Levanger historielag - Årbok 2007 by Levanger historielag

ÅRBOK 2007 LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyre: Sidsel Wohlen Sveinung Havik Pål Kulås Solveig Otlo Asbjørn Tingstad

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2007

Forside: Bymuseets Piccolo. Tegning: Solveig Otlo.

ISSN 0803-1975

Forord Velkommen til den 27. årboka til Levanger historielag. Årboka har etter hvert etablert seg som en institusjon i kommunen, og mange bare må ha årets utgave. På samme måte som årboka har etablert en stor, fast leserkrets, har det også etablert seg en solid gjeng bidragsytere som leiter fram og skriver ned opplysninger om hendelser og personer fra fjern og nær fortid. Til sammen bidrar dette til en formidabel dokumentasjon av vår kulturhistorie som både vi og våre etterkommere har stor glede og nytte av. Som vanlig varierer innholdet i artiklene sterkt, og spesielt gledelig med årets bok er at det er stoff fra alle deler av kommunen. Skal vi prøve å sette en fellesnevner for mange av artiklene, må det være at mye er ”minnestoff” - folk som sjøl har opplevd eller fått fortalt om personer og hendelser, og som har skrevet ned dette. Det er viktig at slikt stoff blir tatt vare på og formidla videre, og årboka er den beste måten å gjøre dette på. Vi har også inntrykk av at dette er stoff mange av leserne våre koser seg med og kaster seg over når årboka kommer. Skriftstyret håper årets årbok kan by på mange trivelige lesestunder. Og at noen kanskje også blir inspirert til sjøl å ta penna fatt og skrive ned ting de sjøl har opplevd eller fått fortalt, slik at andre kan få ta del i det i neste års årbok? Skriftstyret

Innhold Annar Johansen og Bård Toldnes Karl A Sandnes Sigrun Okkenhaug Jakob Aune Hanne Holthe Munkeby Edbjørn Dalslåen Einar Haugan

Hveding Auto i Levanger . . . . . . . . . . . . . . side Dagligliv i Hvedinggården i tjueårene . . . . side Dei "gode, gamle" dagar . . . . . . . . . . . . . . . side Snekkarkurs i Halsan . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Det finnes så mangt! . . . . . . . . . . . . . . . . . . side "Levangerminne fraa vaaren 1894" . . . . . . . side Levanger herreds arbeiderlag og Frol sjølhjælpslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Ketil Vidar Iversen Ishockeyavdelingen til IL "Sverre" . . . . . . . side August Grav Skuleminner frå Ytterøy . . . . . . . . . . . . . . . side Ester Viken Solhaug bedehus i Frol 1921-2003 . . . . . . . side Leif Kjønstad Høykjøring på Søgstad søndre . . . . . . . . . . side Karen Løvhaug Heimeslakting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side "Levanger angaaende". Leserinnlegg i NTA fra 1852 . . . . . . . . . . . . side Erling Furunes Onkel som historieskriver . . . . . . . . . . . . . . side Arne Sigmund Vuddaune A/L Åsen Potetkokeri . . . . . . . . . . . . . . . . . side Eivind Voldseth Dikkedaler i Levangersundet . . . . . . . . . . . . side Ola Indgaard Leirraset ved Tingstad vestre i 1932 . . . . . . side Frits Wahlstrøm Ingvald Groven - den syklende fotograf . . . side Knut Vodal Andreas Vodahls dagbok fra 1903 . . . . . . . side "Trøndersk auksjon" . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Sveinung Havik Norsk Jugoslavisk forening i Levanger . . . . side Karl Ove Lynum Handelsvirksomheten på Fossingsve i Åsen side Lars Forberg Bjørvika del 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Sidsel Wohlen Lønningslistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Andreas Lunnan Reidar Due . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Arild Pettersen Gunnar Isachsen - offiser og vitenskapsmann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Åshild Wesche Selmer Gamlehjemmet på Nesset . . . . . . . . . . . . . . side

7 15 18 21 24 28 33 40 45 50 56 57 62 70 81 83 87 90 98 112 114 125 129 133 140 150 158

Arnfinn Rønning og Pål Kulås Jan Brendalsmo Pål Kulås Per Anker Johansen Tove Maria Guttelvik

Grytebustaden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Kirken på Gjeite og tradisjon om kirker . . . side "I flyktnings spår för frihet och fred" . . . . . side Levangerkantaten 1936 . . . . . . . . . . . . . . . . side Levanger Kunstforening 30 år . . . . . . . . . . . side Asbjørn Andresen til minne . . . . . . . . . . . . . side Levanger Historielag Årsmelding 2006 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Hanne Holthe Munkeby Kommentar til artikkel om Paviljongen . . . side Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . side Medarbeiderliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side

176 182 193 202 206 217 218 220 221 222

Annar J. Johansen og Bård Toldnes:

Hveding Auto i Levanger Verkstedhistorikk Oppstart og virke Det fantes noen bilverksteder som var blant de først organiserte i landet. Hveding, som først etablerte Levanger Skifabrikk ved siden av Backlund hotell, så et interessant marked i bilen.

Bildet viser Rasmus Liens Cadillac som kom til Levanger i 1911. Lien bodde i Cappelengården på den andre siden av parken. Denne flotte bygningen er i dag restaurert. Til høyre på bildet poserer Christian Holm og Bernt Krogh. Til venstre står Aagot Hegstad og kjøpmann Hegstad. Ytterst til venstre Christian Holm jr. Legg merke til skiltet i bakgrunnen der det står Levanger Skifabrikk. (Bildet er hentet fra ”Norske Automobilister”).

I portrommet mellom Backlund hotell og Sanitetsgården ble det reist en egen bygning som huset Hveding Sport. Bygningen finnes den dag i dag, nesten urørt, men tilpasset andre formål. I bakgården hadde Hveding sitt bilverksted. Også denne bygningen, som vender ut mot Sjøgata, eksisterer. Den viser på en unik måte hvordan bilreparasjoner fant sted før 2. verdenskrig. Det var etter sin tid et verksted preget av allround-service, i betydningen av å utføre alle slags reparasjoner. Verkstedet var populært og mye benyttet til reparasjon av biler, traktorer, lastebiler, tilhengere og motorsykler. Her gjaldt det å reparere og eventuelt lage nye deler selv – noe som virket utfordrende på mekanikernes oppfinnsomhet og dyktighet. La oss se nærmere på denne spennende etableringen. 6. april 1914 startet Nils Hvedings sønn, Georg, ”Hveding Cykkelforretning.” I 1917 ble firmanavnet endret til ”Hvedings Sportsforretning” etter som vareutvalget hadde økt langt ut over sykler og sykkelutstyr. Etter Georgs død i 1923 tok Sverre Arthur over forretningen, og han utvidet virksomheten til også å omfatte biler. Den nye bilforretningen i Levanger var en nyskapning i 1920-åra som skapte nysgjerrighet. Noen kom langveis fra i ens ærend for Denne meddelelsen sto i Nordre Trondhjems Amtså kunne stå utenfor det tidende 30. april 1925. store butikkvinduet og betrakte bilutstillingen. Å kalle dette ”valfart” er å ta vel sterkt i, men at det knyttet seg stor interesse til severdigheten, er det ingen overdrivelse å påstå. Det fortelles at brannsjefen i byen kom daglig for å sjekke at den utstilte bilen ikke representerte noen brannfare! Omkring 1930 ønsket Olaf Eklo å overta det Ford-agenturet som Sverre Hveding fikk i 1925. Reparasjoner ble de første åra utført i en garasje inne i gårdsrommet, og selve bilverkstedet slik vi kjenner det i dag, ble i 1935 innredet for å passe til dagens behov. I samarbeid med SHELL ble det bygd en bensinstasjon i Sjøgata i Levanger like ved verkstedet. Til tross for at selve verkstedet var lite sett i dagens målestokk, foregikk arbeidet både inne, ute på gata eller i gårdsrommet. Ja, i enkelte tilfeller ble Melkfabrikkens biler reparert på deres brygge når det var nødvendig av hensyn til kapasiteten.

Bildet viser en av Ford-vognene som Hveding solgte. Bilen i utstillingsvinduet til høyre er en 1926-modell. (Bildet er hentet fra Bjerkansamlingen).

Under 2. verdenskrig var det ekstra vanskelig å drive verksted på grunn av knapphet på materiell og oppdrag. Drosjer og yrkesbiler brukte imidlertid verkstedet om enn i redusert omfang. Mangelen på deler gjorde det spesielt nødvendig å ”jukse” og ”trikse” for å få bilene på veien. Den gamle garasjen ble fortsatt brukt til lakkeringsarbeid også etter 2. verdenskrig. I etterkrigstida var det svært mange biler av dårlig kvalitet på grunn av dårlige materialer, og dette resulterte i mye rustproblemer som det var vanskelig å hanskes med. Snekkerverkstedet i 2. etg. fortsatte fram til 1951, da rommene ble omgjort til leilighet. Hveding Sportsforretning overtok 1. nov. 1950 som forhandler for Bedford, Vauxhall m.fl. I 1958 ble firmaene slått sammen til ”Hveding Auto & Sportsforretning.” Det lille verkstedet hadde utrolig nok god oppvarming med sin sentralfyring, som gjorde det komfortabelt å arbeide selv på vinters tid. Forholdet til de andre verkstedene i byen var godt og fordragelig, blant annet takket være jevn tilgang på oppdrag året rundt. Kunder Verkstedet betjente mange slags kunder fra bedrifter til vanlige bileiere. I tillegg til personbiler, lastebiler, traktorer, drosjer og tilhengere kom motorsy-

kler og mopeder til å utgjøre en betydelig del av salg og reparasjoner. Én bedrift sto i særklasse, og det var Levanger Melkfabrikk. Dette var en stor kunde og samtidig en kunde som krevde at deres reparasjoner måtte ha førsteprioritet. Hver morgen gikk det nemlig langtransport fra Levanger til Hamar, og da måtte man rett som det var ta natta til hjelp for å bli ferdig. Og slikt kunne jo holde naboene våkne og irriterte! Ansatte Det har så langt ikke vært mulig å si eksakt hvor mange som arbeidet på verkstedet, men vi vet med sikkerhet at det etter krigen jevnt over jobbet fire personer der. I enkelte perioder kunne det være opp til seks. Blant dem som har arbeidet lengst der, er Ivar Skei, som var ansatt fra 1946 til 1962. Han har gitt mange nyttige opplysninger om driften av verkstedet. Likeledes har tidligere eier Sverre Hveding og Rolf Rinnan mye å berette om virksomheten. Nedleggelse Gjennom sin nesten 40-årige drift med oppgang og nedgang, kom det et tidsskille omkring 1960. Den mest krevende gjenoppbyggingen etter 2. verdenskrig med rasjonering og sparsommelighet var tilbakelagt, og dette slo ut på frigitt bilomsetning og bedre tider i sin alminnelighet. En ny tid med nye krav stilte eierne overfor et valg: enten utvide eksisterende verksted, eventuelt bygge nytt, eller legge ned. Brødrene Christian og Sverre var ikke spesielt tent på tanken om videre drift i nye lokaler. Videre var det klart på dette tidspunkt at dersom man skulle satse videre, måtte man være tilknyttet et velrenommert bilmerke. Konklusjon ble trukket og verkstedet opphørte 8. november 1962. Hveding-gården (hjørnegården) ble solgt til Levanger Sanitetsforening i januar 1956. Murbygningen ble solgt til Levanger Sanitetsforening 1. nov. 1962. Forretningsvirksomheten ble deretter flyttet til Kirkegata 1. juni 1963. Bakgrunn for dagens motorhistoriske museum: Bymuseet Hveding Auto I mai 2003 tok Bård Toldnes et initiativ overfor Bymuseet i Levanger, og gjorde oppmerksom på hva som holdt på å skje med verkstedet til Hveding Auto. Han redegjorde for verkstedets opprinnelse og betydning for bilens barndom i Levanger og Nord-Trøndelag. Bymuseet handlet raskt med henvendelse til fylkeskonservator K. Dahle og kommunen. Den faglige vurderingen fra Dahle var et viktig grunnlag for videre arbeid. Den 11. des. 2003 kom et viktig og betimelig brev fra Riksantikvaren om bilhistorien som et forsømt og lavprioritert område, og dette signalet brukte vi for alt det det var verdt for å berge motorhistorien lokalt. La oss se nærmere på hva Bård Toldnes skrev om lokalet:

Verkstedet slik det er i dag. Bilen i forgrunnen er en Buick 68C fra 1933 og eies av B책rd Toldnes.

”Verkstedet ligger i et område med flere lokale bilhistoriske tilknytningspunkt, noe som gjør dette området unikt i motorhistorisk sammenheng. Verkstedet er representativt for bilens barndom der bilforretning og –verksted var en integrert del av byens boligmiljø. Det er få slike bilverksteder tilbake i Norge. Dette er et så viktig kvartal for trebyen Levanger at eksteriøret bør bevares i mest mulig autentisk tilstand. Bygningen står i et homogent bygningsmiljø, og ligger like ved den såkalte Cappelengården som i 1912 huset Rasmus Liens Cadillac, en av Levangers aller første biler. I motsatt retning fantes ytterligere to pionervogner, den ene museets Piccolo, og den andre Piccoloen til Bernhard Jensen. Det er ingen overdrivelse å hevde at dette området er av unik motorhistorisk betydning”. Kolbein Dahle skrev følgende i forbindelse med ønsket om å bevare verkstedet: ”Eksteriøret er nært originalt, interiøret er bevart i verkstedet i 1. etg. Den opprinnelige bilforretningen er i dag pub og serveringssted.

I Hveding Auto finner vi bl.a. denne Piccoloen som kom til Levanger i 1911. Bilens første eier var gullsmed Svebak som senere solgte den til byggmester John Johnsen Aarvik. Bilen er en gave fra familien Johnsen Aarvik. (”Norske Automobilister”).

Bilen ble innregistrert på skiltet V 13 da Veiloven av 1912 ble satt i drift 1. april 1913. I bakgrunnen kan vi skimte en 1931 Buick 7-seter som eies av Bård Toldnes.

Bygningen inngår som en del av den autentiske trehusbebyggelsen i Levanger sentrum og inngår i et område, regulert til spesialområde for bebyggelse som på grunn av kulturhistorisk verdi skal bevares.” Den 13. februar 2004 gikk huseieren med på å la huset bli motorhistorisk museum, og flere måneders arbeid resulterte i en leiekontrakt med huseier og en partnerskapsavtale mellom museet og kommunen. Det er mulig å kjøre gjennom bygningen og ut i bakgården og deretter gjennom porten ut i Sjøgata. Verkstedet er ikke modernisert eller tilpasset andre formål, og smøregraven eksisterer ennå. Verkstedbygningen er autentisk og restaurert med tanke på å utvikles til et opplevelsessenter for byens historie knyttet til samferdsel, og med spesiell fokus på overgangen mellom Levanger som en ”hesteby” til en mer moderne by, preget av bilen og bilbruk. Det er viktig å vise bilen som kulturhistorisk fenomen og kulturbærer. Etableringen av et slikt museum bør være av stor lokal og regional interesse. Verkstedet er representativt for bilens barndom der bilforretning og bilverksted var en integrert del av byens boligmiljø. Det er få slike bilverksteder tilbake i Norge. Bygningen er en ypperlig ramme for en presentasjon av bilismens første år i Norge utenfor Kristiania.

Kilder: - Hvedingboka - Sverre Hveding - Ivar Skei - Rolf Rinnan - Kolbein Dahle - Bård Toldnes: ”Norske Automobilister”

NTA 1907

Karl Arne Sandnes:

Dagligliv i Hvedinggården i tjueårene Det gamle bilverkstedet i Sjøgata er nå blitt museum. Bymuseet i Levanger har tatt på seg arbeidet med å restaurere verkstedet og resten av huset for å kunne vise fram et motorhistorisk interessant miljø fra bilens barndom og framover. Se egen artikkel. Som et fornøyelig tillegg tar vi med Sandnes' barndomserindringer fra Sjøgata 14, trykket i Levanger-Avisas juleavis 1991. Skriftstyret Sjøgata nr. 14, eller rettere sagt Hvedinggården, var en fin plass å vokse opp i for guttonger på slutten av tjueårene. Der skjedde det noe nesten hele tida. Foruten at det bodde en masse forskjellige mennesker der, så var det verksted for sykler og biler innerst inne i bakgården. I en annen fløy var det snekkerverksted, som oppe på utsida av veggen hadde et digert jernhjul som snurra rundt og rundt dagen lang. Hjulet fungerte som reimskive i forbindelse med ei kappsag som sto på bakken like under. Når reima var på plass og vedkapping foregikk, da var det best å holde seg på avstand. Det bodde også folk på loftet overfor snekkerverkstedet og over der igjen var det et dueslag hvor det krydde av duer. Det bodde mer enn tretti mennesker i Sjøgata nr. 14 den gangen. Utenom bil-, sykkel- og snekkerverksted var det også plass til andre virksomheter. Mot Torggata var det sportsforretning med bakenforliggende lagerrom, og på fortauet utenfor var det montert bensinpumpe. Der sto det også oljefat på rekke og rad med fastskrudde pumper på toppen. All fylling av bensin foregikk med handkraft. Et sted oppe i andre etasje holdt en tannlege til - jeg husker det spesielt godt, for jeg har engang vært plassert i stolen hans. Far min geleidet meg dit en lørdag ettermiddag. Da hadde jeg bælja hver natt og holdt folk våkne gjennom hele uka, på grunn av tannpine. Etter at den verkende tanna var trukket ut og vi var kommet ned på gata, plasserte far meg på bagasjebæreren på sykkelen sin. Antakelig var det for å roe meg ned, for det ble en lang sykkeltur. Helt til Østborg stasjon bar det før han returnerte, og så langt ut i verden hadde jeg aldri vært før.

Tegning: Karl A. Sandnes

Kvartalene i Levanger hadde skrå hjørner og i Sjøgata nr. 14 var det på hjørnet Sjøgata/Torggata trapp og inngangsdør til byens damefrisør, den nette frøken Ingebrigtsen. Og i kjelleretasjen mot Sjøgata var det skomakerverksted. Det var lysgraver rundt hele gården, både ut mot gatene og inn mot gårdsida. En mindre næringsdrivende, som sammen med sin familie bodde i gården, hadde et kjellerrom der han tilvirka lutefisk. Om sommeren solgte han iskrem fra vogna si på Parkhjørnet like overfor Backlund Hotell. For å lage kuldeblandingen sin behøvde han is og denne skar han sjøl på Levangerelva om vinteren. Lass etter lass drog han på kjelke fra elva og hjem til Sjøgata nr. 14. Isen lagra han i sagflis som var fylt opp i lysgrava mot gårdsida. Den samme iskremhandler var også en mester til å bygge seilskutemodeller, en kunst som sikkert var inspirert fra tidligere sjømannsyrke. Mor til min jevnaldrende kamerat Nikolai drev med damesøm i den trange leiligheten de hadde, mens faren tilberedte mat og sto for alt husarbeid. Hver gang noen av byens damer kom for å prøve måtte far og sønn ut av huset. Nikolai og jeg kom til å være kamerater helt til familien hans flytta fra Levanger. I kjelleren, innerst i bakgården, var det vannklosett. Jeg nevner det fordi det var noe helt uvanlig for en leiegård på den tida. Og jeg husker det særdeles godt, fordi vi som unger var redd for å gå dit ned alene. En måtte for å

komme dit, først forsere ei tung dør som ble holdt lukket av et digert lodd via en stålwire som løp over en trinse. Noen hadde fortalt at wiren kunne spore av på trinsen og da ville en være fanget som i ei felle, og måtte tilbringe livet i kjelleren, i evig tid .... En dag skjedde det noe som skulle prege min personlighet i lang tid fremover. Far min var i gang med vedkapping i kjelleren og den kvasse grindsaga pendla for full fres gjennom lompen han hadde på sagbukken. Et vindu sto åpent og jeg klatret opp i vinduskarmen for å undersøke lysgrava sine hemmeligheter. Jeg skjønner ikke hvordan det gikk til, husker bare at jeg mistet balansen og at jeg deretter hang sprellende etter baken. Vondt gjorde det også, og jeg hylte og skreik. Far var på pletten med det samme. Han ble sint da han så at jeg hadde flerra opp hele buksebaken, men da han ble klar over at den rustne vindushaspa var trengt langt inn i kjøttet, ble han stum. Flengen i gompen var like lang som den i buksa - og han måtte løfte meg fri - slik en løfter en skrott av en slaktebenk. I hui og hast ble jeg båret opp på kjøkkenet der det ble stor bestyrtelse. Så ble alt svart .... Da jeg kom til meg sjøl hadde far fått på seg blådressen. Jeg lå på magen på kjøkkenbordet. Mor hadde fått på meg en annen bukse og holdt på å pakke fullt med bomullstøy under buksebaken. Så avsted til sykehuset til fots. Far langet ut og jeg måtte springe ved siden av, mens han holdt meg hardt i handa si. Det svidde i baken og jeg var kvalm og kaldsvettet, for jeg hadde sikkert lekka ut mye blod. På sykehuset ble jeg avkledd, vaska og stelt av en sykesøster. Så ble jeg ført til et rom hvor det var en eiendommelig lukt og ei glitrende sol under taket. Mer husker jeg ikke. Såret var blitt grundig rensa og den store flenga jeg hadde fått, var sydd i hop som en annen skinkerull. Jeg hadde ikke kjent det minste vondt under prosessen. Det jeg husker er at jeg etterpå skjemtes over å ha ligget med baken i været til full beskuelse for voksne mennesker av begge kjønn og at den svære tampongen fikk meg til å kjenne meg som en reivunge. Og mobbing blant onger var et kjent begrep også dengang, og jeg minnes noen som skreik: "Ska du snart vårrå me' faren din te sykehuse å byitt bleia?" En stor slamp fra nabogården pekte på meg og sa: "Du kain vel spreng så fort du vil uten å få steng i brøste, fer du har da så vidt æ veit steng i røva." Og de andre ongene lo høyt. Det var fælt ....

Sigrun Okkenhaug:

Dei "gode, gamle" dagar Skrevet 1939 H. C. Andersen skreiv ein gong eit eventyr – det heitte “Lykkens kalosjer” og var m.a. om ein som meinte gammeltida var så mykje rettare enn notida. Han klaga og bar seg over alt og endte så gjerne klagemåla sine med: “Nei, før i tida, da var alt mykje rettare.” Så fekk han på seg desse “Lykkens kalosjer” ein dag og ønskja seg tilbake til gammeltida. Men då kan det hende han fekk sjå! Han ønskja visst ikkje den reisa opp igjen. Eg mintes dette eventyret ein dag eg sat og høyrde på soger frå gamle dagar. Vi er i grunnen snare no ôg til å klage. Det eine er gale og det andre er gale. Vi ønskjer oss kanskje ikkje i ålvor tilbake til gamle dagar, men klager gjer vi. Og somtid kan det nok litt tankelaust koma eit slikt lite hjartesukk som “Nei, før i tida – då var både folket og tilhøve rettere lell. No til dags er det då berre fant og fusk.” Lat oss sjå litt på gammeltida ei stund. Lat oss høyre kva dei har å fortelje dei som levde for berre ein sekst-sytti år sida. Vi kan ta berre ein slik ting som postgangen. Vi synes det er kleint no, når vi får post annankvar dag. I byen krev dei posten bori omkring tri gonger om dag, og ingen tenkjer på at det kunne vori annleis. Er toget sinka ein dag, så avisene ikkje kjem til vanleg tid – då grin vi og synes det er meiningslaust. Kanskje venter vi på eit brev ôg, frå Oslo t.d. eller frå Bergen – og så kjem det ikkje fram før ut på dagen, når vi skulde ha det om morgonen. Eller det kjem ikkje fram før dagen etter. Det er uhøyrt. I eit slikt høve skulde ein prøve å ønskje seg tilbake til gammeltida ei stund – til dei gode gamle dagar. Det var ein heilt annan trafikk på Levanger den tida – med all jamthandelen og byttehandelen med “sjøkallan”. Frøyværingar, Hitterværingar og Møringar kom med fisken sin og bytta til seg “gudslån” og “suvl” – korn og mjølkevarer. Det skulde etter det vori like turvande med effektiv postgang og postombering då som det er i dag. Men korleis var det? Så seint som i 70-åra kom det køyrande post to gonger om vika, frå Trondheim. Det var ein Bjørli som køyrde – og so vidt eg veit køyrde han til Verdal, der Oluf Rygg løyste av og køyrde vidare nordover. Når postkøyraren

nærma seg byen, bles han i posthornet og melde på den måten frå, at no kom han. Og folk fekk då posten sin utlevert kvart etter som dei kom og henta han. Det er underleg, men dei klaga vel ikkje meir den tida enn dei gjer no i dag. Dei murra kanskje i skjegget, når det var noko det hasta med. Men dei visste råd. Aksel Ågård t.d. var visargut hos sakførar Gellein på Levanger. Når sakføraren ikkje hadde stunder til å vente på den ordinære postgangen, sende han visarguten i veg med brev. Og guten sprang – til Skogn og til Åsen, til sakførarar og lensmenn. Det hende dei sende omfram bod i veg heilt til Stjørdal, når det skulde vera ting der og det var ei kunngjering det hasta med. Då sprang gutane – fram og tilbake på dagen gjerne. Og nokor storfortenest var det ikkje. Ørum Ågård fortel om ein gong han vart beden om å springe med brev ut gjenom bygdene. Skrivarfolket skulde køyre til tinget i Stjørdalen dagen etter – og det var om å gjera å få denne tidenda fram i rett tid. Skrivaren spurde kva guten vilde ha for marsjen. Det var haustbløyta og styggver, og guten sa han vilde ha tri kroner. Det var alt for mykje, sa skrivaren – han baud honom to kroner og femti øyre. Nei, guten var ikkje huga til å gå for det – det var ein dryg dagsmarsj og uver. Skrivaren gav ikkje etter han heller – og endskapen på heile akkederinga vart då at dei to skrivarkontoristane slog seg saman og betalte dei femti øyre, som stod dei i millom. Slik kom guten i veg og var då innom både hos Klykken på Rennan, Rønning på Støre og Vold i Åsen med brev. Dei kom altso fram breva den tid ôg. – Aksel Ågård fortalde ei anna soge om ein uversdag han skulde i veg med brev for sakførar Gellein til Klykken på Rennan. Det var blankisen og storstorm, så det var vandt ein gutunge vann stå på føtene. Men brevet måtte fram – og nokon postgang var det ikkje. Då guten nett skulde i veg, møtte han ein køyrar ute frå Skogn. Karen hadde køyrt doktor eller dyrlækjar og var på heimtur. Han skulde køyre forbi grannegarden til Rennan - og guten bad han ta med brevet dit og be dei bera det vidare fram til Rennan. Ja, køyrekaren lovte dette. Han ôg meinte, det måtte vera rådlaust for guten å legge til ut gjenom vegane slik som føret og veret var, og når han skulde der forbi likevel, så – . Saka skulde dermed vera ordna, meinte guten. Men så vel var det nok ikkje. Folka på grannegarden gløymde brevet om kvelden – det kom ikkje fram før det leid på dagen etter. Då sakførar Gellein fekk vita korleis guten hadde ordna seg med brevgonga, vart guten henta inn på kontoret. “Sakføraren var så gemeinsleg og staut ein mann som nokon kunde vera,” fortel Ågård, “og aldri hadde han teke etter meg før. Men den dagen gav han meg to øyrefikar, og dei var ikkje letthendte heller. Og sia måtte eg levere kvittering for at adressaten hadde teke imot breva eg gjekk med – det gjorde det ikkje med mindre.” Eit anna trekk frå dei gode gamle tider må eg ôg nemna. Postkøyraren frå

Trondheim og innover Innherredsbygdene var ikkje utstyrt berre med posthorn og slikt som høyrde sjølve posttransporten til – nei, han hadde revolver ôg. Og det var han nøydd til, for det var ikkje så sjeldan at ransmenn var ute – og då måtte han kunne verge seg. Eg høyrde ein mann fortelje om morfar sin. Morfaren hadde køyrt til Trondheim med tredrag, og vorti sittande fast i Gevingåsen fordi det vart forløyse. Denne mannen snakka om kor romantisk dette var, korleis romantikken kom bort med farten og dei nye tider og framkomstmidlar. “Trur du morfar din syntes det var mykje romantisk å sitte fast i Gevingåsen med tredraget?” spurde eg. Nei, når det bær i einherdingen så trudde han ikkje det. Morfaren vilde kanskje meint at ein bil var vel så romantisk. Slik er det i dei fleste høve – det er avstanden som skaper romantikken. Det er mykje godt avstanden som gjer dei gamle dagar til “gode” ôg. Og når ein vinn tenkje seg om, trur eg ingen i fullt ålvor ønskjer gammeltida attende.

NTA 1907

Jakob Aune:

Snekkarkurs i Halsan Før krigen og under krigen vart det halde snekkarkurs i krinsane i Frol og Skogn. Den tida var det nødvendig å kunne lage ting av tre. Like eins var det nyttig å kunne reparere møblar og reiskap. Sledar, vogner, kjelkar og andre bruksting var laga av tre i gamle dagar, før stålet og plasten tok over. Ungdom hadde stor nytte av å kunne litt både snekring og smiing. I 1942 vart det halde eit snekkarkurs på Bjørkheim i Halsan. Det var Halsan Ungdomslag og (kanskje) Halsan Arbeidarlag som ga tilskot til kurset. Det har ikkje lykkast å få greie på om begge laga samarbeidde. Dersom nokon veit noko om dette, er eg takksam for å høre det.

Dei som var med på kurset: Frå v. Jarle By, Tryggve Hammer, Odd Nordmark, Jarle Granås, Jon Helland, Erling Brekken, Jakob Aune, læraren (mot vindaugsruta), Gudmund Skoglund, Jorulf Hagen, Nils Langeland, Gunnar Alstad og Birger Lilleenget. Fotografen Ragnvald Fossen var òg med på kurset.

Okshøvel med to handtak, slik at ein mann kunne skyve og ein dra. Den vart brukt til grovhøvling.

Falshøvel vart brukt til å høvle fals i vindusrammer og vinduskarmar.

Kurset på Bjørkheim starta 19. januar. 13 ungdommar - alle gutar møtte fram for å få den første innføring i snekkarkunsten. Det var utenkeleg med jenter som snekkarar den tida. Vi heldt oss med material sjølve, men kurset hadde nokre fjøler vi kunne få kjøpe. Ein kjøkenkrakk var første oppgåva. Sidan vart det nattbord og senger, høvelbenk og fleire andre ting. Alt var handarbeid. Vi hadde ingen maskiner til hjelp. Skulle vi klyve ein planke, var det å bruke grindsaga med bladet fila for langved. Skulle ein ta bort flisa etter saga, måtte ein bruke okshøvelen. Den Skrutvinger laga vi også. Greie å ha når noe skulle hadde to handtak slik at to presses sammen. mann kunne hjelpast åt med å bruke den. Skulle fleire og lange bord høvlast, var gjerne to mann saman om "å jåggå oksen" som dei gamle snekkarane sa. Vi brukte òg ein mindre og lettare høvel, skrubben, til dette arbeidet. Skulle ein foge saman bord for liming, måtte ein bruke langhøvelen, rubanken, og høveltanna måtte vera rett slipt. Vi brukte hornlim, laga av dyrebein og varma i limpotta, som var ein kjel med vatn. Oppi vatnet sto limpotta. Hornlimet tolde ikkje over 100 grader C. Vatnet i kjelen heldt òg limet varmt lenger. Når vi smurte lim på kanten av fjølene, gnudde vi dei saman til dei sat fast. Limtvinger var ikkje nødvendig. Det vart sterk samanføying dersom fjølene var nøyaktig samanhøvla. Vi fekk lære tapping, slissing, sinking, grading og ymse andre samansettingar. Vi hadde ein flink lærar, Hans Brandrud. Eg trur han var frå Gudbrandsdalen. Vi tykte vi hadde lært mye da vi hadde utstilling av elevarbeid den 19. april 1942.

Hanne Holthe Munkeby:

Det finnes så mangt! På Bruborg, Gamle Kongevei nr. 2, nederst i Brusvebakken, ligger det store, flotte huset Bjørkly, som ble bygd i 1920 av John Johnsen Aarvik. Eiere nå er Kari og Jan Johnsen Aarvik. Jan Aarvik har vist meg noe som kanskje ikke alle vet om. Inne i huset, i sokkeletasjen, finnes en gammel bakerovn, som er blitt brukt av bakeren Rolf Brandt senior. Det var Harald Johnsen Aarvik, Jans far, som murte opp ovnen, etter gode råd og ønsker fra bakeren selv. Den ble nøye sementert opp med store kuppelsteiner og med mindre steiner innimellom. På den ene store veggen i rommet var det 3 små svarte luker brukt til lufting av ovnen, en lang og smal luke hvor det ble fyrt i og en luke helt nederst hvor soten ble samlet og tatt ut. Bakervarene, eller de ferdige deigene, formet til brød og annet bakverk, ble lagt

Jan J. Aarvik og bakerovnen.

inn i den lange og smale luka etter at elden hadde sluknet. Jan åpnet alle dørene i ovnen slik at jeg kunne se både langt innover og oppover i den. Til og med den lange ildraka var bevart. Selve bakerrommet hvor ovnene var murt opp, hadde en størrelse på omtrent 30 kvm. og hadde hvitmalte murvegger. Det var Rolf Brandt senior som begynte med bakeri her for ganske lenge siden, ca. i 1938. Han var utdannet både som baker og konditormester og hadde gått i lære hos I.O. Eriksen i Levanger. Foruten Rolf Brandt arbeidet også svogeren hans, Magnus Forbregdsaunet, broren til kona Jenny, i bakeriet. Rolf laget mange forskjellige bakverk og hans meget omtalte og populære Napoleonskaker var viden kjent. Det kom folk fra flere kanter i omegnen for å sikre seg godbiten, sprø terte med rosa glasur, med romfyll og ofte med noe sjokoladedekor på toppen. For å få tak i gjær til gjærbaksten måtte den da unge Erling Reinsborg, som bodde i huset, ned til havnefogd Graff i Kirkegaten, som solgte mange slags varer og deriblant det så nødvendige hevingsmidlet. Bakerovnen ble fyrt med bakved. Det var også brødutsalg i dette huset og fru Brandt, Jenny, sto av og til på butikken sammen med Borghild Jenssen (gift med Guttorm Jenssen), som bodde på Rolighet og var mor til Bjarne (blikkenslager) og Arthur Jenssen. Bakeriet var ikke så lenge i bruk, for like etter at krigen brøt ut, ble det van-

Bjørkly på Bruborg.

skelig å få tak i mel og det var alltid de større bakeriene som fikk varer først. Brandt var også lite interessert i å jobbe for okkupantene som hadde inntatt landet. Han valgte derfor å avvikle det hele i 1941 eller 1942 og reiste til Mo i Rana hvor han var ei stund. Han kom tilbake til Levanger igjen og begynte som baker i Levanger Samvirkelags bakeri i byens sentrum. Etter ei tid sluttet han i Levanger Samvirkelag og avsluttet sin bakerkarriere hos baker I.O. Eriksen. Det ble også laget iskrem i butikken, noe som Erling Reinsborg. var meget populært for de aller fleste. Det var unggutten Erling Reinsborg som sto for isproduksjonen. Den var laget i et rundt trekar med et litt mindre rundt stålkar innenfor og mellom disse karene ble det lagvis lagt is og salt. Med stor tålmodighet sveivet Erling rundt det som lignet på ei slags kvern eller kinne og omsider ble det da også en deilig is av alle de gode råvarene som først var lagt oppe i stålbeholderen. Isen måtte Erling ned til baker Strømsøe i Levanger sentrum for å hente, og han fraktet den på den raskeste måten opp til bakeriet. Isen var fraktet til Strømsøe fra Nes-vatnet i Ronglan og lagt i torvstrø inne på et avkjølingslager nede i en kjeller langt under jordas overflate for ikke å smelte. Den ferdige isen ble solgt ut som i dag, i en slags krumkakekjeks, med iskuler på toppen og den var svært populær hos alle. I sokkeletasjen i det store bygget var det også fruktutsalg tidligere. Arne Haukås junior kjøpte inn frukt fra sin fars hjemplass i Hardanger og frukta solgte han ut her om høsten. Det ble dermed et sesongmessig fruktutsalg og som gikk meget bra. Han bodde på den andre sida av Gamle Kongevei. Brødrene Alstad hadde kolonialforretning i Bjørklyhuset i sokkeletasjen i 1920-årene. Dette var den aller første butikken i bygget og ble også kalt Bruborg Kolonial.

Men det var enda mer å studere inne i huset Bjørkly. Jan viste meg en brønn som var i et indre rom i sokkeletasjen, et slags kjellerrom. Det var en vannkumme med skikkelig reint, godt og kaldt vann og som også i dag kommer fra områdene rundt Geite. Det er flere ganger sendt inn prøver for å få vannet undersøkt, og det er betraktet som godt og alltid kaldt drikkevann. Samme hvor tørt det er ellers i området, er det alltid vann i denne brønnen. Brønnen er omtrent 1,70 meter dyp, med en åpen sirkel i gulvet på ca. 40 cm i diameter, og den rommer omtrent 5000 liter. Litt bortenfor huset Bjørkly, nede ved det som vi kaller Aldersheimsbakken, var det en stender hvor folk hentet vann. Den var låst og en måtte derfor ha nøkkel for å komme til. Dette vannet kom fra området rundt gården Sandstad. Vognmann Magnus Rivelsrud på Bruborg var en av mange "faste" kunder. Han hentet vann her som han kjørte til Levanger Meieri, hvor de vasket ut smøret i dette vannet. Nede i Levanger sentrum, i Sjøgata, var det flere slike vannkummer/stendere hvor vi i min barndom hentet godt drikkevann, og jeg opplevde flere ganger at vi måtte stå i kø med våre bøtter, mugger eller spann for å få med oss vannet hjem.

Kilder: Jan Johnsen Aarvik og Erling Reinsborg (tidligere beboer i Bjørkly).

Edbjørn Dalslåen:

"Levangerminne fraa vaaren 1894"

Slik står det på forsida av et lite fotoalbum etter min morfar, Engel Mesloe fra Oppdal. Dette vesle fotoalbumet ble til sommeren 1919 da en del lærere feiret 25årsjubileum for avslutningen som nyutdannede seminarister fra Levanger Seminar våren 1894. Denne klassen er med andre ord den første som ble utdannet fra det nystartete seminaret. De begynte sin skolegang høsten 1892, etter at Klæbo Seminar ble nedlagt våren samme år. Albumet er som sagt lite, 9,5 x 16 cm. Selve bildene er nok tatt av en amatørfotograf, brunlig farge, ca 5/6 cm x 7/8 cm, ett bilde på hver side, 11 stykker til sammen. De fem første bildene er fra Levanger by: Fra Staupshaugen mot byen, Kirkegata, Øvre torg med den gamle seminarbygningen i bakgrunnen, Sundet ved Byskolen og Moan med sykehuset. De fem neste er viet de unge, glade seminarister. De er på tur, jentene i flotte hatter og mange av guttene i noe

som ser ut som studenterluer. Og jammen er de ute i skolehagen også. Det siste bildet viser noen av lærerne 25 år etter, den l. juli 1919. Ni lærerinner og en lærer, fotografen kanskje? Morfar er ikke med, så han fikk tilsendt albumet i slutten av juli. ****** Kanskje det er av interesse å få vite litt om hvordan det gikk med morfar Engel? Det uvanlige navnet skal forresten i følge slektstradisjoner komme fra Frankrike, fra hugenotter som flyktet til Norge. Han reiste tilbake til heimbygda Rennebu, hvor han ble lærer. Han giftet seg og fikk tre barn. Men så rammet tragedien ham. I åra 1900 til 1902 mistet han alle sine tre barn i løpet av første eller andre leveåret, og hans kone Ingeborg døde også i 1902. Han flyttet da til Oppdal, hvor han traff Mali Blokhus, som han senere giftet seg med. Hun ble min mormor. De fikk seks barn, de tre eldste ble oppkalt etter de tre som døde i Rennebu. Hans livsløp er på mange måter typisk for begavede og fremadstormende unge lærere rundt forrige århundreskifte. Han var målmann og brevvekslet bl.a. med Hulda Garborg og Anders Hovden. Han var avholdsmann - selvfølgelig. Dessuten friluftsmann og drev med oppdrett av hunder. Han arrangerte frilynte ungdoms- Engel Mesloe. stevner, og det sies at han hadde store talegaver. Og så var han politiker, og da selvsagt venstremann. Han døde bare 47 år gammel; da var han ordfører i Oppdal. Det er grunn til å tro at grunnlaget for dette livsløpet ble lagt i årene 1892 til 1894 på Levanger seminar!

Det gamle seminaret ved Ă&#x2DC;vre torv fĂ¸r bybrannen 1897.

Utsikt fra Staupshaugen mot byen.

Seminarister p책 utflukt.

Time i skolehage. Mesloe under krysset. Merk antrekk.

Noen av seminaristene 25 책r etter, 1. juli 1919.

Einar Haugan:

Levanger herreds arbeiderlag og Frol sjølhjælpslag Innledning I disse tider, med framføring av ”Raud vinter” på Levanger torg, blir en minnet om framveksten av Thrane-bevegelsen og etableringene av arbeiderlag på Innherred i 1851. Det har også senere, i 1896, blitt stiftet arbeiderlag i det området som hadde navnet Levanger herred eller landsogn og som senere fikk navnet Frol. Om det er noen sammenheng mellom arbeiderlagene i disse to perioder er ikke klarlagt. I en styreprotokoll for perioden 1896 til 1965 finner en opplysninger om Levanger herreds arbeiderlag. Organisasjonen fikk navnet Frol sjølhjælpslag fra 1. februar 1925. Her står det følgende: Etablering av laget Aar 1896 den 23de februar afholtes generalforsamling i den opprettede arbeiderforening i Levanger herred, hvor behandledes: 1. Sammenslutning af fattigpleieforeningene i Okkenhaug, Halsan og Hegle kredse vedtoges enstemmig ifølge de af disse fastsatte betingelser. 2. Besluttedes med overveiende majoritet at foreningen skal kaldes: “Levanger herreds arbeiderlag” 3. Behandledes det foreliggende udkast til love for laget. Efter forslag af P. Okkenhaug besluttedes at vedtagelsen af lovene udstaar til næste generalforsamling, der bliver at afholde i den nærmeste fremtid. Udkastet blev diskuteret og hver §’s innhold fastsat. 4. Foretages valg paa styre: a. Til formand valgtes K. Munkebye med 64 stemmer b. Til øvrige styresmedlemmer valgtes L. Moxnes med 46 st. P. Myhr med 34 do P. Okkenhaug med 53 do J. Mollan med 70 do

c. Til varamænd valgtes: Ole Kløvjan med 42 st J. Kløvjan med 18 ” Ole Halsan med 22 ” Ved akklamation valgtes til kasserer Ole Heir, og til revisorer G. Berg og Johs Munkeby. Protokollen er underskrevet av følgende: K. Munkebye Jul. Mollan P. Okkenhaug P. A. Myhr Olaus Heglevald Aar 1896 den 8de mars holdtes almannamøte i Levanger herreds arbeiderlag paa Hegle skole. Hvor da: 1. Vedtages styrets forslag til love for laget. 2. Ifølge lovene besluttedes: Bidrag til læge og medicin indbetales for 1896 for hvert voksent medlem med indtil kr 10,00, og for et antal af indtil 3 børn til sammen kr 5,00 og for et antal af 4 og derover kr 10,00. I begravelsesomkostninger udbetales intet for 1896. 3. Fristen for indbetaling af 1 ste termin af aarspengene sættes til 1 ste april for dem som indtil i dag har tegnet seg som medlemmer af laget. 4. De medlemmer af Fathigpleieforeningene, som ikke er indmeldt i laget inden 24 de juni d.a. har at betale indskrivingspenge som andre medlemmer. 5. Styret og varamændene skal vælges fra hvert af de i § 3 i lagets love nævnte fattigpleierforengers omraade. 6. Formanden bemyndiges til at underhandle med doktor Sæthre om paa hvilke betingelser han vil overtage lægepraksisen inden arbeiderlaget og fremlegge resultatet af underhandlingene for næste almannamøte. 7. Arbeiderlaget træder i virksomhed den 14 de april d.a. 8. Besluttedes at formanden skal foranstalte lagets love trykte i et antal af 500 eksemplarer. Likeledes besørger han trykt 500 eksemplarer af indmeldelsesblanketter. På dette møtet ble det også vedtatt følgende ”love” for arbeiderlaget: ”Love for Levanger herreds arbeiderlag” (Fra 1. februar 1925 også lover med små endringer for Frol sjølhjælpslag) §1 Laget har til formaal at utbrede almennyttig og god opplysning blant sine medlemmer, vække deres sans for sparsommelighed og agtelse for arbeidet og i det hele at virke for at de kan blive gode borgere i samfundet.

§2 Som medlemmer af laget kan opptages enhver hæderlig mand og kvinde som er friske og arbeidsdyktige, i dag ingen under 15 aar eller over 60 aar. Den høieste aldersgrense gjælder ikke for dem der er overgaaet til laget fra Halsan, Hegle og Okkenhaug fattigpleieforeninger. §3 Laget har et styre paa 6 medlemmer. Dessuten en kasserer og to revisorer. For styrelsesmedlemmerne vælges 3 varamænd. §4 Den der ønsker at blive medlem af laget har skriftlig at melde sig til et av styrets medlemmer. Når vedkommende har faaet meddelse fra styret om at han er indført som medlem , har han straks at henvende sig til kassereren for at betale indskrivningspenge og aarspenge for det halvaar hvori meddelelsen skjer. §5 Hvert medlem betaler ved indskrivingen kr 0,50 og i aarspenge kr 1,00, deraf gjøres forskudsvis halvaarlig med kr 0,50. Forældre der ønsker sine børn eller pleiebørn under 15 aar optagne i laget har for et antal af indtil 3 at betale 50 øre og for 4 og derover kroner 1,00 i aarspenge. Fritagne for indskrivningspenge er alle der har været medlemmer af fattigpleieforeningerne (confr. § 2) Kvinder der deltager i haandgjerningsarbeidet for laget betaler 50 øre i aarspenge Paa andragende kan laget i almannamøter fritage medlemmer for at betale aarspenge. §6 Hvert medlem af laget har ret til bidrag til lægehjelp, medicin og begravelsesomkostninger. Bidragets størrelse bestemmes af laget i dets ordinære almannamøde i februar. §7 Medlemmer som tiltrenger de i § 6 nævnte bidrag har derom at henvende sig til lagets formand der anviser det fornødne af lagets kasse. Bidrag tilstaaes kun den der senest inden 14 dage før hjeælpen tiltrænges har betalt da allerede forfaldne aarspenge. Til den som ved skjødesløshed eller paa anden maade selv er aarsag til sin sygdom betales ikke bidrag. Saadant betales heller ikke nogen som er optaget til fuld for forsørgelse af det offentlige.

§8 Formanden sammenkalder styret saa ofte dette ansees fornøden, hen leder forhandlingerne og føre de fornødne bøger. §9 Styret har at paase at lovene overholdes og i det hele at arbeide for lagets fremgang og trivsel.. Mindst 4 af dets medlemmer maa være tilstede for at gyldig beslutning kan fattes. I tilfælde af stemmelighed gjør formandens stemme udslaget. § 10 Den øverste myndighed udøves af lagets selv i dets almannamøder hvilket holdes hvert aar mellom 1 ste og 15 de februar samt ellers naar styret eller mindst 10 af lagets medlemmer forlanger det. Stemmeberettigede og valgbare er alle medlemmere over 18 aar som har oppfyldt sine forpligtelser til laget. § 11 Formanden fremlegger ved aarsmødet revidert regnskab for det sidste forløbne aar. I dette møde afgives beretning om lagets virksomhed i det sidste aar samt foretages de i § 3 omhandlede valg der foregaar saaledes: a) 1 formand ved særskilt valg. b) 5 andre styresmedlemmer der velges under et. c) 3 varamænd d) 1 kasserer og e) 2 revisorer Styret vælger selv sin næstformand. Tjenestetiden for styremedlemmer og kasserer er 2 aar og for revisorene 1 aar. Af styret udtræder det halve for hvert aar, første gang ved lodtrækning. Enhvær kan undslaa sig for gjenvalg i like lang tid som han har fungeret. Aarsmødet kan udslette af laget de medlemmer som ikke har opfyldt de i disse regler fastsatte forpliktelser. § 12 Forslag til forhandlingsemner indsendes til formanden saa betids at han mindst 14 dager før mødernes afholdelse kan bekjentgjøre for lagets medlemmer hvilke sager der skal behandles. Almindelige sager afgjøres ved simpel stemmeflertald. Forandring i og tillæg til disse love kræver mindst 2/3 af de møtendes stemmer, hvilke maa udgjøre minsd 1/3 af lagets stemmeberettige medlemmer. Forslag som de sidste maa være framsat i et tidligere almannamøde som maa være afholdt senest 2 maaneder i forveien.

§ 13 Kassereren der tillige er regnskabsfører aflægger aarsregnskabet inden hvært aars 15 de januar for det siste forløbne aar. Han har overenstemmende med med formandens mandtalsprotokol at føre fortegnelse over laget medlemmer samt saasnart kassabeholdningen overstiger kr 20,00 at indsætte pengerne i en sparebank hvilket bliver at kontrollere af styret. Kontrabogen fremlegges ved aarsmødet. § 14 De medlemmer af laget som skal have bidrag har inden 6 te januar i det nærmest paafølgende aar at indsende regning til formanden over det medgaaede beløp. § 15 Dersom laget oppløses bestemmes det af dens medlemmer hvorledes midler skal anvendes Protokollen fra almannamøtet den 8. mars 1896 er underskrevet av følgende: K. Munkebye, Julius Mollan, P. A. Myhr, P. Okkenhaug, Olaus Heglevald, Lars Moksnes, H. O. Jørstad, K. Holberg, J. H. Leveraasen, A. Vestrum, Oluf Ulveslien, Martin Nordmarken, Elling Heirsaunet, R. Graff, Ole Kløvjan, G. Berg, Johan Alstad, Severin Buraunet, Steffen Munkebyval, Ole Indgaard, Johs Munkebye, Martin Røstad, Peder Olsen Haugan, Johs. Myhr, Martin Munkebye, Olaus Hegle, Hans Heglevald, Peder Granaas (m.p.p), Kristian Munkebye, Paul Hegle, J. Kløvjan. Medlemsutviklingen i perioden 1896 til 1906 Fra kassaboken kan en få en oversikt over de som i 1906 var medlemmer i laget. Vi legger merke til at medlemstallet i første 10-årsperioden har vokst til ca 130 medlemmer. I Mule krets hadde de sitt eget arbeiderlag. Vi velger å ta med de som er medlemmer i 1906. Vi legger merke til og kan understreke at her er både ”store” og ”små” medlemmer: Hegle krets: Julius Mollan med 6 barn, Nekoline Mollan, Jørgine Ridermon, Konrad Svegaard, Jonas Kløvjan med 4 barn, Oline Kløvjan, Olaus Haugen og 4 barn, Elen Haugen, Grete Hegle, Maren Valset, Olianna Heglesmon, Maren Heglesmon, H. O. Jørstad, Ole Jørstad, Magrete Jørstad, Sofie Jørstad, Ingeborg Jørstad, Agnes Jørstad, Jon Haugan (barn), Lise Munkebyaunet med 1 barn, Anna Munkebyaunet, Marie Munkebyaunet, Johan Munkebyaunet, Ole E.

Heir og 7 barn, Grete Heir, Johs Floan og 6 barn, Marie Floan, Hans Hegli, Marta Hansen (barn), Janna Hegle, Karen Floan, Anne Johanne Hegli. Okkenhaug krets: Nekoline Myrenget, Ole Venaas og kone og barn, Paul Venaas, Hansine Venaas, Guruanna Venaas, Grete Kongshaug, Sigrid Kongshaug, Oluf Austmo og kone og barn, Ingeborg Sem, Julia Sem, Ingeborganna Løvhaug, Martine Løvhaug, Julie Lidarende, H. Okkenhaug og 1 barn, Gunelie Okkenhaug, Ole Okkenhaug, Olga Haug, Johs P. Elvebak og kone, Johs J. Elvebak og 1 barn, Karl Solberg og barn og kone, Gustav Moe og kone, Johanna Støre, Kristian Berg, Trine Berg, Kristian Sveberg med barn, Johan Lilleenget, Mætte Lilleenget, Martin Nilsen og 6 barn, Serine Nilsen, Johs. Halsan og kone og barn, Oline Aven, P. Okkenhaug med kone og barn, Otilie Okkenhaug, Ingeborg Okkenhaug, Julie Valum, Magda Lian, Edvard Stubmo med kone og barn, Pauline Stubmo, Peder Norheim og pleiebarn, Albert Nilsen og barn, Karl Aasenhus med kone og barn, Jonas Kløvjan med kone og barn. 70 Hegle Forsamlingshus Av styreprotokollen går det fram at Levanger herreds arbeiderlag tok initiativ til å få bygd et forsamlingshus i Levanger herred eller Landsogn som det også het. Med den aktivitet som det var i tida før 1905 var det et behov for at et slikt samlingssted ble bygd. Arbeiderforeningen behandler i styremøte 10. januar 1897 en innstilling fra en huskomité med mandat å utrede spørsmål om bygging av et forsamlingshus i Landsognet. Forsamlingshuset ble etter relativ kort tid kommunehus for Levanger herred /landsogn. Arbeiderforeningen beslutter i styremøte 26. februar 1898 å bygge et eget forsamlingshus på Hegle til det lavest innkomne anbud på kr. 5355.Arbeiderforeningen beslutter i styremøte 3. januar 1901 å tilby kommunestyret å benytte arbeiderlagets hus på Hegle som kommunelokale. Den 3. mai 1903 framlegges i styremøte for arbeiderforeningen et brev fra Munkeby fattigkrets følgende brev: De af Munkeby Fattigkreds oppsparede midler, ca kr 2000,00, overdrages til Levanger hereds kommune for at anvendes til afbetaling på den gjæld som hviler paa Levanger hereds arbeiderlags forsamlingshus paa Hegle. Dette under forudsætning af at arbeiderlaget afstaar huset til Levanger hereds kommune som eiendom og at Levanger heredsstyre anvender pengene som ovenfor nævn ifald heredsstyret finder at det ikke strider mod gjældende regler og bestemmelser for pengernes anvendelese. Det ble forutsatt at arbeiderlaget fikk holde sine møter og basarer i huset mot godtgjørelse for lys og ”brænde”.

