Levanger historielag - Årbok 2005 by Levanger historielag

ÅRBOK 2005 LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyre: Sidsel Wohlen Sveinung Havik Pål Kulås Solveig Otlo Asbjørn Tingstad

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2005

Forside: Norges riksvåpen som broderimønster 1905. Rentegnet av Lise Kvalø 2005. ISSN 0803-1975

Forord Årboka kommer nå ut for 25. gang og fyldigere enn noensinne, ikke minst takka være jubileumsåret 2005. Dere vil finne en hel bolk lokalt stoff fra 1905. De fleste av oss veit en del om det som skjedde på sentralt, nasjonalt hold dette året, men det er slett ikke sikkert at så mange har kjennskap til hvordan det opplevdes lokalt. Kontakten over grensa hadde alltid vært sterk i regionen, og den spente situasjonen i forkant av unionsoppløsningen fikk nok fram blanda følelser. Små hverdagsklipp fra året er også med på å gi oss et bilde av Levanger anno 1905. Artiklene om lokal industri fortsetter, og i år kan dere lese om listefabrikken, dresinfabrikken og marmorbruddet i Skogn. Barneheimen i Levanger er for lengst historie, og den er heldigvis nå nedskrevet og presentert i en fyldig artikkel. Ellers er det som vanlig lett blanding av korte og lange artikler, av skjemt og alvor, og her er billedstoff og biografier. Vi i skriftstyret håper på mange lesere og ikke minst på kontakt med og tilbakemeldinger fra dem som leser. Det kan være kommentarer, utfyllende opplysninger og rettelser til det som står, og gjerne ideer til emner det bør skrives om. Som vi har sagt så mange ganger før, ønsker vi alle områder i kommunen representert med stoff, men det er ikke til å komme bort fra at noen er flinkere enn andre til å presentere det lokale. Noe er det å skrive om alle steder, og det trenger ikke å være store og dramatiske hendelser. Hverdagsmenneskene hører også med i historien. Vi ønsker våre lesere trivelige lesestunder!

Skriftstyret

Lasting av kalkstein ved Sk책nes.

(Foto: Sv. Bjerkan 1907)

Innhold Sidsel Wohlen

Årboka for 25. gang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side 1905 - 2005 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Folkeafstemningen 13. august 1905 . . . . . . . . . . .side "Kvindernes adresse" . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side "Da unionsflaget firedes..." . . . . . . . . . . . . . . . . .side Annar J. Johansen Norge-Sverige på 1800-tallet og det som skjedde i 1905 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Thomas Berg Rekruttskolen på Rinnleiret, eskadronane og veteranane frå 1905 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side "Fra Rindleret" i spaltene . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Julius Riddervold Oppe paa Bjerget. Prædiken i Alstadhaug Kirke .side P. A. Røstad Rekognosering i grensefjella i 1895 . . . . . . . . . . .side Asbjørn Andresen På nøytralitetsvakt med sykkel i 1905 . . . . . . . . .side Veteranminner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Carl Aune På grensevakt ved Sul 1905 . . . . . . . . . . . . . . . . .side Einar Skjetnemark Organiseringen av nasjonale rytterkompanier . . .side Grensevakt med humor og skjemt . . . . . . . . . . . .side Per B. Jenssen Fra lokalavisene i 1905 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Einar Haugan Markeder og næringskontakt over grensen i Midt-Norden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Per Anker Johansen Amtsudstillingen paa Levanger i 1905 . . . . . . . . .side Eli Lunnan Dagligliv i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Oline Bredeli Tekstilkunnskap over grensene . . . . . . . . . . . . . . .side Sidsel Wohlen Skal vi skyte på våre venner og naboer? . . . . . . .side Arnold Dalen Om jemtsk og trøndersk - og Levangermarknaden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Leiv Ramfjord Musikk uten grenser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Oline Bredeli Om Norges riksvåpen som broderimønster . . . . .side Guri M. Sivertsen Haugan Henriette Schønberg Erken . . . . . . . . . . . . . . . . .side Pål Kulås Harald Bothner - sentral politiker i 1905 . . . . . . .side Litteratur om unionen og 1905 . . . . . . . . . . . . . . .side Kjell Solberg Levanger Mannssonglag 100 år . . . . . . . . . . . . . .side Jarle Kregnes Sangfuglen som kom til Skånes . . . . . . . . . . . . . .side Jann Karlsen Innherred Barneheim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side

7 14 15 19 21 23 30 55 58 64 67 69 74 76 78 82 85 95 101 104 113 119 124 128 130 133 144 147 154 170

Andreas Lunnan Ola Indgaard Kirsti Midttømme Asbjørn Hallem Sveinung Havik Asbjørn Berg Eli Lunnan Frits Wahlstrøm Johs Vongraven Tor Munkeby Hans O. Løkken Jakob Aune Pål Kulås Sigrun Okkenhaug Asbjørn Andresen Nelius Hallan Paul S. Fagerli Leif Kjønstad Andreas Lunnan Åke Jünge Svein Guddingsmo Lev. Historielag

Anton Berg fra Åsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Skolebilde frå Halsan skole . . . . . . . . . . . . . . . . .side Marmorbruddet på Stavlo i Skogn . . . . . . . . . . . .side Levanger Speil- og Guldlistefabrik . . . . . . . . . . . .side Ny musikkpaviljong på den gamle rådhustomta .side Rullende materiell fra Levanger . . . . . . . . . . . . . .side Sølvbryllup på Viset i Frol 28. juni 1937 . . . . . . .side Kunstverk i Okkenhaugs-grenda . . . . . . . . . . . . .side To 50 år gamle bilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Leif Granli 1909 - 1988 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Klokka i åkeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Nedskutt Spitfire over Hammervatnet . . . . . . . . .side Eit 65-årsminne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Minnemarkering på Ekne 8. mai 2005 . . . . . . . .side Martnan på 1870-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Anna Trætli - et eventyrlig liv . . . . . . . . . . . . . . .side Arbeiderrørsla i Skogn gjennom 50 år . . . . . . . . .side Ein "uforskammet" dragon og skomakar på By i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Vanførelag i Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Det kunne blitt Vyacheslav...... . . . . . . . . . . . . . . .side Bygdesamar i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Gammel bauta på plass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Årsmelding for 2004 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Medarbeidere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side

201 206 208 215 235 241 248 250 255 258 265 267 273 279 283 287 289 291 298 300 303 310 313 317 318

Sidsel Wohlen:

Årboka for 25. gang "Om hundre år er allting glemt!" - det er et ordtak som brukes titt og ofte. Og i 2005, når Norge markerer Unionsoppløsningen, har det fått ny aktualitet. Hundre år - det virker som det er så forferdelig lenge siden, og ingen, eller svært få nålevende personer kan fortelle om førstehånds opplevelser i den forbindelse. Femti år er også lenge siden; mange av oss var barn på den tiden. Og når vi ser på bilder fra 1950- og 60-tallet av veteranene fra grensevakten i 1905, kan vi i dag angre på at vi f.eks. ikke spurte dem ut der og da og fikk dem til å fortelle mer, mens de ennå var i live. Nå i 2005 er også det borte og glemt, slik som alt det andre muntlige stoffet og alle minnene som eldre har tatt med seg i graven. I Levanger Historielag finner et annet jubileum sted i år, et lite jubileum, kanskje? Men viktig nok til å bli markert, også fordi det henger sammen med det store, nevnt ovenfor. Årboka kommer nemlig ut for 25. gang i 2005. Det vil si at vi i et kvart århundre har samlet og utgitt lokalhistorisk stoff fra Levanger kommune og resten av Trøndelag. Og når vi angrer på at vi ikke spurte ut veteranene mer - vel, så viser årboka at det er ganske mye stoff som likevel er blitt tatt vare på for kommende slekter, både om 1905 og om en mengde andre temaer. Til og med år 2004 er det blitt over 3500 sider med artikkelstoff, fordelt på 570 artikler! Historielaget kan være stolt av å ha gitt alt dette kulturstoffet som gave til Levanger kommune og dens innbyggere. Bakgrunnen Det første styret i historielaget satte opp i vedtektene at det er viktig å ta vare på skriftlig materiale, og det ble diskutert hvordan en skulle få minner, opplysninger og bilder ut til de innbyggerne som var interessert i Levanger og kommunens historie, og hvordan en kunne gjøre stoffet tilgjengelig for skoler og andre institusjoner. Det ble agitert for å prøve å få til et årsskrift, som det da het. Selv om økonomien var skral, var enkelte så optimistiske at de mente at utgivelsen av et slikt skrift etter hvert ville komme til å bære seg økonomisk. Alle var enige om at stoff og emner var det nok av; det skulle ikke stå på det.

Det første skriftet Vinteren 1979-80 ble det valgt et skriftstyre med Torbjørn Prestvik, Terje Veimo og Johan S. Mo som medlemmer, og meningen var at det skulle komme ut en bok høsten 1980 i god tid før julesalget. Men på grunn av forsinkelser i trykkeprosessen måtte det settes 1981 på bokomslaget. Og det produktet som ble levert, bar tydelig preg av at her var det amatører i trykkeribransjen som prøvde seg. Men skriftstyrets arbeid og innholdet var det ikke noe å si på. Riktignok var det ikke opparbeidet en stamme av velvillige artikkelforfattere ennå, så medlemmene i skriftstyret måtte i stor grad bidra selv. Men emnene var interessante, og den geografiske spredningen fin, med artikler fra alle de gamle kommunene. Akkurat dét var fra første stund et viktig poeng, som alle senere skriftstyrer har prøvd å ta hensyn til så langt råd er. Takket være velvillig økonomisk støtte fra næringslivet i Levanger fikk vi til et årsskrift i 1981. Over 40 forskjellige bedrifter sto på listen over bidragsytere til trykkingen Forsiden til det første årsskriftet, utformet av de knappe 90 sidene. av Kari Skålvoll Nyborg. Tegning fra Munkeby klosterruiner av Berit Kregnes. Vel blåst! Videre fremover Det viste seg fort at årsskriftet var liv laga, og salget gikk etter hvert så bra at en slapp å tigge næringslivet om økonomisk støtte. På 80-tallet fantes det ennå kommunale kulturmidler av en viss betydning, og gjennom flere år fikk laget kommunal støtte til trykkingen. I mange år har regnskapet for årboka gått med overskudd, noe som har bidratt til at laget har hatt økonomi til andre lokalhistoriske tiltak. Blant annet har det medført forholdsvis store bidrag til det lokalhistoriske arkivet i Levanger Bibliotek, i form av f.eks. leseapparater for mikrofilm. Fra starten av var skriftet heftet, og frem mot 1990 varierte sidetallet mellom 90 og 130. I 1990 ble det et lite hamskifte - idet skriftet skiftet navn fra års-

skrift til årbok, og fra da av ble boka levert innbundet. Sidetallet varierte en del utover på 90-tallet, men de fleste årene lå det på mellom 130 og 170. Neste forandring skjedde i 2002. Da ble antall medlemmer i skriftstyret økt til fem. Dette resulterte i økt innsats og flere artikler, og sidetallet de siste årene har vært oppe i over 200. Skriftstyret Til sammen 23 personer har gjennom årene vært med i skriftstyret, noen for kortere, noen for lengre tid. Lengst fartstid har Asbjørn Tingstad, som har hele 11 årbøker på samvittigheten, og dertil har han vært formann i skriftstyret i mange år. Skriftstyret for årboka for Levanger Historielag 1981-2005.

Alle som har deltatt i årbokarbeid, er nok enige om at det er et interessant og givende arbeid, men at det til tider kan være nervepirrende og medføre søvnløse nattetimer. Får vi nok stoff? Hvorfor drar det ut med bidraget fra NN - har hun glemt oss? Blir artikkelen fra XX på fem eller femten sider? Har vi nok bilder? Rekker vi å få boka ferdig i rimelig tid før julesalget? Ønsket fra skriftstyret om å få artiklene inn på våren kolliderer med artikkelforfatternes klokkertro på at de skal få gjort så mye om sommeren - også skrevet manus til årets bok. Men ting tar tid - det vet vi alle! Slik kan det oppstå stress-situasjoner blant medlemmene i styret. Men bok har det blitt hvert år! Forfatterne Det er utrolig nok hele 224 forskjellige personer som har levert bidrag til årboka gjennom disse 25 årene. Skriftstyret har bestandig følere ute rundt i kommunen, og saumfarer opplysninger om personer og miljøer som kan tenkes å ha interessante emner å fare med, både andre steder i Trøndelag og videre utover landet. Ganske mange utflyttede Levangsbygg leverer artikler - det vitner om gode, sterke bånd til hjemkommunen.

Noen forfattere har skrevet og levert sin ene artikkel og blitt borte, mens andre er mer skriveglade og kommer igjen med nye ting. Og noen er gode og trofaste bidragsytere år etter år. En finregning viser at det er fire personer som er i særklasse når det gjelder å levere artikler, nemlig Eli Lunnan (til sammen 21 artikler), Einar Haugan (19 artikler), Peter Grevskott og Arnfinn Husby (begge 16 artikler). Andre flittige skribenter er Leif Kjønstad og Eli Lunnan forteller om sitt arbeid med artikke- Asbjørn Andresen. Og ingen len om fru Martini. Fra venstre Ola Indgaard, av dem har gått med harelabb over stoffet. Her ligger det Johan S. Moe, Arnfinn Husby og Eli. solid research og mange timers hodebry bak det endelige produktet. En liten fanfare for de seks - og for alle andre som har kommet med bidrag. Uten forfattere - ingen årbok! Emnene I alle år har skriftstyret hatt et romslig syn på emnevalg. Spennvidden skal være stor i en årbok; fra den seriøse artikkelen, skrevet av personer som leter i kilder og kommer med To av de flittigste bidragsyterne er Asbjørn faglig stoff på et høyt nivå, til Andresen og Einar Haugan. noen få linjer som f.eks. kan være kommentar til et bilde fra skriverens barndom. Her er det plass for gamle viser, utvandrerhistorier, krigshistorie, barndomsminner, industrihistorie, artikler om kunstnere, sed og skikk, gårdsdrift, stedsnavn, Amerikabrev, bygårder, osv, osv. Dette spennet gir boka liv, og skaper allmenn interesse. Det er en selvfølge at meninger og opplysninger i artiklene er forfatterens ansvar, og skriftstyret har ingen mulighet til å sjekke alt som står der. Derfor

kan en nok finne eksempler på tvilsomme påstander og manglende sannhetsgehalt. Dette kan være ganske skummelt, for det skrevne ord har stor styrke og gjennomslagskraft. Om noen år kan både de som "løy i beste mening" og de som kan verifisere eller motbevise påstanSolide støttespillere for årboka er Pål Kulås, Leif Kjønstad, dene, være borte. Og da står "opplysningSveinung Havik, Asbjørn Tingstad og Solveig Otlo. ene" der på prent som den endelige sannhet. Men slik har det vært i alle tider. Historikerne advarer mot å ta Snorre for bokstavlig, samtidig som den samme Snorre stadig blir brukt som kilde - uten forbehold. Tre ganger er det utarbeidet et emneregister for årboka. To av dem er trykt i boka. Først i 1990 for bøkene frem til 1989, så i 2002 for bøkene 1990-2001. Det tredje er utarbeidet vinteren 2005, omarbeidet og utvidet til et fyldig emneregister for alle årbøkene. Dette registret kommer til å bli ajourført hvert år, og skal legges ut på Historielagets hjemmeside. Et viktig hjelpemiddel for skoler, journalister, forskere, andre skrivere og ellers alle som er ute etter opplysninger om begivenheter og lokalhistorie. Emneregistret for årboka viser variasjon og mangfold. Men også hva det er skrevet lite om og de emnene som mangler helt. Slik er registret også en idébank for kommende skriftstyrer og interesserte skribenter. Mimremøte En vårdag i 2005 samlet Historielaget noen av nøkkelpersonene i årbokas 25-årige historie til et møte i Storkjøkkenet på Brusve. Over grynsodd og sviskegrøt kom minner og betraktninger frem, fra folk som var med på oppstarten av årboka, fra de mest trofaste bidragsyterne og fra noen av pådriverne i selve laget og i skriftstyret. Johan Mo fra det første skriftstyret fortalte om pessimisme og traurigheter før den første årboka kom i salg. Han advarte også skrivere mot å være for skråsikre i sine påstander; om 50 år kan det da gjelde som sannhet, selv om det ikke er det.

Ola Indgaard kunne fortelle om logoen på forsiden av boka. Opprinnelig ble det holdt en liten konkurranse blant elever på formingslinja på Lærerskolen om utforming av forsiden på det første årsskriftet. Kari Skålvoll Nyborg vant med de tre velkjente figurene, som er brukt i alle år etterpå, og som også ble lagets logo senere. Hun har fortalt at hun fikk 200 kroner for vinnerutkastet, som er skapt ut fra fri fantasi og ikke basert på gamle tegninger eller mønster. Einar Haugan erkjente at han i dag angrer på at han ikke studerte historie i sin tid. Til vordende skribenter kunne han gi et godt råd: “Det er viktig med noter og henvisninger til kildene!” Han kom også med en oppfordring til alle som har en historie, noe de vet eller har hørt: “Noter det ned straks! Andre kan senere arbeide videre med det, hvis en selv synes at en ikke mestrer skrivekunsten.” Asbjørn Andresen erklærte seg enig: "Da vi var unge, hørte vi mye, men skrev det ikke ned. Nå har vi tid og interesse, men har ingen å spørre mer - nå er vi de eldste." Arnfinn Husby kom med en humørfylt beretning om vanskene som fulgte med det å skulle gi ut en bok på egen hånd. Det har han nettopp prøvd, og det ble bok, utrolig nok. Eli Lunnan mintes den artikkelen hun synes det var artigst å holde på med; nemlig den om fru Martini (Årbok 1992). Eli holdt på et helt år med forundersøkelsene og hadde store problemer, fordi det ikke var noen å spørre. Olene Martini var født Moe, fra Kristiansand, og Eli sendte et sjansebrev dit, til en familie med etternavn Moe. Slik kom hun etter hvert i kontakt med Fredrik Moe, grandnevø av fru Martini. Gjennom lengre tid med utstrakt korrespondanse med Moe, kom mange opplysninger frem. Til sammen ble det 13 brev, og mange hyggelige møter. Eli hørte etter Moes død at han hadde ment at dette arbeidet var noe av det mest interessante han hadde vært med på. Det hadde forgylt de siste årene hans. Nedskriveren av disse linjer har hatt et pussig møte med trykkfeildjevelens infame spill i årboka. Jeg skrev noen betraktninger i årsskriftet for 1981 om "Levanger Historielag - fra i dag", og kom bl.a. med følgende setning: "Det er ingen "gubbetendenser" i laget, det kan nevnes at gjennomsnittsalderen blant styremedlemmer og varamenn er under 40 år." Dette lovet etter min mening godt for fremtidig arbeid med Levangers lokalhistorie. Ti år etter ble Årsskrift 1981 trykket opp igjen som Årbok 1981, og hva leste jeg da i min optimistiske lille artikkel? Jo, der sto det: "Det er "gubbetendenser" i laget, det kan nevnes ....." Ordet "ingen" var borte! Altså det stikk motsatte budskap! Trykkfeilsdjevelen slo nesten profetisk til, for kanskje er det etter hvert blitt en tendens til forgubbing?

Mot nye tider Årboka har kommet for å bli! Slik ser en på det i dag. Men en skal ikke være for sikker på at det er en trykt bok med stive permer vi kjøper oss om 20 år! Tenk bare tilbake: Det er under 20 år siden Historielaget arbeidet med "Krigsår", som ble en stor bok på 350 sider. Da ble mange manuskripter levert håndskrevet, resten skrevet på skrivemaskin. Og det var et omfattende og møysommelig arbeid å få artiklene renskrevet og levert til trykking. For skribenter var det etter hvert en stor nyvinning å få skrivemaskin med rettetast! I dag skriver vi alt på PC, retter og flytter om på null komma null, og sender både manus og bilder hit og dit via mail på sekunder. Og slik utviklingen innen data, billedbehandling og kommunikasjon nå skyter fart, kan ingen forestille seg hvordan mediaverdenen ser ut om nye 20 år, og hvordan vi da produserer, skaffer oss, leser og lagrer skriftlig materiale. Vi vet bare at mye vil være annerledes enn i dag. Om årboka vil foreligge som bok eller på CD-rom eller tilsvarende lagring, eller kanskje bare finnes på nettet, klar til å skrives ut - det gjenstår å se. Men husk - om 20 år er nåtiden historie! Skriv ned minner og opplysninger til glede for deg selv og etterkommerne! Helst med en gang!

Bambergs brygge 1904.

(Foto: Bjerkan)

1905 – 2005 Skriftstyret ønsker å markere at det i år er ett hundre år siden Norge gikk ut av unionen med Sverige. Vi har derfor samla artikler som på ulikt vis kan relateres til 1905. Videre har vi sett i avisene fra 1905 og plukka ut annonser og artikler som på sin måte forteller om Levanger på den tida. Den 7. juni 1905 fattet et enstemmig Storting vedtak om å oppløse unionen med Sverige og avsette Oscar 2. som konge i Norge. Etter mange og lange forhandlinger ble Norges selvstendighet til slutt godkjent, og Oscar 2. frasa seg den norske tronen. I august 1905 sa det norske folket et rungende ja til å oppløse unionen i en folkeavstemming – 368 208 stemte ja til oppløsning av unionen, mens bare 184 stemte nei. Seinere på høsten bekreftet nordmennene gjennom en ny folkeavstemming at de fortsatt ønsket monarki, og 25. november 1905 kunne Haakon og Maud stige i land i snøføyka i Oslo som konge og dronning. 1905 var et år fullt av storpolitiske hendinger som har betydd mye for utviklinga av Norge de hundre åra som har gått. Men det skriftstyret ønsker å rette søkelyset mot i årboka, er ikke først og fremst disse storpolitiske hendingene som førte til Norges selvstendighet. Vi ønsker at årboka kan bidra til å gi et innblikk i hvordan de samfunnsmessige forholdene var i Levanger for hundre år siden, og hvordan de storpolitiske hendelsene virket inn på folks liv her i distriktet. Mudringen

Familieforsørgere

Bygningerne

af dampskibsløbet i sundet begyndte igaar eftermiddag. Det optagne grus føres ud i fjorden paa prammer, som bugseres af dampbaaden “Forra”.

som indkaldes til militærtjeneste, vil herefter ifølge Storthingets beslutning erholde udbetalt en godtgjørelse, naar det er godtgjort, at trang for familien er opstaaet som følge af indkaldelsen.

til sprengstoffabrikken i Aasen er ifølge “Tr.hjems Adr.” nu færdige og den øvrige montering vil blive tilendebragt i løbet af denne maaned. Produktion af krudt tager derpaa sin begyndelse. Fabrikens tekniske leder er ingeniør Sandholm.

NTA 5.5.05

Folkeafstemningen 13. august 1905 For å bringe en oversikt over hva som foregikk i Levanger i forbindelse med folkeavstemningen 13. august 1905, har skriftstyret sakset fra Nordre Trondhjems Amtstidende, som er en god kilde til opplysninger om hendelser og kunngjøringer før, under og etter den store begivenheten.

NTA 8.8.05

Levanger Interessen for den forestaaende folkeafstemning viser sig at være stor overalt i landet. Partigrænserne er væk, og alle mødes i ønsket om fædrelandets vel. Det vil nok vise sig, at 13 august kommer til at arte sig som en sand national dag. Almindelig flagning bør finde sted den 13 august. Det vil være fuldstendig paa sin plads at give afstemningsdagen et virkeligt høitidspræg.

NTA 15.8.05

Fra stemmemødets styre i Skogn den 14 august 1905 Ved folkeafstemningen igaar i Alstadhaug kirke afgaves af 662 stemmeberettigede 552 godkjendte stemmer, samtlige med ”Ja”, - ingen Nei. Fra Markabygden og Ekne forholdsvis bedst fremmøde, idet kun henholdsvis 15 og 18 udeblev. For dette gode udfald gives enhver deltager styrets tak. Likeledes en hjertelig tak til de, der havde bidraget til mødets høitidelighed, ved at pynte og dekorere i og udenfor kirken.

NTA 15.8.05

Folkeafstemningen. Fremmødet har i alle amtets bygder været særdeles godt. Ved sidste storthingsvalg afgaves paa de fleste ikke mere end tredjeparten saamange stemmer som nu.

PĂĽ bildet fra Bystyresalen, tatt av fotograf Sverre Bjerkan, ser vi til venstre politibetjent E. N. Rosenlund og kontorist O. C. Eide. Stemmestyret sitter rundt bordet. Fra venstre: Smed Ola Karlgaard, distriktslege og ordfĂ¸rer Otto Chr. Hiorth, foged Henrik Steen, apoteker E. B. Aagaard, fabrikkeier I. L. Eide og gullsmed Hans Svebak. Til hĂ¸yre husets vaktmester E. Eriksen.

Af nei-stemmer er afgivet 1 i Nedre Stjørdalen, 1 i Namsos, 1 i Kolvereid, 2 i Fosnes og 4 i Lierne, ialt 9. Ellers er overalt i amtets valgdistrikter kun afgivet jastemmer. Følgende summariske oversigt over fremmødet hidsettes:

Levanger herred Skogn Værdalen Inderøen Ytterøen, Mosvigen og Værran Aasen og Frosta Nedre Stjørdalen Øvre Stjørdalen Leksviken Sparbu Stenkjær og Egge Namsos Snaasen

Antal stemmeberettigede 416 662 1210 1031

Afgivne stemmer 384 552 952 864

662 946 1328 910 586 856 735 935 579

544 778 1170 806 548 795 698 876 511

NTA 15.8.05

Folkeafstemningen Dagens ydre præg. Søndag morgen vaagnede man i straalende solskin, men det holdt sig ikke længe. Skyerne trak snart over, og man fik udover dagen afvekslende regn og solskin. Flagene var imidlertid kommet op baade i by og paa land; de tilkjendegav, at dagen var en festdag, en minderig dag, da de stemmeberettigede gjennem afstemningen skulde give sin mening tilkjende med hensyn til, hvad der i de sidste maaneder er passeret i vort lands politik. Kl. 1 gik hornmusiken gjennem byen, spillende fædrelandssangen, og stilte seg op udenfor valglokalet, hvor der underholdtes med en række smukke musiknumre, saalænge afstemningen paagik. Afstemningslokalet var smukt dekoreret baade inde og ude, og det hele gjorde et særdeles godt indtryk. De stemmeberettigede begyndte straks at indfinde sig, og tilstrømningen var navnlig stor mellem kl. 1 og 2. Resultatet blev ogsaa særdeles bra. Af mandtallets 288 effektive stemmeberettigede blev afgivet 270 stemmer, samtlige lydende paa Ja. Af de 18, som ikke stemte, er de fleste bortreist, dels

i Amerika, dels andre steder, saa at der kun skulde være etpar stemmer, som kunde været afgivne, men udeblev. Dette resultat maa siges at være et mandigt og værdigt svar paa det forelagte spørgsmaal.

”Kvindernes adresse” Som de fleste aviser i landet, fulgte Nordre Trondhjems Amtstidende opp med opplysninger om den store aksjonen, som norske kvinner gjennomførte i forbindelse med folkeavstemningen om unionsoppløsningen. Norske kvinner hadde ennå ikke stemmerett, og for å vise at også de sluttet opp om mennenes JA, ble det lagt ut lister over hele landet, der kvinnene kunne gi sin tilslutning. Til sammen skrev nesten 280 000 kvinner under på listene. Skriftstyret bringer her en del notiser, som viser at også i Levanger og omegn var aktiviteten stor for å få kvinnene til å skrive under på ”Adressen”. Vi vet at sanitetsforeningene i distriktet ytet en betydelig innsats for å få listene sendt ut til og samlet inn fra de ulike grendene. Styret har fått adgang til kopier av underskriftslistene, som inneholder mange kjente navn fra lokalsamfunnet. Navnelisten ligger i sin helhet ute på hjemmesiden til Levanger Bibliotek.

8.8.05

Norske kvinder! Landskvindestemmeretsforeningen har allerede gjennem adresse til storthing og regjering udtalt sin tak til statsmagterne for, hvad der af disse er gjort for at opretholde vort lands selvstændighed og selvbestemmelsesret. Medlemmerne ønsker yderligere at føie sit ja til de mænds, der har ret til at deltage i folkeafstemningen den 13de august, idet de med dyb overbevisning er med paa at slaa ring om 7de-junibeslutningen. Samtidig retter foreningen en opfordring til alle landets kvinder om at slutte sig dertil ved at indsende sine navne. Liste kan undertegnes i dette blads expedition. Kristiania 5te august 1905. F. M. Qvam formand Elise Welhaven-Gunnerson Marie Kjølseth

15.8.05

Kvindernes adresse til storthing og regjering Repræsentanter for omkring 500 kvindelige foreninger og organisationer over det hele land har den 11 ds. oversendt storthing og regjering følgende adresse: ”Det norske vælgerfolk – de norske mænd – skal nu stemme over, om de er enige i den stedfundne opløsning af unionen. Vi er ikke i tvil om udfaldet. Vi ved, at et samstemmigt Ja vil lyde fra landsende til landsende. Norske kvinder savner endnu statsborgerlige rettigheder og kan derfor ikke lægge sin stemme i vægtskaalen. Kunde de det, vilde de vidne om, at hele det norske folk staar enigt. Vore forbund repræsenterer mange tusener af norske kvinder. Vi er derved sat istand til at kjende den stemning, som raader blandt kvinderne landet rundt. Vi ved, at i glæden over den beslutning, som skal bekræftes, blander sig kvindernes sorg over ikke, ad lovformelig vei, at faa være med at besegle den med sit ja. Under følelse af fuldt ansvar udtaler vi som vor faste overbevisning, at der staar en mæktig fylking af kvinder bag, og at saaledes de norske hjem er med i den stadfæstelse, som nu skal gives”. 15.8.05

Kvindernes liste er udlagt i Amtstid.s kontor til imorgen, hvorefter den skal indsendes til Kristiania. De kvinder over 25 aar, som endnu ikke har tegnet sig paa nogen liste, har altsaa endnu anledning dertil. 18.8.05

Kvindernes ja Paa de lister, som cirkulerede her i byen og nærmeste omegn til underskrift paa kvindernes tilslutning, tegnedes ca. 560 navne.

Da unionsflaget firedes og det nye norske orlogsflag heistes paa Rindleret (Nordre Trondhjems Amtstidende 13. juni 1905) Ifølge ordre fra kommanderende general skulde paa alle excercerpladse, fæstninger og krigsskibe unionsflaget ombyttes med det rene norske flag fredag den 9 juni kl 10 form. Paa Rindleret overtog den fungerende korpschef, oberstløitnant m. m. Erken, selv kommandoen, medens den høitidelige ceremoni foregik. Tropperne opstilledes i aaben firkant om flagstangen, hvorfra det unionsmærkede flag for sidste gang vaiede. Remonteskolen paa høire fløi under ritmester Isachsens kommando, i midten rekrutskolen med ritmester Brun som chef, medens den 3die side optoges af de to kanoner med deres betjeningsmandskaber under sergent Saxhaugs kommando. Oberstløitnant Firkantens fjerde side dannedes af alle de øvrige officerer med Albert Leonard Erken (Utlån: Rinnleirets oberstløitnanten og hans adjutant, premierløitnant Knap, i Venner) spidsen. Efterat tropperne var overleverede til korpschefen, befalede denne, da klokken viste paa slaget 10: Fir flaget! hvorpaa det gamle orlogsflag gled sagtelig nedad stangen. Idet flagets spids berørte marken, kommanderte oberstløitnanten: Presenter gevær! hvorpaa afdelingerne presenterede gevær, og officererne gjorde "stor salut" med sabelen. Da flaget var helt nede, kommandertes atter: Paa aksel gevær! Det nye trefarvede flag med split og tunge fæstedes nu til linene, og idet det begyndte at heve sig opad mod den azurblaa himmel, presentertes atter gevær og stor salut gjordes. I begyndelsen vilde flaget ligsom ikke fuldt udfolde sig, det viklede sig ind i linen, men inden det naaede toppen, slog det ud med sterke slag som ørnen sine vinger i den unge kraftfulde dag. Det kunde næsten tages som et lidet omen; de første tider vil vistnok byde paa mange vanskeligheder og forviklinger, men tilslut vil vort kjære fædreland naa frem til hæder og lykke. Da det nye flag var fastgjort, kommandertes atter: Paa aksel gevær! Oberstløitnanten holdt saa følgende smukke, anslaaende tale til de forsamlede krigsmænd: Kavalerister! I denne stund, da rundt Norges land, paa vore krigsskibe norske krigs-

mænd staar opstillede til honnør for Norges nye orlogsflag, tegnet paa vor selvstændighed, vor frihed og vor uafhængighed, - i denne stund spørger jeg eder: Vil I vove liv og blod for at værge fædrelandets frihed under dette mærke? (Et ualmindeligt kraftig enstemmigt "Ja!" var svaret.) Maatte Gud styrke og give os kraft til at holde dette vort løfte! Vi bekræfter løftet, idet vi udbringer et tre gange tre leve for vort elskede fædrelands nye orlogsflag! 9 kraftige taktfaste hurraer udbragtes, hvorefter sergent Saxhaugs batteri tordnede løs med 21 skud. Da drønet af det sidste skud var døet hen, dimitteredes afdelingerne, og den smukke og høitidelige agt var til ende. Ikke faa civile overvar ceremonien og blandt disse flere damer, fornemlig da officerernes fruer. Alle blev med vanlig militær gjæstfrihed inviteret ind i officersmessen, hvor oberstløitnant Erken ved et glas vin benyttede leiligheden til at udbringe et "Leve fædrelandet", der fulgtes af et 9-foldigt hurra. Ritmester Smith intonerede derpaa paa pianoet "Ja, vi elsker", som straks istemtes af hele forsamlingen, der staaende unisont sang de to første og det sidste værs af fædrelandssangen. Det var et høitideligt øieblik, alle følte sig grebet af dagens alvor. Dermed endte den enkle, men helt igjennem stilige og smukke tilstelning. Quod bonum, felix faustumque patriae sit! -a(Sitat til slutt: Gid det må være til gagn og lykke for fedrelandet!)

NTA 17.6.05

Uhyre snemængde og sen vaar. Tilfjelds er der endnu store masser af sne, og mange af fjeldvandene "ligger" endnu.

Annar J. Johansen:

Norge-Sverige på 1800-tallet og det som skjedde i 1905 Den 7. juni 2005 hadde Bymuseet i Levanger et arrangement på Brusve i forbindelse med markeringen av Unionsoppløsningen 1905. En av programpostene var en liten forestilling, som besto av en historisk gjennomgang ved Annar J. Johansen, i samspill med Oddbjørn Hagen, som opptrådte som både Oscar II, Michelsen, Nansen, Bjørnson og Haakon 7. Følgende artikkel er manus til det Annar foredro i forestillingen. Skriftstyret Unionen 1814 – 1905 Unionstidas første 90 år var ikke preget av så store problemer og konflikter som man i ettertid lett kan få inntrykk av. Unionen ble opprettet etter at Sverige og Karl Johan med et kort felttog slo ned norsk motstand. Sverige hadde fått løfte fra stormaktene Russland, England og Preussen om å få Norge som belønning for å hjelpe til mot Napoleon. Karl Johan tvang danskekongen 14. januar 1814 til å avstå Norge ved Kielfreden. Karl Johan ga Norge mange friheter som blant annet omfattet: • En svært liberal grunnlov fra 17. mai 1814 ble beholdt nesten uforandret. • Norge var så godt som en selvstendig stat innenfor unionen. • Egne statsorganer. Unionen ga oss felles kongehus og felles utenriksvesen. Landene var selvstendige på de aller fleste områder, men hadde felles forsvar, og stort sett var det fredelig sameksistens mellom nabolandene. Men Norge og Sverige utviklet seg gjennom hele 1800-tallet i ulik retning både politisk og kulturelt, og dette skapte en del spenninger. Den norske nasjonalismen var preget av den toneangivende eliten som hadde sitt liberale tankegods fra opplysningstida og den franske revolusjon. Den nasjonalromantiske retningen omkring 1850 var opptatt av nasjonale særegenheter i historie, språk, kunst og kultur. Bonden og bondekulturen ble symbolet på denne opprinnelige ”norskheten.”

Venstre brukte den politiske nasjonalisme i sin kamp mot unionen og Sverige, og partiet kjempet for større likeverd. Fram mot1905 smeltet den politiske og kulturelle nasjonalismen i Norge sammen, samtidig som demokratiseringen gikk raskere i Norge enn i Sverige. Mens nasjonalismen i Sverige gikk i retning av styrket union, gikk det i Norge motsatt vei: Ut av unionen! Nasjonale symboler som flagget, ”Ja, vi elsker” og ord som nasjonal verdighet, nasjonalfølelse og nasjonens ære ble flittig brukt. Da Norge i 1884 innførte parlamentarismen, økte uoverensstemmelsene. På 1890-tallet ble det åpen konflikt da nordmennene krevde større kontroll med utenrikspolitikken og eget konsulatvesen. Saken gikk i bølgedaler med topper og roligere perioder. Fra 1904 til mars 1905 strandet forsøkene på å finne fram til en forhandlingsløsning på konsulatsaken. Forhandlingsbruddet kom i februar 1905, og da prøvde begge land å finne Christian Michelsen egne løsninger på saken. I Norge ble den forhandlingsvennlige Hagerupregjeringen erstattet av regjeringen Michelsen. Michelsen ville gå til ensidig aksjon i konsulatsaken og var ikke villig til kompromiss. Stortingets vedtak 7. juni og kongens reaksjon Våren og forsommeren 1905 ble det klart for de fleste at unionen ikke kunne reddes. Oppløsningen av unionen hadde mange årsaker, men det spørsmålet som framfor noe annet ble utslagsgivende, var konsulatsaken. Partiet Venstre førte an i kampen. Høyre og svenskene mente at norsk utenriksminister, norsk utenriksdepartement og utenrikspolitikk betydde slutten på unionen. Dette ønsket Venstre allerede i 1891. I mars 1905 dannet Chr. Michelsen en bred samlingsregjering som hadde ett overordnet mål: Å skaffe Norge eget konsulatvesen. Michelsen var en dyktig forhandler som manøvrerte skuta gjennom stormen. Det norske Storting vedtok konsulatloven, som selvsagt måtte provosere svenskene. Da kongen den 27. mai nektet å sanksjonere loven, søkte den norske regjering om avskjed og Stortinget vedtok enstemmig den 7. juni ensidig å løsrive seg fra unionen. Kongen hadde nemlig erklært at han ikke maktet å skaffe landet en ny regjering, og dette tolket Michelsen som at kongemakten var trådt ut av funksjon.

”Foreningen med Sverige under en konge har tatt slutt som følge av at kongen har sluttet å fungere som norsk konge.” Samme dag sverget de norske generalene ed til den norske regjering og forlot slik den svenske kommandoen, og flagget ble skiftet ut. Reaksjonene i Sverige var sterke, og i Europa ble dette vedtaket sett på som et norsk kupp. Spenningsnivået steg betraktelig. En annen sentral politiker var Carl Berner, som fra 1898 – 1909 var stortingspresident. Han tilhørte det radikale Venstre og spilte en aktiv rolle i de sentrale beslutningene før, under og etter unionsoppløsningen. Berner og Michelsen supplerte hverandre på en utmerket måte. Berner redigerte 7. juni-beslutningen og deltok sentralt i Karlstad-forhandlingene og i deputasjonen til prins Carl, seinere kong Haakon 7. Om kong Oscar II – Norges konge 1872 -1905 Kong Oscar II var en begavet person og en idealist som stilte store krav til seg selv og som forsøkte å innfri alle de krav familie, politikere, borgere og to uregjerlige nasjoner stilte. Han følte et tungt ansvar fra sin farfar, Bernadotte-dynastiets grunnlegger, som forlangte at han skulle regjere over to riker. Han hadde som mål å forene Sverige og Norge til fredelig samliv under sitt valgspråk ”Brödrafolkens väl.” Kong Oscar II var spesiell også fordi han følte seg som en nordmann, snakket og skrev nordmennenes språk og i tillegg behersket sjømannsyrket! Han hadde norske lærere, var utallige ganger på reise og opphold i Norge og kjente nordmennene meget godt fra barnsben av. Vår kong Harald er av Bernadotteslekt.

Kong Oscar II

Kong Oscar på Levanger-visitt Kong Oscar regjerte over Norge i 33 år. Hans første besøk i Norge som konge gikk til Trøndelag i juni 1873 da han blant annet besøkte Levanger. Ferden gikk med båt fra Stockholm til Sundsvall, deretter med hestskyss til Östersund og videre til riksgrensa. Oscar II fulgte samme rute som Olav den hellige og Armfeldt. Veien ble i sin tid utbedret av Karl Johan. Kongen overnattet på Sandvika. Neste dag gikk ferden til Stiklestad og Levanger. Kongen

ble hjertelig mottatt hvor han kom. Ved Rinnelva ble kongen møtt av 20 ryttere fra Skogn anført av lensmann Lynum som fulgte kongen til Levanger by hvor han ankom utpå ettermiddagen. ”Da kongen betrådte byens grunn ble det saluttert fra fregatten ”St. Olaf” som lå ute på reden. Under jubel og hurrarop kjørte nå kongen stående inn i byen. Med tydelig tilfredshet mottok han de mange blomsterbuketter som ble overlevert av damer og småpiker og til og med kastet ned fra vinduene, mens følget passerte torget og fortsatte til godseier Hans Jelstrups eiendom …" Mobilisering, forhandlinger og folkeavstemning Etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak 7. juni, kom det i gang forhandlinger ut over sommeren. Stortinget handlet raskt og kom den svenske Riksdagen i forkjøpet ved å foreslå folkeavstemning om unionsoppløsning. Fram mot folkeavstemningen var det en kraftig agitasjon for å få folk til å møte opp og stemme ja. Unionen var påført nordmennene med våpenmakt og tvang. Perioden 1814 – 1905 var ei oppgangstid for Norge som aldri før. Den kulturelle og politiske utvikling ga økt selvstyre, større frihet og medbestemmelse, stemmerett og kommunalt selvstyre som betydde at Norge lå foran de fleste europeiske land på disse områdene – deriblant Sverige. En rekke sterke personligheter i politikk og åndsliv kjempet mot unionen og svenskestyret. Johan Sverdrup kjempet fram parlamentarismen i 1884, Chr. Michelsen gjenreiste Norges selvstendighet i 1905. Men den som vekket kampgløden og egget folket til kamp mot unionen, var dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson hadde et brennende hat til Bernadottene og han brukte alle Bjørnstjerne Bjørnson midler for sitt standpunkt. Kong Oscar II og Bjørnson var født på samme tid og døde noenlunde samtidig. Oscar II hadde "Brödrafolkens väl” som motto, mens Bjørnson kjempet for Norge som fri og uavhengig nasjon. Bjørnsons tale på Stiklestad 1882 ble et oppgjør med Bernadottene og et angrep på Sverige. Han hadde ingen tro på kongens valgspråk eller hans norskhet. Bjørnson gikk seirende ut av kampen med kong Oscar II. Riktignok endret han syn på unionen etter tsarens underkuelse av finnene. Dette åpnet for en viss forståelse for unionens forsvarsmessige betydning for Norge. Bjørnson mottok Nobelprisen i litteratur i 1903 i Stockholm og ble hjertelig mottatt av kong Oscar II.

Folkeavstemningen 13. august ble en nasjonal festdag. Det å stemme for oppløsning ble betraktet som en nasjonal handling. Vi fikk et rekordstort frammøte, og folkeavstemningen viste et overveldende flertall for oppløsning av unionen: 368 208 stemte ja, og bare 184 stemte nei til oppløsning. Bare menn kunne stemme, men 244 765 kvinner viste sin støtte gjennom egne kvinnelister. Den 31. august startet forhandlinger i Karlstad om vilkårene for unionsoppløsningen, og forhandlingene ble vanskelige. I 1905 var indre norsk uenighet lagt til side, selvtilliten var større, hær og marine var styrket og tålmodigheten med unionen var slutt. Ja, situasjonen ble spent mellom broderfolkene med militær mobilisering og økt krigsfrykt. Grensevakten var reell og stemningen var fortettet og krigsfrykten stor i september da forhandlingene holdt på å bryte sammen. Skulle virkelig Norge og Sverige kastes ut i krig for første gang siden 1814? Hele perioden mellom 7. juni og 13. oktober – da Riksdagen godkjente avtalen - var preget av krigsfrykt og usikkerhet. At kong Oscar II selv gikk i mot bruk av våpenmakt mot Norge, var et viktig signal til svenskene. Moderasjon og besinnelse førte fram slik at delegasjonene kom fram til enighet. Avtalen ble godkjent av Stortinget 9. oktober. Norge ofret de nybygde grensefestningene, mens de historiske festningene fikk stå. Statsminister Christian Michelsen hadde ledet forhandlingene for Norge fram mot en suveren stat. På samme tid begynte en annen debatt i Norge: Hvilken statsform skulle vi ha – kongedømme eller republikk? Oppløsningen I oktober 1905 ble unionen formelt oppløst, og kong Oscar II ga fra seg den norske kongekronen. Etter hvert ble Norge godkjent av andre stater. Grensevakten ble oppløst og situasjonen i begge land begynte å bli normal. Republikk eller monarki? Debatten om Norges framtidige statsform raste med full styrke. Republikanerne oppnådde å få folkeavstemning om statsformen, men tapte kampen. Monarkistene argumenterte for Grunnlovens ord, en konge hevet over partistrid, det stabiliserende element, symbolverdien og faren for kaos.

Fridtjof Nansen

Republikanerne hadde som bevegelse vokste kraftig i slutten av 1880-tallet og telte mange framtredende politikere og kulturpersonligheter i sine rekker. Blant de mest kjente republikanere var Bjørnson og Nansen. Det var en sterk sammenheng mellom økt demokratisering, nasjonalisme og unionskritikk. Monarkiet ble sett på som en gammeldags statsform. Da folkeavstemningen nærmet seg, var det flere republikanere som forlot sitt prinsipielle syn på republikk, fordi kongedømme virket stabiliserende og mer akseptabelt internasjonalt. Statsminister Michelsen, Bjørnson og Nansen var blant dem som stemte taktisk for monarki. Den 12. og 13. november gikk det norske folk – dvs. mennene – til den andre folkeavstemningen. Den populære Michelsenregjeringen gjorde det klart at den ville gå av dersom resultatet ikke ble et klart flertall for kongedømmet. Nærmere 259 563 stemte for kongedømme og prins Carls kandidatur, og 69 264 stemte for republikk. Den nye kongen Det hadde allerede tidlig vært uformell kontakt med den danske prinsen Carl, som mange ønsket som ny norsk konge. Han hadde skandinavisk bakgrunn, forsto norsk, hadde en to år gammel sønn som ville bli en norsk kronprins, og han var gift med den engelske prinsessen Maud, datter til kong Edward VII. Dermed hadde Norge støtte fra Storbritannia – og det kunne komme godt med. Prins Carl takket ja til den norske tronen, og et enstemmig Storting foretok det formelle valget den 18. november. Den 25. november kom prins Carl med familie til Norge og ble mottatt av jublende folkemasser i Kristiania. Han avla ed til Grunnloven 27. november og ble kronet til norsk konge i Nidarosdomen 22. juni 1906, og tok navnet Haakon VII.

Kilder: Hundreårsmarkeringen, Norge 2005 Aschehoug og Gyldendals leksikon Edv. Bull: Nordmenn før oss Rolf Vestvik: Oscar II – Norges konge (trykt foredrag)

Oddbjørn Hagen opptrer på Brusve 7. juni 2005. (Foto: R. Larsen, Levanger-Avisa)

Fra "Den gamle protokoll" Høsten 1900 var ”fru statsrådinde Quam” i Levanger og stifta sanitetsforening. I 1905 var foreningen alt i godt gjenge med sin egen krig, nemlig krigen mot tuberkulosen. Men i protokollen fra 1905 kan vi ane at også annen krigsfare lurer i bakgrunnen. I møte 8. februar ble det opplest en henstilling fra hovedstyret om å skaffe til veie en del utstyr. I dette møtet ble det vedtatt ”at opsy krigsmateriel, til begyndelse 1 duz. skjorter”. Senere, fra junimøtet kan vi lese at det ”besluttedes at skaffe materiel til 5 lazaretsenge”. Heldigvis uteble krigen og satsinga på tuberkulosekampen kunne fortsette med full styrke.

1905 og navnevalg Anne Otlo på Sæter i Frol hadde en stor barneflokk. De to eldste, født henholdsvis 1892 og 1894, ble døpt Sofie og Oskar. Om dette var en måte å hedre kongeparet på, vet vi ikke, men dronning Sofie var i hvert fall både elsket og respektert i Norge. Men da Anne i 1905 fikk tvillinger, fikk disse navna Håkon og Harald. Det er ikke utenkelig at visse nasjonale strømninger i tida har påvirka navnevalget denne gangen.

Thomas Berg:

Rekruttskolen på Rinnleiret, eskadronane og veteranane frå 1905 Rekruttskolen For rekruttane som skulle gjere teneste på Rinnleiret sommaren 1905, vart det eit lengre opphald i militæret enn dei først hadde tenkt. Dei var kalla inn og møtte 5. mai til 102 dagars teneste, slik reglane var i 1905. Men striden omkring unionen med Sverige gjorde at det etter rekruttskolen først vart ei korpssamling på 24 dagar og så til sist grensevakt i 23 dagar, eller ”forlengande øvingar” som vakta vart kalla. Dette vart til saman teneste i 149 dagar denne sommaren for 100 år sia. Dagseddelen for dragonane viser at dei måtte tidleg opp om morgonen. Det starta med stallteneste kl 5.10 og fortsette med øvingar heile dagen til det vart kveld i åttetida. Det var gymnastikk, foteksersis, saling og pakking, riding med sabel og den nye Krag Jørgensen karabin som dragonane var oppsett med. Noko annleis var 17. mai. Denne dagen rei rekruttskolen i samla tropp til Levanger og deltok i gudstenesta i kyrkja. Om ettermiddagen var det leike- og idrettsøvingar i leiren med utdeling av premiar.

Rekruttskolen foran Tistelberget 1905.

(Utlån: Rinnleirets Venner)

Program for 17. mai: kl. 5.10 – 5.55 ” 7.00 ” 9.45

” 3.00 ” 5.30 ” 6.00

” 11.00

Staldteneste Udlevering af feltbekledning, turnsko Opstilling til hest med sabel, sadel og trinse, for at rykke til Levanger, hvor gudstjenesten i anledning dagen afholdes kl. 12.00 Spisning (ekstraforpleining) Tak for dagen af pr.lt. Knop Lege og idretsøvelser: a. Hinderløb 2 premier pr.lt. Kildal b. Sekkeløb 1 premie serg. Saxhaug c. Høidesprang 2 premier pr.lt. Baumann d. Pølsespising e. Lengdesprang 1 premie serg. Hallan f. Dragkamp 12 mann af hver esk. ritm. Brun g. Slagsmaal med høisekke serg. Saxhaug h. Trebensløb serg. Baglo Hvoretter premieutdelning, brus og hvedebrød Dans og leirbaal Retræt og gestilling

Til denne dagen hadde det og komi helsing frå ”Feltjägerna på Frösön”, som viser det gode samkvem som var mellom befal frå begge sider. I 1902, etter eit besøk av norske offiserar på Frøsøn, hadde offiserar frå Frøsøn tala om ”hur vänskapsbandet var så hårdt åtdraget att ingen makt i världen kunde lösa det”. Nå kom følgjande telegram: ”Varma hälsningar bringes eder från kameraterna på Frösön läger på nationaldagen. Leve de vänskapsband som knötos vid vaare samkväm. Minnen härför skola aldrig dö.” Så kom 7. juni, og snart skulle troppane stå vakt ovanfor kvarandre på kvar si side av grensa. 9. juni vart det reine norske flagget heist på Rinnleiret med ein salutt på 21 skudd. Fungerande sjef, oberstløytnant Erken heldt ein tale til dragonane, og etterpå kunne flagget sjåast over bygda så langt auget rokk. For rekruttane som var med på denne seremonien vart det eit minne for livet. Dragon Johan Lagesen, Malm, skreiv følgjande i 1963: ”Det som var mest spennende for oss var den 9. juni da vi mønstret på flaghøiden, da vi firet ned det flagget som hadde et merke i det ene hjørne som ikke hørte oss til og vi fikk opp vårt rene Norske flagg.” Nordre Trondhjems Amtstidende for 13. juni 1905 hadde referat frå flaggskiftet. (Sjå side 21)

Sommaren 1905 var det i alt 106 rekruttar til opplæring i skolen. Det var 79 kavaleristar, ein veterinærrekrutt, 18 tren1 , fem handverkarar, ein kokk og to unge mannskaper. Hestane var mykje sjuke avdi det var innblanding av sennep i hageren og den var det umogeleg å få utsortert i kastemaskina. Av den grunn måtte hagerrasjonen aukast frå tre til fem kg pr. dag for kvar hest. Vatnet var ofte udrikkeleg, så eit porselensfilter hadde vori på sin plass for å bøte på det. Ekserserplassen var òg til tider noko sølete. Linja, Landvernet og Landstormen Etter rekruttskolen gjekk dragonane inn i Sparbu eller Skogn linjeeskadron. Her gjorde dei teneste i seks år. Kvar linjeeskadron hadde fire troppar. Desse hadde det slitsamt hausten 1905 med patruljering og ritt mellom Rinnleiret, Garnes og Sulstua. Dessutan hadde dei vaktteneste på Nybygget og ved St. Olafs bru. Linjeeskadronen vart kalla inn til korpssamling i tida 16. august til 8. september, men samlinga vart forlenga med grensevaktteneste fram til 30. september. Sjef for linjeeskadronen var oberst Feiring, som også var sjef på Rinnleiret. Ritmester Brun var sjef for Skogn eskadron, mens ritmester Smith var sjef for Sparbu eskadron. Den eine av Sparbu eskadron sine troppar vart sendt til vaktteneste i Gudå i Meråker. For mitraljøseavdelinga var premierløytnant Thrap-Jensen sjef. Denne var oppretta i 1902 og var oppsett med hestar frå dra-

Soldatar på tunet på Sul, gamal og viden kjent gard og skysstasjon. (Utlån: Rinnleirets Venner)

Garnes i Inndalen, hovudkvarter for linja og landstormen under grensevakta. Oberst Feiring heldt til her. (UtlĂĽn: Rinnleirets Venner)

Bruvakta ved St. Olafs bru vart kalla "GrĂĽrygg skanse", oppkalla etter hesten til oberstlĂ¸ytnant Haslem.

Oberst Edmund Isidor Feiring, f. 1845 og offiser i 1867. Utnemnt til oberst og sjef på Rinnleiret i tida 1899-1910. (Utlån: Rinnleirets Venner)

Premierløytnant Lauritz Christian Thrap-Jensen, f. 1878 og offiser i 1900. (Utlån: Rinnleirets Venner)

gonkvartera i Inndal, Ness, Vinne og gardane kring Rinnleiret. Mannskapet frå Skognske eskadron. Etter seks år i Linja kom så nye seks år i Landverneskadronen og til sist var det teneste i Landstormeskadronen. Det var Linja, som var oppsett med hestar, og Landstormen som deltok med vaktteneste under grensevakta etter mobiliseringa 14. til 30. september. Landvernet var ikkje med i grensevakta. Det var godt vaksne karar som deltok i Landstormen. Den eldste som møtte var Martin Eggen frå Fæby, 66 år. Han hadde i ungdomen vore underoffiser på Rinnleiret. Av Trondhjemske Distriktskommando sine mannskaper vart 4200 befal og menige mobilisert i 1905. Det blir ca 30% av styrken. Trondhjemske Kavalerikorps (Rinnleiret) med sjef oberst Feiring disponerte totalt ca 900 mann. Mobilisering Ordren om mobilisering av Sparbu og Skognske landstormeskadronar kom til Rinnleiret kl. 3.37 em. 13. september. Dragonane møtte snart opp og var ferdig oppsett om kvelden 16. september. Dagen etter fekk dei utlevert skarpe skot og dødsmerket. Etter å ha sunge ”Ja, vi elsker” marsjerte dei til Inndalen. Der vart Sparbuske eskadron sine 139 mann med sekondløytnant Ø. Lindboe som sjef, forlagt på Skavhaug nedre, og Skognske eskadron med 124 mann

under kommando av premierløytnant H. Baumann, forlagt på Skavhaug øvre. Oberstløytnant Haslem var sjef for begge landstormeskadronane med major Einar Jensen, eigar av Vinje bruk i Mosvik, som nestkommanderande. Ved sida av kavaleriet gjorde også to kompani av infanteriet teneste i Verdal. Indherred landstormsbataljon som namnet var, hadde standkvarter på Steinkjer og var oppsett med fire kompani. 2. kompani med 142 mann og kaptein D. Kokk som sjef, møtte på Steinkjer og reiste 17. september til Verdal. Transporten gjekk med grustoget frå Steinkjer til Verdal. Dette toget frakta grus til Steinkjer kor jernbanen var under bygging. Frå Verdalsøra marsjerte kompaniet til Inndal øvre der dei vart innkvarterte. 3. kompani med 136 mann hadde kaptein Solum som sjef. Desse møtte på Fæby i Verdal og etter ei overnatting på Øra marsjerte dei oppover dalen og vart innkvarterte på dei andre Inndalsgardane. Desse to kompania var til saman ein halvbataljon og sto under major Klingenberg sin kommando. Grensevakta vara til 30. september for rekruttane, linjeeskadronen og landstormen. Da fekk dei heimlov saman med 3. kompani av infanteriet, etter ei heller lang teneste og da særleg for rekruttane. 2. kompani av infanteriet overtok vakttenesta fram til 13. oktober. Da vart også dei demobilisert. Grensevakta, som i dei militære kjelder er kalla "forlengede øvelser", slutta utan samanstøyt av noko slag og liv gjekk tapt. Likevel gjekk det gale for ein dragon på Vardøhus festning. Han vart sparka i magen av ein hest og livet kunne ikkje bergast. Rapportar Etter grensevakta vart det skrive fleire rapportar. Desse fortel mykje om korleis forholda var for vaktsoldatane. Mens infanteriets Landstorm var oppsett med Jarmann-gevær 10.15 mm, var kavaleriet oppsett med den nye Krag Jørgensen karabin 6.5 mm. Det vart klaga over at Jarmann-geværa gjekk dårleg og at dei trong innskyting. Ved kavaleriet og ingeniørvåpnet var forholda først nokså vanskelege, da ingen av mannskapa og omtrent ingen av befalet kjende det nye Krag Jørgensen geværet. Største veikskapen med Landstormen var den store mangelen på befal, særleg offisersbefal. I innherredskompania rår dei til eit større lager av støvlar. Ved 1. kompani som vesentleg var sjøfølk og fiskarar, møtte såleis flesteparten i sine eigne sjøstøvlar. Major Klingenberg skriv at det på Verdalsøra var vanskeleg å få tak i sverte til lêrtøy og beslag. Rapporten frå Landstormen skryt av undertøyet og dei sivile buksene, men klagar på skotøyet. Det var mangel på strømper, og dei færraste hadde islandske ulltrøyer. Elles var det stor mangel på kapper. Kavalerikorpset skriv at hestane er korpset si veike side og tilrår sterk foring. Men dei utskrivne trekkhestane var gode. Skogn eskadron meiner derimot at hestane greide seg godt.

Skognske landstormeskadron på Skavhaug øvre 25. sept 1905.

(Utlån: Elstein Skavhaug. Fotograf Sv. Bjerkan)

2. kompani av infanteriet var lite nøgd med den måten proviantskaffar O.C. Strøm sørga for trakteringa under grensevakta. Han tvinga på avdelingane fleire dagars proviant om gongen og sørga ikkje for veksling i kostholdet. Det var berre kjøtt i åtte veker, og det meinte kompaniet ikkje var sunt. Brødet var heller ikkje godt. Major Klingenberg meinte derimot at Strøm leverte utmerka god proviant. Takk frå Skognske Landstormeskadron Som takk for opphaldet på garden Skavhaug øvre, skreiv befal og mannskap følgjande takk til vertskapen: Til minde om opholdet paa gaarden øvre Skavhaug aar 1905, mellem den 17 og 30 september, nedtegner vi, befal og mandskap ved Skognske eskadron af Trondhjemske kavalerikorpslandstormskorps, vore navne, idet vi udtaler vor bedste tak for den opofrelse, venlighed og uegennytte som af husets folk er os udvist under vort ophold her. Skavhaug i Vuku 30 september 1905 Hans Baumann, pr.løitnant, eskadronskommandør Hans Schou, pr.løitnant, eskadronskommandør M. H. Benum, gaardbruger, for. pr.løitnant og eskadronskommandør John Segtnan, gaardbruger, for. kom. sergeant. P. Kvarving, gaardbruger, for. sergeant. Johan Haugan, gaardbruger, for. sergeant. Peder Skjerve, gaardbruger, for. korporal Paul Lynaas, sanitetskorporal S. T. Berg, for. furer. Nikolay Johansen, skrædder, for. korporal Konrad Ystgaard – P. M. Storborg, gaardbruger – John Westrum, gaardbruger - Vilhelm Valnes – Peder Mære – Ludvig Valbækken – Jacob J. Baglo for. korporal – Johs. Tynestangen – Olaf Øwre – J. M. Storborg – Sivert Lyngstad – Johannes Skaanes – Johannes Kolberg – Oluf Lund – Ole Lætnes – Jon Vistven – Johs. Følstad – K. M. Karlsen – Christian Næfs – Ole Faaren – J. A. Hansen, trompeter – Gustav Volen – P. O. Vold – Karl Grønn – Peder A. Fleskhus – Ole Brækken – Mortinus Lyngstad – M. Pettersen, gaardsbestyrer – Peter Johansen - Anton Grevskot – Gust Gundersen Løkken – Johan B. Salberg – Ludvig Bulling – Paul Røiseng – Ole Berget, hovslager – Edvard Bakenget, gaardbruger – Iver Snerting – Edvard Moaas, gaardbruger – Anders O. Vang – Joakim Gulstad, skrædder – J. M. Sagmo – Johan Koa – Johannes Balgaard – Ole A. Bjørken – M. Hallan, meierist – Ole A. Follo – Alfred Lyng – O. B. Hoem –

Henr. M. Ertzgaard – S. Høi – Johannes A. Kvam – Aneus O. Stubskind – J. Bjørge – R. Henning, gaardbruger – P. Huseby – G. Flyum – O. Øksnes – John M. Brataas – J. Ramstad – Johs. Haga – Sefanias O. Lillemarken – Alfred Haugan – Ludvig Schei – Ole Bruaas, handelsbetjent Trondhjem – O. H. Sjaastad, gaardbruger Skogn – Sofian Rendum – Erik O. Ree – Ragnvald Bjørgum, lærer Trondhjem – Ole Eliassen – Andreas Viken – G. A. Olsen – S. Myraas – Anders Rosvold – Anton Bye. "Skrifta på veggen" Ved Nybygget på Carl Johansvegen har fleire soldatar hogd inn namna sine i bergveggen. To er òg særs tydelege og fint meisla. Iver Høknes var fra Høknes ved Namsos, Jacob Sommerhus fra Vemundvik. Veteranane frå 1905 Dei som deltok i grensevakta møttest fleire gonger på veterantreff. Første gongen i 1935 og andre gongen i 1955 (sjå bilete side 70). På Rinnleiret finst fleire bilete frå "Skrifta på veggen" ved Nybygget. (Foto: Trygve Forberg)

Dragonar fra 1905. Mønstring på Rinnleiret 1935. I uniform fra v.: Hovslager furer S. Høe, standartjunker P. Ness, standartjunker A. Østeraas, løytnant S. Saxhaug, løytnant J. Baglo, løytnant J. Aune. (Utlån: Rinnleirets Venner)

Kong Olav helsar på veteranane i 1963. Oberst Larsgaard bistår med opplysningar. (Utlån: Rinnleirets Venner)

desse samankomstane der regimentet var vertskap. Siste gongen dei var samla, var i olsokhelga 1963. Ved det høvet fekk dei 46 som møtte fram, helsa på Kong Olav V. Den eldste frammøtte dragonen frå 1905 var Jakob Solberg frå Vinne, Verdal, som da var 94 år. Tilsaman var veteranane nesten 4000 år. Dei andre som var med denne dagen var: Lars Høyem, Byneset, Rolf Andersen, Ogndal, Bernt Olsen, Kopperå, Ole Lilleby, Stjørdal, Jakob A. Hammer, Høylandet, Johan Lagesen, Malm, Oskar Formo, Grong, Peter Bruheim, Binde, Anton Meldal, Klingsundet, O. K. Nordgård, Sparbu, Martin Julius Bjørken, Levanger, Peder Hestø, Levanger, Karl Verdal, Sakshaug, Johannes A. Berg, Utøy, O. J. Hegdal, Utøy, Johan Sætran, Hegra, Arne O. Aune, Spillum, O. C. Eide, Leksvik, S. Aksnes, Steinkjer, Iver Verdal, Sakshaug, Ole Skjerve, Levanger, Knut Seehuus, Sør-Hitra, A. S. Bakken, Verdal, Andreas Kaalen, Stiklestad, Verdal, Jon J. Myhre, Vinne, Verdal, Ellef Tronsvold, Trondheim, Anton Stjørdalsmo, Verdal, Ola Nymo, Klingsundet, Paul M. Stubban, Malvik, Rasmus Grinde, Hovin i Gauldal, Bernt Holtan, Røra, Edin Gjersing, Medstugan i Sverige, Petter Ingvaldsen, Verdal, Ole N. Musum, Verdal, Marius Lynum, Verdal, Jeremias Haukå, Verdal, Jakob

Veteranane 1905 samla på Stiklestad øvre i 1963.

(Utlån: Rinnleirets Venner)

Fossum, Sakshaug, John A. Storstad, Ulvilla, Verdal, John Lingen, Sjøåsen, Ole Dalen, Strinda, Arnt Haugan, Trondheim, Johannes Brønstad, Beitstad, Nils Winther Westin, Trondheim, Johan Getz, Steinkjer, O. P. Hallan, Verdal, Olaf Myhr, Levanger, O. K. Røkke, Skatval, Daniel Skipnes, Trondheim, Jacob Solberg, Verdal, Anton Spillum, Trondheim, Hans Støp, Levanger og O. Prestvik, Rørvik. Nordenfjeldske Dragonregiment eller Trondhjemske Kavalerikorps som var namnet mellom 1889 og 1911, hadde standkvarter på Rinnleiret frå 1894. I åra framover vart leiren utbygd med dei gamle brakkene slik som vi kjenner leiren i dag. Av 49 hus vart 21 freda i 2004. Dette er i alt vesentleg den gamle bygningsmassen som vart bygd frå 1894 til 1912. Rinnleiret står i dag fram som den best bevara kavalerileiren i heile Nord-Europa.

Vedlegg: Styrkeliste for Skognske eskadron. Befal, dragonar og hestar ved rekruttskolen 1905. J. Brun, sjef for Skognske linjeeskadron. Eskadronens opsætning paa feltfod. Rapport frå J. Brun. Rapport over mobiliseringen i september 1905. S. Haslem, sjef for Trondhjems Kavalerikorps Landstorm Rapport om sundhedstilstanden. E. Markussen, avdelingslege Fortegnelse over personell og heste kommanderede i Trondhjemske kavalerikorps rekrutskole 1905. Rapport fra Trondhjemske kavalerikorps' mitraljøseafdeling efter forlængede vaabenøvelser 1905. Thrap-Jensen, sjef for mitraljøseavdelingen. Kjelder: Rinnleiret kavalerimuseum Statsarkivet Riksarkivet Bilder: Rinnleiret kavalerimuseum Adresseavisen Privat utlån

Side 32: Tren: samnemning for køyrety i ei hæravdeling, som fraktar ammunisjon, drivstoff, materiell og mat.

Styrkeliste for Skognske eskadron den 15 de september kl. 7 em. Stridende: 1 ritmester 1 sec. løitnant 8 fastlønnede underoffiserer 2 vernepligtige underoffiserer 4 korporaler 3 spil 102 kavalerister Ikke stridende: 1 vernepliktig veterinærkorporal (dyrlæge) 1 ” sanitetskorporal 2 hovslagerkorporaler 1 skomager 4 hestepassere 7 troskusker 1 kokk Rittmester Jakob Brun, f. 1863 og offiser 1891. Utnemnt til rittmester 2.12.1899. (Seinare sjef for Østre Toten eskadron) (Utlån: Rinnleirets Venner)

Heste: 1 offisershest 130 kvarterheste 14 trosheste (udskrevne) (13 kvarterheste syge

paa

Rindenleret) J. Brun

Rapport fra J. Brun, sjef for Skognske linjeeskadron Levanger den 20de oktober 1905 I henhold til Generalstabens skrivelse af 4de ds, korpsets paategning af 6de ds, meddeles tjenstligst følgende andgaaende eskadronens opsætning paa feltfod: Den 13de september kl. 3.50 eftermiddag modtog eskadronen fra korpset ordre om opsætning paa feltfod. Eskadronen, den samme dags formiddag var

fremsendt som forposteskadron til Garnes med feltvagt fremsendt til Suul (Olafs bro og Kongstuen), var netop færdig med udsættelsen af sin bevogtning, da korpsets ordre kom. Af eskadronens sersjanter laa 2 paa Suul (hvoraf 1 som underoffiserspostens chef ved Olafs bro), 1 paa Indal, 2 paa Garnes, medens 1 var udsendt paa patrulje til Væren. Eskadronen og samtlige sersjanter havde sine mobiliseringsopgjør med sig. Ordre med navnelig fortegnelse over det mandskap, der skulde indkaldes, blev strax given. Indkaldesen af de mandskaper, heri fordelingsunderoffiserer der laa paa Suul, blev delvis besørget af de 2 af eskadronens sersjanter, der var afdelt til mitraljøse af 3 linjen paa Rindenleret. Fureren fik ordre til at afgaa til Rindenleret for at beklede, udruste og bevæbne de der fremmødende mandskap. Paa grund af de særdegne omstendighede, hvorunder orden traf eskadronen, var man nødt til at gaa udenfra rammen af eskadronens mobiliseringsplan. Ved indkaldesen benyttedes omtrent udelukkende telefon og telegraf. Her indkaldes et overskud af 10%. Fremmødet: 1. De stridende kavaleriste – 26 mand – fremmødte i løbet af natten til den 14de og denne dags formiddag. Alle fremmødte den 14de (1ste dag) kl. 12 fm. 2. Af trænmandskaberne fremmødte: den 15de 4 mand ” 17 ” 4 ” ” 19 ” 3 ” ” 27 ” 1 ” (kokk) Indkaldelsen af trænmandskaberne gikk forholdsvis sent, da de delvis er boende udenfor korpsdistriktet, delvis var ude paa fiske, paa samme tid som telefonlinien fra Garnes var temmelig belastet efterat ordren om den feltmæstige opsætning var udgaaet. 3. Hestene fremmødte i henhold til korpsets ordre den 15de september kl. 10 fm. paa Rindenleret. Den 15de (2den dag) kl. 7 em. var eskadronen fuldt opsat forsaavidt angaar underbefal, stridende menige og træn. Det nyopsatte personell og heste sluttede sig til den øvrige del af eskadronen paa Garnes den følgende dag (16de). Der manglede følgende offisersbefal: 1 premierløitnant, 1 secondløitnant, samt ifølge mobiliseringsplanen for 1905–06 1 sanitetsoffiser. En af secondløitnantene tjenestegjorde som premierløitnant. I stedetfor den manglende secondløitnanten beordredes en kadet og i stedet for den mang-

lende sanitetsoffiser tjenestegjorde doktor Svendsen, Værdalsøren, der i henhold til tidligere henvendelse fra eskadronen, havde erklæret sig villg til at være eskadronens læge i mobiliseringstilfælde. Offiserer, underbefal og menige har den hele tid udvist det bedste forhold. Hestene holdt sig ganska bra. At en del heste under den trange indkvartering (alle heste kom under tag) blev slaaet, var ikke til at undgaa. Sæletøiet af ældre modell viste sig at trykke hestene over manken allerede den første dag. Telefonapparatene er daarlige og slet ikke at stole paa. Uheldig var det, at eskadronen i mobiliseringsøieblikket maatte undvære sin premierløitnant, i det premierløitnanten ved Skognske eskadron ogsaa er chef for mitraljøseavdelingen uden at han blev erstattet at en anden fastlønnet offiser. I stedet for to fastlønnede offiserer altsaa kun en. Under feltmessige forhold, især naar man ligger paa forpost føler man savnet af ikke at kunde gjøre den kavaleriavdelingerne tildelte sanitetskorporal bereden. At de – i henhold til udrustningsplanen beredne offisers hestepassere skal tages blant trænmandskaberne er heller ikke heldig. Ialfald bør den kavalerioffiseren tildelte hestepasser i krigstid være en fuldt uddannet kavalerist, da han fornøden sin egen hest vil have to blodsheste at passe. Eskadronens proviantering og furagring gikk hele tiden bra. Befolkningens holdning var i enhver henseende god. J. Brun

Fra Trondhjemske Kavalerikorps' Landstormkorps. Vang pr. Dilling 14/10-1905

Rapport over mobiliseringen i september 1905. Den 13de September Kl. 11 1/2 em. modtaget Ordre om Mobilisering paa Rindleret. Major Jenssen og begge Kommanderserg. (Eskadronskom.) straks Oberstløytnant Sigvart Haslem, f. pr Telefon beordrede, hermed færdig Kl. 1842 og offiser i 1866. Oberstløyt- 1 Nat. Detaljerne ved Opsætningen fremgaar nant i Landstormen frå 22.12.1904. (Utlån: Rinnleirets Venner) af medfølgende Dagbog, Ordrebog og

Journal. Det vil sees, at der 14de September Kl: 10 em. var fremmødt og ekviperet 75 mand. Mandskaberne møtte jevnt hele Døgnet rundt. Den 15de September Kl: 10 em. var mødt Befal og Mandskab 185 Hoveder. Den 16de September Kl. 12 Middag var mødt og ekviperet 210 mand, samme Aften Kl: 8 em. var styrken: Korpsstab Offiserer Sanitetsoffiser Offiserer Underoffiserer Korporaler Kavalerister Træn Haandværkere og Hovslagere Sanitetskorporaler

1ste esk. (Sparbu)

2den esk. (Skognske)

2 1

Sum

1 5 3 108 11 1 1

1 3 5 95 9 6 1

2 1 2 8 8 203 20 7 2

130

120

253

Ifølge Lægens Bestemmelse hjemsendtes som for tiden udyktige 5 mand og dessuden overkomplette 3 Hovslagere. Fremdeles fremmødte og ekviperedes Mandskaber (helt til 28de September). Ved Opsætningsmønstringen 17de September Kl: 12 Middag var Styrken:

Offiserer Sanitetsoffiserer Offiserer Underoffiserer Korporaler Kavalerister Spil Træn Hovslager og Haandv. Sanitetskorporaler

Korpsstab 2 1

1ste esk. 2den esk.

8 1 1

1 4 5 99 1 12 2 1

Sum 2 1 2 8 8 203 1 20 3 2

121

125

249

1 4 3 103

3 (foruden hjemsendt 5+3) De opnaaede Tider var altsaa:

14de September 15de ” 16de ”

Kl: 10 Em ” 12 ” ” 12 Middag

75 mand 185 ” 210 ”

Ved Opsætningsmønstringen

16de 17de

” ”

8 Em 12 Middag

253 ” 249 ”

Ved Afmarschen til Opperationsfeldtet 17de September Kl: 5 1/2 Em. efterlades som Vagt paa Rindleret efter Lægens Raad 20 Halvsyge. Under Opholdet i Værdalsfeldtet mødte fremdeles Mandskaber saaledes den fungerende Adjutant vpl. Sergeant Lindboe, der efter endt Ophold i Udlandet mødte 26/9-1905. Sidste Mand mødte 28de September. 1. Om befal og Mandskab er kun godt at sige, alle var ivrige, ved godt Mod og glade og stolte over at tjene Fædrelandet, og ingen var beruset. Der dekteredes ikke den mindste straf. 2. Vaabenkjolerne var altfor smaa, selv ved Bytte med Liniekorpset og Laan af 30 Vaabenkjoler af Landværnet maatte flere (12 Mand) bruge egne klæder, ligesom svært mange ikke kunde knappe igjen over Maven. Baade af Linie og Landværnskorpset fik vi laant Kapper og da vi heller ikke havde Soveposer saa var dette aldeles nødvendig, da der enkelte Nætter frøs Is. Om de ved Korpsdepotet havendes 28 Par Marschstøvler gjelder ogsaa de er for smaa, de blev vistnok udleverede; men slet ikke altid, hvor de mest trængtes, da de ogsaa ofte var for smaa. Der foreslaaes, at Landstormkorpset udstyres med store, taktisk farvede Blusejakker, og Kapper, aller helst Soveposer. Ammunitionen forblev i Pakkerne, men Indpakningen gikk meget itu, hvorfor Patroner tabtes. Om alle Grader af Befal maa siges, at de meget manglede Administrationsroutine. Øvede Regnskabsførere (Furerer) trængtes meget. Som almindelig Bemærkning maa udtales, at dersom Landstormen tænkes anvendt i betragtelig Tid i 1ste Linie saa bør den udstyres som de øvrige Opbud (Pengekasse, Stabsbagevogn, Kofferter, Kantiner, Sygevogn (der var ingen saadan at faa leiet i Feltet). Til Sanitetskorpset blev telegraferet efter 25 Senge der ikke kom, men fra Levanger og fra Stenkjer Sanitetsforeninger modtages fra hver 5 Senge, der sluttelig retourneredes ubrugte og med Tak for Laanet. Af baade Landværn og Liniekorpset især fik Landstormkorpset god Assistance, der kom godt med baade under Opsætningen og især med Forpleiningen, men fremtidig og især om Landstormkorpset skal Opsættes

alene, saa anser man det fornødent at Distriktsintendanturen besørger Forpleiningen. Nu stod Landstormkorpset med Behov af Brød til neste Dag til vel 250 Mand og hertil kunde Distriktsintendanten kun henvise til at rekvirere Rug fra Magasinet i Trondhjem; men Liniekvartermesteren hjalp os saa dette blev undgaaet. Den ved Generalintendantens Forsorg modtagne Proviant var af særdeles god Kvalitet. Sluttelig bemærkes, at da Landstormkorpset fik Ordre til at mobilisere, saa indkaltes alt Befal ogsaa af Krigsforstærkningen (ellers vilde man ikke havt Underbefal); i det man gikk ud fra, at dette var Krigsmobilisering. Som følge heraf raadede der - heelt til man oppe i Feltet fik Cirkulære om Aflønningen – Usikkerhed om, hvilket Regulativ der skulde anvendes. S. Haslem

Rapport om sundhedstilstanden under de forlængede øvelser 1905 Øvelsesdage 24 x 248 mand = Antal syg for helt sygmeldt ” delvis Sygeprosent helt sygmeldt ” delvis

5952 87 23 1.41 % 0.39 %

Sundhedstilstanden har under de forlængede øvelser været udmærket. Ingen epidemiske sygdommer. Leirhygienen har været bra, dog maa drikkevandet synes at være ualminnelig daarligt. Maden har været udmærket og stellet i kjøknene renslig. Søndag 17. sept. rykkede linje og landstorm opover til Værdalen med fast station paa Garnes 19 km. fra Rindenleret. Jeg ordnede da tjenesten slig, at jeg selv opholdt mig paa Garnes og derpaa omtrent hver dag besøkte de øvrige leirpladse gaardene Steine, Lefring. Paa grund af denne fordeling af troppene har inspektionen og kontrollen med de syge mandskaber faldt noget vanskelig ligesom forbindingsaker, medisin har maattet fordeles paa de forskjellige leirpladser. 4 mandskaber er sendt paa sygehus, da det var umulig at ha dem liggende ude i feldten, eller paa Rindenleiret, hvor de ingen pleie kunde faa. Mandskaberne har paa udmarchen til Værdalen lagt paa høilaaver og har, naar undtagen et tilfelde, været meget tilfredse herved.

