Levanger historielag - Årbok 2010 by Levanger historielag

ÅRBOK 2010 LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyre: Anna Dahl Solveig Otlo Asbjørn Tingstad Odd M. Tingstad Helge Bakken

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2010

Forside: BjĂ¸rnang. Tegning av Solveig Otlo.

ISSN 0803-1975

Forord Velkommen til ny årbok. Det er alltid knyttet en viss spenning til arbeidet med å stable på beina ei ny årbok. Ingen faste skribenter er engasjert på forhånd. Også i år skulle det fort vise seg at det var ingen grunn til engstelse. Boka er fylt uten nevneverdig påtrykk om bidrag. Vår hverdag er preget av en strøm av nytt stoff og mange inntrykk, slik at vi bare er i stand til å absorbere en liten del. Derfor blir det svært viktig å få plassert det som raser forbi oss, mellom to permer, før det forsvinner for godt. Årets bok har både nye og gamle skribenter i registeret, og begge deler er gledelig. Det svært personlige ”minnestoffet” er på plass. Vi finner artikler om institusjoner, som fremdeles består, men er omorganisert, og institusjoner som er nedlagt. Mange i Levanger har en forkjærlighet for fjellet og virksomheten som har foregått her. Det gjelder spesielt Frolfjellet. Framvoksteren av, og livet i ulike organisasjoner, er kjent for mange. I årboka møter vi det lokale engasjementet, men også de mer overbyggende og ideologisk funderte bevegelsene. I 2011 står vi foran en storstilt markering av Levanger – 1000 år. Kanskje vil Levanger Historielags Årbok vekke interesse for kommunen vår, og slik gjøre sitt til at vi får en skikkelig oppslutning om markeringa. God lesnad! Skriftstyret

Medarbeiderliste Eva Adolfsson Per Amdahl Jakob Aune Helge Bakken Terje Carlsen Emil Mård Vaadal Eliasson Toralf Granaune Hilde Hallem Einar Haugan Ketil Vidar Iversen Jarle Kregnes Åse Kvaal Sigmund Laugsand Eli Lunnan Per Løvhaug Gunnbjørn Modell Solveig Otlo Karl A. Sandnes Aashild Saursaunet Harald Skjørstad Olaf Stamnes Bård Toldnes Knut Vodal Eivind Voldseth Frits Wahlstrøm Einar Weiseth

f. 1942 i Malmø, død 2010 f. 1933 i Levanger, adr. Levanger f. 1924 i Levanger, død 2008 f. 1936 i Svorkmo i Orkdal, adr. Levanger f. 1955 i Levanger, adr. Levanger f. 1990 i Levanger, adr. Levanger f. 1946 i Frol, adr. Levanger f. 1963 i Levanger, adr. Levanger f. 1928 i Frol, adr. Levanger f. 1947 i Levanger, adr. Levanger f. 1932 i Heimdal, adr. Levanger f. 1952 i Levanger, adr. Verdal f. 1945 i Leksvik, adr. Ytterøy f. 1940 i Levanger, adr. Skogn f. 1937 i Frol, adr. Farsund f. 1939 i Beitstad, adr. Levanger f. 1940 i Askøy, adr. Levanger f. 1923 i Levanger, død 2002 f. 1943 i Egge, adr. Levanger f. 1931 på Ytterøy, adr. Ytterøy f. 1946 i Levanger, adr. Levanger f. 1950 i Levanger, adr. Skogn f. 1949 i Ekne, adr. Skogn f. 1934 i Levanger, adr. Levanger f. 1943 i Skogn, adr. Årnes f. 1932 i Verdal, adr. Levanger

Innhold Hilde Hallem Helge Bakken Harald Skjørstad Solveig Otlo Jarle Kregnes Sigmund Laugsand Andrea Mortensen Ketil Vidar Iversen Per Løvhaug Toralf Granaune Olaf W. Stamnes Aashild Saursaunet Frits Wahlstrøm Eva Adolfsson Terje Carlsen Per Amdahl Einar Weiseth Knut Vodal

Bjørnang Rehabiliteringssenter – fra ”oppstandelse” til ”fall” . . . . . . . . . . . . . . . side Ferdaminni fraa Sumaren 1860 . . . . . . . . . . . . . side Et 50 års minne fra det året Ytterøya var uten strøm i 3 uker . . . . side Landhandlere i Frol. Handelsvirksomhet på bygda . . . . . . . . . . . . . . . side Før vannklosettet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Bjørvika – del 3. Stiftelsen Ytterøy Bygdetun – bakgrunn – organisasjon – satsningsområder . side Et barndomsminde fra mit pleiehjem Lello i Skogn . . . . . . . . . . . . . side Cup-eventyret som ble virkelighet. Nessegutten piker vant Norway Cup 1998 . . . . . side Kløvjanbustaden – seterdrift fra 1937 til avslutning 1949 . . . . . . . side Kviggjeter på Salthammervollen 1930 . . . . . . . . side Emilies hus. En nedskriving om Emilie ”Milla” Eriksen, familien og Emilies hus . . . . . . . . . . . . side 70-årsjubileum for 3-årig grunnutdanning i sykepleie i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Minner fra Hegle skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Esther Eriksen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Arbeidernes Idrettsforbund i Levanger – fra opposisjon til hegemonisk posisjon . . . . . . side Idrettsplassen på Gran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Stiftelsen Levanger Arboret . . . . . . . . . . . . . . . . side En kostbar ”solskinnshistorie” fra Falstad og Ekne under krigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Barndomsminner fra 1944-45 . . . . . . . . . . . . . . . side

7 23 27 33 54 58 62 65 76 85 92 100 107 118 128 138 159

171 Eivind Voldseth 175 Gunnbjørn Modell og Toralf Granaune Vårtun skole 1955 – 1998 . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 178 Bård Toldnes Grosserer Meyers landeveislokomotiv . . . . . . . . side 187

Einar Haugan Jakob Aune Karl Arne Sandnes Emil Mård Vaadal Eliasson Helge Bakken Åse Kvaal

Reistad kirke – et kulturminne i Frol sogn . . . . . side 200 Arbeidstjeneste (AT) i krigstida . . . . . . . . . . . . . side 204 50 års treff for AT i Levanger 5. april 1993 . . . . side 209

Bruene i Levanger by. Del 2: Sundbrua . . . . . . . side Åndshovdingen i Bakkehuset . . . . . . . . . . . . . . . side Et noe ualminnelig brev – og omstendighetene rundt det . . . . . . . . . . . . . side Eli Lunnan Gutten som gjemte seg i tårnet . . . . . . . . . . . . . . side Levanger Historielag Årsmelding 2009 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . side

213 225 229 233 234 240

Hilde Hallem:

Bjørnang Rehabiliteringssenter – fra ”oppstandelse” til ”fall” Innledning Høsten 2009 ble Bjørnang Rehabiliteringssenter i Skogn hyppig omtalt i lokale medier og til dels i riksmedia. Saken om institusjonen som glemte å forsegle sine dokumenter i forbindelse med levering av anbud på helsetjenester, og derved mistet muligheten til å få inngå avtale med Helse-Midt Norge de neste 4 årene, skapte bølger av engasjement i befolkningen. Anbudstabben ble fatal for det driftige rehabiliteringssenteret, som måtte legge ned virksomheten etter nesten 40 år. Bjørnangs historikk er i grove trekk godt ivaretatt fra oppstarten i 1973 og til Johan Melby gradvis trakk seg fra det praktiske arbeidet i 1993/94. Eieren samlet fakta og refleksjoner i sine mange dagbøker fra denne tidsepoken. Senere ble det bl.a. innført rapporteringer og årsberetninger som bidrar til å belyse den videre utviklingen. Det ligger stor lokalhistorisk verdi i å samle Bjørnangs historie. Dette fordi institusjonen gjennom alle år har stått sentralt i det kommunale og regionale helsetilbudet, og fordi den siste perioden fram mot avvikling er preget av store organisatoriske endringer. Og sist, men ikke minst, med bakgrunn i den spesielle og til dels dramatiske årsaken til at Bjørnang Rehabiliteringssenter ble nedlagt. Undertegnede påtok seg å nedtegne historikken med bakgrunn i god kjennskap til institusjonen, både som avdelingsleder ved treningsavdelingen i årene fra 1993, og som delvis ansvarlig for overordnet administrativ ledelse i siste del av perioden. Med forbehold om detaljfeil, er dette en nedtegnelse som i all enkelhet skal vise de store trekk i institusjonens utvikling gjennom årene. Begynnelsen – en drøm blir virkelighet Det er tidlig sommermorgen året 1943. Ute i kutrøa på en gård i Finnegrenda sitter ei ungjente og melker. Hendene går av seg selv, melka spruter i bøtta og tankene vandrer sine egne veier. Oppe i lia mot øst står løv- og granskog i sin 7

fineste sommerstas, en fryd og ei kvile for øynene. Plutselig- som i et syn, ser hun for seg en ruvende og vakker bygning der oppe, nærmest som et slott, med rekker av vinduer som sola blinker i… Nesten 20 år seinere har Gerda Melby en drøm om et stort og vakkert hus med utsikt ut mot Trondheimsfjorden. I sin dagbok beskriver ektefelle og bygdelege Johan Melby denne hendelsen som en åpenbaring fra Gud, og som en direkte foranledning til at de to skal realisere denne drømmen; å bygge et hvileog rekonvalesenthjem for Gud. Johan og Gerda er sterkt engasjerte i kristenarbeid. I all deres planlegging og virke, ligger en overbyggende og urokkelig gudstro, og enhver gjerning springer ut fra et sterkt ønske om å spre omsorg, kjærlighet og medmenneskelighet. Dette er en stor mulighet til å hjelpe de menneskene som trenger det mest! Og slik blir begynnelsen til for ekteparet og deres fire barn; Karl, Aud og de to yngste sønnene Jan og Bernt. 8

Men veien til å realisere planen er lang og kronglete. Det er mye motstand i det offentlige byråkratiet, økonomien skal sikres, og det praktiske arbeidet skal organiseres. Gjennom kyndig hjelp fra indremisjonsarkitekten E. Bakke Eidså, utformes ideene på tegnebrettet. Også dr. Lundby, som driver det landskjente Solborg rekonvalesenthjem på Østlandet, er en god motivator og viktig rådgiver i kampen for å få realisert planene. Men den aller største drivkraften gjennom hele prosessen, er Gerda og Johans egen sterke tro på prosjektet.

Gerda og Johan Melby.

Lokale medhjelpere Det er naturlig for ekteparet å benytte lokale krefter fra bygda når arbeidet skal gjøres. Medarbeidere blir rekruttert fra ulike miljø, og mange får en sjanse til å være med og utvikle planene og det som etter hvert skal bli selve institusjonsbygget. Kjell Brenne tilbyr tomteplass, og valget kunne ikke vært bedre: Høyt og fritt oppe på Sørenplassen, i lia øst for Finnegrenda i Skogn. Kalenderen viser mai 1963, og med god hjelp fra Brenne og øvrige naboer, får prosjektet dermed en lykkelig start. 9

Tordis og Kjell Brenne.

Navnevalget tar utgangspunkt i en sterk hendelse tidlig på 60-tallet. Kjell og Tordis Brenne mistet den lille sønnen sin i ei tragisk ulykke, og institusjonen skulle bære hans navn: ”Bjørn Angels Minne”, forenklet til Bjørnang. Men fortsatt står problemene i kø for de ivrige gründerne. Prosjektet blir stanset av fylkeslegen i Nord-Trøndelag via fylkesmannen, bl.a. fordi det ikke passer inn i utbyggingsplanene for fylket. Det er mange innsigelser fra ulike hold, og store praktiske problemer med å reise nødvendig kapital til prosjektet. Likevel er støtteerklæringene fra kjente og ukjente i flertall, og endelig – sommeren 1971 begynner arbeidet med tomta. Byggmester Johan Troset fra Markabygda har hovedansvaret, i tilBjørn Angel. legg til flere lokale arbeidere og leverandører som tilbyr rimelige tjenester. Sammen med en enorm dugnadsinnsats fra bygdefolket, bidrar dette til at første byggetrinn står ferdig og Bjørnang rekonvalesenthjem kan åpne dørene 18. juni 1973. 10

I sin dikteriske hilsen ved åpningen sier Johan Melby det slik: ”Til sist må vi takke og takke og takke takke de menn og kvinner, ja hver især, kan hende dog aller mest Troset og Bakke, og Brenne, han Kjell, og alle på gården hans der, takke for dugnad og takke for gaver, takke til Kalla for kunsten vi fikk. Den kan ei beskrives med usle bokstaver, den kunst og den ånd i så rik symbolikk. Og over alt vi vei for takken finner Til Gud i himlen, god og sterk, Som lot de flinke menn og kvinner gjøre Bjørnang til et mesterverk.”

Vakkert bygg med rikt innhold Det hvite, ruvende bygget oppe i lia er på 3 etasjer og har plass til 39 gjester. Det inneholder kjøkken og spisesal med nødvendige lagerrom, vaskeri, avdeling for fysioterapi og trening, nødvendig rom for betjening og lege, og ei trivelig og romslig dagligstue for gjester og besøkende. I tillegg er det tre leiligheter for ansatte. Både bygget og inventaret er stilmessig utført, og gir assosiasjoner til hotell så vel som helseinstitusjon. Begrepet gjester blir konsekvent brukt, ikke pasienter. Våren 1980 blir bygget utvidet med forlengelse av sør-vestfløyen. Dette gir rom for et lite varmebasseng og større fysikalsk avdeling i underetasjen, samt en økning av romkapasiteten til 54 plasser. 11

På Bjørnang er det mulighet for å finne fred og ro, et sted for åndelig, fysisk og psykisk velvære. Miljøet er preget av rekonvalesenttanken, hvor ren luft, god mat, nok søvn og fysisk aktivitet er viktige elementer. Johan går daglige visitter og bidrar til å gi gjestene medisinsk trygghet under oppholdet. Gerda favner alle med samtaler og trøstende ord. I fellesskap organiserer de sosialt samvær og hyggestunder på salongen, og sørger dermed for at alle føler seg velkommen og ivaretatt. Populært varmebasseng. Deres private bolig like ved er åpen til alle døgnets tider, både for besøkende bygdefolk, og for de gjestene på Bjørnang som har behov for akutt omsorg og hjelp. Mange gjester finner sin trøst og sin helbred her gjennom årene. Her er mennesker med ulik grad av psykiske lidelser, alkoholikere og rusmisbrukere. Mange har store fysiske plager; kroniske og akutte. Gjestene er i alle aldersgrupper, ikke sjelden yngre mennesker med til dels omfattende og sammensatte lidelser, og mange har falt utenfor i samfunnet. Noen trenger bare litt hjelp til å komme på rett kjøl igjen, andre har omfattende skader etter årevise overgrep og mishandling. En del av gjestene kommer tilbake for nye opphold senere. Ja, så godt trives enkelte, at de rett og slett blir værende bofast! Bostedsadresse: Bjørnang Erna Rubin, ugift og barnløs tysk statsborger, finner sin faste base på Bjørnang. Hun har sin søster bosatt i Trondheim, Irmgard Helgesen, gift med Ørnulf Helgesen som drev Rosenborg Dampbageri. Etter åpningen i 1973, leier Erna seg inn på et rom som selvbetalende beboer over flere år. Der trives hun så godt at hun blir værende. Da alderen tiltar og helsa blir skrøpeligere, hjelper Johan henne å få en fast plass på Breidablikktunet, hvor hun bor resten av sitt liv. Institusjonen har også en annen fastboende, Ole Bjørgum, som flytter inn i 1973, og ble værende i flere år inntil sin død. Han er sønn av Olaf Bjørgum, som drev sild- og fiskeforretning i Levanger. Med dagens strenge praksis for å kunne oppholde seg på et slikt sted over lengre tid, er det fornøyelig å minnes at slik var det den gang. Hadde man ønske, behov og økonomiske muligheter, så værsågo! Fra helbred til helse I årene fra 1993 gjennomgår institusjonen en betydelig faglig og organisatorisk utvikling, i tillegg til ytterligere bygningsmessige forbedringer. Det er 12

et økende eksternt krav til større innsyn i private helsevirksomheter og sterkere styring med forvaltningen av de offentlige midlene. Utfordringen ligger i å beholde husets ”sjel” og grunnpilar, samtidig som institusjonen fornyes og imøtekommer offentlige krav til tjenestetilbudet. Denne utviklingen mottas positivt i familiebedriften på Bjørnang. Å fremme kvalitet på bygg og anlegg så vel som på innholdet i helsetjenestene, faller naturlig for eierskapet, hvor flere i familien er leger og helsearbeidere. God økonomistyring Bilde til høyre: Fastboende i flere år, Erna Rubin (sittende i stolen) Bilde under: Fastboende i flere år, Ole Bjørgum (på sykkelen)

gir overskudd, som igjen pløyes tilbake til bedriften i den hensikt å sikre utvikling og kvalitet i tråd med økende krav. Det er denne filosofien som skal komme til å prege ledelsen og driften av Bjørnang i årene framover; alltid fokus på faget og den faglige utviklingen innen rehabiliteringsfeltet. Johan praktiserer fortsatt som lege i bygda og mottar etter en tid Kongens fortjenestemedalje i gull. Han er ikke fremmed for å starte det som skal komme av krav til utviklingsarbeid, og viser hvor framtidsrettet han er ved å etablere en såkalt ”IQ-perm”, som han kaller det. Vi skjønner etter hvert at denne permen med de enkle, men viktige prosedyrene er en stødig forgjenger til det seinere og atskillig mer omfattende internkontrollsystemet (IK). Men alderen tynger, og arbeidspresset er stort. Han innser at neste generasjon vil være bedre i stand til å føre Bjørnang inn i den nye tiden. I 1993 overtar sønnen Jan ledelsen. Johan trekker seg tilbake, men har fortsatt god kontakt med gjester og ansatte. Han er godt kjent for de artige rebusene og spørrekonkurransene han lager, og det trivelige ekteparet har fortsatt sine små og store gjøremål til beste for pasientene på Bjørnang, nå kalt opptreningssenter. Bjørnang er kategorisert som opptreningsinstitusjon i gruppe 2, dvs. at krav til personellmessige og bygningsmessige standarder er noe lavere enn i gruppe 1. Men bedriften jobber utrettelig for å heve denne standarden. I mars 1993 er det tilsynsbesøk ved fylkeslege Einar Vandvik, og følgende kommentar tilsendes etter besøket: ”Det bør tilsettes ergoterapeut og utarbeides individuelle og målrettede behandlingsprogram for alle pasienter, også de som ikke henvises til fysioterapi. Det bør lages felles plan for opphold og epikriser, med tverrfaglig målformulering. Brukermedvirkning er viktig. Manglende lås på medisinskap må snarest mulig rettes opp. Vi oppfordrer til bedre samarbeid med kommuner og sykehus gjennom bedre struktur og rutiner”. Arbeidet tar fatt. Det tidligere fysikalske instituttet i underetasjen omorganiseres til en avdeling, og avdelingsledende fysioterapeut ansettes. Treningslokalene blir ombygd og utvidet. Det investeres i nytt utstyr, og nye ansettelser innen fagpersonalet utlyses med krav om gjeldende kvalifikasjoner. Det startes et systematisk kvalitetsarbeid. Dette gjelder spesielt skriftlig dokumentasjon, utadrettet virksomhet opp mot sykehus, kommuner og pårørende, markedsføring, fagutvikling og definering av målgrupper og prioriterte oppgaver. Det er nok å ta fatt i! Arbeidet med å finne god struktur og gode system er krevende og implementeres som en kontinuerlig prosess. Ledelse og ansatte opplever arbeidet som nødvendig og utfordrende. Ergoterapeut, legespesialister, flere sykepleiere og assistenter ansettes. Når Bjørnang Opptreningssenter feirer sitt 20-årsjubileum i 1993, er det i full visshet om at det omfattende og nødvendige kvalitetsarbeidet for å heve helseinstitusjonens faglige omdømme er godt i gang. 14

Aktivitet og treningsglede.

Tronskifte I de følgende årene skjer det betydelige endringer i ledelse og eierstruktur ved Bjørnang. I januar 1995 dør Gerda Melby. Johan er enkemann noen år, og gifter seg senere med Anne Bøe. Johan er fortsatt aktiv i sin privatpraksis, da han brått og uventet faller om under hagearbeid i juni 2000, vel 75 år gammel. De fire etterkommerne; Aud, Karl, Jan og Bernt overtar eierskapet. De to som grunnla Bjørnang og la ned så mange år av sitt liv for å bygge opp virksomheten, Doktorkonsultasjon. har gått ut av tiden. Men det hvite, store bygget oppe i åsen står der urokkelig og vitner om det som var, det som ble, og det som skal komme…. I 1994 ansettes Bjørn Øverkil, og leder bedriften frem til i januar 2002. Bjørn er en utpreget delegerende leder, og han setter sitt store preg på arbeidsmiljøet gjennom mye humor og varm medmenneskelighet. I januar 2002 skjer det dramatiske at Bjørn dør uventet under et planlagt kirurgisk inngrep på sykehuset Levanger. Denne situasjonen innleder en periode med ustabilitet i bedriften. Den daglige ledelse skifter i de kommende månedene. Bedriften 15

vurderes også solgt, men det hele avsluttes med at Jan Melby overtar som arbeidende styreformann. Ansatte er lettet over at bedriften forblir i familien. Det er stor tillit til eierskapet, og alle føler seg trygge på at faglige og personlige interesser nå ivaretas på beste måte. Selskapet drives nå i sin helhet av Aud Brenne og Jan Melby. Aud har gjennom flere tiår arbeidet som kokk og kjøkkensjef på Bjørnang, og Jan driver i tillegg legepraksis i Skogn. Sammen styrer de Bjørnang videre, og makter å forene det verdigrunnlaget deres foreldre la til grunn for bedriften, med en betydelig modernisering og helsefaglig dreining av virksomheten.

Aud Brenne og Jan Melby, de nye eierne av Bjørnang Opptreningssenter. Her avbildet i forbindelse med feiringen av 25-årsjubileet i 1998. Velaug Brenne Leira overrekker gave. Til høyre er Gunnveig Slapgard Lein.

Kulturmangfold og matglede Gjennom årene vil mange lokale kulturformidlere glede Bjørnang Rehabiliteringssenter med sitt tilstedeværende. Noen av de mest trofaste er nå avdøde Asbjørn Andresen fra Markabygda med sine flotte lysbildefremvisninger og videoopptak, Olav Slapgaard med ukentlige minikonserter i salongen, Skogn Mannskor med konserter hver 17. mai og hver svartsøndag, Skogn Hornmusikk med faste opptredener på 17. mai, Helsemusikken med Gunnveig Slapgaard Lein og Paul Lein,……… Og både prestekontoret og Frelsesarmeen står for mangeårig åndelig føde ved huset. De siste 5-6 årene har institusjonen en fast avtale med Musikkens Hus i Levanger mot sponsing av et fast årlig 16

beløp. Både Levanger Mannssonglag, Levanger Musikkforening, Trekkspillklubben, Levangeroktetten, Levanger Blandakor, Kammerkoret og representanter fra kulturskolen gleder de fremmøtte. Orkestrene Maroders, Trygves og Oddvars fra Levanger har også faste spillekvelder. Mange pasienter får gjennom årene høre Kor 7624 Ekne, Ytterøy viseklubb, sangkoret Kortnebbgåsa fra Åsen, Markabygda skole- og janitsjarkorps, Levanger pensjonistkor, elever fra Skogn folkehøyskole og Skogn leikarring, og mange flere. Det er faste bocciakvelder med Arne Reitan og Per Sannan. Bjørnang har et tett samarbeid med den nærliggende barnehagen, Kosekroken. Fellesskapet mellom generasjonene har utvilsomt stor verdi også i helsesammenheng.

Boccia i salongen. Instruktør er Arne Reitan.

Blant pasienter og besøkende ytes det også mange gode kulturbidrag opp gjennom årene. Ansatte, med ergoterapeuten i spissen, oppfordrer til kulturformidling gjennom diktlesing, sang, spill og fortellinger. Alle som gjester institusjonen vet at ingen går derfra med tom mage. I flere år har Bjørnang vært kjent for sine kulinariske tilbud til gjester, så vel som pasienter og ansatte. Først under Aud Brennes tid som kjøkkenansvarlig, med de deiligste hjemmelagde retter på menyen. Duften av hjemmebakt til høytidene, gode sauser og smaksrike søndagsmiddager, alltid raust porsjonert. Deretter med unge og entusiastiske kokker som moderniserer kjøkkendriften og fornyer menyutvalget. Ansatte er heldige, de kan nyte billige, rikelige og svært velsmakende lunsjer. Det sies at når du tilbys jobb ved Bjørnang, må du påregne en betraktelig økning av kroppsvekta! 17

Ansatte underholder også. Liv Astrid Eiternes og Jarle Dolmen.

Det gode kulturtilbudet og matopplevelsene på Bjørnang gjør inntrykk på mange. Skriftlige og muntlige evalueringer fra pasientene gir ofte uttrykk for at nettopp dette gir den helsemessig beste uttelling for kropp og sjel. Ikke sjelden hører vi utsagn som ”behaindlinga va go deinn, men einn maten…!” Og i tilfeller der fysioterapeuten strever med å motivere til økt aktivitet, kan det være trekkspillmusikken og sangen i stua kvelden før som gir den beste inspirasjonen til å komme igang. I 2004 åpner Aud og Jan restauranthuset Villa Gerda i den tidligere boligen til Gerda og Johan. Stedet er opprettet som et kulinarisk minne om de to, hvor heimen var preget av stor gjestfrihet. Interessen for den gastronomiske kunsten har begge eierne av Bjørnang fått inn med morsmelken, og Villa Gerda blir deres nyskapende stolthet. Det vakre stedet kan også benyttes av pasientene på Bjørnang, med ukentlige besøk for å se den lokale kunstutstillingen, eller drikke kaffe i flotte restaurantlokaler. Samtidig med åpningen av spisestedet, ferdigstilles et flott parkanlegg med asfalterte gangstier og vakker beplantning. Bjørnang ”krymper” Etter Bjørn Øverkils død, overtar Mildrid Kjenstad Holst som daglig leder høsten 2002. Holst har et sterkt fokus på kvalitetsarbeid, og med hennes inntreden starter et omfattende arbeid for å strukturere og kvalitetssikre alle ledd av virksomheten. Bjørnang Rehabiliteringssenter skal for alvor markere sin plass på det nordtrønderske helsekartet. 18

Middag ute i det fri.

Det investeres i nytt treningsutstyr, IT-virksomheten gjennomgås og institusjonen tilknyttes norsk helsenett, ny turnusplan innføres slik at det er døgnbemanning med sykepleier og nytt brannvarslingssystem installeres, for å nevne noe. Som IA-bedrift har virksomheten flere arbeidstakere sysselsatt i samarbeid med NAV. Dette året avsluttes med en førjulstur påspandert av eierne, og med konsert og julebord på programmet. Når 30-årsjubileet feires i juni 2003, er det en sammensveiset og feststemt gjeng som samles på Backlund Hotell, hvor Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste utdeles til Aud Brenne og Johanne Joramo. I 2005 skjer en omlegging av finansieringsordningen for rehabiliteringsopphold. Det er helseforetakene som overtar og tildeler de økonomiske rammene, og alle tjenester skal ut på anbud. Det har lenge versert rykter om nedskjæringer på kjøp av private rehabiliteringsplasser, og for Bjørnangs del blir antall døgnplasser redusert fra 54 til 45 fra neste år. Personell må sies opp, og det økonomiske handlingsrommet forringes. Den nye finansieringsordningen medfører mye usikkerhet og manglende forutsigbarhet for institusjonene. Avtalene prolongeres fra år til år, og det er vanskelig, om enn umulig å planlegge langsiktig. Etter reforhandlinger med Helse-Midt i 2006, blir institusjonen ytterligere redusert til 30 døgnplasser. I tillegg får vi opprettet 8 plasser for dagrehabilitering, dette som en forsøksordning i fylket. Utfordringen blir nå å greie omleggingen uten at kvaliteten på pasienttilbudet forringes. Styret vel19

ger å redusere administrasjonen for i størst mulig grad å beholde fagressursene. Personalstokken reduseres med 7 årsverk, og direktør Kjenstad Holst slutter i sin stilling fra nyttår. Den videre administrasjonen overtas av arbeidende styreformann Jan Melby, og avdelingslederne får delt ansvar for den daglige ledelsen i bedriften. Denne nye situasjonen krever sitt, ikke minst av de som skal lede rehabiliteringssenteret videre. Men optimismen er stor, og satsing på fagutvikling fortsetter med uforminsket styrke. Det utarbeides planer og skisser for ny treningsavdeling med nytt varmebasseng. Ansatte kurses systematisk innen ulike fagfelt, samtidig som studentveiledningen styrkes og fagkurs avvikles internt på huset. I 2008 innvilges 1.4 millioner i prosjektmidler for igangsetting av prosjektet ”Dagrehabilitering - bedre helse i hverdagen”. Året etter blir Bjørnang med på en samarbeidsordning om feriestenging, og for første gang i historien skal bygget tømmes for pasienter. Til påsken dette året står alle rom tomme. Ikke en lyd å høre, bare stillhet, og et skinnende hvitt hus som ligger fredelig og høyt oppe i åskammen. Det føles rart å forlate arbeidsplassen når døra låses. Et slags varsel om det som skal komme…. Den famøse anbudsrunden Før sommeren 2009 skal det leveres nytt anbud for rehabiliteringstjenester. Denne gang gjelder avtalen for 4 år, noe som gir større forutsigbarhet og muligheter for langsiktig planlegging og investeringer. Ledelsen jobber natt og dag,

Ettermiddagsstund i salongen.

og tilbudet som leveres i god tid før fristens utløp er både etterspurt og framtidsrettet. Det satses på færre døgnplasser og økt antall dagplasser, på KOLSrehabilitering og ambulerende tjenester rettet mot kommunene. Stikkordet er samhandling og utadrettet virksomhet. Betrodde medarbeidere ordner ferdig papirene, men glemmer å forsegle dem forskriftsmessig. Uken etter får styreleder og eier Jan Melby beskjed fra Helse-Midt: Bjørnangs tilbud om rehabiliteringstjenester forkastes grunnet manglende forsegling, og vi er ikke med i neste anbudsrunde. En manglende tapebit skal bli Bjørnangs skjebne etter snart 40 år med rekonvalesent, opptrening og rehabilitering! Det etableres raskt kontakt med en av landets mest fremtredende jurister på området, uten at saken endrer karakter. Ansatte er på ferie, og ingen får beskjed før personalmøtet 1.september. Grunnet ferieavviklingen er saken foreløpig ikke tatt ut i media, men etter at ansatte er varslet, eksploderer det. Mediaomtalen er omfattende og engasjementet overveldende. Det dannes raskt en aksjonsgruppe bestående av nåværende og tidligere pasienter, samt pårørende, og med tidligere rektor ved Sykepleierhøgskolen, Asgjerd Valstad, i spissen. Lokale aviser, lokalTV og radiostasjoner kommer på gjentatte besøk. Saken omtales i Dagens Næringsliv ved to anledninger, i svenske Aftonbladets nettutgave, i Fysioterapeuten, VGs nettavis og mange flere. Saken bringes til topps i helsedepartementet. Det startes støttegruppe på facebook, og avisbloggene er mange. I oktober arrangeres det aksjon på Torget i Levanger, og flere folkemøter holdes i dagene fram mot jul. Saken har lederomtaler både i Levangeravisa, Trønderavisa og Adressa. Over 150 reportasjer og innlegg sakses. Saken er spesiell og vekker oppsikt. Men, trass i all god omtale og støtte, og med vissheten om alle udekkede rehabiliteringsbehov der ute, går Bjørnang mot nedleggelse. Høsten er sterkt preget av denne ubegripelige kjennsgjerning, men likevel er det viktig å ivareta pasientene best mulig. Det skal være full drift til jul, og deretter trappes gradvis ned. De siste pasientene forlater Bjørnang 15. januar 2010. En enkel markering, så - takk og farvel! De neste to ukene er alle ansatte engasjert i opprydding. Bortimot 27.000 journaler skal pakkes og sendes til statsarkivet for lagring. Og denne gangen blir arbeidet forskriftsmessig forseglet! Ansatte har vist en fantastisk arbeidsmoral gjennom hele denne vanskelige tiden. Noen går videre til midlertidige jobber, men de fleste har status arbeidssøkende. Jan og Aud inviterer til avslutning med god mat og drikke. Alle har stått løpet ut og forlater en god arbeidsplass, og det alle trodde var en trygg arbeidsplass. De fleste er slitne, og selv om vemod over å forlate arbeidsplassen dominerer 21

stemningen, er det lettelse over å kunne sette strek for en svært spesiell og krevende tidsepoke. EPILOG Bjørnang Rehabiliteringssenter er skrevet inn i historien, men bygget ligger fortsatt like vakkert til oppe i åssiden. For eiere, tidligere ansatte, bygdefolket og resten av den engasjerte del av befolkningen, er håpet at det igjen skal fylles med liv og aktivitet. Når dette skrives er alt uavklart. Det er i samarbeid med Levanger kommune søkt på omstillingsmidler og statlige prosjektmidler for å kunne starte dagrehabilitering. Det kan også være aktuelt med private helsetjenester, og utleie eller ombygging og salg av leiligheter. Eller kanskje en kombinasjon av alt dette. Til vår felles avslutningsfest med pasientene, skrev musikeren Knut Vodal en sang til Bjørnang, og en strofe i denne teksten lyder: ” Nå din æra er over, men vi håper på, som fugl Phønix fra asken du igjen vil oppstå” Kanskje, i en eller annen form…en gang…?

Helge Bakken:

Ferdaminni fraa Sumaren 1860 Innleiing Levanger er på full fart inn i det store jubileumsåret. Ei storstilt 1000-årsmarkering er planlagt. Det er grunn til å tru at ein vil prøve å nøste opp Levanger si historie så langt det let seg gjere, men vi får håpe at tankane også vil vende seg mot framtida. Vandringsmann – bladmann - diktar Året 2010 kan også vise til ei litteraturhistorisk storhending. Ikkje lokalt, kanskje, men nasjonalt. Det er i år 150 år sidan Aasmund Olavson Vinje starta på si lange vandring frå Kristiania opp til Inderøy i nord. Inntrykka og refleksjonane frå turen er samla i ”Ferdaminni fraa sumaren 1860”, av litterære kjennarar karakterisert/nemnd som den fremste klassiske reiseskildringa i norsk litteratur. Vinje var journalist, eller bladmann som yrkestittelen var i den tid. Mannen og avisa som han styrte, var eitt. Dei bar begge namnet ”Dølen”. Vinje hadde originale og kvasse meiningar om det meste. Han var både bymann og døl, og hadde evna til å sjå ei sak frå fleire sider. Han var langt frå nokon nasjonalromantikar som berre lovpriste ”det gamle”. Vinje hadde derimot sansen for nye ting. Han skriv m.a. ”Mange meina at aka på jarnvegen er leidt og keidt, og alltid likt seg sjølv, men eg finner det som eit dikt å fara fort …”. Møte med Trøndelag Før vi ser litt nærmare på korleis Vinje møtte Trøndelag, er det viktig å merke seg at han elska å diskutere, mange gonger kverulere. Ja, vi kan vel seie at han fortente å bli kalla ein ”spottgauk”. Det er viktig å ha dette i tankane når han kjem med karakteristikkar av trønderane. Grauten på Grut i Meldal omtalar han slik:” Grauten skura ned gjennom halsen liksom når grantoppen vert slepa og dregen ned gjennom ovnspipa”. Denne karakteristikken har plaga etterkommarane på garden heilt opp i vår tid. - I neste andedrag lar Vinje seg overvelde av frodig trøndersk natur. – Vinjes første stopp i Nord-Trøndelag var Stjørdalshalsen, ”ein liten strandstad med landhandlarar og småhus ikring”.

Men Vinje øygnar håp for stjørdalingane når han seier at ”Halsen vert ein liten by ein gong.” Ein god spådom lenge før det var fly på vengene … Mot Levanger Når bladmannen er i ferd med å forlate Stjørdalen, møter han utsynet over Åsenfjorden og Frosta. ” Dei gule åkrane på Frosta skein liksom månen,” skriv Vinje, samtidig som han rettar eit spark til Olav Engelbrektson som gjorde Steinvikholmen om til ei festning. Typisk Vinje. - Han kryssar grensa til Levanger, og er på veg opp mot Åsen med følgjande helsing til åsbyggen: ”Nørdst i fjordenden fer vegen gjennom eit djupt, trongt skar bergemellom med eit så folkeleg namn, at det er ikkje verd å setje på prent. Eg kjende mitt folk atter på sine gode likningar her og. Det er gutar det, som ikkje går langt etter sine bilete.” – Språkgranskarane har nok i dag ei anna tyding av ordet Fætten. Vinje sitt første møte med bakkane nord i Skogn overveldar ferdamannen: ”Nei, dette er det gildaste nordafjells, ja, her er betre enn sjølve Mjøslandet, for her er denne velsigna blå fjorden som ein knipling i denne kragen av blomar. Men Vinje er ikkje Vinje utan å slengje med leppa. Han meiner å ha klarlagt at dei flinkaste bøndene på gardane i Sør-Innherad er dei som har innvandra eller er ætta frå andre delar av landet. Det er lov å spekulere på kva for ”markarbeid” journalisten Vinje har gjort for å finne ut dette. Da er det rettare å peike på som også Vinje gjer, at det er dei naturgitte tilhøva med rike kalkfjell, m.a. i Verdal og på Inderøy, som skapar den frodige vegetasjonen. På Levanger ”Levanger er ein liten, nett by ned på sletta mot fjordarmen”, skriv Vinje. Framtidsutsiktene for byen er ikkje lysteleg, etter Vinje si meining.

Levanger. Bilde tatt i tidsrommet 1864-68. Foto: Levanger Museum

Han skriv når (NB ikkje viss) jarnvegen blir lagt austover gjennom Verdal og inn i Sverige, er det ikkje mykje å ha by etter i Levanger, for her kan det ikkje vere nokon nemnande oppslagsstad for fisk eller trelast, ja, ikkje ein gong for korn, som anten vert ført til Trondheim eller og oppkjøpt og tuska bort i smått av fiskarar ut med havkanten.” Så kanskje det vondaste stikket: ”Marknaden med jamtane lægje like eins betre nord på Verdalsøyra.” - Ei siste helsing sender han til gardmennene omkring Levanger med ”at det er armt og uvitande at ikkje betre menns born skal strøyme inn på borgarskulen.” Vinje avsluttar tankane omkring Levanger med at ”det spår ikkje stor framgang for den næraste mannsalderen, dette.” - Det er vel riktig å seie i dag at Vinje ikkje direkte var sannspådd. Tankar omkring Stiklestad Stiklestad var neste stoppestad. Vi kan ikkje stikke under ein stol at Vinje ofra mykje meir tid og spalteplass på Verdal/Stiklestad enn han gjorde på Levanger/Skogn. Bladmannen har ingen store tankar om Heilag Olav. Han skriv m.a. ”… eg må vera ein sann gudsfugl imot han, og visst er det at eg ikkje ville vera i same åndeheimen som han”. Tormod skald trykte Vinje derimot til sitt bryst. ”Saman med han kunne det verta kveding, ja, til og med poesi”. Dette var midt i blinken for Vinje.

Vinjesteinen på Sakshaugberg. Foto: Helge Bakken

I paradiset Det er vel riktig å seie at bladmannen si ferd gjennom landet toppa seg på Inderøy. Han var heilt over seg både av folk og natur. På Sundnes der han budde, var åkrane større og finare enn elles i landet. Hus og stell var framifrå med duka bord, god mat og drikke. Han var komen til opplyste folk med rikeleg utval av bøker og tidender, noko som Vinje meinte sa alt om folk. Inntrykka av folk og landskap sette ferdamannen i lyrisk stemning, og dei kjende verselinene ”Her ser eg fagre fjord og bygder” vart feste til papiret. Typisk Vinje: her gløymde han at han tidlegare hadde brukt mykje tid på å rakke ned på det nasjonale skrytet vi finn i vår litteratur. - Mannen med tvisynet fornekta seg aldri.

Kjelder: Ferdaminni fraa Sumaren 1860 Norges Litteraturhistorie- bind 2.

Harald Skjørstad:

Et 50 års minne fra det året Ytterøya var uten strøm i 3 uker Året var 1958, nærmere bestemt lørdag den 29. november, en helt vanlig dag med mildt vær og litt regn. På Erstad forsamlingshus skulle den årlige markedsfesten arrangeres i Idrettslaget Midtbygdas regi. I den anledning var det kalt sammen en del traktoreiere for kjøring av subus fra kalkbruddet til oppfylling av det grasvokste feltet mellom veien og grunnmuren til Erstadhuset, for å bedre parkeringsplassen for bilene som det etter hvert var blitt noen av. Utpå ettermiddagen fikk vi høre at strømmen i bygda var borte, men det tok vi ikke så alvorlig, da vi var vant med strømfeil både titt og ofte, men særlig i dårlig vær. Etter hvert utover dagen ble det konstatert at feilen lå mellom Ytterøya og Mosvika, og da ble situasjonen noe mer alvorlig enn først antatt. Det ble antydet at det kanskje var brudd på sjøkabelen mellom Ytterøya og Mosvika, og skulle det vise seg å være riktig, ville det by på mange problemer for øyas befolkning, først og fremst for dem som drev med melkeproduksjon og annen næringsvirksomhet. Alle som hadde vannpumper ble fort vasslause. På den tiden var det ingen utenom Ola Norum som hadde et traktordrevet strømaggregat. Muligens hadde Ottar Norvik et lite dieselaggregat, om jeg husker rett. Så det ble mange som måtte ty til håndmelking og vannkjøring fra dem som fortsatt hadde falltrykk fra brønn. Det var således ikke få liter vann som ble båret inn i den tiden det var strømbrudd. En god del bønder hadde fått laget en anordning, montert på traktorens innsugsrør. Dette ga tilstrekkelig vakuum til å kunne bruke melkemaskina, men det var nødvendig å hjelpe naboen som enda ikke hadde et slikt hjelpemiddel. Etter den første forskrekkelsen hadde gått over og folket på øya skjønte at dette ville ta flere uker, begynte de å innordne seg etter beste evne med hjelp av naboer og hjelpsomme mennesker. Det ble påvist feil på kabelen etter målinger et godt stykke fra land på Mosviksida, og det ville ta mange uker før en ny kabel var i drift. Det må tilføyes at i 1958 var det ingen som bare hadde elektrisk oppvarming av bolighus og oppvarming av vann kunne også gjøres på vedkomfyren. Telefonen virket som normalt, da man på den tiden brukte handsveiv når man skulle ringe. 27

Festen på lørdagskvelden gikk som planlagt. Det ble samlet sammen to-tre petromaxer som hver ga ca. 300 w lyseffekt, samt noen andre lyskilder, så det var brukbart lys i de fleste rom. Dette var før musikken brukte forsterkeranlegg, for da var vi godt fornøyd med trekkspill, rytmegitar og bass. Vellykket fest med mye folk. Så kom mandagen – blåmandag. Hva skulle de gjøre de som var avhengige av strøm? Jeg nevner: Stans i kalkverket, alle verksteder, noen møller, og for dem som skulle treske, kappe ved eller lignende. Det ble lett over alt etter gamle oljelamper, men ikke alle var i god forfatning, så butikkene fikk en rivende omsetning av alt som kunne gi lys. Undertegnede ble engasjert av driftsbestyrer Viken til å være med til Mosvika med et lite strømaggregat som jeg hadde kjøpt noen dager tidligere. Sammen med to ingeniører fra NTE Steinkjer skulle det foretas måling av kabelen fra Mosviksida. Da hadde vi kommet et godt stykke ut i den første uka etter bruddet. Etter målingen ble det konstatert at feilen var nærmest Mosvika - den gangen oppgitt i x antall meter - og ny kabel var den eneste løsningen. Alle forsto at en ny kabel fra kabelprodusent ville ta tid å produsere, men etter kontakt med Standard Telefon og Kabelfabrikk, viste det seg at det var en lignende kabel under produksjon, nesten ferdig, men som egentlig skulle legges til en annen øy. Med godvilje og barmhjertighet skulle vi på Ytterøya få den så fort den ble ferdig. Dette reddet situasjonen fra et lengre strømbrudd som det ellers kunne ha blitt. Fylkesverket arbeidet i tillegg for å finne nødløsninger på strømproblemet, og etter hvert fant de et dieselaggregat som Statens Jernverk i Mo i Rana hadde ledig. Det var på ca. 250 kw. Det var selvfølgelig i minste laget, men det ville være tilstrekkelig hvis alle bare brukte strøm til det mest nødvendige. Så det ble bestemt at det skulle sendes til Levanger med jernbanen og dras på sleper (tømmerstokker) gjennom hyen og ombord på ferga, som hadde begynt å gå tidligere på året. Det var onkel Arnes traktor, en Fordson Major, som skulle foreta slepet, og det var sikkert Ola Saltvik som var traktorfører. Det var meningen at aggregatet skulle slepes til Brusve (mellom Erstad Østre og Skau,) for der gikk det en høyspentlinje forbi, og det var en liten vannkilde der som skulle brukes til vannavkjøling for aggregatet. Det var daværende driftsbestyrer Ole M. Viken som engasjerte min far, Ola Skjørstad, til å være med på prosjektet, og senere kom også jeg med i det arbeidet. Jeg husker jeg frarådet denne løsingen på grunn av for liten tilgang på vann (motoren var nemlig vannavkjølt,) men jeg ble ikke hørt, for da som nå ”de gamle er eldst". Etter den helga med kabelbruddet, hadde det blitt mer vinterlige forhold, så slepet fra ferga foregikk på snø og isføre. Da de var kommet midt mellom posthuset til Åshild, som ikke var bygd ennå, og Øwre gård, skled den tunge doningen av veien og ned i grøfta mot fjellveggen. Der stod den bom fast, og 28

det ble beslutta å rette opp aggregatet der det stod og koble det til høyspentlinja som gikk nesten rett over. At det rant vann i et bekkefar ca. 70-80 meter derfra var det ingen som tok notis av på det tidspunktet. Om det var skjebnen eller høyere makter som rådde da aggregatet sporet av veien, skal være usagt, men det var i hvert fall et stort hell i uhellet at det skjedde. Aggregatet kom på land utpå torsdag en gang, 10. desember, men det var først på fredag at det ble full aksjon av forskjellige fagfolk i flere kategorier. De som jeg husker best er O. M. Viken, Ola Skjørstad, Petter Kjølsvik, Erling og Kåre Skaufel, Jorulf Henning, to linjearbeidere fra Inderøya, tre elektroingeniører fra Fylkesverket i Steinkjer og antagelig noen andre som spilte mindre roller, og til sist meg selv. Det ble utført en arbeidsinnsats som mangler sidestykke, for det var om å gjøre å få aggregatet i drift så fort som mulig. Det skulle monteres en transformator for å øke spenningen fra 220 til 20.000 volt, som var den ordinære spenningen på høyspenten, og montere nødvendige kabler. Så var det å få retta opp aggregatet og bygge provisorisk tak og levegg. Det skulle plasseres en dieseltank på ei berghylle ovenfor aggregatet, noe som skulle gi falltrykk til motoren, og monteres en håndpumpe som skulle levere olje til falltrykktanken. Motoren var 300 hk 6 syl. Deuths diesel med luftstartanordning. Luftflaskene var tomme for luft, sikkert på grunn av lang lagring, og en mobil kompressor var det ingen som hadde den gang, og med mangel på strøm hadde det heller ikke vært til noen hjelp. Det er da at Reodor Felgen-løsninger blir aktuelle, og løsningen lå i onkels traktor. Jeg tok Fra venstre: Petter Pettersen og Ola Skjørstad foran ut en dyse og bygde den motoren til strømaggregatet. om litt og monterte en tilbakeslagsventil og nødvendige rørforbindelser mellom traktor og lufttanken. Etter hvert fikk vi komprimert luft på starttanken, riktignok i minste laget, men på grunn av at temperaturen på luften steg, ble det lekkasjer i rørforbindelsene. Vi hadde da kommet fram til lørdag ettermiddag, og vi hadde fått dieselen fram til motoren og luftet ut anlegget, og jeg hadde nå lyst til å prøvestarte moto29

ren med det lufttrykket vi hadde fått akkumulert. Jeg stilte ventilene i startposisjon og åpnet for lufttrykket. Motoren startet som om det skulle være sommertemperatur. Det hadde samlet seg en god del skuelystne personer et godt stykke ifra aggregatet, midt imot der eksosen blåste ut. Da motoren hadde stått lenge, var det mye tørr sot som blåste utover tilskuerne, man kan si at de ble ”overrasket,” til stor fornøyelse for oss som stod på den riktige siden. Da vi hadde fått start, var det bare å lade luftflasken med motorens eget kompresjonstrykk. Enda var det en del arbeid som gjensto på El-siden og likeså vannavkjølinga av motoren. Det ble montert et stort vannkar som tok flere tusen liter. Antagelig kom det fra Meieriet. Det ble oppfylt med vann, og det var Sigvart Johansen som kjørte vannet fra meieriet. Under prøvekjøringa av aggregatet viste det seg at det var umulig å få strøm ut av generatoren, men det var elektroingeniørene ifra Steinkjer sitt problem. Det viste seg etter hvert at generatoren hadde mistet magnetiseringsstrømmen, antagelig på grunn av at det var lenge siden den hadde vært i bruk. Fikk høre av ingeniør Iversen på søndag at de hadde tatt batteriet fra bilen for å magnetisere feltviklingene på generatoren, og ut på kvelden ble det satt strøm på linjenettet, "og ljos over øya strøymde". Undertegnede hadde da for lengst dratt heimover, for jeg anså meg som foreløpig ferdig med mitt tekniske bidrag. På Erstadhuset skulle den årlige skytterfesten arrangeres, og dit hadde jeg tenkt meg for å treffe kamerater og ikke minst min tilkomne ledsager. Alt så lyst ut fram til ca. kl. 23.30, for da begynte spenningen å dale, for så å ta seg opp igjen flere ganger. Jeg skjønte straks at de hadde problemer de som var ved aggregatet, og til slutt ble det helt mørkt. Festarrangøren hadde forberedt seg på eventuelle lysproblemer og hadde med seg petromaxer og andre lyskilder, så festen gikk sin gang til normal tid. Jeg skulle helst ha gått heim og lagt meg, for det hadde blitt lite søvn natta før også, men jeg måtte jo følge min tilkomne heim først, og det tar jo sin tid. Jeg var ikke seng før kl. 03.00, og da klokka var litt over fem, ble jeg vekket av min far som satt på sengkanten og ba om at jeg måtte bli med innover for å hjelpe til. De kom ikke lenger med problemene som hadde oppstått, men når sant skal sies, var jeg lite samarbeidsvillig der jeg lå og frøs under teppet, så min mor måtte til med sine overtalelseskunster, og det hjalp. Jeg fikk på meg arbeidsklærne og satte meg i baksetet i bilen til Iversen. Han hadde sovnet mens far var inne for å vekke meg. Jeg tror jeg sovna før vi hadde forlatt Hjemle, men våkna med at jeg ble kasta sidelengs flere ganger, men jeg sovna ganske fort igjen. Sjåføren kunne fortelle meg etterpå at han hadde sovna bak rattet, og bilen var en tur ned i grøfta, men han vakna tidsnok til at han klarte å vri den inn på 30

veien igjen. Ikke noe rart at de var trøtte, for både min far og de som var fra Steinkjer, hadde nesten ikke sovet på to døgn. Problemet som hadde oppstått, var at det ble for lite avkjøling på vannet. Selv om Sigvart Johansen kjørte det han greide av vann fra meieriet, måtte de gi tapt til slutt. Her lå utfordringen, og løsningen lå i bekkefaret som det rant vann i like ved. Vannpumpe og plastrør m.m. ble rekvirert, og etter hvert montert. Det ble gravd hull og demmet opp litt i bekkefaret, så vi kunne legge sugeslangen nedi. Røra måtte delvis isoleres da det hadde blitt en del kuldegrader, men ved at vi la returrøret som returnerte varmt vann sammen med turrøret, ble frostproblemene eliminert. Vi måtte legge returrøret et stykke oppe i bekkefaret så vannet ble mest mulig avkjølt. Mat var det ingen som hadde tid til å tenke på, men langt utpå dagen fikk jeg lyst på en matbit, og gikk til arbeidsbrakka som var kjørt dit for å se om det var ei brødskive å finne. Brødet hadde ligget i flere dager i varmen så det var både tørt og hardt. Jeg fikk ned ei halv brødskive, men fikk fornemmelsen av at den På hvilebrakka. Fra venstre: Egil Storsve, Ola Skjørstad, vokste i munnen på meg, Asbjørg Skjørstad, Harald Skjørstad, Ella Vandsvik, så det ble med det. Petter Pettersen, Ole Slettås og Ole M. Viken, driftsbeOmkring kl. 15.00 styrer. hadde vi alt på plass, og da fungerte det nesten prikkfritt til den nye strømkabelen tok over. Redninga for mat til meg var at Lars Salater kom for å hente meg for å se på et mobilt dieselaggregat som Samvirkelaget hadde lånt. Det hadde stoppet, og da han fikk høre at jeg ikke hadde spist noe særlig den dagen, ble jeg innbudt på kjøttkaker som Hjørdis serverte meg, og gjett om det smakte. Det var min far og jeg som fikk jobben som maskinister, og vi fikk med oss en assistent hver. Far hadde med seg Petter Pettersen og jeg fikk med meg Egil Storsve, og vi gikk et døgns vakt i gangen. Etter to-tre dager begynte vi å få problemer med temperaturen på kjølevannet, for det var fortsatt kaldt så vannmengden i bekkefaret avtok. Dermed ble returvannet som kom til innsugsdammen for varmt. Løsningen ble at vi monterte bølgeblikkplater i sikk - sakk oppe i ei stor gran som sto ved bekkefaret, for da fikk vi ei stor overflate som 31

avkjølte vannet før det nådde bekken igjen, og etterpå hadde vi ikke flere problemer med vannet. Strømforbruket i begynnelsen lå godt under det vi kunne produsere, men etter hvert begynte måleren å vise at forbruket gikk over det aggregatet tålte. Det var nok fristende å bruke litt mer enn nødvendig, og det måtte vi gjøre noe med. Vi foretok en strømutkobling i noen sekunder, og da så vi at synderne straks reduserte strømforbruket. Kalkverket kom så i gang igjen, med nattskift fra kl. 22.00 til 06.00, for på den tiden hadde vi ledig kapasitet. Livet i bygda fungerte noenlunde brukbart igjen, men da vi så kabelskipet komme inn Nordviksundet, så vi fram til at den nye kabelen kom i drift. Det var mange Ytterøyninger som deltok i det arbeidet også, for det trengtes mye muskelkraft for å få halt kabelen på land. Personer som deltok i dette er etter Erling og Kåres opplysninger følgende: Erling ag Kåre Skaufel, Johannes Hovd, John Johannessen, Johan Nordvik, Arne Vingen og Johannes Salater. Men det var sikkert flere som deltok. Så kom lørdagen den 19. desember. Da var den nye kabelen ferdigkoblet og kunne tas i bruk, og det var bare å bruke så mye strøm man ville, og nødaggregatets tid var over. Da hadde det gått tre uker fra kabelbruddet, og aggregatet var i drift bare ei uke, så det ble lagt ned mye arbeid for så kort funksjonstid. Men det var vel ingen som trodde det skulle gå så fort å få en ny kabel igang. Kabelen er fortsatt i drift, og i 1976 ble det også lagt en kabel ifra Levangernesset, så nå har vi gardering om noe lignende skulle skje. 50 år har gått, men det meste av det som skjedde omkring kabelbruddet har satt seg fast. Det ble noen hektiske dager med en del utfordringer for oss alle, utfordringer som vi forsøkte å finne løsninger på, og vi fikk oppleve at de fungerte. Det var ei tid jeg ikke glemmer og som jeg ikke ville vært foruten. Som dere skjønner er det ikke mange igjen av dem som var med den gangen. Så dette er ut fra min husk med litt opplysninger utenifra. Ingeniør Iversen fra NTE har jeg truffet noen ganger i Steinkjer på veteransamlinger, og vi har mimret litt om det som foregikk sent på året i 1958. Det er vel ingen som kan forestille seg hvor store problemene hadde blitt i dag hvis det samme hadde skjedd, men det kommer vel neppe til å skje får vi håpe.

Solveig Otlo:

Landhandlerne i Frol Handelsvirksomhet på bygda (Den første av tre artikler) De gamle handelslovene hadde et skarpt skille mellom næringsvirksomhet i byene og på landsbygda. Bygdefolket burde holde seg til ”modernæringen”, og handelsvirksomhet var forbeholdt byene. I Trøndelag var Trondheim eneste kjøpstad fram til 1836, da Levanger fikk bystatus. Også i byene var handelen strengt regulert. Der var flere typer handelsborgerskap med svært forskjellige rettigheter. Forbudet mot handel på landsbygda var både uhensiktsmessig og svært vanskelig å håndheve. Der fantes unntak og smutthull. Gjestgivere og eiere av skysstasjoner kunne omsette visse varer, handelen gikk livlig på de mange markedene, og dessuten fantes i 1840 femtini ”privilegerte” landhandlere, de fleste på kysten knytta opp mot fiskeriene. Den store misnøyen førte til ny handelslov i 1842. Det ble langt enklere å få handelsborgerskap i byene, og mye av detaljreguleringene ble oppheva. Men det blei heller ikke nå fri etablering i byene. Det måtte løses handelsbrev, og for å få det, måtte det skattes for ei forventa inntekt på 400 spesidaler. Det var ikke småpenger. Namsos ble ladested i 1845, og da Steinkjer fulgte etter 1857, var det så å si fri etableringsrett for handelsmenn i innlandet, dog ikke i en gitt radius fra nærmeste by. Denne loven oppheva Stortinget i 1874, og i 1875 hadde Trøndelagsregionen 421 landhandlere, mer enn sju ganger så mange som i 1840. Landhandelen blei som oftest lagt på grunnplanet i huset der innehaveren og familien bodde. Det var ingen ni- til firejobb; åpningstid var et tøyelig begrep. I tillegg til handelsvirksomheten, hadde handelsmannen ofte en jordlapp og dyr. Butikken var strategisk plassert i forhold til tidas infrastruktur, på kaien der rutebåten la til, ved veiknutepunkt og i forhold til jernbanen etter hvert som den blei utbygd. Handelen førte med seg store forandringer på bygdene. Bygdefolk flest hadde ennå naturalhusholdning for det meste, men salg av egne produkter 33

gjorde det mulig å skaffe seg noe av det som handelsmannen frista med. I første omgang var det kolonialvarer som kaffe, sukker, sirup, salt, krydder, fint kveitemjøl, tobakk og parafin. Men utvalget ble stadig større, og det er nesten utrolig hva landhandleren kunne varte opp med i sin butikk. Heimesøm og sydame hadde liten konkurranse fra konfeksjonsindustrien i de fleste heimer, og kjøpmannen hadde stuver med stoff, tråd, knapper, glidelås og mere til. Sko, strømper, undertøy, arbeidstøy til store og små ble trylla fram fra skuffer og hyller. Her var kopper og kar, leiketøy og redskap, det meste en kunne bli i beit for i det daglige, i tillegg til et stadig større utvalg kolonialvarer. Men ikke bare ”nødtørftige” fristelser kom opp i hyllene i butikken. Toalettsåpen som ni av ti filmstjerner foretrakk, den absolutt kyssekte leppestiften, tannkremen som ga en ring av selvtillit, alt anbefalt av ukebladsreklamen, var nå tilgjengelig for alle. De vakre Blue Master-plakatene sa ikke noe om kreftfare; derimot framsto brukeren som uimotståelig. Ukebladene, som òg var å få i butikken, førte med seg et pust av det glamorøse livet til kjendiser og Hollywood-stjerner, og mange venta i spenning på de romantiske føljetongene som gikk i de fleste blad. Butikken i bygda kunne ha mange navn: Butikken, bua, navn på eier, navn på sted, koopen og filialen eller handelsmann`. Men butikken var ikke bare et sted for handel. Hvor trangt det enn måtte være, var der alltid plass til en benk, og den sto sjelden tom. Her møttes folk, fortalte og innhenta nytt, lokalt, men og fra resten av landet og den vide verden forøvrig. Postlevering var ofte lagt til butikken,(i starten var det en forutsetning for å få løyve) og følgelig hadde mange ærend dit daglig for å hente avisa. Mennesker som var aleine fikk ofte stetta sitt behov for daglig sosial omgang på butikken. Her var alltid noen å prate med. Oppslagstavle med orientering om det som foregikk i bygda fant en i eller utafor butikken, om det var møte på bedehuset, dans på lokalet eller neste film på bygdekinoen. En kan undres over hvor tett de lå mange ganger butikkene utover landsbygda. Da må en ha i minne at de fleste blei etablert før bilen var allemannseie. Som oftest gikk kundene, og varene skulle bæres heim. Sykkelen var et stort framsteg, og om vinteren var sparken en god avlaster. Skulle noen til handelsmannen med hest, var det gjerne flere i grenda som tinga på og fikk heim tyngre varer. Da handelsmennene en etter en ga tapt og blei borte på slutten av nittenhundretallet, forsvant ikke bare en butikk, men en viktig institusjon i lokalmiljøet. Sammen med skolen var butikken og posten noe av limet som holdt bygdene sammen.