Forslag om oppløsing av arbeiderlaget i 1924 Den 5. juni 1924 ble det i et ekstraordinært allmannamøte satt fram et forslag om å oppløse arbeiderforeningen og å opprette et fond for lagets midler til bruk på trengende ikke fattigunderstøttede personer. Det ble flertall (13/8) for forslaget om at laget skulle oppløses. P. Okkenhaug ba om en protokolltilførsel om at beslutningen ikke var fattet med 2/3 flertall slik lagets lover forutsatte. Dette førte til at lovene for laget ble justert og at navnet på foreningen ble endret til Frol Sjølhjølpslag. 21. april 1934 hadde Frol sjølhjælpslag årsmøte. Fra møteprotokollen ser vi at det for 1933 var 48 voksne betalende medlemmer derav 1 ny. Egenkapital var kr 2412,63. Utbetalt for medisin var kr 281,73 I et møte 11. februar 1965 oppløses laget, og midler innestående i Levanger og Skogns Sparebank Kr 985,15 gis som gave til Frol Sanitetsforening. Møteboka er underskrevet av Tormod Okkenhaug, Ola Kløvjan, Ole Halsan og Johan S. Alstad, fra det sist valgte styret. Levanger herreds arbeiderlag kom som en etterfølger av Fattigpleieforeningene i Levanger landsogn. Arbeiderlaget har ført styreprotokoll fra starten og fram til desember 1940. Under krigen 1940-1945 er det ikke avholdt styremøter og/eller årsmøter ifølge styreprotokollen. Det ble imidlertid ifølge regnskapsbok, med innbetalte kontingenter fram til 1. januar 1945. Medlemstallet var imidlertid nå betydelig redusert til ca 20 personer. Om Levanger herreds Arbeiderlag eller forgjengeren Fattigpleieforeningen kan være en avlegger eller en videreføring av de arbeiderforeninger som ble stiftet i Levanger landsogn av Carl Johan Michelsen i 1851, har jeg som sagt ikke fått klarlagt. Denne foreningen ble stiftet på et møte på Hegle den 12. januar 1851 med gårdmann John Pedersen som formann. Foreningen fikk hele 84 medlemmer. Levanger By's Arbeiderlag ble stiftet 13. februar 1851 med furer Renden som formann. Dette laget hadde 95 medlemmer. Dette er store medlemstall, men det har ikke vært mulig å finne noen medlemsoversikt i våre statsarkiv. Kanskje ble den “gnist og ild” som ble tent i 1851, ført videre gjennom Levanger herreds Arbeiderlag, stiftet av noen ildsjeler i 1896? Originalprotokollene er høsten 2006 deponert på Levanger Bibliotek.

Ketil Vidar Iversen:

Ishockeyavdelingen til IL “Sverre” I en periode på 15 år, fra ca 1960 til ca 1975 hadde IL ”Sverre” egen ishockeyavdeling her på Levanger. Banen lå mellom Halsanveien og Levanger stadion. I dag har Tommen Gram overtatt området. Om sommeren ble banen brukt til håndball og krokket og om vinteren altså til ishockey. Her var det eget lysanlegg slik at det kunne trenes og spilles kamper også på kveldstid. Ingen selvfølgelighet med ”flomlys” for 45 år sida, men la oss ta det slik jeg kan huske det begynte. Magne Asphjell – ildsjel og primus motor Magne Asphjell, som var lærer ved Levanger skole, hadde lenge vært pådriver for etablering av en ishockeyavdeling i IL ”Sverre”, og i 1961 var søknader om tippemidler og bidrag fra kommunen på plass og det praktiske arbeidet kunne starte. For å spille ishockey må det et vant til, og det ble laget på dugnad. Kveld etter kveld møtte vi ungdommene opp på saga til Høyem i Nerby’n. Den lå der LevaFro og vaktselskapet Syncron i dag har sine lokaler. Vi saget og spikret lemmene som skulle bli det nye vantet. Når vi vet at en ishockeybane er ca 30 x 60 m og vantet skulle være 1,40 m høgt, så skjønner du at det ble noen dugnadstimer. Da vantet var ferdig, ble det innsatt med grønn antiparasitt så det skulle tåle både sommer- og vintervær. Da alt sto ferdig, lød de samlede utgifter på til sammen kr 11.989, 23 og det var bokført 424 dugnadstimer. Asphjell var også svært aktiv når det galt grunntrening og forberedelser til sesongen. Før vi fikk islagt banen om høsten, dro vi opp til Bjørås-tjønna når isen hadde lagt seg der. Tidlig på søndag formiddag møttes vi og dro oppover til Langås-dammen og Bjørås-gårdene. Derfra var det lett jogging opp til tjønna. Det hendte det ble en tur opp til Svartbergstua for å signere i hytteboka også før vi returnerte ned til en speilblank isflate og gode treningsforhold. De første kampene Vinteren 1961/62 ble de første kampene spilt på den nye banen med de nye vantene.

Store overskrifter i avisene sist p책 60-tallet.

Til å begynne med hadde ”Sverre” bare juniorlag, og guttene måtte helt til Trondheim for å spille kamper, da det ikke var flere lag som hadde ishockey på programmet i Nord-Trøndelag. Verdal i.l. hadde bane med lysanlegg, men det var bare en kort periode på 60-tallet. For å få kamptrening arrangerte vi intern-serie i tillegg til vanlig trening. Og treningene var ikke bare med skøyter og køller. Ofte var banen dekket med snø når vi skulle starte treninga og da måtte vi skufle av snøen selv. Kommunal hjelp til snørydding kunne vi bare drømme om. Etter trening sprøytet vi banen slik at den var klar til neste økt. Utrangerte slanger fra brannvesenet ble koblet til vannledninger i Halsanveien, så kommunen holdt oss med gratis vann i alle fall. Hvor mange timer Trygve Thurn-Paulsen jr har brukt på å legge is vet han vel knapt selv, men det er ikke få. Altså, vi gjorde det meste selv, inklusive det å skaffe til veie penger for å drive avdelingen. Som sagt måtte vi til Trondheim for å spille kamper. Selv om vi brukte private biler kostet bensinen litt før i tida også. Onsdagsdans med “Jetsan” i 3. etg. på Bøndernes Hus var vanlig hele vinteren gjennom. Og folk møtte opp og danset og ishockeyavdelingen tjente penger til drifta av laget. Sportslig gikk det også bra. Etter noen år med bare juniorlag, stilte vi etter hvert også med seniorlag i serien, og på slutten av 1960-tallet hevdet begge lag seg bra mot de fleste Trondheimsklubbene. I Trondheim var det også bare utendørsbaner, og vi spilte på Rosenborgbanen og på Eberg (ikke lang fra studentbyen på Moholt) mot klubber som Wing, Falken, Rosenborg, NTHI, Astor, Ørn, Brage, Strinda og Strindheim. Etter hver gjorde vi det så bra sportslig at vi faktisk så ut over fylkesgrensene til Trøndelag. Norges Ishockeyforbund arrangerte årlig noe de kalte for Canada-cupen som var for NM-turnering å regne. Dette var en turnering for juniorlag. I 1967 var det bare Rosenborg som slo oss her i Trøndelag, så vi bestemte oss for å melde på juniorlaget. Vi regnet med at det kunne bli en Østlandstur, og vi hadde rimelig bra økonomi og tenkte at dette var både sportslig og økonomisk forsvarlig. Men der ble vi skikkelig skuffet. Vi var ikke velkommen til å delta i turneringen. Av geografiske og dermed økonomiske årsaker, het det fra ishockeyforbundet. De ville ikke ha med lag lenger nordfra enn Lillehammer. Dette harmonerte dårlig med uttalelser fra forbundsledelsen, som beklaget at ishockeyen ikke vant særlig fotfeste utenom Oslo og Østlandet. Sportslig suksess Sportslig sett ble sesongen 1968/69 den beste i perioden vi var aktive. Den vinteren gjorde både senior- og juniorlaget det svært bra. Seniorlaget ble nr 2 bak Astor fra Byåsen og med Ørn, Brage og Strinda bak oss i det som ble kalt serie B. Vi spilte 8 kamper, vant 6 og tapte 2.

Juniorlaget spilte 9 kamper, vant 4 og tapte 5. Dette gav en 3. plass på tabellen bak Rosenborg og Strindheim og med Wing, Ørn og Brage bak oss. I sesongrapporten fra ishockeykretsens seriekomite ble ”Sverre”- guttenes innsats framhevet som sesongens største overraskelse. Videre het det i rapporten at kretsen var vel tilfreds ”-med det gode arbeidet som der utføres, og ”Sverres” spillere var trolig de best forberedte da sesongen ble innledet. De tar sin idrett alvorlig. Det arbeid gruppen har utført for å skaffe bane - og de investeringer de har gjort i denne forbindelse - er meget positivt.” At vi ble oppfattet seriøst i ishockeykretsen forteller også følgende historie. Da vi meldte på seniorlag for første gang, ble det navneendring på årsmøtet i kretsen. Det som fra starten av hette Trondheim og omegn ishockeykrets, ble fra nå av omdøpt til Trøndelag ishockeykrets, så vi var med og satte Levanger og Nord-Trøndelag på ishockeykartet. At det skulle vise seg at da avdelingen i IL ”Sverre” ble nedlagt, var også ishockeyhistorien i Nord-Trøndelag også

Tre gamle iskrigere med en av draktene vi brukte. Fra venstre Olaf Willy Stamnes, Ketil Vidar Iversen og Tor Sivertsen. Legg merke til reklamen på drakten. Det var ikke vanlig med reklame på idrettstøy på 60-tallet, så her var vi tidlig ute. Laget fikk kr 300 som engangssum for dette. I tillegg til hvite overdeler hadde vi røde bukser, nøyaktig lik to andre lagidretter i Levanger har i dag, nemlig Levanger håndballklubb og Levanger fotballklubb. Tilfeldigheter kanskje, men artig å registrere.

skrevet så langt, kan en bare beklage. Når det nå snakkes om OL i Trondheim i 2018 og at Stjørdal da skal få en av ishallene, river det stygt i en gammelt ishockey-sjel. Skal Nord-Trøndelag tildeles en ishall burde den selvsagt ha ligget her på Levanger, der vi har tradisjonen og historien. Hvorfor ble det slutt? Som nevnt innledningsvis var det en gjeng unggutter som etter hvert utgjorde hele avdelingen. Da bane og anlegg etter hvert var på plass, trakk Asphjell og fedrene til oss guttene som hadde dratt det hele i gang, seg ut av styre og stell og overlot ansvaret til oss ungdommene. Vi var de samme som trente og spilte kamper, som på dugnad vedlikeholdt utstyr og bane, som utgjorde styret i avdelingen og som sørget for økonomien. Vi var fri til å gjøre hva vi ville uten ”kjerring og unga”, men det som etter hvert gjorde at det ble slutt hadde vel flere årsaker. Noen reiste fra Levanger for videre skolegang, noen skulle avtjene verneplikt, andre fikk nye interesser og ikke minst fikk det klimatiske aspektet mye å si. Å stadig kjempe mot snøfall og mildvær gjorde at alt ble tyngre. Jeg kan huske at da jeg gikk kroppsøvinglinja på Levanger lærerhøyskole vinteren 1974/75 , var det siste gangen jeg trente på banen og vantet var oppe. Så etter noen korte, men meget aktive og gode år var ishockeyavdelingen til IL ”Sverre” historie.

Kilder.: IL ”Sverre” 100 år 1886 – 1986 av Kjell Solberg Trønder-Avisa Levanger-Avisa Egne notater

August Grav:

Skuleminner frå Ytterøy Avskrift av nedtegnelse frå november 1950 August Grav var født på Øver-Grav på Ytterøya i 1875. Han døde på Bangsund i 1953. Han var bl.a. lærer på Hegle frå 1924 til 1929. Skriftstyret Menneskeætta står aldri still, alltid er ho i utvikling, til det betre eller til det verre. Frå dag til dag, ja frå år til år, kan ein ikkje merka så mykje, berre på lenger sikt kan ein sjå skilnad. Om ein ikkje går meir enn ein seksti sytti år attende og gjer samanlikningar med notida, vil ein finna at skilnaden ikkje er så reint liten. Det gjeld arbeidsmåtar, reiskap, krav til utstyr o.s.b. Når det gjeld skulegong og anna opplæring, så skil det seg nokså mykje frå korleis det var for år attende. Eg kan hugsa da eg var i konfirmasjonsalderen, og lysten til å læra tok til å vakna hos meg, kor eg lengta etter å få stetta den lysten, men det var ikkje så greitt å få det til. No derimot treng ein ikkje å gå på skule eingong, det er berre å melde seg inn i ein korrespondanseskule og sitje heime og gjera skulearbeidet i fristundene. Kunnskap kan ein nær sagt samle seg som ein plukkar småstein i ei bytte. Slik var det ikkje i min oppvekst. Korleis skulle vi som da var unge bera oss åt? ”Aftenskular” dei kalla vart det ikkje gjeve tilskot til lenger, for dei skulle avløysast av framhaldsskular, og det var kommunane som kunne setje desse i gang, dersom dei tykte dei hadde råd til det. Hadde dei ikkje det, så vart det ingen skule. I mi heimbygd (Ytterøy) hadde det ofte vori ”aftenskule”, men da skulelova av 1889 sa frå at kommunane kunne setja i gang framhaldskular i staden for desse, vart det slut, for kommuna såg seg ikkje råd til å få i gang nokon skule. Det var betre å få frå staten enn å taka av sin eigen kasse, for opplæring var det ikkje så om å gjere med, ein måtte knipa der ein kunne få det til. Den som da ville læra noko meir enn det ålmugeskulen gav, vart såleis ståande fast. Visstnok var det både folkehøgskular og amtsskule, men skulle ein koma inn på desse, måtte ein som oftast fara til andre bygder, for desse skulane for på omgang, så det kunne gå fleire år før nokon av dei kom til eins eige heimbygd, og denne

ventetida vart nok lang for dei som var i høveleg alder og ville læra noko. Ein annan ting var det òg som la hindringar i vegen: pengar, og av dei skulle det meire til når ein måtte fara utom heimbygda og gå på skule, og pengar hadde ikkje eg. Far hadde nok nokre kroner, men gamlekarane var redd om skillingane, for det var ikkje så flust om dei i den tid som det er i dag. Og så hadde han kosta på ein av brørne mine både folkehøgskule og skogskule, så for meg var det nok fåfengt å spørja om noko no. Eg prøvde ein gong å orda frampå om litt skulegong, men eg skjøna straks at den vegen var stengt for det første. ”Du får venta” var svaret eg fekk. Det var nok velmeint dette med framhaldsskule i staden for ”aftenAugust Grav skule”, men i mange bygder vart det eit attersteg, i allfall dei første åra, og den som da var i høveleg alder, fekk kjenna kor det svei. Om det ikkje var så mykje det ein lærde på ”aftenskulane”, så var det likevel ei hjelp til å halda ved like det ein før hadde lært på ålmugeskulen, og noko nytt fekk ein no læra òg. Eit gode var det òg at ein kunne gå fleire kurs, så dei var ikkje så verst desse skulane. Det fekk ein sjå da dei kom vekk. Og mange ungdomar lengta verkeleg etter å få lærdom, like mykje som dei gjer no. Men ein sto der når vegen var stengt. Difor var det sume som prøvde få i gang ”surrogatskular”, i det dei tenkte at noko var betre enn inkje. Men ein slik ”surrogatskule” som nokre ungdomar heime fekk til, høyrde eg ikkje snakk om frå andre bygder. Først spurde dei læraren i krinsen om han ville hjelpe dei til å få i gang ein privat kveldsskule, men det var han ikkje huga på, og så stod dei fast på nytt. Da var det ein av dei som kom med den tanken: Enn om vi legg i veg på eiga hand utan å ha nokon lærar. Jau, da dei hadde dryfta dette mellom seg, vart dei samde om å gå i gang. Det var ikkje så mange just som våga å vera med på dette, berre 6 stykke melde seg. Eg skal nemna namna på dei: bonde Jørginus Myhr, han var mellom 40 – 50 år, den nesteldste var meierist Johan Kristian Henning, og så går det etter tur: Ole Grav, Ola Trygstad, Karl Grav og så underskrivne som berre var nykonfirmert. Dei 5 første hadde gått på folke-

høgskule og ein av dei også på skogskulen på Steinkjer. Eg ”den yngste i laget” hadde gått berre på ålmugeskulen og var berre for ein null å rekna. Skulen skulle gå på omgang mellom dei heimar det var elevar ifrå, og 2 kveldar i veka skulle vi møtast. Faga var: norsk, rekning, bokføring, song (ikkje songopplæring) og kommunekunna. Den av brørne mine som hadde gått skogskulen og såleis var den mest høglærde, skulle undervisa i norsk og bokføring, Ola Trygstad skulle ha rekninga og gardbrukaren kommunekunna, for han hadde vori med i heradstyret i fleire periodar og ellest vori borti mykje som vedkom kommuna. Dei andre to skulle ikkje undervisa i noko fag, anten det var avdi dei ikkje hadde nokon lærargivna eller avdi det var for fåe fag å dela på, skal vera usagt. Eg kunne sjølvsagt ikkje undervisa i nokon ting som berre hadde gått ålmugeskulen. Men ein ting hadde dei likevel tiltenkt meg. Dei var einige om å starta eit handskrive blad, og bladstyrar måtte eg greia å vere – dei verdsette ikkje eit slikt yrkje svært høgt, skjønar vi -, for å skriva inn det som dei andre sende meg og lesa det opp, det måtte eg greia, meinte dei. Jau, bladet kom i gang og fekk namnet ”Forsøget”. Det kom med mange nr., for det var ikkje berre elevane som sende inn stykkje til bladet, andre hadde og høve til å gjera det dersom dei hadde noko som låg dei på hjarta, så stoff vanta det ikkje på. Det var berre ein gong at eg våga meg til å setja ihop eit stykkje sjølv. Det hadde til overskrift: Kjøp norske varer. Eg var berre 16 år da eg skreiv dette stykket. Sjølvsagt var det barnsleg og høvde best inni omnen, men det gav meg iallfall litt tru på meg sjølv, så det var som ein framskuv til det eg seinare kom borti. Det verste for ein ungdom er at han ikkje vågar seg til noko. Lat byrjinga berre vera så som så, men får han først tru på seg sjølv og ikkje gjev seg over, så vil det gå framover smått om senn. Ja, skulen kom i gang. Vi sat omkring eit fallbord, og det var fullt ålvor med arbeidet slik som det bør vera i ein skule. Kaffe fekk vi kvar gong vi møttes og det kvikka på humøret. Om vi hadde lærebøker? Nei, det hadde vi ikkje. I bokføring vart oppgåvene diktert, og vi fekk sjølv tenkja ut korleis vi skulle føra kvar post. Rubikksystemet var ikkje i bruk den tid, difor vart det bruk for mange bøker. Hugsar eg ikkje feil, var det 6 eller 7 bøker i gardsrekneskapen og 8 i handelsrekneskapen. Det var dubbel føring i begge rekneskapa. I norsk hadde bror min ei lita lærebok i grammatikk, eg trur det var Hoffgård si. Ellest dreiv vi mykje med analyse, og for meg var det svært gagnleg, eg som ikkje kunne noko før. Bror min som skulle vera lærer i norsk, var nok heller ikkje så stø i faget. Eg hugsar at var det eit ord som vi ikkje visste kva ordklasse det skulle reknast til, kunne vi berre kalla det adverb, sa han, for det lærde norsklæraren på Skogskulen oss, sa han, og da kunne vi godt gjera det same vi og, så slapp vi å grunna lenger på det. – Ellest hadde vi så mange sidevegar som vi meinte høvde best saman med norsk. Heime hadde vi nokre gamle bøker som var kjøpt på ein auksjon i Kaldalen i Mosvik. Der budde det to gamle karar,

Johan og Edvard Bredrup. Dei var ugifte og hadde ei gamal syster til å stella for seg. Desse karane hadde i si tid gått på Latinskule og var rekna som nokre gamle raringar. Desse bøkene fann vi fram og prøvde om vi kunne finna litt rettleidning i dem. Men det vart smått stell med det, for kva skjøna vi oss på latin, fransk og andre framande mål, og det som vi kunne skjøna oss litt på, var skrivi i så gammel stil og med så rare vendingar at det var oss til lite hjelp det og. Men litt som vi lika, fann vi da. Millom anna var det nokre prøver på omskrivingar som vi lika, men vi måtte finne på noko sjølv. Han Olav Trygstad var slik ein kar til å koma på noko av slikt. Eit par døme kan eg nemna. Luft skreiv han om til ”jordens lokk” og månen til ”verdens største nattlampe” o.s.b. Dette var no berre til moro og ikkje til noko lærdom. Men det er no så når ein er ung og kåt, så finn ein på så mangt rart. Når skulen var slut om kveldane var det å fylgja med han Henning på heimvegen, for han hadde lengst å gå, pålag 4 km. Vi andre budde nok så nær kvarandre. Det var mange spursmål som vart dryfta på desse turane, både ålvorlege og morosame. Den eldste av oss, han Jørginus, var ein slik glup kar til å fortelja både eventyr og andre sogor. Å høyra han fortelle var noko av det hævaste vi visste, for han ikkje berre fortalde, men livde med i forteljinga både med kropp og sjel. Om vi røykte? Nei, ingen av oss bruka slik luksus som tobakk i nokon form, og til all lukke var ikkje sigaretten kome på moten enda, og om han hadde komi i bruk, så trur eg ingen av oss hadde gitt oss av med slikt. Nei, vi hadde anna å tenkja på og bruke tida til. Å samla litt kunnskap var det vi mest tenkte på, for det skjøna vi at vi fekk bruk for seinare. Denne ”surrogatskulen” kunne vel ikkje gi oss så mykje, men litt gagn var det i den òg. I allfall lærde eg som minst kunne, nokså mykje den vinteren. Sjølvsagt var det sume som gjorde narr av oss for denne skulen, at vi meinte å vera så pass til karar at vi skulle greie oss utan lærar. Men det brydde vi oss ikkje om. Vi let dei berre driva på med det og ansa ikkje noko større på slikt. Vinteren gjekk til endes, og skulen slutta da vi hadde gått igjennom det pensumet som var oppsett. Før vi skildes om våren, vart vi samde om å taka til med nytt kurs om hausten att. Faga skulle vera dei same som før, berre gardsrekneskapen skulle bytast om med handelsrekneskap. Om hausten tok vi til med nytt kurs. Da var det nokre av dei som hadde gjort narr av oss som bad om å få bli med, og det fekk dei. Det gjekk greitt heilt til jul, men da kom det ein slede i vegen for oss som vi ikkje hadde gjort rekning med og såleis vart det slutt med skulen for denne vinteren. Fleire av oss vart liggande sjuke av influensa og lungebrand. Heime hos oss låg vi 5 stykke sjuke på same tid. Det var ein hard vinter, ikkje berre for oss som var sjuke, men òg for deim som var friske. Eg har ofte tenkt på korleis han far greidde alt, åleine kar som han var, men han var no av desse seige karane som kunne halda ut. Eg

kan ikkje hugsa at han var sjuk nokon gong. Ja, ikkje eingong da han døydde var han sjuk å rekna for, han sovna stilt medan eg stod hos han, utan at eg kunne merka noko anna enn at han ikkje pusta lenger. Da var han 95 år1. Sume av oss vart ikkje heilt frisk før det lei mot våren, og da var det inga meining i å taka til med skulen att før det vart hausten. Men det vart ikkje da heller. Folkehøgskulen kom til bygda vår den hausten, og da vart det høve for meg å gå der, og dei andre vart meir eller mindre oppteke med anna arbeid så denne surrogatskulen vart det slutt med for all tid. Sidan har eg ofte tenkt på denne skulen vår. Om det såg smått ut, så var det likevel eit velmeint tiltak. Vi ville noko og sette det i verk. Tru kor mange av ungdomane i våre dagar ville ha gjort det same? Eg vågar nesten å seie at det hadde dei ikkje gjort. Tida vi vaks opp i var ei anna enn ho er i dag. Vi hadde trong til å læra, men pengar til å kosta oss lærdomen hadde vi ikkje. Difor sette vi stor pris på det vi kunne få utan noko særleg utlegg om lærdomen kom til oss som surrogat. Som eg før har nemnt var denne skulen til stor hjelp for meg som lite kunne, og eg har mange gonger vori takksam for det eg lærde denne vinteren. Særleg vil eg peika på det vi fekk læra i bokføring. Det vi fekk læra på lærarskulen i den materie var for ingen ting å rekna, men det eg fekk læra på surrogatskulen, har vori meg til stor hjelp sidan, for der fekk vi læra å føra verkelege rekneskap. Ja, dette er det eg har å skriva om denne skulen vår, og eg er den einaste att av dei som var saman med meg der, dei andre har gått bort for mange år sidan.

Nils Petter Grav, f. Gustad frå Ekne. Tok etternamn etter garden Øver-Grav då han gifta seg med enka der, Anne Margrethe, f. Westrum, også frå Ekne. 1

Ester Viken:

Solhaug bedehus i Frol 1921-2003 Bedehusbygging her i landet var et tiltak i lokalmiljøet. Det var lekfolket som satte ut i livet sine ønsker om et sted der vanlige mennesker kunne delta med sitt, et sted i tillegg til kirke og gudstjeneste der presten var den sentrale. Ofte var presten med på samlingene, men lekfolket stod for ledelsen. Det begynte med samlinger i heimene med misjonsforeninger og husmøter. Etterhvert vokste det fram behov for større lokaler, - et felles møtested. Det første forsamlingshus som fikk navnet "bedehus" ble bygget omkring 1850. På det meste var det bedehus i de fleste bygder og byer i landet vårt. Misjonsorganisasjoner innen Den Norske Kirke stod som eiere, ofte sammen om et felles hus. Planlegging Sørbygdens indremisjonsforening i Frol ble stiftet i okt. 1886. Ønsket om et samlingssted vokste fram gjennom år, men det var først da gårdbruker Martin Ertsaas gav tomt av eiendommen Nedre Heir, at det ble fart i sakene. På et styremøte i foreningen i mars 1919 ble det lagt fram tegninger, byggebeskrivelse og statutter for et Frol bedehus. Byggekomite var gårdbruker Martin Ertsaas, byggmester Andreas Rødsæther, lærer Johannes Berg og gårdbruker Johan Bentsen. Prisoverslag for huset var 18.800 kr. Av dette skulle det samles inn 10.000 kr før bygging tok til sommeren 1919. Men det gikk ikke som planlagt, kanskje tok innsamling av penger lengre tid? 18. des. 1919 var det i alle fall utlodningskveld på Hegle forsamlingshus - 258,85 kr ble resultatet… Innvielsen Innvielsesfesten ble arrangert 18. sept. 1921. Solhaug bedehus ble navnet. Det var stor deltakelse fra fjern og nær. Sogneprest Janke holdt innvielsestale og fru Janke deltok med sang. "Måtte dette bli et kjært samlingssted til gavn og velsignelse for bygden og den enkelte," var det gode ønske fra sognepresten. Det ble lite nedskrevet fra starten, men noe er bevart, f. eks.: Gårdbrukerne

Solhaug bedehus på Heir i Frol.

gav tømmer som ble til boks og plank på Martin Vikens gårdssagbruk. Det meste av arbeidet ble selvfølgelig gjort på dugnad. Etter byggeperioden var de største giverne av materialer og lån samlet for oppgjør. Noen hadde nok regnet med litt til inntekt for egen del, men det ble ikke slik. Martin Ertsaas tok ordet og sa: "Æ ha ailler hørd at det går an å lån Vårherre pæng. Æ kjæm itj te å kræv nå for min del." Da ble det heller ikke lagt fram regninger fra de andre som var der. Huset inneholdt storsal på ca 100 m2 med dobbeldører til litjsalen. Ellers var det kjøkken og gang. I andre etasje var det rom for leilighet. Høsten 1922 ble det satt opp rommelig trapp til andreetasjen og lagt golv der. Et uthus måtte også til. Det rommet vedskjul, utedo og spilltau til fem hester. Transporten til bedehuset måtte det selvfølgelig legges til rette for! Husleia ble satt til 12 kr "for det hele hus", 3 kr for litjsal og 3 kr for kjøkken. I de harde tredveåra ble leia satt ned til 5 kr for storsal, 2 kr for litjsal og 2 kr for kjøkken. Husstyret Sørbygdens indremisjonsforening var i alle år eier av Solhaug bedehus, og eget husstyre ble valgt på foreningens årsmøte. Det skulle bestå av to menn og en kvinne, - sterkt på den tida! Formannen i foreningen var selvskreven i husstyret.

I febr. 1922 ble disse valgt: Martin Ertsaas, formann, Magda Bentsen, varaformann, HeImer Lian, kasserer. Varamedlemmer var Johan Bentsen, Gustava Ertsaas og Andreas Rødsæther. Martin Ertsaas døde i 1926. Et stort bilde av ham hang i mange år på veggen i storsalen. Det ble senere gitt tilbake til familien. Pedellen Pedellen tok seg av vask og oppvarming og var en viktig person for huset. I 1924 vedtok Indremisjonsforeningen å gi Ingeborg Heirsaunet 10 kr året i påskjønnelse for dette arbeidet. Senere overtok Elen Ertsaas som etterhvert fikk: 25 kr for arbeidet. I de første åra etter krigen holdt Frol framhaldsskole til i litjsalen. Klara Hogstad som var pedell på Hegle skole, hadde ansvar for vask og oppvarming med opptil 45 kr i godtgjørelse pr. år. I 1936 ble det lagt Alta-skifer på taket - en stor investering. Men som alltid ellers ble storparten gitt: 500 kr i gaver, 300 kr måtte opptas i lån. På den tida var gjelden på huset 410 kr. Krigsåra Som alle lignende hus ble Solhaug bedehus beslaglagt av den tyske hærmakta. Det skjedde ikke før i 1941. Både Johannes Munkeby, Ragnvald Fossen og Ola Indgaard forteller at de var på juletrefest der i 1940. De forteller også at innsamling av radioapparatene i 1941 foregikk på huset. Fra dette året hadde ikke eierne tilgang til bedehuset, som gjennom krigsåra ble brukt som lager for tungt utstyr, b1.a. hestesko. Dette førte til at golvet seig ute ved ytterveggene, så store golv- og murreparasjoner måtte til etter disse åra. Da huset ble frigitt, ble det holdt ny "innvielsesfest" med fullt hus 2. pinsedag 1945. Fullt hus var det også 7. juni 1945, for da kom kong Haakon 7. heim til landet. Da ble det servert rømmegrøt. Under krigen fikk bedehusfolket føle savnet av å ikke ha et godt samlingssted. "Så vi forstår våre foregangsmenn som reiste huset. Vi er dem stor takk skyldig," står det i protokollen. Restaurering og vedlikehold Årlige basarer, husleieinntekter pluss tilskudd fra Indremisjonsforeningen gav gjennom alle år det økonomiske grunnlaget for drift av huset. Innredning av leilighet i andre etasje var stadig i planene, men den ble først ferdig til innflytting i 1952. De gamle trebenkene ble erstattet av stoler og bord i 1958. Men den største restaureringa skjedde i 1970-åra. Det ble innlagt vann, og et tilbygg gav rom for vannklossett. Vinduer ble skiftet og veggene ble isolert og fikk ny bordkledning. Elektrisk oppvarming kom også i disse åra. Nå ble

Stort oppmøte ved arrangementene.

det gamle uthuset med stallrom og utedo revet, og uthus på 4,4 m2 bygd. Ei ny tid var kommet. Igjen var det innsamling - 12.000 kr, og dugnad som halverte utgiftene. Et eksempel: Etter søknad gav Frol bygdeaImenning 5 m3 tømmer, og det måtte fram. "En lørdag startet man opp med 4 traktorer og 8 mann for å hugge, ta det ut av skogen og fram til saga." På Munkeby øvre stilte Martin Munkeby saga til disposisjon og Martin Segtnanmo skar bordkledning. Flere snekkere gjorde dugnad. Et orgel med skiltet "Fra venner i Levanger" var musikkinstrumentet gjennom mange år, men ved restaureringa på 70-tallet gav ungdomsgruppa nytt instrument - et piano. Men orgelet var fortsatt med. Bruken av huset Hva ble huset brukt til? - oppbyggelige møter og fester - basarer - juletrefester - stevner - ungdomsarrangement - barneklubb og ikke minst søndagsskole.

Solhaug bedehus,

Mange husker Magda Bentsen som gjennom 40 år kom gående med handveska på vei til Solhaug bedehus for å holde søndagsskole annenhver søndag kl. 1/2 3. Trofasthet kalles det!! I tillegg til dette ble huset ei tid brukt til konfirmantundervisning, framhaldsskole, vevstue for Frol husflidslag og lager for Frol sanitetsforening. Formenn i husstyret I løpet av 80 år har det bare vært fem forskjellige formenn i husstyret. Det blir 16 år i gjennomsnitt! Navn som går igjen i husstyret: Martin Ertsaas, Johan Bentsen, HeImer Lian, Magda Bentsen, Kristian Granaune, Beret Elverum, Marius Hojemsaunet, Johan Murvold, Karl Viken, Helga Hogstad, Olga Buran, Oskar Hogstad, Jenny Holm, Thorstein Aarthun, Ellen Grostad, Aslaug Hogstad. Slutten Utgiftene vokste. Kommunale avgifter bidro i sterk grad til at tanken på salg av huset etterhvert vokste fram. 12003 kom et bud på 350.000 kr, og vedtak om salg ble gjort 11. juni 2003. Kjøper var Per Morten Jenssen som etter noe ombygging ville bruke huset til privatbolig. Solhaug bedehus hadde da fungert i 82 år.

Salgsinntektene er fordelt slik: - 3.500 kr til elektronisk orgel ved Benagaria presteskole i India - 100.000 kr til Bakketun folkehøgskole, Verdal - 100.000 kr til IMI Stølen, leirsted i Oppdal - 157.540 kr til jordbruksprosjekt i Aserbajdsjan Sørbygdens Indremisjonsforening, i dag Frol Normisjon, var eier av Solhaug bedehus, og alle inntektene av salget gikk til prosjekter som Normisjonen driver. Løsøre ble solgt til interesserte. Pianoet ble gitt til Bakketun Folkehøgskole. Det mest interessante er vel at orgelet i dag er i bruk i en menighet i Tallinn, Estland.

1/1

1/2

NTA 1907

Leif Kjønstad:

Høykjøring på Søgstad søndre Bildet er tatt mellom 1924 og 1932. Martin Stavrum (f. 1876 d. 1947) var eier av tre gårder en tid: Østborg, Søgstad søndre og Storborg østre. Arve Segtnan som ble gift med Bergljot Stavrum (datter av Signe og Martin Stavrum), kjøpte Søgstad søndre i 1932 for kr. 50.000,-. Astrid og Karl Haug kjøpte Storborg østre i 1935 for kr. 32.500,-. Astrid Haug var søskenbarn med Signe Stavrum.

Vi kjenner ikke navnet på alle personene på bildet, men helt til venstre står Olaf Hallan. Videre Johannes Sørholt, Arild Olsen og Arve Segtnan (med hatt i handa). På bildet er også Arvid Hansen, Erna Olsen, Johannes Moan og Sigurd Rokne.

Karen Løvhaug:

Heimeslakting Karen Løvhaug forteller om førjulssjauen på 1940- og 1950-tallet Slaktinga av gris fant sted de første dagene av desember, avhengig av hvor mye slakteren hadde å gjøre. Noen planla slaktinga etter ”ælnakken”, fordi de mente grisen måtte slaktes på voksende måne. Flesket ble drøyere da, ble det sagt. Dette tok vi ikke så nøye på Løvhaugen, men derimot tok vi hensyn til flo og fjære. Blodet måtte ikke tappes på fallende sjø eller fjære, for da hadde det så lett for å levre seg (koagulere). Dette erfarte jeg selv. Var grisen stukket ved fjære sjø nyttet det ikke hvor mye og iherdig en rørte i det – det ville levre seg. Grisen som ble slakta var et drøyt halvt år gammel, og hadde gjerne en slaktevekt på om lag 130 kilo. Den ble fora på poteter og mye skummamelk. Vi kjerna smør, og det vi ikke brukte sjøl ble solgt. Grisen gikk ute hele sommeren og til langt på høst, og hadde godt utvikla muskler og bra med flesk. Slakteren var Jon på Duvsete. Han var rundt på gårdene i mange år, helt fram til 1960-tallet. Før han kom hadde vi fyrt opp under en diger gryte som hang i gruva i kjelleren. Jon var nøye på varmen. Vatnet måtte ikke koke, men holde minst 70 grader. Det tok tid å varme opp vatnet, så vi slakta ofte en spekalv først. Blod og innmat av kalven ble naturligvis tatt vare på. Vi rørte i griseblodet med handa, for da kjente vi best om det levra seg. Slakteren passa også på, og stakk handa nedi karet for å kjenne etter. Vi måtte røre uavbrutt til blodet var kaldt, noe som tok minst en halv time. Først da kunne vi sile blodet og sette det vekk. Silinga var nødvendig for å fjerne klumpene, for selv om det ikke var fjære sjø, ville noe blod levre seg. Etter at blodet var tappa av grisen, begynte skåldinga. Skåldvarmt vatn (70 grader) ble helt ut over et lite område av skrotten, slik at busta løsnet. Den ble skrapt av med en kniv, og et redskap som lignet en firkanta, pyramideforma kubjelle, som hadde en spiss krok i den ene enden. Kroken ble brukt til å dra av ”klauvene” på grisen. Det skulle jo bli fine griselabber. Det var sjelden vi tok vare på busta, for grisene var for unge til det. Grisebust til å sette på bekkatråden – som ble brukt til beksømstøvler eller halvsåling av sko – måtte komme fra gamle purker eller galter.

Når grisen var skålda og svoren glatt og fin, ble innvollene tatt ut. De ble samla opp i et stort trau – tarmtrauget. De måtte ikke kommet i kontakt med golvet eller bakken. Hjerte, lever og lunger ble lagt i kaldt vatn. Vatnet ble skiftet to ganger daglig i to døgn, før innvollene kunne tas i bruk. Grisehodet ble vatna ut i fire døgn før vi kokte sylte. De tarmene vi skulle bruke til pølser, tynntarmen, ble tømt, vrengt og grundig vaska. Så ble de lagt i saltvatn fram til kvelden. Da tok vi tarmen og dro den mellom to bindingsstikker (strikkepinner) for å dra av tarmtotter og hinner som var på innsiden av tarmen, som nå var vrengt ut. Dette var ikke gjort i en handvending. Det tok en god time før tarmen var så rein og tynn at den kunne brukes til pølseskinn. Den ferdige tarmen ble lagt i saltvatn – ikke saltlake. Før vi la oss måtte vi huske på å legge i vatn byggryn (smågryn). Neste dag skulle det kokes blodpølse. Oppskrifta mi var slik: BLODPØLSE 3 liter blod 1 kilo utvatna byggryn 1/2 kilo sammalt rugsikt 1/4 liter lys sirup finmalt nellik etter smak salt likeså Til slutt ble fint byggmel brukt til å gi røra den rette konsistensen, omtrent som tykk pannekakerøre. Denne røra ble fylt i lerretsposer. Posene kunne ikke fylles helt, fordi røra utvida seg når den ble kokt. Av denne porsjonen ble det seks poser med blodpølse. Posene kunne vel romme ca en liter. Samme dag (dag 2), ble det også gjort forberedelser til å lage HAKKPØLSE Lever ble kokt i lettsalta vatn på kjøkkenet. 1 kilo byggryn ble lagt i bløt i melk til neste dag. Da ble levra raspa og blanda med byggryn. Oppskrifta ble derfor omtrent slik: 3 liter raspa lever 1 kilo byggryn oppbløtt i melk 1 liter raspa råpotet (minst!) 1/4 liter lys sirup malt ingefær og salt etter smak. Også hakkpølsrøra ble tykna med byggmel, og fylt i lerretspose. Disse måtte fylles så fulle som mulig før de ble knytt igjen, for denne røra krympa under koking.

Karen Løvhaug i full sving med baksten.

Hakkpølse var populær kost. Når posen var vrengt av ble pølsa skåret i fingertykke skiver, som gjerne ble stekt med flesk, og spist med sirup eller litt sukker over. Tredje dag ble det også laga LUNGEPØLSE Lungene ble forvella for at de skulle bli lettere å handha (handtere). De ble renset for piper og brusk, og karva opp i biter. Disse ble blanda med biter av hjerte og ”megar” (mellomgolvet). Hvis nyrene var fine ble de også reinskåret og karva opp. Noe avskjær av flesk (kjøttflesk) kunne også bli tatt med. Denne blandinga ble malt på kvern, to ganger, og krydra med salt og pepper. Potetmjøl ble blanda inn for å gjøre deigen fastere – som til kjøttkaker.

Blandingen ble knadd godt, og stappa løst i tarmer. Disse ble kutta opp i 30 cm lengder, og bundet for i begge ender. Lungepølsa ble lagt i saltbauna sammen med flesket, og tørrsalta. Ble pølsene liggende lenge i laken, måtte de vatnes ut før de ble kokt til mat. SPEKEPØLSE Til spekepølse brukte vi kjøtt av bog, og flesk av buklist (grisens mage). Hvis det ble slakta kalv samtidig, tok vi også kjøtt fra den, for eksempel bog og slakside. Alt dette ble malt en gang. Blod i pølsedeigen ga fin farge og konsistens. Det kunne dreie seg om en tekopp på ca. 3 kg deig. Til krydder brukte vi pepper og litt nellik, og salt etter smak. Til å stappe pølsene brukte vi pølsehorn på kjøttkverna. Pølseskinnet ble tredd innpå hornet, og enden trukket fram foran åpningen i hornet. Vi brukte som regel en spiker, halvanntoms (i dag ville vi vel si 40 mm dykkert), som vi stakk gjennom skinnet slik at det ble en tett og sterk avslutning hvor kjøttdeigen ikke kunne trenge gjennom. Så ble deigen pressa inn i pølseskinnet ved hjelp av kjøttkverna. Best var det å være to, en til å sveive, og en til å ta imot pølsa og sørge for at den ble hardt nok stappa. Pølsene MÅTTE stappes hardt, for når kjøttdeigen tørka, trakk den seg sammen og ble mye mindre i volum. Derfor hendte det at pølseskinnet sprakk under stapping, særlig hvis det under renseprosessen var blitt en skade på tarmskinnet. Det var ikke alltid så lett å se. Da måtte vi skjære over skinnet på bruddstedet, og tre i en spiker til avslutning, og en ny som start på neste pølse. Kunsten var å la pølsa bli så lang som mulig, slik at vi fikk en fin kveil, eller spiral, å henge til tørk. En kunne også ta og slenge pølsa rundt to-tre ganger slik at det ble tvinn på pølseskinnet, og på den måten lage pølser som var 20-30 cm lange, men som likevel hang sammen. De første par dagene etter at pølsene var stappa ble de hengt opp inne, gjerne over kjøkkenkomfyren – det var vedkomfyr den gangen. Dermed stivna de raskere, men etterpå ble de hengt på et kosteskaft på buret. Etter en måneds tid kunne vi ikke dy oss lenger, men måtte smake på de nye spekepølsene. Riktig fine ble de ikke før etter et par måneder. KJØTTET Det var slakteren som ”låmmå sund” (parterte) grisen, og la stykkene på det store bordet i buret: Skinkene, ribbestykkene, kotelettranda, bogstykkene og så videre. Til jul hadde vi alltid fersk ribbesteik. Skinkene og mellomflesket ble salta så fort som mulig, for det tok lang tid å få spekeskinkene klare – de måtte vi kunne ta av i slåttonna, om ikke før. Som det andre flesket ble skinkene tørrsalta. Hvor lenge ei skinke lå begravd i grovsalt avhang av vekta. Regelen var ei uke for hvert kilo. Vog den sju kilo, måtte den ligge sju uker i salt før vi hengte den opp til tørking. Saltflesket var det om å gjøre å få ferdig fort, for

vi hadde som regel vært uten spekeflesk en tid. Ryggen ble salta og brukt til suppe, lapskaus og andre retter. Til rotgraut (kålrabistappe og poteter) brukte vi bogbeinet, skanker og rygg. Av brystbein kokte vi sodd som vi hadde melboller i, og gjerne litt saukjøtt hvis vi hadde. Da ble det festmat. SYLTE Etter at grisehodet hadde ligget i vatn i 3-4 døgn, tok vi det opp om kvelden og lot det renne av seg til neste dag. Så kokte vi det godt, gjerne sammen med ei gammel høne og litt kalvekjøtt. Så ble alt karva opp, og blanda godt med salt, pepper og nellik etter smak. Den ferdig krydra blandinga ble svøpt i et plagg (klede), og lagt i press. Neste dag ble sylta tatt ut av plagget og lagt i saltlake i to døgn. Laken besto av en halv liter salt på to liter vann. Noen lot sylta ligge i laken helt til bruk. Den sto seg lenge da, men ble i drygen salt. HERMETISERING Det var et stort framskritt da hermetiseringa kom i bruk, og vi kunne legge kjøtt og andre ting ned på Norgesglass. Nå slapp vi å salte alt som skulle stå seg. Kotelettene var det enkleste å hermetisere. Vi skar vekk beina for å få kjøttstykkene ned i glasset. Kjøttet ble bruna i steikeovnen, og etterpå kokt. Så ble kotelettstykkene lagt på glass, og krafta slått over. Så ble gummiringene og lokket skrudd på plass, og glassene satt opp i hermetiseringskjelen. Når det var kokt opp, måtte vi kjenne om gummiringene satt godt, hvis ikke måtte glassene kokes opp på nytt. Isteret (isterbuken og nyretalg) ble renset for eitler (kjertler), malt og vatna godt ut ei ukes tid. Så ble isteret hengt opp slik at vatnet rant fra. Etter det blanda vi inn oppskårne epler. Dette tok vekk den stramme grisesmaken, samtidig som eplene trakk til seg vatn som var igjen. På den måten hindra vi at det freste og spruta når vi kokte isteret til smult. Dette smultet ble brukt til smultbakkels, til steiking av goro og fattigmann og lignende. Skulle smultet brukes til svinsmør, som erstatning for vanlig smør, måtte vi ikke ha med ister fra tarmene. Det satte vond smak. Men reint smult ble salta og brukt i stedet for vanlig smør, som var dyrere. Min mor, Klara, brukte mye svinsmør, for som alenemor med åtte unger var det slik hun kunne klare å skaffe oss noe fett i kostholdet. Kjønnsorganene på grisen ble skåret ut og hengt opp til kjøttmeisene. Slik tok vi vare på det aller meste av slaktet.

