Levanger historielag - Årbok 2004 by Levanger historielag

ÅRBOK 2004 LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyre: Sidsel Wohlen Sveinung Havik Pål Kulås Solveig Otlo Asbjørn Tingstad

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2004

Forside: Levanger Melkefabrikk A/S. Tegning av Arild E. Pettersen etter et Bjerkanfotografi fra 1936. ISSN 0803-1975

Forord Velkommen til en ny årbok! Takket være at bidragsyterne i år har levert artikler tidligere enn før, har arbeidet med boka gått rimelig greit. Dette var et viktig mål for nåværende skriftstyre, som starta opp i 2002. Dessuten har vi flere artikler som har ligget på vent fra i fjor. Det er alltid nyttig å ha litt på lager. Vi ber fortsatt folk skrive og ta kontakt, slik at vi kan videreføre det verdifulle lokalhistoriske arbeidet. Neste år kommer årboka for tjuefemte gang! Bidragsyternes uegennyttige arbeid representerer en stor kulturell formidling i Levanger kommune. I år har vi med artikler fra alle bygdelagene i kommunen. Her er mange artige historier, og det er som i tidligere år lagt stor vekt på bildematerialet. Bilder er et nødvendig medium i all historiefortelling. I en slik sammenheng er det naturlig å henvise til barndomsminnene til fotograf Per Renbjør. Ta dere derfor god tid til å se på alle detaljene! Vi fortsetter rekken med bedriftshistorier, og denne gangen handler det om en lokal bedrift i det store og internasjonale konsernet Nestlé. Vikingmelka ble verdensberømt, og den ble produsert på Levang. Neste år markeres 1905 og de dramatiske hendingene som førte fram til unionsoppløsningen. Vi velger allerede i år å gi dere en interessant artikkel, skrevet av en svensk historiker og tidligere riksdagsmann. Ut fra sitt svenske ståsted trekker han de store, lange linjer, samtidig som han bringer inn de lokale hendingene i Jämtland. Vi håper å kunne ha flere artikler om unionsoppløsningen i neste årbok. Vi kan ikke i forordet nevne alt som er tatt med i årets bok, men skriftstyret mener det er blitt en god balanse mellom lett og tungt, sorg og munterhet. Med andre ord; - mye å reflektere over. Sett deg like godt og bla i boka med en gang! Skriftstyret

Innhold Toralf Granaune/Pål Kulås Johannes Vongraven Frits Wahlstrøm Solveig Otlo Paul Steinar Fagerli Nordbygdens Ungdomslag Jakob Aune Hans O. Løkken Kolbjørn Nestgaard Andreas Lunnan Sveinung Havik Annar J. Johansen Karl Jensen Erling Furunes Per Renbjør Eli Lunnan Arnold Dalen Aashild Bjørgum Øwre Jarle Kregnes Kåre Hernes Asbjørn D. K. Eklo Arne Hognestad Sigrun Okkenhaug Ingemund Bentzen Erik A Egervärn Per Bernhard Jenssen Line Staldvik Levanger Historielag Karl A. Sandnes

Levanger Melkefabrikk A/S . . . . . . . . . . . . . . . side Indtrøndelag Socialdemokrat og mennene bak side Glimt fra vår nære byhistorie . . . . . . . . . . . . . side Bearlag i Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Da Skognapresten vart lyst i bann . . . . . . . . . . side Innbydelse til en påtenkt reise i 1898 . . . . . . . side Han Johan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Tragedien på Hammervatnet i 1872 . . . . . . . . side Tvillingslekta Hallan i Markabygda . . . . . . . . side Per Vang - bonde og legende . . . . . . . . . . . . . . side Mennene bakom "Skogn Historie" og litt om Levangerboka . . . . . . . . . . . . . . . . . side Brusve 200 år mai-november 2003 . . . . . . . . . side Litt om veigrusinga i Frol i 40-50-årene . . . . . side Rekneskap fortel historie . . . . . . . . . . . . . . . . . side Lek og fantestreker på 1920- og 30-tallet . . . . side Historien om Lo kirk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Målprøve frå Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Gustava Kielland og Ytterøy . . . . . . . . . . . . . . side Fru Louise til Brosve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Opplevelser under krigen . . . . . . . . . . . . . . . . . side Julaften 1944 på Falstad . . . . . . . . . . . . . . . . . side Levangerbilder fra 50-årene . . . . . . . . . . . . . . . side Ellen Kvam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Levanger etter brannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Unionsupplösningen 1905 . . . . . . . . . . . . . . . . side Sundet som skapte byen . . . . . . . . . . . . . . . . . side Levanger Museum og konsolidering av museumsvirksomheten på Innherred . . . . . . . . side Årsmelding 2003 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Båten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . . . side Medarbeidere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side

7 52 60 65 78 87 89 92 101 104 109 119 127 128 130 146 151 155 160 168 180 184 189 192 194 203 212 216 222 223 224

Toralf Granaune/Pål Kulås:

”Melkfabrikken” Levanger Melkefabrikk A/S ”Den siste viking har forlatt Levanger”, skrev Trønder-Avisa 23. april 2003. Kranene ble stengt og den siste norske bedriften som produserte kondensert Viking Melk, ble dermed historie. Firmaet Normilk A/S fortsetter imidlertid produksjon av tørrmelk til næringsmiddelindustrien. Dagens bymessige industritomt er den samme som for 100 år siden, da bøndene samlet seg i distriktet for å finne en løsning for overskuddsmelka. Her hadde det vært industriproduksjon langt tilbake og sist potetmelproduksjon. Etter stort lokalt initiativ kom fabrikkdrifta i gang i 1916. Det første året ble det mottatt hele 600 liter om dagen. Til sammenligning mottar dagens Normilk ca. 110 000 liter melk per døgn. Det internasjonale Nestlé har tilført kapital og kunnskap, men på tross av utenlandsk eierskap ble denne fabrikken og arbeidsplassen alltid kalt ”Melka” blant folk i Levanger.

Toralf Granaune:

Fabrikkhistorie og arbeidsliv Innledning I 1861 ble det første meieriet i Levanger etablert. Dette ble anlagt på Mo gård, og det var om lag 40 gårdbrukere fra Levanger landsogn (Frol) og Skogn, som satte seg i spissen for foretaket. De fikk faktisk tak i en sveitser ved navn Ulrik Wust til bestyrer. Som vi senere skal se, var ikke han den siste sveitser med innflytelse i melkeforedling i Levanger. Det neste meieriet som ble satt i gang, var Lerens Ysteri med Ingebrigt Hallem som yster. Han hadde fått sin opplæring av Wust på Mo. Ysteriet ble etter hvert for lite og en del gårdbrukere satte i gang arbeid med et nytt og større meieri. Dette ble startet i Levanger sentrum, og som bestyrer ble ansatt sveitseren Jacob Scharer.

Utover i 1880-årene ble det vanskelig med avsetningen og krise for meieriene. Det var rett og slett overproduksjon. Dette førte til tanker om en melkekondenseringsfabrikk i Levanger. Man visste jo at det allerede var slike fabrikker i Hamar og på Toten. "…I april 1903 ble det sammenkalt til et møte i Levanger for å drøfte spørsmålet. Det viste seg at tanken vant stor tilslutning, og bønder fra et stort distrikt møtte mannjevnt frem. På dette møtet ble det besluttet å sette ned en komité bestående av meierimester Wold, formann, brukseier Olsen, Sundnes, landbruksskole-bestyrer Okkenhaug, Mære, brukseier Jelstrup, Mo, og amts-agronom Eggen, Verdal ". (Levangerboka, s. 278ff) Det viste seg nok en gang at Trondheims borgere ikke var fornøyd med utviklingen på Innherred. Nå hadde Levanger snappet lærerskolen og evneveikeskolen på Røstad rett for nesen på dem og dette var ikke til å holde ut. Dette førte til at en innsender skrev følgende i Dagsposten: "… La ikke en småby som Levanger komme os i forkjøbet." Den prosessen som var satt i gang, førte imidlertid til at det fra Anglo Swiss Condensed Milk Co. kom en søknad om tomt for en melkefabrikk i Levanger. I møte i bystyret 4. mai 1903 ble det fattet følgende beslutning: "Til anlæg og drift af en melkekondenseringsfabrik gives firmaet Anglo–Swiss Condensed Milk Co. paa haanden i fire maaneder femten maal (150 ar) af byens grund mellom jernbanens lasterampe og gaarden Mo mod en købesum af 3.000.- kr., som bliver at udstikke efter nærmere overenskomst. Selskabet gives derhos paa vanlige betingelser ret til vand fra byens vandledning til dampkjedler og rengjøring m. v. Fra byens side er intet til hinder for at fabrikken i tilfælde kan anlegge vandledning fra elven." (Levangerboka, s. 278ff) I juli kom dessverre beskjed fra konsernet om at bygging av fabrikk likevel ikke var aktuelt. Dette var en stor skuffelse for Levanger, men tanken om en melkefabrikk hadde slått rot og det ble fremdeles arbeidet med saken. For å få en sammenheng i det som skjedde 13-14 år senere, må vi se litt på bakgrunnen. Det hele startet med at Inggard Sundt kjøpte gården Værne Kloster i Rygge ved Moss i 1905. Egentlig var Sundt av kjøpmannsfamilie fra Bergen, men han ønsket heller å bli gårdbruker. Han overtok en vandrevet gård med falleferdige hus, men etter kort tid fikk han jorda i hevd og fikk bygd nye driftsbygninger. Han installerte til og med melkemaskin til de 70 kyrne han hadde. Dette viste seg imidlertid å være en feilinvestering, for den fungerte ikke som den skulle, så de måtte gå tilbake til manuell melking. I enden av driftsbygningen bygde Sundt et meieri som produserte melk på flasker til kunder i Moss, Fredrikstad og Oslo. Dette var den spede begynnelse til det som skulle bli til Værne Kloster Melkefabrikker A/S. Etter hvert kom 1. verdenskrig og Sundt så et økende marked for melk ute i det krigsherjede Europa. Derfor begynte han å se seg om i Norge etter steder der det var stor melkeproduksjon og der han

dermed kunne plassere en melkefabrikk. "… Han fant et sted i Trøndelag, hvor det var stor melkeproduksjon blant bøndene, og hvor det stod en nedlagt potetmelfabrikk. Inggard Sundt kjøpte denne og ominnredet den til en melkefabrikk, som skulle produsere boksemelk. Stedet han fant var Levanger. Fabrikken i Levanger hadde nå behov for kvalifiserte arbeidere og en ledelse. Det kom da arbeidere fra Værne Kloster. Sundts svoger Robert Rafn var kommet tilbake til Norge fra Tyskland på grunn av den pågående krigen og trengte arbeide. Robert Rafn fikk da jobben med å lede fabrikken i Levanger. " (Wiwar, nr. 2 1995, Østfold Historielag)

Levanger omkring 1915 – på den tiden da melkefabrikken startet virksomheten. (Foto: Bjerkan)

Fabrikken i Levanger Tomten i Levanger lå i Sjøgata. Her hadde det før vært et ølbryggeri som brant i 1897, deretter en potetmelfabrikk, Den Norske Potetmel og Glycosefabrikk A/S, som ble startet med en aksjekapital på 70.000 kroner og var det første stedet i Levanger med elektrisk lys. Denne fabrikken ble også nedlagt, og bygningene sto ledige. ”A/S Levanger Melkefabrikk ble så startet i 1916 etter at Inggard Sundt hadde bestemt seg for å utvide sin bedrift med en fabrikk til. … Robert Rafn ble nå disponent og teknisk leder for fabrikken, mens Inggard Sundt skulle være selskapets salgsdisponent og ha firmaets prokura. Formålet med bedriften var her, som tidligere, produksjon og salg av sterilisert melk og fløte, kondensert melk, blikk og treemballasje og eventuelt salg av frisk melk og fløte. Aksjekapitalen ble 350.000 kroner; 200.000 kroner ble innbetalt som aksje-

kapital, og 150.000 kroner ble avgjort ved overtagelse av det maskinelle utstyr til melkebehandling i montert stand, samt utnyttelse av Inggard Sundts innarbeidede merker. Til å begynne med mottok fabrikken i Levanger 600 liter melk om dagen, og fabrikken hadde en arbeidsstokk som stod i forhold til produksjonsmengden. Fabrikken i Levanger ble bygd opp til å bli selvforsynt ved at melken kom fra bøndene i distriktet, de produserte egne blikkbokser, og de hadde ei sag på loftet, der de produserte trekasser som de ferdige blikkboksene ble levert i. En slik trekasse inneholdt 48 bokser à 1 liter. I 1925 ble fabrikken i Levanger solgt til A/S De Norske Melkefabrikker, som var en del av Nestlékonsernet. Men bedriften beholdt sitt gamle navn, og dr. Wilhelm Rafn, en bror av den tidligere bestyrer, ble tildelt selskapets prokura. Fabrikken drev da videre med de samme produktene for eksport helt til 1975, da eksportgrunnlaget falt bort. Produksjonen av kondensert melk ble da redusert vesentlig, men samtidig ble produksjonen av tørrmelk overført fra Hamar til Levanger. Den dag i dag (1995) driver Nestlé-konsernet fortsatt fabrikken i Levanger, og i dag har de 27 ansatte og produserer 250 tonn kondensert melk og 4.200 tonn tørrmelk - en anseelig økning fra 600 liter om dagen i 1916. Merkenavnet på den kondenserte melken de produserer, og som er det samme som ble levert fra Værne Kloster Melkefabrikker, er Viking Melk, som mange kjenner i dag. Viking Melk var Nestlé- konsernets innarbeidede merke, da de overtok fabrikken, så de valgte å arbeide videre med sitt eget merkenavn." (Wiwar, nr. 2 1995, Østfold Historielag.) Fagorganisasjonen I 1924 ble den aller første fagforening av arbeiderne ved A/S Levanger Melkefabrikk stiftet. I den gamle protokollen står følgende å lese: "På foranledning av Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbunds (N.N.N.) formann, herr Rich. Hansen, var samtlige arbeidere ved A/S Levanger Melkefabrikk samlet til møte i Idrettshuset i Levanger lørdag 18. oktober 1924 for om mulig å danne en fagforening. Til møtets dirigent ble valt A. Thørring, og sekretær E. Vardehaug. Ordet ble så gitt til herr Hansen, som holdt et foredrag om fagorganisasjonen og dens betydning, og henstilte til arbeiderne å danne sin egen forening. Alle var enige i dette, og fabrikkforening ble stiftet. Man gikk så over til valg, som fikk følgende utfall: Formann A. Thørring, sekretær E. Vardehaug, varaformann H. Helgheim, kasserer O. Nilsen, og øvrige styremedlemmer Emma Søraker, Ingv. Dahl og K. Lullau. 29 medlemmer meldte seg ved starten." Dette var starten for den nå snart 80 år gamle fagforeningen på "Melkfabrikken". Det første den nye fagforeningen grep fatt i, var selvfølgelig arbeidernes

lønns- og arbeidsforhold. Kravet i var i første rekke å få samme lønns- og arbeidsvilkår som de andre melkefabrikkene i landet. Dette kunne ikke imøtekommes av fabrikkledelsen med den begrunnelse at den økonomiske stillingen ved fabrikken i Levanger var så dårlig at lønnsforhøyelse var umulig. Timelønnen var på dette tidspunkt 10 øre lavere ved Levanger Melkefabrikk enn ved De Norske Melkefabrikker ellers. Det som kom ut av forhandlingene, var at alle som hadde arbeidet mer enn tre måneder ved bedriften skulle få 10 dagers ferie i sommerhalvåret. Etter at De Norske Melkefabrikker tok over eierskapet, ble det på nytt tatt opp krav om lik lønn med de andre fabrikkene. Dette ble blankt avvist av fabrikkledelsen. Det endte med megling i Trondheim, men meglingsmannens forslag ble forkastet av arbeiderne og fabrikkens første streik var et faktum. Etter to dager ble forhandlingene gjenopptatt og man kom til enighet. Streiken varte derfor bare i tre dager. I alle år framover ble det samme kravet satt : Lik lønn med de andre Melkefabrikkene! Flere år gikk før dette ble gjennomført. Det har ikke vært så mange streiker på "Melkfabrikken". Men den 20. juli i 1935 ble arbeiderne ved A/S Levanger Melkefabrikk uttatt av N.N.N. til sympatistreik til fordel for arbeiderne ved Hamar og Holmestrand Melkefabrikker, som lå i lønnskonflikt med A/S De Norske Melkefabrikker. Streiken varte i en måned, og arbeidet ble gjenopptatt onsdag 21. august 1935. I 1946 aktet ikke arbeiderne å gi seg på dette med lik lønn og framsatte kravet nok en gang. Sitat fra 25- årsberetningen til fagforeningen: "Ved tariffrevisjonen i 1946 ble det på nytt framsatt krav om like vilkår for arbeiderne ved A/S Levanger Melkefabrikk som ved de andre melkefabrikkene som hørte selskapet til. Og denne gangen aktet ikke arbeiderne å gi seg. Det ble gjennom vårt forbund tilstillet bedriften dette forslag, men det ble avvist. Forhandlingene ble så holdt i Oslo 14. januar 1947, og tilstede var: Fra N.N.N. sekretær E. Strand, fra arbeiderne H. Helgheim og fra bedriften direktør Schøyen og disp., ing. Bilse. Man ble denne gang enige om samme lønns- og arbeidsvilkår som ved de andre av selskapets bedrifter." Dette var en kamp som hadde pågått i over 20 år, og resultatet var et stort framskritt for arbeiderne på "Melkfabrikken". Som tidligere nevnt har ikke bedriften vært heftet med de stor konflikter og streiker. I et intervju med tre pensjonister ble streik nevnt i en bisetning: "Når det gjelder arbeidsforholdene så har det vært veldig stabilt, men vi hadde en streik en gang, jeg husker ikke årstallet. Da streika vi i tre dager. Vi forlangte vel 20 eller 30 øre mer for timen. Det var det vi streika for og vi fikk kravet innfridd. Det kom en kar fra Oslo, husker jeg, og da ble det i orden med en gang. Vi har også hatt et par gå sakte-aksjoner. Den ene aksjonen var i 1980." Dette forteller at streik ikke har vært noe hovedtema de siste 40 åra. 1 1970 var det imidlertid streik og den varte i tre dager, som det ble sagt i intervjuet. Foranledningen til denne streiken var en produksjonspremieordning. Dette var

Gummiering og falsing av boks i 1920 ble utført for hånd. Dette var “kvinnfolkarbeid”. Mannen med hatt i bakgrunnen var sikkert formann. (Foto: Bjerkan)

et tillegg til den tariff-festede lønna. Bedriften tilbød først en ordning som ga et gjennomsnitt på 15 øre per time og hevet senere til 30 øre, mens arbeidernes krav hele tida lå på 60 øre. Forhandlingene om dette pågikk hele sommeren og toppet seg i slutten av august. 27. august sendte fagforeningen brev til ledelsen der det ble gjort klart at ledelsens forslag på 30 øre per time ble forkastet og at fagforeningen stod på 60 øre per time. Streik var nå uunngåelig. Ledelsen sendte så brev til Melkearbeidernes Forening, avd. 27 N.N.N. Det ble gjort klart at streiken var tariffstridig og ulovlig og at ledelsen ikke ville forhandle med streikekomiteen som var nedsatt, men bare med de lovlig valgte tillitsmenn. Det ble til slutt også presisert at arbeiderne ved en streik ville kunne bli stilt økonomisk ansvarlig overfor bedriften. Til tross for dette brevet var streiken et faktum mandag 31. august 1970. Konflikten tilspisset seg enda mer da fabrikkledelsen besluttet å holde tilbake lønningene som skulle utbetales denne uka. For å få fortgang i forhandlingene, kom nestformannen i N.N.N., Arne Andersen, til Levanger. Han mente i utgangspunktet at Levangerarbeiderne hadde valgt feil framgangsmåte og anmodet dem om å gjenoppta arbeidet. Dette var arbeiderne ikke innstilt på. Adresseavisen skriver 2/9 - 70: ”…Forbundets representant, Arne Andersen, sier at bedriftens første tilbud på femten øre timen var mildt sagt uklokt. Hadde

tilbudet den gangen vært det dobbelte, eller mer, kunne vi unngått denne situasjonen. Etter mitt skjønn er arbeidernes krav på seksti øre timen beskjedent, og med bedriftens endelige tilbud på tretti øre, må en ha lov til å si at en forstår de streikendes reaksjon. Dette forhindrer imidlertid ikke at forbundet selvfølgelig klart og utvetydig har pålagt arbeiderne å gå tilbake til arbeidet, og avslutte en konflikt som er tariffstridig. Forbundet har ingen informasjoner om Nestlés økonomiske situasjon, sier Andersen, men en vet at produksjonen har økt på Levanger den siste tida, uten at dette har gitt seg utslag på arbeidernes lønninger." Onsdag 2/9 ble det fortgang i forhandlingene og etter å ha forkastet et forslag fra bedriften kl.17:00, ble arbeiderne innkalt til møte senere på kvelden for å ta standpunkt til et nytt tilbud. T- A, 3/9 - 70: "…Tilbudet - om man kan kalle det det - skal etter hva Trønder-Avisa erfarer åpne muligheter for utbygging av det produksjonstillegget som har vært stridens kjerne. Det er således klart at det premietillegget man vil oppnå gjennom de forhandlinger man nå står foran, vil gi et annet resultat enn de 30 øre som tidligere var det maksimale tilbud. Bedriften og NAF hadde satt som en absolutt betingelse for forhandlinger at arbeidet ble gjenopptatt i dag tidlig, og møtet ved 21- tiden i går kveld ble berammet i all hast. Det var etter oppløsningen av det tidligere møtet ved 17tiden meningen å holde et nytt møte i dag, men etter kontakt med Arbeidsgiverforeningen var det klart at tilbudet fra bedriftens side ikke ville stå ved makt i dag om streiken fortsatte. " Slik endte da denne konflikten etter at arbeiderne hadde streiket i tre dager. Streiken møtte stor sympati og det kom mange meldinger om økonomisk hjelp dersom streiken skulle bli langvarig. SUF vedtok i et møte med Sosialistisk elevlag ved Levanger lærerskole en resolusjon der de støttet de streikende arbeiderne og mente at deres krav var meget beskjedent og at de hadde valgt riktig framgangsmåte da de gikk til tariffstridig streik. Ti år skulle gå før det igjen bygget seg opp til konflikt på "Melkfabrikken". Det skjedde i februar 1980. Også denne gangen var det penger det gjaldt. Det ble brudd i forhandlingene etter at arbeiderne satte et krav om 2,50 kr i tillegg pr. time. Arbeiderne vedtok da en gå sakte-aksjon. Det ble gjort klart overfor bedriftsledelsen at det ville bli en reduksjon på 40% i aktiviteten blant arbeiderne. Denne konflikten varte i ei og ei halv uke. Arbeidernes krav om 2,50 kr i tillegg ble ikke innfridd, men en garanti om ytterligere tillegg fra 1. april, førte til at aksjonen ble avblåst og bedriften kunne gå for fullt igjen. Det var selvfølgelig også andre fagforeninger ved bedriften. Funksjonærene var organisert i Norsk arbeidslederforbund og noen var organisert i Norske meierifolks landsforening. Handel og kontor organiserte kontorpersonalet, men det er klart at N.N.N. avd. 27, var den organisasjonen som desidert organi-

serte flest av arbeiderne på fabrikken. Arbeidsforholdene I 1919 fantes det et arbeidsreglement som forteller ganske mye om både arbeidstid og hvordan det ble forlangt at man skulle oppføre seg mens man var i arbeid: Arbeidsreglement. For Værne Kloster Melkefabriker Fabrik Levanger 1. Arbeiderne antas og opsis av Disponenten eller hans bemyndigede. Ved ansettelsen leveres der arbeideren et exemplar av nærværende reglement. Opsigelsen gives skriftlig saavel fra arbeiderens som fra arbeidsgiverens side. 2. Den gjensidige opsigelsesfrist for faste arbeidere er 14 dage, med mindre en anden for begge parter like langfrist er fastsat ved skriftlig kontrakt. 3. Den daglige arbeidstid for arbeiderne er 11 timer, deri indbefattet i alt 1 1/2 t hvil, hvorav middagshvil 1 time, nemlig fra kl. 7 - 6. Frokostpause fra 9 - 9 1/2 , og middagspause fra 1-2. Lørdage kl. 7 - 2 med Frokostpause fra kl. 9 - 9 1/2. 4. Lønningen foregaar hver lørdag. Ved lønningen utbetales, hvad der er optjent til og med torsdag. 5. Arbeiderne har at møte punktlig frem til den fastsatte arbeidstid og maa i arbeidstiden ikke forlate sit arbeide uten tillatelse. 6. Enhver har at efterkomme sine foresattes ordre og utføre det ham paalagte arbeide med omhu og flid, samt at behandle med forsiktighet bedriftens maskiner, inventer. matrialer etc. 7. Enhver har at holde sig efterrettelig de av de offentlige myndigheter utfærdigede bestemmelser og paalæg til sikrelse av liv, helbred og eiendom, Særlig maa de av vedkommende departement utfærdigede regler for pasning av dampkjedler paa det nøiaktigste overholdes, likesom der maa utvises den yderste forsigtighet i behandling av ild, lys, ildsfarlige saker og sprængstoffer. Tobaksrøkning er forbudt i samtlige fabrikens

lokaler. 8. Ingen maa uten tillatelse gi uvedkommende adgang til bedriften. 9. Den som er forhindret fra at fremmøte til arbeidet, har snarest mulig at underrette formanden om sit frafald og grunden til dette. 10. Skade paa maskiner, verktøi, bygninger, inventar, matrialer eller produkter der er forvoldt forsætlig eller ved grov uagtsomhet, pligter den skyldige at erstatte. 11. Enhver arbeider kan uten opsigelsesfrist avskediges av Disponenten eller hans bemyndigede naar han gjør sig skyldig i en alvorlig krænkelse av reglementet eller for øvrig i en alvorligere forgaaelse saasom hvis han a) uten skjellig grund nægter eller forsætlig undlater at efterkomme foresattes ordre med hensyn til arbeidet eller ordenen paa arbeidsstedet, eller viser opsætsighet mot sin overordnede i arbeidet, b) gjentagne gange eller vanemæssig og trods mottagen advarsel undlater at møte frem til arbeidet i rette tid, c) møter frem til arbeidet i beruset tilstand eller henter eller fortærer berusende drikke paa arbeidsstedet, d) gjentagne gange gjør sig skyldig i fredsforstyrelser paa arbeidsstedet, e) begaar graverende eller gjentagne forseelser som kan medføre fare for folks liv og lemmer eller helbred eller for større ødelæggelser eller beskadigelse av gods. Grunden til avskedigelsen meddeles paa arbeiderens forlangende skriftlig. At ovenstaaende reglement mindst 14 dage har været forelagt de i overensstemmelse med fabriktilsynslovens § 35 valgte repræsentanter for arbeiderne bevidnes: Arbeidsreglementet er datert 18/6 1919 og har 6 underskrifter: E.J. Brandt, H. Bergvin, A. Skauge, Olaug Ness, Marie Berg og Thoralf Haagenes Reglementet ble godkjent av arbeidsrådet den 18/9 1919. Når en leser dette reglementet så virker det ikke så veldig gammeldags. Mange av reglene er med noen omskrivinger også gjeldende i dag. Arbeidstiden er vel det som har gjennomgått den største forandringen. Dersom en tar en titt på overenskomstene fra tidlig på 1920-tallet, vil en se at lønnsnivået i melkefabrikkene ikke var avskrekkende høyt, når vi samtidig

vet at Levanger lå godt under de tariffene som gjaldt på de andre melkefabrikkene. I lønnsbestemmelsene står det i § 1: a) Mandlige arbeidere over 19 aar 1. aar kr. 1,43 pr. time, derefter kr. 1,53 pr. time. b) Kvindelige arbeidere over 17 aar 1. aar kr. 0,82 pr. time, derefter kr. 0,96 pr. time. I § 3 står så følgende om arbeidstiden: ”Den ordinære arbeidstid skal ikke overstige 48 timer pr. uke, fordelt med 81/2 arbeidstime paa hver av de 5 første virkedage i uken og 5 1/2 arbeidstime lørdag. Arbeidstiden lægges mellem kl. 61/2 morgen og 5 aften med mindst en times hviletid. Lørdag sluttes senest kl. 2.” I § 6 omhandles ferien: ”For aar 1923 ordnes ferien paa følgende maate: a) Enhver arbeider, som var ansat ved nogen bedrift den 25. juni 1923, har ret til en sammenhængende ferie for 1923 i 8 arbeidsdager. Arbeidere maa godtgjøre, at han ikke tidligere iaar har hat ferie eller mottat feriegodtgjørelse. b) Ferien skal gives som sommerferie før 15. september.” I § 8 er det tillitsmenn som er tema: “a) De tillidsmænd (klubformænd og gruppeformænd), som er valgt av arbeiderne, anerkjendes som repræsentanter og talsmænd for de organiserte arbeidere. Disse tillidsmænd blir at vælge blant de anerkjendt dyktige arbeidere, som saavidt gjørlig har arbeidet de 2 sidste aar i bedriften”. Året etter var ikke så mye forandret, men lønnen steg med ca. 10 øre pr. time og ferien ble utvidet fra 8 til 12 dager med full lønn. Men bare deler av disse overenskomstene gjaldt for arbeidere i Levanger, som vi tidligere har sett. I overenskomsten for perioden 1937 - 39 er også Levanger med i avtalen. Denne overenskomsten er mye mer omfattende enn de to forannevnte. Bl.a. er denne overenskomsten delt opp i flere deler, der noen av delene gjelder A/S De Norske Melkefabrikker i Holmestrand, i Hamar og på Kapp, mens A/S Levanger Melkefabrikk har en egen del tilslutt. Tillitsmannsapparatet er nå mer utbygd og i Hovedavtalens §2 står følgende: "Arbeidernes tillitsmenn ved hver enkelt bedrift godkjennes som de organiserte arbeideres representanter og talsmenn så lenge de er tilknyttet bedriften. §3: Ved hver bedrift som har inntil 25 arbeidere kan det velges 2 tillitsmenn, ved bedrifter som har fra 26-50 arbeidere 3 tillitsmenn, fra 51-150 arbeidere 4 tillitsmenn, fra 151- 300 arbeidere 5 tillitsmenn, fra 301- 500 arbeidere 6 tillitsmenn, fra 501- 750 arbeidere 8 tillitsmenn, over 750 arbeidere 10 tillitsmenn. Valg av tillitsmenn kan om så ønskes i stedet foregå gruppevis, idet enhver arbeidsgruppe som anerkjennes som sådan av bedriften, og som har gjennemsnittlig minst 25 arbeidere, har rett til 1 tillitsmann i tillits-

mannsutvalget, uansett om antallet av tillitsmenn efter forannevnte skala derved overskrides.” Lønnsbestemmelsene vet vi fra før var ulike for de forskjellige fabrikkene, og vi tar her med de som gjaldt for A/S Levanger Melkefabrikk: § 1. Lønnsbestemmelser. a) Mannlige arbeidere over 19 år: 1ste år... kr. 56,00 pr. uke. Derefter kr. 61,50 pr. uke. b) Kvinnelige arbeidere over 17 år: 1ste år... kr. 33,00 pr. uke. Derefter... kr. 40,25 pr. uke. c) Håndverkere (faglærte folk) kr. 71,50 pr. uke. d) Chaufører, første år... kr. 61,50 pr. uke. Derefter... kr. 66,50 pr. uke. Som en kan regne seg fram til, så har ikke timelønnen blitt særlig høyere enn i 1924, snarere tvert imot. Dersom en dividerer og multipliserer de tallene som foreligger, vil en finne ut at en mannlig arbeider på 19 år i 1924 hadde ei ukelønn på kr. 74,40. Selv om Levanger lå et stykke etter i 1924, så har nok lønnsnivået sunket en god del. Arbeidstidsbestemmelsen er de samme som i 1924. Det som hele tida går klart fram, er at kvinner hadde betydelig lavere lønn enn menn. Overenskomstene er heller ikke kjønnsnøytrale, men det skulle bli en

Bildet er fra 1925 og viser enda en kvinnearbeidsplass. Fylling av konsentrat på boks. (Foto: Bjerkan)

lang vei å gå før mann og kvinne ble likestilt på arbeidsplassen! I følge intervju med to arbeidere som begynte på fabrikken i 1959, så var arbeidstiden da 47 1/2 time pr. uke og ukelønna ca. kr. 190,00 for en nybegynner. Hjelpekassen I 1939 ble det oppretta en syke- og hjelpekasse ved fabrikken etter modell fra Hamar, som hadde hatt en slik kasse i mange år allerede. LOVER FOR MELKEFABRIKKENS ARBEIDERES HJELPEKASSE. § 1: Enhver ved A/S DNM fast ansatt arbeider som er trygdepliktig ifølge lov om syketrygd, plikter å være medlem av MAH hvis formål er: A. Ordinært: Å syketrygde sine medlemmer, både de som ikke er trygdepliktige og de som er ifølge lov om syketrygd av 6. juni 1930. Ekstraordinært: Å tre støttende til overfor det medlem som uten egen skyld er stedt i nød. B. Ekstra arbeidere inntrer i MAH samtidig med at de blir syketrygdet, dog således at de må ha vært medlemmer av MAH i 4 måneder før de oppebærer kassens ytelser. Efter 1 års medlemsskap oppnås samme rettigheter som de øvrige medlemmer. C. Nye medlemmer plikter å fremlegge legeattest. Denne bekostes av medlemmet. D. Pensjonister står som medlemmer uten å betale kontingent. Dagpenger tilkommer ikke disse. § 2: Medlem av MAH har for seg selv og ektefelle som forsørges av medlemmet, samt for hjemmeværende barn under 16 år rett til: A. Alle ytelser som det ifølge ovennevnte lovs §18 påhviler Trygdekassen å utrede. B. Et tilskudd fra MAH de 3 første dager og senere fra og med den 10. arbeidsdag så stort at det sammen med Trygdekassens bidrag ikke overskrider 80% av den sykes fulle dagslønn. C. 3/4 medisin foreskrevet av lege, for så vidt sykdomstilfellet kommer inn under loven. Næringsmiddel foreskrevet av lege regnes ikke som medisin. D. Direkte medlemmer får dekket 50% utgifter til engangsanskaffelse av brille. E. Der kan under sykdom efter søknad tildeles økonomisk støtte utenom dagpenger. § 3: Med hensyn til vilkår for rett til understøttelse og rettens fortapelse

henvises til lov om syketrygd, kapitel 10. §32. De arbeidere som efter syketrygdeloven ikke er trygdepliktige står det fritt om de vil være medlemmer av MAH eller ei. Dog må disse ha stått som medlemmer i 4 måneder før de er berettiget til understøttelse. § 4: MAH's utgifter dekkes ved A. Et tilskudd fra A/S DNM for tiden kr. 48,- pr. medlem pr. år B. Medlemmenes premie ansettes for hvert år av generalforsamlingen efter forslag fra styret, og skal ansettes så høyt at det sammen med det under § 4 A nevnte tilskudd ventes å dekke kassens ordinære utgifter. §5: A. Hvis det ved årets utgang viser seg at premien har vært for lavt ansatt, skal underskuddet dekkes efter forslag fra styret godkjent av generalforsamlingen, enten ved en ekstrapremie beregnet på samme måte som den ordinære premie eller hvis beløpet er ubetydelig ved hjelp av oppsparte renter. B. Enhver som uttrer av fabrikkens tjeneste opphører fra samme tid å være medlem av MAH og har intet krav på tilbakebetaling av erlagt premie eller andel i oppspart kapital. Når vedkommende arbeider blir syk under oppsigelsestiden, har han/hun krav på sykebidrag i 3 måneder efter den dag vedkommendes oppsigelse utløper, dog må den fratredende ha vært ved fabrikken i ett år. § 6: MAH's styre er berettiget til å disponere av kassens midler inntil kr. 500.pr. år til formål som ligger innenfor MAH's ramme. Bevilgninger utover dette beløp må forelegges generalforsamlingen. § 7: Reservefondet kan ikke angripes uten i ytterste nødsfall så lenge det ikke overskrider kr. 3500,- og da kun efter forslag fra styret bifalt av generalforsamlingen. § 8: MAH administreres av et styre bestående av 7 medlemmer hvorav 4 velges blant medlemmene på den ordinære generalforsamling for et år, formann velges av generalforsamlingen, de 3 øvrige medlemmer oppnevnes av A/S DNM blant fabrikkens funksjonærer. Styret velger sekretær innen sin midte. Ingen kan unnslå seg for valg. § 9: Ordinær generalforsamling berammes med 8 dagers varsel og avholdes hvert år umiddelbart efter årsregnskapets avslutning, senest den 30. april. Året regnes fra 1. januar til 31. desember. Regnskapet føres ved

fabrikkens kontor. Det påhviler den ordinære generalforsamling å velge nytt styre med varamenn samt efter forslag fra styret å fastsette den under § 4 nevnte premie. A. Ekstraordinær generalforsamling kan berammes av styret eller når minst 10 % av medlemmene forlanger det, og fastsettes med 8 dagers varsel. B. Ingen beslutning kan fattes av en generalforsamling uten å være forelagt styret til uttalelse og være kunngjort i berammelsen. C. Beslutning fattes ved alminnelig stemmeflertall blant de møtende unntagen når beslutningen gjelder lovforandring eller bevilgning som i § 7 omhandlet. D. For at lovlig beslutning skal kunne fattes i de i § 9 D nevnte untagelsestilfeller fordres minst 60 av de møtende stemmeberettigede er enig i beslutningen. E. Medlemmer under 18 år som ikke har vært i fabrikkens tjeneste 1 år har ikke stemmerett. § l0: Et begravelsesbidrag stort kr. 200,- utbetales ved et medlems, eller hans hustrus død, og kr. 100,- ved forsørget barns død. Bidraget ytes av kassen i sin helhet, men hvis styret finner det påkrevet kan 50% av bidraget utlignes på medlemmene. § 11: Det påhviler styret å overvåke kassens økonomi. Revisor velges av generalforsamlingen. Over styrets forhandlinger føres protokoll. Styret har møte en gang hver kvartal. I tillegg til disse lover og rettigheter så gikk det an å ta opp lån for medlemmene og da med en rente på bare 3 %. Bedriften var med på denne ordningen helt til en gang på 70-tallet. Da det kom noen nye trygdelover som gjorde at de syntes at de kunne trekke seg ut. Fagforeninga overtok kassen og det fantes så mye penger der at den stod seg helt til 2001. Da opphørte kassen helt og pengene gikk til fagforeningsarbeide. Jobben på "Melka'' Det ble ansett som en svært sikker arbeidsplass å få begynne på Melkefabrikken. Ole Morten Sandnes sier i intervju: "Både han Erling (Nordmark) og jeg begynte på Melkefabrikken i -59. Den gangen husker jeg at den som kom seg inn på Melkefabrikken, var like heldig som de som kom seg

inn i stat og kommune, for Melkefabrikken var bombesikker. Det var aldri noen som ble sagt opp på Melkefabrikken. Det var veldig ordna forhold når det gjaldt tariff og lignende, vi fikk bestandig det vi hadde krav på…Vi følte oss veldig sikker og det var en sikker arbeidsplass. I alle de år har det vært en arbeidsgiver som har vært flink til å bruke penger i fabrikken, så de aldri kom på etterskudd når det gjaldt det tekniske. Og der hadde jo Nestlé en veldig stor fordel at de hadde spesialister selv på alle områder. De trengte ikke å spørre konkurrenten om råd.” Ingjald Opøyen forteller: "Det var jo krav til kvalitet bestandig og da måtte en jo ha visse kontrollrutiner for å opprettholde denne kvaliteten og få bekreftet at det var kontrollert. Det var noen digre protokoller som lå på et bord og der ble det notert og reknet ut. Det ble jo notert alt som ble puttet inn, kan en si, for så å sammenligne det med det som kom ut, for å se om det stemte med tørrstoffet. Vi regnet ut fettprosenten for siden å regne svinn osv. Alt sammen ble skrevet for hånd før, men nå er jo alt dette på data. Når vi snakker om blikkboksene så var det veldig nøye kontroll av blikket som ble brukt også. Det var blikk som var innført fra en fabrikk i Frankrike. Jeg husker en gang så var det folk derifra som var oppe på fabrikken for å se på produksjonen. Det ble foretatt en viss teknisk analyse av tinnfilmen på blikket. Den ble fjernet ved en kjemisk prosess for å se hvor mye tinn det var pr. kvadrattomme. Det skulle være et visst lag og dersom ikke dette var riktig så var det gjenstand for reklamasjon. Og likeens kvaliteten på blikket før tinnet var på, den skulle gjennom en såkalt pinhole test. Denne testen skulle hindre at bokser enten tok inn vann under prosessen eller at melka sprutet ut. Ja, så var det altså folk fra Frankrike som kom for å se og så hadde de med seg ei konjakkflaske som de ville spandere fra inne i fabrikken, men det var jo ingen i fabrikken her som kunne tenke seg å drikke i arbeidstida, og det syntes franskmennene var merkelig". At Melkefabrikken var holdt for å være en sikker arbeidsplass, kan jo den følgende lista med navn fortelle om. Her nevnes alle de som har arbeidet ved fabrikken i mer enn 40 år. Dersom en skulle tatt med alle som har arbeidet 30 år eller mer, ville det blitt flere sider med navn. Arbeidere med mer enn 40 års tjeneste: Hans Helgheim Begynte 27/1 1919 Oscar Nilsen Begynte 1/2 1920 Einar Steen Begynte 18/3 1920 Bjarne Eggen Begynte 14/6 1926 Gudrun Norum Begynte aug. 1917 Valborg Johansen Begynte feb. 1919

Sluttet 31/12 1972 Sluttet 31/12 1972 Sluttet 30/6 1970 Sluttet 21/4 1975 Sluttet 1964 Sluttet 29/12 1967

(54 år) (53 år) (50 år) (49 år) (47 år) (47 år)

Utdeling av medaljer for lang og tro tjeneste på lageret i 1958. Blomster og duk på bordet og kassestabler i bakgrunnen. F.v.: Ingemar Iversen, formann Johan Lauritzen, Trygve Floan, Birger Søraker, Algot Ollonqvist.

Ingemar Iversen Begynte 4/5 1923 Sluttet 1970 (47 år) Magnhild Lystad Jørgensen Begynte 1/4 1946 Sluttet 31/1 1993 (47 år) Odd Dahl Begynte 1918 Sluttet feb. 1964 (46 år) Elna Løpen Begynte 3/2 1932 Sluttet 31/10 1975 (43 år) Arvid Thørring Begynte juni 1920 Sluttet 1963 (43 år) Kåre Røssing Begynte 15/5 1950 Sluttet 30/9 1993 (43 år) Erling Nordmark Begynte 27/2 1959 Sluttet 31/3 2000 (42 år) Martin Fostvedt Begynte mars 1922 Sluttet 1964 (42 år) Torbjørn Kjønstad Begynte 6/11 1951 Sluttet 28/12 1992 (41 år) Jostein Johansen Begynte 26/5 1952 Sluttet 31/12 1993 (41 år) Ole Morten Wesche Begynte 7/5 1945 Sluttet 22/6 1986 (41 år) Roar Aarvik Begynte 21/5 1951 Sluttet 14/1 1992 (41 år) Dagmar Lerfald Begynte 3/2 1931 Sluttet 31/8 1972 (41 år) Arvid Jørgensen Begynte 29/4 1950 Sluttet 9/8 1991 (41 år) Ole Morten Sandnes Begynte 20/4 1959 Sluttet 31/12 1999 (40 år) Trygve Floan Begynte 5/5 1925 Sluttet 1/7 1965 (40 år) Jan Heggelund Begynte 26/1 1965 (Fortsatt ansatt) Torild Lyngsmo Begynte 31/7 1967 (Fortsatt ansatt) I etterkant av denne lista må nevnes at i 1969 ble Hans Helgheim tildelt

Kongens fortjenestemedalje for sin lange og trofaste tjeneste. I tillegg til de 50 år han til da hadde arbeidet på Melkefabrikken, hadde han også vært med i ledelsen i fagforeningen i svært mange år. Bla. var han en av pionerene da Hjelpekassen kom i gang på Melkefabrikken i Levanger. Oppsigelser I 1975 begynte det å gå rykter om at noen av arbeiderne på Melkefabrikken skulle sies opp. Ledelsen nektet hardnakket for at dette var tilfelle, men i et styremøte i konsernet 24. april ble oppsigelsene vedtatt. Adresseavisen skriver i denne anledning: …"Administrerende direktør Per Coll opplyser til Adresseavisen at oppsigelsene er et resultat av at fabrikkens hovedmarked, som har vært Hellas, nå blir dekket fra en ny fabrikk som de greske myndigheter har bygget sammen med Nestlé. Det er imidlertid tvilsomt om vi ville klart å beholde markedet i Hellas i noe tilfelle, ettersom Norges plassering utenfor EF gjør at våre produkter blir belagt med stadig høyere avgifter, sier Coll." Oppsigelsene kom som et sjokk på arbeiderne, men det var enighet blant de ansatte at bedriften opptrådte eksemplarisk og holdt sine ansatte løpende orientert. Arbeidsstokken ble nå redusert fra 75 ansatte til 35. Av de arbeiderne som sluttet var det en som gikk av med pensjon, og 6 av de eldste gikk av med en kompensasjonsordning. Ellers ble ansiennitetsprinsippet fulgt temmelig strengt med bare et avvik på 10 mndr. og dette på grunn av at det var spesialister som ikke kunne erstattes. De siste som ble oppsagt hadde arbeidet på fabrikken i over 10 år. Sosiale goder Av sosiale goder for arbeiderne på "Melka" finnes det en god del. Før pappmelkas tid fikk arbeiderne melk på fabrikken. Ellers fikk hver arbeider kjøpe et visst antall bulka melkbokser for uka, alt etter hvor mange familiemedlemmer de hadde. I mange år kostet disse boksene 10 øre, helt til ledelsen fant ut at den skulle heves til 50 øre. De som hadde småbarn, fikk gratis barnemat helt til barna var 2 år. Dessuten fikk de kjøpe mange av Nestlé og Findus sine produkter. På disse produktene fikk de 30% avslag. Det ble ordnet med en liten butikk hvor det ble satt av et par timer en dag hver uke. De ansatte hadde dessuten egen hytteforening med hytte ved Sandvika i Verdal som medlemmene kunne låne. Denne hytta ble satt opp på dugnad av ei gammel tyskerbrakke som ble revet og satt opp på nytt. I dag er det veldig mange som har hytter selv og denne hytta ble ikke så hyppig brukt lenger, slik at i 2003 ble den solgt til en av de ansatte. I tidligere år ble det arrangert skirenn for ansatte med familier rundt denne hytta. Bedriftsidrettslaget ved fabrikken har også vært aktivt og samarbeidet ei

Magnhild Lystad Jørgensen, en av dem som hittil har arbeidet lengst på fabrikken, viser fram en boks med Viking kremfløte, produsert sist på 40-tallet på én av Nestlés andre norske fabrikker. (Foto: S. Wohlen)

tid nært med Jernindustrien i Trondheim og var ofte på deres hytte på Jonsvannet. Nestlé arrangerte skimesterskap innen bedriften hvor mange fra Levanger deltok. Det var konkurranse mellom Oslo, Hamar og Levanger. Det ble mange glade og gode minner å ta med heim fra disse turene, bla. fra. Frognerseteren hvor banketten ble holdt dersom konkurransen gikk i Oslo. Banketten kunne jo være vel så viktig som selve skirennet! De ansatte har også fått i stand egen småbåthavn. Denne ligger mellom Bryggestua og Sundbrua. En biltilhenger til bruk for de ansatte finnes også

på fabrikken. Fabrikkledelsen var bestandig flink til å arrangere avslutning ved årets slutt. Til å begynne med (på 50- tallet) var det avslutning på lageret på fabrikken, blant trekasser og alt mulig. Det var kvinnene på fabrikken som stod for serveringa på disse avslutningene. Senere ble avslutningene lagt til Kaffestova, for til slutt å havne på Backlund. Bedriften var også påpasselig når noen jubilerte. Det ble passet på at de som hadde arbeidet i 25 – 30, 40 eller 50 år fikk sin velfortjente hyllest. Etter 25 år vanket det gullklokke, etter 30 år var det Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste og så vanket det diplom og penger etter 40 år. De tre som har vært ansatt ved bedriften i 50 år, fikk også sin velfortjente heder, som det stod i T-A 211 1971: “…mens de to med 50 års arbeidsinnsats fikk hvert sitt erkjentlighetsdiplom og en sjekk med et pent beløp.” Miljøvernprisen i 1992 Ved Melkefabrikken i Levanger er det gjort mye i forbindelse med hygiene og miljøtiltak. Hygienen har alltid vært og må alltid være god ved en fabrikk som skal levere varer, som skal kunne lagres i måneder uten å ta skade. Det den vanlige mann i gata ser er at bilene og tankene på dem blir hyppig og grundig rengjort. Dette kan beskues så å si hver dag utenfor fabrikken i Sjøgata i Levanger. Også miljøtiltak har stått høyt på prioriteringslistene. Dette har m.a. ført til at det ble bygd tunnel fra fabrikken og ned til brygga og tørkeanlegget.

Det er dessuten lagt mye arbeid i støyisolering av tak og vinduer. Dette og mye mer førte til at man kunne lese følgende i T-A 26/5 - 92: "Heder til Levangerbedrift Levangerbedriften Nestlé Norge AS ble i helga hedret med miljøpris. Det var Norske Sivilingeniørers forening i Nord-Trøndelag som i anledning sitt 40 års jubileum ville dele ut en slik pris. Hederen bestod av et vakkert tekstilbilde av Hegrakunstneren Heidrun Kringen. En jury, ledet av Lars Juul, Steinkjer, har vurdert 20 forslag på kandidater fra 14 av fylkets kommuner, og man stoppet til slutt ved Levanger-bedriften, som juryen mener står langt fremme når det gjelder miljøteknologi. Juryen berømmer bedriften for et aktivt Utdeling av miljøvernprisen 1992. Jury og miljøpolitisk program for alle ledd. mottaker. F.v.: Lars Juul, Arnold Rygg, Ikke bare for produksjon fram til adm. dir. Jostein Johansen, Jarle Kregnes. ferdig vare, men også på energi- og emballasjesektoren. Bedriften viser stor vilje til samarbeid med kommunen, STI, SINTEF, leverandører og forskningsinstitusjoner. Alt i alt: Prisvinneren ligger i forkant med hensyn til miljøkravene, heter det fra sivilingeniørenes jury." Sparsomhet Melkefabrikken i Levanger sløste ikke i den daglige driften. Det er tatt vare på en etikett, der baksiden er brukt som kladd for utregning av ukelønn for både menn og kvinner i 1931.

Kilder:

Adresseavisen, Arbeider-Avisa, Levanger-Avisa, Trønder-Avisa, Jubileumsberetning for N.N.N. avd. 27, fra 1949, overenskomster fra 1923, 1924 og fra 1937-39, referater fra tillitsmannsmøter, liste fra fabrikken med navn på ansatte, Miljøtiltak ved fabrikken i Levanger. Intervju med Erling Nordmark, ansatt fra 1959 til 2000, Ole Morten Sandnes, ansatt fra 1959 til 1999, og Ingjald Opøyen, ansatt fra 1972 til 1982 og fra 1991 til 1999.

Pål Kulås:

Melk og melkeprodukter Produksjonen ved Melkefabrikken har vært basert på to typer produkt. Kondensert melk i boks – Viking Melk – som hovedsakelig gikk til eksport, og tørrmelkproduksjon. La oss se litt på disse to produkttypene og utviklingen fram til i dag. Vikingmelken Ønsket om å kunne behandle melken på en slik måte at den fikk lang, for ikke å si ubegrenset holdbarhet, er gammel. Det ville også være meget ønskelig om man samtidig kunne få fjernet iallfall en del av det vannet som er i melken, for derved lettere og billigere å kunne føre produktet til de markeder eller områder en ønsket. Derfor ble det allerede fra tidlig på 1800-tallet gjort mange forsøk rundt omkring i verden på å behandle melken slik at den kunne oppnå disse egenskapene. Men resultatet ble vellykket først da man lærte å dampe den inn under vakuum (dvs ved et forholdsvis lavt kokepunkt). En ganske stor del av vanninnholdet kunne på denne måten fjernes uten at melkens kvalitet eller næringsverdi ble ødelagt. Ved tilsettinger av sukker kunne man få et holdbart produkt. Men å finne den rette metoden å gjøre det på slik at den ble holdbar uten tilsetninger, var vanskeligere. På grunn av problemer med å få den evaporerte (usukrede) melken til å holde seg, ble det bare fremstilt sukret kondensert melk de første årene. Nordmannen Dr. Johan Olav Olsen-Sopp lyktes i slutten av 1880-årene å finne en metode for framstilling av usukret kondensert melk. Nærmest ved en tilfeldighet snublet han over løsningen. Han drev laboratorieforsøk med gjærsopper i ost og ville ha melken i en tykkere konsistens da han trudde ostesoppene krevde en mer konsentrert næring. For osteforsøkene var resultatet skuffende. Bakteriene grodde dårligere enn noensinne, men det Dr. Olsen-Sopp til sin egen forbløffelse satt igjen med, var melk som var inndampet til halvparten av sitt opprinnelige volum, uten at smaken var blitt oppsiktvekkende forandret og samtidig et produkt helt uten tilsettingsstoffer. Det han etter alt å dømme hadde gjort var følgende: Han hadde dampet inn melken over passende varme. Det hadde han gjort i den hensikt å få bakteriene til å trives bedre. Han hadde oppnådd det motsatte. Oppvarmingen hadde trolig drept de fleste av dem. Han hadde i virkeligheten pasteurisert melken. Ytterligere hadde han funnet en metode, som hindret fløten i å stige opp. Det hadde antagelig skjedd ved at melken var blitt satt under trykk, som igjen hadde ført til finfordeling av fettkulene. Han hadde homogenisert melken.

