Levanger historielag - Årbok 2009 by Levanger historielag

ÅRBOK 2009 LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyre: Sidsel Wohlen Sveinung Havik Pål Kulås Solveig Otlo Asbjørn Tingstad

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2009

Forside: Logo Marsimartnan

ISSN 0803-1975

Forord Kjære leser! Velkommen til en ny årbok. Det er alltid med spenning skriftstyret tar fatt på å samle stoff utpå nyåret. Lik tidligere år har skriftstyret lagt vekt på variasjon av tema fra hele kommunen. Om personer og livet de faktisk levde, markeringsår, ”serier”, byhistorie, minner, ting vi hadde glemt, liv og tro, arbeid og industri. Målet er å formidle en ”uventet” leseropplevelse som fanger opp både gammel og nær fortid. Mangfoldet finnes der, og det vil være noe å reflektere over for både ”lek og lærd”. Det er fortsatt mye å skrive om, og når en prater med folk har de mange gode ideer. Men når det kommer til skrivinga blir det ofte litt vanskeligere. Da er det viktig å huske at skriftstyrets viktigste oppgave blir å være litt ”fødselshjelper”. Gjennom en god prosess blir den muntlige like god som den mer historiske og dokumenterte formen. Året 2009 har vært et nasjonalt kulturminneår. Temaet er dagliglivets kulturminner – ting som vi omgir oss med – som oftest uten å tenke noe mer over det. Den lokale hukommelsen er et nøkkelord i en slik sammenheng. Det er ikke kun noe for den enkelte av oss, men noe som er langt viktigere for hele lokalsamfunnet vårt. Dersom hukommelsen omkring ting og mennesker blir kortere, vil også framtidsperspektivene bli tilsvarende korte. Dette er noe skriftstyret ser som en viktig oppgave i årbøkene framover. Til slutt vil vi takke alle som på ulikt vis har bidratt i arbeidet med å lage boka. Skriftstyret håper at boka blir formidlet til slekt og venner av Levangerdistriktet. Lykke til med lesinga! Skriftstyret

Medarbeiderliste Kåre H. Almåsbakk Per Amdahl Øystein Bergsve Anna Dahl Toralf Granaune Oddbjørn Hagen Nelius Hallan Einar Haugan Sveinung Havik Ketil Vidar Iversen Åke Jünge Idar Kjølsvik Jarle Kregnes Pål Kulås Anne Margrethe Kvam Arne Langås Andreas Lunnan Eli Lunnan Jon Steinar Munkeby Klara Nyborg Karl Over-Rein Leiv Ramfjord Birgitt Reistad Åshild Wesche Selmer Arnstein Trøite Roy Vega Knut Vodal Eivind Voldseth Frits Wahlstrøm Sidsel Wohlen

f. 1939 i Levanger, adr. Levanger f. 1933 i Levanger, adr. Levanger f. 1940 i Markabygda, adr. Markabygda f. 1950 i Steinkjer, adr. Levanger f. 1946 i Frol, adr. Levanger f. 1953 i Byafossen, adr. Levanger f. 1883 i Markabygda, død 1968 f. 1928 i Frol, adr. Levanger f. 1947 i Snåsa, adr. Levanger f. 1947 i Levanger, adr. Levanger f. 1947 i Namsos, adr. Verdal f. 1968 i Levanger, adr. Levanger f. 1932 i Heimdal, adr. Levanger f. 1935 i Markabygda, adr. Markabygda f. 1958 i Steinkjer, adr. Levanger f. 1982 i Levanger, adr. Åsen f. 1940 i Åsen, adr. Skogn f. 1940 i Levanger, adr. Skogn f. 1937 i Levanger, adr. Levanger f. 1925 i Markabygda, adr. Markabygda f. 1946 i Levanger, adr. Oslo f. 1941 i Levanger, adr. Levanger f. 1942 på Frøya, adr. Levanger f. 1937 i Sør-Varanger, adr. Levanger f. 1946 i Verdal, adr. Selbustrand f. 1956 i Oslo, adr. Levanger f. 1949 i Ekne, adr. Ekne f. 1934 i Levanger, adr. Levanger f. 1943 i Skogn, adr. Årnes f. 1940 i Andebu, adr. Levanger

Innhold Ketil V. Iversen Åshild W. Selmer Frits Wahlstrøm Nelius Hallan Birgitt Reistad og Jon S. Munkeby Eli Lunnan Knut Vodal Andreas Lunnan Arne Langås Pål Kulås Einar Haugan Oddbjørn Hagen Åke Jünge

Budene på Telegrafen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 7 Oppfinner og bonde Guttorm Grøneng . . . . . . . . side 18 L/L Kaffestova – bevertningssted og møteplass . side 28 Kva kosta det å gå på ein kafé for 50 år sea? . . . side 40

Om å lete etter røtter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Gutten som gjemte seg i tårnet . . . . . . . . . . . . . . side Andreas Vodahls dagbok fra 1916 . . . . . . . . . . . side ”Vi tok dæm på kondisen!” . . . . . . . . . . . . . . . . side Åsen kirke 1858 – 1902 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Idrett i krig og fred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Martnashistorien i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . side Sang til åpning av Marsimartnan 2009 . . . . . . . . side Samar frå Skogn i kirkebøker på tidlig 1700-tall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Karl Over-Rein Gutteklubben ”Viking” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Klara Nyborg Gründeren Emil Reidar Karlsen . . . . . . . . . . . . . side Toralf Granaune Kraftutbygging i Levanger herred . . . . . . . . . . . side Idar Kjølsvik Bedehuskultur og vekkelse i Levanger . . . . . . . . side Leiv Ramfjord Oskar Arntsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Jarle Kregnes Avløpssaneringa langs Levangerelva . . . . . . . . . side Anna Dahl Levanger – først ute med kulturminneplan . . . . . side Eivind Voldseth Langbølgesenderen ved Sjøforsvarets stasjon på Rinnleiret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Arnstein Trøite Sementfabrikk i Børsåsen? . . . . . . . . . . . . . . . . . side Per Amdahl ”Liankarran” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Sveinung Havik Kulturminneåret 2009 i Levanger . . . . . . . . . . . . side Anne M. Kvam Levanger Husflidsforening gjennom 120 år . . . . side Sidsel Wohlen Levanger og Frol skytterlag 150 år . . . . . . . . . . . side Øystein Bergsve Drukningsulykken i Grønningen i 1939 . . . . . . . side Roy Vega 30 år med doktor Sørensen . . . . . . . . . . . . . . . . . side Kåre H. Almåsbakk Lysaker beitelag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Levanger Historielag Årsmelding 2008 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . side

41 49 54 70 76 88 91 106 109 112 116 123 131 142 146 157 161 168 182 196 202 208 217 223 227 236 240

PĂĽ Lein i Skogn. F.v.: Gustav Lein (d. 1946), Oskar Lein (dĂ¸de ung av tuberkulose 1929), Emma Lein (d. 1960), Bergitte Heir Lein, Bergitte (Gitte) Lein, trolig Gunnerus Lein (Bergittes mann) og Alf Marius Lein (d. 1947). Foto: A.P.Bye (dette er stemplet bak pĂĽ bildet).

Fra fotoarkivet

Ketil Vidar Iversen:

Budene på Telegrafen Lenge før mobiltelefonenes tid, og lenge før det var vanlig at hver husstand hadde sin telefon, var budene på telegraf- og telefonsentralen en viktig del av hverdagen til mange. Med sin budveske under armen eller på sykkelens bagasjebrett, formidlet de kontakt i en tid da få hadde egen telefon. I dag har de fleste mobiltelefon, og du kan snakke med vedkommende, samme hvor personen befinner seg på vår forunderlige jord. Det er også vanlig at hver husstand har fasttelefon med flere biapparat nå. Både på kjøkkenet, i kjellerstua, i gangen eller hvor det måtte være rundt om i huset. Slik var det ikke i ”gamle dager” i den tidsperioden jeg vil prøve å gi et bilde av her. Da snakker vi om perioden fra slutten på 1940-tallet og fram til ca. 1970. Litt historie Levanger hadde fått telegraf så tidlig som i 1864, og i 1890 forelå det til behandling i formannskapet en skrivelse fra ”Inntrøndelag Telefonsamlag”, med søknad om konsesjon på anlegg og drift av telefon i Levanger by. Formannskapet vedtok så med 9 mot 5 stemmer følgende : ”Inntrøndelag Telefonsamlag indvilges Enekonsession paa anlæg og Drift af Telefon i Levanger by for et Tidsrum af 5 aar paa Betingelse af, at Anlegget og Anordningen af og Reglene for Stationsarrangementet bifaldes af Levanger Magistrat”. I 1896 ble telefonen i Levanger knyttet til riksnettet idet linjen til Trondheim ble åpnet 2. mars. En hadde nå telefonforbindelse med de fleste steder mellom Trondheim og Steinkjer. At det skulle gå mange år før det ble enkelt å ringe mellom kommunene i Trøndelag, skulle denne episoden på Verdal telefonsentral først på 1960-tallet fortelle : En bonde fra Overhalla skulle selge ei ku og averterte denne til salgs i ”Adressa”. En bonde fra Melhus fattet interesse for annonsen og ringte sentralen på Melhus. Der fikk han høre at det dessverre ikke lot seg gjøre å ringe fra Melhus til Overhalla direkte, men med hjelp fra en hyggelig dame på telefonsentralen på Verdal skulle dette ordne seg. Så da satt telefondamen på

Kirkegata 16 ble bygd i 1878 og ble ikke berørt av bybrannen i 1897. Televerket flyttet inn i gården i 1918. (Fotograf: ukjent)

Verdal med en bonde på hver sin linje og videreformidlet samtalen om kusalget : ”Hainn spør kor my’ du ska’ ha fer’ kua?”……”Kor my’ had’n tænkt å by da?” osv. Hvordan det gikk med handelen vet jeg ikke, men dette hendte altså bare noen få år før Neil Armstrong var første mann på månen, så dette med linjer og utbygging tok nok tid. Fram til 1918 hadde telegraf- og telefonsentralen flyttet rundt omkring i byen i forskjellige bygårder, men fra dette året hadde Levanger telegraf- og telefonsentral sitt tilhold i Kirkegata 16 til det ble slutt her i 1981. Da hadde telefonsentralen allerede vært stengt i noen år. Automatiseringa av telefonen gjorde damene på sentralbordet overflødige, både når det gjaldt lokalsamtaler og rikssamtaler. Etter 1981 var det telegrafekspedisjon og åpen skranke for publikum i Televerkets bygg med innkjøring fra Grønns gate mot Levanger stadion. Det tok slutt først på 1990-tallet. I dag er det Musikkens hus i Kirkegata 16, mens Levanger-Avisa og Innherred Grafisk as holder til mot Grønns gate. Så etter ca 130 år på ulike adresser rundt om i byen var altså ”Telegrafen” med skranke for bestilling av forskjellige tjenester og telefonbokser for rikssamtaler, historie. 8

Hvem hadde telefon? Etter hvert fikk flere og flere telefon, men det var vel først og fremst de som hadde bruk for den i det daglige, de som drev næring, handel, samferdsel og offentlige etater og lignende, som kom i betraktning ved innvilgning av søknader. Selv fikk jeg mitt første abonnement og mitt eget telefonnummer da vi flyttet inn i eget hus i 1980. Da etter grundig begrunnelse for søknaden og etter å ha lånt Den norske stat ved ”Televerket” kr 3.000,- i depositum. Men på 1950-tallet var det fortsatt slik at ”den menige mann” ikke hadde egen telefon. Oftest var det flere som måtte dele på en linje også, og da var det slik at Berg hadde for eksempel 15a, Haug 15b og Mo 15c. Berg svarte når det ringte en gang, Haug når det ringte to ganger og Mo når det ringte tre ganger. Når så sentralen ringte 15b både vel og lenge og ikke fikk svar, kunne nabokjerringa på 15a komme inn på linja og fortelle at Haug ”va’ på Levang’ fer å hainnel”. De som ikke hadde telefon For å hjelpe de som ikke hadde telefon selv, eller de som var på reise, arbeidet på anlegg eller var yrkesfiskere langt heimefra, var budene gode å ha. Budene gikk både med telegram og telefonmeldinger. Telegrammmene Når det gjaldt telegram så var det to typer. De vanligste var de som inneholdt dagligdagse hendelser, meddelelser, ansettelser og kunngjøringer osv. De andre ble kalt festtelegram eller lx telegram. Vanlig telegram ”Ankom San Francisco lør 14. Alt vel om bord, hilsen Gunnar.” ”Jenta kom 23. jan. 3340g. 49cm. hilsen Lillemor og Jens”. ”De er ansatt i 100% stilling på Furuflaten skole fra 1. aug. Svar innen 1. juli om De tar stillingen. Hilsen Bjørkelangen kommune.” Slik kunne teksten i et vanlig telegram se ut. Det er nok herfra uttrykket ”telegramstil” kommer. Det kostet nemlig så og så mye for hvert ord som skulle sendes. Da jeg begynte som bud i 1961, kom teksten ut av maskinen som tynne remser på ca. 1 cm bredde og med ordet stopp mellom setningene. Dette var vel for lettere å tyde teksten slik at det ikke skulle oppstå misforståelser. Disse remsene ble limt på en spesiell blankett med Televerkets logo og med aktuell dato, klokkeslett for ankomst til Levanger telegrafstasjon, hvor mange ord det inneholdt og signatur til den som mottok det på stasjonen. Telegrammet ble så brettet på en spesiell måte og påsatt en oblat. Dette for at mottaker kunne for9

Inger Bragstad Bye (nærmest) og Gudrun Hveding på vakt på telegraf. Vinduene ut mot Kirkegata og skranke og venterom bak Hveding. Her skrives det ut lx telegram. (Foto: Privat)

visse seg om at ingen hadde lest innholdet i telegrammet fra det forlot stasjonen til det ble overlevert adressaten. Ordet stopp var sikkert viktig mange ganger når det gjaldt tid og avgjørelser. De fleste av oss har nok sett denne beskjeden: Skyt ham ikke vent til jeg kommer. Det blir jo unektelig litt forskjell om man setter kommaet foran eller etter ordet ikke. Etter hvert ble disse remsene på rull erstattet av fjernskrivere med meterlange ruller. Da fikk telegrammene mer form slik vi ville ha skrevet det i dag, men fortsatt var ordbruken knapp. Ordene kostet fortsatt pr. stk, og teksten ble derfor fortsatt knapp når den kom ut av matriseskriverne. Når fjernskriveren hadde stoppet å sende og ordet stopp dukket opp nederst på telegrammet, reiv vi av papiret mot en riflet stålkant. Dette ble så lagt i en vinduskonvolutt og forseglet. Budenes oppgave var da å skrive en del opplysninger på en kvitteringsblankett. Blankettene var nummerert og skulle inneholde navn og adresse på mottaker, avsender, antall ord, dato og klokkeslett for når vi overleverte telegrammet, og til slutt underskrifta til mottaker. Disse kvitteringslappene var ikke store, ca. 7 x 12 cm, kan jeg tenke meg. 10

Festtelegram Den andre typen av telegrammer var altså festtelegrammene eller lx telegrammene. De ble brukt som navnet tilsier, i festlige anledninger, så som bryllup, barnedåp, konfirmasjoner og runde dager, for å nevne noen bruksområder. Spesielt på konfirmasjonsdager var det travelt for budene. Da skulle store kull med konfirmanter motta gratulasjoner fra naboer, venner og bekjente. Hver konfirmant fikk gjerne 20-30 telegram, så det var ikke bare budene som hadde det travelt. Skrivemaskinene til damene på vakt gikk også jevnt og trutt på slike dager. For det var svært populært med festtelegram. De kostet ikke all verden å sende og var en fin måte å hilse konfirmant og foreldrene på. Den mest vanlige teksten var nok: ”Konfirmant og foreldre gratuleres med dagen og fremtiden!” En kunne velge mellom mange motiv på festtelegrammene. De var nummererte og var avbildet i telefonkatalogen, eller de kunne ses på venterommet på stasjonen. Et av de mest populære var lx 21 som viste det vaiende norske flagget på en flaggstang. Motivene på festtelegrammene var på øvre halvdel av et A4 ark. Nedre halvdel var forbeholdt tekst. Øverste linje inneholdt faktaopplysninger. Alle som arbeidet på telegraf eller telefon hadde sin personlige signatur, som de måtte bruke når de skrev ut et telegram TELEGRAM Levanger 020 14/13 18/6 0920 lx eller en telefonbeskjed. Dette var vel både av sikkerhetsKonfirmanten Arne Arnesen messige og rutinemessige årsaker. Alle kvitLevanger teringer for telegram som var utlevert og Gratulerer hjerteligst med konfirmasjonsdagen kvittert for, ble lagret. En av oppgavene til Berge Bergesen med familie budene ved månedsslutt var å summere de 11

nummererte kvitteringene og sette de i permer. Det var to forskjellige farger på kvitteringene. Festtelegrammene eller lx telegrammene hadde grønne og vanlige telegram hadde hvite kvitteringer. Kjøpte du tjenesten av Telegrafverket var utbringing av telegrammet med i prisen. I en radius på 1 km fra stasjonen bragte budene telegrammene ut til adressaten. Utenfor denne sonen måtte adressaten hente telegrammene selv. Det hendte at budene leverte telegram i bynære strøk også utenfor sonen, men da mot et lite gebyr. I praksis var det sentrum, Bruborg, Lillemarksbakkene og den nærmeste delen av Nesse-sida budene betjente. Festblankettene En annen variant av festtelegrammene var festblankettene. De hadde samme motiv på øvre del som festtelegrammene, men midt på arket sto det FESTBLANKETT og under var det linjer til å skrive på. De fleste skrev da for hånd, da dette ble mer personlig. Så ble blanketten sendt i posten eller levert personlig. En vesentlig årsak til å bruke festblankettene var at det ble mye billigere enn festtelegrammene. Det var Nasjonalforeningen for Folkehelsen og Norske Kvinners Sanitetsforening som hadde enerett på salg av festblankettene. Tilsigelse - budsendt - telefonbeskjed For de som ikke hadde telefon og for andre som befant seg innenfor budrutene, var det budenes oppgave å gå med beskjed om at vedkommende måtte komme til stasjonen for å ringe. Når budsendte kom til stasjonen, henvendte de seg i skranken. Skranken var en liten glassrute på 60 x 60 cm i veggen inn til telegrafrommet. Ved å trykke på en ringeknapp ved siden av vinduet, fikk du kontakt. Svært ofte var den som hadde vakt på telegraf opptatt, og da var det budet som svarte i skranken. Vedkommende fortalte så sitt ærend. Det kunne være bestilling av rikstelefon til Haugesund, tilsigelse fra Ålesund eller bestilling av telegram. Skranken var i venterommet på stasjonen. Der sto også de tre boksene eller avlukkene som kundene brukte under rikstelefonsamtaler. 12

Fra rikstelefonsentralen. Fra venstre: Elsa Uggerud, Lotte Langaas, Ingrid Strand og Dagny Lian. (Foto: Privat)

Etterpå ble samtalene betalt i luka. De fleste som ble tilsagt, betalte ikke noe, da det som oftest var bestiller som betalte. ”Oslo i boks 1” hørte vi over høytaleren på venterommet. Da var det en av damene på rikstelefon som formidlet en samtale. Damene på riksen som vi sa, satt i et rom i forlengelsen av telegraf med en dobbel skyvedør mellom. Der satt de med hodetelefonene sine og med mikrofon på en liten stang fra hodetelefonen, og plugget inn samtalene. Hverdagen til budene Uniformene til budene var ikke all verden. En blank skjerm på en svart lue med Televerkets logo på og en liten veske for å ha telegram i, var hele uniformen. Og med budenes beste venn sykkelen, la vi i vei. Å finne fram var ikke bestandig like enkelt, men med god trening og gode hjelpere fant vi som regel fram. Men det hendte vi kom tilbake med uforrettet sak også, og da måtte det andre grep til. 13

De vanskeligste oppgavene for budene var nok å finne rett fisker når han ble budsendt og skulle ringe kjerringa heime på Herøy. På 1950-tallet lå det så tett med fiskerbåter i Sundet at det ble sagt litt spøkefullt at en kunne gå tørrskodd over uten å bruke Sundbrua. Budenes oppgave på stasjonen var ikke bare å bringe telegram. Det var budene som låste opp og stengte dørene til venterommet hver dag. Ekspedisjonen var oppe fra kl 0800 til kl 2100 hverdager og fra 0800-1000 og 1600-1900 på søn- og helligdager. Når det var for kaldt med bare panelovner, måtte budene tenne opp og passe vedovnene. Hver lørdag ca. kl 1300 ble fortau og rennesteiner gjort rene. I sommerhalvåret ble det kostet fritt for lauv og avfall, og om vinteren finpusset for snø og strødd sand, hvis det var nødvendig. Det var ikke asfalt utenfor Kirkegata 16 i min tid som bud, så i regnvær ble det til tider nokså klassete med kost, lauv og vann. Det var to vakter i løpet av en dag for budene. På formiddagsvakta fra 08001600 var det fast ansatte bud som jobbet, og fra 1600-2100 var det som regel en skoleelev som hadde vakta.

Telefondame Cesilie ”Cera” Fjerdingen og bud Ivar Iversen. (Foto: Privat)

Min bror Bjørn ble ansatt som bud i 1958 og var bud fram til han begynte på langlina høsten 1962. Langlina var et begrep som ble brukt av de som ukependlet, utgjorde et arbeidslag på 8-10 mann, hadde egen kokke og som strekte kabel i grisgrendte strøk av Trøndelag. Bjørn forteller at han hadde kr 1,93 pr time da han begynte som bud. Videre hadde han kr 15,- i sykkelgodtgjørelse pr mnd. Av disse måtte han sette kr 12,i banken og han fikk da utbetalt kr 3,-. Innskuddet skulle brukes til kjøp av ny sykkel når det trengtes. På 1950-tallet var det en haveflekk med plen ned mot det som ble Grønns gate og Levanger stadion. Bjørn fikk beskjed av telegrafbestyrer Moe at gresset skulle klippes. Det eneste redskapet som fantes var en gammel ljå. Litt forsiktig antydet budet at dette ikke lot seg gjøre med en ljå, og at en plenklipper nok var det beste og rette redskapet, men nei, det ble for dyrt, mente Moe. Han var nordfra og en meget sparsommelig herremann, enten det gjaldt egne eller statens midler. Enden på visa ble at Bjørn dro heim og hentet mors håndklipper og slo graset. Neste gang slo han gras med Televerkets nye gressklipper. Bud i en liten by Ellers bar budenes hverdag Bjørn Iversen var bud fra 1958-1962. Fra 1962 preg av at vi var bud i en liten og fram til 1996 arbeidet han for Televerket. by. Alle kjente alle, og budene Som 53-åring gikk han over på ventelønn fra staten da de fleste i hans stilling ble overflødige syklet rundt ikke bare med budav automatisering og digitalisering. veska, men også med andre gjø(Foto: Privat) remål. Når damene på riksen ble kaffetørste utpå dagen, var det ikke uvanlig at budet ble spurt om å ta en tur til I O Eriksen. Der hadde de nemlig verdens beste Napoleonskake. Men skulle noen ha en sirupskake, måtte vi sykle ned til baker Iversen i Ner’byn, for den var best der. Fløteboller måtte kjøpes hos Hovelsen og Valsøe, og hos slakter Ivar Letnes fikk du Levanger-morr av ypperste kvalitet. Selv syklet jeg mang en gang ned til ”Maren”, dvs til ølutsalget i Ner’byn, og kjøpte to ”murere” til en ansatt på verkstedet (En murer var en flaske pils på 0,7 l). De gikk akkurat ned i budveska. Jeg var ikke 18 år og fikk med lapp 15

hver gang. Akkurat lovlig var vel ikke noe av dette, men han som fikk murerne, innprentet meg hver gang om det samme: ”Ikke noe om dette i LevangerAvisa”, og det lovet jeg. En sommerdag på 1960-tallet ble jeg bedt av kasserer frk Skjørholm om å dra ned til Levanger og Skogns sparebank for å hente lønningsposene til de ansatte. På vei fra banken med feriepenger og lønninger traff jeg en kamerat utenfor baker Strømsøe. Der ble jeg visst stående litt for lenge, for etter en stund kom en både engstelig og litt irritert tekniker og spurte hva jeg drev med. Frk Skjørholm hadde ventet meg tilbake for lengst og hadde ringt banken. Der fikk hun bekreftet at budet hadde forlatt banken med lønningene for en god stund siden. Etter en vel fortjent reprimande av kassereren, lovet jeg bot og bedring, og i ettertid lærte jeg nok mye av denne hendelsen. I dag er det sang og musikk i Kirkegata 16, og ingen ting innvendig minner om at det har vært telegraf og telefonsentral her. I 1. etg var det i rekkefølge ut mot Kirkegata: inngangsparti, venterom med boksene/avlukkene og skranken, videre telegrafen og lengst mot vest rikstelefonen. Inn mot bakgården var det kontorer for bestyrer, kasserer, bokholdere og teknikere. I 2. etg bodde telegrafbestyreren. Utvendig er bygårdens sveitserstil tatt meget godt vare på og er meget lik den bygningen som ble tatt i bruk som telegraf og telefonsentral i 1918.

Kirkegata 16 slik bygården framstår i dag. Et praktbygg som rommer historien om en rivende utvikling innen telekommunikasjon. (Foto: Asbjørn Eklo)

Noen av budene mellom 1945 – 1970 : Arne Bjørgum Marit Nordahl Wikhammer Torbjørn ”Tøbben” Thørring Tore Nyenget Morten Molden Frits Wahlstrøm Bjørn Iversen Ivar Iversen Ketil Vidar Iversen Jan Langnes Lars Lunde Per Solberg Noen ansatte med signatur i samme periode : Sigrun ”Noi” Øfstedal Berit ”Beia” Strugstad Inger ”Bioo” Bragstad Bye Inger ”Rani” Krogstad Sigrun ”Ray” Moe Cesilie ”Cera” Fjerdingen Iversen Petra ”Grin” Leirvaag Odd ”Ost” Øfstedal Lotte ”Loth” Langaas

Kilder : Skogns historie bind V, Levangerboka av Reidar Strømsøe Bygårder i Levanger bind 1, av Asbjørn D.K. Eklo Samtaler med Bjørn Johannes Iversen, Cesilie Fjerdingen Iversen, Lotte Langaas De private bildene tilhører Cesilie og Bjørn Iversen

Åshild Wesche Selmer:

Oppfinner og bonde Guttorm Grøneng Jordnær ”tusenkunstner” En kjent og frittalende mann i bybildet på Levanger, som har satt varige spor etter seg med sine oppfinnelser, er Guttorm Grøneng (1912-1979). Han dreiv storgården Nossum på Nesset i 25 år, før han overlot drifta til sønnen Klaus i 1969. Som tidlig ”kårkall” fikk han videreutviklet sine oppfinnerevner og konstruerte store og små tekniske nyvinninger, noe som resulterte i priser, medaljer og patenter. Guttorm Grøneng var flere ganger på Verdensutstillingen i Brussel og høstet i alt syv gullmedaljer, sølv og bronsemedalje, og fikk hederlig omtale for sine oppfinnelser. Hans mange patenter har gitt en pen liten årsinntekt. Og det er sjelden at oppfinnere kan leve av sin patentvirksomhet her i landet. Guttorm var de svakes talsTegning av O. Myhr. Trønder-Avisa 7. sepmann. Han var sosialt engasjert, tember 1972. ofte med perspektiv mot hjelpetrengende mennesker. De mest kjente hjelpemidler han konstruerte var sparksykkel og en rullestol for funksjonshemmede, og en blamaskin for å hjelpe lamme personer å lese og bla i bøker. Andre oppfinnelser var automatisk dørlukker på tog når det er i gang, lufteautomatikk for støvler/sko, teknisk anordning for bakglatte ski, en telefonsperre for misbruk av kostbare telefonsamta18

ler og en rekke landbruksinnretninger. Han var like opptatt av sine nye oppfinnelser som av gårdsdrifta. Guttorm hadde også idrettslig talent. Han ble Norgesmester på 400 meter distanseløp en gang rundt 1937, og ble tatt ut til å delta i Olympiaden i 1940. Krigstrusselen forhindret at dette ble noe av. Som 50-åring tok han idrettsstatuetten. Nossum gnr 18, bnr 1 Nossum har vært en storgård så langt tilbake som en har tilgjengelige opplysninger. Gården grenser til Alstadhaug og ligger mellom Eidsbotn i nordvest og skogåser i sørøst. Den første oppsitteren som er nevnt i oppbevarte dokument er Gunnar på Nossum i 14881. All trafikk til lands nord-sør eller omvendt går over denne eiendommen. Så vel E6 som Nordlandsbanen krysser Nossum. Fra 1815 ble Nossum utlagt til sjefsgård for Nordenfjeldske Dragonregiment og ble bosted for de øverste offiserene i regimentet. Året 1897 var et merkeår. Da brant storparten av Levanger by, og samme året ble Nossum solgt på auksjon. Grunnen til at gården ble solgt, var nok at veien til øvingsplassen Rinnleiret ble i lengste laget. Hovedkvarteret ble flyttet til Karienborg i Frol og ble Leira sjefsgård. Den første Guttorm Grøneng (18511912) var født i Balestrand og odelsarving til farsgården Grøneng i Sogn. Han var en mer enn vanlig allsidig kar, som mellom annet tok del i bygdepolitikken. Før han overtok farsgården var han lærer en tid i heimbygda. Dessuten var han en dyktig bygningssnekker. Han var godt kjent med styreren på Sogndal folkehøgskole, J.L. Sverdrup, som seinere ble kirkeminister i Johan Sverdrups regjering. Av han fikk Grøneng høre at en stor gård skulle selges på auksjon i Trøndelag. Han reiste da nordover til Levanger med båt og tok landeveien til Nossum. Grøneng brukte 3 til 4 dager til å gjøre seg kjent med gården, både husene, jorda og skogen. Han reiste tilbake til Balestrand igjen og fikk ordnet med lån og sikker garanti. Han fikk tilslaget på gården med et bud på 44 600 kroner. Og den 4. mai 1897 ble skjøte underskrevet. På Nossum stod det en lang trønderlån som passet godt da militæret var der. Den tok den nye eieren ned etter å ha satt opp et nytt hus i sveitserstil, slik det var på moten den gang. Tømmeret av gammellåna brukte han til å sette opp nye hus på Levanger. Der var det stor mangel på bygningskyndige håndverkere, tømmer og annet materiell etter storbrannen i 1897. Grøneng leide folk til å sette opp flere bygninger, blant annet barneheimen i Røstadlia og rektorboligen på lærerskolen. Det meste av tømmeret til alt dette tok han fra Nossumskogen. På Nossum satte han opp flere hus, både låve med fjøs og nytt stabbur. I 1900 kjøpte han også storgården Staup og dreiv den i tillegg til Nossum inntil han solgte den igjen i 1901. I den perioden Guttorm Grøneng eide Staup, ble det solgt fra 1. Torfinn Veske og Einar Nergård, Innsamlet gårdshistorie på Nesset.

Nossum, gn. 18 bnr. 1, stuelåna i sveitserstil, sommeren 1940.

mange bruk og tomter, bl.a. ble Staupshaugen solgt til Levanger kommune i denne tida. Sønnen Klaus (1881-1954) tok over gården i 1903. Da var den på 500 da. Etter å ha dyrket opp ca. 400 da, var arealet på 900 da, og Nossum var da en tid den største gården i Skogn. Skogen var på i alt 2000 da. Klaus bygde en stor uthusbygning med fjøs i 1910. Men 6. mai 1926 ble gården herjet av brann. Alle husa så nær som et stabbur og ei mastu gikk tapt. Noen av husdyra brant også inne. På uvanlig kort tid ble det bygd opp nye uthus. Men stuelåna ble ikke bygd før i 1929. Klaus var gift med Carrie Andersen, f. 1883 i Winnipeg i USA. Hun var datter av Johanna og Lars Andersen som da eide Sandberg nordre i Skogn. Klaus og Carrie hadde 12 barn. Guttorm var nr 4 i søskenflokken og odelsgutt. I 1938 ble Nossum overført til Carrie Andersen Grøneng (1883-1959) som hennes særeie. Odelsgutt og oppfinner Odelsarvingen Guttorm var mer interessert i tekniske oppfinnelser enn i gårdsdrift og sa fra seg odelen til fordel for en yngre bror. Han dro ut i verden for å finne seg arbeid, og reiste først noen år til sjøs. Han levde som vagabond i inn- og utland noen år, og få kunne forstå at unggutten som egentlig var eslet til storbonde, med prestisje og rikdom, ikke fant seg til rette i det hjemlige 20

miljø. Først som 28-åring fant han seg fast arbeid. Han kom til en kjent direktør i et firma for landbruksmaskiner, Globus fabrikker i Brumunddal, og viste frem noen konstruksjoner han hadde klekket ut. Direktøren som selv hadde startet fra bunnen, falt pladask for den unge trønderen og hans idéer. Han fikk jobb som konstruktør etter at han hadde lært seg alt som skulle til på egen hånd. Han var tvers igjennom selvlært og hadde enorm leselyst. Som den geniale oppfinner han var, ble Guttorm hentet derfra til Berger Langmoen, en treforedlingsbedrift som laget bygningsplater, panel etc. Berger Langmoen forstod hvor viktig det var å ha noen som kunne finne opp nyordninger i bedriften. Guttorm ble ansatt for å være oppfinner, det som i dag kalles innovator i bedriftslivet. I sin tid ved Berger Langmoens store sagbruk i Brumunddal konstruerte Guttorm Grøneng lasteapparat for tømmer2. Dette var en stor rasjonalisering i skogbruket. Det var krav om mer virke, større fart og en stadig mer intensiv drift. Tidligere var det hest og mannskap som dreiv skogbruket. Etter hvert ble lastebiler brukt. Men det var også grense for hvor hurtig bilene klarte å bringe virket fram til de store samleplassene i skogen, til bruk og vassdrag. Grønengs konstruksjon ble beskrevet som et kolumbi egg; et lite apparat som var montert på lastebilen og som ble drevet av en liten motor. Overføringen av kraften fra motoren til løfteapparatet bestod av en liten vinsj, som var anbragt like bak førerhuset på bilen. Fra denne vinsjen førte kraftige stålwirer bakover til et par løftearmer ved hvert hjul. Løftearmene bestod nedentil av et par gafler. Gaffelens skaft kunne forlenges etter hvert som høyden på lasset steg. ”Skogeieren” beskriver en bil som tidligere hadde en sjåfør + 4 mann. De brukte vanligvis nær to timer på å få bilen lesset med tømmer. Et umenneskelig slit var det også. Etter den nye innretningen kom i bruk, kunne en sjåfør og en hjelpemann gjøre det samme arbeidet på under halvtimen. Allerede første dagen apparatet kom i bruk, ble det satt rekord, idet en på to mils kjøring (en mil hver vei) kjørte fram til sagen 48 m3 tømmer på en vanlig arbeidsdag. Guttorm konstruerte også en kassebordhøvel, som sparte inn to mann. I Brumunddal ble Guttorm kjent med ei ung lærerinne, Aslaug Kirsten Nyborg (1915-1998). De forlovet seg, og da broren som hadde fått overdratt 1. odelsretten døde i 1942, begynte Guttorm å tenke på fremtiden. Han innså nå hvilket ansvar han hadde for den familien han ville få, og de muligheter de hadde ved å drive gården. Guttorm dro sørover og gikk på Tomb landbruksskole i Østfold, og reiste så hjem til Nossum, og tok tilbake gården på odel i 1944. Guttorm og Aslaug giftet seg, og flere fra Brumunddal var med familien Grøneng på flyttelasset til Trøndelag. Kjellaug, en yngre søster av Aslaug, var med, og venninnen Astrid Solberg, var med som hushjelp. På landbruksskolen hadde Guttorm blitt godt kjent med Torbjørn Bøhn. Han var med nordover 2. Skogeieren (Organ for Norges Skogeierforbund). Nr 3, 29. årg. 15. mars 1942

som gårdskar. Han traff senere sin kone Rakel, og de tok over gården Rennan. Aslaug og Guttorm fikk fire barn; Unni Julie (1944), Klaus Hans (1946), Bodil (1951) og Solveig (1957). Da yngste jenta begynte på skolen, tok Aslaug opp igjen læreryrket og ble lærer på Nesheim skole. Guttorm ble aldri noen tradisjonell storbonde. Hans lidenskap lå i det å finne opp ting og å arbeide med tekniske problemløsninger. Var det et problem som oppstod, var tanken med en gang fokusert på mulige løsninger. Han hadde en inngrodd nysgjerrighet rettet inn mot hvordan alt i verden fungerte. Det var nesten ikke en mulig løsning han ikke greide å se. Guttorm hadde et eget verksted på gården innredet for ”ingeniørisk” nytenkning. Der hadde han tegnebrett. Han var en autodidakt oppfinner3 som benyttet seg av tenkning og matematiske tegninger for innviklede innretninger. På en måte var han en ”Petter Smart”. Blant mange landbruksinnretninger konstruerte han sikkerhetsanretning for høysvans når det ikke var høy på, maskin for hesjing av høy og for høykjøring, legdeløfter i kornåker, og en mengde andre oppfinnelser. Han prøvde seg også på kloning av levende celler og laget et apparat hvor han fikk ut steril saft fra planteceller. Aas Landbrukshøgskole var meget interessert i denne oppfinnelsen og benyttet apparatet i sin forskning. I dag kan en vel si han var langt forut for sin tid på mange områder. Han hadde stående en ferdig utprøvd skurtreske som var konstruert for å stå i vater i skrått terreng, slik at kornet ikke sklir av, da gården i 1964 nok en gang ble utsatt for brann. Alle husa brant ned, unntatt ei smie. Den nye skur-

Medaljer høstet fra Verdensutstillingen for oppfinnere i Brussel. 3. Selvlært oppfinner

tresken ble også flammenes rov, sammen med tegninger og mye verdifullt arbeide. Gården ble bygget opp igjen i 1966. I 1969 var han på utstilling for landbruksmaskiner i Nürnberg, og fikk bronsemedalje for forbedring av slepeskurtreske i skrått terreng. For å få tid til sine interesser sa Guttorm tidlig at han ville overlate gården til sin sønn Klaus. Og som 22-åring ble Klaus neste gårdeier av Nossum. Klaus er gift med Kirsti Lindseth (1947). De fikk tre barn; Guttorm Klaus (1968), Rolv Andreas (1969-1997) og Ragnhild Elisabeth (1972-1996). Guttorm og Aslaug flyttet etter hvert inn i kårboligen like i nærheten av den staselige hovedlåna på Nossum. Og fra han var 54 år gammel stod Guttorm oppført i telefonkatalogen som ”kårkall”. På sin 50-års dag fikk Guttorm medlemskap i Norsk Oppfinnerforening i gave fra sin kone. Han fikk to gullmedaljer for sin oppfinnelse med ”ett-frømaskin”, for såing av korn. Den var konstruert slik at små runde frø kunne skytes ut med trykkluft, 5000 frø pr minutt og rad, og kunne innstilles for så mange rader en ville ha. For videreutvikling av oppfinnelsen fikk han gullmedalje nr to. Selve forbedringen bestod i at frø eller såkorn beises under selve såingen. Dette halverte forbruket av såkorn uten at det virket på avlingen i negativ retning. Denne maskinen skapte internasjonal oppmerksomhet på verdensutstillingen i Brussel4. Guttorm var svært interessert i hester og i veddeløp, og hadde et nært forhold til travsportmiljøet på Leangen i Trondheim. Han konstruerte en drasjekk for travhest. For å få et godt løp i svingen, er det viktig at hesten holder hodet høyt. Ved hjelp av en liten pedal kunne mannen i sulkien stramme til slik at hodet på hesten kom høyere og farten ble større. En finurlig liten oppfinnelse i travsporten. Guttorms far Klaus var med i Skogn travlag og arbeidet for at det skulle bli travbane på jordet nede ved Eidsbotn. I 1949 ble det inngått kontrakt mellom Skogn travlag og Levanger og omegn travlag med grunneier på Nossum om travbane. I 1984 ble banen videreutviklet til internasjonale mål, 800 meter med 20 meter bred kjørebane, og radius i svingen på 60 meter, slik Rikstoto krever for å være med på finansieringen. Ble lam og fant opp ny rullestol Tidlig på 70-tallet fikk Guttorm en alvorlig sykdom og ble lam i armer og bein. Han ble rammet av et helt spesielt virus som lammet nervesystemet. Etter et lengre opphold på sykehus var han en tid lenket til rullestol. Han hadde ikke førlighet i armer eller bein, men som den optimist han alltid var, ga han ikke opp. Han trente seg sakte, men sikkert opp, og kom seg ut av rullestolen. Etter en tid kunne han gå igjen ute blant folk, i naturen og på fjellet. Legene var over4. Vårt Blad, 25.05.1977

rasket, men han ble faktisk så godt som helt bra igjen. Men tiden i rullestol hadde satt ham på nye idéer. Nå hadde han fått føle hvordan det var å være ufør, og han gikk straks i gang med flere forbedringer og nyvinninger i forbindelse med hjelpemidler som handicappede har til rådighet. Først og fremst var det et leseapparat for folk med nedsatt førlighet i hendene. En gang han besøkte sykehuset i Trondheim, fikk han se ei jente som lå til sengs, lam fra halsen og ned. Hun var veldig glad i å lese, men trengte hjelp til å bla i og holde boka. Guttorm laget en innretning som gjorde at hun som var sengeliggende og lam, ved hjelp av et munnstykke å blåse i, og ved å bruke tunga, kunne utløse en mekanisme som bladde i boka. Apparatet kan brukes på bøker av alle slag og også ukeblader. For denne oppfinnelsen fikk Guttorm gullmedalje på verdensutstillingen i Brussel. Han fikk også det belgiske Røde Kors’ ærespris for denne oppfinnelsen. Som en takk gav han bort hele patenten til organisasjonen Røde Kors. ”Min oppgave var bare å vise at problemet kunne løses”, sa han. På midten av 70-tallet produserte han den seinere velkjente hjulsparken for funksjonshemmede. Poenget med sparken var at den skulle være til hjelp for folk som har vanskeligheter med balansen når de er ute og går. Rullesparken var fleksibel og stillbar i forhold til brukeren. Den hadde sete som kunne reguleres, enten som bagasjebærer eller til å sitte på. Guttorm fikk gullmedalje for denne oppfinnelsen på verdensutstillingen for oppfinnere i Brussel i 1975.

Guttorm Grøneng og hjelperen Arne Vigen prøvekjører den nye hjulsparken, 1975.

Innherred Produkter i Levanger som delvis er en attføringsbedrift, videreutviklet produktet, og startet produksjon av sparksykkelen i 1976. De hadde enerett på salg av helårssparken, som Guttorm likte å kalle den. I en periode på slutten av 80-tallet var etterspørselen etter dette produktet så stor at det var vanskelig å få produsert stort nok antall. Seinere ble det utviklet lettere varianter av rullatorer over det ganske land, som avløste den opprinnelige modellen med sparksykkel. Guttorm Grøneng må likevel kunne sies å være ”rullatorenes far”. Helårssparken ble en ubetinget suksess, og den ble godkjent av Rikstrygdeverket som refusjonsberettiget hjelpemiddel. Rullestolen er et hjelpemiddel Guttorm Grøneng la mye arbeid i. En av de geniale idéene var fortausklatreren, som ved hjelp av en enkel teknisk innretning skulle hjelpe rullestolbrukere å komme lettere opp på fortaukanten. Dette hadde tidligere ikke vært mulig. Rullestolen kunne også klatre opp noen få trappetrinn. ”Det er ikke rullestolen som er problemet,” sa Guttorm, ”men de problemer den møter”. Prinsippet er at det er montert noen små parhjul som gjør at rullestolen, og også sparksykkelen, bare kan rulle framover, ikke bakover. Dermed kan den som sitter i stolen skyve seg fremover etter hjulet, samtidig som det kan styres i forskjellige retninger. Guttorm tok patent både på sparksykkelen og rullestolen. Han fikk gullmedalje og Røde Kors-pris for løftemekanisme for rullestol (fortausklatreren) i Brussel i 1976. Hjelpemidlene ble videreutviklet i samarbeid med YVI-bedriften Innherred Produkter AS i Levanger, og solgt gjennom det medisinske firmaet Gallus Plesner. Den oppfinnelsen Guttorm selv syntes var mest genial ifølge hans sønn Klaus, var telefonsperren. Idéen kom da de hadde en hushjelp som hadde kjæreste utenbys, og hun tyvlånte telefonen til rikstelefonsamtaler. Det resulterte i store telefonregninger, noe som ikke var ønskelig. Dermed laget Guttorm en fjernvalgsperre som ikke gjorde det mulig å slå mer enn seks sifre før telefonen selv brøt og summetonen var tilbake. Sperren ble Telefonsperren (fjernsperren) Oppfinnelsen montert på undersiden av tele- gav gullmedalje og æresplakett for årets beste fonen. Bare med en spesiell nøk- oppfinnelse. 25

Gullmedalje for rullestol som kunne klatre opp trappetrinn. “De høye herrer” i Brussel berømmer Grøneng, 1976.

kel kunne en bryte sperringens effektivitet. Og den nøkkelen var det selvfølgelig bare sjefen selv som hadde. Selv mente han at han hadde løst problemet med ”inntrøndersk bondevett”, samt en smule teknisk innsikt. Dette var i en tid da enkelte større firma og institusjoner hadde store utgifter fordi noen ansatte misbrukte telefonen til private og ofte svært lange fjernvalgsamtaler. Dette var vanskelig og ofte umulig å kontrollere fra sentralen. Guttorm utviklet apparatet ved Televerkets avdeling, og fikk god hjelp fra folk ved avdelingen i Levanger. Han høstet lovord fra ledelsen i Televerket og fikk patent og gullmedalje også for denne oppfinnelsen. I Brussel fikk han dessuten æresplakett for beste norske oppfinnelse det året. Politikeren og rikssynseren I nesten 20 år var Guttorm Grøneng aktiv i kommunepolitikken. Han gikk også der sine egne veier. Han kunne aldri bli noen ”lydig” partipolitiker, sa han selv. Han kunne ikke forstå at noen stemte mot sin egen overbevisning bare for at ”gruppa skulle være samlet!” Hans motto var ”Tenk sjøl!”. En er personlig ansvarlig for det en gjør, og ikke minst for det en ikke gjør, mente Guttorm. ”Jeg 26

vil helst tro at alle mener og vil det beste, men det er likevel så vidt mye å være uenig i, at en kan bli tatt for å være kverulant”, sa han i et avisintervju5. I nærmiljøet var han kanskje mest kjent for sitt frittalende og aktive engasjement. Han var tilsluttet Senterpartiet, men startet sitt eget uavhengige parti da han var uenig i det meste politikerne foretok seg. I 1959 ble han valgt inn på en partipolitisk uavhengig liste. Grøneng ble beskrevet som en eksponent for den sunne fornuft i motsetning til taktikken i kommunestyret6. Det ble 13 år i kommunestyret i Levanger. Han var også på Fylkespolitisk liste, men døde brått og uventet den 6. september 1979, dagen før han ville ha fylt 67 år. Da han døde stod han midt oppe i valgkampen. I Levanger har Guttorm Grøneng fått betegnelsen ”de vergeløses forsvarer” – og det er en kjensgjerning at han tok seg av folk på livets skyggeside. Han var en fargerik person, uredd individualist, som bare ønsket å bli hørt med de idéer han fikk frem i dagen – til hjelp for andre mennesker. Hans humor og selvironi sammen med slående replikker var velkjente langt utenfor distriktet i Trøndelag. Guttorm var også mannen bak de første yrkesskolekurs i Levanger, det som seinere førte til Levanger yrkesskole. Han som selv hadde minimal skolegang, men fikk til det meste, hadde stor tro på utdanning og kunnskap i det praktiske liv og for kommende slekter. 5. Vårt Blad 27.05.1977 6. Trond Røsand; Allers 1978

Frits Wahlstrøm:

L/L Kaffestova – bevertningssted og møteplass I tidsperioden fra 1910 til 1914 oppsto nærmest en vekkelse for å opprette kaffestover rundt omkring i landet. Det hadde sin naturlige forklaring i den nasjonale interessen for ungdomsarbeid og målreising, som sto sterkt på denne tiden. De kaffestovene som inntil da var etablert, hadde fått godt rykte med intim atmosfære og generelt god standard. Folk fra landet som hadde ærend til byen, var ikke fornøyd med de gamle bondelosjiene eller de trange og lite tiltalende ølsjappene. De savnet et sted hvor de kunne få hjemmevant kost, og hvor de kunne møtes for å utveksle meninger og drøfte felles interesser. Levanger var tidlig ute, og allerede i 1909 ble det etablert kaffestove i byen. Åpningen fant sted lørdag 4. desember 1909. Hvem som sto bak driften av denne kaffestova, er noe uklart. Kanskje ble den drevet i privat regi. I en artikkel og annonse i Nordre Trondhjems Amtstidende tre dager etter åpningen, opplyses det at innehaveren het Andreas Brobak. Denne kaffestova holdt til i lokaler i nærheten av Torvet. I artikkelen står følgende: ”Levanger kaffistova aapnedes lørdag eftermiddag i overvær av en del indbudne. Indehaveren, A. Brobak, ønsket velkommen, hvorefter man forsynte seg med den nationale beværtning som ”stova” har at by paa. Lærer Austjord talte om ”kaffistovas” betydning, ikke for at vænne ung28

Artikkel i Nordre Trondhjems Amtstidende 7. desember 1909 om den første kaffestova i Levanger.

dommen til kaféliv, men væsentlig for at imøtekomme et voksende krav om et nationalt beværtningsted. Haftor Johannessen nedbad Guds velsi- Annonse i Nordre Trondhjems Amtstidende 3. desember 1909. gelse over forretningen. Lokalerne med inventar er netop færdig. Alt er holdt i national stil og gir den besøkende et godt indtryk. Stellet er iøvrig i enhver henseende indbydende.” Denne kaffestova hadde ingen lang levetid, kanskje et år eller to. Bondehuslaget og L/L Kaffestova Med tanke på å starte en bondeheim eller kaffestove i Levanger, ble det i disse årene stiftet et lag som ble kalt Annonse i Nordre Trondhjems Amtstidende 7. desember B o n d e h u s l a g e t . 1909. Vinteren 1913 ervervet dette laget Jernbanegaten 15A, en av byens vakre hjørnegårder. Sammen med Håndverker-gården på motstående hjørne dannet de to husene en flott inngang til byen for reisende som kom med toget. Bondehuslaget maktet ikke alene å få i gang drift av verken bondeheim eller kaffestove. Fart i sakene ble det da lokale lag og foreninger engasjerte seg i saken. Lottlaget Kaffestova, forkortet til L/L Kaffestova, ble stiftet 31. mai 1913 av ni lag og foreninger i Levanger og omegn. Disse var mållaget Andvake, ungdomslaget Breidablik, Halsan ungdomslag, Hegle ungdomslag, Inntrøndelag ungdomssamlag, Mållaget i Skogn, Nordbygda ungdomslag, Skogn ungdomslag og Bondeungdomslaget i Levanger. L/L Kaffestova ble i realiteten en videreføring av Bondehuslaget, som hadde lagt grunnlaget for etableringen. Lottmidlene i det nye laget ble vedtatt til 1500 kroner, bestående av 150 like store lotter pålydende 10 kroner. Stort engasjement I paragraf 1 i lagets lover står det at formålet var ”å setja i stand og drive ei kaffistove på Levanger til inntekt for målreisnings- og ungdomsarbeidet.” Det 29

var Inntrøndelag ungdomssamlag som to år tidligere tok initiativet. Årsmøtet i ungdomssamlaget 8. juli 1911 vedtok enstemmig styrets forslag om å arbeide for å få opprettet ei kaffestove i Levanger. Martin Sivertsen, Alf Henning og Nelius Hallan ble valgt til å arbeide videre med saken, og det var disse tre herrene som innkalte til stiftelsesmøtet. L/L Kaffestova ble opprettet med 150 lottbrev, hvert I lagets lover står det brev pålydende 10 kroner. at styret skulle bestå av

Interiør fra kaféen i 1920-årene i nasjonalromantisk stil og atomsfære. Foto: S. Bjerkan

fem mann, bestående av formann og fire styremedlemmer. Jeg har gått gjennom en del av protokollene som finnes i kommunens arkiv, og det slår meg hvor samvittighetsfullt og nøyaktig møtereferatene er ført i en klangfull og innholdsmettet nynorsk språkdrakt. I Kaffestovas ordbruk heter det skrivar og ikke sekretær, framlegg i stedet for forslag, samrøystes i stedet for enstemmig, ettersynsmann i stedet for revisor og oddemann i stedet for ordstyrer. Man blir også slått av det gode fremmøte og store engasjement på styremøtene og årsmøtene. Edvard Garnes ble lagets første formann. De øvrige styremedlemmene var Gunnhild Sandstad, Alf Henning, Martin Sivertsen og Martin Stavrum. Sistnevnte var samtidig styreformann i Bondehuslaget. Oppgangstider og optimisme Styret startet arbeidet med å lage driftsbudsjett og søke etter folk. 2. oktober 1913 kunne Kaffestova ta imot de første kundene. Ingeborg Okkenhaug ble ansatt som husmor med en årslønn på 350 kroner, pluss fem prosent utbytte og fri kost og losji. Inga Høyslo fikk stillingen som tjenestejente med 200 kroner i årslønn, samt fri kost og losji. Etter bare tre måneder overtok Høyslo husmorstillingen. For å komme i gang med driften ble det tatt opp et lån på 600 kroner med styret som garantister. Omsetningen de tre månedene i 1913 var på 3834 kroner, med et overskudd på 124 kroner. Avskrivninger, renter og avdrag på lån

L/L Kaffestova kjøpte Hotel Marienborg og startet Bondeheimen på hjørnet av Håkon den godes gate og Sverres gate i 1932. Postkort fra H. Ericssons Forlag

Kaffestovas stilige lokaler i Jernbanegaten 15A og 15B. Trehusene fra 1901 ble revet i 1965 og erstattet av Trygdegården. Bildet er tatt i 1945. Foto: S. Bjerkan

var ikke tatt med, så driften fikk en trang start. Så var da også prisene ikke avskrekkende. En kopp kaffe kostet 10 øre, et glass melk 7 øre, og et smørbrød med ost eller kjøttpålegg 7 øre. Til tross for det noe dårlige økonomiske resultatet, var styremedlemmene optimister og så fremover. Fra 1914 ble det oppgangstider og dermed økte omsetningen. De første årene holdt Kaffestova til i leide lokaler i Bondehuslagets gård. Vinteren 1914 gjorde de to lagene avtale om at Kaffestova skulle få forkjøpsrett på gården i inntil fem år i tilfelle den ønsket å kjøpe. Prisen ble satt til 21 000 kroner. I 1919 meldte styret at laget ville nytte forkjøpsretten. Handelen ble utført i henhold til avtalen og samme året ble Bondehuslaget nedlagt. Kaffestova hadde nå kommet godt i gang, med en omsetningen i 1919 på 102 924 kroner og et overskudd på 6363 kroner. Og denne gangen hadde man foretatt forsvarlige avskrivninger, og hadde i tillegg utført store reparasjoner på huset. Optimismen rådde. Etter hvert fremmet en del kunder ønske om å kjøpe middag. Styret tok utfordringen og kjøpte inn nødvendig utstyr. Dermed kunne kundene få tilbud om å kjøpe middagsretter. Hotell ble bondeheim Flere ganger drøftet styret spørsmålet om å reise en bondeheim. Det hadde 32

Hanna Wibe, til venstre med huskatten på fanget, var husmor på Kaffestova fra 1925 til 1930. De øvrige som sitter ved peisen er tjenestejentene. (Utlånt av Astrid Munkeby)

vært dårlige tider i mellomkrigsårene, og i 1932 fikk laget tilbud om å kjøpe byens to overnattingssteder, Backlund hotell for 131 000 kroner og Marienborg hotell for 24 000 kroner. Hadde pågangsmotet og optimismen vært like stor denne gangen som ved starten i 1913, hadde nok styret gått inn for å kjøpe Backlund hotell. Men den økonomiske situasjonen var nå blitt så utrygg at bare én person stemte for å kjøpe hotellet da saken ble tatt opp på årsmøtet. Det var ordføreren i byen, Ola Karlgård! Men årsmøtet i 1932 avviste ikke begge tilbudene. Med stort flertall ble det vedtatt å kjøpe Marienborg hotell på hjørnet av Håkon den godes gate og Sverres gate. Prisen ble som tilbudt, 24 000 kroner. Utover våren ble gården istandsatt og noe ombygget. Ved åpningen 24. september hadde de nye eierne tilsatt Helga Bragstad fra Skogn som husmor. Hotellet fikk også nytt navn, og det kunne selvsagt ikke bli annet enn Bondeheimen. Åtte nyoppussede rom med i alt 10 senger sto klare til å ta imot gjester. En lang drøm var gått i oppfyllelse. Driften gikk dessverre dårlig. Bondeheimen ble i 1940 solgt til Johannes Sandstad for 35 000 kroner. Han startet Sandstad pensjonat. Godt besøk i krigsårene Under krigen hadde Kaffestova godt besøk. Kanskje skyldes det at spisestedet 33

var helt fritt for soldater fra okkupasjonsmakten. Det hadde sin årsak i en tildragelse mellom en tysk ortskommandant og husmora, frøken Berit Kotheim, i det første krigsåret. Et munnhuggeri mellom de to endte med at husmora nektet tyskeren servering. Som ”straff” bestemte han at alle tyske offiserer og soldater skulle boikotte Kaffestova. Et oppslag med forbud ble slått opp på døra, og det sto der helt til freden i 1945. Styret mente at det hadde motsatt virkning enn det ortskommandanten ønsket. I alle fall økte tilstrømningen av lokale kunder under krigen, og dermed også omsetningen og overskuddet. I 1940 var omsetningen på 63 250 kroner, mens det året etter ble satt ny omsetningsrekord med 122 059 kroner. Faglig møteplass Kaffestova ble treffsted og møtelokale, først og fremst for bøndene i nærområdet. De kom til byen med hest og vogn, særlig i forbindelse med melkekjøring. Stallplass fantes i rikt monn i bakgårdene i byen, og mange hadde fast plass hos gårdeierne. En del hester sto også bundet til lysstolpene med en høydott og ventet, mens bonden selv koblet av med en kaffetår og prat med gode sambygdinger. Det ble lagt vekt på å skape en hyggelig og god atmosfære. Et besøk skulle ikke bare bestå av å spise og drikke seg mett. Kaffestova skulle være annerledes. Viktig var det å tilrettelegge for samtale og drøfting av spørsmål og meninger, både av kulturell og faglig art. Det er visstnok Eleseus Heir, bonden på Øvre Heir, som etter mange år som trofast kunde slo fast i et intervju: - Jeg lærte mer om jordbruk på Kaffestova enn på landbruksskolen! For ytterligere å skape trivsel og god stemning i kafélokalene, vedtok styret i 1947 å innføre trønderbunad som daglig antrekk hos oppvartningsjentene eller ”tenarskapet”, som de het i Kaffestovas offisielle ordbruk. Kostnadene til dette ble betalt av arbeidsgiveren. Støtte til kultur og opplysning Opplysnings- og kulturarbeidet sto høyt. Selv om overskuddet ikke alltid var stort, ga laget årlige tilskudd til de to nynorske bladene Norsk barneblad og Magne. I 1945 ga Kaffestova 1246 kroner i tilskudd til disse bladene, noe som medførte at elevene i Levanger, Frol og Skogn fikk bladene gratis med seg hjem. Styret mente at innholdet i disse bladene bidro til å støtte opp om ideer som norskdom og målreisning. Trolig finnes det ennå en del tidligere Levangerelever som har minner om at de fikk disse bladene utdelt av sin folkeskolelærer. Også andre kulturelle virksomheter fikk økonomisk støtte. Organisasjoner og institusjoner som Inntrøndelag ungdomssamlag, Trønderlaget, Levangerringen og Skogn Folkehøyskole fikk jevnlig tildelt midler. 34

Her er det dekket for selskap. Husmor Hanna Wibe, nummer to fra venstre, sammen med tre serveringsjenter. (Utlånt av Astrid Munkeby)

Det kan ellers være av interesse å nevne at Kaffestova abonnerte på en rekke aviser og blad. I 1949 betalte selskapet for følgende abonnement: Nordre Trondhjems Amtstidende, Nidaros, Adresseavisen, Norsk Tidend, NordTrøndelagen og Inntrøndelagen, Nynorsk Vekeblad, Nationen, Folket, Verdalingen, Arbeider-Avisa, Bygdeungdommen, Trøndertrav, Husmorbladet, Dagbladet, Verdens Gang og Gula Tidend. Den siste avisen, som kom ut i Bergen, var hovedorganet til Noregs ungdomslag. Kaffestova støttet også skolene i distriktene. I 1948 fikk 12 skoleboksamlinger 50 kroner hver til innkjøp av bøker for barn og ungdom. I noen år ble det gitt støtte til innkjøp av nytestamenter til konfirmantene. Også andre kulturformål fikk pengestøtte, og ikke bare lokale tiltak ble tilgodesett. Kaffestova bidro med 3000 kroner til en byste av skuespiller Gisle Straume i Det Norske Teatret, og laget ga bidrag til en minnestein i Oppdal over forfatteren Inge Krokann. Da det skulle settes opp et monument i Stjørdal over folkehøyskolemannen Ole Vig, ble det også gitt økonomisk støtte. Styret bevilget ellers penger til Fonna Forlag i mange år, slik at juleheftet ”Norsk Jul” kunne sendes til sjømannskirkene. Levangerringen, Stiklestadspelet og ikke minst Skogns historie ble tildelt pengestøtte. Og trofast betalte styret i Kaffestova sitt medlemsskap i Det Norske Teatret. Givergleden var stor selv i vanskelige år. 35

Kjøpte Myhregården Lenge hadde styret syslet med tanken om å rive bygningene i Jernbanegaten og Sverres gate. Allerede i 1943 ble det laget en plan for et nytt bygg i tre etasjer og med bondeheim i øverste etasje. På grunn av manglende byggetillatelse ble planen ikke realisert. I stedet vedtok styret å modernisere de to gårdene som ble oppført etter bybrannen i 1897. 16 år senere, i 1959, luftet årsmøtet i Levanger Meieri tanken om å bygge et hus for bondeorganisasjonene i Levanger. Kaffestova ble spurt om å delta for å løse denne oppgaven. Uten nevneverdig diskusjon vedtok årsmøtet å gå sammen med Levanger Meieri og Bøndernes Salgslag om å bygge et slikt hus på tomta etter den brannherjede Myhregården ved Torvet. Kjøpekontrakten med Louise Myhre ble undertegnet 7. juli 1959. Den nye gården i Kirkegaten 48 fikk navnet Bøndernes Hus og sto ferdig i 1962 til en pris av 2,2 millioner kroner. Den representerte en ny type bygg i trehusbyen. De opprinnelige planer om en bygning i tre etasjer ble gjennomført. Ikke alle likte dette arkitektoniske stilbruddet i sentrum av byen, mens andre betraktet bygget som en fornyelse. Gården ble oppført i betong og fikk vegger av isolert glass. Andre etasje ble innredet til kafeteria, men beholdt navnet Kaffestova eller bare Stova. Selskapets innskudd i den deleide gården kom på 200 000 kroner, pluss leie for kafélokalene. Torsdag 7. juni 1962 ble den nye Stova tatt i bruk for servering til kunder. Oppvaskmaskin og en del annet kjøkkenutstyr var ennå ikke montert, men med positiv innstilling fra husmor og tjenerstab gikk det bra likevel. I styrereferatet fra 18. juni samme år heter det at for betjeningen ble arbeidsforholdene den rene revolusjon, og ”festleg vart det også for kundene som kunne sitja og nyte middagen eller kaffen så og seie ilag med den blomstrende kastanjen og bjørkene på torvet, eller ein kunne fylgje med trafikken i Kirkegata.”

