Norsk grammatikk, 2. utg.

Norsk grammatikk

Norsk grammatikk 2. utgave

2. utgave

Ansvarlige for revisjonen av de grammatiske kapitlene har vært Det Norske Akademis ordbokskomité: John Ole Askedal, Tor Guttu, Arthur O. Sandved og Ole Michael Selberg. Øvrige medarbeidere har vært Inger-Lise Nyheim og Per-Egil Hegge. 2. utgave er utvidet med et nytt kapittel om orddannelse, utarbeidet av Finn-Erik Vinje under redaksjonell medvirkning av Ordbokskomitéen. Boken omfatter også egne kapitler om tegnsetning, ordvalg og stil, rettskrivningsregler og riksmålets og bokmålets normeringshistorie. Norsk grammatikk. 2. utgave dekker bokmål med moderate former og riksmål etter Akademiets oppdaterte norm.

DET NORSKE AKADEMI FOR SPRÅK OG LITTERATUR

Norsk grammatikk

Norsk grammatikk. 2. utgave er en bearbeidelse og aktualiserende videreføring av Gorgus Cowards Riksmålsgrammatikk, som ble utgitt første gang 1959. Cowards siste revisjon kom i 1986, etter den omfattende reformen av offisielt bokmål som var gjennomført i 1981. Gjennom den ble mange riksmålsformer igjen tillatt i bokmål, slik at forskjellene mellom bokmålsnormen og den uoffisielle riksmålsnormen ble betydelig mindre. I 2005 kom en ny reform av bokmålsrettskrivningen, som innebar en ytterligere og vidtrekkende offisiell rehabilitering av tradisjonelle riksmålsformer. I 2008 vedtok så Akademiet en revisjon av riksmålsnormen som brakte riksmål og offisielt moderat bokmål enda nærmere hverandre.

www.kunnskapsforlaget.no ISBN 978-82-573-2239-7

K 9 78825 7 322397

2. utgave Bokmål (moderate former) / riksmål Revidert utgave av Gorgus Coward, Riksmålsgrammatikk ved

John Ole Askedal, Tor Guttu, Per Egil Hegge, Inger-Lise Nyheim †, Arthur O. Sandved, Ole Michael Selberg og Finn-Erik Vinje

Kunnskapsforlaget

1. utgave 2013 2. utgave, 1. opplag 2017 Norsk grammatikk. 2. utgave er en utvidet og oppdatert utgave av Gorgus Coward: Riksmålsgrammatikk (1986). © Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og Kunnskapsforlaget H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og Gyldendal ASA, Oslo 2017 Medarbeidere: John Ole Askedal (hovedredaktør), Tor Guttu, Per Egil Hegge, Inger-Lise Nyheim †, Arthur O. Sandved, Ole Michael Selberg, Finn-Erik Vinje Prosjektleder: Øystein Eek Produksjonssjef: Øystein Endresen Omslag: Kristin Børtinghus Omslagsillustrasjon: «Fole» av Per Hurum. En av hans foler tildeles vinnerne av Det Norske Akademis pris til minne om Thorleif Dahl. http://riksmalsforbundet.no/det-norske-akademis-pris/ Gjengitt med tillatelse. Foto: Kristin Børtinghus

Sats: Type-it AS Skrift: 11/14 pkt. Minion Trykk og innbinding: Drukarnia Dimograf Sp. z o.o.

Printed in Poland ISBN 978-82-573-2239-7 Utgivelsen har fått støtte fra Anders Jahres humanitære stiftelse, Bergens Riksmålsforening og Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffeansvar.

Innhold

Hilsen til Det Norske Akademi for Språk og Litteratur

9

Utgivernes forord

11

1 Setning, periode, ellipse

15 15 16 18

1.1 Setninger 1.2 Setningsleddene 1.3 Forskjellige typer hoved- og bisetninger

2 Ordklassene

20

3 Verbet

22 22 23 32 40 45 45 46

3.1 3.2 3.3 3.4 3.5 3.6 3.7

Tidsformene Verbets bøyning: sterke og svake verb Tidsformenes bruk og betydning Aktiv og passiv Rester av konjunktiv Imperativ Forstavelsesverb vs. partikkelverb

4 Substantivet 4.1 4.2 4.3 4.4

Substantivets kjønn Flertallsbøyning av substantiver Kasus Substantivsammensetninger

49 50 53 59 64

5

Innhold

5 Artiklene 5.1 Artikkelformene 5.2 Bestemt form i entall 5.3 Enkelt- og dobbeltbestemmelse

6 Adjektivet 6.1 6.2 6.3 6.4

Ubestemt (sterk) og bestemt (svak) bøyning Særlige forhold ved adjektivbøyningen Adjektivets gradbøyning Kombinasjonsmuligheter

7 Tallord 7.1 Grunntall 7.2 Ordenstall 7.3 Noen særlige forhold ved tallord

8 Pronomener 8.1 8.2 8.3 8.4 8.5 8.6 8.7 8.8

Personlige pronomener Eiendomspronomener Refleksive og resiproke pronomener Spørrepronomener Relativpronomener (relativsetningsinnledere) Demonstrative (påpekende) pronomener Identitetspronomener Ubestemte pronomener

9 Adverb 9.1 9.2 9.3 9.4

Avlednings- og bøyningsforhold Opprinnelse Betydningsgrupper Sammenskrivning eller særskrivning av adverbiale uttrykk?

10 Preposisjoner 10.1 Opprinnelse og stilistiske forhold 10.2 Noen særlige forhold ved preposisjoner

11 Konjunksjoner og subjunksjoner 11.1 Sideordnende konjunksjoner 11.2 Subjunksjoner (underordnende konjunksjoner)

6

67 67 68 69 71 71 75 77 80 83 83 84 85 88 88 98 99 104 106 112 116 117 125 125 126 126 131 132 132 135 138 138 142

Innhold

12 Setningsekvivalenter: svarord og interjeksjoner 12.1 Svarord 12.2 Interjeksjoner

13 Hovedtrekk av ord- og leddstilling 13.1 Verbstilling og setningstyper 13.2 Posisjoner, plasser og ledd 13.3 Litt om forholdet mellom overordnede og underordnede setninger

14 Orddannelse 14.1 14.2 14.3 14.4 14.5

Innledning Substantiver Adjektiver Adverb og preposisjoner Verb

15 Tegnsetning 15.1 Skilletegn 15.2 Andre tegn

16 Ordvalg og stil 16.1 16.2 16.3 16.4

Betydningsforvirring Ord fra andre språk Problematiske faste uttrykk Stilproblemer

17 Rettskrivningsregler 17.1 17.2 17.3 17.4 17.5

Vokalene Konsonantene Dobbeltkonsonant Stumme konsonanter: konsonanter som ikke uttales Mer om fremmedordenes skrivemåte

18 Oversikt over riksmåls- og bokmålstradisjonens normeringshistorie siden 1814 18.1 18.2 18.3 18.4 18.5

Skrift og tale i tiden omkring 1814 1830-årene 1840- og 1850-årene 1860-årene 1870-årene

151 151 151 153 153 155 158 160 160 165 181 186 187 192 192 197 199 199 200 201 202 205 205 210 214 216 217

223 223 224 227 229 231 7

Innhold

18.6 18.7 18.8 18.9 18.10 18.11 18.12 18.13 18.14 18.15 18.16

1880-årene Årene frem til 1907 1907-reformen Fra 1907 til 1917 1917-reformen 1938-reformen Fra 1938 til1959 1960-årene 1970-årene 1980- og 1990-årene 2000–

231 233 235 236 239 244 248 254 255 257 259

Grammatisk terminologi

263

Litteratur

274

Register

276

Utgivernes forord Denne grammatikken er en bearbeidelse og aktualiserende videreføring av Gorgus Cowards Riksmålsgrammatikk. Første utgave, utgitt i 1958 under tittelen Kortfattet riksmålsgrammatikk, må ha imøtekommet et stort behov, for den kom i nytt, uforandret opplag alt året etter, og i 1969 ble den trykt opp nok en gang. I 1986 utkom så en utvidet utgave med den nye tittelen Riksmålsgrammatikk. Med en sproghistorisk innledning og en rettskrivningslære. Det er denne som danner grunnlaget for vår bearbeidelse.