Levanger-Avisa har dette oppslaget 9. januar 1988: Fem nærbutikker gir opp.

Rinnan Handel Det fulgte mye liv og rørelse med at dragonregimentet la sin ekserserplass til Rinnleiret, forteller Ole Salthammer i Skogn Historie. Rundt 1878 kjøpte Lorents Smulan fra Røra jord av Svedjan, bygde hus og tok til med handel og bakeri. Han leverte og fikk anbudet på å levere stomp (brød) og andre varer til regimentet. Også de fastboende hadde glede av denne butikken som gikk godt. I 1907 blei virksomheten solgt til Morten Opdahl fra Steinkjer for 40 000 kr. Tre år seinere solgte han den til Anders og Anne Marta Haugen. De gifta seg rundt 1880, og var i 1882 blitt husmannsfolk under nedre Salthammer. Allerede før hun gifta seg, hadde Anne Marta begynt å ta imot vask for de militære, og litt om senn utvikla hun det til marketenteri. (Utsalgssted for matvarer og liknende til soldater i felt og garnison). Hun holdt til i ei gammel smie, men da den blei tatt til militære formål, fikk hun satt opp et telt like ved Smulanbutikken. Seinere fikk hun kjøpt ”Dyrlegestuggu” av dyrlege Askevold, som en periode var regimentsdyrlege i leiren. Den blei kjørt heil som den var og satt opp like ved der teltet sto. Anne Marta drev også kafé og en restaurant, som av soldatene fikk navnet Hjorten. Hun var ei dame som satte sitt preg på leiren gjennom mange år, og var nesten som ei mor for soldatene, blei det sagt. Anne Marta fikk konkurranse i virksomheten. John Ostad, som en periode hadde vært bestyrer i Smulanbutikken, bygde hus nedenfor denne, og innreda for marketenteri. Han leide bort til enka Olava Rinnan, og hun og Anne Marta 35

Her sitter Anne Marta (1854 – 1943) med et barnebarn på fanget. Vi ser staben samla utafor kaféen. Svigerdattera, Borghild, med et barn på armen står i døråpningen. (Om noen kjenner til andre på bildet, vil vi gjerne ha navn.)

dreiv samtidig som konkurrenter. Kundegrunnlaget må ha vært bra, for begge gjorde det godt. Følgende rim finnes i mange varianter rundt om i landet, men i området her gjaldt det Olava.

Slik ser huset ut i dag, noe ombygd fra den gang.

”Olava Dampbåt i raudmala hus, solgte kaffe, øl og brus.” En Oluf Krypen forsøkte seg òg som konkurrent, men denne handelen gikk ikke så bra. I 1923 solgte Anders og Anne Marta til Arne Nilsen (1900 – 1970) fra Alstahaug i Nordland og kona hans Gjertrud f. Bollan (1893 – 1947) fra Flå. De fortsatte den mangfoldige geskjeften på Hjorten, og holdt det gående helt til tyskerne kom i 1940. Da måtte de ut av leiren. Den gang gikk veien fra riksveien direkte opp til handelsstedet.

Arne og Gjertrud Nilsen med de tre barna, f.v. Arnold (1924 – 2003), Alf (1921 – 1989) og Gunvor (1925 – 1995).

De måtte nå se seg om etter andre lokaliteter. Ola Vandvik eide den gang eiendommen Granly, i dag nr. 41 i Gamle Kongeveg. Her var en rommelig kjeller med nedgang utenfra, og der ble butikken fra Rinnleiret midlertidig etablert, og holdt det gående under krigen. Etter krigen fikk Nilsen kjøpt et jordstykke ned mot riksveien på Rinnan. Han flytta ei brakke fra leiren, og den blei satt

Alf hadde stor interesse for hage, og han hadde påfugler. Her er en av dem ute og sprader på verandaen.

Gunvor og Birger Bråten

opp der smådyrklinikken i dag ligger. I den ene enden av brakka lå butikken, i den andre kaféen. Da Gjertrud døde i 1947, overdro Arne Nilsen butikk og kafé til to av sine barn. Gunvor tok over butikken, og Alf tok hand om kaféen. Langs hele langsida av brakka gikk en overbygd veranda. Der var det satt ut benker, og stedet var en populær plass for en prat og en kvil. Gunvor gifta seg med Birger Bråten (1925 – 1999) fra Leirfjorden, og de drev handelen sammen. Først på femtitallet ble det bygd ny butikk like ved veien, med leilighet i andre etasje. Her fortsatte Rinnan Handel like til den ble nedlagt Nybutikken på Rinnan. Her står handkjerra med meie- først på nittitallet. rispann og sykkelstativet for datidas vanligste framkomstmiddel.

Landhandler Anton Grønlie. P. M. Storborg og P.M. Storborgs Eftf. Grønlia. Småbruket Grønlien var opprinnelig en husmannsplass under gården Salthammer. Husmann var Olaus Andreassen. Sønnen Anton Olausen Skaanes (1854 – 1930) starta handel her i 1896, samme år som han fikk skjøte på eiendommen. Da eiendommen lå like ved riksveien, var det en laglig plass for handel, kan vi lese i Skogn Historie. Kona hans, Elen Anna, døde dette året, og seinere gifta han seg med Gurianna. De hadde ingen barn, men med Elen Anna hadde han seks sønner. To av dem døde som barn. Anton tok navnet Grønlie etter plassen.

Den første butikken i Grønlia. Her står f.v. Gurianna og Anton Grønlie, Olaus Andreassen (Antons far) og sønnene, Karl, med katten, og Alfred. Det var en alvorlig ting å bli foreviget, og vi ser at de har trukket i finstasen. Legg merke til den flotte plysjduken på bordet som er satt ut.

Fra butikken er bevart ei gammel kassabok fra perioden 1911 til 1913. Alt en kan lese ut av den, kunne bli en lang artikkel i seg sjøl. Vi ser at de fleste kundene handla ”på krita.”Det vil si at varekjøpene blei skrevet opp og betalt når kunden hadde penger. Det blei da satt et kraftig kryss over gjelda. Sønnene kunne fortelle at det nok hendte det blei satt kryss uten betaling. Dersom folk 39

hadde det vanskelig, var Anton en rimelig mann, og han kjente kundene sine. Prisene kan virke latterlig lave i forhold til dagens, men maten var nok adskillig dyrere da enn nå, sett ut fra den tids lønninger. I Frol Sanitetsforenings protokoller kan vi lese at da Ingeborg Munkeby i 1911 blei tilsatt som utdanna sanitetssøster, hadde hun ei årslønn på 200 kr. Samme året kosta ett kilo kaffe 2 kr. og Kassaboka. 40 øre. Ikke noe rart at de kokte på gruten. Vi tar med et lite eksempel. Disse varene er kjøpt av en kunde i perioden 30. mai til 27. juni 1911, da det er gjort opp. 30. mai ” 1. juni 3. juni 6. juni 7. juni 8. juni ” ” ” ” ” ” ” ” 14. juni ” 20. juni 23. juni

Transport 11,37 Varer for 1,54 Brød 0,18 Brød 0,91 Varer 1,64 Brød, kaffe 0,95 1 kg Hvedemel 0,33 1/2 kg Smør 0,33 1/8 kg Kaffe 0,30 1/2 kg Sukker 0,30 1/4 kg Strø Sukker 0,14 1/4 kg Rosiner lit over 0,25 1/2 kg Havergryn 0,15 2 Brød 0,40 20 øre i Småbrød 0,20 Varer 1,55 Varer 1,18 Varer 1,89 Varer 1,64

Betalt den 27/6

25,24

Anton Grønlie med sine fire sønner. Bak f.v. Olaf og Karl, foran f.v. Alfred, Anton og Kristian. Trolig er sønnenes sigarer rekvisitter som tilhører fotografen, Aune i Trondhjem.

En kan lese ut en god del om folks matvaner fra disse noteringene. Det er tydelig naturalhushold ennå, da kjøtt, fisk, melk og alt av frukt og grønt er bortimot fraværende. Derimot har kundene fått smaken på ”kjøpabrød.” Byggmjøl og sirup går igjen svært ofte, så vassgrauten var nok et fast innslag på bordet hos de fleste. Ellen Grønlie, gift Tiller (1918 – 2007) var Antons barnebarn. Her står hun utafor butikken en gang rundt midten av tjuetallet. Nå er det kommet reklame på veggen og blomster og hagemøbler utafor butikken.

Ikke alle gjorde opp i penger. Det var fullt mulig å betale i tjenester, og handelsmannen hadde behov for en god del transport. Det var en vanlig betalingsmåte, og der fantes egne takster for dette. Ett sted ser vi at det blir trukket fra 8 kr. for en grisunge på månedsoppgjøret. I 1928 solgte Anton Grønlie butikken til en mann fra Trondheim. Alt i mellomjula samme året brenner det hele ned til grunnen. Peder Marius Storborg (1868-1948) kjøpte ruinene og jorda som hørte med. Han fikk reist nye bygninger, og den 1. juli 1930 kunne de ta imot den første kunden. I tillegg til butikken åpna de en liten kafé. Dagrun, som var datter i huset, forteller i et intervju i 1985 om de travle dagene på butikken, i kaféen og med fjøs og dyr som også skulle stelles. De holdt åpent til klokka var ni hver kveld, likevel var det de som kom utenom åpningstid. Storborg rekna ikke så nøye på det. Han likte å treffe folk, og hadde alltid tid til å slå av en prat. Tidlig opp og seint i seng var en selvfølge, mintes Dagrun.

Peder Marius Storborg i den kvite kjøpmannsjakken. Den og blyanten bak øret var obligatorisk. Hunden, Halle, var et kjært familiemedlem.

Her ser vi butikken en dag på tretti-tallet med café-skiltet på hjørnet.

Arvid Skaanes førte regnskap for landhandelen de første åra, og så gikk det som i eventyret, han vant prinsessa og kongeriket, dvs. dattera og butikken. De gifta seg i 1940, og etter krigen tok de over handelen og dreiv den sammen like til den opphørte. Barna deres, Grethe (1944-2001), Per Arild (1947-) og Jorun Pauline (1950) fikk ta del i de forskjellige arbeidsoppgavene, både i butikken og privat. Det var lærerikt. Grethe arbeidet i butikken etter endt skolegang, fram til hun stifta familie og flytta. Seinere var det flere ungdommer fra nabolaget som fikk prøve seg som butikkhjelp. Det var deltidsarbeid i travle perioder. Vareutvalget var utrolig variert. Der sto, lå og hang varer over alt. Hva du nå mangla, butikken i Grønlia hadde det meste. De hadde lenge lager av ting som var gått ut av produksjon, og mange var sjeleglade for at de her kunne få varer som ikke var å få andre steder. De hadde sin faste kundekrets i nærområdet, men kunder som en gang hadde vært innom den trivelige butikken, la gjerne turen dit igjen. Her var en atmosfære av vennlighet og god tid, enda så mye her var å gjøre. Varene blei, i stor grad, henta til butikken av innehaveren sjøl, og når vi ser lista over leverandører, kan vi bare ane hvor mye merarbeid dette førte med seg. Daglig blei det henta brødvarer fra baker Eriksen i Levanger. Helmelk, skum-

Dagrun (1912 – 2002) og Arvid (1912 – 1990) Skaanes utafor den trivelige butikken i Grønlia.

met, fløte og kulturmelk blei henta i spann på meieriet, og folk kjøpte i spann målt opp med litermål. Fra meieriet kom også ost og smør. Fiskemat kom fra Olsens Fiskematforretning på Verdalsøra og morrpølse, groppølse, sodd og kjøttboller m.m. fra Brækkens eftf. (Thorsen) på Øra. Kjøttmat ellers blei stort sett innkjøpt fra Fellesproduksjonen på Levanger. Stabburet hadde selger som kjørte rundt og solgte fra bil med kjøling. Ørsleie leverte frukt og grønnsaker, margarin og gjær bl.a.(Nær Engros Levanger AS nå). Sønnen, Per Arild, husker at han var med faren på brygga og henta appelsiner til jul. Leverandører for tørrvarer, hermetikk og varer med lang holdbarhet var mellom andre Figro og Asko. Det meste av tørrvarer kom i stort og blei veid opp i papirposer i høvelige mengder, både mjøl, gryn, sukker, salt, rosiner, svisker, sukat og krydder. Krydderet blei oppbevart på Norgesglass, og kunden fikk veid opp etter ønske. Brus og mineralvann blei henta hos Rosenlund på Levanger og sammen med frukt og grønt oppbevart i kjelleren. Det blei noen turer opp og ned trappene om dagen. All frukt var pakka enkeltvis, og det var barnas jobb å ta av dette papiret før varene kom i butikken. Etter som åra gikk, kom stadig flere varer i ferdig forpakning, men godteri blei lenge solgt i løs vekt. Grossister fra Erbe, Kielland, Nidar og Freia besøkte

Dagrun og Arvid Skaanes bak disken. På vekta kan vi lese at det er tilbud på kjøttdeig, og reklamen for ukebladet NÅ beretter om et mord.

butikken, og sørga for at de store ”liggende” glassa med søtsaker ikke gikk tomme. Hvem husker ikke den knasende lyden når den lille spaden gikk inn i glasset med silkeputer og fylte opp en spisspose. Dattera, Jorun, husker spesielt en grossist, Chr. Hagen, med varebilen fylt av leker og kortevarer. Noen ganger fikk barna en vareprøve, og det var stor stas. Manufaktur-grossistene kunne ha utpakking på Backlund hotell, der kjøpmennene var til stede, valgte ut og bestilte, men der var også grossister som besøkte butikken og tok opp bestilling. I de siste tiåra var det et grossistfirma i Håkon den Godes gate som tok seg av manufakturen. Butikken hadde også apotekervarer. Disse blei henta på apoteket, eller de kom med rutebussen. Apoteket i Grønlia var ei skuffe, og her fantes mye av det folk trengte i det daglige. Her var hostesaft, kamferdråper, sårsalve, Globoid, plaster, gasbind og jod. Kraftfôr i sekker var lagra i uthuset, og her var òg mye redskap. Maling var lagra i kjelleren. Handelsmannen henta post på Rinnan stasjon og sorterte til et tjuetalls kunder, og i butikken kunne kundene både tippe og kjøpe pengelodd. Butikken i Grønlia holdt det gående til 1988. Ekteparet var langt over pensjonsalder, men å drive landhandel var ikke en jobb, det var en livsstil. I ettertid blei husa revet, og alt som minte om dette handelsstedet som hadde eksistert i over nitti år var borte, men det lever videre i minnet hos dem som fikk oppleve det.

Slik minnes vi butikken fra de siste åra.

Danielsborg. Frol Samvirkelag. Verdal Samvirkelag, avdeling Frol. Holtet var husmannsplass under Ner–Rokne. I 1913 fikk Anton Andreassen Berg skjøte på eiendommen, Holtemo. Etter første verdenskrig solgte han til fabrikkeier Georg Daniel Eide fra Levanger. Han bygde opp større hus på eiendommen og kalte stedet Danielsborg. Eide selger til maler Martin Fladås, som i sin tur selger til Elias Aarhus for 10 000 kr. i 1929. Eiendommen heter fremdeles Danielsborg. Elias Aarhus (1899 – 1968) blir den som starter handel på stedet, sammen med kona Astrid f. Bye (1893 – 1979)

Astrid og Elias Aarhus med tvillingene Sigrid og Jens født 1928. Jens døde i 2005.

I 1934 tilbød Aarhus butikken som filial av Levanger Samvirkelag mot at han ble filialbestyrer. Med tilbudet fulgte ei liste med rundt 80 navn på personer som ønsket å handle på Danielsborg. Trettitre av dem var alt medlemmer av samvirkelaget. Behandling av saka ble utsatt til årsmøtet i 1935, men heller ikke her kom en fram til noen avtale. I 1937 blir endelig en avtale med Levanger Samvirkelag om kommisjonslager vedtatt. Fast lønn var 1200 kr. årlig, pluss 5% av omsetningen. Aarhus skulle holde lokaler, lager, betjening, lys og brensel, samt sørge for innkjøring av varene til butikken. Han måtte òg påta seg for egen regning å utvide lokalene noe. 47

Danielsborg. Vi kan lese ”Samvirkelaget” på veggen.

Det er ikke så rart at dattera, Sigrid, syntes at foreldrene alltid arbeidde. De hadde også dyr som skulle ha stell. I trettiåra var motsetningene mellom bønder og arbeidere adskillig skarpere enn de er i dag. Aarhus sin kundekrets besto av begge grupper, og det var ikke alltid like lett å skifte sol og vind. Da han heiste

Inngangen til butikken. Vi ser Astrid med tvillingene og Nelly Kjønstad med lille Leif. (Trolig i 1929).

flagget første mai, kom reaksjonene fort og heftig fra den ene parten. Året etter lot han være å flagge, og det ble slett ikke bedre da. I rein frustrasjon gikk han ut og saga ned flaggstanga; så var der ett problem mindre. Sirupstønna sto i kjelleren, og folk kjøpte gjerne i spann. Det tok evigheter før spannet var fylt, så ingen kunne stå og vente. Sigrid husker at mora surra en gummistrikk rundt fingrene for å huske på sirupen. Det var ikke hyggelig å finne den igjen på golvet. Åpningstider var umulig å hevde. Folk kom til alle tider, men prisen tok likevel han som kom julaften klokka halv elleve, da familien endelig var kommet til middagsbordet. Men var en handelsmann, var det bare å reise seg fra bordet og følge kunden til butikken. I 1947 leier samvirkelaget lokalene av Aarhus og åpner filial, Frol Samvirkelag, men på folkemunne var det fortsatt Danielsborg. I 1950 tilbyr Aarhus eiendommen for salg til samvirket, uten at det blir noen avtale. I 1951 sier han opp leieavtalen, og det tvinger fram nye forhandlinger. Etter mye att og fram blir det i oktober 1951 vedtatt å kjøpe eiendommen med 14 dekar grunn for 58 000 kr. Astrid og Elias Aarhus begynte med butikk og kiosk på Asphaugen ved Egge. Martin Sørholt ble den første bestyreren ved filialen, en jobb han hadde i ti år, fra starten i 1947 til 1957. Det var en ung bestyrer som noen år etter tiltredelsen flytta inn på Danielsborg med kone og barn. I hans tid som bestyrer kom kravet om å få innreda et fryseboksanlegg for utleie i tilknytning til butikken. Styret krevde bindende påmelding fra et antall leietakere, og da det var i orden, godkjente representantskapet planene. Anlegget blei bygd og satt i drift i 1956. Dette ga folk mulighet til å handle i stort, og mange vil sikkert ennå huske turen inn i kulden etter søndagsmiddagen. Etter ti Martin Sørholt (1924 – 2007). år som bestyrer, flytta Sørholt til Drangedal i Bildet er tatt i 1948. Telemark, også her tilsatt ved samvirkelaget. Familien flytta siden til Sandefjord, og Martin Sørholt blei disponent ved Vestfold Samvirkelag. Gunnar Weie tok over som bestyrer etter Sørholt i 1957. Han hadde i 1955 gifta seg, og etter en periode med oppussing, flytta han og kona Ruth inn i leiligheten på Danielsborg. Ved sida av hus og heim var Ruth mye ekstrahjelp i butikken. Varene til butikken kom nå med samvirkelagets bil fra Levanger, og utval49

Ruth (1928 – 2008) og Gunnar Weie (1926) i unge år…

get blei i grove trekk bestemt der. Meieriet kjørte ut sine varer. Men også på Danielsborg fantes et varelager som kunne imøtekomme de utroligste ønsker. Gunnar Weie husker med glede fraværet av stress. Her var sjølsagt en benk, og der satt det nesten alltid noen. Svært få var interesserte i å passe turen i køen,

…og på sine eldre dager.

da de kanskje var midt i en ivrig diskusjon, og handle fikk en da alltids. Her fikk folk også levere tippelappen, og på Danielsborg hadde de, som i Grønlia, postlevering. Sammenslåing av Levanger og Verdal Samvirkelag Tidlig på 60-tallet kom spørsmålet om sammenslåing av Levanger og Verdal Samvirkelag opp. I oktober 1962 fikk medlemmene lufte sitt syn i et møte i Verdal. Det var mange omsyn som skulle drøftes, og meningene var delte. På et felles styremøte for de to laga i mars 1963 kom saka opp på nytt. Det var viktig for Levanger å presisere at de samme rettigheter og plikter skulle gjelde for alle. Betjeningen ble formelt oppsagt, men innen en viss frist kunne de søke, og få stilling i Verdal Samvirkelag. Fra 1. januar 1964 var Levanger Samvirkelag en del av Verdal Samvirkelag. Gunnar Weie fortsatte som bestyrer ved avdeling Frol. Nybygg for avdeling Frol Rundt 1970 var husa på Danielsborg i dårlig forfatning, men kundegrunnlaget var egentlig for lite for satsing på nybygg. Et forslag om butikk i sokkelen på et bolighus blei forkasta som lite tjenlig. Da planene om et boligfelt i området kom opp, blei det nytt liv i byggeplanene, og i 1971godkjente representantskapet planene for et nybygg på 122 kvadratmeter. Denne butikken skulle være sjølbetjent, og kom i alt vesentlig til å være en kolonialhandel. Her var fryse- og kjøledisker på plass allerede i planene, og lokalet oversiktlig og lett å orientere seg i. De gamle husa på Danielsborg blei revet, og Gunnar Weie kjøpte tomt og bygde en villa der uthuset hadde ligget. Han og Ruth fulgte med over i nybutikken, og hadde sitt arbeid der til den blei beslutta nedlagt i 1988.

Filialen på Mule.

Jorunn Hansen og Gunnar Weie i nyoppussa butikk.

I 1985 fikk filialen en “ansiktsløftning” ifølge personalavisen. Ny og mer praktisk innredning kom på plass, og det blei montert kjølerom, noe som hadde vært savna. Det kom også inn et mindre plasskrevende fryseskap i stedet for disken. Opp gjennom åra var det mange kvinner som hadde arbeidet sitt i butikken på Mule. Disse damene er noen av dem som vi husker, både fra den gamle og den nye butikken.

Anna Skjetnemark (1920-2001)

Alfhild Moan (1925)

Ingebjørg Granaune (1931)

Mary Flatås (1939)

Dagmar Pedersen (f. Hogstad 1939-2004)

Gunnhild Næss (1934)

Dagfrid Helene Sørholt (1946)

Jorunn Hansen (1950)

Perly Granås (1947)

Kilder, skriftlige: ”Landhandelens oppkomst” fra Trøndelags Historie ved Pål T. Sandvik. ”Fra økonomiske foreninger til Samvirkelag” ved Jon Skeie. ”Skogn Historie” Band VI FROL 1 Verdal Samvirkelag ”Fra idé til handling” ved Erling Aurstad. ”Verdal Samvirkelag 100 år” ved Erling Aurstad. ”Trangt og trivelig” (artikkel i Trønder-Avisa 1988) av Bjørnar Tromsdal Grossister og leverandører: Jorun P. Nilsen Samtaler med: Thomas Berg (Rinnleirets Venner), Elin og Arnold Haugen, Gunnar Bråthen, Målfrid og John Grønli, Jorun P. Nilsen. Sigrid Næss, Aud Borgsø og Gunnar Weie. Bildene er i all hovedsak utlånt av disse.

Jarle Kregnes:

Før vannklosettet Fra min barndom husker jeg H.C. Andersens lille eventyr om stoppenåla som var så fin på det at den innbilte seg å være ei synål. Omsider havna den i kokkepikens skyllebøtte, for deretter å bli tømt ut i rennesteinen. Det ligger et lite stykke kloakkhistorie i dette eventyret. Avløpet gikk den gang åpent i rennesteinen, ikke i rør og videre til renseanlegg, slik som i dag. Men så inneholdt ikke avløpsvannet alskens styggedom, slik som det har utvikla seg til gjennom de siste generasjoner. Og når avløpet først var gjemt bort i lukkede rør, ja da var filosofien gjerne at vi kunne tillate oss å transportere det bort sammen med både det ene og det andre. I begynnelsen var det ikke så store vannmengdene som skulle bort. Her i Levanger (og mange andre steder) foregikk klesvasken for en stor del ved elva, hvor det også var kroppsvask når det var temperatur til det. Alt bruksvann forøvrig måtte jo først bæres inn i huset, for deretter å bæres ut igjen. Derfor gjaldt det å spare på dråpene. Vannklosett var det ingen som hadde hørt om. Folk greide seg med utedoen i bakgården eller i fjøset, selv om vinteren var enn så kald. Som regel var det vanlig med to sitteplasser, eller kanskje det var et tredje sete med mindre høl for smårollinger. På noen gårder kunne det være enda flere sitteplasser, og det ble gjerne tatt som tegn på velstand. Vi må gjerne si at gammeldassen med plass for flere også fungerte som et sosialt treffsted. I motsetning til dagens enerom. Gamle aviser og etter hvert noen eksemplar av kulørt ukepresse gjorde nytte som toalettpapir, gjerne etter å ha blitt knøvla og mykgjort en del for bekvemmelighetens skyld. Vi som er av eldre generasjon innrømmer forøvrig at det kunne ta sin tid å gjøre sitt fornødne i utedassen. I gamle aviser eller ukeblad var det rikelig med interessant lesestoff. Vel å merke når temperaturen var egna for litterære studier. De fleste bygårder hadde sine uthus i bakgården, der utedoen var plassert over en binge som i bakkant var tildekket med trelemmer. De fleste tok vare på latrineinnholdet som en verdifull ressurs, til bruk på den lille hageflekken med poteter, gulrot og kål, noen roser og kanskje litt ringblomster. Som regel var det ikke tett bunn i bingen. Størsteparten av byområdet ligger på sand, så 54

vannet forsvant i jordsmonnet så lenge det kom i rimelige mengder og det ikke var bunnfrosset. Dermed var det heller ikke behov for ledninger til bortledning av vann fra utedoene. Mange huseiere hadde bønder i omegnen i sin bekjentskapskrets som tok på seg tømmeoppdrag. Ellers kunne man henvende seg til vognmann John Friberg, som kom med hest og bikkvogn. Noe ble brukt som gjødsel på dyrkajord, og noe ble tømt sammen med alskens søppel og til og med spillolje på ”mela”, omtrent ved dagens lensmannskontor. Slik tømming ble helst utført om våren, og medførte selvfølgelig ubehagelig lukt. Men det var få som reagerte negativt på dette, det var liksom noe som hørte med til årstida. Som en parentes nevnes at vi i Levanger ikke kjenner til at dette nødvendige arbeidet ble organisert til nattetid, slik som i gamle Throndhiem. Der hadde de sine ”nattmenn” som sto for tømmingen til tider som ikke sjenerte de fornemme neser. Det sier seg selv at jobben som nattmann ikke var attraktiv, det var gjerne frigitte straffanger som på den måten såvidt tjente til livets opphold. Mer enn en gang måtte magistraten henvende seg til Slaveriet med løfte om ettergivelse av straff når de måtte tilsette ny nattmann. Livet som nattmann er behørig beskrevet i Kristian Kristiansens roman om Jesper Nattmann (1957). I Levanger by var det noen få som hadde vann fra brønn i kjelleren eller i bakgården. De aller fleste var avhengig av å bære vann fra elva (kvinnfolkarbeid!). Kvaliteten som drikkevann kunne vel variere noe, men betydde kanskje heller ikke all verden i hygienisk risiko så lenge det ikke var tilførsler fra kloakker eller gjødselkjellere til elva. Vel var det en del sykdommer, men slett ikke så ille som mange andre steder. Fram til uti 1850-tallet var det gjengs oppfatning at smittsomme sykdommer ble spredt gjennom luft, som vond lukt (miasme). London var allerede på den tid en stor verdensby, og det stinket sterkt fra tallrike overfylte dokummer. På varme sommerdager kunne stanken være så intens at Parlamentet måtte avlyse sine møter. Byens myndigheter hadde på 1850-tallet gjennom flere år beflitta seg med å fjerne luktkilden. Stinkende kloakkummer og dostamper – og dem var det mange av – ble tømt, og innholdet ble kjørt til Themsen. Men Themsen var også drikkevannskilde for et stort antall mennesker. Sommeren 1854 ble spesielt ille, med kolerautbrudd over en lav sko. Den offentlige vannposten i Broad Street fikk vann fra elva, og innenfor en radius på 250 meter døde nesten 700 mennesker av kolera i løpet av 2 uker. Men det var stanken som fikk skylda. Den som så den virkelige sammenhengen med kolera som en vannbåren sykdom, var legen John Snow og hans hjelper kapellan Henry Whitehead. Jeg skal ikke komme nærmere inn på dette her. Men her i Levanger hadde vi før den tid – allerede i 1843 – etablert et trygt 55

vannforsyningsanlegg fra grunnvannsoppkomme på Ulve fram til vannposter på sentrale punkter i byområdet (se min artikkel i årboka for 2008). Dette var altså få år etter at Levanger fikk bystatus (1836). I sin innberetning for 1843 berømmet Amtmanden byen for sin framsynthet ved at den opptok lån til gjennomføring av prosjektet. Etter hvert ble det ført ledninger til tappekraner ved husvegg eller til og med innomhus. Dermed steg vannforbruket – og det ble behov for avløp. Vannet ble gjerne tømt ut på bakken, som i eventyret om stoppenåla. Noe av vannet fant nok veien til Sundet like ved, eller til små sig mot elva. Men dette vet vi lite om. Det vi vet, er at da Hell-Sunnanbanen ble bygd gjennom byen ved forrige århundreskifte, ble det nødvendig å legge solide ledninger ned til elva. Jernbanens krav til sikkehet i så måte var absolutte, og jeg lar meg imponere over dimensjoneringen og alle andre hensyn som ble tatt i den sammenheng. Men etter hvert steg vannforbruket, og avløpsmengdene med det. Takvann skulle helst ledes bort i rør, det samme med gatevann og gårdsvann, etter hvert også vann fra det som er blitt dagens tette flater (asfalt). Alt ble samla i ledninger felles med forurensa vann, etter hvert også fra vannklosetter. I løpet av 1930-åra kom så de første vannklosettene. Vanntilførselen var rikelig og ga ingen begrensninger for dette. Men det var først etter krigen at det ble fart i installasjon av slike sanitære goder. Innenfor byens grenser sponset

Levangers første vannkilde var fra et oppkomme ved Ulve. På bildet vises vannbassenget og landskapet slik det var engang for ca. 100 år siden.

kommunen huseierne med kr. 200,- for å installere vannklosett. I seinere år har det pressa det seg fram krav om separering og rensing av kloakk. For byområdet og omegnen har vi i dag (stort sett) et moderne kloakksystem med atskilte ledninger for takvann/gatevann kontra kloakk, hvor forurensa vann behandles i høggradig renseanlegg før utslipp på dypt vann i sjøen. Men la meg bemerke at det gikk over et hundreår før det virkelig ble innsett at det ikke var tilstrekkelig å sende avløpet direkte eller indirekte via rør til utslipp i sjø eller vassdrag. Gjennom Arne Bjørgum minnes at han tømte denne doen regelflere tiår var det for meg messig for Louise Heimbeck. Innholdet kalte hun for et slit å vinne forståelse ”havens gull”. for at det ikke var tilstrekkelig å ”gjemme bort” avløpet i et rør, det må underkastes omfattende rensing før det ledes tilbake til naturen. Og det er ikke mer enn fram til ca. 1520 år siden at det innen enkelte kretser og med tungt politisk bifall ble markedsført sterke meninger om at det var overflødig å foreta rensing av kloakk før utslipp i Trondheimsfjorden! Som en kuriositet vil jeg minne om det spesielle innendørs avtredet som legendariske Louise Solberg Heimbeck fikk installert i 2. etasje på ”Brosve”. Under en høvelig dostol gikk både vått og tørt ned i ei trekasse som var fylt med torvstrø og sagflis. Med skikkelig effektivt avtrekk direkte inn på røykløpet i skorsteinspipa! Gjestene på tur dit fikk gjerne med seg anmodningen ”vær forsiktig med det våte da”! Denne ”innedassen” er forøvrig en del av inventaret i museumsbygningen Reinslyst på Brusve, og nabogutten Arne Bjørgum skildrer sine oppdrag for ”fruen” med regelmessig tømming. 57

Sigmund Laugsand:

Bjørvika – del 3 Stiftelsen Ytterøy Bygdetun – bakgrunn – organisasjon – satsningsområder Bakgrunn Stiftelsen Ytterøy Bygdetun har sin basisvirksomhet knyttet til gården Bjørvik Øvre på Ytterøy. En gård i et område med ei historie tilbake til jernalderen. Gårdshistoria er beskrevet i to tidligere artikler. Artikkelen, Bjørvika Del 1, sto i Årbok 2006 og tok for seg gårdshistoria fra opprinnelse og fram til ca 1910. Artikkelen, Bjørvika Del 2, sto i Årbok 2007 og beskrev familien Nøviks sitt liv og virke på gården fra ca. 1870 og fram til våre tider. Denne artikkelen, Bjørvika Del 3, tar for seg organisasjonen Stiftelsen Ytterøy Bygdetun fra stiftelsen i 1994 og fram til i dag. I 1992 og 1993 døde de to siste av familien Nøvik i Øverbjørvika, brødrene Per og Otto. Per og Otto var barnløse. De hadde eid gården sammen med sine søsken som også var barnløse. Per var den som framsto som driver av gården. Det hadde særpreget gårdsdrifta i Øverbjørvika at familien var arbeidsomme og nøysomme. Disse egenskapene koblet sammen med at de var flinke håndverkere med teknisk innsikt og med vilje til å ta vare på og videreføre de gamle arbeidsmetodene, førte til at driverne av gården ikke ble med på den utviklinga som ellers ble norsk landbruk til del fra ca 1950 og ut over til våre dager. Gammelt utstyr og redskaper ble holdt i god stand og delvis modifisert når utviklinga krevde det. Da Per og Otto døde, sto gårdsanlegget der som om ingen utvikling hadde skjedd etter 1950. Mølle, sagbruk, masstu, kornlåve, tømmerfjøset, buret og hovedlåna sto der med full funksjonalitet slik bygningene ble reist i tidsrommet ca 1870 til ca 1930. Unntaket var gårdssmia som av noen grunn ikke var i samme stand. Fra 1970-tallet og utover snakket mange på bygda om at dette unike gårdsanlegget burde bli tatt vare på slik at det i framtida kunne fungere som en arena for formidling av gårds- og bygdehistorie. Ytterøyningen Øystein Nøst var testamentararving etter Per Nøvik og overtok Per sin halvdel av gården ved hans død i 1992. Før Otto døde, overdro også han sin del av den faste eiendommen til Nøst. Etter Ottos død, tok Øystein Nøst kontakt med leder i historienemnda 58

og ga uttrykk for at han kunne tenke seg å overdra tunet med bygninger og tomt til bygda. 27 arveberettigede etter Otto Nøvik frafalt sin del av arven til fordel for en stiftelse de selv bidro til å opprette i samarbeid med utvalgte organisasjoner på Ytterøy. I 1995, etter en interimsperiode, overdro Øystein Nøst gårdsanlegget og 13,5 da omkringliggende tomt, til Stiftelsen Ytterøy Bygdetun. Øystein Nøst er fortsatt eier av halvparten av den opprinnelige gjenstandssamlingen i tunet. Stiftelsen Ytterøy Bygdetun sin stiftelsesprotokoll er datert 15.oktober 1994. Organisasjon Stiftelsesprotokollen forutsetter at stiftelsens tarv skal ivaretas av et styre og et råd. Rådet består av 16 valgte representanter. 14 av dem representerer 8 organisasjoner på Ytterøy og 2 representerer Levanger Museum. Vedtektene ble gitt i stiftelsesprotokollen, men er senere tilpasset de krav som utvikling av drifta etter hvert krevde. I 2001 vedtok Stortinget ny stiftelseslov. Vedtektene måtte tilpasses den nye loven. Styret er nå organisasjonens høyeste organ. Alt drift- og økonomiansvar ligger til styret. Stiftelsestilsynet overvåker at aktiviteter og forvaltning av verdier er i tråd med stifternes formål med å etablere stiftelsen. Rådet velger styret og har innsynsrett i virksomheten. En av de viktigste rollene rådet i stiftelsen har, er å gi råd om virksomhetens museumsstrategiske valg og de prioriteringer som nødvendigvis til enhver tid må gjøres. Rådet har to vedtektsfestede møter i året, årsmøtet og halvårsmøtet (”Septembermøtet”). Septembermøtet er et strategimøte hvor årets drift evalueres og prioriteringer for neste års aktiviteter blir drøftet. Medlemsorganisasjonen ”Ytterøy Bygdetuns Venner” (YBV) er en del av stiftelsen. Vedtektenes pkt 8 med underpunkt åpner for et uforpliktende medlemskap for alle med interesse for stiftelsens arbeid. Formålet er å være til støtte for stiftelsen i arbeidet mot stiftelsens mål. YBV er uten eget styre og har ingen fast møtestruktur. Et av medlemmene i stiftelsens styre skal til enhver tid ha ansvar for kontakten ut mot medlemmene i YBV. Det er verdt å merke seg at stifterne ved stiftelsesprotokollen, ønsket å knytte stiftelsen faglig til Levanger Museum. I 1994 var åpenbart Levanger 59

Museum den museumsorganisasjonen i Levanger med størst erfaring innenfor fagfeltet. Vedtektenes pkt 2.6. og pkt 4.10 krever at forvaltningen av stiftelsens samlinger, i noen sammenhenger, skal godkjennes av museumsbestyrer i Levanger Museum inntil stiftelsen selv eventuelt har en ansatt fagansvarlig bestyrer. Denne vedtektsmessige føringen har forpliktet Stiftelsen Ytterøy Bygdetun i det felles arbeidet med å få etablert et felles museumsfaglig miljø i Levanger. En samhandlende organisasjon som kan være til støtte for alt museumsarbeide i kommunen. I stiftelsens første årsberetning i 1995 synliggjøres Verdal Museum og Egge Museum som naturlige samarbeidspartnere. Det ble alt første virksomhetsåret sendt brev til Levanger Museum (nå Bymuseet) med anmodning om drøftelser om samarbeid. To år etter, i 1997, ble den overbyggende museumsfaglige samarbeidsorganisasjonen Stiftelsen Levanger Museum etablert. I 2004 konsolideres museene i Nord-Trøndelag. Stiftelsen Ytterøy Bygdetun skal i prinsippet, fra da av, være i et organisert betryggende faglig samarbeid med alle bemannede museer på Innherred. Mye vann har rent i havet siden da. I 2010 har et kommunalt nedsatt utvalg lagt fram en ny rapport om museumsstrukturen i Levanger. Formålet nok en gang er å heve det museumsfaglige nivået ved deriblant å bedre samarbeidet mellom kommunens ledelse og museene i Levanger. Nå også sett i sammenheng med situasjonen i den felles konsoliderte museumsorganisasjonen i fylket. Virksomheten - kompetanse og museumsstrategiske valg Stiftelsens formål er først og fremst å ta vare på bygninger og gjenstander i Øverbjørvika og formidle historia ”etter prinsippene for økomuseal virksomhet med vekt på tradisjoner og opplevelser”. I tillegg skal stiftelsen ”ta vare på andre kulturminner av historisk verdi på Ytterøy”. Oppgaven var formidabel da stiftelsens første styre skulle stake ut kursen framover. Som de fleste bygder langs med fjorden, har også vi på Ytterøya mange materielle bekreftelser på at her har levd folk de siste 4 – 5000 år. Vi har runestein med skålgroper, helleristninger og gravhauger. Det er gjort funn både fra jernalder og bronsealder. Mange gårdsanlegg har gammel historisk opprinnelse. Bygda har ei unik bergverkshistorie og ei gammel falleferdig autentisk dampskipskai, som på sin måte forteller en viktig del av ei historie om betydningen av sjøverts samferdsel for Ytterøya spesielt og Innherred generelt. Det var åpenbart for styret at fokus i første omgang måtte rettes mot selve bygdetunet. Stiftelsen hadde overtatt et gammelt gårdsanlegg som besto av 7 gamle bygninger med stort vedlikeholdsbehov. Bygningene inneholdt ei gjenstandssamling som ingen hadde oversikt over. Vår egen vilje til å sette i gang med arbeidet var basert på interesse og engasjement og i liten grad på innsikt i hvordan gjøre jobben. Dette gjaldt både den praktiske delen og den organi60

sasjonsmessige delen. Museumsbestyreren Susan Matland ved Levanger Museum og Steinar Berg ved Verdal Museum sammen med fylkets kulturavdeling ble viktige rådgivere. I et kortkurs med Steinar Berg på Verdal Museum, fikk vi vår første innføring i hvordan systematisere og registrere et museums gjenstandssamling. Vi ble advart med at dette arbeidet var tidkrevende dersom det skulle holde god museumsfaglig standard. Ei registreringsgruppe ble engasjert. I dag ca 15 år etter oppstart arbeider fortsatt registreringsgruppa med rydding, registrering og digitalisering av samlingen. Samarbeidet med museumsbestyrer Susan Matland ble etter hvert svært viktig for oss ”gale amatører”. Hun ga klar tilbakemelding om at stiftelsen måtte prioritere mellom de mange utfordringene som lå i kulturlandskapet og den historiske utvikling på øya. Det var ikke behov for at alle museer formidlet den samme historia om landskap og befolkningen på Innherred fra førhistorisk tid og fram til i dag. Stiftelsen Ytterøy Bygdetun burde ha sitt hovedfokus på bygdetunet og det som ellers var spesielt ved Ytterøysamfunnets historie. Resultatet av denne museumsstrategiske prosessen ble at stiftelsen valgte bygdeliv og landbrukskulturhistorie med utgangspunkt i bygdetunet Bjørvik Øvre, bergverkshistorie med utgangspunkt i kobber- og svovelgruvene i Berghaugen ved Hokstad og sjøverts samferdselshistorie med utgangspunkt i dampskipskaia Jørstadsjøen som sine hovedsatsningsområder. Og til slutt, hva ville det si å drifte et museum i et økomusealt perspektiv. Vi ble bevisstgjort at vi i bygdetunet måtte legge til rette for formidling av gårdshistorie ved opplevelse og deltakelse i et mest mulig autentisk miljø. Etter hvert sto de praktiske oppgavene klart for styret. Men hva ønsket vi å oppnå med vår virksomhet? Hva var museet til for? I 2000 gjennomførte vi en kreativ prosess i organisasjonen hvor vi satte ord på mål i en målstruktur med vår visjon om hva vi ville oppnå med vår virksomhet som ledestjerne: Tilhørighet og fellesskap gjennom interesse og engasjement for nær og fjern fortid. I neste artikkel om Øverbjørvika og Stiftelsen Ytterøy Bygdetun vil vi komme inn på hvordan vi hittil har løst den vanskelige formidlingsoppgaven og hva vi ser oss i framtida.

Andrea Mortensen:

Et barndomsminde fra mit pleiehjem Lello i Skogn Andrea Mortensen kom fra Trondheim som pleiebarn til Lello i Skogn. Elling Lello (født 1934), oldebarn av Elling Lello (1787-1873) som omtales i denne erindringen, sier at de hendelsene Andrea beskriver trolig skjedde i 1850-åra. Elling Lello som omtales, var gift to ganger, og fikk til sammen åtte barn. Jonetta som nevnes i fortellingen var yngste datter, født 1847. Andrea ble gift Mortensen, og fikk mange barn. Helt fram til 2. verdenskrig hadde hennes familie kontakt med folket på Lello. Juleaften var man saa omtrent færdig med alt staak og strev og vi kunne merke at høitiden stod for døren. Vi barn hadde bært ind en forsærlig mengde god juleved og stablet op hved ovnene, gulvene var hvitskurt og bestrøt med finhakket granbar og samtlige husets medlemmer var vasket og pyntet og iført et eller flere nye kleplag, noget maatte alle ha, thi ellers var man henvist til ad side stabben som det het. Et stort bord blev duket og dekket, med mange gode saker, en stor gammelost blev optat fra kjelderen og sat mit på bordet, saa var det smørklepper utpyntet som smaa kirketaarn, fint flatbrød hjemmebagt kage hjemmebrygget øll samt 1 flaske aqavit og tykke julelys i blankpussede messingstaker. Naar aftensmaten var ferdig kom alle ind og satte sig til bords og efter at bordbønnen var lest høit, blev der serveret først kage og smør, saa kom julegrøten, lutfisk, ribbestek og til sist gammelost og flatbrød. Gamle Elling Lello tronet for bordenden og sørget for at alle fik sin dram og øllkruset gikk stadig rundt, saa blev der lest høit en bordbøn og takket for maten ogsaa sang vi 1 vers af en gammel julesalme som blev gjentat 3 gange, jeg husker den endnu. Nu blev mat og kopper tat ut, men bordet stod urørt til og med juledagsaften. Da man var færdig med opvasken, blev der tendt et par lykter og som en gikk nu til fjøs og stall, for at traktere samtlige dyr med noget extra godt, jeg kan saa godt erindre at hved hver uthusdør hvor der var dyr inne laa der staal en øks eller kniv. 62

Efter denne visit i fjøs og stall, begav vi oss tilsengs for at staa tidlig op juledagsmorn og kjøre til kirke saa mange som mulig, vi blev da trakteret med kaffe, julekage samt varmt øll øver grøt og lutfisk før vi reiste og kjørtte saa under en deilig bjørneskindsfeld og med herlig dombjeldsklang der lød meget festlig i den lange rekke og kjøretøier paa kirkeveien. Da vi kom hjem stod deilig middagsmat færdig, der bestod af kjøt flesk pølse rull og ærtersupe som smagte storarttet efter den lange kjøretur, juledagsaften tilbragtes med at lese og synge. 2den juledag blev der opfyret i sengstuen (storstuen) der blev dekket store bord med mange tykkke julelys anbragt 2 og 2 i blankke messingstaker og nu ventedes julebesøk, naar det lakked lit utpaa dagen, begyndte de første gjester at indfinde sig og efterhvedrt kom flere og flere var der til sist saa fuldt og kjøretøier paa gaardspladsen. Nu blev der spist drukket og festet til langt paa nat og di som hadde lang vei hjem laa over til neste dag. Siden reiste man i julebesøk her og der, jeg var saa heldig med at faa være med, da min pleiebror Johannes altid fik ordnet det slik at det var saa morsomt for mig at faa en kjøretur og jeg blev da indpakket i kaaper og tørklær som en anden, for at det ikke maatte blaase paa mig, jeg kan saa godt erindre der blev sagt om mig ”aa nei kaar knap ei veijt lell” ogsaa maatte jeg altis synge for de fremmede. Der blev festtet og feiret jul helt til 13de juledag da var der ogsaa gudstjeneste i kirken med 3 prester som forettet og naar vi kom hjem fra kirken stod bordet dekket og et tygt helligtrekongerslys brendte, noget som mor aldrig glemtte under lysestøpningen om høsten, Nu blev lit efterhvert rokker og kaler tat frem og di mandfolk som først kom tilgaards nu, fik da æren af og bli rokmand eller kalkail efter som det passed sig til samtlige kvinder paa gaarden, det kunne da være at der vanket et par strømpebaand eller pulsvantter som gave til dine embedsmend. Der var ogsaa noget som het juletraad som mest blev utdelt til di som gikk utpaa om netterne og det hentte ganske vist, at di mest afgjette unge mend, fik en fer… masse juletraad. En vakker skikk var det, at der blev holdt husandagt hver søndagsefterm. Alle huses medlem. kom da ind, medens min pleiemor leste dagens tekst af postillen og da maatte vi forholde os rolig noget som faldt lit vankelig for os barn. – Jeg kan i den forbindelse erindre der blev fortalt om en liten episode som hendte en søndag da min pleiesøster Jonetta var barn, hun var nemlig saa kvikt anlagt og var derfor vanskelig for hende at sitte stille under andagten, hun hadde lurt sig til at se ut af vinduet og fik da se en flok paa 7 varger satt indfor gjerdet op til marken hun satte da i et rop ”aa! nei sjaa ail hoinan!” men da var der slut paa andagten, allesamen for op for at se og da var der 7 varger, stedet blev siden kaldt for vargraaa. Jeg har siden tenktover, at man kanske holdt 63

til oppe i mastua, siden dette kunne sees fra vinduet. Ja det er saa rart at tenkke paa, nu er omtrent alle di som var voksne dengang vandret bort og en hel del af mine jevnaldrende er ogsĂĽ bortte saa blir der kun minderne tilbake. Det faldt mig slik ind at nedskrive disse erindringer det kunne vĂŚre morsomt for efterslegten, at hĂ¸re lidt om di gamle dages skike, jeg tror der er faldt bort en hel del af di gamle tradisioner, det er vist heller ikke den velstand lengere blant folk, som i gamle dage, jeg tror, at alt var mer solid den gang. Trondhjem i oktober 1928. Andrea Mortensen

Ketil Vidar Iversen:

Cup-eventyret som ble virkelighet Nessegutten piker som vant Norway Cup 1998 Kringsjå…Holstein…Østhorn…Tåsen, dørene lukkes, neste stasjon Berg. 18 jenter er på vei fra Kringsjå skole mot Oslo sentrum. På Jernbanetorget går de av T-banen. Tunge bager, baller, medisinkoffert og personlig utstyr bæres opp trappene fra T-banen ved Oslo City. En stille gjeng krysser gata og tar oppstilling ved trikkeholdeplassen som skal bringe dem videre til Ekebergsletta. Blåtrikken til Ljabru svinger inn, og neste stopp og avstigning for forventningsfulle Nesse-jenter er Sportsplassen nedenfor sletta. 20 minutter senere er vi framme ved bane nr 19.

Det offisielle lagbildet tatt av arrangøren på Ekebergsletta. Bakerste rekke f.v: Kristin Otterstad, Linda Bjørhusdal, Elin Lunde, Marit Hemming, Lise Bakken. Midterste rekke: oppmann Roar Eriksen, Torunn Kolberg, Elin Sundal, Ingrid Lunnan, Ida Marie Prestvik, Gøril Aas Hustad, Maja Venås Eriksen, Marit Vinne Iversen, trener Ketil Vidar Iversen. Første rekke: Marie Fossen, Ida Berre, Siri Hveem, Elisabeth Barstad, Marit Lyngroth, Arnhild Reitan Wist.

Det er 3.året på rad laget deltar i Norway Cup nå. I 1996 spilte de i småpikeklassen, gikk videre fra de innledende rundene, men i kvartfinalen var det slutt. Der møtte de et lag fra Russland som senere vant hele turneringen. Et lag sammensatt av jenter fra Moskvaregionen som reiste verden rundt og spilte og vant store turneringer. Men Norway Cup hadde gitt mersmak: miljøet, samholdet, opplevelsene og det sportslige hadde gitt jentene lyst til å delta flere ganger, så nå ville de heim og trene til neste års turnering. 1997 ble på mange måter et mellomår. Jentene var 1. års pikespillere og fysisk litt for lette. Av hele spillestallen var det ganske likt med spillere som var født i 1982 og 1983. I Norway-Cup kunne alle lag i tillegg stille med to over-års spillere, det vil si spille med to som var født i 1981, men det gjorde ikke Nessegutten. Jentene vant riktignok innledningspulja si, men da cupspillet tok til, var det over. I 16-delsfinalen ble det tap 1-2 for Lørenskog, men jentene hang ikke med hodet av den grunn. De viste i de innledende kampene at de på gode dager kunne spille jevnt med og også slå de fleste. Allerede før returen til Levanger, var det bestemt at neste år skulle de tilbake. Da ville de være ett år eldre, ha litt mer erfaring, litt mer styrke, litt mer hurtighet og mye mer selvtillit. Selv om nivået i serien heime i Nord-Trøndelag ikke var all verden, så bød det alltid på problemer når vi møtte Overhalla. De spilte i avdeling nord, men i TA-cup’en og i sluttspill om kretsmesterskapene hvert år var det bestandig jevne kamper. Etter å ha deltatt i verdens største fotballturnering i to år var grunnlaget lagt for jentene. Som for alle som driver idrett er erfaring, forutsigbarhet og mental styrke viktig. Gjennom to turneringer hadde vi fått føle hva dette dreide seg om. Hvile, kampforberedelser, korte og hektiske kamper og restitusjon etter kamp var ting vi erfarte og lærte av. Ofte var det to kamper på en dag. Små detaljer som ikke fungerte kunne være avgjørende. Å bo på et klasserom sammen gjennom ei hel uke bød på store utfordringer for hver enkelt. For å prestere på banen var det av helt avgjørende betydning at det ble nok hvile før og etter kampene, og at det ble nok søvn om nettene. At støtteapparatet rundt jentene fungerte når situasjoner oppsto var av og til av meget stor betydning. Under kampene må treneren ta avgjørelser som kan bli helt avgjørende for kamputfallet. Skader oppstår, en spiller ut, en ny inn med beskjed om sine arbeidsoppgaver mens den skadede spilleren blir tatt hånd om støtteapparatet. Ut over vinteren 1997-1998 var treningsiveren stor blant jentene. Økter med styrketrening i snø og sno, fuktige og forblåste five-a-side-treninger på Nesseguttbanen og hurtighetstrening i milde vår-kvelder ble gjennomført. For å få variasjon i treningene hadde vi aerobickvelder på Nesheim skole. Guttelaget ga oss fysiske utfordringer når vi spilte treningskamper, og ikke minst spilte 66

Jentene slapper av i skyggen før kamp. Bilde til venstre: Siri Hveem, Marit Vinne Iversen, Ida Marie Prestvik, Elin Sundal. Bilde til høyre: nederst fra venstre: Elin Sundal, Ingrid Lunnan, Lise Bakken. I midten: Elisabeth Barstad, Arnhild Reitan Wist, Linda Bjørhusdal. Øverst: Gøril Aas Hustad, Ida Berre, Marit Hemming.

vi mange kamper mot Nessegutten oldgirls. Dette skulle vise seg å gi veldig bra effekt. Jentene ble tøffe i nærkamper og måtte bryne seg mot høye og fysisk mye større spillere. En faktor som ble meget avgjørende i det som skulle bli drømmeuka utpå sensommeren. Vårsesongen gikk som vanlig med seriekamper. Men hva skulle vi gjøre fra serieslutt rundt 20. juni til avreise Oslo 23. juli? Fotballferie? Nei, det kom ikke på tale. Alle var innstilt på at vi måtte trene for fullt. Takket være kamper mot guttene og ”gammelveitjan” holdt vi det gående helt til vi skulle reise. Forventningsfulle landet vi på Fornebu. En lang busstur fra Levanger til Oslo passet ikke inn i opplegget vårt. Uthvilt og fokusert på oppgavene dro vi opp til Kringsjå skole. Hadde vi tatt et steg videre siden gode resultater i 1996? Hvordan var formen? Var vi et bedre lag i år? 1998: Norway Cup 25 år. Verdens største fotballturnering. Vi skal kjempe mot 1800 jenter fordelt på 115 lag i det som kalles rollerblades-klassen. Det vil si jenter født i 1982 eller senere. Hvordan vil det gå? I skrivende stund vet vi selvsagt svaret. 18 jenter fra Levanger og Nessegutten reiste heim med ALT. 8 seire av 8 mulige. De hentet heim den største pokalen, gullmedaljene, bestemanns – unnskyld, bestejente-prestasjonen for kampens beste spiller og heder, 67

ære og anerkjennende uttalelser fra NRK-kommentator under finalen, Vidar Davidsen, angående spillforståelse, tempo og styrke. Hvordan var det mulig at dette kunne skje? At et lag fra Levanger og NordTrøndelag som ofte blir kalt fotball-Norges bakgård kunne vinne en slik turnering? Svarene er mange. I 2010 er det fortsatt bare to lag fra vår krets som har vunnet Norway Cup. Det ene altså fra Levanger. En ting vet vi nå: har du ambisjonene, troen og ikke minst ferdighetene, så er alt mulig. Jentene slo 114 lag. Ingen tok fra oss ett eneste poeng på åtte kamper. Resultatene viser at vi ble bare bedre og bedre utover i uka, noe 4-1 over Røa i semifinalen forteller. De kom rett fra seier i Dania Cup og de skjønte vel ikke noe før etter kampen da Nesse-tornadoen hadde feid dem av banen. Hva som skjedde lørdag 1.august får vi komme tilbake til, men kampen på gamle, ærverdige Bislett stadion ble historisk. Ventetiden er over Alvoret startet 25. juli for jentene. Vi hadde kommet i pulje med Lørenskog, Gjelleråsen og Snøgg fra Notodden. Vi hadde møtt Lørenskog året før og visste det var et godt lag. Det var jo de som hadde sendt oss på hodet ut av cupspillet året før. 1-2 i fjor. Hva nå? Det var aldri noen tvil. Vi fikk en kjempestart på turnringen. 6-0 mot Lørenskog var utrolig sterkt av jentene. Å vinne den første kampen betydde mye. Sammenlignet med Lørenskog hadde vi lagt til mye siden i fjor. Jentene var sterkere, de vant duellene, lagspillet fungerte bedre og ikke minst: vi scoret mange mål. Det betyr jo alt når vi vet at kampene er korte og hektiske. En god start altså, og neste kamp ble også et målkalas. Gjelleråsen var ikke noen målestokk, og jentene ga seg ikke før det sto 11-0. I kampen mot Gjelleråsen var samtlige spillere på banen. En viktig faktor for jentene selvsagt, men også for trener/oppmann som steller med lagoppsettet. I tette og jevne kamper blir det jo gjerne til at de antatt beste får mer spilletid. Derfor er det godt at alle får prøve seg når anledningen byr seg. To kamper, to seire og masse selvtillit. Vant vi mot Snøgg, ville vi være puljevinnere. Forvirring på grunn av datakrøll En feil i datasystemet til arrangøren skapte full forvirring om den videre skjebnen til jentene. Først ble det opplyst at jentene hadde tapt 0-12 for Snøgg. Noe også ivrige tilhengere hjemme i Levanger fikk se i resultatservicen fra Norway Cup på Internett, men det var totalt feil. Ikke før oppmann Roar Eriksen tok kontakt med arrangørene ble feilen rettet og det riktige resultatet ble loggført. Det riktige resultatet var 2-1 til Nessegutten etter full tid. Dermed var jentene puljevinnere med tre strake seire og en målforskjell på 19-1. Det innebar at vi slapp å spille 32-delsfinale og gikk direkte til 16-delsfinalen. Nå var innledningsspill og seriespill tilbakelagt. Fra nå av startet alvoret. Nå var det 68

vinn eller forsvinn i hver kamp. Neste lag som sto på motsatt banehalvdel het Kvass-Ulvungen. De hadde også vunnet puljen sin og gått videre, altså et godt lag. Og det skulle vise seg og holde stikk. Vi lå under hele tida, og da klokka tikket mot full tid, var stillingen 2-3 til Kvass-Ulvungen. En skadet spiller lå nede, og stopp i spillet gjorde det ekstra spennende. Rakk vi å komme i gang med spillet igjen, og fikk vi muligheter til å utligne? Der og da var vi ute av Norway Cup, men på mirakuløst vis scoret vi utligninsmålet på overtid. Takk til dommeren som la til litt tid. Kampen gikk til spilleforlengelse på 2 x 5 minutter, og da hadde jentene våknet. Vi scoret 4 mål i ekstraomgangene og gikk videre med 7-3 sammenlagt. Forventninger blir innfridd Allerede før avreise til Oslo ble forventningene til laget hauset opp i media. De hadde fått med seg at vi ikke hadde tapt en eneste kamp denne sesongen. ”Med en stor porsjon selvtillit i bagasjen drar Nesse-jentene til Oslo med store forventninger” skrev Levanger-Avisa før avreise. Vi var ikke helt beskjedne selv heller. ”Vi har ambisjoner om å komme videre til sluttspill og gjerne litt lenger. Årets spillerstall viser gode tendenser, og vi gleder oss til å komme i gang”, uttalte oppmann Roar Eriksen før vi reiste. Og så langt hadde vi innfridd. Vi hadde kommet til sluttspillet og faktisk gått videre. Nå ventet 8-delsfinale mot Øygaard. Etter seieren mot Øygaard hadde vi spilt 5 kamper på 5 dager og vunnet alle. Heldigvis var ingen av spillerne blitt skadet. Dette hadde flere årsaker. Jentene var gjennomtrente, førte kampene, var hele tiden først inne i situasjonene, altså et lag i medgang. I tillegg hadde vi et godt støtteapparat. Vi hadde med egen lege og ivrige foreldrehender knadde ømme fotballmuskler i pauser og etter kamper. Vi tok dette med hvile og restitusjon, mat og ikke minst hva vi inntok av drikke, alvorlig. To års tidligere deltagelse var viktig nå. Maratonfredag Fredag og nest siste dag i Oslo. Vi forlot Kringsjå skole tidlig og visste følgende : kvartfinale mot Tertnes fra Bergen på formiddagen. Med seier ville vi måtte spille semifinale på ettermiddagen, for på lørdag var det bare finalekamper på Bislett stadion. Kampen mot Tertnes ble jevn og tøff, men nok en gang kom kreftene og kondisjonen til jentene til rette. Tertnes ledet nemlig 21 midtveis i 2.omgang, men vi snudde kampen og gikk av banen etter seier 32. Tertnes-jentene hadde blitt fulgt gjennom hele turneringen av en damebindprodusent. Nå overtok jentene våre denne oppgaven, noe som resulterte i masse bind, aerobics-drakter og intervju i radio. Ikke alt av dette var like populært hos 15-16-åringer. 69

Etter seieren i kvartfinalen ble det svært viktig med hvile og restitusjon. Vi fikk etter hver høre at motstander i semi’n var Røa fra beste Oslo vest. De hadde som tidligere nevnt kommet rett fra seier i Dania Cup i Danmark, og var selvsagt favoritt mot lille Nessegutten fra Levanger. Her er hva Levanger-Avisas utsendte Stig Tore Laugen skrev etter semifinalekampen: ”Det var voldsomme jubelsener på Ekebergsletta i går kveld. Mens jentene fra Røa satt med hodet i fanget og tørket bort en tåre eller to, danset, sang og klemte jentene fra Levanger til den store gullmedalje. Ikke bare jentene forresten. Trener, oppmann, foreldre, søsken og alle tok del i den voldsomme feiringen som utspant seg rundt bane 6 på Ekebergsletta. En jublende glad trener Ketil Vidar Iversen hadde bare godord å si om jentene sine. Nå har vi vunnet 7 kamper og det er ikke tilfeldig.Vi maler i stykker motstanderne. Jentene er på hogget hele tiden og gir ikke bort noe når de spiller. Gjennom hele turneringa har det vært full rulle. Det er så fortjent så fortjent, og jeg sitter med en helt ubeskrivelig følelse. Dette har vi jobbet og slitt for siden før jul, og nå får spillerne endelig belønning. Mens motstanderne ikke har klart å holde intensiteten oppe hele kampen, har vi jobbet steinhardt helt til siste slutt. Det har gitt resultater og endelig er vi der, jubler en smørblid jentetrener. Han påpeker at det er hele laget som nå har spilt seg fram til Bislett og finale i verdens største fotballturnering. Alle har vært med og har sin del av æren for at det har gått så bra med oss. Jentene har stått sammen og spilt for hverandre og det er resepten på den suksessen som vi nå opplever,” avslutter Iversen. Selve kampen førte vi fra avspark til slutt. Vi ledet 2-1 ved pause og vant til slutt 4-1. Målene i semifinalen ble scoret av Marie Fossen (2) og Ida Marie Prestvik og Gøril Aas Hustad. To lag fra Nord-Trøndelag i finalen Utrolig nok var det to lag fra Nord-Trøndelag som hadde spilt seg fram til finalen i jenteklassen. Vår erkefiende på banen gjennom mange kretsmesterskapog TA-Cup-finaler var motstander på Bislett stadion lørdag 1. august 1998. Overhalla hadde slått ut Kurland i semifinalen, en klubb som ofte hadde lag i finalene i Norway Cup. Kun ett lag fra Nord-Trøndelag hadde klart å vinne Norway Cup tidligere. Nå skulle det altså bli ett lag til, Nessegutten eller Overhalla. Trønder-Avisas Stig Tore Laugen skrev dette etter finalen: ”Da den svenske dommeren blåste av finalen i jenteklassen, eksploderte Nessegutt-leiren. Spillerne kastet seg rundt halsen på hverandre og tårene rant i stie strømmer hos enkelte. Ledere og trenere gikk bare rundt og smilte bredt mens foreldre, søsken og andre supportere knapt trodde det de så. Finaleseieren satte følelsene i sving hos de fleste, og den stemningen som preget Nessegutt70

leiren i minuttene etter kampslutt kan ikke beskrives med ord. De fleste gikk rundt som i en rus og nøt det herlige øyeblikket som vil gå inn i nord-trøndersk fotballhistorie som et av høydepunktene. Bare ett lag fra fotballkretsen har tidligere kommet hjem med gullmedaljer og seierpokal fra Norway Cup. Det skjedde i 1983, og den bragden var det Verdals juniorlag i jenteklassen som sto for. Det var derfor på høy tid at et lag igjen klarte brasene. Nå stopper ikke historieskrivingen med det. Aldri før i løpet av Norway Cups 25 år lange historie, har det hendt at to nord-trønderske lag har møttes i finalen. Det skjedde altså sist lørdag og dermed skrev både Nessegutten og Overhalla seg inn i historiebøkene”. Dagbladet skrev i analysen etter kampen dette : ”Finale Norway Cup, klasse R (jenter) Overhalla – Nessegutten 0-2 (0-1) 0-1 13. min Marit Lyngroth 0-2 50. min Marit Lyngroth - kåret til finalens beste spiller Dommer : Robert Andersson 600 tilskuere Derfor gikk det slik: Etter en jevnspilt 1. omgang flyttet Nessegutten spillet opp på banen i 2. omgang. Dermed ble OIL-jentene presset tilbake, og de greide aldri å fylle etter med spillere når de hadde mulighet til å angripe. Nessegutten hadde de største og de fleste sjansene, og vant derfor fortjent.”