Rindenleret 2. oktober 1905 E. Markussen afdelingslæge

Fortegnelse over personel og heste kommanderede i Trondhjemske kavalerikorps rekrutskole 1905 Nr.

Grad og navn

Ritmester Brun -"Henchien Premierlnt. Kildal -"Bauman Sanitetslnt. Veterinærlnt. Scheflo Standartjunker Dillan Korpsbøssemager Engebretsen Kommanderserg. Berg Furer Lehn Sergeant Anzjøn -"Myhr -"Hofstad -"Baglo -"Kvistad -"Hallan -"Gustad Vpl. -"Berg -"- korp. Kvistad Musikkorp. Slapgaard Haandv.serg Helmo -"Svendsen Hovslgr. " Høe 73 -"- korp. Solberg 1664 Sanit. -"Velde 45 Overkokk Visth Vpl. Dyrlæge Gjørsin Musikkelev Nybo -"Sotran

Tildelt hest Kvarter Navn

111 127 117 70

Anmerkning

Myrslo Hafstad Skrove Stene

58 Borgen 194 Skrove 103 Bruum

Sparbu eskadron 51

2 Harald Brønstad 5 Karl Vordahl 7 Harald Gram Nr. Grad og navn

9 10 19 20 21 24 26 28 29 30 33

Johan Lagesen Olaf Inderberg Hans Kvistad Even Følstad Martin Gustad Peder Vigen Lorentz Gjørstad Kristian Benjaminsen Andreas Aunan Hilmar Brevik Bernhard Tellefsen

34 35 36 38 41 45 47 48 50 53 58 60 61 64 66 67 68 70 71 75 77 78 80

Peter Ramstad Anton Meldal Ole Johnsen Edvard Parnas Arnt Elertsen Ingebrigt N. Sakshaug Andreas P. Svarva Ingebrigt Pettersen Petter P. Lie Anton B. Lehn Peter E. Aarmo Edin A. Pedersen John A. Hogensen Ingebrigt Fjæringen Iver M. Iversen Tore P. Bulling Ole E. Svalien Olaf P. Stamnes Tormod T. Nøstvold Johannes E. Lund Ivar M. Rafaelsen Ellert A. Svarva Johannes J. Fiskum

71 Tønne 28 Skrove Ikke møtt Tildelt hest Kvarter Navn 44 78 19 3 101 74

Anmerkning

Vætten Smulan Lyngstad Leren Stigum Lorvik Midl.utj.dygtig

67 Mære 104 Svebstad 110 Holde Hjemsendt f.t. utj.dygtig. 112 Sem 114 Haugseth 126 118 35 198 135 89 11 17 139 144 146 61 73 32 162 5 177 167 169 58

Udygtig Rygh Moen Sakshaug Norgaard Vibe Østeraas Norum Kirknes Brandsæg Raade Boldaas Udygtig 16/5 Storbjerkan Bulling Sundnes Overrein Rostad Ulstad Udvik Benan Hustad

84 85 87 Nr.

88 89 91 95 1479 1538 1548 1622 1633

Kalmar Pettersen Martin M. Lyngberg Anton E. Dahl Grad og navn

Andreas L. Klykken Ole Olsen Rømo Jahannes A. Næss Anton A. Erntsen Martin Laumand Andreas A. Tyldum Anton O. Rygh Alf Rafaelsen Konrad H. Albertsen

1641 Haakon K. Hansen

196 Røsøg 197 Berg 129 Rannum Tildelt hest Kvarter Navn

Anmerkning

199 Dahl Til infant. 16/5 189 Forfang 200 Nordgaard Til infanteriet Ikke møtt Ikke møtt Ikke møtt Midl.utj.dygtig. Sykm.fremstilles for Legekom. 161 Oksaas

Trænet 150 151 155 156 173 175 178 179 182 183 186 187

50 60 64

Ole Korneliussen Haakon J. Ganes Petter Karlsen Elias B. Lorntsen Johan G. Juliussen Peter K. Østvik Ingebrigt J. Grognstad Anton I. Grande Karl I. M. Knutsen Iver I. Reitan Albert A. Gulstad Rasinus P. Grav K. Hilmersen Rian Hovslager Johan Juliussen Normand Myrvold Kokk Tomas Edvardsen

Udygtig

Overf. til trænet 16/5

Ikke møtt

Skomager Ingvald Lorntsen

Nr.

Grad og navn

Tildelt hest Kvarter Navn

Anmerkning

Skogn eskadron 1 3 4 6

Ole A. Johannesen Peter Johannesen Stokke Nils Øvre Johannesen Olaf Antonsen

61 66 97 13

8 11 12 13 14 15 16 17 18 22 23

Bernt Ludvig Pedersen Olaf Andreas Kristiansen Ingvald Johannesen Aurstad Peder Andreas Pettersen Iver Andreas Holmsen Eng John Edvard Andersen Storstad Anton Martin Toresen Ness Arne Bernhard Einarsen Karl Bernhard Eggen Gustav Halvorsen Ottermo Konrad Marius Nilsen Vang

90 Østgrund 9 Lein

25 27 31 32 37 39 42 43 44 46 49

Johannes Ovisen Berg Alf Marius Henning Rafael M. Andreassen Ørsjødal Gustav Mikalsen Sand Edin Olai Johansen Gjersing Albert Julius Johansen Peter Bertin Jørgensen Eilert Olander Nilssen Ole Olsen Elnes John Edvard Edvardsen Hilmer Lorntsen Reitan

Overf. til trænet 16/5

Ikke møtt 184 135 91 186 75 199 82

Berg Hegstad Vestgrund Grande Balgaard Sundby Røe For tiden udygtig

119 198 113 155 39 200 197 53 166

51 Karl Teodorsen Ørsjødal 52 John Johannesen Lundsaunet 54 Georg Sakæus Olsen Markhus 55 Johannes Antonius Johannesen

Melby Levring Storvuku Lian

149 34 51

Skrove Okkenhaug Jermstad Kvam Berg Haugskottvollen Buran Rosvold Overf. til trænet Seem Overf. til trænet 16/5 Overf. infanteriet Visth Balhald Vinne

56 Johan Mikalsen 57 John Nikolai Lorntsen Nr.

62 65 69 72 73 74 76 79 81 82 83 86 90 92 93 96 1668 1678 1103

Grad og navn

201 Nestvold Overf. infanteriet Tildelt hest Kvarter Navn

John Marius Johnsen Fæby 134 Hans Valdemar Støp 20 Anders M. Musum 123 Peter Johannesen Haug 42 Hilmer Rasmussen Berg 65 Johannes A. Berg 182 Andreas Mortinius Sivertsen 195 Peter Marius Pedersen 37 Andreas Hansen 56 John Andreas Magnussen Hamstad125 Anders Kristian Anderssen Harald Heide Kindberg Oluf Nikolaisen Nyberg 100 Lorents Martinussen Lyngstad Johan Oskar Mathiassen Johan Olsen Gilstad Johan Severin Sakariassen 196 Ole Nilssen Rønning Ingolfer Godtfred Jørgensen

Anmerkning

Ekle Storborg Musum Kjæran Kvello Loraas Stiklestad Rein Skjørdahl Lund Til infanteriet Udygtig Breding Udygtig Til infanteriet Overf. til trænet Skogseth Ikke møtt Ikke møtt

Trænet 170 171 172 174 176 177 180 181 184

Hilmer Julius Strand Hans Kristoffersen Sand Martin Nikolaisen Luntsem Edvard Marsen Olstad Adolf Julius Lorntsen Melkevik Einar Jakobsen Asphaug Martin Adolf Kristoffersen Iver Andersen Julnæsset Ole Peter Lauritsen

Ikke møtt

Rapport fra Trondhjemske kavalerikorps' mitraljøseafdeling efter forlængede vaabenøvelser 1905

Mitraljøsetroppen med sjef premierløytnant Thrap-Jensen. Troppen var oppsatt med Hotchkiss mitraljøser. Til saman bar mitraljøsehesten 116 kg.

Ordre om mitraljøseafdelingens opsættelse modtoges 9/10 05 kl. 6.45 em. Fordelingsunderofficererne beordredes straks at indkalde mandskaberne, hvilket skeede pr. telefon udover aftenen. Den 11/10 kl. 11.47 fm. ankom sek.løitn. Eriksen " " " 31 kavalerister " " " 16.50 em. " sek.løitn. Bang " 14/10 " 11.47 fm. " pr.løitn. Thrap-Jensen " 15/10 " vpl. sergent Bergsaas samt 1 kavalerist " 16/10 " 4 kavalerister Heste blev af korpset afgivet 12/10 kl. 11 fm. Opsætningsmønstring afholdtes 16/10 kl 5 em. Styrken var da: 1 premierløitnant (chef) 2 vpl. sekondløitnanter 4 fastlønnede uoff. 1 vpl uoff. 36 kavalerister 31 kvarterheste 17 udskrevne heste 5 enspandte kjærrer. Iøvrigt henvises til rapport af 1. Oktober 05. Thrap-Jensen

MitraljĂ¸seafdelingens chef

"Fra Rindleret" i spaltene Naturligvis ble det alltid skrevet mye i Nordre Trondhjems Amtstidende om Rinnleiret og den militære virksomheten der. Leiren var jo en av Levangers største arbeidsplasser, og satte slik sitt preg på lokalsamfunnet. Dessuten gikk en stor del av den mannlige del av befolkningen gjennom rekruttskolen på Rinnleiret. Derfor var notiser om militære aktiviteter godt stoff. Her vil skriftstyret trekke fram noe av det som sto i NTA i 1905. Reportasjen fra 9. juni står på side 21.

1.8.05

Fra Rindleret skrives 30 juli til ”Nordre T.hjems Amtstidende”: Olafsdagen lørdag den 29 juli, feiredes ogsaa herude paa Rindleret og det paa en meget smuk maade. Kl. 7 om aftenen stillede samtlige herværende afdelinger, landvernskorpsets 2 eskadroner, rekrut- og remonteskolen, i aaben firkant foran officersbarakken under korpschefens, oberstløitnant Erkens kommando. Høitideligheden begyndte med, at der unisont blev afsunget et par vers af den vakre salme: ”Kirken den er et gammelt hus, staar omend taarnene falder”, hvorefter sekondløitnant Krohn (der er theologisk kandidat) i særdeles smukke ordelag talte om det kors’s betydning, som ”Olaf maled paa landet med sit blod” i tilslutning til det sted af Joh.s evang. 12, 23-32: Uden at hvedekornet falder i jorden og dør, blir det alene; men naar det dør, bærer det megen frugt. Efter den opbyggelige tale sang man sidste vers af ovennævnte salme. Derefter sang man: ”Fram, bønder, fram paa valen, det lød ved Stiklestad”, hvorpaa premierløitnant Knap holdt et kort, greit foredrag om Olaf den helliges sidste færd fra Gardarike gjennem Sverige og hans indmarsch i Værdalen og gjennomgik slaget ved Stiklestad. Foredraget, der paahørtes med megen interesse af det samlede befal og mandskab, belystes ved karter og en grafisk fremstilling af de to hæres styrkeforhold. Efterat oberstløitnanten havde takket talerne, mindede han i nogle faa, kraftige ord om, at der altid har været kamp og uenighed blandt os; dog strid er bra, thi uden den intet fremskridt. Men naar det gjaldt fædrelandets selvstændighed, da stod vi altid sammen som een mand. Han udbragte et ”Leve fædrelandet”, der ledsagedes af 3 gange 3 hurra og ”Ja, vi elsker”. Den smukke høitidelighed affsluttedes med en tordnende salut paa 21 skud.

1.8.05

Tropperne permitteret. Den forlængede tjenestetid, som er faldt i enkelte værnepliktige afdelingers lod – idet de svenske krigstrudsler har medført, at de tropper, som alligevel var under fanerne, ikke er bleven permitteret – er nu tilende. Alle de, som havde udtjent sin lovlige tid, blev permitteret søndag. Dette var ogsaa tilfældet med Indherreds bataljon af linjen, som har været stationeret paa Værnesmoen. Bataljonen kom nat til mandag hertil med ekstratog fra Stjørdalen og befordredes med dampskib herfra til Stenkjær, hvor aflevering er foregaaet. Det vil være et stort gode i denne travle aannetid, at mandskaberne nu kommer hjem.

11.8.05

Kapridtet paa Rindleret fandt sted igaar. Førstemænd i de 3 hækkeløb blev følgende: 1. Officerer paa officersheste: Ritmester Grøttum 2. Underofficerer paa nationale heste: Serg. Myhr, korporal Homnes, serg. Snerting 3. Officerer paa nationale heste: Ritm. Bauman, ritm. Smith, løitn. Lindbo. Jagtløb 4000 m. Master: Oberst Feiring. Nr. 1 løitn. Bauman, 2 løitn. Kildal, 3 ritm. Bauman.

15.8.05

Idrætsøvelserne paa Rindenleret Præmieuddelingen foretoges kl 7 1/2 mandag aften ved oberst Feiring. I. Rekognoceringsridt for underofficerer (7 deltagere). 1 pr. (opsat af centralforeningen) kom.serg. Berg. II. Meldings- og orienteringsridt for menige, Øvre Røstad over Borgsaasen til Skaanes (39 deltagere). 1 pr. (centr.for.) 61 Haagensen af Sparbuske eskadr. 2 pr. (centr.for.) 10 Inderberg af do. 3 pr. (ops. af oberst Feiring) 91 Næsset af do. 4 pr. (korpsets) 30 Brevik af do. 5 pr. vpl. dyrlæge Jersin. III. Hinderridt (barabak) 2 hække. 1000 m. 38 deltagere. 1 pr. (centralforningens) 1668 Brevik af Skognske eskadr. 2 pr. (opsat af rekrutskolens off.) 65 Støp af do. 3 pr. (ops. af off. paa Rindleret) 77 Rafaelsen af Sparbuske 4 pr. (ops. af korpset) 10 Inderberg af do. IV. Hinderridning (2 hække, 1 vold) 43 delt. 1 pr. (centralforeningen) musikelev Nybo. 2 pr. (centralforeningen) 32 Sand af Sk. 3 pr. (opsat af officererne paa Rindleret) 46 Edvardsen af do. 4 pr. (opsat af korpset) 91 Næsset af Sp. V. Voltageridning 16 deltagere. 1 pr. (centr.for.) 9 Nagelsen af Sp. 2 pr. (opsat af off. paa Rindleret) 45 Sakshaug af do. 3 pr. (opsat af korpset) Nilsen af Skognske.

VI. Høide- og længdesprang 18 deltagere. 1 ste pr (opsat af rekr.skolens chef) musikelev Sætrang. 2 pr. (opsat af korpset) 16 Næss af Sk. 3 pr. (ops. af korpset) 39 Johansen af do. Da rekrutskolens hele styrke er 76 mand, maa deltagelsen siges at være særdeles god. 15.8.05

Om idrætsøvelserne ved rekrutskolen paa Rindenleret i søndags meddeler en civil tilskuer følgende: Det var opvisning i høide- og længdesprang, volteridning, hinderridt og kapridt. Det sidste var det mest interesante, idet alle deltagere startede samtidig og skulde over elven og 2 barrierer. Elven var ikke svært dyb og da rytterne i hurtigste galop satte ud i denne, stod vandsprøiten som en røg omkring dem, saa de bolde ryttere fik sig en ordentlig dusch. Tre stykker tog helt bad, idet de faldt af hestene; den ene af dem blev overridt, saa han blev endel forslaaet. – Pladsen, hvorpaa de øvrige ridt foregik, var adskillig blød; ved den ene ”hinder” faldt nedslaget ned i en sump, ”bare saa spruten stod”. 15.8.05

Kavaleriet Landværnets øvelser paa Rindenleret sluttede igaar og linjen begynder idag med den vanlige 24 dagers korpssamling.

NTA høsten 05

J. Riddervold:

Oppe paa Bjerget Prædiken i Alstadhaug Kirke (Skogn) 13de August 1905 Folkeafstemningsdagen Julius Riddervold, 1842-1921, gikk på Nissen Latin- og Realskole, ble student 1859 og cand. theol. 1863. Som ung prest i Kristiania var han en meget ansett predikant. Det ble sagt at han var byens moteprest, og samlet store tilhørerskarer i Trefoldighetskirken. Han utga flere populære bibelfortolkninger og leilighetstrykk. Amtstina dokumenterer at Riddervold holdt denne "politiske" prekenen 13. august i Alstadhaug kirke. En drøy uke etter høymessen skriver "flere menighedsmedlemmer" i avisa: "Hr. Pastor Riddervold! Man tillader sig herved i ærbødighed at henstille til Dem at lade Deres prædiken for søndag 13 august udgaa i trykken, saa at den kunde blive tilgjængelig for endnu flere end forsamlingen i Alstadhaug kirke den nævnte dag." Den 12. september melder samme avis at "prædiken erholdes bl.a. i B. Thurn-Paulsens boghandel i Levanger samt hos handelsmand Skagseth i Skogn." Om det ble en salgsuksess er ikke godt å vite, men et snedig eksempel på at ånd ga litt attåtnæring til bokhandler Thurn-Paulsen og A. Jenssens boktrykkeri. Skriftstyret Evang. Matth. 7. 15-21 Lad os samle vore Sind om dette Ord i Dagens Evangelium: ,,Ikke enhver, som siger til mig: Herre! Herre! skal indgaa i Himmeriges Rige, men den som gjør min Faders Vilje, som er i Himlene”. Ikke de tomme Ord er det, vor Frelser kræver, men at vi gjør den himmelske Faders Vilje. Guds Rige bestaar ikke i Ord, men i Kraft. Den Politik, som gjælder i Guds Rige, er ikke Ordenes, men Handlingens Politik. Vi mindes, ved hvilken Leilighed vaar Frelser talte dette Ord. Det var engang,

han var gaaet op paa Bjerget for at tale. Og hvorfor gik han op paa Bjerget? Fordi det var for trangt nede i Dalen. Dernede var det trangt. Ikke blot trange Dale, men ogsaa trange Hjerter og trangt Syn. Folk dernede havde vel Kjendskab til Gud og til Guds Vilje. Men der var saa liden Plads i deres Hjerter for den levende Gud. De kjendte ikke hans Storhed, de fattede ikke hans Kjærlighed. Saa var det ogsaa med det, som hører Guds Vilje til. Vistnok gik de dernede og strævede med alle sine Bud og Forbud og Skikke og Overleveringer og Udvortes Former. Men det var altsammen uden Aand og uden Liv; det var saa tørt og saa vissent. Guds klare ligefremme Vilje, Sandheden, Kjærligheden, Troskaben, Barmhjertigheden, disse Ting, som er saa enkle og dog saa store, dette kunde de trange Hjerter ikke rumme. Ligesom Fjeldene stængte mellem Bygder og Grænder, saa var der ogsaa Stængsler, som skrumpede deres Hjerter sammen. Guds Vilje fik ikke Plads. Men desto mere gjaldt for dem deres eget. Det gaar nemlig saa overalt, hvor der er trangt, — enten det nu er i brede eller i trange Bygder —, at dér gror der frem et Hovmod, en Egenretfærdighed, en Selvgodhed, Dømmelyst og Ukjærlighed. Man mistænker hinanden og ser skjævt til hinanden. Er der lidet Rum, saa vil den ene trampe paa den anden, være større, være bedre i egen Indbildning. Og hvad man da lægger Vinn paa, er det, som tager sig ud i Menneskers Øine. Og ikke mindst da at bruge de store Ord; thi de store Ord giver Livet en vis ydre Glans, ved dem voxer man i sine egne Tanker. Men medens man gaar der med den snævre Horizont og tænker smaat og simpelt, saa tænker man ogsaa lavt om sin Gjerning, om sit Arbeide. At det netop er vort daglige Arbeide, som Gud vil fylde med Troskabens, Sandhedens og Kjærlighedens hellige Kræfter, det fatter man ikke der, hvor Syn og Sans er snevret ind. Men saaledes bliver Guds hellige Vilje ringeagtet og sat tilside. Saa var det paa Jesu Tid. Nede i den trange Dal, blandt de trange Hjerter hørte han de store Ord. De kunde raabe Herre! Herre! de kunde overbyde hinanden i alt, som havde Klang for Menneskers Øren og Glans for deres Øine. Men Klangen var hul. Thi deres Liv var ikke fyldt med det hellige Indhold, som er at gjøre den himmelske Faders Vilje. Men saa hører vi idag, at vor Frelser var med sine Disciple og med Folkeskaren gaaet op paa Bjerget. Thi han vilde sprænge det trange, sprænge de trange Hjerter og de trange Sind. Thi oppe paa Bjerget, dér naaede Øiet længere; der saa man ud over de trange Dale, bort over Høiderne, ud til dem, fra hvem man havde følt sig skilt ved høie Stængsler. Deroppe lyste Solen saa klart, og det var fra den samme Sol de kom de Straaler, som lyste over alle dem, hvis Hjerter dernede var kolde

mod hinanden. Oppe paa Bjerget var Luften saa ren; der var intet af Dalens Støv og Smuds; der var heller ikke Dalbundens stinkende Sumpe, men de friske sprudlende Kilder. Deroppe saa man den store Horizont med de enkle klare Linjer; og midt i alt dette blev man selv saa liden. Jeg ved forresten ikke, hvor høit dette Bjerg var; men jeg ved, at Jesu Kristi Ord i hans Bjergprædiken var talte fra den store lyse Høide. Han løftede Sindene op til den Gud, hvis Kjærligheds Sol lyser ud over den hele Verden. Han talte derfor om, at ogsaa vor Sag var at leve med den Kjærlighed, som ikke kjender de snevre Grænser, men rækker ud til alle, som de mange Stængsler i Livet her vil skille os fra. Han vilde føre os op fra det Støv og Smuds, som Synd og Bekymringer lægger over et Menneskes Liv, til at kunne aande frit i Troen paa den himmelske Fader. Han viste os, at vort Livs Tørst slukkes ikke i Egenretfærdighedens eller de jordiske Skattes stinkende Sumpe, men alene ved den Guds Barmhjertigheds levende Kilde, som springer du fra det høie. Han viste os Guds Riges aabne Horizont med de enkle klare Linjer ind i den store rene Harmoni, — og saa blev det saa smaat alt Menneskeværket nede i Dalen, alt som der glimrede og tog sig ud, alle store Ord, alt hykkelsk Skin, alt som de der strævede med for at komme sig op den ene over den anden, - alt dette blev saa smaat. Men Guds Rige blev stort, og i Guds Rige er Linjerne saa klare og Veiene saa bene; der er ikke alle disse Krogveie med Hensyn hid og Hensyn did, med Spørgsmaal om, hvad der kan vindes her og vindes der; — nei, i Guds Rige gjælder den bene vei i Sandhed og Oprigtighed, i Troskab og Kjærlighed. Her er den himmelske Faders Vilje, den Guds Vilje, som springer ud af Guds eget Væsen. Og derfor har vor Frelser her kaldet os til at legge bort alt Had og Uforsonlighed og Dømmelyst, lægge fra os de onde Bekymringer, Utilfredsheden og Misnøien, lægge fra os Hykleriet og Løgnen og alle de tomme Ord, og gjøre Guds Vilje saaledes, som Guds Vilje er; ren og klar og ligefrem; han har kaldet os til at leve vort Liv og gjøre vor Gjerning med Troskab og Rettfærdighed, med Renhed og Sandhed i vort Sind. Da skal du indgaa i Guds Rige. Thi er din Livsgjerning fyldt med disse hellige Kræfter, da er din Livsgjerning i Slægtskab og Sammenhæng med hele Guds Riges Liv, ja med Gud selv. Og da blir den stor for dig den Gjerning, som her syntes dig liden. Til dette store, lyse, frie Syn vilde vor Frelser føre os; derfor talte han oppe paa Bjerget. Og han taler saa fremdeles; ja han taler som den Frelser, der selv har vandret gjennem Jordelivets trange Dale. Han vandrede i de dybe Dale for at bære alt, som der tynger og trykker og lægger Byrder over Menneskenes Sind og deres Samvittighed. Her nede har han vandret for at kjæmpe mod alt, som er usselt og trangt. Ja, han vandrede ned i Dalens dybeste Dyb; han blev trampet under

Fødder, mishandlet, ihjelslagen. Men hans Vei veg dog aldrig af fra den himmelske Faders Vilje. Og dette har han gjort for at vinde en Seier for os alle, forat vi skulde faa følge ham op paa den lyse Høide, hvor vi skulde faa kjende Guds Barmhjertigheds Sol over vort Liv, og vore Hjerters trange Grænser blive sprængte. Er du da villig til at følge ham? Thi han talte ikke, forat du skulle sidde en Stund i Stemning over det store, hans Ord skjænker os, men forat du ogsaa skulde gjøre den himmelske Faders Vilje. Er du da villig til at følge ham paa de Veie han har vandret, paa de trange Veie, paa Forsagelsens, Kampens og Arbeidets Veie. Er du villig til at følge ham som den, der har gjort Guds Vilje til din Vilje, følge ham med Guds Riges hellige Kræfter i din Sjel, — det er da du skal faa følge ham ogsaa op over alle i Høider op til Guds Riges evige Høide, hvor ogsaa Dødens Stængsler er sprængte. Jeg vil holde dette Ord frem i dag. Thi i dag er ogsaa vi, vort norske Folk, ført op paa et Bjerg, op paa en stor lys Høide med den store vide Udsigt. I lange Tider har der i vort Folk været Fjelde, som har skillet Bygd fra Bygd, Grænd fra Grænd, Hjerte fra Hjerte. I vort nationale Liv har der været en langvarig, oprivende politisk Strid, og under alt dette har man ikke kjendt hinanden og ikke forstaaet hinanden. Men idag er vi samlet oppe paa Bjerget; vi er komne did fra Høire og Venstre og fra alle Kanter og vort Blik løfter sig idag ud over det hele Fædreland, ud over alle Fjelde, ud over alle Stængsler, som har skilt os fra hinanden. Lad os derfor vende vort Øie opad og se! der er en Guds Barmhjertigheds Sol, som lyser over vort Land. Den Gud og Fader i Himmelen, som styrer Folkeslagenes Liv, har ogsaa styret det did, at vort Folk er samlet idag. Lad os da være samlede med Hjerter, som banker for vort Fædreland, med Tro paa, at Gud vil føre vort Folk frem til Lykke og Velsignelse, med Vilje til selv at leve med i den nye Dag, som Gud har skjænket vort Folk. Men lad os da tage til Hjerte Jesu Ord idag: det er ikke Ordene, som har Værd, men at vi gjør den Himmelske Faders Vilje. Det er heller ikke ved de tomme, klingende Ord, at vort Land skal vinde sin Lykke og sin Fremgang. Men der har været meget af slige Ord her i dette Land. Der har været en Fædrelandskjærlighed, som har bestaaet i Ord, i tom Tale, hule Fraser, klingende Snak. Og ved slige Ord har man villet vinde sig en Storhed i andres Øine; ved slige Ord har man trampet andre under Fødder for selv at voxe. Nu skal det ikke længere være saa. I den store nationale Sag, som i saa lang Tid har optaget vort Folks Sind, er nu Ordenes Tid forbi. I denne Sag har vort Folk nu kun et eneste Ord igjen at sige, og det er Ordet Ja. Lad dette vort ja idag være et helligt ja! Du mindes ogsaa tidligere Leiligheder i Livet, at du har sagt et ja.

Engang i din tidlige Ungdom stod du for Herrens Alter med et ja. Dette ja skulde indvie dit Liv til et Liv i Forsagelser af det onde og i Kamp mod Mørkets Magter, til et Liv med den lyse Tro og det glade Haab, som Kristi Evangelium skjænker. Men saa vil ogsaa dit ja idag indvie dit Liv til et Liv i Kamp mod alle Folkelivets fordærvende Magtcr, til et Liv i Tro og Haab for dit Fædreland. Eller du mindes den Stund, da du stod ved Herrens Alter og blev viet til din Brud. Der blev spurgt dig, om du vilde elske og ære hende og være hende tro i gode og onde Dage indtil Døden skiller eder ad. Og du gav dit ja. Men dit ja idag vil ogsaa vie dig til dit Fædreland, thi hvad der idag spørges om er, om du vil elske dit Land og være det tro i gode Dage og i onde Dage. Saa lad os leve i vort Land med en Fædrelandskjærlighed, som er sand og virkelig. Ikke Ord men Handling er det, som gjælder i Guds Rige. Did skal indgaa den, som gjør den himmelske Faders Vilje. Saa ogsaa her, naar det gjælder vort Fædreland. Thi det var ofte saa, at man nok kunde bruge de store Ord, men gjøre noget for sit Land, det vilde man ikke. Arbeidet, det ligefremme, jevne, daglige Arbeide, blev foragtet. Man fandt det for simpelt. Og som vi har sagt: saaledes tænker man overalt, hvor der er trangt. Der ser man saa kort; man ser kun det lille man steller med. Men naar vor Frelser faar ført os op paa den store Høide, da giver han os et større Syn. Han viser os, at Sandhed og Troskab og Kjærlighed er de hellige Kræfter, som hører med til Gud selv, og som Guds Aand skaber. Og disse hellige Kræfter er som de friske Kilder fra det høie, som skjænker Liv og Frugtbarhed til Dalens tørre Bund. Lev da dit Liv med Hjertet aabent for Guds Aands skabende Virke. Da blir ikke din Livsgjerning liden; da blir den stor; din Gjerning kommer ind i den store Sammenhæng med hele Guds Riges Liv. Og naar nu da vort Folk idag staar paa den store Høide, saa lad os nu faa et større Syn for, hvad det er at leve for sit Fædreland. Det er saa underligt med dette ja, som vi alle idag skal give, at den enes ja veier akkurat det samme som den andens; der er ingen Forskjel paa høi og lav, rig og fattig. Men saaledes er det heller ikke det, det kommer an paa, om dit Arbeide er stort eller lidet i Menneskers Øine. Hvad det alene gjælder er, at dit Arbeide er fyldt med de store, hellige, evige Kræfter, Retfærdighed og Sandhed, Troskab og Kjærlighed, Tilgivelse og Barmhjertighed. Dette er Guds Riges bene Veie og dets enkle klare Linjer, som vor Frelser viste os oppe paa den store Høide. Her er ogsaa de bene, klare Veie, ad hvilke vort Fædreland skal gaa frem til Lykke og Fred og Velsignelse. Vær du Herre med vort Folk; giv os en enig og gudfrygtig Aand, giv os dit Riges hellige Kræfter. Vær med os alle under vort Liv her i vort Fædreland, at vi maa leve med Evighedslivets hellige Kræfter i vor Sjæl. Thi vi ved, at alt, hvad du har skabt og din Aand har helliget, vil du opreise til et evigt Liv!

P. A. Røstad:

Rekognosering i grensefjella i 1895 Denne artikkelen fra 1937 har en litt spesiell forhistorie. Den er del av et foredrag som er funnet i det gamle arkivet som hører til Levanger Bygdeboknemnd, og som biblioteket nå rydder opp i. Det første avsnittet i foredraget lyder slik: "I Amtstina for tirsdag står det at P. A. Røstad skal holde foredrag her ikvell om fjellturer i Innherred. Dette må vistnok bero på en liten misforståelse, da eg egentlig lovte å si noe om vore fjellvega. Men for å efterkomme det som står i avisa skal eg likevel fortelle litt om en eneste fjelltur. Vi må gå så langt tilbake i tia som til 1895. Altså nu for 42 år siden." Petter Andreas Røstad (1875-1954), var eldste sønn på Rinnan øvre i Frol. Han var gift med Marie Bye fra Salthammer øvre, og de fikk etter hvert 6 barn. Han overtok Rinnan øvre og gården Reitan i 1905. P. A. Røstad var hele livet en interessert jakt- og fjellmann. Han var også ivrig skytter og ble skytterkonge i Kristiansand i 1902. Røstad var ellers en foregangsmann i bygda, og ordfører i Frol 1923-28 . Han var med og bygde elektrisitetsverk i Rinnelva i 1914, og senere ledet han arbeidet da Fjellveien opp Jamtkneppet ble anlagt. (Kilde: Skogn Historie bind 4, Frol I) P. A. Røstad

(Foto: Bjerkan)

Her kommer beretningen om fjellturen i 1895 med hans egne ord. Den fjellturen eg skal dra frem i erindringen var en større skitur i vore grensetrakter. Den politiske stoda mellom Norge og Sverige var i de tider ikke så bra som ønskelig kunne være, og det var almindelig mening om at vi ikke kunne undgå et opgjør med vore brødre på den annen side av Kjølen. Derfor var det om å gjøre sig kjent. De menn som egentlig stilte sig i brodden for denne rekognoseringen var de nu forlengst avdøde hedersmenn garvermester P. Følling og standartjunker Pål Okkenhaug. Deltakerne bestod foruten disse to ledere av 8 menige. Typograf Rosenvinge, Søren Wold, Marius Wold, Sigurd Kjønstad, Rikard Tingstad, Per Lian, Kristian Lian og P. A. Røstad, ialt 10 mann. Vi samlet oss på øvre Okkenhaug fredag 15. mars 1895, og derfra dro vi ivei opover til Jamtkneppet, Vulusjø, Heståsdalen og frem til Glonka seter. Her var det en slags middagsrast. Men det var en del vanskeligheter med å få op varme, da både sæterhuset og grua var nesten full av snø. Skiføret hadde til nu været bra. Men da vi kom til Lerfallsetra satte det inn med snøfokk og skiføret ble slemt. Det må vi merke os at i de tider hadde man ikke de nuværende hjelpemidler mot dårlig føre. Det var ikke annet å gjøre enn å skrape isen av skiene og så slite i vei påny. Av dette selskap kan vi si at det var 4 mann som var nogenlunde trenet. De andre hadde en del vanskeligheter med å følge med, men vi kom da frem i god behold til Lillevoll på Færsdalen. Her blev vi vel mottat og hadde det storartet i alle måter. Dagen derpå, lørdag, gikk ruten til Meråker hvor en del av oss var gjester hos folkehøiskolebestyrer Kuløy og frue. Om kvellen tok vi siste tog til Storlia. Her hadde vi en del vanskeligheter da svenskerne tok os for speidere. Vi fikk endelig hus og natlosji på det svenske hotellet. Neste morgen (søndag) startet vi i god tid med Skalstugan som mål. Av en banevokter fikk vi angit retningen og han sa at hvis vi gikk riktig ville vi Garver Peter Følling med sitt lange og komme til å passere Dikson Villa. Vor staselige skjegg. (Foto: Bjerkan)

utrustning var ikke noe å skryte av. En liten lommekompas men ikke kart og ingen kjentmann og heller ingen av deltakerne hadde gått ruten før. Været var nogenlunde bra den første timen. Men så satte det inn med en voldsom snøstorm. Vi var da oppe på en øde fjellstrekning og en orientering måtte øieblikkelig til. Okkenhaug tok ledelsen. Eg hadde kompasset og måtte holde mig ved siden av ham. Men nu fikk vi også en både pussig og gemytlig afære. Følling med sit lange og staselige skjegg kom i en slem knipe. Skjegget ble ganske straks forvandlet til en veldig istapp, og det var uråd for ham å fortsette. Da var det at Okkenhaug i halvt spøk uttalte at vi fikk ta tollekniven og kutte skjegget av. Enden blev at vi fik skjegget inn i jakken og surret et skjerf og noen snorer omkring hele gubben. Ja, Følling var da senior, såvidt eg husker lit over 50. Vi holdt da retning efter kompas, og holdt sammen i god orden og omsider kom vi da ned i lit lavere tereng med lit bjørkekrat. Her var det spor efter flere ulve som netop hadde passert. Eg var den eneste som hadde gevær med og det var ikke frit for at enkelte av deltakerne nu søkte å holde sig i min umiddelbare nærhet. Skiføret blev imidlertid verre og verre. Det merkelige hendte at vi kom like på Dikson Villa. Her stod et stort værelse åpent. Bjørkved var der en hel del av, og det skal sies at det var noen lykkelige skapninger som tok inn på dette høifjeldshotel. Hadde vi ikke funnet Villaen var vi uten tvil blit liggende ute den natt. Mat hadde vi lite av, men vi delte det vi hadde og greidde os såvidt. Uværet fortsatte. Om natta hadde det kommet en masse snø og skiføret var enda verre, og det var nu kalt med jordfokk. Men ut måtte vi. Kl. 7 for vi fra Villaen og langt på eftermiddagen kom vi frem til Medstugan. Vi kom altså for langt på aust. I Medstugan fikk vi mat og hadde det svert bra. Om kvellen gikk vi til Skalstugan, hvor den bekjente steile Stål Staven var bestyrer. Vi blev da innstalert i Engelskmannens palass og hadde det helt utmerket. Så tok vi nedover Verdal, overnattet neste nat på Garnes og fortsatte landevegen. En liten oplevelse må eg få nevne som karakteriserer situasjonen. På turen fra Dikson Villa over Middagsfjellet til Medstugan, var det så kalt at alle som ikke hadde skindhuer og skindhansker, fikk frost. Det var da en som holdt på å gi opp. Og med gråten i halsen sa han følgende: "Jeg ser aldrig Levanger mer." "Jau da," sa Okkenhaug, "du ska da sjå Levanger om vi så ska bårå deg på rygga." Nu er det ganske almindelig å ta sånne fjellturer, men dengang var det helt ukjent.

Asbjørn Andresen:

På nøytralitetsvakt med sykkel i 1905 Våren 1905 satt den kreftsyke kona på Buran i Markabygda temmelig rådvill. Hennes hjemmeværende sønn Alfred, var innkalt til nøytralitetsvakt. Bortsett fra husmannen Nils ville bestemor bli alene om gardsdrifta nå når Alfred måtte reise bort. Den andre sønnen Peder var med faren Ole i Skjelstadmarka, der Ole hadde i oppdrag å sette opp ny kirke. Mette og Ole, som var mine besteforeldre, hadde fått innlagt telefon på Buran, slik at de til hver tid kunne ha kontakt med hverandre. Mette ringte og ønsket at Peder måtte komme heim snarest mulig og hjelpe til på garden. Min far Peder var bare 19 år og slapp derfor å møte opp til militærtjeneste. Alfred hadde eksersert som hjulrytter på Rinnleiret. Om de da brukte sine egne sykler vites Alfred står til venstre av de to kameratene. ikke. Men sykkelen han har på Bildet er tatt under rekruttskolen på det store bildet var min fars. I Rinnleiret. 1937 brukte jeg samme sykkelen da jeg gikk for presten og syklet fram og tilbake. På det andre bildet viser Martin Friberg fram ei sykkelramme som han har i gardsmuseet sitt. Denne sykkelen brukte morfaren Alfred under nøytralitetsvakten oppe i Sul. Han hadde kjøpt den hos sykkelforhandler Køhler på Stjørdal.

Bestemor Mette var ei sindig kvinne. Men likevel kan vi tenke oss avskjeden med Alfred da han gikk ut gjennom døra på Buran. Skulle hun få se han igjen? Heldigvis gjorde hun det. Karlstadforliket hindret det som kunne blitt et blodbad mellom de to landene. En tilsvarende avskjed var jeg vitne til den 10. april 1940 da to av mine brødre gikk ut gjennom den samme døra på Buran som Alfred i 1905. Mor Lina hadde ikke den samme roen som bestemor Mette. Hun var oppløst i tårer og bad brødrene mine om unnskyldning for at hun hadde vært for streng mot dem. Jeg husker far trøstet henne, men det hjalp så lite. I likhet med Alfred kom Olav og Meinhard tilbake med livet i behold. Olav var med i en liten trefning oppe i Formofoss. Dattersønnen til Alfred, Martin Friberg, med Meinhard i litt hardere tref- ramma av sykkelen Alfred brukte under nøyninger nede på Verdalsøra. tralitetsvakten i Sul i 1905.

Veteranminner 1905-veteraner på Stiklestad 29. juli 1963 I juli 1963 ble det arrangert et treff på Stiklestad for veteraner fra nøytralitetsvakten i 1905. De innbudte var alle som hadde deltatt på grensevakt i Nord-Trøndelag i 1905. 52 veteraner møtte, derav 5 fra Levanger kommune: M. J. Bjørken, Peder Hestø, Olaf Myhr, Ole Skjerve og Hans Støp. Alle deltakerne ble på forhånd spurt om å skrive ned noen av sine minner fra mobiliseringen og grensevakten i 1905, og evt. det noen av dem opplevde ved kroningsfestlighetene i Trondheim i 1906. Resultatet ble samlet i et hefte som ble presentert på møtet. Dessverre for oss i dag var det mange som ikke oppga annet enn grad og hvor de tjenestegjorde. Her følger det de fem fra Levanger har skrevet. Alt er avskrift, med deres egen ortografi og ordbruk. Bildet fra veterantreffet i 1955 har vi fått låne av Nils Støp, sønn av Hans Støp. Skriftstyret

Martin Julius Bjørken, f. 1879 Sommeren 1905 hadde jeg tjeneste ved IR13 Steinkjer 3dje kompani 3dje pelleton. Spendte forhold var det. Unionsopløsning og forviklinger før Karlstadmøtet. Da mobiliseringsordren kom og skarpe skudd 100 pr. mann ble udlevert ble stemningen akutt. 3dje kompani skulle til Meraker. Like før avmarsj kom kaptein Johansen til mig. Det er ikke ordre men om jeg frivillig ville via Sandviken forsøke at skaffe opplysning om de svenske stillinger ved grendsen. Jeg var straks villig. De er dimitert fra Korpset indtil videre. Jeg tok syklen, spurtet hjem omgående. - skiftet fra uniform til sportsutstyr, fiskestang, rygsekk med et sætt undertøi hånduk sepe og to par strømper, det var alt -. Syklet til Sandviken, 5 mil. Kom der kl 7 om morgenen. Kom der i kontakt med 2 Trondheimsdamer – kjemiingeniør Darre og søsteren. Jeg spurte om de ville være med til Skalstugan 1 mil fra grensen. Ja i kor. Vi startet kl 10, men 10-15 m fra grensen ble vi anholdt av patrulje på 7 mann. Det gikk bra. Vi gikk i kupert lende frem til et sted Mærraskardet 4-5 km. 7 ganger ble vi anholdt. Darre førte an på engelsk. Ved Mærraskardet lå forpost komp. Vi gikk

Veterantreff på Rinnleiret 1955.

(Utlån: Nils Støp)

videre etter gamle Kongsveg frem til vestre Skalstugan. Her var bataljonens dobbeltpost med en pelleton. Vi måtte vente en time før sjefen kom og vi slapp frem. Bak Skalstugan lå bataljonen, resten av brigaden ved Saksvolden, ca 8000 mann. Vi var tre dager der så tilbake til Sandvika og hjem. Skrev rapport til Johansen Meraker og fikk takkeskrivelse. Siden holdt jeg meg hjemme og ventet. Karlstad overenskomsten kom i stand og alt ble ro. 1906 Kroningen Var da også på Steinkjer. Etter ankomst Trondheim lå vi på Vollan i telt. Det ble mest vagt hele de dagene først ved Ravnkloa der Kongen kom i land med Olav på armen siden ved Stiftsgården, Domkirken og sist ved Frimurerinngangen der Kongen var æresgjest. Alt gikk bra.

Peder Hestø, f. 1870 Dragon 511, Kokk. Landstormen. Øvre Skavhaug i Verdal. Gikk fra Rindleiret kl 3 ettermiddag og kom til Skavhaug kl 11 kveld.

Olaf Myhr, f. 1881 Dragon 1657 Skogn eskadron. Grensevakt 1905 Verdalen mot grensen.

Ole Skjerve, f. 1881 Korporal ved 2. Trondhjemske linjekompani Værnes. Tjenestegjorde som leiet tropsinstruktør i rekrutskolen. Regimentsamling. Da de andre kompanier reiste hjem, ble 2. Trondhjemske linjekompani beordret på grensevakt og fikk ikke avløsning. I årenes løp har jeg skrevet en del om tjenesten på grensevakt. Vedlagt følger en smakebit. Min første tjeneste ved grensevakta var sjef for Kopperåens postering. Da regimentet ble mobilisert, ble posteringene avløst. Senere var jeg fast ukehavende ved kompaniet. 2. Trondhjemske linjekompani, kaptein Klingenberg, lå på grensevakt hele sommeren 1905 helt til 13/10. Saken var nok den at det vanskelig lot seg gjøre å skaffe kompaniet avløsning. Det måtte i tilfelle ha skjedd ved troppetransport pr. bane, og en visste jo at svenske spioner til stadighet reiste med banen. Kompaniet hadde posteringer ved alle strategiske punkter langs banen helt opp til grensa. Resten av kompaniet lå godt bortgjemt i skogen et sted ved Gudå jernbanestasjon. Men furer og kommandersersjant var sivile og hadde sine kontorer på kammersloftet hos Mikal Gudå. Jeg var kompaniets faste ukehavende, var detasjert hos fureren og sov i høyet på låven. Ellers gikk jeg i fast rute mellom kompaniet og de to sivile befalingsmenn. Så var det en dag furer Lundamo, også kalt kirkefureren (han var i det sivile kasserer i Domkjerka) kom heseblesende opp fra jernbanestasjonen. “Det kom en finn som snakka svensk ruslan jernbanelina oppover til stasjon i dag. Hain e sekkert spion. Og no gjels det om å få underretta kaptein lite fort. Du får med ein gong ta hyven oppover bakkan og få tak i’n Klingenberg.” Jo, jeg skal si det bar i vei lite fort, og med ånden i halsen stormet jeg inn på kompaniets område. “Kapteinen,” sa jeg, “hvor er kapteinen?” Det var løytnant Korisinsky (senere direktør ved Trondheims sykehus) spørsmålet ble stillet til. “Kapteinen er for øyeblikket opptatt,” sa løytnanten. Men her gjaldt det fedrelandets sikkerhet, og da jeg fikk se kompaniets hornblåser, korporal Høyem fra Bynesset, gikk jeg løs på ham: “Du får øyeblikkelig skaffe meg rede på hvor kaptein Klingenberg er,” sa jeg. “Klingenberg? Jau han sett på do nedmed bekken,” sa korporalen. Der nede ved bekken hadde vi laget et aldeles nydelig offisersdo av flettet løvverk. Jo der satt kapteinen i full virksomhet, og han fikk furerens melding overlevert under stram “giv akt” og med handa på skyg-

gen. Så ble det en lengere pause i begivenhetenes utvikling. Kapteinen tenkte lenge og grundig. Så sa han: “De får ordre til å gi furer Lundamo følgende beskjed: Fureren ringer straks til Trondhjems brennevinssamlag og rekvirerer en flaske brennevin for kompaniets regning. Så får De skjenke finnen full om han da skulle bli så løs på tungen at han kan pumpes for gode nyheter fra den annen side av grensen. Værsågod gjenta ordren, korporal.” Ordren ble gjentatt og 10 minutter etter stod jeg på furerens kontor. Fureren ble ytterst forferdet da han hadde mottatt kapteinens beskjed: “Eg som er en av de mest bekjente Godtemplara i hele Trondhjems by kan da vel i all anstendighets navn itt bli tvenga til å rekvirer brennvin fra samlaget,” sa han. “Jau det skol ta seg nydelig ut når han fanejunker Hestnes fekk greie på det.” “Det er ordre fra kaptein Klingenberg,” sa jeg. “Ja ja ja, så får eg reng da,” sa fureren. Flaska kom, men da var Jakop Nordfjell rusla videre oppetter jernbanelinja. “Ka i all verden ska eg gjårrå no?” sa Lundamo. “Du må vel våttå at du no har berre en ting å gjårrå,” sa kommandersersjanten Flønes. “Stekk brennvinsflaska i lomma og spreng ned på stasjon. Toget går om 5 minutter. Så når du att han Nordfjell på Kopperå.” Jeg gikk ned for å se fureren vel av gårde. Han stakk inn på den første og beste jernbanevogn i en meget opphisset sinnstilstand. Og av sted for han. Dette var en av de mere vanskelige militære operasjoner i 1905 som fureren nå var kommet opp i. Neste morgen fikk vi høre at fureren hadde stått av toget på Kopperåen slik som forutsetningen var. Men dit var også Nordfjell kommet. Han stod på stasjonen. “Sjå der står Urian, og her i lomma mi ligg brennvinsflaska,” tenkte Lundamo. “Nå skal de militære operasjoner begynne.” Men før toget gikk, smatt Nordfjell inn i en jernbanekupe, og borte var han. Og der stod fureren igjen med brennvinsflaska. Per drasinmann fekk flaska. Han var deroppe med proviant til posteringene, og fureren fekk sitt på med ham da han returnerte med sin drasin. Per drakk seg full om kvelden og laget hurlumheiom. Dagen etter kom regningen fra brennevinssamlaget, og regningen skulle attesteres i tre punkter som den tids skikk var. Jeg tørnet inn til kapteinen for å få hans attestasjon og han leste: Det attesteres: 1. at den innkjøpte flaske brennevin var nødvendig for å bringe fjellfinn Jakob Nordfjell i en slik sinnstilstand at han kunne bli gjenstand for utpumping, 2. at brennevinet var anskaffet på den for staten billigste måte, samt 3. at det var av simpleste sort. Kapteinen satt og fingret med Vasaordenen som han til vanlig hadde liggende sammen med annet rask i en blikkeske på skrivebordet. Da han hadde lest

attesten, slo han opp latterdøra og kastet Vasaordenen i papirkorga. (Jeg hadde forresten sett ham kaste ordenen i papirkorga to gonger før.) “De som sitter i riksrevisjonen har min santen et tørt arbeide. Men se der får de seg en god latter!” sa han og skrev under.

Hans Støp, f. 1881 Dragon 65 ved Skogn eskadron ved St. Olavs bru og Nybygget.

Til fotografen i 1905 et bilde med en spesiell historie Da Peter Nelius Pedersen Elgsæter fra Elsetersveet blei innkalt til grensevakt i 1905, skapte dette naturlig nok uro hos kona hans, Gjertru Mathiasdatter. Peters avdeling var forlagt øverst i Verdalsfjella, og som situasjonen var, følte

Gjertru seg langt fra sikker på at hun fikk se mannen igjen i live. Hun forlangte da at de skulle dra til Levanger og ta et familiebilde, slik at hun i alle fall hadde det, om det verst tenkelige skulle skje. Med på bildet er også sønnen Olaf Martin (f. 1900). Gjertru venter barn nummer to. Det var en alvorlig sak å ta bilde i 1905, og med bakgrunnen for dette bildet skjønner vi ekstra godt alvoret over ansiktene. Men Peter kom tilbake i god behold, han. Konrad ble født ikke så lenge etter at bildet ble tatt, og i 1906 fikk de sønn nummer tre, kalt Karl. Peter vart òg fotografert som dragon på Rinnleiret i 1890.

Carl Aune:

På grensevakt ved Sul 1905 Denne teksten sto i Levanger-Avisa i 1963 og er signert Carl Aune. Ved nærmere undersøkelser har vi ikke funnet noen soldat fra grensevakten 1905 med dette navnet. Når vi så via andre kilder har fått fram forskjellige versjoner av hendelsen med standartjunkeren og oberst Feiring, er det nok all grunn til å ta sannhetsgehalten i denne historien med en klype salt. Når vi likevel valgte å trykke teksten, er det fordi den gir et livfullt bilde av soldatliv i en svunnen tid. Vi sier som Guttorm Hansen: "Vi vesst de va itj sainnt, mæn de va arti å hør de læll!" Skriftstyret Levanger-Avisa 27. juli 1963 Sommeren 1905 tjenestegjorde nedskriveren herav ved Skogn eskadron. Eskadronsjefen var rittmester Jakob Brun. Korpssjefen var den bekjente oberst Feiring. Under Karlstadmøtet lå Skogn eskadron på grensevakt oppe i Inndalen. Da landstormen ble mobilisert hadde vi kvarter 8 à 9 kilometer fra Sulstua. Foruten de vernepliktige meldte seg en hel del gamle gubber frivillig for å verne om land og folk. Det heter i historien: I Trøndelagen fikk fienden mest motstand. Og i 1905 viste de atter at trønderne var tapre karer. Vi hadde ikke uniformer til disse frivillige, men for å vise dem trøndersk god mottakelse fikk noen en lue, andre en våpenkjole og en kavallerisabel. Standartjunker Skavhaug hadde hele sommeren ført tredje tropp av eskadronen. Også sia skulle han være sjef for troppen, som ble beordret til å danne vakt ved svenskegrensen. Etter at tredje tropp sto oppstillet til avmarsj kom der ilordre om at Skavhaug ikke skulle føre troppen da han kun var underoffiser. En nybakt løytnant fra Kristiania var beordret til denne tjeneste. Han overtok kommandoen og standartjunkeren stilte bak troppen som sluttet befal. Den unge løytnanten visiterte troppen på parademåte. "De stiller opp med upussede støvler og rustne sporer," ropte han til den ene av gamlekarene. "Og De har ikke engang pudset Deres hest," brølte han til en annen. Uvettige krav til de som i hestens tid lå innkvartert på en bondegård langt oppe i dalen.

"Ned to fra høyre," kommanderte han med myndig stemme. Kun sersjanten på høyre fløy lystret ordren. De andre av troppen satt som om de ikke hadde hørt ordren. I raseri skrek løytnanten: "Nekter De virkelig å lystre ordre fra Deres offiser?" Ingen mann rørte på seg. Oberst Feiring og ritmester Brun satt tilhest foran troppen. Obersten spurte i en rolig tone om: "Vet dere at det er mytteri og foræderi ikke å lystre en overordnets ordre i mobiliseringstid?" Da red en fjøskontrollassistent fra Hallan fram og sa: "Herr oberst. Vi har meldt oss frivillig mange av oss for å forsvare hjem og fedreland. Men flere av oss har kone og barn hjemme. Og andre har far og mor å ta i betraktning. Vi er enige om å gjøre vår plikt som obersten vil forstå. Herfra til Sul tollstasjon er det ca. 8-9 kilometer. På nordre side av elva er på de mest hensiktsmessige punkter stillet kanoner, kamuflert av høy m. m. På den motsatte side er selve terrengets formasjon vårt vern og verge. For ukjente er det umulig å orientere seg ifall fienden skulle stenge veien som går langs elva. Og hele troppen vil lide nederlag. Herr standartjunker Skavhaug som er født og oppvokset heroppe i Inndalen, kjenner hver kløvvei og hver sti og har ført troppen i hele sommer og vi føler oss tryggere med ham enn en Oslogutt, selv om han har løytnants grad. Standartjunkeren skal vi lystre og følge alle som en, hr. oberst." Oberst Feiring snudde beveget sin hest fra troppen og ga en ordre til eskadronsjefen, hvorpå denne ga standartjunker Skavhaug ordre om å overta troppen. Skavhaug red opp foran troppen og vinket fremad med hånden. Og alle fulgte med som perler på en snor. ___ Oppe ved St. Olavs bro ble jeg uttatt til vaktkommandør over 6 mann som dannet brovakt. Vi hadde ordre til ikke å løsne et skudd så lenge Karlstadunderhandlingene stod på. En natt tok den norske patruljen 3 svenske soldater som hadde gått seg vill, til fange og brakte dem til vakten. Her forklarte disse at de hadde gått seg vill og ikke smakt mat på 2 dager. Å slippe dem var vanskelig, men å sette dem i arrest var enda vanskeligere under sådanne forhold. Jeg forsøkte å ringe til sjefen, men kom ikke fram i felttelefonen på grunn av regnvær. Hva skulle så gjøres? De hadde jo ikke spist annet enn litt bær på to dager. Vi lot dem få litt av vår reserveproviant, bandt bind for deres øyne og førte dem ad omveie over grensen.

Einar Skjetnemark:

Organiseringen av nasjonale rytterkompanier med hovedvekt på Skognske eskadron, i tida før 1900 og fram til 1905 •

Ved kgl. Reskript av 26. februar 1701 utskiltes de Nordenfjeldske rytter- og Dragonkompanier fra de søndenfjeldske og sammenførtes i en egen kommando – under oberst Halcke, og fikk benevnelsen ”Dragoner nordenfjelds” I oppsettingen av kompanier i Trondhjemske dragonregiment (1711) finner vi her Skognske kompani, Værdalske kompani og Sparboske kompani. Før opprettelsen av Trondhjemske dragonregiment, senere Nordenfjeldske Dragonregiment, foregikk de årlige øvinger i Levanger og i Verdal, ofte ved at Skognske og Verdalske kompanier hadde felles samlinger.

•

Dragonkompaniene skulle kunne kjempe både til hest og til fots.

•

I 1818 er Stjørdalske og Skognske dragonkorps å finne i ”Trondhjemske ridende jægerkorps” og består av 100 menige i hvert korps.

•

I 1905 var oberst Edmund Isidor Feiring sjef for Nordenfjeldske Dragonregiment (korps). Han hadde denne stillingen fra 1899 til 1910.

•

Det er interessant å merke seg at i 1899 ble vernepliktstiden (den tid man hadde plikt og rett til å forsvare landet) økt fra 13 til 16 år med en fordeling på henholdsvis 6 år i linjen (de yngste, og for dragonene til hest), 6 år i landstormen (gamlekara) og 4 år i de forskjellige ”opbud”. Fra 1900 ble rekruttskolen på 90 dager, og fra 1903 på 102 dager.

•

Ekserserplass. • Skognske kompani (senere eskadron) benyttet Levangermoen som ekserserplass, og betalte ikke leie før det ved kgl res av 11. august 1773 ble tilstått grunneieren Hans Jelstrup 15 riksdaler årlig. Dette ble utbetalt av 1. Trondhjemske infanteriregiment, som også nyttet plassen. Telthus (depot) • For Skognske kompani lå depotet allerede 1742 – 1794 sannsynligvis på Stjørdalshalsen.

Kilde: Nordenfjeldske Dragonregiments historie gjennom 300 år 12. mars 1701 til 1. august 1995 / Kjell Nagel Dahl.

Fra en militærøvelse på Gråmyra, Skogn.

Bestyrelsen Levanger formandskab har bevilget 100 kroner til uddeling blandt familier her i byen, hvis forsørgere har været indkaldt til ekstraordinær militærtjeneste. NTA 3.10.05

Grensevakt med humor og skjemt Blant de mer lødige omtaler fra livet ved ”grændsevagten” er ”Suuls Tidende. Organ for grændsevagten i Suul, 3die oktober – 10de oktober” og ”Nogle Minder fra Grændsevagten i Værdalen 1905” skrevet av Fridtjof Andersen. Sjøl om han skrev disse minnene kun to år etterpå, er dette en kilde som må brukes med en smule kritisk sans. Han benytter seg av mye direkte samtaler og løse episoder. Vi skal huske på at han var en mann godt opp i åra – litt ”satt” eller kort i lortfaillet, og neppe blant de raskeste til beins i de to Landstorm-eskadronene. Hans sønn Rolf var i ”Linjen”. Men kilden er like fullt verdifull, for det er med ”hans blikk” vi ser hendingene i disse høstdagene. Vi anbefaler interesserte å se kildene i sin helhet i bibliotekets lokalsamling. Skriftstyret

“Linjen og Landstormen!”

Andersen var Frivillig No. 1, og skriver: ...”Det var Nat til Søndag den 17de September 1905 at Sparbuske og Skognske Landstormekskadroner for det væsentligste var beklædt paa Rindleiret. De havde alt hvad en gammel Jæger kunde ønske sig – undtagen Hest. Landstormen skulde jo stride tilfods. (...)

”Ret!" – ”Høire!" – "Ret!" – ”Giv agt!" ”Fædrelandet kalder Dere, Karer. Vi har Ordre til at marschere mod Grændsen. Foreløbig gjælder Marschen Garnæs, der vil vi modtage videre Ordre. – Værsgo marscher med Eskadronen, Rittmester.” – ”Eskadron, høire om – Marsch!” Til Garnæs. Naa javist, Garnæs laa jo øverst opp i Værdalen vel? Alle havde jo hørt om det grufuldtraa Rovmordet, som etpar svenske Sataner engang i Tiden havde begaat paa den Gaarden. Der skulde vi altsaa faa ”videre Ordre” (...) Men jeg lod mig fortælle, at da Landstormkorpset i Mørket gjorde holdt paa Garnæs Gaard, kom Oberst Feiring ud paa Trappen og meddelte, at han netop havde modtaget Telegram om, at Forhandlerne i Karlstad var kommen til Enighed paa for os Nordmænd ”uanet” gode Betingelser, hvorefter der roptes Hurra. Da disse daanet væk ropte en Røst fra Geleddet: ”Vi faar vel igjen baade Bohuslen og Jemtland no da?” (…) Stappende mørkt var det. Men langt opi Aasen, opunder Skavhaugvolen lyste der Lys ud fra to Hjem. ”Dit opp ska vi ailtsaa.” Aa saa bar det opover Garnæsengene efter en daarlig Vei, som lidt efter lidt opløste sig i en forfærdelig Søle. (...) I Graalysningen begyndte det at røre paa sig i Laave og Lem. Kar efter Kar kom hukrende og frysende nedover Lembroen, men kokkerne – de prægtige Kokkerne vore – fik snart Kaffe færdig, og da Solen randt stor og rund og varm i Øst, stod Karerne i godt Humør bortover Tunet aa spiste Stomp aa drak Kaffe. Aa saa begyndte den første Dag paa Grændsevagten. (...) Og Dagene gik med Manøvrer og Øvelser. Saa kom en Dag Ordre om, at Sparbuske Eskadron skulde flytte til Suul og overtage Vagten ved St. Olafs Bro og Nybygget. Linjen havde hidtil besørget denne Tjeneste med Hovedkvarteret paa Suul Gaard. Nybygget og St. Olafs Bro ligger ca. 1 Mil ovenfor Suul. Cycelafdelingen blev sendt iforveien for at afløse Linjens Vagter. Den skulde melde sig hos Vagthavende paa Suul. Da den kom did meldte dens fører, Lærer Tessem, sig hos høieste Vedkommende, som viste sig at være en Kadet. Denne tog en Hest og red i Forveien opover til Broen, idet han gikk ud fra, at vi Cyclisterne for hurtigere end han. Imidlertid maatte disse ha sig lidt til Livs paa Suul, saa Kadetten allerede var ankommen til Brovagten, da de kom. De trodde, han havde ventet længe paa dem og Chefen, Lærer Tessem, vilde gjøre ham en Undskyldning derfor idet han sa: - ”Kainski Kadetten hi veinta paa os aa?” - ”Hva behager?” svarte Kadetten, han forsto øiensynlig ikke et Ord af Indheredsdialekten, hvorfor Tessem forsøgte at rette paa det ved at slaa over i Rigsmaal. -”Jeg mener – om det er længe siden Kadetten kom opover”. - ”Ja, - det er snart 3 uger det,” svarte Kadetten.

- ”Nei – jeg mener om det er længe siden Kadetten kom opover hid?” - ”Ja det er snart 3 Uger det” – svarte Kadetten. - ”Sætt ifraa Dokk Cyclan!” Sidst men ikke mindst vil Eskadronen mindes Turen til Suul med ublandet Glæde – ikke fordi at Karlstadoverenskomsten ved Ankomsten did var en fuldbragt Kjendsgjerning, men fordi Opholdet paa Suul var udelt behagelig. De hyggelige Værtsfolk, Dansen, Sangen, - alt vil mindes som en behagelig Afslutning paa de Dage, der begyndte under saa alvorsfulde Udsigter." ...

Sang om begivenhedernes gang under grænsevagten paa Suul høsten 1905. Det er lystligt her i Suul, san. Hver en dag saa har vi jul, san. Proviant paa lager, flust af gode sager, og de deles ud med stor omhu, san. Men en gru, san er det nu, san, at vi ikke pleies af vor fru, san! Naar vi vaagner i vor sæk, san, skjønne drømme blæses væk, san. Da maa vi fra sækken sporenstregs i bækken, hvis vi ikke dækkes skal af lort, san. Det er stort, san om vi fort, san ifra hele stellet kommer bort, san. Værdals piger os begræde vil, san; thi vi var dem mere vel end snil, san, hjalp dem mer end gjerne med at drage kverne, vand og melk at bære ind med il, san og til vask, san var vi rask san; gik til grænserne med bram og brask, san. 85

Somme syntes at vi gamle var, san; men med det det ingen fare har, san; thi vi kan os greie paa vor ungkars veie, skjønt vi hvide skjær i haaret bar, san. Piger smaa, san ikke maa, san had til vores ungkarsgriller faa, san. Skal vi være her enda en stund, san vokser skjægget lystigt om vor mund, san. Haaret snart i fletter hænge vil nedefter, saa vi vild og grumme tar os ud, san. Blir det krig, san, er vi slig, san, at hver svenske hurtig gjemmer sig, san. Stærke fæstninger vi ogsaa har, san: Olafsbroen ingen svenske tar, san. Og vi har en hytte ingen magt kan flytte, før skal den i lus og luer gaa, san. Ve de graa, san og de smaa, san, som vi ei i springmarsch med kan faa, san. Nu jeg slutte vil min lille sang, san, den er slettesikke meget lang, san. Før vi ud i verden drage vil paa færden skal vi have os en vise til, san. Dans og spil, san høres vil, san, af de unge, gamle og vor pikelil, san.

Fra “Suuls Tidende”

Per Bernhard Jenssen:

Fra lokalavisene i 1905 Når man ser gjennom “Nordre Trondhjems Amtstidende” og “Nordenfjeldsk Tidende” for året 1905 er det, ikke uventet, unionsstriden som er hovedoppslagene i begge aviser. På en god andreplass kommer meldingene om den russisk-japanske krig, med reportasjer som er omtrent like detaljerte som dagens krigsreportasjer. Den gang som nå var det de store telegrambyråene som hadde sine folk ute, og avisene i Europa baserte seg i hovedsak på det som byråene sendte ut. Lokalt stoff ble behandlet litt mer forskjellig, så lenge det ikke dreide seg om rene nyhetsreportasjer. Der er begge aviser temmelig like. Et eksempel er referatet fra en eksplosjon i apotekets kjeller, som lett kunne ha fått større konsekvenser: “Amtstidende” 14. august refererer: ”En benzin-explosion af noksaa alvorlig beskaffenhed forefaldt fredag formiddag i en af Levanger Apoteks kjældere, nemlig under den lille bygning nærmest kjøbmand Bambergs gaard. Der var bleven spildt noget benzin paa kjældergulvet og da en tjenestepige kort efter kom ned i kjælderen og tændte en fyrstikke eksploderede benzindampen med frygtelig kraft. Pigen slyngedes op i stentrappen og fikk en del kvæstelser og brandsaar, dog uden at tabe bevistheden. Den indre dør, som delvis var af jern, blev sprængt ud i kjælderhalsen. Dobbeldørene ovenfor kjældertrappen knustes i fliser og laa sammen med glasbider strøet du over hele gaardsrummet. Et vindu til fogedens kontor knækkedes. En til kjældernedgangen stødende vognbod blev adskilligt ramponeret. Udigjennem kjældergluggen til gaden havde explosionen sendt en del halm og murstensstykker, 2-3 vindusruder i Grønns gaard ret over gaden var indslaaet og trærne udenfor var oversaaet med halm. Pigen blev straks bragt paa sygehuset, men skal være udenfor fare. Det var et stort under, at hun ikke blev dræbt.” "Nordenfjeldsk Tidende"s reportasje skiller seg ikke stort fra sitatet ovenfor, bare litt mer dramatisert, men begge aviser er enige om fakta. Noe som er litt uvant for et “moderne menneske”, er den beskjedne plass lokale nyheter får i avisene. “Amtstidende” hadde overhodet ingen nyheter på første side, bare artikler av “folkeopplysende” art, svært mye om avholdssa-

ken; en utgave har hele førstesiden viet til to artikler om Godtemplarbevegelsens kurser. ”Nordenfjeldsk Tidende” derimot blander ofte nyheter og opplysende artikler på første side, men det er helst utenriksnyheter som får plass der. Lokale reportasjer er også i begge aviser som oftest i en-spalte format, og litt tilfeldig plassert. “Amtstidende” 10. oktober har følgende oppslag i en og samme spalte på side 3: “14de oktober er ifølge almanakken første vinterdag.... I methodistkirken holder frelsesarmeen 16aars fest i aften …. Ulykkestilfælde. Dampskibsfører Hottran på “Stenkjær” var igaarmorges, da han i T.hjem skulde gaa om bord i sit skib, saa uheldig at glide paa landgangsbroen og falde paa hodet ned i dampskibet. Hodet, som traf en jerntrappe forud, blev sørgelig ødelagt og Hottran maatte øyeblikkelig kjøres paa sygehuset”… Som øvelsesskole ved Levanger lærerskole foreslaar kirkedepartementet stedets folkeskole." Ikke akkurat slik vi er vant til, opplysninger og nyheter “godt blandet”. "Nordenfjeldsk Tidende" vier den 21. juli en halv spalte til omtale av ny badeplass som på rekordtid ble anlagt i samme bukt der Sjøbadet senere ble plassert. Avisen skriver: “Et par herrer tok initiativet til at faa en badebro samt flyttet det gamle omkledningshus ind i bugten bak Støpshaugen og paa 3 dage var alt færdig til almen afbenyttelse.” Lenger ut i reportasjen oppfordrer avisen brukerne av anlegget - “især unge halvvoksne Gutter om at iagtta Sømmelighedens Fordringer og ikke som Kapteinerne paa dampskipene har beklaget sig over, springe ut paa Broen naar dampskibene passerer, likesaa som naar Damer i fiskerbaade ror forbi, men vente med badet til de passerende er i nogen afstand” (gutter badet som oftest i Adams drakt den gang). Den l2. februar har avisen en fyldig reportasje om det nye røntgenapparatet på sykehuset, som i følge avisen, med unntak av et i Trondheim, er det eneste nordenfjelds. Avisen bringer også en utførlig reportasje fra markedet, med opplysninger om prisene på skinn og hester og omsetningen, som generelt var lav, samt at de svensker som kom til markedet ikke kjøpte noen ting, da de fant prisene for høye! “Tidende” har 23. august en innstendig oppfordring til byens myndigheter om å få gjort noe med den gamle vannledning (som var i dårlig forfatning), før frost og tele gjør arbeidet umulig. Det hadde kommet en mengde klager på ledningens forfatning til redaksjonen. “Amtstidende” bringer den 22. august den kortest mulige melding om noe som må ha vært en lokal begivenhet: ”Elektrisk lys er nu indlagt i Levanger kirke.” Til sammenligning bragte samme avis følgende nyhet den 7. mars:

”Elektrisitetsværket leverer elektrisk belysning i Kirkegaaden under Markedet. Oljelygterne staar rent forpjuskede og sørgmodig over al denne nymodens belysning.” En kan spekulere på hva som gjorde at avisen valgte å skrive så lite om lyset i kirken, kontra det midlertidige gatelyset i Kirkegata. Den som leter etter, eller hadde ventet å finne diskusjoner i avisene for og i mot unionsoppløsningen, blir sørgelig skuffet, men når man ser avstemmingsresultatet med bare 184 “nei”, bør det ikke være noen overraskelse. Begge aviser har vært omtrent like gode til “å bruke saksen”. Trengte man noe til å fylle en ledig spalte, “sakset” man bare noe fra en eller annen utenlandsk storavis, bl.a. en melding fra Italia om at fire ansatte hos en vinblander druknet i et vinkar, fordi vinen avga en gass som førte til at alle besvimte og falt i karet! Det er i grunnen ikke så mye som har forandret seg på 100 år, forskjellen mellom 1905 og 2005 er hovedsakelig mengde og presentasjonsform. Reklamen var heller ikke den gang beskjeden, den opptok en god del av plassen i avisene (annonsene var den gang som nå avisens hovedinntektskilde). Et lite utvalg:

Skiløbere. Forbausende resultater opnaaes selv i Regnveir ved at lade sine ski indsætte med min nye skikrem. J. Leiknæs.

Vognsmørelse i mangel af slædeføre anbefaler Bernhard Jenssen

Spadserstokke uhørt billige hos J. Larsen.

Alle Straahatte samt Straahuer og Guttehatte Selges til nedsatte priser, Caroline Hoff

Nyt i hermetikk Kalkun Cambridge, Sausages, Sardelringe med Nellik anbefaler J.P. Bamberg.

Einar Haugan:

Markeder og næringskontakt over grensen i Midt-Norden Grenser er ingen hindring, men en mulighet Innledning La oss først sitere fra Lars Larsson sin herlige bok fra 1912: ”Te Byn å Levång”: ”Gränsfolken äro på sitt sätt interessanta, hvar man än träffar dem, i geografisk, politisk, eller sosial mening. De ha alltid större vyer, mera förståelse och tolerans än andra människor, mera af djärfhet och initiativ. Lätt ha de öfverskridit gränserna och funnit at dessa intet mänskligt stänga, men at dette ”bortom” tvärtom lockar, förbindar och ena”.1 Ut fra denne beskrivelsen av ”gränsfolken”, er det ikke til å undres over at det tidlig ble markeder både i Levanger og på Frösön. Markedene var deler av et økonomisk nettverk for varebytte, sannsynlig etablert før år 1000 e. Kr. Levanger-marknaden(e) og Frösö marknad ble grunnlaget for en senere utvikling mot tettsteder, og for at Östersund ble formalisert som stad i 1786 og Levanger som by i 1836. På begge steder skjedde dette mot protest fra det privilegerte borgerskapet i de nærliggende etablerte byene Trondheim og Sundsvall. Markeder og handel Marknadene i Levanger og Östersund var viktige ledd i sin tids økonomiske system for varebytte og omsetning. Toppårene for Levangermartnan og Frösö marknad var omkring 1750. I gjennomsnitt for en vintersesong ble det da registrert at betydelige varemengder kommer til Levanger fra Jämtland. Oversikter viser 40 tonn jern, 2 tonn kopper, 200 kg messing, 5 tonn humle, 50 000 m sekkestrie, 1400 m dreiel, 800 m lerret, 200 stk åklær. Til Jämtland ble i første rekke solgt/byttet fisk og salt. På midten av 1700-tallet var det registrert at 15002000 jamter deltok på Marsimartnan. Kjøpmenn fra Trondheim kom med importvarer som vin, brennevin, krydder og utenlandske tøyer. Levanger var i realiteten den nærmeste importhavna til jemtlendingene, og for all del, den nærmeste eksporthavna.2 1 2

Lars Larsson: Te Byn å Levång, Bokmalens forlag, nytrykk 1960. Einar Sandvik: Levangermarknaden, Jämtlands Läns Museum, Östersund 1987.

Rödö-urnen fra 400-tallet, er den kjøpt på marsimartnan?

Etter at Levanger fikk bystatus i 1836 var det flere Levanger-kjøpmenn som slo seg opp og gjorde gode forretninger med jemtlendingene. Vi kan nevne noen få av dem: Grosserer Henrich Meyer var et stort forretningstalent og drev med betydelig kjøp av trelast for utskiping over Levanger. Han var avhengig av gode veger. Forutsetningene for transport bedret seg med ny veg i 1865. Han prøvde med ardennerhester i transporten, de kunne trekke større lass. Til og med et damplokomotiv ble innkjøpt og prøvd, noe som ikke ble vellykket. Bruene var for svake. Meyer var også en tid (1871-75) disponent og medeier i Huså Bruk AB i Åre; viktig med sine koppergruver, skoger og trelastbruk. Andreas Krogness og O. Stendal drev en utstrakt jemthandel. B. M. Bratsberg og P. G. Strømsøe drev også mye med svenskehandel. For begge disse to var smør fra Jämtland en stor artikkel. Jemtene kunne år om annet levere 10 000 kg smør til Levangermartnan. Først på 1900-tallet ebbet Levangermartnan ut mer og mer. På denne tiden var det store endringer i det økonomiske livet på bygdene både på norsk og

Kart med oversikt over markeder i Trøndelag og Jämtland.

svensk side. En liberalisering av handelen i Sverige i 1846 førte til at handelsmenn kunne slå seg ned på bygdene og drive landhandel utenom markedene. Jernbanen ble bygd ut og satt i trafikk, fra Trondheim til Trångsviken ved Storsjøen i 1881 og videre til Östersund i 1882. Mange har nok gitt jernbanen skylden for at Levangermartnan ble redusert fra varemarked til et hestemarked. Det er nok mer riktig å si at jernbanen påskyndet en utvikling som alt var på gang og at markedene i realiteten hadde utspilt sin rolle. Norsk kunnskap og teknologi i sagbruk og treforedling går mot øst perioden 1880-1920 Ved starten av 1800-tallet var Norge et tilbakeliggende og fattige land i Europa. På to felt, bergverk og sagbruk, lå Norge imidlertid langt framme. På sagbruk kan en si at Norge lå på verdenstoppen både teknologisk, kvantitativt og kvalitativt. Norge hadde flere fortrinn. Vi hadde skog, fløytbare elver, tilgang på vannkraft og relativt kort veg til de store markeder i England og Holland. I krigsårene 1805 og 1806 før den engelske blokade, ble det eksportert 1,4 mill m3 trelast fra Norge, og det til priser som var fantastiske. Dette er et eksportkvantum som ligger høyere enn det kvantum trelast som eksporteres

i dag. Den svenske trelasteksporten var mindre enn 10% av den norske. Fra omkring 1850 fikk vi en annen form for kontakt mellom Norge og Sverige. Det tenkes her på overføringen av teknologi og industriell erfaring fra Norge til Sverige. I Norge var industrien tidlig ute med å ta i bruk dampsagbruk. Med denne teknologien kunne det bygges sagbruk uavhengig av fossekraft. Norges første dampsagbruk ble bygget på Spillum i Namdal i 1853 mens Jämtland fikk sitt første i Östersund i 1879. Etter at den engelske importtollen ble fjernet, i 1854 for Norge og i 1866 for Sverige, ble forutsetningene for både trelastindustrien og treforedlingsindustrien kraftig bedret. Mange svenske bruk nyttet seg av norsk teknologi og erfaring, ikke minst utviklet ved Myrens Mekaniske Verksted. Denne bedrift leverte i 1896-97 hele 26 såkalte varmeslipverk til Sverige. Mange nordmenn ble i denne tiden også med som eiere og/eller ledere i svenske sagbruks- og treforedlingsbedrifter. Trelastproduksjonen i Norge ble fordoblet i perioden 1850-1875. I Sverige ble den femdoblet i samme periode. Både i Sverige og Finland er det alminnelig kjent at nordmennenes innsats i vesentlig grad bidro til at vi i disse landene fikk en rask og sterk utvikling gjennom å tilføre førsteklasses bransjeerfaring og teknologi. Det er hevdet at det var denne ekspansjonen i trelastnæringen som gjorde Sverige til et moderne industriland, det dominerende i Skandinavia. Teknologi og kapital fra Syd-Norge til Sverige Vi skal først se på overføringen av teknologi og kapital fra Syd-Norge til Sverige. I 1856 kjøpte et norsk konsortium fra Drammen et dampsagbruk litt utenfor Sundsvall, Tunadal Sågverk. Til Tunadal hørte også store skogområder med rett til hogst i 50 år. Under ledelse av den norske disponenten, Carsten Tank Jacobsen, og hans bror, utviklet Tunadal seg til å bli ett av Sveriges ledende innen bransjen med produksjon både av skurlast og høvellast, og med store skoger og interesser i mange andre store svenske selskaper. I 1864 flyttet den norske forretningsmannen Hans Rasmus Astrup fra Spania til Stockholm og bygde et stort sagbruk ved Skutskär utenfor Gävle. I 1885 ble bruket solgt til et av de andre store svenske skogindustriselskaper, Stora Kopparberg. Astrup kunne trekke seg tilbake til Norge som en meget rik mann. I 1888 kjøpte han aksjemajoriteten i Merakergodset (Meraker Bruk). Både som rikspolitiker og næringslivsmann, kom Astrup fram til sin død i 1898 til å prege perioden som førte oss fram til 1905. Dødsboet etter Hans Rasmus Astrup solgte i 1898 Meraker Bruk til brukseier Ole Haugan fra Drammen. Selskapet gikk konkurs i 1901 og ble i 1906 kjøpt av familiene Kiær og Solberg fra Fredrikstad, som vi skal høre mer om.

