Norsk grammatikk : Riksmål og moderat bokmål, 2. opplag

Norsk grammatikk

Norsk grammatikk Riksmål og moderat bokmål

Riksmål og moderat bokmål

2. opplag

Ansvarlige for revisjonen av de grammatiske kapitlene er medlemmene av Ordbokskomiteen i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur: Ole Askedal, Tor Guttu, O. Sandved og Ole DET NORSKEJohn AKADEMI DETArthur NORSKE AKADEMI Michael Selberg.

Boken omfatter også egne kapitler om tegnsetning, FOR SPRÅK OG LITTERATUR FOR SPRÅK OG LITTERATUR ordvalg og stil, rettskrivningsregler og riksmålets og bokmålets normeringshistorie etter 1814.

DET NORSKE AKADEMI FOR SPRÅK OG LITTERATUR

DET NORSKE AKADEMI FOR SPRÅK OG LITTERATUR

Norsk grammatikk

Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål er en bearbeidelse og aktualiserende videreføring av Gorgus Cowards Riksmålsgrammatikk, som ble utgitt første gang 1959. Cowards siste revisjon kom i 1986, etter den omfattende reformen av offisielt bokmål som var gjennomført i 1981. Gjennom den ble mange riksmålsformer igjen tillatt i bokmål, slik at forskjellene mellom bokmålsnormen og den uoffisielle riksmålsnormen ble betydelig mindre. I 2005 kom en ny reform av bokmålsrettskrivningen, som innebar en ytterligere og vidtrekkende offisiell rehabilitering av tradisjonelle riksmålsformer. I 2008 vedtok så Akademiet en revisjon av riksmålsnormen som brakte riksmål og offisielt moderat bokmål enda nærmere hverandre.

DET NORSKE AKADEMI FOR SPRÅK OG LITTERATUR

DET NORSKE AKADEMI FOR SPRÅK OG LITTERATUR

www.kunnskapsforlaget.no ISBN 978-82-573-21956 ISBN 978-82-573-2195-6

DET NORSKE

AKADEMI

Kunnskapsforlaget FOR SPRÅK OG LITTERATUR 9 788257 321956

DET NORSKE AKADEMI FOR SPRÅK OG LITTERATUR

2. opplag Revidert utgave av Gorgus Coward, RiksmĂĽlsgrammatikk ved

John Ole Askedal, Tor Guttu, Per Egil Hegge, Inger-Lise Nyheim †, Arthur O. Sandved og Ole Michael Selberg

Kunnskapsforlaget

1. utgave 2013 2. opplag 2015 Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål er en utvidet og oppdatert utgave av Gorgus Coward: Riksmålsgrammatikk (1986). © Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og Kunnskapsforlaget H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og Gyldendal ASA, Oslo 2015 Medarbeidere: John Ole Askedal (hovedredaktør), Tor Guttu, Per Egil Hegge, Inger-Lise Nyheim †, Arthur O. Sandved, Ole Michael Selberg Prosjektleder: Øystein Eek Produksjonssjef: Øystein Endresen Omslag: Kristin Børtinghus Omslagsillustrasjon: «Fole» av Per Hurum. En av hans foler tildeles vinnerne av Det Norske Akademis pris til minne om Thorleif Dahl. http://riksmalsforbundet.no/det-norske-akademis-pris/ Gjengitt med tillatelse. Foto: Kristin Børtinghus

Sats: Type-it AS Skrift: 11/14 pkt. Minion Trykk og innbinding: Drukarnia Dimograf Sp. z o.o.

Printed in Poland ISBN 978-82-573-2195-6 Utgivelsen har fått støtte fra Anders Jahres humanitære stiftelse, Bergens Riksmålsforening og Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffeansvar.

Innhold

Hilsen til Det Norske Akademi for Språk og Litteratur

9

Utgivernes forord

11

1 Setning, periode, ellipse

15 15 16 18

1.1 Setninger 1.2 Setningsleddene 1.3 Forskjellige typer hoved- og bisetninger

2 Ordklassene

20

3 Verbet

22 22 23 32 40 45 45 46

3.1 3.2 3.3 3.4 3.5 3.6 3.7

Tidsformene Verbets bøyning: sterke og svake verb Tidsformenes bruk og betydning Aktiv og passiv Rester av konjunktiv Imperativ Forstavelsesverb vs. partikkelverb

4 Substantivet 4.1 4.2 4.3 4.4

Substantivets kjønn Flertallsbøyning av substantiver Kasus Substantivsammensetninger

49 50 53 59 64

5

Innhold

5 Artiklene 5.1 Artikkelformene 5.2 Bestemt form i entall 5.3 Enkelt- og dobbeltbestemmelse

6 Adjektivet 6.1 6.2 6.3 6.4

Ubestemt (sterk) og bestemt (svak) bøyning Særlige forhold ved adjektivbøyningen Adjektivets gradbøyning Kombinasjonsmuligheter

7 Tallord 7.1 Grunntall 7.2 Ordenstall 7.3 Noen særlige forhold ved tallord

8 Pronomener 8.1 8.2 8.3 8.4 8.5 8.6 8.7 8.8

Personlige pronomener Eiendomspronomener Refleksive og resiproke pronomener Spørrepronomener Relativpronomener (relativsetningsinnledere) Demonstrative (påpekende) pronomener Identitetspronomener Ubestemte pronomener

9 Adverb 9.1 9.2 9.3 9.4

Avlednings- og bøyningsforhold Opprinnelse Betydningsgrupper Sammenskrivning eller særskrivning av adverbiale uttrykk?

