Men det finnes visse unntak. Et slikt tilfelle er setninger som: Han ville ut og bade; Han skulle til Oslo og begynne på Universitetet. Her kan man på den ene side anta en underforstått infinitiv (som er elliptisk utelatt): Han ville (dra) ut og bade; Han skulle (reise) til Oslo og begynne på Universitetet. På den annen side er tilstedsuttrykk som ut og til Oslo svært vanlige ved modalverb, slik at det faktisk ikke er nødvendig å anta noen utelatelse: Han ville hjem, men hun ville til byen. I så fall har vi her å gjøre med sideordning av infinitiv med et betydningsmessig beslektet tilstedsuttrykk: Han ville ut + Han ville bade = Han ville ut og bade, som kan betraktes som sideordning av to verbalhandlinger.

I slike eksempler ser man av og til infinitivsmerke i stedet for og: Han ville ut å bade; Han ville dra ut å bade. Denne skrivemåten er historisk og markerer den siste infinitiven som et uttrykk for hensikt. I eldre språk var infinitivsmerket enerådende i slike setninger (med en såkalt final infinitiv), men nå anses sideordning med og som det korrekte. Vil man uttrykkelig fremheve hensikten, brukes i moderne norsk vanligvis for å: Han ville dra ut for å bade.

3.3.4.3 Bli med presens partisipp og infinitiv Presens partisipp av visse verb kan sideordnes med infinitiv i noen spesielle uttrykk med bli: Vi ble sittende og snakke sammen til langt på natt; De ble stående og diskutere oppe ved talerstolen. Bruken av og er her logisk: De to handlingene er samtidige, og bruken av og har sitt grunnlag i uttrykk som: Vi satt og snakket; De stod og diskuterte, med sideordning av en finitt form av et bevegelses- eller «kroppsstillings»-verb som gå, stå, sitte, ligge med finitt form av et annet verb. I uttrykk som: Vi ble sittende og snakke sammen innføyes det første verbet i sideordningen som presens partisipp avhengig av bli, mens det andre verbet blir til en infinitiv; «sideordningsmerket» og beholdes. Skal en hensikt uttrykkelig fremheves, kan for å brukes: Vi ble sittende for å snakke sammen osv.

3.3.4.4 Adjektiv med så og faste uttrykk med infinitiv Adjektiver med foranstilt adverb så krever å-infinitiv: Han var så vennlig å oppgi telefonnummeret. Ellers brukes og: Han var vennlig og oppgav telefonnummeret. I tilfeller som Vær så snill å ringe meg! er å ringe dermed en utfyllende infinitiv til imperativuttrykket vær så snill, mens det uten så heter: Vær snill og ring meg! Den mer muntlige uttrykksmåten Vær så snill og ring meg! følger dette vanlige sideordningsmønsteret.

En del faste uttrykk inneholder gamle hensiktsinfinitiver med å: så å si, 39