Bilde fra Bislett Stadion etter finalen.

Her sitter en stolt trener Ketil Vidar Iversen og to av spillerne, Torunn Kolberg og Maja Venås Eriksen på Fornebu med pokalen og medalje rundt halsen. Det synlige beviset på triumfen på Bislett stadion.

Så hadde vi altså klart det. Det som vi kanskje hadde snakket om, men som vi innerst inne ikke torde å håpe på, hadde skjedd. Hele kampen ble vist på NRK, og vi fikk skryt for balltempo og spilleforståelse av daværende Strømsgodsettrener Dag Vidar Kristoffersen og NRK-fotballekspert Vidar Davidsen. Vi måtte i radio for intervju, og vi var midtpunktet i noen hektiske timer en dag i august 1998. En av premiene til nevnte bind-sponsor var altså 4 pakker bind til hver av jentene. En av kommentarene til premien var følgende : Hadde de vinger, ville vi fly heim. Etter kampen forsatte feiringen på Peppes pizza. Dagen etter returnerte vi til Trøndelag og Værnes. Der ble vi møtt av ledelsen i klubben og mange norske flagg. Jo, det ble lagt merke til at vi hadde vunnet Norway Cup. Norway Cup ikke bare fotball Gjennom ei hel uke i Oslo opplevde jentene også mye utenfor banen på 72

Før en av kampene kom vi i prat med denne gjengen fra Thailand. Vimpler ble utvekslet med ønske om ”good luck” i kampene som skulle spilles etterpå. Det hører med til historien at dette laget også spilte seg fram til finale på Bislett og vant. Laget het Bangkok Christian College.

Ekebergsletta. Norway Cup er jo en stor internasjonal turnering hvor ungdom fra hele verden samles. Små episoder er det mange av når vi er sammen ei hel uke. Tidlig i turneringen sa oppmann Roar at jentene skulle få rake av han barten hvis de kom til finalen, så fredag kveld ble han glatt på overleppa. Like før vi skulle til å varme opp før finalen, satte en av spillerne i et skrik. Hun fant ikke fotballskoene sine. Det viste seg at de sto igjen på Kringsjå skole. Dette var før vi skulle ut og varme opp, men med to raske fedre og en ditto Ford Granada var skoene på plass like før avspark. Tilbake til Ekebergsletta. Matserveringa i Ekeberghallen var noe helt for seg selv det også. Alt er så uvirkelig stort i Norway Cup. Du kan stå i en endeløs kø, men plutselig er den i bevegelse og det tar ikke lang tid før du sitter sammen med 1000-vis av ungdommer fra 20-30 nasjoner. På tribunen er vi vant til at ”bølgen går”. Inne i hallen er det en annen måte å vise dette og at vi er mange. Plutselig kan noen begynne å klappe, og snart klapper flere tusen hender sammen. Dette gir en følelse av fellesskap. Ettersom vi spilte kamper helt fram til og med lørdag, ble det tidlige kvelder på skolen på Kringsjå, men jentene hadde det veldig bra der oppe. Klasserommet vi brukte tilhørte SFO (skolefritidsordninga) så alt var plassert ved golvet. Så når jentene pusset tennene og sminket seg, sto de på kne ved servanter og speil. 73

Oppmann Roar Eriksen lovet jentene at hvis de spilte seg fram til finalen, så skulle de få rake av han barten. Her er Elin Lunde i full gang med arbeidet på Kringsjå skole fredag kveld.

Avslutningsvis i denne historien om jentene fra Nesset som var ”verdens beste” denne første dagen i august i det herrens år 1998, vil jeg gjengi det Trønder-Avisas sportsjornalist Knut Holberg skrev i sin kommentar om bragden: ”Kan du huske sist at Nord-Trøndelag fikk en hel time av NRK, fjernsynet i beste sendetid, en lørdag ettermiddag? Ikke vi heller. Riktig nok ikke fra, men om vårt fylke, representert på en aldeles utmerket måte, gjennom Overhalla og Nesseguttens flotte jentelag i fotball. Det var en historisk begivenhet det som skjedde på Bislett. For første gang kom to nordtrønderske lag til finalen i verdens største fotballturnering, Norway Cup. Og naturligvis måtte det jenter til. Etter en rekke år, der vi knapt har fått resultatene til de beste laga for menn på tekst-TV, fikk Overhalla og Nesseguttens 16-17 åringer boltre seg bortimot en time på lisenskanalen. Hør bare hva Strømsgodsetrener Dag Vidar Kristoffersen sa etter kampen : Maken til teknikk og dribleferdigheter hadde vi trengt i ”Godset” også. Og da mente han ikke bare årets Norway Cup-mestre, men innlemmet også Overhallajentene i karaktistikken. 74

Nessegutten vant kampen 2-0 og tok et nytt stikk mot sine erkerivaler på banen, men bestevenner utenfor. Seieren var helt fortjent, men Overhalla skal ha all honnør for at de var med og lagde en skikkelig finale. I begynnelsen av andre omgang, på stillingen 1-0, var jentene fra nord absolutt med. Men da Marit Lyngroth like før slutt scoret sitt andre mål for dagen, var det nordtrønderske dramaet som ekspertkommentator Vidar Davidsen kalte det, definitivt over. At samme Davidsen i løpet av sendingen kunne påstå at flere av jentene går sammen på skole, ser vi stort på i denne sammenhengen. Det er ikke alltid like greit å holde oversikt over avstandene i det vidstrakte Nord-Trøndelag… Dagens stolteste på Bislett var nok Terje Wist. Kretslederen var der først og fremst i egenskap av pappa og fan, og ville uansett forlate hovedstaden med hevet hode, noe han heller ikke unnlot å nevne i intervjuet med NRK. At det likevel ble Nessegutt-seier til slutt, hadde nok ikke kretslederen noe i mot, såpass til patriot må han få lov til å være, sitt verv til tross. Neste stopp for disse lagene er TA-cupen i fotball om snaue 14 dager. Vi gleder oss til å se laga i aksjon, og kanskje blir det revansjeoppgjør på Gullbergaunet lørdag 15. august. Ikke noe dårlig plaster på såret det, Overhall-jenter, å ta skalpen til årets Norway Cup-mestre i en eventuell finale? Uansett laget disse to flotte representantene for nordtrøndersk fotball fin PR både for sine klubber og fylket. Både jenter, lagledere og andre som ble intervjuet, opptrådte på en eksemplarisk og rutinert måte. Godt å se at noen plasserer Nord-Trøndelag på forballkartet igjen. Det kan bli lenge til neste gang.”

Hånd i hånd marsjere Overhalla og Nessegutten inn på Bislett stadion for å spille finale i Norway Cup 1. august 1998. Fra venstre i røde drakter Marie Fossen, Marit Lyngroth, Kristin Otterstad, Ingrid Lunnan, Elin Lunde, Maja Venås Eriksen, Marit Vinne Iversen.

Per Løvhaug:

Kløvjanbustaden – seterdrift fra 1937 til avslutning 1949 Kveldsola kjæler rundt volene med sitt gylne lys. Lengst i aust stikker Kjølahaugene tennene sine mot den gråblå himmelen over Sverige, som de vil bite dagen fast enda en stund. Nedenfor Skalltoppen, der jeg sitter, ligger Vulusjøen, kruset av en lett kveldsbris. Et par menn ror oter for å prøve om ørreten biter før det mørkner. Det er trolig baker Hansen fra Vulusjøstuggu som er ute og prøver fiskelykken. Lengre øst for Vulusjøen lyser kveldsola i et par vindusglass. Det er Kløvjanbustaden som tar i mot dagens siste solstråler. Disse minnebildene fra min tidligste ungdom dukker opp hver gang jeg tenker på Kløvjanbustaden (i dialekt Kløvibustaen eller Kløvverbustaen). Denne setra har jeg et nært forhold til, for jeg besøkte den ofte mens min tante Randi var setertaus der. Bestemor kom innom Løvhaugen for å hente meg, så gikk vi

Asbjørg Kløvjan Bitnes skurer ystekjeler med sand.

Til venstre Randi Øvrum Løveng, Nelius Matberg og Asbjørg Kløvjan Bitnes.

de 7-8 kilometerne opp til setra. Jeg var bare 7-8 år den gangen, så veien falt lang. For å korte ned tiden sang bestemor skillingsviser med uttallige vers. Senere gikk jeg dit selv, og det året gjeteren Ola Halvorsen gikk for presten, vikarierte jeg som gjeter når han dro til konfirmasjonsforberedelse. Denne artikkelen bygger i alt vesentlig på opplysninger gitt av Asbjørg Kløvjan (g. Bitnes) som bor på Gudå i Meråker. Hun fikk opplæring av sin tante Ane Kløvjan, som var budeie på Kløvjanbustaden i en mannsalder. Noen opplysninger har jeg også fra min tante Randi Øvrum (gift Løveng), som var underbudeie i flere år. Når det gjelder bygningene på setra, bygger jeg dels på opplysninger fra Ola Indgaard og egen hukommelse. Lang setertradisjon Det har vært drevet seterdrift på Kløvjanbustaden i uminnelige tider. Opprinnelig var det seter for gårdene Hallan og Heitlo i Verdal. Disse var i sin tid kirkegods under Hallan-kirka. Da Heitlo ble frikjøpt, gikk trolig seterretten over til Kløvjan. Den gang var det Johannes som var den eldste sønnen i Heitlo. Han hadde ingen odelsrett, men fikk kjøpt plassen Løvhaugen som lå under Kløvjan. Husa på Kløvjanbustaden ble fornyet, men den gamle stilen ble beholdt. Det var stort sett samme måten seterhusa ble bygd opp på i et stort distrikt. Avdøde skoleinspektør Johannes Dahl, som var gjeter på Vukuvollen, forteller i årboka for Verdal i 1950, hvordan husa ble bygd opp. Beskrivelsen kunne godt blitt brukt på Kløvjanbustaden. Veggene var opplagt av rundtømmer som var noe finere enn vanlig, og snau for bark. Men i motsetning til eldre 77

Fasade mot vest, nytt tilbygg til høyre.

seterhus, var det vinduer med glass i stedet for glugger. Dette var et tegn på velstand, og glass var dessuten blitt billigere enn i riktig gamle dager. Utvendig var bygningen kledd med stående panel, med over- og underbord. Bygningen var noe trekkfull, men siden det var ment å være bosted på beste sommeren, var ikke dette så farlig. Hovedbygningen bestod opprinnelig av tre rom. Det var matstua lengst nord. Der var det jordgulv, men dette ble dekket med friskt granbar når setra var i bruk. Taket var dekket med torv, som isolerte godt. Sammen med jordgulvet skulle taket holde matstua kald. Derfor var det heller ikke vindu som slapp sollyset inn. På veggene var det hyller i flere høyder, der ble ost og smør til de forskjellige gårdene oppbevart. I tillegg var det plass til proviant for dem som bodde på setra. I matstua var det også plass til separator, for melka ble separert hver dag. Granbaret på gulvet var ment å ha en desinfiserende virkning. Kjelskjulet Mellom matstua og kjelskjulet var det et overbygd rom med inngang fra begge sider. Kjelskjulet ble også kalt selet, men videre i denne artikkelen vil vi bruke betegnelsen kjelskjulet. I dette mellomrommet var det steiner å gå på. Dette rommet ble kalt mellomskottet, og brukt til oppbevaring av tøy, hestegreier og andre ting. Her ble også melkebøttene vasket, hvis det ikke var vær til å gjøre det utendørs. I mellomskottet ble melkebøttene hengt til tørk. Her gikk det også en dør inn til kjelskjulet som var hoveddelen av bygningen. På 78

Interiørbilde. Randi til venstre og Asbjørg koker myse. Legg merke til vedstabelen til venstre.

Kløvjanbustaden var det slik at når du kom inn, var grua på motstående kortvegg. Den var stor, med plass til tre ystekjeler og en rund gryte til varmtvann. Til venstre for grua var det to brede senger. Innerst lå gjeteren, og i senga nærmest inngangsdøra lå tausene. Senga deres var avskilt fra gjeterens med et solid hodegjerde. Til høyre fra utgangsdøra var et solid langbord, og ved dette var det to langbenker å sitte på. Tømmerveggene var mest dekket av tilskårne fliser som hver bar navn og dato. Det var skikk og bruk at folk som kom på besøk, satte opp en slik lapp. Siden Kløvjanbustaden var en tradisjonsrik setervoll, fikk den ofte besøk. Derfor ble det svært mange slike merker I hjørnet til høyre for gruva var det en utgangsdør. Opprinnelig gikk den ut på vollen, men tidlig på 1930-tallet ble seterbygningen påbygd. Det var Ola Kløvjan senior og Severin Matberg som stod for dette tilbygget. Dette ble brukt særlig i påsken, men også andre ganger når det trengtes ekstra overnattingsplass. Opprinnelig var det spontak på hytta og kjelskjulet, men senere ble det lagt på torv. Torvtaket krevde mye arbeid, men var regnet som et bedre tak. Husa var ment å brukes sommertid, og derfor var de dårlig isolerte. De var trekkfulle og kalde. Gulvet i kjelskjulet var av umalte planker. Tausene lå på kne og skuret gulvet med hjemmekokt såpe og vann. Hver lørdag ble det strødd med lauv for at det skulle lukte godt til helga. 79

Fjøsene Fjøset var også trekkfullt og enkelt bygd med borda satt kant i kant. Det var to båsrekker skilt fra hverandre med et smalt mellomgulv. Båsene var skilt fra hverandre med en sterk bolk, eller staur. I hver bås var det lagt torv, som var godt for kyrne å ligge på. Båsene ble derfor noe høyere enn mellomgulvet, som var dekt med trebord. Geitfjøset var mindre, og lå bakom fjøset på nordsida. Inngangsdøra og fjøsgluggen var den eneste innredning. I sin tid lå det også et nautfjøs vest for seterbua et stykke ned i bakken. Også dette fjøset var uten innredning, og enkelt bygd. I tillegg til dette var det utedo, plassert øst for hytta. Så vidt jeg kan huske, var det en toseter. Vollen rundt bygningene var stor og åpen, men falt bratt ned mot Djupdalen, som skilte Kløvjanbustaden fra Vulusjømyrene. Dyrene pleide å beite der hver kveld før melkingstid, slik at gresset alltid var kort. Vest for kjelskjulet var det bare svaberg, sikkert fordi arealet var mye benyttet. Det var vakre omgivelser på Kløvjanbustaden. Veien dit opp gikk fra Skogset, langs Buranveien, og fulgte så Vulusjøveien opp til Verkensmyra. Der tok den av på Lusberget i Ratåsen rett under Buraunet. Så gikk stien i østre enden av Sjursmyra opp til Ulvesvollen, videre opp Storliberga til Storlihøgda, og fortsatte videre bortover til vi så setra. Veien er nå merket. På “Kaukberget” ropte de besøkende til setervollen, og setertausa svarte for å tilkjennegi at hun visste det kom folk. Fra Kaukberget gikk stien videre ned i Djupdalen, over bekken og opp brattbakken til setra. Vulusjøveien ble bygd ferdig av Arbeidstjenesten (AT) under krigen. Den siste store oppgaven var bygging av veien opp Jamtkneppet. Da dette stod ferdig, fulgte seterfolket og dyra denne veien, men tok av og gikk forbi hytta til Helge Kolset. Da seterlaget tok over i 1945, bygde de en vei fra Tingstadvollen og fram til Kløvjanbustaden på østsiden av Vulusjøen. Seterfolket Fra 1920 var det Anne Kløvjan, søster av Ole Kløvjan senior, som var setertaus. Asbjørg Kløvjan (g) Bitnes var underbudeie hos henne fra 1937 og fram til1940. Inger Rivelsrud tok over i 1941, men Asbjørg var tilbake i 1943 som underbudeie, det året Anne ble syk. Hun døde før jul i 1943. I følge Asbjørg Kløvjan var arbeidsstokken slik på Kløvjanbustaden: 1937 Setertaus Anne Kløvjan, underbudeie Asbjørg Kløvjan, gjeter Odin Ravlo. 1938 Setertaus Anne Kløvjan, underbudeie Asbjørg Kløvjan, gjeter Olav Matberg. 1939 Setertaus Anne Kløvjan, underbudeie Asbjørg Kløvjan, gjeter Olav Matberg. 1940 Setertaus Anne Kløvjan, underbudeie Asbjørg Kløvjan, gjeter Nelius Matberg. 80

1941 Setertaus Anne Kløvjan, underbudeie Inger Rivelsrud, gjeter Nelius Matberg. 1942 Setertaus Asbjørg Kløvjan, underbudeie Inger Rivelsrud, gjeter Nelius Matberg. 1943 Setertaus Asbjørg Kløvjan, underbudeie Randi Øvrum (g) Løveng, gjeter Nelius Matberg. 1944 Setertaus Asbjørg Kløvjan, underbudeie Randi Øvrum, gjeter Nelius Matberg. 1945: Randi Øvrum og Inger Rivelsrud En sommer under krigen var også Hedvig Svegård (g. Skoglund) taus. Fra 1945 til og med 1949 var det seterlag. 1945 Setertauser Randi Øvrum og Hedvig Svegård. 1946 Setertaus Berit Kløvjan, gjeter Ola Halvorsen. Jostein Granlund tok over senere. 1948 var det ingen seterdrift. 1949 siste året det var seterdrift. Fredssommeren 1945 var heller kjedelig, minnes Randi Øvrum. Det var så mye som hendte nede i bygda, at få hadde tid til å besøke setra. Medlemmer av seterlaget var Johannes Løvhaug, formann, Arnljot Grøtting, kasserer, Severin Matberg og Ole Kløvjan. Seterdriften tok slutt fordi gårdene begynte å levere melk til meieriet i Levanger. Det var også mye arbeid og strev med seterdrifta, og ingen ville ta på seg jobben med å organisere seterdrifta lenger. Dessuten var det færre kyr og ingen geiter.

En sommerdag i 1945 møttes disse ungjentene på Kløvjanbustanden – Solveig Bye, Karoline Sten, Randi Øvrum, Asbjørg Kløvjan og Inger Rivelsrud.

Godt fjellsmør Til å begynne med var det opp til 35 kyr og ungnaut, og 12 geiter på Kløvjanbustaden, men det varierte fra år til år. Foruten melkekyr og ungnaut var det en del kyr som skulle kalve om hausten. De hadde “sina opp”, det vil si at de ikke trengte å melkes. Melka på fjellbeitet var feitere enn nede i bygda, og smøret var bedre. Det smakte ikke av kløver, slik smøret nede i bygda kunne, minnes Asbjørg Kløvjan Bitnes. De siste årene det var seterdrift, ystet Berit ost av helmelk, - dermed slapp hun separering og kjerning. Osten av helmelk ble dessuten mye bedre. De hadde to store kjeler, hver på 40 liter, som de satte over til ysting hver kveld. Kveldsmelka ble separert, og morgenmelka var nysilt melk. Hver kveld ble melka blandet og satt til koking. Melka ble varmet opp til 35 grader før den ble tilsatt løype. Ganske snart hadde melka skilt seg, og den første ostemassen ble tatt opp. Den ble brukt til det vi kjenner som dravle. Hvis dravlen ble laget av fløte og den ostemassen, var det en ren lekkerbisken, sier Asbjørg. Kjesmus Neste skritt var å ta opp ostemasse som ble knadd til “ kjesmus”. Det ble gjerne formet som en rundt skive ca. 8 cm i diameter. “Kjesmusa” ble gjerne spist som den var, eller som pålegg på brød. Så ble ostemassen tatt opp og knadd ned i former som var fôret med et klede, ostekluten. Når formen var full og ble lukket, fikk den stå og renne av seg. Når den var tørr, ble osten tatt opp og lagt i saltlake, for at den skulle holde seg. Senere ble den lagt til tørk ute i matstua. Mysa som var igjen, ble silt, og de små osteklumpene som var igjen, ble spist gjerne som en slags “ hverdags dravle“. Resten av kvelden gikk med til å koke inn mysa som var blitt igjen. Det var ikke mulig å koke det hele inn til mysost på en kveld. Senere ble den halvkokte mysa slått sammen, og den endelige innkokinga gjort. Før massen var helt innkokt, kunne den tas til prim. Men ellers når massen var fast nok, ble den tatt opp i de formene som bruktes til mysost “ myssmør“. Kyrne måtte naturligvis melkes for hånd. Hver kveld ble melka separert, og fløten satt til kjøling. Dallene med fløte ble oppbevart i kjelskjulet der fløten ble rømme i løpet av 2-3 dager. Den kunne ikke stå for lenge, for da ble den bitter. Den sure rømmen ble kjernet til smør og tilsatt litt salt. Smøret ble vasket ved at det ble knadd i vann, og derved ble også overflødig salt fjernet. Naturens morgendusj Asbjørg forteller at dagen begynte kl. 05:30. Da gikk de ned i Djupdalen for å gjøre sitt morgentoalett. Under en liten foss kunne de stå oppreist og dusje, uansett temperatur i vann eller luft. Friske og opplagte gikk de opp til setra for å spise frokost. Etter melkinga fulgte budeiene gjeteren et stykke på vei til 82

beitet, og på heimturen plukket de gjerne noe bær. Dette var multer og blåbær til eget bruk. Selv var jeg vikar for gjeteren, Ola Halvorsen, når han gikk for presten. Dette måtte være i 1947. Far, Johannes Løvhaug, hadde da vært i Hammerfest og deltatt i gjenreisning av byen. På hjemturen hadde han blant annet kjøpt en regnfrakk til meg. Den var av olivengrønt stoff og så gild at jeg drog den med meg hver dag. Borte ved Klingertjønna lot jeg dyrene en dag beite hvor de ville, mens jeg gikk ned til tjønna for å fiske. Regnfrakken hengte jeg i et knudrete bjørketre. Da jeg kom tilbake dit, stod en kvige og gomlet på de siste restene av regnfrakken. Det var bare noen filler og knapper igjen. Jeg var utrøstelig i mange dager etterpå. Tilbake på vollen ventet mye arbeid på tausene. De måtte separere og fordele kvelds- og morgenmelk i ystekjelene. Brunost som hadde stivnet, ble tatt ut av formene og glattet til med en kniv, dyppet i vann. Skitne kjeler ble skrubbet i fin sand fra “Raudberget”, som ligger til høyre for den nye seterveien som ble bygget fra Tingstadvollen. Grunnen til at det ble kalt “Raudberget”, var nok at det var så fin sand der, sier Asbjørg. Ved 4-tiden om ettermiddagen kom gjeteren med kyrne fra beitet. Da var det tid for middag, kokt over åpen ild. Mens seterfolket spiste, lå kyrne og geitene og hvilte rundt omkring på vollen. Etter melkinga fortsatte arbeidet med innkoking av myse, vasking av ostekluter og separering. Fra hyttene kom det gjerne folk som ville kjøpe melk og andre produkter, og da ble det tid til å skravle over en kopp kaffe. I helgene kom det gjerne besøk fra bygda, for de unge ugifte budeiene var jo noen gode trekkplastre. Etter en måneds drift, dvs. rundt 1. august, var det ”månedsdag“. Da kom gårdfolket opp for å hente det som var produsert så langt. Det lå mye arbeid bak å regne ut hvor stor andel den enkelte gård skulle ha av ost og smør. Ystingen krevde mye ved, så det hendte at karene måtte kløyve og stable opp mer ved til bruk for budeiene. En gang kom det et regnskyll så kraftig at de måtte avbryte vedkløyvingen og skynde seg hjemover. I mellomtiden var bekken i Djupdalen vokst seg så stor at det var så vidt de kom seg over, selv om de dannet en kjede ved å holde hverandre i hendene. Heimfløttardag Det var alltid stas når det kom besøk til setra. Gjestene måtte rope over Djupdalen slik at budeiene visste at de fikk besøk. Noen var så avanserte at de hadde sin egen låt slik at folk på setra visste hvem som kom. Men den største begivenheten var heimfløttardagen. Kvelden før ble det kokt gomme på helmelk, og det nyttet aldri å få så god gomme nede i bygda. Guri Kløvjan, mor til Asbjørg, hadde stekt lefser (gommlæms) som de smurte og la i en bøtte. På selve dagen gikk budeia foran buskapen og bar bøtta på armen. Alle hun møtte, fikk 83

Heimfløttardag i 1944 med kløvhester foran seterbygning.

en påsmurt lefse til “fjellsmak”. Ved grinda ved Skogset var det møtt fram mye folk, og alle fikk en lefse. Smør, ost og gomme ble lesset på hesteryggen og kløvet til bygds. Denne dagen ble feiret med et herremåltid av gårdens og setras egne produkter. Det var særlig hvit- og brunost, smør og nye poteter av egen avling. Ingen som har opplevd dette, kan glemme disse smakene. Asbjørg Bitnes har i tillegg til framhaldsskole og husmorskole utdannelse som samaritt fra Innherred sykehus. Bildene tilhører Asbjørg Bitnes.

Toralf Granaune:

Kviggjeter på Salthammervollen 1930 Den nære familien Einar Vestrum, som denne artikkelen handler om, var født på Bakkehuset i Frol i 1891. Han døde i 1966. Han var sønn av historikeren og skolemannen Arne Vestrum og kona Maria, født Finsvik. Begge foreldrene var fra Ekne. Einar hadde tre søsken: Sigrun, som ble gift med Fredrik Okkenhaug og mor til bla. Paul. Sigrun var eldst og født i 1889. Søsteren Ragna var født i 1893. Hun ble gift med myrkonsulent Lende Njå. Yngstebroren Håkon var født i 1895, men han omkom under et takras i Oslo i 1914. Einar kjøpte i 1922 Bjørås søndre av malermester Johan Bjørås. Der bodde han med kona Alfa, f. Olsen fra Stavanger, født 1897 død 1987. De hadde 9 barn: Mildrid, Arne, Ragnar, Håkon, Alf, Einar, Asbjørg, Ottar og Kjelrun. I 1947 ble Bjøråsstua bygd og skilt ut med eget Einar Vestrum. bruksnummer. Alfa stod som eier av dette huset. Da dette huset ble revet for noen år sida, fant Magnus Vestrum (sønn av Ragnar Vestrum) ei dagbok som bestefaren Einar hadde skrevet da han gjette kviger på Salhammervollen i 1930. Einar var nemlig uheldig som tjuefemåring og fikk høyrehanda inn i et treskverk og måtte dermed amputere. Det var lite erstatning å få den gangen, og vi skjønner at arbeidsevnen var kraftig nedsatt uten høyrearm. Dette førte til at han tok på seg kviggjeting i fjellet noen somre, og det er en av disse somrene som er beskrevet i den dagboka som ligger til grunn for denne artikkelen. Det finnes også dagbok for sommeren 1931, men jeg har valgt sommeren 1930. 85

Til fjells Einar hadde med seg kona Alfa og sønnen Håkon da han dro til fjells den 17. juni i 1930. En kan undres på hvordan kona kunne ha tid til å være med mannen til fjells for heime hadde hun 8 barn. Den eldste var riktignok 16 år, men de 5 yngste var henholdsvis 2, 3, 5, og 7 år. I tillegg hadde de så Håkon som var 12, med på fjellet. Det ser ut til at Håkon var sammen med faren stort sett hele sommeren 1930. Det ser også ut til at datteren Mildrid, som var 16 år, var med som budeie nesten hele sommeren. Hun og Håkon blir ofte nevnt bare som M. og H. Gjetingen foregikk på Salthammervollen som ligger knappe 3 km øst for veis ende i Heståsdalen. Måten å komme seg til og fra på var å gå, og Vestrum skriver om flere av sine turer heim. En vet ikke noe sikkert om ruta han gikk, men det ser ut til at han har gått leia forbi Mulbustaden over Heståsvollen over Rugandersvola fram til Vulusjøen. Videre har han gått forbi Davebustaden og ned til Rinnbustaden og over til Tomtvatnet. Derfra har nok turen gått over Skjøtingen, forbi Tvårråsjøen og fram til Bjøråsen der han bodde. Denne marsjen tok 4 timer ned og 5 timer opp i følge Vestrums notater. Etter notatene å dømme, tok Vestrum denne turen 5-6 ganger i løpet av de 89 ukene han var i fjellet! Han kalte opp kvigene etter eiermannen: Jeg kalder kvigerne efter eiermanden: Kjesbu – Jørstad – Sandstad – Sigrun (uten bjelle) – Fredrik (med bjelle) osv. De to sistnevnte hadde selvfølgelig navn etter søsteren og svogeren. Dagboknotater Hva skrev han ellers om i dagboka si? Han skrev selvfølgelig om gjetingen og de problemene den førte med seg. Beiteforholdene blir beskrevet meget godt og likedan hvor kvigene beitet til en hver tid. Kvigene ble gjett hele tiden og drevet tilbake til vollen hver kveld. Noen ganger ble de drevet inn på vollen på dagtid også, men det var pga. været og åtet. Det kunne bli lange dagsmarsjer utover sommeren ettersom beitet ble lenger og lenger unna. Det var ikke bare kviger på vollen denne sommeren, men også noen som blir omtalt som småfeet, og disse skapte komplikasjoner hele sommeren. Det går tydelig fram at Einar ikke likte å ha disse gående, og at han slett ikke likte å passe på dem. 26. juni skriver han om en innhentingsoperasjon. Småfeet ble sett i fullt firsprang mot Mulbustaden: Det er sauen som leder hele kompaniet og den hadde ikke stor lyst til at bli med tilbake. Jeg har ikke lyst paa flere springmarsjer efter den rakkeren. Neste gang småfeet er omtalt er 1. august: Alt småfeet saa nær som sauen er på Kløvjanbustad hører jeg. Jeg skal hente dem naar jeg kommer opp igjen. 30. august er de også omtalt: At faa smaafeet til at vere i ro her naar sauen er her, det er umuligt. Efter flere mislykkede forsøk før middag kom den sig 86

avgaarde i middagstida, og bare en liten stund efter saag vi dem øverst oppaa Mulbustadvola. Været et aktuelt tema Været er et gjennomgangstema i dagboka. Det beskrives ganske nøyaktig. Vi vet jo at 1930 var et år med mye godt og varmt vær, og det får vi til fulle bekreftet gjennom Vestrums notater. 27. juni skriver han følgende: Hu for en varme, og saa meget aate som det er. I dag har vi gjetet hele dagen, men jeg vil ikke gjøre det mer mens varmen varer. Stakkars dyr. 3. juli ser det ikke ut til at det har blitt bedre, for da skriver han: Det blir snart for varmt baade til at skrive og til at gjøre nogen ting. Naar det er saa varmt her oppe, maa det vel vere som en liten forsmak paa helvete at vere nede i bygden. Og det er saa tørt at en nesten kan gaa hele fjellet paa strømpelesten uten at bli vaat. Den 9. juli er tonen straks en annen: Regn - regn - regn og atter regn. Nu har det regnet omtrent i ett siden mandag morgen, saa nu blir det snart for meget. 28. juli er vi tilbake i gammelt gjenge igjen, og det fortelles om godvær: Hittil har vi havt bare fire dagers regn paa den tiden vi har veret her og det er nu seks uker. Og været varer ved. 4. august: Vi har nu begynt paa den ottende uke, og paa den tiden har det regnet i fire dager, saa en kan ikke si andet end at det er stadigt veir. Men det skulle bli mer regn også denne sommeren, for 24. august kan en lese følgende: Jeg kom op i gaar kveld igjen saa vaat som en vasket kraake. Jo, det blev regn som sa seks, og jeg kan vel ikke vente andet heller, naar Alfa skulde vere med ( ……) Nei, uveirsfugler skulde en ikke dra tilfjelds. Den siste uken de var på fjellet, ble været skikkelig vrangt. 2. september skriver han: Hadde jeg kunnet tenke mig at veiret skulde forandres saa totalt denne uke, saa hadde jeg flyttet ned lørdag. Veiret er fælt aldeles. Regn fra nord, blandet med hagel, saa det er ikke bare blyhaggel som spruter her oppe nu nei. Dagen etter skrives det om jegere som tørker så mye klær rundt grua at det blir kaldt for dem som bor i seterhuset. Besøk fra bygda Dagboka forteller at det var ganske stor trafikk i fjellet denne sommeren. For det meste var det folk på fisketur og molteplukkere. Turister som gikk i fjellet bare for fornøyelsen skyld, er det lite av. 26. juni var Johan Bjørnstad innom: Ved middagstid kom Johan Bjørnstad herom. Han var paa tur til Storelva og skulde fiske, men saa hadde han glemt fiskesnøre, saa jeg maatte låne ham et. 16. juli kommer et større selskap: I gaarkveld strakst før jeg skulde legge mig kom det et helt selskap med tre hester fra bygden. Det var F. Okkenhaug, Johs. Bye, Oddmund Bye, Amdal og Odd Amdal og fra andre kanten kom Ole Løvhaug. Bye og Amdal skulde til Glonka og faa utvist tømmer til nye hus paa vollen. F. O. var med bare for turen og for at se hvordan det gaar her. Det var 87

nok folk innom som ikke ble nevnt i dagboka også, men 9. august er det igjen en omtale: Jo, i kveld blev det liv. Det kom et helt kompani fra bygden hit. Oddbjørg var med og de skulde ligge i hotellet, men saa fikk de ikke nøkkelen til at gaa. Tilslut maatte de bryte løs lemmen for kjøkkenvinduet og ta ut det og saa krype inn der. Jeg tenker det skal bli fuldt paa gulvet der, og lite søvn antar jeg det skal bli, jeg hører sjauen alt hit. Det han her omtaler som hotellet, må være den brune bygningen en ser på Louis Kvalstads maleri fra 1933. Oddbjørg, som er nevnt går jeg ut i fra er Oddbjørg Okkenhaug, senere Guttelvik, søsterdatteren til Vestrum. Hun var 21 år på denne tiden og hadde sikkert med seg venner på samme alder og som sammen kunne lage litt sjau. “Innbruddet“ gikk ikke helt upåaktet hen, for 26. august kom det nye gjester til vollen: I gaarkveld efter at vi hadde lagt os kom Tormod Okkenhaug og Normann Aasenhus hit. De skulde gjøre i stand hotellet til jagttiden for da skal det komme en del og ligge der. De var ikke blid paa de som hadde brutt sig ind der. Flere navn på kjente besøkende er nevnt: Bjarne Nyenget, Arne Vardehaug, P. P. H. (P. P. Haugan), Karl og Jens Jensen, Alf Brun og Olaf Seehus, Paal, Oddbjørg og Arnulf Vestrum, Bentsen fra Munkeby og emissær Murvold, Arnold Guttelvik og Olaf Tingstad, Olav Grue, Brobak med kone, Even Langaas med 3 ungdommer, O. Jørstad, Ingvald Reistad og selvfølgelig kona Alfa og barna Arne, Ragnar og Asbjørg. Det er vel også sannsynlig at flere av barna besøkte faren i løpet av sommeren. 1. september har jakta begynt: Smell i smell alle aaser omkring. Det høres at jagten er begynt. Kostholdet i fjellet Som rimelig kan være så er mat et av gjennomgangstemaene i boka. Det meste av maten måtte de jo ha med fra bygda, men fisk kunne de skaffe seg, selv om fiskeforholdene var dårlige pga. lite vannføring i elver og bekker. 16. juli: …Jeg og M. tok med et garn 33 fisker i Hestaaen mens kvigerne hvilte. 24. juli: …Hilmar Buran kom hit i kveld. Han hadde været paa fisketur og faat 40 - 50 fisker. 28. juli er det setertausa og gjetergutten som er på fisking: …I kveld var M. og H. ivei med et garn og fik tak i 27 fisk igjen. Det var herlig at faa smake fersk fisk igjen. Den 19. august er forfatteren litt ovenpå når han skriver følgende: I middagstiden gikk Langaas og ungdommene til Grøningen; de skulde prøve om det var fisk at faa. Jeg og fikk lyst paa fisk, litt større end den vi faar i Hestaaen, derfor gikk jeg i femtiden nedover til Storelva ved Sillermoen for at prøve at fiske med flue. Vi kom tilbake til vollen samtidig omtrent. Langaas hadde ikke faat nogen ting, men jeg hadde 10 fisker og derav 3 som var bra store. Vi ser at elva konsekvent blir kalt Storelva. Jeg tror det knapt var noen fra Frolsida som kalte den noe annet før 1970. Mat er ikke bare fisk, og Vestrum nevner matsituasjonen med jevne mellom88

rom. De hadde ei ku gående sammen med kvigene så de skulle ha fersk melk, og det kunne også lages diverse annet. 26. juni skriver Vestrum: …M. har nu kjernet to ganger. Søndag blev det et halvt kg og i dag blev det vel 1 kg tror jeg, saa vi skal i allefall for det første holde oss med smør. Dagen etter skriver han: …I dag har M. kokt gomme. Den skal bli god at ha paa brødet (som vi ikke har). M. nevnes for øvrig noe uærbødig den 25. juli: Det har endnu ikke været et eneste uhell med dyrene og fete blir baade de og budeien, saa det ser ut som det skal gaa godt i sommer. Mot slutten av august er problemet et helt annet. 31. august: Ingen Arne er kommet endnu, og vi er lens for all slags fettstoff og sukker. Ja - ja, saa faar vi koke grøt og suppe til det render fra alle ender. Den 3. september ser det ut til at de er blitt temmelig matleie på Salthammervollen: …Det skal bli godt at faa komme nedover til bygden nu. Maven begynner at bli litt rar paa oss begge to av dette kostholdet, poteter og havresuppe nu snart i otte dager. Jeg vil haape Arne har med noget, saa vi har paa nedturen lørdag, ellers kan det bli stridt for Haakon. Tanker krysses Einar, Håkon og Mildrid var rimelig isolert der inne på Salthammervollen, for kommunikasjonene var ikke som i dag. Det er derfor ganske rimelig at de heime på Bjøråsen var i tankene og ble omtalt i dagboka. Allerede 24. juni beskrives første turen heim. Denne turen ble nok gjort Bjøråsstua. mest for å kreve inn penger av dem som hadde levert kviger. 26. juni skriver han: Jeg vil haape det staar bra til hjemme. Arne sa han skulde komme op en tur lørdag kveld saa da faar vi baade se og høre nytt. 1. juli står følgende: …Om eftermiddagen strøk jeg nedover til bygden. Arne skulde vere her og gjæte sammen med Haakon til jeg kommer tilbake. Jeg skulde hjem og støpe et gulv; men dette blev det ikke noget av; det var ikke vand uten jeg kjørte fra Langaasdammen og da hadde det tat for lang tid. 5. juli skrives dette: …Jeg undres paa om det kommer nogen hit fra bygden i dag. Jeg maa nok nedover snart en tur for at sette i gang slaaten; men hvis det blev regn saa haster det jo ikke. Den 8. juli venter han besøkende fra bygda: …Da jeg halvveis venter nogen hit hjemmefra, var jeg en tur bort til Hestaaen for at se om den var farlig at komme over, men jeg saag at 89

endnu i alle fall gaar det an at vade over uten fare. Senere samme dag skriver han: …I dag er det fars fødselsdag; men han er sannsynligvis ute og reiser. Det ser ut som det skal bli rimelig veir igjen, og da skulde jeg ha vært nedover for at ordne til slaat-onnen. 9. juli: …Søndag sendte jeg bud med Oddbjørg at Arne maatte komme oppover, saa jeg selv fikk gaa nedover; men han har endnu ikke kommet. Det maa være veiret som gjør det, jeg kan ikke tro, det er noget galt hjemme; men jeg skulde av flere grunde ha været nedover en tur nu. Dagen etter kom Arne og hadde med seg broren Ragnar, og da kunne Einar trygt dra ned en tur. Etter å ha kommet trygt tilbake skriver han 19. juli: …Jeg undres om det kommer nogen hit hjemmefra i kveld. De er vel antagelig utkjørt av slaattonnen. 21. juli: …Guttene gjikk ned i kveld men skulde komme igjen snart igjen, og det tror jeg saa gjerne for den enes del i alle fald. Det er saa rart med det rare. Nu har vi været her i fem uker, altsaa ca halve tiden, men den tiden har gaat svært fort iallefald for min del. Jeg undres paa hvorledes det gaar med kompanien som er hjemme? 24. juli skriver han at han har vært heime en tur og kommet tilbake: …Asbjørg var med oppover. Hun fikk ride enkelte stykker, saa hun blev ikke saa felt klar. Asbjørg var 5 år i 1930. Kua som de hadde gående sammen med kvigene, kalvet, og Einar kjøpte kalven og den ble transportert ned uten at han selv var med. 27. juli skriver han: Det kom ingen fra Sandstad i dag (det var Sandstad som eide kua) og dermed heller ingen hjemmefra. Ragnar skulde vere med for at bytte med Haakon en stund. Det hadde veret moro og hørt hvorledes det hadde gaat med kalvtransporten nedover. Den 1. august kom Arne og kunne fortelle at kalvetransporten hadde gått fint. 14. august er det tid for å ta en tur heim igjen: …Arne kom i kveld, og i morgen skal jeg nedover for at slaa kløverfrøet. 18. august: I gaar kom jeg oppover igjen. Jeg skulde ha veret ned i dag; men jeg kunde ikke vere saa lenge fra kvigerne nu i sopptiden. Det er mors syttiaarsdag i dag. Her var alt bare vel. 31. august begynner jakterne å ankomme: …Vi har vel jagtselskapet her snart nu og da kanskje jeg faar høre noget hjemmefra. Interessante observasjoner Det var ikke de store sensasjoner som ble beskrevet i dagboka, men en og annen hendelse ble likevel nevnt:17. juli: Det foregaar da noget her også til litt avveksling i ensformigheten. I gaarkveld mens vi alle sammen var ved Reinsjøen og fisket rømte alle hestene hjem. Jeg fikk da to kroner av Amdal for at gaa til Munkebybustad for at se om de var stoppet der. Jeg gjikk herfra kl. halv ett og var tilbake kl. vel to. Der var ingen hester. Den 19. juli beskrives noe som antakelig var ganske uvanlig i 1930: …I kveld i sekstiden fløy det en flyvemaskin her forbi i retning Færsdalen. Den 29. juli har han vært på toppen av Kliningen og beskriver det: ….Jeg undres paa hvor langt ut gjennom fjorden det er en ser derfra? Til Trondhjem kanskje? Nei, Nidaros er det vel nu en 90

stund. Den 13. august er det en brann som beskrives, men det matnyttige er like viktig: …Det var en nokså stor skog- eller lyngbrand etsteds ute paa fjellet mot Stjørdalen i dag. Vi kan se flammen herfra i kveld og tidligere røk det ganske godt. Nu maa det snart komme nogen hit hjemmefra. Jeg og H. blir lens for proviant. En ting som ikke er nevnt i det hele tatt, er plager med rovdyr. Det må bety at det var mindre av den sorten i 1930 enn i dag. Den eneste gangen rovdyr er nevnt, er 5. juli: …I dag kom K. Jensen herom. Han var paa tur til Glonka for at lete efter en rovdyrsaks. Jeg blev med ham bortover og jeg fant også saksen ute i elven. At Einar brukte dagdoka til litt andre ting, vil jeg også avslutningsvis nevne. Han skriver den 6. august: …Jeg har nu faat rede paa adressen til en mann i Sauda som har buhundhvalper til salgs: T. Fanebust, Sauda. Helt til slutt i boka står følgende: Svartsi var hos oksen 23. februar 1931.

Kilder: Dagbok etter Einar Vestrum 1930. Skogn historie, band VI, Frol II. Skogn historie XIII. Husmannsplasser i Levanger og Frol. Norges Bebyggelse, Nord - Trøndelag, søndre del. Muntlig kilde: Magnus Vestrum.

Olaf W. Stamnes:

Emilies hus En nedskriving om Emilie ”Milla” Eriksen, familien og Emilies Hus Bymuseet i Levanger kjøpte Emilies hus i 2006. I følge konservator Dahle er huset den siste autentiske arbeiderboligen i Levanger. Huset er brukt som et opplevelsessenter for byens historie, knyttet til arbeiderkultur i et handverkfisker- og sjømannsstrøk. Huset brukes i dag i de tradisjonelle byvandringene. Videre er det utarbeidet undervisningsopplegg for skolene, knyttet til huset. Åpne arrangement med tablå er også framført. – I framtida ser en for seg at kunst- og handverksutstillinger kan legges hit. Redaksjonen Arbeiderleiligheten som ble et lite bymuseum Sjøgata 40 er et blått hus med blått skilt på ytterveggen. Det er det nest siste huset nord i Sjøgata, Levanger. Huset ble bygget i 1897 som enetasjes hus, 46 m2, med inngangsrom, kjøkken, kammers/soverom og stue. Under huset var det en liten jordkjeller med kjellerlem fra bakgården. I 1913 ble det påbygd trappeoppgang med oppbevaringsrom i tillegg til 2. etasje som inneholdt kjøkken, kammers og stue. I bakgården var/er det uthus med to lukkede boder, en åpen og utedo som står fremdeles i 2010. Folket i Emilies hus Emilie ”Milla” Eriksen ble født i Mosvik den 24.12.1888 og døde i Levanger den 03.12.1987. Hun var døpt Johanna Emilie. 92

Emilie Eriksen

Sjøgata 40. Uthus. Sjøgata 40. Den siste Arbeiderbolig.

Emilie var den eldste av 12 søsken Dahl. De bodde på Rønningen Søndre i Mosvik. Søsken: Paul Anton født i 1894, Karoline 1895, Karl 1896, Ole 1898, Ragna 1900, Georg 1902, Johan 1904, Bertram 1906, Harald 1908, Inga 1910 og Astrid 1912. Emilie hadde samme mor som sine søsken, men ikke samme far. Emilie var 19 år da hun kom til Levanger i 1907. Hun fikk arbeid på Avholdskafeen, som den gang hadde hus i Svebakkgården, Kirkegata 31. Denne kafeen ble i 1910 flyttet til Wikdalgården, der den ble drevet til 1972. Hun ble gift med Erling Eriksen den 19. oktober i 1912. Erling fikk ”Spanska” i 1918 og døde av dette eller av tuberkulose i 1922. Emilie ble da enke med fire barn, Egil 9 år, Gunnvor 8 år, Margit 6 år og Rolf 2 år. Tross slit for å overleve, ble hun aktiv i organisasjonslivet. Hun var med på å starte Levanger Arbeiderkvinnelag. For sitt medlemskap i Arbeiderpartiet fikk hun gullnåla og Arbeiderpartiets æresdiplom for mer enn 50 års medlemskap. Hun ble ansatt i vaskeriet ved Innherred Sykehus i 1938. Denne jobben hadde hun i 31 år, og hun sluttet i 1969, vel 70 år gammel. Her fikk hun Norges Vels medalje i 1954 for lang og tro tjeneste. Hun var også med på å stifte personalforeningen ved sykehuset og ble æresmedlem i denne. Hun fikk Norges Kommuneforbunds merke. Det kan også legges til at hun fikk hedersmerket fra Norsk Selskap til Skipsbrudnes Redning. Hun hadde Røde Kors-nåla og var også aktiv i avholdslosjen IOGT. Som jeg kan huske mormor, var hun en bestemt, streng dame med meninger, og hun sto for disse. Hun var rettferdig og gjorde ikke noe forskjell på folk. Mormor manglet en måned på 99 år da hun døde og ble begravet på Levanger Kirkegård. Brorsønn Oddvar Dahl forrettet i hennes begravelse. Alle hennes søsken ble gamle. De hadde noe å slekte på, for Emilies mormor Ingeborg Heggås, 93

født Gran på Inderøy og gift i Stod, ble 105 år. Det heter seg at Ingeborg gikk fra Stod til Inderøy for å besøke sin søster da hun selv var 100 år. Det sies at hun gikk og strikket. Emilie ” Milla ” Eriksen bodde i Sjøgata 40 fra 1921 til 1985 - i 64 år. Erling Eriksen ble født i Ulvilla, Verdal, den 14.02.1885 og døde i Levanger, den 02.06.1922. (Ifølge kirkebok og folketelling i 1900 er Erling registrert som Elling). Han kom fra husmannsplassen Holmlimovaldet under Holmlimo Østre. Erling hadde 7 søsken: Kristian født 1873, Sofie 1874, Laura 1877. Hun reiste til Amerika. Kristine 1880, Anna 1888, Gusta 1891 og Signe 1897. Ut fra det jeg har oppfattet, kom Erling til Levanger som sagbruksarbeider, men årstall vites ikke. Det har vært lite kontakt med slekta til morfar Erling, da de fleste bodde i Verdalsområdet, og avstandene var ”store” den gangen. Emilie og Erling Eriksen. Emilie og Erling Eriksen Emilie og Erling traff hverandre da Erling jobbet på Verdalsbruket, som hadde flyttet til Levanger 1902 på grunn av raset i Verdal. Raset hadde ødelagt utskipningen i Verdal og derfor flyttet Verdalsbruket til Levanger. En del arbeidere fulgte med, blant dem Erling Eriksen. Mens Emilie arbeidet på Avholdskafeen, traff hun Erling – karene på Verdalsbruket spiste ofte der.

Emilie og Erlings barn 1. Egil, født 17.02.1913 (se En historiebok om Levanger av Asbjørn Eklo, side 173. Egil Margido Eriksen, Den siste sjauer på Levanger Havn). Egil bodde i Sjøgata 40 fra 1921 til 2005, i 84 år, da han flyttet til Levanger bo- og aktivitetssenter. Ugift. Ingen barn. 2. Gunnvor, født 29.11.1914, bodde i Sjøgata 40 fra 1921 til hun giftet seg med Ragnar Eriksen i 1939. Da flyttet de til Bruborg, Vollhaugen, og deretter til Hvedingvillaen, også Bruborg. I 1947 var sykepleiernes brakke, Moan, deres bosted og Ragnar var vaktmester der. Til sist bodde de i Jernbanegata 24 fra 1958/1959. To barn: Erling født 1941 og Solfrid født 1946. 3. Margit, født 25.10.1916, bodde i Sjøgata fra 1921 til 1945. Hun ble gift 94

med Bernold Stamnes i 1940. Fire barn: Willy født 1940 og døde i 1944, Ann Kathrin født 1944, Olaf Willy født 1946 og Bjørn Morten født 1950 og døde i 1953. De flyttet til Sjøgata 28, Johnsen-Årvikgården i 1945, deretter til Bruborg Kolonial i 1951/1952, så til Bakkeveien 5, Lillemarksbakkene, i 1956/1957. 4. Rolf, født 05.02.1920, bodde i Sjøgata 40 fra 1921 til 1959. Han giftet seg med Elfrid Høgli i 1945. Tre barn: Bjørn Oddvar født 1945, Reidar født 1949 og Morten født 1958. De bodde i Sjøgata 40 fra 1945 til de flyttet til Bergstien 2, Lillemarksbakkene, i 1959. Emilie med barna ca. 1921. Bakerst: Rolf, Gunnvor, mor Emilie.