Denne metoden ble så satt i utprøving og produksjon i en ny fabrikk bygget på Kapp på Toten. Og etter en god del startproblemer viste metoden seg etter hvert å holde hva den lovet, melk behandlet etter denne metoden viste seg å være meget holdbar. Etter en del vanskelige år måtte fabrikken på Kapp nedlegge virksomheten. I 1894 ble den reorganisert og drev produksjon til Nestlé i 1898 overtok bedriften, inklusive produksjonsmetodene og varemerket. I Nestlés regi fortsatte produksjonen til fabrikken ble nedlagt i 1927. Produksjonen av kondensert melk på boks hadde sin storhetstid før første verdenskrig. Etter en nedgangstid under og etter krigen tok den seg opp igjen, men nådde aldri helt samme omfang. De forskjellige fabrikkene i Norge som produserte kondensert melk på boks, lå på følgende steder: Kapp, Hamar, Sandesund, Levanger, Moss, Drammen (denne ble senere flyttet til Holmestrand). Videre var det ett anlegg som ble kalt Melkeforsyningens Kondenseringsfabrikk og ett tilhørende Skiens Meieribolag. En tid midt på tyvetallet var hele sju av disse i drift, og de behandlet ca. 35 mill. liter melk årlig. Millioner av norskproduserte melkebokser strømmet ut på verdensmarkedet. Produksjonen ved de fleste av disse opphørte etter hvert, slik at til slutt var det bare Hamar og Levanger igjen, og fra først på 1970-tallet ble all produksjon av kondensert melk flyttet til Levanger. Varemerket Viking Melk Før vi slipper Dr. Olsen-Sopp helt, må vi ta med en annen ting som vi også kan takke ham for; nemlig varemerket Viking Melk. Han var også en mann som forsto betydningen av riktig markedsføring og 17. april 1894 oppsøkte han "Kontoret for Registrering af Varemerker i Kristiania". Han hadde med seg en slående og fargeglad etikett, tegnet av to av samtidens mest populære illustratører, Andreas Bloch og Olaf Krohn, som begge var kjent fra Vikingen og andre satiriske magasiner. I dokumentet som ga hans firma en beskyttet enerett til det nye varemerket, ble motivet beskrevet på følgende måte: " Et Vikingeskib med bugnende, rødstribet Seil; i Baggrunden Fjelde; iøvrigt Inskription, det hele omgivet af en med Inskription forsynt Ramme i gammel norsk Stil; i hvert af dennes to nedre Hiørner et Skiold og en Øxe". Varemerket Viking Melk var skapt. Tørrmelken Parallelt med at det ble gjort forsøk med å gjøre melken holdbar ved homogenisering, inndamping, sterilisering og fylling i blikkbokser, ble det også gjort forsøk med å få dampet bort alt vann i melken slik at en satt igjen med

“Kjært barn har mange navn” heter det – så også med Viking Melk. Den omtales som boksemelk, boksefløte, kondensert melk, konsetrert melk for å nevne noen. Men alle tenker nok på denne etiketten med Viking-skipet samme hva de kaller produktet.

bare tørrstoffet som mel. Dette ville jo være den ideelle løsning for å redusere transport- og emballasjeutgiftene. En løsning var en såkalt valsetørke hvor produktet kom ut som en film mellom to valser slik at denne filmen måtte males på en kvern etterpå. En slik tørke var i kortere tid også i bruk ved Levangerfabrikken. Men i 1912 ble det tatt patent på en metode til å viderebehandle kondensert melk til tørrmelk ved en "sprayprosses". Firmaet A/S Egron startet produksjonen av tørrmelk på Kløfta det påfølgende år. Navnet Egron er benyttet som navn på tørketårn verden over den dag i dag. Dette navnet står for Norge baklengs. Produksjonsmetoden benyttes fremdeles blant annet i Levanger, riktignok med en del forbedringer etter som årene har gått. A/S Egron ble tilknyttet Nestlé-konsernet i 1918, og produksjonen av tørrmelk ble i den forbindelse flyttet fra Kløfta til Hamar. Da eksportgrunnlaget falt bort i 1975 og produksjonen av kondensert melk på boks måtte reduseres meget vesentlig, oppstod det en prekær situasjon her i Levanger og stor uro for framtiden. Det som imidlertid sikret den fortsatte drift, var overflytting av hoveddelen av selskapets tørrmelkproduksjon fra Hamar til Levanger. Og produksjonen av tørrmelk har etter den tid øket jevnt og sikkert og er i stadig vekst i skrivende stund. Produksjon og salg I den første tiden var produksjonen beskjeden sjøl om det var krigstid og gyldne tider for et produkt med nesten evig holdbarhet. Men eksportrestrik-

sjoner, knapphet på blikk og mange andre restriksjoner på grunn av krigen satte sine begrensninger. Etter krigen kom nedgangstidene og vanskelighetene som førte til totalt kollaps i verdensøkonomien omkring 1930, men på tross av dette holdt Vikingmelken stand og produksjonen økte sakte, men sikkert etter som årene gikk Det meste av produksjonen gikk til eksport til kunder verden rundt. Straks etter siste krig ble det sendt en god del boks til Tunis, og senere ble Hellas hovedavtaker. Blant de eldre som har arbeidet i fabrikken er det nok ikke bare Hellas og Tunis som klinger i ørene, men en hel del navn også fra fjernere himmelstrøk og da særlig navn fra den Persiske Gulf. Navn som Abbadan, Muskatt, Bahrein, Abu Dhabi og Basra via Khorramshahr. Det var fargerike etiketter med tekster på arabisk, fransk, engelsk osv. etter hvor boksen skulle sendes, med navn som Cloister Brand, mens Værne Kloster var eier. Senere kom navn som Valkyrie, og Butterfly for å nevne noen, men det ledende merket ble for alle tider Vikingmelk. Fabrikken hadde egen sjablonmaskin hvor det ble stanset ut sjabloner for å bruke ved maling av adresser på vareforsendelsene. Sjablonene som ble brukt til disse adressene var litt av et syn, fortelles det. På hjemmemarkedet fikk melken etter hvert stor etterspørsel fra handelsflåten og fiskerne, og den ble også populær til kaffefløte og julebakst. Produksjon med handmakt De første årene foregikk produksjonen med lite maskinell hjelp, men med mye handmakt og slit. Leveransen foregikk i spann til lenge etter siste krig, slik at det ble mye lemping og bæring av 50-litere fylt med melk. Motorer på den enkelte maskin fantes ikke, det var en stor motor som drog alle maskiner og alt utstyr i fabrikken. Det var reimsskiver, mellomakslinger og reimer som surret og gikk over alt, slik at når en startet stormotoren om morgenen, startet all virksomhet over hele fabrikken. Dette var skummelt hva angår vern, selv om ledelsen var flink til å følge opp de lover og påbud som var. Men samtidig må en jo også ta med at på den tiden var det mye mindre med regler og påbud enn vi har på arbeidsplassene i dag. For å nevne en ting som hørselsvern, det var det vel ingen som hadde hørt snakk om. Alle maskiner som gikk hele dagen, laget en utrulig larm som mange følte som en sus i hodet lenge etter stormotoren var slått av for dagen. Som en følge av dette bråket hele tiden, ble mange av de gamle arbeiderne i fabrikken tunghørte med årene, og noen ble på sine gamle dager nesten døve. Stansene som stanset ut lokk og bokser gikk for fullt, og arbeidsfolket plukket vekk blikk og opererte maskinen med bare fingrene, så egentlig var det rart at det gikk så bra som det gjorde med forholdsvis små og få uhell. Dette var en tid da ingen snakket om paller og krympeplast. Nei, det meste

av det næringsmiddelindustrien produserte, kunne fraktes over sjø og land i tønner eller kasser av solid treverk. Det ble sett på som en stor fordel å være selvforsynt når det gjaldt så vel inner- som ytteremballasje og fra Levanger gikk produktene ut i verden i egenproduserte trekasser. Her ved fabrikken nøyde en seg ikke med å kjøpe ferdig saget trelast til kasseverkstedet. Nei, helt til i 1936 bakset en tømmerstokkene til fabrikkbygningens øverste etasje. To medarbeidere, som i en periode tilfeldigvis hette Winberg og Bergvin, sørget for at tømmeret ble saget til planker som så ble maskinhøvlet og kappet til kassebord. Aktuell tekst for mottakerlandene ble trykket på treverket. De ansatte ervervet seg i den forbindelse gode geografikunnskaper. Så ble bordene slått sammen til kasser i en spikermaskin. For hånd ble kassene fylt med 48 hel- eller 96 halvbokser kondensert melk før en annen spikermaskin slo på lokket. De helte gjerne vann over spikerne før de skulle brukes, eller lot spikerkassene stå ute i regnvær. Litt rustne satt spikerne nemlig ekstra godt i treverket. Trekasse-epoken gikk mot slutten like før siste verdenskrig. Da kom de første pappkassene, riktignok med en solid ramme av tre. En kartong fullstendig i papp tok så over i 50-årene, men mange av de gamle trekassen står nok fremdeles rundt omkring i kjellere og på loft, fulle av "ting og tang". Arbeidsstokken I de aller første årene var det som sagt ikke så mange maskiner; disse kom etter hvert som økonomien og utviklingen åpnet for nytt utstyr. Produksjonsprosessen var i starten naturlig nok enkel, det meste foregikk for hånd. Dette krevde ganske mange fingre i virksomhet sjøl om produksjonen var liten målt med dagens målestokk og til dels krevde det også raske fingre. Dermed var dette en bedrift som i de første årene hadde mange kvinnearbeidsplasser. Og veldig mange av de som var ungjenter i Levanger i 1920årene, var innom som arbeidere på Melka i kortere eller lengre tid, noen helt fra 14-årsalderen. Mange av disse arbeidsplassene forsvant allerede ved utgangen av året 1924. I årsrapporten står det å lese at gjennom installasjon av automatisk loddemaskin for tomboks, automatisk fyllemaskin og ditto falsemaskin, er fabrikken blitt modernisert. Likeledes er i årets løp tatt i bruk kassetrykkemaskin. For øvrig er fabrikken og maskineriet pusset opp og satt i stand utover vanlig vedlikehold. Det var nok de nye eierne som kom med nye tider. De fleste mannlige arbeiderne var også unge, men i motsetning til blant kvinnene var det her også noen godt voksne, som delvis var sendt oppover fra Moss for å fungerte som formenn og læremestre. Flere av disse ungguttene som begynte ved fabrikken så fort de var konfirmerte, ble her hele sitt yrkesaktive liv, og noen få av ungjentene ble her også i nærmere 50 år. Alle ventet heller ikke til de var konfirmerte før de begynte. Hans Helgheim

som var født den 4. august i 1904, begynte på fabrikken 27. januar i 1919, 14 år gammel, samme år som han skulle gå for presten. Begge foreldrene døde i "Spanska" og Hans og søsknene satt alene igjen. De yngste ble bortsatt som det het den gangen, mens de som tok seg av saken, mente Hans var så gammel at han burde greie seg på eiga hand når de hjalp ham å finne et arbeid. Dette var den tids form for barnevern og sosialhjelp. Dermed begynte han som 14-åring en lang og enestående karriere på Melkefabrikken og i arbeidslivet til han etter nesten 54 år på samme arbeidsplass gikk av med pensjon 31.12.1972. Da hadde han opplevd å få Kongens fortjenestemedalje for sin lange og tro tjeneste tre år før. Det er også de som mener han arbeidet et års tid på Listefabrikken før han kom til Melkefabrikken, men om dette stemmer har vi ennå ikke greidd å spore opp. På en lønningsliste fra 1920 er rubrikken Stilling/Beskjeftigelse utfylt for den enkelte, slik at en der kan lese seg fram til hvilke jobber det var på de forskjellige plasser i fabrikken. Videre kan en da mellom linjene lese seg til hvordan produksjonen foregikk. Fyrhus med fyrbøter hørte selvsagt med og likeens en formann for hver avdeling. Sagavdelingen måtte være en plass med "gjennomtrekk", for det er i løpet av året utbetalt lønn til flere sagmestere, "bakguter", sagarbeidere og sågar en skogformann. På Kassefabrikken var det en kassespikrer og en høvler. I Meieri- og kokeriavdelingen finner en vakuumkokere, autoklavekokere, tappersker, falsere, stablere, håndlangere og vaskere. I Blikk- og emballasjeavdelingen var det mekanikere, reparatører, en rørlegger og en smører foruten loddere, falsere, rundere, gummileggere, klippere, påsettere og stansere. Og på Lageret var det sorterere, pakkere og lagerarbeidere. Av samme lønningsliste ser en at høyeste lønn hadde formann Alfred Larsen med kr. 115,- per uke. Unggutten Hans Helgheim hadde kommet opp i hele kr. 1,40 per time, mens de nyansatte ungjentene fikk det halve, altså 70 øre timen. I 1924 var det over året 47 personer på lønningslista; 23 kvinner og 24 menn som til sammen arbeidet i 75.976 timer og fikk utbetalt i lønn totalt kr. 92.325,-. Nå kan en lese nedgangstidene av lønningslistene. Høyeste lønn hadde fortsatt Alfred Larsen, men nu hadde den gått ned til kr. 100,- per uke, laveste lønn hadde 14 år gamle Oddbjørg Overrein, kr. 0,50 per time. Hans Helgheim som nu var en erfaren mann på 18 år, hadde gått ned i lønn til kr.1,10 per time. Slik svingte lønningene i takt med konjunkturene til de først i 1930-årene nådde et lavmål, for så å øke sakte, men sikkert utetter årene.

1935 Homogenisatoren.

(Foto: Bjerkan)

Melkemengder Arbeidstyrken i 1922 tok i mot og behandlet 1.209.000 kg melk som ble betalt med kr. 297.000,- som tilsvarer en gjennomsnittspris på 24,6 øre per kg. Produksjonen var på totalt 27.955 kasser. Det meste var usukret kondensert melk, men noe var også sukkermelk. Det var fylt en del kasser med fettprosent i melka helt opp i 8, 9 og 10 %. Å produsere denne feite melka voldte vanskeligheter forstår vi. Men ved å begrense tørrstoffgehalten til engelskmennenes satte standard på 31 %, gikk det noenlunde lett å produsere også den feite varianten, står det i et notat. Dette notatet gir oss en liten pekepinn på den prøving og feiling som nødvendigvis måtte til før man kom fram til riktige produktvarianter og riktige produksjonsmetoder. I 1924 var melkeinntaket på 1.876.600 kg, dette gav et gjennomsnitt per dag på 6.200 kg, en tidobling av melkemengden fra startåret 1916. Gjennomsnittsprisen i 1924 var 32,8 øre, fettprosenten i melka 3,54. Levanger Meieri mottok samme år 1.337.472 kg melk Til sammenligning kom årsproduksjonen for Norge og Hellas først på 1970tallet opp i ca 18 mill. boks. Og sammen med kondensatproduksjonen for Hamar krevde dette en melkemengde på nesten 30 mill. kg, og en arbeidsstyrke på ca. 80 personer.

At det var vanskelige tider å drive fabrikk i, forstår vi når råvareprisene hadde steget og konkurransen og konjunkturene på verdensmarkedet presset prisene på det ferdige produkt nedover. Og for arbeiderne var nok tidene minst like så dystre etter hvert som lønningsposene ble slankere og butikkprisene ennå holdt seg forholdsvis høye. Her finner vi kanskje årsaken til de to store ting som skjer i 1924-25: Værne Kloster så seg nødt til å selge bedriften til A/S De Norske Melkefabrikker, og arbeiderne stiftet fagforening. For å gå litt tilbake til arbeidsoppgaver og arbeidsforhold, så forsvant som sagt mye av det arbeidskrevende håndarbeidet på blikkverkstedet i og med at det kom loddemaskin, bunn- og lokkpåsettere osv. Om mye av håndarbeidet var eliminert ved disse installasjonene gikk stort sett produksjonen i sitt gamle spor med få forandringer fram til begynnelsen av 1950-tallet. Det var fortsatt mye løfting og slit rundt i fabrikken. Tøffe forhold Den arbeidsoperasjonen det var snakket mest om blant de eldre arbeidstakerne, var fyllingen av boks i autoklave-kurvene etter at melken var inndam-

Etter hvert kom det nytt utstyr. Blikkverksted 1935 med loddemaskin og falsemaskin. Legg merke til de usikra reimene og alle reimskivene. En motor dro det hele. Automatiseringa rasjonaliserte bort mange av kvinnearbeidsplassene. (Foto: Bjerkan)

pet og hadde blitt fylt på boks. Dette foregikk borte i kroken, ved veggen til fyrhuset i det gamle bygget og dermed ble denne arbeidsplassen kalt "Kroken". Her var det luke på veggen til fyrhuset slik at de kunne snakke med fyrbøteren om for eks. "nu var det siste koket eller siste korga", slik at han kunne stenge av, eller varsle ved oppstart. Fyllemaskinen sto i etasjen over og boksene kom ned i en renne samtidig med at de ble skyllet rene for melkerester, slik at vatnet skvatt rundt den som stod der. Og det var bare plass til en i gangen for å legge boksen i kurven, som når den var full ble heist opp i autoklavene for sterilisering. Kapasiteten på fyllemaskinen var 120 boks i minuttet, dermed måtte en være kjapp skulle en holde unna her. Det var ikke alle som hadde det samme handlaget, men det går ennå i dag ord om hvor rask Asbjørn Matisen var til å stable boks. Torbjørn Kjønstad, som var en av de som kjørte fyllemaskinen, forteller at de for å få mindre overtid, linna tvist på reimsskiva slik at farten økte og dermed også kapasiteten. På denne måten kom de opp i ca 130 boks i minuttet. På denne plassen sto den enkelte en hel time i slengen før han fikk avløsning. At dette var hardt arbeid og enda er en arbeidsplass det går frasagn om, er vel ganske lett å forstå også for oss som ikke har følt det på kroppen. De store forandringene kom i 1962 med den nye sterilisatoren fra firmaet Storch i Nederland, populært kaldt "Storken". En dyr og stor investering på mange vis, den gikk fra kjelleren og opp i tredje etasje, kapasiteten var på 10.000 boks i timen, 166 boks per minutt. Boksene kom på transportband fra blikkverkstedet til fyllemaskinen, her ble de automatisk fylt og satt lokk på før de forsatte til Storken for sterilisering. Her gikk alt automatisk. De ferdige boksene rant ut og gikk på transportband til lageret for etikettering og pakking og de som kom fra fyllemaskinen rant inn. På rundgangen inne i sterilisatoren brukte boksen en time slik at det under kjøring stadig var 10.000 boks der inne. Dette var meget fascinerende å se på når alt gikk som på en snor, men som alt annen automatikk kunne det oppstå uhell og stopp her også, som for eksempel ved strømstans. Da gjaldt det å få startet aggregatet og få boksen ut før den ble ødelagt (brunmelk). Med så mange bokser var det snakk om store verdier som sto på spill og det var installert eget nødstrømsaggregat, slik at en kunne få kjørt ut boksen som befant seg inne i maskinen. Men tross sine nykker var dette en stabil maskin, som likevel måtte ha sitt ettersyn og sine vedlikeholdsinspeksjoner. Da tok de ut noen av kjernene som boksene ble kjørt rundt i, for å skaffe plass. "Inspektøren" sto da på en av de andre kjernene og lot operatøren kjøre seg opp og ned inne i sterilisatoren. Dette var ikke en jobb for folk med klaustrofobi, for der inne var det ikke mye plass. For å holde kontakten mellom den som ble kjørt opp og ned på innsiden og operatøren som styrte kjøringen, ble det lånt noe radioutstyr. Men i den første tiden var det ikke så mye å velge i her heller, slik at det utstyret de fikk

tak i var lite hensiktsmessig. De som var tøffe nok til å ta disse inspeksjonene var Torbjørn Kjønstad og Trygve Hammer. Begge sier i dag at dess mer de tenker på dette, dess mindre forstår de av hvordan de torde. Direktøren sjøl, Knut Hjelde, som satt med ansvaret, ville også se hvordan det sto til på innsiden. Også han stilte i kjeledress og tok turen nedigjennom Storken. Transportband i alle retninger Ellers var aktiviteten på blikkverkstedet en sak som alle besøkende syntes det var moro å se på. All boks som ble brukt, ble laget her. Med en produksjon først på 1970-tallet på ca 18 millioner boks, var lokkbehovet dobbelt så stort, for det skulle jo settes både bunn og lokk på alle boksene. Dette førte til en intens aktivitet. Det krysset transportband i alle retninger, først gikk boksene fra loddemaskinen opp i taket og ned til en såkalt bertelmaskin hvor boksene ble krommet ut i endene før de gikk til maskinen hvor bunnene ble satt på. Så gikk de fra bunnpåsetteren og opp i høgda igjen og over til tapperiet. Alle som kom innom her, falt litt i staver når de sto og såg på alle boksene som var på vandring fram og tilbake fra den ene maskinen til den andre. Dette tok slutt i 1983; etter den tid ble all boks innkjøpt. Mot moderne tider Etter bortfallet av eksporten, og bygging av ny Egron i 1975, ble arbeidssituasjonen en helt annen. Da fikk vi to såkalte produksjonslinjer i fabrikken, en for Viking og en for tørrmelk. Og da kan vi se litt på produksjonsgangen i fabrikken de åra vi kjørte begge disse to typer produkt. Alle private leverandører var for lengst forsvunnet og all melk ble hentet med tankbiler på meieriene. Det første som skjedde når melka kom til mottaksavdelingen, var en kontroll av syregraden. Når melka viste seg frisk, ble den tappet inn og volummålt og overført til lagertanker. Videre ble det her tatt prøver for å bestemme melkens fettinnhold . Melka ble så standardisert, dvs at laboratoriet beregnet blandingsforholdet mellom helmelk og skummet melk slik at sluttproduktet alltid skulle holde den fastlagte fettprosent. Fra lagertanken gikk melka via en spesiell varmebehandling videre til kondensering. Her ble melka kokt inn under vakuum slik at en stor del av vannet fordampet. Deretter ble den homogenisert , dvs at de ørsmå fettkulene i melka ble knust til så fine partikler at de forble jevnt fordelt i melka istedenfor å felles ut som fløte. Deretter kunne den kondenserte melka gå to veier. Det ble for det meste produsert tørrmelk, og melka ble da pumpet til topps i Egrontårnet og sprayet ned i tårnet. På sin vei nedover passerte de små melkedråpene gjennom varmluft som tørket ut det resterende vannet, slik at melka landet som pulver på bunnen av tårnet. Deretter ble den ferdige tørrmelken avkjølt, pakket i sekker, palletert og kjørt på lager.

Oluf Ausen ved den gamle vacuum-panna. Bildet er fra 1925.

(Foto: Bjerkan)

Ved Vikingkjøring gikk den kondenserte melka etter homogenisering til en kjøletank og derfra til en fyllemaskin. På bokser fortsatte den til Storken for sterilisering og videre til lageret for etikettering og pakking. Her ble den berømte Vikingmelketiketten satt på. Denne prosedyren var stort sett den som ble fulgt mens begge linjene var i bruk. Etter hvert kom alt på data, for å si det sånn. Prinsippet for prosessen er som beskrevet. Forskjellen er bare den at i dag stiller en inn ønsket produkt/resultat på datamaskinen og den styrer prosessen uten at noen trenger å sitte og beregne hvor mye skumma melk det skal fylles på den og den tanken for å få riktig resultat ut. Den første tidens fabrikasjonsmetoder Hjernen i hele produksjonen var vakuumen, og vakuumkokerne var av de best betalte arbeiderne, for deres nøyaktighet og påpasselighet bestemte produktets kvalitet og holdbarhet. Oluf Ausen var den første vakuumkoker og den som lærte opp de andre. Hans Helgheim ble så å si fra første dag plassert i meieri- og kokeriavdelingen som hjelpegutt og assistent, og da Ausen gikk av, ble det Helgheim som ble en av seniorene på avdelingen og sto for opplæringen av de nye etter hvert.

I en rapport fra 1925, etter et uhell med noe av produksjonen i 1922, er den første tidens fabrikasjonsmetoder beskrevet: "Den mottagne melk kjøles ikke i mottagelseskaret da den videre forarbeidelse som regel foregår umidelbart efter mottagelsen. Der anvendes 2 Silkeborg pastører i serier, således at forvarmingen både av hensyn til dampens utnyttelse og løftehøyden foregår i 2 trinn, i det første til 60 - 70, og i det neste til 85 - 100. Den pastøriserte melk opbevares varm i et kar under vakuumet, hvorfra den indsuges kontinuerlig. Vort vakuum koker i bedste fald henimot 5.000 liter friskmelk, som regel bruker vi kun 3.000 l. Da heteflaten er relativt liten, koker vi ikke over 1.500 l i timen. Temperaturen ligger mellom 50 à 55º som regel, og vakuumet 1 à 2 fra det barometriske. Efter færdigkokningen foretaes en ophetning til 60 - 65º for at melken ikke inden fullført tapning skal avkjøles for langt. Homogeniseringen foregår ved 100 - 150 kg., både av hensyn til at vi må regne med længer lagringstid og til at vore maskiner ikke arbeider så nøyaktig at vi får jevn fordeling av fettkulerne ved lavere tryk. Nogen kjøling av melken før fylding har kun været foretat i nødsfall, for det første fordi vi ikke har indrettet os på denne arbeidsvis, og for det andet fordi vi har anset det for heldigere at undgå opbevaring når dette kunne gjøres. Melken kommer således til steriliseringsrommet for boksen med minst 45 - 50º og steriliseres umidelbart herefter. Autoklavene er fylt med vand av ca. 60º, de bringes til kok med åpent låk, og efter låket er pålagt i løpet av 6 min. op til et tryk som svarer til 114º. Herefter ophetes de fra 12 - 14 min. ved denne temp. (for 8 % fett). Dampen avblåses, herefter blir kjølevannet påsat, og den maskinelle rystning igangsættes, hvorunder boksen kjøles til ca. 40º. De stables så i alm. eksportkasser, som lagres mindst 3 uker. Pastøriseringstemperaturen ligger som nevnt mellom 85 og 100º. Når melken er tilbøielig til at bli tyndtflytende holder vi temperaturen ved nedre grense, og når vi frygter tyk melk, går vi så høit op som mulig. Steriliseringen varieres efter årstidene en smule, like ned i 121/2 min. for 8%, men denne variation gjøres helt empirisk efter det færdige produkts konsistens og farve. Standardiseringen har kun i få tilfælder været praktisert, således ved fabrikation av den engelske eksportvare. Grunden til at vi ikke har praktisert dette yderligere, er for det første at separeringen jo sinker arbeidet, og for det andet at vi ikke altid har avsætning for det produkt som blir til overs, og endelig at vi har fundet at kunne fremstille et jevnt produkt uten standardisering, men med konstant fettprosent. Dog har der enkelte perioder om våren, når fettprosenten har været nede i 3,25, været separert et rundt kvantum daglig, hvorfra skummetmelken har været solgt.

I høstmånedene har der til gjengjeld været kjøpt en del skummetmelk, som har været nødvendig for at bringe tørstofgehalten en smule op. Ved sådan standardisering har der gjerne været gåt frem på den måte at man på forhånd i runde tal har utregnet den omtrentlige mengde fløte, resp. skummetmelk, som måtte tilsættes før pastørisering. Herefter har da indkokningsgraden været beregnet som beskrevet ovenfor, idet man har arbeidet på konstant fett. Ved hjelp av den ovenfor beskrevne beregning har vi som regel ligget pluss - minus 0,1% fra det ønskede tal". Som en ser var mye av produksjonen avhengig av vakuumoperatørenes observasjoner, de styrte jo delvis prosessen etter farven og tykkelsen på kondensatet. Det skrives også om at kontrollen av friskmelken ikke har vært som ønskelig, vesentlig på grunn av at en i disse melkeknappe tider ville være forsiktig i behandlingen av leverandørene, som delvis allerede i fjøskontrollen hadde sett et inngrep. Og at den vanskeligste perioden er om høsten når foringen med turnips og poteter starter, og i milde perioder p.g.a. for dårlig avkjøling hos gårdbrukerne. Ellers skrives det i rapporten at skal de gå over til standardisering, så må det sikres en avtale med meieriene om avsetning av fløten som blir til overs, skummamelka ser de ikke som noe problem, da de regner med å ganske lett kunne selge den til en billig penge. Dette viser at i starten ble det mottatt bare helmelk og at bedriften hadde egen separator som bare kunne brukes i "nødstilfelle" på grunn av at den sinket arbeidet for mye. Dette med egen separator ble en realitet igjen i 1990-årene, og avtalen med meieriene om retur av overskuddsfløte kom også i orden. Ingen ting er nytt under solen. Videre står det en del om prøvetaking og kontroll av melka og produktene, men det blir for langt å komme inn på. Men en kan trygt si (sjøl om mye ser primitivt og tilfeldig ut for oss i dag) at det var i disse årene grunnlaget ble lagt for fabrikkens renommé som en ener i næringsmiddelindustrien. Kvalitet og hygiene har alltid stått i høysetet, slik at klager på og retur av produktene nesten ikke har forekommet. Det ble allerede fra den spede begynnelse opprettet eget laboratorium som kontrollerte råvarene ved mottagelse og videre i produksjonsprosessen. Sist men ikke minst kontrollerer de det ferdige produkt før det blir godkjent for salg. De interne krav til produkt, kvalitet og hygiene har alltid ligget i forkant og vært strengere enn norske myndigheters kvalitetskrav. Bedriften ble i 1996 godkjent og sertifisert etter den internasjonale kvalitetsstandarden ISO. 29 år gammel Viking melk Som et bevis på produktenes kvalitet og holdbarhet tar vi med følgende skrevet av kontrollveterinær Stein Gustavsen i Meieriposten i 1970:

" Til byveterinærens laboratorium i Trondheim kom forleden dag en eldre dame med en boks Viking melk med spørsmål om melken fortsatt kunne brukes. Hun hadde under opprydding i kjelleren funnet en kartong med boksemelk som stammet fra den tiden hun hadde kafédrift. Kafédriften var opphørt i 1941, boksene skulle da angivelig være minst 29 år gamle. Da boksen ble åpnet hadde produktet en relativt kraftig gulfarge. Øverst i boksen og i bunnen var det ca. 1 cm tykt løst koagellag. Ingen spesiell lukt var å merke. Blikkboksen hadde klart lagringen meget godt, innvendig var det overhodet ikke rust. Laboratorieprøver viste at melken var steril. PH var 6,26 og surhetsgraden ble titrert etter Thörner med forbruk på 48 ml N lut. Enzymundersøkelse viste at det ikke fantes spor verken av proteaser eller lipaser. Ved prøvesmaking var det heller ingen usmak å kjenne. Etter resultatet av undersøkelsen kan produktet ikke sies å være uegnet til konsum, og damen er nå i ferd med å bruke opp den vellagrede årgang boksemelk".

Melkeleverandører Hvor kom så melka fra? Bedriften knyttet til seg en del private enkeltleverandører. Men etter hvert som mange av de små ysteriene i distriktet ble nedlagt, opprettet en del av disse avtaler med fabrikken om levering. De gamle ysteriene ble da ofte benyttet som innmålingsanlegg hvor det var ansatt noen til å ta i mot og veie inn melka fra den enkelte leverandør. Melka ble der fylt i fabrikkens 50-litere og samlet transportert videre til Levanger. Etter hvert kom det også i gang leveranser fra meieriene, og den utviklingen har gått videre slik at nu er alle private leverandører for lengst borte og all melk blir levert via Tine Norske Meierier. I startåret 1919 kom mesteparten av melka fra leverandører i Åsen, dette var nok private leverandører som sendte melka si med jernbanen. Og en del ble levert med hest og vogn fra bønder som befant seg innen kjøreavstand, som fra Frol og Levangernesset. I årsrapporten for 1924 står det at Vuku, Åsen og Ekne har levert fast hele året og at melkemengden gjennomgående har vært litt større enn før. Øvre Dampysteri, Ytterøen har levert til påsketider, Ronglan gjennom den Kommunale Melkehandel til enkelte tider. De private leverandørenes antall er øket. I Mosviken er opparbeidet en god leverandørkrets, likeså begynner Verran og Verrastranden å ta seg opp. Hvis salgsforholdene tillot det, var tiden nu inne til å sette i gang en motorbåtrute på Verran, Mosvik, Saltvikhavn og eventuelt Ytterøen.

Videre står det om leveringssituasjonen: "Høsten 1924 fikk vi endelig - etter lange forhandlinger - presset igjennom en kontrakt, hvoretter Levanger, Steinkjer, Skogn og Verdal meierier skal levere et bestemt kvantum innen visse grenser. Denne ordning ble av Meieriforeningen på daværende tidspunkt ment som en oppofrelse - for å forhindre at melkefabrikken skulde stanse. Verdal har ikke begynt leveranse ennå hvorfor vi nu hevder at den holdes utenfor. Hele 1924 var melkemengden meget knapp, først ved juletider merket vi omslag, men på dette tidspunkt var vi dessverre nødt til å avslå flere tilbud om leveranser. Skriftlige kontrakter har ikke eksistert i årets løp, da det først henimot årets slutt lykkes å bringe forhandlingene til en avslutning." Pionerene på bedriften hadde ikke bare vanskelige økonomiske tider å slåss mot, men kampen for å få levert nok melk til anlegget var kanskje like så hard. Men holdningene innen meieribruket forandret seg etter hvert, fra å se på Melkefabrikken som en konkurrent som måtte holdes nede, til den etter som årene har gått mer og mer er blitt sett på som en støttespiller og samarbeidspartner i melkeomsetningen. I dag er det som oftest kontakt mange ganger daglig mellom meieriene og fabrikken. Melka fra Vuku ble nok allerede den gang transportert til fabrikken med bil, for "Vukubilen" var et begrep som det ble snakket om i gamle dager. Fra de "oversjøiske" steder som Ytterøen og alle stedene på Fosen kom den til kaia ved Melkebrygga med båt. Derfra ble spannene heist opp på vognen som var rygget ut på bryggekanten, for så å bli kjørt opp i fabrikken med hest de første år, senere ble spannene lempet på bil og kjørt over Sjøgata til melkemottaket. Melka fra Langstein kom med toget til ut på 1950-tallet, denne ble da hentet på stasjonen, først med hest og i de senere år med bil. Fra andre leverandører som for eks. fra Markabygda, ble melka sendt med kombinert rute- og melkbil, sammen med passasjerer og varer av alle slag, og levert på rampa. Transportavdelingen Som en ser kom melka inn til fabrikken på mange forskjellige vis. Men det meste av den ble hentet av fabrikkens egne biler fra meierier rundt om i distriktet, og til denne transporten trengtes et omfattende transportopplegg. Den som har levd en stund husker at i 50-, 60- og 70-årene møtte en disse blå bilene, med Vikingeskipet påmalt, over alt i distriktet til alle døgnets tider, enten på tur til Hamar med kondensat eller med melk til fabrikken. Fabrikken hadde egen bil og sjåfør allerede i 1920-årene og hadde kjøpt ny bil i 1939. Denne ble i 1940 rekvirert av myndighetene og sendt nordover til Snåsa, og ble dermed borte. Under hele krigen og de første etterkrigsår var fabrikken uten egen bil.

Fabrikken år 1936.

(Foto: Bjerkan)

Etter hvert ble det innkjøpt egne biler og opprettet egen transportavdeling, med Ole Johan Lauritzen som første transportsjef, en jobb som fra høsten 1960 ble overtatt av Erling Foosnæs. Vi lar Ole Morten Wesche, som var den første som ble ansatt som sjåfør i etterkrigstida, fortelle om den omfattende transporten som foregikk i fabrikkens regi: ”Jeg ble ansatt i fabrikken vinteren 1944 - 1945. Og de første årene arbeidet jeg på forskjellige plasser rundt omkring, som blikkverksted, tapperi, melkemottagelse osv. I de første etterkrigsår lånte fabrikken bil av Nordheim som drev bensinstasjon nede ved brua. Denne ble kjørt av Trygve Floan og jeg trur også at han til slutt kjøpte denne bilen. Faren til Trygve hadde drevet som vognmann og kjørt en god del for fabrikken, slik at det var naturlig at sønnen kom inn her. På denne måten ble bilkjøringen en fortsettelse av engasjementet for fabrikken, han hadde også kjørt fabrikkens bil før krigen. Senere fortsatte Floan som lagerformann i fabrikken, og bedriften gikk til innkjøp av sin første bil i etterkrigstid, i 1950. Jeg hadde sertifikat fra 1938 og hadde jo vært litt borte i den bilen vi hadde brukt å låne, derfor spurte jeg nu om å få overta som sjåfør på den nye bilen.

Slik begynte jeg som sjåfør i 1950. I 1951 ble det kjøpt enda en bil, og da kom Rolf Iversen inn og overtok kjøringa av den første. Fra da av drev jeg melkekjøring med spann fra meierier i nærheten, som Skogn, Ronglan, Ekne, Åsen, Frosta og Verran som de første. Snart kom det til flere, Sparbu, Mære, Binde, Kne og videre nordover til Namdalseid og Grong, og sørover til Stjørdal. Vi var så to biler en tre/fire år fremover før det ble innkjøpt flere biler, men også de første av disse gikk med spann. Omkring midten av femtitallet fikk vi den første tankbilen slik at en tid ble det kjørt inn melk med både tankbiler og spannbiler, og antallet biler og sjåfører økte. Til slutt var vi 9 sjåfører og en fem/seks biler som gikk på skift døgnet rundt. Unntatt var "flisbilen", den første bilen, den gikk med flis fra sagbruka i distriktet til fyrhuset. Etter hvert som melkbehovet økte ble det kjørt lenger og lenger for å hente melk, slik at etter hvert var det turer til Orkanger, Rissa, Åfjord, Meldal, Rennebu, Oppdal, Soknedal og ysterier land og strand rundt, for å si det sånn. Utover femtitallet ble det for lite melk å få tak i lokalt for Hamarfabrikken, slik at vi begynte med frakt av kondensat fra Levanger til Hamar. Ferskmelka ble kjørt inn her og dampet inn til konsentrat før den ble transportert videre til Hamar. På heimturen fra Hamar hadde vi som oftest returlass fra Røros, Soknedal, Orkanger og andre av meieriene som låg langs ruta. Når vi kjørte kondensat til Hamar, kjørte vi som regel om ettermiddagen og da hadde vi et rom i nabolaget til Hamarfabrikken hvor vi overnattet. Der var det tre divaner og en kokeplate og forskjellig sånt så vi kunne koke oss kaffe og lage oss mat og overnatte. Disse turene til Hamar kunne være litt forskjellig om vinteren med kulde og snøfokk. Men alle turene til Åfjord i styggvær med speilhålke var ikke bare lystturer de heller. Dette var før veien gjennom Skaugdalen ble åpnet, slik at veien videre til Åfjord gikk rundt Rissa langs kysten. Vi kjørte også til Hemne en to-tre år og hentet melk om natta, slik at bilen gikk på andre turer om dagen, og så til Hemne igjen om natta. I starten når vi hadde spann, hadde vi en 60 til 70 50-liters spann, altså opptil 3.500 liter på lasset. De første tankene var på 4-, 8- og 9.000 liter. Første tilhengertank tok 2.000 liter og ble kalt for ryggsekk. Dette var en tohjuls tilhenger. Vi hadde også en firehjuls tilhenger, men denne ble brukt lite på grunn av at den var så ond å kjøre. Til slutt hoppet den av en av bilene i Gudbrandsdalen på en Hamartur og havnet i Lågen, uten at sjåføren enset dette før han stanset ved Hamarfabrikken. Et såkalt uforklarlig uhell. Utover 70- og 80-tallet økte tankkapasiteten på både bil og henger slik at det ble behov for færre biler til innkjøring av melk. Samtidig ble produksjonen av tørrmelk flyttet fra Hamar til Levanger, dermed forsvant også Hamarkjøringen. Behovet for transport og sjåfører ble redusert, og etter hvert overtok noen av sjåførene bilene og kjørte inn melka på leiebasis. Senere ble

disse innleid av Tine Midt-Norge, og fabrikken betalte da for melka levert på rampa uten å ha noe med utbetalingene til kjørerne å gjøre. I dag blir det meste av melka levert direkte fra produsentene med gårdstankbiler uten å være innom meieriene. Transporten av tørrmelka til kundene foregår også med leiebiler slik at en viktig epoke i fabrikkens liv og virke er blitt historie. Som sjåfør kom en opp i mange merkelige situasjoner både etter veiene og ute på meieria. I de første etterkrigsårene kunne standarden på meieria være så som så, med nedslitt materiell og dårlige hus. En gang Bjørn Tangen hentet melk på et meieri hvor han måtte vente litt på bestyreren, som sjøl skulle hjelpe til å fylle spannene, så Bjørn seg litt omkring mens han ventet. Da bestyreren kom sa Bjørn: "Æ sjer de har investert en del i nytt utstyr nu". "Nei", mente bestyreren, "hva skulle det være?” "Jo, æ sjer det har blitt ny rører i melkekaret". Den gang ble melka oppbevart i åpne kar, og i det ene karet lå det et digert beist av en rotte og svømte rundt i ring. Rotta ble lempet ut og melka var dermed erklært god. Senere når det ble snakk om denne episoden, kom Rolf Iversen med følgende kommentar som har klar henvisning til dagens nitide kontroll, og lover og regler for alt mulig. "Det var forskjellig episoder når vi begynte å kjøre, vi begynte før de hadde funnet opp bakteriene, men vi levde nu over, vi og". Bilmateriellet De første bilene var to Bedford lastebiler, den aller første hadde vel knapt femti hesters motor, den andre mellom femti og seksti hester. Så kom Volvobilene med over 100 hester. Vi hadde også to biler som hette Komer, noen forferdelige udyr til å bråke, nesten som når et fly lettet. Så fikk vi Volvo Trygg, disse gikk ikke med tank. Men hvis det kom på noe ekstra, ble jeg sendt til Hamar med spannlass med disse noen ganger, på grunn av dårlig melk som måtte taes inn i produksjonen snarest. Første turen tror jeg var så tidlig som i 1950, da ble jeg sendt med et lass med 50 spann. Men Tryggene ble stort sett brukt til varekjøring, jeg var helt ned til Sandefjord og Høyanger Fabrikker og hentet melketanker med en av disse. Jeg hadde da med lass med ferdigvarer til Nestlés lager på Nyhavna i Oslo, ellers ble melka skipa ut med båt fra havna her. Lagring og utskipning av ferdigvarer I flere år hadde vi båt på havna annenhver mandag, som gikk til Hellas med boksmelk. Under lastingen av disse var hele sjauergjengen engasjert, slik at vi forårsaket stordrift på havna. Dette var før pallenes tid slik at vi lastet i hiv, vi lempet og lempet kasser fra bilen og over på paller som ble heist ned, og så ble kassene tatt fra pallene og lempet inn i rommene på båten. Det var

Trekasseproduksjon i 1935.

(Foto: Bjerkan)

utrolig mye lemping og slit hele veien, først i fabrikken hvor kassene ble satt fem og fem opp på hverandre og trillet på bilen med sekketralle. Den gangen var det også et stort innenlands forbruk av Vikingmelk, og nesten all produksjon ble handtert på denne måten, skipet ut fra Innherredsbrygga og sendt til mottakere over det ganske land. Særlig til alle byer og tettsteder i Nord-Norge til bruk for fiskeflåten. Og hver høst og vår gikk det tre- til fire tusen kartonger til Svalbard. Vikingmelka var jo den gang det store både på båter og på Svalbard; det var før tørrmelkas tid, og før det var mulighet til å oppbevare ferskmelk ved hjelp av kjøling og lignende. I den første tida jeg arbeidet her og utover årene, var variasjonen i melkemengden mellom sommer og vinter stor, og vi måtte til en viss grad følge kua i produksjonen slik at når høsten kom, hadde vi lager så å si overalt. Vi lagret blant annet melk i potetkjelleren på Mo gård og i potetkjelleren på Håa gård, og nede på Lærfabrikken, hvor vi stablet kartonger i høgder på noen og tyve kartonger. Ned i kjellerne rundt omkring ble kartongene ofte sendt inn gjennom vinduer. Å få dem ned var en ting, men opp var verre, for da måtte de lempes en for en. Det var da som oftest to nede i kjelleren og lempet opp, én var på en måte "hengt opp" i vinduet og lempa ut, og så sto det én på fortauet og lempa opp på bilen, og til slutt en kar oppe på bilen. Så arbeidskrevende og

tungvint var det. Første båten hvor en kunne kjøre rett inn med truck og ferdigpakkede paller, kom først på 70-tallet, da var jo eksportproduksjonen snart slutt. Blikket kom også med båt til havna og ble lagret der, og senere hentet av oss og kjørt opp i fabrikken og heist opp i 2. etasje. Da det ble pappemballasje, fikk vi denne med jernbanen og lastet den på lastebilen og kjørte den ned på bryggene her, hvor den ble lesset på en tralle og så dratt innover brygga. Når pappen skulle brukes, ble den lastet på tralle igjen, dratt ut til åpningen og lastet på bilen, kjørt opp til fabrikken, tatt igjen på nytt og trillet inn i fabrikken. Vi snakka lenge om at dette var for arbeidskrevende og at vi skulle hatt en tunnel under gata slik at vi kunne laste det av bilen og på paller på brygga og hente det opp i fabrikken på paller via tunnel. Men når Foosnæs tok opp dette fikk han nei av "de høye herrer". Men siden kom også tunnelen." Kontoret og verkstedet Kontoret og verkstedet er på mange måter de mest anonyme avdelingene på en bedrift. Når en snakker om bedrifter er det som oftest om produksjonen og produktene og de som arbeider med disse. Med andre ord de synlige resultatene. Men for at hjulene skal holdes i gang og trivselen opprettholdes, trengs det noen til å smøre hjulene, kort sagt vedlikeholde og administrere det hele. På verkstedet har det alltid vært en solid stab av mekanikere som ved siden av det daglige vedlikehold også har stått for mye av monteringsarbeidet ved nyinvesteringer. På kontoret er det blitt ordnet med lønninger, melkeoppgjør, innkjøp, regnskap og budsjetter og sørget for at alt dette er i orden til fastsatt tid gjennom alle år. Navneforandringer underveis Det var samme eiere gjennom over 75 år, men flere navneskifter underveis. I starten beholdt man navnet A/S Levanger Melkefabrikk. Senere ble det forandret til A/S De Norske Melkefabrikker, og så ble det A/S Nestlé i 1964. I mai 1973 ble det fusjon mellom Nestlé og Findus og navnet ble A/S Nestlé Findus. Fra 1. august 1985 ble navnet A/S Nestlé Norge. Og neste navneforandring kom etter sammenslåing med resten av Norden på 1990-tallet, da ble navnet A/S Nestlé Norden. Eierforholdene de siste årene Nestlé-konsernet fortsatte å ekspandere og kjøpe opp andre bedrifter gjennom årene og vokste til et gigantkonsern selv i global målestokk, med 495 fabrikker rundt omkring i verden fram mot år 2000. Men nå kom tiden for omstruk-

turering av produksjon og satsingsområder, noe som de siste årene har preget hele den globale industrien (Meieriposten nr. 9 - 2003). Hyppige oppkjøp og fusjoner er i løpet av de siste årene blitt avløst av en økt tendens til omstruktureringer, både i forhold til virksomheten, men også i stadig større grad i forhold til markeds- og investeringsmulighetene. Flere av de store har innstilt aktiviteter for å konsentrere innsatsen omkring færre produkter eller færre markeder, eller en kombinasjon av de to. Denne omstruktureringen førte til at Nestlé etter hvert ønsket å trekke seg ut av tørrmelkproduksjonen i Levanger for å konsentrere seg om sine kjerneområder. Fra november 2001 kom det nye eiere og fabrikken skiftet navn til Normilk A/S. Bak dette navnet står Trond Thomassen som eier 70 % av aksjene og er administrerende direktør, og Øystein Vold som er teknisk sjef ved bedriften og eier av de resterende 30 %. Ledere gjennom årene Den som av Værne Kloster ble sendt til Levanger for å lede fabrikken i startfasen var Inggard Sundts svoger Robert Rafn. Han fikk oppgaven med å bygge opp en bedrift fra bunnen av, en bedrift som skulle være mest mulig selvforsynt med det meste. Til å hjelpe seg hadde han med en del nøkkelpersoner, med erfaring i fabrikkdrift og produksjon fra Værne Kloster. Men resten av arbeidstokken ble hentet inn direkte fra gata uten noen som helst form for erfaring. I tillegg fikk han meget vanskelige tider å hanskes med, og på denne måten ble det noen strevsomme år for ham i direktørstolen. De gamle arbeiderne omtalte ham som "Raffen", en kar de tydeligvis hadde stor respekt for. Etter at De Norske Melkefabrikker ble eiere i 1925, fortsatte hans bror dr. Wilhelm Rafn som daglig leder noen år. Så i slutten av 1920-årene overtok Per Bilse som direktør, en jobb han hadde fram til 1948, avbrutt av noen år i Australia omkring 1930. Fra 1933 var han på plass i Levanger igjen. I hans fravær ble fabrikken ledet av Winther Hansen, som senere flyttet til Oslo og ble teknisk sjef i den norske delen av Nestlé. Bilse fikk den vanskelige oppgaven å lede fabrikken gjennom krigen og de første etterkrigsår med mangler og knapphet på alt, men han førte skuta trygt i havn og overleverte den i "seilbar stand" tross alle vanskeligheter. I 1947 ble så sivilingeniør Knut Hjelde fra Trondheim ansatt i Nestlé, og etter en opplæringstid rundt om i konsernet, overtok han som ny direktør da Bilse gikk av for aldersgrensen. Etter krig og vanskelige etterkrigsår var det en nedslitt fabrikk Hjelde overtok, og det var fullt opp av oppgaver å ta tak i. Dette førte til at i Hjeldes tid som direktør ble hele fabrikken modernisert og det meste av det gamle utstyret skiftet ut. Det ble bygget en kontorfløy inn mot gården med plass til verk-

Hederstegnutdeling 26.09.1953. Bak fra v.: Per Bilse (den gamle dir.), Knut Hjelde (den nye dir.), Arvid Thørring, Einar Steen, Oskar Nilsen, en representant fra direksjonen i Oslo. Foran fra v.: Alfred Larsen, Valborg Johansen, Winther Hansen, Johan Lauritzen, Einar Vardehaug, Martin Fostvedt.

sted, smie, kontor, laboratorium, spisesal, garderober og toaletter med mer. Senere ble også tørrmelkfabrikken bygget, og ellers ble det gjort store forandringer i fabrikken. Hjelde var nok en meget idérik person og hadde også flinke folk med seg. Da han etter 35 ved bedriften leverte over ansvaret til nestemann, kunne han gjøre det i forvisning om at han leverte fra seg en topp moderne bedrift. Da Hjelde gikk av i 1982, overtok bedriftens kontorsjef Jostein Johansen som ny direktør. Han hadde handelsgym og erfaring fra arbeid i bank da han ble ansatt som bokholderiassistent på Hamarfabrikken våren 1952. I 1966 kom han til Levanger som kontorsjef. Han ble knyttet sterkt opp til oppgavene innenfor fabrikkens daglige virksomhet når det gjelder administrasjon og økonomi, og på denne måten var han et naturlig valg som etterfølger i direktørstolen. Riktignok en kort tid i starten underlagt direktør Harald Bilse på Hamarfabrikken (som var sønn av den tidligere direktør Per Bilse og delvis oppvokst på Levanger). Nu var tiden kommet for en ny runde med modernisering og rasjonalisering av bedriften, og en kan vel trygt si at hele bedriften ble gjennomgått fra kjeller til loft i Johansens tid, slik at også han leverte over en topp moderne bedrift til sin etterfølger.

Nestemann i direktørstolen var Tom Løyning, han også sivilingeniør fra NTH. I hans tid som direktør fortsatte modernisering av anlegget og bedriften ble ISO-sertifisert. I 1998 gikk han over i en annen jobb, og Levanger og Hamar ble slått sammen til en enhet med Arvid Magnor, Hamar, som direktør for begge fabrikkene, og med produksjonssjef Odd Magne Bakken som plassjef ved Levangerfabrikken. Han er utdannet næringsmiddelteknolog og ble ansatt som produksjonssjef i 1982. Da Magnor gikk av ved oppnådd aldersgrense, ble også Hedrumfabrikken slått sammen med Hamar og Levanger, og fabrikkdirektøren i Hedrum, Trond Thomassen, ble ansatt som direktør for denne enheten. Odd Magne Bakken fortsatt med det daglige ansvar i Levanger. Dette hadde han til november 2001 da de nye eierne overtok. Intervju med Trond Thomassen, den nye eier fra november 2001 Det var i 2003 hundre år siden den første ideen ble lansert om en kondenseringsfabrikk her i Levanger, som kunne ta seg av overskuddsmelken i distriktet, og åttisju år siden oppstarten. "Dermed var det kommet i gang en bedrift som skulle få den aller største betydning for vår by og for hele distriktet", for å sitere Levangerboka. Dette er ikke bare tomme ord, Melkfabrikken har gjennom skiftende tider, to verdenskriger, depresjons- og oppgangstider, vært en grunnpilar i Levangerdistriktet på alle måter. Fabrikken ble regnet for en så sikker arbeidsplass at den som først fikk en fot innenfor på Melka og kunne begynne sin arbeidsdag der, regnet med å ha trygget sin framtid. Videre har den vært med og sikret gårdbrukerne i distriktet avsetning for melka deres og gitt store bidrag til fellesskapet i form av skatter og avgifter. Samtidig har den vært med og styrket det øvrige næringsliv ved å bruke lokale firma til investerings- og vedlikeholdsoppgaver og ved å handle mest mulig av de daglige forbruksartikler lokalt. Dette har gitt fabrikken solid forankring i lokalmiljøet. Om ikke akkurat politikerne til alle tider har kjent sin besøkelsestid og vist så alt for stor interesse for fabrikkens behov, så er interessen for fabrikkens framtid blant folk flest veldig stor. Og derfor har vi funnet det på sin plass å høre litt med nåværende hovedaksjonær og adm. direktør Trond Thomassen om dagens situasjon og framtidsutsiktene: ”Bakgrunnen for at jeg kom til å overta fabrikken var at Nestlé ville ut av det som hadde med første ledds bearbeiding av råvarer å gjøre. Dette for å konsentrere seg enda mer om produkter som var mer videreforedla enn de råvarer vi bruker. Våre produkter ble av Nestlé sett på som et halvfabrikata og passet ikke inn i kjerne-området til konsernet. Dermed begynte de å se seg om etter nye eiere av fabrikken her i Levanger. Det hadde allerede vært et par runder hvor de hadde sett etter nye eiere uten å lykkes, og så kom da spørs-

Fabrikken 1998.

målet til meg om jeg var interessert i å overta her. Jeg tenkte meg da lenge og grundig om og søkte råd av folk som jeg mente forsto seg på saken. Slik gikk det ett år fra jeg ble spurt til papirene var i orden. Hadde ikke dette skjedd, tror jeg fabrikken hadde vært nedlagt i løpet av en to til tre år, dette til tross for at Melkfabrikken var en overskuddsbedrift for Nestlé. De hadde gjennom alle år tjent penger her, men i denne sammenhengen betydde ikke dette noe for konsernet. Når de har lagt opp sin strategi videre, går de for den. På denne måten var fabrikken ledig for salg eller bortleie. Det ble slutt med Vikingmelk like etter at vi tok over. Ikke for det at vi ikke ville fortsette med produksjonen, men på grunn av at produksjonsutstyret var utslitt og homogenisatoren ga klar beskjed om at den ikke ville mer, den var helt utslitt. Nestlé hadde en opsjon i avtalen ved overtakelsen om at dersom de ville videreføre produksjonen, var det i orden, men da måtte Nestlé også foreta de nødvendige investeringer. Det ville blitt en investering et sted mellom en halv million og en million, og dette fant Nestlé var så pass dyrt at med den lille produksjonen av Vikingmelk ca 1 dag i måneden, kunne ikke investeringen forsvares. Dette var nok en riktig beslutning, da det i ettertid er kommet nye krav til slike produksjonslinjer, som hadde ført til at vi hadde blitt nødt til å foreta store og til dels dyre endringer av produksjonslinjen for Viking. Men Nestlé ville gjerne

beholde produktet, slik at det nå blir importert fra Tyskland. Og kvaliteten på produktet skal som tidligere være meget god. I dag har vi bare tørrmelkproduksjonen igjen og kan helt og holdent konsentrere oss om dette, en produksjon vi kan, og som gir oss volum. Vi produserer nå mer tørrmelk enn noen gang tidligere. Vi har en stor økning på salg til noen av de kunder vi hadde fra før, og det er kommet flere nye kunder som vil kjøpe av oss. Dette skyldes i hovedsak at de setter pris på at det er noen som vil og tør konkurrere med Tine. Henvendelsene om kjøp av våre produkt kommer først og fremst fra den private næringsmiddelindustrien. Men vi har et tak volummessig som vi nu er i ferd med å stange hodet mot. Skal vi produsere noe vesentlig mer enn det vi gjør i dag, er vi nødt til å gå over til en femskiftsordning som gir kontinuerlig drift hele året, inkludert helger. Så er spørsmålet hvor ønskelig dette er, det kan vel være greit å ha søndagen fri også, så det er ikke så sikkert vi kommer til å gjøre dette. Dette året havner vi vel på en årsproduksjon på et sted mellom 4900 og 5000 tonn og til neste år tror vi produksjonen kommer på ca 5200 tonn, noe som tilsvarer et melkeinntak på mellom 46 til 48 millioner liter melk. Dette er nok det høyeste kvantum som hittil er tatt inn på fabrikken. På denne måten er vi i ferd med å bli en betydelig aktør i melkeindustrien, og vi må heller ikke glemme at vi har en veldig stor betydning for omlandet og for regionen. Melkeinntaket vårt tilsvarer jo produksjonen på 600 gjennomsnitts-gårdsbruk, og blir vi borte, vil det nok gi store problemer for mange melkeprodusenter; i alle fall i en overgangsperiode. Når det gjelder fremtidsplaner er det ikke så enkelt med usikkerheten som råder om WTO og EU, slik at vi har ikke lagt noen konkrete planer om utvidelse eller lignende. Men vi kjører det løpet vi er i ferd med å kjøre og får komme tilbake til mer konkrete planer når vårt forhold til disse organisasjonene er mer avklart. Det var jo med bekymring vi så det siste forslaget til avtale i WTO. Hadde dette blitt gjennomført, er jeg rimelig sikker på at det hadde blitt kroken på døra for oss. Det hadde vel blitt overgangsordninger med slike avtaler også, slik at vi kunne drevet noen år, men på sikt hadde ikke vi vært liv laga. På bakgrunn av dette har vi ikke lagt noen konkrete planer for næringsmiddeldelen framover. Vi kommer til å kjøre det vi klarer med de kundene og de volumer og de rammebetingelser vi har. Dette går sikkert bra i mange år til, for det er sjelden det blir så galt som en frykter i sånne forhandlinger. Sammenligninger med fabrikker i andre land viste tidligere at vi ikke var konkurransedyktige på effektivitet og arbeidskostnader, men det er vi nu, etter at vi har utført en god del tiltak innen produksjonen som gjør driften ganske rasjonell. Vi har som policy at vi skal kjøpe mest mulig av våre tjenester lokalt for også

å støtte opp om annet næringsliv i kommunen. Vi har flyttet alle analyser av prøver til Labnett på Røstad, tidligere ble dette utført på Hamar. IT-tjenester og utstyr handles lokalt, noe som tidligere var sentralisert. Regnskap er på samme måte bortsatt til et lokalt firma. Ellers kan nevnes at vi er hovedsponsor for Levanger Fotballklubb. Av ting som bekymrer meg, er trafikkplanen som er lagt fram for Levanger Kommune. Det er jo allerede i dag ganske mange problemer ved å drive vår til dels hektiske virksomhet med en trafikkert gate rett gjennom fabrikken. Vi regner med at de som styrer og steller i kommunen, er innstilt på å beholde oss; vi er tross alt Levangers nest største private bedrift i omsetning og det bør Levanger ta vare på. Med skatten fra de ansatte og bedriftsskatten står vi for en 12 til 13 mill. totalt årlig, slik at vi er en betydelig bidragsyter også på dette området. Ellers har vi pusset opp deler av fabrikken, og inneværende år investerer vi ca 4 mill. i nytt melkemottak og ny separator, så vi satser for fullt videre. Det neste store som nok vil komme, er at vi må bygge en tankbilhall ved melkemottaket."