"Levanger angaaende" Leserinnlegg i NTA fra 1852 Her kommer et langt og kraftig leserinnlegg fra 11. mai 1852, med den slående tittelen "Levanger angaaende". Vedkommende som skriver, ukjente x, har tydeligvis synspunkter på saker og ting. Kanskje har han nettopp kommet hit, eller skriver så "dristig" fordi han skal reise herfra? Først og fremst er han interessant fordi han er konkret, sjøl om han avsporer i datidens språkform, men han nevner både personer og steders plassering i byen. Jammen ble det skålet hyppig i skjenkestuene under vintermartnan i 1852! Han har også mange overraskende beskrivelser, f.eks. "ikledd Negligé" (handelshusene), "Eddies Bazar" og det "smukke og colosale Apothek". Denne øyenvitneskildringen 6 år etter brannen i april 1846 er også informativ fordi den ikke fremhever synlige resultater etter major Seiersteds byplanarbeid. Og sist, men ikke minst: Innlegget tar for seg emner som er like aktuelle den dag i dag, f.eks. manglende renhold på fortauene i byen. Betingelserne for en Byes Indvaaneres Velvære er Renlighed, Beeqvemhed, Byens sunde Beliggenhed, godt Vand og dernæst gode Næringskilder. Indvaanerne bør aldrig glemme, at det ikke allene gjælder for dem den nærværende Dag, den næste Uge og det kommende Aar, men ogsaa for – deres hele Levetid; og – at deres Børn som oftest træde i deres Sted, for at leve, virke og ernære sig i samme Bye, hvor deres Forældre tilbragte og endte deres Dage. Hvad er da vel mere naturligt, end at en Byes Borgere, Enhver især, stræbe for, at deres Ophold- og Ernæringssted bliver saa triveligt som muligt? og Vee den Bye, hvis Indvaanere ikke besjæles af denne for dem saa naturlige Interesse, de ville da ei heller have nogen for selve Fædrenelandet! Den Mening: ”vor Bye er kun en liden Bye, og det kommer saaledes ikke saa nøie an paa Et og Andet Byen angaaende” – indbefatter ikke allene aldeles skjæve Begreb om hvad Tiden fordrer og tilnød formaar, men er ogsaa saare uskikket til en Byes Opkomst. Store og næringsrige Byer have engang ikke alene været smaae Byer, men ogsaa ubetydelige Pladse; men de ere, foruden ved eiendommelige Omstændigheder, bleven til store og rige Byer, ved dygtige Mænds Samvirkning og Omtanke. Man maa ikke vente Stort i smaae Byer af de derværende smaa

Embedsmænd, der vente paa Befordring et andet Sted; thi de tænke nok oftest, din Tid gaar vel; dog gives der ogsaa Undtagelser; men det er den fast boesatte Borger, der tænker at leve og ende sine Dage der, som maa have den største Interesse for sin Bye, og følgelig bidrage Alt, som staaer i hans Magt, til dens udvikling. Hvad Levangers Beliggenhed som Kjøbstad angaaer, da er der, - naar undtages Trondhjems og flere Handelspladsers alt for nær Beliggenhed, intet Synderligt tilbage at ønske. – Den har en beqvem og sikker Havn som aldrig fryser; men desverre, den har hidtil manglet paa Søe-Exporter. Bygden, Byen ligger i, er ikke alene meget frugtbar og folkerig, men ogsaa romantisk. (Hr. Provst Arentz har Ret, naar han i sin Formaningsskrivelse til Urostifterne, som f. A. gjorde Spektakel paa Levanger, siger: der er saa godt at være her; naturligvis naar man har at leve af. – Ogsaa en Udlændning sagde forrige Sommer, da han kom paa Røstabakken og overskuende Levanger med dens omkringliggende Herligheder: ”o! hvor vakkert, her skulde jeg have Lyst at boe”.) – Det øvrige Opland er vel ikke meget stort, men dog meget frugtbart og velbygget, og vil, ifølge den Aand, som paa mange Steder i Landet er vakt for et forbedret Jordbrug, og som nu ogsaa viser sig saa smaat i disse Byer, kunde forøge dets Producter til det Dobbelte, som da ikke ville blive uden Indflydelse paa Levanger; thi florerer Landet, har Byerne Fordel deraf, og omvendt, florere Byerne, vinder ogsaa Landet derved. Med godt Vand er Byen mere end tilstrækkeligt forsynet ved en Vandledning, som har kostet den betydelige Summer; og som hidtil har trodset den stærkeste Kulde og den tørreste Sommer. Ifølge Omreguleringen af Gaderne efter Branden, er Byen bleven saa Beqvem med Hensyn til Rum og Plads, naar undtages et Sted, som længre hen skal omtales, som man kan ønske. Grunden, som Byen hviler paa, er opfyllet Strandbund. Paa denne har der især i den øverste og mitterste Deel af Byen, som Beboelsessted og Samlingsplads for mange Mennesker og Kreature, især under Markedernes Afholdelse, i en lang Række af Aar ifølge forsømt Renlighed, dannet sig en fraudig Jordskorpe, som paa sine Steder er henimod en Alen tyk. Denne Omstændighed giver nu Anledning til Udvikling af den meget skadelige Sopp i flere Huse. Af saadan Jordbund, - ligsom af den oprindelige, uddunster hyppig Kulsyre og Svovelvandstofgas, begge giftige Stoffe for Mennesker; - men, da Byen med sine brede Gader dygtig gjennemstryges av Vinden, hvoraf vi ingen Mangel har, vil disse Stoffe – ved passende Renlighed uden- og indenfor Husene – ingen Indflydelse have paa Helbreden. Men hvad Renlighed angaar, staar der dog Meget tilbage at ønske med Hensyn til flere Gaardsrum og andre Steder i Levanger. De første, indbyggede paa alle Sider, og endog vel lavere end Bygningernes Grund, - ikke brolagte og derhos benyttede til Samlingsplads for alskens Urenligheder, blive sjeldne

tørre, og afgive saaledes sande Kloakker. Deres Beboere burde dog være saa fornuftige at afhjelpe en saadan stor Ufuldkommenhed, som ikke alene generer deres daglige Sysler, der forefalde mellem Huse og Gaardsrum, men kan ogsaa give Anledning til skadelige Uddunstninger og deraf følgende Sygdomme. Hvad Næringskilderne for Levanger angaar, da ere de, og have især været meget daarlige for de Fleste siden Toldforandringen indtraadte mellem Norge og Sverige; - men vi maae trøste os med, skjønt det er en daarlig Trøst, at Millioner af Mennesker ikke have det bedre, ja, Mange endog værre, - og at, naar Partierne i Ind- og Udlandene ere komne til Rolighed, og erkjende, hvad der er det Rette og Bedste for Alle, - og Handel og Vandel atter kommer i Flor, og hvad Hovedsagen tillige for os er, naar vi lære og stræbe efter at følge Næringskilderne der, hvor de ere at erholde, og vore humpede Veie blive mere fremkommelige i hvilkensomhelst Aarstid, og endelig, naar vi give Brændevinet F… i Vold hvor det kom fra, at det da vil og maa blive bedre. Af Haandværkere har Levanger kun faa, og dog have de Fleste deraf kun Lidet at bestille som saadanne. Men dette kan ikke være anderledes i smaae Byer i Norge, hvor der paa Landet fuskes i Meget, som er skadeligt for Haandværkerne i Byerne. – Lægges der til, at Pseudohaandværkerne paa Landet betale mindre Skat og desuden kunne leve billigere end Byhaandværkerne, ere Følgerne deraf for disse let at indse. Derimod er der ingen Mangel paa Handlende i Levanger. Et Snees deraf kunde optælles, medens for nærværende Tid to a tre vilde være tilstrækkeligt; og det saamegetmere, da aarligt to Markeder der afholdes som besøges af mange fremmede Kjøbmænd, der opdisker med Overflod af alskens Varer. Mon det er den Maglighed som er forbunden med, endog i Negligé at kunne gaa fra Dagligstuen i Kramboden for at afhænde Varer (herunder er dog ikke den virkelige Kjøbmand meent, thi han har det just ikke saa mageligt), for saavidt der er Afsætning paa, og som maaske endog vel forleder dem til at befatte sig med Handel, som ere bedre skikkede til den mere sikker og altid indbringende Plov (!) at Saamange vælge denne vanskelig Næringsvei, hvorpaa de Fleste komme tilskade, eller ialfald Intet formaae at udrette? Dog – Enhver sin Villie! men Pengeskuffen, ak – den præsset mangt et Suk af Brystet og bringer Hovedet til at ryste, den – er og bliver saagodt som tom. Ogsaa paa Værtshuse, hvor der skjænkes Brændeviin, har det lille Levanger Overflødighed. Der ere ikke mindre end 5, medens 2 a 3, vilde være mere end tilstrækkelige; thi det kommer som oftest kun an paa Tilhold, og jo flere der er desto mere Leilighed give de dertil. – Det antages med Vished, at under det senest afholdte Levangers Marked, i disse Værtshuse ere drukket Brændeviin for den klækkelige runde Sum af 1000 Spd., som beregnet til 2 sh. Drammen udgjør 30.000 Drammer, lægges der nu til, hvad der er drukket af Brændeviin under dette Marked i andre Huse i Byen, saa vil Qvantiteten ialfald vise, at den

seneste Forandring i Brændeviinsloven ikke har nogen Indflydelse paa Brændeviins-febertørsten. – Der skal mere til at standse denne ødelæggende Feber, der ikke allene hersker endemisk, men ogsaa epidemisk. 12 sh. for Drammen, som nu koster 2 sh. vilde Sandsynligt gjøre bedre Effect; thi det hjelper ikke at spare Drankeren; jo før han afsætte sine Penge, desbedre for ham, først da kommer han maaske til Besindelse. Vel Sandt, at den Uskyldige, som ikke misbruger Brændevinet, en saadan Fordyrelse ikke kunne kue, men hvor det gjelder en saadan vigtig Sag som denne, maatte man vel finde sig deri. I Haab om at Fornuften og gode Mænds Bestræbelser med Brændevinsfondet endelig vil seire, ville vi nu tage gode Støvler paa*) og se os lidt omkring i Levanger, især i Agergaden; se der! Konen som vil over paa den anden Side for at opdage en Steen eller en haard Jordklump for at faa Fodfæste, hun løfter sine Klæder beskeden op, vover endelig, for at spare nogle Trin over Dyndet – et langt Skridt, nok et – og Fødderne ere ligesom fastlimede. – Ved Anstrængelse faar hun dem endelig løse, men – Skoene synes sporløst forsvundne. Hvilken Tilstand! byr deg Livet tækkes os, ogsaa da, naar man kun sætter Fødderne udenfor Husene. – Den samme Kone betaler Grundleien for samme Gade, forsaavidt hendes Part angaar (som er ødelagt ved Markedcommersen, - hvoraf hun dog saagodt som ingen Fordeel har). Nu Fortougene! de, som ikke ere brolagte, befinde sig for det meste i samme raae Tilstand som de vare forinden Bygningerne foran dem bleve opførte. Det er dog en Skam for Byeborgerne i et organisert Samfund , naar de ikke holde det nogenlunde anstændigt nærmest foran deres Døre og Huse. Haves ingen Leilighed til Broelægning, saa ere dog Omkostningerne ved at borttage den slibrige Jord og Dynd, fylde og jævne den med Sand, saa ubetydelige, at Enhver kan overkomme det. Politiet kan befale dem det; thi der gives en Lov der byder, at enhver Huseier i Byerne skal holde sit Fortaug i forsvarlig Stand. Indsenderen kan ikke troe, at Politimesteren anseer en saadan Gjenstand for ringe, for sin Værdighed at paaminde, og ikke tager i Betragtning, at et hvert Embede ogsaa inbefatter (tilsyneladende) ringe Forretninger, som dog hovedsagelig gaar ud paa flere, ja ofte meget store Øiemed. – Det er vel sandt, at der gives de, som gjøre skjæve Ansigter, naar de anholdes til deres Pligter, men derom bør en Politimester ikke bryde sig. Indsenderen kjender en Mand, der, skjønt han forrenter mange Penge, alligevel har kostet ikke ubetydelige Summer paa Fortougs- og Gaardsrums Brolægning her i Byen; men disse Omkostninger siger han, angrer han ikke; thi Fodtøi og Husene holdes ikke alene mere tørre og rene; som ellers ikke vilde have været muligt, Forretningerne i Gaardsrummen lettes derved, hvoraf ikke alene nærværende men ogsaa tilkommende Beboer haver godt, men han * Denne Opsats blev indsendt medens Gaderne vare bløde, og forinden der arbeides Meget med Agergaden, men har formedlest visse Aarsager ikke kunnet optages i dette Blad førend nu. Red.

har ogsaa opfyldt en Pligt, som han troer, den ene Naboe skylder den Anden, og som man skylder dem, der søge Ens Huus, at gjøre dem Adgangen beqvem. Indsenderen er aldeles enig med ham. Husene i Levanger med deres nymodens Vinduer ere for det meste ret vakre og beqvemme, kun skades at de fleste vandziers af stygge og ubeqvemme Trapper, som i Mørket endog ere vanskelige at bestige. En smuk Trappe zirer Huset, en styg Trappe foran et smukt Huus tager sig derimod ud, som en vakker Mand, der har en smuk Kjole paa og en gammel sønderreven Buxe. Har man arbeidet sig over Jorden seer det flaut ud at blive hængende paa Halen. Om denne Gjenstand vilde dog Intet være sagt, da det staar enhver frit, at anlægge en smuk eller styg Trappe foran sit Huus; men paa beqvemme Trapper i Byerne kan man i al Fald gjøre Fordring; thi Bygningsloven byder endog, at de skulle være beqvemme indenfor Husene. – Men desværre, det har ogsaa der manglet paa Overlæg og Eftertanke; thi Fortougene ere for det meste for smale for ret beqvemme Trapper og tillige for Fodgjængere; og man nødsages saaledes til, især i Mørket, naar man ikke vil brække Hals og Been (det sidste var Tilfældet med en Mand i Vinter) eller bliver hængende paa Trappestolperne, at undvige dem, og følge Midten af Gaden, som allene skulde være bestemt for fireføddede Dyr. Der gives Byer, hvor man endog har været saa Omhyggelig for Fodgjengerne at Trapper foran Husene ere forbudne (Indgangtrapperne findes inden for Husene); - men her. – Især paa den vestlige Side af Hr. Kjøbmand Tangens Gaard er Fortouget endog anlagt saa bradt, at man kun med Vanskelighed kan gaa derpaa, og ved Glatiis slet ikke. Der skal megen Flegma til af en Byens Borger og en Magistrat at taale Saadant. De, efter saa mange Aars endu aabenstaaende Gaardsrum og Byggetomter seer, paa det ellers smukke Levanger forstyrrende ud. Foran Hr. Proprietair

Hans Nikolai Grøn, ordfører 1841

Andr. Krogness, ordfører 1843-45

H. J. Engelsen, ordfører 1846-48, 1850-53 og 1856

Jelstrups Byggetomt mangler ogsaa Fortoug og Rendesten, ligesom begge Dele tiltrænges i den sumpede Tværgade mellom de Herrer Kjøbmand D. Moes, Snedker Nærvigs, Garver Müllers og Dreier Moes Gaarde, samt paa den nordlige Side af Hr. Farver Eides Gaard. Disse Mænd betale ogsaa Byeskat etter Evne, og bør altsaa ikke tilsidesættes i de Goder, som Andre allerede nyde på Kommunens Vegne, og det saameget mindre, som ogsaa Andre have godt deraf. Nu Torvet! der hersker en besynderlig Antipathi med dette Torv fra vidse Hold. – Foruden at der er plantet Trær, som dog ikke har kostet Byen Noget, er der til Dato saagodt som Intet skeet derved. For at vise hvor ligegyldigt man er med dette Torv, kan anføres Følgende: En Mand havde for 3 Aar siden en Bunke Gruus efter Fortougs Broelægning liggende i Gaden foran Hr. P. Hansens Gaard, som han snart fik Befaling af Politiet at lade bortskaffe; naturligvis, han respekterede Orden, skjønt Gruset ikke generede Passagen. Derimod har det i hele Aar igjennem lagt Jordhobe paa Torvet, som Ingen har brudt sig det mindste om. – Dette Torv er alt for stort for Levanger, og vilde uden Trær være alt for øde. Det synes, ligesom man ved Anlægget deraf tillige har tænkt paa en Prommenadeplads for Byen; og sandelig, hvilken Bye vilde ikke gripe med Begjærlighed deretter, naar den havde et saa stort Torv som Levanger, for at kunne afgive begge Dele? og det kan vel neppe være muligt, at den bedre Deel af Levangers Indvaanere kan være ligegyldig for et Anlæg, som næsten er fuldført, og som ikke alene vil gjøre dem Fornøielse, men også zire Byen. Det første der nu burde skee med Hensyn dertil, er, at de manglende Træer erstattes med friske, og at de støttes som er løsrevne. Derefter burde Pladsen indenfore Træerne plantes og besaaes med Græsfrø, og Alleerne udfyldes med Sand, og det Hele fredes for Kjørsel og Riden; thi der er meer end tilstrækkelig Plads

Garver Haugan, ordfører 1849

O. Eide, ordfører 1854

Th. Müller, ordfører 1857

paa alle Siderne af Træerne at kjøre fra den ene Gade over Torvet til en Anden. Vilde man derefter hensætte en grønmalet Bænk paa hver Side af Alleerne, saa var man dermed færdig, uden at det Hele vilde koste noget Synderligt. Ere vi nu færdige med hvad der burde foretages (N.B. forsaavidt Midler dertil haves) med Hensyn til Levangers Renlighed, Beqvemhed og Ziir, rosværdige Forholde for en hver Bye, hvor liten den end er? – Lad os see! Skjønt vi boe neden i Byen, ville vi dog ikke være saa fanatiske, saa spidsborgerlige, at det skulde være os ligegyldig hvordant det seer ud deroppe i Byen. Pladsen mellem den østlige Side af Kirkegaaden og Hr. Propritair Eddies Bazar ville vi imidlertid gaa forbi, fordi vi ikke vide om Hr. Eddie skjøtter om at den bliver jævnet o.s.v. Et Rad Træer paa bemeldte Side af Kirkegaaden, vilde ialfald der staae paa sit rette Sted. La os nu betragte denne fæle Muur omkring Kirken og de Afdødes Hvilested. Hvorfor da indstænge dette Sted i Byen paa saa plump og massiv Maade, ligsom det skulde indslutte noget overordentligt Farligt som man var bange for skulle bryde ud? – For den, som seer denne Muur daglig gjør den vel mindre Indtryk, men for den Fremmede seer den vist, i Sammenligning med de omkring værende Gjenstande, og fordi den desuden for endeel spærrer Gaden paa det smaleste Sted, som kun er mellem 3 a 6 Alen bred, styg ud. Det vil ikke være vanskeligt at komme med Kirkeeierne overens om, at disse afstaa Muren til Levangerne, imod at disse istedet derfor lade oprætte og vedligeholde et Stakkit, som, opsat langs dens indvendige Side, da ikke alene vil levne omtrent 1 Alen meer Rum til Gaden, naar Muren er bortryddet, men Kirkegaarden vil ei heller miste nogen Plads herved; - og det vil da ogsaa blive muligt, at anbringe Steenhæller langs Stakkitet for Fodgængere. Stakkitet kom da til at staa i lige Linie med Levangers smukke og colosale Apothek, og det Hele vilde da afgive lidt mere Symmetri, istedet for at der nu frembyder et jammerligt Udseende. Muren er, foruden den Deel deraf som vender til Stranden, og som vel ikke bør borttages, 160 Alen lang. Til et Stakkit af samme Længde og 2 Al Høid; udfordres: 31 Styk. 31/2 Alen lange Stolper, hvortil udkræves 11/12 Tylter 12 Al. langt, 7 toms Top-Tømmer, Tylte 3 Spd. er 2 Spd. 90 sh. 2200 Sprosser, 2 Al. lange, 3 Tomme brede, 11/2 Tomme tykke, hvortil udfordres 32 Tylter 6 Al. lange Lægter af bemeldte Dimensioner, Tyltet 26 sh. er 6 -------- 112 128 Slaaer eller Lister, 5 Al. lange, 3 To. brede, 11/4 To. tykke, udgjør 10 9/12 Tylter Lægter af samme Dimensioner, Tyltet 22 sh., er 1 -------- 116 1/2

31 Styk. Stræbere til den indvendige Side af Stakittet, 21/2 Alen lange, 4 To. qvadrat, bestilles heldst tilskaaren, og vil kunne erholdes for 2 Styk. 5 Alen lange, 2 To. tykke 7 To. brede Bord til Hatte paa Stolperne, koste 998 3 To. Spiger, a 100 sh. er Arbeidsløn med Nedgravning af Stolperne, i det Høieste 1/1 Tønde Tran til Maling 4 fl. Kjønrøg For Maling omtrent

3 --------

1 --------

20 20

10 -------7 -------04 4 ---------------------------------33 Spd. 63 1/2 ================

Dørene til Kirkegaarden haves. Nu maa lægges Mærke til, at Muren nok har samme Verdie, om ikke større, som bemeldte Sum udgjør. Stenene kunnne enten sælges, eller maaske anvendes til Strandmure paa Levanger. Et saadant Stakkit, naar Stolperne vel brændes, og efter en 10 a 12 Aar atter overmales, staaer på dette Sted sine 20 a 25 Aar, hvorefter de, som da ere til paa Levanger, kunne besørge et Nyt. Andet end løs Fyld er der nok ikke Udgifter til at anvendes i Levanger Gader; men, for at det om et eller et Par Aar ikke skal blive igjen samme Søl det nu er, burde der anvendes reent og grovt Sand, som haves i Nærheden (Saltkjelden), - og udbredes jevnt, i Midten høiere end til Siderne, - ikke saaledes som skeet er i Krambodsgaden, hvor dette Arbeide har efterladt Fordybninger og Forhøininger om hinanden. Et saadant Arbeide holder sig mindre varigt, end naar man skjænker det lidt mere Opmærksomhed. X***

Erling Furunes:

Onkel som historieskriver Kanskje er tittelen riktig, kanskje ikke. Bakgrunn for denne artikkelen er onkel Henrik sin vane med å skrive dagbok, supplert med både min fars og min motvilje mot å kaste gammelt. Onkel Henrik Furunes, som døde i 1933, skrev i en del år dagbok hver dag. Noen av disse bøkene ble tatt vare på av min far, og nå har de ligget en del år i mine skuffer og skap. Min fetter Jens hadde en artikkel tuftet på noen av Henriks dagbøker i Årboka 1989, dette fra hans tid på Galapagos. Jeg vil samle meg litt mer om de hverdagslige ting fra han kom tilbake fra denne ekspedisjonen våren 1928 og til han døde i 1933. Sammen med søstrene Marta og Marianne hadde Henrik bruket Hellås, senere omdøpt til Solvang, ved Skogn stasjon. I 1930 overtok Marianne heimgården Furunes og i 1931 overtok Henrik denne. Dagbøkene skildrer livet både på Hellås og på Furunes. De fleste dagene skriver han om vanlige ting på gården og i bygda. Jeg har bare tatt et sammendrag av slike trivielle ting, men tatt med det spesielle i noen Henrik Furunes. situasjoner. Selvhjulpen Henrik drev jordbruk på en tid da det var viktig å greie mest mulig selv. Det var lite penger til overs til å kjøpe for. Henrik var både ivrig og flink til å klare seg selv, laget selv både inventar og redskap. Det vitner dagboken sterkt om.

Han skriver om laging av vogner, støttingsett, slede osv., i tillegg til nødvendige reparasjoner med husene. I tillegg til at han utførte alt dette med hus og redskaper, laget han også en god del av det nødvendige verktøyet. Enkelte av de gjenstandene som Henrik laget, kan også gjennom dagbøkene følges tilbake til ham. 15. sept. 1930 skriver han f.eks.: Gjort ei skuffel til Jakob og er i Haugan med den. Som alle vet, var ikke dette en tid for å gå til maskinforretningene når det skulle nye redskaper til heller. Riktignok kjøpte han en ny plog høsten 1930, pris kr. 98,56. Til slåttonna samme året anskaffet han seg sleperive. Der forteller han om de undersøkelser han har gjort og de mål han tok før treverket var ferdig og han kunne kjøre riva til Arne smed (Arne Kornskufla som Henrik gjorde til sin bror, Oversand) for smiing. 7. juli skri- min far. ver han: ---- og hentar skuvriva hos smeden. Ho kjem seg paa ca. kr. 25,00. Priser, både ved kjøp og salg Hele dagboka er i tillegg til beskrivelse av de daglige gjøremål, også å betrakte som regnskapsbok. Jeg tar med noe: 1. juni 1930: Var ein tur til Levanger kor eg kjøpte m.a. ein pakke gjerdekrampar og eit hestetjor kr. 3,95. 19. juni 1930: Kjøpte meg to daasar med skokrem kr. 0,60 og to sylar til far kr. 0,12. Vi kan også ta med fra 2. aug. 1930 ---- var i kveld paa Bakken og fekk i 2 pk. sponspik kr. 1,24, og videre 4. aug. ---- flugusmekk og spiker kr. 0,79, sjuru kr. 1,80, sykkeleiker kr. 0,10. Vi tar også med noe om matpriser, 23. sept. -30: Tok opp resten taa (Luis Bota) poteten og var sidan til Avdalen og fekk i litt uggur, 17,5 kg, kr. 5,25. 28. mars 1930. kjører tømmer - hentar ein fiskekasse og deler med J. A. Mjøsund. J.A. tar 30 kg taa 49 kg - kassen kostar kr. 11,05.

Ut fra dette ser det ut til at det var svært billig å leve på den tiden. Kanskje ser vi litt annerledes på det hvis vi ser på litt produktpriser: 11. juli 1928: Av A. Bjørgum vart eg anvist Alb. Blakstad som potetkjøpar og vart der sams om kr. 0,20 levert Holsand no fredag, ca. 10 sekker. 24. juni 1930: faatt i 300 kg saabygg a kr. 0,145 (14,5 øre/kg). Vinteren 1933 hadde Henrik en del høy han kunne selge. 3. mai -33: Tinga bort høyet til J Daling for 5 3/4 øre. Han solgte også flesk: 4. desember 1930. Køyrer melka og gaar sidan til Helaas, hadde med 1,6 kg flesk til Skjesol kr. 14,84. Onkel var ikke av de som handlet med den første og beste: 14. aug. 1930: Var til Levanger i lag med Jakob. Eg hadde med ein dall smør som Marianne var til Skjesol med da det vart noko seint før vi kom attende. Eg skulle faa klety hos Maria Haugan, vi var til skreddaren og vart maala og saa spandera han ein halv bayer og vi vart da sitjande og prata namnepolitikk og anna. Eg hadde i telefonen spurt om smørpris. Ronglan h. bet. 2,40, Skogn h. 2,30 og Skjesol 2,50. I dag må selvdøde dyr graves ned etter nøye påvisning av mattilsynet, de kan ikke engang uten videre brukes til reveåte. Slik var det ikke for 70-80 år siden. Onkel hadde en kalv som kreperte, og han skriver: 14. april 1931: ---- var til J. A. Dahlen med den kreperte kalven (til revmat) fikk 0,40 i alt kr. 8,40. Det ble penger også av uhell.

Lønninger Vi har sett litt på kjøp og salg. Det er klart at med en driftsform som var på denne tiden, var det nødvendig også med leid arbeidskraft. Og denne måtte betales, men lønnskrava var ganske moderate. 17. aug. 1930. Bet. Hoaas for slaattearbeid, 5 dagar a kr. 2,50 - kr. 12,50. Hoaas var en voksen mann, trolig var det derfor det var forskjeller, det gjelder samme slåttonna, 1930: 25. aug. ---- vore til Miøsund og gjort opp for arbeid, Lars 2 dagar kr. 3,00, Sverre 3 dagar kr. 4,50. Samme daglønn fikk også Astrid og Per Djupen. Samme høsten måtte potetene opp, som hver høst. Da var det også nødvendig med arbeidshjelp, og det måtte betales. Nå kan man lure litt på tariffene: 12. okt. Til Selbo og betalte for potetopptakinga, Per kr. 2,00, Odd kr. 1,50, Oline kr. 1,00. Dagboka viser at alle tre hadde vært med en dag hver. Det kan heller ikke være aldersforskjell, og dermed mindre innsats, som var grunnen, Oline var nemlig eldst av de tre søsknene. Det som hittil er skrevet, er daglønner. Det var også ansatte på litt lenger tid. Sommeren 1932 var Magnhild Sæther en del hos Henrik, og hun skulle selvfølgelig også ha lønn. Sluttoppgjøret skjedde 16. jan. 1933: -- om Indlegget og betaler det ho har tilgode fraa i sumar, ho har faatt kr. 15,- og saa har ho tenkt aa ha kr. 15,- til for 1 1/2 maanad seier ho. Med min kuleramme blir det altså

Verktøykista til Henrik.

30,- kr. for 1,5 mndr, eller 45 dager. M.a.o. 67 øre pr. dag, gjerne 10 timer arbeidsdag, men så var det nok mat og hus i tillegg. Det var ikke bare manuelle arbeidskraft som måtte leies. Første våronna Henrik gjorde i Furunesset i 1930 var han uten egen hest, dette kommer vi tilbake til. Da var det å benytte seg av gode naboer, men dette måtte selvsagt også betales: 26. aug. 1930 ----- til Erik Karbu og bet. for vaaronnkjøring, 1 1/2 dag kr. 15, -. Her må vi huske på at Erik stilte med to hester og trolig også redskap. Første våren Fram til 1930 var det onkel Johan, bror til Henrik, som hadde Furunesset (gården har vært i samme slekta siden 16. febr. 1774). Som så mange andre på den tid, fikk Johan økonomiske problemer, og Stjørdalens Sparebank begjærte tvangsauksjon. Hva som skjedde, er noe uklart, men sikkert er det ihvertfall at det ble inngått salgsavtale mellom Stjørdal Sparebank som selger og Aksel Sand som kjøper. Dette var et underhåndssalg, og banken hadde neppe lov til å selge på denne måten. Det viser da også den videre utvikling. Vi følger dagboka: 11. mai 1930. Johan kom til Hellås og fortalde at A. Sand hadde kjøpt Furunesset av Stjørdal Sparebank. Eg for til Sand og fekk full greie, for saa til Furunes og snakka med far, Jakob og Johan. 12. mai. Reiste til Stjørdal, gjekk opp i banken og fekk fatt i overerrettsakførar Meland. O.r. sakførar Meland bila

Furuneset tegnet av Peder Andresen, 1924.

oss til Furunes kor ny kontrakt vart skrive. Reiste saa til Selbu og gjorde opp handelen med Sand. Reiste saa til Hellås aa fekk Marianne til aa skriva paa som kjøpar. Det er som sagt uklart hva som egentlig skjedde, men det er liten tvil om at banken handlet på en noe spesiell måte. Det virker som overrettssakfører Meland enten var styreformann eller hadde en annen ledende posisjon i banken. Når han da, i en tid nesten uten biler, satte seg i bilen og kjørte til Ekne for å rydde opp, virker det som han hadde en noe ullen samvittighet. Nå var gården overtatt av min tante Marianne. Hun var jordmor i Skogn, med heldøgnsvakt, og hadde ingen mulighet til å drive noen gård. Henrik drev gården for sin søster i ett år, så overtok han. Den første våren ble vanskelig. Kjøpekontrakten ble skrevet 12. mai, men i slike saker er det mye som skal ordnes, så Henrik kunne ikke starte våronna før 21. mai. Da var han uten hest, uten redskap, uten såkorn og settepoteter. Det er da man spør: Hva har man naboer til? 24. mai 1930. Hev i dag onnefolk. O. og A. Markhus med eit beite. Aa. Avdal og Einar eit beite. L. og L. Kolsum eit beite. K. Avdal og Brunen og fraa Haugan Flyga, i alt 4 beite (8 hester). Fekk pløgd og saadd alt kornet. Og etterpaa hadde vi ein karsk. Dette viser altså at naboer og venner stilte opp, og det var en god, gammel tradisjon at en slik dugnad skulle avsluttes med en karsk.

Husdyr I en tid med en sterk utnyttelse av ressursene på gården, var det naturlig at det måtte en del husdyr inn. Henrik hadde sammen med sine søstre to kyr og en kalv. Disse ble flyttet til Furunes og utgjorde starten på besetningen. Største problemet var trekkraft, hestene var dyre og likvide midler ikke svært lett tilgjengelige. Henrik var på St. Hans-martnan i Trondheim og kjøpte Blakka av Ivar Augdal for 350,- kr. En hest ble for lite, så neste martna, 26. nov., var han på nytt i Trondheim og kjøpte da Blakken av Klaus Sundseth, Korsveien, for 635,- kr. Enten var dette mye mer til hest eller så hadde prisene øket. Fornøyelig er det å lese om onkels besøk på St. Hans-Martnan: 4. juli. Eg laag paa hestemarknaden i natt, ligginga er det forresten saa som saa med, og i 7 -tida drog eg paa tur til Brattøra. Blakka vart sett i stall som vart sett ombord og ho fekk staa i den til Ekne. Johan Falstad og kona var og med saa eg hadde hugnadsamt fylgje. Eg kom heim bortimot non og naar eg hadde kvilt litt køyrde eg til Moe aa kjøpte tauma og smøreolje kr. 1,15, og saa køyrde eg til Haugan etter slaamaskina. Mine utleger i byen utanom det som eg kjøpte til garden var nesten berre maten, kr. 3,50 og reisa til Ekne kr. 11,20. Vi husker gutten som hadde med seg jenta si på martnan: Vil du ha ei appelsin eller vil du kjør med trikken? I dag skjøtte æ itj pæng. Foruten kyrne tok Henrik også utover til Furunes to grisepurker fra Hellås. Det synes som det var en ny erfaring for ham, men han fikk mer erfarne folk til å uttale seg før purkene ble bedekket. Det ble også smågriser, og da ble 'våkekone' benyttet. Henrik skriver 5. mars 1931: ---- i kveld henta Anna Grande. 6. mars. Purka grisa i dag, 7 grisar. 10. mars. ------ grisungane hev passa seg sjølve i dag - hev byttas med grisepassing om natta - i natt faar dei passe seg sjølve - hev bytte med Anna om natta. 12. mars. ---- skjussa heim Anna Grande - ho hev vore her akkurat ei vike. Og så den 2. april: Var til Hernes og betalte Anna for grispassinga kr. 6,-. Det hører med til denne historia at grisungene ble solgt for 11,50 pr. stk. Senere ble det flere kull med grisunger. Dagbøkene viser at det heller ikke var så helt enkelt for de som ville kjøpe gris. I september 1932 hadde Henrik grisunger. Ole Dullum kjøpte en, men hadde da ikke penger å betale med. Det ble da gjort på denne måten, under potetopptakinga. 22. oktober. Ole Bedehuset (Dullum) og Eldbjørg var her 4 dagar og har dermed betalt grisen. Åtte dagsverk for en smågris til kr. 12,-. Høner måtte det også til, skulle det bli frokostegg. Før høner måtte det bli kyllinger. Derfor: 3. juni 1930. Til Djupen og faar lagd to høner, Sverre kom med 13 egg og saa fekk eg 11 hos far. Dagene gikk sikkert med spenning, til 25. juni. Var til Djupen og høyrde om kjuklingane, det hev vorti 19. Dyr ble ikke holdt bare til eget bruk, noe måtte selges. Da var det ikke bare å ta en telefon og så vente på dyretransporten så dyra skulle kjøres mil etter mil.

Nei, slaktinga foregikk selvfølgelig på gården, kanskje ikke alle steder etter nåtidens mattilsynskrav. 8. november skriver Henrik: Til Haugan aa hjelpte Jakob aa pakka ned to grisar og ein kalv som han sende til Oslo. Jeg er ikke overbevist om at temperaturen hele transportstrekningen var tilstrekkelig lav, men trolig overlevde de fleste som åt av kjøttet. Vi skal også huske på at dette var en tid da maten ble gjennomkokt eller -stekt. En nokså mye brukt måte for å fylle fjøset, var begrepet 'låneku' , dvs. å låne ei ku av en bonde, som kanskje hadde for mye etter fjøs eller for, men som ikke ville slakte. Henrik lånte også ku. 13. aug. 1930. I kveld til Mjøsund og avtala med Johan A. om laan taa ei ku. Ei kvige som kalva i vaar kunne eg faatt nu og haft henne til indsetjingstid neste haust, men det vart slik at eg skulle faa ongkua ved indsetjingstid aa ha henne ut aaret. 1. oktober. Til Mjøsund og henta ei laaneku som eg skal ha til neste 1. oktober og eg skal assurere henne, ho heiter 'Løve '. Klima Som de fleste har fått med seg, er det til dels svært skiftende klima fra en sommer til en annen. I 1928, skriver Henrik: 21. august. Det er no - etter den lange kalde sumaren - godver. I middags var det 22 1/2 i skyggen og hagren, som vart saadd 8 dagar ut i juni bynner no aa kike fram. Så hopper vi to år fram. 27. april 1930. Det hev vori fint sumarver no om dagane (nesten ikkje snø i heile vinter forresten) engjene er grøne, bjørkene frametter vegen hev lauva ut sopass at sume av dei no er heilt grøne. Epletrea og berbuskene er og paa god veg. Våren fortsatte slik, og vi leser videre: 29. mai, Helgetorsdag. Det hev vori turrver og steikande varme i vaaronna og aakeren hev komi fort opp, men no er det svært turt. Det er forresten allment kjent at sommeren 1930 var ekstra varm og tørr. Det fortelles at skuronna var i gang på Ekne da Kongeskipet gikk inn fjorden til Olsokjubileet på Stiklestad. Kanskje noen trodde at det skulle fortsette å være varmt og tørt. Hvor lenge var Adam i Paradis? Vi skriver 4. juni 1931: Svinveir. I kveld er han snøheil. 5. juni. Snøheil fraa morgonen. Dårlige og vinterglatte veier er ikke noen ny foreteelse. I romjula 1932 skulle Kasper Augdal flytte fra Frol til Ekne. Flyttebiler fantes ikke, men gode naboer var det. 26. des 1932. J.A. Mjøsund og Aasmund og John Avdal og eg køyrer til Frol for aa henta varer til K. Avdal. Eg og Aasmund ligg i Fossen hos Ivar. 27. des. J. Furunes og J. Avdal kjem saa det gaar 6 lass. J. Avdal kjøper kua. 28. des. Eg og Aasmund har lege i Holberg og kjem utover i dag - det var slik haalke i markom at det ikkje var raadeleg aa køyre i mørket. J. A. Mjøsund hadde køyrt utover i Furunesbakken og maatte hente lasset i dag. 30. des. Eg hev vore med Aasmund og henta lasset hans John Avdal - han velta i Dalsmarka i gaar kveld. Kasper og Johan var da og med og eg var da med Kasper heim. J. Avdal har brote to sidebein og har doktoren.

Arrangement og tilstelninger Det er liten tvil om at onkel Henrik likte å ha kontakt med folk, likte å være med der ting skjedde. Han hadde også en egen evne til å formidle sine opplevelser. 29. juli 1928 var han, sammen med mange familiemedlemmer, på Sanitetsfest på Ekne: Det var ein gild fest paa alle maatar og serleg maa fru Sigrun Okkenhaugs fyredrag minnast, med det aalvor ho mana dei norske kvinnor til aa staa vakt om heimen og landet, med det aa kjøpa norske varer og ikkje lata pengane gaa til utlandet no naar vaar økonomiske stoda er saa fortvilt. Ho nemnde fleire døme om kvinner som stod i foreningen 'Minsket forbruk' for omlag 1/4 mannsalder sidan. Dei diskuterte om aa spara 10 øyre, men kjøpte for store summar i utlandet. Det er ei livssak for oss aa kjøpa norske varor og halda pengane i landet. Alle maa forlange norske varor i forretningane. I august 1928 var det flåtebesøk på Levanger. 19. aug. I middagstida reiste eg og Sverre i lag med Ole Fagerstad til Levanger for aa sjaa paa krigsbaatane som laag der. Det var 3 jagarar og ein minebaat (Frøya). Siste hadde ein fart paa 24 knop og dei andre 28 knop. Minene hadde ei vekt paa 750 kg og torpedoane 200 kg. Minene køyrest ut paa trallar og dei tener som anker, og med to staaltau, eit tjukt og eit grant vert mina staaande i ei viss avstand fraa overflata. Det er kostesame greier. Hylsene som dei øvde med kosta t.d. kr. 32.000,- og ein fullt utbygd torpedo kosta kr. 52.000,-. Baatane var svært kvassbygde. Maskinromet tok ein stor del av baaten, maskinene sto i 3 rekkjer langsetter og den midterste rekkja var berre til å drive propellene. Maskinene kunne stellest slik at det ikkje vart noko risting i baaten. Det var ikke bare krig Henrik var opptatt av, eller kanskje også neste stemne vitner om krig. Olsok 1930 var det 900 år siden Slaget på Stiklestad, og dit måtte Henrik: 29. juli. St. Olav 900 år. Sykla til Stiklestad. Fraa Hellås i 1/2 6-tida i lag med Sverre, Ludvik Kolsum og Oskar Laurgaard. Kom innover i 7-tida, veret var det finaste - som alltid i sumar. Og det var eit storfelt stemne paa alle maatar. Det var samla om lag 30 000 menneske. Der var samla 12 biskopar og om lag 300 prestar. Katolikkane som hev bygd seg eit kapell, hadde og eit storfelt stemne for seg og det var og millom dei folk fraa mange land. Det var ikke lenge mellom slagene: 1. aug. Var paa Frostating paa Lagatun kor fylkessteinane vart avduka. Det var sol og sumar som vanleg og fleire tusen menneskje til stades. Kongen og kronprinsen var der, og kongen var det som heldt avdukingstalen. I forbindelse med 900-års-markeringa for slaget på Stiklestad var det også jubileumsutstilling i Trondheim, eller Nidaros som byen hette i 1930. Nidaros var navnet på byen fra l. jan. 1930 og til 6. mars 1931 da navnet igjen ble Trondheim. Onkel bruker navnet Nidaros ofte. Så var det jubileumsutstillinga. 3. okt. 1930. Reiser til Nidaros paa utstil-

linga. Jakob og Aasmund reiste i gaar, men maatte til Kinset for aa ligge og dei reiste saman med Ivar paa toget. Vi var paa hestutstillinga i dag og verutstillinga og sauutstillinga og saueaksjonen. Saueslaga som var framvist var Sjevjot, Suterlands og Dalasau, det var verar som var oppe i 112-115 kg, og den største veren vart visst betalt med kr. 260,00. 5. okt. Til byen kor vi for det meste er paa fiskeriutstillinga og den rikshistoriske. Utstillingane i det heile var storslege men fornøyelsesavdelinga med alt sitt skrammel det set eg ikkje saa høgt. Reiser heim i kveld, brukte paa turen ca. 18,00 kr. Dette var ei tid da det var hester på alle gårdene. Fra flere andre steder kan vi lese om kappkjøring bl.a. på kirkevei. På Ekne, og i distriktene rundt, var nok ikke det så mye utbredt, kanskje var det derfor det var en del travkjøring. I 1931 var det, som både før og etter, brøytet travbane på Byavatnet og det ble kjøring. 13. jan. 1931. Travkjøring - snøfokk. A. By og Johan brøytar - veret vart nokonlunde og banen fin. Det var 11 hestar. Premieutdeling med kaffe, mat og karsk hos Maria Haugan. Eg hadde utlegg for kjøring kr. 4,- og for festen kr. 4,50. Det ble mer travkjøring. 24. jan. 1931. Køyrde i lag med Aasmund Augdal til Frosta paa travkjøring - kvilte i Lutdal - eg og Arne Markhus køyrde fraa Ekne - A. tok 3. og eg 4. premie i Bjørnløpet - fest pa Folkheim - køyringa kosta kr. 4,- og festen kr. 2-. Og det ble mer. 15. febr. 1931. Køyrde paa Langåsdammen - og om Matberg og aat non - der var ogsaa ein karsk av nokre Åsbygger som var innover i anledning køyringa - til Levanger paa fest - eg fekk 4. premie (som alltid før) - det var ein kvikk fest og vi køyrde heim i 2-3-tida - utlegg kr. 6.50. Omsorg Det har alltid vært, det er, og det vil alltid være mennesker som har behov for omsorg. Magnus Lagabøte ga i 1276 en lov for hele riket, den senere omtalte 'legdsordningen'. Denne ble avskaffet ved fattigloven av 1900, men kanskje var ikke alle kommunene klar over at denne var avskaffet. Onkel skriver i hvertfall: 21. juni 1931. Hev m.a. vore til Gryte og høyrd korleis ein fattiglem er som f. vesenet hev bede meg taka. Jeg finner ikke mer om denne saken, så kanskje det ble en annen råd for stakkaren. Nabostrid Nå er det vel kjent at trønderne er et fredelig folkeferd. Likevel kan det vel hende det skjer uoverensstemmelser, men det hender vel at det skytes på pianisten. De tre søsknene hadde som før nevnt bruket Hellås ved Skogn stasjon. 26. juli 1929 skriver Henrik: Naar eg i fyremiddag slær hakkslaatten fraa rognen ved Nordaker, rett over for husa, saa kjem Guri Aspaas og seier ifraa at

eg slær over merket. Dette skulle bli en diskusjon som strakk seg over hele høsten, og Henrik måtte oppsøke den tidligere eieren for å få råd. Saken ble ikke løst før naboene ble enige om å ta hjelp av 'to uhildede personer'. Nå er det kanskje ikke så rart om det kunne bli uoverensstemmelser. Dette var en tid da dyrket jord, jord som kunne gi mat til folk og for til dyr, var verdifull. Vi forstår kanskje noe mer om verdien på dyrka jord når vi vet at det under første verdenskrig ble dyrket poteter i Slottsparken (Kilde: Christian Gierløff: Den unge jordbruker). Når vi i tillegg leser hva Henrik skrev 6. aug. er det enda lettere å forstå at det kan oppstå problemer hva gjelder eiendomsgrensene: Innom sorenskrivarkontoret aa spurde etter grensemerka paa Hellås - og dei er i skyldsetjinga nemnd slik: Mot aust til gaarden Støre, mot sør til Nordaker, mot nord til Støreslien og mot vest til jernbanen. Han fikk også opplyst merka til naboen, Nordaker: I skyldsetjinga heiter det at merket fylgjer skigarden mellom Fagerstad, Solvang og Nordaker og gaar vidare mot aust – endemerka hev vori avmerka med paalar. Med slike opplysninger synes det klart at grunnlaget for noe nabokrangel er til stede. Det offentlige veivedlikeholdet ble ivaretatt av rodesystemet, dvs. at gårdene fikk hver sin strekning å vedlikeholde. Veien måtte gruses, og etter som grus er mangelvare på Ekne, måtte de små forekomstene passes, de var ettertraktet. På Furunes var et lite grustak, og det ville flere ta del i. 8. april 1933. Vore indom lensmannen aa snakka med honom om grustaket. P. Falstad maa nu slutte med herverka sine i marka mi. Lensmannen ville ikkje ha meir med dette, men lovde aa ta ansvaret for i fjor. Eg skulle snakke med P.F. og hvis ikkje det hjelper faar eg melde han. Henrik ga seg ikke, og det gjorde nok ikke Per Falstad heller. 28. april. Om P. Falstad for aa sjaa eit skriv fraa ordføraren som gav honom løyve til aa ta grus i Furunesmarka, men han kunne ikkje finne det. Henrik dro til ordføreren: 3. mai. Snakkar med ordføraren om grustaket paa Furunes men formannskapet har ikkje nok med dette, det er lensmannen. Offentlig ansvarsfraskrivelse er ikke av ny dato. Siste sommeren Den guten kunne tala, med skjemt om sine sår. Ja, det står slik i sangen. Det er lite trolig at det var onkel Henrik denne strofa var myntet på, men den passer på ham. Ut over våren og sommeren 1933 er det dager han skriver at han maatte ta det roleg daa han ikkje var heilt i slag. Første besøk til dokteren synes å være 3. juli. Da får han beskjed om å holde seg inne og i ro. Dagbøkene vitner nok en gang om godt naboskap, slekt og venner stilte opp til de nødvendige gjøremål. Det finnes ingen klaging, men det er tydelig at kreftene sviktet. Han skriver 21. juli: I dag har eg vare ein heil kar, har sette skaft paa og tinna ei rive men da gikk eg heilt klar. 23. august skriver han bl.a.: ---- om kvelden var syskena mine her paa 50årsdagen min ----

Dette ble det siste han skrev i dagboka. 1. september 1933 døde Henrik Alfred Furunes. Dagbøkene etter onkel Henrik forteller mye. De forteller om mannen, om tida han levde i, om hverdagens strev og gleder. Han lar oss ta del i de problemer som kunne oppstå, vansker med vær og føre, med dyr som ble syke og kreperte, om små problemer i nabolaget, om en svært vanskelig tid økonomisk. Men han forteller også på sin enkle måte om alle de lyspunktene hverdagen var krydret med, om folk som kom på besøk, om fisketurer på Byavatnet, om besøk til naboer for å slå av en prat eller diskutere felles problem. Framfor alt vitner bøkene om en tid da menneskene hadde tid til hverandre. Henrik Furunes var ikke statsmann, han var ikke idrettsstjerne, han var ikke finansfyrste, han var et hverdagsmenneske, en av de det er så absolutt flest av. Det er vel kanskje dagbøkene til slike som burde være den viktigste lesningen.

NTA 1907

Arne Sigmund Vudduaune:

A/L Åsen Potetkokeri Sommeren 1959 ble det i Åsen stiftet et andelslag for bygging og drift av et potetkokeri. Kokeriet skulle drive koking av poteter til husdyrfòr. Anlegget ble plassert ved Fossingelva, mellom Høgbrua og Fossing mølle like nord for Åsen sentrum. Potetkokeriet kom i drift alt høsten samme år, med Hans Aakvik som første driftsbestyrer ("koker"). Den første tida var anlegget vedfyrt, men fra høsten 1965 ble det oljefyring. Kapasiteten på anlegget var ca. 2 tonn pr. koking. For at slik kokt potet skulle kunne oppbevares og nyttes til dyrefor gjennom vinteren, måtte den oppbevares i en tett binge (potetsilo), og tildekkes slik at den kom minst mulig i kontakt med luft. Laget hadde stor oppslutning. Året 1963-64 ble det beste driftsåret, da 1092 tonn poteter ble kokt her. Fra 1966 avtok så mengden jevnt, og var i 1973 helt nede i 30 tonn. Fra 1967 og fram til det siste driftsåret, 1974, var det Per Stokkan som bestyrte kokeriet. Selv om drifta opphørte i 1974, besto A/L Åsen Potetkokeri helt til i 1992. Av det styret som ble valgt på årsmøtet i 1974, møttes 4 medlemmer sammen med lederen i Åsen Landbrukslag høsten 1991 for å drøfte oppløsing av laget. Så ble det ved generalforsamling 18.12.91 og ekstraordinær generalforsamling 22.01.92 vedtatt å oppløse A/L Åsen Potetkokeri. Det ble valgt et avviklingsstyre som skulle ta seg av det praktiske med dette. Etter vedtektene skulle andelspengene tilbakeføres til lagets medlemmer, og dette ble ordnet. Det overskytende, i alt ca. kr. 3.000, ble fordelt mellom Gullstjerna 4H, Åsen museum og historielag og Åsen alders- og sjukeheim. Selve potetkokeriet, altså bygninger og utstyr, ble etter anbud overlatt til Harald Skjesol for riving og fjerning. Dette var fullført omkring årsskiftet 1992-93, og A/L Åsen Potetkokeri gikk dermed over i historien.

Oversikt over Åsen Potetkokeris virksomhet 1959-1974 År

Hektoliter kokt

Antall

1959 1960 1961 1962 1963 1964 1965 1966 1967 1968 1969 1970 1971 1972 1973 1974

9025 8000 12979 3016 16239 2653 9255 7407 3473 3135 2986 3102 1580 1091 458 1081

119 105 102 57 163 53 103 81 58 48 44 40 31 20 9 19

Sum: 82346 hl = 2745 lass à 30 hl = 5490 tonn. For årene 1959-60 foreligger ikke de benyttede kokebøkene, men en har kommet fram til tallene ved å rekne seg tilbake fra betalt kokeavgift. For de senere år foreligger fullstendige kokenotater. Denne protokollen viser at kokingen startet i 1961 den 03.10. kl. 0900 med Einar Vedul som årets første, denne dagen var siste inntak kl. 2100. Den 04.10. startet Jarle Sødahl kl. 0700 og avsluttet med påfyll kl. 2300. Denne dagen ble det kokt i alt 14 kokinger med til sammen 415 hl. Dette var nesten samme kvantum som i hele sesongen 1973. Protokollen viser at siste koking kom i gang 14.10.1974 kl. 1500 med Anton Undlien som siste koker. Kokeriet ble også nytta av utenbygdsboende. I alt nytta 49 slike anlegget, med en samlet sum av 5390 hl. Størst av disse var Ivar Strøm med 647 hl. Største pågangen fra fremmede var i rekordårene 61-63, -65 og -66. Mest langveisfarende var Modulf Råen, Hegra. Disse tilførte med sin koking kr. 10.780 til laget. Dette var faktisk lagets beholdning da driften opphørte. Største koker var Sverre og Harald Skjesol, med til sammen 2352 hl. Dette er 77 lass à 2 tonn = 156 tonn. Nærmest kom Olav Nordaunet med 1854 hl; d.v.s. 62 lass = 124 tonn.

Eivind Voldseth:

Dikkedaler i Levangersundet En dikkedal består av et antall stolper som er rammet ned på skrå i sjøbunnen omkring en midtstolpe, og som på toppen er bundet sammen med jernbånd. De ble blant annet brukt til fortøyning og støtte for fartøyer og som basis for sjømerker. De kunne også bli brukt i elvene som fortøyning for tømmerlenser. De fantes vel i de fleste havner i Norge og i svært mange havnebyer ellers, ikke minst i Nederland der et utall slike konstruksjoner av tømmer var plassert langs kanaler og i havnene. De minste dikkedalene består av tre sammenbundne stolper, men de kan også være bygd sammen av 15 stolper og kanskje enda flere. Dikkedaler var det tidlegere flere av i Levangersundet. De markerte grunnene innover i sundet, og dermed en farbar lei inn til kaiene i indre havn. Det finnes fortsatt ruiner av to av de minste i sjøen utenfor anlegget til Normilk. I boka om Harald Renbjør er det på mange av bildene fra bryggene og Sundet kommet med slike dikkedaler. Bakgrunnen for navnet er interessant. Norsk skrivemåte kan også være ”dykdalb”og da begynner vi å nærme oss opprinnelsen til det merkelige navnet. Innretningene heter egentlig ”duc d’albe” og har fått navn etter den spanske kong Filip II’s stattholder i Nederlandene, hertugen av Alba, som ved sin grusomhet skapte nederlendernes samhold. Symbolet på dette samholdet var altså en duc d’albe. Betegnelsen kunne også ha vært ment spottende, da slik at alle nederlendere som festet fortøyningstauet rundt en duc d’albe, tenkte seg at det var halsen til hertugen de strammet tauet rundt! Fernando Alvarez de Toledo, hertugen av Alba, var general og øverstbefalende for keiser Karl den 5.s hærstyrker, og da denne abdiserte fortsatte han hos sønnen Filip II av Spania. Nederlandene var spanske provinser og ble hardt skattlagt av spanskekongen. Dette var bakgrunnen for misnøyen blant nederlenderne, noe som igjen førte til opprør. Samtidig var den katolske kongen misfornøyd med at det var en religiøs frigjøring med protestantiske og kalvinistiske tendenser på gang i provinsene. Hertugen av Alba gikk mot Brussel med 10 000 mann i 1567 og slo ned opprøret. Det gjorde han så grundig og brutalt at han ble hatet av et helt folk. Han

DS “Innherred” snur ved Innherredskaia. (Foto fra boka om Harald Renbjør)

Dikkedaler ved Normilk juni 2007. (Foto: E. Voldseth)

fortsatte sin brutalitet i flere år ved å henrette de adelsmenn som hadde ledet opprøret og andre opposisjonelle. Grev Egmont, guvernør over provinsene Flandern og Artois, var en av dem som ble arrestert og halshogd i 1568 etter generalens ordre. Omstendighetene omkring opprøret og de følger det fikk må ha gjort voldsomt inntrykk i Europa. Goethe har i sitt skuespill ”Egmont” dramatisert historien, og Beethoven komponerte musikken til dette. Friedrich von Schiller har i sitt drama ”Don Carlos” gitt hertugen av Alba en slags helterolle. Don Carlos var sønn av Filip II. Don Carlos er helten i Giuseppe Verdi’s opera av samme navn. Operaen er basert på Schillers verk, men hertugen har ingen plass i denne operaen. Handlingen er spunnet omkring kjærlighet, sjalusi, intriger og drap, og opprøret i Nederlandene danner et bakteppe for det som skjer. Den italienske komponisten Gaetano Donizetti har skrevet en opera med tittelen ”Duc d’Albe.” Ingen annen tyrann er vel blitt husket med så mange ”minnesmerker” som hertugen av Alba. To av dem finnes altså i Levangersundet. Dette er sterke symboler som kan være verd å ha i bakhodet, også i Levanger, når lysten til å provosere og krangle om alt mulig tar overhånd. En får bare håpe at symbolverdien ikke forvitrer på samme måte som disse stolpene.

Ola Indgaard:

Leirraset ved Tingstad vestre i 1932 Petter Krogstad, født 1918, Tingstad vestre lille, husker dette godt. Han og broren Oddmund hadde like før raset vori nede på haugen og sett på elva som var flomdiger. Dette var sist i januar 1932, det hadde regna dag ut og dag inn frå tirsdag morgen 26. januar i to dager med opptil 28 mm i døgnet. Det var store leirmasser som fylte elveløpet. Raskanten var bratt og tilvokst med older, og elva gikk heilt inn mot botn av gammel raskant i ein skarp sving i Leirhølen. På toppen var det dyrkajord. Raset tok med seg ca. 30-40 meter innover av dyrkajorda. Leirmassene fylte det gamle elveleiet og går i dag fleire meter lenger sørvest. Vatnet tok beinvegen over tangen ei tid, men etter kvart

Petter Krogstad.

åpna det seg lei langs raskanten. Vassdragsvesenet ville la elva gå beinvegen over tangen, men naboer nektet dette. Steinsetting: Frå Gunnarhølen og nedover var det før raset steinsatt på vestre sida. Stein vart tatt i bergnabben ved Gunnarhølen. Etter raset vart elvebredden på østre side frå raset og nedover mot Gustavhølen sikret med steinsetting. Stein vart henta frå ein bergnabb nedenfor Skogly ved bygdevegen, og noe frå der kor garasjen til Åse Halsan er i dag. Grunneigarene på Tingstadsida deltok i arbeidet. Nils Konrad Krogstad og Birger Halsan kjøpte ein hest sammen for å delta i kjøringa. Birger overtok hesten til bruk på Nybrottsbruket sitt etterpå. Jarle Halsan forteller at Henrik Nyenget sto for sprenginga i steinbruddet der garasjen til Åse står. Jarle husker at Henrik var i arbeid i femtida om morgon. Johan Heimstad hadde sprenginga ved Skogly.