Emilie og Erling bodde først på Erlings Foran: Egil og Margit. hybel i bakgården i Sjøgata 10 (senere Postgården). Egil ble født i 1913 mens de bodde her. De flyttet i 1914 til Moegården, Sjøgata 26. Her bodde de da Gunnvor og Margit ble født i i henholdsvis 1914 og 1916. I 1917 kjøpte de Bjørkengården, Kirkegata 63 (Nilsengården). Denne ble solgt i 1919 til Johannes Rinnan, far til Henry Oliver Rinnan. Neste bosted ble Lindgaardgården, Kirkegata 9 i 1919 (Marchhausergården). Rolf ble født mens de bodde her. Dette var naboen til Levanger Folkeskole og Egil begynte der i 1919, 6 1/2 år gammel. Sjøgata 40 ble neste stoppested. Denne gården ble kjøpt av Konrad Barstad i 1921. Johan Barstad bygde Sjøgata 40 høsten 1897. De fleste gårdene i kvartalet ble bygd med en etasje, så også denne gården. Ut fra bilder fra denne tiden ser man at Rolf, Gunnvor, Margit og Egil. Bildet er tatt i huset var gult. Under folkeBakkeveien 5, den 25.10.1986 på Margits 70-årsdag. tellingen i 1900 bodde føl95

1. etasje

2. etasje

gende personer i gården: Johan Barstad, fisker, født i 1845 på Ytterøya og hans hustru Martha Barstad. Barna: Hans født i 1880, Konrad 1883, Johannes 1885, Ingvald 1888 og Signe 1891. Gården ble senere solgt til fisker Konrad Barstad. I 1913 søkte han bygningskommisjonen om å få heve taket (ark) med 1.20 m. Dette ble gjort, og det ble bygd portrom med rom over. Sagbruksarbeider Erling Eriksen kjøpte Sjøgata 40, 30.05.1921 av Konrad Barstad. Erling hadde kjøpt materialer for å bygge beboelsesrom over portrommet, men han døde i 1922 før han rakk dette. Jeg kan huske at materialer til dette formålet lå her i mange år. I kjøpekontrakten skrev Konrad Barstad at mor Martha og søster Marie skulle bo i kammerset til moren døde. De delte kjøkkenet med de som bodde på stua. Her bodde vekselvis Emilies brødre Paul Anton og Karl Dahl. Paul Anton bosatte seg i Levanger og arbeidet på Verdalsbruket, og senere i mange år ved Levanger E – verk. Karl flyttet til Steinkjer, Byenget, og arbeidet ved Bye Bruk. Han var ordfører i Egge Kommune fra 1946 til 1964. Fra 1964 til 1967 var han den første ordfører i Steinkjer storkommune, og det var han som var arkitekten bak sammenslåingen. For sin samfunnsinnsats fikk han kongens fortjenstmedalje i gull i 1967. Familien Eriksen: Emilie, Egil, Gunnvor, Margit og Rolf bodde i 2. etasje. Emilie, Gunnvor og Margit sov i samme seng på kammerset og Egil og Rolf sov på stua. Martha Barstad døde i 1935, og da ble kammerset i 1. etasje ledig. Egil og Rolf flyttet da inn her. Stua ble leid bort til seminarist Egil Almås (Klæbu Seminar/Levanger Lærerskole). Onkel Egil fortalte at Almås hadde motorsykkel som han brukte når han var heime på Namdalseid. En gang han skulle tilbake til Levanger, startet ikke motorsykkelen og Almås trillet da sykkelen hele veien tilbake til Levanger. Ola Voldseth (bror av Marius) bodde også et par år i stua. Deretter flyttet Magda og Kåre Hallstrøm inn. Stua ble delt slik at Magda og Kåre hadde ett rom, og barna, Per og Odd, det andre. I tillegg hadde de kjøkkenet. Egil og Rolf bodde fortsatt på kammerset. Hallstrøm flyttet fra Levanger til Lillehammer i 1945, og da flyttet Egil til kammerset i 2. etrasje som Margit og Bernold hadde flyttet fra. Mormor Emilie lå på stua i 2. etasje. Mens Hallstrøm bodde her, ble det bygd opp ei hytte i deler i bakgården. Denne ble rodd/fløytet til Børøya og satt opp på nordsida av øya før andre verdenskrig. Da krigen brøt ut i 1940, flyktet alle som bodde i Sjøgata 40 til denne hytta. Jeg tror det var 10 personer. Mormor Emilie, som arbeidet på vaskeriet ved Innherred Sykehus, gikk fram og tilbake fra Børøya til Levanger på arbeid. I 2005 var Egil med meg til Børøya, og vi gikk bortom det vi kalte Henriksenhytta (Helge Henriksen kjøpte denne hytta i 1945 da Hallstrøm flyt97

tet). Egil var da 92 år gammel. ”Da vi satte opp hytta plantet jeg to bjørker foran den, men nå er det bare en.” Ved nærmere ettersyn så vi stubben av den andre. Egil hadde svært god husk. Mor og far, Margit og Bernold Stamnes, bodde på kammerset i 2. etasje i Sjøgata 40 da de giftet seg i 1940. De bodde her da Willy og Ann Kathrin ble født i henholdsvis i 1940 og 1944. Bernold og Margit flyttet i 1945 fra Sjøgata 40 til Sjøgata 28, Johnsen-Årvikgården. Mens de bodde her, ble Olaf Willy født i 1946 og Bjørn Morten født i 1950. Magda og Kåre Hallstrøm (Kåre var baker) flyttet til Lillehammer i 1945. Rolf og Elfrid, som ble gift St. Hans aften 1945, flyttet da inn i 1. etasje. Her ble barna Bjørn, Reidar og Morten født. Egil flyttet i 1945 til kammerset oppe. Emilie sov fremdeles på stua. Etter at Rolf og Elfrid skiftet bolig, flyttet Helene Hjelde og datteren Borgny (Bogga) inn i 1. etasje og bodde der til Helene døde 1980. Da flyttet Emilie ned og bodde der til hun flyttet til Levanger bo- og aktivitetsenter i 1985. Hun flyttet senere til sykehjemmet St. Øystein ca. 1987. Egil bodde oppe i 2. etasje. Etter at Emilie kom til Levanger bo- og aktivitetsenter, flyttet Egil ned. 2. etasje har siden stått ubrukt.

Deler av bakgården i Sjøgata 40 er hele tiden brukt til dyrking av bl.a. poteter, persille, gulrot og blomster (spesielt rosa og gule georginer). Under krigen ble det satt opp kaninbur her. Kaninkjøtt ble en viktig attåtnæring under krigen, og jeg kan huske at slekta var lite begeistret for slikt kjøtt etter krigen. Jeg kan også huske at Egils båt var vinterlagret her, noe den fremdeles er. Egil har vært en ivrig fisker hele sitt liv, og han har fisket så mye at han alltid hadde fisk av alle slag. Han spiste dette flere ganger i uka. Det er kanskje derfor han er blitt så gammel? Han (mannen med skyggelua) gjorde mange turer i byen og omegn, og var alltid oppdatert. Hans faste plass ellers var på benken ved ferjeleiet der han traff likesinnede. Båten hans hadde plass i fjæra her. Etter hvert var han ”alene” igjen i sin aldersgruppe. Han husket hus og slekter i Levanger svært godt etter å ha vært avisgutt i 98

øverbyen. Han er den eneste gjenlevende av barneflokken på fire og bor i dag, 97 år gammel, på Levanger bo- og aktivitetssenter (2010). Dette er slik jeg har oppfattet historien om Emilie, familien og ”hennes hus”.

Kilder: Asbjørn Eklo sine bøker om Levanger. Onkel Egil Eriksen. Han har også vært kilde for Asbjørn Eklo. Mor Margit Stamnes.

Sjøgata 40 ble Museets eiendom i 2006.

Aashild Saursaunet:

70-årsjubileum for 3-årig grunnutdanning i sykepleie i Levanger 10. januar 2010 var det 70 år siden den 3-årige sykepleierutdanningen i Levanger ble startet. Dette ble markert med to dagers seminar med tema ”Jubileumsfeiring med historiske tilbakeblikk og syn for framtida”. Synnøve Iversen, tidligere sykepleier og lærer ved sykepleierutdanningen, var invitert til å holde jubileumsforedraget. Tittelen på foredraget var ”Å være sykepleierelev og sykepleier i ’gamle’ dager”. Hun tok oss med i et interessant og humoristisk tilbakeblikk fra egen erfaring. Birgit Reisch, sykepleier og enhetsleder ved Øya helsehus, holdt foredrag over emnet ”Sykepleieren i framtida – utfordringer og muligheter”. Hun delte interessante erfaringer fra egen arbeidsplass og hva som er mulig å få til. I tillegg hadde studenter på første årstrinn kreative og interessante presentasjoner fra sykepleiefaget, historisk og sett med dagens øyne, ved sang, film/video, klær og ulike utstillinger. I tillegg til det faglige var det festmiddag med gjester, tilhørende hilsener og taler. Her følger et tilbakeblikk på noe av det som har skjedd på de 70 årene og også noe av utviklingen fram til starten på den 3-årige sykepleierutdanningen. Skolens historie I boka om Innherred Sykehus, 1843 – 1979, skriver Gerd Søraa om starten på sykepleierutdanningen ved sykehuset. ”I 1939 fikk styrene ved fylkessykehusene fullmakt til å sette i gang 3-årig hovedkurs for fullverdig utdannelse av sykepleiere, likeverdig med den undervisning for eksempel Norske Kvinners sanitetsforenings og Røde Kors’ sykepleierskoler i Trondheim ga” (Søraa 1979, s. 141-142). I tillegg skulle en opprettholde det 1 1/2 årige kurset for distriktssykepleiersker som en hadde fra tidligere. Disse skulle få tilbud om å delta på Hovedkursets andre del med nye 1 1/2 år. I 1940 hadde sykehuset 6 elever på Hovedkurset og 15 elever på det kortere kurset. Øverste ansvarlig for den 3-årige sykepleierutdanningen var oversøster Magnhild Hansen. Skolen hadde også instruksjonssykepleier som hadde det daglige ansvar for undervisningen. Rebekka Holter var den første. Hun kom fra søsterhjemmet Betanien 100

i Oslo. Årsaken til at en hentet bistand derfra, var at Innherred Sykehus hadde kontrakt med Søsterhjemmet Betanien når det gjaldt sykepleiere til sykehuset. Før 1940 I 1891 forelå det en søknad fra Forr Sogns Sygepleieforening til Amtstinget om å få sende en kvinne til ”Skogns Sygehus” for opplæring (Søraa 1979). Søknaden kom ikke i mål i denne omgang, men den satte i gang en prinsippdebatt om utdannelse av såkalte distriktssykepleiersker. I 1892 kom saken på nytt opp i Amtstinget, og det ble vedtatt å oppta en kvinnelig elev til opplæring i sykepleie på sykehuset. Opplæringstiden skulle være 1 år, og det ble nedfelt en del vilkår rundt utgifter, rettigheter og plikter. Det skulle være 1 elev i gangen, og utdanningen skulle sikte på distriktssykepleie. Med dette vedtaket var grunnlaget lagt for sykepleierutdanning ved de to sykehusene. I 1924 var situasjonen den at det var vanskelig for Innherred Sykehus å få elever. Undervisningstilbudet var ikke godt nok, og overlegen hadde foreslått at utdanningstiden burde økes til 1 1/2 år. Norsk Sykepleierforbund (NSF) som ble startet i 1912, arbeidet ivrig for at sykepleierutdanningen skulle bli 3årig og for skikkelige lønns- og arbeidstidsbestemmelser for sine medlemmer. I 1938 tok fylkesmannen i Nord-Trøndelag opp tanken om at de det ved fylkets to sykehus burde startes 3-årig sykepleierutdanning. Og i 1939 innstilte overlege Johannesen på at det skulle startes 3-årig hovedkurs og inntil videre 1 1/2 års-2 års utdanning av distrikts-sykepleiersker. Fylkestinget i Nord-Trøndelag vedtok 9. oktober 1939 at det skulle startes 3-årig utdanning ved Innherred Sykehus og at det første kullet skulle tas opp i januar 1940 (Søraa 1979). Fra 1940 til 1980 Som nevnt tidligere ble 6 elever ble tatt inn til den 3-årige utdanningen i 1940. I tillegg hadde sykehuset 15 elever som fortsatte etter den gamle ordningen med 1 1/2 års utdanning. Denne ordningen ble opprettholdt noen år framover. Som også nevnt ble det hentet bistand fra Søsterhjemmet Betanien ved oppstart av sykepleierutdanningen. Etter Rebekka Holter som instruksjonssykepleier fulgte Borghild Gjerstad, Randi Reinertsen og Aase Bergvin. Sistnevnte ble tilsatt i 1951. Stillingen ble i 1962 endret til skolestyrer, senere rektor (Søraa 1979). Sykepleielov og vilkår, endring i skolens navn Selv om sykepleierutdanning var startet i Norge allerede i 1868, fikk en først i 1948 egen sykepleielov–Lov av 10. desember 1948 om utdannelse og offentlig godkjenning av sykepleiere. I samsvar med denne lov fikk en i 1950 Vilkår for skoledriften. Lov og vilkår fikk virkning for skolenes drift fra 1952, 101

Søsterkullet ved Innherred Sykehus 1941-44. 1.rekke fra venstre: Karen Langåssve, Kristine Similä, Reidun Bjørgum, Åsta Ronglan og Helga Vongraven. 2.rekke fra venstre: Reidun Pedersen, Dagrun Lorås, Alfhild Johnsen og Dagrun Eriksen. Bakerste rekke fra venstre: Instruksjonssøster Borghild Gjerstad, ass.lege Leif Efskind, overlege J.Chr. Johannessen, ass.lege Leon Elias Volodarsky og oversøster Magnhild Hanssen. Bilde utlånt fra sykepleierutdanninga i Levanger.

og skolene måtte søke Sosialdepartementet om godkjenning. Denne godkjenning ble gitt 15. september 1952. Skolen fikk nå navnet Innherred Sykehus’s Sykepleieskole (Valstad 1990). I 1963 ble skolen skilt fra sykehuset på bakgrunn av Lov av 8. januar 1960 Om utdannelse og offentlig godkjenning av sykepleiere (revisjon av sykepleierloven av 1948) og nye vilkår i tilknytning til denne, av 1962. Skolens navn ble nå Innherred Sykepleieskole. Struktureringen i utdanningen med hensyn til teori og praksis ble mer fast. Så langt hadde skolen bare uteksaminert kvinnelige sykepleiere. I 1971 ble den første mannlige elev uteksaminert. Etter den tid har det blitt flere. I 1976 ble det innført semesterordning med 40 ukers skoleår, og benevnelsen elev ble erstattet av student (med bakgrunn i Midlertidige vilkår av 08. januar 1975). 102

10.mai 1945. Søsterelevene er bak fra venstre Asbjørg Lillemo og Olga Haugsand. Bildet er tatt fra sykerom nr.1, som var en sal i 1.etasje på sykehuset med 14 senger, og er utlånt av Asbjørg Lillemo.

Pause for elever og sykesøstre i solveggen utenfor sykehuset med en ung pasient. Foran fra venstre: Ukjent, ukjent pasient og Ranveig Øygarden. 2. rekke fra venstre: Målfrid Fløistad, Paula Aune(Høylo) og ukjent. Bak fra venstre: Karen Langåssve og Asbjørg Lillemo som har lånt ut bildet, som trolig er tatt i 1945. AL gikk på det 4.søsterkullet ved Innherred Sykehus.

103

Elever og sykepleiersker i 17.maitog 1945. Blant de som kan gjenkjennes er Lina Tang, Dora Hafsmo, Lina Grønvold, Borgny Røsok, Ruth Samuelsen, Johanna Mansåker, Ranveig Øygarden, Gunvor Nilsen, Signe Ellingsen, Åsta Ronglan, Agnes Steinsli, Hjørdis Olsen og Olga Haugsand. Bildet er tatt av Renbjør, og utlånt av Asbjørg Lillemo.

I 1980 var det en omfattende revisjon av vilkårene for utdanning, og en fikk nye Forskrifter for offentlig godkjenning av sykepleierskoler og nye opptaksvilkår. Fra nå av bygger man på 3-årig utdanning fra videregående skole eller tilsvarende (opplæring/praksis) (Valstad 1990). Egen fane Høsten 1962 ble tanken om en skolefane lagt fram. Astrid Okkenhaug Bjørvåg, som selv var elev den gang og formann i elevlaget, skriver om prosessen med dette arbeidet. Elevene fikk i oppgave å arbeide med denne ideen, sammen med blant annet skolens rektor Aase Bergvin. Det ble utarbeidet et forslag som fanemaler Jarleif Herskedal arbeidet videre med. Det ble tatt utgangspunkt i skolens emblem som tidligere elev, Karen Langåssve, hadde laget utkast til. Mottoet var ”I lyset fra korset”. Dette emblemet, som er formet som en nål til å feste på arbeidsdrakten, benyttes fortsatt i dag. Emblemet preger baksiden av fanen. På forsiden er det en sol som, i følge Herskedal, symboliserer livgivende kraft til skapningen, livskraft og sunnhet og en svane som repre104

senterer renheten. I tillegg står skolens motto ”Salus aegroti suprema lex” (d.e. ”den sykes vel vår høyeste lov”). Fanen ble avduket 17. mai 1964 (Bjørvåg 1990). Fra 1980 til 2010 Grunnutdanning på høgskolenivå: Sykepleieskolene fikk fra 01.01.82 høgskolestatus, programmessig, og fra 01.01.86 ble det statlig overtakelse og fullstendig høgskolestatus. Skolens navn ble i 1982 endret til Innherred Sykepleierhøgskole, og fra 1987 fikk sykepleierutdanningen en ny rammeplan. Det som var viktigst da, var en vekttallsberegning av studiet til 60 vekttall. Aase Bergvin, som hadde vært skolens rektor siden 1962, sluttet i 1986, og Overlege J. Chr. Johannessen og rektor Aase Asgjerd Valstad tok over som Bergvin med sykepleierutdanningas fane. Bildet er utlånt fra sykepleierutdanninga i Levanger. rektor fra dette året. Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) I 1994 ble Høgskolen i Nord-Trøndelag etablert, og alle daværende høgskoler i fylket ble ført videre som egne avdelinger i den nye høgskolen. Fra 01.08.2000 ble avdelingene slått sammen til 3 avdelinger, en i Namsos, en i Steinkjer og en i Levanger (Valstad 1990). 01.01.2004 ble trafikklærerutdanningen i Stjørdal lagt til høgskolen og fikk navnet Avdeling for trafikklærerutdanning. Den nye høgskolen hadde to-delt ledelse, en faglig leder, rektor, og en administrativ leder, direktør. Avdelingene fikk også to-delt ledelse med dekan som faglig leder og avdelingsdirektør eller kontorsjef som administrativ leder.

105

Avdeling for helsefag Fra 01.08.07 ble Høgskolen i Nord-Trøndelag organisert i faglige avdelinger. De 2 helsefagavdelingene ble dermed slått sammen til 1 avdeling Avdeling for helsefag, med studiested Namsos og Levanger. Avdelingen fikk en felles dekan, og studieledere på de ulike utdanninger. Ved helsefagavdelingen tilbys bachelorgradsstudier i sykepleie, vernepleie og reseptar og et tverrfaglig mastergradsstudie i helse- og sosialfag med fordypning i psykisk helsearbeid. I tillegg gjennomføres ulike videre- og etterutdanninger. Fra høst 2010 starter sykepleierstudentene ved begge studiesteder etter ny, felles fagplan.

Kilder: Bjørvåg, Astrid Okkenhaug (1990) Innherred Sykepleierhøgskole får egen fane I: Valstad, A. (red) Innherred Sykepleierhøgskole 1940-1990. Søraa, Gerd (1979) Innherred Sykehus 1843-1979, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Steinkjer. Valstad, Asgjerd (1990) Innherred Sykepleierhøgskole 1940-1990.

106

Frits Wahlstrøm:

Minner fra Hegle skole Våren 1957 gikk jeg ut av Hegle skole. På avslutningsdagen fikk jeg litt ekstra oppmerksomhet fra min lærer, Arne Strand. Da jeg kom opp til kateteret for å motta mitt avgangsvitnemål, holdt han en liten tale og fortalte forsamlingen at jeg hadde gjennomgått folkeskolen uten en eneste dags fravær. Han nevnte at god helse må ha vært en betingelse for et slikt ”kunststykke”, men sa også at trivsel må ha vært en medvirkende årsak. Jeg rødmet og var skikkelig flau. Var dét noe å legge så mye vekt på, da, tenkte jeg. I ettertid måtte jeg vedgå at Strand kanskje hadde litt rett i det han sa. Jeg likte meg godt på den gamle skolen som hadde så vakker beliggenhet oppe i bygda. Egentlig burde jeg gått på byskolen. Jeg bodde i Brusvebakken på

Flyfoto av Hegle skole i 1950-årene. Noen barn ved uthuset vinker til flyet. I hagen ses lærer Einar Nergårds bikuber. På andre siden av Okkenhaugveien ses Øvre Heir gård. Foto: Widerøes flyveselskap

107

Bruborg, og avstanden fra hjemmet mitt ned til sentrum var bare noen hundre meter, mens skoleveien til Hegle var atskillig lengre og mer strevsom. Levangerelva dannet i sin tid grensen mellom Frol kommune og Levanger kommune. Bruborg ble en gråsone hvor noen elever gikk på Levanger skole, og følgelig måtte betale skolepenger, mens andre – og jeg vil tro de aller fleste - gikk på Hegle skole. Av samme grunn fikk vi nok litt ulik ballast med oss. Byskolen var underlagt byskoleloven, mens vi fikk vår undervisning i henhold til landsfolkeskoleloven. Det siste innebar skole annenhver dag, mens de som gikk på byskolen fikk undervisning hver dag. I fritiden lekte vi sammen. Av og til fikk vi høre at ”byungene” misunte oss som gikk på Hegle fordi vi hadde så mange fridager i skoleåret. Vi som bodde på Bruborg ble derfor noe splittet. Bruborg ble et slags ingenmannsland helt fram til Frol ble innlemmet i storkommunen Levanger i 1962. Salmer og sanger På min første skoledag i 1950 ble jeg fraktet over Ulveshøgda sittende på bagasjebæreren på mammas sykkel. På ryggen hadde jeg ranselen som jeg hadde arvet etter min søster, som var to år eldre enn meg. Jeg var spent, men også litt glad. Visste at jeg ville treffe et par kamerater som skulle gå i samme klasse. Lærerinna mi, Anna Øverland, syntes jeg virket både barsk og streng og så var hun litt for gammel – sa jeg til mamma da skoledagen var over. I ettertid fikk jeg høre at hun nærmet seg pensjonsalderen. Kanskje kan det være til ettertanke, at for 60 år siden gjorde vi ting man ikke gjør i dagens skole. Vi reiste oss og sto ved pultene når lærerinna kom inn i klasserommet. Anna Øverland ville ha ro og orden, og det fikk hun. Vi startet dagen med en salme eller sang. Vi samlet oss dermed om noe felles, og fikk dermed en god start på dagen. Jeg likte å synge. Mange år senere da jeg selv tok imot mine første elever på Vormsund skole i Nes på Romerike, leste jeg i skoleplanen – det sto endatil på nynorsk - at ”skuledagen skal starte med salmesong eller annan høveleg song”. Da tenkte jeg på min gamle lærerinne, og tok opp arven fra min egen skoletid. Hvorfor denne tradisjonen ikke blir videreført i dag, synes jeg er et tap for norsk skole. Hvorfor skal elevene synge bare i sangtimene? Avslutningen av skoledagen var som begynnelsen. Vi sto ved pultene våre og sang. Særlig godt husker jeg ”Fager kveldsol smiler”, ”Så ta da mine hender” og ”Alltid freidig når du går”. Jentene neiet og guttene bukket, og vi sa ”takk for i dag” da vi gikk ut av klasserommet. Et godt minne. Tidlig fremmøte Skoleplassen på Hegle skole var ikke akkurat i vater, men fremsto i hellende retning mot samfunnshuset på andre siden av skolegjerdet. Men du ver108

den som denne plassen ble brukt – i friminuttene og i de fleste timer i kroppsøving. Fotball spilte vi, skjønt det er vel mest korrekt å si at vi sparket ball, året rundt. Likestilling var ikke noe tema i de dager. Jentene måtte ta til takke med det atskillig mindre arealet på oversiden av flaggstangen, som dannet skillet mellom ”vår” store bane og jentenes del av skoleplassen. Mange av oss guttene var så interessert i fotball at vi møtte opp på skolen i grålysningen, og ofte i mørket om vinteren, for å sparke ball. Og faktisk var det slik at mange av dem som bodde lengst unna, møtte opp på skolen en halv time og vel så det, før skoleklokken ringte. Vi ville ha en god runde med fotball før første time. Lærerinne med egen bil I kroppsøvingstimene slo vi som oftest ball. Noen klarte å slå ballen så langt at den havnet over gjerdet mot samfunnshuset. Da fikk den som slo og de andre på laget løpe banen ned og tilbake til start, før noen rakk å kaste den tilbake til balloppkasteren. Det ga mange poeng til laget. I min klasse var det flere som var dyktige til å slå ball. Kanonball var populært både i friminuttene og i skoletimene. Denne leken foregikk på det lille området mellom den ene tverrveggen på skolen og uthuset. Av mangel på redskap brukte vi skohælen til å streke opp bane. Skoleveien min var bortimot et par kilometer, men føltes ofte å være mye lengre. Vi gikk eller syklet vår og høst. Veien gikk opp Brusvebakken, forbi Ankolm gård og Fabritiusbakken, opp Klivlebakken, over Ulveshøgda og bortover sletta forbi husmannsplassen Damgjerdet, hvor Gudrun og Olaf Julseth bodde. I svingen før vi kom inn på Okkenhaugveien, passerte vi garasjen til Anna Øverland. Hun eide en svart personbil. Noen av oss guttene var litt stolte over å ha ei lærerinne med egen bil. I helgene vikarierte hun som drosjesjåfør. Vi så ofte bilen hennes sto parkert utenfor drosjesentralen i Larsengården ved torget, huset som Inge Ryan og Bjørg Tørresvold kjøpte og restaurerte. Stabilt og trygt Om vinteren gikk vi til skolen, brukte spark eller spente på oss skiene. Det siste var aktuelt etter snøfall når skoleveien ikke var brøytet. Vi visste at veien som oftest ikke ble brøytet før langt på dag, og kanskje ikke før dagen etter, når snøfallet var stort. Været kunne stå hardt på over Ulveshøgda, og jeg husker mange turer forbi Ulve gård i kulde, vind og snøfokk. I friminuttene om vinteren fikk vi også rikelig anledning til å mosjonere. Vi sto på ski i noen bakker som vi kalte Reina, et par hundre meter fra skolen. Her lærte vi oss sving- og utforteknikk, og det ble også laget hopp. Lærere kalte på oss ved å ringe i kubjella fra vinduet på lærerrommet noen minutter før de ringte fra skoletrappen. 109

I småskolen hadde vi klasserom i nordenden av bygningen mot skolens hage. Da vi begynte i fjerde klasse, ble vi flyttet over gangen og fikk klasserommet i sørenden ut mot skoleplassen. Vi følte oss litt viktige over å ha kommet over i storskolen. I ettertid har jeg tenkt over at vi slapp all uroen med å løpe fra rom til rom i løpet av skoledagen, slik elever ofte må gjøre i dag. Vi hadde dette rommet i alle fag de fire siste årene. Det føltes stabilt og trygt. Lærerdattera holdt skoletime Jeg syntes vi fikk en real og grei lærer i storArtikkelforfatteren ved skolepulten i 1955. skolen. Arne Strand var Foto: Ingvald Groven dyktig og behandlet oss med tillit. Han underviste i alle fag. Bortsett fra sang, som jeg tror han satte mindre pris på, er det mitt inntrykk at han trivdes med fagene. Årsaken til at jeg tror han mislikte sangtimene, var at vi fikk påfallende mange ”utetimer”, det vil si kroppsøvingstimer, når sangundervisning sto på timeplanen. Jeg kan nesten ikke huske at mine to folkeskolelærere var borte fra skolen noen gang, for vi hadde ytterst sjelden vikarer. En gang kan jeg minnes at Arne Strand og hans kollega, Einar Nergård, var fraværende på slutten av en skoledag det siste skoleåret. Jeg tror de skulle på et lærermøte. Vi elever måtte imidlertid være på skolen. For å holde oss i meningsfylt aktivitet hadde Nergård instruert sin eldste datter, Ellen, som gikk i min parallellklasse, til å holde en time i historie. Ellen var kvikk og oppvakt, og hun hadde forberedt seg godt. Hun gjennomførte historietimen mens begge sjuendeklassene, 35 elever totalt, satt tett sammen i klasserommet. Jeg tror flere enn meg ble imponert over lærerdatteren da. Til tross for at ”lærerinna” for anledningen ikke var eldre enn oss, kan jeg ikke huske at noen bråket eller tøyset i denne timen. 110

Høvlet og pusset i dagevis I mangel på spesialrom ble sløydundervisningen på Hegle holdt den siste uken av skoleåret. Verktøyet lå oppbevart i et skap bakerst i klasserommet, mens sløydbenkene ble tatt fram fra uthuset og satt inn i skolestua. På grunn av at vi hadde parallellklasser, måtte en av klassene ha undervisning på ettermiddag og kveld. Jeg synes det var litt stas med denne ordningen. Det første vi laget på sløyden, var ei spekefjøl. Undervisningen var neppe særlig effektiv, for vi høvlet og pusset i flere dager før læreren godkjente produktet. Utvilsomt en tålmodighetsprøve, men likevel likte jeg sløydundervisningen godt. Det var spennende og lærerikt å bruke de forskjellige verktøyene, noe som har kommet godt med senere i livet. Det er synd at sløydundervisningen er så nedprioritert i dagens skole. I sjuende klasse laget vi stålampe, som var et stort og tidkrevende arbeid. Vi rakk ikke å lage flere gjenstander dette siste skoleåret. Det var ikke bare å bestille biltransport hjem den gangen, fordi det knapt fantes biler. Kåre Engelin og jeg løste transportproblemet med å låne handvogna til kolonialkjøpmann Alv Østeraas på Bruborg. Han var en jovial kar som vi likte godt, ikke minst fordi han var fotballdommer og medlem av idrettslaget ”Sverre”. Vi reipet stålampene fast med tau, dyttet den tunge vogna foran oss, og kom velberget hjem etter en stri tørn over Ulveshøgda. Vi fikk begge ros for lampene våre. Spesielt Kåre hadde grunn til å være stolt, for faren hans var snekker. Mamma og pappa syntes min lampe var så fin at den ble plassert ved siden av radioen i stua. Senere havnet den på gutterommet i andre etasje. Der står den fortsatt.

Glonka 1955: I sommerferiene tok vi oss jobber som visergutter, avisbud eller på gårdene i distriktet. Min klassekamerat Bjørn Iversen arbeidet som gjeter inne i Frolfjellet. Her står han sammen med Margido Gotaas og gjeterhundene på Glonka sommeren 1955. Foto: Laura Gotaas

Skogplanting En maidag i storskolen fikk vi beskjed om at vi skulle lære skogplanting. Vi behøvde ikke å ta med matpakke den dagen, for vi ville få ser111

vering ute i skogen. Om morgenen kjørte en traktor inn på skoleplassen. Det var skogeieren som kom for å hente oss. Vi hoppet opp i hengeren og ble kjørt til et skogsområde i Munkeby. Der fikk vi utlevert hakker. Så fulgte en rask demonstrasjon hvordan den skulle brukes og hvor stor avstand det skulle være mellom plantene. Vi ble delt inn i grupper så vi ikke skulle tråkke oppi hverandre. Arbeidet gikk unna med liv og lyst. Praktisk arbeid i skoletiden likte de fleste av oss godt. Etter en god matpause med brødblingser og melk, gikk vi gang med den andre økta. Jeg tror hver gruppe rakk å få noen hundre planter i jorda før vi ble kjørt tilbake til skolen. I dag skulle det ha vært artig å se trærne som vi plantet for over 50 år siden. De er forhåpentligvis i fin utvikling, og om noen år er de sikkert hogstklare. Potetplukking Fra fjerde klasse fikk vi en ukes potetferie. Det var hardt arbeid fra morgen til kveld, åtte timers dag pluss fem timer på lørdag. Vi måtte selv ta oss fram til fots eller på sykkel, og være framme til frokost klokken halv åtte. Arbeidet på åkeren startet en halv time senere. Midt på dagen fikk vi middag og halvannen timers hvile. Bonden tok seg en lur på sofaen, mens vi fikk leke i høyet på låven. Klokken halv seks tok arbeidsdagen slutt. Vi ble sendt til gårder ganske langt hjemmefra, og ikke sjelden til andre skolekretser. Jeg var hos Martin Bjørås som hadde gård ved Langåsdammen. Han var så grei at han hentet oss i bil ved kinohjørnet i Kirkegaten. Han var en sprek kar. I matpausene utfordret han oss i tresteg, en tung øvelse med støvler ute på åkeren. En annen gang plukket vi poteter hos Monrad Lian som hadde gård helt oppe i Okkenhaug. Det var en lang tur å sykle tidlig på morgenen. Men i tørt og fint høstvær hadde det liten betydning. Verre var det de dagene vi jobbet i regn og blåst hos Harald Storborg i Nordbygda. Åkeren var så klissete at det fulgte med like mye jord som poteter i de blytunge bøttene. En dag ble vi sendt hjem etter middag. Ellers minnes jeg fine dager med potetplukking hos Torleiv Stavrum på Ankolm, hos Ola Sandstad på nabogården og hos Harald Jørstad på Geite. Et par dager jobbet vi også hos hans bror, Jarle, på nybrottsbruket Bjønnstykket ved Levangerelva. Selv om arbeidet røynet på rygg og armer, tror jeg de fleste satte pris på å tjene egne penger. I alle fall gjorde jeg det. Da potetferieuken var slutt, dro vi hjem med mange tikroninger og mynter i lomma. Det meste av slit og strev var da glemt.

112

Skolekjøkken Siste skoleåret lærte vi matlaging og husstell. På Hegle fantes ikke spesialrom i noe fag, så denne undervisningen foregikk på Mule skole en dag i uken. Jeg tror alle skolene i Frol hadde sin husstellundervisning på Mule. Denne sentraliseringen medførte at vi fikk kjøre buss, en sjelden og populær begivenhet for de fleste av oss. Jeg husker Oddbjørg Guttelvik som en dyktig og engasjert lærer i faget. Hun kunne også være streng, og ville ha ro, orden og system. Noen av oss guttene slengte en gang litt ekstra salt i gryten til elever på nabogruppen. Det ble ikke tatt nådig opp. Reaksjonen var så kraftig at det ble med det ene forsøket. Vi lærte av vår tåpelige oppførsel. Like ved Mule skole lå et landhandleri hvor skolen handlet inn matvarer til skolekjøkkenet. Fru Guttelvik laget handleliste, og det var populært å bli plukket ut til å handle på butikken. Vi laget pannekaker, kokte poteter og grønnsaker, laget fiske- og kjøttmiddager, supper og sauser, og vi fikk til og med steke boller og wienerbrød. Undervisningen var praktisk og nyttig. I ettertid har jeg tenkt på at det var flott at kommunen i disse gjenoppbyg-

Trondheims-tur 1955: I 5. klasse reiste vi på skoletur til Trondheim. Her er noen fra klassen foreviget foran Narvesen-kiosken på Levanger stasjon før avreise. Fra venstre Gunnar Hagen, Kåre Engelien, Solveig Indgaard, Bjørn Iversen, Asbjørn Jørstad, Asbjørg Ingvaldsen, Greta Johansen, Bjørg Buran, Frits Wahlstrøm, Kari Ekset, Hildur Indahl og Ingrid Nørholm. Foto: Arne Strand

113

gingsårene etter krigen tilbød dette praktiske faget, som unektelig kostet en del penger. Når vi i dag hører om skoler som er så fattige at de kun gir elevene teoretisk opplæring i faget, må man lure på om landet vårt er så rikt som det ofte uttrykkes. Kastet i stykker ruta En gang vi var på vei inn etter et friminutt, slengte en av guttene i min parallellklasse i vei en snøball og knuste ei glassrute i klasserommet vårt. Han kastet for å treffe ryggen på en av medelvene, men bommet stygt. Etter hendelsen opplyste lærerne at skolen ikke hadde budsjett for den slags type skader. Foreldrene til eleven ble kontaktet med melding om ut ruten måtte erstattes. Noen dager senere kom guttens far syklende til skolen med ei ny glassrute. Han fikk låne en stige og satte egenhendig inn den nye ruten. Vi sto og så på mens han gjorde jobben. Det gjorde inntrykk på oss. Jeg kan ikke erindre at det ble knust flere ruter på Hegle skole i min skoletid. Merkeprøver og skoleskirenn Hvert år ble det holdt idrettsmerkeprøver på Frol idrettslags bane på Øvre Gran. Banen lå temmelig bortgjemt inne i skogen omkring en kilometer fra skolen. Vi syklet eller gikk oppover til plassen. Jeg likte godt å konkurrere i løp, hopp og kast, men husker disse dagene som svært så ineffektive. Ettersom alle elevene på skolen deltok samtidig, ble det svært mye venting. Det kunne være både regn og kaldt vær, og vi sto lenge i kø og hutret før det endelig var vår tur. Jeg erindrer at mange av jentene mislikte disse dagene. Så hadde vi de årlige skoleskirennene, der vi konkurrerte mot de andre skolene i Frol. Det var skjoldkonkurranse mellom Halsan, Mule, Okkenhaug og Hegle. Guttene deltok i hopp, og jeg husker at rennet foregikk i Geitsetebakken et par år. Jentene konkurrerte i slalåm. Jeg hørte med blant de få guttene som ikke hadde hoppski, og måtte derfor delta i slalåm sammen med jentene. Det var ikke så tøft som å hoppe, men jeg satte pris på konkurransen likevel. Under skoleskirennene hadde vi medbrakt matpakke, og fikk servert varm sjokoladedrikk av tjenestevillige mødre som ordnet drikke på dugnad. Det satte vi stor pris på. En gang etter at skoleskidagen i Geitsete var slutt, fant noen av oss guttene på at vi skulle kappgå tilbake til skolen. Løypa gikk gjennom skogen og kom ned på Okkenhaugveien omtrent ved hjemmet til min klassekamerat Sverre Myrvang. Vinnerinstinktet var tent hos flere av oss, og vi pustet og peste oss over sletta forbi Solhaug bedehus. Før vi startet på bakken opp fra Nedre Heir til skolen, tok jeg føringen. Bakken er ganske lang og tung, og jeg kjente melkesyren da jeg nærmet meg 114

Noen av Hegle-elevene og enkelte andre i 17. mai toget året etter at vi gikk ut av 7. klasse. Første rekke fra venstre: Ellen Nergård, Randi Lønvik, Erling Nardo Dahl, Frits Wahlstrøm, Kåre Engelien, Johannes Fossum og Einar Vandvik. I bakgrunnen fra venstre: Per Willy Baadsvik med løftet hånd, Trygve Wold, Torbjørn Johansen, Helge Rykkja og Steinar Berg. Foto: Per Renbjør

toppen. Jeg hadde nok startet spurten for tidlig. Eilif Næssan disponerte kreftene bedre, og like før skoleporten tok han meg igjen og knep førsteplassen. Et artig minne. Turer i nærområdet Noen ganger brukte vi hele skoledagen til turer. En gang mot slutten av skoleåret fortalte Strand at vi skulle besøke Tingstadgruva, som lå oppe i bygda. Vi syklet fra skolen, ned Heirbakken og veien mot Munkeby, forbi huset hvor mine besteforeldre, Ellen og Frantz Wahlstrøm, bodde. De leide et gammelt og dårlig hus tilhørende Fossem gård på andre siden av veien for Hegle mølle. Ved trebrua over Levangerelva starter Gropabakken. Halvveis oppe i bakken tok vi til høyre og kom til et lite bruk som het Bergsmo. Her lå den gamle gruva. Vi fikk høre at det hadde vært drift i gruva i siste halvdel av 1800-tallet, og at det var kobber som ble utvunnet. Strand hadde med seg lommelykt, og vi gikk innover i gruvegangen. Spennende og litt nifst. Jeg kan minnes at den var ganske lang, og at veggene var fuktige. De fleste i klassen opplevde nok turen innover i gruva som temmelig skummel. Etterpå satte vi oss på berg- og lyngrabbene utenfor gruva og inntok medbrakt mat og drikke. 115

En annen gang syklet vi til Røstad skole for å bade. Vi fikk bruke skolens badestrand som ikke var forbeholdt andre enn skolens elever og ansatte. Jeg hadde lært å svømme, og syntes det var stas at hele klassen min badet sammen. Skolestyrer Ola Vandvik kom smilende ned på badeplassen og slo av en prat med læreren vår. Etter badeturen slapp vi å dra tilbake til skolen, men kunne sykle rett hjem. Skoletur til Oslo Sju års skolegang ble avsluttet med en uforglemmelig og opplevelsesrik tur til Oslo. Først mange år senere forsto jeg at læreren vår må ha vært en modig mann som reiste den lange turen med 18 elever, uten å ha med andre voksne. 14 år gammel hadde jeg bare vært til fjerntliggende steder som Grong og Trondheim, og jeg vil tro de færreste av mine klassekamerater hadde vært så mye lengre ut i verden. I midten av juni Vi avsluttet folkeskolen med togtur til Oslo i 1957. Bildet reiste vi med et tidlig er tatt på Dombås stasjon. Stående fra venstre Solveig morgentog til Trondheim. Indgaard, Frits Wahlstrøm, Asbjørg Ingvaldsen, Bjørg Dovregubben, NSBs stør- Buran og Hildur Indahl. Foran sitter Solveig Jensen. ste damplokomotiv, dro Foto: Kari Ekseth oss over Dovrefjellet. Da vi passerte det høyeste punktet, 1026 meter ved Hjerkinn, opplyste konduktøren at det flotte fjellet på vestsiden av jernbanen het Snøhetta. Også på togturen videre informerte konduktøren om hendelser og severdigheter. Et sted i Gudbrandsdalen meldte han at vi kunne se opp mot et fjell som var formet som hodeprofilen til Bjørnstjerne Bjørnson. Det gjorde inntrykk på meg. Vi rullet inn på Østbanestasjonen i Oslo utpå kvelden, og vi tok umiddelbart trikken til Haraldsheim ungdomsherberge på Grefsen. Etter kveldsmat tok noen av oss guttene en tur ut for å se på landets største veikryss, Sinsenkrysset, som lå like nedenfor herberget. Jeg hadde aldri sett så mange biler. Vi lot oss imponere av den store trafikken. Under oppholdet i Oslo fikk vi oppleve mange av de kjente stedene, 116

Frognerparken, Vikingskipene og Folkemuseet på Bygdøy. Vi var også innom Framhuset og Kon Tiki-muséet. Lærer Strand ledet oss med sikker hånd. Vi vandret mye rundt i den store byen, og særlig likte vi å kjøre med trikken. Trivsel og stabilitet Jeg var litt stolt over at jeg betalte Oslo-turen for egne penger. Uken før avreisen ble jeg konfirmert, og det innbrakte for mitt vedkommende den nette sum av 185 kroner. Det var nok til å dekke reise og opphold, og likevel ble det igjen noen kroner til andre formål. Trivsel og stabilitet preget min skoletid. Noen ganger i året besøker jeg fortsatt Bruborg og min barndoms by. Ofte tar jeg turen opp til min gamle skole, skuer på den snart 100 år gamle bygningen og konstaterer at jeg sitter igjen med mange gode minner. Bygningen ble etter hvert for liten. Hegle skole ble nedlagt i 1960, og samme høst ble den nye skolen på Leira tatt i bruk.

I 1987 feiret vi 30-års jubileum på skolen som da var blitt grendehus. Foran fra venstre: Hildur Indahl, Solveig Jensen, lærer Arne Strand, Kari Ekseth, Oddrun Gjerding og Asbjørg Ingvaldsen. Bak fra venstre: Eilif Næssan, Bjørn Iversen, Asbjørn Jørstad, Helga Bjørgvik, Sverre Myrvang, Greta Johansen, Solveig Indgaard, Gunnar Hagen, Frits Wahlstrøm og Bjørg Buran. I tillegg besto klassen av Kåre Engelien, Synnøve Svebak og Ingrid Nørholm. Foto: Selvutløser

117

Eva Adolfsson:

Esther Eriksen Eva Adolfsson (1942-2010) var en anerkjent svensk forfatter med røtter i Norge – Hitra og Levanger. Ved sin bortgang var hun i ferd med å skrive en bok om sin mor, Esther Eriksen, som kom til Levanger som ung pike i 1927. I 1936 flyttet hun til Malmö og giftet seg med Gunnar Adolfsson, redaktør og senere riksdagsmann og forfatter. Eva Adolfsson stilte generøst til disposisjon for Årboka kapitlene som omhandler morens tid på Levanger. De gir et levende innblikk i forholdene i småbymiljøet for rundt åtti år siden. Esther Eriksen var født på Hitra i 1912 og døde i Karlshamn 1999. Etter at hennes far døde, klarte familien ikke lenger å beholde gården Volden i Barmanfjord, (nå er gården igjen i familiens eie) og moren og barna flyttet til Levanger. Evas tante Reidun arbeidet i begynnelsen av trettiårene på telegrafen i Levanger, senere gift med advokat Bjørnstad. En annen tante etablerte seg i Haakon den Godes gate med Gudrun Eriksens Syatelier – nysøm og forandringer. Eva Adolfsson - som mottok en rekke priser for sitt forfatterskap - har gitt sin mors minner fra Levanger en skjønnlitterær form som vi er glade for å kunne bringe i Årboka. Skriftstyret Levanger! Det är något så högtidligt över en ångbåts framfärd. Vit och mäktig plöjer den sig genom vågorna, lämnande efter sig det dramatiskt mörka bandet av rök och de plötsliga hesa anropen, medan stränderna och strändernas alla träd och enstaka hus står som i givakt längs dess väg, vördsamt betraktande: å, det är själva ångbåten som behagar att fara oss förbi! De står i en liten samlad skara på fördäcket till ångaren som nu forslar dem inåt Trondheimsfjorden. Står med ännu rödkantade ögon eftersom alla kvinnorna, och ett par av mansfolket, har gråtit under överfarten från Hitra. Men tårlösa nu, uppmärksamt spejande. När? Hur? Det är vackert härinne. Öar, lövklädda sluttningar, i bakgrunden blånande höjder. Sensommar, fint väder, det är som en utflykt. Men det är ingen utflykt. Spända ansikten, oroade försäkringar. ”Ni två ser 118

alltså till lossningen?” ”Du passar på skjutsen?” ”Och väskorna, räknar du dem? Och koffertarna?” ”Reidun och Frithiof går med dig över landgången! Du håller dem i handen, hårt, lova mig det!” Ett litet sus i skaran: ångaren har rundat en udde, ett kyrktorn blir synligt, vitt. Levanger! En tät samling hus, rakt ordnade, låga, ljusmålade: så ser det ut! Där de ska bo. Ett långsam nalkande. Sedan avlastninghetsen. Ett helt bohag, från en stor gård, eller snarare: de utvalda enskildheterna från ett en gång stort bohag ska utan att skadas lämpas över till kaj och lastas på hästskjuts, den lilla skaran slits mellan övervakningens bekymmer och uppmärksamheten på det nya. Här är det alltså? Tillkommer sedan, medan de vandrar efter kärran med dess svajande lass: känslan av Förnedring. Att de är en familj som har tvingats gå från gård och grund. Att de är en familj som inte har lyckats. En smygande känsla. Men ingen godkänner den. Optimism är det enda som godkänns. De är ju en gladlynt familj. Och så duktiga alla! Allt kommer att gå bra! Levanger blir fint! Ingen lång väg – men jo, första gången är det alltid långt. Oroligt. Ska man hitta rätt? Hur kommer det att vara? Sigmund leder tåget. Han vet, han har ju sin affär här i Levanger. Ett trähus, i två våningar som de andra på gatan. På andra våningen, fyra rum och kök, dass nere i uthusräckan på den lilla gården. De bär och bär. Marie gör upp eld i en främmande köksspis. En provisoriskt framdukad måltid, kring bordet sitter nu alla de utmattade, omvälvningen står ristad i deras trötta ansikten och kvällsblanka ögon. Inte gårdsfolk längre; stadsbor! Men en måltid nu, hemma hos dem själva. Sigmund, redan hemmastadd, erättar en av alla de tusen roliga historier som han kan. Och Leif, som strax ska vända åter till Hitra där han har arbete på en gård, han berättar en av alla de tusen roliga historier som just han kan. Och de skrattar så mycket alla som sitter kring bordet, Gudrun med det stora skrattet där tandköttet lyser så frestande rött, och Ruth med sitt fina pärlskratt, och Reidun med sina smilgropar, och Frithiof med sitt vänliga snällskratt, och Marie liksom jublande med bakåtkastat huvud och även Esthers stillsamma skratt, medan hon ser på alla runtomkring sig och tänker ”min familj, tillsammans, vi har kommit till Levanger och vi är så glada, det kommer att gå bra för oss här i Levanger”. De följande veckorna: heminredning. De ska få det så fint. Där hade blivit stora hål i deras nät. De lagar dem nu. 119

Och livet i Levanger drar igång. I centrum står Gudruns syateljé. Fröken Gudrun Eriksen, nysömnad, ändringar. Håkon den godes gate. Ett litet kvinnorike har det blivit. Där är visserligen Sigmund, som kommer hem om kvällarna från sin affär och lille Frithif, nyss bliven skolpojke, men där är framför allt Marie, som lagar all maten, och Gudrun som syr och syr (för hennes ateljé blir snart populär) och Ruth, förlovad med en man som går på sjömansskola i Bergen, som också syr och Esther som ibland hjälper till med att sy, och sedan lilla Reidun som går i stadens skola. De andra har sina liv på andra håll. Men alla är liksom närvarande. De avger rapporter till varandra. Skriver och skriver. Mest av alla Marie. När kvällsdisken är undanstökad. Sitter vid köksbänken, där är bästa ljuset, försöker vara rättvis: vems tur är det nu, vem har fått vänta längst på brev? Mycket att skriva så här i början, om hur de har installerat sig, till systrarna i Amerika också, och till släkten på Hitra. Allt går bra för oss här. Fast vi saknar Hitra. Förfärligt saknar vi Hitra. Men Esther. Något fattas. Hon har känt det redan på Hitra, när skoltiden var slut och allting har blivit så oklart, ska de bli kvar på gården eller inte, och vad ska det bli av henne, ska hon till någon skola, har man råd? Hon hjälper Gudrun med att sy, lär sig. Och jo, det är ganska roligt. En stycke tyg, ett resonemang, man gör sig en bild, man tar mått. Ljudet av en sax genom ett tyg över ett bord. Ett bestämt ljud, djärvt: här har det fattats ett beslut! Nålandet sedan och tråcklandet och själva syendet som ibland kunde göra henne arg. När det hakade upp sig, trasslade sig! Alla blev arga när det trasslade sig. Fastän de annars aldrig blev det, utom Ruth, men när det trasslade sig med symaskinen, då blev de rent rasande, helt hastigt. Man kunde höra små skrik, som ingen kommenterade, alla visste vad det var fråga om: det hade trasslat sig. Men mest av allt behagligt är själva syendet ändå, oftast glider det fram väldigt fint, med den lilla strävsamma nålen dunkande i sin raka bana, framförd av skickliga händer och lugnt trampande fötter. Strykjärnet sedan, lukten av fuktat och åter torkande tyg, utprovandet. Stränga blickar, endast det fulländade duger. Ta in. Sprätta upp. Kanske ett band på kragen? Ja, ett band på kragen. Nu: ett mästerverk. Ja, det är roligt att beskåda sina händers verk. Men hon vill något mer. Eller något annat. Vad vet hon inte. Hon läser mycket, romaner, dikter, historieböcker, utan särskild ordning eller inriktning, sådant som finns i deras eget bokskåp eller hemma hos släktningar eller som 120

något syskon hade haft med sig från fastlandet, eller fragmentariska avsnitt ur någon följetong i en kvarlämnad tidskrift, läser och är ena dagen en upptäcktsresande i djunglerna, en annan dag en underskön kvinna till slut lyckligen förenad med den mest älskansvärde greve, en annan dag innesluten i ett romantiskt möte med en kolare, i hans skogskoja, under stjärnhimlen, för att sedan vara en ung lärarinna som skidar över fjällen till lapparna och deras små barn och blir deras vän och lär dem att läsa och skriva och försvara sina rättigheter. Ja, lärarinna är nog vad hon mest av allt vill bli. Lära ut, hjälpa. Och träffa en underbar man, så klart. Han skulle vara stor, och mild. Och allvarsam och med en vilja att hjälpa människorna till ett bättre liv. Kanske. Något sådant. Oftare tänker hon på annat, på det dagliga, på bekymren på gården och sedan på den enorma omvälvningen, flytten från Hitra. Som var så fasansfull men längst inne ändå glödande av en oerhörd förhoppning: man reser iväg! Då kan det hända saker! Så blev Levanger till en början något av en besvikelse. ……………………. Man ser henne, en tonårsflicka med dålig hållning, stå i en familjekrets och veva en grammofon. Något håglöst råder, något som tränger sig in i den, som man föreställer sig, arrangerade bilden: familjen NN i sitt vardagsrum. Esther, barnflickan, står lite i kanten. Ja, i kanten: oklar framtid. Tillfälligt barnpassningsjobb. Går ett tag på en kvällskurs, i konstruktionsritning (en kurs som råkade finnas och där hon fick plats). Hon är duktig – men vad ska hon ha det till? Hjälper till hemma, mest med all sömnaden, extra behövlig medan Ruth går gravid och är särdeles retlig (Sigmund skrattar: jag tror inte det blir en vanlig förlossning – det blir en explosion!) Den här vintern, vissa vintrar, hur de kan vara… Så svartblaskiga, snöar det sedan vitt gör vinden att snön ligger diagonalt, plågande rätt in i ögonen, och denna snö ska hursomhelst strax töa undan, och sedan frysa och bli till halka på alla gator, och ingen kappa är varm nog att stå emot den snålfuktiga vinden - en sådan vinter är det hon går omkring och har dålig hållning och är en evig mindre mellansyster, i kanten. Ibland slår det om, förbättrar sig. Sådana gånger, till exempel, när det är snö och sol och de har lärt sig att hitta till Levangerbornas skidmarker. Med systrar i spåret, eller väninnor, till ljudet av skida glidande över snö, åsynen av en gnistrande fjällvärld, smaken av apelsiner, choklad i termos, rörelselycka. 121

På en av dessa turer bestämmer hon sig: hon ska söka in till Lärarskolan! Skolan som tronar mitt i Levanger, prålande rödvit och liksom alldeles självsäker, uppfylld av sin stora tillit till Läraren och hans människodanande kall. Sedan, när beslutet väl är fattat och hon kan komma att gå förbi Lärarskolen händer det att hon gör en omväg: orkar inte se huset! Står där och påminner om hur hon förhäver sig! Hur hon går och inbillar sig att en sådan som hon kan komma in på Lärarskolen. Hon, lilla Lita? Då måste hon repetera: vad läraren på Hitra sa, ”du Esther”, ”du som är så duktig på att” etc etc – hon tröttnar på att höra sig själv repetera gammalt beröm. Tar en korrespondenskurs i rättstavning. Läser, läser. Alltmöjligt, vad som helst. Allt måste en lärare kunna och veta. Och det blir vår, en ny vacker vår i Levanger, med havsljus runtom och isflak drivande på älven och utöver fjorden. Och där är antagningsprov. Och hon går in i den granna byggnaden och sneglar på de andra, konkurrenterna. Så vuxna många av dem. Och de är studenter många av dem, inte sant? Visst ser man att flera av dem redan är studenter, säkert fullsprängda med lärdom, mycket duktigare än hon själv. Men sedan: jo hon kan! Mycket kan hon! Skriver och plitar, flinkt. Det kanske går. En ny sal sedan. Är det ett operationsrum, en tortyrkammare? Nej, men ett stort kalt rum med en flygel i mitten, och en stram dam på taburett, och en man vid en pulpet med Stora Anteckningsboken uppslagen. Nu ska det sjungas! Alla lärare måste kunna sjunga, och göra det bra. (Nej inte deras lärare på Hitra. Han spelade på orgeln, bara spelade.) Hon träder in i detta ödsliga rum, damen sitter med handen beredd att slå ner den första tangenten, mannen står parat med pennan för Omdömet, och den gamla skräcken för Högtidligheten faller över henne: för ilande höga toner, Säterjäntans söndag, den främmande förnämiteten – hon kan inte sjunga. Det kommer över henne: att hon inte kan sjunga. Inte som en lärare måste kunna. (Hon hör inte dit. Hon står vid en blank sjö, och drar upp fisk.) De stirrar på henne, kvinnan vid tangenterna och mannen vid Omdömet. Kan hon ens prata? Hon får det ur sig: att hon inte kan sjunga. Mannen och kvinnan växlar en blick: Herregud, säger den. Man ser att han skriver: streck. Kan inte sjunga. Men det kanske ändå gick bra? Hon kan ju så mycket annat. En solig dag går hon och Ruth med den bittelilla fantastiskt söta pojken skjuten framför dem i barnvagn, de knixar vagnen in på Lärarskolens gård där det redan står en klunga människor framför anslaget, hon lämnar Ruth och 122

babyn bakom sig och tränger sig, ja försynt men hon är inte så lång och måste tränga sig en smula för att alls kunna se. Och hon tittar och tittar. Och letar igen. Och letar ännu mer. Men inte. Nej, det står alldeles klart, när hon nu har läst listan för tredje gången. Hon är inte med. Hon kom inte in. Hon skulle ha blivit lärare! Hon skulle ha blivit en fantastisk lärare! I matematik. Eller rättstavning. Eller vad ni vill, utom kanske i sång. Tomheten. Snopenheten. Ilskan också: de slarvade kanske, räknade poängen fel. Favoriserade säkert vissa! Vissa… studenter. Det kan ha gått orättvist till! Ruth går fylld av medlidande men bortom detta strålar hon i kapp med sin underbara baby, med vårsolen, med allt: å, du läser bara upp dig ett år, sedan kommer du in hur lätt som helst! Du är så ung! Du har tiden för dig! Hon får reda på, senare, att det bara var två poäng som fattades – poängen hon kunde ha fått i sång. Och att det verkligen var så att det var många studenter, egentligen överkvalificerade, som sökte. Eftersom så många av dem gick arbetslösa, eftersom det är dessa tider när var och varannan går arbetslös, när Odd söker arbete utan att finna något, när Sigmunds affär går dåligt eftersom alla vill handla på krita och sedan inte klarar att betala. Skulle hon försöka nästa år igen? Men nej, det är som att: det hade blivit bestämt. Hon kom inte in. Hon skulle inte in. Hon skulle inte stå och sjunga framför en pianodam och en herre med anteckningsbok. Hon skulle inte söka någon mer gång. Men hon bevarar det som en tagg, ett sår: att hon inte hade kommit in. Att de hade konkurrerat ut henne, studenterna. Så finns emellertid detta barn, detta underbara nya barn. Systersonen, Finn – hon kan långa stunder bli sittande vid korgen och bara beundra hans fulländade lilla ansikte. Och sedan få vara den privilegierade som, så fort han slår upp sina mörka ögon - bruna, som pappans – genast får ta tag i den stadiga varma kroppen och lyfta upp honom, får känna fjunskinnet på hans kinder, och fjunhåret på hans hjässa, och sniffa in i sig hela barnhärligheten… De två, de blir nära vänner – man skulle verkligen kunna kalla det så. Från det att han bara har hunnit leva några veckor, och har börjat ge ifrån sig tecken till kommunikation, små läten, små rörelser, en blick som suger sig fast, och sedan leenden, ja hälsningar, så är det som om de stod varann ytterst nära, hade en särskild samhörighet. Hon tänker inte: ”det där väldigt lilla barnet”, hon tänker ”vi”, ”oss”. De har roligt med varandra. Med ljud, som de kan åstadkomma. Eller rörelser – att komma nära, komma bort ifrån, komma nära igen. Och skratt – hans skratt som blir hennes skratt och sedan ett gemensamt. 123

Hon går som förälskad. Hon tänker inte så först: ”förälskad”, men sedan går det upp för henne att det där som de båda har tillsammans inte kan kallas något annat än just förälskelse, sådant som gör himlen ännu mer ljus än den redan är och fågelsången än mer fantastiskt betagande – ”förälskad”, det passar, och hon gläder sig åt ordet. Är pojkens mamma svartsjuk? Ja, lite. Men hon är ändå mamman, med mat i brösten, och den som har ansvaret och överhögheten och dessutom ständigt är uppfylld av sin stora, tunga kärlekshistoria: längtan efter mannen som är så långt borta, på det ovissa gungande havet, med dessa brev som kommer så sällan och aldrig kan fylla tomrummet efter den verklige, levande mannen. Lilla Lita – det är bra att hon bryr sig så mycket om barnet. Att pojken får så fint sällskap. Och att Lita slipper tänka så mycket på Lärarskolan, på misslyckandet. Kanske har hon redan glömt det, för gott. ………………………………………….. Levanger Speil & Guldlistefabrik* Bara ett kvarter bort - en annorlunda värld. Du kommer från en viss sorts doftrike, går sedan längs en gata, träder in genom en port och befinner dig i en helt annan värld av dofter. Där var nyss lukten av butiksnytt bomullstyg, av våtpressat ylle, av bröd som bakas, av barnblöjor och barnhud, kanske också en doftstrimma av locktångsbränt hår, vidare av middagskok och längst ovanom ett litet stråk av parfym. Medan den andra världen nu överväldigar med tunga dofter från sågat och hyvlat trä, från sågspån, lim, lack och ännu okända kemikalier, är mättad därtill av lukten av män, deras svett, tobak, arbetskläder… Hon ska få arbete på ”Lista”, Levanger Speil & Guldlistefabrik, i packningen. Levanger Speil & Guldlistefabrik – man kan hävda att det erbjuder en spegling av landet som hon har växt upp i. Så här: ett visst välstånd, ett visst överskott börjar uppkomma i samband med den försiktiga industrialiseringen vid förra århundradet slut - vid sidan av utslagningen av småbrukare, av de brutala arbetsvillkoren i gruvor och på fabriker, vid sidan av all nödtvungen emigration… Ändå: många i landet får det lite bättre, materiellt sett. Arbetsfolk får råd att ha det finare hemma hos sig. Och vill då påminna sig om vilka de är. Låter fotografera sig, högtidligen. Sätter sedan upp fotot, i fin ram, på storarumsväggen. Eller vill erinra sig, efter 1905, att man är medborgare i det äntligen självständiga landet Norge: sätter upp en vackert inramad bild av norska kungafamiljen över finrumssoffan. Eller av någon av de Norska Hjältarna: kanske Amundsen rakryggad på ett isflak. 124

Kort sagt: ett visst växande välstånd, en växande självkänsla. Ovanför kommoden i hallen en spegel som bekräftar den som ser sig däri och detta nypåkomna välstånd. En spegel i guldram rentav – nå inte bladguld: men guldbrons. Stilig, lite högtidlig. Ett driftigt par från Trondheim, Lars och Oline Larsen, uppfattar det stora behovet av ramar och speglar. 1906 startar de en ramfabrik i Levanger. Den ska snart bli framgångsrik. De har en egen unik produkt: ”Spundne / ovale rammer”, som de lanserar med kraftfull reklam: KRÄV SPUNNA /KOLLA/ RAMAR. DE GÅR ALDRIG SÖNDER. Ej spunna ramar ger Er 100 procents risk. Spunna ramar ger Er 100 procents valuta. Lars reser land och rike runt och gör upp affärer, Olina sköter glansfullt företaget (samtidigt som hon föder och föder upp fem barn) När Lars avlider tar hon över hela driften själv. Ja, det går utmärkt, ”Lista” är en blomstrande hantverksfabrik i det nya en aning välmående Norge. God hjälp har hantverkarna från början haft av svenska specialarbetare – Sverige var ett land som låg många år före i ram- och spegelbraschen, liksom i de flesta andra industrigrenar – men ett otrivsamt land att leva i för många, efter storstrejken; man drog gärna till Norge. Några svenskar är fortfarande kvar nu på det tidiga trettitalet – gränsen mellan länderna ligger ju inte heller långt borta. Trots sviktande konjukturer i världen går fabriken (eller den stora hantverksateljén, ska man kanske säga) alldeles förträffligt. Man behöver en flicka till i packningen. Och där träder nu Esther in genom porten, ängslig givetvis, men nästan genast fylld av en hemkänsla: här trivs jag! Om det nu handlade om barndomsminnen? Så kan det vara: dofterna från snickarhörnan på Hitra, pappan som står och lagar ett redskap, något syskon som sitter och täljer pinnar till en räfsa, och hon själv, som har visat sig så skicklig med täljkniven och hammaren och hyveln och sågen, är i full färd med att sätta samman ett litet bord till Reiduns dockskåp – just i detta ögonblick ser hon det rektangulära bordet med sina stadiga fyra ben – vart tog det vägen sedan? Eller det kan ha varit själva mötet med fru Larsen, hennes vänlighet – hon verkar något ögonblick överväldigande barskt, men sedan, nej, vänlig. Snäll rentav. Eller kan det ha varit den anslående anblicken av mängden av stiliga unga hantverkare, energiskt men lugnt sysselsatta, några av dem kastar en nyfiken blick på den inträdande innan de återgår till sitt, och ett par av dem börjar rentav sjunga: som ett tecken på att här är det bra att vara. Fastän lukterna som kommer i näsan är stickande några, men också intressanta, som om där kokades samman tinkturer för helt nya och överraskande skönhetsupplevelser. 125

Ja, hon ska komma att trivas. I packningen arbetar också Klara, som ska bli hennes närmsta vän i Levanger. Flinka fingrar har båda, och skrattar mycket. Och hon kommer hem med pengar till hushållet på Håkon den godes gate. Tjänar väldigt lite jämfört med de andra, karlarna, hantverkarna. Men ändå något, och arbetar ofta över, gör det till och med gärna: känner hur hon hör hemma i denna annorlunda värld. Fast ibland går hon och sneglar avundsjukt på männen och alla deras verktyg, sågarna och hyvlarna och rasparna, ser hur lim blandas och kokas och profiler sågas fram och dekorer limmas fast och fernissor strykes på. Och guld, i så vackra slingor! Och hon stryker med handen över ramarna innan de slås in i sin kartong och sitt papper, låter fingrarna följa utskärningarna och dekorerna, tänker att jag skulle också vilja kunna! En kväll när hon arbetar över och fru Larsen jobbar tillsammans med dem för att så mycket har hopat sig och måste iväg, samma kväll, fort fort ner till järnvägsstationen! Då säger hon rätt ut, helt frimodigt, medan fingrarna fortsätter att vara flinka: om jag också kunde få lära mig till något i verkstaden? Jag tror jag skulle kunna. Fru Larsen ser över mot den rara tunna flickan med de snabba fingrarna. Fru Larsen, med sig själv som förebild, tror på kvinnors förmågor. Hon vill måna om kvinnors rättigheter och möjligheter. Hon är, sedan länge, en kraftfull styrelseledamot i Kvinnliga Hantverkarföreningen, aktiv också i Levangers husmodersförening, detta till allt annat, fabriken, familjen. Det tycker jag visst vi ska pröva på, svarar hon, helt enkelt så. Och de kommer överens om hur det ska kunna börja, hur Esther ska få gå bredvid, i lära – så att den vinterkvällen, stjärnklar, vandrar Esther, blivande förgyllerskelärling, längs den kalla gatan hem till lägenheten i ett litet framgångsrus, ser upp mot stjärnorna och känner sig inte alls obetydlig under dem, nej tvärtom som en blinkande stjärna själv. Sedan, och jag som berättar har fått det som en anekdot… men hon borde ha fått berätta den själv! Jag kan den inte exakt, har inte de rätta benämningarna. En angenäm historia i alla fall, med feministisk udd, sådan som jag nu ungefärligen minns att hon berättade den. Att hon alltså efter hand blev upplärd, lite vid sidan om. Och börjar få tillämpa sitt kunnade. Då en dag är där en liten delegation av arbetare – man får föreställa sig dem äldre, eller medelålders, kraftfulla, blåklädda, ett par med mustasch – som träder in på fru Larsens kontor. De vill nu med skärpa protestera. Mot att fru Larsen har låtit en liten flicksnärta få tillgång till, kännedom om, recepten på blandningarna (men vilka recept? vilka blandningar? å att inte jag också kunde 126

veta!), att hon har blivit invigd i yrkeshemligheterna, denna lilla – de säger det en gång till – flicksnärta! Det är inte till att tolerera! Och fru Larsen – jag vet inte exakt hur orden föll, jag tror så här – hon ser på dem alla där de tornar upp sig och säger, med ett litet leende säger hon: Herrarna har visst glömt att på den här fabriken är det jag som bestämmer. Och Esther får höra talas om delegationen, och hur de blev avsnoppade, för på Lista vet alla förr eller senare vad som har sagts och gjorts. Och ja, hon blir lite förskräckt – finns här män som är arga på henne? – men mer än så stolt. Minsann, jag är tilltrodd! Fastän jag är kvinna – men hon är inte van att tänka så, ”fastän jag är kvinna”, den frasen passar inte med henne, med familjen, med Hitra, den kommer och skorrar fult och gör henne lite arg. Och under flera kvällar sedan, när hon trött har kommit hem, dyker de ändå upp framför henne: männen i delegationen, vilka de nu var. Stora, som en massiv mur. Hon ligger i sängen med lille Finn – hon är många kvällar den utvalda som får berätta godnattsagan, och ligga bredvid tills han somnar – och då är där först den dunkla muren av arga män, sedan det lilla barnet, hans ansikte som är helt nära hennes och ögonen som ser oavvänt mot henne, sedan blir simmiga och sluts och hans andedräkt kommer i små insomningspustar - hon dröjer sig kvar en stund i denna deras sammantagna snusande värme, i deras lilla rike, och de där männen är nu fullkomligt ovidkommande. ”Vi drog dem vid näsan”, kan hon komma att tänka medan hon listar sig upp igen i rumskylan, och fnissa lite, invärtes. ”Vi”, det är hon själv och fru Larsen, chefen. Hon har kommit in i yrket, det är det viktiga, och flyttar nu helt och hållet över till verkstäderna: är med i hantverket, står mitt i dofterna och sågandet, hamrandet, filandet, är med och tillverkar de vackra ramarna som ska visa människorna vilka de är, och har blivit. Och männen? Ja, någon av dem kanske tittar surt på henne ett tag – ingick han i delegationen? – men annars är alla vänliga, och hon jobbar bra, fort, hon passar in. En av dem, yngre, är rentav ytterst vänlig, kanske intresserad av just henne, kommer med en hjälpande hand och ett tips också när det egentligen inte behövs. En annan, lite äldre, en svensk, är också han väldigt snäll mot henne. Hon pratar gärna med honom, lyssnar till svenskan. ”Jag brevväxlar med en svensk”, får hon ibland lust att berätta. Men hon säger det inte, det är ändå hennes ensak. Klara är och förblir hennes närmsta vän på Lista. De äter sin smörgåspacke tillsammans, och pratar, varje dag så.