Kilder: Erland, Sigve: Meieribrukets Tekniske Utvikling. Jacobsen Alf R. og Hellevik, Per J.: 100 år i norsk mat (Nestlé) Meieriposten nr. 9 - 2003. Østfold Historielag, Wiwar, nr. 2 - 1995. Johansen, Jostein: Notater og utklipp Nestlé - Findus Aktuelt, Et blad utgitt til ansatte i Nestlé. Muntlige kilder: Asbjørn Helgheim, Ole Morten Wesche, Torbjørn Kjønstad, Ole Morten Sandnes, Erling Nordmark, Odd Magne Bakken og Torild Lyngsmo med flere. Levangeravisa: Avisutklipp. Trønder-Avisa: Avisutklipp. Avskrifter av lønningslister for årene 1922 og 1924. Produksjonsrapporter fra årene 1922 og 1924.

Johannes Vongraven:

Indtrøndelag Socialdemokrat og mennene bak Avis utgitt på Levanger 1912 - 1927 Noen år først på nittenhundretallet utkom 3 aviser på Levanger. I tillegg til ”Nordre Trondhjems Amtstidende” var det ”Nordenfjeldske Tidende”- en avis som Olai Olsen var med å starte i 1873 (Venstreforeninga sto bak), og ”Indtrøndelag Socialdemokrat” som utkom med sitt første nummer 2. desember i 1912. Denne avisa kom i gang ”for å kunne drøfte de forskjellige samfunnsspørsmål på socialistisk grunnlag” som det står i festskriftet til Levangers hundreårsjubileum i 1936. ”Indtrøndelag Socialdemokrat” utkom i 15 år. Fra 1922 og til den gikk inn i Arbeider-Avisa i 1927, het den ”Folkets Rett”. Det er ”Socialdemokratens” historie vi skal se litt på. Bakgrunnen

Det var en svært hatefull politisk kamp som pågikk i siste halvdel av attenhundretallet. Maktkampen ga som resultat bl.a. riksrettsdommen i 1884 og innføring av parlamentarismen i Norge. ”Det kan være vanskelig i dag å forstå den politiske strid som full av fanatisme og bitre utfall raste også lokalt i 1880-åra. Striden skilte gamle venner og rev over familiebånd,” skriver Reidar Strømsøe i Levangerboka. Selv om ”all makt er samlet i denne sal” (Johan Sverdrup), raste striden videre, især om unionen. Thranebevegelsens agitatorer skaket opp Levanger i 1851, men tilsynelatende hadde oppstanden kortvarig effekt. Urolighetene, stiftelsen av skytterlag, flaggog unionsstrid og dannelsen noe senere av arbeiderforeninger viste at det gjæret i det politiske miljøet i distriktet. De daværende partiers labre holdning til bl.a. spørsmålet om stemmerett, førte i 1887 til stiftelsen av Det Norske Arbeiderparti. Det store jernbaneanlegget før og etter sekelskiftet satte fart i den politiske gjæringsprosessen. Under anleggstiden gikk det første 1ste mai-toget i Levanger, ifølge Strømsøe. Nelius Hallan sier at 1ste mai også ble feiret i Skogn noen-

lunde samtidig. Til tross for maktposisjonen partiet Venstre etter hvert erobret, synte dette partiets og 1800-tallets tanker seg ikke radikale nok. I Sør-Trøndelag var Martin Tranmæl kommet heim fra Amerika. I Trondheimsområdet og i hele Sør-Trøndelag utfoldet Tranmæl en voldsom aktivitet. Han var snart på plass i avisa ”Ny Tid”. Agitatorer, og Tranmæl selv besøkte Levangertraktene. Det var kanskje medvirkende til at ”Levanger og omegn Socialdemokratiske Forening” ble stiftet 19. mai 1907 og ”Skogn Arbeiderlag” 9. juni samme året. Mennene bak lagene var på Levanger bl.a. Albert Larsen, H. Seehus, Kr. Strøm, Paul Holthe og O. Reinan. I Skogn var det i første rekke Paul Rosingaunet, Andreas Falstad, Jonas Eriksen, Petter Svarva, Marius Dybdahl, Anton Holskaret, Elias Skogmo, Johan Rustgårdsvollan, John Falstad, Mortinius Larsen, Bernt Hoem og Nelius Hallan. (Kilder Reidar Strømsøe og Nelius Hallan.) Allerede i 1907 fikk Skogn Arbeiderlag valgt inn 2 representanter i kommunestyret. Og ved valget i 1910 fikk laget 6 av hovedsoknets 12 representanter. Ønske om talerør

Den sosialistiske rørsla hadde sitt hovedorgan i avisa ”Ny Tid” i Trondheim. Organet var først og fremst beregnet på Trondheim og Sør-Trøndelag. Styrene i arbeiderlaga i Skogn og på Levanger fant snart ut at skulle de ha ytterligere fremgang måtte de ha eget talerør. Partilaget på Steinkjer hadde allerede prøvd seg med avisa ”Fremsteg”. En komité med medlemmene Anton Andersen (Frol?), Paul Holthe (Levanger) og Nelius Hallan (Skogn) fikk i oppdrag å undersøke muligheten for å starte et eget partiorgan for Levanger. Oppstarten

2. desember i 1912 kom så det første nummeret av ”Indtrøndelag Socialdemokrat” ut på Levanger som organ for Indtrøndelagens arbeiderpartier, med to utgaver ukentlig. De første numrene av avisa ble trykket hos ”Amtstidendes” trykkeri i Levanger. Dette ble det snart slutt med. Etter to utgivelser forlangte ”Nordre Trondhjems Amtstidendes” abonnenter endskap på forbindelsen, og truet med å si opp sine abonnement om ikke trykking av konkurrenten opphørte.

Gamle Johs. Aas i ”Værdalens boktrykkeri” på Øra tok gladelig over trykkinga. Dette var litt tungvint og førte til noe hodebry. Egne trykkerimaskiner måtte anskaffes, og fra nr. 14 i 1914 kom avisa ut fra eget trykkeri. Redaktørjobben var pålagt en valgt komite med Nelius Hallan som drivende kraft. Paul Holthe var første styreformann. Nelius Hallan

Nelius Hallan var redaksjonens sjef frem til 1914. I avisas første nummer, (der det for øvrig brukes både gotisk og rett oppstående skrift), skriver Hallan: " – Til læserne – : Det er en kjændsgjerning, at borgerpartiene og dens presse holder trofast sammen for at bekjæmpe arbeidere og smaakaarsfolk i deres bestræbelser for at skape bedre og lysere sociale vilkaar og en mer rætferdig samfunnsordning.” Det ble brukt, etter våre begreper, et kvasst og saftig språk i avisa. Vi kjenner til dette også fra nyere tid når ytterfløyer i politikken etablerer seg. Redaksjonskomiteen hadde selvfølgelig et håp om at det nye organet ville ha livets rett, men likevel skrives det i første nummer: " – Et nyt lokalblad ? - Hvad tænker arbeiderorganisasjonen paa? Har vi ikke nok av den slags? To aviser i Stjørdalen, to i Levanger, tre i Steinkjer og saa videre.” Men Nelius Hallan. oppfordringen blir: ”Derfor, arbeidere, ta et kraftig tak og lat Indtrøndelag Socialdemokrat faa en tryg eksistens og dermed bli sat til paa en fyldestgjørende maate at udføre sin mission.” Avisa utkom den første tiden 2 ganger pr. uke, men etter et par år kom et forsøk med 3 ganger i uka. Ansvarlige for utgivelsen var i noen perioder den nevnte valgte komiteen. Levanger Arbeiderparti var også i kort tid ansvarlig. En tid var Indtrøndelag Arbeiderparti ansvarlig for avisa.

Det ser ut som om avisa hadde bra med annonser. Annonsene var vel noe ”mindre” i Socialdemokraten enn i for eksempel ”Amtstidende”. Det var nok vanskelig å få endene til å møtes. Anskaffelsen av trykkerimaskinene kostet mange penger. Og selv om det var idealisme nok, hadde ildsjelene bak utgivelsen lange arbeidsdager og maskinanskaffelsen ble en økonomisk belastning. Alfred Kruse

Nelius Hallan ba seg fritatt for redaktøransvaret i 1914, og skriver et sted at han trengte en pause. Avisas eiere mente også at tiden var inne til å sette en erfaren journalist i redaktørstolen. Samme år ble dansken Alfred Kruse ansatt som redaktør. Det er en spesiell historie. Alfred Kruse var en tjueåtteårig dansk idealist og journalist. Han var kristensosialist med organisasjonserfaring fra KFUM, og kom fra ytterst fattige kår i København. Faren var bud hos grosserer Goldschmith, og takket være denne herres interesse for oppvakte barn fikk han skoleutdannelse som ellers var forbeholdt borgerskapets unger. I et festskrift til Carl Heinrich Petersen (red. Pedersen / Stræde) skriver Steen Bille Larsen artikkelen ”Alfred Kruuse – en internationalist” om Kruses omskiftelige liv. Kruse traff Martin Tranmæl på en sosialistkongress i København i 1912 og fikk stor sans for den norske partihøvdingen. Det var muligens Tranmæl som fikk Kruse til Norge, kanskje tenkte han på ”sin” avis ”Ny Tid ” i Trondheim. Kruse som var en glimrende taler, reiste rundt i Norge som taler/agitator og følte at han hadde nådd et stort mål da han endelig fikk jobb i ei sosialistisk avis. Han følte seg Alfred Kruse.

mer til rette blant radikale trøndere enn blant Københavns moderate sosialdemokrater, var en god journalist og en brennende antimilitarist, skriver Håkon Lie. Kruse skrev mange krasse artikler mot militarismen. Det var krig i Europa og politiet fant snart ut at Levanger var blitt i meste laget hendelsesrikt. Kruse med sitt antimilitaristiske syn, uttrykt både i skrift og tale, fikk en del av skylda. Redaktørens skriverier om ”Arbeidsgiverbrutalitet paa Eides fabrikk” og hans mange artikler om de ansattes kummerlige forhold ved denne tekstilfabrikken var muligens dråpen som fikk begeret til å flyte over. Grytidlig en morgen på forsommeren 1915 innfant politiet seg i redaktørens heim og arresterte mannen. Sammen med sin forlovede ble han kjørt over grensen til Sverige – utvist. Det heter seg at budet på Backlund, Eilert Johansen, overhørte en samtale mellom tre muntre herrer på hotelltrappa. Der var fabrikkdirektør Ingebrigt Laurits Eide, redaktør Marius Gevik i Nordenfjeldske Tidende og politimester Steen: ”Ja, nå er vi endelig kvitt’n”. Denne uttalelsen fra politimesteren ble etterfulgt av en hånlatter. Politimesteren kunne foreta utvisningen uten andres samtykke, da han ved god hjelp hadde funnet ut at redaktøren ”manglet oppholdstillatelse etter fremmedlovens bestemmelser”, skriver Håkon Lie i sin bok om Martin Tranmæl. Det ble såpass store uroligheter i Levanger etter utvisningen at politiet fikk hjelp av militære tropper til å kvele tilløpet til tumulter (Gunnar Solum). Tranmæl som var redaktør i ”Ny Tid” ble fly forbannet. Samme dag, ved hjelp av løpesedler og plakater, greide han å samle 3000 trøndere til protestmøte i Trondheim, mot utvisningen. Ordene han brukte i talen til protestmøtet ble oppfattet som oppfordring til vold mot landets myndigheter. Beskyldningene ble gjentatt i artikler i ”Ny Tid” både av Tranmæl og journalistene Torgeirson og Kaasmoli. Det ble rettsak, og Tranmæl fikk 30 dagers fengsel. Da samlet 8000 mennesker seg i Trondheim til nytt protestmøte. Anders Buen tok saken opp i stortinget og Johan Castberg fremmet forslag som gikk ut på at utvisning på politisk grunnlag ikke måtte utøves av underordnede tjenestemenn. Kruse bosatte seg for en kort tid nær norskegrensen, sier Bille Larsen, men havnet snart i Stockholm. Der fikk han en tid jobb som ”kurer” for Lenin. Vladimir Ilitsj satt i denne perioden isolert i Zurich, og Kruse reiste i skytteltrafikk mellom Zurich, Stockholm og Petrograd. Dette skulle bli den unge idealistens tragedie (en blant flere). Han fikk for god innsikt i bolsjevikenes økonomiske hemmeligheter og ble ”støtt ut i det ytterste mørke av selveste Bukharin” (Håkon Lie). Han var også blandet inn i høyforræderiprossessen mot den svenske kongresslederen Zeth. Høglund i 1916 og ble utvist også fra Sverige. I Danmark var han også svært omstridt. I et intervju i den danske ”Socialdemokraten” i 1958 (samme året som han døde) ga han uttrykk for at han var en skuffet mann som følte at han var beskyldt for ting han ikke hadde

gjort. ” Jeg blev skyldt for at have viderebragt et forfalsket opråb af Lenin”. Det mente han var feil og han følte han ikke hadde fått den fulle æresoppreisning. Plakaten Kruse slo opp på døra til ” Innherred Socialdemokrat” da han ble utvist fra Norge, finnes hos Levanger-Avisa. ”Klassesamfunnets brutalitet! I andledning av Indtrøndelag Socialdemokrats antimilitaristiske artikler har redaktør Alfred Kruse i dag onsdag 5 mottatt utvisningsordre som for den norske stat farlig person. Utvisningsfrist 24 timer. Ned med militarismen.” Hvordan kunne avisas eiere sette en antimilitarist i redaktørstolen? Svaret finnes kanskje i Øyvind Bjørnsons beretning ”På klassekampens grunn 1900-1920” i bokverket ”Arbeiderbevegelsen i Norge”. ”I 1890-årene,” skriver Bjørnson, ”besto den sosialistiske Passet gir adgang fra Helsingfors via Petrograd til Moskva. Kilde: Arbejderbevegarbeiderbevegelsen av en flokk ide- elsens Bibliotek og Arkiv i Danmark. alister og svermere. I årene frem mot 1920 ble deler av bevegelsen en mer og mer fasttømret organisasjon”. Den marxistiske retningen med den mest glødende antimilitarismen, hadde sitt utspring i Ungdomsforbundet. Den hadde vel gode talsmenn blant Socialdemokratens eiere, og satte preg på ansettelsen av senere redaktører. Tiden etter Kruse

Etter utvisningen av Kruse var Reinert Torgeirson redaktør noen måneder. Han ble senere journalist i Ny Tid. Så overtok partiveteranen Kristian Andreas Jensen (med erfaring fra ”Framsteg”) fra Steinkjer. Han var en kjent partiveteran og var bl.a. med på å stifte den første fagforeningen på Innherred, Arbeidsmannsforeningen. Kristian Andreas Jensen.

Han var en svært god skribent og fungerte til utpå vinteren 1915-16. Deretter var Arne Lian fra Leksvik redaktør til i april 1919. Arne Lian

Arne Lian var en særs begavet ungdom fra Leksvik med et brennende sinn og hjerte for ideene om ”Frihet, Likhet og Brorskap”. Ledere og artikler i avisa viser at Lian var en god journalist. Etter 3 år hadde han fått nok av redaktørstillingen på Levanger. Etter forskjellige jobber rundt om i landet, utdannet han seg til teolog. Han fant vel sammenhengen mellom den kristne brorskapstanke og kampen for sosial rettferdighet. Han arbeidet en tid som prest på Frosta, og i 1933 ble han utnevnt til sogneprest i det læstadiansk pregede Balsfjord. Til store protester fra menigheten utnevnte de blant 40 søkere en tidligere sosialistisk redaktør. Departementet fikk vist hvem som hadde makten. (Kilde her er bl.a. et brev Arne Lian etterlot seg i kallsboka i Balsfjord, der han skrev ned sitt levnetsløp.) Etter en tur til heimbygda Leksvik for å delta i sin mors begravelse omkom han på turen nordArne Lian. over. Han var med hurtigruteskipet M/S “Prinsesse Ragnhild” som sank utenfor Landego etter å gått på en mine 23. oktober i 1940. De siste årene

Så overtok Nelius Hallan redaktøransvaret igjen. (Om Nelius Hallan se LH Årbok 2002.) Han satt med denne jobben gjennom turbulente år med store økonomiske problemer, partisplittelse og navneskifte til ”Folkets Rett” i 1922, og videre til sammenslutningen med “Arbeider-Avisa” i 1927. “Indtrøndelagens Socialdemokrat” finnes i mikrofilmarkivet i Levanger Bibliotek. Det er vanskelig å lese ut fra annonsemengder og stoff ellers hvorfor levetiden på avisa ble så kort. Ved sammenligning ser en kanskje at annonsene ofte er små enspaltere. Kanskje annonsørene ikke var av de mest entusiastiske og abonnentene ikke av de mest pengesterke. En leser stadig oppfordringer om å huske bladpengene. Apparatet rundt avisa hadde sikkert nok både ambisjoner og idealisme, men det var ikke tilstrekkelig i det lange løp. En kan se at de prøvde å tekkes leserne med føljetonger og allsidig stoff, men det var ikke nok. Arbeidsbyrdene falt vel også på få personer. 1920-åra var urolige år for Arbeiderbevegelsen, også i Levanger.

Partisplittelsen gjorde ikke tilværelsen lettere for den vesle avisa. Utviklingen gikk sin gang, og det er ikke med noen stor undring vi ser at Arbeider-Avisa etter hvert ble det naturlige partiorganet for det nedslagsfeltet Socialdemokraten rådde over. Det er mellom 75 og 90 år siden disse hendingene. Selv om det er ulike meninger om de forskjellige politiske ideologier, så er det lett å beundre ildsjeler, både i fortid og nåtid.

Kilder: Levanger Bibliotek. Mikrofilmarkivet. Festskrift til Levangers 100-årsjubileum. R. Strømsøe: Levangerboka. Nelius Hallan: Skogn Arbeiderpartis 50-årsjubileum. Gunnar Solum: Veien mot rettferd og lysere kår.. Karen Pedersen og Therkel Stræde (red.): Anarki-og Arbejderhistorie, Festskrift til Carl Heinrich Petersen; Steen Bille Larsen: Alfred Kruse - en internationalist. Håkon Lie: Martin Tranmæl. Et bål av vilje. Tiden 1988. Norske Aviser 1763-1969. Universitetsbiblioteket. Øyvind Bjørnson: Arbeiderbevegelsen i Norge. På klassisk grunn 1900-1920. Arne Lian: Etterlatte nedtegnelser. Ole Øisang: Arbeiderpressen i Trøndelag. Theim 1950. Roger Rein: Den røde redaktør som rystet Levanger. Artikkel Jon Ketil Vongraven. Datahjelp.

Frits Wahlstrøm:

Glimt fra vår nære byhistorie 50 år er ingen lang epoke i historisk perspektiv. Men for Levanger og omlandet rundt byen har årene etter krigen og fram til i dag formet og forandret den gamle kjøpstad i svært stor grad. Nesten til det ugjenkjennelige, vil kanskje noen hevde. Man kan bli sår og lei seg over alt det gale som er gjort om estetikken som forsvant, om vandaliseringen, om manglende respekt for form og arkitektur i ”den fagre by ved fjorden.” La meg denne gangen bare slå fast at endringene har funnet sted, og at vi må leve med tingenes tilstand. Slik er det. Mange av byens innbyggere husker fortsatt bygninger som er revet, gater som er forandret, trafikkbildet med bønder på bytur, arbeiderne som hastig tråkket seg til og fra jobb på Melkfabrikken, Ullvarefabrikken, Listefabrikken, Rieber & sønn og andre arbeidsplasser. Handlende husmødre med sine vesker og spann på vei mellom bolig og butikk så vi overalt på gater og fortau. Byen levde. Etterkrigstiden var de siste årene før bilen gjorde sitt inntog. Rundt 1960 ble bilomsetningen frigitt, og i økende grad ble bilen allemannseie. Selv husker jeg den vinterdagen da selveste politimester John Myhr troppet opp i full uniform og med myndig røst proklamerte at nå fikk det være slutt på rattkjelkeakingen i Brusvebakken. Vi mukket ikke. En opprørt bilist hadde påkalt politiet etter en nestenulykke ved trebrua over Levangerelva. For oss unge bruborgianere markerte Myhrs myndige ordbruk slutten på den tiden der muskelkraften dominerte gater og veier. Vi var innhentet av den nye tid. Dette er vår nære historie. Barne- og ungdomsårene husker de fleste veldig godt. Vi blir lett litt nostalgiske når vi ser bilder fra oppvekstårene. Jeg har ryddet i skuffer og skap fra min barndoms Levanger, funnet noen postkort fra denne nære, men likevel så fjerne tid - fra årene med optimisme, fremtidstro og håp om velstand for alle.

1 Kirkegaten sett fra hjørnet mellom Thomassengården og Kaspersengården, tidligere Ullvarefabrikkens utsalg og bolig. Gaten er asfaltert og lappet litt på. Det er sommerlig idyll i bildet. Noen unggutter prater sammen på fortauet, og ingen biler verken foran eller bak truer syklisten som tråkker oppover gaten. Mange nordmenn reiste til Sverige og handlet i årene etter krigen. Det var rasjonering og vanskelig å få tak i enkelte varer. Her er eksempel på det motsatte. To svenske busser med skiltet Abonnerad står parkert, og vi kan forestille oss at turistene har inntatt byens butikker. Sykkelen helt til høyre står inntil veggen på Centralkafeen, mens den neste sykkelen står inntil utstillingsvinduet hos T. ThurnPaulsen bokhandel. Til venstre ser vi gården som huset Marschäuser parfymeri og leketøysbutikk. Gården ble revet på 70-tallet. Den tre etasjes høye Svebakgården ligger rett bak. Kortet er sendt fra Levanger til Skjåk 18. august 1949. Utgiver: B. Oppi Kunstforlag, Oslo

2 Levanger stasjon sett fra jernbanebrua. Herfra har jeg mange minner, særlig fra damplokomotivenes tid. Brua var ofte helt mørklagt av damp når lokomotivene passerte under, og det var stor stas å oppholde seg på brua da. Helt til høyre ses skiftetraktoren som samlet godsvognene etter at de var fylt eller tømt for varer. Min nabo Odd Ertsaas jobbet på jernbanen, og det var selvsagt populært de gangene vi ungene fikk lov til å sitte på skiftetraktoren under arbeidet. Legg merke til det flotte vanntårnet i bakgrunnen. Det er revet, mens lokstallen fortsatt står som et minne fra en tid med større virksomhet enn i dag. Det lille pakkhuset foran stasjonsbygningen er også revet. Til venstre ses Olsen Ørens snekkerfabrikk, som nå er erstattet av Samvirkelagets parkeringshus. Ellers kan vi se taket på tannlege Hessens bolig, Listefabrikken som senere flyttet til de nåværende biblioteklokaler, og leilighetsgården Jernbanegaten 14 som vi bare kalte Murgården. Kortet er sendt fra Levanger til Kampinge i Sverige 7. august 1952. Utgiver: B. Oppi Kunstforlag, Oslo

3 Utsikt fra Litjmarksbakkan. Slik så det ut i dette bynære og flotte utmarksområdet på slutten av 1940-tallet, like før den storstilte byggingen av boliger startet. Her gikk kuene og beitet, krattskogen sto tett og byens innbyggere gikk på bærtur og plukket blåbær, tyttebær og nyper. Og så måtte folk som kom fra Bruborg, ta seg fram gjennom utmarka for å komme til den populære badeplassen ved Laksberget. På bildet ser vi tre store piper, som fra venstre tilhørte Norsk Kunsthorn, Ullvarefabrikken og Melkfabrikken. Området rundt Meieriet har gjennomgått store forandringer. Vi ser også lagerbygget i bakgården på Telegrafverkets bygg, der Levanger-Avisa i dag har tilhold i murbygningen som ble bygget etter at lagerbygget ble revet. Stallene og Løvåssaga i Halsanveien kan også ses. Disse byggene er for lengst revet og erstattet av boligene som i dag kjemper mot å få parkeringsplasser på forsiden og baksiden. Utgiver: B. Oppi Kunstforlag, Oslo

4 Blomsterbedet foran stasjonsbygningen ved enden av Sverres gate var en pryd som Norges Statsbaner holdt i orden og kunne være stolt av. Stasjonsområdet for øvrig ble også holdt i den skjønneste orden. Her plantet betjeningen ut de flotteste blomster, det ble luket og stelt og plenene ble slått med håndkraft. Jeg vil tro at NSBs filosofi var at trivselen på arbeidsplassen øker når det er ryddig og rent og pent rundt de ansatte. Vi kan lære noe av denne filosofien i dag! Av bygninger ser vi en bit av Håndverkeren til høyre og Kaffestova til venstre. Hjørnegården med spiss gavl i bakgrunnen er Sandstad pensjonat, som ble drevet til i slutten av 1960-årene. Utgiver: B. Oppi Kunstforlag, Oslo

5 Kirkegaten en idyllisk sommerdag omkring 1955. Et tjuetalls personer befinner seg i bildet, og de eneste kjøretøyene vi ser er et par sykler som støtter seg til veggen utenfor Apoteket. Folk rusler på fortauet og i gaten, også med barnevogn, uten fare for å bli nedkjørt eller tutet på. Det er riksvei 50 som går gjennom byen, men som vi ser var biltrafikken minimal i de dager. Kinohjørnet kalte vi området til høyre. Her sto folk i kø langt ut på fortauet for å få billetter til den ukentlige filmavis eller en spennende film. Kinobesøket var godt før fjernsynet kom inn i alles stuer. Gården til høyre huset blant annet I. Hallan & Co isenkrambutikk, som solgte alt fra spiker og skruer til hageredskap og tauverk. Mange vil huske Lorentz Høe, en fargerik diskenspringer og Sverre-patriot på sin hals. Kundene visste nok hvor butikken lå, for det var tydeligvis unødvendig med store og prangende skilt. Utgiver: Normann Kunstforlag, Oslo

Solveig Otlo:

Bearlag i Frol Da ei ung kone i starten på syttiåra flytta inn på ein gard i Frol, fekk ho av kårkona på nabogarden grei melding om kor grensa for bearlaget slutta. Både sjølve ordet beargrend, og det som låg i det, var nytt for vår nyinnflytta gardkjerring på nokre-og-tjue år. Alt då var det ein tradisjon som var i ferd med å gå ut av bruk mellom dei unge, og i dag er det få som med sikkerheit kan fortelje om beartradisjonar i Frol. Bearlaget Bearlaget var den krinsen av gardar som gjensidig bad kvarandre til samlingar. Bearlaget var berre grannar. Slekt var også sjølvskrivne ved slike høve, men dei høyrde ikkje til bearlaget om dei ikkje budde i grenda. På landsbasis er det både forska på og skrive mykje om emnet. Rigmor Frimannslund Holmsen har laga ei større avhandling om gards- og grannesamfunn i Noreg, og ein stor part omhandlar nett dette med bearlag. Fenomenet har si rot i ei tid da ingen var heilt ut sjølvhjelpne, men laut lite på grannelaget i mange samanhangar. ”Grenda” er eldgammal i norsk tradisjon. Grannelaget hadde eit felles ansvar for kvarandre. Dugnaden er ein del av dette. Arbeid som krevde meir mannskap enn det det einskilde bruk kunne stille med, vart gjort på dugnad. Dugnadskrinsen er òg eit ord som høyrer heime i det gamle bondesamfunnet. Da bygdene fekk meieri, kom eit nytt omgrep inn i grenda; melkkjørarlaget. Det kunne falle saman med bearlaget eller dugnadslaget, men ikkje alltid. Eit anna dugnadslag kom med stortrøska som flytte frå gard til gard. Store lag, i sorg og i glede, hadde mykje av dugnaden i seg. Det var serleg til bryllaup og gravferder at bearlaget spela ei rolle. Dåp vart ikkje feira anna enn i næraste familie i gammal tid. Grannekonene kom rett nok med sending til barselkona, men dette var ei sak berre kvinnene mellom. Å feire konfirmasjon med store lag er av nyare dato på bygdene. Men til bryllaup og til gravferd vart det samla mykje folk, og alle innafor bearlaget vart bedne.

Dortea Kjønstad. f. 1875 på Røstad søndre i Frol, gifta seg i 1904 med Peder Sende, f. 1849 på Sende i Verdal. Biletet er teke utafor Woldgården i Levanger. Den vesle guten ved kneet til brudgommen, er Arne Kjønstad. (Foto: Bjerkan)

Det er høgtid over dette gravferdsfølget. Sjølv om kåra tydeleg er enkle, er både kista og folket pynta til ære for den døde.

Bearmannen Men grenda kom ikkje berre som gjester og venta å bli traktert og oppvarta. Innan bearlaget hadde mange faste oppgåver som dei tok hand om; embetsfolk vart dei kalla. Laget hadde oftast ein fast bearmann (nokre stader ei kvinne) som gjekk frå gard til gard og bad folk saman. Dette vart gjort med bearregler som kunne vere både stive og høgtidssame eller meir skjemteregler. Frå Inderøyboka siterer vi: Bedemannen Om lag 8 dagar føre brudlaupet gjekk bedemannen ikring og bad gjestene til brudlaups. Når kan kom inn på ein gard, gjekk han eit steg fram frå dørstokken og helsa. Så stod han still ei stund, og så bar han fram ærendet sitt, i målform som han meinte måtte vere noko ”finare” enn det vanlege bygdemålet – ei etterlikning av det ”fine” målet som presten og andre kondisjonerte brukte. Difor verka desse bedebønene som knot og noko tilgjorde på oss. Likeså var det ofte med det språket som kjøkemeisteren brukte. Kjøkemeisteren prøvde ofte å tala i ”rim”. Og ofte var dei svært skjemtande for å få god stemning i laget. Somme kunne nytte noko skjemt som var i grovaste laget. Brennevinet verka vel òg til det. Det var faste formularar bedmannen brukte. Men ikkje alle var like. Kvar bedmann hadde sin måte å ordleggje seg på. Her tek eg med nokre bedingsbøner: ”Æ e ut og går me e venle innbydels ifrå Ola N. og Guru K. om at de vil vårå så snill å besøk dem på deres brølløpsdag, som e bestemt på førstkomande torsdag, og å møt i brølløpshuset på N. klokka 10 f.m. – først å følli dem åt kjerkon som viten på deres brudevielse og sea følli dem te brølløpshuse å ta te takke med de gaver som fremberes av kjøken og kjeller – og sea e’n skjenk og’n dram te manns. Og møt opp følgende dag klokka 10”. Denne bed-bøna var brukt ikr. 1850. Truleg har liknande bearmannsregler vore bruka i Frol òg. I Snåsa hadde dei denne skjemteregla: I skull’ spår-deg ifrå ’om Lakken om du villa kåmmå åt brølløppi hans Klakken på to tynna tomm’ å’ dinn treddi itj’nåkkå-ti. Smår å’ ost de’ hi-me-itj’, kjøtt å’ flæsk de’ fe’-du-itj’. I sjer-’e’ likså gjêrn’ æt du bli’ hêim’ som æt du kjæm. Kelles bli’-’e’, - kjæm-du da? I Verdalen skulle bearmannen vera i finpussen og han skulle ha stokk, fortel Steinar Berg. Etter bedinga, som vart framsagt ståande innom døra, vart det

sett fram ein stol, og karen skulle ha ein dram. Var bearlaget stort, kunne stokken vera god å ha etter som det leid på. Borghild Reistad Ertzgaard (f. 1920) hugsar at det vart fortalt dette om bearmannen etter gammalt i Reistadgrenda i Frol. Var det bryllaup og glede som skulle feirast, kom bearmannen baklengs inn døra med mykje skøy og leven før han sa fram ærendet sitt. Kom han derimot rette vegen og var alvorsam, visste folk kva ærend han kom i. Seinare fall skikken med bearmann bort, og i staden vart gjerne større barn sende omkring med oppsette bearskriv. Språket i desse skriva var mykje likt det knotete ”finmålet” bearmannen bruka. I Frol er det teke vare på fleire slike skriv og dei var i bruk til langt opp på nittenhundretalet. Vi tek med eitt frå gravferd og eitt frå bryllaup, begge i 1870-åra. Åshild Bye Forberg hugsar at ho var bearveitj for Anna og Olaf Hallan som gifte seg 28. desember i nittentrettito oppi Vollan. Einar Haugan var beargut for Ingeborg og Nils Haugskott på Mula og Søren Olaus Bye då Gudlaug og Harald Storborg gifte seg. Illaug Matberg hugsar at bror hennar Per Ravlo gjekk med skriv til gravferda hans Olaf Kløvjan.

Dette er innbydelse til brudlaup ca 1878 i Frol: Direkte avskrift: Undertegnede der agter at Indtræde i Ægteskab med hinanden. Anmoder herved de ærede Efternæmnte om de vil gjøre os den ære at besøge os paa vor Brullupsdag som er bestemt til fredag den 25. Oktober og møde paa Gaarden Haabet Klokken 10 formiddag præsis for at Følge med os til Kirken, og tilbage til Brudehuset for der at indtage et tarveligt Middagsmåltid, og hvad som videre forefalder. (Og så følger namnene på dei innbudte gjestene, ca. 60 stk. Mannens namn – dels tittel, med kone/famlie.) Gjestene: Jonas Johannessen Tingstad, med kone Johan Jensen Røstadvald Lavina Andreassdatter, Røstadvaldet Hans Jensen Røstadvald Martin Haugskottvald med familie Anton Olausen Petter Iver Valstadmoen med kone Karl Olausen Ole Madberg med kone Julius Floan Gjørtler Ole Olsen med kone Rasmus Eid Steffen Tingstad med kone Ole Eid Ole Steffensen Tingstad Albrigt Eid Murer Sivert med kone (hos Syrstad) Oluf Hansen Ole Andersen Skaanesvald med kone Martin Hansen Olaus Andersen Muhlevald med kone Anæus Tingstad Gunder Larsen med familie Bernt Storborg Andreas Rønning med familie Paul Mortensen Røstad Anton Olsen med familie Jørgine Tingstad Olaus Olsen med familie Serine Skaanes Nikolai Olsen med familie Guruanna Storborg Sakarias Skaanes med kone Grethe Martinsdatter Leveraas Slagter N.. Floan med kone Berit Søgstad Han Ottersen Røstad med kone Christianna Berg Lorents Eid med kone Christine Røstad Bernt Bakenget med kone Pauline Røstad Grehte Storborg med søn Anna Tingstad Oluf Tingstad med kone Med Agtelse Ærbødigst Peter Andreas Tingstad o Anna Jensdatter Røstad

Bearmannen var mange stader også sjølvskriven kjøkemeister, men ikkje alltid. Det var mange stader faste kjøkemeisterregler til bruk både i sorg og i glede. Sikkert òg i Frol, men vi er for seint ute til at nokon kan dei. Sendingane Maten til store lag sto ikkje den einskilde garden for. Kvelden før høgtida var sendingskveld. Kvar gard i bearlaget sende mat, og ofte var det fastsett kva og kor mykje kvart bruk skulle stille med, alt etter evne. Det var smør, brød, lefser, ost og gomme, og det var kjøt og melk til grauten. Eit ektepar var ofte valt til foregangsfolk, det vil sei, dei skulle ha ansvaret for at alt gjekk for seg etter bearlagets skikk og bruk. Det var foregangskonas jobb å ta imot sendingane. Det var eit særs ansvarsfullt arbeid. Alle ville gjerne at nett deira sending skulle få ein gjev plass på bordet, og det som var aller viktigast var ”attilegget”. Inga sendingskorg skulle gå tom heimatt. Det var alltid ein eller annan som ikkje kunne vera med, og dei skulle òg smake gjestebudskosten. Attilegget måtte for all del ikkje vera noko av det som garden sjølv hadde sendt. Det var stor skam om så skjedde. Likeins om ikkje foregangskona fekk med rette dekket, ofte eit fint sauma plagg, heim att i korga. Det var ofte ungar og ungdom som ikkje fekk vera med i sjølve laget, som gjekk med sending. Da vanka det både godord og godbitar. Einar Haugan hugsar at han gjekk med sending til Ingeborg Venås sitt bryllaup 19. november i nittentrettisju. Elles hjelpte alle til

Innbydelse Da det behager den alvise at bortkalde min kjære Man Halvor Torkilsen Munkeby. Den 11 august Saa tillader jeg meg herved den Frihed at innbyde efter nemte Ærede Familier om de vil være af Den Godhed at besøge mig i mit Hjem Fredag den 22. august kl 11 Formiddag for at vise ham den sidste Ære at være ham følgesagtig til sidste Saavekammer og Vilested som er Herrens (Ager ???) Levanger Kirkegaard og om de vil være af den Godhed at følge med Hjem til mit Sørgehus for at nyde en Tarvelig middag. Be ? Gjemble Kilberg do Anders Brosveet Svein do Hendrik Langaas Skolelærer Floan Otte Munkeby Anton do Jon do ? Støre Munkeby Enke Berit Marie Oluf do ?? Peder Munkeby M. Mælhus Petter do Lars og Johan Munkebyvald Hans Slotsveet Jakob Ertsaas Peder Olaus do Enke Ingeboranna Sørli Karsten do Nils Petter Munkeby Johan Munkeberg Gunder Bergenget

med

Familie

med

Kone

med med med

Kone familie familie

med med med

familie familie familie

Iverplassen

med med med med med med med med og med med med

familie do Kone familier do do do Barn Kone familie do familie

Johan og Johane oppvarter Ligbærer Ligbærer

Floan sanger kommer Otte Ligbæreren

Johanes oppvarter

Ligbærer Lighest og kjører Ligbærer

Johan oppvarter Ligbærer

Ærbødigst Marta Munkeby Den 16 ende August 1875

med utstyr av alt som trengtes til eit stort lag. Underteikna gjekk sjølv som unge frå gard til gard med melkekjerre og samla djuptallerkar og skeier til bryllaupsdravle i Kvinnherad først på femtitalet. Eg hugsar sendingskvelden som det artigaste med heile bryllaupet. Ved sida av å stille med mat, utstyr og mannskap, tok også bearlaget seg av å hyse langvegsfarande gjester og gjerne gje dei eit mål mat. Bearlagsgrensene Då bearlagsgrensene vart lagde, ein gong langt attende i tida, var det nokre gardar som vart liggjande ”i skjøten”. Det vil sei, dei låg i utkanten av eitt bearlag med grense mot eit anna. Desse gardane vart ofte bedne med når næraste garden i det andre bearlaget bad saman. Dei bad òg næraste garden på andre sida når dei sjølve bad. Slik fekk nokre gardar eit utvida bearlag. Dette ser vi

òg på bearlaga i Frol. Der bruk vart delt opp i fleire mindre, og det var slekt som sat der, vart dei innlemma i bearlaget tvert. Der det vart rydda nybrotsheimar eller at det flytta framande inn på gardar, kunne det variera frå grend til grend korleis bearlaget tok dei til seg. Det er heller ikkje til å komma bort frå at sosiale skilnader, storleiken på gardane og liknande har spela ei rolle mange stader, og sikkert også her. Bearlaga i Frol Det har ikkje vore nokon enkel jobb å registrera bearlagsgrensene i Frol. Vi er minst tjuefem år for seint ute til å vera sikre på at det var slik dei var. Men ennå er der nokre gamle i kvar grend som har minner og hugsar kva dei gamle fortalde. Dersom lesarane sit inne med fleire opplysningar, eller finn noko som er feil, vil eg gjerne få veta det, slik at eg kan gje eit mest mogeleg rett bilete av beargrendene. BURAN Buran var ei avgrensa grend før kommunikasjonane gjorde det lettare å komma i kontakt med andre gardar, så vi trur bearlaget var: Buran nordre Buran mellom Buran østre m/husmannsplassar OKKENHAUG Okkenhaug øvre Okkenhaug vestre Østgård Segtnan Munkrøstad Venås Kløvjan REISTADGRENDA Reistad Reidulfstad Skogset Brandhaugen Stubmoen Reistadmoen Kolberg Kolbergnesset

Lillehojem Gustad vestre Kløvjan vestre Dei tre siste gardane var av slekta. Borghild Reistad hugsar òg melkkjørarlaget i grenda, ”Reistadleia”. Reistad (Paul Venås) 2 dagar Reidulfstad (Ingvar Reistad) 2 dagar Kolberg søndre (Emil Kleven) 1 dag Kolberg nordre (Ole Duvsete) 1 dag Ca 1942 kom også Reistad østre (Johan Reistad) med i melkkjørarlaget og tok over ein dag for bror sin Nils på Reidulfstad. Trøsklaget i ”Reistadleia” rundt 1920 var: Reistad, Reidulfstad, Gustad, Skogset og Segtnan. Jon Stubbmo var fast ”ileggjar” på trøska. GUSTADGRENDA Lauvhaugen øvre Lauvhaugen nedre Kløvjan østre Kløvjan vestre Skogset Reistad Venåsen Gustad vestre Gustad østre Lille Gustad Duvsete Aunet

Munkeby øvre Munkeby søndre Munkeby nordre Munkeby nedre Munkeby mellom Munkeby vestre Slåttsve Murvold Berget

MUNKEBYGRENDA Melkkjørarlaget Måndag Tysdag Onsdag Torsdag Fredag Laurdag Munkebygardane hadde eige vasslag frå 1909.

Ti-kaffien I rundt hundre år har det vore ein tradisjon i Munkebygrenda at éin dag i veka har kjerringane kome saman til kaffi og prat kl 10 på formiddagen. Dette går på omgang. Det var ikkje berre enkelt å komme frå for dei som starta opp denne trivelege skikken. Korkje tenestefolk eller kallar hadde sans for at konene skulle skvaldre over kaffikoppane midt i økta. Det blir sagt at dei laut lure seg av stad under mange slags påskot, ja det hende så menn at ei hoppa ut vindauget for ikkje å bli observert på veg til ti-kaffien. Denne spesielle bearlagstradisjonen har levd over alle omveltingar som har skjedd på bygda, og har gode sjansar til å leve i hundre år til.

HEGLE Røstheim Lykkens prøve Bylund Heir øvre Heir nedre Graff Haugan

RØSTAD Røstad øvre Røstad søndre (Veie – Røstad) Bakkehuset Leira (sjefsgården) Fiborg Bekkeenget Haabet

BRUBORG – ANKOLM Ankolm Ulve vestre Ulve Vestgård

Geite Fiborg Heir (slekt)

BØRSGRENDA Østborg Storborg østre Borgsmoen Storborg Storborg øvre Storborg nedre

Tynes øvre Tynes nedre Søgstad øvre Søgstad nedre Sæter Sæter vestre (Sæterhaug)

MULA Mula Haugskott Haugset Grevskott søndre Grevskott nordre Kleiva Geitsete Hojem lille Vollan

HOJEM Lian østre Lian vestre Hojem Hojemsaunet Rolia Grøttingen Solberg Geitsete

Salthammergranda har tydeleg vore ei romsleg grend der alle var medrekna.

SALTHAMMER Salthammer øver Salthammer vestre Salthammer nedre Skånes vestre Skånes østre Salthammer lille (Ertsgård) Øvre Rindaune Nedre Rindaune Flatåsen Reitan Olden øvre Olden nedre Reittrøa Rindholman ØVERHALSAN Bjøråsen Langåsen Stubbe Mostad Heimstad Heierås øvre Heierås nedre Matberg

Heitlo Rindsem øvre Rindsem nedre Hallbakkan Rinnan Rinnan øvre Rinnan mellom Rinnan nedre Rinnan vestre Tevet Svedjan

KJØLÅSGRENDA Kjølås nordre Kjølås søndre Kjølås østre Lilleenget Matberg Reistadaunet Løvås Nordås Grønvold

HALSAN Halsan Halsan søndre Halsan nordre Halsan østre Halsan lille Ly

Tingstad (Stor-Tengstad) Tingstad vestre Tingstad lille vestre Tingstad lille vestre (By) Heimtun Skogly Skogly vestre

Lever tradisjonane? Mange stiller spørsmålet: Er det noko att av bearlagstradisjonane i dag? Det viser seg i fleire av grendene at dersom noko særs står på, er det som om dugnadslaget vaknar etter ein lang søvn, finn plassane sine og trer i kraft. Nokre stader lever mellom anna tradisjonen med å leggje saman til krans enno. Manglande nettverk er eit moderne uttrykk som stadig dukkar opp om folk som har vanskar. Kan hende skulle vi leite fram att det beste frå det gamle grendesamfunnet og ta det med i vår moderne tid, dette med å ta vare på kvarandre.

Kjelder: Rigmor Frimannslund Holmsen: Gårdssamfunn og grannesamfunn. Nikolai Kristian Kjenstad: Snåsamålet. Mål og minne fra mellomkrigsår. Inderøyboka. Verdal Historielags skrifter 8: Om bedeskikk til bryllup og begravelse i Verdal v/Steinar Berg. Samtaler med: Andreas Okkenhaug, Solveig Okkenhaug, Magne Lian, Birgit Reistad, Borghild Reistad Ertzgaard, Illaug Matberg, Inger Alstad, Bjørg og Odd Stavrum, Ingrid Solberg, Ingeborg Veie, Per Folden, Kirsten Gran, Kristine Belsvik, Asbjørg Rekstad, Julius Salthammer, Anne Birgit Dahl, Leif Kjønstad, Siri Stenstad, Petter Andreas Røstad, Margot Moksnes, Jostein Moksnes, Asbjørn Lund, Jakob Aune.

Paul Steinar Fagerli:

Da Skognapresten vart lyst i bann Merkelege prestenamn, ein lokal prestestrid og sentral maktpolitikk kring år 1300 Prest med interessant tilnamn Jon prest på Alvishaug eller Johannes Ovidius som han òg er kalt, er den første soknepresten vi kjenner namnet på i Skogn. Lat oss først hefte litt ved “etternamnet” Ovidius. A. Westrum (Skogns hist. B. 1) meiner at dette er ei latinisering av Oveson, eit syn R. Bolling adopterer i si bok Kristenliv i Skogn. Nils Hallan (i bind 4 B) imøtegår dette og viser til A. Øverås som i Trondheim katedralskoles historie er inne på at Johannes eller Jon prest har namnet etter den romerske diktaren Ovid på slep. Dette skulle tyde på at mannen hadde vore knytta til katedralsskolen som skolemester. Namnegranskaren Einar Vågslid nemner Johannes Ovidius som det første kjente døme på bruk av to førenamn her til lands, men to førenamn i meininga to døpenamn er det ikkje her tale om. Ovidius var vel snarare eit tilnamn eller utnamn om ein vil. Presten Audun Platon i Bjørgvin, nemnt i 1309, hadde nok heller ikkje andrenamnet som døpenamn. Her er det truleg tale om eit sidestykke til forklaringa som Øverås er inne på. Om namnet Ove er elles å tillegge at det er først kjent frå Jylland på 1400talet og er ikkje i kjent bruk her i landet før på 1700-talet. Om forklaringa til Øverås er rett, er det interessant å merke seg at ein mann som levde vel to og eit halvt hundreår etter at Frøyskultusen var offisielt avskaffa som religion og i ei tid da asketiske ideal rådde grunnen, dukker ein prest og lokal åndeleg og sedeleg førar opp med eit namn etter ein pornografisk klassikar i romertida, ein mann som døydde forvist til ein utkant av romerriket (ved Svartehavet i det som i dag er Romania). Og det av ein heiden keisar på den tida Jesus levde som tenåring i Palestina, på denne tida ein romersk provins. Diktaren Ovids fulle namn var Publius Ovidius Naso. Det siste var eit tilnamn som truleg sikta til ein markant naseform. Han kalte seg sjøl gjerne Naso (Nasen) med poet som tilnamn. Ein titel frå produksjonen til denne nase-poeten var t.eks. “Ars amandi” (= kunsten å elske) som vart utgitt i tida kring Jesu fødsel. Dette er kalt eit læreverk i elskhug, kurtise og sex. Denne og andre tit-

Alstadhaug kirke.

(Foto: Renbjør)

lar fortel at han var opptatt av å skildre det som i dag gjerne blir kalt sex-livet. Hans “Amores” (“Kjærlighetseventyr”) kom i norsk utgave ved Thea Selliås Thorsen i fjor. Ovid utmaler her sin elskhug til si kjære Corinna. Framsynt nok avslutter han sine “amores” med: “Etter at jeg har gått bort vil mine diktverk bestå”. Vi må også i dag bli gripne av hans tidlaust friske liner til Aurora, morgonrødens gudinne, “blondinen” som kjem få “ektemannoldingen” og har det så travelt “i sin rimfrosne vogn sammen med enda en dag.” Erotikkens heite skildrar Ovid vart altså forvist av den kalde og konsekvente keisar Augustus avdi den puritanske keisaren meinte det var samband mellom denne diktinga og den sedløysa han tykte han såg ikring seg heilt inn i eigen familie. “Ars amandi” var for Augustus lettsindig og moralsk nedbrytande litteratur, og han ville ha denne frivole levemannen vekk frå hovudstaden. Ovid med nasen (og nase da særleg for det seksuelle), skulle få stor innverknad på diktarar som Shakespeare og Holberg og på malekunsten. Ei forklaring på at han heldt seg aktuell gjennom den katolske mellomalderen med sine kyske og livsfornektande ideal, er at den offisielle meininga la eigne tolkingar i teksten slik at det vart lagt vekt på dei vakre moralske tankar og allegoriar som òg finst hos Ovid. (Jfr. den sterkt erotisk ladde Høgsongen i Bibelen.) Innhaldet i verka til denne poetiske levemannen samsvarer i det heile meir

med ideala i den frodige norrøne kulturen og i vår eiga tid, enn dei offisielle i mellomalderen. Kongen av Aragonia (eit landområde i nordaust-Spania som i 1035 vart sjølstendig kongerike) åpna ein gong på 1200-talet eit møte av geistlege og adel med eit sitat fra “Ars amandi” (altså ei lærebok i sex) i den tru at han siterte frå Bibelen. Verket vart truleg nytta i opplæringa ved somme katedralskolar, ikkje på grunn av innhaldet, men som stilmønster, avdi det heile var forma i slike meisterlege vers. Nordmenn på 1200-talet og tidleg 1300-tal ser ut til å ha god kontakt med åndslivet elles i Europa. Særleg var det Frankrike (Paris) dei for til for å “finne visdommens perle”, skriv Øverås. Ikkje alle likte at studentane var interessert i Ovid. Den første biskop på Island Jon Birgerson (som var av fornem trønderætt) klandra ein av elevane, Kløng, seinare biskop på Skålholt, fordi han las slik litteratur “da mannens skrøpelige natur var veik nok for kvinner og kjøttets lyster om han ikke også skulle tennes av ureine og syndige dikt.” Kanhende var vår mann Jon, som lærar (skolameistari , d.v.s. magister) ved katedralskolen og seinare, som korbror/ kannik (1) prest i Skogn kjent for sine Ovid-sitat slik at studentar eller kolleger gav han dette tilnamn. Noko dårleg tilnamn var det heller ikkje når vi tenker på kongelege døme på tilnamn som Blodøks, Digre, Munn, Blåtann, Skakke, Krokrygg m.m. Ein ny Ovid i Beitstaden Vel 400 år etter Jon prest i Skogn dukker atter ein med “tilnamnet” Ovid opp (her som etternamn/familienamn) i Innherad; bonden , tiendeskrivaren og salmediktaren Peder Matthissøn Ofvid på Fosnes i Beitstaden. Ein bror av han hadde Ulve i Skogn (Frol) i 1642. Denne Peder (uttalt: Peer) er den første bonde som utga ei salmesamling. I ein artikkel av H. Blom Svendsen (i Årbok for N.Tr.lags hist.lag 1935) blir han kalt ein from kristen som ingen neppe “vover å stå opp og motsi” når han sjøl “uttaler om de gaver han har fått at de er ringe og av beskjeden art,...” Denne nye trøndske Ovid er ingen romersk Ovid (og ingen Kingo eller Dass), og det er ingen som helst grunn til å landsforvise han der han skriv salmar med “oppdragelseskristendom i god gammel betydning” men og med “et merkelig personlig preg. - Han kommer hinkende og haltende på sine egne hjemmelagede verseføtter. Av naturen er han sagmester, og når ordene blir for lange, sager han dem av, like lettvint som når han kapper tømmerstokker. Han er åpen, troskyldig og ærlig og lider ikke hverken av angst eller uro. - I en tid der de øvrige salmediktere vidner om oprevne hjerter og hårde trengsler er det velgjørende å møte en så sund og harmonisk personlighet som bonden Peder Matthissøn Ofvid”, - skriv Blom Svendsen. Kvalitet har fleire sider. Visst er Dass ein større meister kva gjeld form,

men er ikkje den tidlause “Vugge-Vijse” av Ofvid med all si sorglause og lyse truskuld, når det gjeld innhald langt meir gripande enn den lange, gamaltestamentleg skriftlærde moralpreika “Du skal ikke bedrive hoer” av Petter Dass? Salmediktaren frå Beitstaden omsette også tyske salmar til dansk, men dansken til Ofvid var spekka med trøndske ord, noko som tyder på at han var innfødt trønder. I 1666 er han 61 år. Verdalsboka nemner ei ætt, Ovid, som ei tid budde på Øra. Kan det vere eit samband mellom salmediktaren, Verdals-ætta og Johannes Ovidius, Jon prest på Alvishaug? Når det gjeld namnet Ofvid som familienamn i salmediktarens tilfelle, er Norsk biografisk leksikon inne på at namnet kan vere frå Sønderjylland. Slektnamnet Offvidt og Owidt finst i fleire tyske byar kring år 1600, og nær Varde sør-vest på Jylland blir det vist til ein gard med namnet Oved. Dette gjer spørsmålet om opphavet til bruken av namnet Ovid i Trøndelag meir innfløkt. Denne artikkelforfattaren vil ikkje våge seg utpå som domar. Maktkampen i Nidaros og striden om prestestillinga i Skogn Ordet prest kjem av eit gresk ord for eldste; presbyter. Etter kanonisk rett skulle han ikkje ha noko kroppsleg lyte eller vere “uekte” født. Presteutdanning i latin og liturgi fekk den unge mannen ved domkyrkja. Det heiter at sokneordninga si historie er eit mørklagt kapitel. Alt i misjonstida vart prestar tilsatt ved visse kyrkjer med tilløp til ei sokneinndeling. Misjonshistoria i dei germanske samfunna syner at dei som vart “kristna” stammevis, slutta seg til den nye læra etter vedtak på tinget under leiing av lokale hovdingar. Dei bygde kyrkje på godsa sine og åtte dermed desse kyrkjene, som dei hadde inntekter av ved kyrkjelege handlingar. Dei tilsatte prestar etter som dei sjøl ville eller dei let seg sjøl eller einkvan i ætta eller familien vigsle til prest. Dei aller første prestane var utlendingar, men omsider vart dei rekruttert mellom bøndene. På 1000 -talet hadde dei ikkje særleg prestisje, men dette endra seg på 1100-talet da dei fekk ein sosial status tilsvarande toppskiktet i bondesamfunnet. (K. Myklands Norgeshistorie.) Private gardskyrkjer vart kalt “høgendeskyrkjer”. Fylkespresten vart sokneprest ved ei fylkeskyrkje og vart også kalt hovudprest. Det kom i 1237 eit paveleg forbod mot ekteskap for prestar, men dette vart ikkje alltid etterlevd. Prestane vart ofte av bønder sett på som ein mann av deira eigne. Og dei kunne ta han i forsvar ovanfor biskopen. Etter Frostatingslova skulle biskopen tilsette prestane. I Sverre-soga heiter det at kongen og bøndene etter “gammal lov og sed” kunne bygge kyrkje på garden sin på eigen kostnad om dei ville. Da skulle dei sjølve rå for denne kyrkja og tilsette prest der. Men erkebispen “la si styremakt på kvar si kyrkje med same ho vart vigd, og på alle som han ga lov til å halde messe i.” (2)

Dei bevarte kalkmaleria som pryder “Innheradskatedralen” i Skogn, kan bygda verre stolt av. Dei er truleg frå den tida artikkelen omhandlar eller noko før. (Ill. Frå R. Bolling: Kristenliv i Skogn)