”Norsk” industri i Jämtland I Jämtland finner vi mange eksempler på et betydelig norsk engasjement både i bergverk og skogindustri. I 1742-44 fant den norskfødde Anders Flood koppermalm ved Huså i fjellet mellom Kallsjøen og Åre. Med disse funn startet en relativt stor gruvedrift og smelting av kopper. Flood hadde erfaring og kunnskap fra Røros kopperverk.3 Disse funnene ble senere grunnlaget for Huså Bruk AB; et selskap som skulle bli aktiv både i bergverk og skogindustri. Så tidlig som i 1857 hadde en ung nordmann, Jens Sivertsen Stensås, kjøpt Skalstugan. Han drev opp Skalstugan til å bli et mønsterbruk med stor besetning, eget meieri, gjestgiveri, m.m. Han var organisator av store varetransporter både østover og vestover, og Skalstugan lå strategisk til. I 1879 solgte han

Sagbrukene i Jämtland 1870 – 1914.

Skalstugan til et norsk triumvirat som besto av Peter Theodor Holst, Jørgen Johannes Havig og Johannes Aune. Peter Theodor Holst var premierløytnant i kavaleriet, ordfører og eier av gården Hallem søndre i Verdal. I 1889 kjøpte Holst Brusve i Levanger landsogn (Frol) og ble ordfører og senere stortingsmann og statsråd. Stensås var framsynt og hadde nok forstått at den svenske jernbanen vestover kom til å gå over Storlien. Han kjøpte derfor store arealer i Enafors. Her bygde han opp sagbruk og deltok i utbyggingen av jernbanen vestover til Storlien. Sagbruket ble avviklet som salgssagbruk i 1885.4 3 4

Britta Hedros: Fröå gruva, Jamtli 1995, s. 8. Olle Edquist: Guld och gröna skogar. Jämtlands läns museum, Fornvårdaren 1989, s. 45.

Holst solgte allerede i 1887 den store Skalstugan-eiendommen til en rik engelskmann, Tom Nickalls. Han fikk ikke konsesjon for kjøpet og det ble proforma overført til en I. M. Holst i Trondheim. For nordmenn var det ikke formelle hinder for kjøp av fast eiendom i Sverige i unionstiden. Den reelle eier var fortsatt engelskmannen Tom Nickalls. Engelskmannen brukte Skalstugan til jakt og fiske og ikke minst til store festligheter. Det var også skysstasjon i Skalstugan. Martin Indahl fra Verdal (f.1875, d. 1968), senere bonde på Lykkens prøve i Frol, var 1891-1900 ansatt som skysskar på Skalstugan.5 Da I. M. Holst fikk økonomiske problemer, ble det i 1895 dannet et aksjeselskap som overtok eiendommen. Nickalls berget på denne måten sin investerte kapital ved at han fikk leieavtale på eiendommen. I 1902 ble Skalstugan solgt til K. A. Wallenberg, onkel til den svenske finansfyrsten Marcus Wallenberg.6 Jernbanen endrer næringslivet grunnleggende på begge sider av grensen I 1851 ble det bevilget penger i den svenske riksdagen for å forbinde Bottenhavet og Atlanterhavet. Et privat transportsselskap, Jemtlands Kommunikations AB, ble startet i 1857. Transporten skulle skje med båter på de store elvene og sjøene, og med hestetransport på vegsystemet i Jämtland og i Norge fra Melen og fram til Levanger. Transporten ble startet 1. september 1863. Selskapet var ikke liv laga og gikk konkurs i 1867. Transportvolumet ble for lite og omlastingene mellom båt og hestetransport for tidkrevende og kostbar. I 1868 ble det i landstinget i Jämtland nedsatt en komité for å vurdere alternativet med en jernbane vestover. I første omgang fikk ikke dette initiativet støtte i riksdagen, men i 1872 var tiden moden for beslutning både i regjeringen og riksdagen. Først ble strekningen fra Hell via Storlien til Trångsviken åpnet den 16. oktober i 1881, og den 22. juli 1882 ble tverrbanen tatt i bruk helt fram til Östersund. Byggingen av en bredsporet jernbane med god kapasitet over Kjølen var svært interessant for å nå isfri havner i Trondheimsfjorden. Havna i Hommelvik var her spesielt av interesse. Dette hadde stor betydning både for vare- og persontransport og sett ut fra et militært synspunkt. 7 8 Den nye transportmuligheten la grunnlaget for en meget sterk utvikling av skogindustrien langs jernbanen i Vestre Jämtland i perioden 1880 - 1905. Her ble mange sagbruk og massefabrikker bygd nær råvaren. Også i Jämtland deltok mange nordmenn med sin erfaring og dyktighet. Før jernbanen kom i 1882, var det ikke flere enn 4 salgssagbruk i VestJämtland. Det var de to brukene ved Kallsjøen, i Sundet og i Sulviken, bruket 5 6 7 8

Intervju i Adresseavisen 1960. Holger Wichman og Gert Nylander: Skalstugan. En historikk. AB. AB Wisénska Bokhandeln, 1968, s. 23. F.d. landshövding Johan Widén: Om Jämtlands läns vägar. Jämten 1923, s. 15. Olle Edquist: Guld och gröna skogar. Jämtlands läns museum, Fornvårdaren 1989, s. 27-28.

i Äggforsen i Mörsil og bruket i Kvitsleströmmen i Mattmar. Etter at jernbanen var ferdig, ble det i de neste 20 år etablert ikke mindre enn 19 kommersielle sagbruk i det området som i dag er Åre kommune. Noen av dem var ikke i drift i så mange år før de måtte avvikle. Tilgangen på grovt skurtømmer var ikke tilstrekkelig for alle brukene. Det er interessant å legge merke til at i flere av disse brukene var nordmenn engasjert både på investeringssiden og på driftssiden. Med lange tradisjoner som forbønder og handelsmenn var det naturlig at enkelte kloke jemter satset på handel og eksport av trelast og pitprops som alternativ til selv å bygge sagbruk.9 I perioden fra 1880 til 1905 var det tre selskaper som dominerte virksomheten på skogindustrisiden i Jämtland. Det var 1. Huså Bruk, 2. Trondhjems Aktie Trælast Compagnie 3. Lewis Miller fra Skottland. Huså Bruk hadde i 1881 sluttet med å smelte kopper, og avviklet i 1883 bergverksdriften og gikk over til sagbruksdrift ved å kjøpe Bratt-sågen i Järpen. Den var bygd 1880-81 av nordmannen Edvard Bratt fra Trondheim.10 I 1883 kjøpte Gøteborgfirmaet Jacob Elliot & Co. Huså Bruk AB. I 1892 ble selskapet solgt til nordmennene konsul Christian Marentius Thams fra Trondheim og grosserer Thorvald Olrog. Olrog ble svensk statsborger i 1892. Det andre selskapet, Trondhjems Aktie Trælast Compagnie, hadde i 1890årene kjøpt opp store skogeiendommer på Vest-Jämtland og engasjert seg i en rekke sagbruk. Dette var et selskap som var eid av firmaet Jenssen & Co i Trondheim. I 1912 ble ”Compagniet” oppkjøpt av Værdalsbruket i den såkalte Wesselperioden.11 Lewis Miller var en engelsk trevaregrossist fra Crieff i Skottland. Han kom til å bli en betydelig aktør på sagbrukssiden i Jämtland. Hans største sagbruk lå i Trångsviken ved Storsjøen. Han overtok (1887), bygde ut og moderniserte Ockesågen og oppførte flere mindre sagbruk nær Järpen.12 Miller kjøpte uthogstrettigheter med 25 års varighet. Skurlasten ble transportert med jernbanen til Hommelvik, for stabling og tørking og utskiping derfra i løpet av vinteren, for det meste til England.13 Lewis Miller avsluttet sin sagbruksvirksomhet i Jämtland i 1904 og flyttet til New Foundland.14 Vi skal ikke gå nærmere inn på de enkelte sagbruk som ble bygd i VestJämtland i perioden etter 1882, men konstatere at sagbruksepoken ble kortvarig og at nordmenn deltok både på godt og vondt. 9 10 11 12 13 14

Olle Edquist: Guld och gröna skogar. Jämtlands läns museum, Fornvårdaren 1989, s. 31. Christian Valeur: Papper och massa i Medelpad och Jämtland. Hudiksvall 1997, s. 73. Eivind Hartmann: Værdalsbrukets Historie 1640-1908. Verdal 1976, s. 95. Olle Edquist: Guld och gröna skogar. Jämtlands läns museum, Fornvårdaren 1989, s. 33. Johan Nygaardsvold: Min barndom og ungdom, Oslo 1952, s. 81. Bengt Ocklind: AB Ocke Åmgsågs Historia, 2001.

Ocke dampsag ca. 1900.

(Jämtlands läns museum)

Ved Äggfossen i Mörsil lå det flere industrianlegg etablert gjennom første halvdel av 1800-årene, et stamperi, et ullspinneri og en kvern. Et sagbruk ble bygd i 1874. I 1881 ble Ockesågen bygd av to norske grosserere fra Bergen, Johannessen og Bruun. Det gikk under navnet Jemtlands Saagbrugs AB. Sagbruket gikk dårlig og ble i 1886 solgt til en annen Bergensmann, C. Christensen, som i 1887 igjen solgte det til den tidligere nevnte Lewis Miller. I perioden 1896-1905 var Ockesågen det største sagbruket på Vest-Jämtland. Bruket skiftet eiere flere ganger, og ble 1926 etter en konkurs overtatt av familien Ocklind. Åre er et industrihistorisk interessant område. Spesielt gjelder dette området rundt Järpen. Her ble det bygd flere sagbruk og en sulfittcellulosefabrikk (1886). Karakteristisk er at mange av bedriftene skiftet eiere og at nordmenn var aktive i løpet av perioden etter at jernbanen var bygd ferdig. Et eksempel er Tegefors Ångsåg i Järpen, det var den tidligere nevnte Brattsågen. Sagbruket var eid av Huså Bruk og bygd kort tid før jernbanen kom i 1882. Det ble solgt i 1884 og ble drevet av den nye eier fram til 1894 da Trondhjems Aktie Trælast Compagnie, eid av familien Jenssen & Co, overtok og drev sagbruket fram til 1900. Tegefors AB, eier av sulfittfabrikken i Järpen, kjøpte hele det norske ”Compagniet” med sagbruk, eiendommer og hogstrettigheter.

Selskapet skiftet navn til AB Tegefors Verk. Sagbruket ble lagt ned i 1904, men fortsatte driften av sulfittfabrikken fram til 1916 da det kom inn nye norske eiere, familiene Kiær og Solberg. De kjøpte alle faste eiendommer og rettigheter og fortsatte under det samme navnet som tidligere, AB Tegefors Verk. De nye eierne i Järpen, familiene Kiær og Solberg, var tidligere eiere av skog og skogindustri Trøndelag, Van Severen fra 1901, Meraker Bruk fra 1904 og Ranheim Papirfabrikk sammen med familien Astrup fra 1907. Nesbruket i Mosjøen ble også kjøpt i 1907. De var interessert i Værdalsbruket da det kom på salg i 1908.15 Vi kan i ettertid se at Kjær og Solberg sine kjøp av skog og industri var et ledd i en stor næringspolitisk slagplan for å få ”hånd om” og dominans i MidtNorge. Ved kjøpet av AB Tegefors Verk var det Meraker Bruk som formelt sto som hovedeier sammen med familiens svenske sagbruksselskaper, Rö og Köia. Disse familiene sto fra 1890 og fram mot 1920-årene sentralt i norsk og nordisk industriutvikling. De hadde utviklet sin virksomhet fra en base i Fredrikstad og Glomma-vassdraget, via en storstilt satsing i Trøndelag og til områder på svensk side av grensen både i Jämtland og lenger nord i Sverige. Familiene Kiær og Solberg sitt engasjement skjedde ofte i samarbeid med andre markerte norske industrifamilier som Fearnley, Stang, Egeberg, Astrup, Heftye, Andresen, Plathe, Kiøsterud, Olsen, Schjelderup, Wilhelmsen, Jacobsen og Mathiesen. I 1875 ble det oppført en kvern og et rammesagbruk ved Äggforsen i Indalselven under navnet Äggfors Werk, senere (1887) Äggfors AB. I 1913 ble selskapet og anleggene innkjøpt av et selskap med delvis norske eiere. De kjøpte relativt store skogeiendommer i området, Fävikskogene. Selskapet ble etablert 1913, og i 1915 startet produksjonen på et tresliperi med navnet AS Jämtlandsbruket. Bruket ble utbygd ved flere anledninger og ble etter hvert et av Sveriges største sliperier. Den norske ingeniøren Alf Prydz ble overingeniør og senere sjef for selskapet. Äggfors AB ble i 1947 slått sammen med Hissmofors sulfittfabrikk som senere (1963) gikk opp i skogeiernes skogindustrikonsern NCB. I 1914-17 kom Huså Bruk og andre skogeiendommer rundt Kallsjøen på norske hender da Verdalsbruket kjøpte ca 30.000 ha skogsmark i Kall. For transport av virket ble det i 1915 bygget taubane fra Kallsjøen til Anjan og fra Anjan til Vera. Driften av taubanen opphørte i 1920, og virket ble overført til svenske bedrifter. De økonomiske forhold lå ikke lenger til rette for en foredling av virket på norsk side av grensen. Etterkrigstidens høykonjunktur var over i 1921, og preludiet til de harde trettiåra var startet. Værdalsbruket måtte i 1930 selge de svenske skogeiendommene på grunn 15 Einar Haugan: Skogen vår, Levanger kommuneskogers historie 2002, s. 27.

av en innskjerpelse av de svenske konsesjonsbetingelser. Det er verdt å merke seg at også denne gang var en av kjøperne nordmann, Verdalsbrukets skogforvalter Bernhard Mona fra Snåsa. Han gikk 14. august 1930 sammen med disponent John Ocklind på Ocke Ångsåg og kjøpte Verdalsbrukets eiendommer i Jämtland. I Midt-Norge førte strukturendringen til at vi i 1966 fikk etablert Nordenfjelske Treforedling, det selskapet som senere utviklet seg til Norges største under navnet Norske Skogindustrier. I Jämtland legges den lokale treforedlingsindustrien med massefabrikker og cellulosefabrikker ned. Deres periode er ute. Sagbruksindustrien i Jämtland utvikler seg imidlertid i nye former. Selskapet Camfore AB med flere lokale sagbruk, blir i Jämtland en ny og sterk gruppe. Norske Skogindustrier ble med på eiersiden med en mindre andel. Kilder: Einar Sandvik: Levangermarknaden. (Jämtlands Läns Museum, Fornvårdaren 21. Östersund 1987) Olle Edqvist: Guld och gröna skogar. (Fornvårdaren 22. Jämtlands Läns Museum, Östersund 1989) Claus J. Koren: 11 beretninger fra skogindustriens historie. (PTF og Tidsskriftet Skogindustri, Oslo 1994.) Gösta Ullberg: Huså Bruks Historia. (AB Wisènska Bokhandelns Förlag, Östersund 1967.) Britta Hedros: Fröå Gruva. (Jamtli/Jämtlands Läns Museum, Östersund 1995) Sågverksfolkets Förlagskommittè: Sågverksfolket, Alnöbygd i förvandling. (Sundsvall, 1995) Holger Wichman og Gert Nylander: Skalstugan, En historik. (Östersund 1968.) Einar Haugan: Peter Theodor Holst. (Levanger Historielag, årbok 1991) Grosserer Heinrich Meyer.(Levanger Historielags årbok 1995) Skogen vår. Levanger kommuneskogs historie. Levanger 2000. Edv. Bull: Jemtland og Norge. Östersund 1970. Lars Larsson: Te Byn å Levång. Bokmalens Förlag, nytrykk 1960.

Eksport af kalksten fra hr. Bratsbergs eiendom Østborg til Hjerpens cellulosefabrik i Jämtland foregaar nu regelmæssig med 5 jernbanevogne hver uge. Stenen kjøres fra 2 brud efter nyanlagt vei op til jernbanelinjen ved øvre ende af Mulelien, hvor der er anbragt sidespor, og hvor stenen læsses paa jernbanevognene. Fra læsserampen til stenbruddene er der ca et par hundre meter. NTA 24.1.05

Per Anker Johansen:

Amtsudstillingen paa Levanger 30te og 31te august og 1ste september 1905 Amtsutstillinger av landbruksprodukter av ulike slag ble under normale forhold holdt hvert tiende år i Nord-Trøndelag. I 1891 ble utstillingen avholdt på Steinkjer med 277 nummer i katalogen. Levanger skulle vært utstillingsplass i 1901, men tidspunktet ble av ulike årsaker utsatt til høsten 1905. I juni 1905 sto følgende annonse i Amtstidende: Statens Kvæg-udstilling samt Udstilling af Faar, Gjeder og Svin for Nordre Trondhjems Amt afholdes i Levanger i forbindelse med Amtsudstilling og Statens Hestudstilling, Thorsdag 31te August og Fredag 1ste Spt. Værdalen i juni 1905 E. Anzjøn Anzjøn var statskonsulent i landbruk for amtet og var formann for bestyrelsen for utstillingen. De øvrige medlemmer var: Brukseier Jelstrup Overrettsakfører Bragstad Bruksfullmektig T. Richter Amtsagronom Eggen - sekretær Amtsutstillingen ble gjennomført med bidrag fra Staten, amtet, Levanger by, Levanger øl- og vinsamlag og Levanger og Skogns sparebank. Utstillingene ble åpnet ved en seremoni i lærerskolens gymnastikksal onsdag 30. august med tale av amtmann Løchen. I en lang hilsningstale snakket Løchen varmt om den rivende utvikling han mente å observere i nord-trøndersk landbruk. Antall meierier i amtet hadde økt fra 45 i 1890 til 73 i 1905. Innveidd melkemengde hadde i samme periode økt fra 7,4 mill liter til 13 mill. liter. Dagens melkeprodusenter er neppe særlig imponert over melkemengden, mens antallet meierier i 1905 – 73 i tallet - forteller om en annen tid. Det gjør

100

nok også amtmannens opplysning om at for de 13 mill liter melk ble det betalt produsentene kr 978.154. Dette gir en literpris på 7,5 øre! Statens Kvægutstilling og Hesteutstilling ble avholdt på Mo gård med 53 hester og 324 nummer i katalogen for Kvegutstillingen. Det var regn og vestavær disse dagene, men det ble likevel meldt om ei stor og vellykket utstilling. Premieoversikt I premieoversikten tar jeg av plasshensyn ikke med resultatene fra dyreutstillingene på Mo. Av premielisten har jeg trukket ut vinnere fra nåværende Levanger kommune. MEIERIPRODUKTER

Utstilling i Folkeskolens gymnastikksal 100 nr i katalogen Dommere: smørmester Schumann, kjøbmann Ivar Lykke, meierimester Wold, kjøbmand Anton Dahl, fhv. ysteribestyrer Schärer. Sølvmedalje: Marit Aune, Skogn (smør) Bronsemedalje: Gustava Ertsaas, Levanger landsogn (smør) J. K. Henning, Ytterøen (fed ost) Peter Sjaastad, Skogn (hvit gjedost) Hederlig omtale: Aasen meieri PRODUKTER AF OG FOR LANDBRUGET Utstilling i Ridehuset 53 nr i katalogen Dommere: Landbrugskemiker Dr. E. Solberg, brukseier Jelstrup, Bronsemedalje: P. M. Storborg, Levanger landsogn (potet og turnips) Hederlig omtale: O. Weske, Skogn (trønderhavre) J & F. Sandstad, Brosveet (turnips)

101

HAVEBRUK Utstilling i Ridehuset 52 nr i katalogen Dommere: Fru Schønberg-Erken, gartner Kirkeberg Sølvmedalje: Røstad skole (grønnsaker) B. Følling, Levanger (grønnsaker) Gartner Huseby, Levanger (blomsterbinderi) Bronsemedalje: Johs. Finsvik, Ekne (grønnsaker) Levanger Mineralvandfabrikk (saft og syltetøi) Fru Five, Levanger (bærvin) SKOGBRUK Utstilling i Ridehuset 60 nr i katalogen Dommere: Skogforvalter Winsnes, brugseier Getz Sølvmedalje: Nordre Trondhjems Amt Skogselskab (frøplanter av gran, furu, buskfuru og lærketre) HUSFLID Utstilling i Lærerskolens gymnastikksal 247 nr i katalogen Dommere: Fru Jelstrup, fru Okkenhaug, fabrikkeier Eide, folkehøgskolebestyrer Sakshaug 1. premie m. sølvmedalje: Levanger husflidskole (samling) Serine Haugskott, Levanger landsogn (vævede sager) Oline Okkenhaug, L. lands. (vævede sager) Oline Munkeby, L. lands. (vævede sager) Nikoline Mollan, L. lands. (vævede sager) 1. premie: Nikoline Eggen, Skogn (vævede sager) Karl Grav, Ytterøen (udskaarne møbler)

102

2. premie m. bronsemedalje: Røstad Skole (samling) Fru Floan, Røstad (vævede sager) Laura Sjaastad, Skogn (vævede sager) Anna Alfnæs, Skogn (vævede sager) Ingeborganna Kveldstad, Levanger (flatbrød) 81 år! 2. premie: Frk. Hartmann, Levanger (syede tepper) Olaf Eggen, Skogn (dreiede sager) Snedker Leiknæs, Levanger (ski) REDSKABER OG MASKINER Utstilling i Ridehuset 39 nummer i katalogen Dommere: Landbrugsingeniør Arentz, brukseier O. N. Wæhre Sølvmedalje: O. Karlgaard, Levanger (femkantet labharv) Smed Paul Holthe, Levanger (samling av kjøretøier) Bronsemedalje: Smed Rangul, Skogn (hestesko) FJÆRKRÆ OG KANINER Utstilling i Ridehuset 27 nummer i katalogen Dommere: Ordfører Leinum, gaardbruker J. Sandstad 1. premie: Peder Gevik, Ekne (graa Toulusergås og svart Pekingand) Gevik fikk også Norsk Fjærkræs Sølvmedalje for omfattende udstilling av gjæs, ænder og høns. 2. premie: Ole Saltvik, Ytterøen (sorte Minorkas) J. E. Nordenborg, Levanger (sorte Minorkas) Kilder: Program for Amtsutstillingen 1905 – trykt i N-T Amtstidende Reportasje i Amtstidende fredag 1. september og tirsdag 5. september 1905

103

Nord. Tid. 14.8.05 Annonse

Kundgjørelse Det sædvanlige heste- og kvægmarked i Levanger afholdes i forbindelse med amtsudstillingen torsdag den 31te august og fredag den 1ste september førstk. Akrobater, gjøglere, taskenspillere, dyretæmmere, panoramaforevisere o. l. vil blive negtet tilladelse til at udøve sin bedrift under markedet. Levanger politikammer 10 august 1905 H. Steen NTA 1.9.05

Festmiddag Bestyrelsen for amtsudstillingen gav igaaraftes en soupér i byens festsal for en del indbudne og andre deltagere. Den fungerende vært, hr. overretssagf. Bragstad, ønskede velkommen tilbords. Amtmanden udbragte et leve for fædrelandet, statkonsulent Anzjøn for regjering og storting, major E. Jenssen for Levanger by, ordfører dr. Hiorth for amtet, amtmanden for landbrugsdirektør Tandberg, landbrugsdirektøren for amtets landhusholdningsselskab, Joh.s Okkenhaug for Norges landbrugshøiskole, brugseier Jelstrup for udstillerne, O. N. Mæhre for udstillingsbestyrelsen, E. Anzjøn for prisdommerne, amtsagronom Eggen for bestyrerne af udstillingens afdelinger, E. Anzjøn for kommunikationerne og Bernh. Øverland for amtmand Holst.

Garver Føllings have.

(Foto: Bjerkan)

104

105

Eli Lunnan:

Dagligliv i Levanger Småplukk fra "Amtstina" i 1905 "Fru Schønberg-Erken, som nu er flyttet til Levanger, vil i følge bladene ogsaa her fortsætte sine "opvisninger for sparsommelige husmødre", som hun i Kristiania har udført under stor tilslutning. Vi har tidligere omtalt hendes bog "For sparsommelige husmødre"." Dette sto å lese 5. mai 1905 i Nordre Trondhjems Amtstidende, og bokhandler Thurn Paulsen kunne melde at de hadde fått inn "2.det Oplag" av samme bok. På våren 1905 var nok dette noe som opptok den vanlige Levangerhusmor i større grad enn storpolitikken og unionsspørsmålet, som tilspisset seg på samme tid. Dagliglivet gikk sin vante gang, med arbeidsliv, handel, husstell, skole, høytider og fritidssysler; det kommer tydelig fram i avisspaltene. Og her er det mye fornøyelig lesning. Gustav Bøhn, nå mest kjent som Mannssonglagets far, vil starte et "kursus i tonetræfning", og det må vi i ettertid kunne si var et vellykket foretagende! - Festsalen var fylt til siste plass da en "Grammophon-Concert" ble arrangert, og den var både "tydelig og kraftig". - "Johan Bojer med Familie skal opholde sig i Indherred i Sommer", og fra Inderøy meldes om et brudepar på 80 og 66 år, med kommentar: "det kan med rette siges at ungdomsletsindigheden ikke var aarsag til forbindelsen." Levanger Meieri ønsker å leie en Locomobil på 4 Hk, og Per Holsand har "klokhøner tilsalgs denne uge." - Leiknæs anbefaler sin Ligkisteforretning, og det er "auksjon efter Jokumine Slengens efterladenskaber". Det er tydelig at sykkelen har gjort sitt inntog etter annonsene å dømme. Uhrmager M. Heir blir eneforhandler for de nye modellene "Styria" og "Nidaros", og Olav Køhler åpner reparasjonsverksted i Svebaks gård. En del notiser, handelsannonser og kunngjøringer for hele året 1905 er spredt utover i årboka, de får tale for seg sjøl. God fornøyelse!

106

107

108

Oline Bredeli:

Tekstilkunnskap over grensene Innledning Trangen til dekorasjon på bruksgjenstander er en meget gammel skikk. Det er funnet dekorative streker på leirkar fra 3-4000 år tilbake. Når det gjelder tekstil, var fra først av all produksjon rettet mot nødvendighetsartikler. Disse ble etter hvert pyntet, og flere tekstiler fikk statuspreg. Senere kom arbeider som bare var dekorative, som veggtepper, kirketekstiler, religiøse motiver i hjemmet og festklær. Tekstilredskaper, mønster og teknikker flyttet med over hele Europa og til Amerika ved emigrasjon, ekteskap og besøk mellom slektninger og venner. Men motene fulgte også handelsveiene, pilegrimsstiene og håndverkervandringene. Her i Trøndelag var handelen med Sverige omfattende og tradisjonsrik. Varer som ble ført til Levangermartnan fra Europa via Bergen og Trondheim, ble kjøpt av svenske handelsmenn og deretter solgt i Østersund til andre reisende som tok varene videre mot Finland og Russland. Og likedan den omvendte veien. Ut fra dette kan en skjønne at motene innen tekstil og klær også vandret over landegrensene, og at en i trønderske bygder tidlig tok i bruk teknikker som kom fra fjerne, ukjente land. Når en ser på denne påvirkningen, må en også ta i betraktning at Jämtland var norsk til 1600-tallet. Da gikk påvirkningen lettere øst-vest enn nord-sør.

Damaskveving i Norge med svenske læremestre Damaskveving kommer som navnet antyder, opprinnelig fra Østen. Det karakteristiske ved damaskvev er at bunn og mønster opptrer på begge sider av stoffet, men da med motsatt "bilde". Teknikken gjør at en kan veve mønstre med utrolig fine detaljer, og den ble før benyttet først og fremst til finere duker og servietter. I Trøndelag i våre dager kjennes teknikken igjen i vestestoffet til trønderbunaden. Damaskvev krever en egen utrustning på veven, som må spesialbygges. Trønderne kalte veven for "langlein". Det fineste bevarte eksempel på trøndersk husflidsdamask er Domkirkeduken i Inderøy Bygdemuseum, med motiv av Nidarosdomen før restaureringsarbeidene i 1869. Duken har en bred bord av åttebladsroser og et stilisert blomstermotiv, en indre bord av vinløv og et stort overflødighetshorn i hvert hjørne.

109

I borden er innvevd "JR MR - DEN 24de juni 1848". Ingeborg Anna (f. 1824) vov duken til foreldrene Jørgen og Massi Richters sølvbryllupsdag. Hun var en dyktig veverske med diplom fra bl.a. en utstilling i London. Noe som sikkert ikke var vanlig for norske husflidsveversker den gang. Det er mulig vi kan se dette i Hovedmotivet i Domkirkeduken fra Inderøy 1848. sammenheng med Ole Richters opphold i London på samme tid. Mønsteret til den flotte borden finnes i siste utgave av de svenske Ekenmarkske vevbøker, utgitt i Stockholm 1847. Selve vevemåten tyder på at veversken har kjent dragapparat-metoden som er publisert i boka. Kan hun ha deltatt på et Ekenmarks-kurs? Kjennskap til Johannes Sæchnanns lærebok, trykt i Levanger 1849, ville ikke ha vært nok, for den bygger på en tidligere utgave fra 1835. De første damaskvevkurs den kjente, svenske vevfamilien Ekenmark holdt i Norge, var i januar 1835 i Eugeniastiftelsen i Kristiania. De ble samme år etterfulgt av en rekke kurs i Sør-Norge. Det er vanskelig å tidfeste når den svenske Ekenmark-damaskvevingen kom til Trøndelag. De første spor kan være en premie for veving til Severina O. Rynning Sneeaasen (Snåsa) 1836, "En vævestol af ny indredning til 6 sp.daler fra Norsk Videnskabsselskaber". I 1786 kom den første svenske damaskvever fra Flors Damaskveveri i Helsingland til Trondheim. Renholdt W. Edler hadde damaskvevkurs i byen, og Damaskmønster fra J. Sæchnanns sønnen fortsatte noen år, men noe større "Veiledning til Dreiel- og Teppenverksted drev de aldri. Vævning for Begyndere" fra 1849.

110

På damaskvevkurset i Levanger i 1847 var en mann fra Trondheim lærer (ikke navngitt noe sted), sammen med lærer Sæchnann, som hjalp til med undervisningen og som gav ut sin bok i 1849 i et opplag på 250. I 1963 kom et faksimileopptrykk i 1000 eksemplarer. En annen trøndersk dame må nevnes i damask-sammenheng, nemlig Ane Martha Henriksdatter Jøraas (1824-1907) fra Skogn, gift Holthe. Hun har etterlatt seg en håndskrevet vevbok, datert 1843. Den vitner om at hun enten har gått på Ekenmark-kurs eller har hatt tilgang til en av familien Ekenmarks lærebøker. Ane Martha har nemlig tegnet oppknytting og hovling for flere av de mest populære mønstrene til Ekenmark, og hun bruker en del svenske betegnelser i beskrivelsene. En duk, merket "Ane Maartha J 1850", er bevart i slekten, samt den store veven hennes, langleina.

Dobbel vev Meråkervev - Tydal / Jämtland - Härjedalsvev Vev med mønstra ulikesida dobbel vev er kjent så langt tilbake i tid som vi kjenner tekstilhistorien. 2000 år f. Kr. vov de i Kina tredobbel mønstervev, et bevis på at teknikken er adskillig eldre. Dobbel vev i Norden er kjent fra tidlig middelalder. Den første svenske

Damaskduk, vevd av Ane Martha Jøraas, Skogn 1850.

111

dobbelvev ble funnet sammensydd med den kjente Överhogdals-bonaden, som er C 14-datert til mellom år 800 og 1100 (Utstilt på Jämtlands läns museum i Østersund). På den tiden lå Överhogdal kirke under erkebiskop Olaf i Trondheim, og Jämtland/Härjedal tilhørte Norge. De mange salmevers som gjennom tidene ble vevd inn i dobbelt vevde åkle, viser at vevingen har vært drevet i et religiøst miljø. Jämtland, Härjedal og Stugudal kan regnes som fellesområde for dobbel vev også på 1700-tallet. Produksjonen i vevefamiliene på svensk og norsk side viser felles preg i mønster og motiv fra tidlig i århundret. "Åkleberit" (1764-1859), gift med Ole G. Hilmo på gården Stugudal øverst i Tydal, lærte teknikken av sine tanter, bosatt på andre sida av "Skardøra", fjellovergangen mellom Jämtland/Härjedalen og Tydal/ Trøndelag. Dette var Nordens eldste og viktigste ferdselsvei mellom Østersjøen og Atlanterhavet, med stor trafikk av pilegrimer og handelsmenn. Etter Åkleberit er det registrert 500 åkle i dobbel vev. De ble kalt Hilmoåkle eller Tydalsåkle. Berit begynte neppe å nummerere sine åkle før produksjonen var godt i gang. Hun ble enke i 1805, og da de seks barna vokste opp, tok hun for alvor opp åklevevinga. Flere ganger bodde hun hos sin bror Ingebrigt (gift med søster av Berits mann), som var bosatt på Tømmerås i Meråker. Tydalsvevingen med sine spesielle mønster og motiv ble på denne måten overført til Meråker og andre bygder i Stjørdal. Den største produksjonen ser likevel ut til å ha foregått i Stugudal. I 1905 lærte Ingeborg Skei, g. Haave (1865 - 1951) fra gården Skei i Sparbu å veve dobbel vev av Ane Gilsåmo i Meråker. Hun hadde lært teknikken av Berit Bitnes, som igjen hadde lært av Berit Hilmo da hun bodde hos broren Ingebrigt i Meråker. Ingeborg Haave var på besøk i fjellbygda Stordalen i Meråker noen vårdager i 1905. Det krydde av soldater og grensevakter, og denne opplevelsen gjorde at det første åkle i dobbel vev som Ingeborg vov, fikk innskriften "7. juni 1905". Hun vov senere 33 åkle, mange med inskripsjon.

Dobbeltvevd lengde fra Överhogdalsbonaden, datert til tidlig middelalder.

112

Ingeborg Haave i meråkerveven. Tresnitt av Gunbjørg Skei.

""Meråkeråkle" er eit namn eg har gjeve vevemåten," fortalte Ingeborg Haave en gang. Veveteknikken har betegnelsen "finnvev" i Sverige. I Finland blir den kalt "ryssvev". Slike navn vitner om tradisjoner og teknikker på vandring over landegrensene.

Knipletradisjoner på vandring Kniplinger og kniplingproduksjon utgjør en viktig del av vår europeiske tekstilhistorie. Italia, Frankrike og Belgia er de land der knipletradisjonen har vært sterkest, men det finnes neppe et land i Europa der kniplekunsten er ukjent. Norge hadde en ikke ubetydelig kniplingproduksjon på 1800-tallet, i følge Hans Dedekam, tidligere direktør på Kunstindustrimuseet i Oslo. Han mener at Rindal har laget de rikeste og vakreste kniplinger som er kjent i norsk folkekunst. Kunstindustrimuseet har ellers landets største samling av kniplinger fra 1600-tallet fram til vår tid. Eksakt å peke ut et bestemt sted der kniplekunsten har startet, er ikke mulig, sier tekstilhistorikeren. Det er gjort mange gravfunn fra før vår tidsrekning med kniplingslignende teknikker, egyptisk, koptisk, orientalsk. Den eldste mønsterbok for knipling som en kjenner til, kom ut i Venezia i 1557. Boka har ingen opplysning om framgangsmåte og materiale; en rekner med at det er vel kjent fra før. Boka kan være en av grunnene til at Italia har fått æren for å ha introdusert både knipla knipling såvel som sydd knipling. Vi skiller nemlig

113

mellom to former for knipling. Sydd knipling med utgangspunkt i det såkalte retisella-broderiet, med etterkommere eks.vis "hedebosøm" i Danmark og "Hardangersøm" i Norge. Knipla knipling har sitt utgangspunkt i firfletting. Bregding gir mønster som har likhetspunkter med knipling, en teknikk som er kjent langt tilbake i tid fra gravfunn både i Egypt og i Danmark og Norge. Også Telemarksbinding har mønster på gjennombrudt botn, og kan minne om kniplinger. Den har fiskeknuten som basis, og ble i eldre tid mest brukt til pynt på julehandkleet som tradisjonelt ble hengt opp i høgsetet over kristenåkleet til kvar jul. Kvinner i hundretusentall skaffet seg etter hvert levebrød gjennom kniplingindustrien. Den ble en økonomisk faktor av stor betydning. På midten av 1700-tallet hadde Danmark 12.000 kniplepiger, og knipling var Danmarks største eksportartikkel. I Sverige var Vadstena kloster et betydningsfullt sentrum for svensk kniplingproduksjon. Finnland og Russland har også lang kniplingstradisjon; de russiske 1600-tallskniplingene viser klar orientalsk inspirasjon. Mønstrene og knipleteknikken begynte tidlig å "vandre" mellom landene i Europa. Bak ligger momenter som politikk, religion, økonomi og flyktningproblematikk. Også emigranter til Amerika tok kniplekunsten og interessen for knipling med seg på reisa. Men kanskje viktigst var MOTE. Dess mer kniplingene ble brukt på klesdrakter, dess mer vokste produksjonen. Norske kniplere ble også påvirket av de utenlandske mønstrene. Den trønderske knipling "trillingene fra Selbu" fra midten av 1700-åra, montert på hodetørkle, storsaumplagg eller brurplagg, og signert GIDH D, er for eksempel svært lik "tvillingene" fra Dalarne, som har en rik kniplingtradisjon. Kniplekunsten var i lengre tid nesten gått i glemmeboken. Men interessen har tatt seg betydelig Oline Bredeli demonstrerer knipleteknikk, opp fra 1960-tallet, og da er de iført kniplet ullsjal med mønster fra Vadstena tradisjonelle mønstrene brukt som i Sverige.

114

inspirasjon for nye former og bruksområder. Utstrakt kursvirksomhet har ikke bare tatt for seg norske mønstre. Her studeres danske almuekniplinger, middelalderkniplinger, Tønderkniplinger og "svenska spetsar". Som eksempel på at denne utvekslingen av mønster og teknikker varer ved opp mot vår tid, kan nevnes at Jamtlimuseet i Østersund på midten av 1990tallet "lånte" bregdeeksperter på norsk side av grensa for å demonstrere teknikken på museet.

Skillbragdåkle-fellåkle Martnashandel Når en leser og hører om martnashandel, dreier det seg ofte om kjøp og salg av matvarer, dyr og redskaper. Men også klær og stoffer var en stor salgsvare, og da særlig vadmel, som var det vanligste stoffet å sy klær av, særlig mannsklær. Forarbeidete tekstiler var også en handelsvare. Fra gammelt av var sengene utstyrt med skinnfeller som overbredsel, og for å dekke den hårløse siden på fellen ble det sydd fast et vevd teppe - eller åkle. Ikke alle hadde mulighet til å veve slike åkle selv, og da var det lettvint å kjøpe det på Martnan. Svenske omfarhandlere kom til Martnan på Levanger og solgte bl.a. skillbragdåkle (på svensk ble disse teppene betegnet som "opphempta") til trønderne. Disse svenskene var ofte vestgøter, og teppene deres fikk derfor betegnelsen "væsjøttåkle". Helt til Romsdalsmartnan på Veblungsnes dro svenskene og solgte åkle. I 1977 ble det vist mange gamle væsjøttåkle på en stor husflidsutstilling i Molde. En kan kanskje tenke seg at betegnelsen "væsjøttåkle" også ble brukt om de åklærne som ble vevet her i Norge etter mønster av de svenske teppene. Åkleet fra Kjesbu Først noen ord om Guru Bessdatter Jørås. Guru var først gift med Peder, nevnt i 1711 som oppsitter på Kjesbu. Sammen hadde de barna Besse, Ingeborg, Ane, Siri og Ole. Guru ble enke og giftet seg i 1715 med Anders Jørås. I 1718 fikk de besøk av svenskene, som tok med seg mat og innbo for 194 riksdaler. I 1729 kjøpte Jonas Angel Kjesbu for 126 riksdaler, men Anders kjøpte gården tilbake for 120 riksdaler. Guru dør i 1740 og 11. september blir det holdt skifte. Og vi kan lese i skifteprotokollen: - 1 væskjøtåklæde forløden sau skinn feld - 1 do med blåt åklæde - 1 flamskåklæde - 1 væsjøttåklæde

115

Her får vi opplysninger om at det på Kjesbu var hele tre "væsjøttåkle". Ett av dem har motstått tidens tann og er blitt tatt vare på i slekten, og fra 1920 kan vi følge dets videre skjebne. Eier i 1920 var Johannes Ree Kjesbu (1878 - 1959). Han ga i 1930 åkleet som gave til Inga Aune (1.8.1878 - 19.5.1952), gift Skei på Holte. Inga ga i 1935 åkleet som gave til undertegnede Oline Bredeli, som i 1995 forærte det til Levanger Museum, til montering i Martnasutstillingen på Dampskipsbrygga. Formatet på åkleet er lengde 1,66 m, bredde 1,32 m. Åkleet fra Kjesbu (1700-tallet), montert i Martnasutstillingen på Dampskipsbrygga. (Foto: S. Wohlen)

Materiale:

Varp: Veft:

Handspunnet lin, 1-trådet. Botn: Handspunnet lin, 1-trådet Mønster: Handspunnet ull, 2-trådet Plantefarger: Gul Blå - grønn - gulgrønn Høgrød - blårød

"Pilgrimstapeten" Pilgrimstapeten er et teppe med motiv fra middelalder til nåtid. Motivet dreier seg om en vandring fra Karlstad, langs Klaraelven og Trysilelven, opp til Røros, langs Gaula til den 1000-årige byen Trondheim og Olav den helliges grav, og videre til Stiklestad. Den samme veien som tusener av pilegrimer har vandret gjennom århundrene for å søke bot eller helbredelse i Nidaros. Teppet ble brodert av fire norske og seks svenske kvinner i årene 1995-97. Museet i Ransby i Sverige satte i gang dette prosjektet, som skulle ha som

116

resultat en svensk gave til byen Trondheims tusenårsjubileum i 1997. "Tapeten" er 40 meter langt og 50 cm bredt, og er brodert med ull på linvev. Det er sterkt inspirert av Bayeux-teppet i Frankrike, som på samme måte forteller en historie på et langt, smalt teppe. Motivene ble plassert etter hverandre bortover veven. Kvinnene i Ransby fikk bruke sin fantasi og skaperglede i utformingen av de forskjellige bildene, fra skisse til ferdig broderi. Sommeren 1997 ble Pilgrimstapeten stilt ut i Lavetthuset i Erkebispegården ved Nidarosdomen i Trondheim, der det ble sett av et stort antall besøkende. Men hvordan ville teppet bli behandlet etter utstillingen? Ville Trondheim stille ut dette storverket også i framtida? Ransby museum bestemte seg for å bygge et eget utstillingshus på museumsområdet, for permanent montering av teppet. "Pilgrimshärbärget" sto klart i 1998, et langhus i tømmer og glass med tjæret takspon på taket. Her kan den besøkende fordype seg i historien, som de flittige kvinnene mante fram med nål og tråd.

Stolte kvinner med det ferdige teppet i Ransby (1997).

Kilder: Nord-Trøndelag Historielags årbok 1967/68 "Norsk Ungdom" Bodstikka 1930 Trønderavisa 14.01.64 Pilgrimstapeten. Nordvärmlands jakt og fiskemuseum 1997 Ruth Horneij: Bonaderna från Överhogdal. Jämtland läns museum 1991 Levanger Husflidsforening 1888-1988. Jubileumsskrift 1988 Egne foredrag og notater

117

Sidsel Wohlen:

Skal vi skyte på våre venner og naboer? Unionsdramatikk 1905 på Jamtli og Sverresborg Vi hører i disse dager mye om de store, rikspolitiske hendelsene i forbindelse med markeringen av unionsoppløsningen 1905. Men det som hendte for hundre år siden, foregikk på mange nivåer; regionalt, lokalt og helt ned på familieplan, til de personlige, små historiene som dreide seg om virkeligheten i de tusen hjem. Krigstrusselen, evakueringsplanene, mobiliseringsordren, spionanklagene - det var ikke lite den alminnelige norske og svenske familie plutselig fikk inn over seg og måtte ta stilling til. Om dette grasrotplanet vet vi lite; det har ikke vært skrevet lange artikler og store bøker om den vanlige manns opplevelser, og få har tatt vare på eller notert ned minnene, bortsett fra enkelte "gode" historier og spesielle hendelser, som har levd videre i familiene. Det samme kan nok sies om historien på svensk side. Vi spør oss - nettopp her i Trøndelag med sin nærhet til Sverige: "Hvordan opplevde den enkelte at naboer, venner og i mange tilfelle slektninger, plutselig ble definert som ens uvenner, noen man mobiliserte mot, muligens skulle krige mot og i verste fall drepe? Kanskje de var spioner? Hvem kunne man stole på?" Bånd over Kjølen Det var fra gammelt av knyttet mange slags bånd over Kjølen. Mange svensker hadde kommet hit på arbeid, på gårdene, på jernbane- og veianlegg, som håndverkere, industriarbeidere, sjøfolk og fiskere. Slik fikk de kolleger og venner. Og en del av dem hadde slått seg ned her, giftet seg norsk og stiftet familie, bygget hus og hjem, fått naboer og venner og grodd fast. Så også med nordmenn i Sverige. Unge gutter var for eksempel svært populære som onnearbeidere i Jämtland. De norske og svenske samene levde sitt liv og drev sin virksomhet i fjellet, uten store problemer på grunn av landegrensen, og hadde gode forbindelser i begge land.

118

Gjennom århundrene hadde markedene i Levanger og Östersund ført til langvarig kontakt og godt vennskap med folk man stolte på, fra de store handelsmenn, via forbønder og skyss-stasjonsholdere, til kaffekjerringene og småhandlerne på Torget. Alle hadde de et smil og et "Velkommen!" til de som kom reisende. Så vanlig var det svenske besøket at jemten var med i ordtak. Det het i den tiden da bruk av parafinlamper gjorde det nødvendig å spare på lyset: "Når jämten snur nassin mot øst, ska ein legg sæ mens det e løst!" (Dvs. etter marsimartnan.) Det norske og svenske forsvaret hadde også helt til 1905 hatt solide kontakter over grensen, med møter, øvelser og vennskapsytringer. Det ble alvor når storpolitikken kom og truet med å klippe over alle disse sterke båndene. Kunne man stole på avisene? Datidens eneste form for nyhetsformidling foregikk gjennom avisene. Disse ble da svært viktige for opinionsdannelse og meningsytring. Men faren var stor for ryktespredning og propaganda, og det var vanskelig for leserne å få en saklig og kontrollerbar nyhetsrapportering. Det viste seg da også at i konkurranseiveren la enkelte aviser litt ekstra på i sine reportasjer. I Sverige ble det norske vedtaket 7. juni om unionsoppløsning betegnet som en revolusjon og en dyp fornærmelse mot Kongen, og det var om å gjøre for avisene å styrke lesernes fedrelandskjærlighet og moral, og vise hvilket land som hadde den beste militære beredskap. Lokalavisene i Östersund overgikk hverandre når det gjaldt å melde om militære forberedelser på norsk side. Dette førte igjen til anklager om krigshissing. Hva skulle leserne tro? Lå virkelig nordmennene klare til å rykke inn i Sverige? Dilemmaene For å gi oss en sjanse til å tenke over hvordan livet muligens kunne ha artet seg utover bygdene i Jämtland og her i Trøndelag i året 1905, hadde de to store museene Jämtlands läns museum og Trøndelag Folkemuseum i løpet av sommeren 2005 et fellesprosjekt på gang, under tittelen "Unionsdramatikk 1905". Her kunne vi på hhv. Jamtli og Sverresborg gjennom to teaterforstillinger, eller dilemmaforestillinger, som de ble kalt, oppleve stemningen fra sommeren 1905 blant grensebefolkningen på hver side, representert ved beboerne på gården Näs i Mörsil (museumsgård på Jamtli) og Nesset i Meråker (museumsgård på Sverresborg). I begge forestillingene var det lagt stor vekt på at publikum skulle være aktivt med. Ut gjennom handlingen fikk vi oss forelagt en rekke vanskelige spørsmål, som nok måtte ha plaget den enkelte svenske og norske innbygger for hundre år siden. De var nødt til å ta standpunkt og foreta valg! Og det måtte

119

vi som publikum i 2005 også; for svaret på disse dilemma-spørsmålene gjennom avstemning og simpelt flertall - avgjorde hvilken retning handlingen videre i forestillingen skulle ta. Riktignok visste ikke folk sommeren 1905 at forhandlingene ville føre frem til en fredelig løsning på konflikten, og valgene deres var preget av frykt og usikkerhet. Vi som publikum av i dag visste dette, og valgene vi foretok, var kanskje preget av den vissheten? Familiene Andersson og Nesset Handlingen dreier seg om livet på en svensk og en norsk gård, knyttet sammen med familiære og vennskapelige bånd. De norske søstrene Marit og Johanna er husmødre på hver sin gård. Marit har for lenge siden flyttet til Sverige og giftet seg med Nils Andersson på Näs i Mörsil. De har fire barn, der-

Marit på Näs er bekymret for sønnen Olle og hans forlovelse med norske Signe. (Foto: S. Wohlen)

iblant odelsgutten Olle. Johanna er gift med Peder Nesset på Nesset gård i Meråker. De har tre barn sammen, og Peder har fire voksne barn fra et tidligere ekteskap, deriblant Signe. Signe og Olle er forlovet, noe som ellers ville ha vært en lykkelig familiebegivenhet, men som utover i 1905 gjør at de to familiene får store problemer å hanskes med.

120

Näs Husfruen Marit er bekymret. Hun forstår nok at nordmennene vil ut av unionen, men synes som sin mann at det er mest praktisk at unionen fortsetter. Hun plages av problemene som er oppstått i forbindelse med forlovelsen. Olle som skal ta over gården, vil reise til Norge og Signe. Men han har også fått innkalling til militærtjeneste. I begge tilfelle vil det gå det ut over gårdsdriften på Näs. Marit er også urolig for sin norske familie i Meråker. Vi møter også dikteren Andelius, som representerer de gammeldagse, storsvenske tankene. Han synes unionsoppløsningen er et svik mot Sverige og Kongen. Tankene hans brynes mot meningene til lærerinnen, frøken Grundstrøm, som er liberal og mener at nordmennene skal ha rett til å bestemme i eget land. Publikum er med i forestillingen, som deltakere i Diskusjonsklubben, medlemmer av festkomiteen for Fosterlandsfesten eller festdeltakere, og de må ta stilling til viktige spørsmål: - Skal vi synge "Ja, vi elsker" på den svenske Fosterlandsfesten? - Skal Olle være hjemme og møte på militærtjeneste eller skal han dra til Signe i Norge? - Om Signe kommer til Näs, kan vi da stole på at hun ikke er spion? Nesset På Nesset er tilværelsen mer dramatisk. Gården ligger i den sonen som må evakueres hvis svenskene kommer over Storlien, og beboerne må til enhver tid

Johanna tar "geværene" fra ungene som vil leke krig.

121

(Foto: S. Wohlen)

være forberedt på oppbrudd i full fart. Meråkerbyggen er vitne til den militære aktiviteten som forgår i distriktet. Odelsgutten Ingvald er leder i skytterlaget og unionsmotstander, og vil at Signe skal bryte med Olle. Broren Olaf vil arbeide som vanlig på gården og få inn høyet. Han stoler på at forhandlingene Norge-Sverige fører til en fredelig løsning. Småbrødrene er smittet av den opphissete stemningen og leker krig. De farer rundt med kjepper og "skyter" på folk og fe, og skremmer tjenestejenter og besøkende. Her er det mange dilemma-spørsmål: - Skal Signe være i Norge og hjelpe til på gården eller reise til Olle i Sverige? - Skal ungene holdes unna "krigingen" og den delvis hatske stemningen, eller har de rett til å høre alt som blir sagt i diskusjonene blant de voksne? - Skal tjenestejenta tvangsevakueres når alarmen går, eller skal hun etter eget ønske få være igjen på gården? - Skal Olaf lyve for sin gode venn, den svenske handelsmannen, og si at Nesset ikke har norske soldater innkvartert? Eller fortelle sannheten og håpe at svensken ikke er spion? Avslutning Begge forestillingene sluttet med mange uavklarte spørsmål. Forfattere, aktører og publikum visste alle at det ikke ble krig, og at Norge og Sverige skil-

Olaf og Ingvald har ulikt syn på hvordan lokalsamfunnet skal reagere på storpolitikken. (Foto: S. Wohlen)

122

tes ad på fredelig vis, noe beboerne på Näs og Nesset ikke kunne vite sommeren 1905. Vi kan fundere videre på hva den jevne nordmann og svenske tenkte på den tiden. Kanskje begynte noen å tumle med spørsmål omkring hva det ville si å være norsk eller svensk? Var trøndere og jämter så forskjellige at det var verdt å slåss for? Henger identitet sammen med sosial posisjon, utdannelse og yrke, mer enn med nasjonalitet? I dag snakkes det mye om kulturell identitet i forbindelse med innvandringsproblematikken. Slike ord var ikke funnet opp for hundre år siden, men problemene var i grunnen de samme. Men den gang skulle det stort mot til for å stå mot strømmen. Folkets røst sa 368 208 for unionsoppløsning, 184 mot. Hvis det hadde blitt krig høsten 1905, hadde det nordmennene antagelig ikke vært like fornøyde og enige etterpå.

Kilder: Erik Hellberg: Lokaltidningarna och unionskrisen. I "Jämten" 2005 Brosjyrer og omtaler fra Jamtli og Sverresborg sommeren 2005 I manns minne. Trøndelag. Det Norske Samlaget 1969

123

Arnold Dalen:

Om jemtsk og trøndersk – og Levangsmarknaden Det er vel mange inntrønderar som har møtt innfødde jemtar og opplevd at dei har forstått kvarandre så utruleg godt. Det vil seie: dersom jemtane dei har møtt, har våga seg til å snakke heimedialektane sine. Den språklege disiplineringa i Sverige, først og fremst gjennom skolen, har vori, og er stadig, mykje sterkare enn i Norge, og svenskane har nærmast som ryggmargsrefleks å slå over til rikssvensk dersom det kjem ein utanforståande inn i bildet. Når dei på skolen ikkje fekk lov til å snakke det lokale talemålet, er dei heller ikkje like frimodige som nordmenn til å bruke dialekten i andre sammenhengar. Dette gjeld også jemtane, men det ser ut til at dei reknar trønderane som nære slektningar med eit talemål som dei kjenner igjen. Dette har sjølsagt sammenheng med langvarig og nær kontakt mellom jemtane og trønderane, ein kontakt som går langt tilbake i historia. Den språklege sammenhengen mellom dialektane i Jemtland og Trøndelag er da også heilt tydeleg, sjøl om ikkje alt er likt, sjølvsagt. I nordisk perspektiv står jemtlandsmåla på ein måte i ei mellomstilling mellom svensk og norsk, og dei viser påverknad både frå aust og vest. Enkelte svenske dialektforskarar har peikt på sammenhengen med trøndersk, men konkludert med at jemtsk likevel er meir svensk enn norsk, mens andre ikkje er så sikre på tilhørigheita. Spørsmålet er om det er så fruktbart å diskutere nasjonalitet i denne sammenhengen. Det gir kanskje meir meining å snakke om eit nordskandinavisk dialektområde som omfattar først og fremst Trøndelag og i alle fall Nordland på den eine sida, og Jemtland, Herjedalen og resten av Norrland på den andre. Dersom ein ser på gamle språklege særtrekk, dei som er lagt til grunn for delinga mellom austnordisk (dansk og svensk) og vestnordisk (norsk og målet på Vesterhavsøyane), kan ein peike på at jemtane har vestlege former som ku, bru, ei bu, å gnu (svensk ko, bro, gno), sopp, bratt, vott, dråkkn (svensk svamp, brant, vante, drunkna), og at dei har bevart dei gamle diftongane: bein, stein, røyk, graut osv. Derimot vitnar såkalla brytingsformer (overgang av opphavleg e til ja) som stjala ‘stela’, sjunu ‘sene’, sjaga ‘stige’, tjånår ‘tinar, hardved’, og framfor alt pronomenet je, om sammenheng med svensk. Dei tilsvarande inn-

124

trønderske formene er stållå, sunnu eller sonno, ståggå, tunnur, æ(g). I dei nærmaste bygdene rundt Levanger har ein likevel eitt ord med brytingsform, og som har sammenheng austover, nemleg tjuddur ‘tiur’ (Den vanlegaste forma i resten av Inntrøndelag er tuddur). Her kan kontakten til Jemtland, kanskje først og fremst gjennom Levangsmarknaden, vera forklaringa. Dreg ein inn språklege særtrekk av nyare dato enn dei som er nemnt ovanfor, blir fellestrekka i jemtsk og trøndersk enda meir påfallande, og det viktigaste av dei er jamvekt med apokope. Det inneber at det i visse ordkategoriar med opphavleg tostavingsform er ei todeling, ei gruppe som har bevart den gamle endingsvokalen, mens ei anna har mista vokalen i andrestavinga og fått einstavingsform. For å ta eksempel frå det tradisjonelle skognamålet, så har vi forskjellen mellom verb som å vårrå, gråvvå, låvvå (= både ‘leva’ og ‘lova’) på den eine sida og å skjøt’, brennj’, kjøp’ på den andre. Tilsvarande motsetnad har vi ved substantiv mellom ein ståggå, nåvvå, hårrå osv. og ein oks’, stœlp’, mån’ osv., og mellom ei hokko, mussu, vækka osv. og ei gryt’, gaup’, pip’ osv. Dei orda som har bevart endingsvokalen (vårrå, ståggå, hokko) blir kalla jamvektsord, dei som er forkorta overvektsord. I Jemtland finn vi det samme systemet, men formene kan vera noko forskjellig frå dei inntrønderske. I dialekten i Åre har ein desse formene: væra, grava, læva - skjö’öt, bræ’ænn, kjö’öp1 ; nava, hära - o’oks, stö’ölp, må’ån; huku, musu, vuku - gry’yt, ga’aup, pi’ip. Apokopen, bortfallet av endevokal, har vi også i Nord-Norge, mest i Nordland, men der er det ikkje kombinert med jamvekt (bortsett frå restar av jamvekt i dialekten i Rana), og bortfallet omfattar også gamle jamvektsord som å vær, å græv, å lev, ei vek(k) o.l. Apokope i kombinasjon med jamvekt er det derimot som karakteriserer trøndersk, jemtsk og målføre i større delar av svensk Norrland. Når det gjeld apokopen, er det elles ein del meir av det i jemtsk enn i det meste av trøndersk. Bortfallet i dei såkalla svake hankjønnsorda, ein bakk’, ein mån’ osv., som vi har aust for grensa, er det berre dei austlege og nordlege trøndermåla som har (i alle fall gjennomført): frå Stjørdalen-Meråker til og med Verdalen, og dessutan Ytterøya, og dessutan Sørli og Nordli. Jemtske forkortar også notidsformene av svake verb, men på vestsida av grensa finn vi dette berre hos snåsningane og libyggene. I eldre jemtsk var det også apokope i fleirtal av substantiv: fleir hä’äst, kni’iv, bjä’ärk, men i yngre mål er ending på -a: hästa, kniva, eller -e: bjärke. Utviklinga fram til dette systemet, som da trøndersk og jemtsk har felles, Dobbeltskrivinga av vokal med apostrof mellom markerer eit spesielt tonelag med forlengning eller gjentaking av vokalen. Dette tonelaget liknar på det såkalla cirkumflekstonelaget i inntrøndersk. Her er det markert med ein apostrof etter konsonanten: skjøt’, gryt’ osv.

125

men som vi ikkje har i dialektane lenger sør i Sverige eller Norge, må ha skjedd i den seinare delen av mellomalderen, mest sannsynleg på 1300- og 1400-talet. Fellesskap når det gjeld språkleg utvikling er eit sterkt vitnemål om nær og lang kontakt mellom folk i denne delen av Skandinavia. Eit anna område der kontakt på tvers av vekslande statsgrenser har sett tydelege spor, er ordforrådet i dialektane. Her kan ein peike på ei mengd ord som vi finn både i jemtsk og trøndersk, og delvis i eit større område, men stort sett i den nordlege delen av den skandinaviske halvøya, og som manglar i meir sørlege dialektar. Noen av dei, slike som skryp «udryg», frau «gjødsel», speik’ «fryse til is», raukjoks’ «lavskrike», æksing «kveke» og mange fleire, kan vera gammalt fellesgods eller ord som tidleg er innlånt, og i denne sammenhengen er det truleg at påverknaden mest har gått frå vest mot aust. Det samme må også vera tilfelle med orda Gammal-Sjul «Gammel-Erik, Satan» og sjulsmessdan «sigurdsmessedagen, 23. desember» som er knytt til den kristne trua og må skrive seg frå mellomalderen. Det interessante å merke seg i denne sammenhengen er, at sjøl om Jemtland låg inn under erkebispesetet i Uppsala, så har dei lånt slike begrep frå Trøndelag. Det var fleire møtestader for folk frå Jemtland og Trøndelag, men den viktigaste var truleg marknaden på Levanger. Kor langt tilbake i tid Levangsmarknaden går, veit ein ikkje heilt sikkert, men Edvard Bull og fleire meiner den har røter tilbake til mellomalderen. Sikrare opplysningar har ein frå 1600-talet, og vi veit at jemtane da kom i store flokkar til Marsimartnan og at det kom folk frå kystområda og frå Trondheim for å vera med på kjøpstemnet. Det er vitnemål om at det i enkelte år kunne vera opp til 2000 jemtske forbønder (eigentleg «bønder som er på ferd») under marknaden. Det var fleire varer som var omsett, men jemtane hadde først og fremst med seg forskjellige jarnvarer, men også skinn og huder, malt, smør, flesk osv., og dei kjøpte hestar av nordmennene, ved sida av sild og fisk, salt og importvarer. Levangsmarknaden var såleis ein stad der jemtar og nordmenn, både frå Inn- og Uttrøndelag møttes og kunne prate sammen og utveksle erfaringar. Spørsmålet er om vi kan finne tydelege språklege spor, først og fremst i Inntrøndelag, etter denne menneskelege kontakten. Her kan det vera vanskeleg å skilje mellom gammal fellesskap og direkte lån frå den eine eller andre sida. Mest interessant er det om ein i inntrønderdialekten kan finne ord og ordformer som må ha vorti importert frå aust, og det vil i dei fleste tilfelle seie frå jemtsk. Ein kan sjølsagt peike på at vi i ein del av Innherad, og nettopp bygdene rundt Levanger, bruker tidsadverbet nu, på samme vis som jemtane - og svenskane elles. Utbreiinga av nu: nordbygda i Åsen, Skogn, Frol, Ytterøya, Mosvika og Verdalen, dvs. nesten nøyaktig sammenfall med grensene for dei to gamle fylka Skeyna- og Verdœlafylki, tyder likevel på at vi har med den opphavlege

126

gammalnorske forma nú, å gjera, og at det ikkje er den utvida forma núna som ligg til grunn for både no og nå. (Også nord i Nordland og i Sør-Troms har dei forma nu.) Derimot er det ein del ord som har tilknyting til hestar, og dermed også til hestehandel, å gjera, som vi må ha fått frå jemtane - og da er Levangsmarknaden det sannsynlege spreiingssentret - nemleg skjut og svall. Eit skjut «ei merr» har vori brukt i Skogn, Frol og Verdalen. Ordet er også notert frå Rana, Helgeland og Namdalen, og det fins i eldre ordsamlingar frå Austlandet. Hans Ross har skjut om «gammelt Øg» frå Trøndelag uspesifisert. Ordforma er lånt austfrå, og i Trøndelag har det nok kommi gjennom hestehandelen med jemtane. Den tilsvarande norske forma skjøt, av gno. skjót, fins i ei ordsamling frå Stavanger frå 1698: schiød, men er elles brukt om «skyss» som også er den opphavlege tydinga. Det andre ordet som også er knytt til hesten, er svallje «svallet, hesteforkjølelsa». Det vanlegaste ordet i dag for denne sjukdomstilstanden hos hesten, er her i Trøndelag kverk eller kverksvull, evt. kversill som er eit rein austlandsform av ordet. No kan det vera snakk om to typar forkjølelse, enten den vanleg naseforkjølelse med stor slimproduksjon, eller halsbetennelse, og svallet er eigentleg berre den første, men vanlegvis blir det ikkje skilt klart mellom dei to. Både svall og -svull skriv seg frå samme ordrota, men har ulik grunnform, og svall peikar eintydig austover. I svensk kan svall også bli brukt om forkjølelse generelt, men i Jemtland er det, som i den nordlege delen av Trøndelag, hesteforkjølelsa det er snakk om. Når handelen skulle avsluttas, måtte dei opp med kamforet «pengeboka». Dette er eit ord som har kommi frå tysk, kammfutter, og var i utgangspunktet eit futteral for kammen - kammen var meir verdifull i gammal tid enn i dag men den kunne også ha rom til å legge pengesetlar i, og det vart etter kvart hovedfunksjonen. Denne betydningsendringa ser ut til å ha skjedd i svensk, og jemtane har tatt med seg ordet, som så har trengt inn på trøndersk område. Av utbreiinga ser det til at det kan vera spreidd frå to sentra, Levangsmarknaden og Rørosmarknaden. At det også har vori brukt på Fosen, bl.a. Frøya, er ikkje merkeleg. Kystfiskarane kom jo med sine produkt til marknaden på Levanger. Jemtland-Herjedalen og Trøndelag har også eit felles ord for «hestesele», nemleg greie (grei’, gre’e), men i dette tilfellet er det nok jemtane som har fått ordet frå vest, for det ser ut til at dette er ei opphavleg trøndersk nemning som, truleg med utgangspunkt i Trondheim og salmakarane der, har spreidd seg både på norsk side til Nordfjord, Nordøsterdalen og Nord-Norge, og på svensk side til Hälsingland. At den språklege kontakten som vart formidla gjennom Levangsmarknaden ikkje berre innskrenka seg til spørsmål om kjøp og sal, og først og fremst om hestar, viser utbereiinga av enkelte andre ord. Det er såleis påfallande at den

127

leike- eller idrettsreiskapen som i meir offisielt språk heiter ‘stylter’, blir kalla jængla eller gjængla - ordet er avleidd av verbet ganga - både i Jemtland og i ein del av Trøndelag som har klare sambandsliner mot Jemtland. I bygdene rundt Levanger: Skogn, Frol, Verdalen, Røra, Inderøya, Mosvika, Leksvika og Frosta går dei på gjængla, og ordet også har breidd seg til Rissa og Lensvika. Dessutan finn vi det i Snåsa og Overhalla (og truleg i ein større del av Innernamdalen), her kanskje lånt gjennom direkte kontakt med jemtane. Sammenhengen austover kjem tydeleg fram når ein ser at både vest og sør for gjængla-området, dvs. i Ytternamdalen, på Fosen og i Stjørdals-bygdene, der går dei på gjægla, som har eit anna opphav enn gjængla, nemleg å gigle og ei gigle, og fortel at det er noko som er oppgigla og ustøtt. Det er sikkert mange fleire ord som har vori utveksla mellom jemtar og trønderar, og først og fremst inntrønderar, på Levangsmarknaden, og her ligg det upløygd mark for den som vil gjera grundigare undersøkingar. Men at marknaden har hatt språklege konsekvensar på begge sider av Kjølen, er det ingen tvil om. Dei få eksempla som er nemnt her, gir ein klar indikasjon på det. Litteratur Bull, Edvard, Jemtland og Norge, Oslo 1927. (Nyopptrykk Östersund 1970.) Dalen, Arnold, Trøndelag - eit ordgeografisk brytingsområde. MOT-SKRIFT nr. 2, 1984. Dalen, Arnold, Jamskan - norsk, svensk eller midtnordisk? I Imsen, Steinar (red.), Grenser og grannelag i Nordens historie. Oslo 2005. Forsåker, Anna-Lena, Åremålet. Åre 1999. Hallan, Nils, Jemter på Levangsmarknaden i 1680-årene. Skrifter av Jämtlands läns biblioteks vänner, I. Östersund 1966. Oscarsson, Bo, Orlboka. Ordbok över jamskan. Östersund 2001.

Levanger jernbanestasjon.

(Foto: Bjerkan)

128

Leiv Ramfjord:

Musikk uten grenser Jamtskreia skrir mot vest… med kåppår, koinn og hest. Jamtkneppet ned med rangsnuidd sle’. I desember og mars gjekk turan te møte med trønderbønder i Buran. Froling forbrødres med forbønder, levangsmartnad med jamte og trønder. Sjøl i krigstid mellom aust og oss i vest trampa hesthovan traust ned te Levang’. Dæm møttes te martnadshandel, te sang og te fest, rundt fela ein slått, ein svengom og ein sang. Gjennom hundrevis av år er det blitt knyttet musikalske bånd mellom Jämtland og Trøndelag. I Norge har vi alltid sunget og spilt mye svensk musikk. Dette gjelder kanskje først og fremst korsang og visesang, og våre dagers popmusikk. Svensk visesang står i så måte i en særstilling. Det skulle være nok å nevne trubadurer som Carl Michael Bellman, Evert Taube, Dan Andersson, Cornelis Vreeswijk og Göran Fristorp. Forbindelsene mellom våre to land har ført til en rik og gjensidig musikalsk utveksling opp gjennom historien. Her er det selvsagt naturlig å trekke fram Levangsmartna’n og Gregorimartna’n. Når folk gjennom hundrevis av år møtes jevnlig for å handle med hverandre, blir det også knyttet menneskelige forbindelser som også omfatter kultur. Man byttet varer seg imellom og man sang, spilte og danset. Helge Dillan, som var den fremste folkemusikksamleren i Trøndelag, sier i forordet til det første bindet av ”Folkemusikk i Trøndelag”: ”…..skyldskapen mellom musikken i Verdal (Trøndelag) og Jämtland er tydeleg nok. Det er ei aln av same tyet. Ei riksgrense kan ikkje vera kulturgrense. Elles veit vi at

129

Jämtland og Härjedalen er gamalt norsk land.” I ”Svenska låtar” bind I, skriver O. Andersson: ”De från Indahl (Anneus Indahl, Verdal) upptecknade polskorna visa med tydlighet att nogon egentlig gräns, musikalisk sett, ej existerar i dessa trakter mellan de båda länderna”. Spillemennene, som gjerne var bønder, husmenn, fiskere eller håndverkere, lærte slåtter av hverandre. En dyktig spillemann med et stort repertoar av slåtter hadde status. For å vise at det ble danset i martnadstida, gjengir jeg her en sjelden tekst fra levangsmartna’n som vel må betraktes som en reklamesang for ett av de mange skjenkestedene på Levanger i martnadstida. Forfatteren er anonym. Trykket var ”Forlagt af, trykt og tilkjøbs hos A. Kjølstad, Levanger 1853”.

Dandsehuset. :/: Den bedste Sal’n er min, :/: Kom til mig Piger ind, Ja kom til mig Piger ind; Tag med jer eders Dreng’ Her kan I dandse læng’ Og eder vel fornøie ja saalænge som I vil, Ja indtil ud paa Qvælden da kommer Byens Vagt, Og byder eder gaa hjem med jers udslidte Dragt. I Dandsen er jeg let Tilmed en Pige net. Hurra, Hurra, Hurra!

130

Skillingstrykk hadde vanligvis ikke noter. Dette trykket omfatter seks sanger: ”Visehandleren”, ”Kjøbmanden”, ”Brændeviinshuset”, ”Ølhuset”, ”Dandsehuset” og ”Kaffesælgersken”. Det er angitt to melodier som alle sangene kan synges på: ”Ak sørgeligt det er”, eller ”Min hytte og mit Fjeld”. Ett av kriteriene på folkemusikk er at opphavsmannen, komponist og eventuell tekstforfatter, som oftest er anonym. Derfor har vi tusenvis av slåtter på begge sider av grensa hvor opphavsmannen er ukjent. Ofte vet vi heller ikke om musikken er svensk eller norsk. For mange år siden traff jeg to kolleger fra Jämtland på et lærerkurs i Duved. Utpå kvelden fant vi ut at vi alle tre spilte fele, og da ble det skaffet tre feler og en koffert med slåttenoter. Det gikk ikke lang tid før vi gjennom samspillet opplevde det nære musikalske slektskapet mellom Innherred og Jämtland. Det ble ikke mange timers søvn den natta! Et annet kriterium på folkemusikk er at den har en muntlig spredning eller det vi kaller tradering. Slåtten eller sangen læres på øret uten bruk av noter, og dermed har den en tendens til å få mange varianter fra sted til sted og fra en generasjon til en annen. Her kommer noen takter fra en pols som vi har i tradisjon etter spellmannen Lapp-Nils. En variant av denne polsen har vi etter den trønderske spellmannen Anneus Indahl. Om polsen har trøndersk eller jämtsk opphav vet vi ikke. Slik spilte Lapp-Nils:

Slik spilte Indahl:

Mye av det som ble brukt av musikk- og danseformer på begge sidene av grensa har røtter utenfor Skandinavia. Vals, reinlender, polka og pols er danseformer som er kommet fra kontinentet. Mest iøynefallende er i så måte polsen, en dans som har vært og fortsatt er svært populær i Trøndelag og Jämtland. Dansen kom fra Polen. På svensk side heter den da også ”polska”. I notesamlinga ”Svenska låtar” fra Jämtland og Herjedalen finnes det overveiende polser, en del valser og noen brurmarsjer. Ved siden av slåttemusikken og danseformene, vil en også finne en felles arv når det gjelder den vokale folkemusikken. Ingrid Okkenhaug lærte denne lille barnevisa av Kjersti Haug:

131

Klokka fir når hanin gol, stei a opp a mor. Somtid hadd’ a nå å spinn,somtid hadd a nå å tvinn, før at æ sku ler å binn våtta at’om far. Dette verset fant jeg igjen i heftet ”Visor och ramsor på Jämtska” som ett av i alt åtte vers: Klokka fyr nårr tuppen gol, steig a opp a mor. För hu hadd nå de hu gjol, de e nå vå je tror. Anting skull a opp å spinn,Häll så hadd a nå te tvinn, Så je skull få ler me binn, vantan at a far. Er sangen opprinnelig svensk eller norsk? Melodien til sangen fra Frol er også tilnærmet den samme som ble sunget i Jämtland. Det er også morsomt å registrere at også de gamle jamtdialektene har svært mye til felles med inntrøndersk. I min barndom brukte vi for eksempel både ordet ”våtta” og ”vanta”. Tusen år med samhandel over grensa er også samhandling som har knyttet sterke menneskelige og kulturelle slektskapsbånd.

Kilder: Muntlige kilder: Peter Andreas Røstad snr. og Geir Egil Larsen. Leiv Ramfjord: Utdrag fra ”Festprolog til Levanger Mannssonglags 100-årsfest” på Røstad i februar 2005. Helge Dillan: ”Folkemusikk i Trøndelag, band I”. ”Svenska låtar” fra Jämtland og Härjedalen, samlet av Nils Andersson. Skillingstrykk fra Levanger. ”Forlagt af, trykt og tilkjøbs hos A. Kjølstad, Levanger 1853”. Liv Olaug Venås: ”Folkemusikk i Levanger”. Berta Magnusson og Olof Lindgren: ”Visor och ramsor på Jämtska”. Einar Sandvik: ”Levangermarknaden”.

132

Oline Bredeli:

Om Norges riksvåpen som broderimønster I 1905 ble Norges riksvåpen "Årets broderi". Norges befolkning opplevde et begivenhetsfylt år, som førte til økt nasjonalfølelse og begeistring for nasjonale symboler. Bilder, tegninger og mønster fra Norges gamle storhetstid ble trukket fram til inspirasjon for handverk og brukskunst. Norges riksvåpen ble her et naturlig symbol for samling om den nye selvstendige staten. Motivet på Norges riksvåpen er mer enn 700 år gammelt. I det 13. århundre tok Håkon Håkonsson en gylden løve som merke på et hvitt skjold. Erik Magnusson ga senere løven øks og krone. Håkon V fastsatte at løven med øks og krone, men på rød bunn, skulle være Norges riksvåpen. Senere forandret både løve og øks fasong flere ganger; øksa ble bl.a. skiftet ut med en hellebard. I 1844 bestemte en kongelig resolusjon at Norges riksvåpen skulle være et firkantet skjold, med en oppreist, kronet løve med stridsøks, med gyldent skaft og blad av sølv. Den 14. desember 1905, noen få dager etter at Haakon VII hadde avlagt ed i Stortinget som Norges nye konge, ble dette våpenet ved kongelig resolusjon endelig avløst av vårt nåværende riksvåpen; der skjoldet er trekantet og løven slankere Inga Skeis teppe, brodert i 1905. og mer oppreist.

133

Det tok ikke lang tid før det ble utarbeidet mønster til broderte tepper og puter, der riksvåpnet ble montert sammen med det rene, norske flagg og kranser av eikeløv eller olivengrener. Dermed var det fritt fram for flittige damefingre som ville smykke vegger og møbler med hovedsymbolet for vår nye stat og kongedømme. På Holte i Skogn var Inga Skei absolutt med i tiden. I familien er det bevart et stort teppe, sydd av henne, der riksvåpen, flagg og olivengrener er montert sammen i et staselig broderi på blå bunn. Tradisjonen sier at teppet ble sydd i 1905. Det er kopiert for noen få år siden av barnebarnet Liv Fostad Rygnestad. På Østlandet er det bevart flere tepper med tilsvarende nasjonale symboler, men i litt annen utforming enn Inga Skeis teppe. Noen har også som motiv den mer alderdommelige løven fra før 1905. Det norske flagget hadde fram til 1905 en "sildesalat" oppe i hjørnet. Salaten besto av en montering av biter fra det norske og svenske flagget, og skulle naturligvis være et symbol for unionen mellom de to broderfolkene. Også på 1800-tallet var det mange damer som likte å brodere, og det eksisterer broderier med riksvåpen og eikeløv, der flagget med sildesalaten er dandert rundt. Andre ville gi uttrykk for en mer nasjonal holdning. Men de ville kanskje ikke demonstrere ved bare Brodert bilde med riksvåpen og flagg med "sildesaå sløyfe sildesalaten. Da lat". (Familien 1/2005) tok de like godt bort hele flagget, og broderte kun løven og eikeløvet. Og dette kunne vel virke like sterkt? Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson fikk en pute med et slikt motiv som gave på sølvbryllupsdagen i 1883. På den tiden var Bjørnson en av de sterkeste forkjempere for et fritt Norge.