Utgaven fra 1986 var nødvendiggjort av den omfattende reform av det offisielle bokmålet som ble gjennomført i 1981. Gjennom den ble mange forbudte riksmålsformer igjen tillatt i offisielt bokmål, slik at forskjellene mellom den offisielle normen og den «uoffisielle», «private» riksmålsnormen ble betydelig mindre.

Siden 1981 og 1986 er det imidlertid skjedd mye. Samnorskpolitikken ble offisielt oppgitt i begynnelsen av 2000-tallet, og som en konsekvens av det ble en ny bokmålsreform gjennomført i 2005. Den innebar en ytterligere og vidtrekkende offisiell rehabilitering av tradisjonelle riksmålsformer og avskaffelse av en del «lite brukte former», samtidig som systemet med (likestilte) hovedformer med allmenn anvendelse og sideformer («klammeformer») med mer begrenset anvendelse ble avskaffet for bokmålets vedkommende. Som en følge av denne reformen ble på den ene side forskjellen mellom riksmål og såkalt moderat bokmål redusert til et forholdsvis lite og overskuelig antall enkeltheter av begrenset praktisk betydning. På den annen side ble antallet valgfrie former i bokmålsnormen som helhet heller større enn mindre. Derved kom riksmålet til å styrke sitt preg som en mer konsistent og overskuelig skriftspråklig norm enn det offisielle bokmålet med dets forholdsvis mye større antall likestilte former, som det kan være vanskelig for språkbrukerne å orientere seg i.

I 2008 vedtok så Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur en revisjon av riksmålsnormen som brakte riksmål og offisielt moderat bokmål enda nærmere hverandre, slik at riksmålsnormen, med enkelte, i praksis mindre vesentlige unntak (anslagsvis 150 mindre vanlige enkeltord og ordformer 11

Utgivernes forord

pluss en del sammensetninger og sammenskrivninger), utgjør en delmengde av de mangfoldige, mer eller ofte mindre aktuelle valgmuligheter bokmålet stadig tilbyr.

Der det i bokmål er valgfrihet med tillatte former som også tilhører riksmålsnormen, vil de som ønsker å skrive moderat bokmål, som regel velge den formen som er felles med riksmål. I de få tilfeller der det ikke er samsvar, vil de måtte velge en av de offisielle formene. Det pågår for tiden et arbeid for å redusere uoverensstemmelsene mellom riksmål og moderat bokmål ytterligere, særlig hva angår skrivemåten av fremmede ord.

Viljen til å presentere og markere moderne riksmål som et felles norsk standardspråk ligger også til grunn for Akademiets vedtak om å anvende moderat bokmål som redaksjonsspråk i Det Norske Akademis Store Ordbok (NAOB) – en utvidet og ajourført utgave av Norsk Riksmålsordbok. * De store språkpolitiske forandringer som er inntrådt siden hhv. 1958, 1986 og 2005/2008, innebærer at både den grammatiske beskrivelse og de språkbruksanbefalinger vi finner det naturlig å gi, må bli annerledes enn i bokens tidligere utgaver. For den grammatiske beskrivelsens vedkommende har vi valgt å beholde kapittelstrukturen fra 1986-utgaven. Innenfor de enkelte kapitlene har vi foretatt en del aktualiserende forandringer som berører enkelttemaers rekkefølge, overskrifter, eksempler, grammatisk uttrykksmåte og terminologi. I den grad vi har funnet det formålstjenlig, har vi i forståelse med forlaget presentert ny grammatisk terminologi som departementet nå ønsker brukt i norsk skole og annen språkundervisning (ny skolegrammatisk terminologi; i det følgende omtalt som: ny grammatisk terminologi).

Det er også kommet til et par nyskrevne avsnitt om grammatiske temaer som Coward ikke hadde funnet plass til i sin fremstilling («forleddstilknytning» av adjektiver, «forstavelsesverb» og «partikkelverb»). Ansvarlige for revisjonen av de grammatiske kapitlene er i fellesskap medlemmene av Ordbokskomiteen i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, som består av John Ole Askedal, Tor Guttu, Arthur O. Sandved og Ole Michael Selberg.

Den språkhistoriske oversikten som innleder 1986-utgaven, er omarbeidet til en oversikt over norske språknormforandringer etter 1814, og sammen med en del annet stoff plassert etter de grammatiske kapitlene. Denne siste del av boken, som går ut over den direkte grammatiske beskrivelse, omfatter følgende kapitler og oversikter: «Tegnsetning» (revidert av Tor Guttu), «Ordvalg og stil» (nyskrevet av Per Egil Hegge, som erstatning for «Velg det riktige ord»), «Rettskrivningsregler» (nyskrevet av Tor Guttu, 12

Utgivernes forord

som erstatning for «Noen rettskrivningsregler»), «Oversikt over riksmålsog bokmålstradisjonens normeringshistorie siden 1814» (nyskrevet av Tor Guttu, som erstatning for «En sproghistorisk oversikt»), «Grammatisk terminologi», «Litteratur» og «Register» (se ellers innholdsfortegnelsen).

Språket i Cowards opprinnelige tekst er gjennomgående revidert i henhold til nå gjeldende riksmålsnorm fra 2008 og samsvarer dermed i alt vesentlig med moderat bokmål. * Riksmålsforbundets styre betrodde først revisjonsarbeidet til cand. philol. Inger-Lise Nyheim, med Akademiets Ordbokskomité som rådgivende organ. Etter hennes altfor tidlige bortgang måtte revisjonsarbeidet overtas av Ordbokskomiteen. Vi minnes i takknemlighet og respekt den innsats Inger-Lise Nyheim rakk å gjøre for revisjonen av denne boken, og for riksmålets sak gjennom mange år.

Bokens ansvarlige utgivere er de fire ovennevnte medlemmer av Akademiets Ordbokskomité.

Utgiverne i august 2013

* Forord til 2. utgave

I den foreliggende 2. utgave av Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål er undertittetelen endret til Moderat bokmål og riksmål for å tydeliggjøre hvilken variant av moderne norsk skriftspråk den representerer.

Boken er utvidet med et nytt kapittel 14 om orddannelse. Kapittelet er utarbeidet av Finn-Erik Vinje under redaksjonell medvirkning av Ordbokskomitéen i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Det nåværende kapittel 18 om riksmåls- og bokmålstradisjonens normeringshistorie er aktualisert i henhold til de seneste språkpolitiske utviklinger. Det er ellers foretatt noen mindre justeringer av teksten.

Gudmund Harildstad har supplert og justert bokens register, som her fremstår i ny og forbedret utgave.

Vi har funnet det nødvendig å utelate 1. utgaves Tabula gratulatoria for å gi plass til bokens nye innhold.

Utgiverne i mai 2017

Kapittel 1

Setning, periode, ellipse 1.1 Setninger Når vi skal fremstille en sak, uttrykker vi oss vanligvis i setninger, ikke i enkeltord. Nå finnes det forskjellige oppfatninger av hva en setning er. Noen vil si at det er en gruppe ord – undertiden bare ett ord – som alene eller som ledd i en sammensetning av flere ordgrupper uttrykker en mening. Etter denne forklaringen kan altså ett enkelt ord, f.eks. uttrykk som Kom!, eller Gratulerer!, eller Hei! osv., kalles en setning. Andre vil si at dette er forkortede uttrykk, ikke ordentlige setninger, og kaller det eksempler på ellipse (egentlig «utelatelse»).