På 11- og 1200-talet vart fylka, dei eldste kyrkjesokna, delt inn i mindre sokn. Prestane fekk omsider ei anna rolle enn den å vere private tenarar for storbøndene som åtte “høgendeskyrkja”. Gradvis utvikla ei sokneordning seg med sokneprest. Alvishaug var fylkeskyrkje i Skeynafylket. Inne på Levanger vart det òg tidleg bygd ei steinkyrkje. Aulvirs- Alvis-/Olves-/Als- eller Ælshaugkyrkja (Peterskyrkja i Skeynafylket, vigd til apostelen Peter, og som i dag ber det historisk sørgeleg missvisande namnet Alstadhaug) vart bygd ikring år 1150. D.v.s. det var skipet og koret som på denne tida vart reist. Oktogonen der altaret står, kom til omlag 50 år seinare. Denne vart bygd etter mønster av oktogonen i Nidarosdomen. Kalkmaleria i oktogonen er frå 1200-talet og er dei best ivaretatte i landet frå denne tida. Alt dette var altså på plass på den tida vi no er inne i, tida til Johannes Ovidius eller Jon prest. Jon vart medlem av domkapitelet i Nidaros (3) og fekk tildelt kannikgjeldet Skogn. Skogn låg under erkebispen og domkapitlet som kannikgjeld, og ein av kannikane fekk ansvaret for prestegjeldet. Ei gammal ordning var at presten /kanniken var skiftesvis tre år i teneste i kallet, og tre år ved domkyrkja, og dei

åra han var borte hadde han vikar. Vi kjenner namnet på ein slik; Sira Skumr. Eit merkeleg namn på ein prest om vi saumfarer det. Sira var ein titel brukt om “høge” geistlege personar, eit “finare” ord for herre. (Jfr. sire som er fransk for latin senior og brukt ved tiltale til kongen, og i engelsk brukt til svært fornemme personar. Varianten sir er som kjent enno i bruk.) Skumr betyr rett og slett ein skummel fyr. Skulle vi omsette namnet Sira Skumr til dagens norsk skulle det dermed bli noko slikt som (meir utlagt): aktverdige Herr Skummel type, eller Herr Skumling ! Korleis prestevikaren har fått dette namn for all ettertid, veit vi ikkje, men var det kanhende einkvan som hadde noko uoppgjort med han og hevna seg på denne måten? Hadde presten på eit eller anna vis ein avvikande/avstikkande karakter? Var han ein lyssky, lumsk, misstenkeleg, mystisk eller tvilsam person, eller skal vi berre sjå det som eit døme på tidas uhøgtidlege syn på og bruk av namn? Snorre gjer oss kjent med tilfelle der tilnamn er blitt ståande av slik blamerande karakter som Bjørn Eiterkveisa (= ondarta byll), Styrkår Glæserove (glæse = å gjere glimande) Toralde Kjeft, Haldor Skvaldre, Andres Kjeldeskit m.m. I dag ville vi helst kalle det respektlaust å bruke slike namn på folk, men når kvardagens sogeskrivarar i avisene i vår tid omtaler kjendispolitikarar som t.d. “Kjeftesmella fra Bygdøy” og “Leppa fra Grorud”, må vi vel kunne seie at dei bygger på ein solid tradisjon. Jon var sokneprest i Skogn i alle fall så tidleg som i 1280. På denne tida var Jon Raude erkebiskop. Da han skulle ha avløysing, vart biskop Narve i Bergen vald av domkapitlet, men han vart forkasta av ein paveleg kommisjon. Domkapitlet av korbrør (kannikar) utpeikte så Nidaros-kannik Eindride Arneson, men han sa nei da kongsrådet (regjeringa) var imot valet. Først i 1288 vart Jørund, tidlegare biskop i Hamar vald til erkebiskop. Han kom til å ligge i strid med domkapitlet sitt om inntekter og ombod. Det samme gjaldt forøvrig Stavanger-bispen i sitt område. Det var kiv og strid over heile lina om makt og inntekter. Den kristne audmjuke brors- og forsoningstanken var eit høgverdig ideal som mange av dei fremste menn innan kyrkja tydeleg hadde (og har?) vanskeleg for å etterleve. Dei vakre ideala var nok for det meste prydeleg ferniss. Det handla i praksis ofte meir om maktdemonstrasjon, kynisme, ære og glans kring eigen person, det som i moderne tid gjerne blir kalt narsissisme, ofte ispedd ein god porsjon psykopati. Kong Eirik den 2. Magnusson var berre 12 år da han vart konge etter faren, lovreparatøren Magnus den 6. med tilnamnet Lagabøter i 1280. Og mor hans, den danske enkedronning Ingebjørg (Ingeborg) regjerte i lag med eit råd av baronar. Som 14-åring vart Eirik myndig. Han prøvde som ung konge å få til for-

Her i oktogonen, har og Pål Bjert og Jon prest messa fram bøner til den allmektige. (Frå R. Bolling: Kristenliv i Skogn)

soning da Jørund kom i strid med domkapitlet og i meklingsforsøket gjorde han Jørund til kongens jarl. Urettvist har denne kongen fått tilnamnet “prestehatar”. Erkebiskop Jørund er omtalt som uredeleg, maktsjuk og innbilsk. Ein av korbrørne Jon Elg, sjøl ein stridbar herre, sytte for å få Jørund i erkebispestolen, men da striden oppsto mellom Jørund og hans råd i domkapitlet, var Jon Elg førar og talsmann for det siste. I 1295 var striden på sitt verste og Jørund ville avsette Jon på Alvishaug (Johannes Ovidius) som prest i Skogn, truleg som ei maktmarkering, avdi han var ein av motstandarene i eit eller anna stridsemne. Jørund utnemnte i staden Pål Bjert, truleg ein kannik som var meir lojal mot Jørund, eller meir underdanig om ein vil. I februar året etter skreiv Jon Elg eit brev der han kaller seg pavens utvalde domar og befaler her ni prestar i Nidaros om å kunngjere i kyrkjene sine at Pål Bjert på Alvishaug er ekskommunisert d.v.s. utstøytt av det kyrkjelege samfunnet avdi han har “tatt” ifrå Jon kyrkja hans. (Her vil det bety at han har tatt ifrå Jon/Johannes inntektene av stillinga som sokneprest i Skogn.) Men tre dagar seinare sender erkebiskop Jørund eit brev til dei samme prestane og forbyr dei å utføre den pavelege ordren, da Jon Elg ved falske utsagn har påvirka paven (4). Pål var kanonisk innsett av erkebiskopen. Dei ni prestane som truleg måtte bli noko i villreide med omsyn til lojaliteten, skreiv da til Jon Elg og framla at

dei ikkje våga å bannlyse den nye skognapresten da erkebiskopen hadde lagt ned forbod mot dette. I 1297 kom det til eit forlik på Tautra der Jørund ga etter i mange saker, men striden blussa atter opp. I eit brev frå 18. august 1303 går det fram at Jon (Johannes Ovidius) framleis er prest i Skogn. Korleis bøndene stilte seg i denne striden kjenner vi ikkje til, men vi veit at Jon da han i 1297 fekk att kyrkja si, hadde ein posisjon her frå i alle fall nær tjue år tidlegare. Kanskje var dei no glade over å få att gamlepresten sin? Merknader: 1) Ein korbror vart og kalt korherre eller domherre. Her skilte ein mellom seniores som var medlemar med fulle rettar, og juniores, dei yngre uten røsterett. Domherrane bar ein særleg drakt. Fuglen dompapp (=domherre) som vi her i landet er så bunden til juletradisjonen, fekk namnet avdi fargane i fjærdrakten minnte om domherrens drakt. 2) I ein strid som toppa seg i 1190-åra, hevda kong Sverre det gamle synet (frå Frostatings-lova) at dei som hadde bygd kyrkje også skulle rå over denne. Men erkebiskop Eirik Ivarson sto for det syn at dei kyrkjer som var vigsla av erkebiskopen, var ein del av kyrkja som organisasjon 3) Kapitelhuset som var sete for domkapitlet, ligg tett inn til langkoret på austsida av domkyrkja, og er bygd på 1100-talet. Her heng i dag portrettgalleriet av bispane. Dette er det best ivaretatte domkapitelhus i Norden. Ein av kannikane i Nidaros i 1303 var den seinare erkebiskop Eiliv Arneson. Han var ein av leiarane mellom kannikane i striden med Jørund som dermed lyste Eiliv i bann. 4) Pave den tida den her omtalte striden om prestestillinga i Skogn sto på, var Bonifatius den 8. Større motsetnad enn mellom han og forgjengaren Cølestin den 5. kan ein ikkje tenke seg, hevder A. Bugge i si verdshistorie. Pave Cølestin var ein eremitt og idealist som var over åtti år da han vart pave som ein alle kunne godta etter to år uten pave. Han meinte kyrkja ikkje skulle vere av denne verda, men leve etter eit fattigdomsideal. Cølestin kjente seg meir heime i Bibelen enn i lovbøker og han forsto seg meir på fuglesongen og blomsterspråket ute i Guds natur enn på Europas storpolitiske intrigespel, heiter det om han. Det skulle snart syne seg at Cølestin som bar det sivile namnet Pietro, var for god for denne verda, som kyrkja jo var ein uløyseleg del av, trass i sine høge ideal. Hans tid som pave vara berre nokre få månader før han vart fange hos ettermannen. Etter denne utgave av Frans av Assisi si gjesterolle i pavestolen skulle det no komme ein geistleg Napoleon. Bonifatius sto for det stikk motsatte av forgjengaren. Kristi statthaldar på jorda skulle ha verdsherredømme og staten skulle også i verdslege saker bøye seg for pave-

makta, var hans syn. Han var nær åtti år da han vart pave, men var utstyrt med sterk vilje og klår tanke. I “Folkenes historie” heiter det om han at han “ville være Europas forenede Staters Overherre” (draumen om europaunionen er langtifrå noko moderne fenomen) og han uttalte til kongen av Østerrike ein gong: “Jeg er Cæsar, jeg er imperator.” Han førte ein lang og beisk strid med den imponerande og staselege kong Filip med tilnamnet “den vakre” av Frankrike, som dermed vart lyst i bann. Filip kvitterte med å anklage paven for usedeleg åtferd og trolldom. Han tok paven til fange og den da 86-årige Bonifatius døydde djupt krenka og sorgfull i 1303. Den store italienske diktaren Dante (eigentleg Durante, 12651321), særleg kjent for verket “Divina commedia”, ga denne “store prest” ein plass i helvetet, og den tidlegare pave Cølestin som i si tid var fange hos Bonifatius, spådde rett da han sa om ettermannen at: “Han skal komme inn som ein rev, regjere som ei løve og døy som ein hund.” Kjeldene: Kjeldene er nemnt i teksten og utanom dette viser eg i hovudsak til A. Øverås’ avsnitt i “Trondheim Katedralskoles historie 1152-1952", Olav Skevik: “Folk og fylker i fjerne tider” (1997), Salmonsens leksikon, Kirkeleksikon for Norden, Kulturhistorisk leksikon for Nordisk middelalder, Norrøn ordbok, Verdens litteraturhistorie (Cappelen 1971), “Norske salmer 1600-1750 “ved Willy Dahl (1974), Per Arvid Lyngstad: “Alstadhaug kirke i Skogn”, (hefte i serien: “Fornminne i Levanger”), og “Nidaros domkirke og erkebispegården” (Nidaros Domkirkes Restaurasjonsarbeiders forlag 1995.)

Nordbygdens ungdomslag Innbydelse til en påtenkt reise i 1898 Dette brevet ble funnet i etterlatenskaper etter Julius Bye og sendt til skriftstyret av sønnen Søren Bye. Han kjenner ikke til om turen ble gjennomført, men peker på at det er interessant å se hva en kunne få til for tretti kroner. Nordbygdens ungdomslag i Levanger landsogn indbyder herved til deltagelse i en påtænkt reise i sommer til udstillingen i Bergen. Reisen foretages i et dertil leiet passende dampskib med afgang fra bekvemme anløbssteder lørdag den 18de juni. Reisen frem og tilbage vil vare i 8 à 10 døgn efter følgende rute: Fra Trondhjemsfjorden til Kristiansund, derfra til Molde og Aalesund. I hver af disse byer et par timers ophold. Fra Aalesund direkte til Mundal i Sognefjorden, hvorfra fodtur på ca. 6 timer frem og tilbage til Jostedalsbræen (Norges mest storartede isbræ). Forfriskninger indtages i turisthytten sammesteds. Fra Mundal til Gudvangen, i bunden af den storslagne Nærøfjord. Paa veien dit passeres den vakre Balholm, hvor kong Beles grav findes. Fra Gudvangen ca. 5 timers fodtur frem og tilbage gjennem den af turister så meget yndede Nærødal til det så storartede beliggende Stalheims hotell, Norges største turisthotell, hvor forfriskning indtages. (Fra Stalheim kan de af reisedeltagerne, som så ønsker – for egen regning – fortsætte landveis over Voss til Vossevangen og derfra med jernbane til Bergen). Fra Gudvangen Vei ved Gudvangen ca 1910. Utg. Mittet. direkte til Bergen.

I Bergen 3 døgns ophold, hvor anledning blir at bese udstillingen og for øvrig andre seværdigheder. Fra Bergen til et sted i den ydre Hardangerfjord, hvor et kort ophold. Derfra direkte hjem, eller hvis ønskes, med anløb af Bergen. Billetprisen blir ca. 30 kr., hvori indbefattes middagsmad og nattlosji, så vel under reise som opholdet i Bergen samt forfriskninger ved Jostedalsbreen og Stalheim. Mod forhøiet pris blir at erholde 1ste pladses køier ved henvendelse til undertegnede arrangementkomite. Både ved Mundal og Gudvangen besørges heste for de, der for egen regning måtte ønske skyds. For billetter ved udstillingen ca. kr. 0,50 pr. dag. Enhver af deltagerne må medbringe køiklæder, så som madras, hovedpude, teppe o.l. Lagene bedes medta flag og faner. På dampskibet vil mod en rimelig fast pris bli at erholde smørrebrød, kaffe, the, brus og øl m.m. Et musikkorps medfølger. En lignende indbydelse udgår til distriktets øvrige ungdomslag, og vil det være af viktighed, at formændene i de respektive ungdomslag snarest mulig – senest inden 15de april – meddeler antallet af de eventuelt blivende deltagere. Enhver som melder sig til deltagelse, forplikter sig til senest inden 1ste mai at afbetale på billeten 15 kr. efter nærmere bekjendtgjørelse. Det resterende af billettens kostende betales om bord ved reisens tiltrædelse, hvor billetter erholdes. Så vel medlemmer som ikkemedlemmer af ungdomslag kan delta i reisen. Levanger landsogn 16de mars 1898. Edv. Garnes Søgstad pr. Levanger

Edvard Garnes.

P. M. Storborg pr. Levanger

P. M. Storborg.

Martin Stavrum Østborg pr. Levanger

Martin Stavrum.

Jakob Aune:

Han Johan Han Johan budde på nabogarden Heimstad da eg var gutungen i trettiåra. Eg hugsar Johan som ein lun, triveleg kar som prata med oss ungane. Han var fødd i 1867 står det i kjerkeboka. Slekta kom frå Skogn. Kona hans heitte Kristine Kristiansdatter og var frå Halsanaunet ved Halsan skole. Da Johan og kona fekk skjøte på Heimstad i 1897, var det eit småbruk på 15-20 mål. Ei myr på omlag 50 mål hørte til. Myra var blaut så det gynga når du gjekk utpå. Johan var murar som mange andre i nabolaget. Han arbeidde òg på jernbaneanlegget frå Skogn til Rinnan. Tidleg om morgonen starta han å gå til arbeidet, og så etter ti timars arbeid gjekk han same vegen heim; ein marsj på bortimot tre mil om dag. Når han kom heim, såg han nok ned på myra og tenkte: "No tar eg deg snart." Og om kveldane og i lyse sommarnetter var han i myra. Spaden skar i torva og laga djupe grøfter. Dei måtte gå ned til den sandblanda leira. Somme plassar fanst det skjel i leira, så det måtte ha vori sjøbotn ein gong for lenge sia. Grøftene la han igjen med grastorv som han sette saman to og to som eit tak der vatnet kunne renne gjennom. Til andre grøfter brukte han flate steinar og sette opp på same viset. Etter kvart tørkast og formoldast myrtorva. Da var det å bryte opp store stubbar og kjøre på sand så det kunne bli åkerjord av myra. Ja, klokka kunne nok bli både to og tre før han fann senga eller kanskje gyngestolen. Klokka fem måtte han starte å gå til arbeidsplassen igjen. Åkeren voks litt år for år utover myra, og etter kvart vart det 40 mål. Somme plassar var det kvikkleire under torva. Der sokk både grastorv og stein beint ned. Da måtte han hogge lange trestammar av "skrinnteill". Det er lange, tynne graner som har stått tett og vaksi seint. Slike la han tre og tre saman, da leda dei vatnet godt. Eit barnebarn som tok over garden tretti år etter, fortalde at både steingrøftene og grastorvgrøftene drenerer godt enda. Ja, Heimstadmyra kravde nok mang ein arbeidskveld og -natt før det vart åker. Far min fortalte at ein morgon han møtte Johan på veg til arbeidet, såg han at det var brent to små hol i skjorta hans Johan på brystet. "Har du vore for

Johan og Kristine Heimstad.

nær gruva?" sa far. "Nei," sa Johan, "eg kom inn klokka to i natt. Eg tok meg ei kakskive og ein kopp kaffe. Så sette eg meg i gyngestolen og tente på pipa. Men trur du ikkje eg somna da?" Ja, det var vel ikkje så rart at kroppen kravde kvile. Etter som jordvegen vaks, vart det fleire kyr, og Bruna vart ein god arbeidskamerat. Eg hugsar ein tidleg vårmorgon eg sto på gardsplassen heime. Eg såg Bruna sto forspent melkvogna. Eit par melkespann sto på vogna. Johan gjekk inn i fjøset for å ordne med noko og Bruna sto roleg og venta på husbonden. Da kom eit lite snøras frå taket og datt ned rett framom mulen på Bruna. Ho sette i veg i galopp bort frå dette farlege. Da Johan kom ut i fjøsdøra, såg han melkespanna hoppa høgt ut av vogna. Etter eit par tre hundre meter stoppa turen. Vognhjulet hadde komi for nær ein grindstolpe på gardsvegen. Johan gjekk etter, kom fram til hovudet på Bruna, strauk henne på mulen og sa: "Nei, men Bruna da." Så tok dei på heimvegen. Når dyretalet auka, måtte Kristine ha hjelp i fjøset. Far min fortalte at han ein gong hadde spurt Johan om å få kjøpe noen høysekker så han kunne ha i vårknipa. "Ja, det var greit," sa han, "men du må kome litt tidleg." Ja, far jompa ut av senga i halv femtida og gjekk til Heimstad og helsa god morgon til dei som heldt på med fjøsstellet. "Du er sein," sa Johan. "Eg starta klokka tre, og no må eg gå på arbeid." Men høysekken fekk far pakke i.

Det var noen "kallar" her ikring som leverte melka til Melkfabrikken. Dei fekk vel kanskje eit par øre meir for literen der enn på meieriet. Johan hadde laga ei kasse til å sette spanna i, ved vegkrysset. Melkfabrikken var nøye på at spanna skulle vera reine. Gutane i sjuande klassen gjekk heim frå skolen ein dag. Da fann dei på ein konkurranse. Kven greier å hoppe "jamfot" over kanten på kassa og ned på botnen? Ein av gutane, eg kallar ham Ola, var mest ivrig. Han var òg tyngst. Etter eit par hopp rauk borda i botnen. Johan fekk greie på at Ola var gjerningsmannen. Ein dag han møtte Ola i skolevegen, sa han: "Du Ola, eg har det travelt med våronna no så eg skulle hatt hjelp til noko snekring." Ja, Ola hadde tid til det. Han tykte det var gildt at Johan trudde så mye på han. "Ja, du tar gjerne med deg ein hammar og kjem i kveld," sa Johan. Da Ola kom dit, låg det bord, spiker og sag ved kassa. "Ja, det var denne kassa eg skulle hatt reparert," meinte Johan. Da Ola var ferdig, vart han bedd inn på kaffe. "Du gjer vel ikkje slikt som dette meir?" sa Johan. "Nei, det skulle ikkje gjenta seg," lova Ola. Han vaks opp og vart ein hedersmann. Johan døydde i 1935. Kristine året før. Dette får vera eit minneord om alle dei generasjonane før oss, som bygde Norge med sine to sterke hender utan maskinhjelp. Det er så lett å glømme dei i dag når vi set oss på traktoren og pløyer 20-30 mål på ein time. Men jorda vi pløyer, er dyrka spadetak for spadetak. Og kva med alle kvinnene - husmødrene? "Kjerringa" som stelte hus og passa ongar, som bøtte bukser, strikka strømper og sokkar, som bakte brød og laga potetkaker av potetene som vart att etter middagen for å dryge ut mjølet, som vaska klede med å gni dei på vaskebrettet, som laga bål ved brønnen eller bekken og kokte kleda og skylde dei i iskaldt vatn anten det regna eller snødde, som fødde 5 - 6 - 7 barn og sørga for at dei fekk mat og klede og omsorg. Ikkje kunne ho gå på butikken og kjøpe ferdige kjøttkaker eller annan ferdigmat. Nei, når julegrisen var slakta, var det å gå i gang med å lage sylte av hovudet, tømme, skrape og skylle tarmane og lage blodpølse eller hakkpølse eller morrpølse, og så ta vare på alt det andre av slaktet. Attåt skulle ho stelle i fjøset, i alle fall melke, for det var kvinnfolkarbeid. Slik var det i alle fall her i nabolaget. Kva skulle småbrukaren, jorddyrkaren eller gardbrukaren gjort utan "kjerringa", som arbeidde utan lønn og pensjonspoeng? Riktig nok var ho "berre heimeverande", men kor skulle ho elles vera med alle dei tusen gjeremål ho hadde?

Hans O. Løkken:

Tragedien på Hammervatnet i 1872 ”Ka du sei, ha’nån gått igjennom isen? Å Herre Gud, trøste og bære oss! Kæm da?” Slik var reaksjonen hos de fleste da de mottok budskapet om at noe hadde skjedd på Hammervatnet i Åsen. Det var 5. juledag 1872. Denne søndagen i romjula da fem barn og ungdommer forulykket, kom mørket ekstra tidlig over bygda. For folket i Leangen-grenda og på Fonnåen ble det ingen kveld. Det ble kun mørkt i dobbelt forstand. De som druknet var: Karl Johan Toresen Moen, f. 1859 Jørgen Nilsen Leangen, f. 1852 Ole Kristoffersen Leangen, f. 1850 Nils Guneriusen Leangen, f. 1863 Nikolaus Johansen Nåvik Leangsveet, f. 1860 I denne artikkelen vil vi antyde et mulig hendelsesforløp, samt ta for oss gårdene som guttene kom fra, og familiene som bodde der. Drukningen på Hammervatnet Gunerius har nok blitt hardhudet der han som eldste sønn måtte overta farsrollen. Han skjønte som mindreåring hvordan det slet på far og mor å miste barn. Og han følte som storebror hva det ville si å ta ansvar. Så får han sin egen familie på Leangen. Sønnen og odelsgutten, han Nils - vokser seg til og ser ut til å bli riktig et svært mannfolk. Jula 1872 kommer, og familien er samlet. Jula kunne nå begynne - et lite pust i bakken. Juletre, gaver og fest var ukjent for de fleste, og det var ikke snakk om fjerde- og femtedags jul. Romjula var vanlige dager. Men søndag var likevel søndag, en kjærkommen hviledag - slik også den 29. desember. Det hadde vært en utrolig mild førjulsvinter. Nesten ikke snø. Regnet hadde av og til fosset ned. Rått var det, men enkelte dager følte en at fønvinden hadde overtaket. Isen la seg omsider på Hammervatnet, og etter hvert samlet det seg flere og flere - som kanskje ikke primært skulle prøve skøytene. Alle hadde ikke skøyter. Men samlingsstedet ble en sosial kontakt, en forlengelse av kirke-

Leanghøle

bakkens misjon. Først var det forpliktende kirkegange for de fleste. Deretter en rask utflukt sammen med kamerater. De hadde ikke lang tid på seg, dagene var så korte. Nils (9) går og skuler litt bort på slektningen sin, som leder an i følget. Onkel Jørgen (20) virker så svær og trygg der han prater på sin voksne måte. Ole Kristoffer (22) og Jørgen danner et spisspar, mens de to andre henger med så godt de kan. Nils og Nikolaus (12) må omtrent løpe for å holde følge. De var alle på vei bortover til Leanghøle. Der var forholdene best for å gå på skøyter. Her møttes av og til en del ungdom, ja, eldre med - fra gårdene langs Hammervatnet. Skøytene hang rundt halsen, mens beksømskoene brøytet vei i snøen. Nå, ja - det var ikke rare snøen. Det var så ”varmt” - nesten vårstemning. Isen var blank. Det ble snakket litt frempå om isen var trygg nok etter alt mildværet de siste ukene, men siden onkel Jørgen var der, - var det sikkert trygt nok, mente nå Nils. Da de fire kom frem til Leanghøle, så de at en del allerede hadde kommet. Flere mindre grupper stod kun og snakket sammen, mens enkelte unger lekte ”sisten”. Noen var ikke så stødige, ja - enkelte hadde slått seg, og ulte som tåkelurer av smerter som bad om medlidenhet mens saktmodige tårer rant nedover kinnene. Ingen hadde hjelm eller annen beskyttelse. De større ungene var vant til å slå seg. Blåmerkene var ikke noe å bry seg om, selv om de ble både gule og svarte. Og blant de voksne som var der gikk sladderen som normalt. Alt var som det skulle være. Nikolaus så at han Karl Johan (13) - fra borti Fonnåen - også var kommet. De var jevngamle, - og hadde møtt hverandre tidligere og funnet glede av hverandres selskap. Den ene som husmannssønn, den andre som fosterbarn. De

var rett nok kun 12 - 13 år. Men på den tiden var de nesten for voksne karer å regne, som skjønte sin plass i samfunnet. De forstod sin stand, og tilhørigheten bandt de sammen. Det ble derfor til at disse to la i vei litt lengre vekk fra de andre, ikke mange meter - men kun for å være litt for seg selv, mens Nils holdt seg i nærheten av onkel Jørgen. Nils var den yngste og ”følte seg” så veldig, veldig mye mindre enn de andre. Etter en stund merket Nils at han var litt i veien for de to store, han Jørgen og Ole, - så Nils la av sted bortover mot Nikolaus, som tross alt var hans lekekamerat fra grenda. Nils likte ikke at Nikolaus var i lag med denne ”fremmede” gutten fra andre siden av bygda. Slik skulle det ikke være. Da Nils nærmet seg de to, skjedde alt så fryktelig fort. Nils kom skliende på skøytene i fin driv, mens de to andre tenåringene stod sammen og snakket. I det Nils kameratslig griper fatt i Nikolaus for å stoppe, kommer sistnevnte også ut av balanse, - og som i sin tur griper fatt i Karl Johan. Alle tre faller. Kjenner vi oss ikke alle igjen i en slik situasjon? Denne plutselige tyngdeforandringen og slag mot isen får isen til å åpne seg med et smell. Før de vet ordet av det ligger alle tre i det kalde vannet. Hullet er til å begynne med ikke så stort. De griper i panikk tak i hverandre, forverrer situasjonen og drar hverandre stadig under. Skrikene henleder oppmerksomheten til de andre. Ole og Jørgen, som ikke bare er av de som står nærmest, men også to av de eldre med skøyter på - sklir raskt i retning de nødlidende. Ole er først fremme. Det går for fort. Tyngden av 22 åringen gjør at isen sprekker ytterligere opp, og Ole havner også ut i vatnet. Jørgen får stanset i siste liten. For et kort øyeblikk blir han stående, og i beste mening legger han seg ned og kryper mot hullet hvor en kamp på liv og

død foregår blant panikkslagne ungdommer. Jørgen burde ha trukket seg unna, fått av seg skøytene, ventet på de andre og vurdert situasjonen noen sekunder. Men Jørgen er en målbevist kar, vant til å ta ansvar. Han blir naturlig nok litt overivrig. Han vil så gjerne. Så eter isen seg brått videre. Nå er alle fem i vatnet, med skøyter på. Ungdommene sparker fra med de krefter de har igjen. Sammenstøtene fører til at enkelte skøyter løsner, mens reimene blir farlige fangarmer som vikler seg inn i hverandre. Snabelskøytenes konstruksjon medfører at også skøytene i seg selv huker tak i hverandre, som hornene hos brunstige reinsbukker i kamp. Ingen klarer å svømme. De blir fanget i sitt eget nett. Vannet gir fort krampe. De ”på land” kan ingenting gjøre. Vi lar selve ”hendelsesforløpet” slutte her. Dette var kun en fingert ”historie”, men det kunne så absolutt ha skjedd slik. Faktisk er sannsynligheten meget stor for at det var noenlunde slik det foregikk. Personene, datoen og stedet er reelt - foranledningen usikker og derved fingert. Når historien ble slik den ble, så er det fordi ”de gamle sa så”. Konrad Fanum, f. i 1903, fortalte sin sønn, Sverre - at ungdommene gikk på snabelskøyter, og at skøytene nede i vatnet viklet seg inn i hverandre og umuliggjorde svømming. Dette ble trolig oppdaget ved sokningen etter de fem. I følge kirkeboka tyder alt på at Karl Johan ble funnet før de andre. Han ble gravlagt den 4. januar, mens de andre ble gravlagt den 13. januar. En åsbygg har fortalt at det ble snakket Sverre Fanum. svært lite om ulykka, og at han ikke vet hva som skjedde, men han erindrer at noen en gang før krigen snakket om et lynnedslag. Det er trolig lite sannsynlig at det var hovedårsaken til tragedien, men at et lynnedslag kunne ha foregått i samme tidsrommet er ikke umulig, og så har ”tradisjonsfortellingen” - som det ifølge kilden aldri ble noe særlig av, dukket opp mange år senere ikledd en annen dramatisk drakt, alene eller i lag med ”skøyte-teorien”. Leangen østre Gabriel Gabrielsen Hoplen giftet seg i 1736 med Marit Kristoffersdatter, enka etter Anders Arntsen. Han fikk bygslet til seg Leangen østre fra presten Richard Hagerup den 30. april 1737. Marit dør i 1756, og Gabriel gifter seg på nytt året

deretter med Gjertrud, datter av Anders Olsen Slåttsveet. Gabriel og Gjertrud skulle være leilendinger frem til romjula 1759. Den 28. desember fikk de skjøte på eiendommen for 450 riksdaler, etter å ha kjøpt gården på auksjon den 9. november samme året. Her skal innskytes at prestefamilien Hagerup i 1759 lot hele 19 gårder bli solgt på auksjon (se bildet). Det var trolig ikke like enkelt for Gabriel og Gjertrud. De hadde sikkert nok med slitet i hverdagen, endene skulle møtes da som nå - men i tillegg lå frykten for innløsning gjennom odelsretten. Usikkerhet er noe av det tyngste en bærer - det sliter en sakte, men sikkert i stykker. Og helt rett: Elleve år senere ble det odelssøksmål. Gården ble innløst, og i følge skjøte fra 1770 måtte Gabriel ut med ytterligere 775 riksdaler for å beholde gården - denne gangen til Søren Hagerup, prest i Surnadal. Og som om ikke dette i seg selv var tungt nok, rammes familien av det aller verste, da Gabriel omkommer ved forlis på Strindfjorden den 6. desember 1778. Han og drengen på gården, Anders Jenssen, skulle returnere fra Trondheim etter å ha vært til byen med en båtlast med ved. Gabriel druknet straks, mens drengen kom seg opp på båthvelvet og ble etter mange timer reddet og ført i land på Frosta. Seks måneder senere, i juli - gir enke Gjertrud liv til Gabriels sønn. Deres åttende barn. Gjertrud var da 45 år, og Gabriel ville ha gått i sitt syttiende år. Arnt Jenssen Kvamme overtar drifta av gården da han gifter seg med enka Gjertrud året etter den tragiske hendelsen ute på Trondheimsfjorden. I 1801 er det fullstendig folketelling i landet, og det var da 14 personer på Leangen østre, pluss 19 personer på fire husmannsplasser under gården. Ved århundreskiftet overtar en ny Gabriel. Det er sønn av Gjertrud og Gabriel (som druknet). Den nye Gabriel var skoleholder, og ble i satt alder (38 år) gift med Cecilie Nilsdatter Fossing. Denne Gabriel har etterlatt seg flere skriftlige beretninger fra sin tid, blant annet den eldste skoleprotokollen fra kommunen. Ved opprettelsen av Norges Bank bidro Gabriel Gabrielsen Leangen med et innskudd på 29 spesidaler i sølvskatten.

Cecilie og Gabriel fikk 7 barn, hvorav Nils, født i 1804, overtar som neste bruker av Leangen østre i 1838. Nils drev så gården frem til 1856 da han dør, 52 år gammel. Han var gift med Susanne Hokstad. De hadde da satt 9 barn til verden, og igjen opplever Leangen at et barn blir født etter at faren er død. Lille Nikoline Gurine ser dagens lys i 1857, noen måneder etter at Nils døde. Mens Nils levde, opplever han og Susanne det tragiske å miste sine tre førstefødte døtre - alle før fylte 3 år. Og i 1872 skulle det fjerde barnet miste livet som 20-åring, da Jørgen er en av de fem som drukner i Hammarvatnet femte juledag. En stor barneflokk hadde vokst opp farløs. Gunerius, som eldste sønn - er 16 år da faren dør. Han overtar Leangen, og gifter seg med Sofie Ellevsdatter Dullum. De skulle bli foreldre til 5 barn, deriblant odelsgutten Nils, den andre som druknet i Hammervatnet. Noen måneder etter drukningen rammer ulykka en gang til Leangen østre. Litj-pia Ingeborg dør. Tilbake sitter foreldreparet Sofie og Gunerius. Alt ble brått så stille - kun tomhet. I 1874 får Leangen østre en ny odelsgutt, en ny Nils blir født. Og livet starter på en måte opp på nytt. To år senere melder en sønn til sin ankomst. Ellef blir født. Og i 1881 kommer Severin. Bestemor dør i 1889, mor Sofie i 1925 og Gunerius i 1929. Og i mellomtiden har foreldrene blitt utsatt for en ny tragedie, da den ugifte sønnen Ellef - som 32 åring faller ned fra hustaket på Kjølen den 5. juli 1908, brekker ryggen og dør. ”Skal det aldri ta slutt”, tenker Sofie.

Sofie og Gunerius Leangen, med sønnene (f.v.) Ellef, Severin og Nils.

Odelsgutten overtar etter hvert. Han hadde giftet seg med Ingeborg Eline Flåen i 1904. De fikk ingen barn. I 1935 kommer en ny slekt og familie inn som eiere av Leangen østre da John og Helga Husby kommer flyttende til grenda. Leangen vestre Ole Olsen Leangen, født i 1773, var den siste som drev hele Leangen vestre som ett bruk. Han hadde overtatt gården den 9. mai 1812 av sine foreldre. Ved opprettelsen av Norges Bank måtte han ut med 47 spesidaler i sølvskatt. I 1819 gifter Ole seg med Cecilie Tørrisdatter på Vedul østre. Ulykka rammer det unge paret med en gang. Cecilie dør 24 år gammel i barsel, etter å ha satt til verden en dødfødt pike. Våren før hadde Ole solgt halvparten av gården til Åge Christian Andreassen Moxness fra Trondheim, som var gift med hans søster, Marta. Ole Nilssen Leangen, bror til Jørgen som druknet, kommer inn som eier på Leangen vestre i 1883. Han er gift med Oline Gabrielsdatter Ronglan, f. i Skogn i 1847. Deres sønn Gabriel overtar bruket i juni 1911. I 1934 overtar hans sønn igjen. Dette er Olaf G. Leangen, som gifter seg med Oline J. Oldret i 1921. På Leangskleiven I, som var en husmannsplass under Leangen vestre, overtar i september 1822 Ole Jonassen Leangssvedjan. Han var gift med Ingeborg Fossingreita, som dør i barsel to år senere. Ole Klevpladsen - som han trolig ble kalt, gifter seg på nytt i 1825 med Berit Jonsdatter Reinaas. De skulle få hele 13 barn, hvorpå 3 døde som spedbarn, en omkom i et forlis hvor han var skipper som fraktet gullgravere til Alaska - og en voksen sønn døde under tragiske omstendigheter i 1876. Når jeg tar med denne plassen og familien, er det for å dokumentere at det var en del barselsdød i grenda. Ser vi på plassen Slåttsveet, også under Leangen, ser vi at Kristina dør under en barnefødsel i 1834, - likeså neste gårdkjerring på Slåttsveet, som i 1861 dør under barnefødsel. Sistnevnte er Jokumina Henrikke Nilsdatter Selbu, født på Ekne i 1824. Hun ble gift med Torkild Pedersen. De fikk 6 barn, sistfødte i 1859 var dødfødt. Da Torkild ble enkemann, gifter han seg i 1862 med Anne Marie Hjeldemyren. De fikk 3 barn. I 1869 utvandrer Torkild til Amerika med kone og 8 barn. I USA mister Torkild to av sine barnebarn som i april 1899 blir klemt i hjel av en tømmerlunne som raste sammen. Tilbake til Åge Christian Andreassen Moxness og Marta. De får sønnen Ole i 1820, som blir eier av bruket i 1855. Denne Ole gifter seg med Gjertrud Alstad - og de har en forretning i Trondheim. Trolig blir virksomheten i Trondheim så innbringende, at de velger å flytte dit permanent. Gården blir solgt, med kår til Åge, den 6. april 1867. Kjøper er Kristoffer Olsen Sjøtrøa. Denne Kristoffer gifter seg i 1850 med Marta Marie Hogstadaunet fra Frosta. Samme året blir sønnen Ole født. Han skulle bli den tredje som var med i ulykka på

Hammervatnet. Han var bror til oldemor til dagens eier og driver, Knut O. Leangen som sammen med kona Maren Andrea Rygh har bygd opp gården på ny tomt sør av det gamle tunet. Litløya Arnt Gabrielsen Ytterøya hadde den 9. juli 1846 fått kontrakt med sitt søskenbarn, Nils Gabrielsen Leangen på Leangen østre. Han var gift med Ellen Jonetta. Begge to døde i 1860. Først Arnt, og deretter Ellen Jonetta i barsel – kun et par uker etter at hun ble enke. Barnet døde etter fire dager. Før dette hadde ekteparet på Litløya fått 7 barn, hvorav vi skal se på den førstefødte, Gurine - født i 1836. Så her var det over 20 år mellom yngste og eldste barn. Knut Leangen. Gurine gifter seg i 1858 med Johannes Larssen Nåvik, og slår seg ned på plassen Leangsve som husmenn i 1860. Samme året kommer Nikolaus til verden. Senere skulle paret få tre barn til. Nikolaus er den fjerde som drukner i ulykka 5. juledag i 1872. Kort tid etterpå flytter familien fra bygda. Mossingbrentet I (vestre) Flere familier har kommet og gått hva gjelder Mossingbrentet I. De fleste tilflyttere utabygdfra. Vi stanser opp i 1859. Da ankommer Tore Olsen Moen sammen med kona Gjertrud, fra Moen i Budalen. De kom da fra et mellomopphold på Tømmeråsen ved Hoklingen, sammen med sine 4 barn. På denne lille plassen slår de seg til ro, og får her tre barn til. Et ektepar med sju barn på et karrig bruk. Det var nok ikke lett. Og verre skulle det bli. Skjebnen innhenter familien så brutalt. I 1864 dør mor Gjertrud på barselseng med tvillinger. Tilbake sitter enkemannen Tore med 9 barn, inklusivt to nyfødte. Den ene tvillingen dør etter 2 måneder og den andre etter 17 uker. Og som om det ikke var nok, så dør også faren, Tore - året etterpå. Ungeflokken blir spredt rundt omkring i bygda hos fosterforeldre. - Men det slutter ikke der. Den ene sønnen havner som fosterbarn på Fonnåen gård. Dette er den 6-årige Karl Johan Toresen. Som 13-åring er han den femte og siste av de forulykkede i Hammarvatnet.

Tragedien på Hammervatnet var ikke den første drukningsulykken på denne innsjøen. Av og til har dessverre enkeltpersoner funnet ei våt grav på dette vatnet. En skjebne, en sorg - en hendelse for meget. Men når det er hele fem på en gang, i alderen 9 til 22 år - og alle fra samme grenda, da blir vi alle tause. Det er ikke så mye å si - slik det heller aldri ble sagt så meget den gangen. Tiden og holdningene var annerledes. Derfor er opplysningene om hva, hvor og hvorfor så få. Vi vet ikke helt sikkert hva som skjedde. Vi vet bare at ei gjev bygd ble berøvet sine beste.

Mrk: det er ikke samsvar mellom fødselsår / alder oppgitt i bygdabok for Åsen og kirkeboka.

100

Kolbjørn Nestgaard:

Tvillingslekta Hallan i Markabygda I 1827 kom eit ungt par flyttande til Markabygda etter å ha kjøpt Hallan søndre (ytre). Det var Hågen Larsen Okkelberg og kona Anika Andersdatter Hoven frå Skjelstadmark. Det skulle vise seg etter kvart at dei la grunnlaget for ei sers tallrik og kjent slekt i området. Mange flytta seinare ut frå Markabygda og enkelte reiste heilt til Amerika. Det var tallrike slekter dei kom frå i Skjelstadmarka og slik vart det òg etter dei i Skogn. Hågen (vart kalla Håkkå) og Anika fekk sjølve 11 born. Av dei var det 5 som førte slekta vidare. Når det gjeld tvillingar så fekk ikkje Håkkå og Anika noko av det, sjølv om han hadde tvillingar i si slekt. Det er først og fremst sonen Peter Olaus (1843) og dottera Anna (1849) som førte tvillingarven vidare. Anna vart gift med Ivar Ottesen Sjaastad (1838) og dei fekk 6 born. Av dei var det 2 tvillingar. Laura (1882) g.m. John Krislok, Hegra og Ludvig, distriksveterinær i Steinkjer og g.m. Helga Walstad. Deira bror Olaf (1869) overtok Sjaastad. Han vart gift med Marta Fostad. Dei fekk tvillingane Olaug (1909) g.m. Hans Skei, og Margit, som døydde ung. Peter Olaus vart gift med Sara Røsegg (1841) frå Beistad. Dei overtok Hallan etter hans foreldre. Ho var sjølv tvilling med søstra Marta g. Haugen. Dei fekk òg 11 born. Av desse var det 4 tvillingpar.

Sara Rebekka og Peter Olaus Hallan.

101

Hans og Anna (1869) reiste til USA i 1892 og 1893. Hans kjøpte farm i Nord-Dakota, mens Anna slo seg til som restaurantdrivar i New York. Ho vart gift, men fekk ingen born. Hans vart gift med Tora Landsem frå Malm, og dei fekk 8 born, som i dag har etterslekt spreidd over fleire stater. Tora sine foreldre, Gurine og Paul Landsem, hadde òg emigrert og bodde der. Hans var odelsgut på Hallan og kom tilbake i 1919 med ein stor del av borna og tok over heimegården. Dei fann seg ikkje tilrette i gamlelandet og etter eit par år slo dei retrett og drog tilbake til USA igjen. Dei 2 eldste gutane (Aksel og Hermann) hadde i mellomtida vori igjen i USA og drevi Hans og Tora med familie. Øvste rekke: Ingemann (bror av Hans), Selma, Hermann, Aksel. I midten: farmen. Gladis og Thinka. Fremste rekke: Hans og Tora med Det har i ettertid vori borna Petter, Harda og Mildrid. god kontakt mellom slekta her i Norge og dei i Amerika. No siste sumar (2004) var eit barnebarn av Hans og Tora her på besøk. Etter at Hans reiste over til USA igjen, overtok to av hans brødre, Paul og Einar, heimegården Hallan. I dag er det eit barnebarn av Einar (Petter jr.) som eig den. Neste tvillingpar var Gustav og Gurina (1872). Dei levde og virka heile sitt liv i Markabygda, og for det meste på Hallan. Eldre folk vil minnast dei godt. Dei var begge ugifte. Så kom Marta og Ottinus (1879). Marta vart gift med Paul Stormo, og dei var bønder på Stormo. Dei fekk 7 born og ei stor etterslekt. Ottinus er mest kjent for sin militære karriere, men òg som bonde på Høilo i Verdal. 6 born.

102

Siste og 4. tvillingpar var Andrea og Inga (1881). Inga døydde 5 år gammel, mens Andrea vart gift med Lambrigt Brenne og i 2. ekteskap med Boye Høgstein Brenne. Dei var bønder på Brenne søndre mellom. Etter dei er det mange etterkommarar og alle med utgangspunkt frå Brenne. Av dei tre som ikkje var tvillingar frå barneflokken på Hallan, er det òg i dag mange etterkommarar. Paul (1874) var bonde på Støringen og gift med Mette Stormo. 3 born. Einar (1877) var bonde på Finne øvre og gift med Olga Langås. Dei fekk 10 born og ei stor etterslekt. I tillegg til sine eigne gårdar dreiv dei to altså ein periode heimegården Hallan. Yngstemann Ingemann (1886) emigrerte til USA nokre år etter Hans og var med i 1919 da Hans kom heim att. Ingemann var da fortsatt singel og ein dag han var på Trondheimstur, var han innom Drotninghaug fruktbutikk. Han likte butikkdama så godt at han bad henne med på kino om kvelden. Ho vart med, kontakten var oppretta og Amor var ute med sine pilar. Ekspeditrise Bertha Longvabakk frå Flemsøy på Møre vart kona hans før returen gjekk til Amerika i 1922. Dei reiste då saman med eldste dotra til Hans, Selma, som hadde vorte igjen då foreldra drog. Ingemann og Bertha vart ikkje velsigna med born. I dei slektsledda som kom etter borna til Peter og Sara har det òg vorti mange tvillingpar. I 2. generasjon to par (etter Ottinus). I 3. generasjon tre par (etter Hans, Ottinus og Einar). I 4. generasjon heile elleve par hittil (etter Hans, Marta og Einar). Dei siste vart født i 2003. Det kan synes litt merkeleg at Einar, som sjølv ikkje er tvilling, har flest tvillingpar etter seg i dei ymse ledda (ein i 3. og sju i 4. generasjon). Det er vel troleg at tvillingfødsler er arveleg betinga. Peter Olaus og Sara Hallan hadde det i kvar si slekt. Såleis vart det dobbel dose med arvestoff. Det har til ymse tider vori skrive i aviser og ukeblad om fleire tvillingpar i same barneflokk, men enno har eg tilgode å sjå så mange som 4 i ein og same søskenflokk. Inntil noko anna er bevist vil eg påstå at dette er norgesrekord.

103

Andreas Lunnan:

Per Vang – bonde og legende - Ka ska' æ gjørrå, Per? No har det virri tjyva på buret igjæn og stilli alt flæske..... Per husbond er opptatt med å sko hest når tausa kjem for å be om råd. Utan å snu på hovudet, og langt mindre sleppe hestfoten og rette seg opp, kvitterer han slik: - Ta sild!! Slik var Peder Grinde, bonde på garden Vang i Åsen i tida 1892-1946. Visst vart han sett på som ein original, - men han var raus, framsynt, pragmatisk og godhjarta. Men kunne òg vera brå og kompromisslaus når han kjende seg provosert. Da var det ingen nåde. Peder - eller Per som han vart kalla i daglegtalen - var yngst av ni søsken på garden Grenne østre midt i Åsen. Han var fødd i 1867, og tok fatt på gardsarbeid alt som gutungen. Gløgg og interessert som han var, fanga han opp mykje fagleg kunnskap og dugleik. Etter kvart var han kvalifisert fagmann i mange handverk, og i kombinasjon med sterk teknisk innsikt og godt handlag kunne han nytte "utdanninga" si på mange vis. Han var sers dyktig både som snikkar og smed, og gjennom 4-5 år som hovslagarsersjant i Trondheim vart han også ein dugande hestskoprodusent. Da han var 25 år gamal, fekk han tilslag på Vangs-garden. Her hadde han sin base resten av livet, og tok snart namnet Per Vang. Han bygde etter kvart nye hus, og han sørga for å drive jordvegen på skikkeleg vis. Sagbruk (og høvleri) vart etablert, han innreidde sin eigen verkstad der han i mange år dreiv skifabrikk. Sist på 1890-talet monterte han ein såkalla Ådalsturbin i Fossingelva, eit par hundre meter frå garden. I tilknytting til dette anlegget fekk han bygd eit snortrekk fram til garden, og dette skaffa kraft til treskemaskin, hakkelsmaskin og til fleire andre hjelpemiddel han hadde i verkstaden sin. I 1910 bygde han kraftverk i Fossingelva, og mange i grenda fekk glede av dette. To år seinare skaffa han ein enda større turbin og dynamo (19 kW) til kraftverket. Alt i 1922 kjøpte han traktor og sjølvbindar, og var i det heile tatt ivrig etter å skaffa seg ny og moderne reiskapspark til garden sin. Han dyrka ny jord, kjøpte seg lastebil og dreiv ymse former for transportverksemd. Ei tid vart

104

mjølka frå Åsen transportert til Trondheim med Per sin lastebil. Han hadde òg avtale med vegvesenet om køyring av grus frå eit sandtak på garden til broren Severin i Mossingan. Gardbrukaren på Vang sørga alltid for at kyrne fekk det beste fôret som kunne skaffast, og dette gav seg utslag i stor mjølkproduksjon. Han dreiv òg hestavl, og kunne til tider ha 12-15 hestar på garden. I 1927 tok han òg over den daglege drifta av heimgarden Grenne østre, da bror hans vart sjuk. Seks år seinare kjøpte han denne garden òg, og vart dermed den mesteigande jordbrukaren i heile bygda. I 1946 selde han Vangsgarden til Toralv Almlid. Almlid hadde da hatt sin Per Vang fotografert i 1944, 77 år gamal. arbeidsplass hos Per Vang (Foto: Tor Rimol) heilt sidan gutedagane saman med far sin, Trygve Almlid, som gjennom alle år var rådsdreng og i praksis gardsstyrar medan Per var opptatt med alle sine mange gjeremål utanom gardsdrifta. Toralv Almlid dreiv Vangs-garden fram til 1982, - nokre år i samdrift med eldstesonen Per, som seinare har vore gardbrukaren på Vang. Peder Grinde Vang fekk med seg åtte år som kårmann, og kunne glede seg over å sjå at garden framleis vart halden ved god hevd. Han gjekk bort i 1954, 87 år gamal. Per Vang sette sitt preg på miljøet der han ferdast. Han hadde meiningar om det meste, og var aldri redd for å målbera dei. Med interesse for alt som skjedde omkring han, kom kan i kontakt med uvanleg mange menneske, både i eiga bygd og utanfor. Kontakten med Trondheim var til tider så tett at det kunne bli både to og

105

tre turar dit i veka. Han tok gjerne dampbåten frå Hopla, eller han fekk skyss med jekt dersom det høvde seg slik. Jektskyss var billegare, så det takka han meir enn gjerne ja til, økonomisk som han var. Elles tok han toget. Men det klaffa ikkje alltid med Per sine reiseplanar. Lenge var banen lagt berre mellom Hell og Trondheim. I den tida måtte Per ta beina fatt, tre mil sørover til Hell. Og like mange mil tilbake, når ærendet i Trondheim var utført. Ein gong var han vinters tid på handelsreise til Folldal, og vart bydd hestskyss ned til Alvdal. Etter nokre kilometer steig han av doningen og takka for transporten. Han tykte visst det gjekk for seint. Deretter tok han apostlane fatt med kurs for Alvdal jernbanestasjon. Her fekk han løyve til å traska etter jernbanelinja nordover til Røros. Det gjekk nemleg ikkje noko tog den dagen, og det var lettare å ta seg fram langs skinnegangen enn etter den dårleg brøyta riksvegen gjennom Tynset, Tolga og Os. Og Per var sers rask til beins. - Æ massere, fortalde han, og snakka da om ein slags joggestil der han brukte om lag ein time på mila! Per Vang hadde eit solid økonomisk talent. Såg han sjansen til å tene pengar, satsa han friskt. Han hadde tydelegvis gode kontaktar i bankmiljøet i Trondheim, og dreiv ein del med aksjespekulasjon. Og han sørga for at gardsdrifta gjekk godt. Han var nøye med betalinga til tenestefolket, og ville dei skulle få som fortent. I onnene og ved større arbeidsoperasjonar elles kunne det vera både 15 og 20 personar i sving på Vang, som vart halden for å vera ein god arbeidsplass. Men Per tolde ikkje noko slinger i valsen. - Sjå te å ha dæ heim på flekk! kunne han skrike ut til ein tenar som ikkje gjorde jobben sin. Og da var det berre å kome seg av stad. Her var det ikkje rom for noko ordskifte. Men det hende at arbeidskaren fekk ein ny sjanse, når Per var i betre humør. - Du kain få by'inn hos mæ igjæn, kunne han seia. Og da visste nok arbeidstakaren å ta betre vare på sjansen, om han slo til. Han kjøpte gjerne i stort, Per Vang. Sild skaffa han i tønner, fisk kassevis, klippfisk buntvis. Gjødning handla han i store parti, og vinters tid henta han lass med småsild for å fôra krøtera. Ein gong kom han over ein ladning med arbeidsbukser i Trondheim. Han slo til, og tenestefolket på Vang var "uniformert" i lange tider framover. - Ta dæ ei boks, du å, sa han til den han såg kunne trenge eit skifte. Og det var ikkje snakk om trekk i løn av den grunn. Han kunne vera mild og raus på anna vis, òg. Som da han selde tre oksar til Olaf Undlien som dreiv med kjøp og sal av dyr. Under sjølve handelen kravde kremmaren Per ein pris som eigentleg låg i overkant av det han kunne tenkt seg. Han fekk den summen. Da Undlien nokre dagar seinare var innom garden, spurde Per om kjøparen hadde tapt på handelen. - Tja, tre kroner, svara Undlien. Da tok Per straks opp pengepungen og plukka fram tre kronestykke. - Ta dæm, sa han. Da Per seinare vart spurd om kvifor han betalte på "etterskot", svara han: -

106

Æ vil da vel itj at gutongen neri Undlinan ska tap pæng på mæ.... Av og til kunne Per sine økonomiske vurderingar føre til spesielle disposisjonar. Som til dømes da han på 1930-talet fann ut at drivstoff og sjølvbindargarn var så dyrt at det slett ikkje kunne løne seg å gjera unna skuronna med traktor og sjølvbindar. Derfor sette han to hestar framfor "skolmaskina" og kommanderte ut fem av tenestefolket som bindarar. Sju kroner i arbeidspengar pr. dag var mykje rimelegare enn kostnadene til traktorparafin og bindarsnøre, sjølv om arbeidsfolket fekk mat i tillegg til timepengane. Hest- og handmakt og den gode, gamle "beinnil'n" skaffa større overskot for den nærige bonden på Vang… Per Vang likte godt å arbeida med tre. Dette førte til at han skaffa seg utstyr for skiproduksjon, og han monterte både bandsag og kutter i eit loftsrom på austre enden av hovudlåna. Hit kopla han òg ei "grein" av snortrekket frå Fossingelva, slik at maskinene vart særs effektive. Han kunne arbeida til langt på kveld, før han bikka seg bortpå senga som stod i verkstadrommet, - og sov nokre Enno finst det ski-emne etter gamle Per på Vang. timar. Men tidleg på mor- Kårmann Toralv Almlid viser sportsutstyr av ymse gonkvisten var han i sving storleik og kvalitet. Den lange skia er laga i ask, den att, ihuga som han var. Han korte i bjørk. var aldri i betre humør enn når han arbeidde i snikkarverkstaden eller i smia. Dei fleste skiene vart laga av bjørk, men han brukte òg noko ask. Dette trevirket fann han gjerne i Mosvika. Der hogg han og frakta treet heim over fjorden med eiga jekt. Det meste av produksjonen selde han på torget i Trondheim, og i denne

107

handelen kan det sjå ut som at han ikkje brydde seg så mykje om økonomien. Det blir nemleg fortalt at han tok 40 øre for eit par korte ski, og 60 for dei lange. Han selde også ein del ski utanfor landsdelen, men det meste gjekk nok til byfolk i Trondheim. Dei ville gjerne ha askski, trass i at dei var grovare i veden og ikkje gleid så godt som bjørkeskiene, fortalde Per. Da rådsdrengen på Vang, Trygve Almlid, kom att frå Amerika i 1925, hadde han med seg ein Indian motorsykkel. Denne overtok Per med stor interesse. Han laga ein skikonstruksjon slik at sykkelen kunne køyrast på vinterføre, sjølv om vegen var dårleg brøyta. Denne doningen skulle Per og ein god hjelpar, Torstein Hagen (som kom til Åsen frå Lånke), køyre til Trondheim med. Hagen var pilot, og Per likte ikkje å sitja bakpå. Derfor festa han ein spark til motorsykkelen, og stod sjølv på meiane og styrde. Ved Vordalen var det ein berrflekk midt på vegen, og der gjekk spark og kall over ende. Men Per visste råd. Han stakk innom nærmaste gard og bad om å få låne ein kjelke. Det fekk han. Knytte så denne vesle sleden til motorsykkelen, sette seg sjølv oppå, og til Trondheim bar det. Per Vang hadde ikkje anlegg for å bli sjåfør. Det var alltid andre som køyrde lastebilen hans, og han brydde seg ikkje om å skaffe seg sertifikat for bil. Men han hadde lyst til å bruke motorsykkel. Derfor fekk han Torstein Hagen med seg til Stjørdal for å køyre opp hos bilsakkunnig O. J. Ivarsen (Ivarson ”på folkemunne”). Indian-sykkelen slo seg vrang, og ville ikkje starta. Hagen var god mekanikar, og fekk snart motoren i gang. - Køyr ein runde du, kauka Ivarson til han. Hagen så gjorde, og Ivarson sa seg nøgd med det. Førarkort vart skrive ut. Per Vang, stod det i namnerubrikken…. Dette dokumentet hadde han stor nytte og glede av i mange, mange år framover.