Solgte tregårdene til trygdekassen Ved siden av den tradisjonelle virksomheten sto Kaffestova for driften av ”Club 80”, som holdt til i tredje etasje i Bøndernes Hus. Da Nordensfjelske Treforedling på Skogn kom i gang i 1965, påtok Kaffestova seg å drifte kantina på Fiborgtangen. Virksomheten gikk litt opp og ned, men skapte totalt sett overskudd for andelslaget i en 20-årsperiode. Norske Skog sa opp avtalen om kantinedrift fra 31. august 1985. En tid drev Kaffestova også gatekjøkken, men denne virksomheten gikk dårlig og ble nedlagt etter kort tid. Etter langvarige drøftinger og forhandlinger kjøpte Levanger Trygdekasse begge de gamle tregårdene ved stasjonen for 175 000 kroner. Formålet med å erverve gårdene var å bygge egne kontorlokaler og leie ut til andre formål. Kontrakten om salget ble undertegnet 21. august 1962, men overtagelsen 36

skjedde ikke før 1. januar 1965. Da ble de vakre tregårdene revet, og en ny bygning i glass og betong, Trygdegården, ble oppført. Kaffestova feiret sitt 50-års jubileum med stor fest i den nye gården 2. november 1963. Selv om omsetningen ikke hadde vært så god som ønskelig det første driftsåret, var stemningen stor da formann Toralv Eggen ba de 100 gjestene benke seg rundt bordene i de nye lokalene. Og kjøkemeister Arve Segtnan introduserte i beste bondetradisjon innherredssodd med skjenning og sviskekompott til dessert. Gjertrud Eggen og Ivar Jørum sørget for musikken, noe de for øvrig trofast gjorde i årevis ved de tradisjonelle årsfestene for styret og ansatte. De var beste forstand venner av Kaffestova. Hybler til tjenestejentene Gjennom de fleste år slet Kaffestova med en del gjennomtrekk blant de ansatte. Stort sett søkte unge jenter seg til bedriften, og disse kom gjerne fra andre bygder i Inntrøndelag. Også jenter fra Møre og Romsdal og Helgeland sto på søkerlistene når det ble avertert ledige stillinger. En årsak til de kortvarige arbeidsforholdene er nok at flere av jentene ble ”fanget” av en giftelysten bondemann på kafébesøk. Dermed endte mange tjenestejenter som gårdskoner i distriktet. Nyansatte tjenestejenter ble tilbudt hybler i Kaffestovas gård, som hadde mange rom i andre etasje. Også lærerstudenter fikk bo her når det var ledige rom. Det hersket streng justis, blant annet med forbud mot besøk på rommet etter midnatt. Særlig gjaldt nok dette herrebesøk. Brudd på tidsbestemmelen og høylydt snakk og latter ble slått nådeløst ned på. Husmora rapporterte brudd på instruksen til styret. Ved flere anledninger fikk tjenestejentene advarsler, og som oftest hjalp det. Men ei jente brydde seg ikke så mye om pekefingeren fra styret. Da heller ikke en skriftlig advarsel bedret forholdene, ble jenta oppsagt på grunn av ulydighet mot regelverket. Historien forteller ikke noe om denne jenta også til slutt giftet seg til gård og grunn. Tradisjon og høytid Ut fra de tilgjengelige protokoller kan vi tolke at årsmøtene ble holdt i en form preget av tradisjon og høytid. I dagens travle samfunn hvor sangen nærmest har forstummet både i hjem og skole, kan det være på sin plass å nevne at Kaffestovas årsmøter ble åpnet med felles sang. Det kunne være tradisjonssanger eller –salmer som ”Alltid freidig”, ”Fagert er landet”, ”En ungdom som er sterk og sunn”, ”Mot i brystet”, ”Mellom bakkar og berg” og andre kjente og kjære sanger fra Mads Bergs legendariske skolesangbok. På 40-års festen den 2. oktober 1953 ble det i følge programmet sunget 15 sanger! Kanskje noe å lære for foreninger og organisasjoner som jubilerer i dag? 37

Store underskudd På det meste, i 1984, hadde Kaffestova to heltidsstillinger og 37 halv- og deltidsstillinger. Kostnadene akselererte og det oppsto til dels betydelige driftsunderskudd. Samme året ble resultatet hele 195 493 kroner i minus. Dette til tross for at styret hadde prøvd å øke inntektene, blant annet med dagbingo i tredje etasje og økt utleie av lokalene. Resultatet var nedslående. Flere lønnsomhetsberegninger ble gjort, men til ingen nytte. Styret drøftet å oppløse andelslaget flere ganger. I 1986 gikk det så dårlig at styret vedtok å utrede opphør av laget og salg av gården. Året etter kom underskuddet opp i formidable 1 498 224 kroner. Store kapitalkostnader, dårlig inntjening og dårlig økonomisk styring førte til det elendige resultatet. Hele lagets kapital gikk tapt. Avviklingen startet med at Bøndernes Hus ble solgt i 1988 for 6,5 millioner kroner til M. D. Eiendom, som umiddelbart startet selskapet Parken AS. Kaffestova ble deretter leietager i lokalene som selskapet hadde eid i 26 år. Men salget rettet ikke opp driftsresultatet. Høsten 1990 så styret ingen utvei til videre forsvarlig drift, og årsmøtet 20. juni 1991 gjorde vedtak om å oppløse andelslaget. Til avviklingsstyre ble valgt Ole A. Hustad, Sigmund Bjerkem og Sigbjørn Matberg. De tre jobbet raskt og effektivt og hadde møte samme kveld. De besluttet å melde selskapet til oppløsning. Ildsjeler Mange ildsjeler gjorde en stor innsats for L/L Kaffestova gjennom de 78 årene laget eksisterte. Lengst fartstid fikk Toralv Eggen som satt i styret i 36 år, hvorav mange år som formann. I 1984 gikk Ottar Indgaard av etter å ha sittet 11 år som styreformann. Ole A. Hustad overtok klubba etter Indgaard, og han fikk det tunge arbeidet med å lose Kaffestova i gjennom de tunge avslutningsårene. Andre som trofast tok sin tørn i styret i mange år var Ole Skjerve, Jakob Våge, 38

Toralf Eggen.

Olav Ree, Arve Segtnan, Dagrun Okkenhaug Sørhøy og Oddbjørg Guttelvik. Sistnevnte husker jeg som min lærer skoleåret 1956/57, det året klassen min på Hegle skole hadde husstell på Mule skole. Hun satt i styret i 19 år, like lenge som Okkenhaug Sørhøy, og disse er de to kvinnene med lengst styremedlemsskap gjennom alle år. Også min folkeskolelærer, Arne Stand, var sterkt engasjert i Kaffestova, og som oddemann ledet han årsmøtene i mange år. Ifølge protokollene har vel ingen stilt flere spørsmål og hatt flere kommentarer på årsmøtene enn nettopp Arne Strand. God atmosfære Selv om Kaffestova i lange perioder slet i økonomisk motvind, hadde den mange trofaste kunder og et godt omdømme. Folk søkte til Kaffestova fordi man fant en trygg og hjemmekjær atmosfære. Best kom dette til uttrykk i den gamle Kaffestova. Etter at den flyttet til Bøndernes Hus, lignet Kaffestova mer på en hvilken som helst kafeteria. Mange skoleelever og lærerstudenter i byen spiste sin daglige middag på Stova, med priser som også en slunken lommebok kunne tåle. I tillegg verdsatte kundene god service og en vennlig og hyggelig betjening, noe som preget Kaffestova i alle år.

Kilder: Kaffestovas protokoller 1923-1991 Diverse årsmeldinger 50-årsberetning 1963 Rapport fra Landbrukssamskipnaden 1986

Nelius Hallan:

Kva kosta det å gå på ein kafé for 50 år sea? Notis i Levanger-Avisa 30. september 1963 I samband med at det i år er 50 år sea Kaffestova på Levanger tok til, så kan det vera verd å sjå litt på prislista styret sette opp i møte 19/9 1913. Ein trong ikkje å bruke ein 5-kroner for å eta seg mett. Ein kom langt med ei krone, om ein ikkje var alt for svolten. Her er prislista: 1 kopp kaffe 1 kopp te 1 kopp sjokolade 1 stort glass melk 1 lite glass melk 1 stort glass fløytemelk 1 lite glass fløytemelk 1 smørrebrød med ost 1 smørrebrød med kjøtt 1 smørrebrød med sild og egg 1 smørrebrød med laks 1 vaffel med berre smør

10 øre 10 øre 20 øre 10 øre 7 øre 15 øre 10 øre 7 øre 7 øre 10 øre 10 øre 4 øre

1 vaffel med smør og ost 1 lefse 1 potetkake med berre smør 1 potetkake med smør og ost 1 stort glass tjukkmelk 1 lite glass tjukkmelk 1 stor porsjon rømmegraut 1 liten porsjon rømmegraut 1 stor rømmebunke 1 liten rømmebunke 1 flaske brus 1 flaske selters

5 øre 7 øre 5 øre 7 øre 12 øre 8 øre 50 øre 35 øre 25 øre 15 øre 20 øre 15 øre

Ja, dette var prisene for 50 år sea. Kva er dei i dag? Og brøa som dei serverte var minst dobbelt så store som nå. Og enda lønte det seg å drive. Det er mykje som har endra seg med åra. Om det er til det betre overlet eg til andre å segje frå om.

Birgitt Reistad og Jon Steinar Munkeby:

Om å lete etter røtter – og tilfeldigheter Et par fra Østlandet var i vinter i Australia for å besøke hennes tante på 90 år. De traff også tantens nabo David, som fortalte at han hadde norske aner. Familien hans hadde gjennom flere generasjoner tatt vare på et brev, skrevet i Levanger i 1861. Avsender var en familie som ikke hadde hatt kontakt med en sønn/bror på mange år, og som ikke hadde visst hvor han oppholdt seg. Men så hadde de hørt av naboer som hadde familie i Australia, at disse slektningene hadde snakket med ham der. Dermed gikk brevet ut i verden og nådde fram til rette vedkommende, Christian Martin Dahl, som var Davids morfars far. David spurte om gjestene fra Norge kanskje kunne finne ut om han fortsatt hadde familie i Norge. De lovte å prøve, og fikk tilsendt kopi av brevet. Tilbake i Norge begynte de å søke litt på internett, fant fram til Levanger historielags hjemmeside og tok kontakt med lederen Ola Indgaard. Så begynte snøballen å rulle, flere personer i Levanger ble satt i arbeid, og de fant etterkommere ved å lete i gamle kirkebøker og folketellinger. Historielaget tok kontakt med slektninger i Trondheim, bl.a. Ingrid Søreid, født Wighammer, som har bodd i Levanger som barn. Og David har fått beskjed om at hans firmenning og hennes familie gjerne vil ha kontakt med ham. Et resultat av tilfeldigheter - og litt gransking av kirkebøker.

Brevet fra 1861 Levanger Den 17 Oktober 1861 Kjære Søn Vi sender dig en kort underretning om vor Stilling Hjemme, du tror formodentlig at vi alle er ved Døden afgaaen siden der ingen underretning har givet os, men da er det vor Pligt at opsøge dit for inneværende Sted, da vi har af andres Underrætning hørt at du skal være i Australien. Den Underrætning har vi faaet af Murmester Sørnsens Kone fordi han har underrættet hende derom. Og ligeledes har Peter Bek..lund skrevet i Brevet til sin Moder og sagt at han har talt 41

med Dig. Det forekommer os noget betænkeligt da vi ingen Underrætning har faaet ifra dig siden din sidste Skrivelse fra Tromsøe. Saa er det nu vaar Hensigt at underrætte dig om vor Stilling Hjemme. Begge dine Forældre er i Live og er friske og bor her paa Levanger, den Gaard vi havde da Du reiste har vi solgt og har bygget ….isteden, saa maa vi nu underrætte dig om …. fem 5 levende Søskende, Din eldste Broder Thorvald arbeider nu som Farversvend hos Ole Eide paa Levanger Og jeg Anton er nu i Lære hos Garver Anshuus som nu er i Australien. Din Søster Jørgine Tjæner hos en Handelsmand paa Namsos, Hanna og Anna er bægge hjemme hos sine Forældre, saa vel Søskende som Forældre lever meget godt og vel. Din Broder Johan er ved Døden afgaaen for omtrent 3 aar siden, han var ogsaa Søfarende og havde eget Fartøi, og hans Stilning var udmærked godt. Hans Kone og Datter Anna lever i en god Forfatning. Din Broder Lauritz som ogsaa var Søfarende og reiste fra Christiansund paa en Reise til Amerika med Captain Mükkelbost og døde ombord paa Skibet i Havana i den gule Feber. Din Fader er Vandledningsindspektiør paa Levanger og Lønnen er 30 s.daler Aarlig. I sommer har han Anlagt et Wandspring hos Jelstrup paa Nordre Røstad og et hos Møller som er gift med Apoteker Hauans Datter og til næste Sommer skal han anlægge to 2 Wandspring et 1 hos H. Jelstrup paa Moe og et 1 hos Lensmand Lynum paa Brosvet, og det tredie 3die skal blive paa Steinkjær. Vi er alle syselsat med Arbeide og lever alle i en Fredelig Stilning. Du maa skjønne at din Moder er rask da hun alene reiser paa Nordlands Markederne med Varer som din Fader selv har bearbeidet. Jeg beder dig at fortelle mig om din Wandring siden du forlod Norge, fortel mig hvorledes du synes om det i denne Werdensdel og fortæl mig om din Stilning, hvorledes du har det med din Helbred og om du nogensinde tænker paa at komme Hjem da vi længes efter at se dit Ansigt. Du har formodentlig truffet Nordmenner paa det Sted da det er saa mange som har reist. Der har reist fra Levanger f.Ex Garver Anshuus, Murer Sørnsen, Johan Eide og Anders Stavrum som er en Broder til Madam Eide og flere andre her i Engnen. Det skal være trætten 13 Nordmenner i et Selskab og deriblandt skal Garver Anshuus være. Jeg skal fortelle dig og optengne nogle som er afgaaen ved døden siden du reiste. F.Ex den store Eddie, Paul Wold, Gustav By. Og du hilses fra Frederik Bremer og Madam de spørger saa ofte efter dig. Og glem ikke min Broder at skrive os til vi ønsker det gjerne om det var med første Post. Og fortæl mig om du synes at have nogen Fortjeneste eller om du lider Mangel, sig mig om du arbeider paa at grave Guld eller om du har noget andet arbeide, om du arbeider i Selskab med andre paa gravning eller om du er leiet af nogen. Sig mig om du har været i Kalifornien og forsøget at grave Guld eller ikke. Jeg spørger alene for min broder i denne Rætning fordi han har lyst til at reise paa et af de steder men skriv om det er nogen Nytte deri. Og naar du Skriver mig til da underret mig om opholds-Steder og Stedets Navn, naar 42

det hender en anden gang at vi skriver til dig at vi med tryghed kan faae det til dig med en gang. Forøvrigt kan jeg fortelle dig om at Brendeviins-Drik er hadet for det meste her på Levanger. Du må vel troe at det vil være en Glæde for os om du er en ordentlig og Omhyggelig Søn. Jeg skal fortelle dig om at Arbeidsfolk er det knabt om her paa Stedet, en simpel arbeider kan opnaae i Dagløn omtrent 2 ort. Jeg beder dig at underrett mig om hvorledes du har kommet over ifra Europa til Amerika som vi har hørt af andre og der ifra til Australien. Og tilsist beder jeg dig at skrive mig til. Wær flittig hilset fra os alle sammen, og vi ønsker at Herren maa bevare dig paa din Wandring, du maa vandre meget forsiktig, thi der er mange Strikker i Weien for os Mennesker, du maa altid Gud med dig i alle dine foretagender og tænk paa ham i Nødens Tid. Vi skjønner at det er dit ønske at komme tilbage til Norge men det kan vel være Hindringer i Veien som kan holde dig tilbage som vi ikke kan Vide. Lev vel i Herren. Anthon Marthin Dahl, Din Fader A. Dahl, Thorvald Dahl og din Moder Jørgine Dahl og dine tre Søstre, Hanna, Anna og Jørgine Dahl See at tref Johan Rostad han kjenner os godt og er en god Wen. Du må søge at finde Johan Røstad han er i Banagen og arbeider hos en Engelsk Skomager Petter Møller i Bækvoartz Næinvitz han er et søskenbarn af Jens Norman og kjender os godt.

Oversikt over noen etterkommere etter Andreas Dahl, Trondheim Dette er en meget ufullstendig liste; det finnes mange flere etterkommere etter Christian Martins søsken her i Norge. Oversikten er tatt med som et eksempel på at en kan finne fram til nålevende familie ut fra et tilfeldig møte og et brev. Det kan være en spennende oppgave for interesserte etterkommere å nøste opp flere tråder og lage en mest mulig fullstendig slektstavle. Indflyttede 1839 fra Trondheim til Levanger: Hattemager Andreas Dahl f. 1801 kone Maren Jørgine f. 1798 Barn: 1. Johan Andreas f. 08.06. 1826 i Trondheim. 2. Christian Martin f. 12.01. 1828 i Trondheim 3. Johanna Marie f. 17.02. 1829 i Trondheim. Død 1873. Blind. 43

4. Laurits 5. Maren Jørgine 6. Thorvald Carenius 7. Anna Marie 8. Anthon Martin 9. Peter

f. 20.12. 1832 i Trondheim f. 27.12. 1834 i Trondheim f. 07.05. 1838 i Levanger f. 29.09. 1840 i Levanger f. 25.11. 1842 i Levanger f. 31.12. 1844 i Levanger

Andreas Dahl var hattemager i Levanger og politibetjent fra ca 1842. Anthon Martin Dahl (nr. 8) f. 1842. Garverimester g.m. Serine Jokumine Johnsdatter f. 18.04. 1839 i Skogn Barn: 1. Anna Oline f. 27.10. 1864. Død ? år gl. 2. John Olaf f. 20.05. 1866 3. Johan Andreas f. 02.08. 1869. Død 2 dager gl. 4. Ingvald Antonius f. 10.05. 1872 5. Sofie Johanne f. 04.04. 1875

Ingvald Antonius Dahl (nr. 4) f. 1872. Rørlegger g. m. Birgitte Hegle fra Frol. Døde 52 år gl. Drev restauranten på Jernbanen.

Ingvald Antonius Dahl

Birgitte Dahl

Barn: 1. Jenny 2. Odd 3. Trygve 4. Rachel f. 21.5.1906 5. Åse Antonie Rachel Dahl (nr 4) f. 1906 g.m. Christian Olaus Wighammer, Trondheim. Farmasøyt på Levanger en tid. Arbeidet i Nord-Norge, senere gård i Åfjord. Barn: 1. Birgith f. 1932 2. Ingrid f. 1933 i Harstad. Bodde som barn flere år i Dahlgården i Sjøgata. Gift Søreid. Bor i Trondheim. 3. Christian f. 1939 4. Aase f. 1945

Rachel og Jenny bader i Trondheimsfjorden.

Sofie Johanne Dahl (nr 5) f. 1875 g. 26.04.1899 m. Nils Anthon Petersen f. 1872 i Verdal. Maler. Drev i mange år malerforretning i Levanger. Barn: 1. Inga Petra f. 21.03. 1900 2. Sverre Asbjørn f. 05.03. 1903 3. Sofie f. 07.02 1905. Død 11.02. 1905. 4. Sigrid f. 25.08. 1906 5. Solveig f. 21.01. 1909 6. Borghild f. 10.08. 1914 7. Judit Antonie f. 17.11. 1917. Død 20.8. 2008

Brevet som kilde Folk som er interessert i Levangers historie, må være evig takknemlig for at dette brevet er tatt vare på i alle disse årene. I tillegg til de personlige opplysningene om familien, får vi mange små innblikk i livet i Levanger by. Her dukker mennesker og begivenheter frem, samt opplysninger om arbeidsliv og utvandring. Vi får bl.a. vite at det ble innlagt vann hos Jelstrup på nordre Røstad i 1861, og at Jelstrup på Mo og lensmann Lynum på Brusve skulle få ”Wandspring” året etter. Lønnen for en ”Vandledningsindspektiør” var 30 spesiedaler, og en simpel arbeider kunne få 2 ort i daglønn. Skulle noen av leserne vite om korrespondanse med utvandrere, er skriftstyret og historielaget takknemlig for å få låne brev for registrering og avskrift. Skriftstyret Alle fotografier er utlånt av Ingrid Søreid.

Rachel Wighammer med døtrene Birgith og Ingrid.

Christian og Rachel Wighammer med Ingrid f. 33 og Aase f. 45, fotografert i hagen bak Dahlgården i Sjøgata 24.

Ingrid Søreid, f. Wighammer.

Judit Petersen, 1935.

Judit på brygga med venninner 17. mai 1931.

Venninneflokk i Levanger sommeren 1926. Judit Petersen nr. 2 i første rekke.

Solveig, Asbjørn og Borghild Petersen.

Eli Lunnan:

Gutten som gjemte seg i tårnet – og Bachs Toccata i d-moll Lett var nok ikke Ingolf Hansens start her i livet. Han ble født 4. mai 1949 i Oslo, og var foreldrenes eneste barn. Den gangen var det ikke muligheter for skolegang i nærmiljøet for barn født med psykisk utviklingshemming. Ingolf måtte innom flere institusjoner, og følelsen av å ikke bli forstått var sterk. "Automatisk går tankene nesten femti år tilbake i tid - til vårt første møte med Ingolf'”, skrev Torbjørg Reinan i minneord over Ingolf i Levanger-Avisa i 2007. "En stor, men allikevel "liten" gutt som skulle reise fra far og mor for å gå på internatskole på Røstad, 60 mil heimefra. Vanskelig for noen og enhver, også for Ingolf. Vanlige skolefag var ikke hans sterkeste side - derimot musikk, men det var ikke fag dengang. I bagasjen hadde Ingolf et trekkspill og en torader. Bestyrer Ola Vandvik fikk en idé: Hva med en spilletime i uka? Kanskje han da ville finne seg mer til rette? Leif tok på seg jobben. To "Trekkspillmenner" fant tonen fra første stund. Ingolf fikk komme heim til oss på besøk, og ble fra da av en del av vår familie. Han forbauset oss til stadighet, og vi opplevde at vi hadde like mye å lære av han som han av oss. Hans medfødte musikalitet var noe helt spesielt, nesten ufattelig." Etter barneåra på Røstad off. skole flytta Ingolf tilbake til Oslo, og han ble nå innskrevet som elev ved Ragna Ringdals Daghjem og Skole på Torshov. Men hver sommer i mange år var han tilbake i Levanger, han hadde gode venner og følte seg heime her. Og han kom også til å holde telefonisk kontakt med dem i mange år. Organist i Torshov kirke var komponisten Knut Nystedt, og de ble tidlig kjent med hverandre. I sitt 94. år skriver Knut Nystedt: "Vi besøkte ham alltid på hans fødselsdag 4. mai. Han kom ofte på besøk hos oss. Da hendte det at han gikk bort til pianoet og spilte en melodi og spurte om jeg kjente den. Nei, sa jeg, hvor har du hørt den? - Jeg hørte den i radio fra Danmark i dag morges." Slik som Røstad off. skole tidlig var i gang med musikkorps for elevene, var Ragna Ringdal-gruppen banebrytende når det gjaldt teater for elevene. 49

Oppførelsen av "Kardemomme by" ble en stor suksess som også ble vist i NRK. I rollen som trikkefører Syversen kunne Ingolf få vise at de begge behersket trekkspillet med bravur! Nå ble Ingolf oppdaga av Erik Bye. Han ville lage et eget TV-program om denne spesielle gutten og hans medspiller Knut Nystedt. Programmet het "Gutten som gjemte seg i tårnet", og det ble vist i NRK 22. mars 1978. Seinere, i 1987, ga Erik Bye ut memoar-boka: "Å skyte en teddybjørn", og der er ett av kapitlene viet Ingolf.

Og her siterer vi fra Erik Byes bok: "Det hele begynte for mange år siden da Ingolf for første gang nærmet seg et orgel. Piano og trekkspill behersket han godt, syntes han, men drømmen var hele tiden å få spille på et orgel. Mens han var elev ved Røstad offentlige skole i Levanger, gikk han regelmessig i kirken - kanskje en del for gudstjenestens skyld, men i all ærlighet; mest på grunn av musikken. Det store orglet overveldet ham med sin majestetiske skjønnhet. Men hvordan, hvordan skulle han noensinne komme i nærheten av et slikt instrument? Hvordan skulle han få prøve seg? Ingolf fant løsningen. Han begynte å gjemme seg i tårnet. Etter gudstjenesten, når menneskene toget ut av kirken, listet han seg raskt opp vindeltrappen til kirketårnet og sto der og ventet til de siste var gått og til kirketjeneren hadde stengt dørene. Så fant han veien til orgelgalleriet og begynte, forsiktig, forsiktig, å lete seg fram til hvordan alt virket. Det hendte han gjemte seg i tårnet på hverdager også. Han visste når kirketjeneren var inne på hverdagene for å rydde eller gjøre annet forefallende arbeide. Da smatt han inn gjennom en dør og listet seg et stykke opp i tårntrappen og ventet til kirketjeneren gikk. Deretter fulgte timer med hemmelige øvelser inntil han kom seg usett ut av en bakdør som hadde en lås som kunne smekkes igjen bak han. Det gikk ganske lang tid før Ingolfs hemmelige orgelspill ble oppdaget. Folk hadde nok hørt toner fra kirken når de gikk forbi, men tenkte selvsagt at det var organisten som øvde seg, eller at noen var i ferd med stemming og vedlikehold av orgelet. De reflekterte ikke noe særlig over det, og Ingolf fortsatte å gjemme seg i tårnet og vente på et beleilig øyeblikk. I lengden gikk det jo ikke. Det måtte oppdages en dag. En kvinne som bodde tvers over vegen fra kirken begynte etterhvert å stusse over tonene som kom fra orgelet på mandager. Hun syntes også det ble spilt svært lenge - for lenge, og for ofte, til at det kunne være vedlikeholdsarbeide. En dag da hun traff organisten Paul Okkenhaug, spurte hun ham like ut om han satt søndag som hverdag, på de utroligste tidspunkter, og øvde seg på orgelet. Okkenhaug svarte at 50

han ikke tilbragte særlig tid i kirken utenom gudstjenesten, og ba damen ringe ham neste gang hun hørte underlige lyder fra orgelgalleriet. Det varte ikke lenge før Ingolf ble knepet, in flagranti - mens han satt ved orgelet, for opptatt av sitt spill til å legge merke til at folk var kommet inn i kirken. En viss type mennesker ville etter all sannsynlighet ha holdt en skjennepreken for den storvokste gutten fra en skole for psykisk utviklingshemmede. De ville ha fortalt ham hvilket kostbart instrument et orgel var og bedt ham holde opp med disse besøkene i kirken. De ville også, ganske sikkert, ha sendt en rapport til skolen hans. Men Paul Okkenhaug gjorde ikke noe av dette. Han ba gutten spille videre og hørte på ham med forundring og interesse. Nå kunne han jevnlig gå opp på orgelgalleriet og følge med når Okkenhaug øvet eller spilte under gudstjenestene. Ingolf "hang" da nesten over ryggen til sin venn og observerte og lærte. Det kunne nok være slitsomt for organisten av og til, for Ingolf kunne være ganske overveldende i sin iver etter å lære, men Paul Okkenhaug var en mann med stor tålmodighet og vilje til å hjelpe. Noen undervisning i orgelspill i vanlig forstand var det ikke tale om. Å lære noter, for eksempel, lå utenfor Ingolfs rekkevidde - det hele måtte skje etter " lytt, se og gjør det selv-metoden". Men etter denne metoden viste Ingolf en åpenbar musikalsk begavelse, en forbløffende evne til å lære, til å ta etter det Okkenhaug gjorde, og fremfor alt til å huske det han hadde lært. Paul Okkenhaug syntes at han fikk mye igjen for sin tålmodighet med gutten som en gang gjemte seg i tårnet, en gutt som var født med en hjerneskade og som hadde lidd mye vondt, vært regnet for "vanskelig" og sendt fra institusjon til institusjon. Musikken skulle kanskje bli hans viktigste ankerfeste i tilværelsen. Her oppe på orgelgalleriet i Levanger kirke opplevet Paul Okkenhaug at noe skjedde med Ingolf. Det fant sted en slags forløsning, gutten fant en ro og trygghet på seg selv, på dette at han faktisk hadde noe å yte, noe som var hans, noe som ikke hver og en i hans omgivelser kunne gjøre ham etter. Man må ikke spørre Ingolf hva musikken "betyr" for ham. Han forstår ikke spørsmålet, eller rettere sagt, han later som han ikke forstår det fordi han synes spørsmålet er dumt. "Musikk betyr ingenting", sier Ingolf. "Musikk bare er.” Etter at Paul Okkenhaug døde i 1975 fortsatte Ingolf å holde kontakt med Magnhild og hennes familie i mange år – han ringte rett som det var for å slå av en prat. Det kunne bli både lange og korte samtaler, alt etter som. Når han ville høre hvor mange franske organister vi kjente, ble nok samtalene korte. Han var ikke interessert i å snakke mer hvis han ikke fikk klare svar! Eller han 51

kunne ringe i ren frustrasjon over kamerater som prøvde å lure han, eller hjemmesykepleien som ikke fungerte helt. Her var det nok problemer på begge sider, vil vi tro. Men han var tidlig veldig interessert i om det fantes opptak av orgelmusikk fra Levanger. Takket være en samling av gamle lydband fant vi både noen improvisasjoner og også et opptak av radiogudstjeneste i 1950-åra med sogneprest Martin Tveter og organist Paul Okkenhaug, som vi sendte han. Da var den gamle liturgien i bruk, og det var den Ingolf helst ville høre. De mollstemte folketonene på de gamle salmene ble gjerne avslutta med en lysere durklang som hang igjen i kirkerommet. Ingolf fikk også tilsendt et par orgelpiper fra "hans" kjære gamle orgel. Siste gang Ingolf besøkte Levanger, fikk han prøve nyorglet i kirka, en stor opplevelse både for han og de som var tilstede. Og Erik Bye skriver videre: "Vi er tilstede ved ett av de mange musikalske møter gjennom årene mellom komponisten og organisten Knut Nystedt og Ingolf Hansen, tidligere elev ved Ragna Ringdals Daghjem og Skole i Oslo. Torshov kirke er tom for øyeblikket, og slik har de mange ganger sittet for seg selv oppe på orgelgalleriet, og Ingolf har fått boltre seg med det mektige instrumentet. Ofte er han på galleriet når Knut Nystedt spiller under gudstjenester, og mange ganger har Knut latt Ingolf spille postludiet, og gitt menigheten sin musikk på vegen ut av kirken. Ingolf kan et vell av salmer og orgelstykker utenat, men mest liker han å leke seg med tonene, komponere mens han sitter der. Finne fram til sitt eget postludium, som kanskje vil bli hørt bare en gang, for han spiller aldri et stykke likt to ganger, og hans komposisjoner kommer aldri på trykk. Ber du han gjenta noe for deg, gjør han det gjerne, men alltid litt forskjellig fra forrige gang han spilte den for deg. Knut Nystedt undres over denne gutten og kaller ham en sjelden musikalsk begavelse. "Slutt i dur!" sier Ingolf. "Nei, Ingolf, det går ikke", svarer Knut. "Joda, det går. Du må slutte i dur!" Ingolf står bak Knut og bøyer seg over akselen hans for å få bedre oversikt over notene. Han gjør dette, selv om han ikke kan lese noter. Han kjenner Bachs Toccata i d-moll og vet at organisten snart nærmer seg avslutningen, det fullkomne klimaks i dette stykket. Men han vet også at Bach har skrevet det slik at det avsluttes med en mektig moll-akkord. Dette er det eneste ved Bachs komposisjon som han ikke er helt fortrolig med ... "Slutt i dur, da Knut!" ber han. Men Knut gjør ikke det. Han avslutter slik Bach har skrevet stykket, og Ingolf gir tydelig til kjenne at han er skuffet. ”Å, nei da," utbryter han og holder seg for ørene. 52

"Hør nå her, Ingolf," sier Knut. "Det stykket må spilles slik Bach skrev det. Vi kan ikke uten videre forandre på mesterverker, vet du. Du vil da ikke at vi to skal sitte her og pynte på Bach?" "Nei," svarer Ingolf. "Ikke pynte på'n akkurat. Men jeg er sikker på at han ville ikke hatt noe imot om vi sluttet i dur. Han ville ha hørt at det var riktig. Alt må slutte i dur!" " Du får spille litt og slutte i dur selv, da, "sier Knut og bytter plass med Ingolf ved orgelet. Og Ingolf spiller. Ikke Bach, men noe som høres nesten som Bach. Noe som kommer innenfra. Noe som er både Johann Sebastian Bach og Ingolf. Han virker, der han sitter, som om han aldri har gjort annet enn å spille på et stort kirkeorgel. Føttene danser drevent mot pedalene og hendene farer rett som det er opp mot den lange raden med knotter over tangentene og finner fram stadig nye klangvariasjoner. Han spiller og han leker med knottene, det kunne nesten se ut som han sitter der og er los på et mektig romskip av lyd, hans ansikt lyser av barnslig iver og glede. Han spiller i moll. Men hele tiden lyder det nesten som Bach, og Knut står der bak Ingolf og følger alvorlig med. "Nå skal du høre, Knut," sier Ingolf. "Nå skal jeg snart slutte, og da skal det låte slik. .. !" Det er som om orgelet nesten løfter seg og kirkemurene skjelver under Ingolfs siste, overveldende, altbeseirende durakkord. Knut nikker bifallende, og i Ingolfs ansikt står triumfen tegnet i tydelige linjer." En februardag i 2007 oppdaga vi dødsannonsen. Veldig enkel, uten kors eller ”Vår kjære". ”Ingolf Ove Hansen. På vegne av venner. Bisettelse fra Vestre krematorium, Krypten kapell 8. mars 2007.” Blomster ble sendt fra venner i Levanger. Det lille kapellet var overfylt av venner som ville følge Ingolf den dagen. Ingolf som hadde hatt så spesiell plass i deres liv. Og organisten spilte tilslutt Bachs Toccata i d-moll, - og avslutta i dur…

Knut Vodal:

Andreas Vodahls dagbok fra 1916 Reisen Chile – Norge Innledning Etter to år i Chile reiser Andreas Vodahl heim til Norge. Da går turen først med båt langs kysten av Chile. Så blir det en ukes venting i Santiago, deretter tog tvers over hele kontinentet til Buenos Aires i Argentina, der han etter vel tre ukers venting reiser med båt over Atlanterhavet og nordover mot Norge og Kristiania. Dette er midt under 1. verdenskrig, og båten blir satt under engelsk bevoktning når de kommer til britisk farvann. De passerer også gjennom minelagte områder før de kommer til Orknøyene, der han får bli med en båt til Norge. Da han ankommer Kristiania den 21. juni 1916, har det gått 2 1/2 måned siden han reiste fra Chile!

En del stedsnavn som er nevnt i teksten, er merket av på kartet over midtre deler av Sør-Amerika. Andreas Vodahl brukte 6 uker på turen fra Chuquicamata i Chile til Rio de Janeiro.

I påska 2008 var jeg i Sør-Amerika, og reiste i Andreas sine spor fra Santiago i Chile, via Valparaiso, over Andesfjellene til Mendoza, og til Buenos Aires. Det var litt spesielt å se den nå nedlagte jernbanen som svinger seg oppover Andesfjellene, med bruer og tunneler, og som slutt kommer ut på argentinsk side. Vi besøkte også steder som han skriver om, bl.a. den spesielle havnebyen Valparaiso, som er med på UNESCOs liste over verneverdige byer, med sine fargeglade hus som ligger oppover fjellsidene, og med sine 27 ascenpores, dvs. ”klatrende” trikker. Vi så da vi reiste med en av dem, at de ikke var blitt modernisert siden Andreas reiste med dem, og beskrev dem! I Santiago var vi opp på Cerro san Christabol, med den store statuen av Jomfru Maria på toppen, oppe i Andes stopper vi ved Lago del Portillo, Lake Inca, og i Buenos Aires besøkte vi bydelen Tigre, som ligger i et deltaområde. Å reise fra trygge Levanger til Sør-Amerika, tar ca. et døgn med fly. Den lengste etappen var på 15 timer fra Paris til Santiago, og det synes vi er lenge. Men vi har ingen grunn til å klage, sett i forhold til den tiden Andreas brukte i 1916! Turen vår ble litt spesiell for meg, da jeg hele tiden hadde Andreas’ reiseskildring i bakhodet, og jeg er takknemlig for at han var så flink til å skrive dagbok, og til å ta bilder og sende postkort.

Dagbok fra reisen 7.4. - 21.6. 1916 7de april. Fredag. Reiser fra grupen kl. 6.30. Koldt er det, saa baade ”sweeter” og overfrak er godt at ha. På stationen er mødt op Koch, Isuig og Swart. Vel 1/2 8 ruller saa toget nedover, og farvel Chuquicamata. I Calama kommer Cappelen Smith med sekretær Robbins om bord, og vi reiser saaledes sammen. Spiser lunch sammen med dem, men ser forresten ikke stort til dem, da de arbeider i en anden vogn. Over middag blir det varmt og ensformig. Idet det eneste som man merker er de mange ensformige ”salitre afrecuas” paa begge sider av linjen. Ankom Antofagasta kl. 1/4 5 og gaar straks til Ducan Fox & Co., og faar fat paa min billett til Huasco. Træffer Bates og Kreeps. Tar ind paa Grand Hotel hos Leker. 8de april. Lørdag. Straks Anglo-Sudamerican Bank er aapnet kl. 9 gaar jeg ind for at faa mine ”drafts” paa Buenos Aires. De er sene i vendingen, og kl er 9 1/2 før de er ferdige, og da ”Huasco” skal gaa kl. 10, løper jeg ned til kaien, tar farvel med Bates og Kreeps og blir rodd ombord med mine kufferter, ca 20 min. rotur. Faar lugar sammen med en Mates Medovic fra Jesina Ausonia. ”Huasco” gaa 10 1/2 f.m., ikke meget sjøgang. 9de april. Søndag. Intet av interesse. Kl. 7 aften ankommer vi til Coquimbo og blir liggende etpar timer. 55

10de april. Mandag. Lidt høy sjø om morgenen og ”Huasco” ruller noksaa meget. I middagstiden faar vi se høiderne omkring Valparaiso, og kl. 1 er vi paa havnen. Sjøen er ubehagelig urolig. Straks ”the captain of port” har gaat fraborde blir vi omsværmet av dusinvis av baatmænd, som slaas om at komme om bord og klatrer op overalt. Jeg tar en av dem og kommer omsider i en baat som kastes som et nøtteskal. Kommer vel iland og efterat ha gaat gjennem toldboden tar ind paa Rolfs Hotel, mens baatmanden ror ut efter mine kufferter som ogsaa maa gjennem toldboden. Aapner en av dem og faar dem paa en vogn og ut til Expreso Villalonga Calle Blanco 399 hvor de skal staa til mandag 17de. Opsøker om eftermidagen generalkonsul E. Rosenquist calle Condell 51 for at faa et pas, og skal komme igjen den 11te. 11te april. Tirsdag. Gaar lidt rundt paa høiderne og beser byen. Husene her er bygget opefter fjeldsiden, og der farer ”ascenpores” elevatorer op til det øverste nivaa, dvs. vogne som gaar paa skinner ca 45 gr., og trukket av en kabel saaledes at naar en gaar ned, gaar den andre op. Det koster 10 centavos hver vei. Reiser ved middagstid en tur med jernbanen til Vina del Mar, som har en utmerket strand. Kommen tilbake gaar jeg op til generalkonsulen og faar mit pas. 12te april. Onsdag. Tar express kl 7.30 fra Valparaiso til Santiago, med ankomst kl. 11.30. Turen ikke særlig interessant. Visum fra konsultatet i Valparaiso, Chile, 1916. Omegnen av Limacha pen. Noksaa stor stigning i fjeldene. Tar en drosche til Hotel Milan, men ingen værelser, saa jeg tar ind paa Grand Hotel. Prisen er her 18 pesos døgnet med kost. Gaar om eftermiddagen en tur op til Cerro Santa Lucia, som ligger midt i byen og er uanmindelig pen og vedligeholdt. 13de april. Torsdag. Beser Santiago. Om kvelden i Teatro Paliteama, hvor det amerikanske varieteselskap Bell optreder. 56

Cerro san Christobalhøyden med Jomfru Maria-statuen, Santiago 2008.

14de april. Fredag. Bestiger om formiddagen Cerro San Cristabol, som er over byen og noksaa drøi i varmen. Paa toppen en statue av Jomfru Maria. Om eftermiddagen opsøker jeg Leif Balchen i American Store Factory, og han kommer efterpaa og spiser middag paa Grand Hotel. 15de april. Lørdag. Gjør en del indkjøp, og er om kvelden til middag hos Balchen. 16de april. Søndag. Reiser fra Santiago kl 12.40 em. med ordinært tog med ankomst til Valparaiso kl. 6 aften og tar ind paa Rolfs Hotel. 17de april. Mandag. Gaar efter frukost hen til Expreso Villalonga og kjøper min billet til Buenos Aires. Billetten koster £13-15-7, og for mine 152 kg bagage maa jeg betale £ 4-4-9 for de 102 kg. Derefter reiser jeg atter en tur til Vina del Mar, og kommer tilbake i middagstiden. Gaar rundt lidt paa høiderne om eftermiddagen. Kl. 7.30 aften gaar toget. Der er over 100 italienske reservister, som skal reise i en special vogn, og der er mødt op mange mennesker for at si farvel til dem. En masse damer med blomster. Der er svær begeistring blant dem, og levenet gjentar sig ved hver station hvor folk er mødt frem. Vi kommer op til Los Andes km. 141 ved midnat, og tar ind paa hotel Sud-Americano hvor jeg kommer tilro i ettiden for atter at bli vækket kl. 5, da opvarteren naar man kommer 57

Den sørlige halvkules høyeste fjell, Aconcagua, 6958 moh, 2008.

ut staar med regning 13 pesos i haanden før man har faat frokost. Der er et sidespor til hotellet, hvor toget kommer ind, og det gaar kl. 6.45 morgen. 18de april. Torsdag. Toget gaar fra Los Andes kl. 6.45 morgen, og da vi kvelden i forveien hadde kjøpt billetter til sæter kom man snart i orden. Jeg

Mot grensa til Argentina, ca. 3000 moh, 2008.

Mot Andesfjellene. Den nedlagte jernbanen på andre siden av dalen, 2008.

hadde faat mit paa venstre side og det var det beste, da vi hele tiden hadde Rio Acancaqua paa den siden. Kl. 10 kommer vi til Juncal hvor den værste opstigning begynder. Her gaar jernbanen i en hesteskosving og nede i Juncal ser man toget høit oppe i fjeldsiden. Der er her en hel del korte tuneller, en 8-10 før man kommer til Caracales siste station i Chile. Like før vi kommer til Caracales passerer vi den lille indsjø Lago del Portillo, som er det vakreste punkt paa hele linjen. Vakkert blaagrønt ligger vandet mellom høie sneklædde fjelde. Der sies sjøen er ca 250 m dyb. I Caracales serveres lunch for 5 pesos, mens toget staar en halv time. Saa gaar vi ind i tunellen, 3200 m lang, ca 10 min, og kommer ut i Argentina ved Los Culvas. I Puenta del Inca kommer det det Argentinske toldvæsen om bord og sætter kridtmærker paa haandbagagen. I 8 tiden om kvelden kommer vi til Mendoza og spiser aften. Bytter tog og reiser videre kl 9. 19de april. Onsdag. Vaakner op paa den Argentinske pampa. Vi har et langt tog paa 23 vogner. Kom til Rufino kl. 10 fm. og ble staaende til kl. 2 pga. uheld paa linjen foran os. Dette forsinket os saa vi kom ikke til B.A. før kl. 10 aften i stedet for 7. Her mødte jeg Ragnar Petersen og tog ind paa Londres Hotel, Plaza de Mayo. 59

20de april. Torsdag. (skjærtorsdag.) Petersen kommer indom hotellet om formiddagen og vi spiser lunch sammen paa en tysk restaurant, Bavaria Calle Cangallo 776, hvor vi faar god mat. Efterpaa spaserer vi til Ertacion Rediro Central, hvorfra Petersen tar toget hjem. Jeg gaar saa indom den Skandinaviske forening i Calle Basavilbaso 1254. (Centro Escandinavo) hvor jeg titter lidt i norske aviser som de holder. Gaar efterpaa og ordner med mine kufferter paa Tuldstationen, hvor de skal staa til jeg reiser. Treffer Petersen til aftens. 21te. april. Fredag. (langfredag.) Idag er endnu mer helligdag end igaar. Om eftermiddagen en tur sammen med Petersen til Tigre, som er ca 3/4 times jernbanetur fra Angen. Her er den skandinaviske roklub. Vi tar en baat og ror en tur.

Buenos Aires 1916.

22de april. Lørdag. Ingen banker har aapne idag heller, og jeg faar gjennem Petersen en del penge i Mentajeros de la Capital Bartelome Mitre. 23de april. Søndag. Møter Petersen til frukost paa Bavaria. Efterpaa indom klubben, men ingen nye norske aviser. Petersen gaar hjem, jeg tar toget til Parque og gaar rundt indtil Hippodrome, hvor jeg gaar ind og ser paa sportsstevne som er svært kjedelig. 24de april. Mandag. Idag er banker og forretninger aabne igjen efter paaskeferien. Faar resten av min sheck hos Mensajeros. Uthører hos skibsagenter, 60

Botanisk hage i Buenos Aires 1916.

og finder ut at Kronprinsessan Victoria av Johnsons linjen, som netop er kommet ser ut til at passe best for mig. Er om bord og her har de en 10-12 kahytter. Lunch sammen med Petersen paa ”Zum Fursten Bismarck” Cangallo no. 450. Petersen arbeider atter idag, saa tar en spasertur om eftermiddagen i byen. 25te april. Tirsdag. Kan enda ikke med bestemthet faa vite naar K. Victoria gaar, men maa opgi turen til Batalden i Chaco, da agenten ikke kan garantere at vi ikke gaar før den 8de mai, antagelig blir det senere. Petersen skal idag reise op i landet, saa jeg blir alene. 26te april. Onsdag. Træffer en kjending fra Chuquicamata, Harper, som nu arbeider i Buenos Aires. Gaar paa Cinematograph om eftermiddagen. 27de april. Torsdag. Er om formiddagen en tur til Recoleta kirkegaard, som er ganske interessant at se, da den ligner en by med gater og gravkapeller overalt som huser. Ogsaa en tur til Palermo Park. Om eftermiddagen gaar ut til K. Victoria og træffer 1ste styrmand, og bestemmer meg for at reise med den. 28de april. Fredag. Er oppe i den svenske legation for at faa mit pas paaskrevet og skal faa det igjen mandag. Er sammen med Harper til lunch og gaar efterpaa til Allison Bell og betaler 200 pesos forskud paa mit billett. Er atter om bord og træffer Kapteinen og stuerten og bestemmer mig for kahyt no 6 paa styrbord side. 61

Fra kirkegården i Rocoleta, Buenos Aires, 2008.

29de april. Lørdag. Tar 9.27 toget til La Plata og kommer dit efter en times tur og spaserer op til Plazaen, som er temmelig stor. La Plata har bredere gater end B.A. og for det meste enetages huser. Kjører med sporvogn ut til La Plata museum, som ligger pent til i en park. Museet var som alle andre og har intet andet av særlig interesse end de lokale indianerrelikvier. Var ogsaa indom den zoologiske have som er like ved. 30de april. Søndag. Reiser ut til den zoologiske have Buenos Aires, og saa til Palermo Park og tar endel fotografier, sover middag, og gaar paa kinomatograf om kvelden. 1ste mai. Mandag. Er om formiddagen oppe i den svenske legation og faar mit pas igjen. 4 kr avgift. Gaar så ned til den engelske konsul og faar ogsaa hans underskrift, 2 shilling avgift. Spiser lunch sammen med Harper og gaar hjem til hotellet og sover middag til kl. 1/2 6. 2den mai. Tirsdag. Ventetiden begynder at bli lang. Kronprinsessan Victoria gaar neppe paa en uke endda, efter hva 1ste styrmand tror.

3die mai. Onsdag. Intet av interesse. Er om aftenen sammen med Sandlien, Svele og Storm. 4de mai. Torsdag. Gaar omkring sammen med Storm og træffer om eftermiddagen hans søster frk. Ingeborg Storm og gaar paa restaurant i pasasje Gurnes, høieste bygning i byen. 5te mai. Fredag. Træffer om kvelden to av Storms argentinske venner i café Paris. 6te mai. Lørdag. Er sammen med Storm til lunch og træffer efterpaa de to argentinere og gaar og beser lokalerne og maskineriet til ”La Prensa”, Visum Buenos Aires, 1916. største dagblad i B.A. (240 000) Efterpaa beser vi kongresbygningen. Er om kvelden op i byen til 1275 Provincias Unidas, og spiser aften hos frue Greiner, Storms tante, og gaar efter i kinomatograf der oppe sammen med Storm og damerne. Kommer hjem finder jeg kort fra Petersen som er tilbake. 7de mai. Søndag. Er om bord i K.Victoria om morgenen og faar den beskjed de skal reise tirsdag. Kjøper endel cigarer av stuerten. Reiser ut til Calegiales og møter Petersen og returnerer til byen. Gaar op til Sundt og saa sammen til Hippodromen. (væddeløpsbanen) træffer her Finne. (T.T.L.) Vædder en ”ganador” $2 paa heste Vino Vino og faar $31 igjen. Finne vinder 2 løp. 8de mai. Mandag. Gaar om morgenen til toldstationen ved jernbanestationen og faar mine kufferter utlevert og kjører med dem til K. Victoria, og faar dem ombord. Skulde træffe Petersen til lunch men gaar paa Bavaria istedet for Bismarck. Træffer ham heller ikke om kvelden. 9de mai. Tirsdag. Træffer Petersen til lunch og efter lunch kjører jeg ned til K. Victoria med mine kufferter for at reise som bestemt kl 3, men faar den beskjed at de ikke gaar før onsdag morgen. Petersen kommer ombord kl 1/2 3. Jeg gaar iland om kvelden og træffer Petersen og spiser aften paa ”Sportsman.” Kjører ombord ved 1 tiden. 63

10de mai. Onsdag. Endelig i 7 tiden begynder baaten at røre paa sig og vi bevæger os sagte utover, i det skiddenbrune La Plata vand. Det er 5 passagerer foruden mig. En norsk seilskipskaptein, en svensk ingeniør, Henrickson linjens representant i S. Amerika som skal til Rio, en svensk dame og en tysk dame som skal til Hamburg for at hente sin datter. Om kvelden i 8 tiden er vi jevnsides med Montevideo. 11te mai. Torsdag. Nu har vi klart sjøvand og jeg tar det første sjøbad. Herlig sjø, ingen sjøgang. 12te mai. Fredag. Vi ser av og til land, men ellers ingenting at se end maaser. 13de mai. Lørdag. Samme herlige veir, land paa babord side. Ingenting forresten. 14de mai. Søndag. I 10 tiden om morgenen begynder vi at nærme os Santos og er inde i havnen ved 11 tiden. Indløpet er interessant, idet vi gaar op en elv som svinger sig i hesteskoform op mot byen. Utmerkede dokker eller kaier findes her. Doktor og toldman kommer om bord og vi passagerer maa holde os i kahytterne, da vi ikke har lov at gaa med passagerer i Brasilien uten doktor. Gaar en kort tur iland om kvelden. Det er ubehagelig varmt.

Sao Paulo, Brasil 1916.

15de mai. Mandag. Er idag iland, ingen lastning av kaffe. 16de mai. Tirsdag. Hadde imorges tænkt at reise op til Sao Paulo, men det regner for meget, vi reiser istedet en tur ut til Guaruja, hvor en svenske Iverson har et hotel. Dette ligger ved havet og man reiser med baat fra Santos over elven og saa med jernbane. Interessant trip gjennem tæt urskog. 1/2 time fra byen. 17de mai. Onsdag. Reiser kl. 8 op til Sao Paulo. 2 timers tur. Svær stigning paa jernbanen da Sao Paulo høit over havet 670 m. Byen ikke særlig interessant. Tilbake kl. 6 om kvelden. Varmt om bord. Vanskelig at sove. 18de mai. Torsdag. Er om bord næsten hele dagen, varmt og fuktig. En ny passager frk. Margareta Flygare kommer om bord. Likesaa dr. Dusen begge svensker. 19de mai. Fredag. I dag blir vi endelig færdig med lastning og reiser kl 4. træffer St. Craix netop som vi gaar ut. En tysk dame fru Wissendorph kommer om bord som passager. 20de mai. Lørdag. Fin fint veir. Begynder at se fjeldene omkring Rio ved 10 tiden om morgenen. Kjender igjen Sukkertoppen. Kl. 1 er vi inde i havnen. Gaar ikke i land. 21de mai. Søndag. Kl. 1/2 10 tar vi en baat iland og tar 2 automobiler oppe i Avenida Rio Branca og kjører først langs stranden ut til Sukkertoppen. Her reiser vi med luftbane først til fjeldtoppen ”Urca” og derfra videre til ”Pao de Assucar”. Den første 220 m., og Pao de Assucar 400 m. storartet utsigt. Efter at være kjørt ned igjen tar vi 2 automobiler igjen og kjører ut til stationen for jernbanen til ”Coreovado”. Her mister vi netop 12-toget og maa vente til kl 1. Spaserer derfra op til næste station ca 3/4 time. Herfra kjører vi op med tandstang banen ca 15-20 gr. stigning. Oppe fra toppen ogsaa storartet utsikt over Rio og havnen. Spiste lunch paa 1ste station ovenfra. 22de mai. Mandag. Tar en launch iland om morgenen og gaar op i byen, men for varmt til at kunne bevæge sig meget. Kjøper kun nogle billeder og kort av byen og reiser om bord kl 4. 23de mai. Tirsdag. Forlater Rios havn ved 10 tiden om formiddagen. Ing. Henriksen gaar nu iland. Ser land hele dagen og passerer Cap Frio lidt før mørke. 65

Rio de Janeiro, 1916.

24de mai. Onsdag. Nu ser vi ikke land mere, men de første flyvefiske begynder at vise sig. 25de mai. Torsdag. Intet at se av skipe eller noget andet av interesse. 26de mai. Fredag. Samme ensformige liv. Vi gjør kun 9 knob da vinden og strømmen hindrer, baaten ruller lidt, saa damerne blir sjøsyke. 27de mai. Lørdag. Intet uten et seilskip paa styrbord om eftermiddagen og en flyvefisk, som flyr ombord om kvelden for frokost søndag. 28de mai. Søndag. Bare varmt. 28 gr C i vandet. 29de mai. Mandag. Varmere. 30de mai. Tirsdag. Varmt, men godt veir. 31te mai. Onsdag. Kl. 6 imorges passerer vi linjen og sydvestpassaten mærkes ikke mere, varmt er det. Kl 1 1/4 eftermiddag passerer vi St. Pauls Rocks, som ligger 0gr 55min 30sek nord, og 29gr -30gr vest. Nogle vulkanske fjeldtoppe midt i oceanet, fuglebjerg. Vi blaaser i fløiten og alle fugle flyr op. Om kvelden døpes Margareta Flygare, blir barbert af 1ste styrmand og faar to pøser vand over hodet i nærvær av alle passagerer og officerer. En dam66

per passerer foran i 10 1/2 tiden paa vei til Afrika. Vi hører traadløs at engelske kryssere ikke er langt borte. 1ste juni. Torsdag. Endda er det varmt og fugtig. Tar nogle fotos fra skipet, fremkalder dem om kvelden, men for varmt. 2den juni. Fredag. Nu begynder det at bli kjøligere. Vi gjør daarlig fart, bare 210 mil de siste 24 timer motvind. Overskyet. 3die juni. Lørdag. Ogsaa idag er det overskyet igjen. Middagsobservasjon, men farten daarlig. Nu er det behagelig kjølig. 4de juni. Søndag. En gresk damper passerer nær i 7 tiden om morgenen. Faar telegram om stort sjøslag i Nordsjøen. 5te juni. Mandag. Nu blir det hver dag koldere og behageligere. Vi faar lidt mer telegram om sjøslaget. 6te juni. Tirsdag. Nu er vi snart opimot 20 gr nord. Møter i 9 tiden Kronprinsessan Ingeborg, og 1 times tid senere Kronprins Gustaf av samme linje. Veksler signaler med dem. 7de juni. Onsdag. Staar imorges fra 1/2 9- 1/2 11 pga. reparation i maskinen. Nu er det ganske koldt og fin sjø. Har alt passert solens nordligste stilling og faar den mer og mer mot syd ved middag. Er nu 2 maaneder fra Chuquicamala. 8de juni. Torsdag. En engelsk krysser passerer ved 1/2 8 tiden om morgenen. Vi faar snart se land forut til bagbord side, og kommer efter en stund op til øen Tenerife med den høie fjeldtop Pico de Teide, over 12.000 fot synes langt ut over havet. Landet minder om Atacama dessert, og først da vi kom nær Santa Cruz (28gr, 30min N, og 16gr, 15min 9sek west af Greenwich) saa vi vegetation. Hit kom vi lidt før 4 om eftermiddagen og blev liggende for, da selve havnen er liten. Gik iland i 5 tiden op til hotel Victoria, hvor en svenske er vært. Dette hotellet ligger ved Playa Conatitucion. Fik to automobiler og kjørte op til en liten by, La Laguna oppe paa høiden. Veien snor sig her op med mange kurver. Turen vakker men lidt for sent, det var dag lyst endnu saavidt da vi kom tilbake kl 1/2 8. Sover paa hotellet. 9de juni. Fredag. Staar tidlig op og gjør nogle indkjøp. Reiser ombord i 1/2 10 tiden og gaar videre 11. Friskt og kjølig er det nu, ca 17-18 gr. C. 67

Tenerife, Canariøyene, 1916.