10 Preposisjoner 10.1 Opprinnelse og stilistiske forhold 10.2 Noen særlige forhold ved preposisjoner

11 Konjunksjoner og subjunksjoner 11.1 Sideordnende konjunksjoner 11.2 Subjunksjoner (underordnende konjunksjoner)

6

67 67 68 69 71 71 75 77 80 83 83 84 85 88 88 98 99 104 106 112 116 117 125 125 126 126 131 132 132 135 138 138 142

Innhold

12 Setningsekvivalenter: svarord og interjeksjoner 12.1 Svarord 12.2 Interjeksjoner

13 Hovedtrekk av ord- og leddstilling 13.1 Verbstilling og setningstyper 13.2 Posisjoner, plasser og ledd 13.3 Litt om forholdet mellom overordnede og underordnede setninger

14 Tegnsetning 14.1 Skilletegn 14.2 Andre tegn

15 Ordvalg og stil 15.1 15.2 15.3 15.4

Betydningsforvirring Ord fra andre språk Problematiske faste uttrykk Stilproblemer

16 Rettskrivningsregler 16.1 16.2 16.3 16.4 16.5

Vokalene Konsonantene Dobbeltkonsonant Stumme konsonanter: konsonanter som ikke uttales Mer om fremmedordenes skrivemåte

17 Oversikt over riksmåls- og bokmålstradisjonens normeringshistorie siden 1814 17.1 17.2 17.3 17.4 17.5 17.6 17.7 17.8 17.9 17.10 17.11

Skrift og tale i tiden omkring 1814 1830-årene 1840- og 1850-årene 1860-årene 1870-årene 1880-årene Årene frem til 1907 1907-reformen Fra 1907 til 1917 1917-reformen 1938-reformen

151 151 151 153 153 155 158 160 160 165 167 167 168 169 170 173 173 178 182 184 185

191 191 192 195 197 199 199 201 203 204 207 212

7

Innhold

17.12 17.13 17.14 17.15 17.16

Fra 1938 til1959 1960-årene 1970-årene 1980- og 1990-årene 2000–

216 222 223 225 227

Grammatisk terminologi

230

Litteratur

241

Register

243

Tabula gratulatoria

258

Kapittel 11

Konjunksjoner og subjunksjoner

Konjunksjoner inndeles tradisjonelt i sideordnende og underordnende konjunksjoner. I ny grammatisk terminologi er de underordnende konjunksjonene omdøpt til subjunksjoner. Dermed fristilles betegnelsen konjunksjon som betegnelse for de tradisjonelle sideordnende konjunksjoner alene.

De fleste konjunksjoner og subjunksjoner er enkeltord som og, men, at, som og når: Per og Pål, gammel, men god; Hun spurte om middagen var ferdig, men det finnes også komplekse ledd som består av to eller flere ord og som har tilsvarende funksjon: både Per og Pål; Han spurte henne i hvilken etasje av den syvende himmel hun for øyeblikket befant seg. I ny grammatisk terminologi er begrepene konjunksjonal og subjunksjonal innført som sammenfattende betegnelse for begge typer.

11.1 Sideordnende konjunksjoner De viktigste sideordnende konjunksjoner er og, eller, men, for. De binder sammen og sideordner, eller koordinerer, grammatisk like ledd. Slik sideordning kalles også koordinasjon.

Eksempler på sideordning av grammatisk ensartede ledd er: substantiver og substantivledd: far og mor, den gamle læreren og hans unge elever; adjektiver: stor og sterk; liten, men seig; ung eller gammel; adverb og preposisjonsledd: Det vil jeg gjøre her og nå; i byen og på landet; før klokken to, men ikke etter klokken fem; verbformer og verbfraser: Hun pratet og lo hele tiden; de ville tjene penger og gjøre opp for seg; setninger: Han skriver, og hun leser; Han bad meg komme, men jeg ville ikke; Det var en bok (som) han selv hadde lest 138

Konjunksjoner og subjunksjoner

ofte, og som han kunne anbefale alle; Hun sa dette uten at hun hadde tenkt seg om og fordi hun var irritert på ham. Eventuelle fellesledd kan utelates: hans far og (hans) mor, svært gode og (svært) interessante bøker; Han hadde kjøpt og (han hadde) betalt bilen selv; Hun vedgikk at hun ville skilles og (at hun ville) frigjøre seg.

Er det mer enn to ledd som forbindes, settes gjerne komma mellom dem, og konjunksjonen og brukes bare mellom de to siste: far, mor og barn; stor, sterk, freidig og uredd. Inntrykket av oppregning er sterkere når og gjentas; det er da et stilistisk avveiningsspørsmål hvor og skal plasseres: stor og sterk og freidig og uredd, eller: stor og sterk, freidig og uredd.