* Uppgifterna om Levanger Speil & Guldlistefabrik är hämtade ur en artiklar av Asbjørn G. Hallem i Levanger Historielag årsbok 2005 och i Levanger biblioteks lokalsamling.

127

Terje Carlsen:

Arbeidernes Idrettsforbund i Levanger – fra opposisjon til hegemonisk posisjon Bakgrunn Den moderne idretten vokste frem i viktoriatidens Storbritannia. Som kolonimakt og kulturell, økonomisk og politisk stormakt hadde diskurser om sunnhet, helse og moral sitt feste i “the leisure class” (Veblen 1899) i overklassen i datidens Storbritannia. “Felles for de første idrettsorganisasjoner var konservatisme, forsvar av fedreland og de herskende klasser, og tilknytning til det militære (Halvorsen 2006). Arbeiderklassen var således i stor grad stengt ute fra idrettens areaner. Men med industrialiseringen kom det til et skille mellom arbeid og fritid, som ikke fantes i det gamle føydalsamfunnet. Dermed åpnet det seg et rom for idrett og meningsfulle fritidsaktiviteter også for arbeiderklassen. De første forsøk på å danne rene arbeideridrettslag skjedde i Sveits og Tyskland på slutten av det nittende århundre. I begynnelsen møtte arbeideridretten betydelig motstand, men etter opphevelsen av sosialistlovene lå forholdene bedre til rette, i hvert fall i Tyskland. Som svar på dette ble Rote Sportsinternationale (RSI) etablert i 1921. RSI var en reaksjon på den mer reformistiske arbeideridrettsorganisasjonen, LSI. Halvorsen (2006) mener at RSI ble styrt fra Moskva. “Allerede fra begynnelsen av var RSI å betrakte som en underorganisasjon av Komintern.” (op.cit.). Som vi skal se, ble RSIs tilknytning til Komintern gjenstand for strid og splittelse innen arbeideridretten, også her hjemme. Utviklingen i Norge Som ellers i Europa, vokste idretten her til lands frem på midten av 1800tallet. Den borgerlige Centralforeningen for Utbredelse av legemsøvelser og våpenbruk ble dannet i 1861. Denne konstruksjonen kan sees som et produkt av den økende nasjonale bevissthet og kongehus. Dette var først og fremst en borgerlig ide, der idretten organisatorisk bygges ovenfra. I 1910 ble ifølge Halvorsen (2006) Norges Riksforbund for Idræt dannet, “Organisatorisk var forbundet underlagt Forsvarsdepartementet”. Riksforbundet 128

fikk en relativt kort levetid, og ble i 1919 avløst av Norges Landsforbund for Idræt. Landsforbundet hadde som Riksforbundet et sterkt militært islett. Begrunnelsen var at idretten skulle tjene forsvarsevnen. Som Halvorsen skriver sorterte da også Landsforbundet under forsvarsdepartementet og Stortingets militærekomite (op.cit). Arbeiderungdommen ble i stor grad holdt utenfor den statlig organiserte idretten inntil menn fikk allmenn stemmerett i 1898. Spartakusoppstanden på Grunerløkka Men med stiftelsen av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon i 1899, og hjulpet av høykonjukturen etter 1905, ble arbeiderklassens posisjon betydelig styrket. Den økte selvtillit hos arbeiderklassen, som særlig skjøt fart etter oktoberrevolusjonen i Russland, gjorde at arbeiderne nå så seg om etter måter å organisere arbeideridretten på. Arbeiderne sto fremdeles utenfor den offisielt organiserte idretten. Først to år etter at et arbeideridrettsutvalg ble dannet, kom resultatene. Som Halvorsen skriver (2006): “Idrettsutvalget besluttet våren 1920 å danne et eget idrettslag for medlemmer i ungdomsbevegelsen. Navnet på idrettslaget ble Spartacus, inspirert av slaveopprøret i antikkens Roma og Spartakusoppstanden i Tyskland i 1919”. Oppslutningen blant arbeiderne om Spartacus var ifølge Halvorsen beskjeden i begynnelsen. Men under og etter storstreiken i 1921, der borgerlige idrettslag organiserte seg som streikebrytere gjennom den forhatte Samfundshjelpen, og dannelsen av Røde Sportinternasjonalen i samme år, økte tilstrømningen og engasjementet for arbeideridretten.

En egen arbeideridrettsopposisjon Det er altså liten tvil om at arbeideridretten den gang var sterkt influert av revolusjonært og kommunistisk tankegods som vokste frem med partisplittelsen. Representanter for dette synet var senere meget betydningsfulle menn som Einar Gerhardsen, Trygve Lie, Erling Falk og Eivind Hofmo (bror av Rolf Hofmo som vi senere skal komme tilbake til). Samtlige ble sentrale medlemmer i Norges kommunistiske ungdomsforbunds idrettsutvalg, som ble nedsatt i mai 1921. (Halvorsen 2006). 129

Senere på året ble det dannet en Arbeidernes idrettskomite, etter forutgående sonderinger mellom det kommunistiske Ungdomsforbundet, Arbeiderpartiet og Landsorgansisasjonen. Komiteens mandat var å drøfte forholdet mellom arbeideridretten og den organiserte borgerlige idretten. På et møte i Folkets Hus 28. mai 1922 diskuterte man om hvor lenge idretten skulle få være et instrument bare for overklassens interesser. Et forslag om å opprette Arbeidernes Idrettsopposisjon ble vedtatt (op.cit). At arbeideridrettsopposisjonens radikale program ikke ble stanset av myndighetene, kan skyldes den revolusjonsfrykt som rådet etter Oktoberrevolusjonen. “Mange oppfattet nok Arbeidernes Idrettsopposisjon som et ‘mellomspill’ på veien mot fullt brudd med Landsforbundet og den borgerlige idretten(…) I denne prosessen ville dannelsen av et eget idrettsforbund være et naturlig steg” (Halvorsen 2006). Arbeidernes Idrettsforbund dannes Høsten 1923 var et skisma i Arbeiderpartiets historie. To år etter at høyrefløyen i partiet hadde dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, skallet den Moskvatro venstresiden av og dannet Norges Kommunistiske Parti. Kommunistene skulle få betydelig innflytelse over arbeideridretten, i alle fall frem til at AIF under innflytelse av Det norske arbeidepartiet endelig brøt med Røde Sportsinternasjonale i 1931. (Halvorsen 2006). Foranledningen til et eget Arbeidernes Idrettsforbund, kom imidlertid under et internasjonalt bryterstevne i Cirkus Verdensteater 23-24. mars 1924. Det norske bryteforbundet hadde allerede stemplet stevnet som politisk. “Til tross for forbundets forbud stilte 15 norske deltakere opp, av disse representerte 11 Fagforeningenes Idrettsforening (…) De bryterne som trosset bryterforbundets forbud mot å delta, fikk i etterkant disiplinærstraff fra forbundet” (op.cit.). Som reaksjon på straffen gikk Fagforeningens idrettsforbund ut av Landsforbundet og inn i Arbeidernes Idrettsopposisjon. Som betingelse satte de at det ble dannet et eget idrettsforbund. På Arbeidernes Idrettsopposisjons tredje landsmøte i Folkets Hus i Oslo 8.-9. juni ble AIF dannet. Der ble det i følge Halvorsen (2006) samtidig besluttet at man – altså Arbeidernes idrettsforbund – tilsluttet seg Røde Sportsinternasjonalen. Slik kom den organiserte arbeideridretten også inn under Kominterns innflytelse, noe som skulle skape mange interne gnisninger i arbeiderbevegelsen utover 20tallet. (Halvorsen (2006) spør også retorisk i sin avhandling om det egentlig var RSI som hadde regien bak dannelsen av et AIF i Cirkus Verdensteater.) Lokale AIF Et eget AIF kom i Levanger først i stand i 1926. Men allerede i 1922 hadde den sentrale ledelsen i Arbeidernes Idrettsopposisjonen henvendt seg til det 130

lokale idrettslaget, IL Sverre, om de kunne slutte se seg til. Ifølge Solberg (1986) avviste IL Sverre dette i et styremøte 10 desember, og senere i Generalforsamlingen. Etter dette skjedde det ikke noen fremstøt innen arbeideridretten i Levanger på noen år. Den sentrale striden om tilknytningen til Komintern, og den følgende avskallingen i moderpartiet, hindret på den tid trolig en samling om et eget arbeideridrettslag i Levanger alt i 1924. En må huske at Levanger den gang ikke var noen stor by, og det fantes trolig ikke rekrutteringsgrunnlag til et eget arbeideridrettslag så lenge splittelsen innad i arbeiderbevegelsen slo kiler inn i idrettsmiljøet. I Oslo dannet da også kommunistene egne idrettslag. Den bitre jernstreiken vinteren og våren 1923/24 (Lie, Haakon 1988), gjorde trolig sitt til at dannelsen av et eget AIF i Levanger ble lagt på is. Abraham Berges Høyreregjering med sin brutale saldering av statsbudsjettet på bekostning av arbeidsfolks velferd, kan også ha medvirket til å forskyve dannelsen av et AIF i Levanger. Tendenser til splittelse innen den gryende arbeideridretten kan en se i det at NKP fikk inn 6 på Stortinget i 1924, mandater som de sannsynligvis forsynte seg med fra DNA, som mistet 5 mandater. Bruddet med Komintern hadde også sin pris. AIL/AIF i Levanger Men den 9. april 1926 står innrykket følgende annonse i den lokale arbeideravisa, Folkets Rett: “Arbeiderungdom som er interessert i at det dannes et Arbeidernes Idrettslag her på stedet anmodes om å møte i Felleslokalet søndag 11. april kl 6 ettermiddag” (Solberg 1986). (Ifølge Solberg ble AIF/AIL Levanger formelt stiftet dagen etter, altså den 12 april 1926, og ikke slik Folkets Rett kunngjorde (op.cit). Det første konstituerte styret besto av Arvid Thørring (formann), viseform. John Gundersen, G. Magnussen (sekretær), T. Berg (kasserer), styremedlemmer: Jac Eriksen, R. Kristiansen, O. Borgsø. Suppleanter var Reidar Steen, Erling Nordahl. Osvald Langaas og Oscar Lorås var lagets første, faste revisorer, suppleanter A. Berntsen og Oskar Lund. Laget hadde ifølge Sverreboka omkring 50 medlemmer. Nye medlemmer ble mottatt med kraftig bifall (Solberg 1986). De sportslige aktiviteter i laget var ifølge avisene meget stor, innen fotball, turn og ski (Solberg 1986). Innen fotball var særlig Helge “Peiken” Johansen en av de store stjerner. Hans glanstid falt sammen med AIF Levangers storhetstid på 30-tallet. Johansen spilte seg som flyktning i Sverige under krigen også inn på det norske militærlandslaget. Under krigen opptrådde han her til lands med ulike dekknavn for å unngå arrestasjon (Solberg 1986, og personlig kommunikasjon med Helge Johansen).

131

AIF i dvale Året etter dannelsen, gikk imidlertid laget inn i en slags dvaletilstand. Aktiviteten opphørte, laget forvitret. Det skjedde ifølge Solberg (1986), på grunn av mangelen på driftsmidler. Den virkelige grunnen kan imidlertid ha vært at landsmøtet i DNA som følge av samlingen, og at det var stortingsvalg samme år, så tiden inne til ytterligere å skjerpe tonen mot kommunistene innen arbeideridretten - kommunistene dominerte på den tiden ledelsen i AIF sentralt (Halvorsen 2006). Fra ledelsen i Det norske arbeiderparti ble det slått fast: “En forutsetning for at det forenede parti skal støtte arbeideridrettsbevegelsen er imidlertid at det blir satt en stopper for kommunistisk cellevirksomhet. Disse må ikke lenger få adgang til å utnytte arbeideridrettsbevegelsen til fremme av sitt partis særformål”. (Halvorsen 2006, Olstad 1987). DNAs strategi lyktes delvis. I alle fall politisk. Partiet doblet bokstavelig talt sin oppslutning, og fikk 36.8 prosent av stemmene, mens NKP gikk tilbake og mistet halvparten av sine 6 tingmenn. DNA hadde nå som landets suverent største parti fått fornyet selvtillitt og energi. Med Hornsrudregjeringen i 1928, skulle også partiet for godt vende ryggen til sin revolusjonære ideologi, og sikte mot parlamentarisk makt. Den skjerpede tonen fra DNA kan ha bidratt til at mange NKP’ere følte seg ukomfortable i sitt “eget” idrettslag i Levanger. Kominterns linjeskift i 1928, og utspillet fra DNA, kan også på et mer overordnet plan ha bevirket at kommunistene i AIF Levanger sluttet å betale kontingent, og at det slik ble slutt på driftsmidler. En annen grunn til nedgangen i interessen for AIF i Levanger så kort tid etter dannelsen, kan rett og slett være idrettslig mismot etter at AIF sentralt la ned forbud mot at medlemmene deltok i idrettsstevner der medlemmer av Landsforbundet for idrett deltok. Tross alt var det ikke så mange idrettsstevner i Nord-Trøndelag på den tiden. I DNA var det ellers forskjellige oppfatninger om den hårde linje. Den senere formannen i AIF, Trygve Lie, tok for eksempel avstand fra den, og mente den beslutningen var kontraproduktiv for arbeiderbevegelsen. Lie mente også at dannelsen av AIF var et politisk feilskjær (Halvorsen 2006). Ny giv for AIF i Levanger Med den økonomiske depresjonen, storstreiken på Menstad, og den skjerpede tonen mot kapitalklassen, ble det igjen ny giv innen arbeideridretten i Levanger og omegn. Arbeideridretten hadde hatt sin “utrenskningsprosess“ (Halvorsen 2006), og da bruddet med Rote Sportsinternationale kom i 1931, fremsto AIF som en mer enhetlig organisasjon. Arbeideridretten fikk da også en kolossal oppsving etter at DNA og Johan 132

Nygaardsvold kom til makta i 1935. For eksempel hadde arbeideridrettslaget Fram i Frol hele 250 medlemmer det året (Berre og Andersen 2006). Skogn AiL hadde også stor sportslig og idrettslig utvikling etter Nygaardsvolds gjennombrudd. En tid var det så mange som fem aktive arbeideridrettslag i Levangerregionen (Berre og Andersen 2006), (Solberg 1986). For mange ungdommer som ble gående arbeidsledige under depresjonen, ble idretten, sammen med Tramgjengene og avholdsarbeidet som arbeiderbevegelsen drev, redningen. Både på Skogn, i Markabygd, i Frol, og i Levanger nydannet man fra 1931 og utover arbeideridrettslag (Solberg 1986, Berre og Andersen 2006). Aktiviteten i årene frem mot krigen var ganske stor. Organiseringen ga også idrettslige uttellinger. Knudsen og Salthammer Bokserne, som tidligere hadde vært organisert i Levanger Bokseklubb, gikk nå med i AIF i Levanger. Flere av dem hevdet seg regionalt og nasjonalt. Blant dem Odd Langås og W. Hultgren. Odd Langås representerte for eksempel Trøndelag i landsdelsmatcher med Mellan-Sverige, og han ble Krets og Trøndersk mester flere ganger (Solberg 1986). I friidrett hadde også AIF Levanger et godt miljø med dyktige utøvere. Alf Svartås deltok i det norske Arbeidermesterskapet på Jordal Amfi i 1933, og fikk en flott 4.plass i spydkonkurransen til tross for at han var noe uheldig under finalekastet. Dersom Svartås Levangerbokseren Odd Langås reprehadde kastet like langt som da han vant senterte AIF og Trøndelag i landsTAIK stevnet i Trondheim, 56.18, hadde delsmatcher med Mellan-Sveige, og han blitt norsk arbeidermester i spyd. han ble krets- og trøndersk mester flere Svartås deltok også i kulestøt, og ble ganger. Han satt som mange AIF-ere i fangenskap under krigen for sin nummer 8 her. En annen sports- eller idrettsgren som kamp mot nazismen. vokste ut av AIF, og som etter krigen skulle bli stor i IL Sverre, var sykkel. Martin Knudsen, far til olympieren Knut Knudsen, ble norsk arbeidermester for junior i landeveisritt i 1937 og 1938. Andre store sykkelrittere i AIF Levanger var Oddmund Salthammer. Han ble norsk arbeidermester i 20 kilometer temporitt i klasse B i 1939. Martin Knudsen ble best i klasse C det samme året. 133

Men også fotballen rullet i AIF Levanger. I 1934 kom også AIF Levangers fotballag helt til 4. runde i Arbeidermesterskapet (Solberg 1986). Foruten sommeridretter som de nevnte, var AIF’ere også aktive i vinteridretter som skihopping og langrenn. I mange tilfelle var det AIF som tok initiativ til de store turene, og skirenn som gikk i fjellet vinterstid, og altså ikke de borgerlige. Motvillig til Berlin Da Hitler ble rikskansler i 1933, planla han en storslått fascistisk mønstring til sommerolympiaden i 1936. Innen arbeiderbevegelsen rådet forvirring (Njølstad 2008). AIF hadde med støtte fra LO krevd boikott. Det ble foreslått å arrangere et alternativt OL i Barcelona. IOC gikk imidlertid sterkt imot en slik linje, og borgerkrigen i Spania satte en effektiv stopper for det planlagte mesterskapet. Dernest kom at Den norske olympiske komite i likhet med andre lands nasjonale olympiske komiteer ivret for en deltagelse i Berlin. Regjeringen og arbeiderbevegelsen var i villrede. Det ble tilslutt Koht som løste den gordiske knute. Han satte som betingelse for å bli utenriksminister i Nygaardsvolds regjering, at “Regjeringa måtte få slutt på det som sto att av boikott av Tyskland“. Koht skriver selvsikkert i sin dagbok 19. mars 1935: “Det fekk eg da og semje om“ (Slagstad 2008). Mesterskapet ble en suksess for Hitler, om en ser bort fra at det norske fotballandslaget slo ut tyskerne i fotball foran semifinalen. Den senere arbeiderkjempen Helge Sivertsen deltok med betydelige motforestillinger i diskos. Sivertsen mislyktes for øvrig i konkurransen, da han ble distrahert av Jens Chr. Hauge som kom med ivrige tilrop til ham fra tribunen (Njølstad 2008). AIF-Olympieren fra Skogn Det ble likevel arrangert en AIF-olympiade. Den foregikk i Wien i 1934. Sønn av stasjonsmester Gustav og fru Hilma Eriksen i Skogn, Rolf Eriksen i Skogn, deltok. Og ikke bare deltok han. Den unge Eriksen, barnefødt i Halden, gikk nesten til topps med 40.13 meter. Rolf Eriksen kvalifiserte seg også til Folkeolympiaden i Barcelona i 1936 (Berre og Andersen 2006). Men som vi vet, ble det ingenting av. Begivenhetene i Spania ble større og mer altoppslukende enn idretten for Rolf Eriksen. 21-åringen meldte seg som mange andre arbeiderungdommer fra Europa som frivillig i kampen mot Francos fascisme. Rolf Eriksen ble til slutt en av de mange tusen ofra for den spanske fascismen, og døde ifølge Berre og Andersen (2006) hardt skadd på et lasarett i Valencia 16 august i 1938. Rolf Eriksen er ifølge samme kilde hedra med et minnemaleri i Folkets Hus i Oslo. Rolf Eriksen var en av omkring 250 norske frivillige som kjempet mot fascismen i Spania. De fleste sluttet seg til 11. Brigade. 41 nordmenn falt i denne 134

kampen. Mange ble hardt kvestet mentalt og fysisk av krigen. Ifølge Kvaløy (1996) hadde flertallet av de norske Spaniafrivillige bakgrunn i AIF/DNA. Mange av disse ble under okkupasjonen i Norge sentrale motstandsfolk. AIF og arbeideridrettsopposisjonen var derfor sentral i mobiliseringen mot nazismen og fascismen som herjet Europa frem til 1945. Flere av dem ble fengslet. Martin Knudsen satt for eksempel over 2 år på Grini (Ottosen 1995), og var ifølge Levanger-legenden Bjørn Johansen (pers. komm. 7/6-2010) mer kvestet enn folk visste og trodde da han kom ut. Likevel tok Knudsen opp syklingen etter krigen. Bokseren Odd Langås satt i tysk konsentrasjonsleir, men tok i likhet med Knudsen opp de idrettslige aktiviteter for AIF etter krigen. Tilnærming og idrettsforlik Kløyvinga i idretten kulminerte imidlertid i 1935 med kriseforliket mellom Det norske Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Arkitekten bak et eget idrettsforlik var imidlertid den nyavgåtte statsminister Mowinckel fra Venstre. I Stortinget rakte de to partilederne, Johan Ludvig Mowinckel og Oscar Torp, hverandre hendene med ønske om fred og samarbeid (Slagstad 2008). Ennå skulle det likevel gå noen år før forliket ble materialisert i et felles forbund. Bondepartiet og Høyre satte seg fra første stund sterkt i mot forliket (Slagstad 2008). Men med mindretall i Stortinget, og Bondepartiet bundet opp i kriseforliket, var handlingsrommet lite. Selv om idrettsforliket i stor grad var Venstres initiativ, var forliket i hovedsak en konsekvens av at DNA etter mange år i opposisjon nå var et statsbærende parti. Med Stortingsvalget i 1936, konsoliderte DNA den nye kursen. Et kuriøst aspekt her er hvordan arbeiderbevegelsens kanskje viktigste representasjon, solidaritetsideen, i økende grad ble adressert til folket snarere enn klassen. (Hammer 2003). NS sine forsøk på å få eierskap til representasjonen folket falt i fisk. Partiet fikk bare 1.83 prosent av stemmene, og markerte seg dermed som en marginal sosial og politisk bevegelse. 135

Representasjonene solidaritet og folk, snarere enn klassekamp, ble også sentrale handlingsbetingelser for det ideologiske kompromisset om velferdsstaten etter krigen. Sosialpolitikkens feste i det etisk-normative sprang delvis ut av en borgerlig velferdsideologi, slik som med de castbergske sosiallover på begynnelsen av 1900-tallet (Slagstad 2001). På mange måter kan en derfor si at idrettsforliket ble strukturende for det sosial- og velferdspolitiske arbeidet i Arbeiderpartistaten etter krigen (Carlsen 2008, 2009) Avideologisering og folkehygiene Med forliket i Stortinget ble også idretten i stor grad avideologisert, og idretten kom til å bli preget av en folkehygienisk diskurs (Slagstad 2008). I så måte innevarsler dette et nytt styringsformular, som så for seg å skulle vitenskapeliggjøre (idretts)politikken (Carlsen 2009). Dette var ideer som sprang ut av Venstrestaten, men som fikk sitt endelige gjennomslag med Det norske Arbeiderpartiets politiske gjennombrudd på 30-tallet. Nå skulle samfunnsformingen skje ad utredningens vej. ”Liberalismens politiske tilbakeliggendehet skulle overvinnes ved en teknokratisk strategi i saint-simonistisk forstand, ad udregninges vej” (Slagstad 2001). Målet var spissformulert sagt å øke avkastningen på menneskemateriellet (Carlsen 2008). Den nye tenkningen rundt idrett og velferd som vokste frem fra midten av 30tallet, ble sentral i byggingen av den norske velferdsstaten etter krigen. Med idrettsforliket kom det som tidligere nevnt i stand en ny tilnærming til den borgerlige idretten. Sentral i samlingsforhandlingene i 1939, var de to nasjonale strategene, AIFs formann Rolf Hofmo, og Landsforbundets formann, general Olaf Helset. Den bærende ide for idrettsforliket ble likevel Hofmos: “Perspektivet var kroppsutvikling og kroppsbevarelse” (Slagstad 2001). I Hofmos tenkning kan man også se konturene av den forebyggingslinje som i dag kommer til uttrykk i Samhandlingsreformen. Utover 30-tallet ble det arrangert en rekke forliksstevner. Men på grunn av 136

omstendigheter som den tyske okkupasjonen av Norge bevirket, fikk man ikke signert noen samlingsprotokoll i 1940 (Slagstad 2008). Hofmo og Helset ble arrestert. AIFs kontorer ble stengt av tyskerne, og eiendelene beslaglagt. Den nazistiske nyordningen av idretten kom likevel til å bli en fiasko. I stedet dannet den grunnlaget for en bred Idrettsfront mot NS og okkupasjonsmakten, også her i Levanger. Styret i IL Sverrre nedla sine verv (Slagstad 2008) (Berre og Andersen 2006), (Solberg 1986). Sammenslutning og samhold Etter krigen ble samarbeidsbestrebelsene mellom AIF og den borgerlige idretten representert ved Landsforeningen for Idræt gjenopptatt. I førersetet satt Rolf Hofmo som kort tid senere ble kontorsjef i Gerhardsens nymoderne Statens idrettskontor - senere Statens ungdoms og idrettskontor - STUI. Hofmo ble for øvrig tilbudt tittelen byråsjef, men syntes det ble for mye av det gode. (Slagstad 2008). Samtidig ble idretten flyttet fra Forsvarsdepartmentet til Sosialdepartementet, og senere til Kirke- og kulturdepartementet. Det var i tråd med Arbeiderpartistatens folkedanningside, et destillat av Venstrestatens dannelsesideer, båret frem av dets to sentrale representanter, den radikale arbeiderføreren Rolf Hofmo, og generalen og Venstremannen Olaf Helset. Idrettsstat, Arbeiderpartistat og nye IL Sverre Så i februar 1946 ble Idretts-Norge samlet til ett rike. Norges Idrettsforbund ble stiftet. Det fant ifølge Slagstad (2008) sted i Universitetets aula i hovedstaden. Det var igjen den gamle Venstremann og general fra kampene på Midtskogen, Olaf Helset, som ble satt i førersetet, AIF-generalen, sosialisten og motstandsmannen Rolf Hofmo ble nestformann. På den måten fikk man en sammensmelting av den rosseauianske sivilisasjonskritikk, parret med det nye sosialdemokratiets forankring i folk og kunnskap. Ellers som Slagstad (2001) uttrykker det: “Tinget (…) symboliserte den nye tid på idrettens felt - nasjonens samling om Venstre-ideologi (ein heim for alle), forent med urban arbeiderradikalisme og velsignet av Kong Haakon og statsminister Einar Gerhardsen.” I Levanger fikk dette tankegodset sitt fulle gjennomslag i et historisk møte i Lærerskolens gymnastikksal 25. april 1947 under ledelse av felleskomiteens formann, Helge Nordahl (Solberg 1986). Hele Levanger var på benene. Fra da av var det IL Sverre som gjaldt. Det nye idretts-Norge, og IL Sverre, kan derfor sees som en direkte funksjon av at DNA og arbeiderbevegelsen nå hadde en hegemonisk posisjon.

137

Per Amdahl:

Idrettsplassen på Gran I "gamle dager" fantes det en idrettsplass på Øvre Gran i Frol. Det er nå snart 50 år sia det ble slutt på idrettsaktiviteten på plassen, så det er vel bare eldre folk som husker noe av det som foregikk der oppe. Forhistorien til plassen er det nok svært få som kjenner til. Før Frol i.l. i 1933 begynte å tenke på den plassen som ble anlagt på Gran, var situasjonen den at det var en idrettsplass på Rinnleiret. Den lå like ved der hvor gamle kongevei tidligere tok av fra nåværende E 6 - ca. 200 m nord for avkjørselen som er nå. Plassen var flat fra naturens hand, og lå på et åpent beiteland. Den tilhørte Dragonregiment 3, men ble brukt også av ungdommen i bygda. Minuset med plassen sett fra Frol i.l.s side var at den lå i et hjørne av bygda, nesten på grensa mot Verdal. I Heglesgrenda var det en plass der skolen for Hegle krets lå for over 100 år sia, på nedre Hegles grunn. Idrettslaget "Grei" som i 1933 gikk inn i Frol i.1. og ble til Frols fotballavdeling, holdt til på denne plassen. Plassen var imidlertid liten, og mindre tjenlig. Ved forsamlingshuset "Breidablikk" i Okkenhaug var det visse muligheter for å trene på tekniske øvelser som ikke krevde for mye plass. Løpsøvelser måtte foregå på vegen. "800 m var fra "huset" og til Oksbakken, og 1500 m var til Oksbakken og tilbake," fortalte Georg Lian. En må bla langt tilbake i Frol idrettslags møtebøker for å finne første gang idrettsplass-spørsmålet nevnes: "År 1933 den 14. november holdtes styresmøte på nedre Heir. hvor da: 1. Vart forelagt kart over den hos Henrik Alstad påtenkte nye idrettsplass. Alstad har tilbudt tomt til idrettsplassen gratis. Besluttedes: Styret finner å kan godta planen og plassen, uten å forelegge det for årsmøtet, da det vil senke arbeidet med rydning av plassen, som tenkes igangsat straks. Fr. Ertzaas og Johs. KIøvjan valgtes til å ordne med Alstad, om kontrakt på plassen. 2. - - - -. 3. Besluttedes å søke L/L Kaffestova om bidrag til den nye idrettsplass. Ertzaas spanderte kaffe. Møte slutt. Johs. Kløvjan, Oddm. Bye, H. N. Aasenhuus, H. Slaatsve, O.J. Kløvjan." Plassen skulle være på et skogkledd høgdedrag mellom Øvre Gran og Gjeitsete - enkelt sagt på vannskillet mellom Nordbygda og Sørbygda. Bare 14 dager etter foran nevnte møte holdtes et nytt styremøte. Av møte138

boka går det fram at den nye plassen nå var rydda for skog og kratt. Feltet foreløpig oppmålt til 97 x 60 meter. Medgått arbeid 90 dagsverk og 28 hestedagsverk. Det ble vedtatt å leie en kyndig person til å foreta nivellement så arbeidet med planering kunne starte snarest mulig. Til årsmøtet 6. febr. 1934 forelå forslag til leiekontrakt med Henrik Alstad angående den nye idrettsplassen. Mange av møtedeltakerne var sterkt kritiske til at leietida i forslaget var satt til bare 12 år, men møtet vedtok likevel å godta forslaget hvis Alstad holdt fast på 12 år. To mann ble valgt til å forhandle videre med Alstad. Følgende avtale ble inngått allerede dagen etter nevnte årsmøte: ”Leiekontrakt. Frol idrettslag er idag blitt enige med Henrik Alstad om følgende leiekontrakt: Jeg Henrik Alstad, eier av gårdsnr. 28 br.nr. 2 Gran Øvre i Frol herred, gir herved Frol idrettslag grunn ca. 9000 - ni tusen – m2 til idrettsplass på "Lauvåsen" * på følgende betingelser: 1. Frol idrettslag kan benytte plassen efter eget ønske. 2. Frol idrettslag svarer en årlig avgift av kr. 15,00 - femten kroner - som erlegges ukrevet innen utgangen av desember måned, første gang 1934. Blir ikke avgiften betalt til fastsatt tid, kan kontrakten opsies 14 - fjorten dager - efter at regning er tilsendt laget. 3. Rett til adkomstvei til plassen fra 400 m – skyttergraven ,** efter stien til "Lauvåsen" og ned til Granaunet (eller omvendt). 4. Fremleie av kontrakten er forbudt. 5. Kontrakten er bindende for begge parter i 15 - femten år - fra kontraktens undertegnelse og fornyes av seg selv, hvis den ikke opsies av en av partene innen 6 - seks måneder før kontraktens utløp. 6. Frol idrettslag gives adgang til å opføre de for laget nødvendige huser innenfor de opsatte merker. 7. Frol idrettslags styre og medlemmer har å påse at det blir utvist forsiktighet med varme samt tobaksrøkning i skogen, især ved den tørre årstid. 8. Kontrakten utstedes i 2 - to - eksemplarer hvorav hver av partene får hver sin. 9. Kontrakten er idag undertegnet i vidners nærvær. Gran Øvre 7. febr. 1934. Som utleier: Henrik Alstad. Som leier: Frol idrettslag Johannes Kløvjan (p. t. formann.) Til vitterlighet: 1. Fr. Ertzaas 2. Andreas Veie” 139

* Lauvåsen var navnet på en nedlagt husmannsplass som lå på samme sted som den planlagte idrettsplassen. Det var ikke lenger spor av bygninger der. ** Det var også skytterbane på Gran. Anlagt 1894 av ”Levanger Landsogns Skytterlag” (seinere Frol Skytterlag). Nedlagt 1950 – 52.

Som en ser har Alstad tøyd seg til 15 års kontraktstid. Ved neste årsmøte 18. jan. 1935 - satte Sverre Segtnan fram forslag om på nytt å forhandle med Alstad for å få forlenget kontraktstida til minst 25 år, da dette var nødvendig for at laget skulle komme i betraktning ved Landsforbundets utdeling av midler til idrettsplasser. De nye forhandlinger førte til at Alstad godtok 25 år som kontraktstid. Avtalen var ellers likelydende med den som ble inngått et år tidligere, bortsett fra at den årlige avgift nå var forhøyet fra kr. 15,00 til kr. 17,00. Dessuten ble det presisert at den beskrevne adkomstvei ikke var bilvei. Tilbake til årsmøtet 6. febr. 1934. Det går tydelig fram at lagets medlemmer var svært optimistiske med tanke på hvor fort plassen skulle bli ferdig. Det forelå forslag fra fotballavdelingen om at laget skulle arrangere St. Hans - moro kombinert med innvielse av idrettsplassen allerede samme år! Det ble pålagt det nye styret å få til en slik tilstelning "så fremt plassen blir ferdig til den tid." Plassen ble nok ikke "ferdig til den tid", og plass-spørsmålet ble en gjenganger i lagets møtebøker i mange år framover. Styremøte 4. juni 1934: - - - "Referertes skriv fra fylkesmannen i Nord Trøndelag angående idrettslagets søknad om dagsverkbidrag til idrettsplass. - - - - Besluttedes å utføre grovarbeide på plassen som frivillig arbeide juni måned ut. Siden tenkes arbeide med finpuss av plassen utført av arbeidsledig ungdom med de bevilgede dagsverkbidrag. " Styremøte 15. okt. 1934: "Formannen medelte at han hadde fått bevilget et lån, stort kr. 200,- av Johs. Okkenhaug. - - - - lånet er rentefritt. Beløpet skal brukes som tilskut til det bevilgede dagsverkbidrag til oparbeidelse av den nye idrettsplass. - - - Besluttedes å avertere følgende i N.T. Amtstidende: Arbeidslaus ungdom. Frol idrettslag kan skaffe arbeide for endel ledig ungdom over 18 år på idrettsplassen. Henvendelse skjer inden 20. okt. -34 til Harald Aasenhuus. Arbeide settes igang så snart folk er uttat og godkjent av arbeidsledighetsnevnden." Det meldte seg 15 ungdommer til å arbeide på plassen. For at arbeidet skulle komme i gang straks, tok laget opp et kassakredittlån på kr. 600,- med styremedlemmene som personlige garantister. Lånet skulle forskuttere det bevilgede dagsverkbidrag. Sammen med foran nevnte lån fra Johs. Okkenhaug ble dette til 400 dagsverk med ei dagslønn på kr. 2,00. Dessuten ble det som dugnadsarbeid av lagsmedlemmene gjort 90 dagsverk og 28 hestedagsverk i 1934. Men det var fremdeles langt fram - - 140

Årsmelding 1935: "Da laget så å si har vært uten formann i året, på grunn av at formannen er fraflyttet bygden, har hovedstyret hatt et roligt arbeidsår. - - - - Det er på idrettsplassen i året utført 20 dagsverk og 5 hestedagsverk. Plassen er ikke på langt nær ferdig ennu." Styremøte 27. mars 1936: "Angående arbeide på idrettsplassen til sommeren, ble det besluttet å utsende lister, så gardbrukere og medlemmer kan tegne seg for antall dagsverk med hester og menn - - -" Årsmelding 1936: - - - "Med lagets idrettsplass på Gran er nu planeringen for det meste ferdig. Igjenstår ennu endel finplanering. Det er i året av medlemmene ydet gratis arbeide i alt 66 dagsverk og 27 hestedagsverk. - - - - Det av laget i 1934 optatte lån av Johs. Okkenhaug til istandsettelse av idrettsplassen kr.200,- er av arvingene i buet gitt laget som gave, som laget har mottatt med takk. - - -" Styremøte 20. juni 1937: "Formannen oplyste at den av laget innsendte ansøkning til Landsforbundet om bidrag - - - - var kommet tilbake med påtegning om at Landsforbundet ikke lenger yder bidrag til idrettsplasser. - - -" Styremøte 28. juni 1938: "- - - arbeid på idrettsplassen - - - torsdag 30. juni kl. 9. Ein prøver å få tak i 3 hestar og så mange mann som råd er. Dei skal ta med seg mat men laget skal syte for kaffe. - - - Vart vedteke å prøve å få til eit større idrottstemne i haust. - - - Det er da meininga å take dette stemnet saman med opninga av den nye plassen. - - - " Årsmøte 16. febr. 1939: "- - - Den nye formann Johs. Matberg opmoet alle tilstedeværende om å ta de siste tak på idrettsplassen. - - - " Årsmøte 22. febr. 1940: "- - - Det vart vedteke at laget skulle forsøke å få plassen i stand på eit eller anna vis. - - - " Yngre lesere av denne beretningen vil kanskje undres over at det tok så lang tid å få idrettsplassen ferdig. Det ligger nær å tenke at de som sto i spissen for laget, somla fælt. Dette er i høgste grad urettferdig. Riktignok kan en si at laget undervurderte størrelsen på det arbeid de satte i gang, samtidig som de overvurderte hvor stor oppslutning det ville bli om dugnadsarbeidet. Likevel må en bli imponert over at de hadde mot til å gå på denne oppgaven når en tenker over hvilke hjelpemidler de hadde. Det var hverken bulldozere eller gravemaskiner. Den masse som skulle forflyttes ble frakta i trillebår eller i beste fall med hest og kistvogn. Vognene ble lesst opp med spade. Storparten av lagets medlemmer jobba på gårdene i bygda. Det vil si mer og mindre tungt kroppsarbeid. En vanlig arbeidsdag kunne være 9 timer (noe kortere på lørdager). Når en ser det mot denne bakgrunnen, må en undres over at de hadde overskudd og vilje til å gjøre dugnadsarbeid i det hele tatt. Som en følge av de skarpe politiske motsetninger i -20 og -30 åra ble "Arbeidernes Idrettsforbund" (AIF) stifta. AIF og de lag som hørte til der ope141

rerte helt adskilt fra det gamle "Norges Landsforbund for idrett" og dets underliggende ledd. Dette forhold førte til at vi i Frol fikk arbeideridrettslaget "Fram" i tillegg til Frol i.1. som sorterte under "Landsforbundet". AIL "Fram" var spesielt aktive i siste halvpart av -30 åra. "Fram" holdt helst til på Rinnleiret, men arrangerte gjerne sine stevner på Levanger stadion eller på AIL "Falk"s bane i Verdal. Høsten 1936 gjorde "Fram" en skriftlig henvendelse til Frol i.1. med forslag om samarbeid for å fullføre idrettsplassen på Gran, som så kunne brukes av begge lag etter nærmere overenskomst. Av Frol i.l.s møtebok kan en ane de politiske motsetninger i bakgrunnen, og laget inntok en ganske reservert holdning til "Fram"s henvendelse. Seinere samme år kom det en anmodning fra Frol formannskap om å oppnevne et utvalg med representanter fra begge lag og fra kommunen for å løse idrettsplass - spørsmålet. Et slikt utvalg ble oppnevnt, og gjorde så sine anstrengelser, men etter mye fram og tilbake var en enda ikke i mål da krigen kom, og dermed etter hvert en foreløpig slutt på idrettsaktiviteten i bygda. Etter krigen kom det ny fart i idrettsarbeidet. I 1940 hadde det blitt sammenslutning mellom de to idrettsforbundene i Norge. Lokalt skjedde sammenslutningen de første åra etter krigen. For Frols vedkommende 13. januar 1946 da Frol i.1. og a.i.l. "Fram" ble sammenslutta under navnet Frol Idrettslag. Samme år søkte idrettslaget Frol kommune om kr. 3000,- i bidrag til istandsettelse av idrettsplassen. I nedtegnelser Gunnar Alstad har gjort om utviklingen på garden Øvre Gran nevnes også idrettsplassen: "Plassen ble egentlig ikke ferdig før tyske krigsfanger hjalp til i 1945 - 46". Dette er merkelig nok ikke nevnt i det hele tatt i idrettslagets møtebok, og en må lure på hvem som tok initiativ til å få satt inn de tyske soldatene i dette arbeidet. Kan det ha vært det kommunale idrettsutvalg (eller hva det kaltes den gangen)? Dette blir bare gjetting. I alle fall: I 1947 kunne en lese følgende annonse i "Nordre Trondhjems Amtstidende":

142

Endelig var plassen en hadde begynt å arbeide på i 1933, ferdig! Det ble stor aktivitet på plassen av både friidrett, fotball og handball. Av gamle avisannonser kan en se at laget "tjuvstarta" de siste dagene før den offisielle åpninga med friidrettsstevne og 3 fotballkamper. Fotballbanen var ca 90 x 60 meter. Når det skulle være friidrettsstevne, ble det merka opp løpebane på 250 m inne på forballbanen. 100 m løp foregikk diagonalt over banen. Utenfor fotballbanen – langs den ene kortsida – var det tilløp for lengde og tresteg samt hoppgrop. Gropa ble også brukt til høyde og stavhopp, med tilløp inne på forballbanen. Matter til å lande på var ennå ikke oppfunnet, så en måtte passe på å lande med beina først. Ved banen var det ellers en danseplatt og to små, brukte brakker som idrettslaget hadde fått billig. Det var ikke innlagt verken vatn eller strøm. Utenom den idrettslige aktivitet må det nevnes at laget hvert år fram til først på -50 tallet arrangerte friluftsmoro på plassen til St. Hans eller pinseaften. Ellers kan en legge merke til at navnet "Lauvåsen" som er brukt i foranstående annonse aldri kom i vanlig bruk. En snakka om "Granaplassen" eller helst bare "Gran". Fotball For å få et slags system i beretningen om det som foregikk på plassen, har jeg valgt å ta for meg de aktuelle idrettene hver for seg. Jeg starter med fotballen. Treningstidene var nok ikke så velregulerte den første tida. Det ble ofte til at voksne karer og guttunger sparka fotball på samme tid, og det kunne jo bli tøft nok for de yngste. Etter hvert ble det mer orden på treningstidene, men treningslederne hadde stort sett liten erfaring med den slags. Et unntak i så måte var ”Sverre”-spilleren ”Kisse” Johansen, som flere ganger møtte opp som instruktør på treningskveldene – helt gratis. ”Kisse” var i sin tid en av de beste fotballspillerne i Trøndelag. De første etterkrigsåra hadde fotballen et system med klasse A, B og C. Etter det jeg kan se ble ordningen med flere divisjoner - noe lignende som det vi har nå innført fra og med høstkampene 1947. De gamle klassebenevnelsene hang likevel med noen år, og har skapt noe forvirring. Frols bestelag var i klasse B. Nestbestelaget var i klasse C (og ble kretsmester i 4. divisjon i 1948). Når det i "Frolingen"s jubileumsnummer i 1978 (Frol i.1. 90 år) står at Frol i 1946 1947 "banket lagene Sverre, Nessegutten og Verdal," så beror nok det på en misforståelse. Bestelaga til de tre nevnte klubber var i klasse A, og det var nestbestelaga til de samme som noen ganger ble "banket" av Frols bestelag.

143

For 책 gi ytterligere innblikk i datidas seriesystem (og Frols posisjon) henter jeg fra NTA kampresultater fra ei helg i 1949:

Fotballspillere fra 1949 - 1950. Av de som ikke er avbildet m책 nevnes Jorolf Alstad som vel var lagets beste spiller.

144

Oversikt over fotballavdelingens eiendeler: 2 fotballer senior 75,00 2 fotballer junior 20,00 2 reserve blærer 3,00 1 treer 1,00 1 ventil 1,00 11 trøyer (blå) 35,00 11 trøyer (grønne) 30,00 1 målvaktgenser 3,00 1 par hansker 2,00 1 par knebeskyttere 8,00 2 knestrammere 3,00 2 målnett 20,00 1 strømaskine 25,00 vaskerfat 5,00 231,00 Denne oversikten over fotballavdelingens eiendeler ved sesongslutt i 1951 gir vel et inntrykk av hvilke enkle forhold en arbeidet under. Legg merke til gjenstanden nederst på lista – vaskefat (det går ikke fram om det var ett eller flere fat). Jeg kjenner ingen som kan huske å ha sett hverken vaskefat eller annet "vaskeutstyr" på Granplassen, så både heime- og bortelag måtte nok vente med vasken til de kom heim! Ved sida av seniorfotballen hadde Frol også lag i aldersbestemte klasser, og hevda seg enkelte år godt. I småguttklassen (13 - 14 år) spilte laget finalekamp i sin avdeling i 1950 (se annonse). Hvordan det gikk, har jeg ikke kunnet finne noe om. Ellers var det bra lag i gutteklassen (15 - 16) og i juniorklassen (17 - 18) enkelte år. Etter høstkampene i 1950 lå Frol godt an i sin 3. divisjonsavdeling foran vårkampene i 1951 (serien var den gangen lagt opp slik at høstkampene et år telte sammen med vårkampene det påfølgende år). Så vidt jeg husker, var laget i samme avdeling som Inderøy, Sparbu, Henning og Byafossen. I seriens siste kamp klarte laget uavgjort mot Henning på bortebane etter å ha blitt tildelt et tvilsomt straffespark i kampens siste minutter. Det gikk i mål, og dermed hadde vi klart akkurat det nødvendige for å bli avdelingsvinner. Dommeren (navn skal ikke nevnes) hadde skyss med vår buss, og det bidrog trolig til avgjørelsen om straffespark. 145

Så sto kvalifiseringskamper mot de to andre avdelingsvinnerne for tur (ett lag skulle rykke opp). Først bortekamp mot Ronglan. Det endte med tap 0-3. Det var ille nok, men verre skulle det bli. Neste kamp var heime på Gran mot "Blink" fra Stjørdal. Jeg var med sjøl, og resultatet kommer jeg til å huske til min siste dag: Tap 1 - 13 ! Frols scoring kom ved et sleivspark fra en "Blink"spiller. Laget til Frol stilte opp igjen da neste serie begynte høsten 1951. Kampresultatene ble ikke verre enn at de skulle være til å leve med. Dessuten gjorde guttelaget det godt, men lufta hadde liksom gått ut av fotballmiljøet i Frol, og i 1952 var det stopp, bortsett fra noen kamper i aldersbestemte klasser. Noen av spillerne var på andre kanter p.g.a. arbeid eller utdanning, og enkelte andre gikk over til "Sverre". Fotballavdelingen ble formelt nedlagt i 1954. Handball I likhet med fotballavdelingen, er det også for handballavdelingen lite å finne av årsmeldinger, så det blir det som står i avisene en har å gå etter. De første åra var det bare kvinnene i laget som holdt på med handball.

Som en ser av foranstående annonse fra 1948, var det i dette arrangementet bl.a. en handballkamp. Ellers er det i dette året ikke noe å finne, bortsett fra en annonse om kamp på Gran mellom Verdal B og Frol B. Handball og friidrett for kvinner var fram til først på 1950tallet organisert i en egen kvinneavdeling (benevnes vekselvis som kvinneavdeling og handballavdeling i hovedlagets møtebøker). Aktiviteten var nok betydelig større enn det som går fram av avisene. Året etter finner en annonser om kamper mot Nessegutten, Ronglan, Skogn og Sverre B. Kampresultatene finner en 146

Handball-lag fra Frol i.l. 1949 eller 1950. Bak fra v. trener/lagleder Pål Venås, Sigrid Madsen, Signe (Lillemor) Kolseth, Johanne Hagen, Mildrid Granås. Foran fra v. Inger Fossen, Solveig Skoglund, Åsta Granaune, Hildur Alstad (alle med pikenavn).

ikke igjen bortsett fra seier 2 - 0 i sistnevnte kamp. Det må imidlertid ha gått bra heile sesongen, for 9. oktober annonseres "Finale om kretsmesterskapet klasse B. Kopperå - Frol" (på Skogns bane). Heller ikke her er resultatet å finne i avisa, men i alle fall var Frol i klasse A neste år (se kampresultat og tabell fra 1950). 1950 og 1951 var de beste åra for Frol i "Granperioden". De stilte da lag i både Aog B-klassen. Jeg tar med noen annonser

147

og kampresultater fra N.T. Amtstidende for å gi et bilde av aktiviteten, uten nærmere kommentarer. Jeg vil likevel peke på at laget i 1951 oppnådde relativt pyntelige resultater mot Skogn, som da hadde begynt å hevde seg også i Norgesmesterskapet. I 1952 må det ha skjedd et lite sammenbrudd for kvinnehandballen i Frol. Ingen kampannonser eller resultater er å finne i avisa. Følgende utdrag av møteboka fra Frol i.l.s årsmøte samme år sier vel noe: "Årsmelding fra handballutvalget blir ikkje referert da inga årsmelding var gjort i stand. - - - - Alaget hadde trekt seg frå dei to siste kampane i kretsserien". Det en ellers kan legge merke til, er en handballkamp for menn mellom Ytterøy og Frol på Gran (privatkamp). De to neste år var det også bare noen få privatkamper for både menn og kvinner, men i 1955 var laga igjen med i kretsserien. Karene spilte mot Røra, Ytterøy, Øyamoen og Verdal. Kvinnelaget spilte i avd. 2 i serien mot Varden, Ytterøy og Leksvik. (Kretsens beste kvinnelag, som Skogn, Ronglan, Dalådal og Verdal spilte da i en serie som omfatta de beste i hele Trøndelag.) To kampreferater har fått plass i avisa:

I åra som kom deretter og fram til idrettsplassen på Gran ble nedlagt i 196263, var det tydeligvis lite system i handballavdelingen. Det eneste en finner i avisa, er at to spillere fra Frol (Solveig Lian og Gerd Hovdal) ble tatt ut til juniorkretslaget i 1959. Til årsmøtene i hovedlaget disse åra forekom det bare ett år skriftlig årsmelding fra handballavdelingen, ett år muntlig melding, og ellers ingen melding i det hele tatt.

148

Friidrett Friidretten har hatt en solid posisjon i Frol i.l. helt fra den kom på lagets program i 1929. Riktignok var mangelen på en skikkelig bane følbar, men slik var det de fleste steder når en går så langt tilbake i tida. Laget hadde flere utøvere som hevda seg godt innen Nord-Trøndelag Friidrettskrets, og gode stafettlag også i tida før krigen. Da banen på Gran ble åpna, var laget inne i en god periode, spesielt i stafetter. Erling Stubmo var en løper som hevda seg på landsplan, særlig i terrengløp. I 1947 vant han klasse B i norgesmesterskapet på 4 km terrengløp, og det var bare en A- løper som var foran. Året etter tok han sølvmedaljen i klasse A i NM på samme distanse. Han satte også kretsrekord på 3000 m med tida 8,59,6. Hans prestasjoner var til stor inspirasjon for de andre løperne i laget. Frol i.1. arrangerte stevner for både barn og voksne hvert år så lenge banen på Gran var i bruk. Jeg gjengir fra NTA omtale av det første stevne i 1947: ”Ved et kretsstevne som Frol i.1. arrangerte onsdag 19. juni, ble det oppnådd flere gode resultater. Den nye banen på Gran er ennu litt ujevn, men den vil uten tvil bli en lett og god bane." Det vil bli for plasskrevende å ta med alle resultatlister, så fra dette stevnet nevner jeg bare at Erling Stubmo vant klart på 3000 m. Året etter var det stevne igjen (se annonse). Stubmo vant overlegent 5000 m, et helt minutt foran nestemann. Mari Forberg fra Verdal i.l. satte kretsrekord på 200 m med tida 27,8. Ellers var det bl.a. 400 m for menn. 200 m og 400 m skal løpes i "delte baner" som det heter i regelboka. Det var ikke helt enkelt å få til på en så liten plass som på Gran, så en fikk ikke starta flere enn to løpere i hvert heat. Nytt stevne i 1949 med god deltakelse. På 1500 m starta hele 25 mann. Stubmo hadde nå trappa ned på treninga, og ble slått av flere løpere på 1500 m. Stevnets dominerende skikkelse ble Martinus Bjartnes fra Stiklestad i.l. Han vant lengde med 6,27, kule med 13,21, tresteg med 12,90 og diskos med 39,62. Han ble tillegg nr. 2 i spyd med 41,40. En riktig kraftkar som ble norgesmester i 10 - kamp samme år.

