Levanger historielag - Årbok 2000 by Levanger historielag

ÅRBOK 2000 Levanger historielag

Skriftstyret: Asbjørn Tingstad Eli Lunnan Kristin Fostad

TRYKT HOS LEVANGER TRYKKERI AS 2000

Forsideillustrasjon: Detalj fra stol i Alstadhaug kirke laga av Johan Holum Fagerstad Annonsene i boka er fra 책ret 1900 i Nordre Trondhjems Amtstidende.

ISSN 0803-1975

Forord Årboka foreligger igjen. Den første årboka i dette årtusende. Nå i endret format. Dette er ikke gjort for å markere tusenårsskiftet, men fordi vi tror årboka med dette blir lettere å lese og fordi det gir muligheter for å gjengi bilder og illustrasjoner på en bedre måte. En rettelse fra årboka for 1999: I innholdsfortegnelsen for årboka 1999 er det blitt feil forfatter på artikkelen om Hallstein. Artikkelen er skrevet av Ingrid Ystgaard, og bygger på deler av hennes hovedfagsoppgave i arkeologi, som er om bygdeborger i Trøndelag. Ingrid Ystgaard er født i Steinkjer i 1972, og er cand.philol. fra NTNU fra 1998. Hun arbeider i dag som arkeolog i Nord-Trøndelag fylkeskommune. Redaksjonen beklager feilen. Som det går fram av rapporten fra turkomiteen, var Ingrid Ystgaard med på historielagets tur til Hallstein i høst, der hun fortalte om Hallstein og de utgravingene som er gjort der. Takk til de mange bidragsyterne som gjør at årets årbok er blitt allsidig og variert, og som spenner over mange ulike tema og et stort tidsspenn. Ved inngangen til et nytt årtusen, hadde skriftstyret i fjor et ønske om at flere tok pennen fatt og skrev artikler i årboka. Om dette er årsaken vet vi ikke, men vi har i år fått inn mange artikler, og vi i skriftstyret har sluppet å nervøst stille spørsmålet: blir det årbok i år også? Håper at årets årbok faller i smak, og at den kan bidra med ny kunnskap og være med på å øke interessen for vår lokale historie.

Hilsen skriftstyret

Innhold Kåre Snekkvik: Praktbygg i Levanger 100 år ...........................s. Asbjørn D. Eklo: Våre Falne 1940 - 1945 .................................s. Knut Vodal: Litt om skolen på Ekne..........................................s. Leif Kjønstad: Husmannsplassen Bergstua ...............................s. Ivar Berre: Johan Holum Fagerstad...........................................s. Peter Grevskott: Eit 80-års minne .............................................s. Ola Indgaard: Steinsfera i Steinsdalen ......................................s. Einar Weiseth: Hoplavassdraget ................................................s. Anders Gustad: Kyrkje og misjon på Ekne ...............................s. Jakob Aune: Minne fra skoletida...............................................s. Sigrid Haavik: Om å sjå skrifta på veggen, eller å kaste perler for svin ....................................................s. Paul Steinar Fagerli: Georg Ulrich Wasmuth (1788 - 1814) .....s. Karl Arne Sandnes: Merkelige sammentreff .............................s. Eli Lunnan: Fogdsønnene fra Skogn som ble «Landskabsmalere» ................................................s. Leif Kjønstad: Ungdomshuset Nordtun ....................................s. Bjørn Geirr Harsson: Rinnleret basis - historien bak og hva basisen ble brukt til....................................................s. Tone Jørstad: Falstadsenteret – et nasjonalt ansvar ...................s. Lars Floan: Uhrmager Even Syrstad .........................................s. Asbjørn D. Eklo: Blekkspruten .................................................s. Oddlaug Øvreness Sørmo: Byggmesteren ................................s. Arild Pettersen: Fra tjodgate til kongevei..................................s. Andreas Lunnan: Dette er også historie ....................................s. Ronald Inndal: Minnestein over gjeterguten Sigurd..................s. Ola Indgaard: Sillermoen – 1925 ..............................................s. Jakob Aune: Historielaget og Foreningen Norden på tur ..........s. Esther Nordmark: Hæst-martnan på Øya som deinn va i 30-åran .........................................................s. Rapport frå turnemnda...............................................................s. Medarbeidere i årboka 2000......................................................s.

7 10 23 31 33 45 48 49 57 65 73 76 85 89 94 98 106 115 119 121 123 147 148 151 152 158 161 163

Kåre Snekkvik:

Praktbygg i Levanger 100 år

Levanger Lærerhøgskole.

Den 8.september 1900 vart den fine, stilreine lærarskolebygningen i Kirkegata 1 innvigd med stor festivitas. Rundt om i byen hadde dei heist flagg, og festkledde folk var på veg til vigslingshøgtida på seminaret, som institusjonen het den gongen. Tre år tidlegare hadde nesten heile Levanger gått opp i aske i den store bybrannen, også dei bygningane på øvre torg der skolen hadde halde til etter flyttinga frå Klæbu i 1892. Det kunne sjå ut som det var fare for at Levanger skulle miste lærarskolen. Elevane måtte ha ein stad og bu, og ein trong undervisningslokale. Dette let seg heldigvis ordne med interimsløysingar, og alt i 1897 vedtok Stortinget å bygge ny skole. Kommunen baud fri grunn til bygningar, park og skolehage, og for7

plikta seg dessutan til å bygge ny barneskole i nærleiken av seminaret. Dette var viktig, for spørsmålet om øvingsskole hadde vore viktig da det vart vedtatt å velje Levanger som ny undervisningsstad. Hovudprinsippa for planlegging og utarbeiding av tegningane for det nye bygget vart bestemt slik: 1) Ensidigt værelsessystem, dvs. værelser til den ene side, og korridor til den anden side af bygningen. 2) Sol i flest mulig værelser, særlig klasseværelser. 3) Tilstrækkelig store og dog ikke for store klasseværelser. (9.5 x 6 x 3.67 m.) 4) Centralopvarmning; rigelig ventilation. 5) Et bad saa stort, at hver elev faar bade hver 14. dag. 6) Skolekjøkken, med hensyntagen til det foreliggende lovforslag om ny seminarordning. 7) Lyse, hyggelige rum, hvor man arbeider let og befinder seg vel. Ein må vel kunne seie at dette var brukarvennlege retningsliner. Arkitekt Guldahl vart engasjert til å lage tegningar, og romprogrammet vart utarbeidd av rektor Falkenberg i samråd med skoledirektør, seinare statsråd, Wexelsen. Som vi skal sjå, håpa rektor optimistisk at nybygget måtte stå ferdig til innflytting alt høsten 1898. Sentralt var det løyvt kr. 40.000 så ein kunne komme i gang med prosjektet. I rektors årsmelding til departementet er det gjort greie for byggeplanane: «Bygningen vil blive opført af sten og udstyret med centraloppvarmning. Den vil faa sin plads ved Levangersundet nær den nye jettee og begrænses paa den ene side af ridehuset, paa den anden af sundet, paa den tredje af landeveien til Skogn og paa den fjerde af godseier Jelstrups eiendom. Det samlede areal blir henved 90 ar foruden ca.30 ar paa den anden side af veien nedenfor sygehuset; dette fra det øvrige areal skilte stykke er tænkt anvendt til øvelseshave for eleverne ved undervisningen i havedyrkning. Der vil blive bygget særskilt bestyrerbolig rimeligvis af træ - i nærheden af seminarbygningen. Idet aarsberetningen lægges under pressen, er man endnu ikke kommen ivei med arbeidet; men man haaber dog i løbet af høsten 98 at kunne tage skolebygningen i brug.» Både stat og kommune handla raskt, men det tok sjølvsagt noko lengre tid å få reist bygget enn Falkenberg hadde tenkt. Den nye lærar8

skolen kom til å koste kr.190.000, «en pris, der af sagkyndige ansees rimelig, naar hensyn tages til herskende konjunkturer paa arbeide og materialier», som det het i ein kommentar. Det vart eit funksjonelt og vakkert bygg som i nære på hundre år - med visse interiørmessige endringar - gjorde teneste for utdanning av fleire generasjonar lærarstudentar. Etter 1900 hadde skolen bra med rom i forhold til elevtalet. Men da det etter krigen (1945) vart behov for stadig å utdanne fleire lærarar, og studenttalet etter kvart auka radikalt, måtte ein planlegge tilbygg. Desse kom ikkje før i 1959 og 1984, så det tok faktisk mykje lengre tid å få realisert desse tiltaka enn å få reist seminarbygget 1897-1900. Det er forskjell på å bu trongt og å vere huslaus, slik det var etter bybrannen. I september 1900 skreiv ein lærarskoleelev til far sin: «Du maa tro det er en storartet bygning. Den forekommer mig som et slot aldeles.» Folk flest elles var imponert når dei såg den vakre, ruvande bygningen i Levanger der trehus i to etasjar var det vanlege. Hundre år seinare vart «slottet» alt for lite for dei store studentkulla, og da flytta skolen til nye bygningar på Røstad, der lærarutdanning saman med helsefag og ingeniørfag - er ein del av Høgskolen i NordTrøndelag. Fylket har overtatt det gamle praktbygget i Kirkegata til bruk for den vidaregåande skolen i Levanger. 100-åringen er like fin som før, og vel så det, både innvendig og utvendig, og fylt av lærelysten ungdom. Og bra er det.

Asbjørn D.K. Eklo

Våre falne 1940–1945 Den 8. mai 2000 ble det avduket en minnebauta over de falne fra Levanger kommune ved Levanger sognekirke. Foranledningen til denne bauta var å samle alle fra de tidligere kommuner: Levanger, Frol, Skogn og Åsen. Samtidig; få med det urettferdige ved at navn var uteglemt. Elleve navn står på bronseplaten. Noen dager før avdukingen viste det seg at også et tolvte navn burde være med. Det arbeides nå med denne saken og det er et håp om at dette skal lykkes. Bautaen er laget av finsk granitt med en bronseplate som har toppteksten: «De Gav Alt- De Gav Sitt Liv». Så kommer navnene med fødselsår og dødsår. Under står tekst fra Nordahl Griegs kjente dikt 17. mai 1940: Vi er så få her i landet- hver fallen er bror og venn. På toppen av bautaen står kunstverket «Livshjulet og fredsduen» Kunstverket er laget av den utflyttede Levanger-kunstner Leif Nordahl. Det symboliserer: Livshjulet som brytes (døden), men fra bruddet stiger fredsduen opp (freden). 8. mai var en vakker vårdag med sol og det var ca. 300 fremmøtte, også mange pårørende. Fylkesmann, DK-sjef, Ordfører, Repr. fra NordTrøndelag Regiment, Lensmann, Krigsveteraner, kirken, kunstner, flere som har vært involvert for å få bautaen laget og plassert. Levanger Mannssonglag og Forsvarets Distriktsmusikkorps var spesielt innbudt. Det ble en stor høytidelighet, verdig de falne og deres pårørende. Jeg har laget en liten biografi over samtlige tolv falne.

Alf Alstad Alf Alstad var født den 26 mai 1921 på Rustgården i daværende Skogn kommune. Hans far var gårdsarbeider Ludvik Alstad, født 1894 i Skogn og mor Aslaug født Hogstad i 1901, fra Markhus på Ekne. Hun døde 11/6 1921 i barselfeber, bare 26 dager etter at Alf ble født. Som 10 åring reiste han til Inderøy, hvor han bodde hos en tante til han var 16 år. Alf Alstad tok hyre som matroselev på skoleskipet Tordenskiold den 4. mai 1939. Den 23 november samme år seilte han ut som messegutt på T/S Nueva Granada. Da krigen brøt løs seilte Alstad som deksgutt på samme skip. Å seile på tankskip under krigen var kanskje den farligste og mest nervepirrende farten. En torpedo eller en bombe i lasten med bensin ville bli et inferno av ild. Og hoppe i sjøen var også jevngodt med døden, da havet rundt skuta var brennende bensin. T/S Nueva Granada lå i Avonmouth Dock i Bristol da byen flere ganger ble utsatt for bombeangrep. Det var den 18. april 1941 at Alf Alstad omkom ved en ulykke i Bristol havn. Man kjenner ikke til enkelthetene ved ulykken. Hans urne kom fra England og er nedsatt på Snåsa kirkegåd, hvor hans nærmeste også er begravet. Alf Alstad ble den 24. mai 1946 tildelt «Krigsmedaljen post mortem». Alf Alstad har en halvsøster som bor i Levanger, en tante i Åsen og flere søskenbarn, både i Skogn,Nesset, Inderøy, Gvarv og i Canada.

Allan Reinholdt Folke Andersson Allan Andersson var født i Matmar i Jämtland, Sverige den 2. mai 1902. Hans stemor var Inga Andersson i Levanger. Han giftet seg i Oslo i 1936 med Jenny Nicoline Martiniussen fra Narvik. De hadde ett barn. Han gikk maskinistskole og var ansatt i samme rederi i flere år. Under krigen var han maskinist på D/S Siremalm. Den 19. september 1941 gikk Siremalm i konvoi HG.73 fra Gibraltar mot Skottland. I konvoien var enda et norsk skip D/S Varangberg. Begge de norske skipene var lastet med jernmalm. Kaptein på D/S Siremalm var Haakon Svendsen. Konvoien ble først observert og angrepet av tre italienske ubåter før konvoien var fulltallig. Italienerne ble drevet bort av eskorten, og da de 11

forsøkte seg igjen et par dager senere, ble en av ubåtene sendt til bunns og en annen skadet uten å få utrettet noe. Den 25 september ble konvoien lokalisert av tyske fly, og to tyske ubåter i nærheten ble straks varslet. Tidlig om morgenen 26. september gikk et britisk skip ned, senere på dagen ble Varangberg truffet av to torpedoer og gikk ned. Lengere borte gikk to britiske skip ned, og eskorten fikk det travelt med å søke etter angriperen. Neste angrep kom to timer senere og to nye britiske skip sank til bunds. Enda dampet Siremalm videre, men det skulle ikke vare så lenge. Den 27. september fikk U-201, med kapitänleutnant Albert Schenee, kontakt med konvoien. Kl. 0327 skjøt han fem torpedoer og fire av dem traff. Den første detonerte med en kraftig stikkflamme i D/S Siremalm som sank i løpet av sekunder. Ingen overlevende ble funnet, idet det malmlastede skipet gikk ned i dypet med 20 nordmenn, tre finner, en svenske og tre briter. Posisjonen var 4905N 2010W. Her fant maskinist Allan Andersson fra Levanger sin grav. Allan Reinholdt Folke Andersson har to brødre i Levanger, en bror i Mo i Rana, en søster i Sverige og en søster i Danmark.

Anne- Marie Brun Anne- Marie Brun var født 23. februar 1918 i Stjørdal. Hun var datter av distriktslege Einar Brun og Augusta Theresia Brun, født Angel. Dr. Brun hadde kontorer i Jernbanegata 12. Anne Marie vokste opp i Levanger. Her gikk hun også middelskolen og utdannet seg senere til sykegymnast. Under krigen fikk hun arbeide på Stord. Mange nordmenn kom seg over til England med små fiskefartøyer, spesielt fra Vestlandet. Motorkutteren « Blia» var en båt som i 1941 gikk fra Bremnes med 42 norske kvinner og menn med kurs for England. Anne- Marie Brun var en av disse. Ingen kjenner historien til M/K Blia. Hun kom aldri til land. Ble hun senket av tyske U-båter eller andre krigsfartøyer? Eller ble hun senket av fiendtlige fly? Ingen overlevende kunne fortelle hva som hente. Anne-Marie sammen med 41 andre nordmenn fikk en våt grav.

Signe Dagfrid Bjerkan Signe Dagfrid Bjerkan fra Åsen , var født 25 november 1902. Hun var datter av Selmer Bjerkan og Davine født Berg. Signe Dagfrid Bjerkan hadde sitt arbeide på sjøen. Før krigen seilte hun som 2.-plass pike på «Black Watch». Under krigen seilte hun som lugarpike på første klasse med «Prinsesse Ragnhild». Hurtigruteskipet «Prinsesse Ragnhild» tilhørte Nordenfjeldske Dampskipsselskap. Forliset hendte den 23 oktober 1940. Det har vært endel diskusjon om hva som hendte, men etter all sannsynlighet var det en synkemine. Engelskmennene meldte 8. april 1940 at de hadde lagt ut minefelter ved Stadt, på Hustadvika og på Vestfjorden. «Prinsesse Ragnhild» gikk fra Bodø kl. 10.30 med kurs for Stamsund. Ombord var ca. 140 tyske soldater og rundt 90 norske passasjerer. Besetningen var på 50, postfolkene medregnet. Hun gikk med tolv mils fart,og klokken var noen minutter på halv tolv. Lenger en dit på Landegofjorden kom ikke «Prinsesse Ragnhild». Det kom en voldsom eksplosjon under skipet. Det utbrøt panikk blant de tyske soldatene, de stormet mot livbåtene og trengte seg frem selv om deres offiserer forsøkte å holde dem tilbake. Mange liv gikk tapt, som kunne vært reddet grunnet panikken blant soldatene. «Prinsesse Ragnhild» gikk ned på seks minutter. Hun fikk først slagside og akterskipet reiste seg før hun sakte gled ned i havet. Det blåste liten kuling og sjøen var full av vrakrester og kavende folk. Like ved lå to båter: Det var frakteskuta «Batnfjord» fra Nordmøre og «Gange Rolf» fra Sortland. Disse gjorde en fremragende redningsaksjon og spesielt må nevnes skipperen Knut Indergård og hans fem mann store mannskap på «Batnfjord». Han la ut en trosse fra bau til hekken så folk kunne holde seg i. De la også ut småbåter og plukket folk opp fra sjøen. Batnfjord reddet 142 mennesker. Skuta holdt på å velte på grunn av alle menneskene og de som hang i trossen. Knut Indergård måtte ta den vanskelige avgjørelsen å gå mot land og redde de han hadde ombord og håpe at folk som lå i sjøen kunne holde seg flytende til han kom tilbake. «Gange Rolf» tok opp fjorten levende og to døde. Mange detaljer kunne vært fortalt fra forliset, men jeg tar med en episode om fyrbøteren Justin Jakobsen som reddet første maskinist Olaus Brevik. Brevik var bevistløs og Justin tok sjefen sin på ryggen og bar han opp fra maskinrom13

met. Han måtte passere 2 leidere før han kom på dekk. Fikk tredd på Brevik livbelte og dyttet han på sjøen og hoppet selv etter. Begge ble reddet. Det er ikke kjent hvor Signe Dagfrid Bjerkan fra Åsen ble av. Om hun gikk ned med skipet, eller druknet etter å ha kommet vekk fra skipet. Signe Dagfrid Bjerkan har to sønner som bor i Åsen, og et barnebarn, Svanhild, som bor i Levanger.

Eilif Andreas Solheim Lærer, fra Levanger. Født 10. april 1913 i Hadsel, sønn av Otto Solheim, født 1886 i Herøy, og Alfhild Lucie født Olsen, født 1889 i Hadsel. Gift 1941 i Strinda med Gudfrid Johanne Qvam Bjerkan, født i 1912, datter av fotograf Sverre Bjerkan i Levanger. Middelskole, handelsskole, lærerskole. I sin tid på Levanger var han opptatt av arbeide innen IOGT. Mange husker ham som amatørskuespiller i Losje Fram-Hermod. Under krigen i Nord-Norge meldte han seg som sanitetssoldat. Senere ble han lærer ved Bjørhusdal skole og kom der med i Mil.org. Ble arrestert 3. november 1943 og sendt til Falstad, senere Grini og videre til Sachsenhausen i Tyskland. Etter en tid ble han NN fange og sendt til Natzweiler. Rundt årsskiftet 1943-44 ble han sammen med fire andre nordmenn sendt til Berlin for å rydde opp i virvaret i telekommunikasjons-systemet i «Gestapos hovedkvarter» i Prinz Albrechtstraze. Hovedkvarteret var blitt bombet av britiske og amerikanske fly senhøstes -43. En av nordmennene, Carl Thorsen fra Stavanger, fikk den tvilsomme ære å montere spesialtelefon på kontoret til Himler. At nordmennene sammen med andre NN fanger arbeidet i Berlin på den tiden under bomberegnet spilte ingen rolle, de skulle jo «vernichten» allikevel. Eilif Andreas Solheim ble sendt videre på transport til «Neuengamme». Der døde han av tuberkulose/dysenteri den 31. januar 1945. Eilif Andreas Solheim hadde tatovert fangenummer både fra Natzweiler og Neuengamme. Han etterlater seg to døtre: Gerd som bor i Levanger og Anne som 14

bor i Oslo.

Halfdan Marius Jønsson Halfdan Jønsson var født 15.mai 1891 i Halsan, Levanger. Han var sønn av Anders Jønsson født i Sverige, død 1922 i Skogn og mor Henrikke født Stubbe, død 1946 i Skogn. I 1915 ble Halfdan Jønsson gift med Anna Rasmussen. Med henne fikk han 2 barn. Som gutt flyttet Halfdan Jønsson en tid til Sverige med sin foreldre. I 1910 kom han tilbake til Levanger og begynte å arbeide på sagbruk. I 1914 flyttet han til Stavanger og begynte å arbeide ved Rosenberg mek. Verksted. Samtidig engasjerte han seg politisk i Anarkistisk-Syndikalistisk Forening. I 1919 flyttet Jønsson til Oslo etter å ha blitt valgt til forbundssekretær i Jern og Metall. Dette vervet hadde han, til han i 1923 ble den første formann i det nystartede Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. I 10 år satt Jønsson som formann i NKIF, inntil han i 1934 ble valgt som nestformann og hovedkasserer i LO. En tid var han også forretningsfører i Bergen Arbeiderblad, men kom tilbake til Oslo som forretningsfører for Folketeaterbygningen. Det var herfra han engasjerte seg i illegalt arbeide etter 1940. I 1942 overtok imidlertid NS kontrollen i Folketeaterbygningens styre. Situasjonen begynte nå å bli vanskelig, og Jønsson ble tvunget til å trekke seg fra stillingen. Påsken 1942 ble Halfdan Jønsson utpekt som formann for den illegale «Faglig Utvalg» og han var dermed det frie LOs fremste representant i Norge. Ble arrestert av Gestapo 7. januar 1944. Sannsynligvis hadde dette sammenheng med Henry Rinnans infiltrasjonsvirksomhet i Trøndelag. Jønsson hadde vært flere ganger i Trondheim sommeren 1943 og hadde kontakter med undergrunnsbevegelsen der. Han satt lenge på enecelle i Møllergata 19 før han ble overført til Grini. Derfra ble han sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler, ved Strasbourg i Frankrike. Da de allierte begynte å presse på i fra vest, ble Natzweiler evakuert. Sammen med mange andre norske fanger ble Jønsson sendt til den overbefolkede leiren «Dachau» utenfor München. Der døde Halfdan Jønsson av tyfus 7. februar 1945. Hans levninger 15

kom aldri tilbake, men han er minnet med navnet på foreldrenes gravsted ved Alstadhaug kirke.

Harald Bjørnstad Harald Bjørnstad, sersjant fra Levanger. Han var født 8. august 1919, sønn av skolebestyrer John Bjørnstad født 1879 og mor Jørgina, født 1886 begge fra Strinda. John Bjørnstad ble ansatt som lærer ved Levanger Folkeskole og bodde da på Bruborg. Da han senere ble bestyrer flyttet han til Kirkegaten 37. Jørgina og John Bjørnstad hadde 6 barn, 4 sønner og to døtre. Den yngste sønnen Leif omkom ved en tragisk drukningsulykke på Langåsdammen. Harald Bjørnstad var den nest yngste sønn. Han gikk folkeskole og middelskole her på Levanger. Tok artium ved Trondhjem Katedralskole. Gjennomgikk deretter Hærens Flygeskole på Kjeller. Under kampene mot okkupasjonsmakten i 1940 deltok han til det ble gitt ordre om å føre flyene over til Sverige. Han tok seg tilbake til Norge og tok arbeide hos en onkel i Malvik. Han spionerte på flyaktiviteten på Værnes. Disse opplysningene tok han med seg og leverte til norske myndigheter, etter at han rømte landet. En kald februardag i 1941 reiste han hjemmefra og tok seg over fjellet til Sverige. Han orket ikke å gå hjemme, og ikke kunne gjøre en innsats for Norge. I Sverige kom han seg med fly til Russland, videre til India og Filippinene. Derifra reiste han med båt til Amerika. Han kom frem til «Little Norway» i Toronto, Canada for videreutdannelse som flyver. Han omkom ved en flyulykke i Toronto 5. juli 1941. Urnen med Harald Bjørnstad aske kom til Levanger 15. november 1945. Avisen «Nidaros» skrev følgende den 22. november 1945: «Gripende høytidelighet på Levanger i går. Harald Bjørnstad, Levanger som døde under innsats for fedrelandet ved den norske flygeleiren, ved Toronto i Canada, ble bisatt fra Levanger Kirke i går på Levanger Kommunes bekostning. Kirken var fylt av sivile og militære. Ved alteret var urnen plassert. På hver side sto norske flyoffiserer æresvakt , og nederst i midtgangen en avdeling flysoldater oppstilt. Utenfor kirken var samlet 16

mange mennesker. Også her sto en avdeling soldater oppstilt. Høytideligheten ble innledet ved orgelmusikk av organist Jørgensen. Minnetalen ble holdt av prost Hauge som talte varmt og gripende. Ordfører Spillum la ned krans fra Levanger og Frol kommune. Bakermester Strømsøe fra I/L Sverre og Ole Morten Wesche fra skolekamerater. Odd Ertsaas sang «Norge mitt Norge». Urnen ble båret ut av fire flyoffiserer. Foran det lange sørgetoget nedover Kirkegaten spilte Levanger Musikkforening. Deretter fulgte I/L Sverres florombundne fane og en avdeling soldater. På kirkegården forrettet prost Hauge og som avslutning på høytideligheten ble idrettslagets fane senket over graven.» Harald Bjørnstad hadde godt skussmål fra sine sjefer, men fikk dessverre ikke oppleve et fritt Norge.

Ingemann Oskar Liljenskjold Seehuus Ingemann Seehuus var født den 2. september 1913 i Levanger. Han var sønn av postbud Oskar Seehuus og mor Ildrid, født Brandt. Ingemann Seehuus var bare et år da han mistet sin mor og bare tre år da hans far døde. Ingemann vokste da opp hos sin bestefar Tolloppsynsmann Henrik Antonio Peter Seehuus og bestemoren Gjertrud. Da Ingemann var 12 år døde også bestefaren og de måtte flytte fra Jernbanegata. Ingemann og bestemoren fikk da bo på et rom hos onkelen Olaf Seehuus i Sjøgata 42A. Det ble vanskelig tider for Ingemann, en streng bestemor og lite penger. Olaf Seehuus var kontorist på Verdalsbruket og måtte også underholde sin mor og brorsønn. Ingemann gikk ut Levanger Folkeskole med gode karakterer og begynte på middelskolen. Ingemann hadde ingen venner og hans støtte i barneårene var onkelen Olaf og hans kone Åse. Ingemann var veldig glad i Åse som var bare tre år eldre enn han. 90-årige Åse Seehuus forteller i dag at Ingemann var en veldig snill gutt og det kom som et sjokk da Ingemann gjorde et innbrudd i en sjokoladebutikk i Levanger. Det ble anmeldelse og mye oppstyr. Ingemann Seehuus avbrøt middelskolen og reiste til sjøs. Han hadde god kontakt med Åse og Olaf Seehuus i disse årene. Var hjemme flere ganger og forlovet seg også med en pike på Nordenborg Kafe. Fra 17

maskingutt steg han i gradene til fyrbøter. Alltid sendte han endel av hyren hjem til Åse, som han ba om at hun brukte på sine barn. Da krigen brøt ut seilte han på D/S Ringhorn som fyrbøter som gikk i alliert tjeneste. Om bord ble han syk og ble brakt på land i England. Han døde 4. august 1940 på Hill House Isolation Hospital i Swansea. Etter krigen kom et vakkert brev fra sjømannspresten i Liverpool til familien Seehuus i Levanger. Det var lagt ved hele hans formue i denne verden, ca. 50 pund. Åse sendte et takkebrev og pengene tilbake og ba om at sjømannskirken brukte det på en annen norsk sjøgutt. Ingemann Oskar Liljenskjold Seehuus ligger begravet på krigskirkegården i Liverpool. Han fikk ikke sitt navn på tavlen over de falne i våpenhuset i Levanger kirke, men er nå kommet med på den nye minnestøtten.

Odd Nilsen Odd Nilsen var født 27. april 1918 i Moss. Han var 16 år da han kom til Levanger som sønn av apoteker Joh. M. Nilsen og mor Rachel. Han tok middelskole, gymnas, befalsskole og handelsskole. Dro til Hegra natten til 9. april 1940 og ledet en mitraljøseavdeling under kampene i Trøndelag. Styrken på 284 mann og en kvinne under ledelse av major Reidar Holtermann motsto den tyske styrken i 23 døgn. Tyskerne angrep med infanteri, artilleri og fly. Praktisk talt uten mat, lys og vann, og helt omringet måtte besetningen kapitulere 5. mai. Odd Nilsen kom seg over til Sverige og ble i 1942 sendt til England og kom inn i «Kompani Linge». Fenrik Odd Nilsen ble som nestkommanderende med i en sabotasjegruppe på 7 mann, beordret til Norge for å hindre at tyskerne fikk ut malm fra Orkdal gruver. Det var polske piloter på den store Lancaster- maskinen som skulle droppe de norske guttene. I lasterommet satt foruten operasjonsjefen, løytnant Peter Deinboll fra Orkanger, nestkommanderende Odd Nilsen fra Levanger, sersjant Arne Heggstad fra Drammen, Pål Skjærpe fra Meråker, Leif Brønn fra Høylandet, Torfinn Bjørnaas fra Løkken og Aasmund Wisløff fra Trondheim. De ble droppet over Savaskjølen. Det tok nødvendigvis en god tid å planlegge operasjonen, men fikk 18

god hjelp av endel norske sivilister. Planen var å ødelegge lokomotivene og skinnegangene. Sent om kvelden 21. november 1943 fordelte de seg, hvor hver mann hadde sin bestemte oppgave. Odd Nilsen skulle sprenge jernbanelinjen. Det var helt mørkt og høyst sannsynlig har utløserbryteren viklet seg inn i ryggsekksnøringen. Her ble Odd Nilsen drept under en voldsom eksplosjon. Paal Skjærpe ble tatt av tyskerne. Ble fryktelig torturert på Misjonshotellet i Trondheim. Ble sendt til Akershus. Han unngikk så vidt eksekusjonspeletongen. Det var bestemt han skulle skytes 17. mai 1945, men freden kom den 8. mai og reddet hans liv. Peter Deinboll falt senere i et annet oppdrag i Norge. Lingekompaniets kamp for å stanse den krigsviktige malmtransporten på Thamshavnbanen var kronet med hell. Praktisk talt hele banens lokomotivpark var satt ut av spill. Den 28. juni 1944, tildelte H.M. KING GEORGE VI , Posthumous Mention in Despatches til fenrik Odd Nilsen fra Levanger.

Ragnar Vist Ragnar Vist var født 10. september 1918. Han var sønn av Odin Vist fra Nesset og mor Elfrida født Jørstad fra Ytterøy. Odin Vist var en markant personlighet i gamle Skogn kommune. Han var kommunepolitiker for Arbeiderpartiet i en årrekke. Ordfører 1952-1956. En ekte sosialdemokrat med yrke som grøftegraver og han grov opp flere myrer over hele ytternesset. En tid seilte han også til sjøs i innenriksfart. Johan (Mr. Nessegutten) og Jorun Gjemble er henholdsvis bror og søster av Ragnar. Ragnar Vist var hjemme til han var 7 år. Det var mange munner å mette i en hård og vanskelig tid så Ragnar fikk da bo hos en familie på Inderøy. Der gikk han folkeskolen og på Inderøy ble han også konfirmert. Som 16 åring i 1934 begynte Ragnar på skoleskip. Etter avsluttet kurs var han en kort stund hjemme på Nesset før han mønstret i utenriksfart. De første båtene var frakt og stykkgodsfart med Den Norske Amerika Linje. Da Norge kom i krig var han i Amerika. Han seilte ut som matros med D.S. Lindvangen fra rederiet Gørrisen 19

& Co. Kaptein ombord var J.E. Jensen. Den 21 september avgikk båten fra Paramaribo med 2800 tonn bauxitt for Port of Spain. Dette skulle være siste turen til Ragnar, da han ville gå i land for å ta styrmannskolen. Kommet opp i posisjon 0920N-6010W kl. 00.30 den 23 september, i klart vær med moderat vind, traff en torpedo i styrbord side mellom luke tre og maskinrommet. Det var den tyske ubåten U-515 med kapitänleutnant Werner Henke som sjef, som hadde flere båter på samvittigheten i disse farvann. Ragnar hadde frivakt og lå og sov på sin lugar. Fra broen ble det straks slått alarm, men « Lindvangen» gikk ned på minuttet slik at alle på dekk måtte hoppe i sjøen. Maskinfolkene og frivakten under dekk, tilsammen 15 mann, var redningsløst fortapt. Kapteinen og en matros kom opp fra dragsuget og krabbet opp på en flåte. Ubåten kom opp og stilte en del spørsmål og forsvant. To timer senere ble de to på flåten funnet av en britisk korvett. Den krysset og fant ytterligere en mann på en flåte, tre mann som fløt i en stor kasse og to mann som holdt seg oppe på noe vrakgods. De åtte overlevende ble landsatt i Georgetown i Britisk Guiana. Først i januar 1943 kom sørgebudskapet til familien fra prestekontoret på Levanger. I 1949 kom det to skipskamerater og besøkte familien på Nesset og litt senere kom sjømannspresten fra New York som kjente Ragnar og hadde en samtale med mor og far Vist. Denne samtale gjorde det godt og var til stor trøst for Elfrida og Odin Vist. Ragnar Vist ble tildelt krigsmedaljen, post mórtem.

Reidar Munkebye Veiarbeider, Frol. Født 15. november 1908 i Harstad. Sønn av fanejunker Knut Munkebye, født 1858 i Frol, og Johanne født Paulsen 1884 i Trondenes. Reidar Munkebye tok aftenskole og snekkerskole. Var også en tid salmaker før han tok arbeide i Statens Vegvesen for å få praksis til å komme inn på teknisk skole. Reidar Munkebye kom seg over til Sverige etter at landet ble okkupert. Han forlot Levanger sammen med sin bror og 3 unge Levangergutter. Han reiste videre fra Mattmar i Jemtland og tok seg inn i Norge ved 20

Umbukta. Sammen med en tre-fire kamerater reiste han videre nordover for å slutte seg til de norske styrkene. Under bombardementet av Fauske 22. mai 1940 sto Reidar Munkebye på vakt og han falt under dette angrepet. Han er gravlagt i Fauske. Reidar Munkebye er onkel til Hanne Holthe Munkeby som bor i Levanger.

Sigurd Gärtner. Sigurd Gärtner var født 20. januar 1900 i Osan utenfor Svolvær. Han var sønn av Ingvald Conrad Gärtner, fra Osan og mor Marie, født Mortensen i Tromsø. I frigitte japanske registre fra fangeleire står det at Gärtners føde og hjemsted var Levanger. Det første er da ikke riktig. Sigurd Gärtner tok middelskole og forskjellige private kurs for videre utdannelse til bankmann. Han hadde praksis fra bank da han ble ansatt som kontorsjef i Levanger og Omegns Kreditbank (nå Fokus Bank). I sin tid i Levanger var han jaktkammerat med bl.a Kåre Landfald og Helge Ingstad. I 1933 reiste han fra Levanger til Østen hvor han arbeidet i forskjellige bedrifter og shipping. Da Filippinene ble okkupert av japanerne bodde Sigurd Gärtner i Manila. Han ble arrestert 7/12 1941 og havnet i japansk fangenskap. Han havnet til slutt i den beryktede krigsfangeleir Cabanatuan på Filippinene. Cabanatuan var egentlig en leir for amerikanske krigsfanger. Men i leiren satt det også filippinere og andre nasjoner. Fangene levet under forferdelige forhold og mange tusen døde. Den 13. oktober 1944 døde Sigurd Gärtner, etter nesten tre år i fangenskap. I 1989 reiste overlevende fra denne leir «Cabanatuan American Memorial» til minne om Bataan Dødsmarsj og de døde fanger i Cabanatuan leir. Bataan dødsmarsj gikk over 140 km i steikende sol og dampende varme. Fangene fikk verken vått eller tørt underveis. 17000 lå døde igjen langs marsjruten. Denne vakre minnelund ligger like utenfor Cabanatuan by på Filippinene. 21

Vi bøyer oss i sorg og takker våre falne for deres offer. Vi tenker i medfølelse på deres pårørende - hver av dem var uerstattelig for sine egne. I deres ånd vil vi bygge en bedre verden hvor rett og godvilje trer inn i stedet for makt, terror og krig. Langs disse retningslinjer hedrer vi deres minne, som er deres innsats verdig. Asbjørn D.K. Eklo

Kilder: Bokverket «Våre falne» The Norwegian Shipping and Trade Mission Notraship register Samtale med pårørende

Du får snart nok lèr om du kjøpe alt du ser 22

Knut Vodal:

Litt om skolen på Ekne Bygging av Solvang skole

Solvang skole, Ekne, under bygging 1929.

I disse dager med dårlig kommuneøkonomi og nedleggelse av grendeskoler, kan det være interessant å se litt på skolen på Ekne i skiftende tider. I Skogn, og Ekne, tok det lang tid før det vart ordna skolestell. Først i slutten av 1700 vart det nedsett en kommisjon som skulle ta seg av skolestellet. Her var presten sentral. I 1797 skreiv denne kommisjonen: «Det kostet næsten utrolig Brydderi at overvinne de i deslige Tildfælde vanlige Fordomme.» Folk såg ikke nytte i at barn og unge gikk på skole. En kunne dyrke korn og poteter uten skolegang, mente mange. Det var også mangel på lærere. «Det var en Forlegenhed med at få de fornødende Antal bekvemme Skolemestere,» het det. Lønna var svært skral. 23

Solvang skole, Ekne, innvielse- og avslutningsfest v책ren 1930.