Ofte er to ord eller ledd som bindes sammen, betydningsmessig likeverdige, slik at de kan bytte plass: far og mor – mor og far, røde og gule blomster – gule og røde blomster osv. Det går ikke når leddenes rekkefølge gjenspeiler en tidsrekkefølge: Han reiste seg og gikk; Han kom, så og vant. Naturlig nok er rekkefølgen som regel fast i faste vendinger: på ære og samvittighet, til odel og eie; Han vokste seg stor og sterk (men i Nordahl Rolfsens tekst «Du Herre, som er stærk og stor», hvor det ikke dreier seg om fysiske egenskaper, kan de to ordene heller ikke bytte plass uten at det blir komisk).

Til forsterkning av og brukes både foran første ledd: både far og mor, både stor og sterk. Foruten det rent forbindende og kan vi også bruke samt, som er et tysk lån (på tysk er samt en preposisjon, og også på norsk ligger bruken nær opptil preposisjonens). Samt muliggjør markering av koordinasjon på forskjellige nivåer: far og mor samt svigerforeldre og tanter. En tilsvarende funksjon kan dessuten og det sjeldnere tillikemed ha: far og mor og dessuten svigerforeldre og tanter. I stedet for både … og kan så vel … som (også det et tysk lån) brukes: så vel myntsamlingen som de antikvariske bøkene. Av og til utelates så vel, slik at f.eks. Alle ble interessert, unge så vel som gamle, blir til: Alle ble interessert, unge som gamle.

Sammenblandingsuttrykkene så vel … og og både …, men også må unngås.

Adverbiale uttrykk som dels … dels og snart … snart blir brukt til en særlig form for distributiv sideordning av ledd: Han investerte dels i skipsindustri, dels i kaffebarer; Snart dro hun til fjells i Norge, (og) snart til Rivieraen.

Som sideordnende konjunksjonal med distributiv betydning fungerer også forbindelsen henholdsvis … og, for å tydeliggjøre at hvert av de sideordnede leddene svarer (eller henviser) til ledd med samme plassering i et tilsvarende sideordningsuttrykk tidligere i setningen: Per og Ola er henholdsvis 18 og 29 år gamle. Det ledd som henholdsvis … og henviser til, behøver imidlertid ikke å være en sideordning, men kan være et flerhetsbegrep: Barna var 139

Konjunksjoner og subjunksjoner

henholdsvis 17, 15 og 12 år gamle; de to brannene på henholdsvis Frogner og Grünerløkka. I preposisjonsledd plasseres henholdsvis etter preposisjonen, når denne ikke gjentas, som i det foregående eksempel. Gjentas preposisjonen, står henholdsvis korrekt foran den første preposisjonen: de to brannene henholdsvis på Frogner og på Grünerløkka.

De sideordnende konjunksjoner som hittil er omtalt, kan kalles forbindende. Derimot er eller adskillende (disjunktiv), og gir uttrykk for valg av én av to eller flere muligheter: du eller din bror, han sover eller leser. Dreier det seg om flere enn to valgmuligheter, kan man som ved og sette komma mellom de første alternativene og bare bruke eller én gang, sist i oppregningen: din bror, din fetter eller en annen mannlig slektning.

Når eller kombineres med enten foran koordinasjonens første ledd, utelukkes ett eller flere alternativer: enten erter eller bønner, enten du eller din bror, enten gul eller grønn; Han enten sover eller leser – Enten sover han eller han leser; Enten går du, eller så gjør du noe nyttig. Mønsteret er det samme som ved både … og.

Ved den tilsvarende nektende forbindelsen hverken … eller utelukkes begge (eller alle) alternativene: hverken du eller din bror, han hverken spiser eller drikker; Jeg traff hverken ham eller henne eller noen av barna. Hverken … eller er således det negative motstykket til både … og.

I og med at ordet hverken i og for seg inneholder en nektelse, er det ikke behov for ikke (ellet et annet nektende ord) i en setning som Jeg traff hverken ham eller henne. Det er derfor i utgangspunktet dårlig språklig logikk å si: Jeg traff ikke hverken ham eller henne. Likevel forekommer lignende uttrykk ganske ofte, både ved ikke og ved andre nektende eller innskrenkende adverb, og særlig i setninger med sammensatt tidsform: Hun hadde aldri kjent hverken moren eller faren. I setninger som Jeg har i løpet av hele denne tiden ikke truffet hverken moren eller faren oppfattes sannsynligvis ikke som den egentlige negasjonen, og hverken som et forsterkende element til den. Mest naturlige – og akseptable – er slike ikke … hverken-setninger når uttrykket med hverken kommer som en tilføyelse til et allerede fullstendig utsagn: Jeg har ikke sett henne, hverken i dag eller i går; Han traff ingen hjemme, hverken Kari eller hennes mann.

Men uttrykker først og fremst en motsetning og brukes derfor i forbindelse med en nektelse. Men kan da bety ’men derimot’ (tilsvarende svensk utan, tysk sondern): ikke jeg, men du; ikke rik, men fattig; eller ’men til tross for’ (tilsvarende svensk men, tysk aber): Han ville gjerne, men han kunne ikke. Som det fremgår av disse eksemplene, viser men en tilsvarende bredde med henblikk på ord og ledd som kan forbindes, som vi finner ved og. Det settes alltid komma foran men (hvis det ikke er brukt et annet tegn). Står 140

Konjunksjoner og subjunksjoner

det positive leddet først, kan vi ha et valg mellom og og men: jeg og ikke du, eller: jeg, men ikke du.