149

Frols lag i Steinkjerstafetten 1952. Foran fra v. Per Hammer, Odd Langeland, Erling Stubmo, Per Amdahl, Per Munkeby. Bak fra v. Ottar Sveg책rd, Odd Stenstad, Audun Munkeby, Rolf Thorsen, Gunnar Lian.

Skjoldtevling mellom skolene i Frol var en 책rviss begivenhet. Her fra 1950:

150

I 1951 arrangerte Frol i.1. kretsmesterskapet for kvinner. Som resultatlista viser gjorde frolingene det skarpt på heimebane. En kan legge merke til at lagets kommende stjerne Edel Leverås (den gang 16 år) så smått begynte å prøve seg.

Fra 1952 tar jeg med resultater fra skjoldtevling mellom skolene. Det er mange nå tilårskomne frolinger som vil finne seg igjen også på denne lista.

151

I 1953 arrangerte Frol i.l. igjen kretsmesterskapet for kvinner. Johanne Hagen, som siden forrige gang var blitt gift Venås, var stevnets mest framtredende utøver, og innehadde etter stevnet kretsrekorden i alle fire kastøvelser! Ved KM to år seinere kunne en se at det var et "tronskifte" på gang. Johanne Venås var fremdeles langt framme på resultatlista (gull på 100 m og spyd), men Edel Leverås vant diskos, kule og slengball, med spesielt oppsiktsvekkende resultat i slengball.

Edel Leverås (til v.) og Johanne Venås.

152

Fra friidrettsavdelingens årsmelding 1956 gjengir jeg: "Ved kretsmesterskapet som gikk på Skatval 28. og 29. juli, fikk fridrettsavdelingens "to store" - Johanne Venås og Edel Leverås - en stor medaljehøst. Johanne Venås tok gullmedalje i spyd og lengde, og sølv i 100 m, kule, diskos og slengball. Edel Leverås tok gull i kule, diskos og slengball, og sølv i høyde. Kuleresultatet 11,79 og slengballresultatet 46,11 var begge ny norsk rekord. Også diskosresultatet var kretsrekord. Den forbedret hun ved Steinkjers stevne 2. september til 36,19." I 1957 forbedret Edel sin kulerekord til 12,11 og satte kretsrekord i diskos, slengball, 3- kamp og 5- kamp. At det ellers var stor friidrettsaktivitet på Gran, går fram av avisa:

Av enkeltresultater, tar jeg med at Rolf Waade, Ytterøy i.l., vant både 1500 m og 5000 m. Waade hadde kretsrekorden på 3000 m med tida 8,44,8 (1954) og på 3000 m hinder med tida 9,21,0 (1958).

Året 1958 bød på nye store prestasjoner av Edel Leverås: Edel Leverås (gift Serigstad) var kort sagt Frol i.l.s klart beste idrettsutøver i ”Granperioden”. Hun ble norgesmester 10 ganger, fordelt på øvelsene kule, diskos og slengball, og innehadde norgesrekorden i de 153

samme Ă¸velser i kortere eller lengre tid. Hennes endelige bestenoteringer ble 13,24 i kule, 42,29 i diskos og 47,35 i slengball. Fra 1959 og 1960 tar jeg med litt som viser noe av den mer â&#x20AC;?alminneligeâ&#x20AC;? idrett pĂĽ Granaplassen:

154

155

Frolingene i Malmstafetten 1957 (1958?). Bakerst Frols 1. lag som vant stafetten. Fra v. Per Munkeby, Odd Stenstad, Odd Stavrum, Ottar Indgaard, Per Amdahl, Arne P. Lian, Karsten Haugskott, Helge B. Haugskott. Foran Frols 2. lag. Fra v. Olav A. Veie, Johan Rømo, Johan Stenumgård, Hals, Per Lian, Annar Berg, Ole Nyenget, Gunnar Lian. Av denne gjengen er det grunn til å trekke fram Karsten Haugskott, her 17 - 18 år gammel. Han ble en av de beste løperne som har kommet fra Frol. Som representant for BUL, Oslo kneip han sølvmedaljen på 1500 m i Norgesmesterskapet 1965.

1960 var ellers et lite merkeår i Frols friidrett, da vi for første gang deltok i Holmenkollstafetten med 7. plass i klasse B som resultat. Deltagelse i idrettsstevner sør for Dovre var ikke hverdagskost den gangen. "Alle som var med fra oss syntes det var et lite eventyr vi opplevde" skrev Andreas Eldnes i årsmeldinga samme år. Året etter var vi igjen i Holmenkollstafetten, denne gang i klasse A (eliteklassen var over der igjen). Laget ble nr. 12 i A- klassen og nr. 18 totalt. Det er den beste plassering Frol i.1. har oppnådd i denne stafetten. Tida er slått (så vidt) bare to ganger av seinere års Frol-lag. Frol i.l. hadde i disse åra og de nærmeste år framover sin beste periode i slike stafetter.

156

Gode idrettslige resultater til tross - det ble etter hvert klart at plassen på Gran ikke lenger tilfredstilte tidens krav. Det som var godt nok da en begynte arbeidet i 1933, var ikke lenger godt nok for alle da plassen ble innviet i 1947. Så utrolig det kan høres: Allerede året etter vedtok lagets styre å søke kommunen om To gjennom mange år sentrale personer i Frols friidbistand til å erverve tomt rettsmiljø veksler i Levangerstafetten 1961. Jostein til ny idrettsplass! Først Moksnes (til venstre) ligger i teten og leverer til Andreas på Søgstad vestre (inntil Eldnes, som økte ledelsen. Etter hvert kom Stjørdalsvillabebyggelsen på top- Blink tilbake, passerte Frols mann på siste etappe og pen av Røstadlia). I vant med et halvt sekund! Foto: Levanger-Avisa 12. mai 1961 1950 og 1951 var laget i forhandlinger med eierne av gården Lysaker (like ved nåværende Heirkryss), og "Lykkens prøve" (nærmere boligområdene ovenfor nåværende Hegle skole). Alt dette "kokte bort i kålen". I etterpåklokskapens lys kan en se at det var bra. Noen år seinere kom spørsmålet om idrettsplass ved den nye skolen på Leira. Frol i.1. var i forhandlinger med kommunen omkring 1960, og hadde til og med dugnad på gruskjøring til banen. Det dro imidlertid i langdrag med kommunens ferdigstilling av anlegget, og fra og med sommeren 1961 lånte Frols friidrettsavdeling gamle Stadion på Levanger til trening og stevner. Denne ordningen vedvarte til sentralanlegget på Moan ble tatt i bruk. Tida for Granplassen var definitivt over. I 1962 ble den ene brakka gitt bort til gutteklubben i Nordbygda. I 1964 ble avtalen om plassen sagt opp i beste forståelse med grunneieren Gunnar Alstad. I 1966 ble det planta skog på plassen.

157

Helge B. Haugskott på besøk på det som en gang var Granplassen. Kilder: Møtebøker og årsmeldinger fra Frol i.l. (hovedlaget) Årsmeldinger fra Frol i.l..s friidrettsavdeling "Nordre Trondhjems Amtstidende" / Levanger-Avisa Nedtegnelser av Gunnar Alstad Leiekontrakt mellom Henrik Alstad og Frol i.l. Samtaler med Ragnvald Fossen og Jorolf Aistad

158

Einar Weiseth:

Stiftelsen Levanger Arboret Fakta Ordet arboret kommer av arbor som er latinsk og betyr tre. Arboret er betegnelsen på samlinger av levende, treaktige planter; både tre, busker, halvbusker og klatreplanter med en vedaktig stengel. Stiftelsen Levanger Arboret ble stiftet den 19. mai 1999. Arboretet ligger i Staupsmarka mellom Staup og Nesheim skole og omfattet i starten i alt 110 dekar. Adkomst til arboretet er fra gangveg fra Eidsbotnvegen og fra parkeringsplass på Staup. I det følgende er det offisielle navnet Stiftelsen Levanger Arboret erstattet med betegnelsen Arboretet. Offisiell åpning Lørdag 30. september 2000.

Ordfører Odd Thraning assistert av Jon Ramstad planter bøken som markerer at Levanger Arboret er offisielt åpnet. Foto: Gøril Engesvik

159

Ordfører Odd Thraning foretok den offisielle åpningen ved å plante en bøk. Bøken er en gave fra Staup videregående skole. Åpningen var en del av programmet for Hageselskapets åpne hagedag på Staup. I det fine været var det over 200 personer til stede. Fram til åpningsdagen var det satt ut bortimot 700 arter/sorter og de fleste planlagte veier/stier planert ferdig. Hele arealet var ferdig inngjerdet, og et 20talls sauer/lam fra en gårdbruker i Skogn, var på beite. 1000-årstreet og tusenårsskogen Mandag 5. juni 2000. Dette arrangementet kom litt i forkant av den offisielle åpningen. Levanger kommunes utvalg for 1000-årstreet vedtok at treet skulle plantes i Arboretet. Dette er et bevis på at Arboretet allerede på dette tidspunkt hadde stadfestet seg som et område som Levanger kommune har stor interesse av å ta vare på. Det ble planta berglønn, ask, lind, eik, bøk, lønn og rogn, i alt 22 tre. Alle trea var en gave til Arboretet i forbindelse med feiringen av 1000-års-skiftet. Trea ble planta i lia i nordre del av aktivitetsområdet. Som en takk for innsatsen Ordfører Odd Thraning deltar i plantinga av 1000-årsskogen sammen med elever fra 2. klasse ble elevene traktert med boller ved Nesheim skole. Foto: Gunn Magni Galaaen og drikke. Opptakten Planteskoleeier Alv Hegge var den som først lanserte tanken om å lage et arboret på Staup. Hegge var første formann i styret på Staup fra 1965 til 1976. Det ble imidlertid ikke gjort noe skriftlig vedtak i styremøte. I 1961 ble det kjøpt inn en del planter fra Hiorts planteskole. Disse ble planta i det som i den gang var beiteområdet på Staup. Noen av disse trea står i dag som store tre spredt i Arboretet, bl.a. ei douglas nær rosefeltet og fire edelgraner i rhododendronfeltet. 160

Staup hadde på den tida ca. 100 elever som skulle ha praksis i å bruke traktor bl.a. til planting. Det var planer om å bruke beiteområdene til et makeskifte. Planene om et arboret ble derfor lagt til side. Høsten 1991 ble arboret-planene atter aktuelle. Knut Alfnes og Jon Ramstad var vakt på Nesset Samfunnhus under valget. Alfnes kunne da fortelle at kommunen var i gang med å detaljregulere Staupsmarka for boligbygging. Dette ville sette en stopper for opprettelse av et arboret. Jon Ramstad var da rektor på Staup. Noen dager senere sendte han et brev til ordfører Jarle Haugan og foreslo at Levanger kommune måtte sette ned et utvalg som skulle ta opp arbeidet med å anlegge et arboret i Staupsmarka. Dermed var arbeidet i gang. Ramstad ble nok en smule overrasket over den gode responsen han fikk blant politikerne. I møte den 14. november 1991 nedsatte Levanger formannskap en utredningsgruppe med mandat å vurdere mulighetene for etablering av et arboret i Staupsmarka. Utredningsgruppen besto av Elin Aune (formannskapsmedlem), Kjell Bævre (kommunegartner), Gunnar L. Myhr (varaordfører), Jon Ramstad (rektor Staup) og Einar Weiseth (miljøvernsjef). Einar Weiseth fikk i oppdrag å fungere som gruppens leder og sekretær. Gruppen gjennomførte seks arbeidsmøter hvorav ett med befaring i Staupsmarka. I dagene 10.-11. mars 1992 gjennomførte gruppen en studiereise til Rogaland Arboret i Sandnes kommune. Avdelingsarkitekt Karl Eidsvik og avdelingsingeniør Johannes Bremer ved teknisk etat, bisto gruppen med faglige råd om mulighetene for en kombinert bruk av de arealer som sto til rådighet, både til boligformål og arboret. Gruppen leverte sin rapport til Levanger formannskap den 19. mai 1992. Konklusjoner fra rapporten: - For å fylle funksjonen som arboret, kreves det et areal på minst 100 dekar. Det mest aktuelle området er på grunn tilhørende Statens Gartnerskole, Staup og arealer av det planlagte boligfeltet i Staupsmarka. - Boligbyggingen bør konsentreres til terrassehus med kjøreadkomst kun fra Eidsbotnvegen. Tre høgspentlinjer gjennom området reduserer det totale utnyttbare området noe (høgspentlinjene er senere fjernet). - Hovedadkomsten til Arboretet bør være parkeringsplass ved Eidsbotnvegen med gangvegsystem inn til Arboretet. En eventuell adkomst for rullestolbrukere må bli fra parkeringsplass på Staup – eventuelt ved Litj-Marka. - Levanger kommune og Statens Gartnerskole, Staup må stille grunn gratis til disposisjon for Arboretet. Det foreslås å opprette en stiftelse som skal stå som eier og driver av Arboretet. - Arboretet skal dekke Statens Gartnerskole, Staup og andre skoleslags krav til undervisning i plantekunnskap. 161

- Et sentrumsnært Arboret vil være et aktivum for Levanger med gangavstand fra sentrum og Moan Camping. Arboretet bør knyttes opp til et sammenhengende gang-/sykkelvegnett. På sikt vil Arboretet kunne bli et reiselivsmål. - Et planlagt arboret vil kunne bygges ut over en periode på 10-15 år med parkeringsplass, gangveger og eventuelt toalettforhold. - Nødvendig veksthusplass for frø- og stiklingsformering samordnes med Statens Gartnerskole. Nødvendig maskinbehov i anleggsperioden ordnes ved sambruk med Statens Gartnerskole og Levanger kommune, teknisk etat. I rapporten kommer utredningsgruppen med følgende tilråding: ”A. Det opprettes et arboret i Staupsmarka i et omfang slik det går fram av rapporten. B. Levanger formannskap oppnevner et utvalg som får følgende mandat: 1. Forberede opprettelsen av en stiftelse med navnet Levanger Arboret. 2. Utarbeide forslag til vedtekter for stiftelsen. 3. Legge fram planer og kostnadsoverslag for utbygging av arboretet. 4. Utarbeide forslag til administrasjon og driftsbudsjett. 5. Utarbeide forslag til opprettelse av et Fond for Levanger Arboret med vedtekter. 6. Arrangere stiftelsesmøte for stiftelsen og fondet. 7. Stiftelsen og fondet bør være en realitet fra 1. januar 1994. 8. Utvalget skal levere sine anbefalinger innen 29. desember 1992, slik at de økonomiske konsekvensene for Levanger kommune kan innarbeides i Langtidsbudsjettet for 1994-97. ” Politisk behandling Bare knapt en måned etter at utredningsgruppen hadde levert sin rapport, kom saken opp i formannskapet den 11. juni 1992. En måned seinere ble saken behandlet av kommunestyret. Vedtak: ”Det etableres et arboret i Staupsmarka i et omfang slik det framgår av utredningsgruppens konklusjoner og vedlegg 1 fra gruppen.” I møte den 9. juli 1992 ble følgende utvalg oppnevnt: Jon Ramstad (leder), Einar Weiseth, Lucie Kjelvik, Elin Aune og Gunnar L. Myhr. Utvalgets oppgaver Einar Weiseth fungerte som utvalgets sekretær og kasserer. Utvalget hadde ingen startkapital. Det ble søkt Landbruksdepartementet om midler til planlegging, og i januar 1993 fikk utvalget tildelt kr. 30.000,-. Utvalget hadde dermed mulighet til å engasjere faglig bistand. De engasjerte student Kjersti Vallevik Håbjørg ved Norges Institutt for landskapsplanleg162

ging ved NLH, til å utarbeide et idéforslag for utbyggingen. Hun utførte arbeidet som sin hovedoppgave, og leverte sitt forslag våren 1994. Hun hadde allerede i 1991 sett for seg utviklingen i gartnernæringa, og mente at gartnerskolen på Staup ikke ville bestå i så mange år. Hun argumenterte derfor sterkt for at arbeidet med oppbygging av et arboret på Staup, burde komme i gang. Hennes planforslag ble videreført av Jon Ramstad. Forslaget kunne først bli realisert når reguleringsplanen for Staupsmarka var vedtatt. Reguleringsplan Utvalget engasjerte RG-Prosjekt til å utarbeide en reguleringsplan. I forkant av utarbeidelsen måtte det inngås intensjonsavtaler med de aktuelle grunneierne. Reguleringsplanen lå ferdig i april 1995. Reguleringsplanen fikk navnet Staupsmarka i Levanger kommune, og ble vedtatt av Levanger kommunestyre den 14. november 1996. Leieavtaler ble inngått med de aktuelle grunneierne. De største arealene disponerer Arboretet vederlagsfritt ved framleie fra Levanger kommune så lenge arealene drives om arboret. Arboretet hadde direkte kontrakt med NordTrøndelag fylkeskommune om vederlagsfri bruk av ca. 20 dekar i 50 år så lenge arealene drives som arboret. Veibygging og inngjerding Ved hjelp av maskiner og ansatte ved Staup Gartnerskole, ble det etter hvert bygd ut et traktorvei-/stinett på omkring 2000 meter. Veinettet er i etterfølgende år utbygd til å omfatte omkring 2500 meter. I våte områder og i bratte bakker er traktorspora dekt med veiduk og påført pukk. Veiene er delvis tilsådd med gras og delvis dekt med flis mellom traktorspora. Hele eiendommen ble etter hvert gjerda inn med tanke på å slippe sauer på beite. Utvalget regnet tidlig med at Arboretet ville bli brukt av turgåere. For å hindre at sauene skulle komme seg ut til naboeiendommer, ble det bygd spesielle sluseporter Stiene glir fint inn i terrenget. der stiene krysser gjerdene. Foto: Roger M. Svendsen Tilskudd til anlegg, plantekjøp og inngjerding i startfasen Etter søknader mottok Levanger Arboret i perioden 1993 til og med 1999 tilskudd fra A/L Trønderfrukt (kr. 40.000) og fra Fylkesmannen i Nord163

Trøndelag, Landbruksavdelingen (kr. 121.390). Utvalget produserte ferdig grasplen som ble solgt til Bamberg Arbeidskirke og innbrakte kr. 14.000. Klargjøring av plantefelt På flere de av aktuelle plantefeltene var det nødvendig med hogst av gammel granskog. Hogsten ble for det meste utført på dugnad. Uttransporten av tømmeret ble utført med maskiner og mannskap fra Staup, samt med Arboretets egen traktor som var leid ut gratis fra Felleskjøpet. Traktoren ble vederlagsfritt overtatt av Arboretet etter fem år. De beste granstokkene ble kjørt fram til sagbruk og saget til planker og bord som ble lagret i Arboretets materialhus på LitjMarka. De største stokkene ble kløyvd med motorsag og nyttet til sittebenker. Kvisten ble delvis kjørt gjennom flishogger og noe ble brent. Det ble kappet og kløyvd opp mye ved som ble lagra på Litj-Marka. Veden ble gitt bort som vederlag for dugnadsinnsatsen. De første plantene I følge rapport fra Jon Ramstad i november 1994, var det allerede formert ca. 200 forskjellige planteslag satt i potter i veksthusa på Staup. Våren 1995 ble de første plantene innkjøpt. I alt ble det kjøpt inn ca. 50 sorter med 20 planter av hver sort. Det var 2- til 5-årige planter beregna for utplanting i potter i første omgang.

Rhododendronfeltet er blitt tilplanta i flere omganger, og er en pryd for øyet på tidligsommeren. Foto: Einar Weiseth

164

Så snart reguleringsplanen var vedtatt, ble det bestemt hvor de forskjellige artene/sortene av planter skulle settes ut. Det ble tatt hensyn til jordkvaliteten og terrengformen. Jon Ramstad skaffet seg et reisestipend og besøkte forskjellige arboret i Sverige og Finland. På studieturen fikk han med seg mange idéer og erfaringer som andre hadde gjort seg både av positiv og negativ karakter. Ikke minst hvor viktig det er å gi plass, slik at planter som hører sammen kan vokse i fellesskap når det blir aktuelt med utvidelse. Det ble plantet 3-5 eksemplarer av hver art/sort. I journalen har hver art/sort sitt nummer med navn både på norsk og latin, planteår og leverandørens navn. Disse opplysningene er satt på skilt som står ved hver art/sort. Stiftelsesmøte Alt arbeid som var utført i Arboretet fram til stiftelsesmøtet, har vært ledet av det kommunalt oppnevnte utvalget. Utvalget bestemte seg for å opprette en stiftelse, og sendte sommeren 1994 ut invitasjon til aktuelle firma, lag, foreninger og enkeltpersoner til å være med som stiftere. Stiftelsesbeløpet ble satt til kr.100,- per interessent. Det meldte seg 36 interesserte enkeltpersoner, lag og firma. Levanger kommune og Staup videregående skole gikk inn i stiftelsen med arealet som var stilt til rådighet for Arboretet. Stiftelsens grunnkapital er på kr. 50.000,-. På stiftelsesmøtet den 19.mai 1999 ble det offisielle navnet på Arboretet bestemt til å være Stiftelsen Levanger Arboret. Stiftelsens formål går fram av vedtektens § 2, og lyder: ”Stiftelsen Levanger Arboret har til formål å anlegge og drive et arboret i Staupsmarka på arealer stilt til disposisjon av Levanger kommune og NordTrøndelag fylkeskommune v/Staup videregående skole. Arealet er på 110 daa og disponeres av stiftelsen så lenge det drives som arboret. Levanger Arboret skal være et arboret for Midt-Norge der det skal plantes pryd- og nytteplanter, vesentlig treaktige planter som er vanlige i Midt-Norge, men det skal også plantes tilsvarende arter fra andre steder for å undersøke om disse klarer seg i vårt klima og om de har pryd- eller nytteegenskaper som gjør dem verdifulle. Arboretet skal nyttes av skoler, organisasjoner, yrkesutøvere, hageeiere og alle som er interesserte i planter. Arboretet skal også være et utfarts- og rekreasjonsområde.” På stiftelsesmøtet ble følgende styre valgt: Fra Nord-Trøndelag fylkeskommune v/Staup videregående skole: Ola Ingul med varamedlem May-Lis Sjåstad. 165

Fra Levanger kommune: Arne Ramdal med varamedlem Magne Bolstad. Fra Hagelaga: Torstein Holst med varamedlem Randi Ulvik Haugan. Styremedlemmer: Lucie Kjelvik, Rannveig Munkeby Arentz og Einar Weiseth. Varamedlemmer: Kjell Bævre og Jon Storstad. Som leder ble Jon Ramstad valgt med Ola Ingul som nestleder. Frivillige medlemmer Helt fra starten har det vært anledning for lag, foreninger, firma og enkeltpersoner til å tegne seg som medlemmer i Arboretet. En stiftelse skal egentlig ikke ha medlemmer utenom stifterne. Ordningen er imidlertid ikke blitt kritisert av høyere myndighet. Styret anser medlemmene som et uttrykk for interesse for saken og samtidig en inntektskilde gjennom sin kontingentinnbetaling. Per 31.12.2009 er det protokollert 91 medlemmer. Herav 43 enkeltmedlemmer, 32 familiemedlemmer, 12 hagelag og 6 firma. Spesielle felter og innretninger Gavetrefeltet Etter ønske fra en del besteforeldre er et spesielt område inngjerda. De ønsket å gi et tre til barnebarn. Dette var en idé som Elin Aune hadde med seg fra et besøk i Amerika. Feltet ligger like nedafor gapahuken ved aktivitetsområdet. Trea er merka med planteår, treslag og navnet på eieren av treet og giveren(-ne). Feltet ble fullplanta i 2008. Juletrefeltet Et område på ca. to dekar på Litj-Marka er tilplanta med tanke på juletreproduksjon. Det er planta både vanlig gran og fjelledelgran. Den store trelavvoen Levanger og Nesheim skoler ble tildelt 28.000 kroner fra Levanger kommunes HELKUL-prosjekt for oppsetting av en lavvo i Arboretet. Skolene maktet imidlertid ikke å gjennomføre oppsettingen, så det ble inngått en avtale mellom de to skolene og Arboretet. Arboretet overtok beløpet mot å ta på seg oppsetting av lavvoen. Mannskap med maskiner fra Staup videregående skole utførte fundamenteringen og reiste selve lavvoen. Materialer til de bærende konstruksjonene ble levert fra Arboretets eget lager fra skur av tømmer fra hogsten for å klargjøre plantefeltene. Villmarkspanel til vegger og tak ble innkjøpt. Aktive personer fra Staup murte også opp bålplassen. Levanger Rotaryklubb har betalt og lagt inn skiferheller i hele lavvoen

166

Trelavvoen. Foto: Einar Weiseth

Gapahuken Gapahuken ble bygd av lærer på Staup, Gunnar Johansen. Aktive medlemmer av styret har grusa opp og lagt steinheller rundt bålplassen. Seinere har de samme personene gjerda inn gapahuken m/bålplassen og inngangen til lavvoen. Dette for å unngå sauskit der folk liker å kose seg. Både lavvo og gapahuk var ferdige til bruk sommeren 2001. Bruken av området De første åra var området mye brukt av både Levanger og Nesheim skoler. Etter at Levanger skole ble nedlagt, er det stort sett Nesheim skole som bruker området aktivt i sitt undervisningsopplegg. Elevene går stiene fra skolen gjennom Staupsmarka og fram til aktivitetsområdet. Barnehagen på Staup og også andre barnehager bruker området jevnlig både sommer og vinter. Hagelag fra Nord-Trøndelag er på besøk nå og da, og får omvisning etter avtale. Det er ikke organisert omvisning. Lag og foreninger som ønsker omvisning, avtaler dette i hvert enkelt tilfelle. Orienteringsavdelingen ved Frol IL har utarbeidet orienteringskart for Staupsmarka. Dette brukes bl.a. til turorientering tidlig på våren. 167

Bilde av barnehage på tur i Arboretet. Regnvær spiller ingen rolle. Foto: Einar Weiseth

Arboretet er mye brukt som tur- og trimområde, mest i barmarksperioden, men også om vinteren. Økonomi Utbyggingen av Arboretet er helt avhengig av offentlige tilskudd og sponsorer, selv om mesteparten av arbeidet utføres på dugnad. Det leies inn en del ungdommer til ryddearbeider i sommerhalvåret. Kontingentinnbetalingen fra medlemmene er den eneste påregnelige inntekt Arboretet har. Den utgjør i underkant av 20.000 kroner hvert år. Samla sponsorinntekter i tida 2000-2007 Gjensidige Forsikring Sparebank 1 Fokus Bank ASA Magneten Drift A/S Levanger Vel Kontaktutvalget for skogbruket i Levanger 168

kr. kr. kr. kr. kr. kr.

19.000 15.000 10.000 10.000 10.000 57.000

Rentemidler fra Fylkesmannen NT Reinsjø og Skogn fjellstyrer Staups Venner Trønderfrukt BA Andre i sum SUM

kr. kr. kr. kr. kr. kr.

20.000 10.000 20.000 100.000 4.000 275.000

Fylkesmannen i NT, Landbruksavdelingen har gitt kr. 91.000 i tilskudd, stort sett til vedlikehold og rydding. Utførte investeringer i tida 2000-2007 Plantekjøp Skilter Gjerdemateriell Lavvo/gapahuk Veier Vatningsanlegg SUM

kr. 175.000 kr. 21.000 kr. 18.000 kr. 41.000 kr. 5.000 kr. 17.000 kr. 277.000

Nye vedtekter Etter krav fra det nyoppretta Lotteri- og stiftelsestilsynet, måtte det utarbeides nye vedtekter for Stiftelsen Levanger Arboret. Dette var et vanskelig og tidkrevende arbeid. De nye vedtektene, som er i samsvar med den nye Stiftelsesloven av 2001, ble vedtatt av styret i møte den 12. mars 2007 og er godkjent av Enhetsregisteret ved Brønnøysundregistrene. Innskrenking av arealene Levanger kommune sa opp leieavtalene med Eidesli. Dette medførte at arealene fra Eidesli ble redusert fra ca. 27 dekar til ca. 9 dekar, som bl.a. omfatter gapahuken, 1000-årssskogen og gavetrefeltet. Innskrenkingen av arealene medførte at mange treslag som allerede var planta på dette området, måtte tas opp og flyttes. Leieavtalen med Møllerenget ble også sagt opp. Etter en makeskifteavtale med kommunen våren 2009, står 10 dekar fortsatt til disposisjon for Arboretet. Dette er et viktig område for gangtrafikken gjennom Arboretet. Nye arealer og nye investeringsmidler Etter at Levanger kommune kjøpte Staup, er Arboretet tildelt deler av et jorde på grensa mot Eidesli. Arboretet mottok i 2009 en storstilt gave fra Staupslaget - elevlaget på Staup. Laget har hatt ei lagshytte ved Tomtvatnet. Da Staup ble lagt ned som 169

gartnerskole, vedtok styret i Staupslaget å selge hytta og at 70% av nettoen skulle tilfalle Arboretet som investeringsmidler - vesentlig til innkjøp av planter. Våren 2010 ble dette nye arealet tilplanta med mange forskjellige lauvtrearter/sorter. Plantene ble satt ut etter en plan utarbeidet av Rannveig Munkeby Arentz. På sikt vil dette bli en lauvtrepark med gangstier. Det nye arealet gir mulighet til å binde sammen det ”gamle” Arboretet med St. Hanshaugen og kjerneområdet på Staup. Med denne tilplantinga vil Arboretet i alt ha planta ut over 1500 arter/sorter. Arboretet har vederlagsfritt overtatt en nyoverhalt traktor, som egentlig var blitt overflytta til Mære.

170

Knut Vodal:

En kostbar ”solskinnshistorie” fra Falstad og Ekne under krigen Under gjennomgang av papirer etter min bestefar, Konrad Vodal, finner jeg et dokument fra ”Kommandeurs der Sicherheitspolzei und des SD in Drontheim” med overskrift ”Geldbussenbescheid.” Det er altså et krav om pengebot fra SS. Kravet er på kr 100.00, og skal betales inn på konto i Norges Bank. Kravet gjelder mottak, og videreformidling av en postpakke. Hvis ikke beløpet blir innbetalt innen fristen, ”må det påregnes de strengeste forholdsregler fra sikkerhetspolitiets side.” Jeg minnes da at bestefar, som brukte å fortelle episoder fra krigen (som da lå bare 10-15 år tilbake i tid) og gamle dager mens vi satt på huggestabben og tok pauser under klyving av vinterveden, hadde snakket om bl.a. denne episoden. Jeg mintes hovedtrekkene, men detaljene hadde, som dessverre så alt for mange av de andre historiene som ble fortalt, gått i glemmeboka. Gleden var derfor stor, da jeg noen dager senere fant en avisartikkel fra 1945, som gjenga historien. Jeg tror kanskje journalisten har dramatisert tidsfrister og lignende en smule, men hendelsesforløpet er slik jeg husker det. Jeg gjengir derfor artikkelen som sto i Dagsavisa 29. oktober 1945: 100 kroner i mulkt- og Falstadfanger på festmiddag! Ekne-bøndene var flinke til å sno seg, trass i SD-agenter og pakkeforbud. Når Falstadfangenes saga skal skrives, får Ekne-bøndene sikkert sin brede plass i historien. Og ingen behøver å tvile på at de fortjener den. De gjorde bl.a. myten om den trønderske treghet til skamme. For jammen krever det både snarrådighet og omtanke å organisere fangehjelpen så effektivt som bøndene der inne klarte det. Den tyske kommandanten raste forgjeves over ”die verdammten Bauer” som det ikke gikk an å få has på. Han visste at pakkene gikk i regulær rute gjennom lukkede dører, men wie, wann, woe. Dagens lille ”solskinnshistorie” fra Falstad viser at det kunne være ymse situasjoner en ”fangenes venn” dumpet oppi. Vi mener ikke å fremheve noen enkelt Ekne-bonde fremfor de andre. Alle som var med fortjener takk og aktelse. Men historien er typisk for det selvfølgelige vågemotet hos dem som gjorde livet 171

172

bak piggtråd og brakkevegg litt mindre grått og meningsløst. I 1943 satt forstmester i Bymarka, Fredrik von der Lippe som fange på Falstad. En dag sendte hans mor en pakke med diverse klær og mat innover. Det var pakkeforbud den tida, så hun adresserte derfor postpakken til gårdbruker Konrad Vodahl, som så skulle besørge den overlevert. SD sensurerte pakkeposten I Trondheim hadde imidlertid SD-agenter fått snusen i pakken. De hadde åpnet den, notert seg innholdet, og sendt fortegnelse med alle opplysningene inn til kommandanten på Falstad,- det var Bauer den gangen. I brevet fulgte pålegg om å beslaglegge pakken hos Vodahl, eller arrestere ham hvis han allerede hadde rukket å besørge den videre. Nå skulle de ta det onde ved roten. En av fangene som assisterte på kommandantens kontor, kom tilfeldig over dette brevet fra SD, og fikk varslet både sin medfange, forstmesteren, og Vodahl. Uheldivis nådde ikke beskjeden fram til Vodahl. Samme dag kommer Bauer i egen høye person til gårds og forlanger pakken utlevert. Vodahl selv var kjørt på meieriet, og kvinnfolka på gården kjente selvfølgelig ikke noe til denne forsendelsen. Vodahl hadde med seg pakken på kjøreturen, og fikk den levert på sin vanlige, illegale måte i fangeleiren før han kjørte heim. På veien møter han Bauer, som på sin bryske ”germanske” maner brøler ut hva han vil. – Å, den pakken, ja, sa Vodahl fullstendig uberørt. Den la jeg oppå lemmen i formiddag, kanskje kommandanten vil sitt oppi, og vårrå med heim, så kan De få sjå’n? Til alt hell for Vodahl, avslo Bauer dette generøse tilbud, og gav i stedet ordre om at bonden skulle innfinne seg med pakken en halv time etter på kontoret. Situasjonen reddet I mellomtiden var pakken smuglet ut av Falstad igjen, med innholdet i full orden, når unntas en sjokoladeplate, som von der Lippe hadde fortært. Et par flammete strømpebånd hadde han allerede tatt i bruk, og glemt å legge inn i pakken igjen. Det ble oppdaget av medfangen på kontoret, som fluksens ”organiserte” noen andre strømpebånd, og la nedi. Til fastsatt tid kommer Vodahl med pakken på Bauers kontor. Innholdet blir nøye gransket. Det mangler en sjokoladeplate. – Ja, den trudd æ va bestemt til mæ, sa Vodahl. Bauer blir mistenksom. – Det er da merkelig at en frue i byen sender Dem en pakke! – I og for seg kan itj æ stå til rette for kva kvinnfolka i byen finn på, sa Vodahl.

173

Kommandanten syntes visst det var godt svart. I alle fall fikk bonden gå, og von der Lippe ble overlevert pakken på lovlig måte, trass i pakkeforbudet. 100 kroner i mulkt, - og to sultne middagsgjester på kjøpetet! Gårdbruker Vodahl trodde selvfølgelig at saken dermed var ute av verden. Men fjorten dager senere blir han skriftlig innkalt til kommandanten for å betale en mulkt på 100 kroner for å ha ”mottatt en postpakke fra en frue i Trondheim”! Vodahl tropper opp på Bauers kontor, og betaler med glede hundrelappen. – Men æ skull nå hatt igjen nånting for de herre pengan, sier han betenkt da han får kvitteringen. Bauer var tilfeldigvis i godlage, og ville gjerne høre hva han ønsket seg. – Æ vil ha bedt til meg to tå fangan til middag på søndan, kommer det ganske uanfektet. Det er vel et svakt uttrykk å si at Bauer ble paff. Men bonden ville ikke gi seg, og etter å ha snakket litt fram og tilbake, får han Falstadkommandanten til å gå med på dette usedvanlige reglementsbrudd. Søndagen etter kom fangene som avtalt, og vi behøver vel ikke tvile på at det ble spist både lenge og vel ved den middagen. Og Vodahl syntes sikkert at fornøyelsen gladelig var hundrekroningen verd. Jeg er ikke helt sikker på det, men jeg tror kanskje bestefar fortalte at det ble samlet inn penger, slik at han slapp å betale hele beløpet sel. Boten var ganske stor, målt i den tids kroneverdi. Uansett viser historien at en kan ikke la ”hain opprådd” ta seg, spesielt ikke i slike tider det var under krigen.

174

Eivind Voldseth:

Barndomsminner fra 1944-45 For noen år siden satte jeg meg fore å skrive ned noe av det jeg kunne huske fra min barndom og oppvekst på Levanger. Jeg oppdaget etter hvert at minnene strømmet på, og det ble ikke så vanskelig å sette dette ned på papiret. Skriveriene var ment å skulle være en gave til mine etterkommere, slik at de kunne få lese en historie som var annerledes enn det historiebøkene forteller. Mye av dette stoffet involverer personer og forhold som bare er av interesse for familien, men etter gjennomlesning finner jeg at noe av det også kan være av interesse for andre. Krigen begynte å nærme seg slutten. De første tegn på dette var vel frigjøringen av Finnmark og Troms høsten 1944. Tyske soldater var på vei sørover. Nå var det ikke mye marsjering og synging. De kom luskende nærmest flokkevis, utsultne, skitne og uflidde på alle vis. Mange gikk på sine ben, men mange var ikke i stand til å gå, de kjørte med trenet, store tunge vogner trukket av hester i tospann. Jeg husker spesielt en ung soldat, det ble sagt at han hadde fått granatsjokk. Kameratene hans ertet ham fordi han ikke lenger kunne snakke skikkelig. Det ble bare en slags stamming med noen slafselyder. Vi syntes synd på denne soldaten og fikk kjøpt noen kaker til ham, en slags krisemuffins, på samvirkelagets bakeri i Kirkegata. Min bror, Odd, kjøpte et brød på samme sted. Verdifulle rasjoneringsmerker ble ofret. Brødet solgte han videre til en av disse soldatene for hundre kroner. Et brød kostet på den tiden mellom førti og femti øre, men en måtte bruke av rasjoneringsmerkene for å få kjøpt det. Odd brukte senere av disse pengene da han kjøpte seg en sykkel hos S. Hveding, som drev sportsforretning. Jeg tror Hveding satte sammen sykler selv av innkjøpte deler. Det var vel ikke riktig god tone å hjelpe fiendens soldater ved å kjøpe mat til dem, men dette hadde neppe noen stor virkning på utfallet av krigen, den var vel nærmest over for disse soldatenes vedkommende. Maidagene i 1945 var på mange måter en underlig tid, også for oss som ennå var unger. Jeg husker at en av byens borgere spontant arrangerte et barnetog med utgangspunkt på torvet. Dette var antakelig allerede 8. mai, ihvertfall var det før 17. mai, da det på nytt var barnetog. Denne mannen, som på dette tids175

punktet var godt voksen og hadde begynt å miste håret, hadde bundet en festlig liten lyserød sløyfe i det lille håret han hadde igjen. Artig var det. Tyskerne ble på Levanger lenge etter at krigen var slutt. Det var mye som skulle avvikles, og de fikk nok rydde etter seg. Nå var det de som fikk føle på kroppen matmangel og mangel på andre ting som nordmenn hadde lidd under i fem lange år. Men dette førte også til en utstrakt tuskhandel. Ennå mens det var mørke kvelder, ble det båret mat inn på kirkegården i Levanger. Eldre mennesker vil huske at kirkegården grenset opp til den tyske forlegningen i området. Det ble bytthandlet gjennom gjerdet i sko og klær og andre ting som folk manglet. Denne handelen foregikk ganske sikkert også ved de andre leirene rundt Levanger, men det har jeg ingen konkrete minner om. Tyskerne på Moanområdet bygde under krigen kajakker og små seilbåter av masonitt, harde trefiberplater. Dette var båter til hobbybruk som gjerne ble benyttet i Eidsbotnen. Disse båtene ble svært populære blant oss guttene etter krigen. Odd og jeg fikk tak i en av kajakkene, navnet på den var enten "Møwe," måke eller "Zeeteufel" sjødjevel. Jeg er ikke sikker på hvilken av de to som var vår. Det var plass til to i den, og den var utstyrt med ror og senkekjøl. Den kunne seiles, men jeg kan ikke huske at vi hadde noe seil til den. Vi

Den tyske leiren på Moan. Bildet er tatt i mai 1941 av Per Renbjør. Fotografen ser ut til å ha befunnet seg i Hoberan på det stedet der det tidligere sto en flaggstang. Hoberan er en bergknaus bak Breidablikktunet.

176

brukte den flittig så lenge vi hadde den, men det var mange andre som også hadde lyst på en kajakk, så den ble stjålet etter noen tid, og vi så den ikke igjen. Jeg kan ikke huske på hvilken måte vi fikk tak i denne kajakken, men jeg husker at jeg var sammen med en annen gutt som skulle prøve å tuske seg til en slik kajakk. Tyskkunnskapene var ikke de aller beste selv etter fem år med tysk okkupasjon. Denne gutten, som vi kan kalle Reidar, mente han hadde gjort en avtale da han med armbevegelser og uttrykket "ein sådan paddel" hadde forklart tyskeren at han ønsket seg en kajakk. Byttemidlet skulle være en kvart kilo smør. Dette ble innkjøpt hos Else Bjørken ved torvet. Verdifulle rasjoneringsmerker ble igjen benyttet. Jeg fikk jobben med å bære dette smøret til møtestedet. Jeg hadde det i bukselomma slik at ingen skulle se det. Det var varmt, det var sommers dag, eller sen vår, og en bukselomme var vel ikke det rette stedet å oppbevare smør i, selv om det var innpakket. Kvartkiloen minket nok ganske betraktelig før vi møtte tyskeren igjen. Det kjentes slik nedover lårene, og smørklatten var blitt ganske rund i hjørnene, men så hadde kajakken minket også. Ja, den var blitt til en padleåre. Tyskeren hadde nok misforstått opplegget. Jeg vet ikke hvem som var mest skuffet. Senere var vi flere om å hjelpe Reidar til å skaffe seg en gummibåt, eller det var vel nærmest en oppblåsbar redningsflåte med plass til åtte personer. Denne stjal vi bokstavelig talt ut av hendene på en tysker. Vi var så mange at han hadde ingen sjanse til å holde igjen. Sjeteen var grensen for denne tyske forlegningen, og det var her tildragelsen fant sted. Jeg husker denne soldaten som en gammel mann, men det var han naturligvis ikke. Han hadde kanskje ingen interesse av å slåss så voldsomt for denne båten heller. Denne redningsflåten kunne han vel likevel ikke få med seg til ”Das Vaterland”. Han var vel rimeligvis mer opptatt av å komme seg heim fortest mulig. Jeg må føye til at jeg ved krigens slutt ennå ikke var fylt 11 år. Min bror, Odd, som jeg har nevnt, var to år eldre.

177

Gunnbjørn Modell og Toralf Granaune:

Vårtun skole 1955 – 1998 Oppstarten med bakgrunn Like etter krigen kom det igang system med yrkesrettet attføring i medisinsk og moderne forstand. Staten opprettet attføringsinstitutt i Oslo i 1955 (SAO) i Bergen, Krokeide, i 1956 og i Trondheim (SAT) i 1960. På eiendommen Vårtun i Eggelia ved Steinkjer hadde det vært hagebruksskole for kvinner som startet i 1901. Skolen ble nedlagt i 1926, og eiendommen ble deretter leid bort og låg delvis brakk. Eiendommen tilhørte Steinkjer kommune, og hadde et jordareal på 50 dekar, med bygninger, internat og bestyrerbolig.

Fra Vårtun på Steinkjer. Nærmest er styrerboligen, bak ser vi litt av gartneriet, til venstre undervisningsbygget. Foto: Erling Sommervoll

178

I 1951 tok ordføreren i Steinkjer, Alf Sjursen, opp med Rolf Lyngstad i Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon spørsmål om eiendommen kunne nyttes «til beste for tuberkuløse rekonvalesenter». En utredning ble lagt frem for fylkeslege Gustav Vig, som mente at ideen var god. Kommunen bød frem eiendommen til fylkeskommunen, og spørsmålet ble drøftet med Helsedirektoratet. Saken ble behandlet i fylkesutvalget i juli 1952, som ba om at «anstalten burde omfatte også andre enn tuberkuløse.» Til å utrede dette nedsatte fylkesutvalget ei nemnd. Formann var fylkeslege Gustav Vig, og medlemmer var: Fylkesarkitekt Georg Fasting og skolestyrer Johan Aas, Levanger. Etter en del arbeid i nærkontakt med Sosialdepartementet og Helsedirektoratet, kom institusjonen igang som «arbeidstreningsanstalt for tuberkuløse rekonvalesenter og andre delvis arbeidsuføre som hadde vesentlig tilknytning til jordbruk eller arbeidslivet på landsbygda». Bestyrer i den første tiden var Johan Asphjell, som ble avløst av Gunnar Lunnan, da Asphjell flyttet til Finnmark. Nødvendige bygg ble reist. Drivhus med arbeidsrom, et hønsehus med rugeri og rom for kyllingoppal, samt en bygning med klasserom og med rom for betjening i 2. etasje. Det ble ansatt gartner, Odin Hallem fra Levanger, husmor, kjøkkenhjelp og renholder. Det ble produsert tomater og sommerblomster i drivhuset, poteter og grønnsaker på friland. I hønsehuset egg for ruging og salg, samt kyllinger til salg som daggamle eller 6 ukers. Lokalitetene i Eggelia ble etterhvert lite tilfredstillende, med små utvidel-

De to første styrerne på Vårtun. Johan Asphjell til venstre, og Gunnar Lunnan.

179

sesmuligheter. Fylkeskommunen fikk i begynnelsen av 60-årene tilbud om kjøp av Krogstad østre på Levangernesset. Denne gården var velegnet til det bruk det her var tale om. Gården ble kjøpt og utbygging foretatt. Aktivitetstilbudet kunne utvides. Det ble bygd fjøs med plass til melkekyr, noe gris og sauer. Eget hønsehus med en avdeling for rugeeggproduksjon, og en avdeling med burhøns. Eget kyllinghus for oppdrett og rugeavdeling adskilt fra de andre avdelingene. Et drivhus ble satt opp med eget arbeidsrom for plantearbeid. Skolen ble fysisk flyttet fra Steinkjer til Levanger sommeren 1966. Da hadde gården vært driftet fra Steinkjer fra 1965. Det ble opprettet en fysikalsk treningsavdeling med fysioterapeut som leder. Elevkapasiteten ble økt fra 10 til 21 elever. Elevene kom fra hele landet. Søknadsmassen økte, og det viste seg ganske snart at det måtte til bygningsmessige utvidelser. Undervisningstilbudet økte etter hvert. I tillegg til de opprinnelige fagområdene husdyr og planteproduksjon, ble det gitt nye tilbud med allmennfaglig opplæring. Senere ble yrkesfaglig opplæring satt på programmet. Etter hvert fungerte skolen som en fullverdig attføringsinstitusjon. Finansieringen av skoledriften har vært mangslungen gjennom årene. Den fikk tilskudd fra ulike departementer. Landbruksdepartementet, Kirke og undervisningsdepartementet og Sosialdepartementet, foruten trygdesystemet. Dette noe uoversiktelige finansieringssystemet fungerte en tid etter at det var innført rammetilskudd i det videregående skolesystem. For fylkeskommunen var dette en fordel, men relativt arbeidsbelastende for den som hadde ansvar for skolens økonomi. Det ble ført forhandlinger med Kommunaldepartementet om tilskuddsordningene. Kravet fra departementet var at skolen skulle inn under rammetilskuddssystemet. Erfaringen til fylkeskommunen var at dette var en ordning som både de og skolen ville tape på- selv om departementets representanter lovte både gull og grønne skoger. Ordningen ble trumfet igjennom, og de bange anelser slo til da rammetilskuddene ble fastsatt av departementet. Skolens tilbud Fra 1955 Opptrening av tuberkuløse, og etterhvert omskolering av småbrukere som hadde hatt arbeid ved siden av bruket, men som ikke greidde å stå i dette arbeidet lenger. De fikk opplæring i eggproduksjon, bærproduksjon og lignende for å kunne livnære seg av bruket. Etterhvert også ungdommer med både lærevansker og andre diagnoser. Etter 1966 grunnopplæring i husdyrstell og hagebruk som gikk over til grunnkurs Landbruk og grunnkurs Hagebruk med eksamen ved endt skoleår. En periode var det også et desentralisert Grunnkurs Landbruk på skolen 180

der elevene var fra distriktet rundt Levanger. Disse elevene hadde den teoretiske undervisningen på Vårtun, og praksisperioder hos gårdbrukere i Levanger. Dette var fra 1978 og varte i en 10-årsperiode. Fra skoleåret 1971-1972 Innføringskurs for elever som trengte en grunnutdanning i allmenne fag. Dette ble fra 1978 utvidet til påbyggingskurs, den første tida som forkurs til teknisk fagskole. Fra 1985 ble det utvidet til helårlige kurs med studiekompetanse. Fra 1983 firergruppe med tilpasset opplæring i landbruk/hagebruk. Fra 1980 grunnkursklasse i maskin/mekaniske fag. Fra 1983 Grunnkurs vaktmesterfag. Fra ca 1985 et tilbud i drift og vedlikehold av bygninger og teknisk anlegg. Inntaksområdet for skolens elever ble etterhvert hele landet. 1965-1966 Oppbygging av den nye skolen på Levanger: Den gamle driftsbygningen på Krogstad østre ble revet, Ola Grøneng med bulldoser sto for dette. En stor oppbygging av nye bygninger ble satt i gang. Skolebygg med storkjøkken, spisesal, dagligstue, grovkjøkken og garderober, samt klasserom, kontorer. Treningssal for den nye fysikalske avdelingen, samt behandlingsrom. Krav om tilfluktsrom gjorde at det ble bygd to slike i kjeller etasjen. Et internat med enerom for 21 elever. 3 like boliger ble bygd til tjenesteboliger (boplikt). Betjeningsbolig med hybler for kjøkkenbetjeJohanna Trætli begynte som kontordame i 1966 og ble ning. en trofast medarbeider til hun ble pensjonist. 181

Driftsbygninger Et fjøs med plass for melkekyr, grisepurker, smågrisoppal og noen slaktegris. Forlager samt et rom for 20 vinterfora sau. Hønsehus med lager for potet og grønnsaker i kjeller. 2 avdelinger for verpehøns i 1. etasje. 1100 høner på bur, og en avdeling med frittgående høner for rugeggproduksjon. Kyllinghus for oppdrett av kyllinger i 2 etasjer. Et hus for ruging/klekkling, i samme huset arbeidsrom for gartneriproduksjoner. Rektorbolig ble satt på vent første året, men ble bygd i1967. En 4. betjeningsbolig ble bygd i 1968, satt opp av Steinkjer boligindustri. Nytt veksthus ble satt opp ca 1980. Tilbake av de opprinnelige bygningene på Krogstad østre, var våningshuset som rektor Lunnan bebodde til rektorboligen var ferdig, samt et lite stabbur. Våningshuset ble revet i 1970. Stabburet fikk stå, og ble flyttet helt, ned til Staup i 1999, der det fortsatt står. Etter 1970 ble elevtallet utvidet med nye tilbud, og det ble i løpet av disse årene gjort påbygging av skolebygg med stor gymsal, nye klasserom og et nytt internat. Siste bygget som ble oppført, var et nytt verksted som huset maskin og mekanisk opplæring. Dette skjedde i 1977. På samme tid ble det satt opp nytt internat, hybelhus, med plass til 30 elever. Dette dekket behovet for hybler for de av elevene som hadde hybelbehov. Mange av elevene var fra kommunene i distriktet, og de fleste bodde hjemme. Treningsavdelingen Allerede i 1966 ble treningsavdelingen etablert. Dette var en avdeling som skulle gi fysikalsk behandling og arbeidstrening. Denne avdelingen skulle utformes til å ta imot oppdrag treningsinstituttet for skogsarbeidere var tiltenkt. De bygningsmessige forhold ble løst ved at Vårtun flyttet til Levanger i 1966. Nå ble det ansatt en fysioterapeut som avdeligsleder. Både fysioterapeuten og instruktørene på gårdsbruket fikk en innføring i arbeidsområdet ved Hernes institutt ved Elverum. Det faglige ansvaret ble ivaretatt av en tilsynslege. Til denne avdelingen ble det tatt inn folk med belastningslidelser og som hadde problemer med å fungere på sin arbeidsplass. Antallet skogsarbeidere gikk etter hvert drastisk ned, og det ble derfor naturlig at folk med ulik yrkesbakgrunn ble tatt inn som treningsklienter. Primært ble det tatt sikte på å gjøre dem i stand til å fortsette på sin opprinnelige arbeidsplass, og dette var avdelingens hovedfunksjon. Gjennom et opphold på fra 4 til 8 uker, unntaksvis noe lenger, ble mange i stand til å gjenoppta sitt vante yrke. 182

Hovedbygget på Levangernesset, Spisesal, kjøkken og dagligstue i venstre fløy. Administrasjon og andre kontorer i den høyre fløyen.

For andre ble det klarlagt at det ble vanskelig å fortsette i det arbeidet de kom fra. I samarbeid med arbeidskonsulent og andre ble da omplassering på arbeidsstedet diskutert. Noen hadde behov for å ta fatt på attføring med tanke på omskolering til annet arbeid. Avdelingen hadde vanligvis 8 treningsklienter om gangen. Foruten å ta seg av disse klientene, hadde avdelingen også ansvar for kroppsøvingsundervisningen for attføringselevene. Fysioterapeuten hadde da til enhver tid en turnuskandidat som tok en del av oppgavene. Denne viktige oppgaven gjorde at Vårtun kunne tilby spesialservice i form av egnet treningsprogram til elever som trengte dette. Miljøøavdelingen Høsten 1977 ble miljøavdelingen ved Vårtun skole opprettet. Det ble da ansatt 5 miljøarbeidere og internatleder. Tidligere var dette arbeidet oppdekket med 2 internatbetjenter, vesentlig ansatt som nattevakter, samt tilsyn fra skolens instruktører. Startfasen var noe famlende. Usikkerhet fra de som var ansatt fra før i forhold til hva de nytilsatte skulle gjøre og hva formålet med deres jobb var. Dette var noe begge parter, både de som var ansatt tidligere og de nytilsatte, opplevde. Ett var i allefall klart, og det var at de nytilsatte skulle dekke opp den belastningen de tidligere ansatte hadde i forhold til tilsyn. Miljøarbeiderne ble ansatt for å arbeide i en helkontinuerlig turnus, dvs. dag, kveld og natt med sterkest bemanning på kveldstid. Internatlederen ble ansatt for å koordinere dette arbeidet og være den nærmeste administrative og faglige foresatte for miljøarbeiderne. 183

Hva skulle så disse miljøarbeiderne gjøre? Siktepunktet var klart. Det var en bevisst utnyttelse av dagliglivets situasjoner, der målet var å inkludere flest mulig mellommenneskelige relasjoner og aktiviteter på en slik måte at eleven profitterte på det. Dette skulle gi elevene et meningsfylt opphold på skolen. Igangsetting av aktiviter i samarbeid med elever var en viktig del av helheten for Vårtun og elevenes opphold og trivsel. Miljøavdelingen fikk fra starten tilført materielle ressurser som gjorde at den stod sterkt rustet. Det ble lagt stor vekt på fysisk fostring, og Vårtun skole ble fra høsten 1977 innmeldt i bedriftsidrettsforbundet. Vårtun stilte lag i både fotball og volleyball i årene framover, og de ble til og med bedriftsmestre 3 ganger på 80-tallet. Både elever og ansatte hadde som siktepunkt at det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Skolen fikk i 1978 midler fra STUI for å få til en utendørsbane. Takket være dugnadsinnsats fra alle ansatte, ble banen ferdig høsten 1979. Der kunne spilles handball, fotball, basketball, tennis og badminton, senere ble det også skotthyllbane. Formingsaktiviteter var også populære fritidssysler med keramikk, tresløyd, tekstilforming og lignende. Innendørsbane for luftgevær ble anlagt i sokkelen på det store internatet i 1978. Etter hvert ble det også etablert fotorom og bordtennisrom foruten et rom med musikkinstrumenter og bibliotek. Båt og kanoer var også tilgjengelig sysler elevene kunne drive med. Teater, drama og dansekurs ble også en del av fritidssyslene på Vårtun. Miljøavdelingen skulle legge stor vekt på at elevene skulle komme seg ut fra skolen både på kveldstid på kurs og lignende, og på turer i helgene. Skolen hadde egen minibuss til dette formålet. Mange av elevene som kom til Vårtun, kom fra steder som lå langt unna, og var derfor nødt til å bo på hybel eller benytte seg av skolens internat. På det store internatet på skolen var det plass til ca 30 elever fordelt på 6 avdelinger. Hver avdeling hadde egen TV-stue og tekjøkken. De hadde dessuten felles dusj og wc i hver avdeling. Elevene som bodde på internatet, kunne nok mange ganger føle seg overvåket og at reglementet var en hemsko, men uttalelser i etterkant kan tyde på at mange elever satte pris på å bli "passet på". Livet på internatet var som på internater flest; litt for mye støy noen ganger med budne og ubudne gjester på besøk. Sosialtjenesten Denne tjenesten ble dekket av en sosionom, hvis hovedoppgave var, sammen med andre ansatte, å styrke og oppmuntre elevene med råd, veiledning og støtte til å nå det målet de hadde satt seg. Det kunne være behov for kontakt/samarbeid utad med arbeidskontor, trygdekontor, sosialkontor, familievernkontor, psykiatriske- og andre institusjoner. Det ble også gitt hjelp til utfylling av søknader, skjemaer og informasjon om ulike rettigheter. Sosionomen skulle også gi råd og veiledning på det personlige, sosiale og økonomiske plan 184

og gi støttesamtaler om nødvendig. Dessuten drev sosionomen sosiale støttegrupper sammen med andre ansatte, Skolens legeordning Vårtun hadde helt fra starten en tilsynslege med kontordag en gang hver uke. Mens skolen var på Steinkjer, tjenestegjorde Gustav Vig, Ebbe Schnitler, Birger Winger og John W. Syse som tilsynsleger. Fra høsten 1966, da skolen flyttet til Levanger, ble leger fra Innherred sykehus benyttet. Fram til 1975 var det assistentleger ved sykehuset som byttet på med å dekke behovet på Vårtun, dette foregikk utenom ordinær arbeidstid. Fra høsten 1975 ble det etablert avtale med sykehuset om andel av en nyopprettet stilling. Fra da av fungerte spesiallege i reumatologi, Lars Øvrelid, i mange år med kontortid en dag i uken. Ansvar og oppgaver var de samme, og etter hvert som tilbudene ved skolen utvidet seg, innså man at det var nødvendig med en allmennlege som tilsynslege, og dermed ble spesiallegen frigitt til treningsavdelingen. Fra 1984 var det to leger ved Vårtun. Ingen ting er statisk, så etterhvert forandret attføringsstruktur og skolestrukturen seg. Attføringstiltakene skulle mer over til bedriftene og bedriftsintern attføring. Skolesystemet skulle integrere elever med sammensatte vansker, både i grunnskole og den videregående skolen. De store attføringsinstituttene ble nedlagt. Skolereformene med sammenslåing og nedlegging av skoletilbud ble gjennomført. Dette rammet også Vårtun med sine tilbud. Etter mange runder og tøffe tak i organisasjonen ble Vårtun foreslått nedlagt og sammenslått med Staup videregående skole. Tilbudene innen vaktmesterfag, drift og vedlikehold, mekaniske fag ble nedlagt, og landbruksopplæringa ble i 1999 flyttet til Staup. Etter nye runder i fylkeskommunen ble Staup lagt under Levanger videregående skole. I 2006 ble undervisningstilbudet på Staup, anleggsgartner, gartneri og hagebruk, slått sammen med Mære landbruksskole og fysisk flyttet til nybygde lokaliteter der. Og her slutter da historien omVårtun attføringsskole. Vårtuneiendommen med jordvei og hus var jo fylkets eiendom. Boligene ble etterhvert solgt til ansatte, skolebygningene til Elihu, som flyttet sitt grunnskoletilbud og barnehage dit. Fylket sanerte driftsbygningene, bygde nye veier og annen infrastruktur, og la ut 21 boligtomter for salg. Dyrkajorda ble overtatt og drevet av naboer. Ved oppstart på Steinkjer i 1955 var det 6 fast ansatte. Etter hvert økte anntallet. Etter flyttingen til Levangernesset var det 8-9 ansatte. Etter hvert som tilbudene ved skolen ble utvidet, økte også bemanningen til en ganske stor arbeidsplass med omlag 50 stykker som hadde sitt daglige virke på skolen.