Lærerne i den gamle skolen var for det meste husmannssønner. Hvorfor ikke la læreren få en ledig husmannsplass eller en jordflekk. Da kunne skolemesteren i tillegg til de 20 dalerne han hadde i årslønn berge seg med litt jordsbruk. Læreren fikk da egen bustad, og vart meir fast i bygda, og han kunne holde skole heime. Dette med skolejord vart den første opptakten til fast skole i Skogn. Skoleplanen fra 1797 vart godkjent av den Dansk- Norske kongen Kristian 7. den 10/4 1807. Planen hadde navnet: Indretning af det Danske Skolevæsen i Skognen Præstegjeld. Planen peker på at det også på Ekne måtte kjøpes jord til skoletomt. Det står: « Likeledes maa de tvende smaae Pladse imellem 20 og 30 Mellinger Jord, under den Trondhjem Hospital tillhørende Gaard Bye i Ekne Sogn, imod en billig Afgift overdrages denne Skole i Ekne Sogn til bestandig Skolelærers Bolig og Skolehuuse naar begge Pladse vorde ledige.» Dette ble altså vedtatt i1807. Ekne fikk sitt første skolehus oppe på Bakken i 1815. Det sto på andre siden av veien for der skolehuset som ble bygd ca 1830 nå står. Rundt 1900 vart skolehuset på Bakken for lite. Storskolen gikk på skolehuset, mens småskolen gikk vekselsvis på ungdomshuset på Haugen, og på Bedehuset. De skiftet sted etter jul, slik at det skulle bli like langt å gå fra Ytterbygda og fra Øverbygda. Kravet til nytt skolebygg ble etter hvert sterkere. Striden sto nå om hvor skolen skulle ligge. Etter folkeavstemming vart det bestemt å bygge skolen der den nå står. I 1916 vart det kjøpt tomt av Falstad Skolehjem. I de gamle Skulestyrelse-og Formandskabsprotokollene for Skogn Herred som finnes i arkivet til Levanger Kommune, kan man i ref. av 31/10- 27 lese at Lysaker og Ekne skoler skulle bygges i løpet av 191617, etter at Skjerpingen, Markabygda og Finne skoler var bygd og tatt i bruk. Men «Pågrund av de stadig stigende priser blev skoleplanen forrykt både hvad byggetid og omkostninger angår. De to neste skoler Finne og Tuv opførtes i 1920 under høikonjunkturen. Disse to kostet tilsammen kr. 179.156.- med en overskridelse av overslagene av ca 68.000 kr. Det må ansees som en selvfølge at de store beløp kommunen måtte utrede til disse skoler bevirker at den videre skolebygning blev utsat indtil videre i påvente av billige byggepriser. De nedadgående konjunkturer i forbindelse med kommunens økonomiske ansvar på andet hold må også ansees medvirkende til at de besluttede skolebygninger utsættes indtil videre. Dette bekreftes også ved at form.sk. i sit budgetfors26

lag for1923-24 foreslog kr. 5000.- avsatt til skolebygning, men blev av herredsstyret bestemt anvendt til dekning av gjeld. Herredstyret har fra og med 1924-25, til og med 1926-27 budgettert til skolebygning ialt kr. 34.000,- + 4.400 til indkjøp av Lysaker skolejord. Med untagelse av det sidste beløp findes intet av de budskjetterede midler avsat, og er således utestående som skatterestancer. Imidlertid er årene gått, og de to gjenstående skoler som i påvente av nybygning ikke er påkostet det nødvendige, er av den beskaffenhed at noget må gjøres. Dertil kommer også at det eneste klasserum på de to gamle skoler ikke har den nødvendige størrelse til at man kan gjennemføre de bestemmelser som sidste Storting vedtog vedkomm. regulering av klassetallet i skolerne. Det er under de nuværende forhold igjørligt å foreta en sådan regulering av klassetallet uten å komme i konflikt med de bestemmelser som er fastsat for rum og lysforhold i et skolelokale, av denne grund blev det for dette skoleår søgt og indvilget dispensasjon fra disse skolelovens bestemmelser. Spørgsmålet blir da: 1. Ansees byggekostnadene for tiden så lave at nybygning kan tilrådes? 2. Kan kommunen under de nuværende forhold påregne lånemidler til sådan bygning? 3. Kan skolerne bygges uten kommunal gjeldsøkning? Spørgsmål1 kan besvares med ja, og 2 med nei. Dette sidste spørgsmål må besvares forutsætningsvis således at de som er interesseret for nye skoler også viser det i gjerning ved å støtte kommunen ved gratis arbeide og materialer, eller på anden måte. Etter foreliggende bindende tilbud går man ut fra at de kontante byggeutgifter for begge skoler, uten uthus og uten benyttelse av Skjerve skolebygning ikke overskrider kr. 70.000,-. Man går endvidere ut fra at halvparten av byggeomkostnadene blir refundert av fylket, men kommunen må som hidtil forskuttere fylkets andel. Byggesummen antas å kan skaffes tilveie således, at der av skatterestanserne etterhvert som de kommer ind avsættes til skolebygning det bevilgede beløp kr 34.000,-. For å dække fylkets andel overføres midlertidig Lægeboligfondet og Gamlehjemsfondet til skolefondet med kr. 36.000,-, tilsammen kr. 27

70.000,-. De av fonderne overførte beløp tilbakebetales efterhvert som fylkets tilskud indløper. Fylkets samlede tilskudd vil bli kr. 35.000,- for skolebygningerne med lærerbolig, og kr. 2.200,- for den indkjøpte skolejord, ialt kr. 37.200,- som fuldt ut vil dække de fra fondernes overførte beløp. Man antar imidlertid at kommunens kontante utlæg ved fast økonomi og ved gratis material og delt. vil reduseres til ca. kr. 60.000,-. Under disse forutsætninger mener form.skapet at de gjenstående skoler kan bygges uten yderligere gjeldsøkning for kommunen. Etter foranstående indstiller formannskapet: 1. Av de fra skolestyret oversendte tegninger godkjennes alternativ 2 som skolebygning for Lysaker, og alternativ 1 som skolebygning for Ekne kreds. 2. Skolestyret indgår til fylkesskolestyret med søknad om fylkestilskud så betids at tilskud kan opføres på kommende fylkesbudgett. 3. Til bygning av Lysaker og Ekne skoler avsættes av skatterestanserne efter hvert som de kommer inn de til disse skoler bevilgede beløp ialt kr. 34.000,-. 4. Lægeboligfondet og Gamlehjemsfondet, motsvarende fylkets andel av byggeomkostningerne + indkjøp av Lysaker skolejord, overføres midlertidig til skolebyggefondet med kr. 36.000,-. 5. De fra fonderne overførte beløp tilbakebetales efterhvert som fylkets tilskudd indbetales. 6. Av de forannævnte midler stilles til byggekomiteen for Lysaker skole et beløp av indtil kr. 30.000,- til bygning av skolebygning efter alternativ 2, og til byggekomiteen for Ekne skole et beløp av indtil kr. 30.000,- til skolebygning efter alternativ 1 til rådighed i henhold beslutning i punkt 3 og 4. 7. Byggearbeidet blir å fremme således at grundarbeiderne utføres til våren, dog blir intet arbeide å sættes igang før indstrukse for byggekomiteerne er utfærdiget. 8. Ang. bygning av uthus blir senere å ta beslutning.» Etter at planer og tegninger var godkjent av skolestyre, skoledirektør og helseråd, la formannskapet fram sin innstilling overfor herredsstyret. Der ble det enstemmig vedtatt bygging, men det ble diskusjon om det skulle bygges en eller to skoler. Formannskapets innstilling om bygging av to skoler ble vedtatt med 13 mot 7 stemmer. 28

31. jan 1928 hadde formannskapet møte. Sak.1. «Begrundet henstilling fra Ekne Sognestyre i møte 25/1 d.å. om at byggesaken for Ekne Folkeskole optas påny belagt med erklæring fra skolenemdens medlem Helge Falstad om skolebyggningens tilstand. Formandskapet har i sin indstilling av 31/10-27 påvist nødvendigheten av at begge skoler bygges. Efter de yderlige oplysninger som foreligger fra menn i ansvarlige stillinger, kan formandskapet ikke forsvare at intet foretas, idet reparasjon ansees utelukket. 1. Utgiftene til bygging av Ekne folkeskole med lærerbolig dekkes av Ekne skolebyggefond. Til dette fond overføres Ekne(By) e.verks disponible midler. Blir skolebyggefondets midler i sin helhet ikke disponibelt, blir resten å forskuttere av interresserte inden kredsen indtil fondet kan utrede utgiftene. Det nuværende Ekne Sognestyre representerer i dette tilfælde de interresserte. Formannskapet paaser at garantien blir effektiv. 2. Ekne skolebyggefond stilles til byggekommiteens rådighet til opførelse av skolebygning for Ekne efter alt. 2 som før beskrevet. (Forandret fra alt.1.) 3. Forarbeiderne, stein og sandkjøring påbegyndes straks. De øvrige arbeider efter at instruks for byggekommiteen er utferdiget. 4. Skolestyret indgår til fylkesskolestyret med søknad om fylkestilskud. 5. Byggekommiteen kan supleres efter sognestyrets bestemmelse.» Sognestyret på Ekne valgte en byggekommite på tre mann, lærer Berg som formann, samt Olai Skilbrigt og Ragnv. Stavrum, med Konrad Vodal som varamann. Den 2. febr. 1928 hadde Herredsstyret møte, der ordføreren ang. bygging av skole i Ekne « gav en oversigt over sagens forhistorie og opplyste, at de interresserte i Ekne bl.a. på egen bekostning hadde indkjøpt 6 maal jord til Skoletomt og lekeplass m.v.» I møte 18/12-1928 ble skjøtet på «Solvang vestre 61/2 maal jord, tomt og lekeplass til Ekne folkeskole fra Kirkedept. ved de interresserte som av kjøpesummen til Staten har innbetalt kr. 1040.-, forelagt. Beslutning enst: Kommunen mottar gaven med takk.» Dermed kunne byggingen starte, etter en saksgang som hadde tatt over 10 år. Byggmester var Helge Falstad, og en må regne med at bygdefolket deltok aktivt med dugnadsinnsats og materialer. Høsten 1929 kunne skolen tas i bruk, og det var blitt en flott byggning med 4 store, 29

luftige klasserom, materialrom, lærerrom, samt leilighet til læreren, og to hybler. Rundt skolen ble det plantet bjørk, som elevene hadde med seg fra hele bygda. Derfor er det mange på Ekne som hadde «si» bjørk ved skolen. Dessverre måtte mange av disse vike da også denne skolen ble for lita, og en ny måtte bygges 40 år senere. Våren 1930 ble det holdt kombinert skoleavsluttning-innvielsesfest, der en stor del av bygdas befolkning deltok. Samme året ble det vedtatt å bygge uthus ved skolen, der det var rom for ku, sau og gris som læreren holdt, samt flere utedoer og vedskjul. Helge Falstads utkast med prisberegning på kr. 5000.- ble vedtatt, og det ble bevilget «kr. 5250.- til uthus ved Ekne skole, idet maling er atåtlagt.» Solvang skole hadde lærer og lærerinne, bortsett fra en periode da det også var framhalsskole der. Da var det behov for enda en lærer. Etter ca. 40 års bruk oppfylte heller ikke Solvang skole dagens krav lenger, og ny skole måtte bygges. Den ble plassert ved siden av «gammelskolen», som nå ble brukt til ungdomsskole, og sløyd-handarbeidsrom. Nyskolen ble tatt i bruk i 1970. Ekne skole hadde ungdomsskole til ca.1990, da disse elevene ble flyttet til Skogn, så i dag er barnetrinnet, og skolefritidsordningen igjen. På 70-tallet skiftet Ekne skole, etter avstemming, målform fra nynorsk til bokmål. Mange minner knytter seg til tida som elev ved Solvang skole. Alt fra botnspekt tranflaske som ble tint på en glovarm vedovn, til snøballkasting i friminuttene der vinduene i uthuset fikk unngjelde. En lærte litt om glassmesterarbeid etter en slik innsats. Selv om Ekne og Solvang skole ikke har fostret hverken statsministre eller samfunnstopper, har de fleste som tilegnet seg sin første lærdom her skikket seg vel, og blitt nyttige samfunnsborgere. Alle har de sine minner fra tida ved skolen, og lagt igjen litt av sjela si her. Betydningen av å vokse opp i et lite, trygt lokalsamfunn der alle kjenner hverandre og tar vare på hverandre, kan ikke overvurderes, og det gir en god plattform å stå på senere i livet. I dag står Solvang skole som et minne fra den store skolebyggeperioden i Skogn i 1920-åra, og er et markant bygg midt i bygda.

Leif Kjønstad:

Husmannsplassen Bergstua

Bergstua 1960.

Bergstua var husmannsplass under Rokne. Den gamle Roknegården lå helt på toppen av Rokneshøgda, husa ble revet ca. 1910. Roknesgården ble oppdelt så mye at det ble ei hel grend. For hundre år siden var det ingen bebyggelse på Roknesmyran, og lite i Rokneshøgda. På den gamle Bergstutomta ble Kvernmo kalksteinsmølle oppført i 1919 av Felleskjøpet. Eier i dag er Levanger kommune, som leier ut til Nilsen Bilberging A/S. Jernbanen som ble åpnet til Rinnan stasjon, 29. oktober 1902, går gjennom Bergstuplassen. Det fine berget ved husmannsplassen ga navnet Bergstua. Størrelsen på Bergstua var 6 x 9 m = 54 m2. I Levanger herred var det 109 husmenn i 1801, i 1855 187, og i 1930 hadde Frol 3 husmenn. 31

Navnet på bygda ble endret fra Levanger herred til Frol i 1917. I 1801 var Tron Larsen Tynesvald husmann i Bergstua, f. 1771 d. 1835. Gift i 1798 med Gunilde Pedersdatter Reistad f. 1775. Barn: Inger f. 1799, Lars f. 1803 d. 1821, Peder f. 1807, Ingeborg f. 1807 tvillinger, Ole f. 1813. I 1809 var det skifte etter inderstenke Valborg Toresdatter og sønnen Tron bur i Bergstuen. I 1835 var besetningen i Bergstua 1 stort kveg, 3 sauer, 3 geiter, 1 svin. Utsed 1/4 tønne bygg, 1 tønne havre, 4 tønner poteter. Sønnen Ole tar over Bergstua f. 1813 d. 1897. Giftet seg i 1842 med Ellen Oline Andreasdatter Bjørås f. 1816, datter av Andreas Cristensen Bjørås f. 1773 gift 1811 med Karen Andreasdatter Brenne f. 1785. Ole og Ellen Oline hadde 5 barn: Andreas Tibertinus f. 1842, Gurine f. 1844, Caroline f. 1847, Laurits f. 1850, Johan Oluf f. 1853. Den nye riksvegen som ble åpnet i 1865 kom forbi Bergstuplassen. Ole med familie flyttet til Ørmelen i Verdal i 1862. Bygslet først, og kjøpte senere 38 dekar av gården Mikvold. Det nye gårdsbruket fikk navnet Sandheim. Bergstua ble revet og flyttet til Ørmelen. For å spare på flyttningsutgifter ble det leid hest til flytting av de lengste tømmerstokkene. Til resten ble det brukt handvogn som transportmiddel. Sandheim er nå et boligfelt og en vei i feltet heter Bergstuvegen. Det finnes ikke berg i området, og navnets opprinnelse er fra Rokne i Frol. Det er en stor slekt i Verdal som har røtter til Bergstuplassen under Rokne, bl.a. Verdals ordfører Gerd Janne Kristoffersen.

Ivar Berre:

Johan Holum Fagerstad Bygdene har fostra mange dyktige menneske gjennom tidene, menneske med stor arbeidskraft og framifrå evner – teoretiske som praktiske. Johan Holan Fagerstad frå Holan i Skogn var ein slik person. Johan Fagerstad sitt rette namn var Johan Holan eller Holum som han sjølv skreiv. Han var yngste son av Peter Pedersen Holan (1815-1896) og kona Jonetta Ellingsdtr (1825-1876). Peter Holan var son på Forberg på Ytterøya og Jonetta var datter av Elling Lello. Petter og Jonetta Holan hadde 7 barn. Johannes 1847-, gm Johanna Andrea Lambrigtsdatter Rendum, Johan Fagerstad, bilde tatt i Minneapolis gbr på Holan søndre. Dei hadde før han flytta til Seattle. barna Petra Jonetta Holan 18861887, Paul Ludvik Holan 1889-, gbr på Holan Østre, Jonetta Cesilie Holan 1891-1922, Johan Alfred Holan 1895, gbr på Holan søndre og på Rennan, Peder Holan 1849-1918, gardbruker på Sand, g 1902 med Tora Trondsen, Senja. Barn: Petter 1902-1920, Karen f. 1903 i USA, Eline f 1909 gm Birger Kjønstad, Tordis 1909, gm Lodbart Knudsen, Mysen, Hildur 1916, gm Laurits Nordli, Eline Holan1852-, gm Lars Selbo, gbr på Holberg, Pauline Holan1855-, gift i USA, Johan Holan Fagerstad 1858-, ugift, gardbruker på Fagerstad, Anna Holan 1860-, Nikoline Holan 1864-, ugift. 33

Om seg sjølv fortel Johan Fagerstad i eit notat som er noko redigert her: «Jeg var født den 26de Februar 1858. Min Erindring om begyndte naar jeg var bledt saa stor at jeg på mine Tær strakte mig op og fik tag i en Kniv som laag paa Madbordet heime paa Holan. Da var jeg 2 1/2 aar gammel. Den andre Erindring jeg har er at det en dag kom Jæger-Offiserer og skulle vivitere Munderings Klæderne som tilhørte det Kvarter. De var av far bedt ind paa Skjenk, de skulde ha Kark. Mor kom ind med et Bræt, hvorpaa der stod 3 Kaffekopper med varm Kaffe – men kun halv – og en stor Kumme med Hvid Klump Soker. Jeg stod tæt indtil bordet og hørte paa deres Samtale og bad Far om aa faa lidt. Da la den ene av Offiserene Haanden paa mit Hoved og sa: Nei, gutten min, det skal du ikke ha, for da kan du ikke bli Jæger. Sommeren 1877 reiste jeg til Sverige paa Høiaannen og kom hjem samme høst da Skolaannen hadde begynt. Det første jeg da begynte med var at skjære med Sigd og efter Maal. Det var ved Pik Bækken somden da kaltes. Da Johannes fik Holan blev det den del Per fik som Arv. Da jeg var ti aar fik jeg et leggsaar som det sadte sig ondt i. Om sommeren i Sverige satte det sig paa nyt ondt i saaret. En gammel Kvinne der inne i Jämteland gav mig et Raad og lavet en Salve jeg skulle bruge. Og en Maaned after jeg hadde brugt Salven ble jeg bra. Saa hengik et Aar og jeg begynt at tenke paa Amerika, men jeg viste ikke hvorledes jeg kune bekomme Penger til Billett. For noen Aar siden kjøbte Ole Selbu Gaarden Holberg. Hans Dater Marta skulle reise til sin søster i Amerika og hun tilbød mig reise Penger, og dermed et godt følge uaktet vi skulde til to forskjellige Byer, men dog til same Stat Wisconsin, hun til La Cross og jeg til Menamne. Jeg kom strax i arbeide og innen første Høst hadde jeg sendt Marta Pengene som hun var saa snild aa laane mig. I den Byen jeg kom til traf jeg skogninger. Det var en bror av Severin Næshaugen og Halvor Stendal. De var begge smeder og arbeidet for samme firma, det samme som jeg arbeidet for hele tiden da jeg var i Amerika første gang. Da jeg hade vært i Amerika i to Aar, var jeg med paa TømmerFlødning. I Amerika foregaar denne paa en annen Maade end i 34

Norge. Man maa lære aa Staa paa enkle Stoker ned over Elvene og Indsøene. For en som ikke kan svømme er det et stort Vaag. Det hadde i lang Tid gåt bra med mig, men saa kom jeg udav Balanse, og da var det gjort. Elver og Vand er store og paa mange Steder meget dybe. Jeg hadde vært til bunds 2 ganger, den tredige Gang hadde jeg kun den ene Haand op. En fik tak i den og holdt til flere kom til og jeg blev reddet. Men jeg hadde tat ind meget Vand. Dog kom jeg mig snart og neste Dag fortsate jeg med det samme arbeide, men blev da mer varsom. Da jeg efter en Vinters Ophold i Norge reiste til Amerika, kom jeg til Byen Minneapolis hvor jeg begynte i et Snekkerverksted hvor jeg var i mange Aar og befandt mig vel. Men saa en dag følte jeg et Sting i det høire Ben. Det viste sig aa være blodforgiftning, og jeg var Døden nær før jeg fik hjelp av den norske professor doktor Høk. Jeg blev operert i siste liten med fem store kutt paa indre siden av Laaret. Saarene grodde godt og efter 6 uker forlodt jeg Hospitalet. I 1898 reiste jeg til Seatle hvor jeg begynte paa samme slags arbeide. Der paadrog jeg mig Lungebetennelse. Den var saa haard at Legene gav mig haapløst op, men etter et ophold paa et Norsk Hospital rættet jeg op. Jeg arbeidt saa derborte til jeg i 1904 blev bestemt paa aa reise til gamle Landet, og jeg kom til Norge i 1905. Da eieren av en Gaard fik høre at jeg var kommet hjem fra Amerika, sendte han bud og bad mig komme op til ham, han vilde jeg skulde kjøbe Gaarden som da hadde vært faldbudt i 5 Aar. Vi blev enige om Prisen og jeg kjøbte av ham Gaarden.» Så langt Johan Fagerstad sine notat frå Amerikaopphaldet. Den garden han kjøpte var ein part av Støre. Denne parten må på denne tida ha vore Støressand og gjekk frå bygdavegen nede ved sjøen og opp til jordvegen under hovedbølet på Støre, gnr 3. Her bygde Johan Fagerstad opp garden Fagerstad og dreiv denne fram til i 1923 da han selde til Ole Bjørgum. Handelen gjekk greitt, men Johan var uheldig. Han sette pengane i banken som rauk over ende kort etter. Johan mista alle pengane sine, men han greide likevel å få kjøpt Nordlia dit han flytta kort etter. Han budde i Nordlia til han i 1941 fekk slag og vart innlagt på Breidablikk aldersheim. Han kom seg imidlertid ganske uventa nokså fort og flytta heim. Han budde så heime til han døde i 1943. 35

Dette er kort noko av livssoga til Johan Fagerstad. Da han i mai 1879 gjekk i land i Philadelphia sør for New York, hadde han truleg tankar om å slå seg ned for godt i USA. Den 6. april 1886 avsvor han for retten i county of Dunn, Wisconsin, truskap til kong Oscar II Allstadhaug kyrkje teikna av Johan Fagerstad. Skisse henta og vart amerikansk frå teikneboka hans. stasborgar. Trass i dei dramatiske hendingane han kom ut for, hadde han sikkert og godt arbeid derborte. Når han i 1904 valde å dra heim, kan denne avgjerda ha hatt reint personlege årsaker som vi ikkje kjenner. Men han døde som ein bitter mann etter at han hadde mykje motgang dei siste åra av livet.

Handverkaren Johan Holum Fagerstad Johan Holum er i ettertid best kjend som finsnekkar. Han gjorde møblar, sledar, vogner, innbu m.m. Nokre av møblane han etterlet seg blir omtala her. Vi tar til med to vakre utskorne eikestolar. Desse stolane står i koret i Alstadhaug kyrkje ved inngangsdøra til sakristiet. Stolane er ei gåve til kyrkja frå arvingane etter han, og blir brukte ved brurevigsler. Stolane vitnar om ein handverkar og brukskunstnar av beste merke. Dei er dekorerte med treskurd. Øvst på ryggstøet finn vi ei utskoren åttebladsrose. Slike åttebladsroser er kjent frå eldre tider over heile Europa, og dei går truleg attende til førhistorisk tid. Åttebladsrosa Finstol som no er i Per Kjønstad si blir brukt både i treskurd og tekstiler. Ho eige. 36

Dekoren på denne mannsstolen viser klårt amerikansk påverknad. Den sikre og stilreine treskurden viser at her har ein møbelkunstnar vore i arbeid. Ikkje minst den vakre gjennomskorne dekoren er imponerande.

Denne rikt dekorerte stolen er ein mannsstol og var kanskje tenkt som brurastol. Fuglen som er skoren øvst på ryggen sitt klar til å flyge over til den andre stolen. Skissene som Johan Fagerstad etterlet seg viser at dekoren er sjølvkomponert.

skulle føre lykke med seg og vart m.a. brodert inn i brurgomsskjorter. Som motiv øvst på dei to stolane står åttebladrosa for ønsket om forventing og lykke i ekteskapet. Under ein stilrein øvre sarg med akantusmotiv finn vi nok eit symbol, symbolet for tru, von og kjærleik. Under dette symbolet er det skore ut ein akantusliknande bord som dekker resten av ryggstøet. Stolane har same dekoren, men dette motivet er spegelvendt på den andre stolen, så det er tydeleg at dei to stolane er eit par. Ytterstolpane på ryggstøet har er spiralsnodde. Spiralen går medsols på den eine sida og motsols på den andre. Sargen under setet er pryda med ei akantusliknande rose. Stolane er svært dekorative og høver godt inn i det enkle interiøret som elles pregar koret i Alstadhaugkyrkja. Johan Holan etterlet seg enda ein framifrå fin stol der åttetalsrosa er eit To vakre og enkle eiketrestolar som står i koret i Alstadhaugkyrkje. Dei er dominerande motiv. Vi finn ho både brukte ved brudvigsler. øvst på stolryggen og på sprossene i 37

Dette store eikeskapet har ei spesiell utforming. Midtre delen av overskapet kan snurrast rundt og inneheld fire ulike skap, kvart med eigen dekor. Midtskapet er lagra opp på ein aksling i midten. Eigar er Joar Holan.

Detalj frå Joar Holan sit skap.

Dette er kvinnestolen, tenkt til bruk ved brudevigsler. Vi veit ikkje om dei to brudlaupsstolane var tenkte til bruk i kyrkja, men mykje tyder på det. Kvinnestolen har ei litt mjukare utforming i ryggen enn mannsstolen. Fuglen øvst på ryggstøet sit og ventar på å få besøk. Dekoren er og noko sikrare enn på parstolen.

ryggstøet. Denne stolen er større og tyngre enn dei to som står i kyrkja. Han er brukt som finstol privat og er no i Per og Oddrun Kjønstad si eige. To andre prydstolar finst og etter Johan Holun Fagerstad. Det er to høgrygga stolar som visstnok var tenkte til burastolar. Dei er parstolar på same måte som stolane i kyrkja. Om ein skal døme etter stilen på stolane er dei truleg laga med nokre års mellomrom . På toppen av begge ryggstøa finn vi eit fuglemotiv bore oppe av gjennomskoren akantusskurd. Dei to

fuglane er plasserte på ei sirkelrund skive, den eine sit i ro medan den andre ser ut til å stå på tur til å flyge bort til andre. Under er ein treskurd med eit bladmønster påverka av akantusranken, med ei enkel og personleg utforming. Armlenene og føtene har og ei spesiell utforming. På kvinnestolen er ein hund hovedmotiv medan ein hjort i amerikansk stil er å finne på mannsstolen. Av andre ting frå Johan Holun si hand merkar to skap seg ut. Det eine står i stova hos Lars Holan på Holan østre og det andre hos Joar Holan på Holan søndre. Begge skapa er i eik Johan Fagerstad etterlet seg to store skap. Dette skapet, som er i Lars Holan og er rikt dekorerte med treskurd, søysi eige, har rik dekor der ei stilrein ler, bordar og vakkert listverk i krona. skapkrone merkar seg ut. Skapet på Holan søndre er laga i 1922. Det andre er udatert, men høyrer etter alt å døme til i same tidsromet, helst litt før. Både skapa og dekoren er tydeleg påverka av amerikansk mønster. Skapet frå 1922 er elles spesielt konstruert. Midtpartiet av overskapet er har fire rom slik at eitt rom vender fram og dei tre andre er skjulte. Romma er vendbare ved at det går ein aksling midt gjennom skapet. Skapet har såleis fire frontsider og med ulik treskurd på kvar front. Golvklokke i Oddrun og Per Kjønstad si eige. Klokka er merka 1919 og representerer truleg ein av dei siste større tinga frå Johan Fagerstad si hand. Detalj frå klokkekassen.

Han laga også ei svært forseg-gjort golvklokke av eik. Klokka har ein gedigen klokkekasse på toppen over ein høg, slank kasse for pendel og lodd. Sokkelen under har årstalet 1919 innskore. Kassen og sokkelen er forma med søyler i hjørna. Søylene ber opp klokkekassen som har ei krone av fint profilert listverk. Men brukskunstnaren Johan Holan laga og vanlege tradisjonsmøblar som t.d. den enkle stolen typiske bruksstolen vi finn i mange heimar utover bygdene.

Oppfinnaren Johan Holum Fagerstad Vi kjenner ikkje så mykje til åra hans i USA. Han busette seg i Minneapolis, Minnesota og i Seattle. Der arbeidde han som modellbyggar og modellsnekkar. Ein del av dette arbeidet var arbeid med å utvikla nye konstruksjonar til ulike føremål. Han spesialiserte truleg og som modellbyggar i samband med diverse former for støyping. Ein nykonstruksjon frå hans hand var mellom anna ein samankoblingsmekanisme for jernbanevogner. Oppfinninga skulle verne jernbanepersonell mot å bli skadd medan dei arbeidde med oppsetting av tog. Den 21. juli 1896 fekk han patent på denne oppfinninga. Patentbrevet kallar konstruksjonen Car-Couplings og er utstedt av patentkontoret for USA. Oppfinninga gav imidlertid ikkje avkastning da ingen var villig til å sette ho i produksjon. Vi kjenner berre deler av oppfinnaren Johan Holan sine mange idear. Frå den første tida hans etter at han kom att frå USA er det få oppfinningar som er kjende, men ein del av det han laga av bruksting har eit umiskjenneleg særdrag av konstruktøren Johan Holan. Men frå omkring 1920 ser det ut til at han i større grad har utfalda seg direkte mot nyskaping. Han fatta stor interesse for å konstruere eit armegevær. Bakgrunnen er helst ein artikkel i Aftenposten den 3. juli 1920. Der hadde kaptein Birger Ljungberg ein lengre innlegg med tittel: «Holder Krag-Jørgensen ikke længer maal? Militær-gevær og baneskydnings-gevær.» Artikkelen tok opp spørsmål både om gevær og ammunisjon og konkluderer med å hevde at infanteriet i hovedsak bør bevæpnast med eit solid hurtigskytande gevær og at avdelingane bør ha skarpskyttarspesialistar utgått frå skyttarlaga. Desse bør settast opp med presisjonsvåpen produsert i samarbeid mellom Hæren og skyttarorganisasjonane. Dette geværet bør dessutan vera halvautomatisk. 40

Modell av armégevær konstruert av Johan Fagerstad.

Ljungberg peikar på at det ikkje er enkelt for eit lite land å utvikle eit militær-gevær som har kvalitetar som svarar til dei krav ein krig stiller, og han ser ikkje bort frå at Krag-Jørgensen geværet kan visa seg svært godt om det blir modernisert og ein betre ammunisjon blir utvikla. Johan Holum tok utfordringa og sette seg føre å konstruere eit militærgevær. Den 18. april 1921 fekk han brev fra Konstruktionskommissionen for haandvaaben som hadde mottatt skisse over ein geværkonstruktion frå redaktør Enger. Det vart bede om ein ferdig modell og dessutan fleire opplysningar om funksjonsmåte, heil- eller halv-automatisk. Brevet var underteikna av R. Melhuus. I eit brev av 30. januar 1925 til general Ivar Aavatsmark gjer Johan Holum greie for geværmodellen sin. Det er eit halvautomatisk rekylfritt gevær med 6 patronar i magasinet (Krag-patronar), alle i ei laderamme. Geværmekanismen er heilt ulik både Krag og Mauser og gjer det mogleg å oppnå raskare skyting. Modellen er laga i messing, men fungerer teknisk svært godt. Johan stiller oppfinninga si til disposisjon for Den Norske Stat no eller seinare, da han ikkje ønsker at ein annan stat skulle overta retten. Dersom modellen ikkje skulle høve for Hæren, kunne han kanskje høve for Lands-skyttarvesenet. Johan Holan synes han har reklamert slik at det kan verke som overdriving, men han meiner modellen vil svare for seg sjølv. Den 2. februar 1925 kom det svar frå Aavatsmark der han roser Holan for å tenke på vårt eige land. Men han opplyser at Hæren ikkje har planer om å anta nytt gevær i nær framtid. Han rår til at Holan tar kontakt med ekspertar i geværteknikk, for eksempel Kongsberg Våpenfabrikk eller Infanteriets Skyteskole, Oslo, for å få detaljkonstruert geværet sitt. 41

Johan tok umiddeltbart kontakt med bøssemakar Olsen-Maseng i Oslo. Av svaret frå han 30. April 1925 går det fram at han fann mykje bra med modellen, men at det ut frå dei økonomiske tilhøva ikkje var tid for å sette eit slikt gevær i produksjon nett da. Johan hadde ikkje søkt patent på geværmodellen. Men i tilfelle patentsøknad ville det vera lokket som måtte gjelde som hovedkrav eller påstand da det var ulikt alle andre modellar. Det var i desse åra i samband med armegevær på tale å få konstruert automatvåpen. Om dette opplyser Johan at det i 1890 åra var slike i bruk i Amerika, men det var haglegeværer. Ein fordel med automatgeværa var at dei var rekylfrie. Men også geværet hans var rekylfritt. Han hadde elles konstruert ei anordning som fungerte etter same prinsipp som det som var brukt i automathagla. Sidan det ikkje var interesse for geværet i Norge, vende han seg deretter til England med negativt resultat. Eit siste forsøk vart så gjort 23. mai på å selge oppfinninga til USA. I svar derifrå 8. juni 1925 frå produktingeniør Johnson ved Winchester Repeating Arms Co, New Haven, Conn. USA var svaret negativt «as we have just put on market a new bolt action rifle.»

Selepinne, sållåstekk Gjekk ikkje så bra med geværoppfinninga. Noko likare skjebne fekk ei oppfinning av selepinne. Den 30. januar 1922 fekk han brev frå Trondhjems Finans A/S med melding om at det frå Patenstyret er opplyst at det ikkje er hindringar lenger for godkjenning av patentkrav på ein selepinne. Denne sållåstekka vart sett i produksjon utan at det er kjent kvar produksjonen gjekk for seg og korleis det økonomiske utfallet vart.

Anordning for høvre Han konstruerte også ei anordning for høvre på hes42

Selepinne (sållåstekk) konstruert av Johan Fagerstad.

tegreier. Den 15. november 1926 fekk han patent nr 43390 gitt av Kongeriktet Norge ved Styret for det industrielle retsvern: Småbruker Johan Holum Fagerstad av Skogn er med hjemmel i Lov om patenter av 2. Juli 1910 på Anordning for høvre . Patenttida løp fra 13. oktober 1925. Johan Holum Fagerstad deltok i ei husflidsutstilling på Levanger i 1930 med ein del av det han hadde produsert og konstruert. Dette fall ikkje heldig ut. Dei trearbeida han stilte ut fann ikkje nåde for juryen sine auge. Årsaka til dette var at arbeida hans ikkje var norske nok. Dei var prega av amerikansk stil og utforming og hadde ikkje den tradisjonsbundne bygdenorske stilen som juryen meinte burde prege slike produkt. Dette var sikkert ikkje ei triveleg avgjerd å bli møtt med for den da 72-årige småbrukaren og oppfinnaren. Den siste oppfinninga vi kjenner til frå denne vitale norskamerikanaren er frå 1937. Han var da 79 år gammel, men tydeleg framleis kvikk i toppen. Han konstruerte denne vinteren eller året før ei potetsettemaskin. Den 29. april 1937 fekk han brev frå Forsøksgården Voll, Moholtan ved P.J. Løvø. Brevet var svar på førespurnad av 28. april angående anordning for potetsetting. Forsøksgården gav uttrykk for at dei der gjerne ville prøve potetsettemaskina med Johan Holum til stede. I brev av 12. mai vart dato for demonstrasjonen fastsett til 19. mai. Så langt ein kjenner til var potetsettaren fullt ut funksjonell og han var i bruk hos Johan Holan. Så langt deler av denne mannen si noko spesielle soge. Han skal elles ha

vore ein person utanom det vanlege og når han troppa opp i sentrum var han iførd ulveskinnspels vinters dag. Småbruket dreiv han visstnok mønstergyldig med produksjon av grønnsaker og ein del produkt som ikkje var heilt vanlege elles i bygda.