Kilder: Kunnskapsforlagets leksikon "Familien" nr. 1 og 12/2005

134

Guri Marjane Sivertsen Haugan:

Henriette Schønberg Erken I dag dynges vi ned av nye flotte kokebøker hvert år. Kokeboksjangeren har blitt en bestselger innen generell litteratur, og alle kokker med respekt for seg selv gir ut kokebok. Men i store deler av 1900-tallet var det én kokebok som gjaldt, og den fantes i de fleste hjem. ”Stor kokebok for større og mindre husholdninger” av Henriette Schønberg Erken kom ut første gang i 1914, og siden i 20 nye utgaver fram til 1951. I 1980 og 1996 kom det faksimileutgaver av originalboka fra 1914, og i 2002 ble 1951-utgaven igjen trykket opp. Ingen kokebok har hatt så mye å si for det norske kjøkken som denne. At husholdningslæreren, kokekunstneren og kokebokforfatteren Henriette Schønberg Erken bodde i Levanger en periode, er ikke så godt kjent. Men i Nordre Trondhjems Amtstidende den 5. mai 1905 finner vi følgende notis:

Fru Schønberg-Erken som nu er flyttet til Levanger, vil ifølge bladene ogsaa her fortsætte sine ”opvisninger for sparsommelige husmødre”, som hun i Kristiania har udført under stor tilslutning. Vi har tidligere omtalt hennes bog ”For sparsommelige husmødre”.

Maren Henriette Caroline Schønberg ble født i Kristiania i 1866, som datter av professor Edvard Schønberg og Olivia Antoinette Fangen. Hun viste tidlig interesse for kokekunsten, og tok diplomeksamen ved Edinburgh High School of Cookery, i tillegg til kurs i Kristiania og Berlin. Hun fikk fast ansettelse ved Bonnevies pikeskole i 1893, og i 1895 ga hun ut sin første publikasjon ”Kogebok for skole og hjem”. Fra 1897 hadde hun fast oppskriftsspalte i damebladet Urd, og var allerede

135

et kjent navn. Hun reiste rundt i Norge og hadde ”oppvisninger” for husmødre, og var kjent som en svært dyktig formidler. Man kan si hun var en slags fjernsynskokk lenge før fjernsynets tid. Allerede i sin samtid ble hun karakterisert som ”en autoritet på kokekunstens område”, og var den som lærte hele Norge matkunstens gleder enten det handlet om smak, tilberedning eller borddekking. Hun var også medvirkende til at ”matpakka” ble standard hos norske elever. I 1901 giftet hun seg med offiseren Albert Leonhard Erken, og etter at han var blitt utnevnt til oberstløytnant og stasjonert i Levanger, flyttet de hit i 1905. Her ble de boende til oberstløytnant Erken, senere oberst, ble overflyttet til Hamar i 1908. Der opprettet Henriette en husholdningsskole på Dystingbo gård. Hva finner vi av spor etter henne på Levanger? På Levangerlistene for kvinnenes underskriftsaksjon til støtte for 7. junibeslutningen, finner vi selvfølgelig Henriette Schönberg Erkens navn. I tillegg står navnene Emilie Schönberg, Mathilde Schönberg og Antoinette Schönberg på samme liste. Det var hennes mor og to av hennes søstre fra Kristiania som da må ha vært på besøk. Hennes mann, oberstløytnant Erken, var fungerende korpssjef på Rinnleiret, og ledet sermonien under flaggbyttet fredag 9. juni. I beskrivelsen av dette et annet sted i denne årboka, står det at offiserenes fruer var tilstede, så her var nok Henriette også på plass. Og sannsynligvis hadde hun mer enn en finger med i spillet angående pynting og servering ved denne anledning.

136

I slutten av august 1905 var det en stor landbruksutstilling på Levanger. Her finner vi fru Schönberg-Erken som dommer innen ”Tilberedte produkter af havebruget”. I denne kategorien konkurrerte flere lokale produsenter av saft, syltetøy, vin og konserverte bær, frukt og grønnsaker. Å få selveste fru Schönberg Erken som dommer var nok stort. Beskrivelser av hennes ”opptredener” på Levanger har vi ikke, men det sies at hun hadde sans for det teatrale og at hennes opptredener var godt iscenesatt, så det var nok mange av Levangers husmødre som fant veien til disse.

Kilder: Norsk biografisk leksikon, B III, 1926 Notaker, Henry: Ganens makt : norsk kokekunst og matkultur gjennom tusen år, 1993 Risåsen, Geir Thomas: Kokekunstens norske faddere. I Fortidsvern, nr. 3, 2001 s. 2426 Lyngø, Inger Johanne: Fra vomfyll til vitaminkalender. NRK P2-akademiet 23.10.2003 Kvindernes adresse 1905 (http://www.levanger.folkebibl.no/stemmerett_kvinner.htm) Katalog for Amtsudstillingen paa Levanger 30te og 31te august og 1ste september 1905.

17. mai rundt 1905.

137

Pål Kulås:

Harald Bothner Sorenskriveren fra Stjør- og Verdal som sto midt i begivenhetenes sentrum i 1905

Vanligvis ser vi på det politiske spillet som foregikk i 1905 som fjernt fra Levanger, og som ting som skjedde uten at vi hadde noen direkte innflytelse annet enn gjennom folkeavstemningene. Men en "froling" sto midt i begivenhetenes sentrum som medlem av den svenske delen av den norske regjeringen i 1905. Nu er han på mange måter en glemt person blant folk. Derfor er det på tide å trekke ham fram i lyset igjen ved 100-årsmarkeringa for unionsoppløsninga. Hans navn var Harald Bothner. Bothners bakgrunn og utdannelse Harald Bothner var født 3. november 1850 i Fredrikshald. Som sønn av kjøpmann og hotelleier Andreas Peter Bothner og Mette Christine, født Zetliz, var han født direkte inn i de høyere sosiale lag med røtter tilbake til adelsstanden. Navnet kom fra gården Bothner i Høland, som hadde vært i slektens eie siden 1329 og tilhørt den gjennom 21 generasjoner. Bothner ble student i 1868 og cand. jur. i 1872. Fra 1873 til 1875 var han sakførerfullmektig i Drammen. Så ble han autorisert som overrettsakfører og edsvoren fullmektig hos sorenskriveren i Tune, og var også en tid konstituert sorenskriver. I 1877 ble han gift med Rosa Ambrosia Jakobine Christine Bergh, født i 1857, datter av handelsmann i Nes på Romerike, senere kontrollør, Torkild Bergh og Maren Christine Østbye. Året etter bryllupet bosatte det nygifte paret seg i Sarpsborg hvor Bothner slo seg ned som overrettssakfører. I 1880 flyttet han til fødebyen Fredrikshald. Fra 1887 var han også bestyrer for Norges Banks avdeling der. Da juryloven trådte i kraft i 1889, ble han utnevnt til statsadvokat i Lister og Mandal og Stavanger lagsogn, og bosatte seg i Stavanger. I 1896 ble han sorenskriver i Stjørog Verdal og bosatte seg da med sin familie på gården Nordre Halsan i Frol.

138

Sorenskriveriene og Nordre Halsan som sorenskrivergård Sorenskriveriene har sitt opphav i et kongebrev fra 1591 som bestemte at det i landdistriktene skulle ansettes edsvorne skrivere. Disse skulle undervise lagrettemennene på bygdetingene og skrive dommen for dem. Sorenskriverne (egentlig ”edsvorne skrivere”) ble altså embetsdommere ved underretten. Ved siden av dommerfunksjonene i straffesaker og sivile saker ble sorenskriveren etter hvert også namsdommer, tinglysningsdommer, skiftedommer og notarius publicus. Sorenskriverne hadde ikke fast lønn, men hadde sin inntekt i form av den betaling de fikk for sakene de behandlet i sitt embete. I den utfyllende artikkelen av Nils Moksnes i historielagets utgivelse av Albert Kjørboe Trapness si bok ”Levanger – før jernbanens tid” står det følgende om lønna: ”Sorenskrivarane hadde lita løn den tida. Men dei uvisse inntekter var store”. Med ”dei uvisse inntekter” sikter han her til at det var antallet saker som ble behandlet, som avgjorde inntekta til skriveren. Stjør- og Verdal vart regna for et av de beste embete i landet, slik at det var et ettertraktet embete å få. Embetsgården for sorenskriveren i Stjør- og Verdal var Vatn i Åsen. Men det er uvisst om noen av skriverne budde der. Hovedbygningen der var eldgammel og lita, og skriveren hadde behov for mye rom til kontor, kontorfolk, familie og tjenestefolk. De fleste skriverne fra 1750 og utover budde på sjøleide gårder rundt om i Skogn som Øver Eggen, Bergvinan, Gilstad og Zinkrennan. Men på grunn av at det budde embetsfolk der, ble disse gårdene likevel regnet som embetsgårder. At sorenskriverne budde på egne gårder i distriktet, ble det

Nordre Halsan slik det så ut på den tid Bothner budde der. Sorenskriveren med familie og stab disponerte den store bygningen, mens gårdens eier budde i bygningen til høyre.

139

Slik tar Nordre Halsan seg ut i dag. Det store utbygget ble fjernet ved en restaurering i 1951.

slutt med da Peder Klykken på Zinkrennan ble pensjonert i 1849. Hans etterfølger P. M. Middelfart leide hus på den gamle skrivergården Øver Eggen. Her var det en imponerende stue på tre etasjer i høgda. En storm på 1800-tallet blåste av toppetasjen slik at den stua som står der i dag med valma tak, omfatter bare de to nederste etasjene av den opprinnelige stua. Nestemann i rekken av skrivere, Bernt Anker Steen, budde også på Øver Eggen til han i 1860 fikk eieren av Nordre Halsan til å sette opp en riktig ”staslån” hvor sorenskriverne leidde seg inn i om lag 50 år. Eiere av Nordre Halsan fra 1855 var Jens Roaldsen Reistad, født på Lille Troset i Markabygda og kone Elisabet Jonsdatter Hallan. Hun var født i Hegra, men kom som lita til Øster Hallan i Markabygda da familien kjøpte denne gården. Jens Roaldsens slekt hadde sittet med bøgselen på Lille Troset fra 1650 til 1818 og etterkommerne er spredd over store deler av Inntrøndelag. I 1885 ble Halsan overtatt av en brorsønn av Jens Roaldsen, Ole Iversen Troset. I dag drives gården av Oles oldebarn Jostein Halsan, altså femte generasjon av denne slekta. Han forteller at det skulle være 12 handverkere som hadde arbeid i to år før den store stuelåna sto fiks ferdig, men så ble det også et imponerende byggverk. Nu var sorenskriveren bosatt på en gård som lå meget sentralt til, men hvorfor flyttet han ikke til Levanger og leide seg inn i en bygård, når han allikevel

140

Bothner ved skrivebordet. leide lokaler? I følge dagens eier Jostein Halsan var nok frykten for de mange bybranner på Levanger grunnen til at Halsan ble valgt. Hit til Halsan kom så den nye sorenskriveren med sin familie og sin stab for å tiltre sitt nye embete i 1896. Politikeren Harald Bothner fram til valget i 1903 Som politiker var Bothner en avviker fra den samfunnsgruppe han tilhørte. I motsetning til jurister og embetsmenn flest sluttet han seg til partiet Venstre, og ble attpåtil regnet med til partiets mest radikale fløy. Han kom aktivt med i politikken allerede mens han var sakfører i Fredrikshald, og i 1885 var han påtenkt som Venstres stortingsrepresentant for byen, dersom partiet hadde vunnet valgmannsvalget der. Her i Nordre Trondhjems amt sto Venstre meget sterkt fra før med flere profilerte politikere, men likevel gjorde Bothner seg ganske raskt gjeldende i politikken her også. Harald Hals påpeker i sin innledning ved utgivelsen av Bothners dagbøker, ”at både tidligere politisk innsats og stor sosial prestisje som sorenskriver var sikkert medvirkende til at han oppnådde politisk innflytelse i dette amtet der Venstre sto så sterkt”. Venstre-avisen i Levanger, ”Nordenfjelsk Tidende”, omtalte ham som en ”grei og retlinjet Venstremand” og en ”paa sit Omraade… meget dyktig Mand”. Allerede ved stortingsvalget i 1900 ble Bothner valgt som 1. suppleant for amtet, uten å ta noen aktiv del i Stortingets arbeid denne perioden.

141

Bothner var ingen tilhenger av pomp og prakt og hadde helt fra sin ungdom vært republikaner. Dette sammen med en sterk nasjonal innstilling førte til at han ble radikal venstremann. Hans politiske og nasjonalistiske ideer kom godt fram i en 17. maitale han holdt på Hegle 1903. Nu nærmet stortingsvalget seg, og drøftingene mellom Sverige og Norge om nyordningen av konsulatvesenet kom i høy grad til å prege valgkampen. I følge referatene sa han blant annet i sin 17. maitale: ”Gjennom de mange, lange Aarhundreder, da fremede havde styret i Landet, var vi komne dit, at det for os gjaldt Livet som Nation. Det var vor gamle Frihed og Selvstændighet vi havde tapt, og vi havde tapt mere. Saalenge havde de fremmede hersket i Landet, at vi havde mistet noget av os selv, av vor Eiendommelighet som Nation, av vor Folkepersonlighet”. Senere i talen tok han utgangspunkt i 1814 og sa at det var da vår nasjonale gjenoppvåkning tok til. Han roste grunnlovens prinsipper om frihet og selvstendighet, og sa at "nu gjaldt det at føre disse Principer ut i livet og gjennemføre dem i Aand og Sandhet”. Han kom også direkte inn på de utilfredsstillende unionsforholdene: ”Saken er at Grundlovens andet store Princip – Selvstændigheten – Landets suveræne Stilling utad mellom Folkene, det Vilkaar, som intet ærekjært Folk kan slippe – det staar nok i Grundloven, men det staar der endnu bare som et Løfte – et Løfte, som maa gjennemføres saa sandt vi vil være et Folk”. Ved stortingsvalget i 1900 var valgkampen i Nordre Trondhjems amt preget av indre strid om hvor jernbanen nordover skulle gå. Skulle den følge den såkalte Beistadlina eller Snåsalina? Venstres Hans Konrad Foosnæs ble hardt straffet ved valget dette året. Sjøl om han var en av partiets mest nasjonalistisk og radikalt innstilte representanter, ble han kritisert på grunn av at han holdt på Beistadlina, Sjøl om interessen for de rikspolitiske sakene, så som konsulentsaken og unionsstriden, hadde ført til en sterkere rikspolitisk interesse i amtet ved valget i 1903, greide ikke Venstre helt å legge vekk gamle stridigheter som omhandlet lokale interesser. Også under nominasjonen før dette valget dukket jernbanesaken og andre lokale saker opp og holdt på å splitte partiet. Dette kom meget tydelig fram ved valgmannsvalget i Steinkjer. Foruten Høyres valgmannsliste forelå det her tre mer eller mindre venstrepregede lister: ”Venstres ubundne valgmænd”, som var den mest rikspolitisk orientert av de tre lister, en ”Anti Foosnæsliste”, samt ”Innherredspostens Liste” med erklærte Foosnæs-menn. Før det endelige valgmannstinget, der stortingsrepresentantene for amtet skulle kåres, var det på denne måten ganske stor fraksjonsvirksomhet innen Venstre. Det hele endte med at Bothner ble sett på som en kompromisskandidat. En mann som ikke var bundet av særkrav, og som en forkjemper for nasjonale interesser og de større hensyn. Dette førte til at han på selve valgmannstinget ble satt på førsteplass fra amtet.

142

143

Bothners to første år på Stortinget På Stortinget ble Bothner også sett på som en kandidat som var ubundet av distriktsinteresser, og han ble valgt inn i komiteer hvor det var liten kamp mellom landsdeler og distrikter. Han var ikke av dem som grep ordet oftest i debattene, men hans debattinnlegg ble ofte lagt merke til. Han viste seg som velgerne hadde ventet, å stå på ytterste radikale fløy i de fleste saker. Han opptrådte også i debattene om forsvaret som en ivrig forsvarsvenn på nasjonalistisk grunnlag. Bothner var riktignok en radikaler i mange henseender, men enkelte ganger kom også hans erfaring som jurist og embetsmann fram ved behandling av saker i Stortinget. Han var skeptisk til stadig forandring av lover og stadig innføring av nye lover. Bothner pekte her på de økonomiske grunner som talte for å gå sakte fram, men uttalte også at man burde ”være varlig med at legge frem nye lover, der bør være sterke omstændigheder til stede før man skrider til at indføre lovforandringer”. Men på ett punkt var han villig til å gå langt når det gjaldt å få inn nye lovbestemmelser: kvinners rett og adgang til stillinger. Han støttet blant annet avsnittet i sakførerloven om kvinners rett til sakføreryrket. Han foreslo at kvinner skulle kunne autoriseres til sakførere eller høyesterettsadvokater på samme vilkår som menn. Bothner talte også for at kvinner skulle kunne inneha embeter, og satte seg i mars 1904 imot at et lovforslag om dette ble utsatt. Dagbokskriveren Harald Bothner Etter to år på Stortinget hadde Bothner oppnådd et forholdsvis godt omdømme som politiker ved starten av året 1905. Han tilhørte riktig nok ikke ledersjiktet innen Venstre, men han var i alle fall godt plassert i annet geledd, som det er sagt om han. Han var av dem som gikk inn for at konsulatsaken skulle gjennomføres snarest. Og i februar vedtok Venstre: ”Konsulatsagens Gjennomførelse strax” og at Norge ikke skulle vike for en sanksjonsnektelse fra kongen. Bothner var også med på å ta et initiativ til at svenske krigsskip skulle sidestilles med andre nasjoner og inkluderes i det maksimale antall på fire utenlandske skip, som samtidig kunne oppholde seg i norske havner. Han forsto etter hvert at han sto midt oppe i en viktig prosess i norsk historie, og begynte å føre dagbok. Han startet sine daglige nedtegnelser den 13. februar 1905, og fortsatte med skrivingen fram til 27. oktober. Da hadde han fylt 13 notis- og kladdebøker og var begynt på den 14. I alt omfattet dagbøkene 1275 sider. Disse dagbøkene til Harald Bothner er en sentral kilde til det indre politiske spillet i Norge rundt unionsoppløsningen. Historikerne rangerer dagbøkene hans som noe av det aller viktigste av det som ble skrevet ned under de dramatiske begivenhetene. Flere andre skrev også dagbøker, men ingen

144

over så langt tidsrom som Bothner, og ofte var disse heller ikke så inngående og velorientert. Bothner skrev direkte og utilslørt om begivenheter og personer han kom i kontakt med og gikk ikke av veien for å komme med kritikk når noen ”fortjente” det. Dagbøkene ble gitt i gave til Riksarkivet i 1924, det året Bothner døde, og ble utgitt med grundige kommentarer og innledning av historikeren og arkivaren Harald Hals i 1987. Statsråden Harald Bothner Regjeringen Hagerup gikk av og Christian Michelsen fikk oppdraget med å danne ny regjering. Han tok fra første stund sikte på å danne en forholdsvis bred samlingsregjering, med både høyrefolk, moderate og venstrefolk. I utgangspunktet ville han ikke ha med noen fra den radikale delen av Venstre, men etter hvert som flere av de spurte vegret seg for å si ja, ble Johan Castberg spurt likevel. Men da han nølte for lenge med å bestemme seg, ble Bothner tilbudt en plass i Stockholmsavdelingen og takket ja. Om dette skrev Bothner,” jeg fandt da ikke at have noget Valg, men at maatte mottage Kaldelsen saa ugjerne jeg end vilde”. På grunn av at han ikke tilhørte det øverste politiske lederskapet innen den radikale delen av Venstre, kom valget av ham som en stor overraskelse for de fleste. Jacob Schøning som tidligere hadde sittet i regjering sammen med Michelsen, men nu var politisk observatør, mente tvert i mot at Bothner ikke tenkte seg lenge om, og tilføyde litt ondskapsfullt: ”slike tilbud hører nå heller ikke til de dagligdagse for menn med hans kvalifikasjoner”. I en samtale om denne hendelsen 18 år senere med professor Worm-Muller, sa Michelsen: ”Vi hadde lykken med oss i 1905 – dette var mitt første hell”. Ellers sa han ikke så mye om Bothner i disse samtalene, men uttrykte respekt for ham: ”Bothner var en meget dygtig og tiltalende mand. Han var elskværdig og hadde sund sans.” Enkelte aviser kunngjorde den 10. mars den forventede ministerlisten med Castberg som medlem av regjeringen, og måtte dagen etter komme med dementi og omtale og bilde av Bothner. Omtalene var stort sett ganske positive både blant venstre- og høyreavisene. Kanskje var de en tanke mer positive i en del av høyreavisene, noe som tyder på at han ble ansett som en mann begge parter kunne leve med. Avskjedssøknaden Ble så Bothner den medgjørlige nikkedukken i regjeringen som det ser ut som enkelte regnet med? Mitt svar er absolutt nei. Han var for eks. i konsulatsaken en av pådriverne og strategene bak opplegget om å nekte kontrasignering av protokollen på Stockholm Slott den 27. mai, om kongen nektet å

145

sanksjonere (noe Bothner var helt overbevist om kom til å skje). Ellers opptrådte Bothner som regjeringens mest ”antisvenske” og nasjonalistisk innstilte medlem i denne og flere andre saker. Han overbeviste også sine to regjeringskolleger i Stockholm, Jørgen Løvland og Edevard Hagerup Bull, om at sanksjonsnektelse på konsulatloven ville være et grunnlovstridig utslag av personlig kongemakt. I fellesskap utformet så disse tre herrer et utkast til avskjedssøknad, som også med visse forandringer ble lagt til grunn for avskjedssøknaden til resten av regjeringen. Ellers ivret han for at regjeringen skulle sikre kornog melforsyningen i tilfelle krise og for større bevilgninger til forsvaret. Med andre ord ivret han for at vi skulle være best mulig forberedt i tilfelle katastrofen kom. Men det som i ettertid gjør at hans navn for evig står i historiebøkene, er hans deltagelse i statsrådsmøtet på Stockholm Slott den 27. mai 1905 mellom kong Oskar den II og herrene Løvland, Hagerup Bull og Bothner. Unionsbruddet den 27. mai innebar den endelige slutten på unionen med Sverige, og det som skjedde i Stortinget den 7. juni var bare en formalisering av vedtaket. Dette skrev også Hjalmar Branting i sin dagbok: ”den 27 maj 1905 avgick kungaunionen mellan Sverige og Norge med en stilla död i en ålder av 90 och ett halvt år. Det som kvarstår är begravningen og bouppteckningen.” Dermed kan vi slå fast at vår mann var en av de sentrale aktører ved unionsbruddet i 1905.

Hans videre løpebane som politiker Etter at Stockholmsavdelingen ble nedlagt 7. juni, ble Bothner sjef for Revisjonsdepartementet. Dette førte til nærmere kontakt med statsministeren og andre i regjeringen, noe som påvirket hans holdninger slik at han etter hvert ble mindre og mindre radikal. Han var nok skeptisk til flere ting som ble tatt opp av regjeringen, men det var nok følelsen av samhørighet med regjeringen – at det gjaldt å stå samlet i en farlig situasjon – som gjorde at Bothner overvant sine betenkeligheter og støttet opp om regjeringens linje. Han protesterte nok en god del under diskusjoner innad i regjeringen, men utad sto han last og brast med statsministeren og regjeringen i de fleste saker, så også i valget av framtidig statsform. Hans svingninger mot Michelsen standpunkter i de fleste saker, gikk ikke hus forbi hos hans tidligere radikale venner i Venstre. Og hans nye standpunkt i spørsmålet om statsform var nok den endelige dråpen som fikk de radikale venstrefolk til å vende seg mot den ”frafalne”. Ikke minst i vårt distrikt – Bothners heimtrakter - kom uviljen mot ham sterkt fram blant enkelte av hans egne velgere. Før folkeavstemningen om statsform var Bothner på en foredragsturné i Innherreds-bygdene og agiterte for kongedømme og hvorfor regjeringen mente det var nødvendig. Etter hans tale i Festiviteten her i Levanger

146

den 6. november rådde det litt forskjellig oppfatning i avisene etter hvilken stilling de tok til regjeringen Michelsen og dens virksomhet. Nordenfjelsk Tidende hadde følgende oppslag: ”Statsraad Bothners foredrag Hersteds Mandagskvelden var godt besøkt – antagelig henved 500 Mennesker, derav ogsaa en Del Landsfolk. Foredraget, som var meget mat, bragte intet av Nyt utenfor, hva man tidligere kjender av Bladene, men det var rolig, litet utfordrende, nøiaktigt skrevet og fordringsløst fremført. Det verken svækket eller styrket Folk i deres Tro. Det bragte ingen Klarhet, ingen Veiledning for tvilende Sjæle”. Videre var hovedpunktene i foredraget opplistet og til slutt sto det, ”Foredraget modtoges med bifald”. Avisen hadde også fått med at Dr. Hiort takket for foredraget og utbrakte et ”Leve for Regjeringen, som Statsraaden besvarte med et Leve for Fædrelandet”. Andre aviser hadde langt mer utførlige og positive referater fra Festiviteten. Dagsposten skrev for eksempel: ”folket havde ikke alene fyldt Salen, men stod tæt i tæt ogsaa i Gange og Trapper helt ute paa Gaden”. Avisen roste også innholdet og sa blant annet det var et ”helt igjennom oplysende og et kraftig Indlæg for Eidsvoldforfatningen.” Etter foredraget spurte den gamle venstrestortingsmannen og skyttersakens far, Ola Five, om det var anledning til å imøtegå det, men da det ifølge Nidaros ikke var anledning til diskusjon, ”indskrænked Five sig til at nedlægge en protest mot fordragets ensidighet”. I Dagsposten ble ikke denne protesten referert, det ble bare skrevet at Bothner ikke kunne imøtekomme Five sitt ønske, da han på forhånd hadde disponert sin tid. Dette var jo et ganske smart trekk for å unngå diskusjon og protester mot de standpunkter og påstander han hadde hevdet i sitt foredrag. Men kritikken slapp han ikke fra. I et innlegg i Nidaros noen dager senere, skrevet av M. Jørum, Åsen, fikk han passet sitt påskrevet for sitt svik: ” Trøndelagen sine tradisjoner hev ikkje gaatt den leidi, han no er inne paa.” avslutta Jørum innlegget med. Også den kjente lokalhistorikkeren og læreren Arne Vestrum var blant de som i et avisinnlegg var skeptisk til flere av de påstander Bothner kom med i foredraget og syntes de var dårlig begrunnet. Det heter at ”det er av sine egne en skal ha det,” og det fikk Bothner til fulle erfare etter hvert som han ble mer og mer påvirket i sine holdninger av Michelsens syn på sakene regjeringen behandlet. Med seieren for kongedømmet ved folkeavstemningen 12. og 13. november var regjeringens gjerning i 1905 over. Noe som for både Bothner og de andre i regjeringen vart stående som høydepunktet i deres liv. Bothner hadde nok mest lyst til å gå tilbake til sitt sorenskriverembete. Men ved rekonstruksjon av regjeringen 21. november etter at Gunnar Knutsen hadde gått ut av den, ble han tilbudt jobben som justisminister. Og lojal som han var mot Michelsen, takket han ja. Her ble jobben hans først og fremst å utforme konsesjonspolitikken etter retningslinjer fra Michelsen. Dette arbeidet førte til slutt til hans fall. Mot Michelsen og Bothners råd gikk flertallet av regjeringsmedlemmene høsten

147

1907 inn for at en svensk bergverksmann, konsul Persson, skulle få konsesjon til å drive Rustvangen kobbergruver. Dette førte til store stridigheter innad i regjeringen. Bothner som den ”frafalne” hadde i lenger tid fått kraftig kritikk for sin stadsrådgjerning av sine gamle våpendragere i den radikale Venstrepressen. Nu hadde han fått nok og søkte avskjed. Han gikk av 28. november 1907, samme dag som Michelsen sjøl. Tiden etter 1907 Ved avskjeden fra regjeringen ble han utnevnt til stiftsamtmann i Trondheim og amtmann i Søndre Trondhjems amt. Stiftstad var den byen hvor biskopen hadde sete, og stiftsamtmann den amtmannen som hadde kontorsted i stiftstaden. Han hadde amtmannens funksjoner overfor byene i hele stiftet, samtidig som han vanligvis var amtmann for et amt. Ordningen forsvant i 1918, da amtmennene ble fylkesmenn og amtene fylker. En levning fra den eldre ordningen finnes i stiftsdireksjonen, som består av biskopen og fylkesmannen og som har tilsyn med kirkegårder og kirkebygninger, offentlige hospitaler og stiftelser. Bothner slapp ikke helt politikken ennå. I begynnelsen av 1909 sluttet han seg til Frisinnede Venstre, og ble medlem av hovedstyret der. I 1909 ble han også stilt opp som Frisinnede Venstres kandidat i Gauldalen krets, men kom ikke inn på Stortinget. Det er sagt at Bothner som amtmann i det store og hele fulgte en forsiktig og nøktern linje. Han nølte med å sette amt og amtskommune i større gjeld. Under første verdenskrig tok Bothner seg mye av provianteringsspørsmål og gjorde en verdifull innsats. Dette var jo også saker han hadde ivret svært for i 1905. Bothner tok avskjed som fylkesmann i 1921og virket etterpå som ekstraordinær assessor ved Trondhjem overrett et par år. Den 24. oktober 1924 døde han. I Trondheim er han hedret ved å få en vei oppkalt etter seg. Harald Bothners veg ligger på Tyholt.

Kilder: Harald Bothner: Dagbøker fra 1905, utgitt av Harald Hals. Anders Ekstrøms artikkel fra 28. august 1998 – Unionsoppløsningen Norge-Sverige 1905 Hjemmets store leksikon Diverse avisutklipp fra div. aviser fra 1905 og 2005. Diverse stoff lastet ned fra Internett.

148

Litteratur om unionen med Sverige og unionsoppløsningen i 1905 – sett fra Innherred I forbindelse med hundreårsmarkeringen har Nord-Trøndelag fylkesbibliotek laget en oversikt over litteratur om unionen med Sverige og unionsoppløsningen i 1905. Vi har gjort et utvalg. Skriftstyret

1905. – S. 370-372. – I: Strømsøe, Reidar. Levanger bys historie : tidsrommet 1836-1918. – [Levanger] : Komitéen for Levanger bys historie, 1967. Andersen, Fridtjof. Nogle Minder fra Grændsevagten i Værdalen 1905 / ved Frivillig No.1 af Sparbuske Landstormeskadron. – Stenkjær : Fridtjof Andersens Bogtrykkeri, 1907. – 38 s. Berg, Jorid Klette. Et litt uvanlig ”Amerika-brev”. – S. 22-30. – I: Årbok for Namdalen / Namdal historielag. – Nr 42 (2000). –I denne artikkelen gjengis et brev hvor Lorents Peter Saltvik, som vokste opp i Namdal, forteller om sin reise fra Kautokeino til Trondheim for å overvære kroningen av Kong Haakon. – Artikkelen er også publisert i : Årbok for Mosvik historielag. – Årg. 8 (19931994) Dahl, Johannes. Minner fra Rinnleiret. – S. 143-146. – I: Årsskrift 1978 / Verdal historielag. – 1978. – (Verdal historielags skrifter ; 3) Damsve, Johannes. En mislykket salutt. – S. 77. – I: Årbok for Mosvik historielag. – Årg. 2 (1987/88). – Dampbåten Kong Oscar passerer Kjerringviktangen med kong Håkon om bord. Egervärn, Erik A. Unionsupplösningen 1905. – S. 194-202. – I: Årbok 2004 / Levanger historielag. – 2004. -– Av innholdet: Stämningen i Jämtland. – Svensk tekst. Haugan, Einar. ”Jamtskyssen”, en stor aktivitet i sin tid. – S. 121-123. – I: Årbok 1999 / Levanger historielag. – 1999 Haugan, Einar. Handel og kontakt over grensen mellom Jemtland og Trøndelag. – S. 206-211. – I: Årbok for 1998 / Nord-Trøndelag historielag. – Årg. 75 (1998)

149

Haugan, Svein. Konge eller president. – S. 139-141. – I: Årbok 1978 / Verdal historielag. – 1978. – (Verdal historielags skrifter ; 3). – En humoristisk fortelling om ”presidentvalget i Vuku”. Hjelde, Einar. Vandring over grensa. – S. 14-15. – I: Helgådalsnytt. – Årg. 13 (1984). – Om ferdselen mellom Verdal og Jemtland i perioden 1600 -1900 Hovd, Rune. Nasjonal identitet og nasjonalisme i Inntrøndelag. – S. 83-95. – I: Årbok for 2000 / Nord-Trøndelag historielag. – Årg. 77 (2000). – Av innholdet: 1905 og det nasjonale. – Artikkelen bygger på forfatterens hovedoppgave i historie. Husby, Arnfinn. Grensehandel i 1860 åra. – S. 60-61. – I: Årbok 1994 / Levanger historielag. - 1994 Høin, Nils. Da ordren kom : minner fra 1905. – S. 42-46. – I: Årbok for 1935 / Nord-Trøndelag historielag. – Årg. 15 (1935). – Også publisert i årg. 58 (1981) Ludvigsen, Kjell Narve. Den militære situasjonen i Trøndelag 1905. – S. 2535. – I: Krig mellom broderfolkene? : rapport fra seminar under markeringen av 300-års jubiléet for Nordenfjeldske Dragonregiment 8.-9. juni 2001. – [S.l. : Rinnleirets venner og Norge 2005, 2001?] Moen, Erling. 1905 i Sparbu. – S. 62-64. – I: Årbok 1990 / Sparbu historielag. – Årg. 13 (1990) Moen, Erling. Fjellmannen som gikk to gonger til kongen i Stockholm. – S. 109-111. – I: Årbok for 1950 / Nord-Trøndelag historielag. – Årg. 30 (1950) Okkenhaug, Trond. 1905 – 80 år etter. – S. 209-218. – I: Årbok 1985 / Verdal historielag. – 1985. – (Verdal historielags skrifter ; 11) Skjelbred, Hans. Bygging av kong Karl Johans veg. – S. 129-138. – I: Årbok for 1991 / Nord-Trøndelag historielag. – Årg. 68 (1991) Skjelbred, Hans. Kong Karls Johans vei : anleggslederne 1821-1822. – S. 45-50. – I: Årbok 1988 / Verdal historielag. – 1988. – (Verdal historielags skrifter ; 15) Stubbe, Eivind. Litt historie fra ”Jamtskyss”-tida. – S. 182-190. – I: Årbok 1990 / Verdal historielag. – 1990. – (Verdal historielags skrifter ; 17) Suuls Tidende : Minder fra Grændsevagten 1905 / udgivet af 2det Kompani af Indherreds Landstormsbataljon.- Sandnessjøen : Forlagt af Helgelands Blad, 1906. - 56 s. Suuls Tidende : Organ for Grænsevagten i Suul. – Aarg. 1, No 1 (3die oktober 1905) – Sidste Aarg., No 8 (10de oktober 1905) Ulstad, Martin. Kong Oscar IIs reise gjennom Verdal i 1873. – S. 74-77. – I: Årbok for 1951 / Verdal historielag. – Årg. 3 (1951) Veimo, Morten. Andreas Kålen stoppet spionen : minner fra grensevakten. – S. 197-198. – I: Årbok 1995 / Verdal historielag. – 1995. – (Verdal historielags skrifter ; 22)

150

Veimo, Roald. 100 år siden unionsoppløsningen. – S. 101-106. – I: Årbok 2004 / Verdal historielag. – 2004. – (Verdal historielags skrifter ; 32) Årstadvold, Magne. Krakilske jemter på besøk i Inndalen. – S. 101-111. – I: Årbok 1993 / Verdal historielag. – 1993. – (Verdal historielags skrifter ; 20)

151

Kjell Solberg:

Levanger Mannssonglag 100 år ”Hipp-hipp-hipp, hurra, hurra, hurra”. Ja, hvem har ikke hørt dette før? De fleste som bor i Levanger kjenner Levanger Mannssonglags kraftige appellrop i 17. maitoget og ellers. Det er ment som en munter markering, en forsterket glede. Når en gjeng på ca. 70-80 sangglade karer smeller til samtidig, ja da høres det. Jubileumsfeiring Levanger Mannssonglag feirer sine første 100 år nå i 2005. 100-årsjubileet har pågått lenge og vil vare året ut. Det startet med utgivelsen av egen CD i oktober 2004. Så ble det årsfest med ekstra stil den 19. februar 2005, jubileumskonserter 23. april, deltakelse i 17. maitog med sang på Torvet, og sang på Brusve og i Festiviteten i forbindelse med feiringen av unionsoppløsningen i 1905. Videre arrangerte koret en såkalt ”bursdagsfeiring” den 4. juni for inviterte grupper og foreninger innen kulturlivet i Levanger. Den 13. juni var det utflukt og omvisning til ”De Verdalske Befestninger”. 8. oktober blir det bokutgivelse (hundreårsberetning), og jubileumsrevyforestillinger arrangeres 21., 22., 28. og 29. oktober, adventskonsert den 27. november og jubileumskirkekonsert den 11. desember. I tillegg til dette har koret hatt åpen ”Choir-kafe” i Kirkegata med utstilling av korklenodier og bilder, kaffeservering og billettservice til arrangementer. Her har det også vært pressekonferanser, og flere vil det bli. Ellers har vi et samarbeid med Levanger-Avisa, som hver lørdag (bortsett fra i sommer og ferietida) har tatt inn artikler om koret og virksomheten, skrevet av kormedlemSangintreserede mer. der ønsker at indmelde sig i Denne opplistingen av aktiviteter og Levanger Mandssonglag, arrangement er ikke ment som selvskryt. kan henvende sig Det viser bare at vi feirer skikkelig.

til Formanden, adrs. Uhrmager Thoresen

Annonse i NTA 29.9.1905

Et lite, historisk gløtt Levanger Mannssonglag hadde ved stiftelsen i 1905 ti sangere, og dirigent

152

Gustav Bøhn gikk straks i gang med å øve inn sanger. Korets første opptreden var 17. mai 1905 og videre var det flere konserter i 1906. Allerede kort tid etter stiftelsen kom det nye sangere til, og utviklingen fortsatte. Som en ser av fotografiet fra 1907, er det 28 sangere og dirigent som er avbildet. Koret har vært forskånet fra særlige ”gnisninger” opp gjennom årene. Men en liten krise var det allerede i 1905 da fire gode sangere og ihuga landsmålsforkjempere ville endre korets navn. For ved starten het koret Levanger Mandssangforening, og dette ville de fire ha endret til Levanger Mannssonglag. De fire herrene var Ole Jørstad, Ove Tingstad, Anton Tingstad og Daniel Tingstad. På dette tidspunktet, nærmere bestemt den 16. april 1905, hadde koret 17 sangere. Når da fire meget sangsterke medlemmer satte utmeldingstrussel bak kravet om navneendring, så var det dramatisk. De fleste andre

Det første bilde av Levanger Mannssonglag tatt i 1907. De som var med: 4. rekke: O. C. Eide, S. Hofstad, Ola Karlgård, John Sørvik, Ole Jørstad, Anton Tingstad, J. Kristiansen. 3. rekke: M. J. Bjørken, Ingv. Johansen, H. Hagstad, Ove Tingstad, Karl Johansen, A. Larsen, M. Mathisen, J. Lindgård. 2. rekke: Agr. Johnsen, Bernt Krog, Anton Østeraas, dir. Gustav Bøhn, M. Wesche, Daniel Tingstad, S. Bjerkan, M. Larsen. 1. rekke: P. W. Nilsen, Johan Haglund, Ulrik Johansen, Kr. Skaufel, Ole Nilsen, Hjalmar Hansen.

153

valgte å jenke seg, for man ønsket å beholde alle sangerne. Navneendringen ble derfor vedtatt mot to stemmer. Sju år senere gikk de samme fire sangerne likevel ut av koret i protest mot en invitasjon av tre hedersgjester til sangerfesten etter sangerstevnet i Levanger i 1912. Det var herrene Bøe, Buch og presten Gilhuus som ble invitert til sangerfesten, og det var særlig presten de fire hadde imot. Det kan vi lese i utmeldingsbrevet fra de fire sangerne, et brev de ville ha vedlagt protokollen (eller lagsboka, som de skrev).

Fra v.: Ole Jørstad, Ove Tingstad, Anton Tingstad og Daniel Tingstad.

Forbundsstiftelse Det kom tidlig i gang et samarbeid mellom korene i de tre byene Namsos, Steinkjer og Levanger. De møttes til stevner, først i Steinkjer i 1911, deretter i Levanger i 1912 og i Namsos i 1913. Under stevnet i Namsos i 1913 ble Nordre Trondhjems Amts Sangerforbund stiftet etter initiativ fra Levanger Mannssonglag. Namsos og Levanger gikk straks inn i forbundet, mens Steinkjer kom med først i 1916. En viktig årsak til forbundsstiftelsen var at man ønsket å delta som forbundskor ved Landssangerstevnet i Kristiania i 1914. Ideen kom visstnok fra dirigent Gustav Bøhn, og pådrivere var Anton Østeraas og Marius Wesche. Før avreisen til Landssangerstevnet var det samlinger og fellesøvelser, og før avreisen til Kristiania ble deltakerne foreviget i Staupshaugen. Vi kunne kanskje navngi en del sangere på bildet, men slett ikke alle. Av medaljene på sangernes bryst kan vi i alle fall slutte oss til at de med tre medaljer hadde deltatt i stevnene i de tre foregående år. Den fjerde medaljen som enkelte bærer, er Levanger Mannssonglags lagsmedalje som ble laget i 1908. Slik kan vi vel finne ut hvem som var fra Namsos og hvem som var fra Levanger. Det som kanskje er mer interessant, er fanene bak sangerne. Namsos Sangforenings fane er til venstre, forbundsfanen for Nordre Trondhjems Amts Sangerforbund i midten (og den var naturligvis ganske ny), og Levanger Mannssonlags ”fane” til høyre, - et norsk flagg og en stripe med korets navn og stiftelseår på.

154

Sangerne fra Namsos og Levanger før de dro til Kristiania i 1914.

Korarbeidet videre Levanger Mannssonglag har i årenes løp hatt sine opp- og nedturer. En tendens som ganske tidlig kom til syne, var at publikum sviktet når koret gav konserter. Dette var kritisk, for koret trengte en del inntekter til drift. Kontingenten alene ble ikke nok. En måtte se seg om etter nye måter å styrke korkassen på, i tillegg til de årlige konsertene. Det ble satset på loddsalg, tombola, friluftsfester og lignende, altså arrangement med noe mer enn korsang. Etter hvert kom skuespill inn som del av korarrangementene. Av stykker som ble brukt kan nevnes ”Til sæters”, ”Fjelleventyret”, ”På hybelen”, ”En søndag på Amager”, ”Kjærleik på Lykteland” og ”Ingvald Enersen” – uten tanke på rekkefølge. Arrangementene ble kalt Aftenunderholdning og dette slo godt an hos publikum. Før krigen kom det også etter hvert en del revyer i Mannssonglagets regi, og her kan nevnes: i 1934 ”Rekord. Jorden rundt på 2 timer”, i 1936 ”Vi jubilerer. Eller revyen som ble vekk”, i 1937 ”På asfalten eller Vi synger ut”, i 1938 ”Hei, Levanger, hei på dig”.

155

Krigsåra Under den andre verdenskrig fikk koret store problemer med å holde hjulene i gang. Mest på grunn av mangel på øvingslokaler, men også fordi styresmaktene mislikte at folk samlet seg i større grupper. En del sangere ble arrestert, andre ble utskrevet til arbeidstjeneste og ble borte fra koret. Men siden det var lite å ta seg til med for mange, opplevde koret en økende innmelding fra sangglade karer, og medlemstallet steg. Aftenunderholdninger med skuespill og korsang ble framført under hele krigstida, og publikum møtte opp. Det var imidlertid svært streng sensur på alt, og formann Anton Østeraas hadde mange kontroverser å ordne opp i vis à vis myndighetene. Det viktigste var at koret ikke gikk inn under krigen. Sangerne møttes og øvde jevnt og trutt på ulike steder rundt om i byen. Da freden endelig kom i 1945, kunne Levanger Mannssonglag stille med et meget ”sangbart” kor under feiringen i de glade maidagene og tida etterpå. Etter krigen Da koret i 1955 feiret sin 50-årsdag, ble en ny fane avduket, med jubileumskonsert og stor festivitas. En 50-årsjubileumsberetning ble også laget. Etter hvert kom flere revyer, 1958 ”Mudder i byen” og 1960 ”Pang”. Utover i 1960-årene kom fjernsynet, og her fikk Mannssonglaget en alvorlig konkurrent om publikums interesse. En var nødt til å tenke nytt. Hva kunne gjøres for å tilfredsstille folks ønske om underholdning?

Sangere og skuespillere i Bellmankroen ”Tre byttor”

156

Skuespillere, sangere og orkester framfører stykket ”Blot til Lyst”.

En kreativ gjeng satte seg sammen for å legge planer for framtida. Det konseptet som kom ut av dette, var en Bellman-oppsetning. Koret ønsket å synge Bellmansanger, i Bellmans miljø, med kro, kostymer, servering av mat og drikke i kroa, der sangerne fungerte som kelnere. En hake var servering av alkoholholdige drikker i kroa, men dette løste en ved å invitere ”krogjestene”, altså publikum, som Levanger Mannssonglags venner. Dermed kunne det kalles sluttet lag, og det hele gikk i boks. Slik startet det vi kaller Bellman-æraen i koret, med mange forestillinger både i Levanger og langt utenfor kommunens grenser. Innimellom Bellmanoppsetningene kom i 1976 ”Aurora”, 1978 ”Heppeneppetepp”, 1979 ”Le-Levanger-Le”, 1983 ”Ryk og Reis”, 1986 ”Hotell Cabarell”, 1989 ”Nye sprell på hotell Cabarell”, 1991 ”Artisjokk og plukksalat”. I 1992 kom Bellman igjen i flere omganger. Den mest omfattende forestilling koret har laget er likevel ”Blot til lyst” i 1998. Etter ”Blot til lyst” kom tyroleraftenene, kalt ”Ompa Wien og sang” i 2003. Sluttord I dag vet vi at mange mannskor rundt om i landet sliter med rekruttering. I flere tilfelle har kor slått seg sammen. Levanger Mannssonglag har i lang tid hatt et medlemstall på mellom 70 og 80 sangere, og aktiviteten har vært stor. Det har vært, og er faktisk slik at de fleste nyinnmeldinger har kommet når akti-

157

viteten har vært som størst. Frammøtet til øvelser og forestillinger/konserter har vært meget godt. Utenom de årlige konsertene, revyene, cabaretene og korteatrene, har vi opplevd at folk år etter år fyller kirka når de tradisjonelle førjulskonsertene finner sted. Her tror vi at koret fyller et behov. Vår tradisjonelle korbesøk på sykehuset 1. juledag og 17. mai sprer også glede. Mannssonglagets opptreden på Torvet i forbindelse med 17. mai-feiringen har ikke alltid vært ”blinkskudd”, men sang i friluft krever gode lydanlegg, og det har vi sant å si ikke alltid hatt. Det som her er nevnt, er et overfladisk sveip over korets første 100 år. Mange vil kanskje gjerne vite mer om koret vårt, og det som har skjedd så langt. Da anbefales selvsagt Levanger Mannssonglag 100 års-jubileumsbok.

NTA mai 05

158

Jarle Kregnes:

Sangfuglen som kom til Skånes Ellrun Green Røstads liv og virke gir stoff til flere bøker. Jeg hadde gleden av å kjenne denne unike ressurspersonen, og har fått tilgang til en nærmest komplett dokumentasjon av hennes innsats i kulturlivet, spesielt på sangens vinger. Denne artikkelen, som bare er et kortfattet resymé av et mangfoldig liv, har jeg skrevet i nært samråd med hennes mann Sigbjørn. Han lot meg få låne Ellruns rikholdige utklippssamlinger, og har lånt meg fotografier av Ellrun. Jeg fikk fotografere noen av Ellruns arbeider som treskjærer, hennes broderier, og hennes malerier. Han har lest gjennom manuskriptet og gitt råd om endringer og supplement. Hans åpenhet i våre samtaler har vært av uvurderlig betydning. Uten hans bistand har det ikke vært mulig for meg å skrive artikkelen. En stor takk til deg, Sigbjørn.

Fra Skånes Skanse i Nord-Trøndelag, når sjøen ligg speilblank og fin. Et landskap åpner seg i store drag, som vevd av den fineste lin. Her ligg gardar og grender, åser og fjell, med solnedgang i en julikveld. Her er måker og tjeld og båtar på fjord, – det vakreste sted på denne jord. Ellrun Det første treff Tidlig på sommeren 1949 var det ungdomsstemne på Skånes. Selve stemneplassen var nettopp Skånes skanse, oppe i lia ovafor gården, der Asmund Røstad (Sigbjørns far) hadde fått i stand et lite museum. Her oppe fra hadde Ellrun registrert en traktor som gikk i skytteltransport med varer opp til stemneplassen. Men lite ante hun da at denne gutten på traktoren skulle bli hennes skjebne. Dagen før stemnet gikk snøskurene tett, og de færreste trudde at deltakerne

159

ville innfinne seg. Og teltleiren på Kaustangen ville det nok ikke bli noe av. Men i løpet av et døgn endra været seg totalt, til ei strålende sommerhelg. Deltakerne strømma til fra alle kanter. Blant andre kom det en lastebil med ungdommer fra Beitstad. Ellrun Green var en av dem. Sigbjørn har ei søster som heter Svanhild. Hun gikk et år på Sund folkehøgskole (1951/52) og var klassevenninne med bl.a. beitstøingen Ellrun Green. De mimret selvfølgelig om ungdomsstemnet på Skånes, og Ellrun fortalte om hvor betatt hun var av landskapet der (se for øvrig diktet hennes som innleder artikkelen). Utpå våren bestemte de seg for at Ellrun skulle bli med Svanhild heim på helgatur. De reiste med tog fra Steinkjer til Rinnan stasjon, den gangen var det bare en kort spasertur videre til Skånes (3 km). Dette året gikk Sigbjørn på Finsås Småbruksskole i Snåsa, og denne helga skulle han heim, også han med tog. Samme tog som Svanhild og Ellrun, men i ei anna vogn. Derfor møttes de først på perrongen på Rinnan. Med presentasjon som seg hør og bør. Vi skal ikke gå i videre detaljer. Men det ble til at Sigbjørn gjorde flere turer til Sund, og det var nok ikke bare for å besøke søstera Svanhild. For Ellrun gikk de fleste faga på folkehøgskolen som en drøm. Men hun strevde noe med matematikken – eller rekning som det het den gang. Sigbjørn forklarte og instruerte, og gikk gjennom oppgavene langt framover, med oppsett og utrekninger. Ikke Ellrun som ung og lovende sangerinne. så rart at noen undra seg over Ellruns plutselige interesse og framgang i faget. Men det var nok mer enn matematikken som var deres felles interesse, og om høsten ble de forlovet. Mens Sigbjørn fullførte høstsemesteret på Finsås, ville Ellrun perfeksjonere seg til husmorgjerningen gjennom et halvår ved den flyttbare husmorskolen. Ved avslutningen på Finsås innunder jul 1952 viser avisutklipp at det var

160

Sigbjørn Røstad som holdt takketalen fra elevene. Etter middagen var det forskjellige slag underholdning, blant annet var det sang av Ellrun Green fra Beitstad, fortsetter avisa. Skal tru hvem som hadde ordna med det? Akkurat da måtte det være travle dager for Ellrun, for bare et par dager tidligere var det avslutningsfest for den flyttbare husmorskolen i Beitstad. Om dette forteller avisa at en av elevene, Ellrun Green, underholdt med flere sanger. Høsten 1953 ble Ellrun og Sigbjørn gift, og de forpakta Ellruns heimgård et års tid før de flytta til Skånes. Utdanning På folkeskolen var det på 40-tallet obligatorisk å lære utenat både salmevers og verdslige sanger. I det minste skulle skoledagen både begynne og avsluttes med sang. Men læreren var en tufs til å synge, og det visste han. Om dette forteller barndomsvenninna Solveig (Saursaunet), i sine minneord om Ellrun (Trønder-Avisa 05.11.2003): Ute på skoleplassen var det mykje leik og moro, da var det meir alvor inne i skolestua. Den tid sang vi mye og vart tidlig kjent med at ”Elle” hadde ein særs fin sangstemme. Vi minnes at læraren nikka til ”Elle” – ho måtte alltid begynne på sangene. Ellrun vokste opp i en sangglad familie. Repertoaret var stort og mangfoldig, og gitaren var en god følgesvenn. Hun bestemte seg tidlig for at hun ville bli sanger, og satsa på det. Hun var klar over at da måtte det kyndig veiledning til. Derfor dro hun til Trondheim for å ta timer hos sangpedagogen Ruth Schreiner. Ellrun var da nykonfirmert, men hun mangla kåpe. Det måtte hun ha når hun skulle til storbyen. Og det var ikke bare å gå i butikken og kjøpe seg kåpe den gang. Under og like etter krigen var det ikke så mye å få kjøpt, og kanskje var det ikke nok med kroner til den slags ”luksus” heller. Men storesøster Nancy visste råd. Med saksa gikk hun løs med tilskjæring av et divanteppe, og så var det å sette seg ved symaskina (”trømaskin”) og dure i vei. Jo, det ble kåpe på jenta, og undervisning i sang. Fru Schreiner var sterkt opptatt av flyktninger, som det var mange av etter verdenskrigen. Høsten 1950 arrangerte hun sin første elevkonsert på 12 år. Inntekta ble i sin helhet sendt direkte til flyktninger som hun hadde adresse til og som hun gjennom sine kjenninger visste hadde behov for hjelp. I konserten bidro Ellrun med sanger av så vel Händel som Kierulf m.fl. I denne sammenhengen ble hun også kjent med den renommerte operasangeren Per Sjølie. Senere studerte hun med Anna Marie Lyngstad, og var deretter klar for sine første store oppdrag i tallrike oppføringer av oratorier og pasjoner. Men Ellrun var perfeksjonist, hun visste at hun hadde mer å gå på under kyndig veiledning. Vår lokale Paul Okkenhaug, Per Hjort Albertsen (Vår Frue kirke) og Ludvig

161

Solistkvartetten 1975 fikk fortjent applaus i Universitetets Aula. Fra venstre: Kåre Bjørkøy, Ellrun Green Røstad, Bjørg Leerstang og Per Müller.

Nielsen (Nidarosdomen) var gode læremestere med hensyn til musikalsk innlevelse. Videre må vi nevne den kjente Morten Vatn fra Inderøy (1964), og Kristian Riis, som var avdelingsleder ved Københavns universitet (1971). Kåre Bjørkøy ved Universitetet på Dragvoll i Trondheim må også nevnes, samt Helge Birkeland. Da sistnevnte fylte 50 år i oktober 1975, feiret han dette med pomp og prakt. Da stabla han sammen ”Solistkvartetten 1975”, med Bjørg Leerstang fra Porsgrunn, Per Müller fra Oslo, Kåre Bjørkøy fra Trondheim, og Ellrun Green Røstad fra Levanger. Øvingene pågikk i nærmere et år. De møttes 5 ganger i Oslo, og hadde et 3-4 dagers sommertreff på Bakketun. Dette ga inspirasjon, en masse lærdom og nye erfaringer. Det blir ingen netto, men skal en komme videre og føle at en gjør noe, må en ha undervisning og kontakt med andre sangere. Det er krevende å synge flere sammen. En må også kunne stemme til de andre. Men det koster penger å dra til Oslo for å ta undervisning. Dette sier Ellrun til Trønder-Avisa etter sin debut i Universitetets aula. Om selve konserten kan vi henvise til Aftenposten: Kvartetten hadde tydeligvis nedlagt et grundig forarbeide. Her var ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Alt var på plass, og programmet ble gjennomført med mønstergyldig orden, balanse og disiplin. Prektige stemmer har de alle fire, og med sine solide kunstneriske erfaringer kunne de i sitt samarbeid levere ytelser av stor musikalsk virkning.

162

Debut og gjennombrudd i samme slengen. Helt fra hun var lita jente var Ellrun i rampelyset med sine sanger, til dels sammen med søsken, med og uten gitar. Hun gledet mange gjennom sine innslag i mer eller mindre lokale arrangementer. Vi havner på viddene hvis vi refererer alle de opptredener hvor hun bidro i denne perioden. Men vi nevner at allerede i 1947 (15 år gammel) deltok hun, sammen med søstera Elsa, i Kringkastingens amatørkonkurranse i Frimurerlosjen. Om dette skriver Adresseavisen:: Ellrun og Elsa Green, jodling og gitar. Søstrene Green hensatte svært mange i begeistring med sin stemmegymnastikk. Da hun kom under ”kyndig veiledning”, fikk hun vite at slik ”stemmegymnastikk” ikke var av det gode når stemmen skulle skoleres til mer seriøse formål. Det som Ellrun selv betraktet som den egentlige debuten, var hennes deltakelse i oratoriet ”Messias” i Vår Frue kirke (Trondheim) på Kristi himmelfartsdag 7. mai 1959, med Per Hjort Albertsen som dirigent. Her kan vi tilføye at dette også var det definitive gjennombruddet. Arbeider-Avisas Åsta Buen var ingen hvem som helst til å skrive musikkanmeldelser, hun kunne være kritisk, men også veiledende: Alten Ellrun Røstad kom meget godt fra sin første større oppgave. Den verdifulle altrøsten har fått god skolering hos hennes lærer Anna Marie Lyngstad. I hennes første resitativ hørte en med glede hvor bløtt og behersket og samtidig bærende stemmen klang, og hun var heldig med arien ”Og du som bringer”, hvor det tydelig kom fram at stemmen har sin sikre, naturlige plassering i altregistret. Til og med Adresseavisens Erling Wisth (han kunne være litt av en grinebiter) skrev følgende: Alten Ellrun Røstad skal også ha full anerkjennelse for verdi- Etter debutkonserten med oratoriet Messias full innsats, som for eksempel i (1959) var Ellrun anerkjent av selv de mest kresne kritikere. ”Og du som bringer”.

163

Til dette bemerket Ellrun at når selveste Erling Wisth kunne skrive såpass positivt, så måtte det da være noe bra i det hun sang. Som en liten kuriositet: Billett med teksthefte kr. 5,-. Mindre konserter Men både før og etter denne debuten hadde Ellrun sunget seg inn i trøndernes hjerter ved å delta i tallrike konserter og tilstelninger, gjerne sammen med kor eller orkester, eller ved å synge alene med piano- eller orgelakkompagnement. Ikke sjelden sammen med Paul Okkenhaug eller Per Hjort Albertsen. Sammen med sistnevnte deltok hun i en rekke med musikkandakter i Trondheim, gjerne sammen med lokale kor eller musikkgrupper. Vi finner også omtale av sangaften med romanser i ”kinoen” (Festiviteten) i Levanger, med Ragnhild Stenstadvold ved flygelet. Disse to hadde et utviklende samarbeid, som førte dem til Fjernsynets storstue med Erik Bye som programleder. Konserten i kinoen var en gedigen suksess, hvor kritikeren Inger Hegle Lingås brukte store bokstaver til å fortelle at ”Ellrun Green Røstad kom, sang og vant”. Arrangør var Rikskonsertene og Levanger kulturutvalg. Jeg skal ikke gå i detalj om hennes opptredener i lokalsamfunnet, men det er verd å nevne hennes solistoppdrag sammen med Frol orkester hvor hun begeistret publikum i ei fullsatt Levanger kirke. Ellrun trivdes med å synge i kirka. Selv hadde hun god oversikt over hvor mange ekteskap som var smidd mens hun sang. Sigbjørn forteller at en gang presterte hun å synge i hele 3 brylluper på en og samme lørdag! Apropos bryllup; hun antyda bekymring over at ikke så få av disse ekteskapene hadde endt opp i skilsmisse. Men det kan vi i alle fall ikke tilskrive solisten! Sorgen og gleden, de vandre til hobe, står det i salmeverset. Ved begravelser var solosang av Ellrun et heller vanlig innslag. Mange ganger var hun godt kjent med avdøde. Hun nevnte at da gjaldt det å konsentrere seg om sangen, slik at følelsene ikke tok overhånd. Etter hvert trappa hun ned på både større og mindre oppdrag, hun mente at ”hun var for gammel” og at stemmen ikke holdt mål. Jeg tar dette som et bilde på hennes perfeksjonisme og selvkritiske sans, for Ellrun var bare det beste godt nok. Siste gang hun sang i kirka var ved svigerfar Asmund Røstads begravelse i 1991. Bachs juleoratorium. Dette er et fast innslag i Trondheims musikkliv; juleoratoriet i Nidarosdomen hører med til adventstida og juleforberedelsene. Det blir liksom ikke jul i stiftsstaden uten dette praktfulle fyrverkeriet av sang og musikk. Olavskorets dirigent, domorganist Ludvig Nielsen, tok ikke til takke med hvem som helst på solistpodiet, de var handplukka med sterkt kritisk sans.

164

Ellrun skilte seg godt fra oppgaven, det er nok å vise til foran nevnte Erling Wisths kritikk i Adressa 16.12.1963: Vår forholdsvis nye oppgående stjerne, Ellrun Green Røstad, i altsoloene bekreftet i går de gode inntrykk man har fått av henne tidligere. Hennes stemme har stort omfang, dybden strekker som regel til, og i høyden har hun den gyldne varme klang som er sjarmerende ved den ekte alt. Hun klarte sine til dels stort anlagte partier med musikalsk sikkerhet og behagelig tone. Det var altså ikke uten grunn at Ellrun gjennom mange år ble reengasjert, og løste oppgaven med glans. I 1966 skriver Erling Wisth: Ellrun Green Røstad (alt) sang sine partier med klangfull og bærende stemme, i høyden var den som en god, fyldig sopran. Det er forresten farlig å være ”alt” i Nidarosdomen, men Ellrun Røstad klarte skjærene ganske godt. Og i 1972: Ellrun Green Røstad var betrodd altens parti. De vakre alt-ariene som finnes i Juleoratoriet, tolket hun med sin varme stemme, i et nydelig foredrag. Den alt-arien som nå fulgte, ”Barn, du kjære”, var skjønn, og fiolinene akkompagnerte nydelig. Den vakreste arien ga Ellrun Green Røstad i denne del. Hva var det som gjorde at man fikk frysninger nedover ryggen da? Var det fromheten hun formidlet gjennom sin sang som gjorde det? Husmor, bondekone, mor og solist i Nidarosdomen Trønder-Avisa (14.12.1963) gjør et stort nummer med overskrifta ”Husmor fra Frol på solistpodiet i domkirken”, og fortsetter i teksten med en frase om at ”mor til fire øver flittig over oppvasken”: Mens husmødre flest i dag praktisk talt står på hodet i julebaksten – eller henger under taket med en såpeduftende vaskefille – finner man en ung og sjarmerende representant for den inntrønderske mor- og husmorstand foran kor og orkester i Nidarosdomen. I et digert partitur foran seg følger hun nøyaktig med i hva som skjer – hun lytter til sine kolleger, til orkester og instrumentalsolister, hun teller takter – og ikke minst: hun foredrar arier og resitativer etter hvert som man skrider fram i det store juleoratorium under en domorganists sikre ledelse. Journalisten ”lunik” (Andreas Lunnan) gir oss nærmest inntrykk av at Ellrun droppa ut julebakst og husvask til fordel for sangen. Men de som besøkte Skånes ved juletider, har erfart at Ellrun svingte opp med sjøllaga heimbakst, og at det lukta nyvaska hus. Husmorgjerningen var ikke forsømt, den ble oppfylt til punkt og prikke.

165

Hva som var primært og hva som kom i tillegg skal være usagt. Men alt hun gjorde ble helhjerta gjennomført. På alle områder var hun perfeksjonist ut i fingerspissene. Da ”lunik” antyda at sangøvingene foregikk over oppvask og strykejern, fikk han belæring om at nynning til husarbeidet kunne være fin oppvarming: Men når det skal øves skikkelig, må det konsentrasjon til, og alt arbeid må legges bort. Dette karakteriserer Ellrun, hun gjorde ikke noe med halvt hjerte. Hun mente at selv det mest perfekte kan gjøres enda bedre, gjennom nitid arbeid og tålmodig øving. Dette videreførte hun da også til sine sangelever, som det etter hvert ble mange av. I tallrike avisartikler finner vi overskrifter av kategorien som er nevnt foran: Bondekone fra Frol solist i ”Messias”. Husdyrene på Skånes i Frol får arier til morgenstellet. Bondekone med romanseaften. Bondekone fra Frol synger i TV i kveld. Trøndersk bondekone i Erik Byes ”lørdagskveld”. Levangerdame synger for Erik Bye i kveld (med bilde fra fjøset) Frol-frue skal medvirke i Matteuspasjonen. Øving og samarbeid Om Ellrun kan vi si at hun tok teksten i gymnastikkmarsjen ”Mot i brystet” helt bokstavelig: Født som mester, født som helt, å nei, det ble da ingen, om og om og om og om og om igjen! Overfor seg selv kunne hun være nådeløs i sin kritikk: replikker som dette var ikke bra nok var en heller vanlig kommentar. Det kunne dreie seg om detaljer som ble terpa og repetert. Hun var nøye med at teksten skulle komme tydelig fram, dikterens budskap skulle ikke drukne i sangerens ekvilibrisme. I et privat opptak av Haugtussa-sanger kommer dette tydelig fram, ikke ett ord går tapt. Men hennes respekt og ydmykhet overfor komponisten var likeså stor. Å slå om seg med triller som ikke var angitt i notene var ikke i Ellruns ånd. Hennes oppgave var ene og alene å formidle dikterens og tonesetterens budskap på best mulig måte. Det er ingen tvil om at hun levde seg helt inn i sangen. Sjelden har jeg hørt dette så tydelig som i ”Blåbærli”, hvor hennes omtanke for dyr inngår som en viktig faktor. Her var Ellrun på heimebane: no må me roa oss, kyra! Ved nevnte opptak av Haugtussa ble hun akkompagnert på klaver av Svein Amund Skara. Han forteller at det var lett og inspirerende å samarbeide med Ellrun, men hennes intensitet krevde full konsentrasjon. Hun ville gjerne høre akkompagnatørens mening, og lytta til råd og tips fra den unge samarbeidspartneren.

166

Paul Okkenhaug og Ellrun Sambygdingen Paul Okkenhaug var en dyktig organist og komponist. Han er vel mest kjent for musikken til ”Spelet om heilag Olav”, men har også komponert en rekke andre større og mindre verk, og ikke minst svært mange sanger og korverk. Han og Ellrun hadde et nært samarbeid. Med Paul Okkenhaug ved orgelet eller flygelet hadde hun et trygt tonefølge, enten det var i kirka ved begravelser, eller i konsertlokalet. Med gjensidig musikalitet utfylte de hverandres kvaliteter. Ikke så sjelden kunne Paul Okkenhaug stikke innom med en ny komposisjon, han ville høre hvordan den tok seg ut med Ellrun som vokalist. Da var det rom for justeringer og tilpassinger, begge var nitide perfeksjonister. Det var ved en slik anledning at han hadde med seg sin venn, komponisten David Monrad Johansen. De kom uanmeldt, det var seinsommer med stor sild i sjøen, og Ellrun var i ferd med å steike sild til middag. Etterpå var Ellrun litt beskjemmet fordi hun bare serverte sild til slike kjentfolk. Men David Monrad Johansen forsikra henne om at silda og nypotetene var absolutt herrekost og noe av den beste maten han hadde fått på lange tider! Jeg vil spesielt trekke fram at Ellrun sang en rekke av Paul Okkenhaugs komposisjoner med han selv som akkompagnatør. Da kan vi føle oss trygge på at Ellruns tolking av sangen var helt i tråd med komponistens intensjoner. Det finnes for øvrig en del private opptak av dette. Sigbjørn og familien har stilt disse til disposisjon, og det arbeides med å få kopier av dem i biblioteket. På slutten av 1950-tallet begynte orgelet i kirka å svikte. Med sin musikalske fagkunnskap fant organist og sanger ut at det var tid for å tenke på nytt orgel. De sørga for at det ble stifta en orgelkomité, og dermed begynte et møysommelig og langvarig arbeid med finansiering av prosjektet. De arrangerte tilstelninger og konserter for å samle inn penger, og det var aldri snakk om kunstnerhonorar for dette. Kontoen vokste sakte og sikkert, men kostnadene med nytt orgel steg raskere – og differansen opp til ferdig prosjekt ble stadig større. Rundt 1970 mangla kirka penger til et annet formål. Det ble antyda at orgelkontoen kunne omdisponeres til dette formålet, det var jo likevel så urealistisk å tenke på nytt orgel. Men da tente Ellrun på alle pluggene, hun gikk på barrikadene for å slåss, og fikk lagt denne vederstyggelige ideen død én gang for alle! Dessverre ble det slik at ingen av de to opprinnelige initiativtakerne fikk oppleve det nye orgelet. Paul Okkenhaug døde allerede i 1975, og Ellrun døde knapt halvåret før orgelet sto ferdig. Målselv minnes de første innflytterne I slutten av juli 1789, dvs. bare noen få dager etter at Bastillen i Paris ble storma som innledning til den franske revolusjon, trakk det opp til uvær over

167

Østlandet og deler av Midt-Norge. Det enorme regnværet førte til den største flomkatastrofen vi har kunnskap om i vårt land. Det gikk særlig hardt ut over Gudbrandsdalen og Østerdalen. I tillegg utløste de store vannmengdene kjempemessige jordskred. Årets avling gikk selvfølgelig tapt, men verre var det at dyrkajorda ble ødelagt, og mange husdyr mista livet i katastrofen, som har fått navnet ”storofsen”. Det var mange som mista livsgrunnlaget. Ikke så rent få tok med seg familie og det som var igjen av eiendeler og flytta nordover, helt til Målselv og Bardu. 175 år senere, 5. og 6. september 1964, ble det i Målselv arrangert et storstilt jubileum til minne om de første ”innvandrerne” og pionerene for bosettinga. Distriktets verdensberømte sangfugl, Aase Nordmo Løvberg, skulle delta. Men hun fikk forfall, og arrangøren henvendte seg til Ellrun Green Røstad. Hun sa selvfølgelig ja, og med sin kledelige beskjedenhet kunne hun grunngi forespørselen slik i Trønder-Avisa 29. august 1964: Årsaken til at jeg ble forespurt ligger nok i at jeg har aner der oppe. Min oldefar kom i sin tid flyttende til Målselv – og dessuten ble jo mine foreldre viet i Målselv kirke, så jeg har jo en viss tilknytting til stedet. Jeg trur likevel at det var Ellruns egenskaper som sanger som var hovedårsak til at valget falt på henne. Det er ingen tvil om at Ellrun vant en ny publikumsskare. Fra lokalavisene kan vi sitere: Sangerinnen Ellrun Green Røstad var en strålende overraskelse og gjorde den største lykke med opptredener begge dager. Til akkompagnement av sogneprest Hesselberg sang hun en rekke kjente sanger, og i samfunnshuset ble hun kveldens absolutte clou. Det mest populære innslaget og vel den som fikk den sterkeste applaus, var sangerinnen fru Ellrun Green Røstad fra Levanger. Fru Røstads far er fra Målselv og i den anledning var både hun og hennes mann Sigbjørn Røstad her oppe. Det falt seg også slik at lørdagen var deres 11. bryllupsdag. I den anledning måtte også hennes mann opp på scenen og motta den omtrent fullsatte salens hyldest. Etter siste sangnummer overrakte sokneprest Hesselberg en vakker blomsterbukett til fru Røstad fra kveldens arrangør Karlstad Husmorlag, en velfortjent honnør for hennes vakre sang. Og dette var altså i ”løvens hule”, som ”erstatning” for heimbygdas egen Aase Nordmo Løvberg! Som avslutning på dette kapittelet kan det nevnes at Ellrun og Sigbjørn noen år tidligere fikk tilbud om å overta slektsgården der oppe. Men Sigbjørn var odelsgutt på Skånes østre, og de slo seg til der.

168

I fjernsynet med Erik Bye i Store studio 10. november 1973 var Ellrun gjest hos Erik Bye i Store studio. Adressa gir en fyldig forhåndsomtale: Så skal hun presenteres for hele det norske TV-publikum på lørdagskvelden, den syngende gårdbrukerkone Ellrun Green Røstad fra Skånes Østre i Levanger. I kveld skal hun synge for Erik Bye og hans lørdagskveldsgjester i studio 1 i Fjernsynshuset, hun som til daglig gleder kuene i fjøset hjemme på bruket med arier og romanser. – Det er fint å øve i fjøset, skal hun ha sagt. Akustikken er fin-fin, og kuene har ikke noe i mot det. Hun er egentlig mezzo-sopran, men har gjennomgått et slags stemmeskifte, og har i Trondheim gjort seg kjent ved gjentatte medvirkninger i pasjoner og oratorier som alt-solist. Også rundt i distriktet i de to Trøndelagsfylkene er hun en kjent og kjær gjest ved kirkekonserter og romanseaftener. Et helaftens romanseprogram har hun satt opp sammen med pianistinnen Ragnhild Stenstadvold. Og ved siden av denne travle musikalske virksomhet får hun tid til å være gårdbrukerkone, med alt det innebærer, firebarnsmamma, dagmamma – og bestemor. Artikkelen var illustrert med et bilde fra fjøset på Skånes, hvor Ellrun står med partituret. Billedteksten var denne: Til daglig synger Ellrun Green Røstad for ektemannen Sigbjørn og kuene i fjøset på Skånes østre. I kveld synger hun for hele det norske TV-publikum. I programmet sang Ellrun flere romanser til klaverakkompagnement av Ragnhild Stenstadvold. Men underveis fikk Erik Bye lirka ut av henne at hun i sine yngre år hadde bedrevet jodling, og han trylla fram en gitar slik at hun kunne vise gamle kunster (”En kveld så jodler jeg ved tjernet”). Etter dette innslaget fikk Ellrun tallrike henvendelser fra fjern og nær om å komme til dem for å jodle ved diverse arrangementer. Ektemann Sigbjørn var med i programmet, og kunne som sannhetsvitne bekrefte at Ellrun sang for dyra i fjøset, og at dyra satte tydelig pris på dette. Og dessuten øvde hun i siloen, der var det en spesiell akustikk. I forbindelse med fjernsynsprogrammet mintes lokalavisa i Målselv Ellruns besøk der oppe ved 175-årsjubileet, og ”En glad lytter” avslutter sitt avisinnlegg slik: Vi vil takke Erik Bye som oppsporet henne og fikk henne til Oslo i TV. Men først og fremst takker vi Ellrun Røstad for de rene og sølvklare toner vi fikk lytte til, også vi her langt oppe i nord. Ta imot disse roser som ikke falmer så fort. Sangpedagogen Fra en sped begynnelse ble det etter hvert mange som henvendte seg til Ellrun for å få veiledning i sang. Ettersom hun viste gode egenskaper som pedagog, ble hun engasjert som sanglærer ved de kommunale musikkskolene,

169

først i Levanger og deretter også i Verdal. Det endte opp med at hun – gjennom sitt samarbeid med bl.a. Valborg Sundnes – også underviste ved Universitetet på Dragvoll i Trondheim. Jeg har tidligere nevnt at Ellrun la vekt på teksten som et bærende element i sangen, og dette videreførte hun til sine elever. Men i tillegg til den musikalske skolering var hun opptatt av sangtekniske forhold ut over bruk av stemmebåndene. For å bli en god sanger var det nødvendig å bruke nær sagt hele kroppen på riktig måte. Å puste riktig, ikke bare med lungene, men også med maven, var et av mange temaer i den sammenheng. Men framfor alt: stadig terping og øving på detaljer danner grunnlaget, og det måtte skje med glede! Sopranen May-Britt Norum fra Levanger var en av Ellruns elever. Hun har studert med flere verdenskjente sangpedagoger både i Italia og i USA. I et intervju forteller May-Britt at Ellrun på mange vis kan settes i klasse med disse. Hun understreker Ellruns utmerkede pedagogiske egenskaper, og det til tross for at hun ikke hadde utdannelse i den retning. Man kan komme langt med sunt vett og generell menneskelig forståelse. May-Britt filosoferer også over hva Ellrun kunne drevet det til, både som sanger og som musikkpedagog, dersom hun hadde vært egoistisk nok til å ofre hele livet på fru Cecilias (sanggudinnens) alter. Men Ellrun hadde ingen slike tanker, for henne var det menneskelige faktorer som hensyn til nærmiljøet med familie, omgangskrets og dyra i fjøset som ga inspirasjon og drivkraft for sangen. May-Britt forteller at Ellrun ikke alltid brukte mange ord i sin veiledning, ansiktsuttrykkene kunne mange ganger fortelle mye mer enn ord. Faglig sett var hun en streng pedagog, men dette formidla hun alltid på en vennlig og positiv måte. Det var viktig at elevene skulle føle seg vel i hennes nærvær. Ellrun var flink til å gi oppmuntringer. Sigbjørn forteller at han flere ganger overhørte deler av undervisningen, og under nitid terping kunne Ellrun plutselig nesten juble at akkurat der har du det, fortsett slik! Slike utbrudd kan bety mye for eleven, som gjerne svever på ei sky resten av timen. Men hun kunne også være sterkt kritisk. Når hun visste at vedkommende tålte (eller burde tåle) kritikken, ga hun i klare ordelag uttrykkelig beskjed om sin mening. Ved flere anledninger utbrøt hun at slik kannj du itj søng det der! Og hvis temaet var Okkenhaugsanger, kunne hun uttale seg med betydelig autoritet, ettersom hun hadde innstudert de fleste av hans sanger i nært samarbeid med komponisten. Jeg vil også nevne at flere sangere i Ellruns omgangskrets oppsøkte henne foran sine konsertopptredener, som en slags ”siste olje”. De visste at her ville de få nøktern og saklig veiledning, med oppmuntringer som ga dem den viktige følelsen av trygghet.

170

Mor Foran har jeg nevnt mange avisoppslag om hvordan Ellrun kombinerte sangen med rollen som gardkone, mor og husmor. Vi kan stille spørsmål om hvordan i all verden hun kunne rekke over alt, og hvordan hun prioriterte de ulike roller i livet. Svaret må ligge i at hun – i tillegg til sin uoppslitelige energi – hadde en fenomenal evne til å planlegge og organisere seg selv og sine omgivelser. Derigjennom fikk hun rom til å gjennomføre de ulike gjøremål. Men det var aldri snakk om at rollen som ektemake, som mor og som husmor skulle nedprioriteres, uansett hvor travelt det måtte være med forberedelser til de små og store oppdragene på sangens vinger. Men morsrollen, og etter hvert også rollen som bestemor, ser ut til å ha vært drivkraft og kilde til inspirasjon for de store og små oppgavene som sanger og pedagog. Ingen av delene ble forsømt. Hun deltok i barnas lek, og fulgte nøye med i skolearbeidet. Og selvfølgelig lærte ungene å bli glad i sang og musikk!

Det lyser av sangglede! Ellrun ved pianoet. Sveinung (bak), Per Asmund, Valborg og Tone Lise.