I norrønt betydde konjunksjonen en både ‘og’ og ‘men’, og i fortellende avsnitt i eldre bibelstil ble men ofte brukt, til dels for variasjonens skyld, hvor vi i dag skriver og eller sløyfer konjunksjonen. Fra annet kapittel i Lukasevangeliet: 1930: Og alle gikk for å la sig innskrive, hver til sin by. Men også Josef drog op fra byen Nasaret, til Judea … for å la sig innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulde føde. Og hun fødte en sønn …

2011: Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea … for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte en sønn …

For er sideordnende årsakskonjunksjon: Han kom ikke, for han var syk. I motsetning til og og men koordinerer for bare hovedsetninger og står alltid etter den setning hvis årsak angis; først angis et saksforhold, deretter saksforholdets årsak.

I eldre tid ble det nå foreldede ti brukt som sideordnende årsakskonjunksjon: Han kom ikke, ti han var syk. Dette ti var opprinnelig en dativform av det demonstrative pronomen i entall og kunne også brukes som tilbakevisende pronominalt adverb med betydningen ’derfor’, kjent fra gammelt rettsspråk: Ti kjennes for rett.

Følgebetydning har sideordnende brukt så: Flybussen var forsinket, så vi rakk ikke flyet; Han hadde aldri kjørt bil før, så du kan tenke deg hvordan det gikk.

Det innrømmende skjønt brukes på den ene side som subjunksjon som innleder bisetning: Han avsluttet arbeidet, skjønt det ikke var ferdig. Men som ordstillingen viser, brukes skjønt i noen utstrekning også som sideordnende konjunksjon med tilsvarende betydning: Han avsluttet arbeidet, skjønt det var ikke ferdig. Med betydningen ’(nei) forresten’ kan skjønt knytte en sideordnet spørresetning til en foregående setning: Hun ville fri til ham på Valentinsdagen – skjønt ville hun egentlig det?

141

Konjunksjoner og subjunksjoner

11.2 Subjunksjoner (underordnende konjunksjoner) Subjunksjoner innordner, som den tradisjonelle betegnelsen «underordnende konjunksjon» tilsier, en bisetning (undersetning) under en hovedsetning eller under en annen bisetning (som oversetning). En subjunksjon står på bisetningens første plass og innleder dermed den. Etter sin funksjon i forhold til oversetningen inndeles bisetninger tradisjonelt i tre hovedgrupper: substantiviske bisetninger, som har sitt navn fordi de inntar et substantivledds plass i hovedsetningen: Han husket at han hadde begått noen feil – Han husket sine feil; de adjektiviske, med adjektivlignende funksjon: et sted som var vakkert og rolig – et vakkert og rolig sted; og de adverbiale, som fungerer i likhet med adverbialledd og bl.a. uttrykker tids- og årsaksforhold. Disse tre hovedtypene av bisetninger har forskjellige typer innledere, men det er ikke sjelden slik at de samme ordene opptrer som innledere i forskjellige typer setninger, eller inngår i forbindelser som skaper nye betydninger og andre anvendelsesmuligheter.

Mange subjunksjon(al)er er opprinnelige adverb, som bare, da, når, eller preposisjoner, som fra, til, siden. Andre er oppstått av forskjellige preposisjonsledd: idet, ifall eller i fall (bare særskrivning i bokmål), med mindre, til tross for at, eller sammenligningsuttrykk: så snart (som), så lenge (som), med det samme (som).

11.2.1 at-setninger Substantiviske at-setninger som objekt er oftest etterstilt, både som objekt: Han sa alltid (at) han ikke hadde gjort noe galt, og som subjekt med foregående foreløpig subjekt det: Det er godt (at) det ikke plager deg. Som her kan da at ofte utelates, men det er ikke alltid tilfellet. Enkelte styrende verb eller adjektiver krever normalt at, i objektsetning: Han meddelte at han ikke kunne være til stede, men jeg forlangte at han skulle møte frem; Han var seg bevisst at han hadde dummet seg ut, og i subjektsetninger: Det er pinlig at du ikke vil; Det plaget ham at hun ikke kom. Verb som har et annet objekt eller avhengig preposisjonsledd, krever vanligvis at. I tillegg til at-setning, som er det direkte objekt, har man da enten et indirekte objekt, som henne i: De forespeilet henne at de ville hjelpe familien, eller et verbstyrt preposisjonsledd, som av ham i: Vi krevde av ham at han skulle være til stede.

At kan heller ikke utelates når at-setningen styres av en preposisjon: Vi ventet på at noe skulle skje; Hun insisterte som vanlig på at hun hadde rett; forventningen om at de skulle tjene store penger, eller når at-setningen er underledd til et substantiv (uten preposisjon): det håp at alt ville bli bra igjen, eller 142

Konjunksjoner og subjunksjoner

underledd til intetkjønnspronomenet det: Han beklaget det at kjøkkenet ikke var blitt ferdigstilt i tide; Det at du sier dette, betyr mye for oss.

Det er selvsagt heller ikke mulig å sløyfe at når objekt- eller subjektsetningen plasseres først i hovedsetningen uten noe overledd foran seg: At han ikke hadde gjort noe galt, sa han alltid; At det ikke plager deg, er godt.