108

Sveinung Havik:

Mennene bakom ”Skogn Historie” og litt om Levangerboka I dag er Levanger Bygdeboknemnd ei privat nemnd, slik ho var da ho vart stifta. I ein periode frå 1985 som kommunal nemnd. Det har vore ulike meiningar om det – kanskje det mest sentrale har vore pengespørsmålet – og om ein skulle gi seg i kast med allmenn bygdesoge i tillegg til rekka av gards- og slektshistoriebøker. Planane har vore mange og ambisiøse opp gjennom åra. Mellom anna vart det vedteke i 1963 å fullføre verket innan 1968, men slik gjekk det ikkje. Kommunesamanslåinga i 1962 har nok òg verka inn på økonomien til bygdebokarbeidet, som snart kan feire 100 års jubileum. Denne artikkelen tar ikkje mål av seg til å analysere kvaliteten av bøkene, men meir seie noko om alle som har stått bakom, ikkje minst med pengar og ”frivillig frivilligheit”. Det var ein gong i 1919… at lærar Julius Mollan i eit møte i Hegle ungdomslag kom med forslag om ei historiebok for bygda. Ungdomslaget sendte forslaget til Frol kommunestyre, der det vart vedteke å velgje ei nemnd til å ta seg av dette arbeidet. Forutan Julius Mollan vart desse med: Arne Vestrum, Gustav Ertzgård, Paul Okkenhaug og Sigurd Berg. Omtrent samstundes viser møteboka for Skogn ungdomslag at dette spørsmålet vart drøfta der òg. Det var kan hende ”tidsånda” som rydda grunnen for det som skulle kome kort tid etterpå. Frolingane ville ha med seg folk frå Skogn og Levanger i ei ny felles nemnd som valde lektor Julius Mollan. Arne Vestrum til formann. Han vart òg ein aktiv forfattar av dei første bygdebøkene. Saman med seg hadde han ein hær av medhjelparar: P. Følling, Agnes Bratsberg og Marius Gevik, alle fra byen, mens Kj. Slungård, O.H. Sjåstad, Johs. Finsvik sen. og

109

S. Hellem kom frå Skogn, og mange fleire etter kvart utan at alle kan nemnast her. No vart plattforma lagt… av Arne Vestrum. Han er omtala i årbok 1990 og eg vil berre peike på at han straks vart ein nøkkelperson i bygdebokarbeidet. Han kom frå ein husmannsplass på Ekne. Det er rett å seia at han var ein arbeidsmaur som hadde pågangsmot og arbeidslyst, enda han var nærare 70 år da han tok til med skrivinga. Nemnda fekk laga ein plan der dei vektla innsamling av kjeldemateriale. I ei tid utan dagens teknologi var einaste råda å gjera avskrift. Det private næringslivet reiste pengar, og nyttige kjelder kom på plass frå Riksarkivet i Oslo og Statsarkivet i Trondheim. Det som vart samla inn vart nyttig arkivmateriale for seinare epokar i ”Skogn Historie”, og er i dag innlemma i Levanger Bibliotek si lokalsamling. Vestrum-perioden frå 1926 – 33. Vestrum tok for seg av det innsamla materialet og fekk skrive første bindet i 1926. Det handlar om Skogn frå dei eldste tider og framover til 1720. Konservator Th. Pettersen skreiv eit tillegg om ”Skeynafylke i den hedenske tid”. Etterpå skreiv Vestrum gards- og slektshistorie fram til 1801 i to bind, som kom ut i 1932-33. Han budde på ”Bakkehuset”, arbeidde gratis i alle desse åra og var opptatt av lokalhistoria heilt fram til han døydde i 1937 – 79 år. Levanger og Skogns Sparebank støtta trykkinga av Arne Vestrum sine bøker. Seinare vart bøkene selde i kommisjonshandel hos B. Thurn-Paulsen. Salet gjekk dårleg og forklaringa ligg nok klart i dagen. Det var nedgangstider og smått med pengar mellom vanleg folk, og difor vart mange av bøkene liggande på lager. Sjølv om ei bok kosta berre Arne Vestrum. 20 kroner, vart andre ting prioritert i eit trongt husholdningsbudsjett den gongen. Sivertsen-perioden frå 1947 – 56. No låg arbeidet nede i mange år, og ein veit lite om kva som var årsaka. Truleg var det ein kombinasjon av manglande økonomi og skriveføre folk. Etter krigen kom det eit tilskott på heile 5000 kroner frå L/L Kaffestova, øre-

110

merka for vidare arbeid med ”Skogn Historie”. I tillegg hadde ein pengar på bok i Sparebanken etter salet av Vestrumbøkene. Om lag 250 bøker hadde gått ut. På nytt vart det utpeika folk i bygdeboknemnda frå dei tre kommunane, med Martin Sivertsen som formann. Det vart samla inn kjeldemateriale med tanke på nye bøker, og kommunale tilskott kom til nemnda i fleire år på 50-talet. Næringslivet bidrog med pengar til arbeidet. Økonomien vart no så god at leiaren fekk godtgjering på kvart årsmøte. Martin Sivertsen skreiv neste bok om førhistoriske funn i Skognområdet. Han Martin Sivertsen. var folkehøgskolemann og hadde stor interesse for arkeologi. Han reiste rundt og gjorde funn som endra framstillinga til Pettersen. Lektor Arne Sivertsen fullførte det store og langvarige granskingsarbeidet etter faren. Tredje boka i serien ”Skogn Historie” kom ut i 1965. I tillegg starta han innsamlingsarbeidet med gardshistoria for Frol og delar av Skogn. Hallan-perioden frå 1956 – 69. I denne perioden forplikta kommunane Frol, Levanger og Skogn seg til å yte årlege tilskott etter ein 4-årsplan. Samstundes kom det nye folk inn i nemnda, og det vart skissert nye mål for skrivearbeidet. Nils Hallan var eigentleg journalist og hadde ei god penn. I tillegg voks han opp i ein heim med mykje lokalhistorisk interesse avdi far hans var Nelius Hallan. I eit brev til Arbeidsnemnda i 1955 baud Nelius Hallan seg til å skrive gardshistoria for Markabygda. Nemnda meinte dette ikkje let seg innpassa i dei planane som var lagt. Han var like fullt eit levande leksikon om folk og tilhøva i bygda frå farne tider. Nils Hallan fekk ein avtale om fast løn for bygdebokarbeidet, men dette var ikkje noko å leve av. Han stifta familie medan han gjekk på lærarskolen her på Levanger og det var naturleg at han heller ville prioritere ei fast stilling som lærar. Likevel heldt Hallan fram med arbeidet Nils Hallan.

111

med allmenn kulturhistorie bygd på det Martin Sivertsen hadde arbeidd med heilt til han døydde i 1964. Totalt skreiv han 1000 boksider om kulturhistoria frå Skogn og Frol, og ikkje så lite om Levanger heller. Bøkene kom ut i 1964, og siste boka i 1969 medan han hadde stilling som konservator ved Rana Bygdemuseum i Mo i Rana. Dette året var det 50 år sidan ideen om bygdebokskriving tok til mellom ungdomslagsfolk i Frol og Skogn, og dei kunne feire dette med bok nummer seks. Forretningsførar og friske vindar utover 60-talet. På årsmøtet i april 1963 kom det nye kostar inn i styre og stell. Martin Sivertsen ønskte avløysing og inn kom Oddleiv Spillum. I dette tiåret vart det ei fastare styring, med mange sentrale folk. Julius By rykka opp frå kasserarjobben og vart no forretningsførar. Han la planar for reklameskrift, førehandstingingar og forskottsbetaling, og det vart sagt at arbeidet skulle avsluttast innan 5 år. Det sto vidare at ”denne plana gjeld soleis måten ein skal få bøkerne ut til folket på, og få inn pengar for dei. Har ein boktingingane – so har ein ogso eit tips om opplaget som må trykkast og innbindast. Mogeleg restopplag må overtakast av kommunen”.

Inntekter for Skogn Historie frå ca. 1950 – 1970: Kommunale tilskott frå Frol, Levanger og Skogn (av dette kom kr. 88 000,- etter at Levanger vart samla til ein kommune)

kr. 189 550,-

Boksalg m.m. L/L Kaffestova til start i 1947 L/L Kaffestova, 8 gonger Levanger og Skogn Sparebank Skogn Sparebank Levanger Meieri i 1950 Levanger Samvirkelag i 4 år Verdal Samvirkelag i 1 år Skogn Meieri i 5 år Skogn Handelslag i 2 år Skogn, Frol og Aasen br.tr.lag S. Bamberg M. Sivertsen Tilskott frå Levangerboknemnda

kr . 60 857,95 5 000,4 500,12 500,3 000,200,600,200,1 550,450,750,1 000,800,7 600,-

112

Dette var vel og bra, men salet gikk trått og kapitalen vart liggande på lager. Medan Bye arbeidde mest med ”Folk og heimar”, kom Torbjørn Prestvik inn som forretningsførar og det er nok mange som hugsar hans sterke framtoning. Han dreiv sal/distribusjon til bokhandlarane på 70-talet. Kommunearkivet var då plassert i kjellaren under Levangerhallen, og lagringsforholda var reint ut forferdelege! Det kan nemnast at kommunearkivet seinare vart ordna og plassert i Levanger Rådhus, medan bygdebokarkivet sine avskriftspermar med meir ligg arkivert i biblioteket. I tillegg ligg alle tilgjengelege papirutgåver av Nordre Trondhjems Amtstidende her, den eldste frå 1875. Ei nyttig samling donert av LevangerAvisa. Siste tilveksten er eit arkiv etter Nils Hallan som er henta frå Dragvoll. Levanger bys historie 1836 – 1918. Reidar Strømsøe var den siste ordføraren i Levanger bykommune. I sine siste leveår skreiv han denne heilt spesielle byhistoria og fekk ho utgitt før han døydde i november 1967. Han var initiativtakar til at ”Levanger bys historienemnd” var oppnemnt av formannskapet i bykommunen. Nemnda hadde desse medlemmane; lektor Kåre Snekkvik, ordfører og bakermester Reidar Strømsøe og høvelmeister Arne Finsvik, og vart underlagt ”Arbeidsnemnda for Skogn Historie”. Her finn vi dei første forsøka på bruk av historienemnder med visse fullmakter, men ansvaret ligg fortsatt hos arbeidsnemnda. Reidar Strømsøe. Arne Finsvik vart kasserar og Kåre Snekkvik sekretær. Det er interessant å sjå at det i arbeidsprosessen er dokumentert faglege diskusjonar som gjeld skriftform, bildematerialet og ikkje minst presentasjonsforma. Skulle ein velgje ”horisontal” eller ”vertikal” disponering av stoffet for å unngå oppramsing? Nemnda konkluderte med at …”Strømsøe disponerer stoffet kronologisk. Likevel bør han vurdere muligheten for å samle noen kapitler som naturlig hører sammen mer ”vertikalt”.” Eit anna forhold var at Strømsøefamilien hadde lange tradisjonar som handelsfamilie i Levanger, og at Strømsøes bestefar, ”borger Petter Gustav Strømsøe var med i byens aller første kommunestyre. Dette var i 1841 – 5 år etter at byen fikk kjøpstadrettigheter”. Dette var rettnok kuriøst, men i forhold til styre og stell i byen - noko som kunne påverke måten historia vart skriven på. Låg

113

det noko politikk bakom her? – Finsvik og Snekkvik var arbeiderpartifolk, medan Strømsøe representerte Høgre i politikken. Meininga var å skrive byhistoria fram til 1961, men etter kvart vart dei einige om å droppe samtidshistoria og heller avslutte med første verdskrigen. Arbeidsplan var lagt og forfattaren fekk i oppdrag å starte innsamling og tilrettelegging av stoffet for dei første 10 åra – 1836/46. Under vurderinga av stoffet peikar Snekkvik på det som mange meiner er ein stor mangel ved boka. Kvar er kjeldene han brukte og finst dei enno på kvisten i Strømsøe-huset? ”Snekkvik henstiller til Strømsøe å bruke fotnoter med kildehenvisninger under arbeidet med stoffet”, og Finsvik ”etterlyser omtale av liv og virke blandt strandsitterne”. Strømsøe meiner at kjeldene er mangelfulle, men lovar å gå igjennom folketeljingane. Slik vart dei ulike tidsbolkane skrivne ned og sekretæren noterte fleire gonger at diskusjonen hadde gått på formidlinga. Språkmannen Snekkvik fekk i oppgåve å vurdere manuskriptet etterkvart …”og overfor Strømsøe fremme forslag om varsomme justeringer i målføring og rettskriving.” Sommaren 1965 skriv sekretæren følgjande: ”Nemnda så på noen av de rettelsene (…) hadde gjort på de første 62 sidene av manuskriptet. Former som ”efter”, ”frem” og ”nu” var ikke rettet, men enkelte andre justeringer som ”sne” til ”snø” og skrivemåten ”Brusvebrua” for ”Brusvebroen” og lignende mener Snekkvik må brukes”. Etter ein prinsippdiskusjon om skrivemåten av stadnavn vart det vedteke å rådføre seg med ekspertar. Vi vil trekke fram nokre eksempel her. Det første er eit brev frå Nils Hallan i 1965 der han har lese delar av manuskriptet. For det første konstaterar han at Strømsøes rettskriving bygger på 1917-regelen og fortsetter, …”, men på ett punkt vil jeg dissentere. Det gjelder stedsnavn. Her gjelder det, synes jeg, å få fram den lokale koloritt på beste måte, og da bør navna skrives mest mulig i overensstemmelse med uttalen: altså Gjemleshøgda, Brusvebrua, Eidsbotnen, Rinnleiret, - gjerne også Levangerelva, osv. Dette er ikke noe stilbrudd, - det virker snarere som krydder i maten”. Han har òg ankepunkt på kjeldebruken med ein litt underfundig trønderironi:…”På ark 5 gjengir De et gammelt sagn om Levanger, trykt i 1897, vel i Amtstidende. Kilden bør angis…Jeg tillegger ikke dette sagnet noen historisk verdi, men jeg synes det er interessant nok å finne ut hvordan slike sagn kan oppstå. De faller ikke ned fra himmelen.” Ein annan ekspert, Rolf Fladby i Norsk Lokalhistorisk Institutt, svara i generelle vendingar at ein lyt …”følge den linje som flertallet i nemnda går inn for, og som må sies å være nøytral.” Det vart òg arbeidd med bildestoffet og forfattaren kom med forslag – totalt er det notert ned forslag på 51 bilder. Nemnda vart aldri heilt ferdig med språk-

114

Arbeidsnemnda for Skogn Historie ein gong på 60-talet. Bildet viser at det var karane som styrde. Frå venstre: Johan Rian, Markabygda, Arnfinn Myhr, Skogn, Arne Sivertsen, Levanger, Julius Bye, Frol, Oddleiv Spillum, Frol, Kåre Snekkvik, Levanger, Arne Finsvik, Levanger og Johan Holan, Skogn.

debatten og formidlingsaspektet. I møteboka frå april 1968 står det å lese: ”En del språklige justeringer av manuskriptet til ”Levanger bys historie” måtte foretas våren og sommeren 1967, og dette forsinket arbeidet noe. I samråd med formannen i hovednemnda (Oddleiv Spillum) ble det bestemt å bruke tittelen ”Levangerboka” som omslagsnavn på boka”. Reidar Strømsøe var lykkeleg da han fikk dei første ferdigtrykte, innbundne eksemplar av byhistoria i hendene til 80-årsdagen sin den 10. august 1967. Forfattaren hadde da arbeidd intenst og nøyaktig med stoffet i fem år og til pressa uttala han: - ”Jeg tror jeg kan si det slik at det er arbeidet i denne nemnda som har mye av æren for at jeg har holdt meg så aktiv”. I ettertid kan ein seie at boka vart ein suksess, mykje brukt og etterspurd, og ho er for lengst utseld. Salet gjekk bra og det vart eit overskott som kom godt med i ei slunken kasse. Og kva skjedde etterpå? Først på 70-talet kom Kulturmeldinga som bar bod om kulturelt mangfald og satsing på kultur ute i distrikta. I tillegg vart det godt om pengar og kulturavdelingar vart bygde opp rundt i kommunane. Levanger oppretta kulturkonsulentstilling i 1976, og hovedutvalet delte ut tilskott til lag og organisasjoner etter politiske prioriteringar. Dei tre kommunane Frol, Levanger og Skogn hadde gitt mykje pengar over fleire år på 50 og 60-talet, men no vart det heller smått.

115

Det er mogeleg at skrivinga hadde tatt ei heilt anna retning dersom Nils Hallan hadde tatt på seg det vidare arbeidet og vorte lønna på skikkeleg vis. Planen var at han skulle skrive eit siste bind (IV c) som skulle ta for seg kulturhistoria frå Levanger vart by og følgje omlandet si utvikling fram mot århundreskiftet. Om det kan vi berre spekulere. I staden fortsette arbeidet som før – ikkje noko galt i det, men såg ein enden nokon stad?

Den grundige innsamlinga av kjelder og bearbeidinga av desse kom nok ein gong til nytte, skulle det vise seg. Arbeidet til Martin Sivertsen og Nils Hallan vart førd vidare av Julius Bye, og i 1973 og 1976 kom to bind av ”Folk og heimar”. Den siste boka i den gamle, gode tradisjonen kom i 1979 og tok for seg Markabygda og Ekne. Her dukka dei første kvinnene opp som forfattarar og det er interessant. Marie Finsvik hadde arbeidd med manuskriptet lenge. Det var enda ei kvinne som gjorde ein stor innsats, Maren Vinje i Markabygda. Det skal og nemnast at Torfinn Veske arbeidde med Nesset, og at Einar Nergaard heldt fram med dette arbeidet utover på 70- og 80-talet. Hausten 1984 bad nemnda om å bli kommunal og i februar året etter fatta Levanger formannskap endeleg vedtak. Organisasjonsmessig vart nemnda plassert under Hovedutvalg for kultur. Hovedutvalget vedtok instruks med to hovedmål: 1) ”Planlegge og samordne arbeidet med skriving, utgivelse og distribusjon av bygdebøker i Levanger kommune og sikre kildemateriale”.

116

2) ”Levanger bygdeboknemnd skal være rådgiver overfor Hovedutvalg for kultur og miljø i alle saker/spørsmål som har med bygdebøker og lokalhistorie å gjøre”. Vona var at det skulle kome fleire pengar til bygdebokarbeidet, men slik gjekk det ikkje. Mange meiner at dette vart ein periode med mykje byråkrati og omvegar. Mellom 1982 og 1989 kom det ut to interessante bøker, som ikkje inngår i serien ”Skogn Historie”. Bøkene handlar om den eldste historia og er skrivne av faghistorikarar. Johan S. Mo om ”Busetnaden i Åsen fram til ca. 1660. Landnåm, nedgangstid og nyvokster i ei Innheradsbygd”, og Torunn Herje om ”Fragmenter av en fortid. Funn og fortidsminner i Levanger kommune”. Nokre år etterpå var det ein ny generasjon som heldt på. ”Skogn-geriljaen” med Ivar Berre & co. hadde laga ei nemnd under den kommunale bygdeboknemnda som dei kalla ”Nemnda for Skogn Historie”. Etter fire år har dei makta det utrulege å gi ut to gards- og slektshistoriebøker og ei allmenn kultur-historiebok. Desse bøkene har nok ein større appell til lesarane fordi layouten er meir moderne og bruken av bilde møter kjøparane på ein heilt annleis måte. Dessutan fekk dei gjennom ”forskottsbetaling” frå Norske Skog opparbeidd ein kapital som gjev grunnlag for fleire bøker. I tillegg fekk dei digitalisert og kopiert sentrale kjelder. Som nemnt vart ikkje perioden som kommunal nemnd til beste for bygdebokarbeidet. Manglande pengar gjorde at det ikkje var råd til å engasjere ein faghistorikar til å fullføre arbeidet, slik fleire andre kommunar gjorde. Da vart konklusjonen at ein gjekk attende til dugnadsprinsippet med ei privat bygdeboknemnd. Ho vart stifta på Brusve hausten 2002 og har lagt opp til samarbeid med historielaget. Formann i den nye private bygdeboknemnda, ”Levanger Bygdeboknemnd”, er Johannes Vongraven. Frå Åsen har det i ein tiårsperiode (1991 – 2001) kome fem gards- og slektshistoriebøker i serien ”Bygdebok for Åsen”, og for Ytterøy har det kome ei allmenn kulturhistorie. ”Me skal koma, um inkje so braadt” Bygdeboknemnda av 1969 peikar på at dette prosjektet har tatt alt for lang tid. I dag kan ein seie det same. I snitt har det gått seks år mellom kvar gong ei bok kom ut. Likevel må det seiast at prosjektet ”Skogn Historie” er interessant å ”forske i” avdi så mykje folk har tatt del i dette, og den entusiasme som ein kan spore heile tida. Vi lever no i ei tid som krev raske avklaringar og fokus på målet, og pionerane bak ”Skogn Historie” ville neppe funne seg til rette i dagens oppjaga samfunn. Men her er så mange interessante tankar, hendingar og samtalar som ein gjerne skulle høyrt. Noko å reflektere over når ein blar gjennom desse bøkene. Og alle spørsmål har ikkje svar, men det er viktig å fort-

117

sette med dei gode spørsmåla. Nett slik Magnus den gode spør Kalv Arnesson om korleis Kong Olav fall på Stiklestad: ”Kvar var du då, Kalv?” – Truleg var både far din og bestefar din og jamvel oldefar med i dette prosjektet ”Skogn Historie” ein gong. Oversikt over verket ”Skogn Historie” Bind I Bind II a Bind II b Bind III Bind IV a Bind IV b Bind V Bind VI Bind VI Bind VIII

Arne Vestrum: Skogns historie (Omfattende Frol og Levanger).* Arne Vestrum: Skogns historie. Gards- og slektshistorie før 1801. Arne Vestrum: Skogns historie. Gards- og slektshistorie før 1801. Martin Sivertsen: Om Skognområdet i forhistorisk tid.* Nils Hallan: Ålmenn bygdesoge for Skogn, Frol og Levanger.. Nils Hallan: Ålmenn bygdesoge for Skogn, Frol og Levanger.* Reidar Strømsøe: Levangerboka. Tidsrommet 1836 – 1918.* Julius Bye: Frol I. Folk og heimar 1801 – 1950. Julius Bye: Frol II. Folk og heimar 1801 – 1950.* Nelius Hallan/ Marie Finsvik: Markabygda og Ekne.* Bind IX a Ivar Berre: Midt-Skogn.* Bind X Midt-Skogn 1. Gårds- og slektshistorie. Bind XI Ivar Berre: Ytre Skogn 1.* Bind XI Ivar Berre Ytre Skogn 2.* * Finst på lager.

Kjelder: Opplysnings og Reklameskrift for Skogn Historie Melding om arbeidet med Skogn Historie 1919-1969 Møtebok for Levanger bys historienemnd Avisklipp og muntlige kjelder ”En byhistorikers problem” : Johan N. Tønnesen : Heimen : 1964 : 4. Samtale med Kåre Snekkvik

118

Annar J. Johansen:

Brusve 200 år mai – november 2003 200 år er litt av en alder for en trebygning i Norge, særlig i fuktige kyststrøk. Regn, kulde, råte og insekter tar ofte knekken på treverket, og vedlikehold er en stor og viktig oppgave for den som vil bevare slike hus. Hovedlåna på Brusve i Levanger har trosset tidens tann, og man kan si at fru Fortuna i lange perioder har holdt sin hånd over bygningen, slik at den nå kan feire sine 200 år. For vedlikeholdet har til tider vært så ymse. Bygningen har gjennomlevd mange faser; fra å være embetsgård og våningshus på en storgård gjennom hele 1800-tallet, via statsrådsbolig på 1890-tallet og til leiegård på 1900-tallet, med husvære for mange mennesker. Og fra 1984 museumsbygning og kulturhus i vid betydning. Mange er det som gjennom de siste 20 årene har besøkt bygningen; i forbindelse med konserter, utstillinger, 17. mai-arrangementer, foredrag og demonstrasjoner, eller deltatt i forskjellig slags feiring, som dåpsselskaper, konfirmasjoner, bryllup, åremålsdager osv. Styret for Bymuseet i Levanger, som eier bygningen og står for driften av hele virksomheten, syntes at det var betimelig å markere at låna nå har stått ved den gamle innkjørselen til Levanger i 200 år. Våren 2002 ble det valgt en jubileumskomité, bestående av Annar J. Johansen, Line Staldvik, Edbjørn Dalslåen og Sidsel Wohlen. Utover høsten ble det tumlet med mange tanker og forslag til feiring. Skulle vi la markeringen gå over en uke våren 2003, med brask og bram og stor festivitas? Det kunne bli en forholdsvis enkel og grei gjennomføring, og overkommelig for den trofaste gjengen av dugnadsfolk i styret. Eller skulle vi ta for oss kulturhistorien i vid forstand - og belyse de 200 årene gjennom en rekke temaer og aspekter? Da måtte vi ha hjelp av andre lag og enkeltpersoner innen kultur og næringsliv til noe som kunne bli en skikkelig kulturdugnad, og som i tid måtte strekke seg over en lengre periode.

119

Før vi tok en endelig avgjørelse, sendte vi derfor ut en forespørsel til aktuelle lag og organisasjoner for å høre om de ville stille opp og hjelpe oss, gratis og uten noen garanti for publikumsoppslutning. Den positive responsen var stor, og i pur galskap etter manges Bymuseet ba Bjørg Otlo, Levanger, om å lage en akva- mening, arbeidet vi rell av Brusve. Det hyggelige bildet er benyttet på plaka- frem et ambisiøst proter, kort og drikkekrus, og i program, annonser og avis- gram som skulle strekke omtaler. seg over mer enn 5 fem - måneder, fra mai til november 2003. Hovedtemaene ble bestemt til å være Bygningshistorie og arkitektur, Barnekultur, Drakt- og kleshistorie, Gårds- og redskapshistorie, Mat og mattradisjoner, Fattig og rik - sosiale forskjeller, Innvandring før og nå, og Fritid og foreningsliv. Innimellom avviklingen av disse temaene flettet vi bl.a. museets faste 17. mai-opplegg, Kulturuka, Byvandringer, Sommermartna og markering av Kulturminnedagen. Slik ville det gå slag i slag fra midten av mai. Ansvaret for de forskjellige temaene ble fordelt på styremedlemmene. Denne store kulturdugnaden, som var mulig takket være hjelp av enkeltpersoner, skoler, humanitære organisasjoner, lag for barn, ungdom og eldre, organisasjoner innen sang og musikk, teater, husflid, billedkunst, hobby, idrett, friluftsliv, kulturvern og næringsliv, viser at Levanger kommune er en særdeles rik kommune, kulturelt sett. Bymuseet knyttet mange verdifulle kontakter gjennom forberedelsene og gjennomføringen av jubileet, kontakter som museet vil samarbeide med ved senere anledninger, til gjensidig nytte og glede. Det vil igjen komme innbyggerne i Levanger til gode.

120

Styret for Bymuseet i Levanger og Line Staldvik, bestyrer for Levanger Museum, fotografert i Storstua på Brusve 15. mai 2003. Stående fra venstre: Gunnar Løvås, Jarle Aabakken, Åshild Røvik Skauge og Edbjørn Dalslåen. Sittende: Line Staldvik, Gunhild Sundal, styreleder Annar J. Johansen, Sidsel Wohlen og Hans W. Bye.

15. mai var det åpningsseremoni med salutt, fanfare, prolog, taler, musikk og bursdagskake.

121

Helt siden 1984 har det vært åpent hus på Brusve 17. mai i timene mellom barnetog og borgertog. I varmt sommervær 17. mai 2003 koste folk seg på tunet der det tradisjonen tro var spill og dans.

Galleriet egner seg ypperlig til foredrag og små konserter. Her holder landskapsarkitekt Marit Danielsen foredrag om gamle hager under temaet Bygningshistorie og arkitektur i mai.

122

Barnekulturdagene i juni hadde program for store og smĂĽ. Mange skoleklasser var innom, og en klasse ved Hegle skole oppfĂ¸rte et selvlaget "spel", Brusvespelet II.

Det var stor interesse for temaet Kvinners hverdag - drakt og kleshistorie i juni. En unik samling kraver fra 1800- og tidlig 1900-tall var stilt ut i kafeen, og mange beundret det fine hĂĽndarbeidet.

123

Denne ivrige gjengen fra Levanger Spellmannslag opptrĂĽdte flere ganger under jubileet. Her spilles det i forstua eller "Heimbecks rom" under Kulturuka i juni.

Den 22. juni var det friluftsgudstjeneste pĂĽ tunet. Egil Moen forrettet og Svein NĂŚss spilte.

124

Bondelag og skogeierlag var dyktige støttespillere da temaet Gårds- og redskapshistorie ble belyst i august. Mange sjeldne og interessante gamle landbruksredskaper var stilt ut på tunet.

Tema Mat og mattradisjoner: Lensmann Bernt Oluf Lynum med hustru Anna hadde invitert gode venner til et fire timers festmåltid den 7. september 1884. Det ble stor stemning rundt bordet etter hvert som gjestene arbeidet seg gjennom den åtte retters middagen, som ble fulgt av utsøkte viner og servert av pyntelige tjenestejenter. Allehånde lokale og rikspolitiske begivenheter på 1880-tallet ble diskutert i samtalens løp.

125

En lørdag i oktober hadde innvandrergrupper i kommunen et stort arrangement på Brusve under temaet Innvandring før og nå. Det var utstillinger, demonstrasjoner, smaksprøver, konserter og annen opptreden i alle rom.

Solveig Otlo stilte ut sin store samling på over 300 dukker da tema Fritid og foreningsliv ble belyst på mange slags vis.

126

Karl Jensen:

Litt om veigrusinga i Frol kommune i 40-50-årene Jeg var med som fast gruslesser til veivokterne i kommunen på 40 - 50-tallet. Og det var ikke noe moderne utstyr enda, det var jo berre spaden. Kommunen kjøpte inn en lastebil straks etter krigen av merke "Austin", som vi brukte til grusinga, og Hilmar Halvorsen var sjåfør på bilen. Olaf Stenberg hadde lastebil, og var også med og kjørte ut grus. Men denne bilen hadde ikke motortipp, så platten måtte sveives for hånd. Gruslessinga var jo et slit som alt annet den tida. Vi hadde en kasse som vi lesset grusen oppi, og den hadde plass for 1,5 kubikk grus, en vekt på ca. 2700 kilo. Det verste slitet var når vi skulle sveive den opp med en vanlig stubb-bryter. Vi som lesset hadde akkord, og jeg tror vi hadde to kroner kubikken. Det kunne vel bli ca. 10 - 15 lass om dag. Veivoktere i Frol kommune i 1940-50-årene var: Halsan krets: Bjarne Nyenget Okkenhaug krets: N i l s Kolberg Hegle krets: Øivind Bamberg Mule krets: Olaf Stubmo

Bildet er fra Baugengruva, Mule. Fra venstre: Oddvar Flatås, Karl Jensen og Hilmar Halvorsen. Foto: Karl Jensen

127

Erling Furunes:

Rekneskap fortel historie Vi har tre populære samtaleemne: Veret, utruskap og økonomi; gjerne i varierande rekkjefylgje. Det fins mange forklaringar, tenk berre på veret. Der skuldar vi på oson-laget, Vårherre eller kanskje på våpenindustrien. Tenk berre på kva han sa, steinaldermannen: “Har de sett kor uroleg veret har vorti etter at folk tok i bruk pil og boge?” Eg vil sjå litt på økonomien. Vi samanliknar gjerne prisar med andre land, dvs. produktprisar. Løn har vi lett for å gløyma. Er det slik òg når vi ser attende i vårt eige land? Eg sit her med nokre rekneskap etter onkel Henrik. Han døydde i 1933, og eg vil ta fram noko både frå gardsdrifta og frå gravferda. Lat oss take nokre produktprisar: Kalvekjøt: kr 1,15 Sauekjøt: kr 0,80 Svinekjøt: kr 0,60 Potet: kr 0,025 Bygg: kr 0,145 Alle prisane er pr. kg til produsent og teke ut frå bilaga. Dette ser svært billeg ut, men skal vi òg sjå litt på lønningane? Onkel hadde hatt nokre ungdomar til å arbeide for seg. Ein søskenflokk hadde kravd 1 krone pr. dag, ein annan 1,50. No ser vi at sjøl dei dyraste ungdomane hadde berre 1,3 kg kalvekjøt eller 2,5 kg svinekjøt pr. dag. Kor mange kg kalve- eller svinekjøt må bonden selja i dag for å bla opp ei dagløn? Onkel hadde òg hushaldar. Ho hadde ei månadsløn på kr 25 minus kretssjukekasse kr 3,24, netto kr 21,76. Vi held oss til kalvekjøtet. Onkel måtte selja 21,7 kg kalvekjøt for å dekkja månadsløna. Vil nokon arbeida for slike løner i dag? Å nei, då må vi nok langt austover for å finna arbeidsfolk. Vi kjem ikkje utanom påstandane om fordyrande mellomledd. Dette er kanskje òg av noko nyare dato. Ein svipp innom rekneskapen til gravferda etter onkel viser at sauekjøt til forbrukar kosta kr 0,85, altså eit prispåslag på 5 øre eller rundt 6%. Der har vi beviset for at Rimi-Hagen fer med tøv, Rimi er ikkje nøgd med eit slikt prispåslag. I tillegg har vi alle avgiftene som forbrukaren må betale og produsenten ikkje får. Eg skal ikkje gå så langt i desse utrekningane, eg tar heller med meir frå gravferda. Her kan rekneskapen òg visa noko om korleis ei gravferd gjekk føre seg. Det ser ut som det var bedne rundt hundre menneske. Etter innkjøpa kan ein lese at det til middag var servert sodd og fiskepudding. Vidare må det ha

128

vori kaffe og kaker og til slutt kveldsmat. Dette var tradisjon langt opp gjennom tida. Det var lite catering-firma på Ekne eller i nærområda på denne tida. Maten vart nok laga i heimen. 47,8 kg sauekjøt à kr 0,85, 20 kg gulrot à kr 0,12 og 10 kg fløtepudding (fin fiskepudding) à kr 1,20 vart kjøpt på Stjørdal (handelslekkasje?). Dette var nok mykje av det som gjekk med til middagen, poteter fans nok på garden. Spesielt for tida var det nok at drikkevarene måtte tingas frå Trondheim, og då snakkar eg ikkje om polvarer. Fakturaen frå Aktiebryggeriet lyder på 50 flasker landsøl à kr 0,29, 50 flasker vørterøl à kr 0,27, 25 flasker ingefærøl à kr 0,28 og 25 flasker ingefærbokk à kr 0,28. I tillegg 10 øre i pant og kr 1,50 i frakt frå Trondheim til Ekne. Rekningane frå dei to lokale kjøpmenn, P. Dalen og H. C. Moe, viser at det må ha blitt servert kaffe og kaker, og så sjokolade og smørbrød til kveldsmat. Det er mellom anna kjøpt inn 3 kg kaffe à kr 3 og 3 kg tabletter (sukkerbitar) à kr 0,76. Dette var før Gro byrja snakka om for mykje sukker. Bra var det nok òg at ikkje Gro såg denne posten: 8 æsker tobak, kr 6,-. Sjøl om det kanskje var få ikkje-røykjarar, måtte det bli seinkveld. Til kaffeserveringa var nok dette innkjøpt: 2 saltkaker à kr 1,50, 1 tekake kr 1,50, 1 tertekake kr 4,- og 2 romkaker à kr 5,-. Ser vi på produktprisane att, gjekk det med 8,3 kg svinekjøt for å betala ei romkake. Det er òg kjøpt inn brød, 3 sirupskaker à kr 1,50, 5 husholdningsbrød à kr 0,27 og 2 kveitebrød à kr 1,50. 5 plater kokesjokolade er betalt med kr 3,-. No kan vi sjå på lønningane att: Ei til ei og ei halv dagløn for ei sirupskake, alt etter kva familie ein høyrde til. Kanskje er det vanskeleg å skjøna: 8 esker tobakk, men berre 5 plater kokesjokolade til rundt hundre menneske. I samband med statsbudsjettet no for tida vert det peika på eigenandelar ved sjukdom og fråvær av gravferdsstøtte. Eg kan ikkje finna at det er utbetalt gravferdsstøtte i samband med onkel si gravferd, derimot finn eg dette: Frå Innherreds Sykehus: 5 liggedøgn à kr 4,75 kr 23,75 Innskriving kr 5,kr 28,75 Skyss kr 7,Telefon kr 0,20 kr 35,95 Vidare er det betalt kr 15,- til kyrkjetenaren og kr 13,- til presten. Når eg så tar med at det på rekninga frå sjukehuset står: “En maaned fra dato 6% rente”, så er det ikkje sikkert at dei gamle dagane var så heilt gode likevel. I årboka for 1989 står ein artikkel om Galapagos-eventyret til Henrik Furunes. Skriftstyret

129

Per Renbjør (fortalt til Anne M. Kvam og Sidsel Wohlen):

Lek og fantestreker på 1920- og 30-tallet I regi av Levanger Museum og som et ledd i Renbjørprosjektet ble Per og Grete Renbjør høsten og vinteren 2002-03 intervjuet om livet sitt. Til sammen over 25 timer med lydbåndopptak er nå bevart. Alle som kjente Per, vil vite at han hadde lett for å snakke og fortelle, og selv om han allerede i 2002 var preget av sykdom, var det morsomme og interessante minner som ble festet til båndet. Det var viktig for prosjektet å få intervjuet ham om familien, om firmaet Renbjør, om faren og om driften fram til forretningen lukket dørene på 90tallet. Barndomsminnene fra Levanger var derfor ikke en hovedsak i løpet av intervjuserien. Men da vi hørte om alle Pers påfunn og rampestreker i barndommen, kom ideen om å skrive ut disse minnene til en egen artikkel for årboka. Per var først skeptisk og mente at dette ikke kunne ha særlig allmenn interesse. Senere syntes han ideen var artig, og han hjalp oss å finne fram bilder til bruk i artikkelen. Per Renbjør døde i mai 2004. Sidsel Wohlen Familien Farfar Petter Kahrs Renbjør var gift med Helga Alvilde Isachsen, datter av Cornelius Isachsen, grunnlegger av Orgelfabrikken i Levanger. Bestefar Renbjør drev firmaet Isachsen og Renbjør videre. Han og bestemor fikk tre barn, Agnes, min far Harald, f. 1889, og Reidar. Harald fikk etter hvert ansvar for foto – og musikkavdelingen, mens Reidar tok over orgelvirksomheten. Morfar Adolf Elden var Magnhild, Per, Harald og hunden.

130

snekker. Han var gift med jordmor Anna Margrethe Elden. De bodde i Eldengården i Kirkegata 12. Begge døde i 1928. De fikk også tre barn, Signy, Aksel og min mor Magnhild, f. 1894. Mor og far giftet seg i 1916. Jeg ble født 15. mai 1919. Jeg var en del plaget med sykdom i barndommen, men levde stort sett et vanlig gutteliv med skolegang, lek og moro. Barndom i Renbjørgården I min barndom var det vanlig med to navn på barna. Foreldrene mine ville kalle meg Per, men det gikk ikke Janke med på da far skulle bestille dåp. "Per, og intet mer?" sa Janke og forlangte et mellomnavn. Far måtte gå hjem, og enden på visa ble at de hengte på Bernhard, et navn jeg aldri har brukt. Jeg var enebarn, og av den grunn både litt bortskjemt og passet på av mor. Jeg hadde en hang til spillopper og påfunn; og når jeg fant på spik, måtte det gjøres uten at hun visste det. Hun hadde ikke helt sansen for humor på kanten – det måtte være rett. Jeg sprang ofte og gjemte meg til stormen var Per fotografert av Harald. over. Som småunge fikk jeg enkle jobber, som å gå ærend og lignende. Kunne tjene noen øre til snop. 20 innpakkete karameller kostet 10 øre. Men da jeg var konfirmert, fikk jeg ordentlige plikter. Mor var formannskapssekretær i mange år, og jeg hjalp til med kopiering og utbringelse av papir; et møysommelig arbeid. Etter hvert ble det også butikkarbeid. Alle i familien var glade i dyr. I gården var det bestandig katter og hunder. Men jeg kan huske at vi til tider også hadde andre dyr, bl.a. en tam kråke, et pinnsvin og til og med en skilpadde. For meg var det hund som var favorittdyret. I mange år hadde familien båt som vi brukte ganske mye til småturer utover fjorden. Ofte hadde vi kaffe i fjæra på yttersida av Nesset. Det var allmenning i fjæra ved Leiknæsbrygga, så der satte vi ut båten. Eldengården Mamma var syk da jeg var rundt 4 år. Hun skadet ryggen og fikk et langvarig sykehusopphold. Bestemor Renbjør var mye plaget med migrene, og det

131

ble da til at jeg bodde hos bestemor Elden i Kirkegata 12 en tid. Kusine Pauline bodde også der da, og vi var gode busser og fant på mye rart sammen. På baksiden av huset var det en høy trapp med trappehus under og nedgang til kjelleren. I trappehuset var det hyller og lager av maling og redskap. Nabofruen fru Elling- Harald i båt på fjorden. sen hadde katt. Pauline fikk tak i katta, og vi klarte å male kattehalen med tjære. Det ble naturligvis oppdaget av de voksne, og stor oppstandelse. Ingen av oss ville vedgå at vi hadde gjort det, men de voksne mente at jeg var for liten til å finne på noe slikt, så det måtte være Paulines påfunn. De gikk på meg for å få meg til å si at hun sto bak. Men det kunne jeg jo ikke si, for vi hadde jo vært sammen om det Pauline holdt katta og jeg Per og kusinen Pauline. malte. Til slutt ble jeg så lei av de voksnes mas at jeg sa oppgitt: "Hvis dere ikke tier stille nå, så maler jeg katta rød!" Dermed hadde jeg tilstått! Hytta ved Tomtvatnet Hytta ble bygd i 1916, og i alle år ble den mye benyttet av familien Renbjør. Bestemor var som regel der hele sommeren, hun dro opp rundt St. Hans og var der omtrent i samme periode som krøttera var på fjellet. Tante Ingeborg eller noen andre var ofte sammen med henne. Det var ikke noen bilskyss i den tiden, så det var en skikkelig tur å dra oppover. Jeg var med og gikk fra jeg var tre år. Bestefar Renbjør hadde dårlige lunger og astma, så vi brukte dagen og tok mange pauser. Jeg ble etter hvert godt kjent med veien og terrenget. Som regel gikk vi opp forbi Munkeby og Stokkbakken. Det var fast rasteplass ved Dalaelva; her var det murt opp et ildsted. Som regel ble det en tre kvarters pause med kaffe og brødskive.

132

Bestemor fortalte at folk syntes vi var rare som var på fjellet. I den tiden var det bare bønder, skogsfolk, jegere og seterfolk som brukte fjellet; ikke "skikkelige" byfolk. Det var få andre barn i nærheten, men det hendte vi fikk besøk fra byen. Vi fikk melk fra setra i nærheten, Per ved Tomtvatnet med bestefar Renbjør. ellers drakk vi vann og te. Det ble fisket mye i Tomtvatnet og jeg var ofte med og rodde oter. Det tok ca. tre timer hver gang. Det gjaldt å fiske mye, så sparte en på matbæringa fra byen. En gang da jeg var 9-10 år, fant jeg på å dra en tur på hytta på egen hånd. Det var august og fint vær, og jeg visste at bestemor var der oppe. Jeg fikk med meg Harald Bentzen, som var litt yngre enn meg. Han gikk hjem for å spørre om å få være med. Familien hadde nettopp flyttet til byen, og trodde at hytta lå i nærheten av byen, så de hadde ingen betenkeligheter. Jeg fikk tre brødskiver av hushjelpa hjemme og tok med ryggsekk. Jeg sa til henne at jeg skulle på hytta, og at hun ikke måtte si noe til noen. Vi startet i 15-tiden og fulgte den kjente veien. Harald begynte etter hvert å synes det var vel langt, og jeg måtte ty til hvite løgner og si at det var bare en kilometer igjen. Etterpå Hytta. fortalte Harald: "Per sa at det var en kilometer igjen hver gang jeg spurte, så det ble mange kilometer!" Da vi kom over Skjøtingen og så opp mot selve fjellet, ville Harald snu for alvor. Men jeg fikk ham med meg helt fram. Bestemor og Sara Skille var ute i 21-tiden da de så to guttunger som kom. "Nei, det er da han Per og ein te' !" Jeg sa ingenting om at vi hadde lurt oss av gårde fra byen. Vi fikk mat og drikke og det ble redd opp så vi kunne legge oss. Man kan jo tenke seg hvordan det var hjemme! Foreldrene skjønte etter hvert hva som var skjedd, og far og faren til Harald tok drosje oppover. På

133

Bestemor Renbjør ved kjøkkenbenken på hytta.

gården svarte de at de hadde sett et par karer oppe ved grinda. Klokka var 22 og alle hadde lagt seg da fedrene kom fram til hytta og banket på. "Hadde de sett guttene?" "Ja, selvfølgelig, de var da her!" Bentzen syntes vi hadde vært flinke og mente at vi kunne få være et par dager der oppe, men far tok det mer alvorlig. Neste dag var det marsj hjem! Det ble ikke represalier - de var vel så glade at vi kom hele hjem. En annen gang syklet jeg til Steinkjer for å besøke tante. Da var jeg vel en 11-12 år. Det var jo vanlig å sykle til Verdal og se på fotballkamper. Også den gangen bars det tvert hjem da tante hadde ringt til foreldrene i Levanger; det hjalp ikke at tante sa at jeg kunne være.

De første bildene Jeg var ikke bortskjemt med å få kamera tidlig, selv om familien drev et fotofirma. Men jeg fikk prøve meg av og til med et lite bokskamera. Det første forsøket var vel da jeg hadde begynt på skolen. Det ble ikke særlig vellykket; noen skjeve bilder av ungene i gata viser ikke den store kreativiteten. Det var vanlig med kontaktkopier og negativene var små, så fra den tiden finnes det mange album rundt hos folk, med knøttsmå bilder i. Lek i Meieriet Meieribestyrer Bjerkan bodde i 2. etasje i den gamle meieribygningen. Sønnen Gunnar var litt yngre enn meg - en skikLek i gata. Ett av Pers første bilder. kelig "røvarlægg"! Vi lekte ofte inne i meieriet, her foregikk det mye rart og spennende. I det store islageret ble isen fra Nesvatnet lagret i sagmugg. Senere var det kraftforlager der, og da var det naturligvis mus å se rundt om. En gang fant vi en mus som hadde rotet seg opp i et tomt melkespann; den for rundt og rundt på bunnen, der det var noen kornrester. Den kunne vi gjøre noe med. Jeg fant en tomeske inne i butikken hjemme og fikk musa oppi.

134

Familien Winnberg bodde i Jernbanegata. Den lille dattera var ute på fortauet. "Ta eska og spring inn til mor me'a!" sa vi. Veikja kjente ikke oss, hun tok eska og for inn. Vi listet oss etter. Og der hørte vi et skrik - vi ble nesten reddere enn mora. Fru Winnberg reagerte lynraskt og fikk musa tilbake i eska. Og jamen dro hun strake veien opp til butikken. Inne på butikken sto Sara Skille; fru Winnberg leverte eska og ba henne gi den til fru Renbjør og si at hun ikke ville ha noen flere slike presanger fra 'n Per! Mor var oppe på kjøkkenet og holdt på med mat da Sara kom opp. Hun ba Sara åpne, og da ble det kauk på nytt. Da bars det i fullt firsprang ned til garveriet til Følling ved jernbanen, der gjemte vi oss i fire timer før Magnhild på Sundbrua. vi torde gå hjem. Jeg min tosk hadde ikke tenkt på at det sto Renbjør på merkelappen på eska! Sånn går det når en ikke tenker. Hvordan det gikk med musa? Katta tok den. Flyturen Jeg var tidlig teknisk interessert. Alt med motorer og maskiner var spennende saker. Allers Familiejournal hadde en flyklubb på 30-tallet. Man skulle samle merker, og ble medlem i Allers Flyklubb når man hadde tre merker. Da var man også berettiget til en flytur for 10 kroner. Og en dag i 1936 var det Levangers tur. Flyet vi skulle opp med, var et sjøfly med pongtonger, så det landet på Eidsbotn. Det tok fører pluss tre voksne. Jeg var ganske tung på den tiden. Men føreren tok med tre småunger og meg. Jeg fikk sitte ved siden av føreren, og hadde planer om å ta bilder av Levanger fra luften. Men glasset var så skittent! Føreren ga meg heldigvis lov til å sveive ned vinduet slik at jeg fikk tatt bildene. Dette var egentlig ikke lov; man skulle ha tillatelse fra Forsvarets Overkommando når man fotograferte fra flygende gjenstand. Ungene bak hylte da vi la oss over i svingene, og jeg var redd for kameraet og det åpne vinduet. Men alt gikk bra, og bildene ble akseptable. Senere begynte jeg å bygge et glidefly oppe på loftet. Jeg hadde en vinge ferdig da mor oppdaget planene og skrinla prosjektet for godt.

135

Pers flybilde av de midtre deler av Levanger by fra Ullvarefabrikken til Levanger skole. Lenger bak ser vi stasjonen, kvartalene fra Torvet til Brogaten, samt Fotballplassen til hĂ¸yre. Bakerst Bruborg, Gamle Kongevei og Brusve.

Her har Per foreviget LĂŚrerskolen, rektorboligen, Ridehuset og Sykehuset. Bygningene rundt hagen er Arken, bygningen som ble flyttet fra EidesĂ¸ra, 1916bygget, samt forvalterboligen.

136

Oversiktsbilde fra flyet i 1936. I forgrunnen det store Moanområdet, stranden mot Eidsbotn og Mo gård til høyre.

Skolen Skoleåret var omtrent som nå - fra midten av august til St. Hans. Men det var 6-dagers skole, og på lørdag var det like lang dag som ellers i uka. Småklassene hadde færre timer pr. dag. Vi hadde lærerinne først, lærer fra 3. klasse. Da fikk vi også gymnastikk. Det var det bare byfolkeskolen som hadde. Meldingsboka var viktig - alt sto der. "Per glemte viskelær!", "Per var urolig i timen!" – slike småting var nok til å få melding med hjem. Det var parade for å komme for sent om morgenen. Paraden var kl 07, og vaktmesteren kontrollerte og skrev OK om vi møtte. Torgeir Finsås bodde ved Alstadhaug. En gang kjørte han seg fast i snøen og kom for sent. Øraker ville gi parade, men etter å ha hørt om den lange skoleveien, sa han at Torgeir kunne sitte igjen etter skoletid istedenfor å komme tidlig neste dag. Egentlig var det bra at det ble stilt krav til elevene. Vi ble oppdratt til ansvar; det kom godt med når vi ble voksne. Jeg likte alle fag på skolen. Hadde sans for matematikk, fysikk og språk. Dessuten hadde jeg en lykkelig evne til å huske med én gang det jeg leste. Det hjalp bra foran eksamen, både da og senere. Salmevers kunne jeg pugge om morgenen når jeg spiste frokost, det holdt til å bli hørt samme dag. Men de forsvant fort igjen. Matematikk og språk satt bedre - det hadde vi bruk for. Jeg lærte å lese da jeg var seks år gammel. Da hadde jeg røde hunder og lærte å lese med

137

2. klasse på Levanger folkeskole. Per i midten i bakerste rekke.

en eventyrbok i senga. Senere leste jeg mye; Tarzan og spenningsbøker under dyna om kvelden, men også bøker om teknikk og vitenskap. På skolen opplevde vi et godt eksempel på at unger liker konkurranse. Rett opp for den gamle Sundbrua ved starten på veien opp til Staupshaugen var det skolehave. Elevene hadde hver sin seng, en meter bred og fem meter lang, og her ble det dyrket grønnsaker - kål, reddik, salat osv. Flere ganger i uka gjennom hele sommeren måtte det lukes, stelles og vannes. Lærer Nordmark inspiserte hele sommeren, så det gikk ikke å sluntre unna. Når vi var på hytta på Tomtvatnet, syklet jeg ned og luket og vannet, men av og til tok en kamerat og jeg hver vår uke med stell av sengene for hverandre. Grunnen til denne iveren var at skolen hadde utstilling om høsten – med premiering av dem som hadde fått til de fineste kålhodene og gulrøttene. Så fant lærerne ut at det ikke var rett med konkurranse elevene imellom. Alt ble stilt ut en bloc - uten navn og heder til enkeltelever. Interessen blant elevene sank med en gang - da var det ikke så spennende mer. Vi slo mye ball i skolegården. I folkeskolebygningen var det trådglass i vinduene i 1. etasje, så de tålte en støyt. Men på tverrveggen i Gulbygget var det vindu til lærerværelset i 1. etasje; det var et kinkig punkt. Hvis vi traff, måtte vi spleise på reparasjonen av vindusglasset. Det var port ut til gata slik at vi kunne gå over gata til Fotballplassen. Det var nesten ikke biler den gangen, og toppfarten var vel rundt 25 km/t, så det

138

var ganske trygt å gå. Men det var naturligvis populært å stå og vente til det kom en bil, og så springe over så seint som mulig. Lek og fritid Hele Levanger var i grunnen en eneste stor lekeplass på 20 - og 30-tallet, og vi hadde store områder der vi nesten rådde grunnen alene. I Lunden like ved oss var det bjørker, plener, gangveier og benker. Grunnvannet sto høyt, og det gamle elveleiet, som svingte helt oppunder Kirkegata, var ofte vått, slik at det la seg is om vinteren. Mange ganger kunne vi renne på skøyter rundt elveleiet helt opp til sykehuset. Det var en smule risikofylt, i og med at det stakk Gjengen i gata. Ett av Pers første bilder. kvister opp gjennom isen. På fotballplassen sto det trær helt inntil banen. I Eldenbakken var det aking om vinteren. Og bakken og sletta ned mot Lunden ble helt islagt av all akingen, så nåde den som uforvarende kom ut på skråningen. Da var det bare å være med helt ned. Bikkjene våre sto flott på alle fire når det bars utfor med dem. Mellom Mo gård og elva var det et område som ble brukt til hamning for hester. Her lekte vi ofte. Det var dessuten fint å bade på Laksberget og i Vaskarhølen. Navnene kommer av at det i gamle dager var ganske mye laks i elva og at det ble vasket klær der på noen store steiner. Av og til i gymnastikktimene gikk vi over fotballplassen og til elva for å svømme. Jeg lærte å svømme tidlig, faren lempa meg uti da jeg var fire år. Og da var det bare å svømme, han var utålmodig sånn. Det førte til at jeg ikke var noe særlig glad i vannet senere. Vi var en del nede i fjæra i Sundet og lette Med kamerater ved elva.

139

skjell og slikt, og naturligvis ble det fisket fra bryggene, uten de store resultatene. Staupshaugen var også et ideelt område for lek, særlig indianer og hvit. Verdalsbruket sitt område nord i byen var fristende for guttene. Her var det et stort materiallager, og traller og trallespor. Det var inngjerdet om- Per og fetter Leif. Stolen har Per snekret. råde, men vi visste å komme oss inn. De modigste kjørte med trallene. Kom det vakter eller andre voksne, flyktet vi eller gjemte oss i stablene. Ble noen tatt, ble det gjort opp på stedet – ingen rapport til hjemmet eller skolen. Jeg var ikke så ofte der nede, for dette var Nerby’n sitt område. Det var et solid skille mellom Øverby'n og Nerby'n, sosialt sett, og ganske barske forhold. Mange fra Nerby'n gikk ikke opp i Øverby'n etter skoletid; kanskje en og annen gang i følge med noen andre til kinoen. Det ble organisert store kamper, der blodet fløt, ikke bare én gang. Steinkasting og bruk av stenger og balltrær var vanlig. Jeg holdt meg langt unna slagsmålene. Skillet mellom bydelene holdt seg til lenge etter siste krig. Nå i 2003 er det bare minner igjen av dette. Etter at vi flyttet til Kirkegata 58, traff jeg en kjenning som spøkefullt bemerket: "Jaså, du e blitt Nerby-ramp?!" Ingen hadde lommebok med penger å kjøpe seg fantasi for. Vi måtte ha fantasi selv og bruke den kreativt. Og mye rart ble det laget. Vi grov høl og bygde hus i hagen, f.eks. I Levanger ble det produsert fiskekasser av bakved. Bordbiten øverst på Per og Einar Winnberg foran selvbygget hver planke var for smal til kassevirke hus i bakgården hos Renbjør.