171

Sammen med barnebarnet Marie, nr. 11, og eneste jente. (Foto: Per Asmund Røstad)

Hytta i Åfjord I 1986 kjøpte Ellrun og Sigbjørn seg et fristed, ei hytte i Åfjord, og de hadde mange gode turer dit. Begge to elsket sjøen og stranda og den frie naturen, friheten fra et arbeidsomt liv. Men ordet ”avkobling” var et begrep som ikke inngikk i Ellruns vokabular, ordet ”omkobling” vil være langt mer dekkende. Her utfolda hun seg blant annet med malerpenselen, det var her hun produserte mange av sine fine akvareller. I 1992 hadde Ellrun et fall på isen, hun slo bakhodet og pådro seg ei kraftig hjernerystelse. Etter dette fikk hun problemer med balansen, og mista mye av sansen for lukt og smak. I tillegg var hun mye plaga med hodepine. Men hun fortsatte å være aktiv og pleide omgang med sine venner så langt kreftene rakk. Hun planla å feire 71-årsdagen på hytta, sammen med ei venninne fra Trondheim. Dette var midt i laksesesongen, så Sigbjørn var opptatt med dette. Venninna var ukjent i området, så hun og Ellrun avtalte et møtested. Men Ellrun kom ikke, og venninna antok at hun hadde misforstått tid eller sted. Men saken var at Ellrun lå hjelpeløs i hytta. Dagen før hadde hun fått hjerneblødning, som kanskje var en følge av fallet på isen. Trolig lå hun hjelpeløs i et par døgn, før hun fikk hjelp og ble transportert til sykehus. Ellrun Green Røstad døde 25. juni 2003. Mye mer enn sanger og bondekone Det som er skrevet foran, forteller oss at Ellrun hadde en enorm arbeidskapasitet. Så kan vi saktens spørre: hvordan rakk hun over alt dette? Til og med uten å virke stressa? Men ikke nok med innsatsen som sanger, husmor, mor og bondekone, hun dyrka et flertall interesser ut over dette. Ellrun var en dyktig kunstmaler. Hun var inspirert av Jakob Weidemann, som hun kjente gjennom Paul Okkenhaug. Hun stilte ut bilder sammen med andre ”hobbymalere”, men hadde også flere separatutstillinger. Den siste var i brygga på Skånes sommeren 2001, hvor hun solgte mye av både bilder og steinsmykker.

172

Dessuten var hun en mester i søm og brodering. I kårstua på Skånes skal det være 3 sett med gardiner som Ellrun har hekla, og ei kiste (med hennes egne utskjæringer) som er full av duker og løpere fra hennes hånd. Dessuten sydde hun bunader til seg selv og jentene, både til fest og såkalt ”kvardagsbunad”, dvs. to bunader til hver. I treskjæring starter de fleste med å lage ei spekkfjøl eller en annen enkel oppgave. Men Ellrun hadde spekkfjøl fra før, derfor ville hun fluksens begynne med å skjære ut kasse til ei veggklokke. Hun følte seg trygg på at hun ville beherske faget allerede fra først av. Og resultatet skal vi slett ikke kimse av. For en del år siden ville hun prøve seg med steinsliping. Å slipe stein fra Skånesfjæra måtte være tingen, hun hadde så absolutt sans for alt hun så i naturen. Det falt seg slik at jeg ble veileder for henne, noe jeg ser tilbake på med udelt glede. Men her var hun resultatorientert på grensa til det utålmodige. Mange ganger måtte jeg minne henne om nødvendigheten av tålmodig øving, noe som hun på sin side stadig innprenta sine sangelever. Like fullt la hun kraft på steinen. Dette resulterte gjerne i at hun slipte ned neglene, av og til (eller ofte!) helt til det smertefulle. Ikke så sjelden ble slipevannet ispedd noen dråper blod fra fingertuppene også. Det

Inspirert av Weidemann. (Foto: Jarle Kregnes)

hendte nok at jeg mobba henne for å slipe ”blodstein”, som er populært smykkemateriale med det mer vitenskapelige navnet hematitt. Omtanke for andre Av og til kunne Ellrun lage stemningsfulle leilighetsdikt (se innledningen). Og la oss slett ikke glemme Debutant som treskjærer. hennes sosiale engasjement. I de sei(Foto: Jarle Kregnes)

173

nere åra var hun stadig gjest på treff for eldre, hvor hun elska å svinge seg i dansen. Hun besøkte jevnlig slekt, naboer og venner. Her vil jeg spesielt framheve hennes nære vennskap med Ragna Skånes, en person som ikke hadde sett bare solsidene av livet. Som husmannsjente fra Leirfjord i Nordland reiste hun heimefra i ung alder, og kom omsider til Skånes. Men skrive kunne hun! I biblioteket finner vi et par små samlinger av dikt og prosa fra hennes hånd. Disse små heftene forteller oss at hennes liv ikke var en dans på blomstrende roser, greinene var også Dyp konsentrasjon ved slipeskiva. besatt med smertefulle torner. (Foto: Jarle Kregnes) Ellrun og Ragna fant hverandre som fortrolige venninner, begge med kunstneriske evner, og de ga hverandre gjensidig inspirasjon gjennom toner og inderlige små dikt. De unge åra i Leirfjord var fulle av slit. Ragna hadde ikke vært der oppe etter at hun flytta heimefra. Men som nordlendinger flest hadde hun en lengsel etter å se stedet der barndomsheimen hadde vært. I ett av sine dikt kunne hun skildre inntrykket av gjensynet, som hun fikk oppleve takket være at Ellrun plasserte henne i bilen. Sammen dro de to venninnene på en biltur som for begge ble et rikt minne. Både Ellrun og Ragna levde i pakt med naturen. Begge fryda seg stort over den vakre utsikten fra Skånes.

Utsikt fra Skånes.

(Foto:Ellrun Green Røstad)

174

Jann Karlsen:

Innherred Barneheim Omsorg for barn i mer enn 100 år – fra barneheim til barnehage

Bilde fra Røstadlia av Dagali Barnehage og Innherred Barneheim. (Foto: Jann Karlsen)

1890 - 1920 Visjonen Det var en deilig, solklar høstdag i 1890 at mange indremisjonsvenner dro heim fra et større legmannsmøte i Trondheim. Praten gikk om det store møtet og indremisjonsgjerningen. Lærer S. Henning fra Mosvik og kirkesanger Strand fra Leksvik satt oppe på dekket og snakket om forskjellige gjøremål. Henning utfordret Strand til å komme med et aktuelt emne og innlede til det på indremisjonens sitt fellesmøte i Mosvik neste sommer. ”Ja”, sa Strand, ”jeg har ofte tenkt på om det ikke kunne være aktuelt med et barnehjem for Innherred." "Kom med emnet, så skal jeg sørge for at det blir tatt opp," svarte Henning.

175

Så i 1891 presenterte Strand tanken om å opprette en barneheim i Innherred og holdt et varmt og interessant foredrag. Ingen andre hadde hittil tenkt på noe slikt. Men det varme foredraget vakte oppmerksomhet, så folk begynte å tenke over om dette kunne ha noe for seg. Det ble ikke tid til noen samtale over temaet og folk var heller ikke forberedt på det. Så prost Bøchmann stilte forslag om at Strand skulle komme igjen neste år og holde et innledningsforedrag over samme emne, og det ble enstemmig vedtatt. Det tok sin tid På fellesmøtet i Malm i 1892 ble det samme emne tatt opp og Strand holdt et mer inngående foredrag. Møtet var godt besøkt og emnet ble meget grundig behandlet. Det ble fremmet 3 forskjellige forslag. Forslaget som var fremmet av sogneprest Sønderaal, ble enstemmig vedtatt. Det hadde slik ordlyd: "Det henstilles til indremisjonsvennene saa snart som mulig at sørge for at stifte et kristelig hjem for de for fattigvesenets regning utsatte barn. Der besluttes nedsat en komité på 3 medlemmer til innsamling av oplysninger, som kan sette neste aars indremisjonsfellesmøte i stand til at danne sig en mere begrundet mening om den her omhandlede sag ligesom forsamlingen uttaler vanskelighedene av at nevnte komité vilde forsøke at vekke interesse for denne sag, og i menighedene ved foredrag av dertil styrkede mænd.” Som komité ble valgt: Sogneprest Sønderaal, pastor Grimelund og kirkesanger Strand. Fellesmøtet i 1893 var lagt til Henning i Sparbu. Og igjen var barneheimen oppe som sak. Men enda en gang ble saken utsatt. Begrunnelsen var at ideens far, kirkesanger Strand ikke kunne delta, og ellers et generelt dårlig oppmøte. En håpet derfor på en større deltakelse når møtet neste år ble lagt til Leksvik. Da møtet ble holdt i Leksvik året etter, hadde mye folk møtt opp, også flere ”notabiliteter”, stiftsprest Hall, Ruud, Amlie og pastor Aarvold m.fl. Barneheimssaken ble ivrig drøftet og mange ble svært interessert. Kirkesanger Strand foreslo følgende enstemmige vedtak: "Fellesmøtet henstiller til komiteen at stille opfordring til kristelige venner i Innherred om at være oppmerksom paa, at her maa arbeides henimod oprettelse av et barnehjem. Skulde en mand tilbyde et lokale til et slikt hjem bør dette modtakes med taknemlighed som et vink ifra Herren." Følgende tillegg ble forslått av møtedirigenten, sogneprest Wormdahl: "Fellesmøtet ønsker at de 3 mænd, som hidtil har havt med barnehjemssaken at bestille fremdeles fungerer som komité." Under dette møtet snakket Henning og Strand sammen om at tollbetjent Johannes Muller i Steinkjer eide Bakkehuset ved Levanger, og at han kanskje kunne gi dette til barneheimen. De forfattet et brev der de forela tanken om Bakkehuset for ham. Det kom et vennlig svar fra Muller hvor han beklaget at de var 14 dager for sent ute. Han hadde nettopp bestemt Bakkehusets skjebne.

176

Men han sa også: "Bli ved at arbeide for et barnehjem, vor Herre vil nok fremme den sak, om ikke og for vore.” 14. og 15. august 1895 var fellesmøtet lagt til Levanger. Barneheimssaken var nå behandlet på 4 fellesmøter og den valgte komiteen hadde i oppdrag å fortsette å arbeide for saken. Gnr. 23 Bnr 16 Bakkehuset - i dag Arne Dette hadde ikke indremisjonsstyret i Vestrums vei 2. Levanger fulgt med i, og hadde derfor (Foto: Norges Bebyggelse) ikke satt opp barneheimssaken på programmet. I stedet hadde de satt opp et emne om "den kristelige fattigpleie." Sogneprest Christoffersen innledet og det var samtale om dette. Da dirigenten, som var kirkesanger Strand, skulle samle det som kom fram i samtalen, sluttet han med å si: "Jeg frykter for, at det vil gå likens med den kristelige fattigpleie, som det er gått med barnehjemssaken, man samtales om det en 3-4 år og så blir intet mer av." Han beklaget at barneheimssaken var nedlagt. Det var mange som hadde fått saken kjær og som sørget over at det nå var forbi. Men som Henning skriver: ”Det var en som ikke hadde glemt barnehjemmet. Det var han som er barnas ven. Det som naa følger viser klart at Vorherre vilde bygget barnehjem for sine smaa.” Møtet på Levanger ble avsluttet med fest i Metodistkirken. Her var også tollbetjent Muller, som nå var forfremmet til tollbestyrer, og Henning skriver: "Muller kom til meg ned på gulvet efter at alle var gaadt ut. Han sier: "Ser du kirkesanger Strand noget?" ”Ja, han staar der fremme”, sa jeg. ”Be han komme hit”, sa Muller. Jeg hentet da Strand, og da vi 3 stod der la Muller sine hender på vore skuldre og sa: "Deres brev kom 14 dager forsendt jeg hadde da bestemt Bakkehuset til en, men tilslut ønsket ikke denne Bakkehuset. Da bestemte jeg at dersom jeg fikk solgt Bakkehuset og fikk 3000 kr. for dette, så skulle barnehjemmet faa 1000 kroner og faar jeg ikke det saa skal barnehjemmet faa det for 1500 kroner - altsaa halv pris. Nu har jeg i dag til min store overraskelse solgt Bakkehuset og faat 3300 kroner. Vær saa god dere faar 1000 kr. naar dere vil." Dette blev for os en stor overraskelse og glade blev vi." Neste år var det ingen som hadde uttrykt ønske om å få arrangere møtet. Det blev da bestemt at om noen ønsket å ha møtet, skulle de henvende seg til indremisjonsformannen i Levanger, som da var smed Holm. Da det led over jul hadde ingen meldt seg. Henning tok da et initiativ over for misjonsfolket i landsognet (Frol) om møtet kunne legges til Okkenhaug, og det fikk bifall og oppmuntring. Det ble derfor bekjentgjort at fellesmøte for 1896 skulle være i Okkenhaug den 23. og 24. juni.

177

Da innbydelsen ble sendt ut var det første emnet i programmet: Barneheimssak for Innherred. Det ble en livlig samtale og interessen for barneheimen var alminnelig stor i forsamlingen. De 1000 kronene fra tollbestyrer Muller ble betraktet som et tegn fra Gud. Likens ble man i en uttalelse enig om at heimen måtte ligge i nærheten av Levanger. Komiteen som ble nedsatt på møtet i Malm i 1892, ble kritisert for at de ikke hadde gjort nok. Ellers var det stor begeistring både for en heim og enighet om stedet. Forhandlingene ble avsluttet med et enstemmig vedtak framsatt av sogneprest Wormdahl: "Fellesmøtet beslutter at man fra den 1. juni 1897 opretter et barnehjem, der foreløpig vaages henlagt til et bekvemt sted i nærheden av Levanger. Der oppnevnes en komité på 3 mænd og 2 kvinder. Komiteen vælger seg imellom en formand og en kasserer. Den bemyndiges til at sende en emissær omkring for at indsamle gaver og penger til hjemmets drift. De 1000 kr. avsettes som byggefond.” Under gudstjenesten i Okkenhaug ble det under ofringen gitt kr. 48,54 til barneheimens drift. Til komiteen ble disse valgt: Fru Petersen, Levanger, frk. Gustava Aasenhus, Frol, kirkesanger Strand, H. Svebak, Levanger og seminarlærer A. Forfang, Levanger. Varamedlemmer ble: frk. Stendahl, fru Skard, S. Henning, smed Holm og seminarlærer Skard. Ved valget i 1897 hadde Strand frasagt seg gjenvalg, og valget fikk slikt utfall: A. Forfang, H. Svebak, S. Henning, fru Petersen og Gustava Ertsaas. Varamedlemmer ble da: Johs. Hansen, Johan Munkeby, Oline Munkeby og Hansine Munkeby. Denne komiteen fikk nå navnet: Barnehjemmets bestyrelse. På møtet i Okkenhaug var det en av deltagerne som uttalte: "Nu har vi da opnaad det vi ønskede. Dette første emne omhandlet et 6 aars gammelt foster, som nu måtte fødes, og vi sier: I Jesu navn skal al vor gjerning skje." På fellesmøtet på Inderøy i 1897 ble "Innherred fellesforening for indremisjonen" stiftet. Foreningen omfattet begge innherredsprostiene. Det ble også valgt et fellesstyre bestående av 1 prest og 2 legmenn. Valgt blev sogneprest Swensen, Steinkjer, smed Holm og kirkesanger Kjeldaas. Fra nå av ble fellesmøtene ledet av fellesstyret, med valg av program og forslag til valg av barneheimsstyret. Hadde det dratt i langdrag med mange års forhandlinger om å starte en barneheim, så gikk det nå med raske skritt. Oppstart skulle skje allerede 1. juni 1897. Men foreløpig hadde de ikke noe hus å være i. Takknemligheten var derfor stor da forhandlingene med Bernhard Munkrøstad på Lykkens Prøve i Frol om å leie lokaler, gikk i orden fra 1/3 1897.

178

Barneheimskomiteen fikk en travel tid etter fellesmøtet i 1896, men den hadde dessverre lite å rutte med. Vel var det gitt 1000 kr, men det var bestemt til grunnfond. Og så kom det inn kr. 48,50 på ofringen i Okkenhaug. Det var det hele. Komiteen hadde ikke annet å gjøre enn å begynne å arbeide. "Lykkens prøve" 1954. Gnr. 20 Bnr. 2. På venstre side Allerede den 8. juli samme år hadde den et av Okkenhaugveien like etter bebyggelsen på Ulve. (Foto utlånt av Lev. Museum) konstituerende møte. Den 8. september hadde den atter møte for gjennom misjonsbladene å oppfordre misjonsvennene til å yte bidrag. Den 30. oktober hadde den nytt møte. Da det ble vedtatt å anmode Svebak om å reise i nordre prosti og Henning om å reise i søndre prosti for å arbeide for saken. Det gikk bra. Overalt ble de mottatt med velvilje og de fikk inn godt med penger. Det måtte også ansettes bestyrerinne. To søkere hadde meldt seg; frk. Eide og frk. Johansen, og i møtet den 29. desember ble frk. Eide ansatt. På møtet den 2. januar 1897 var frk. Eide til stede i forhandling med komiteen om arbeidsforhold og lønn. Det ble da bestemt at heimen skulle åpnes den 1. mars 1897. Utfordringen nå var om det ville komme barn. Det var nok en viss skepsis til barneheimen, men etter hvert kom det søknad om plass for to småpiker fra Leksvik. Fra da og fram til på 50-tallet var det stort behov for barneheimsplassene, det var dessverre heller for få plasser. Arbeidet gikk i det små, men det hadde sin stille vekst, ”og det daglige brød har aldri manglet.” På fellesmøtet i Stod den 22. og 23. juni 1898 ble følgende valgt til styre for hjemmet: A. Forfang, H. Svebak, S. Henning, fru Gerhardine Petersen og fru Gustava Ertsaas. Møtet var godt besøkt og der ble disse statuttene grundig bearbeidet.

179

STATUTTER FOR INNHERREDS BARNEHJEM. 1. Innherreds barnehjem der er oprettet og vesentlig underholdes av den indremisjon inden Innherred fellesforening opptar til forpleining og opdragelse fattige og foreldreløse barn fra 2 - 5 aar. 2. Barnehjemmet har til formaal at gi de i hjemmet optagne barn en kristelig oppdragelse og utdanne dem til gudfryktige og dyktige tjenere. (Merk! Dette ord tjenere i punkt 2. blev på fellesmøtet i Frol 1919 enstemmig forandret til "mennesker".) 3. Barn, hvis foreldre (eller en av dem) lever kan ogsaa opptages men maa da vedkommende foreldre være villige til - uten at nogen indblanding fra deres side finder sted - helt at overlate omsorgen for forpleining og opdragelse til hjemmet. 4. Hjemmet har at sørge for at de skolepliktige barn faar en til folkeskolens maal svarende undervisning. Undervisningen meddeles efter omstendighetene i hjemmet selv eller i en offentlig folkeskole. 5. Børnene opdrages tarveligt og nøisomt og forblir i regelen i barnehjemmet indtil 1-2 aar etter konfirmasjonen. 6. Det nødvendige tilsyn med hjemmet føres av en bestyrelse på 5 medlemmer - 3 mænd og 2 kvinder hvilke vælges av fellesforeningen i dets aarlige møter. Bestyrelsen blir staaende i 2 aar, dog saaledes at førstegang 2 mænd og 1 kvinde gaar ut ved loddtrekning; siden finder uttredelse sted efter tur. Fellesforeningenes bestyrelse foreslaar ved hvert aar det dobbelte antal. De uttredende kan gjenvelges om de dertil erklærer seg villige. Bestyrelsen vælger selv formand, viseformand og kassserer. 7. Bestyrelsen antar hjemmets bestyrerinde og tjenestepike; den avgjør hvilke barn der skal optages, men antallet av disse bestemmes av fellesforeningens aarsmøte. Den angir aarsberetning, avlegger regnskapet og fremlegger for dette sin forslag hjemmet angaaende. 8. Forandringer i disse statutter kan foretages naar forslag derom er indsendt til fellesforeningens bestyrelse inden 1. mars. Forandringene foretages paa aarsmøtet og utkreves dertil 2/3 flertall.

180

Heimen kom altså i drift fra 1. mars 1897 og virket som sagt i det stille et par år til styret i møte den 10. juli så seg nødt til å forhandle med tanke på eget hus. Da ble det igjen en spennende tid, som er interessant å se tilbake på. Slutt på "Lykkens prøve" Høsten 1899 ble leieavtalen på Lykkens Prøve sagt opp. Da ble gode råd dyre. Barneheimen hadde allerede en flokk barn, men ikke hus og lite penger. Det var en vanskelig stilling de da stod i. Men som Henning selv skriver: ”Det var da ingen anden raad end at gaa til ham, som er barnevennen og som eier baade sølvet og gullet, og han viste at han ogsaa denne gang kunde hjelpe og det for os en utenkt maate.” En spennende historie om et hus Historien som nå følger, har en spennende utvikling. Det var nok ikke rart at de, som stod midt i det, tok det hele som et synlig bevis fra Herren. Dette var etter de store bybrannene på Levanger. Det var derfor en del nybygging. I tillegg kom det at jernbanen skulle bygges og det medførte at flere hus ble ekspropriert og derfor måtte rives eller flyttes. Dette var også tilfellet med en stor fattiggård som lå på Levanger. Fram til brannen i 1897 lå det gamle ”Fattighuset” som det da ble kalt, på hjørnet av den nåværende Brugata og Jernbanegata (der nye Domus/Vinmonopolet nå ligger) I følge Reidar Strømsøes bok Levangerboka "brant dette ”skjurreiret” ned i 1897, heldigvis får en vel si". Det er derfor usikkert om Strømsøe refererer til et annet hus enn det som senere ble kjøpt og gitt til barneheimen, det som også er referert til som "fattiggården". I en branntakstliste etter brannen i 1881 er Fattighuset benevnt som tomt nr. 50 og med en takst på kr. 8.000. Hvor huset lå, er for så vidt uvesentlig for den videre historie. Men at barneheimshuset har en lengre historie bak seg, er interessant å ta med. Guttorm Grøneng, født 1851, Denne historien startet også et annet sted, nem- død 19.6.1913. (Foto utlånt av lig på Nossum gård, og den er her referert slik S. Kirsti og Klaus Grøneng) Henning selv opplevde den og skrev den ned: “Det var en dag at Guttorm Grøneng d.e. på Nossum - han skal selv ha fortalt dette - var litt uvel og derfor ble han liggende litt lenge denne dagen. Han lå og leste i en avis. Hva fikk han se? ”Jo, i dag kl 10.00 skal fattiggården på Levanger selges og jeg som tenkte å kjøpe den og nå er kl. 9”. Det var ingen tid å miste, opp og i klærne i en fart, ikke tid til å spise,

181

hesten for sleden og i raskt trav til Levanger. Nettopp som jeg kom” - sier han – ”ble gården ropt opp.” Grøneng bød 900 kr. "900 kr", gjentok lensmannen noen ganger, men ingen bød over. Så falt hammeren og gården tilhørte Grøneng. Det var en stor 2 etasjes gård, 12 meter lang og 5,5 meter bred med krumstens tak og 3 skorsteinspiper av teglstein. Det hørte også med et uthus. En dag senere kom Grøneng inn på kontoret til Forfang, som da var formann i barneheimsstyret. Han sa omtrent så: ”Jeg blev utsat for denne fattiggården her på Levanger jeg. Nu ved jeg ikke riktig hvad jeg skal gjøre med den. Kanskje jeg må kjøre den ind på Fossen - en plads under Nossum - og sette den opp til barnehjem til dere.” Men Grøneng var ikke enig med seg selv. "Jeg ved ikke hva jeg skal gjøre." ”Ja,” sa Forfang, "Grøneng må du bli enig med, jeg har respekt for den karen.” ”Ja vi får se på det,” sa Grøneng, ”så får jeg komme igjen. Farvel.” En halv time senere kom Grøneng igjen og sa: ”Ja, nu er vi enig. Dere får ta gården som den står og set den hvor dere vil, det er det retteste.” ”Er Grøneng enig i dette nu da?” sa Forfang. ”Ja nu er vi enig, vær så god.” sa Grøneng.” Dette ble tolket som et merkelig sammentreff, som Henning selv skriver: ”Det er bare en som kan gjøre slikt i en fart, nettopp da når det trengtes som mest?” Og da tror jeg ikke han tenkte på Grøneng, men en helt annen … Alt dette kunne Forfang fortelle om på styremøtet den 30. november 1899. Nå ble det stor aktivitet. Den 22. januar 1900 var der atter møte i styret. Der ble det valgt byggekomité bestående av: Grøneng, J. Floan, J. Munkeby, Svebak og snekker Leiknes (nu Hveding). Floan erklærte at han ville gi et mål jord av sin gård Røstad søndre Gnr. 21 til tomt for barneheimen. Han var også villig Røstad søndre, gnr. 21. (Foto utlånt av Petra og Leif Floan) til å selge 5 mål til en pris av 250 kr pr. mål. Alt dette ble lagt fram for fellesstyret som sanksjonerte det hele og Forfang fikk i oppdrag å overbringe herrene Floan og Grøneng en hjertelig takk for gavene. I 1902 fikk Innherred fellesforning for indremisjonen skjøte fra Julius Floan for kr. 1750 og i 1909 fikk de 10 dekar tilleggsjord for kr 1200. Nå ble det en travel tid. De gikk straks i gang med Ludvig Julius Floan, født å rive huset, og her gjorde bøndene i Frol en stor inn1863, død 1944. sats. De stilte med hest og folk. Det meste av tømmer (Foto utlånt av Petra og og stein ble kjørt gratis til byggetomten. Men så var Leif Floan)

182

spørsmålet: Skulle de sette opp huset som det var, det ville bli billigst, eller skulle de forandre det og gjøre det mer tidsmessig? Denne avgjørelsen ville ikke styret ta på egen hånd. De ble derfor enig om å høre foreningenes mening. Derfor fikk Svebak og Henning i oppdrag å reise rundt i foreningene i prostiet og drøfte dette. Over alt fikk de råd om å bygge en tidsmessig heim. Prost Bade i Stjørdal sa da de snakket med ham: ”Jeg sier dere en ting skjemmer dere bort huset får dere ingen ting, men bygger dere et tidsmessig hjem skal dere få penger.” Og det fikk de. Det ble holdt basar over flere dager i Stjørdal. Da basaren nærmet seg slutten, ringte prosten og sa: ”Dere må komme og avslutte basaren lørdag." "Nå hvordan går det,” sa Henning. ”Jeg har aldri sett slikt”, sa prosten, ”i går kom det inn 400 kroner”. Og da Henning reiste fra Stjørdal hadde han med seg 632 kroner til barneheimssaken. Og det var mye det, den gang. På tomten lå det nå store dunger av tømmer, bord og stein. Nå var det å få satt i gang arbeidet. Snekker Hveding i Levanger fikk i oppdrag å føre opp huset. Som arbeidsformann fungerte hr. Stavrum som da var bordskriver ved Værdalsbruket. Arbeidet ble utført solid og godt, og hver eneste stubb ble benyttet. Huset ble oppført som reisverk. Det var en travel tid. Både styret og arbeidsgiveren hadde sin fulle hyre med å skaffe tilveie alt det nødvendige. Jo lenger det led utover sommeren, jo mer ble de styrket i håpet om å få eget hus til vinteren. Året var 1900. Men alle bekymringer var ikke løst Barneheimen 1901/1902. med et nytt hus. Midt oppe i byggear(Foto:Bernhard Jenssen, utlånt av Per beidet sa bestyrerinnen opp stillingen B. Jenssen) sin, og en ny var ikke så lett å oppdrive. Frøken Eide fratrådte sin stilling den 8. august samme år. De hadde ingen andre, men Hennings søster tok midlertidig stillingen som bestyrerinne. Flyttedagen Den store flyttedagen kom på høsten. Det var ustanselig "silregn". Da de kom til heimen så det ikke lyst ut. Gårdsplassen var ødelagt i alle retninger av grøfter til kloakk og vannledning. Den ene ungen etter den andre ble løftet over grøftene. Alt var en bløt leirmasse. Inne så det heller ikke rart ut. Folk var i arbeide både her og der. På kjøkkenet stod komfyren midt på gulvet - bare én stue var såpass ferdig at barna kunne være der. De tok hverandre i hendene, gikk rundt og sang sine glade barnesanger - de fryktet ikke for noe. De voksne stod og så på de glade barneansikter og tenkte at vi har noe at lære av dem.

183

Det viktigste nå var å få ting i orden så godt de kunne. Komfyren kom på sin rette plass og snart ble det servert varm grøt som smakte godt. Hvordan den første natt i den nye heimen var, er det ikke sagt noe om, men at forholdene nå var bedre var sikkert og visst. Det var et stort under at barna kom gjennom flyttingen, i det sure været som var og det uferdige huset de kom til, uten en gang å bli forkjølt. En kan saktens spørre seg om hvorfor de flyttet inn i et så uferdig hus. Saken var at de hadde spurt husverten om å få være 14 dager utover den tiden som var bestemt, men det var umulig. De måtte ut på dagen. Men det gikk fort framover med arbeidet. Både byggekomiteen og arbeidsgiveren la sin flid i det som måtte gjøres, så huset stod snart ferdig. Frk. Henning hadde bare posten midlertidig, og stillingen ble derfor avertert og én søker meldte seg. Anna Rensvik ble tilsatt den 20. september 1900, men hun ble ikke lenge. På nytt måtte de lyse ut stillingen og i styremøte 15. januar 1901 skulle det anset- Barneheimen ca 1914. Legg merke til tes ny bestyrerinne. Denne gangen var barna foran gjerdet. (Foto utlånt av Levanger Museum) det også bare en søker, nemlig frk. Sofie Øyen. Hun ble ansatt.

Innvielsen Innvielsesdagen ble fastsatt til 3. påskedag 1901. Til dette møte ble samtlige formenn i de respektive indremisjonsforeninger i Innherred innkalt, og de aller fleste møtte. Det var en høytidsdag i heimens historie. Prost Swensen, som var sogneprest på Steinkjer og også formann i fellesstyret for Indremisjonen, holdt innvielsestalen. Han tok utgangspunkt i Salmenes bok 103, 1-2. I varme ord talte han om at vi måtte love Herren for at han lot bygge dette hjem for de hjemløse små. Det var en høytidsstund. Huset ble besiktiget, og alle de som hadde hatt med arbeidet å gjøre, fikk ros for at arbeidet var solid, godt og uten unødvendig stas. Etterpå ble huset, av hr. Forfang, overlevert til Innherred fellesforening for indremisjonen. Prost Swensen tok i mot huset på indremisjonens vegne og frambar en takk for godt og solid utført arbeid. Men så sa Forfang: ”Vi takker for den tillid som er os bevist og den ros som vi har fåt for utført arbeide. Men nu kommer noget som er mindre behagelig, men bli ikke bange, vi har bestemt hvorledes det skal ordnes. Vi har en byldt med regninger. Vi har voret betroet folk - hele 8000 kr. - otte tusen kroner.

184

Men hør nu! Til høsten skal vi ha fellesmøte i landsognet. Da tar dere med 4000 kr. Resten 4000 får vi anbragt som pantegjeld i huset, så er det ordnet." Og - hva skjedde? Jo, på fellesmøtet i august i Frol var det gitt og innsamlet 4000 kr, og resten 4000 kr ble belånt med pantegjeld i huset. Barneheimsbladet Alt i 1901 ble det satt i gang utgivelse av et lite blad som først fikk navnet "Fra Innherreds Barnehjem", senere "Barneheimsbladet". Det gikk helt til heimen ble nedlagt, og var en trofast støtte og hjelper. Bladet kom ut en gang pr. måned og kostet kr. 2.50 i året i 1967. Bladet innhold meldinger og artikler fra livet på barneheimen, oppbyggelige artikler beregnet for leserne og møteannonser om den aktivitet organisasjonen hadde i området. En inntektskilde var også bedrifts- og forretningsannonser. Testamente fra Chr. Grønn Gjelden ble etter hvert nedbetalt til 3000 kr, men det ble svært vanskelig å betjene en så stor gjeldpost. En syntes heller ikke en kunne be misjonsfolket om mer penger. Situasjonen var svært mørk og en ante ingen utvei for å bli kvitt gjelden. Da gamle Chr. Grønn i Levanger døde, hadde han i sitt testamente en bestemmelse om at gjelden på barnehjemmet skulle innfries. Ingen hadde ant noe slikt fra det hold. Gamle Grønn var av de "stille i landet" som talte lite, men tenkte desto mer. Denne testamentariske gaven gjorde at barneheimen ble gjeldfri. Nye bestyrerinner Etter 2 år sa frk. Sofie Øien opp sin stilling. Så fra 22. mars 1903 ble frk. Sara Johnsen ansatt og hun hadde stillingen til hun sluttet 7. oktober 1915 etter 12 års tjeneste. Det var en velsignet tid for barneheimen. Frk. Johnsen tok i mange år mangt et tungt tak på heimen, og følte sig ofte trøtt og sliten. Hun ble i 1909 gift med byggmester Rødsæther fra Levanger, dermed ble det ”både en far og en mor” på heimen, i og med at Rødsæter utførte en stort frivillig arbeid og ga barnehjemsbarna mye omsorg. Etter hvert stiftet de egen heim og flyttet fra barneheimen. I møte den 8. november 1915 var ansettelse av ny bestyrerinne sak. Det var 8 søkere. Det ble enighet om å ansette frk. Marie Røsegg fra Beitstaden.

185

Sildefiske Rundt 1910 var det et rikt sildefiske i Trondheimsfjorden, og denne artikkelen kunne en lese i Barneheimsbladet i oktober 1910: ”Paa barnehjemmet er ikke saa mange dygtige fiskere som der en mange smaa kjappe munde til at spise fisken. Bruke ”sølvkroken” (kjøpe) har ogsaa sine ulemper for dette hjem. Men saa finder man paa en anden maate at ”fiske” paa. Man bare fortæller at hjemmet ønsker fisk og saa pleier venner av de smaa på Indherreds barnehjem sende 1/8 – 1/4 - 1/2 og 1 tønde sild litt fisk osv. – og barna fryder seg – og spiser. Hittil er det lite fisk paa hjemmet i aar – og vi er spændt paa hvordan ”fiskeriet” vil slaa til i høst.” Det kan nok hende at barn var annerledes før enn nå, men om denne lengselen etter fisk var like stor hos barna som hos de som hadde bedt om fisken, er en annen sak. Gaver Mange ga gaver til barneheimen hele året igjennom, men givergleden var størst før jul. Foruten pengegaver kom det også mange andre gaver. Her er en takkeliste over det barneheimen hadde fått til julen 1909. Den vitner om stor giverglede, stor oppfinnsomhet og mange behov som skulle fylles. Matvarer: Henning, Frol - 1 fårekropp og 1 dags flatbrødbaking Anna Valstad, Leksdal - 1 gomost Enkefrue Jenssen - 9 kg. Risengryn, 6 kg havregryn, 2 kg svisker G. Larsson, Skånes - 1/2 sekk kålrabi Kjøpmand Møldrop, Levanger - 1 kasse kolonialvarer Floan, Røstad - 20 liter melk, 1 bøtte fersk sild, 1 hestepølse Thore M. Grande - 1 fårekropp Karen Anna Hynne, Skogn - 2 kalvelår, 1 stk flesk Ove Lein, Frosta - 1 pose mel, en del kålrabi, m.m. Jelstrup, Mo gård, Levanger - 1 kalvekropp I. K. Henning, Ytterøy - 1 mysost Frøknene Buch, Levanger - 1 mellommatkake Anton Lothe, Frol - 1 sirupskake Venner, Vadanesset - 1 kasse fersk fisk Klær m. m: Ubenevnt, Steinkjer – 1 kasse nye og brukte klær Laura Lønvik, Skjelvågen – 3 brukte kofter Fru Halland, Steinkjer – en del brukte klær, leketøy m.m. Grethe Rognan, Sparbu – 1 par vanter

186

Fru Marie Mo, Verdal – 2 ulltrøyer, 2 underskjørt, 1 par strømper, 1 forkle A. H. Steinkjer – 6 par strømper, 1 ulltrøye Frk. Balchen – 3 m forkletøy Katrine Langaunet, Mosvik -1 ullskjørt, 1 par strømper Fru Caroline Jelstrup, Kristiania - 3 strikketørklær Fru Guldahl, Ogndal – 1 kåpe, 2 kyser, 1 kjole, 1 ullskjørt, 2 skjerf m.m. alt nytt. Frk Ekern, Røstad skole – 1 vinterhatt, 6 meter forkletøy S. Grønns enke, Levanger – 34 meter flanell Ubenevnt – 1 kasse med 6 nye ulltrøyer, 4 bøker, en del billedbøker, spill, juletrelys, juletrepynt, 5 stk såpe m.m. Bergitte Lein, Frosta – 1 brukt kåpe Austjords – 21 julepakker til barna, en del bøker Frk. Ane Sivertsen – Julepakker til skolebarna Kjøpmann Hegle, Levanger – 12 par kaffekopper og 1 sukkerkopp Sekretær Forfang, Trondheim – en del bøker Floens, Røstad – 1 krumkakejern Klem Hansen, Trondheim – 5 par nye sko Bokhandler Larsen – en del illustrerte blader Johan Munkeby, Frol – juletre og julenek Jelstrup, Mo gård – 1 lass halm G. Larsson, Skånes – 2 baller halm, korn til hønene I tillegg var det i hvert nummer av barneheimsbladet en liste over de som hadde gitt pengegaver. Beløpene varierte fra 30 øre til 50 kroner. Til sammen ble det i desember takket for kr. 150,30. JULAFTEN (Utdrag fra Barnehjemsbladet) Julaften paa barnehjemmet i aar (1909) var riktig gild. Alle fikk lov at være friske og vennerne hadde nok husket barneflokken der, skulde jeg mene. Der var en hel hærskare med pakker, men saa hadde da ”a mor” – rimeligvis med hjelp - forstaat at lage pakker av alt mulig og fordelt gaverne i tøi f.eks. til dem som passet disse ting – og som trengte det bedst - uten at nogen følte seg tilsidesat. Gaver til bestemte piker blev selvfølgelig git disse. Kl. 5 samledes man i spisestuen til ”julekveldsmaal” med sjokolade o.a. Efter en kort julebetragtning av formanden og en sang tændtes det prægtige juletræ som de smaa saa utaalmodig har tittet i dørsprækken efter at se. Dørene aapnedes, og i den oplyste stue dannedes ring om juletræet. Julesalmer og julesange blev sunget saa umiddelbart og glædesstraalende av alle, selv de mindste, at man maatte tine opp – synge med og glædes med dem som barn igjen. Saa delte mor ut gaverne, forklæder, strømper, luer, vaatter, bøker, billedbøker o.s.v. o.s.v. o.s.v.

187

De jublet og pjutret og fremviste straalende sine gaver. For de smaas vedkommende var det især dukker i dukkesenger (sigaræsker, pappæsker m.m.) i alle skikkelser og størrelser, de fleste vistnok arbeidet av de større piker efter Hjemmets modejournal. Og om moden ikke altid er vakker, er den like gild. Tilli Falkenberg hadde med dukkestuen sidste vaar sendt en hel del dukkeklær som var gjemt til nu, hvor de forvandledet ældre dukker til nye – samt enda rak til mange helt nye og bragt en fryd som kun kan findes hos taknemmelige smaa. Det skulde vært gildt om mange av giverne kunde set glæden hos disse smaa, det vilde været en herlig løn for deres godhet. De smaa selv sovnet ind med et deilig, lyst minde, en del med dukken i sin arm. Hjærtelig tak, alle I som glædet barnehjemsbarna.

Styret I denne perioden var det ikke mange utskiftninger i styret. Kvinner som hadde vært med i styret fra begynnelse til 1920, var: fru Pettersen, fru Gustava Ertsaas, fru Munkeby, fru Floan, og frk. Liva Karlgaard. Menn som hadde vært med i denne tid var: A. Forfang, S. Henning, H. Barneheimen 1946. Svebak, Austjord, J. (Foto utlånt av Levanger Museum) Aadde, prost Gilhuus og A. Rødsæther.

1920-1960 25-årsjubileum Arbeidet på heimen gikk sin vanlige gang uten viderverdigheter til den 10. juli 1921. Det var en høytidsdag på heimen, som da feiret sitt 25-årsjubileum. Feiringen ble holdt i forbindelse med fellesmøtet for indremisjonen som var lagt til Levanger. Under gudstjenesten i Levanger Kirke ble det gitt 808,46 til barneheimen. På barneheimsjordet var det store misjonsteltet satt opp, og det var samlet rundt 600 personer. Det var en storartet fest med taler av kirkeverge Strand, prost

188

Nilsen, sogneprest Jancke, misjonsprest Haugan, bestyrer Austjord mfl. Barneheimsbarna sang nye sanger. Under møtet i teltet ble det gitt 260 kr i kollekt, og entreen innbrakte 500 kr. Det meste av det de trengte til festen var gitt, så de 1500 som kom inn, var ren netto. Både jubileumsfeiringen og gavene ga fornyet mot til arbeidet. Både på grunn av alder og for å la yngre krefter slippe til, trakk S. Henning seg fra styret for barneheimen etter å ha vært med i 26 år. Etter han ble sogneprest Jancke på Levanger valgt til formann 16. august 1922. Økonomiske problemer og gode kasserere En av heimens største vanskeligheter opp i gjennom årene var økonomien. Det var nok derfor sogneprest Gilhuus uttalte følgende på et fellesmøte: ”Jeg har den glede å meddele at Barneheimen i år har et underskudd på kr. 3000.” Han mente vel at heimens venner trengte denne opplysning for å ha noe å varme seg på i arbeidet, og det viste seg da, som det har vist seg både før og siden, at når det kniper om, så kommer hjelpen. Ett av de mest ansvarsfulle verv ved slike situasjoner er uten tvil det å være kasserer, særlig når det er lite i kassen. Barneheimen var så heldig å ha kasserere som av og til kunne legge ut på forskudd for heimen. Dette var ofte menn som også var bedriftseiere på Levanger. Derfor er disse tatt med for å vise noen av de som var engasjert i barneheimen, og hvilken store og uegennyttige innsats disse gjorde fram til 2. verdenskrig. • Glassmester Odin Berg, Levanger 1897 – 1898 første kasserer. • Kjøpmann K. F. Hegle, Levanger 1899 og til sin død i 1920 • Kjøpmann Jak. Hallan, Levanger 1920 og til sin død i 1930 • Kjøpmann J. G. Aursand, Levanger 1930 til 1932. • Kjøpmann Johan Sæther, Levanger 1932 til han flyttet fra Levanger 1939 • Kjøpmann Arne Sivertsen, Levanger 1940 • Tollforvalter Johannesen, Levanger Testamentariske gaver og andre pengegaver Barneheimen mottok hele tiden gaver fra mennesker og institusjoner som så viktigheten av dette arbeidet. 1921 Testamentarisk gave fra Marie Pålsgård, Frosta kr. 1100. 1922 Gave fra Stod og Steinkjer sparebank kr. 500. J. Ådde bevilget et 2. prioritetslån på kr. 2000. Gave fra tollbetjent Muller 30 aksjer i Sarpsborg Aktiekreditt til et beløp kr. 3750,- kontant kr. 198. Samt kr. 1000 hvorav rentene skal tilfalle heimen mot at den vedlikeholder Mullers gravsteder. 1924 Testamentarisk gave fra enkefru Maren Moe kr. 2000. Gave fra Nikoline Moksnes, Frosta kr. 300.

189

1925 1926

Gave fra Anna Lind kr. 1000. Inger Helen Bokmann kr. 1000. A. Verdal kr. 250. Gave fra Petter Wold, Skatval kr. 1000. Gave fra Kjerstine Inderberg, Egge kr. 500. 1930 Heimens kasserer J. Hallan døde og testamenterte heimen kr. 6464, som var 5 % av hans netto formue. Gave fra Austjord til julegaver til barna stor kr. 500 1935 Gave fra E. A. Hegle, California 100 dollar. Denne listen er mangelfull, men er tatt med for å vise noe av engasjementet som var blant barneheimens venner. Økning i barnetallet I 1929 ble det vedtatt å øke barnetallet fra 20 til 25 barn. Samme år (1929) ble det også vedtatt å bygge nytt uthus. Kostnadene på huset var satt til kr. 3.300, men da byggeregnskapet ble avsluttet var sluttsummen blitt kr. 5.077. Vannproblemer Det var gjennom årene store vanskeligheter med å skaffe heimen skikkelig og tilstrekkelig med vann til mat og renhold, samt fjøs. Det går ei vannåre under eiendommen langs Gml. Kongevei, og det ble derfor gravd brønner på heimens egen grunn, men den ga verken godt eller tilstrekkelig med vann. Dette varte til 1908 da eieren av Røstad søndre, hr. Jul. Floan erklærte seg villig til å legge ledning fra sin egen vannledning til barneheimen for en pris av kr. 500 innbefattet både rør og arbeid. Floan forpliktet i denne kontrakt gården søndre Røstad å skaffe Barneheimen nok vann for all framtid. Imidlertid gikk det annerledes. Floan solgte gården og nye eiere ønsket ikke å videreføre denne ordningen. I en periode måtte det derfor kjøres vann fra Bruborg. I 1937 ble det inngått avtale med Bruborg vannverk om vann derfra. Og etter at barneheimen sammen med mange av heimens naboer søkte om å få vann derfra, blev det til at verket la ledning til Ole Tingstad sin eiendom. Derfra måtte så Barneheimen legge egen ledning, og det ble en stor investering. Over kr 1000 kostet det, men så fikk da heimen både nok og godt vann. Gutteheim Til fellesmøtet på Inderøy i juli 1920 ble det lagt fram en uttalelse fra en komité som var opprettet for å vurdere opprettelsen av en gutteheim, i og med at Barneheimen var kun for jenter. Et grunnbeløp på 600 kr. som hadde kom-

190

met på bakgrunn av noen artikler i ”Barnehjemsbladet”, var med og gjorde at de mente den beleilige tid var inne. De hadde også blitt tilbudt et mål jord i Verdal som gave til tomt, og det var muligheter for å få kjøpe 10-12 mål Innherred Barneheim ca 1955. som grenset inntil det ene (Foto: Barneheimsbladet) målet. Men komiteen ville foreløpig ikke binde seg. ”Vi får se tiden an med hensyn til tid og sted.” Ett av styremedlemmene, Liva Karlgård fra Verdal, hadde stor interesse for barneheimen og var også opptatt med å få reist en gutteheim. Hun hadde fått et gullur som skulle loddes ut for saken. Hun satte senere i gang en innsamling av penger til dette formålet. Heimen ble aldri realisert tiltross for komiteens positive innstilling. Etter Karlgård sitt testamente ble gutteheimsfondet, som i 1937 var kommet opp i kr. 4591, gitt til Innherred Barneheim. 50 par støvler I 1939 fikk barneheimen av en eller annen grunn tildelt 50 par gummistøvler fra Trondheim tolldistrikt. Det er ikke brakt på det rene om det var søkt om dette eller hva. En skulle tro at de hadde støvler for en stund, men at det skulle bli nødvendig med et Barn og ansatte ca 1952. (Foto: Barneheimsbladet) stort ”lager”, fikk de etter hvert erfare.

Krigsårene På styremøtet den 25. mai 1940 ble det redegjort for barnas evakuering i anledning av at Norge var i krig med Tyskland. Hovedveien nordover gikk like forbi barneheimen og dette medførte store tyske troppetransporter. Derfor ble det besluttet å evakuere barna til Munkeby i Frol. Den 1. mai hadde tyske tropper brutt seg inn på barneheimen. Ingen nevneverdig skade ble gjort. Bestyrerinnen og fungerende formann møtte fram, og med tolkens hjelp fikk de forståelse av at tyskerne skulle flytte om ettermiddagen til Røstad skole. De hadde blant annet kokt middagsmat på heimen. Styret for barneheimen vurderte situasjonen som så alvorlig at de forfattet

191

følgende skriv til styret for Innherred Fellesforening for Indremisjonen, som var øverste ledelse for barneheimen: ”Styret finner at så usikre som tidene nu er, og så utsatt som barneheimen ligger til, er det vanskelig å fortsette driften som før. Styret vil derfor foreslå for Fellesforeningsstyret å ta under overveielse, om man som forholdene ligger an, bør senne heim de barn som kan sennes til sine respektive kommuner. Dette så meget mer som de økonomiske forhold er usikre. Det er således best at Fellesforeningens styre sammen med Barneheimsstyret snarest mulig fikk indkalt til felles styremøte, for å ta en beslutning i saken." Det tok ikke lang tid før barna var tilbake fra Munkeby. Situasjonen ble mer normalisert etter hvert og barneheimen var i full drift gjennom alle krigsårene. Men krigen førte med seg mange vansker for driften av barneheimen. I 1941 ble de ansatte, pga. den vanskelige situasjonen, pålagt å følge barna når de var ute. Stillingsinstrukser I 1941 fikk de ansatte nye stillingsinstrukser. Her kan en se noe om alle de arbeidsoppgaver som måtte gjøres for at en slik heim skulle fungere. ASSISTENTEN: Tilsyn med barna, og soveværelsene. Ta seg av barnas lekser og lek, tilse deres tøy, lære barna å stoppe, lappe og sy, Hun har ansvaret for at barna er rene og har orden i sine saker. Hun har ansvaret for biblioteket, ordner med utlån og innlevering av bøker. Hun er med i klesvask, og istandgjøring av tøyet, dessuten holde orden på lekestuene. Hun har ansvaret for barneheimen i bestyrerinnens fravær. Lønn kr. 780 pr. år. KOKKA: Har å utføre matlagning. Renhold på kjøkken, kjeller og matbu. Deltar i klesvask. Dessuten være behjelpelig med fjøsstellet og annet forefallende arbeid. Lønn kr 600 pr. år. Betjeningen har fri tredjehver søndag og 1/2 fridag pr. uke, 14 dagers ferie med kostpenger. Forelegges vedkommende fri trygdekasse, og en måneds gjensidig oppsigelse. En gang kom tyskerne og ville ta heimen. Men formann Ragnvald Gjengedal talte heimens sak meget godt, og den ble ikke okkupert. Matspørsmålet var heller ikke så enkelt, men venner og naboer hjalp til, så barna led ingen nød. Det var sparing på alle hold, men i 1941 kom et skriv fra departementet som svar på søknad om tekstilbevilgning. Barnehjemmet ble da tilgodesett

192

med: 4 stk doble ulltepper, 30 m teppetrekk, 15 m gardintøy, 24 m håndduktøy, 42 m linbånd, 5 pakker snelletråd, 30 m bomullstøy, 3 dusin lommetørklær. Skotøy: 7 nøster tråd til såling, 12 par arbeidstøvler, 7 par spasersko, 7 par gummistøvler, såling og flikking til 20 par støvler. Dette kan høres mye ut, men med mange barn og ansatte og et stort hus var det smått med alt. Bestyrerinnen ble mer og mer bekymret over standarden på klærne. En dag reiste hun ut til Åsen ullvarefabrikk og klaget sin nød. Da hun dro tilbake, hadde hun med seg metervis med stoff, og gleden og takken ble stor. Ei tung tid begynte da en difteriepidemi brøt ut i 1944. Mange av barna ble angrepet og ett av barna døde. Et barn omkom også ved ei ulykke mot slutten av krigen. En tysk lastebil kjørte av riksveien og inn i barneflokken som lekte et stykke fra vegen.

Johanne Østgård, bestyrerinne fra 1942-47, senere gift med bonde Nils Hammer, Verdal. (Foto: Barneheimsbladet)

Barneheimsringen Den 10. februar 1943 ble det stiftet en støtteforening som fikk navnet Barneheimsringen. Med i foreningen var flere av fruene til de som hadde styreverv på barneheimen. Foreningen fikk ikke noe langt liv og den hadde siste møte 23. oktober 1947, men gjorde likevel mye godt for heimen og barna i en vanskelig tid. Etter krigen Krigen tok slutt, og barneheimen hadde en god driftstid til ut i sekstiårene. Mange barneforeninger og misjonsforeninger samlet inn penger til barneheimen. Ett av de mest årvisse arrangementene var det Øverbygdens kvinneforening for Indremisjonen, som sto for. Foreningen, også kalt ”Alma-foreninga”, etter sin mangeårige formann Alma Kvitvang, samlet damer i fra Okkenhaug, og de arrangerte fast ”7. junimøte” med utlodning/basar til inntekt for barneheimen. Formannen i barnehjemsstyret var selvskreven andaktsholder. Dette var en tradisjon som Alma Kvitvang (se bildet nedenfor) videreførte etter sin mor, Albertine Lian, som hadde startet opp tidlig på nittenhundretallet. Senere da barneheimen ble avviklet, gikk inntekten av ”7. junimøtet” til Dagali barnehage, og dette fortsatte helt fram til Alma Kvitvang døde i 1997.

193

Dette bildet er fra et årsmøte i Innherred Fellesforening for Indremisjonen. Det er tatt utenfor Barnehjemmet engang i tidsrommet 1946-1948. Flere av de som er på bildet, var sentrale personer i barnehjemmets drift. 1. rekke. Foruten barna som var på barnehjemmet ser en fra venstre: Sekr. Ragnvald Gjengedal, bestyrerinne Johanna Østgård, ukjent.. 2. rekke: 1. Ole Aune, 4. Håkon Bergvin, 6. Lærer Øvreness, 7. Johan Arnt Dalen, 8. Christian Nadheim, 9. Hanna Ronglan, 10. Karl Aksnes, 11. Liva Karlgård, 12. Ellen Valsø. 3. rekke: 1. Ola Vandvik, 2. Ragnhild Vandvik 6. Annbjørg Kvello Kne, 8. Margit Kristiansen Nilsen, 9. Mathilde Bendiksen, 10. Åsta Haugan, 12. Norunn Ronglan, 13. Fru Aaring, 14. Alma Kvitvang, 15. Helga Hogstad, 16. Signe Gran. 19. Fru Østgård. 4. rekke: 3. Værnesbranden, 5. Reidun Sivertsen, 6. Alfred Husby, 7. Sofie Husby, 8. Ragna Trondsen, 10. Bjørnhild Sæther, 11. Johan Sæther, 12. Karl Viken, 13. Åsmund Ronglan, 15. Ågot Hovelsen. 5. rekke: 2. Marna Bremseth, 3. Dina Breivold, 4. Olaug Segtnanmo, 5. Klara Aursand, 6. Anna Viken Johansen, 12. Harald Dalen, 16. Wilhelm Buran, 20. Olav Østgård. (Foto utlånt av Randi Valde)

Assistenten Marna Bremseth, gift Kulås, til venstre sammen med barna. Den andre voksne er ukjent. (Foto utlånt av Randi Valde)

Konfirmantene på heimen 1951 sammen med bestyrerinnen. (Foto: Barneheimsbladet)

194

1960 - 1968 Nye investeringer Utover 60-tallet ble det vanskeligheter for barneheimen. Myndighetene stilte krav til høyere boligstandard, og lønnsutgiftene vokste raskt. Barneheimstyret gjorde det de kunne hva møbler og utstyr angikk. Det ble også kjøpt inn ny fryser og satt inn oljekamin i dagligstua med tank utenfor. Hovedbygningen ble også satt i stand. Hjørnestua og systua var det ikke gjort annet med på flere år enn at det var satt nye vinduer. Nå ble disse rommene restaurert. Gunnar Lund og Fridtjof Folden utførte den oppgaven. I styremøte 24/3-63 ble det vedtatt å bygge luftebalkong over hovedinngangen og vindfang over kjøkkeninngangen. Senere ble det kjøpt flaggstang av metall, og montert tørkerom i kjelleren. Det var ikke mulig for Fellesforeningen å ta fatt på mer modernisering av det gamle huset. Da ville det vært bedre å rive den gamle Barneheimen en vinterdag. (Foto: Jubileumsbok “Trøndelag bygningen og bygge nytt. Men det ble Indremisjonskrets 1886-1986”) lagt skiferstein på taket på gårdsia, da den gamle var både morken og utett. 23. oktober 1961 var det 65-års jubileumsmarkering og kvartalsmøte med fellesmiddag kl. 13 og fest kl. 17. Til styremøtet 7. mars 1963 forelå det oppsigelse fra bestyrerinne Karen Rørvik, med fratredelse 31. mai. Hun hadde stått i tjenesten i ca. 15 år og utført et meget godt arbeid på heimen. Den 18. mai ble det holdt avskjedsfest for henne. I 1963 omkom et av barn i en tragisk drukningsulykke under en badetur på Låttra (Havfruebadet) i Verdal. Det ble en tung tid for pårørende, betjening, styret og ikke minst barna. Bestyrerinneposten ble utlyst i flere blad og aviser, men ingen søknad kom. Asbjørg Livik, Kolvereid, ble konstituert midlertidig. Men fra 10. juli 1963 overtok Bergliot Lein fra Verdal stillingen, og hun hadde den til hun sluttet 1. august 1965. Posten ble utlyst på nytt. Solveig Leirvik fra Frosta ble da ansatt, men ingen protokoll sier noe om at hun overtok stillingen. I februar 1966 ble så Elsa Evenstad konstituert. Etter henne ble Olaug Risøy fra Fitjar ansatt og hun ble barneheimens siste fast ansatte bestyrerinne. Hun sluttet 28. september 1967. Fram til barneheimen ble nedlagt, var Jorunn Langås konstituert. Det var stadig utskifting i den øvrige betjening. Det var bare kokke Hildur

195

Skei som fortsatte. Hun var på heimen i mange år og var der til den ble nedlagt i 1968. Nye lover og regler førte til at de sosiale myndigheter bestemte at barnetallet ikke kunne overstige 12 barn på heimen. Hadde barnetallet vært stabilt, kunne det ha vært mulig å drive videre, men de fleste barna hadde bare midlertidig opphold. Dette gjorde at barnetallet av og til var helt nede i 3. Samtidig gikk lønningene opp i takt med prisstigningen. For å få et innblikk i de stigende lønninger, kan nevnes at da Karen Rørvik sluttet i 1963, hadde hun kr. 575,- pr. måned. Den sist fast ansatte hadde 1.700,- + kr. 200,- i kost. Dette sier noe om de økonomiske vansker styret hadde å stri med. Bak til venstre Hildur Skei, Riktignok ble oppholdsprisene for barna forhøyet kokke i mange år. Bak til etter hvert, men det dekket ikke de stigende utgif- høyre bestyrer Bergljot Lein, som har lånt ut bilter til lønninger, mat og klær m.m. det.

Nye ideer og planer I 1963 ble de økonomiske og driftsmessige forhold drøftet på et styremøte, også om en eventuell omlegging av driften. Fellesstyret ble kontaktet og underrettet om stillingen ved barneheimen. En mente da at om forholdene stabiliserte seg, så kunne heimen makte sin oppgave. I styremøte på barneheimen den 10. desember 1965 var styret i fellesforeningen innkalt og her ble framtiden for barneheimen drøftet. De ble enige om at driften av barneheimen måtte fortsette inntil videre. Men tanken om et hybelhus var sterkt understreket. I tilfelle det skulle realiseres, mente de at det måtte bli en oppgave for indremisjonskretsen, da fellesforeningen ikke kunne makte en slik oppgave av økonomiske grunner. Samtidig ble det også nevnt at en kanskje kunne bygge et daghjem for barn, som fellesforeningen kunne stå ansvarlig for. Det ble vedtatt å kontakte kretsstyret for indremisjonen angående saken. Videre ble det vedtatt å innkalle til ekstraordinært årsmøte den 22. januar 1966 på barneheimen. Det ekstraordinære årsmøtet tok ikke noen bestemt stilling til saken, men vedtok å velge en komité med 2 fra kretsen, 2 fra fellesforeningen og 2 fra barneheimsstyret, og så legge saken fram for det ordinære årsmøtet i fellesforeningen. På årsmøtet i Åsenfjorden 3. og 4. sept. ble det vedtatt å fortsette driften av barneheimen, da det nå var blitt fullt belegg. En komité som besto av fellesforeningens formann, Karl Viken, rektor på Bakketun, Henrik Hofset og dr. Johan Melby, hadde revidert loven for barneheimen og la fram lovutkastet, som ble enstemmig vedtatt.

196

Barneheimen legges ned På styremøte 11. februar 1967 ble følgende valgt til å utrede spørsmålet om muligheten for barneheimens fremtidige drift: Olaf Bjørgum, Petter Humstad og Harald Græsli (varamann John Sæther). Forholdene forverret, seg og i styremøte 13. oktober 1967 ble følgende vedtatt: "På grunn av vanskeligheter med kvalifisert arbeidshjelp, lite barn på heimen og driftsunderskudd, vil styret henstille til det nedsatte utvalg som skal vurdere barneheimens framtid, å gjøre fortgang i sitt arbeide, da vi ser den nåværende stilling vanskelig". Den 25. november 1967 ble det holdt ekstraordinært årsmøte i fellesforeningen på Næss bedehus i Verdal. Formannen i barneheimstyret, Olaf Bjørgum, redegjorde for grunnene til at styret gikk inn for nedlegging av heimen; mangel på kvalifisert betjening, økonomien og bygningene, som ikke fylte tidens krav. Det siste året hadde det vært over 20.000 i underskudd. Det ble en lang samtale om saken. Bygging Noen av de siste som var på barneheimen. De voksne er fra venstre: Oline av hybelhus var nå også sterkt framme Reinås, en av de store jentene, Hildur i samtalen. Etter forslag fra Magner Skei, en av de store jentene, Asbjørg Livik. Vangstad, Levanger, ble dette vedtatt: (Foto utlånt av Bergliot Lein) ”Det ekstraordinære årsmøtet 25. november 1967 gir sin tilslutning til vedtak i det nedsatte utvalg og barneheimstyret, og videre vedtak i fellestyret om å innstille driften ved Innherad Barneheim. Barneheimens styre gis i oppdrag å avvikle driften så snart forholdene tillater dette. Spørsmålet om nybygg bearbeides videre og legges fram for det ordinære årsmøte 1968". Dette forslaget fikk 29 stemmer. Et forslag fra Einar Brenne, Verdal, om ikke å binde seg til å selge til hybelhus, fikk 6 stemmer. Det var noen som mente at det var mulighet for nybygg på barneheimens tomt. Johan Melby, Ottar Gravås, Olaf Bjørgum, Sigmund Alfnes og Kristian Ofstad ble valgt til å vurdere muligheten for bygging av ny barneheim, og legge det fram for fellesforeningens årsmøte 1968. Dette ble holdt på Ekne 17. august. Der redegjorde Sigmund Alfnes for det resultatet nemnda hadde kommet fram til. ”Styret tilrår: Planene om ny barneheim legges bort, og jordeiendommen nyttes til andre formål” Etter grundig drøfting ble det vedtatt å utsette saken. Styret skulle kalle inn til ekstraordinært årsmøte, som gikk av stabelen 12. oktober i Solhaug bedehus, Frol. Der var det stort oppmøte og lang samtale. Framlegget fra møtet på Ekne ble satt under skriftlig avstemming. Det ble vedtatt med 37 mot 4 stemmer. 2 stemte blankt.

197

En kan nok spørre seg om det var beslutningsvegring som førte til flere årsmøter og flere komiteer før en endelig beslutning ble tatt. Men det hadde nok mer å gjøre med at dette var en tung beslutning å ta. Det er det godt å ha bak seg grundig og velfundert vurdering før en går til endelig beslutning. Betjeningen ble oppsagt fra 1. desember 1968 med fratredelse 31. desember 1968. Emissær Marius Hojemsaunet skriver i et notat om barneheimen dette: ”Det ble slutten på et velsignelsesrikt arbeide som var drevet i nesten 70 år. Vi som fikk den nåde å være med, opplevde både sorger og gleder. Men størst av alt var det å få være i tjenesten for de umyndige små…” Økonomisk perspektiv Det kan være interessant å se på utviklingen som kommer fram ved å sammenligne to utgiftsbudsjetter fra ulike tidsepoker for barneheimen. 1899 Husholdning Husleie Betjening Brensel Inventar Emissærvirksomhet Diverse

Til sammen

700,200,300,100,40,70,50,-

1.460,-

1967 Lønninger Brensel, strøm Vedlikehold Forsikringer, avgifter Inventar Trygdepremier Telefon, porto Medisin Sko og klær Husholdningspenger Diverse

64.000,5.000,3.000,1.000,5.000,6.500,1.000,250,5.000,17.000,1.400,109.250,-

Barneheimenes vanskelige historie De siste årene har barneheimer landet rundt blitt satt i et kritisk lys. Det er blitt avdekket uverdige situasjoner der barn ble utsatt for ulike typer av overgrep den tiden de var i barneheimenes omsorg. Dette er handlinger som vi på alle måter tar avstand fra. Jeg har valgt å nevne dette også her. Jeg er ikke kjent med at barn ved Innherred Barneheim var utsatt for krenkelser av den art som har vært omtalt i media. En annen sak er at for mange barn kunne det oppleves både traumatisk og vanskelig bare det å bli plassert på barneheim. Oppdragelsesmetoder som var vanlig for noen tiår siden er former som vi i dag tar avstand fra. Det er derfor ikke riktig bare å bedømme fortiden med dagens øyne. Organisasjonene som har drevet barneheimene, ønsker å ta aktuelle overgrepssaker på alvor og har derfor opprettet fagteam og regelverk for behandling av slikt.

198

Barneheimene var for mange barn en viktig del av deres oppvekst og ga mange et godt utgangspunkt for videre liv. Derfor er det viktig å skrive ned barneheimenes historie. Barn I tidsrommet 1897-1968 har rundt 180 barn hatt et kortere eller lengre opphold på Innherred Barneheim. Av personvernshensyn har jeg valgt å ikke bruke navn på barna verken i tekst eller på bilder. Her velger jeg å ta med en liten statistikk over noen av de fellesopplysningene som kommer fram om barna, først og fremst bosted. Kommunekartet var et helt annet enn den gang barna fikk plass på barneheimen. Listen er satt opp ut fra dagens kommunegrenser i alfabetisk rekkefølge: Agdenes Frosta Grong Gudbrandsdalen Hattfjelldal Inderøy Leksvik Levanger Malvik Meløy Meråker Mosvik Namsos Nærøy

1 6 1 1 1 3 6 35 2 1 2 2 2 1

Orkdal Oslo Overhalla Rissa Røros Snåsa Steinkjer Stjørdal Trondheim Verdal Verran Vikna Ørland Ukjent

4 1 1 1 2 4 41 12 23 13 2 1 2 6

Hvorfor kom barna på barneheimen? Søknad om plass på barneheimen kom fra kommunen, presten i bygda, foreldre eller andre som vil hjelpe barnet. For å få plass måtte den enkelte kommune gi økonomisk garanti før barnet ble tatt inn. Det var mange og ulike grunner til at barna var på barneheimen. Det kunne være vanskelige heimeforhold, dødsfall, sykdom, omsorgssvikt. Samfunnsforholdene var svært forskjellige i forhold til de vi har i dag. De sosiale støtteordninger og samfunnets forståelse var annerledes. Hovedgrunnen var nok ulike former for omsorgssvikt, der foreldrene ikke lenger var i stand til å gi sine barn den nødvendige oppfølging og oppdragelse. Fattigdommen hadde også et annet ansikt enn den har i dag. Mange mennesker satt i svært

199

trange kår som gjorde at de ikke kunne ta vare på sin barneflokk, som ofte var svært stor. Å føde barn utenfor ekteskap var ikke lett, og dette gjorde at flere av barna som kom til barneheimen hadde enslig mor. Noen få hadde enslig far, hovedsaklig etter at mor var død. 2. verdenskrig gjorde det også vanskelig for mange og førte også til at noen barn som kom til barneheimen, hadde tysk far. Det var også barn av omstreifere som var innom. Dette var noen av årsakene til at barna måtte tilbringe kortere eller lenger tid på barneheimen. Noen av barna hadde hele sin barndom på heimen, mens andre bare var der noen måneder. De siste årene var også noen av barna der bare på dagtid, mens foreldrene studerte. På midten av 50-tallet fikk også små gutter mulighet til å få plass på barneheimen. Noen barn var der hele sin barndomstid fram til konfirmasjonsalder, mens andre kunne være der bare for en kortere tid bl.a. ved sykdom i familien. De store folkesykdommene rammet også barna på barneheimen, så først på nittenhundretallet var det flere som døde av sykdommer som tæring, difteri og lungebetennelse. Hva barna gjorde etter tiden på barneheimen, var forskjellig. Noen reiste tilbake til sin opprinnelige heim. De kår som folk hadde, gjorde at noen valgte å emigrere. Av inntaksprotokollene kan en se at noen barn ble tatt ut av barneheimen fordi foreldrene Karen Røvik, bestyrerinne 1947-63, samville prøve en ny start i Amerika. Noen men med to av konfirmantene i 1962 og av barna tok videreutdanning, spesielt en av småpikene. var det mange som gikk på folkehøg(Foto: Barneheimsbladet) skole. Fra protokollene kan en se at flere fikk prøve seg i arbeidslivet i husposter hos barneheimens venner. Noen få barn ble også adoptert og fikk gjennom det nye foreldre.

Glimt fra livet på barneheimen Hverdagen Dagene var fylt av alle vanlige daglige gjøremål. Ungene brukte tiden til leik, skolegang, lekser og andre gjøremål som unger alltid har gjort. De hadde også plikter i huset og de store hjalp til med å passe og stelle de minste. De voksne brukte tiden på pass og stell, matlaging, holde orden på klær og ellers å gi ungene den omsorgen de trengte. Det var ikke ansatt egne nattvakter, så dette var det personalet som utførte som hvilende nattvakt.

200

Det var 3-4 soverom foruten bestyrerinnens rom i andre etasje. De minste ungene hadde ett og de største guttene og jentene hadde rom hver for seg. På loftet hadde det øvrige personalet rom. I første etasje var det kjøkken, lekerom og stue. I styrereferatet fra 1967 kan en lese at barna fikk innvilget lommepenger på denne måten: 0-12 år kr. 2 pr. uke, 12 år og oppover kr. 3 Lek på tunet på midten av 60-tallet. pr. uke. (Foto: Barneheimsbladet) Om sommeren og til jul var det flere barn som reiste til sine nærmeste. Gårdsdriften Fra den første tiden ble jorda drevet som et vanlig småbruk med et par kyr, et par griser, noen høner og av og til noe sau. En stor hage ga plass for grønnsakdyrking, bærbusker og frukttrær. På den øvrige jorda dyrka de poteter, korn og gras. Naboene hjalp til med våronn og innhøsting. Fridtjof Folden var den som hadde ansvaret for gårdsdriften i noen år. Fra først på 50-tallet ble jorden bortforpaktet. Gunnar Lund fra Mule forpaktet jorden de siste årene, og leverte potet til barneheimens husholdning som en del av forpakteravgiften. Gris og bibel Som en kuriositet kan en i styrereferat fra 31. oktober 1950 lese at i en sak ble det vedtatt å kjøpe inn 2 smågriser til husdyrholdet og i neste sak ble det besluttet å kjøpe 1 barnebibel. Så her gikk tingene hånd i hånd. Konkurrent med Riksteatret Barneheimen arrangerte med jevne mellomrom ulike tilstelninger. Noen av disse var åpne samlinger der alle ble ønsker velkommen, mens andre var interne ”familiekvelder” for de som bodde på heimen. Der var styret ofte medarrangør. Her var programmet lysbilder, gjettekonkurranser, kaker og brus m.m. En av disse samlingene ble kritisert i avisspaltene fordi det ble arrangert ”familiekveld” på barneheimen samme kveld som Riksteateret hadde sin forestilling ”Skurkestreker og skøyerstreker” på Levanger. Styreformannen måtte kommentere og begrunne saken i avisa.. 3. juledagsfesten I mange år ble det arrangert juletrefest 3. juledag. Her gikk det ut åpen inn-

201

bydelse til alle, blant annet til naboer og venner av barneheimen. Dette var et høydepunkt både for de på heimen og de som kom på besøk. Mange husker med glede disse festene som en av julens tradisjoner.

Etter 1968 Hva skjedde videre med barneheimshuset? Etter nedleggelsen ble huset leid ut som hybler og leiligheter. I 1983 kjøpte daværende bestyrer på IMI Hybelhus, Trygve Nilsen, barneheimsbygningen. Siden da har det vært brukt som lager og til utleie av hybler. De siste årene har Levanger kommune leid første 1. etasje til ”A-skolen”. I 1989 ble det foretatt en grensejustering mellom den gamle barneheimen og hybelhuset som nå hadde fått ny eier. Hybelhus Allerede på årsmøtet for Trøndelag Indremisjonskrets i 1966 ble det drøftet å bygge et hybelhus for 30 studenter/skoleelever. På årsmøtet i Fellesforeningen samme år ble følgende vedtak fattet: ”…Årsmøtet henstiller til Trøndelag indremisjonskrets å sette i gang bygging av hybelhus på Innherred Barneheims område. Nødvendig tomteareal stilles gratis til disposisjon." I 1971 ble det utstedt skjøte fra Innherred Fellesforening for Indremisjonen til Indremisjonens Boligstiftelse, som organiserte all boligforvaltning for Trøndelag Indremisjonskrets. Dette inkluderte også barneheimsbygningen. Hybelhuset ble satt opp på det som var barneheimens grunn og ble innviet i 1973. Over til barnehage Det ble ingen ny barneheim. I stedet ble tanken om en barnehage, eller daghjem som det den gang het, lansert. Innherred fellesforening for Indremisjonen så det som en viktig sak å være med på den utstrakte barnehageutbyggingen som skjedde på 70-tallet. Det var fremdeles igjen et stort areal av det som var åkrene til barneheimen. Så i 1974 stod Dagali Daginstitusjon (senere Dagali Barnehage) klar til å ta i mot nye barn på den samme tomten der barneheimen ble drevet. Det siste styret for Innherred Barneheim gjorde, var å overføre alle bankbøker og aksjer, ca. kr 15.000, fra barneheimen til barnehagen. Og når vi i dag skriver 2005 har det blitt over 100 år med omsorg for barn og verdiskapning for samfunnet. ANSATTE: Årstall er ansettelsesår og sluttår. Det har ikke vært mulig å finne en fullstendig liste over ansatte før 1940-tallet.

202

Barnepike/hushjelp/assistent 1937 1942 Jenny Kulsli, Verdal Rakel Børset Kjellrun Haugen, Buvik 1939 1940 Margit Faksvåg 1940 1942 Halldis Osen, Hemne Annbjørg Eggen Frk. Eggen Gustava Nordnes 1941 Frk. Brekstad 1942 1943 Bergljot Skaret 1944 Ingeborg Thompson 1944 1945 Marta Indrestrand 1944 Alfhild Lund 1945 Anna Weche, Lånke 1945 Ruth Berg, Heimdal 1945 1945 Beret Engen 1945 Else Moløkken 1947 Magna Bremset, Stjørdal, gift Kulås 1948 Kari Gjerde 1948 Hjørdis Lervåg 1948 Kjellaug Berg 1949 1951 Borghild Fjerstad, Sandvollan 1950 1956 Marie Rørvik, Stadsbygd 1952 Pauline Bjørnerås, ansatt noen måneder 1952 Karoline Myren, Hattfelldal 1954 1958 Oline Haugbotn 1954 Olaug Taraldsen, Stod, gift Skjevelås 1957 1957 Ellen Sanner, Østfold 1957 Serina Trang, Stadsbygd, gift Stenstad 1957 1960 Liv Munkeby, Frol, gift Lindal Johanne Hegge, Åsen, vikar 1958 1960 Haldis Undlien, Åsen 1959 1960 Serina Trang, Stadsbygd 1960 1961 Marit Berg, Røra 1961 1961 Inger Hvalstrand, Åstfjord 1961 1961 Astrid Kvål, Lånke 1961 1961 Anne Grete Husby, Åsen, 1962 Solveig Aabakken, Skogn 1963 Anlaug Nesgård, Skogn, vikar, gift Småli 1963 Asbjørg Livik, Kolvereid

203

1963 1964 1964 1965 1965 1966 1966 1967 1967

1965

1967

Oline Reinås Anlaug Nesgård, Skogn, gift Småli Inger Åse Eliassen, Stod Marit Nustad Jorunn Forr, Utøy Bjørg Volden Kirsten Hammertrø Marit Joramo, Rennebu Jorun Gangås, Orkanger

Kokke: 1943 1944 1944 1946 1948 1948 1949 1949

1960

1951 1952 1958 1959 1968

Ingeborg Thompson Rakel Hestvik Else Moløkken, Elverum Sigrid Sørhald, gift Hammer Klara Nilsen Hjørdis Lervåg, Kristiansund Borghild Fjerstad, Sandvollan Gerda Venn Pauline Bjørnerås Oline Haugbotn Serina Trang Hildur Skei

Bestyrerinner: 1897: Marit Eide 1900: Anna Rensvik 1901: Sofie Øien 1904: Sara Johnsen 1915: Marie Røsegg, Beitstad 1942: Johanne Østgård, Verdal, gift Hammer 1947: Agnes Schei 1949: Karen Rørvik, Stadsbygd Ragna Tronsen/Gunnbjørg Ronglan, vikarer mens Rørvik tok bestyrerinnekurs i 1954 1963: Asbjørg Livik, Kolvereid. Konstituert midlertidig 1 1/2 mnd. 1963: Bergliot Lein, Verdal 1966: Elsa Evenstad, konstituert midlertidig 1966: Olaug Risøy, Fitjar 1967: Jorun Langås, konstituert til nedleggelsen nyttår 67

204

Formenn i barneheimens styre: 1897: H. Svebak 1899: A. Forfang 1907: Øystein Austjord 1911: H. Svebak 1914: B. Gilhuus 1918: S. Henning 1922: G. J. Janke 1928: Johan Aadde 1935: A. Nergård 1940: Ragnvald Gjengedal 1947: John Sæther 1958: Johan Melby 1960: Marius Hojemsaunet 1963: Karl Viken 1967: Olaf Bjørgum

Kilder: S. Henning: Håndskrevet historikk Ragnvald Gjengedal: Håndskrevne notater Marius Hojemsaunet: Håndskrevne notater Kristian Ofstad: Artikkel i Jubileumsbok for Trøndelag Indremisjonskrets 1886-1986 Barneheimsbladet: Årgang 10 samt årsmeldinger fra 1921 til 1966 Asbjørn D. K. Eklo: Bygårder i Levanger

Personer som har gitt opplysninger: Asbjørn D. K. Eklo, Bergljot Lein, Bjørnhild Sæther Taraldsen, Oddlaug Viken, Ester Viken

205

Andreas Lunnan:

Anton Berg fra Åsen – toppidrettsmann og skismurningsprodusent I 1925 tok åsbyggen Anton Berg bronsemedaljen i Nordisk Mesterskap i landevegssykling i Trondheim. Tre år tidlegare var han 8. mann på 50-kilometeren i Holmenkollen, og i 1921 fekk han 8. premie på 3-mila i NM i langrenn. På 1930-talet gjekk han til topps i mange militære langrenn. I same perioden var han ein aktiv deltakar i turrenn både i og utanfor Trøndelag, og kom heim med mange fine plasseringar. Av profesjon var han snikkar og landbruksarbeidar, ved sidan av at han etablerte seg som produsent av skismøring. Han dreiv fabrikasjonen i ei lita hytte ved heimgarden, og seinare laga han seg ein liten fabrikk på Kolstad der han ei tid dreiv eigen gard. ”Skiløperen Anton Bergs skismørning” vart etter kvart godt mottatt mellom vinteridrettsfolket, både i inn- og utland. Anton Berg vart fødd i mellomjula i 1897 på eit lite bruk i ”Bæri-grenda” like ovanfor Åsenfjord sentrum, ein plass som i si tid vart lagt under grannegarden. Som ungdom arbeidde han i heimbygda, men kom tidleg i tjueåra i kontakt med idrettsmiljøet i Trondheim. Han var da ein sterk og veltrena kar som lenge hadde utmerka seg som idrettsmann i Åsen. I 1921 kom han i kontakt med Trondhjems Velocipedklub (TVK), nærmest ved eit slumpehøve. Syklistane der hadde merka seg at Berg var ein habil skirennar, og dei spurde han om han ville vera med i laget. - Da må de låna meg ein sykkel, svara Anton Berg. Han hadde naturleg nok ikkje råd til å kjøpa seg noko slikt. Og sykkel vart det. Anton kvitterte med å vinne kretsmeisterskapen i landevegsritt nokre dagar seinare! Deretter vart det sykling sommars tid, og skigåing heile vinteren. Anton Berg hadde ord på seg for å vera svært hard med seg sjølv. Ikkje noko ”kjære mor” under treningane, - og turane kunne bli både lange og tunge. Når han til tider budde i Åsen, kunne det hende at han køyrde heilt til Namsos før han snudde. Det vart bortimot 30 mil på dårleg grusveg, det. Dess lengre distanse, dess betre passa det for Anton Berg. Derfor starta han i dei fleste tidkrevande sykkelkonkurransane. Det vart sagt at han køyrde aller best på dei siste milene, og han var derfor ein frykta konkurrent i innspurten.