Subjunksjonen at har sannsynligvis sin opprinnelse i det norrøne demonstrative intetkjønnspronomen þat ’det’, jf. engelsk that ’det; at’. Dette pronomenet har først stått i hovedsetningen som en foregripende forløper for en etterfølgende setning, og er så blitt «flyttet over» til første plass i den etterfølgende setningen – med et moderne eksempel: setninger av typen Jeg vet det: du har stjålet sverdet mitt er blitt omstrukturert til en ny type: Jeg vet: at (← det) du har stjålet sverdet mitt. Utviklingen fra foregripende pronomen til ren subjunksjon må ha funnet sted i norrøn tid, siden þat allerede da hadde fått den fonetisk reduserte formen at.

11.2.2 om-setninger og hv-setninger Det finnes to slags spørresetninger, «setningsspørsmål», eller ja-nei-spørsmål, som har «tom førsteplass» og begynner med setningens finitte verb: Har du husket lommeboken?, og «ordspørsmål», også kalt hv-spørsmål, Denne motsetningen gjenfinnes ved spørrebisetninger. Bisetninger som gjengir setningsspørsmål, innledes med om eller hvorvidt: Hun spurte om jeg hadde husket lommeboken, ordspørsmålene med spørreord.

11.2.2.1 Om-setninger Foruten å innlede en substantivisk spørresetning kan om også brukes som betingelsessubjunksjon: Om du ikke vil, kan vi la det være. Denne bruksmåten er beslektet med bruken i spørrebisetninger. Om brukes også i innrømmelsesbisetninger i forbindelsen selv om: Selv om han skulle mene noe annet, må jeg protestere, og i forbindelsen om … enn: Han må nok kritiseres, om det enn kan anføres formildende omstendigheter, videre i forbindelsen om … så: Jeg nekter, om det så skal være det siste jeg gjør. Denne bruksmåten kan ses i sammenheng med bruken i betingelsessetninger. Som innleder brukes også uansett om: Jeg gir meg ikke, uansett om du har rett.

I norrønt var um ’om (osv.)’ bare preposisjon og adverb, ikke subjunksjon; som subjunksjon brukte man ef (som er samme ord som engelsk if ’hvis, om’).

143

Konjunksjoner og subjunksjoner

11.2.2.2 Spørreord (hv-ord) som bisetningsinnledere Ordspørsmål som bisetning innledes av de samme spørreord som innleder tilsvarende hovedsetninger: Hun spurte hva jeg mente og hva jeg tenkte på; Han husket ikke lenger hvilket hotell han hadde bodd på eller hvor mye penger han hadde brukt. Når spørreordet er subjekt, må det etterfølges av som: Hun spurte hva som var skjedd og hvem som hadde satt i gang det hele.

Hv-spørreord opptrer også i innrømmelsessetninger: Jeg blir ikke med på dette, hva du enn sier; Jeg blir ikke med på dette, hva du så tilbyr meg. Som innleder brukes også uansett pluss hv-ord: De trodde ikke på ham, uansett hva han sa, eller, mer dagligdags: …, samme hva han sa.

Innrømmelsessetninger innledet med om eller hv-ord kan foranstilles den hovedsetning de modifiserer. Den etterfølgende hovedsetning har da ofte et henvisende og sammenfattende ord før det finitte verb: Om det så skal være det siste jeg gjør, så nekter jeg; Uansett hva han sa, så trodde de ikke på ham, eller hovedsetningen kan ha et annet ledd, som subjektet, på førsteplass: Hvem du enn påberoper deg som sannhetsvitne, jeg tror ikke på deg; Uansett om du har rett, vi gir oss ikke. Begge deler tyder på at slike innrømmelsessetninger ikke er fullt integrert som bisetning i hovedsetningen.

Men en direkte tilknytning med innføyning i hovedsetningen brukes også: Hvor skrøpelig du enn er, må du komme i morgen, ved siden av: Hvor skrøpelig du enn er, så må du komme i morgen, eller: Hvor skrøpelig du enn er, du må komme i morgen.

11.2.3 Relativsetninger med som Som er fremfor alt den vanlige relativsetningsinnlederen i moderne norsk.

Som omtales tradisjonelt som «relativpronomen». Denne betegnelsen passer imidlertid mindre godt, siden som ikke viser noen av de grammatiske kategorier som kjennetegner andre pronomener: grammatisk kjønn (jf. han – hun, den – det), tall (jf. den – de) eller kasus (jf. jeg – meg, de – dem); som er ubøyelig. I motsetning til pronomener kan som dessuten under gitte betingelser utelates: Her er boken (som) jeg kjøpte. En nyere betegnelse er relativpartikkel; relativkonjunksjon ville passe like godt, og relativsubjunksjon enda bedre. Denne bruken av som er beskrevet i avsnittet om relativsetningsinnledere (8.5.1).