140

og ble vraket. Dem brukte ungene til taktekking på hus og hytter som ble oppført. Vi kunne også lage et hjørne og legge tak over, så vi kunne sitte i ly når det regnet. Små modellfly kunne vi lage selv på enkelt vis, uten verktøy. Litt papir, treflis, lim og en gummistrikk var alt. De små glideflyene gikk fint og seilte langt utover fotballplassen når vi sto øverst i Meieribakken. Hvis vi var heldige med konstruksjonen av propellen, som ble trukket opp med gummistrikken, kunne de fly høyt også. Noen ganger hadde jeg med slike fly på fjellet, der kunne de gå flere hundre meter om vi sto litt høyt. I gatene var det ikke mye trafikk – hest og vogn, naturligvis, og en og annen bil. Leiknæshjørnet. Derfor foregikk mye av leken i gatene. Om vinteren brukte vi ”Dosja” – antagelig en omskriving for bilmerket Dodge. Det var selvlagede sleder av trefjøler, med skøytelignende meier under. Meiene laget vi av kassert blekk fra Melkfabrikken, to ble montert bak og én eller to foran på sleden. Vi startet kjøringa på Jernbanebrua og svingte ned Halsanveien, og så var det om å gjøre å komme lengst mulig bortover. Halsanveien stoppet ved Losjen, videre var det bare en gangsti mot sagbruket. Syklene ble flittig brukt – bl.a. til ”Tatt” eller ”Sisten”, som foregikk på gater og fortau. De fleste var så spreke i føttene at de syklet opp Brusvebakken. Det var ikke gir på syklene den gangen. Om høsten når det ble tidligere mørkt, begynte vi med ”Gjømt” rundt i kvartalene. Alle bygårdene hadde bakgårder og uthus, som vanligvis sto ulåst. Dette var flotte gjemmesteder og leken gikk over flere kvartaler. Slik holdt vi oss i bra Klar til fotballsparking. Per, Arne Bentzen og Olav form. Ystgaard. Døra fører inn til orgelverkstedet. Over Fotball sparket vi ofte, trappa er vinduet til størhuset. Under trappa utedo og først og fremst på Fotball- fjøs.

141

plassen, men også inne i bakgårdene. Hjemme i vår gård hadde vi mål i skuret ved plankegjerdet. En gang sparket jeg ut en rute i verkstedet. Men samtidig hadde noen voksne i familien også prøvd seg på fotballen, og tatt to ruter i bolighuset! Da ble ikke min synd så stor. Maler Pettersen tok vindusrammene med på handvogn nedover til verkstedet i Håkongata og reparerte dem der. Rampestreker og smell Jeg var ganske oppfinnsom når det gjaldt å lage til saker som smalt, føyk avgårde eller oste røyk. Jeg måtte finne på ting og hadde noe på gang til stadighet, og de voksne var ikke alltid like glade for det jeg stelte til. Men på mange måter var ikke folk så "nauver" da som nå. Mye kunne gjøres ut av enkle remedier. Som f.eks. en hyssingstump. Den gangen var det ren bomullsfiber i hyssing, og jeg så at det fortsatte å gløde lenge når en tente på hyssingen og så blåste ut flammen. Jeg fant en hermetikkboks uten lokk og monterte en ståltråd tvers over. I den bandt jeg fast en hyssing som lå kveilet nede i boksen. Da den glødet fint, satte jeg boksen under trappa. Det begynte snart å lukte røyk, og de voksne kom springende. Dette var ikke populært! Det var jo ikke farlig, for hyssingen lå bare nede i boksen og glødet. Så jeg fikk ikke skjenn for det - jeg hadde jo tenkt meg om. Men det ble skjenn fordi jeg hadde skremt folk. Jeg hadde et rom i 2. etasje, der jeg drev med mine eksperimenter på en benk foran vinduet. En gang laget jeg raketter. Hylsene ble lagt til tørk i det åpne vinduet. Det lå igjen noe smårusk på benken; det tente jeg på. Men flammene hoppet bort på rakettene, som ble antent og for ut gjennom det åpne vinduet, og så suste de rundt i gården med smell og røyk. Nede på Melke-rampa tvers over gata sto meieribestyreren og men-te at han måtte ringe brannvesenet. Men så fikk han se Per gjennom røyken oppe i vinduet. Og siden Per sto helt rolig, fant han ut at det var vel en av de vanlige rampestrekene hans. Jeg var jo heldig da; for hadde det vært hester ved rampa, hadde det blitt kaos. Det var kjent blant alle gutter at en blanding av fosfor og kaliumklorat Per med en av mange meccano-oppfinnelser. Han smalt bra ved den minste fikk diplom fra Meccano-firmaet for én av dem.

142

berøring. Dette hadde vi mye moro med. Vi tok aluminiumsfolie eller sølvpapir og laget et tynt rør rundt fingeren, og tettet det igjen nederst. Så helte vi litt av blandingen forsiktig ned i bunnen av røret og tvinnet igjen øverst. Så var det å gå ut på fortauet og få det til å smelle, helst når noen gikk forbi, naturligvis. Eller en kunne lage en lang remse med et slikt rør i enden. Remsen satte vi fast i kjedet på sykler som sto parkert, og sto og lurte til folk kom og skulle bruke syklene. Det var f.eks. mange som satt og drakk kaffe på Pauline Thomassens kafé rett overfor Ullvaren. Når de kom ut, satte de seg på sykkelen og begynte å tråkke. Da smalt det, folk hoppet forskrekket av sykkelen og undersøkte dekk osv. Men der var det ingenting å se, for sølvpapiret hadde forlengst blåst vekk. Av og til ble jeg tatt for noe jeg ikke hadde gjort også! I fysikksalen på skolen var det et amfi der elevene satt, en stor disk for forsøk og demonstrasjoner og et glasskap bak, fullt av apparater. Lærer Nordmark gikk ofte fram og tilbake foran disken. En gang smalt det plutselig. Med én gang fikk jeg øynene hans på meg: ”Va de’ du, derre?” Nei, jeg nektet, hadde ikke gjort noe. Det viste seg at den skyldige var Almar Næss, sønn av rektor på Lærerskolen. Så det va itj bærre mæ! Det var ørsmå mengder som skulle til av fosfor og kaliumklorat; littegrann av blandingen på et papir på gulvet – og så PANG når Nordmark kom marsjerende. Før 17. mai var det om å gjøre å få tak i krutt. Det var ikke lett, for det var ikke lov å selge krutt til barn. Men vi visste råd. I Verdal var det en handelsmann som ikke var så nøye når han hadde fått seg en dram, og dit syklet vi. Ungene som bodde rundt Rinnleiret, samlet tomhylser fra øvelsesskyting. Disse kunne vi få kjøpt for 1/4 øre hylsa. Vi fylte hylsene med krutt, satte i lunte og klemte igjen øverst. Det var et nøyaktig arbeid med lunta, som måtte kappes på millimeteren, slik at vi kunne vite hvor lang tid det tok før det smalt. De ivrigste fabrikantene kunne ha et lager på opptil 500 stykker, jeg kom opp i 150. Hylsene ble avfyrt fra tidlig om morgenen 17. mai; mange gutter begynte allerede i 4-tiden. Disse eksplosivene var jo ikke helt ufarKlar for sjøsetting i fjæra.

143

lige; messingbiter kunne komme fykende. Men som regel revnet de bare. Vi kunne også lage en enkel form for fly, med en trepinne, lunte, fyrstikk og tennsats, pluss en liten sprengladning som eksploderte når flyet tok bakken. Når vi skulle fyre av slike ting, dro vi ofte ned i Sjøgata nedenfor kirkemuren. Kirkegata var for oversiktlig. Men det kunne gå en og annen rute på bryggene om vi var uheldige. En gang var handelsmannen utsolgt for krutt, og vi fikk kjøpe bergkrutt isteden. Det smalt ikke, bare frøste. Vi pakket kruttet inn i papir og litt av hvert, festet lunta og surret med hyssing. Dette var under Førjulsmartnan og det var nesten mørkt bak kirkemuren. Pakken brant lystig og det luktet noe forferdelig. Vi røykla Sjøgata nedover og del hele ble omtrent som et gassangrep under 1. verdenskrig. Hjemme hadde vi gammeldags telefonapparat med sveiv. Strømmen var 160 volt når en ringte. Nede i gården hadde vi dobbel port, den ene delen ble holdt på plass av en jernstang. Klinka var også av jern. Porten var treg, og folk tok ofte tak i jernstanga for å ta skikkelig i, når de skulle få opp porten. Jeg koblet telefonledninger fra telefonen til stanga og til klinka, og når noen kom og tok tak i begge deler der nede, sveivet jeg på telefonen så strømkretsen ble koblet til. Dermed ble folk stående og riste og satt nesten fast. Men av og til kunne min oppfinnsomhet også være til hjelp og nytte. Hjemme hadde vi bestandig hushjelp, siden mamma jobbet både i Far og sønn i en trivelig stund. butikken og som formannskapssekretær. Den ene hushjelpa var mye plaget med gikt i hendene og anklene. Onkelen til pappa hadde laget et slags apparat mot gikt mange år før han dro til Amerika. Jeg koblet et lommelyktbatteri til apparatet pluss to ledninger og to rør som håndtak, og ba henne sette føttene ned i et vaskefat med vann, dit ledningene gikk. Da strømmen ble koblet til, hoppet beina opp og ned, og hushjelpa skrek: ”Trøste mæ, trøste mæ!” Neste dag kom hun og sa: ”Veit du, æ trur æ vart lite likar’!” Men hun betakket seg for å prøve en gang til! Bestemor Renbjør bodde øverst i Halsan-veien, sammen med de to ugifte søstrene sine, som begge var sterkt tunghørte. I hagen var det eplehage ned mot gjerdet som grenset mot åkeren på Mo gård. Om nettene var det ofte folk ute

144

på epleslang, og de tre damene så seg lei på at det ble brutt av så mange greiner på trærne. Jeg skulle hjelpe dem og konstruerte en slags alarm eller skremsel. Jeg spente opp sytråd på pinner og spiker rundt trærne. Så tok jeg et lommelyktbatteri og en lommelyktpære, som jeg slo i stykker glasset på. I Bestemor i Halsanveien. pæra helte jeg ørlite grann krutt og la en solid kinaputt ved siden av, og koblet så sytråden til batteriet. Når tråden ble dratt til, smekket bryteren inn, pæra tente kruttet og så smalt det. Dette virket fint. Den eldste av de tunghørte søstrene hadde for vane å gå ut hver morgen og inspisere blomster og trær og se om alt var i orden. En morgen glemte hun alarmen, og den natta hadde det ikke vært noen der. Da hun kom borti tråden, løste hun selv ut alarmen. DET knallet hørte hun. Når det regnet, satte jeg mekanismen under en tom blekkboks. Boksen hoppet bra i været når det smalt, så det fungerte bra da også. For dem som er interessert i mer stoff om firmaet, Harald og Per Renbjør og fotovirksomheten, anbefales boken "... og det ble farger", utgitt av Levanger Museum i 2003.

145

Eli Lunnan:

Historien om Lo kirke En vårdag i 1909 skulle det holdes auksjon over et tømra sjøhus på Saltøya utenfor Langstein. Gårdbruker Johan Fløan på Skatval hadde hørt at dette bygget en gang skulle ha vært den gamle kirka på Lo i Åsen. Nå var det om å gjøre å redde huset. Derfor skrev han brev til statsarkivar Kristian Koren i Trondheim. Statsarkivaren tok affære med det samme. Han fikk med seg to arkitekter som målte opp huset, og han sørget for at en del formuende menn kunne skyte penger inn i et nytt selskap, ”Selskapet til innkjøp av gamle bygninger”. Det fikk seinere navnet ”Bygningsmuséet for Trondhjem og Trøndelagen.” Lektor Wilhelm Lund ble dets leder. På vegne av selskapet kjøpte Johan Fløan sjøhuset for 399 kroner og 60 øre. Sommeren 1911 ble sjøhuset revet under tilsyn av arkitekt August Albertsen, som personlig merket stokk for stokk i huset. Men bygget ble ikke oppsatt igjen før mange år var gått. Selskapet ville ha sikre fakta å holde seg til, - derfor ble tømmeret lagra i et stort militærlager på Marinen i Trondheim. Den siste kirketjeneren Kirka var redda, men det gjenstod et stort arbeid med å rekonstruere kirkebygget, som hadde vært sjøhus de siste 50 år. De gamle stokkene måtte sjøl få tale, - de gamle kirkeregnskapene undersøkes, og ved siden av dette var den muntlige tradisjon viktig. Dette arbeidet tok ti år, og i 1921 kunne Riksantikvaren få den endelige rapporten om Lo kirke. Den som virkelig kunne fortelle om Lo-kirka, var den siste kirketjeneren der, Arn Kleivtrø. Han bodde nå i Sparbu, var godt over 80 år, men var i god vigør og hadde et klart minne. At Wilhelm Lund og Arn Kleivtrø fikk møtes, var av aller største betydning for arbeidet. Da Arn fikk se skissene som arkitektene hadde laget, kom fortellinga hans i gang. Den gamle kirka stod plutselig lys levende for ham, og det var de utroligste små detaljer han hadde merka seg. Hans far var også i sin tid kirketjener på Lo, og Arn hadde fått med seg mye fra kirkelivet også gjennom sine barne- og ungdomsår. Et grundig tålmodighetsarbeid var i gang. Våren 1918 skulle grunnmuren legges for Lo kirke på Sverresborg i Trondheim. Arkitekt Tverdahl hadde oppsyn

146

Sjøbua på Saltøya ved Langstein – bygd av materialer fra Lo gamle kirke – var i bruk i åra 1859 til 1909. Dette bildet er tatt 18. april 1909.

med det hele. Hver eneste stokk ble snudd og vendt, og alle merker ble notert, - slikt som øksemerker, sagmerker, slitmerker og naglehull. Det viste seg at alle stokkene hadde flyttemerker på innsida fra før! De var altså merka like før de kom til Saltøya for bygging av sjøhus i 1859. Merkene hadde tydeligvis ikke med noen tidligere flytting av kirka å gjøre. Arn Kleivtrø kjente ikke til noen merker i kirkeveggen. Det viste seg snart at disse merkene stemte helt med de merkene som arkitekt Albertsen hadde hugget inn ved flyttinga i 1911. Stokkene var altså ved begge oppbygginger lagt opp i samme rekkefølge. Dører og vinduer var ødelagt ved overgangen til sjøbu, så glugger og inngang i sjøbua var av nyere dato. Det ble litt av et detektivarbeid å finne merker etter vinduene og inngangen til kirka. De fant ut at Lo kirke hadde en inngang fra sør. Grunnmuren på Lo viste at det hadde vært et våpenhus. Dette var også nevnt i gamle protokoller. Det fortelles at Oluff Saugmester i 1650-åra fikk 20 skilling dagen på egen kost for å arbeide med et nytt våpenhus. Særlig solid kunne det ikke ha vært, for i 1694 ble det bygget et nytt våpenhus – denne gang av tømmer. I følge tradisjonen kom tømmeret fra Skjesol østre. Gammelt kirkested Først trodde Kristian Koren, John Tverdahl, Ingvald Alstad og Wilhelm Lund at brygga med sjøbua kunne ha vært kirke helt fra middelalderen. Og at

147

Lo kirke fra 1610 var en av de første bygningene på Trøndelag Folkemuseum Sverresborg. (Foto: Dino Makridis)

Koret er vakkert og enkelt. Det er vinduer bare på sørveggen, mannssida. Om sommeren er det ofte vielser i kirka. (Foto: Dino Makridis)

148

”den katolske messe har lydt under dens høireiste tak.” I så fall ville Lo være en av de svært få middelalderske laftekirker i landet vårt. Men undersøkelser viste at tømmeret var av nyere dato, fra 1610. Kirka er nevnt allerede i Aslak Bolts jordebok (1434), - som ”Los kirkia”. Lo kirke må derfor ha erstatta et eldre kirkebygg, og en tror det må ha stått ei stavkirke her, kanskje helt fra 1200-tallet. Men kirka lå ikke høyt og fritt her, slik kirker ofte gjorde. Den var plassert bare noen få meter over havet, inne i botnen av den trange Lofjorden. I ei bok fra 1855 om ”Geistligheden i Trondhjems stift” blir det nevnt at Lo Minnesteinen på Lo kirkested i Åsen kapell skal være ”i sin tid opført til Brug forteller at det var kirke her alt på for den til Sildefiskeriet i Aasenfjord 1200-tallet. søgende Almue.” I eldre tider var det nemlig et svært rikt sildefiske i Lofjorden. Og de tilreisende fiskerne kunne vel også ha behov for et gudshus. I Lo-kirka fantes det to kirkeklokker, og den ene var laget av Micgaell Kiedtlar i Trondheim. Inventarlista fra 1700 nevner kalk og disk, messehakel og messeserk, et tørklede, alterduk og et alterklede ”af gammeldags Veffue Sprang”. I 1674 fikk kirka en postill i gave fra Rasmus Loe. Ei dåpskanne i tinn fantes det også. Altertavla hadde noen fine utskjæringer, og det var malte figurer på prekestolen. Disse er dessverre borte. Men to svært gamle kister, som skal ha tilhørt Lo kirke, kom tilbake til kirka på Sverresborg, som en gave fra Åsen herredstyre. Disse kistene skulle stamme fra middelalderen, - og har nok stått i en tidligere kirke. Gave fra familien Richter En alterkalk av tre, som skal finnes på museet på Sakshaug, skal også ha tilhørt Lo kirke. Den ble gitt til museet i 1917, og var en gave fra de to gjenlevende søstrene til statsminister Ole Richter. De gav også bort mange andre gjenstander fra barndomsheimen Rostad på Inderøy. På ei liste over det de ville gi, står det: ”1 Alterkalk af Træ (Fra det nedlagte Kapel paa Loe i Aasen.) Jørgen Richter var døbt der i November 1790”. Trekalken må Jørgen Richter ha fått tak i og tatt med seg heim til Rostad i forbindelse med rivinga av kapellet. Han var født i Sunndalen i Åsen i 1790 og altså døpt i Lo kirke samme året. I 1823 gifta han seg med Massi Olsdatter

149

Hvert år er det friluftsgudstjeneste på Lo i juni. Ved årets messe, søndag 13. juni 2004, var det sokneprest Gustav Danielsen som forrettet.

Rostad, og de overtok deretter gården. De var interessert i hagestell, og planta mange forskjellige trær som fremdeles finnes i parken på Rostad. ”Kjerkskjorta hans far” Kirka hadde også et galleri som skapte en del hodebry for ”byggherrene”. Men da Arn Kleivtrø kunne fortelle at det var bare barn som kunne stå oppreist der oppe, ble det enklere å forstå tak-konstruksjonen. Til vanlig var det bare to gudstjenester i året i Lo kirke, - med altergang både høst og vår. Etter at Vangkirka var revet - og før kirka på Vedul var ferdig – fungerte Lo kirke som sognekirke i Åsen. Men den var nå i svært dårlig forfatning, og det ble bestemt å rive den når den andre var ferdig. Den 16. november 1858 ble den aller siste messa holdt der; en avskjedsgudstjeneste med i alt 98 nattverdsgjester. I februar året etter ble kirka solgt til Ole Saltøya for 75 spesiedaler. Og mye av innboet ble nok med på kjøpet. En gutt fra Saltøya skal ha fortalt: ”Han far har fått så fin ei kjerkskjort no. Dein har kors både bak og fram!” Den gamle messehagelen fra Lo kirke var fremdeles i bruk! Kilder: * ”Kyrkjer og kyrkjeliv i Åsen”. Utgitt av Åsen sokneråd 1958 v/sokneprest J.A. Bakke. * Nord-Trøndelag Historielag: Årbok for 1938 v/Oddvar Grønli. * Bygdebok for Åsen, bind IV.

150

Arnold Dalen:

Målprøve frå Skogn

151

152

153

tjuefire

154

Aashild Bjørgum Øwre: “Mor for kvinneforeiningane” – forfattaren

Gustava Kielland og Ytterøy Vi hugsar frå kyrkjesoga/kristendomslæra den tid vi gjekk på folkeskolen at ein kunne lesa at Gustava Kielland, som var gift med presten Gabriel Kielland, i 1840 stifta den første kvinneforeining for misjonen i landet. Denne foreininga var den første foreining for kvinner i landet, men det kom snart fleire, først misjonsforeiningar i krinsen rundt prestegardane, men etter kvart òg andre lag og foreiningar. At dette fekk mykje å seie, ikkje berre for misjonen, men òg for kvinners deltaking i livet utanfor heimen, er lett å forstå. Gustava Kielland har vi alle “eit forhold til” som vi etter kvart skal sjå, og da ho delar av livet sitt oppheldt seg mykje på Ytterøy, fortener ho ein plass i årboka. Gustava Kielland (1800-1899) var fødd Blom og det fulle døypenamnet hennar var Susanne Sophie Catharina Gustava. Ho voks opp i den vanskelege tida under og etter Napoleonskrigane. Faren, som var tollinspektør, døydde i 1812 (familien budda da i Stavanger), og Gustava fekk lære seg både å vera arbeidssam og nøysam i oppveksten, og den lærdommen hadde ho stor nytte av seinare som prestekone. Gustava og mora flytta til Drammen. Dei hadde lite å leve av, og det vart ei kjærkome ekstrainntekt da det synte seg at mange ville ha Gustava til å brodere for seg, noko ho etter kvart vart svært flink til. I 1824 gifte ho seg med presten Gabriel

155

Kielland, og dei flytta til Finnøy i Rogaland som prestefolk. I 1837 flytta dei til Lyngdal i Vest-Agder og det var her dei budde da ho stifta den første kvinneforeininga. I 1814 da vi fekk Grunnlova og vart løyst frå unionen med Danmark, starta oppbygginga av landet som nasjon. Kva organisasjonslivet hadde å seie for å få kvinner med i det offentlege liv, kan ikkje vurderast høgt nok. I dei første åra var det menn som var leiarar i kvinPresteparet Gustava og Gabriel Kielland. neforeiningane, men etter kvart tok kvinnene over. Og foreiningslivet blomstra. Om misjonsforeininga var først, følgde andre lag og organinsasjonar etter. Demokratiet voks fram frå rota. Berre på Ytterøy var det 5 – 10 misjonsforeiningar i tillegg til andre lag. Gustava Kielland var ikkje berre misjons- og organisasjonskvinne. Ho var forfattar òg. I 1980 hadde NRK ein serie om “glemte forfatterinner” og her er Gustava Kielland og Hanna Winsnes presentert parallelt. Dei tener òg som døme på det kulturelle senter som prestegardane var. Svært interessant er Gustava Kielland si bok “Erindringer fra mitt liv”. Her følgjer nokre smakebitar frå boka: “I slutningen af Året 1806 blev Fader beordret til Toldkasserer i Stavanger. Han havde også søgt et lignende Embede i Risør, hvor en af hans kjære Venner var Inspektør og glædede sig til at få det; men det slog feil. Jeg kan huske, hvor bedrøvede han og Mor var, da han havde fået Embedet i Stavanger, der af Østlændingerne på den Tid blev betragtet som et lidet Sibirien. Stavanger lå så langt afsides fra andre Byer, det var så vanskeligt at komme derhen, ingen Landevei, ingen Dampskibe, Skibsfarten var kuet af Krigen mod England… (Dette var under Napoleonskrigane, og “Engelske kryssere stengte hver havn…”, som Ibsen skreiv.) Strax over Nytår 1807 flyttede vi fra Kongsberg.” Som prestekone skriv ho mykje om livet på Finnøy og i Lyngdal. Lyngdal var ei vakker bygd, men alt var ikkje “like vakkert”: “Det store, gamle Hus indeholdt et Spiskammer, der var besat med en utro-

156

lig mængde Rotter, der af alle Husdyr visseligen er de besværligste, især når de, som her var tilfældet, næsten ere tamme. Når jeg kom i Spiskammerdøren, kunde jeg undertiden se 4 – 6 stykker spadsere på Bænken under Vinduet; de standsede, idet de hørte Døren gå, så på mig for at se, om jeg vilde gå tilbage igjen; men når jeg satte Foden over Dørtærskelen, forsvandt de i et Nu, de havde Huller overalt. Ved siden af Spiskammeret i samme Afdeling var Melkekammeret med en tilsvarende Besætning af Rotter, af hvilke et og andet Individ af og til fandt en for tidlig Død i mine Melkeringer…”. Gustava Kielland var, ved siden av organisasjonsarbeidet, kjent for barnesongane ho har skrive. “Liten ekorn sat på en gren så glad…” var med i P. A. Jensen si “Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet”, som heldt ein nasjonal profil, i motsetnad til dei danske bøkene som hadde vore før. Det er òg Gustava Kielland som har skrive den kanskje mest kjente songen vi har: “O jul med din glede og barnlige lyst…”. I 1870-åra var Gustava Kielland fleire gonger på Ytterøy da dotter hennar var gift med soknepresten her. Dette var i åra gruvedrifta var på det største. Ho var mykje på Westbourne hos direktør Bachke, og mange av songane hennar er skrive den tida ho var her. Eitt av dikta som er skrive på Westbourne er tileigna fru Bachke, - som ho var god veninne med, - og tvillingane hennar. Eit par av versa er slik: “Jeg så på Solen en Morgenstund, Den kom at velsigne Jorden, Den slog en Bro som af røde Guld Fra Himler tvers over Fjorden, Den kanted hver Sky med Purpurbræm Og Skov og Mark den forgyldte, På Snefjeldet bredte den Rosenskjær, Og Himlen med Lys den fyldte, Og deiligt, deiligt var dette Syn! ............. Jeg så en Moder så ung og smuk Hun stråled af Sundhed og Lykke, Og Barneflokken var hendes Skat, Og Kjærlighed var hendes Smykke. På Armen bar hun et Tvillingpar, To friske, yndige, Spæde, Hvor tindrende da hendes Øine blå Af hjertelig Moderglæde. Og deiligst, deiligst var dette Syn!”

157

I folketeljinga for 1875 finn vi på Westbourne ei jente med namnet “Gustava Kjelland Bachke, 1 år gml.” Fru Bachke hadde kalla opp dotter si etter Gustava Kielland, så venskapen var nok gjensidig! Enda eitt av dei litterære arbeida må nemnast: I skogen på Øvre stod det ei flott, stor hengebjørk som vart kalla “Brura”, og denne inspirerte Gustava Kielland til diktet “Bruden i Øvreskogen”. “Brura” vart tatt av ein av vinterstormane for ikkje mange ti-år sidan, men da var ho eldgammal. Diktet om “Brura” får stå som avslutning på desse orda om Gustava Kielland, som nok har påverka livet for oss alle, utan at vi tenkjer over det i kvardagen.

BRUDEN I ØVRESKOGEN Paa Øvre er en deilig Skov med Ekorn, Fugler og Blommer. Om Vinteren lun, om Sommeren sval og deilig Vinter og Sommer. Men Bruden er det fagreste Træ i Skoven. Hun staar i sit snebløde Brudeslør; med tindrende Rimdiamanter skuer hun ud fra sin lille Haug rundt Skoven paa alle Kanter. Men Bruden er det fagreste Træ i Skoven. Skuer hun ud over den blanke Fjord Til Vandsvig paa andre Siden. Der staar min Brudgom saa sterk og høi; Han kommer nok hid med tiden. Men Bruden er det fagreste Træ i Skoven. Kommer i Vaar med Ærle og Trost og alle Smaablomster skjønne. Liker han ikke mit hvite Slør, saa tager jeg paa mig det grønne. Men Bruden er det fagreste Træ i Skoven. Vaaren den kom med Erle og Trost. I Vaarvinden Blommene nikke. Bruden hun staar som det lyse Haab; men Brudgommen kommer dog ikke. Men Bruden er det fagreste Træ i Skoven.

158

Tror han at jeg er en Terne blot mens selv han er Vandsvigs Konning. Jeg skal vel tage min Guldkrone paa som Øvresskovs høie Dronning. Men Bruden er det fagreste Træ i Skoven. Guldkronen lyser for alle Trær og skinner langt henover Voven. Brudgommen staar dog som vokset fast derborte i Vandsvigsskoven. Men Bruden er det fagreste Træ i Skoven. Da bøier hun sig i stille Sorg og ryster bort sine Smykker. Guldkronen falder paa Jorden ned i Tusinde gyldne Stykker. Men Bruden er det fagreste Træ i Skoven. Hun svøber sig ind i sit lange Haar. De tunge Tanker sig flokker. Høstvinden løfter saa sagtelig de fine mørkebrune Lokker. Men Bruden er det fagreste Træ i Skoven. Tro vil hun vente til næste Aar. Hun Mod og Fortrøstning fatter. Maaske han kommer til Bruden sin naar Dagen lenges atter. Men Bruden er det fagreste Træ i Skoven. Thi Haabet lever i friske Marv og svulmer i alle Kvister. Der kommer engang et gyldent Aar der bringer hvad her vi mister. Men Bruden er det fagreste Træ i Skoven. Litteratur: NRK - Undervisningsradioen 1/89: "Glemte kvinner i litteraturhistorien." Trønder-Avisa 7.2.1953 Levanger Menighetsblad nr 6 - juni 1972 Jan E. Horgen: Norske prestegarder, Landbruksforlaget 1999 Norsk Allkunnebok, bd. 7, Fonna forlag 1948 Kristian Elster d.y.: Norsk litteraturhistorie, bd. 2, Gyldendal 1935

159

Jarle Kregnes:

Fru Louise til Brosve I sin tid residerte det helt spesielle ekteparet Heimbeck på Brusve. Eller Brosve, som fruen innprenta meg: "Det står Brosve i matrikkelen!". Alle som har møtt én av dem eller begge, har klare og uforglemmelige minner om personer og væremåte, og kostelige historier vandrer ennå på folkemunne i distriktet. Mindre kjent er Louise Heimbecks innsats som botaniker.

Noen fakta om Louise Heimbeck I henhold til folketellinga år 1900 ble Louise Arbo Solberg født i Kobervik i Skauger 12.01.1895, men hun vokste opp i Fredrikstad. Foreldre var trelasthandler og cand. jur. Peter Collett Solberg og Anna Margrethe f. Kiær. Faren var fra 1890 ansatt i familiebedriften And. H. Kiær & Co. I 1898 ble han innvalgt i Stortinget for Fredrikstad, 32 år gammel. Farfaren var også representert i Stortinget. Familien flytta seinere til Oslo, hvor faren grunnla firmaet Norsk Elektrisk og Brown Bovery AS (NEBB). Louise Solberg ble i 1930 gift med Fritz W. Heimbeck. Han var Bildet viser at Louise Heimbeck var ei staforvalter for statsallmenningene i telig dame – når hun fjonga seg opp! Fosen distrikt, som etter hvert ble slått sammen med Stjør- og Verdal distrikt. Han døde i båten under en fisketur på Nesvatnet høsten 1958. Louise Heimbeck døde i Oslo i 1979.

160

Utdannelse og interesser Louise Heimbeck fikk en mangesidig utdannelse. Som ungdom var hun i Frankrike for å studere fransk, og utdannet seg videre i handelsfag, før hun studerte botanikk, plantefysiologi, kjemi og geologi m.m. ved Universitetet i Oslo. Hun oppga selv (som 50-årsstudent i 1963) at hun var husmor, med tennis, ridning, filosofering og hagestell som sine fritidsaktiviteter. På Brusve arrangerte hun tallrike huskonserter for sine venner, og hun var selv flink til å spille piano. Fra sin far og farfar arvet hun interesse for politikk, og var i en periode formann i Høire-kvinnenes Klub i Levanger. Videre var hun aktiv i bl.a. husmorlag, og deltok i sanitetsforeningens arbeid. Hun var primus motor i Levanger og Omegn Kvinneråd, som hadde i alt 12 lokale foreninger. I Levanger-Avisa for 10.08.1951 annonserer Kvinnerådet stabbursfest på Brosve 15. august, hvor alle som er interessert i Norske Kvinners Nasjonalråd, ønskes velkommen. Noen dager senere finner vi et fyldig referat fra treffet, skrevet av Ellen Salberg. Fra refe- Louise Heimbeck delte gjerne sine erfaringer med andre. ratet siteres: "Fru Louise Heimbeck inviterte venner av Levanger og Omegn Kvinneråd, og der møtte vel 30 damer. Det gamle stabbur, som for lengst er fredet, og eies av Frol kommune, skinnet rent og festlig. Her var i sannhet tømmer som talte om forna tiders overskudd. Da selskapet hadde benket seg i 2. høgdi, talte Louise Heimbeck Norske Kvinners Nasjonalråds sak. Så leste undertegnede (dvs. Ellen Salberg) den enkle og rørende beretning om ”Norges første gartnerske”. Forfriskninger i form av te og kaker, senere jordbær og is, ble så servert i Heimbecks hyggelige stue. Med sin trønderske ramme – lavloftet og med gjennomlys – de edle møbler fra gammelt handelspatriciat, skaper den alltid feststemning i gjestenes sinn. Dertil kom en sann blomsterprakt hentet fra det overdådige bed langs husets gårdsfasade. Det var også et syn." Louise Heimbeck som botaniker Etter endt utdannelse ved Universitetet og studier i utlandet begynte hun som forsker ved Universitetets botaniske laboratorium. Hennes altoverskyggende interesse var plantepatologi (læren om plantesykdommer), og hun var spesielt

161

opptatt av visnesyke hos erter. Allerede i 1926 og utover publiserte hun artikler om dette i flere fagtidsskrifter. Gjennom tallrike forsøk og undersøkelser mente hun å påvise så vel årsaker som sykdomsforløp. Hun sannsynliggjorde også at problemer med sykdom og vinterskader i kløvereng hadde samme årsak. Dette er naturlig, ettersom kløver som kjent tilhører erteblomstfamilien. For å motvirke sykdommen anbefalte hun hyppig vekstskifte, og at det deretter ikke ble dyrka erter eller beslektede planter over en periode på 7-10 år. (I de senere år er det påvist at det samme er tilfelle for problemer med planteparasitten potetål på Frosta.) Men hennes forskning var hemmet av mangel på egnede hjelpemidler. Hun fortalte meg flere ganger om sin frustrasjon over at laboratoriet ikke ville kjøpe inn elektronmikroskop, noe som må sies å være en nødvendighet ved studie av planteceller og bakterier. Hennes ønske ble rett og slett oversett. Jeg er ikke i tvil om at tilgang til elektronmikroskop ville gitt henne et solid grunnlag for de teorier som ble lansert i hennes rapporter og avhandlinger. Etter at hun ble gift med Fritz Heimbeck og flytta til Levanger i 1930, fortsatte hun sin forskning, men i noe mindre målestokk. Det var her at hun på grunnlag av studier påviste sammenhengen mellom visnesyke hos erter og sykdommer som ga redusert avling og vinterskader i kløvereng. På Brusve hadde hun forsøksfelt hvor hun årlig dyrka ulike sorter erter, og produserte gjennom dette sine egne ”elite-frø”. Daværende lærer Olaf Krokan på Staup uttalte at han aldri så maken til riktbærende erter utenom reklamebildene i Suttons frøkataloger. Så søte og gode erter har vi aldri smakt før, ble det kommentert. Men hun var altså nøye på å gjennomføre vekstskifte. Det tok mange år før hennes livsverk om visnesyke på erter fikk en viss anerkjennelse. Ved en kongress i Stockholm i 1950 ble hun av et par internasjonalt kjente planteforskere anmodet om å få publisert et sammendrag av sine forskningsrapporter. Sannsynligvis var det anbefalingen fra disse som førte til at hun fikk bidrag fra Forskningsfondet til å utgi avhandlingen i 1954, trykt på engelsk. Denne avhandlingen og en rekke av hennes artikler i fagtidsskrifter er å finne i bibliotekets lokalavdeling. Jeg kom til Levanger i 1965, og i et halvt års tid hadde jeg kontor i den kommunale bygningen der oppe på Brusve. Fritz Heimbeck var da død, og hun bodde i Oslo om vinteren (litt om dette senere i artikkelen). Men hver vår kom hun sørfra sammen med trekkfuglene, og stelte med hagen til utpå høsten. Vi kom umiddelbart på bølgelengde, bl.a. på grunn av min hobbymessige interesse for botanikk og hagestell. Ved en av våre første samtaler kom jeg til å nevne at jeg syntes det smakte bedre av grønnsaker uten kunstgjødsel, og da fikk jeg impulsivt en hjertelig omfavnelse. Endelig hadde hun møtt et mannfolk som var enig med henne! Dermed kom vi inn på hennes store dilemma. Som kvinnelig forsker følte

162

hun seg oversett i et mannsdominert forskningsmiljø. Sannsynligvis med en viss rett. Men hun følte det som en anerkjennelse da Forskningsfondet gjorde det mulig for henne å utgi avhandlingen om visnesyke. I 1963 skriver hun selv om dette: "Det har gitt meg gleden av og forvissningen om å ha utført litt av betydning for fremtiden. Først når bakteriologien er vokset ut av sitt nuværende biokjemiske stade og betydningen av bakterienes livssyklus i naturens husholdning erkjennes, vil den teori om plantesykdommer som fremsettes i mitt arbeid, kunne vurderes. Jo før dette skjer, desto bedre for vårt daglige brøds kvalitet." Som nevnt gikk det mange år før hun fikk en viss anerkjennelse. Gjennom faglige tidsskrifter på norsk og engelsk holdt hun seg fortløpende oppdatert. Jeg tror det var i 1967 at hun ble kontaktet av en japansk forsker vedrørende hennes avhandling. Ved en botanikerkongress i London skulle han (på engelsk) holde foredrag om samme tema. Fru Rønnevig, som bodde i naboleiligheten på Brusve, og som bestyrte reisebyrået i Thurn-Paulsens bokhandel, ordnet med billetter, og fru Heimbeck meldte seg på til kongressen. Umiddelbart etter returen fikk jeg besøk av henne på mitt kontor. Jeg skjønner godt at hun var opprømt. Foredragsholderen konstaterte at han bare hadde funnet en eneste forskningsrapport som antydet de samme resultater som han selv hadde kommet fram til, og den var forfattet av en norsk forsker ved navn Louise Solberg Heimbeck, og han unnlot ikke å nevne at vedkommende var til stede i salen. Hennes avhandlig sto også oppført i foredragets referanseliste. Jo, jeg skjønner godt hennes begeistring. Det hun ikke fortalte meg der og da, var noe som jeg etterpå fikk høre av en skolekamerat fra gymnaset, senere utdannet botaniker. Han var til stede på kongressen, og kunne berette at da navnet Louise Solberg Heimbeck ble nevnt, så reiste hun seg i auditoriet, rakte handa i været, og ropte med høy røst: "That was me, 35 years ago!" Slik jeg lærte Louise Heimbeck å kjenne Det var Fruen som stelte med Brusvehagen, og den var full av blomster og nyttevekster av ulike slag. Blant annet hadde hun en rikholdig samling av kryddervekster og smaksgrønnsaker (det vi i dag gjerne kaller for ”urter”), som hun brukte i rikt monn. Vi kan gjerne si at Hagelagets urtehage på Brusve er en videreføring til minne om Louise Heimbeck. Hun var spesialist på stauder, som hun gladelig delte med naboer og kjente. Og til hver staude knytta hun gjerne fortellinger om plantens egenskaper og bruk. Den unike staudehagen på Brusve er dessverre rasert. Slik den var, ville den gått rett inn i opplegget med Cittaslow! Men ved besøk i mange av Levangers hager kan jeg den dag i dag dra kjensel på innslag fra Brusve, enten direkte eller indirekte. Blant annet er den sjeldne martagonliljen velkjent blant Levangers

163

hageentusiaster, og alle kan trolig spores tilbake til fru Heimbecks Brosve. De første par åra i Levanger bodde vi i ei blokkleilighet, dvs. uten hage og tilgang til blomster. Dette syntes fru Heimbeck var trist, og på sommers tid inviterte hun oss til Brusve på søndag formiddag for å få blomster fra hennes rikholdige hage. Ungene var henrykt, og elsket disse turene. De ble fort kjent med fru Heimbeck, som i all sin godhet regelrett dynga ned ungene med et vell av avskårne blomster. Da følte hun seg absolutt i sitt ess. Da vi starta med å bygge eget hus, tilbød hun straks å levere så mye stauder som jeg bare ville ha. Men hun stilte et par små betingelser, som ikke var vanskelig å oppfylle. Jeg skulle spa noen minutter i hagen der hun ikke orket dette selv, og dessuten måtte jeg love å gi bort stauder til andre når mine ble for store og måtte deles. Gjennom mange og lange samtaler lærte jeg fru Heimbeck å kjenne som en meget kunnskapsrik dame på mange fronter, samfunnsorientert og underholdende. Anekdoter Det går mange fortellinger om ekteparet Heimbeck. Flest om fruen. Jeg skal fortelle noen av dem. De som ikke kjente til ekteparet Heimbeck, vil sikkert si at jeg overdriver en smule i det etterfølgende. Men de som har opplevd disse fargerike menneskene, vil nikke gjenkjennende og bekrefte at for disse to er det verken nødvendig eller mulig med overdrivelser. Fru Heimbeck hadde klart for seg sine planer for framtida. Etter hvert som ektemannen begynte å skrante, fortalte hun sine venner at når en av oss dør, så skal jeg flytte til Oslo. Og Heimbeck sa seg enig: Ja, gjør det du Louise, men jeg blir her! Etter Heimbecks død var det forøvrig en hjelpsom nabo som fikk en gedigen og helt spesiell minnegave, nemlig Fritz Heimbecks gulltenner! Det var ikke bare blomster og stauder hun var levende opptatt av; hun dyrka ”økologiske” grønnsaker lenge før dette ordet var oppfunnet i sin nåværende betydning. Ikke snakk om mye kunstgjødsel der i gården. Plantene ble gjødslet med hennes eget, som hun kalte det. Og det tok hun vel vare på, både sitt eget og tilsvarende fra sine gjester. I tillegg gikk hun alltid med en stor pose i handa, hun holdt både Brusvebakken og byens gater fri for hestemøkk fra vognmann Granlunds Gulla og hesten på Kvilstad. Mine gullklumper kalte hun det. Hennes omgang med hestemøkk var nære på å føre til katastrofe. Til tider håndterte hun både jord og hestemøkk uten å bruke hansker, også når hun hadde sår på hendene. Dermed havna hun på sykehuset med stivkrampe, hvor legene klarte å stable henne på beina igjen. Under legevisitten holdt hun lange forelesninger til leger og pleiere om stivkrampe, om dens sporedannende bakterier, og sporenes dvaletilstand i jord inntil de kom inn i varmblodige orga-

164

nismer. Avdøde dr. Sigurd Eggen fortalte meg en gang at han lærte mer om stivkrampe av fru Heimbecks utlegninger enn gjennom medisinstudiene ved Universitetet. Brannmester Albert Isaksen, som var nidkjær med forebyggende arbeid, oppdaga en gang under et brannsyn at det på et kott i husets 2. etasje var installert noe som i dag kan minne om betegnelsen ”biodo”. En tett trekasse var fylt med torvstrø og opphakka halm, med direkte avtrekk til røykpipa, og uten så mye som gnistfanger. Ikke så betryggende brannteknisk sett akkurat, men god trekk i pipa gjorde sitt til at det aldri var dårlig lukt i rommet. Når du gikk dit, fikk du gjerne med deg påminning: Vær forsiktig med det våte! Nabogutten Arne Bjørgum sto for regelmessig tømming, aldeles gratis. (Denne ”innedoen” står i dag inne i Reinslyst, arbeiderboligen på Brusve.) Nå vet vi at økologisk dyrking i dagens landbruk som regel gir noe mindre avlinger. Slik var det også på Brusve, hvor noen planter bar tydelig preg av at de ikke hadde fått nok av hennes eget. Fruen var henrykt over ”kvaliteten”, selv om Arne Bjørgum viser fru Heimbecks spesielle de små gulrøttene på langt nær tilfredsstilte min gane. "innedo", som nå er montert på Reinslyst. Men jeg vil ta med at erteplantene ble prioritert, så hennes sukkererter både var meget store, sprø og velsmakende. Fru Heimbeck var uovertruffen som kokk, vel å merke når det gjaldt oppfinnsomhet og variasjon. Tenk bare på å invitere sanitetens kvinner til suppe på avkokte hønsehoder, med noen blad av karvekål og spinat flytende omkring i terrinen. Nyydelig! kommenterte hun, mens hun helte i seg skjeer med det varme kokevannet. Det var slett ikke alle som delte hennes begeistring. Suppe med kraft av kokt hestehode var også en spesialitet som huskes av noen venn-

165

inner. De som kjente hennes kokkeleringer sørget alltid for plausible påskudd til å forlate Brusve før serveringen, hvis de ikke visste at fru Nordmark var hyret inn som kokke for anledningen. Men kokka mente at husfruen var gjerrig med bruk av fløte i maten, det var ikke sunt! Du vil vel helst tru at som botaniker gikk hun systematisk til verks når hun plukka sopp, men der tar du feil. For når hun plukka kremler, så gikk alt i kurven, og videre til steikepanna. Nå har det seg slik at noen kremler er gode; de som er giftige smaker vondt, mens noen bare smaker vondt uten å være giftige. Fru Heimbeck gafla i seg og tygde i vei. Hvis det smakte vondt, så spytta hun det ut med en kommentar om at denne smaker ikke særlig godt, så den legger jeg til side. Men hun overlevde sine soppmåltider. Middag hos Fruen Fru Heimbeck hadde for øvrig som leveregel at man ikke skulle spise mer enn til man så vidt var mett. Enkelte av hennes gjester ble fort mett! Det var ikke alt som smakte like godt, det fikk jeg selv erfare en gang jeg ble invitert til å holde henne med selskap mens hun spiste middag. Vi skal spise noe som min mor lavet da jeg var liten pike, og som jeg syntes var såå skjønt! Det er mulig at det smakte godt den gang, men jeg kan forsikre at det smakte så visst ikke godt denne dagen. Kort fortalt: Hun hadde fått noen bein av slakter Bye i Kirkegata. Etter noen timers koking skrapte hun av alt som var løst, og sendte det gjennom kjøttkverna.

Louise Heimbeck (pilen) i det gode selskap i Levanger.

166

Tilsatt salt, pepper og urter fra hagen kunne konsistens og farge minne litt om lungemos. Men det smakte mer som hornlim, bare mye verre. Hun forsynte meg av dette med ei diger sleiv på tallerkenen. Dertil ei halv sleiv av noe grønt som hun kalte spinatstuing. "Men den har stått noen dager, så jeg har satt til litt eddik for å ta bort gammelsmaken." Ikke så rent lite eddik heller! Til slutt lempa hun på noen skjeer fra et Norgesglass; ei gulaktig væske med innslag av et litt lysere osteaktig stoff. “Dette er majones som har stått i kjøkkenskapet på Brosve siden i fjor høst, så i vinter mens jeg var i Oslo, har den frosset og skilt seg siden den gang.” Først av alt og i fortvilelse knepte jeg hendene for en innstendig bønn til Vårherre om at han måtte velsigne dette måltidet. Men dessverre, jeg så ingen tegn til at jeg skulle bli bønnhørt denne dagen! Den første skeia bekrefta mine anelser om at dette smakte atskillig verre enn pyton, og jeg forutså at her måtte det ende med skandale. Andre skeia ville helst komme opp igjen. Men etter ei tids nøling fikk jeg roa ned magen, og gjorde meg klar for tredje skei. Da den var halvveis opp mot munnen, skjedde underet. Brannsirena skingra gjennom lufta og fortalte at jeg måtte dra på utrykning! Jeg kasta skeia med innholdet tilbake til tallerkenen, og storma til brannstasjonen. Brannmannskapene påsto at jeg var på stasjonen før sirena hadde gitt seg; og dette var eneste gang at jeg var først på stasjonen. Så vidt jeg kan huske er det også den eneste gangen at jeg har lovprist en brann. Jeg har sett flere bilder som beviser at Fritz Heimbeck var heller tynn. Det skjønner jeg godt. Referanser: Norsk Biografisk Leksikon. (Dreyer 1954) 50-årsstudenter 1913-1963. (Universitetet i Oslo 1963) Louise Solberg Heimbeck: On the etiology of brown roots, yellowing and wilt due to ”B type disease (Klieneberger) forms of bacteria, with special references to pea wilt. (Dreyer 1954). Louise Solberg: Sygdom paa erter. (Selskabet Hagedyrkingens Venner nr. 3 1925) Louise Solberg: Syke stedmorsblomster. (Selskabet Hagedyrkingens Venner nr. 4 1926) Louise Solberg: Visnesyke på erter og blomstererter. Louise Solberg: Notis om de nyeste resultater av undersøkelserne over ertenes visnesyke. (Jordbrugsforskeres Forening nr. 3 1927) Louise Solberg Heimbeck: Skyldes brunfarvingen av kløverrøtter en pathogen organisme og er angrepet av denne organisme en primær årsak så vel til det dårlige kløverforutbytte som til kløverens utdøende om vinteren. (Norsk Landbruk nr. 42 1935) Louise Solberg Heimbeck: Seed-borne bacteria maincause of pea wilt, Fusarren, Aphanomyces, an other Organisms merely subsidiary. (Phytophatology vol. 23 1933) Louise Solberg Heimbeck: Elite-frø av hage-erter. (Norsk Hagetidend 1943) Louise Solberg Heimbeck: Floraen på Skrepåsen i Verdal 4. juli 1944. (Blyttia Norsk Botanisk Forenings Tidsskrift, nr. 3 1945) Samtaler med naboer og omgangsvenner, spesielt Helga Due og Arne Bjørgum.

167

Kåre Hernes (fortalt til Karstein Kjølstad):

Opplevelser under krigen I årboka for 2001 hadde Anders Gustad en artikkel om illegalt arbeid. Han etterlyste informasjon fra andre om hendinger fra krigsåra. Kåre Hernes er født på Ekne den 13. januar 1924 på gården Hernes. Han hadde fylt 16 år da krigen starta 9. april 1940. Hans historier er skrevet ned av svigersønnen Karstein Kjølstad. Kåre har de siste to åra fortalt om sine opplevelser til medarbeidere ved Falstadsenteret. Om å vekse opp under krigen Kåre husker den 9. april 1940, da tyske styrker kom inn i Norge. Det passerte svarte fly over Ekne. I aprildagene var det mye snakk om at det passerte tyske tropper langs riksvegen og med jernbanen. Kåre arbeidde i skogen og husker at det var svært mye snø denne vinteren. Mellom 1 og 1,5 meter snø gjorde at det var vanskelig å bruke hest i skogen. Snøen låg ut i mai, men våren kom fort i 1940 slik at den 21. mai vart kornet sådd. Ekne låg godt unna riksveg og jernbane. Den første tida kom informasjon om krigen gjennom radio og fra folk som kom fra Trondheim og Levanger. Onkel Johan Karbu hadde lastebil og kjørte til Trondheim nesten kvar dag. Kåre fekk mange byturer i lag med onkel Johan. Det første året var det fleire synlige tegn til krig. Båter som segla innover fjorden og fly som passerte over. Et engelsk fly nødlanda på Gevik. Kåre fekk etter kvart forbindelse med motstandsfolk som Erling Bjørgum. På den måten vart han med på hendinger som ga innsikt i det som hendte på Ekne og i bygdene omkring. Drivkrafta var søk etter Kåre Hernes, fotografert på Falstad Museum ved siden spenning. To ganger var av en modell av fangeleiren.

168

han med og frakta krigsfanger fra fangeleiren oppover til Markabygda. Det var forbudt å samles for ungdommen under krigen. En lørdagskveld var 10 - 15 ungdommer samla på Haugnesset for å ha det trivelig i lag. Da dukka det opp tysk politi og ungdommene stakk seg vekk som best de kunne. Kåre gjemte seg i en krattskog med brennhuttu. Det gikk bra heilt til det kom tyskere med hunder. Da vart Kåre tatt av de tyske soldatene og tatt med til fangeleiren. Resultatet vart ei natt i leiren og streng advarsel. Slike dansekvelder var det fleire av under krigen. Kåre husker at han var med på dans både nede ved sjøen på Hernes, ute i Finsvika og på Strandholmen. Her var det som regel trekkspillmusikk av Arne Floan som budde på Strandholmen. Anders Gustad skrev om et arrangement som skjedde på Kongens fødselsdag den 3. august i 1942. Kåre var ikke med den kvelden fordi han var på Ålberg i Sparbu der tante Aslaug Østerås budde. Ei anna episode litt seinere resulterte i enda ei overnatting i fangeleiren. Det var sommer og Kåre var ute i lag med to andre ungdommer fra Inderøya. Det var søndag og fridag for de to guttene som arbeidde på sagbruket på Sjøenget hos Haugberg. De sykla rundt på Ekne og Kåre viste rundt. Utpå dagen står de på vegen ved Nordby og peker og ser mot fangeleiren. Da kjem det to tyskere på motorsykkel. Alle tre blir tatt med til leiren og forhørt. Tyskerne er mistenksomme og vil vite hvorfor de sto og pekte. Inderøyningene går fri etter første runde, mens Kåre må overnatte. Kåre følte at han vart utpekt som anfører fordi han var med og viste de to andre rundt i bygda. Neste dag var det nye forhør. Som straff blir Kåre kommandert til å åpne kloakkrenna fra sanitærbygget sammen med andre fanger. Det foregikk ved at de sto på kne på kanten av renna og grov skitmasse med hendene. Dette var ingen trivelig jobb, men for de andre fangene var dette et vanlig oppdrag. Kåre arbeidde som dreng på gården Gustad nordre under heile krigen. Arne og Astri Bjørgum hadde to barn da krigen starta, Ola Johan og Finn Bjarne. Finn Bjarne Bjørgum vart født i 1940. Han var nyfødt da faren vart utkommandert som soldat. Finn Bjarne vart døpt den 21. april - samme dag som tyske fly bomba Steinkjer. Kåre husker at da de kjørte med hest til kirka så passerte det mange fly over Ekne. Det hørtes drønn og det var mye svart røyk frå bombinga i Steinkjer. På Gustad nordre var det radio og den vart flittig brukt. I starten var radioen plassert i gjødselkjelleren. Her var det for tøft klima og radioen slutta å gi lyd fra seg. Ny radio vart plassert inne i ei treske på låven, men her var det for dårlig lydisolering. Når radioen var i bruk kunne det høres ute på gårdsplassen. Dette var for risikabelt og det vart ordna til et rom inne i et høystål og her var radioen i bruk heile krigen. Kommandantene med mannskap vart normalt skifta ut etter 6 måneder. Dette var fordi tyskerne ikke skulle bli for godt kjent med fangene og bygde-

169

folket. Kåre husker spesielt kommandant Hacken som var på Falstad i mindre enn et halvår. Han var ofte ute og gikk tur på Ekne og slo av en prat med folk han møtte. Nødlanding på Gevik Det første krigsåret opplevde Kåre at et fly landa på dyrkamark midt i bygda. Jan Kåre Løveng har funnet ut at dette skjedde den 21. september i 1940. Dette var fødselsdagen til både Idar Falstad og mora hans Agnes. Agnes var født i 1890 og fylte 50 år denne dagen. Kåre og Johan Falstad sto ved avkjørsla opp til samfunnshuset da det kom et lite propellfly over skogen fra Ronglan. Det var midt på dagen og flyet gikk inn for landing på ei graseng like ved Haugan-gårdene på jorda til Gevik. Kåre og Johan hiva seg på syklene og var framme ved Mellom Haugan da flyet landa. Det var ei normal landing ute på jordet. Guttene sprang de siste 200 meterne og var framme like etter at flygerne hadde kommi seg ut av flyet. Kåre husker godt at flygerne var småvokste. Det første de gjorde var å pakke ut fallskjermene og kaste dem inn mot flyet. Deretter sette de flyet i brann ved å skyte på bensintankene. Både Kåre og Johan sikra seg en bit av fallskjermstoffet. Dette var silke og ettertrakta vare på den tida. Det vart lite samtale med flygerne. Med lite ordforråd på engelsk var det vanskelig å bli forstått. Kåre husker at flygerne nevnte Sweden. Han og Johan snakka etterpå om at flygerne kanskje prøvde å fortelle at de hadde mista kontakten med de andre flyene. Seinere snakka Johan og Kåre om at flygerne kanskje trudde de hadde landa i Sverige. Det neste som skjedde var at det kom folk fra Ut-Haugan og tok engelskmennene med til gårds. Etter ei stund kom det tyskere i en bil til gården og litt seinere kom lensmannen i Skogn kjørende i T-Ford, med skilt nr V-17. De engelske flygerne vart frakta bort med bil. Kåre kjenner ikke til den videre skjebnen til flygerne, men han snakka ofte med Johan Falstad om denne episoden. Erling Bjørgum Erling Bjørgum var fødd 23.10.1911 og drev gården Bjørgum da krigen starta. Erling var en kraftig kar som snakka tydelig og ga greie beskjeder. Heilt frå starten av krigen var Erling med på illegalt arbeid. Sammen med naboen Harald Haug dreiv Erling og organiserte motstands- Erling Bjørgum (1911-1976)

170

arbeid. Kåre kom i kontakt med Erling gjennom at han kjørte melk til meieriet frå 6 gårder. Gårdene var Bjørgum, Sjøenget, Strand og de tre Gustad-gårdene. En dag kvar uke var Kåre innom hos Erling og etter kvart vart det full tillit begge veger. Fra 1942 var Kåre innom hos Erling nesten kvar dag. Kåre hadde etablert kontakt med fleire fanger inne i leiren. Dette skjedde når fangene var ute på gårdsarbeid. Kåre fekk på denne måten mange meldinger fra leiren. Kåre hadde som oppdrag å observere fra et utkikkspunkt ved Nordby, og skulle følge med om det vart forberedt henrettelser i Falstadskogen. Tegn som vart observert var når det kom bødler fra Trondheim og fanger som vart jaga ut i skogen. En viktig kontaktperson inne i leiren var Ljuban Vukovitsj. Ljuban var den som måtte grave opp graver i Fastadskogen når det var henrettelser. Kåre prøvde å ha god kontakt med Ljuban og fekk vite når det skulle graves i Falstadskogen. Kåre fekk utlevert giftampuller fra Erling for å ha under risikable oppdrag. Dersom han vart tatt av tyskerne og det var fare for at kunne bli forhørt skulle han vurdere om han måtte bruke gift. Ampullene vart sydd inn i skjortesnippen. Kåre husker at han hadde giftampuller i skjortesnippen da han gravde åpning under gjerdet ved de to fangerømmingene. Alle på Ekne måtte ha legitimasjonskort. Erling Bjørgum skaffa Kåre 5 falske legitimasjonskort for å bruke i farlige oppdrag. Det var Nelius Hallan som laga korta. Alle korta var utstyrt med bilde av Kåre og det var utydelig skrift. Nelius Hallan var leder for forsyningsnemnda i Skogn. Kåre hadde alle korta fram til 1985 - da han mista mange minnegjenstander i en boligbrann. Erling hadde både radiomottaker og radiosender. Radiosenderen var plassert i ei hule i Våttåberget. Kåre fekk aldri sjå senderen i bruk under krigen, men Erling fortalte om hvor den var plassert. Kåre registrerte fleire gonger at meldinger som han ga til Erling vart opplest av Toralv Øksnevad fra London noen dager seinere. Da krigen gikk mot slutten var Erling Bjørgum med og organiserte overtaking av Falstad fangeleir. Han skaffa tilstrekkelig mannskap og hadde ansvaret under overtakelse av fangeleiren den 8. mai. Etter krigen hadde han jobb i leiradministrasjonen for Innherad fangeleir. Innherad fangeleir vart etablert straks etter at den 8. mai og var fangeleir for landsvikere. Erling deltok også i arbeidet med å identifisere begravde fanger i Falstadskogen. Oppdrag med flukt fra leiren Kåre var med på to oppdrag med å hjelpe fanger som rømte fra leiren. Oppdraget kom begge ganger fra Erling Bjørgum og Kåre fekk grei beskjed om at det var risikabelt. Kåre skulle frakte rømlingene fra Ekne og oppover til Markabygda på tur til Sverige. Erling Bjørgum var kontaktperson mot grenselosen i Markabygda. Etter krigen fann Kåre ut at grenselosen var Petter

171

Russiske krigsfanger bak gjerdet på Falstad.