Feskar’n og friar’n får bruke tolmod 44

Peter Grevskott:

Eit 80-års minne Juni 1920 var ein varm og tørr månad. Den gongen var det ingen radio som varsla skogbrannfare. Men at faren var der, viste seg søndag 20.juni. Eg hugsar godt den dagen. I 2-tida om dagen var eg ute på gardsplassen. Da kom naboen Petter Stenstad og drengen i full fart med øks og spade på nakken. «Det kjem da opp røyk oppi skogja, vi må sjå ka det e», sa dei og skynda seg vidare. Dei fekk sjå det dei vel gruva for, det var varme laus. Dei starta på Våttåhaugen. Der hadde dei fredag drive og brent stubbar på eit nylandsstykke. Men varmen tok til å ta overhand, og dei måtte få militær frå Rinnleiret for å sløkke. Dei trudde dei hadde gjort grundig arbeid, men det låg vel att ei glo ein stad. Og da det tok til å blåse sønnavind søndag, fata det i den tørre skogbotnen. Vinden stod rett mot eit samanhangande skogområde, og så tørt det var, spreidde elden seg fort. Det kom etter kvart mykje folk til brannområdet. Dei prøvde hogge gater for å avgrense elden, men det hjelpte lite. Brannen rasa vidare. Det var ikkje militær hjelp å få heller, for dragonane på Rinnleiret hadde reist heim laurdag. Men sjefen, oberst L’orange, kom på brannstaden, og han tok over leiinga av sløkkingsarbeidet. Noe spesielt brannmannskap med utstyr var ikkje med. Men brannsjefen i Levanger tok bilen sin og kjørte innover med bøtter og spadar. Det kom vel med i arbeidet med å berge husa på dei to gardsbruka i området. På Flatåsen fata det eld fleire gonger i spontaket på stova og i låvebrua, men med å pøse på vatn berga dei husa. Ved Grevskottsveet fauk det gneistar over gardsområdet og tende skogen på nordre sida, men her og berga husa. På begge stadene bar dei ut innbuet, så det kunne bli berga i tilfelle elden tok husa. Vinden svinga etter kvart mot vest, og brannen tok leia mot Salthammer og stogga ikkje før han nådde dyrkajorda der. Eg hugsar det var uhyggeleg da vi frå garden tok til å sjå elden i tretoppane. Serleg vart eg skremt da ein mann kom forbi og sa: «Det sjer 45

støgt ut fer Grevskott-gålan nu ja.» Da sprang eg inn, la meg på sofaen og gret. Gamle Martin (86 år) frå Grevskottsveet hadde det heller ikkje godt. Han kom ruslande nedover bakkane til oss. Mor bad han gå inn, men det ville han ikkje. Han gikk bort i vedskjolet og sette seg på hoggestabben. Der sat han og stødde seg på staven og stura heilt til han fekk høre at faren var over for heimen hans, og han kunne kome seg oppover bakkane igjen. I kveldinga kom det 300 soldatar frå Steinkjersannan med ekstratog. Dei heldt vakt om natta og dagen etter. Det var nok bra, for elden blussa opp litt om natta. Soldatane slo teltleir i Revhaugan, ei kutrø. Eg gikk ein tur dit for å sjå på dei. Ein soldat kom og gav meg eit sjokoladestykke. Det smaka godt for ein 6-åring etter ein trist dag. I alt brann det bort i mot 1000 mæling (dekar) skog. Trea i brannområdet var brent utanpå, men veden kunne nyttas til materiale og bren-

sel. Eit sotlag låg att på stammen, og det var eit ufyseleg arbeid å hogge og kjøre heim stokkane. Ein vart svart av sot både på kleda og på hender og i andletet. Og når ein skulle bruke veden til fyring, måtte ein vaske hendene for kvar gong ein hadde lagt i omnen. Etter kvart som ein fekk hogge ned den brente skogen, kom det i gang planting. Skolebarn frå Mule var med i fleire år. Dessutan hadde Nordbygda ungdomslag og Hegle ungdomslag plantekveldar. Elevar frå Levanger lærarskole hadde og plantedag her noen år. Etter noen år kom lyngen att. Serleg tytebær vart det mykje av. Mange bærplukkarar både frå Frol og Verdalen fann vegen til «Brannfeltet». Dei var ikkje alltid så velkomne. Noen av grunneigarane ville gjerne plukke og selje bær. Det var kjærkome med litt ekstra inntekt. Ny skog har no dekt dei brende områda. Mykje av det som vart planta, er no hogstmogen, og ein del er alt hoggen. Noe av området er og oppdyrka. Alle merke etter brannen er borte. Men for den som opplevde det, har denne dagen brent seg fast i minnet.

Kjelken gir deg skyss berre der det haille uinna 47

Ola Indgaard:

Steinsfera i Steinsdalen

Foto: Jarle Jørstad

Arne Vardehaug prøvde med kvighamning her i noen år omkring 1930. Gårdene Geite og Ulve vestre hadde kviger der i 1930. Jarle Jørstad og Helge Johansen skulle følge dei dit. Halvorsen med ein eldre ford lastebil var leid for å kjøre kviger og folk opp til Karl Johans klev for å gjøre fjellturen så lett som mulig. Men motoren slo seg vrang og transporten stoppet ved Leirfallgårdene i Vinne, så resten av vegen måtte fortsette til fots. Det vart ein vanskelig dag med kviger som helst ville snu og etterkvart vart klar av den lange turen til fjells. Det var regn og surt. Ved Hermanssnasa sa dyrene stopp, så dei måtte berre få kvile og det var alt langt på kveld. Tidlig på mårrån bar det iveg på nytt, og utpå formiddagen nådde dei fram til vollen. Etter litt mat og kvile fikk frolingene i oppdrag å gå til Fersdalen å hente seperatoren som Vardehaug hadde fått låne for sommeren av Karen og Henrik Sulåmo. Heimvegen la karene om Frolfjellet. 48

Einar Weiseth:

HOPLAVASSDRAGET Lite, men unikt når det gjelder utnytting Fra Håvatnet, via Sagtjønna, Ringfosselva og Mølnåa med tillegg av Haugaelva og ut i Movatnet, Hoklingen, Fossingelva, Hammervatnet og Hopla til slutt ut i Hoplafjorden. I juni 2000, ga Åsen Bygdeforum ut ei lokalhistorisk bok: «Hoplavassdraget og Åsenfjorden gjennom 350 år». Forfatter er tidligere miljøvernsjef i Levanger kommune, Einar Weiseth. Det fortelles om vassdraget og livet omkring dette med kverner, møller, sagbruk og handverksbedrifter. Du kan lese om samferdsel både på land og sjø, fjordkulturen med landnotfisket og de større bedriftene som var etablert i Hopla og Sunndalen. Boka er gjennomillustrert med tegninger og bilder. Over 100 fargebilder er samla på 36 sider med utfyllende tekst. Boka er å få kjøpt i Levanger Bokhandel, Aasen Sparebank og Samvirkelaget i Åsenfjorden. Også bokhandelen i Stjørdal selger boka. Den koster kr. 300,-.

Hva er så spesielt? Har du hørt om snortrekk? Hva med små gårdskraftverk heilt tilbake til 1909? Orgelbyggeriet som starta i 1879 og som fremdeles er ytterst levende i en tredje generasjons familibedrift? Ullvareindustri fra 1887, etterfulgt av emballasjeindustri. Sprengstoffabrikk med eget boligfelt fra 1905? Sagbruk, tønnefabrikk og fløyting. Tre teglverk. Kalkovn og kalkmølle. Torvopptak og mottak av trondheimsfolkets etterladenskaper i utedoene. Gjørtleren på Hammerøya med diplom for sine produkter underskrevet av Oscar II? 49

Nordre Fossing Bruk 1936. Fremst til venstre: det gamle saghuset. Bak til venstre: Det nye saghuset, som står enda i februar 2000. Fremst til høyre: Smia til Arn S. Bye. Bak til høyre: Tørkhuset og mølla. Bakerst ser vi fossen og tømmerrenna. Foto: Utlånt av Hove gård.

Industrieventyret om Duun-Smia, nå Duun Industrier as, som starta i den vesle gårdssmia på Smihaugen i Åsenfjorden, og som i dag er den største arbeidsplassen i Åsen med 60 ansatte. Bjørkens Bakeri som starta opp under siste verdenskrig og som arbeidet seg opp til en bedrift med 60-70 ansatte, men som seinere ikke makta konkurransen med utlandet. Men de er ikke slått ut, sjøl om de store fabrikklokalene nå er overtatt av Trønderkylling. Fjordkultur med landnotbruk. Denne særegne fjordkulturen er dessverre en nesten glemt kulturhistorie på denne sida av Trondheimsfjorden. Det er mange eldre åsbygger som «snakker» i boka. Etter uttalelse fra mange åsbygger, og også etter omtale i avisene, er boka meget lesbar. Mange kjenner seg igjen og får «a-ha»- opplevelser. Lokalhistoria er knytta opp mot norgeshistoria fra det samme tidsrommet. Det gir de lokale hendelsne et større perspektiv Her presenteres bare noen smakebiter. 50

Innpå Åsenfjellet Her har det bodd folk «alle steder» i 200-300 år. Det var liv og røre. De fleste var leilendinger under rike jordeiere. I tillegg var det folk og fe på setervollene om sommeren. Litt småkrangel kunne oppstå om beiteretter. Ringfoss sag ved Sagtjønna heilt tilbake til 1660-åra, var ei oppgangssag med rett til eksport av planker og bord. Bakhona ligger igjen på botnen i Sagtjønna. Plankene ble kjørt ned med hest på vinterføre for utskiping i Fåravika. Opptil 300 lass ned Bordbakkene hver vinter. I dag kjører du bil heilt opp. Bare hyttefolk eller enkelte teltboere overnatter her inne.

Fossen fra Håvatnet ned mot Sagtjønna. Her lå Ringfoss sag - oppgangssag - som var i drift fra ca. 1670 og antagelig fram til slutten av 1700-tallet. Foto: Einar Weiseth, 1999.

Ute i Åsenfjorden Hvorfor har det stått ei kirke heilt ned mot Lofjorden? Etter sagnet var det kirke her før reformasjonen. I Andreas Erlandsens bok «Geistligheden i Trondhjems stift» utgitt i 1855, heter det : «—— i sin tid oppført til Brug for den til Sildefiskeriet i Aasenfjord søgende almue». Notbåt, spellbåt og lettbåt i samarbeid under sildestenget. Om landslott. Litt småkniving om å være først ute både for fiskerne og for oppkjøperne.Tar vi med Vågen på Frosta, var det 16 notbruk i aksjon i Åsenfjordområdet fra august til januar i de åra det var sild i fjorden. I tillegg kom det fiskere fra Sør-Trøndelag og Møre. Olaf Sundahl forteller: «De store sildeåra var 1922-23 og 1924. Fra 1925 -1930 var de dårlige tider. For mange var det å få være med på et notbruk, eneste utkommet. Kvinnfolka hadde arbeid på ullvarefabrikken i Nydalen. Kaillan ble gående ledig. Noen var gode håndverkere og starta smie og snekker51

verksted. Severin dreiv md skomakerarbeid på deltid. Alf ble vegvokter. Noen prøvde seg med næringsfiske i Hammervbatnet, men det ble det ikke noe penger av. Etter hvert ble kontakten med de gamle yrkesfiskerne utafra og deres etterkommere viska ut. Mange «rom» - bosteder - langs fjorden er borte. Noen hus står igjen - men de er tomme. I dag er det bare hytter rundt Tinbua. Et godt samarbeid og samhold mellom folk som tok sitt utkomme fra fjorden, er borte.» Olaf er også borte.

Sildefiske. Naustet med nothenget i Langråsa. Dette var naustet til det siste notlaget som starta opp: Harald Røkke og Olaf Christiansen. Foto: Einar Weiseth, 1999.

Vannkrafta var grunnlaget

De gamle sa: «Det er sløseri med kraft å la vatnet i Fossingelva gå ubrukt ut i Hammervatnet.». Hva ble den brukt til? Kverner for maling av korn finner vi heilt opp ved Sagtjønna og Håvatnet fra før 1700-tallet. Oppgangssagene og seinere sirkelsagene ble drevet av vasshjul og måtte ligge ved fossen. Gårdbrukerne og håndverkerne langs elva ville ha kraft til å drive maskiner heime på gården eller i verkstedet. Hva gjorde de? Jo, de tok i bruk Leonardo da Vinci’s idé fra slutten av 1400-tallet, og som Brødrene Hirm i Schweitz gjorde teknisk funksjonelle. De laga seg snortrekk. Krafta fra vasshjulet eller turbinen ble ført over store taugskiver av tre eller jern med hamptaug eller ståltaug. Var det lange avstander, ble det brukt bæreblokker. Det lengste snortrekket var på 800 m og førte fram til orgelfabrikken.

Fra først på 1900-tallet ble mange av snortrekka avløst av små gårdskraftverk med turbin og likestrømsgeneratorer som leverte fra 12 - 20 kW. Langs Fossingelva var det tre slike, og i tillegg et lite andelskraftverk på 28 kW. Fra Vassfossen leverte Åsen andels-elektristitetsverk 108 kW likestrøm til i alt 32 andelshavere og 60 leietakere i tidsrommet 1914 - 1952. Her var i si tid tre møller. Nå er det bare Svein Bye som enda makter å holde Bye Mølle i drift. Familiebedrifta «Fargeriet på Elvheim» ble drevet i kombinasjon med jordbruk for sjølforsyning av mat. Fargeridrifta opphørte først på 1950-tallet.

Hva skjedde i Åsen mellom folketellinga i 1865 og 1900?

Åsen andels-elektrisitetsverk i Vassfossen. I drift fra 1912-14 til 1952 da det brant ned. Restene av turbinen i forgrunnen. Inntaksrøret kom gjennom restene av inntaksdammen i bakgrunnen. Foto: Øyvind Fiskvik, 2000.

Husmannsvesenet er stort sett bygd ned. Her var over 250 personer som arbeidet på jernbaneanlegget i en 4-årsperiode rundt århundreskiftet. Mange av disse var innlosjert på gårdene som inderster, dvs. losjerende på egen kost. Det er kommet kvinnelige arbeidsplasser utenom det å være taus eller tjenestepike. Det er telefonistinder, meiersker og fabrikkpiker. Aasen Sparebank er starta og gir småsparerne muligheter til trygg plassering av overskuddpenger, som i neste omgang kunne komme andre i Åsensamfunnet tilgode, ved at det ble mulighet til å ta opp lån til investeringer.

Noen starta og fikk det til, mens andre bare la planer Nydalens fabriker -Ullvarefabrikken - i Hopla. Gründeren, Martin Haabeth kom fra Rogaland. I Hopla fant han alt han var ute etter. Han bygde opp sin infrastruktur med vei, kai, postkontor, telefon, bakeri, meieri og boliger til arbeidsfolket. I starten var det en stor grad av felleshusholdning. Han hadde derfor også stor gårdsdrift. Kjøpte dampbåt og åpna rutebåttrafikk på fjorden. Produksjonen starta i 1885 med 30 arbeidere, økende til over 70 i de beste åra. Gjennom skiftende konjunkturer og gjenoppbygging etter en stor brann i 1912, var fabrikken i drift fram til 1965.

Hoplafossen. Øverst ser vi den tre-etasjer høge fabrikkbygninga til Nydalens Fabrikker. Til venstre ser vi tømmerrenna. Til høyre ser vi Hopla Mølle m/tørkhuset. Foto: Utlånt av Odin Løvtangen.

I 1966 flytta emballasjebedrifta A/S Trongpack Norge inn i lokalene. De produserte pappemballasje til meieribedrifter og til Raufoss Fabrikker. Bedrifta hadde 16 ansatte. Den 12. september i 1976 ble det plutselig slutt. En stor brann ødela alt inventar og bygningene. «Brødrene Torkildsen Harmoniumsfabrik» med start 1879 I dag «Brødrene Torkildsen Orgelbyggeri A/S.

En unik familiebedrift i tre generasjoner med utmerkelser for sine produkter allerede i 1883 og med stor ros for nytt orgel i Grue kirke 115 år etter. Nå er nytt orgel i Orkanger kirke under montering og nytt orgel til Kråkstad kirke i Ski er under bygging. Det er å håpe at det neste store prosjektet er nytt orgel i Levanger kirke.

Interiør fra monteringsverkstedet. Orgelet i Dønnes kirke på Dønna. Orgelet er fullrestaurert. Bildet er tatt like før orgelet var ferdig til flytting og montering i kirka. Dønnes kirke feira sitt 800-års-jubileum den 20. juni 1999, med Kong Harald og Dronning Sonja tilstede. Foto: Einar Weiseth, 1999.

A/S Hopla Træsliperi kom ikke lenger en til planstadiet. I åra 1909 -11 foregikk det et næringspolitisk spill i Verdal. Verdal kommune hadde kjøpt den stor skogeiendommen Værdalsbruket. For å få så god utnyttelse av skogen som mulig, ble kommunen av sakkyndige både på skog og økonomi, tilrådd å starte et tresliperi. Valget falt på utbygging av et kraftverk i Fossingelva med et tresliperi i Hopla. Uheldige omstendigheter og næringspolitisk spill førte til at planene ble lagt tilside. De ble aldri noe tresliperi i Hopla. Til det gode eller?

Nordenfjeldske Sprængstoff A/S 1905 -1920 Det var ikke tilfeldig at fabrikken kom. Hvordan det ville gå med unionsoppløsninga var enda usikkert. Statsråd Chr. Michelsen stolte ikke helt på svenskene, og konsul Chr. Thams ønsket seg dynamitt til Løkken, Sulitjelma og Syd-Varanger. Fjorden er djup, og berga er høge. Infrastrukturen var allerede lagt tilrette av Martin Haabeth i Hopla. Det var enkelt å forlenge telefonlinjer og postgang. Gjennom skiftende konjunkturer og flere uhell, holdt fabrikken produksjonen gående til like etter første verdenskrig. På det meste var det 55

ansatt 40 personer, hvorav ca. halvparten var kvinner. I Hanebogen, godt skjerma fra eventuelle eksplosjonsulykker i fabrikken, ble det bygd opp et eget boligfelt for arbeiderne og deres familier. En gjennomgang av protokollen for «Sprengstoffabrikkens arbeiderforening» presenters i boka. Det er spennende tider med arbeiderbevegelsens oppbygging i Norge. Det er militærnekting og passifisme. En smakebit på dette finner vi også i Sunndalen. Litt fest og drikking, men også avholdsforening .

Sluttord Det er mye mer å finne i de over 300 sidene i boka. Tegninger av Georg Opheim, mange fotografier og litt «krydder» fra kjente forfattere og poeter, skulle gjøre en gjennomlesing av boka til ei aldri så lita lokalhistorisk opplevelse. Ble du litt nysjerrig? I tilfelle: God lesing!

Nok mat gjer vargen lat 56

Anders Gustad:

Kyrkje og misjon på Ekne

Den siste kyrkja på Gevik 1652–1892.

Det er vel 1000 år sidan kristendommen kom til landet. Det vart markert på fleire stader over heile landet. Og årstalet vårt er ei stadig påminning om kor lenge det er sidan Kristus vart fødd. Og vi kan spørje: Når vart den første eknesbyggen døypt? Det veit vi ikkje. Det vi veit litt om er at det har vore kyrkje på Gevik kanskje heilt sidan omkring år 1200, altså rundt 800 år. Den første kyrkja, som var ei lita stavkyrkje, vart bygd søraust for ein plass som vart kalla Lunn. Det er nærliggjande å tru at det var ein heidensk kultstad der. Sjølve kristninga tok sikkert lang tid, og vi kan berre fantasera om korleis det gjekk til. Dei katol57

ske prestane, som messa og preika på latin, nådde truleg ikkje langt innom kofta åt eknesbyggene. Når presten var ute av syne var det kanskje ikkje lang tid før folket samla seg på kultplassen oppi lunna. Men smått om senn fekk vel kristendommen meir og meir tak på folket. Innføringa av helgedagar, kyrkjefestar, bots- og fastetider hadde nok sin verknad. Likeeins verka nok dåp, brudevigsel, salving av sjuke, liksong og kristen gravferd i vigsla jord til ein snunad i folkesjela. Eller var folket kristna før kyrkja vart bygd? Var det kanskje vitnemåla frå kristne trælar som var tekne på vikingferder som smått om senn fekk eknesbyggene til å sjå at Kvite-Krist var ein betre Gud enn Odin og Tor? Slaget på Stiklestad (var det eknesbygger med der?) stod omlag 200 år før den fyrste kyrkja vart bygd på Gevik, og Alstadhaug kyrkje vart bygd på 1100-talet. Så det kan kanskje vera like rett å tru at kristendomen var kjent på Ekne ei god tid før kyrkja vart bygd. Likevel heldt mange gamle skikkar seg lenge. Som eksempel kan nemnast at på ein gard nokre mil her ifrå dreiv dei og ofra smør til sola på det skapet der den første solstrålen kom etter jul. Etter mange år var skapet heilt feitt av alt smøret. Og det vart gjort eit godt stykke inn i 1900-åra. Tilbake til Ekne. Svartedauen og andre epidemiar på 1300-talet halverte folketalet på Ekne til ca. 50. Det vart eit hardt slag for bygda. Da var det nok godt å koma til kyrkja og møte Kvite-Krist. Eller tenkte sume da slik som mange seier no når det skjer vonde ting: Finst det nokon kjærleg Gud? Med den kongebestemte reformasjonen i 1537 vart det eit nytt skifte. Korleis takla eknesbyggene den? Dersom dei den gongen var som eknesbyggene i dag , såg dei sikkert ulikt på det. Sume var for, og sume var imot. Og kanskje var mange likesæle. Ein ting var dei truleg enige om var bra: Gudstenesta var ikkje på latin lenger. Her i Skogn vart det forresten same presten som heldt fram også etter reformasjonen. Sigurd Pederson var prest frå 1535 til 1571. Det vart truleg bygd fleire kyrkjer etter kvarandre utgjennom hundreåra på Gevik. Sume brann kanskje ned. Andre vart etter kvart for små. Kor mange dette kan dreie seg om er uråd å veta. I alle fall vert det bygd ny kyrkje på Gevik i 1652, og det vart den siste der. Men korleis trudde folk eigentleg? Dei aller fleste var vel analfabetar, og hadde kanskje liten kristendomskunnskap. Kor lenge heldt vanleg folk fast på helgentrua? Innføringa av konfirmasjonen i 1736 kom 58

til å bety mykje for kristendommen i landet. Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme, «Sannhet til gudfryktighet» som kom i 1737 og innført som lærebok i 1738 vart eit godt redskap i kristendomsopplæringa, både i skole og kyrkje. Skolen var lenge omgangsskole, men Ekne fekk fast skole allereide i 1815, som den 4. kretsen i NordTrøndelag, etter Alstadhaug, Levanger og Beitstad. Ekne skole vart bygd på Solbakken av garden Nord-By sin grunn. I 1930 flytta skolen til Solvang av Falstad skoleheim sin grunn. Gammelskolen vart så i mange år brukt som snekkarverkstad. Samanfallet av den auka kristedomskunnskapen og Hans Nilsen Hauge og haugianarane si virksomheit gjorde at mange fekk eit meir inderleg liv med Gud. I mange heimar vart det vanleg med husandakt. «Når me heime heldt kor,» syng Elias Blix. Hans Nilsen Hauge var kanskje ikkje i Skogn. Ein av læresveinane hans, Elling Eielsen, var her i 1835. Med si veldige forkynning ruska han opp i mange sløve sinn i Skogn. Ein annan forkynnar vart kalla «Kjesbukallen». Han heitte eigentleg Ole Sivertsen og var frå Indre Sogn. I 1840 kjøpte han Kjesbu i Skogn og flytta dit. Seinare busette han seg på Levanger. Han døydde i 1878. Heilt til det siste reiste han fleire månader for året og tala Guds Ord rundt omkring. Vi må tru at han også tala på Ekne. Det er difor grunn til å tru at det etter kvart vart folk på Ekne som vart kalla «lesarar», fordi dei som Bjørnsson skriv i «En glad gut» «hadde det travlere enn andre med å lese i Bibelen». Det har vist seg at i bygder der Hans Nilsen Hauge eller andre lekpredikantar forkynte Ordet i den tida, er det framleis meir misjonsarbeid enn i bygder der det ikkje var slike besøk. Vi kan seia at vi framleis flyt på arbeidet dei gjorde for 150 - 200 år sidan. Den første lekmannen ein veit namnet på som heilt sikkert hadde oppbyggingsmøter på Ekne, var lærar Nielsen på Skjerve skole. Ved hans forkynning vart det ei åndeleg vekking her som førde til stiftinga av Ekne kvinneforening for Hedningemisjon, først på 1877, med Jonetta Jøraas som formann. Av statuttane for foreningen ser vi at formålet ikkje berre var å samle inn pengar til misjonen, men også å skape interesse og glød for Guds rikes arbeid i distriktet, og at personleg kristenliv måtte bli vekt og styrka. Ein trufast misjonsmann, bonden Johannes Mjøsund, var ofte på møtene og heldt andakt. Seinare var det skomakar Odin Svee som gjekk på kvinnemøtene og avslutta ned andakt. Frå starten var foreningen tilslutta Det Norske Misjonsselskap. Mange år 59

seinare vart kvinneforeningen også tilslutta Den Norske Santalmisjon, slik at NMS fekk 2/3 og Santalmisjonen 1/3 av midlane. Johannes Mjøsund var med og stifta Skogn Indremisjonsforening i 1884. Han var og med i styret der. På grunn av stor tilslutning i foreningen med vel 100 medlemmer, små lokalar (møtene var for det meste i heimane) og lange avstandar, braut Ekne ut av fellesskapet og stifta Ekne Indremisjonsforening den 19. juni 1888 med 15 - 20 medlemmer. Saman med lærar Gunnerius Bjøraas frå Skogn, som da vikarierte på Ekne, var Johannes Mjøsund den som tok initiativet. Johannes Mjøsund vart sjølvsagt den første formannen. Jonetta Jøraas var visst også med i det første styret. I §1 i dei første vedtektene står det: «Foreningens formål er at bidra til åndelig vekkelse, nære og styrke de botferdige, besøke syke, hjelpe efter evne de fattige, fremhjelpe fattige og forsømte barns undervisning, dra omsorg for søndagsskolens trivsel, besørge god og kristelig sang innen bygden og som tilsluttet Trondhjems Indremisjonskreds, at støtte den indre Missions virksomhed innen kredsen.» I § 4 står det at «medlemskontingenten er frivillig, men den må ikke understige 25 øre». Omkring 1870 starta diskusjonen om ny kyrkje på Ekne. Folketalet hadde auka, og Gevikkyrkja vart for lita i høgtidene og på konfimasjonsdagane. Dessutan var ho for mørk, og sidan ho ikkje hadde omnar var ho for kald om vintrane. Prost Rode skreiv i brev til «sognestyrelsen» datert 31. oktober 1891: «Kongelig resolusjon af 26te sep. d. aa. hvori det har behagt hs. m. Kongen at resolvere, at der tillates at nedrive den gamle kirke paa Gaarden Gevik og opføre ny Kirke paa Gravaberget paa nedre Falstads grund». Bots- og bededagen i 1892 var siste gudstenesta i gamle Gevik kyrkje. (Bededagen var om våren i den tida.) Kyrkja var fyllt til trengsel, og det var nok ei vemodig stund for mange. I mai 1892 vart kyrkja rive. Det som var brukbart av tømmeret i gamalkykja skulle nyttast i den nye, men byggmester Günter brukte visst tømmeret på skolebygg han hadde i Trondheim. Grunnsteinen vart lagt ned jonsokkvelden i 1892, og året etter, den 27. juni 1893, vart nykyrkja vigsla av biskop Skaar, assistert av 9 prestar. Ei ny tid var kome for eknesbyggene. Dei hadde fått ny, større og lysare kyrkje. Og ho hadde 2 store rundomnar, så no slapp dei å fryse i kyrkja vinters dag. Ved kongeleg resolusjon av 14.oktober 1921 vart det bestemt: «Lov om menighetsråd og menighetsmøter av 3. desember 1920 skal tre i kraft fra 1. januar 1922 å regne». Dette førte til at det første soknerådsval60

get vart halde i Ekne den 5. februar 1922, og det nye rådet hadde konstituerande møte den 19. februar. Der vart kyrkjesongar Edin Berg vald til formann og bestyrar Fredrik Landmark til nestformann. Dei andre medlemmene var Margrete Furunes, Angel Gustad, Emma Husby, Nils Mjøsund, Ragnvald Stavrum og Anna Vestrum. Første budsjettforslaget til det nye rådet var på kr. 2.160,60. Under krigen fungerte soknerådet som vart vald i 1936, da valget i 1940 vart avlyst. Arbeidet i rådet fungerte stort sett som vanleg, men i 1942 vart det sendt to brev til kyrkjedepartementet der dei gir sin støtte til biskopane, prestane og lærarane i deira kamp mot nazifisering av kyrkje og skole. Presten vår, Cathrinus Finsås gjorde som dei fleste andre prestane, sa opp stillinga si i protest mot det nye systemet. Da det var svært få NS-prestar vart Finsås og dei fleste andre verande i stillingane sine, men dei fekk ikkje lønn av staten. Sokneråda rundt omkring samla inn pengar til lønn åt dei. På Ekne vart det innsamla i alt kr. 4.238,-. Dessutan fekk presten gåver direkte. Ein av Falstadfangane, 17-åringen Erling Kurt Borge frå Sulitjelma døydde 22. sept. 1943 og vart gravlagt på kyrkjegarden. Fangar stod for gravlegginga utan at nokon prest var med. Sundag 3. okt. var det konfirmasjon med kyrkja. Etter gudstenesta foretok Finsås jordspåkasting gjennom ein trelyre i grava. Dei fleste som var i kyrkja deltok ved jordspåkastinga. Den 1. nov. 43 vart grava åpna, og zinkkista med Borge vart sendt til Sulitjelma, der det vart halde gravferd med stor deltaking. Den offisielle dødsårsaken var difteritt. Fangar som såg han før han døydde seier at han døydde av mishandling. I 1941 sette soknerådet i gang innsamling til nytt orgel i kyrkja. Det nye orgelet kom på plass i 1952 og var laga av Torkildsens orgelfabrikk i Åsen. Pris: 33.000 kroner. Altertavla i kyrkja er frå 1704. Ho har vorte omgjort to gonger, i 1834 og 1865/66, slik at ho ikkje var attkjennande. I 1951 vart det sett i gang restaureringsarbeid, og i 1952 kom ho att i si opprinnelege form. Da kyrkja var 60 år, i 1953 vart det sett i gang omfattande restaurering av henne, og i 1955 kunne eknesbyggene ta i bruk ei nyoppussa kyrkje. Da biskop Fjellbu heldt vigslings-talen sa han m.a. at «det har blitt en kirke med evighetsdimensjoner». Til 100-årsjubileet i 1993 vart kyrkja måla på nytt innvendig. Dei siste åra har kyrkja fått forskjellig nytt utstyr. Noko har soknerådet kosta, og noko er betalt med pengegaver til kyrkja. 61

Tilbake til Indremisjonensforeningen. Fram til århundreskiftet var det møter og virksomheit i foreningen. Møtene var omkring i heimane, mens større tilstelningar var i skolestua nede på Solbakken, eller kanskje på meierisalen litt lenger oppe ved elva. Årsinntekta i 1888 var kr. 11,50. Kr. 10 vart sendt til kretskassen. Elles viser kassa-boka at det seinare kom inn 50 - 60 kr. årleg som vart delt mellom kretskassen, Innherred Barnehjem, søndagsskolen, dei fattige og til «honorar» for talarar. Gaven til talarar var frå kr. 1 til kr. 8, etter kor lenge dei hadde vore her. Gaver til fattige var vanleg med kr.1. Kvinneforeningen for NMS ga fleire gonger pengar til Indremisjonsforeningen, og Indremisjonsforeningen ga pengar til Kinamisjonen før denne fekk eigen forening på Ekne. Vi må nemne eindel forkynnarar som besøkte foreningen dei første åra. Lærar Nielsen på Skjerve skole var her ofte. Av meir landskjente forkynnarar som besøkte Ekne den første tida var Per Nordsletten, Paul Gerhard Sand, Faste Svendsen og Lars Eide. Ein som kanskje ikkje var så kjent, men nokså spesiell, var ein dei kalla Jo i senga. Han var lam og måtte berast inn på møtene. Etternamnet hans er ukjent. I tida frå like etter århundreskiftet og til 1912 har det vore ein stille periode i Indremisjonsforeningen. I alle fall manglar det opplysningar frå den tida. I 1911 vart bedehuset bygd. Odin Svee hadde med plakat kalla inn alle som var interesserte i å vera med å få reist eit bedehus til eit møte i skolestua 3. april 1910. På møtet kom det og nokre ungdomar som var imot bygging av bedehus og begrunna det med at det var ikkje behov for fleire forsamlingshus på bygda. Odin Svee takla situasjonen godt på sin lune måte og sa at det var berre dei som hadde interesse for bedehus som var innkalla her i kveld. Frå 1912 ser det ut til at det blir meir planmessig virksomheit i Indremisjonsforeninga igjen. Det kom ein ny kjøpmann til bygda, Ivar Sandnes. Han var ein varm misjonsven, og svigerson til Johannes Mjøsund. Butikken hans vart næraste nabo til bedehuset. På Falstad Skolehjem var pastor Landmark bestyrar. Saman med Odin Svee som formann og Inga Lillenes utgjorde desse 4 det nye styret i Indremisjonsforeninga. I 1913, da foreninga var 25 år, kalla dei Anders Olsen Svorkmo til å ha møter på Ekne. Mykje folk gjekk på møtene, og ei større vekkelse gjekk over bygda. Bedehuset var f. eks. heilt fullt ein laurdag føre62

middag midt i våronna. Ivar Sandnes skriv i referat m.a.: «Virksomheten velsignedes med en betydelig vekkelse, i det både kvinner og menn, gamle og unge i et antall av tretti, ga Gud sitt hjerte.» Og til slutt står det: «Indremisjonsforeingens 25-årsjubileum ble således kronet med en velsignet rik høst.» Også etter vekkelsa var det mykje virksomheit på bedehuset, og fleire nye kom med. I 1914 vart det stifta forening for Kinamisjonen (no Misjonssambandet) med dei same medlemmene i begge foreningane. Odin Svee var i mange år formann for begge to. I 1922 vart det stifta forening for Den Indre Sjømannsmisjon. Ole Kjølen vart den første formannen. Han hadde da i fleire år vore kontaktmann for Den Indre Sjømannsmisjon i tillegg til at han frå 1918 til 1921 var formann for Indremisjonsforeningen. Gjennom tida har mange foreningsmedlemmer fått heimlov. Mange unge har flytta frå bygda. Avgangen har vel såleis vore forholdsvis stor og periodevis har medlemstalet gått ned. Men så har nye kome til og flokken har vorte fornya. Først på trettitalet var det ein møteserie på bedehuset der 7 - 8 stk. – unge – ga sitt liv til Gud og veneflokken auka og fekk ny giv. Den siste større vekkelsa som gjekk over bygda vår var i 1944. Emissær Thorvald Lium verka her i fleire veker, og ca. 20 stk. i sine beste år bekjente si tru på Jesus som sin frelsar. Det førte til eit nytt oppsving i foreningslivet. Sidan den tid kan vi ikkje snakke om vekkingsluftingar over bygda, men det har oftast vore bra møtevirksomheit utgjennom åra. Fleire unge har kome med på kristne skolar, leirar og i skolelaget. Tendensen har vel og vore at ein god del ungdomar har fått leve i si dåpspakt og vorte bekjennande kristne etter kvart. Kristent barnearbeid har halde ved, om enn med varierande oppslutning. Rundt 1915 var det ei kort tid ein ungdomsforening for CE - saka på bygda. Søndagsskolen vart starta rundt 1914 med August Eriksen som leiar i 4-5 år. Etter nokre års pause vart den opptatt på nytt i 1923 av Johan Arnt Dahlen. Etter 40 års samanhengande virke fekk han Kongens Fortenestemedalje for dette verdifulle arbeidet. Johan Arnt var ein allsidig mann med stor kapasitet. M. a. arrangerte han søndagsskoleskirenn i mange år, med stor deltaking. På søndagsskolen var det godt oppmøte, og borna fekk med seg ein ballast i livet. Mot slutten av Joh. 63

A. si virketid vart det tyngre å samla så mange born som før. Det var så mange andre aktivitetar som fanga borna sin interesse. Etter Joh. A. slutta med søndagsskolen tok yngre krefter over ansvaret for søndagsskulen. Det vart ikkje lettare etter kvart å samla borna, og til slutt stranda det heile av mangel på oppslutning. Ekne barneforening for Santalmisjonen vart starta i 1920-åra av Anna Bjørgum. Den var det meste av tida leda av yngre krefter og fungerte samanhengande i over 60 år før den gjekk inn p.g.a. manglande oppslutning. Yngresarbeidet. Hausten 1944 kom det i gang eit yngreslag på bedehuset. Det var ungdomssekretær i Indremisjonskretsen, Ragnvald Gjengedal som var her og starta laget saman med forenings-formann Joh. A. Dahlen. (Han var formann for Ekne Indremisjonsforening i 26 år i samanheng.) Det var god oppslutnad den første tida, men interessen mellom dei unge «davra» etter kvart, og laget hadde ikkje lang levetid, ca. 3 år. Misjonssambandet hadde ein gutteforening i gang ei kort tid kring 1950. Litt før midt på 60-talet kom det i gang yngresarbeid på bedehuset att. Dette laget fekk litt lengre levetid, kanskje 5-6-7 år. I 1978 vart det starta yngreslag att. Møtene vart no haldne på skolen og oppslutninga om laget har heile tida vore god og laget er framleis aktivt. Situasjonen for misjonsforeningane på Ekne er no at både kvinneforeningen og sjømannsmisjonsforeningen ikkje er aktive som foreningar lenger. Men når det kjem representantar frå misjonane blir det halde møter med bra oppmøte. Foreiningane for Indremisjonen og Misjonssambandet går framleis. Medlemmene er «Tordenskjolds soldatar» og sluttar opp om begge foreiningane.

Kjelder: Ekne Sokneråd: Ekne kirke 100 år. Reidar Bolling: Kristenliv i Skogn.

Jakob Aune:

Minne frå skoletida

Dette bildet av Halsan skole er frå 1950. Betongkassen ved låvebrua er silo. Lærar Hammer var av dei første som la silo i Halsan. Frauhusporten bak låven er attlaten her. Hammer arbeidde og opp ein fin hage nedafor skolebygningen med frukttre og bærbuskar.