I den normalprosa eller sakprosa som vi i denne grammatikken fremfor alt beskjeftiger oss med, vil slike uttrykk spille liten rolle. I normalprosaen brukes som regel fyldigere setninger. Står en setning alene og gir en avsluttet mening, kalles den med en tradisjonell betegnelse for en hovedsetning: Hun kommer til Oslo i løpet av neste uke. I nyere terminologi brukes betegnelsen helsetning. Den omfatter både enkeltsetninger som opptrer som uavhengig enhet, altså hovedsetninger uten tilknyttet bisetning, som: Hun kommer til Oslo i løpet av neste uke, og forbindelser av flere hovedsetninger: Hun ville bli på landet, og han ville flytte til byen, og dessuten forbindelser av hovedsetning og bisetning(er): Riksrevisjonen kritiserte det store pengeforbruket som institusjonen hadde hatt mens den ble ledet av direktør Holm.

En bisetning (også kalt leddsetning) er underordnet eller avhengig av en annen, overordnet setning eller et ledd i denne. I det siste eksempelet er som institusjonen hadde hatt mens den var ledet av direktør Holm underordnet det store pengeforbruket, og mens den var ledet av direktør Holm er bisetning i setningen innledet med som.

Hoved- og bisetning har ulik ordstilling ved visse adverb, ved at rekke15

Setning, periode, ellipse

følgen av setningens verb og visse adverb er forskjellig. I Hun kommer ikke til Oslo står verbet kommer foran adverbet ikke, men i bisetningen er det omvendt: (Han sa) at hun ikke kommer til Oslo. (Jf. kapittelet om ord- og leddstilling.)

Det tredje begrepet i overskriften, periode, har tradisjonelt vært oppfattet som «det som står mellom to punktum (eller annet tegn på full stans)».

I praksis vil det tilsvare definisjonen av helsetning gitt ovenfor. I ny grammatisk terminologi brukes med samme betydning betegnelsen ytring.

I tradisjonell terminologi brukes betegnelsen hovedsetning ikke bare om fullstendige setninger som kan stå alene, men også om det som blir igjen når vi fjerner en bisetning, enten dette kan stå alene eller ikke. Fjerner vi bisetningen innledet med da i helsetningen (perioden): Da utenriksministeren hadde talt, ble det et kort ordskifte i Stortinget, står vi igjen med hovedsetningen ble det et kort ordskifte i Stortinget, som etter sin form ikke lenger er en utsagnssetning, men som kan fungere som en spørresetning. I helsetningen (perioden) Han minnet om at nasjonenes sikkerhet avhenger av at avtalene blir respektert, er han minnet om en hovedsetning som ikke kan stå alene.

Begge disse periodene er eksempler på at hovedsetninger ikke kan isoleres fra den sammenhengen de står i; bisetningene er nødvendige ledd som må være der for å gi en helhetlig mening.

Mens vi i normalprosaen regner med at en periode må inneholde en hovedsetning for å være fullstendig (og for å kunne avsluttes med punktum), kan man i friere, litterær fremstilling finne eksempler på bruk av punktum som avviker fra det normale, som et bevisst stilistisk middel: Jeg tror det ikke. At han kommer tilbake, eller: Ordføreren var sakfører også. Og dertil stor skogeier. En av de beste menn i bygda. Eller kanskje den beste.

I titler og overskrifter er det vanlig at en mening ikke utformes som en fullstendig setning. Forsvarsbudsjettet opp med 300 millioner gir god nok mening, men er ingen fullstendig setning. Dyrere kjøtt og flesk? er klart uttrykt, men en formelt fullstendig setning blir det først når vi sier: Blir kjøtt og flesk dyrere? På samme måte må det foregående eksempelet som fullstendig hovedsetning hete: Forsvarsbudsjettet går opp med 300 millioner.

1.2 Setningsleddene Som vi så foran, trengs det et verb til å danne en formell setning. Det blir setningens verbal (før kalt predikat).

I setningen Hun kommer finner vi et ledd utenom verbalet, nemlig hun, som er setningens subjekt. Vi finner subjektet ved å spørre med hvem eller 16

Setning, periode, ellipse

hva foran verbalet. I vårt eksempel spør vi altså: Hvem kommer? Svaret – hun – er subjektet.

I setningen Toget kommer om en time må vi spørre: Hva kommer? Subjektet er toget.

I setningen Hun kjøpte en bok er kjøpte verbal og hun subjekt. Det tredje leddet en bok er svar på spørsmålet: Hva kjøpte hun? Svaret en bok kalles objekt. I setningen Hun møtte en venn er en venn objekt, som vi altså finner ved å spørre: Hvem møtte hun? Vi finner objektet ved å spørre: hvem eller (oftest) hva + verbal + subjekt?

Også setninger kan være objekt eller subjekt. I perioden Hun skriver at hun kommer til Oslo spør vi: Hva skriver hun? Svaret, altså objektet, er: at hun kommer til Oslo. En at-setning kan også være subjekt, f.eks. i en forbindelse som: At hun kommer til Oslo, er helt sikkert.

Setningen Hun gav sin mor en bok inneholder enda et substantivledd i tillegg til gav, som er verbal, hun som er subjekt, og en bok som er objekt. Vi spør videre: Hvem gav hun en bok? Svaret – sin mor – kalles indirekte objekt (i skolegrammatikken tidligere kalt hensynsledd).

Setningen Hun møtte en venn på toget inneholder et preposisjonsledd eller preposisjonsuttrykk: på toget. (Slike ledd ble tidligere gjerne kalt komplement, som egentlig betyr ’utfylling’ og ikke var noen heldig betegnelse.)

Et preposisjonsuttrykk består alltid av to deler. Den første er en preposisjon (ordet betyr ’foranstilling’), i dette tilfellet ordet på. Det andre leddet, som er avhengig av preposisjonen, kalles dens styrelse (eller styring).

Preposisjonsledd kan betegne et stedsforhold, som her: på toget. De kan også uttrykke et tidsforhold: Hun kommer om en uke; Hun vil være her i to måneder, eller en måte eller et middel: Han splintret døren med en øks.

I setningen De arbeidet hele natten er substantivleddet hele natten et tidsledd. I Vi går snarveien er det siste ordet et stedsledd. Setningen Stoffet koster tyve kroner har tyve kroner som målsledd. Preposisjonsledd og substantivledd som tids-, steds- og målsledd kalles også adverbialer (adverbialledd), siden de har samme funksjon som et adverb og står som nærmere forklaring til et verb, eventuelt til et adjektiv, et adverb eller til en hel setning. Også en bisetning kan være adverbial: Jeg kommer når jeg er ferdig. Når-setningen er en adverbial bisetning som uttrykker et tidsforhold; den er en tidssetning.

Sammenligningsledd med som eller enn har vi i disse eksemplene: Han oppførte seg som en tosk; Hun er eldre enn sin bror.

Noen verb som ikke i seg selv uttrykker et fullstendig saksforhold, trenger et predikativ (subjektspredikativ, tidligere kalt predikatsord). Slike verb kalles uselvstendige verb (eller kopulaverb): være, bli, hete, synes (i betydningen ’se ut’) og kalles (eller bli kalt). I perioden Den mannen som synes så interessert, 17

Setning, periode, ellipse

heter Berg og er jurist har vi tre predikativer: så interessert (til det uselvstendige verbet synes), Berg (til heter) og jurist (til er). Predikativet betraktes ofte som en del av verbalet. Andre verb og verbuttrykk som danner lignende forbindelser, er stå brud, ligge syk osv., og med objekt anse, regne som og finne: finne noe vanskelig.

Objektspredikativ har vi i setningene: De kalte ham en tufs; De gjorde meg glad. Objektspredikativet står i samme forhold til objektet (ham, meg) som det vanlige predikativet til subjektet, jf. Han var en tufs og Jeg ble glad.

1.3 Forskjellige typer hoved- og bisetninger 1.3.1 Hovedsetninger En hovedsetning som De så etter i sekken eller Toget kommer kaller vi en utsagnssetning (også kalt fortellende hovedsetning).

Setninger som Har dere sett etter i sekken? og Kommer toget snart? kalles spørrende hovedsetninger.

Se etter i sekken!, Kom!, Skynd deg! er eksempler på befalende setninger (eller viljessetninger).