Sitat frå Nordre Trondhjems Amtstidende den 28. januar 1932: Ras og elveflom i Frol "I mælene ned mot elven på Tingstad Nedre i Frol gikk det igår et større jordras som sperret elveløpet. Elven som gikk landfull nu i regnværet, flommet utover jordene og der har den fremdeles sin gang. Den utraste masse anslåes til ca. 1000 m2. Også Nils Krogstads småbruk er truet av utrasing. For øyeblikket er ikke faren nettop overhengende, men hvis elven bryter seg gjennom det tidligere utras og tar sitt gamle løp, er det meget sannsynleg at den vil ta med seg mere jord. Det er gjort henvendelse til vassdragsvesenet om å se på forholdene." Torsdag 25. februar er det nytt oppslag om raset: Elveforbygning i Frol "Under flom i Levangerelven i vinter har elven gravet i elvemælen ved nedre Tingstad så der gikk et leirras og det er sannsynlig at der vil gå flere ras som kan bli farlig for husene på et småbruk straks ovenfor, dersom der ikke blir utført forbygningsarbeide. Av vassdragsvesenet er utarbeidet plan for en slik forbygning. Der var regnet med en utgift på ca. 4000 kr., men det kan muligens bli noget mindre. Hovedstyret for vassdragsvesenet anbefaler at denne sum blir bevilget på kommende statsbudsjett mot en fjerdedel distriktsbidrag. De interesserte grunneiere, Hans Lund og Nils Krogstad, er villige til å påta seg distriktstilskuddet mot at de får utføre arbeidet. Likeså er de villige til å påta seg det fremtidige vedlikehold. Herredstyret besluttet enstemmig å stille den forlangte garanti."

Kilde: Petter Krogstad

Frits Wahlstrøm:

Ingvald Groven - den syklende fotograf Ingvald Groven er et kjent navn for mange eldre mennesker i vår kommune. Gjennom sin aktive fotografkarriere som strakte seg over mer enn et halvt hundre år, festet han mange tusen skoleelever til filmen. Neppe noen har fotografert flere skoleklasser i disse årene enn nettopp Ingvald Groven. Han tok også oppdrag i nabokommunene. Helst knipset han klassebilder, der elevene ble stilt opp etter alle kunstens regler. Bilder av hver enkelt elev var ikke vanlig i hans tid. Det ville dessuten blitt mer kostbart for hver enkelt familie i en tid hvor mange slet økonomisk for å få endene til å møtes. Groven kom til Levanger i 1911, og han brukte sitt kamera og laget sine bilder til langt ut i 1960-årene. Mange av Grovens skolebilder henger fortsatt på veggene eller befinner seg i album i mange hjem i kommunen. Mange vet ikke at det er Groven som er mannen bak kameraet, for han hadde ikke for vane å signere sine Fotograf Ingvald Groven. skolebilder. Når du i dag betrakter Grovens bilder, skal du vite at de ble fremkalt og kopiert i et svært kummerlig lokale med spartansk utstyr. Mørkerommet hadde han laget selv i et lite uthus på eiendommen hvor han bodde. Uthuset står fortsatt. Det gjør også boligen, et koselig lite rødmalt hus som i dag ligger bak de store studentboligene på Byborg. Her bor i dag fotografens barnebarn, Berit Groven, ansatt ved HiNT på Røstad.

Interiørbilde fra stua hos familien Groven med Ingvald bak kameraet. Mor Aslaug med hele barneflokken. Fra venstre Ester, født 1916, Inge, født 1923, sitter på morens fang, Aud, født 1921 og Gunnar, født 1920. Sistnevnte var skoledirektør i NordTrøndelag fra 1968 til 1985.

Aktiv i over 50 år I unge år jobbet jeg som telegrafbud i Levanger og syklet rundt i byen og omlandet med telegram og telefonbeskjeder til bedrifter og husstander. Under et besøk i Grovens villa på Nesset i 1961 fikk jeg tatt mørkerommet i uthuset i nærmere øyesyn. Den gang var jeg medlem av Levanger Kameraklubb og følgelig svært nysgjerrig på å se hva en proff fotograf hadde av utstyr og hjelpemidler. Groven viste forståelse for min nysgjerrighet. Jeg kan underskrive at Grovens arbeid med å fremkalle bilder ikke foregikk under direkte luksuriøse forhold. Likevel ble kvaliteten på hans bilder meget god. Groven visste hva han gjorde, jobbet nøyaktig, og hadde akkurat det mest nødvendige utstyr. I dag reklamerer enkelte firmaer med at ”det enkle er det beste”. Groven jobbet etter denne linjen lenge før slagordet ble brukt i reklamesammenheng. Den syklende fotograf Groven drev ikke butikk med salg av film og fotoartikler for å spe på inntekten, slik profesjonelle fotografer gjerne gjorde i hans tid. Og ikke hadde

Et hyggelig bilde av Grovens villa i Byborgveien på Nesset, som viser at fotografen hadde blikk for stemningsmotiver. Bildet er fra 1950-årene.

Groven tråkket seg fram på sykkel overalt hvor han hadde sine oppdrag. Her har han tatt seg fram til Lihaug restaurant ved Vulusjøen en tidlig sommerdag. Hårskallen i bakgrunnen, delvis med snødekke. Postkort fra 1940-årene.

han atelier for å forevige brudepar og familiegrupper. Groven hadde sitt enkle kamera med stativ, sitt mørkerom – og sin sykkel. Dette var lenge før hjelm og sykkelbukse fantes. Groven tråkket rundt på landeveien med datidens korrekte sykkelantrekk, vindjakke, knikkers, og ofte med hatt. Skulle han på lengre turer, til nabobygdene eller enda fjernere steder, tråkket han ned til jernbanestasjonen og registrerte sykkelen som reisegods. Han tok seg over til Ytterøy lenge før ferjeforbindelsen ble opprettet. Trolig fikk han leilighetsskyss med melkebåten som gikk i jevnlig fart mellom øya og fastlandet.

Et godt snapshot av barneflokken på trappa en vinterdag i midten av 20-årene. Gunnar og storesøster Ester bak, minstebarna Aud og Inge foran.

Til Amerika i unge år Ingvald Groven var født i Bjørnør i Roan kommune på Fosen den 4. mars 1887. Han hadde 10 søsken. I likhet med flere av sine brødre reiste han i unge år til Amerika. Her fikk han sin første kunnskap i fotograferingens kunst. Tilbake til hjemlandet i 1911 utviklet han seg videre i fotofaget. Etter å ha reist omkring noen år, etablerte han seg på Skogn. En kort periode leide han en forretning i Namsos, for til slutt å slå seg ned i Levanger. I 1916 giftet Groven seg med Aslaug Holme fra Skogn. De bosatte seg i Slungårdvillaen ved Holåsen. Paret fikk fire barn, to jenter og to gutter, født i årene 1916 til 1923. Godt fotografisk syn Grovens svigerfar, Ludvig Holme, bygde Holmegården i Skogn sentrum. Dette bygget, som lå vis à vis Skogn stasjon, sto ferdig i 1914. Bygget inneholdt leiligheter, pensjonat, banklokale, e-verkskontorer og senere kafe. Den store trebygningen ble revet omkring 1970.

I min samling av postkort har jeg et bilde som er tatt av fotograf Groven et par år etter at Holmegården sto ferdig. Aslaug og Ingvald Groven flyttet flere ganger og bodde forskjellige steder i kommunen. Blant annet bodde de i noen år like ved mitt barndomshjem i Brusvebakken på Bruborg. Her opplevde jeg at min familie ble fotografert hjemme i stua hos Groven i 1947. Han hadde som nevnt ikke noe studio eller atelier, så han avbildet gjerne sine motiver i private omgivelser. Ingvald Groven er beskrevet som en sky person som helst unngikk å være i fokus. Men bak kameraet opptrådte han profesjonelt, og bildene hans tyder på at han hadde god kontakt med de mennesker han fotograferte. Fra faglig hold er det sagt at fotograf Groven ikke sto noe tilbake for de mer profesjonelle Levanger-fotografene Bjerkan og Renbjør. Grovens bilder har god teknisk kvalitet. Han hadde et godt fotografiske syn og et bevisst forhold til komposisjon og linjeføring i bildene. Utgiver av postkort Groven fotografiske kvaliteter er uomstridt. Han utviklet seg også til å bli dyktig med retusjpennen. Dette arbeidet kunne dreie seg om å fjerne flekker og forstyrrende elementer i motivene. Eller han kunne tegne inn detaljer i bildene hvis det var ønskelig, for eksempel når bondens familie og hans gård

Stor samling på Munkeby klosterruiner omkring 1930. Groven har vært dyktig til å arrangere forsamlingen. Et flott bilde, trolig fra et jubileum.

Et av Grovens eldste postkort, tatt fra Skjesol-butikken i Skogn i 1916. Meierigården til venstre, deretter Holmegården, som Grovens svigerfar eide, og stasjonen helt til høyre.

skulle foreviges. Ikke alle bønder hadde råd til flaggstang på den tiden. Dette fikset Groven enkelt ved å retusjere inn både flaggstang og gjerne et vaiende flagg. Dermed hadde man statussymbolet på plass til billig pris. Groven gjorde som kundene ønsket. Mest kjent er Groven for sine gruppebilder fra skoler, kurs, møter, jubileer og andre sammenkomster. Under krigen ble han pålagt å ta passbilder av tyske soldater og offiserer, som også kontaktet Groven når de ønsket bilder ved ulike anledninger. Disse oppdragene mislikte Groven, og prøvde ved ulike metoder å slippe unna. Ved noen anledninger sa han at det ikke var film å få tak i, eller at han rett og slett hadde ”glemt” å sette filmrull i kameraet. Allsidighet preget Grovens virke som fotograf. Ved siden av passbilder og gruppebilder fotograferte han natur- og kulturlandskap, bygninger og motiver fra tettsteder. Utover på 1900-tallet økte folks interesse for å sende postkort eller prospektkort. Mange fotografer benyttet denne anledningen til å tjene noe ekstra kroner. Groven ga ut mange av sine fotografier som postkort, men noen fullstendig oversikt over antall utgivelser finnes ikke i materiellet som finnes etter han. Fotosamlingen Som så mange fotografer etterlot heller ikke Groven seg en oversiktlig samling av fotografier. Mange av hans bilder eksisterer, men det er ingen systematisk

Groven var skolefotograf gjennom hele sitt yrkesaktive liv. Her har han knipset andreklassingene ved Hegle skole i 1956. Foran fra venstre: Sissel Eriksen, Gunvor Heirsaunet, Marie Sundal, Anne Mari Antzjøn, Vigdis Elvebakk, Tove Guttelvik, Marit Petersen, Turid Gåsvik, Anne Turid Hagen og Berta Musum. Bak fra venstre: Lærer Tore Kippe, Bjarne Granaune, Magne Joar Vandvik, Guttorm Jensen, Einar Munkeby, Torolf Granaune, Jan Marius Munkeby, Nils Langeland, Gunnar Jenssen, Arne Wahlstrøm, Ragnar Sivertsen, Ketil Iversen, Agnar Kvam og Knut Munkeby.

oversikt. Nesten ingen bilder er påført navn. Samlingen hans ble gitt til Levanger Museum på slutten av 1980-tallet, og arbeidet med registrering er så vidt kommet i gang. Her er en stor jobb å gjennomføre. Avslutning I 1953 kjøpte Groven eiendommen ”Lykkebo” i Byborgveien på Nesset, en liten rødmalt stue som ble bygget i 1937. Her arbeidet han og virket til lenge etter at han ble pensjonist. Groven døde våren 1975, 88 år gammel.

Kilder: Gunnar Groven: Slekt fra Nordre Holme gjennom 250 år. Utgitt 1991. Samtale med Berit Groven, som også har lånt ut bilder til artikkelen. Samtale med Otto Holme.

Groven fotograferte også bygårder. Her er Bamberggården på hjørnet Kirkegata Grønns gate i mellomkrigsårene. Gården er blant byens eldste, bygget i 1878. I denne gården holdt John Sæthers kolonial- og manufakturbutikk til i mange år.

Knut Vodal:

Andreas Vodahls dagbok fra 1903 Høsten 1903, etter ankomst New York 1. del sto i årboka for 2006 Etter at Andreas Vodahl kom over fra Liverpool den 4. september 1903 (se årboka for 2006), gikk den første tida i New York med til å søke arbeid. Flere brev fra ulike firmaer viser negativt resultat, noe som viser at jobbmarkedet for nyutdannete ingeniører ikke var det beste, selv i USA. Den første jobben fikk han den 19. september, som tegner og oppmåler hos Erie Railroad. Som han skriver: "Ja, saa var da endelig det værste over." Han startet på kontoret, men kom snart ut på oppmåling av jernbanebroer. Lønnen var nok ikke den aller beste. Han førte nøyaktig regnskap over alle utgiftene, og det er ganske interessant å se hvor stor del av lønnen som gikk med til brevpapir og frimerker. Noe den store mengden med brev og postkort i familiearkivet her i Norge vitner om. Han sendte også jevnlig penger hjem til sin mor. Etter hvert ble dagboknotatene mer og mer sporadiske, helt til de slutter i 1906. I 1909 reiste han til Canada og ble der i fire år, men fra den tiden finns ingen notater. I 1914 reiste han til Chile, og herfra finns en dagbok. Kanskje den kommer i årboka senere. September 1903 6te. søndag. Reiste etter frokosten med fergen over til Roald i Brooklyn. Var efterpaa sammen med Roald og tre andre norske ingeniører til Coney Island, hvor vi badet i Atlanterhavet. Her ligger et af verdens største forlystelsessteder, hvor alle mulige ting for at more folk findes. En af ingeniørene var Eystein Randers, som kjæmpet paa boernes side i krigen som løitnant, og blev som fange ført til St. Helena i 7 1/2 aar. Kjørte frem med ”elevated”, og tilbage med sporvogn over ”Brooklyn Bridge.” Kommen til hotellet faar jeg se Hanssen-Langes baggage er kommet. Træffer ham om aftenen. 7de. mandag. Da det idag er arbeidernes dag, er alle kontorer lukket. Reiser med H-L til Roar, men han er ikke hjemme. Gaar saa til en svensk elektroing. som er kommet sammen med H-L, og reiser sammen med ham og H-L ud til ”Liberty,” og gaar helt op i hodet paa statuen.

Bading p책 Coney Island.

Dagboka til Andreas Vodahl.

8de. tirsdag.Var ude paa Ellis Island og fant i kufferten min. Gik efterpaa med H-L i Brooklyn og glodde efter værelse, fik omsider fat i et i 238 Warren str. Skulde betale 3 dollars til sammen. 9de. onsdag. Gik til ”Engineering Kort fra New York 1904. Agensy” og fik ”Application blank,” og var derefter oppi Park Row Building hos et firma. Traf chefing. Sagde ikke tvert nei, men jeg skulde skrive til ham. Var i middags hjemme og skrev hit. Gik saa op til 5te Ave. nr. 78 og spurte efter Borger. Han var desværre ikke hjemme, men kom hjem om to dage. Gikk saa op til 22 street 7W. Traf ikke chefen, men fik adr. saa jeg skulde skrive. Tog ”elevated” nedover, og gikk hjem. 10de. torsdag. Skrev endel breve paa formiddagen, og gikk om efterm. oppe i New York paa endel kontorer, men intet arbeid at faa. Kjørte med ”elevated” hjem. 11de. fredag. Skrev om form. til 4 Agencies, og gikk om eftermiddagen omkring paa kontorerne I Erie Railroad blev jeg henvist til kontoret i NewJersey, og satte derover med færgen. Traf Asisstænt Engenier, mr. Kaufmann, og snakked med ham. Skulde lægge igjen mine tegninger og komme igjen næste dag. 12te. lørdag. Gikk altsaa i morges med bankende hjerte bortover til Kaufmann. Blev delvis skuffet. Hadde set paa mine tegninger og likte dem, men trængte ingen hjelp for øieblikket, men skulde skrive til mig naar han Avslagsbrev vedr. jobbsøknad.

100

Kort fra New York sentrum.

trængte hjelp. Snakked lidt med en nordmand Berg paa kontoret. Fik idag ogsaa svar paa en skrivelse til Cambren Steel Co. Samme tilfælde som ovenfor. Var om kvelden i mødet hos N.S.A.F. i Henvey Str. 442. 13de. søndag. Var i formiddag i den evangeliske kirke, og om efterm. en tur oppi Central Park. 14de. mandag. Traved omkring oppe i New York paa nogle kontorer, men forgjæves. Det er en generende varme, optil 900 Farenheit. 15de. tirsdag. Gikk i dag efter en adr. i Brooklyn. Nei! Hadde ikke flere adresser forhaanden. Var om aftenen i klubben, og fik der en del adresser igjen. 16de. onsdag. Sender i dag brev til Syracuse Eng. Employment Bureau med vedlagt 1 dollar. Skriver ogsaa til Steward Iron Co. Cincunioti Ohio, og nogle andre firmaer i Pittsburg og Philadelphia. 17de. torsdag. Gaar i dag op til en civilingeniør i New York, G.R. Tuska. Han forekom mig at trænge en mand, og han snakker endel med mig, skrev op min adresse, og skulde underrette mig. Formodentlig intet at stole paa. Blev lidt daarlig ved middagstider, og maatte gaa hjem. 18de. fredag. Traved ogsaa i dag omkring til ingen nytte. Fik nogle breve fra de firmaer jeg hadde skrevet til, men bare nedslaaende. Hanssen-Lange har i dag faat en post i Erie Railroad, og naar han kom hjem, saa laa der tilbud om

101

post til ham ogsaa fra Steelton. 19de. lørdag. Gikk i dag med H-L bortover til Erie Railroad. Han sa han vilde reise til Steelton, og det var det intet iveien for og saa fik jeg bli i hans sted, og fik straks begynde arbeidet. Ja saa var da Nordmændenes Sangforening 1907. endelig det værste overstaat: Flyingen efter arbeide. Posten er ikke saa aflønnet efter amerikansk forhold (50 dollar maaneden) men det gjør intet til sagen. Arbeidstiden er noksaa lang, fra 8 1/4 AM, til 5 1/2 PM, med en times lunch og ikke fri lørdag enn. 20de. søndag. Har i dag holdt mig rolig, saa intet af betydning kan indføres i dagbogen. Skrev et brev hjem. 21te. mandag. I dag reiste Hanssen-Lange til Steelton. Jeg var i dag med og modelerte lidt ved en flæk 23 mile fra Jersey Cit. Coldwell. Reiste om kvelden fra Brooklyn og til 8 State str., hvor jeg laa om natten. Hadde leiet værelse i Jersey City. 22de. tirsdag. Stod idag paa kontoret hele dagen, og gikk om kvelden til mit nye logi i 17 East Hamilton place, Jersey City, ca 15 min. gange fra kontoret. Fik om kvelden bagagen over ogsaa. 23de. onsdag. Idag begynte vi paa en befaring af linjen med opmaaling af broerne paa den. Vi skal fortsætte til Greenwood Lake. Vi kom i dag til Arlington. 24de. torsdag. Reiste i dag morges 7.37 med toget til Arlington, hvor Jackson ogsaa møtte op, Whiskeyreklame.

102

og vi fortsatte opmaalingen af broerne. Vi kom til North New Ark. 25te. fredag. Fortsatte opmaalingen, og kom til Bloomfield. 26te. lørdag. Reiste i dag 33 mil i Jersey og var med og maalte op Landmåling ved elven Rouge. etpar jernbanekurver. Meget fint veir. Kom ikke hjem før kl. 8 og gikk efterpaa i foreningen. 27de. søndag. Har i dag skrevet nogle brevkort til Norge. Var en tur til Brooklyn og skulde træffe Roald, men han var ikke hjemme. Gikk efterpaa en tur gjennem New Yorks kineserstrøg i Pell og Doger Street. Her var et interessant kineserliv. Det var fuldt af kinesere med lange haarpisker ude paa gaderne. Da jeg var alene og følte mig uhyggelig tilmode blant alle disse Østens sønner, saa dvæled jeg ikke saa længe der. Nætop kommen hjem brager det løs med et vældigt tordenveir. 28de. mandag. Har i dag været paa opmaaling paa samme sted som lørdag. 29de. tirsdag. Fortsatte i dag med opmaalingen af broerne. Var kommet til Bloomfield og fortsatte derfra. 30de. onsdag. Reiste i dag morges kl 9 ud til Bloomfield og fortsatte med opmaalingen af broer, og kom til Montclair. Da passene med jernbanen udløb i dag, reiste vi tilbage til kontoret og fik nye, og de gjælder helt til 31te. december. Saa er denne maaned til ende. Denne maaned har ligesom den forrige været betydningsfuld, og fuld af begivenheder. Mit haab af 31de. f.m. delvis gaat i opfyldelse. Oktober 1903 1te. torsdag. Fortsatte med broopmaalingen fra Mountclair og kom til Great Notch 18 mil fra Jersey City. Det er varmt veir nu om dagene. 2de. fredag. Reiste idagmorges med toget til Great Notch og maalte linjen samt broerne paa den. Kom til Singae. 3de. lørdag. Har været paa opmaaling i dag ogsaa. Fik en check lydende paa 18$33 som betaling for de dage jeg har arbeidet i september. Gikk om aftenen sammen med Berg i Bijau Theatre hersteds og saa paa ”Why namen sir” et dritstykke forresten.

103

Niagara falls.

4de. søndag. Var om form. i den norske evangeliske frikirke hersteds. Den var omtrentlig fuld af folk. Om efterm. en tur til Roald i Brooklyn. 5te. mandag. Reiste til Montain View og fortsatte at opmaale linjen og broerne. Har i dag betalet husleien for de kommende tre uger fra i morgen, at regne med $13,50. 6te. tirsdag. Var i dag paa kontoret, men matte kl. 9 drage ud igjen. Nivilerede op en del broer, samt opmaalte en ved North Newark og Soho. 7de. onsdag. Reiste ogsaa kl. 9 fra kontoret op til Vanaque Midvak og tog et kart af stationen med omgivelser. Tog efterpaa med tog til Esses Fells og gjorde der ogsaa en del opmaalinger. Reiste til Jersey City med 5.07 toget. 8de. torsdag. Stod paa kontoret til kl. 10, og reiste saa til Patveson, 18 mil ud af byen for der at gjøre nogle opmaalinger. Under arbeidet begyndte en voldsom regnskyl, saa vi blev aldeles gjennembløde til skindet. Reiste hjem kl 3 og gikk direkte hjem, da jeg ikke kunde gaa paa kontoret saa blød som jeg var. Regnet vedvarede udover aftenen. Det tordnede ogsaa endel. 9de. fredag. Idag har jeg staat paa kontoret hele dagen. Det har idag været et regnskyl, som jeg aldrig har set magen til, og ikke New York heller forresten. Det er det værste regn, som har været her. Paa de 24 timer fra kl. 10.30 igaar til 10.30 idag har det faldt 6’’55, som er record. Regnet har gjort en masse skade. Elvene har vokset og revet ned broer. Ødelagt jernbanelegemet paa flere steder. Ser aviserne anslaar skaderne forvoldt af regnet i Greater New York til mindst $1mill. Paa Greenwood Lake Division, hvor jeg er mest interessert er der forvoldet meget skade. Det regned ustanselig fra igaar som en eneste styrtregnskur.

104

10de. lørdag. Har været paa kontoret i hele dag. Skulde reise en tur til North Kewark, men kom ikke afgaarde, da intet tog gikk i Greewood Lakedivision. Paa Erie jernbanestation var i 10-11 tiden et underlig skue. Det var nemlig saa høi flod at vandet oversvømmed hele jernbanestationen, saa man ikke kunde komme til togene tørskod uden naar man hadde høie støvler paa. Passagerene maatte fragtes paa vogne til og fra togene, som stod i vand. Hændte at vognene veltet, saa mange faldt i vandet og ble vaade. Læser iaften i aviserne om ødeleggelser af flom paa mest alle kanter. Mest udsat er byen Paterson, hvor store deler af byen skal være oversvømmet af Passvic floden. Man frygter for at huse skylles væk, og tap af menneskeliv. Man anslaar skaden forvoldt i Paterson til 3mill$. Kjøpte iaften en paraply $1,25. Samt fik igjen vask for $1,26. 11te. søndag. Reiste i formidag en tur til Brooklyn og traf Roald og Bøckman. Gikk med Bøckman til Pilgrenisk hus og traf Middelton, som var kommet over for nogle dage siden. Lars Sundby er ogsaa kommet over. Eftermidag var jeg oppe i Central Park og besaa de museer som er der oppe. Skrev om kvelden et brev til Hanssen-Lange. 12te. mandag. Har staat paa kontoret i dag. Mr. Taffany har idag været borte fra kontoret. Fik brevkort fra broderen. 13de. tirsdag. Var idag ude ved Clifton, et lidet stykke hidfor Paterson, hvor en jernbanebro er blevet vasket væk, og de holder paa at bygge en provisorisk en af tømmerstokke. Maalte op hende med tackymeter. 14de. onsdag. Blev idag sammen med spanieren Angelicola sendt opover til Sterlinton, hvor banelegemet var blevet udvasket af flommen paa flere steder. Det var et stygt syn der oppe. Svillerne var paa flere steder undervasket, saa de hang bare i skinnerne, og visse steder laa det ene spor begravet i sand midt ude i elveleiet. Banen kunde ikke trafikeres. Kun et spor var saapas at man kjørte greisvogne paa det. Flere broer var vasket væk. Jeg fik forresten ikke noget at gjøre deroppe, og fik reise hjem igjen i god tid. 15de. torsdag. Har idag arbeidet som kontorist i det nedre kontor. Kjedelig arbeide. Sender brev til Ludvig Lyng. 16de. fredag. Har arbeidet paa det nedre kontor. Skrivearbeide. 17de. lørdag. Samme arbeide. Gikk sammen med Berg til klubben i Broocklyn, traf Roald og Sundby der. 18de. søndag. Gikk en formiddagstur. Op paa høiden straks herved. Om eftermiddagen gikk jeg sammen med Berg og tog færgen op til 23de gade, da han skulde finde en væn der oppe. Efterat vi skildes der oppe, reiste jeg til Broocklyn for at besøge Roald, men han var ikke hjemme. Gig saa hjem igjen. 19de. mandag. Haver ogsaa idag været ”bookkeeper.” 20de. tirsdag. Idag saa fik jeg komme ud. Var ude og maalte op broer opover

105

Annonse for 17. mai 1907.

til Pallyston. Saa der oppe mange merker efter flommen, gjennembrudte kanaler, vækvaskede jernbanelegemer, ødelagte broer osv. 21te. onsdag. Har været ude paa opmaalinger af broer opover. Fik iaften en kort fra Wm. Johannesen som svar paa brev af

27 forrige maaned. 22dre. torsdag. Har opmaalt broer opover ved Vanaque Midvale ca 32 mil fra Jersey City. Vanaque var en indianerhøvding som levet her, og som ogsaa er begravet her nogensteds. 23de. fredag. Har været ude optil en station Boardville ca 36 km fra Jersey City. Det regned endel idag, saa vi ble endel vaade. 24de. lørdag. Reiste idag med toget til Boardville og maalte opover til Hewitt 40 mil fra Jersey City. Fint veir, noget koldt. 25te. søndag. Idag er det nogsaa koldt. Besøgte Roald i eftermidag. Samt Sundby med frue. Sundby har faat job i New York. 26te. mandag. Har været optil Greenwood Lake idag. Kom næsten op til indsjøen med opmaalingen. Det har været meget koldt idag, og det har sneet for første gang. Fik idagmorges svar paa mit brev til Ludvig Lyng, som er paa Standford farm New York. 27de. tirsdag. Har været helt oppe ved enden af Greenwood Lake railroad ved Sterling Forest som ligger 44 mil fra Jersey City. Det har været isnende koldt idag, med en gjennemtrængende vind. Det var frosset is paa vandene der oppe. Sendte et kort hjem idag. 28de. onsdag. Har maalt op Ringwood Branch samt var en tur op til jernminerne ovenfor Ringwood. 29de. torsdag. Reiste til Garfiel ved Passaic river og tog et kart der. Vi var 4 mand. Gikk efter arbeide til Passaic og tog toget derfra. Veiret har nu skiftet om saa det er varmt igjen. 30de. fredag. Reiste kl. 9 sammen med Jackson til Bloomfield og begyndte at nivillere broerne. Det er meget varmt idag. En svetter i den varme uldskjorten fra gamlelandet. Vi kom om aftenen til Little Falls.

106

Idag er jeg altsaa 23 aar. Begynner at blive gammel nu, synes jeg. Dagen festligholdes ikke. 31de. lørdag. Har nivillert broer fra Little Falls til Pampton. Var om aftenen i klubben. Haabed der at træffe kameraderne, da vi skulde mindes Trondhjems Tekniske Læreanstalt, men bare Bøckman var der. Vi sendte et telegram til Trondhjem med 5 underskrifter. November 1903 1de. søndag. Holdt mig inde til over middag, og da reiste jeg en tur op til 136de. gade i New York og saa paa et footboldspill der oppe. Det var noksaa interessant at se paa. Man fik blodet til at flyde. 2den. mandag. Var sammen med Mr. Jackson ude og nivillerete broer. Blev færdig med hovedlinjen og begynte paa en sidelinje. 3die. tirsdag. Har været paa kontoret og tegnet. Det er valgdag her idag. Der vælges ny ”mayor.” Valgkampen noksaa interessant herover. Man bruger at vædde paa kandidaterne. Jeg var om kvelden over til City Hall Park i N.Y. og saa paa livet, og der var ogsaa et enestaaende folkeliv. Det var blit bekjent at den demokratiske kandidat var blit valgt. Folk hadde forsynet seg med lange barnetrompeter, og saa tutet de i disse saa det var et helt spetakel. De store aviser her fremviste levende billeder paa væggene bare for at more massen og holde interessen oppe. Kom der imellem et billede af den valgte kandidat, saa peb alle sammen i trompeterne sine. 4de. onsdag. Idag var jeg ude paa byen nogle timer, har forresten staat paa kontoret. Fik om kvelden brev fra broderen. Broadway.

107

The Brooklyn Bridge.

5te. torsdag. Var paa kontoret og tegnet i formiddag. I middags reiste jeg med Jackson op til Piermont oppe ved Hudsonfloden paa landmaaling. Her oppe var en storartet udsigt over floden som her var mæktig bred. Fig idag en check paa 50$. Var ikveld over til New York og fik penger for den i Erie Railroads billetkontor der. Modtok et kort fra L. Muller, Trondhjem. 6te. fredag. Har i dag været oppe ved Sterlington paa Main Line en 30 mil fra byen. Det har været koldt og surt idag, samt en isnende vind der oppe. I dag har jeg betalt husleien for 5 uger med 22,50$. 7de. lørdag. Har været oppe ved Sterlington idag ogsaa. Det har været enda koldere idag, og en kold vind. Fik brev hjemmefra, samt fra Botaldsen om at han og Døscher kommer hid med ”Oscar II” næste mandag. 8de. søndag. Idag eftermiddag var jeg en tur op til Zoologiske have oppe ved 190de gade i New York, her var mange underlige dyr og fugle at se. Jeg kom derop nogsaa sent, saa jeg kun fik tid til at gaa hurtig igjennem og fik ikke se alt. 9de. mandag. Reiste idag 8.44 ud til Gardfield og tog og et kart. Var ude hele dagen. Fik om kvelden sendt aviser hjemmefra. 10de. tirsdag. Har været en tur paa opmaaling i Passaic, og resten paa kontoret. 11te. onsdag. Idag saa har jeg havt tegnearbeide paa kontoret hele dagen. 12te. torsdag. Har havt tegnearbeide hel dagen. 13de. fredag. Har været en tur op til Sufferic paa opmaaling. 14de. lørdag. Idag var jeg først en tur til Orange og maalte op til en switch

108

til Edison Fonograf verksted som er her. Vi gikk igjennem en del af verkstedet. Det var en masse folk i beskjeftigelse. Orange er ca 1/2 times jernbanereise herfra. Efterpaa var jeg en tur til Hamstead. 15de. søndag. I eftermiddag var jeg hen og besøgte Roald og Sundby med frue i deres nye leilighed 8 Willow Str. Brooklyn. Var der til kl 1/2 12 og spilte 1/2 12. 16de. mandag. Har været ude med Jackson og maalt broer paa Caldwell Branch. Det er regnveir idag. 17de. tirsdag. Har været med Taffany op til Newbaugton som ligger ved Hudsonfloden 63 mil fra byen. Da det idag blev regn saa blev intet arbeide udført, saa jeg for det meste bare har reist med jernbane. 18de. onsdag. Arbeidet paa kontoret til middag og reiste saa til Haskells ca 30 mil ude. 19de. torsdag. Idag har jeg havt kontorarbeide. Om kvelden var jeg over til Brooklyn og traf Botaldsen og Døscher som kom herover tirsdag med ”Oscar II.” 20de. fredag. Kontorarbeide. 21de. lørdag. Reiste idag sammen med mr. Smith op til New Hampton 63 mil fra byen for der at ”fixe” en ny overgangsbro. 22de. søndag. Idag gikk jeg bort til Botaldsen og Døschers nye hybel 63 Hick Street Brooklyn og reiste med dem op til den Zoologiske have, hvor vi nøie besaa hele samlingen. 23die. mandag. Har været sammen med mr. Jackson paa broopmaaling. 24de. tirsdag. Idag blev vi endelig færdig med denne broopmaalingen som vi med mellemrum har arbeidet paa siden den 23de september. 25de. onsdag. Idag var jeg til North Newark og tog en frihaandsskisse af jernbanestationen med omgivelser. Om kvelden var jeg i Brooklyn og besøgte Døscher og Botaldsen. 26te. torsdag. Idag er det helligdag her- ”Thanksgiven”, men vi maa arbeide som almindelig paa kontoret. Har været en tur til Passaic. 27de. fredag. Har været bare kontorarbeide. 28de. lørdag. Har idag arbeidet ved South Paterson ved en overgangsbro der. Om kvelden besøgte jeg Botaldsen og Døscher. 29de. søndag. Idag var jeg ogsaa borte hos Botaldsen og Døscher. Gik sammen med dem en tur til ”Chinatown” og gik videre et stykke opgjennem New York. 30de. mandag. Har idag staat paa kontoret. Fik ikveld igjen det kort jeg sendte til et kulkomp. i W. Wa. i september. Saa er der atter slut paa en maaned!

109

December 1903 1ste. tirsdag. Arbeidet paa kontoret til middag, og etterpaa saa var jeg en tur til Suffern. Det er merkeligt at se at kjør gaar ude paa landet enda. 2den. onsdag. Idag var marken hvid af 1/2 tomme sne. Reiste kl. 11 ud til Chestuit Hill. 3die. torsdag. Idag arbeidede jeg bare paa kontoret. 4de. fredag. Reiste efter middag med Mr. Taffany til Waldevick. Betalte idag husleien for en uge til tirsdag 8de. 5te. lørdag. Idag har jeg været i Garfield sammen med 3 andre paa udstikning af en sidelinje der. 6te. søndag. Var en tur til Brooklyn til Botaldsen og Døscher, samt Roald. 7de. mandag. Har været en tur til Ridgewood, resten paa kontoret. 8de. tirsdag. Har været en tur til Waldwick i eftermiddag. Sender hjem 75 kr. som jeg fik mig indvexlet i 24 State Street, New York. 9de. onsdag. Var en tur til Bergen paa den andre side af Bergen tunell. Regn idag. 10de torsdag. Været ude ved Forrest Hill, paa nogle opmaalinger i banegården i Jersey City Har betalt boarden idag for 4 uger fra tirsdag den 8de dec med 18 daler. 11te fredag. Har været ude ved Riverside paa Newark banch. Det meste af dagen fint veir. 12te. lørdag. Arbeidet bare paa kontoret. 13de. søndag. Besøgte Botaldsen og Døscher i eftermiddag. Botaldsen faat job i New York. 14de. mandag. Har været paa kontoret i hele dag. 15de. tirsdag. Har været en tur til Orange i eftermiddag, resten paa kontoret. Kaldt nu om dagene. 16de. onsdag. Var en tur til Ramapo. Kaldt. 17de. torsdag. Idag har jeg arbeidet bare paa kontoret. 18de. fredag. Har arbeidet mest paa kontoret. 19de. lørdag. Har idag arbeidet paa Orange Buanch. Fik brev fra Cape Town fra Bech. Idag blev den nye East-west bro aabnet. 20de. søndag. Idag regnet det gement. Har været en tur til Brooklyn. 21te. mandag. Har arbeidet ude ved Bloomfied. 22dre. tirsdag. I eftermiddag en tur til Westwood paa New York and New Jersey Railroad. 23die. onsdag. Har arbeidet paa kontoret. 24die. torsdag. Indearbeide idag ogsaa. Om kvelden over i Brooklyn hos Botaldsen og Døscher, og blev der natten over. 25te. fredag. Juledag. Gaar sammen med Botaldsen og Døscher bort i sjømandskirken i Brooklyn. Folk har butikerne aabne juledag ogsaa, man merker

110

Julaften med venner 1905

ikke meget til høitid herover. Det regner idag igjen, saa det er ikke saa hyggeligt. 26te. lørdag. Anden juledag. Idag igjen arbeide paa kontoret. Det slaar om til kaldt, saa det er diverse kuldegrader ikveld. 27de. søndag. I eftermiddag gik jeg en tur over den nye Williamsburey broen og var efterpaa en tur i 63 Creek street. 28de. mandag. Bare indearbeide i dag 29de. tirsdag. Samme type arbeide. Snedde en del idag. Koldt mod kvelden. 30de. onsdag. Bare indearbeide. 31te. torsdag. Indearbeide. Om kvelden over i Brooklyn, og gik ved midnatstiden over til City Hall Park, hvor der var et meget livlig folkeliv. Man skreg, blaaste i trompeter og holdt et forfærdeligt spektakel ved aarskiftet.

111

"Trøndersk auksjon" Fra møteboka til "Gnisten" - organ for Ytre Skogn Komm. Ungdomslag - år 1924, har vi hentet denne fornøyelige reklamen for en auksjon, som nok aldri har funnet sted. Auktion. Herved bekentgjøres for herverende og fraverende venner og uvenner både her og heresides, at mandag efter den siste fulmåne i det herrens tørkeår 1926, holdes auktion på gården Lengerop gardnr, 77 1/2 skepmark 1 ort og 5 skeling, som er beliggende i Tautra prestegjeld i Trondhjems-stift. Det selges en mengde redskaper og husgeråd hvorav skal nevnes: En paraply og spaserstok samt damebukser med og uten lok. En seng foruten bund og gavler hvor småfæ man til huset avler. En ovn som dårlig varmet har med tiden fordi den ramlet ned for lenge lenge siden. Blant verdisaker må man nævne to par benklær som i banken har en rævne. En bra men utslitt fjærpenn og en gammel sjorte hvorav kun flaket er igjen. En gammel benløs lænestol og en market bokreol. All slags tøi og klædebon og en strengeløs salmodikon. En bladløs protokol foruten permer og en gammel trøie som mangler begge ærmer. Envidere der selges skal en mengde ting fra fjøs og stal. Fra loft og kelder og stabur alt blir opropet etter tur såsom: Spikesild og salt tyndøl og malt Haggel og krut soda og lut flaska og glas sølvty og stas Kamfer og tjurru granved og furru gafla og kniva kosta og riva Spiker og skruva

112

hatta og huva Gryta og stampa talgløs og lampa Hakka og greip sauskind og reip Kagga me vin klea tå lin Skrammel og jarn snøre og garn Grisi og hesta og skomakerlesta Som apendiks selges et heim-brennerapparat med alle de til driften hørende kopper og kar. Auktionen tager sin begyndelse ved hanegal og varer helt til klokken er slagen. Uden landske kjøpere må med bringe kone og barn vis de skal bli betrod til betalelse kontant med 1 års henstand helst i sølv og kopperpenger. Kallgraut og brendevin serveres vis kop medbringes. Lengerop den første i siste 1900 å kleimåt Nubb Lengerop Hilsen! til Skogn komm nugdomslag fra

Erling Hoem Redaktør Johannes Tørresvoll

113

Sveinung Havik:

Norsk Jugoslavisk forening i Levanger Ekne og Falstadskogen sto i sentrum da de første vennskapskontaktene ble etablert omlag 20 år etter at grusomme krigshandlinger fant sted utover Innherredsbygdene. I dag er initiativtakerne borte og forutsetningene endret, eller er de egentlig det? Har etterkrigsgenerasjoner lært av historiens grusomheter? Mye tyder på at svaret er NEI, for i ytterkanten av Europa ble nok en gang mennesker drept og mishandlet på det groveste. Deler av Vest-Balkan må igjen bekjempe rasisme og forsvare demokratiske verdier i sine lokalsamfunn. Derfor må dialogen fortsette. Vi har ikke råd å la være! I dag framstår Falstadsenteret på Ekne som et sentralt nasjonalt opplæringssenter for krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter. Det kan Levangersamfunnet være stolt av, og i denne artikkelen omtales sentrale personer innenfor Norsk Jugoslavisk Samband. Gjennom et bredt nasjonalt samarbeid ble kontakter etablert og viktige oppgaver utført, som i flere sammenhenger pekte fram mot den nye virksomheten på Ekne. Omkring 5000 (4267 offisielle tall) jugoslaver kom til Norge som krigsfanger, og den oppmuntring og medfølelse som møtte dem blant norske kvinner og menn, ga dem mot og vilje til å holde ut konsentrasjonsleirenes redsler. Da frigjøringen og freden kom var det kun 1500 (1720 offisielle tall) igjen. Alle overlevende ble samlet i Melhus - Trondheimsområdet, og allerede sommeren 1945 ble de første forsøk på å stifte en forening gjort. Den 26. juli 1945 ble et Norsk-Jugoslavisk Samband (NJS) konstituert, og til formann i det midlertidige styret ble valgt overlærer Harald Rønneberg. Sambandet fikk god oppslutning i starten, men etter hvert dabbet det av. Samme skjebne fikk lokalforeningene i Oslo og Mo i Rana. En kan spekulere i årsaker, men ingen tvil om at etterkrigsårene var turbulente både internasjonalt og nasjonalt. Tito brøt med Stalin i 1948 og hjemme kom det til konflikt mellom Arbeiderpartiet og kommunistene. Årene gikk, men den 13. oktober i 1966 ble det på nytt invitert til et møte i Trondheim med formål å danne en forening for venner av Jugoslavia i Norge. Blant initiativtakerne var Gunnar Karlgaard og Arne Sivertsen fra Levanger (konstituerende møte 26. okt.). Karlgaard ble da valgt

114

til formann og som styremedlem finner vi Arne Sand fra Ekne. Foreningens navn ble; ”NJS, Trøndelag”. Denne gangen lyktes foreningen med byggverket og medlemmer meldte seg inn fra hele landet. Samtidig ble det opprettet en søsterorganisasjon – ”Jugoslavisk – Norsk Samband” – i Nis i Jugoslavia. Allerede under årsmøtet i 1969 fremmes forslaget om å sløyfe ”Trøndelag” i Sambandets navn, og utvikles til å bli en overbygning for de mange lokallagene som etableres etter hvert. Det første landsmøtet med lokalavdelingene ble holdt i Trondheim 15. april 1972, og foreningens formål var da slik; ”NJS er en partipolitisk Gunnar Karlgaard til venstre, sammen med krigsuavhengig organisasjon fange Blogoje Marenkovic under et Sambandsmøte som har til formål å fremme i Beograd. Bildet er lånt ut av A. Røisland. forbindelsene mellom Jugoslavia og Norge og styrke vennskap og personlig kontakt mellom jugoslaver og nordmenn”. Målet var å bli landsdekkende med også en Vestlandsavdeling og en Sørlandsavdeling. Etter som 2/3 av fangeleirene for krigsfanger fra Øst-Europa ble opprettet i Trøndelag og nordover, skulle det raskt vise seg at aktiviteten og det internasjonale arbeidet ble størst her. På dette tidspunktet hadde Sambandet omlag 700 medlemmer, og med store geografiske avstander ble det behov for ytterligere oppdeling. Alle samfunnslag var representert, og det samme kan en også si om partitilknytning. Av enkeltpersoner kan nevnes Karin og Thorvald

115

Stoltenberg, Kjell Bækkelund, Svein Mønnesland, Osmund Faremo, Per Hansson, Sigurd Evensmo, Torolv Solheim, Tor Aspengren, Per Borten, Reidar Hirsti, Jahn Otto Johansen m.fl. I Jugoslavia vokste den nasjonale foreningen raskt og på det meste var det over 5000 medlemmer i alle republikkene. Mange var ungdommer, og hvor noen fikk realisert skole- og studiemuligheter ved hjelp av penger fra stat, fylke og kommuner i Norge, og ikke minst fra ”Minnefondet av 8. mai 1970”. Den lokale foreningen på Levanger ble etablert våren 1975, og rundt denne sto sentrale personer med erfaring fra motstandsarbeid og arbeid i moderforeningen, bl.a. Karlgaard, Sand og Sivertsen. Etter noe forberedende arbeid ble det på lokallagets første årsmøte valgt dette styret; Fork.: Nestform.: Sekretær: Kasserer: Styremedl.: Varamedl.:

Bjørg Sivertsen Jan Hedlund Maia Eric Arne Johnsen Agnes Røisland og Anna Hansen Lise Bjørås og Torleif Jegerstedt

I løpet av de 17 årene lokallaget eksisterte kom 4 av disse medlemmene til å fungere som ledere, og følgelig må disse karakteriseres som ”grunnfjellet” i samarbeidet mellom Jugoslavia generelt, men også spesielt i forbindelsene til vennskapskommunen Herceg Novi i Montenegro. Bjørg Sivertsen Agnes Røisland Arne Johnsen Asbjørn Rein (Verdal) Maja Eric

leder fra ---”-----”-----”-----”---

1975 til 1980 1980 til 1982 1982 til 1988 1988 til 1992 1992, opph. i styremøte 9. sept. s.å.

Lokallaget ble tuftet på grunnlag av formålsparagrafen om å …“styrke vennskap og personlig kontakt“…, på et uformelt plan, men samtidig holde nær kontakt med Levanger-ordførerne før og etter offisielle vennskapsbesøk. Møteprotokollen viser stor aktivitet og med besøk/utvekslinger og arrangement i godt samarbeid mellom sambandsfolk i Trøndelagsregionen (Trondheim og Ørlandet). Spesielt markeringen av Jugoslavias nasjonaldag 29. nov., hvor både

116

Fra venstre står Jon Grønli, Agnes Røisland, Arne Johnsen og Arvid Falkmo (Falstadfange nr. 2). Bildet er lånt ut av A. Johnsen.

repr. fra den jugoslaviske ambassaden og internasjonale dansegrupper deltok enkelte ganger. Humanitære innsamlinger til barnehjemmet „Mladost“ i Bijela utenfor Herceg Novi og etter jordskjelvkatastrofen i 1979. Umiddelbart etter stiftelsen reiste ordfører Jon Ramstad og nestformann Jan Hedlund til Herceg Novi. Til en av de første sammenkomstene inviteres medlemmer og andre interesserte til reiselivskveld med Tvete Reisebyrå i Trondheim, filmframvisning, foredrag og diskusjoner om framtidige reisemål i Jugoslavia. På folkehøgskolene Sund og Skogn arbeides det med å legge til rette for „stipendiater“, dvs. jugoslaviske ungdommer. Rektor Jon Grønli på Sund ble svært sentral i dette arbeidet og også en aktiv medlem i Sambandet gjennom hele perioden. Av andre tradisjonelle markeringer kan nevnes 1. og 8. mai i Falstadskogen, som samlet mye folk rundt en tradisjon hvor lokallaget videreførte og opprettholdt ”arven” og sørget for at disse dagene ble et viktig „lim“ i NJS og blant krigsveteranene i Trøndelag og Nordland. Økonomisk ble lokallaget drevet i et samvirke med den nasjonale foreningen. Av årskontingenten de første årene på 30 kr. gikk 20 kr. til NJS, mens ved større arrangement og turer søkes det om stipend og støtte fra de ulike fondsmidlene. Det kan tyde på at det var rimelig god økonomi, og at regjeringen ved Utenriksdepartementet delte romslig ut penger til kulturutvekslinger fra „folk-

117

til-folk“-midlene. Den jugoslaviske ambassaden var også en viktig støttespiller, både hva kontakter og kulturformidling angikk. Gjennom alle disse årene virksomhetene var igang synes det som kreativiteten må ha vært en nødvendighet for å håndtere smått og stort, og alt er nok heller ikke skrevet inn i møteboka. Spesielt under årsmøtene etterlyses svar på spørsmål om aktiviteter og hvordan det går med det og det planlagete arrangementet. Mellom annet ble „stipendiatene“ et tilbakevendende tema, og de var umåtelig viktige for medlemmene i lokallaget. Ungdommene fra Jugoslavia fikk dekket skoleopphold etter søknad til „Minnefondet av 8. mai“, men i tillegg trengtes lommepenger og vertsskapsfamilier. Dette ble ivaretatt etter beste mellom-menneskelige kriterer, og det er sikkert mange som kan se tilbake på minnerike opplevelser fra Innherred. Noen ble værende her, andre dro tilbake og ble dyktige tolker, ikke minst ved rehabiliteringssenteret Igalo. Mange pasientgrupper og enkeltpersoner benyttet seg av dette helsetilbudet ved Igaloinstituttet, og på 70-tallet som i dag er det ikke uvanlig at helsearbeiderne snakker godt norsk. Hele det første 10-året er preget av stor aktivitet og mange betalende medlemmer. Likevel arbeides det kontinuerlig med økonomien, og bl.a. forsøker styret å selge kunstmapper til 5000 kr. Slike ekstraordinære tiltak var helt nødvendig fordi de kommunale kulturmidlene ikke strakk til. Ved større kulturarrangement måtte en falle tilbake på Sambandet (landsforeningen). Etter „Berge Istra“ – forliset opprettes „Bergersen – fondet“ med 100.000 kr. Det samme skipsrederiet trår til med ytterligere 80.000 kr i fondsmidler under markeringen av Titos 80 års dag i 1972. I tillegg kontraheres flere tankskip ved det jugoslaviske skipsverftet i Bijela ved Boka Kotorska, noe som gir arbeidsplasser og skatteinntekter til Herceg Novi kommune. I 1979 skjedde det et kraftig jordskjelv i Kotorområdet, og stipendiaten Vera Markovic var på dette tidspunktet elev ved Skogn Folkehøgskole. Hun ble en viktig informant for lokallaget, som umiddelbart satte igang en stor innsamlingsaksjon. Gjennom lokalavisene ble folk oppfordret til å hjelpe lokalbefolkningen. Totalt ble det fra Levanger sendt 15.525 kr, og regjeringen bidro også med betydelig hjelp i form av ferdighus. Det neste 10-året er også fyllt med variert aktivitet. Foruten de tradisjonelle oppgavene ble det nå flere kulturutvekslinger (danseoppvisninger), og disse presenteres som „kulturkaravaner“. I tillegg dukker spørsmålet om ansvar og plassering av Falstad Museum og skjøtselsplan/fredning av Falstadskogen. Nye personer kommer inn som medlemmer bl.a. Arnt Tore Andersen, Haldor og Sissel Aamo. Førstnevnte gjør en viktig jobb for NJS og lokallaget med bakgrunn som journalist i „Adresseavisen”, og ikke minst under forarbeidet med „Det Norske Hus“ i Gornij Milanovac. Aamo’s er to verdalinger som kommer til å styrke lokallaget både i styret og sørge for flere betalende medlemmer fra

118

nabokommunen. Dette medfører at lokallaget de siste årene endrer navnet til „Levanger og Verdal“… De nevnte „karavanene“ var større grupper på omlag 20-50 personer, og hver lokalforening hadde ansvar for program i sitt område mens Sambandet sørget for budsjett og øvrig koordinering. I 1982 ble landsmøtet i NJS hodt på Levanger og tre år seinere deltok avdelingen aktivt under 40-årsmarkeringen av frigjøringen. Da Karlgaard døde i 1972 ble det opprettet et minnefond, og Per Hansson skrev dette om levangermannen i Dagbladet; ”Gunnar Karlgaard, Levanger, døde plutselig påskeaften, og budskapet om hans bortgang vil bli mottatt med sorg av hans venner over hele Norge og i det han regnet som sitt annet fedreland, Jugoslavia.. (...) I de seinere år ofret Karlgaard nesten all sin tid og sine beskjedne fysiske krefter til å styrke vennskapsforbindelsen mellom Norge og Jugoslavia...Særlig la han vekt på å styrke samholdet mellom unge mennesker i de to land, og i årenes løp skaffet han penger til en rekke jugoslaviske ungdommer slik at de kunne gå ett år på norsk folkehøyskole. I Jugoslavia hadde han venner i alle lag av folket, og menn fra Titos partisanhær under den annen verdenskrig stod hans hjerte særlig nær. (...) Vi er mange som aldri skal glemme det noble mennesket og den gode nordmannen Gunnar Karlgaard”. Svært mye folk møtte fram i Levangerkirka til begravelsen og det offisielle Jugoslavia var også til stede. Under seremonien viste presten til hans motstandsarbeid og store fedrelandskjærlighet som …“tillot ham å overvinne selv den verste tortur i fangenskap. Dette etterlot ingen bitterhet hos ham. Han hadde lært å tilgi, og han ble en av våre fremste talsmenn for mellommenneskelig forståelse, noe han særlig arbeidet for innen Norsk-Jugoslavisk Samband der han var en drivende kraft“. Denne beskjedne mannen var omgitt med mystikk. Hvordan var det mulig å overleve den fysiske tortur han ble utsatt for på Misjonshotellet? Han var mer død enn levende, og torturisten var dessuten bysbarnet Henry Rinnan. Det fortelles at Karlgaard ved en anledning kontaktet en av brødrene til Rinnan

119

Jugoslaver hedrer Gunnar Karlgaards minne på Levanger kirkegård i maidagene 1985. Bildet er lånt ut av A. Johnsen.

for å få rede på hvor skolekameraten lå begravd. Før morgengry møttes de på kirkegården, vekslet ikke et ord, og skiltes mens livet gikk videre i småbyen… Gunnar Karlgaards minnefond: 1) I 1972 fikk Trøndelagsavdelinga av Norsk-Jugoslavisk Samband en anonym gave på kr. 500,-, innsatt på en konto i Spareskillingsbanken i Trondheim under navnet; Gunnar Karlgaards Minnefond til hjelp av jugoslavisk ungdom. (Heretter kalt Minnefondet) 2) Styret i Trøndelagsavdelinga av Norsk-Jugoslavisk Samband er fondsstyre og avgjør hvordan nye midler skal tilflyte fondet og hvordan midlene skal brukes. 3) Minnefondet er åpent for bidrag fra offentlige og private institusjaoner og fra enkeltpersoner, og midlene skal plasseres i en norsk bank eller på en slik måte som fondsstyret bestemmer. 4) Minnefondet bør ha et grunnbeløp på kr. 50.000,- som helst ikke skal røres. 5) Til vanlig er det renteinntektene som skal brukes og da fortrinnsvis til stipend til jugoslavisk ungdom som vil studere i Norge i kortere eller lengre tid. 6) Fondsstyret avgir hvert år rapport til årsmøtet i Trøndelagsavdelinga av Norsk-Jugoslavisk Samband om bruken av midlene.