Hausten 1931 vart eg elev ved første klasse på Halsan skole. Den gongen var det ei kvitmåla skolebygning med eit klasserom i kvar ende, og gang i midten med trapp opp til lærarbustadene i andre høgda. Innafor gangen var det eit rom dei kalla skolekjøkken. Nei, ikkje til bruk for elevane, veit du. Det var eit rom der «pedellen» kunne varme vatn til vaskinga, og der foreldra kunne koke kaffe når det var juletrefestar, eller ein sjeldan gong foreldremøter. Eg trur vi var ein 30 - 40 elevar ved skolen den gongen. I «småskolen» var første, andre og tredje årskullet samla same dagen. I «storskolen» gjekk fjerde og femte årskull ein dag, og sjette og sjuande årskull den neste. Slik vart det jobb for ein og «ein halv» lærar ved skolen. 65

Det eg hugsar best frå småskolen var vel bibelhistorietimane med plansjar om Isaks ofring, og israelsfolket som gjekk gjennom havet. Eg såg for meg fiskane inne i vatnet, der dei sto og såg på folket som gjekk forbi på tørre havbotnen. Og så den tosken han Farao, som la til etter dei, mens sjøen klappa saman over dei. Til pass åt han, tenkte vi ungane. Og så hugsar eg den første boka. Ei rutebok der vi skulle skrive «pene, beine strek» på skrå i rutene. Det var artig første dagen. Det eg likte aller best var friminutta. Da slo vi ball ute i skolegården. Det var travelt når vi skulle springe til «Berget» og tilbake utan å bli «stykki». Det var på ein slik tur eg kolliderte med ei jente på kjellarluka - front mot front. Eg fekk tennene hennar i underleppa og ho fekk mine i nasen. Blod, skrik og tårer. Inne i gangen sto ei bøtte med vatn med ei ause i. Der drakk vi ungane når vi var sveitte og tørste etter friminutta. Lærarinna kom og hjelpte oss og vaska av oss litt i bøtta, og sette på oss ein plasterlapp. Seinare vart bøtta vaska like rein. Vaskekona fylte bøtta når ho bar inn vaskevatn og varma det i skolekjøkkenet. Vi leika og gjømt mellom bærbuskane som sto i skolegården. Om hausten kunne det vera mye bær, men eg kan ikkje hugse at vi tok noko. - Ikkje så mye i alle fall. Det var læraren si bær, sa foreldra våre. Etter kvart kom eg i storskolen. Der var det «gammallæraren» som rådde. Ein rørsleg kar. Det var siste året hans, da eg kom under hans kateter. Han budde ikkje i lærarbustaden i skolehuset da, for han hadde kjøpt seg hus nedafor bakkane, som vi sa. Derfor gjekk han 3 - 4 km til skolen. Drivande sveitt kom han inn i klasserommet om morgonen. Ranga av seg skjorta og hengte ho på skjermbrettet framom omnen, tok så på seg ei ny som han hadde i veska si. Så tok han seg ei skrå, og starta dagen med ein salme. På Halsan skole var det skolejord som var ein del av lønna til læraren, derfor måtte det vera uthus. Uthuset ved Halsan skole var restaurert i 1914, så det hadde nok sett sine beste dagar i 1930-åra. I uthuset Øverste bildet: Halsan skole i dag. Skolen ligg vakkert til med godt utsyn. Bildet i midten: Halsan skole, fasaden mot nord. Det som er asfaltert her var hagen nedafor den gamle skolebygninga. Nederste bildet: Fløya til høgre er avdelinga for 6-åringane ved Halsan skole. Over taket skimtar vi garden Gjeite.

Dette bildet er frå Halsan skole i 1927. I første rekka står, frå venstre: Sverre Moksnes, Margit Sivertsen, Hilda Halsan, Hansine Sivertsen, Jon Reinås. Andre rekka: Bernhard Skei, Petter Krogstad, Martin Bjørås, Odd Spillum, Ragnar Vestrum. Lærar: Severin Rysgård.

Elevar ved Halsan skole 1928. Første rekka frå venstre: Åse Bergvin, Sigrid Spillum, Otilie Bergvin, Margit Sivertsen, Hilda Halsan, Hansine Sivertsen, Nelly Reinås, Kristian Nervik, Bernhard Skei, Jon Reinås, Petter Krogstad, Odd Spillum, Ragnar Vestrum. Andre rekka frå venstre: Sverre Moksnes, Sigurd Sivertsen, Aslaug Matberg, Svanhild Sivertsen, Mildrid Vestrum, Aslaug Stubbe, Margot Bjørås, Anna Rysgård, Johanna Halsan, Klara Aunet, Martin Bjørås. Tredje rekka frå venstre: Johan Nervik, Erling Bjørås, Arne Vestrum, Arnulf Nilsen, Oddmund Krogstad, Ingvald Heierås. Lærarar: Severin Rysgård og Anna Øverland.

var det fjøs med rom for både kyr, gris og høner. Det var og vedskjul for både lærar- og lærarinnebustad, og sjølvsagt frauhus og utedo med «avløp» til frauhuset. Når porten til frauhuset sto open - og det gjorde den oftast - var det god trekk opp gjennom hola i dobenken når det var vind. Papiret kom ofte opp gjennom holet etter bruk. Var det 10-15 kuldegrader, var det ei iskald oppleving for «stompen». Papiret ja, det var gjerne vallister frå stortings- eller kommuneval. Vi kunne namna både på dei som var kummulerte og alle dei andre på listene. Desse listene vart og nytta til kladdepapir i reknetimane. Ingen ting vart kasta i gamle dagar. Trass i primitive forhold trur eg vi hadde ein god skole. Det å vera forsiktig med det ein hadde å ta vare på, og nytte det ein hadde, var god lærdom. I 1934 vart Einar Hammer lærar. Han var frå gard og var interessert i jordbruk. Han dreiv skolejorda godt. Buskapen var eit par kyr, ei merr, nokre høner og gjerne ein gris til jul. Merra fekk folunge eit par gonger medan eg gjekk på skolen. Når folungen vaks til, sette han grime på den og let han springe rundt - for å venne han til taum og grime, som han sa. Når unghesten kom i tre-årsalderen, vart han gjerne bodi fram på Levangermarknaden. «Martnan» var storhending i gamle dagar. Vi ungane i storskolen fekk gjerne fri eit par timar for å gå på martnan. Kanskje fekk vi ein 50-øring heime til å kjøpe «gåtta» for. Eg hugsar ei «kjerring» som selte honningkaker og anna martnasgodt. Ein kar selte kjevler og andre husflidsting han hadde laga. Ein svartsmuska kar hadde lommene fulle av klokker som han baud fram. Også unghesten skulle seljast. Ein gong fekk ein av gutane som gjekk sjuande året, ein stor, kraftig kar, i oppdrag å ta med unghesten ned til martnan for å vise den fram. Da læraren kom ned til byen etter skoletid, hadde guten funni ein kjøpar og handelen gjekk i orden. Medan eg skreiv dette, kom eg til å tenke på da eg tok til som lærar på Halsan skole for 50 år sidan. Det er vel «gamle dagar» det og, for dei som er unge i alle fall. Skolen var da to-delt med 19 elevar. I krigstida og i åra etterpå var det vanskeleg med vedlikehaldet på bygningar. Lite både med trematerial og spiker. Da var drikkevassbøtta i gangen borte. Det var lagt inn vatn til skolekjøkkenet og til lærarbustaden i andre høgda. Ungane hadde hatt drikkeplass ved krana over utslagsvasken i skolekjøkkenet. Dei hadde søla mye vatn utover golvet så 69

Her er «storskolen» (4. og 5. årskull) 1933. Første rekka frå venstre: Bjørn Prestmo, Harald Røssing, Asbjørg Vestrum, Kjellrun Nordenget, Solveig Tangen, Agnes Løvås, Solveig Spillum, Synnøve Berg, Gerda Sivertsen, Gunvor Spillum, Agnes Røssing. Andre rekka frå venstre: Jakob Aune, Birger Lilleenget, Einar Bjørås, Einar Vestrum, Jon By, Nils Grav (lærar), Ellinor Lund, Asbjørg Spillum, Olli Munkerøstad, Olaug Aunet, Rakel Moe, Ester Sundt. Bakert frå venstre: Erling Sundt, Villy Vernes, Jon Røssing, Trygve Nordal, Jarle By, Ingvald Sivertsen, Arnold Johnsen og Oddmund Matberg.

golvborda hadde rotna. Ein dag var jentene i sjuande årskullet inne i skolekjøkkenet og sløkte tørsten etter langfriminuttet. Rett som det var høyrdest eit brak, og rop om hjelp. Jentene hadde ramla gjennom golvet. Eg ringte til krinsformannen, som det heitte den gongen. Han var ein kar med humør, og svara meg: «Har du dregi dei opp og rekna over om du har alle?» Nytt golv vart det. Eit anna 50-årsminne dukkar og opp. Det var ein fin, varm vårdag i 1950. Ytterdøra og døra frå gangen til klasserommet sto oppe. Lærar Hammer og familien budde enda i lærarbustaden i andre høgda. Dei hadde slutta med det meste av husdyrhaldet, men ein gris og nokre høner hadde dei. Det var «storskolen» sin dag. (4. 5. 6.- og 7. årskull). Elevane sat stille, konsentrerte om rekneoppgåvene. Så kjem det ei kvit italienerhøne trippande inn i gangen, ser seg om, skakkar på hovudet. «Aak, gaak 70

aaak». Ho kikka under trappa. Ho kikka mellom skorne under klehylla. «Ho ser etter verpeplass», kviskra ein av gutane. «Aaak gaak aaak». Høna trippar inn i klasserommet, ser bak omnen som er kald. Ho trippar forbi murpipa og bort til den store vedkassa som er halvfull med papirrask etter fleire dagar utan at det har vori varme i omnen. Ho hoppar opp på kanten av kassa, kikkar ned, hoppar nedi, trampar rundt eit par gonger og lagar reir. Legg seg. «Hysj, ver stille,» kviskrar ei av jentene. Det var det ikkje nødvendig å minne om. Ungane sat musestille. Det gjekk nokre minutt. Da «Gakk gakk aaak akk akk». Høna flaksa opp frå kassa og trippa ut, medan ho «deila» og skrytte av verket sitt. Det låg eit egg i kassa. Det vart ikkje meir rekning den timen. Så mange spørsmål måtte ha svar. Kvifor la høna egg? Kvifor kakla ho så mye etterpå? Kvifor var egget varmt? Kvifor var det fuktig? Osb. Ja, det vart mye snakk om høna og egget den timen. Men kven som kom først av dei var ikkje aktuell spørsmålsstilling da. Ja, det var landlege forhold. Ungane var vane med både høner og andre husdyr. Det var dyrehald i mest alle heimane i Halsan den gongen.

Her er avgangsklassa ved Halsan skole 1934: Føreste rekka frå venstre: Margot Bjørås, Oddny Kvam, Marit Munkerøstead, Sigrid Spillum, Hansine Sivertsen, Hildur Røssing, Dagrun Lund. Andre rekka: Karl Holberg, Odd Nordmark, lærar Nils Grav, Sverre Moksnes, Jon Reinås. Tredje rekka: Bjarne Leirfall, Odd Spillum, Kristian Nervik, Ragnar Vestrum.

Og hønene var ikkje stabla inn i tronge bur. Dei gjekk fritt omkring, sparka i jorda, fann ein mark eller eit korn. Dei la eit egg eller to på ein «lur plass», så var det gjerne ungane sin oppgave å finne egga. Lønte hønsehaldet seg? Eg høyrde ingen som spurte om det. Kunne ei småbrukarkjerring, eller ei gardkjerring med, ta korga på armlykkja og gå til handelsmannen og bytte til seg ei mark kaffe, nokre sukkerbitar eller andre varer ho trong til hushaldet, var det lønsemnd nok. Lærarane ved Halsan skole i dag har ikkje sjanse til slike opplevingar, men dei har ein særs triveleg arbeidsplass. Dei nye skolebygningane som vart ferdige i 1998 er topp moderne, med praktisk innreidde klasserom, datarom og andre spesialrom. Det er romsleg lærarrom med arbeidsplass til kvar lærar. Og sist men ikkje minst god uteplass til elevane. Halsan skole ligg på ei flott tomt med utsyn over fjord og bygder. Eg trur både elevar og lærarar trivest der.

Du sett’ godt når du sett på flesk. 72

Sigrid Haavik:

Om å sjå skrifta på veggen, eller å kaste perler for svin – Bibelen er ei gammal bok. Dei eldste tekstene er meir enn 3000 år gamle. Dei har prega menneske gjennom mange hundreår. Her i landet var Bibelen den einaste boka i mange heimar i fleire generasjonar. Bibelkunnskapen var stor, og dette har også sett sitt preg på bruken av ord og uttrykk som har bakgrunn i Bibelen. I dag er kanskje bibelkunnskapen mindre. Likevel hører og bruker vi svært ofte sitat, ord og uttrykk som kjem frå Bibelen, mange gonger utan at vi tenker over kor dei kjem frå. Desse uttrykka og sitata gjer språket vårt rikt og mangfaldig og gir det ofte ein dobbelt botn. Vi bruker ei mengd allegoriar, dvs. biletlege uttrykk, som t.d. «å kaste perler for svin». Dette gjer daglegtalen levande, frisk og spennande, og gir oss samtidig ein glimt inn i ein felles kulturbakgrunn. For å ta dette uttrykket «kaste perler for svin», så betyr det å sløse bort noe verdifullt på noen som ikkje veit å verdsette det. Vi finn det i Bergpreika. (Matt.7.6.) Den samme Bergpreika inneheld ei mengd uttrykk som har fått innpass i daglegtalen vår, som t.d. «la eit ja vere ja og eit nei vere nei», «ingen kan tene to herrar», «jordas salt», «vende det andre kinnet til», «sjå på liljene på marka», «sørg ikkje for morgondagen», «å gi stein for brød», «den tronge port», «falske profetar», «å bygge huset sitt på sand», for å nemne noen av dei mest kjente.

Andre vanlege uttrykk «Ramaskrik» kjenner dei fleste. Men kva er bakgrunnen for dette ordet? Det skriv seg frå den store sorga som oppstod da kong Herodes gav ordre om å drepe alle gutebarn i Betlehem og området rundt, som ein reaksjon på at ein ny konge skulle bli fødd. I byen Rama budde ei 73

kvinne, Rakel, som mista barna sine, og som skreik ut si sorg og fortviling og ville ikkje la seg trøste. Det er Rakels sorg som lever vidare i ordet «ramaskrik». (Matt. 2. 18.) Ein «uriaspost» betyr ein svært utsett post eller stilling, og skriv seg frå historia om kong David som fikk ordna det slik at Urias, mannen til Batseba, vart plassert på ein utsett krigspost, slik at han fall på denne posten. Etter dette gifta David seg med Batseba.(2. Sam. 11, 15-27) «Ørkenvandring» er ei ørkeslaus vandring som ikkje ser ut til å ta slutt. Vi bruker det om eit arbeid, ein oppgave eller ei sak som dreg ut i langdrag. Uttrykket skriv seg frå da Israelsfolket gikk ut frå Egypt og vandra omkring i ørkenen. «Dansen rundt gullkalven» er frå samme historia. Dette uttrykket kan vi ofte sjå i blad og aviser, og det blir brukt som bilde på dyrking av rikdom og materiell velstand i staden for å bry seg om åndelege verdiar. (2.Mos. 16 -) «Å toe sine hender» betyr å fråskrive seg ansvar for noe. Det skriv seg frå orda til Pilatus etter at han hadde avsagt dødsdommen over Jesus. I nyare oversettingar av Bibelen heiter det «vaske sine hender», og det kjem frå ein gammal skikk som er omtala i Det gamle testemente, om at ein vaska hendene sine for å vise at ein var uskyldig. (Matt. 27.24.) «Skrifta på veggen» er eit uttrykk som blir brukt for å kjennetegne ei åtvaring, ein bør sjå signal som varslar ei alvorleg hending. Det skriv seg frå ei dramatisk hending som er omtala i GT. Frå samme forteljing finn vi også uttrykket eit «mene tekel», som betyr eit ondt eller alvorleg varsel, -og det meir vanlege: «å bli veidd og funne for lett».(Dan. 5, 5-28)

Personar som har gitt namn til ord Fleire bibelske personar har gitt namnet sitt til ord som bli brukt i daglegtalen. Ein laban blir gjerne brukt som eit litt uskyldig skjellsord for å beskrive ein lurvete og lite truverdig person. Det skriv seg frå Laban, far til Lea og Rakel, og historia om Jakob som måtte tene 7 ekstra år for å få Rakel. Benjamin brukes ofte om yngstemann i ein stor søskenflokk, eller yngstemann i eit lag eller ei gruppe. Skriv seg frå den yngste av Jakobs 12 søner. 74

David og Goliat blir i daglegtalen brukt om to motstandarar eller partar som er svært ulike i storleik og styrke. Ein goliat er ein stor og sterk, tilsynelatande uovervinneleg kraftkar. Judas blir brukt om ein svikar, etter Judas Iskariot som sveik Jesus for tretti sølvpengar. Vi har også uttrykka judaskyss og judaspengar. Tomas brukes gjerne om ein person som ikkje trur noe før han sjølv har sett og erfart det. Etter disippelen Tomas som nekta å tru det dei andre fortalte etter at Jesus hadde stått opp og vist seg for dei. Ein eldre mann frå Frol brukte å seie når det var noe han tvilte på: «Da e æ Tåmmås, æ!» Per og Pål blir brukt for å kjennetegne heilt vanlege menneske. Dei er også kjent frå norske folkeeventyr. Orda peiker tilbake på apostlane Peter og Paulus.

Boktitlar og andre uttrykk Fleire forfattarar har brukt sitat frå Bibelen som tittel på romanane sine. Ein kan nemne Johan Falkberget med «Den fjerde nattevakt», (Matt.14.25.), Knut Hamsun med «Markens grøde» (5.Mos. 32.13) og Anne Karin Elstad med «For dagene er onde» (Efes. 5.16) og «Som dine dager er» (5.Mos. 33.25). Av utanlandske forfattarar er det også fleire, men vi tar her berre med amerikanaren John Steinbeck med «Øst for Eden» (l. Mos. 3.24.) og «Vredens druer» (Åp. 14.19). Ein liten kuriositet her er at desse to tekstene er frå den aller første og den aller siste boka i Bibelen. Av andre kjente uttrykk som kjem frå Bibelen kan ein nemne: «Ane fred og ingen fare», «babelsk forvirring», «ein barmhjertig samaritan», «gråt og tenners gnissel», «flyte med melk og honning», «gammel og mett av dagar», «sareptas krukke», «syndebukk», «kle seg i sekk og aske», «skrift i sand», «eit slag i lufta», «å sluke kamelar», «kaste den første stein», «ledig på torget», «ulv i fåreklær», «få ånden over seg» og «ingen blir profet i sitt eige land». Dette er berre noen få eksempel på dei mange orda og uttrykka vi har i språket vårt som har opphav i Bibelen. Det viser kor stor innverknad Bibelen framleis har i kvardagen vår, sjølv om vi ikkje alltid er oss det bevisst. Det viser også kor stor rolle Bibelen har spela for vår bakgrunn, i samfunnet vårt og i heile vår kultur.

Paul Steinar Fagerli:

Georg Ulrich Wasmuth (1788-1814) Om Eidsvollsmannen på Ytterøya, og hans familie

Kaptein G. U. Wasmuth. Foto etter pastell. Originalen er brent. (Frå Eidsvollsbygninga).

I «Underdanigst Adresse Til Hans Kongelige Høihed, Norges Regent Prinds Christian Frederik, til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertug til Schlesvig, Holsteen, Stormaren, Ditmarschen og Oldenborg - fra 1. te Tronhjemske Infanterie Regiment» heiter det mellom anna, i tida sitt rosemalte språk, at to «Deputerede» er vald til å representere regimentet i eidsvollforsamlinga: «Herr Capitaine og Ridder af Dannebrog Georg Uldrich von Wasmuth, samt velagtbare og tappre Sergeant og Dannebrogsmand Daniel Larsen Scheviig,» o.s.v.

Familien Georg Ulrich Wasmuth var født i Kristiansund 19. mars 1788, som son av kjøpmann Christian Frederik Wasmuth (1753 - 1805), og Johanne Susanne f Holch. (Ikkje Holst, som det står i fleire publikasjonar). Mora døydde 73 år gammal i 1822 i huset til svigersonen, byfogd Schare. Ho var dotter til kjøpmann Johan Christopher Holck (1717-1750). Med han forsvann det tradisjonsrike Holcknamnet frå borgarskapet i Kristiansund. Han var kjøpmann i Nergata 4 på Nordlandet, og gift med Martha Susanna f Hagerup. 76

Christian Frederik (Friedrich) var som nemnt son av den kjente stadskirurg og regimentsfeltskjær Georg Heinrich Ulrich Wedich Wasmuth frå Mecklenburg. Han var i 1755 den som innførte «Koppeinokulasjonen» og den første kirurg som utførte stæroperasjon, her i landet. Eldste sonen, (og far til eidsvollsmannen), Christian Frederik Wasmuth, hadde kirurgen med Maren Jacobsdtr. Brun, søster av fru Anna Kaasbøl i Kristiansund, som var gift med Kristiansunds rikaste kjøpmann, hoffagent Peder Kaasbøl. C. J. Wasmuth forsøkte seg og som handelsmann, men hadde ikkje hellet med seg, og han gjekk konkurs i 1894, og døydde eit halvår etterpå. I Kristiansunds historie heiter det at han var ein av byens fire «elegerte» menn, og at han «spilte en rolle i byens liv også på annen måte og holdt stort hus på innlandet. Wasmuth har etter alt å dømme hatt mange interesser og vært i besittelse av en viss dannelse, men kjøpmannshandelen ofret han seg nok ikke tilstrekkelig for.» Vidare heiter det at han dreiv «en tilsynelatende stor, men i realiteten underminert foretning.» Han hadde i 1804 ei gjeld på nær tjue tusen riksdaler det ikkje var dekning for. Han hadde starta foretning i Havna på Innlandet, seinare kjent som Vasmuthavna, som blei overtatt av fetteren, den rike kjøpmann Jens Kaasbøl, som døydde i 1811. Firmaet var da overtatt av Peder Kaasbøl Wasmuth, men etter krigen 1807-14 vart det vanskelege tider, og det gjekk nedover med firmaet. Stamfar til Wasmuth-ane her i landet, den alt nemnte regimentskirurg Georg Heinrich Ulrich Wasmuth var født 1724 i Mecklenburg. Han tok kirurgisk eksamen i København og vart den første «enebartskjær», seinare stadskirurg i Trondheim. I 1758 er han regimentskirurg ved «2. Trondhjemske regiment». I Trondheim var han i 1756 altså den første i landet som vaksinerte mot barnekopper. Amtmannen klager snart over at han «ilde beobagter» stadskirurgembetet. Ikkje var sjuke tilsett, og ikkje blir folk i byen barbert. Dette var nemleg ein del av oppgavene til kirurgen. Omsider sa Wasmuth frå seg stillinga og flytta til Orkdalen i 1763, der han kjøpte Eikli. Han gifta seg med ei rik enke, og vart no ein storkar i bygda. Mellom anna åtte han halvparten i kyrkja. Kirurgen var, heiter det i Orkdalsboka, «ein langt meir dugande mann enn yrkesbrørne sine,» og han ville bygge sjukehus på Gjesvål som han no åtte, men fekk ikkje lov av amtmannen. Han hadde positive trekk, men framstår likevel i sum som ein villstyring. Han var «så brålyndt og illsken at han på ingen måte styrte seg når riene kom over 77

han, eller noko gjekk han i mot.» Framferda hans var ekstrem, sjøl om brutalitet og råskap rett nok ikkje var framandt for den militære kultur på denne tida. Mecklenburgaren mottok gavebrev frå orkdalingar for «udvist godtgjørenhed», men kom i strid med kyrkje og prost da han tok seg til rette ved å tjore ein hest inne på kyrkjegarden, og med urette kreve inn tiende som skulle vere til lys og reinhald i kyrkja. Da læraren til sonen Christian Friederich kom for å kreve løna si, vart Wasmuth rasanda på ein av tenarane, og gjekk laus på han, sa kona og barna, skræmde tydde til læraren. Dermed vende han raseriet mot læraren, som fekk gå uten oppgjer. Han skildra seinare ei scene med gråtande barn, og ei hylande mor som skreik: «Her skeer mord og ødelæggelse!»(l) I 1771 var ein student og ein sersjant til middag hos madam Holck på Ljåmo. Wasmuth kom dit og tok til å kjefte for eitkvart som var blitt borte. Det kom til eit oppgjer som endte med at han i raseri skada den våpenlause sersjanten stygt i armen med kården. Han forklara seg seinare med at eit «paroxysme» hadde kome over han. Men no hadde han gått over streken. Det vart krigsrett, og han vart frådømt embetet, måtte betale 497 riksdaler i bot og fekk to års straffarbeid på Munkholmen på egen kost. Opphaldet vart seinare forkorta til åtte mnd. Ved eit anna høve banka han opp ein fenrik, og han truga prosten med juling, og vart dermed nekta nattverd. Etter at den valdelege kirurgen, som skulle ha kjempekrefter, slapp ut, «nordkom han med sin tallrike familie, til Røst innveltet seg, straks ubehagelige prosesser reiste seg da Røst ei kunne oppfylle den imellom dem opprettede kontrakt, så Wasmuth ved en sekvestrasjon bemektiget seg godset og alle Røsts eiendeler.» Slik det heiter i eit brev frå fogd Hysing, svoger til Andreas Røst, bror av den første kona til Wasmuth. Den første kona, Anna Røst døydde etter eit år. No var han gift med Maren Brun. Han vart gift tredje gongen med Sophie Ibsen, født Randulf. I 1788 selde han alle sine eigedomar til sonen Ulrich Wedich Wasmuth f 1756. Men han skulle enno få i stand spetakkel, injurier og prosedering, før han døydde i år 1800. Sonen Ulrich drukna seg, og enka gifta seg med Rasmus Hagen frå Verdalen, som så overtok Wasmuthgodset, eller rettare; Karnesgodset. Kristiansundgreina av Wasmuth-ætta stammer frå Christian Friedrich (Frederik). Utanom sonen Georg Ulrich, eidsvollsmannen, skal vi her nemne den eldste av sonene; Peder Kaasbøl Wasmuth. Han fekk i sin 78

tur ein son med same namn f. 1815, som vart ein av dei første baptistane i byen. Georg Ulrich født i Kristiansund, var som nemnt son til Christian Friedrich (Frederik) Wasmuth og Johanne Susanne Holck. Ein annan bror, Johan Christopher reiste ut som sjømann, og «ingen efterretning» er kjent om han etter 1812. Dei øvrige søsken som er nevnt ved mor Johanne Susannas dødsfall i 1822, er søstrene Anna Brun Wasmuth og Stinchen Tostrup Schare f. Wasmuth. Anna var gift med havnefogd og losoldermann Gunder Schwensen. Ei eldre søster, Maren Brun Wasmuth, var død i barselseng etter ni månaders ekteskap med byfogd Ole Schare, som deretter gifta seg med den yngre søstra, den ovanfor nemnte Stinchen. Ho var priorinne i Thomas Angells hus i Trondheim, da ho døydde i 1867.

Militærliv og riksforsamling Georg Ulrich vart som trettenåring elev ved Norske militære institutt (frå juni 1801) og var korporal ved den «Nordenfjeldske Skiløberbataljon» da han 1.juni 1805 vart tilsatt som fenrik ved 1.Trondhjemske infanteriregiments 1. gevorbne grenaderkompani. Den 14. februar året etter vart han secondløytnant ved samme kompani, og 28. januar 1808 premierløytnant ved samme regiment. I midten av august 1808 deltok han i felttoget i Jemtland, der det heiter at han synte stor djervskap. For dette vart han heidra som «Ridder av Dannebrogsordenen». Under felttoget var han under kommando av major Georg Fredrich von Coldevin. I Øverlands Norgeshistorie heiter det at «Majoren berømmer i Særdeleshed» kaptein v. Knoff, løytnant v. Schultz, ltn. v. Kluwer, ltn. v. Coldevin, ltn. v. Wasmuth, sersjant Knudsen, korporal Schevig og korporal Sivertsen. Alle desse var «utrættelige i at opfylde deres Pligter med Mod og Koldsindighed, samt anbragte sikre Skud.» (Dette med «von» framom namnet, var ein mote mellom dei miliære på denne tida, og treng slett ikkje tyde på adel.) Slik det og er fortald om skogningen, løytnant F. H. J. Heidmann, som deltok i eit innfall i Jemtland året etter, fekk major Coldevin problem med landvernsoldatar som ville pukke på retten til å nekte å gå over grensa. Dei var eit slags heimevern og hadde ikkje plikt til å marsjere inn i Sverige. Ifølge Angell (1914) brukte majoren tvang. «Med kaarden i næven og med dragoner med ladde pistoler tvang han landverningene av sted; men bygdetraditionen vil vite at de gjæve mænd hadde 79

stillet den betingelse at de skulle være fri for at bære noget, og saa skulde de slippe for at staa nærmest fienden.» (2) Den 13. august kom Coldevin-mannskapet etter mykje strev fram til Duved skanse, som dei øydela før dei marsjerte vidare. Den 15. kom dei til Jerpe skanse, der det vart skyting med kanonane. Det fall eit par mann både på norsk og svensk side. Ein av nordmennene fekk låret avskoten av ei kanonkule. Den 17. august marsjerte dei tilbake med uforetta sak. Skansen klarte dei ikkje å ta. (3) I 1810 vart Wasmuth plassert ved Ytterøyske kompani, men 8. mai 1811 kom han til Fosneske kompani som kaptein og kompanisjef. Den 18. februar dette året hadde han fått skjøte på Re i Stjørdalen, for 6100 riksdaler. Denne gården hadde han i om lag 1 1/2 år. Den 10. mai 1812 gifta han seg i Værneskyrkja med Mette Jacobine (?) (Jensine) Kristine (Christine) Hirsch. Ho var født på By i Stjørdalen 15.juni 1791 og var dotter til major Jobst Conrad von Hirsch (1755-1829) og Maria Manzin Henrici (1756-1836). Major Hirsch deltok i felttoget frå Meraker mot Jerpe skanse i 1808, som kolonneførar. Han fekk avskil i desember samme år, og døydde på By i 1829, der han hadde budd i nesten førti år. (Ein bror av Mette Jacobine Kristine, Robertus Jacobus Hirsch vart oberstløytnant og sjef for «Innherredske Nationale Musketerkorps», og vart seinare innvald på Stortinget.) Frå 27. april 1812 var kaptein Wasmuth tilbake i Ytterøyske kompani, og her busette han seg på Øvre. Det er fortalt at «hans stemme kunde høres fra eksercesplassen ved Øvre på Ytterøen over til Inderøen ca. 10 km.» Ein underoffiser som fortalte dette, la til at i hans unge dagar sto det mest respekt av dei offiserane som brølte mest. (Sommerschield 1928) Som nemnt vart kaptein Wasmuth vald til å representere regimentet sitt i eidsvollsforsamlinga i 1814. Der sto han på lina til «Selvstendighedspartiet», men var ikkje av dei som deltok i det stor ordskiftet. Ved kongevalet avga han flg. «vota»: «Norges trofaste Ven som i Farens Stund opofrede Alt for at lede os til Frihed og Selvstændighed og hos hvem vi erkjende en ophoiet Fyrstes Egenskaber, Ham, Prinds Christian Frederik, vælger jeg efter mine Committenters Villie til at bestige Norges Throne.» Desse store ord ytra i yr entusiasme på vårparten, er det ikkje utenkeleg at kapteinen kom til å angre på ut på hausten, når de beiske realitetane trengte seg på. 80

Ein av dei «unge døde» I forsamlinga var kaptein Wasmuth ein av dei aller yngste. Berre tre var yngre. Aller yngst var sekondløytnant Thomas Konow på 17 1/2 år. To av sendemennene var tjuefem år; sersjant Haslum og musketer Loftesnes. Mens Wasmuth var på Eidsvoll, vart han far til det første og einaste barnet, Susanna Johanna. Han skulle få kortvarig glede av både det ferske farskapet og ekteskapet. Uvisst er dette, men kan hende fekk han ein helseknekk som deltakar i kampane sør ved Glomma, kanskje i den såkalte «Kattekrigen» ved Skotterud, som var nærpå like blodig som slaget ved Trangen. Drejers minnekvad kan i alle fall vitne om at han hadde vore med i kamp ved Glomma, som han her nemner to gonger, men iflg. Lowzow og Rastad var det 2. og ikkje 1. trønderregiment som deltok her. (4) I alle fall døydde kapteinen på Ytterøya 16. oktober 1814. Den 19. oktober vart han gravlagt på Eid kyrkjegard, og i «Trondhjems borgerlige Skoles allene priviligerede Adressekontoirs Efterretninger» (i dag bedre kjent som «Adressa») nr. 85, 1814, hadde den 23-årige enka denne dødsannonsen: (forf si kursivering) Georg Ulrich Wasmuth 26 Aar 7 Maaneder gammel kapitain ved Ytterøens Kompagnie, døde om Aftenen den 16de d M paa Øwregaard i Ytterøens Sogn. - Vort Ægteskab varede kun 2 Aar 5 Maaneder; - Vor halvaarige Datter kan ikke begræde sin dydige Fader - jeg maa desmere føle hans Tab, som Mand og Ven! Det trøster mig meget at troe, at Alle som kjendte Wasmuth beklage hans alt for pludselige Bortgang. Øwre paa Ytterøen, den 19de Oktober 1814 M. J C sal Wasmuth På første side i samme avis nr. 90, sto eit minnekvad av ytterøypresten Rasmus Parelius Drejer (Dreyer) (1779-1819). (5) Versa var i denne tids vanlege svulstige stil. Kaptein Wasmuth døydde berre få dagar etter abdikasjonen til «Norges trofaste Ven», som han fem månader tidlegare hadde vald «til at bestige Norges Throne.» Han skulle ikkje oppleve å vere vitne til at kongen til fienden no vart utnemt også til norsk konge den 4.november. Enka etter kaptein Wasmuth gifta seg 28. mars 1818 med løytnant Jens Jacob Sejersted, og fekk sju barn med han. Dei budde på Kristiansten, og Sejersted fekk avskil i 1837. Ho vart atter enke i 1844 81

og døydde sjøl 3. november 1878. Sejersted var født 1796 på Mæle i Stjørdalen og var son til oberst Friderick Christian Sejersted.(6) Med enkefru Wasmuth fekk den unge løytnant Sejersted ein son som fekk namnet Georg Ulrich Wasmuth Sejersted. Mette Jacobine døydde i Trondheim 3.november 1878. Om den vidkjente kaptein Dreier, som stupte ved Trangen, heiter det at «6 fot jord og et stykke torv blev kapteinen tildelt som enhver av de andre.» - Og: «Glemt blev de fleste av dem som ligger langs var blodige grænse; vi vet ikke engang hvor gravene er.» Ja, det skulle gå mange år før ei støtte vart reist over krigshelten på Trangen. Grava til krigaren og det «thronhjemske» infanteriregiment sin fremste sendemann blant «eidsvoldsfedrene», skulle bli heilt bortgløymt. Hundre år seinare kom spørsmalet opp om kor levningane låg. Til den 17. mai 1914, fekk kommunane Kristiansund og Ytterøya reist ein bauta ved kyrkja, om lag på den staden dei da meinte grava måtte vere. Avisa «Nidaros» 21. mai 1914 hadde eit referat av avdukinga av bautaen over kaptein Wasmuth 17. mai dette året. Ein artikkel om Wasmuth i «Nationen» 1964, avslutter med desse ord: «Den 17. mai i år, var det en høytidelighet ved Wasmuths bauta. Sogneprest Rasmussen la ned krans, og holdt en minnetale. Bautaens innskripsjon var i de forløpne 50 år blitt nokså utvasket, men var oppfrisket i anledning av 150arsjubileet. Sognepresten uttalte angående dette: «Om det er helt nøyaktig slik som det stod før, vet vi ikke.» Bautaen bar følgende inskripsjon: «Eidsvoldsmannen Georg Ulrik Wasmuth Født i Kristiansund 1788 Død i Ytterøen 1814 Kristiansund-Ytterøen Reiste mindet 17demai 1914.»