10de juni. Lørdag. Er paa høide med Madeira ca 32gr. ved middag, men kan ikke se den. Koldt, 18 1/2 gr i vandet. 11te juni. Søndag. Pinsedag. Koldt og lidt stormende. Ca 36gr. nord eller paa høide med Gibraltar. Gaar bare 9 knobs da vinden imot med dønninger. 12te juni. Mandag. Veiret lidt bedre end igaar. Bortimot 40gr. nord eller ut for Lissabon, men over en dagsreise ut. Gaar retvisende nord. 13de juni. Onsdag. Idag rolig sjø, men ingen sol. Er ved 43gr.-16min. ved middag, og har gaat 232 kvartmil siden igaar. 14de juni. Torsdag. Idag solskin. En damper sees ogsaa mot kanalen om morgenen. 51gr. nord omtrendt, og skifter kurs ved middag. Ser en anden damper gaaende til America ved 4 eftermiddagen. Vandet 15gr. 16de juni. Fredag. Er 54gr.-30min. nord ved middag. Fint solskin. Intet av interesse. 17de juni. Lørdag. Inat ved 1 tiden stanser maskinen og vi ser en engelsk hjelpekrydser ligge nære paa bagbord side. Det er meget lyst da fint maaneskin, men lidt overskyet. Der sættes baat paa vandet og en officer med 5 mand blir sat ombord som prisebesætning. Vi mister en 2-3 timers søvn. Kl. 1/4 8 morgen stanser vi atter og en anden krydser sætter en baat paa vandet. De hadde 68

opfattet signalet om at vi allerede var tat feilagtig. Det blir dog bare 1/2 time forsinkelse. Traadløs kahytten blev straks bevogtet. Ved middag 39 gr. - 40min. nord, og ca 12 gr. vest. Overskyet og koldt. 18de juni. Søndag. Vi svinger ut paa eftermiddagen rundt om Ørkenøerne, og ser land ved 3 tiden. En liten patruljebaat kommer ut og vaar priseofficer signaliserer til den, og den blir snart bakut. Senere passerer vi et fyr og ser en baat, som er sat fast mellem klipperne. Det begynder snart at bli smult vand og vi ankrer kl 11.30 utenfor indløpet til Kirkwall som nu kan sees like ved. 19de juni. Mandag. Kl 7 er vi paa vei indover og jeg klær mig paa og vil gaa ut, men blir stanset av vagter som oplyser at der ingen adgang er til dækket, før man har passert minefeltet. Vi er dog snart inde paa havnen og faar komme op og se paa det nu saa bekjendte Kirkwall, som ligger der graa med golde omgivelser. Kirken dominerer den lille by. Om en stund kommer en baat ut med en officer. Jeg anmoder om at faa lov at gaa over paa ”Hellig Olav”, som har lagt siden søndag morgen, og efter at han har set mit pas, erklærer han at intet er iveien fra hans side, og at han vil snakke med Kaptein Holst om vi, Kapt. Johannesen og jeg kan faa komme over. Det blir en spænnende dag, for først kl. 5 kommer en baat med ordre til at ta os over. Vi er straks færdige, og efter et glass champagne med de efterblivende passagerer gaar vi. Faar ombord en 2nd klasse kahytt med plads paa 1ste klasse til 108 kr., eller £7-4. Her er fuldt av passagerer. En amerikaner, Graham med kone og barn blir tat av englænderne iland, og vi andre gaar kl 10 omtrent. Bal paa dækket, og vi blev tat for engelske detektiver. 20de juni. Tirsdag. Lidt sjø. Nogle fartøier sees om morgenen, patruljer etc. Kl 5 skimtes det første land som snart blir klarere, og kl 7 er vi utenfor Farsund, og ser næsset stikke ut. Vi gaar nu nær kysten og faar senere øie paa Rydningen fyr, og senere Oksø fyr utenfor Kristiansand. Kl 1/2 11 begynder vi at svinge ind til Kristiansand, og kl. 11 falder ankeret. Ligger her 1 time, og gaar tilkøis vel 12 efterat vi er gaat ut fra havnen. 21de juni. Onsdag. Reisens siste dag. Vaakner kl 1/2 8 og staar straks op og ser Færder fyr like bak. Det er surt og koldt, med sol nu og da. Ved Oscarsborg blev vi praiet av en liten norsk dampbaat fra fæstningen. Snart faar vi se Kristiania, og er inde vel 1/2 12 tiden, og iland vel 12. Maa vente til vel 1 paa de store kuffertene. Mine Vecuna rugs blev tat ut. De utilberedte skind fri. Paa toldboden faar jeg ogsaa Vecuna tæpperne fri. Tar ind paa Hotel Nobel, Karl Johansgt. 32. Andreas Vodahls dagbøker 1-3 finnes i årbøkene fra 2006-2008. 69

Andreas Lunnan:

”Vi tok dæm på kondisen” Nesseguttens fotballeventyr i 1959 – Vi klyper oss i armen fremdeles. Og spør: Var det bare en drøm? Å nei, gitt. Det var realiteter. Et eventyr. Guttegjengen fra Levangernesset fikk spise en diger dose kirsebær med ”dom store”. Satte støkken i det ene topplaget etter det andre. Først Fredrikstad (1-3). Deretter Skeid (1-0). Og så Viking (1-1). Skjønt rogalendingene skremte vi ikke mer enn at de rundjulte oss til syvende og sist (4-0). Det var for så vidt like greit. Vi hadde overrasket hele fotball-Norge, og ikke minst oss selv. Vi hadde ikke flere sensasjoner på lager. Kvartfinale i cupen var en smak av Utopia. Det kunne jo ikke fortsette slik. Triumfen kommer antakelig til å stå som nordtrøndersk kretsrekord til evig tid… Det er ytre venstre som mimrer. Johan Wist (81) har lagret sine opplevelser på harddisken, og vegrer seg ikke for å ”spille av” stemningsbilder fra gressmatta og fra all den virak som skjedde utenfor. De er femti år gamle nå i høst, men de kommer aldri til å falme. – Alt var bare så fantastisk. Vi surfet på en bølge som virvlet oss stadig videre. Fotballen hadde sveiset oss grundig sammen alt fra guttedagene. Miljøet var solid og positivt. Alle ville gjøre sitt beste

SKOGNS DAG – 20. SEPT. 1959 Søndag 20. september i 1959 ble en spesiell dag for Skogn som idrettsbygd. På den tid var jo Nessegutten å finne innenfor gammelkommunen Skogns grenser. Den største begivenheten var nok at fotballguta’n på Nesset leverte en overbevisende innsats med 1-1 mot selveste Viking i cupens kvartfinale foran 22.035 tilskuere på Ullevål. Men det var kanskje like stor prestasjon at håndballjentene fra Skogn IL samtidig kopierte sin fjorårsbedrift med å vinne sin 2. Kongepokal. Motstander var Skjeberg, og sluttresultatet ble så overbevisende som 4-1. I tillegg kapret Gunnar Rønning fra Ronglan bronsemedaljen i NM i orientering, mens Arne Almli fra Markabygda vant hovedklassen ved et militært meldingsløp i Trondheim.

for fellesskapet. Her fantes ikke arten ”lathoinn”. Variert idrett i guttedagene la grunnlaget for innsatsen på fotballbanen. Vi var tidlig ute med krevende kondisjonstrening. Den legendariske Viking-spissen Asbjørn Skjærpe hevdet at ingen europeiske lag kunne tukte Nessegutten den første halvtimen, husker Johan med påfølgende latteranfall. – Så var vel problemet så enkelt at en kamp også den gang besto av tre halvtimer. Men vi sprang og sprang og håpet i det lengste… Bevegelse var viktig også den gang. Etter 4-3 over Bangsund og 4-0 mot Tynset ble nessebyggene satt opp mot Fredrikstad i plankebyen. Elitemotstander med 5 NM-titler på repertoaret. - Vi regnet med å bli hjemsendt som slakt, minnes Johan. – Til østfoldingenes fortvilelse og eget gledessjokk vant vi 3-1. Fotballforbundet fulgte opp og lovet oss 4. runde på egen bane, på betingelse av at vi utvidet anlegget på Gjemblesmyra. To meter bredere på hver langside, pluss 5 meter i lengderetningen. Det skulle bli et sted mellom 600 og 700 kvadratmeter i tillegg, det! Kunne vi klare det på så kort tid? Dugnad med spade - Jo da, vi koblet inn turboen på klubbens innsatsvilje. Med spade skar vi torvmatter ved travbanen på Nossum, rullet 2-3 meter sammen og fraktet varene til Nessegutt-banen. Kveld etter kveld. Om dagene var jo folk i vanlig arbeid. Vi spillere måtte innimellom huske på å vedlikeholde formen, og satset på kondisjonstrening i Skalltraktene. - Flere gårdbrukere skar kornet ekstra tidlig, for vi måtte ha halmballer til å bygge tribuner på ”nersida” av banen. På ”øversida” ble lastebiler og traktortilhengere plassert for at folk skulle få utsikt til den ”nye” gressbanen. Fotballpresidenten dukket opp i egen, høye person for å inspisere. Anlegget ble godkjent, og ved avspark kranset ca. 7.000 forventningsfulle tilskuere arenaen. - Jeg husker nettopp denne kampen som høydepunktet i mitt sportsliv, poengterer Johan med et inderlig smil som nesten klistrer igjen øyehulene av begeistring. – Et eventyr, og det i vår egen, lille lekegrind der vi hadde tumlet siden grusbane ble planert i 1946. - Sigurd Eggen smelte inn 1-0 i første omgang, og selv om gjestene fra Skeid tilrev seg et spilleovertak etter pause, så klarte de aldri å utligne. Vi var i kvartfinalen i NM-cupen! Hvilken skjebne ville forbundet utsette oss for nå? De kunne jo fremdeles bestemme kampoppsettet. Det ble Viking. En annen av storhetene i norsk fotball. Men Viking fikk ikke hjemmebane. De mektige herrer i forbundet ville la publikum i hovedstaden oppleve askeladdene fra Levangernesset på nært hold, og la kampen til Ullevål. Beslutningen tok fra oss pusten. Huttetu. Dette ble da bare verre og verre….. Foran 25.000 på tribunen rundt landskamparenaen gjøv vi løs på rogalendingene den 20. september 1959. I det 18. minutt kombinerte Sveinung 71

Laget fra 1959. Bak fra venstre: Sigurd Eggen, Sveinung Aarnseth, Alf Salater, Arnfinn Granli, Jorulf Salater og Johan Wist. Foran fra venstre: Nils Støp, Terje Alfnes, Oddvar Haugan, Toralf Sundal og Asbjørn Grong.

Utdrag av reportasje i en Stavangeravis etter kampen Det var et godt innslag av trøndere og rogalendinger blant de 22 035 tilskuere på kvartfinalen på Ullevål i går. Det var spenningen omkring Nessegutten som trakk, og trønderne fikk da også publikum med seg i sjelden høy grad. Laget er sympatisk, spiller fair og spiller godt. Styrken ligger i et solid hodespill og evnen til å gi adresse på pasninger på direkten. Dertil har laget et par spillere av virkelig stort format. Først og fremst i. h. Sveinung Aarnseth som med heder vil forsvare en plass på et hvilket som helst lag i Norge. Ved siden av seg har han smarte Sigurd Eggen, som er av Rolf Bjørn Backe-typen. Rask og smart. Som tredjemann blant storspillerne har vi så senterhalfen Arnfinn Granli, en stø og sikker stopper som også kan plassere fremlegg. To arbeidsomme og teknisk gode sidehalves fullender bildet av et lag som har hatt årets mest fremgangsrike sesong. En verdifull mann er også i. v. Jorulf Salater som svarte for Nesseguttens ledermål etter 17 minutters spill. …

Aarnseth og Sigurd Eggen på Viking-målet. Bang! Kanonkule i vinkelen. Jeg vil påstå at det er den flotteste scoring cuplaget vårt noensinne presterte. Et kvarter før full tid fikk Viking et ganske lettkjøpt mål, og dermed 1-1 ved full tid. Italiensk trener… I pausen før ekstraomgangene slo vi oss ned i en sirkel inne på banen. Formann Roy Jørstad kom også innpå for å delta i de taktiske rådslagninger. Blant halvbleke nessebygger virket han nok ganske eksotisk med sin sommerbrune hudfarge, noe som utløste følgende kommentar fra tribunen: - Ikke merkelig at Nessegutten holder sånn kvalitet, når de har italiensk trener!! - Dramatiske ekstraomganger ga ingen scoring, og vi hadde passert en ny milepæl! Og dessuten blitt lagt merke til som galante og sjenerøse idrettsutøvere. Før kampen overrakte kaptein Asbjørn Grong blomster som en gratulasjon til 60-årsjubilanten Viking fra 30-årsjubilanten Nessegutten. Etter kampen ble dommertrioen æret med blomster, i likhet med NRK-reporter Bjørge Lillelien, som overførte kampen på linje til patriotiske nordtrøndere både i Steinkjer og Levanger. Og ikke nok med det: Nessegutt-gudfar Lars Lie tryllet fram 12 blomsterbuketter som han strødde omkring seg med, ikke minst til flygere og flyvertinner som brakte heltene nordover igjen. Til ny dyst: Omkamp på Lerkendal. Utbrent? Johan Wist skifter stemmeleie. – Jeg har en teori om at vi egentlig var utladet da denne store dagen opprant, sier han. – Er det ikke noe som heter defaitisme, - å føle seg slått på forhånd? På turen til Trondheim søndag 27. september var vi som vanlig innom Corner kafé i Hommelvik. Vi hadde stående invitasjon til frokost der i huset hver gang vi skulle sørover for å spille ball. Jeg tror vi ”åt oss halvt i hjel i Hommelvika” denne dagen, før turen gikk videre til Prinsen hotell der vi skulle spe på med lettere kost. Te og kjeks. Tida gikk fort utover formiddagen, og det var nesten bare så vidt at vi rakk fram til Lerkendal i tide. - Telleapparatene viste at 25.000 personer satt der og ventet, - pluss de totre tusen som hadde brutt sperringer og kommet seg inn som gratispassasjerer. Hele stadion sydet. Folk været enda en sensasjon. - Men festforestillingen uteble. Vi hadde et par gode sjanser tidlig i kampen, men omgangen endte 0-3. Fortjent, vil jeg si. Etter sidebytte var rogalendingene høflige nok til la oss slippe med bare ett baklengsmål. Det var bare å takke for seg. Vi hadde gjort vårt i cupen. At vi stilte i flunkende nye og ikke ”innkjørte” fotballsko – som var gave fra en begeistret sponsor - var nok et aber. Men åpne gnagsår kunne slett ikke brukes som unnskyldning. Vi jaktet heller ikke på formildende omstendigheter. 73

Samling i 2009 i forbindelse med klubbjubileet. Fra venstre: Asbjørn Grong, Jorulf Salater, Alf Salater, gjesten Per Ravn Omdal, Nesseguttens formann i 1959 Roy Jørstad, Johan Wist, Terje Alfnes og Oddvar Haugan. (Foto: Steinar Eggen)

Årets klubb - Vi var rett og slett ganske så tilfreds. Ikke skuffet i det hele tatt, faktisk. Sportsrevyen kåret oss senere til årets klubb 1959. Vi slo fremadstormende Rosenborg Ballklubb 2-1 i serien denne høsten, og fulgte opp med å beseire dem også i påfølgende vårkamp. Men i cupen denne våren satte Freidig fra Trondheim oss utenfor alt i 1. runde. Vi var nede på jorda igjen. Før fotballferien i 1960 fikk vi henvendelser fra hele landet med spørsmål om vi kunne komme for å spille privatkamper. Vi valgte et opplegg fra Harstad/Narvik. En tropp på 25 personer fløy nordover til fire dagers luksus à la profftilværelse, - alt betalt av arrangør. Uforglemmelig. - Etter cupeventyret sendte fotballforbundet oss en sjekk på 35.000 kroner. 25.000 ble prompte overført budsjettet for det nye Nesset Samfunnshus som var under bygging. En lang rekke av andre ringvirkninger fulgte, ikke minst når det gjaldt rekruttering til idretten. Klubben ble et varemerke for både Nesset og for andre engasjerte levangsbygger. A-laget i fotball holdt godt nivå i den såkalte landsdelsserien i en årrekke – og for de mest entusiastiske medlemmene 74

ble det rimeligvis ingen enkel affære å takle vedtaket om nyskapningen Levanger Fotballklubb. - Hva var hemmeligheten bak suksessen? - Her fantes nok ingen hemmeligheter, men en gjeng med gutter som ble sveiset tett sammen alt i krigens tunge tider, med påfyll av litt Johan Wist har mange gode minner fra 1959. yngre folk i etterkrigsårene. Kameratskapet var byggende positivt, samholdet uslitelig. Selv om den interne omgangstonen kunne være både skarp og bitende. Dog aldri ekskluderende. Badstua var gjerne samlingspunkt i samband med vintertreningen, - helårsaktivitet var vi tidlig ute med. Dessuten hadde vi Lars Lie blant oss. Han var en ubeskrivelig ressurs på alle mulige måter. Hva den mannen gjorde for Sportsklubben Nessegutten er antagelig umulig å få kartlagt. - Og så hadde vi IL Sverre på andre sida av Sundbrua, tilføyer Johan Wist. – Vi lærte mye fotball av dem, selv om vi var innbitte rivaler. Sverre-gutan spilte teknisk og raffinert – vi på vår side hadde kondisen å flyte på, og snappet nok opp en del fotballkunnskap fra naboene etter hvert. Det skal de ha, understreker en raus Johan etter femti års lagring av fotballhistorisk gull. --- Er det sant at gubbene på Nesset nå og da spiller av Lilleliens Viking-referat fra Ullevål i håp om at Nessegutten skal score seiersmålet som aldri kom? - Nei.

Arne Langås:

Åsen kirke 1858 – 1902 Kirkebygging på 1850-tallet I 1858 ble Åsen kirke innviet. Denne kirka ble bygd på ny tomt midt i bygda og erstattet Vang kirke og Lo kapell, begge fra 1600-tallet. Den nye kirka fikk imidlertid ikke stå i så mange år – den brant ned til grunnen julenatta 1902. Denne artikkelen, som er en omarbeidet utgave av en semesteroppgave i arkitekturhistorie ved NTNU, tar hovedsaklig for seg byggeprosessen og kirkas utforming. Bakgrunn for bygging av kirka I Åsen stod det fram til 1850-åra to kirker, annekskirka ved Vang og kapellet ved Lo. Disse var laftekirker, begge oppført i første halvdel av 1600-tallet. Etter reformasjonen ble de lagt under kronen (kongen). Utover 1700-tallet solgte kongen unna mange kirker med kirkegods, og slik kom de over i privat eie. I 1723 gikk det den vegen med kirkene i Frosta prestegjeld, både hovedkirka Logtun og kirkene i Åsen. Ei tid var det prestene som eide dem, først Jeremias Hass, og senere hans etterfølger Eiler Schøller Rosenvinge. Etter Rosenvinges død forble de i hans familie, og tilhørte i lengre tid familien Coldevin på Logstein på Frosta. Slik vedvarte eierforholdet for kirkene i Åsen til 1854, da daværende eier, Isak Jørgen Coldevin, solgte dem til menigheten (kommunen). Kjøpet av kirkene med jordegods kostet kommunen 3965 spesidaler. Ved kjøpet overtok kommunen en del gjeld som hvilte på kirkene, i alt 3780 spesidaler, slik at det skulle betales selgeren 185 spesidaler. Kirkeloven fra 1851 gav retningslinjer for kirkenes størrelse, og tilsa at kirka skulle romme minst 3/10 av soknets befolkning. Private kirkeeiere kunne utvide sine kirkebygg, eller bygge nye for å oppfylle lovens vilkår. Alternativt kunne kirkene overlates til menigheten etter en gitt takst. I Åsen var begge kirkene for små etter kravene i kirkeloven, noe som nok var en foranledning for salget. I forbindelse med handelen kom det ønsker om ei felles kirke for hele bygda, og i møte i februar 1855 møttes 40 stemmeberettigede (gårdbrukere og gårdeiere) for å ta stilling til kirkesaken. Spørsmålet var om Vang kirke skulle utvides, eller om ny kirke skulle bygges, eventuelt på ny tomt. Man gikk for det siste. 76

Arkitekten(e) og kirkas utseende Peder Olsen (1819–1909) var opprinnelig fra Skatval, og tok avgangseksamen som lærer («seminarist») ved Klæbu seminar i 1843. Han kom til Åsen i 1845, og stiftet familie her. I tillegg til gårdsdrift og virke som lærer og kirkesanger, hadde han mange verv i løpet av sin karrière. Under bygginga av kirka var han ordfører i Åsen, et verv han hadde hatt fra 1848. Olsen kom til å bli den drivende kraft i arbeidet med nykirka. En dag i 1855 lånte han hest hos Ragnhild Grenne, og dro på en seks-dagers «studiereise» sammen med byggmester Erik Jonsen Nonstadplass (1814–1902). De la turen til sørover i bygdene, til Skatval, Malvik og Bratsberg , hvor de skulle undersøke kirkene, for lettere å finne ut hvordan nykirka i Åsen skulle se ut. Kirkene i Bratsberg og Malvik var forholdsvis nye, mens Skatvalkirka hadde gjennomgått ei større ombygPeder Olsen (1819-1909). Foto utlånt av Oddmund ging få år tidligere. På turen Grenne, Åsen. var de også innom i Trondheim, hvor Olsen ordnet noe med «hensyn til kirkenes gjeld». Hele reisen, både leie av hest såvel som diett til Olsen i fem dager, ble bekostet av kommunen. I regninga for turen skriver Olsen videre at han hadde skaffet kost til Erik Nonstadplass. Det ser ut til at Erik Nonstadplass alt da var tiltenkt en viktig rolle i byggearbeidet. Han var i si tid en kjent kirkebygger i distriktet, og det var trolig en selvfølge at han ble med, når han selv bodde i bygda. Han var senere byggmester både ved Frosta kirke (1864–1866) og Meråker kirke (1874), og hører nok med blant dem kunsthistoriker Jens Chr. Eldal omtaler som «spesialiserte kirkebyggere». Slike fantes i de fleste landsdeler, og de hadde større distrikter som sine virkeområder. 77

Etter 1814 hadde det utviklet seg en praksis med statlig kontroll av kirketegninger, med etterfølgende kongelig resolusjon. Fra 1820-åra var det ønsket en «passende form og enhet» over hele riket. Derfor ble H.D.F. von Linstow (1787–1851) bedt om å utarbeide typetegninger for kirker, og disse forelå i 1829. Med utgangspunkt Linstows typetegning nr. 6, en mellomting mellom langkirke og korskirke, utarbeidet Olsen like godt sitt eget forslag til kirke for Åsen. Han var verken tømmermann eller arkitekt, men hadde tilegnet seg noen bygningskunnskaper, bl.a. gjennom Theodor Brochs Lærebog i Bygningskunsten som han hadde i sitt eie. Blant papirer Olsen har etterlatt seg fins det flere skisser, og her kan det se ut som om han har prøvd seg fram med ulike planforslag. Til slutt har han kommet fram til et resultat, som i mars 1855 ble innsendt til Kongen (departementet) sammen med beskrivelse og søknad. Den statlige kontrollen av tegningene var tillagt tegneskolen i Kristiania, hvor Christian Heinrich Grosch (1801–1865) virket på midten av 1800-tallet. Han er for ettertida blitt stående som «arkitekten som ga form til det nye Norge». I kommentarene til tegningene skriver Grosch at han var overrasket over kvaliteten på tegningene, men mente at de manglet «den kirkelige karakter». Oppfatningen av hva som var «vakkert» hadde endret seg i åra som hadde gått. Dette ser vi f.eks. når det gjelder ett av «studieobjektene», Malvik kirke, som stiftsdireksjonen i 1855 omtaler som «høist smagløs».

Peder Olsens forslag til ny kirke (grunnplan). Planen tok utgangspunkt i Linstows typetegning nr. 6 for kirker, men var noe endret, bl.a. ved at sakristiene var trukket inn i koret. Olsens grunnplan ble i stor grad beholdt uforandret da kirka ble bygd. Tegning fra Åsen Historienemnds arkiv (Peder Olsens etterlatte papirer).

En hovedårsak til Groschs kritikk var at alle former i Olsens utkast var lånt fra murkonstruksjonen, noe som ville virke falskt og uheldig i ei trekirke; det måtte komme fram i selve bygningen at kirka var av tre. Løsningen ble at Grosch fikk utarbeide tegninger. I sin karriere utarbeidet han tegninger til 79 kirker, hvorav noen ble bygd etter hans død i 1865. Høydepunktet var i åra rundt 1860, med en topp på 12 innviede kirker i 1858, forøvrig det året Åsen kirke ble innviet. De «endelige» tegningene som er funnet for Åsen kirke, fins i Groschs kopibok hos Riksantikvaren. Som vi skal se senere, er det ikke fullstendig samsvar mellom tegningene og slik kirka faktisk ble bygd. Grunnplan Grosch begynte ikke helt fra bunnen med planleggingen. I all hovedsak beholdt han den grunnplanen Olsen hadde skissert, som igjen var en omarbeidet utgave av Linstows typetegning. Olsen hadde gjort ei vesentlig endring i koret – mens Linstow hadde sakristiene i et lavere tilbygg i forlengelse av koret (jf. fig. 1), hadde Olsen trukket sakristiene inn bakerst i koret (jf. fig. 4). Årsaken var at «Bygningens Symetri synes at lide noget» med et tilbygg. Alvdal kirke ser ut til å være et eksempel på Linstows typetegning nr. 6, hvor sakristiet ble lagt til et tilbygg. Det kan se ut til at Olsen har funnet inspirasjon til «kor-sakristiene» i Bratsberg kirke, hvor sakristiene ennå i dag ligger «innkledd» bakerst i koret. For å få større kor, ble golvet trukket i en halvsirkel noe fram i skipet. Alle disse elementene ble videreført av Grosch. I Olsens utkast var det også tegnet inn «korridorer» langs sideveggene i koret, med dører fra sakristiene. På sørsida av koret var det tenkt oppgang til prekestolen, mens det på nordsida skulle være en lukket stol, spesielt beregnet for faddere ved barnedåp. Korridorene ble sløyfet av Grosch, og ble ikke tatt med da kirka ble bygd. Eksteriør Det var i eksteriøret at Grosch gjorde de største endringene, slik at kirkas ytre ble noe helt annet enn de tegningene Olsen hadde utarbeidet. På et vis likner planprosessen for Åsen kirke på framgangsmåten for Eid kirke i Nordfjord på siste halvdel av 1840-tallet. Med utgangspunkt i ei av Linstows typetegninger for åttekantkirke, hadde stedets prest utarbeidet forslag til ny kirke. Tegningene ble sterkt bearbeidet av Grosch, slik at kirka fikk et utvendig preg som liknet stavkirkene. Hovedforma ble beholdt, men stilpreget ble fullstendig forandret. Eid antas å være den første kirka hvor Grosch brukte inspirasjon fra stavkirkene, et stiltrekk som menes å være påvirket av J.C. Dahls plansjeverk over stavkirker fra 1837. Grosch kom også til å bruke inspirasjon fra stavkirkene på Åsen kirkes takrytter. I Olsens planer var det tanken å bruke takrytteren (tårnet) fra den 79

nedrevne Vang kirke. Tårnet på Olsens tegninger er imidlertid likt med Linstows, så det er mulig det bare var snakk om gjenbruk av materialer. I tråd med Linstow, skulle tårnet plasseres på en lavere del av kirka. Grosch var kritisk både til utforming og plassering. Han skriver blant annet at «Taarnet skal gaa op i Høiden, det er dets Bestemmelse», og det var derfor var det uheldig at det stod C. H. Groschs tegning til fasade (langside) på Åsen kirke. på en lavere del av Tegning fra Riksantikvarens arkiv. kirka. I stedet utarbeidet han en ny takrytter i fire etasjer. Denne stod på samme sted som i Olsens forslag, men taket over denne delen var forhøyet på midten, slik at det ikke lenger var kirkas lavere del. I artikkelen «Stavkirkeinspirasjonen hos Chr. H. Grosch» trekker Jens Chr. Eldal fram ulike kirkebygg hvor det fins inspirasjon fra stavkirkene, delvis i en svært omarbeidet form. Tårnet på Åsen kirke har likhetstrekk med flere av disse, bl.a. et prosjekt for Målselv kirke fra begynnelsen av 1850-tallet. Grosch brukte ikke elementer fra stavkirkene helt uforandret. Han bearbeidet ideen, og lot etter hvert stavkirkeinspirasjonen smelte sammen med importelementer fra Tyskland – sveitserstil og nygotikk. De to siste ser vi også trekk av i Åsen kirke. Vinduene hadde i Olsens opprinnelige utkast tilnærmet kvadratiske vindusåpninger i to høyder, med gavlspiss over de øverste. Denne utformingen mente Grosch var uheldig, og at dette burde løses ved at galleriene ble gjort lavere. Da kunne det bare være vinduer over galleriene, eventuelt at også det ble satt inn mindre vinduer under. Resultatet ble høye, spisse vinduer over galleriene, og mindre, tilnærmet kvadratiske vinduer under. I koret og forhallen hadde vinduene dobbel høyde. I Olsens planer skulle bygningen ha sinklaft. Det skulle være strekkfisker innvendig, men ikke utvendig; det «synes ikke at tage sig godt ud paa Bygninger 80

opført med Zinklaft, da der Intet er paa Hjørnene, som svarer imod dem». Etter Groschs bearbeidelse fikk bygningen kubbenov, og strekkfisker både innvendig og utvendig. Utvendig ble kirka malt hvit, mens dører, dør- og vindusomramminger fikk en mørkere farge. Det har ikke latt seg gjøre å finne hvilken farge som ble brukt som kontrastfarge. De utvendige strekkfiskene, som fortonte seg som pilastre på veggen, ser ikke ut til å ha hatt kontrastfarge. Ved å sammenholde tegningene fra Groschs kopibok med bilder av kirka slik den faktisk ble bygd, er det flere ting som ikke stemmer overens. Det mest iøynefallende er at Grosch har tegnet liggende panel, mens den endelige bygningen fikk stående. Går vi nærmere inn i detaljene, er det flere avvik. Ytterdørene var i Olsens forslag fyllingsdører, sterkt preget av Linstows normaltegning. Groschs tegninger ser ut til å ha dører med stående panel. Fra fotografier av kirka ser vi at dørene hadde fiskebeinsmønster, tilsvarende hovedinngangen på Kjerkstuggu tvers over vegen. Vinduene under galleriet ble éi rute høyere enn på Groschs tegninger, og det ble også gjort endringer på vinduene på østenden, over sakristiene. Mens de på tegningene var plassert tett sammen, ble de ved bygging fordelt jevnt utover hele veggflata. Ellers har Groschs tegninger flere dekorelementer enn kirka har på fotografier, bl.a. knekter øverst

Åsen kirke, trolig på 1890-tallet. Foto utlånt av Oddmund Grenne, Åsen.

på strekkfisker/laftekasser, og dekor mellom vindu og raft. Det kan tenkes at disse har blitt ødelagt av vær og vind før bildene ble tatt, men like sannsynlig er det at dette er planer som aldri ble realisert. Ved taksering etter bygginga oppgis det at Åsen kirke hadde ei lengde på 48,25 alen (ca. 30 m), bredde på 15,5 alen (ca. 9,7 m) i kor og forhall og 22,75 alen (ca. 14,3 m) i skipet, samt en takrytter som var 28 alen (ca. 17,6 m) høy. Interiør Kirka hadde innganger fra alle fire himmelretninger. Gjennom den vestre inngangen, i tårnfoten, kom man inn i en forhall, hvor det var trapper oppover i tårnet, og adkomst til galleriet. På tre sider av skipet var det galleri («pulpitur») båret av søyler. Dette var med alt i Linstows tegning, og ble videreført av Olsen og Grosch. Grosch senket det noe, slik at det ble plass til de høye vinduene over. Mye av bygningens konstruksjon var synlig inne i kirka, som takverk, strekkfisker og sammenbindende jernbolter. For det meste var det synlige, flathøvlede, umalte tømmervegger. I skillet mellom koret og sakristiene var det en panelvegg, og det ser ut til at dette var den eneste veggen som var malt. Groschs tegninger viser brystpanel under vindushøyde i skipet, men det ser vi ikke noe til på interiørbildet fra kirka. I kirketilsynets protokoll fra 1898 fortelles det at kirka hadde 576 sitteplasser, 366 nede i kirka og 210 på galleriet. Benkene («stolene») i skipet var lukket med dører, og alle benkeradene ble orientert mot prekestolen, slik Olsen foreslo i sitt utkast. I Linstows originaltegning, som hadde prekestol midt over koråpningen, var alle benkene vendt framover. Ved at prekestolen ble lagt på sida av koråpningen, valgte Olsen å snu benkene, selv om dette medførte et

Noen av C. H. Groschs snitt-tegninger fra Åsen kirke. Tegninger fra Riksantikvarens arkiv.

Interiøret i Åsen kirke, få år før brannen i 1902. Foto utlånt av Arne Holthe, Åsen.

brudd med symmetrien. Olsen hadde prekestolen på sørsida av koråpningen, men på Groschs tegning ligger den på nordsida. Bilder av det endelige resultatet viser imidlertid at Olsens plassering ble valgt. Alterringen var av Olsen lagt som en fullstendig ring rundt alteret, ikke bare i «halvsirkel» som i Linstows utkast. I Groschs bevarte tegninger fins det ingen detaljplaner for inventar, som f.eks. prekestol og benker. Snitt-tegningene viser en prekestol på søyle uten himling over, mens resultatet ble prekestol med himling. Tegningene antyder videre at det skulle være benker som var åpne mot midtgangen, men resultatet ble «lukkede stoler». I stedet for altertavle var det et stort kors på alteret. To gamle tavler, som begge hadde fulgt med fra Vang kirke, ble plassert på hver si side av koråpningen. Den ene av disse var gitt til kirka i 1670 av Ole Larssen, borger i Trondheim. Den andre tavla var i følge kirketilsynets protokoll anskaffet i 1819, og malt av Dalager i Trondheim. Begge tavlene er tapt for alltid, og vi kjenner deres utseende bare fra interiørbildet av kirka. Beliggenhet og plassering Da søknaden om bygging ble sendt inn, var det ikke avgjort hvor kirka skulle ligge, og undervegs i prosessen kom det inn flere alternativer. Det var 83

viktig med god byggetomt og plass til kirkegård, på et sted hvor kirka tok seg godt ut, men eksakt plassering var ennå ikke avgjort. Det var derfor ikke noe stedsavhengig over tegningene, verken Olsens utkast, ellers Groschs endelige tegninger. I første omgang var det viktig å få godkjente planer, slik at de nødvendige byggematerialene kunne skaffes til veie. I Malvik (1844) hadde menigheten gått et skritt lenger, og skaffet en god del materialer før tegningene ble godkjent. Dette gjorde det vanskeligere for myndighetene å gjøre store endringer av menighetens planønske. I mai 1855 fikk kommunen brev fra stiftsdireksjonen med beskjed om at planene neppe ville bli godkjent før plassering var endelig avgjort. Det forelå nå fem alternativer, som ble nøye vurdert av tre medlemmer av formannskapet. Det utkrystalliserte seg snart to alternativer, Vedul og Fossingreita, begge med tomter som talte for den innsendte grunnplanen. Kirka måtte iallfall ikke bli bredere enn Olsens forslag. Da de endelige tegningene kom sommeren/høsten 1855, var byggekomiteen enige om at kirka skulle stå på gården vestre Veduls grunn, et par kilometer vest for Vang. På denne tida var det ikke noe selvsagt bygdesentrum. På gården Hove, like ved Vang kirke, var tingstedet, men avstanden dit var i lengste laget fra de sørlige deler av bygda. Det var derfor et ønske om å få kirka lenger vest, særlig når Lo kapell skulle legges ned.

Bygging Selve byggearbeidet tok til i 1857. Stein til grunnmuren ble brutt i et steinbrudd like vest for tomta, og det var Ole Grenne, Hågen Fossingvald og Eisten Vedul hadde ansvar for bryting av steinen. Selve murerarbeidet på grunnmuren ble overlatt til to skogninger, Kristen Laurgård og Ole Garberg. Kristen Laurgård hadde noen år senere ansvaret for grunnmuren til Frosta kirke. Murerne begynte arbeidet i mai 1857, og skulle være ferdige til september måned. Tidlig på våren 1858 begynte tømmerarbeidet på tomta. Byggematerialer var tatt i allmenningen, hvor nær 20 menn fra bygda stod for hogging i løpet av 1856. Hoggerne var hovedsaklig husmenn, og kirkesanger Olsen hadde oppsyn med det hele. Allmenningen hadde i august 1854 blitt overdratt til kommunen fra en del private eiere, og kjøpesummen ble utliknet på de gårder som var interessert i bruksrett. Tømmeret til kirka ble fløtet fram til bygda gjennom elver og vatn. Det som skulle sages var innom to sager ved Fossingelva, i Fossingan og Hove. Derfra ble materialene fraktet til byggeplassen. Erik Nonstadplass var den som hadde flest arbeidsdager i byggeperioden – regnskapene viser at han arbeidet over 190 dager på anlegget. Med seg hadde han tretten andre tømmermenn, hovedsaklig fra Åsen og nabobygdene. Skipet og koret ble laftet, mens tårnet ble oppført av bindingsverk. Det ble brukt laft 84

Kjerkstuggu (“Almuestuen”), bank- og kommunelokale i Åsen til 1930. Bygningen ble oppført ved Vang kirke omkring 1840. I 1857 ble den flyttet til tomt ved nykirka, hvor den bl.a. ble brukt som snekkerverksted i byggeperioden. Foto utlånt av Aasen Sparebank.

med kubbenover (i samsvar med Groschs planer), men i innvendige hjørner var det sinklaft. Tømmerveggene var seks tommer tykke, men det skulle ikke være mose til veggisolasjon. Derimot var golvet isolert; mellom undergolv (stubbgolv) og selve golvet var det stampet leire som isolasjon. I april 1858 sendte formannskapet søknad til stiftsdireksjonen om å få bruke materialene fra Vang kirke. Tømmeret skulle brukes som bjelker på steder hvor det ikke stakk i øynene, som golvkonstruksjoner og strekkfisker. Det kan se ut som at det var beregnet for lite tømmer, men alt i oktober 1857 var byggekomiteen blitt enige om å bruke disse materialene, så det var kanskje planlagt helt fra begynnelsen. Nedrivning av Vangskirka og kjøring av tømmeret var satt bort til lokale krefter, i likhet med all annen transport. I denne tida var det ingen rutetrafikk, så privatpersoner i bygda stod for frakt av varer. Derfor hentet f.eks. Hans Peter Lo malersaker og glass i Trondheim, mens Ole Hammeren hentet den nye kirkeklokka. Før tømmerarbeidet begynte, hadde man flyttet kommunelokalet («Kjerkstuggu») fra Vang til ei tomt tvers over vegen for nykirka. Alt snekkerarbeid til kirka, både grovere og finere, ser ut til å ha blitt utført ved byggetomta, og et rom i Kjerkstuggu var brukt til snekkerverksted. 85

Den ferdige kirka og dens videre skjebne I tida forut for innvielsen, fra Vang kirke ble revet til nykirka stod ferdig, hadde Lo kapell vært eneste kirke i Åsen. Kapellet ble så solgt på auksjon, og gjenreist som sjøhus på Saltøya. Som kjent ble den senere flyttet til Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg, hvor den i dag står. 5. desember 1858 ble Åsens nye kirke innviet, og i en samtidig avisomtale fortelles det at en stor folkemengde hadde møtt opp. I denne artikkelen gis mye ros, bl.a. sies det at vinduene på østveggen (over sakristiene) hadde en svært god lysvirkning bakover i kirka. Bygningen omtales ellers som «smukk» og «hyggelig». Kirka var imidlertid ikke helt ferdigstilt, i og med at de øverste etasjene av tårnet forsatt ikke var ferdige. Ved årsskiftet 1858–59 hadde byggekostnadene kommet opp i 2174 spesidaler og 24 skilling, og senere påløp enda mer. Etter hvert som årene gikk, ble det tilført noe mer inventar. Til innvielsen hadde det blitt anskaffet et physharmonika, et orgel «forfærdiget i Paris». Dette ble i 1888 utskiftet med et pipeorgel, produsert av Brødrene Torkildsen på Grindal. Dette hadde fem stemmer, og var det første pipeorgelet de produserte. Selve bygningen ble det neppe gjort mye med de første tiåra, men utover mot 1900 kom det tanker om oppussing og ombygging. Høsten 1900 sendte derfor kirketilsynet en søknad til herredsstyret om penger til innvendig panel og utvendig maling. Dette ble det ikke noe av, og saken stod likedan et par år

Et av de siste bildene tatt ved gamle Åsen kirke. Konfirmantflokken høsten 1901 har tatt oppstilling på kirketrappa. Julenatta 1902 brant kirka ned til grunnen. Foto utlånt av Åsen Museum og Historielag.

senere. I november 1902 kom et nytt forslag, hvor det ble foreslått å ta ned sidegalleriene, bygge til eget sakristi, samt legge panel inne i kirka. 1. desember ble det gjort vedtak om ombygging, men før dette arbeidet kom i gang, skjedde tragedien. Julenatta 1902, under storm og kraftig tordenvær, slo lynet ned i tårnet. I løpet av halvannen time var hele det mektige kirkebygget blitt flammenes rov. Brannen var et hardt slag for menigheten, men tyngst var det sikkert for de gjenlevende fra byggeperioden. Av byggenemnda 45 år tidligere må særlig nevnes den gamle kirkesanger Peder Olsen. Han bodde på østre Vedul, få meter fra kirka. 83 år gammel opplevde han at kirka han hadde arbeidet for å få i stand, gikk opp i flammer. Byggmesteren, «den gamle kjerkebygger» Erik Nonstadplass, fikk ikke oppleve branntragedien. Han hadde omkommet ved drukning i Byaelva på Ekne i mai samme år, 88 år gammel. Andre juledag ble det holdt «Tale paa skolehuset, da kirken var nedbrændt af lyn julenat». Etter brannen gikk kommunen snart i gang med planleggingen av nybygg, og 15. januar 1903 ble det vedtatt at ny kirke skulle stå på samme tomt som den nedbrente. I løpet av sommeren 1903 var råbygget tømret opp, og før vinteren hadde det kommet under tak. Åsens nye kirke ble vigslet 31. august 1904.

Kilder: Bakke, Jakob Andreas (red.): Kyrkjer og kyrkjeliv i Åsen. Åsen 1958. Eldal, Jens Christian: «Et mangfold av kirker». I Seip (red.): Chr. H. Grosch. Arkitekten som ga form til det nye Norge. Imprintforlaget 2001 Eldal, Jens Christian: «Stavkirkeinspirasjonen hos arkitekt Chr. H. Grosch». I Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring: Årbok 1986 Interkommunalt Arkiv Trøndelag, Åsens kommunearkiv: Kirkesaker. Kirkeregnskap 1855–1865. Pedersen, Svein Henrik: Kirkebygging i Søndre Trondhjems Amts landdistrikter 1780–1851. Hovedoppgave i historie. Trondheim 1992 Soknepresten i Frosta: Protokoll for Åsen kirketilsyn (fra 1898), senere menighetsrådsprotokoll. Vold, Hans m.fl.: Frosta i gammel og ny tid. 1918 Vudduaune, Arne Sigmund: Bygdebok for Åsen. Gårds- og slektshistorie bind 2–4. Åsen historienemnd: Peder Olsens etterlatte papirer. For konkrete kildehenvisninger (f.eks. til sitater) vil jeg vise til min semesteroppgave i arkitekturhistorie, er tilgjengelig i lokalsamlinga på Levanger Bibliotek.

Pål Kulås:

Idrett i krig og fred Sterke motsetninger har satt sitt preg på norsk idretts historie. Noen av dem har vært politiske, men den mest langvarige og dyptgående av dem har vært tverrpolitisk. Den gikk mellom idrettsledere som holdt av idretten for dens egen, konkurransens og spenningens skyld, og dem som ville gjøre den til et ledd i arbeidet for å bedre folkehelsen eller skape dyktige fedrelandsforsvarere. I tida omkring første verdenskrig ble det snakket om det olympiske og det folkehygieniske ideal. Det olympiske rådde grunnen i de fleste særforbund og fikk støtte fra sportsjournalister og publikum. Folkehelseidealet sto til gjengjeld sterkt blant lederne for de almenidrettslige, sentrale organisasjonene, som hadde offiserer, lærere og politikere i ryggen. Tider med sterke samfunnsmessige spenninger, krig eller krigsfrykt styrket folkehelse-idealet på bekostning av det olympiske. Arbeidernes Idrettsforbund AIF var et idrettsforbund som ble organisert av arbeiderrørsla som motvekt og alternativ til Norges Landsforbund for Idrett, som var underlagt Forsvarsdepartementet og som blant annet ble brukt til å rekruttere streikebrytere og medlemmer til den høyreaktivistiske organisasjonen Samfunnshjelp. Arbeidernes Idrettskomité ble danna i 1921 og var grunnlaget for Arbeidernes Idrettsopposisjon, som ble danna i 1922. Dette ble videre til Arbeidernes Idrettsforbund i 1924. Formålet for AIF var å utvikle masseidretten, og de streva bevisst for å utvikle en form for idrett som stod i motsetning til den borgerlige konkurransementaliteten og elitedyrkinga. AIF-laga ville dessuten utvikle heile mennesket, og arrangerte studiesirkler om arbeiderrørsla og sosialismen, og klubbkvelder med foredrag, opplesning og underholdning. En svært viktig side av aktivitetene til AIF var å satse på å organisere de mange arbeidslause ungdommene, for å gi dem noe konstruktivt å holde på med, og hjelpe til med å holde motet oppe. Arbeideridretten utviklet seg jo etter hvert til en form for klassekamp, og spesielt i de vanskelige åra rundt 1930 ble det skarpe skiller ut over landet mellom de to leirene.

1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16.

Gisle Svendgård Odd Troset Johan Troset (Trosetvollan) Petter Stormo Ivar Moen Martin Friberg Johan Rian Leif Bergsve Johannes Venseth Oluf Tunseth Åsmund Hallberget Petter Hallan Karl Tunseth Petter Trætli Gudmund Trætli Sverre Langaas

17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27. 28. 29.

Hågen Trætli Paul Stormo Einar Troset Øyvind Sørmo Arne Trætli Einar Venseth Eidar Berg Olav Sørmo Einar Langåssve Harald Hallan Ole Storsve Einar Hallberget Erling Sørmo

I Markabygda ble det også dannet et arbeideridrettslag først i 30-åra, AIL HAUK. Dette laget fikk stor tilslutning og fungerte meget bra, med eget fotballag om somrene og stor aktivitet på ski om vintrene. Medlemstallet var mellom seksti og sytti, og medlemmene kom fra Markabygda, området rundt Hoklingen, Grytesgrenda og nedover til Hojem og Finne. Dette høye medlemstallet betyr at de fleste ungdommene i Markabygda gikk over til arbeideridrettslaget, slik at medlemstallet i Markabygda il. ble merkbart redusert. Dette førte til problemer, spesielt for lagidrettene. Derfor ble det til at Markabygda il./ Fjellguten ble meldt kollektivt inn i Skogn il. På denne måten ble idrettslaget som hadde vært i aktivitet siden ca 1900, redda fra nedleggelse. På slutten av 1930-tallet ønsket ledende kretser i begge de norske idrettsforbundene at det skulle komme til samling, og Norges idrettsforbund ble stiftet den 13. september 1940. På grunn av okkupasjonen begynte det likevel ikke sitt arbeide før i 1946. I Markabygda og resten av Skogn førte krigen til at alle gamle stridigheter ble glemt og lagene samarbeidet i kampen mot okkupasjonsmakten. All offentlig aktivitet ble lagt ned, men i de første krigsåra ble det arrangert illegale skirenn rundt om i kommunen. Spesielt ett av disse renna var populært i Markabygda, det var en langrennskonkurranse mellom skolekretsene i Skogn kommune. Et renn som Markabyggene visstnok vant hvert år så lenge de turde å arrangere det. Krigstida viska ut de fleste motsetninger mellom folk i Markabygda, og allerede 7. juni 1945 møttes de to idrettslagene i Markabygda Skyttarhus. De slo sammen lagene og bestemte at navnet skulle være Markabygda Idrettslag og stiftelsesdato 7. juni 1945. Trond Hallberget og Øystein Bergsve har fått tak i et bilde av skiløpere fra Markabygda, som er tatt like etter krigen, vinteren 1946 eller 47. Det var et forsøk på å ta opp igjen tradisjonen med skirenn mellom skolekretsene i Skogn. Rennet ble holdt seint på våren slik at det var lite snø nede ved Reehaugen, så rennet måtte flyttes høyere opp. Bildet er tatt oppe i Høyslogruva. Bildet kan stå som symbol både for den store interessen for ski i Markabygda og på det samholdet krigen skapte. Merk antallet skiløpere fra den lille bygda. Kilder: Internett Skogn Idrettslag 1906 – 1981 Samtaler med folk i bygda

Einar Haugan:

Martnashistorien i Levanger Innledning Som innledning kan det være nyttig med en repetisjon om hva som var opptakten til den moderniserte versjonen av Marsimartnan, som i 2009 ble gjennomført for 18. gang. Redaktør Magne Magnussen foreslo i Levangeravisa (LA) i 1989 å ta opp igjen tradisjonen med å arrangere en vinter-martna, en Marsimartna, i Levanger. I juni 1990 ble det nedsatt en arbeidsgruppe med avdelingsleder i LA, Laila Aunet, som leder. Den 6. desember 1990 ble det arrangert et møte i Järpen for å knytte kontakt med jamtene og for å planlegge en kulturhistorisk utstilling om martnashandelen mellom Levanger og Frösön (Östersund). På dette møtet deltok Arne Sivertsen, Asbjørn Andresen, Arne Johnsen og Einar Haugan fra Levanger. Fra Jämtland (Åre) deltok Bengt Ocklind, Bo Oscarsson og Lars Henrik Berg, alle invitert ut fra sin store historisk interesse og sine lokalkunnskaper. Den nye Marsimartnan og den før-

Fra v.: Asbjørn Andresen, Arne Johnsen, Nils Torske, Olav Sunde, Arne Sivertsen og Einar Haugan.

ste kulturhistoriske utstillingen om Marsimartnan ble vellykket gjennomført i Levanger 6. til 9. mars i 1991.1 I 1995 tinglyses en festekontrakt på 80 år for Sjøgata 19 B fra Levanger kommune til Levanger Museum. Bygningen på denne tomten, Dampskipsbrygga, ble gitt som gave til museet fra Felleskjøpet i Trondheim. I 1996 vedtok Kommunestyret en museumsplan for Levanger. Levanger Museum fikk gjennom dyktig politisk innsats fra stortingsrepresentant Per Sandberg bevilget 1,2 mill. kr over statsbudsjettet for 1999. Dampskipsbrygga kunne restaureres i 1999. Samme år ble det inngått en avtale mellom Levanger Museum og Axel Becker om et forprosjekt for en permanent utstilling på Dampskipsbrygga, også med tanke på et framtidig samarbeid med Museet Jamtli i Östersund.2 Martnan, den viktigste møteplassen Markedene spilte før i tiden en meget viktig rolle. De hang sammen i et stort økonomisk system som ga muligheter for å bytte og handle varer på en markedsplass, for så å transportere dem til et nytt marked for ny omsetning. Markedet i Levanger hørte med til de eldste og viktigste markeder i hele Norge. I Jämtland var Frösö marknad den største og viktigste. Begge marknadsplasser var sentralt og strategisk plassert i hvert sitt distrikt og lå der hvor ferdselsveier møttes. Historikeren Nils Hallan hevder at Levangermartnan helst er fra Håkon den godes tid, ca år 960 e. Kr.f. Den er da sannsynligvis eldre enn Frösö marknad.3 Langs marknadsvegene kom både handelsvarer og kulturelle impulser. Mange funn av importvarer i gravhauger nær både Levanger og Frösö bekrefter dette. For Levanger er det også viktig å merke seg at her lå det en trygg og god havn. Levanger var den nærmeste havna også for jamtene. Dette var viktige forutsetninger for utviklingen av en markedsplass for jamtene, som i første rekke var interessert i sjøvarer som fisk og salt, men også i importvarer. Markedene i Levanger og på Frösö Det var siden ”Arilds tid” årvisse markeder både i Levanger og på Frösö i Jämtland. De ble begge besøkt av folk fra et stort nærområde og ikke minst av det som i Jämtland ble omtalt som forbönder. Dette var bønder som drev handel og som transporterte et lass, en fora, med markedsvarer. Levanger fikk først Marsimartnan og mot slutten av 1600-tallet også Førjulsmartnan (formalisert fra 1808). Det var vanlig at det var flere jamter på Marsimartnan enn det var på Førjulsmartnen. I Jämtland ble marknaden holdt på Frösö samtidig med det gamle alltinget 1. Andresen, Asbjørn, Våkner Marsimartnan til liv?, Levanger-avisa, 13. desember 1990. 2. Dampskipsbrygga, vedlegg til årsmelding 1999 for Bymuseet i Levanger. 3. Hallan, Nils, Skogn Historie, Band IV A, s. 209 - 213 - 216…, Levanger 1963.

Jamtamot i Jämtland. Den ble først kalt Jamtamotsmarknaden. Her møttes mye folk som ga grunnlag for handel. Jamtamot var like viktig som Frostatinget for trønderne. Alltinget Jamtamot ble avskaffet av danskekongen på 1500-tallet. Marknaden på Frösön ble i 1798 flyttet til Östersund og skiftet navn til Gregori Marknad. Etter gammel tradisjon skulle Levangermartnan starte på første mandagen etter Mattisdagen, den 24. eller 25. februar. Den 12. mars, Gregorsmessdagen, startet marknaden på Frösö og ble omtalt som Gregori Marknad. Her kunne varer som var byttet eller kjøpt på marknaden i Levanger omsettes videre. Tidsforskjellen mellom Levanger-martnan og marknaden på Frösön var tilpasset og organisert slik at jamtene kunne nå tilbake på den tid det normalt tok å kjøre et lass, en fora, varer fra Levanger til Frösön, ca 10-12 dager. Etter skiftet fra den julianske til den gregorianske kalender i Norge i år 1700 ble Levangermartnan flyttet til den første uka i mars, og fikk naturlig nok navnet Marsimartnan. Starten på Frösömarknaden ble samtidig flyttet fram til den 23. mars, men fortsatt omtalt som Gregori Marknad.4 Hvor gammel er Levanger og Levangermartnan? Historikere har forsket og skrevet mye om Levangermartnan og den grenseoverskridende handelen mellom Trøndelag og Jämtland. All forskning og undersøkelser til tross, hvor gammel Levangermartnan og Frösö-marknaden 4. Sandvik, Einar: Levangermarknaden, s.14, Jämtlands läns museum, Fornvårdaren 21, Uddevalla 1987.

egentlig er, har ingen kunnet gi oss et sikkert svar på. Vi skal se nærmere på de spor vi finner ved å gå bakover i tid. Arne Sivertsen skrev en meget interessant artikkel om dette spørsmålet i Levanger Historielags årbok i 1986. Hans datter, bibliotekar Guri Sivertsen Haugan, tar i en artikkel i Levanger-avisa i 1987 opp samme spørsmål. Arne tar logisk nok utgangspunkt i landhevingskurven for Levanger etter siste istid. Ved Kr.f., år 0, sto sjøen i Levanger 10-12 m høgere enn i dag. Skip kunne da losse og laste ved utløpet av Levangerelva. Hyllan brukes fortsatt som navn på dette området og tyder på at det i området har det vært en havn eller losseplass.5 Kanskje var det her og like nedenfor høvdinge-gården Gjeite at det foregikk handel og at den første markedsplass lå?6 7 Omkring år 100 e. Kr.f. lå det som i dag er Levanger sentrum for det meste under vatn. Spor etter fangstfolk i dette området kom fram da tomta for idrettshallen ble utgravd. Her ble det funnet kol, brent stein, skjell og beinrester. I perioden mellom 300 og 700 år e. Kr.f. ble Levanger-grusøra tørrlagt, og vi fikk fast land fra det området der kirka ligger i dag og mot Ridehustomta, mot Mo-gården, mot Øverparken og Brusve. Dette fastlandet ble etter hvert brukbart for busetnad og for havn mot Eidsbotn og Sundet. Levanger ble både gård, markedsplass, kirkested, havn og strandsted. 5. Sandnes, Jørn, Hylla - et navn som forteller om gammel båttrafikk. NT historielag årbok 1993, s. 76. 6. Herje, Torunn: Fragmenter av en fortid. Levanger kommune, Bygdeboknemnda 1989, s. 93 -104. 7. Skevik, Olav, Folk og fylker i fjerne tider. Inntrøndelags historie før 1600, NT fylke 1997, s.143-145.

Jernalder (500 - 800) og Vikingtid (800-1066) På begge steder lå markedsplassene i nærheten av en bygdeborg/fornborg, Halsstein i Levanger og Öneberget (Mjälleborgen) på Frösön. Begge har vært i bruk fra eldre/yngre jernalder (ca 200 år f.Kr.f.) og til folkevandringstiden, (550 år e. Kr.f.). Borgen på Frösön er Sveriges nordligste og Jämtlands ene fornborg. At markedsplasser ligger i nærheten av et forsvarsanlegg er interessant og kan være med på å peke på at det var knyttet betydelige økonomiske interesser til markedene. Disse borgene kan muligens også være en pekepinn på hvor gamle markedene i Levanger og på Frösön er.8 I Jämtland er det i flere gravhauger fra folkevandringstiden funnet gjenstander som etter fagfolks syn har kommet fra Trøndelag. Den berømte Rödöurnan, funnet i 1916 på Rödön nær Östersund, antas å ha blitt produsert på Innherred så tidlig som ca 400 år e. Kr.f., og er brukt i gravhaugen til brente ben av et barn.9 Vitenskapsmuseet i Trondheim har i 2006 undersøkt et funn fra området i nærheten av der Levanger kirke ligger i dag. Her er det funnet et kulturlag med trekull i, og som noe usikkert (+/- 60 år), er aldersbestemt til 900-tallet e. Kr.f. 10 Det ble sannsynlig tidlig på 1000-tallet (mulig i 1008) bygd ei lita trekirke der. Den er nevnt i Gunnlaug Ormstungas saga. Den årvisse marknaden kan ha skapt behov for en kirke. Markedsplassen lå etter all sannsynlighet i området fra kirka, langs Sundet og mot Øverparken etter at det kom bru over elva omkring år 1000 e. Kr.f. (Vaagsbru?).11 Enkelte har hevdet at markedsplassen lå lenger inne i Eidsbotn, nær Hallsteinen. Dette er ikke sikkert fastslått. Her heter det Nossumhyllan og det kan tyde på at det har vært en båtplass her. I 1773-75 reiste Gerhard Schønning på Kongens bekostning i Trøndelag og besøkte både Levanger og Verdal. Han skrev en beretning om næringslivet i distriktet og om marknadene. Han reiste 18. juli 1773 fra Levanger over Brusvebrua, opp gjennom det han kaller Levanger-bygden, forbi Munkeby klosterruiner, Munkrøstad, Segtnan, Okkenhaug, Reistad, Venås og opp til Burmoen og Buran.

8. Ystgaard, Ingrid. Hallstein i Frol - en nøkkel…, s.140-156, Levanger Historielag, årbok 1999. 9. Hemmendorf, Ove. Barnet i krukan, Jämten 2001, s. 80. 10. Vitenskapsmuseet, NTNU, 2006. Arkeologisk lokalitet, rapport 27/9-2006. 11. Sivertsen, Arne, Kor gammal er Levanger, s. 7, Levanger Historielag, Årbok 1986.

Levanger (malt i slutten av 1830-årene). Maleri i Axel Heibergs eie. Ukjent kunstner.

Han skriver bl.a. dette om Burmo og Buran: …begave vi os igien paa Reisen for at besee et endnu længer op i Markebygden beliggende Sted, kaldet Buran, hvor man beretter, at en Kiøbsted eller Handels-Plads skal i fordum Dage have være. ….. …Nordenfor Gaarden Buran, og paa hin Siide af en her nedrindende lille Elv, ligger den Mo, paa hvilken berettes tilforn at have staaet en Stad, en Kiøbstæd eller vel rettest en Markeds-Plads. Man viiser der, i de nu værende Skove og Utmarke, noget man kalder Gader, lange, men smale, liigesom med med Steene brolagde Strimler, som løber frem i en lang Strækning, skiønt nu overgroede med Jord, Græs eller Lyng og Skov. Dette viiser Riktigheten af det gamle Sagn. Her maae virkelig have staaet en Samling af Huuse, især af de saa kaldte Stabburer, eller Korn-Huuse, hvoraf Stedet har uden Tvil faaet Navn. Som man kan slutte, maa her have været en Markeds-Plads og et Slags OplagsSted, hvoraf de fra Søesiiden have bragt deres Korn og andre Varer, anlagt især til Beqvemmelighed for Jamterne og andre her omkring i Marke-Bygderne 96

boende, hvilke her have omtusket deres Varer med Bygde- og Søe-Bøndernes. Naar og hvorledes denne Plads er bleven ødelagt, veed ingen at berette; dog vil man meene, og et gammels Sagn skal sige, at det er skeet ved Lynild. Heromkring, i Skovene og Udmarken, findes adskillige, blant dem anseelige store Kiæmpe-haue og Steen-røser, hvilket noksom viser, Stedet har i fordum Dage, være sterkt beboet, og beboet af mæktige, store og anseelige Mænd…12 Dette sagnet om en markedsplass i Buran er meget interessant. Når en kobler det sammen med en del navn i nærheten, for eksempel Svenskbakkan og Jamtkneppet, kan det tyde på at det over Buran har foregått trafikk av forbönder på tur til eller fra Marsimartnan i Levanger. I Snorres kongesagaer Handelen mellom Jämtland og Trøndelag blir omtalt flere ganger i Snorre. Dette tyder på at denne handelen må ha vært viktig alt tidlig i sagatiden. I Håkon den godes saga skriver Snorre: «Håkon fikk i stand fred og kjøpferder til Jämtland og gjorde seg til venner med stormennene der». Dette tyder på at handelen mellom Trøndelag og Jämtland var etablert og viktig også før Håkon den gode. Som vi vet regjerte han ca år 960 (934-961).13 På 1000-tallet i Olav den helliges saga nevnes vegen mellom Trøndelag og Jämtland gjennom Verdal. Langs denne vegen var det bygd fjellstuer både på norsk og svensk side, hvor både handelsmenn og vanlig folk kunne ta inn og søke livd på vinters tid. Systemet med bygging og vedlikehold av fjellstuene tyder på at det måtte ligge betydelige politiske og økonomiske interesser bak dette tiltaket. Sul og Sandvika ligger på norsk side av grensen, Medstugan (ca

12. Schønning, Gerhard, Reise Giennom en Deel af Norge. Annet bind s. 48-49. Tapir 1979. 13. Trøndelags historie, bind 1, s. 217-18, Tapir akademiske forlag, Trondheim 2005.