206

Da han skulle reise til rittet Oslo-Gjøvik-Oslo, tok han tog til Lillehammer og sykla vidare til hovudstaden via Gjøvik for å gjera seg kjent med løypetraséen. Det vart eit knallhardt ritt, og Anton slo den kjente danske landslagsryttaren Erik Andersen med ei halv hjulbreidd. Under Nordisk i 1925 – som var lagt opp med enkeltstart (temporitt over 18 mil), Anton Berg (t.v.) med plakett og premie for 3. plassen nådde han att den same i Nordisk mesterskap over 180 km landeveg i Andersen, og køyrde ifrå Trondheim i 1925. Til høgre ser vi Jon Altern som var han med stor styrke. Men både aktiv syklist og seinare sentral administrator inna- den danske verdsmeistefor idrettslivet i byen. (Foto: Tore Jacobsen) ren Henry Hansen hadde Anton ingen sjanse til å slå. Karl Hansen frå sykkelklubben ”Jarlen” i Trondheim klarte han heller ikkje å tukta, - men bronseplassen var klar. Første gong Berg forsøkte seg på ei tjue-mil, velta han på Heimdal. Grusvegen var full av hjulspor, og dermed skrensa sykkelen best det var. Det gjekk hardt ut over både syklist og køyredoning. Men Anton skulle ikkje gi seg. Han hadde gledd seg lenge til denne styrkeprøven, og da nytta det ikkje å melde seg ut av konkurransen på grunn av eit lite uhell. Han braut styret på plass, og var snart på pedalane igjen. Da 200 kilometer var unnagjort, viste klokka at han hadde brukt like i underkant av sju timar på turen. Det var ny løyperekord. Anton Berg prøvde seg også ein gong som soloryttar på distansen TrondheimOslo, og kom i mål på om lag 25 timar, blir det fortalt. I langrennssporet hadde Berg ein sermerkt og spesiell stil, slik at han var lett å kjenne igjen ute i terrenget. Han hadde en eigen flyt over skigangen, og trivdest best i kupert terreng. Nordmarka i Oslo passa dermed godt for Anton, og han gjekk 5-mila i Holmenkollen minst fire år på rad først på 1920-talet. 8.plassen i 1922 var altså hans beste, og den gongen slo han sjølvaste ”Hauer’n” (Torleif Haug) med 13 sekund. Haug vann femtikilometeren i Kollen i alt seks gonger (191821 og 1923-24) og slo igjennom som den store skikongen ved OL i Chamonix

207

i 1924, men to år tidlegare vart han slått av ein seig åsbygg! Da Berg flytta til Trondheim, fekk han seg arbeid som snikkar hos byggmester Espenes. Seinare kjøpte han seg gard på Kolstad – Kolstadløkka - der det er bustadområde i dag. Etter at kommunen kjøpte eigedomen, budde han og kona Klara ei tid på Byåsen før dei flytta ned til Nonnegata i sentrum. Anton Berg døydde i 1981. På Kolstad er Anton Berg heidra med å få ei gate opp- Ingeborg Aanonli – dotter av Anton Berg – med eit kalla etter seg, Anton Bergs minne frå Nordisk meisterskap i sykkel i 1925 der det vart 3. plass til faren. Ingeborg har ein stor veg. del av premiesamlinga til far sin i husveret sitt i "Far var ein svært godlyndt Trondheim. og triveleg mann," fortel Ingeborg Aanonli, som er hans einaste barn. "Men han kunne vera streng og bestemt når det galdt meg. Han ville ikkje vita om noko slinger i valsen, og eg tykte vel no og da at han var i strengaste laget. Men seinare i livet har eg betre forstått kva som låg bak denne haldninga, og det er ikkje vanskeleg å karakterisere han som ein svært god far. Av dei mange fine barndomsminna nemner eg særleg alle dei gongane eg som lita gjente spente på meg skiene for å gå ut og møte far på heimveg frå skogsarbeidet. Det var noko spesielt med dette å sjå han komme imot meg i løypa, og så gjekk vi saman gjennom marka, heimover til Kolstadløkka. Fritida brukte han gjerne til å lesa, både bøker og aviser. Han ville gjerne halda seg oppdatert om det som hendte i tida, - ikkje minst innafor idrettslivet som gjennom ein lang karrière gav han så mykje. Mor Klara var frå Orkanger, fødd Lien i ein barneflokk på ni. Familien budde ei tid i Skogn, da bestefar var med på bygginga av Nordlandsbanen." Ved sida av sitt daglege arbeid i landbruk og snikkarverkstad starta Anton Berg fabrikasjon av skismurning. Denne verksemda byrja han med i ei lita bygning ved heimgarden i Åsenfjord, og tok seinare med seg produksjonen til Trondheim. Han var svært fintfarande med industri-løyndomane sine, og ville helst ikkje vise fram oppskriftene til dei ymse produkta. Ikkje ville han snakka så mye om det, heller. Det vart fortald at han karva opp gamle kalosjar og

208

gummistøvlar som han blanda inn i vellingen som han tørka og deretter pressa inn i smurningsboksane. Anton laga ymse typar skismurning til bruk på eit variert underlag. Han selde både klister og tørrsnøsmurning, og det blir fortalt at produkta hans fekk godt skussmål hos skifolket. Utvalet av Åsbyggene var flittige brukarar av skismurning frå fabrikkjøpesmurning var ken hans Anton Berg, fortel Karl Ove Lynum og syner oss ein ikkje så stort på den boks med voks for ”kladdeføre” – ”für Pappschnee” for tyske tida, og folk var skifolk, og ”for clogging snow” for engelske. Produktet sikta naturlegvis nyfikne seg med andre ord godt inn på den internasjonale marknanår dei fann slike til- den. Men denne boksen stod att da Lynum-butikken i Åsen bod i sportsbutik- sentrum slutta med verksemda si i 1982. ken. ”Fortreffeligste smørning for tørsne”, stod det på ein type boksar som kosta 60 øre pr. stk. Same pris var det også på klistervoks-boksen som skulle brukast når det var kornsnø, kram og våt snø – og til den utgaven som vart tilrådd for kladdeføre. Eller ”clogging snow”, som engelsktalande brukarar kunne lesa. ”Für Pappschnee”, var den tyske teksten. I vareutvalet fanst også ein type klister. Denne var seld i metallboks og kosta 75 øre pr. stk. ”Fortreffeligste skismørning for våt sne og kramsne”, stod det på etiketten. Av og til tok Anton Berg seg ”Anton Bergs patenterte skismøring” vart seld i turar rundt omkring til sportsbåde små og større boksar. Her ein klisterboks med denne reklamen: ”Fortreffeligste skismø- butikkane i Trøndelag, serleg ring for våt sne og kramsne” – utsalspris kr. der han var godt kjent med dei tilsette. Da hadde han ski-smur0.75.”

209

ning i bagasjen, og dette vart godt mottatt i forretningane. Sjølv om kokinga av smurning var berre ei attåtnæring, satsa Berg ganske hardt på produksjon i nokre periodar. Etter kvart voks etterspurnaden etter produkta hans, både i inn- og utland. På slutten av 1930-talet fekk han mellom anna ein stor ordre frå Tsjekkoslovakia, men på grunn av verdskrigen fekk han aldri fram dette partiet. Krigen sette i det heile ein stoppar for den vesle fabrikken – men sjølv om det etter kvart kom nye typar skismurning i etterkrigsåra, var det nok mange skifolk som hadde glede av Anton Bergs produktutval rundt midten av det førre hundreåret.

“Tjære, Shellak og Ferniss…” Anton Berg var ein seriøs fabrikant. Alt i 1924 søkte han patent på skismurningen som han sjølv hadde eksperimentert seg fram til. Skrivet til ”Styret for det industrielle retsvern” hadde denne ordlyden:

Skismørelse Nærværende opfindelse angaar en skismørelse som ved bruk viser sig at være overordentlig effektiv. Den kan med nogen variation i de enkelte bestanddele med like stor fordel benyttes i nysne som i kornsne. Det karakteristiske ved smørelsen er at blandingen er sammensat av tjære, fernis, harpix og shellak. Blandingen gis et oppkok, hvorefter den ifyldes beholdere (æsker, boxer, etc.) og derefter stivner til en passende konsistens.

I vedlegg til søknaden kan ein lesa at smurningen var sammansett slik: 78 delar tjære, 8 delar ferniss, 12 delar harpiks og to delar shellak. Skjellakk, som det blir skriven i dag, er ein naturharpiks som er eit stoffskifteprodukt hos insektet ”Laccifera lacca”. Det finst på indiske fikentre, og oppstår ved stikk av skjoldlus. Stoffet vart i sin tid også brukt i produksjonen av grammofonplater og som snikkar-politur. Frå den 2. februar i 1924 hadde 26-åringen Anton Berg såleis patent på si eiga ”skismørelse”, som sikkert vart til stor hjelp for mange skirennarar i ei tid da både glid og feste kunne vera så ymse. Enno kan vi høyre godt vaksne karar snakka om Anton Berg-smurningen, og det finst nokre reminisensar av produkta rundt omkring i kjellar og loft. Etter at Berg la ned produksjonen kom mellom andre Bratlie og Østby med sine varer, før Swix og dei meir moderne smurningane overtok marknaden.

210

211

Halsan skole ca. 1929.

Ola Indgaard:

Skolebilde frå Halsan skole ca. 1929 Halsan skole var tredelt. 1. klasse var for seg sjøl, 2., 3. og 4. klasse gjekk saman, 5., 6. og 7. likeeins. Elevane gjekk annakvar dag og det var undervisning alle seks dagar. Småklassane hadde fem timar og storklassane seks timar. Alle 1.timane starta med ein song, og så var det kristendomskunnskap med heimelekse. Elles var det alle dagar rekning og norsk, både skriftleg og lesing. Naturkunnskap og geografi var òg viktige fag, og norgeshistorie om kongar og vikingar høyrde med. Dei to siste vekene om våren vart dagane nytta til sløyd for gutane og handarbeid for gjentene. Petter Krogstad fortel om ei oppleving frå sløyden: Han valgte å lage hammarskaft, virke fann han i vedskjulet. Skaftet vart ferdig, og lærarens spontane kommentar var: "Du blir aldri noen snekker!" Likevel vart Petter gjennom eit langt yrkesliv ein flink og dugande snekkar og bygningsmann. I friminutta gjekk det mykje på å slå ball, kor både jenter og gutar deltok. Vinters tid var det alltid skidag med hopp for gutane og utfor for gjentene. Ingen av gjentene hadde skibukse i den tida. På fridagane frå skolen var det alltid noko arbeid heime som ungane hjelpte til med, både til nytte og for praktisk lærdom. Dette er dei klassene som var på skolen den dagen da bildet ble tatt sist på 1920-talet. Så dette er ca. halvparten av elevene: 1. rekke fra venstre: Einar Bergvin, Ragnar Vestrum, Jon Reinås, Margit Sivertsen, Hansine Sivertsen, Margot Moksnes, Otelie Bergvin, Hilda Halsan, Målfrid Tingstad, Sverre Moksnes, Martin Bjørås, Petter Krogstad, Bernhard Skei. 2. rekke fra venstre: Klara Aune, Anna Ryssgård, Aslaug Rømo, Olaug Holberg, Gunnlaug Matberg, Klara Sivertsen, Johanna Halsan, Idun Tingstad, Aslaug Stubbe, Agnes Aune. 3. rekke fra venstre: Johan Nervik, Ingvald Heierås, Arne Vestrum, Arnuld Nilsen, Olaf Nyenget, Odd Spillum, Leif Moksnes, Erling Bjørås, Oddmund Krogstad. Bak står lærerne Anna Øverland og S. Ryssgård.

212

Kirsti Midttømme:

Marmorbruddet på Stavlo i Skogn Byggelederen ved Nidarosdomens restaureringsarbeid (NDR) skriver i sin dagbok 8. mai 1928: Sender i morgen et par mann inn til Skogn for å bryte ut tre gravplater av marmor til domkirkearkitektenes1 graver. Har tidligere lagt en klebersteinsplate på Christies grav, men denne er så dårlig at den bør skiftes ut. Gravene til domkirkearkitektene Christian Christie og Nils Ryjord1 ligger like ved hovedinngangen til Nidarosdomen og gravsteinen er av marmor fra Stavlo på Skogn. Marmor fra Stavlo ble også brukt i restaureringa av Nidarosdomen. Følgende er nedskrevet i dagbøkene til NDR: Vår-sommer 1870 (?)

• Det er kommet en steinprøve fra Johan Stavloe i Levanger. Steinen oppgis å komme fra Alstadhaug 22. juli 1870

• Guttormsen er på tur til Levanger for å undersøke om marmor fra Stavloe er brukbar. 27. oktober 1870 / januar 1871

• Fra 20 sept 1871 har 3-4 mann arbeidet i ca en måned med marmorbryting på Stavloe. De har brukt krutt ved brytning. • Fire blokker (44 kubikfot) har blitt lastet på "Dampen" (dampskip) for frakt til Trondhjem 3-4 mann vil normalt greie å bryte ut mer enn 4 blokker i løpet av en måned, så det kan være flere blokker som er levert fra Stavlo. Det antas at marmoren er brukt i gulvet i Kapittelhuset i Nidarosdomen. Kapittelhuset ble restaurert i perioden 1869-1871 og gulvet består av marmorplater. 1

Domkirkearkitektene Christian B. Christie (1832-1906), Olaf B. Nordhagen (18831925) og Nils Ryjord ledet restaureringa av Nidarosdommen. Det var kanskje planlagt en gravstein av marmor til Olaf Nordhagens grav også.

213

Kart over Skogn.

En annen steinkirke fra middelalderen ligger 2,5 km nord for Stavlo. Mange av byggesteinene i Alstadhaug kirke er av marmor. I motsetning til flere av de andre trønderske steinkirkene er ikke marmorsteinene i Alstadhaug kirke hentet fra øya Almenningen utenfor Roan på Fosen. Prøvesteinen Johan Stavloe sendte til Trondheim i 1870, var oppgitt å komme fra Alstadhaug. I 1868-1869 ble Alstadhaug kirke bygd om, blant annet ble vinduene utvida. Det var derfor stein fra den opprinnelige muren tilgjengelig i 1870. Muren i Alstadhaugkirka er dekket med kalkpuss. Det er derfor vanskelig å studere detaljene og fargenyansene i marmoren som er brukt. Inne i kirka står en gravstein av marmor over Mikkel prest som døde på midten av 1500-tallet. Steinen er hvit og blå og identisk med de fargenyansene man ser i steinbruddet på Stavlo. Ifølge Øystein Ekroll (NDR), er gravsteinen egentlig fra 111200-tallet, men ble gjenbrukt som gravstein til Mikkel prest. Det er derfor sannsynlig at steinen er henta fra samme steinbrudd som steinen i kirka.

214

Gerhard Schøning skriver om marmorbruddet på Stavlo i sin reiseskildring fra Trøndelag i 1773-75. Han dokumenterer at bruddet er gammelt. Schøning beskriver fjellknausen ved Stavlo, som består av hvit og blå farget marmor eller kalk. Han diskuterte også noen bokstaver som var risset inn i fjellet. Innskriften var gammel og uleselig og det var tvil om det var brukt nye eller gamle bokstaver2. Schøning konkluderte med at de bokstavene som fortsatt kunne leses, var skrevet med nye bokstaver. I og med at bokstavene var såpass nedslitt, måtte de likevel ha vært skrevet for endel år siden. Gården Stavlo, som ligger like ved steinbruddet, er blant de eldste gårdene i Skogn. Det eldste oppbevarte dokument om noen av gårdene i Skogn omhandler Stavlo. Dokumentet er datert 18. september 1332 og er et gavebrev til Nidarosdomen. En annet karakteristisk steinbygning i Skogn er jernbanestasjonen. Skogn stasjon ble bygd i 1900, designet av Paul A. Due, en av Norges fremste arkitekter. I likhet med alle mellomstasjoner på Hell-Sunnanbanen ble stasjonen bygd med første etasje i naturstein og andre etasje i reisverk. Due satte krav til tradisjonell, håndverksmessig utførelse. Stasjonsbygningene skulle gjenspeile motiver og materialbruk i den lokale byggeskikken.

Bygginga av Skogn stasjon rundt 1900. 2

(Bilde fått av K. Krogstad)

Runer ble brukt som skrifttegn i Norge fram til 1300-tallet.

215

Første etasje på Skogn stasjon er bygd med marmor fra Stavlo og fyllitt, sannsynligvis fra et større steinbrudd som ligger på Sandberghaugen like ved stasjonen. Marmorblokkene er brukt i hjørnene, rundt vinduene og dører, og i et lag over sokkelen. Alle marmorsteinene ser ut til å være nøyaktig uthogd etter spesielle mål. Likevel har de aller fleste marmorblokkene tydelige merker etter borestrengen. Når det tydeligvis ble brukt såpass mye ressurser på å hogge ut blokkene, er det overraskende at ikke sporene etter utboring ble fjernet. Også for 100 år siden ble det overskridelser på budsjettene. Kostnadene ved å bygge stasjonsbygningen på Skogn var kr 23 400, noe som ifølge avslutningsrapporten for Hell-Sunnanbanen var vesentlig dyrere enn tilsvarende bygninger oppført tidligere ved andre jernbaneanlegg (og også senere på Nordlandsbanen). Bygningene på Skogn stasjon ble fredet i 1999. Formålet med fredningen er å bevare et arkitektonisk, jernbanehistorisk og bygningshistorisk verdifullt anlegg fra åpningen av Hell-Sunnanbanen. Marmor fra Stavlo er brukt som byggestein i flere av kjellermurene på gårdene i Midt-Skogn. Gården Øver-Eggen, som ligger 300 m nord for bruddet, har ikke bare Stavlomarmor i grunnmuren. Dagens hovedbygning, som ble

Bilde fra kjelleren på Eggen.

216

satt opp i 1765, er reist over en gammel steinbygning. I kjelleren er det fortsatt intakte murer av marmor etter en gammel kvadratisk steinbygning. Denne gamle steinbygningen har sannsynligvis vært flere etasjer høy, for under plena på baksiden av huset ligger fullt av marmorstein. Det er ukjent hva den gamle steinbygningen ble brukt til, og hvor gammel den er. Også i nyere tid er det henta stein fra Stavlo. Forstøtningsmuren ved fjøset på Håve er et eksempel på at Stavlomarmor fortsatt brukes som byggemateriale. De fleste steinene i muren stammer fra gammelfjøset på gården som brant ned for 6 år siden, men i tillegg er det supplert med nye marmorblokker.

Forstøtningsmur på Håve i Skogn. Byggematerialet er marmor fra Stavlo.

Det meste av marmoren fra Stavlo har ikke endt som byggestein, men som oppknust kalk. Forskjellige personer og firmaer har opp gjennom årene hatt rettigheter til å utvinne og transportere marmor fra Stavlo. I 1912 overtok Meråker Brug rettigheten til uttak. Marmoren ble knust og sendt til karbidfabrikken i Meråker. Det brytes fortsatt ut marmorblokker på Stavlo. Berget i bruddet er mye oppsprukket, i tillegg benyttes det tydeligvis store ladninger for å bryte ut steinen. Mye av marmoren som brytes ut nå, ender derfor som skrotstein som knuses ned til pukk. I tillegg til dagens hovedbrudd er det flere mindre steinbrudd rundt omkring

217

Marmorbruddet på Stavlo.

på Stavlohaugen. Leter man rundt i kjerr og brennesle på haugen, kan man fortsatt finne spor av menneskelig aktivitet som for eksempel spor etter utboring og hauger av skrotstein. Gjemt i tett vegetasjon finnes det også et par påbegynte blokker som aldri ble ferdig. Marmor fra Stavlo har vært et viktig byggematerialet i bygda. Selve steinbruddet har en historie som startet med uttak av stein til Alstadhaug kirka rundt midten av 1100-tallet. Selv om det ikke har vært sammenhengende drift i bruddet, er det i dag trolig Skogns eldste industriarbeidsplass. Også i framtida vil det være etterspørsel etter lokale byggematerialer med lange tradisjoner og høy kvalitet. Ved å gjøre en historisk og geologisk kartlegging av Stavlohaugen, bør det være mulig å kombinere vern av viktig kulturhistorie med fortsatt uttak av marmor på Stavlo. Bidragsytere til artikkelen: Øystein Ekroll, NDR og Per Storemyr har bidratt med informasjon om Nidarosdomen og Alstadhaug kirke. Tom Heldal, NGU, har bidratt med kunnskap om bruk av naturstein. Per Olav Gilstad, Geir Ketil Fostad, Arne Laurits Jessen, Oddvar Dahl og Johannes Vongraven har gitt verdifull informasjon om bygninger og steinbrudd i Skogn.

218

Referanser: Schøning, G. Reise som giennom en deel af Norge i de aar 1773,1774,1775 paa hans majestets kongens bekostning er giort og beskreven af Gerhard Schøning. Andet bind Utgitt av Tapir i 1979. Brev fra Riksantikvaren til Levanger kommune i forbindelse med fredning av Levanger og Skogn stasjon av 07.09.1999. Skogn Historie X. Midt-Skogn 1. Gård og slektshistorie for gnr 19-31. Nemda for Skogn Historie Skogn 2003. Arkiv og dagbøker fra NDR. Storemyr, P. 1997. The Stones of Nidaros. An Applied Weathering Study of Europe's Northernmost Medieval Cathedral. Dr.ing. avhandling 1997:92 NTNU. Avslutningsrapport for Hell-Sunnanbanen. Avgit til Den kgl. Regjerings Departement for de Offentlige Arbeider fra Statsbanernes Hovedstyre. Kristiania Steen'ske Bogtrykkeri 1913.

219

Asbjørn G. Hallem:

Levanger Speil- & Guldlistefabrik 1906 - 1984 Menneskene og bedriften Innledning Forfatteren Dag Skogheim og undertegnede har i lengre tid hatt god kontakt og regelmessig samarbeid, lagt til Levanger Bibliotek. Vi har opplevd de tjenester som bibliotekets ledelse og personale forøvrig gir, som meget verdifulle. Dette har igjen ført til at vi har følt et sterkt behov for å yte noe igjen overfor biblioteket, og da i form av et skriftlig arbeid. Tematisk falt valg av emne på refleksjoner omkring hvordan tida omkring unionsoppløsningen i 1905 kunne tenkes å ha virket på blant annet industrietablering og arbeidsliv i en småby som Levanger. Levanger Speil- & Guldlistefabrik pekte seg ut som et særlig relevant og interessant eksempel å se nærmere på, også på grunn av at biblioteket holder til i lokaler som ”Lista” benyttet i mange år. Arbeidstittelen vår var: “Plukk fra historien om og rundt Levanger Speil& Guldlistefabrik. Menneskene og bedriften.” Hallem arbeidet med “fabrikkhistorien”, mens Skogheim tok for seg “historien innen historien”. Artikkelen som nå trykkes i Årboka, er en videreføring av dette arbeidet og kommer som årets bidrag til serien om industrihistorie i Levanger.

220

Politiske og infrastrukturelle forhold på den tid, som kunne muliggjøre oppstarten av Levangers første industribedrift * Nord-Trøndelag gjennomgikk i de siste 40 åra av 1800-tallet en politisk radikalisering. Fylket ble kalt “Det røde Amt”, og i den sammenheng kan en nevne navn som Qvam, Wexelsen og “firegårds-eieren” Peder Theodor Holst (eieren av Stiklestad Vestre, Hallem Søndre, Brusve og gården Skredshol (i amtmannsperioden i Kristians Amt, 1900-1908). Han og hans etterfølger som forsvarsminister, Georg Stang, har mye av æren for at det norske forsvaret ble så sterkt som det var før unionsoppløsningen i 1905. I fjorårets årbokartikkel om Melkefabrikken (Granaune/ Kulås) hører vi at i 1861 ble Levangers første meieri anlagt på Mo gård. Litt senere kom Lerens Ysteri med Ingebrigt Hallem som yster, og vi kan nå tale om et forsiktig skritt bort fra naturalhusholdningen og inn i et mer industripreget opplegg. At Sundbrua ble bygd i 1864, innebar langt bedre trafikale forhold og en mer allsidig kommunikasjon mellom bykjernen og et forholdsvis viktig landbruksområde (som også hadde en viss industriell bakgrunn, jfr. bl.a. kalkovnen på Nesset og mer håndverkspreget båtbyggerivirksomhet). I 1893 kom den fryktelige naturkatastrofen som blir omtalt som “Verdalsraset”. Dette ødela havneforholdene for Værdalsbrukets sagbruk som var bygget på Ørmelen i 1872. Både lenseforholdene og sleping av tømmer ble problematisk p.g.a. at elva stadig la igjen store mengder grus og slam. Av den grunn ble ny dampsag bygget i Levanger allerede i 1903. Selve sagbruket måtte flyttes til Trones i 1913. Dermed dannet det seg etter hvert et betydelig industripreget område for førsteforedling av tømmer, på det område som før byjubileet i 1936 ble kalt “Saga” og etter jubileumsfeiringene ”Sagas Hall”. Etter bybrannen i 1897 får Levanger flere nye og større arbeidsplasser. Som en konsekvens av dette ble Levanger Håndverkerforening stiftet i 1863, og vitner om fagfolk innen mange bransjer og småforetak. Kaffetilsetningsfabrikken var i virksomhet i 43 år fra 1872. Melkefabrikken var en svært god arbeidsplass (omtalt i årbok 2004), og der den opprinnelig lå fantes et Ølbryggeri og Potetmelfabrikken. Disse bedriftene hadde korte perioder, bryggeriet lengst, fra 60-årene til slutten på 90-årene. To av landets eldste bedrifter i sine bransjer fantes også i kjøpstaden, nemlig Isachsen & Renbjørs harmoniumfabrikk og dampfarveriet i Eides Fabrikker. Disse eksemplene viser allsidig næringsvirksomhet, og behovet for en håndverkerforening i lokalsamfunnet. Året 1902 kommer jernbanen til Levanger. Dermed var kommunikasjonsmulighetene for bl.a. ny industri enormt forbedret. Grunnleggerne og oppstarten av Speil- & Guldlistefabrikken Fabrikant Lars Larsen (1864-1917) og hustru Oline Larsen, f. Meek, begge fra Trondheim, startet Levanger Speil- & Guldlistefabrik den 6. oktober 1906.

221

Jernbaneområdet og den nærmeste bebyggelsen, sett fra Brusvesiden rundt 1905. Hjørnegården med tre piper, litt til venstre i bildet, er garver Føllings gård, som huset Listfabrikken i mange år. Se også bilde s. 99.

Fabrikkens lokaler holdt visstnok først til i Johnsen Aarviks gård ved Kaffestova, Jernbanegt.15. Allerede i 1910 ble det for trangt om plassen, og bedriften kjøpte snekkermester Brobaks gård i Jernbanegt. 19/21 (Nåværende “Rolvsjordgården”). Men da garvermester Føllings gård i Jernbanegt. 11, der Gjensidigegården er nå, ble til salgs i 1914, flyttet fabrikken dit etter at det var gjort nødvendige tekniske forandringer. Den siste fabrikkbygningen ble ferdig i 1956 på ei tomt ved siden av Jernbaneparken. Fabrikken hadde til å begynne med 5 fagarbeidere og 3 hjelpearbeidere. Men etter hvert kunne det på det meste være 50-60 arbeidere. Lars Larsen hadde mangeårig erfaring fra treforedlingsbransjen. Han vekslet mellom driften av egen fabrikk og oppgaven som reisende. Det var han selv som sørget for markedsføringen. Han ble holdt for å være en meget habil selger. I 1917 døde fabrikant Lars Larsen. En av Larsens mange sønner, Andreas, overtok arbeidet som selger etter sin far (langt senere også stillingen som disponent). ”Lest-Oline” Enken etter Lars Larsen, Oline, overtok umiddelbart og helt alene ledelsen av bedriften etter sin mann. Hun var vant til å ordne opp og “drifte” fabrikken. Hun var meget dyktig og arbeidsom; først oppe om morgenen for å sette på limpottene, slik at alt skulle være klart til arbeiderne kom!

222

Arbeidsglede og et myndig vesen kjennetegnet Oline, eller “Lest-Oline” som hun gjerne ble kalt. Det husker jeg at både min onkel Halvdan Larsen, samt fars søskenbarn Charles Lyng, og mors onkel John Gundersen, som alle tre arbeidet på “Lista”, brukte på en godslig, men respektfull måte når det ble tale om “Hu Lest-Oline”! Den før omtalte håndverkerforening stifter i 1912 en kvinneforening, og her finner vi hennes navn nevnt. Det står at; ”Møtet ble ledet av foreningens formann, P. Følling”. Og ”til kvinneforeningens første styre ble følgende damer valgt: ”Fru Oline Larsen, frk. Karoline Følling og fru skreddermester Johansen. Foreningen hadde ved stiftelsen 21 medlemmer”. I 1927/28 ble “foretaget” eller fabrikken omdannet til aksjeselskap, med den tidligere innehaver, fru Oline Larsen, som disponent. Alle fire sønnene, Andreas, Kåre, Gunnar og Odd, sparket fotball som medlemmer i idrettslaget Sverre. Kåre var til og med aktiv på A-laget. Men mor Oline var ikke bare glad for dette. For henne var beinhardt arbeid for å nå velstand og suksess i samfunnet viktigere! Følgende hjertesukk tillegges derfor den

Bilde, tatt i bakgården til fabrikken, ca. 1920. Oline Larsen til høyre. I arbeidsstokken finnes bl.a.: Otto Johansen, Ole Vold, Normann Steen, Reinås, Krenkel Gundersen, Andreas Larsen (Holsen), Oscar Winnberg, Bjarne Munkrøstad, Jardar Wold, Hj. Bjørken. I trappa bl.a. Kåre Larsen.

223

myndige kvinnelige disponenten: “Idrettslaget Sverre har ødelagt alle mine sønner!” Oline Larsen var nærmest landskjent for sin klokskap og dyktighet som sjef. Vi skal da også huske på at det den gang var meget sjelden med kvinnelige foretaks-sjefer, enn si en kvinnelig fabrikkeier! Ved siden av sine daglige gjøremål i forbindelse med bedriften - gjøremål som kunne være både tøffe og krevende Sølvmedaljerammen fra Trondheimsutstillingen i 1930 ble brukt i markedsføringen senere. Her i - oppdro hun en stor barne- forbindelse med 70-årsjubileet i 1976. flokk (ei jente og fire gutter). Dessuten var hun aktivt med i foreningsliv hvor hun blant annet støttet Levanger Husmorlag. Det kan også nevnes at hennes datter, Gunda Skjerve, startet og i mange år ledet Levanger Husmorvikarskole (se årbok 1998). Jeg har et minne om Oline Larsen, og finner henne omtalt i dagboka mi i slutten av mars 1947. Jeg var da nettopp fylt 16 år og gikk det andre året på Levanger Realskole og Gymnas (i stortingsmann Ørakers rektortid). Vi bodde på gården Elberg, like ved “Himmelbrua”. Min far, Odin Hallem, var gartner, og det hendte ofte at hageeiere kom innom om våren og ville ha “beskjæring” av bærtrær og frukttrær og annen “vårrengjøring” i hagen. Denne marskvelden var mor og far borte, mens vi guttene i “Hallems Trio” (Trygve Madsen på trekkspill, jeg på fiolin, og bror Øystein på gitar) hadde musikkøving hos oss. Da banket det på døra og inn kom ei myndig, eldre dame. Hun fortalte at hun gjerne skulle ha snakket med gartner Hallem for å tinge gartnerarbeid. Jeg beklaget at far var borte. Da sa hun, riktig så myndig: “Men du kan vel skrive det opp i oppdragsboka til far din og si at han finner meg på kontoret på Listefabrikken i morgen tidleg, slik at jeg kan få orden på denne hagen! Forresten passer det meg godt nå å få lytte til et musikkstykke! Spill opp, gutter!” Og vi spilte den melodien vi holdt på å slite med, “Donauwellen” av Ivanovici! “Dette var da ganske bra!” sier den imponerende, eldre damen etterpå. Det hele endte opp med en etter hvert temmelig hissig diskusjon. Jeg siterer fra dagboka mi for denne dagen: “Det vart ein både lang og kvass diskusjon mellom den

224

kvinnelege fabrikkeigaren og oss, noko meir radikale ungdomane. Men ho sette oss på plass på ein sakleg, fast og likevel venleg måte!” Oline Larsen døde i 1956. Samme året flyttet fabrikken inn i nye fabrikklokaler på 1000 kvadratmeter. Bedriften hadde da 35 ansatte. Med stor omtenksomhet hadde Oline Larsen planlagt fabrikklokalene slik at arbeiderne fikk skikkelige garderober, kjøkken og spisesal på arbeidsplassen sin. På 70-årsmarkeringen for bedriften den 6. oktober 1976 rettet styreformannen, eldste sønn av Oline og Lars Larsen, disponent Andreas Holsen, en takk til bedriftsledelse, arbeidere, ansatte forøvrig, kunder og leverandører for godt samarbeid. Styret besto da foruten Holsen, av fru Astrid Larsen, varaformann og Torgeir Skjerve, styremedlem. Ei litt forenklet familietavle for Lars og Oline Larsens slekt vil se noenlunde slik ut: Lars Larsen gift med Oline Larsen (f. Meek) fikk fire sønner og én datter: • Andreas, som i voksen alder tok familienavnet Holsen. Fruen het Sigrid. Barn: Per og Gerd (Lillegull). Disse lekte bror Øystein og jeg med om somrene og høsten når far styrte “Bærlaget” i Håndverkerkjelleren. • Kåre, som spilte på Sverres A-lag. Butikk i Stockholm. • Gunnar • Odd • Gunda, som ble gift med kjøpmann Ole Skjerve. De hadde sønnen Lars, som ble gift med Reidun Tiller. Barn: Torgeir og Toril. Kronologisk oversikt over ledelsesstruktur og ledere ved fabrikken 1906: Lars Larsen 1917: Oline Meek Larsen 1928: Overgang til aksjeselskap Disponent Andreas (Larsen) Holsen. Lars Skjerve, styremedlem 1978: Torgeir Skjerve, disponent 1980: Torgeir Johanssen, disponent 1982: Torstein H. Juvik, disponent 1983: Rolf G. Larsen, styreformann. Markedsføring Fabrikken var den nest eldste listefabrikken i landet. Det nye fabrikkanlegget i 1916 i Jernbanegt 11 ble som det er presisert i reklamen, anlagt spesielt for “spundne, ovale rammer”, og var i så måte den første fabrikken med denne teknikken i vårt land. En formue ble nedlagt i forsøksdrift før en kom så langt som til å framstille de ideelle rammer, nemlig den holdbare, “spundne” ramme. I motsetning til helskårne rammer, kunne en “spundet” ramme aldri “slå”

225

Presentasjonstegningen som ble utarbeidet til Trøndelagsutstillingen i 1930.

seg og bli skjev. Det kunne ikke oppstå brudd, og p.g.a. treets fasthet, kunne den høye “gull”-glansen beholdes. Vi ser at disse momentene blir vektlagt i markedsførings-sammenheng. Presentasjonstegningen (eller skal vi si reklametegningen?) som ble utarbeidet til “Trøndelagsutstillingen” i 1930, er også et eksempel på god markedsføring. Den er laget slik at hele kartutsnittet gir inntrykk av at Levanger Speil- & Guldlistefabrik opptar et helt kvartal (“husgruppe med fasade mot 4 gater”), som i vårt tilfelle dannes av Sundgata, Jernbanegata, Sverres gate og Håkon den godes gate! Imponerende for de som beskuer plakaten! Men fra én side sett er det ikke nødvendigvis løgn, for fabrikken har jo på dette tidspunkt av sin eksistens, til vekslende tider, holdt til i så mange bygninger i dette området av byen, at den totalt sett har dekket det meste av kvartalsrektangelet: 1906: “Bedriften holdt til i leide lokaler i en bakgård i gamle Levanger.” 1908: “Egen eiendom ble innkjøpt”. 1910-15: “Bedriften flyttes til Johnsen-Aarviks gård” Jernbanegt.15. 1918: Oline Larsen kjøper opp (til bolighus) huset der Alstads Spiseforretning holdt til. Her bodde senere familien Andreas Holsen. Ca. 1915 ble garvermester Peder Føllings gård Jernbanegt. 11 kjøpt og ble fabrikkens hovedarena i mange år, inntil den måtte vike for den omreguleringen som førte til det vi i dag kaller Gjensidige-bygget i 1956. Forøvrig ser vi at bedriften var flink når det gjelder markedsføring bl.a. ved å delta flittig på utstillinger. Helt siden på Frogner i Oslo i 1914 deltok fabrikken på varemesser og utstillinger og ble tildelt en rekke diplomer og medaljer.

226

227

Den tids "nye landsmenn" i arbeidsstokken Flere svenske håndverkere, særlig fra Karlstadområdet, kom som spesialarbeidere på “Lista”. Jeg kan huske fra barneåra hvordan enkelte av disse navna klang litt spennende og mystisk, f.eks. Algot Ollonquist, (som først arbeidet på Lista og senere på Melkefabrikken). Navn og stillingsbetegnelser En kan fra perioden ca. 1935 til ca. 1965 nevne følgende navn og stillingstyper fra arbeidsstokken ved Listefabrikken: Nilsen, Nils, innrammingssnekker og glassarbeider. Reinsborg, Erling, rammesnekker. Lello, Jorulf, rammesnekker. Lyng, Charles, rammesnekker. Letnes, Mimmi, gift Anderssen, arbeidet på rammeverkstedet. Alstad, Marry, gift Nekstad, arbeidet på rammeverkstedet. Eng, Arthur, rammeforgyller. Lorentzen, Lorentz, rammefreser. Arntsen, Paul, høvlerimester. Holten, Fridtjof, høvlerimester. Johansen, Olaf, arbeidet på høvleriet. Eriksen, Einar, arbeidet på høvleriet. Trondsen, ? , grunderer-mester. Han var spesialist i å legge masse på listverket. Borgsø, Olaf, grunderer, la masse på de ovale rammene. Hagen, Svein, la ornament, dvs, en type utsmykking, på rammene. Tørresvold, Åse, gift Gulstad, pussa ornament. Stedenfeldt, Carl Bernhard, polerte rammer og listverk. Magnusson, Gunnar, polerte rammer og listverk. Larsson, Bernhard, polerte rammer og listverk. Eggen, Rolf, polerte listverk. Gundersen, John, forgylla listverk. Stubbe, Jarle, lakkerte listverk. Olsen, Kåre, arbeidet med diverse listverk. Sørholdt, Inger, gift Tykkriset, pakka listverk. Eide, Georg, arbeidet på fyrrommet. Røstad, Konrad, snekker. Eggen, Claus, arbeidet på forskjellige rom. Haugskott, Sverre, ekspederte listverk og rammer fra lageret. Nilsen, Klara, gift Skjølberg, pakka rammer og listverk for utsending.

228

Sistnevnte Klara Nilsen kunne forresten fortelle at fabrikkeier Oline Larsen stod hver dag sammen med henne og hjalp til med pakking. Det var vel ikke så vanlig at eieren av en så stor bedrift var å finne i aktivt arbeid sammen med “de som arbeidet på golvet”! Det har ikke vært mulig å finne fram til en helt komplett liste her, og en vil beklage dersom noen fra denne 30-årsperioden er blitt utelatt. Fagforeningsarbeid Eldar Høidal sier i et brev av 30.01.2004 at Levanger Guldlistearbeiderforening først ble stiftet 31.03.1912. Senere ble den tilsluttet Norsk Møbelsnekkerforbund/Norsk Treindustriarbeiderforbund i flere perioder. I 1958 hadde foreningen 40 medlemmer, av disse 10 kvinner. Høidal sier at fabrikken tilsynelatende ble opprettholdt svært lenge. I 1968 hadde foreningen 34 medlemmer, i 1974 var det 24 medlemmer, i 1983 var det 18 og i 1984 var det bare 8 medlemmer. I 1972 ser vi at Guldlistearbeidernes forening i Levanger har 28 medlemmer. Formann er Jan Flatås, nestformann og sekretær er Erling Reinsborg, kasserer Sigurd Skei og styremedlemmer Åse Guldstad og Rolf Eggen. Fagforeningsledere Takket være meget god hjelp fra Erling Reinsborg har det vært mulig å finne navn på fagforeningsformenn fra det årstallet Høidal nevner i sitt brev, nemlig 1912, og framover til nedleggelsen av fabrikken i Levanger i 1982. Her kommer oversikten: 1912-13: 1914: 1915: 1916: 1917: 1918-19: 1920: 1921: 1922-23: 1924: 1925: 1926: 1927-34: 1935: 1936-39: 1940-41:

229

Otto Johansen Bernhard Stedenfeldt Josef Kristensen Bernhard Stedenfeldt Gunnar Magnusson Olaf Tiller Svend Holm John Gundersen Olaf Tiller Paul Arntsen Jardar Wold Gunnar Magnusson Bernhard Stedenfeldt John Gundersen Svend Hagen Olav Borgsø

1942: 1943-44: 1945-49: 1950: 1951: 1952-53: 1954: 1955-56: 1957: 1958: 1959: 1960-62: 1963-64: 1965-66: 1967: 1968-71: 1972-73 : 1974-78: 1979: 1980: 1981: 1982: 1982:

Jorulf Lello Olav Borgsø John Gundersen Svend Hagen Elfinn Arntsen John Gundersen Erling Reinsborg Leif Sund Oddvar Næssan Asle Steinsmo Sverre Haugskot Kåre Olsen Asle Steinsmo Jarle Stubbe Asle Steinsmo Lorentz Lorentzen Jan Flataas Lorentz Lorentzen Fritjof Holten (til april 80) Bjarne Granaune (fra april) Bjarne Granaune Bjarne Granaune (til 18.6.) Lorentz Lorentzen (fra 18.6. til nedleggelsen)

Samarbeidsånden og trivselen i arbeidsstaben var, ifølge intervjuene, jevnt god. Fagforeningsvirksomheten gikk vanligvis greit og uten altfor store problemer. Det er mulig at den vekslende stabilitet vi ser for årene 1979, -80, -81 og -82, kan tolkes ut fra den krisen fabrikken gjennomgikk i disse årene. Jubileer, festligheter og spesielle markeringer innen bedriften Generelt viser intervjuer i avisene at bedriften støttet jubileer, åremålsdager m.m. på en positiv og raus måte. Blant annet bekostet bedriften hver jul en juletrefest med gaver til de ansattes barn. Trønderavisa skriver 17.10.1966 om markeringen av bedriftens 60-årsdag. Vi får høre at jubileumsfesten ble holdt i bedriftens store spisesal med ca.100 personer til bords. Det var taler av styreformann Gunnar Larsen og disponent Andreas Holsen. Det store høydepunktet var da ordfører Einar Fostad festet Kongens fortjenstmedalje på forgyller John Gundersens bryst. John Gundersen var gift med søster av min mormor. Vi pratet ofte sammen. På mitt spørsmål om hvordan en kunne holde seg så frisk, aktiv og klartenkt

230

opp i høy alder, svarte han: ”Det dreier seg ikke primært om sunn kost og mosjon, men én ting er viktig: Du skal aldri ergre deg over det uavvendelige!” Av avisa ser vi også at Erling Reinsborg på vegne av arbeiderne holdt tale og overrakte jubilanten en vakker blomsterdekorasjon som en påskjønnelse fra Levanger Guldlistearbeiderforening. Det ble også gjort ære på disponent Andreas Holsen som hadde vært ved bedriften i 40 år. Erling Reinsborg sa i sin tale: “Arbeidere ved Levanger Speil- og Guldlistefabrik omfatter sin arbeidsplass med hengivenhet og yrkesstolthet.” Økonomi I 1981 representerer lønnskostnadene 55 prosent av omsetningen på 3 mill. kroner. “Kvalitet og tradisjonsrikt håndverk har alltid vært nøkkelord” sier disponent Torstein H. Juvik i et intervju i Trønder-Avisa 11.11.1982, “men det hjelper bare så lite når man skal konkurrere med billig import fra Taiwan, ØstTyskland og Italia”. Også det siste året før virksomheten på “Levangers eldste industribedrift” legges ned, representerer lønnskostnadene 55 prosent av omsetningen på 3 mill. kroner. Helse og trivsel Produksjonen krevde bruk av skjæreredskaper og kappe-, strekk-, trykkog pressredskaper. Videre var det i bruk sterke kjemikalier for rensing, grunning, maling, poleringer og lakkering. Føyer en til at temperatur, ventilasjon og synsvern kunne være mangelfull, vil en kunne anta at datidens vernebestemmelser og helsetiltak ikke ville holdt mål ut fra dagens arbeidsmiljøbestemmelser. Men intervjuresultatene går i retning av at arbeidsplassen var preget av trivsel, humor og gjensidig respekt. I “Nord-Trøndelag -79” står det torsdag 14. juni 1979 om Levanger Speil& Guldlistefabrik A/S at de ansatte, 30 i tallet, hver har vært tilknyttet bedriften i gjennomsnittlig 25 år, et imponerende høyt tall! Særlig var det tenkt på trivsel i inventar og faciliteter i den nye fabrikkbygningen av 1956. Konsulent for innredning, fargebruk o.l. var Levanger(eller Frol-)gutten Jostein Molden. Eller hadde det kanskje litt å si at også de ansatte ble spurt til råds, og at det blant dem var 15 kvinner? (En av de som ble spurt i planleggingsfasen dette året, var bl.a. Edel Leverås, forøvrig kjent friidrettskvinne). "Løglege skruvar og anna folk" (Jeg velger som heading på dette lille avsnittet tittelen på Olav Duuns debutbok i 1907, altså året etter at Listefabrikken var kommet i gang.) Miljøet på “Lista” var preget av pågangsmot og humor. En del hermer og

231

Norges Vels Medalje ble i januar 1980 tildelt: Kåre Olsen, Oddvar Næssan, Erling Reinsborg, Kjell Langen, Jarle Stubbe og Rolf Eggen.

beretninger bør det gjerne være plass for, også i vår faglig sett mer seriøse beskrivelse av Levanger Speil- & Guldlistefabrik! Jeg kan takke bl.a. Bjørn Johansen for de følgende glimtene av “Lestfabrikkhumor”! En levangsbygg skulle en gang rygge sin lastebil med varer inn portåpningen mellom Jembanegt. 11 og 13 og inn på gårdsplassen for fabrikken og privathuset. Det var så vidt det var mulig å komme inn med lasset og få tippet det. Oline Larsen kom ut fra kjøkkenet og fikk se at sønnen, Andreas Holsen, hadde dirigert lasset til en meget upraktisk tippeplass. Forarget ropte hun: “Hunden har såmenn mer vett enn du, Andreas!” Så her var det nok ikke plass for noe “Kjære mor”! Det er også fortalt flere historier om en av spesialarbeiderne fra Sverige, Karl(…), som flittig benyttet Listefabrikkens hytte ved Hulbekkdammen (på myrene før Skjøtingen). Den forfalne hytta ble i 1924 restaurert gjennom stor egeninnsats fra arbeiderne og velvillig støtte fra bedriften. Karl og andre av gull-listearbeiderne drakk ofte det de kalte “Lest-sprit”, dvs, en slags denaturert sprit eller “duinner” som utgjorde en viktig del av kjemi-

232

kaliene som ble brukt i enkelte arbeidsprosesser i fabrikken. En gang hadde Karl forsynt seg godt av denne drikken, og etterpå fant gruppa på at de skulle gå ut en tur på ski. Ved en feiltagelse kom Karl kjørende i full fart utfor en bratt bakke med ei svær dolp i, og han falt stygt. Han reiste seg omsider, men beholdt tydeligvis litt av verdigheten da han sa: “Det här bliver visserligen min sista sesong som aktiv ski-løpare!” Da de i 1924 fikk høre at bokseren Porath hadde vunnet over svensken Persson, utbrøt Karl skuffet: “Tacka honom før det! Først kastade han sand i hans (altså Perssons) øgon, ock senare klappade han til!!” Da Karl og en av de andre hyttebrukerne skulle på rypejakt, bestemte de seg for at de skulle ta en dram for hver rype de skjøt. Det ble selvfølgelig ikke et eneste treff. Dette gikk på æren løs, så dagen etter fortalte Karl til arbeidskameratene på “Lesta” om turen, og avsluttet: ”Men ta mig tjusan hur vi blivit fulle!” Påsken 1938 oppdaget folk som gikk på ski forbi Listfabrikk-hytta at det ble flagget på halv stang der. Da de fikk opp døra for å undersøke nærmere, møtte de Karl og spurte engstelig om det hadde vært en alvorlig ulykke der. “Ja!”, svarte han, “Brändvinet har tagit slut!” Arbeidsprosessen og produktene Når det gjelder arbeidsprosessene ved fabrikken, har en vært så heldig å få muligheten til å studere et video-opptak av en fjernsynsreportasje om Listefabrikken, som Andreas Lunnan hadde ansvaret for, og som ble vist på norsk fjernsyn i 1980, og i 1981 både på dansk og finsk fjernsyn. Torgeir Skjerve var så imøtekommende å stille til disposisjon en kopi av TVopptaket til bruk for orienteringsmøtet som Skogheim og Hallem hadde på Levanger Bibliotek våren 2005. Slik ble det mulig å få et inntrykk av arbeidsprosessene som ble brukt i produksjonen av billedrammer og lister.

233

Glimt fra produksjonsprosessen p책 Listefabrikken. (Kopier fra video). Bildene viser arbeidsgang m.m. i fabrikasjonen av rammer og gull-lister. (Et par av personnavnene er usikre)

BILDENE 1-4: Lorentz Lorentzen sager rammer. Krevende og ikke ufarlig! Han limer ei rund eller mer oval ramme (fire kvart-sirkler). Fabrikken brukte 150 ulike standardprofiler for rammer!

234

BILDENE 5-8: Når profilen er klar, er det tid for dekor. Her blir det brukt ei maskin med ulike mønstre som preges i massen og limes på rammen (Det blir brukt en masse som kalles “grunn”, laget av lim, kritt og vatn). Erling Reinsborg sliper ujevnheter bort med sandpapir. Aktuelle forbøyninger i ramma blir bygd opp av “grunn”.

BILDENE 9-10: Slapgård (?) finpusser ramma, og da må han også bruke kniven!

235

BILDENE 11-15: Anny Sevaldsen (?) vasker bronsjerammas ornamenter og legger på “polement” (et rødt underlag), deretter lakkerer og polerer hun dette med pimpstein. Sterke stoffer, bl.a. terpentin, innebar stor påkjenning både for lunger og fingre! Ikke rart, når en tenker på de krevende manuelle arbeidsprosessene, at det kunne bli en leveringstid på flere uker! Gullet gnies på i meget tynne flaker. Listverket bearbeides i eget rom. Væske strykes på med natursvamp. - Kåre Olsen legger tynt “gull-papir” på listene.

Da Andreas Holsen overtok ansvaret for bedriften, ble nye maskiner tatt i bruk som en del av prosessen, og dette gav ny flyt i virksomheten. Disponent Torgeir Skjerve sier i et intervju med Lunnan på video-opptaket at bedriften primært er basert på manuelt arbeid og at han derfor er bekymret for rekrutteringen. Den vil bli et stort problem fordi det er vanskelig å finne folk med det håndlaget og den utholdenhet “våre folk har.” Videre sier Torgeir Skjerve at det er først og fremst i listeproduksjonen, ikke rammeproduksjonen, at man kanskje kan basere seg på maskiner. Som vi kan se av lista over ansattes og deres titler, har vi blant annet følgende fagarbeidertitler: lagersjef, høvelmester (som profilerer listene), glassmester, sliper, forgyller, pakkerske, grundere (dvs, den som setter inn rammelistene med grunningsmasse og pusser og sliper dem) og ornamenterer, som setter ornamenter på rammene.

236

Rammer med ekte gullbelegg, slik det var på Ludwigenes Versailles og det kinesiske keiserpalasset i Bejing, er svært kostbare, og Listefabrikken benyttet mest imitasjoner. Men det ble i enkelte tilfelle, og på spesielle bestillinger også laget rammer med ekte gull i dekoren! Mot slutten av fabrikkens eksistens opplevde en at det ble stadig mer etterspørsel etter rammer med ornamenter av den typen som var mye brukt tidligere. Av ferdigrammer gikk det etter hvert mest av den glatte, sorte typen. Som vi har sett, omfattet produksjonen gull-lister og andre lister, rammer, speil, ovale og runde rammer samt blonderammer som er rikt utskåret og ornamentert, en stor del av dem i en rekke forskjellige farger. Hovedtyngden av produksjonen var rammelister, alt fra fotolister til malerilister. Det ble benyttet bare furu, som måtte være helt kvistfri ytterved. Trevirket måtte importeres fra Sverige og Finland. Råmaterialer av edlere tresorter ble importert oversjøisk. Kundene kunne etter hvert velge mellom hele 1000 ulike standardprofiler, noe som medførte liten effektivitet i produksjonen og store krav til lagerkapasitet. Men til tider kunne det være betydelig etterspørsel fra gallerier og utøvende kunstnere. I Levanger-Avisa 1. november 1980 leser vi at “Listfabrikken” har sluttet å lage ovale og runde rammer. Spaltisten skriver: “Det er ikke lenger mulig å få hengt det gamle bildet av mormora i ei rund ramme. Likeens må ordfører Jarle Haugan finne seg i å bli hengt opp i en firkantet ramme når bildet av han skal opp ved siden av de ovale.” Omsetningen I perioden 1961-66 gikk ca. 20% av produksjonen til utlandet, særlig SørAfrika, Sverige, England, Canada og Østen, trass i økende utenlandsk konkurranse når det gjelder lister og rammer. I 1966 var omsetningen på nærmere 400.000 meter lister og til sammen ca. 30.000 ferdige rammer i året! Størst ble salget til Sør-Afrika hvor en fortsatt kan finne rammer og lister fra Levanger-fabrikken i Cape Town, East London, Durban, Johannesbourg og Port Elisabeth. Noe av eksporten gikk også til England, en del til Frankrike, noe til Sverige. Ja, selv Canada har importert rammer og lister fra fabrikken i Levanger! Vi ser av Trønderavisa 12. januar 1971 at disponent Holsen regner med at en fjerdedel av fabrikkens produksjon sendes ut av landet. At bedriften gjennom mer enn en menneskealder har gitt godt og sikkert arbeid for opptil et halvt hundre personer, har nok betydd mye for en liten kommune som Levanger. Nedgangstider og nedleggelse av Levangers eldste industribedrift Blant de første mørke skyer på fabrikkens himmel ser vi i Arbeider-Avisa

237

17.10.1979: “Om reguleringsplanen for Levanger sentrum blir satt ut i livet, slik den er lagt fram, betyr det kroken på døra for arbeidsplassene.” Levangers nye bussterminal skulle etter vedtak i kommunestyret legges til området ved jernbanestasjonen, som var nærmeste nabo til Listefabrikken. Hele fabrikken var bygd opp omkring fyrhuset og de maskiner som stod i samband med dette, og med materiallageret som kjerne. Disponent Torgeir Skjerve sier: “Dersom vi mister fyrhus og lager, kan vi like godt stoppe.” Fagforeningen ved Levaner Speil & Guldlistefabrik A/S uttaler: “Det sier seg sjøl at det blir umulig å drive fabrikkanlegget uten materiallager, fyrhus, tørkehus m.m.” Levanger-Avisa for 22.01.1980 opplyser: “Bedriften har nå fått tilsagn på en 11 mål stor tomt av industriområdet “Trekanten”, nord for Levanger, og dette blir kanskje de ansattes siste flytting.” Fra 03.12.81 til 04.01.82 blir 75 % av bemanningen permittert. Årsaken er overproduksjon, ifølge firmaets sekretær, Ruth Heggland. Styreformann Rolf G. Larsen opplyser imidlertid at permisjonen er innført i full forståelse med de ansatte. Sommeren 1981 arbeider finansrådmann Hilmo og plansjef Flakne med et forslag for Bygningsrådet om tomt på 3000 kvadratmeter for Listefabrikken på industriområdet på Heir. Styreformann Rolf G. Larsen forteller da at fabrikkens “nåværende produksjonslokaler” (altså Jernbanegt. 16 hvor biblioteket nå er) vil bli pusset opp til kontorlokaler for utleie, samtidig som en del av tomta vil bli avstått til kommunens bussterminal. Avisene melder om at permisjonsvarsel er gitt til 8 ansatte av totalt 30. Disponent på den tid er Torgeir Johansen og hovedtillitsmann er Bjarne Granaune. Onsdag 02.02.1983 vedtar Levanger kommunestyre å omregulere Guldlistefabrikkens eiendom i Jernbanegata til offentlige formål. Disponent Torstein H. Juvik sier at Levanger Speil- og Guldlistefabrikk dermed har bare to alternativer: 1) Å legge ned bedriften og sette de 20 på porten. 2) Å flytte virksomheten til en annen kommune. Den 30. juni 1983 skriver Levanger-Avisa at Listefabrikken vil leie lokaler hos “Snåsa-list”. Alle de fem som da arbeidet på bedriften i Levanger, ble sagt å være tilbudt jobb i Snåsa, men hadde reagert med at tilbudet var uaktuelt. I samme avis får vi høre at det er postverket som skal inn i Listefabrikkens lokaler. Så er vi da ved veis ende og lytter til Trønderavisa som i juni-juli 1982 med forskjellige overskrifter tar opp den begredelige situasjonen Levanger Speil& Guldlistefabrik A/S har havnet i: “Listefabrikken avvikles.”, “23 mister jobben.”, Hovedtillitsmann Bjarne Granaune sier: “Arbeiderne har resignert. Vi er

238

offer for et Bør Børson-spill!”. "Ordfører Haugan sier: ”Vi har ikke skylda for at det har gått så galt.” Det gjaldt nok mange bedrifter på den tid at høye kostnader og meget hard konkurranse la ei klam hand om virksomheten. * Merknad: I diskusjonen om hvorvidt Levanger Speil- & Guldlistefabrik kan sies å være Levangers første industribedrift, er det klart at synspunktene kan være ulike. Når jeg her velger å bruke denne betegnelsen m.h.t. Listefabrikken, så beror det på følgende: 1. Bedriften planlegges og realiseres i Levanger som en selvstendig og uavhengig bedrift. 2. Bedriften kan sies å være den første betydelige industribedrift som består i lengre tid (85 år) i Levanger (altså ikke bare en birolle, som f.eks. det at Værdalsbruket bygde et nytt, supplerende sagbruk/dampsag i Levanger). 3. Bedriftens tekniske hjelpemidler har en viss kompleksitet. 4. Råstoff-foredlingen ligger på et meget høyt nivå.

Intervjuliste: Berg, Asbjørn Berg, Randi Nilsen Eggen, Rolf Haugen, Guri Marjane Sivertsen Hegge, Ingrid Larsen Johansen, Bjørn Lund, Dagmar Gundersen

Lyng, Bjørn Larsen, Gredel Kjønstad, Leif Reinsborg, Erling Skauge, Jorunn Lyng Skjerve, Torgeir Skogheim, Dag Torske, Nils

Kilder: Arbeider-Avisa (ulike årganger). Arbeidsliv. Levanger Museums fotoalbum nr. 2. Bygårder i Levanger. Bind 2 og 3. Asbjørn D.K. Eklo. Innherreds Folkeblad Verdalingen (ulike årganger). Krigsår. Minner fra Frol, Levanger, Skogn, Ytterøy, Åsen. Levanger Historielag. Kulturbærerne ved Sundet. Per Anker Johansen. Levanger Håndverkerforening 1863-1963. Levanger-Avisa (ulike årganger). Trønder-Avisa (ulike årganger). Verdal historielags årbok 1990. Årbok Levanger Historielag. 1992, 2003, 2004.

239

Sveinung Havik:

Ny musikkpaviljong på den gamle rådhustomta

I dag hvelver store trær seg over paviljongen, og nesten gjemmer den bort. Men først på 1900-tallet var det annerledes. En ødeleggende bybrann hadde tatt bort det meste, byområdet lå nakent og goldt mellom husene, men driftige hender maktet i løpet av få år å gjenoppbygge byen i all sin prakt. Parkdraget hadde sin praktiske hensikt som ”branngate”, planlagt allerede i 1844 av major Sejersted, og gradvis utviklet til det vi ser i dag. En ”grønn lunge” for trivsel og opplevelse under årlige fester som Marsimartnan og 17. mai. Inspirert fra andre steder i landet ble byen pyntet etter de to siste bybrannene. Levanger Træplantningsselskab sørget for at det hvert år fra 1879 ble plantet trær. Trolig er flere av trærne rundt paviljongen fra den tida, snart innpå hundre år. Dette selskapet fikk en stor betydning ”for arbeidet med forbedringen av byens utseende”. Årsberetningen for 1903 viser at ; ”det til rådhusplassens

240

forskjønnelse av brennevinssamlaget i sin tid bevilgende beløp (kr. 200,-) er nu oppbrukt til utfylling av denne plass samt til bortkjøring av grus og påfylling av matjord på torvet. Dette vil i år bli græsslagt, hvorefter plantning vil finne sted til høsten eller neste vår”. Eldre bilder viser at Øvreparken trolig har vært det første naturlig samlingspunkt, anlagt for Musikkpaviljongen i øvre parkområde fra 1904. (Foto: Bjerkan) spasering, men også utformet som et offentlig rom hvor folk samlet seg. Strømsøe skriver; ”den første tid, før musikkpaviljongen ennu var bygget, spilte hornmusikken ved de kirkelige høytider og ved andre festlige anledninger fra kirketårnet. Efter at paviljongen var bygget i parken mot Sjøgata, spilte musikken fra denne sommersøndags eftermiddager såfremt været var bra. Ved disse anledninger kunne den alltid glede seg over et tallrikt og takknemlig publikum, som i det gode vær spaserte i gatene rundt parken mens musikken varte”. Lokalavisa forteller at 17. maiprosesjonene startet ut herfra, barnetoget så vel som borgertoget. Etterpå var det sang av Mannssonglaget og tale fra paviljongen. Dette er den første paviljongen som omtales, og den var plassert i rett linje fra dagens. Her lå den i mange år, og byens befolkning møtte trofast fram. Etter å ha gjennomgått ”Amtstinas” årganger fra 1920-tallet kan jeg ikke finne noen henvisninger eller omtaler av når den nye musikkpaviljongen ble tatt i bruk. Det er høyst merkverdig, men kanskje vi kan slutte at den unge cand. jur. Ingstad var den første 17. maitaler som inn-

241

vidde dagens paviljong. ”Amtstina” skriver at det var ikke mye å høre av Helge Ingstads 17. maitale i 1923. ”Efter alles mening var det en god og værdig tale, let og behagelig fremført og holdt i en upartisk aand”. Og fortsetter; ”...det maa bemerkes at det ikke er nogen let sak at tale fra musikktribunen til en stor folkemasse, naar vinden staar ret imot taleren”. Området var ennå litt ufullstendig og åpent. Avisreferatene fra nasjonaldagen i dette 10-året er stort sett i generelle former som; ”med tale paa torvet”, ”idrætsleke paa torvet”, ”leke for barn paa torvet” og ”da toget marsjerte ind paa torvet var musikpaviljongen tæt besat av folk fra by og land”. Men ved påsketider 1923 viser avisa en tegning av den nye paviljongen med følgende kryptiske tekst; ”Følg med!”. Det varsler at noe ekstraordinært snart kommer til å skje. Ved hundreårsskiftet var det populært å bygge musikkpaviljonger i parker og på utsiktsplasser. Sten Nyman skriver i ”Jämten”; ”Ett vackert exempel är den musikpaviljong som omkr. 1905 uppfördes i Badhusparken (i Östersund). Då hade parken nyss anlagts. Denna paviljong var halvcirkelformad och utsmyckad med mycket lövsågerier. Den stod där ”handverkarbrunnen” nu ligger”. (…) ”Vid Restaurang Hov på Jamtli står en rektangulär musikpaviljong med fönster. Den bygdes i 1920”. I form er de nært beslektet med lysthus, som fantes ved storgårder i distriktet. Hva gjorde man i et lysthus? Jo, man kunne sitte og prate, spille kort, arr. familiefester, kanskje Lysthuset på Korenhaugen. (Foto: Bjerkan) drikke kaffe (eller muligens sterkere drikker), eller bare sitte og nyte omgivelsene. På Korenhaugen lå det et slikt lysthus. Eier var telegrafbestyrer Paul Koren f. 1845 i Selje. Vi vet svært lite om hvordan dette lysthuset ble brukt, men det var ingen tvil om at det lå ”ute på landet” den gangen. Her hadde man et utsiktspunkt over sundet og brua. En av døtrene til telegrafbestyreren, Louise ”Lulla” Koren f. 1898, forteller i et video-opptak om oppveksten i småbyen. Det var mye sang, musikk og moro i det Korenske hus. Hun var minstebarnet i en søskenflokk på ni.

242

Hennes mor pleide be henne plukke heggebær om høsten, og med spirituosa fra apoteket ble dette den nydeligste heggebærlikør. Det kan vel hende at det ble smakt på likøren og musisert på vakre sommerkvelder fra denne lysthaugen. Musikkpaviljongene var åpne, overbygde paviljonger som hovedsakelig ble benyttet til musikkfremføring. Slike fantes flere steder, i Trondheim på Ilevollen i vestenden av parken og i Östersund på kaserngården på Frösön. Byens borgere hadde rikelig anledning til å hente inspirasjon fra distriktene. Dette lille bygget var først og fremst for trivselens skyld, og man hadde ikke noen praktisk eller økonomisk nytte av det. Fra den private sfære og over i det offentlige rom kan man også dra linjer fra den gamle Agoraen i Athen, der templets utforming med søyler og kuppel, samt plassering i byrommet, har mye til felles med hagetempel og paviljongene slik de kom inn i småbymiljøet på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Hva er det som forårsaker interessen for en ny paviljong på Levanger? Vi vet sikkert at Anton Kristiansen har sendt et brev til ordfører Ant. Salberg i 1920, hvor han ber om at det vurderes ”..utvidelse og istandsettelse av musikpavilionen”. Altså var den gamle både i dårlig stand og for liten. Formannskapet bestemmer da at ”…arbeidschefen…” (…) skal utarbeide plan og overslag for en ny musikkpaviljong, ”… opf. på Raadhustomten”. Kristiansen var leder og dirigent for Levanger Musikkforening fra 1892 til 1927, og hans sønn var også en dyktig musiker. Det er helt typisk at dette knyttes til musikk. I lokalavisa våren 1929 annonseres musikk på torvet ”i anledning kronprins Olavs og prinsesse Märthas bryllup”. Og naturligvis var det Levanger Musikkforening som spilte.

Musikk på torvet ikveld I anledning kronprins Olavs og prinsesse Märthas bryllup spiller Levanger Musikkforening i paviljongen ikveld fra kl. 20. Program: Ohlsen: Kronprinsmarsch. Grieg: Intermesso av Sigurd Jorsalfar Grieg: Landkjenning. *** Du gamla du fria. Nordråk: Ja, vi elsker dette landet. *** Svenska Arméens Tappenstrek

243

Det kan tyde på at saken blir lagt til side, uvisst av hvilken grunn. Under notisen ”Ny musikpaviljong”, blir det på nytt i lokalavisa pekt på at den gamle paviljongen er for liten for musikkorpset. Skredder Normann i København (?) har gitt 500 som bidrag til en innsamlingsaksjon, og formannskapet følger opp med en enstemmig bevilgning på kr. 2.000,00 av kinematografens oppsparte fond (1922). Bernt Mortinus Normann er i folketellinga 1900 oppført som skreddermester, og hans sønn Peter Olaus var blant stifterne av Levanger Hormusikkforening i 1892. Det er ikke et ubetydelig beløp familien Normann bidrar med. På nytt blir det presisert at den nye musikkpaviljongen skal ligge på den gamle rådhusplassen, dvs. mellom Kirkegaten og det nye torget. Det føyes videre til at ”arbeidet iverksættes hurtigst mulig, saa paviljongen kan benyttes denne sommer”. Da Levanger Sparebank ble ferdigstilt i 1912, var det kun en gressbakke nedover mot elveleiet. Fyllmasse etter opprydding av branntomtene i 1897 ble brukt til å heve grunnen der hvor Håkon den godes gt. og Jernbanegata går i dag. Alt dette mens byen er i stadig endring, og Levanger velger fortsatt sin stortingsrepresentant i felleskap med Trondhjem by (Kalvskindet). Fra 1900-tallet ble det mer vanlig med industriell produksjon av musikkpaviljonger. Dette har og sammenheng med framveksten av korpsbevegelsen og militærmusikken ved eksersplassene. Fri-luftskonsertene var populære, og for befolkningen var det hyggelig adspredelse. Det er rimelig å anta at musikkpavijongen på Levanger har likhetspunkter med andre paviljonger. Vi må også anta at den kan være bygd etter en standardtegning, utført av et lokalt snekkerverksted. Eklo skriver i ”Bygårder i Levanger” at snekkermester Olaus Tiller dreide søylene til paviljongen. Snekkerverkstedet lå i uthuset til Tillergården (Håkon den godes gt. 33). Søylene var så lange at det var nødvendig å gjøre spesialtilpassninger for å gjennomføre dreiearbeidet. En finsnekker og dreiemester Johs. Jøsseng var også med i arbeidsstokken. Han drev visstnok sitt eget snekkerverksted på Alleenborg (Gamle Kongeveg 13). Videre finnes et dokument i kommunearkivet som viser

244

Odin Alsens kostnadsoverslag på andre deler av bygningen. Paviljongen har et hvelvet tak, og ti søyler danner rommet med en radius på ca. toogenhalv meter. Hver søyle avsluttes i et kapitél, med en krans av utsmykking langs gesimsen. Det hele er inspirert av antikken. Et halvhøyt stakitt omkranser søylene. Paviljongen er plassert over torgnivået på et støpt fundament, og har slik en forhøyet plassering i byrommet. Opprinnelig var det tenkt at det skulle være en forgyllet stjerne av messing på takhvelvingen, men om dette ble gjennomført er usikkert. Arbeidstegningen for stjernen er utført i 1:1 av arkitekt J. Holmgren, Trondheim i august 1922. Levanger Vel har i etterkrigsårene sørget for nødvendig maling og vedlikehold. Og hvordan gikk det seinere? Hanne H. Munkeby nevner i sin ”minnebok” de mektige hestekastanjene, og fine plenene på hver side. Hun fortsetter; ”musikkpaviljongen var et yndet tilholdsted for oss ungene, spesielt for oss som bodde i nærheten. Her leikte vi mor og barn, mor og far og her holdt vi de aller første ”talene” våre fra talerstolene mot torget hvor det av og til kunne komme voksne mennesker som hørte oss mens de gikk forbi og sikkert syntes det var flotte greier. På gulvet i paviljongen var det ei luke som kunne åpnes, og vi krøp nedi den lille ”kjelleren” og hadde hemmelige møter”. Jeg vet ikke helt nøyaktig fødselsdato for ”den lille idyll” på torvet, men mener at den sto ferdig våren 1923, om lag tre år etter at Anton Kristiansen på eget og musikkforeningens initiativ vekket politikerne og byens borgere til handling. Det kunne vært artig å ha sett hva han skrev. Brevet er borte, men hans oppriktige ”con amore” for musikken og hjembyen ga synlige resultater.

Kilder : Fiin Aargang. Portretter fra et århundre. <video> 2002. Jämten 1985. Klipparkivet i Levanger Bibliotek. Munkeby, H.H.: Levanger by med Hanne – 1940-1952. Levanger 2001. Nordre Trondhjems Amtstidende/Levanger-Avisa. Strømsøe, Reidar: Levanger by’s historie. Skogns historie b.V. Muntlige informanter: A.D. Eklo, A.J. Johansen og K. Ramfjord.

245

Asbjørn Berg:

Rullende materiell fra Levanger Historisk beretning om Arne Holm, mek. verksted – senere A/S Arne Holm dresinfabrikk, Levanger Arne Holm senior Det hele startet med Arne Holm senior. Han ble født i Fåberg i Gudbrandsdalen i 1837. Han gikk i smedlære og havnet som smedlærer på Rotvold landbruksskole i Trondheim i 1866. I en attest, skrevet 17. april 1869, står det: "Han forlader denne Stilling for at paabegynde Virksomhed for egen Regning paa Levanger." Attesten roser Arne Holm for hans dyktighet i smedfaget. Til Levanger I et avisutklipp - muligens fra Adresseavisen datert 17/5-44, står det som overskrift: "Landskjent Levangerfirma feirer 75-årsjubileum." Går vi 75 år tilbake i tid, havner vi i 1869! Men hvor han da bodde og hadde verksted, vites ikke. I artikkelen fortelles det at han under sitt virke på Rotvold ble oppmerksom på at jordbruket burde få en bedre plogtype. Han tok derfor opp produksjon av stålploger, som vant anerkjennelse overalt hvor de ble tatt i bruk. Ved landbruksutstillingen i Drammen år 1872 fikk Holmverkstedet den store sølvmedaljen. Etter hvert omfattet produksjonen også utstyr for sagbruk, meierier m.m., samt vanlig mekanisk verk- Smedmester Arne Holm stedarbeid. senior, som startet det hele.

246

Ved folketellingen i 1875 finner vi ham bosatt i Kirkegaten 35 med familien - nå som smedmester. Smedmesteren ble tidlig med i Levanger Håndverkerforening, og i 1880 er han medlem av representantskapet i foreningens Sparekasse. Kirkegaten 47 I papirer som er oppbevart på Levanger Bibliotek, står det at smedmester Arne Holm fikk feste tomta Kirkegaten 47 den 31. mars 1897. I grunnbrevet forekommer denne tomta som matrikkel 19 a. Jeg har prøvd å finne kobling mellom nr 47 og matr. 19 a, blant annet på Sorenskriverkontoret, men uten hell. Ved en tilfeldighet under lesing av Levangerboka av Reidar Strømsøe finner jeg igjen nr 19 a og Arne Holm. Byen hadde fått nytt vannverk - trykkvann - og flere huseiere, blant annet Arne Holm, søkte om nedsettelse av forsikringspremien. Dette var i året 1880. Men når Arne Holm først etablerte seg på dette stedet, vet jeg ikke. På den festede tomta bygget han bolighus mot Kirkegaten og verksted med smie i bakgården langs Holbergs gate. Christian Holm tar over ledelsen I år 1900 overtok Arne Holms sønn Christian ledelsen av bedriften. Han hadde da vært medeier i noen år. Christian Holm hadde faglig utdannelse både hjemme og ute. Han var født i Strinda i 1869. Etter at han overtok, ser det ut til at drifta ble lagt om og siktet inn mot NSB. Når startet så leveransene til NSB? En annonse i bladet "Jernbanemanden" fra 1926 forteller at firmaet - nå A/S Arne Holm dresinfabrikk - har vært leverandør til NSB i 25 år. Det

Christian Holm senior.

vil si første leveranse i 1901. En må anta at dette gjelder diverse lastetraller/arbeidstraller til jernbaneanlegget Hell-Sunnanbanen, og kan- Lastetralle. Disse trallene kunne være enten 2,5skje også andre anlegg. eller 5-tonns.

247

Sparkdresin.

Handtralle.

Sykkeldresin.

Banemestertralle. Arne Fr. Berg demonstrerer.

248

I de første årene etter 1901 var det i konkurranse med andre leverandører, også utenlandske. Men etter hvert vant Holm-verkstedet på sin gode kvalitet. Traller og dresiner Smått om senn kom diverse kjøredoninger, som sparkdresiner, handtraller, vanlige dresiner og banemestertraller på leveranselista. Betegnelsen traller gjaldt doninger på fire hjul, dresiner hadde tre. Sparkdresin: Brukeren sto med høyre kne på en plate langs venstre side av dresinen og sparket fra med venstre fot for framdrift. Handtralle: Brukeren satt på et sete oppå tralla og førte et handtak eller en spak som sto opp foran setet, fram og tilbake. Denne bevegelsen ble via tannhjul omsatt til en roterende bevegelse, som ble overført til drivhjulakselen. Dresiner: Dette var trehjulinger som ble drevet fram som en sykkel - derav navnet sykkeldresin. Senere ble disse utstyrt med en liten motor. Trallene og dresinene ble brukt av banevoktere som visiterte sine banestrekninger (sikkerhetssjekk). De ble også i noen grad brukt til transport av folk og smågods. Banemestertralle: Betegnelsen kommer av at det var banemestrene som brukte disse trallene. Banemesteren var sjef for banevokterne og hadde ansvar for en lang banestrekning. De første banemestertrallene var åpne med bare en gjennomsiktig vindskjerm foran. Senere ble de helt lukket, som en liten bil. Anerkjennelsen av firmaets produkter ble etter hvert så stor at både banemestre, avdelingsingeniører, distriktssjefer og direktører i NSB anbefalte kjøp fra leverandøren i Levanger. Hjultypene En stor og viktig nyhet fra Levangerfirmaet ble etter hvert det nye lamellhjulet med SKF kulelager - "Holmhjulet". Før lamellhjulet kom, ble det brukt helstøpte hjul med fasong som et lite jernbanehjul. Lamellhjulet var lettere og rullet bedre. Det var også bedre når det var snø og is på skinnene, fordi det lett skar seg gjennom hindringene. En annonse i "Jernbanemanden" fra 1921 opplyser at Arne Holm mek. verksted er landets eneste spesialfabrikk for disse hjulene. Dette året er forøvrig sentralt fordi Christian Holm sendte søknad til Styret for det industrielle rettsvern om patent på en revo-

249

250

lusjonerende detalj ved Holmhjulet. Og med virkning fra 14. september 1921 får verkseier Chr. Holm "Patent paa Anordning ved dræsinhjul." Hva gikk så patentet ut på? Følgende forklaring er kortfattet, men skulle være dekkende: Det første patentet: Det dreies ut et spor i løpebanen på hjulet (se tegning 1). En tråd av spesialherdet stål presses ned/anbringes i sporet. Trådskjøten sveises. Men en ulempe ved sveisingen er at tråden ved skjøten blir bløtere, og det blir lett et lite flatt stykke her. Dette lager en bankende lyd under rullingen på skinnegangen. Denne ulempen medførte at Chr. Holm fikk utarbeidet en ny trådtype med en annen tverrsnittsform (tegning 2). Man benyttet adusert støpejern til selve hjulstammen (Adusering: reduksjon av kullstoffinnhold i støpejernet). Dette gjorde støpejernet bløtere, og det gikk an med en spesialmaskin med trinse å presse støpegodset på hver side av sporet, slik at det omsluttet den sirkelformete rota på ringen. Dermed trengte ikke skjøten å sveises, og ulempen ved forrige Tegning 2 generasjon hjul var Tegning 1 borte. Også denne trådtypen fikk Holm patent på (1929). Materialet i ringen var forøvrig herdet, tysk spesialstål, som ikke kunne dreises ved overhaling/service, men måtte slipes med en supportslipemaskin, montert i dreiebenk. Over til A/S Smedmester Arne Holm døde i 1921, etter rike arbeidsår og et virke som satte dype spor etter seg. Den 30. januar 1923 inngikk verkseieren kontrakt med sine sønner Arne, Chr. jr., Eyvind og Helge om å danne aksjeselskap. Navnet ble A/S Arne Holm, dresinfabrikk. Christian Holm ble disponent og sønnene arbeidet i firmaet. Eiendommen Kirkegt. 47, hus og utrustning ble også tilskjøtet det nye firmaet. Det samme gjaldt patentrettighetene vedr. dresinhjulet (fra 29.6.29). Patentet, som hadde gyldighet et visst antall år, ble fornyet en rekke ganger, og gikk siste

251

gang ut 29. juni 1952. Etter det ble det ikke fornyet. Drifta fortsatte i samme spor etter selskapsdannelsen. I en annonse i "Jernbanemanden" fra 1926 reklamerer firmaet med at det hadde levert over 400 dresiner til NSB. Christian Holm døde i 1945. Sønnen Arne Holm ble ny disponent. Da han døde i 1955, ble Ole Alstad disponent. Firmaet møtte motgang og tunge tider på slutten av 50-tallet. Togtrafikken økte og visitasjonene minket - dvs mindre behov for og etterspørsel etter produktene. Rundt Arne Holm, sønnesønn av grunn- 1960 var det slutt og firmaet innstilte drifta. leggeren.