Merknader (nummerering er ført i klamme i teksten): 1. Det er og fortalt om kirurgen, at han hadde ei dotter som ville gifte seg mot hans ønske, og at han stengte henne inne i øvste etasjen i huset. Ho hoppa ut, og faren fann henne død ein søndag han kom frå kyrkja. 2. Den noko krigsidylliserande Angell, omtaler temmeleg urettvist desse soldatane. Han hevder dei var «daarlige karer» som var «litet at stole paa,» Om den dansk-norske opprørskongen og den fransk- svenske kronprinsen var realpolitikarar på storkarsplan, og gjerne ville spare liv, var det her tale om realistiske småkarsfolk. Kva skulle dei vel risikere liv og helse for i ein samanheng der dei inga plikt hadde mot nokon som helst konge eller herre? Heime satt dei fatige familiane, og med kva grunn skulle desse karane la seg slakte for ei tapt sak? 3. Eit bilete frå livet i denne «kommadoti’n» kan vi lese i Verdal historielags årbok 1951, der det blir fortalt om ein «blåsar» som var med i toget mot Jerpeskansen, og som hadde fortalt om dette til Martin Nilsen Suul (1847-1934). Ein «halvmåneblåsar» Anders Larsen Skavhaug (bror til den kjente korporal Ola Skavhaug) hadde ei natt vore «utpå åt veitjom» og møtte difor opp for seint om morgonen. For dette vart det prylestraff. Han polstra seg over ryggen med granbark som støtdemping mot stokkeslaga. Kva for offiserar som var innblanda i dette er uvisst, 4. I juli og august braut det ut krigshandlingar. Sjølstendeviljen var stor, og mange ville gjerne slåss, men kongen frå eidsvollforsamlinga synte, liksom den svenske kronprinsen, ei varsam holdning. Krigen kravde både blod og mannefall, men var likevel meir ein maktdemonstrasjon enn effektiv og offensiv krigføring. Da hovudstyrken sto ved Rakkestad, ville offiserane Hegermann, Staffeldt og Sejersted (far til J.J, og J.M.) gå til åtak, men kong Kristian Fredrik ga no ordre til at brua skulle rivast. Dermed vart kontakten broten mellom styrkane til Staffeldt og Hegermann, og austsida av Glomma sør for Øyeren kom dermed på svenske hender. Til innvendingane frå Hegermann skal kongen ha svart: «Men min Gud! Har De da endnu ikke opofret nok af disse smukke folk?» Kongen hadde gitt opp sjølvstendeideen og gått inn i forhandlingar. Det var lite samsvar mellom kongens tidlegare store og karslege ord om Norges sak, og den holdninga han no synte, når det var alvor. At han var realist og ansvarsmedviten, når alt kom til alt, er vel helst domen til ettertida. Men mange norske krigarar gret, ja raste over den veike leiinga av den nyoppretta sjølvstendige staten. Ved synet av det blodige liket av ein norsk løytnant, skal kongen ha ropt: «For meget blod for min skyld!» - Til det vart svart: «Ikke for meget blod, konge, men for litet!» - Biskop J. N. Brun, som i unge dagar skreiv flammande om å «bryde lænker, baand og tvang», sat på denne tida i Bergen og kjente seg tjue år yngre av å høyre at trønderane «vore Brødre, om Dagens Anliggende tænker netop som vi». Han tordna på sitt karakteristiske vis: «Før døe end at udstrække frie Hænder til at bære Slavelænke!» På Rotvoll satt den adelege Schmettow, kommanderande general nordafjells frå januar 1814 til januar 1815. Han brukte eit like opprørsk språk, og han skulle seinare komme i unåde hos det nye regimet, og fekk avskil få veker etter at nederlaget for dei mest ihuga sjølstendemennene var eit faktum. 5. Ytterøypresten Drejer (Dreyer) var iflg. Erlandsen «bekjendt som Digter». Han vart sokneprest på Ytterøya i september 1809. «Formedelst et mindre ordentlig levnet, og især hans Forhold i Anledning af Kongens kroning i Trondhjem i September 1818 blev han sat under Tiltale ved Prosteret, men døde forinden Dom faldt, den 6.Juli 1819». Den patriotiske presten var flg. Thrap treg med omsyn til å levere eden til den svenske kongen, og mottok fleire purringar. Drejer var elles ein kreativ per-

son, og leverte melodiar til Rahbeks, Nyerups og Abrahamsons utgave av «Kæmpeviserne». Sorenskrivar i Aker, P. F. Heltzen samla Drejers dikt som var spreidd ikring m.a. i ulike publikasjonar, og ville utgi dei, men han døydde før han fekk gjort dette. 6. Ein bror av Jens Jacob var den major Johannes Mathias Sejersted (1797-1886) som sto for utarbeidinga av reguleringsplanen for Levanger etter brannen 1846. Denne planen låg til grunn også etter dei seinare brannane, og dermed byen av i dag. Han budde på «Rustgaarden» i Skogn, og var gift med dotter til stjørdalspresten og eidsvollsmannen Hieronimus Heyerdahl. Kjelder / referansar: Jørgen Gløersen: Dødsfall i Norge 1763-1825. Det Mallingske boktrykkeri, Oslo 1964. Ministerialbok (kyrkjebok) for Ytterøya: Notat om kaptein Wasmuths «Jordfæstelse», den 19. oktober 1814. Henrik August Angell: Syv-aars-krigen for 17. Mai 1807-1814 (1914) i faksimilieutgave. B. Ringstrøms antikvariat. Oslo 1995. N. J. Sejersted: Sejersted - En norsk militærslægt. Christiania 1905. Nationen, 16.10. 1964. (Artikkel om kaptein Wasmuth.) Trondhjems Adresseavis 30.12. 1908: For 100 Aar siden, Trondhjems borgerlige Skoles allene priviligerede Adressekontoirs Efterretninger. Nr. 85, 11.11. 1814.(Kaptein Wasmuths dødsanonse.) Samme avis, nr.90, 1814: R. Parelius Drejer: Ved Capitaine og Ridder Georg Ulrik v. Wasmuths Grav paa Ytterøen. Tidens Krav 12. 6. 1948. Wasmuth-slekta. En av byens eldste slekter. A. Skrondal: Orkdalsboka b.2. 1961, s.96 og f. J. Leirfall: Stjørdalsboka, 2.Bind del2. s.359. Norsk biografisk leksikon. O. A. Øverland: Illustreret Norges historie. Bind 12. Kristiania 1897, s. 106, (der forf. gjengir rapporten frå «Hans Excellense Hrr General-Lieutenant Greve af Schmettow.») Salmonsens konversationsleksikon, København1928. O. Ovenstad: Militærbiografier. 1948. Sommerschield: IR 13’s historie. Steinkjer 1928. A. O1afsen (red.) : Riksforsamlingens forhandlinger, Bind 1 og 2. Kristiania 191416. A. Daae: Trøndelagens Eidsvoldsmænd, i Tronhjemske Samlinger 1915. Gen.major Lowzow: Kampene foran Kongsvinger. Kristiania 1914. Per Erik Rastad: Kongsvinger festnings historie. Krigsårene 1807-1814. Kongsvinger 1982. Daniel Thrap: Bidrag til den norske Kirkes Historie i det 19 Aarhundrede, Bind 2. Kristiania 1890. Arne Odd Johnsen: Kristiansunds historie b.3. Utgitt av Kristiansund kommune 1958. Per E. Hirsch: Slægten von Hirschen, von Hirsch. Skøvde 1927

Karl Arne Sandnes:

Merkelige sammentreff Kap 1. Tømmermannen Lasse Olsen Bjørken var født i Verdal i 1856. Han ble gift med den to år yngre Oline Bergitte Berg som også var fra samme bygda. Sammen hadde de i alt syv barn. Det var Ole f. 1880 og Anna f. 1882, begge født i Verdal. Så kom Laura i 1885, Aksel i 1888, Bernhard i 1891, Karl i 1894 og så til slutt Marie i 1897. Disse fem var alle født i Åre i Sverige. Det hadde sikkert vært bra med arbeid for bygningskyndige folk på den andre siden av grensen på denne tida. Det at Lasse var tømmermann forteller vel også noe om hvorfor han tok med seg familien og kom flyttende til Levanger etter bybrannen i 1897. Her deltok han i gjenreisningsarbeidet og rakk også å stå for bygging av sin egen bygård: Kirkegaten 63 (Jfr. Bygårder. Bind nr. 1 s. 171). Lasse Olsen Bjørken døde i 1903, bare 47 år gammel og ligger gravlagt på Levanger Kirkegård. Etter farens død ble det Aksel som fikk hovedansvaret for gården. Eldstemann, Ole, hadde fått skoleutdannelse og ble etablert militær og seinere disponent i Torghatten D/S. Resten av familien bodde i gården fram til den ble solgt i 1911. Etter at 1. verdenskrig tok slutt emigrerte søstrene Anna og Laura til U.S.A. og ikke så lenge etter fulgte Aksel og Bernhard som også tok med seg moren over Atlanteren. De ble boende i Chicago og navnet Bjørken ble amerikanisert til Borke. Yngste broren, Karl, var da blitt baker og hadde stiftet egen familie i Stjørdal.

Kap. 2. Den aller yngste i søskenflokken, som var Marie, giftet seg i 1919 med sagbruksarbeider Karl Martin Sandnes. De fikk i sammen seks barn der undertegnede skulle bli den tredje i rekken. 85

En del av mannskapet som var tilknyttet Næssansaga i krigsårene. Bildet er trolig tatt om sommeren 1942 av fotograf Ingv. Groven. Personene er følgende: Fra v. Harald Gevik off. tømmermåler. Deretter følger: Sagmester på tømmersaga Nils Vardehaug, Oskar Alstad, arrestert av Gestapo i 1943. Mannen med fila i neven er Arthur Næssan som var mester i stavskjæreriet, og bak han står Waldemar Johansen som seinere fikk arbeid på Marienborg Jernbaneverksted i Trondheim. Forrest sitter Guttorm Jenssen og Jon Henrik Moe. De tre bakenfor er Karl Arne Sandnes, Margido Jenssen og Sverre Skaanes.

I året 1940 begynte jeg å jobbe på Næssansaga som lå mellom elva og Havneveien, omtrent der kommunens kloakkrenseanlegg nå ligger. Det var krig og beinharde tider. Vintrene var sprengkalde og det falt så mye snø at det ble vanskelig å få fram nok virke til sagbrukene. I stedet for å bli gående ledige skaffet brukseieren sjøl oss arbeid i skogen. Det var vinteren 1944 - 45. Vi ble ukependlere og drev tømmerhogst i skogen hos bonden Karl Haug inne på Åsmoan. Losji hadde vi hos den trivelige familien Sørheim på Buraunet. De var i besittelse av et orgel, og John Henrik Moe som var en av oss kunne både synge og spille. Jeg kan ennå se han for meg ved orgelet, høre de mektige tonene og huske den høytidelige stemningen når han sang: o`ra pro no`bis, o`ra pro no`bis, ora, ora, o`ra pro no`bis. I de lange vinterkveldene ble det fortalt mange historier bl.a. om skogeieren og eventyreren Karl Haug, som reiste til Statene med to tomme hender og vendte tilbake som en holden mann. Han hadde jobba hardt i de gyldne årene, men «hoppa av» 86

før børskrakket kom. Før han tok til med heimturen var han bortom Galapagosøyene, men depresjonen kom han i forkjøpet hvor han for. Derfra gikk ferden til Chile. Han kom til Valparaiso og her startet hans lange ferd langs jernbanen østover, tvers over det søramerikanske kontinentet. På lange strekninger var han til fots, men han lurte seg ofte med på godsvogner som en ekte tramp. Underveis kunne det bli et opphold ved en ranch hvor det var litt arbeid å få og penger å tjene. Det gjaldt å ikke bruke av oppsparte midler. En dag da Karl Haug gikk til fots fikk han i det fjerne se et menneske komme i mot han. Det skulle vise seg å være en ung norsk sjømann som hadde mønstret av en båt i Buenos Aires. Han hadde valgt å prøve samme kommunikasjonsmiddel som Haug og nå var han på vei vestover mot Stillehavskysten. Dette måtte ha vært et selsomt og beveget møte der langt inne på Argentinas pampas.

Kap. 3. Under et besøk i Oslo utpå etterjulsvinteren 1948 var jeg innom en kafé i Schweigaards gate. Der kom jeg i snakk med en annen trønder. Mannen hadde vært uteseiler, men hadde nå fast arbeid på en slepebåt i Bangsund, som var heimstedet hans. Hans navn var Paul Pettersen. Da han hørte at jeg var Levangs-bygg ble han interessert. Og han fortalte at han i 1930 hadde mønstret av en båt i Argentina og deretter begitt seg på trampen. Ved hjelp av apostlenes hester og tjuvåking på godstog skulle han arbeide seg over mot Stillehavskysten langs jernbanelinja. En dag traff han på en middelaldrende kar som kom i motsatt retning. Det skulle vise seg å være en nordmann fra Levangerområdet. Bare så synd, han kunne ikke huske mannens navn. Jeg ble helt paff og kunne nesten ikke tro hva jeg hørte. Omsider fikk jeg summet meg og sa: «Mannen du møtte der inne på pampasen heter Karl Haug og han lever i beste velgående.» Jeg tror at Paul Pettersen ble litt vantro med det samme, men etter å ha hørt min versjon sa han før vi skilte lag: «Skulle du møte Karl Haug må du hilse han fra meg». Og det lovet jeg.

Kap. 4. Det skulle gå mange år før jeg fikk overbrakt denne hilsenen. Sommeren 1969 var Aksel Borke sammen med datteren Aslaug på besøk i Norge. De besøkte selvfølgelig også min mor her på Elberg, og en fin soldag var de sammen med flere familiemedlemmer samlet på alt87

anen hennes. Aksel hadde jobbet med husbygging i Chicago og hadde selv drevet et større firma som røk overende under det store børskrakket. Han hadde mye å berette fra livet derborte bl.a. en historie om hvor liten verden iblant kunne fortone seg. En gang var han inne i en overfylt sporvogn der et menneske hang over skuldrene hans og skubbet og slet noe rent innmari. Da han snudde seg for å riste uvesenet av seg så han rett inn i ansiktet på en av sine barndomskamerater fra Levanger. Denne beretningen gav meg anledning til å kvittere med historien om Karl Haugs møte med Paul Pettersen. Både Aksel og datteren ble både forundret og overrasket. De kjente begge Karl Haug meget godt. Da Haug kom til Chicago fikk han arbeid i Aksels firma og han hadde både kost og losji hos familien Borke. Det var gode tider og gode penger å tjene den gang og Haug hadde klare planer om å kjøpe jordeiendom i Norge. I 1927 sluttet han hos Aksel, men kom ganske raskt tilbake igjen. Da kunne han fortelle at han hadde kjøpt en gård i Frol. Det skulle vise seg at denne handelen hadde funnet sted via et mellomledd i Nord-Dakota (Se Skogn historie band VI Frol II s.65, Venås Nordre). Karl Haug fortsatte deretter å jobbe i firmaet mens det enda var gode tider i U.S.A.. Historien forteller at Karl Haug vendte tilbake til Frol i 1931. Han ble gift med Astri Anzjøn i 1933, og sammen kjøpte de Storborg østre i 1935. Da Aksel fikk vite at Karl Haug ennå levde ble det ordnet slik at de kunne møte hverandre ved flere anledninger. Under en slik sammenkomst her på Elberg fikk jeg endelig overbrakt min hilsen fra sjøgutten Paul Pettersen fra Bangsund som på jernbanelinja, langt inne i Argentina hadde møtt en kar i fra Levangerområdet. Uten hans nærvær på denne kaféen i Oslo en vinterdag i 1948 hadde det heller ikke blitt noen historie å fortelle om. P.S. På forespørsel til Folkeregisteret i Namsos fikk jeg opplyst at Paul Pettersen var født i 1908.

Rå ved gir sur kjerring 88

Av Eli Lunnan:

Fogdsønnene fra Skogn som ble «Landskabsmalere» Morten Müller og Jacob Schive Morten Müller var født i Holmestrand i 1828 og kom som 10-åring til Skogn der hans far med samme navn var blitt fogd i distriktet. Sammen med resten av familien, mora Cecilie, født Frost, og 5 søsken, bosatte de seg på fogdgården Støp som da tilhørte Skogn. Morten var nummer tre i søskenflokken. Fogden ble snart med i styre og stell, og som medlem av «Selskabet for Skogns Vel» tok han opp tanken om egen sparebank. Og ikke lenge etter var han formann i Levanger og Skogns Sparebanks første direksjon. Han fikk det beste ettermæle: «Gode Kundskaber, Lethed i at procedere, dyktig og akkurat i Pengesager». Unge Morten junior viste tidlig at han hadde gode evner, og han ble snart sendt til Trondhjems Kathedralskole. Men skolegangen ble nok ikke det de optimistiske foreldre hadde håpet. De vanlige fag ble et eneste ork for den unge gutten som bare ville tegne og male. Avgjørende ble læretiden ved Lars Hansens tegneskole i Trondheim, og Morten Müller har sjøl uttalt at «Han tændte et Lys hos mig som ikke var til at slukke». Et år før han skulle ta examen artium sluttet han på skolen, faktisk med støtte av læreren og dikteren C.N. Schwach, mest kjent for sin Flagsang i 1823: «Mens Nordhavet bruser». Han utga også «Trondhjems Domkirkes Historie». Sammen med seg hadde han rektor Fredrik Moltke Bugge ved katedralskolen som med sin klassiskhumanistiske innstilling, sin store erfaring og sitt vidsyn kom til å få mye å si for skoleutviklinga i Norge. Disse to fritok altså eleven Morten Müller slik at han kunne få reise til Düsseldorf som var malerkunstens Mekka i åra omkring 1850. Som lærere fikk han ingen ringere enn Hans Gude og Adolf Tidemand. 89

Morten Müller ble en mester i å skildre furutrær. Dette maleriet er fra 1869 med tittel: «Fra Oslofjorden.»

Sommeren 1848 var han igjen tilbake i Norge. Her traff han både Johan Welhaven, P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. En studieferd i Nordmarka sammen med maleren August Cappelen fikk stor betydning for hans utvikling som maler. De østnorske skogstemninger med tjern og granskog, men også furuskog i kveldssol var motiver som virkelig gav inspirasjon. I 1850 var han tilbake i Levanger, og her traff han den svenske maleren Marcus Larsson som kom til å bety mye for Müller. Larsson trengte en «Specialist paa Terräng», som han sa. Og Morten Müller ble engasjert til å male steiner og trær på hans bilder. Disse romantiske skogstemningene ble fort lagt merke til, og hans store talent vakte oppsikt i vide kretser. At han var svært påvirka av Hans Gude kan vi også lese i Haakon Løkens bok fra Inderøy: «Landsens liv». Det er en beskrivelse av livet på Sundnes i åra fra 1850 og utover. Håkon Løken, som forandra alle navn på mennesker og gårder i fortellingen, skrev at maleren Martin Mühldorf (alias Morten Müller) var på besøk på Sundnes. Der var det en eller annen som skrøt av ham og sa: «De maler helt Gude-ommelig!» 90

Til festforestillingene i Christiania Theater hjalp han malerne Tidemand og Gude med å male tablåer, men reiste tilbake til Düsseldorf i 1851. Nå kom en tid med stor kreativitet. I åra fra 1852 og utover hundreåret hadde han utstillinger rundt om i hele Europa, spesielt mange i Berlin og Wien. Under en Norges-periode i 1870-åra slo han seg sammen med kollegaene J.F. Eckersberg, Johan J. Benetter og Erik Bodom, og de dannet en kunstskole med navnet J.F. Eckerbergs malerskole. Tilbake i Düsseldorf fikk Müller i oppdrag fra en romsdaling å male «Sinclairs landing i Romsdal». Den samme mannen henvendte seg så til Adolf Tidemand og bad ham male figurer (mennesker) på Morten Müllers bilde. Han ville ha med de historiske hendelsene og dramatikken. Og slik kom Tidemand til å samarbeid med Morten Müller, liksom han så mange ganger tidligere hadde samarbeidet med Hans Gude. Byens avis - Nordre Trondhjems Amtstidende - hadde 18. juli 1881 følgende melding: «Landskabsmaler Morten Müller ankom i Mandags til Fredrikstad fra Sverige, og har begivet sig til Hankø. Han skal under

Norske kunstnere i Düsseldorf sommeren 1857. Stående bak fra v.: Werner Holmberg, Knud Bergslien, Hans Gude, Anna Glad, Bengt Nordenburg, frøken von Krogh, Adolph Tidemand. Foran fra v.: Erik Bodom, fru Tidemand, herr og fru Wahlström (amatører) og helt forrest Morten Müller.

sit Ophold i Norge male et Billede, som Damer i Jarlsberg og Laurvik Amts Byer skulle sende som Brudegave til Kronprinsen». Morten Müller var den siste gjenlevende av den første norske Düsseldorf-generasjonen, og han var også en av dem som best greide å løsrive seg fra skolens bånd. Da en ny malergenerasjon med Christian Krohg i spissen hadde gjort seg mer og mer gjeldende, uttalte Morten Müller: «Den nye kunsten har jeg grepet som en redningsplanke. Jeg var i Düsseldorfer-skolen kjørt inn i en sump. For meg var den nye æra som et lys. Jeg beklager at den ikke kom 25 år før.» Men stemningene i bildene hans kan fremdeles nytes, både privat og på kunstgallerier og muséer rundt omkring i Europa, også i de kongelige slott både i Oslo og Stockholm. Morten Müller døde i 1911.

Jacob Schive Jacob Schive var født på Ørlandet 19. februar i 1847. Han var også oppkalt etter sin far som da var fogd på Fosen. I 1855 ble Schive senior utnevnt til fogd i Stjør- og Verdal etter Morten Müller som måtte søke avskjed på grunn av dårlig helse. Nå flytta fru Christiane Fredrikke sammen med mann og to barn, sønnen Jacob og datteren Valborg, til fogdgården Støp. Den vordende maleren fikk altså samme vakre barndomshjem som Morten Müller. Om unge Jacobs skolegang vet vi ikke så mye, men hans evne til tegning og maling ble nok lagt merke til, ettersom han som 18åring ble opptatt som elev ved J. F. Eckerbergs malerskole i Christiania. Der oppholdt han seg fra 1864 til 1870. Seinere studerte han privat hos Morten Müller som akkurat da var her i landet. Oppmuntret av sin lærer klarte han å skaffe seg studieplass i Düsseldorf. Jacob Schive oppnådde aldri samme berømmelse som Morten Müller, men mange av hans malerier minner mye om lærerens senere bilder. Det var særlig høst- og vinterlandskaper han arbeidet med, men også sommerlige studier i friske farger. Avisene skrev om bildene hans på en utstilling: Jakob Schive: Vinterlandskap 1879. 92

«De er udført paa en Maade der vidner saa fordelagtigt om Kunstnerens Naturstudium og om hans Sans for landskabelig Skjønhed». Jacob Schive var representert på høstutstillinga i 1894, - ellers hadde han utstillinger i Drammen, Trondheim, Berlin og Göteborg. Han var også utstiller ved verdensutstillingen i Paris i 1878. Sine siste leveår bodde han i Lillehammer og Vestre Gausdal. Han døde 24. mai 1912.

Jacob Schives vei Det er nok ingen tvil om at det er faren - fodgen Jacob Schive - som har fått sitt navn knyttet til en veg på Levangernesset. Han ble nemlig magistrat og politimester i Levanger. For sin store innsats ble han utnevnt til ridder av St. Olavs orden i 1876. Han ivret for å sette i stand vegene på Nesset, og han var foregangsmann blant de mange som kjempet for å få bygd bru over Sundet. Fra hans bisettelse 23. april 1877 nevner Nordre Trondhjems Amtstidene at sokneprest Arentz hilste fra «den fraværende Søn» (som da studerte i Düsseldorf). «Kisten, der var rigt besmykket med Grønt og Blomster, blev af Medlemmer af Byens Kommunebestyrelse, baaret ud af Sørgehuset paa Støp og sat paa Ligvognen, der ble trukket af tvende med Sørgedække iførte Hæste nedover til og over Levangerbroen (Sundbrua, red. anm.), den Bro, hvoraf den Afdøde hadde saa megen sand Fortjeneste, og paa hvilken der var reist tvende Æresporte samt Plantning af Grantrær, den ene Port af Byen ved Indkjørselen paa Byens Grund og den anden af Nessebygger paa Skogns Grund.» Jacob Schive var svært avholdt for sin dyktighet og rettferdighetssans, og var uvanlig godt likt av menigmann. Som et bevis på dette ser vi på slutten av bisettelsesreferatet: «Samtlige Lemmer paa Byens Fattighus blev af Sørgehuset bespiste med en god og kraftig Middag samt beværtede med Kaffe». Kilder: Norsk Kunstnerleksikon Reidar Revold: Gullalderens mestere Grimeland og Flønes: Trondhjems kunstforening 1845–1945 Holger Kofoed: Lars Hertevig, lysets maler. Harald Wågø: Nordtrønderkunst på førjulsauksjon i Oslo (Verdalingen nov. 1993) Opplysninger om Staup ved Ivar Berre Nordre Trondhjems Amtstidende

Leif Kjønstad:

Ungdomshuset Nordtun Noregs Ungdomslag og Inntrøndelag Ungdomssamlag ble begge stifta i 1895. Ca. 80 ungdomslag var med i Inntrøndelag, ca 40 lag hadde ungdomshus. Nordbygda ungdomslag ble stifta i 1896. Nordtun ble Nordtun 1929. (Foto: Asmund Røstad). bygd i 1928. Ungdomshusa var ramma rundt frilyndt ungdomsarbeid og kultursentra i bygde-Norge. Den store perioden med bygging av ungdomshus var fra 1900 til 1930. Nordbygda manglet et samlingssted for bygdefolket, hvor skole og det nedlagte meieriet før ble brukt. Skolejord ble kjøpt av Lars Austad, Mule i 1875, og skolen ble bygd i 1876. Mule meieri ble nedlagt i 1890 åra. Anna og Ragnar Stene bygde nytt våningshus på Marienborg i 1969. Våningshuset står delvis på den gamle meieritomta. På et tidlig tidspunkt var tomt for det nye ungdomshuset ved Børskorsen diskutert, men etter hvert ble tomt i Rokne - Muleområdet det naturlige valg. Harald Storborg ble formann i byggekomiteen. Var «arkitekt», og la ned et meget stort arbeid i byggeperioden. Øvrige medlemmer var Ole Salthammer, Arne Kjønstad, Odd Amdal, Asmund Røstad og Johannes Bye. Senere ble byggekomiteen utvidet med to, Arve Segtnan og Anton Flatås. 94

«Resumé Laget har i lang tid tenkt på bygning av eget hus. Men på grunn dyrtiden er det ikke gjort noe positivt annet enn innsamling til et byggefond, hussaken ellers har stått i det fjerne. 7.november 1927 fikk en del ungdomslagsmedlemmer som var ivrig for husbygning i stand et ekstra ungdomslagsmøte hos Johs. Bye, Storborg. Møte var godt besøkt. Saken ble her diskutert, Johs. Bye innledet spørsmålet og fremholdt at tiden og byggeprisene nu var falt så meget og interessene så stor rundt i kredsen at tiden for bygning nu var inne, han mente at laget nu kunde få op et hus svert rimelig. Flere av medlemmene talte også for bygning, men det blev også fremholdt at laget fikk et stort økonomisk ansvar ved å bygge og at laget måtte ta kraftig i og føre et godt samarbeide, skulde det gå godt. Det blev sagt laget ikke vilde få noen økonomisk fordel av å bygge, tvert i mot, men laget vilde likevel få fordel i det at lagsarbeidet vilde gå lettere og samle mer interesse i lagets eget hus. Likesom litt ansvar bare samler og gjør sterk. Stemningen på møte var for bygning. På møtet forelå et utkast til ungdomshus, tegnet av Harald Storborg. Tegningen var holdt i gammel tømmerstil med utnover og uten panel ut- eller innvendig. Størelsen på huset var satt til 20 m langt og 10 m bredt, inneholdende scene, storsal, lillsal, kjøken og gang i første etage og garderobe i 2den etage. Hus-utkastet vandt udelt bifald og det blev enstemmig besluttet å nedsette en komite til å undersøke saken og komme med en redegjørelse på et senere møte. Det blev også i store trekk snakket om tomt, kom til at det måtte bli i strøket 95

omkring Mulhaugen. I den forberedende byggekomite blev valgt: Ole Salthammer, Arne Kjønstad, Odd Amdal, Asm. Røstad, Johs. Bye og Harald Storborg, sistnevnte blev formann. Første møte i komiteen besluttedes holdt på Vollan hos A. Kjønstad. Komiteen i arbeid Søndag 8.desember 1927 holdt byggekomiteen sitt første møte hos A. Kjønstad. Alle avga møte. På veien til møte gikk Bye og Storborg inndom Edv. Tingstad for å høre om muligheten av å få kjøpt hustomt av Rokne nedre i skogkanten mot Danielsborg. Tingstad var svert imøtekommende og ga tilsagn om tomt. Fra Vollan gikk komiteen nedover til den før omtalte tomt samt et par andre steder, den ene på haugen ovenfor Danielsborg og den annen på bjørkryggen mellom Mule skole og Mule gård. Sistnevnte sted blev straks frafalt på grunn av landskapet og nærheten med skolen. Det blev nu to tomter å velge mellom. Bye og Storborg holdt på tomt av Rokne. Da denne tomt var noe avgående holdt de andre: Salthammer, Kjønstad, Amdal og Røstad på tomt av Danielsborg, hvis det var mulighet for sådan. Blev beluttet at Kjønstad og Salthammer skulde underhandle med Lev. og Skogns Sparebank som eier av Danielsborg om tomt av denne eiendom. Og Bye og Storborg skulde underhandle videre med Tingstad om tomt. Blev så foretat material- og arbeidskostnadsoverslag på huset med tomt, men uten inventar. Og kom til et beløp av 5800 kr. Beslutedes å forsøke innsamling av tømmer, arbeide og penger innen kredsen. Hvert komitemedlem fikk en liste for innsamling i hver sin kreds. Denne innsamling antoges å innbringe ca. 1500 kr. I banken (Privatbanken) har laget stående ca 1000 kr, av dette kan påregnes ca. 600 kr utbetalt. Resten ca 3000 kr må lånes helst privat for utsikt til lav rentefot. Formannen blev pålagt å innhente fagmessig overslag over huset fra Karl Solberg. Blev likeledes besluttet og skrevet ansøkning til Lev. og Skogns Sparebank om pengehjelp. Neste møte holdes straks efter nyår. Møte slut. Referent: Harald Storborg» 96

Videre ble 2 dekar tomt kjøpt av Edvard Tingstad, Rokne, pris kr. 100,-. 6 bygningsarbeidere ga inn anbud. Martin Nordal hadde laveste anbud og fikk arbeidet for kr 750,- tømmring av huset, legging av tak, innsetting av dører og vinduer, samt legging av gulv og underloft i storsalen. Stor dugnadsinnsats måtte til. Videre ble det skaffet gratis tømmer, støpesand, hestetransport og kontante midler. Nordbygda ungdomslag fikk kr 5000,- i gjeld på Nordtun. Åpningsfesten ble 9.desember 1928. Det ble holdt foredrag av formannen i Noregs Ungdomslag, sogneprest Freihow, og formannen i Inntrøndelag Ungdomssamlag, sogneprest Eik Ness.

Neste byggetrinn 1950 - 1951 Nordtun trengte utvidelse og vedlikehold. Byggekomite: Asmund Røstad, formann, Julius Bye, Arve Segtnan, Mimmi Okkenhaug, Trygve Flatås og Gunnar Lund. Tilbygg på ca 100 m2. I kjelleretasjen ble det innredet badstubad og sanitæranlegg. Første etasje kjøkken og garderobe, og i andre etasje pedellbolig. Det ble inngått avtale med Felleskjøpet at arbeiderne ved Kvernmo kalksteinsmølle skulle ha gratis bading på Nordtun. Felleskjøpet betalte årlig avgift til ungdomslaget for bading, og i tillegg tilskudd til avdrag og vedlikehold av badeanlegget. Dette er bare 50 år siden, men en må huske på at i 1950 var det mange heimer som ikke hadde innlagt vatn. Det var stor innsats av medlemmene i Nordbygda ungdomslag og andre; med dette byggetrinn ca 500 dagsverk. Byggearbeidet viste en kostnad på kr 43.500,-. Ungdomslaget tok opp kr 16.000,- i banklån. For å unngå bebyggelse nært Nordtun, og med tanke på framtidig parkeringsplass ble det kjøpt tilleggsareal av Danielsborg. På åpningsfesten 15.desember 1951, holdt folkehøgskolebestyrer Sigurd Vik foredrag. Vik ga Nordtun nytt navn: «Renslighetens tempel». Formannen i Inntrøndelag Ungdomssamlag, Håkon Okkenhaug, ønsket ungdomslaget til lykke med utvidelsen av Nordtun, og tinget på huset til årsmøte i Inntrøndelag Ungdomssamlag 27.april 1952. De frilyndte ungdomslaga var i stor forandring de neste 25 åra, og virksomheten rundt ungdomslaga ble og deretter. Nordtun Ungdomshus ble overtatt av A/L Nordtun Grendehus i 1975.

BjĂ¸rn Geirr Harsson:

Rinnleiret basis - historien bak og hva basisen ble brukt til

I august 1994 fikk jeg som ansatt i Statens kartverk en henvendelse fra regimentssjef Morten Jørum på Rinnleiret, hvor han spurte om de kunne flytte en pent utskåret granittblokk som sto 5 m østenfor en nærmere angitt bygning i leiren. De trodde at den ikke lenger hadde noen misjon, og ville bruke den til et minnesmerke som var planlagt til 1995. Med mitt kjennskap til historien bak landets oppmåling frarådet jeg flytting og ga en begrunnelse. Jeg ble invitert av Jørum til en befaring, og den 26. august 1994 møtte jeg på Rinnleiret og kunne konstatere at det ene endepunktet av en viktig basis for Norges geografiske oppmåling sto helt intakt i leiren. Sammen med blant annet tidligere intendant Kjell Nagel Dahl kjørte jeg ut på Ørin for å lete efter det andre endepunktet av basisen. Og sannelig i et lite skogholt med fin sandgrunn ut mot myrområdet, der fant vi det vi søkte. Granittblokken for instrumentoppsetning lå veltet og uskadd på bakken, mens det jordfaste granittfundamentet fortsatt lå urørt i sanden tett ved. Det ville være en enkel sak å sette søylen i stand igjen, slik den hadde stått som ny i 1864. Dermed kunne vi konstatere at Rinnleiret basis fortsatt var så godt som i full orden. Før vi ser nærmere på hvorfor Rinnleiret basis ble etablert, kan det være nyttig å ta for seg litt av den historiske og faglige bakgrunnen for basisen. Geodesi er læren om jordens form og størrelse samt tyngdefeltet omkring den. Noe populært sagt så omfatter geodesien i dag det arbeidet som er nødvendig å utføre, før kart kan lages. Geodesidivisjonen er én av de tre divisjonene som i dag inngår i Statens kartverk. Statens kartverk ble etablert i 1986, og utgjør en sammenslutning av Norges geografiske oppmåling, Norges Sjøkartverk og fylkeskartkontorene. Norges geografiske oppmåling ble etablert allerede i 1773. Omkring år 500 før Kristus fremsatte grekeren Pytagoras sine tanker om at jorden kunne tenkes å være kuleformet. Dette er første gang i skriftlige kilder at noen fraviker troen på en flat jord. Senere skal den greske matematiker og astronom Eratosthenes, som levde 200 år før Kristus, ha gjort forsøk på å måle størrelsen på jorden. Efter å ha registrert vinkelforskjellen mellom solstråler som falt ned i vertikale brønner ved middagstid i Alexandria og Syene i Egypt, målte han avstanden mellom stedene. Han er således den første vi kjenner til som har anslått radien på den runde jord. Omgjort til dagens lengdemål traff han ganske nær med sine ca 45 000 km, mot ca 40 000 som vi vet i dag. Det har derfor lenge vært akseptert at jorden var rund som de andre kjente 99

himmellegemene, men helt frem til middelalderen var det «offentlig vedtatt» at jorden også var sentrum i universet. Med Copernicus ble ikke lenger jorden oppfattet som verdens sentrum. Ut fra sin egen og tidligere tiders observasjoner av stjernehimmelen, utviklet Copernicus omkring 1500 sitt heliosentriske system, det vil si et system der solen sto i verdens sentrum og hvor planetene, jorden medregnet, beveget seg rundt dette sentrum. Ca hundre år senere ble de første kikkerter konstruert, og nederlenderen Willibord Snellius var den første som tok kikkerten i bruk for triangulering, det vil si han begynte oppmålingsarbeider ved å måle vinklene mellom målepunkter som dannet trekanter ute i naturen. Når lengden av èn side i en slik trekant var målt, fikk han også inn målestokk i sine beregninger og kunne da beregne koordinater for punktene som ble innmålt. Mot slutten av 1600-tallet kom Isaac Newton med sitt store verk om naturens matematikk. I dette verket resonnerte han seg frem til at jorden som roterende kule måtte være noe flatklemt ved polene, med form som en ellipsoide. Newton mente å få støtte for sin teori gjennom observasjoner med pendelur som ble brakt fra Paris til Syd-Amerika nær ekvator. Uret gikk saktere ved ekvator enn i Paris. Dette tolket Newton slik at tyngdekraften, den eneste ytre kraft som virket på urets pendel, var mindre ved ekvator. Årsaken kunne forklares med at jordens radius var større ved ekvator, og følgelig var tyngdekraften mindre, i og med at tyngdekraften avtar med avstanden fra jordens sentrum. Omtrent på samme tid hadde franskmannen Jacques Cassini formulert en påstand

Figur 1. Figuren viser med overdrivelse hvordan Newtons jordmodell så ut (til venstre) og hvordan Cassinis jordmodell så ut (til høyre). S1 er lengden av 10 buegrader ved polen, mens S2 er lengden av 10 buegrader ved ekvator.

100

om at jorden måtte ha form som en utstrakt kule, hvor tvert i mot radien til polene var størst. (Det var 4 generasjoner Cassini som alle arbeidet innen geodesi i Frankrike, og Jacques var nr 2 i rekken.) Cassini begrunnet dette med målinger av meridianbuer av lengde 1 buegrad målt i Syd- og Nord-Frankrike. Han hadde nemlig gjennom sine beregninger funnet at lengden på en grad målt langs en meridian i Syd-Frankrike var lengre enn en grad målt langs meridianen i Nord-Frankrike. Cassini påberopte seg at hans teori var basert på rene målinger utført på jordoverflaten, mens Newtons arbeider var teori, basert på rent resonnement. I det franske vitenskapsakademi utspant det seg tidlig på 1700-tallet en heftig diskusjon mellom de som var tilhengere av Newton (newtonianerne) og de som var tilhengere av Cassini (cassinianerne). For å få en endelig avklaring i problemstillingen, sendte vitenskapsakademiet ut to ekspedisjoner som skulle utføre nok målinger av meridianbuer til at jordens form kunne bestemmes en gang for alle. I 1735 dro den ene ekspedisjonen til Peru for å måle nær ekvator. Året efter dro en annen ekspedisjon til svensk Lappland for å måle så langt mot nord som praktisk mulig på den tiden. Lapplandsekspedisjonen kom tilbake allerede året efter med vellykkede resultater. Ekspedisjonen til Peru hadde store vanskeligheter og medlemmene ble delvis spredd. De første kom tilbake efter 9 år. Resultatet viste at Newtons teori stemte, og at jorden var noe flatklemt ved polene. Det som gjorde at Cassini tok feil, var at han ikke hadde oversikt over feilkildene i observasjonsmaterialet. Han oppfattet observasjonene nærmest som feilfrie. Men den forholdsvis korte avstanden mellom gradmålingen i Syd- og NordFrankrike gjorde at selv små feil i beregningene kunne gi feil resultat, hvilket de også gjorde for Cassini. Med de to ekspedisjonene hadde man altså konstatert at jorden var ellipsoideformet med største radius ved ekvator. I tiden som fulgte kom diskusjonen innen vitenskapen til å dreie seg om hvor mye jorden var klemt sammen ved polene. Frem til begynnelsen av 1800-tallet var det utført ca 10 innmålinger av gradbuer som var akseptert i vitenskapelige kretser. Ute i verden var arbeidene utført bl.a. i Peru, India, Sør-Afrika, Nord-Amerika og Egypt. I Europa var de utført i Frankrike, Spania, England og de tyske delstatene, foruten i Danmark og Sverige. Det å måle en gradbue og utføre de påfølgende beregningsarbeider var en stor og omfattende oppgave. I grove trekk besto den av følgende elementer: 101

1. En basis. For å få en målestokk inn i systemet etablerte man en basis i nogenlunde flatt lende. Avstanden mellom basisens endepunkter A og B ble målt med høyest mulig presisjon, og dens lengde kunne være mellom 2 og 4 km. 2. Et ekspansjonsnett. I et nett av trekanter, hvor siden AB inngikk i første trekanten, ble alle vinkler i trekantene målt. Den siste siden i ekspansjonsnettet, siden A’B’, skulle falle sammen med en side i gradmålingsrekken (se fig. 2). 3. Astronomiske observasjoner. I det sydlige og nordlige endepunkt for gradmålingsrekken ble det utført astronomiske observasjoner med største presisjon for å beregne stedets geografiske bredde og lengde. Hvis gradmålingsbuen var lang, det vil si at den strakte seg over mer enn ca 5 breddegrader, ble det gjerne utført astronomiske observasjoner i mellompunkter, og det kunne også inngå flere basiser i gradmålingsrekken.