(Bilde fra Falstadsenterets arkiv)

Trætli. I litteratur fra Falstad går det fram at det er kjent at til sammen 18 fanger rømte fra leiren. Det var 5 nordmenn, 5 jugoslaver og 8 russere. Første rømming skjedde høsten 1942. Kåre holdt kontakt mot leiren og tok mot informasjon fra Ljuban. Utveksling av opplysninger skjedde når Ljuban var ute på gårdsarbeid. Det var alltid med minst en tysk soldat som vakt når fangene var ute på oppdrag. Dette var i høyonna og Kåre ordna det slik at han passerte Ljuban når de var ute på arbeid. Når Ljuban sette ned staur og Kåre gikk forbi med ståltråd, vart informasjon overlevert. Beskjeden fra Ljuban var at en russisk fange hadde fått sin dødsdom og ville prøve å rømme. Erling Bjørgum var den som planla rømminga. Han var nøye med detaljer og ga grundig informasjon til Kåre om oppdraget. Erling forklarte at dette oppdraget var svært risikabelt. Kåre fekk en giftampulle innsydd i skjortesnippen til å bruke i tilfelle han skulle bli tatt på fersken av tyskerne og tatt inn til forhør. Erling forklarte hvordan ampullen skulle brukes. Dersom han hadde den i lomma var det vanskelig å få den inn i munnen dersom han hadde håndjern på. Kåre sin jobb starta med å grave tunnel under gjerdet i fangeleiren. I leiren var det vakttårn med lyskastere og det var vakter som patruljerte med ulike intervall. Kåre leita ut et område som var gunstig på mange måter. Det var et hjørne ned mot elva og med passelig skrått terreng. Her var det mulig å få til åpning under nettinggjerdet og det var lite lys fra lyskasterne. Graving av åpning under gjerdet vart gjort unna om natta i løpet av 4 - 5 timer.

172

Kåre ga beskjed til Ljuban om at det var klart for rømming neste natt. Russeren kom seg usett ut og Kåre førte han med seg langs elva og heim til Hernes. Her vart den russiske fangen gjømt på låven. Fangen var dårlig kledd. Det vesle han hadde av klær vart lagt på en stein i fjæra ved Hernes. Tyskerne sette i gang leiteaksjon dagen etter og klærne vart funnet av tyske soldater. Tyskerne forsto det slik at rømlingen hadde kledd av seg og kasta seg på sjøen. Dermed stoppa de leitinga. På Hernes var det berre foreldra Olga og Erik som visste at det var en russisk fange på låven. Russeren kunne ikke snakke norsk. Kåre prøvde å snakke tysk og engelsk, men det eineste russeren forsto var Sweden. Den russiske fangen budde på Hernes i noen dager til det kom klarsignal fra Erling Bjørgum. Russeren vart kledd i norske klær og gjømt i et høylass. Kåre kjørte hesten Svarta med høyvogn frå Hernes. Det var mørkt da de starta fra Ekne. Ruta gikk forbi Bjørgum, Rendum, Svendgård, Finne og videre til Markabygda. Kåre husker ikke datoen, men er sikker på at det var barmark og svært mørkt. Midt på natta var transporten framme ved Krokstadsetra i Markabygda. Her var avtalen at Kåre skulle vente til han hørte plystring fra skogen. Etter litt venting kom den avtalt plystrelyden og fangen kom seg ut av høylasset og gikk mot lyden. Kåre visste ikke hvem som plystra den gongen. Etter krigen møtte han grenselosen Petter Trætli fleire gonger. Turen tilbake gikk greitt og Kåre var heime på Hernes i grålysinga neste morgen. Neste rømming Kåre deltok i var våren 1943. En serber hadde fått sin dom og samme aksjon vart sett i gang. Det var lysere om natta og det vart valgt en anna plass for å komme under gjerdet. Fangen vart denne gongen tatt med til Bjørgum og gjømt der. Også denne gangen var det bar mark. Alt vart gjort på samme måten som høsten før og alt gikk bra. Hesten Svarten sørga for transport og utstyret var det Erling Bjørgum som skaffa. Kåre kjenner ikke namnet på de to fangene og vet ikke hvordan det gikk med dem. Petter Trætli fortalte at turen over grensa hadde gått greit for begge. Om disse ungdommene kom seg heim til heimlandet sitt er fortsatt ukjent for Kåre. Overtakelse av leiren den 8. mai 1945 Utover våren i 1945 vart det tydelig at det gikk mot tysk kapitulasjon. Utviklinga i krigen med store tyske tap var godt kjent fordi mange hadde tilgang til radiosendinger fra London. Det var derfor tydelig utover i mai 1945 at den tyske okkupasjon gikk mot slutten. I bygda gikk det ulike rykter og det føltes litt usikkert. Noen trudde at tyskerne i leiren skulle rømme straks, andre trudde de ville forsvare leiren. Om kvelden den 7. mai var Kåre heime hos Erling Bjørgum. Det kom tyde-

173

Ljuban Vucovic (i midten) utenfor leirporten. Bildet er tatt kort tid etter frigjøringa. (Bilde fra Falstadsenterets arkiv)

lige signal på radioen om at tysk kapitulasjon kunne komme når som helst. Erling ga beskjed om at Kåre skulle være klar til å stille i fangeleiren når det kom et kvitt laken på taket i leiren. Kåre ser for seg morgenen 8. mai. Hesten står klar med harva på Gustad nordre. Da kjem lakenet på taket i leiren. Hesten blir tatt frå i full fart og springmarsjen opp til leiren går fort unna. På turen dit passerte Erling Bjørgum på sykkel. Kåre trur klokka var ca åtte når han kjem fram til leiren. I leiren er det fullt kaos. Fanger er allerede på tur ut av leiren og legg i veg mot Ronglan for å ta toget. Tyskere rømmer fra leiren og kjem seg videre med biler og sykler. Erling Bjørgum er leder for det norske mannskapet som tek kommandoen i leiren. Kåre husker at i starten var det litt diskusjon om hvem som skulle ha kommandoen. Kåre hadde fått opplæring av Erling og var som mange andre ungdommer utstyrt med skarpladd våpen. Tyskere som var igjen i leiren skulle levere våpen før de fikk forlate området. Kåre husker godt at tyskere kasta våpen fra seg når de sprang ut gjennom leirporten. Det var radiomottakere inne i leiren så fangene var også godt informert og hadde forberedt seg på kapitulasjonen. Mange tyskere hadde visst rømt dagene før. Tyske befal hadde biler til disposisjon. I løpet av noen timer var de fleste ute av leiren. Utover dagen den 8. mai vart leiren gjennomsøkt og det kom fram mange fanger som var gjemt og innelåst i små rom. Mange var sjuke og vart ført til

174

Varetektsfanger ankommer Innherrad Tvangsarbeidsleir på Falstad, kort tid etter frigjøringa. (Bilde fra Falstadsenterets arkiv)

sjukestua. Her var Carl Viggo Lange sjef. Mange av fangene var i svært dårlig forfatning. Kåre husker særlig en som satt i et bøttekott under ei trapp. Fangen hadde det så trangt i kottet at han hadde tatt form etter rommet han satt i. Kåre vart fortalt at dette var et menneske som før krigen hadde hatt ei vekt på 80 kg. Da han kom ut av bøttekottet var han mindre enn 30 kg. Mange fanger var så dårlige at de vart sendt til sykehus i Trondheim og på Levanger. Kåre husker at det var for lite mannskap den 8. mai. Det var få ungdommer fra Ekne som var med den første dagen. I dagene før kapitulasjonen hadde det vært mye snakk om at det kunne bli farlig. Det var usikkert hvordan tyskerne ville reagere. Det vart derfor lange vakter for de som deltok. Allerede den 9. mai kom det meir mannskap for å hjelpe til. Det var både bygdefolk og utabygdes soldater. Ei av de første nettene satt Kåre i tårnet på vaktoppdrag. Etter nesten to døgn uten søvn fekk Kåre beskjed av Erling Bjørgum om å ta en pause i vaktbrakka. Kåre husker at Erling Bjørgum hadde gitt ”opplæring” i overtakelse av leiren. Bl.a at innestengte fanger skulle få hjelp for å beskytte øynene mot sterkt lys. Mange inntrykk fra maidagene brente seg inn på netthinna. I dagene som kom vart Falstad tvangsarbeidsleir for norske og tyske nazister og landssvikere. Allerede den 9. mai kom de første norske fangene til leiren. Mange av fangene som kom hit de første dagene, hadde vært politi under krigen. I cirka ei uke var Kåre med i vaktstyrken som tok mot norske nazister

175

som vart frakta til Falstad. Kåre husker at han fekk avløysing noen dager før 17. mai. Skiltet med Strafgefangenenlager vart etter ei tid erstatta med Inherad fangeleir. Feiringa av 17. mai i 1945 var spesiell. Det var arrangement i Ekne kirke og der var Arne Bjørgum med på både forberedelser og arrangementet. Det fantes ingen nakne flaggstenger i bygda. Folk kom både fra Ekne og fra andre bygder. Flere som hadde sittet innesperret på Falstad kom hit for å delta i feiringa i lag familien sin. Det var ikke den ordinære sognepresten Katarinus Finsås som preket. Kåre meiner at det var en misjonsprest fra Levanger som forrettet. Litt utpå sommeren i 1945 fekk Kåre et oppdrag som han husker godt. I Falstadskogen vart graver åpna og de døde kroppene vart sendt heim. Gravearbeidet vart utført av frontkjempere og landssvikere som satt i fangenskap i leiren. Erling Bjørgum var med på arbeidet med å identifisere kroppene som vart oppgravd. Han ba Kåre om å delta i dette arbeidet. Kåre var med ca ei uke. Det vart leita etter tall på kroppene og klærne som kunne også gi informasjon om hvor fangen kom fra og hvem han var. Doktor Carl Viggo Lange En av fangene som Kåre vart godt kjent med var doktor Carl Viggo Lange eller CV. Han kom til leiren 13. mars 1942. Da kom det ca 50 gisler fra Trondheim. Blant gislene var viktige personer som ordfører, banksjefer, forretningsfolk og leger. Disse vart tatt til leiren som gisler for Trondheim. Det var sett ut rykte om at gislene ville bli straffa dersom det var lokal motstand mot tyskerne i Trondheim. Kåre vart godt kjent med CV under krigen og de møttes fleire gonger etter freden. CV var en av dem som ga informasjon frå leiren slik at Kåre kunne rapportere videre til Erling Bjørgum. Carl Viggo vart etter kvart Dr. Carl Viggo Lange og dr. Jørgen Ryther i venn med familien Bjørgum på fangedrakt på Falstad. Gustad. Frå 1944 og ut krigen (Bilde fra Falstadsenterets arkiv)

176

budde han mye på gården. Lita, kona hans budde i perioder hos Arne Bjørgum. CV og Lita hadde eget soverom på gården i masstu. De to siste krigsåra hadde CV legekontor i masstu, og det var tilgjengelig for alle på Ekne. Kåre budde også i Masstu og passerte legekontoret når han skulle inn på rommet sitt. CV og Kåre møttes mange ganger etter krigen både ved markering av 8. og 17. mai. CV hadde oppdraget med å fastslå at Henry Rinnan var død etter skyting på Kristiansten festning. En gang fortalte CV til Kåre at han følte at dette oppdraget hadde gitt han litt oppreisning for nedverdigelser i fangenskap. CV fekk i perioder svært tøff behandling i leiren. Kåre såg fleire gong at CV var uten skinn på knærne etter å ha krøpet opp og ned trapper i leiren. CV støtta fri abort og dette kjente tyskerne til. Han fortalte at en periode vart han kommandert til å krype opp og ned trapper og samtidig rope: ”Jeg er en morder”. Kåre minnes en gong da han sjøl fekk behov for legehjelp med en verkefinger. CV såg på fingeren og bad om at Kåre kom inn i leiren på sykestua. Dette var i 1944 og fingeren var stygg. Bedøvelse vart utført med kulde. Det var tøft da verkebyllen under neglen vart punktert, men fingeren vart bra. Ljuban Vukovitsj og andre fanger Kåre kom i kontakt med mange fanger. Det skjedde fordi han henta ut arbeidsfolk som skulle til Gustad nordre på gårdsarbeid. Kåre hadde ofte oppgaven å hente og kvittere ut fangene som skulle ut på gårdsarbeid. Kvar gård kunne låne 1-3 fanger på dagtid. Kåre er særlig glad for å bli kjent med Ljuban Vukovitsj. Han kom som krigsfange fra Joguslavia og var med og bygde veg i Dunderlandsdalen opp til Saltfjellet. Kåre og resten av familien Hernes var godt kjent med Ljuban. Under krigen var Ljuban ofte på gårdsarbeid på Hernes og fekk mat og klær. Kåre møtte han også andre steder i bygda for å gi og få opplysninger fra leiren. En dag Kåre og Ljuban gikk Ljuban Vukovic med selbu-sokker som han til steinbruddet ved Sjøenget, forfikk av Kåres mor Olga Hernes. (Bilde fra Falstadsenterets arkiv) talte han at han hadde begravd

177

broren sin ute i Falstadskogen. Broren hadde blitt syk og det var mistanke om tuberkulose. Dette var nok til at broren vart henretta. Etter krigen var Ljuban ofte på Ekne. Første gangen var da datter hans gikk på Sund folkehøgskole. Dette var et av de første åra etter krigen og faren var oppover og besøkte henne. Ljuban var på besøk i Ekne mange år, mest for å delta på markering av 8. mai. Kåre husker særlig 8. mai i 1979 eller 1980 da de gikk i lag frå kirka og ut til Falstad-skogen. Det gav tid til en lang og god samtale. Det siste året var Ljuban heime på Hernes og da fekk han et par Selbustrømper fra Olga Hernes. Disse strømpene var visst gode, for på mange bilder av Ljuban etter freden, har han Selbustrømper på. Det var ofte spørsmål om å bringe brev mellom Ekne og Trondheim. Kåre fekk skyss med onkelen sin, Johan Karbu som kjørte lastebil fleire turer i uka. Kåre husker spesielt at han tok på seg å frakte et brev for Kåre Yri fra Ålesund. Yri vart arrestert fordi han var med på Englandsfart. Yri ville sende et brev til kamerater i Trondheim som kunne bli avhørt, for å sikre at de forklarte seg ”riktig” i avhør hos tyskerne. Onkel Johan spiste middag på Hotell Bristol i Trondheim. Brevet skulle overleveres på Lilletorget like ved Bristol. Kåre gikk dit og etter ei stund kom en mann som såg ut som han søkte kontakt. Etter litt signal med kroppsspråk møttes de nede i et underjordisk avtrede og der vart brevet overlevert. Gjennom Atle Sand har Kåre i ettertid fått bekrefta at brevet kom i rette hender. En anna fange var eier av Lefstad sportsforretning i Trondheim. Kåre var ”postmann” for han og frakta brev mange gonger. Som honorar fekk Kåre en Olympic sykkel på en av turene til byen. Sykkelen mangla dekk, men det vart det ei råd med. I leiren var det en fange som Kåre vart godt kjent med. Det var Ivar Iversen fra Bodø. Han var baker og var fange sammen med to sønner. Den ene av sønnene hadde også namnet Ivar. Iversen var en humørspreder og Kåre husker at han alltid hadde gode og artige vitser og historier på lager. En søndag ville Iversen gjerne ut på sjøen og ro. Dette vart ordna slik at Iversen rodde fra Gustad-sida over mot Falstadkaia, og Kåre svømte etter. Kåre husker at i smia på Falstadgården var det mange flinke håndverkere blant fangene. Læremester her var Henrik Sulåmo som var smed. Sulåmo var tatt til fange fordi han dreiv som grenselos fra Meråker og over til Sverige. Han var en dyktig smed og han laga gode knivblad, både av kasserte filblad og anna skrapjern. I smia arbeidde mange fanger, mest norske. Gode venner etter krigen Familien Hernes fekk mange venner under krigen. De kom i kontakt med fanger gjennom gårdsarbeid og ved utdeling av mat og på andre måter. Det var

178

fleire pårørende som budde på Hernes når de skulle besøke mannen, kjæresten eller faren sin. Som mange andre steder på Ekne, var det gjestfritt på Hernes. Kåre husker at han ofte var med mora Olga med matkorg ut til arbeidskoloniene. En arbeidskoloni var en gruppe med 10 - 15 fanger og en tysker som vakt. Arbeidskoloniene hadde faste arbeidsplasser som grustaket på Gustad, Falstadberg kai og steinbruddet ved Innlegget. Fangene var også mye ute på vegarbeid og skogsarbeid. I korga var det oftest lapskaus. Den tyske vakta fekk litt mat som bestikkelse og dermed var det greit å dele ut mat til fangene. Kåre husker at han fekk oppdrag en julekveld med å <levere matpakker inn i leiren. I kvar pakke var det to skiver, og pakkene vart overlevert til fangerne ved å kaste dem over gjerdet på strekninger med dårlig belysning. Mange pårørende kom på besøk, og til kvar helg kom det mange med tog til Ronglan. Ved disse togavgangene kom det mange med hest og vogn for å frakte folk til Ekne. Kåre var ofte her og tok skyssoppdrag. Det vanlige var at de som kom hadde fått oppholdstillatelse for et døgn. Mange måtte returnere uten å møte sine kjære. Disse hadde med seg brev som skulle leveres til fanger inne i leiren. Kåre hadde mange oppdrag med å overbringe brev. Det skjedde ved å kontakte fanger fra leiren som var ute på arbeid ute i bygda. Det kunne ta mange dager før alle brev var trygt overlevert. Mange venner kom på besøk etter krigen og heldt kontakt med brev og telefon. Johan Pedersen fra Mosjøen var ofte på besøk sammen med kona Arnlaug. Johan vart tatt til fange etter den såkalte Majavassaksjonen. Johan var uskyldig, men vart sendt til Sunndalsøra berre to uker etter at han og Arnlaug hadde gifta seg. Etter ei tid på Falstad vart han sendt til Grini og deretter til tysk fangeleir. Arnlaug budde på Hernes for å besøke Johan. Etter krigen var familien Pedersen ofte på Ekne. En anna episode som Kåre husker er fru Lorentsen fra Nord-Norge. Ho budde på Hernes, men fekk ikke komme inn i leiren for å besøke mannen sin. Ei stund etter fekk hr Lorentsen fri og kunne dra heim. Han var pengelaus. Faren til Kåre gav han penger slik at han kunne kjøpe seg togbillett heim. Våren 1946 fekk Kåre oppdraget med å kjøre fram tømmer som var hogd i Falstadskogene. Fangene hogg tømmer fram til 1945, og neste vinter var det landssvikere som dreiv med skogsarbeid. Kåre hadde oppdraget med å kjøre fram tømmer til gårdssaga våren og sommeren 1946. Dette vart materialer til nytt fjøs.

179

Asbjørn D. K. Eklo:

Julaften 1944 på Falstad Klokken var 07.00 en gnistrende kald morgen. Det var julaften i okkupert land. Men det gikk bedre nå; vi skjønte at krigen gikk mot slutten. Om kvelden dagen før hadde jeg gravd frem radioen fra halmen i kaninbua. Det var positive meldinger fra London. I vest hadde allierte tropper gått over grensen til Tyskland og inntatt Aachen. I øst hadde sovjetiske tropper gått over grensen til det gamle Østpreussen. Og for første gang hadde norske tropper satt foten på norsk jord. Det var 300 mann fra 2. Bergkompani fra den norske brigaden i Skottland som var landsatt i Finnmark. Jeg kledde på meg og kjente kriblingen i maven. I dag skulle det bli en ny lastebiltur til Falstad Strafgefangenenlager. Siden begynnelsen av oktober hadde det vært flere turer; to – tre ganger i uken, til den beryktede konsentrasjonsleiren. Det var etter at min far havnet på Falstad at han ordnet det slik at vår lastebil ble hyret for å kjøre tømmer ned fra skogen til leirens sagbruk for kapping til ved og knott. Bensinmangelen var nå blitt prekær for den tyske Wehrmacht og deres kjøretøyer måtte utstyres med gassgenerator og fyres med knott, som besto av olderved kappet i små biter. Hensikten med å få vår bil inn i denne kjøringen var å komme i kontakt med fangene, slik at vi kunne få smuglet inn pakker og brev, og at fangene på sin side kunne få smuglet ut hilsener og brev. Dette var selvfølgelig strengt forbudt, og det hadde neppe latt seg gjøre i årene 1941-42. Måten vi gjorde dette på var enkel, men forbundet med risiko og kunne selvfølgelig bli oppdaget. Vi puttet pakker og brev i bunnen på knottsekkene og fylte over med knott. Sekkene måtte vi ha med oss, for generatoren måtte etterfylles med knott flere ganger pr. dag. Sekken med pakkene var merket med et kryss. Den tok fangene seg av og etterfylte med tysk knott. Denne julaftenen hadde vi to sekker med julebrev og godsaker. Fangene hadde sitt eget etterretningssystem, så pårørende hadde ikke så store problemer med å finne frem til oss. Ja, en gang kom en pakke helt fra Hammerfest. Den inneholdt mange pakker Carter Mixture, med en lapp merket ”Inn på Falstad”. Så var det å starte opp bilen, en Ford V8 1936-modell. Fyre opp kalte vi det. Vi måtte først få fyr på trekullet i bunnen av generatoren, sette i gang sugeviften

180

Vakter Polizeihädtlingslager Falstad.

og tenne på en tvistdott som vi holdt mot tilbakeslagsventilen. Når vi hadde fått fyr på trekullene, gav vi forgasseren en dram (bensin fra en flaske). Så var det å starte opp, åpne for gassen og etterfylle med knott. Det var Johan Østli som skulle kjøre bilen denne gang. Som 16-åring var det vel ikke tilrådelig at jeg kjørte, selv om det ikke var noe problem, siden jeg hadde vokst opp i et bilverksted. Vi kjørte ut av Levanger sentrum mot Ekne via Ronglan. Spenningen var på topp. Gikk det bra denne gangen også? Da vi kom på høyde med Ekne Samvirkelag så vi ned på leiren foran oss i grålysningen. Vakttårn, bevæpnede vakter, piggtråd, to gjerder, det ene innenfor det andre. Luskende schæferhunder mellom gjerdene. Vi kjente til alt dette fra før. Vi kjørte mot hovedporten med trebokstavene over – Strafgefangenenlager. De tyske vaktene kjente oss. De åpnet porten, uten noen spørsmål og kontroll av papirer i dag. Det var jo julaften. Alt virket så rolig. Var de tyske vaktene påvirket av julen? Vi kjørte mot den indre porten. Men hva var det som skjedde? Det var fanger som åpnet innerporten. Ikke en tysker var å se. Fra høytalerne hørte vi ”Stille Nacht, heilige Nacht”, vår egen ”Glade Jul” med fiendens tekst. Fangene ønsket oss velkommen og kunne fortelle at det ikke ble noen kjøring av tømmer fra skogen i dag. Vi ble kommandert til å kjøre bilen inn gjennom portalen til hovedbygget og ikke som vanlig bak vedlageret. Her var

181

det samlet mange fanger i sine blå fangedrakter og båtluer. De flokket seg rundt bilen og ingen brydde seg om å være forsiktig. Sekkene ble lempet av og helt åpenlyst begynte man å fordele pakker og brev. Dette var for oss ganske uvanlig. Tidligere hadde alt dette foregått i største hemmelighet. Jeg måtte spørre om det ikke var noen voktere i nærheten. ”Nei, de er i brakkene sine og drikker seg fulle,” ble det svart. ”De har begynt å forstå at de taper på alle fronter. De fleste forstår at krigen snart er tapt,” sa fangene i munnen på hverandre. ”Vi har forresten fått frokost med Forfatteren ved bautaen som er gitt av fangene på egg i dag, og til middag Falstad. Teksten er: Fra Falstadfangene 1941 - 1945. Til er vi lovet kjøtt og des- alle dere som med fare for dere selv gav matpakker, sert,” sa min far. Jeg smuglet inn brev og hilsninger og som åpnet heimen tenkte at dette måtte for alle de som ville besøke oss i leiren. Vi står i evig være noe til forandring takknemmelighet. Takk. fra den vanlige fangekosten. Det var spesielt fangene fra Frol og Levanger som flokket seg rundt oss og ville høre nytt hjemmefra. Nytt fra Londonnyhetene var også kjærkomment. Alle var glade, og de fleste mente at krigen ville ta slutt innen noen få måneder. Jeg husker spesielt Johannes Kløvjan, Bernolf Ertsaas, Thorvald Smestad, Konrad Iversen, Gunnar Myhre, Tippen Johansen, Anders Rosenlund, Lorents Dahlkvist, Normann Aasenhus og Georg Larsen blant mange flere. Ljuban Vukovitch kom og hilste på; vi hadde mye å gjøre med ham under kjøring av tømmer fra skogen. Han likte gjerne å fortelle hva han skulle gjøre med tyskerne etter krigen. Alle fangene hadde et merke på ermet som viste hva de var arrestert for. Det

182

kunne være spion, rømling, radiolytter, gissel eller rett og slett tyskfiendlig. Noen få var kriminelle, men de hadde lite kontakt med de politiske fangene. I 1944 kjente jeg ikke til at det var noen jøder her, heller ikke sabotører eller SOE-agenter. Men det var mange russere og serbere. Men dette var altså en spesiell dag. Det var så fritt denne gangen at vi kunne ha smuglet inn hva som helst. Tenker på alle de gangene da vi var spente på hvordan det gikk. Eller de gangene det var inspeksjon fra Trondheim, med obersturmbannführer Gerhard Flesch i spissen. Da var det et skikkelig lurveleven på Falstad, med brøling og kommandering. Fangene måtte rive av seg luen og stå i giv akt så snart noen grønnkledte nærmet seg. Og enda lenger tilbake da det var vanlig med standrett, straffeeksersis og henrettelser. Men dette var et helt annet Falstad. Med håndtrykk og ønske om en god jul forlot vi fangeleiren og satte kursen mot Levanger. Under bilsetet var det fullt av brev og hilsener som måtte postes snarest. Det bar hjem til julemat, som vi hadde vært på bygda og kjøpt hos gode bønder. Det var viktig å kjenne noen. Å ro til Ytterøy og ta kontakt med drosjeeier Brustad var alltid lønnsomt. Da var det melk, egg, flesk og grønnsaker i robåten på returen. Det var godt å komme hjem til Jernbanegaten 24 A og fortelle at far hadde det bra. Det ble jul allikevel, selv om en person i familien manglet.

183

Arne Hognestad:

Fotografier fra 50-tallet Min far Arne Hognestad var distriktslege i Levanger fra 1949-59. I Kirkegata 14 B, som sto ferdig i 1949, var det både legekontorer og bolig for familien. Fra vinduene i boligdelen hadde vi fin utsikt til “Plassen” og alle aktivitetene som foregikk der, som fotballkamper, skøyteløp, sirkus, 17. mai-leker m.m. Og likedan hadde vi orkesterplass fra kjøkkenvinduene til de hendelser som av og til gikk for seg i Kirkegata. Både Plassen og Kirkegata var lekearena for oss barn. I 50-årene var forholdene så idylliske at vi kunne slå ball i Kirkegata, stå i rennesteinene og “kaste på lista” mot den gamle Arne Hognestad (1900-1959). gymnastikksalen eller middelskolebygget, eller leke “Boksen går” med gjemmsteder i gårdene på begge sider av gata. Syklene ble ofte parkert i rennesteinen, med pedalen støttet mot den steinsatte kanten. Far var helt fra ungdommen en ivrig fotograf, og det er tatt vare på et rikholdig negativarkiv etter ham. Her kommer noen glimt fra første del av 50-årene. Legg merke til bolighusene i bakgrunnen på bildene 3-5, og den byggevirksomheten som fant sted i løpet av den tiden som gikk mellom de tre bildene. Nå i 2004 er det på nytt store forandringer i dette området. Sidsel Wohlen

184

I 1951 ble trøndersk mesterskap i sykling arrangert i Levanger med start i Kirkegata utenfor Woldgården. Hjallis er det store trekkplasteret. Temporittet gikk over 30 km og Hjallis vant selvfølgelig!

Sauesjå på Plassen. Traktorer og lastebiler er parkert langs Hansens vedlager.

185

Fotografering av elevene på LKHA, eller Levanger kommunale høgre almenskole, som det het i 50-årene. Elevene gikk i 1. og 2. realskoleklasse sammen. Så ble det deling. Noen fortsatte ut 3. real og tok middelskoleeksamen. Andre gikk over på gymnaset, som hadde real- og engelsklinje, og gikk der i tre år – i 3. til 5. gym. – før de tok artium. Gymnasklassene var så små at de to linjene hadde mange fellestimer, bl.a. i norsk, historie og kristendom.

Barnas dag. Dette var hvert år en stor begivenhet i byen, med opptog gjennom gatene. Utkledte barn satt med håver på pyntete lastebiler, og samlet inn penger til barnehagen blant tilskuerne langs ruten. På Plassen var det ymse innslag, f.eks. håndballkamp leger – lærere, barneleikarring, tombola, restaurant i Idrettshuset og salg av ballonger.

186

Turnoppvisning med stor publikumstilstrømming. Hvis trykken er god, ser vi at det ligger en mann på ryggen på matta og holder en annen mann i håndstående. På slike dager kunne det ellers være fargerike oppvisninger av store barne- og damegrupper.

17. mai 1953. Samling i skolegården før avmarsj til det store barnetoget, som startet på Torvet. Skolestyrer Erling Vollan taler.

187

Russen 1955 på vei nedover Kirkegata 17. mai. I bakgrunnen ser vi at gymnastikksalen, som både folkeskolen, realskolen og gymnaset benyttet, er i ferd med å bli renovert og bygget om. Blant annet ble det støpt kjeller under bygningen.

188

Sigrun Okkenhaug:

Ellen Kvam I bladet Nidaros var det i 1930-åra en serie som hadde tittelen “Trønderkvinner”. Sigrun Okkenhaug laga flere artikler til denne serien, om kvinner i vårt distrikt. I årbok 1992 trykte vi en artikkel om Gjertrud Hojem (fra 1934). Nå bringer vi videre presentasjonen av Ellen Kvam i forbindelse med hennes 70-årsdag i 1939. Dette var for øvrig et av Sigrun Okkenhaugs aller siste skrivearbeider, etter som hun døde i august samme år, like før sin 50årsdag. Ellen Kvam var født 9. februar 1869 – og døde 12. mars i 1946.

Ellen Kvam er 70 år den 9. februar. Hun er en verdig representant for de mange kvinner rundt om i Norges land, som lever hver eneste dag av sitt liv i slit og arbeid. De får ikke mange stundene til å tenke på seg selv – sin egen skjønnhet, sin egen fornøyelse eller hygge. De tenker først og fremst på alle de andre, på de andres hygge og velvære. Og de vilde neppe trives heller med å sitte med hendene i fanget og vite at andre slet for dem. De får så altfor sjelden noen takk for slitet. Ofte slenger vi til dem de par kronene de kanskje synes de har gjort rett for – og så mener vi oss ferdige med det. Vi burde ikke være ferdige med det. Vi burde takke. Og når jeg nu vil skrive noen ord om Ellen Kvam, så er det for å takke henne, som jeg kjenner og som jeg har fått så mangen håndsrekning av. Og ved henne vilde

189

jeg også takke alle dem som jeg ikke kjenner, men som jeg vet lever sin livsdag i slit og arbeid. Som hun. Ellen Kvam er født i Frol ved Levanger, i en småheim. Hun blev tidlig morløs. Og en tid før hun mistet mor sin, mistet hennes far begge hendene sine. Begge hendene. Han var på grubearbeid i Sverike den gang. Et gammelt mineskott lå igjen – og gikk av i ulaglig tid. Den friske sterke arbeidskaren kom heim uten armer. Og en tid etter falt moren fra i den vesle heimen. Da blev Ellen bortsatt til noen slektninger på Inderøya. Og faren fristet livet med å vise seg frem for penger. Han reiste rundt land og strand med et “glåmskap” – Panoptikon – og en av småjentene var med og hjalp ham. De var helt til Stockholm, til kongen – og viste seg for ham. Og den reisen var nok ikke så lite av en oplevelse og et eventyr. De var fire søstre – den femte var død som ganske liten. Da Ellen vel var konfirmert, kom hun heim igjen, og stelte da huset for far sin, sammen med en av søstrene. Men etter hvert som de vokste til, måtte de jo ut og greie seg selv, og Ellen kom da snart til Inderøya igjen, nu som hushjelp. Derfra kom hun tilbake til Frol som hushjelp hos Kuløy på Sæter. Kuløy var en av folkehøyskolens pionerer i Trøndelag – og han hadde kjøpt inn Sæter til skolegård. Fra livet på Sæter, sammen med all ungdommen der, med alle møtene og alle de fremmede som for, har Ellen mange glade minner. Der møtte hun også han som senere blev mannen hennes – Laurits Kvam. Kuløy solgte nemlig Sæter til forretningsmannen Bernhard Jenssen. Kuløy og skolen flyttet til Inderøya, men Ellen blev igjen på Sæter hos Jenssen. Og dit kom Laurits Kvam som arbeidskar. Der blev de gift – og snart etter kjøpte de en liten heim, Borgsmoen, og tenkte vel å bli der. Imidlertid kjøpte handelsmann Bratsberg på Levanger Østborg gård med kalkstensbruddet. Han hadde vel den gang store planer om drift der, bygget opp nye uthus like ved bruddet og fikk Laurits til å flytte inn der som steinkjører i bruddet. Det blev ikke til noe med Bratsbergs planer. Han solgte steinbruddet til Vestlandske Eiendomskompani, og Laurits flyttet da over, eller rettere sagt – han blev i ro som tilsynsmann for eiendomskompaniet. Der borte ved kalkstensbruddet har Ellen hatt heimen sin siden den tid – fra omkring århundredeskiftet. Der har de to barna hennes vokset opp. Der vokser nu barnebarna opp. Laurits døde for noen år siden – og det var nok et tungt slag, men Ellen har aldri klaget. Tvert imot. Hun har alltid et godt smil til overs, hun har alltid en hjelpende hånd. Om hun har hatt sorger og vanskeligheter, så har hun båret dem selv – stillferdig og uten å bry andre. Hun har fartet om fra heim til heim, som kokkekone, som hjelp ved slakting, som sykepleierske, som husmor når rette husmor hadde forfall, som fødselshjelp inntil jordmoren kunde nå frem. Og det hendte vel mer enn en gang

190

at jordmoren ikke nådde frem før alt var over. En var trygg lell, når den rolige og venlige Ellen gikk der og stelte. Et lite minne må jeg fortelle. En stakkars ungjente gikk på jernbanelinjen i togtiden. Det var i en skjæring – og lokomotivføreren maktet ikke å stanse tidsnok. Han så henne for sent. Hun blev plukket opp, lemlestet og uhyggelig å se til. Det blev sendt bud etter Ellen Kvam – om hun vilde komme og legge henne i kisten. Det gjorde hun. Jeg snakket med henne et par dage senere, og da fortalte hun om hvor forferdelig det hadde vært. Og så la hun til med så Ellen og Laurits Kvam med sine barn – Bernhard Kvam (bak t.v.), Borghild Kvam Rokne og hennes vakkert et smil: “Jeg er så glad jeg fikk lagt mann, Sigurd Rokne. henne slik at ansigtet blev vakkert. Resten dekket jo klærne – men det var så mye triveligere for dem som stod henne nær, at de fikk se henne vakker. Jeg fikk lagt til både håret og ansigtet – og du kan tro meg, hun lå mest som hun sov.” Med dette minne vil jeg slutte. Det er så betegnende for Ellen, for hennes stillferdige, varmhjertede hensynsfullhet. Hun har vært dårlig i vinter. Nu er hun i bedring igjen – og det er sikkert mange med meg, som ønsker henne mange gode og lyse levedage ennu.

191

192

Ingemund Bentzen:

Levanger etter brannen Dette bildet er tatt i året 1900, tre år etter siste bybrannen. Fotografen var Bernhard Jenssen, den samme som startet forretning i bygningsartikler i brygga i Sjøgata. Jenssen var den gang eier av eiendommen Bakken på Bruborg, hvorfra bildet er tatt. Eiendommen solgte han senere til Frol kommune, som i mange ti-år benyttet den til aldershjem. Bildet viser endel interessante fakta som kan være ukjent for mange. I forgrunnen sees den kjente profilen av Ramfjordhuset i Gamle Kongevei. Elva er skjult, men på by-sia skjer det store ting. Her er anlegg for jernbanen i gang. Til denne tid var området sumpaktig helt opp til det som er torvet i dag, og trengte ganske mye masseutfylling. På bildet kan man se skinnegående transportvagger til dette arbeidet. I forgrunnen over taket til Ramfjordhuset er fundamentet til vendeskiven for lokomotivene ferdigstøpt. Her ble damplokomotivene som skulle returnere til Trondheim – snudd, den gang en nødvendighet. I dag har diesellokene betjeningsutstyr i begge ender, noe som har gjort vendeskivene overflødige. De ble derfor revet da damplokets periode var over. I venstre billedkant er "Kommoden" i Bakkegaden (nu Jernbanegaten) kommet opp, likeså Bentzengården i Agergaden (nu Håkon den godes gate), der brannen i 1897 startet. Bak denne ses Myhregården. Folkets Hus på rådhustomta kan vi se er svartsvidd i søndre gavl. Litt merkelig ettersom brannen vitterlig startet over gaten på motsatt side, og da det var sterk sønnavind slik at brannen spredte seg i retning Backlund. Vi kan se at nerparken og torvet enda ikke er anlagt. I gammel tid ble dette området brukt bl.a. til travkjøring under marsimartnan. Datidens torv og markedsplass lå på arealet der øverparken ligger i dag. I nerbyen er gjenreisingen kommet langt. Man kjenner igjen Holthegården, Tillergården og Nessgården i Håkongata, Bratsberggården og Eklogården i Kirkegata, samt gullsmed Berggården, Sorgenfri og Stengården i Jernbanegata. Bak de siste ser man de umiskjennelige konturene av Fenka og brannvesenets slangetårn. Men mye areal i nerbyen står fortsatt ubebygd, som Frelsesarmékvartalet, hele "Maren"kvartalet og Jeriko. Likevel kan man si at byen, der de aller fleste bygningene ble flammenes rov i løpet av en mai-onsdag i 1897, reiste seg utrolig fort. Og igjen ble en vakker by som vi er stolte av.

193

Erik A. Egervärn:

Unionsupplösningen 1905 Inledning I Östersundsposten den 7 juni 1905 förkunnade en braskande rubrik att ”Norge sliter riksakten itu, Stortinget afsätter konungen”. Man får ett intryck av ett näst intill revolutionärt förlopp med gatustrider och blodsutgjutelse. Så var nu dessbättre inte fallet. Tvärtom – upplösningen av den svensk-norska unionen gick ytterst fredligt till och kan så här i historiens ljus betecknas som en seger för diplomati, förhandlingskonst och sunt förnuft. Man kan till och med hävda att unionsupplösningen 1905 var startpunkten för det som kommit att betecknas som den skandinaviska – eller nordiska modellen, d.v.s. förmågan att hantera mellanstatliga konflikter med fredliga medel, istället för med vapenskrammel och militära metoder – ett förhållningssätt som gjort de nordiska länderna till uppskattade och efterfrågade aktörer i samband med FN:s fredsoperationer på många ställen i världen. Bakgrund Unionens inledande fas var dock inte lika fredlig som upplösningen. Norge blev en bricka i det stormaktspolitiska spelet och i den nyordning av Europa som efter hand blev följden av Napoleons fall – en nyordning som slutligen utformades vid Wienkongressen år 1815. Men även Sverige blev offer för stormakternas rävspel i ett tidigare skede, vilket i sin tur indirekt kom att påverka Norge. Lite förenklat skulle man kunna säga att Norge fick betala priset för den svenska förlusten av Finland. Bakgrunden var följande. År

194

1807 gjordes en överenskommelse i Tilsit mellan tsar Alexander och kejsar Napoleon om en uppdelning av Europa i intressesfärer. Därvidlag bestämdes att Östersjöområdet skulle betraktas som ett exklusivt ryskt intresseområde, medan Frankrike fick motsvarande hegemoni över Centraleuropa. Den direkta konsekvensen av Tilsit-överenskommelsen blev för Sveriges del det sk svensk-ryska kriget 1808-1809 och den därpå följande freden i Fredrikshamn (Hamina) år 1810. Sverige tvingades avträda Finland till Ryssland – sannolikt en av de mest traumatiska händelserna i Sveriges historia, alldenstund Finland sedan 1200/1300-talen betraktats som ett svenskt kärnområde. I krigets inledning passade också Danmark på att förklara krig med Sverige, varvid dansk-norska trupper bland annat inföll i Jämtland och erövrade Järpe skans. Krigshändelserna i Jämtland va dock ganska marginella den avslutande bataljen och har gått till historien under beteckningen ”det oblodiga slaget vid Bleckåsen”, med ett vapenstillestånd, varefter de danska trupperna lämnade Jämtland. Till yttermera visso utbröt en ”revolution” i Sverige. Egentligen var det väl mer en militärkupp än en folklig resning, men resultatet av generalernas revolt blev att kung Gustaf IV Adolf avsattes och hela kungafamiljen tvingades gå i landsflykt, vilket i sin tur resulterade i att Sverige saknade tronarvinge eftersom den tillträdande regenten – Karl XIII var barnlös. Behovet av att trygga kungamakten ledde till en sorts ”head-hunting” för att använda modern terminologi – med olika tänkbara kandidater, bland annat den danske prinsen Karl August. Han ramlade dock av hästen vid en militär manöver i Skåne en 28 maj 1810 och dog, möjligen drabbad av ett slaganfall. Nya kandidater behövdes således. Problemet var att det i Sverige rådde delade meningar om den framtida inriktningen på landets säkerhets- och utrikespolitik. En falang företrädd av en av generalerna bakom militärkuppen -Georg Adlersparre- ville föra en västorienterad, engelskvänlig politik och söka en förening med Norge. Den andra falangen med utrikesstatsministern (så var titeln) Lars von Engeström i spetsen förordade en revanschpolitik där målet var att återerövra Finland. För detta krävdes stöd av Frankrike. Man kan väl säga att inledningsvis vann den Engeström-gruppen genom valet den 21 augusti 1810 av den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte till tronföljare. Han blev således svensk kronprins under namnet Karl Johan . I slutändan vann – trots allt – den västorienterade sidan med svensk-norska unionen som resultat. Den strategiska tanken i Sverige var alltså att den erfarne och krigsvane marskalken skulle leda Sverige i ett revanschkrig mot Ryssland. Men Karl Johan tänkte i andra banor. Han ville bryta den svenska traditionella doktri-

195

nen om herravälde i öster. Istället såg han framför sig ett ökat svenskt engagemang i väster. Tillfället kom i samband med Napoleons och den franska arméns återtåg från det katastrofala fälttåget i Ryssland. Karl Johan vände sig mot sin forne kejsare och Sverige anslöt sig till den politiska alliansen mot Frankrike genom diverse fördrag med England och Ryssland. Det svenska ställningstagande motiverades också av att franska trupper hade ockuperat svenska Pommern år 1812 och konfiskerat svensk egendom. I slaget vid Leipzig hösten 1813 deltog svenska trupper på en segrande sidan, medan Danmark befann sig på förlorarnas sida. Fredsförhandlingarna i Kiel, som avslutades den 14 januari 1814, innebar alltså att Danmark fick avträda Norge till Sverige och i det perspektivet kan det måhända hävdas att det norska folket fick betala priset för den stormaktspolitiska ambitionen att försvaga Frankrike och Danmark. Det som sedan hände i Eidsvoll den 17 maj 1814 med utropandet av Norge som en självständig nation och med valet av Christian Fredrik till norsk kung var således ur svensk synpunkt ett brott mot internationella överenskommelser och det resulterade i den svenska militära interventionen i Norge. Den 30 juli går en svensk arméstyrka in i Norge vid Prestbakke. Befälhavare var general Hans Henrik von Essen. Svenskarna rycker fram mot Fredrikshald. Den 2 augusti ansluter ytterligare svenska trupper via Svinesund och Kragerön, vid inloppet till Fredriksstad, intas. Från Värmland anföll generalmajor Karl Pontus Gahn med en styrka på 1400 man och försöker storma skansen vid Lier, vilket misslyckas. Den 5 augusti finner han sig kringränd av en norsk styrka på 2500 man. Vid Midskog gör Gahn en utbrytning men med stora förluster – ca 350 döda. Den norska segern vid Midskog kunde dock inte ändra på krigets förlopp i övrigt och de svenska huvudstridskrafterna fortsätter anfallet och går över Glommen. Under tiden har stilleståndsförhandlingar inletts och den 14 augusti sluts stilleståndsfördraget i Moss. Det korta fälttåget resulterade i att Norge ”accepterade” unionen. Från svensk sida godtog man också att Eidsvollsgrundlagen skulle gälla i Norge. I realiteten fick Norge självstyre men under en gemensam kung – ock med den inskränkningen att utrikespolitiken skulle skötas av Sverige – ett avsteg från självstyret som skulle visa sig ödesdiger 90 år senare. Självklart fanns också andra orsaker än utrikespolitiken som förklaring till unionsupplösningen. Den nationalistiska idén var en minst lika viktig reell orsak – om än ej formell. Nationalismen växte fram i Europa under andra halvan av 1800-talet, bland annat med devisen ”ett språk – ett folk – en nation” som den ideologiska plattformen. Nationalismen ledde till att stater enades och nybildades som Italien och Tyskland, men även till motsatsen, dvs upplösning av gamla stater – t.ex.

196

Turkiet och det habsburgska väldet Österrike/Ungern. Orsaken till unionsupplösningen faller alltså tillbaka på den svenska regeringens och Oscar II:s envisa ovilja att ge Norge egen status inom utrikespolitik och konsulärväsen. Våren 1905 hade man nått vägs ände i konsulatfrågan och det norska Stortinget antog en lag om eget konsulatväsen, vilket Oscar II vägrade godkänna. Ställd inför detta faktum avgick då den norska regeringen, varvid kungen vägrade att utse en ny regering. Detta, i sin tur, tolkades i Norge som att kungamakten hade upphört att fungera, varvid man var fri att agera på egen hand och således förklarade man unionen för upplöst den 7 juni. Reaktionen i Sverige Trots viss mental förberedelse spred sig budskapet som chockvåg genom Sverige. Oscar II tog mycket ill vid sig över att hans älskade norska folk förklarade honom för avsatt. I detta sammanhang bör det nämnas att flera Bernadotte-kungar intresserade sig för den norska politiken, framförallt Oscar den I som regerade mellan 1844 –1859. Han var en sann norgevän och starkt engagerad i skandinavismen och tanken om en allmän förbrödring i Norden, efter århundraden av krig och fiendskap. Vad hände då omedelbart efter de norska åtgärderna? En urtima riksdag inkallades i Sverige, regeringen Boström avgick och ersattes av en kortvarig expeditionsministär, varefter en samlingsministär under ledning av brukspatronen Christian Lundberg tillsattes. Regeringens första åtgärd blev att anordna en folkomröstning i Norge vilken visade på en nästan total uppslutning bakom 7-junibeslutet. Efter denna entydiga norska viljeyttring inleddes så förhandlingarna i Karlstad. Läget var dock kritiskt under hela sommaren och parallellt med det diplomatiska spelet pågick militära förberedelser. I Sverige fanns fortfarande en sorts ryggmärgsreflex att omgående tänka och planera för militära insatser. Sedan flera år fanns det operativa planer i generalstabens byrålådor med både taktiska och strategiska mål. Svensk militär planering Den svenska anfallsplanen upprättades i generalstaben redan på 1890-talet på grund av den gryende osämjan. Planen reviderades 1901 efter det att Sverige infört allmän värnplikt och fick en klart offensiv prägel. Om krig visade sig oundvikligt skulle Norge besegras på egen mark, dvs väster om kölen. Huvudriktningen var ”sunnanfjälls” där kraftsamlingen med 1:a armén riktades mot Kristiania (Oslo). 2:a armén skulle utgångsgrupperas i västra Jämtland med arméhögkvarte-

197

xxx

2:a armén

6:e fördelningen

12:e brigaden

13:e brigaden

ret i Duved och med olika platser i Tröndelagen som mål. 2:a armén bestod av 6:e fördelningen (motsvarande en division) med 11:e och 12:e brigaderna. Dessutom ingick den fristående 13:e brigaden i 2:a armén. Varje brigad bestod av två infanteriregementen med kavalleri och artillerienheter för spaningsrespektive understödsuppdrag. Hälsinge regemente och Jämtlands fältjägarregemente utgjorde 11:e brigaden och Västerbottens regemente samt Västernorrlands regemente den 12:e brigaden. 6:e fördelningen bestod också av fyra skvadroner ur Norrlands dragonregemente och sex batterier ur Norrlands artilleriregemente, dessutom ingick olika trängförband. Den fristående 13:e brigaden var sammansatt av Norrbottens regemente och Gotlands regemente. Inledningsvis skulle armén rent operativt indelas i en huvudstyrka och tre flankerande kolonner. Arméns huvuddel – 6:e fördelningen- skulle anfalla över Storlien och ta Meråker, varefter man skulle inta Trondheim. I norra flanken skulle Skalstugekolonnen (Västerbottens regemente och Norrlands dragonregemente) gå mot Stene och Verdal. Enakolonnen – 13:e brigaden – med gruppering i Enafors och Handöl skulle anfalla över Tydal och Stuedal och ta Reitan, där man skulle spränga järnvägsbron och utgöra flankskydd i söder. Malmagenkolonnen i Härjedalen, med enheter ur Jämtlands fältjägarregemente och Norrlands dragonregemente, skulle avvärja ett eventuellt norskt anfall mot Funäsdalen. Malmagenstyrkan skulle dessutom utföra commandoraider och bland annat förstöra järnvägen mellan Röros och Glåmos (Jensvold).

198

2:a armén skulle ledas från en framskjuten stabsplats i Duved, medan arméns etapp- och underhållsförband förlades till Östersundsområdet. Mobilisering inklusive uppmarsch till utgångsgrupperingen i Västjämtland beräknades till ca två veckor. Det var – som tidigare sagts – en mycket offensiv plan med tyngdpunkten på södra Norge men med betydande operationer ” nordanfjälls” som ovanstående framställning visat. Hur blev det då? Som bekant så blev det lyckligtvis inget krig. De operativa planerna förblev skrivbordsprodukter och har numera enbart historiskt intresse, men samtidigt visar dessa planer att det i Sverige fortfarande vid sekelskiftet 1900 fanns en kvardröjande rest från tiden som stormakt. Det tar uppenbarligen flera generationer att ändra på historiskt och nationellt förankrade tankemönster och idétraditioner. Andra exempel från 1900 talets historia bevisar detta. Det Brittiska imperiet tog i realiteten slut efter första världskriget men det dröjde åtskilliga årtionden därefter innan den insikten var förankrad i ”folkdjupet”. Samma sak gäller med stor sannolikhet för det sovjetiska imperiets avveckling nu i senare tid. Det blev ingen mobilisering år 1905, och någon sådan tycks inte ens ha föresvävat den politiska ledningen i Sverige. Militärledningen ville dock vidta vissa beredskapsåtgärder och generalstabschefen begärde att få utnyttja inneliggande rekrytomgång för viss gränsbevakning. Frågan ansågs som ganska okontroversiell och detta beviljades av regeringen den 23 juni. Åtgärderna ”maskerades” bakom rubriken ”fälttjänstövning”. I Jämtland transporterades två kompanier ur fältjägarregementet till Duved. Chef för styrkan var majoren Sigfrid Behm. 1:a kompaniet förlades längs järnvägssträckan mellan Krokom och Duved med nio bevakningsobjekt. 2:a kompaniet svarade för bevakningen längs järnvägssträckan Duved – Storlien med elva olika skyddsobjekt. Eldkraften hos styrkan var inte alltför imponerande. Posterna vid objekten försågs med vardera tre skarpa patroner och två lösa. Rekryterna hade dessutom endast hunnit få en elementär soldatutbildning. Motsvarande bevakningsåtgärder vidtogs också på norsk sida och då man i Sverige trodde sig se att de norska insatserna var mer omfattande ändrades den svenska insatsen från ”järnvägsbevakning” till skyddsgruppering i början av augusti. Styrkan i Västjämtland tredubblades från två kompanier till sex kompanier med ett kompani vardera i Medstugan, Enafors och Tångböle, samt tre kompanier i reserv i Duved. Två plutoner bevakade landsvägarna till Norge över Kall och Hotagen. Karlstadsförhandlingarna pågick under större delen av september månad i en anda av positiv vilja att nå en fredlig lösning och den 23 september nådde man en uppgörelse som innebar att unionen upplöstes varvid en neutral gräns-

199

zon skulle upprättas samt att de norska gränsbefästningarna skulle raseras. Samerna fick fortsatt rätt till renbete oavsett riksgränsen. I överenskommelsen ingick också att framtida tvister mellan länderna skulle avgöras genom medling och skiljedom. Den militära gränsbevakningen och beredskapen på svensk sida kvarstod under en stor del av oktober månad, varefter den successivt avvecklades Som ett litet kuriosum kan noteras att norska stortinget bett Oscar II att en svensk prins av dynastin Bernadotte skulle utses till norsk kung. I sin bitterhet avvisade Oscar II denna invit varvid man istället valde den danske prinsen Carl till kung under namnet Håkon VII. Stämningen i Jämtland Hur var stämningarna i Jämtland i samband med unionsupplösningen? Tidningsartiklar och en del minnesanteckningar ger en viss vägledning. I både Jämtlands Posten och Östersunds Posten förekom artiklar med kritiskt innehåll – inte så mycket över själva unionsupplösningen – utan mer över metoden. Det fanns uppenbarligen en förståelse för de norska kraven, men unionsupplösningen borde ha föregåtts av ordnade förhandlingar, enligt tidningsartiklarna. Man fann det också bekymmersamt om situationen skulle utvecklas till öppet krig med tanke på de vänskapsförhållanden som utvecklats under hundratals år mellan trönder och jämtar. Här var man förenade genom äktenskap och släktskap sedan generationer tillbaka. Även på militärt håll hade man etablerat samarbete och brödraskap, bland annat genom årliga besök mellan officerskårerna. Nyligen – år 1903 – hade fältjägarnas officerare med överste von Heland i spetsen varit på besök hos kollegorna vid Trondheims infanteribrigad, varvid subalternerna bar översten i ”gullstol” och man bytte vapenrockar och skärp med varandra. Man skålade i punsch för ”vor elskede konge” och i något av de många talen sades det att ”vänskapsbandet är så hårt åtdraget att ingen makt i världen kan lösa det”. Två år senare grävde man skyttevärn på båda sidor om gränsen. Oviljan mot ett krig framgår dock ganska klart av ett citat från en verdaling som var med: ”Kulene hade helst gått i lufta, om vi ska skyte på svenskar som vi kjenner så mange både slekt og venner”. I Jämtland förekom en viss antimilitaristisk agitation genom Olof Jonsson i Öd som reste omkring och höll föredrag där han pläderade för att ”storsvenskarna skulle omvända sig”. Hans förståelse för den norska uppfattningen berodde nog delvis på att han var gift med en norsk kvinna. Från militärt håll framkom det att man inte gillade ett krig med vännerna på andra sidan Kölen, men man skulle givetvis lojalt foga sig i en stridsorder om den kom.