Hovedsetningene kan – som her – stå alene, men som vi så foran, kan de også opptre som ledd i en periode (helsetning), altså sammen med andre setninger, f.eks.: De så etter i sekken, fordi de mente lommeboken var der, eller: Toget kommer etter at bussen er gått.

1.3.2 Bisetninger Bisetninger er underordnet eller avhengige av en hovedsetning eller en annen bisetning. Vanligvis regner man med tre typer bisetninger: I. Substantiviske bisetninger har funksjon som et substantivledd (f.eks. som subjekt eller objekt): Han sa at han ville gå; Han spurte om jeg var hjemme; Jeg vet ikke hvem han er.

II. Adjektiviske bisetninger har funksjon som et adjektivisk ledd: Jeg traff en mann som jeg kjenner godt; Han bor i den byen hvor jeg vokste opp.

III. Adverbiale bisetninger har funksjon som et adverbialt ledd. De deles gjerne inn i syv betydningstyper: l. Tidssetninger: Da han kom, gikk jeg; Han bruker briller når han leser.

2. Årsakssetninger: Hun måtte være hjemme fordi hun var syk.

3. Betingelsessetninger: Hvis du tenker deg om, skjønner du dette; Jeg skulle ha hjulpet deg, hadde jeg bare hatt tid.

18

Setning, periode, ellipse

4. Hensiktssetninger: Han unte seg knapt maten for at sønnene skulle få en god utdannelse.

5. Følgesetninger: De var så trette at de ikke orket å gå lenger.

6. Sammenligningssetninger: Du spiser som om du aldri hadde smakt mat før.

7. Innrømmelsessetninger: De fyrte ikke i ovnen, selv om termometeret viste under null; Enda han var helt utslitt, gav han seg ikke.

Vi kommer tilbake til bisetningene i kapittelet om subjunksjoner (underordnende konjunksjoner).

Kapittel 6

Adjektivet

Adjektiver er ord som bestemmer substantivene og uttrykker en egenskap ved dem: stor, ny, pen, stygg. Vi skjelner mellom en ubestemt og en bestemt form. De fire adjektivene ovenfor står i ubestemt form; bestemt form brukes etter adjektivets bestemte artikkel og etter noen andre bestemmelsesord og ender på -e: (den, det, de) store, nye, pene, stygge.

Den ubestemte form får normalt endelsen -t i intetkjønn entall: stort, nytt, pent, stygt (se nærmere nedenfor). I flertall får adjektivene endelsen -e: store, nye, pene, stygge.

De fleste adjektivene kan dessuten kompareres (gradbøyes): ny – nyere – nyest, pen – penere – penest, stygg – styggere – styggest, stor – større – størst.

Grunnformen kalles positiv, formen med -ere komparativ, og den med -est superlativ.

6.1 Ubestemt (sterk) og bestemt (svak) bøyning 6.1.1 Ubestemt bøyning På riksmål er stor, liten, ny, gammel, pen, stygg felleskjønnsformer i entall, i intetkjønn får vi normalt -t, i flertall -e. Det finnes imidlertid en god del unntak fra denne hovedregelen. Først noen eksempler: stor stygg pen fet ny blå

stort stygt pent fett nytt blått

store stygge pene fete nye blå 71

Adjektivet

stille bra sort norsk farlig politisk tilfreds felles fillet(e) elsket gammel vakker doven

stille bra sort norsk farlig politisk tilfreds felles fillet(e) elsket gammelt vakkert dovent

stille bra sorte norske farlige politiske tilfredse felles fillete elskede gamle vakre dovne

Følgende regler gjelder: 1. Ender adjektivet på -t som følger etter lang vokal, forkortes vokalen i intetkjønn, og den utlydende -t skrives dobbelt: hvit – hvitt – hvite.

2. Ender adjektivet på dobbeltkonsonant, faller den ene bort i intetkjønn: stygt, sant, trygt, frekt, vilt. Dobbeltkonsonanten beholdes i fullt, spisst og visst, vel for å hindre sammenfall med fult, spist og vist (av ful, spise og vis), selv om risikoen for misforståelse neppe er større her enn i andre tilfeller med samme stavemåte, men ulik betydning (homonymi).

3. Ender adjektivet på trykksterk vokal, får det oftest -tt i intetkjønn: nytt, fritt, blått, rått; flertall får -e i noen ord: nye, frie, ingen endelse i andre: blå, rå. Overgangen fra lang vokal til kort i intetkjønn skjer dessuten i adjektiver med utgang på lang vokal fulgt av stum -d, men her kommer skiftet i vokallengde ikke til uttrykk i skriftbildet: god – godt – gode, rød – rødt – røde.

(Iblant forkortes i uttalen lang stammevokal også i nøytrum av andre adjektiver: [li:k, likt] (jf. [ri:k, ri:kt]), [dy:p, dypt].)

4. Adjektiver som ender på en trykksvak -e, får ingen bøyningsendelse: stille, øde, moderne heter det både i entall og flertall. Det gjelder også alle presens partisipper: stående (en stående kulisse, et stående uttrykk, stående vendinger), imponerende, sjarmerende osv. Også enkelte adjektiver som ender på en trykksterk vokal, mangler bøyningsendelse: bra, sta, tro, ru, sky, distré, framifrå.

5. Mange adjektiver får ingen endelse -t i intetkjønn. Det er tilfellet med dem som ender på t med en konsonant foran: lett, fast, sort, glatt, og videre nasjonalitetsbetegnelser og andre flerstavelses adjektiver på -sk: norsk, engelsk, dansk, tysk, russisk, fanatisk, politisk, krigersk. Derimot har ensta72

Adjektivet

velses adjektiver som ikke betegner nasjonalitet, regelmessig bøyning: friskt vær, raskt svar, ferskt kjøtt osv.

Heller ikke adjektiver på -ig får -t i intetkjønn: et farlig punkt, et lykkelig liv, et gunstig svar osv.

Enkelte ord på -s som opprinnelig ikke er adjektiver, men som har fått adjektivisk funksjon, får ikke -t i intetkjønn: avleggs, gjengs, dagligdags, gammeldags, tilfreds, nymotens, stakkars, avsides, felles. En del av disse får heller ikke -e i flertall: nymotens greier, stakkars unger, avsides bygder, felles interesser. Andre viser vakling i flertall; vi sier nok tilfredse barn, men helst barna var tilfreds.

Adjektiver på -et får ingen ekstra -t i intetkjønn: fillet, kroket, støvet, sølet, steinet. Disse som her er nevnt, kan ende på -ete også i entall og kommer da i samme stilling som adjektivene på ubetont -e (f.eks. stille). Altså: en fillet(e) jakke, et fillet(e) skjørt, fillete klær.

Perfektum partisipp på -et har samme form i felleskjønn og intetkjønn entall, men ender i flertall på -ede: en elsket venn, et elsket skuespill, elskede venner, eller: en dannet mann, et dannet språk, dannede mennesker. (Offisielt bokmål har her også mulighet for -ete: dannete mennesker – dette godtas ikke i riksmålsnormen.)

Adjektiver som er avledet av substantiver med endelsen -et, adskiller seg fra partisipper med samme endelse på to punkter: For det første finnes ved siden av avledningsendelsen -et også den nå vel vanligere -ete: gå fillet(e) kledd. For det annet har flertall endelsen -ete (ikke -ede); derfor heter det f.eks. noen bråkete mennesker. Forskjellen kommer særlig tydelig frem når det ved siden av partisippet eksisterer et nesten likelydende, men betydningsforskjellig adjektiv avledet fra et substantiv: hakkede mandler med partisipp av verbet hakke vs. hakkete tale med adjektiv avledet av substantivet hakk, flekkede tenner med partisipp av verbet flekke vs. flekkete tenner med adjektiv avledet av substantivet flekk.

6. Adjektiver som ender på -el, -en og -er, mister i flertall sin trykksvake -e: edel – edelt – edle, naken – nakent – nakne, mager – magert – magre. Hvis det foran -e står en dobbeltkonsonant, blir denne forenklet: gammel – gammelt – gamle, bitter – bittert – bitre. Til denne gruppen hører noen adjektiver som er avledninger av substantiver med endelsen -en: gyllen, rusten, muggen.