Figur 2. Figuren viser skjematisk fra venstre: en basis, et ekspansjonsnett og et nett av trekanter (triangelnett) langs en meridianbue. I figuren til høyre markerer nederste og øverste sirkel stedene for astronomisk bestemt breddegrad, 1 og 2. A og B er endepunkter på basisen og d er målt avstand mellom dem. A’ og B’ er siste siden i ekspansjonsnettet og inngår som en side i gradmålingen langs meridianbuen. Beregningsresultatet gir S1 som er lengden av meridianbuen mellom breddegradene 1 og 2.

I 1844 ble Norge første gang involvert i et internasjonalt, vitenskapelig arbeid. Det dreiet seg om den lengste gradmålingsbuen som noen gang ble målt. Da Norge kom med, hadde arbeidet allerede pågått i 28 år, og det var ledet av den kjente russiske vitenskapsmannen Wilhelm Struve. I utstrekning gikk gradmålingsarbeidet som en sammenheng102

ende trekantrekke fra Ismail ved Svartehavet til Fuglenes ved Hammerfest. Totalt var trekantrekken knyttet opp mot 10 basiser og 13 astronomiske stasjoner hvorav 1 basis og 1 astronomisk stasjon lå i Norge. De var plassert i henholdsvis Alta og Hammerfest. Det ble senere satt opp en stor bauta på Fuglenes for å markere det nordligste punktet i målerekken. Bautaen står der fortsatt og er en turistattraksjon for Hammerfest. Målingene i denne Russisk-skandinaviske trekantrekken ga et vesentlig bidrag til beregningen av jordens form. Lengden av den målte meridianbuen var i km: 2821.8537 ± 0.012km. Den betydelige tekniske utviklingen på 1800-tallet fikk vitenskapsmenn til å fatte stadig større interesse for bedre og flere målinger som kunne belyse den eksakte formen på jorden. Og det var i denne sammenheng Rinnleiret kom inn i det internasjonale selskap. I 1862 foreslo Preussen at også Norge skulle delta i det som opprinnelig ble kalt den mellom-europeiske gradmåling, og henvendelsen havnet hos Norges geografiske oppmåling. Med en slik utvidelse ville målerekken gå fra Catania i Syd-Italia til Trondheim i nord. Ideen om utvidet gradmålingsrekke fikk full støtte fra ledelsen i Norges geografiske oppmåling som skrev til departementet og ba om penger til arbeidet. I begrunnelsen for søknad om penger het det blant annet: «foruden dens videnskabelige Værdi, navnlig fremhevede den direkte Nytte Rigets Opmaaling vilde have af den yderste Nøjaktighed udførte og paa en nøjaktig maalt Grundlinje (basis) beregnede Triangulering, omregnet paa hvilken det ældre Triangelnæt antoges at ville give en for ethvert praktisk Behov fuldkommen tilstrekkelig Nøjaktighed». (C. M. de Seue 1878). Dette var en meget sterk uttalelse som viste at det ble lagt stor vekt på nytten man ville oppnå ved norsk deltagelse i dette internasjonale arbeidet. Resultatet ble også en bevilgning på 5 000 spesidaler til prosjektet som kom i gang året efter. Dette var andre gang Norge kom med i et større internasjonalt vitenskapelig arbeid. Som astronom i prosjektet ble ansatt lektor ved universitetet i Christiania Carl Fredrik Fearnley. I de opprinnelige planer skulle man måle basiser på isen om vinteren, én på Mjøsa og én på Selbusjøen. Men nye, strengere krav til nøyaktighet viste at målinger på vinterisen ikke holdt mål, så de måtte ty til målinger på land med utstyr lånt fra Sverige. Basisen på Mjøsa ble erstattet av en basis på Ekeberg i Oslo, og den ble oppmålt i 1863. Basisen på Selbusjøen ble erstattet av en basis på Rinnleiret. I 1864 103

ble basisen på Rinnleiret målt opp med det samme utstyret som året før ble brukt på Ekeberg. Den ble målt to ganger og middelverdien ble beregnet til 1806.479 toiser (= 3520,9739 m) med en usikkerhet på 0.002 toiser (0,0039m). Disse målingene ble utført av Fredrik Peter Næser og Carl Fredrik Fearnley med assistanse av Hans Jacob Ræder og Nikolai Magnus Widerberg. Næser ble senere direktør for Norges geografiske oppmåling. Meteren ble først innført i Norge ved lov av 1875, og da regnet man 1 toise = 1.949081 meter. I 1865 fortsatte arbeidene med måling i 13 trekantpunkter som gjorde at basisen på Rinnleiret ble innlemmet i triangelrekken mellom Trondheim og svenskegrensen. Året efter, i 1866, utførtes målinger for å fullføre målerekken sydover. I alt 7 punkter ble målt det året. Det viste seg efter hvert at kalkylene for hele arbeidet Figur 3. Skisse av stenblokkene som utgjør endepunkt for en basis av den klassiske typen, hadde vært for optimistiske. samme type som ble benyttet på Rinnleiret. Pengene strakk ikke til og storBegge endepunkter på en basis er like. Over tinget måtte bevilge 2000 spebakken er det tre granittblokker. Den øverste pyramideformede må fjernes under målingene sidaler ekstra til prosjektet. for å kunne plassere instrumentet nøyaktig over Videre ble det nødvendig å forsentrumsmerket som er festet på oversiden av den nestøverste blokken. Firkanten på den nest- bedre beregningsmetodene for øverste blokken markerer stedet for platen med måling på basiser. Vitennavn på basisen. skapelige beregninger krevet flere korreksjoner enn det som ble krevet ved vanlig oppmåling i det nasjonale trekantnettet. Dette var beslutninger som ble fattet på internasjonale konferanser hvor Fearnley møtte som norsk representant. På grunn av de store ressursene som gradmålingsarbeidet krevde, mente Oppmålingens ledelse det var rimelig å overføre gradmålingsarbeidet til Universitetets virkeområde. Men en slik idé ville ikke departementet akseptere på det tidspunktet. I 1875 ble allikevel gradmålingen fraskilt Norges geografiske oppmåling og lagt til en egen kommisjon, kalt Gradmålingskommisjonen. 104

Vi ser ikke av det tilgjengelige kildematerialet i Statens kartverk om arbeidet med gradmålingsrekken fra Catania til Rinnleiret noen gang ble helt ferdig. Men det er klart at basisen på Rinnleiret inngikk som en viktig del i den nasjonale kartleggingen, og at basisen var med å gi skalaen i den norske trianguleringen langt frem mot vår tid. I Statens kartverk har vi i arkivet et brev fra 1891 hvor gårdbrukeren på «lille, vestre Rinden» overdrar til Norges geografiske oppmåling for kr 100,- et stykke på 16 meter i firkant omkring den for gradmålingen oppførte støtte. Videre står det i kontrakten: «Dog forbeholder jeg mig - forsaavidt den geografiske Opmaaling lader stykket indhegne- at Indhegningen af Hensyn til Veien fra Officersmessen til Barakkerne traceres indtil 2 meter ind paa nævnte Omraades nordre side, i hvilket Fald dog Opmaalingens Jordstykke bliver at udvide med et tilsvarende Areal paa Sydsiden.» I perioden 1850 - 1932 ble det bygget ca 20 basiser i Norge hvor hensikten var å tilføre triangelnettet en best mulig målestokk. Det var imidlertid bare 3 av dem som ble etablert ut fra rent vitenskapelige formål: Alta (1850) Ekeberg i Oslo (1863) Rinnleiret (1864) I dag er Rinnleiret basis en av de få basiser som fortsatt er intakt, og som sådan utgjør den et viktig minnesmerke om en tilbakelagt epoke i Norges oppmålingshistorie. Metoden med basiser tok helt slutt da elektroniske avstandsmålere ble tatt i bruk efter siste verdenskrig. Frem til 1990 ble flere tusen trekantsider i det nasjonale nettet målt direkte med elektroniske avstandsmålere. Fra 1991 er utelukkende satellittbaserte målinger utført i det geodetiske nettet i Norge, det nettet av målepunkter som danner utgangspunkt for all offentlig kart- og oppmålingsvirksomhet i Norge.

105

Tone Jørstad:

Falstadsenteret – et nasjonalt ansvar Noen må fortelle historiene I august 1999 ble det avduket en minnestein på Falstad. Steinen formidler et enkelt budskap: FRA FALSTADSFANGENE 1941 – 1945 Til alle dere som med fare for dere selv ga matpakker smuglet inn brev og hilsninger og som åpnet heimen for alle de som ville besøke oss i leiren Vi står i evig takknemlighet TAKK Over inskripsjonen et kobberrelieff – to kraftige hender i et solid håndtrykk. Signert billedhugger Nils Aas, en av våre fremste billedkunstnere. Historien om krigsårene på Falstad forteller om innesperring og mishandling av uskyldige, frykt og redsel, ydmykelser, tortur og drap. Terror og vold satt i system. Men historien er også en fortelling om menneskelighet og nære vennskap, om omsorg, hjelpsomhet og takknemlighet. Det å bry seg om, å vise omsorg, å gi – dette ble båndene som knyttet folk sammen for resten av livet. Selv etter 50 år var det livsviktig for fangene å få uttrykke sin takknemlighet. 106

Det gjør inntrykk å oppleve hvor sterke båndene kan bli mellom mennesker som opplever ekstreme livssituasjoner. I det øyeblikket vi ser og forstår, følger ansvaret og forpliktelsen om å handle og gjøre noe. Forståelse og kunnskap om hvordan andre mennesker har det krever handling fra hver enkelt av oss. Avdukingen av minnesteinen ble en verdig avrunding av et århundre og en viktig epoke i Falstads historie. Nobelprisvinner Elie Wiesel har vært aktivt involvert i humanitært arbeid i Kosovo. I et intervju i Daily Telegraph 31. juli i år viser han til sine møter med folk i flyktningeleire i Kosovo. Wiesel trekker klare paralleller mellom det som skjedde med hans eget folk under 2. verdenskrig, og det som skjer på Balkan i dag. Han appellerer til oss om å lytte til enkeltmenneskets grufulle beretninger, og ta ansvar for at deres historier blir gjort kjent; «We have to finish their stories for them, by helping them to rebuild their lives».

En lang utviklingsprosess På lokalt og nasjonalt plan har det i flere år vært arbeidet med å etablere Falstadsenteret som et nasjonalt opplærings- og dokumentasjonsenter innen temaene krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter. Levanger Kommune og Nord-Trøndelag Fylkeskommune har vært sentrale aktører, og utviklingsarbeidet har skjedd i nært og konstruktivt samarbeid med Statsbygg Midt-Norge som eier av Falstadbygningen. Falstad har stor historisk betydning, og stedet var under 2. verdenskrig skueplass for grove overgrep mot mennesker fra i alt 13 land. I Falstadskogen, like ved fangeleiren, ble vel 200 politiske krigsfanger henrettet i okkupasjonsårene. Falstadbygningen er i dag Norges best bevarte politiske fengsel og krigsfangeleir. Stedet åpner for et unikt læringsmiljø for undervisning og opplæring i krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter. Selve hovedbygningen og skogen, der overgrep, drap og tortur faktisk fant sted, gir en særlig mulighet til å koble personlig opplevelse til formidling av historisk faktakunnskap. Dokumentasjon og kunnskap om det som skjedde på Falstad i krigsårene har vært svært mangelfull. I forbindelse med Frigjøringsjubileet i 1995 ble Falstad Museum etablert med støtte fra Forsvars107

departementet, Kulturdepartementet, Nord-Trøndelag Fylkeskommune og Levanger Kommune. Ved hjelp av statlige midler ble det i 1997 satt i gang et systematisk innsamlings- og dokumentasjonsarbeid for å sikre beretningene fra gjenlevende personer som satt i fangeleiren. Stortinget bevilget i 1999 og 2000 til sammen 1 mill. kr. til fullføring av intervjuprosjektet. Utviklingsarbeidet er ellers støttet av Nord-Trøndelag Fylkeskommune, Levanger kommune og Norge 2000.

Falstadsenteret som brobygger Falstadsenteret skal være et nasjonalt opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter. I informasjonsbrosjyren er visjonen for Falstadsenteret formulert slik: «– Falstadsenteret bidrar gjennom opplæring, dokumentasjon og kunnskapsformidling til å fremme respekt for menneskeverd og humanitet. – Falstadsenteret bygger broer mellom fortid, nåtid og framtid, mellom generasjoner og ulike fagmiljø, nasjonalt og internasjonalt.» Kurs- og opplæringstilbudet på Falstadsenteret skal komplimentere undervisningstilbud som allerede finnes ved andre utdanningsinstitusjoner i landet. Aktiviteten skal være et viktig supplement til den akademiske og teoretiske opplæringen som skjer innenfor universitet og høgskoler, og det er en viktig målsetting å utvikle undervisnings- og opplæringstilbud som i størst mulig grad kombinerer praktisk arbeid, utdanning og forskning. Falstadsenteret skal være en sentral nasjonal arrangør av aktuelle kurs og seminarer innen krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter.

Falstadsenteret henvender seg til mange grupper Senteret har etablert kontakt og samarbeid med ulike organisasjoner, institusjoner og fagmiljø som arbeider med tilsvarende tema og problemstillinger. Som kurs- og konferansested vil senteret kunne tilby kurs- og studieopphold av ulik varighet for disse målgruppene: 108

– Studenter, skoleelever og ansatte ved høgskoler, universitet, folkehøgskoler, videregående skoler og grunnskoler – Politikere og offentlig ansatte – Offentlige etater som arbeider med flyktninger og innvandrere i Norge – Humanitære organisasjoner som sender personell til utenlandstjeneste – Vernepliktige, ansatte og ledere i Forsvaret – Ansatte i politi- og lensmannsetater, blant annet tjenestemenn som skal delta i internasjonale fredsoperasjoner – Journalister og mediefolk som formidler informasjon fra konfliktområder – Bedrifter med virksomhet i konfliktsoner internasjonalt – Utøvende kunstnere innen teater, musikk, billedkunst, dans, litteratur, film m.m. – Turister som ønsker å delta i temareiser

Mange samarbeidspartnere nasjonalt og internasjonalt Senterets samarbeidspartnere kan grovt deles inn i 3 hovedgrupper: – Enkeltpersoner, grupper og organisasjoner som primært arbeider praktisk med tema og aktiviteter knyttet til senterets virksomhetsområde. Viktige grupper er tidligere fanger og deres pårørende, personer i lokalsamfunnet, lokale og landsdekkende humanitære organisasjoner og fagorganisasjoner. – Utdanningsinstitusjoner (Høgskolen i Nord-Trøndelag, Norges teknisk naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Bergen mfl.) – Forskningsinstitusjoner som arbeider med tema knyttet til krigens fangehistorie, holocaust, humanitær folkerett og menneskerettigheter (Institutt for menneskerettigheter UiO, Christian Michelsens Institutt, Yad Vashem, Frihedsmuseet, Gedenkstätte und Museum Sachenhausen og Alliance Israëlite Universelle m.fl.)

Etablering av Stiftelsen Falstadsenteret Stiftelsen Falstadsenteret ble formelt stiftet 21. august 2000. Selve stiftelsesmøtet fant sted på Høgskolesenteret på Røstad, og disse er representert i stiftelsen: Nord-Trøndelag Fylkeskommune Sør-Trøndelag Fylkeskommune Møre og Romsdal Fylkeskommune 109

Levanger Kommune Grane Kommune Norges teknisk naturvitenskapelige universitet Høgskolen i Nord-Trøndelag Lærerforbundet Norsk Folkehjelp Nidaros Bispedømmeråd Det Mosaiske Trossamfunn Trondheim Private bidragsytere

Deltakere på stiftelsesmøtet 21. august 2000 på Høgskolesentert på Røstad, Levanger: Foran fra venstre: Johan J. Jakobsen, Synnøve Folde, Odd Thraning, Bjørn Wiik, Martin Stavrum, Astri Wessel, Tone Jørstad, Julius Paltiel, Torunn Klemp, Per Halstein Nielsen, Camilla Nereid, Beate Fasting. Bak fra venstre: Atle Sand, Anders Asprem, Fredrik von der Lippe, Hans Marschhäuser, Kåre Kongsnes, Geirmund Lykke, Tale Guldal, Tor R. Walderhaug, Jon Reitan, Trond Risto Nilssen, Johan Fossan. (Foto: Nils Torske).

I vedtektene for Falstadsenteret er formålet beskrevet slik: «Falstadsenteret skal være et opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter. Dokumentasjon om krigsfangeleirene og krigsfangers skjebne og bakgrunn skal være tilgjengelig for forskning, undervisning, kursvirksomhet og andre interesserte i inn- og utland. Seminarer og kurs i internasjonal humanitær rett og menneskerettighetsspørsmål er en vesentlig del av stiftelsens formål». 110

Styret for Stiftelsen Falstadsenteret har denne sammensetningen: Styremedlemmer: Per Wøien Johan J. Jakobsen Jan Brøgger Anniken Huitfeldt Esten Haaker Torunn Klemp Martin Stavrum

Direktør Norges Forskningsråd (leder) Stortingsrepresentant Professor i sosialantropologi NTNU Avtroppende leder i AUF Generalsekretær Folk og Forsvar Rektor Høgskolen i Sør-Trøndelag Leder Interimsstyret Stiftelsen Falstadsenteret

Varamedlemmer: Anders Folkestad Birgit Cold

Leder Lærerforbundet Professor Institutt for Byggekunst NTNU

Leder for Rådet er biskop Finn Wagle, med fylkesordfører Merethe Storødegård som nestleder.

Falstadsenteret som historisk sted Dokumentasjon, forskning og formidling av krigens fangehistorie I krigsårene 1940- 1945 etablerte tyskerne fem leirer for politiske fanger i Norge. Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet. Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge. Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Vel 250 leire var spredt over hele landet. I Norge ble ca. 150 000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene. Norsk fangehistorie er på mange måter et glemt kapittel i norsk okkupasjonshistorie, og emnet burde vært belyst i større grad. Arbeidet med dokumentasjon av krigens fangehistorie knyttet til Falstad har synliggjort manglende forskning og kunnskap innenfor dette viktige området i norsk okkupasjonshistorie. Falstadsenteret har bygd opp kompetanse på krigens fangehistorie, og har siden 1997 arbeidet systematisk med innsamlings- og dokumentasjonsarbeid. Dokumentasjonsarbeidet har resultert i 2 hovedfagsoppgaver i henholdsvis historie og filmvitenskap. 111

Et annet konkret resultat av dokumentasjonsinnsamlingen er deltakelse i det EU-finansiert arkiv- og internettprosjektet Camp II sammen med noen av Holocaust-museene i Europa og Israel. Det er innledet faglig samarbeid med blant annet professor Odd Bjørn Fure ved Historisk Institutt, Universitetet i Bergen. Nasjonalbiblioteket, avd. Rana er en viktig samarbeidspartner, særlig når det gjelder formidling av billed- og filmmateriale fra okkupasjonsårene. Faglig kontakt er etablert med Riksarkivet i Oslo, Bundesarchiv i Berlin og andre relevante arkiver i inn- og utland.

Faghistoriske utfordringer – Intervjuprosjekt. Innsamling av beretninger fra gjenlevende fanger. Av vel 5000 fanger på Falstad er bare noen få hundre som fortsatt lever. Det er ikke gjort systematisk innsamlingsarbeid fra de vel 250 andre fangeleirene i Norge. Bortsett fra noen få finnes ingen beretninger fra utenlandske fanger. – Komparative studier som omfatter flere fangeleirer ut fra et regionalt, nasjonalt og internasjonalt perspektiv vil kunne gi viktig informasjon og kunnskap om okkupasjonsmaktens fengsels- og undertrykkelsessystem. – Prosjekter på tvers av fagprofesjoner. Fangehistorie sett i et sosiologisk, antropologisk og psykologisk perspektiv er et særlig interessant tema. Studier vil her kunne gi verdifull kunnskap om hvordan leiren ble opplevd av fangenes selv, og hvilken virkning etableringen av fangeleire i små lokalsamfunn hadde for lokalbefolkningen. – Taperens historie. Studier av taperens situasjon vil være en nyvinning i norsk okkupasjonshistorie. – Arkivsituasjonen i inn- og utland. Det er en stor utfordring å skaffe oversikt over arkivmateriale i norske og utenlandske arkiver. Mye av relevant materiale er ikke systematisert, og lite tilgjengelig – Internasjonalt samarbeid. Gjennom deltakelse i det EU finansierte Camp-prosjektet har Falstadsenteret blitt del av et internasjonalt faglig nettverk som gir store muligheter for samarbeid med andre forskningsinstitusjoner i andre europeiske land. Ved å ta i bruk ny teknologi for formidling av dokumentasjon fra flere større institusjoner i en felles database, vil tilgjengeligheten for studenter, forskere og publikum bli radikalt forbedret. 112

Falstadsenteret som møtested Opplæring, kurs og konferanser Undersøkelser gjennomført av Den internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC) i 98/99, viser at kunnskapen om det internasjonale humanitære lovverket i væpnede konflikter generelt er svært mangelfull. FNs menneskerettighetskonferanse i 1993 inviterte alle lands regjeringer til å utarbeide nasjonale handlingsplaner for menneskerettigheter. St.meld. nr. 21 «Menneskeverd i sentrum» er en av de første, og planen har vakt stor oppmerksomhet internasjonalt. – Med stadige brudd på menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner vil Falstadsenteret bidra til økt forståelse og kunnskap om gjeldende lovverk for beskyttelse av utsatte grupper i væpna konflikter. – Falstadsenteret er svært egnet som referanseramme for å studere og konkretisere pågående konflikter i lys av brudd på menneskerettighetene. – Falstadsenteret vil være et aktuelt studie- og referansested for fordypning i forbindelse med menneskerettighetsundervisning ved grunnskoler, videregående skoler, universitet og høgskoler.

Dagens aktiviteter og tilbud – Falstadseminaret arrangeres årlig i oktober. Seminaret tar opp dagsaktuelle tema knyttet til krigens fangehistorie, humanitær rett og menneskerettigheter. – Utvikling og oppdatering av Falstadsenterets hjemmeside. – Råd og veiledning overfor grunnskoler, videregående skoler og høgskoler i forbindelse med prosjektoppgaver og gruppearbeid. – Besøk på Falstad som del av konfirmasjonsundervisning – Samarbeid med musikk, teater/ drama/musikklinjer ved videregående skoler som bruker Falstad som tema i egenproduksjoner. – Omvisning av 3000- 4000 personer ved dagsbesøk på Falstad – (skoleklasser, studentgrupper, turister m.m.)

Planer for kurs og opplæring Falstad med murbygningen, museet og skogen er et unikt læringsmiljø for krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter. Under forutsetning av at planer for ombygging og rehabilite113

ring av hovedbygningen blir realisert, vil Falstadsenteret kunne tilby kurs og opplæringstilbud av ulik varighet for flere grupper: – Kurs og undervisningsopplegg i humanitær folkerett, menneskerettigheter og krigens fangehistorie for lærere, elever og studenter i grunnskoler, videregående skoler, høgskoler og universitet. – Kurs og opplæring for Forsvaret, Politietat og Politihøgskole – Kurs og seminar for offentlig forvaltning og politikere – Seminar, work-shops og konferanser for kunstnere, journalister, offentlig ansatte, forskere, undervisningspersonell, organisasjoner m.v. der aktuelle tema tas opp til debatt.

Ambisiøse framtidsplaner Ambiøse oppgaver, men påtrengende og nødvendige i dag. Aktuelle og skremmende begivenheter i mange land viser at ungdom mangler kunnskap om det som hendte under 2. verdenskrig. Nynazistiske, rasistiske og militante grupper marsjerer igjen under taktfaste rop. Menneskegrupper er på nytt tilgjengelige for forføreriske ledere. Også her i Norge marsjerer norske ungdommer for å hedre Adolf Hitlers nestkommanderende Rudolf Hess. Historien har vist oss at «He is dead but he won’t lie down», som Otto Nielsen skrev i sin vise. Krigsårene i Norge er vårt nærmeste referansepunkt, og som nasjon har vi et felles ansvar for å fortelle historiene om det som skjedde på Falstad og de vel 250 fangeleirene i Norge under okkupasjonen. Disse historiene vil gjøre oss bedre i stand til å svare når vi stiller spørsmålene: Hvordan kunne det skje, og hva skal til for at det ikke skal skje igjen?

114

Lars Floan:

Uhrmager Even Syrstad Levangers vekst, helt fra stedet fikk sin bystatus i 1836, skapte gode vilkår for handverkere. Disse igjen ga byen økte muligheter. Det ble et samspill mellom byen og handverkerne som var av stor betydning for begge parter. De fleste drev dog sin virksomhet innenfor en begrenset størrelse og geografisk område. Et unntak var urmaker Even Syrstad, som ble en anerkjent fagmann og kunsthandverker med betydelig produksjon og leveranser i hele Skandinavia. Syrstad ble født i 1820 på Oppigard i Børsa/Skaun - far var Per Evensen Syrstad 1788-1851 og mor Marit Endresdatter Melby 1787-1868. De fikk 2 barn, men datteren døde 1 år gammel slik at Even vokste opp som enebarn. Han fikk grunnleggende opplæring i urmakerfaget av sin nære nabo og onkel Endre Endresen Rød som var en kjent og dyktig klokkemaker. I 1841 ble Even gift med Berit Larsdatter også født Syrstad. Året etter flyttet de til Trondheim hvor Syrstad løste borgerbrev og startet egen urmakerforretning med tilhørende produksjon. Det var i denne periode en usedvanlig stor tilstrømming av urmakere til faget, sågar også fra Sverige og England. I et således «mettet» marked valgte Syrstad i 1848 å flytte til Steinkjer og senere i 1857 til Levanger hvor han etablerte sin bedrift i Agergaten (senere Håkon den Godes gt.16 Heirgården). I Olav Ingstads bok om urmakerkunst har Even Syrstad fått en bred omtale, hvorav her nevnes: «Han har hatt en stor produksjon av klok115

ker og må regnes som en av de betydeligste urmakere i Trondheim og Trøndelag. Han var en intelligent og i flere henseender en merkelig mann som har øvet en sterk innflytelse i mer enn en retning. I 20 år var han medlem av Levanger bystyre og har for øvrig spilt en betydelig rolle på stedet.» Han påtok seg også sakføreroppdrag noe som ofte kunne medføre lange arbeidsdager, men Syrstad var en dyktig og medfølende mann som gjerne ville hjelpe. I jubileumsbok fra Steinkjer er han også omtalt som en dyktig og landskjent urmaker. Reidar Strømsøe har i sin bok om Levanger gitt Syrstad en bred omtale, hvorfra siteres: «En annen kjent håndverker var urmaker Syrstad. Han virket det meste av sitt liv i Levanger og var mer enn en ualminnelig dyktig mann i sitt fag. I 1883 deltok han med en del ur på en utstilling i Kristiania og fikk meget rosende omtale. Morgenbladet skrev for eksempel: «Blant de mange Gjenstande, der i denne tid vise Udviklingen af den norske Industri vil vi henlede Opmerksomheden paa de av Uhrmaker E.Syrstad i Levanger udstillede Uhre. Man har her et Eksempel paa hva Dygtighed og Arbeidsomhed kan frembringe selv under trange og ugunstige Vilkaar. Hr. Syrstad har udstillet 3 saakaldte Regulatorer. Den største av disse der går i 1 aar og 4 dage uden at optrækkes, er især et Arbeide der fortjener at bemærkes såmeget mer da alle dets Bestandele ere forarbeidede paa Syrstads Verksted .Det samme er tilfeldet med de to mindre Uhre, der for øvrig ogsaa ere af et særdeles respektabelt Udseende. Uhrkassene ere forferdigede af snekker S. Berg i Levanger. Alle de tre Uhre udmerkede sig som flere lignende, der er udgaaende fra Udstillerens Værksted ved smukt., fint og dog solid Arbeide. I løpet af de sidste Aar har han ogsaa forarbeidet Kirkeuhre til Steinkjær, Levanger og Grimstad, hvor man over alt er vel tilfreds med hans Arbeide. Syrstads Virksomhet er saa meget mer af ære verd da han ikke har havt Anledning til annen Uddannelse i sit Fag en den han selv har erhvervet sig i det smaa for Udvikling lidet gunstige Forhold, hvorunder han stadig har levet.» 116

I 1877 fikk Syrstad et statsstipendium stort kr. 400,- til studieopphold i Tyskland og Sveits, noe som var av stor betydning for hans videre utvikling. Syrstad produserte alle typer ur, fra de fineste lommeur til de større veggklokker, gulvklokker, stasjonsklokker og kirkeur. Dessverre signerte han ikke Adresseavisen 16/6 -1990. sine produkter men vi vet at bl.a. Trondheim Kunstindustrimuseum har kjøpt inn noen av hans produkter. En gulvklokke ble også gitt som gave til datteren Karoline og svigersønn Nils Floan som drev slakterforretning på Levanger og senere i 1875 kjøpte Røstad Søndre (nedre). Klokken har siden vært i slektens eie og er omtalt i gulvklokkeboka for Levanger og Frosta. Even og Beret Syrstad hadde 5 barn. Den eldste datteren Karoline er nevnt ovenfor. De to andre døtrene var Evine, Bertine og Seselie. Begge sønnene utdannet seg til urmakere. Den eldste, Ludvig Christian, skulle etter hvert overta bedriften, men dessverre døde han i forholdsvis ung alder. Den yngste, Endre Røh, hadde i mellomtiden etablert «filial» på Steinkjer. Han ble også en anerkjent urmaker med diplomer og utmerkelser fra flere utstillinger i Skandinavia. Ved bybrannen i 1897 ble Syrstads forretning, produksjonslokaler og utstyr fullstendig ødelagt. Han bygget opp gården etter brannen, men p.g.a høy alder (80 år) videreførte han ikke sin produksjonsvirksomhet. I 1900 solgte han gården og urmakerforretningen til sin urmakersvenn Marius Heir. Even Syrstad døde i 1901. Ut fra den brede omtale han har fått i presse, faglitteratur og nekrolog må virksomheten ha vært «Amt.stina» 31/3 - 1901. 117

en betydelig bedrift med stor produksjon og mange ansatte, ikke bare urmakere, men også smeder, finmekanikere og delvis møbelsnekkere. Alle deler ble fremstilt i egen bedrift ,og det var ikke en enkel og snargjort sak t. eks. å levere et komplett kirkeur inkl. montering og med etterfølgende vedlikehold. Vi må i ettertid beklage at den historiske verdi av lokaliteter, produksjonsutstyr og papirer fra Syrstads virksomhet gikk tapt i brannen. Kanskje kunne det være en oppgave for Historielaget og andre ildsjeler å frembringe en større kunnskap og bredere dokumentasjon av byen for både bygninger som folk og virksomheter fra tiden før 1897. Spesielt er kanskje kjennskapen til Agergaden og de nedenforliggende områdene mot elva et lite kjent område. Kanskje det finnes fotos også for denne del av byen. Til slutt kan nevnes at fra Even Syrstads etterslekt var det en som fikk samme navn. Han var i 30-åra ansatt som provisor ved Levanger Apotek.

118

Asbjørn D.K. Eklo:

Blekkspruten Det er vel meget sjelden at arten blekksprut har forvillet seg opp i våre farvann. Men det skjedde da visselig den 13. mai 1898. Og det var i Levangersundet. Tildragelsen ble omtalt i venstreavisen «Nordenfjeldske Tidende» her i Levanger og avisen skriver følgende: Nogle smaaguter var oppe i Sundet nedenfor den nye Seminartomt beskjæftiget med at finne agn. Den ene av gutterne gik lige nede ved vandet. Ret som det er, kommer en lang Orm op af sjøen og slynger sig Til venstre: Hilmar Marius Eklo 14 år. med et kraftig tag om guttens Bosatte seg i Trondheim og ble overkonduktør på Dovrebanen. Til høyre ene ben. Alfred Magnus Eklo 13 år, som ble skifDenne som var omkring 5-aars- tekonduktør ved Trondheim JernbaneBilde er tatt av fotograf Bjerkan alderen, var ikke istand til at stasjon. i 1904. slide sig løs og begyndte at storskrige. Den ene af kameraterne som havde et gjødselgreb i haanden kom straks ilende tilhjelp og da han fikk se en styg stor tingest, som laa i vandet og holdt fast i guttens ben, tok han resolut gjødselgrebet og stak det i troldet. Dette slap saa taget, men kom straks farende tilbage formodentlig for at indhente, hva det tabte. Men da ble det i den grad bearbeidet af gutten med gjødselgrebet og en tililende dreng fra Mo gård, at det maate bøde med livet. Den rare tingest blev trukket paa land, og det viste sig da med nærmere undersøkelse at være et eksemplar af Blækksprut, med sine næsten 1. meter lange fangarme. 119

De to guttene var Hilmar og Alfred Eklo. Det var Alfred som ble angrepet av blekkspruten og Hilmar var gutten med gjødselgrepet. De to guttene vokste opp i Jernbanegata 37 sammen med 5 andre brødre. Far var tømmermann og vognmann Michael Eklo og mor Anna Sofie. Hver høst reiste far med sønner, hest og vogn til Stalltjernstugan i Sverige hvor de plukket molter. De var der inne i fjellet til de hadde fylt opp flere kvarter med molter, og et bra lass til hest og vogn. Moltene ble solgt til Levangerfolk for å spe på med inntekter i en vanskelig og hard tid. Anna Sofie hadde agenturet for «Dagsposten i Trondheim» Guttene måtte hente avisene på jernbanestasjonen og bringe den ut til de forskjellige abonnenter. I den tiden måtte man lære seg å arbeide. De fem eldste guttene reiste ut og jernbanen ble deres arbeidsplass. De to yngste ble igjen i Levanger og ble bilpionerer. De startet byens første chauførskole, som det hette den gang. Og, også med byens første drosjer, som var en Buick 1918 og en Studebaker 1919 mod.

Det e kaldt når det sårrå millom kaill og kjerring 120

Oddlaug Øvreness Sørmo:

Byggmesteren Han var gammel, da jeg var barn! Liten, litt krumbøyd men lett på foten, løp han fort og lett opp alle trappetrinnene i tårnrommet i kirken for å se til at det var i orden med klokkene eller lukene som skulle være åpne ved gudstjenester og begravelser. Han var kirkeverge, og visste alt om kirken, for den var hans, han hadde bygd den. Øynene for høyt og lavt for å se om alt var som det skulle. Det lille flippskjegget ville vært topp moderne i dag. Han var kirkeverge, men det var bare pensjonistjobben. Ole har satt merker etter seg mange steder i landet, men det som var hans hjertebarn av arbeider han utførte, det var nok hjembygdas kirke. Og kirken passet han på som sin egen eiendom, og han så etter at alt var i god stand til en hver tid. Tanken om en egen annekskirke for denne del av bygda, kom fra skolelæreren og hans venner. Ole var den selvskrevne til byggmesterjobben. Han hadde uvanlig gode evner til planlegging og gjennomføring av så store byggverk. Det lå i blodet, og uten de teoretiske kunnskaper som dagens bygg forlanger. Han utnyttet sine evner maksimalt. Ole var fagmannen som med god hjelp fra mange frivillige greide å skaffe bygda det gudshuset mange hadde savnet. Med gaver, dugnadsarbeid, og minimale lån ble det enkle huset reist. Etter 50 år kom tiden for restaurering og utsmykning av kirken. Da var 121

det sønnen som viste sine kunstneriske evner. Prekestol og galleri fikk billedfelter, som var en kirke verdig, mens den andre sønn og sønnesønn sørget for musikken som skapte feststemning i gudshuset. Men i mellomtiden hadde Ole hatt mange andre store oppgaver. Flere bygder trengte kirkehus, og forespørsel om hjelp kom både fra sør og nord. Han kunne være borte fra familien i lange tider, månedsvis, ja, til og med årevis. Gården Buran hadde tilhørt Hallan, som i utstrekning nådde fra Skjøtingen til Movatnet. Denne eiendommen ble delt i tre, der Buran var den ene delen. Ole kom egentlig fra Nordenget, men til tross for det langt større jordarealet som trengte sin mann på Buran, var det byggmester Ole var. Gården, med de 15 husmannsplassene, var den øvrige families ansvar. For det var ikke bare kirker som var hans arbeidsoppgaver. Flere skolebygninger er også hans verk. Han tegnet dem, og han bygde dem. I sine eldre år, var han bygdas glassmester. Når en vindusrute var knust, ble det sendt bud på Ole. Og det var hyggelig når han kom innom. Praten gikk lett og humoristisk over kaffekoppen. Med sitt godmodige vesen var det nesten som en fest å få installert ei ny rute, til tross for den økonomiske ulykke det den gang var å knuse glass. Ole fikk ikke oppleve kirkens utsmykning, men ved festlighetene både ved 50 år og 100 år ble han hedret med blomsterhilsen på sin gravplass, på den kirkegården han kjente så godt, hadde hatt kart over, og hadde kjent hver eneste sjel som var gravlagt der fra kirken ble bygget og til sin død. Nå hviler han selv blant sine sambygdinger der.