Fortsatt virksomhet Min far Arne Fridtjof Berg ble ansatt i A/S Arne Holm, dresinfabrikk i 1945 og arbeidet der til omtrent midt på 50-tallet. I 1960 kjøpte han nødvendige maskiner av boet og fortsatte med leveranser til jernbanen. Først med tilhold i leide lokaler på stasjonsområdet, siden i egne lokaler i Kirkeg. 75 A. I tillegg til dresiner og annet til NSB, ble det også arbeid for andre bedrifter i Levanger, som sagbruk, slakteri, næringsmiddelindustri m.fl. Denne virksomheten kompenserte for mindre salg til jernbaneformål. Man var på en måte tilbake til tiden rundt 1900. Ringen var sluttet. Drifta opphørte først på 70-tallet da far fikk helseproblemer. Egen praksis I barndommen var jeg ofte innom verkstedet, og for en guttunge var det mye interessant å se på. Jeg ble også godt kjent med Eyvind, Helge og Arne Holm, som alle arbeidet i firmaet. Senere var jeg selv i arbeid på verkstedet hos min far i flere perioder mellom opphold andre steder i forbindelse med diverse skolegang/utdannelse. Dermed fikk jeg være med på å bygge både sykkel og motordresiner, samt utføre service og reparasjoner på kjøredoningene. Kilder: Papirer fra firmaet (Oppbevart i Levanger bibliotek) Ellen (Tullik) Holm, gift Helnes Folketellinger Jernbanemuseet Reidar Strømsøe: Levangerboka. Skogn Historie

252

253

Sølvbryllup på Viset i Frol 28. juni 1937 Sølvbrudeparet er Marie og Alfred Skånes. Foran fra venstre: Arve Faanes og Kåre Faanes. Første rekke: Odd Dahl, Aslaug Dahl, Åsta Borgsø, Ingeborg Svendgård, Marie Grøtting, Julie Skånes, Sara Simonsen, Dagny Skånes, Marie Skånes, Alfred Skånes, Magnhild Skånes, Andrea Nilsen, Anna Grevskott, Lise Østborg, Ragnhild Tingstad, Inga Kvam, Johanna Faanes. Andre rekke: Ågot Grønneng, Sofie Sørholt, Mary Sørholt, Dagrun Skånes, Ingrid Hansen, Haranda Olsen, Olaug Thorsen, Lovise Skånesli, Asmund Skånes, Leif Skånes, Thoralf Skånes, Tora Nordal, Telle Rinnan, Randi Svisdal, Borghild Haugen, Nils Kristian Rinnan, Einar Skånes, Lilly Lie, Bernhard Kvam, Kolbjørn Nygård. Tredje rekke: Ingemar Grønneng, Oskar Haugen, Arne Grøtting, Martin Thorsen, Olaf Grøtting, Oddleif Skånes, Edvard Tingstad, Arnljot Grøtting, Egil Nordal, John Moe, Jon Østborg, Albert Severin Ellingsen, Lidvard Nygård, Bernhard Sørholt, Ivar Svisdal, Karl Faanes, Olav Haugen, Edvard Nilsen, Anton Grevskott, Johannes Skånesli, Sigurd Pettersen.

Informant: Leif Kjønstad

254

Eli Lunnan:

Kunstverk i Okkenhaugs-grenda Hundre år sidan Louis og Elliot Kvalstad vart fødd For sytti år sidan, i april 1935, fekk soknerådet i Okkenhaug eit brev med litt av eit tilbod frå den unge kunstnaren Louis Kvalstad. Der stod det mellom anna: ”Nu når Okkenhaug kapell har fått nytt orgel, synes jeg det er synd at det ikke også har en altertavle. En slik utsmykning av koret vilde gjøre interiøret uigjenkjennelig varmere og rikere. Men da dette, som jeg forstår, er en kanskje på lang tid uovervinnelig vanskelig affære, tør jeg herved gjøre det ærede menighetsråd et tilbud, så, hvis det er et ønske, anskaffelsen av en altertavle allikevel kan realiseres allerede kommende sommer. – Dersom det skaffes penger til innkjøp av de nødvendige materialer, påtar jeg meg å utføre bildet helt gratis.”

Louis Kvalstad

Tvillingbrørne Louis Kvalstad og tvillingbroren Elliot frå Namdalen var kunststudentar i Oslo da dei møtte Paul Okkenhaug, som var elev ved musikkonservatoriet. Han bad dei med seg heim i 1933, og dei fekk sette i stand det gamle tørkhuset på garden som arbeidsrom for seg. Hit kunne dei komme når dei ville, og her låg inspirasjon for både malar og diktar. Tidlegare hadde dei prøvd seg i mangt slags arbeid, for serleg skolegang hadde dei ikkje råd til, Men trongen til kunnskap var stor, og gode evner – som dei begge hadde – førte dei til studier i Oslo, og her vart det ein kamp for det daglege brødet. Dette var i tida før ein kunne få studielån.

255

Sjukdom Da Louis kom med dette tilbodet om å male altertavle, var han sterkt merka av poliomyelitt. Han vart sjuk hausten i 1934, men det var heilt fjernt frå hans natur å gje seg over i bitter klage. Livsglede, skapartrong og pågangsmot prega han så sterkt at problema fekk ikkje kome fram og kvele dette. I eit brev til Sigrun og Fredrik Okkenhaug frå 31. januar i 1935 skriv han mellom anna: ”Og no kjem eg da med den meldinga at eg ikkje lenger er paa Ullevaal Sjukehus, men nett der eg skal vera, paa eit atelier millom kunstnarar, der det luktar terpentin, saa pass at ein kan faa aanden over seg til noko av kvart. Etter om lag fire mnd paa Ullevaal vart eg samd med lækjarane om aa prøva aa ta opp att mitt ”gamle liv”, daa eg paa det vis vilde faa saa mykje meir mosjon for aa mjuke meg op og øving til aa greie meg sjølv, dessutan var det psykisk nødvendig for meg aa kome bort fraa sjukehusmiljøet saa fort det forsvarleg gjekk an. Og ettersom eg har Elliot til aa hjelpe meg det som trengs, er det greit saaleis. Eg er enno ikkje saa pass i høgre hand, at eg kan klæ meg eller klæ av meg, men elles hjelper eg meg utruleg, eta kan eg, og det er ikkje minst viktig!” Ein skjønar etter kvart at det var litt av ein gave som Okkenhaug sokneråd takka ja til. Louis såg nok også fram til enda ein sommar i Okkenhaugs-grenda for å få att styrke og krefter etter sjukdomen. Innviing av altertavle Altertavla kom til å bli ein kopi av det kjente motivet ”Kristus i Getsemane”. Det er den store, tyske kunstnaren Heinrich Hofmann (18241911), som laga dette bildet i 1890. Elles mala han mange bilder med bibelske motiv. Men dette er serskilt vakkert, med varme, harmoniske fargar som kjem så godt fram når sola kjem inn frå sør og strålane leikar over kunstverket. Louis Kvalstad hadde tidlegare laga to altertavler i kyrkjer i Nord-Trøndelag. Søndag 22. september i 1935 vart altertavla innvigd under gudstenesta. Altertavla i Okkenhaug kyrkje er 70 år i Vi siterer frå ”Amtstina”: 2005.

256

”Altertavlen er innfattet i en enkel ramme som står godt til kirkens utstyr for øvrig. Rammen er også tegnet av Louis Kvalstad og er utført med bistand av byggmester Karl Solberg, Frol. Rammen har øverst et trekantet felt med et gyldent kors på brunrød bunn. Så kommer det store billedet og under dette et smalt felt med følgende inskripsjon i gull som tekst til billedet: ”Ikkje som eg vil, berre som du vil” (Matt. 26. 39). Okkenhaug kirke var nesten fylt ved gudstjenesten søndag. Sogneprest Hauge forrettet og talte i tilslutning til dagens tekst. Etter prekenen rettet sognepresten fra kordøren en særlig takk til den unge kunstner Louis Kvalstad for hans arbeide med altertavlen og uttalte anerkjennende ord om den utmerkede måte han hadde løst sin opgave på.” Malinga gjorde han til diktar Louis leverte også små dikt til avisa ”Inntrøndelagen”, der Olav Hougen var redaktør. Hougen skjøna kor viktig det var å få trykt dikta som Kvalstad sende inn, og såg at han hadde sers fine lyriske evner. Alt i 1928 fekk avisa trykt ei diktsamling, ”Sordin”. Etter som åra gjekk, kom mange diktsamlingar frå Louis Kvalstad: ”Kornsus”, ”Ringbølger”, ”Rosa og svart”, ”Vingeslag”, ”Flotid”, for å nemne nokre. Johan Falkberget skriv om debutsamlinga hans: ”Louis Kvalstad er forunderlig nærbeslektet med Einar Øfstis sommernattmaleri fra Inderøya.” I Arbeiderbladet skreiv Rolf Thesen: ”Det er lenge mellom det dukker opp en lyriker som er så lovende, og derfor også så spennende. Vi har rett til å vente oss mye av ham.” Gunnar Reiss Andersen uttrykte seg slik: ”Kvalstads vers er både fint musikalske og røber et malerisk syn”. Herman Wildenvey skreiv i eit brev våren 1952 at Louis var ”en ren og klar kilde, hvorfra de skjønneste elver har strømmet all din tid. Takk for din trofasthet mot diktningens gudinne. Måtte din kjærlighet til livet overvinne alt.” ”Det var Namdalen som var hans landskap”, skrev Guttorm Hansen om sin venn Louis i eit minneskrift om brørne Kvalstad. ”Alltid kom han tilbake dit i samtalene. Han kunne snakke om det slik at du så for deg Namsen gjennom et landskap av jord og skog og fjell. Hans kunstneriske begavelse var jo også malerens. Han sa flere ganger at det var malingen som hadde gjort ham til dikter.” ”Den vart no eit dikt, den òg….” Omkring 1950 fekk Louis eit nytt oppdrag frå Okkenhaugs-grenda. Skolen trong ny fane, og Louis vart spurt. Dermed laga han den raude, vakre fanen som har vore samlingsmerke for Okkenhaug skole kvar 17. mai. Men også denne gongen sleit Louis med sjukdom. Han hadde kreft i bihulene, viste det seg.

257

Skolen kan takke Louis Kvalstad for sin vakre fane, med ”Storfuru” som motiv.

”Eg lengtar etter lukta av villgras på eng”, skreiv han i eit brev til Magnhild Okkenhaug 28. juni 1951. ”Ein blir så matt av all røntgen, mest som ein går i søvne heile dagen, men om natta er det mest uråd å få sova. Det gled meg at fanen ikkje vart til skamme”, skriv han. ”Det var i siste liten eg greide den, avdi eg var sjuk. Takk for godt samarbeid, da. Eg er glad for at eg fekk laga denne fanen. Den vart no eit dikt, den òg.” Tvillingbroren Elliot døde 32 år gammel av tuberkulose, og det var eit ufatteleg tap for Louis, som han aldri kom over. Dei var så sterkt bundne til kvarandre, dei to. Det var som han mista seg sjølv. Men nye dikt kom til og viser vegen vidare: ”De ble ikke bitre. Må vi ikke bli det, selv vi som aldri skal glemme de brennende øynene, hans og de andre sine. La oss ta penn og palett og pensler, meisel og bue, og fable oss videre frem gjennom skyggene, ut i skapergledens sol-lavine.”

258

Da Louis sjølv i 1952 var dødsmerkt, arbeidde han med ein diktsyklus om Namsen, elva som skilde dei to 10-åringane som vart bortsette på kvar sin gard som gjetargutar. Dei hadde kontakt med kvarandre berre med å rope over elva. Mange dikt handlar om dette, og Namsen blir etter kvart elva som skil dei to brørne, og at Elliot ventar på den andre breidda. Louis Kvalstad døde i mai 1952, 47 år gamal.

Kilder: ”Okkenhaug kapell”, heimstadlære ved Ester Viken og Per Arvid Lyngstad. Nordre Trondhjems Amtstidende 1935. ”De hvite skyene – et 90-årsminne”. Overhalla kommune 1995. Private brev. Foto: Asbjørn Andresen. Strektegning: Svein Roar Lindseth på oppdrag frå Steinkjer-Avisa.

259

Frits Wahlstrøm:

To 50 år gamle bilder

Foto fra Røstad skole

(Foto: K. Harstad Kunstforlag, Oslo)

Store bygningsmessige forandringer er skjedd på Røstad skole siden dette flybildet ble tatt for 50 år siden. Røstad offentlige skole for evneveike er blitt til Høgskolen i Nord-Trøndelag (HINT), trolig det største skoleanlegg som er planlagt og gjennomført i vårt fylke de siste 10 årene. I forgrunnen på bildet ser vi gartneriet på jordene vest for den vakre alleen. Her dyrket skolen grønnsaker, bær og frukt, og mye av dette ble solgt til byens befolkning. Skoleungdommer, husmødre og andre benyttet anledningen til å tjene litt ekstra feriepenger på å plukke frukt og bær, som ble solgt rett fra åkeren. På tampen av sesongen annonserte skolen selvplukk, noe mange benyttet seg av for å sikre vinterforsyningen. I bygningen ved siden av veksthuset hadde også skoletannlegen kontorer i noen år.

260

Den ruvende og monumentale hovedbygningen på skolen sto ferdig i 1903 og er over 80 meter lang. Bak hovedbygningen skimtes taket på den gamle gymnastikksalen som er satt i stand og fortsatt er i bruk. Gårdsanlegget ses bakenfor med det store hovedbygget fra 1856. Her bodde skolebestyrer Ola Vandvik med sin store familie. Det er i denne delen av bildet samt på skolens fotballbane at de fleste av høgskolens nye bygg er ført opp etter at fylket overtok eiendommen. Det eldste hovedbygget på gården står fortsatt, men er skjult bak trærne på bildet. Låven og øvrige driftsbygninger er revet. Det tre etasjes store stabburet fra 1857 som mange vil huske sto i svingen på veien mot Kattangen, er også revet. I bakgrunnen på bildet ses Kattangen, Tynestangen, Børøya og Børsåsen. Både Kattangen og Børøya var populære badesteder i 1950-årene.

Foto: Widerøe Flyveselskap A.s

Foto fra Levanger Innherred sykehus slik anlegget fortonte seg i 1950-årene. Vi ser fra venstre "Arken", brukt til badebygning, og ellers vaskeri, størhus, rullebod, likstue, portnerbolig, elevheim og bakeri, deretter det opprinnelige sykehuset, som ble flyttet fra Eidesøra i 1893, så taket på "1916-bygget" og endelig den store fløya som sto ferdig i 1941.

261

Sykepleierskolen er ennå ikke bygd, men var nok under planlegging. 50-tallshusene i forgrunnen er legeboliger. Den gangen hadde mange av sykehusets leger og øvrige ansatte kort vei til jobb, med de fordeler og ulemper dette medførte. Bygningene til høyre mot stadion er delvis revet. Sommeren 2005 står fortsatt husene til Snekkvik, Elstad og Hegstad, mens den vakre presteboligen i Kirkegaten er jevnet med jorden. Dessverre vil de øvrige husene forsvinne i sykehusets neste byggetrinn. Noen av byens flotteste bygninger må dermed vike for et politisk vedtak som fører til vandalisering av vakker arkitektur og byggestil. Midt på bildet bak sykehuset mellom Kirkegaten og Sundet, mellom lærerskolens rektorbolig og Meirikgården, ser vi Ridehustomta med de store byggene. Noen år senere ble disse byggene revet til fordel for de tre boligblokkene som står der i dag. På folkemunne blir de gjerne kalt Ridehusblokkene. I bakgrunnen på Nesset-siden har vi Fagerstrand og veien utover mot Vassdalen, og den gamle trebrua over Sundet. Vi ser også det som i dag danner Bryggestua, hvor det med store bokstaver står “Leiknæs” på taket. Her hadde kjøpmann Hans Leiknæs sitt varelager. På stadion er det løpebane, som noen år senere ble ombygget til sykkelbane med doserte svinger.

262

Johannes Vongraven:

Leif Granli 1909 – 1988 Småbruker, journalist, stortingsmann, statsråd, stortingspresident og fylkesmann Absolutismer, verdslige og ikke minst religiøse, fremmer ikke godhet og rettferd i verden. De representerer en intoleranse som hindrer det godes fremmarsj. (Fra et intervju i Trønder-Avisa) Bakgrunnen Faren til Leif Granli, Paul Ellefsen Troset, var født på Troset lille i Skogns Markabygd i 1882. Som så mange fra Markabygda før han, fant han kona si i Skjelstadmarka, nemlig den jevnaldrende Severine Lorntsdatter Buland. Paul Ellefsen kjøpte i 1908 Frigård g.nr. 121 i Markabygda. Han solgte gården i 1909 og flytta til Skjelstadmarka hvor de bodde i Gederås skolehus. Under et besøk i Markabygda ved påsketider i 1911 døde Paul Ellefsen Troset. Severine satt igjen uten forsørger og med tre små barn. Søstra til Severine, Sigrid, var gift med Martin Johannessen Granvald og bodde i Frol. De var barnløse og det ble bestemt at de skulle Foto: Paul Knoph, Steinkjer ta til seg Severines sønn Leif. De bodde på en plass under Gran nedre, (kjøpte plassen i 1906), og ga den navnet Granli, et navn de tok som familienavn. Der hos tante og onkel i Frol vokste Leif Granli opp. Barndom og ungdom Det fortelles at Leif var en oppvakt gutt - og intelligent. Etter folkeskolen var det - sammen med mange jevnaldrende - å arbeide på gårdene. Politisk var dette en brytningstid. Ren fraksjonsstrid gjorde at det en tid var 3 arbei-

263

Granli i Frol. Bygningene er for lengst borte.

derpartier som kjempet om å være mest sosialistisk, sier Granli i et intervju med Trønderavisa 3.3.79. Denne striden var brakt til ende da Leif Granli meldte seg inn i Frol Arbeiderparti i 1928. Han organiserte seg faglig i ”Skog og Land”, en organisasjon som skapte en del uro i de gamle bondesamfunnene. (Adressa 30.9.78) På fritida var han en tid medlem av den frilynde ungdomsbevegelsen og i avholdslosjen. Å melde seg inn i Frol Arbeiderparti var ukomplisert, ifølge han selv. I et intervju i Adresseavisen 30.9.78 svarer han på spørsmålet om han ikke var i tvil om at Arbeiderpartiet var det rette sted å plassere seg: ”Aldri. Det jeg hørte og så, borget for det. Og den tids sosialisme var veldig enkel. Det gjaldt å hjelpe de som hadde det vondt, rette på skjevheter, få bort klasseskiller. Så enkelt var det, og denne politikken kalte vi sosialisme.” Som så mange av hans partivenner var Granli en overbevist antimilitarist. ” Jeg var ikke gamle karen,” sier han, ”før jeg innledet om avvæpning i den frilynde ungdomsbevegelsen. Og for mitt vedkommende var det en antimilitarisme basert på pasifisme, ei tru på en internasjonal forbrødring der våpnene ikke skulle være avgjørende. Men vi lærte visse ting i 1940, en lærdom som satt i da vi skulle inn i Nato i 1949.” (Adressa 30.09.78.) Partiverv Granli fikk tidlig verv i Arbeiderpartiet. Han var formann i Frol Arbeiderparti 1931-1933 og medlem av styret til 1935. Han var formann i Inn-Trøndelag Arbeiderparti 1935–1947 (i krigsårene var partiet forbudt.) Han var medlem av Arbeiderpartiets Landsstyre 1939–1948. I Frol kommune var han medlem av kommunestyre og formannskap 1933–1940 og 1945–1949. Medlem av

264

Levanger kommunestyre 1959-1967. Han hadde flere tillitsverv i Frol kommune utenom disse. Bl.a. Bibliotekstyret 1937-1940, Skolestyret 1937-1940, Legatstyret i Frol 1937-1940, Veinemnda i Frol 1937-1947. Utenom disse politiske valgte verv var han medlem og styreformann i Frol lokallag av IOGT.

I den tida Leif Granli meldte seg inn i Frol Arbeiderparti, og fraksjonskampene var over, ble det nystartet partiavdelinger og lokallag i mange bygder og grender. Granli som hadde ord og penn i sin makt, var en god organisator som med sin åpenhet og joviale vesen var en god mann å ty til når organisasjonene så dagens lys. (Protokolltilgangen er her begrenset, men samtaler med for lengst avdøde veteraner og Granli selv bekrefter dette.) Med sin evne til å få folk i tale var han i denne radioens barndom og før TV, en attraksjon på mange partimøter. Han var en glimrende taler, vennene såg opp til hans intellekt og vennlighet. Foredragene var ofte ledsaget av lysbilder utlånt fra AOF. Journalist og redaktør Granlis evner som kontaktskaper og hans evne til å finne løsninger førte til at han fikk stipend og kom inn på Arbeiderbevegelsens Høgskole på Malmøya i 1934. Videre ble han elev ved Den Nordiske Folkehøgskolen i Geneve i 1936. Ferdig med dette fikk han jobb som journalist i Arbeider-Avisa. Småbruket i Frol tok han over i 1935 og med dette ståstedet jobbet han i avisa til 1940. Han ble så spurt om å ta over redaktørjobben i partiavisa Hardanger Folkeblad i Odda, noe han sa ja til. Der arbeidet han til 1941. Det var krig og myndighetene var svært interessert i hva som sto i avisa. Den 26.7 i 1941 har bladstyret en notis i avisa: ”Dette er foreløpig det siste nummer av vårt blad. Bladstyret gjorde torsdag vedtak om å innstille drifta inntil videre. De fleste av våre lesere forstår sik-

265

kert at det er ekstraordinære forhold, og vanskene er blitt så store at bladstyret ikke finner det forsvarlig å fortsette videre.” Etter å ha uttrykt håp om at ”forholdene” senere skulle gjøre det mulig å gi ut avisa igjen, takkes leserne. Vi sakser en bit fra samme nummer: ” FRIHET.” ”Friheten vinnes ikke en gang for alle. Den må det alltid kjempes om, hver dag og i enhver sak. Vi må alltid og under alle forhold måle vårt livssyn og vår livsform med livets krav og livets sannheter. Men når vi i vårt livssyn møter oss selv i det evig norske, i fedrenes arv, når vi har skapt samstemmighet i gudstro og livssyn og overensstemmelse mellom personlige liv og samfunnshensyn, da er vi fri.” Granli var redaktør, jeg vet ikke om denne lille biten om frihet kommer fra hans penn, men det er sannsynlig. Sikkert kunne slike små ”drypp” få nazimyndighetene til å reagere. Avisa gikk i alle fall inn og Leif Granli reiste heim til Frol. Etter at han kom heim fra Odda, arbeidet han som småbruker og som møllearbeider ved Granfoss Mølle i Frol resten av krigsåra. Stortinget Leif Granli ble valgt inn på Stortinget i 1945. Der hadde han plass i 28 år, som femte representant på Arbeiderpartiets liste 1945 -1949, som fjerde representant de tre neste periodene, tredjeplass på lista i perioden 1961 -1965 og førsteplass på lista i de to periodene fra 1965 -1973. Han arbeidet i Justiskomiteen de to første periodene, i Finans- og tollkomiteen de to neste og var sekretær i samme komite 1961 -1965. Han satt i Landbrukskomiteen fra 1965-1969. I Utenriks- og konstitusjonskomiteen var han fast medlem 1969-1973, i Forsvarskomiteen 1969 -1971. Leif Granli var også varamedlem til Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen 1950 - 1969. I tilegg var han med i flere råd, utvalg og delegasjoner. I 1957 var han medlem av Stortingets delegasjon til NATO-parlamentarikerforsamlingen. I Arbeiderpartiets gruppestyre var han varamedlem 1958 -1961, og fast medlem fra 1967 til 1973. Statsråd Granli var medlem av regjeringen som landbruksminister fra 25.9.1963 til 12.10.1965. ”Jeg ble landbruksminister på min fødselsdag i 1963, men jeg hadde ikke særlig lyst på posten. Jeg var blitt spurt året før om å bli lønns- og prisminister. Da sa jeg tvert nei. I 1963 var det derimot en ordre,” sier han i intervjuet i Adressa 30.9.78. Ifølge dagboka til Jens Haugland var han også på tale som sosialminister på nyåret i 1963. Det er sagt om Granli og kollegaen Håkon Johnsen at de aldri løp etter ombud. For Granlis vedkommende ser en av komiteplasseringene at partigruppa visste å utnytte hans kvalifikasjoner.

266

Leif Granli hadde en sentral rolle i mange budsjettforhandlinger i årene på Stortinget. Han var en utpreget samarbeidsmann, pragmatisk, men kunne være meget bestemt. Samarbeidsvilje, åpenhet, fasthet og kanskje en smule jovialitet er gode egenskaper i en forhandlingsposisjon. ”- Sta og bestemt –” er ord som ofte er brukt om Granli. At han likte seg som politiker, tyder en uttalelse i Arbeideravisa 3.3.79 på: ” Jeg er tilfreds med det jeg har foretatt meg. Jeg har hele tiden fått arbeide med ting som har interessert meg.” I det samme intervjuet uttaler han om synet på en politikers ære: ”Ingen politiker – uansett hvor han befinner seg på den politiske rangstige – kan slå seg på brystet og peke på at det og det har jeg fått gjort. Det fungerer ikke slik i det politiske liv. Gjennomføringen av politiske saker er summen av en hel rekke menneskers innsats. Politikk er et kollektivt arbeid, uansett hvilket samfunnssystem man arbeider under.” Han mente med andre ord at hans person og hans egenskaper ikke var noe å snakke eller skrive om. En sak som særlig ble knyttet til Granlis navn, var det såkalte ”Kjernekraftutvalget”, der han var leder. Jeg vet ikke egentlig om han var for eller mot bruken av kjernekraft. I intervjuet i Arbeider-Avisa 3.3.79 sier han om utvalgets arbeid: ” …Vi tok overhode ikke standpunkt for eller imot kjernekraftverk. Vårt mandat var å vurdere risikomessige sider ved kjernekraft. Det ligger ikke i vår innstilling noen anbefaling om utbygging av kjernekraftverk i Norge. Myndighetene får vurdere det arbeid vi har gjort opp mot andre hensyn, og så vurdere de energikilder vi i framtida skal bruke. Personlig mener jeg at vi fortsatt må utnytte den vasskrafta vi tross alt har her i landet....” Stortingspresidenten I perioden 1965 – 1969 var Granli midlertidig visepresident i Stortinget. Dagene 9.-13.5.1966 og fra 2.10.1967 var han visepresident. I neste periode var han visepresident 8.10.1969 – 1.10.1972. Fra 2.10.1972 og ut perioden var småbrukeren fra Frol ”nest etter Kongen” d.v.s. Stortingspresident. Fylkesmannen Da fylkesmann i Nord-Trøndelag Ole Bae søkte avskjed i 1971 ble Leif

267

Granli utnevnt til ny ”Kongens mann” i heimfylket. Han var fortsatt stortingsrepresentant og måtte nøye seg med diverse gjesteopptredener i embetet inntil han tiltrådte for fullt i 1973. ”Med Leif Granli fikk Nord-Trøndelag en fylkesmann som nærmest var et motstykke til sine forgjengere når det gjaldt embetsførsel og formaliteter,” skriver tidligere fylkesrådmann Dagfinn Sakshaug i boka ”Nord-Trøndelag Fylkeskommune – Oversikt for tiden etter andre verdenskrig.” ”Som tidligere kommunepolitiker og rikspolitiker var han kjent i de politiske irrganger. Han hadde også gode kunnskaper om partipolitisk arbeid foruten erfaring som journalist og redaktør.” Han stilte med andre ord i sin nye jobb usedvanlig kvalifisert. I tillegg var han ”Nordtrønder på sin hals,” skriver Sakshaug. For å fortsette med Sakshaug:” Med Lindboe og delvis med Sjaastad var de nærmeste medarbeiderne Dis. Bae sa De til damene, men du til mannfolkene. Dette ble annerledes med Granli. Han sa du til alt og alle uansett stand og status.... Dette gjorde det lettere å arbeide. Det daglige liv ble lettere, og en fikk en omgangsform som bidro til en mer effektiv saksbehandling. Det var ingen som kviet seg for å søke kontakt og bistand hos fylkesmannen slik det til dels hadde vært tidligere. Granli var vennligsinnet overfor alle mennesker….” Granli var som fylkesmann lite interessert i små trivialiteter. Han ville bruke energien på større saker. ”Derfor var det interessant å ha han som sjef.” (Sakshaug) Medarbeiderne måtte i større grad stole på seg sjøl og sine egne evner til å løse problemer. Han var ikke interessert i å se posten som kom inn. En streng rapporteringsplikt måtte da til for at fylkesmannen skulle holdes orientert om det som var nødvendig. Han var opptatt av å ta standpunkt, det skulle ikke være en snev av tvil, og sakene skulle ut fort. Sakshaug nevner og et annet særtrekk ved Granlis personlige holdninger. Det gjaldt tildeling av Kongens fortjenestemedaljer. ”Vanlig og innarbeidet praksis var at dersom noen hadde gjort seg fortjent til Kongens oppmerksomhet i gull, skulle tildelingen foretas av fylkesmannen. Dersom det var fortjenestemedalje i sølv ble det som regel overlatt vedkommende ordfører. Dette var ikke Granli enig i. Gullmedaljen kunne andre overlevere, mens han sjøl ville ha vervet når det var snakk om sølvmedaljen." Som så mange av de andre veteranene i Arbeiderbevegelsen, var ikke Granli begeistret for medaljer og andre dekorasjoner. ”Jeg fordrar ikke medaljer, og det er i grunnen pussig når gamle radikalere lar seg pryde med medaljer.” (Adressa 30/9-78.) Ellers var Granli som fylkesmann opptatt av ”avstanden” mellom norddel og sørdel i fylket. Da som nå gjaldt dette især når debatten dreide seg om de to sykehusene. Granli var støtt over stadig å lese kritikk av fylkesmann og fylkespolitikere – mest fra Namsosavisene. Mest såret var han over en underskriftkampanje i forbindelse med sykehusutbyggingen. På høsttinget i 1974 tok han et oppgjør med avishetsingen: ”Og så vil mange spørre: Hvorfor legge så

268

stor vekt på Namdal? Jo, det er derfra kritikken kommer om at ingen ting blir gjort. Vi hører ikke noe fra sørdelen av fylket.” Høsten 1975 var det siste gang fylkesmannen deltok i fylkestinget som administrasjonssjef. Fra 1/1 1976 var det en fylkesrådmann som overtok denne jobben. Granli var bekymret over de fremtidige muligheter til å få meningsfylte oppgaver for fylkesmannsembetet, ja, han var direkte pessimistisk med hensyn til embetets fremtid. Han var en av sju som på et fylkesmannsmøte stemte for å legge ned embetet. Avslutning Leif Granli fratrådte som fylkesmann i 1978. På tampen av fylkesmannsperioden ble han ofte intervjuet. ”Markant politiker og samfunnstjener.” (Arbeideravisa). ” Kjernekar fra Frol.” (Adressa). ”En trivelig fylkesmann tar farvel.” (Trønderavisa). Som pensjonist flytta Granli til Bærum der han hadde sin bolig. Sammen med kona Gunvor, født Langeland fra Frol, fikk han noen rolige pensjonistår med stell i hus og hage. Leif Granli døde i 1988. Leif Granli er den personen fra Levanger kommune som har kommet høyest på samfunnets rangstige. Småbrukeren fra Frol som ble ”nest etter Kongen”. På en eller annen måte skulle navnet hans ha blitt tatt vare på og hedret i kommunen.

Kilder: Statsarkivet. Trondheim Interkommunalt Arkiv. Trondheim Dagfinn Sakshaug: Nord-Trøndelag Fylkekommune, Oversikt for tiden etter andre verdenskrig. Arbeider-Avisa. Adresseavisen. Trønder-Avisa. Jens Haugland: Dagbok fra kongens råd. Samtaler med partikolleger.

269

Tor Munkeby:

Klokka i åkeren Tor Munkeby fra Frol har kontaktet skriftstyret for å få hjelp til å løse et mysterium. Har noen lesere opplysninger etter å ha lest nedenstående artikkel - ta kontakt! Skriftstyret Når du tar Okkenhaugveien fatt og kommer forbi tettbebyggelsen sørøst for Hegle skole, ligger gården "Lykkens Prøve" på venstre hånd. Et merkelig navn på en gård, kan en si! Forklaringen er å finne i naturen. Hele området utover mot Sætersmyra er flat myr, og det var i sin tid som å delta i et lotteri å rydde blautmyra og få til skikkelig drift. Derav navnet. Bruket ble utskilt fra Røstad øvre i 1862. Eiere/brukere har siden da vært Anders L. Munkrøstad, Bernhard Ingemann Munkrøstad, Aneus Pedersen Stornes, Mortinus Ellingsen, Anton Martin Indal, Mateus Indal og Borgny Indal. Klokka i åkeren I 1974 ble det drevet grøftearbeid på en av de åkrene som allerede var oppdyrket. En halv meter nede i jorda fant Tor Munkeby ei klokke. Samme sted som klokka lå, var det merker etter murer og brent stein etter et ildsted. Tydeligvis hadde det vært en boplass akkurat her. Har husene på Lykkens Prøve ligget her før, og senere blitt flyttet til ny tomt? Eller var dette rester etter en tidligere boplass? Tilbake til klokka. Den var merket av tidens tann - blant annet var viserne brukket, men etter litt rengjøring og pussing kom det fram både mønster og bokstaver, mønKlokka har mønster på lokket

270

ster på lokket og bokstaver inni. Øverst et nummer: 19482, under Robert Geneve (fabrikanten?) og under midten 8 Rubis. Inni en firkant på midten står det noen store, vanskelig lesbare bokstaver; antakelig UNION. Klokka må ha tilhørt en mann ved navn K. Skjelstad. Navnet hans er gravert nederst på flaten, og gravøren har til og med spandert på en liten blomsterpynt under navnet. Graveringen inni klokka Men hvem var K. Skjelstad, og hvorfor havnet klokka hans i åkeren? Teoriene kan være mange, særlig siden det var rester av en boplass der klokka ble funnet. Men det er også en mulighet for at klokka og boplassen ikke har noe med hverandre å gjøre. - Skjelstad kan ha arbeidet i åkeren hos daværende eier av gården. - Han kan ha vært på besøk på gården. - Klokka kan ha vært tyvegods, som har havnet der ved en tilfeldighet. - Klokka kan være arvet etter K. Skjelstad og tilhørt en annen da den ble mistet. - Klokka kan være mistet av en tilfeldig forbipasserende. Det siste er ikke sannsynlig, siden det ikke er vanlig ferdselsvei akkurat i nærheten av funnstedet. Skjelstadnavnet var vanlig i mange kommuner innover hele Trondheimsfjorden, bl.a. Trondheim, Stjørdal, Hegra, Åsen, Levanger, Frol, Inderøy, Verran og Steinkjer. Det er derfor ikke noen enkel sak å finne vår mann i arkivene, når en ikke har noe årstall å holde seg til. Kanskje nettopp du som leser dette, kan bidra til løsningen av mysteriet?

271

Hans O. Løkken:

Nedskutt Spitfire over Hammervatnet ”Reis opp!” Slik lød kommandoen fra vakthavende flyger for å indikere at den rutinemessige orienteringen var over, og at øverste befal og skvadronsjef forlot rommet. Morgenbriefen hadde som vanlig bestått av en gjennomgang av gårsdagen, fiendtlige styrker, dagens situasjon, skvadronens styrke og mobilitet, dagens program, teknisk status, taktiske disposisjoner og planlagte program, værsituasjonen og særoppgaver. Pilotene ved No.1 Photographic Reconnaissance Unit (fotoskvadronen) var de eneste som fulgte med, de andre flygerne satt henslengt i sine faste stoler med luene på snei. Redningsvestene og fallskjermene pakket de inn som noen påkledde småunger. De erfarne pilotene tenkte på andre ting, mens ferskingene lyttet spente og forventningsfulle. Alle visste at det ville bli langtokt de kommende dager - såkalte ”missions” eller ”sorties” over Trondheim i Norge. Det tyske slagskipet Tirpitz var i bevegelse. Stedet er Wick i Skottland, fredag 10. april 1942. Klokken er 06:00 – og normalt skulle den første flighten ha tatt av for en time siden. Enkelte av pilotene ergret seg litt over situasjonen, mulighetene for at helgepermen gikk i vasken var stor. Tirpitz var viktigere. Flying Officer (løytnant) Peter Geoffrey Charles Gimson (23) fra RAF Volunteer Reserve skjønte at i dag var det hans tur. Dagen før hadde han snakket med sine foreldre på en dårlig telefonlinje. Mary Evelyn og Geoffrey Gimson hjemme i Leicester var selvsagt alltid bekymret for sin sønn, men han trøstet dem med at hans oppdrag for tiden gikk ”himmelhøyt” og til områder hvor motstanden var hel- Peter Gimson ler liten. Mer hadde han ikke lov å si. Kommandoen ”Reis opp” rev den unge løytnanten på en måte ut av ”søvnen”, og han gikk raskt til ops-rommet og flightdesken for å forberede sin tur. Crewchiefen hadde for lengst begynt klargjøringen av flyet, en Supermarine

272

Spitfire PR IV med kjennetegnene AB307. Denne jagertypen var spesialbygd for fotorekognosering. Den hadde ekstra tanker for drivstoff og olje. Dette i seg selv gjorde den lite fleksibel og manøvreringsdyktig med tanke på kamp i lufta (dogfight). ”A born loser” kan en vel si i den sammenhengen. Dette til tross hadde den maks hastighet på 372 miles pr. time i 15 000 fot, kunne på grunn av sine spesialkonstruerte ”windshield” - fly opp til 36 000 fot med maks vekt på 7 105 lbs, og sist - men ikke minst: en betydelig rekkevidde (range) på hele 1 460 miles. Denne Spit’en kunne ingen få has på, trodde man. - AB307 var et nytt fly. Første gangen fløyet 12. desember 1941. Gimson’s ordre var å fly direkte til Trondheim, gjøre to ”photo-runs” og så returnere. 500 nautiske mil unna sitter en annen skvadron, og gjennomgår tilsvarende orientering (morgenbrief). Stedet er Lade i Trondheim, og skvadronen er den tyske 9 Staffel JG/5 oppsatt med de fantastiske Messerschmitt BF 109 jagerfly. Denne Staffel (tysk ord for skvadron) hadde, sammen med Sonderkommando Losigkeit, som primæroppgave å beskytte Tirpitz, og de ble liggende på Lade som vaktsomme blekkspruter på jakt etter bytte. De tok raskt av, dødeliggjorde byttet med sine fangarmer og trakk seg kjapt tilbake, mens Sonderkommando Losigkeit - som kom til Lade i januar samme året - rekognoserte luftrommet over Trøndelag og Tirpitz. Herbert Huppertz Staffelkapitän var oberleutnant Herbert Huppertz, en av Tysklands fremst jagerflygere, et såkalt ”flygeress” - med Ridderkorset og et stort antall luftseire over øst- og vestfronten. Denne fredag morgen var hans oppgave blant annet å oppmuntre sine menn, etter en noe pretensiøs diskusjon i messa kvelden før med basis i et løfte Huppertz tidligere hadde kommet med. Spitfire-fly fra Skottland hadde begynt å frekventere området jevnlig, og med deres flyhøyde og rekkevidde var det lite tyskerne kunne gjøre for å hindre at de utførte oppgaven sin, underforstått: å ta bilder av Tirpitz, Lützow og Admiral Hipper. Dette irriterte den seiersvante skvadronsjefen, og han hadde utlovet en flaske cognac for hvert nedskutt PR-fly (Spitfire). Etter sin morgenbrief gjorde de tyske flygerne, som opererte i lag to og to, seg klare for å møte engelskmennene. Tyskerne visste de kom, hvor de kom - men når? På Lade var klokken 0715 - dagen var fortsatt fredag 10. april 1942. På Sannan i Åsen hadde de også for lengst begynt dagen. Søskenparet Marta (11) og Per Sannan (21) hadde sine gjøremål på gården som ligger på

273

vestsiden av Hammervatnet. Denne fredagen var det meningen at Per skulle ta hesten og dra til fjells. Han kom seg tidlig av sted, faktisk mens broren Fridtjov (16) fortsatt tok fjøsstellet. På andre siden av vatnet, ved Samvirkelaget - holdt to unge gutter på med sitt. Det var den 13-årige Magnar G. Huseby og den 11årige Tor Loe. De ble alle tiltrukket av en økende flydur. Til tross for at de var vante med at luftvernkanonene til tyskerne fikk forstyrre Fridtjov Sannan stillheten, ble de også oppmerksom på at disse tiltok i frekvens. Og så plutselig dukker de opp: Et jagerfly med to andre på slep. De gikk inn i en form for luftkamp. Et både skrekkinngytende og majestetisk syn - nesten helt uvirkelig. Klokken 10:10 på formiddagen tar Peter Gimson av fra Wick. Målet var fjordarmene rundt selve Trondheimsfjorden, med hovedmål Fættenfjorden. Distanse fra Sumburg på Shetland til Værnes er 409,9 nautiske mil. Tid Magnar G. Husby over målet var satt til 12:45, hvilket skulle tyde på at Gimson skulle gjøre noen svinger over diverse fjordarmer før ankomst Fættenfjorden. Alt gikk som normalt. Litt over klokken 12:00 flyr Gimson lavere. På dette tidspunktet er han for lengst oppdaget. Alarmen går på Lade og to flygere løper raskt ut for å avskjære Fi med hvert sitt jagerfly. ”Lead” (leder av formasjonen) er oberleutnant Huppertz, som raskt blir forenet med sin vingmann. På Sannan har Per kommet tilbake fra fjellet med lass, og begir seg inn på Per og Marta Sannan på stedet hvor Gimson falt ned.

274

Spitfire

kjøkkenet for å hente noe. Han skal snart av sted igjen på en ny fjelltur. Marta har nettopp vasket opp, og satt seg ned ved kjøkkenbordet med noen lekse-bøker. Faren, Ole Sannan - var i ligningsmøte. Denne dagen skulle ikke bli som

andre dager for folket rundt Hammervatnet. Det som skjedde innledningsvis hva gjelder forestående luftkamp, er heller usikkert, men i følge arkiver hos RAF i London heter det seg vedrørende luftdyktigheten til Gimson’s Spitfire: ”his aircraft may previously have been damaged by German anti-aircraft fire”, hvilket kanskje kan bety at Spit’en hadde blitt truffet av luftvernartilleri og blitt skadet før han kom i luftkamp. I så fall ville han trolig ikke fløyet så lavt, men retur- Messerschmitt BF 109E nert. Dette er meget usikkert. I henhold til Marta og Per Sannan skjedde følgende. De var begge inne på dette tidsrommet og stod i sørvinduet og så på. De forteller det slik: Et lite fly (jagerfly) kom inn over Hammervatnet og ble liggende ganske høyt og fly i ring rundt og rundt på samme plass. (Var det skadet?). Stedlig luftvern rundt Åsen iverksatte en kraftig ildgivning. ”Men granatene eksploderte langt under flyet”, sier de to ivrige i munnen på hverandre - en vakker torsdagskveld i juni 2003 når Olaf Vedul og undertegnede er på besøk hos søskenparet. Plutselig dukker to andre fly opp. Dette var altså Staffelkapitän Huppertz og hans vingmann. Gimson i sin Spitfire forsøker å komme seg unna. Så blir engelskmannen tydeligvis truffet av Huppertz. Spit’en går ned i glideflukt, flygeren hopper ut - fallskjermen åpner seg ikke slik den skal. ”Gimson forsøker å styre med armer og ben”, sier Per - og så faller han ned straks nord av Fonnån, mens flyet styrter på isen i strandkanten på den sørlige siden av øya i Hammervatnet. Klokka var snart ett på dagen. Og så var det de to ungdommene ved Samvirkelaget. Redselen ble skjøvet

275

til sides for spenningen. De så at Spit’en - som de på det tidspunktet trolig ikke visste engang hva var - mistet høyde. Først trodde de den ville falle ned ved jernbanestasjonen i Åsen, men plutselig gjør flyet en sving utover, noe svart røk kommer ut og bak flyet - og der - fra Samvirkelaget i Åsen en aprildag i 1942, er Magnar og Tor tause vitner til en tragedie. De ser flygeren falle ut av flyet, men at fallskjermen ikke åpner seg, men blir hengende som en snor etter bylten som raskt faller mot bakken. De bevitner måpende og med storslåtte øyne at Spit’en treffer isen på sørsiden av Hammerøya, og at piloten synes å falle ned på andre siden. Og som de raske ”rakkerungene” de var, var de på vei omtrent før flyet traff isen. De løp alt de kunne. Flydeler lå spredt utover, og selve motoren synes å ha gått igjennom isen. Etter å ha trukket pusten noen sekunder, løp de over øya det beste de kunne, og kom frem til stedet hvor flygeren hadde falt ned. Der var allerede noen tyske soldater og offiserer samlet. Tyskerne stod i ”giv akt” og gjorde honnør, en verdig æresbevisning blant likemenn. Magnar G. Huseby har siden fortalt at dette gjorde sterkt inntrykk, selv på en uvitende 13-åring. Han hadde hørt, sett og forstått mer og mer av krigens djevelskap, brutalitet og ubarmhjertelighet - og så er han vitne til at selv tyskere hadde følelser og verdighet. Den tapre Peter Gimson hadde falt ned over ei stor furu ved siden av veien til Fonnån. Nå lå han der maltraktert. ”Et offer for vår frihet”, sa Magnar det til meg en vakker søndag ettermiddag på hytta si ute på Åtlo. De tyske jagerflyene gjorde et par lave, stupende forbiflygninger, trolig ikke som et hoverende seierstegn, men som et siste bukk i respekt for en verdig motstander. Straks etterpå ble Peter Gimson kjørt bort i ærbødighet. Klokken hadde passert ett den dagen. Peter Gimson fulgte sin plan og sin ordre. Dette var hans aller første tur. Det skulle bli hans siste. Huppertz fulgte sin plan og sin ordre. Begge visste at et eventuelt møte ville utvikle seg ujamt - til det var fotospit’en for tung. Løytnant Gimson var en klok ung mann, en gentleman. Hva han måtte ha tenkt der oppe - allerede skadet eller ikke - kan vi kanskje forestille oss. Han ba ikke om nåde. Han fullførte sitt løp, og måtte ha klart å komme seg ut av flyet, men uheldigvis var fallskjermen skadet - trolig som et resultat av luftkampen / ildgivning. Huppertz var en like klok mann, også en gentleman - men så mye, mye mer erfaren. Han visste han hadde overtaket. Det måtte gå som det gikk. Etter over 60 luftseire likte han trolig ikke hva han så hva angikk fallskjermen. På Sannan tok Per hesten og dro til fjells for andre gang den dagen. Marta fikk ikke lov å gå ut. Marta og Per forteller meg at de er ganske sikre på at deres avdøde bror, Fridtjov - var den første som kom frem til havaristedet. Det heter seg at da ”den gamle i Fonnån” kom til havaristedet, ga han med sin militære bakgrunn klar og tydelig beskjed om at ingen måtte røre noe. Likevel vet vi i ettertid at ”noen” tok ”noe”, blant annet pilotens klokke - eller det som var igjen av den (ingen innmat). Den ble i 1950 gitt til Gimson’s slekt i England.

276

Fridtjov Sannan, Magnar G. Huseby og Tor Loe tok sin brutale livserfaring med seg inn i det voksne liv. Opplevelsen påvirket de unge herrer. De måtte bli gentlemen av slikt - de og. Forhenværende stortingsrepresentant Magnar G. Huseby har den 17. mai hvert år holdt en liten seremoni på graven til Gimson. Slikt står det respekt av. En handling som gleder Jacqueline Gimson, søster til Peter. Hun bor i Leicester, England. Ved siden av Jacqueline er det kun igjen en annen søster, som dessverre er syk. Begge søstrene er ugifte og uten barn. Familiegrenen til Peter Gimson er i ferd med å dø ut. I telefon og brev til meg uttrykker hun takknemlighet for at vi hedrer Peters minne, med en spesiell takk til Magnar G. Huseby. Flying Officer Peter Gimson ble begravet på Stavne kirkegård den 17. april. Og hvordan gikk det så med oberleutnant Herbert Huppertz? Det heter seg at han vant de fleste cognacflaskene selv. For øvrig ble han skutt ned og mistet livet i nærheten av Caen i Frankrike den 8. juni 1944 - to dager etter invasjonen (D-dag). Døden kan flamme som kornmo; klarere ser vi enn før, hvert liv i dens hvite smerte, det er de beste som dør. (Nordal Grieg)

Søster Jacqueline i 1992.

277

Jakob Aune:

Eit 65-årsminne Petter Krogstad fortel Da Petter Krogstad (no 87 år) leverte inn uniforma og militæreffektene etter avslutta rekruttskole på Steinkjersannan 29. august 1939, meinte han at han skulle vera ferdig med militærteneste i lang tid. Tre dagar etter sendte Hitler troppane sine inn i Polen, og tre dagar etter det igjen erklærte England og Frankrike krig mot Tyskland. Den 30. november 1939 gjekk Sovjetunionen til åtak på Finland ."Da tykte vi krigen hadde komi nær nok", seier Petter. Den 5. januar 1940 måtte Petter igjen dra uniforma på og møte på nøytralitetsvakt. Han var da soldat i første bataljon av Nord-Trøndelag Infanteriregiment nr.13. Men det var vel ingen i IR 13 som tenkte at dei skulle ut i nokon krig da dei reiste nordover til Narvik med D/S Lyra og D/S Leda frå Bergenske Dampskipsselskap den 12. januar. Ombord i båtane var det 679 korporalar og menige, 51 befal og 88 hestar med kjørety. Dei tok av hestane bakskorne så dei ikkje skulle skade kvarandre under transporten. Dagen etter dei kom fram, fekk dei høre frå Köningsberg radio kor mange soldatar og hestar som hadde komi til Narvik. Spionasje? På turen utover Trondheimsfjorden hadde dei fint ver, men da dei la kursen nordover utom Agdenes, fekk dei sterk vestavind. Når hestane blir nervøse, svettar dei. Svettedampen vart kondensert oppunder jarndekket over lasterommet og draup ned på karane som skulle passe hestane, og dyra glei frå side til side etter som skipet rulla. Heldigvis vart det stilt da vi kom til Rørvik, fortel Petter. Da dei kom fram til Narvik, var det hålkeføre og vanskeleg med uskodde hestar. Tronge forlegningar var det òg i Narvik. Det vart betre da regimentet vart overført til Elvegårdsmoen. Der var det meir plass både for folk og dyr. Det vart likevel 15 mann på kvart rom utan elektrisk lys. Petromaksen måtte pumpast opp rett ofte. Dei nord-norske vinterkveldane vart lange. Tida gjekk med til skitrening og skyteøvingar i dei korte januar- og februardagane. Det var stort snøfall den vinteren så soldatane fekk mykje arbeid med snømåking.

278

I slutten av mars fekk vi høyre at vi skulle få avløysing, fortel Petter. Den 15. april skulle vi få reise heim og nytt mannskap skulle overta. Den 6. april hadde vi "farvelfest". Eg sendte brev heim og fortalte at no var det slutt på nøytralitetsvakta for min del. Men så den 8. april fekk vi høyre at avløysinga var utsett på ubestemt tid. Regimentet skulle gjerast stridsklart og overførast til Narvik. Soldatane fekk utlevert skarpe skot. Mitraljøsemagasin skulle fyllast. Ryggsekker skulle pakkast. Alle hadde skiutstyr som skulle gjerast klart. Alt måtte skje fort. Opp i alt dette vart det eit forrykande uver med stort snøfall, og vegane vart uframkomelege. Vi forsto at noko alvorleg var i gjære. Vi hadde merka oss at eit stort tysk kvalkokeri hadde ankra opp ute i Ofotfjorden, og at norske tollarar ikkje fekk koma om bord. Seint på kvelden 8. april starta vi frå Elvegårdsmoen. Hestar og kuskar vart igjen. Halv tre om natta kom vi til Øyjord, og vidare med ferje til Vassvik ved Narvik. Klokka fem om morgonen hørte vi kraftige eksplosjonar frå sjøen utanfor Narvik. Seinare fekk vi rede på at det var dei norske krigsskipa Norge og Eidsvold som var torpederte. 276 mann miste livet den morgonen. Medan vi marsjerte frå Elvegårdsmoen, hadde tyskarane sett i land troppar frå kvalkokeriet fleire stader. Vi fekk ordre om å rykke fram til hamneområdet. Vi sprang gjennom gatene. Eg var i lag med løytnant Torgersen. Han sa at eg ikkje måtte skyte på engelskmemn, berre på tyskarar. Eg meinte det verken var engelskmenn eller tyskarar her, men fekk ikkje svar. Før vi nådde hamna, fekk vi ordre om å snu og samlast på skolegården inne i byen. Tredje kompani (mitt kompani) med omlag 130 mann marsjerte så inn til skoleområdet. Det var eit kvartal med bygningar på tre sider. Ei tid etter vi kom dit, gjekk eg over plassen. Da møtte eg ein soldat som fortalde at vi var omringa av tyske soldatar. Eg kunne ikkje tru det. Bli med og sjå, sa han. Vi gjekk bort til skoleporten og der sto dei, tett i tett med maskinpistolar, og handgranatar i støvIeskafta. Medan befalet diskuterte kva vi skulle gjera, kom det ei gruppe på 5 - 6 tyske soldatar med ein plakat dei heldt opp. Der sto med store bokstavar: "Oslo, Bergen og Trondheim er besatt. Den norske regjering har bestemt at all motstand skal opphøre” (Dette var bløff!). Etter litt diskusjon mellom norsk og tysk befal, fekk vi ein halv time tenketid. Vi snakka om kva sjansar vi hadde til å koma oss ut. Nokre meinte at vi måtte prøve å skyte oss ut. Det vart heldigvis ikkje gjort. I staden ville major Omdal prøve ein bløff. Han ba oss stille opp i ei rekke og marsjere etter ham. Så gjekk han rett gjennom den tyske sperringa. Vi følgde etter han på ei rekke. Dei tyske soldatane sto berre og måpte. Dei sto med skotklare maskinpistolar. Vi gjekk med våpnet i reim over skuldra. Nesten heile kompaniet var ute før ein tysk offiser ropte: "Halt,

279

Etter avvæpninga av den tyske patruljen fant Petter ein eksponert film i ein av ryggsekkene til soldatene. Han fikk filmen framkalt i Sverige. To av bildene viste seg å vere frå trefningane. Her er den tyske patruljen oppstilt og ferdig til avgang fra Elvegårdsmoen den 10. april 1940.

dere får ikkje marsjere!" Major Omdal svarte: "Doch wir marschieren. Guten Morgen!" Ein større bløff vart neppe gjennomført i Narvik. Da vi kom ut av skolegården, gjekk vi vidare mot stasjonen etter jarnvegslina, gjennom den første tunnelen og opp til den neste. Der stoppa vi og monterte mitraljøsestilling ved opninga. Etter ei tid såg vi folk i den første tunnelopninga. "Skyt varselskot!" sa løytnanten som hadde kommandoen. Da fekk vi svar. Kulene kvein over oss, men ingen vart trefte. Da ropte løytnanten: "Femti skot, eld!" Dette var første skotvekslinga i Narvik mellom norske og tyske troppar. Etter ein halv time trekte tyskarane seg tilbake. Vi heldt stillinga til om kvelden. Da gjekk vi vidare til Hundal stasjon. Der vart vi om natta. Med malmvogner vart vi transporterte til Gamle Bjørnefjell stasjon. Nye Bjørnefjell ligg noko nærare grensa. 10. april hadde vi fått tak i fire par ski, og om kvelden vart 4 mann sendt for å rekognosera. Det var ingen triveleg skitur, men vi såg ingen tyskarar på den to timar lange turen. 11. april vart eit geværlag på 8 mannn sendt ut som sikringsvakt ved Øvre Geitvatn. Der kom det ei patrulje på 13 tyske soldatar over isen mot dei. Da dei var omlag 150 meter frå land, vart det opna eld. Det vart ein kort kamp før tys-

280

karane overga seg med ein mann såra. Desse vart førte til Bjørnefjell som fangar. 13. april landa 11 tyske transportfly på isen på Hartvikvatnet. Dei nordmennene som vart tekne til fangar på Elvegårdsmoen, vart sette til å trampe startbanar så flya kunne koma opp att. Berre eit fly kom opp. Det feilnavigerte og måtte nødlande i Sverige. Dei andre 10 flya vart ståande til om våren da dei sokk gjennom isen. Det hende enda meir den 13. april. Da gjekk engelskmennene til åtak med eit slagskip og 9 destroyarar mot dei tyske skipa på hamna. Det vart ein voldsom kanonade i fleire timar. Svart røyk velta opp mot oss. 10 tyske skip vart senka. Dei 4 siste inne i Rombaksbotn. 15. april fekk vi forsyningar med fly. Fire fly kom med proviant for 8 dagar. Dei hadde òg med 14000 mitraljøsepatronar. Alt skulle lagrast og fordelast dagen etter. Medan nokre av oss var opptekne med dette, var ein patrulje ute på sikringsoppdrag. Dei trefte på ein tysk patrulje på same oppdrag. Det vart skotveksling og ein av våre fall. Dei andre var uskadde. I grålysinga 16. april gjekk tyskarane til åtak på Bjørnefjell. Dei fleste norske var i stasjonsbygninga og inne i hotellet. Etter intens skotveksling frå begge sider, måtte vi gje oss. Da låg 5 drepne og 16 såra i snøen. Eg låg saman med 3 andre litt frå stasjonen. Da vi såg at dei gav opp, heldt vi opp òg. Vi vart liggande i dekning til klokka halv to om natta. Da såg vi at månen ville bli dekt av ei sky, og vi bestemte oss for å prøve å koma oss vekk. Vi gjekk ut med 100 meters mellomrom for å vekkje minst mogeleg oppsikt. Eg gjekk ut som tredjemann. Han som gjekk sist, vart oppdaga og fekk nokre skot etter

Den tyske patruljen på veg over isen på Øvre Geitvatn like før trefninga med dei norske soldatene den 11. april.

281

seg. Vi tok oss over ein åsrygg, og var ikkje lenger synlege frå jernbanelina. Straks etter vart det kraftig snøfall. Vi gjekk oss fast og måtte snu fleire gonger. Endeleg letna det såpass at vi såg jernbanelina og gjekk mot den. Vi fann fleire hus, men alle var låst. Dei fleste var frå anleggstida. To mann var no heilt utslitne og nekta å gå vidare. Eg ville da undersøke dei husa vi kunne sjå, men dei var tomme. Da kom ein banevaktar kjørande på dresin. Eg stoppa han, og han spurte: "Er ni norske eller tyske?” og om eg var "ensam”. Eg fortalte at det var tre mann til i eit skur nede ved huset der. Det viste seg at banevaktaren budde der, men familien var evakuert. Eg vart med tilbake Petter ved Fredsrosa utanfor den vakre heipå dresinen og vi fekk bli med inn. men sin, Tingstad lille i Halsangrenda. Petter Dette var om kvelden 17. april etter er snekkar og har vori med på å bygge 18 timars marsj og utan mat i to mange hus i Levangerområdet. Han har òg døgn. Han tok kontakt med sven- laga møbler til heimen, t.d. stolar, bord og ske myndigheter og vi vart henta i skuvsenger. Ein må ikkje vere "trehendt" ei motorvogn av svenske militære. for å lage ei slik skute. Våpen og ein nesten tom ryggsekk vart beslaglagt. Vi fekk mat og ei seng for natta. Dagen etter vart vi sendt til Kiruna der dei andre var. Så var det slutt med krigen for min del, seier Petter. Seks norske soldatar fall på Bjørnefjell: Arne Brustad frå Frosta, Gunnar Ahlgren frå Verdal, Olav Nordtug frå Beitstad, Olav Hembre frå Hegra, Olav Katmo frå Overhalla, Peter Hårsaker frå Stadsbygd. Jon Amdal frå Overhalla fall den 20. mai på Kopperfjellet. Dei seks har fått sin minnestein på Bjørnefjell. Tyskarane gav lov til å føre dei falne til Sverige. I Kiruna vart dei bisette frå kjerka med store æresbevisningar frå svenske militære. Petter Krogstad fortel om Peter Hårsaker: Om kvelden 8. april da vi skulle gå frå Elvegårdsmoen, var Peter Hårsaker utteke til å gå vakt. Han var lei av å gå vakt, så han bytta bort vakta til ein annan soldat og vart med til Narvik. Hadde han teki vakta, kunne han kanskja ha overlevd krigen, spekulerer Petter. Ingen kan frå si førloge fly, heiter det i eit dikt frå mellomalderen. (Ingen kan fly frå sin skjebne)

282

Skjema som måtte underskrives før ein kom inn i Norge etter at krigshandlingane var over.

Ut på sommaren vart dei norske soldatane flytta sørover i Sverige. Petter og nokre andre kom til Sveg. Seinare vart dei flytta til Falun, til ein nedlagt militærleir. Der fekk dei arbeid i jordbruket, og treivst godt. Den 16. juli 1940 gav svenskane dei norske soldatane fri. Dei vart med tog til Kornsjø. Der vart dei stoppa av tyskarane. Dei fekk ikkje koma inn i Norge før dei skreiv under på å ikkje bera våpen mot den tyske hærmakta.

283

Pål Kulås:

Minnemarkering på Ekne 8. mai 2005 – et 60-års jubileum Markeringen i Falstadskogen Våren 2005 var det 60 år siden portene til ”Strafgefangenenlager Falstad” ble åpnet, fangene slapp fri og ”freden braut laus”. ”Gleden og jubelen som fulgte utover våren og sommeren når freden endelig kom må en ha opplevd for i det hele tatt å fatte den fullt og helt”, som en tidligere krigshelt nettopp sa i et avisintervju. Den samme karen sa videre: ”Jeg ønsker heller ikke at kommende generasjoner skal få oppleve en slik vår og sommer, for opplevelsene, tragediene og elendigheten de fem okkupasjonsårene som førte til denne ufattelige gleden, var så tunge å bære for det norske folk at jeg ønsker alle kommende generasjoner skal slippe å oppleve noe tilsvarende”. Når en vet at Falstad fangeleir var den nest største og etter alt å dømme den mest brutale tyske fangeleir i krigens Norge, kan en forestille seg gledescenene som utspant seg der da portene gikk opp og vaktene forsvant. I årene 1941 – 1945 fungerte Falstad både som konsentrasjonsleir, interneringsleir og dødsleir. Opplevelsene her på Falstad har preget både fangene og deres pårørende for resten av livet. Sjøl om tortur og andre lidelser under oppholdet har preget både deres sinn og helse, er det en annen sak de alle heller har villet snakke om i alle år etter krigen. Det er takknemligheten til folket og grendesamfunnet på Ekne for deres store innsats for å gjøre hverdagen lettere og lysere for fangene. Bygdefolket smuglet mat, brev, pakker og beskjeder inn i leiren. De hjalp pårørende både med skyss, losji og mat slik at de fikk møte sine kjære som var der som fanger. Det viktigste av alt var kanskje at de viste medmenneskelighet i en håpløs situasjon. De strakte ut en hjelpende hånd og gav på denne måten et håp. Det er dette som er så fint uttrykt i minnebautaen på Falstad, et motto som går igjen i Falstadfangenes logo. Men bygdefolkets innsats sluttet ikke der, den har fortsatt i alle år etter krigen. Bygdefolket ”har gått mann av huse” og stilt frivillig opp og gått i bresjen

284

To veteranene både fra fangetida og fangeforeningen ved minnebautaen 8. mai 2005, formannen i fangeforeningen Knut Karlsen Vestergren, Vanse til h. sammen med Johan Pedersen, Mosjøen.

for det ene minnearrangementet etter det andre. Også i år ble det innbudt til markering av fredsdagen – 8. mai. Ekne menighetsråd har i mange år arrangert minnegudstjeneste i luftegården på Falstad ei helg nær 8. mai. Da Falstad i år var under ombygging, ble gudstjenesten lagt til Falstadskogen 8. mai kl. 12.00. Gudstjenesten ble ledet av prost Per Halstein Nielsen. Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfeldt, holdt dagens tale. Skogn speidergruppe deltok sammen med en avdeling fra militæret. Videre var det korsang og kranspålegginger. Etter det var slutt i Falstadskogen, ble det solgt middag på Ekne grendehus, hvor også blant andre Falstadsenteret og Falstadfangenes Forening orienterte om sitt arbeid. En presentasjon av fangeforeningen Som avslutning på den meget trivelige markeringen holdt Falstadfangenes Forening sitt landsmøte på Smihaugen. Der ble det vedtatt nye statutter for foreningen hvor jeg her tar med de to første paragrafer:

285

§ 1. Foreningens navn er Falstadfangenes Forening (FFF) – en venneforening. Den ble stiftet i Ekne den 28. august 1999. Foreningens sete er i Ekne, Levanger kommune. § 2. Formålet med Falstadfangenes Forening er å representere alle som har sittet som fanger på Falstad i tiden 1941 – 1945, deres familier og etterkommere og andre som har vært knyttet til Falstadleiren i den perioden. Foreningen ønsker å ivareta disse personenes interesser og bidra til at kommende generasjoner blir kjent med det som hendte, og dermed blir på vakt mot at lignende forhold oppstår ved at diktatorer og terrorsystemer får makt. Foreningen har som siktemål å bidra til at Stiftelsen Falstadsenteret gjennom et museum og en bred forsknings- og informasjonsvirksomhet arbeider for at alle lag av folket ser behovet for fremtidsrettet fredsarbeid.

Okkupasjonstiden er en viktig del av Eknes historie, og fangeforeningen ser deler av sin virksomhet som et viktig bidrag til historielagets arbeid. Derfor en kort presentasjon her: Som navnet sier ble foreningen dannet av fanger fra krigsårene, men nå er de fleste medlemmer pårørende og etterkommere. Foreningen er åpen for alle som har vært knyttet til Falstad eller er interessert i leirens historie og foreningens formål. Og gledelig for oss i styret er at mange fra hele landet tar kontakt for å melde seg inn. De har innsett viktigheten av at noen følger opp arbeidet fangeforeningen har startet (nå etter hvert som de eldste faller fra). Som en ser av formålsparagrafen, er siktemålet blant annet å være en støtte og venneforening for Falstadsenteret. Men det er vel heller ikke til å stikke under en stol at dette samarbeidet har snublet litt i starten. Derfor opprettet fangeforeningen i 2004 et arbeidsutvalg bestående av Kjell Baalsrud, leder, Anders Gustad og Erik Lykke. Målet har vært å skape grunnlag for dialog og samarbeid med Stiftelsen. Gruppas arbeid har ført til at på Stiftelsens årsmøte 13. april 2005 ble Kjell Baalsrud og Anders Gustad valgt inn i Rådet for Falstadstiftelsen som fangeforeningens representanter. Ved neste korsvei er målet å bli representert i styret. Falstadfangenes Forening er meget glad for opprettelsen av Stiftelsen Falstadsenteret og at dette senteret ble lagt til Ekne. Vi støtter arbeidet fullt og helt (det er jo helt i vår ånd og etter våre ønsker – dette har også bygda og folket på Ekne fortjent), men vi ønsker enda mer innsyn og tettere samarbeid med stiftelsen, og dette kan vi bare oppnå ved å bli representert i styret. Vi synes det er en naturlig utvikling at den gruppa som på grunn av sine

286

lidelser og også med sine liv har vært den direkte foranledningen til at et fredssenter ble opprettet, blir representert i det framtidige styret. I 2004 ble det opprettet en konto for å samle inn kr. 50.000,- for å sette inn i Stiftelsens grunnkapital når vi ble representert i Rådet. Til denne kontoen kom det inn et mye større beløp. Dette beløpet er vedtatt satt inn i et aktivitetsfond som er opprettet av fangeforeningen, ”hvor fondets midler skal tjene Foreningens formål, spesielt aktiviteter som tilgodeser bygden Ekne, Falstad krigsminnested og dets ofre”. Kildematerieale fra krigsårene En av fangeforeningens oppgaver er å ta vare på historisk materiale til arkivet. Det kan være beretninger som er skrevet av fanger eller pårørende, bidrag til historiske årbøker, avisartikler m. m. Det er også skrevet mange bøker i etterkrigsårene om aksjoner og hendelser omkring i landet. De aller fleste av disse bøkene kom i lite opplag, og finnes i dag bare hos private. Dagens styre i FFF: Knut Karlsen Vestergren, leder Anders Gustad, nestleder Atle Sand, sekretær Pål Kulås, kasserer Kjell Baalsrud, Einar Svee og Alfred Falstad, styremedlemmer

Falstadfangenes Forening – en venneforening

287

Sigrun Okkenhaug:

Martnan på 1870-talet Skrevet ca 1939 Bare for 60-70 år sidan var Levangermartnan noko heilt anna enn den er i dag. Det som sermerkte martnan den tida var jamthandelen og handelen med “sjøkallan”. Når det leid til martnas kom jamtane køyrande inn til byen i skrinnene sine. Heile Røstadlia kunde vera full av jamt – fal (ferd) etter fal kom køyrande inn til byen, og det var ikkje tale om at alle dei ymse losjihus med stallar kunde ta imot alt, når “jamtskreia” kom. Så vart skrinnene sett ut på gata – og det hende det var so tett med jamtskrinner opp gjenom Akergata, at det mest var vondt å koma fram der. Akergata var den noverande Håkon den godes gate. Den gjekk den tid – før det var nokon skikkeleg regulering – frå meieriet og nedover til Sivertsenmælen (Nordenborghjørnet). Nedanfor der var det ei “ør” – og når det var flom, gjekk elva opp her. Det var ikkje lenger millom fjorden og elva da, enn at smågutane fann moro i å dra båtane som høyrde sjøkallan’ til over frå hamna og ned i elva. Når så kallane kom og leita etter båtane sine, hadde dei moro. Men så var det jamten – han kom ikkje berre etter riksvegen ned gjenom Røstadlia. Når føret var skralt, tok dei over frå Levring i Verdal – over Buran – og ned gjenom Frolbygda. Føret heldt seg sjølvsagt lenger i høgda enn i låglendet. Det kunde da stå tett med jamtskrinner ved Okkenhaug t.d. dagane før martnan. Og jamtene fekk hus og mat, så lenge folk hadde noko. Det blir fortalt mange morosame småsoger frå den tid. Det var t.d. straks etter at jarnomnane kom i bruk. Eit par jamter fekk mat og hus på Okkenhaug – og dei sat då og prata ut etter kvelden. Om morgonen fann ikkje den eine jamten att skinnhanskane sine. Han leita og dei andre leita, men ingen fann noko. “Kor la du dei frå deg då?” vart det spurt. “I jarnskåpan der korvskinnan ligg,” sa jamten. Han hadde lagt dei i omnsetasjen – og no var dei oppbrende, så dei såg ut som pølseskinn. Ein annan gong kom det eit par jamter og bad om hus og mat. Hus fekk dei, men av mat var det ikkje anna å få enn graut. Og mjølka var det gått etter med, så det var lite om noko attåt grauten. Det måtte bli øl eller brennevin – og no

288

fekk dei sjølv velge kva dei vilde ha. “Vi tar det som better er,” sa jamtane, og valde brennevinet. Så åt dei graut og drakk brennevin. Men til slutt vart det nokk i sterkaste laget. “Det er ryslig sterk grautvet’ dei brukar i Norje,” sa den eina jamten og sukka. “Ja,” sanna den andre med, “jag tar alt på og vil sjung, jag.” Jamtane hadde med seg smør og ost og skinnvarer frå Jämtland. Så bytta dei til seg – eller handla til seg – korn og sjømat. Attåt dreiv dei mykje med hestehandel – og den var kanskje vigtugaste grunnlaget for martnashandelen. Sjøkallan’ kom frå Frøya, Hitra, frå Mørekysten og Romsdal. Dei kom med sjømat, og bytta eller handla til seg landmannsvarer. Potet, kålrot og korn fekk dei for fisken sin. Og i mange høve var det vel om å gjera å narre kvarandre best mogeleg. Det hende sjøkallan’ fekk kunepe i staden for kålrot t.d. – og dei merka det ikkje før dei skulde koke og eta rotgrauten. Men så kunde det vel ôg hende at fisken ikkje var fullt så fin som den var oppskrytt til. Det gjellt vel på båe leider om å få mest mogeleg for varene sine – den tid som no i dag. Og kvar einskild fekk vera vaken og anse etter så han ikkje vart snytt. Ein annan handelsvare som kanskje ikkje var så kjend, var agnskjel. I reknskapsbøkene etter gamle Carl Fredrik Okkenhaug på Tynes og Røstad står det oppskrive fleire oppgjer med folk som har plukka opp mot 10 000 agnskjel. Agnskjel vart sild til sjøkallan’. Like eins kjøpte dei askelutaske – til å lute tørrfisken med. I sjødistrikta brende dei mykje torv – og fekk soleis ikkje til skikkeleg lutaske sjølv. Jamtane og sjøkallan’ var det som i høg grad sette sitt præg på Levangermartnan den tid. Dei skapte liv og røre. Dei gjorde Levanger til eit knutepunkt for samferdsla millom grannelanda – til Merakerbanen kom og tok over den mellomriks-samferdsla som før naturleg gjekk over Levanger. Når ein taler med gamle – eller eldre – folk i dag om martnan, så høyrer ein gjerne: “Ja, den tid var det martna da.” Det kjem som eit lite hjartesukk over gamle dagers liv og røre, i motsetnad til stilla i dag. Korleis tok så byen imot desse langfarande handelskarane? Der parken med vassbassenget no er, var martnasplassen. Der reiste teltbyen seg med bu etter bu, der dei selde alt mogeleg, frå sureple til skinnvarer. Blikktyhandelen vart kanskje dominerande med kvart. Søtkake (honningkake) var og noko som det var avsetnad på. Det var kaffebuer på torvet. Kjerringene kokte kaffen heime i store kjelar. Desse kjelane stod innballa i klæde – skinnfelder t.d. – på langbord, og rundt om borda stod benker. For ei stor skillingskake med smør og ost på og kaffe til var det tri skilling – for ei brødskive med kaffe til var prisen to skilling. Og det var koppar som det var tak i – dei var som ei halvveges lita bøtte imot dei fingerbøllene som er i bruk i dag. Rundt om i byen var det brennevinssjapper og dansarsaler. Peter Gilstad t.d. hadde dansarsal der samvirkelaget no er. Håvaldsen hadde brendevins-

289

handel i Skjørholmgården – og jomfru Tangen selde øl og vin der Bethania no er. Ho hadde billiard, og hos henne samlas folk både frå bygd og by. Gunnar og Beret Hansen Marienborg hadde og brennevinshandel – med bon’-losji og utskjenkning. Ei flaske godt brennevin kosta den tid ei ort og tolv skilling – ei flaske “fufu” fekk dei for ei ort. Reitan selde noko dei kalla hønsjit-vin – laddevin; det var gamall kirsebervin. Og den var ôg rimelig i pris. Som folkevits frå den tid – til å markere laddevinens verknad etter prisen – vart det gjerne sagt at ein kunde få ei bøtte laddevin for 70 øre – og da kunne ein vera full i fjorten dagar, etter å ha drukke dette. Mads Lie frå Håden på Nesset var politibetjent – og han skulde då sjå til så både martnadslivet og livet elles gjekk for seg i ro og med sømd. Men kl 9 om kvelden kom Andreas Moe med tromma si. Peter A – Peter A – Peter Andreas Moe – etter den takten gjekk tappenstreken. Og då skulle all handel vera slutt. Då stengte brennevinssjappene, då pakka dei saman i buene på torvet, då var det slutt med kaffesal og handel elles. Når Peter Andreas Moe hadde gått sin runde gjenom byen, skulde det vera stilt. Det var ikkje berre kjøp og salg og brennevinshandel som fylgde martnadslivet. Tryllekunstnarar og andre som hadde noko å syne fram møtte og opp. Ein av dei mest kjende var ein Barthel – han var tryllekunstnar. Jakop Ettermiddag fôr omkring med bjørnar i band. Dei dansa og gjorde kunster. Og det var stor stas når han Jakop møtte opp på torvet med bjørnane sine og fekk dei til å danse. Ku-Per fôr omkring med “glåmskapet” sitt. For ti øre fekk folk sjå bilæta hans frå dei ymse stader både her i landet og i utlandet. “Så forlater vi Norge for stedse – og drager til Kristiansand,” hermer dei etter Ku-Per frå den tid. Han selde bilæte og. Ein dag kom det ei kone frå Leksvik og ville kjøpe eit bilæte av Kristus. Jau, det skulde ho få. Ku-Per rota gjenom bilæta sine; men no vilde uheldet at han ikkje hadde noko Kristusbilæte. Bjørnstjerne Bjørnson derimot hadde han. Og etter å ha tenkt seg om litt og sett på kona og taksert henne, kom han til at det small vel like skarpt kven bilæte var av, når berre ho trudde. Så selde han Bjørnson og sa det var frelsaren. Ja, kona takka og tok med, ho, og skulle betale. Då kom det ein kar til og såg bilætet. “Jaså, du fer og dreg med deg denne Bjørnsonkaren og,” sa han. Det var i 70-80 åra dette, så Bjørnson var ikkje halde for å vera nokon lysets engel nett – enno. Ku-Per kunne ikkje nekte ombyttinga og dermed gjekk den martnashandelen overstyr. Blant dei originalar som Levanger elles hadde – som budde her og som ôg var med og sette sitt merke på martnaslivet – var Johan Odin, populært kalla “Rundtomen” og så Marius Lunde. Dei var sjauarar – dei var vener og drikkebrør. Og drakk gjorde dei. Det går utruleg mange soger om dei to, både frå martnaslivet og frå dagleglivet.