Perfektum partisipp som ender på gammel felleskjønnsendelse -en, er blitt rene adjektiver med en noe annen, overført betydning enn det verb de kommer fra, og det kan ofte ha en adjektivbøyning som avviker fra partisippbøyningen. Skal verbets betydning komme frem, brukes perfektum partisipp på -et: et stjålet dokument, i motsetning til den overførte betydning i et stjålent blikk, hvor ny intetkjønnsendelse -t føyes til den gamle endelsen 73

Adjektivet

-en som er blitt en del av stammen. Slike rent adjektiviske partisipper (partisipialadjektiver) har ofte beholdt rester av en eldre verbbøyning ut over den gamle en-endelsen: et slepent vesen, mens verbet nå bøyes slipe – slipte – slipt (en nyslipt øks); et vrient (tidligere: vredent) spørsmål, mens verbet bøyes vri – vred eller vridde – vridd (tøyet er vridd); en slagen mann, mens verbet bøyes slå – slo – slått, osv.

En særlig gruppe slike gamle perfektum partisipper på -en som er blitt til adjektiver med egen betydning, er sammensetninger som løssluppen – løssluppent – løsslupne, veloppdragen – veloppdragent – veloppdragne, vaklevoren – vaklevorent – vaklevorne.

6.1.2 Bestemt bøyning Bestemt bøyning brukes når adjektivet kommer etter den bestemte artikkel: det store togrøveriet, etter eiendomspronomener og påpekende pronomener og i noen andre tilfeller. Adjektivets bestemte form ender i alminnelighet på -e og er lik flertallsformen av det ubestemte adjektiv: store, nye, blå, stille, sorte, norske, farlige, politiske, tilfredse, fillete, elskede, nakne, gamle, vakre, felles.

Den bestemte form er ens for begge grammatiske kjønn og for entall og flertall: den store butikken, den vakre kvinnen, det store togrøveriet, de store nasjonene.

Det uregelmessige adjektivet liten har som bestemt form i entall lille: den lille piken, det lille barnet, eventuelt også, især familiært, vesle: den vesle jenta, det vesle barnet. I flertall brukes et helt annet ord, små, som både er ubestemt form og bestemt form: små barn – de små barna.

Den gjennomgående bestemte form av perfektum partisipp av kasteklassen har samme form som den ubestemte flertallsformen: det heter den elskede dikteren og de elskede dikterne med samme form som i elskede diktere, likeledes den begavede dikter (av begavet), den fryktede kritiker (av fryktet), det utarbeidede forslag (av utarbeidet) osv. Noen adjektiver avledet av substantiver har i bestemt form enten -ete eller -ede: den rødprikkete eller rødprikkede blusen, den rødrutete eller rødrutede duken. (Formene med -ede synes å være begrenset til visse sammensetninger og er ikke tillatt i offisiell bokmålsrettskrivning.) Andre har bare -ete: de flekkete bikkjene, eller bare -ede: den tremastede skonnerten, de firkantede bestemmelsene. Mens verbale partisipper i riksmål alltid har bare -ede i ubestemt flertall og bestemt form, kan altså adjektiver avledet av substantiv ha: 1) både -ete og -ede; 2) bare -ete; 3) bare -ede.

Også etter det personlige pronomen brukes bestemt form av adjektivet: jeg naive menneske, du latterliggjorte idealist.

74

Adjektivet

Etter en genitiv brukes bestemt form: Bjørnsons samlede verker, motpartens nye forslag, hans siste innlegg. Dette gjelder ikke etter genitiv av ubestemte tidsuttrykk: en ukes intenst arbeid, en times uavbrutt søvn. (Men det heter: ukens intense arbeid, årets store oppgang.)

Under omtalen av enkelt- og dobbeltbestemmelse (5.3) ble det gitt mange eksempler på bruk av bestemt form. Det ble også vist hvordan den bestemte artikkel undertiden utelates, slik at adjektivets bestemte form ikke har bestemt artikkel foran seg, f.eks. ved hele og halve, ved superlativer og i enkelte faste uttrykk.

Også i tiltale brukes bestemt form av adjektivet: kjære Petter, kjære venner, høystærede gamle venn, høystærverdige rett, snille deg, elendige usling osv.

Egennavn er etter sin betydning bestemte, og det er derfor naturlig at den bestemte adjektivform brukes foran dem: lille Bastian, hyggelige Skagen. I en del tilfeller er det bestemte adjektivet en fast del av navnet: Lille Eyolf, Gamle Larsen i motsetning til Unge Larsen, Gamle Hellesund (men det heter NyHellesund fordi dette er en sammensetning). Det er slik bruk av adjektivet som ligger til grunn for en del sammensetninger hvor et fellesnavn har gått over til å fungere som egennavn: Lillegutt, gamlefar, ungekonsulen, svenskekongen osv.

Når adjektivet egen har egentlig (refleksiv) bruk, har det ubestemt form etter genitiver og eiendomspronomener: han tok sin egen bil, Hansens eget hus, min egen gutt. Når derimot egen har (ikke-refleksiv) betydning ’særpreget’, får vi svak bøyning: Hansens egne måte å snakke på (jf. hans særegne måte å snakke på).

6.2 Særlige forhold ved adjektivbøyningen 6.2.1 Skal adjektivet alltid bøyes? Er vi glad (eller glade) i landet vårt?

Adjektiver får vanligvis endelsene -t i intetkjønn og -e i flertall. Som vist ovenfor er det likevel ikke så få adjektiver som ut fra sin form ikke følger dette mønsteret. Det hender også at adjektiver som normalt har helt regelmessig bøyning, i særlige tilfeller ikke følger reglene.

Når adjektivet er predikativ (tidligere: predikatsord), skal det vanligvis bøyes i samsvar med subjektet, med såkalt samsvarsbøyning (også kalt kongruens), altså: mannen er rik, landet er rikt, brødrene er rike. Men her finnes adskillige unntak. Partisippformer på -et av sterke verb i adjektivisk bruk som predikativ bøyes som oftest ikke: Alle var sterkt grepet. Likevel kan man iaktta en viss vakling: Sangene var nyskrevet/nyskrevne; Brevene var hånd75

Adjektivet

skrevet/håndskrevne (jf. som attributt til substantiv: nyskrevne sanger, håndskrevne artikler). Tilsvarende ses, vel noe oftere, ved partisipper av svake verb: Det selges kun 70 slike flasker i Norge, og alle er nummerert(e); med partisipp av sammensatt verb: Blend mandlene i blender til de er grovmalt(e); Badet er flislagt på gulv og veggene er tapetsert(e) og flislagt(e); sammen med bøyd adjektiv: Alle husene er nymalt(e) og fine; Gymsokkene var nyvasket/ nyvaskede og stive. De ubøyde formene synes stadig å foretrekkes.

Står adjektivet som del av en fast forbindelse, uteblir ofte samsvarsbøyningen. Det gjelder uttrykk som være glad i, være klar over, være klar til, bli klok på, være oppmerksom på, være vant til osv. Altså kan det hete: De var glad i sine foreldre; Skipet var klar til avgang; De ble aldri klok på ham; De var oppmerksom på problemet; De var vant til det spørsmålet. På den annen side er det ikke galt å si eller å skrive: De var oppmerksomme på det eller Skipet var klart til avgang. Og man både hører og ser ganske ofte setninger som: Vi er glade i landet vårt, med betydningen ’vi elsker landet vårt’ (ikke, som det av og til hevdes, ’vi er lystige i landet vårt’).

Det hender at et predikativ ikke følger subjektets grammatiske kjønn, men derimot det naturlige. Det gjelder når predikativet har felleskjønnsform når det refererer til et intetkjønnsord og betegner en person eller en gruppe personer: Vitnet ble usikker; Svinet var drivende full; Det store flertall av adelen var temmelig rå.