Som går tilbake på den norrøne sammenligningssubjunksjonen sem. Den ble brukt som relativpartikkel allerede i norrønt, men den opprinnelige sammenligningsfunksjonen lever også videre i det moderne som: Du får gjøre som du vil, eventuelt i forbindelse med et foranstilt så eller likeså eller like: Han kom så fort (som) det var mulig; Du er nå minst like (så) dyktig som 144

Konjunksjoner og subjunksjoner

din far var i den alderen. I slike sammenligninger uttrykker som generelt en likhet som lett kan gå over i den identitet som kommer til uttrykk i forholdet mellom relativsetningssubjunksjonen og relativsetningens overledd.

11.2.4 Tidssubjunksjoner Som tidssubjunksjoner brukes da, når, etter at (i riksmål også etterat), før, før enn (i riksmål også førenn), innen, idet, mens, til, inntil, fra, siden og, med opphav i sammenligningssubjunksjonen som, så lenge (som), så ofte (som), så snart (som), hvor som kan utelates på samme måte som i relativsetninger: hun kom så snart (som) hun kunne.

I språkbruken blandes av og til da og når sammen. En god, gammel skoleregel sier «den gang da, hver gang når». Da brukes dermed om en enkelthendelse i fortid: Da vi kom frem, var alt stille; Han reiste seg da jeg gikk, og når om gjentagelse i fortid og både om gjentatt handling og enkelthandling i fremtiden: Hun ble glad når noen kom med blomster; Det ringer når forestillingen begynner; Jeg lover å besøke ham en eller flere ganger når jeg kommer hjem.

Både ved gjentagelse og ved fremtid står når-setningens verb ofte i presens. Det synes å forlede noen til å tro at man alltid skal bruke når når bisetningens verb står i presens, slik at man også bruker når i forbindelse med såkalt historisk presens. Dersom man forteller i presens om noe som er skjedd, er imidlertid da det riktige når det dreier seg om en enkelthendelse: Da han åpner ytterdøren, ser han to fremmede menn i trappen.

Som tidssubjunksjon kan videre som opptre: Som han satt der ute ved skjærene og prøvde fiskelykken, ofte i forbindelse med nettopp, rett eller just: Just som han hadde sagt det, ble det med ett smult vann; Fisken bet på rett som det var.

11.2.5 Årsakssubjunksjoner Årsakssubjunksjoner er fordi, da, siden, ettersom. Den vanligste er fordi: Vi ble ergerlige fordi han somlet slik. I muntlig språk settes ofte et overflødig at etter fordi: …fordi at han somlet slik. Språkhistorisk sett er det en moderne refleks av denne årsakssubjunksjonens opprinnelse i norrønt fyrir því at ’for det at’.

Særlig i forbindelse med et nektende uttrykk i hovedsetningen brukes ofte et om etter fordi: Man er ikke utlært fordi om man har kommet seg gjennom en eksamen eller to. Her går årsaksbetydningen over i en innrømmende betydning: ’selv om man har kommet seg gjennom en eksamen eller to’.

145

Konjunksjoner og subjunksjoner

Antagelig oppfattes fordi som en tydeligere, «sterkere» konjunksjon enn for, jf. følgende illustrerende eksempel: Jeg tror på Gud, simpelthen fordi han er til; men jeg tror ikke på djævelen, for han eksisterer ikke (Arnulf Øverland, fra novellesamlingen Gud plantet en have). Det er antagelig grunnen til at fordi ofte brukes galt i setninger hvor leddstillingen tydelig viser at det er en hovedsetning: Arbeidet er ikke kommet i gang, fordi vi kan aldri bli enige om betalingen. Korrekt leddstilling er: …fordi vi aldri kan bli enige, men det blir enda bedre med en annen subjunksjon: …siden vi aldri kan bli enige eller med sideordning: Arbeidet er ikke kommet i gang, for vi kan aldri bli enige om betalingen. Man skal i det hele tatt være forsiktig med fordi når hovedsetningen inneholder en nektelse. Setningen Vi liker ham ikke fordi han er så overlegen er ikke god, den er tvetydig og kan ikke bare bety ’vi misliker ham fordi han er overlegen’, men faktisk også ’det er ikke fordi han er så overlegen at vi liker ham’. Den første av disse to betydningene kommer klarere frem hvis vi setter komma etter ikke: Vi liker ham ikke, fordi han er så overlegen, men en helt entydig formulering får vi bare med siden eller for – og komma i begge tilfeller: Vi liker ham ikke, for (eller: siden) han er så overlegen.

Da uttrykker som regel en årsak som forutsettes kjent, og setningen den innleder, står derfor ofte foran hovedsetningen: Da ingen hadde innvendinger mot forslaget, ble det vedtatt uten diskusjon. Denne rekkefølgen er naturlig på tilsvarende måte som når da er tidssubjunksjon: En årsak ligger forut i tid i forhold til det den forårsaker.

Undertiden kan også når uttrykke en begrunnelse: Når du sier det, er det nok sant. En lignende betydning har ettersom og siden: Ettersom du spør, skal jeg fortelle deg det; Siden du spør,…

11.2.6 Betingelsessubjunksjoner Betingelsessubjunksjoner innleder bisetningen i et betingelseskompleks, hvor hovedsetningen betegner følgen: Hvis dette er sant, må vi finne på noe annet. På tilsvarende måte som hvis brukes også dersom, såfremt, i fall (i riksmål også ifall) og om som betingelsessubjunksjoner: Jeg skulle sagt ja, dersom jeg ikke allerede var invitert et annet sted; Såfremt du er enig i dette, bes du kontakte vår serviceavdeling snarest; Hva mener du med det, om jeg tør spørre?