200

Underrättelseverksamheten ökade påtagligt under sommaren, som förberedelse för ett eventuellt krig och i arkiven finns åtskilliga rapporter om situationen i Tröndelagen. Uppgiftslämnarna var allt från järnvägspersonal, gränsridare och tullpersonal till hästhandlare och vanliga turister. Även en del jämtar som arbetade i Norge förhördes om sina iakttagelser. Stämningen i Jämtland skulle kunna beskrivas med att man unnade norskarna att få sin ”rene flag” och slippa ”sillsallaten”, dvs unionsflaggan, men man hade lite svårt att smälta den norska egensinnigheten. Efterspel Unionskrisen i Norden följdes med stort intresse från Europas stormakter, framförallt från England, Tyskland och Ryssland. Alla tre staterna hade strategiska intressen i Nordeuropa och man betraktade unionen som en garant för politisk stabilitet i Norden, vilket låg i deras intresse från olika utgångspunkter I Sverige fanns det en kvardröjande misstro, trots den fredliga upplösningen och i flera årtionden fanns ”krigsfall väst” (dvs Norge ) med i generalstabens olika operativa och strategiska bedömningar. På 1920-talet försvann ”fall Norge” ur den svenska planeringen, men ironiskt nog var det just ”krigsfall väst” som fick plockas fram ur lådorna och dammas av den 9 april 1940, nu med Tyskland som hotande angripare. Det är i och för sig meningslöst, men trots allt intressant att spekulera i vad som hänt om historien tagit en annan riktning. Om ”historiegudinna Clio” flugit åt ett annat håll. Betraktelsesättet brukar kallas ”kontrafaktisk historieskrivning” och kan sammanfattas i frågeställningen ”vad hade hänt om det som hände inte hänt”? Vad hade hänt om Sverige utnyttjat sin obestridliga militära överlägsenhet till militärt ingripande? Hade Sverige vunnit? Ja – sannolikt på kort sikt, men inte helt självklart. Om ett krig hade utsträckts till ett vinterfälttåg hade oddsen snarare legat på norsk sidda på grund av den norska härens överlägsenhet i vinterkrigföring. Totalt var dock den svenska numerären en faktor som talade för en svensk seger (se tabell). Men vad hade stormakterna gjort i ett sådant läge? På vems sida stod England respektive Tyskland och Ryssland? England och Ryssland var ju i och för sig garanter för unionen redan i Kiel-freden år 1814 – men det var för 90 år sedan. Mycket hade hänt sedan dess, framförallt hade Tyskland enats och blivit en kraftfull maktfaktor i Europas politiska skeende. Vad hade hänt å andra sidan om den svenska regeringen – och framförallt Oscar II varit mer smidig och gått norskarna till mötes i frågan om utrikespolitik och konsulatväsen? Hade unionen bestått och i sådant fall hur länge? Var konsulatfrågan bara

201

en formell orsak och förevändning för den norska separatismen, medan den egentliga orsaken kanske var den nationalistiska rörelsen i Norge, med sådana starka förespråkare som Björnstjerne Björnson. Dessa kontrafaktiska frågeställningar får vi aldrig något svar på, men det kan ändå vara stimulerande för fantasin att tänka i sådana alternativa banor. Avslutning I Sverige betraktades länge unionsupplösningen och det ensidiga upphävandet av riksakten som ett ”kontraktsbrott” och stridande mot internationella överenskommelser, medan man i Norge givetvis såg det som en rättighet att själva avgöra sin nationella status, i synnerhet som unionskungen vägrade att utse en ny norsk regering. Utifrån internationell rätt och i strikt juridisk mening är det möjligt att Sverige kunde fått medhåll i en internationell skiljedomstol, men ingalunda med någon säkerhet. Revolutioner och nationella befrielserörelser brukar för övrigt inte följa rådande lagstiftning och internationella överenskommelser – det ligger i den språkliga definitionen av de två begreppen. Laglydighet i juridisk mening är oförenlig med viljan och ambitionen att frigöra sig från en överhet som man inte gillar. Att lösa mellanstatliga och nationella konflikter med militärt våld är dock ingen bra metod – erfarenheterna från Balkanhalvön förskräcker. Vad man däremot kan hoppas på är att sådana historiska förlopp kan ske med diplomatins och förhandlingens metoder istället för med vapenmakt och blodsutgjutelse och därvidlag kan upplösningen av den svensk-norska unionen år 1905 tjäna som sedelärande skolexempel.

Litteratur Andersson, Ingvar: Sveriges historia, Stockholm 1964 Brant-Lundin,C: Fältjägaren nr 17, Östersund 1951 Cronenberg, Arvid: i Jämtlands fältjägarregementes historia del 2, Helsingborg 2002 Hadenius, Stig (red): Historia kring Oscar II, Falun 1994 Holm, Carl Erik: Nordens historia, Gävle 1963 Midgaard, John: Norges historie, Oslo 1967 Rolén, Mats: Jämtlands och Härjedalens historia del 5; Östersund 1990 Rosell, Lennart: i kungliga Jämtlands fältjägarregementes historia, Östersund 1966 Sundberg, Ulf: Svenska krig 1521-1814, Lund 1998 Weibull, Jörgen: Bernadottarna på Sveriges tron, Stockholm 1985 Åberg, Alf: Vår svenska historia, Lund 1988 Zetterström, Nils: Jämten årgång 1956, Östersund 1956

202

Per Bernhard Jenssen:

Sundet som skapte byen Levangersundet utgjør en naturlig skjermet, lun og isfri havn. Man kan fristes til å si at fremveksten av et handelssted her var uunngåelig. Før jernbanen gjorde sitt inntog, var sjøen den eneste fornuftige ”veg” å transportere gods på i større mengder og av anselig vekt. Markedsplassen Hvor lenge det har vært en markedsplass på sandøra mellom elva og sundet er det ingen som vet med sikkerhet, men Levanger ble første gang ”berømt” gjennom Gunnlaug Ormstungas saga. Og at det har vært en markedsplass her lenge før den tid, er det neppe grunn til å tvile på. Ikke bare de omkringliggende bygder benyttet seg av dette – ”søta bror” – jemtene fant også at det var lettere å ta seg over fjellet vinterstid med hest og slede, enn å dra ned gjennom Sverige. Bottenviken frøs jo til om vinteren. Fra Levanger var det også lett adkomst til ”resten av verden”, etter de tiders målestokk. Nå skal ikke jeg fordype meg i markedet og dets utvikling, det har andre gjort tidligere, men derimot se litt på hva som har foregått i og langs sundet opp gjennom tidene. Strømmen Et naturfenomen som alltid har voldt både hode- og fysisk bry med sundet, er dets tendens til å bli grunnere og grunnere. Den sterke strømmen, som bidro til å holde det isfritt, grov også med seg mye slam, som den ”deponerte” ved utløpet av Levangerelvas munning, til de grader at det på fjære sjø kunne være vanskelig å komme inn – eller ut – med fartøyer av noen størrelse. Dette gjorde det gjentatte ganger nødvendig med omfattende mudringsarbeider, som jeg skal komme tilbake til. Sundbrua Hvis en ser bort fra bryggene, var nok Sundbrua i lang tid ett av de mer markante anlegg i (eller over) sundet. Brua som står i dag, er den tredje i rekken, men blir sikkert ikke den siste. Den første brua kom i 1864, etter at mange på begge sider av sundet hadde

203

sett seg lei på den tungvinte og tidkrevende fergetrafikken. Trafikken ble heller ikke mindre av at fogden hadde sitt kontor på embetsgården Støp. Opprinnelig var det planer om å bygge en steinbru, men dette viste seg å bli for dyrt. Så det ble besluttet å bygge den av tre i stedet, selv om dette medførte at pelene med jevne mellomrom måtte skrapes for skjell og tangvekst. Da burde brua holde i 25 år før pelene måtte skiftes ut. Ettersom Mo gård hadde utskipningskai i Eidsbotn, og rett til å seile dit inn, måtte brua kunne åpnes for å slippe fartøyer igjennom. Det var også andre som hadde jektene sine liggende i Eidsbotn. Etter at sjeteen mellom Mo og Snekkerberget var ferdig i 1896, var det ikke lenger mulig å komme inn i Eidsbotn med slike fartøyer. Åpningen var for smal – 20 m bunnbredde og 2 m dybde - og strømmen gjennom den så stri at den bare kunne forseres med småbåter i ”vendingen” mellom flo og fjære. Denne første brua fikk en lang levetid – til 1936 – men gjennomgikk flere store reparasjoner. For å ta seg av drift og vedlikeholdet ble det stiftet et selskap – Sundbroselskapet – som besto av gårdbrukere på Nesset og deres husmenn, i alt 44 mann. Den årlig vedlikeholdssummen på 50 spd. ble utlignet på disse. I tillegg hadde selskapet leieinntekter av Fergemannsstua. Da Levanger og Skogns Sparebank i 1880-90-årene ga selskapet et driftsfond på kr. 8.000, holdt det så akkurat. Det må ha vært en stor lettelse for de som skulle ferdes over sundet daglig, at brua kom. Den eneste som tapte noe var fergemannen, men hans kommentar er ikke blitt registrert. Allerede da brua var ferdig, var det nok noen som ante at det ikke var den beste plassen den lå på, hva trafikkavviklingen både i byen og på Nesset angikk. Det fremgår bl.a. av ordlyden i den klausul som ble tinglyst på eiendommene til Sundbroselskapets medlemmer om at ”de ga rett til å ta sten til istandsettelse av den nuværende eller oppførelse av ny en Sundbro." Sundbrua II I 1932 var tiden løpt fra den første brua, bl.a. gjorde bilen seg gjeldende, og en kjørebane på 3,75 m var ikke egnet til å lette trafikkavviklingen. Det kan imidlertid ikke legges de gamle bruentusiastene til last at de ikke hadde forutsett dette kjøretøy i 1864. Heller ikke økt slitasje på brua, som økningen i folketall og aktiviteter på begge sider av sundet førte med seg. Kommunestyrene i Levanger og Skogn sendte en anmodning til fylkesmannen om at ny bru snarest måtte tas med i fylkets vegplan. Fylkestinget vedtok deretter at ny bru skulle tas med i 5-årsplanen for 1933–38, men av budsjettmessige hensyn kunne ikke byggingen starte før i 1938. – ”Budsjettmessige hensyn ” er så visst ikke noe nytt fenomen! Sundbroselskapet gjorde det imidlertid klart at den gamle brua var i en så

204

Bygging av ny sundbru i 1936.

(Foto: Renbjør)

dårlig stand, at skulle den holde, måtte den ha en hovedreparasjon som vil kreve alle selskapets midler. Dette ville rett ut sagt være ”høl i hue” når det allikevel skulle bygges ny! Selskapet ba derfor om at muligheten for en forskuttering av omkostningene ble undersøkt, slik at byggingen kunne komme i gang i 1935. Etter at saken hadde vandret helt opp til vegdirektøren, ble dette ordnet og brua ble bygget på vel ett år i 1936-37. Om selve byggearbeidene har Per Renbjør, som også fotograferte arbeidet, etterlatt seg følgende notat i reportasjestil: ”Arbeidet på Sundbrua på Levanger er man nu kommet langt på vei med. Bærepelene er rammet ned og alle ståldragerne er kommet på plass og boltet sammen, men det står ennu igjen en del små forstøtningspeler som man nu holder på å ramme ned. Ovenpå ståldragerne er det lagt impregnert ”boks” og ovenpå disse blir det planker og til slutt asfalt, men denne legges antagelig ikke før til sommeren. Den nye brua blir ca. 145 m lang, brobanen blir 5,5 m bred og ligger 1,5 m høyere enn gammelbrua. Dette gjør at veien må fylles opp på begge sider og samtidig skal man utbedre en farlig veisving på Nessesiden hvor det har vært flere stygge ulykker. Det er meningen å få brua i farbar stand til jul, men det vil dog gjenstå en del småarbeider. Åpningen av brua igjen vil forkorte kjøretrafikken med 8 – 10 km, og man slipper den litt tungvindte ordningen med motorbåtforbindelse over Sundet for fotgjengere.” Ettersom det den gang ikke var vei gjennom Vassdalen til Eideskorsen,

205

måtte alle kjøretøyer over toppen av Nesset for så å kjøre fra Eideskorsen til Nossum, og derfra inn til byen, eller omvendt. Som et apropos kan nevnes at veien gjennom Vassdalen først kom i 1950-årene. Jeg husker at jeg så på arbeidet som guttunge; bulldozeren gjorde et mektig inntrykk! I ”Amtstidende” for 14.12.1937 er det referat fra Sundbroselskapets siste møte. Dette ble holdt på ”Håden gård, hos formanden Arne Lie”. Inklusive innbudte notabiliteter var 40 - 50 mann til stede. Det fremgår at det hadde vært en del problemer med å få fylket til å overta brua, men det hadde til slutt lyktes. Sundbroselskapet anså seg nu ferdig med sitt arbeid, og overleverte sine eiendeler til kommunene Skogn og Levanger. I følge samme referat ble det ”servert øl, pølser og dessert”. Møtet ble hevet en gang etter midnatt. Sundbrua II fikk en atskillig kortere levetid enn sin forgjenger. På grunn av den store økningen i bosettingen på Nesset fra begynnelsen av 1960-årene, ble den rett og slett for liten, og denne gangen benyttet man anledningen til å få en mer hensiktsmessig plassering av brua. Mon tro hvor lenge dagens bru er i stand til å betjene trafikken? Problemer for båttrafikken Som tidligere nevnt har sundet hatt en tendens til å bli grunnere og grunnere, og må med mellomrom mudres. Dette er en dyd av nødvendighet og økonomi, for en havn som bare småbåter kan komme inn i, uansett hvor lun og isfri den måtte være, er ingen tjent med. Etter at det ble rutefart med dampskip på fjorden, meldte problemet seg for alvor. Omlasting av passasjerer og gods til lektere utenfor havneinnløpet var tungvint og tidkrevende, og ingen god reklame for byen. En løsning var i første omgang den flatbunnede hjuldamperen ”Levanger” som ble satt i fart i 1880, den kunne gå inn til bryggene uten problemer. Men at mer dyptgående og større skip ikke kom inn, var ikke godt nok. Etter at sjeteen mellom Mo og Snekkerberget var ferdig i 1896, ble sundet mudret første gang, men allerede i 1905 måtte arbeidet gjøres på nytt. Så i 1928 henvendte kommunen seg til Statens havnevesen om å få sundet kartlagt og en plan for mudring utarbeidet. Dette arbeidet var ferdig i 1930. Havnefogden mente imidlertid at det ikke var noen hast med å sette i gang arbeidet ennå, man fikk se tiden an. Naturen grep imidlertid inn i saken i 1935; en elveflom førte store jordmasser ut i sundet, og sjeteen ble oversvømmet. Kommunen kontaktet Oslo-firmaet A/S Høyer – Ellefsen, som kom med tilbud på kr. 1,25 pr. m3, et tilbud formannskapet fant så godt at ”they couldn’t refuse”. For ytterligere å slå flere fluer i ett smekk, ble det vedtatt at så mange som

206

Mudderpram fra Høyer-Ellefsen på havna i 1936.

(Foto: Renbjør)

mulig av byens den gang 80 arbeidsledige skulle delta i arbeidet. Og når man først var i gang med å flytte gjørme, hvorfor ikke bruke den til noe nyttig, nemlig å utvide havneområdet? Nok en gang overlater jeg ordet til Per Renbjør: ”Arbeidet med utvidelsen av havneområdet på Levanger går nu på for full kraft. Det skal i alt legges opp 24000 m3 masse og det nye areal blir ca. 6000 m2 stort. Rundt det hele blir det en ca. 200 m lang stenmur, hvortil det medgår ca. 2800 m3 sten. Stenen transporteres med traller fra stenbruddet over en 60-70 m lang bru over elven. Opplegging av massen besørges av A/S HøyerEllefsen, Oslo, som også har hatt mudringen i Levanger-sundet. For øyeblikket er det beskjeftiget mellom 50-60 mann fra Levanger. Derav er 30 beskjeftiget med å trille massen utover og 25 mann i stenbruddet. Til å begynne med blir det opfylte området nærmest bare oplagsplass, men det er meningen senere å forlenge havnesporet hvis da økonomien tillater det. Da nu hele sundet er utdypet og det er både jernbane og vei ned til havna, skulde det kunne bli en utmerket fabrikktomt.” Og det ble det… Aktiviteter i sundet Hvilke aktiviteter finner vi i sundet, rent bortsett fra bryggene og den losseog lasteaktiviteten som der foregikk?

207

Sildefiskere i sundet i 30-årene.

(Foto: Renbjør)

På Nessesiden finner vi i perioden 1889 til først på 1930-tallet Salaters båtbyggeri. Der ble det bygget til dels store skuter, bl.a. den tremastede skonnerten Tekla og kutterne Dillfoss og Regina. De to sistnevnte gikk mye i utenriksfart; Regina forliste dessverre den 26.9.1926. Skjebnen til de to andre har det så langt ikke lyktes å få rede på. Når det var store oppdrag, kunne båtbyggeriet beskjeftige 17-18 mann. Det meste av arbeidet var imidlertid ombygninger og reparasjoner. På bysiden lå Værdalsbrukets anlegg og tømmerlense, men også det opphørte tidlig i 1930årene. Ute på Havnesporet, som det kaltes, ble i 1939 betonghallen med det karakteristiske buede taket, ferdig – akkurat tidsnok til at tyskerne kunne ta den i bruk som ammunisjonslager, som en gammel Levangermann tørt bemerket. Det var ikke så rent få som drev med fiske ute på fjorden. De hadde en egen fiskehall i Sjøgata, omtrent der postkontoret er i dag, hvor byens borgere kunne komme for å handle. Hallen ble senere flyttet lengre ned i Sjøgata. I mange år var sildefiskerne et årvisst innslag i sundet. Særlig under småsildfisket kunne det ligge så mange skøyter i sundet at det syntes mulig å gå tørrskodd over – i hvert fall på fjære sjø! Blant byens gutter var det populært å bli med ut på fjorden om natta, man måtte bare ikke gå i veien for mannskapet. Hos lærerstanden var derimot denne form for ”utplassering” ikke populær; de som hadde vært ute om natta, sov seg som regel gjennom neste skoledag!

208

Nå var det ikke bare alvor og økonomi i sundet hele tiden. Om sommeren gikk det an å bade der, i hvert fall på Nessesiden, og utenfor Havnesporet. Det ble tatt for gitt at forurensningen holdt seg på bysiden av øra midt i sundet – det var jo der de store utslippene var. Jeg har selv i mine guttedager ligget på en kai og pilket etter mort, men selv garvede ”Sjøgatkatter” nektet å spise den – de kattene var ellers ikke kjent for å være kravstore! Mange byboere med sans for det maritime hadde båter i sundet. Alt fra prammer til flotte motorbåter lå på rekke og rad i almenningen mellom bryggene. Den mest vanlige typen var nok ”Geitbåten”. En gang det skulle arrangeres regatta for Oslo-joller ute på fjorden, antagelig i 1937-38, var vinden så kraftig at regattaen ble flyttet inn i sundet. Dette ga Harald Renbjør, som selv var en ivrig seiler, anledning til ta en rekke gode bilder av kappseilasen. Båttrafikken Dampbåtene som gikk i rute på fjorden, var også et daglig innslag. Men bortsett fra hjuldamperen ”Levanger”, som gikk helt inn til brygga, måtte de andre båtene ligge ute på bukta, mens passasjerene ble lastet over i store lektere for transport videre opp i sundet. Etter at sundet ble mudret, kunne også de andre båtene som ”Kong Oscar”, ”Værdalen” og ”Innherred” komme inn til dampskipskaia. Det ble fort en rekke dampskipsselskaper på fjorden, og de holdt nesten på

Regatta i Levangersundet.

(Foto: Renbjør)

209

å konkurrere hverandre i senk! For å overleve gikk Steinkjer Dampskibsselskap, Inntrøndelagen Dampbaadsamlag og Levanger Dampskibsselskab sammen i 1900 i selskapet ”Innherred Aktie Dampskibsselskab”. Dette holdt det gående helt frem til 1960-tallet. Ser vi på gamle bilder fra sundet, er det enkelte fartøyer som går igjen i mange år. Værdalsbrukets slepebåt ”Trones” er en av dem; den er å se lenge etter at Værdalsbrukets virksomhet hadde opphørt. En annen var ”Lax” som tilhørte Odd Meek Larsen. ”Sverre”s fotballag leide den en gang laget skulle til Frosta for å spille kamp; det ble plass til mange ”supportere” på den måten. Nok en ”fastboende” var reisendebåten til firmaet Leiknæs. Den het ”Glimt” og gikk kysten nordover til Harstad/Hammerfest. Harald Leiknæs reiste med som kombinert skipper og maskinist. Enkelte episoder fra 2. verdenskrig Da tyskerne ”inntok” Levanger i 1940, kom en motorsykkelavdeling ned Sjøgata og kjørte ned i fjæra for å vaske syklene. Ferdig med dette, lot de syklene stå for å tørke, og gikk en tur for å se på byen. Da de kom tilbake etter noen timer, var alle syklene borte – det hadde flødd og syklene sto under vann! Det var ikke bare den tyske hærs landkrabber som var uvitende om flo og fjære. Ole Kristian Salater, som hadde god utsikt til sundet forteller følgende: "To tyske ubåter kommer inn i sundet på flo sjø og var ikke klar over den store tidevannsforskjellen. Den ene ubåten gikk nesten opp til brua for å snu. Det ble veldig trangt og vanskelig. Da båten kom på tvers, mestret de ikke strømmen og baugen knekte flere bryggestolper som om det skulle være fyrstikker i det de tørnet rundt. Den andre ubåten gikk seg lett fast på Øra og de som sto i tårnet tok det veldig med ro. Men vannet hadde begynt å falle og jeg anropte alle høyere makter om at de måtte somle litt. Og da de endelig besluttet å bakke av øra var det for sent. På fjære sjø lå ubåten helt tørr og hadde vært et perfekt mål for allierte fly. På neste flo kom de av grunnen." Fossen hadde tyskerne først ingen respekt for. En kar i kajakk satte utfor. Kajakken ble sugd ned av en jettegryte. Den reiste seg i vannet, pendlet rundt og bare forsvant. Et godt stykke nedenfor dukket mannen opp. Han hadde fremdeles padleåren og drev i land på sandøra midt i sundet. Han var i live, men lå der til han ble hentet. En annen gang kostet det menneskeliv. Noen tyskere hadde fått tak i en robåt som de satte utfor fossen med. De dro båten etter fanglina opp mot strømmen og satte utfor på nytt. Da gikk det galt. Båten gikk rundt, og dersom jeg ikke husker feil greide en tysker å komme seg til land selv. En nordmann som

210

arbeidet i gartneriet like ved, hoppet i vannet med tau rundt livet og reddet en tysker. Da han hoppet uti for å prøve å redde en til, omkom både han og han som han prøvde å redde. I hans begravelse kom det et tysk æreskompani. Det er vel kanskje den eneste hjemmefrontmann som har hatt den tvilsomme ære. En gang kom en hjemmefrontmann som hadde vært på Ytterøya tilbake med ”Værdalen”. Gestapo visste at han kom, og sto på Dampskipsbrygga og ventet. Imidlertid var det full fjære og landgangen måtte derfor legges på øverste dekk, brodekket. Hjemmefrontmannen, som hadde sett tyskerne som ventet, gikk imidlertid fra hoveddekket og under kaia på bryggebjelkene til fjæra og derfra opp i byen og forsvant, mens Gestapo sto ved landgangen og ventet. Det kunne en gang ha godt riktig ille med byen. Det tyske ammunisjonslageret i betonghallen på havna var naturligvis strengt bevoktet, og alle porter ble holdt tett lukket. Men utpå sommeren et år kom det noen svært varme dager, og til slutt så havnefogden, som jo visste hva hallen skjulte, seg nødt til å gjøre tyskerne oppmerksomme på varmen inne i hallen. Det var i siste liten, for noen av granatene hadde begynt å ”svette”. Hadde lageret gått i luften, hadde nok en god del av byen blitt med! Etter denne episoden ble temperaturen nøye kontrollert og gulvet spylt to ganger om dagen. Tidene har forandret seg og sundet med dem. Nå er det ikke lenger sundet som skaper byen, men byen som skaper sundet. Og hvordan det skal være, se derom strides ikke bare de lærde! Kilder: Nordre Trondhjems Amtstidene Olaf T. Engvig: Gamle Dampen Reidar Strømsøe: Levangerboka Levanger Museum: Arbeidsliv Per Renbjør Egil Eriksen Georg Jenssen

211

Line Staldvik:

Levanger Museum og konsolidering av museumsvirksomheten på Innherred Levanger Museum er nå konsolidert, etter at vi de siste 2 årene har vært inne i en konsolideringsprosess, der målet har vært å etablere en felles driftsenhet på Innherred. Dette innebærer at museal virksomhet, i første omgang bestående av de bemannede museene mellom Steinkjer og Stjørdal, skal utgjøre en felles driftsenhet. Bakgrunnen for konsolideringen Museene har gjennom tidene vært preget av mer eller mindre små ressurser. Utvikling innenfor de gitte økonomiske rammene har for mange museer vært en hodepine. Mange forsøk på samordning fra statlig hold har vært forsøkt uten at det har lykkes i noen stor grad. Tidligere samarbeid har ikke vært bindende. Derfor har de nå, på nytt, kommet med føringer som i mye større grad skal være bindene for museene som skal konsolideres. Føringer for arbeidet Stortingsmelding 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving (ABMmeldingen) foreslo et ressursmessig løft for sektoren. En slik kvalitetsheving skal gjennomføres gjennom en samordning, dvs færre enheter, som tenker helhetlig utvikling innenfor regionen. De museene som takker nei til konsolideringen vil heller ikke dra nytte av det økonomiske løftet Stortinget har vedtatt i forbindelse med konsolideringen. Kulturmeldingen, Stortingsmelding 48 (2002-2003) Kulturpolitikk frem mot 2014, påpeker også betydningen av museene som viktige samfunnsaktører, der en slik konsolideringsprosess er et nødvendig virkemiddel. Det er videre et krav i stortingsmeldingen at samordningen skal innebære felles driftsstyre, felles driftsenhet, felles arbeidsgiveransvar og felles økonomiansvar. Samordningsorganet for arkiv, bibliotek og museum (ABMu) har lagt føringer for vårt videre hovedfokus i dette arbeidet: • Samordning og kvalitetsheving av sektoren

212

• Vern, oversikt og kontroll over samlinger, bygninger og anlegg • Tilrettelegging av kildemateriale, som basis for kunnskap, forskning og formidling • Formidling og tilgjengelighet • Opplevelser og verdiskaping • Engasjement, kreativitet og nyskaping • Samhandling mellom kulturvern og kulturminnevern. I Nord-Trøndelag har det vært fylkeskommunens ansvar å jobbe innenfor rammene som er gitt. I forbindelse med konsolideringsprosessen har fylkeskommunen vedtatt følgende: • Nord-Trøndelag skal bestå av tre driftsenheter, delt inn i to regioner samt en faglig enhet: Namdal (bærer nå navnet Namdal fylkesmuseum), Innherred (bærer navnet Stiklestadmuseene) og Nord-Trøndelag Fylkesgalleri. • Stiklestad skal være arbeidsgiveren på Innherred. Dette er også samstemt med de signaler Kulturdepartementet har gitt gjennom å bidra med direkte økonomisk støtte til Stiklestad for å bygge opp denne organisasjonen. • Den konsoliderte enheten skal være organisert som et BA og skal være et datterselskap til SNK AS (Stiklestad Nasjonale Kultursenter). • Datterselskapet skal i følge fylkeskommunalt vedtak sørge for at SNK AS har andelsmajoriteten • SNK skal ikke splittes opp og skal bygge videre på deres nåværende plattform. • SNK skal være navet i datterselskapet og har ansvaret for økonomi og drift i tillegg til å ha arbeidsgiver og personalansvar. • Datterselskapet er et driftsselskap og ikke et eiendomsselskap. • Stiklestadmuseene skal ha samme daglig leder som SNK AS • Styret i datterselskapet skal være representert med et styremedlem fra hvert museum. • Styret for datterselskapet skal behandle saker av overordnet strategisk art med hovedplaner og prioriteringer. Innholdsutviklingen i den konsoliderte enheten Kulturmeldingen utdyper betydningen av museene som aktiv samfunnsaktør. Dette innebærer en mer bevist innholdsutforming, styrket formidling og forsterket forskningsinnsats. På Innherred ble det opprettet en arbeidsgruppe bestående av museumsbestyrerne ved de bemannede museene ved Egge Museum, Stjørdal Museum og Levanger Museum. Prosjektlederen har representert SNK. Vår oppgave var å lage forslag til innholdsutformingen basert på de føringene som er nevnt oven-

213

for, hvor grunnlaget er vår felles historiske plattform, de regionale forutsetningene og enhetenes egenart og profil. Mye av felles arbeid vil derfor ta form som felles prosjekter. Dette vil i realiteten bety at Stiklestadmuseene, som vi kaller oss, må prioritere arbeidsoppgaver og satsingsområder i mye større grad enn tidligere for å oppnå en felles målrettet utvikling. Vi må prioritere sterkere hva vi skal samle inn av gjenstander og bygninger, og vi må prioritere formidlingsperspektivet. I tillegg skal det bli økt fokus på kulturminner i regionen; dette er også i henhold til riksantikvarens føringer. Gjennom en slik konsolidering ønsker vi at vi skal oppleve stordriftsfordeler slik at ikke alle har ansvar for økonomi, regnskap og annet kontorarbeide. Vi ønsker også at den felles kompetansen regionen vil sitte inne med, bidrar til et større fagmiljø (noe som også er hyggelig for de ansatte) og flere felles utviklingsmuligheter knyttet til konservering, bevaring, formidling og forskning. At vi som en museal enhet kan synliggjøre hva som er særpreget ved regionen gjennom å styrke vår rolle som samfunnsaktør gjennom bevisstgjøring av samfunnet: slik det har vært, har utviklet seg, og er i ferd med å utvikle seg på ulike områder. Mye av vårt felles arbeid vil foregå prosjektbasert. Det vil si: vi vil i fellesskap jobbe med felles tema for å få en helhetlig regional vinkling. Det innebærer også at fagkompetanse fra Egge kan benyttes i Levanger over perioder, og vi som er ansatt i Levanger kan benyttes andre steder. Vi som er ansatt, vil derfor i prinsippet ha hele regionen som arbeidsfelt. Hva som prioriteres hvert år avhenger i stor grad av vurderinger fra driftsstyret i Stiklestadmuseene og den økonomiske situasjonen. På den andre siden vil vi alle ha et ansvar for å utvikle våre egne satsingsområder lokalt. Levanger Museum Levanger Museum har så langt fungert på følgende måte: Stiftelsen Levanger Museum har fylkesfotoansvaret i Nord-Trøndelag, og utvikling på dette området vil stå sterkt også i den konsoliderte enheten. Stiftelsen har 2 fast ansatte, i tillegg har vi delvis 1-2 personer ansatte gjennom ulike tiltak og prosjekt. I tillegg består stiftelsen av følgende fire ubemannede enheter: Bymuseet i Levanger, Ytterøy Bygdetun, Åsen museum og historielag og Skogn museumslag. Disse enhetene har egne styrer, ulike organisasjonsformer og egne budsjett/regnskap og fungerer uten faste tilskudd. I utgangspunktet var etableringen av Stiftelsen Levanger Museum basert på et politisk vedtak der meningen var å samle all museal virksomhet i kommunen under en paraply. Meningen var at de ubemannede museene kunne søke om økonomisk støtte gjennom stiftelsen. Økonomien til stiftelsen ble aldri slik som forutsatt og har ikke gjort dette mulig. De ansatte ved stiftelsen har fungert som rådgivere når det har vært

214

ønskelig. Ulike problemstillinger er videre blitt tatt opp og belyst gjennom bl.a. felles samlinger og kurs. Lokalt har de ubemannede museene valgt å stå utenfor konsolideringen. Noe som innebærer at det kun er paraplyorganisasjonen som er konsolidert. De ubemannede museene vil fortsatt ha sine egne budsjett og egne handlingsplaner. Det vi i fremtiden ønsker, er at vi som paraplyorganisasjon fortsatt kan fungere som en rådgivende enhet, samt bidra til å opprettholde og utvikle nettverket mellom de ubemannede museene i Levanger. I sammenhenger der de ubemannede enhetene er viktige aktører for å belyse sider i regionale prosjekter, er det naturlig å fremme forslag på slike prosjekter i driftsstyret, eller å invitere de ubemannede museene til aktiv deltakelse i andre foreslåtte prosjekter. Det er i tillegg meningen at de ubemannede museene i Levanger som velger å stå utenfor, skal få samme mulighet til å inngå avtale om tjenesteutveksling. evt. kjøp av tjenester av driftsenheten på lik linje med andre ubemannede museer på Innherred. Om intensjonene i føringen for arbeidet lar seg gjennomføre, får tiden vise. Dette avhenger bl.a. av om Stortinget bidrar økonomisk i den grad man lovet. Men vi som jobber innenfor museumssektoren, ser behovet for økt kompetanse, økt samarbeid og vektlegging av formidling. Samlet sitter vi inne med svært mye kompetanse på ulike felt, og for regionen vil det bety en større helhetlig presentasjon knyttet til ulike tema. Utfordringer både på godt og vondt vil komme også innenfor den konsoliderte enheten, men disse ville vi hatt dersom vi hadde stått utenfor også.

215

Levanger Historielag:

Årsmelding 2003 Årsmøtet vart halde i Rådhuset (glassalen) 19. februar. I samband med behandlinga av årsplanen vart det gjennomført idédugnad om kva laget bør arbeida med i år 2003. Styret har vori: Leiar: Ola Indgaard - nestleiar: Marit Svarva Henriksen - kasserer: Pål Kulås - sekretær: Unni Myren - styremedl: Arman Saadat Rad - Lajla Eidsvik - Sveinung Havik - Arnbjørg Tvete og Vidar Grøtting Skriftstyre: Sidsel Wohlen - Asbjørn Tingstad - Solveig Otlo - Pål Kulås og Sveinung Havik. Utval for informasjon: Anne-Kari Leren Fjøsne - Sveinung Havik - Vidar Grøtting og Ola Indgaard. Turutval: Tore Berg - Inger A. Munkeby og Arman Saadat Rad. Slektsutval: Aud Graadal - Jan Kåre Løveng og Leif Kjønstad. Studieleiar: Ola Indgaard. Medlemmer til Registreringsutvalget er i året oppnemt med Lajla Eidsvik - Marit Svarva Henriksen - Hege Haugdal Hogne Heir og Ola Indgaard. Styret har holdt 9 møter og behandla 37 saker. Møter og andre arrangement Vi hadde medlemsmøte med drøfting av forslaget til fleirbruksplan for Frolfjellet, og det har vori to åpne møter. Det eine var på Biblioteket med Pål Kulås som tok for seg ”Den tida følk gikk” og det andre var på Hegle Grendehus ved Ola Indgaard som med lysark viste liv og røre langs Levanger-elva gjennom tidene. Den 22. august var det nattvandring til gravhaugane på Gjeite i ausande regnver kor over 20 personer møtte lell. Ivar Berre heldt ei veldig interessant forelesing om Gjeite i historisk tid. Turer Planlagt tur til Verdal måtte avlysast på grunn av for få deltakarar, og til Ytterøy vart det vanskeleg å finne rett tid, men vi forsøker neste år, tidleg på sommaren. Slektskurs Aud og Jan Kåre heldt eit kurs på nyåret.

216

Representasjon Åpning av Biblioteket i nye lokaler: Ola Indgaard Årsmøte i Nord-Trøndelag Historielag: Pål Kulås og Ola Indgaard Åpning av 200-årsjubileet på Brusve: Ola Indgaard Markeringa av minnesmerke for flyhavariet i Markabygda under krigen: Marit Svarva Henriksen . “Jamt-trøndersk historikermøte” i Østersund: Jan Kåre Løveng. Levanger Bygdeboknemd: Ivar Berre og Pål Kulås Vi har saman med mange andre lag og organisasjonar deltatt i dugnaden med 200-årsmarkeringa av Brusve. Arrangementet foregikk heile sommaren fra mai til ut i oktober. Solveig Otlo representerte Historielaget i komiteen for “Kvinners hverdag” i juni. Sveinung Havik og Ola Indgaard deltok i arrangementet “Innvandring før og nå” i oktober. Vi hadde òg ansvar for servering noen dager under “Kvinners hverdag”. Prosjektet: FNs ferskvassår 2003 Kriterier for fordeling på prosjekter Midlene skal benyttes til å finansiere arrangementer, konferanser, seminarer, trykksaker, aktiviteter eller andre prosjekter som gir informasjon og oppmerksomhet om følgende temaer: Biologisk mangfold i og langs vassdrag, elvedelta og/eller våtmark Natur- og kulturopplevelser knyttet til vassdrag Kulturminner i og langs vassdrag Vannkvalitet Restaurering og forbedret tilgang til (gjenåpning av) vassdrag Helhetlig forvaltning av nedbørfelt nasjonalt og internasjonalt Samarbeidsprosjekter og tiltak som engasjerer allmennheten skal prioriteres Med tillating fra Levanger-elva grunneigarlag sende vi søknad på “Kulturminner i og langs vassdrag” med budsjett på kr. 23200 og fikk kr. 5000 i tilskott. Ola Indgaard har utover hausten tatt bilder fra aktuelle plassar i og langs vassdraget. Det kjem stadig inn eldre bilder som gjer historia omkring elva interessant, og muntlege og skriftlege opplysningar finst det mange av. Arbeidet vil nok halda fram i mange år. Det er laga lysarkserie som vi kan bruke i formidlinga om elva. Ei gruppe 10-klassinger fra Nesset ungdomsskole har som prosjekt å laga modell av lauparstrengen som var i bruk mellom Halsan og Hegle i tida ca. 1930 - 1950.

217

Høringer På grunn av oppslag i mediene om uklarheter i samband med Opplysningsvesenets fond sitt sal av prestegarden ved Alstadhaug vart det i styremøte den 14. okt. gjort vedtak om å sette oss inn i kva som held på å skje i forhold til eventuelt sal. Marit Svarva Henriksen og Ola Indgaard vart oppnemnt til å ta seg av dette, og dei innviterte Sigrid Mehl og Martha og Thor Falch som medarbeidere. Gruppa forfatta eit brev som vart sendt til: Opplysningsvesenets fond, postboks 535 Sentrum, 0105 Oslo Kyrkjeleg fellesråd, Rådhuset, 7600 Levanger. Alstadhaug sokneråd, Fokusbygget, 7620 Skogn. Prosten i Sør-Innherad, Verdalsøra kapell, 7650 Verdal. Nidaros biskop, Erkebispegården, 7013 Trondheim. Levanger kommune, Rådhuset, 7600 Levanger. Skogn prestegard, Alstadhaug. Først i den seinere tid har Levanger Historielag blitt klar over at Alstadhaug prestegard skal seljast. Vi burde kanskje ha oppdaga dette tidlegare, men det har ikkje vori i våre tankar at denne prestegarden skulle bli lagt ut for sal. Det var neppe slike anlegg Stortinget hadde i tankane da dei behandla sal av prestegarder. Når prestegarden Alstadhaug i Skogn skal seljast, er Levanger Historielag opptatt av å få verna kulturmiljø og historiske verdiar for kyrkjelyden. Opplysningsfondet - eigedommar og kapital - skal komme Kyrkja til gode. Med i Kyrkja høyrer sokneråd og kyrkjelyd, som fondet såleis også skal komme til gode. Vi går derfor ut frå at Opplysningsfondet skal sørge for at dei delane av prestegardseigedommen som trengst til kyrkjelege formål, vert sikra for soknerådet før resten av prestegarden vert selt. Alstadhaug er ein gammal høvdinggard med mange gravhaugar frå førkristen tid. Garden ligg saman med kyrkja frå 1100-åra storveges til i landskapet. Han har vore prestegard frå 1600-talet. Tunet med bygningar ligg kloss inntil kyrkja og har i fleire hundreår vori brukt i nært samband med kyrkja. Det omfattar nå presteboligen, herrestua, ammestua, borgestua (nå forpaktarbolig) forutan landbruksbygningar. Kyrkja med kyrkjegard og prestegard høyrer saman, både i bruk og reint synleg, som eit særeige kulturmiljø av nasjonal verdi. Både kyrkjehistorisk og bruksmessig ligg området til rettes for eit kyrkje- og kultursentrum. Kommunen må få den tida som trengst for å gjennomdrøfta framtidig bruk og freding i området rundt Alstadhaug og vedta reguleringsplan før sal av prestegarden vert gjennomført. Når det særskilt gjeld herrestua, er ho bygd - liksom stall og borgestue - i samsvar med gammal lov av bygdefolket, første gongen kjent frå 1600-talet.

218

Bygningane ligg på prestegardsgrunnen, liksom kyrkja og kyrkjegarden. Herrestua er brukt i tilknyting til verksemda i kyrkja, på kyrkjegarden og hos soknerådet. Ho er halde ved like av kyrkjelyden og seinare av kommunen. Herrestua har kulturhistorisk interesse og er verneverdig. Det er ikkje noko som tyder på at Opplysningsfondet har hatt nemnande med herrestua å gjere, heller ikkje med vedlikehaldet. Herrestua tilhøyrer derfor ikkje Opplysningsfondet, men kommunen på vegner av kyrkjelyden. Opplysningsfondet har såleis ikkje rett til å selje herrestua. Dersom grunnen herrestua står på, ikkje vert frådelt og skøyta over til kommunen når prestegarden vert selt, må Opplysningsfondet derfor - som det minste - ta atterhald i skøytet på prestegarden om at herrestua skal brukast og haldast ved like av soknerådet, utan vederlag frå soknerådet eller kommunen til eigaren av prestegarden. Det må også tas atterhald om fri tilgang over tunet til herrestua ved all bruk av huset. Vi vil legge til at det ikkje vil vere meining i at Opplysningsfondet - som skal nyttast til beste for Kyrkja - skulle få inntekt ved sal og nye eigarar få inntekt ved utleige (til kostnad for soknerådet, kyrkjefellesrådet og kommunen) av ein bygning som berre har vori nytta og vedlikehalde av soknerådet og kommunen. Det er heller inga meining i å la framtidig bruk av herrestua avhenge av avtale mellom soknerådet og seinare eigarar av prestegarden. Tilsvarande gjeld grunn til utviding av kyrkjegard og parkeringsplass. Det må vere ei oppgåve for Opplysningsfondet å gje grunn nå - liksom før i tida til slike formål for kyrkja utan kostnad for kyrkja og kommunen. Historielaget går ut frå at Opplysningsfondet tar ansvar for at prestegarden på Alstadhaug skal komme Kyrkja - med sokneråd og kyrkjelyd - til gode i samsvar med kulturhistoriske verdiar og framtidig nytte. Med vørdnad Levanger Historielag Høringsuttalelse for flerbruksplanen for Frolfjellet Tiltak: Heglesvollen. Den åpne ovnen må ikke tildekkes. Den er restaurert for å stå åpen, for å kunne vise ovnsanlegget slik det var i jernvinnetida. De fire fordypningene rundt ovnen (rosettanlegget) er spesielle for anleggene i Trøndelag, og derfor må denne delen av vollen være åpen. Det gjør det lettere å kunne formidle kunnskap om blestertida . Setervoller. Dagens drift på Roknesvollen er en positiv opplevelse av fjellet, og aktiviteten bør økes ved å legge til rette slik at setra kan representere setertradisjonene i Frolfjellet. Det vil være veldig positivt for verneområdet. Legg og til rette for at klasser og grupper kan få seteropphold utom sjølve 4H-setersesongen.

219

Gjennomgangstrafikken på Heglesvollen må styres utenom fornminnene. Fornminnene på Heglesvollen må sikres etter råd fra fagfolk. Setervollene i området holdes åpne. Jernvinna. Det bygges et demonstrasjonsanlegg for jernutvinning ved parkeringsplassen i Heståsdalen for formidling av jernets historie. Slåttemyrene. Det åpne landskapet i dette området er et produkt av lang tids skjøtsel og det har gitt området en spesiell identitet. Dette er en verdifull dimensjon som med fordel kan holdes i hevd. Skjøtselplanen for slåttmyrene i Øvre Forraområdet bør komme i gang i et omfang som miljøvernmyndighetene finner brukbart. NB! Heile høringsuttalelsa finst på heimesida www.Levanger-Historielag.no Gunnlaug-arrangement 2003 Vi har i to år hatt arrangement i samband med soga om Gunnlaug Ormstunge, Helga den Fagre og Ravn. Det er satsa mykje dugnad og pengar for å gjere denne historiske hendinga kjent for folk i Levanger, men tross dette så har vi ikkje oppnådd noen stor oppslutning om arrangementa. Men soga om disse islandske personane har lell blitt rimelig godt kjent for dei fleste gjennom markedsføring i media, og ved omtale fra dei som har deltatt. Årets arrangement hadde eit verkeleg positivt innslag ved to klasser fra Nesheim skole. Resten av programmet hadde i hovedsak samme opplegg som året før, men med tur til Dinganeset på laurdag. Vi føler at vi ikkje har lyktes med denne satsinga. Ideen om å satse på Gunnlaug Ormtunges saga var god, men for å halde fram bør vi nok finne andre måtar å gjere det på. Vil gjerne minne om dei første tankane som meldte seg da ideen var ung. “Gunnlaug Ormstunges saga som tema for kulturelle aktiviteter i Levanger. Ledetråd: Fri frivillighet og folkelig kompetanse Formål: Formidling av kunnskapar om tida kring år 1000 med soga om Gunnlaug som grunnlag. (Vegen kan delvis lagas mens vi går) Levanger treng eit tema som kan skapa eit felles engasjement som alle kan føle eigarskap til. Visjon: Alle deltar - arbeid i små grupper gir muligheter til utfolding. Identitet for alle - vi er med i eit fellesskap. Levanger (Triveligst i Trøndelag) kan komme til sin rett.” Styret meiner vi bør vente litt med nye arrangement. Vil arbeida opp mot skolane for å skapa interesse, og gjere historia kjent.

220

Administrasjon Informasjonsutvalet har fått laga profilhandbok, og folderen om laget er ferdig. Det er laga arbeidsreglar for utval. Tanken om lagslokale har vori drøfta. Utvikling av Kulturbryggene er interessant, men usikkert når det kan bli verkeleggjort. Det er stort behov for eit lokale for å samla lagets eigendelar som er skrifter, arkiv, utstyr, årbøker o.l. Men størst er behovet for fast adresse, og arbeidsplass for styret og utvala. Vi har tilbod om lager og kontorplass i Folkets Hus, Kirkegt. 71, som vi har tatt i bruk fra januar 2004. Felles for dei fleste laga som har lokaler er stor aktivitet med medlemmer som gjerne engasjerer seg. I organisasjonsboka side 77, står det: “Å ha tilgang på et møtelokale er vel bare de færreste foreninger forunt” Eige lokale er bra fordi: • At materiell er samla vil lette overgangen når leiing skifter. • Arbeidsplass for lagsarbeid - gruppearbeid (registringsarbeid o.l.) - styremøter • Kontorplass for skannere - PC - skriver og eventuelt anna som det kan bli bruk for ved auka aktivitet i laget. • Lagets “hukommelse” vil vere tilgjengeleg ved styremøter og arbeidsmøter • Bedre arbeidsforhold/miljø fordi det gir muligheit for å samarbeide om oppgaver. Vi har deltatt på Dampskipsbrygga i Marsimartna, Sommermartna og salsmesse før jul. Årboka Skriftstyret arbeider veldig godt, og kom i år med ei bok med fleire sider, og mange gode artiklar etter tilbakemeldingar fra lesarane. Det er så mange som sit inne med lokalhistoriske kunnskapar dei gjerne vil dele med andre at det ikkje vart plass for alle i årets bok. Skriftstyret er utan tvil den mest aktive gruppa i laget, og det fortener dei verkeleg ros for. Alle skolane i Levanger får ei årbok i gave. Vi har bokbytte med: Historielaga i Verdal - Sparbu - Ogndal - Namdal Historielag -Trøndelag Museum - Jamtlands lens Museum og Riksarkivets bibliotek, og Stjørdal Historielag Økonomi Salet av bøker m.m. går som normalt. Andre inntekter har vori gave på kr. 5150 frå Aasmund Vinjes gravferd - inntekter av kaffesalg på Brusve - studietilskott - tilskott til prosjekt, og salg av materiell m.m. som skulle brukast til jernvinneanlegget. Vi har gitt gaver/tilskott til: LLA kr. 10000 - Kjøkenet på Brusve kr. 5000

221

- Minnesteinen i Markabygda kr 10000 (heri gaven frå familien Vinje) Renbjørboka kr. 5000 - Bygdeboknemda kr. 5000. Vi takker alle som på forskjellig vis bidrar med stor uegenyttig innsats for å halda så mange aktivitetar i gang. Marit - Arnbjørg - Lajla - Arman - Vidar - Pål - Sveinung og Ola

Karl A. Sandnes:

Båten Det ligg ein båt i fjæra, - ei gammel Åfjords-geit og lukte nybredd tjæra som glinse svart og feit. Hu ligg med kjøl´n i veret og blotte sine sår, ja rektig demonstrere kor mætt hu e av år. Det lig ein båt i fjæra - ein svartbredd gammel vænn og minne om ein æra som aldri kjæm igjen. Sjøl om hu verke sprykky og ikke tåle vainn, så bli a lik´væl strykky kvar vår tå eier-mainn. Det ligg ein båt i fjæra, - ei gammel Åfjords-geit og lukte nybredd tjæra - og gammel kjærligheit.

222

Samling av lokallitteratur Avskrift av dagbok tilhørende Gunnhild Valsøe. . . . . . . . . . . . . Levanger Brusve i 200 år. (Skrifter nr. 1) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Levanger …”og det ble farger”… Levanger Museum . . . . . . . . . . . . . . . . Levanger Eklo, A(sbjørn) D(ouglas) Bygårder i Levanger. B. 3 . . . . . . . Levanger Grønnslekten (med stort og smått de siste 500 år… . . . . . . . . . U.s. Fuglelivet i Staupshaugen, Levangersundet og utløpet av Levangerelva (Røstadlandet). . . . . . . . . . . . . . . . . . . Theim Haugan, Einar Grenser er ingen hindring, men en mulighet. Marsimartnan-Levangernartnan. Foredrag . . . . . . . . Levanger Husby, Arnfinn Fjellet i Åsen og folket som budde der . . . . . . Åsen Helgådalsnytt 2003. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Verdal Hestøya : Vår barndomsøy [ved] Leif, Eivind, Aud og Målfrid Floan /Samlet og tilrettelagt av Aud Floan Steinvik. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Inderøy Husby, Magne. Noen viktige lokaliteter for biologisk mangfold i Levanger kommune. . . . . . . . . . . . . . . . . Steinkjer Inntrøndelag Arbeiderpartis historie gjennom 25 år Red.: Nelius Hallan. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Steinkjer Innvielse av det nye orgelet i Levanger kirke. . . . . . . . . . . . . . . Levanger Kirkene i Levanger. Bygningsrapport. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Levanger Kregnes, Jarle Den lille urtehagen på Brusve. . . . . . . . . . . . . . Levanger Larsgaard, Edvin S. 1905-veteraner på Stiklestad 29. juli 1963. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . U.s. Levanger 125 år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Verdal Levanger Historielag Årbok 2003. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Levanger Lyngstad, Anders Verdifull kulturmark i Levanger kommune : sluttrapport. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Theim Lian, Trygve Axels minnebok. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Åsen Lian, Trygve Om Nydalens fabrikker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Åsen Moksnes, Arne Fuglefaunaen i Forraområdet i Nord-Trøndelag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Trondheim Nord-Trøndelag Historielag Årbok 2003. . . . . . . . . . . . . . . . . . Steinkjer Okkenhaug, Håkon Vulusjølaget 50 år 1954-2004. . . . . . . . Steinkjer Opplysnings og reklameskrift for Skogn Historie (Skogn, Levanger og Frol). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Levanger Sandnes, K.A. Dikt i lokalavisa. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Levanger Sellæg, Gunnar A. Skogn Hornmusikklag 1893-2003. . . . . . . . Skogn Skogn Historie. B.X – Midt-Skogn 1. Gårds- og Slektshistorie for gårdsnr. 19 – 31. . . . . . . . . . . . . . . Levanger Solberg, Kjell Heimevernet i Levanger gjennom 50 år. . . . . . . Levanger Strandberg, Malcolm My life of work. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tacoma Topografiske skildringer fra… (Skrifter nr. 2). . . . . . . . . . . . . . Levanger Verdal Historielag Årbok 2003. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Verdal

1945 2003 2004 2003 U.å. 2003 2003 2003 2003

2004 2003 1928 2003 1992 2003 1963 1961 2003 2003 2003 2003 1977 2003 2004 1963 U.å. 2003 2004 1997 1989 2004 2003

223

Medarbeiderliste Jakob Aune Ingemund Bentzen Arnold Dalen Erik A. Egervärn Asbjørn D. K. Eklo Paul Steinar Fagerli Erling Furunes Toralf Granaune Sveinung Havik Kåre Hernes Arne Hognestad Karl Jensen Per Bernhard Jenssen Annar J. Johansen Jarle Kregnes Pål Kulås Andreas Lunnan Eli Lunnan Hans O. Løkken Kolbjørn Nestgaard Sigrun Okkenhaug Solveig Otlo Per Renbjør Karl Arne Sandnes Line Staldvik Johannes Vongraven Frits Wahlstrøm Sidsel Wohlen Aashild Bjørgum Øwre

224

f. 1924 i Levanger, pensj. adjunkt, adr. Levanger f. 1927 i Nesna, pensj. kjøpmann, adr. Levanger f. 1931 i Ekne, prof. emeritus, adr. Jakobsli f. 1937 i Hammerdal, fil.kand/adjunkt, adr. Hallen, Sverige f. 1927 i Levanger, pensjonist, adr. Levanger f. 1945 i Levanger, adr. Rykkin f. 1941 i Ekne, adr. Gvarv f. 1946 i Frol, lærer, adr. Levanger f. 1947 i Snåsa, bibliotekar, adr. Levanger f. 1924 i Ekne, pensjonist, adr. Sandvollan f. 1900 i Notodden, lege, død 1959 f. 1927 i Frol, pensjonist, adr. Levanger f. 1945 i Levanger, adr. Levanger f. 1937 i Frol, pensjonist, adr. Levanger f. 1932 i Heimdal, pensjonist, adr. Levanger f. 1935 i Markabygda, pensjonist, adr. Markabygd f. 1940 i Åsen, journalist, adr. Skogn f. 1940 i Levanger, husmor, adr. Skogn f. 1950 i Stjørdal, flygeleder, adr. Stjørdal f. 1931 i Skogn, pensj. gårdbruker, adr. Skogn f. 1889, forfatter og husmor, død 1940 f. 1940 i Askøy, lærer, adr. Levanger f. 1919 i Levanger, fotograf og kjemiker, død 2004 f. 1923 i Levanger, død 2002 f. 1966 i Namsos, museumsbestyrer, adr. Levanger f. 1935 i Ålen, pensjonist, adr. Skogn f. 1943 i Skogn, informasjonsrådgiver, adr. Årnes f. 1940 i Andebu, cand. mag., adr. Levanger f. 1936 i Bergen, rektor, adr. Ytterøy