år 1000), Skalstugan og Stalltjärnstugan på svensk side, bygd etter påbud av kong Kristian IV i 1602.14 I Frostatingsloven, skrevet ca 1170, går det fram at det eksisterte et marked på Frösön og at nordmenn drev handel der. I loven står det: «…om menn fer til Frösö eller til andre kaupstemner med kongens løyve, og no fiendar av kongen kjem dit, då kan det handlast med dei liksom med dei som lever i fred med kongen utan straff.»15 Dette er vel en av de eldste sikre dokumentasjoner vi har om marknader i Midt-Norden. Marknaden må imidlertid være eldre enn 1170. Frostatingsloven er bare en bekreftelse på noe som har eksistert og som krever en lovhjemmel. Teksten i lova gir en sterk rett til å delta på markeder og gir til og med immunitet for handel med kongens fiender. Dokumentasjon i to brev En skriftlig dokumentasjon har vi fra 1473. Dette året underskriver jamten Halsten Skeldulfson et kjøpebrev til sin frende Ånund Guttormsson om salg av en fjerding av sin gård Vii i Näs sokn i Jämtland. Som vitner har 12 andre jamter underskrevet brevet og brevet blir besegla av lagmannen Erik Amundsson i Trondheim. Brevet er skrevet på Levanger den 2. mars 1473. Tidspunktet passer godt med Marsimartnan dette året.16 Det kan nevnes at Halsten Skeldulfsson hørte til adelsslekten Schanke (Skunck) fra Hackås i Jämtland. Flere i denne slekten hadde store eiendommer og de drev handel i Norge. Skanke-slekten er en av Norges eldste og ennå levende middeltids-slekter kjent siden 1394. Slektsboken innholder et register på drygt 10.800 personer, fordelt på de aller fleste samfunnslag i Norge.17 Levangermartnan nevnes også i et brev datert 9. februar 1530 fra fogden i Jämtland, Trond Ivarsson til erkebiskop Olav Engelbrektsson. Fogden bestiller her 20 kanner ”romani” altervin til prosten og prestene i Jämtland for å messe med og han lover å gi oppgjør i form av jern levert på «Leuangh merken j Leuang».18 14. Sandvik, Einar, Levangermarknaden, s. 29, , Jämtlands läns Museum, Fornvårdaren 21, Uddevalla 1987. 15. Frostatingslova, VII-27, s. 130, Omsett av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes Det Norske Samlaget Oslo 1994. 16. Sandvik, Einar, Levangermarknaden, s. 12, Jämtlands läns museum. Fornvårdaren 21, Uddevalla 1987. 17. Bull, Edv. Jemtland og Norge, s.106, Wisénska Bokhandelens Förlag, Östersund 1970. og de Robelin, Roger, Skanke Ätten, s. 418, Røros 1995. 18. Sandvik, Einar, Levangermarknaden, s.12, Jämtlands läns museum. Fornvårdaren 21, Uddevalla 1987.

I 1643 ble den første ”boka” i Norge trykket. Dette var en almanakk for året 1644. I denne almanakken tidfestes Levangermarknaden sammen med andre viktige markeder i Danmark-Norge. Når Levanger marked nevnes i denne oversikten, skjønner vi at den var av stor betydning, ikke bare lokalt, men også viktig for et større område.19 Levangermartnan på 1600og 1700-tallet. Toppår ca 1750 Markedshandelen ble nok redusert en periode da Jämtland gikk over til Sverige etter freden i Brømsebro i 1645. Myndighetene både i Danmark-Norge og i Sverige var interessert i å redusere eller til og med hindre grensehandelen mellom Jämtland og Trøndelag. Reguleringene ble gjerne gjennomført ved å legge toll på varene og å opprette tollstasjoner på strategiske plasser langs vegen. Jamtene ville i tråd med gammel sedvane fortsette med handelsturene til Levanger og trosset de hindringer som ble pålagt. Fra norsk side ble det i 1680 gjort forsøk på å legge toll på grensehandelen, men myndighetene måtte gi opp dette etter stor motstand fra begge sider av grensen. Peder Wibe ble utnevnt til lensherre i Trondhjems len i 1656 og reiste samme år på en rundreise. Han skriver i sin rapport til regjeringen: ”Här holles årligen på landet marknad otte dagar efter Mathie dag hos en kyrka kallad Levanger til hvilken marknad mange svensker, særligen jemtar, plæga komma och sig tilhandla salt, sill och annan fisk, og dit igjen føra korn, smør, lerft, vadmel, jern och andra sådanna varor hvilke de svenska och de norske byta och omväksla tilsammans.” I den lange fredsperioden fra 1680-1710 blomstret aktiviteten på Levangermartnan opp igjen. Kildene forteller at det i denne perioden kunne være 1200 til 2500 jamter på Marsimartnan og med en stor omsetning av mange slags 19. Almanakk i Norge, Universitetet i Oslo, Wikipedia, Internett.

varer. Til Førjulsmartnan kom det i denne perioden ikke så mange fra Jämtland, 3-500 jamter er nevnt straks før 1710.20 Handel kunne i den tiden bare drives av de som hadde privilegier og hadde løst brev som handelsborgere i en by. Her i Trøndelag var Trondheim den eneste byen. Unntaket var markedshandelen, denne kunne drives fritt av alle, men begrenset til markedstida. Den 7. mars 1682 fikk Trondheim godkjent nye kongelige privilegier. I disse privilegiene nevnes Levangermartnan spesielt, hvor det står: «Levanger Marked skal blive som af Arilds Tid, formedelst innkommende Jæmters medhavende Varer af Jernfang og andet tjeneligt for Nordlands Brug.»21 Dette er en formell bekreftelse fra myndighetene på at Levangermartnan har forekommet i lang tid, at den er så viktig at den skal og må fortsette og at handelen med jamtene er viktig, ikke minst for områdene nord for Trøndelag. Når Nordlands Bruk og Jernfang nevnes, er nok dette all slags varer tilvirket av jern, først og fremst båtsøm og utstyr for fisket som angler, kveitepigger, klepper og båtshaker m.m. Jernkjeler for koking av sjøvatn til salt var også ettertraktet å kjøpe på marknaden. I perioden mellom 1710 og 1720 oppsto det en nedtur for Levangermartnan. I disse årene var det krigføring mellom Danmark-Norge og Sverige, og krigen i vårt område kulminerte med Armfeldt-felttoget i 1718. Levanger er ”en liten marknadsfläck i Dronthems län” skriver general Armfeldt i en av sine rapporter til kongen. Etter 1720 tok den grenseoverskridende handelen seg godt opp og var normalisert igjen omkring 1730. Inntrønderne og jamtene ville handle på markedene som før. Vareutvekslingen mellom Jämtland og Trøndelag nådde en topp på 1750-tallet. Vegleier, fjellstuer og transportmidler Både marknaden på Levanger og på Frösön var vintermarknader. På mange måter var vinter en teknisk nødvendighet for å frakte varer mellom Trøndelag og Jämtland. Vinters tid var det snøføre, og alle myrer var frosne og vassdrag var islagte. Dette kortet ned både transportavstander og den tida det tok for å frakte varene mellom markedsplassene. Mars var ofte en stabil vinterperiode. Været i desember kunne ofte være mer ustabilt enn i mars. Det er beskrevet at det hadde hendt at jamter ikke kom tilbake tidsnok fra Førjulsmartnan i Levanger for å rekke julotta i egen kirke 1. juledag. Det vil på ingen måte være riktig å romantisere disse markedstur-ene over fjellet. Ofte kunne det være blodig slit 20. Sandvik, Einar, s. 61, Levangermartnan, Jämtlands Läns Museum, Uddevalla 1987. 21. Hallan, Nils, Skogns Historie, band IV A, s. 243, Levanger 1964.

100

både for kjørekarer og ikke minst for hestene. Jamtene hadde en egen sledetype som de benyttet på handelsturen fram og tilbake fra Levanger. Sleden hadde høye karmer og et låsbart lokk. Denne sledetypen ble kalt «färdskrinda», «jamtskrinda» eller «brädskrinda» og var svært funksjonell for formålet. Sleden hadde høye karmer og hel botn

101

av relativt tynne og høvlede bord, og den smalnet av mot framenden. Bak var det et skrin for mindre saker, en skrindlåda. Under meiene var det gjerne festet brede bord for at sleden skulle flyte bedre. Når forbonden kom til markedsplassen, benyttet de gjerne skrindan til utstillingsplass og de solgte varene sine derfra. Før de returnerte til Jämtland fylte de opp igjen i samme doningen. De forbønder og handelsmenn som kom til martnan og hadde kjøpt inn mer varer enn de hadde egen transportkapasitet til, satte gjerne bort jobben til bønder i området. Disse skaffet seg på denne måten ekstrainntekter ut over sitt eget jordbruk. Godtgjørelsen på 1850-tallet var ca en riksdaler pr. dag for hest med doning og kar. En lastet färdskrinda kunne avhengig av vær og føre veie 400600 kg. Det ble regnet med en etappe på 30 km/dag under normale forhold. Dette ga en reisetid på minst 10 dager for strekningen Levanger – Östersund.22 Hvilke varer ble omsatt i Levanger og på Frösön? Grovt sett kan en si det slik at det som i første rekke trakk jamtene til Levangermartnan var mulighetene for å bytte til seg eller kjøpe sjøprodukter, varer som av naturlige årsaker var mangelvarer i Jämtland. Fiskerbønder fra Fosen, Møre og Namdalskysten kom sjøvegen til Levanger med slike produkter. Det var salt fisk av forskjellig slag, sild, torsk og sei. Et annet viktig produkt var tørrfisk. De kvantiteter som ble tatt med til Jämtland var store. Årsgjennomsnittet for varer til Jämtland 1738 til 1789 er beregnet til 1200 tønner (98 tonn) saltsild, 71 tonn tørrfisk av sei, 30-40 tønner salt torsk (Sandvik s. 124). Sjøproduktene ble gjerne byttet mot alle slags produkter av jern som jamtene hadde med seg, spiker, båtshaker, angler, jernbeslag osv. Det er sagt at det satt jamtenagler i alle båter som var bygd på kysten av Trøndelag og i Nordland. De såkalte nordfarerne, de Trondheims-kjøpmenn som handlet mest i NordNorge, kom ofte inn som mellommenn i handelen med tørrfisk. Denne fikk de byttet til seg i Nordland mot å bytte med jamtespiker og andre jernprodukter. Et produkt som fram til 1700-tallet var av stor interesse for jamtene, var sjøsalt, eller gråsalt som det også ble kalt. Bøndene langs Trondheimsfjorden kokte inn sjøvatn i store jernkjeler som svenskene hadde produsert og ført til Levanger. Sjøsaltet inneholdt jod og var den rene medisin mot mangelsykdommen struma. Koking av sjøsalt var meget utbredt her i Levanger-området. Flere navn som f.eks. Saltkjelen, Salthammer, Saltvik osv. tyder på dette. Det var også andre produkter som jamtene var interessert i. Noe avhengig av årsveksten i Jämtland kjøpte eller byttet de til seg kornvarer, bygg og havre. Slike kornvarer var det gjerne bøndene i Skogn og Verdal som skaffet. 22. Olofsson, Sven, Tullbökerna berettar, Jämten 1995, s. 81.

102

Steinprodukter var også interessant i begge retninger, slipsteiner og kvernsteiner fra Trøndelag, og ovner og andre produkter av kleberstein fra Handøl i Sverige. St. Hansmartnan i Trondheim var et viktigere hestemarked enn Levangermarknadene. I år hvor Danskekongen betraktet hester som kontrabande og uønsket å eksportere av militære hensyn, ble det nedlagt forbud mot salg av hester til Jämtland, med unntak for gamle hester og/eller hester vraka som dragonhester. I 1709 var det god balanse mellom hester fra Jämtland og til Jämtland over Stene tollsted.23 Etter hvert som Trondheimsborgere på 1660-tallet tok til å interessere seg for markedet på Levanger og handelen med svenskene, kom det inn importvarer som krydder, vin, tobakk, kaffe, tøy av bomull og silke mm. Salt importert fra Spania overtok etter hvert for det gråsalt som var blitt produsert lokalt langs Trondheimsfjorden. Jamtene fikk kontakt med Europa gjennom å handle med Trondheimsborgerne på marknadene på Levanger. Ser vi på de varer som jamtene hadde med til Levangermartnan, er dette langt mer variert enn det som de tok med tilbake. Vi kan gjerne si det slik at jamtene importerte matvarer mens de eksporterte bruksvarer til Levanger. I toppåra omkring 1750 hadde jamtene en gjennomsnittlig vinter med seg et kvantum av denne størrelsesorden til Levanger fra Jämtland: 40 tonn jern, 2 tonn kopper, 200 kg messing, 5 tonn humle, 50.000 meter sekkestrie, 1.400 meter dreiel, 800 meter lerret, 200 åklær (Sandvik s. 123). I tillegg hadde jamtene med seg smør og ost, reinkjøtt og ryper. Etter hvert som det ble tillatt å eksportere pelsverk av røyskatt (kvitskinn), ekorn (gråskinn), mår, rev, ulv og bjørn, kom også dette med til markedene. Dette var produkter som handelsborgerne i Trondheim gjerne kjøpte av jamtene på Levangermartnan og eksporterte videre til Europa med god fortjeneste. Det var et stort marked for pelsverk. Gråskinn ble brukt til å betale skatt med. Et annet forhold som vi skal være oppmerksom på, er at jamtene drev en betydelig grad av transitthandel. De kjøpte opp sjøprodukter og andre varer på Levanger for å videreføre til andre markeder i Sverige. Populært kan vi si det slik at en tørrfisk fra Lofoten, byttet mot jamtespiker og andre jernprodukter på Levangermartnan, til slutt kunne havne på markeder i Borgsjø, Sundsvall, Gävle eller Uppsala hvor også jamtene var aktive. Det er sagt at jamtene solgte videre en tredjedel av den fisken de fikk med fra Levanger. De kunne så ta med seg i retur lerret fra Hälsingland eller kopper fra Falun.24 Svensker og nordmenn i den grenseoverskridende handel På Levangermartnan var det et sterkt innslag av jamter, i enkelte år kunne det være flere tusen. På Gregori marknad var innslaget av nordmenn ikke til23. Hallan Nils, Skogn Historie , Band IV B, s. 167 Levanger 1969. 24. Sandvik, Einar, s. 123 - 125, Levangermartnan, Jämtlands Läns Museum, Uddevalla 1987.

103

svarende stort. Vi kan peke på at enkelte forskere har nevnt at på de to markedene på Levanger og Frösön kunne også utveksles erfaringer og kultur, ikke bare varer. Dette finner vi igjen som slektskap i språk og folkemusikk. Dette fellesskapet kan ha oppstått ved at trøndere og jamter møttes på markedene.25 En av de som markerte seg på markedene var forbonden Erik Gudfastsson (f. 1797) fra Myckelgård i Mörsil. Han var viden kjent og gikk under navnet Gufassen. Han besøkte og handlet på markedene både på norsk og svensk side. Erik Gudfasson var sjøl ikke med på alle martnasturene, han sendte noen av sine betrodde drenger som solgte og kjøpte varer og hyrte skyssbønder, leiekjørere, til transporten mellom de forskjellige depot eller lagringsplasser. På strekningen mellom Levanger og Skalstugan var det gjerne nordmenn som tok på seg transportoppdrag som attåtnæring til gårdsbruket. I retur kom smør, kopper, smedvarer, lerret og andre markedsvarer. Kopper fra Huså i Jämtland var til tider et stort transportoppdrag som Erik hadde hånd om. Det ble også kjøpt hester i stort omfang, spesielt på St. Hansmartnan i Trondheim. Det kunne hende at Erik eller hans menn kom tilbake til Jämtland med flokker på inntil 100 dyr delt i småflokker. Dette var mulig på sommertid, men ikke på vintertid med mye snø.26 Før Levanger fikk bystatus var handelshusene i Trondheim i kraft av sine privilegier dominerende. ”Levanger lå under Trondhjems Borgerskabs Privilegieomraade.” Forslag om å skaffe Levanger kjøpstadsrettigheter ble innsendt til regjeringen i 1815. De handlende i Trondheim gikk sterkt imot dette forslaget.27 Levangermartnan ebber ut Ved slutten av 1800-tallet ebbet Levangermartnan ut mer og mer. Enkelte bruker gjerne å si det slik at det var bedringen av kommunikasjonene som var årsaken til dette. Jernbanen ble bygd ut, i Sverige til Östersund i 1881 og videre fra Östersund til Trondheim i 1882. Levanger kom på mange måter i skyggen av det konservative kjøpmannskapet i Trondheim. På denne tiden var det også store endringer i det økonomiske livet på bygdene, både på norsk og svensk side. Bøndene gikk over fra naturalhusholdning til pengehusholdning og det var ikke det samme behovet for markedene som før. En liberalisering av handelen førte til at handelsmenn slo seg ned på bygdene og drev landhandel. Mange har nok gitt jernbanen skylden for at Levangermartnan døde ut i løpet av de første 30-40 år av 1900-tallet. Det er nok mer riktig å si at jernbanen bare påskyndet den utvikling som alt var på gang. 25. Dalen, Arnold, Om jemtsk og trøndersk- og Levangermarknaden, s.119, Levanger Historielag årbok 2005. Ramfjord, Leif, Musikk uten grenser, s. 124, Levanger Historielag årbok 2005. 26. Ullberg, Gösta, Huså Bruks Historia, s. 467, Wisénska Bokhandelsens Förlag, Ôstersund 1967. 27. Strømsøe, Reidar, Skogn Historie, band V, Levanger By’s Historie s. 30. Levanger 1967.

104

En liten historie til slutt om en jamte, ikke en forbonde, som hadde vært på marsimartnan i Levanger. Og så gikk det slik det noen ganger gjorde, det gikk hardt for seg. Han ble arrestert for fyll og gateuorden og ble satt i finka for å tørke opp og komme seg. Han tok vegen heim til fots, utilpass med skallebank og tømmermenn. Da han kom øverst i Røstadlia snudde han seg og så tilbake på Levanger sentrum og utbrøt: Du Levång, du Levång, du e sämsta stad på jorden!! Levangermartnan overlevde en periode også etter siste verdenskrig som et lokalt hestemarked. Det var slutt på den grenseoverskridende handelen mellom Jämtland og Trøndelag. Ny fart i slik handel ble det først da Norske Skog tok til å kjøpe tømmer til fabrikken på Fiborgtangen i 1966, men da var det helt andre produkter enn martnasvarer som krysset grensen. Men det er en annen historie. (Se også Einar Haugans artikkel ”Markeder og næringskontakt i MidtNorden” i årboka for 2005 s. 85 ff. Red. anm.) Sammendrag: År 0 (Kr.f.) År 100 År ca 400 År 300-700 900-årstallet År 960 Tidlig 1000 År 1170 1473 og 1530 1656 og 1682 1750-årene 1718

1815 1836 1880 til 1940 1991

Levanger sentrum er 10-12 m under vann. Spor etter fangstfolk ved Idrettshallen. Rödö-urnan fra Sparbu til Rödön.(?) Levanger sentrum tørrlagt. Bygdeborg Hallstein / Fornborg på Frösö. Kulturlag med trekull ved kirka. Levangermartnan og Bru over elva (Vaagsbru ?) Snorre nevner kjøpferder til Frösö i Håkon den Godes saga. En liten trekirke i Levanger. Gunnlaugs Ormstunga’s saga. I Frostatingsloven nevnes kjøpstevner på Frösö. Brev fra Jämtland dokumenterer Marsimartnan. Dokumenter bekrefter Marsimartnan i byprivilegier Trondheimsborgerne fatter interesse for Marsimartnan. Marsimartnan er på sitt høyeste. General Armfelt beskriver Levanger som: En Marknadsflekk ut i Trondhjems Län Stort kvantum varer til Jämtland fra Levanger. Søknad om bystatus for Levanger. Bystatus innvilges for marknadsbyen og handelsbyen Levanger. Levangermartnan før jul og i mars ebber ut. Handelen tar seg opp for kjøpmenn i Levanger. Marsimartnan tas opp i moderne former.

105

Sang til åpning av Marsimartnan 2009 Tekst og melodi: Oddbjørn A. Hagen Når det li’ mot vinter og gradstokken søkk – kainn følk i Levanger få opplev et trøkk Det hamstres og lagres og snakkes og steilles – me’ hæsta og hoinna og tre som må feilles Fer snart kjæm det Jamta me’ slean sin foill – tå vara frå Sværri som kjøttmat og oill Innherredsbyggin, dæm lage sæ te – og samle ihop te det som ska skje Refr.: Fer de’ e’ Marsimartna fer feskar – de’ e’ Marsimartna fer bo’n No bli de’ fæsting og hainnel i gammel bytradisjon Dæm kom over fjellan med tønna og traug – me’ kjærring og kailla som pruta og laug Det røktes at følget va tusen i tal’ – i snøfokk og uver me’ kaving og bal Fer når det kom Jamta skoill itjnå få stopp – me’ topptrimma hæsta så klatra dæm opp. Innherredsbyggin såg når dæm kom ne’ – og veinta på at nåkkå artig skoill skje Refr.: Fer de’ va’ Marsimartna fer feskar – de’ va’ Marsimartna fer bo’n Da va’ de’ fæsting og hainnel i gammel bytradisjon Hainnelsfølke kom ifrå øst og frå væst – frå nord og frå sør fer å hainnel og fæst Bønder frå Verdal’n og Værran og Li – me’ båta og vogni og nånn gjekk på ski Frå Fosen og Nordland me’ salt og me sild – og hingsta og hoppa va’ tamme og vill Skinn ifrå gaupe og røyskatt og mår – vart bytta me’ sjømat, så tok dæm ein tår Refr.: Fer de’ va’ Marsimartna fer feskar – de’ va Marsimartna fer bo’n Da va’ de’ fæsting og hainnel i gammel bytradisjon Martnan va ein storfæst fer fattig og rik – og dæm som va pænglæns vart ståan og kji’k Men aill fekk vel smak på det mæste som fainns – og eta sæ mætt før dæm møtt opp te dains. Me’ tusener samla så vart det my’ ståk – og slåssing og krangel og hælvetes bråk Ein skjebnetung dag va’ da by’n vårres brainn – og gikk opp i røyk, kvart eitj trehus fersvainn

106

Refr.: Da va’ de’ Marsimartna fer feskar – de’ va’ Marsimartna fer bo’n Da va’ de’ fæsting og hainnel i gammel bytradisjon No e’ det martna me’ slækt og me’ jækt – på ny e’ det hainnel i meter og vækt By’n e’ moderne, men gammel i stil – ei blainning tå hæsta og slea og bil Og no kjæm det Jamta me’ vara i flæng – og kjøpe og sæll fer ein bråttå me’ pæng Innherredsbyggin, dæm fer te Levang – der kræmmarliv blainnes me’ musikk og sang Refr.: Fer de’ e’ Marsimartna fer feskar – de’ e’ Marsimartna fer bo’n No bli de’ fæsting og hainnel i gammel bytradisjon.

107

Fra fotoarkivet

Jonas Nilsen (Myr) Støre f. 07.09.1790, d. 19.04.1871. G. 13.06.1816 m. Sigrid Oline Moe f. 30.09.1797, d. 27.10.1874. Jonas var sønn av Nils Olsen Storborg f. 1747, d. 13.11.1824 og Sigrid Mikkelsdtr. Ulve f. i Frol 1737. Sigrid var datter av lensmann Ole Moe og Kirsten Jonsdtr. Ole Moe hadde sønnen Johannes fra et tidligere ekteskap. Johannes kjøpte Støre av faren i 1814 og solgte i 1828 gården til Jonas Nilsen Myr. Jonas og Sigrid Oline fikk 14 barn hvorav 12 vokste opp (i gravferdsomtalen for Sigrid Oline står det at de fikk 17 barn!). Dette bildet er sannsynligvis tatt på deres gullbryllupsdag i 1866. Han var gårdbruker og forlikskommisær, og blir regnet for den første byråkrat i Nord-Trøndelag fylke, da han ble ansatt for å følge opp byggingen av sykehuset på Eidesøra, som stod ferdig i 1843.

108

Åke Jünge:

Samar frå Skogn i kirkebøker på tidlig 1700-tall Dei to eldste kirkebøkene for Skogn prestegjeld er gått tapt. Derfor er det sparsomt med dokumentasjon om eksistensen til folk utan fast eigedom i Skogn før 1747. Personar med fast eigedom kan ein dokumentere gjennom jordebøker og skifter. Dei samiske personane som fanst i dei trønderske bygdene, var som regel utan fast eigedom. Trulig har det vore samar i Skogn svært lenge, men det er vanskelig å dokumentere. Men via kirkebøkene for Leksvik og Beitstad har eg funne opplysningar om samar frå ”Skognen Præstegield” frå første halvdel av 1700-tallet, opplysningar som gir oss namnet på samar i Skogn og som gir bevis for at det budde samar i Skogn prestegjeld på slutten av 1600-tallet. Den første kirkeboka for Leksvik sokn med Stranda annekssokn tar til å løpe frå år 1717. Dette var urolige tider. Den store nordiske krigen var slutt i 1721. Den første eksplisitte innføringa om samar i denne kirkeboka er frå nettopp dette året. Det vart eg tipsa om da eg las historikar Kjell Haarstad si bok ”Samiske vandringer i sør”. I 1721 er altså den første sikre innføringa om samar i Leksvik. Det vil seie at folkenamnet finn [ = same] er nemnt direkte. Det står at presten hadde åtte menneske til nattverd den fjerde søndagen ”e.Tr.” [”etter Trinitatis” = trefoldighetsfesten = søndagen etter pinse], ”inter qvos [blant andre] Bendix Hemmingsen, find, som ieg ga Skrifteseddel”. Her står ikkje noko om at denne Bendix Hemmingsen er frå Skogn på andre sida av Trondheimsfjorden, men det har eg seinare funne ut ved å gå gjennom innføringane om samar i andre kirkebøker i Nordre og Søndre Trondhjems Amt. Opplysningane om dette kom eg over i den eldste kirkeboka for Beitstad (1722-1815). Til Beitstad-kirka kjem samen Bendix Hemmingsen med sønnen Thor til dåpen utpå hausten år 1725. Slik står det i greit lesbar prestehandskrift: ”14. Tr. [fjortende søndag etter Trinitatis, altså normalt ca midt i september] 1725 Bendix Hemmingssøn Fins Barn af Skongens Præstegield N [Namn]: Thor.” Namnet Bendix Hemmingsen er såpass sjeldant at det er liten tvil om at dette er den samme Bendix som er nemnt i Leksvik kirkebok fire år før. Og det er her opplysninga om at Bendix er heimehørande i Skogn (Skongen) dukkar opp. Innføringane i kirkebøkene er knappe og gir ikkje mange opp109

Kirkebok for Beitstad viser at Bendix Hemmingssøn Find frå Skogn fekk døypt sønnen Thor i september 1725.

lysningar. Det står ikkje noko om mora til Thor eller faddrane ved dåpen. Presten skulle kanskje spare papir og skreiv så knapt som mulig, som vanlig var når det gjeld dei tidligaste kirkebøkene. Seinare har eg ikkje funne fleire innføringar om Bendix Hemmingsen eller sønnen Thor Bendiksen i kirkeboka for Beitstad. Kor vart dei av? Var dei reindriftssamar, omstreifande tiggarsamar eller bygdesamar? Kom dei tilbake til Skogn-traktene? Spørsmåla må bli ståande utan svar, som eksempel på kor vanskelig det er å gå i spora etter samar om ein berre skal bruke skriftlige kjelder. Å rekonstruere heile samiske livsløp frå komse til grav på 1600-1700-tallet, er så godt som umulig. Akkurat på starten av 1700-tallet kan kanskje forklaringa på vandring og uro for mange folk, også for samane, ligge i den store nordiske krigen med Armfelt-inntrenginga i Trøndelag i 1718 som høgdepunkt. Det som står fast om samen Bendik Hemmingsen frå ”Skognen” i kirkebøkene, er at han var barnefødt i Skogn som sønn til Hemming mest trulig rundt år 1700, kanskje litt før, men heldt til på Fosen i vaksen alder, kor han fekk sønnen Thor. Kona sitt namn er ikkje nemnt. Våren 1722 står ei anna interessant innføring om samar i Leksvik kirke110

bok. Det er Lars Torkelsen Find og Marit Hemmingsdatter som har fått nattverd hos Leksvik-presten på ”Die Visitationis Maria”. Maria bebudelsesdag heiter det visst på kirkespråket. Presten skriv at Marit Hemmingsen er ”FindEnke”, så det er ikkje tvil om at presten har oppfatta ho som same. På grunn av at namnet Hemming er svært sjeldant blant sørsamane på denne tida, er denne Marit Hemmingsdatter mest trulig søster til Bendix Hemmingsen ”af Skognen”. Trulig er også ho barnefødt i Skogn. Ho er vel òg eldre enn broren Bendix, sidan ho alt er enke i 1722. Mest sannsynlig er ho da født på slutten av 1600-tallet ein eller annan stad i Skogn prestegjeld, uvisst kor. Kirkebøkene er ein av dei viktigaste kjeldene til kunnskap om personar som ikkje hadde fast eigedom, og det var ganske mange. Til tross for at dei to første kirkebøkene for Skogn ikkje finst, er det altså mulig å slå fast at det på slutten av 1600-tallet fanst minst fire samar i Skogn: Bendix Hemmingsen Find, Marit Hemmingsdatter og foreldra Hemming Find med kone. At dette var den første og einaste samefamilien i Skogn, er lite trulig. I dei eksisterande kirkebøkene frå Skogn frå 1747 og vidare framover er det mange innføringar om samar. Med desse nye opplysningane frå kirkebøkene i Leksvik og Beitstad kan vi slå fast at samar fanst i Skogn også på slutten av 1600-tallet. Kjelder: Haarstad, Kjell: Samiske vandringer i Sør-Norge. Trondheim 1981. Digitalarkivet: Kirkebok for Leksvik 1717-1731 (http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?show=20&uid=200421&urnread_imagesize=full&hode=nei&ls=1). Digitalarkivet: Kirkebok for Beitstad 1722-1815 (http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?show=10&uid=200071&urnread_imagesize=big&hode=nei&ls=1).

111

Karl Over-Rein:

Gutteklubben Viking Den som har bodd på Levanger noen år, vet at det på området som i dag går under navnet ”Trøndermattomten” i Nerbyen, en gang lå en lang, litt dyster, mørkerød murstensbygning som strakte seg langs den korte gatestubben Gunnlaug Ormstunges gate. Denne murstensbygningen, som ble revet i 2007, har huset mang en bedrift i byen; Verdalsbrukets sag- og høvleri, grossistfirmaet O.P. Grong, Gildes fabrikker, a/s Fellesproduksjon, og a/s Trøndermat. Men i dag er altså denne langstrakte bygningen borte, og bolighus er reist på tomten den sto på. Men bare de som kjenner Levangers historie godt fra annen verdenskrig og gjennom 1950-tallet, vet at bygningen også har huset en lærfabrikk – landets eneste cooperative garveri. For meg og kameratene mine, som alle var født like etter annen verdenskrig og som vokste opp i gatene nær denne bygningen, gikk den alltid under navnet ”Lærfabrikken”, selv lenge etter at bedriften hadde opphørt å eksistere. Bak denne bygningen lå en ikke helt jevn slette, hvor vi guttene fra Nerbyen ofte lekte i siste halvdel av 1950-tallet. I sommerhalvåret ble det mye fotballsparking på denne sletten, noe jeg nesten daglig deltok i, for jeg bodde jo like på den andre siden av sletten, i et lavt murhus på tomten til de to sagbrukene; Bernhard Høyems Levanger Høvleri og svensken John Håkanssons Sag og høvleri. På det siste jobbet forresten far, som således hadde kort vei til arbeid. Det var godt å ha en slik slette hvor vi kunne boltre oss med lærkula. Fotballsparkingen bak lærfabrikken opptok storparten av fritiden vår om somrene disse årene. ”Kom, så går vi bak lærfabrikken og sparker fotball,” kunne noen si, ofte på vei hjem fra folkeskolen. Og så bar det dit så snart vi hadde fått i oss litt mat. Der kunne vi dele oss i to lag og drive på så svetten rant til de sene kveldstimene. Etter hvert ble vi så ivrige at vi bestemte oss for å stifte vår egen fotballklubb. Vi ga den navnet ”Viking”. Hvem som fant på dette navnet, husker jeg ikke, men antagelig var det noen som var fan av hovedserieklubben fra Stavanger. De som var med på å starte klubben var foruten meg selv; Bjørn Dag Kristiansen (sønn av den kjente musikeren og komponisten Olaf Kristiansen), Jan Arild 112

Dette bildet er utlånt av Erik Skjølberg. Han forteller at Viking ble fotografert etter en kamp mot Brann, Steinkjer, på Guldbergaunet grusbane i september 1959. Geir Brevik scoret to ganger og Viking vant 2-1! “Seier’n er vår” ble sunget mange ganger i bussen hjemover. Foran fra venstre: Arthur Selvig, Rolf “Roffa” Gundersen, Arne Steinar Sivertsen, Bjørn Eriksen og Olav “Bollmann” Alstad. Bak fra venstre: Erik Skjølberg, Erik “Vipp” Wang Eriksen, Geir Brevik, Bjørn Dag Christiansen, Jan Arild “Melis” Melvold og Karl Kristian “Kallen” OverRein.

Melvold, Geir Brevik og Erik Wang Eriksen. Etter hvert kom flere til; Rolf Gundersen, Arthur Selvik, Tore Fjerdingen, Erik Skjølberg, og ikke å forglemme den senere olympiske mesteren i sykling; Knut Knudsen. Men – leken med lærkula skulle ikke alltid få rulle fritt. Ut av døren over rampen på fabrikken dukket det av og til opp et hummerrødt ansikt. Det tilhørte vaktmesteren på fabrikken – og han ba oss pelle oss vekk. Dette var en fabrikktomt, kunne han moralisere, ingen lekeplass. I alle fall, etter en del runder skulle vi få være i fred på denne oasen mellom de mange industribedriftene. Fotballen skulle få rulle videre på gresset. Og vaktmesteren holdt seg unna. Muligens hadde eierne av fabrikken blitt kontaktet og gitt grønt lys; muligens hadde kommunen grepet inn. Og fra da av ble det fart i sakene. Sletten fikk et ansiktsløft og ble fotballbane. Vi hadde dugnad, hvor vi tettet de største dumpene med jord og fjernet de verste tuftene. På sagbrukene skaffet vi oss flere trillebårlass med sagflis som 113

vi strødde til sidelinjer og straffemerker. Og vi fikk tak i noen kasserte planker som vi spikret opp til mål. Her var det ikke snakk om å rope på hjelp fra kommunen. Vi gjorde alt selv. Senere skaffet vi oss også drakter. Hver og en av oss ble bedt om å finne frem en gammel underskjorte. Og deretter be mor om å sy et tall av rødt stoff bak på ryggen på den. Hver hadde fått tildelt sitt bestemte tall, alt etter den posisjonen han spilte på. Aktiviteten i klubben økte. Vi hadde ikke noe klubblokale, men vi fikk holde medlemsmøter i den romslige leiligheten til Bjarne og Reidun JohnsenÅrvik i Sjøgaten. Sønnen deres – Truls – var jo en av lagkameratene. Der drøftet vi saker og vedtok regler for klubben. Etter hvert satte vi også i gang med andre aktiviteter enn fotball. Bl.a. ordnet vi vårt eget bibliotek. Hver og en ga noen bøker som så andre kunne få låne. Levanger hadde flere slike gutteklubber på 1950-tallet. Hver bydel hadde sin egen. Klubben til Øverbyen het ”Rapp”. Og klubben til Bruborg het ”Bruborg Ballklubb”. Også Levangernesset hadde sin klubb, men denne husker jeg ikke lenger navnet på. Etter hvert kom det i stand turneringer mellom de fire klubbene, en serie der alle spilte mot alle på den gamle grusbanen nedenfor folkeskolen. Jeg tror ikke Viking vant, men vi kom heller ikke sist. Selv spilte jeg i ulike posisjoner; som målvakt, back og indreløper. Og lenge var jeg fryktelig lei meg over en kjedelig hendelse under en kamp mot Bruborg Ballklubb, der jeg kort tid før slutt, på stillingen 0-0, handset innenfor 16meteren. Straffen gikk i mål og vi tapte. I tillegg til disse ”seriekampene” spilte vi også privatkamper mot lignende gutteklubber både på Stjørdal og Steinkjer. En som viste spesiell interesse for aktivitetene våre var Bernhard Høyem eieren av Levanger Høvleri like ved ”banen” vår. Flere ganger inviterte han oss til den flotte villaen sin på Nesset. Der fikk vi sitte i peisestuen i kjelleren og ble traktert med brus og kaker. Han betalte flere kyndige folk til å holde foredrag for oss om emner innen idrett; som for eksempel orientering og bruk av kart og kompass. En vinter arrangerte han til og med en skikonkurranse for oss, der alle som deltok fikk premie. Jo, aktiviteten i klubben holdt seg året rundt. Om vintrene kunne vi måke snøen vekk rundt banen slik at en sirkel ble dannet. På denne arrangerte vi løpekonkurranser. Vi løp to og to, som skøyteløpere, for det var det vi lekte at vi var, selv om vi løp på føttene. Alle valgte vi oss et navn fra skøyteverdenen. Jeg kalte meg Juhani Järvinen, den finske mesteren. Bjørn Dag Kristiansen hadde sikret seg det mest populære ønskenavnet; Knut Johannessen. Det ble tatt tider med stoppeklokke. Og alltid var den én av oss som opptrådte som ”reporter”, skildret løpene slik vi hadde hørt NRKs Oddvar Foss gjøre det i radioen fra de store mesterskapene. 114

Vi løp sprintdistanser og langdistanser. Én runde var 500-meteren, tre runder var 1500-meteren og ti runder var 5000-meteren. Noen 10 000-meter, som ville betydd tjue runder, orket vi ikke. Alle tider ble skrevet ned i en kladdebok med stive permer. Og poengsummer regnet ut, akkurat slik vi hadde lært at de gjorde det under skøytekonkurranser. Til slutt ble resultatlister ført opp i den samme boken. Jo da, Gutteklubben Viking sto for mange allsidige og sunne sysler. Men akk, vi gutter skulle bli eldre med årene. Interessen for fotball og skøyter dabbet av. Andre sysler kom i skuddet. Og da vi gikk ut av folkeskolen var gutteklubben glemt.

115

Klara Nyborg:

Gründeren Emil Reidar Karlsen Skog- og sagbruksdrift i Markabygda på 1930-talet slik underskrivne kan minnes Barndomsheimen min låg i Vassgrenda ved Movatnet og der var det godt høve til å følge med i utviklinga av Emil Karlsen si sagbruksdrift i Vikabukta. Enorme kubikk av tømmer vart der til bygningsmaterialer, penger og arbeidsplasser. Behovet for dette var stort. Emil Karlsen hadde innsikt, evne, pågangsmot og ei ufattelig stor arbeidskraft. I tillegg hadde han lange arbeidsdagar. Emil Karlsen var født på plassen Frigårdstrøa i Sørgrenda, Markabygda, i 1883. Foreldre var Elen Anna Johannesdatter, Mølna, og Karl Johan Aspås, Åsen. Dei flytta seinare til Aspåsenget i Åsen. Mi mor, som var Emil si søster, vart født der i 1886. Onkel Emil sine oppvekstår kjenner eg ikkje til. Emil vart gift i 1910 med Bina Eriksdatter Sørmo. Dei budde på heimen Haugan ved Mølna, og fikk barna Elen i 1911 og Oline i 1913. Kona og eldste datter døde i 1917. Oline voks opp hos besteforeldra sine på Sørmo. Første gongen eg såg min onkel Emil, var 2. juledag i 1929. Det var berrfrost, og det var fin is på Movatnet. Det kom ein kar sørfra på sparkstøtting og stila mot Vikalandet der leia til heimen min, Langåssve, gjekk opp. “Det må vårrå 'n Emil,” sa mor. Hu kjente han på kledrakten; grå vindjakke, vadmelsbukse, hatt med stor brem, høge pluggasko med buksa godt putta nedi, 116

Emil og Bina med døtrene Elen og Oline.

og ein ryggsekk som vissnok følgde mannen livet ut. Og det var første gongen eg smaka appelsin, som onkel tok opp av sekken og ga oss barna. Eit fint minne frå ei barndomsjul. Onkel Emil var ein ekte gründer, og ein bygdeoriginal i si tid. Ein person det er rett å ta fram minne om i ei historiebok. Derfor skriv eg her ned ting om tømmerdrifta hans, slik eg opplevde det i den tida. Han hadde fleire sagbruk i Markabygda; Årenget, Dalen / Hjelmstadbakk, Stormo, og sist i Vikabukta. Han hadde òg ein del bruk i Skogn, er meg fortalt. Emil plasserte sagbenk og motor i nøyaktig posisjon, bygde hus over med skråtak, og på framsida ein stor åpning der tømmeret vart rulla inn på sagbenken. Emil stod framved saga og bestemte korleis stokkene skulle dimensjoneres. Resten av arbeidslaget fekk kvar sin jobb å utføre etter ein bestemt plan. Ny giv i produksjonen Det var sommer og stille dagar. I tunet heime gikk ein enkel leik millom 1012 høner som kakla, sparka og fann eitkvart å hakke på. Inne i kjøkenet satt mor med rokken, spann og song. Eg var ute åleine. Far og søsken var vel i arbeid omkring hos folk. Næraste 117

Foran fra v: Alfred Augdal, Adolf Jensen, Ole Nyborg, Emil Karlsen. Bak: Alfred Andresen, Bernt Sandvik, Theodor Husby.

naboane var eldre folk og gjekk stilt med sitt. Den eine dagen vart noko lik den andre fram til denne, da ting tok til å hende. Med eitt ljoma ein kauk frå Gjelbakken. Det kom barn frå andre sida, i hoppesprang, veiva med hender og ropa slik at det måtte vere noko sers som stod på. Ja, det var det. «I dag kjem ein rar ting til Markabygda! Eit lokomotiv på vegen, uten skjeina!» Ein kar som sykla, hadde sagt det, og nyheita måtte fort omkring, sjølsagt. Slikt var heilt utruleg og hadde aldri hendt i Markabygda før. Både leik og anna stoppa liksom opp. Alle barna flaug vi beinvegen til Langåsmyran for å sjå dette rare som var på veg til oss. Vi kunne høre sterk motordur, styr og rop, til vi såg ein lastebil inni svingen. Det var onkel sin. Den drog med seg eit svart uhyre på svære jarnhjul så det knasa og mol i sand og stein. Karar gjekk framom, på sidene og bak med staur og spett om noko gale skulle hende. Onkel sat i styrehuset på bilen, kanskje han dirigerte sjåføren, hadde sikkert kontrollen. Det var eit underleg opptog som seig ned bakkane og roa seg på plassen attmed Vikabekken, der det var rydda og bygd saghus med benk og greier. Siste del av dette toget var barn og etterkvart mange vaksne, som og samla seg for 118

å sjå. Vi barna klompa oss ihop på ein bergknatt og følgde med til uhyret var jekka på plass med mannskraft og reiskap av mange slag, kommandorop og slik. Onkel drog berre på smilen og tok det heile med ro, slik den gjer som har planene greie oppi toppen. Nu skulle det bli ei ny tid med arbeid og røre i Vassgrenda. Og det vart slik. Det som kom med all denne åtgaumen den dagen var ein – RUSTON PROKTOR LOKOMOBIL VETERANEN 1912-modell. Tjent som drivverk i sagbruk i Skogn og Meråker. Ei flyttbar dampmaskin. Sertifisert for damptrykk opp til 8 kg pr. kvadrat-centimeter i 1925. Brukt i skogsdrift og rydding av nybrott. Tømmeret til drifta i Vikabukta kom i store flåter over Movatnet fra skogane i Åsen. Stokkar var hekta ihop til det eg trur heitte bom, der andre stokkar vart stengt inne. Eit vakkert syn når ein levande tømmerflåte låg der og bukka i solglitter på himmelblått Movatn. Framdrifta gikk med båt, kjerring og spinnar, og lang diger kjetting. Så ankras kjerringa fast, og kjettingen vart surra på spinnaren att. Den store flåten kom i sig. Genialt. Oppatt og oppatt gjekk dette til flåten var i Vikabukta. Emil måtte ha ei viss føling med verlag og vindretningar, for det var støtt medvind når flåtene kom, enten fra sør og Haugabukta eller vestfra med tømmer fra Aspåsmarka. Tømmeret vart kjørt opp frå vatnet med hest og drag og lagt på velta. Alfred Andresen var fyrbøtar på svartingen som vart kalla bill'n. Dagen tok til med at Emil ropa til Alfred: «E'n sålles nu!» «Ja, nu e'n sålles!» var svaret. Alfred drog i ein hendel slik at det yla noko forferdeleg i ei pipe, som varsla mest heile bygda at alt var «sålles» i Vassgrenda. Bill'n starta, og med den alle hjul og reimer, stempel og mannskap. Det yla og kvein, susa og rista. Svære stokkar fekk si siste reis og kom ut som det dei var programmert til; bygningsmateriell. Med Emil sin lastebil vart alt frakta til Levanger for salg. Sirkelsaga vart fila på ei tid da eg enten kunne somne av lyden om kvelden eller vakne av den tidleg morgon. Dette ligger i minnet mitt. Vinteren kom, Movatnet vart islagt, og enda låg det tømmer på andre sida og venta på frakt. Men gründeren sov slett ikkje bort vinternatta heller. Det la 119

seg snø på isen, men planen var grei. Han monterte snøplog på lastebilen og brøyta veg til Haugabukta. Og laga denne kjempestore støttingen. Slik låg tømmeret på rette sida da våren kom og sagstellet starta opp. Emil bygde ei lita bu på saghusa sine der han kunne kvile, steike flesk og koke kaffe på ein liten skipsovn, og kvile på ein trebrisk. Men første året med ny drivkraft på saga, ville han kjøpe middag hos mor. Og ei tid på natta sov han i halmstålet på låven hos oss, om det ikkje var ting å ordne til ny dag på saga. Mor vart dermed òg eit ledd i dette eventyret av industri. Ho kunne sy seg ny kjole med blondekrage, kjøpe nye sko og pene strømper. Sånne ringverknader vart det mange av med dei arbeidsplassane som Emil oppretta. Så kom han brått på å ville sjå seg om i by og bygder. Han skaffa seg buss og ein personbil og tok med seg arbeidsfolka på tur både i Noreg og til Sverige. Det vart sagt mange godord om Emil som arbeidsgevar og at han lønna godt. Han var godlynt, og sers morosam med rette ord i rette tid. Det vart betre levekår for mange i bygda. Kva tid drifta i Vikabukta tok slutt, minnes eg ikkje, men før krigen kom i 1940 var det vel. Kan erindre ein flyttedag da lastebilen og RUSTON PROKTOR seig oppover Langåssvelia og forsvann over Gjelbakken. Ein vemodig dag å tenkje på. Det stilna millom strand og bakkar og berg i Vassgrenda. Sagflis låg att, den gjorde folk seg nytte av, lenge. Kor hen det bar da veit eg ingenting om, men det var sikkert tømmerdrift onkel satsa vidare på. Dei siste åra av livet var han hos dotter Oline og mannen Erling i Hjelmstadbakken. Emil Reidar Karlsen døde i 1945. Om andre har gode historier om onkel Emil, så skriv. 120

Pål Kulås: Som Klara Nyborg skriver, var Emil Karlsen holdt for å være litt av en bygdeoriginal. Og når han kom med vadmelsbuksa, vindjakken, ryggsekken og hatten, kunne nok fremmede folk som traff han for første gang, lett gå i den fella å tru at her sto de overfor en som det ikke var så mye med. Men de fleste oppdaga ganske fort at under det beskjedne ytre skjulte det seg en fantastisk luring som hadde mye morro av å få folk til å gå på limpinnen ved at de undervurderte han. Og han var gjerne med på å spille folk et puss om anledningen bød seg. Enda i dag går det mange historier i Markabygda om ting han utrettet, og hans tverre og underfundige svar i de forskjellige sammenhenger. Jeg vil her på oppfordring fra Klara forsøke å gjenfortelle tre av de mange historiene som går om hvorledes han på sin lune og lure måte (men også med en utrulig egenhet) fikk opp latterdøra hos folk og oppfylte ordtaket «Den som ler sist ler best.» Skoghandelen i Åsen En kan vel trygt si at Emil starta med to tomme hender, men etter hvert som han kom i gang med sagbrukene sine rundt omkring, ble det også penger av det. Med et sparsomt levesett la han nok etter hvert opp en god del penger, slik at han kunne være med i anbudskonkurransene om større og større tømmerkvanta. Tidlig på 1900-tallet var det en del østlendinger som kjøpte opp skog og grunn i Åsen. Disse fikk i de vanskelige 30-åra bruk for penger, og blinka ut et stort parti skog for salg på rot. Det ble annonsert en dato for befaring i de blinka områdene med mulighet til å komme med anbud. Alle de største sagbrukseierne i distriktet møtte opp den dagen visinga var, sist i følget kom Emil tuslende med vindjakken og den velbrukte ryggsekken. Det var nok ikke fritt for annet enn at noen av «de høge herrer» så litt på hverandre og lurte på hva denne karen hadde der å gjøre. Etter turen i skogen ble alle bedt inn på gården Vinan hvor det ble servert kaffe. Så ble det tid for å komme med anbud på tømmeret. Noen bød ganske høye summer, andre var mer forsiktige og bød lavere, og det aller laveste budet, som var betydelig lavere enn de andre, kom Emil med. Som fortalt var eierne i beit for penger, derfor ble det stilt spørsmål om hvor fort den enkelte kunne skaffe pengene. Alle de med høge bud måtte ha ganske lang henstand med betalinga. Til slutt ble han som satt nede ved døra med vadmelsbuksa og vindjakken spurt om når han kunne skaffe pengene. «Pengene kan dere få med en gang, for dem har æ i sekken ute i gangen», sa Emil. Dermed fikk han tilslaget, og gikk ut i gangen etter sekken og gjorde opp for seg. Slik startet den store tømmerdrifta som Klara skriver om. 121

En uvanlig hesteskyss En av Emils beste kamerater var Johannes Sundlo på gården Rennaker i Skogn. På denne gården, som i dag eies av familien Bøhn-Flatås, bygde Emil opp og drev et av sine mange sagbruk ei tid. Men også senere i livet når han var en tur til Levanger, stakk han ofte oppom Johannes for å slå av en prat om deres felles interesser, som jakt og skog m.m. En dag Emil stakk oppom etter en Levangstur, fortalte han at han var på tur til dattera si og familien hennes oppe i Hjelmstadbakken øverst i Markabygda. Johannes bød ham da skyss et stykke, og Emil takka ja for tilbudet. Nå var saken den at Johannes var kjent for at han alltid gikk. Sjøl når han kjørte hest, gikk han alltid ved siden av vogna. Sin vane tro startet Johannes ut fra gårdsplassen med å gå ved siden av vogna. Emil syntes ikke han kunne sette seg på han heller når Johannes bare gikk uten å si noe. Men samtidig så nok også Emil det komiske i situasjonen, og var fullt klar over at dette ville bli ei artig historie. Endskapen ble at de gikk og prata en på hver side av vogna opp gjennom bygda helt til Emil var heime. Der takka Emil pent for skyssen, og Johannes snudde hesten og begynte å gå ned gjennom bygda og heim igjen. Det hører også med til historia at etter som Johannes ikke hadde sagt noe om at han måtte sette sekken på vogna, så bar Emil sekken på ryggen hele vegen. En jakttur Johannes og Emil var på mange jaktturer i lag. En gang startet de fra Sundlo. Johannes lånte da gevær og skudd til begge av broren Nelius. Johannes tok skuddene i lomma, tok ett gevær sjøl og leverte det andre geværet til Emil. Emil sa ingen ting, tok bare geværet på skuldra og rusla ved sida av Johannes hele dagen. Da de leverte fra seg geværene om kvelden, sa Nelius: «Jasså det vart itt nå vilt i dag da?» «Nei, æ hi nu itt fått nå skudd heller ennu æ da», sa Emil.

122

Toralf Granaune:

Kraftutbygging i Levanger herred, senere Frol kommune Levanger by var tidlig ute med kraftutbygging. Allerede ved århundreskiftet (1900) hadde fabrikkeier I. L. Eide skaffet eget elektrisitetsanlegg til fabrikkens lysbehov. Dette ble etter hvert utvidet så flere butikker og noen leiligheter i byen fikk elektrisk lys. Anlegget som skaffet strømmen, bestod da av en dampmaskin på 105 hk. og en tilsvarende på 150 hk. med tilhørende dynamoer og akkumulatorbatteri. Dette ble ganske snart for liten kapasitet, og byen begynte å se seg om etter egnede steder å bygge kraftverk. Da Levanger kommune overtok Eides kraftverk i 1914 var det også klart at det nye kraftverket skulle bygges ved Langåselva, og dermed var Langåsdammen en realitet. Det gikk ikke lang tid før det ble klart at verket måtte utvides, og dermed ble også Tvårråsjødammen bygget. Vannkapasiteten kunne da økes fra 3 000 000 kbm. til 4 400 000 kbm. Dette førte til at Levanger kommunale e.verk påtok seg å skaffe strøm til Skogn kommune også. Dette var i 1919 og det førte til at det ble for lite vann til sine tider. Dermed måtte det bygges flere reservebasseng, og Gåssjøen og Hulbekmyra ble demmet opp. Hva med Levanger herred opp i alt dette? Det var meningen at Levanger by og Levanger herred skulle bygge kraftverk sammen, men dette samarbeidet strandet fordi kommunene ikke ble enige om plasseringen av verket, ved Langåsfoss eller Hansfoss. Da Levanger by begynte med sin utbygging av Langåsdammen, ble det fart på Levanger herred også. Allerede i 1912 hadde de kjøpt fallrettighetene til Hansfossen i Levangerelva. Området rundt fossen tilhørte Okkenhaug øvre, Reistad og Kolberg nordre. Etter hvert som utbyggingen skred fram, ble det klart at kommunen også måtte sikre seg vannrettighetene i Tomtvatnet og elva for øvrig, og de ble da nødt til å kjøpe Granfoss kraftstasjon. Denne lå ved Nedre Gran, 5 km lengre ned i elva og var i drift fra 1913 – 1914. Den skulle etter hvert bli reserve for Hansfossen. Mellom Tomtvatnet og Hansfossen er det i alt 6 fosser, og 3 av dem har vært utnyttet i tidligere tider. Den første er Blesterfossen, der fossen drev en blåsebelg for utvinning av myrmalm. Hærolafossen har ikke vært utbygd, men en av de 3 Ertsåsfossene skal, etter det som blir sagt, ha blitt brukt til mølledrift 123

av gården Ertsås. Finnkallfossen var utbygd av gården søndre Kolberg, først til mølle og senere til sagbruk. Elva ble også flittig brukt til tømmerfløting helt fram mot 2. verdenskrig. Her kommer det Helge Kolset har skrevet om Tomtvatnet og utbygginga som foregikk i 1936. Helge Kolset hadde sitt arbeid ved Hansfoss kraftstasjon fra 1919 til 1974, altså en periode på 55 år! Tomtvatnets historie etter at Frol el. verk overtok vannrettighetene i 1916, og til den nye dammen blev bygget i 1936. I 20-årene hadde el. verket mye vedlikeholdsarbeide med den gamle tredammen, blant annet måtte det lages nye luker, da ble disse senket ca. 1 meter, og utløpskanalen måtte senkes tilsvarende. Verket hadde lite penger, så det ble ordnet med dugnad av abonnentene fra 1 til 4 dager etter abonnentenes forbruk. Middagsmat skulle verket holde, den ble ordnet vesentlig av fruene til el. verkets styre. Det ble kokt og servert i seterhusa på Granasetra. Om våren når vannet var tømt, ble det gravet en kanal fra luken og opp til selve vannet, ca 1 meter djup. Da vart det funnet rester etter tre damfester, det øverste ca 60 – 70 meter ovenfor nuværende dam. Mye av dette arbeidet ble også gjort på dugnad. Man må beundre befolkningens innsats for et kommunalt foretagende. Men kanskje en del av dem i likhet med meg måtte lese sine skolelekser fremfor ovnsdøren om kvelden når det ikke fantes parafin eller talglys. I 1934 ble den gamle tredammen kassert ved en kontroll av Statens vassdragsvesen. Det ble besluttet å bygge ny dam. Men først tilbake til 124

1856 da Levanger herred ble fradelt Skogn. Historien om delingen av fjellområdet kom nemlig inn i bildet i 1936 da det skulle fastsettes en engangspris på det området som ble neddemt ved en høyere dam. Det er blitt fortalt at Levanger herred (senere Frol kommune) vilde ha grensen slik at Tomtvatnet ble innenfor deres område, men skogningene sa nei. Da ble det satt ned en komite fra begge kommuner som skulle ta seg av dette. Komiteen skulle møtes på gården Kolberg for å gå opp grenser for å bli enige om dem. Det ble de, Skogn fikk det som de ville. De kom ikke lenger enn til Kolberg. Der laget Skogningene stor fest for komiteen fra Levanger herred. Skogn fikk grense der de ville, men Levanger herred fikk full rett over regulering av Tomtvatnet, samt tømmer til reparasjon av dammen. (Dette må bety at det var en dam der allerede i 1856! Forf. komm.) I 1935 besluttet verkets styre og kommunestyre å bygge ny dam av stein og jord. 2,2 meter høyere enn den gamle for å bli fri rasjonering av strømmen på vårparten når det ble lite vatn. Rasjoneringen ble gjort på den måte at stasjonen ble stoppet millom kl. 12 natt og 6 morgen. Den gamle dammen hadde ved full dam en overflate på 1,85 kv.km. og en vannbeholdning på 4,2 mill. kubikkmeter. Den nye ville få en overflate på 2,45 kv.km og en vannbeholdning på 9,1 mill. kubikkmeter. Etter at ingeniøren var ferdig med sine beregninger over området som ville bli neddemt, skulle allmenningsstyret og verkets styre møte på Granasetra for å befare området. Da det var så langt å gå for allmenningsstyret, hadde fruene til e. verkets styre ordnet med kaffe og mat før de skulle ut i området. Da var det en av fjellstyret som protesterte og sa at her skulle det ikke vere noen smøring, oppdraget skulle gjøres straks. Da var det en av e. verkets styre som sa, ”du tenker vel muligens på i 1856, da Skogn og Levanger herred skulle dele fjellområdet du, men vi har ikke noe brennevin nei” (stor munterhet). Etter befaringen ble det enighet om en engangserstatning. Området besto mest av myrer, og den skogen som måtte bort skulle fjellstyret ordne med utvirking. E. verket vart forpliktet til å sette ut 5000 fiskeyngel innen 1 år etter at dammen var ferdig. Etter noen år fikk en høre uttalelser fra fagfolk som mente at utsettelse av så mange yngel var feil fordi vatnet ble overbefolket og fisken små.

125

1935. Byggingen av den nye dammen begynte om vinteren med uttak av stein ved ein fjellknaus ved Svartbekken ca. 400 meter ovenfor dammen, og ble transportert på en skinnegang derfra. Det var ingen veg til Tomtvatnet den gang, så trematerialer, støpesand og cement måtte transporteres med hest om vinteren ca. 9 km. Først skulle sand kjøres. De som hadde hester var flinke til å møte opp, så det gikk i en fei. Etterpå kom turen til cementen. Nu var det slik at de som hadde kjørt sand hadde førsteretten til cementkjøringen for det var godt betalt. Kr. 1 per sekk ( 50 kg) og ingen fikk lesse på mer enn 10 sekker pr. lass. Turen tok heile dagen så det ble kr. 10 pr. dag for hest og kar. Arbeidsfolket bodde i seterhusa på Granasetra og det var kaldt om vinteren. På vårparten ble det streik, arbeiderne ville ha kr.1 pr time. For å få arbeidet i gang måtte verkets styre oppfylle kravet. Da det skulle mures opning for luken, viste det seg at steinen fra Svartbekken var ubrukeleg. Oppe i Snøgrava i Skallen vart det funnet høveleg stein, men det var bratt og lang transport, ca. 6 km ned til demningen. Nils Nordli tok på seg arbeidet med å få steinen på plass. Om høsten 1937 var demningen ferdig og skulle fylles. Det var noen som sa ” at den dammen ville aldri bli full”, men våren 1938 var den full og det randt 4 cm over friløpet.