120

7) Minnefondet er ikke en juridisk person. 8) Viss Norsk-Jugoslavisk Samband blir oppløst skal eventuelle midler i Minnefondet overføres til Norges Røde Kors. Som tidligere nevnt var de grufulle handlingene i Falstad-leiren på Ekne sentralt for etableringen av foreningen og de årlige markeringene i Falstadskogen. Møteboka viser at 22. april 1983 drøftes opprettingen av et minnemuseum på Ekne for første gang. Det understrekes at det ennå finnes en god del ting rundt omkring (i private hjem) som bør sikres. Historikk, kart, oversikter og gjenstander som ble laget av krigsfanger. En modell av Falstadleiren, som da sto på Hjemmefrontmuseet i Trondheim, burde naturlig høre hjemme her. Dessuten gaver som hadde tilflydt NJS og lokalforeningene i deres internasjonale arbeid. Arvid Aune, skolemann og politiker, ble satt på saken sammen med Torleif Jegerstedt. Etter noe tid åpnes museet i det gamle skolebygget på Eknetun skole. En kan dermed konstantere det første ankerfeste for en lokal dokumentasjon – et sted å komme til for å se og minnes - og starten på en prosess som ble fullført ved innvielsen av Falstadsenteret våren 2007. En stor og viktig handling var ideen og gjennomføringen av ”Det Norske Hus”. I løpet av et par år ble disse planene realisert og i 1987 åpnes kulturhuset i Gornji Milanovac. Mange veteraner fra distriktet var til stede. NJS’s Trøndelagsavdeling var svært aktiv i arbeidet med å få dette realisert. Arnt Tore Andersen var leder for innsamlingsaksjonen og i løpet av et drøyt år klarte foreningen å reise ca. 1 mill. kroner. Det nye norsk-jugoslaviske kulturbygget fikk en meget original konstruksjon. En sammensmelting av en serbisk skysstasjon og et norsk vikingeskip. ”Det jugoslavisk-norske vennskapshuset er ment å gi en bred framstilling av det jugoslaviske og norske folks fortid og nåtid. I dette huset vil også de besøkende lære å kjenne det som er typisk for de to lands natur og næringsliv, samt deres sosiale og kulturelle utvikling. De vil også kunne danne seg et bilde av hvordan vennskapet og samarbeidet mellom de to land utvikles. Det vil bli lagt særlig vekt på å framstille hendingene i den 2. verdenskrig da et stort antall jugoslaviske fanger knyttet varige kontakter med nordmenn, og da

121

vennskapet mellom de to land fikk sitt eget stempel. Det går en uavbrutt linje fra de første kontaktene i 1942, via ”Serberhytta” til etterkrigstiden. Dette vennskapets betydning og det budskap som vennskapshuset er ment å gi videre til de nye generasjoner, gjør at selve huset også bør ha visse symbolske elementer. Man har derfor valgt ut et antall karakteristiske, billedlige trekk fra de to lands historie og stilisert dem”. (...) ”Vennskapshuset ble reist i Gornji Milanovac, i et område som har en lang opprørstradisjon. Her begynte den andre serbiske oppstanden mot det tyrkiske herredømme, og det var harde kamper under første verdenskrig. Byen ble nesten totalt brent av tyskerne under andre verdenskrig, men er i dag et vakkert landbruksområde mellom høye skogkledde åser”. (Teksten er hentet fra en brosjyre (Kuca jugoslovensko – norveskog prijateljstva) som ble utgitt til åpningen 29. september 1987) Mens unge og gamle går Partisanmarsjen på Ørlandet, går sentrale personer ut av tiden. En av disse er Arne Sand, som blir minnet slik av Ole Alstad; Norsk Jugoslavisk Samband har mista ei hjelpende hand men det er ikke bare en arbeidsom neve som har slutta å leve Arne var med da vennskapet oppsto da mennesker led – og svalt. Arne forsto hvor meget det gjaldt. Han nøyde seg ikke med bare å se på den urett som ble begått at fanger ble hundset og slått og ikke fikk mat. Han stakk til dem føde fra markens grøde. Ga dem sjansen til fortsatt å leve. Han ga dem godhet i stedet for hat. Det skaptes vennskap nasjonene mellom og Arne var med. Han jobbet for fred og for grenseløst vennskap. Vi savner ham, „skipperen“ for „Sambandets“ mannskap. På slutten av denne 10-årsperioden kom det på nytt jugoslaviske folkedansgrupper på besøk i Trøndelag. Dansegruppa „Gradac“ fra Valjevo var her

122

mange ganger, men på dette tidspunktet begynte det å ulme blant nasjonalistene i Jugoslavia. Nye politikere hadde nøret opp under minoritets-grupper i Bosnia og Kosovo. Det ble skapt et klima først på 90-tallet som gjorde det vanskelig å fortsette virksomheten rundt i de enkelte lokallag. Situasjonen ble slik at det IKKE markeres eller „feires“ noe i lokallagene lenger. Derimot startet krigshandlinger som ingen hadde sett i Europa siden 1940-45, og lokallaget vedtok enstemmig en uttalelse som ble sendt til landsmøtet i Fauske 24.26. april 1992. I løpet av sommeren og høsten blir situasjonen i Jugoslavia og holdningen/oppfatningen i lokallaget slik at til det ekstraordinære landsmøtet i NJS i Trondheim 10. okt. 1992 er anbefalingen at sambandet „opphører som organisasjon“, men med følgende åpning for framtida; „Når krigen i tidligere Jugoslavia forhåpentligvis snart tar slutt, må det bli en æressak for venner av Jugoslavia, og spesielt medlemmer av tidligere N.J.S., enkeltvis og i fellesskap å hjelpe med alle midler vi kan stille til rådighet“. Gjennom mange år gjorde lokallaget og enkeltpersoner en stor og viktig innsats i kulturarbeidet mellom to land/kommuner der fredens og vennskapets tjeneste var fyrtårnet. Det hører også med til historien at etter borgerkrigen og endringene på Vest-Balkan, ble vennskapsforbindelsene gjenopprettet, men denne gangen med støtte fra UD. Ordførerne i Levanger og Herceg Novi har gjenopptatt samarbeidet. På det offisielle planet var Levanger og Herceg Novi de første norske kommuner som opprettet offisielle vennskapsforbindelser etter krigen. Det skjedde i 1967 etter initiativ fra levangermannen Gunnar

123

Karlgaard og jugoslavisk krigsfange på Ørlandet, Spasoje Petrusic. Formell etablering 11. juli 1967, etter vedtak i Levanger kommunestyre 16. november 1966. Bakgrunnen var vennskapsbånd og kontakt knyttet i løpet av 2. verdenskrig med utgangspunkt i krigens redsler på Falstad fangeleir der mange serbere og andre jugoslaver mistet livet. Kontakten med nordmenn stod sterkt i mange serberes bevissthet etter krigen og var en naturlig kraft for utvikling av vennskapssamarbeidet. I år er det altså 40 år siden de første kontaktene ble opprettet. Ambassadør Stana Thomasevic og Gunnar Karlgaard var hver på sin måte sentrale personer i et stort og omfattende arbeid der nettopp Herceg Novi ble vennskapsbyen til Levanger. Tilføyelse: ”Drugarstvo” (Vennskap) var et medlemsblad som journalist Arnt Tore Andersen skrev og redigerte mens han var formann i Trøndelagsforeningen. Kilder: Adresseavisen, Arbeider-Avisa, Dagbladet, Levanger-Avis og Trønder-Avisa Norge-Jugoslavia/Jugoslavija-Norveska. 1974 Møteprotokoller Samtaler med Arne Johnsen, Agnes Røisland og Arnt Tore Andersen

124

Karl Ove Lynum:

Handelsvirksomheten på Fossingsve i Åsen Bakgrunn Virksomheten ble startet av min oldefar Jens Frigaard (1834 -1921), sønn av Ole Iversen Frigaardsmo i Hegra. Til Åsen kom han i 1866 etter å ha vært bosatt ei tid i Namdalen og Trondheim. Samme år giftet han seg med Berit Elverum (1836 - 1878) fra Lånke. Hun ble ansatt som jordmor i Åsen i 1866 og hadde denne stillingen fram til sin død. De bodde først i "Kjerkstuggu" og senere en kort tid i Hammeren ytre. Berit sin jordmorgjerning var hovedårsaken til at de kjøpte eiendommen Fossingsve for å bo mer sentralt i bygda. De fikk skjøte på eiendommen i 1874. Det kan nevnes at Jens Frigaard i tillegg til å arbeide som skredder hadde stillingen som herredskasserer i Åsen i flere år etter 1870, etter alt å dømme fram til 1893. Berit og Jens Frigaard hadde tre døtre: Beret, Marie (min farmor) og Ovedie. Postvirksomheten Det har som kjent vært "postaabnerier" flere steder i bygda i eldre dager. Jens Frigaard fikk stillingen som "postaabner" fra 01.01. 1875, for øvrig samme år som overgangen fra spesiedaler til kroner i Norge. Ole Thomsen hadde drevet postkontor på den andre siden av vegen (Marienborg) inntil han reiste til Amerika, angivelig etter en gedigen uoverensstemmelse med sin etter sigende strenge kone. Postframføringen på den tid foregikk med hestetransport til og fra Levanger. I tillegg viser gamle adressekort at dampskipstransport til Hopla ble benyttet, iallfall for pakkepost. Aasen postaabneri må ha vært underlagt Levanger postkontor ut fra det som forefinnes her av dokumentasjon fra den tida. Lønna for postfunksjonen var uendret i lang tid, kr. 50,- pr. kvartal, i tillegg til 4 % av frimerkeomsetningen. Lønna ble økt til kr. 125,- pr kvartal fra 01.01.1899, noe som sannsynligvis hadde sammenheng med økt postmengde under anleggsarbeidet med jernbanen i området. Etter sigende var dagslønna på den tida i underkant av ei krone for gårds-

125

Bildet viser husa på Fossingsve der handelsvirksomheten ble startet i 1877. Bildet er tatt like etter århundreskiftet, etter at telefonlinjer er oppsatt. Den vestre enden av stuelåna består her av ei "pakkbu" med forbindelse til den gamle fjørsbygningen. Denne ble revet i 1924 i forbindelse med oppsetting av ny driftsbygning dette året. Våningshuset ble senere påbygd til sin nåværende stærrelse. Videre ser vi stabburet som ble brukt til lagerrom for butikken fram til midten på 60-tallet, da det måtte flyttes for å gi mer plass til hovedveien.

arbeid og noe høyere for anleggsarbeid. Sammenlignet med dette ser en at den betrodde postjobben var relativt godt betalt. Som kjent ble jernbanen til Levanger åpnet i 1902, og det førte til et revolusjonerende framskritt også når det gjaldt postframføring. Det ser ut som postekspedisjonen på Fossingsve opphørte den 28. oktober samme år, for å bli overtatt av stasjonsmester Nyqvist. Jens Frigaard hadde da hatt poståpnerstillingen i nesten 28 år. Landhandel I siste halvdel av 18-hundretallet vokste det fram landhandlerier mange steder på landsbygda i Norge, etter opphevelsen av byenes enerett til å drive handel. Slik var naturligvis tilfellet også i Åsen. En ser av herredsprotokollen når det gjelder innbetalinger av såkalt handelsskatt, at det eksempelvis i 1878 var hele 9 personer i Aasen herred som betalte slik skatt til det offentlige: Oluf Jørstad, Johan E. Buen, Haagen Guldgruben, Torstein Hovdal, Johan Brænne, Magnus Forbord, Ole Grinde, Jens Frigaard og Just E. Vedul.

126

Jens Frigaard startet handelsvirksomheten her på Fossingsve i 1877 etter å ha fått bevilgning i form av handelsbrev fra fogden. Av regnskapsnotatene som forefinnes fra oppstarten av "kramboden" ser en som en kuriositet at kassabeholdningen lød på kr. 121,75 og at det var innkjøpt varer for "hele" kr. 1714,15. Det ser ut som at det var planer om kompaniskap med andre personer i starten, men det ble ikke noe av dette, av uviss årsak. En av de som arbeidet på butikken på den tida, var Oluf Jørstad, som min far husket fra sin barndom. Gamle handelsfakturaer fra den tida gir et godt bilde av vareutvalget, og mye ble solgt i løs vekt. Av grossister som leverte varer hit i 1880-årene var de fleste naturlig nok hjemmehørende i Trondheim, men det ble også bestilt varer fra datidens Christiania. Jens Frigaard drev landhandelen fram til sin død i 1921. Da skiftet firmaet navn til M. (Marie) Lynum Landhandel, et firmanavn som varte i resten av tiden butikken ble drevet. Datteren Marie overtok da formelt driften som innehaver av nødvendig handelsbrev. Det var imidlertid hennes søster Ovedie som hadde det daglige ansvaret for butikkdriften fram til 1935. Kåre Lynum (min onkel) overtok da ansvaret for butikkdriften, og under hans periode vokste omsetningen mye. Som aktiv i foreningslivet i bygda opparbeidet han seg en stor kontaktflate med folk, og handel sto hans hjerte nær. Han hadde ansatte på butikken og anskaffet seg lastebil for varetransport. For å kunne tilby frossenvarer fikk han tidlig installert fryseskap i det gamle stabburet ved veien. I 1948 så Norsk Tipping dagens lys, og det var derfor naturlig for ham

Det gamle inngangspartiet på "Lynumbutikken" en gang på 30-tallet, med Kåre Lynum sittende på trappa sammen med en venninne.

127

som fotballspiller å bli den første tippekommisjonæren i Åsen. Det må også nevnes at Kåre sammen med sin bror Olav i flere år var kommisjonær for Statens Kornforretning, og han sto således for mottak/videreforsendelse av korn til Verdal. Kornsekkene ble levert på jernbanestasjonen (åpenrampa) og lastet opp på jernbanevogner. Dessuten drev Kåre med oppkjøp av poteter og grønnsaker en periode for videresalg i Trondheim. Han så imidlertid at lokalene til landhandelen var for små og kummerlige og ikke tilfredsstilte framtidas krav til forretningsvirksomhet. Han syslet i den forbindelse med tanken på å bygge ny forretning ved "stasjonsvegen". Det gikk imidlertid ikke slik, da Kåre døde plutselig i 1950, bare 39 år gammel. Hans bror Olav måtte nå overta forretningsdriften i tillegg til å skjøtte daglige gjøremål på gården. Samtidig ble sambygdingen Karl Kolberg forespurt om å bli butikkbetjent. Det sa han ja til, og han hadde denne jobben fram til midten av 1960-tallet, i tillegg til å være kirketjener i Åsen. Utover i 60-og 70-årene forandret handlemønsteret seg mye i Norge med overgang til selvbetjeningsbutikker. Mange tradisjonelle landhandlerier ble nedlagt som følge av at tida på en måte hadde vokst fra dem. På Fossingsve gikk handelen videre, da med sterk redusert vareutvalg, men med Norsk Tipping som grunnpillar. Olav Lynum var i sin ungdom en habil fotballspiller på idrettslaget Aasguten, og fotballinteressen beholdt han gjennom hele sitt voksne liv. Dette preget også samtaleemnet når de faste tippekundene kom og leverte kupongene hver onsdag. Forretningen opphørte i februar 1982. Landhandelen hadde da vært i kontinuerlig drift i 105 år.

Husa på Fossingsve en vinterdag.

128

Lars Forberg:

Bjørvika del 2 I vår beretning om familien Nøvik og livet i Øver-Bjørvika har vi nå kommet til 1910. Ole Nøvik, kalt O.P., overtar gården etter sin mor Marie. Det bygges kårende på trønderlåna. Det var slik det ble gjort, når det skulle bygges kårbolig for den eldste generasjon. Marie flytter inn der og blir boende til hun går bort i 1934, 82 år gammel. O.P. giftet seg i 1895 med Margrethe Jørstad og de får 6 barn. Marie født 1897, Ole født 1898, Per født 1900, Ingolf født 1904, Otto født 1906 og Jon født 1910. O.P. fortsetter å drive gården over samme lest som sine foreldre. Jordveien er ca. 80 dekar, men mye er litt stiv leire og tungdrevet. Mye av jorda hadde naturlig fall slik at en ikke hadde problemer med for mye vassjuk jord. Grøfting var ennå i sin spede begynnelse. Ca. 100 dekar skog hørte til, men her ble det drevet mest plukkhogst og da til eget bruk. Men i tillegg til det gården ga av utkomme, var det også den gang biintekter på enkelte gårder. O.P. var organist i kirka, et verv han skjøttet sammenhengende i over 50 år. For denne innsatsen fikk han Kongens Fortjenestemedalje i sølv i 1946. Ikke den store gasjen, men likevel. I tillegg drev de mølle og sagbruksdrift, som også ga inntekter. Så vi må kunne anta at forholdene ikke var så aller verst. O.P. er interessert i å videreutvikle gården, og i 1915 går de til innkjøp av elektrisk motor. En litt større bekk på eiendommen var demmet opp slik at en kunne nytte vatn til å drive et kombinert mølle- og saganlegg litt lenger nede langs bekken. Anlegget ble bygd av O.P’s far Peder, kanskje på 1860-tallet. Men i 1915 kjøper de altså elektrisk motor, som blir drevet av en generator, som igjen blir drevet av vasskraft. Dette er åtte år før det kommer strøm til Ytterøya. Nord-Trøndelag E-verk bygde da ut elektrisitetsforsyningen fra Follafoss. Ytterøy kommune var tidlig med i utbyggingen fordi en var sikker på at behovet var til stede, og evnen til å betale for seg var bra. Det kommer sjøkabel over Norviksundet i 1923 og en av de tre første transformatorene blir plassert ved Øver-Bjørvika. Så i 1932 flytter de sag- og mølleanlegget fra dalen og opp til gården til et

129

nytt hus egnet til formålet. O.P. konstruerer mye av dette selv, og anlegget blir mye brukt. Etter hvert overtar Per ansvaret for driften av anlegget. Den dag i dag er anlegget i topp stand og produserer verdens beste byggmel. O.P. nøyer seg ikke med å forbedre og effektivisere dette anlegget. I 1924 bygges det ny driftsbygning på gården. Byggmester er Henrik Berg. Det er antakeligvis den siste driftsbygning der fjøskassen er i heltømmer. Hans Vist fra Inderøya bygger på denne tida fjøskassene i dobbel teglsteinmur. Men O.P. har tømmer og sag sjøl og mange arbeidshender i sine sønner, så det er kanskje naturlig at det ble slik. Sønnene er nå mye med i drifta på Per Nøvik gården. De er fire, da Ingolf døde i 1909, bare fem år gammel. De engasjerer seg i mye, både på gården og ellers i samfunnslivet. Ole, som er eldstegutten, blir holdt litt utenfor av sine søsken. Han er arbeidsom og utadvendt, men får liksom ikke slippe helt til. Han er mest interessert i det som har med gårdsdrifta og plantedyrkingen å gjøre. Han får ikke være med de andre når de drar på skolegang, på skytterbanen eller begynner med musikk av ulikt slag. Per er usedvanlig interessert i tekniske ting. Han drømmer i sin ungdom om å bli jernbaneingeniør og reiser til Amerika for å leve ut drømmen. Men han kommer snart heim igjen og driver som bygdesnekker inntil han blir mer og mer delaktig i gårdsdrifta. Litt stille og forsiktig er han all sin dag og nøysom som sine søsken. Han bruker sitt handlag til å reparere alt på gården, trearbeider, seletøy og jernbeslagene. Han tar også ansvaret for å bygge om de gamle hesteredskapene til traktordrift når de kjøper en liten Gråtass etter krigen. Det går imidlertid dårlig. Gården er tilpasset hestekraft og ikke traktorkraft. Per er ivrig skytter, og deltar i en rekke skytterstevner. Otto må også ta sin tørn på gården. I 1920 årene driver han og flere av hans søskenbarn en revefarm sammen. Otto er røkteren og dette går meget bra. Det er et godt miljø for skinnproduksjon på øya, og flere tjener gode penger. Men krakket i Amerika i 1929 fører til lave priser på skinn og skinnproduksjonen opphører. Otto tar etter hvert Torp og Andersens handelsskole og i 1946 drar han til Inderøya og overtar en kolonialbutikk etter slektningen Rasinus Stavrum.

130

En engasjert og omgjengelig Otto blir med i hornmusikklaget fra starten av i 1926, og spiller klarinett i hele sin karriere. Under krigen, i 1943, drar han i gang teatergruppa i Ungdomslaget Vårglimt og har ansvaret for flere teateroppsettinger. Jon, som yngstemann, tar utdanning ved å gå Staup Gartnerskole på Levanger. En slektning av han var den første statskonsulent for hagebruk i Norge, så kanskje det var det som sådde interessen. Etter skolegangen hjelper han også til heime med nepe- og potetproduksjon, samt en allsidig gårdshage. Etter krigen får han jobb på trygdekontoret i kommunen. Kontoret må han ha heime. Jon Nøvik Han har overtatt kåret etter sin bestemor som gikk bort i 1934, og innreder kontor der. Jon blir med flyttelasset over i storkommunen i 1964 og er på trygdekontoret til han går bort i 1974. Jon er musikkinteressert og spiller ventilbasun i hornmusikklaget. I en tid er han dirigent for laget og nyter stor respekt som den godslige og omgjengelige person han er. Etter krigen dirigerer han også Ytterøy Sangkor, et blandakor som bare fikk noen få leveår. Disse fire brødrene satte sitt klare preg på livet i Øver-Bjørvika. Men den som kanskje dro lasset mest, var Marie, deres storesøster. Myndig og flink hadde hun en finger med i det som rørte seg. Etter som foreldrene ble eldre, var det Marie som spilte førstefiolin. Hun stelte fjøset og var usedvanlig flink med kyr. Kyrne i Øver-Bjørvika melka svært godt. Hun sørget for at det ble innkjøpt melkemaskin til gården på den tida da de andre gårdene på øya fikk sin, og hun fikk også lagt inn vatn til kyrne i Marie Nøvik

131

fjøset. Marie drev også med en liten eggproduksjon, som kanskje ga litt husholdningspenger. Men nå stopper det opp i Øver-Bjørvika. O.P. overlater gården i 1958 og de skal dele på ansvaret, alle de fem søsknene. Vi er i ei endringstid for landbruket. Hesten er på tur ut, og større og større traktorer overtar de tunge oppgavene. Det bygges siloer for konservering av gras. Nye maskiner letter mye tungt handarbeid. Dette skjer ikke i Øver-Bjørvika. Det er kanskje ingen av dem som tar det ansvaret det er å investere i ei ny tid. De er fornøyd med tingenes tilstand. Ingen av dem har blitt gift og fått arvinger, så det er kanskje ikke så nøye lenger? Otto og Jon har egne inntekter, og Marie og Per styrer gården, hvor Ole er tilnærmet dreng uten ansvar. 1960-årene går uten nevneverdige endringer. På slutten av 1960-årene innføres det gårdstanker på alle fjøs for kjøling av melk. Dette blir for vanskelig i Øver-Bjørvika, og kyrne forlater gården. Det roer seg, og ekstra stille blir det da både Marie, Ole og Jon går bort med få års mellomrom først på 1970-tallet.

132

Sidsel Wohlen:

Lønningslistene Listefabrikken 1917-22 I Bymuseets bokarkiv finnes en unik protokoll fra virksomheten til Levanger Speil- og Guldlistefabrik. Boka inneholder lønningslistene for arbeiderne i perioden fra juli 1917 til august 1922, en periode der det fra før har vært lite kildemateriale å finne. Dessverre var ikke skriftstyret klar over at boken fantes da Asbjørn Hallem skrev om Listfabrikken i 2005. Men bedre sent enn aldri - nå er den kommet frem i lyset. Og mye interessant kan man lese ut av de håndskrevne sidene. I denne artikkelen trykkes en del av opplysningene, og den kan således regnes som et supplement til Hallems artikkel. Først i protokollen er det notert: "Denne boken er tatt vare på av Else Magnussen og overlatt til Levanger Museum 19.9.1989. Leif Rolfsjord." Føringen Boka er solid innbundet, med skinnhjørner og tykke permer; laget for å holde en stund. Hver side har fortrykk, med rubrikker for navn, beregning av "timer à øre" for arbeid på dagtid, overtid eller akkord, samlet lønn, trekk til "Kredssykekassen", annet trekk, sluttlønn og anmerkninger. Listene er ført for hver arbeider og avsluttet for hver uke, alle rubrikker er summert og påført henvisning til nummerert kassabilag. Det første året er hver ukeliste underskrevet og stemplet. I 1917 ser vi at listene blir ført vekselvis av Lars Larsen og Borgh. Larsen. Disponent Lars Larsen døde sent på året i 1917; den siste underskriften hans står den 13. oktober 1917. Deretter kan vi se at det er B. Larsen som fører bøkene, i alle fall så lenge listene er underskrevet. Arbeiderne er ført opp i samme rekkefølge hver uke, og det ser ut til at listen - spesielt de første årene - følger en rangordning ut fra arbeidsoppgaver og kjønn. Først på listen står svensken J. Nystrøm, som det aldri føres timer for og som har fast lønn, høyere enn de andre arbeiderne. Antakelig en viktig person i systemet, formann kanskje. Han slutter 1.8.1919 og etterfølges av en ny svenske, Alb. Tørnqvist, som rykker inn på denne førsteplassen og som også har samme lønnssystem og høyere lønn enn de andre.

133

Under følger så de best avlønnede arbeiderne i tur og orden, så kvinner, deretter ungdommer og de sist ansatte og til slutt Lars Larsens egne sønner, som av og til jobber i virksomheten. Alle disse har timelønn. Det er både kjente og ukjente navn på lønningslistene. Hallem skriver om svenske spesialarbeidere fra Karlstadområdet, og gjennom disse fem årene kan en se at det vrimler av dem. Nystrøm, Kristenson, Werelius, Larsson, Magnusson, Ollonqvist, Tørnqvist, Mellkvist, Lindkvist, Johanson, Karlfeldt, Kjellin, Häggman - alle gode, svenske etternavn. Mange arbeidere var ansatt på fabrikken hele sin tid som yrkesaktive. På Hallems liste over arbeidere fra 1930-tallet og fremover, finner vi igjen følgende navn i protokollen fra 1917: Arthur Eng, Carl B. Stedenfeldt, Gunnar Magnusson, Bernhard Larsson, John Gundersen og Konrad Røstad. Mange kjente personer i lokalsamfunnet på 1900-tallet startet som ungdommer på Listfabrikken rundt 1920; bl.a. Jardar Wold, Oddvar Wiseth og John Toven.

Lønningsliste uke 31 1917 – 28.7.-4.8. Navn Timer Samlet Kredsà øre løn sykekassen 1 J. A. Nystrøm 60 2 Oscar Winnberg 45 60 3 Josef Kristenson 20 60 4 Olaf Tiller 5 Erik Werelius 40 60 6 J. Andersen 54 a 57 30,8 60 7 Otto Johansen 38,6 60 8 Bernhard Larsson 30,6 60 9 Bernhard Stedenfeldt 36,6 60 10 Gunnar Magnusson 42,6 60 11 John Gundersen 19,24 1,20 12 B. Bjørken 20 60 13 Nap. Nyström 45,6 60 14 Algot Ollonquist 33,28 60 15 H. Karlsen 53 1/2 a 57 29,8 60 16 T.B. Søbstad 51 a 62,2 31,72 60 17 K. Røstad 18 Bjarne Munkrøstad 51 a 62,2 31,72 60 19 Arnt Wang 20 Olaf Nystrøm 54 a 51,85 28 60 21 Reidar Wahl 25 1/2 a 62,2 16,79 3 d ferie 15,86 60 22 Bjarne Olsen 29,5 a 51,85 15,3 60

134

Træk

Slutløn

Anm.

60 44,4 19,4 Militærtj. 3

39,4 27,2 38 30 36 42 18,04 19,4 45 32,68 29,2 31,12 Militærtj.

0,14

30,98 Militærtj. 27,4 16,79 15,26 14,7

Navn

23 24 25 26 27

Sverre Berntsen Ewald Jonsen Svend Hagen Lorentz Høe Axel Næss

28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38

Torsten Nystrøm Jonetta Johnsen Laura Næss Jenny Pedersen Cecilie Høysten Jacob Moe Arthur Engh Odd Larsen Karl Gran Kaare Larsen Andreas Larsen

Timer à øre

Samlet Kredsløn sykekassen

54 a 36,29 51 a 30 27 a 25,93 54 a 25,93 2 1/2 + 25% 35 a 31,11 27 a 33,33

19,6 15,3 7 81 14 10,89 9

36 a 29,62 53 a 22,22 52 a 22,22 51 1/2 a 22,22

10,75 11,78 11,55 11,44 15,35 8,89 9,78 4,22 791,87

40 a 22,22 44 a 22,22 19 a 22,22

Træk

50 35 35

15,15

Anm.

19,1 14,95 6,65 81 13,65 10,54 8,65

35 35 35 35 20 20 20 35 20

Slutløn

13,14

10,4 11,58 11,35 11,24 5 8,69 9,78 4,22 763,58

(Odd, Kaare og Andreas Larsen er sønner av Oline og Lars Larsen.) Antall ansatte Antall ansatte ligger for det meste på i overkant av 30 personer. Det største antallet finner vi i uke 28 i 1918; da er arbeidsstokken oppe i 40 personer. Arbeidsstokken er ganske stabil. Uke etter uke inneholder storparten av listen de samme navnene. Blant dem finner vi de faglærte og kunnskapsrike, som var nødvendige i produksjonen. Men hele tiden er det litt bevegelse nederst på listene; ett eller to navn forsvinner og noen kommer til. Dette skyldes nok at en del av arbeidsstokken besto av svært unge folk, og mange av dem ble tatt inn når ordretilgangen var stor og behovet for mange hender tilsvarende. Det var vanlig for ungdom å gå ut i fullt arbeidsliv etter konfirmasjonen, og heldig var den som kom seg inn på en stabil arbeidsplass, som Lista den gang ble regnet for å være. Hadde en først jobbet der noen uker og tedd seg bra, var det lettere å komme inn neste gang det var behov for arbeidskraft - og muligens ble det fast jobb en gang? Timeforbruk I følge listene var det stor variasjon i antall arbeidstimer, både mellom de enkelte arbeidstakerne og fra uke til uke. Mange av arbeiderne var spesialister (se Hallems artikkel), og disse måtte jobbe nokså fast for å holde produk-

135

sjonen i gang i forhold til oppgavene. Mens andre arbeidsoppgaver, som nok var nødvendige for å få rammene ferdige, ikke trengte like mange timers arbeid av den enkelte person. Og fra uke til uke skyldtes variasjonene at ordretilgangen var så forskjellig. En gang en stor bestilling, en annen gang mindre å gjøre. Enkelte uker viser listene at mange arbeidet fem og ni, ja, opptil 14 timer i overtid i tillegg til den vanlige uka. Ledelsen benyttet dette til fulle. I 1917 og 1918 var full arbeidsuke 54 timer, men enkelte uker kunne den være nede i 44 timer. I 1919 var det også stor variasjon, noen uker 28 timer, andre 40, 44 eller 50 timer. Fra 1920 gikk full arbeidsuke ned til 48 timer. Men også da kunne timene svinge mellom 45 og 53. I januar og februar 1921 lå timetallet jevnt på 32-33 timer; antakelig en vanskelig periode.

Dette bildet, som tidligere har vært trykket i Levanger Museums bok "Arbeidsliv", viser arbeidsst Lars Larsen (med hatt) sitter foran til høyre.

136

Jul, ferie og permitteringer I juleuken arbeidet som regel kun et fåtall, og da bare noen få timer. I 1917 eksempelvis ni personer, i 1918 og 1919 fem personer. I 1918 og 1919 ble produksjonen holdt i gang gjennom sommeren. I 1920 var det "ferie" fra 2.7. - 9.8., ingen føring i listene. Hvor er feriepengene? I 1921 og 1922 var det nok også problemer, med "ferie" eller permittering som overlevelsestaktikk. Fra uke 6 (februar) til uke 38 (oktober) i 1921 var det bare 2 8 ansatte. I 1922 var det bare 2 personer ansatt fra uke 19 til uke 29. De neste ukene var antallet på listene henholdsvis 14, 20 og 24 personer, og så 28 personer i uke 33. Og da var det for det meste de samme folkene som kom tilbake.

tokken rundt 1916, og mange av mennene på lønningslistene 1917-22 er nok med her. Disponent

137

Lønningene For oss som lever i 2006, virker lønningene rundt 1920 ubegripelig lave. At en familie kunne overleve med en ukelønn på for eksempel kr 36,29, er helt uforståelig for oss. Selv etter å ha regnet med økning i pengeverdi, inflasjon, priser og andre momenter, kommer en frem til en utrolig lav lønn. Men i en vanskelig tid var alle i samme båt - naboen hadde de samme daglige problemene som en selv, og det var ikke stort å hente andre steder heller. En fikk være glad en hadde arbeid og sette tæring etter næring. Høsten 1917 fikk arbeiderne utbetalt et dyrtidstillegg på fra kr 2 - 5 noen uker. Det hjalp nok godt på husholdningsbudsjettet. Vi har ikke mulighet til å finne ut etter hvilke kriterier de ansatte ble lønnet. Satsene varierer voldsomt mellom de omkring 30 personene som fikk lønningspose hver uke, og det er minst ti forskjellige satser. Naturligvis hadde utdannelse, erfaring og fartstid mye å si, da som nå. Kvinner og ungdom lå bestandig langt under mennene i lønn. 1. juli 1919 var det et markant skille i lønnssystemet. Da fikk mange arbeidere, som til da hadde hatt svært forskjellig timelønn, plutselig samme lønn alle sammen. Og justeringen var såpass omfattende at noen gikk opp 100 % i timelønn fra den ene uken til den andre. Lønningene forandret seg også ganske mye gjennom hele perioden, noen ganger skjedde forandringene bare med ukers mellomrom. Dette virker forvirrende, men hadde sikkert sin naturlige forklaring der og da. Vi kan følge noen personer som var ansatt i hele femårsperioden og få frem et slags bilde av lønnsutviklingen i store trekk. Den viser samme kurve som i andre Levangerbedrifter på samme tid. Fra 1920 til 1922 gikk lønna kraftig ned over hele linjen. Alle tall er ført i kroner i tabellen. Timelønn / år

1917

1918

1919

1920

1921

1922

Høyt lønnstrinn

0,7407 0,90

1,50

2,09

1,78

1,55

Middels lønnstrinn

0,622

0,70

1,00

1,85

1,57

1,25

Lavt lønnstrinn

0,2222 0,35

0,55

0,70

0,51

0,45

Sykdom og militærtjeneste Av merknadsrubrikken ser en at det ikke var mange på sykelisten. De første årene var så godt som ingen borte på grunn av sykdom. Men høsten 1918 ble det plutselig mange anmerkninger om sykdom. Vi skjønner at den beryk-

138

tede spanskesyken også herjet i Levanger; den angrep først og fremst ungdommer. Listene viser at mange var dårlige i lang tid. Det er også notert at en del menn var ute i militærtjeneste. Hans Helgheim Ved hjelp av denne lønningsprotokollen har et lite, uavklart spørsmål fra en tidligere årbok funnet sin løsning. I en artikkel om Melkefabrikken i Levanger i årboka for 2004 skriver Pål Kulås om Hans Helgheim, født 4.8.1904, som begynte som 14-åring på fabrikken 27.1.1919 og som arbeidet nesten 54 år på samme arbeidsplass. Så skriver Kulås (sitat): "Det er også de som mener han arbeidet et års tid på Listefabrikken før han kom til Melkefabrikken, men om dette stemmer har vi ennå ikke greid å spore opp." Det var spennende å finne frem til året 1918 i lønningsprotokollen. Og der sto han! Hans Helgheim begynte å arbeide på Listfabrikken den 7. juli 1918, først for 22,22 øre i timen, senere for 25 øre og over nyttår 1919 for 30 øre. Han var en av dem som var syk lenge høsten 1918, faktisk fra 6. oktober til ut november, bortsett fra en uke. Men resten av tiden var det full uke, opp i 54 timer. Og i januar arbeidet han fullt til og med 25.1. (en lørdag vil vi tro), før han startet på Melkefabrikken mandagen etter. Han var altså ennå ikke fylt 14 år da han begynte yrkeskarrieren sin i juli 1918. Avslutning Denne lille artikkelen viser litt av det en kan trekke ut av noen gulnede protokollark fra fordums tider. Går en enda mer nøye gjennom opplysningene, kan en dra viktige og interessante konklusjoner om hendelser og tilstander som ellers ville ha ligget i mørke. Måtte eiere, ansatte og tillitsmenn tenke seg om og ta vare på protokoller og opptegnelser fra arbeids- og foreningsliv når bøkene er fulle, bedrifter blir lagt ned eller foreninger slutter sin virksomhet. Dette er viktig kildemateriale for fremtidens historieskrivere.

Kilder: Lønningsprotokoll fra 1917-22 Levanger Historielags årbøker 2004 og 2005. Arbeidsliv. Levanger Museums fotoalbum nr 2.

139

Andreas Lunnan:

Reidar Due Reidar Due var alt fra unnfangelsen vinteren 1922 tiltenkt rollen som bonde på Mo gård i Levanger. Planen var klinkende klar: Hvis dette Oslo-barnet fra beste vestkant på Smestad ble en gutt, skulle det steg for steg sluses inn mot et inntrøndersk voksenliv. Med klart definerte oppgaver for vern og skjøtsel av en prakteiendom som hadde tilhørt slekten gjennom flere hundreår. Det ble en gutt. Med skolegang på Vindern og Ris. Alt som 21-åring forlot han hovedstadslivet for å overta pliktene etter den gamle driver, Karl Jelstrup, som var bror av Reidars bestemor. En tung bør på unge skuldre. Han satt plutselig med ansvaret for et av Inntrøndelags største, vakreste og kanskje mest aristokratiske gods. De vel førti år som bonde på Mo har Reidar Due kombinert med øvrig samfunnsgagnlig virksomhet av mange slag. Med sentrale oppgaver innen næringsliv og politikk, - der 12 år i Det Norske Storting rager høyest. I sitt 85. år trives han godt som engasjert kårgubbe i en like lekker som praktisk villa i gårdshagen på Mo. – Her tar Tullik godt vare på meg, poengterer den blide patriark. – Se hvordan hun oppvarter gamlingen her han sitter med høyre fot omslynget av bandasjer og stålkonstruksjoner. (Våren 2007. Red. anm.)

140

Reidar Due hanket inn studenteksamen før han sopte med seg et par år med landbruksutdannelse på Akershus fylkeslandbruksskole på Hvam. Deretter ventet straks utfordringen som proprietær på Mo gård, med et mylder av viktige arbeidsoppgaver. Familiefar ble han etter hvert – med kone og fire sønner, som han prioriterte sterkt i ungdommens år. Lokalsamfunnet ventet imidlertid på ham. Den evnerike Oslo-gutten ble vurdert som en solid tilvekst i miljøet. At han beholdt hovedstadsdialekten svekket ikke hans anseelse blant trauste innfødte langs Trondheimsfjorden. Ikke terningkast … Snart ble det styreverv i sentrale næringsfora, og senere oppdrag som formann i tunge organisasjoner innen skog- og landbruk. Politikken huket tak i ham – som 44-åring klatret han opp i ordførerstolen i Levanger. Ti år senere ventet Stortinget. Senterpartiet ble hans naturlige politiske bolig, og Reidar Due listes med stødig hjemmel opp blant SPs frontfigurer når historien fra siste halvdel av forrige sekel skal beskrives. Ikke minst hans innsats ”på tinget” har satt dype spor etter seg i norsk samfunnsutvikling. - Din sterkeste politiske triumf, Reidar Due? - Jeg gir meg ikke terningkast – pusler heller ikke med egne memoarer, svarer han. – Men når du først spør, så havner jeg vel et sted på midten av 1980tallet. Hva sikter han til? Jo, det såkalte hjemkjøpet av STATOIL. Due satt som leder av energi- og industrikomitéen, og sammen med andre dristige samfunnsbyggere, som Finn Lied, Jens Christian Hauge og Arve Johnsen, sørget han for å etablere politisk flertall i Stortinget for å gjøre den viktige handelen med amerikanerne. Alliansen mellom SP, mellompartiene og Arbeiderpartiet la i realiteten grunnlaget for det norske oljeeventyret – og dermed også den velstand Ola Nordmann flyter på i dag. - Striden gjaldt jo hvem som skulle ha det operative ansvaret for Statfjordutbyggingen, og dermed sitte på inntektssiden. Daværende statsminister, Kåre Willoch, betraktet vår holdning som politisk hasard i forhold til å kjøre trygt i amerikanernes bestemmelsesområde. Det er ikke til å legge skjul på at vi i SP hadde et bredt og tillitsfullt samarbeid med AP i denne saken, som vi mente var avgjørende for Norges inntektsside og for norsk oljepolitikk. Så kan jo ettertiden gjøre seg sine egne tanker. Jeg skjemmes ikke av den jobben vi utførte, fastslår Due med et bredt smil. Nøkkelrolle Reidar Dues klare vurderinger og bastante holdninger i dragkampene om norsk oljepolitikk, er spikret inn i historiebøkene. I en kronikk i Dagbladet i juni i 2001 hevder politisk journalist Halvor Elvik at norsk oljehistorie ville sett

141

helt annerledes ut, hvis ikke framsynte menn som Finn Kristensen, Reidar Due og Svein Alsaker hadde sittet i sentrale posisjoner. – Uten dem ville Statoil ha vært langt mindre verdt enn de 151 milliarder kroner som markedet nå (2001) har verdsatt det til. - Denne trioen spilte en nøkkelrolle da Statoil både fikk beholde sine eierandeler på Statfjordfeltet, som er nøkkelen til dagens verdifastsettelse av selskapet, og overta operatørskapet for driften av feltet fra utbyggeren Mobil, fortsetter Elvik. – Dette operatørskapet er grunnlaget for oppbyggingen av kompetanse i selskapet. Begge deler skjedde mot daværende statsminister Kåre Willochs vilje. Den mektige statsministeren satte de politiske tommeskruene på Senterpartiets Reidar Due, men til ingen nytte. ”Jeg husker jeg ble kalt inn på teppet til Willoch. Utenriksminister Stray var også til stede. De ønsket å imøtekomme amerikanske interesser. Det var forståelig ut fra utenpolitiske hensyn,” sier Due nøkternt til Aftenposten i 1997 om et stort politisk drama. - Så vil historien vise hvem som kommer til å stå for Due og Kristensens klarsynte kombinasjon av næring og politikk i den nye situasjon som nå er etablert med Statoil på børs, skrev Dagbladet for seks år siden. FN-delegat - Når jeg ser meg tilbake, framstår for øvrig samarbeidet med AP i stadig sterkere lys. Som SP-mann opplevde jeg et visst brorskap med den tradisjonelle sosialismen. Jeg lærte meg å vurdere dette partiet som svært positivt i sin grunnholdning, - solid tuftet på demokratiske prinsipper. - Tolv år på ”tinget”…. - Ville ikke vært dem foruten. Hver dag i Stortinget lastes med en egen spenning, det er stadig nye utfordringer. Man får innblikk i samfunnsmaskineriet på en helt annen måte, og man kan øve innflytelse på mange av de prosesser man vikles inn i. Det politiske spillet innenfor de rammer som er satt for folkevalgte, kan være utrolig spennende. Og lærerikt. Målet for alle vil jo være å løse flokene til beste for de fleste – så gjelder det å finne de beste veivalgene. - Som FN-delegat kunne du utvide perspektivene ytterligere? - Joda, her ble det mange spesielle opplevelser etter hvert. Gro Harlem Brundtland var statsminister på den tid, og hun utførte sine oppdrag med styrke og sikkerhet. Jeg må bare innrømme at jeg mang en gang var imponert over hennes holdninger og handlekraft, ikke minst i internasjonale sammenhenger. At Gro og hennes parti ofte kunne være avhengig av SPs støtte for å få sine saker igjennom, førte til at vi etter hvert ble nære, politiske venner. - Tre perioder på toppolitisk plan var kanskje nok? - Absolutt. Jeg opplevde mitt stortingsliv som meget arbeidsintensivt, og den

142

siste tiden følte jeg meg ganske utbrent. Syntes nok jeg hadde ydet hva jeg var kar om, - dessuten var det vanskelig å kombinere politikken med gårdsdrift og familie. Nok var nok, - jeg var jo 67 år og kunne tenke meg å bruke liv og arbeidskraft på litt andre arenaer. - Er belastningen på stortingsrepresentantene mildere nå enn i din tid? - Kan nok hende det, ja. Tror representantene i dag kan lene seg mer tilbake på en følelse av å være ”fast ansatt” i staten. Politikerne står i større grad i fare for å bli mer opptatt av å tenke gjenvalg og personlig karrière – altså jobbe i retning av å styrke egne politiske sjanser. Samhandling i lokalpolitikken - Perioden som Levanger-ordfører? - Den var på mange måter givende og inspirerende. Jeg følte at lokalpolitikken var preget av en iver etter å løfte i flokk til felles beste. Glemmer ikke

Levanger formannskap 1968-71. Mannsdominert formannskap! Mens dagens kvinnerepresentasjon i Levanger formannskap er tre av ni, var det bare en kvinne av de 13 som utgjorde formannskapet i årene 1968-71. Formannskapet besto da av, foran fra venstre: Håkon Westrum (Ap), Ola Wanderås (formannskapssekretær), varaordfører Jarle Haugan (Venstre), Signe Hjelde (H), ordfører Reidar Due (Sp), Sverre Sæther (rådmann), Jon Kværneng (Ap). Bak fra venstre: Jon Åby (V), Jostein Wibe (Sp), Arvid Aune (Ap), Arne Finsvik (Ap), Magnar Vangstad (KrF), Einar Mossing (Ap), Sverre Johansen (Ap), Jostein Aarnseth (Sp). (Foto: Levanger-Avisa)

143

det første formannskapsmøtet etter at jeg var blitt ordfører. Der grep APs sterke mann, Arne Finsvik, ordet – festet blikket på meg og uttrykte seg slik: - Nå, ordfører, legger vi politikken til side – nå skal vi drive Levanger kommune framover på best mulig måte!! Grei beskjed, og det var jo ikke vanskelig å være enig. På mange måter godt å få en slik programerklæring fra det største partiet i kommunestyret, og jeg tror dette ble retningsgivende for oss. Det var jo i det hele tatt ikke så mye partipolitikk i den lokale forvaltningen den gang. De aller fleste som engasjerte seg var mest opptatt av å løse sakene til beste for fellesskapet. - Er forholdet annerledes i dag? - Jeg tror nok mange lokalpolitikere har tilsvarende holdninger som dem vi var besjelet av for førti år siden, men jeg har problemer med å forstå hva som ligger til grunn for en del beslutninger som er gjort. Hvilke begreper har de ansvarlige når det gjelder sentrumsutbyggingen, for eksempel? Hvor blir det av ”den hvite by ved fjorden”? Idyllen er knust av kjappe prosjekter som bryter ganske radikalt med de tradisjonelle linjer, og verre kan det tydeligvis bli i årene som kommer. Jeg er vel for gammel til å skjønne de moderne idéer og løsninger, i den grad de måtte finnes. Men jeg blir oppriktig mismodig når jeg lar blikket gli over deler av gamle Levanger. - Forskyvningen av handelsnæringene fra sentrum og utover Moan synes jeg heller ikke særlig om. Her er det neppe lagt særlig framsynthet i bunnen, - og nå er nok løpet kjørt så langt at det neppe lar seg snu. Jeg er ikke imponert over det som er skjedd, sier gammelordføreren uten omsvøp. - Går det i retning av gassproduksjon i Skogn? - I så fall kommer nok ikke jeg til å oppleve det. Med de enorme investeringer som kreves, vil det kunne bli et særdeles langt lerret å bleke. Rett nok har vår region stadig behov for flere arbeidsplasser, - og energisituasionen vil neppe bli så enkel å løse i tida framover, men for meg synes det som at man må finne disse løsningene uten å gjøre seg avhengig av gasskraftverk i vår kommune. Industrieventyret i Skogn - Så var det vel noe ”enklere” å etablere papirfabrikken på Fiborgtangen for drøyt førti år siden.. - Jeg vil vel ikke bruke den formuleringen. Kampen skjedde også da på flere arenaer, men det flasket seg til Levangers fordel det meste. Det var en fantastisk opplevelse, det hele. Jeg satt som selskapets første formann, og følte nok et særdeles tyngende ansvar. Men jeg hadde medarbeidere som i ett og alt var hentet fra øverste hylle, med herrene Rolv Lindseth, Svend Sommerin og Eivind Fiske i spissen. De var både garvet og framtidsrettet, og trakk til seg den aller beste ekspertisen i bransjen fra første dag.

144

Styreformann Reidar Due, adm. dir. Rolv Lindseth og formann i representantskapet Ivar Aavatsmark ved starten av Norske Skog på Fiborgtangen. (Foto: Levanger-Avisa)

- Storindustri var jo et ukjent begrep her på berget, og det var nok mange som stilte seg ganske skeptisk til at en slik breial gjøkunge skulle få plass i vårt lille, fredelige rede. Midt i det tradisjonsrike, stødige bondesamfunnet. - Alle vet hvordan det gikk, og her må æren deles over hele fjøla. Skognbygda – og hele Levanger for den del – tok imot med åpne armer, og hadde få problemer med å oppfatte den gevinsten som lå i etableringen. Og bedriftsledelsen durte ikke fram i lokalmiljøet med bulldozer, men tilpasset seg lojalt innenfor den tradisjonelle kulturen. Det ble i det hele tatt et eventyr fra A til Å… Jeg har lyst til spesielt å nevne den stødige og framsynte innsatsen som ordfører Einar Fostad la ned i denne sammenheng. - Også den næringspolitiske utviklingen rundt beslutningen om papirfabrikk gikk mye glattere enn vi fryktet. Skogeierne utviste en ukuelig optimisme og skaffet aksjekapital i bøtter og spann. Uten garantier!! Det var en optimisme som nesten satte støkken i oss som skulle lede det hele. Men den var realistisk nok. Det ene årsresultatet slo det andre i hjel etter hvert som

145

tiden gikk, og alle hjerter gledet seg. Hva papirfabrikken har betydd for Levanger og regionen ellers, er det nesten umulig å øyne rekkevidden av. - Burde Norske Skog ha dempet bruken av veksthormoner på den tid ledelsen trodde hele verden lå for deres føtter? - Ser slik ut i ettertid, ja. Fiborgtangen var jo i mange, mange år smykket i konsernet – men etter en rekke oppkjøp over hele kloden er jo økonomien blitt en helt annen. I dag sitter de fleste aksjer på utenlandske hender, og disse folkene tenker nok ikke først og fremst på Skogn og Levangers framtid. De har kun ett mål i sikte, nemlig å tjene mest mulig med penger. - Dette gjør meg trist til sinns. Jeg ser for meg enerne som bygde opp bedriften. Det var nok ikke en slik utvikling de hadde tenkt seg. Jeg er glad de slipper å oppleve dagens situasjon. Vi får bare klynge oss til håpet, og tro at de mest negative spådommer i alle fall ikke slår inn…… Fylkesmannen - Tilfeldig at du ble fylkesmann i SørTrøndelag? - Nei, det var en stilling jeg hadde lyst til å forsøke meg på, da stortingsperioden var over. Dette embedet ivaretar jo en rekke funksjoner i sonen mellom stat og regioner, og jeg følte meg sikker på at jeg skulle kunne gjøre en bra jobb i den stolen. Derfor spurte jeg Gro rett ut om jeg hadde noen sjanse til å få jobben. - Jeg kan ikke love deg noe, Reidar, svarte hun. – Men jeg synes at du skal søke! - Som sagt, så gjort. Det resulterte i fine og spennende

146

Reidar Due får Kongens Fortjenstmedalje i gull av fylkesmann Inger Lise Gjørv i 1999. (Foto: Levanger-Avisa)

Daværende kronprins Harald og frøken Sonja Haraldsen på Levangerbesøk 22.4.1968. Ordfører Reidar Due tar imot på Torget. (Foto: Per Renbjør)

år som jeg ser tilbake på med stor glede. Å være vaktbikkje overfor bevilgningskåte ordførere kunne rett nok oppleves på ymse vis, men det gjaldt å sette seg inn i kommunenes harde hverdag. Kommuneøkonomien var jo jevnt over ganske skjør også den gang. Ikke minst krav om utbygging av skoler og barnehager – samt behovet for etablering av nye arbeidsplasser - representerte en konstant kilde til hodepine blant de ansvarlige, og det var ikke vanskelig å forstå de lokale framstøt. - Men jeg kan ikke erindre annet enn at vi i det store og hele klarte å manøvrere oss fram til løsninger som alle parter kunne være tilfreds med. - Blant de mange minnene fra fylkesmannstiden rager bekjentskapet med Kong Harald og hans medarbeidere meget høyt. Som fylkesmann opplevde jeg jo Kong Olavs bortgang, med den kontakt med kongehuset som dette førte til. Som fylkesmann ble jeg også en sentral brikke ved Kong Haralds vigsling i Nidarosdomen og all den festivitas som fulgte i den forbindelse. I samband med NM i hopp i Meldal bodde jeg sammen med folket fra det kongelige hoff i representasjonsboligen ved Løkken Værk, og lærte da ikke minst Kongen – som ”privatperson” - ganske godt å kjenne. Jeg ble meget imponert over hans viten og kunnskaper om land og folk. Særlig la jeg merke

147

til hans forhold til idretten. Han kunne ramse opp vinnere og bakkerekorder, og hadde tydeligvis stor glede av å leve tett opp til det pulserende idrettslivet. Men så er han da også selv en profilert utøver som kjenner miljøene innenfra. - Apropos fylkene, - hvordan reagerer du på tankene i tiden med forslag om å slå sammen distrikter til enda større regioner? - Jeg er jo ingen ekspert på det som skjer i våre dager – jeg har levd med de gode, gamle strukturer og har sjelden følt behov for dramatiske endringer. Derfor har jeg problemer med å skjønne hvorfor man skal etablere systemer som skaper større avstand mellom folk flest og dem som sitter med myndighet. Altfor ofte føler jeg at mange av dagens politikere jager rastløst etter noe nytt, - noe de selv nesten ikke kan definere. Uten å bli for gammelmodig vil jeg hevde at man også gjennom små justeringer kan ta lange skritt framover. - Bød Schei-komitéen i begynnelsen av 1960-årene på viktige og nødvendige kommunereguleringer for Innherreds-regionen? - Jeg kan ikke si annet, selv om det nok i begynnelsen kunne innebære en god del praktiske og ikke minst følelsesmessige problemstillinger av lokal art. Den videre organiseringen av kommunene innebærer mange spennende elementer, - når det gjelder Levangers samkvem med Verdal kommune ser jeg mange fordeler og utfordringer i kikkerten. Det vil imidlertid kreve politisk kløkt, uansett hvilke løsninger som velges. Vi får håpe at den slags ikke blir mangelvare i årene framover… Politisk ansvar forplikter. - Har Levanger vært ditt jordbærsted gjennom livet, Reidar Due? - Absolutt. Fra jeg som smågutt med store forventninger dro ut fra hovedstaden for å sommerferiere på Mo gård. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var i tvil om at Levanger var det riktige valg for meg. Det var så i de grader opplest og vedtatt at jeg skulle bli trønderbonde. Jeg spratt jo rundt på gården så lang som sommeren var, og lærte meg mye verdifullt som skolekameratene mine i Oslo ikke var i nærheten av å få kunnskap om, - verken da eller senere i livet. Og familien min var glad over at odelsspørsmålet var vel i havn. Jeg husker at de voksne frydet seg over at det luktet skikkelig hestemøkk av sommerbuksene mine når jeg var tilbake etter sommerferiene. - Er du blitt trønder? - I den grad det er mulig, tror jeg. Var nok heldig med venne- og bekjentskapskretsen fra første dag, - ble tatt imot med åpne armer. Mange burde nevnes, men jeg plukker fram familien Lie på Håa og Rolfsjord’ene inne i bykjernen. Håafolket lærte meg alt jeg trengte om landbruk, mens Aud og Leif Rolfsjord lot meg forstå hvordan jeg skulle behandle folk. Dessuten ble jeg jo gift med trønder, så jeg har vel akklimatisert meg så det holder. La meg for øvrig benytte anledningen til å rose min kone Tullik. Hun har alltid vært min solide støtte i tykt og tynt. Kort sagt en ener! ….og så er hun akkurat passe streng….