185

Skolens styrere og etterhvert rektorer Johan Asphjell, 1955 – 1960 Gunnar Lunnan, 1960 – 1980 Odd Ivar Eide, 1980 – 1982 Leif Fiskvik, 1982 – høsten 1989 Bjørn Kolstad, høsten 1989 – høsten 1996 Øivind Haugberg, konsituert rektor fra høsten 1996 og fram til sammenslåing med Staup. Ola Ingul, rektor ved den sammenslåtte skolen på Staup, til skolen ble lagt inn under Levanger.

Kilder: Dagfinn Sakshaug: Nord Trøndelag fylkeskommune. Oversikt for tiden etter 2. verdenskrig. Vårtun skole, jubileumsberetninger. Egne minner.

186

Bård Toldnes:

Grosserer Meyers landeveislokomotiv Innledning Et landeveislokomotiv var til forveksling lik damplokomotivene vi kjenner fra de første jernbanene. Det var imidlertid en åpenbar forskjell: Landeveislokomotivene hadde hjul som gjorde det mulig å kjøre på vanlig vei, mens jernbanelokomotivene var laget for skinner. Hvilken bruk var landeveislokomotivene tiltenkt? Hvilken betydning fikk de for samfedselen? Jeg skal i denne artikkelen forsøke å besvare disse spørsmålene ved å se nærmere på landeveislokomotivet til grosserer Meyer på Levanger. Jeg vil først se på lovprosessen bak bruken. Deretter vil jeg gå spesielt inn på Meyers lokomotiv. Avslutningsvis vil jeg sammenfatte hva vi har sett gjennom bruken av denne nye teknologien. Lovprosessen Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll ble åpnet i 1854. Det reiste seg etter hvert sterke røster på den norske landsbygda som etterlyste en forbedret kommunikasjon utenfor Østlandet og hovedstaden Christiania. Her sto en overfor to viktige utfordringer: Å bedre kommunikasjonen langs aksen ChristianiaTrondhjem. I tillegg var det viktig å knytte kysten (Vestlandet) til denne hovedaksen (Østlandet). En videreføring av hovedbanen ville imidlertid bli svært ressurskrevende. En måtte dermed også være åpen for alternative løsninger. Behovet for samferdselsteknologi kom til uttrykk på flere måter. På Stortinget tok liberalistene til orde for å utprøve ny teknologi. I denne sammenheng framsto de såkalte landeveislokomotivene som et mulig alternativ. En sentral aktør i denne sammenheng var Ole J. Richter. Richter tok juridisk embetseksamen i 1852 og reiste mye utenlands. I 1856 var han bl.a. i England og Frankrike. Samme år ble han medredaktør i «Aftenbladet.» Under Richter fikk bladet en sterk nasjonal og europeisk profil og ble hovedorganet for en liberal framgangspolitikk.1 Ole J. Richter var nær venn med Bjørnstjerne Bjørnson. Fra utgangen av 1859 overlot han sin plass i redaksjonen til Bjørnson, men gikk tilbake til stillingen i januar 1860 på grunn av Bjørnsons «voldsomme skrivemåte» noe som førte til at hundrevis av 1

A. W. Brøgger og Einar Jansen: Norsk biografisk leksikon, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) Oslo 1952

187

abonnenter forlot avisen. I 1860 dro Richter igjen ut på en reise, som bl.a førte han til Sveits «for å utvide sitt kjennskap til europeisk politikk».2 Richter ble valgt inn på Stortinget i 1862 og hadde på dette tidspunktet inngående kunnskap om hva som foregikk internasjonalt. Som politiker var Richter opptatt av å utvikle et samfunn basert på både politisk, økonomisk og kulturell frihet. Noe av det første Richter gjorde var å fremme forslag om lov for reguleringene av landeveislokomotivene. England var Richters store forbilde, og landeveislokomotivene kom nettopp fra England. I oktober 1862 tok høyesterettsadvokat Richter og hytteskriver Aas opp et forslag til Odelstinget der de tok til orde for at landeveislokomotivene burde reguleres gjennom en egen lov, basert på den danske lovgivingen.3 Den norske lovgivingen skjedde altså med utgangspunkt i internasjonale tilnærminger og i dette tilfellet Danmark. Teknologiforståelsen bredte seg fra utlandet gjennom politikerne som hadde hentet inspirasjon fra en omfattende reisevirksomhet. I 1863 ble «Lov angaaende Benyttelse af Locomotiver paa Veie og Gader» vedtatt. På grunnlag av Stortingets beslutning av 12. mai dette året ble det gjennom Kgl. Resolusjon fastslått at: «Kongen kan, efterat Betænkning er indhentet fra vedkommende Amtsformandskab og Kjøbstads Communebestyrelse, meddele Tilladelse til Benyttelse af Locomotiver uden Andbringelse af Spor paa Veie og Gader, hvor Forholdene maatte tillade det, og under saadanne nærmere Bestemmelser, som af Hensyn til den Offentlige Sikkerhed og andre offentlige og private Interesser maatte paakræves.» Grunnen til at denne loven kom, var trolig et ønske om å være «føre var.» Landeveislokomotivene var på dette tidspunktet i bruk i en rekke europeiske land, og myndighetene regnet åpenbart med at de også ville komme til Norge. Det faktum at denne loven faktisk kom, åpnet nettopp for at de som måtte være interessert fritt kunne begynne å tenke i retning av å bruke landeveislokomotivene på de norske veiene. Lovprosessen vitner også om en optimisme knyttet til at «dampverdenens teknologi» kunne overføres direkte til veiene på den norske landsbygda gjennom landeveislokomotivene. Det skulle imidlertid gå flere år før slike lokomotiver ble forsøkt brukt i Norge. La oss se på noen av de første landeveislokomotivene før vi går dypere inn på hvilket landeveislokomotiv som kom til Levanger.

De første landeveislokomotivene 2

188

A.W.Brøgger og Einar Jansen: Norsk biografisk leksikon, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) Oslo 1952 Odelstingsdokument No. 22 datert 28de Oktober 1862

Forsøkene med landeveislokomotiver ble gjentatt flere ganger med forskjellige lokomotivtyper. Anders Olai Haneborg ønsket å ta i bruk et landeveislokomotiv ved A/S Vittingfoss tresliperi i 1874. 31Ved. Kgl. Res. Av 5.9.1874 fikk Severin P. Dahm tillatelse til å bruke et egenprodusert landeveislokomotiv i Kristiansandsområdet. 31

Gjemmenummer 140, Papirene etter veidirektøren, Riksarkivet i Oslo

Ingeniør William Ludvig Rode fikk ved Kgl. res av 29de april 1871 tillatelse til «Drift af Lokomotiver til Befordring af Personer og Gods gjennem Kjøbstaden Lillehammer samt videre paa den throndhjemske Hovedvei gjennem Gudbrandsdalen.» Det aktuelle landeveislokomotivet var «Herkules» som ble prøvekjørt i Kristiania i juli 1871.4 Som vi ser, skulle Rodes lokomotiv brukes til frakt av både gods og personer. Forsøkene med landeveislokomotiver ble gjentatt flere ganger med forskjellige lokomotivtyper. Anders Olai Haneborg ønsket å ta i bruk et landeveislokomotiv ved A/S Vittingfoss tresliperi i 1874.5 Ved. Kgl. Res. Av 5.9.1874 fikk Severin P. Dahm tillatelse til å bruke et egenprodusert landeveislokomotiv i Kristiansandsområdet. I forbindelse med alle forsøkene med landeveislokomotivene ble det utarbeidet egne regler. Grovt sett var de basert på reglene for bruken av ”Herkules”, men med lokale tilpasninger. Disse reglene dannet på mange måter grunnlaget for de amtsvise regelverkene som skulle komme i forbindelse med bruken 4

Morgenbladet 20. juli 1871, (Se også Bård Toldnes: «Langs Spor og Vei», Autovia Forlag (2000) side 4) Gjemmenummer 140, Papirene etter veidirektøren, Riksarkivet i Oslo

189

Også Dahms landeveislokomotiv var produsert av Thomson, men lokalt fortolket og tilpasset, der spesielt bruken av treverk var interessant. Et synlig tegn på en internasjonal teknologi som ble tilpasset norske forhold. 32De tre lokomotivene som er avbildet i denne artikkelen forteller om en sprikende teknologi. (Se også senere i artikkelen). 32

Kopi av originaltegning, Gjemmenummer 140, Vegdirektoratet, Vegdirektørens kontor, Riksarkivet

av de første bilene i Norge.6 Ingeniør Rodes forsøk framsto altså som inspirasjon for andre. Med utgangspunkt i loven av 6. juni 1863, søkte firmaet Heinr. Meyer & Co i 1871 om tillatelse til å bruke et landeveislokomotiv ”paa Chausseen mellem Melen (i Jemtland) og Levanger for Transport af Trælast m.m.”7 Firmaet Meyer pekte på at de 3 år tidligere hadde anlagt et større sagbruk ved Anjansjøen i Jemtland. Firmaet mente at det ville være mulig å frakte så mye som 10.000 tylfter 3”x9” og planker på 8 alen ned til Levanger ved hjelp av skyssbønder fra Verdal og Skogn. Fram til søknadsdatoen hadde de kun greid å kjøre ned 4300 tylfter.8 På grunnlag av Rodes initiativ og artikler i avisene ”Times” og ”Engineer” 6 7 8

190

Se Toldnes (1995), Toldnes (2000) og Toldnes (2007) Amtsformannskapet i Nordre Trondhjems Amt, sak nummer 60, 61 og 62 (1971) 1 tylft = 12 stk, 8 alen = 5m

ønsket Meyer å søke myndighetene om å ta i bruk et landeveislokomotiv på den aktuelle strekningen med håp om å øke effektiviteten. På dette tidspunktet (10. juni 1871) var forsøkene til Rode ennå ikke påbegynt. ”Herkules” ble prøvekjørt 19. juli 1871 på Festningsplassen i Kristiania.9 Som vi ser, hadde firmaet god rede på hva som ble skrevet om landeveislokomotivene i engelske tidskrifter. Meyer var også godt orientert om Rodes initiativ, selv om det ikke forelå noen konkrete erfaringer fra prøveturen i Gudbrandsdalen. Siden alle søknadene havnet på veidirektørens bord, var det veidirektør Hans Hagerup Krag som ble det koordinerende leddet når det gjaldt landeveislokomotivene.10 Interessen for å bruke landeveislokomotivet i Levanger falt sammen med de sterke konjunkturøkningene knyttet til trelast på begynnelsen av syttitallet. Det var imidlertid ikke bare prisene på trelast som steg. Fra 1870 til 1874 ble fraktprisene tredoblet på strekningen Levanger - Anjan.11 Landeveislokomotivet skulle bidra til at frakten mellom Norge og Sverige over Verdal ble mer effektiv og gjennomføres til en lavere pris. For Levanger by var det viktig at frakttilbudet til Sverige hadde tilstrekkelig kapasitet. Svenskehandelen var av vital betydning. For produsentene av trevirket på svensk side var også dette meget viktig. Meyer på sin side var i en klemt posisjon, i og med at han solgte varer og fraktet disse til Sverige og fraktet trelast på returen til Norge. Hvis ratene på frakt var for store, ville hans egen omsetning av varer lide. Føreren av dampskipet “Nea” som gikk i rute på Trondhjemsfjorden pekte på at det hadde “ophobet sig en saadan Masse Varer af alle Slags, deriblandt store Partier af Kaffe og Sukker, at Expeditøren dersteds lod tilkjendegive Vareafsendere i Trondhjem, at de ikke maatte sende flere Varer for Videreforsendelse til Sverige, da allerede en stor Del maatte ligge under aaben Himmel af Mangel paa Magasiner og Befordringsmidler”.12 Landeveislokomotivet skulle ikke bare opprettholde kommunikasjonen med Sverige, men gjennomgå en kapasitetsøkning og økonomisk effektivisering. Det hastet med å finne løsninger på transportproblemene mellom Norge og Sverige i Midt-Norge. I Stortingsprp. Nr 69 (1874) ble det bevilget 3000 spd. til utbedringer på veien mellom Levanger og riksgrensen for å muliggjøre drift med landeveislokomotiver for godsbefordring.13 Bevilgningen på 3000 spd. ble gitt for terminen 1874-1877.14 Dette begrenset rimeligvis mulighetene for Meyer til å gå 9 10

11 12 13

Aftenposten 20. Juli 1871 Krag ble utnevnt til veidirektør i 1873. Før dette var han overingeniør (kontorsjef) i Veidirektoratet. Han var for øvrig født i Grong. Sth.Prp. No.69 (1874) Sth.Prp. No.69 (1874) Gjemmenummer 140, notat.

191

i gang med driften av landeveislokomotivet. Til ytterligere utbedringsarbeider på den samme strekningen ble det bevilget 700 spd. for terminen 1876-1877.15 Av en innberetning fra amtmannen i Nordre Trondhjems amt datert 13. juli 1875, fremgikk det at en etter en prøvetur på strekningen kunne fastslå at landeveislokomotivet ”viste sig særdeles godt og hensiktsmessig”.16 Som vi ser, var både amtmannen, veidirektør Krag og Stortinget positivt stemt til å utprøve den nye teknologien, til tross for at Rode hadde mislyktes. Av et dokument i Riksarkivet fremgår det hva Meyers landeveislokomotiv mer detaljert skulle brukes til. På vei oppover til Mælen ved Ansjøen skulle Meyer ta med kaffe, sukker, tobakk, mel, salt og sild. På vei tilbake skulle det fraktes planker og bord, kobber, smør og skinn.17 Som vi ser, handlet dette om varer og ikke frakt av folk. La oss se nærmere på forsøkene med Meyers landeveislokomotiv. Meyers landeveislokomotiv I desember 1874 skrev Heinr. Meyer følgende: ”Med nærværende tillader jeg mig at forespørge hvorvidt jeg kan paaregne, at Veien fra Levanger til Rigsgrændsen kommer saa snart i stand, at den fra Sommerens Begyndelse af kan befares med Lokomotiv, da jeg i saa Fald agter at aabne Trafikken foreløbigen med 2 Lokomotiver og dertil hørende Godsvogne. Af Brobygger Sagmoe, som jeg har truffet ved Suul, har jeg erfaret, at alle Broer inden kort Tid skulle være færdige, og da det ligger i Sagens Interesse at begynde snarest mulig, vilde jeg være meget taknemmelig, om jeg fik Tilladelse til at begynde jo før jo heller, og haaber jeg, at jeg allerede i April Maaned kan begynde med et Lokomotiv.”18 Det er interessant å legge merke til at broene indirekte ble betraktet som akilleshæler, og at han hadde tenkt å sette i drift flere landeveislokomotiver for befordring av gods. Meyer fikk positivt svar på søknaden, og om sommeren kom det første og eneste landeveislokomotivet til Levanger. La oss se hva avisene skrev om Meyers landeveislokomotiv. 16. juni 1875 skrev Nordenfjeldsk Tidende: ”Med Dampskibet ”Tasso” ankom forleden Dag fra England hertil 2de

14 15 16 17

192

St.prp nr. 69 (1874) St.prp nr 37 (1876) Gjemmeneummer 140 (notat) Gjemmenummer 140, papirene etter Veidirektøren, Riksarkivet i Oslo. Dokumentet har ikke noe journalnummer Brev datert 4 December 1874 fra Hein. Meyer & Co, Levanger til Veidirektøren, journalnummer 140/2562 74, Gjemmenummer 140

for det Landeveislokomotiv, som for Herrer Heinr. Meyer & Co’s Regning i Levanger skal befare Veien mellem Levanger og Mælen, bestemte Lastevogne; selve Lokomotivet skal ankomme med ”Tasso” næste Gang. Anvendelsen av denne Slags Lokomotiver har hidtil givet et dels heldig, dels uheldig Udfald, men man synes nu at have naaet et saavidt udviklet Standpunkt i deres Forfærdigelse, at man er berettiget at haabe, at et Foretagende, som det heromhandlede, ikke vil skuffe de Forventninger, som knyttes hertil. Ovennævnte Lastevogne, der har en Længde af omtrendt 14 fot og en bredde af 6 a 8 Fod, transporteredes inat ind til Levanger paa Dykkerdampskibet ”Rap”, som ogsaa havde indtaget fra ”Tasso” til Aflevering paa Levanger en Damptræskemaskine, bestilt af en af Skogns landbrukere; en anden af disse Maskiner ankom ogsaa med samme Skib og oplossede her. De til træskemaskinerne hørende Lokomobiler vil, ligesom Lokomotivet, først ankomme med ”Tasso” næste tur” (Th.Adr). Som vi ser, mente Adresseavisen som var hovedkilden, at bruken av landeveislokomotivene var heftet med usikkerhet. Vi legger også merke til at det var to lastevogner som kom til Levanger med ”Tasso” og dykkerdampskipet ”Rap”. Et annet poeng er at samtidig med lastevognene til Meyer, kom det to ”damptræskemaskiner”. De tilhørende lokomobilene skulle komme samtidig med landeveislokomotivet. Som vi ser, så bøndene noe av de samme mulighetene i dampteknologien som det Meyer så, om enn i en helt annen skala.

Lokomobilen og treskeverket på bildet er ikke identisk med dem som ble tatt inn og er kun ment som en illustrasjon. Som vi ser, var ikke lokomobilene ulike landeveislokomotivene, selv om de var langt mindre og normalt ikke hadde drift på hjulene.33 33

Det kan være firmaet Lundh med avdeling i Trondhjem som leverte lokomobilen. I så fall er det mulig at det var produsert av Brown & May. (Se Nordre Trondhjems amtstidende 28. oktober og 23. november 1875)

193

24. juni 1875 skrev Nordenfjeldsk Tidende om prøvekjøringen: ”Med det af Grosserer Heinr. Meyer anskaffede Landeveislokomotiv foretoges igaar under usædvanlig Sammenstimlen af Tilskuere, Prøvetur. Forsøget synes at give Forhaabninger om, at Lokomotivet heldig vil løse den Opgave, som stilles til dets Trække-Ævne, ligesom det under en dyktig Fører lader sig med Lethed manøvrere paa almindelig Chaussee. Paa de til Lokomotivet koblede 2de Lastevogne fandt henved 100 Mennesker Plads. Lokomotivpiben lød, og man dampede afsted under Jubel og Hurra udover Sætersmyren og ned Mulelien. En Mil frem og tilbage medtog 3 Timers Tid, hvorunder stoppedes et par Gange for at fylde Vand, foruten for Vejfarendes Skyld. Lokomotivet er levert av John Fowler & Co’s Værksted i Leeds, har en Vægt af 10 Tons (ca. 20.000 Pd) og en 8 Krafts Maskine. Vi udtale Ønsket om, at den Foretagsomhet og Pekuniære Opofrelse, som Anskaffelsen har lagt Beslag paa, maa give tilfredsstillende Resultater”. Som vi ser, var lokomotivet produsert av John Fowler & Co. i Leeds. I beskrivelsen til Nordenfjeldsk Tidende går det fram at toget fraktet 100 personer den aktuelle dagen. 30. juni kunne samme avis melde at landeveislokomotivet hadde hatt sitt første uhell. I utilslørt ironisk stil beskrev avisen ”tildragelsen” slik: ”Heinr. Meyers Landeveislokomotiv har allerede faat erfare, hvor ”farlig det er at besøge dem, der bo blant Norriges Fjelde”.19 I lid til at vore Veiingeniører i Henhold til Storthingets Bevilgning og egne Erklæringer havde ryddet alle Hindringer afveien for det, dampede det i Lørdags trøstig afsted indover til Værdalen med Kost for sig til følgende Ture for paa disse at kunne have det rent festlig. Efter vel udført Hverv med lettet Bagage og lettet Hjerte paa Veien tilbage hit igjen, mindsk anede noget ondt, dumpede dog pludselig i Ulykkens Skjød, idet en usjel Bro optog det, - hvorvidt blidt skal være usagt. Der laa det stønnende og pustende, længtende efter Hjælp, hvilken endelig efter nogle Timers Forløb kom fra Levanger i Form av Donkraft (…)”20 Avisen rettet som vi ser, kritikk av veiingeniørene for at broene ikke var satt i stand for landeveislokomotivet. 7. juli tok bestyreren for utbedringsarbeidet, Wilhelm Holst, opp saken i samme avis og pekte på at den aktuelle broen ikke sto på listen over dem som skulle utbedres, og at en burde kunne anta at den var godkjent av ”rette vedkommende”. 19 20

194

Sitatet er hentet fra ”Sinklar-visa” med tekst av Edvard Storm (1749 – 1794) Nordenfjeldsk Tidende 30. Juni 1875

”Forøvrigt bør vel Enhver, som har lidt Skjøn paa deslige Ting, kunne indse, at der især ved et nyt og uprøvet Foretagende som det heromhandlede vil kunne indtræffe lignende Uheld, foranledigede – som i nærværende Tilfælde – ved at et Brodække opslides eller bliver beskadiget, ved at en Veikant udglider, ved at en Stikrende slaar Feil eller desl.” Han pekte også på at hvis en skulle oppnå en full sikring av veien måtte en bevilge mer enn de 3000 Spd som først var bevilget til formålet, noe som vi har sett også skjedde. Det er viktig å legge merke til at dette uhellet ikke førte til at bruken av Meyers landeveislokomotiv stoppet opp. 7. juli gjennomførte landeveislokomotivet en ny prøvetur. La oss se nærmere på hva Nordenfjeldsk Tidende skrev: ”Hr. Meyers Landeveislokomotiv har nu gaaet sin første Tur over hele Linien, idet det den 7de ds. om Aftenen Kl. 9 1/2 afgik fra Levanger. Herfra til Næs medfulgte Amtmanden samt en Besigtigelseskommission bestaaende af D.Hrr. Jernbanebestyrer Capt. Hielm og Ingeniør Weidemann, hvilken vil meddele det til Betryggelse for Fare ved dets Benyttelse i Reglerne for Driften paabudne Certifikat. Lokomotivets Vogne var belæssede med Kul og salt til en Vægt af omtr. 700 Voger.21 Ifølge Kommissionens Udtalelser er Maskinen fuldkommen forsvarlig. Den arbeider godt, og hva Ildsfarligheder angaar, da synes det, som om den Frygt, man derfor har næret, er ugrundet. Paa jevn, haard og flad Vei gikk Trænet med Lethed med en Fart af en halv Mil i Timen; under Stigninger avancerer det fra 1/4 til 1/3 Mil med ovennævnte Last, som man antager uden Gene kan forøges adskillig. Løitnant Holst medfulgte paa Veibestyrelsens Vegne hele Veien for at iagttage den svære Vægts Virkning paa Veien og Broerne og notere sig, hva der mulig yderligere tiltrænges af Udbedringer. Sagen er jo endnu saa ny hos os, at det ikke er at vente, at nogen paa Forhaand aldeles bestemt kan udtale – navnlig hva Veien angaar – hvad der skal til for at modstaa den uhyre Tyngde af Lokomotivet, der ved den Kraft, det maa udvirke for at trække Trænet med sig, saa svært forøges. Det var derfor heller ikke saa uventet, om den fra Veidirektørkontoret udførte fagkyndige Undersøgelse ikke ganske slog til. Af vor egen Veibestyrelse skal de paabudne Udbedringer være udmærket godt udførte, og endog i langt større Udstrækning end foreslaaet, uden at Beløpet er overskredet. Samtlige Broer viste sig tilstrækkelig stærke, ligesom ogsaa Veien paa den største Del af Linien. I Nærheden af Guding skal den dog paa Grund af for svag Bygningsmaade ikke kunne befares, og det var ogsaa med Nød at Lokomotivet efter mange Timers Arbeide kom sig forbi dette Sted. Man maa imidlertid forudsætte, at det Offentlige, der har paataget sig at muliggjøre Veien for Lokomotivdrift, ikke vil undlade hurtigst mulig at stille de 21

Våg eller vog er en gammel måleenhet for vekt. 1 vog var ca 18 kg

195

fornødne Midler til Veibestyrelsens Raadighed for at denne absolute Hindring kan ryddes af Veien. For at Driften skal kunne svare til Hensigten har vi hørt, at ogsaa enkelte andre Dele af Veien bør forstærkes med Puksten. Naar dette er gjort, er det nok utvivlsomt, at Foretagendet vil gaa. Dette var ogsaa at ønske, saavel for den dristige Entreprenør som hele Trafiken idetheletaget. Mulig har den Slags Godsbefordring stor Fremtid i vort Land, saa at de flotte Bevilgninger til de mange tvivlsomme Jernbaner kunne indskrenkes.”22 Vi legger merke til at det igjen ble bedt om mer penger fra det offentlige, noe som også kom., om enn i seneste laget. Et annet forhold er at Nordenfjeldsk Tidende så positivt på landeveislokomotivene og mente de kunne være et alternativ til den ”tvivlsomme” satsingen på jernbanen i Norge. Slik sett ga avisen et uttrykk for at distriktene ikke måtte glemmes i forhold til de mer sentrale strøkene på Østlandet som hadde fått jernbane. På grunnlag av denne prøveturen utarbeidet Hjelm og Weidemann en egen rapport. 24. juli samme år ble rapporten fra jernbanebestyrer kaptein Hielm og ingeniør Weidemann offentliggjort i Nordenfjeldsk Tidende. Her sto følgende: ”Som Besigtigelseskommisjon for det af Hr. Heinr. Meyer til Fart mellem Levanger og Mælen anskaffede Landeveislokomotiv har d.Hrr. Kaptein Chr. Hielm og Ingeniør S. Weidemann afgivet Erklæring til Amtmanden i Nordre Throndhjems Amt: Det ærede Amt har i Skrivelse af 14de. f. M. anmodet Undertegnede om at besiktige og prøve det af Hr. Grosserer J.H. Meyer til Fart mellem Levanger og Rigsgrændsen anskaffede Landeveislokomotiv for at undersøge om det er i saadan Stand, at der af dets Benyttelse ikke kan befrygtes at opstaa Fare, samt om hvorvidt Gnistfængeren er forsvarlig fyldestgjørende. I Henhold hertil havde vi den 7de og 8de d.M foretaget Prøveture med Lokomotivet, dels i Levanger By med tomme Lastevogne, dels paa den 1 1/2 Mil lange Strækningen mellem Levanger og Skydsskiftet Næs med 2 Lastevogne hver belastet med omtrent 12.000 Pund. Hver Vogns Egenvægt opgaves til desforuten at være omtrent 5000 Pund, ligesom Lokomotivets egenvægt opgaves til 20.000 Pund.” For spesielt interesserte kan vi se på hva Hielm og Weidemann skrev videre: ”Prøven faldt særdeles tilfredsstillende ud. Det viste sig nemlig, at Lokomotivet med nævnte Last var fullstændig under Kommando og saaledes med Lethed kunde standses selv udover 1/20 Stigning, og likeledes med Lethed og Sikkerhed kunde styres, ligesom Vognene selv i de skarpeste Kurver fulgte 22

196

Nordenfjeldsk Tidende 14. Juli 1875

Lokomotivets Vei. Det bemærkes, at Lokomotivet med 2de Vogne paa Levanger kjørtes flere Gange rundt i samme Sirkel af 18 til 20 Fods Radius med stor Sikkerhed og Præcission samt endog med større Hastighed end den alminnelige Fart. I Lokomotivets Røgkasse havde Eieren ladet indsætte en Gnistfanger af samme Sort, som anvendes ved Throndhjem-Støren Jernbanen. Den viste sig efter vor Overbevisning særdeles tilfredsstillende, idet Gnister – uagtet Prøven foretoges i den mørkeste Del av Døgnet og med overskyet Himmel -, sjelden kunde sees og i enhvert Fald være meget smaa. Det bemærkes, at der fyredes med Stenkul, hvilket Brændemateriale – eller ogsaa Cokes – bør benyttes, da vi betvivle, at Gnistfangeren vil vise sig saa tilfredsstillende ved Fyring med Ved. Paa de Steder, hvor Lokomotivet gaar gjennem Portrum, maa vi tilraade, at disse beklædes med tæt Panel, der overstryges med et ikke let antændeligt Belæg eller ogsaa beklædes med Metalplader.- Hvor Portrummets Vægge bestaa af tæt Laftesværk, er der formentlig tilstrækkelig, at Tømmerets Mellemrum og Sprækker udfuges med Ler eller Kalkmateriale eller deslige. I henhold til Ovenstaaende erklære vi herved, at finde, at Hr. Grosserer Meyers Landeveislokomotiv med Tilbehør ved den af os foretagne Besigtigelse var i saadan stand, at vi anser Betingelserne i § 11 for de for Brugen anførte Raad at befølges.” Som vi ser, omtales de to vognene som ”lastevogne” i denne testrapporten. Det er ikke noe som peker i retning av at den ene eller begge vognene var tiltenkt frakt av passasjerer. Et annet interessant poeng er at landeveislokomotivet på lik linje med jernbanelokomotivene måtte ha gnistfanger. Det rådde åpenbart stor frykt for at gnister skulle antenne noe langs ruten. De to ”sakkyndige” konkluderte med at landeveislokomotivet kunne sertifiseres for bruk på den aktuelle ruten. Veiene burde imidlertid utbedres ytterligere, noe som først kom gjennom de 700 spesidalerne som ble bevilget for terminen 1876 til 1877. Det er derfor liten grunn til å tro at Meyer rakk å sette lokomotivet inn i permanent drift sommeren 1875, gitt at veiene faktisk måtte utbedres ytterligere. Ingeniør Chr. Hielm sendte en ”afskrift” av testresultatet direkte til Krag på privat basis.23 Han skrev: ”Resultatet af Prøven overtraf langt vor Forventning, ihvorved jeg maa indrømme, at vi resite til Besigtigelsen med adskillig Mistillid til Locomotivet” Slik sett virket han som en agent i forhold til å få lokomotivet satt i permanent drift. Det var imidlertid mørke skyer i horisonten. Oppgangstidene var over. Med referanse til Dagbladet beskrev Nordenfjeldsk Tidende landets økonomiske situasjon på slutten av 1875 slik: 23

Privat brev til veidirektør Krag, datert 13. Juli 1875, journalnummer 140/1895-75, Gjemmenummer 140

197

”Tæring efter Næring! De gode Tiders Overflødighetshorn er tømt. Øxen klinger ikke mer i vore Skoge. Vor Handelsflaate ligger i mængdevis aftaklet i Havnene paa Grund af de flaue Fragter.24 Vore Firskerier har ikke slaaet rart til. Høsten blev kun middels. Vinteren kom tidlig. Arbeidspriserne synker. Virksomheden tager af i næsten alle Retninger. Pengene gjemmer sig bort og er for hver Dag vanskeligere at finde. Fremtiden er fuld af mørke skyer.”25 På dette tidspunktet var Handelshuset Heinr. Meyer & Co. tatt under skifterettens behandling som konkursbo.26 Meyer var særlig utsatt for endringer i trelastmarkedet, da det var dette som var bærebjelken i hans virksomhet. Etter en lang oppgangstid falt eksporten av trelast fra Norge og Sverige til England med halvparten fra 1874 til 1875.27 To tredjedeler av Norges eksport gikk nettopp til England.28 Dette er neppe hele forklaringen på Meyers konkurs, fordi han også drev med detaljhandel. Det er imidlertid trolig en viktig del av forklaringen. Fra mandag 24. januar 1876 ble det gjennomført auksjon i Kirkegaten 8 over Heinr. Meyers varebeholdning.29 Dermed var et viktig kapittel i Levanger bys historie avsluttet. Hva skjedde med landeveislokomotivet etter dette? Jeg kontaktet The Rural History Center ved University of Reading som har en svært god dokumentasjon når det gjelder produksjonen til Fowler. Senteret kunne fortelle at lokomotivet til Meyer hadde produksjonsnummer 2466 og var utrustet med en 8HP ensylindret motor. Deres representant, Jonathan H. Brown, kunne fortelle at landeveislokomotivet ble sendt The Rural History Center hadde ikke noe eget bilde til Meyer i mai 1875 via av Meyers landeveislokomotiv, men viste til at landeTrondheim. Det mest veislokomotivene til Fowler fra denne tiden var svært interessante er imidlertid like. De sendte meg derfor et bilde av en Fowler med at det samme lokomotivet produksjonsnummer 1916. (Se over). 24 25 26 27 28 29

198

Avtaklet=nedrigget Nordenfjeldsk Tidende 31. Dec. 1875 Nordenfjeldsk Tidende 10. Dec. 1875 Nordenfjeldsk Tidende 25. September 1875 Nordenfjeldsk Tidende 29. Dec 1875 Kunngjøring av Levanger lensmannskontor datert 6. Januar 1876, kunngjort i Nordenfjeldsk Tidende samme måned

ble solgt videre til en Mr. Mummery i Kent i 1876.30 Landeveislokomotivet til Meyer ble altså sendt tilbake til England og videresolgt, trolig som en direkte følge av Meyers konkurs. Landeveislokomotivene ble på mange måter et tegn på en tid som skulle komme, om enn mange år inn i fremtiden. Malt med bred pensel var ikke landeveislokomotivene noe annet enn lokomotiver med vogner tiltenkt vei og ikke spor. I Norge hadde de en svært kort ”levetid”. De kom først på 1870-tallet, og eksperimentene var over bare etter 5 år. Historien om landeveislokomotivene er interessant, da den forteller om en teknologi som mislyktes. Den forteller også om driftige entreprenører som forsøkte å se muligheter der andre ikke så noe som helst. I forbindelse med forsøkene med Meyers landeveislokomotiv ble det utarbeidet egne regler. Reglene for bruken av landeveislokomotivene ble på mange måter landets første regelverk for motoriserte kjøretøyer og dannet en mal, om enn svært kortfattet, for automobilene da de kom. Reglene ble trykket opp for å kunne henges opp på sentrale steder langs ruten. En slik plakat fra 1875 henger som original i Hveding Auto i Levanger. Når det gjelder mer litteratur om Fowlers produksjon, viser jeg til boken ”The Story of The Steam Plough Works – Fowlers of Leeds” av Michael R. Lane.

Epost fra Jonathan H.Brown, datert 21. Januar 1999

199

Einar Haugan:

Reistad kirke – et kulturminne i Frol sogn Levanger har en fortid å være stolt av. Bygdeboknemd i Levanger kommune tok initiativ til å få skrevet en bok om forhistorien i kommunen. Konservator Torunn Herje fikk i oppdrag å lede og delta i arkeologiske undersøkelser i Levanger og skrev den fyldige oversikten om funn og fortidsminner i Levanger (Torunn Herje: Fragmenter av en fortid, Levanger 1989). Jeg kan ikke se at Reistad kirke i Frol sogn er nevnt i denne boken. De mange gravfelter i Reistad-området er imidlertid omtalt og understreker at området har vært bebodd og vært viktig i lang tid. I Skogn Historie er Reistad kirke nevnt av flere forfattere.1 Den er nevnt som en mulig trekirke fra middelalderen (1000-1536), men revet før 1589. I en oversikt fra 1550 over Tautra klosters kirkegods nevnes den som Reerstadt. Etter reformasjonen (1536) overtok Kongen klostergodset, og vi finner gården Reistad (Restad) med sagbruket og kvernstedet i Landkommisjonens oversikt fra 1661 over jordegods i Stjørdal og Verdal fogderier. Det første sagbruket på Reistad ble bygd i 1652. Når professor og historiker Gerhard Schøning (1722-1780) i 1774 skriver til Kongen om en Reise giennem en Deel af Norge nevner han at Reistad kirke i ”ældgamle Tider har vært et capel eller en kirke”. Dette er den eldste skriftlige kilde vi har og hvor Reistad kirke nevnes. På tur oppover i Levanger landsogn (Frol) følger han naturlig nok den gamle vegen fra Levanger forbi Geite, Ulve, Hegle, Munkeby, Munkrøstad, Segtnan, Okkenhaug, Reistad, Venås og fram til Buran. Dette er også en av de gamle marknadsvegene. Det er interessant at Gerhard Schøning ser Reistad kirke i sammenheng med bebyggelsen og lagringsplassene (burene) og en mulig markedsplass på Burmoen. Han skriver at “Stedet har, i fordums Dage, været stærkt beboet, og beboet af mæktige, store og anseelige Mænd.” Hit kom svenske fôrbönder på veg til Levangermartnan ned til bygda, nedover Svenskbakkene og Jamtkneppet. Dette er en av de vegene som kommer inn fra Jämtland til Innherred. Historisk sett finner en at markedsplasser og kirker ofte ligger nær hverandre. Schøning er uklar på hvor kirken på Reistad var plassert da ”intet Mærke synes derefter”. 200

Arkeolog/major Lorentz Dideriech Klüver (1790-1825) skriver om tradisjonen for at det før reformasjonen (1536) hadde stått en kirke på Reistad. Klüver var født på Bunes i nabobygda Verdal og burde være kjent med sagnet om Reistad-kirka og i stand til å vurdere denne tradisjonen. Han skrev i 1823: “Norske mindesmærker nedtegnet etter en reise i det Nordenfjældske Norge.” At både Schøning og Klüver nevner kirken tyder på at både kirken og området omkring har vært viktig. I dette området og langs vegen fra Reistad mot Skogset har det vært vel 30 gravminner med forskjellig form som er gått tapt. Dette viser at det har bodd folk i dette området fra yngre jernalder og middelalderen. På sletta mellom Reistad og Buran skal det til sammen ha vært godt over 80 gravminner og rydningsrøyser. At dette området var viktig ble markert også under Armfeldt – felttoget i 1718 ved at det var plassert hele 1112 soldater av de norsk/danske styrker ved Buran og Reistad. Ved Stene skanse i Verdal var det 559 soldater, Snåsa 320, Forbygda 530 og i Meråker 320. Dette illustrerer hvor viktige veger fra Jämtland til Inntrøndelag gikk og ble brukt både i krig og fred.2 Det var mange veger svenskene kunne bruke før de møtte de norsk/danske styrkene nede i bygda i Trøndelag. Fra Åredalen var det minst tre veger å velge i. Det er Handøl – Selbu, Skalstugan – Mærraskardet – Fersdalen og Duved – Sul – Stene – Skaanes – Levanger og Snåsa. Fra Fersdalen var det flere veger mot Levanger landsogn og Skogns Markabygd og mot Meraker – Forbygda – Skjelstadmarka.3 De mange fjellovergangene mot Trøndelag gjorde forsvaret vanskelig, men til lette som marknadsveger til Levanger.4 Det er verdt å merke at det ble bygd kirker både på Reistad, i Skogns Markabygd (Buran) og på Hallan i Verdal langs disse vegene. Det er sterke lokale tradisjoner for at det har ligget en kirke ved Reistad. Arkeologiske museum i Trondheim kjøpte i 1892 fra Grethe Storborg et drikkebeger i sølv. Hun hadde det syn at dette beger etter tradisjonen i slekten Schieldrup hadde vært en kalk i den gamle kirka ved Reistad. Reistad hadde blitt arvet av lensmann Svend Jørgensen, gården som hans far Hr. Jørgen, prest i Skogn og eier av mange gårder, hadde overtatt i makeskifte med Kongen i 1652, med sikte på å drive sagbruk og mølle.5

1 2

4 5

Jan Bredalsmo: Katalog over Trøndelags middelalderske kirker, Levanger, s. 599-600. Svante Hedin: Armfeldts fälttåg mot Trondheim 1718-1719. VISUM FÖRLAG, Visby, 1986, s. 30 Arne Odd Johnsen: Krabbekrigen og gjenerobringen av Jämtland 1657-58, Gyldendal 1967 s. 205 og 208 (kart) Jon Leirfall, Nord-Trøndelag Historielag, Årbok 1960, s. 3-9. Nils Hallan: Skogn Historie, band IVB, s.248. Det er foto av dette drikkebeger på side 248.

201

202

Standardjunker Paul Okkenhaug (1853-1929) opplyser (1922) at Kirka på Reistad skal ha ligget midt mellom gårdene Reistad søndre og Reidulfstad, og med vidt utsyn ut over Frol-bygda og mot Levanger. Han sier at det på Okkenhaug har ligget en kopperfløy fra tårnet i kirka med årstallet 1652. Fløya er senere solgt på auksjon. Historikeren Nils Hallan har det syn at fløya i så fall må være fra Gjevik kirke på Ekne som var nybygd dette året.6 Ottar Røssing fra Frol har evne til å påvise gjenstander, vassårer, gravhauger m.v. under bakkenivå med ønskekvist. Den 9. april 2010 og 12. mai 2010 påviste han etter oppdrag av Einar Haugan, Jon-Steinar Munkeby og etter avtale med grunneier av Reidulfstad (Magne Reistad) markering av en hustomt i det området hvor kirken etter lokal tradisjon kan/skal ha ligget. Denne hustomten var ikke større enn ca 6,5 x 6,5 m. Den lå på grunnen til eiendommen Reidulfstad (298/7) og ikke på Reistad søndre (289/1) slik som Jan Bredalsmo skriver på side 599 i sin bok “Katalog Trøndelags middelalderske kirkesteder”. Hustomten ligger rett under el-linjen mellom Reistad-gårdene og ca 52 m målt langs e-linjen fra eiendomsgrensen mellom gårdene Reidulfstad og Reistad søndre. Nært kirkestedet fant han også en rekke gravplasser rundt kirkebygningen. Det ble registrert et betydelig antall systematisk plasserte graver, anslagsvis ca 250 stk. Kirkestedet og gravrekkene ligger ca 54 m vest for den gamle vegen som kommer fra Kolberg og som passerer syd/øst for Reistadgårdene, går mot nord og videre mot Skogset (297/1). Både denne vegen og andre veger i området er inntegnet på et kart som Lorentz Klüver tegnet i 1813 og er tatt med på innsida av permene i Skogn Historie XIII. Det går en ca 0,8 m bred sti mot øst fra kirken mot den gamle hovedvegen. Kirkestedet ligger på en flate og en liten høyning i terrenget mellom de to Reistad-gårdene, og det er utsyn utover dalgangen mot Levanger. Kirkestedet er registrert i Riksantikvarens kulturminnesøk som lokalitet 25986.

Nils Hallan: Skogn Historie, Band IVA, s. 280…

203

Jakob Aune:

Arbeidsteneste (AT) i krigstida I krigsåra 1940 – 45 vart fleire årsklassar av vernepliktige gutar kalla inn til arbeidsteneste for nydyrking, vegarbeid osb. Det med arbeidsteneste var vel eigentleg ei tysk ”oppfinning”. Da Hitler kom til makta i 1933, ville han innføre arbeidsteneste av fleire grunnar: For å få utført samfunnsnyttig arbeid og for å motverke den store arbeidsløysa som var i Tyskland den tida. Han ville òg fremje større solidaritet mellom dei unge, med at ungdom frå alle samfunnsklassar kom saman til byggande arbeid. Arbeidsteneste vart innført i fleire andre land òg. Lov om arbeidsteneste vart innført i Tyskland i 1935. Lova påbaud eit års arbeidsteneste for kvinner og menn mellom 18 og 25 år. I september 1935 fekk Hitler arrangert ein oppmarsj av 45000 AT-folk som marsjerte inn på Zeppelinweise-plassen ved Berlin. Der heldt Hitler ein appell og skrytte av innsatsen til AT. To norske journalistar med sympati for nazismen, Stein Bart Heyerdal og Tor Strøm var der og såg på paraden. Dei ville prøve å innføre frivillig arbeidsteneste i Norge. Dei plukka ut ein ung mann, forfattaren Per Imerslund, til å få i gang frivillig arbeidsteneste for norsk ungdom. Per Imerslund var ein idealist som oppmoda ungdomen til å gjera ein innsats for landet. Han hadde sterk innverknad på unge menneske. (Han vart seinare frontkjempar og deltok på tysk/finsk side mot Sovjet i kampane i Karelen, der han vart hardt såra i 1942. Han døydde i desember 1943 av såra han fekk.) Den 28. juni 1936 kom Per Imerslund til Opphus stasjon i Storelvdal med 20 frivillige oslogutar. Frå stasjonen vart dei vist veg til Bolkjen nybrottsfelt nokre kilometer frå stasjonen. Der vart første AT-leiren i Norge reist. Så tok dei til å dyrke jord i bakkehellinga ned mot Glomma. Tor Strand skreiv i ”Fritt Folk” den 30. juni 1936: ”De skulle vise bygdefolk at også bygutter kunne ta et tak med jorddyrking. Samtidig skulle de vise den dansende og steppende byungdom veien de måtte gå for å stoppe marxistenes bondefangeri”. Dette siterer historikarane Terje Emberland og Bernt Roughtvedt i boka ”Det ariske idol” som handlar om Per Imerslund. I Norge sette Administrasjonsrådet i gang frivillig arbeidsteneste i 1940 for å hjelpe til i skog- og jordbruk. Etter 25. september dette året da Terboven forbau alle politiske parti, vart AT gradvis meir nazifisert. 204

Motstandsrørsla var redd for at AT skulle bli utskrive til tysk militærteneste eller til krigsviktig arbeid utanfor Norge. I 1944 sette heimefronten i verk fleire store aksjonar mot AT. I mai -44 vart registringskontoret i Oslo øydelagt slik at kartoteket over vernepliktige norske ungdomar på Austlandet vart borte. AT-tjenesten nordafjells Etter denne vesle historikken om AT kan vi sjå korleis det gjekk nordafjells. I mars – april 1944 vart fleire hundre 20-åringar frå Trøndelagsfylka og Møre innkalla til arbeidsteneste. Eg og fleire med meg skulle møte i AT-leiren på Hamrum i Sparbu, seinare landbruksteknisk institutt. Da vi møtte fram, vart vi fortalt at vi skulle dyrke opp ein del av Mæresmyra og lage idrettsplass ved Hamrum. Andre skulle møte i AT-leiren på Okkenhaug, og nokre på Nekåbjørgen i Selbu. Ein sveit på kvar stad. Ein sveit var tre troppar à 45 mann, så vidt eg hugsar. Vi fekk spade og trebotna sko til uniform. Vi var ”spadens og hakkens soldater”, sa sveitføraren. Vi skulle dyrke opp Norges jord. Etter at vi hadde vori på Hamrum i 14 dagars tid, fekk vi høyre at vi skulle sendast til Osen ved Elsfjord. Sveitføraren heldt ein glødande tale og sa det ikkje var etter hans vilje at vi skulle sendast nordover, men det var ordre frå høgare hald (tysk sjølsagt). Han sa vidare at det var viktig at vi arbeidde hardt. Vi måtte ikkje bli folk som berre ville ”nyde og ikke yde ”. Vi vart spurt om nokre hadde vori borti snekring. Dei som hadde det, vart samla i ein tropp som skulle reise først. Vi skulle bygge brakker til andre ATfolk som skulle arbeide på vegen over Korgenfjellet. Når vi var ferdige med brakkebygginga, skulle vi få reise til Sparbu att – trudde vi. Reisa Eg trur det var 15. juni 1944 at andre tropp ”spesialsnekkarar” seint på dagen vart sendt inn på bakerste vogna på eit tysk troppetog. Vi hadde heile vogna for oss sjøl. Etter ei lang og søvnlaus natt kom vi til Mosjøen om morgonen. Vi marsjerte til Halsøy, der vi vart servert lapskaus. Seinare på dagen vart vi plasserte på eit anleggstog som gjekk til Elsfjord. Banen var under arbeid, så toget gjekk seint. I Elsfjord måtte vi ta beina fatt og marsjere til Osen ved Store Luktvatn. Osen skole var nybygd og ikkje teken i bruk. Vi skulle ligge på ”mørkloftet” i tredje høgda. For å koma opp dit, måtte vi montere eit par gamle trapper. Så kom vi opp til nattlosjiet. 45 mann under skråtak. Ein lita glugge av eit vindaug i kvar ende var luftinga. Det var heller usunt når ein kom opp frå nattvakta i totida om natta. Det fanst ikkje brannstige eller branntau. To bøtter vatn sto ved trappa. Dei måtte alltid vera fulle om det vart brann. Det skulle ikkje røykast der oppe, men trur du det vart respektert? Vi var unge og tenkte ikkje på kor farleg losji vi hadde.

205

Brakkebygging Arbeidet med å reise brakker tok til straks. Det hadde vori ein fangeleir for serberfangar ved Store Luktvatn. Fangane hadde arbeidd på vegen, men dei hadde reist ei tid før vi kom. Dei tyske vaktene hadde ikkje stelt så godt med fangane. Viste fangane noko slag ”ulydigheit”, vart han truga med galgen. Den stod enda på plassen da vi kom. Han hadde vori i bruk ofte, fortalte nordmenn som var naboar til leiren. Om lag 500 fangar hadde komi til leiren eit par år før. Sjukdom hadde herja, så berre eit par hundre hadde reist. Vi flytta vaktbrakkene nærare opp til veganlegget. Korgen Da vi var ferdige med desse brakkene, vart eit lag på 15 mann flytta til Korgen for å flytte brakker der. I fangeleiren der hadde visst fangane hatt det enda dårlegare enn i Osen. Folka som budde på ein gard i bakkane ovafor leiren, fortalde grufulle ting. Eg minnest vi kom inn i eit brakkerom på om lag 25 m2. Der inne var det køyer i tre høgder. 45 mann hadde vori stuva inn der. Det var ikkje store sjanser for å overleve under slike tilhøve når tyfus-smitte kom inn. Ein sterk jarnkrok var skruva inn i veggen over døra. Det var visst særs lita misferd som skulle til før ein dingla i den. Dersom fangane om dagen hadde gjort noko som vaktene ikkje ”likte”, var ein straffemåte å la fangane legge seg på magen i søla på oppstillingsplassen. Så kunne vaktene (SS-folk) gå og trampe på fangane for å få dei skikkeleg ned i søla. Om lag 700 fangar hadde flytta inn i leiren eit par år før. Litt over 200 hadde reist derifrå før vi kom. Vi flytta eit par brakker der òg. Da vi var ferdige, rekna vi med å få reise til Sparbu, som vi hadde vorti lova, men vi vart flytta over på veganlegget. Maten I Korgen hadde vi det godt. Når vi var så få, vart maten velstelt. Ein av ATkarane som hadde ”vett” på matstell, stelte godt med oss. Da brakkene vart flytta og det kom fleire folk, vart det større forhold. Småseien vart kokt i kjelar på eit par hundre liter, og vart som ei suppe full av bein. Søndagane var det kjøttsuppe med brennesle og karvekål, men det var sparsamt med kjøtt. Ein søndag vi sat og åt kjøttsuppe, kom sveitføraren inn på matsalen. Da reiste ein av gutane seg, så kom det: ”De må itj leit ætti kjøttstykket kara. Æ fann det æ”. Brødet vart bakt i Levanger. Med den farten toga hadde den tida (damplokomotiv fyra med ved) tok det si tid før brøda kom fram. Brøda skulle òg ligga nokre dagar på lager, i tilfelle det vart sabotasje på jernbanen. Det var difor ikkje akkurat dagbakte brød vi fekk servert. I krigstida var brødet slik at skorpa skilde seg frå brødet slik at det vart eit ”oppirom” mellom brødet og skorpa. Dette vart gjerne fullt av ” møggel”. Vi strauk ”møggelet” bort og åt med god 206

appetitt. Det kunne bli nokre ”utblåsingar” etter eit slikt måltid, men det måtte tolast. Med ein liten smørklatt på (15 gram om dag) gjekk alt ned. Vi var unge og hadde gode tenner. Vegbasane våre som hadde hatt fangar i arbeid, fortalte at fangane hadde hatt eit meir ”sparsamt” kosthald. Basane hadde hatt kokkelag. Når kokka hadde skrella poteten og slo ut skalet, kasta fangane seg over og åt alt. Når basen strødde salt på skeinene som vaggane gjekk på, la fangane seg ned og sleika opp saltet. Dei fekk ikkje salt i maten. Vegarbeid Laget mitt vart plassert i ei vegskjæring der det skulle sprengast, og steinen skulle kjørast ut på ei fylling. Vi vart sett saman to og to til å bore hol i berget. Ein skulle slå, og den andre skulle snu boret. Uvante som vi var, kunne vi bomme på boret og treffe knuvane på han som snudde. Når vi så bytta på, sa gjerne han som hadde snudd: ”No er det min tur å slå knuvane dine”. Når boret hadde kome langt nok ned, kanskje tre meter etter så djup som skjeringa var, vart holet brent. Da vart 5 – 6 dynamittgubbar fyrte av nede i holet for å gi plass til ladninga som skulle sprenge berget. Det vart kanskje brukt 20 – 30 kg dynamitt eller meir i ei ladning. Når basen hadde putta ned siste dynamittgubben, sette han lunta ned i tennhetta og beit den fast. Så putta han tennhetta ned i ein dynamittgubbe og og senka det ned gjennom holet. Etter sprenginga var det å plukke steinen opp på vaggen. Store steinar måtte vi bruke stubbebrytar for å få opp på vaggen. Småstein tok vi med krafse og pukkbrett. Det gjekk litt seinare enn i dag når gravemaskin eller showel lesser opp i ”domperen” og så ut på fyllinga. Trygve Hammer Trygve Hammer er ein ”levangsgut” som vart kalla inn til AT-teneste i 1943. Han måtte møte i AT-leiren på Okkenhaug. Etter nokre dagar vart dei flytta til Jørstad i Snåsa. Seinare kom dei til Lønsdal der høgfjellshotellet ligg i dag. Der reiste dei brakker som AT-folka skulle bu i når dei skulle arbeide på Nordlandsbanen over Saltfjellet. Etterpå hamna Trygve og troppen hans i Dypen og til slutt i Krokelv. Der vart det reist enda fleire brakker. Det gjekk rykter om at tyskarane ville kalle inn 12000 mann til AT for å forsere banen over Saltfjellet sommaren 1944. Tyskarane ville bruke banen til retretten frå Finland. Den innkallinga gjekk ”i vasken” da kartoteket vart øydelagt. Befalet Dei var greie mot oss menige. Dei skjøna vel kva lei det gjekk. Den 6. juni 1944 gjekk dei allierte i land i Frankrike. Likevel var det stor ståhei da riksleiaren for AT, general Frøelich Hansen kom og skulle sette mot i karane. Alle måtte 207

vera i arbeid når den medaljeprydde ”storhet” kom. Nærma han seg nokon av oss, måtte vi sette frå oss reiskapen og stelle opp i stram gi akt. Ein av befalet må eg nemne, løytnant Vist. Han var som ein far for oss. I krigstida var det vanskeleg å få tak i underty. I AT fekk vi utlevert skikkeleg Kronemakko som sjølsagt skulle leverast inn etter bruk. Men så kunne det hende at nokon vart fråstole ei underbukse eller ei undertrøye. Da måtte ein betale 5 kr. fordi vi ikkje passa på kleda våre. Som regel vart det vel pakka inn og sendt heim, men vi måtte melde frå til Vist at plagget var stoli. Da åtvara han oss og sa: ”De må jammen passe på kleda, gutar. Leiren er full av tjuvar.” Og det var vi einige i. Vi fekk 40 øre dagen, så fem kroner var stort innhogg i kapitalen. Sabotasje Karane frå Okkenhaugleiren var så arge på sveitføraren sin og hans ”nazisteri”, at dei ville gi han ein lærepenge. Nokre av dei stal dynamitt på veganlegget og la ei skikkeleg ladning under golvet på rommet hans i brakka, og fyra av utpå kvelden. Heldigvis var han ute, elles kunne det ha gått reint gale. Gjerningsmennene vart oppdaga, og han melde dei til politiet. Dei vart arresterte og fengsla. Eg veit ikkje kva dom dei fekk. Vi såg dei ikkje meir i leiren. Vegen ferdig Over Korgenfjellet var vegen ferdig først i november 1944. Tyskarane kunne bruke den til retretten frå Finnland / Finnmark. Mange hugsar vel den ”slagne armé” av utmagra, blødande hestar og skitne, fillute og magre soldater, som kom i endelause rader etter riksveg 50 utover våren i 1945. Sidan har vegen over Saltfjellet og over Korgenfjellet vorti delar av E 6. Vi som var med på dette arbeidet i krigstida, synest vi har gjort ein liten innsats for landet, om det no er over 60 år sidan.

208

Karl Arne Sandnes:

50 årstreff for AT i Levanger 5. april 1993 Skrevet i mars 1993 Her er vi atter samlet, kamerater – som engang i en fjern og svunnen tid, - foruten trebunnsko og blanke spader vi minn’s en æra som er dratt forbi – Vi møttes nettopp her, ved Myhrehjørnet, rett like ovenfor Backlund Hotell. Den tyske ørnen hadde festet klørne og ville eie oss med kropp og sjel. Herfra ble alle mann i puljer frakta til Okkenhaug i Grandes melkebil, - nå mista vi vår status som sivil. Fikk båtluer og seilduksuniformer, og trebunnsko på ekte AT-vis. Du skulle bli en AT-himmelstormer, - så bar det til med spadeeksersis. Vi måtte glemme våre barnedager, fra nå så var vi alle sultne svin som gikk i takt med altfor tomme mager, og underlagt kadaverdisiplin. Vår første store utmarsj var en ferd man aldri glemmer: Vi skulle være snøplog på den lange Tomtvass-vegen. I tett kolonne tråkka vi i blautsnø midt på leggen, fra trebunnskoa surkla det og peip fra sår og blemmer. Gå på, for svarte satan! Vi minnes vel parolen fra lederen helt bakerst, i den grønne våpenkjolen. 209

Med fotablad som hadde krav på nummer førti-seks og sko så altfor små som bare tillot krøkte tær, du måtte attpå godta det å få en streng korreks når du i ettertid oppsøkte leirens veterinær. Men sykesøster visste råd, hun hadde gått i feltskjærlære og hadde lært å flå skinnet av ei tå hvor og når det skulle være. Så dryssa hun på svovelpulver etterpå. Den kvinnen var en ekte pulverheks - ! Okkenhaug i førti-tre var mer enn det å tråkke veg. Noen drev og stabla reis, andre grøfta opp en teig mens noen tømte dass. Tilværelsen var mer enn grå. Hvis noen ting gikk skeis da ble det refs på leirens appellplass en søndagskveld mens halve bygda hørte på En dag sto gleden høyt oppunder taket kjøkkendøra sto på gløtt. Det dufta herlig ertersuppe - dette skulle smake. Noen smatta allerede - andre hulka sprøtt. Her var liv laga Ved bordet var det noen som oppdaga: I hver en ertertrille bodde det en saftig bille, og suppa smakte virkelig av kjøtt Okkenhaug, forlat meg ! Slik som jeg har beskrevet deg i poesi og prosa. Der foran oss lå smertens veg: Via Dolorosa Ved Sankthanstid sto alle mann parate, vi skulle dra på tvangsarbeid i nord, man hadde bruk for oss i apparatet. I krøttervogner sveiten samla for til Mo i Rana der det ventet tyske lastebiler som slavelasten hentet.

210

Vi reiste gjennom Dunderlandsdalens trange portal og over vinterfjell med kjempestore skavler der snøskjermer kneiste som altertavler i en isende, kald katedral. Lønsdal neste! Kålsuppe, en brødbil er minner vi har. Videre til Rognan der dødsleirene var. Vår egen skrinne matrasjon ble rene julegaver mot det som var forunt til russere og jugoslaver. Vi fikk bare kjenne litt av nøden, på deres spisekart sto også døden. Her i deres nærhet skulle også vi kampere og losse brakkelemmer uavbrutt fra store dampere i netter og i dager: Vi husker tyske ”Rimager”, den finske ”Brita Suomi”, ”Sardinia” av Oslo hører også til den samme tid. På Rognan ble sveiten splitta i to og halve mannskapet til Saltfjellet drog. Der skulle bygges brakker som huset lus og kakkerlakker samt tusenvis av fanger. Vi skulle òg marsjere og synge AT-sanger, - radmagre poder med snauklipte hoder - . Mye er glemt, men noen stedsnavn vil jeg ha nevnt: Dypen, Sørelva, Krokelva, Stødi og Navnlauselv. De er i hjertet gjemt Ja dette var en gang for lenge siden vi hadde hele livet foran oss, og var så unge, trodde hele tiden vi kunne mestre enhver byggekloss og være med å forme Nordlandsbanen. Vi gjorde sikkert også det i lag med dødsskvadroner som jobba for den samme boss.