Svært ofte ser man én ting er sikkert, hvor man kunne forvente én ting er sikker; likeledes: Pannekaker er godt, ikke: *Pannekaker er gode. Her tenkes det antagelig på et saksforhold som kunne omtales med dette, det følgende e.l., eller som kan omskrives med et tilsvarende verbaluttrykk: Å spise pannekaker er godt; Det er godt å spise pannekaker.

Når et entallsord brukes om en gruppe mennesker, kan predikativet stå i flertall: Størstedelen av kompaniet var blitt snøblinde; Halve mannskapet var syke; Hele klassen er friske igjen, osv. Men man finner også den form av adjektivet som samsvarer med subjektets grammatiske form: Hele klassen var frisk igjen.

Når navn på firmaer eller foreninger og titler på bøker og aviser har flertallsform, settes likevel et predikativ i entall: «Kommandørens døtre» er ypperlig. Her underforstås boken eller romanen.

Et særlig tilfelle er adjektivet verd, verdt, som bare brukes predikativt (ikke attributivt, underordnet et substantiv: *en mye verd leilighet, *et mye verdt hus). Tradisjonelt brukes formen med -t i intetkjønn: huset er verdt flere millioner, og formen uten -t i felleskjønn: eiendommen er verd flere millioner, og i flertall: pengene er mindre verd. Formen med -t er imidlertid trengt inn i felleskjønn og flertall: leiligheten/hyttene var mye verdt.

76

Adjektivet

Et adjektiv som står attributivt til et substantiv, skal bøyes når det kan bøyes; *en stor kunstner og menneske er gått bort er ikke korrekt. Fordi kunstner er felleskjønn, men menneske intetkjønn, må adjektivet (og artikkelen) gjentas: En stor kunstner og et stort menneske er gått bort.

6.2.2 Adjektiver uten bøyning Enkelte ord og uttrykk har gått over fra å være substantiver eller preposisjonsledd til å bli adjektiver: felles, tilfreds og viser derfor avvikende bøyning. En rekke adjektiver er avledet av stedsadverb; men komparativformen har mistet sin adverbiale funksjon og er blitt adjektiv: aktre, bakre, bortre, fremre, midtre, indre, ytre, nedre, øvre. På lignende måte forholder det seg med nordre og søndre, østre og vestre. Slike adjektiver bøyes ikke.

Av en annen type er noen adverb som også eller fortrinnsvis brukes som adjektiver, f.eks. annerledes, avsides, ekstra, forgjeves, framifrå, gratis, hodekulls, innenbys, innendørs, innenlands, innenriks osv. og de tilsvarende ord med uten- (utenbys osv.), middels, nesegrus, noenlunde.

6.2.3 Særlige forhold ved et par hyppig brukte adjektiver Ordet feil har fått en eiendommelig utvikling. Egentlig er det et substantiv, men av uttrykk som slå feil har det fått adverbial bruk (høre feil, skrive feil, trå feil) og er blitt et adverb, for så å gå videre til å bli adjektiv: feil vei, på feil hylle, feil spor; Det er feil. Denne bruken av feil kan fremdeles vekke uvilje, og man vil i stedet foretrekke et vanlig adjektiv som gal eller feilaktig. I ordbøkene godtas feil som adjektiv.

Megen har nå et alderdommelig preg: Han høstet megen anerkjennelse; Det var megen uro i gatene; megen larm, megen lærdom. I noen utstrekning brukes i stedet for megen intetkjønnsformen meget: meget uro, meget larm.

Vanligst er nå, både i dagligtale og i skrift, mye: mye uro, mye larm.

6.3 Adjektivets gradbøyning 6.3.1 Bøyningsformene Ved gradbøyning (komparasjon) uttrykkes en høyere og den høyeste grad av adjektivet. Formene stygg, ny, stor er adjektiver i positiv form; styggere, nyere, større er komparativ; styggest, nyest, størst er superlativ. Gradbøyning finner sted enten ved endelser eller ved gradsadverb foran adjektivet. Komparativ dannes vanligvis ved å føye -ere til positiv, superlativ ved å tilføye -est: 77

Adjektivet

stygg ny stor

styggere nyere større

styggest nyest størst

Enkelte adjektiver får omlyd og -re og -st. Foruten stor er det: lang tung ung

lengre tyngre yngre

lengst tyngst yngst

Nær disse står: få – færre – færrest.

Adjektiver på -el, -en og -er mister e i komparativ og superlativ: edel doven vakker

edlere dovnere vakrere

edlest dovnest vakrest

Ved bøyning som vakrere – vakrest forenkles dobbeltkonsonanten, likeledes taprere, uslere osv.

Adjektiver på -ig og -som får bare -st i superlativ: heldig lykkelig sparsom

heldigere heldigst lykkeligere lykkeligst sparsommere sparsomst

En egen bøyning med -m-innskudd i komparativ og superlativ har nær – nærmere – nærmest. Nær kan også gradbøyes nærere – nærest, især når det er tale om sjelelig, åndelig nærhet: komme i et nærere forhold til en. Positivformen nærme (adjektiv og adverb) er dialektal og unngås i skrift og standardisert tale.

Komparativ og superlativ av en annen stamme enn positiv (suppletivbøyning) har: gammel god ond, vond liten

eldre bedre verre mindre

eldst best verst minst

Det samme er tilfellet med de adjektivisk brukte meget og mange:

78

Adjektivet

meget, mye mange

mer(e) flere

mest flest

En rekke adjektiver med betydning av ’retning’ mangler positiv form og ubestemt komparativform, men har bestemt komparativform og bestemt superlativform. De tilsvarende ubestemte superlativformene brukes bare som adverb (og settes her i parentes): (den) aktre (den) bakre (den) bortre (den) fremre (den) midtre (den) indre (den) ytre (den) nedre (den) øvre

(akterst) (bakerst) (borte(r)st) (fremst) (midterst) (innerst ) (ytterst ) (nederst) (øverst )

(den) akterste (den) bakerste (den) borte(r)ste (den) fremste (den) midterste (den) innerste (den) ytterste (den) nederste (den) øverste

Til den isolerte superlativformen underst – (den) underste finnes det ingen tilsvarende komparativ *(den) undre. Enkelte andre lignende adjektiver forekommer bare i superlativ: eneste, forreste, første, mellomste, siste, ypperste, selveste. De er dannet av ord som ikke er adjektiver. Ordene venstre og høyre er opprinnelige komparativer.

Mange adjektiver kan av lydlige grunner ikke få noen endelse når de kompareres. De danner i stedet komparativ med ordet mer(e) og superlativ med mest: demonisk – mer demonisk – mest demonisk. Dette er tilfellet med de adjektiver som ender på -sk (i praksis oftest -isk): barbarisk, dyrisk, krigersk, og -et(e): fillet(e), støvet(e), og noen fremmede adjektiver som distré, seriøs, sjalu: mer distré, mest sjalu. På samme måte kompareres adjektivisk presens partisipp og perfektum partisipp: mer – mest veltalende, overbærende, hatet, likt, kjent, tungrodd, og adjektiver på -s som opprinnelig tilhører en annen ordklasse: mer – mest dagligdags, avsides, forgjeves.

En særlig gruppe danner noen sammensatte adjektiver hvis grunnord bøyes annerledes: mer – mest kravstor, eiegod.

Komparativ med mer(e) og superlativ med mest kan videre brukes som stilistisk alternativ i tilfeller hvor man finner at uttrykket med disse hjelpeordene blir enklere og mer naturlig (her kunne man også si: naturligere). Tautologisk dobbelt gradbøyning med både endelse og gradsadverb kan ikke aksepteres: *mer lykkeligere, *den mest lykkeligste.

Enkelte adjektiver kan ut fra sin betydning ikke gradbøyes, f.eks. daglig, 79

Adjektivet

ukentlig, gravid osv. Undertiden tillater et slikt adjektiv gradbøyning i overført betydning, f.eks. død i betydningen ’livløs’: En by uten gatemusikanter blir en dødere by.