122

Arild Pettersen:

FRA TJODGATE TIL KONGEVEI – hovedferdselsåre i mer enn 1000 år

INNLEDNING «Den lange sti over myrene og inn i skogen hvem har tråkket den?» spør Knut Hamsund i «Markens grøde». Kanskje går de eldste veileiene våre tilbake til steinalderjegerens flytting mellom sesongboplassene. Med februk og korndyrking fulgte en fastere bosetningsform og dermed utviklet det seg et nett av stifar mellom boplass, åker, eng, beite, utmark og mellom de enkelte boplasser. Etablering av gården og utvikling av høvdingedømmer førte til større behov for faste ruter for samferdsel. Over breibygdene og gjennom dalførene etablerte det seg faste veilinjer. Med rikssamling og en fast etablert Kirke ble det enda større behov for et fast veinett som bandt riket sammen. Vi finner veiene omtalt i de eldste landsdelslovene, og i Magnus Lagabøters Landslov fra 1274, finnes konkrete påbud om veistandard. I den verdslige delen av Frostatingsloven er det imidlertid ingenting nevnt om veistell, men i kristenretten er bøndene pålagt å bygge bruer over tverråene, dvs. småelver/bekker. Biskopen tilsatte sjøl fergemenn ved de store elvene og lønnet den av det såkalte «Mikkelskornet». Da pilegrimstrafikken til Hellige Olavs grav i Nidaros så smått tok til kort etter 1030 kunne pilegrimene nytte seg av et fast etablert veisystem. Selve ryggraden i dette nettet var «tjodgata» eller allmannaveien, dette var gang- og rideveier for allmennheten som bandt grender, bygder og landsdeler sammen. De fleste av disse hadde røtter langt bakover i forhistorisk tid. Disse veiene var i liten grad opparbeidet, men blitt til gjennom århundrenes slitasje. Særlig i bakker og elvemæler utviklet det seg såkalte hulveier. I regnvær ble disse omdannet til bekker, og vi vet av reisebeskrivelser fra 15- og 1600-tallet hvor vanskelig og strabasi123

øst det da var å ta seg fram. I middelalderen kjenner vi imidlertid til at det ble relativ vanlig å benytte trebrulegging for å lette ferdselen over våtlendt mark. Fra midten av 1600-tallet kom hovedveiene under statens forvaltning og fikk ofte betegnelsen «kongevei». Dette betydde vanligvis ingen særlig endring av veiens standard eller trase, fremkomstmåten var fortsatt den samme som i tusener av år, til fots eller på hesteryggen, og det krevdes derfor ingen særlig endring av veistandarden i første omgang. Etter hvert begynte en systematisk forbedring av veistandarden men først mot slutten av 1700-tallet kan man snakke om kjøreveier nord for Trondheim. Selv disse utbedringene var relativt enkle, med kavlelegging og oppbygging med ris, grener, jord og sand. Som de fleste allmannaveier har også allmannvegen gjennom Levanger sine røtter tilbake til forhistorisk tid. Første gang den nevnes i skriftlige kilder er i Aslak Bolts Jordbok fra 1430 hvor «almanna weginom» er brukt som orienteringsmerke for å beskrive beliggenheten av biskopens eiendommer på Levanger. I hovedsak har nok veien fulgt samme leia helt opp mot våre dager og er fortsatt i bruk lokalt. Særlige forandringer skjedde neppe før på 1700-tallet, transportmidlene var de samme, bare i våtlende og kanskje i bratte bakker og kleiver ble det foretatt enkle utbedringer.

STREKNINGEN VERDALS GRENSE LEVANGER SENTRUM Veier og ferdselsårer Her kan vi iallfall snakke om 5 traseer for gjennomfartsveien nord - syd av ulik alder: 1. Den forhistoriske «tjodgata»/allmannaveien. 2. Den gamle konge-/postveien, trolig anlagt engang på 1700-tallet 3. Forlengelsen av «Karl Johans vei» fram til Levanger, i hovedsak sammenfallende med «Gamle kongevei», åpnet 1835. 4. Ny hovedvei opp Mulelia og over Sætermyrene 1860-årene. 5. Ny E-6 Mule - Branes 1980-årene. Den nøyaktige traseen for den eldste veien vil neppe kunne fastlegges med 100% sikkerhet. På grunnlag av spor i terrenget og lokal tradisjon beskriver Nygård en trase: Rinnan ø - Rinnaunet - Døssimyra - mellom 124

Salthammergårdene - Kleiva - Roaldsmarka - Marienborg - Østborg Søgstad - Røstad. Dette kan godt være spor etter den gamle ferdselsveien fra før den ble lagt over våtlendet nede på Rinnleiret, trolig engang på 1700-tallet. Om man har brukt den samme traseen i forhistorisk tid og middelalderen er uvisst, veien behøver selvsagt ikke ha fulgt nøyaktig den samme traseen til alle tider. De eldste ferdselsveiene trakk gjerne opp i høyden og fulgte morener og bergrygger der det var mulig, her var det tørrere og lettere å ta se fram enn på leirflater og over myrer. Slik sett kunne man tenkt seg den eldste veien gikk fra Øvre Rinnan om Salthammer, Kleiva, Mule, over Rokneshøgda, Søgstad, øvre Røstad, Hyllan, Brusvebrua til Levanger, men det blir ren gjetning. Det er imidlertid nokså sikkert at gjennomgangstrafikken nord – sør har gått gjennom dette område alt i forhistorisk tid. I tillegg kom ferdselen østfra Sverige og Jemtland gjennom Verdalen og videre sydover inn på denne leia. Enda finnes navn som minner om denne trafikken som Jämtvadet ved Rinnan. Den eldste dokumentasjon vi har er at Østborg var skysstasjon på slutten av 1600-tallet, og at denne funksjonen ble flyttet til Søgstad på 1700-tallet. Gerhard Schøning forteller at han for «postveien» over Østborg på sin reise gjennom Innherred sommeren 1774. Utfra «bisetninger» i hans reisebeskrivelse vet i at, det må ha foregått en utbedring, kanskje også en viss omlegging av konge-/allmannaveien i de nærmeste årene før 1774.

Sagn/tradisjon/stedsnavn knyttet ferdsel Det er kjent et par stedsnavn som vitner om ferdsel østfra. Der trafikken krysset Rinnelva heter det fortsatt Jämtvadet og på Salthammar finnes navnet Jämtholet. Til det siste knytter seg en interessant historie. I Riksarkivet finnes rettsdokumenter som viser at 2. april 1681 kom en gammel jamte, et kvinnfolk og to barn til Salthammer. Mannen falt død om i stua, fordi man visste at han hadde levd et ukristelig liv ble han gravd ned i «en Moratz». I ettertid viste det seg at paret hadde hatt en rekke barn sammen og at de hadde drept de fleste av dem. Kvinnen ble henrettet og mannen ble gravd opp, partert og brent. Det er ikke usannsynlig at jordstykket Jamtholet, en myrlendt flekk som ble oppdyrket i 1930-årene, har sammenheng med denne hendelsen. I høydedraget mellom Rinnan/Salthammer og Okkenhaug finnes et navn «Nonsåsen», den ligger slik i forhold til kirka på Hallan at den kan 125

ha markert nonstid for denne. Nons-navnet er av enkelte forsøkt knyttet til pilegrimsferdslen i middelalderen. Også gårdsnavnet Kleiva, mellom Salthammar og Mule vitner om gammel ferdsel. Området langs østsiden av Levangerelva, mellom Elberg og Brusvebrua ble tidligere nevnt som Hyllan, navnet blir vanligvis brukt om laste/losseplasser.

Kulturminner Faste kulturminner fra forhistorisk tid (fornminner). Særlig på Salthammer og Østborg finnes mange gravhauger, men også på Søgstad og Røstad ligger det, eller har ligget, gravhauger langs den gamle veitraseen. På Salthammer står en bautastein. Litt lenger unna - på Mule - finner vi flere gravhauger. Når vi nærmer oss Levanger er det god utsikt til det store gravfeltet på Gjeitehøyda. Veileia går for øvrig gjennom et eldgammelt kulturlandskap, funn fra området indikerer at det har aner tilbake til de første jordbrukskulturene i Trøndelag for bortimot 5000 år siden. Gjenstandsmateriale fra forhistorisk tid og middelalder (oldsaker). Både på Salthammer og Østborg er det gjort rike gravfunn, både fra eldre og yngre jernalder, som vitner om rikdom og samkvem med fjerne himmelstrøk både i øst og vest. Her er funnet bl.a. gullringer, glassbeger, perler, bronsekjel, skålformede spenner, våpen mm. Også fra gårdene Rinnan, Sæter, Storborg, Søgstad er det kjent funn fra jernalderen. Gjeite, som må sies å ha en klassisk plass i midt-norsk arkeologi, har en rekke fine funn både fra eldre og yngre jernalder, her er også helleristninger av jordbrukstypen. Dessuten er det gjort en rekke funn fra yngre steinalder i området (flintdolker, skafthulløkser, steinøkser mm.) Faste kulturminner fra middelalder. Det er ikke kjent faste kulturminner fra middelalderen på denne strekningen, men både Hallan i Verdal og Levanger var kirkesteder i middelalderen. Kirken på Hallan, som var viet til St. Egidius, ble nedlagt etter en brann i 1815 og kirkestedet flyttet til Vinne. Middelalderkirken på Levanger ble revet i 1868 for å gi plass for en ny og større kirke.

126

Faste kulturminner fra nyere tid. Kulturlandskapet. Nær den gamle veileia ligger den fredede hovedbygningen på Sæter og bygningene på Røstad, for øvrig finnes flere gode eksempler på trøndersk byggeskikk i form av trønderlåner og godt komponerte gårdstun. Noe lenger unna finner vi restene av Skånes skanse, hvor tunet på Vestre Skånes ligger inne på festningsområdet. I hagen sees fundamentene etter kurtiner og bastioner. På gården har også stått en vindmølle, selve møllebygningen som er av stein er bevart. Noe lenger mot øst og nærmere veileia ligger et av uteverkene til skansen, den såkalte Stjerneskansen, en liten men godt bevart stjerneformet jordskanse. Her finnes et privat museum i en gammel stuebygning. Militærleiren Rinnleiret, utgjør med sine mange, til dels gamle, bygninger et interessant kulturminne. Gamle Kongevei, fra Rinnleiret til Brusvebrua, er i seg selv et kulturminne og gir et godt eksempel på hvordan man anla veier i begynnelsen på 1800-tallet. Veileia går for øvrig gjennom et eldgammelt kulturlandskap, funn fra området indikerer at det har aner tilbake til de første jordbrukskulturene i Trøndelag for bortimot 5000 år siden. Gjennom nydyrking, gjenlegging av bekker/grøfter og fjerning av kantvegetasjon har det gamle kulturlandskapet blitt adskillig mer åpent og monotont de siste 30 - 40 årene. Men fortsatt sørger skogkledde høyder, gårdstunene og ikke minst fjorden og de fjerne skogåsene for at landskapet fremdeles oppleves som rikt og variert. Særlig utsikten vestover, fra høydedraget med Søgstad- og Røstadgårdene, er en av de fineste i hele Levanger.

STREKNINGEN LEVANGER - ALSTADHAUG Veier og ferdselsårer Allmannaveien. Inn til Levanger gikk allmanna-/kongeveien over Hyllan og fram til Brusve hvor det trolig allerede i middelalderen var bru over Levangerelva. Kanskje var den identisk med sagaenes Vågsbru hvor både kong Inge Bårdson og hertug Skule hadde konfrontasjoner med innherredsbøndene. Fra brua har veien sikkert svingt bortom kirka og marknadsplassen før den fortsatte sydover om Eidsboten til Alstadhaug. 127

Bildet er tatt mot V etter Kongeveien, mot Alstadhaug kirke hvor tårnet sees i bakgrunnen. Til høyre i løvskogen skimtes Olvishaugen. Huset lengst til høyre er Ammestua.

De eldste kjente kartene (slutten av 1700-tallet) viser at hovedveien gikk fra marknadsplassen på tangen mellom Sundet og Levangerelva, sydover forbi kirken og Mo gård omtrent etter dagens riksveitrase. På venstre hånd hadde man da en vid utsikt vestover Eidsbotn mot Eid og Alstadhaug med kirken, midt i mot ruvet Halsstein. I området hvor dagens riksvei møter E-6 svingte kongeveien skarpt til høyre og fortsatte på sydsiden av Eidsbotn mot Nossum. Ved Nossum svingte veien mer vestover enn dagens E-6 og fortsatte ned til Eidsøra, deretter gikk den ganske rett vestover, tett forbi de såkalte «Brødrehaugene» og fram til Alstadhaug gård og kirke. Andre viktige veier i området. Fra 1600-tallet vet vi det var fergetrafikk over Levangersundet og vei over Levangernesset til Alstadhaug. Østover fra Levanger har trolig ei lei gått over Brusvebrua opp Brusvebakken over Ulve og Heir/Hegle. Øst gjennom Frol har den delt seg i flere avgreninger både nordover mot Verdalen og sydover mot Skogn. Østover har trolig ei lei gått over Okkenhaug og Buran med flere kjente leier over fjellet til Jämtland og Sverige. Fra Hegle/Heir har ei lei krysset Levangerelva og gått om Munkebygrenda og videre til 128

Kolberg hvor den møtte en annen lei. En lei har svingt av mot Restad, krysset Levangerelva, gått opp til Kolberg og tatt over Skjøtingen til Markabygda, herfra kunne man fortsette over Buland til Skjølstadmarka i Stjørdal. Dette var ei alternativ rute for de som for nord - sør og ville fort fram. Det er også tradisjon om ei veilei fra Levanger på sydsia av Halsstein om Nordmark, Sørmark, Granheim, Gjerterudmoen, Lund, Julsete, Sunde, Lauåsen til Venset i Markabygda med tilknytning til leia over Skjøtingen og Bulandsgrenda.

Sagn/tradisjon/stedsnavn knyttet til ferdsel. Levanger er kjent som marknadsplass i middelalderen, hvor Jämtlandshandelen var svært viktig og stedet ble derfor knutepunkt for en betydelig ferdsel. Hendinger i den islandske slektssagan om Gunnlaug Ormstunge er også knyttet til Levanger. Det finnes også et sagn som trekker forbindelseslinjer mellom Levanger, bygdeborgen på Halsstein og høvdingesetet Alstadhaug: Småkongen Alv på Alstadhaug residerte på bygdeborgen Halsstein, byen Levanger lå den gang på flatene nedenunder borgen omtrent der gårdene Halsan ligger i dag. Under en strid med kong Stad satte denne byen i brann men klarte ikke å ta borgen. Til slutt gav han opp beleiringen og seilte bort, men byen ble aldri bygd opp igjen på den gamle plassen. Schøning nevner en tradisjon om at det skal ha ligget et kloster tett ved Alstadhaug kirke. Dette er svært lite sannsynlig, men tradisjon om kloster kan ha bakgrunn i et hospits/overnattingssted for reisende/pilegrimer i middelalderen. Navnet Nossumhylla kan tyde på at det har vært en laste-/losseplass innerst i Eidsbotn. Navnet Eid har også i utgangspunktet med ferdsel å gjøre, navnet tillegges ofte betydningen «stedet der man må gå over land for å komme fram».

Kulturminner Faste kulturminner fra forhistorisk tid (fornminner). Fra selve Levanger sentrum er det ikke kjent kulturminner fra forhistorisk tid, men på Staupshaugen på Nessetsiden av Levangersundet ligger det flere gravhauger med utsikt over den gamle markedsplassen 129

og innseilingen. Sydøst for sentrum kneiser Gjeite på høyden med sine 28 gravhauger, helleristninger og spor etter hustufter, trolig et maktsentrum allerede i eldre jernalder. På gården Halsan syd for sentrum finnes fortsatt en gravhaug, her har tidligere vært flere. I Momarka er det registrert en gravhaug på en terrasse i ei nordvendt li med utsikt over Eidsbotn. Ikke langt fra den gamle veileia ligger også bygdeborgen Halsstein, trolig i bruk allerede i førromersk jernalder. På gården Nossum ligger mer enn 10 gravhauger, flere nær den gamle ferdselsveien og de fleste med utsikt mot veileia og Eidsbotn. Mellom Eidsøra og Alstadhaug ligger de såkalte Brødrehaugene tett ved den gamle ferdselsveien. Eldre kart og beskrivelser viser at her har vært minst fem hauger, i dag er det tre tilbake, den ene ligger like i veikanten. Ved Alstadhaug kirke ligger en av landets største gravhauger, om dette er en gravhaug eller et maktsymbol kan være usikkert. Likheten med Raknehaugen i Ullensaker er slående - middelalderkirken, kjempehaugen og allmannaveien (tjodgata). Nord for den store haugen finnes fortsatt noen mindre gravhauger, eldre beskrivelser og kart tyder på at det her har ligget et stort gravfelt som har strukket seg nordover mot Alnes. Også på nabogården Eid er det gravhauger, Schøning beskriver her et felt som bestod av 28 runde, lange og stjerneformede gravhauger. Løsfunn fra forhistorisk tid (oldsaker). På Gjeite er det gjort flere interessante funn både fra eldre og yngre jernalder, spesielt rike kvinnegraver. Gravmaterialet inneholder bl.a. importgjenstander fra fjerne strøk. Fra Halsan er kjent en rik kvinnegrav fra yngre jernalder med perler av østlig opphav og et trespann av barlind med dekorerte bronsebeslag, trolig produsert i Irland. I «kongehaugen» på Alstadhaug, skal det i 1813 være funnet et sverd og en skjoldbule, gjenstandene er imidlertid gått tapt. Beskrivelsen av funnet indikerer at haugen stammer fra folkevandringstid. Faste kulturminner fra middelalder. • Levanger kirke. Kirkested i middelalderen, nevnt i Olav Engelbrektsons jordbok fra 1530. Dedikasjon ukjent. Middelalderkirken trolig fra slutten av 1100-tallet, revet i 1868. Kirkene på Levanger har flere ganger vært herjet av brann (1877 og 18979. Nåværende bygning fra 1902. 130

• Alstadhaug kirke. Kirkested i middelalderen, fylkeskirke i det gamle Skeyna fylke. Kor og skip i nåværende kirkebygning trolig fra siste halvdel av 1100-tallet. Trekonstruksjonene i taket datert til 1167. Påbygd i det 13.,16.,17. og 18. århundre. Viet til St. Peter. Kalkmalerier og innvielseskors. (Nevnt i Olav Engelbrektsons jordbok fra 1530.) Kulturminner fra nyere tid. Kulturlandskapet. • Trehusbebyggelsen i Levanger sentrum. • Brusve gård, embetsgård m/fredet trønderlån fra 1803, tilflyttet arbeiderbolig (Reinslyst). Inngår som del av Levanger museum. • Mo gård m/fredet trønderlån. • På Eidsøra lå forløperen til Innherred sykehus, Nordre Trondhjem amtssykehus, fra 1843 til 1892. • Alstadhaug prestegård, verneverdig bygning (Herrestua). Ammestua - en av fylkets eldste trebygninger - er flyttet ut av tunet og tjener i dag som bygdemuseum, utgjør en del av Levanger Museum. Omgitt av et vakkert kulturlandskap. Middelalderens reisende møtte selvsagt et annet landskap enn dagens trafikkanter. Den gang var de små åkrene omgitt av overflatedyrkede engbakker, lunder, havnehager og sumpmark som dannet overgangen til utmarka hvor storskogen stod mørk, ispedd lyse øyer av løvskog og bråter. Dagens høyproduktive kulturlandskap med arronderte jorder, nydyrking og sammenslåing til større driftsenheter gir sammen med boligfelter, motorveier og kjøpsenter et helt annet landskapsbilde. Men noen elementer er fortsatt gjenkjennelige, Eidsbotn, på tross av utfyllinger, Halsstein og Høgberget ruver mot himmelen som før, men det er hus og ikke gjengrodde rugbråter som bryter opp bildet av mørk barskog. Kirken på eidet tegner seg fortsatt mot horisonten selv om konturene har endret seg noe på 850 år.

STREKNINGEN ALSTADHAUG - SVENDGÅRD Gamle veier og ferdselsårer Allmannaveien Allmannaveien har trolig fulgt noenlunde den samme leia i uminnelige tider: Alstadhaug - Korsbakken - over Støreshøgda, Re - Hove Brusve - Svendgård, hvor det i middelalderen stod en kirke viet til St. 131

Mikael. Her for høvdinger og konger med sine hærfolk, handelsmenn og pilegrimer, bønder, skatteoppkrevere og geistlige på visitasreiser. Om dagens vei følger nøyaktig den samme traseen som i middelalderen eller forhistorisk tid er neppe mulig å fastslå - kan hende har den variert litt gjennom tidene, kanskje gikk den tidligere innom gårdene Eggen, Støre og Sandberg - men selve hovedleia ligger fast. Dette landskapet er så oppdyrket at spor etter en eventuell gammel veitrasee neppe er å finne. Eneste stedet det kan tenkes å eksistere spor er der veien har krysset Hovselva eller Ståbekken, trolig i nærheten av Brusve. Viktige sideveier. Fra hovedveien tok det av en vei vestover til Ekne, hvor den tok av fra allmannaveien er noe usikkert. Det synes å ha gått en vei fra Støre ned bakkene til Holsandbukta og videre om Holan - Holberg - Hotran - Valan - Bulia -Haug - Strandkorsen - Øvre Gustad - Nedre Gustad By/Bakken. Det har sikkert gått vei videre til den gamle Gjevikkirka og i den tid det var virksomhet i Høttelva, også dit. Ved Hove tok en sideveg av sydover til By og Finne med forbindelse til Markabygda, dette var trolig kirkeveien for markabygdingene som måtte til Alstadhaug etter at kirken på Svendgård ble nedlagt ved Reformatsen av 1589. Fra Svendgård har en sideveg tatt sydover om Voll - Kjesbu - Hojem, hvor den trolig delte seg med en gren mot Finne og By med forbindelse til Markabygda. Dette var trolig den gamle kirkevegen for folk i Markabygda før Reformatsen da kirka på Svendgård, eller St. Mikaels sogn, trolig også omfattet Markabygda, selv om det finnes tradisjon for at Markabygda skal ha hatt egen kirke i middelalderen. Den andre grenen fra Hojem gikk vestover mot Lynumsvatnet hvor den gikk sammen med en annen viktig sidevei som vi skal omtale senere.

Sagn/tradisjon/stedsnavn knyttet til ferdsel. På gården Re skal det finnes et jordstykke som ble kalt «Jämttrøa», navnet kan ha sammenheng med at «ferdafolk» som for etter allmannaveien brukte å raste her og lot hestene beite på det navngitte engstykket. Tradisjonen kan sees i sammenheng med pilegrimenes beitevanger, men det kan også vært en mye brukt rasteplass for reisende i sin allminnelighet. Man kunne også forestille seg at navnet hadde forbin132

delse med skyssgårdene, men Re har aldri hatt denne funksjonen, først var Skjerve senere Hove skyssgård. En liknende navntradisjon skal være kjent fra gårdene Nes og Følke, heller ikke disse har vært skyssgårder, men ligger ved den antatte traseen for allmannaveien. Navnet Korsbakken har to mulige forklaringer, enten at det har stått et såkalt «bedarkors» der eller at det har vært et veikryss. Det er lite sannsynlig at det har stått et kors her så nær Alstadhaug kirke, veikryssforklaringen synes mer sannsynlig. Om navnet er gammelt eller har oppstått i forbindelse med at riksveien ble lagt over Gråmyra og langs jernbanen fram til Skogn stasjon er usikkert. Eldre kart viser ikke noen sidevei som tar av på stedet. Man kunne tenkt seg at veien over Holan - Valan til Ekne hadde tatt av her og gått ned om Holsandbukta men vi finner ingen dokumentasjon for en slik hypotese. Gamle kart viser tvert om at denne veien tok av ved Støre. Navnet Re er blitt tolket som vadested, men kan også betegne en rygg i terrenget. Den siste forklaringen synes her mest sannsynlig, nærmeste vadested må ha vært over Hovselva ca. en km. lengere mot sydvest. Plassnavnet Brusve like ved Hovselva vitner om at det har vært bru her. Vi vet ikke hvor gammelt navnet er, men neppe eldre fra 16-1700tallet. Bru kan det imidlertid ha vært lenge, allerede i Frostatingsloven, i kristenretten, er bøndene pålagt å sørge for bruer over bekker og mindre åer.

Kulturminner Faste kulturminner fra forhistorisk tid. Langs leia finnes en rekke fornminner, først og fremst gravhauger,. De fleste ligger litt unna dagens trasé, i nær tilknytning til gårdene men med utsikt til veien - eller kanskje viktigere, de var godt synlige for folk som for etter veien. Det er gravminner fra forhistorisk tid på alle Eggengårdene, på Støre, begge Sandberggårdene, Re og Hove. Både Schøning og Klüwer beskriver flere hauger enn de som finnes i dag, bl.a. skal det ha vært en 40 skritt lang steinsetning på Nedre Eggen, på samme gård skal det også ha vært et gravfelt med 12 hauger hvorav 6 var firkantede. På Hove skal det ha ligget minst tre haugen tett ved veien. Av gjenværende fornminner kan spesielt nevnes et gravfelt med 6 hauger i en bjørkehage syd for husene på Støre. 133

Gjenstandsmateriale fra forhistorisk tid (oldsaker). Det er gjort en rekke gjenstandsfunn på gårdene langs den gamle allmannaveien, både gravfunn og løsfunn. På Bjørken er gjort et gravfunn fra yngre jernalder m/bl.a. skålformede bronsespenner og en nøkkel. På Tilfredshet av Rennstein er det funnet en halsring av bronse fra bronsealder, trolig et gravfunn. Fra Eggen er det kjent flere gravfunn både fra eldre og yngre jernalder, både kvinne og mannsgraver. De fleste funn er gjort i gravhauger som er blitt fjernet. På Støre er det funnet en nøkkel av bronse fra yngre jernalder, dessuten et sverd i en gravhaug. Faste kulturminner fra middelalder. Det eneste kjente kulturminnet fra middelalderen på denne strekningen er kirken på Svendgård. Vi vet ikke når den ble bygd, men den ble nedlagt i forbindelse med Reformatsen av 1589. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1520 (skatteliste) og 1530 (Olav Engelbrektsons jordbok). Kirken var viet til St. Mikael. Soknet omfattet området mellom Hotterelva og Leirelva, dessuten Markabygda. Lokalitetene hvor kirken og kirkegården lå er kjent, men området er oppdyrket og ingen synlige spor er tilbake. Kulturminner fra nyere tid. Kulturlandskapet. Det finnes ingen fredede kulturminner langs denne strekningen, men her er flere fine trønderlåner og gårdstun. Kulturlandskapet har preg av åpent jordbrukslandskap, men fjorden og de fjerne skogåsene skaper en kontrastvirkning som gir landskapet en viss intensitet og motvirker monotonitet. Åkerholmer og bjørkehager, ofte i kombinasjon med kulturminner og gårdstun, utgjør også viktige elementer som bidrar til et mer rikt og mangfoldig landskapsbilde.

STREKNINGEN SVENDGÅRD - FOSSING Gamle veier og ferdselsårer. Allmannaveien. Bortsett fra de siste par km mellom Hammer og Fossing mener vi å vite med rimelig grad av sikkerhet hvilken lei allmanna- eller kongeveien fulgte på denne strekningen. Fra Svendgård gikk veien forbi 134

Utsikt fra Kongeveien ved Kvilplassen SV-over, i bakgrunnen sees Hammervatnet.

Skjerve i sydvestlig retning til Vestre Lelo, her har den gamle allmannaveien i dag blitt til gårdsvei. Ved Vestre Lelo svingte den noe mer vestover og passerte flatene mellom Lelo og Gottås, før den tok opp på høydedraget nord for Gottås. Leirsletta er oppdyrket og veitraseen forsvunnet men oppe i skråningen ved Gottås kan den fortsatt sees som en driftsvei. Kommet oppe på høydedraget svinger veien mer mot sydøst igjen og passerer gårdene Skjele, Størsaune, Sæte og Næshaug. Dette stykket, som i dag er bygdevei, har et alderdommelig preg, og er trolig traseen for den opprinnelige konge-/allmannavei/tjodgate. Videre fortsatte veien forbi Nes. Syd for Nes må veien ha passert et myrlendt område med to bekker, i myra her kunne man forvente å finne spor etter kavlebruer/-vei, men eventuelle rester kan ligge under nåværende veilegeme. Veien passerte videre Ringstad, deretter Skjelstad, og fortsetter videre om Skogmo fram til Hammer som har vært skyssgård. Bestemmelsene om skyssgårder kom i Kristian V’s norske lov fra 1687 og allerede i 1688 er Hammer nevnt som en slik. Fra Hammer og forbi det som i dag betegnes som Åsen sentrum er traseen noe usikker. Den kan tenkes å ha gått om Dulum, Husby, Hove og Vang. Et annet alternativ et at den har fulgt omtrent samme trasee som dagens E6 men svingt oppom Fossing med en sidevei til kirka på Vang. Et tredje alternativ kan være at den har gått nær opptil den nåværende E6 og krysset Fossingelva omlag på samme sted som denne. Schønings beskrivelse 135

fra 1776 kan tyde på at veien gikk her på den tid. Kart fra begynnelsen av 1800- tallet viser en trase nær opptil dagens E-6. Men vi vet at det foregikk en del veiutbedringer/-omlegginger i siste halvdel av 1700-tallet. Andre viktige veier. To viktige sideveier tok av fra hovedveien sydover. Den nordligste gikk fra Svendsgård om Voll - Kjesbu til Hojem, her gikk en gren østover mot Finne og By med forbindelse til Markabygda, en annen gren svingte vestover mot Lynvatnet og kom inn på en vei som tok av fra allmannaveien ved Vestre Lello og trolig gikk over Lelo - Nordre Lynan - Sundlo - Gryte - Tangen/Tangsveet, videre over strømmen mellom Movatnet og Hoklingen, om Strømmen - Røstadvika - Mossing – Vang – Fossing, hvor den igjen møtte konge-/allmannaveien. Både ved Strømmen og Mossing har det trolig tatt av veier til fjellgårdene mellom Åsen og Skjelstadmarka, med forbindelse til Stjørdalen. Fra Størsaunet/Skjele har det tatt av en vei nordover om Ronglan Dalingan - Sveet, Kjølen søndre og vestre til By/Bakken på Ekne.

Sagn og tradisjon knyttet til ferdsel. Vi har funnet lite tradisjon knyttet til denne delen av ruta, heller ikke er det særlig med navn som kan settes i forbindelse med ferdsel. Hallan mener at navnet Gottås kan komme av «gottu» dvs. «gate/vei» mao. «åsen som veien går over». Ved Einlottbekken på Nes forekommer navnet «Jamttrøin». Hvileplass for allmenn bruk eller beitevang for pilegrimer? Det finnes tradisjon om at steder med dette og liknende navn langs allmanna-/kongeveien ble brukt som hvileplasser av jämtene når de for til martnad i Trondheim. Mellom Lynås og Lynsve ligger et nordvest-sydøst orientert høydedrag som kalles Korsberget, det er uvanlig å bruke kors for å beskrive en naturformasjon som ås eller berg. Kan navnet komme av at det har stått et «bedarkors» ved den gamle ferdselsveien som kan ha passert over åsen. Navnet kan også ha sammenheng med et grensemerke i form av et kors/kryss hogget inn i berget eller et tre, ØK viser at det er et grensemøte mellom tre eiendommer sydøst på høydedraget.

136

Kulturminner Faste kulturminner fra forhistorisk tid. Også langs denne strekningen av allmannaveien finner vi mange fornminner, i første rekke gravhauger. Vi finner gravminner både på Svendgård, Skjærve, Gottås, Sæte, Næs, Ringstad, Hove og Vang. Mange av dem ligger i nær tilknytning og har vært godt synlig fra den gamle veien. Også den monumentale haugen på Nordre Lynum har - med sin plassering oppe på høydedraget - trolig vært godt synlig fra veien, selv om den ligger et godt stykke unna. Ved Gottås ligger flere lave hauger nær veien på en liten høyde, disse har sikkert kunne sees av ferdafolk som kom etter veien nordøstfra, over flatene mellom Lelo og Gottås. Over høydedraget mellom Gottås og Nes har den nåværende bygdeveien et svært alderdommelig preg, her kan vi ganske sikkert følge den samme veien i dag som jernalderens og middelalderens reisende brukte. Om gården Nes har Klüwer følgende opplysning: «Ved Gaarden Næs paa Grendsen af Aasen Annex har, paa en mod Øst heldende Klippe, tilforn været indhugget en Inscription, bestaaende af tvende linier med Runer og tvende med Munkebogstaver. En vei, der for omtrent 30 Aar siden blev lagt over dette sted, har nesten ødelagt Indscriptionen, i det mindste er det umuligt at læse den; imidlertid kunde jeg endnu skjønne, at den første Linie af runene, der vare 1/4 Alen høie og omtrent 1/4 Tomme dybe, har været omtrent 16 til 18 alen lang.» (Klüwer 1823) Det har ikke lyktes å gjenfinne inskripsjonen, men er Klüwers opplysninger korrekte styrker det teorien om en gammel ferdselsvei gjennom området, en slik inskripsjon kan godt ha vært hugget inn i berget av middelalderens reisende/pilegrimer, kanskje ved en mye brukt rasteplass. Jfr. for øvrig opplysningene om navnet «Jamttrøin» under avsnittet om tradisjon/stedsnavn. Ikke så langt øst for veileia, på en bratt kolle som kalles Sonstadvåttån har det vært en gammel veteplass. På Tangsveet har en sidevei til allmannaveien passert et sumpig område, her er det undersøkt en kavlebru/-vei hvor trematerialet er C137

14 datert til 1000 - 1200-tallet. Et slikt arbeid må ha krevd en viss organisering, noe som kan tyde på et det har vært ei ferdselslei som har hatt betydning utover det rent lokale. Omkring Hove og Vang finnes det en rekke kulturminner, enkelte datert tilbake til eldre jernalder. Stedsnavn, fornminner og arkeologiske undersøkelser indikerer at området har vært et administrativt og religiøst senter i jernalderen. På Husby finnes kommunens største gravfelt, med over 50 fornminner, disse ligger et stykke unna leia vi tror ferdselsveien har fulgt, men en del av haugene har nok vært godt synlig fra veien, avhengig av hvor åpent kulturlandskapet var i tidligere tider. På Vang, like ved det gamle kirkestedet, ligger en stor gravhaug. Schøning noterte seg flere gravhauger på Fossing, «ved Veien» og på begge sider av elven. Også på Hove omtaler han flere store hauger som allerede den gang var ødelagt. Gjenstandsmateriale fra forhistorisk tid (oldsaker). På Skjærve er det funnet en bronsekjele, gravfunn fra eldre jernalder, trolig fra en haug like ved allmannaveien. Fra Lello er kjent et skiferbryne og fra Gottås et kvartsbryne. På Ringstad er det funnet to skålformede spenner i en gravhaug. Fra Fossing er kjent et sverd m/håndtak. På Vang er funnet en ubrent båtgrav med

Kongeveien sett NNØ-over ved Neshaugen.

138

80-90 klinknagler. Undersøkelser fra Hove 1981-84 bragte bl.a. for dagen brente ben fra to personer, 14 bjørneklør og noen beinredskaper, datert til eldre jernalder. Fra de store gravfeltet på Husby er det kjent en rekke funn både av våpen, redskap og smykker, det meste er datert til yngre jernalder. I tillegg er det fra områdene langs veien gjort en del funn fra steinalderen bl.a. skafthulløkser og økser av flint, datert til yngre steinalder/bronsealder Faste kulturminner fra middelalder. I dag kjenner vi ikke til noe fast kulturminne fra middelalderen på denne strekningen, men vi vet at Vang var kirkested. Her sto en laftet trekirke fram til 1858 da den ble revet og ny kirke bygd på Vedul, kirken som ble revet i 1858 var trolig bygd i først halvdel av 1600-tallet. Kirken er nevnt i Aslak Bolts jordbok fra 1434, den gang sto trolig en stavkirke på stedet. Det gamle kirkestedet er markert med en stein og et mindre område omkring steinen er inngjerdet. Kulturminner fra nyere tid. Kulturlandskapet. Det finnes ikke fredede kulturminner langs denne strekningen, men også her finnes fine eksempler på trøndersk byggeskikk i form av lån og gårdstun. Langs Fossingelva finnes en rekke spor etter småindustri fra rundt århundreskiftet. Har var bl.a. sagbruk, møller, fargerier og elektrisitetsverk, spesielt interessant er det forholdsvis godt bevarte fargeriet på Elvheim, mellom Fossing og Vang. Det godt bevarte elektrisitetsverket på Hove er også et interessant teknisk kulturminne. Der veien krysser Nebbabekken i Nessmyrene finnes en fint oppmuret stikkrenne bygget på en tømmerflåte. Det åpne jordbrukslandskapet i Midt-Skogn endres og vi får en mer variert topografi hvor skogen blir et mer dominerende element men med innslag av dyrket mark og vann. Når vi nærmer oss Åsen åpner landskapet seg mer igjen, topografien er fortsatt variert og gir et storlinjet inntrykk. Jordbruksarealene brytes opp av større og mindre skogbestander, vegetasjonsbelter og bekkedrag. Vannflatene på Hoklingen og Hammervatnet gir, sammen med «veggen» som Skordalsvola og Stokkvola danner i syd, landskapet et spesielt preg.