148

REIDAR DUE født i Oslo 4. november 1922, sønn av banksjef Eilif Due (1893-1964) og hustru Katrine (Katy) f. Didrichsen (1893-1969). Gift med Tullik f. Sjaastad. Tre sønner. Artium 1941. Eksamen ved Akershus fylkeslandbruksskole 1943 Overtok Mo gård i 1943. Medlem av Levanger formannskap 1963-67, ordfører 1967-71. Medlem N-T fylkesutvalg 1967-71, N-T fylkesting 1975-79. Medlem i Postrådet 1969-78, Omsetningsrådet 1972-78, Rådet for internasjonalt økonomisk samarbeid 1978-81. Styremedlem Bøndernes Salgslag 1955-1960, styreformann 1960-78. Styremedlem Inntrøndelag Skogeierforening 1961-73, formann 1973-83 Styremedlem Norges kjøtt- og fleskesentral 1967-71, formann 1971-78 Nestformann Landbrukets sentralforbund 1972-78, formann 1978-80 Formann Innskog A/S 1961-83 Formann Norske Skogindustrier A/S 1961-83 Formann Stormøllen 1987-98 Medlem Senterpartiets sentralstyre 1973-84 Politisk nestformann Nord-Trøndelag SP 1974-77 Stortingsrepresentant 1977-89 Medlem Industrikomitéen 1977-81 Formann Energi- og industrikomitéen 1981-89 Medlem Forbruker- og administrasjonskomitéen 1088-89 Medlem Stortingets gruppe av Den interparlamentariske Union 1985-89 Delegat FNs generalforsamling 1986 Fylkesmann i Sør-Trøndelag 1989-92 Kongens fortjenstmedalje i gull 1999.

149

Arild Pettersen:

Gunnar Isachsen – Offiser og vitenskapsmann I 1891 kom en ung nyutdannet løytnant til Levanger/Rinnleiret for å tjenestegjøre ved Trondhjemske Kavalerikorps. Navnet hans var Gunnerius Ingvald Isachsen. Han ble ikke så lenge i Levanger, han livsverk er knyttet til polarområdene, først og fremst Svalbard. Men han besøkte også traktene ved Grønland og var flere ganger i Antarktis. 63 år gammel ledet han i 1931 en ekspedisjon som seilte rundt sydpolkontinenet. Han rakk også å skrive en rekke bøker, tidsskrift- og avisartikler. Fra 1923 til sin død i 1939 var han bestyrer/direktør ved Norsk Sjøfartsmuseum. I det Internasjonale polaråret kan det være på sin plass å minnes denne mannen som har hatt så stor betydning for norsk polarforskning. Gunnerius Ingvald Isachsen ble født i Drøbak 5. oktober 1868 som den nest eldste i en søskenflokk på 5. Faren, skipsfører Nils Isachsen, som kom fra en gammel los- og sjømannsfamilie på Arøen ved Langesund i Telemark, hadde noen år tidligere flyttet til Drøbak for å gifte seg med Cecilie Marie Sivertsen. Gunnerius, eller Gunnar som han også ofte omtales som, vokste opp i Drøbak hvor han ble konfirmert høsten 1883. I 1888 tok han realartium for så å begynne på Krigsskolen hvor han gikk ut i 1891, samme høst ble han utnevnt til premierløytnant i kavaleriet. Rittmester ble han i 1899 og fra 1903 til 1905 hadde han et studieopphold ved de franske hær, hvor han bla. deltok i militæroperasjoner i det som den gang ble omtalt Fransk Nord-Afrika. I 1917 fikk han avskjed som fastlønnet offiser og i 1924 ble han utnevnt til major i landvernet. Etter å ha avlagt krigsskoleeksamen og blitt utnevnt til premierløytnant høsten 1891 ser det ut til at han ble beordret til tjeneste ved Trondhjemske Kavalerikorps med Rinnleiret i Levanger som tjenestested. Han kom trolig hit senhøstes 1891 eller på nyåret 1892. Her ble han i omlag fem år til han i 1896 begynte på Den gymnastiske Centralskole som han fullførte i 1898. Det ser imidlertid ut til at han har hatt en viss tilknytning til Rinnleiret/Levanger senere, i det Nordre Trondhjems Amtstidende i en notis fra 13. september 1906, som omhandler en av hans mange Svalbardekspedisjoner, avslutter med:

150

”Rittmesteren oppholder sig nogle dager her i tjenesteanliggenheder”. I tillegg til offisersstillingen på Rinnleiret var han lærer ved Levanger Middelskole hvor han bla. underviste i matematikk og fransk. 16. september 1893 har Nordre Trondhjemske Amtstidende en artikkel om ”redningsbelønninger” etter raskatastrofen i Verdal samme vår. Her fortelles det at premierløytnant i kavaleriet Gunnerius Ingvald Isachsen har fått hederlig omtale for redningsarbeidet etter Verdalsraset. I Verdalsboka – Ras i Deltakere på Svalbardekspedisjonen i 1907. Bakerste rekke fra venstre: Leder for forskningsgruppen, rittVerdal, er Isachsens rapmester Gunnar Isachsen, skipper Jacobsen, stud.real port gjengitt i sin helhet. Hanna Dieset, assistent Alv Strengehagen. Midterste Her forteller han at han rekke: Maskinisten (ukjent), geolog Adolf Hoel og den 19. mai, etter ordre kokken (navn ukjent). Første rekke: Den franske malefra rittmester Schjelderup, ren Louis Tinayre og to matroser (navn ukjent). (Foto avmarsjerte fra Rinnleiret hentet fra Natur og miljø, 2/2007.) med en offiser, en underoffiser og 15 menige. Avdelingen tok seg fram på sørsiden av elva og kom etter noen vanskeligheter fram til Ness. Her var det oppdaget to kvinner som lå ute i leirsuppa, og som de med hjelp av utlagte planker og bord klarte å redde inn på fast grunn ”begge i linneter og ytterst medtatte og svake” men i live. Under leting etter to mennesker som angivelig skulle være sett uti raset, oppdaget de en kvinne som ennå var i live. Etter tre timers arbeid klarte de å berge henne opp av leira, sterkt medtatt og med kragebeinsbrudd, men et 4 – 5 års gammelt barn hun hadde hos seg, var dødt da de fikk det opp. Under den videre letingen fant de to personer som var omkommet og en hest som de måtte avlive. En mindre gruppe som ble sendt videre for å observere, oppdaget enda en person i noen bygningsrester, og denne personen klarte de å berge levende i land. Neste dag drar de ut igjen, nå finner de ingen mennesker, men

151

berger endel husdyr, landbruksredskaper, innbo og verdisaker. Katastrofen hvor over 100 mennesker omkom og store deler av nedre Verdalen ble helt omformet, må ha gjort et sterkt inntrykk på den unge løytnanten. Dette kommer imidlertid ikke til uttrykk i rapporten som er holdt i et nøktern og saklig tone. Det nærmeste han kommer et Prinsesse Alice II, fyrstens båt, som ble brukt både personlig uttrykk er kanskje i 1906 og 1907. (Foto: Guide du Musée océanoi avslutningen hvor han graphique, Monaco) skriver: ”Til tross for den lange marsjen, og de store både legemlige – og jeg vil nesten si åndelige – anstrengelser utviste mannskaper og underbefal hele tiden stort mot og dyktighet. De som var reddet var i en sådan stilling og tilstand at det krevdes den største anstrengelse for å få dem i land, og det er nesten merkelig at det lykkes”. (Verdalsboka har modernisert språket). Fra denne tiden finnes det i lokalavisene, Nordre Trondhjems Amtstidende og Nordenfjeldsk Tidende, artikler han har skrevet om gymnastikken og idrettens betydning for ungdommen og om militære spørsmål. Det ser også ut for

Slede fra Spitsbergenekspedisjonene, merket G.I. Hjulene ble montert på sleden når det var lite is og snø. (Musée océanographique, Monaco. Foto: S. Wohlen)

152

at han er historisk interessert, i 1895 skriver han en artikkel om Garnesmordet. Idretten sto tydelig hans hjerte nær, det finnes en rekke notiser og resultatlister i lokalavisene fra idrettskonkurranser hvor premierløytnant Isachsen figurerer som arrangør eller dommer, det virker som om det særlig er barneidretten han er opptatt av. Skal vi dømme etter avisnotisene, var han spesielt opptatt av vinteridrettene som ski og skøyter, men han nevnes også som instruktør for Levanger Turnforening. I avisene kan vi også finne at han har vært sensor i fransk og matematikk ved middelskoleeksamen. Den Kart over Nordvest-Spitsbergen, utarbeidet etter oppgang, som i dag, refererte målingene i 1906 og 1907. Den sørlige delen av den avisene fra likningsproto- store breen til høyre kalles Isachsenfonna. (Musée kollene slik at vi kan se hva océanographique, Monaco. Foto: S. Wohlen) premierløytnant Isachsen tjente og hva han betalte i skatt. I 1895 hadde han en inntekt på kr. 1 300,- og betalte en byskatt på kr. 39,- og en statsskatt på kr. 14,-. I 1896 var inntekten økt til kr. 2000,-, byskatten til kr. 84,- og statsskatten til kr. 28,-. Hva den store inntektssøkningen skyldes er ikke godt å si. Staten ga neppe så store lønnspålegg, kanskje hadde lærerjobben blitt utvidet. I 1886 forlot Gunnar Isachsen Levanger og Rinnleiret for å begynne på Den gymnastiske Centralskole, forløperen til Statens Gymnastikkskole og Norges Idrettshøyskole. Etter avlagt eksamen i 1896 finner vi ham som deltaker/topograf på Otto Sverderups ekspedisjon med ishavsskuta Fram til områdene mellom Grønland og Kanada. Ekspedisjonen varte i 4 år og kartla ca. 150 000 km2 nye og ukjente områder. Isachsen stod for utgivelsen av ekspedisjonens kartmateriale og bearbeidet de astronomiske og geodetiske observasjonene som ble publisert i ekspedisjonens vitenskaplige rapport. I folketellingen 1900 er han ført under farens hushold i Frogn, under bosted er det imidlertid anført: ”Ombord

153

Louis Tinayres maleri fra 1906, ”Isachsens team passerer en isbro”, måler 3 x 4 meter og henger i inngangshallen til Musée océanographique i Monaco. (Foto: S. Wohlen)

i Fram”. Om det var lengselen etter sol og varme etter de fire årene i Arktis, med mørketid og månedslange sledeferder, skal være usagt, hans videre karriere tyder vel egentlig ikke på det. I alle fall finner vi ham, de neste to årene, knyttet til den franske armé; hvor han tjenestegjør både på militærekspedisjoner i NordAfrika og ved 2. kyrasserregiment i Paris. Selv om han har publisert en rekke bøker foruten artikler i vitenskapelige tidsskrifter og årbøker, har jeg dessverre ikke noe sted funnet at han omtaler sin tid, verken i Levanger eller NordAfrika. I 1903 gifter han seg med Signe Amalie Eide, med henne fikk han en sønn. Hun døde imidlertid allerede i 1911, og i 1916 giftet han seg på nytt med Marie Sofie Fredrikke Steenstrup, med henne fikk han 5 barn, to døtre og tre sønner. Vel hjemme etter studieoppholdet hos den franske armé vender rittmester Isachsen igjen oppmerksomheten mot Arktis. Han har planer om en ekspedisjon til Øst-Grønland, men da han oppdager at dansken Mylius-Erichsen sysler med liknende planer bestemmer han seg for å søke nye utfordringer i utforskingen av Svalbard. Penger til en slik utforskning viser det seg umulig å reise i Norge. Om han hadde truffet prins Albert av Monaco under Frankrikeopp-holdet, eller blitt kjent med hans interesser for polare områder der, skal være

154

usagt. En henvendelse til prinsen resulterte i at Isachsen ledet to oseanografiske ekspedisjoner til Svalbard i 1906 og 1907. Prins Albert lot utgi et bokverk på 5 bind med resultater fra ekspedisjonene. Isachsen har skrevet et av bindene og et annet sammen med en annen nordmann, Adolf Hoel; han stod også for utarbeidelse av kartmaterialet. Disse ekspedisjonene er nevnt i korte notiser i lokalavisene i Levanger i 1906 og –07. I 1909 og –10 ledet han to norskfinansierte ekspedisjoner til øygruppa hvor han foretok hydrografiske og topografiske undersøkelser. Resultatene ble utgitt av Vitenskapsselskapet i Kristiania og Spitsbergenkomiteen i et trebindsverk. Med disse fire ekspedisjonene la Isachsen grunnlaget for det videre norske forskningsarbeidet på Svalbard. Isachsen var en ivrig talsmann for at det ”herreløse” Spitsbergen skulle legges inn under norsk overhøyhet. Under fredskonferansen i Paris etter 1. ver-

I 2006 ble det i anledning “100 år i Arktis” utgitt frimerker. Gunnar Isachsen er med på et fotografi som ble brukt som motiv for ett av dem. Bildet er også brukt som førstedagsbrev.

155

1906 – 1907: Utforskning av landet ”Mitt fremste mål var å utforske Spitsbergen mellom 11º og 13º 30’ øst, og 79º og 79º 40’ nord. Rittmester Gunnar Isachsen fra den norske armé, hjulpet av løytnant Arve Staxrud, geologen Hans Hornemann, den franske legen Ferdinand Loüet og fire norske bærere, med sleder, ski og nødvendig utstyr, oppnådde å sette sammen – over en avstand på 1000 km – elementene til et forståelig kart og en geologisk studie av hele dette området, der intet menneske noensinne har satt sin fot.” (Albert 1, fyrste av Monaco, 1907.) “Rittmester Isachsen, som ufortrødent utforsket det indre området, fylte ved hjelp av topografisk oppmålingsutstyr igjen alle hullene som var igjen etter vår tur i 1906. Nå har vi alle data for et detaljert og forståelig kart over Spitsbergenområdet fra Kongsfjorden til Smeerenburgfjorden og Woodfjorden, og dessuten alle viktige opplysninger vedrørende viten om geologi og botanikk.” (Albert 1, fyrste av Monaco, 1908.)

denskrig 1919 til –20 ble han oppnevnt som teknisk sakkyndig for den norske forhandlingsdelegasjonen. Utferdstrangen må ha vært stor. Ikke før var han ferdig med sitt oppdrag i Paris før han forsøkte å få i stand en topografisk-geologisk ekspedisjon til ØstGrønland. Da dette ikke lyktes, ble han i 1920 med en båt som Geofysisk Institutt i Tromsø sendte til Myggbukta for å avløse mannskapet på radiostasjonen der. Oppdraget mislyktes, båten ble sittende fast i isen og holdt på å forlise. Med nød og neppe berget de seg i land på Island etter to måneders drift. Da ingen avløsning kom, må mannskapet på radiostasjonen ha forsøkt å ta seg hjem med sin egen skøyte, men de forsvant sporløst. Neste sommer var Isachsen tilbake for å lete etter det bortkomne personellet fra radiostasjonen, men forgjeves. Senere samme sommer tok han seg inn til Angmagssalik og hentet ut 21 forliste dansker som hadde sittet fast der siden forrige sommer. I 1923 tiltrådte han som bestyrer for Norsk Sjøfartsmuseum uten at dette satte noen stopper for hans interesse for polarområdene. Men nå var det Antarktis som fanget hans oppmerksomhet. Sesongen 1926 til -27 fulgte han med et hvalkokeri til Rosshavet med ”spesielt oppdrag”, uten at jeg har klart å finne ut hva dette oppdraget gikk ut på. Sesongen 1929 til -30 var han på nytt i Sørishavet, nå som Statens hvalfangstinspektør for det atlantiske felt. Året etter ledet han ”Norvegiaekspedisjonen” som bla. drev kartleggingsarbeider og seilte rundt hele Sydpolkontinentet. Som bestyrer og senere direktør for Norsk Sjøfartsmuseum la han også ned et stort og viktig arbeid. På tross av sine mange ekspedisjoner og reiser til

156

polare strøk rakk han å besøke et stort antall steder langs norskekysten for å sikre kulturhistoriske minner knyttet til sjø og sjøfart. Hans store drøm om et eget bygg for museets samlinger fikk han ikke oppleve, det kom først i 1960. Gunnerius (Gunnar) Ingvald Icachsen døde 19. desember 1949, 71 år gammel. 9. juni 2006 utgav Posten tre frimerker under tittelen ”100 år i Arktis”. Et av disse viser Gunnar Isachsen og hans assistent som gjør topografiske målinger på Svalbard under prins Albert av Monacos ekspedisjon til Svalbard i 1906.

Kilder: Braastad, Johan : Isachsen, Gunnerius (Gunnar) Ingvald i Norsk biografisk leksikon. VI Thorsen Ole R.: Gunnar Isachsen in Memoriam i Norsk Sjøfartsmuseums skrift nr. 30, 1940 Walberg, Øystein: Verdalsboka, Ras i Verdal. Bind A (s.151-153) Aschehougs og Gyldendals Store norske leksikon Wikipedia, den frie encyklopedi Nordenfjeldsk Tidende og Nordre Trondhjems Amtstidende (1892-1896 og 19061908) Digitalarkiver: • Folketellingene 1865, 1875 og 1900. • Skannede kirkebøker Posten: 100 år i Arktis. Informasjon om nye frimerker 09.06.2006.

157

Åshild Wesche Selmer:

Gamlehjemmet på Nesset Breidablikk, gnr 1, brn 12 Gnr 1, bnr 12 ble fradelt Staup ved skylddeling av 18/12 1900 og fikk navnet ”Breidablik”. Eiendommen bestod av den gamle hovedbygningen med uthus og 8 dekar jord. Den 20/4 1903 ble Breidablikk solgt med skjøte fra Guttorm Grøneng (med påtegning av Ole Bamberg) til sønnen Klaus Grøneng for 11 000 kroner.1 I 1905 solgte Klaus Grøneng med skjøte Breidablikk for 8 500 kroner til Aage Hansten Schelde som var adjunkt ved lærerskolen på Levanger. Aage Hansten Schelde (1858 – d. før 1913) var fra Flatanger. Han var gift med Bolette Schelde, f 1852 i Foldereid. Etter Aage Hansten Scheldes død solgte enka Bolette Schelde i 1913 Breidablikk til J. O. Skei for 8 000 kroner. Fire år etter, 25/9 1917, overtok Skogn kommune eiendommen for 11.000 kroner. Historien om Breidablikk aldersheim starter som gamlehjemmet ”Breidablik” i Skogn. Etter hvert som folkeopplysningen skred fram var det ikke helt ”stuerent” å kalle folk for gamle, og ”gamlehjem” ble et negativt uttrykk. Det skulle hete eldre og aldersheim. I gamle notater betegnes institusjonen Breidablikk som gamlehjemmet Breidablik. Fra 1960-åra heter det Breidablikk aldersheim.2 Trønderlåna ble revet høsten 2004 for å gi mer plass til Breidablikktunet som i dag eies og drives av Levanger kommune. Planlegging av gamlehjem Skogn herredstyre behandlet i møte 3. april 1915 et forslag fra en del kvinner i Skogn om opprettelse av gamlehjem i bygda. På bakgrunn av dette fremsatte ordføreren et forslag: ”Der nedsettes en komite for at utrede spørsmaalet om opprettelse av gamlehjem for herredet; a) enten et fælles gamlehjem for hele herredet, b) eller flere mindre, for eks for hvert sogn. Forslaget bør indeholde opgave over antal personer i herredet som kan antas at maatte søke til gamlehjem, samt om udgif1 Guttorm Grøneng kjøpte Staup i 1900 og dreiv gården et par år i tillegg til Nossum. Han leide ut husa på Breidablik en tid før han solgte eiendommen til sin sønn Claus Grøneng i 1903. 2 I møtebok for gamlehjemmet Breidablik fra 1943, skrives Breidablikk aldersheim fra 1962.

158

Gamlehjemmet Breidablikk - den tidligere hovedlåna på Staup - sett fra gårdsiden etter første restaurering rundt 1962.

tene til anlæg og drift av de forskjellig under a og b nevnte alternativer”. Forslaget ble enstemmig vedtatt.3 Det ble nedsatt en komité på 7 medlemmer til å forberede omkostningsspørsmålet, og komme med forslag i den anledning: For Alstadhaug; For Markabygda; For Ekne;

S. Hellem og Inga Schei, vara Marit Mo. Martha Sjaastad og G. Haugen, vara Karl Almli. Edrikke Bjørgum og G. Dalheim, vara N. Mjøsund.

Dessuten valgtes som medlem av komiteen fattigstyrets formann Kjell Slungaard. Komiteen skulle overveie om det ville være riktig å bruke et av de nedlagte skolehus til dette formålet, eller om det ville være mest hensiktsmessig og samtidig økonomisk forsvarlig å gå til nybygging. Den 19. september 1916 fikk herredstyret skrivelse fra komiteen som ikke tilrådet nybygging, men foreslo 2 alternativer: 1. Benyttelse av Skjerpingen skolehus efter skolens flytting eller 2. innkjøp av eiendommen Breidablik som er “haandgivet” for en kjøpesum av 11 000 kroner. Komiteen anbefalte alternativ 2 som det mest fordelaktige og tjenlige for formålet. Ved votering stemte 13 for komiteens forslag, og 5 for Skjerpingen. At 3

Kommunale arkiv; møteprotokoll fra Skogn Heradstyre; 3. april 1915, Dora, Trondheim.

159

Skogn kommune fikk tilbud om å kjøpe husene på Breidablikk, den gamle hovedbygningen på Staup gård, for 11 000 kroner, var et meget rimelig tilbud, nærmest en gave, og kommunen slo sjølsagt til. I kjøpekontrakten mellom John Skei og Skogn kommune kan en bl.a. lese følgende: ”Gaarden sælges med påstaaende huse, bygninger med samtlige indretninger og med de til eiendommen liggende rettigheder og herligheder. Med i handelen og uten tillæg i kjøpesummen følger komfyren i kjøkkenet, samt lige de i husene staaende ovne, medtagen kaminen i dagligstuen og størhusovnen i størhuset. Dessuten medfølger den på baderommet stående badeovn med indretninger samt badekaret. Endvidere medfølger samtlige indevinduer”. Til slutt i kjøpekontrakten står: ”Selgeren forbeholder at der gives den nuværende leieboer ritmester Henchien 6 – seks måneders opsigelsesfrist av leieforholdet og at mulig opsigelse blir kjøperens sak.”4 Den 22. januar 1917 fikk Skogn herredstyre ny skrivelse fra Ida Hellem som meddeler på vegne av den frivillige innsamling til Skogn gamlehjem ”at det er et bestemt ønske, at det tages i bruk senest fra kommende høst”. Videre henstilles at gamlehjemmet direkte legges under herredstyrets forvaltning gjennom et styre og ikke under forvaltning av fattigstyret. I den samme skrivelsen meddeles at komiteen for innsamling av frivillige bidrag har besluttet, at de frivillige midler anvendes til utstyr og inventar i gamlehjemmet, og at de mulig overflødige forblir under innsamlingskomiteens forvaltning. Det blir spurt om herredstyret har noe imot at komiteen foretar det nødvendige til inventar og utstyr. De disponible midler utgjør 3 500 kroner. Herredstyret gav sin tilslutning til komiteens henstilling om at gamlehjemmet skulle legges direkte under herredstyrets forvaltning, ved et av samme valgt styre. Styret skulle bestå av 5 medlemmer hvorav minst to var kvinner. Valgt ble Sakarias Henning med 18 stemmer, Johan Kjønstad med 11 stemmer, Emma Væske med 15 stemmer og sanitetskvinnene Ida Hellem og Karen Bjerken med hver 12 stemmer. Varamenn ble Olaf Eggen og Inga Schei. "Herredstyret takket samtidig til innsamlingskomiteen for deres opofrende arbeid i sagen og sin erkjentlighet for dens tilbud om fremtidigt arbeide med forvaltningen av de indkomne midler til inventar og utstyr av gamlehjemmet." Saken ble enstemmig vedtatt. 8. februar 1917 var styret samlet til første møte. Sakarias Henning ble valgt til formann. Nestformann ble Johan Kjønstad. Ordføreren i Skogn gav komiteen følgende mandat: “at besørge huset istandsatt i den utstrekning som er nødvendig til at takes i bruk som gamlehjem fra omkring 1. september førstkom-

Kommunale arkiv ”Breidablikk aldersheim”, Dora, Trondheim.

160

mende, og at utarbeide forslag til regler for gamlehjemmets drift, og forelegge disse til godkjennelse av heradstyret.“5 Det valgte styret måtte snarest mulig komme med forslag til instruks og regler for styrets virksomhet og heimens drift, "som hvis mulig besluttes at ta sin begyndelse med indlæg fra 1. september." Den 31. mars 1917 ble det i Skogn herredstyre besluttet; ”at Gamlehjemmet tages i brug fra 1. september d.a.”6 Den 28. april 1917 ble det vedtatt regler for driften av ”Breidablik” som da var eid av Skogn kommune. Regler For drift av gamlehjemmet ”Breidablik” i Skogn (forkortet utdrag) § 1. Til optakelse paa gamlehjemmet kommer i betragtning: a. Gamle der er under kommunens forsorg og som fattigstyret finder hva utgifter og hva røgt og pleie angaar ikke med fordel kan forpleies privat. b. Andre gamle inden herredet, som enten er hjemløse eller som mangler den nødvendige hjælp til sin røgt og pleie. Disse kan optakes til fuld forsørgelse efter omstændigheterne uten vederlag, mot delvis eller mot fuld erstatning, alt efter hva vedkommende maatte evne. § 2. Herredstyret vælger et styre for gamlehjemmet paa 5 medlemmer, hvorav mindst 2 er kvinder, med en funksjonstid av 2 aar. Dog saaledes at efter utløpet av det første aar utgaar 2 ved loddtrekning, siden utgaar vekselvis 3 og 2. Likeledes vælges hvert aar 2 varamænd til styret. Styret vælger selv formand og næstformand. De uttrædende kan gjenvælges, men de kan også frasi gjenvalg for saa lang tid som de har fungert. § 3. Herredskassereren fungerer som gamlehjemmets kasserer. § 4. Herredsstyret ansætter efter indstilling av gamlehjemsstyret en bestyrerinde med 3 maaneders gjensidig oppsigelse. Hendes løn bestemmes av Referat, forhandlingsprotokoll for styret, gammelhjemmet, Skogn, Dora, Trondheim, 2005. Utskrift av møteboka for Skogn heradstyre for nemnte data når det gjelder ”Breidablikk”, i møte 3.04.1915, 19.09. 1916, 22.01.1917, 31.03. 1917, utlånt fra kommunale arkiv, Dora, Trondheim, 2005. 5 6

161

formandskapet. Den øvrige nødvendige betjening og arbeidshjælp antages av styret. § 5. Styret sørger for eiendommens skjøtsel og drift, for husenes vedlikehold, nødvendige forandringer og optræder paa kommunens vegne hva gaarden angaar ... Nærværende regler vedtat i møte i Skogn herredstyre 28/4 1917.7 Innflytting I september 1917 var ominnredningen av huset til gamlehjem ferdig, og de første gamle, ca 20 i tallet, flyttet inn. De første årene var ikke Breidablikk bare en helseinstitusjon, men også et sted å få komme for folk som trengte sosial hjelp, og et sted å bo. Det kunne være på grunn av sykdom, fattigdom eller andre sosiale forhold. Fattigvesenet kom med forslag til personer som burde få plass på ”gammelheimen”. Den 28. august 1917 vedtok styret i møte på Breidablikk å tildele plasser fra fattigvesenet som ba om 13 plasser. Styret tok opp 8 personer. I dokumentene fra Skogn fattigstyre fra 1932 står det bl.a: ”De gamle har det godt på denne heimen. Dette viser at flere og flere som har litt midler vil kjøpe seg inn der, og på denne måten trygge sin alderdom. Dette skulle tyde dit hen at også de som kommunen helt må forsørge, gjerne vil på dette sted. Hjemmet drives økonomisk, det koster nå pr. person ca. 400 kroner pr. år”8. På grunn av stor pågang om plasser ble det lagt planer om eventuell utvidelse av gamlehjemmet. I møte med herredstyret på Breidablik den 21. juli 1932 var disse tilstede: Olaf Eggen (formann), Arne Lie (medl. av Styret), Johan Aas (herredstyremedl.), O. Kvitblik (herredstyremedl.), samt fruene Finsaas og Bjerken fra Skogn og Nesset Sanitetsforening. Byggmester Johnsen Årvik hadde laget plan for utvidelse av nytt hus til gamlehjemmet. Det var tegnet eget hus foran den gamle bygningen i 2 etasjer. Utvidelsen var beregnet til å koste 24 450 kroner. Planen ble ikke godkjent. Pengene måtte finnes før realiseringen. I møte ble de enige om å plassere nybygget nord-øst, og i vinkel med gammelbygget. Disse planene ble det heller ikke noe av.9 N.T.hjems Amstid.s trykkeri. Dette er en forkortet utgave av de vedtatte regler. Kommunale arkiv ”møteprotokoll, fattigstyret i Skogn, 1932”, Dora, Trondheim. 9 Kommunale arkiv- Heradstyret Skogn ”Breidablikk aldersheim”, Dora, Trondheim. 7 8

162

Styrene for Breidablikk Første formann i styret for Breidablik gamlehjem, valgt av Skogn formandskap, Sakarias Henning, eide nabogården, Haugly, gnr 1, bnr 13, tidligere utskilt fra Staup. Andre styreformenn de første 40 år var Karl Vandsvik, Arne Lie, Olaf Eggen, Nelius Hallan og Paul Holan. Som det går fram av gamle notater var det et stabilt styre på Breidablikk. De første 50 årene og vel så det, besto styret av nesten de samme personene.10 Styret tok godt vare på eiendommen, bl.a. frarådet styret bestemt at øvre del av Hobran skulle legges ut til tomter i 1962. Det gikk fram av reguleringsplanen at aldersheimen ved en eventuell regulering ville bli atskillig beskåret, og det protesterte styret bestemt imot.11 I 1940 var Olaf Eggen styreformann for Breidablikk. Styremedlemmer var Borghild Kvitblik, Karen Bjerken, Gjertrud Vinne og Sverre Bamberg. I 1942 var Paul Holan styreformann. Med seg i styret hadde han Karen Bjerken, Borghild Kvitblik, Sverre Bamberg og Gjertrud Hynne. Paul Salberg var varamann. Med tre kvinner i styret kan en vel si at institusjonen var noe foran sin tid. Skogn formandskap valgte nytt styre for perioden 1952/55: Paul Holan formann, Nelius Hallan varaformann, styremedlemmer; sokneprest Reidar Bolling, Karen Bjerken, Gjertrud Hynne, Borghild Kvitblik. Varamenn; Anna Krogstad, Sverre Bamberg, Ivar Alfnes, Margot Jørstad. Styret foreslo nå å forhøye pensjonsprisen fra 92 kroner til 103 kroner pr mnd for innenbygdsboende, og fra 120 til 130 kroner for utenbygdsboende. Forhøyelsen ble gjort gjeldende fra 1/1 1952. I 1956 var Paul Holan fortsatt formann, Johs. Gundersen var varaformann. Karen Bjerken, Gjertrud Hynne, Margit Nyenget og Reidar Bolling var styremedlemmer. Varamenn: Anna Krogstad, Sverre Bamberg, Ivar Alfnes og Margot Jørstad. I styremøte 19. februar 1960 på Breidablik gikk Karen Bjerken ut av styret etter 43 år med fast plass. Det nye styret var; Reidar Bolling, formann, Paul Holan, varaformann, Anne Marta Gilstad, John Sæther og Anna Bø. Varamenn; Gerda Ræder, Sverre Bamberg, Ivar Alfnes og Margot Jørstad. Etter forespørsel ga herredstyret styret fullmakt til å fastsette pensjonspris for personer som hadde så god råd, at de kunne betale full eller delvis pensjonspris for å kunne få bo på gamlehjemmet. Formannen ble pålagt å undersøke formuesforholdene for de pensjonærer dette gjaldt og legge det fram for styret før budsjettbehandlingen.12

Møtebok for Breidablik gamleheim fra 1943 til 1968. Møtebok for Breidablikk gamleheim, utdrag fra styreprotokoll, 2. februar 1962. 12 Møtebok for Breidablik gammelheim, 1960. 10 11

163

164

Beboere samlet i "finstua" på hjemmet ca 1955. Dessverre vet vi ikke navnet på alle. 1. rekke fra venstre: Lise Aas, Klara Nilson, Jenny Gran, ukjent, Konrad Obstvedt, Marius Jensen, Karl Olsen, Johannes Uthus (?). 2. rekke: Johannes Hansen, Hanna Katrine Wang, Margrethe Furunes, Ingeborg Anna Rønning, Inga Rygg, ukjent, ukjent. 3. rekke: Ukjent, Klara Wanderås, Nella Jørgine Asklund, Magnus Asklund, Gustav Sæte, ukjent, ukjent, Karen Kjønstad, ukjent, Sofie Paulsen.

Gamlehjemmet som midtpunkt i bygda De eldre som bodde på heimen hørte til i nærmiljøet. Når det var tilstelninger etc, for eks. i jula, ble nabofamiliene også invitert. Ingrid Reinan, som vokste opp på Nesset, minnes Breidablikk spesielt i forbindelse med juletrefester og 17. mai. Nasjonaldagen møttes barna på Gjemleskorsen og gikk i tog til Breidablikk. Der fikk alle som deltok i toget, servering. Det var pyntet med løv og flagg, og barna hilste til de eldre og andre som var på heimen. Det var vanlig å få servering når en gikk i 17. mai-tog. Nasjonalfølelsen var stor! Noen ganger gikk toget ut over Nesset, og da var det stopp på Håa, hvor det også var servering til hele toget. I jula var det juletrefest på Breidablikk. Da var det barn som hjalp til med synging og gang rundt juletreet. Ingrid Reinan husker lærer Slungård fra Nesheim som sammen med sin kone var med og lekte og sang. På gamlehjemmet var de som en stor familie, det var et fellesskap som delte på arbeidsoppgavene i glede og sorg. Alle var med på alt i det store huset. Gamlingene var delaktige i dagens gjøremål. De skrelte poteter til middag. Før jul var de med på juleforberedelsene, fra slakting til baking og annen matlaging. Heimen hadde to griser og noen høner som trengte stell. Det var en nydelig have med bed, ganger og blåveishaug, og kjøkkenhage som måtte lukes og stelles. Noen av de som bodde der, fungerte også som ”vaktmester”. Jobben bestod i å slå gress, hugge ved og andre gjøremål rundt husene. Fredrik (en av beboerne) fikk liste, handlet varer som han dro heim på ei vogn. Om vinteren brukte han kjelke. I uthuset var det størhus hvor hushjelpene bodde i andre etasje. Noen av de ansatte hadde også med seg barn som vokste opp på heimen. I den forbindelse bygde de en dukkestue hvor barna lekte, også nabobarna fikk komme og leke der.13 Det var naturlig å tilbringe siste leveår på gamlehjemmet, spesielt for de som var alene eller ikke klarte å stelle seg selv heime. Ganske ofte var det eldre mennesker som døde på heimen. Ute i uthuset var det bårerom hvor kistene stod. Når det var minnestund tok de kisten med den døde i inn i stua. Som nabo var det Alv Henning som kjørte kisten til kirkegården. Ungene på skolen fikk beskjed av læreren om at i dag er det begravelsesfølge som kommer. Da måtte barna stoppe, og i respekt for den avdøde skulle guttene ta av seg lua. Sanitetskvinnene og aldersheimen Nesset Sanitetsforening ble stiftet 25. april 1911. Sanitetskvinnene samlet inn penger og arbeidet fra første stund med å hjelpe mennesker i nærmiljøet. Forebyggende helse var og er et prioritert område for Sanitetsforeningen, bl.a. arbeidet de for å få drikkefontene til Nesheim skole allerede i 1925, og de Fortalt av Gudrun og Bergljot Henning som vokste opp som naboer til aldersheimen. Deres mor var bestyrerinne på Breidablikk aldersheim fra 1922-1926.

165

hjalp mennesker med tuberkulose og andre smittsomme sykdommer. Melk og tran ble delt ut til familier på Nesset som trengte det. Distriktssykepleier ble delvis lønnet av Sanitetsforeningen, og foreningen ga midler til utdanning av distriktssykepleier.14 Sanitetskvinnene i Skogn og på Nesset var de første som kom med ideen om å få gamlehjem/aldersheim i Skogn kommune i 1917. Sanitetsforeningen har alltid støttet opp om heimen og Karen Bjerken som var ivrig sanitetskvinne på Nesset, var med i styret for gamlehjemmet i over 40 år fra starten. Hun fikk overrakt en erkjentlighetsgave, en gullbrosje fra kommunen, for sitt gode og oppofrende arbeid, på 40-års-jubileet for Breidablikk.15 Andre sanitetskvinner på Nesset og Skogn har også gjennom årene sittet i styret for Breidablikk aldersheim. Sanitetskvinnene samlet inn penger og gav gaver til heimen. Nesset sanitetsforening har i alle år hatt faste tilstelninger på Breidablikk. Det var rømmegrøt på St. Hans aften og juletrefest 13. dags jul. Noen sanitetskvinner var også på heimen som en frivillig ”besøkstjeneste”. Bestyrerinner/sykepleiere Bestyrerinner fra 1917 har vært: 1. Petrine Størvold, 1917-1922. 2. Helga Sundset Henning, 1922-1926. 3. Hanna Dombu, 1926-1943. 4. Ingebjørg Solberg, 1943-1970. 5. Ingeborg Myhre Larsen, 1970-1971 6. Elin Aune, 1971-1985 7. Laila Eidsvik, 1985-1991 I styremøte hos Sakarias Henning den 23. mai 1917 ble ansettelse av første bestyrerinne på Breidablikk behandlet. Det var 2 søkere til stillingen. Petrine Størvold fra Beitstad ble enstemmig valgt som bestyrerinne. Hun kom fra sykepleiestilling på Høylandet. Alle bestyrerinner har vært utdannet sykepleiere. De har hatt en ansvarsfull og viktig jobb som øverste leder og helsearbeider i aldersheimen.

14 15

Helga Sundset Henning, bestyrerinne 1922 - 26.

Nesset Sanitetsforening, ”Forhandlingsprotokoll” fra 25. april 1911 til desember 1934. Levangeravisa, Breidablikk 40 års jubileum, 07.10.1957.

166

Fra 1922 til 1926 var Helga Bertinsdatter Sundset (1892 – 1970) sykepleier/bestyrerinne på Breidablikk. Helga Sundset var datter av Beret og Berntin Sundset, Mosvik, og vokste opp i en søskenflokk på 9. Helga utdannet seg til sykepleier ved Betanien sykepleierskole i 1917. Etter sykepleierutdanning var hun først sykepleier i Verran. Derfra kom hun tilbake til Levanger og fikk arbeide som bestyrerinne på Breidablikk. Søster Helga giftet seg i 1926 med Alv Marius Henning, som dreiv nabogården Haugly. De hadde barna: Sverre Berntin (1927 – 2006), Gudrun, f 1929, Bergljot Margrethe, f 1935. Far til Alv Marius Henning, Sakarias Henning, kjøpte i 1911 to parseller av Staup som han krevde å få slått samen til ett under navnet Haugly, brn 13. Sakarias Henning (1850 – 1930) fra Henning, var gift med Margrethe Alvsdatter Duklæth (1851 – 1936) fra Mosvik.16 Etter Helga Henning var Hanna Dombu fra Meldal bestyrerinne på Breidablik i 17 år. Søster Hanna hadde stor omsorg både for beboerne og de ansatte på heimen. Hanna Dombu flyttet til eget hus på Ner-Nesset og bodde der noen år etter at hun gikk av med pensjon.17 De neste 27 år var Ingebjørg Solberg (1901-1989) fra Sparbu bestyrerinne på aldersheimen. Denne gang var det 11 søkere til stillingen. Ingebjørg Solberg var utdannet sykepleier fra Trondheim kommunale sykehus. Etter utdanningen var hun en tid på Orkdal sykehus før hun reiste til Sanderud psykiatriske sykehus for å praktisere som sykepleier. Derfra kom hun til Breidablikk aldersheim. Ingebjørg Solberg var født i Skogn. Foreldrene Ole Kristian Jonsen Solberg (1865 - 1964) og Bekka Ida Louise O Mære, Øvre (1865 - 1926) hadde 7 barn hvor Ingebjørg var det femte. Ole og Bekka Solberg hadde Veske gnr. 13 på Nesset en tid. Seinere kjøpte de Bjerken vestre, gnr 20, bnr 1-3 ved Alstadhaug og forpakta samtidig prestegården. I mai 1915 overtok Ole heimgården Solberg i Sparbu og flytta dit med familie og buskap. Søster Ingebjørg bodde i 2. etasje på aldersheimen hvor hun hadde stue og soverom. Heimen hennes var hele Breidablikk, forteller niesen Ingeborg Solberg Hoel, som ofte var på gamlehjemmet og besøkte tanten sin. Ingeborg hadde et meget nært forhold til sin tante, og i en kort periode, da hun selv utdannet seg til sykepleier ved Innherred Sykepleierskole, bodde hun i søster Ingebjørgs møblerte leilighet på Fagerstrand. Ingeborg forteller at søster Ingebjørg elsket å holde på i hagen. Hun arbeidet opp hele haugen på Breidablikk og laget en fin kjøkkenhage. Søster Ingebjørg tok godt vare på beboerne, hun så ikke på klokka. Det var den gang sykepleien var et kall. Ved behov kunne hun arbeide døgnet rundt og før jul var kokka Klara Aursand og søster Ingebjørg nesten ikke i seng. I søster Ingebjørgs 16 17

Sakarias Henning var første styreformann på Breidablikk gamlehjem fra 1917. Knut Fjerdingen overtok seinere huset.

167

Søster Ingebjørg, Helene Hjelde, Dina Bjerken, Karl Bjerken og Karen Bjerken.

tid som leder ble heimen pusset opp, det ble satt inn nye vinduer og gjort en del forandringer på husets gårdside. I 1962 ble stuene malt opp, søster Ingebjørg og maler Næss tok ut fargene. Likeledes ble stolene pusset opp.18 Ingebjørg Solberg gikk av med pensjon i 1970. Hun var da 69 år og flyttet til sin leilighet på Fagerstrand. Det siste året hun levde var hun en tid på Breidablikk og døde der. Samtidig som Ingebjørg Solberg var bestyrerinne på Breidablikk, var Ingrid Reinan fra Nesset, distriktsykepleier i Skogn. Ingrid Reinan, f. 1918, var utdannet sykepleier fra Norske Kvinners Sanitetsforenings Sykepleierskole (NKS) i Trondheim fra 1942-1945. Ingrid arbeidet som sanitetssøster i Skogn 19451949. Hun bodde da på hybel hos Åsta Aune, og syklet fra hus til hus og hjalp syke og omsorgstrengende. Noen ganger gikk hun på ski lange strekninger. Ingrid Reinan ble beordret av sanitetsforeningens formann Lovise Burheim, i samarbeid med distriktslege Lynum og senere dr Fritz Setning, i sitt arbeid som distriktssykepleier. Ingebjørg Solberg spurte søster Ingrid om hun kunne 18

Møtebok fra Breidablikk gammelheim, Styre-referat fra 1962.

168

Ingebjørg Solberg og svigerinnen Bertine Solberg f. Holan.

lånes ut til Breidablik ved behov. Det kunne være dødspleie, syke beboere som trengte ekstra hjelp, eller i perioder hvor søster Ingebjørg var fraværende, hadde fri eller var på ferie. Ingrid hadde 100 kroner i måneden som sykepleier. Det kostet ikke Breidablikk aldersheim noe ekstra å låne henne, da Skogn kommune var deres arbeidsgiver, så dette var en fin ordning. Søster Ingrid kunne være der 2-3 dager, noen ganger litt lengre, og så var hun tilbake som distriktssykepleier på Skogn igjen. Ingrid Reinan sluttet i Skogn for å ta helsesøsterutdanning og har senere hatt store oppgaver utenfor Levanger i inn- og utland.19 Klara Aursand var kokke på kjøkkenet på Breidablikk gjennom mange år. Klara var fra Ytter-Nesset og datter av Jon og Laura Aursand. Det var stor respekt for Klara Aursand på heimen. Når beboerne kom inn for å spise, stod hun der i ”stram giv akt”. Da var det ikke å sette seg før Klara hadde sagt ”Vær

19 Ingrid Reinan studerte bl.a ved Columbia University i Amerika i 1953/54. Hun var helsesøster og leder for et tuberkuloseprosjekt i Soul i Korea i 1965/66, og arbeidet med forebyggende helsearbeid i Oslo og Nord-Trøndelag i mange år. Gikk av med pensjon i 1985, fortsatte helsearbeid, bl.a informasjon om hiv/aids i 7 år. Flyttet tilbake til Levanger i 2000.

169

så god!” Klara var ei streng dame både mot seg selv og andre. Hvis hun hadde laget brød som ikke var helt vellykket en dag, stod hun opp kl 04 neste morgen for å lage nye brød til beboerne.20 Da hun sa opp stillingen sin i 1957 var det ikke lett å få ansatt ny kokke på heimen. Klara måtte hjelpe til noen dager i måneden på kjøkkenet også etter at hun var gått av. I 1962 sluttet Klara Aursand helt som kokke, men hun tok fortsatt noe avløserarbeid på kjøkkenet, og ble boende på heimen. Marna Verstad tok over stillingen som kokke fra 1. oktober samme år. Etter kommunesammenslåingen Etter kommunesammenslåingen i 1962, da Levanger ble storkommune, ble eierforholdet til aldersheimen lagt til Levanger kommune. I brev fra Levanger kommune til Breidablikk aldersheim, undertegnet sosialkontoret ved Petter Kjønstad om ”Trygdeboliger” og datert 27. mars 1968, tilbys eldre og uføre trygdeleilighet i nybygde boliger i Staupslia med innflytting fra ca 1. juli 1968. Aldersheimen får i samme brev tilbud om at en del av betjeningen ved Bakken og Breidablikk kanskje også kan tilbys leiligheter i trygdeboligene.21 Etter at Ingebjørg Solberg sluttet, ble bestyrerstillingen lyst ut i flere aviser; Arbeider-Avisa, Trønder-Avisa, Levanger-Avisa og Norsk Lysingsblad. Det var ikke enkelt å få søkere til slike sykepleierstillinger lengre, og det kom inn en søknad fra Ingeborg Myhre Larsen fra Levanger. Hun var sykepleier og hadde flere års praksis, blant annet fra Ullevål sykehus. Ingeborg Myhre Larsen kom til Breidablikk fra Innherred sykehus hvor hun arbeidet som nattsøster. Året etter var stillingen som bestyrerinne på Breidablikk ledig igjen, og denne gangen ble det ansatt en ung sykepleier, Elin Aune fra Steinkjer. Elin Aune, f. 1944, utdannet sykepleier ved Røde Kors sykepleieskole i Trondheim i 1966, var bestyrer på Breidablikk i 14 år. Da Skogn Helsetun stod ferdig oppført i 1985, sluttet hun for å tiltre ny stilling som bestyrer der. Elin Aune, bosatt i Sørkleiva på Nesset, er gift med Ola Aune, også fra Steinkjer. De har barna Bernt Olaf f. 1969 og Inger Johanne f. 1970. Da Elin kom til aldersheimen var det halmmadrasser i alle sengene på Breidablikk. Bestyrerinnen Elin tok ut all halmen og laget et stort bål på gårdsplassen. Deretter ble det nye madrasser i sengene til beboerne. Elin gjorde også forandringer på miljøet inne. Finstuen som til da bare ble brukt i jula og ved andre festlige anledninger (mot gården), ble åpnet opp, og fra nå av benyttet som dagligstue for de eldre. Johan Melby, Skogn, var tilsynslege ved aldersheimen i hele denne perioden. Margit Kjelås fra Inderøy og Marna Verstad var på kjøkkenet. Hjørdis Ulvin var assistent. Inger Anna Sandviken som tidligere

20 21

Fortalt av Gudrun og Bergljot Henning, februar 2005. Levanger kommune, brev av 27. mars 1968 til Breidablikk aldersheim.

170

arbeidet og bodde på Bamberg, hjalp til på kjøkkenet. Hele familien Aune var ofte på heimen ved tilstelninger og i høytider, og de feiret i mange år julaften sammen med beboerne på Breidablikk. I denne tiden var Ragna Tronsen, tidligere sanitetssøster på Nesset, beboer på heimen. Når Elin hadde ferie eller noen fridager, var det Ragna som hjalp til med å sette sprøyter og utførte andre små sykepleieroppgaver. I Elin Aunes tid som bestyrerinne var det store forandringer innen helse og sosialstell som også påvirket livet på aldersheimen. Breidablikk var fortsatt en aldersheim med ganske ”spreke” beboere som hjalp til med mange dagligdagse gjøremål som de ellers ville ha gjort i sin egen heim. I starten var det 25 beboere som etter hvert gikk ned til 23. De som bodde der ble sykere, etter hvert ble det mer og mer aldersdemens som preget sykdomsbildet. Utover i 70-80-årene begynte Breidablikk aldersheim å bli nedslitt, og det var vanskelig å overholde tidsmessige krav til en moderne aldersheim. Etter hvert ble det stadig flere pleietrengende og sengeliggende beboere. I Arbeider-Avisa lørdag den 8. april 1972 står det i overskriften til en større artikkel; RIV ALDERSHEIMEN PÅ LEVANGER-NESSET! ”Nybygg lovet, det blir bare med praten”. I artikkelen går det fram at pensjonærene har det godt på heimen når det gjelder pleie, omsorg etc. ”Men tida faller lang. Det finnes nemlig ikke rom hvor pensjonærene kan drive med hobbyvirksomhet."22 Det var ikke bare beboerne som hadde dårlige forhold på aldersheimen. Betjeningen hadde heller ikke tidsriktig arbeidsmiljø. Arbeider-Avisa sier om dette: ”Betjeningen, seks i tallet utenom bestyrerinnen, bor under noe av de mest kummerlige kår vi har sett for offentlig ansatte. Tre av betjeningen har hybler i ”uthuset” ved heimen. Om det er to meter mellom tak og gulv, er det toppen. Til vinteren vil det være forbudt å fyre i ovnene i uthuset - og hva da med betjeningsboligene?”23 I uthuset hadde betjeningen en vask på deling, og toalettet var inne i hovedhuset. Uthuset rommet fortsatt vaskerom, og oppvarming av vann til vasken foregikk på den gamle måten, med å fyre opp under bryggepanna. Agnes Arntsen fra Nesset arbeidet med klesvasken og annen vask på heimen. Det ble arbeidet med planer om å bygge betjeningsbolig uten at det ble realisert. Da den nye sykeheimen ble bygget på Breidablikktunet i 1975, ble det gamle uthuset revet. Det var stor glede på Breidablikk da de som ett av landets første aldershjem fikk installert trappeheis. Tida med sleping opp og ned trappa med mennesker som var dårlige til bens, var forbi. Nå kunne de gamle sette seg i stolen nederst i trappa og trykke på en knapp, og så bars det oppover. Det samme

22 23

Arbeider-Avisa, lørdag 8. april 1972. Arbeider-Avisa, lørdag 8. april 1972.