Her kommer noen dokumenter som gir oversikt over prisnivå og hvilken stil som ble brukt i slike dokumenter. Først et par som omhandler salg av Granfoss elektrisitetsverk. Til Levanger Herredstyre Hr. ordfører M. Stavrum, Levanger. Jeg er nu betænkt paa at foreta ændrede dispotioner med Granfos og elektricitetsverket. Før jeg treffer endelig bestæmmelse i saa henseende vil jeg imidlertid først gi kommunen adgang til at overta elektricitetsverket. Kommunen vil kunne faa overta: Granfos med alle paastaaende bygninger ( elektricitetsverket, sag- og møllebruk), ledningsnetet og kraftleiekontrakter samt den reguleringsret, som tilkommer mig i vasdraget alt for en kjøpesum av kr. 65.000,- femogsegstitusende kroner, hvorhos kommunen uten vederlag til gaarden nedre Gran leverer 5 hk. til gaardsbruket. Kraften leveres i det nu existerende leveringsnet som vedlikeholdes av eiendommen nedre Gran. Denne leveringspligt kan ikke opsies fra kommunens side. Alle utgifter til stemplet papir og tinglesning bæres av kom126

munen. Overtagelsen sker 1. ste juli i aar til hvilken tid kr. 20.000,- erlægges og resten 3 maaneder derefter mot at beløpet er 5 % rentebærende. Nærværende tilbud vedstaaes til 20de juni førstk. Gran pr. Levanger 18de mai 1914 Karl Nielsen. ******* Til Levanger herreds formandskap. Undertegnede tilbyr herved tilsalgs til Levanger herreds kommune Granfos med elektrictetsverk, kraftledninger, kraftleiekontrakter, mølle og sag samt den mig tilhørende reguleringsret vasdraget og ret til uten erstatning til eieren Av nedre Gran aa foreta opdemning ved Gran i den utstrækning som forholdene tillater alt for en kjøpesum av kr.60.000,- sekstitusinde kroner. For den nævnte kjøpesum kan jeg foreta opmaling av kraftstasjonen utvendig samt forlænge turbinrørledningen op til den øvre dam. Foruten kjøpesummen forbeholdes uten betaling eieren av nedre Gran 5 elektriske hestekrefter til lys og kraft paa gaarden, kraft til lys, naar deri kraftstasjonen er minst 55 hk og til drivkraft, naar det er kraft tilovers. Forøvrig paa de tilbud av 18. mai d.å. fastsatte betingelser. Gran pr. 15. juni 1914. Karl Nielsen. ******* Okunarhaug, 4/10 – 1927 Til styret for Frol kom. Elektricitetsverk Herr formand M. Stavrum. Jeg tenker nu å nyttiggjøre mig rett til 1 2/3 hestekraft i elektricitetsverket, og forespør hermed det ærede styre om på hvilke betingelser jeg nu og fremtidig vil få denne kraft overført fra kraftstationen og til vegg på Okunarhaug. Ærbødigst P. Okkenhaug. ******* 127

Tilbakesender hr. P. Okkenhaug idet meddeles at nervarende forspørsel behandledes igaar av elektricitetsverkets styre, som enst. vedtok at verket for et tidsrum av 5 aar overfører ovennevnte kraftmengde mot en aarlig godtgjørelse av kr. 100,-. Frol, 1/12 – 1927. Styret for Frol komm.E. verk M. Stavrum. *******

Sender påny det ærede styre for Frol kom. E. verk. med e. verk Styrets vedtak er ikke uttømmende svar på min forespørsel, idet denne ikke gjælder bare et tidsrum av 5 år. Jeg eier jo kraften på ubegrenset tid og skal gjøre verket sådant tilbud for overføringen: Jeg betaler en gang for alle 750,- syvhundreogfemti – kroner for denne for al fremtid. Det er da tat i betraktning, at jeg har betalt fuld kraftleie, helt siden verket kom igang, så dette har tjent nokså meget på mig. Okunarhaug, 18/januar – 1928 Ærbødigst P. Okkenhaug. *******

Tilbakesendes hr. P. Okkenhaug idet meddeles at overstående tilbud enst. blev godtat på følgende betingelser: kr. 750,- betales før kraften ikobles, samt unner forbehold av Frol herredstyrets godkjennelse. Frol, 23/1 – 1928 Frol kom. E. verk Fredr. Munkeby. *******

Behandlet i herredstyret 14/1 – 1928. Enstemmig beslutning: Styrets forslag vedtakes. Videre besluttes at disse kr. 1500 for Okkenhaug og Segtnans innbetaling, blir aa avbetale paa verkets kassakreditlaan. Frol formannskap de 16/4 – 1928. P.A. Røstad. ******* 128

Litt om mennene som er omtalt. Mannen som fraktet stein fra Snøgrava ned til dammen ved Tomtvatnet, Nils Nordli, var skogning, kjent hestekar og hardhaus. Han ble vel best kjent for turen han gjorde i 1958 da han kjørte med hest og vogn for å besøke dattera Kaia, som bodde i Pasvik. Karl Nilsen kjøpte nedre Gran like etter 1900. Han var fra Hegra og det var han som bygde Granfoss e. verk. I Skogns historie Band VI Frol I, står det at i 1917 gir Karl Nilsen skjøte til Frol komm. på bnr. 15 og bnr.20 med e. verk, mølle og tørkhus for 58.000. Dette skulle bety at han måtte vente i 3 år før kommunen kjøpte og at prisen ble noe lavere enn det han forlangte i 1914. Martin Stavrum var fra Verran og kom til Østborg som agronom og gårdsbestyrer i 1898. Han kjøpte Østborg i 1905. Han var ivrig med i det kommunale arbeidet i Frol og var drivkraft for å få til eget kraftverk for bygda. Han var bestefar til nålevende Martin Stavrum. Paul Okkenhaug var født i 1853 og tok over farsgården Okkenhaug etter sin far i 1887. Han var mye med i styret i bygda og han var direktør i Levanger og Skogn sparebank. En legger merke til at han bruker Okunarhaug som navn på gården. Oldefar til Fredrik Okkenhaug som bor på gården i dag. Fredrik Munkeby var født i 1884, og han kjøpte Leveråsen i Frol i 1920. Han er bla. kjent for å ha skrevet “Inntrønderslekter.” Opprinnelig var han odelsgutt til Munkeby nordre hvor hans far Johannes var eier. Fredrik var bestefar til Harald Munkeby som er nåværende eier av Leveråsen. Petter Andreas Røstad. Et velkjent navn i Frol, men dette var den første Petter Andreas, og han overtok Rinnan øvre etter sin far Olaus i 1905. Han var kjent som en meget god skytter og han var skytterkonge i ung alder. Han var ordfører i Frol, og han var både ingeniør og arbeidsformann ved bygginga av Fjellvegen fra Åsmoan opp til Vulusjøen. Tippoldefar til dagens Petter Andreas (Se også årboka for 2005, side 64).

Kilder: Ola Hjulstad: Småkraftverk i Nord-Trøndelag (1986). Skogn historie, Folk og heimar band VI Frol I og Frol II (1973 og 1976). Notater gjort av Helge Kolset ca. 1985. Fotografier fra Renbjørsamlingen, Levanger Museum.

129

130

På tulipantur til Holland 1963. Turen gikk fra Oslo til Danmark med båten Holger Danske. På bildet fra venstre: Oddbjørg Berg (butikkdame hos Wesche), Oddlaug Hellem (Øvre Tynes), Kristine Bakke (født Ansjøn fra Frol, lærer på Hamar), Mimmi Okkenhaug (Tynes), Tormod Okkenhaug og Svanhild Sand Okkenhaug (Østgård, Okkenhaug) og Marie Lian (Frol).

Fra fotoarkivet

Idar Kjølsvik:

Bedehuskultur og vekkelse i Levanger Religion og livssyn former og preger mennesker, kultur og kulturlandskap i alle verdenshjørner. Så også hos oss. Men mens forskerne har undersøkt fjerne folk og land nokså grundig, er vår egen religiøse kultur overraskende lite utforsket. Eksempelvis er Alstadhaug kirke i så henseende fortsatt en sovende ”Tornerose” med St. Peters finger liggende i alteret, landets eneste oktogon utenom Nidarosdomen, på et helligsted med røtter i førhistorisk tid – likevel er den ikke ordentlig undersøkt. Et annet eksempel er frikirkeligheten i Levanger som går tilbake til den aller eldste frikirkeligheten i landet, som har satt sitt preg på byen og gir den en pluralistisk kultur, som ellers kommer storbyer til gode. Men den er ikke blitt forsket på. Et tredje eksempel er bedehuskulturen og vekkelsene som har preget kommunen i omlag 200 år, som trolig står bak både industrireising på Åsen og Sykehuset Levangers tilblivelse, men som knapt noen har skrevet systematisk om. Folkekirke i Trøndelag… Det eneste vitenskapelige arbeidet om nordtrøndersk religion så langt er professor Harald Hegstads avhandling ”Folkekirke og trosfellesskap” fra 1996, der han undersøker bygda Mære i Steinkjer kommune og lar den få gjelde som norm for norsk folkekirkelighet. Hegstad beskriver trønderreligionen som en folkekirke med allmenn ramme for alle, for hele bygdefellesskapet. Med vekt på overgangen mellom livsfasene, altså dåp, konfirmasjon, giftermål og begravelse. For egen regning vil jeg tilføye at det å være konfirmantforeldre og gullkonfirmanter nok også hører med til dette. Av høgtidene er jula viktigst, men man har også tradisjoner knyttet til påske og pinse, til sankthans, olsok, høsttakkefest og allehelgensdag. Viktig er også at trøndersk kristendom ifølge Hegstad har en innebygd motstand mot streng dogmatikk og etikk, og den er preget av bondekulturen. Den som vil lese en kort og oppdatert artikkel av Harald Hegstad om dette, finner artikkelen ”Kristen, men ikke religiøs: Folkekirkekristendom i et nordtrøndersk lokalsamfunn” i boken ”Helse-Frelse”. Her finnes også Hans Stifoss-Hanssens artikkel ”Folkehelse og folkekirke: Nord-Trøndelags religiøse kjennetegn”, min artikkel ”Bedehus og statskirke: - vekkelse og tradisjon i nordtrøndersk religionsgeografi” og skogningen 131

Marianne Eiternes’ artikkel ”Moderne kristendom i bedehusland” – denne baserer seg på en undersøkelse av ansatte og foreldre i Purktrøa Gårdsbarnehage på Skogn. …men også vekkelse Og nettopp Marianne Eiternes’ artikkel fra denne barnehagen viser at Harald Hegstads avhandling ikke beskriver den religiøse kulturen i søndre delen av Nord-Trøndelag på en tilfredsstillende måte. Hegstads avhandling tar utgangspunkt i Steinkjer, og her er virkeligheten en ganske annen enn i Sør-Innherad og i Stjørdals-bygdene. For mange trøndere har faktisk vokst opp nettopp med en nokså streng moral og sterke overbevisninger om hva som er rett kristendom. Men det beskrives ikke i professor Hegstads bok om trønder-religionen. Mange har vokst opp med mye kunnskap om døden og dommen, himmel og helvete, og med sterke antakelser om hvem som havner hvor. Frem til omtrent min egen generasjon – og jeg er nokså nybakt 40-åring – er mange vokst opp med forbud mot kortspill og dans og ting som hører ungdomshuset, samfunnshuset og festkulturen til. Ja, det har tidvis og stedvis vært forbudt med både fotball, handball og folkeviseleik. Mange voksne i Levanger kjenner til dette. Mange har vokst med en streng seksualmoral som kunne gi åndelige og sjelelige kvaler. Mange har blitt preget for livet nettopp av en slik trosform som ikke beskrives i boken fra Steinkjer. En kristendomsform som preger både kropp og sjel direkte uten å gå omveien om bygdefellesskapet og dets kultur.

Felleskoret på Skjerve Bedehus 1958.

132

Vekkelseskristendommen i området mellom Trondheim og Levanger preger nok folk sterkere enn den tradisjonelle statskirkekristendommen ellers i NordTrøndelag. Både på godt og ondt. Men jeg vil poengtere at vi skal passe oss for å svartmale den kristendomsformen. For den har mye godt med seg, som ”øvrigheten” i kirke og samfunn som regel ikke er klar over, og som i alle fall kun svært sjelden omtales i media. Eksempelvis kan en radikal åndelig omvendelse være et avgjørende vendepunkt for den som har kommet på skråplanet og er i gang med å ødelegge både seg selv og dem han er glad i. Min egen morfar fra en av Stjørdals-bygdene snudde på hælen, og etablerte i stedet en familie med tolv unger og høy samfunnsbyggende aktivitet. Det er vi mange i dag som er takknemlige for. En sterk tro er for mange et godt utgangspunkt og en drivkraft i å engasjere seg for sin neste og å gjøre godt mot dem man har rundt seg. To ulike kristendomsformer Utgangspunktet for å forstå religionen i Levanger og ellers i Trøndelag er en todeling. At vi har i det minste to ulike kristendomsformer, som preger lokalsamfunnene på ulikt vis og som er med og setter en standard for hva som gjelder som standard kristendom på et sted, enten man tror sterkt, tror svakt eller ikke tror i det hele tatt. Også den som ikke tror, har som regel en bestemt tro han ikke tror på. En russisk ateist tror ikke på ortodoks kristendom. En tyrkisk ateist tror ikke på sunni-islam, en fransk ateist tror ikke på katolsk kristendom. Samme prinsipp gjelder også lokalt, en ateist fra Snåsa vil nok helst ikke tro på presten og folkekirkekristendommen, mens en ateist fra Skogn nok ikke vil tro på bedehuset og vekkelseskristendommen. Det er altså bestemte kristendomsformer som gjelder som standard kristendom i bestemte lokalsamfunn, uavhengig av hva den enkelte har for slag holdning og tilknytning til denne. Folkekirkekristendommen er orientert om det vi har felles. Om fellesskapet. At Norge er et kristent land. At vi her i bygda vår gjør det på den og den måten – og det har vi bestandig gjort. I folkekirkekristendommen er de religiøse og de nasjonale følelsene nesten to sider av samme sak. Denne troen er glad i flagget, henger flagg på juletreet og gjør et stort nummer av at det er kors på det norske flagget. Det er altså ikke langt unna at denne trosformen får religiøse følelser av å synge ”Mellom bakkar og berg”. Det får ikke vekkelseskristendommen. Den er nemlig mer orientert om det personlige enn om nasjonen og tradisjonen. Den er orientert om den enkelte og om hvordan han har det her og nå. Vekkelseskristendommen legger vekt på at hver og en av oss har ansvar for selv å finne ut av de store spørsmålene i livet, mer enn at vi skal gjøre det slik bygda gjør det. Vekkelseskristendommen vil at hver og en på sitt vis skal ta ansvar for sin egen livsførsel. 133

Vekkelseshistorie At det er blitt slik i Levanger kommune og ikke lenger nordover, skriver seg fra de siste to hundre års vekkelser, der 1900-tallet er særlig interessant. Det finnes ingen enkel definisjon på hva vekkelse er, men mitt forsøk på definisjon er at det dreier det seg om en folkebevegelse i et bestemt tidsrom på et bestemt sted der flere mener å ha fått et særlig møte med Gud, og der denne opplevelsen får betydning for disses tro og livsførsel. Fire vekkelser er særdeles viktig i Levanger, de haugianske vekkelsene først på 1800-tallet, indremisjonsvekkelsene sist på 1800-tallet, misjonssambandet først på 1900-tallet – i tillegg kommer katolikkene i nyere tid og de frikirkelige som har kommet og gått fra 1858 av og frem til i dag. Haugianismen - først på 1800-tallet. Den gamle haugianismen hadde Trondheim som utgangspunkt, og derifra spredte den seg rundt Strindfjorden opp til Skogn. Det ble dannet haugianske grupperinger, både slike som tok navn etter Hauge, og andre som ble foreninger i Bibelselskapet og Misjonsselskapet. Det virker som om Skatval er vekkelsens desiderte sentrum den første tiden. Vekkelsene bidro nok trolig også til industrireisingen i Åsen. Indremisjonen - sist på 1800-tallet. Vekkelsene rundt Gisle Johnson fra 1850-tallet til ca. 1880 var haugianismens ”ektefødte” barn. De førte til organisasjonsbygging og omfattende indremisjonsarbeid i hele den søndre delen av fylket, i mange bygder var det vakte indremisjonsfolk på så godt som hver eneste gård. I nyere tid er det samme tilfelle når det gjelder barnearbeidet, i min egen skolekrets Finne var det så godt som 100% oppslutning om indremisjonens ”Yngres” på 80-tallet, det samme var tilfelle i nabokretsene. Dette var nok den mest gjennomgripende vekkelsen i vårt fylke, med tydelige konsekvenser den dag i dag. En viktig grunn til det er at de ”gjentok” seg i stort monn på 1930og 1950-tallet, og i mindre omfang frem til denne dag. Misjonssambandet - først på 1900-tallet. De rosenianske vekkelsene først på 1900-tallet førte til Kinamisjonen og et misjonsarbeid som definerte seg som motsetning til Statskirken, men uten å bli frikirkelig. Dette i motsetning til Misjonsselskapet som ble kalt ”gammelmisjonen” og var temmelig prestestyrt. Nå blir det tydelig at dess lenger tid som er gått siden Hans Nielsen Hauge, dess større distanse får vekkelsesbevegelsene til statskirken. Kinamisjonen kalles i dag ”Norsk luthersk Misjonssamband”, har egen nattverdfeiring, supplerende konfirmantundervisning, men fortsatt ikke egen dåp – og er ennå del av Den norske kirke. Aller siste utvikling hos oss er at de har stiftet egen forsamling på Levanger, altså så nærme en frimenighet som mulig, uten å ta steget helt ut. 134

Møte på Solvang bedehus i Frol. 1. rekke fra venstre: Ellen Ertsås, Mathilde Bendiksen, Helmer Lian, ukjent, Nikoline Mollan, ukjent, Gustava Ertås, Marit Munkeby, Oline Kløvjan, Oline Viken, Grete Kongshaug, Sisilie Granaunet, Anna Frydenlund, Beret Elvrum, ukjent. 2. rekke fra venstre: Lisbet Mollan, ukjent, Magda Bentsen, Helga Heir, Paul Jonsen, Marie Moe, Johan Bentsen, Anna Jonsen, Johnsen Årvik, Olga Flatås, ukjent, Marie Slåtsve, Otelie Johansen, Johan Murvold, Jørgine Hagen, Johanna Heir, Konstanse Elvebakk, Ingeborg Heirsaunet, Marie Haugen, Pauline Lilleenget, Emma Hansen og Dagny Ramfjord. Foran: Borghild Lilleenget og Margit Bendiksen. (Fotograf Ingvald Groven)

Frikirkelig. Også de frikirkelige bevegelsene er på bestemte steder en betydelig del av trøndersk kultur. Særlig viktig i Levanger var baptistene som var landets andre baptistmenighet men som senere flyttet til Verdal, metodistene som tidlig kom til Levanger og preget byen og sykehuset, samt den lutherske frikirken som hadde flertall på halve Ytterøya og som står sterkt også i Frol og Levanger by. På Ytterøy er det egen frikirkelig kirkegård, det er noe helt spesielt. Men vi finner også helt nye bevegelser, Elihu-menigheten er den viktigste og driver blant annet eget oppvekstsenter på Vårtun og det som tidvis er fylkets største ungdomsarbeid, ”Smelteverket”, i lokalene som tidligere huset Metodistmenigheten. Vineyard-bevegelsen må også nevnes, den står for den hit135

til siste menighetsdannelsen på Innherred og holder til i det som min generasjon kaller ”Pizza-kjelleren”. Nordisk bønnesenter har tatt over indremisjonens gamle barnehjem og hybelsenter i Røstadlia og bygd det kraftig ut – her finner vi kommunens nyeste kirkebygg. Også pinsebevegelsen har en lang historie i området, den var på Frosta en tid, dukket opp i både norsk- og engelskspråklig utgave på Levanger, og har en stabil menighet på Verdal. Katolsk. Ett kirkesamfunn utenfor Den norske kirke forstår seg ikke som ”frikirkelig”, men trives likevel best innenfor det trønderske vekkelsesområdet, det er Den romersk-katolske kirke. Den har egen menighet og sogneprest på Levanger. Til denne hører St. Torfinns kirke på Levanger, St. Olavs kapell på Stiklestad og tidligere St. Eysteins sykehjem på Levanger. Katolikkene har også en såkalt sekulærorden på Levanger, St. Bonifatius’ Institutt. Kvinnene her lever som nonner flest etter St. Benedikts klosterregel, men går ikke i nonnedrakt. De har frem til våren 2009 bodd i etasjen under St. Eystein, men har nå kjøpt sitt eget lokale på Ankolm. I år bygges første trinn av et nytt kloster på Munkeby i Frol. Det er munker fra den franske Cistercienser-ordenen som står bak, og med det skriver et mektig stykke ny historie etter at det gamle klosteret ble forlatt en gang innen 1207. Klosteret har fått navnet ”Munkeby Mariakloster”, munkene kommer fra moderklosteret Cîteaux i Frankrike og dette er moderklosterets første nyetablering siden på 1400-tallet. Hans Nielsen Hauge Nå er Hans Nielsen Hauge allerede nevnt, men jeg skal gå litt nærmere inn på denne helt grunnleggende historieepoken, fordi det var nettopp denne som forandret åndsklimaet i Levanger kommune. Hans Nielsen Hauge (1771-1824) hadde en skjellsettende åndelig opplevelse som 25-åring på en åker i Rolvsøy i Østfold den 5. april 1796. Han beskrev senere denne hendelsen som at det var Guds kjærlighet og herlighet som på en helt spesiell måte kom til ham. Opplevelsen førte til at Hauge startet på en åtteårig periode som reisende forkynner. Det var forbudt, kun presteskapet hadde tillatelse til å forkynne Guds ord, og Hauge havnet i fengsel på grunn av reisevirksomheten sin. I de åtte årene han forkynte dro Hauge omkring i store deler av landet og samlet folk til oppbyggelige samlinger og samtaler. For Trøndelags vedkommende var vinteren 1799-1800 særlig viktig. Da var Hauge her, Trøndelag ble ”satt i brann” mens Hauge ble satt i arresten julen 1799 og opplevde århundreskiftet bak trøndersk lås og slå. Kildene er ikke gode, men vi har nokså sikkert belegg på at han etter fengselsoppholdet var på Ree gård i Stjørdal ”på vei nordover”. Hvor langt nord han kom, vet vi ikke, men vi vet at det svært tidlig var haugianere i Skatval, Åsen og Frosta, og at det i Skogn ble etablert bibel- og misjonsforeninger på 1820-tallet. 136

Prest og legmann Skogn ble tidlig sentrum for de haugianske vekkelsene på Innherad og det skyldes nok samspillet mellom sogneprest Hans Severin Arentz og de haugianske forkynnerne Elling Eielsen og Ole Sivertsen Kjesbu. Hans Severin Arentz kom fra Trondheim og ble i 1827 utnevnt til sogneprest i Skogn. Da han i 1829 stiftet bibelforening i Skogn, kom den første offentlige foreningen i Hans Nielsen Hauges ånd til Innherred. Dette ble fulgt opp med foreninger for Det norske misjonsselskap. Arentz var gründer på samme måte som Hans Nielsen Hauge, og ble værende til sin død i 1853. I den tida var han blant annet med på å stifte ”Trondhjems sparebank”, ”Levanger og Skogn sparebank” og ”Selskabet for Skogns vel”. Arentz arbeidet også for å avskaffe Levangermartnan, som han stempla som ei moralsk og økonomisk fallgruve for folket. Her mislyktes han som kjent! I 1834 ble Arentz prost for Innherred, og i 1844 var han med og startet Nord-Trøndelags første sykehus. Dette ble bygd nettopp i hans prestegjeld, like nedenfor prestegården på Eidesøra i Skogn. Dette er særlig interessant, og omstendighetene rundt oppstarten av Innherred sykehus bør utforskes mer, det er nok et sykehus stiftet i haugiansk ånd. Sykehuset ble flyttet inn til byen på slutten av århundret og heter nå Sykehuset Levanger. Sogneprest Arentz var gründer og samfunnsbygger som kunne nyttiggjøre seg økonomiens og politikkens lover. Men det var predikantene som satte hjertene i brann. Tidligere sogneprest Reidar Bolling i Alstadhaug skriver i boka ”Kristenliv i Skogn” at Elling Eielsen med ”si veldige vekkjingsforkynning verka som ein åndeleg steinbrytar, som ruska opp i mange sløve sinn også i Skogn. Det var i 1835.” Og nettopp årene som fulgte er det som forandrer Stjørdal og Sør-Innherred, men lar Nord-Innherred være i fred. Brødrene Peter og Ivar Tetli er særskilt nevnt av Bolling. De var født i Leksvika, som den gang hørte til Innherred prosti. Peter kom til Skogn, Ivar kom til Verdal. De var alvorlige kristne som gjorde flere preikeferder i bygdene på Innherred. Bolling skriver så om Ole Sivertsen Kjesbu som ble omvendt av Hans Nielsen Hauge selv. Han reiste rundt i landet fram til 1840, da han kjøpte gården Kjesbu i Skogn. Senere startet han butikk på Levanger. Men det var verken landbruk eller handel han var kalt til, Gud hadde kalt ham til å forkynne til omvendelse. I Heggtveits kjerkesoge heter det om Kjesbu at ”Den indre Fred, Tro og Tilfredshed aabenbarede sig altid paa en tiltalende Maade. Hans Taler i kristelige Sammenkomster var kvikke, fængslende og taktfulde. Folk hørte gjerne paa ham. I store Forsamlinger paa Landet steg han hyppig op paa en Stol eller en Bænk og var da baade aandelig og legemlig livlig, medens han aflagde sine Vidnesbyrd om Omvendelse, Frelsen i Kristus samt Livet i og med ham paa den trange Vei som fører til Himlen. Næsten altid talte han kort, ildfuldt, evangelisk og med Kjærlighedens inderlige Omsorg – lange Foredrag 137

likte han ikke. Lige til det sidste var han en utrættelig, vaagen og virksom Kristen, hvis største Lyst det var at gaae med den gode Hyrde og lokke paa de kjære Lam der løber om i Blinde.” Og resultatet lot ikke vente på seg. Folk omvendte seg i stort tall. Husmøter, møtesaler og bedehus De oppbyggelige møtene foregikk rundt om i heimene. På grunn av plassen, var det for det meste storgårdene dette skjedde på. Men etter hvert ble det trangt også her. Fra Stjørdals-bygdene kjenner vi skikken med haugianske møtesaler på gårdene. Dette er egne, større rom eller hus, enkelt innredet for å gi plass for mange. Disse møtesalene er forløperne til bedehusene som skulle komme, men de er så vidt jeg vet ikke blitt registrert i vår kommune. Jeg er imidlertid overbevist om at de har eksistert – og kanskje fortsatt eksisterer. Alle opplysninger om slikt mottas med takk. Etter 1850 begynte vekkelsesfolket å organisere seg i indremisjonsforeninger, og de begynte å bygge egne forsamlingslokaler – gjerne kalt bedehus. I Levanger er trolig Skjerve bedehus i Skogn det eldste, og indremisjonsforeningene rundt om i kommunen stammer opprinnelig fra foreningen tilknyttet dette huset. Vekkelseskristendommens gjennomslag Ole Sivertsen Kjesbu kom til Skogn i 1840 og døde på Levanger i 1876. Reidar Bolling skriver om ham at han arbeidet i beste forståelse med prestene. Dette er vel verdt å merke seg. For når vi tenker på det, betyr dette at vekkelseskristendommen hadde slått gjennom som den allmenne kristendomsformen i Levanger i løpet av Ole Sivertsen Kjesbus tid, altså i løpet av 1850-, 1860og 1870-tallet en gang. Det var nok mange som aldri ble omvendt og kom til personlig tro slik Kjesbu og de bedehuskristne helst ønsker det. Det er enda flere der etterkommerne ikke fortsatte det foreldre og besteforeldre hadde begynt med. Men det var likevel denne retningen som ble toneangivende. Vekkelseskristendommen vant kampen om den kristne virkelighetsforståelse og har i stor grad fått definere hva som er den ”egentlige” kristendomsformen i Levanger. Også hva man skal ta avstand fra hvis man ikke vil tro. Men vekkelseskristendom er ikke bare bedehus, det er også frikirker. Også dette er viktig for Levanger, og går langt tilbake i tid. Lars Sørensen Gjevikstøa var født i 1803 og oppvokst på Ekne. På grunn av nærheten til Frosta og Åsen kan vi gå ut fra at han kjente til den første haugianismen. Men Lars Sørensen Gjevikstøa skulle bli den første frikirkelige i fylket. Han ble omvendt til baptismen på 1850-tallet og var med og stiftet ”Skogn og Verdal Frimenighed” i 1858, som den andre i hele landet. Det var en anabaptistisk menighet, altså at den døpte bare voksne, og den var gjendøpende i den forstand at den døpte 138

Fokusbygget i Skogn, der Skogn Normisjon har sine lokaler.

voksne som allerede var døpt som barn. En annen viktig mann i den sammenhengen var Even Evensen Fraubakken fra Markabygda. Han var en begavet lærer og det heter om ham at han”øvde ein inngripande innverknad på folkelivet”. 1858 er svært tidlig i norsk frikirkelighet. Det var ikke gått mer enn 13 år siden dissenterloven ble vedtatt og det i det hele tatt ble tillatt å oppholde seg i Norge uten å tilhøre Statskirken. Kirkebøkene har ingen rubrikker for ”utmelding” og ”innmelding”, men sognepresten i Alstadhaug laget en egen side for dette i 1858. Det betyr ikke at sognepresten var særlig vennligsinnet overfor denne frimenigheten. Den blir da også utsatt for sterkt press fra alle kanter. Det var særlig avvisningen av barnedåpen som fikk sinnene i kok. Evensen kom i veldige sjelestrider og meldte seg ut av menigheten og kom tilbake til Den norske kirke i slutten av desember 1859. Da var det slutt på frikirkeligheten i Skogn – frem til denne dag. Men denne hendelsen førte trolig til at man i hele prostiet ble bevisst på at det faktisk var ulike kristendomsformer, og det gjorde kanskje også sitt til at mange for første gang ble bevisste på hva de selv stod for. Troen gikk over fra å være kollektiv til å bli personlig, individuell. Hendelsene i 1858-1859 førte til en religiøs pluralisme som Nord-Trøndelag ikke hadde opplevd siden religionsskiftet. Videre kan vi kanskje også si at vekkelseskristendommens gjennombrudd i Sør-Innherred kan tidfestes nettopp i forhold til de omfattende diskusjonene rundt baptistmenigheten i Skogn. For øvrig kan man merke seg at ingen noen gang etterpå har forsøkt seg med frikirkelighet i denne bygda. Den virker å være immun mot slikt den dag i dag. 139

Haugiansk vekkelseskristendom innenfor statskirkens ramme er det som til denne dag har fått gjelde som standard kristendom i bygda – uavhengig av om man selv identifiserer seg med denne eller ikke. Frimenigheten ble nedlagt på Skogn, men denne menigheten var forløper for baptistmenigheten i Levanger som ble stiftet høsten 1860 som den andre i hele landet. Siden da har frikirkene vært med og preget bybildet i Levanger. Bapitstmenigheten i Skogn ble også starten på de baptistiske vekkelsene i Verdal, der baptistene hadde gjennomslag i en bestemt bygd, nemlig Inndalen. Menigheten på Verdalsøra eksisterer fortsatt, men i tillegg kan vi nok si at menigheten Elihu på Levanger fører mye av denne frikirkelige arven videre. I alle fall står det slik i boka ”Kjerka Vårres” fra Vuku. Og uansett, Elihu-menigheten er helt klart den mest dynamiske i frikirkeligheten på Innherred med barnehage, barneskole og grunnskole, skolefritidsordning og et utstrakt ungdomsarbeid i Levanger sentrum ved navn ”Smelteverket”. Det er symptomatisk at Elihu nå har overtatt lokalene til Metodistkirken. Denne menigheten er den førende i frikirkeligheten i vår tid, og vel verdt å legge merke til. Når det gjelder Den norske kirke, må man skille mellom Levanger og Skogn. I Levanger skjer det en stille, men stor, vekkelse knyttet til den offisielle kirken. Antallet deltakere på søndagsgudstjenestene, antallet frivillige medarbeidere i menigheten, antallet barn og unge som deltar i arrangement på Bamberg arbeidskirke på Levangernesset eller på Menighetshuset nede i byen; dette antallet er sterkt stigende. På Skogn er arbeidet knyttet til det såkalte Fokusbygget, som indremisjonen overtok da banken stengte. Her har det aldri vært med så mange unge mennesker og så mange barn som nå. På familiemøter vises nesten ikke golvet for alle småungene. Ingen har tall på det, men bedehusungdommen reproduserer seg selv i høgt tempo der i bygda. I Åsen og Frosta er utviklingen den samme. Vilje til forandring? Hvordan ser så fremtiden for bedehuskulturen ut? Svaret er nok avhengig av om viljen til forandring er til stede. Dersom en kultur stivner, dør den ut. Enhver kultur må kunne gi ny mening til livet og hverdagen til stadig nye generasjoner. Dette er også vekkelseskristendommens utfordring. Og hvordan gjør man det? Skal man tilpasse seg den omliggende kulturen, eller skal man beholde sin egne, gamle kulturformer og gamle meninger? I hvor stor grad skal man mene noe annet enn det tidligere generasjoner har ment? I hvor stor grad skal man mene det samme som bygda og byen for øvrig mener? Konkrete eksempler på slike spørsmål er a. synet på kvinnelige prester og forkynnere, b. synet på homofile og ordnede forhold for dem, c. på alkohol som synd i seg selv, d. seksualitet før ekteskap, e. på å gifte seg med noen som ikke tilhører bedehuskulturen. Noen litt mer spesielle fenomener er avvisningen av 140

kortspill, dans og organisert idrett. Holdningen til slike spørsmål har preget folks egen identitet og også storsamfunnets syn på bedehus og frikirker. Og utviklingen er helt klar: De grupperingene som i ett og alt holder på de gamle kulturformene og meningene, de dør ut eller blir marginalisert. De mister påvirkningskraften sin. De som derimot tilpasser seg, de er livskraftige. Ja, kanskje mer livskraftig enn mye annet. Men tilpassing betyr likevel ikke at man i ett og alt skal overta storsamfunnets holdninger og meninger. Da mister man også påvirkningskraften sin. Det gjelder å finne balansen i tilpassingen. De som fortsatt reproduserer besteforeldrenes tro og meninger, de dør ut. De som ukritisk overtar samfunnets flertalls-syn på disse og andre spørsmål, de mister sin identitet og forsvinner av seg selv. For vår del her på Innherred tror jeg det kunne være interessant med en nærmere undersøkelse av Levanger og Skogn. På begge steder er det kristne aktivitetsnivået meget høyt, men på ulikt vis. På Levanger har det beste fra bedehuskulturen blitt tatt opp i kirken, og er med og preger den fra innsiden. Og det med stor suksess. På Skogn er det motsatt, der har bedehuskulturen overtatt kirkens funksjon som trosfellesskap. Alstadhaug reduseres stadig mer til en kirke for bryllup og begravelser. Folket samles på Fokusbygget i sentrum. Der har altså på en måte kirken gått inn i bedehuset. Og også det med suksess. Det avgjørende er om det finnes vilje til forandring. Vilje til å se mer fremover enn bakover. Vilje til å tenke mer på hva som kan være en god tro og en god måte å være kristen på for ungene som kommer enn på hvordan de trodde før i tida. De grupperingene som greier det, har fremtiden for seg. De som tenker mest på hva hun farmor eller han gammel-formannen nå ville ha sagt om dette, dør nok ut. Og det skal vi være glad for.

141

Leiv Ramfjord:

Oskar Arntsen (1889 – 1976) ”Bygdesongar av første klasse”. Slik karakteriserer NRK-mannen Rolf Myklebust Oskar Arntsen i boka ”Femti år med folkemusikk”. Oskar var utvilsomt en av de rikeste kildene for vokal sangtradisjon her på Innherred. Han ble født på Ørmelen i Verdal i 1889 som den eldste i en stor søskenflokk. Farmora, Serianna, kunne mange salmer og sanger som Oskar lærte seg.

Oskar gjør klar til fiske på fjorden. Legg merke til ”brannsprøyta” i bakgrunnen. Bildet er malt av Louis Kvalstad i 1949.

142

Mor til Oskar, Ingeborg Kristine, sang også svært mye. I lange vinterkvelder satt familien i stua med ulike gjøremål. Da ble det sunget og fortalt historier. Når ungdommen samlet seg og leiket og danset, var det ikke alltid de hadde spillemann. Da ble det gjerne sendt bud på Oskars mor. Hun var nemlig flink til å ”trale” (= tralle danseslåtter i mangel på instrument), og det gjorde hun med god og kraftig stemme. Å trale til dans var ikke uvanlig i gamle dager. Oskar måtte ut i arbeid lenge før konfirmasjonen. Han var i flere år dreng på gården Sør-Lyng. Etter konfirmasjonen ble han med faren Petter på fjordfiske. Etter et par år fikk han seg arbeid på Verdalsbruket i Levanger. Her var han først i tømmerlensa, men mønstret etter en tid på som sjømann om bord på slepebåtene Trones og Verdalen. Disse slepte tømmer fra Verdal til Levanger. Oskar ble gift med Ida Valum fra Skogn og bosatte seg i Sjøgata 38. Ida døde så alt for tidlig og Oskars søster Inger flyttet hjem til familien for å ta seg av barna. Etter at Verdalsbruket la ned virksomheten i Levanger ble det stor arbeidsledighet i byen og distriktet. Fra da av hadde Oskar ulike jobber. Når det kneip om var fiskerbåten god å ha. Fra faren hadde han overtatt verdifull kunnskap om fjorden og de gode fiskeplassene. Oskar var svært musikalsk og hadde en fyldig og flott barytonstemme. I tillegg hadde han et usedvanlig godt minne. Han kunne en mengde sanger utenat. Mange av dem kunne ha både 10 og 20 vers. Med sitt store forråd av viser, salmer og fortellinger var det naturlig at han ble en etterspurt underholder på møter, fester og i bryllup. Mye av repertoaret hadde han fra sin oppvekst i Verdal. Men etter at han flyttet til Levanger lærte også en god del sanger og stubber av gamle ”levangsbygg”. Dette var sanger som mor hans ikke kunne. Heldigvis var det flere som forsto verdien av den store sangskatten Oskar bar på. Mye er bevart i form av lydopptak, og noe finnes som nedtegnelser med tekst og noter. Rolf Myklebust ledet folkemusikkprogrammene i NRK fra 1952 til 1978. Han var studiekamerat med Paul Okkenhaug. ”Paul Okkenhaug hjelpte meg med å finne fram til personar han trudde kunne syngje eller spele ”gammalt”. Vi farta omkring mange stader, men var ikkje heldige, songkjeldene hadde blitt for gamle og røystene skrøpelege. … Men det var eit storhende at Paul Okkenhaug førde oss fram til spelemannen Hilmar Alexandersen i Steinkjer og bygdesongaren Oskar Arntsen i Levanger”. Oskar i godstolen.

143

Paul Okkenhaug var også en stor beundrer av Oskar Arntsen. Beundringen var nok gjensidig. Oskar var gjerne i kirken på søndager og satte pris på salmesangen og ikke minst på Paul sitt eminente orgelspill. Han var nok ikke alene om det, for jeg kan husker at en annen kirkegjenger sa: ” Gudstjenesta e nu ein teng, men å sitti i kjerska og hør på’n Paul Okkenhaug e som å vårrå på konsert kvar søndag”. Vi som opplevde Pauls orgelspill kan vel skrive under på dette utsagnet. Paul ba av og til med seg Oskar heim til Okkenhaug etter gudstjenesten. Her ble det tatt vare på en del av den musikalske arven og fortellerkunsten som Oskar bar på. I tillegg til å være en god sanger var Oskar en frodig og dyktig forteller. Paul kjøpte nemlig båndopptaker så tidlig som rundt 1950. På noen av opptakene synger Oskar og forteller segner og historier. En annen som tok vare på Oskars sangrepertoar var Helge Dillan. I fem bind av ”Folkemusikk i Trøndelag” finner vi en stor del av den trønderske tradisjonsmusikken. I hovedsak er dette slåttemusikk, men han har også med en god del gamle salmer, viser og sanger. Her finner vi mange av sangene og salmene som Oskar kunne, nedskrevet i noter og tekst. Oskar kom fra en gudfryktig familie. Det er derfor naturlig at mye av sangstoffet hans var salmer. Men han kunne også svært mange verdslige sanger. En av disse er skjemtevisa ”Manden og Konen”. I gamle ”dage” frekventerte sangere, musikere, magikere, dyretemmere, hypnotisører og tryllekunstnere Levangsmartna’n og Festivitetslokalet her i Levanger. En av de omreisende musikerne i distriktet var barytonsangeren Henrik Dahl, med fru Dahl ved klaveret. Tekstene til alle sangene var trykt i programheftet. En avdeling i konserten besto av norske folkeviser. Her finner vi den muntre folkevisa ”Manden og Konen”. Ludvig Mathias Lindeman uttalte rundt 1860 at ” …dette er en ældgammel Folkevise”. Når den var ”ældgammel”

Oskar (til venstre) tar en hvil i Sjøgata i lag med naboen Per Hestøe.

144

i 1860 kan vi nok anta at den er flere hundre år gammel. Den finnes i ulike varianter flere steder i landet. Oskars versjon har vi både i skriftlig form og i lydopptak.

Kilder: Familie og andre muntlige kilder i Levanger Willy C. Pedersen: Fiskersønnen fra Mela som ble kjendis. Verdal historielag Rolf Myklebust: ”Femti år med folkemusikk”. Det norske samlaget 1982 Helge Dillan: ”Folkemusikk i Trøndelag bind 1-5”. Noregs boklag 1970,1972, 1974, 1978 og 1982 NRK: Plateserien ”Norsk folkemusikk” nr. 9: ”Folkemusikk frå Trøndelag” (CD med tilhørende teksthefte).

145

Jarle Kregnes:

Avløpssanering langs Levangerelva Innledning I årbok for 2008 har jeg i korte trekk redegjort for kommunal vannforsyning, dvs. om hvordan rent vann til ulike formål kommer inn i bygningene. En slik oppgave er forholdsvis enkel, ved at vann fra tilstrekkelig kilde skal – etter tilfredsstillende kvalitetsbehandling – distribueres til brukerne. Oppgaven er enkel også fordi alle innser at det er nødvendig å ha sikker tilgang til nok og godt vann. I nærværende artikkel skal jeg komme inn på noe av problemene med å disponere brukt vann, og det er en langt mer sammensatt oppgave. I tillegg til vann som stammer fra vannverk (kommunalt eller privat) skal vi i alle fall delvis også ta vare på regnvann/smeltevann fra tak, gater/veier og plasser og til dels andre arealer. Hertil kommer drensvann, kanskje også jordbruksdrenering, og overflateavrenning fra dyrka mark. I tillegg til de faglige utfordringer har jeg i årenes løp møtt store utfordringer i å forklare at avløpsdisponering i det hele tatt er et problem. Det har kostet meg mye energi å overbevise en del av våre innbyggere om at det ikke bare er å putte forurensingene inn i et rør for å gjemme det bort slik at vi ikke ser det fra vårt ståsted. For ”hvermannsen” kan vi kalle det mangel på kunnskap. Men en del av våre politikere og administrative ledere unnlot i ei årrekke å ta særlig hensyn til problemene gjennom sine økonomiske overlegninger i form av budsjett. Det er ikke mulig å redegjøre for avløpsforholdene i hele kommunen i en kort artikkel i årboka. I stedet velger jeg å se på Levangerelva (eks. Leirabekken). Elva er representativ fordi vi her møter de fleste problemstillinger som er knytta til avløpsdisponering. I nærværende sammenheng vil jeg bare i liten grad gå i detalj om tekniske løsninger, det vil både føre for langt, og dessuten være uinteressant for de fleste. Jeg vil defor bare skissere ideen bak de løsninger som er valgt, og som er grunnlaget for det systemet som gjennom trinnvis utbygging gjennom en hel mannsalder har gitt oss det anlegget vi har i dag. Men fortsatt står det igjen mange uløste og kostnadskrevende oppgaver.

146

Generelt om vannforurensing Det ligger betydelige sannheter i påstanden om at forurensing er ressurser på avveie. Kloakkvann og landbruksutslipp inneholder mye av verdifulle næringsstoffer som ved at ”de er på feil sted” gjør skade i miljøet. Generelt kan vi si at de fleste tiltak som virker inn på naturbalansen, vil ha sine bivirkninger, kall det gjerne forurensing. Når en vannressurs tilføres organisk materiale og/eller næringssalter, fører dette uvegerlig til økt næringsomsetning og derved økt forbruk av oksygen i vannmassene. I en del tilfeller har vi også erfart at avløpsvann blir brukt til å lede bort giftstoffer. Giften fortynnes, men forsvinner ikke. Gjennom analyser kan vi konstatere eventuelle ”sykdomstilstander” og spore opp årsaken. Strategien for effektiv vannrensing er følgende: • Tiltak for å unngå at vannet tilføres fremmedstoffer. (Det er som regel lettere å forebygge enn å helbrede.) • Minimalisere vannmengder som trenger tiltak. • Kildesortering, dvs. skille mellom rene og forurensende avløp, t.eks. doble eller tredoblede avløpssystem. • Transportere forurenset vann til hensiktsmessige og effektive rensetiltak. • Foredle reststoffer til jordforbedring, og til produksjon av varme. • Gjenvinne varme fra vannet. • Sikker håndtering og deponering av skadelige stoffer. Kartlegging av problemene langs elva Når man skal løse en oppgave, er det viktig å vite mest mulig om forholdene. Vi hadde våre begrunnete anelser, men manglet nødvendig dokumentasjon både for å finne gode løsninger, og ikke minst for å overbevise politikere og økonomer. Bare for å gjennomføre oppgaven med registrering sto vi foran så store oppgaver at det var håpløst å gjennomføre den uten ekstra bemanning. Og det var – den gang som nå – ikke populært å foreslå økt bemanning ved teknisk etat. Jeg hadde ei følelse av at bare registrering og planlegging var som å gå løs på Hårskallen med hammer. Til alt hell hadde kommunen akkurat da (1970) planer om å foreta omorganisering av kommuneskogene. Men for å få til det, måtte de blant annet finne andre arbeidsoppgaver for skogbestyreren. Kunne han brukes til noe ved teknisk etat? ble jeg spurt av daværende ordfører Reidar Due. Jeg ble henrykt! Magne Okkenhaug var kjent i bygda. Jeg visste at han var både kunnskapsrik, praktisk og samvittighetsfull, han var kartkyndig, og hadde lett for å omgås folk. Fra begynnelsen av 1971 var han i full gang med registreringsarbeidet, han viste seg å være rett mann på rett plass. 147

Hans innsamling av data ga oss det grunnlaget vi så sårt trengte. Han samla alt grunnleggende materiale, han redigerte det på hensiktsmessig måte, og bearbeida det i tabeller og på økonomisk kart. Noe han fortsatte med etter å ha kartlagt Levangerelva, slik at vi til slutt hadde dekning over nesten hele kommunen. For hver eneste eiendom i hele nedbørfeltet fikk vi oppgave over husholdningsutslipp (kloakk), dyrka og udyrka arealer, husdyrhold og avløp fra gjødselkjellere, halmlutingsanlegg, og avløp fra grassiloer. Magne Okkenhaug (1913-1993). For halmluting var det en Hans registrering av forurensing og utslipp i stor fordel at det var etablert Levangerelvas nedbørfelt var av avgjørende betydfelles lutingsanlegg ved ning, i første omgang for å dokumentere og overbeEidsbotn (Branes, like ved vise om at forurensingene var et problem. I det videre dagens Magneten) i stedet arbeid dannet dette grunnlag for systematisk planfor mange små gårdsanlegg, legging og utbygging. (Bildet er utlånt av familien.) noe som var det mest vanlige. Riktignok så det fælt ut i Eidsbotn, men det var i alle fall bare på ett sted. Med hensyn til avløp fra halmluting og grassiloer hadde vi tilgang til de nyeste resultatene av forskning fra Landbrukshøgskolen (NLH) og Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA). Resultatene her viste naturlig nok store variasjoner, alt etter nedbør- og vekstforhold fra år til år. Men for å gi en tallmessig illustrasjon av saken, valgte vi å foreta beregning av forurensinger til elva etter de laveste tall fra forskningen. Arealavløp fra dyrka mark, dvs. drensog overflateavrenning fra husdyr- og naturgjødsel, ble ikke tatt inn i regnestykkene, men vurdert summarisk. Beregningene ble summert opp i det vi kalte ”Forurensingsprofil for Levangerelva”, og dette ble presenterte for politiske organer. i forbindelse med kommunens søknad om utslippstillatelse fra Kvilstad/Vestgård i 1973. Beregningene viste at forurensingene fra landbruket var store, og dominerte i alle fall i perioder, ikke minst på grunn av avløp fra grassiloer. 148

Vi hadde fått et dokumentert grunnlag til å konkludere med at vi ikke kunne forvente at Levangerelva ville bli rein bare ved å bruke noen hundretusener av kroner til å sanere kloakkutslippene i nærheten av byområdet. Dette siste falt en del av våre politikere tungt for brystet. Jeg hadde inntrykk av at rapporten ble heller kjølig mottatt. Underveis fikk jeg høre nevnt – og ikke bare antydet – at forholdene i elva var slettes ikke slik som beskrevet, og at jeg heller burde bruke min geniale arbeidstid til noe mer verdifullt. En sommer midt på 70-tallet ble imidlertid katastrofal. Vekstforholdene var slik at siloene ble fylt opp med mye og svært fuktig gras, som ga tilsvarende mengder avløp. I den etterfølgende tørrværsperioden ble vassføringa i Levangerelva heller lita. Forholdene ble heller ikke bedre av at det ikke ble sluppet vann fra de regulerte magasinene Tomtvatnet og Langåsdammen. Dermed rant elva nærmest som en grønn bekk av siloutslipp, og med stedvis massedød av fisk. Fiskedøden var særlig markert ved de punkter i elva hvor våre registreringer viste de største silotilførslene. De videre undersøkelser fra andre instanser bekreftet våre tidligere registreringer og beregninger. Kompakte siloutslipp i ei varm og lita elv førte til prekær oksygenmangel i vannet. Nå fikk pipa en annen lyd, nå ble det innsett at her var det nødvendig med tiltak! Det eksisterte allerede et strengt regelverk mot utslipp fra luting, gjødselkjellere og siloer, men dette var hittil ikke tatt alvorlig. Nå ble det fulgt opp gjennom streng kontroll, og tiltak ble satt i verk. I tillegg ble også restriksjoner på spredning av husdyrgjødsel og overdreven bruk av kunstgjødsel tatt på alvor. Ideskisser Magne Okkenhaugs omfattende registreringer av forholdene ga oss et klart bilde av at vi sto foran så omfattende investeringer at det måtte ta flere ti-år før vi så noenlunde ville være ved veis ende. Men for hvilke områder var det realistisk å sette inn kloakktekniske tiltak, og når? Hvor langt skulle vi gå med å samle opp kloakkene til felles anlegg, der alternativet var mindre og til dels mer primitive tiltak? Til dette var det ikke lett å gi entydige svar. Dessuten måtte vi forvente at det over såvidt lange tidsperspektiver ville bli utviklet kunnskap og lansert metoder for andre løsninger. Selv med relativt store avstander ga hovedprinsippet seg sjøl. Vi måtte ta sikte på å legge avskjærende transporter langs elva, fra de øverste utslipp som skulle ivaretas, og helt ned til sentral oppsamling der vannet skulle renses eller transporteres til utslipp. Bare i den sammenheng sto vi overfor valg av et mangfold av alternativer. Hvor mange oppsamlingspunkt og renseanlegg skulle vi satse på? Hvilke rensemetoder skulle vi velge for de ulike lokaliteter? Hvor kunne vi slippe ut restforurensinger uten å skade miljøet? 149

Renseanlegg eller urensa utslipp i sjøen? Spesielt enkelte men innflytelsesrike instanser i Trondheim hevda at hvis utslippene til fjorden bare ble spredt godt nok inn i de store vannmassene, så ville naturen selv ta seg av rensinga. Renseanlegg var overflødig, ble det sagt. Tanken falt i god jord hos en del politikere, og ikke minst hos dem som steller med budsjett. Det var ikke så få lobbyister som overfor sentrale politiske og faglige myndigheter propaganderte sterkt om prinsippets fortreffelighet. Men de overordna ansvarlige myndigheter og alle seriøse forskningsinstanser lot seg ikke overbevise, og hadde selvsagt verdifull støtte fra miljøforkjempere. Uansett spredningsmetode, så ville det i tilfelle bli snakk om et mangfold av enkeltutslipp. Selv om utslippene hver for seg var små, ville det dreie seg om konsentrerte utslipp med lokale bivirkninger. Hadde vi sikkerhet for at dette var akseptabelt? Jeg skal belyse dette med et enkelt eksempel fra vår kommune. Sykehuset Levanger er den største bidragsyteren til vårt kloakksystem. All forskning viser at urensa sykehusutslipp kan være kilde til spredning av smitte. Søkelyset er spesielt retta mot problemer med medisinresistent smitte. Den sikreste måten å eliminere slik smitterisiko, er å fjerne smitten gjennom effektive rensetiltak, ikke spre dem i store vannmasser. Overordna plan I utgangspunktet kan vi tenke oss å legge kloakkledning med selvfall på begge sider av elva, fra øverste til nedre utslipp. Men det kan ha sine betenkeligheter. Elveskråningene er til dels bratte, hvor grunnforholdene kan være mer eller mindre ustabile. Risikoen for utrasninger forbyr en slik generell løsning. Etter omhyggelige befaringer som ble sammenholdt med kartstudier, grunnundersøkelser, samtaler med grunneiere og erfarne gravingsentreprenører kunne vi legge fram forslag til transportanlegg som en kombinasjon av selvfallsledninger, pumpestasjoner og ulike kategorier pumpeledninger fra bebyggelsen ved Okkenhaug kirke og helt ned til sentralt renseanlegg i havneområdet. Alt i alt en langsiktig og kostnadskrevende oppgave. Men hvilke vannmengder skulle vi dimensjonere for? Mesteparten av forurensingene er blanda sammen med drenering og avrenning fra overflata. Avløp fra kloakk og silo var som regel ført til nærmeste drensrør og videre til mindre vassdrag. Bekker og åpne grøfter var lagt i rør for å effektivisere åkerdrifta og samtidig kamuflere forurensingssituasjonen. Det var uoverkommelig å lede slike samlede vannmengder til rensing og utslipp i sjøen. Det ville bli store ledninger og store renseanlegg, med dårlig effekt. Som endelig løsning måtte vi ta sikte på å samle kloakkvann for seg helt fra husvegg og fram til behandling. Men bare dette ville ta årevis. Derfor ble det 150

bygd ei rekke stasjoner med ”regnvannsoverløp”, dvs. stasjonene ble dimensjonert for avrenning i tørrvær. Ved regnvær går en del fortynna kloakk urensa til vassdraget, som i slike situasjoner også har større vassføring på grunn av nedbøren. Ingen god løsning, men nødvendig som midlertidig ordning. Separering av kloakk, dvs. kildesortering, måtte vente til senere. Det var fra mange hold en god del skepsis til våre planer og beregninger. Problemstillingene ble imidlertid analysert grundig både av innleide konsulenter og gjennom eksamensoppgaver for avgangsstudenter ved NTH. Konklusjonene ble de samme. Disponering av landbruksutslipp Praktisk talt all vannforurensing fra landbruk består av lett plantetilgjengelig næring. Det er god grunn til å kalle det ressurser på avveie. Ressurser som med fordel kan utnyttes positivt. I dag har vi tette gjødsellagre, og avløp fra grassiloer samles i kummer for å spres på dyrkajorda. Halmluting er historie, i likhet med overdreven bruk av kunstgjødsel. Likevel unngår vi ikke noe forurensende avrenning fra dyrka mark, selv om det er strenge restriksjoner på den praktiske bruken av husdyrgjødsel. Uansett hvor omhyggelig vi tar vare på og bruker husdyrgjødsla, så vil noe renne av fra overflata, og noe vil gå til drenering. Dette må vi leve med. Framdriftsplan Fylkesmannen ga i 1973 og 1980 kommunen pålegg om å utarbeide systematisk avløpsplan for alle større utslipp. Planen skulle inneholde skissering av tekniske løsninger og kostnadsvurderinger, og framfor alt med forpliktende tidsplaner for gjennomføring av anlegg og drift. Arbeidet med dette var komplisert og svært tidkrevende, slik at en koplett plan forelå først i 1995 (Hovedplan for avløp 1996-2001). Ved utarbeidelse av slik samla plan var fylkesmannens miljøavdeling en hjelpsom støttespiller med hensyn til vurdering av framdrift og til bruk av midlertidige løsninger. Men ikke alle rådene ble fulgt opp i kommunens endelige søknad. Den påfølgende utslippstillatelsen ble gitt med merknader og forbehold om dette. Nå var vi kommet så langt at framdrifts-, investerings- og driftsplaner kunne realiseres trinn for trinn gjennom budsjett, og da med beløp som ikke bare var å betrakte som kosmetikk. Men det ble påvist at avgiftsnivået likevel ville holde seg på et akseptabelt nivå. Midlertidige ordninger Foran er nevnt etablering av regnvannsoverløp som midlertidig tiltak for å redusere kapasitetsbehovene, selv om det er et endelig mål å skille kloakk fra overflate- og drensvann. Her har det vært ei utfordring å finne både hensikts151

Elberg pumpestasjon 2009, bygd i 1986. Her samles mesteparten av kloakkene fra de fleste boligområdene i tidligere Frol, for pumping under elva og videre til renseanlegget på havna. I de eldre boligområdene var det kombinerte ledninger for kloakk og overvann, og ved nedbør gikk det mye kloakk via regnvannsoverløp og direkte ut i elva. I 2009 pågikk arbeid med omlegging av tilførselsledningene for separering mellom overvann og kloakk.

messige plasseringer og valg av type overløp slik at de inngår i framtidig løsning. En annen kategori av midlertidig løsning var at vi over en kort periode økte utslippene til Levangersundet i påvente av at vi fikk gjennomført videreføring av anleggene langs elva. Dermed økte vi midlertidig forurensinga av Sundet og Eidsbotn, men dette var altså bevisste grep. Litt om regnvannsoverløp og kloakkpumpestasjoner Det finnes en rekke typer av mer eller mindre spissfindige regnvannsoverløp. På grunn av våre behov for pumpestasjoner har vi valgt å kombinere regnvannsoverløp med pumpestasjoner. Terskelverdien for overløp blir da bestemt av stasjonens pumpekapasitet, noe vi anser som en vesentlig fordel. De fleste av våre pumpestasjoner er av prefabrikert type. Men et par av de større stasjonene er plassbygde. Alle våre pumpestasjoner er forsynt med overbygg, og må sies å gi tilfredsstillende arbeidsforhold for driftsoperatørene. Under planarbeidet har vi forsøkt å plassere pumpestasjonene i pakt med omgivelsene. Blant annet er det tatt hensyn til dette gjennom fargesetting og beplantninger, samt vedlikehold av bygningene. 152

Floan pumpestasjon (bygd 1997) ligger like ved gamle Floan mølle. Her samles kloakker fra Okkenhaug-Leveråsen m.v. for pumping via Hegle og selvfall videre til Elberg, og derfra pumping til renseanlegget ved havna.

Laksberget pumpestasjon (bygd 1982) ligger like ved en populær badeplass i Levangerelva. Her samles kloakkene fra Kvilstad/Vestgård, fra Momarka-Høgberget, fra Gråmyrbakken og fra Nossum m.m. Vannet pumpes via sykehusområdet til pumpestasjon ved nedlagte Levanger skole og videre langs Levangersundet til renseanlegget.

153

Elvestien pumpestasjon sjenerer ikke omgivelsene.

Valg av utslippssted. Lokalisering av renseanlegg Omfattende undersøkelser av Trondheimsfjorden konkluderte med at det endelige utslippet av rensa kloakk burde skje utafor Levangerbukta, der dybden er begrensa til ca. 16 meter. Utafor linja Langnesset-Børøya faller fjordbunnen raskt til større dyp, samtidig som undervannsstrømmen (jordrotasjonsstrømmen) gir rask innblanding i vannmassene, og uten at utslippet stiger til overflata. Lokalisering av selve renseanlegget ble viet spesiell oppmerksomhet. Skulle vi transportere store mengder urensa kloakk til et renseanlegg plassert så nært utslippsstedet som mulig, dvs. ved Vikan på Levangernesset? Eller skulle vi rense kloakkene ved havneområdet før videre transport til utslippsstedet? Det er tross alt mye enklere å transportere rensa kloakkvann i stedet for råkloakk. Rådgivende firma Østlandsconsult A/S ble engasjert til å vurdere saken, og konkluderte med at renseanlegget burde legges til havneområdet. Dette stemte forsåvidt også overens med våre egne beregninger og vurderinger. Renseprosess Første byggetrinn (1993) omfatter mekanisk rensing, som i 2003 ble supplert med kjemisk rensing. Uten her å gå nærmere inn på ulike rensemetoder, ble det bygd konvensjonelt kjemisk renseanlegg med etterfølgende slambe154

Levanger renseanlegg 2009. Dette er siste stopp for kloakkene fra områdene NØ for Skogn. Her renses vannet før det slippes ut på 25 m dyp utafor Levangerbukta. (Mekanisk rensetrinn til venstre.)

handling. Etter at våtslammet er avvannet i sentrifuge, blir det transportert til videre behandling og foredling på Ørin i Verdal. Rasjonell drift Alle pumpestasjoner og rensetiltak m.v. er tilknytta vann- og kloakkvesenets anlegg for driftsovervåking. Her samles alle driftsdata. Det er lagt opp faste rutiner for registrering og rapportering. Avvik av betydning skal meldes til fylkesmannen. Uregelmessigheter i drifta utløser alarm, gradert etter alvorlighet. Feil av betydning fører til umiddelbar utrykning og tiltak. Kommunen har en stab av dyktig personell, som sørger for god faglig drift av kloakkene. Primitive avløpsordninger Også private utslipp er underlagt restriksjoner. Gjennom en periode ble det lansert metoder for infiltrasjon i grunnen eller kunstige sandfiltre som populære tiltak for spredt bebyggelse, og dette ble i visse kretser betraktet som miljøriktige og billige løsninger. Dette var som en høysang i en del politiske miljøer. Det er etterhvert blitt erkjent at metodene som oftest er kostbare i såvel anlegg som drift/vedlikehold, dersom de skal fungere som forutsatt. Erfaringene viste også ganske snart at de over tid mildt sagt hadde heller tvilsom effekt. Men innen seriøse fagkretser var ikke dette noen overraskelse. 155

Samspill med private I utgangspunktet er det kommunens plikt å ta vare på utslipp fra kommunale kloakker, mens enkeltutslipp har vært privates ansvar. For spredt bebyggelse har det da vært aktuelt med ulike typer rensetiltak eller transportanlegg, for den enkelte oppsitter eller gjennom felles løsninger. I mange tilfeller har det vist seg både billigere og bedre at de i fellesskap og i samarbeid med kommunen har lagt ledninger fram til kommunal kloakk. Anlegget overlates deretter til kommunen for drift og vedlikehold, mens de selv går inn som ordinære abonnenter. Over tid har det vært en stor glede å samarbeide med private interessenter om slike løsninger. Finansiering I likhet med kommunal vannforsyning forutsettes det nå at kostnadene med kloakk skal dekkes av abonnenten, i form av ”gebyr”. Kloakksektoren skal være selvfinansierende. Dette gjelder såvel kapitalkostnader som utgifter til drift og vedlikehold. Men kommunen har ikke anledning til gjennom kloakkgebyr å tjene penger som kan brukes til andre formål. Gjennom noen få år kan kommunen bygge opp fond av gebyrmidler, for å finansiere videre utbygging av sektoren. Hvis pengene ikke brukes til kloakkformål innen gitte tidsfrister, må beløpet betales tilbake til abonnentene. Da bestemmelsene om kloakkavgifter ble innført, ble det atskillig lettere å oppnå budsjett til utbygging av kloakker. Dette var en stor fordel under budsjettdiskusjonene, kostnader med kloakk kunne ikke lenger settes opp som konkurrent om midler til skoleutbygging eller sosial omsorg. I Levanger ble det innført kommunale kloakkavgifter fra 01.01.1975. I enkelte politiske retninger er det et fadervår at avgiftsnivået skal være lavt. Men det må være klart at sektoren må tilføres inntekter som sikrer ansvarlig utbygging og fornyelse samt høgverdig vedlikehold og drift. Dagens avgiftsnivå må sies å være overkommelig for de enkelte abonnenter.