6.3.2 Absolutt bruk av komparativ og superlativ Komparativ og superlativ kan undertiden brukes absolutt, dvs. uten at det egentlig foreligger noen sammenligning. Velkjent er bruken av komparativene eldre og yngre i uttrykk som en eldre herre, en yngre dame. Her betegner komparativen en relativ, en noe betinget grad av adjektivet. En eldre herre er ikke så gammel som en gammel herre, og en yngre dame er ikke så ung som en ung dame. På samme måte vil vi med en mindre formue forestille oss en ikke helt liten formue. En bedre middag er en middag av overgjennomsnittlig kvalitet, osv.

I uttrykk som med største fornøyelse, de beste hilsener betegner superlativen en meget høy grad av adjektivet, men noen sammenligning foretas ikke.

Ved sammenligning ville vi brukt vanlig bøyning av superlativen, altså enten med størst fornøyelse eller med den største fornøyelse. Her kan uttrykket med foranstilt adjektivartikkel imidlertid også betegne en høy grad uten sammenligning, altså forstås absolutt.

Absolutt bruk av superlativ var ikke sjelden i norrønt. I moderne språk har den vært brukt som tilnærming til sagastilen, som hos Sigrid Undset: Han alet op de gildeste hester; Ulvhild fattet med en gang den største kjærlighet til ham; Hun hadde det fagreste og søteste ansigt osv.

6.4 Kombinasjonsmuligheter 6.4.1 En treårig student? Osv. Adjektiver må stå til et betydningsmessig passende substantiv. Riktignok kan vi kalle en som holder ypperlige taler, for en ypperlig taler, men vi kan ikke kalle en som holder lange taler, for en lang taler, eller en som løper lange distanser, for en lang distanseløper (derimot for en langdistanseløper).

På samme måte kan vi ikke kalle en som er i gang med et treårig studium, for en treårig student. Adskillige slike uttrykk har likevel fått en viss hevd i språkbruken. En som har vunnet tre verdensmesterskap, kalles ofte for en tredobbelt verdensmester, og den som har landets største boksamling, kan kalles landets største boksamler. Derimot er det ikke like naturlig å kalle innehaveren av et personlig professorat for en personlig professor, og hverken før eller etter den moderne elektroniske revolusjon kan man kalle en som arbeidet med trådløs telegrafi, for en trådløs telegrafist. Kongen i et innskren80

Adjektivet

ket monarki bør ikke kalles en innskrenket monark. Mange av de uttrykk som aksepteres, er ved nærmere (noe pedantisk) ettertanke like komiske: en bitende kritiker, en opplagt bedrager. Enkelte slike uttrykk er blitt faste vendinger. Den stilling en residerende kapellan har, er et residerende kapellani.

I disse tilfellene står adjektivet til et ord som står i et avledningsforhold til et annet, som adjektivet naturlig passer sammen med: (treårig) studium → student, (trådløs) telegrafi → telegrafist, (innskrenket) monarki → monark, (personlig) professorat → professor, (bitende) kritikk → kritiker, (residerende) kapellan → kapellani osv., og med adjektiv i adverbial bruk: tale (ypperlig) → (ypperlig) taler.

I sammensetninger finner vi et lignende fenomen som kalles forleddstilknytning. I substantivsammensetninger med substantiv som både første- og annetledd refererer adjektivet normalt til sisteleddet: det heter et stort passasjerfly fordi det heter et stort fly. Ved forleddstilknytning bestemmer adjektivet førsteleddet; det heter hvit slavehandel fordi det dreier seg om hvite slaver. En del slike uttrykk er strengt tatt tvetydige, som en sentral midtbanespiller, hvor adjektivet kan referere til enten midtbanen eller til spilleren.

Lignende eksempler er stor skogeier og økonomisk saksbehandler.

En vanlig feil er at et adverb som bestemmer et adjektiv, selv oppfattes som adjektiv og får adjektivets bøyning. En relativt sikker pengeplassering heter det, ikke en relativ sikker pengeplassering.

Når en superlativ står sammen med mulig for å uttrykke den absolutt sterkeste grad innenfor det som kan oppnås, brukes superlativens ubestemte form, også etter adjektivets bestemte artikkel: det best mulige resultat, den kortest mulige vei, det størst mulige utbytte. Superlativen er her et adverb knyttet til adjektivet mulige. (Tysk har her den mer logiske rekkefølge av leddene: das möglichst gute Resultat, med möglichst som adverb (men man finner også bestmöglich og – med dobbelt superlativ og derfor ikke anbefalelsesverdig – bestmöglichst). Svensk krever – ulogisk – bøyning som sideordnet adjektiv: det bästa möjliga resultat.)

Som mulig forholder også tenkelig og oppnåelig seg: den størst tenkelige poengsum, det høyest oppnåelige bud. I slike tilfeller kan også omskrivning benyttes for å uttrykke det samme forhold: den største poengsum som kan tenkes, det høyeste bud som kan oppnås.

6.4.2 Rekkefølgen av adjektiver: et lite hyggelig hus Når flere adjektiver følger etter hverandre, vil det ikke sjelden være slik at det ene er nærmere knyttet til substantivet enn det andre. Altså vil vi si: en snill liten pike, en streng gammel mann, en munter eldre herre.

81

Adjektivet

Når uttrykk som et lite hyggelig hus eller et lite betydelig skrift er så uheldige, eller direkte umulige, hvis meningen er et hyggelig lite hus eller et betydelig lite skrift, skyldes det i det første tilfellet at lite også er adverb. Problemet kan delvis løses ved at man setter komma mellom lite og hyggelig: et lite, hyggelig hus, men den naturlige, umarkerte rekkefølge er likevel hyggelig foran lite. I det andre eksemplet ville man kunne ha et lite, men betydelig skrift.

Hovedregelen er at adjektiver med videre betydning settes foran mer spesifikke adjektiver med mer innsnevrende betydning: hennes lange krøllete hår. Her har lang et videre betydningsområde enn krøllet. Men det er rom for en viss variasjon, slik eksemplene ovenfor viser.

Kapittel 14

Orddannelse 14.1 Innledning Ordene er språkets byggestener. Språkets samlede forråd av ord er meget stort, og ingen behersker det hele. Shakespeare, Ibsen og Hamsun tok hver især i bruk anslagsvis 30 000 ord. Til sammenligning omfatter de seks bindene av Norsk riksmålsordbok (1937–1995) noe over 200 000 ord. Nye uttrykksbehov oppstår kontinuerlig og skaper behov for nye ord. Dette behovet tilfredsstilles for det første av innlån fra andre språk. For tiden er det engelsk som er i vinden: computer, mail, manager, coach, caps (med engelsk flertallsform ved norsk entallsbetydning!), wow! For det annet skjer en behovsdekkende berikelse gjennom språkets egne mekanismer for orddannelse: matpakkekjører, villaks, vinnerskalle, kontantstøtte, kontantøkonomi, nyordbok; å nave.

De to hovedformer for orddannelse er sammensetning og avledning.

Sammensatte og avledede ord kalles komplekse. Skal det understrekes at et ord ikke er sammensatt eller avledet, brukes gjerne betegnelsen simpleksord.

En beskrivelse av orddannelse dreier seg om formelle mønstre som går igjen i ordforrådet. Orddannelsesmønstre kan være mer eller mindre produktive, dvs. gi opphav til nye ord i større eller mindre utstrekning. De kan også foreligge i en større del av ordforrådet uten å gi opphav til nydannelser i nevneverdig grad. Det er særlig tilfellet ved enkelte store grupper av lånord.

14.1.1 Sammensetning Ved sammensetning (komposisjon) forbindes to i utgangspunktet selvstendige ord til ett nytt, sammensatt ord (en sammensetning, et kompositum).