171

gjaldt når de skulle ned trappa. Den første av beboerne som kjørte trappeheisen var Alfhild Rakstang. Etter hvert mestret de aller fleste dette fremkomstmidlet på egen hånd. Pengene til heisen med montering, 60 000 kroner, kom fra Magnhild Wesches gavefond, og var en stor forbedring både for beboerne og personalet.24 Aktivitør - et nytt tilbud I 1975 startet ett nytt tilbud på Breidablikk. Tordis Augdal var ansatt i kommunen og var aktivitør på aldersheimene på Ytterøy, Levanger, Breidablikk og Åsen. Sylvi Nilssen som var flyttet til Nesset, var kjent med Tordis Augdal fra veve- Ny trappeheis prøves. Bestyrer Elin Aune, monlinja på husflidskolen i tør Olav Tvenge og pensjonær Alfhild Rakstang. Molde. Sylvi Nilssen var (LA 15.3.83) først frivillig på besøk på aldersheimen og hjalp til med forskjellige aktiviteter. Etter hvert ble det egen aktivitørstilling og Sylvi ble ansatt. Stillingen omfattet alt av uteaktiviteter og inneaktiviteter, for at beboerne skulle kunne leve mest mulig ”normalt”, slik de tidligere har gjort. Det kunne være håndarbeide som skulle tilrettelegges, eller avislesing som Sylvi tok seg av, for de som ikke klarte det lengre. De sang, snakket og gjorde mange ting. Det kunne være noe så enkelt, men viktig, som bare å holde noen i handa. Pårørendekvelder Bestyrer Elin Aune tok initiativ til å starte pårørendeforening. Et av formålene med pårørendeforeningen var å skape hygge og trivsel for de eldre. Hensikten var også å ansvarliggjøre pårørende slik at de kom på besøk. For noen pensjonærer var tiden lang, og det kunne være lenge mellom besøkene fra

Levanger-Avisa, tirsdag 15. mars 1983.

172

familie og venner. På pårørendekveldene var det pårørende som stod for underholdning og servering. Disse hyggekveldene var til trivsel både for beboerne og pårørende som var til stede. ”Et tiltak som bærer frukter på flere måter. Foreningen arrangerer pårørendekvelder en gang i måneden. Da er det i tillegg til besøk også en eller annen form for underholdning og løyer.”25 Levanger Sjukeheim Mandag 15. november 1976 flyttet de første pensjonærene inn på den nye Levanger Sjukeheim på Breidablikktunet. Den nye sykeheimen til 10.3 millioner kroner (medregnet utstyret), hadde 64 sengeplasser fordelt på 20 enkeltrom og 22 dobbeltrom. Bestyrer for sykeheimen var Gerd Sørli. Hun kom fra Innherred sykehus hvor hun praktiserte som ass. sjefsykepleier. Etter hvert ble de mest pleietrengende beboerne på aldersheimen flyttet over til sjukeheimen som var mer moderne, og hadde kvalifisert personell for pleiepasienter. Aldersdemente ble igjen på aldersheimen. Aldersheimene legges ned I 1980-åra skjedde det endringer i landets helse- og sosialtjeneste som fikk stor betydning for helseinstitusjonene. Helserådene ble lagt ned, og i stedet for Sunnhetsloven av 16. mai 1860, kom Lov om Kommunehelsetjenesten den 19.11. 1982. I kommunehelsetjenesteloven er det forskrifter om helsetjeneste, hjemmesykepleie, skolehelsetjeneste m.m., som kommunene er pålagt å drive. Det var i 1980 lange ventelister for å komme inn på aldersheim i Levanger kommune. Aldersheimbestyrerne var bekymret for eldretiltakene i Levanger og mente det var galt å legge ned aldersheimer før det var tilfredstillende tilbud til eldre som trengte pleie.26 Lajla Eidsvik var bestyrerinne på Levanger aldersheim fra 1978 til den ble lagt ned i 1982. Noen av pensjonærene flyttet til Levanger Bo- og aktivitetssenter. I 1985 var Skogn Helsetun ferdig bygget og kunne ta imot de første sykeheimspasientene. Elin Aune flyttet over til Skogn som styrer for den nye sykeheimen. Hun tok med seg 4 av pensjonærene tilhørende Skogn. Etter Elin Aune kom Lajla Eidsvik den 17. mai 1985 som styrer av Breidablikk aldersheim, som da hadde 19 plasser. Fire beboere fra Levanger aldersheim flyttet til Breidablikktunet sammen med bestyrerinnen. Lajla Eidsvik f. 1938, er utdannet sykepleier fra Norske Kvinners Sanitetsforenings sykepleierskole i Trondheim i 1962. Hun kom til Levanger fra Bergen hvor hun jobbet som sykepleier i mottakelsen ved Haukeland sykehus. Søster Lajla har også praksis fra kommunalt arbeid som sykepleier i Bergen kommune. Lajla Eidsvik er gift med Karl Eidsvik, de bor på Gjemble og har barna Elin, Gudrun og Aslaug. 25 26

Arbeider-Avisa, lørdag 25. oktober 1980. Trønder-Avisa, lørdag 26. januar 1980 ”Feige politikere tør ikke innrømme feil!”

173

Som tiltak for å hjelpe på den store utfordringen med ”eldrebølgen”, bevilget Staten i 1990 den kjente ”eldremilliarden” til fordeling ut over landet. Levanger kommune fikk 1 million kroner som ble delt opp i flere prosjekter. 240 000 kroner ble brukt til undervisning av personalet som arbeidet med aldersdemens. Målet var å prøve ut tiltak der man gjennom felles ressursbruk, opplæringstilbud og samarbeid mellom institusjoner, etater og organisasjoner, kan ivareta de behov som aldersdemente har. Gruppen fikk navnet RESEDA. Det er et latinsk plantenavn som betyr ”lindre”. Innherred sykepleierskole stod for planlegging og gjennomføring av undervisningen med sykepleielærer Håvard Knutsen Innflytting i den nye sjukeheimen i 1976. Kari som underviser og veileder. Skilbrigt blir ønsket velkommen av bestyrer Gerd 33 ansatte på Breidablikk- Sørli. (TA 15.11.1976) tunet og aldersheimen deltok på kurs som gikk over et år. Lajla Eidsvik var leder av prosjektgruppen og rektor Asgjerd Valstad ved Sykepleierhøgskolen, var skolens representant i gruppen.27 Som en del av prosjektet inngikk sammenslåingen av institusjonene, sykeheimen og aldersheimen. Kommunen hadde nå overtatt ansvaret for sykeheimsdriften som et resultat av den nye Kommunehelsetjenesteloven. Lajla Eidsvik gikk inn som stedfortreder i Gerd Sørlis fravær, etter hvert overtok hun som styrer ved Breidablikktunet. Hva har skjedd på veien mens vi går? I dag er det stor privat velstand. De aller fleste mennesker i vårt land kan kjøpe seg helse og hjelp hvis det trengs. Samtidig er det stadig mindre penger 27

Trønder-Avisa, 31.05. 1991, ”Fokus på helse-omsorg for eldre”.

174

til offentlig helsetjeneste. Markedsøkonomitenkningen innen helsetjenesten har ført til en holdningsendring når det gjelder pasienttilbudet og institusjonshelsetjenesten. Den medisinsk-teknologiske utvikling bare øker, og forskning og utvikling gjør nye tjenester og hjelpetiltak mulig. Det er blitt større gap mellom det helsemessig oppnåelige og det økonomisk mulige tilbud i offentlig sektor. Til tross for dette har utviklingen de siste hundre år vært formidabel. En beboer på Skogn Helsetun illustrerte en gang sin egen situasjon for bestyrer Elin Aune. Han var da 90 år, født i 1908. Da han var liten gutt og stod sammen med sin far, så de en dame som skulle flyttes til fattighuset, og hun ble kjørt med hest og vogn. Oppe på vogna stod senga som damen lå i, og alt av hennes jordiske gods var også oppi senga på vogna. Mannen som fortalte dette til Elin, filosoferte over hvor godt vi har det i dag. Vi har alt vi trenger, og han var svært fornøyd over å få være beboer på det nye Skogn Helsetun. Denne lille historien sier det meste om 100 års utvikling. I dag er det helt andre behov enn da noen kvinner i Skogn og på Nesset satte seg ned og planla heimen for fattige og syke på Breidablikk.

175

Arnfinn Rønning og Pål Kulås:

Grytesbustaden Innledning Av Skognasetrene som har vært i bruk etter 1900, var Grytesvollen den seteren som lå lengst fra bygda. Man ble ikke regnet for noen fjellkar før en hadde vært så langt til fjells som en tur på Grytesvollen. Det skjer en markert forandring av terreng og utsikt når du runder høgdedraget under Grytesklumpen og går ned mot vollen og får Hundskinnsryggen rett foran med Fersvola og Hermannsnasa tronende i bakgrunnen, og i det fjerne til høyre grensefjella mot Sverige med Kliningen og Meråkerfjella i forkant. En ser jo de samme fjella fra kløvvegen over Leinsslættene. Men når en runder høgdedraget før en kommer fram til Grytesvollen, er det som det skjer et trylleslag, for fjellpartia foran deg virker plutselig så mye nærmere. Vollen som ligger så fint til i sørhellinga, gjør at alle som kommer hit, suger inn det fantastiske synet og lar roen og velværet sige inn over seg. Alt dette, sammen med den forholdsvis lange veien fra bygda og hit, har gjort at Grytesvollen har stått i et eget lys for folk i Markabygda og Skogn, og på denne måten fått litt av et eventyrskjær over seg. Dessuten lå den ideelt plassert for en rast eller en overnatting når man skulle inn i Stilla for å lure storfisken, eller man skulle opp i Kliningen etter molta. Over vollen her er det nok blitt frakta heim mang en velfylt ryggsekk gjennom åra. Under krigen fann mange flyktninger ly for snøstorm og styggvær her på sin vei mot grensa. De faste grenselosene unngikk helst fjellvollene på ”uttur” av frykt for å treffe folk når de hadde med seg ”fremmede”. Men på heimtur benyttet de ofte Grytesvollen til å sove ut og ta seg igjen på før siste etappe til bygda. Bruken i eldre tider I prøvematrikkelen av 1723 blir det konsekvent nytta ordet bustad om setrene i Skogn. Det ser ut til at dette refererer til husa på seteren. Dette tyder Ivar Berre slik at det var én felles setervoll, men flere gardar som nytta vollen, og at de hadde egne bustader rundt denne. Etter hvert skjedde det en form for rasjonalisering, slik at de som benyttet vollene, slo seg sammen og bygde felles

176

”bustad” for den enkelte seter. Men navnet bustad ble fremdeles benyttet, som for eksempel Grytesbustaden. Seinere ble navnet bustad byttet ut med ordet voll. De unge som har vokst opp etter siste krig, har nok aldri hørt annet enn Grytesvollen brukt. Grytesbustaden er en meget gammel seter som vart kalla både Færen seter og Grotte seter. I 1723 brukte gårdene Buran – Langåsan – Almli og Gryte seteren. Det var da tre seterhus der som det er tufter etter: Almli-, Buran- og Gryte setrer eller bustader. I 1757 holdt Almli – Langåsan og Buran seter der. I 1818 vart det kanskje berre ei seter. Erik Gryte – Nils Almli – Erik Almli og Johan Buran fikk benytte Gryte seter til havning for sine kreaturer. Første setertausa vi veit om på Grytesbustaden er Margrete Tangsve. Mette Ringstad på Gryte meinte ho var der en mannsalder, og mannen Gjert ”holdt fjell” som det heitte. Dei avslutta fjellholdet i 1904. Maren Augdal (gift Vinje) var gjeter i 1902 – 1903 og 1904, første året berre 11 år gammel. Når de flytta til fjells i denne tida, måtte de gå heile vegen heimafrå, så det vart en lang tur. De starta tidlig om morgenen, og første stopp var når de kom til Kvilingdalen. Der fekk både kløvhest, folk og krøtter drikke i bekken og kvile litt før turen videre til neste stopp som var ved Rennivollen. Ved et oppkomme der var det pause med kaffekoking og mat. Siste etappe var innover Smååsan over Hårskalelva og inn til vollen. Elva kunne til ymse tider være stor. Johan Troset har fortalt at da han var gjeter måtte han henge seg i bjellereima til bjellekua. De hadde 12 – 15 kyr og noen kviger. Første dagen gjette Maren krøttera hele dagen for at de skulle roe seg. Det vart kinna smør og ysta ost. På vollen var det og en god jordkjeller som fungerte som kjølerom. Mannen Gjert Tangsve kom med mat til seterfolket 4 – 5 ganger på sommeren, eller kvar fjortende dag. Moenfamilien på Grytesvollen Johan Rian fortalte at hans bestefar Hans Moen overtok fjellholdet i 1905. Kona Petrine var taus dei første åra. Døtrene Elise og Gine var og tauser da dei vart vaksne. Det var forskjellige gjetere i den tida Moenfamilien sto for fjellholdet. Sønnene Laurits (senere Åsen) og Ivar, Johan Troset, Einar Moås og døtrene Elise og Gine før dei vart vaksne. Ivar og Laurits har fortalt om at de var gjetere også det året de gikk for presten. Da gikk de ned fra fjellet om kvelden og overatta heime på Moen. Men dagen etter når de kom tilbake etter turen til Alstadhaug, var de bare innom og åt heime på Moen før turen gikk videre til Grytesvollen før det ble kveld. Moenfamilien haddde 20 – 24 melkekyr og noen kviger, og dei ysta ost og kinna smør av melka. De hadde ikke separator, melka ble derfor satt til avkjø-

177

Russisk krigsfange Ivanov Ovanory rømte fra Falstad sommeren 1942. Her på Grytesvollen i oktober med grenselosene Ivar Langåssve, Hågen Tretli og Einar Langåssve. Einar og Ivar rømte til Sverige like etter. Fotografen har tatt bildet med selvutløser.

ling i jordkjellaren slik at rømmen steig opp og ble fløyta av for hånd. Det vart sikkert mange lange arbeidsdagar for fjelltauser og gjetere ut gjennom årene. Denne familien avslutta seterholdet på Grytesbustaden i 1929 etter 24 år. Tiden etter 1929 Bernt Søraker tok over seterholdet i 1930. Marta og Gudrun Strøm var tauser. Dette ble siste året med tradisjonell setring på vollen. I 1931 vart det berre ungdyr, og det var litt undring på hvordan dette ville gå, når det ikke var med gamle fjellkyr lenger til å holde flokken samla. Per Knipenberg var gjeter i 1931 og 1932. Arne Reinås i 1933 og 34. Georg Mølnås i 1935. Johan Tunberg i 1936, Henry Åknes i 1937. Erik Tunberg i 1938 – 40. I 1941 og krigsårene framover og til og med 1946 var gjeterne Aksel Lynum og Ragnvald Svendsen. De hadde ca 50 unghester og noe lignende med kviger. Ein stri jobb. Dette var jo tider med lite mat. En dag det var lite med middagsmat, vart de enige om at Ragnvald skulle gå borti Hårskallelva og fiske og Aksel ned på Almlivollen og hente rabarbra. Slik vart det middag den dagen og. Etter dette vart det ikke setring på Grytesbustaden før i 1994. Grytesgardene

178

og Tangsveet fikk benytte vollen til hamning. Arnfinn Rønning satte opp en gjeterbu, og Birger Rønning har kviger der. Seterhusene Det gamle Teltskjulet på vollen var oppsatt i 1866 og hadde sett sine beste dager først på 1930-tallet. Det samme var tilstanden for fjøset, og nye hus ble oppsatt i 1935. Hugging av tømmer og saging av materialer til disse husene ble utført høsten 1934. En operasjon som var meget godt planlagt og gjennomført. Rolf Søraker har fortalt at i siste halvpart av november i 1934 drog 10 karer fra Markabygda til Grytesbustaden med 2 hester og utstyr for å hugge og sage tømmer til nytt hus. Dette var: Bernt Søraker, Olai Søraker, Karl Tunset, Oluf Tunset, Torvald Augdal, Alfred Støring, Reidar Støring, Hilmar Myrskog, Ivar Moen og Halvdan Vinje. På lassene hadde de foruten mat til både folk og hester, skogsutstyr, sagbenk med nødvendig utstyr og en bensinmotor. Grytidlig en morgen bars det i veg opp gjennom Markabygda, over Grønningen og opp Skibakkan. Her måtte det være forspenn, begge hestene framfor samme slede. Først opp med en av kjørdoningene, og så ned og hente neste. Dette var nok en kald vinter med lite snø. Turen gikk videre innover Smååsan over Hårskallelva og ned til tangen mellom ”Storelva” og Hårskallelva, der saga vart montert. Tømmer til nytt hus ble hugget og saget og materialene ble kjørt opp på

Ragnvald Svendsen har vært i Hårskallåa og skaffet middagsmat. (Fotograf ukjent)

179

Arnfinn og barnebarnet Eirik driver og lafter opp den nye gjeterbua. (Foto: Fam. Rønning)

Huset er ferdig og de første gjester er kommet på besøk. (Foto: Fam. Rønning)

180

vollen. Under dette arbeidet var det en av hestene som mistet en sko, noe de ikke var forberedt på. Derfor måtte Karl Tunset ”stikke en liten tur” ned i bygda etter sko, søm og nødvendig utstyr for skoing. Karl var den gangen midt i tyveåra og en av de som hevda seg blant de aller fremste på premielistene på skirennene rundt om i kretsen. Han rota nok ikke bort noe unødvendig tid på en ekstratur til bygds, i følge de andre som var med på turen. Ellers var nok alt godt forberedt og under kontroll på denne turen. På grunn av at det gamle teltskjulet på Grytesbustaden var ubrukelig til så mange mann, ble det overnatta på Almlivollen. Neste kveld de kom dit, låg det skrevet på en lapp at eierne skulle ha husa sjøl. Så tredje natt arbeidet de derfor hele natta. De ordna til et skikkelig bål, og satte opp en god del av baken som var saga ut av tømmeret, slik at det vart et høgt bål som både lyste opp og skaffa varme. Det ble saga og fyra hele natta. Dette ble en veldig kald natt, slik at til og med hestene kom nærmere og nærmere bålet utover natta. Ut på neste dag var arbeidet gjort, og de kunne raske sammen utstyret og dra lettet på heimveg etter en stor jobb. Sommeren 1935 vart husa lafta opp av Bernt Søraker og Alfred Støring. Dette seterhuset brann ned ca 1960, slik at vollen sto utan hus til i 1994.

Her stiller Margit og Arnfinn som vertsfolk for deltagerne i Grenselosmarsjen 2006. (Foto: Gunnar Johansen)

181

Jan Brendalsmo:

Kirken på Gjeite og tradisjon om kirker Den eneste eldre kilde vi har som refererer en tradisjon om kirke på gården Gjeite er Lorentz Diderich Klüwer nedtegnelser i 1823: “Paa Gaarden Gjete strax ovenfor Levanger findes paa Brinken af en Bakke en Mængde Kæmpehouge. Her har ogsaa før Reformationen en Trækirke staaet, af hvilken nogle malede Bræder endnu findes i en Stue paa Levanger”. Klüwer var Capitaine og Divisions-Adjutant, og han var medlem av det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han vokste dessuten opp på Bjartnes i Verdalen, så helt ukjent med de lokale forhold var han nok ikke. Arkeologen Th. Petersen noterte tradisjonen i 1922, og denne er gjengitt i Nils Hallans bygdesoge for Skogn, Frol og Levanger (Hallan 1964:281): “Geite. - Her skal tidligere ha stått en kirke. Dørene skal i sin tid være blitt oppbevart i et naust. Utenfor, det vil si vest for stuebygningen skal man oftere ha støtt på menneskeben (meddelt av gårdbruker Jørstad i 1920)”. Muntlig tradisjon Hvor mye skal forskerne legge i slik tradisjon? Skal vi trekke på skuldrene og plassere den bakerst i bygdeboka i kapitlet ”Gammel tradisjon”, som et artig uttrykk for folkelig fantasi? Eller skal vi ta den på alvor og forsøke å få den bekreftet på et eller annet vis? Eller skal vi kort og godt gå ut fra at sagnet i seg selv er en pålitelig kilde? Og hva mener den jevne leser av årboka om sannhetsgehalten i den lokale tradisjon? Dette siste spørsmålet er veldig interessant, men det er ikke opp til meg å svare på det. Det finnes noe som folkloristene – forskere som har nettopp tradisjon som fagområde – kaller for stereotype vandresagn. Dette er sagn som finnes i nær sagt alle norske bygder, men som har tilknytning til den enkelte bygd ved at sagnet inneholder lokale stedsnavn. Et typisk eksempel på et slikt vandresagn finner vi i Røra rett nord for Verdalsøra: “Dei heldt heradsting og vedtok å byggje kyrkje på Hellberg, for det var den mest sentrale staden i soknet. Dei byrja også arbeidet der og køyrde fram tømmerstokkar dit. Men ein morgon da arbeidsfolka kom dit, var alt byggevyrket vekk på Hellberg. Men det fanst att

182

oppmed Salberg. Dette tok folk som eit teikn frå ‘Det høge’ om at kyrkja skulle stå på Salberg, og ho vart bygd der”. Interessant nok finnes det en åker på Hellberg kalt ‘Kjerklannet’, og det er der kirken skal ha blitt påbegynt. Utgravde sagnkirker Fylkesarkeologen i Vest-Agder ble for noen år siden kontaktet av det lokale sogelaget i Åseral. De ville ha han til å være med å grave i en åker som heter Kyrkjevodden (= -vollen), og hvor det ifølge tradisjonen skulle ha stått en kirke. Til slutt ble ”gammelkaran” i sogelaget så noenlunde enige seg imellom om hvor på åkeren denne kirken skulle ha stått, og arbeidet med å fjerne pløyelaget ned til naturbakken begynte. I løpet av dagen hadde de renset fram seks stolpehull og en rekke mørke, om lag 2 m lange, rektangulære flekker i undergrunnen – spor av nedgravinger tolket som graver. Stolpehullene dannet et rektangel og var tydeligvis spor etter en liten bygning med et areal på 7 x 4 m. Både denne og de antatte gravene lå med lengderetningen vest-øst. Materiale fra et av stolpehullene ble seinere datert til midten av 1200-tallet. Det er rimelig å tolke dette funnet som spor etter en kirke med kirkegård. Noe seinere samme året gjorde den samme arkeologen en registrering i forbindelse med en arealplan like utenfor Mandal. Grunnen til at han undersøkte litt nøyere var at innenfor det området som var planlagt til boligbygging, fantes navnene Kirkeågeren (= -åkeren) og Kirkebakken. Igjen ble et åkerlag fjernet ned til undergrunnen, og her ble det funnet et større antall skjeletter og rester av fundamenter til hva som nok må kunne tolkes som en kirkebygning. En av gravene ble datert til 1500-tallet. Kirketradisjoner I Trøndelag som ellers i landet finner vi tre hovedtyper muntlig kirketradisjon. Det vi kan kalle den enkleste typen er den om at det skal ha stått kirke på den-og-den gården. Slik tradisjon finnes som vist for Gjeite. En annen type er den som er nevnt ovenfor, at kirken ble flyttet til et annet sted enn der byggingen ble påbegynt. Valget av det endelige kirkested kunne det være de undereller overjordiske makter som bestemte, eller at et ungdyr (fole eller oksekalv) ble spent for en tømmerstokk og der det stanset ble kirken reist, eller at en storm om natta dreiv tømmeret til et annet sted enn der hvor det lå klart til at bygging kunne starte. En tredje variant er stedsnavn av typen Kirkeåkeren, Kabelvika (= Kapellvika) eller Kirkevollen. Sagn av disse typene finner vi en mengde av også i Trøndelag. I tillegg bør en være på vakt dersom en kommer over bruksnavn av typen Presterud eller Presthus på en gammel gård, men hvor det ikke er kjent at det skal ha stått kirke, for prestegårdene ble i nær samtlige tilfeller skilt ut av gården der kirken sto. Et viktig prinsipp i forskningen er at man skal være varsom med å feste for

183

stor tillit til enkeltstående opplysninger om historiske hendelser. Helst skal en opplysning kunne bekreftes ved hjelp av en annen og uavhengig kilde. Skriftlige kilder og arkeologiske utgravninger er slik sett to uavhengige kilder. Men hva med muntlig tradisjon som kilde? ”Ikke akseptabelt” er gjerne dommen fra de to fagmiljøene. De to eksemplene fra Vest-Agder er hederlige unntak, og de skyldes kun at en arkeolog har tatt den muntlige tradisjon på alvor, at han har vurdert denne som en vitenskapelig kilde med samme sannhetsgehalt som arkeologiske observasjoner eller middelalderdokumenter. Og så kan selvfølgelig skeptikerne si at to svaler gjør ingen sommer. Men hvor mange svaler må det til før temperaturen begynner å bli så høvelig? Bevis? Stod det en kirke på Gjeite – eller gjorde det ikke? Jeg har i de seinere årene valgt å feste tillit til den lokale tradisjon når det gjelder kirker vi ikke har kunnskap om fra andre kilder. Det er to årsaker til det. For det første har det vist seg at i en lang rekke tilfeller lar det seg gjøre å finne bekreftelse på ”sagnkirker”. Det er sagn av den typen som er nevnt ovenfor, for kirkene på Salberg og Hellberg i Røra. Det interessante i disse tilfellene er at det faktisk finnes belegg for at det har stått kirke på den gården ”der arbeidsfolket byrja å byggje kyrkje”. Beleggene finnes stort sett i form av skriftlig omtale i middelalderen eller tidlig nyere tid. I Trøndelag har jeg kommet over i alt 12 slike tilfeller. Muligens kan det være flere, for det er ikke alle bygdebokforfattere som har vært like interessert i å ta med lokal tradisjon som for eksempel Jon Leirfall var for Stjørdalen. For å begynne ytterst i Sør-Trøndelag, på Fosen, så skal kapellet på Kirkholmen i Stoksund ha blitt flyttet ”av forsynet” inn på fastlandet og nybygd som Stoksund kirke. Stoksund kirke er nevnt i de skriftlige kilder fra 1589 og fram til i dag. Kapellet er nevnt i kallsboka for Revsnes kirke i 1765, og stedet der det sto heter Kjerkgården. Kirken på Undås på Hitra skal ha blitt flyttet over sundet og nybygd som Dolm kirke, heter det i sagnet. Undås kirke ble nedlagt på midten av 1500-tallet, og den er nevnt i flere samtidige brev, mens steinkirken på Dolm kan ut fra stilkriterier regnes å være bygd rundt 1500. Kirkegården på Undås ble påvist av sogneprest Peder Schwane Bang allerede i 1780, og stedet kalles fortsatt Kjerkgårdsekra. På Ørlandet skal kirkene på Uthaug og Vik være flyttet til Veklem. Førstnevnte er omtalt i et brev i 1534, og stedet der den skal ha stått kalles fortsatt Kirkebakken. Sagnet forteller at det var usemje om hvor ny kirke skulle bygges, på Uthaug eller på Brekstad (Veklem). Byggingen startet på Uthaug, men ”om natta kom folka fra Brekstad og kjørte tømmeret på vinterføret over myrene til Brekstad, og der ble så kirken bygd”. Kirken på Vik er ikke nevnt i de skriftlige kilder, men Gerhard Schøning mente å kunne påvise tuftstedet på Vik seint på 1700-tallet. Det skal ha vært de underjordiske – som hadde husvære i

184

Skrømteshaugen (også kjent som Mølnhaugen) – som ville være i fred for klokkeklang og salmesang, og som derfor bidro til å få kirken flytta til Veklem. I tillegg er det dokumentert en kirkegård på Hårberg, som er nabogården mellom Vik og Veklem. Uansett: den stående steinkirken på Veklem er etter all sannsynlighet bygd rundt midten av 1100-tallet. På Ørlandet sto tydeligvis kirkene like tett som de i følge tradisjonen skal ha gjort i Selbu: her berettes det om 4, eller så mange som 6-7 kirker ”i gammel tid”. Videre innover fjorden har vi et sagn fra Stadsbygda. I forbindelse med nybygging av kirke i bygda heter det at for å finne et nytt sted, lot de en utemmet hest spenne for en stokk, og der hvor hesten stoppet skulle kirken stå. Stedet ble Alshaug, der kirken fortsatt står, og som var kirkested seinest på 1400-tallet. Hvorvidt kirken som skulle nybygges sto på lille-Rein eller Askjem framgår ikke av sagnet, men på begge disse gårdene har det vært – eller finnes tradisjon om – kirker i middelalderen. En kirke på Hangran på Byneset skal på uforklarlig vis være flyttet til kirkestedet Steine. Hangran kirke er nevnt på 1430-tallet i en kirkelig jordebok, og der den sto heter det Kjerkgården. Steinkirken på Steine stod ferdig mot slutten av 1100-tallet. Kirken på Husby i Buvika er flyttet flere ganger innenfor gårdsvallet, og i forbindelse med en av disse flyttingene finnes det en litt utradisjonell variant av sagnet: ”En kjærring, heter det, som drev brennevinshandel med kirkefolket og fremdeles vilde ha denne inbringende forretning, fikk derfor en nat flyttet syllerne til ‘Kirkehaugen’ opfor Sandstuen, hvor overtroiske folk da ikke turde annet æn bygge huset”. Om gården Lo i Oppdal heter det i Håkon Håkonssons saga at kongen lot bygge kapell og veitslehall der, og på Ner-Lo er det et område som kalles Kirkeenget. På et tidspunkt skulle de bygge ny kirke på Lo, men i sagnet heter det at folk ”fra oppe i bygda” (dvs. Vang) kom og tok med seg tømmeret, og så ble kirken bygd på Vang i stedet. Nå er det bare det, at på Vang sto det en stavkirke seinest på 1300-tallet. I Stjørdalen var det et stort antall kirker i middelalderen, og mellom disse var kirkene på Hegra og Skjølstad. Den sistnevnte ble lagt ned etter kongelig forordning i 1589, og på Hegra står det fortsatt kirke: “Da de ikkje vart forlikte om kor Hegraskyrkja skulle byggas, la de ein stokk på ein støtting, og spente for ein unghest som de let gå som han ville. Der kor han stana vart kyrkja bygd. Ein variant av dette sagnet seier at det var da Skjølstadkyrkja vart rive at det vart bismi om plassen for nykyrkja, og at hesten tok vegen frå Skjølstadmarka til Hegra”. Området på Skjølstad der kirken sto heter Kjerkekra. Rundt 1660 ble det bygd kirke på Bartnes i Beitstad til erstatning for en falleferdig kirke på det middelalderske kirkestedet Kirkreit tvers av Beitstadsundet. Tradisjonen ville ha det til at kirkebygget på Bartnes egentlig ikke var et nybygg, men at det var den gamle Kirkreitkirken: “Hollerkusin [de underjor-

185

diske] skulde ha flutt kyrkja frå Kjerkreit om ei natt, og det kan tyde på at same kyrkja er flutt. I alle fall syner det kva folk tykte om fluttinga, når slik trollskap fekk skulda”. Nå er det her som i samtlige av disse tilfellene ikke snakk om at en kirke er blitt fysisk flyttet fra ett sted til et annet, så i dette tilfellet har forfatteren tatt sagnet litt for bokstavlig. At materialer fra en kirke er blitt gjenbrukt i et nybygg finnes det derimot godt med eksempler på, men det er ikke slike situasjoner sagnene handler om. Menigheten til Vinje kirke i Snåsa ville bygge ny kirke siden den gamle var revet, men de var uenige om hvor den nye skulle stå. De begynte til slutt å bygge i Imsdalen, men en morgen var alt som var bygd opp revet ned. Til slutt ble de enige om å bygge på Vinje, og der står kirken fortsatt. Den lille kirken på ødegården Megard i Imsdalen øst for Snåsa er kjent fra skriftlige kilder på 1530-tallet, og tufta er med stor grad av sannsynlighet lokalisert rett ved en gammel setervoll, og som trolig er der det gamle tunet på Megard lå. Kirkesagn er gode kilder …men de må ”ribbes til beinet” for å kunne forstås og brukes. Og dette er den andre årsaken til at jeg har fått tillit til muntlig tradisjon som kilde: jeg mener å ha funnet en måte å forstå hva det er disse kirkesagnene egentlig forteller. Det som har gjort at forskerne i det store og hele har ment at kirkesagnene er verdiløse for annet enn tidtrøyte, er at a) sagnene finnes over alt og de er nær 100 % identiske, at b) i sagnene opptrer engler og underjordiske, fenomener som ikke kan bevises at eksisterer annet enn som del av religionen eller folketrua, og at c) slike sagn umulig kunne ha blitt tradert uendret gjennom flere hundre år. Særlig historikere har en tendens til å ha ei klokketro på sine skriftlige kilder: om noe ikke står skrevet ned et eller annet sted, og helst på to av hverandre uavhengige steder, så er det heller ikke sant i ordets egentlige betydning. At disse sagnene er identiske er likevel ikke helt tilfelle. Som nevnt er det i hvert eneste tilfelle en tilknytning til en eller to av bygdas gårder. Og når det gjelder de underjordiskes eksistens, så var det en temmelig stor del av Norges befolkning som så seint som rundt 1900 kunne sverget på at slike vesener faktisk levde i beste (eller verste) velgående. Med hensyn til sagnenes levetid er det nettopp det stereotype, og som gjør dem lette å huske og å bringe videre til neste generasjon, som gjør at de er svært seiglivede. Om det i tillegg finnes noe fysisk, som ei tuft å knytte sagnet til, desto flere bein å stå på har sagnet. Det har dessuten vist seg at generelt, dersom et sagn har et religiøst moralsk budskap, så forlenger det levetiden betraktelig. Det bør kanskje påpekes at denne flyttingen som sagnene beskriver ikke skal oppfattes bokstavlig. Flyttingen er kun et uttrykk for at det tidligere på et (navngitt) sted har stått en kirke, og at det eneste som i ettertid er bevart er min-

186

net om den og gjerne også tufta – eller i det minste et område på gården som heter Kjerkekra eller lignende. Jon Leirfall nevner gårder i Stjørdalen som det er knyttet kirkesagn til, og hvor teigen der kirken skal ha stått ikke var blitt pløyd før på 1950-tallet. Årsaken til at teigen gjennom alle år forble urørt er nok at middelaldersk kristenrett (Frostatingslova) påbød kirkeeieren å gjerde inn kirketufta dersom han lot kirken forfalle, og det av den enkle grunn at kirke og kirkegård skulle vigsles før de ble tatt i bruk. Dermed ble stedet gjort hellig og kunne ikke brukes i verdslig øyemed. Flyttingen i sagnet blir således et bilde på at noe som ikke kan endres – noe hellig (den vigslede men forfalte kirken) – i stedet blir overført til et annet sted som fortsatt er hellig (et kirkested i nabolaget). Sannsynligvis er de tre hovedtyper tradisjon nevnt ovenfor rester av én opprinnelig lokal tradisjon om at det tidligere sto kirke på et navngitt sted – gjerne en gård, og at kirken på et tidspunkt var forfalt. Etter hvert som tiden har gått finner vi for flere bygder at lag for lag av minnet er blitt skallet av, og mange steder er sagnet helt glemt. Et utsagn av typen ”Sagnet forteller at det sto kirke på gården Berg”, eller forekomsten av et stedsnavn som Kjerkåkeren, er eksempler på den siste resten av hele sagnet. Etter utskiftningene i andre halvdel av 1800-tallet, og etter at tekniske nyvinninger i jordbruket førte til at alle de små, gamle åkerlappene ble omgjort til én stor åkervidde, har de fleste gamle åkernavn gått i glemmeboka. Og med det er en viktig kilde til nedlagte kirker blitt borte. I flere bygdebøker er det dessuten bare hovedpoenget i sagnet som blir referert, at bygdas kirke en gang skal ha stått på en annen gård enn hva tilfellet er i dag. Sagnet om kirkebyggingen på Hellberg og Salberg i Røra, referert i begynnelsen av denne artikkelen, er derimot av det best bevarte slaget. Sagnets innhold Som forskere er vi nødt til å ta utgangspunkt i samtidens måter å forklare sin virkelighet på. Dersom folk for noen hundre år siden oppfattet at engler og underjordiske vesener faktisk eksisterte og at de spilte en aktiv rolle i folks dagligliv, ja da må vi akseptere at slik var det den gang. Det betyr at vi ikke kan bortforklare kirkesagnene med at de ”bare er tøys og eventyr”. Interessant nok er sagn om kirkeflytting vanlige også på Vesterhavsøyene og på Kontinentet. Vi finner dem nedskrevet alt fra 1000-tallet av, og hovedmotivet kan spores tilbake til 300- eller 400-tallet e.Kr. I Norge og Sverige dukker de opp i skriftlige kilder på 1600-tallet. Det betyr ikke at ”våre” sagn ikke kan være eldre enn dette, kun at først da var det noen som så grunn til å skrive dem ned – rimeligvis fordi slike historier ble oppfattet å beskrive noe som ikke lenger fantes. Og de eldste nedtegnede sagn er i form og innhold lik de som ble skrevet ned på 18- og 1900 tallet, bortsett fra i de tilfeller der de er noe forkortet. Å bygge kirke i norgesriket i tiden fram til rundt 1200 var et anliggende nes-

187

ten utelukkende for konge, aristokrati og de lokale storbønder. Samtidens ord for det vi gjerne kaller gårdskirker eller privatkirker, er høgendeskirker (hæghende kirkiu), det vil si kirker ”bygd til lettelse” for kirkeeieren (ser till hæghenda) og de folkene rundt som sognet (søkte) til hans kirke. Kong Sverre kan stå som eksempel på en sentral forkjemper for denne retten (eller også plikten), i strid mot erkebiskopene krav om selvstendighet organisatorisk, politisk og økonomisk for Kirken. Det heter i et skrift han forfattet rundt 1196/97, kalt En tale mot biskopene: ”Tienden vår og andre godgjerninger blir krevd av oss med trusler om bann og fordømmelse. Det blir krevd av oss at vi skal bygge kirker, men siden, når de vel er ferdige, blir vi jaget bort fra dem som om vi var hedninger. Vi blir truet til å bære utgiftene, men får ingen rett til å rå over kirken!” Å stå som kultledere var for samfunnseliten delvis en arv fra hedendommen, delvis var det en lærdom de hadde fra Kontinentet der de gjennom flere hundre år hadde observert kristenlivet i praksis. At det dessuten var penger å tjene på å råde en kirke ser vi i 1720, da danskekongen på auksjon solgte alle bygdekirkene sør for Nordland, og det var velsituerte embetsmenn, byborgere og bønder som kjøpte dem. Etter hvert som Kirken i Norge utover på 1200-tallet gradvis oppnådde sine friheter, og etter hvert som befolkningens kristne praksis ble mer i tråd med Kirkens teologi, gir det mening å gå ut fra at det ikke lenger ble så interessant for eliten å råde for egen kirke og prest. Da Svartedauden rundt 1350 halverte befolkningen og førte til så vel prestemangel som inntektssvikt for de gjenlevende kirkeeierne, ser det ut til at de aller fleste av de gamle gårdskirkene ble stående til forfalls, eller de var for lengst nedlagt eller overlatt til Kirken. Det er etter min oppfatning disse kirkene vi er på sporet av i de mer enn 1000 kirkesagn vi finner rundt om i Norge. Hvordan kan den jevne befolkning ha opplevd denne temmelig voldsomme reduksjonen i antallet kirker? Hvordan ville de forklart et slikt hendelsesforløp, og hva skulle være det moralske budskapet i en slik fortelling? Jeg har to mulige forklaringer på hva det er sagnet faktisk forteller oss. I begge tilfeller er utgangspunktet at det på et tidspunkt sto kirker på begge de to gårdene som sagnet omtaler. Vi kan kalle dem ”Berg” og ”Voll”, og der ”Berg” er det stedet der kirken opprinnelig var tenkt bygd, mens ”Voll” er det stedet der den til slutt ble reist og der bygdas kirke fortsatt står. Et utgangspunkt er således at kirken på ”Berg” var en gårdskirke, reist av en bygdematador som et middel til å opprettholde sin maktposisjon, og at kirken forfalt i løpet av middelalderen. Kanskje var kirken bygd uten at den ble vigslet av biskopen, noe som var ulovlig ifølge kristenretten. Så seint som på slutten av 1200-tallet skrev erkebiskop Jon at det var bedre å vigsle en kirke enn ikke å gjøre det, dersom ingen kunne huske om angjeldende kirke faktisk var vigslet. Ifølge Frostatingslovas kristenrett var det dessuten forbundet med

188

bøter å la en kirke forfalle. I begge disse tilfellene ser vi at kirkeeieren på ”Berg” kan ha forbrutt seg mot det kristne lovverket. Det moralske aspektet i sagnet, og som kan ha medvirket til dets lange levetid, kan således ha vært et botsaspekt. Man skal ikke bryte de kristne læresetninger, og dersom noen likevel så gjør, ja da griper ikke bare Kirken inn med bøter, men også englene eller de underjordiske – krefter som på uforklarlig vis er i stand til å ”flytte kirkebygg”. En annen mulig forklaring kan være av en mer ”politisk” karakter. Dersom vi holder fast ved at sagnene i all hovedsak viser til nedlagte høgendeskirker, og at disse var blitt bygd som et ledd i å sikre stormannens maktposisjon, kan det tenkes at den jevne bondebefolkning i seinmiddelalderen ikke nødvendigvis satte så stor pris på at religion i den grad ble blandet med det vi i dag kaller politikk og økonomi. I så fall kan det være at årsaken til de over- eller underjordiskes inngripen ble forklart med at det ikke var riktig å bygge og råde kirke på slike ”ukristne” premisser, og at disse kreftene derfor valgte å flytte kirken til et sted der kirken ikke var bygd på et slikt grunnlag. Med andre ord: de over- eller underjordiske straffet denne type kirkebyggere med å ta fra dem kirken. Også etter denne forklaringen har sagnet således et tydelig moralsk aspekt. Når det gjelder kirken på ”Voll”, så vet vi jo ikke om ikke også denne opprinnelig var en gårdskirke, også den uvigslet. Dette er uansett ikke et poeng, for i og med at ”Voll” gjennom alle århundrer har vært kirkested, så må jo kirken her ha vært lovlig oppført og drevet – beviset for det ligger jo nettopp i det at den fortsatt står! Som nevnt er disse forklaringene kun mulige forklaringer. Trolig er de også sannsynlige. Uansett har de siste årenes forskning på dette temaet vist at det er all mulig grunn til å oppfatte innholdet i de tilsynelatende stereotype sagnene som faktaopplysninger om nedlagte kirker som det ikke finnes belegg for i andre typer kilder. Middelalderske kirkesteder i Levanger Nedenfor følger en oversikt over kirkesteder i Levanger. På samtlige av disse gårdene sto det kirke i middelalderen, i de fleste tilfellene sto nok den eldste kirken ferdig allerede på 1100-tallet. At mange av disse kirkene ikke er nevnt i de skriftlige kilder før nærmere 1500 betyr ikke at de ikke er eldre enn dette, men kun at vi ikke har eldre dokumenter der disse kirkene er omtalt. I enkelte tilfeller kan bygningen tidfestes ved hjelp av stiltrekk (som for Alstahaug og Levanger kirker), og i andre tilfeller ved både stiltrekk og arkeologiske utgravninger (som for klosterkirken på Munkeby). Når det gjelder de middelalderske trekirkene kan vi temmelig trygt gå ut fra at de var stavkirker, selv om vi ikke har opplysninger som kan bekrefte dette. Men bygging av kirker i laf-

189

teteknikk ser ikke ut til å ha forekommet i Trøndelag før på 1400-tallet (som for eksempel kirken på Fløan i Skatval, og som nå befinner seg oppstablet på Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg). Vang (Åsen) Trekirke fra middelalderen, revet og nybygd før 1648. Eldste omtale i Aslak Bolts jordebok fra 1432-34. Lo Trekirke fra middelalderen, revet før ca. 1615. Eldste skriftlige kilde Aslak Bolts jordebok 1432-34. Veie Trekirke fra middelalderen, revet etter 1597. Dedisert Sta. Margaretha. Eldste skriftlige omtale i 1520. Svengård Trekirke fra middelalderen, revet etter 1589. Dedisert til St. Mikael. Eldste skriftlige omtale i 1520. Jevik (Ekne) Trekirke fra middelalderen, revet 1652. Første opplysning om en kirke på Ekne er i 1520. Gustad (i Ekne) Trekirke fra middelalderen, sannsynligvis revet før 1589. Første skriftlige omtale av kirke på Gustad er fra 1548. Hallan (Markabygd) Sannsynlig trekirke fra middelalderen, eventuelt forfalt etter 1350. Eldste omtale av en kirke på Hallan er i et notat av kapellan Hans Jørgen Helsinge i 1744. I tillegg finner vi navnet Kjerkhaugen på en ås rett ved tunet på gården, og i et gammelt arveskjøte fra 1834 kalles området ved østenden av Movatnet for Kirkegrænden. Interessant nok ble den nye Markabygda kirke innviet i 1887, så disse navnene må vise tilbake på langt eldre tider og således en eldre kirke. Alstadhaug Steinkirke, påbegynt tidlig på 1100-tallet, ferdigstilt rundt 1160/70, koret ble utvidet tidlig på 1200-tallet og et sakristi ble bygd til på nordsiden av koret tidlig på 1400-tallet. Eldste skriftlige omtale av kirken er i et brev fra 1281, der presten Jon Ovesen ved ecclesie de Aluishaug nevnes. Levanger Steinkirke, påbegynt seint i første halvdel av 1100-tallet, trolig ferdigstilt rundt 1160 og revet i 1868. Eldste skriftlige omtale er i Aslak Bolts jordebok 1432-34. Munkeby Steinkirke i cistercienserkloster, sannsynligvis ferdigstilt rundt 1150/60,

190

utvidet på 1170-tallet, brant på slutten av 1100-tallet, gjenoppbygd i 1470årene og revet etter 1589. Dedisert Sta. Maria og Sta. Brettiva. Første gang vi leser om denne kirken er i et brev skrevet av pave Sixtus IV i 1475, men stiltrekk ved kirkeruinen viser at den må være bygd flere hundre år før dette. Gjeite Mulig trekirke fra middelalderen, mest trolig revet før 1589. Reistad Mulig trekirke fra middelalderen, eventuelt revet før 1589. Eldste skriftlige kilde som omtaler en kirke på Reistad er Schøning i 1774. I tillegg finnes det tradisjon om en kirke på Røstad, rett nord for Levanger by. Avslutning Når mistet disse kirkesagnene sin verdi i lokalsamfunnet, når sluttet de å bli gjenfortalt? For at et sagn skal overleve og bli videreført må det ha gjenklang i lokalsamfunnet. Sagnets moral må fortsatt være gyldig, og sporene i landskapet bør fortsatt finnes. Således er det klart at når kirketufta pløyes opp og de små teignavn forsvinner, da fjernes også en viktig knagg å henge sagnet på. Mekaniseringen av jordbruket har slik sett vært med på å svekke sagnet. Når det gjelder gyldigheten av sagnets moral, er det trolig 1800-tallets mange nyskapinger som kan ha svekket dens verdi. I løpet av denne perioden ble Norge et moderne samfunn med industri, jordreform og et etablert skolevesen, samt at byene for alvor begynte å rive menneskene løs fra den jord de hadde dyrket i uminnelige tider. Gården og bondesamfunnet var ikke lenger den eneste målestokk for hva som var rett eller galt. I samme tidsrom ble den moderne forskningen etablert, og med det fikk begreper om hva som var ”historisk sant” et nytt innhold. Folkelig tradisjon viderebrakt av de eldre var ikke lenger den viktigste bærer av moralkoder. 1800-tallet brakte også med seg nye religiøse strømninger, samtidig som den moderne statskirken i den nyvåknede nasjonalstaten Norge samlet befolkningen i større grad en noen gang tidligere. Også dette var trolig med på å svekke den eldgamle folkereligionen. Sluttsummen ble at det moderne Norge rundt 1900 var samlet til ett rike der allmennskolen, statsansatte prester og en industrialisert og mekanisert produksjon hadde fjernet grunnlaget for det gamle jordbrukssamfunnets kulturbærere – fortellerne. Sagnene hadde ikke lenger den nødvendige gjenklang i samfunnet, de ble ”gammel tradisjon”. Det er ingen gode grunner til ikke å gå ut fra at det har stått kirke på Gjeite i middelalderen. Når den ble bygd vet vi ikke, men nedleggingen må ha skjedd før slutten av 1500-tallet. Det er også litt usikkert hvor på gården den sto, men muligens var det i tunområdet ”vest for stuebygningen” (som det het i 1920).

191

For: Som en av bygdas største gårder skulle det bare mangle om ikke storkaren på Gjeite fikk reist et gudshus i tunet sitt i den tidlige kristne tida! For de som er interessert i å lese mer om sagnkirker og middelalderens kirkehistorie kan følgende anbefales (dette er dessuten litteratur som mye ligger til grunn for denne artikkelen): Bertelsen, Dag: Kirkelandskapet i middelalderen. Noen spørsmål og noen svar fra en engasjert amatørhistoriker. Fortidsminneforeningens årbok 2002 (s. 163-174). Brendalsmo, Jan: Prestebol og prestegjeld. Den kirkehistoriske utfordring. Steinar Imsen (red.). Senter for middelalderstudier, Skrifter nr 19. Trondheim, 2005 (s. 35-58). Brendalsmo, Jan & Frans-Arne Stylegar: Om kirkesagn og ødekirker. Muntlig tradisjon og stedsnavn som kilder for kirkeforskningen. Hikuin 30, 2003 (s. 69-94). Brendalsmo, Jan: Kirkebygg og kirkebyggere. Byggherrer i Trøndelag ca. 1000-1600. Unipub forlag, 2006. (her finnes referanser til hvor tradisjonen om sagnkirkene er hentet fra) Hodne, Bjarne: Personalhistoriske sagn. En studie i kildeverdi. Oslo, 1973. Klüwer, Lorentz Diderich: Norske Mindesmærker, aftegnede paa en Reise igjennem en Deel af det Nordenfjeldske. Faksimlie, Trondheim 1960. Christiania, 1823a. Nygård, Lillian: Kirkeby og Presterud. Kirkeindikerende stedsnavn og muntlig tradisjon som kilde til middelalderens kirkelandskap i Østfold. Upublisert masteroppgave. Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder. Universitetet i Oslo, 2004. Strömbäck, Dag: Folklore och filologi. Acta Academiae Regiae Gustavi Adolphi XLVIII. Uppsala, 1970.

192

Pål Kulås:

”I flyktnings spår för frihet och fred” Grenselosmarsjen 2006 – en minnemarsj Bakgrunn Nærmere 50 000 nordmenn flyktet over grensen til Sverige under siste krig. Alle disse var nok ikke nødt til å flykte, men for den norske motstandsaktiviteten hadde det avgjørende betydning at sterkt ettersøkte personer kunne komme seg i sikkerhet i vårt naboland. Tapsprosenten blant flyktninger var liten. Grunnen til at dette gikk så bra var at de såkalte ”grenseloser” var lokalkjente folk som bodde i grensetraktene og etter hvert ble uunnværlig for den omfattende trafikken. Det var trolig over 1 000 i tjeneste i kortere eller lengre tid fra Halden i sør til Finnmark i nord, er det sagt. Men dette er kanskje den mer organiserte trafikken – regner en med alle som flyktet på egen hånd og tok direkte kontakt med folk i fjellbygdene nær grensen og på denne måten fikk hjelp med å komme seg over grensen, er nok tallet høyere. Dette at så mange ettersøkte greide å forsvinne til Sverige var selvfølgelig et ”problem” for tyskerne. Derfor hadde de egne soldater som patruljerte og holdt vakt ved grensen. Dessuten ble det opprettet et Grensepoliti (Grepo) som egen avdeling under Statspolitiet høsten 1941, og den kom i funksjon i januar 1942. Denne avdelingen ble den suverent største avdelingen i Statspolitiet etter hvert – 183 mann i 1943. Ikke alle var politifolk, men alle var NS-medlemmer. Heldigvis var ikke dette noen effektiv avdeling – da ca 50 000 greide å flykte til Sverige. Avdelingen greide bare å fange ca 5 000. Mange opplevde nok dramatiske turer på sin flukt til Sverige under krigen, men bare ca 200 omkom i svensketrafikken, av disse var ca 30 grenseloser. For å hindre folk i rømme til Sverige ble det i tillegg opprettet såkalte grensesoner i grensetraktene mot Sverige. Omfattende restriksjoner på kjøring og reising ble innført og befolkningen satt under kontroll ved å holdes mest mulig innenfor de forskjellige grensesoner. Beboerne måtte skaffe seg et grenseboerbevis utstedt av politiet. De som bodde inntil grensen, fikk i tillegg et kvitt sperresonebevis. I tillegg måtte alle som skulle reise lengre enn 30 km, ha såkalt reisetillatelse, men folk lurte seg ofte fram likevel. De reiste sine tillatte mil, gikk av og kjøpte ny billett. Sjåfører og konduktører lukket øynene.