156

Anna Dahl:

Levanger – først ute med kulturminneplan Levanger kommune vedtok i 1995 en egen kulturminneplan, som den første kommunen i Norge. ”Kommunedelplan kulturminner 1996 – 1999” var det formelle resultatet av målrettet innsats til fremme av kulturvernet i kommunen. Etter et toårig prøveprosjekt i regi av Riksantikvaren vedtok kommunestyret forslaget fra daværende miljøvernsjef Einar Weiseth og hans politiske samarbeidspartnere, daværende Hovedutvalg for kultur og miljø, under ledelse av Lucie Kjelvik. Miljøverndepartementet hadde blant annet gitt følgende føringer i rundskriv (T-937), Tenke globalt – handle lokalt til kommunene i 1993: ”Kulturminneforvaltningen er en viktig del av en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Det er viktig at kommunene ser bevaring av naturgrunnlaget og kulturminnene i sammenheng med arealpolitikk og utvikling. Det er en hovedbegrunnelse for bevaring og vern av kulturminner at man skal sikre de kulturelle spor fra fortiden for de fremtidige generasjoner.” Nå i Kulturminneåret 2009 tar Einar Weiseth et tilbakeblikk på forarbeidet til kulturminneplanen og skjebnen den videre fikk. Som pensjonist arbeider han fortsatt med å forvalte grønne verdier, så som arboretet på Staup og å fjerne søppel langs vegkanter i regi av Lions. Weiseth har alltid jobbet ”grønt”, ifølge ham selv. Det var derfor helt naturlig at han satset målbevisst på å gjøre Levanger til en foregangskommune innen miljø- og naturressursforvaltning da han ble ansatt som miljøvernsjef i 1989. Et eget hovedutvalg for miljø og kultur var opprettet, og Weiseth berømmer deres kløkt og idealisme, og betegner det som et solid utvalg. Han fikk også passe motstand til egne oppfatninger og ideer, men også støtte, noe som ga resultater. Første større planverk som kom fra det nye hovedutvalget for miljø og kultur til Levanger kommunestyre, var ”Miljø- og naturressursprogram 1990-93. Mål og gjennomføring.”, vedtatt i september 1990. Dette var et konkret resultat av at mange grupper ulike steder i kommunen hadde formidlet kunnskap og forslag til tiltak. ”Kulturlandskapet i kommuneplanen” ble deretter lagt fram for Levangers 157

politikere i 1992, utarbeidet av landskapsarkitektfirmaet Tørud og Nilssen. Disse to planene dannet grunnlaget for kulturminneplanen. Weiseth trekker i denne sammenheng fram viljen til dugnadsarbeid hos innbyggerne i Levanger. Han hadde kontakt med folk i alle grender, og dannet etter hvert et godt nettverk, som formidlet kunnskap og viste vilje til samarbeid. Einar Weiseth forteller at kulturminneplanen var etterspurt etter at den var vedtatt høsten 1995. Det kom henvendelser fra kommuner på ulike kanter av landet, som ønsket å bruke planen som mal for eget arbeid. Weiseth er åpenhjertig på at det var forholdsvis lett å få statlige tilskudd til slikt arbeid. Einar Weiseth var miljøvernsjef i Levanger Pengesekken i Miljøverndeparte- kommune da Kommunedelplan kulturminner mentet var relativt åpen så lenge du 1996 – 1999 ble vedtatt. Han mener at planen hadde en god plan å presentere. har hatt sin funksjon også etter planperioSpesielt gjaldt dette mens Thor- den. bjørn Berntsen var statsråd. Det finnes det flere eksempler på, som også kom Levanger til gode. I 1989 da Weiseth tiltrådte stillingen som miljøvernsjef, forvaltet han et budsjett på 15.000 kroner ifølge en artikkel i Aftenposten fra 1995. Da kulturminneplanen ble vedtatt, var budsjettet økt til cirka en million kroner. I begynnelsen var miljøvernsjefen alene som ansatt i etaten, men fikk etter hvert solid hjelp på kontoret. Planen var tenkt evaluert hvert år, samt revidert hvert 4. år. Endringer i organiseringen av kommunen fikk innvirkning på dette. I denne prosessen forsvant hovedutvalget, og det ble ikke mulig å få samme politiske ressurser og støtte som før til kulturminnevernet. Evaluering og rullering av kulturminneplanen har ikke skjedd, som intensjonen var da den ble vedtatt. En gjennomgang av de foreslåtte tiltakene sammen med Einar Weiseth, viser at noen av de foreslåtte tiltakene ikke er utført, andre delvis, men også at en del er gjennomført. I kategorien Informasjon, som omfatter blant annet å spre informasjon om kulturminner til befolkningen på tilgjengelig vis, har lite skjedd. Tilrettelegging av fornminner er det gjort mer med. Dette omfatter blant annet opprydding og til158

Vindmølla på Skånes er ikke restaurert slik planen foreslo. Men gårdeieren har lagt tak over for å beskytte restene av mølla til restaurering kan skje.

rettelegging ved helleristninger på Holtås, og opprydding ved helleristninger i Okkenhaug. Arkeologiske utgravinger og tilrettelegging for rekreasjonsområde ved Halsstein bygdeborg, er også gjennomført. Andre fornminner, som steinalderboplassen i Holåsen, ligger som før. Her regner en ifølge Weiseth med at den første innbyggeren i Levanger kommune slo seg ned. Tilrettelegging av spesielle kulturmiljøer er en kategori hvor mange tiltak er gjennomført, i stor grad ved hjelp av frivillig innsats. Jernblesteranlegget på Heglesvollen – myrslått og seterdrift, er et eksempel på det. Flere forslag til tiltak i Levanger sentrum er enten gjennomført, eller de jobbes videre med. Interessant i lys av situasjonen i 2009 er det å se at i planen vedtatt i 1995 angående Levanger sentrum, pekes det på at det er viktig i forkant av nyetableringene på Moanområdet å ”vurdere hvilken effekt etableringen av næringsvirksomhet i byens utkant har på byens opprinnelige rolle, nemlig handelsvirksomheten.” Tilrettelegging av objekter for bosetting og landbruksdrift er en kategori hvor mange tiltak er gjennomført. Ytterøy Bygdetun – Øvre Bjørvik er som kjent i god drift, som et levende bygdetun med ulike arrangementer, eksempelvis den velkjente operaen, som fikk nasjonal oppmerksomhet da den statlige operaen i Bjørvika i Oslo åpnet i 2008. Men også i denne kategorien har tiltakene kommet på grunnlag av frivillig innsats og entusiasme. Tilrettelegging av objekter for tidligere industrivirksomhet har forslag på tiltak hvor noe er gjort. Kalkovnene på Levangernesset er gjerdet inn av eieren Den Norske Bank, og følgelig beskyttet for ødeleggelser og ulykker, men ikke restaurert. Eiendommen Elvheim - Fargeriet - ved Fossingelva i Åsen har med 159

historielaget i Åsen som pådriver blitt restaurert og åpnet for publikum ved årlige arrangementer. Vindmølla på Skånes er ikke restaurert til opprinnelig stand, men beskyttet av tak som gårdeieren har satt på. Tilrettelegging av objekter for samferdsel og forsvarsanlegg har i planen åtte forslag til tiltak, mens noe er gjort med om lag halvparten. Blant annet er ”Pilgrimsleden” ryddet og merket. Ved Skånes skanse og Rinnleiret er en del tiltak kommet i stand. Ellers er gravhauger og husmannsplasser delvis registrert og tegnet inn på kart, i likhet med andre lokale kulturminner. Og nå i Kulturminneåret 2009 fortsetter dette registreringsarbeidet. Einar Weiseth oppsummerer at kulturminneplanen har hatt sin funksjon. En del av de foreslåtte tiltakene har kommet i stand, mens andre gjenstår, slik han finner det naturlig at det må være. Planen var ambisiøs, men rettet oppmerksomheten mot et viktig samfunnsområde. Et ønske hos Weiseth er at de kulturminnekartene som finnes i kommunens forvaring, blir brukt som den kilde til kunnskap de er. Men dersom det skal skje, må de digitaliseres og overføres til økonomisk kartverk, slik at de som bruker landskapet får eierforhold til registreringene. Da kan de på en grei måte undersøke først hvor kulturminnene finnes, og grave etterpå.

Fenka i Levanger sentrum antas oppført i 1897-98 i hulmur og teglstein, og var Levanger kommunes bystyresal fram til 1956. Den har også vært rettslokale, hjelpefengsel og bibliotek. Fenka er den eneste gjenværende bygning med denne type byggeskikk og fasade i Levanger sentrum, og er nå restaurert ved privat initiativ med støtte fra kommunens restaureringsfond.

160

Eivind Voldseth:

Langbølgesenderen ved Sjøforsvarets stasjon på Rinnleiret Langbølgesenderen ved Sjøforsvarets stasjon, Rinnleiret, ble satt i full drift i 1959. Bakgrunnen var et behov for et driftsikkert kommunikasjonssystem til marinens fartøyer. De ekstremt gode jordingsforholdene på Rinnleiret gjorde at stasjonen ble lagt dit. Lav jordmotstand betyr høy virkningsgrad fordi det blir relativt små effekttap i jordnettet. Alle langbølgesendere er tildelt en frekvens i området 30Khz-300Khz. Dette er relativt lave frekvenser, og sendere i dette frekvensområdet blir oftest kalt LF- sendere; Lav Frekvens. LF-kringkasting er uavhenging av atmosfæriske forhold, og rekkevidden er bare betinget av utstrålt effekt fra antennen. Denne senderen var primært tenkt å skulle dekke Nordatlanteren og nordområdene, men rekkevidden var nok større. Den første senderen vi hadde, var konstruert og bygd av Svensk Philips. Den var i bruk fram til 1985, da den ble erstattet av en amerikansk sender. De røde lysene fra antennemastene har vært et landemerke i området. Mange har sagt at når de hadde vært ute på reise og vært borte en stund, og så hadde kommet så langt at de kunne se lyset fra mastene, da var de hjemme. De tre mastene, som var 150 m høye, dannet hjørnene i en regulær trekant med side 275 m. Mellom mastetoppene var det strukket tykke bærevaiere av kopper. Fra sidene i denne trekanten gikk det et antall ledere inn mot trekantens midtpunkt. Fra dette midtpunktet, kronen, gikk det åtte koppervaiere ned mot antenneavstemmingshuset. Disse vaierne var holdt fra hverandre med fjorten ringer. Ringene hadde en diameter på vel 2 m. Det trekantete ”taket” og ”nedføringsrusen” var den egentlige antennen for LF-senderen. Dette nettet veide totalt mellom 6 og 7 tonn. Flere fra distriktet var med på å bygge opp antennemastene og få på plass antennenettet mellom dem. Bjørn Lindsve, Odd Mikalsen, Johan Henriksen, Tore Eggen, Sigurd Aune, Odd Granlund og Ingvald Rotmo er dem jeg har navnene på. Svein Olav Gran og Johannes Munkeby i Frol E-verk monterte de røde sikringslysene i mastene. 161

Antennesystemet var konstruert av det tyske Telefunken og ble levert og bygd opp av meget dyktige montører fra Husøy verft. Bildet er tatt av Leif Arne Holme 12.03.09.

De tre mastene var reist før jul i 1957. Jeg kan huske at et juletre var tent i toppen på den ene masta dette året. Dette ble bemerket av enkelte aviser, som skrev om verdens største juletrefot. Johan Henriksen var med på å pynte julegrana. Bjørn Lindsve fra Bruborg, som var med på å få antennenettet på plass mellom mastene, fortalte en episode fra anleggsperioden. Handdrevne vinsjer var montert på plattformer av plank ved foten av hver av mastene. Ved heisingen var det viktig å arbeide noenlunde i samme takt slik at nettet til enhver tid var horisontalt plan. Antennenettet var på vei opp da sveiva gled ut av festet for en av karene. Sperren i tannkransen grep ikke inn, og vaieren som holdt dette hjørnet raste ut. Denne vaieren var lagt over en blokk i mastetoppen, der befant det seg en mann som skulle se etter at antennenettet kom i riktig posisjon. Det var neppe noen hyggelig opplevelse da vaieren kom fykende forbi ham. Det var også en farlig situasjon for ham som sto med sveiva i handa. Det ytterste tannhjulet på vinsjen hoppet av og laget et dypt spor i plattformen før det forsvant bortover myra. Et jordnett som strekker seg langt utenfor det inngjerdete området, var også en aktiv del av antennesystemet. Det består av et stort antall koppertråder som var forbundet med alt kopper i antennehuset og så ført radielt ut fra denne bygningen. Ottar Røstad konstruerte en spesiell plog og sto for arbeidet med å få dette nettet i riktig dybde under torva. I det store antennehuset var det plassert faste og variable induktanser. Dette var spoler (se bilder) for tilpasning mellom sender og antenne. Som 162

mange vet vil en strømførende spole virke som en magnet. Ved høyfrekvent strøm vil også magnetfeltet skifte retning i takt med strømretningen i spolene. I disse spolene skiftet stømretningen mer enn 50000 ganger i sekundet. Det medførte noen uventede episoder i den første tida. Den store døra av tre inn til antennehuset var kledd med 6 jernplater på innsiden. Platene var festet med senkehodeskruer i skjøtene. Disse skruene gikk varme på grunn av hysterese eller det vi kan kalle magnetisk friksjon, og jernplatene falt i gulvet sammen med skruene. Magnetisk materiale i dørlåsen førte til at også denne gikk varm Bildet viser spolen som forårsaket brannen i og brente seg ut av døra. Et stort antennehuset. rammeverk av bøk var skrudd fast i tregulvet med franske skruer. Dette tok fyr sammen med gulvet fordi skruene glødet. Ved reparasjon etter brannen som oppsto ble det lagt betonggulv, som ble dekket med kopper. Antennehuset ble påbygd i 1985 til et areal på 60 kvm og en høyde opp til 6 m. Da ble også vegger og tak innvendig kledd med kopperplater. Når en ser bort fra Bildet viser montering i antennehuset ved ombyggingen ombyggingen i 1985, da i 1985. Denne store spolen har samme funksjon som vi fikk ny sender, var spolen på det forrige bildet. 163

langbølgesenderen på lufta så å si kontinuerlig fram til april 2006, da stasjonen ble nedlagt. En større reparasjon ble nødvendig etter storstormen 1. nyttårsdag i 1992. Det var bare filler igjen av antennenedføringen, og det tok oss nesten to måneder å reparere den. Langbølgesenderen ble betegnet som ryggraden i Forsvarets maritime sambandsnett. Som alt annet som har med Forsvaret å gjøre, var senderen omgitt av mystikk og hemmelighold, men den var ikke mer mystisk enn en hvilken som helst annen radiosender. Fagfolk kunne se av antennetypen hva dette var. Behovet for beskyttelse var nok mer rettet mot faren for sabotasje. De første 30 driftsårene var jo under den kalde krigen, og når senderstasjonen da var så viktig for Norge og våre allierte, så kan en også tenke seg at det kunne være viktig for andre å sette den ut av spill. Vi vet at den ble omfattet med en viss interesse fra vår potensielle fiende i øst. Vi kjenner til at de årlige besøkene ved russergravene på Ørmelen også omfattet noen runder i stasjonens nærområde. Vi husker affæren i 1981 da en sovjetisk U-båt strandet utenfor Karlskrona i Sverige. Denne saken medførte øket årvåkenhet også her i landet, med mulige observasjoner flere steder inne i fjordene, blant annet utenfor Skånes. Sovjetiske Spetsnazgrupper var også nevnt på denne tida. Stasjonen var i alle år et meget høyt prioritert forsvarsobjekt. HV hadde relativt hyppige øvelser på stasjonsområdet og de hadde sine egne forsvarsanlegg. Behovet for hemmelighold medførte også enkelte forslag av mer kuriøs natur. Det ble blant nevnt at mastene burde kamuflasjemales. Jeg vet ikke om det ble tenkt på vanlig brun/grønn kamuflasje eller om det i denne høyden ville være mer naturlig med blått, grått og hvitt for å gå i ett med himmelen. Det var til tider også en viss interesse for mastene av en helt annen karakter. Fra media kjenner mange til at mastene i de senere årene ble brukt av basehoppere. Dette var selvfølgelig ulovlig, fordi disse folkene tok seg inn på militært område. Det var også farlig fordi strålingsfeltet omkring antennen var meget kraftig. En av våre oppgaver ved stasjonen var å sørge for at sikkerhetslysene i mastene var i orden til enhver tid. En pinsesøndag for mange år siden var jeg oppe i den ene masta for å skifte lyspærer. Noen hadde vært der før meg denne helga. Helt oppe på toppen fant jeg en hvit strømpebukse. Vi lurte litt på om dette kunne være et trofé av noe slag. En varm sommernatt med åpne dører hørte jeg at noen snakket i nærheten. Jeg gikk ut for å undersøke, men kunne ikke med en gang se noen. Praten ble tydeligere, og da jeg løftet blikket, fikk jeg se to gutter med ølflasker i hendene på vei ned fra den nærmeste masta. Jeg ventet på dem til de var helt nede før jeg ga dem en skikkelig overha164

ling. Responsen på dette var noe uventet, en av dem svarte: ” Dø, kor høg e dæm de her mastin?” I mastene var det innvendige leidere med ca. 450 trinn. Leiderne hadde ryggbøyler slik at en kunne hvile underveis ved å støtte seg til disse. Vi hadde med oss sikkerhetsbelter med stropp slik at vi kunne huke oss fast om vi ønsket det. Ellers var det ingen form for sikring mens vi klatret. Klatringen i mastene kunne virke litt skremmende på folk som ikke var vant til store høyder. Vi hadde litt moro med dette en gang vi fikk besøk av en gruppe pensjonister fra Forsvaret. Vi tok imot dem ute, og mens de sto og strakte hals og kom med det vanlige spørsmålet om hvor høye disse mastene var, fortalte jeg at når vi fikk så mange på besøk, så pleide vi å dele inn i tre lag og så arrangere en stafett med ett lag i hver mast. De så på meg med forferdelse i blikket og trakk seg forsiktig unna. Det tok litt tid før de oppfattet at dette ikke var helt alvorlig ment. I de første årene Rinnleiretsenderen var på lufta, ble den kjørt som CWsender. Dvs at signalene ut til fartøyene besto av morsetegn. Dyktige telegrafister på fartøyene tok inn signalene på sine mottakere og skrev dem ned. Meldingene var kryptert, og krevde full oppmerksomhet av telegrafistene på begge sider. Meldingene ga ingen mening før de ble dekryptert. Det var derfor ikke mulig å gjette seg til innholdet ut fra noen få bokstaver. Strømforsyningsnettet i området var svakt på denne tida. De store belastningsvariasjonene fra langbølgesenderen førte til at nettspenningen varierte i takt med morsenøklingen. Det ble sagt at bøndene omkring hørte morsesignalene når melkemaskinene var i gang. Etter hvert ble andre teknikker tatt i bruk. Fjernskrivere ble benyttet både på sender og mottakersiden. Elektronrøret som ble benyttet i utgangskretsene i senderen er en triode, som ble kjørt med en anodespenning på 12 000 Volt DC. Det ga i sin tur opp til 45 000 watt ut til antennekretsen. Med en slik effektoverføring var det nødvendig med et kjølesystem som kunne holde rørtemperaturen på et rimelig nivå. Røret er derfor utstyrt med kjøleribber, nærmest en radiator, der luft blir presset gjennom. Den oppvarmete lufta gikk videre til en varmeveksler som ga en behagelig temperatur til de 300 m2 rom ved stasjonen. Elektronrøret har betegnelsen TBL12/100. Det kostet i 1958, da stasjonen ble satt i drift, ca 12-14000 kr. En folkevogn boble kostet det samme. Prisene utviklet seg etter hvert, men det var hele tiden samsvar mellom rørpris og folkevognpris. Noen av de elektronrørtypene som ble brukt i senderne, finnes ved Rinnleiret museum. Nå vil det være naturlig å stille spørsmål om hvordan det kan være mulig 165

for fartøyene å svare på henvendelser når det er behov for en så stor sender for å nå ut til dem. Fartøyene var utstyrt med kortbølgesendere. Kortbølgesendere benytter frekvenser i området 3 Mhz - 30 Mhz. De betegnes oftest som HF-sendere. HF står da for Høy Frekvens. Slike sendere har mer varierende rekkevidde enn langbølgesendere, både fordi effekten er betydelig lavere og fordi rekkevidden er svært avhengig av atmosfæriske og topografiske forhold. Forholdene kan variere i løpet av døgnet og også med årstiden. Dette kan kompenseres ved at en til enhver tid benytter de frekvenser innenfor området som er best Dette er et elektronrør av typen TBL 12/100 egnet. Signalene fra fartøyene ble som leverte opp til 45 kW til antennen. plukket opp av mottakerstasjoner Rørtypen ble brukt fram til 1985. på land og sendt videre på linje eller radiolinje til operasjonssentrene. Mottakerstasjonene var rimelige i drift, og det var relativt mange dem av langs kysten. I de siste 15-20 årene var det også et antall kortbølgesendere ved Rinnleiretstasjonen. Muligheten for et fartøy til å plukke opp signaler fra disse var avhengig av hvor fartøyet befant seg, og sendingene var mest beregnet på trafikk i kystnære områder. Midt på 80-tallet ble den svenske senderen avløst av en amerikansk sender. Denne senderen kunne gi en effekt på 90-95000 Watt. Antennen var ikke bygget for så stor effekt. En ny, større antenne var planlagt bygd da stasjonen ble besluttet nedlagt. I tiden fra 1958 til 1989 var det militære bestyrere ved stasjonen. I kronologisk rekkefølge var dette: Weiner Ek Sørensen, Olaus Martinsen, Edgar Arverud, Fridtjov Plahte, Ragnar Skytte og Ole Ellingsen. De var løytnanter i beordringssystemet, og de fleste var hos oss i 3-5 år og avanserte til kapteinløytnanter mens de var her. Ole Ellingsen var her i ca 12 år. Ingen av disse var fra distriktet, men mange vil nok huske de av ungene deres som gikk på Muleskolen. Da stasjonen ble tatt i bruk i 1958, var vi tre med teknisk bakgrunn ved sta166

sjonen. Det var Tormod Svendsen, opprinnelig fra Leksvik og ansatt som sjefstekniker, Bjarne Sandvik fra Åsen og Eivind Voldseth, Levanger. Svendsen sluttet etter et par år og Voldseth overtok som sjefstekniker. Sandvik var med til 1992 og Voldseth sluttet i 2002. Jermund Endresen, Kvæfjord, begynte på Rinnleiret i 1960 og var med til 1987. Oddvar Kvamme, Lensvik, begynte i 1961 og sluttet i 1998. Arne Hollås, Inderøy, var med fra 1966 til 2000. Petter Hovland, Sandefjord, ble ansatt i 1987 og var med til stasjonen ble nedlagt i 2006. Jostein Voldseth, Levanger, ble ansatt i 1991 og sluttet i 2005. Steinar Klock, Trondheim, begynte 1998 og var med til stasjonen ble nedlagt. Ole Petter Hjelde, Verdal, var ansatt ved stasjonen fra til 2000 til 2004. Renholdere: Jenny Ek Sørensen, Hjørdis Marthinsen, Magnhild Sandvik, Åse Arverud, Edith Plahte, Inger Johanne Skytte, Emly Sørholt, Ester Rokne og Brit Rokne Andreassen. De tre mastene ved Rinnleiret ble felt torsdag 12. mars 2009. Destruksjon av bygninger på området pågår i skrivende stund og alle spor etter virksomheten vil bli slettet.

Felling av antennemast 12. mars 2009. Bildet er tatt av fotograf Leif Arne Holme.

167

Arnstein Trøite:

Sementfabrikk i Børsåsen? Store planar og hard debatt Aksjeselskapet Norcem hadde planar om sementfabrikk i Børsåsen og kalksteinsbrudd i Tromsdalen på slutten av 1970-talet. Dette vart ei svært omdiskutert sak. Avisene var fulle av lesarinnlegg, alle politiske parti måtte ta standpunkt, og folk engasjerte seg sterkt. Nær 1000 menneske skreiv under på eit opprop som vart lagt fram for kommunestyret da dei skulle ta stilling til Norcems planar. I denne artikkelen vil eg prøve å gjere noko greie for desse planane og den politiske debatten. Eg vil også gjere greie for arbeidet i den utanomparlamentariske organisasjonen som kalla seg Opplysningsutvalget om en eventuell Norcemetablering i Levanger/Verdalregionen. Det vart aldri nokon sementfabrikken i Børsåsen, og eg vil kome inn på kva grunnen var til det. Historieskriving vil alltid vere prega av den som skriv. Dette viser seg i valg av problemstillingar og kjelder. Det gjeld nok denne artikkelen også, sjøl om eg har hatt som mål å gi ei korrekt framstilling. Enorme naturressursar ”I Tromsdalen er summen av påviste og sannsynlige kalkstensreserver 4.250 millioner tonn, ned til kote 0. Kalkstenen er av høy kvalitet. En rekke andre kalkstensforekomster er undersøkt, men er ikke på høyde med Tromsdalsforekomsten m.h.t. mengde og kvalitet. Forekomstene av fyllitt er meget store, 1500 millioner tonn er påvist”. (Konsekvensanalysen) Plan om kalksteinsbrudd i Tromsdalen og sementfabrikk i Børsåsen Norcem AS planla dagbrudd for kalkstein og fyllitt i Tromsdalen i Verdal og ein sementfabrikk i Børsåsen i Levanger. ”I Tromsdalen skal det årlig for sementproduksjon brytes inntil 2,9 millioner tonn kalkstein og 700.000 tonn fyllitt i dagbrudd. Steinmassen knuses, og transporteres på bånd i tunnel til fabrikken. Kull, olje og hjelpestoffer kommer sjøveien. Sementfabrikken tenkes lagt ved Trondheimsfjorden, på en ca 110 da stor tomt sprengt ut i Borgsåsen mellom Levanger og Verdalsøra. Utsprengte 168

Fra Norcems brosjyre om sementfabrikken. Anlegget sett fra Skånestangen.

masser skal brukes til å vinne inn et areal på ca 800 da, i strandsonen mellom Borgsåsen og Levanger”. I Tromsdalen .. ”vil anslagsvis 1700 da skog og dyrkbar mark bli beslaglagt. De nærmeste gårdsbruk vil ikke berøres i perioden, men vil få ulemper i form av rystelser og støy fra sprengning, og en omfattende fysisk forandring av landskapet.” ”Sementfabrikken vil få en produksjonskapasitet på 2,2 millioner tonn klinker pr. år. Klinkeren vil dels bli skipet direkte, og dels malt til sement før transport videre.” ”Under drift blir det i alt ca 200 egne ansatte. I anleggstiden vil mannskapsbehovet være under 1000 på det meste.” (Konsekvensanalysen) Anleggstida var berekna til 4 år. For å forstå kor stort dette var, kan vi vise til at landets totale produksjon av klinker i 1976 var på 2,6 millionar tonn. Investeringa var kostnadsberekna til 2,3 milliardar kroner. Av det oppfylte strandområde, Tynesleira - området frå Børøya til Tynestangen og Kattangen - ønska Levanger kommune å bruke 500 da til industriformål og 100 da til jordbruksformål. Det var også krav om småbåthavn, friområde og utandørs svømmebasseng. Norcem ga uttrykk for at kol skulle bli ei viktig energikilde, og dette var eitt av argumenta for å velge Børsåsen i staden for Tromsdalen som plass for sementfabrikken. Fram til juni 1977 hadde Norcem gitt uttrykk for at det mest aktuelle var å legge sementfabrikken i Tromsdalen. Norcem sa dei hadde tru på desse planane og brukte 25 millionar på prosjekteringa. Stort fleirtal for fabrikk i kommunestyret i Levanger Eit stort fleirtal i kommunestyret i Levanger sa ja til Norcemetableringa på 169

eit møte i september 1978. Ordførar Jon Ramstad sa at dette kanskje var den største saka som nokon gong hadde vori oppe til behandling i kommunestyret i Levanger. Av dei 53 kommunestyrerepresentantane var det berre 8 som stemte imot. Dei foreslo at spørsmålet måtte utsettast i 10 år. Dei som sa nei var dei 5 representantane for Venstre og dei 2 frå SV. Annar Johansen frå Det Nye Folkepartiet la fram eit forslag om at sementfabrikken måtte leggast i Tromsdalen. Dette fekk berre hans eiga stemme, og han slutta seg deretter til nei-standpunktet til Venstre og SV. Levangeravisa skreiv at ..”Publikums interesse og engasjement har vært større enn i noen sak som har passert kommunestyret. På representantenes bord lå også en liste med nesten 1000 navn – folk som har krevet utsettelse av Norcemsaka i 10 år.” (LA 09.09.78) Prisen for Tynesleira for høg? Norcem forhandla på eigne vegne fram eit forslag med grunneigarane om at Levanger kommune skulle kjøpe Tynesleira for 2500 kroner målet. Dette betydde at kommunen måtte ut med 2 mill. for eit område som var sjøbotn. Fleire meinte det var uheldig at Norcem på denne måten skapte splid mellom grunneigarane og kommunen. Mange tykte prisen var for høg. Knut Aalberg frå Arbeiderpartiet og Per Aunet frå SV foreslo ekspropriasjon. Fleirtalet i kommunestyret gjekk inn for å godta avtalen. Kommunestyret i Verdal sa også ja til Norcem, men det var mange i Verdal som gjekk sterkt inn for at sementfabrikken skulle ligge i Tromsdalen i staden for i Børsåsen. Fylkestinget ønska Norcem velkommen med stort fleirtal. Fylkesrådmann Dagfinn Sakshaug gjekk sterkt inn for Norcemetablering, (TA 02.09.78) og det same gjorde fylkestinget i Nord-Trøndelag. Venstres 4 representantar med fylkesvaraordførar Jarle Haugan frå Levanger i spissen, gjekk saman med Terje Storsul og Gunnleif Elden frå SP, NKPs Odd S Karlsen frå Levanger, SVs 2 representantar og KRFs Kåre Aarmo og stemte for 10 års utsetting. (TA 15.09.78) Kva meinte dei politiske partia? Senterpartiet sa ja, med eit mindretal imot Verdalingen Gjermund Haga var på denne tida formann i Senterungdommens landsforbund. På årsmøtet i Nord-Trøndelag Senterparti fremja Haga senterungdommens krav om 10 års utsetting (TA 22.08.78), men fekk fleirtalet mot seg. I fylkestinget foreslo Senterpartiets Terje Storsul 10 års utsetting, men fekk her følge berre av Høylandetordførar Gunnleif Elden frå si eiga partigruppe. Trønderavisa skreiv at det likevel vart lagt merke til at fylkesordførar Arne Sandnes ikkje tok del i debatten (TA15.09.78) – ein debatt som hadde vori prega av at dei negative sidene ved ei etablering vart sett i fokus. 170

I kommunestyret i Levanger gjekk SP-gruppa samla inn for å seie ja til Norcem. Høyre einstemmig for etablering Levanger Høyre slutta seg til fylkespartiets vedtak og var positive til etableringa. Partiet oppsummerete argumenta sine i eit innlegg i Levangeravisa slik (LA 14.02.78 og 28.02.78): • Mange nye og sikre arbeidsplassar, for kvinner og menn, og for ungdom • Auka skatteinntekter til kommunar og fylke • Oppfylling av sjøområde og drift av kaianlegg • Tilgang på store menger varmt spillvatn • Miljøkonsekvensane er små i forhold til fordelane • Norcem viser vilje til å samarbeide om å gjere sosiale og trivselsmessige konsekvensar så små som muleg • Lokale motforestillingar har vori kjenneteikna av ”usaklighet og kverulanse”. I debatten i kommunestyret hevda høyremannen Leif Rolfsjord at det ikkje kunne vere noko negativt i eksport av sement. Arbeiderpartiet sa ja Arbeiderpartiet argumenterte i alle samanhengar for Norcemetableringa. Eitt hovudargument var ønsket om skaffe kommunen og fylket ny industri og nye industriarbeidsplassar og andre arbeidsplassar som ringvirkning. I Levanger kommune var Knut Aalberg Arbeiderpartiets fremste talsmann i denne saka. Norges kommunistiske parti sa nei Odd S Karlsen frå Levanger satt i fylkestinget som representant for Norges kommunistiske parti. Karlsen tok standpunkt mot etablering, og brukte som argument solidaritet med arbeidarane i Kjøpsvik, Slemmestad og Dalen. Partiet peika elles i nokre samanhengar på at heile sementindustrien burde nasjonaliserast. Det nye Folkepartiet sa ja Partiet gjekk inn for å få fabrikken i Tromsdalen, ellers understreka fylkesstyret den positive betydninga for heile fylket. (LA 03.12.78) Venstre imot Jarle Haugan, fylkesvaraordførar, uttalte seg positivt da heile etableringa vart utsett på ubestemt tid – ”fullt i samsvar med Venstres syn”, sa han i eit intervju med Trønderavisa. (TA 07.03.79) Venstres Jon Åby brukte følgjande argument da han foreslo 10 års utsetting i formannskapet i Levanger formannskap 28.08.78: • Feil å forsere fram energislukande eksportindustri • Press på arbeidsmarkedet i Levanger i anleggstida da dette vil falle saman med bygging av ny PM 3 på Fiborgtangen, ny E6 og ny psykiatrisk avdeling ved Innherred sykehus 171

• Arbeidsplassane ved dei andre sementfabrikkane i Norge Jon Åby var svært aktiv i debatten rundt Norcemetableringa og han peika i behandlinga i kommunestyret på at det mangla meteorologiske målingar og faktiske opplysningar om utslipp. Åby peika i mange samanhengar på energisituasjonen og spørsmålet om vern av Forra. Jarle Benum, venstrehøvdingen i Verdal, gjekk også ut mot etablering, og sa at han ikkje kunne støtte eit så kapital- og energikrevande prosjekt retta mot eksportmarkedet. (Dagbladet 26.06.78) SV imot Per Aunet, den fremste SV-aren i Levanger, argumenterte imot etableringa, og da utsettinga var eit faktum brukte han følgjande argumentasjonsrekke i eit intervju med Adresseavisen 8. mars 1979: • Faren for arbeidsplassane ved Norcems beståande fabrikkar • Enorm investering pr. arbeidsplass, 12 - 14 millionar • Manglande teknologi for utnytting av spillvarme og moderne produksjonsprosess. I kommunestyret i Levanger peika Per Aunet på at konsekvensane ikkje var utreda. Kristeleg folkeparti var for, men hadde eit mindretal imot Nord-Trøndelag Krf var for etablering, men ville stille strenge miljøkrav. Det vart også peika på slikt som opprusting av kommunale sosialkontor og tilsetting av menighetssekretær for å takle dei sosiale konsekvensane. I kommunestyret i Levanger gjekk Krf-gruppa samla inn for å seie ja til etablering. Norcemansatte i Kjøpsvik krevde utsetting I eit brev til Industrikomiteen i Stortinget sette tilsette ved Norcems sementfabrikk i Kjøpsvik fram krav om at nyetableringa i Børsåsen måtte utsettast. Dei brukte som argument hensynet til arbeidsplassane i Kjøpsvik. Ein burde heller bruke pengane på oppgradering av anlegget i Kjøpsvik, som ein meinte hadde kalkressursar meir enn nok. (Tysfjord Faglige samorganisasjon – brev til industridepartementet referert i TA 23.10.78) I Norcems bedriftsforsamling gjekk imidlertid tillitsvalgte frå Kjøpsvik inn for etableringa. Tverrpolitisk Opplysningutvalg vart danna hausten 1977 10. november 1977 vart ”Opplysningsutvalget om eventuell Norcemetablering i Levanger/Verdal” starta på eit ope møte. Det vart lagt stor vekt på at dette skulle vere ein partipolitisk uavhengig organisasjon som hadde som mål å spre kritisk informasjon om saka utan at det var tatt eit klart standpunkt mot etablering. På møtet vart det valgt eit styre, og organisasjonens vedtekter vart vedtatt. Styret konstituerte seg seinare med Einar Vandvik som ledar, Arnstein Trøite 172

sekretær, Per Amdahl kasserar og Aase Folkvord som medlem i arbeidsutvalget. Øvrige medlemmer av styret var Helge Bakken, Hans Marschhäuser, Martin Knudsen, Roald Stavseth, Anne Birgitt Haugskott Dahl. (Protokoll frå Opplysningsutvalgets arbeid, brevarkiv og notater i permar tilhørande Einar Vandvik og Arnstein Trøite finns i arkivet på Levanger folkebibliotek). På det konstituerande møtet vart det også sett ned studie- og arbeidsgrupper: 1. Energispørsmålet, med Trygve Lullau som kontaktperson 2. Forurensning, med Petter Tilrem som kontaktperson 3. Sosiale virkningar på nærmiljøet, med Jack Myrseth som kontaktperson 4. Konsekvensanalysen og beslutningsprosessen, denne arbeidsgruppa vart sett noko seinare, med Arnstein Trøite som kontaktperson 5. Presseutvalg: Per Marschhäuser og Helge Bakken Det var på denne tida komi i gang ein offentleg debatt og det hadde vori skrivi mange lesarinnlegg i avisene. Før oppstartmøtet hadde det vori fleire førebuande møter. Det første initiativet vart tatt på eit møte i Levanger SV. 10. september gjekk det ut eit brev frå Arnstein Trøite og Martin Knudsen til 20 personar med invitasjon til eit møte på Backlund. Her vart politisk grunnlag og strategi for vidare arbeid diskutert. Det vart i denne fasen også halde eit møte saman med verdalingane Gjermund Haga og Kjell Eggen. Det var enighet om å gå vidare med å få til ein tverrpolitisk organisasjon. For å unngå å sprenge gruppa, vart det enighet om at formålet skulle vere kritisk opplysningsarbeid, og ikkje einsidig kamp mot Norcemetablering. Samtidig var det klart at gruppa ikkje ønska at det skulle koma folk fra AKP(ml) inn i arbeidet. Det var også eit argument at ein burde skunda seg før denne gruppa begynte å organisere motstandsarbeid mot Norcem. Dette ville øydelegge for saka, vart det sagt. (ATprivat notat – Norcempermen som finns på biblioteket). Det er naturleg å sjå dette i samanheng med det motsetningsforholdet som var mellom AKP(ml) og andre politiske organisasjonar/grasrotbevegelsar på 1970- talet, så som i kampen mot EF, i feministorganisasjonar og i naturvernorganisasjonar. Folkemøter Opplysningsutvalget kom til å ha eit forholdsvis kort, men hektisk liv. Det fungerte som organisasjon i knapt eitt år. Eitt av tiltaka var å arrangere opne informasjonsmøter. • Møte på Nordtun 13/11 1977 der plansjefen i Levanger kommune Kolbjørn Flakne orienterte. Stort engasjement, og eit notat viser at minst 10 personar tok ordet i debatten og stilte, stort sett, kritiske spørsmål. Ca 70 personar var tilstades. • Møte med Levangerpolitikarane, februar 1978 (LA 18.02.78) Norcem arrangerte i januar 1978 ein tur til sementfabrikk i Rekingen nord 173

for Zurich i Sveits for formannskapsmedlemmene i Levanger. 3 grunneigarar var også med. Opplysningsutvalget ba om å få vere med på denne turen, men fekk blankt avslag frå Norcem. Opplysningsutvalget arrangerte eit ope møte med politikarane etter denne turen. Johannes Munkeby (SP) fortalte fra Sveitsturen, .. ”og fastslo at det stort sett var allminnelig samstemmighet om at man hadde fått se en ren fabrikk”. Ein meinte at dersom det vart stilt tilsvarande strenge krav her hos oss, så skulle ikkje dei miljømessige konsekvensane vere noko problem. Arvid Aune (AP) peika på den eksisterende interessekonflikten mellom Levanger og Verdal. Han meinte energispørsmålet var eit rikspolitisk spørsmål. Per Aunet (SV)og Kjerstin Bull (V) meinte energispørsmålet stod sentralt. PM 3 på Fiborgtangen og faren for kjernekraftverk vart nemnt. Aunet meinte Norcems uttalelsar om at dei ville bruke kol som energikilde, var lite truverdig. Opplysningsutvalgets dårlege økonomi og søknad om kommunal støtte vart også tatt opp. For å skaffe inntekter vart det på møtet haldi utlodding, og premien var ein LP med ”Sommer i Tyrol”. • Stort folkemøte i Bøndernes hus 13. april 1978. (ref AA 15.12.78). Forra, energi og arbeidsplassar i fokus. Opplysningsutvalget arrangerte eit ope møte om Norcemetableringa i Levanger i april 1978. ”I underkant av 100 møtte, på tross av det usedvanlige sure vinterværet som gjorde sitt plutselige inntog,” skreiv Arbeideravisa. På dette møte var energi sett i fokus. I panelet satt Trygve Lullau frå Opplysningsutvalget, tidlegare formann i Nord-Trøndelag Naturvern Arne Moksnes, Fredrik Prytz fra Nord-Trøndelag E-verk og ikkje minst tidlegera naturvernminister professor Olav Gjærevoll. I debatten på møtet stod verneverdien av Forra sentralt. Jon Birger Bye (SVVerdal) meinte det var uungåeleg å sjå Norcemetablering og utbygging av Forra i samanheng, likeså energibehovet ved utbygging av PM3 ved Fiborgtangen. Trygve Lullau frå Opplysningsutvalget reiste det prinsipielle spørsmålet om det ville vere rett å satse på ein kraftkrevande og kapitalkrevande industri. Han reiste også spørsmålet om det ikkje burde ha vori eit offentleg utvalg til å utreda konsekvensane av Norcemetablering i staden for eit privat engasjert av Norcem. Jon Åby (V) meinte Norcemetablering ville framskunda bygging av eit varmekraftverk. Det var og tilhengarar av Norcemetablering tilstades på møtet. Per Hatling peika på at ny fabrikk på landsbasis ville bety energisparing og på det positive med nye arbeidsplassar. Prosjektledar for Norcemetableringa, skogningen Øystein Smemo, var tilstades på møtet og heldt eit innlegg. 174

Norcem nekta å vere med på ope møte med Opplysningsutvalget Norcem hadde hausten 1977 gitt Opplysningsutvalget eit tilbod om ein felles opplysningskonferanse. Her skulle Norcem stille med 4-5 mann og frå Opplysningsutvalget kunne styret delta. Dette takka styret nei til på eit styremøte 5/12 77. Argumentet var at ein fann det umuleg å ha eit slikt lukka møte utan at arbeidsgruppene fekk vere med. I staden foreslo styret at det skulle vere eit ope informasjonsmøte med Norcem. Einar Vandvik tok opp dette forslaget i møte med informasjonssjef Nøstdahl, men dette sa Norcem nei takk til. (Brev frå Norcem 13.01.78). Norcem sa seg villig til å svare på spørsmål frå arbeidsgruppene. 33 spørsmål vart sendt inn og besvart. Kvitboka Det mest omfattande arbeidet til Opplysningsutvalget var utan tvil produksjonen av Kvitboka, - ”Kvitbok om en eventuell NORCEM-etablering i Levanger/Verdal-regionen”. Dette var eit maskinskriven dokument på 53 sider. Det vart trykt i 1000 eksemplar, og dei fleste av desse vart selt for 10 kroner boka. (Boka er tilgjengeleg på biblioteket i Levanger.) Dei før nemnte arbeidsgruppene hadde mange møter, samla inn informasjon og skreiv rapportar som til slutt vart samla og utgitt som Kvitboka. I protokollane finn vi over 40 namn på personar som var registrert som deltakarar i desse gruppene. Hans Marschhäuser hadde ansvaret for framdrifta av arbeidet. Ein grunnleggande tanke bak Kvitboka var at det var feil at all informasjon skulle kome fra Norcem og det firmaet dei hadde engasjert for å lage konsekvensutredning. Kvitboka har artiklar om mange tema. Virkning på helse og sosialt miljø var eitt tema. Her vart det særleg peika på negative, generelle konsekvensar av anleggsperiode og etablering av storindustri. Alkoholisme, prostitusjon, skilsmissar og auke i kjønnssjukdommar vart mellom anna nemnt. Press på dyrkajorda, tap av friområde var også tema. Forsida av Kvitboka. 175

Forurensningsproblematikken vart grundig gjennomgått, og da særleg utslepp av svovel og karbondioksyd. Drivhuseffekten vart godt forklart. Energispørsmålet stod sentralt i debatten, og fekk også god plass i Kvitboka. Det vart reist eit kritisk spørsmål til Norcems påstand om at det var produksjon for heimemarknaden som var målet med ny fabrikk. Eksportplanane vart dokumentert ved sitat av tidlegare uttalelsar frå Norcems generaldirektør Gerhard Heiberg. Kvitboka er elles prega av skepsis til Norcems eiga konsekvensanalyse utført av eit privat firma. Det var planen at denne skulle vere ferdig i løpet av 1978, men arbeidet vart framskunda betrakteleg – kanskje som svar på opposisjonens krav om utredning. Konsulentfirmaet A/S Miljøplan hadde oppdraget, og dei la fram ein foreløpig rapport alt i juni 1978. Argumenterte imot – sette krav om 10 års utsetting Konklusjonen i Kvitboka var eit krav om at Norcemetableringa måtte utsettast i 10 år. Når ein les Kvitboka kan ein nok konkludere med at innhaldet og argumentasjonen i boka peiker nokså einsidig imot heile etableringa. Men styret i Opplysningsutvalget vedtok på eit felles møte med Verdalsavdelinga 29. mai 1978 at konklusjonen skulle vere krav om 10 års utsetting. Dette var nok eit politisk sett godt taktisk grep. Kravet om 10 års utsetting samla fleire. Det skulle også bli det standpunktet som seinare vart fremma ved politisk behandling i kommunestyre og fylkesting. Ulike reaksjonar på Kvitboka Salget av Kvitboka gjekk strålande og det første opplaget på 500 var tidleg utselt. 500 nye vart trykt. Mange ga uttrykk for at dette var verdifull informasjon i debatten. Boka fekk omtale i mange aviser. Norcem gjekk i eit notat nærmast til ”frontalangrep mot boka, som de mener er full av misforståelser, feiltolkninger og overdrivelser.” (LA 29.07.78) Norcem meinte Kvitboka skaut langt over målet når det galdt problema i driftsfasen, og meinte det ikkje var korrekt at etableringa ville bety ein fare for arbeidsplassane i dei andre fabrikkane. Norcem kalte det ”lek med tall når Opplysningsutvalget sammenligner fabrikkens totale energiforbruk, olje, kull og elektrisk kraft med fylkets totale forbruk av bare elektrisitet”. Ordførar Jon Ramstad sa i intervju med Levangeravisa at … ”Kvitboka har reist viktige spørsmål ”(LA 22.06.78) Kommunestyremedlem Guttorm Grøneng (Uavhengige) sa i samband med behandlinga av søknaden om kommunal støtte: ”Han syntes likevel Opplysningsutvalget kunne få litt støtte fordi de, som han sa, hadde jobba effektivt til ingen nytte.” Varaordførar Stein Solli: Støtte til Kvitboka ..”vil være uttrykk for mistil176

lit til de organer som skal ta den endelige avgjørelse i saken.” Ordførar Ola G Tromsdal (AP, Verdal): Jeg har ikke fått tak i denne Kvitboka ennå. Men jeg går ut fra at boka er like ensidig som sammensetninga av Opplysningsutvalget. Jeg skal lese boka hvis jeg kommer over den.” (Adressa 20.06.78) Leif Rolfsjord (Høyre): ”Jeg har mistet respekten for ”Kvitboka” som sådan og karakteriserte den som et politisk partsinnlegg.” (LA 29.08.78) Egil Lutdal, Levanger H: ”Tilslutt vil jeg takke de ansvarsbevisste folkevalgte i Levanger som avsto fra å bruke skattebetalernes penger til å utgi denne skremselspropaganden.” (TA 23.06.78) Opplysningsutvalg også i Verdal Opplysningsutvalget var invitert til Verdal 12/1 1978 av ei gruppe som ville ha orientering om arbeidet i Levanger. Etter dette vart det annonsert i avisene eit ope møte i Verdal for etablering av ”Verdalsutvalget for informasjon om Norcemetablering”. Det vart annonsert nært samarbeid med Opplysningsutvalget i Levanger. Følgjande personar stod bak annonsen/invitasjonen: Kolbjørn Andersen, Karl Bjørgvik, Sigmund Dahle, Kjell A Eggen, Ivar Granlund, Arne Hasselberg, Kristian Midthjell, Aslaug Oseland, Olaf Sørhuus jr., Reidar Thomassen, Brita Kleven Torsvik, Kjell Tromsdal, Atle Vikan. (AA 250178) Underskriftsaksjon sommaren 1978 – 1000 underskrifter med krav om 10 års utsetting 17. juni kom det ein annonse i Levangeravisa med om lag 300 underskrifter med krav om 10 års utsetting. Dette var ein spontan aksjon, og det vart annonsert at aksjonen skulle fortsette. Det var ikkje Opplysningsutvalget som stod bak underskriftsaksjonane. Men det kan seiast at det var mykje av dei same folka. Underskriftsaksjonen fortsette sommaren 1978, og nær 1000 menneske skreiv under på eit opprop som vart lagt fram for kommunestyret og kunngjort som annonse i avisene 5. september 1978. Kravet var 10 års utsetting. Skulle Opplysningsutvalget få pengar frå kommunen? Eller kanskje frå staten? Nei – etter at spørsmålet hadde vori opp til behandling 5 gonger! Opplysningsutvalget søkte Levanger kommune om økonomisk støtte til dekking av kostnader ved utgjeving av Kvitboka. Denne søknaden kom til å bli ei omfattande, vanskeleg og ikkje minst tidkrevande sak for politikarane. Formannskapet sa nei til dette ved første gongs behandling. Formannskapet avslo ”på grunn av konsekvensene”, som det heitte i vedtaket, og ville heller ikkje legge saka fram for kommunestyret. Per Aunet fra SV, interpellerte i 177

178

179

kommunestyret og fekk fleirtal for at saka skulle behandlast der. Og behandling vart det til gangs. I kommunestyret vart det fleirtal for å gi Opplysningsutvalget 2500 kroner. Det var 27 som stemte for dette og 18 imot. Dette var imidlertid ikkje eit kvalifisert fleirtal, og saka måtte opp på nytt. Formannskapet avslo seinare søknaden, i to møte – begge med 7 mot 6 stemmer. Ved andre gongs behandling i kommunestyret vart det eit fleirtal på 35 stemmer mot 18 for å avslå søknaden. ”Det skyldes hovedsakelig at Arbeiderpartiet nå ombestemte seg og trakk sin støtte.” (LA 26.08.78) Staten sa også nei Både Miljøverndepartementet (brev 06.06.78) og Industridepartementet avslo søknad om økonomisk støtte. Industridepartementet tok i alle fall Kvitboka på alvor, dei skreiv i tillegg eit brev der dei påviste feil i boka. Endeleg nedlegging av Opplysningsutvalget 20. desember 1982 På eit styremøte på Borgestad hos Einar Vandvik vart det endeleg vedtatt at Opplysningsutvalget skulle nedleggast. Kasserar Per Amdahl kunne legge fram eit regnskap med underskott på kr 584,98. Dette vart gjort opp ved at kvart styremedlem betalte 73 kroner. Samtidig vart det bestemt at protokollane skulle plasserast i biblioteket i Levanger, og prinsipielt frigjevast. Det vart ingen sementfabrikk i Børsåsen - Norcem utsette saka Når det ikkje vart noko av fabrikken, skuldast nok det økonomiske forhold. Norcem fann etter kvart ut at fabrikken ikkje vil bli lønsam utan eit durabelt offentleg tilskott. Det vart sett fram krav om 345 mill i statleg tilskott – tilsvaranade 15% av investeringa. I tillegg var det eit krav om ein prisgarantiutvikling til ein verdi av 160 millionar kroner. Norcem hadde monopol på det norske markedet og sementprisen var bestemt av staten. Desse absolutte krava frå Norcem sa Regjeringa nei til i mars 1979 etter råd fra Gøtheutvalget (forhandlingsutvalget for nye industritiltak). I følge statsekretær Engell Olsen var eit hovudargument ”at dette er en formidabel investering – sett i forhold til det antall arbeidsplasser som blir skapt.” (Arbeideravisa) Norcem la skulda på Regjeringa 6. mars 1979 kom Norcem med ei pressemelding der det vart gjort kjent at fabrikketableringa var utsett inntil vidare. Norcem la skulda for utsettinga på regjeringa si manglande vilje til å vere med på finansiering, og det vart i fleire samanhengar peika på at ei etablering i utlandet ville vere billigare. (Magnar Gjertsen, journalist i Adresseavisen, mars 1979. Direktør Gerhard Heiberg i Norcem i eit foredrag i Polyteknisk forening 20. mars 1979)

180

Finansminister Per Kleppe tok eit nytt initiativ til samtaler med Norcem – men dette kom ikkje til å forandre saka. Meldinga vart møtt med stor skuffelse av bl. a. ordførar Ramstad i Levanger og ordførar Ola G. Tromsdal i Verdal. Ordførar Ola G. Tromsdal hevda at dersom ”dette skal bli retningsgivende for norsk industripolitikk, så havner vi snart i hva jeg vil kalle et industripolitisk U-land”. (TA 7/3 79) I 1983 såg verdalsordsføraren noko meir nyansert på dette, og uttalte følgjande til Arbeideravisa: ”I ettertid kan vi være meget glade for at det ikke ble noe av Norcemplanene, sier ordfører Ola G. Tromsdal.” (AA 24.03.83) ”Offisiell begrunnelse fra Norcem var mangel på statlig medvirkning – i ettertid kan man vel trygt si at dette var en vikarierende grunn for å stanse prosjektet. Ledelsen hadde oppdaget at prosjektet ikke lot seg gjennomføre, og la all skyld på staten for at man måtte oppgi fabrikkplanene, sier daværende industriminister Olav Haukvik til A-pressens Osloredaksjon.” (AA 24.02.83). 655 000 i planleggingsutgifter – Norcem ville ikkje betale Levanger kommune hadde lagt ned eit stort planleggingsarbeid i forbindelse med Norcemetableringa, som det ikkje vart noko av. 655 000 kroner rekna kommunen ut at planleggingsarbeidet hadde kosta. Det var gjort avtale med Norcem om at kommunen skulle få kompensasjon for desse utgiftene, med unntak for statlege tilskudd, dersom det ikkje vart noko av etableringa. Om det vart etablering, så skulle Norcem maksimalt betale 200 000 kroner. Men meir enn 200 000 ville ikkje Norcem betale – sjøl om det ikkje vart noko av prosjektet. Norcem og Levanger kommune vart enige om å bruke fylkesrådmann Dagfinn Sakshaug som meklar. Resultatet vart at Norcem hausten 1981 betalte 260 000 kroner, av dette var 60 000 godtgjering for tapte renteinntekter. Kjelder: ”Konsekvensanalyse av sementproduksjon Verdal/Levanger” – laga for Norcem av I/S Miljøplan, lagt fram mai 1978. Ved kildetilvising i teksten nemnt som ”Konsekvensanalysen”. Levangeravisa. Ved kildetilvising: LA Trønderavisa. Ved kildetilvising: TA Arbeideravisa. Ved kildetilvising: AA Dagbladet Adresseavisen Kvitboka Protokollar, brev og private notatar gjort av Arnstein Trøite og Einar Vandvik om Opplysningsutvalget. Biblioteket på Levanger har eit Norcemarkiv med eit stort utklippsarkiv fra aviser, Kvitboka, protokollane til Opplysningsutvalget, Norcems konsekvensanalyse og ulike sakspapir.

181

Per Amdahl:

”Liankarran” For den eldre del av befolkningen i Levanger og nærmeste omegn er "Liankarran" fremdeles et kjent begrep. Blant de yngre er det nok bare spesielt idrettsinteresserte som kjenner til hva disse karene sto for. Hos Albertine og Peder Lian på gården Lian vestre i Frol vokste det for omkring 100 år sia opp sju sønner som dreiv idrett - de fleste på norsk toppnivå. Dessuten var det to døtre som sikkert var spreke nok, men konkurranseidrett var stort sett forbeholdt menn på den tida, dessverre. Jeg ramser opp hele flokken: Monrad f. 1897, Alv f. 1899, Didrik f. 1900, Margrete f. 1902, Olav f. 1906, Paul f. 1908, Georg f. 1910, Tormod f. 1912 og Alma f. 1914. Monrad, Alv og Didrik Brødrene Lian begynte som alle andre idrettsutøvere i det små. På den tida var det først og fremst skiidretten som foregikk i noenlunde organiserte former, i alle fall utover bygdene. Skirenn for barn forekom heller sjelden, men det var noen smårenn i Frol som brødrene ga seg med i, etter hvert som de vokste ut av konfirmasjonsdressen. Framgangen kom fort, og fra 1917 og utover ble de tre eldste ganske dominerende i det nærmeste distriktet, særlig i langrenn, men også i kombinertrenn. Jeg tar med et par klipp fra "Nordre Trondhjems Amtstidende" fra tidlig i 1920-åra: ”SVERRES” POINTREND søndag utgik fra meieribakken, utover ”Mælan”, om østre Halsan, rundt Heieraas- og Kjølaasgaardene, om Nordmarken og videre forbi Vestre Halsan tilbake til startstedet – 14-15 kilometer. Deltagerne opnaadde følgende tider: 1. A. Bjørgan 1,01,17. 2. E. Holm 1,04,07. 3. B. Lilleenget 1,07,57. 4. Chr. Holm 1,07,59. 5. A. Wiseth 1,08,30. 6. Odm. Heir 1,08,40. 7. J. Høiem 1,09,43. 8. E. Hultgren 1,11,35. 9. T. Floan 1,12,25. 10. R. Kristiansen 1,13,02. 11. R. Linsveet 1,14,51. 12. E. Jensen 1,16,14. 13. S. Kjønstad 1,22,16. 14. A. Johnsen 1,23,29. Efterat dette løp var omtrent færdig startet Monrad Lian og Ole J. Kløvjan til træning efter samme løipe to gange. Lian gik første runde paa 51,48 og anden runde paa 57,41 eller tilsammen 1,49,29. Kløvjan brukte etpar minutter mere. (NTA 28/2 1922) 182

183

Peder Lian med sĂ¸nner etter et renn i Tingstadbakken omkring 1930. Fra venstre Peder, Monrad, Alv, Didrik, Olav, Paul, Georg og Tormod.