160

Orddannelse

Ved sammensetning blir hus og båt til husbåt. I husbåt er hus- forledd (førsteledd) og -båt etterledd (sisteledd, hovedledd). Etterleddet er sammensetningens grammatiske og betydningsmessige hovedord, og forleddet grammatisk og innholdsmessig underledd. Etterleddet avgjør sammensetningens grammatiske egenskaper: husbåt er som båt hankjønn, mens båthus er nøytrum slik som hus. Husbåt er dessuten en spesiell type båt som fungerer som hus, dvs. bolig, mens båthus omvendt er en spesiell type hus som tjener til oppbevaring av en eller flere båter. Tilsvarende er gulfarge et hankjønnssubstantiv som betegner en spesiell farge, mens okergul er et adjektiv som betegner en nyanse av gult. Frontkollidere er et verb som betegner en bestemt måte å kollidere på. Det gir følgende ordstrukturer (hvor forleddet står i den ytterste, og etterleddet, som bestemmer sammensetningens ordklassetilhørighet, i den innerste parentesen): i ii iii

[hus[båt]] vs. [båt[hus]] [gul[farge]] vs. [oker[gul]] [front[kollidere]]

Slike sammensetninger er binære, dvs. det er ett og ett ord eller sammensetningsledd som føyes sammen.

Forskjellige ordklasser har forskjellige muligheter for å fungere som etterledd i sammensetninger. Det finnes og dannes flest substantivsammensetninger, og langt færre adjektiv- og særlig verbsammensetninger.

I tillegg til den vanlige binære sammensetningstypen hvor et forledd modifiserer et etterledd betydningsmessig, forekommer, om enn svært sjelden, en «kopulativ» type hvor enkeltleddenes betydninger er likestilt: kronprinsregent ’både kronprins og regent’, rødgrønn ’(politisk) både rød og grønn’. I slike sammensetninger kan det i prinsippet være flere enn to ord som forenes i sammensetningen: en blå-hvit-rød fane. Også i kopulative sammensetninger er etterleddet (sisteleddet) alene bærer av grammatikken, dvs. bøyningen: kronprinsregenten; et rødgrønt initiativ. Og sammensetningsleddenes rekkefølge er fast: *regentkronprins, *grønnrød.

De fleste substantiv- og adjektivsammensetninger, og alle nydannede, er betydningsmessig gjennomskuelige (transparente), slik at forleddet benevner en egenskap ved etterleddet, jf. eksemplene husbåt vs. båthus, okergul verbsammensetningen lureløpe, som er en bestemt måte å løpe på. Det finnes imidlertid også mange ikke gjennomskuelige (opake) sammensetninger som i tidens løp har ervervet en særbetydning som går ut over summen av sammensetningsleddenes betydning: Eksempelvis er en gudfar hverken far til den han er gudfar til, eller guddommelig. Særlig ved sammensatte verb, 161

Orddannelse

som for eksempel utkjempe, oppvise osv., finnes det mye ugjennomskuelighet i form av stivnede, ikke lenger intuitivt forståelige metaforer.

Det er ved noen ikke gjennomskuelige substantivsammensetninger vi kan finne unntak fra regelen om at etterleddet bestemmer sammensetningens grammatiske kjønn: en gråbein (men: et bein), en niøye (men: et øye), en ødeland (men: et land), et brennevin (men: en vin), et måltid (men: en tid).

Spesielle tilfeller av mangel på betydningsmessig gjennomskuelighet foreligger når et av leddene i sammensetningen ikke forekommer utenfor denne. Forleddet i tyttebær er et eksempel på det, likeledes forleddet i verbet kakstryke (selv om det her kan søkes historisk tilknytning til et gammelt ord kak ’påle, stolpe’). Slike bundne ordelementer kalles gjerne unikale.

Det er spesielt mulighetene for å lage nye ord, særlig substantiver, gjennom semantisk gjennomskuelig binær sammensetning som gjør at antallet ord i språket i prinsippet er uendelig stort.

14.1.2 Avledning Ved avledning forbindes et i utgangspunktet selvstendig ord med et element som ikke er et selvstendig ord, til et nytt selvstendig ord. Slike uselvstendige ordelementer kalles affikser, og det ord de slutter seg til, er en ordstamme som fungerer som avledningsstamme.

Etter sin stilling i forhold til stammen deles affiksene inn i prefikser, som står foran stammen: u-ro, mis-nøye, an-komst; u-roe, an-vise, be-gripe; u-redd, for-hastet, u-an-gripelig, og suffikser, som står etter stammen: venn-skap, rid-ning, utsett-else, fjoll-eri, snakk-is; vanske-lig; spas-ere. (Enkelte språk, som f.eks. russisk, har også infikser som plasseres inne i stammen.

Det mangler i norsk og andre vesteuropeiske språk.)

Enkelte avledninger omfatter mer enn ett affiks: vanske-lig-het. Avledningsstamme og affiks danner sammen en ny ordstamme. Det første av de to følgende eksemplene har to avledningsprefikser, det andre to avledningssuffikser, som gir tre ordstammer i hvert ord: 3[u-2[for-1[stand]]]-en,

[[[vanske]1-lig]2-het]3-ene,

ordstammer: stand, forstand, uforstand ordstammer: vanske, vanskelig, vanskelighet

Begge eksemplene har et bøyningssuffiks (en bøyningsendelse) i tillegg.

(Den eneste norske bøyningsendelsen som kan føyes til en annen bøyningsendelse, er genitivs-s: [[[vanske]-lig]-het]-ene-s.) Norsk har ikke bøyningsprefikser.

162

Orddannelse

På samme måte som ved sammensetninger er forholdet mellom de enkelte bestanddeler av en avledning hierarkisk og binært: På hvert nivå er det to deler som forbindes med hverandre, slik det fremgår av følgende oversikt over oppbygningen av substantivet ubegripelighet, som omfatter rekkefølger av prefikser og suffikser: i [beprefiks + [gripe]verb]verb ii [[beprefiks [gripe]verb]verb + lig]adjektiv iii [uprefiks + [[beprefiks [gripe]verb] verb lig]adjektiv]adjektiv iv [[uprefiks [[beprefiks [gripe]verb] verb lig]adjektiv ]adjektiv + het]substantiv Avledningssuffikser ligner på sammensetningers etterledd ved at de fastlegger avledningens grammatiske egenskaper, det vil her si dens ordklasse: venn er et substantiv, og venn-skap er et substantiv på grunn av -skap, mens venn-skap-e-lig er et adjektiv; venn-skap-e-lig-het er et substantiv på grunn av -het.

Prefikser er ikke ordklassebestemmende, men kan påvirke eller forandre ordstammens betydning og/eller konstruksjon (valens). Be-føle og føle tar begge et direkte objekt: beføle/føle noe, men har forskjellig betydning.

Be-klage og klage har både forskjellig betydning og valens: beklage noe, men klage over noe.

Prefiksdannelser finnes både ved substantiver: be-grep, for-stand, metafysikk, og adjektiver: ur-gammel, be-gripelig, hetero-seksuell, men de forekommer særlig hyppig ved verb: be-gripe, for-stå, pro-longere. De fleste prefiksene er av fremmed opphav, innlånt fra tysk (middelnedertysk eller høytysk), romansk (latinsk eller fransk) eller gresk. Generelt er de romanske og greske prefiksene mer produktive enn de tyske, selv om de tyske vel finnes i en større del av ordforrådet.

Suffiksdannelser finnes fremfor alt ved substantiver: fiend-skap, alderdom, mal-er, og adjektiver: ro-lig, hekt-isk, reproduser-bar, og i betydelig mindre grad ved verb: produs-er-e, beskad-ig-e.

Suffikser kan oppstå ved av etterledd i sammensetninger knytter til seg mange forledd og blir produktive med en viss allmenn betydning. Slike utviklinger kan iakttas ved noen substantiver og adjektiver i moderne språk: -vesen: skolevesen, rettsvesen; -vennlig: forbrukervennlig, fotvennlig. Elementer som på denne måten er på vei til å bli suffikser, kalles suffiksoider.

Prefiksers og suffikser avledningsstammer og deres betydningsmuligheter vil bli nærmere omtalt under de følgende hovedpunkter.

163