193

Harald Bentzen holder minnetale over grenselos Sturla Røiseng sen. under den kulturelle delen på Glonka under første overnatting. Røiseng døde noen dager før vi la i veg på turen. (Foto: Gunnar Johansen)

På grunn av sperresonebevisene som ble innført i de bygder som hadde direkte grense mot Sverige, ble det vanskeligere å rømme gjennom disse bygdene. For ble du påtruffet her uten det nødvendige bevis, var du ille ute. Derfor ble områder som Levangerområdet mye benyttet som fluktrute sjøl om det var langt til grensa. Det var ikke så risikofylt å komme seg hit. Og på denne måten fikk de aller fleste heimer i Markabygda besøk av folk på flukt for frihet og fred, folk hadde behov både for mat, utstyr og losing mot grensen. For enkelte ”hjelpere” var disse ”Sverigeturene” et engangstilfelle eller begrenset seg til noen få turer, mens andre under store deler av krigen gikk i rene skytteltrafikken for å lose folk innover mot grensen gjennom fjelltraktene mellom Meråker og Verdal. Grenselosturen 2006 Det ble i mange år snakket om at det hadde vært artig å arrangere en tur i flyktningelosenes spor fra Markabygda til Skalstugan i Sverige, uten at dette ble realisert. Men så våren 2006 skjedde det som en kjent politiker en gang sa: ”Noen av oss snakket sammen” om at nu var det på tide å realisere drømmen

194

om å følge i ”våre fedres spor ”. Formålet var å få et begrep om hvilke prestasjoner disse til dels anonyme hjelperne sto for – i all slags vær, sommer som vinter i fem lange år. Vi fant fort ut at vi ville bruke tre dager på turen, med start en fredag morgen og innkomst på Skalstugan søndag kveld. For å ”lodde stemningen” ble det holdt et orienteringsmøte på Bumyra skistadion den 5. juli. Responsen var enorm – over 40 stykker meldte sin interesse om det ble funnet en dato som passet dem. På møtet den 5. juli hadde jeg en foreløpig skisse for en tur slik at vi hadde noe å diskutere ut i fra. Men som det ofte skjer på sånne møter med mange deltagere, ble det også mange sprikende forslag. Det vi fikk bestemt var dato for turen – som ble satt til 11., 12. og 13. august. Jorunn Hallan, Jon-Otto Leifseth og jeg møttes så 3. august og la opp ruta for turen. Opprinnelig plan var å starte fra en av de øverste gårdene i Markabygda og gå over Hårskallen mot Revollen, men for at ruta ikke skulle bli alt for hard i starten, valgte vi start fra oppslagstavla ved Grønningen. Videre ble turen lagt opp slik at deltagere som ikke hadde anledning til å delta på hele turen, kunne ”hekte” seg på eller av på Glonka etter første dag. På denne måten ble vi 30 stykker som gikk første dag. 8 av disse hadde ikke anledning til å bli med på resten av turen, men om kvelden kom det 7 nye deltagere som ble med de to siste dagene sammen med den ”harde kjerne” på 6 kvinner og 16 karer som gikk hele turen. Vi var da 29 stykker som lik krigens flyktninger ankom vårt vennlige broderland søndag kveld. Dag en Starten gikk kl. 09.00 den 11. august i et helt eventyrlig vær – med turleder Gunnar Johansen – som viste seg å være litt av et funn til å lede en slik tur. Start fra møteplassen ved Grønningen, over demningen og opp om Bergbustaden, Kvilingdalen, opp Kongshaugkleiva etter den gamle kløvvegen, videre om Rænnivollen, Leinsvollen, over Hårskalåa til Grytesvollen, så over Heståa, Hundskinnet om Reinsjøen og til Glonka, hvor vi hadde første overnatting. På Kongshaugen var vi av vertskapet Åse og Asbjørn Lorås innbudt på besøk, de skulle ordne en saftstasjon slik at vi fikk slukket tørsten etter motbakkene. Dette var nok en av de mest innholdsrike og trivelige matstasjoner jeg har besøkt i mi tid. Fra Grytesvollen hadde Margit og Arnfinn Rønning ringt og fortalt oss at de ville stå klar med havresuppe m. m. når vi kom dit. Det ble nok en minneverdig stund, som ble avsluttet med at Arnfinn orienterte om historia til Grytesvollen. Eierne på Glonka hadde også velvillig lånt oss nøklene til hytta slik at de som ønsket det kunne sove under tak. Kvelden ble avsluttet med bading, bålkos og kulturelle innsalg på Glonka – hvor turens desidert eldste deltager, snart 86 år gamle Harald Bentzen, leste

195

Vertskapet på Kongshaugen vinker farvel. (Foto: Pål Kulås)

Verten på Grytesvollen Arnfinn Rønning orienterer om vollens historie, mens kona Margit sitter blant tilhørerne, i grønn trøye til høyre. (Foto: Gunnar Johansen)

196

et stykke om en dramatisk grenselostur og holdt minnetale over grenselos Sturla Røiseng sen. som døde noen dager før vi la i veg på turen. Ellers hadde Harald ved nesten hver stopp noe å underholde med, som fortellinger fra krigen, eller reiseopplevelser fra sine turer rundt i verden. Slik at når vi ”unge” kasta oss ned i lyngen for en hvil, sto eldstemann opp og underholdt. Slikt står det respekt av. Dag to Dag to gikk fra Glonka - videre etter den gamle kløvvegen mot Leirfallsfera. Etter en stopp der bars det opp gjennom Fersvola som vi etter hvert fant ut var et vidtfavnende begrep og et område som krevde sin kvinne og sin mann fullt ut. På toppen her svingte vi av mot Lillesnasa og fortsatte i retning Sulsjøene. Men på grunn av den tøffe oppstigninga i Fersvola fann vi at det ble litt for lang dagsetappe. Så vi slo opp telta ved Tverråtjønnin andre natt.

Endelig på toppen av Lillesnasa. Alle samlet med unntak av turleder Gunnar som er fotograf også her.

Aberen her var at vi måtte rydde tomta for molte før vi fikk opp teltet. Her ble det på nytt bålkos med underholdning og nattbading. En helt fantastisk kveld, som de som var med på turen sent vil glemme.

197

Dag tre Så om morgenen å stikke hode ut til en ny strålende dag med sol over alle vidder. Å få se alle etter hvert komme krypende ut av teltene og strekke seg mot sola og nesten unisont utbryte ”enn å få opplåvå nå sånt”

Morgenstemning ved Tverråtjønna. Jon-Otto og Rita-Mari tar et overblikk. (Foto: Geir Morten Haugen)

Etter vask og frokost var det på med sekken igjen, og målet var Skalstugan hos ”søta bror” innen kvelden. Vi runda nå Kråkfjellet og passerte Sulsjøene, og tok så dalen inn mot Storsjøen etter den ruta Armfeldt brukte i 1718 – vi gikk selvfølgelig den motsatte vei av den leia Armfeldt brukte. Grensen mellom Sverige og Norge går rett over Storsjøen, og her ved grenserøys 165 ble det ny bading - av de som orket å ta av seg og ha på seg skoene igjen. På svensk side fortsatte vi etter Armfeldtruta til enden av Skalsvatnet, hvorfra vi fulgte Karl Johans vei til Skalstugan – hvor bussen ventet. På grunn av været og den fine sommeren ble denne turen en drømmetur. Men det forhindret ikke at vi fikk satt søkelyset på opplevelsene fra krigens dager – ved nesten hver stopp ble det fortalt historier om hendelser deltagerne hadde hørt fra losturene under krigen. Om forsering av flomstore elver høst og vår med fare for eget liv - om julekvelder som ble feira i fjellet og unger som ble båret fra bygda og til grensen – om snøstormer og kulde - om rømlinger som var ubudd på flere mil i fjellet - om møte med tyske grensepatruljer, der snarrådighet og skiferdigheter reddet liv.

198

Og sist men ikke minst - turen var lang - ca 7,5 mil i tildels kupert terreng, med mange tøffe oppstigninger, slik at vi som delte opp ruta i tre, og gikk nærmest for fornøyelsens skyld under de aller gunstigste forhold som tenkes kan, fikk etter hvert føle det litt på kroppen. Og beundringen og ydmykheten for grenselosene steg nok for hver kilometer vi gikk. I bussen heim var det stor enighet om at det var på tide at noen tok opp temaet om grenselosene og deres innsats nå over 60 år etter krigen – og at deres innsats bør komme mye mer fram i lyset enn det hittil har vært. Og for at folk til fulle skal forstå hva en slik tur innebar, bør langt flere oppleve hva 7 - 8 mil fjellet i all slags vær vil si. I tillegg hadde flyktninger og loser risikoen over seg for at en grensepatrulje sto og ventet rundt neste sving, og alle andre slags farer som også lurte i bakgrunnen. Derfor arbeides det med å få arrangert en slik minnemarsj årlig. Kilder: NorgesLexi – Norsk politisk dokumentasjon på internett. Overskrifta er lånt fra diplomet deltakerne i Flyktningerennet får. Prologen er skrevet av P. Kulås.

Vidar, Jenny, Jorunn, Rita- Mari og Arne er kommet trygt fram til Sverige. (Foto: Geir Morten Haugen)

199

Prolog for å hedre grenselosene framført på Glonka fredagskvelden. Flyktningene var ingen ensartet flokk Og de kom heller ikke i en samlet skokk Men listende fram til gårds en etter en Noen i hatt og frakk etter landeveien Andre kom smygende ut av skogen med nakne tær Utsultet og nesten uten både sko og klær Ikke alle til fulle behersket vårt språk Kom stillferdig inn i tunet uten noe bråk Mens de så seg forsiktig tilbake og til siden Pekte mot aust og hvisket Sweden – Sweden Nu ble det disket opp med ”hva huset formår” Ordnet med utstyr og fikset på blemmer og sår Og samme hvor flyktningen kom fra i verden Ble det ordnet med en los til å følge på ferden Når alt var klart gjennom bygda til fjells det bar Høyder, myrer og elver krevde til fulle sin kar Men fiendens patruljer, den største bøygen var Slik at de på siste del før grensen måtte være snar Det heter at ”små gryter har også ører” Og det er helt utrolig hva unger hører Vårt geografiske vokabular økte med Hermannssnasa, Glonka og Hårskalåa Men det ble også forbudt å nevne Fersvola I alle fall for fremmede og på folkeskola. Ikke alle som kom var det vi kaller ”i form” Ubudd på sju mil i fjellet i regnskyll og storm Men losene leidde og drog dem gjennom myrer og snar Og gjennom flomstore elver med fare for eget liv på ryggen dem bar Unger små ble hele vegen båret på ”påssårygg” Og levert på Svenskegrensa til friheten trygg Det var ikke noen ni til fire jobb å være en slik ledsager Flyktningene kom til alle døgnets tider og på alle årets dager Både julekveld og nyttår kunne i fjellet bli feiret Som på Krogstadvollen – eller ved Sulsjøan i Samelægeret

200

Hva med familien som ventet i angst der heime Her ble nok mang en tanke til fjellet sendt i kveldstimer sene Hvem var så disse som uselvisk hjalp sine medmennesker i nød? Noen var familiefedre som tok en pause i kampen for det daglige brød De fleste var ungdommer som satset sin ungdom og styrke Og satte sitt liv på spill i et farefullt og høyst risikabelt yrke Når snøføyka var som verst var det ikke lett å ta sporet og holde seg i skjul Da kom en lett for langt mot nord og kunne havne hos tyskerne i Sul Det er nu på tide over seksti år etter at losene trasket og gikk Å hedre deres minne og at den hederen form av en minnemarsj fikk Vi har delt ruta på tre, men det gir oss likevel nok å streve med Dette er en luksus vi kan tillate oss nu når vi i Norge lever i fred Men tenk dere at vi måtte gå gjennom flommende elver høst og vår Der kaldgufsen over myrene ligger og isvannet opp under armene står I dette perspektiv deres innsats helt og holdent må bedømmes Og la oss sørge for at ingen ting av dette gjømmes eller glømmes Bring kunnskapen om dette videre til kommende generasjoner Fortell om tragedier som skapes av krig mellom nasjoner Men fortell også hva en utstrakt hånd til mennesker i nød Gir av håp og tro for fremtiden, og gir arbeidet for fred ny glød

201

Per Anker Johansen:

Levangerkantaten 1936 Gjennom mer eller mindre hele 1936 levde folk på Levanger i forberedelser og gjennomføring av byens 100-årsdag. Det var gjort store anstrengelser for å markere begivenheten, og byen hadde kongelige besøk. På Værdalsbrukets område – i dagens Gunlaug Ormstunges gate / Helga den fagres gate – ble det reist ulike utstillinger, bygd jubileumspaviljonger og kjørt underholdning til langt ut på høsten. Sagas Hall ble området omdøpt til. Minnene om denne sommeren lever fortsatt på Levanger. Selve jubileumsdagen – 18. mai 1936 - var halv arbeidsdag for folk på Levanger. Det var pyntet ekstra i Kirkegata, egen tilstelning for barna og festgudstjeneste i kirka. Denne ble kringkastet. Klokka 1300 fyltes Levangerkirka på nytt for urframføringen av en kantate, spesiallaget for anledningen. Teksten var skrevet av Agathe Wibe, f. Strømsøe, den gang lærer i Mosjøen. Den skildret i store ord framveksten og framtidsdrømmene for kjøbstaden Levanger, tidstypisk og ganske svulmende, slik det lett kan bli når man skal feire seg sjøl. Tida var preget av nasjonalromantiske og nasjonalistiske strømninger. Paul Okkenhaug var organist i Levangskirka og ble tildelt oppgaven å tonesette kantaten. Han var 27 år da han fikk oppdraget fra byens ledere. Arbeidet var svært tidsavgrenset, ettersom det var klart at verket skulle framføres på selveste 100-årsdagen til Levanger – 18. mai 1936. Okkenhaug hadde avlagt organisteksamen, men var ellers for det meste sjøllært. Korte studieopphold i Oslo og København var det han hadde sett seg råd til. Å skrive et bredt anlagt verk for stort kor, soli og orkester var en kjempeoppgave for en relativt ung mann. Musikklærer Torstein Brekke på Levanger lærerskole ble en god konsulent i forhold til å løse tekstens store utfordringer. Disse var for en del knyttet til takt og rytme i språket, men også til selve det tekstlige innhold. Kildene forteller at Paul Okkenhaug ikke var begeistret for teksten, og Magnhild Okkenhaug har fortalt om hvordan Paul strevde med å bli ferdig i tide. Karl Amundsen som bodde på Stjørdal, fullførte orkestreringen. Ifølge Harald Skille som satt i orkesteret, ble det øvd helt til det siste.

202

Okkenhaug skrev for det orkesteret som var tilgjengelig – Levanger Orkesterforening. Orkesteret ble til vanlig ledet av Torstein Brekke og han fikk også oppdraget med å dirigere urframføringen av kantaten. Fotograf Bjerkan tok bildet av ensemblet som framførte Levangerkantaten i 1936. Yngste deltaker var Ole Morten Wesche. Han var 16 år i 1936, spilte 2. fiolin og er min kilde til navnsettingen av orkestermedlemmene. Godt voksne lesere vil finne kjente ansikter i det store felleskoret, men det er få gjenlevende. Navnesetting av det store felleskoret er så utfordrende at jeg har valgt å sløyfe den. I orkesteret sitter en innleid musiker. Det er Håkon Hoem – cellist og orkesterleder fra Trondheim. Det fortelles at i tillegg til å forsterke cellogruppa spilte han det som Okkenhaug hadde ment skulle være en elegisk solo for obo under urframføringen. Ettersom Levanger Orkesterforening hadde egen oboist, kan vi lett skjønne at dette skapte ekstra temperatur i orkesteret. Okkenhaug kjente alle i orkesteret og skrev nok for dem. Det var bare en solist i 1936 – altsangerinnen Ingrid Vasseljen fra Trondheim. Komponisten hadde tenkt seg en mannlig sanger i ”Strenge kår”, men Vasseljen sang alle soli 18. mai 1936. Hvorfor det ble slik, vet vi ikke. Siste gang kantaten ble framført – i 1993 - sang Tove Ramlo også alle soli. Det fungerte utmerket. Koret var sammensatt for anledningen av sangere fra Levanger Damekor, Levanger Godtemplarkor, Levanger Mannssonglag og Sangkoret Våren (nedlagt i 1936). Det deltok også sangere som ikke hadde tilhørighet i noe kor. Begivenheten var stor. Konserten ble kringkastet direkte og Paul Okkenhaugs navn ble kjent langt ut over Levangers grenser gjennom dette. Fra å være organist i delstilling på Levanger ble Paul Okkenhaug nå også kjent som komponist. Håkon Hoem uttalte til Adressavisa 19. mai 1936: … Jeg synes at han i jubileumskantaten har laget et helstøpt verk. ... organist Okkenhaug bør få en eller annen anledning til å komme ut og studere… Noen finner trekk fra David Monrad Johansen i Levangerkantaten. Den er forankret i seinromantisk stil – vi finner en ”norrøn tone” - men framfor alt hører vi Paul Okkenhaug. Den svært lokale teksten er nok forklaringen på at kantaten ikke har vært framført utenfor Levanger. Da konserten i Levangerkirka var over, gikk de innbudte gjester fra kirka ned til Sagas Hall der det var dekket til byens festmiddag. Bakermester Strømsøe tok i mot på vegne av jubileumskomiteen. Fotograf Renbjør dekket på behørig vis denne festmiddagen. Bilder fra begivenheten er navnsatt av Per Renbjør og Ole Morten Wesche, og interesserte kan se bildene på museet etter Levanger skole. Per Renbjør donerte nemlig blant mange andre klenodier et jubileums-

203

204

album fra 1936 til sin gamle skole. Man vil forgjeves lete etter Paul Okkenhaug på bildene. Besynderlig nok var komponisten til Levangerkantaten ikke invitert til festmiddagen. Mange har i ettertid fundert på denne merkverdighet. Kantaten har senere vært oppført 3 ganger – 2 ganger med orgel som akkompagnement og 26. september 1993 med Frol orkester. Koret var et utvidet Levanger Blandakor og solist var Tove Ramlo. I den fullsatte Festiviteten gjorde hun en fremragende jobb. Obosoloen ble gjort på obo, og det ble gjort profesjonelt opptak. Magnhild Okkenhaug og flere fra familien var til stede i salen. Vi som arbeidet med verket i 1993, kan underskrive det Håkon Hoem uttalte til Adressavisa i 1936: … vil jeg si at Okkenhaugs verk hadde fortjent enda smidigere utførelse… All honnør til musikerne i Frol orkester, men Paul Okkenhaugs svennestykke stiller krav som egentlig betinger et profesjonelt orkester. La oss håpe at Levangerkantaten kan bli framført med profesjonelle krefter snart. Kanskje muligheten byr seg i 2008 da det er 100 år siden Paul Okkenhaug ble født. Det legges opp til en betydelig markering, der også Levanger kommune deltar tungt. Det er på høg tid.

Kilder: Turid Grøtting Husmoen: Paul Okkenhaug. Mennesket - organisten - komponisten. NTNU 2004 Adresseavisen Levangeravisa Jubileumsskrift 1936 Flere muntlige kilder - bl.a: Harald Skille, Magnhild Okkenhaug, Ole Morten Wesche, Ingrid Jørgensen

Billedtekst: Orkesteret fra v.: Sverre Bjerkan, fløyte; ??, klarinett; Alf Nestvold, fiolin; Øystein Bjerkan, obo; Martin Sandnes, trompet; Harald Skille, kornett; Alf Nordnes, fiolin; Petter Grevskott, fiolin; Albert Andersen,horn; ??, basun; Trygve Thurn-Paulsen, fiolin (konsertmester); Alf Sjøvik, fiolin; Håkon Hoem, cello; Harald Aasenhus, fiolin; Johannes Sundnes, cello; Leif Rolfsjord, fiolin; Torstein Herfjord, bratsj; Ole Morten Wesche, fiolin; Christian Bjerkan, bass; Valborg Sundnes, piano. Foran sitter Paul Okkenhaug, Ingrid Vasseljen og Torstein Brekke.

205

Tove Maria Guttelvik:

Levanger kunstforening 30 år Den første tida I Levanger var det en latent interesse for kunst, en interesse som ble stimulert av kunstforelesningene som Sverre Krüger hadde på 70-tallet. Det vokste fram et ønske om å danne en forening der visning av profesjonell kunst skulle være temaet. Året var 1977, - og Namsos hadde allerede i 30 år hatt sin forening, Steinkjer fikk sin forening i 1967. Det var på tide at også Levanger fikk et forum som kunne vise fram tidens kunstuttrykk. Et interimsstyre ble dannet av Inger Holmlimo, Berit Kregnes, Sverre Krüger og Otto Bull. Åpningsutstillingen i den nye foreningen ble holdt 28.4.77-1.5.77 og temaet var Trønderkunst gjennom 100 år. Den besto av kunstverk fra Trondheim kunstforenings samling. Allerede i slutten av mai samme år ble det holdt en ny utstilling; en separatutstilling med malerier av Solrunn Rones. Interimsstyret la ned et godt arbeid før det innkalte til det første årsmøtet som ble holdt 4.10.77. Det ble produsert utstillingsmateriell - stativ med sponplater til å stille ut maleriene på, slik at det skulle bli enklere å stille ut uavhengig av lokale. Interimsstyret tok kontakt med foreningene i Namsos og Steinkjer og hadde intensjoner om samarbeid og sambruk av produserte utstillinger. Det nyvalgte styret ble bestående av formann Sverre Krüger, viseformann Inger Holmlimo, sekretær Otto Bull, kasserer Berit Kregnes og styremedlem Eli Anne By. Det ble vedtatt statutter for foreningen. Formålet skulle være: 1. Å fremme interessen for kunst 2. Arbeide for etablering av et fast galleri i Levanger. Det første året ble det holdt mange utstillinger, og en kan bare ane hvor mange timer med frivillighetsarbeid som ble nedlagt av ivrige ildsjeler. I tillegg ble det arrangert to temakvelder om Edvard Munch og en kveld om kunst fra barokken. Den nyoppussede Losjen ble brukt til utstillingslokale, men også Bøndenes hus og Menighetshuset ble benyttet. Som leietaker måtte en tilpasse seg andre låntakere. Allerede etter første året peker årsmeldingen på at Brusve gård burde bli kulturhus i Levanger og fast utstillingslokale. Det ble kjøpt inn

206

kunstverk av Anne Breivik, Oluf Føinum, Vigdis Hareide og Anders Kjær, som alle hadde utstillinger her. Tanken var å lage en samling som kunne danne grunnstammen av kunst i et nytt galleri i Levanger. Foreningen hadde 107 medlemmer etter det andre årsmøtet. Publikumsstyrt kunstformidling Samme år som Levanger kunstforening (LK) ble etablert, ble også det første konstituerende møte i Norske kunstforeningers landsforbund (NKLF) holdt på Lysebu i november. Det skulle være en samleorganisasjon for den ideelle, publikumsstyrte kunstformidlingen. LK ble raskt medlem og i 1983 ble alle medlemmene kollektivt innmeldt i NKLF kunstforlag. Dermed fikk alle medlemsbladet Vi ser på kunst, senere KUNST. Kunstforlaget gikk konkurs i 2006 og medlemmene får nå følgelig ikke noe kunstblad. Det er et stort savn. I 1985 ble det gjennom statsbudsjettet besluttet å styrke den publikumsretta kunstformidlinga. Frakttilskudd og støtte til utstillinger fikk en betraktelig økning gjennom St.prop. nr 1 84-85. Bevilgningen til NKLF sentralt økte med 145 % til 840 000. Dette betydde mye for foreningene rundt i landet. Det ble mulig å få støtte til å frakte kunstverk langveisfra, og gode lokale prosjekter kunne få støtte til arbeidet. NKLF laget også en håndbok for kunstforeninger for å heve kvaliteten på kunstformidlingsarbeidet. Årsmøtene med kunstfestivaler som NKLF arrangerte i samarbeid med lokale kunstforeninger ga mange gode kunstopplevelser for de som deltok. Levanger kunstforening, har hatt utsendinger til de fleste årsmøtene og har dermed fått tatt del i tidens strømninger når det gjaldt samtidskunst gjennom utstillinger, foredrag og performances. Møtet med andre ivrige kunstelskere ga kraft og inspirasjon til videre arbeid på den lokale arenaen. 26. okt 1985 ble det dannet fylkeslag av Norske kunstforeninger i NordTrøndelag. Et interimsstyre drev laget fra 2. mars 1985. Tanken var å kunne samle foreningene i fylket til kurs og opplæring i foreningsdrift og utstillingsteknikk og stimulere til nydannelse av kunstforeninger i fylket. Likeså kunne fylkeslaget lage vandreutstillinger for kunstforeningene. Laget skulle også være et bindeledd mellom fylkeskulturetaten og foreningene og fordele midler til lagene etter søknad om bidrag til utstyr og utstillinger. Lokaler Det var en utfordring å finne lokaler til utstillingene. Galleri Charlotte, Losjen, Bøndenes hus og Levanger Menighetshus ble brukt. Likeså kinokjelleren, Galleri Hattrem, Frol videregående skole og Gulbygget ved Levanger skole. Da det nye Rådhuset sto ferdig i 1988, arrangerte foreningen en stor kollektivutstilling der det senere ble apotek. Kunstforeningen var på stadig vandring, og det bød på mye arbeid. Hvert lokale måtte klargjøres for utstil-

207

linger, lysforholdene var oftest utilstrekkelige, det var nøkkelproblematikk og sambruksproblematikk. Ønsket om å utvikle Brusve gård som kulturhus ble stadig holdt varmt, og i 1982 var foreningen på befaring på Brusve sammen med representanter fra Kulturstyret for å undersøke om en kunne bruke hovedlåna på Brusve til utstillinger. Det ble dannet et interimsstyre for Brusve Gårds Venner med tanke på å få fortgang i arbeidet med å få Brusve omdannet til et kulturhus. Før en kunne innby til den første utstillingen på Brusve, måtte det et stort dugnadsarbeid til med rydding, vasking og bortkjøring av rusk og rask. I utgangspunktet var stuene i det gamle, fredede og ikke vedlikeholdte huset lite egnet for utstillinger. I storstua ble gulvet slipt og malt. Veggene ble kledd med avispapir som Norske skog sponset. Den første utstillingen som ble holdt der var med bilder av Marianne Hallbauer 16.-23. juni -83. Levanger Museum ble opprettet i 1984, og i 1985 ble det en drøfting med styret om opprustning av /innredning av uthuset på Brusve med tanke på å få et galleri der. I 1986 ble kunstforeningen med på et storstilt dugnadsarbeid sammen med Brusve Gårds Venner for opprustning av uthuset til galleri. I 1989 ble det gitt støtte til tiltaket fra Kulturrådet og i 1990 inngikk Levanger kunstforening en avtale med museet om å betale ei årlig leie for lokalet (Galleriet på Brusve) på 7000 kr pr år. Senere steg leien til 9000 kr. Det ble installert belysning med midler fra NKLF (15 000 kr) og Levanger kommune (5000 kr), og kunstnerne som hadde utstillinger der, sa seg stort sett fornøyde med lokalet. I Galleriet på Brusve ble det holdt mange utstillinger fram til leieavtalen ikke ble reforhandlet med museet i 2003. Ikke alle utstillinger ble like godt besøkt. Det kunne ha flere årsaker, men en av dem var at lokalene ikke lå sentralt nok. Det ble forsøkt å samarbeide om flere arrangementer samtidig, som for eksempel juleutstillinger. Dette ga synergieffekter i form av flere besøkende. Men vaktene opplevde også å sitte ensomme på utstillingene i åpningstiden. Museet signaliserte at eget behov for lokalene var økende. Et midlertidig lager for kunstskattene ble kjelleren på Levanger videregående skole. Så gikk noen år med bruk av skiftende lokaler - Breidablikktunet på Nesset, Dampskipsbrygga og Levanger bibliotek. I 2003 ble det mange diskusjoner om kulturhussatsing på Frol videregående skole. Samtidig skulle Levanger videregående bygge nytt, og det ble meldt interesse fra LK om å få lokaler der. Den gamle rektorboligen i Kirkegt. 1 var et attraktivt sted for å etablere et eget kunstforeninghus. Men ingen av disse planene lot seg realisere. I 2005 inngikk Levanger kunstforening en intensjonsavtale med kommunen, der bruk av tidligere Levanger skole (Gulbygget) til utstillingsformål var en del av avtalen. Der fikk foreningen samtidig kontorfellesskap med deler av kulturetaten og mulighet til å bruke rom til kaffeservering. Et kjellerrom i Rådhuset

208

med egnet temperatur og fuktforhold ble frigjort til lager for foreningens kunstverk Endelig hadde LK et fast lokale der kunst kunne vises! Lokalet er i den gamle folkeskolen, Gulbygget fra 1878. Huset er Levangers eldste offentlige bygning og har blant annet huset kommunens festsal, amtsformannskap, formannskap, folkebibliotek og skole. En storstilt dugnad måtte til for å få lokalet i hensiktsmessig stand. Etter ca 700 dugnadstimer med rydding, vasking, sparkling og maling var vi ganske fornøyde. I første etasje sto vegger, vinduer og tak i lokalene lysmalte og innbydende. Levanger videregående skole ble med og monterte lysarmatur. Frivillighetssentralen bidro med snekring av sokler og montering av lettvegger. 28.02.06 kunne vi ta i mot den første utstillingen; PlastEtikk, fra kulturskolene i Nord-Trøndelag fylkes utstilling. Dette var en utstilling av og for barn. Utstillingen ble utviklet i et samarbeid mellom profesjonelle kunstnere, pedagoger og kunstskolene i fylket. Foreningsarbeid I likhet med mange frivillige organisasjoner har det heller ikke for kunstforeningen vært like lett å finne ledere og styremedlemmer til foreningen. Det trengs et handlekraftig styre som er villige til å bruke av sin fritid for å bringe kunsten fram til folk. Det er mange oppgaver som skal ivaretas: - Planlegging av utstillinger og avtaler med kunstnere til utstillinger. - Finansiering av tiltakene, medlemsverving, sponsorarbeid og kasserervirksomhet. - Selve utstillingsarbeidet, det å presentere kunstgjenstandene i et helhetlig uttrykk. - Å ta vare på kunstverkene som kunstforeningen har i eie, registrere disse og leie ut til medlemmer. - Å sitte vakt på utstillingene og ivareta salg og informasjon. - Å skaffe lokaler og utstyr som trengs til utstillingene. - Oppdatering av hjemmesidene: www.levanger.kunstforening.net - Vanlig foreningsarbeid med fordeling av arbeidsoppgaver, innkalle til møter, føre referater og finne praktiske løsninger for utfordringer av mange slag. - Åpne utstillingene og ta i mot publikum - en av de største gledene ved å drive kunstforeningsarbeid. Ledere i Levanger kunstforening 1977-78 : Sverre Krüger 1979-83 : Otto Bull 1984-85 : Guri Leangen Herje 1985-87 : Ole Erikstad 1988-89 : Oddvar Lynum

209

1990-91 : 1992-93 : 1994-97 : 1998 : 1999 : 2000-01 : 2002 : 2003 : 2004-06 : 2007 :

Unn Magni Vik Guri Leangen Herje Greta Tvete Vollan Delt lederskap mellom Helge Hartmann, Mia Åby og Kjellrun Støp Delt lederskap mellom Kjellrun Støp, Aase Solberg og Mia Åby Kjellrun Støp Styret manglet leder (Fordeling av arbeidsoppgaver i styret) Kai Reet Mereste Tennes Styret manglet leder. (Fordeling av arbeidsoppgaver i styret.) Tove Maria Guttelvik

Medlemstallet har variert mellom 110 og 230. Pr dato har foreningen ca 180 medlemmer, deriblant flere skoler og offentlige og private institusjoner. Viktige utstillinger/arrangementer/tiltak Når en ser tilbake i protokoller og avisarkiv gjennom de 30 årene som har gått, er det fristende å nevne noen av utstillingene som har vært. Dette er kun noen smakebiter og valgt ut som eksempler på hva som har blitt gjort. Det har vært mange gode utstillinger med lokale kunstnere fra Trøndelag, men også mange fra andre deler av landet. Lokale kunstnere I 1982 var det en utstilling i Galleri Hattrem med Nils Aas’ skulpturer og tegninger og John Rollseths malerier. I samme år og lokale hadde Ove Stokstad en grafikkutstilling som ble supplert med jazzkonsert. Populære tiltak med stor tilstrømning. Bjarne Tangerud var tannlege på Levanger, men hadde malt i mange år. I 1983 holdt han sin debututstilling. ”Kunstsuksess for 80-åring på debututstil-

210

Første utstilling på Brusve etter restaureringen av hovedbygningen. 13. – 19. mai 1985. Otto Bull og Aslak Herman Tennes.

ling” skrev Levanger-Avisa 30.08.83. Over 1000 besøkte utstillingen. LK fikk to malerier i gave fra kunstneren og kjøpte også ett. Etter Tangeruds død ble det i 1999 holdt en minneutstilling. Kunstforeningen mottok en gave fra Kari og Terje Tangerud med dias der 64 bilder av maleriene var avbildet. I Forretningsbankens lokaler i ble det i 1984 og -85 arrangert skiftende vindusutstillinger i samarbeid med trønderske kunsthåndverkere i Trondheim. Inne i bankens lokaler ble månedens bilde fra kunstforeningens samling presenteret. I anledning av at Levanger var 150 år og byen hadde fått nytt rådhus, ble det holdt en flott Jubileumsutstilling 17.-23. september i 1985. 40 arbeider av kunstnere med tilknytning til Levanger ble stilt ut i det som senere skulle bli lokaler til Levanger apotek. Det var verker av Jakob Weidemann, Håkon Bleken, Louis Kvalstad, Benny Motzfeldt, Marianne Hallbauer, Fred J. Aarvik, Ivar Ugelstad, Bjarne Tangerud, Arn og Johannes Todal, Eli Anne Bye Tiller, Roald Stevik, Hanna Ryggen og Solveig Grøneng Moe. Utstillingen ble godt besøkt, og hadde stor omsetning. I 1994 ble det laget en Haugtussakveld. Håkon Bleken hadde laget ei mappe med grafikk til Arne Garborgs Haugtussa, og han fortalte om framgangsmåte

211

og teknikk for produksjonen. Ragnhild Vannebo leste dikt, og Jon Pål Inderberg tonesatte det hele med vakre toner fra saksofonen. Til minne om brødrene Louis og Elliot Kvalstad produserte Teaterverkstedet i samarbeid med kunstforeningen kveldsforestillingen ”Cafe rotonden, stemning i rosa og svart” i kinosalen i 1995. Det ble lånt bilder fra private samlinger til en utstilling i kinofoajeen. Marit Aabel laget kulisser. Ragnhild Vannebo fremførte dikt. En flott kveld med påfølgende dessertaften hos Berit Groven. I 1995 til -97 foregikk det et stort registreringsarbeid over maleriene til trøndermaleren Fred Johnsen Aarvik (1918-1974). Han hadde tilknytning til både Steinkjer og Levanger, og det var naturlig å ta kontakt med Steinkjer kunstforening for et samarbeid. Det ble registrert ca 200 bilder, 142 av disse ble avfotografert og finnes som dias. På utstillingen var det 54 verk. Et minneskrift ble skrevet av Robert Øfsti. Dette prosjektet ble støttet av NKLF, N-T fylkeskommune, Levanger og Steinkjer kommuner, fotograf Hattrem, Gjensidige forsikring, Christina, Capelli, Backlund hotell og Trønder-Avisa. Det er gitt plass til utstillinger av mange kunstnere og noen amatørkunstnere tilknyttet Levanger. Dette for å stimulere til økt kunstinteresse og engasjement av innbyggerne i kommunen. Samarbeid med andre kunstinstitusjoner om utstillinger Å formidle profesjonell kunst har hele tiden vært foreningens mål. Samarbeidet med andre kunstinstitusjoner ble derfor viktig for å få hit sentrale norske kunstnere. Fra Riksgalleriet, senere Riksutstillinger, har vi mottatt flere vandreutstillinger, noen ganger med omvisere som veiledet publikum og elever gjennom utstillingene. Museet for samtidskunst har vært her bl.a. i 1991 med utstillingen Situasjoner og sansinger og i 1992 med en flott utstilling på Brusve av Rolf Nesch. Trøndelagsutstillingen med juryerte arbeider har gjestet kommunen flere ganger. Nord Trøndelag fylkeslag av NKLF har produsert flere sterke utstillinger, - det har vært flere utstillinger i samarbeid med Galleri Ismene. Tegneforbundet, Norske grafikere og Frie fotografer har også bidratt. Andre kunstutstillinger og kunstnere som blir husket Her kunne mange vært nevnt, men noen trer sterkere fram i artikkelskriverens minne enn andre. 24. oktober 1987: En stor utstilling fra Bangladesh og Tanzania. Ruth og Ola Ingul og Eln Karin og Helge Dieseth hadde vært bistandsarbeidere i Bangladesh og Tanzania, og med støtte fra NORAD ble denne utstilingen laget. Malerier, grafikk og makondeskulpturer med fremmedartede motiver og former gjorde et sterkt inntrykk. Flere ønsket utstillingen etterpå, så den vandret videre til Namsos og Melhus. 1992: Else Mari Jacobsens vakre tepper med foredrag av kunstneren på

212

Kamme Greiff Bildevevutstilling på Brusve 1994. Geir Isaksen.

Brusve. Under kulturuka/marsimatnan har det flere ganger vært holdt fellesutstillinger med norske og svenske kunstnere. Det er kunstforeningen i Åre som har vært samarbeidspart. Utfordrende med samarbeid over grensene, men det har gitt noen fine opplevelser. Eli Anne Tiller (Bye) er en kunstner som LK har fulgt fra hun deltok i det første styret. Sist med en separatutstilling i mai 2007. Det samme kan sies om Solrunn Rones. Hun hadde sin debututstilling i losjelokalet i 1977, og har bidratt med bilder på mange utstillinger etter det. Senest i 2006. Ferdinand Finne: Første gang han hadde utstilling var i 1983 i Gulbygget på Levanger skole. Men det var utstillingen hans fra maidagene i 1994 som vil bli husket. Det sto kø langt ut på plena på Brusve på åpningsdagen. ”Alle” ville se bildene til den da nokså omtalte kunstneren, som hadde gitt ut flere praktbøker om kunsten og livet. Det ble omsetningsrekord, noe som ga et godt grunnlag for en trygg drift i årene som fulgte. Namdalskunstnerne (Liv Aursand, Asbjørn Hagerup, Kamme Greiff, Elisabeth Balstad, Anne Marie Hagerup) har vi hatt glede av å ha her mange ganger, bl.a. på en spennende gruppeutstilling i 1985 på Brusve. Det har vært kjøpt inn grafikkmapper for videre salg og til foreningens kunstsamling. I forbindelse Olympiaden i 94 ble det innkjøpt mappe med sam-

213

Eli Anne Tiller foran bildet … Maleriet var en av attraksjonene på utstillingen ”Vårslepp”. Styremedlemmer på besøk i hennes atelier mai 2005.

Gulbygget. Levanger Kunstforening 30 år 1977 – 2007. Fra årsmøte og åpning av utstilling av foreningens kunstsamling. Liv Ramfjord, Berit Kregnes og foreningens første leder Sverre Krüger.

214

tidskunst. Flere av disse er innlemmet i samlingen, mens andre er brukt til premier ved loddsalg eller solgt. Det er også innkjøpt mapper med kunst av Håkon Bleken og Håkon Gullvåg for videresalg. I løpet av disse årene har LK arrangert ca 220 utstillinger og kunstarrangementer. Kunstsamlingen Etter at det første styret hadde kjøpt inn de fire første kunstverkene, vokste samlingen jevnt og trutt. I 1981 eide foreningen 32 kunstgjenstander. I 1992 80 kunstverk. De fleste kunstverkene ble innkjøpt fra utstillingene, men noen ble også gitt av kunstnere som gave. I 2007 Per Formo ”Rød bølge” innkjøpt til kunstsameier LK 157 kunstverk. lingen ved utstilling på Dampskipsbrygga 2004. Kunstverkene leies ut til Guri Martine Leangen, Ola Ingul og Tove Maria institusjoner og personer som Guttelvik. er medlemmer og gir dermed en leieinntekt som muliggjør en viss aktivitet. Med jevne mellomrom samles kunstverkene inn for vedlikehold og utstilling, for så å bli leid ut på nytt. Siste gang kunsten ble vist samlet var i vår i forbindelse med 30-årsjubileet i februar på Gulbygget. De ca 160 kunstverk som er i kunstforeningens eie ble utstilt. De dekket alle veggene i utstillingslokalet, gangene og kafèrommet. En strålende symfoni av farger, former og teknikker. Nå Foreningen er godt fornøyd med oppslutningen rundt arrangementene. Besøksantallet er steget, - det å ha lokalene så sentralt plassert i byen synes å ha hatt sin virkning. Samarbeidet med Levanger kommune ved kulturetaten der intensjonsavtalen ligger til grunn, oppleves som udelt positiv. Formålet med avta-

215

len er å utvikle interesse for kunst generelt og samtidskunst spesielt og formidle profesjonell kunst i Levanger. Samtidskunsten skal løftes fram gjennom prosjektet LevArt (2005- 07) ( www.levart.no) der foreningen er med som samarbeidspart. Avtalen inneholder også et punkt om å arbeide for å få et fast galleri i Levanger. Samarbeidet innebærer økt bruk av utstillingene til undervisningsformål både i grunnskolen og den videregående skolen. Videoutstillingen til Jessica Thörnqvist høsten 2006 ble brukt i Den kulturelle skolesekken. Alle 1. klassingene i Levanger kommune fikk en hel dag i Gulbygget i utstillingen og kulturskolelokalene sammen med kunstner og kulturkonsulent Anne Gro Erikstad. Satsingen i LevArt omfatter et flerkulturelt aspekt, bl.a. gjennom DJ-prosjektet og Logoprosjeket (www.levart.no). Utstillingene vi har produsert selv og sammen med LevArt, har gitt oss mange nye besøkende, både ungdomsskoleklasser, videregående skoleklasser og innvandrere og flyktninger, og andre som tilfeldigvis kommer innom pga den sentrale beliggenheten. Levanger kunstforening ønsker å satse på samtidskunsten, der profesjonelle utøvere bidrar med inntrykk og dialoger som speiler samfunnet. Det vil fortsatt drives en balansert utstillingspolitikk mellom utstillinger som ikke gir inntekter, og utstillinger det er mulig å tjene penger på. Det er ikke noe mål å samle penger i foreningen, da er heller målet å satse på oppbygging av en kunstsamling som Levanger kan være stolt av.

216

Asbjørn Andresen Til minne Asbjørn Andresen er død, 84 år gammel. I over 30 år formidlet han av sin lokalkunnskap ved hjelp av et fotoapparat og en lysbildefremviser. Gjennom alle disse årene nådde filmrullene og levende lysbildekåserier et stort publikum. Han var en ekte idealist hvis motto var "å gagne og glede andre". Gjennom mange år, også etter han ble pensjonist, utøvet han et stort samfunnsengasjement innen idrettsarbeid og kulturliv. For dette fikk han kommunens kulturpris i 2002 med følgende begrunnelse: "Asbjørn Andresen har gjennom et langt liv gjort et omfattende arbeid med å feste på film og registrere lokalhistorisk stoff som ellers lett ville gå tapt. Han har i tillegg vært medlem og leder i skriftstyret for Levanger Historielags årbok. Som omviser og forteller har han også gjort et fortjenstfullt arbeid med å gi andre del i lokalt kulturstoff og lokalhistorie". Denne omfattende fotodokumentasjonen ble også slutten på et mer enn tiårig prosjekt som startet opp i 1991. Målet var å fotografere samtlige gårder i Levanger kommune, slik at en på et gitt tidspunkt kunne se detaljer i gårdstun og trønderlån. Hele kommunen er med - Markabygda, Ytterøy, Byavatnet, Åsen, Skogn, Ekne, Skognfjellet, Frolfjellet og Frol. Alt arkivmaterialet ble gitt til historielaget, og ligger trygt i det lokale privatarkivet. Sammen med Arne Sivertsen, Arne Johnsen og Einar Haugan var Asbjørn Andresen aktiv i arbeidet med å skape nytt liv i Marsimartnan. Han var også en av de flittigste bidragsyterne til Levanger Historielags årbok, og ble i 2002 utnevnt til æresmedlem i laget. Vi i Levanger Historielag takker ham for hans engasjerte og uegennyttige innsats i lokalsamfunnet. Levanger Historielag

217

Årsmelding for Levanger Historielag 2006 Styret som ble valgt på årsmøtet driftsåret 2006 har vært: Leder Per Anker Johansen, nestleder Aud Graadal, kasserer Pål Kulås, sekretær Knut O Torgersen og styremedlemmer Johannes Vongraven, Toralf Granaune, Liv Kjønstad, Aashild Bjørgum Øwre og Jon Steinar Munkeby. Som revisorer ble Sidsel Wohlen og Tor Falch valgt, og som valgnemd Ola Indgaard, Sigrun Moe og Jan Kåre Løveng. Lagsstyret har hatt 4 styremøter; 08.05.06, 12.06.06 og 15.01.07 Laget var representert av Per Anker Johansen, Liv Kjønstad og Ola Indgaard ved årsmøtet i N-T Historielag på Falstad 25.11.06. Levanger Historielag orienterte årsmøtet om sin aktivitet. Johannes Vongraven og Pål Lein har representert laget i Levanger Bygdeboknemd. Vongraven har vært leder for nemda. Styret vil foreslå at disse representantene velges på årsmøtet, noe som vil kreve endringer av våre vedtekter. Aashild B. Øwre har representert laget i representantskapet for Levanger Museum, mens Liv Kjønstad har vært vararepresentant. Per Anker Johansen ble oppnevnt av Kommunen til nemda for "skilting av kulturminner". Årboka for 2006 har et opplag på 1200 eks. Av disse er p.t. vel 800 solgt. Et antall bøker er gitt bort etter tradisjonell liste. Det arbeides fortsatt med å forbedre salgsopplegget, for også å få ned lageret av gamle utgaver. Aud Graadal og Jan Kåre Løveng ledet kurs i Slektsgransking i februar og mars. Historielaget i samarbeid med Bymuseet arrangerte utstillingen i Damskipsbrygga i forbindelse med årets Kulturminnedag 10.09.06. Motto for utstillingen var "Steder for ankomst og avreise". Etter initiativ fra Sidsel Wohlen var det møte 06.06.06 om "Bevaring av skriftlig materiale i Levanger". Deltagerne kom fra Biblioteket, Historielaget, Bymuseet, Levanger Museum og Levanger-Avisa. Historielaget føler et ansvar for å følge opp dette.

218

Arbeidet med skrift om husmannsplasser i gamle Frol kommune er snart fullført. Grunnlagsmaterialet er samlet og skrevet av fire grupper, og arbeidet med redigering er påbegynt. Per Anker Johansen er redaktør for skriftet. 11.09.06 var det åpent møte i Folkes Hus i lagets regi. Det var Per Anker Johansen som foredro om "Thranitterbevegelsen og opprøret i Levanger februar 1851". I forbindelse med teateroppsettinga "Raud Vinter" på Torvet, bidro lagsmedlemmene Ola Indgaard, Leif Kjønstad og Sveinung Havik med rekvisitter. Rapport fra aktivitet i Registreringsnemda og Turnemda legges fram på årsmøtet. Styret

NTA 1907

219

Hanne Holthe Munkeby: Supplerende opplysninger til artikkelen ”Ny musikkpaviljong på den gamle rådhustomta” i årboka 2005. Egil Eriksen, f. 1913, som bodde i Sjøgata 40 inntil nylig, forteller at en toller fra Sørlandet kalt Due (har ikke noe med Due på Mo gård å gjøre!) eide Dueparken. Den var gjerdet inn med brunt stakitt, vertikale smale fjøler, og det ble bygget et lysthus innenfor gjerdet. Lysthuset var brunt og ”utilgjengelig”, det var alltid skygge der, men solstrålene kom vel dit utpå kvelden. Denne parken var privat, så det var ikke vanlig/lov for noen andre å bruke den, og jeg (Hanne) husker den som et litt skummelt sted. Her i lysthuset spilte lensmann Berg og tannlege Bjarne Semb kort. Lensmann Berg var en mann som alle hadde stor respekt for, og han veide 130 kg, sier Egil med et smil. Sønnen til Semb, Lars, som jobbet på Rieber, fikk være med faren av og til og fikk da litt tannlege-undervisning, og en gang på fritida laget han et gebiss til meg. Morsomt å tenke på det, sier Eriksen. Det var flere parker i Sjøgata og det var flere lysthus der også. Blant andre hadde fabrikkeier Eide hage med eget lysthus. De som bodde i Sjøgata, hadde en liten grønn flekk ned mot sjøen. Dueparken ble dessverre revet da Felleskjøpet skulle bygges (åpnet i nov. 1961).

220

Samling av lokallitteratur Arnesen, Trond Knollmjødurt (Filipendula vurgaris) på Skånes, Levanger Theim, 2001 Berre, Bjarne Lokalhistorie med Gjertrudmoen som utgangspunkt Levanger, 1972 Div. om ”Raud Vinter” samlet i ringperm Levanger, 2006 Falstadsenteret Ekne. Ombygging og rehabilitering. Ferdigmelding fra Statsbygg Oslo, 2006 Folkeafstemningen (1905). Opraab til Kvinderne Levanger, u.å. Fotoalbum. Bilder fra Levanger Kommune Levanger, 2006 Funn og fornminner i Nord-Trøndelag : Levanger kommune. B.I-II. Levanger, u.å. Gundersen, Gunnar J. Dagens lille strofe. Utvalgte dikt fra Levanger-Avisa Levanger, 2007 Hallan, Nelius Avisartikler Levanger, u.å. Husby, Magne Industriområde ved Hotran. Konsekvensutredning for fugl, pattedyr og planter. Magne Husby <et. al.> Steinkjer, 2006 Langås, Arne Formidling av kulturminner i landskapet. Forslag til kultursti langs Fossingelva i Åsen. Prosjektoppgave ved NTNU Theim, 2006 Levanger Handelsstands Forening ”Forelsket i Levanger” Levanger, 2006 Levanger Historielags Årbok 2006 Levanger 2005 Lian, Trygve Fisket på Trondheimsfjorden Dok.forl., 2006 Lian, Trygve Kommunikasjon og informasjon Dok.forl., 2007 Mule skolekorps. Jubileumsberetning 2006 Eget, 2006 Munkeby, Hanne Holthe Munkeby søndagsskole 100 år; 1906-2006 Levanger, 2006 Nord-Trøndelag Historielag Årbok 2006 Steinkjer, 2006 Skogn Idrettslag 1906-2006 Levanger, 2006 Utdrag av Skatteligningene for Levanger By, Skogn, Aasen, Levanger Herred (Frol) og Ytterøen Levanger, u.å. Wengstad, J.Kr. Indherreds Aktie-Dampskibsselskab indtil år 1926 Steinkjer, 1926 Levanger Bibliotek Lokalavdelinga Tlf.: 74 05 29 00. Faks.: 74 05 29 09. E-post.: biblioteket@levanger.kommune.no

221

Medarbeiderliste Jakob Aune Jan Brendalsmo Edbjørn Dalslåen Lars Forberg Erling Furunes August Grav Tove Maria Guttelvik Einar Haugan Sveinung Havik Ola Indgaard Ketil Vidar Iversen Annar Johansen Per Anker Johansen Leif Kjønstad Pål Kulås Andreas Lunnan Karl O. Lynum Karen Løvhaug Hanne Holthe Munkeby Sigrun Okkenhaug Arild Pettersen Arnfinn Rønning Karl A. Sandnes Åshild W. Selmer Bård Toldnes Ester Viken Knut Vodal Eivind Voldseth Arne Sigmund Vudduaune Frits Wahlstrøm Sidsel Wohlen

222

f. 1924 i Levanger, adr. Levanger f. 1951 i Tønsberg, adr. Oslo f. 1940 i Bergen, adr. Levanger f. 1949 i Ytterøy, adr. Ytterøy f. 1941 i Ekne, adr. Gvarv f. 1875 på Ytterøy, død 1953 f. 1947 i Levanger, adr. Levanger f. 1928 i Frol, adr. Levanger f. 1947 i Snåsa, adr. Levanger f. 1928 i Frol, adr. Levanger f. 1947 i Levanger, adr. Levanger f. 1937 i Frol, adr. Levanger f. 1941 i Misvær, adr. Levanger f. 1928 i Frol, adr. Levanger f. 1935 i Markabygda, adr. Markabygda f. 1940 i Åsen, adr. Skogn f. 1952 i Verran, adr. Åsen f. 1917 i Vinne, adr. Verdal f. 1938 i Levanger, adr. Levanger f. 1889 i Frol, død 1940 f. 1945 i Aremark, adr. Sakshaug f. 1928 i Skogn, adr. Skogn f. 1923 i Levanger, død 2002 f. 1937 i Sør-Varanger, adr. Levanger f. 1950 i Levanger, adr. Levanger f. 1936 i Frol, adr. Levanger f. 1949 i Ekne, adr. Ekne f. 1934 i Levanger, adr. Levanger f. 1962 i Åsen, adr. Åsen f. 1943 i Skogn, adr. Årnes f. 1940 i Andebu, adr. Levanger

223

224