139

STREKNINGEN FOSSING GRENSEN MOT STJØRDAL (SKATVAL) Veier og ferdselsårer Allmannaveien. Kommet fram til Åsen hadde de reisende to muligheter. Man kunne velge Kongeveien/allmannaveien som trolig gikk forbi Vedul, nord for Grenne, forbi Maurvegan, videre om Voll, Brakstad, Aunan, Skjesol, Undlian, Nes og ned til Ferjemannsplassen. Herfra kunne man tinge seg båtskyss over til Svea på Skatvallandet. Dette var regnet som hovedveien, denne veien brukte også Schøning på sin reise i 1774. Omkring 1800 ble veien fra Vedul om Følke, Kleiva, Vordal, ned Vuddudalen, langs Fettenfjorden og forbi Langstein utbedret, dermed ble fergetrafikken mellom Nes og Svea unødvendig og hovedforbindelsen mellom Innherred og Stjørdalen ble landverts. Andre veier mellom Åsen og Stjørdal/Skatval. Det forelå også en annen mulighet. Fra eldgammelt av har det utvilsomt foregått ferdsel over fjellet mellom Åsen og Skatval. Fra Fettenfjorden i sydvest til Mossing i nordøst danner Skordalsvola og Stokkvola nærmest en vegg som har vært vanskelig og tung å forsere. Det har sikkert foregått en viss trafikk etter smale og bratte stier langs fjorden og fram til Langstein. Armfeldt klarte, om enn med store vansker, å ta seg forbi Langstein med ryttere og tren i 1718. Også opp i gjennom Vordalen/Vuddudalen er det enkelte steder kleiver hvor man har kunnet ta seg opp på fjellet, men trafikken har nok stort sett vært av lokal karakter. Fra Vordalen har det gått en sti opp Hønkleiva til Åkerbustaden eller Åkervollen som lå på vestsiden av Skordalsvola. Fra Åkerbustaden har det trolig vært et stitråkk videre til Drogset i Langsteingrenda. Kan hende ble denne kleiva brukt som setervei både av Aker og Undlian. Begge gårdene hadde seter ved Skordalsvola, nær grensa til Skatval. Fra Mossing og nordøstover, på sydsiden av Hoklingen og Movatnet, blir terrenget noe slakere og her har det vært lettere å ta seg inn i skogsog fjellområdene bakenfor. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å fastslå hvilken lei som var mest benyttet i forhistorisk tid og middelalderen. En del pilegrimer 140

benyttet sikkert båtskyss over Åsenfjorden mens andre som ikke hadde råd eller mulighet brukte stier og kløv-/rideveier over fjellet fram til gårdene øverst i Langsteingrenda og derfra videre til Skatval, Hegra eller Værnes/Hell området. Skal man tro de mange sagn fra ulike steder i landet om overfall og ran av reisende på øde skog- og fjellstrekninger - noe som delvis bekreftes av gamle rettsdokumenter - innebar det en ikke ubetydelig risiko å beferde slike strekninger. De fleste som hadde råd og mulighet foretrakk kanskje båtskyss over fjorden? Vi må anta at ferdslen fra Fossing/Vang og østover mot Strømmen, også tidligere, tilnærmet har fulgt traseen for nåværende fylkesvei 108. I dag tar den nye skogsbilvegen innover Åsfjellet av fra fylkesveien ved Laplassen. Eldre kart viser at veien sydover tidligere tok av fra fylkes-/hovedveien ved Mossing, gikk noe østover mot Gjeithaugen før den svingte sydover til Hojem, Åsli og Hammarhaugen, her tok av en vei syd/sydvestover til Alstad. Seterveien for Mossinggårdene fortsatte trolig fra Hojem sydvestover forbi Kortåstjern til Mossingvollen, som ligger omtrent midt på vestsiden av Mossingvatnet. Det virker sannsynlig at det har vært en form for vei eller sti fra Mossingvollen langs vestsiden av Mossingvatnet mellom Blanken og Skordalstjern fram til Undlidvollen som lå i grensa mellom Åsen og Skatval. Terrenget er myrlendt men fullt mulig å ta seg fram i. Herfra var ikke veien lang ned til Skordalen eller Drogset i Langsteingrenda. Tidlig på 1800-tallet ser det ut til at den mest brukte veien gjennom «Åsenmarka» gikk fra østre Mossing til Hojem, videre om Stormyra til Alstad. Herfra ser det ut til å ha gått vei syd om Alstadtjønna og Skordalstjern og ned langs Skordalselva til Skordal/Skei. Kommet fram til Skordalen var det flere muligheter enten man ville til Skatval, Værnes/Hell eller Hegra. Hvis tradisjonen om at Armfeldt kom veien om Gryte og Strømmen er riktig, tydet det på et veien fra Svendgård/Skjerve enten om Lynum eller Hojem, over Gryte, Strømmen, Røstadvika og Mossing var en viktig forbindelsesvei mellom Skogn og Åsen i tidligere tider.

Sagn/ tradisjon eller stedsnavn knyttet til ferdsel. I et myrområde sydvest for Mossingvatnet ligger et lite tjern som kalles Blanken, her skal engang ha stått ei kirke. De underjordiske mislikte kirka og spesielt kirkeklokkene. En mørk uværsnatt forsvant kirka i et 141

hull i jorda som ble fylt med vann og fikk navnet Blanka, kaster man en stein i vannet kan en slumpe til å høre klokkeklang. Fra samme område finnes også et sagn om en gjetergutt som ble bergtatt av de underjordiske. Navnet Laplassen tyder på gammel ferdsel, lagerplass og/eller omlasting fra et transportmiddel til et annet. Det kan f.eks. tenkes at den kjørbare veien stoppet her en periode, slik at varer som skulle transporteres videre måtte lastes om fra vogn til kløv, kanskje til gårdene på sydsiden av Movatnet. Det fortelles at høsten 1718 sto folket på Husby og så svenskehæren som dro fram over Gryteshøgda på andre siden av Hoklingen.

Kulturminner Faste kulturminner fra forhistorisk tid (fornminner). Vi kjenner svært få gravhauger eller andre faste fornminner i nær tilknytning til kongeveien, men registreringene i Åsen er mangelfulle. Det er gravhauger på Lo og Åker, men disse gårdene ligger langt unna veileia, derimot skal det være en gravhaug på Nes. Et par km. vest for Fergemannsplassen, på et bratt nes som stikker ut i fjorden finnes rester etter en bygdeborg, neset kalles Digerberget. Mhp. «fjell-leia» er det flere gravhauger på Mossinggårdene, der leia trolig tok opp fra bygda, men fra selve leia over fjellet kjennes ikke fornminner. På fjellgården Moslian skal det være to gravrøyser, men denne gården synes ikke å ligge til noen av de sannsynlige leiene fra Åsen over fjellet til Stjørdalen. Løsfunn fra forhistorisk tid (oldsaker). Langs kongeveien/allmannvegen er det registrert få funn, det nærmeste er vel en bronseøks fra Reinås. Fra Mossing er det derimot kjent en rekke våpenfunn, de fleste trolig gravfunn. Langs de mulige traseene over fjellet kjenner man ikke til at det er gjort løsfunn fra forhistorisk tid eller middelalder. Faste kulturminner fra middelalder. Man kjenner heller ikke til faste kulturminner fra middelalderen ved noen av de sannsynlige rutene. Lo var kirkested i middelalderen og kirken der ble nedlagt i 1858, kirketomten kan påvises men den ligger 1,5 - 2 km fra den antatte traseen for konge-/allmannaveien og kan derfor neppe sies å ha tilknytning til denne. Kirka er nevnt både i Aslak 142

Bolts jordbok fra 1434 og Olav Engelbrektsons jordbok fra 1530. I følge gammel tradisjon skal kirka på Lo være reist til bruk for sildefiskerne, som periodevis strømmet til Åsenfjorden i store mengder. I Stjørdalsboka skriver Leirfall om et berg nord for By i Langsteingrenda hvor det skal være hogget inn bokstaver og pilgrimssymboler. Stedsangivelsen er vag men kan stemme med høydedraget som strekker seg fra Undlivollen sydvestover mot Skordal i sydkant av Skordalsvola. Kulturminner fra nyere tid. Kulturlandskapet. Langs konge-/allmannaveien finner vi også her gode eksempler på trøndersk byggeskikk. Nærmere Åsenfjorden får kulturlandskapet et noe annet preg. Landskapet preges av bratte nordøst - sydvest-orienterte åsrygger med smale viker/kiler og dalganger imellom, unntaket er den mer åpne Lofjorden, ved bunnen av denne finner vi også de største sammenhengende åkerarealene. Langs «fjellveien» utgjøres kulturminnene i første rekke av spor etter utmarksnæringer, spesielt i form av setervoller og rester/spor etter seterbebyggelsen. I området finnes også mange «fjellgårder» som har hatt helårsbosetning. Stokkvola skal etter tradisjonen ha vært veteplass. I skriftlige kilder fra 1766 betegnet som Vordal Varde.

143

LITTERATURLISTE: Almaas , Mads Gamle ferdselsveger - finn dem og gi dem ny bruk? i Spor - fortidsnutt fra Midt-Norge nr. 2, 1986. Andresen, Asbjørn Bulandsgrenda i Levanger historielags årsskrift 1989. Asheim, Vidar Kulturlandskapets historie, Universitetsforlaget 1976. Bakke, J. A. Kyrkjer og kyrkjeliv i Åsen, Åsen sokneråd 1958. Bjørås, Erling Sagn fra Levangerdistriktet, Levanger historielags årsskrift 1983. Christie, Håkon - Storsletten, Ola - Thun, Terje Dendrokronologisk datering av gamle norske hus, i Fortidsminneforeningens årbok 1999. Farbregd, Oddmund Hove i Åsen - kultstad og bygdesentrum i Spor - fortidsnytt fra Midtnorge nr. 2 1986. Hallan, Nils Stedsnavn i Skogn, i Nord-Trøndelag historielags årbok 1996 Hallan, Nils Skogn historie, band IVA og B, Allmenn bygdesoge for Skogn, Frol og Levanger, Nemnda for Skogn historie 1964. Herje, Torunn Fragmenter av en fortid, Funn og fortidsminner i Levanger kommune, Levanger bygdeboknemnd 1989. Keller, Christian Pilegrimens landskap i middelalderen og i dag, i Natur, kultur og tro i middelalderen. Artikkelsamling utgitt av Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning 1996. Klüwer, Lorents Didrich Norske Mindesmærker, Reise igjennem en Del af det Nordenfjeldske, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab 1823. Leirfall, Jon Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, Bind I, del II. Lyngstad, Per Arvid Alstadhaug kirke i Skogn, Hefte for bruk i skolen, Levanger kommune. 144

Lyngstad, Per Arvid Kirkene i Levanger - Levanger som kirkested gjennom 800 år. Hefte for bruk i skolen, Levanger kommune 1978. Mo, Johan S. Busetnaden i Åsen fram til ca 1660, Landnåm, nedgangstid og nyvokster i ei Innheradsbygd. Levanger bygdeboknemnd 1982. Møyner, Kari Gamle veger og vegfar, Bruk - vern - vedlikehold. Direktoratet for naturforvaltning 1994. Nygård, Bjørn Gamle Kongevei gjennom Nordbygda, Levanger historielags årbok 1989. Sandnes, Jørn, Stemshaug, Ola Norsk stadnamnleksikon, Oslo 1976. Schøning, Gerhard Reiser giennom en Del af Norge i de Aar 1773,1774, 1775, Faksimileutgave, Trondheim 1910. Sivertsen, Arne Den gamle vegleia Markabygda - Levanger og Den eldste E6 gjennom Levanger. Begge i Levanger historielags årbok 1990. Sivertsen, Martin Skogn Historie, band III, Om Skognområdet i forhistorisk tid. Nemnda for Skogns historie 1965. Smestad, Ingrid Veier i myr - broanlegg fra vikingetid og middelalder i Trøndelag i Spor - fortidsnytt fra Midt-Norge nr. 1 1988. Stenhaug, Olav Den store navninnsamlinga i Verdal, Verdal historielags årbok 1987.

145

Ystgaard, Ingrid Halsstein i Frol - en nøkkel til samfunnsforhold i Levanger i eldre jernalder i Levanger historielags årbok 1999. Vudduaunet, Arne Sigmund Bygdebok for Åsen, Gårds- og slektshistorie, bind I-IV Levanger bygdeboknemnd/Åsen historienemnd 1991 - 1996 Universitetet i Trondheim, Det kgl. Norske Videnskabers Selskab, Museet Topografisk-arkeologisk registrering av Levanger 1985,1986 og 1987 (ØK-registreringen). KART: Situations Kort over Werdahlen, Skogn og Aasen opptaget 1813 af Lorentz D. Kl¸wer. Kart over Ringfos eller Søre Aasen Allmenning, opptaget Aaret 1803. Kart over Frol, Skogn og Markabygda, opptatt ca 1870 Økonomisk kartverk (ØK) - 1 : 5 000 • Topografisk hovedkartserie - M711 - I : 50 000 • blad 1622 II - Frosta • blad 1722 III - Levanger • blad 1722 IV - Stiklestad

146

147

Ronald Inndal:

Minnestein over gjetarguten Sigurd

SLEKTNINGAR: Svein Guddingsmo og Solveig Ness tok initiativ til å få reist ein minnestein i fjellet.

I storm og regn sto eit hundretals alvorlege menneske søndag 10. september 2000 ved Kammarvadet i Heståa. Slik var og veret den 7. august i 1907, da gjetarguten Sigurd Guddingsmo drukna i den flomstore elva på denne staden. No står ein minnestein der guten omkom. Det har lenge vori arbeidd med planer om å få ein minnestein der gjetarguten omkom. Han vart gravlagt på Vinne kyrkjegard. Men som andre småkårsfolk den tida fekk han aldri nokon stein på grava si. No 148

står ein stein som både slektningar og fjellfarande kan besøke der han mista livet inne i fjellet. Denne steinen vart henta der gjetarguten Sigurd voks opp i Ness. Steinen frå Kvernhusdalen vart frakta inn med helikopter, etter at Karl Johan Bjørgvik hadde hoggi inn tekst og blomstermotiv i den. Knekte blåklokker var tegna av Janka Sandnes, som symbol på at ungt liv vart avslutta her.

Minne for alle Det var slektningar av gjetarguten, Svein Guddingsmo og Solveig Ness som hadde tatt initiativ til å få plasssert ein slik stein ved vadet over Heståa. Tanken bak var at steinen ikkje berre skulle vera eit minne over Sigurd, men eit minne om alle gjetargutar og -jenter som hadde sprungi i fjella opp gjennom hundreåra. Det sa Solveig Ness i åpningstalen før avdukinga. Det var Svein Guddingsmo som foretok avdukinga, som vart markert med eit minutts stille. Berre vinden og regnet ruska i fjellbjørkene. Berre få sto med blotta hode i stormen. Geir Egil Larsen var med på turen: Han spela på lur, bukkehorn, seljefløyte og leggbein av sau; instrument som gjetargutane i fjellet brukte.

Salmen Da mor til Sigurd, Karen-Anna Guddingsmo fekk melding om kva som hadde hendt med guten sin, tok ho salmeboka og åpna henne på ein tilfeldig stad. Der sto salmen «Velt alle dine veie». Ho las salmen og fann trøyst. Etter den dagen vart ho ekstra glad i denne salmen, som og gav henne trøyst ved andre prøvelser i livet, fortalde Solveig Ness. Etter det spela Geir Egil Larsen salmen på tussefløyte. Han leia og songen, der dei frammøtte song «Å leva det er å elska». Hilde Guddingsmo las frå «Haugtussa» av Arne Garborg, om livet i fjellet. Og formannen i fjellstyret, Pål Flatås overrakte eit bidrag i form av ein sjekk. Johan Lerfald la ned ein vakker krans frå garden Sigurd tente på da han mista livet i tenesta. Høgtidsstunda i fjellet vart avslutta ved at «Fager kvelddsol smiler» vart sungi, mens elva susa tungt over vadet guten aldri kom over i flomelva.

Funnet I avisa Nordre Trondhjems Amtstidende» kunne ein lesa om tragedien i fjellet: Sigurd var heime frå fjellet ein dag for veka, for å gå for 149

presten ved Stiklestad-kyrkja. Ein annan gut var sendt opp til setra ved Feren for å vikariere. Da denne vikaren ikkje kom tilbake, forsto alle at noko hadde hendt i fjellet, og det vart sendt ut manngard på hundre mann. Ein kavaleripatrulje frå Rinnleiret budde seg og på å dra ut. Ettersøkinga var utan resultat. Men seinare vart Sigurd funni sterkt forslått nedom fossane i elva. To molteplukkarar fann han, men plukka heilt til kvelds før dei fortalde om funnet til Laurits Ulve på Mulbustaden. Han sørga for å sende ilbud til bygds og drog for å trekke guten på tørt land.

Tung bør Det var broren, John, som måtte opp med kløvhest for å hente liket av broren. Han sa etterpå at han hadde kjørt ned mange tunge kløver frå fjellet. Men inga bør hadde vori så tung som den han førte den dagen. I dag har blåklokker på den glømte grava til gjetarguten visna. Men klokkene på steinen lyser i haustregnet. Dei minner om at det ikkje berre var gode dager for alle dei ungar som måtte tene sitt brød i all slags ver mellom fjella.

MINNE: Steinen ved Kammar-vadet er og eit minne om alle gjetargutar og -jenter i norske fjell.

150

Ola Indgaard:

Sillermoen – 1925

foto: Jarle Jørstad

Jarle kjøpte fotoapparat for pengegavene som han fikk til konfirmasjonen i 1925. Han har tatt mange bilder fra fjellet i 20- og 30-årene. Personene på bildet er Erling og Gisle Ianke (sønner av presten i Levanger), og dei to andre er Oddvar og Johan Bjørnstad, Oddvar stående. Dette er vel huset som Jo Storelven med familie budde i omkring 1890. Torvid Munkebys far og Odin Myrvang vart kjent med dei da dei hadde fjellslått i Reinsjølia på denne tida. Sjå nærmere om dette i Årbok 1998 side 58.

151

Jakob Aune:

Historielaget og Foreningen Norden på tur Etter lange forhandlingar dura vi i veg midt i juni. Første stopp var Øvre Rendal på Jakob Breda Bull museet. Der vart vi plassert ved bordet. Vi vart lova ekte rendalskost. Ein del av oss venta vel spekemat da, men tradisjonen var: «Blandsmør og langpotet». Det smakte overlag godt. Vertskapet underheldt oss på beste vis. Ingveig Andersen las eigne, gode dikt og Jan Ove Bakken las opp stykke av Jakob Breda Bull og førte fram sketsjar. Kven har vel ikkje hørt om Vesleblakken og Ulveslaget.

Det trivelige vertskapet på Breda Bull-museet. Dei underholdt med eigne dikt og sketsjar.

152

Røykstua på Finnetunet der vi kunne sjå reiskap og utstyr som var brukt før.

Mårbacka, heimen til Selma Lagerløf.

153

Neste stopp var Skogbruksmuseet på Elverum. Der var det mye å sjå. Serleg akvariet med ferskvassfisk vekte mi interesse. Rundturen på Finnskogane vart ei storoppleving. Omvisaren laga ei nyansert skildring heilt frå dei første finnane kom hit til landet i 1610. Dei «rømte» frå krig og svolt i Karelen og Savolaks, og kom over Sverige hit til det som seinare vart kalla Finnskogane. Dei dreiv jorddyrking på den måten at dei brente skogen og sådde rug i aska. Denne plassen kunne dei bruke i kanskje 30 år til jorda var utarma. Slik svedjebruk krevde stor plass. Vart det mindre enn 3 mil til næraste nabo, tykte dei det var for Prekestolen i Gravberget-kjerka. nært. På Finnetunet ved Svullrya er samla hus og reiskap som vart brukt av dei første som busette der i traktene. Vi fekk sjå både rye (finsk ord for korntørke) og sauna (badstue). Dei første som kom til Finnskogane budde i røykstuer. I røykstua var det omn, men ingen skorstein. Røyken gjekk ut i rommet. Vart det for tett med røyk, åpna dei ljoren i taket. Dette skulle vera den mest effektive måten å varme opp hus på, fortalte omvisaren. Omlag 90% av energien i veden kom til nytte som varme i rommet. Oppå omnen var det ei stor steinhelle som vart nytta til sengeplass. Dei som heldt hus i ei slik røykstue kunne nok bli litt surøgde, men dei heldt seg friske, for røyken drap bakteriar. Det vart meir sjukdom (tuberkulose) på Finnskogane når dei tok til å bruke gruve med skorstein. Åsta Holt og Olaf Lundtorp arbeidde mykje for å få til Finnetunet. Omvisaren fortalte at både landskap og planteliv på Finnskogane er mykje likt slik det er i strøka der finnane kom frå. Slik kjente dei seg vel «heime» her. Det var nok hardføre og kraftige folk som kom. Dei måtte vera budde på å greie seg ei vinternatt ute. Ja, det første paret budde under ei stor, 154

vid gran saman med kua si første vinteren, er det fortalt. Det var folk som levde i pakt med naturen, desse første som kom. Dei tok omsyn til både plantevekst og dyreliv, og bygde gjerne hus der dyra la seg, helst ved vatn eller elv. Og så måtte dei ikkje forstyrre dei «underjordiske». Langt var det til både doktor og kjerke. Dei folka som kom, kjende seg vel heller ikkje heime i den norske kjerka. Dei hørte til den russisk ortodokse trusretninga. Omvisaren på Finnetunet, May Gulliksen, fortalte at det gjekk lang tid før finnane vart assimilerte i dei norskætta. Da ho var i barneskolen, kunne ho hugse at dei finskætta vart mobba. Ho var godt vaksen no. Ein minnestein med 431 finske familienamn står nær svenskegrensa, så det må ha vori ein «storinvasjon» til Sverige og Norge, og ei tilsvarande tapping og utarming av dei finske bygdene utover 1600-talet. Den finske kulturen og språket levde lenge her. Gamle folk i dag kan hugse at foreldra deira kunne det finske språket slik det vart snakka på 1600-talet. På lokale kart ser ein mange finske namn. I røykstua på Finnetunet kan ein sjå noko av vevmønstra og rosemalingsmønstra som hadde vori med frå Finland. Men det går ned med folketalet på Finnskogane, som i utkant-Norge elles. Gravberget er ein stad nær svenskegrensa. Der budde i 1970 300

Rolf Midttømme og Vesleblakken.

155

menneske. Det var 70 elevar på skolen. I dag bur det 80 menneske der. Av dei er ein skolegut. Han blir kjørt 3 mil kvar veg til skolen på Flisa. Av dei 80 er 60 pensjonistar. Kjerka i Åsnes Finnskog er ei lita, pen trekjerke med ei vakker altertavle som er ein kopi av Adolf Tidemand sitt maleri «Oppstandelsen». Kopien er laga av R.Hjerlov. Den finske teologistudenten, som sidan vart prest, Karl Aksel Gottlund, reiste rundt på Finnskogane i 1821, og var den som pekte ut tomta for denne kjerka. Han er og kalla Finnskogens apostel. Den same Gottlund peika og Stavkjerka i Gravberget var vakker og speut tomta for kjerka i Grue siell. 50.000 fjøler (stavar) hadde gått med. Finnskog. Det var ei tjærebredd Vakre maleri såg vi inne i kjerka. Arkitekten var Arnstein Arneberg. tømmerkjerke. Pinsedagen i 1822 tok det til å brenne i kjerka under gudstenesta. Dørene gjekk innover, og folk trengde på så dei som var nærast dørene ikkje greidde å få dei opp. 118 menneske omkom der da. Ikkje langt frå Åsneskjerka kom vi til ein kafé. Kvinnene ved Vermundsjøen hadde gått saman om å starte denne kafeen. Dei hadde kjøpt eit stabbur og bygd det om. I 1992 sto Kafe Finnskog ferdig. Kvinnene ville lage ein møtestad for bygda. Dei hadde som mål å formidle det beste frå Finnskogen både av mat, miljø og brukskunst. Vi vart servert fiskekaker av gjedde. Eit riktig godt måltid. Sidan stakk vi over grensa til Värmland, til Mårbacka, heimen til Selma Lagerløf. Her hadde ho skrive storparten av bøkene sine. Ein kveldstur til Rottnerosparken var ei stor oppleving. Vakre blomster og skulpturar var å sjå. Herregarden Rotneros ved osen av elva Rotnan var modellen for Selma Lagerløf sitt Ekby, som ho fortel om i Gøsta Berlings saga. Gøsta 156

Berling var prest som hadde komi «på kant» med ei dame på Finnskogane. Folk sa ho var litt trollkunnig. Gøsta Berling spurte henne ein gong om råd mot hosten han hadde. «Ta ein dram», sa ho. Det vart litt for mange drammar etter kvart, så Gøsta B. miste både kappe og krage og vart ein av «Kavalerane» på Ekby. Men Värmland du skjøna, du herliga land var historie. Vi såg mange fråflytta gardar og ustelte jorder. Kven tok vare på kulturlandskapet? Ja, kven skulle gjera det når bygda mest var folketom. Vi tykte vi hadde hatt ein triveleg og lærerik tur. Allerede på heimvegen tok vi til å snakke om når og kor neste tur skulle gå.

Arne Johnsen ved skulpturen av Ola Johnsen «Styggpåjorda» som var dreng i prestegarden i Jakob Breda Bulls tid.

157

Esther Nordmark

Hæst-martnan på Øya som deinn va i 30-åran Ja, husse de kolles de’ va? Hæsta og kailla å vainningstraug å omreisende å slåssing å nysgjærrige byonga overalt. Å friluftssærvering me travle særveringsdama som sprang fræm å tebakers meillom særveringsteiltet å kjeiller’n i villa’n kor kaffen blei kokt. Å her foregikk de’ hæsthaindel i stor stil! Hæsta å kailla om kværainner. Å hæstan knægga å vrinska. Å kaillan prroa å trakk i tømman. Å kika på teinnern te hæstan. Å løfta opp fotan dæmmes for å kontroller dæm å. Kjøperan gikk grundig teværks, de’ koinn no tænkes at de’ va nåkka lureri me’ i spælle’. Men når de’ blei haindel, så va aillt i hop bare idyll å vænnskap. Da tok dæm sæ ei kjøpskål eiller fler, kaillan, ja, nånn gång så mang at dæm itj va riktig sikker på kæm som va kjøper å kæm som va sælger. Å da va de’ slutt på idyll’n. De’ koinn bli krangling, ja, te å me slåssing! De’ va nåkka som va speinnende, de’, for oss som va onga deinn tia! Å på ein eiller ainn måte fikk vi no aillti greie på når å kor de’ va nåkka som foregikk. De’ koinn vær inni ein staill, eiller midt utpå åpne 158

græss-slætta bortme vainningstrauge’, eiller i krokan bakom staillan. De’ va væl itj for itjnåkka at vi fikk me oss formaninga når vi gikk hjæmmeifra: Hoill dokker no langt oinna om de’ skoill bli slåssing! Di må huss-på at dæm kainn komm-te å bruk kniv!- De’ derre me kniv fikk æ no aildri opplev å sje, samme kor ivrig vi fulgt-me i aillt de’ som foregikk. Men når haindeln å kjøpskåla foregikk i mer rolige å avdæmpa forma, da heint de’ at dæm tok sæ ein liten bloinn ætterpå, kaillan. Der kor de’ passa-sæ sånn. Innme et gjærde, bortpå ein høybaille. Eiller inni ein eiller ainn staill, me eiller uten hæst. Ja, de’ va mytji artig å sje på, ne’på hæst-Martnan, ja. Itj bare trøtte hæsthaindlera som lå å kvilt-sæ litt. De’ koinn no forekom drikkekallas me både kvinnfolk å kailla på de mæst avsidesliggende plassan. Polleti som kom for å ta-sæ-av ein foillkaill eller to. Farverikt klædde kvinnfolk me svart hår å brune øya å mørk hud, å me vide å side skjørt som sopa nedi lorten når dæm gikk, å me svære glorate å glitrende øreringa som dingla å glitra, å bestandig hadd dæm nånn onga me-sæ, som kom springan ætter. Svarthåra å brunøyd dæm å. Åsså va de’ lukt av «lainne» overailt. Vi snust inn høylukt å hæstlukt sånn at nånn av oss sa «fysj!», å ainner itj sa nåkka, men bare glæddsæ te dæm skoill reis «på lainne» i sommerferien som byinnt akkurat di herre dagan. Nånn gang fikk gutongan lov te å lei hæstan fræm te vainningstrauge’. Da følt-dæm sæ overfor veitjan, da ja. Dæm vart så kry at - ! Å somm gang fikk dæm betaling for de’ å! Kaillan koinn vær raus i Martnan! - Å næi, de’ va liksom itj snakk om nånn likestilling når de’ gjaillt hæsta, deinn gangen næi. Vi veitjongan fikk bare lov te å gå der å sje, vi. Å knapt nok de’. For vi hadd lovt dæm hjæm at vi skoill hoilloss langt oinna hæstan, for dæm koinn spark-opp, som dæm sa te-oss. Å husse di hainn Guillbrainn når hainn va ne-på der? Hainn hadd no sælvfølgelig itj nånn hæst sjøl, men hainn va så kjølig gla i hæssta. Ja, hadd’n itj vært ein slags hæstkar ein gang i tia da tru? Hainn gikk å klappa hæstan å passa på at de’ itj va nånn som va troillat te dæm. Å nåde deinn kaill’n da! Vi hadd da væl hørt om kor stærk’n va, hainn Guillbrainn! Hainn hadd te å me fått pålægg fra polletie’ om at’n itj hadd lov de å bruk høyer-hainna hvis’n skoill komm-te å slå nånn! Blei de’ fortælt. Ja, de’ va-itj fritt for at både hainn Guillbrainn å Hæst-Martnan ga fantasien vårres ein ækstra oppmuntring! 159

Tætt bortme Hæst-Martnan lå Sirkusteilte’. Derifra hørt vi sirkusmussikken både når dæm øva å når dæm spællt oinner forestillinga om kveill’n, som et akkopanjemang te martnaslive’ i å roinnt hæststaillan. Å der bakom sirkusteilte’ koinn vi somm gang få et glimt av mærkelige dyr, å av mærkelige folk som steillt dæm. Åsså så mang rare språk som dæm snakka! Når vi sto der å hang å snust inn ukjeinnt å rar lukt fra fræmmen dyr å fra sagmugg, å vi samtidig koinn kjeinn deinn mer hjæmlige lukta fra aill martnashæstan å staillan, da visst vi næsten itj ka de’ va vi heilst villa: å reis te utlainne’ me sirkusse’ eiller å reis på lainne’ i sommerferien. Men sånn va de’ bestaindig ne’på Hæst-Martnan. Mytji rart å sje på. Mytji som fikk oss te å kjeinn æventyrlysta kribbel i kroppen vårres. Men når de tre dagan va over, så va de’ igroinn’ slutt på æventyrlysta vårres å. Da va de’ bare ein trist skitt’ngul sagmugg-roinning der kor sirkusmannesjen hadd vært. Å triste tomme stailla der kor hæstan å kaillan hadd hoillt-te.

160

Rapport frå turnemnda Første tur i år gjekk til Finnskogene 16.-19. juni. Turen kom istand etter samarbeid med foreningen Norden. Eit samarbeid som vi er glade for og som vi kjenner grunn til å takke for alt no. Håper det kan fortsette ein annan gong. Det vart full buss og Brustad busstrafikk stod for skyssen. Det vises elles til artikkel om turen frå Jacob Aune. Tur nummer 2 foregjekk i nærmiljøet 20.aug, og med apostlenes hester til Hallstein bygdeborg. Kring 30 stk fekk seg ein spasertur opp til det fine platået med utsikt over sentrum og bygdene omkring. Hallstein har si eiga historie, noko som arkeolog Ingrid Ystgård har ein grundig artikkel om i årboka 1999. Ho var og med på turen og ga ei orientering om den same historia, samtidig som ho viste rundt og fortalde om utgravingsarbeidet som ho nett hadde leia. Under kafferasten gjekk praten livleg om eldre vegforhold, tidlegare grensedragningar, eldre styringsystem og om korleis geografien tok seg ut når havet stod fleire meter høgare enn no. Idag er eit mindre område gjerda inn og nokre sauer beiter der (for å halda vegetasjonen nede). Likevel må det til ryddedugnad (som alt er gjort) for å ta ned småskogen. Med litt skjøtsel vil Hallstein bli ei perle for turgåande som vil nyte utsikten i nærområdet. 17 september var turen kome til årets gårdsbesøk. Denne gong til Zink-Rennan og Tone Jørstad og Sverre Krüger. Godt over 30 stk fann vegen hit i det fine haustveret. Vertsfolka tok imot oss på tunet og Sverre orienterte om historia frå gården som er nemd i Aslak Bolts jordebok på 1400 talet, og fram til i dag. Militærfamiliene Zincke eide gården i to generasjoner først på 1700 talet. Dei var aktive og betydelege offiserar, noko som nok var årsak i at dei fekk namnet tillagt Rennan. Etter den tid har det vorte sagt ZinkRennan både på folkemunne og i offisielle dokument. 161

Etter deira tid kom to generasjonar Heidemann til, og da med inngifte i fam. Zincke i 1777. Dei og var militære. Den siste, Fredrik Hartvig Johan H. var rittmeister og politikar, både Eidsvollmann og Stortingsrepr. I 1829 kom nye slekter til. Peder Danielsen Klykken vart da sorenskrivar og kjøpte samtidig Zink-Rennan og bosette seg der. Dette vart ei rik tid for gården og aktiviteten der. Med sine 9 born og tjenarstab både ute og inne bodde det i Klykkentida i alt 28 personar på Rennan. Med den tids naturalhushold i tillegg til det sosiale og kulturelle liv som var her kan ein sjå for seg stor aktivitet. Sonen Daniel tok over både gården og embetet etter faren. Han hadde nok gården til ikring århundreskiftet. I årboka for 1996 og 1997 er det artiklar som fortel meire om folka på Rennan i denne tidsbolken. Frå matrikkelen i 1907 står Ole Sunde som eigar. Sonen Andreas eide etter han og stod som eigar fram til sin død i 1970. Andreas hadde forpaktarar i tida etter 1946. Først Arne Hynne til 1948, deretter Håkon Haga til 1969. Nils Bøhn fortsette forpaktninga fram til 1972 da han og kona Mertha kjøpte, og eide dermed bade Aker og Rennan. Det var Peder Klykken som bygde hus på Aker for å huse 4 av sine ugifte døtre. I Andreas Sunde si tid vart Rennaker skild frå og seld til hans søster Kristianne. Jorda og skogen er etter den tid fradelt, mens husa med tunet utgjer det tidlegare Zink-Rennan. Etter orienteringa fekk vi gå inn å sjå oss om. Med berre små endringar er stugulåna som ho opprinneleg var. Eigarane har med pietet og omtanke bevart både vegger golv og tak slik at ein føler seg hensatt til ei anna tid med å gå her. Mange takk for orientering og gjestfrihet og at vi fekk sjå inn i sorenskrivargården på Zink-Rennan. Etterpå fekk dei oppmøtte servert kaffe i anlegget til Rænnielva grennalag. Gårdsbesøka som gjennom lang tid har vorti skipa til har vist seg og vera både interessante og opplysande. Noko vi må fortsette med.

Turnemnda Turnemnda takkar for oppmøte på tilstelningane iår og ønsker gjerne tips om turar neste år. 162

Medarbeidere i årboka 2000 Jakob Aune

f. 1924, Levanger, pensj. adjunkt, adr. 7600 Levanger

Ivar Berre

f. 1928 i Skogn, pensj. lærer, adr. 7620 Skogn

Asbjørn D. K. Eklo

f. 1927 på Levanger, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Paul Steinar Fagerli

f. 1945 i Levanger, adr. 1348 Rykkinn

Lars Floan

f. 1927 i Levanger, pensj.markedssjef, adr. 1653 Fredrikstad

Peter Grevskott

f. 1913 i Frol pensj. lærer, adr. 7600 Levanger

Anders Gustad

f. 1932 på Ekne, bonde, adr. 7624 Ekne

Bjørn Geirr Harsson

f. 1940 i Oslo, sjefsingeniør Geodesidivisjonen ved Statens kartverk, adr. 3500 Hønefoss

Sigrid Haavik

f. 1936 i Frol, lærer, adr. 7670 Sakshaug

Ola Indgaard

f. 1928 i Frol, bonde, adr. 7600 Levanger

Ronald Inndal

f. 1942 i Verdal, journalist, adr. 7650 Verdal

Tone Jørstad

f. 1946, cand.philol. med hovedfag i medievitenskap fra Un. i Bergen, prosjektleder for Stiftelsen Falstadsenteret, adr. 7620 Skogn 163

Leif Kjønstad

f. 1928 i Frol, pensj. gårdbruker, adr. 7600 Levanger

Andreas Lunnan

f. 1940 i Åsen, journalist, adr. 7620 Skogn

Eli Lunnan

f. 1940 i Levanger, husmor, adr. 7620 Skogn

Arild E. Pettersen

f. 1945 i Aremark, kulturkons., adr. 7670 Sakshaug

Karl Arne Sandnes

f. 1923 i Frol, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Kåre Snekkvik

f. 1917, pensj. høgskolelektor, adr. 7600 Levanger

Oddlaug Øvreness Sørmo f. 1921, adjunkt/pensjonist, adr. 7560 Malvik Knut Vodal

f. 1949 på Ekne, bonde, adr. 7624 Ekne

Einar Weiseth

f. 1932 i Verdal, pensjonist, adr. 7600 Levanger

164

Gamle annonser fra 1900

165

166

167

168

169

170

171

172

173

174

175

176