290

Når dei kunde nå til med det, gjekk dei ikkje av vegen for å gjera kvarandre småpek – og somtid var det ikkje berre småpek heller. Rundtomen låg gjerne nede på brygga – i ei grisehekke t.d. eller i eitkvart anna som han kunde bruke til seng. Han hadde ein skinnfeld med, som han tulla seg inn i. Ein gong han hadde drukke tett og somna godt, kom Marius Lunde med saks og skulde agere frisør. Rundtomen hadde fullskjegg og Marius syntes kanskje det var i meste laget med skjegg. Han tok saksa og klipte Rundtomen – på eine sida. På den andre sida fekk skjegget vera – og kallen såg nok litt snål ut som halvklipping. Marius lo og fekk folk til å læ med seg. Men Rundtomen gret den dagen. Dette var berre eit lite bilæte av martnaslivet slik som det ovra seg for 6070 år sidan.

291

Asbjørn Andresen:

Anna Trætli - et eventyrlig liv Da Anna Trætli fylte 85 år i 1991, ble hun intervjuet av Asbjørn Andresen for Levanger-Avisa. Nå er hun 98 år, og fremdeles frisk, med tanker og en hukommelse som er helt unik. Den klare latteren er heller ikke langt borte. Intervjuet lar oss få innblikk i hverdagstilværelsen til et menneske som har levd gjennom nesten hele 1900-tallet, og vi synes det fortjener en plass i årboka. Et eventyrlig liv har Anna Trætli bak seg, når hun 1. november fyller 85 år. I dag sitter hun som kårkone på gården Sve i Markabygda, og kan la tankene gli over et liv som få kan vise maken til. Kanskje på både godt og ondt. - Det onde glemmes, det gode har jeg tatt vare på, sier hun med sine klare latter. Med et ansikt som lyser av erfaring og viten, skuer hun utover bygda og sier til seg selv: - Dette blir mitt siste oppholdsted her på jorden. Og vi kan forstå henne. Tilfreds med livet i dag blant sine egne, oppe i kårstua i Sve, med utsyn over hele bygda. Dette er en alderdom med mening i. Vi spør om hun vil fortelle litt om seg selv og sitt liv. - Om du ikke skriver ned alle mine tanker så kan du få høre litt. Mine første barneår tilbrakte jeg ute på Ronglan. Far som var fra garden Holme i Verdal ble gift til Veie i 1893. Dessverre døde mor da jeg var 6 år gammel. Fra mine 8 år på Veie sitter det enkelte glimt igjen den dag i dag. Blant de gamle kirkesteinene nedafor husa på Veie var lekeplassen til barna i grenda. Steinene ble til hus i drømmeleken. Butikk, bank, og en ekstra stor stein ble til kirke. En stein som tidligere hadde vært en av de mange i Veieskirka. Men som enkemann så far det vanskelig å drive gardsbruket. Han solgte da Veie og bygde opp Holmegården på Skogn. Det skulle bli gjestgiveri. Og gjestgiveri ble det. Et sentrum i skognamiljøet i mange år. Men jeg ble ikke der så lenge i første omgang. Som 12-åring hamnet jeg hos onkelen på Holme i Verdal,

292

som gjeterjente. Selv om det var godt å være der må det nok innrømmes at arbeidet gikk foran leken. Kan ikke huske at jeg ble kjent med noen naboer. Etter 5 år i Verdal var jeg tilbake i Skogn som voksen. Da var det en eldre søster av meg som drev Holmegården sammen med far. Som 20-åring var det min tur til å ta over ansvaret. - Var det stor trafikk av gjester? - Ja, ikke bare det. To legekontor måtte til hver tid holdes vedlike med vask og andre ting. Så kom E-verket med kontor og lager. 7 av montørene hadde full kost og losji. Jernbanefolk, båtfolk fra Holsand og mange flere. Midt oppe i alt dette flytta Skogn Handelslag inn med butikk i 1. etasje. Flere av betjentene bodde også i et rom ved butikken. Anna trekker pusten og tenker seg om. - Og så var det en jentunge som skulle styre dette? Du fikk vel brødet fra bakeren og melka fra meieriet? - Er du på styr? Nei, det hadde vi ikke råd til. I 4-5 tida om morgenen måtte jeg i fjøset og melke. Så var det å fyre opp i svartkomfyren og bake brød før gjestene kom opp. Jeg kan ikke huske når jeg sov, natt og dag gikk i ett. Men jeg var ung og lett til sinns. Utrolig nok ble det også overskudd til et ungdomsliv blant andre ungdommer. Det skjedde noe hele tiden. - Ei herlig tid. Og så kom Birger med Forden sin. Han kjørte melka fra Skogn til Levanger. Det gikk da ikke så lang tid før jeg også fikk Trætli til etternavn. Og som familiefolk måtte vi ha en heim. For annen gang flytta jeg til Verdal. Til garden Kulsli oppe i Helgådalen. Birger solgte bilen og mer til for å greie den handelen. - Det måtte da være en vanskelig omstilling fra å være midt oppe i det som foregikk i Skogn til å være gardbruker oppe i Helgådalen? - Nei da, nye oppgaver og nye naboer, jeg har alltid likt å ta fatt med utfordringer utenom det jeg er vant til. Det var en tungdrevet gard, men jeg fikk venner helt oppe i Vera, som gjorde at jeg trivdes godt. Men så var det Birger, han gikk bare og sturet. Trivdes ikke en dag der oppe. Kanskje var det Helgåa som til stadighet var en farlig nabo, som skremte han? Av den grunn solgte vi Kulsli og kjøpte Sve i Markabygda. Og her sitter jeg no som kårkone. Etter vi solgte garden var vi vaktmestre på Halltun en tid. Men helsa til Birger sviktet og nu er jeg alene. - Blir tida lang når du sitter her oppe i kårstua? - Nei langt ifra. Jeg reiser mye, har blant annet vært 3 ganger i Amerika sia jeg ble enke. Ellers farter jeg rundt i Norge og Sverige for å besøke slekt og venner. Har nettopp kommet hjem fra Oslo, har besøkt en datter der. - Er du tilfreds med livet ditt og det du har opplevd? - Jeg ser bare framover, gler meg over alle ting rundt omkring. Og så har jeg nerver av stål, sier mine nærmeste. Og den troen må de bare ha. Den gode latteren fyller igjen den friske høstluften oppe i Svea.

293

Nelius Hallan:

Arbeiderrørsla i Skogn gjennom 50 år Skrevet 1957 Den 9. juni 1907 ble det første arbeiderlag stiftet i Skogn på møte hos Bernt Hoem. Første pinsedag kan altså partiet feire 50 årsjubileum. Laget ble straks tilmeldt Stjørdalens kretsparti, og fra 1912 Inntrøndelag Arbeiderparti der omfatter de tre kretspartier Stjørdal, Verdal og Snåsa. Medlemskapet i Samorganisasjonen er opprettholdt sammenhengende hele tiden, sjøl om medlemstallet ikke alltid har vært så stort. Materialet for den første tid og utover til omkring 1930 er borte, så det har vært vanskelig å skaffe de nødvendige opplysninger tilveie. Men stort sett trur jeg å ha fått med det meste i den for anledningen utarbeidede 50 årsberetningen. Personlig hadde jeg mitt arbeide i Trondheim den tid, så det ble ikke hvert møte jeg deltok i. Men sjøl om det nu er gått 50 år etter starten, så minnes jeg en del. Jeg skal her få nevne noen av dem jeg er sikker på var med fra starten: Paul Rossingaunet, Andreas Falstad, Jonas Eriksen, Petter Svarva, Anton Holskaret, Johan Rustgårdvollan, Mortinus Larsen, John Falstad, Marius Dypdal, Arne Oversand, Bernt Hoem og Nelius Hallan. Det var ganske sikkert mange flere. Fra det første arbeidsår minnes jeg således: Peder Hansen, Karl Moksnes, Helge Falstad og Gustav Dalheim. Av andre som sluttet seg til på et tidlig tidspunkt skal nevnes: Paul Lynås, Ove Storaunet, Ole Reinås, Ingebrigt Bye, Sofian Kjønstad, Bonsak Sørli, Karl Vandsvik, Ole Vestrum, Johan Tretli, Harald Vinje, Olaf Løvli, Johan Kjønstad og Ole H. Berget. Laget fikk ganske straks avleggere: På Nesset ble det stiftet arbeiderlag i 1910 og på Ekne og i Markabygda i 1911. Andre lag kom til i 1931: Ronglan Arbeiderlag og Kvinnegruppene i Skogn og på Nesset. Dette år ble antakelig også Skogn AUF-lag stiftet. Det har også vært flere lag, men disse har hatt bare en kortere levetid. Til å begynne med var det et intenst partiarbeid, og resultatet viste seg ved valgene. Allerede i 1910 tok arbeiderlista halvparten av de 12 representantene fra hovedsoknet. Så ble tallet auka til 7. Men så kom splittelse og dermed nedgangen, og ved valget i 1931 ble det bare 5. Senere har det atter gått oppover.

294

Ved valget i 1937 ble det hele 9 av det samlede antall kommunerepresentanter i bygda. Ved valget i 1945 ble det også 9. Ved valget i 1955 ble det 11 av 25. Antall representanter var da auka til 25. I tillegg hertil kommer at kommunistene ved de fleste valg har fått valgt en mann. Arbeiderpartiet har hatt ordføreren i 3 perioder. Ove Storaunet var ordfører i 1917 – 19, Olaf Løvli i 1946 – 47 og Odin Vist i 1951 – 1955. Nelius Hallan ledet partiarbeidet det meste av tiden fra 1923 til 1948. Senere formenn har vært: Birger Kjønstad, Einar Bragstad og Erling Sommervold. Som en personlig merknad tillater jeg meg å tilføye: Sjøl om arbeiderklassa gjennom sine organisasjoner i dag har oppnådd å se at det har gått framover, så må der enda holdes vakt om det vunne. Sovende mann når aldri fram til noe mål.

295

Paul Steinar Fagerli:

Ein "uforskammet" dragon og skomakar på By i Skogn Frå 1671 er både Vester- og Øster-By (eller “By vestre” og ”By østre” som det gjerne heiter på papirspråket), også kalt Øverby og Nerby i “Midtskogn“, såkalt “soldaterlæg”. Før nyåret 1689 vart båe gardane utlagt til dragonkvarter. I matrikkelverket 1723 er det ingen husmann, “ringe bomark”, en seter på Finnåsen 1 1/2 mil frå garden. Det heiter at garden er noe tungvint men kornviss, og “der er måtelig leilighet til fiske.” I 1754 selde kong Fredrik 5 det meste av det krongodset som da var att i Skogn, og kaptein Johan “von” Motzfeldt, son av general Peter Motzfeldt kjøpte seg inn på By. Ved endringane i den norske hær i 1783 skulle kvart regiment ha dragonkvarter som i regelen besto av to gardar til dei menige. Det til da Nordenfjeldske dragonregiment fekk namnet “Det trondhjemske”. Det var forøvrig krigerske tilhøve i 1780-åra med felttog mot Sverige i 1788 under leiing av prins Carl av Hessen, søskenbarnet til kong Kristian 7. Den 8. mars 1768 kjøpte vaktmester Hans Peter Kaas Øster-By på auksjon etter kaptein Motzfeldt, og her vart han buande til inn i neste hundreåret. Kaas var født i Trondheim ca 1745-47. Han var av ei gammal dansk adelsætt. Den norske greina kom med Wenzel Rothkirch Kaas (1669-1746). I Trondheim var ein Hans Kaas stiftamtmann i tida 1687-1700, kanskje farfar til herren på By? I 1778 var denne Hans Peter Kaas sekondløytnant “à la suite ved Nordenfjeldske Dragonregiment”, men eigentleg var han berre vaktmester ved Skognske landvernskompani. Landvernet var eit slags heimevern. Dragonregimentet blir frå 1.1. 1784 kalt Trondhjemske dragonregiment. Kaas vart premierløytnant ved dette regimentets skognske kompani 23.6. 1786. Han var titulær rittmester 26.6. 1795 og verkeleg rittmester først i 1800; først ved det skognske kompani og deretter ved sparbuske. Han heldt fram med å bu på By og døydde her 2. september 1807. I 1778 da Kaas var “sekondløytnant à la suite”, men i røynda vaktmester, hadde han ein skomakar i arbeid ved pinsetider dette året. Denne skomakaren var husmann på ein plass under Eide, men òg dragon ved skognske kompani. Dagen før pinseftan kom Kaas inn til skomakaren og sa at han måtte såle eit

296

Tidlegare låg husa på østre og vestre By nær einnannan. Her ser vi Østerby/Øverby. Like bak låg husa på Vesterby. T.h. ser vi Ståvåren med gult våningshus. (Foto pinse 2005 v/P. S. Fagerli)

par sko til ei av tenestejentene på By. Han skulle sjøl til Levanger for å kjøpe lær, men kunne ikkje komme att før neste dag. På det viset skjønte skomakaren som altså òg var dragon og hadde Kaas som militær sjef, at han vart nøydd til å arbeide med dette natt til første pinsedag. Løytnanten sto i døra klar til å gå, men vende seg om da han høyrde skomakaren brumme ei misshagsytring om det å måtte sitte og reparere sko pinseftan. No gjekk Kaas bort til skomakaren og drog han etter håret opp av krakken. Skomakaren heldt på sitt, at han ikkje ville sitte og såle sko på ein helgekveld og tok tak i brystet på den unge offiseren og slengte han over ein stol. Men no reiste Kaas seg opp og pressa skomakaren mot veggen. Skomakaren hadde gløymt at han var ein skarve dragon som sto mot ein overordna, og han vart arg og tok igjen med Kaas. Det vart ikkje noko av skorepareringa i pinsehelga. Tenestejenta måtte vente. Men skomakaren fekk smake på ryggen for å stå mot løytnanten. Kaas meldte dragonen for “uhøflighet, uforskammet oppførsel og Insubordination”, d.v.s. ulydig og respektstridig framferd mot ein overordna. Det vart krigsforhør og krigsrett, ikkje mindre, og denne dømte dragonen til å “løbe stigremmen 12 gange giennem 100 Mand.” Dette var den såkalte spissrotgang. Underleg nok var det menn frå underklassen og preses som stemte for denne straffa, mens sekondløytnanten og kapteinen berre stemte for 6 gonger gjennom 100 mann. Det heiter som kjent at “frende er frende verst”. I ein artikkel i Folkebladet 15. april 1902, der denne historia blir fortald, heiter det at “Medens Underklasserne altså slavisk har bøiet sig for auditorenes

297

Indstilling uden at tage Spor af Medlidenhedshensyn til en af sine egne, har de fleste Officerer havt det paa Følelsen, at Lieutenant Kaas ved denne Leilighed ikke havde opført sig saa særdeles værdigt ovenpaa sit ubillige Forlangende af Skomageren.” Krigsretten besto foruten av 2 vaktmestrar, 2 korporalar og 2 dragonar, av major Jens Sejersted, assessor, kapt. Brostrup Müller, premierløytnantane Lorentz Marcus Hanning, Friedrich von Suckow og Johan Christian Bolle, og sekondløytnantane Peter Christian von Brüenech og William Wessel. At det var somme som ikkje heldt ut det militære livet på denne tida, vitner ein notis av presten Testmann i kyrkjeboka i 1787. Han er bedt om å etterlyse to dragonar Inngangspartiet til den eldste delen er i empi(Foto 2005: P. S. Fagerli) Ole Michelsen Ulfve og Niels restil. Mogenssøn Sandberg, som hadde rømt. Ola Ulve var ein mann på 37-38 år og tykte kanhende han hadde tent lenge nok i det militære slavelivet. Hans Peter Kaas var gift to gonger og andre kona var Martha Johanne f. Helkan 1760. Ho døydde i 1800. Dei hadde sonen Gregorius Henrich f. i Skogn 1791. Han vart sekondløytnant à la suite ved 1. trondhjemske nasjonale infanteriregiment 1.1.1811. Han var først ved ytterøykompaniet og deretter ved Skogns jegerkompani frå juli 1815. Ved den nye hærordninga kom han til trondhjemske infanteribrigade og sto da han døydde 5. september 1819 som premierløytnant ved innheredske nasjonale musketerkorps. Han gifta seg i 1812 med Inger Elisabeth Müller (1795 - 1838). Ho var dotter til kaptein Hans Müller og Anna f. Krog Kierulf på Øver-Eggen. Kva så med dragonen/skomakaren? I nemnte artikkel er han anonym, men ein skomakar som kjøpte Ståvåren i 1783, budde på denne tida på Mo. Han hadde festebrev/ bygselbrev på Ståvåren frå res. kap. Sebastian Pristroph 2. januar 1778 på 6 år mot 18 riksdalar årleg, som skulle innbetalast “hver Levanger Marked.” Han skulle “utøve sit skomakerhåndverk på Eide” heiter det i festebrevet. Ståvåren var “uteng” til Eide, eller også liksom Eideslia mellom

298

Staup og Veskje og Rennstein (Tilfredshet) aun (øydegard) som låg under prestegarden Eide. Namnet til denne karen var Jon Ejnersen. (Til dagleg må vi tru han vart kalt Jo.) Han var om oppgitt alder i folketellinga 1801 er rett, født ca 1735 og var altså omlag 10 år eldre enn Kaas og han var son på ein plass under Mo. Jon vart konfirmert i 1757, og var vel ved dette høvet omlag 17 år, altså må han ha vore fødd nærare år 1740. Ein augustdag i 1766 sto Jon Ejnersen Moe fram på tinget med ein jentunge ved handa, Anna Marte på 5 1/2 år, som han hadde “aflet med QuindeMennesket Siri Taraldsdatter” og som han “Declarerede” at han ville “ælske som en Datter.” I alles påhøyr lyste han henne i “kull og kjønn.” Nils Hallan som refererer dette i Skogn historie, nemner enno eit liknande tilfelle, men legg til at “Regelen var nok at slike ikkje ville kjennest ved avkommet sitt.” Jon gifta seg i september 1770 med Marit Olsdtr. f. 1747, og den 2. januar 1783 kjøpte han altså Ståvåren av Eskild Monsen og Peder Pedersen for 290 riksdalar. Den 1. februar 1801 bur han på Ner-By (Vester-By), og han vart dermed granne med Kaas på Øver-By (Øster-By). Det ser altså ut til at skomakaren og dragonen som kom i handgemeng med Kaas, var denne Jon Ejnersen. I 1778 var Jon over 40 år, men Otto Vaupell skriv i si militærhistorie at mange dragonar kunne tene i 20-30 år og han var dermed ikkje for gammal til slik teneste. Korleis det gjekk med Jon etter den harde medfarten veit vi ikkje. Fekk han varig helseskade? Spissrotgang var ei militær straff for “alvorlige forseelser” som desertering, ulydnad, for å utebli frå vaktteneste, tjuveri o.a. Det var vistnok opphav-

Våningshuset på Øverby. Den opplyste delen er eldst, frå 1835 ifølge dagens eigar, Anne Marie Sand, som er utlånar av biletet.

299

leg ei straff brukt av landsknektane i mellomalderen. Den dømte måtte passere med bar overkropp og hendene bundne frampå brystet mellom to rekker av så og så mange soldatar så og så mange vendingar, og soldatane stakk opphavleg den dømte med spyd (derav namnet spissrot). Dette var altså på denne tida ei straff som i røynda var dødstraff ved bruk av tortur. Svenskekongen Gustaf 2. Adolf innførte ei noko mildare form der offeret fekk kraftige rapp over ryggen av hassel- eller pilekjeppar. Rekkene var på 100-300 mann. For å hindre at stakkaren sprang mellom rekkene for fort, gjekk ein underoffiser føre i rolege og avmålte steg, og smerteskrika vart overdøyvd av at ein trommeslagar gjekk bak han og slo trommevirvlar. I Orkdalsboka refererer Skrondal vers som skildrer korleis dette var: Det andet var end ro og mag, men som en stud for hug og slag, Naar den skal ud at tæmmes. Skrondal skriv: “Vår tid kan ikkje forstå at ein menneskekropp og eit menneskesinn kunne stå ut dei gruoppvekkande strafferåder som rådde i hæren.” Eit anna vers viser korleis straffa vekte harme og hevnlyst i staden for underkasting for den tyranniske autoritet, som målet var: Og pisken har jeg på min ryg, og trommen har jeg her. Men har jeg stjaalet litet før, saa skal jeg stjæle mer. Dette siste verset vart laga om ein fantegut i eit kompani, som hadde stole eitkvart i ein butikk i byen og vart dømt til spissrotgang for dette. Visa vart laga i den marsjtakt tromma slo under eksekusjonen. Det heiter om guten at da han siste gongen hadde “løbet giennem rækkerne, rullede han sig i sanden og sprat saa op igjen, ligesaa rask at se til som han før havde været.” Ein husmann på Grøtte prestegard vart ein gong dømt til “at springe 16 ganger mellem 200 mand.” Men dette vart fordelt på tre dagar. Om rekkene var på 300 mann og stakkaren måtte gå seks gonger var denne torturen mest å rekne som dødstraff. Fall han over ende, skulle han “lægges på Straa” og få dei resterande slag over ryggen i denne stillinga. Denne råskapen vart avskaffa her i landet i 1814, og i Danmark først i 1836. I Russland dreiv dei enno på med dette heilt opp i 1860-åra. Johan Herman Wessel har i “Kierlighed uden Strømper” ein “Aria” som fortel om ei åtgjerd for å “hjelpe” den dømte å bite i seg smertene, ei blykule vart lagt i munnen på han:

300

Saa æltes Bly med vredne Tænder I Heltes Mund; hvis blotte Rygge, Ei for at svales, søge Skygge I en Alle gevorbne Venner, Som bleve Bøddeler af Tvang, Og under spiilte Huders Klang, Dem viste Ild med smidig Green Paa nys afklædte Rygge-Been De præge deres bitre Qual I det uskyldige Metal o.s.v. Også i ein “Ode” kalt “Den fri Vognleie” skriv Wessel om ein tjuv som var dømt til å gå spissrot. Det er så ein høyrer trommevirvalene også i takten på dette verset: Med Møie de dog slæbe Ham til opstilled rad. Som Stielysten dræbe Med myge Grene gad. Men han gad ei spadsere Imellem mordisk Pak. Som grusomt harcellere. Han sagde tusind Tak.” Han nekter å gå, og da ein klokkar kjem forbi med hest og vogn låner dei vogna til klokkaren og fører mannen gjennom rekkene så han får sine idømte slag på denne måten. Jon Ejnersen budde altså på By i 1801. Iver Ejnersen 72 år, som var husmann på Mo samme året, var truleg bror hans. Ei søster av Jon var Beret/Beritte Ejnersdtr som var enke i 1801 og døydde i 1814, 82 år gammal som enke etter Jon Jonsen Skarpenget, husmann under Halsan. Ho var mor til Kirsten Jonsdtr f.1761, gift med lensmann Ole Moe på Støre. Også han kom frå Levanger-Mo som han hadde namnet frå. Han var ein føregangsmann på Levanger når det gjaldt grønsakdyrking. Da dei kom til Støre, fekk søstrene til Kirsten, Karen Jonsdtr gift med Johan Christoffer Larsen, og Berit gift med Tørres Olsen, tildelt dei to Vejen-plassane under Støre som no fekk namnet Jonsborg, oppkalt etter faren Jon Skarpenget. Det ser ut til at Jon Ejnersen på By sto på god fot med ætta si på Støre. Han sto fadder da ei dotter av lensmann Ole Moe hadde eit barn til dåpen i 1809.

301

Jon var altså grandonkel til barnemora. Da farfars farfar til artikkelskrivaren, Peder Hansen (son til Hans Halvorsen Findaas) sto konfirmant i 1816 var han dreng hos Jon som levde til 1827. Alderen ved dødsfallet er oppgitt å vere 56 1/2 år! (Må vere feil for 86 1/2, om alderen var 16-17 ved konfirmasjonen i 1757.) Ei dotter av Jon, Berte/Berith/Berethe Jonsdtr. var gift med underoffiser Peder Olsen f. på Gryte som son av Ole Eriksen. Ho vart mor til Kjerstine Persdtr. f. 1797, g.m. Henrik Benjaminsen Veie (f. på Rendum 1790). Dei to sistnemnte vart foreldre til m.a. Benjamin Henriksen Jøraas f.1820, Johannes Jøraas på Sør-Håve f. 1826 og klæbuseminarist og lærar i Skogn, seinare Trondheim og Porsgrunn; Peder Olaus Jøraas f. 1821. Denne Peder Olaus var den første i ei lang rekke lærarar i Skogn med utdanning frå Klæbu-seminaret. (Det er dermed ikkje rett som det heiter i Skogn historie, B. 11 at Olai Olsen var “den første seminarist blant lærerne her i kommunen.” ) Den første klæbuseminaristen i Skogn var altså denne Peder Olaus (Peroleus) Jøraas, men den langt tidlegare Christen Grue hadde gått på det midlertidige seminaret i Trondheim som biskop Scønheyder starta lenge før Klæbuseminaret kom i stand. (Grue var lærar på Skjerpingen det andre tiåret av 1800-talet.) Jøraas vart formann i Alstahaug arbeider-forening grunnlagt på Synne i 1851 med 103 medlemar. Dette oldebarnet til Jon By (han var i 6-årsalderen da Jon døydde), var lærar i Finnekretsen på denne tida. Etter “Levangerkrigen” dette året vart det truleg vanskeleg å vere tranitt-radikalar i bygda og han flytta ut av bygda. Det var altså “bein i nasen” og framdrift i folket til Jon Ejnersen, som var onkel til dei nemnte konene på Støre og på dei to Jonsborg-bruka. Han vart grandonkel til Sigrid Støre g.m. Jonas Støre, stamforeldre til det vidtforgreina Støre-folket. Dei var foreldre til m.a. Paul Edvard Støre, ordførar i Levanger 1889-91 og 1897-1900 (oldefar til Jonas Gahr Støre), lærarinne Bina Støre på Levanger (ei lita og lubben dame kjent for ikkje å ville “teie i forsamlinga” og som la seg ut med den strenge og upopulære presten Jønsberg, men fekk medhold av biskopen), og dei var far-foreldre til Marius Støre på Hojem, som i sin tur var far til Oline Norberg og Emma Støre, gift med Nikolai Vanderås. Skodespelar Astrid Folstad er òg av dette Støre-folket I “Inntrønderslekter” under “Eskildætta” er folket til Jon omtalt. Her er òg detaljar som ikkje heilt er i samsvar med opplysningar i “Skogn historie”, Frol. (Artikkelforfattaren skylder å gjere merksam på at Jan Kåre Løveng har vore til hjelp med opplysningar som gjeld den uekte dottera til Jon Bye.)

302

303

1. rekke fra venstre: Johanne Faanes, Kristine Gran, Astrid Hildrum, Henrikke Pettersen, Bergljot Salthammer, Johanne Lie, Ane Næss. 2. rekke: Inga Kvam, Aslaug Grande, Aslaug Jenssen, Gudrun Øvre, Lovise Flatås, Dagny Sende, Magnhild Nygård, Johanne Haugskott, Signe Rinnan, Borghild Rokne, Ingrid Hansen, Tordis Røstad, Borghild Haugen, ukjent, ukjent. 3. rekke: Inga Skånes, Jenny Grønli, Gustava Hallan, Hildur Rendum, Otelie Tingstad, Magda Moe, Sigrun Sagmo, Margit Høylo, Borghild Røstad, Astrid Sørholt, Ågot Rønning. 4. rekke: Gudrun Moksnes, Hildur Størdal, Gunnlaug Moksnes, Sigrid Halsan, Åse Sehus, Gunvor Halsan, Emma Skive (disse sju var gjester fra vanførelaget Nøste Halsan), Olaug Kvello, Borghild Østborg, Mary Bjørken, Astrid Augdal, Kristine Belsvik, Gunda Lund, Kjersti Rinnan, Rutt Høylo, Agnes Granaunet, Mary Hansen, Sonja Sørholt, Laura Lie, Laura Rendum

Leif Kjønstad:

Vanførelag i Frol Betegnelsen vanfør ble tidligere brukt om personer som hadde medfødte eller ervervede forstyrrelser i bevegelsesorganene, slik at det medførte nedsatt førlighet. Uttrykket i dag er fysisk funksjonshemmede eller mennesker med fysisk handikap eller lyte. Vanførelagene ble startet for å yte hjelp til vanføre, blant annet ved innsamling av økonomiske midler. Lagene sto også for fordelingen av midlene. Dette var den eneste tilgangen vanføre hadde til hjelp før Folketrygden kom i stand ved lov av 17. juni 1966. De første vanførelagene kom i stand på 1920-tallet. Den økonomiske usikkerheten var trolig medvirkende årsak. I 1931 ble lagene slått sammen til Norges Vanførelag, fra 1975 til Norges Handicapforbund. Med Folketrygdloven ble naturligvis Vanførelagene snart overflødige. I Halsan og Mule var navnet på vanførelagene Nøste og Vårsol. I Okkenhaug het laget Liljen. Vanførelaget Vårsol ble stiftet i fredsåret 1945. Første formann var Aslaug Grande. Bildet fra 5-årsjubileet i Vårsol på Mule møtehus viser blant annet sju gjester fra vanførelaget Nøste i Halsan. Møteboka fra Vårsol foreligger bare fra de siste årene av lagets virsomhet. Inga Kvam og Mary Sørholt var henholdsvis formann og sekretær i laget over en årrekke. Vårsol feiret 25-års jubileum 4. mai 1970 på Mule møtehus. Vårsol ble nedlagt på årsmøte 6. mars 1972. Lagets midler ble fordelt slik: kroner 3500 til Munkvoll Vanføreheim, til glede for pasientene der; et mindre beløp ble delt likt mellom Mule møtehus og handikapsenteret. Bordflagget til laget ble gitt til Mule møtehus. Vanførelagene som her er nevnt gjorde en meget stor innsats for de vanføre før det offentlige tok over. Alt som ble samlet inn gikk uavkortet til de som trengte støtte. I dag går kanskje mer av slike midler til administrasjonskostnader. Bildet er fra Vanførelaget Vårsols 5-års jubileum 1950 på Mule møtehus.

304

Andreas Lunnan:

Det kunne blitt Vyacheslav… …men det ble Gjermund på Tangsveet Lørdag 26. februar i 1966 satt Margit Rønning på Tangsveet ved Movatnet med nervene i høyspenn. Hun gikk i 8. måned med sitt tolvte barn, og i diskusjonen om hva barnet skulle hete, hadde hun vært litt dristig i sitt forslag: Hvis det ble gutt, skulle han bære samme navn som vinneren av 5-mila i VM i Oslo. Gemalen Arnfinn var skeptisk til saken, og pekte på at det var løpere fra mange land i kampen om gullet. Men Margit gamblet og stod på sitt. De hjemmeværende av den ski-engasjerte barneflokken fulgte langrennet på TV sammen med foreldrene, og ungene visste vel egentlig ikke hvem de skulle ta parti med. Temperaturen steg imidlertid i stua da Vyacheslav Vedenin gjorde seg sterkt gjeldende. - Han lå rett og slett i teten etter 31 kilometer, minnes Margit. Han hadde for lengst passert min favoritt, Gjermund Eggen, som startet halvannet minutt før russeren. Klokka viste at han hadde 2 minutter og 32 sekunder til gode på engerdølen. – Jeg tenkte nok mitt akkurat da, innrømmer Margit i dag. – Ungene var frustrert mens Arnfinn ristet på hodet. Et ord er imidlertid et ord, sa jeg til meg selv – og håpet noe helt inderlig at Vedenin skulle miste gnisten…. Men det var jo også andre karer som hadde det travelt. Arto Tiainen, for eksempel. Og Eero Mäntyranta. Hvordan skulle dette ende? Men så bestemte Gjermund Eggen fra Engerdal seg, og ble – uten selv å vite om det - Margits reddende engel. Allerede etter 39 kilometer hadde nordmannen innhentet den 23 år gamle studenten fra Moskva, som gikk seg tom i motene opp fra Blankvannsbråten. Og da TV-bildene ved neste passering viste at herr Eggen hadde kastet lua, skjønte alle forståsegpåere at nå var det alvorlige ting i gjære. I mål var Gjermund 10.4 sekund foran nestemann, finnen Tiainen, mens stakkars Vedenin havnet på 6.plass. Alle parter foran TV’en på Tangsveet pustet lettet ut. ”Vyacheslav” Rønning ville liksom ikke smakt helt godt. Gjermund passet mye bedre - og Gjermund ble det, og er det.

305

Den 5. april fyller han sine førti. Han er utdannet økonom, bor i Lommedalen sammen med skiløpende kone og fem sportsinteresserte barn og er rimeligvis god kompis med navnebror Eggen i Engerdal. - Han heter forresten Gjermund med østlandsuttale, poengterer mor Margit. – Ikke for å være jålete, men jeg synes navnet klinger finere med ”–munn” enn med trøndersk ”–muinn”. I familien har vi alltid holdt oss til den uttalen. - Når Gjermund er hjemme blir det ofte litt prat om dette navne-spetakkelet jeg fikk i stand. Da flirer vi godt og rister på hodet alle sammen, røper mor Margit som heller ikke nekter for at det kan bli ekstra stas på Tangsveet når Gjermund minstemann dukker opp. (Foto: Andreas Lunnan)

- Triumfen på 50 km i 1966-VM var kanskje det største jeg opplevde i min skikarrière, innrømmer ”Engerdalsprinsen”, som for øvrig ble legendarisk gjennom dette verdensmesterskapet. Han knep nemlig også gull på 15-kilometeren, og var dessuten med på stafettlaget, som også gikk til topps. I dag jobber Gjermund Eggen som sauebonde og markedskonsulent i heimbygda, og husker selvfølgelig sin historiske femmil mer og mindre i detalj. – Det var jo ekstra spenning rundt dette løpet denne lørdagen, erindrer han. – For det første var det hjemmebane, og dessuten gjaldt det å følge opp de fine, norske resultatene fra de tidligere mesterskapsdagene. Da Vedenin kom halsende forbi, lot jeg ham bare forsvinne. Regnet med at strikken ikke ville holde så lenge. Og det stemte jo bra. Da jeg tok ham igjen etter ca. 39 kilometer, vaklet han i sporet og stirret bare rett fram, og jeg skjønte at han ikke kom til å bli noen trussel. Da var det verre med Tiainen og Mäntyranta. Etter 46 km var det bare 2-3 sekunder mellom oss, og jeg måtte helt ned i kjelleren og forsyne meg av reservene. Heldigvis var marginene på min side. - Hadde jeg visst at Margit satt oppe ved Movatnet og slet med dette ekstra spenningsmomentet, hadde jeg vel ”køla på” for å knipe enda noen sekunder, ler Gjermund Eggen, som synes det er gjevt å ha gitt navn til yngstemann på

306

Gjermund’ene Eggen (t.h.) og Rønning med førstnevntes gullfangst fra VM i Oslo i 1966. (Foto: Marie Norum Lerbak)

Tangsveet. – Jeg følger naturligvis fremdeles med når det gjelder familien Rønning og dens bravader. Gjermunds søster Vigdis var jo i Norges-eliten i mange år, og nå er jammen Gjermunds brorsønn, Eldar, en av dem jeg virkelig har tro på i årene som kommer. - Hvis det i framtida finnes mødre som bestemmer seg for å ”låne” navn etter en norsk verdensmester, kan det sannelig min hatt bli et dåpsbarn ved navn Eldar…

307

Åke Jünge:

Bygdesamar i Skogn Finnrommet i Lynalmenningen Dei samiske innslaga i bygdene i Trøndelag har hatt ein tendens til å falle utanfor i dei tradisjonelle bygdebøkene, kor slektene knytta til gardar og bruk har fått breidaste omtalen. I kirkebøkene for området har det imidlertid vore innføringar om samar frå den første tida dei tar til å løpe, dei eldste frå 1680-tallet. I Nord-Trøndelag er dei eldste kirkebøkene frå Stod, og her dukkar dei første innføringane om samar opp på side 2 alt i 1689. Men i andre skriftlige kjelder enn kirkebøkene er det lite om samar. Samar flest hadde ikkje fast eigedom, flytta ofte på seg og var ikkje enkle å få til å betale skatt. Derfor har dei vore ei vanskelig gruppe for bygdebokforfattarane. I det siste tiåret har dette tatt til å rette på seg. Og ei utgruppe som dei meir eller mindre bufaste bygdesamane som vi finn dokumentert i Volhaugen mellom Verdal og Inderøy og i Oftenåsen i Sparbu i Finnemanntallet frå 1686, har det dukka opp meir og meir materiale om. Eit eksempel er bygdesamane på Finnrommet i Lynalmenningen, Ytre Skogn. I årboka for 1994 skreiv Betzy Stavrum om Finn-Ole og Finnrommet (s 26-27). Og i årboka for 1995 har Arnfinn Husby ein artikkel om Finn-Anna (s 70-72). Ole og Anna var søsken og vaks opp på Finnrommet eller Svartåssveet som låg i Lynum statsalmenning, også kalt Ørendal almenning på 1800-tallet. I Skogn Historie, XI bind Ytre Skogn 2 gir forfattar Ivar Berre ein breid og grundig omtale av samane på Gnr 168 Svartåssveet (s 480487). I samband med forsking på bygdesamane ved Trondheimsfjorden har eg spora opp meir materiale som eg gjerne vil legge til her. Foreldra til Finn-Ole og Finn-Anna som Stavrum og Husby skreiv om, var Thomas Thomassen og Ane Margrethe Paulsdatter. Thomas Thomassen var født i Tydal 1801 eller 1803 og levde til 1877. Slekta hans var reindriftssamar, som dreiv på begge sider av den norsk-svenske grensa. Ane Margrethe Paulsdatter er født på Fosen, for eg finn ho døpt i 1818 i Leksvik kirkebok. Foreldra hennes står som gifte i Leksvik kirke 5. desember 1817. Dei var Paul Nielsen Find 28 år og Margrete Andersdatter på samme alder. Vitne ved giftermålet var ein same frå Fosen, nemlig Johannes Tobiassen Find døpt i

308

Nystua og nytt uthus på Finnrommet, sett opp av Ole Thomassen, sønn til Thomas og Ane Margrethe. Ole er med på bildet, sittande på ein klappstol i hagen. Kvinna midt i hagen er ikkje Gjertrud Olsdatter, kona til Ole, men mest sannsynlig hennes søster Kirsten Olsdatter Trosetkleiv. (Foto ca 1900 lånt av Rolf Ottesen)

Leksvik 1787. Find, altså finn, var datidas folkenamn på samar, vanlig brukt og ikkje meint nedsettande. Foreldra hennes er trulig reindriftssamar, for Fosen er frå gammalt av brukt av samane som reinbeite. Det var ikkje uvanlig at samar frå Indre Namdal og Jämtlandsfjella kunne dra ut dit på vinteren når reinlaven i fjella isa ned. Paul Nilsen Find står ført i kirkeboka som heimehørande i Frostviken, og Margrete Andersdatter er frå Sagbakken i ”Jamteland”. Ifølge Berre blir så Thomas Thomassen og Ane Margrethe Paulsdatter gift den 3. juli 1837 på Levanger. Kor dei heldt til på denne tida, har eg ikkje funne ut. Første barnet til dei nygifte kjem samme året og får namnet Maren Marie, av og til berre nemnt som Marie Thomasdatter etter kvart som ho dukkar opp i kirkebøkene i Skogn og Stjørdal. Meir om ho kjem nedanfor. Det må ha vore vanskelig å finne livberging i Levanger eller Skogn for den unge samefamilien. Rett nok var det vanlig med samiske innslag i bygdene rundt Levanger, og det er mye som tyder på at det var kontakt og samhold mellom bygdesamane. Både ekteskap og fadderlister er prov på det når ein går igjennom dei mange innføringane i kirkebøkene. Men Thomas og Ane Margrethe har kanskje ikkje hatt dette nettverket, fordi han var frå Tydal og ho frå Leksvika. Så dei melder utflytting til Trondheim i 1839. Der kan dei heller ikkje ha fått arbeid eller fast bustad, for det andre barnet kjem til i Stadsbygd på sørenden av Fosen i 1840. Den 12. juli 1840 blir Serine Anne Margrete Thomasdatter døpt der. Serine blir for øvrig berre 27 år. Ho blir gravlagt på Alstadhaug kirkegard i april 1867 etter at ho alvolig sjuk var lagt inn på sjukehuset på Eidesøra ved Eidsbotn.

309

Kva tid Thomas Thomasson med familie kom tilbake over fjorden og etablerte seg i Skogn, er uvisst. Ungane kom på rekke og rad. Marie Margrete er født 1843 (Berre 1997: 485), men ho finn eg ikkje døpt i Levanger eller Skogn. Sønnen Tomadius kjem til i februar 1846, mens familien bur på ein plass under Lello. Han blir berre 12 dagar gammal. Anne Torine (Finn-Anna) blir født i 1851 og broren Nils Andreas i 1853. I kirkeboka står det at familien ved den siste fødselen held til på ”Schjervesval”, og alle 6 faddrane er bondefolk frå Alstadhaug og Sandberg. Guten dør etter få dagar. Det er kanskje på denne tida at Thomas og Anne Margrethe med ungane held til i ei lita gamme på Karbua før dei får lov til å sette opp ei gamme i Lynalmenningen for å rydde land og bygge hus der. For i 1856 står det i kirkeboka at ”Rydningsmand og Fin Thomas Thomassen Svartaassveen og Kone Anne Margrethe Poulsdatter” har fått ein sønn den 14. juni, og han har fått namnet Ole Andreas. Dette er ovanfor nemnte Finn-Ole. No har Thomas lagt ned mye slit og sveitte og rydda av dei første måla med jord. Sveen skulle kanskje tyde på at litt skog vart svidd av, men det er ikkje sikkert. Gamma er kanskje erstatta med den første tømra hytta som skal ha vore krøbelt lita: berre Gammalstua til Thomas Thomassen og Ane 3.6 x 3.6 meter innvendig mål. Margrethe Paulsdatter frå ca 1855. BoligIkkje mye for ein barnefamilie rommet til venstre var på ca 3.6 x 3.6 m, altså 13 kvadratmeter. Husdyr og vedskjul var i det med fem ungar. To gutar var døde som spebarn. To barn til litt mindre rommet til høgre. (Foto: Asbjørn Andresen august 1994, lånt av vart født på Svartåssveet, men Rolf Ottesen) det namnlause barnet født 26. desember 1858, var dødfødt, og Caroline Berntine født 5. februar 1861, levde heller ikkje lenge. Ein kan ane at samane på Svartåssveet levde i stor fattigdom. Thomas Thomassen og Ane Margrethe Paulsdatter fekk altså ni ungar i alt, men berre fem av dei fekk leve opp. Det må tyde på at dei hadde tronge kår og levde under fattige forhold, sjølv om det ikkje var uvanlig at speungar døydde på denne tida. Jordstykkene på Svartåssveet ga ikkje nok livsgrunnlag for familien, så Thomas og dei eldste ungane ”gjekk i gardane”. Dei måtte tigge mat for å klare seg. Slik står det i folketellinga for 1865: ” Thomas: vanker meget om og betler. Serine, Marie, Anna: ernærer sig dels ved Arbejde og dels Betleri.” Eldste dattera, Maren Marie (eller berre Maria) Thomasdatter, er ikkje ført opp ved folketellinga i 1865, så ho er flytta heimafrå. Ingen av dei som har skrive

310

om dette før, nemner henne, så eg skal ta med det eg har funne ut. Maren Maria født i 1837, flytta i lag med ein reindriftssame Ole Olsen (Olaf Olafsen, Oluf Olufsen) Bull født 15. august 1833 i Undersåker, Sverige. Han var av reinsameslekt som dreiv på begge sider av riksgrensa, med basar både i Enkroken, Handøl og i Meråker, med vinterbeite vestover mot Skjøtingen og Levanger. Dei fekk mange ungar, eg finn spor etter ti i kirkebøker og folketellingar. Men berre få av desse levde opp, så familien må ha vore fattig og flytta mellom kummerlige boligar i reinfjellet. Ei av døtrene som levde opp, var Margrethe Olsdatter Bull født 20. april 1863 i Enkroken, Anna Torine Tomasdtr. Undersåker socken, døpt 15. november 1863 i Meraker kirke. Ho vart gift med Strådal-samen (1851-1923). (Foto: Caroline Nilsen) Anders Krøyts og levde i Strådalen i Vera og i svensk-Strådalen og Grønås lappläger i Kall som fattige reindriftssamar. I 1889 vart dei hyra på for å visast fram på verdensutstillinga i Paris, ved sidan av struts og bavianar. Her fekk Margrethe ei datter som fekk namnet Parisienne. Etter at mange av ungane døde i tuberkulose og mannen flytta ifrå ho og emigrerte til USA, flytta Margrethe Olsdatter Bull til Lærdal i Sogn og vart reingjetar for eit av tamreinlaga som dreiv på Hardangervidda. Ho døde i Gol i Hallingdal 15. september 1922, men vart gravlagt i Lærdal i Borgund sokn. Ein kan ane eit tungt og trasig, men spennande liv for dette barnebarnet til Thomas Thomassen og Ane Margrethe Paulsdatter på Lynalmenningen. Dette har eg tatt med for å vise kor vidt ein må granske for å finne samane i skriftlige kjelder. Ole Thomassen frå FinnEnno ved folketellinga i 1875 er Thomas rommet, f 1856, hos fotoThomassen buande på Finnrommet. Han er ein gam- grafen i Åre, ca 1890. mal mann, og det står at han ernærer seg ved at han (Foto: Nils Thomasson, Åre, ”forfærdiger hornskjeer”. Det finst enno skeier på lånt av Rolf Ottesen) gardane i Skogn som Thomas skal ha laga. Da Thomas døde i 1877, var det den einaste gjenlevande sønnen Ole Andreas som tok over Svartåssveet. Han skal ha vore ein uvanlig drivande kar. Han dyrka opp vidare der faren hadde starta og endte opp med 20 mål dyrkajord.

311

Han smidde sjølv piggane til pigghorva som han sjølv drog. Han var litt av ein dyrlege og gjella husdyr, både gris, katt og sau. At bygdesamane vart brukt som gjellarar må ha vore ganske vanlig, for eg finn samar som er hestgjellarar i kirkebøkene både for Verdal og for Inderøya på 1700-tallet. Reindriftssamane var ekspertar på å ”jækkel task” på reinen, altså bite til rundt sædleiarane og gnekse dei av mellom jekslane utan å skjære. Så det er vel ikkje usannsynlig at bygdesamane var tilsvarande flinke med husdyr. Ole Thomassen dreiv jorda på Svartåssveet godt. Han skal ha vore blant dei første som tok Jenny Olsdtr. (1898-1927). til å dyrke løk i bygda. Han var òg på gardsarFinnrommet Lynalmenningen. beid hos andre bønder i bygda og var ein nevenyttig kar. Han dreiv med treskjæring og anna finhandverk. Ein av spesialitetane var at han laga hornskeier som han selte eller ga vekk. Dette hadde han nok lært av faren og kanskje også svigerfaren Ole Andersen Trosetkleiva. Innimellom tok han seg arbeid på anlegg og vart kjent som litt av ein ekspert på å bygge steinkvelvbruer. Han vart òg kjent som ein dyktig og dristig tømmerfløtar. Ei tid var han med på jernbanebygginga gjennom Åsen og Skogn. Blant anna var han med på steinmuringa på Jernbanebrua over Fossingelva. Ole Thomassen var ikkje berre dyredoktor. Han var godt kjent med tradisjonell samisk folkemedisin og vart kjent som kvakksalvar eller naturdoktor. Blant dei vekstene han brukte var m a kvann og tysbast. Kvann (Angelica archangelica) blir nemnt blant samiske medisinvekster så tidlig som i 1671 hos Johannes Schefferus. Å ha eit stykke kvann i munnen som forebygging mot sjukdom, vart brukt av lulesamane tidlig på 1900-tallet (Svanberg & Lindin 2004: 233), omtrent samtidig med at Ole ”praktiserte”. Likeins er det kjent at Ole rådde folk til å tygge tived, for ”da beit itj smettsam sjukdom på.” (Berre 1997: 487). Berre syns det høyrest drastisk ut å tygge tived som altså er tysbast (Daphne mezerum). Og det kan han ha rett i, for det er giftig. Men dei raude bæra av tysbast har vore brukt i salvar til utvortes bruk og også til innvortes bruk i små dosar, ikkje berre i samisk folkemedisin (Svanberg & Lindin 2004: 236). Søstra til Ole, Anna Torine Thomasdatter med aukenamnet Finn-Anna, skal òg ha hatt mye kunnskap om samisk naturmedisin. Husby skriv at ho ofte vart sendt bod etter når husdyr vart sjuke. Så laga ho urtemedisin og ramsa opp regler som: ”Hjelper det så blir han frisk, men verkar det ikkje, så døyr han.” (Husby

312

1995: 71). Det er tydelig ut frå dei muntlige overleveringane at begge to hadde godt ry som naturdoktorar. Interessant er det å merke seg at akkurat i Innherred har det vore samiske naturdoktorar både før og etter Finn-Ole og Finn-Anna. På 1830-tallet budde samen Anders Andersen Lindgren og kona hans Ane Margrethe Andersdatter i Skogn, og dei praktiserte både på dyr og menneske. Blant Volhaugen-samane mellom Verdal og Inderøy, som hadde tett samband med Lindgren og kona, var det òg folk som kunne naturlege-kunsten. Ole Olsen Kant Liljestrand (18831973) fekk eit veldig godt rykte som naturdoktor, spesielt etter andre verdenskrigen. Det kan sjå ut som bygdesamane i Innherred satt inne med tradisjonell samisk medisinkunnskap som vart brakt vidare frå generasjon til generasjon, og at dette var ei av fleire nisjer dei spesialiserte seg på for å få til eit utkomme. Eit anna prov på at bygdesamane var ei gruppe som hadde hyppig kontakt med kvarandre, var giftermål dei imellom. For eksempel vart Ole Thomassen Svartåssveet på 1890-tallet gift med ei bygdesamejente frå andre sida av Trondheimsfjorden. Det var Gjertrud Olsdatter Trosetkleiv frå Mosvika, født 4. september 1864 på Ørlandet. Mora hennes, Anna Serina eller Serine Jonasdatter (1829-1886), var av bygdesameslekt frå Mosvik og Verran. Foreldra til Serine igjen heldt til i ei torvgamme på Tua i Verran før dei rydda ein plass i Skavdal statsalmenning i Mosvik, tidligare Verran. Lokalhistorikar Arvid Jåma meiner å kunne påvise at det var bygdesamar i Tunsskogen i Verran på 1600-tallet, og viser til muntlige kjelder om Finnheimen på Tua (Jåma 1997). Faren til Gjertrud, Ole Andersen Trosetkleiv, var av sameslekt med band over til Sverige, født i Stjørdal 1842. Han var ein allsidig og flink kar som dreiv som jeger og fiskar, snekkar og hornskeimakar. Han var berømt som bjørnejeger og skal ha flådd ein bjørn inne på stuegolvet i Trosetkleiva. Han var ein av stiftarane av Mosvik skyttarlag i 1883, da den store skyttarlagsbølgen feide over landet i samband med den gryande politiske kampen for eit unionsfritt Norge. Dessutan var han òg kjent som ein flink naturdoktor for både folk og fe. Ole Thomassen og kona Gjertrud dreiv jorda på Svartåssveet godt og hadde eit godt rykte i Skogn. Dei fekk berre eit einaste barn. Det var Jenny Olaug født 24. mai 1898. Gjertrud Olsdatter ser ikkje ut til å ha levd lenge etter barnefødselen, for ved folketellinga år 1900 er Jenny Olaug Olsdatter Lynum å finne som fosterdatter i ein bondefamilie i Skogn, nemlig hos Kaspar og Bergitte Stavø på gardnummer 84 Holte. Verken mora Gjertrud eller faren Ole er å finne i folketellinga for 1900. Gjertrud er trulig død, mens Ole trulig er på anleggsarbeid på annan kant av landet eller i Sverige. For han dukka opp og dreiv på Svartåssveet, Nyheimen eller Finnrommet i Lynalmenningen, innimellom at han var på anleggsarbeid. Dattera Jenny Olaug døde i 1927 av tuberkulose. I 1929 tok nye folk over på Finnrommet: Olaf Ottesen og Kristianne Viborg.

313

Da var den samiske æraen over i Lynalmenningen. Ole Thomassen flytta da på Breidablikk aldersheim i Levanger, kor han var til han døde den 7. september 1935. Det som eg har lagt fram i denne artikkelen, kan fortelle oss ein god del om bygdesamane i bygdene rundt Trondheimsfjorden. For det første ser det ut til at det har vore tett samband mellom bygdesamane i Skogn, Skatval, Stjørdal, Verdal, Inderøy, Mosvik, Leksvik og Verran. Dei var ei gruppe i utkanten av bygdesamfunnet som hadde ein annleis bakgrunn og ein annan livsstil enn bygdefolk ellers. Fordommar mot finnfolk kunne òg bidra til at dei måtte hjelpe kvarandre og ha eit samhold seg imellom. Som regel var dei svært fattige folk, men det var det mange som var på 1700- og 1800tallet. Indre samhold og ytre press frå storsamfunnet inneheldt element som gjorde at bygdesamane ofte gifta seg med kvarandre. Unntak fanst, f eks FinnAne som vart gift med anleggsarbeidaren Ole Olsen frå Rindal. For det andre ser det ut til at det har vore tett kontakt mellom bygdesamane og reindriftssamane, både gjennom familieband og økonomisk. Bygdesamane kunne for eksempel ha sytingsrein, altså rein i pensjon, hos slektningar og kjente samar i reinfjellet. For det tredje så ser det ut som bygdesamane var flinke til å finne økonomiske nisjer som dei kunne skaffe seg eit økonomisk utkomme av: hornskeimaking, korgfletting, husdyrgjelling, husdyrflåing, skinnforedling og naturdoktorverksemd både på dyr og menneske. Det meste av dette kjem ein borti når ein grev i lokalhistoria til bygdesamane på Finnrommet i Lynalmenningen .

Kjelder: Berre, Ivar 1997 Skogn Historie XI. Ytre Skogn 2. Nemnda for Skogn Historie. Folketellingane på Digitalarkivet: http://digitalarkivet.uib.no Husby, Arnfinn 1995 Finn-Anna. I: Levanger historielags årbok 1995: 70-72. Levanger. Jünge, Åke 2004 Om Krøyts-namn og Krøyts-folk. Litt samisk lokalhistorie knytta til Vera og Strådalen. I: Verdal Historielags skrifter 32, årbok 2004: 39-51. Verdal. Jåma, Arvid 1997 Sameslekter i Tunsskogen i Verran og Skavdalen i Mosvik. Årbok for Verran historie- og museumslag. Kirkebøker for Skogn, Levanger, Stjørdal, Meraker, Inderøy, Ytterøy, Verdal, Lærdal. Stavrum, Betzy 1994 Finn-Ole og Finnrommet. I: Levanger historielags årbok 1994: 26-27. Levanger. Svanberg, Ingvar & Lindin, Leif 2004 ”Dock brukas åtskilliga hus curer i synnerhet hos lapparna.” S. 227-239 i: Bergvall & Persson (red.) Tidsspår. Västernorrland – Sameland. Om samisk närvaro i Ångermanland och Medelpad. Härnösand.

314

Svein Guddingsmo:

Gammel bauta på plass På toppen av Mul-lia, litt øst for den nå nedlagte kalkmølla, sto det ”før i tia” en bauta med innhugget årstall 1865. Bautaen markerte åpninga av Jamtlandsvegen som ble bygget i åra 1858 – 1865. Hele veganlegget strakte seg fra Levanger, opp gjennom Verdalen og til Melen ved Anjan i Sverige. Anlegget var delt i to parseller med strekningen Levanger - Ådalsvollen (Tollstasjonen), betegnet som utbedring av det eksisterende Kong Karl Johans vei, og videre fra Ådalsvollen til Melen som nyanlegg. Strekningen som ble betegnet som nyanlegg ble åpnet 2 år tidligere, i 1863 (Se artikkel i Årbok for Verdal Historielag 1985 side 27 – av Mads Almaas), mens hovedåpninga av hele anlegget foregikk 27. oktober 1865. Den nevnte bautaen ble fjernet under omlegging/utvidelse av nåværende E6 rundt 1960-tallet. I mange år sto den så plassert på Brusve gård i Levanger men ble for en 3-4 år siden nedtatt der og lagt på lager på vegmuseet på Stiklestad. I 2004 ble det tatt initiativ av historielaga i Levanger og Verdal i fellesskap for å få denne bautaen satt på plass igjen. I samarbeid med Statens Vegvesen – som har gjort arbeidet og hatt kostnaden med å få den gjenreist – er den nå kommet på plass i rimelig nærhet av der den opprinnelig sto. En pensjonistgjeng bestående av Karl Johan Bjørgvik, Åsmund Karlgård og Svein Haugan, har hatt arbeidet med oppmuring av steinen. Sverre Finstad har vært kontaktmann på Vegkontoret. Fredag 26. august 2005 ble steinen plassert. All dokumentasjon på bygginga av Jamtlandsvegen gikk tapt under bombinga av Steinkjer i 1940. Men vi har heldigvis en artikkel skrevet av lærer Ole Sivertsen Haugdahl. Den er inntatt i ”Innherreds Folkeblad” 22. og 25. juli 1930, og der har han mye historie om vegen. I denne artikkelen siterer han det som ble skrevet i ”Nordre Trondhjems Amtstidende” i 1865 i forbindelse med åpninga av vegen, og vi tillater oss å ta med dette i denne forbindelse:

315

”Den Del af den nye Vei mellem Jemtland og Levanger som danner Slutstenen paa den norske Side af den nye Communicationslinie mellem Trondhjemsfjorden og Østersund eller om man vil, den Botniske Bugt – blev fredag 27. oktober aabnet for almindelig Ferdsel, uden at dog den saakaldte offisielle Overlevering endnu har funnet Sted på grund av Snefaldet. De Høitideligheder som var paatenkt paa Levanger var ogsaa gandske indstillet på Grund af den i Byen indtrufne Brandulykke.*) Oparbeidelsen af Veien fra Rigsgrendsen til Levanger med Afstikker til Verdalsøren er med undtagelse af Udgiftene til Grund og Gjerdehold paa Strækningen fra Valbæk bro til Levanger og paa Afstikkeren til Verdalsøren, bestridt av Staten ved Storthingets Bevilgninger af 1857, 1860 og 1863 med til sammen 597 472 Kroner, og Distrigtsbidrag til Grund m.v. paa de nevnte Strækninger har til sammen udgjort Kr. 19 284. Arbeidet blev paabegyndt 24de september 1858 og har været fortsatt uafbrudt med en gjennemsnitlig Arbeidsstyrke paa 140 Mænd og 10 Hester. Lengden af Veien fra Rigsgrendsen til Levanger er 5 7/10 Miil med en ca. 3000 Alns Afstikker til Verdalsøren. Dens Bredde er 7 Aln østenfor Skydsstation Næss og 8 Aln vestenfor. Veien var fra først af beregnet som Grusvei; men paa Grund af at der paa lengere Strækninger ikke fantes brugbart Grus i Forbindelse med den betydelig tiltagende Trafik, blev til Veidække benyttet knust Sten med et tynt Grusdække over, hvilket har forøget Omkostningene adskillig. Veiens Gjennemsnitsstigning 1:100, og de største Stigninger hvor til dels Stigningen kan komme op i 1:16, forekommer fra Næss til Levring, fra Suul til Insvandet og fra Østeraa-broen til Rigsgrensen hvor vi har Veiens høieste Punkt med 1615 Fot over Havet. Foruten disse store Fordeler fremfor den gamle Mellemriksvei kommer ogsaa at den nye Vei ingensteds gaar over helt skogbart Høifjeld. Det har været adskillig Bergsprengning – i alt 7300 Kubikkfavner – og dertil ogsaa adskillig Murarbeide. I det hele medgikk 295 000 Dagsverk for Folk og 20 000 Hestedagsverk. Den gjennemsnitlige Arbeidsfortjeneste har været Kr. 1,50 som Daglønn for Akkordarbeide og Kr. 1,31 for Dagsarbeide. For Hest og Kar henholdsvis Kr. 2,61 og 2,51. Ved dette Arbeides Afslutning paa norsk Side er Herr Landssekretær Thomées Arbeide for en lettere Forbindelse mellem Jemtland og Trondhjemsfjorden virkeliggjort, og hans Forhaabninger om en forøget Trafik har allerede paa den smukkeste Maade vist sig at gaa i Opfyldelse, noe især de sidste Maaneders Ferdsel allerede har vist. *) Den 20. oktober 1865 brente kvartalet fra hjørnet, hvor nu Eides fabrikker er beliggende, og nedover til Sverres gate. Der var i dette kvartal at firmaet Meyer & Co. senere opførte sin store gård.

316

Dette storartede Veiarbeide – maaske det mest storartede Veiarbeide i vaart Land – er saaledes fuldført, og det paa en i alle Henseender tilfredsstillende Maade, saa Veien af alle skjønsomme maa betragtes som et Mesterverk og dertil bygget forholdsvis billig. De Mænd som har ledet Arbeidet, nemlig d’herrer kaptein Lassen, løitnant Ramm og kaptein Castberg fortjener fullt ud den Ros som alle uden Forbehold omtaler dem paa.” I tillegg skriver Haugdal: “Til anførte artikkel kan også anføres at under arbeidet forekom kun ett ulykkestilfelle av noen videre betydning, nemlig da Olaus Buraunet fra Frol tok skade under mineringsarbeide ved ”Skipet”. Olaus som var en bekjent jeger, som også i sin tid skjøt flere bjørner, tjenestgjorde som ”skytter” ved veiarbeidet, det vil si at han stod for å antende minerskuddene. Og en kveld han skulde utføre dette arbeide, var den line han skulde springe op efter når luntene var tendt, så dårlig festet at den slapp løs, og Olaus falt ned på veibanen og derfra videre ut i Innsvatnet. Det var dog et stort hell at han ikke blev liggende på veikanten, for da vilde han ha fått hele steinmassen av minerskuddene over sig. Det så dog meget stygt ut, for meget stein sprutet også ut over vannet, men heldigvis rammet ingen ham. Han kom sig snart i land; dog hadde han slått sig adskillig fordervet ved sitt fall mot veien, så han i noen uker måtte være borte fra arbeidet.” At det forekom bare en alvorlig ulykke under arbeidet stemmer nok ikke helt med virkeligheten. I Adresseavisen for 2. mars i 1864 står følgende å lese: “Levanger den 25de Febr. (N. Th. A.). I forrige Uge hændte den Ulykke, at en af Arbeiderne paa Veiomlægningen af Sundbykleven i Værdalen paa en høist ynkelig Maade omkom. Han var i Virksomhed med at udhugge Issvulden i en Skraaning, hvor Minering skulde foregaa, og da han var næsten færdig med Arbeidet, løsnede det udhuggde Isstykke og aldeles begrov ham. Hans Medarbeidere grov ham straks op, og befantes han da aldeles sønderknust. Den Omkomne var forlovet og skulde snart have haft Bryllup. Dette er, om vi ikke erindrer Feil, den tredje Ulykke af det Slags, der har hændt under Veiarbeidet paa Jemtelandsveien siden dets Begyndelse, hvilket ikke kan kaldes meget, naar Hensyn tages til Arbeidets Storartethed.” Den forulykkede var Anders Halvorsen Eklo, født 19.03.1837 i Eklo. Foreldra var Halvor Pedersen og Anne Andersdatter. Halvor er husmann på Eklomelen i 1865. Ulykka skjedde 17. februar 1864 – mest sannsynlig i Bjørkberga. Det heter i avisa: ”--- på Veiomlægningen af Sundbykleven ---”. Vegen ble jo omlagt fra den bratte Sundbygropa og til Bjørkberga, og når det nevnes minering, rekner en med at dette har foregått i Bjørkberga eller kanskje i berga øst for Lysthaugen.

317

Levanger Historielag:

Årsmelding for 2004 Årsmøtet 2003 vart halde i Folkets hus den 25. februar, kor ca. 30 medlemer deltok. Leif Kjønstad vart utnemnt til æresmedlem for sin store innsats for lokalhistorie og slektsarbeid. Styret har vori: Leiar Ola Indgaard, nestleier Marit Svarva Henriksen, kasserar Pål Kulås, sekretær Tor Falch, studieleiar Aud Graadal, styremedlemar Arnbjørg Tvete, Arman Saadat Rad, Vidar Grøtting og Øystein Haugan. Skriftstyret: Sidsel Wohlen, Asbjørn Tingstad, Solveig Otlo, Pål Kulås og Sveinung Havik. Turnemnda: Tore Berg, Inger A. Munkeby, Arman Saadat Rad, Oddrun Myhr og Kolbjørn Nestgaard. Registreringsnemnda: Ola Indgaard, Hogne Heir, Marit Svarva Henriksen, Lajla Eidsvik og Hege S. Haugdal. Slektsutval: Aud Graadal, Jan Kåre Løveng og Leif Kjønstad. Styret har halde 7 møter og behandla 39 saker. Det har i alt vori 13 andre arrangement og laget har delteki i tre utstillingar på Brygga. Representasjon Vårmøte i Nord-Trøndelag historielag på Værnes 17. april, Pål Kulås og Ola Indgaard møtte. Årsmøte i Nord-Trøndelag historielag i Mosvik 20. november, Pål Kulås, Jon Steinar Munkeby og Ola Indgaard møtte. Levanger bygdeboknemd: Paul Lein og Atle Sand. Aktivitetar Styret har ut ifrå idedugnader dei siste to årsmøta sett opp aktivitetsplan for heile året med datoar og stadar for gå- og bussturar og åpne møte. Dette vart sendt som vårbrev til medlemene og lagt ut i biblioteket, bokhandelen og rådhuset. Gåturar: 11. mai Halssteinborgen, 8. juni Stokkvola med Jon Mo, 13. juli Våttåhaugen med Leif Kjønstad og 10. august Finnåsen i Markabygda med Ivar Berre. Andre turar: Nattvandring til gravhaugane på Gjeite 25. mai, kor Ivar Berre tok oss med på ei historisk reise tilbake til liv og samfunn i Skeynafylket frå steinalderen og fram gjennom bronse- og jernalder mot kristen tid, og satte fram mange teoriar om korleis folk kunne ha organisert seg for å få til levelege kår i bygdene. Egge museum

318

24. juni, kor vi vart veldig godt motteki og fikk god orientering om drifta. 24. august vart det full buss på rundtur i Markabygda med Asbjørn Andresen som allsidig kjentmann. Som avslutning vart vi innbedne på kaffe hos Magnhild og Asbjørn. 12. september tok Bitte og Ivar Stjern imot til gårdsbesøk på Bjørgum på Ekne. Garden føyer seg godt inn i rekka av gardar som laget har vitja tidlegare. Mange møtte opp og hadde ein triveleg dag i dei vakre stuene. Takk til vertskapet. Åpne møte i Folkets hus: 27. april fortalte Asbjørn Berg om handverk og industri i Sjøgata før i tida, det vil seia for ca. 70 år sida. 28. september var det Leif Kjønstad som tok oss med i historia om husmenn og plassar i Frol. 26. oktober fikk vi Kjell Minsaas frå Verdal til å fortelje om historia opp imot dei Stjør-og Verdalske befestningane. 24. november var det historia omkring strandsittarane ved Sundet som Per Anker Johansen kunne bidra med. Oppmøtet på arrangementa har variert frå ca.15-20 til ca. 60 stykker. Vi deltok og i årets kulturminnedag på Brusve den 12. september saman med Bymuseet og Frol bygdekvinnelag. Emne: "Fra korn til brød." Vi ordna til ei enkel utstilling av handredskap for korndyrking, korn på staur, ljå, sigd og skjurru, rive, heinkopp, langgaffel, kornause, sold og handkvernsteinar frå Børøya. Laget deltok med stand på Brygga på både mars- og sommermartnaden og julemessa med sal av årbøker m.m. og marknadsføring av laget. Det er ikkje noko stort sal, men vi møter mange interessante personar med lokalhistoriske kunnskapar. Det er òg noen som er med på Brusve annakvar torsdag for å indentifisere personar med meir på bilde som Levanger Museum har fått etter Erling Sommervoll. Styret har vori med som arrangør av to DIS møte (Databehandling i slektsforsking) i biblioteket. Turnemnda har organisert turane på ein god måte til glede for alle som har delteki, og Hanne Munkeby og Sidsel Wohlen har vori flinke til å sende referat til avisene. Dei åpne møta har styret ordna med.

Læring, kurs og seminar Ola Indgaard deltok i kur i "praktisk lokalt arkivarbeid" på Egge Museum den 19. og 20. april med Marit Hosar frå Landslaget for lokal- og privatarkiv som kursleiar. Kurset ga ei veldig god, men kort innføring i emnet. Det vart knytta nettverk (32 deltakarar). Vi fekk noe materiell, og meir vil kome etter kvart. 4.-5. mai vart det arrangert ein "bli-kjent"-konferanse i Levanger for arkiv, bibliotek og museum i Nord- og Sør-Trøndelag. Tor Falch og Ola Indgaard deltok 2. og 3. juni. var det kurs i og om digitale bilde ved Levanger museum på Høgskolen i Nord-Trøndelag. Hege S. Haugdal, Hogne Heir og Ola Indgaard deltok. Formålet med kurset var fleire: * Gi ein introduksjon, start eller utgangspunkt for å ta, bruke og formidle digitale bilde. * Lære litt om det nye fotoapparatet. * Lære litt bildebehandling. * Eit par fagdager i herlege Levanger

319

Registreringsnemnda Nemnda har halde 6 møte. Vi er i gang med registrering av gamle fotografi i dei fire tidlegare skolekrinsane i Frol. Vi ønskjer å bygge opp ei fotosamling for å sikre at verdifullt materiale ikkje går tapt, å samle informasjon og kunnskap om lokalsamfunnet og bygda vår og å bringe denne kunnskapen tilbake til bygdas innbygjarar og andre interesserte. Registreringa foregår ved at interesserte grendekontaktar hentar inn gamle bilde og informasjon om dei. Nemnda sørger for å få bilda avfotografert eller digitalisert (skanna). Eigarane får deretter bilda tilbake så snart registreringa er ferdig. Levanger museum får med det samme velje ut foto som er interessant for dei. Junior innsatspris for arbeid med lokalhistorie Vi har ikkje fått tilbakemeldingar frå skolar eller ungdommar på dette tilbodet. Høringar Historielaget har gitt slike merknader til forslaget til kulturplan for kommunen, som var sendt til høring: Det er bra at kommunen legg opp til ein plan for kultur, og den kan sikkert gi mange positive resultat på fleire område. I utfordringar for emna er det mange gode forslag til tiltak. Når det gjeld fellesarenaer for generasjonane, vil vi minne om at arbeidet som 4Hklubbane gjer er spesielt godt tilrettelagt for samspill mellom generasjonane, og for aktivitetar i lokalsamfunna. Under avsnittet for friluftsområde og anlegg for friluftsliv bør Roknesvollen 4H-seter nemnast. Avsnittet om å styrke samarbeidet skole - lag og foreiningar er positivt, her kan Historielaget, Bymuseet m.fl. delta aktivt. Under kulturarv bør dei heilt spesielle kulturminna for Levanger, som er jernvinnetida og Halssteinborgen, vektleggast. Aktivitetane her for ca 2500 år sidan har hatt stor betydning for utviklinga i området vårt. Klosterruinane i Munkeby, som er det nordlegste klosteranlegget vi kjenner, bør óg nemnast. Vi vil óg minne om kulturminneplanen av 1996, som mellom anna gir sterke føringar for samarbeid med frivillige organisasjonar. Grendeskolane Som eit bidrag i samband med kommunens planar om å legge ned "byskola" hadde vi eit innlegg i begge lokalavisene om betydninga av grendeskolar i lokalsamfunna. Sjå heimesida vår: www.levanger-historielag.no Fleirbruksplan for Frolfjellet 3. mars vart denne planen godkjent i kommunestyret, og delar av laget sine merknader til forslaget vart vedteki i tråd med vårt syn når det gjeld Roknesvollen og jernvinneanlegget. Reservatet sitt forslag til slåttmyrprosjekt vart vraka. Her tar vi med vedtaket om tiltak for: "Setervoller. - Aktiviteten på Roknesvollen reguleres av forvaltningen, eiere og brukere av vollen. Det forventes at hensynet til verneinteressene blir ivaretatt.

320

- Gjennomgangstrafikken på Heglesvollen må styres utenom fornminnene. - Fornminnene på Heglesvollen må sikres etter råd fra fagfolk. - Setervollene i områder holdes åpne. Jernvinna. - Det åpnes for at det kan bygges et rekonstruksjonsanlegg i Heståsdalen der andre sikrede fornminner fra jernproduksjonen kan observeres i en helhet." Halssteinborga Vi har i samarbeid med Bendik Holt og Gunnar Løvås frå Momarka Vel fått rydda området i Halssteinborga for alt kratt som holdt på å ødelegge for innsyn og ferdsel. Kvist og noe ved må fjernast til våren. 40 elevar frå 7. klassar på Halsan skole var med ein dag på dugnad. For å hindre området i å vokse til att vil det bli slept sauer så fort det vert grønt til våren, og da vil det med tida bli vakker grøn natureng å sjå. Årboka Skriftstyret arbeider veldig godt og har full kontroll i framdrifta av boka. Grendekontaktane har vori i gang som før, og salet går bra. Årets bok fikk veldig god omtale i Trønder-Avisa ved Ronald Indal. Alle skolane i Levanger får ei årbok i gave. Vi har bokbytte med Verdal historielag, Ogndal historielag, Sparbu historielag, Beitstaden historielag, Mosvik historielag, Namdal historielag, Trøndelag museum, Jamtlands lens museum og Riksarkivets bibliotek. Byttebøkene vert sett i lokalhistorisk avdeling i biblioteket. Avslutning Det er mange som er med og gjer at laget vårt synes i lokalsamfunnet. Vi har forfattarar og andre bidragsytarar til årboka, det er grendekontaktar for bildeinnsamling, omvisarar og forteljarar på turar og møte, dei som fer rundt i grendene og sel bøker, dei som er med på stand på Brygga, tillitspersonane i styre og nemnder, revisorar som går gjennom rekneskapen, og redaktør for heimesida. Og vi er glade for at så mange møter opp på arrangementa våre. Vi har god grunn til å takka alle som på ymse vis bidrar med stor uegennyttig innsats for å halde så mange aktivitetar i gang. Marit - Aud - Arnbjørg - Arman - Vidar - Pål - Tor - Øystein og Ola

321

Samling av lokallitteratur EF-medlemskap og EF-tilpassing. Konsekvenser for Levanger kommune Gratulerer. Levanger Håndverkerforening 13. november 1863-1963 Haugan, Einar: Frol Skogeierlag 1929 til 2004 Henden, G. O.: Kristian Ofstad. ”Hellig bok” Husby, Arnfinn: Åsen. Folket i arbeid og strev slik eg minnest. I hjertet av Inntrøndelag. I.: Levanger og omegn Katalog for Amtsudstillingen paa Levanger 30te og 31te august og 1ste september 1905 Kjærstad, Gaute: Dammer med nasjonal verdi i Levanger og Verdal Kjønstad, Arne: Memoarer Landmark, F. W.: 25-aarsberetning for Falstad skolehjem Legater og Gavebrev i Levanger Levanger Historielags årbok 2004 Levanger indremisjon 1874 – 1984/1984 – 1999 Lian, Trygve: Hverdagsliv I. 1600-1945 Lian, Trygve: Hverdagsliv II. 1945-2004 Namdal Historielags årbok 2004 Nesset Ungdomsskole. Utklipp fra Levanger-Avisa Nord-Trøndelag Historielags årbok 2004 På tur med Asbjørn Andresen.(9 videoer som omfatter Markabygda, Ytterøya, Byavatnet, Åsen, Skogn, Ekne, Skognfjellet og Frol) Rapport om skoleungdommens fritidsvaner og behov 1974/75 Stavrum, Pål: 20 års renovasjonsrevolusjon. IR. Innherred Renovasjon Velkommen til Hoplavassdraget Verdal Historielags årbok 2004 Vudduaune, A.S.: Åsen kirke 1904-2004

Verdal

1992

Levanger Levanger Fiskåbygd Levanger Steinkjer

1963 2004 2004 2004 1929

Levanger

1905

Theim Kr.sand S Theim Levanger Levanger Levanger Åsen Åsen Namsos Levanger Steinkjer

2004 1990 1920 1930 2004 1984 2004 2004 2004 2005 2004

Levanger Levanger

2003 1975

Verdal Levanger Verdal Steinkjer

2005 u.å. 2004 2004

Levanger Bibliotek Lokalavdelinga Tlf.: 74 05 29 00. Faks.: 74 05 29 09. E-post.: biblioteket@levanger.kommune.no

322

Medarbeidere: Asbjørn Andresen Jakob Aune Asbjørn Berg Thomas Berg Oline Bredeli Arnold Dalen Paul Steinar Fagerli Svein Guddingsmo Nelius Hallan Asbjørn Hallem Einar Haugan Guri M. Sivertsen Haugan Sveinung Havik Ola Indgaard Per Bernhard Jenssen Annar J. Johansen Per Anker Johansen Åke Jünge Jann Karlsen Leif Kjønstad Jarle Kregnes Pål Kulås Andreas Lunnan Eli Lunnan Hans O. Løkken Kirsti Midttømme Tor Munkeby Sigrun Okkenhaug Leiv Ramfjord P. A. Røstad Einar Skjetnemark Kjell Solberg Johannes Vongraven Frits Wahlstrøm Sidsel Wohlen

323

f. 1923 i Skogn, adr. Markabygda f. 1924 i Levanger, adr. Levanger f. 1936 i Levanger, adr. Levanger f. 1938 i Verdal, adr. Verdal f. 1915 i Skogn, adr. Levanger f. 1931 i Ekne, adr. Jakobsli f. 1945 i Levanger, adr. Rykkin f. 1924 i Verdal, adr. Verdal f. 1883 i Markabygda, død 1968 f. 1931 i Frol, adr. Levanger f. 1928 i Frol, adr. Levanger f. 1960 i Levanger, adr. Levanger f. 1947 i Snåsa, adr. Levanger f. 1928 i Frol, adr. Levanger f. 1945 i Levanger, adr. Levanger f. 1937 i Levanger, adr. Levanger f. 1941 i Misvær, adr. Levanger f. 1947 i Namsos, adr. Verdal f. 1953 i Trondheim, adr. Levanger f. 1928 i Frol, adr. Levanger f. 1932 i Heimdal, adr. Levanger f. 1935 i Markabygda, adr. Markabygda f. 1940 i Åsen, adr. Skogn f. 1940 i Levanger, adr. Skogn f. 1950 i Stjørdal, adr. Stjørdal f. 1966 i Oslo, adr. Trondheim f. 1939 i Frol, adr. Levanger f. 1889 i Frol, død 1940 f. 1941 i Levanger, adr. Levanger f. 1875 i Frol, død 1954 f. 1941 i Frol, adr. Levanger f. 1935 i Inderøy, adr. Levanger f. 1935 i Ålen, adr. Skogn f. 1943 i Skogn, adr. Årnes f. 1940 i Andebu, adr. Levanger

Retting til Årbok 2004 Bearlag i Frol Skrivemåten s. 68 og 77 skal være Borghild Reistad Ertsgård, og ved Salthammer lille s. 76 skal det stå Ertzgaard.

324

325