1923 DET AARLIGE GRØNNREND foregik som før meddelt siste lørdag og søndag. Det var fint veir og passende kulde begge dage, føret var dog noksaa haardt. Til langrendet som foregik lørdag fra Levanger, meldte sig ca. 20 deltagere. Derav var der 17 som fuldførte løpet. Løipen som var ca. 17 kilometer gik om Halsan, Reistadaunet, Høislo, Eggen og tilbake over Næsset med indkomst ved Fagertun. Langrendstiderne var følgende: 1. D. Lian 1.09.08. 2. M. Lian 1.11.37. 3. A. Lian 1.16.00. 4. E. Ellingsen 1.17.49. 5. O. J. Kløvjan 1.18.16. 5. A. Berget 1.18.16. 6. P. Flataas 1.18.39. 7. Fr. Skei 1.20.37. 8. H. Marstein 1.21.41. 9. E. Holm 1.23.18. 10. Ingv. Bjørgan 1.24.00. 11. A. Weie 1.25.52. 12. A. Bjørgan 1.26.34. 13. A. Kjønstad 1.27.06. 14. A. Reitan 1.28.00. 15. Tr. FLoan 1.30.31. 16. P. Weie 1.31.58. 17. Johs. Nilsen 1.33.01. Hoprendet foregik søndag i Ertsaasbakken. Føret var paa en maate brilliant, men da sneen maatte bearbeides for at bli løs, er den jo ikke fuldt saa ideel som når den ligger slik som den er faldt. Man merket at løperne ikke var saa dristige til at ta sats som under litt andre forhold. Man er sjelden vant til slik luftfart som der her var anledning til at opnaa. De ordinære hoplængder dreiet sig derfor mellem 25 og 30 meter. Men efter løpets slut gjorde A. Vestrum i Frol et staaende hop paa 41 meter. Til rendet var fremmøtt noksaa mange tilskuere. Præmieresultatet vil først foreligge senere. Som man ser var D. Lian bestemand i langrend og i hoprend vil antagelig Viktor Gran komme høist op paa listen. Monrad fikk i 1921 litt av et gjennombrudd da han ble nr. 7 på 30 km i Hovedlandsrennet, som var den tids Norgesmesterskap. (Fra og med 1937 ble Norgesmesterskap også det offisielle navnet.) 30-kilometeren i Hovedlandsrennet ble også det renn hvor Monrad, Alv og Didrik markerte seg sterkest utover i 1920-åra. Hovedårsaken til den harde satsinga på nettopp dette rennet var ”Generalstabens pokal”. Dette var en premie som var satt opp på 30 km i Hovedlandsrennet til den skikrets som hadde beste 3-mannslag. Pokalen måtte vinnes 5 ganger før kretsen fikk den til "odel og eie". Nord-Trøndelag skikrets vant aksje i pokalen i 1924 ved namdalingen Olav Kjelbotn (som forøvrig også tok 1. plassen individuelt), Monrad og Didrik Lian. I 1925 vant kretsen sin andre aksje ved Didrik Lian, Kjelbotn og Alf Letnes fra Inderøy. Tredje aksje ble vunnet i 1927 ved Kjelbotn, Didrik og Alv Lian. Fjerde aksje kom i 1929 ved Martin Lundemo fra Meråker, Didrik og Alv. "Generalstabens" var et svært prestisjetungt trofé, og ledelsen i NordTrøndelag skikrets satte mye inn på å vinne pokalen for godt. Som et eksem184

Monrad Lian t. v. under 50-kilometeren i Holmenkollen 1924. Alv Lian t. h. under 50-kilometeren i Holmenkollen 1926. (Foto: Norske skiløpere)

pel på dette nevner jeg at da Norges Skiforbund i 1928 ville ha med Didrik Lian til Skidspelen i Lathi i Finland, så satte Nord-Trøndelag skikrets seg imot dette. De ville ha ham med til Hovedlandsrennet som gikk på samme tid, for å vinne "Generalstabens"! Og til Hovedlandsrennet i Narvik bar det. Der ble Didrik nr. 2 på 30 km, bare 7 sekunder etter Ole Hegge fra Bardu, som samme vinter hadde tatt sølv på 18 km og 5. plass på 50 km i Olympiaden i St. Moritz. Av de andre nordtrønderne ble Alv nr. 6 og Martin Gausen fra Inderøy nr. 7. En skulle tro at disse plasseringene ville holde til å bli beste 3-mannslag, men Gudbrandsdal skikrets vant med 16 sekunders forprang på Nord-Trøndelag. Det hører med til historien at Didrik kasta seg ned i en utforbakke ikke langt fra målet da en gruppe tilskuere hoja og skreik voldsomt til ham. "Jeg trodde jeg hadde tatt feil løype, men det viste seg at de ropte fordi jeg lå så godt an !" Var det da at både 1. plassen individuelt og Generalstabens pokal rauk? I de åra jeg her har skrevet om, var reglene for "Generalstabens" slik at de 3 løperne som skulle telle for sin skikrets, måtte nomineres før rennet. Om en fjerde løper fra samme krets gikk fortere enn de nominerte, så hjalp ikke det. Noen år seinere ble regelen slik at de 3 beste fra kretsen telte, og forhåndsnominasjon ble uaktuelt. I 1926 var Alv Lian uheldig under uttakningsrennet og ble ikke med på kretsens lag på 30 km. Av de nominerte ble Kjelbotn nr. 2, Didrik også bra plassert, men tredjemann på laget, Svein Moum, nådde ikke langt nok opp. Alv representerte dette året, og seinere i sin karriere, "Sverre", Levanger. De sendte ham til rennet, og Alv kvitterte med en 5. plass. Om Alv hadde vært på laget, ville Nord-Trøndelag blitt beste krets også dette året. 185

Kretsen klarte ikke å ta den 5. og avgjørende aksje i "Generalstabens'', og pokalen ble gående i mange år, til Sør-Trøndelag vant den for godt en gang på 1950-tallet. Etter det ble ny pokal satt opp - fortsatt på 30 km i Norgesmesterskapet. Generalstabens pokal eksisterer fremdeles, men jeg vet ikke hvilken distanse den har vært satt opp på de siste åra, med de stadige omkalfatringer som er gjort i NM-programmet. Intervju med Didrik For å gi et innblikk i hvordan forholdene var for skiløperne i 1920-30-åra, tar jeg med deler av et intervju jeg hadde med Didrik Lian i lagsavisa "Frolingen" i 1973: ……… - Hvordan gikk det til at du ble interessert i skiløping? - Det ble arrangert enkelte smårenn i bygda også på den tida, av ungdomslaget bl.a., og det ble til at jeg prøvde meg. Videre hadde vi Grønnrennet hvor det ble konkurrert innen de gamle kommunene Skogn, Frol og Levanger. Monrad, som var eldst av oss, begynte også å gjøre det godt i noen større renn, og dermed fulgte vi yngre etter. Jeg var 17-18 år da jeg slo meg med i de første smårenna, og 19 år gammel debuterte jeg på 30-kilometeren i Gråkallen. Det var egentlig et år for tidlig etter de gjeldende aldersbestemmelser, og jeg måtte skrøne på meg et år da jeg var hos dr. Brun og fikk legeattest. - Hvordan trente du i de åra du drev på som hardest? - Tja - etter nutidas mål trente vi ikke stort. Vi trente i det hele tatt ikke om sommeren. Utover høsten kunne det bli noen helgaturer i fjellet. Ellers ble det en tur eller to pr. uke etter at det var blitt mørkt om kveldene. En kunne ikke godt gi seg til å løpe så folk så det i den tida, uten at det var noe spesielt som sto på. Gjorde du det, kunne du risikere å bli sett på som en raring. Ellers drev jeg ofte med skogsarbeid utover høsten og vinteren. Da arbeidet jeg hardt og tok dette som trening. - Etter at snøen kom ble det vel mer trening? - Det ble noe opp og ned. Dersom det var måneskinn gikk det jo ganske bra. Ellers gikk vi mye på ski etter vegene. Det var mer lettvint enn å gå seg opp spor i laussnøen, men det var jo vanskelig å øve inn den rette stilen under slike forhold. Lengde og varighet av turene avhang av vær og føre. På en søndag med gode forhold hendte det at vi gikk heimefra og til Storelva og tilbake. Det var de lengste treningsturene vi tok. - Hvordan var utstyret dere hadde? - Den første tida hadde jeg et par askski, men etter at jeg kom med i større renn, skaffa jeg meg hickoryski. Det var ansett for å være det sikreste. Videre var det mange som hadde bjørkeski. Limte ski var ikke oppfunnet enda. Av sko 186

Didrik Lian med en del av sin premiesamling.

hadde vi bare vanlige beksømsko som vi brukte både i hopp og langrenn. De samme skoene hadde vi på beina før og etter rennet også. Ellers var økonomien et ømt punkt når det skulle anskaffes utstyr. I 1924 bestilte Alf og jeg ski fra Torvald Hansens Skifabrikk i Oslo. Prisen pr. par, 70 kr., høres ikke så avskrekkende, men når arbeidslønna var 8 - 9 kroner dagen, så var dette et anselig pengeutlegg. Smøring miksa vi delvis i stand sjøl. Kvae, tjære og gamle grammofonplater ble smelta til klister. Videre var f.eks. bivoks en aktuell nysnøsmøring. Men med denne "heimkoken" gikk det jo mye på slump, så i større renn ble det til at vi mest brukte kjøpt smøring. Utover mot 1930 ble det stadig knappere med penger. Da det var dårligst, måtte det jo et lite dagsverk til bare for å dekke startkontingenten. I det hele tatt måtte vi hver sommer spinke og spare for å ha penger når vinteren kom. (Når en hører Lian fortelle om forholdene på hans tid, må en uvilkårlig gjøre seg forskjellige refleksjoner. Nå til dags er det jo relativt få som orker å drive med langrenn o.1. sjøl om de får alt lagt opp i hendene.) - Hvordan var aktiviteten i laget på denne tida? Var det noen form for fellestrening f.eks.? 187

- Noen trening i lagets regi var det ikke. Men heime hos oss var det jo flere som trente, og da hendte det at det kom andre ungdommer og slo seg med oss på trening. Det var helst i helga, og med utgangspunkt fra Lian. - Hva med økonomien i laget? Hadde dere noen spesielle tilstelninger for å ta inn penger? - Vi hadde tombola av og til, og en fest pr. år kanskje. Men det ble jo ikke all verden med penger av dette, så laget hadde små muligheter for å støtte de aktive løperne økonomisk. Vi fikk delvis dekka startkontingenten, men bidrag til reiseutgifter ble det aldri tale om. Det var enest når vi skulle til Hovedlandsrennet at skikretsen kunne legge til noe. ……… - Har hørt snakk om en tur dere gjorde til Skage i Namdalen. - Ja, det ble en langdryg affære. Det var Alv og jeg som var i veg. Reisa dit gikk på følgende måte: Toget til Steinkjer på mandag kveld, og overnatting. Tirsdag på ski etter veien til Spillum sør for Namsos med ny overnatting. Onsdag videre på ski til Skage. Denne dagen måtte vi forøvrig bære skiene lange strekninger, ettersom det var kommet grus i vegen. Torsdag var det så konkurranse på 30 km. (Brødrene Lian hadde da på de to foregående dager tilbakelagt ni-ti mil, med ryggsekk o.s.v. som oppladning!) Det gikk ikke verre enn at jeg ble nr. 2 i rennet, etter namdalingen Olav Kjelbotn. Kjelbotn var blant landets beste løpere, med bl.a. 4. plass på 50 km ved olympiaden 1928. Lørdag stod 17 km for tur. Her ble det 1. plass på meg. Godt fornøyd med resultatet dro vi til gården der vi losjerte, og begynte å ordne oss på å gå heim igjen. Da kom det bud fra forsamlingshuset om vi kunne komme bortover. Her fikk vi beskjed om at namsosingene hadde nedlagt protest ettersom enkelte løpere hadde gått litt feil. Det ble forresten hvisket litt om at den egentlige bakgrunnen for protesten var at "protestantenes" egen favoritt, Olav Kjelbotn. var blitt slått. Etter en del diskusjon ble det enighet om at hele 17-kilometeren skulle gås om igjen dagen etter (!). Løperne forlangte dessuten helt ny løype, så arrangørene fikk adskillig ekstra arbeid. For å si det hele kort, så vant jeg også dette omrennet, og Kjelbotn måtte nøye seg med 2. plassen. Tre harde løp på fire dager var vel overstått. For å gjøre påkjenningene enda større, hadde værgudene sørga for noenogtjue kuldegrader alle tre renndagene. Mandagen ble det så å ta seg heimover igjen, på samme vis som vi kom. ……… Det vil føre for langt å nevne alle topp-plassene for brødrene Lian i renn rundt omkring i Trøndelag. så jeg nøyer meg med å ta med de beste resultatene fra Hovedlandsrenn og Holmenkollrenn: 188

Monrad: Hovedlandsr. 7. plass 30 km i 1921. 12. pl. 30 km og 9. pl. kombinert i 1924. Holmenkollr. 6. pl. 50 km i 1924. Alv: Hovedlandsr. 5. pl. i 1926. 14. pl. i -27. 6. pl. i -28. 19. pl. i -29 og 13. pl. i 1930, alle på 30 km. Holmenkollr. 32. pl. på 50 km i 1926. Didrik: Hovedlandsr. 11. pl. i 1924, 6. pl. i -25, 6. pl. i -27, 2. pl. i -28, 10. pl. i -29 og 37. pl. i 1932, alle på 30 km. 19. pl. på 17 km i 1935. Holmenkollr. deltok på 50 km i 1926, men jeg har ikke funnet plasseringen. Didrik Lian holdt seg godt frampå i renn innen kretsen også i mange år etter at han hadde begynt å trappe ned på treninga. Han vant f.eks. Arnljot Gelline-rennet så seint som i 1939. Jeg tar med en del av "Amtstidende"s omtale av rennet: Arnljot Gelline-rennet blev vunnet av Didrik Lian, Frol Arnljot Gelline-rennet søndag fra Suul til Skalstugan og retur, en distanse på i alt 46 kilometer, var ikke begunstiget av været. Det var tett snefokk næsten under hele løpet, så løipa føk uavladelig igjen og var vanskelig å holde åpen. Føret var også trådt, og løpet blev temmelig tungt. Det var under disse forhold uventet at samtlige 56 som startet fullførte løpet. Lian var i ypperlig form og vant løpet etter en hård dyst med Hans Eng like før innkomsten. Kort før mål lå Eng 40-50 meter foran, men Lian satte inn med en voldsom spurt, gikk forbi og slo Eng med 14 sekunder. Rennet var åpent for begge forbund, likesom der deltok noen svenske løpere. Olav Så langt har jeg omtalt de tre eldste Lianbrødrene. Da de hadde passert toppen av sin karriere, kom fjerdemann - Olav - for fullt. Han var også en meget god langrennsløper, men framfor alt var han en glimrende kombinertløper. Helt fra den første tida i den organiserte skiløpingens historie var det de karene som beherska både langrenn og hopp som var høgst verdsatt i Norge. Dette ga seg uttrykk i at det gjeveste trofe - Kongepokalen - alltid var satt opp i kombinertrennet. Det gjaldt både i Holmenkollrennet og Hovedlandsrennet/ Norgesmesterskapet og enkelte andre større renn. Denne ordningen vedvarte t.o.m. 1954. Etter den tid kunne spesialister i hopp eller langrenn også vinne Kongepokalen. Olav Lian vant sin første kongepokal i Gråkallrennet i 1931. (Gråkallrennet i Trondheim var vinterens store renn i Trøndelag i mellomkrigsåra og mange år etter krigen.) I bokverket "Norske skiløpere", i den del som omhandler Trondheim og Omegn Skikrets står bl.a. dette: "Samme året (1930) kom Olav Lian til Trondheim og meldte seg inn i 189

"Freidig". Lian skulle komme til å bety mye for skikretsen, først og fremst som dens fremste aktive i mange år. … Ved Hovedlandsrennet i 1933 fikk kretsen sin største idrettslige triumf til dato, idet Olav Lian erobret Kongepokalen. I Holmenkollrennet ble han nr. 2, og for å markere hans store allsidighet nevnes også hans 32. premie på 50 km. … I kretsrennet 1935 deltok rundt 50 mann i langrenn og ca. 40 i hopp. Lian var nok en gang helt suveren i langrennet, og var hele 8 1/2 minutter foran sine konkurrenter. … Samme året tok Lian Kongepokalen ved Hovedlandsrennet i Molde. …" I olympiaåret 1936 var Olav Lian tilbake i Frol i.l. Denne sesongen vant han bl.a. Kongepokalen i Gråkallrennet. Mange år seinere, i en alder av 88 år, ga han bort denne pokalen til Frol i.l. I et brev til laget om Kongepokalen forteller han ellers om sine opplevelser i 1936: "Det går nå på sekstiende året siden jeg representerte Frol med aktiv idrett. Målet var nådd – å bli uttatt til olympiade! Før avreisen: til OL-samling i Oslo hvor NSF delte ut effektene: Blå cheviotdress, poplin langrennsdress, to sett ullskjorter og undertøy, og alt annet tøy og sko fra topp til tå. Skiutstyret av helved ble skiftet ut med Splitkein; bare den blå standard NSF-genser fikk vi som lån. Som amatører fikk hver enkelt ti tyske mark til såkalt "lommepenger". I minste laget, kanskje. Vi måtte være glade til med gratis reise, opphold og mat, samt å være en ungdom med mediablest som folk flest ikke fikk oppleve. Det ble for meg den lengste reise til da. Jernbane, ferge, jernbane igjen, som langt om lenge endte i Garmisch i bunnen av de bayerske hvitkledde Alper 700 m.o.h. For meg var det litt skuffelse å ikke få delta. Riktignok hadde jeg små skader fra hoppbakken. "Ja vi elsker" spiltes sju ganger; i kombinert ble det 1., 2., 3. og 6. plass til Norge. Som "plaster på såret" for ikke aktiv OL-deltakelse reiste vi fire løpere + leder gjennom Sveits til Chamonix i de franske Alper 1000 m.o.h. Vi var en uke der med flere konkurransedager. Vi nordmenn var franskmennene helt overlegne. Vi avsluttet med 4xl0 km stafett, og vant ca. 18 minutter foran ca. 50 andre lag. Derfra med tog gjennom Tyskland til Oslo merket vi hele tiden støyende ungdom til og fra militærleirer. Uten sovevogn i to døgn var vi vissen i kroppen, og resultatet i "Kollen" var middelmådig. Mens jeg da var i Oslo stakk jeg innom Splitkein-fabrikken, hvor flere av våre beste skiløpere hadde fått seg arbeid. Med min skiløperstatus var disponenten straks velvillig til å ta meg inn etter skisesongen. For meg var det mest ønskelige mål å få jobbe i helt moderne skiindustri. 190

En ny uke NM i Kongsvinger. Nesten topp 17 km, men mitt livs ulykkeligste skihopp, som har gremmet meg mye. Over Dovre til Gråkallen var det bedre. Avsluttet sesongen med turné i gjestfrie Nord-Norge på seks steder med Tromsø lengst nord. Tre opplevelsesrike måneder! Det er gledelig med all utvikling og framgang Frol i.l. har hatt, bl.a. organisasjonsmessig. Mulighetene for idrettslig aktivitet er meget gode for unge og eldre av begge kjønn. Jeg ønsker at idrettslaget og idretten må leve til glede og gavn for bygda! Det gleder meg nå, som bygdas sønn, å forære Frol i.l. en sølvpokal med inngravert skirenn, årstall og navn på. Jeg føler den har bygdas tilhørighet. På plass der vil den være et handfast minne som vitner en del om mellomkrigsåras nasjonalsport. Med sportslig hilsen Olav Lian" Frol i.l. satte sjølsagt umåtelig pris på denne gaven, og pokalen har nå hedersplass i lagets premiesamling. Hvis vi så igjen går tilbake i tida, er det rart å lese i Frol i.l.s møteprotokoll fra 27. mars 1936: "Forelå regning fra skiforbundet på Olav Lian for andel i utstyr til Olympiatroppen. Ble besluttet å overbringe Olav Lian regning." Disse knappe setningene fra møteprotokollen gir vel et bilde av hvilke enorme forandringer som har skjedd fra den tida og til nå i vilkåra for toppidrettsfolk. At Frol i.l. ikke hadde penger til å betale denne regninga kan en forstå. Mer merkelig er det at Norges Skiforbund sendte slike regninger til olympiafarerne. De var tydeligvis uforberedt på at det ville komme en slik baksmell. Jeg spurte en gang Olav Lian om hvordan det gikk med denne saken. "Jeg rådførte meg med andre som

Olav Lian - toppløpar frå Trøndelag i 30-åra. Både i 1937 og -38 vart han (som medlem av BUL) nr. 2 i kombinert renn i Noregsmeisterskapen. (Fra boka ”Under BUL-merket i 50 år”)

191

hadde fått lignende regning, og vi ble enige om at vi ikke skulle betale." Som det går fram av Lians beretning fra 1936, fikk han jobb på Splitkeinfabrikken i Oslo etter sesongslutt. Den tida han bodde i Oslo representerte han Idrottslaget i Bondeungdomslaget (BUL). Jeg regner her opp de beste plasseringene til Olav Lian: Holmenkollen: 1. pl. kombinert klasse B i 1931, 2. pl. 50 km i -32, 2. pl. komb. i -33. 7. pl. komb. og 14. pl. 50 km i -34, 4. pl. komb. og 18. pl. 17 km i -36, 9. pl. komb. og 19. pl. 50 km i -37, 3. pl. komb., 8. pl. 18 km og 22. pl. 50 km i 1938. Hovedlandsrennet / Norgesmesterskapet: 1. pl. komb. og 20. pl. 30 km i 1933, 3. pl. komb. i -34, 1. pl. komb. og 26. pl. 30 km i -35, 3. pl. 17 km i -36, 2. pl. komb. og 15. pl. 17 km i -37, 2. pl. komb., 7. pl. 17 km og 7. pl. 30 km i 1938. FIS-hovedrenn (verdensmesterskap): 39. pl. 17 km, 22. pl. komb. og 12. pl. 50 km i 1934. Georg Så langt har min beretning om "Liankarran" dreid seg om skisport. Nestemann i flokken, Georg, var også en habil skiløper, men hans favorittidrett ble boksing. Idrettslaget "Sverre" hadde i 1920-åra boksing som en av lagets aktiviteter. Oppslutningen var heller variabel. Etter hvert ble det tydelig at bokserne ikke fant seg helt til rette innen "Sverre", og i november 1928 ble Levanger Bokseklubb stifta. Allerede etter et år var klubben klar for å prøve krefter mot boksere fra andre kanter. Jeg tar med deler av et referat i "Nordre Trondhjems Amtstidende": Boksekamp Søndag hadde Levanger Bokseklubb invitert Steinkjer Atletklubb til en dyst. Man hadde håpet å få lære litt fra den kant da Steinkjer har drevet boksing lengere enn vi herinne, men noen lærdom blev det ikke. Skal boksesporten drives slik som endel av Steinkjer-bokserne gjorde, da skader den mere enn gavner. Man får håpe at lederne av boksesporten i Steinkjer forandrer kurs så ikke slugging og uren boksing blir satt i høisætet. Resultatet av kampene blev seier for Levanger med 5-1. Så følger en beskrivelse av hver enkelt kamp, og det går fram at det nok var ganske "blanda kost" som ble servert. Til slutt omtales den siste kampen: Så kom kampen i lett sværvekt mellem S. Holstad, S.A.K. og Georg Lian, L.B.K. Lian dominerte kampen med sin utmerkede rette venstre. Holstad var 192

vel kanskje en av de beste av Steinkjer-bokserne og dette blev da også en av de beste kampe. I midten av 3dje runde fikk Lian plassert en rett venstre til kjeven med sådan kraft at Holstad blev knocked out. I 1933 søkte bokseklubben seg tilbake til "Sverre", og ble igjen en avdeling i dette laget. Samme år ble Georg Lian norgesmester i tungvekt klasse junior, og ble dermed den første norgesmester fra i.l. "Sverre". I protokollen fra lagets generalforsamling 27. april 1934 står det: "Efter forslag fra styret vedtokes enstemmig å tildele Georg Lian "Sverreskjoldet" for hans idrettslige prestasjoner spesielt ved å bli Norgesmester i boksing (junior)". Midt på 1930-tallet fikk Georg diverse landslagsoppgaver bl.a. mot Irland og Nord-Sverige, men kildene oppgir hverken nøyaktig årstall eller resultat for kampene. Ellers vant han i landskamp mot Georg Lian – klar for boksekamp. Polen i 1937, men tapte på poeng mot Erling Nilsen fra Oslo i Norgesmesterskapet samme år. I 1939 ble det seier i landskamp mot Estland, men tap på poeng mot den svenske landslagsbokseren Olle Tandberg. Samme vinter stilte Georg på nytt opp i bokse-NM: Georg Lian Norgesmester i tungvekt Norgesmesterskapet i boksing blev lørdag og søndag arrangert i Sarpsborg. Av de trønderske bokserne var det bare Georg Lian, Sverre, som hjemførte et mesterskap. Lørdag møtte han Erling Kålstad, Pugilist, som imidlertid blev sendt ned fra podiet i 2. runde fordi han ikke vilde innlate sig i boksing med den sterke trønder. I finalen vant Georg Lian på teknisk knock out over Åge Andersen, Torshaug, som hadde gått opp en klasse. Andersen gav op i 2. runde da han hadde fått ødelagt ene armen. (NTA 14.3.39) Med dette hadde Georg også blitt norgesmester i senior. Så kom avbrekket i krigsåra. Da boksesporten etter hvert kom i gang igjen, var Georg fremdeles 193

i god form. Ved Norgesmesterskapet i 1949 - 39 år gammel - satte han et skikkelig punktum for sin karriere da han vant tungvektsklassen. I radioen var det i den tida en post "Helgens sport og idrett" hver søndags kveld. Fra boksemesterskapet i -49 var det en kort omtale av finalekampene. Omtalen av Georgs kamp lød omtrent slik: "I tungvektsfinalen møttes Georg Lian, Levanger og Birger Frivold, Kristiansund. Kampen ble ikke pen. Det var "gi og ta" hele veien, og Levangers kraftkar fikk inn mest." Til slutt må det understrekes at Georg var en ytterst godslig kar som aldri misbrukte sine bokseferdigheter. Tormod Så går vi tilbake til 1930-åra. Da hadde friidretten kommet i gang i Frol i.l. Yngste bror Lian - Tormod - var også en habil skiløper, men han gjorde det best på sommerføre. Han var Frols beste løper på mellom- og langdistanse, og i sine lyseste stunder var han blant de beste i Trøndelag. Men formen var ujevn p.g.a. at han i perioder var plaga av blindtarmen. "Jeg sto ikke i sykekassen, så blindtarmen fikk vente inntil videre." (!) I 1936 løp Tormod Lian 1500 m på 4,13,0 på en bane som etter nåtidas krav sikkert var mindre god. Det gikk over 20 år før noen annen froling klarte å slå den tida. Dette til tross for et periodevis godt løpermiljø i laget i åra etter krigen. Når jeg nå har gitt en oversikt over idrettsprestasjonene til "Liankarran", så hører det med å fortelle kort om deres yrkesmessige bakgrunn, for at bildet skal bli litt mer fullstendig. Felles for alle sammen var at det gikk på gårds- og skogsarbeid i de første ungdomsåra, og de fleste av dem ble også bønder. Monrad overtok heimgården. Alv og Didrik fikk tak i gårder i Frol mens de enda var aktive i skiløypa. Olav ble skimaker, og jobba det meste av sin yrkesaktive tid i "Trønderski" i Trondheim. Georg ble forpakter på den militære sjefsgården Leira. I godt voksen alder ble han ansatt som badevakt ved bassenget på Hegle skole og dreiv fra da av jorda på sjefsgården parallelt med badevaktjobben. Tormod fikk tak i gård i Verdal. Om en så uvanlig idrettsfamilie vil det lett oppstå mer og mindre usannsynlige historier, for ikke å si myter. En historie som vel ikke er ment å tas helt alvorlig, beskriver hvor ivrig far Peder Lian var til å passe på at sønnene trente skikkelig. Når han sendte dem ut i treningsløypa, sto han sjøl med vekkeruret og tok tida. Den som ble sist fikk ei "ørtæv" ! Flere historier fortelles om hvor langt brødrene gikk til og fra skirenn. Den "verste" går ut på at de gikk heimefra og til Meråker, deltok i langrenn der, og gikk tilbake igjen. Alt dette på samme dag! 194

Søskenflokken Lian under en familiesammenkomst på deres eldre dager. Foran fra v. Alv, Monrad, Alma (gift Kvitvang), Didrik. Bak fra v. Olav, Paul, Georg, Tormod. Margrete (gift Kjølen) døde flere år før dette bildet ble tatt.

Den sanne historien er fantastisk nok: De gikk til Meråker for å delta i skirenn, men de gikk dagen før rennet. Dette er en distanse på over 50 kilometer. På renndagen – etter først å ha gått for fullt i rennet – var det å få i seg noe mat, og så ta fatt på heimturen. Det ble nok mørkt før de var heime igjen. Jeg tror vår tids langrennsløpere ville sett svart på å skulle gjennomføre noe lignende! De fleste i Lianfamilien nådde en høg alder. Både Alv, Didrik og Olav ble langt over 90 år. Alv hele 99 år. Dette befester inntrykket av at ”Liankarran” var gjort av sterkt materiale. Kilder: “Norsk idrettsleksikon” av Tom A. Schanke. "Norske skiløpere" (Skiforlaget Erling Ranheim) "Frol I.L. – De første 100 år" "Idretten i et lokalmiljø" av Kjell Solberg "IL Sverre 100 år". Hovedredaktør Kjell Solberg "Under BUL-merket i 50 år" av Nils Bløtekjær Samtaler med Didrik og Olav Lian samt "2. generasjon" av Lianfamilien. (Klippene fra "Nordre Trondhjems Amtstidende", er henta fra Solbergs bøker.)

195

http://www.levanger.folkebibl.no/kulturminneaaret/index.html Levanger kommune Bymuseet i Levanger Levanger bibliotek Levanger bygdeboknemnd Levanger historielag Rinnleiret museum Skogn Museumslag Ytterøy bygdetun Åsen museum og historielag Levanger Museum Falstadsenteret Levanger Spellmannslag Levanger Husflidsforening Skogn Rotaryklubb Festiviteten

Tema: Dagliglivets kulturminner Dersom Levanger skulle delta; hva var hensikten med dette året? Hvem skulle det etableres samarbeid med, og hvordan skulle vi synliggjøre hverdagslivets gjenstander i et stort og omfattende begrep som kulturminner er? Hvordan bygge identitet og stolthet omkring kulturminnene, og hvordan formidler vi det til andre i kommunen vår? Hvordan sikrer vi at dette blir innarbeidet i undervisningstema (Den kulturelle skolesekken), kommunens kulturplan og blant lokalpolitikerne? Dette var noen av spørsmålene som ble drøftet i et møte* på biblioteket etter initiativ av kulturkonsulent og kommunal kontakt i Kulturminneåret Arild E. Pettersen. I 2006 ga Miljøverndepartementet i oppdrag til Norsk kulturvernforbund å planlegge, gjennomføre og evaluere Kulturminneåret 2009 i nært samarbeid med Riksantikvaren, Statens senter for arkiv, bibliotek og museer (ABM), Norges Museumsforbund og Kommunenes Sentralforbund. Det skulle være kampanjer på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå. Levanger kommune konkluderte fort med at dette var oppgaver som kunne gjennomføres i nært samarbeid med lag og foreninger. Ville vi i tillegg kunne peke på hva som er typisk for Levanger? Hverdagslivets kulturminner omfatter både materielle og immaterielle minner og gjenstander fra gammel og ny tid. Målet er at alle skal få mer kunnskap og forståelse for hva et kulturminne kan betyr for det lokalsamfunnet vi alle er del av. Og slik kom vi i gang, noen dager etter den store nasjonale åpninga i Trondheim med to statsråder på plass. 196

Men tilbake til lille Levanger og ”Tordenskjolds soldater”, som sammen med ordfører Svarva åpnet året på Brusve. Ordføreren viste til at årboka som utgis av ”Norsk kulturarv” dokumenterte at det faktisk ikke finnes kulturminner i kommunen. Det ble en tankevekker for flere, og må vel sies å være et særdeles viktig funn! Det lovde han å gjøre noe med, for han mente bestemt at flere av Levangers kulturminner fortjente en skikkelig omtale (se ”Mitt kulturminne” i ”Kulturarven”, nr. 48, tatt med bakerst i denne artikkelen). Ordføreren ga også ros til ildsjelene som er med og holder liv i den lokale kulturarven. Dette var avgjort en bra start på året, hvor programmet ble presentert og seinere lagt ut på verdensveven. Hva er et kulturminne, og er det slik at vi til og med omgir oss med kulturminner? Ja, faktisk er det slik det forholder seg. Kulturminner er en del av vår felles hukommelse. Sporene fra fortida kaster lys over både oss sjøl og omgivelsene våre og bidrar til å sette vår egen tilværelse i en sammenheng. Men det er viktig å understreke at kulturminner ikke er bare vikingskip, praktbygg og monumenter over historiske milepæler. Også hverdagene etterlater seg mange spor og minner. Det hverdagslige miljøet rundt oss er fullt av ting vi tar for gitt; hus med folk i, veier og stier, parker, fabrikkbygninger, skoler, butikker etc. Men hver av dem gjemmer på sin egen historie om tida da de ble bygd og hendelser de har inngått i fram til i dag. Hva er det i dine nære omgivelser du vektlegger mest? Vi ønsker fortsatt å komme i kontakt med folk i Levanger og omegn som vil fortelle hva de vurderer som verdifullt på stedet de bor og ferdes på. ”Gjennom middelalderen vokste Levanger fram som et handels- og kirkested og ble knutepunkt for handelen mellom Trondheim, Nordland, Innherred og Sverige. Dette ga rikdom og makt, noe både profane og sakrale bygg vitner om”. Dette sier levangerjenta Heidi Sørensen i Riksantikvarens promotering av Kulturminneåret 2009. Levanger er i fokus! Her nevner hun også trehusbebyggelsen og den unike kvadraturen som det ikke finnes maken til i Trøndelag. Hun minner oss også på en annen side ved kulturminner; historier og fortellinger. Hvor mange ganger har vel ikke levangsbyggen gått over ”RuggAndersvola” med ski på beina? Trolig er det mange som ikke kjenner bakgrunnen til navnet. Her er en av versjonene som hun fikk seg fortalt. ”Rug-Anders levde først på 1800-tallet og bodde med familien sin inne i Reinsjølia. Mannen var uvanlig sterk – en ”rugg”. Han veddet en gang på at han kunne bære en sekk med korn fra Levanger og inn til bostedet sitt. For dette skulle han få beholde kornet – som var svært dyrebart, da dette var i hungersårene omkring Napoleonskrigene. Men da han hadde strevd seg opp på vollen, satte han seg på en stein for å puste på. Der sovnet han og frøs i hjel. Det ga navnet til Rugg-Andersvola, og navnet lever den dag i dag”. Snedig å tenke på! 197

Her er noen smakebiter fra halvårsprogrammet som de frivillige organisasjonene har vært ansvarlige for… "Må itj fårrå nålles" og trøndersk språkhistorie var tema da Arnold Dalen besøkte biblioteket. Det var overraskende godt frammøte i vinterferien. Han snakket lett og ledig om trøndernes dialekter, og det ble en god dialog med tilhørerne. Dalen syntes det var interessant at språk ble valgt som tema i Kulturminneåret, og antydet at språklig kommuFoto: Sveinung H. nikasjon både samler og skiller. Omlag 40 personer møtte fram for å høre Hans Olav Løkken og Øystein Walberg da de kåserte ut fra tittelen Historiefortelleren og historieskriveren, og det ble en uforglemmelig kveld. Formidling av ord og skrift kan være en kunst - noe en må øve seg på - men ingen ting er umulig. Det Foto: Sveinung H. er viktig å trekke skolen inn i det lokalhistoriske arbeidet. Barn og unge er viktig for å sikre formidling av lokalhistoria framover, for dagens entusiaster som møtes på lokalarkivene i Verdal og Levanger er en utdøende rase, mente Walberg. Løkken er en kjent kåsør og historieforteller fra lokalradioen og har utgitt flere bøker. Han er en fremragende forteller og innrømmer at han noen ganger "må smøre på litt" for å engasjere folk. Vi fikk et godt eksempel på at alt som formidles med glede og humor lett smitter over til andre. Latterkulene kom tett! Hans tankevekker var følgende: "For er ikkje arbeidshugen med ifrå unge år, er det vanskeleg å få han ettersendt." 198

“Vi er midt inne i Kulturminneåret, og det er svært interessant og nesten overraskende at så mange som 60-70 møter opp. Det lover godt,” sa leder for Skogn Museumslag, Knut O. Torgersen, da han ønsket velkommen til Et møte med Alstadhaug en søndagsettermiddag i mai. I løpet av 2 timer for vi gjennom flere tusenår og opplevde hvor viktig engasjert Foto: Sveinung H. formidling er. Det er også verdt å tenke over det frivillige arbeidet som gjøres, og at lokalsamfunnet blir fattigere hvis alle kun blir nytere. Derfor er det viktig å verne om våre nære verdier, være stolt av det vi har og videreformidle kunnskapen til andre. ”Kulturminneløype” med buss på Ytterøy en fin lørdag i mai. Orientering i bygdetunet.

Foto: Arild E. Pettersen

Mange ristet sikkert på hodet da de ble kjent med planene om å bygge et kloster på Munkeby. Det gjorde i alle fall grunneier Ole Petter Munkeby da han fikk forespørsel om å selge tomtegrunn til et kloster og et gjestehus. I dag er et 199

areal på 20 dekar klart for utbygging. Dette kom fram da grunneieren orienterte om prosjektet på samlinga Det nye Mariaklosteret på Munkebyberget i regi av Levanger Historielag. Vel 30 interesserte tok del i orienteringa og vandringa i vakker forsommernatur. Bygdedagen på Elvheim i Åsen samlet over 200 deltakere. Gården var i drift fram til 1950tallet, og tre av barna på gården, søstrene Norunn, Magnhild og Hilda, bodde her fram til den siste av søsknene døde i 1993. Eiendommen ble seinere overtatt av kommunen og i 2001 solgt til Åsen Museum og Historielag. Åshild Klebo Espe har mange gode barndomsminner fra Fossing nordre. Hun var barnebarnet til Johannes Eriksen Lund – mannen som bygde og drev farveriet på slutten av 1890-tallet. ***** ***

Foto: Vegard Knudsen, Levanger-Avisa

Vi håper og tror at Kulturminneåret 2009 og temaet ”Dagliglivets kulturminner” kan hjelpe levangsbyggen til å se på sine ”kulturminner” med et litt nytt blikk, og at dette klarsynet vil vare. Det som var dagligdags og hverdagslig for oss, er blitt viktige kulturminner for neste generasjon. Kanskje ikke så rart at vi blir spurt om det levde dinosaurer da vi var unge! Til syvende og sist handler det om å fokusere på noe som vi alle kan være stolt av. Jon Leirfall sa en gang at tok man Trøndelag ut av Norgeshistoria ble det bare permene igjen. Vi kan smile av Leirfalls poengterte humor, men for Levanger vil det alltid være klokt å fylle på med nye ark av kulturhistoria. Fortsatt godt kulturminneår! 200

*Arbeidsgruppe: Annar J. Johansen, Bymuseet i Levanger, Sigmund Laugsand, Bygdetunet på Ytterøy, Ola Indgaard, Levanger Historielag, Sveinung Havik, Levanger Bibliotek, Arne Langaas, Åsen Museum- og Historielag, Knut O. Torgersen, Skogn Museumslag og Arild E. Pettersen, kommunal kontaktperson i Kulturminneåret.

201

Anne Margrethe Kvam:

Levanger Husflidsforening En kortfattet jubileumsberetning ved 120-årsjubileet 22. januar 2008 Bakgrunn for oppstarten Den industrielle revolusjon på slutten av 1700 - tallet og begynnelsen av 1800 - tallet førte til sterk tilbakegang for husfliden i Norge. Samfunnsforskeren og presten Eilert Sundt satte i gang en bevegelse for å bringe nytt liv i husflidssaken. Han ga ut en bok i den anledning i 1867. Mange husflidsforeninger ble etter hvert stiftet, en av de første var Levanger Husflidsforening eller Nordre Trondhjems Amts Husflidsforening, som den opprinnelig het. I 1891 ble tre større husflidsforeninger slått sammen til Den Norske Husflidsforening. Den skulle organisere husflidsarbeidet rundt om i landet og støtte opp om dannelsen av lokale foreninger. Levanger på 1800 - tallet Husflidsarbeid var holdt i hevd blant både kvinner og menn i Levanger. Det eksisterte sågar en håndgjerningsskole for jenter og en husflidsskole for gutter. Den var Plakat til 100-årsjubileet for Levanger by i drevet av håndverkerforeningen og 1936, malt av billedhugger Birger Thurnvar bare åpen for medlemmer. Det Paulsen. ble etter hvert et sterkt ønske om en husflidsskole som var åpen for alle, og arbeidet med å få den opprettet kom i gang. 202

22. januar 1888 ble Nordre Trondhjems Amts Husflidsforening stiftet, 80 kvinner og menn tegnet seg som medlemmer. Årskontingenten var kr. 1,00 og det kostet kr. 20,00 for livsvarig medlemsskap. Det første styret besto av amtmandinde Signe Grundt, fru fabrikkeier Sina Eide, fru Agnes Bratsberg, fru Karoline Kuløy, frk. Trine Dietrichson, apoteker E. Aagaard, fabrikkeier Eide og brukseier Jac. Frich. Allerede 29. januar 1888 ble det holdt et møte i Festiviteten for å få folk interessert i å sette i gang en husflids- Hansine Margrete Eide og mannen, fabrikkskole på Levanger, og å tegne eier Ingebrigt Laurits Eide, som begge var bidrag til denne. Oppslutningen med og stiftet Levanger Husflidsforening i 1888. Sina Eide satt i styret i 33 år, var forvar stor. Den 20. mars ble det så mann i 24, og bestyrte Husflidsskolen til hun holdt møte for å velge et styre for døde i 1921. husflidsskolen og å bestemme hvordan de innsamlede midlene skulle brukes. Og 15. april 1888 startet Husflidsskolen i Levanger med 40 elever i lokaler stilt til rådighet av farver Eide. Den hadde to linjer, vev og søm ( linsøm og finere håndarbeide ), og kursene varte i 3 måneder. Lærer i søm var Emma Bøhler fra Christiania, og i vev Anna Gjemble, g. Bamberg, fra Levanger. Elever kom fra hele fylket, men også fra andre kanter av landet. Levanger Husflidsforening 1888 - 1945 Fram til 1915 var det minst 2 menn i styret, deretter bare kvinner. I 1910 ble det forsøkt å opprette en redskapsskole for gutter. Det lyktes ikke på grunn av manglende pengestøtte. Fra 1915 ble vevkursa utvidet til 4 måneder, mens sømkursa varte i 2 måneder. Fra 1928 ble økonomien dårligere og det førte til omlegging av arbeidet. Fram til 1936 ble det derfor holdt bare ett kurs i året i Levanger, mens det ble holdt opptil 8 kurs pr. år rundt om i fylket. Utgiftene ble da delt mellom forskjellige lag utover i bygdene. Husflidsforeningene hadde i denne tida l - 2 faste lærere. I 1929 ble «L/L Husfliden, Levanger» opprettet av Levanger Husflidsforening sammen med «Utvalet for Husflid og Heimeindustri i Nord-Trøndelag.» Nord-Trøndelag fylkeshusflidslag ble stiftet i 1935. Det tok over driften av 203

Dagrun Okkenhaug Sørhøy satt 25 år i styret, fem år som leder.

Margit Hauge var formann i styret i 18 år, i en for laget vanskelig periode på 30og 40-tallet.

kursa utover bygdene og Husflidsforeningen begynte igjen med fast skole i Levanger med veving og søm. Men i 1938 måtte den ansatte lærerinnen slutte på grunn av lagets dårlige økonomi. Skoleplanen ble endret; det ble bare 6 t/u med teori og eksamen. Det ble også arbeidet for å få lagt Fylkesskolen i husflid i Levanger. Arbeidet førte ikke fram og i 1946 ble den lagt til Namsos. I tillegg til vev- og sømkurs, var kurs i plantefarging av garn populært i midten av 30-årene. I 1940 kom krigen, og alle igangsatte kurs måtte avbrytes. Det eneste kurset som ble holdt i løpet av de fem årene var et 9 - ukers vevkurs i 1941. Det ble holdt hos Spillum på Halsan østre, og det var Oline Bredeli som var kursleder. Etterkrigstida fram til 1960 Det ble fred, og i september 1945 holdt foreningen styremøte for å få i gang virksomheten igjen. Et 3 måneders vevkurs ble satt i gang i januar 1946. Gunnvor Strømsæther ble ansatt som kursleder. Det ble holdt enda et kurs samme vinter. Det var stor interesse for kurs de første årene, både vev og nyttesøm, og flere meldte seg på enn det kunne tas opp. I 1947 fikk Husflidsforeningen tildelt garnkvote til bruk på husflidskurser, og i de årene foreningen drev husflidsskole med elever fra flere kommuner, fikk den tilskudd fra disse kommunene. Men i 1952 maktet ikke Husflidsforeningen lenger å holde fram med kursvirksomheten. Økonomien var for dårlig. Lærerinnen ble oppsagt. Samtidig ble det sendt søknad til kommunen om fritt hus, noe kommunen avslo. I 1953 kom 204

det så melding fra Fylkeslaget om nedsatt tilskudd på grunn av liten kursvirksomhet. Fram til 1960 viser referat fra styremøter at det var stor iver og oppfinnsomhet for å holde virksomheten i gang, men interessen var meget variabel. På et vevkurs i 1954 var det bare 5 deltakere. 1960-2008 Fra 1960 og i de nærmeste årene framover ble det holdt kurs i blant annet meråkervev og halmarbeider. I 1988 feiret Husflidsforeningen hundreårsjubileum med utgivelse av en jubileumsbok. Det ble trykt 400 bøker. Aktiviteten i foreningen var stor, det var fortsatt stort behov for «å finne det sinnets likevekt» som husflidsvirke i videste forstand kan gi. I årene fram til 1992 ble det holdt kurs i blant annet vev (både billedvev og nyttevev), lappeteknikk, tegerarbeid,

Aase Skille, leder for laget i mange år, var også lærer i meråkervev.

broderi, knivlaging, treskjæring og laging av dukker og nisser. Også i årene videre fram til i dag har det vært avholdt mange ulike kurs og studieringer. Vevkurs har vært en gjenganger, i tillegg har det vært kurs i rosemaling, knipling, knivlaging, sveiping, toving, lappeteknikk, strikking, hardangersøm, laging av sopelimer, gimping, hakking, hekling, brodering, herunder brodering av bordtepper. De siste par årene har foreningen dessuten arrangert strikkekafeer på Backlund. Byens garnforhandlere har vært gjester, samt lokale tekstilkunstnere. Det har vært stor oppslutning om disse arrangemenEksempel på moderne mønster i dobtene. beltvev. 205

For å få det til å gå rundt økonomisk, produseres det årlig en mengde gjenstander til en salgsmesse, som arrangeres hver høst. På stadig flyttefot Å finne egnede lokaler med plass til flere vevstoler, har vært en gjenganger for Husflidsforeningen. Før krigen holdt den til i Håndverkeren, men etter krigen levde foreningen en omflakkende tilværelse helt til i 1976. Da fikk den flytte inn i 3. etasje i Gulbygget på Levanger Barneskole. Det ble holdt «Rjomegrautfest» etterpå, og referatet fra festen sier at "bortsett fra at et par av gjestene holdt på å gå ned i myra, var det bare moro." På den gamle tegnesalen ble det holdt både korte og lange kurs, og det var aldri mangel på elever. Likevel hadde Husflidsforeningen vansker med å bli anerkjent som kulturinstitusjon. Den 11.09.91 fikk Husflidsforeningen oppsigelse av leiekontrakten med Levanger kommune. Den måtte være ute av lokalene innen 01.05.92. Husflidsforeningen kontaktet da Levanger Museum om leie av lokaler på Brusve. Etter kontakt med kommunen fikk foreningen disponere lokalene i Gulbygget fram til høsten 1993. I april 1994 fikk så foreningen beskjed om at Levanger Barneskole trengte lokalene. Levanger Museum ble kontaktet på

Fra festen for 120-årsjubileet 26.1.2008. Her mottok Augusta Pettersen fra organisasjonen Partners 120 luer (pluss noen til), som medlemmene hadde strikket til utdeling blant barn i Burma. Utstillingen på festen var et fargerikt skue. Fra venstre Augusta, Birgit Gustad, Ine Rørstrand Gustavsen, leder i Husflidsforeningen Liv Skjelbred, Torbjørg Halvorsen og Bergliot Skei. Foto: Roger M. Svendsen, LA

206

nytt, og foreningen fikk leie en leilighet i ”kommunehuset” på Brusve. Den fikk nødvendig oppussing, og den 9. mai 1995 ble de nye lokalene tatt i bruk. Husflidsforeningen fikk nå økonomiske problemer, oppussingen ble dyr, og det var høy husleie på Brusve, kr. 20 000 i året. Kursene gikk dessuten med underskudd. Det ble drøftet nedlegging av foreningen som nå var nær konkurs. Foreningen søkte kommunen om husleietilskudd, samt fritak for kommunale avgifter. Den fikk avslag på søknaden. I oktober 1996 var det møte med museumsstyret som sanerte husleiegjelda, og det ble inngått avtale om å sette husleia til kr. 800,- pr. mnd. fram til 01.07.1997. Foreningen fikk så forlenget leiekontrakten med Levanger Museum, men nå med «gammel» husleie, kr. 20 000 i året. I april 1999 sa Levanger Museum opp leiekontrakten, men etter drøftinger fikk foreningen være til år 2000. Den kunne også få leie videre, men da ville husleien bli hele 42 000 kr. Husflidsforeningen var igjen på jakt etter hus, men ble på Brusve helt fram til våren 2003. Da sa vi opp leiekontrakten og ble «samboere» med Frol Husflidslag i den gamle butikken til Arne Johnsen på Ulve. Der har foreningen holdt hus helt fram til våren 2009. Da flyttet den og «samboeren» til nye lokaler på Leva Fro, den gamle yrkesskolen. Utstillinger Fra 1890 og fram til 1973 deltok Levanger Husflidsskole / Husflidsforening på en del utstillinger. I 1890 deltok skolen med vevde produkter på en husflidsutstilling i Christiania. Det ble da både diplom og sølvmedalje. I 1897 deltok skolen på en husflidsutstilling i Stockholm. På landsutstillingen og fiskeriutstillingen i Bergen i 1898 fikk skolen sølvmedalje. I 1905 fikk fru fabrikkeier Sina Eide diplom med sølvmedalje for fortjenstfullt arbeid for husflidens fremme. I 1914 deltok skolen på jubileumsutstilling i Christiania. Her i fylket hadde skolen utstilling i 1936, i forbindelse med 100 - årsjubileet til Levanger by. Den deltok også på fylkesutstillingen på Steinkjer i 1950. I 1973 ble det holdt utstilling for å markere 85 års virke for husflidssaken i Levanger. Ved 100 - årsjubileet i 1988 ble det i jubileumsboka konkludert med at en kanskje aldri tidligere hadde hatt større behov for å finne det sinnets likevekt som husflidsvirke i videste forstand kan gi. Ved 120 - årsjubileet er jeg overbevist om at den samme konklusjonen gjelder, noe som kan borge for at foreningen kan gå de neste år optimistisk i møte. Kilder: Jubileumsboka til Levanger Husflidsforenings 100-årsjubileum Styreprotokoller

207

Sidsel Wohlen:

Levanger og Frol skytterlag 150 år Levanger og Frol skytterlag kan se tilbake på 150 års virksomhet i år. Riktignok ikke som ett lag med sammenhengende, egen virksomhet gjennom alle årene, for skyttersaken i Levanger har en mangslungen historie. Men som vi skal se, har det vært en ubrutt linje fra den første kjente, registrerte og organiserte skytteraktiviteten i Levanger i 1859 og fram til jubileumsåret 2009, slik at dagens skytterlag med full rett kan feire sine 150 år. Levanger Byes og Omegns Skyde- og Sommerselskab For en del år siden dukket det fram et lite skriv, som viste seg å være lovene for et “Skyde- og Sommerselskab”, stiftet i Levanger 3. juni 1859. Lovene er trykt hos A. Kjølstad. Det finnes ikke annen dokumentasjon vedrørende dette laget, men ved finlesing av lovene kan man finne ut en del om virksomheten. Skytingen som foregikk var fritidssyssel for de bedrestilte i samfunnet. Medlemmene betalte 2 1/2 spesidaler i årlig kontingent, og da skjønner vi at dette var et selskap for dem med god råd. Men reglene var strenge; man måtte opptre sømmelig, både innen laget og ellers, hvis ikke var det kort prosess - eksklusjon. Andre mindre forseelser ble bøtelagt. Ledelsen besto av en “Direction” med tre valgte medlemmer, kalt “Directeurer”, som hadde mange plikter, både innen administrasjon av laget og rent praktisk ved “Skydeøvelserne”. All skyting foregikk med “Riffelgevær, der ikke maa være af større Kaliber end 16 Kugler paa Pundet”. Skytingen foregikk mot skiver som var en alen (ca 62 cm) i frikant. “Den sorte Cirkelflade i Skivens Midte er 5 tommer i Diameter”. Hvis et medlem ikke var til stede, kunne de andre skytterne etter loddtrek208

ning skyte vedkommendes skudd. Inviterte gjester, som bodde minst en mil fra Levanger, kunne også få skyte. Alle skjøt etter tur i flere omganger, og alle måtte ringe med en klokke før anlegget, ellers ble det bot. Geværene ble ladet ved en ladebenk mellom hvert skudd, og all tobakksrøyking var strengt forbudt i nærheten av benken. Alle gevær skulle bæres med løpet pekende rett opp av sikkerhetsmessige grunner. I følge lovene var det til vanlig to former for skyting. Når det skulle være “Bedste-Skud-Skydning”, satte inspeksjonshavende direktør en sirkel med passer omtrent en tomme fra sentrum på skiva. Dette skulle være til hjelp for å skille mellom skytterne hvis flere skjøt sentrumsskudd. Skuddene ble målt fra sentrum av skiva til sentrum av kulehullet, og da ble det brukt dreide trepropper av forskjellig dimensjon, alt etter hvilket kaliber skytteren brukte. Når det var “Pointskydning”, skulle det “affsættes paa Skiven 9 Sirkler om Centrum i passende Afstand fra hinannen”. Altså en tidelt skive, som i dag. En gang i året foregikk en spesiell skyting; Kongefugleskytingen. Denne formen for skyting har en lang tradisjon i Europa, helt fra 1300-tallet, da armbrøsten med stålpiler var krigernes våpen. For å trene skytterne satte man opp en trefugl på stang. Så gjaldt det naturligvis å skyte ned fuglen, og vinneren ble fuglekonge. Dette ble en populær sport, og via hanseatene kom skikken til Bergen på 1400-tallet, og senere utover landet. Uttrykket “å skyte gullfuglen” stammer fra denne skytingen. Etter at geværet tok over for armbrøsten, dabbet skikken av, men ble holdt i hevd av enkelte “Skydeselskab“. Da skytterlagene utover på 1800-tallet ble mer opptatt av forsvarvilje og skytetrening i den forbindelse, forsvant fugleskytingen. I skyteselskapet i Levanger ble kongefugleskytingen administrert av en egen komité. Den bestemte fuglens form og størrelse, hvor mange gevinster det skulle være, “Gevindsternes Størrelse og beskaffenhet, samt hvilke Dele af Fuglen, naar de nedskydes, give Gevindster, Kongegevindsten indbefattet”. Vinneren ble fuglekonge for et år, og han skulle skyte først på alle lagets skytinger dette året. Mennene som stiftet laget Lovene ble “antagne i General-Forsamling” den 3. juni 1859. Komiteen til utarbeidelse av lovene besto av kjente menn i lokalmiljøet. J. M. Schive var foged og bodde på Støp. Han var bl.a. medlem av og dels formann for styret for Levanger og Skogns sparebank på 1860 og -70-tallet. Johan C. Juell var kaptein og bodde på Østborg, som var sjefsgård fra 1805 til 1890. Han er bl.a. nevnt i Skogn Historie som utskriver av festeseddel til husmann Lorents Olsen i 1860. Ole Lynum var lensmann fra 1825 til 1862. Men han var 68 år i 1859. Kanskje var det sønnen Bernt Oluf Nikolai Lynum, f. 1827, som undertegnet som O. Lynum? Han ble lensmann etter faren i 1862 og døde i 1883. 209

Ingvald Smith var major og ordfører i Levanger fra 1858-61. I 1867 var han oberstløytnant, da opprettet han legat for verdige trengende i Levanger by. H. Jelstrup er identisk med Hans Severin Jelstrup (1828-1913), som tok over Mo gård i 1853. Han var bonde på Mo til 1889. Alle disse fem hørte til i det høyere sosiale sjikt i Levanger. Skytingen var fritidssyssel på høyt plan. Men også en slik forening var med og fremmet forsvarsvilje og -evne, og slik kan en si at dette laget var en direkte forløper til de lagene som kom etter.

Foged J. M. Schive

Lensmann Ole Lynum

Major Ingvald Smith

Centralforeningen Det har eksistert skytterlag i Norge helt fra 1700-tallet. De første var nok lag der skytingen hadde form av fornøyelseskyting, slik som skyteselskapet i Levanger. Senere ble forsvarstanken viktigere formål. Gjennom første halvpart av 1800-tallet ble det så mange lag at det ble påkrevet med en organisasjon på landsplan, og i 1861 ble “Centralforeningen for Utbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug” stiftet. Denne organisasjonen var fra begynnelsen av populær, og 96 lag sluttet seg til i starten, også laget fra Levanger. I 1882 var 413 lag tilsluttet Centralforeningen. Men denne organisasjonen var kongetro, og som vi vet var det store motsetninger og sterk gjæring i det norske folk mot slutten av 1800-tallet. Mange ville at det norske stortinget skulle bestemme i eget hus, ikke den svenske kongen. Lærer Ola Five (1846-1930) fra Stod ble sentral i arbeidet for en reform av Centralforeningen. Da dette ikke førte frem, stilte han seg i spissen for dannelsen av en ny organisasjon. Inntrøndelag og Namdalens folkevæpningssamlag ble en realitet på et møte i Levanger på nyåret 1881. Senere ledet Five arbeidet i fellesstyret for den landsomfattende Folkevæpningen. 210

Stortinget vedtok i 1892 å slå sammen de to organisasjonene, og Det frivillige skyttervesen (DFS) var et faktum fra 1893, tuftet på Fives grunntanker (Centralforeningen fortsatte som en organisasjon for annen idrett enn skyting). Formålsparagrafen har vært den samme siden stiftelsen: “Det frivillige skyttervesens mål er å fremme praktisk skyteferdighet innen det norske folk og derved dyktiggjøre det for landets forsvar.” Skytterlagene i Levanger fram til 1893 Skytterlagene i Levanger førte på slutten av 1800-tallet en omtumlet tilværelse, preget av at det innen de eksisterende lagene dannet seg fraksjoner og underavdelinger, som enten holdt med Centralforeningen eller Folkevæpningen. Det er vanskelig å holde oversikt over lagene, fordi det hele tiden opptrådte Tordenskjolds soldater, dvs. folk som var medlemmer av flere lag. Noen ganger var til og med samme mann formann for flere lag samtidig. Dessuten eksisterte noen av lagene bare kort tid. 1861 1863

1870 1872 1875 1881 1882 1884 1887 1893

Levanger Byes og Omegns Skyde- og Sommerselskab melder seg inn i Centralforeningen. Skyttere fra Levanger kommer med forespørsel til Skogn skytterlag (stiftet 1861) om sammenslåing av de to lagene. Noen år er skyttere fra Frol, Levanger og Skogn samlet i Skogn og Levanger skytterlag, men så skjer det en avskalling. Levanger Landsogns skytterlag (fra 1918 Frol skytterlag) stiftes og melder seg inn i Centralforeningen året etter. Skyttere fra Levanger by bryter ut og danner eget lag, kalt 17. mai. Skogn har igjen eget skytterlag. Et nytt lag, 9. juni, er stiftet. Levanger skytterlag registreres. 17. mai og Levanger skytterlag går sammen til ett lag. 9. juni er borte. Fram skytterlag er aktiv ett år, fortsetter som Matberg skytterlag. Fra nå av er det bare to lag i Levanger; Levanger landsogn skytterlag og Levanger skytterlag, som begge er medlemmer i Det frivillige skyttervesen.