211

Det var en arbeidsdag som savna glede, men dog, en innsats måtte òg ha vært tilstede. Det kjører tog til Bodø etter oss, men siden, etter slavetiden har jobben for det meste ligget nede. Vi er de glemte myrsoldater som var med å bygge Nordlandsbanen frem, men vi skal ikke glemme våre døde kamerater - . Vi minnes dem - .

212

Emil Mård Vaadal Eliasson:

Bruene i Levanger by Del 2: Sundbrua Sundet Levangersundet har helt fram til moderne tid vært selve livsnerven til Levanger, og har opp gjennom århundrene bydd seg fram som en av de mest strategiske havner i Trøndelag. Samtidig har dette stredet også virket som en slags adskillende vollgrav mellom byen og Nesset hvor behovet for en forbindelse i lange tider må ha vært stort. Selv om det først var i 1864 man fikk åpnet en bruforbindelse her, kan en form for organisert samferdsel over til Nesset i alle fall spores 200 år tilbake før den tid; her var i lange tider et viktig ferjested. Imidlertid var det å ankomme Levanger fra sundet i første rekke knyttet til trafikk som kom inn fjorden fra Trondheim eller de øvrige bygdene, og i markedstidene også fra fjernere deler av landet. Et behov for den langt mer lokale ferdselen over til Nesset har utvilsomt vært til stede alt fra de eldste tider, og dette har sannsynligvis ført til at folk gjennom tidenes løp har livnært seg som såkalte flyttmenn fram til ferjeordninga kom på plass. Før brua og dens omstendelige tilblivelse beskrives nærmere, vil jeg først ta for meg den forløper brua hadde i ferjemannen: Det går mange historier om ferja på sundet på folkemunne ennå i dag. Ferja representerte en kuriositet som nok var upraktisk, men som like fullt var kilde til mange vittige episoder i det lille bysamfunnet hvor det ellers ikke skjedde all verden i det daglige liv. Det var stort sett nessebygg som tok ferja. De bedrestilte byborgere var sjelden særlig begeistret for overfarten i den sprukne kassen. Ferjemannen var en original i byen som hadde lite med det øvrige samfunnet å gjøre, og om han ikke var Charon selv, så var han slu som hans herre når han skulle ha sitt fra passasjerene, - ble det sagt. Man må kanskje ta noen av disse historiene med en klype salt, men som det framgår av denne teksten, finnes det også interessante historier å fortelle om systemet og de mildt sagt innfløkte regler som omspant denne gamle sambandsordningen.

213

I dag er Levanger Sundbru den utvilsomt mest markante av bruene her i byen. Fra Nesset-sida gjør man her en flott entre opp på kirkebakken når man passerer brua på vei til den stolte handelsplassen. Det ser ut til å være den mest opplagte og naturlige plassering av slik ei viktig bru. Allikevel var det først så sent som i 1971 at man kunne foreta åpningen av Sundbrua på sitt nåværende sted. At konstruksjonen ikke er særlig gammel, kan fort sluttes av den ikke særlig tiltalende betongarkitekturen. Denne viktige brua har hatt en om enn spinklere så langt mer staselig forgjenger i tre. De to brufotene etter den gamle brua finnes ennå ved Grønns gate på bysida liksom på Sundsvollen på Nessetsida. Først i denne artikkelen vil jeg ta leseren med ned til restene av nettopp det gamle brufestet i kjøpstadens kanskje mest historiske hjørne, – det er her beretningen om det gamle ferjestedet tar til: Bakgrunn Vei og samferdsel i det gamle Norge var stusselige saker sett med nåtidens øyne. Utenfor byene begrenset den største trafikken seg til sjøveien både fordi det var en mulighet, og fordi det ikke fantes kjøreveier på land. Slik var situasjonen i middelalderen (det som omtales som ”veier” i den perioden vil i all hovedsak si kløvveier eller rideveier), men frampå 1600-tallet bedret dette seg betraktelig. Utbyggingen av kjøreveier tok først til med opprettelsen av de mange bergverkene som kom til under Christian IV. Den første av den type kjøreveier skal ha vært Sølvveien fra Kongsberg til havna i Porsgrunn som ble anlagt i 1630-åra. Her i Trøndelag kjenner man imidlertid ikke til ordentlige kjøreveier i tiden før eneveldets innføring, men det gikk ikke mange årene før det ble tatt et tak for veiene også på våre trakter. Et betydelig ferjested Kongen hadde satt seg fore å forbedre samferdselen i Norge betraktelig for å kunne gjennomføre sin merkantilistiske politikk (hvor skogene og bergverkene i Norge spilte en vesentlig rolle), noe som førte til opprettelsen av veimesterembetene i 1665. Til å begynne med skulle to veimestere med ansvar for samferdselen i det norske riket sortere under stattholderen. Senere kom det også tilsvarende under hver stiftamtmann og amtmann i Norge. Denne ordningen bestod som eneste samferdselsmyndighet inntil Stortinget opprettet Statens Veivesen på 1840-tallet. Det som er interessant for oss i denne sammenheng, er den første instruks Stattholderen sendte sin veimester i det nordenfjellske, Johan Wibe, den 29. mai 1665. Her heter det at veimesteren plikter å sørge for at det blir opprettet ferjesamband på alle elver og sund ”af Betydning”; det var fra nå av at middelalderens flyttmannsordninger* skulle bli avløst av permanente privilegerte ferjemannsordninger. Likevel tok det nært hundre år før fer214

jemenn ble ansatt ved de største elvene her i Innherred. Bare på ett eneste sted nord for Trondheim ser påbudet ut til å ha blitt fulgt umiddelbart, - nemlig Levanger. I sogneprest Raphael Lunds manntall over Levangers strandsittere, nedtegnet i 1666, finner vi en Anders Færgemand på Levanger gård. Denne må etter alt å dømme ha vært ansatt av fogden, som hadde ansvaret for slikt, etter det påbud som hadde kommet året før. Det er altså liten tvil om at ferjesambandet over sundet var blant de ferjesamband som ble regnet for å være ”af Betydning”. Ferjemannsstua på Nesset Ferjemannsstillingen var i samme slekt helt fram til den ble opphevet. Fogden var ansvarlig for å ansette nye ferjemenn, men dette ser ut til å ha vært en ren formalitet. Anders’ etterfølger Erik var den første som bodde på Sundsvollen på Nesset-sida (fra 1689), og det var trolig også han som fikk satt opp ferjemannsstua som lenge stod ved den gamle brufoten. David Jacobssen af Jelstrup, som var den store grunneier på Levanger på slutten av 1600-tallet, hadde noen år før fått fradelt og kjøpt ut alle husmannsplassene under Staup. De lå på bergene langsmed Sundet og var for det meste fiskerplasser uten jord, men handelen var først og fremst strategisk motivert da Hr. David praktisk talt kom til å eie all grunn som grenset til den livsviktige tidevannsstrømmen. Det ser ut til at Jelstrupene hadde et slags overordnet ansvar for ferjedrifta, og følgelig har nok den ”erlagne mann” Hr. David avsett grunn til leie for ferjemannen før han døde. På den tida ferjemannsstua ble reist var det imidlertid sønnen, proprietær Thomas Jelstrup, som var den nye jorddrotten på Levanger, og det var han som fikk sørget for den videre orden med ferjestellet. Hva ferjestua på Sundsvollen Nedre angår, var det ikke store stua det var snakk om. Den kan ennå sees avbildet i sin opprinnelige form som et hus på en etasje på flere gamle fotografier. Levangsferja – raritet og tålmodighetsprøve Det skal være sagt at ei ferje på 16- og 1700-tallet var radikalt forskjellig fra det man i dag forbinder med ferjer. I motsetning til for eksempel M/F Ytterøyningen, som vel er den mest kjente ferja for dagens levangsbygg, var Levangersundets ferje for det første bygd i tre, men var av form nokså fjernt * Flyttmennene i Trøndelag nevnes allerede i den trønderske kristenretten som Frostatinget muligens vedtok så tidlig som i Sigurd Jorsalfares regjeringstid på begynnelsen av 1100-tallet. Det kan forøvrig nevnes at man nå har rekonstruert ”flyttmannsbåten” på Ravnkloa i Trondheim, en båt som med sin daglige krysning av kanalhavna har blitt et populært innslag i bybildet i turistsesongen.

215

Overfart fra Nesset ca. 1860.

selv fra det vi i dag gjerne forbinder med en trebåt. Den lignet mer en stor kasse (det skulle være plass til flere hester, evt. med kjøretøy), og var alt i alt en håpløs farkost å forsere strømmen i sundet med. Levangersundet er som kjent nokså grunt, og til å begynne med greide ferjemannen seg med en lang stake som eneste manøvreringsinstrument. Det fortelles ennå at man på 1700-tallet virkelig måtte smøre seg med tålmodighet når man skulle fare med levangsferja. Det hendte nemlig titt og ofte at den sterke strømmen sendte den lite sjødyktige balja langt inn i Eidsbotnen før ferjemannen fikk satt kurs for enten Nesset eller Levanger. Anløpsstedene kunne til tider altså bli noe vilkårlige, men driftige folk fant med tiden en finurlig løsning på disse problemene. Den første ferja stod det dårlig til med rent vedlikeholdsmessig. Den ble mye brukt, og båten ble slitt over tid. I 1709 var ferja ”Megen gesprucken og aldeles ubrugelig” og grunnen var visst at almuen hadde avstått fra å svare en pålagt ferjetoll til dens vedlikehold. Ettersom Jelstrup her hadde et særlig ansvar, påtok han seg å bygge ei ny ferje mot en godtgjørelse av fogden som skulle sørge for å innkreve det nødvendige av midler. Ferja ble bygd, men godtgjørelsen lot vente på seg i flere år. Det gikk så langt at Thomas Jelstrup den 10. april 1713 klagde til ”Hans Velbaarenhed” Stiftamtmann Iver von Ahnen over fogdens tidsbruk, hvorpå den velbårne responderte med at om ikke utgiftene lot seg kreve inn etter det sed216

vanlige system for betaling av avgifter, fikk lensmannen gå fra dør til dør i hele prestegjeldet og kreve hva Jelstrup hadde krav på. Beløpet det dreide seg om var samlet 25 Rdl. og 2 ort. Som det framgår, har det tydeligvis eksistert en spesifikk toll for ferja, men alt materiale som kunne si noe om dette, gikk muligens tapt i brannene i Trondheim i 1681 og 1708. Det er mulig enkelte kilder knyttet til den tidlige ferjetollen, forsvant for oss da Levanger brant i 1692. Ferja savnes i alle fall i tollvesenets så vel som i fogderiets dokumenter fra 1600tallet. Lovverket ga ikke nærmere retningslinjer enn at det skulle utskrives toll på alle ferjesamband i Norge. Fra midten av 1700-tallet kom imidlertid loven til å slå fast en viktig rett for mange av landets ferjepassasjerer, nemlig retten til fri skyss i enkelte tilfeller. Det het at det skulle sørges for ”Fri Oversætning af enhver som rejser i offentligt Anliggende”, det ville ikke bare si alle embetsmenn, men også alle ”Kirkesøgende og Skolesøgende” med flere. Det sies at mange bønder fra Nesset flere ganger søkte å tolke denne bestemmelsen dit hen at de falt i kategorien som reisende i offentlige anliggender hver gang de skulle over til byen. Det var i og for seg sant for en stor del av passasjerenes del, da de helst fikk gjort unna det de hadde å bestille av slikt hos byens myndigheter i samme slengen som handlerunden når de først befant seg på Levanger. Dette falt sjelden i god jord hos ferjemannen, og folk kan ennå fortelle om bønder på vei til byen som hevdet de ikke trengte å betale for turen, hvorpå ferjemannen halvveis over trakk ut pluggen i bunnen av ferja, og så fikk bonden valget om han ville øse ut vannet som trengte inn resten av turen, eller gjøre opp for seg. Det er for øvrig underlig å tenke på at det offentlige kunne avse gratis skoleskyss allerede for 250 år siden. I 2010, når denne artikkelen er skrevet, er dette noe ”skolesøgende” ytterøyninger kan se langt etter. Utpå 1800-tallet kom ferjemannsordningen til å gjennomgå flere vesentlige forbedringer. Det første fogden gikk inn for å gjøre noe med, var problemet med strømforholdet i Sundet. Folk hadde for lengst sett seg lei på at det kunne gå på timevis å forsere en avstand på et par hundre meter. Det var omtrent på den tiden Levanger fikk sine privilegier som kjøpstad (1836) at fogden Tobias Müller på Staup kom med forslaget om at ferja kunne skysses fram og tilbake fra landsiden ved hjelp av et slags trinsesystem. Dette forutsatte en ordning med faste anløpssteder og en mulighet for raskt å kunne dra inn repene som skulle spennes over Sundet i fall båter skulle inn i Eidsbotn. Til da hadde det vært minst fem anløpssteder langs Sundet, nemlig Saltkjelen og Levanger på bysida, samt Sersjantberget (forbeholdt fogden på Staup), Snekkarberget og Sundsvollen på Nesset-sida. Selve Levanger Ferjeleie lå rett under Levangsgården ut fra Apotekerveita (nå Grønns gate), altså ved det gamle brufestet. Da det kom på tale med et system som kunne drives fra land, var det klart at man måtte nøye seg med to anløpssteder. På Nesset-sida var valget av per217

manent ferjeleie enkelt, det var mest formålstjenlig å legge det ved den gamle ferjemannsstua hvor ferjemannen bodde. På bysida skal det visst ha vært en del strid om plasseringen av ferjeleiet. Det ser ut til at man til nå har gått ut ifra at man fortsatte å benytte det eldre ferjeleiet, slik at ferja fulgte samme lei som den første sundbrua. Det er imidlertid mye som taler for at ferjeleiet heller lå ved kirkebakken, nærmere bestemt rett under den nåværende sundbru. På major Sejersteds oppmåling av kjøpstadens bebyggelse er ferjeleiet plassert her. Kartet skriver seg fra 1844 og er altså målt opp etter at ferjeleiet ble permanent. Rett opp fra stranda her finner vi ennå den dag i dag sveiveinnretningen som ble brukt når ferja skulle dras over fra Nesset til Levanger. Den har nok stått noe lenger ned mot sjøkanten da ferja var i drift. I dag er den nemlig plassert på oppsiden av de gamle pakkhusene, hvor den utgjør en interessant kuriositet blant Levangers kulturminner. Denne trinseferja kom ”I Fart paa Levangersund” fra 1839. Den nye ruta førte da også til justering av ferjemannstaksten**. På

Repspillet som dro ferja over sundet fra 1839 og fram til brua kom på plass. ** Som vi ser av taksten var kostet det 2 sk. pr. person ved alminnelig overfart. Ettersom bytollen den gang også beløp seg på 2 sk. pr. person, kan denne ikke være innberegnet i ferjeprisene. Dermed må vi gå ut i fra at de fleste måtte ut med i det minste 2 sk. i tillegg til utgiftene til selve ferjeturen. Hvorvidt dette ble utlignet som noen slags rabatt i forhold til antall hester, ”flere paa en Gang hver-prisen” osv. er ikke godt å si.

218

Ammestua ved Alstadhaug henger ennå den gamle tavla med prisene som gjaldt for overfarten. Også den kan sies å være litt av et klenodium; den er ikke bare flott å beskue, men sier også mye om hvordan en ferjetur kunne arte seg. Det er å håpe at en kopi av dette oppslaget vil komme på plass på eller i nærheten av den gamle brufoten, som et minne om ferja som i 198 år gikk som en taktfast selvfølgelighet over sundet. Det er mye symbolikk knyttet til disse gamle ferjene, foruten bildet av ferjemannen som en småslu type en gjerne skulle være noe på vakt for, ligger det også fra gammelt av et element av trygghet i den kontinuerlige fram- og tilbakefarten som (nesten) alltid forble den samme. Den britiske gruppa Gary and the Pacemakers hadde i 1965 en stor hit med låta ”Ferry ’cross the Mersey” hvor hovedbudskapet vel var at så lenge ferja fortsetter sin daglige krysning av elv og sund, bevares hjemstedets sjel om det enn kan virke som om alt forandres og fornyes i en hektisk tid. For Levangers del er det lenge siden ferjemannen måtte legge inn årene (paradoksalt nok ikke mange årene før Levanger opplevde sin store økonomiske knekk og følgende nedgangstider), men siden 1958 har Ytterøy-ferja trafikkert fjorden, så det må da ennå være håp for den fagre by ved fjorden. Nå skulle levangsferja få spille en ikke uvesentlig rolle ved et bestemt tilfelle før dens virke døde hen. Gjennom musikkskuespillet ”Raud Vinter” av

Den nye taksten av 1839, har det dessverre ikke lyktes å få tak i de gamle prisene fra 1600-tallet.

219

Knut Anders Vestad og Torvald Sund er ferjas betydning i gamle Levanger foreviggjort. Jeg velger å referere fra en artikkel trykt i Adresseavisen 10. februar 1851 (finnes gjengitt hos Strømsøe s. 118): ”Fogeden, (…) blev i høi Grad insulteret af Massen (Fogd Müller ble stilt ansvarlig for arrestasjonen av agitatoren, som var selve bakgrunnen for det store opprøret, kjent som Levangeropprøret eller Levanger Krig, som stykket ”Raud Vinter” igjen er bygget over, forf. anm.), og da Han derfor med Følge begav sig i Færgen for at fare over Sundet til sin Bopæl og Embedsgaard, regnede der Steen nedover Færgen, ved hvilken Lejlighed Hr. Fogeden blev rammet af et Par Steene i Bryst og Skulder saa Han endnu bærer kjendelige Mærker Deraf; et Par Contorister rammedes likeledes; Hesterne i Færgen begynte at stejle og bleve skye; - kort, det Hele saa temmelig betænkelig ud”. Det fortelles videre at massene forsøkte å sveive ferjebåten inn mot land, men ferjemannen fikk kuttet repene og brakt fogden i sikkerhet på Nesset. Det gikk visst bra med Müller, men de som hadde kastet stein, måtte tåle tunge bøter; mange dømtes til Akershus. Med dette gikk på en måte ferja ut av historien. Selvsagt bestod den inntil brua kom på plass – og litt lenger skal vi tro det som den muntlige tradisjon har å fortelle. Som jeg skal komme nærmere inn på, hadde den første Levanger Sundbru ei vindebru med heiseinnretninger på midten. Den aldrende ferjemann skal visst ha hevet brua innimellom, selv når det ikke var behov for det, slik at reisende ble nødt til å betale ham for en ferjetur. Dette kan ha skapt mye irritasjon, og vi må tro at denne praksisen, og dermed også ferjefarten, var en saga blott rundt 1870. Selve farkosten ble for øvrig liggende i opplag på Nessetsida til innpå 1900-tallet, og det sies at rester av den gamle Levangsferja ennå finnes på en låve i Frol. Sundbrua bygges Det skulle egentlig bare mangle at ei bru ikke for lengst var bygd over det viktige Levangersundet da byborgerne tok opp ideen i slutten av 1850-årene. Ved den kraftige Bodsjøstrømmen i Jemtland var det da flere tiår siden ei solid bru var bygd, og over Steinkjerelva gikk ei staselig steinbru allerede i 1770, for ikke å tenke på den mye lengre og eldgamle Elgeseter bru (en påle derfra ble nylig dendrokronologisk datert til år 1260). Dette viser at det lenge hadde vært fullt mulig å bygge noe dugelig også etter økonomiske hensyn i det som var og er den indre Trøndelagens eneste riktige by i ordets gamle forstand. Men det var altså ikke før i 1862 at brua på Levanger ble påbegynt. Strømsøe skriver i ”Levanger bys historie” s. 149-150 om tilblivelsen av Sundbrua slik: ”Foretaksomme menn både i byen og på Nesset tok opp et energisk arbeide for å få bygget bro over sundet. Det lyktes omsider å få både sta220

Den første brua over Sundet i sin tidligste utforming med den store vindebrua på midten fotografert fra Nesset-sida rundt 1870. I bakgrunnen på bysida av Sundet ruver ennå den gamle Levanger gård hvor det såkalte Gulbygget (skolen) ble reist etter den store brannen i 1877. På det tidspunkt bildet er tatt var den i over hundre år blitt bortforpaktet og med tiden ombygd til forretningsformål. Jelstrup hadde for lengst flyttet ut til Mo gård ved bygrensen. Legg særlig merke til spillet nede på berget og taksten som ennå henger på Ferjemannsstuas vegg.

ten, amtet og de tre kommuner interessert i foretagendet. Det ble adskillig debatt om hvorvidt det skulle bygges sten- eller trebro, men da veiingeniøren mente at pælene under en trebro ville kunne holde i 25 år dersom de ved skrapning ble holdt fri for skjell og tang, ble det besluttet å bygge trebro da dette ville bli langt billigere. Arbeidet kunne nu bli satt i gang. Det var stor glede både i byen og på Nesset da broen var ferdig og kunne åpnes 6. september 1864.” Som det kan sees på de eldste bildene av den første brua, var det til å begynne med en heiseinnretning eller hev- og senkbar vindebru på midten. På den tida var det ennå stor trafikk inn og ut av Eidsbotn. Foruten jektfarten inn og ut til Skogns hovedhavn på Nossumhyllan og til overproprietær Jelstrups pakkhus på Saltkjelen og Moleiret, var det til tider mange av strandsitterne som livnærte seg på fiske av gullflyndre der inne. Det var med andre ord et stort behov for en slik innretning. Det var portforbud inne i selve byen etter kl. 23.00, noe som rent fysisk gav seg utslag i at byportneren sørget for at brua var heist natta igjennom. Bestemmelsen vedrørende begrensninger på trafikk over bygren221

sene i sammenheng med det sivile portforbudet som fantes i norske byer, ble først opphevet to år senere, i 1866. (De øvrige bestemmelsene i denne sammenheng vedvarte for Levangers del til ut på 1900-tallet). Hva selve brukonstruksjonen angår, dreide det seg om ei såkalt mastebygd bru som talte 137,16 meter i strekket over Sundet, hvorav passasjen under vinden var på ca. 7 meters bredde. Det ble ei riktig fin bru til tross for at deler av konstruksjonene viste seg noe svake over tid. I 1884-85 ble det derfor foretatt et større forsterkningsarbeid hvor blant annet vindebrua ble demontert. Dermed ble adgangen til Sundets øvre løp sperret. Bruselskapet Brua var allerede etter åpninga i 1864 overgitt til det nystiftede Levanger Sundbroselskab, et bruselskap som i første rekke sto som eier og ansvarlig for vedlikeholdet av Sundbrua. Bruselskapet var særdeles flittig i de første årene når det gjaldt å holde Sundbrua ved like. Det var Levanger & Skogns Sparebank som i første rekke ytet økonomiske bidrag til vedlikeholdet, og da det stundom skortet på disse midlene, kunne det mer eller mindre tydelig gjenspeiles i bruas forfatning. I 1872 var situasjonen så prekær at bruselskapet samlet seg om å søke amtet om midler. Dette ble innvilget. Disse midlene løste imidlertid ikke vedlikeholdsproblemene på lang sikt, noe som kommer tydelig fram i en del heller kvasse avisartikler fra den tid. Etter et vel festlig lag arrangert for IL Sverres medlemmer i 1925, hvor Helge Ingstad møtte opp i en noe original bekledning bestående av smoking og beksømsko, skal den senere berømte pelsjeger og vitenskapsmann ha funnet det for tungvint å gå hele veien over Sundbrua når han skulle hjem til sitt daværende bosted på Salater Pensjonat på Nesset. Midtveis ut på brua fant han at det nok var bedre å svømme resten av veien, da han slik ville komme over i rett linje mot pensjonatet. Ingstad stupte så på sundet uten å nøle. Iført smoking må vi tro det var en heller strabasiøs svømmetur. Et år senere dro han til Canada – en reise som ble den første blant hans mange kjente fangstferder og ekspedisjoner. Springflo, ødeleggelse og reparasjon Langfredag 1935 ble Levanger rammet av den 200-årsflo som forekommer med to seklers mellomrom i de indre delene av fjorden. Sist stedet fikk seg en grundig vask av dette naturfenomenet, var under den såkalte Storskjøten i 1735, da åtte mælinger av Levangers grunn ble rapportert skylt på sundet. Uttrykket ”Det skjøt” i den betydningen at sjøen flør vesentlig høyere enn 222

Reparasjon/nybygging av bru etter ødeleggelsene skjøten i 1935 påførte Sundbrua. Den nye brua kunne delvis tas i bruk til byens 100-årsdag, 18. mai 1936, men sto ikke helt fullført før i 1938.

det alminnelige flomålet, er så vidt jeg vet kun kjent fra Innherred. Det var nettopp dette som inntraff den skjebnesvangre påska for over 70 år siden. Av bildene fra den gang ser vi at Sjeteen lå nært fullstendig under vann, og overflata gikk nærmest i flukt med veidekket på Sundbrua. Det sies at en båt hadde drevet under brua og satt seg fast i bruas mastestolper dagen i forveien. Denne hadde som man kan forstå, nokså dårlige odds for å holde seg flytende, og den ble følgelig presset under vann når det begynte å flø ettersom brua hindret det lite selvbergende fartøy i å flyte opp. Floa gikk likevel hardest utover brua. Ved fjære sjø dagen derpå var den et trist syn. Store deler av konstruksjonen hadde vannmengdene revet vekk, og det som var igjen av stolper var på tur til å tippe ned i Sundets leirgrunn. Brudekket så ut som en berg- og dalbane. Sundbrua var med andre ord fullstendig ødelagt. Man gikk raskt i gang med bygging av ei ny bru, denne gang i metall (deler av den gamle trebrua ble lenge stående under den nye). Brufestene ble kraftig forsterket med armert betong og brudekket ble hevet med ca. 1 meter. Arbeidet varte i vel et år, og Sundbrua kunne igjen åpnes for trafikk til byjubileet i 1936. Brua i dag - og framover Den nye brua fikk stå ganske lenge da den viste seg å være ei etter tida 223

nokså moderne bru. Den økte biltrafikken utover århundret førte imidlertid til at også denne brua ble for smal og etter hvert mindre egnet som hovedferdselsåre mellom Nesset og byen. Mot slutten av 60-tallet gikk man derfor i gang med bygginga av den brua som står der i dag. Levanger-Avisa skrev i en periode om dette arbeidet nesten månedlig, og artiklene fra den tida gjenspeiler godt begeistringen som fantes blant folk i byen for byggingen av den nye brua. Trafikkmengden var allerede den gang formidabel, og det ble lagt høye forventninger til kapasiteten – også på andre måter enn den rent trafikkmessige. Dette er hva LA skrev i 1970: ”… Det blir 4 kar i sjøen og 2 landkar. Som kjent skal landkaret på bysiden ikke brukes bare som brufeste, men det skal også inneholde rom for transformator som må flyttes pga. brua. Dessuten skal her være plass for offentlige avtreder både for damer og herrer. Dermed får en på hensiktsmessig måte løst et problem det har vært skrevet og snakket mye om i årtider uten resultat…” Så vidt meg bekjent ble det likevel ikke installert noen avtreder under brua. Det er i hvert fall ingen der i dag. Det meget omtalte problemet har altså ennå ikke fått noen løsning hva angår denne delen av byen. Brua i seg selv kom greit på plass. Dagens bru er bygd noe lenger ned - ved Sundgata - enn den gamle som lå oppe ved Grønns gate. Brua sto ferdig i 1971, og den gamle brua ble revet like derpå. Fortsatt finner vi skiltet med ordene ”Levanger Sundbro” støpt inn ved det gamle brufestet. På den nåværende brua står det paradoksalt nok ingen ting, og det spørs da også om et skilt her lar vente på seg av utviklingsmessige grunner. Med tida kan det se ut til at vi får mer enn ei bru over Levangersundet da den kraftig økende trafikken over til boligområdene på Nesset tilsier at vi trenger to bruer. Det vil da kanskje bli et spørsmål om hvorvidt disse bruene skal ha sine ”egne” navn. Som vi ser, er behovet fremdeles stort for forbindelsen over Sundet, slik den har vært det helt siden den spede start fra flyttmennene som slet seg over i den eldste tida. Via ferjemenn, bruer og atter nye bruer har et viktig samband funnet nye og hver gang bedre veier i takt med den tekniske utviklinga, og en stadig økende ferdsel. Dagens utfordring er å løse problemet med denne trafikkmengden. Samtidig bør eventuelle utbygginger av nye bruer i strekket over det som engang var ei livsviktig havn, ikke bli til ved forhastede vedtak som setter estetikken i skyggen. Heller bør framtidig brubygging - i dobbel forstand – bli en mulighet til å forskjønne byen og sundet.

224

Helge Bakken:

Åndshovdingen i Bakkehuset Innleiing Denne artikkelen er basert på ein omtale av Arne Vestrum i Nordre Trondhjems Amtstidende frå 1939, skriven av tidlegare redaktør Marius Gevik, som var ein nær venn av Vestrum. – Vidare har førsteamanuensis i matematikk ved HINT, Kjartan Tvete, laga eit kort notat omkring ei avhandling frå Arne Vestrum, skriven i 1909. Matematikaren For innbyggjarane i Levanger, og spesielt dei historisk interesserte, er Arne Vestrum kjent som forfattar av tre bind av Skogns historie. Svært få kjenner til at Vestrum var ein matematikar av dimensjonar. I ei nyleg loftsrydding i Vestrum sitt bibliotek dukka det opp ei handskriven bok på 320 sider med tittelen ”Geometriens grundlag. En geometrisk-filosofisk og historisk fremstilling.” Matematikk på eit så høgt plan, er berre lektyre for dei få. Kjartan Tvete sitt førsteinntrykk av boka var overveldande av to grunnar: for det første at det kunne sitje ein person 225

Bakkehuset på Arne Vestrum si tid.

i Levanger, truleg heilt utan kontakt med det matematiske miljøet i inn- og utland, og vere opptatt av tanker med ei slik spennvidde. For det andre er Tvete imponert over kor oppdatert Vestrum er, og kva for kraft og klårsyn det er i drøftingane hans. Mange av Årboka sine lesarar vil sikkert dra kjensel på Euklids postulat frå sine matematikk-timar i middelskolen/realskolen. Ikkje berre gode minne har nokre av oss frå realgymnaset der Bernoilles ulikheit høyrde med til pensum. Vestrum refererer i si bok både til sistnemnde og mange andre matematikarar. Kjartan Tvete gir vidare denne kommentaren til den 320 sider lange boka:” Boken utgjør trolig et nytt arbeid utover Vestrum sin embetseksamen i realfag i 1907. Hans hensikt synes primært å være å gi flere lesere kjennskap til den betydelige utviklingen i geometrien og matematikken som skjedde i Europa på 1800-tallet, samt å bidra med egne vurderinger av denne. – Kjernepunktet i diskusjonen er det såkalte Euklids parallellpostulat: ”Til en gitt linje og et punkt utenfor linjen, finnes bare en og en rett linje i samme plan som går gjennom punktet og er parallell med den gitte linja.” Tvete skriv vidare i sin kommentar ”at det har pågått en diskusjon i flere hundre år om parallellpostulatet var riktig. En måte å bevise dette på var å tenke seg at Euklids postulat var galt, og så utlede at en slik antagelse ville stå i motstrid med de andre mer innly226

sende postulatene. Men det ble ikke funnet noen motsigelser … Vestrum hadde for øvrig et kritisk syn på at det skulle være mulig å bevise at visse utsagn ikke kunne “bevises.” Samfunnsmennesket Det er lett å dra samanlikningar med stjørdalingen Ole Vig når ein følgjer Vestrum sitt livsløp. Begge var husmanns-søner som søkte til folkehøgskolerørsla og fekk si danning der. Medan Ole Vig trykte Grundtvig til sitt bryst og førte ein beinhard kamp mot dei sterke pietistiske straumane i samfunnet, gjekk Vestrum for fullt inn i studiar av språk, historie og realfag. I tillegg tente han til det daglege brød i skoleverket.-Ved Stavanger off. høyere skole hadde han Johannes Steen som rektor. Han fekk mykje å seie for Vestrum si utvikling. ( Steen vart seinare stasminister i Norge i to periodar.) - Vestrum avslutta si lange skolegjerning ved Levanger middelskole i perioden 1890-1928.- Gevik skriv i sin artikkel om Vestrum at da Vestrum hadde tatt sin embetseksamen, 49 år gammal, ”var han så å si en selvgjort embetsmann. Denne selvgjortheten gav han et særpreg, men om den bare var av det gode, tør være et annet spørsmål.” Vestrum var aktiv på mange samfunnsområde. Han var ei tid medlem av Levanger formannsskap og herredstyret i Frol. Ja, han var til og med livsvarig medlem i Levanger & Skogn Sparebanks forstandarskap.- Vestrum skreiv også tallause artiklar og avhandlingar i pressa. Gevik nemner spesielt ein artikkelserie i Nordenfjeldske Tidende om bondepolitikken og bonden si stilling i samfunnet ” som noget av det beste som er skrevet om disse spørsmål.”- Vestrum var ein uredd debattant, og for igjen å sitere Gevik: ” Han besat i høi grad det personlige mot til å si sandheten slik den stod for ham, uten hensyn til person eller parti. I så måte var han en ”mann”. Personen Arne Vestrum Kven var så Arne Vestrum? Han var fødd på ein husmannsplass i Ekne i 1858. Han delte husmannsguten sine kår med arbeid både på plassen, garden og rundt omkring i bygda. ”Han dvelte ofte ved denne tid, og ikke uten en viss bitterhet,” skreiv redaktør Gevik i ein lengre artikkel i 1939 under vignetten ”Innherredsgutter som fikk et landskjent navn.” Gevik omtalte han i ein annan samanheng ”som en kvistfull kar som ikke var så enkel og liketil å håndtere.” Livet som husmannsgut forma nok guten på fleire måtar. Gevik skriv det slik: ”…, blant annet har nokk husmannsguttens selvfølelse og trang til selvhevdelse likeoverfor de omgivende forhold, vært en sterk spore for hans ærgjerrighet til å nå videre opp og frem, og helst forbi de andre. Han følte han hadde krefter i sig til dette.” Åndshovdingar som Vestrum får sjeldan den æra dei fortener medan dei 227

lever. Vestrum opplevde rett nok å få ei takkeadresse overrekt frå kommunane kring Levanger medan han låg på sjukeleie. Det var kanskje meint som ein honnør for arbeidet hans med Skogns historie i tre bind. Det er viktig å komme på rett hylle i livet. Gevik skriv at Vestrum truleg ikkje gjorde det. Kanskje var han ikkje den involverande pedagogen som vi gjerne hyllar i dag. Det som er heilt sikkert, er at han fylte vitskapsmannen sine sko med sitt blendande intellekt, sitt gode minne og si arbeidskraft.- Det passar da å avslutte med nokre ord frå hans gode venn, redaktør Gevik. ” Det lyste langt utover natten fra hans arbeidslampe oppe på kvisten i Bakkehuset, ”stjernen i øst” som den ble kalt av folk i Levanger.”

Kjelder: Artikkel av Gevik i N.T.A. Vestrum: Geometriens grunnlag. Tvete: Notat til Geometriens grunnlag.

228

Åse Kvaal:

Et noe ualminnelig brev – og omstendighetene rundt det Dette spesielle brevet ble skrevet den 23. mars i 1942 av ei bekymret mor til en gutt i småskolen på Bispehaugen skole i Trondheim. Adressaten av brevet var guttens «Frøken». Og «Frøken», det var Ragnhild Nergård, som er født og vokst opp i Levanger. Hun tok eksamen ved Levanger Lærerskole i 1926. Etter at hun ble ansatt som lærer av Trondheims skolestyre, fortsatte hun å ha nær forbindelse til hjemstedet. Som pensjonist flyttet hun tilbake til Levanger på 60-tallet. Foranledningen til brevet var vel «Loven om Norges Lærarsamband» som kom i februar i 1942. Der står det i § 3 følgende: «Pliktig til å stå som medlem av Norges Lærarsamband er alle lærere og lærerinner ved skoler som hører under Kirke- og undervisningsdepartemenetet, såvel statsskoler som kommunale og private skoler, undtatt Universitet og høgskoler.» Altså, de som ikke ville skrive seg inn i Lærarsambandet, som jo var et produkt av Nazi-regimet i landet vårt på den tiden, de fikk ikke fortsette som lærere. Av denne gruppen lærere ble det i midten av april samme år transportert flere nordover til Kirkenes, for så å bli satt til straffe-arbeid der. Ragnhild Nergård, må ha tilkjennegitt hvor hun stod politisk i dette spørsmålet. Allerede under et møte for skoleungdom i Verdensteateret i Trondheim den 26. april i 1941, hadde hun bare forlatt salen etter at foredragsholder startet med ordene: «Heil og sæl, norsk ungdom!» Slikt blir det bruduljer av! Først 229

med overlæreren, siden ble det et forhør hos politiet. «Tragikomedie» var Ragnhilds egen kommentar. Det skulle bli flere reprimander etter hvert fordi hun unnlot å møte på diverse foredrag i forbindelse med skolen. Ved skolestart etter jul i 1943 ble hun beordret til å arbeide i Trondheims Forsyningsnemnd, men ble hentet tilbake til skolen etter ei tid.

Trondheim 25/3-1942 Kjære frøken Nergård. Jeg kjenner Dem jo ikke, men gjennom min lille gutt Egil har jeg forståt at De er en ”Frøken” som jeg av hjerte ønsker at min gutt skulle ha disse første betydningsfulle skoleår. Tidligere hadde jeg tenkt og skrive et lite brev til Dem, men lot det være, i dag var det en uttalelse fra Egil som gjorde at jeg tok beslutningen. Egil sa i morges: ”Tror du det blir skole i morgen, mor?” ”Nei, det tror jeg ikke Egil.” ”Jo mor, Frøkna vår er ikke så dum at hun ikke skole, hun er da gla i mig endnu hun vet jeg er stornasist.” Denne åpne barnslige tillid som bygger bro over alle dyp, og som burde bryte alle skranker den grep mig slik at jeg ikke har fått ro i dag. Jeg vet jo ikke hvordan De står i denne striden, i eller utenfor ”Norges Lærersamband”, håper det første, men mit brev er i tilfelle De skulle ha meldt Dem ud. Ta mit brev som det er ment en kjærlig advarsel og påmindelse om vort ansvar i livet. Egils tanker i dag er bare en blant tusinder som ser op til sin lærer eller lærerinde og står der spørrende ovenfor det som sker. Forstår dere virkelig for en stor plads dere har i barnehjerte, og den tillid dere nyder. Vi gir dere jo vore barn, og ber dere gi dem det bedste med ut i livet både til sjæl og legemed. Jeg kan ikke si hvor det glædet mig da Egil sa: ”Mor, Frøkna er gla 230

i Jesus”. Og det har jeg forståt på undervisningen at De har tat Deres gjerning alvorlig. Jeg er bedrøvet om De nu i ubetenksomhet og under andres indflytelse har tat dette vanvittige skridt. Er Norges lærerstand i dag sig bevist hva dem gjør, nei, nei, og atter nei. Jeg kjenner til alt det der og det er mig ufattelig hva dere i denne ordning gir grunn til oprør. Det måtte da kanske være at læreren er bedt om og støtte ungdomsfylkingen. Hva skulle være til anstøtt der, jeg finner det så naturlig at en lærer eller lærerinde ydet sin bistand der når dem blev spurt, med for eksempel sang, håndarbeide, bibeltime o.s.v. Det er jo det gode vi skal lære vore barn. Meningen er jo ikke å dra dem bort fra hjemmene, men lære dem å sette pris på hjem og land og til ansvarsbevist sund og sterk ungdom. Tror De ikke det skulle trenges iblandt vor ungdom, den opvoksende slekt. Personlig har jeg ståt skrevet i N.S. helt fra starten i 1933, og gjennom alle disse år har jeg set så meget av det som ville skade vort folk og de unge. Resultatet ser vi i dag i alle samfunnslag. Jeg har i alle disse år våvet å regne mig som et Guds barn, trods min indstilling, og tør det også i dag. Vi er mange kristne i den flokken i dag og vi gå frimodig fremad fylt av tro håp og kjærlighet. Kristendommens grundværdier skal værnes, på denne programpost bygger jeg alt. Det er så meget en kunne ha lyst til å si, men jeg vil ikke bry Dem stort utenfor det jeg virkelig hadde på hjerte. Jeg håper, at De tenker Dem godt om Frøken Nergård, og tilbakekalder opsigelsen om De har sendt en slik. Husk barna som De har fått betrodd og den tillid og tro de har til Dem og alle de andre lærerne. Endnu går det kanske an og gjøre en forandring, men da må De handle fort, og jeg garanterer at De aldrig vil angre, men imodsat tilfelle vil De engang få se at De gjorde det som var ret. Skulle De ha lyst til og komme hjem til mig for og snakke hyggelig sammen så er De hjertelig velkommen. Så ønsker jeg Dem styrke og kraft og lykke til i valget De gjør for livet. De bedste hilsen XX

Ragnhild Nergård fortsatte imidlertid å jobbe som lærer i Trondheim ut krigen. Notatene hennes viser at det ble endel omveltninger på skolen, ved blant annet at de måtte ta i bruk andre lokaler enn de som normalt tilhørte skolen; ja, til og med barnehagen ble benyttet. Ellers var det variabelt med antall timer pr. dag, og når på dagen undervisningen skulle foregå. Grunnen til at hun kunne fortsette som lærer kunne skyldes at hun hadde en 231

svak helse, og at hun fikk spesialbehandling pga det. Hun ble nemlig operert for Tuberkulose - og fikk fjernet hele den høyre lungen i slutten av 1931. Deretter gikk hun jevnlig til lege, og til gjennomlysning, og spesielle attester fra legen ble forelagt skolens overlærer hvert år. Hennes dårlige helse medførte forøvrig også at hun hadde ekstra resepter og rasjoneringsmerker spesielt for melk, men også for «hvitt mel»! På andre felter var hun ikke noe særlig tilgodesett under krigen, for hun måtte flytte hele 3 ganger i løpet av krigens varighet, og rommene ble stadig mindre og med synkende komfort. Til sist tydde hun ofte ned til «Hjemmenes Vel» i byen for å få seg middag. Har lest en notis i ei gammel avis fra Trondheim at det var noen få som jobbet som lærere i «byen» under krigen som også fikk fortsette med det arbeidet etter at det ble fred her tillands; Ragnhild Nergård var en av disse. Men, i likhet med mange andre var hun merket av krigen, og kunne aldri tilgi tyskerne de overgrep som de stod for her tillands i løpet av krigsårene. Ragnhild Nergårds oppvekst ble forøvrig delvis omtalt i Årboka for Levanger i 2006, i stykke om hennes mor, Henrikka Nergård. Kilder: Ragnhild Nergårds egne notater, aviser og brever fra krigsårene. Dialog med henne.

232

Eli Lunnan:

Gutten som gjemte seg i tårnet Eli Lunnan hadde i årboka for 2009 en artikkel om Ingolf Hansen. Det var meningen at det skulle vært med et bilde av Ingolf samt noter til ”Ingolfs vise” som Erik Bye skrev teksten til. Vi tar inn dette i årets bok i det vi henviser til artikkelen i årboka for 2009. Skriftstyret

Ingolf Hansen (1949 – 2007) sitter her ved det nye orgelet i Levanger kirke. Det var stort for han å være tilbake igjen og atter få spille Bach på sin måte.

I TV-programmet Erik Bye hadde om Ingolf 22. mars 1978 ble Ingolfs vise presentert. Den vakre melodien som Ingolf hadde laga inspirerte Erik Bye til den fine teksten.

233

Årsmelding 2009 Årsmøtet vart halde onsdag 18. februar i Folkets hus. Styret og nemndene har hatt denne samansettinga: Styret Leiar: Ola Indgaard Nestleiar: Johs Vongraven Kasserar: Jon Steinar Munkeby Skrivar: Åshild Bjørgum Øwre Helge Bakken - styremedlem Liv Kjønstad - styremedlem Øystein Bergsve - styremedlem Arnhild Haugbotn - styremedlem Johan Ole Kjelstad Redaksjonsnemnd Ola Indgaard, leiar, Helge Bakken, nestleiar, Kåre H. Almåsbakk og Margunn Amundsen. Registreringsnemnd Kåre H. Almåsbakk, leiar, Ola Indgaard, Jon Steinar Munkeby, Hogne Heir, Øystein Bergsve og Liv Kjønstad. Salgsnemnd Johs Vongraven, leiar, Øystein Bergsve og Jon Steinar Munkeby. Skriftstyret Sidsel Wohlen, Pål Kulås, Asbjørn Tingstad, Sveinung Havik og Solveig Otlo. Turnemnd Arnhild Haugbotn, leiar, Sigrun Moe, Hugo Dahle og Endre Tuff. Slektsnemnda Leif Kjønstad. leiar, Jan Kåre Løveng, og Johan Ole Kjelstad

234

Bygdeboknemnd Johs Vongraven, leiar, Pål Kulås og Sveinung Havik. Vararep. Bjørn Olav Nygård og Øystein Bergsve. Valnemnd for 2009 Nils Krogstad, Kåre H. Almåsbakk, og Toralf Granaune Styret har hatt 6 møter og behandla 24 saker. Samarbeidet med Levanger bibliotek om å leggje til rette for større engasjement for å få fleire med i lokalhistorisk arbeid i biblioteket, har vore vellukka. Vi har open kontordag kvar 1. og 3. tysdag heile året, og elles er Jon Steinar Munkeby og andre lokalhistorikarar å finne i den Lokalhistoriske avdelinga dei fleste dagane. Mange slektshistoriske spørsmål vert løyst, og avdelinga er ein naturleg møteplass for alle med interesse for lokalhistorie. Vi deltok med bokbua vår på opningsdagen for Gågata, 3.juni, på første "Bondens marknad,” og på avslutningsdagen. Vi har gitt Bygdeboknemnda kr. 75.000 som lån for trykking av ”Husmannsboka”. Historielaget er registret i Frivillighetsregisteret. Registreringsprosjekt Registreringsnemnda i historielaget er no godt i gang med sitt siste prosjekt for å registrere kulturminne i Levanger kommune. I denne omgangen er det vegar, stigar, grinder, mjølkeramper, rodestolpar og mjølkekjørelag som skal dokumenterast. Også mjølkeruter og sjåførar på desse, etter at mjølkebilane kom, har interesse. Gamle møteplassar, spesielt utandørs, så som plassar som vart brukt til leik og dans sommars tid, er det eit mål å få registrert som kulturminne. Det gjeld elles badeplassar mange brukte i elvar og vatn. Vi skal leggje til rette og informere andre, slik at dei kan vere aktive i registreringsarbeidet, seier leiar Kåre H. Almåsbakk i registreringsnemnda. Han fortel i samband med dette at det er oppnemnt kontaktpersonar i ulike delar av kommunen. Desse får saman med andre interesserte meir informasjon om dei praktiske sidene ved registreringsarbeidet. Det er snakk om ulike former for registrering. Å plotte inn og registrere på kart er ein del av arbeidet. Munnlege kjelder skal også dokumenterast, både skriftleg og med støtte av diktafon. Nødvendig opplæring vil bli gitt. Etterarbeidet er enno ikkje planlagt i detalj. Å vere nysgjerrig og forstå hensikta, er kvalifikasjonar som registratorane treng. Lokalkjennskap kjem også godt med. Det same gjer nøyaktigheit og ønske om å oppsøke kjeldene der dei finst. Kontaktpersonane er: Ekne, Anders Gustad – Finne, Pål Myhr – Halsan, Knut Krogstad – Hegle, Gunnar Aasen – Markabygda, Øystein Bergsve – Mule, Arnfinn Forbord – Nesset, Knut Alfnes – Okkenhaug, Tore Berg – Ronglan, Knut Jørås – Ytterøy, Åshild B. Øwre – Åsen, Olav Haugom – Lysaker, Nils Bøhn 235

Vi er kjent med at mange har jobba jamt og sikkert og har mykje å melde. Men det var ulik status for gruppene pr. 3. september. Vi opplever at mange uttaler at dei etter kvart har funne oppgåva meir interessant enn dei hadde forventa. Vi kan heilt sikkert ha forventningar til det materialet vi får til å arbeide vidare med. Éi gruppe har levert, utan at dei kunne gjere noko i forhold til vegrodane. Orientering om lensmannsprotokollane: Ola Indgaard og Øystein Bergsve har vore i arkiva i Trondheim og fotografert dei aktuelle protokollane. Dette føreligg no på CD, og det vert laga utskrifter, organisert i dokumentmapper som vil bli eit godt grunnlag for finne fram til plassering av rodestolpar og andre detaljar om vegrodane. Utskriftene vil bli å finne i lokalavdelinga på biblioteket. Kulturminneåret 2009 Det var eit samarbeid mellom lag og foreiningar, med Levanger kommune, Bymuseet i Levanger, Levanger bibliotek, Levanger bygdeboknemnd, Levanger historielag, Rinnleiret museum, Skogn Museumslag, Ytterøy bygdetun, Åsen museum og historielag, Levanger Museum, Falstadsenteret, Levanger Spellmannslag, Levanger Husflidsforening, Skogn Rotaryklubb og Festiviteten. Frå Historielaget deltok Ola Indgaard i arbeidsutvalet saman med: Annar Johansen – Bymuseet, Sigmund Laugsand – Stiftelsen Ytterøy bygdetun, Sveinung Havik – Biblioteket og Arild E. Pettersen – Levanger kommune. Arrangement i samband med Kulturminneåret "Historiefortelleren" Tysdag 31. mars var det ope møte i kommunestyresalen ved Hans Olav Løkken og Øystein Walberg. Omvisning på Munkebyberget og det nye klosteret på Berget Storprosjekt på gang i Munkeby. Mange rista sikkert på hovudet da dei vart kjent med planane om å bygge eit kloster i Munkeby. Det gjorde i alle fall grunneigar Ole Petter Munkeby da han blei kjent med planane og fikk spurnad om å selje tomtegrunn til eit kloster og eit gjestehus. I dag er eit areal på 20 dekar klart for utbygging. Dette kom fram da grunneigaren orienterte om prosjektet på eit ope møte den 27. mai. Historietime på Halssteinborgen 19. september Det var ein meir enn fulltaleg klasse av ”elevar” da Bymuseet og Levanger historielag sette time i strålande solskin inne i Halssteinborgen. Førelesar var Ronald Inndal, pensjonert journalist og lokalhistorikar. Vi har lite eksakt kunnskap om borgen i Halsan, og Inndal valde derfor å ta utgangspunkt i bygdeborger generelt. Det er registrert 380 borger i Noreg og fleire tusen i Sverige. 236

”Levangerelva - fra fjell til fjord,” den 8. oktober 50 tilhøyrarar var på plass da Levanger Historielag inviterte til ei reise langs Levangerelva. Ola Indgaard, leiaren i laget, var ein utmerka guide både i ord og bilde. Møter og turer / ved Turnemnda: Komiteen hadde 5 møter i 2009, og hadde 16 saker til behandling. Torsdag 28. mai dro vi sammen med Skogn Pensjonistlag på busstur til Overhalla og Namsos. Turen gikk først til Overhalla og med omvisning i bygdemuseet. Deretter var det kaffe på Overhalla Hotell og lokal guiding gjennom bygda og opp til Stutjønndammen. Det lokale historielaget har satt i stand en gammal fløytingsdam her, samt bygningene som hørte til. Tilbake i Overhalla Hotell, fikk vi servert middag i de flotte, tikanta villmarkstuene – Efri Halfa. Turen gikk så videre langs Namsen til Namsos. Her fikk vi med oss en lokal guide som hadde mye å fortelle om byen og dens historie. På Namsos Lysstøyperi ble det mulig å gjøre gode innkjøp. Hjemturen gikk over Namdalseid. Laget vårt hadde 8 personer med på denne turen. Søndag den 13. september hadde vi med oss Arve Flatås som lokal guide for markaturen langs Pilgrimsleden fra gården Øvre Rinnan fram til Lian Østre. Ottar Røstad, som eier av Øvre Rinnan, fortalte om gården og det tidligere kraftverket ved Rinnelva. Verket produserte likestrøm fram til 1955, og hadde da hele 30 abonnenter. Vår lokalkjente Arve førte oss så gjennom kulturlandskapet i Nordbygda, og fortalte om gårder og bruksdelinger som har skjedd opp gjennom tidene. På garden Lian Østre sørget Sigrunn Moe for kaffe fra svartkjelen for de til sammen 33 historieinteresserte turvandrerne. Onsdag 18. november møttes vi til foredrag i Levanger Rådhus. Det var unge Emil Mård Vaadal Eliasson som fortalte om de store bybrannene i Levanger på 18-hundre tallet. Vi vet også at det var en stor brann i 1692, etter at lynet slo ned i kirketårnet. Og i tillegg var det en stor brann i Armfeltds-tida (1718) under svenskenes inntog i Trønderlag. Disse brannene har vi liten dokumentasjon på. Etter storbrannen i 1846, drøftet myndighetene hva som kunne gjøres for å unngå nye storbranner. Byen ble nå bygget opp med et nytt utseende, preget av en kvartalsstruktur. Man vurderte også etablering av et eget brannkorps, men kostnadene skremte. Ringing med ei brannklokke i kirketårnet fikk holde. Brannen i 1877 ble mer ødeleggende enn den forrige. Brannen skjedde ei martnadsnatt, der mye snø og kulde skapte ekstra problemer. Det var en beruset svenske som fikk skylda for denne brannen. Den siste bybrannen 237

skjedde i 1897. Denne gangen var det barns lek med fyrstikker som var brannårsaken. Vi hadde til samme 43 ivrige og interesserte tilhørere til dette arrangementet. Arnhild Haugbotn Sigrun Moe Hugo Dahle Endre Tuff Årsmelding 2009 / ved Bygdeboknemnda Møtevirksomheten i 2009 har stort sett dreid seg om Skogn Historie B. 13, Husmannsplasser i Levanger og Frol. Arbeidet ble sluttført på høsten, og boka ble sendt til trykking og innbinding, slik at den skulle kunne legges ut til salg i god tid før jul. Den første sendingen kom oss i hende 25. november. Den 28. og 29. november var det julemesse på dampskipsbrygga. Der ble den for første gang lagt på ”disken”. Bygdeboknemnda arrangerte ”pressemøte” mandag, 30. november. Der møtte Trønder- Avisa og Levanger-Avisa sammen med redaktøren og innsamlingsnemnda. Møtet ble holdt på Biblioteket. Trønder-Avisa, Levange-Avisa og Verdalingen hadde fått hvert sitt eksemplar av boka. Især hadde LevangerAvisa en god og fyldig presentasjon av boka, også på lederplass ble den positivt omtalt. Verdalingen hadde også en fin omtale. Det skuffet oss at TrønderAvisa ikke spanderte et ord. Innsamlingsnemnda - Leif Kjønstad, Harald Granaune, Ottar Røssing, Jacob Aune, Bjørn Olav Nygård, Einar Hojem, Jon Steinar Munkeby, Tore Berg, og etter Jacob Aunes død, Annar Stubbe - har sammen med redaktøren Per Anker Johansen, gjort et så godt arbeid at det pr. i dag er ca 50 usolgte bøker av de bestilte 500. Levanger Bibliotek har vært til uvurderlig hjelp til å ivareta og tilgjengeliggjøre bildemateriell. Levanger Historielag har forskuttert bokutgivelsen, og samarbeidet med trykkeriet har fungert utmerket. Bygdaboknemndas bøker (se årsmelding for 2008) er plassert i magasinet i biblioteket. Johan Mo`s bok om ”Busetnaden i Åsen frem til 1600” er gitt til bygdeboknemnda i Åsen v/ Arne Langås. Det er arbeid i gang med ”Bygdabøker” i Ekne (Jan Kåre Løveng) og på Nesset (Liv Kjønstad, Åshild Selmer). Ytterøya har ganske nylig gitt ut ei bok om alle heimene på øya, med bilder. Dette er ikke ei vanlig gårds- og slektshistorie, likevel ei verdifull bok. Kretsen som nå mangler ei ”Bygdabok” er Nesset. I samarbeid med nemnda på Nesset kan det for Levanger Bygdeboknemnd bli et høyt prioritert prosjekt. Johs. Vongraven, leder

238

Pål Kulås

Sveinung Havik, ass./sekr.

Anna / ved styret: Vannposten i Sundparken Styret lanserte eit forslag om å gjenreise ein vannstender slik dei var å sjå fram til 1960-åra i byen (Sundparken), og har fått positiv tilbakemelding frå kommunen om innspelet. Årboka Skriftstyret har sida 2002 vore: Sidsel Wohlen, Solveig Otlo, Sveinung Havik, Pål Kulås og Asbjørn Tingstad. Dei arbeider veldig godt saman og lager kvart år ei kvalitetsbok som vi bør vere stolte av. Presentasjonsmøte av årboka skjedde den 16. november med over tretti deltakarar. Mange grendekontaktar gjer at det blir seld fleire årbøker enn nokon gong før. Heimesida Heimesida oppdaterast jamt. Referat frå styremøte og arrangement vert lagt ut, og Margunn Amundsen er oppnemnt som redaktør. Medlemsbladet Redaksjonsnemnda har gitt ut vår - og haustnummer som hefte med 8 sider. Nokre vert lagt ut i biblioteket og i Rådhuset. Om oss Alle grunnskolane i kommunen har no i mange år fått gratis bok. Vi byter bøker med andre historielag, og desse blir plassert i Levanger bibliotek. Det er mange som er med og gjer at laget vårt synest i lokalsamfunnet. Vi har forfattarar og andre bidragsytarar til årboka, turnemnda som ordnar med turar og møte, og dei som fer rundt i grendene og sel bøker, dei som er med på stand på Brygga, tillitspersonane i styre og nemnder, revisorar som går gjennom rekneskapen, og redaktør for heimesida. Og vi er glade for at så mange møter opp på arrangementa våre. Vi har god grunn til å takka alle som på ymse vis bidrar med stor ueigennyttig innsats for å halde så mange aktivitetar i gang. Styret ved: Åshild Bjørgum Øvre, Liv Kjønstad, Arnhild Haugbotn, Jon Steinar Munkeby, Johannes Vongraven, Helge Bakken, Øystein Bergsve, Johan Ole Kjelstad og Ola Indgaard Sjå Heimesida vår: www.Levanger-Historielag.no

239

Samling av lokallitteratur Barnekulturvern – og 90-åras behov for en organisert oppvekst (Konferanserapport) Levanger, 1991 Berre, Ivar: Jarnvinna. (Undervisningsopplegg) Levanger, 1980 Dahl, Bjørn Augdal: Stedsnavn i fjellet. Hva kommer navnene av? Levanger, 2009 Eklo; Asbjørn D.K: En historiebok om Levanger. B. V Levanger, 2010 Ekne skolekorps 40 år Levanger, 2010 Husmannsplasser i Levanger og Frol. Skogn Historie. B. XIII Levanger, 2010 Iversen, Jørgen Vinne: Stedsnavn i fjellet. Levanger, u.å. Kirkebog for Alstadhaug Sogn i Skogns Præstegjeld, Søndre Indherreds Provsti, begyndt d. 2. januar 1878 <og> sluttet 27.11.1898. B. I - II. Christiania, 1969 Langås, Arne: Åsen kirke 1858-1902. Fra tanke til bygning Åsen, 2006 Lykke, Erik: Falstad Museum Levanger, 1994 Nielsen, Niels: Dagens Nielsen. En lokal diktsamling Verdal, 2009 Nordgård, S. A. L.: Badesaken i Levanger. Masteroppgave i historie Trondheim, 2010 70 år 1913-1983. Jubileumsskrift. L.L. Kaffestova, Levanger Levanger, 1983 Veteranklubben NORNEWS <Norske Skog, Skogn> Levanger, 2009 Visth, Øystein Etterkommere av Hans Olsen Stubbe og Caroline Pedersdatter Heierås Levanger, 2010 Aas, Eyvind: Tunge tider på Ytterøy. Et slitent bondesamfunn i Inntrøndelag fra 1670 til 1730. Trondheim, 2010

Levanger Bibliotek Lokalavdelinga Tlf.: 74 05 29 00 – Faks.: 74 05 29 09 – E-post.: biblioteket@levanger.kommune.no http://www.levanger.folkebibl.no/lokalhistorie.htm

240