Med mindre (eller medmindre) og uten at har betydningen ’hvis ikke’: Vi klarer ikke dette med mindre vi samarbeider ’…hvis ikke vi samarbeider’.

Dessuten kan som nevnt bare opptre som subjunksjon: Bare du kommer, er alt i orden. Med samme betydning ’hvis bare’ finner vi også så sant: Vi kommer så sant været blir bra.

Som betingelsessetninger finner vi også bisetninger uten subjunksjon 146

Konjunksjoner og subjunksjoner

med form av spørrende hovedsetning: Kan han begynne arbeidet i dag, vil han bli ferdig i god tid. Når bisetningen har denne formen, står den som oftest foran hovedsetningen, som i eksempelet. Men jf. også: Jeg kunne ha kommet før, hadde jeg bare fått beskjed tidligere; Det var rett og slett pinlig, spør du meg.

11.2.7 Følgesubjunksjoner Den vanlige følgesubjunksjonen er så (at). Så at er ofte delt, slik at så står i hovedsetningen og at ved bisetningens begynnelse. Det ligger i følgesetningens natur at den står etter sin hovedsetning, som angir årsaken til eller betingelsen for følgen: Han frøs så han hakket tenner; Forestillingen var så lang at han ikke nådde bussen. I stedet for så kan hovedsetningen inneholde et ord med tilsvarende betydning, f.eks. slik: Det var slik uro at han ikke kunne høre hva hun sa. Hos Sigrid Undset finner vi ikke sjelden så … så: …men så mangfoldig var Lawrence og så intenst oplevet han sitt liv så han blir en representativ skikkelse…; Snart ble han så syk så det vilde ha vært unaturlig…

At-setning som uttrykk for følge foreligger når et adjektiv eller adverb med foranstilt for betegner for høy grad: Han er for ung til at han kan huske det ’han er så ung at han ikke kan huske det’. Her er det tale om en forhindret mulig følge.

11.2.8 Hensiktssubjunksjoner Som uttrykk for hensikt brukes bisetninger innledet av for at, slik at og så: Han arbeidet dag og natt for at boken skulle bli ferdig i tide; Jeg snakket høyere, slik at hun kunne høre meg; Han gikk tidlig til sengs, så han kunne være uthvilt til den avgjørende prøven; Vi løp, slik at vi ikke skulle komme for sent.

En hensikt uttrykkes ellers ofte med en infinitivkonstruksjon innledet av preposisjonen for: Han gikk tidlig til sengs for å kunne være uthvilt neste dag.

11.2.9 Innrømmelsessubjunksjoner Til å innlede innrømmelsesbisetninger brukes enkeltordene skjønt (ennskjønt) og enda: Han reiste på ferie, skjønt han ikke var ferdig med arbeidet; …(enn)skjønt han var en kløpper på ski; Han kunne ikke lese, enda han var 12 år gammel, og dessuten det nå mer eller mindre foreldede tyske lånordet uaktet (fra ungeachtet): …uaktet hans skussmål var det beste. Disse subjunksjonene brukes om et virkelig saksforhold, som innrømmes: Skjønt (uaktet, 147

Konjunksjoner og subjunksjoner

enda, til tross for at) han var syk, dro han av gårde. Skjønt kan i betydning nærme seg men og innleder iblant ettersetninger med hovedsetnings ordstilling: Hun mente han hadde løyet, skjønt hun hadde ikke sagt det offentlig.

Fremfor alt omfatter innrømmelsessubjunksjonene en lang rekke forbindelser av to ord. Den vanligste er selv om, som kan brukes om et virkelig saksforhold: Selv om han visste alt, sa han ikke et ord. Selv om brukes imidlertid oftest om noe tenkt, hypotetisk: …selv om du bød meg tusen kroner, …

For å uttrykke et hypotetisk forhold brukes også om, eventuelt i forbindelse med et følgende enn: Om du (så) bød meg tusen kroner, ville jeg ikke gjøre det.

Slik brukes også tilsvarende forbindelser med hv-ord som generaliserende relativpronomener: Hva du (enn) sier, tror jeg det ikke, eller: Hva du (enn) sier, jeg tror det ikke; Hvor du enn kommer, (så) må du ikke glemme oss, eller: Hvor du enn kommer, du må ikke glemme oss. Som disse eksemplene viser, kan slike innrømmelsesbisetninger enten integreres i eller foranstilles den følgende hovedsetning.

11.2.10 Sammenligningssubjunksjoner Som sammenligningssubjunksjoner brukes som, likesom, enn, som om, jo, dess, desto. De tre første – som, likesom og enn – kan knytte seg til et sammenligningsledd uten finitt verbal eller en sammenligningssetning med finitt verbal: Han er like gammel som jeg (eller meg), eller: Han er like gammel som jeg er; Ville ikke du ha handlet likesom jeg, eller: … likesom jeg gjorde; Hun er nok betydeligere enn søsteren, eller: …enn søsteren er.

Subjunksjonen likesom med betydningen ’i likhet med’ og adverbet liksom med betydningen ’på en måte’ skrives forskjellig: Han skulle liksom være formann (i slurvete uttale lissom).

Foran det ledd sammenligningsleddet eller sammenligningssetningen hører til, settes ofte så eller et ord med lignende betydning: Han gjorde så godt som han kunne. Som kan da utelates: Han gjorde så godt han kunne, på lignende måte som i relativsetninger.

Som om innleder en hypotetisk eller irreal sammenligning: Han skrek som om han hadde brukket armen. Logisk sett kan dette oppfattes som en kombinasjon av en sammenligning og en betingelse: Han skrek som han ville ha skreket dersom han hadde brukket armen. Det hender at om utelates med forandring av ordstillingen, slik at det finitte verb kommer til å stå direkte etter som: Han skrek som hadde han brukket armen. Denne uttrykksmåten oppfattes nå som uvanlig eller alderdommelig. Videre kan man si, uten om: Han lot som han var gal. Her ligger det irreale implisitt i oversetningens verb, og derfor er det tilstrekkelig med sammenligningssetning med som.

148

Konjunksjoner og subjunksjoner

Særskrevet etter som og tilsvarende etter hvert som uttrykker en rekkefølge eller utvikling i tid: De fikk nummer etter som (eller helst: etter hvert som) de ankom; Han satte seg grundigere inn i forhistorien etter som han lærte dem bedre å kjenne. Sammenskrevet ettersom er årsakssubjunksjon: Ettersom han hadde studert saken mest inngående, kunne han gi de beste opplysninger; Ettersom du vet alt best, kan du kanskje si meg hva jeg skal foreta meg.

Som innleder ikke bare fullstendige sammenligningsbisetninger med finitt verbal, men har ut over det et mangfoldig bruksområde som innleder av sammenligningsledd uten verbal: fattig som en kirkerotte; nå som før; Du er like flink som din far; Han skinte som en sol, osv. Beslektede bruksmåter foreligger som del av substantivledd: eksempler som de følgende, som del av fritt predikativ: som attenåring dro han til sjøs, eller tilknyttet som del av sammenligningsledd til et adjektiv i positiv: Han er betydelig som dikter; med samme funksjon som del av et sammenligningsledd med enn ved et adjektiv i komparativ: Han er betydeligere som dikter enn som politiker (jf. nedenfor).

Som vi har sett, kan som være utvidet med et annet ord, slik at nye betydningsmuligheter oppstår: med etter til ettersom ’siden, fordi’, så som ved oppregning: ved serviceyrker så som varehandel og reklame, eller: etter hvert som; jf. dessuten betingelsessubjunksjonen dersom.

Ved forskjell, så som ved adjektiver i komparativ, brukes enn: Han er eldre enn broren; Det er vanskeligere enn du tror. (En annen opprinnelse har det enn vi kjenner fra uttrykk som: Enn om vi kledte fjellet?; Enn om så var?, hvor vi har å gjøre med den norrøne sideordnende konjunksjonen en ’og, men’).

Enn inngår i den nå litterære eller alderdommelige tidssubjunksjonen før enn: … før enn dagen heller, i innrømmende uttrykk med om … enn): Han var fattet, om enn tynget av stundens alvor, og i innrømmende setninger innledet av hv-ord (jf. 11.2.2.2): Hvor skrøpelig du enn er, må du komme i morgen.

Mens som og likesom fremhever likhet, og enn ulikheten, uttrykker jo … jo, jo …dess, jo … desto, dess … dess, desto … desto proporsjonalitet mellom to ledd: jo galere, jo bedre; Jo mer jeg lærer menneskene å kjenne, jo mer holder jeg av dyrene; Jo større sak, dess tyngre tak og desto større seier; Jo mer han tjente, desto mer brukte han; Dess mer man drikker, dess mer tørster man. Alle disse uttrykkene har tysk grunnlag.

11.2.11 Flertydighet og utelatelse av subjunksjon En og samme subjunksjon har ofte flere funksjoner og kan innlede betydningsmessig forskjellige bisetninger. Som er relativpartikkel, sammenligningssubjunksjon og kan innlede tidssetninger, og om innleder spørre- og 149

Konjunksjoner og subjunksjoner

betingelsesbisetninger og kan stå i innrømmelsesbisetninger; da og siden kan være tids- og årsakssubjunksjon, når tids- og betingelsessubjunksjon, ettersom tids-, årsaks- og sammenligningssubjunksjon. Subjunksjonen alene kan således slett ikke alltid gi nøkkelen til en forståelse av bisetningens betydningsmessige funksjon i helsetningen. Først sammenhengen gjør det klart om f.eks. Siden han reiste… er en tids- eller årsakssetning; med fortsettelsen …har jeg ikke sett ham blir den en tidssetning, men fortsetter vi: …måtte jeg bli hjemme, er det årsak som angis.

Ikke sjelden har vi bisetninger uten subjunksjon. At kan sløyfes: Han sa (at) han ville komme. En tidssetning kan innledes av en tidsbestemmelse uten egentlig subjunksjon: Den dagen du har lært dette, skal jeg være glad; Hver gang han tenkte på det, måtte han smile. En spørresetning uten subjunksjon er en betingelsessetning: Kommer du et skritt nærmere (’hvis du kommer et skritt nærmere’), skriker jeg. Som kan utelates i flere sammenhenger.