Frol skytterlag Levanger landssogns skytterlag startet virksomheten i 1870, men sendte inn første årsmelding til Centralforeningen i 1871; dette ble siden regnet som stiftelsesår. Det hadde også vært skytteraktivitet i Frol før 1870; det viser de mange kjente Frolnavn på medlemslistene i Skogn og Levanger skytterlag, som Segtnan, Okkenhaug og Røstad. Lokale baner lå ved Okkenhaug, Munkrøstad og Hojem. På 80-tallet ble det 211

anlagt bane på Leveråsen, før det ble etablert en mer permanent bane ved Gran i 1894. Her holdt laget til helt til 1940-tallet. Aktiviteten var stor fra starten. Etter å ha begynt med 30 skyttere i 1870, var medlemstallet 90 aktive skyttere i 1872. Ikke alle medlemmer var enige i tilslutningen til Folkevæpningssamlaget i 1881, men dette rettet seg etter noen år. Ved overgangen til DFS var medlemstallet 54 aktive, og mange av dem skjøt i høyeste klasse. I 1898 var laget det største i samlaget, med 86 aktive og 27 skyttere i høyeste klasse. Samarbeidet med andre lag var godt, og det ble holdt konkurranser og manøvrer sammen med både Verdal søndre, Levanger og eskadronen på Rinnleiret. Forsvarsviljen var stor. Og laget tok på seg store arrangementer, bl.a. samlagsstevner med stor deltakelse. I 1918 skiftet laget navn til Frol skytterlag. På 1930-tallet begynte Granbanen å forfalle, og den ble kostbar å vedlikeholde. Frol prøvde å få til et samarbeid med Forsvaret om ny bane på Riarmoen, men det dro i langdrag med en avtale. Dermed gikk også aktiviteten ned. Etter krigen kom laget sent i gang, nettopp på grunn av baneproblemene. Det ble sendt ut følere til Levanger skytterlag om et samarbeid. Levanger skytterlag I Levanger syntes mange at det var for langt å dra til Skogn for å skyte. 1870 og -80-tallet ble derfor som nevnt, en turbulent periode. Levanger skytterlag var lenge det eneste laget i distriktet som var medlem i Centralforeningen, og skytterne måtte derfor helt til Steinkjer for å konkurrere. Fram til 1892 hadde de to konkurranser seg imellom, der det ble satt opp sølvkrus fra kong Oscar II som premie. De fleste av disse havnet i Levanger. I 1893 meldte laget seg inn i DFS. Medlemstallet sank drastisk, for de mest kongetro var i mot forliket mellom de to fraksjonene på landsplan. Men det roet seg etter hvert. Fra 1860- til 80-tallet hadde det vært skytebaner mange steder. Gilstad, søndre Halsan, Stavloe, Hynne og Holum er nevnt. Etter 1893 var det baneproblemer igjen, men det løste seg på et slags vis med baner på Bergvin og Wesche. Banen på Wesche hadde fire hold mellom 200 og 800 meter. Men det ble klager til laget pga. skader på åker og eng, og det måtte betales høy erstatning for ei ku som ble skutt. Mange aktive meldte seg midlertidig inn i Frol for å få skyte på en skikkelig bane, og Levanger skytterlag var rundt 1923 nesten utradert. Økonomien var også meget vanskelig. Året etter fikk laget tilbud fra Claus Grøneng om tomt for ny bane i Nordmarka, og fra da av lysnet det. Medlemmene kom tilbake, ny bane ble bygd i rekordfart på dugnad, og drivende krefter med A. Sundseth i spissen sørget for at økonomien rettet seg. I 1934 ble det registrert 134 aktive medlemmer. 212

Krigen satte en naturlig stopper for aktiviteten. Men laget kom fort i gang i 1945, selv om tyskerne hadde brukt banen og ødelagt mye. Geværspørsmålet var påtrengende, og laget fikk låne våpen fra Hæren for å få arrangert stevner. I 1947 hadde laget 198 aktive skyttere. Sammenslutningen Noen år etter krigen tok Frol skytterlag kontakt med Levanger skytterlag for å få til et samarbeid om banespørsmålet. Det førte til forhandlinger om sammenslåing av de to lagene. Og i 1950 var tiden moden, etter stor møteaktivitet. Begge lagene ble lagt ned pr 31. desember 1950, og fra 1. januar 1951 var det nye laget en realitet under navnet Levanger og Frol skytterlag. Det nye styret, med tre medlemmer fra hver av de to opprinnelige lagene, besto av Olaf Bjerkan, formann, Arve Segtnan, nestformann, og medlemmer Normann Aasenhuus, Johan Matberg, Ragnvald Steen og Olav Kvitblik. Laget ble fort en enhet, der alle følte seg som medlemmer av ett lag. Det at laget umiddelbart måtte sette i gang for fullt med bygginga av skytebane og skytterhus på Brekken, gjorde sitt til samhold og fellesskapstenkning. Skytebanen fikk 14 skiver på 100 m og 24 skiver på 300 m. Og i skytterhuset ble det storsal, kjøkken og gang i 1. etasje, og sanitæranlegg, lager, liten sal og 15 m bane med fem skiver i kjelleren. Dugnadsviljen i skytterlaget har alltid vært stor. Like etter 2000-skiftet ble

Bygging av ny standplass på Brekken. Fra venstre Roar Staberg, Stein Staberg og Sverre Matberg. (Foto: Elling Skogan)

213

det bygget ny, moderne standplass på Brekken. Nå ble det 15 skiver på 200 m og 10 på 100 m; og etter enda noen år ble disse utstyrt med elektroniske skiver, i samsvar med tidens krav. Samtidig gikk skytterlaget inn i et forpliktende samarbeid med Levanger Sportskytterlag, både om felles hjemmeside på nettet og modernisering av innendørsanlegget i kjelleren under Levangerhallen. All innendørsskyting og -trening foregår nå på moderne elektroniske ski- To av lagets formenn fra 1950-tallet, Birger ver, og det finnes i tillegg hyg- Søraker og Olaf Bjerkan, fotografert sammen gelige møterom og tidsmessig med daværende samlagsformann Ola Myklebust ved 120-årsjubileet i 1979. (Foto: Trønderavisa) kjøkken- og toalettforhold. Levanger og Frol har i alle år vært villig til å ta på seg store arrangementer, som samlags- og kretsstevner; da stiller gamle og unge medlemmer opp til felles innsats for å få skyttere fra fjern og nær til å trives på Brekken, på standplass og over kaffekopp. Formenn i Levanger og Frol skytterlag Olaf Bjerkan 1951-1953, 1956-1958, 1962 Erling Rosenlund 1954-1955 Birger Søraker 1959-1961 Einar Bjørås 1963-1967 Sverre Matberg 1968-1982 Jon Kr. Wohlen 1983, 1986, 2004 Bjørn Heggelund 1984-1985 Olav A. Veie 1987-1989 Elling Skogan 1990-2001 Robert Ressem 2002-2003 Jan Otto Sjevelås 2005-2007 Olav Daling 2008 Olav A. Veie 2009 Navn å nevne Laget har gjennom tidene fostret mange gode skyttere. Petter A. Røstad er den skytter i laget som har nådd lengst. Han representerte Levanger Landsogns skytterlag (Frol) da han ble skytterkonge på 214

Landsskytterstevnet i 1902. Han ble også skytterprins tre ganger, og blant en lang rekke gode resultater gjennom mange år kan nevnes Normapokalen på landsstevnet, for beste skytter over 50 år. Røstad var i tillegg en dyktig administrator, og samlagsformann i 20 år. De fem sønnene hans var også ivrige skyttere med svært gode resultater. Dagens formann Olav A. Veie ble norgesmester i feltskyting i 1971. Han gjør det nå skarpt som veteranskytter. Paul M. Sørgård var en av lagets gode skyttere på 1970-tallet. Han ble nr. fem på Landsskytterstevnet i 1977. Olav Gran sen. har i mange år utmerket seg i sportsskyting, og har i de senere Helge Elvebakk er lagets beste år gjort det godt i DFS-skyting for veteraner. skytter i 2009. Helge Elvebakk, som skyter i klasse V55, har (Foto: Roger M. Svendsen, LA) vært lagets dominerende skytter de siste årene. Han ble nr. to i baneskytinga på Landsskytterstevnet i år, og dessuten midtnordisk mester. Lagets skyttere har også tatt en lang rekke samlags- og kretsmesterskap, både i felt, på bane, innendørs og i lagskyting. Og på Landsstevnet har det vanket både medaljer, stjerner, beger og gavepremier i alle klasser. Mange medlemmer i et skytterlag yter en stor innsats innen administrasjon og det viktige, frivillige arbeidet med rekrutter og ungdom. I Levanger og Frol har Einar Moe, Sverre Matberg og Jon Kr. Wohlen utmerket seg i den forbindelse.

Kaffepause i dugnadsarbeid i Hallen. Fra venstre Jan Otto Sjevelås, Arild Gripp, Olav A. Veie, Terje Bye, Jon Kr. Wohlen og Olav Gran sen. (Foto: Roger M. Svendsen, LA)

215

Samlagsmestere fra Levanger og Frol skytterlag 1982 – 2009 Vivi Ann Sørheim, rekrutt bane 1982 Mette Leverås, rekrutt bane 1983, junior felt 1986, junior bane og felt 1987 Paul M. Sørgård, felt senior 1984 Marit Berg, kl. 1 bane 1985 Ståle Elvebakk, rekrutt bane 1985 og 1986, rekrutt innendørs 1986, senior felt 2008 Jon Kr. Wohlen, senior bane 1986, V65 bane og innendørs 2006 Bjørn Heggelund, senior bane 1988 Øystein Leverås, rekrutt innendørs 1988 og 1989, junior bane 1991 Eldbjørn Eggen, V55 innendørs 1991 Magnus Wohlen, senior bane 1991 Roar Staberg, V55 innendørs 1997 Severin Munkeby, eldre rekrutt bane 1999 Monrad Røstad, V55 felt 1999, bane 2000, felt 2005 og 2006 Ulf Skjerve, eldre rekrutt bane og innendørs 2005, junior bane og innendørs 2007 Helge Elvebakk, V55 bane 2005, 2008 og 2009, innendørs 2006 og 2008, felt 2007 og 2009 Nina Sjevelås, junior innendørs 2005 Olav A. Veie, V65 felt 2007, bane og felt 2008 og 2009 Olav Gran, V73 bane og innendørs 2008 Andreas Veie Daling, eldre rekrutt innendørs 2008

Avslutning Skytteraktiviteten i laget har gått opp og ned gjennom årene, avhengig som den er av interesse, ildsjeler og rekrutteringsarbeid. På slutten av 1990-tallet var aktiviteten stor, hele 64 medlemmer av totalt 171 var aktive skyttere. Og enkelte år har kontingenten av påmeldte skyttere til Landsskytterstevnet vært over 30. Om rekrutteringen er laber én periode, kan det raskt ta seg opp noen år etter. Det er om å gjøre å få til kontinuitet i rekrutteringsarbeidet. Noe av det viktigste med skytteraktiviteten er å trene på å mestre seg selv. Like viktig for mange er det positive, sosiale miljøet, som eksisterer i et lag og på en bane. Her ligger folk i alle aldre og fra alle lag i folket side om side og konkurrerer med hverandre og seg selv. Slik også i Levanger og Frol skytterlag - en livskraftig 150-åring.

Kilder: Love for Levanger Byes og Omegns Skyde- og Sommerselskab, 1859. Sven R. Gjems: Konkurranseskytingen i Norge startet med “papegøye” som blink, Norsk Skyttertidende 5/2003. Morten Veimo: Skyttersaken i Inntrøndelag og Namdal, 1983. www.levangerskytterne.com

216

Øystein Bergsve:

Drukningsulykken i Grønningen 22.11.1939 For 70 år siden skjedde det en tragedie i Markabygda. Tre av bygdas menn gikk gjennom isen på Grønningen og druknet. Denne hendingen var en katastrofe for et lite bygdesamfunn, hvor alle kjente alle og stod nær hverandre som slektninger, venner og arbeidskamerater. Hendingen preget bygda i mange år framover. Årboka tar her med avisnotiser, reportasjer og minneord i anledning ulykken og gravferden. Asbjørn Andresen har vært muntlig kilde. Nordre Trondhjems Amtstidende 25. november 1939: Drukningsulykke i Markabygd-Grønningen 3 menn gikk gjennom isen og druknet. Onsdag drog tre menn fra Markabygda, gbr. Peder Troset, nybrottsmann Lars Storaune og bondesønn Bjarne Myren, op til almenningen ved Grønningen for å drive hugst. Det var forutsetningen at de skulle komme hjem igjen om kvelden, men da de ikke kom innen rimelig tid drog folk oppover for å undersøke forholdene. De fant ut at isen på Grønningen var dårlig og man begynte å ane at det forelå en ulykke. Det var imidlertid for mørkt om kvelden til å foreta nærmere undersøkelser. Torsdag morgen drog en ny undersøkelsesekspedisjon av sted, under ledelse av lensmann Salberg. Man fikk laget i stand en farkost og kom sig ut over til en råk omkring 600 meter fra land. I råken fant man flytende to luer, en tobakkseske og en fyrstikkeske. Råken var omkring 4 meter bred. Isen bar godt i nærheten av råken og man så merker efter at de hadde hugget i isen ettersom de gikk utover, for å undersøke om den var sterk nok. Men så var de altså plutselig kommet ut på tynnisen i råken og er gått tilbunns. Vannet var 16 meter dypt der hvor ulykken skjedde. I går foretok man et omfattende sokningsarbeide og fant de tre omkomne. Ulykken har vakt alminnelig bestyrtelse og sorg i vide kretser herinne. 217

Troset, som drev Nygården i Markabygda, var 46 år og var gift, men hadde ingen barn. Storaune var 33 år, gift men hadde ingen barn. Myren var 24 år og ugift. Lars Storaune var gift med Agnes Myren, søster til Bjarne Myren. Ved ulykken i Grønningen mistet Agnes både sin ektemann og bror. I forbindelse med sokningsarbeidet ble det smidd store fiskekroker. Disse krokene ble kastet ut i råken og så dratt opp. Det gikk forbausende bra å få de omkomne opp med disse krokene. På iskanten ved råken ble det funnet et lommeur, som viste seg å tilhøre Lars Storaune. Det ble i ettertid spekulert mye på hvordan dette kunne ha seg. En teori går ut på at Storaune ikke gikk gjennom isen da de andre forsvant ned i råken. Under arbeidet med å redde de andre kan han så ha mistet uret sitt før han selv gled ut i råken og omkom. Nordre Trondhjems Amtstidende 2. desember 1939: Begravelsen av de tre forulykkede i Markabygda. I går blev de tre som druknet i Grønningen i Skogn begravet under meget stor deltagelse. Over hele bygda blev det flagget på halv stang. Det var som bygda på denne måte vilde gi uttrykk for samfølelse med de etterlatte. Begravelsen foregikk fra Markabygda kirke, som var vakkert pyntet med grønt og sørgeflor. De tre bårene stod oppe ved koret, dekket av et veld av blomster. Fra alle kanter av bygda var det møtt frem folk. Kirken blev fylt til siste plass, og mange kom ikke inn. Sørgehøitiden begynte med at en kvartett spilte ”Largo” av Händel, hvoretter Begravelsen i Markabygda kirke. forsamlingen sang ”Leid Foto: Asbjørn Andresen 218

milde ljos”. Efter bønn og skriftlesning sang man ”Sørg o kjære fader du”. Sogneprest Finsås forrettet, og talte ut fra ordene i Markus 13: ”Så våk da, for de veit ikkje når husbonden kjem”. Vi trenger dette vakthold, for vi går på utrygg grunn, uttalte sognepresten bl. a., og dette må vi ta advarsel av. Ofte svikter grunnen, og ulykken er der. Det er som David sier, bare et steg mellom mig og døden. Ofte kommer det ting og ødelegger våre luftslott, fremtidsplanene kan ramle sammen, ikke bare for en selv, også for kone, mor, far og søsken. Veien er aldri helt trygg. Guds veier og tanker er høiere enn våre tanker og veier, men et fast punkt har vi, og det er Gud. Han har vi om alle land legges øde. Han kan og vil hjelpe oss, han kan ofte tale sterkt til oss gjennom det som skjer. Det gikk et sørgebud over bygda da disse tre hadde satt livet til der oppe i fjellet. De vilde arbeide mens det var dag og tok benveien. Dagstunda er kort i fjellet og det gjaldt å skynde på. Kvelden kom og dagstunda var forbi. Deres livskveld var kommet. De representerte alle den fylkingen om hvem dikteren sier: ”Heil deg du stillfarende fylking som strever kvar dag på vegen den tronge.” Fra denne fylking kom de, og de var trofast mot hjem og mot samfund. Vi minnes dem alle tre og takker dem for det de fikk gjøre her i livet. Det var med glede en lærte å kjenne dem. Derfor er sorgen i dag så stor for oss alle. Men tyngst er den å bære for de som stod dem nærmest Kanskje vil en ikke tro det, bare tro at det er en ond drøm, men kistene står her i dag og vidner om at det er alvor. Og sorgen kan vi ikke flykte fra. Men en vei er åpen for oss, og det er veien til Gud. Denne veien har våre forfedre gått og vi må gå samme veien. Gjør vi det, møter vi han som sier: ”Jeg er veien, sannheten og livet, uten gjennom mig kommer I ikke inn i Guds rike.” Han er døren og gjennom ham går veien inn til det evige liv. Det kan være vanskelig for dere som fikk den store sorgen å fatte det som hendt, men vi skal ikke kreve Gud til regnskap, men tro på at han gjør hvad som er best for oss. La oss bli mer våkne enn vi har vært, vi vet ikke når husbonden kommer. En hel bygd føler i dag sammen med de efterlatte. La oss takke de døde for hvad de var og lyse fred over deres minne. Efter talen sang man ”Hvo vet hvor nær mig er min ende” og så fulgte kransepåleggingen. På Peder Troseths båre blev det lagt kranser fra hustru og mor ved sognepresten, fra svigerinner og to kranser fra naboer ved klokker Øvreness. På Lars Storaunes båre blev det lagt krans fra hustruen samt fra far, bror og svoger ved sognepresten. Fra naboer og kamerater ved Alf Alfsen. På Bjarne Myrens båre blev det lagt krans fra mor og søsken ved sognepresten og A.I.L. Hauk ved Harald Reinås. Til slutt la ordfører Nestgård på en krans på hver av bårene fra Skogn kommune. 219

Ordføreren takket i vakre ordelag for det arbeid de tre hadde utført for hjem og samfunn, og vi føler alle dyp sorg over det som har hendt. Han sluttet med disse ord til hver enkelt: Takk for troskap mot hjem og mot bygd. Bårene til Peder Troseth og Bjarne Myren blev så ført ut på kirkegården og satt i en fellesgrav. Sognepresten Finsås forrettet så jordfestelsen. Alle var sterkt grepet da de efterlatte på gravkanten tok det siste farvel med sine kjære. Forsamlingen gikk så atter inn i kirken og Lars Storaunes båre blev ført ut til en ventende bil og kjørt til Alstadhaug kirkegård, hvor jordfesteIsen foregikk. Og så var den gripende sørgehøytiden slutt. Tre staute arbeidsomme familieforsørgere var gått til den siste hvile. Nordre Trondhjems Amtstidende 28. november 1939: Dei tri. Skogn bondekvinnelags lagsavis ”Samhold”, som blev opplest på festmøte lørdag, inneholdt bl. a. følgende minneord i anledning ulykken i Grønningen: Vi er samla til fest her på Hotran i kveld. Men det er vel ingen av oss kome hit utan å ha ei sterk føling av den store sorga, som dei siste fire dagar har lagt sitt tonge, triste slør over bygda vår. Ei hending som har fletta oss endå sterkare samen kring dei heimar og huslydar der sorga so uvanleg og uventa gjorde sitt triste inntog. Vi minnest kvar einskild av dei som kom burt: Vi minnest Peder Troset. Denne lyshåra vakre kjempen som so ofte var å sjå i trufast arbeid med moder jord, når vi for oppover til Markabygda. Vi såg kor han la bete for bete av urydda mark inn til den dyrkede jord på den vakre heimen sin. Eg hadde so ofte høve til å møte han der midt i arbeidet, og vil alltid minnast denne staute karen i sitt trauste, trufaste arbeid for heimen og dermed det samfund vi lever i. Bjarne Myren. Eg minnast ein dag for fleire år attende då eg kom fram til denne avsidesliggande heimen hans. Det gjekk ein ong gut og pløyde i ein bratt bakke. Det er sjeldan å sjå at nokon i den alderen går med slikt arbeid. Det var Bjarne, liten og spebygd. Det var ikkje så mykje på ruv millom plogarmane. Men - det såg ut til å gå godt. Var nok ikkje fyrste plogfora han tok. Han var alt då vorten farlaus, og 220

var vel truleg einaste drengen hennar mor, som satt att med heimen. Sidan har eg ofte merka meg denne ongdommen. Høyrd kor folk som kjende han betre, tala om han, og alltid skildra han slik som mitt fyrste inntrykk var - staut og strevsam. Slik såg eg han i plogfora bak plogen i den soleklåre dagen - i denne lune og koselege, men avsidesliggande heimen. Slik ser eg han i dag. Lars Storaune. Ein av nybrottsmennene våre. Når eg tenkjer på nybrottsmennene våre og heimane dei rydde og bygger, så dreg det meg alltid i minne nokre ord frå ein song av Bjørnson, der diktaren i drømmesyn - på draumevengjer svever høgt under den klårblåe himmel, og ser liksom heile Noreg under seg med sine ”Agre, enge, runer i skoglandet, spredte skår, byer som blomstrer”. Byer som blomster… Det er vel knapt ein gong eg kjem frå Markabygda framover ”Synneshøgda” utan at eg synest sjå eit glytt inn i dette Brudebilde av Lars Storaune og hustru Agnes, født synet frå den store dikta- Myren. ren. Eit glytt utover Skogna. Eg ser ikkje byer som blomster, men eg ser nye heimar. Er ikkje desse nybrottsheimane som blomer - sett til å pryde dette herlige utsyn over bygda vår. Det fyrste tak med spettet. Det fyrste hogg med jordøksa. Det er liksom det fyrste aning til liv for ein slik blome. Tia går fort. Grønsletta i skogen opner seg og veks utover og utover. Det er som ein blomeknupp som folder seg ut og tek inn i sin bognande rosett all den sol og varme, som vår signede plett på denne vår klode kan gi oss. Vi minnest i dag Lars Storaune. Som sjølv var skaparen av en slik blome. Ein strevsam og trottug nybrottsmann, som alt no var kome lenger enn dei fleste som i desse åra slo seg ned i utmarka. Han flytter no frå ein vakker veldyrka nybrottsheim, som i dag ligger der og pryder bygda vår. Fred og signing over deira minne. Johannes Holan 221

Nordre Trondhjems Amtstidende 7. desember 1939: Markabygda sanitetsforening var samlet til møte mandag kveld på Sole skole. Formannen minte om den triste ulykke som var hendt siden siste møte, og leste opp dette minneblad. Eit minneblad So trist eit bud nådde bygda vår tidlig den torsdagsmorgen. Kvinner og menn og ungdom står – stille – og deltar i sorgen. Kvifor skulde det henda no, når alt stod i blomstring og lykke. Kvifor so brått – må ein skjeljast ”to” og aldri meir handi få trykke. Kvifor skulde Bjarne, Lars og Per, gå burt i frå sine kjære – slik spør me so ofte – men ingen ser anna utveg – enn slik sku det være. Når sorgi so uventa bankar på, og draumane – i grus dei ramlar. Då er det berre ”Ein” som kan oss forstå når i skodda me går og famlar. So rann der ein fredag med himmel klår, ein menneskeskare som strøyme – Den siste kvila i dag dei får, mor jord skal varleg dei gjøyme. Slik høgtid det var midt i sorgi so tung å sitje i Markabygd kyrkje. Det var som om alle – både gamall og ung – fekk føla Guds veldige styrkje. Millom blomster og blad vart dei ført til sin grav, under musikkens dempede toner. Eit minne for livet det sikkert gav, til oss alle som på æva voner. Du spyrgjande enke – du gråtende mor, som mann og son måtte miste. Tenk når eingong mellom Høgheimskor det aldri meir lyder det ”siste”. Høgheimens Herre med allmakts hand du alle må trøyste og styrkje – Gud signe vårt dyre fedreland – vårt folk – vår heim – vår kyrkje. Elise Berget

222

Roy Vega:

30 år med doktor Sørensen Tusenvis av snørrete, svimle, hinkende og også døende medborgere i alle aldre har vært innom kontoret hans i Jernbanegata 12, og fått gode råd og medisiner hos doktor Brynjulf Sørensen. Når de da ikke har vært der bare for å få trøstens ord hos det som fra 1961 og 30 år fremover nok var den mest tilgjengelige legen i Levanger sentrum. Men det kunne egentlig ha endt med en smell for mange år siden: En noe tilårskommen krigsveteran lå en dag i senga og ventet på doktoren, og det var i og for seg ikke så uvanlig. Men krigsveteranen var fortsatt sprek nok til å håndtere et skarpladd Krag-Jørgensen gevær, og han mente bestemt at den tilkalte doktoren var en angripende tysker! Men siden Sørensen fortsatt i 2009 går sprell levende rundt i stua i den gamle stasjonsmesterboligen på Bruborg, kan vi gjette oss til at han på sin syngende nordlandsdialekt lyktes i å få den krigerske veteranen på fredeligere tanker. Fule og farlige pasienter var nemlig også en del av doktorens hverdag. Om politiet var på pletten etter blodstenkte ugjerninger, var det gjerne doktoren med sandalene som – tidvis med fare for eget liv – måtte gå inn blant levende og døde. Sandaler brukte han nemlig både sommer og vinter. - Jah! Jeg tilhører sandalmisjonen, kunne doktoren gjerne fortelle, mens snøen smeltet på sokkene. Og så var det alltid noen som trodde det han sa. Slikt blir det morsomheter av. Tissetrengt og sprengt - Det blir mange historier i møte med så mange pasienter, kan du skjønne. Men jeg kan vel ta med en til? Neste gang du føler at det haster med å få tisse, bør du reflektere over denne historien, sier Brynjulf: - En dag kom det en mann sidelengst inn på kontoret, støttet opp av pårørende. Han fikk ikke tisse! Blæra var oppblåst som en ballong. Her hjalp det ikke med de vanlige sakene, så jeg måtte bruke stål. Først stod spruten rett i taket. Etter det tappet jeg ut seks liter urin! Tro det eller ei. Så neste gang du føler at det haster med å tisse, er det nødvendigvis ikke så dramatisk som du tror! Det var, som mange nok fortsatt vil huske, bare å gå rett inn på venteværelset og sette seg og vente til doktoren stakk hodet ut gjennom døra til kontoret. Værsågod! Det får levangsbyggen ta med seg som et godt minne i møte med 223

Brynjulf Sørensen (86) har blitt historisk både i Levanger og på Ibestad utenfor Harstad, hvor han har sine røtter. Her sorterer gammeldoktoren (til venstre) bilder fra et rikholdig familiearkiv på Bruborg, sammen med historielagsformann Asbjørn Hansen fra Ibestad. Foto: Roy Vega

dagens hektiske fastleger. – Huff, de ser jo inn i dataskjermene! Dette kan bli til et medisinsk problem i seg selv, sier Brynjulf. - Teknologien overtar, pasienter av kjøtt og blod blir til et personnummer med kølapp. Den folkelige doktor Sørensen, nå 85 år ung, er fortsatt så lett kjennelig med sine buskete øyenbryn at du selv med høyst begrenset fantasi kan bli minnet om de mange spanske fiskerne som opp gjennom årene havarerte og hinket i land mellom tangvasene der nord. Men spansk? - Nei, men jeg skal si deg, min mor, hun så ut som en skjønn jødinne, riktignok med opphav fra en liten husmannsplass på Håa ute på Nesset på Levanger. Dialekten til tross, der brast vår illusjon om en helstøpt nordlending. Den muntre karen i lenestolen, som fortsatt synes helt ustoppelig, fullstappet av anektoter - han er faktisk halvt levangsbygg! Og doktoren tangerer nesten, alderen til tross, den nå avdøde Olav Hjelmstadbakk fra Markabygda når det gjelder årstall: Si et årstall, eller selv et bilnummer, og Brynjulf assosierer øyeblikkelig frem en knagg å henge tallene på. Dette blir det selvsagt uhorvelig mye hukommelse av, og mange elle224

ville og usedvanlige presise historier, påhektet dato og klokkeslett! Han har levd veldig mye, doktoren, og når han først er kommet i gang med sine historier og frie assosiasjoner, da går timene. Han kom hit som utslag av tilfeldigheter, til en ledig doktorjobb i 1961; og ikke fordi hans gode og snille mor, Bertine Alstad Pedersdatter, opprinnelig kom fra denne husmannsplassen, Gjerringplass het den visst, ute på den mer forblåste delen av Nesset. - Det var ikke noe som het turnuskandidater på denne tiden, så det å få jobb som lege etter endte studier var rene bohemtilværelsen, til vikariater, fra by til by rundt om i landet. Nutte Likevel, dialekten, hvor det etter tredve hektiske doktor-år i Levanger knapt er et trøndersk ord å hente, avslører entydige nordlandske røtter. Men doktor Sørensen er imidlertid langt bedre kjent under det søte tilnavnet “Nutte” under midnattsola der nord. Han er født og godt oppvokst på Ibestad, en øykommune som i historisk perspektiv er et tungt kulturelt gravitasjonsfelt – rett utenfor Harstad – og er likelig fordelt på to øyer – Rollag og Andørja. Brynjulf Sørensen hadde en usedvanlig god barndom; noe som kan dokumenteres i et særdeles rikholdig arkiv med gamle foto. Da folk skulle omskoleres etter poliomyelitt-epidemiene i 1950-årene, var det mange som valgte fotografyrket i Harstad-området. I så henseende kan vi slå fast at akkurat dette sykdomsbildet klart falt ut i familiens Sørensens favør, i et omhyggelig avbildet liv der nord. For dem som har lest juleheftene “Smørbukk”, er det slett ikke nødvendig å se bilder av Nutte fra tidlige barneår. Vi har sett bildene og kan røpe at Brynjulf var så rund og trinn at det holdt. Inntil den spelske energi svidde av veldig mange kalorier og drev han opp etter bakker og svaberg, og rett inn i det ene idrettslaget etter det andre, til et sant spekter av sportsgrener. Ordet “sportsidiot” dekker nemlig ikke helt dette fenomenet vi står overfor. Etter å ha doktorert tre-fire generasjoner levangsbygg, har han sportsinteressen i behold. Nå mest som aktiv og sprellende fjernsynsseer - foran fotballkamper, håndballkamper og andre voldsomme, kringkastede opplegg, sommer som vinter. I tillegg har han i en årrekke vært en iherdig bridgespiller. Brynjulf Sørensens sorti som lege ble også heftig. Han var en av pionerene når det gjaldt kontrollert medisinering av narkomane. – I det vi lærer oss å se på narkomane som medmennesker, har vi kommet langt for å begrense problemene. Men min åpne linje ble også utnyttet av enkelte, og jeg har intet problem med å se at jeg nok brøt legemiddelloven i møte med denne pasientgruppen. I dag ville dette vært håndtert på en annen måte, i det både regelverk og holdning til narkomane er forandret til det bedre. Om denne avsluttende episoden gav Sørensen en ripe i lakken, kan han likevel se tilbake på mye mer enn 225

10 000 pasienter, med få klager. Med åpen dør, mye medmenneskelighet - og i sandaler. Hjemme på loftet på Bruborg hadde doktoren inntil nylig så mange bilder, i hovedsak fra Ibestad, og helt tilbake til siste del av 1800-tallet, at artikkelforfatteren i all beskjedenhet alarmerte historielaget der nord! Og snart kom sannelig formannen i historielaget på Ibestad ens ærende i bobil den lange veien og hentet både doktoren og fotoarkivet til en mange dagers æresrunde på gamle trakter! De fleste stablene med bilder fra doktorloftet ble igjen i det nye historiearkivet på Ibestad. – Et helt utrolig og enestående materiale som har svært stor verdi for oss, kunne en oppglødd historielagsformann, Asbjørn Hansen, konstatere, før en stor og flott bobil forsvinner ut i Gamle Kongevei på Bruborg, og styrer nordover. Han har nemlig blitt til en del av historien både i Levanger og på Ibestad, den humørstemte gammeldoktoren med de buskete øyenbrynene.

226

Kåre Harald Almåsbakk:

Lysaker beitelag Årene 1953/55 til 2004 Lavøya, Skogn Bygdealmenning Grunnlag for navnevalget I tiden like etter frigjøringen av landet virker det som om befolkningen valgte seg en definert identitet i ideelle sammenhenger. Mange hadde nettopp Lysaker skole og Lysaker skolekrets som et fellesanliggende. Det var nok derfor mange organisasjoner, også politiske, valgte Lysaker som navn. Med utgangspunkt i de småbrukerne som startet laget, var Lysaker sannsynligvis en selvfølge som markering av noe de helt sikkert hadde felles; identitetsmerket og tilhørigheten var åpenbar. Litt om bakgrunnen I de siste årene før invasjonene av Norge i april 1940 var befolkningens muligheter fortsatt begrenset etter noen år med tunge nedgangstider. På bygdene var samfunnet fortsatt mest preget av og basert på primærnæringen. Selv de større brukene var ikke grunnlag for rikdommer, men var likevel arbeidsplass for svært mange mennesker som hadde tjeneste på gårdene og dermed livsgrunnlaget. Foreldregenerasjonen min var eksempel på dette. Min far, Hans A. Almåsbakk, flyttet fra Leksvik til Skogn 4. november 1921, 17 år gammel. Det ble mange år på samme gård, Eggen nedre. Etter hvert ble nok lysten vekket til å drive noe som var hans eget, uten at det var enkelt. I 1937 skriver han selv at det var snakk om å bli bureiser, men at det var en del usikkerhet og kanskje litt høy pris. I samme skriv forteller han at han allerede forpaktet et mindre bruk på 33 dekar; det var Eggen søndre (Skjurvollen), som han kunne kjøpe. Men han mente det var for lite. Dette ble hjemmet for en familie med 3 sønner frem til 1948. I 1947 gikk han til det skritt at han kjøpte småbruket Rendsborg i området Alstadhaug, den gang med 40 dekar jordvei. Familien flyttet dit sensommer 1948. Uansett størrelsen var hensikten at de skulle leve av dette. Ønsket om en viss utvidelse var ikke ubetinget populært, men det ble i sin tid utvidet med 10 dekar. 227

Det var litt over 2 år etter at befolkningen var kvitt 5 år med krig. Tiden var sikkert preget av en litt spesiell form for optimisme i gjenreisningen og videreutvikling av samfunnet. Mange av de samtidige driverne på de små brukene hadde et naturlig fellesskap og var organisert i de lokale Småbrukarlagene. Her var det naturlig å drøfte de ulike idéer om muligheten for å forsterke driften, ved f. eks. å benytte tilgjengelige utmarksområder som fórgrunnlag. Konkret ble dette drøftet på et møte i Skogn Bonde- og Småbrukarlag i november 1947. Forut for dette var det nok sonderinger i forhold til mulige løsninger, og det ble arealer i Skogn-almenningen som pekte seg ut. Detaljer fra årene like etter er ikke kjent, men det hele endte opp med at det ble skrevet en avtale mellom Skogn almenning og Lysaker beitelag den 1. oktober 1953. Avtalen ble underskrevet av Einar Bragstad for almenningsstyret og Hans Almåsbakk for Lysaker beitelag. Detaljer fra denne og annen avtale omtales senere. Planer med vide perspektiver Den første avtalen av 01.10.53 omfattet ca 130 dekar i et nærmere beskrevet og merket område ved Lavøya. Det var på den tiden ingen veiforbindelse helt frem, og tilgangen ble tilsvarende strevsom når ting skulle fraktes dit. Området ble inngjerdet, og ungdyr ble sluppet på dette allerede sommeren 1954. Så vidt huskes var veien opparbeidet forbi Rognbakken opp mot overgangen til Spjeldmyra. Hit ble det oftest kjørt med traktor og henger, hvoretter dyra ble drevet videre innover til feltet. Den første perioden skaffet man elektrisitet til gjerdet med en bildynamo drevet av vasshjul i en av bekkene; med usikker og variabel effekt. Den første leiekontrakten var forholdsvis enkel, uten å se for seg alle tenkelige situasjoner og problemstillinger. Den tok utgangspunkt i 8 mindre bruk og eiere, som alle nevnes; den beskriver kort formålet som ”felles sommerbeite”, og den beskriver en rett til å få feltet utvidet ”i den utstrekning det er nødvendig”. Det skulle vise seg aktuelt etter kort tid. Vesentlige deler av fremtidsplanen finnes allerede i leiekontrakten, hvor laget får rett til utvist trevirke til et fjøs på ca 100 m2, samt beboelseshus på ca 36 m2, og ellers til gjerder, brensel og reparasjoner. Avtalen skulle gjelde i 49 år fra 1. oktober 1953. Dette siste samsvarer vel med det som ble benyttet i andre sammenhenger. 228

Vi aner her at brukerne så for seg et opplegg for å avlaste hjemmearealene mest mulig, også slik at melkekyr skulle flyttes til feltet og kunne melkes i et felles fjøs som var tiltenkt dette. Tanken var god, men det var nok flere faktorer som etter hvert stoppet denne planen. Vi ser for oss at det ble behov for veiforbindelse og ikke minst elektrisitet. Daglig personale som var tilstede, var neppe helt enkelt, heller. Det ble satt opp en sag for skurlast på stedet, og det ble materialer til det beboelseshuset som nevnes, og som fortsatt står der. Men fjøsbygging ble det aldri. Brukerne høstet gode erfaringer med å flytte alle ungdyra til feltet på sommeren, og kunne dermed høste hjemme med større gevinst i forgrunnlaget. Forutsetningen for å ha dyra der var minst 2 hovedfaktorer: Tilstrekkelig stort areal og tilgang på vann. Allerede 2 år etter første inngåtte leieavtale ble da også ny leieavtale skrevet med en markert utvidelses av feltet. 130 dekar ble utvidet med 200 dekar til 330 dekar. Den nye avtalen er også underskrevet 1. oktober, men denne gang i 1955, 2 år etter den første. Vi merker oss at denne gang var det Johan Holan som skrev under for almenningstyret, Hans Almåsbakk for beitelaget. Interessante detaljer i avtalen fra oktober 1955 De 8 brukerne som er opplistet i første avtale, er utelatt i denne, og man forholder seg mer generelt til ”Beitelaget”. Dette ble i sin tid et visst moment i annen sammenheng. Utvidelsen på 200 dekar beskrives som vesentlig myr “ovenfor veglina Kolberg – Tomtvatnet”. Videre at inngjerding eller andre stengsler må ikke “på noe sted krysse fremtidig veg mellom Kolberg og Tomtvatnet”. Dette viser at vegen på dette tidspunkt ikke var opparbeidet, men var planlagt slik at man snakker om en “vegline”. Det anføres samme forhold vedrørende virke både til hus og annet. Det anføres at laget har rett til å rydde feltet etter hvert i forhold til behov. Overskudd av virke skal selges til inntekt for grunneier. Avtalen klausuleres med at om feltet ligger ubrukt i sammenhengende 5 år, vil “de påstående hus” tilfalle almenningen vederlagsfritt. Den fikk varighet på 49 år fra 1/10-55. Laget var forutseende nok slik at begge avtalene ble tinglyst og bokført hos Sorenskriveren den 26. september 1956. I midten av 90-årene ble dette ganske avgjørende. Beitelaget måtte ha vedtekter Som ved mange tilsvarende ideelle organer (organisasjoner) erfarte man åpenbart at det i mange sammenhenger ikke var tilstrekkelig med idéer og pågangsmot. Med i alt 8 medlemmer ville det være uvanlig om det ikke opp229

sto ulike meninger om driften. Det er dokumentert at de etter tinglysingen i 1956 startet forarbeidet til vedtekter. 2. august 1957 var det et møte med utkast til vedtekter, og de konstituerte seg første gang. Den 7. august i 1958 satt de med ”Normalvedtekter for Beitelag”, som var utarbeidet av ”Sæter- og beiteutvalget i Selskapet for Norges Vel”. Etter dette ble det laget et utkast med i alt 18 §§ som ble lagt frem for Landbrukselskapet, men disse ble ikke godkjent. Nytt utkast med 19 §§ ble senere godkjent og lagt til grunn for driften. Dette var en slags ”standard”, men med mange detaljer, som senere ble vesentlig for tolkninger. Betydningsfull var § 1 som stadfester at ”Lysaker beitelag er et lag med vekslende medlemstall og vekslende kapital”. Hovedformålet fremgår klart i § 2. Meget vesentlig ble § 3 som i klartekst sier: ”Som medlemmer opptas fortrinnsvis småbrukere i Skogn, som skriftlig melder seg til lagets styre og blir godkjent av dette”. Vi merker her at laget opptrer som en selvstendig enhet, uavhengig av selve grunneieren, og var dermed også en selvstendig juridisk enhet. Dette lå også til grunn for at vedtektene aldri ble drøftet med grunneieren. De anså det ikke slik at grunneier skulle formulere og/eller godkjenne vedtektene, men kun forholde seg til laget gjennom de tinglyste leieavtalene. Betingelser for videre drift – nye medlemmer I et møte 24. november 1977 finner vi i møteboka notert at det hadde vært mindre aktivitet, slik at det ikke var dyr på feltet siste 2 årene. Laget ønsket å gjenoppta bruken, bl.a. gjennom å ta opp nye medlemmer som ønsket plass for ungdyr sommerstid. I januar 1978 ble det gjort opptak av 2 nye medlemmer, og senere ved årsmøte i februar 1978 ett tredje medlem fra et bruk som opphavlig var med. Årsmøtet vedtok at dyrkingen skulle planlegges og startes opp så snart som mulig. Allerede 6. juni 1978 hadde laget en nytt møte i forbindelse med opptak av nye medlemmer. Det var almenningen som gjorde seg gjeldende, med en lang betenkning fra almenningsbestyrer, datert 5. mai 1978, som anbefalte at ”almenningstyret ikke skulle godkjenne en slik utvidelse av laget”. Beitelagets styre og medlemmer forholdt seg til vedtektene som var godkjent sentralt, og anså ikke at grunneier kunne ha noen innflytelse på dette. Slik ble det. Plan for dyrking av deler av arealet Det er naturlig å ta utgangspunkt i det som etter hvert ble en konkret plan for dette. Denne er utarbeidet av kommunens landbrukskontor ved Hallvar Hallan og datert 15. juli 1980. Hans utgreiing refereres i sin helhet: 230

“Dette er beitefelt som er godkjent av jorddyrkingsdirektoratet i 1959. Den gang er det planlagt som overflatedyrking. Grøfting og en del overflatearbeide ble den gang utført, men så stoppet arbeidet opp. Laget er nå reorganisert og de ønsker å fulldyrke arealet. Hele feltet laget har kontrakt på er ca. 300 dekar, der storparten kan dyrkes. Feltet må nu delvis oppgrøftes og tilleggsgrøftes, og feltet er utvidet en del. Det er mye stein og stubber på en del av feltet. Middels til vanskelig å opparbeide.” Det ble anført at 52 dekar skulle dyrkes, til en pris på vel 2500 pr. dekar. Det var for lengst kommet vei forbi og rundt Tomtvatnet, slik at området var godt tilgjengelig både fra Kolberg og Markabygda. Det var nok avgjørende for at man la planer om dyrking. Det endelige valg ble arealet nedenfor selve veien og inn til denne. De av oss som var med på dette, som naturlig ”neste generasjon”, kan underskrive på at det aldri ble noen enkel oppgave; store maskiner måtte til, og utallige steinlass ble kjørt vekk. Et omfattende arbeide ble gjennomført med meget stor innsats, ikke minst fra de nye medlemmene. Det var snakk om innsats langt over det gjennomsnittlige. Men vi måtte ha bistand fra et større maskinfirma pga de store steinmassene som dukket opp. Hele området ble slettet til og isådd grasfrø i 1981, utvalgt som korrekt i forhold til de lokale forhold. Det ga meget brukbar vekst året etter, slik at store mengder gras ble tørket på hesjer i 1982. Medlemmene som sto for arbeidet, kjørte dette hjem som fint høy.

231

Den andre høstingssesongen, 1983, ga samme forhold i all hovedsak. Men den 3. sesongen ble svært redusert i mengde, som den gang ble kjørt hjem i rundballer. Årsaken ble påvist gjennom jordprøver som viste bl.a. stor mangel på nitrogen, noe man fikk rikelig av første året etter at myrjorda var bearbeidet. Spesialgjødsel for å rette opp, var kostbar. Etter noen år skulle det vise seg litt vanskelig å opprettholde veksten i det graset som var etablert, og det ble så begrenset vekst at høsting som høy ble uaktuelt. Man var forsiktig med å slippe dyrene til på dette området de første årene, slik at disse gikk på samme tid i den delen av feltet som var inngjerdet naturterreng ovenfor veien. Arealene som ble dyrket, var delt av utløpet av en naturlig etablert bekk, som dermed ble en vesentlig del av dreneringssystemet. Denne kanalen ble avgjørende som vannkilde når man etter hvert lot dyrene beite på kulturmarken. Hele arealet nedenfor veien ble senere innhegnet som egen enhet, og et betydelig antall ungdyr ble sluppet på dette senere. Følger av innslag fra andre rettighetsbrukere Det dyrkede området fikk en uventet form for vinterskade gjennom et par vintre. Den aktuelle del av bygdeallmenningen inngår i det som er definert som reinbeiteområde. Det ble faktisk lastet opp rein i ganske stort antall, f. eks. i Meråker, som deretter ble kjørt i krøtterbiler og sluppet i områdene ved Tomtvatnet til vinterbeite. Reinen fant de dyrkede flatene fine å være på, og hardtråkket snøen i store deler av flatene, slik at denne senere ble til is. Dette førte til betydelig isbrann etter hvert som solen kom høyere. Følgene var nokså omfattende, og det var en åpenbar konflikt i forhold til beitelagets interesser. 232

Det ble gjort overveielser og henvendelser, men de fleste forstår sikkert at dette var en tapt kamp før den egentlig var startet. Vi fikk et lite innblikk i hva som ligger i samenes rettigheter, selv om det var litt uvanlig nettopp her lokalt. Som en anekdote knyttet til dette kan nevnes at jeg som hytteeier på Småhårskallen, den 8. mai i 1994 (95?) gikk meg rett på en jerv nettopp øverst på Småhårskallen. Den lusket bare 50 meter foran meg og Pyreneerhunden, og forsvant i retning Skjøtingen. Uvanlig rovdyr i dette området, og som helt sikkert var der fordi den hadde oppdaget at også reinen var der. Dyrkningsfeltet ble etter hvert nokså desimert, men benyttet til beite. Forutsetningen var at det var tilgang på vann i bekken/kanalen, noe som i visse sammenhenger var vanskelig. Lagets rettigheter mot grunneierens driftshensyn Mange oppfattet dette laget og de avtalene laget hadde, som en uvanlig ordning. Leieavtalene var i sitt utgangspunkt basert på småbrukere i Skogn med allmenningsrett. Det var ingen andre bruksberettigede med tilsvarende ordninger. Det var andre bruksberettigete som fant dette urimelig 20-30-40 år etter at avtalene var inngått. Vi vet ikke hvor grundig de første medlemmene beregnet at dette ville komme, men de ante tilstrekkelig til at de fikk leieavtalene tinglyst og bokført i september 1956. Det ble avgjørende ved flere anledninger. Avtalene speiler de personer som den gang var i ”posisjon”, og de som nødvendigvis overtok rollene mange år senere. Det var et godt forhold mellom Einar Bragstad og idébæreren, Hans Almåsbakk; men det var altså Johan Holan som var ansvarlig i almenningen i 1956. Han forsøkte ikke å stoppe den utvidete avtalen. Men det vil alltid være nye personer som kommer i posisjon, så også i et allmenningsstyre. Naturlig nok hadde de ulike styrene varierende syn på selve avtalen. I 1994 valgte det sittende styret å gjøre noe med forholdet til beitelaget. Det var fortsatt 10 år igjen av den inngåtte leietiden. Møte i mai 1994 I brev av 27. mai 1994 ble beitelaget innkalt til fellesmøte med almenningsstyret. Møtet fant sted 2. juni 1994; problemstillingene var skissert av almenningen i 2 punkter: 1: Beitelagets fremtidsplaner i området 2: Beitelagets rettigheter i hht kontrakt og vedtekter Daværende leder av almenningsstyret fremholdt behovet for skogsdrift i tilliggende områder, dels også i beitelagets område. Driften medførte omfattende transportbehov med store maskiner gjennom det kontrakterte området. 233

Det ble lagt vekt på behovet for og nødvendigheten av slik drift, spesielt relatert til kulturarbeide, grøfting og planting. Lederen mente at det ikke var “tilstrekkelig antall dyr”, med fare for gjenvekst. Grunneieren var kommet til at 100 dekar av det kontrakterte området skulle tas tilbake. Det faktiske forhold på dette tidspunkt var at allmenningen hadde gjennomført drift i vesentlige deler av beitelagets område, dels med store kjøreskader. Driften var gjennomført uten kontakt med Lysaker beitelag. Fra beitelaget ble det redegjort for en rekke detaljer som kunne belyse de historiske og udiskutable fakta. Det forelå en situasjon hvor grunneier allerede hadde forskuttert et opphør eller betydelig justering av utleieavtalen, uten at beitelaget var tatt med på råd. Med fornuften i behold ble det enighet om at dette ikke kunne avgjøres uten at det ble gjennomført en felles befaring. Denne ble fastlagt til og gjennomført 14. juni 1994. Dette ble grunnlaget for at begge parter kunne ha det samme utgangspunkt for den endelige konklusjon. Møte i november 1994 Allmenningsstyret gjennom styreren ønsket et nytt møte 14. november 1994. Beitelaget hadde denne sesongen erfart hva kjøreskadene medførte, også med følger for vanntilførselen i det kultiverte området nedenfor veien, noe som vanskeliggjorde bruken av kulturområdet som beitemark. De kjøreskadde områdene var akutt satt ut av funksjon og kunne heller ikke brukes til beite denne sesongen. Etter befaringen kom man til en brukbar løsning for vanntilførselen, og grunneier sørget for en ganske omfattende opprydding og utbedring av skadene. Lysaker beitelag anså alle forhold forklart tidligere og laget så ikke behov for nye møter, hvilket det heller ikke ble. De faktiske rettigheter som følge av leieavtalene var stadfestet, og laget benyttet arealene til beite av ungdyr de påfølgende årene. I 1994 søkte 2 nye drivere om medlemskap, som ble godkjent og tatt opp i laget. Dette var viktig grunnlag for den videre bruken av arealene som beitemark sommerstid.

234

Den siste 10-årsperioden Denne siste 10-årsperioden ble naturlig nok preget av utviklingen innen primærnæringen. Det ble stadig en viss justering av driftsformer og derfor også behovet for å kunne høste på naturområdene, så som i en skogallmenning. Området ble benyttet etter de tidligere intensjoner for ungdyr det aller meste av denne siste perioden. Alle visste at det aldri ville bli aktuelt å forlenge avtalen, også fordi det var stadig mindre aktuelt for brukenes drift. I november 2004 ble det fra allmenningsbestyrer sendt brev til eierne av de opphavlige eiendommene som i 1953 inngikk avtalen. Det medførte at 2 medlemmer som fortsatt var med i laget, fikk brevet, og at det ble sendt til 6 andre som for lengst var ute av laget. Det ble vist til 49 års varighet for avtalen av 1. oktober 1953, og at man ikke så noen hensikt i å fornye denne. Beitelagets medlemmer var forlengst innforstått med at avtaletiden var over. Men vi måtte for ordens skyld gjøre oppmerksom på at den sist aktuelle avtale var fra 1/10-55; dermed var den faktiske dato for opphør av avtale 1/10-2004. Grunneier la opp til denne oppsigelsen uten noen form for konsekvensanalyse. Beitelaget kunne ikke ta sjanser i forhold til fremtidige krav og ansvar, og leverte en skriftlig betenkning omkring dette. Vi ba om formelle møter og eventuelle befaringer for at alle slike ting skulle avklares i fellesskap; alternativt måtte grunneier formulere en bindende uttalelse hvor leietaker ble fristilt for ethvert fremtidig ansvar/krav. Styret i allmenningen sa seg enig i behovet for en opphørsavtale, og ved St.Hanstider i 2005 ble det gjennomført en felles befaring. Det ble enighet om de oppgaver og tiltak som skulle gjennomføres. Utkast til opphørsavtale skulle utformes av undertegnede. Utkastet var ferdig utformet 22. november 2005, og ble elektronisk oversendt allmenningen ved bestyrer, slik at grunneier kunne korrigere og/eller supplere. Grunneier godkjente avtalen. Allmenningens årsmelding ved årsmøtet 20. april 2006 omtalte at utleieavtalen var avsluttet. Opphørsavtalen er senere underskrevet av begge, grunneier og leietaker. Den 16. juni 2006 kunne beitelaget melde til allmenningsbestyrer at oppryddingen var gjennomført og avsluttet, og at vi ønsket dette påsett og deretter skriftlig bekreftet å være i orden. I brev datert 24. november 2006 bekreftet allmenningsbestyrer at forholdet var befart og funnet i sin orden uten noen form for merknader. Laget ble takket for en god og ryddig prosess.

235

Årsmelding Levanger Historielag 2008 Årsmøtet vart halde tirsdag 4. mars 2008 i Folkets hus. Styret har hatt denne samansetninga: Leiar Ola Indgaard, nestleiar Johannes Vongraven, kasserar Kjell Auran, skrivar Åshild Bjørgum Øwre, redaktør heimeside Nils Olav Krogstad, styremedlemmer Paal Jonas Fostad, Toralf Granaune, Liv Kjønstad og Jon Steinar Munkeby. Styret har hatt 7 møte og behandla 34 saker. Det er forsøkt med cafétreff den 8. og 21. april, men med lite frammøte. Boklager og andre eigedelar er brannforsikra med verdi kr 297 000. Den store saka er videreutvikling av samarbeidet med Levanger bibliotek for å legge til rette for å få fleire med i lokalhistorisk arbeid i biblioteket. Historielaget har gjennom mange år bidratt med i alt over kr 200 000 til innkjøp av mikrofilm, bygdebøker, leseapparat, inventar med meire for å gjere den lokalhistoriske avdelinga brukarvenleg. Vi har i haust gått inn i eit tettare samarbeid, i det vi får bruke den lokalhistoriske avdelinga som arbeidsplass. Arbeidsmøte og mindre arrangement vil finne stad i biblioteket. Det er og eit lite møterom som er meint til bruk for lag og organisasjonar. I 2009 vil vi komme i gang med opne kontordagar til faste dagar óg tider, slik at både medlemmar og andre kan komme innom. Årboka med meir kan óg kjøpast her. Lagerplass for bøker og liknande leiger vi i Hegle Grendehus. I dette nære samarbeidet med biblioteket kan vi bygge opp eit enda betre lokalhistorisk miljø i Levanger. Styret har vori på Halsteinborga på synfaring og for å friske opp historia. Det er gledeleg å sjå kor grønt og reint det var i området etter den siste ryddinga. Noen sauer på beite held all uønska vekst nede. Prosjektet ”Rydd eit kulturminne”: Halsan/Momarka oppvekstsenter søker om støtte til rydding og oppreinsking rundt den store skålgropsteinen ved ”Ståvårn”. Historielaget sammen med Frisk Ungdom 4H tar for seg rydding og å få ordna ny tømmerkasse i ”Nygårdsbrønnen”. Vi har vori representert i seminar og møte i Pilegrimsleden med Paal Jonas Fostad, Pål Kulås og Åshild Bjørgum Øwre. Liv Kjønstad, Kåre H. Almåsbakk og Ola Indgaard var på seminar 4. oktober i Stjørdal om ”innsamling av munnlege kjelder”. På årsmøtet i Nord-Trøndelag møtte Åshild Bjørgum Øwre, Jon Steinar Munkeby og Ola Indgaard. Leiar var med på møte i kommunen om ”delprosjekt kultur” den 5. mai. Elles har vi som vanleg deltatt med stand på brygga under martnasdagar og julemesse. På siste møte, 19. januar, vart det vedtatt å bidra med kr 5000 til Martnaskomiteen for å få forbøndene i Jemtland med hestar til Levanger.

236

Styret har oppnemnt følgjande personer i nemnder: Registreringsnemnda: Leiar Kåre H. Almåsbakk, Hogne Heir, Jon Steinar Munkeby, Marit Svarva Henriksen, Ola Indgaard. Redaksjonsnemnda: Leiar Ola Indgaard, Kåre H. Almåsbakk, Nils Olav Krogstad, Toralf Granaune. Turnemnda: Leiar Paal Jonas Fostad, Hugo Dahle, Jon Steinar Munkeby. Bygdeboknemnda: Leiar Johannes Vongraven, Paul Lein, Sveinung Havik. Varamedlemmer: Pål Kulås, Bjørn Olav Nygård. Dette vart vedtatt i årsmøtet 4. mars 2008: Sak 7: Innkomne forslag. b. Endringer av vedtekter for Levanger bygdeboknemnd. Levanger Bygdeboknemnd skal ha: Tre faste medlemmer med varamedlemmer valde av Levanger Historielag. I tillegg til desse tre faste medlemmene skal lokale historienemnder som er i arbeid ha rett til fast plass i nemnda. Rett til å nytte Levanger bibliotek som ein ressurs i sitt arbeid. Styrene i Historielaget og Bygdeboknemnda må i fellesskap justere vedtektene i samsvar med dette. Godkjent av årsmøtet. Registreringsnemnda Nemnda har hatt tre møte. Materiellet frå ei omfattande kulturminneregistrering på 1990-talet, sett i gang av Einar Weiseth, er gjennomgått med tanke på eit nytt prosjekt. Arild Pettersen har gjort eit omfattande arbeid på oppmoding frå Weiseth, slik at det meste er utforma til elektronisk versjon. Pettersen er kontakta med tanke på at historielaget kan få nyttegjere seg hans erfaringer, og med dette kunne oppnå eit nærare samarbeid mellom kommunen og laget. Det nye prosjektet omfattar registrering av grinder, mjølkkjørarlag, mjølkeruter og sjåførar, mjølkeramper, møteplassar (pinse, jonsok og liknande), vegar, stiar og vegroder. Vi nemner opp grupper i alle skolekretsar til å samle inn opplysningar og bilde som kan gi oss kunnskap om dette. Kommunen skaffar kart, og Hogne Heir skolerer deltakarane. Prosjektet kjem i gang i 2009. Arbeidsgruppa for Levangerelva har lagt ut 13 historiske artiklar om elva på heimesida til historielaget. Vi har fått overlevert notat etter Helge Kolset om Frol Elektrisitetsverk. Desse vert no redigerte. Munkebygruppa har hatt to møte, og hadde den 24. mai open dag med vandring mellom gamle buplassar i grenda. Liv og Jon Steinar Munkeby viste rundt og fortalte om folka som hadde budd her, og om bombene som eit engelsk fly i 1942 måtte kvitte seg med for å halde seg på vengane. Oppmøtet på den opne dagen var stort, og det var varmt og godt vårver. Turkomiteen Komiteen hadde 6 møte i 2008, forutan 2 gruppemøte. Turar: Den 6. mai starta vi med orientering og omvisning i Alstadhaug kyrkje, samt Alvishaugen og Ammestua. Det var sokneprest Oddvar Dahl og Knut O. Torgersen frå Skogn Museumslag som var guidar. Eit tredvetals interesserte og lydhøre personar møtte til arrangementet, som vart avslutta med kaffe i Herrestua. 12. juni tok vi ein dagstur med Brustad Buss via Inderøy til Fosenhalvøya. Vi besøkte handverksbedrifta Tuva Tøv i Statsbygd, og fortsette til Ørlandet, kor vi fekk orientering i Austråtborga og Uthauggarden på Uthaug. På Brekstad åt vi middag på

237

Ørland Fjordhotell, før vi tok ferja over til Valset og returnerte innover fjorden via Lensvik, Geitastrand og Orkanger. Turen vart arrangert i samarbeid med Skogn Pensjonistlag, Skogn Sanitetsforening og Ekne Sanitetsforening. Vi var i alt 39 deltakarar; av desse 9 frå historielaget. Saman med Skogn Pensjonistlag tok vi ein ny dagstur med Brustad Buss den 3. september til Orkla Industrimuseum, med vandring i gruva på Løkken. Bergmannskroa på Løkken stod for kaffeserveringa da vi kom, og seinare for middagen. Frå Løkken reiste vi med Thamshavnbana til Orkanger og Bårdshaug Hotell, før returen. Hildur Indahl trakterte trekkspelet undervegs, og bidro til ekstra god stemning under turen. Vi fekk mange positive tilbakemeldningar frå våre 32 deltakarar. 14. september arrangerte historielaget ei turvandring på Kulturminnedagen, frå Bjøråsen over Langåsdammen og opp til Svartbergstua. Fritz Wahlstrøm var lokal guide, og oppe i hytta stod svartkjelen klar for både vandrarar og andre frammøtte. Dette var tydeleg eit populært tiltak med svært mange deltakarar. 23. september hadde vi ein tur til Falstadsenteret. 8 deltakarar møtte opp til denne presentasjonen. Etter besøket inviterte Marit Svarva Henriksen alle deltakarane heim til seg på kaffe. 20. november hadde vi eit kveldsarrangement med foredrag av Per Anker Johansen. Dette foredraget var sett opp med kort varsel, da det planlagte foredraget med Yngve Halse dagen før måtte avlysast på grunn av sjukdom. Per Anker Johansen fortalte om tida fram til feiringa av 100-årsjubileet for byen Levanger i 1936, og om Paul Okkenhaugs musikk til jubileumskantaten. Berre 7 tilhøyrarar hadde funne vegen til Levanger bibliotek på denne snøfylte og vindfulle kvelden. 4. desember hadde vi eit nytt kveldsarrangement. Øystein Walberg fortalde om Verdalsraset 19. mai i 1893. Heile 30 personar møtte fram på Levanger rådhus og hørte den interessante, men dystre historia. Heile 55 millionar kubikkmeter leire rasa ut i løpet av ein time, og til saman 116 personar mista livet under den dramatiske hendinga. Årboka Skriftstyret har sidan 2002 vori Sidsel Wohlen, Solveig Otlo, Sveinung Havik, Pål Kulås og Asbjørn Tingstad. Dei arbeider svært godt saman, og lager kvart år ei kvalitetsbok som vi bør være stolte av. Presentasjonsmøte for Årbok 2008 var den 3. november, med over 30 deltakarar. Salsnemnda med Pål Kulås, Jon Steinar Munkeby og Kjell Auran har fått med fleire grendekontaktar som gjer at det er selt fleire årbøker enn nokon gong før. Alle grunnskolane i kommunen har i mange år fått gratis bok. I nokre årgangar er det litt for mange uselde bøker. Derfor ga vi bort to klassesett til alle skolane, om lag 500 bøker. Vi bytter også bøker med andre historielag, og dei vert plasserte i Levanger bibliotek. Heimesida Heimesida til Levanger Historielag er oppdatert og fornya. Referat frå styremøte vert lagt ut, og 13 artiklar om Levangerelva som prosjekt er lagte ut. Det kjem fleire etter kvart som vi får dei ferdige.

238

Medlemsbladet Medlemsbladet er gitt ut med vår- og haustnummer som hefte med 8 sider. Nokre hefte vert lagte ut i biblioteket og i rådhuset. Medlemmar Per 19. januar 2008 er det 207 medlemmar, og 12 nye har meldt seg inn det siste året. Fødselsår er lagt inn for alle. Ei fordeling etter fødselsår viser dette: 1910 – 1920: 5 personar. 1920 – 1930: 28 personar. 1930 – 1940: 70 personar. 1940 – 1950: 75 personar. 1950 – 1960: 40 personar. 1960 og seinare: 9 personar. Medlemmene består av 85 kvinner og 132 menn. Om oss Ingen i laget har noka form for honorar bortsett frå årbøker til forfattarar, skriftstyre, grendekontaktar, styret og leiarane i nemndene i historielaget. Mange er med og gjer laget vårt synleg i lokalsamfunnet. Vi har forfattarar og andre bidragsytarar til årboka, turnemnda som ordnar i stand turar og møte, dei som fer rundt i grendene og sel bøker, dei som står på stand på Brygga, tillitsvalde i styre og nemnder, revisorar, og redaktør for heimesida. Og vi er glade for at så mange møter fram på arrangementa våre. Vi har god grunn til å takka alle som på ymse vis bidrar med stor ueigennyttig innsats for å halde så mange aktivitetar i gang. Styret

Nye lokaler i Levanger bibliotek. Jon Steinar leiter i kjeldene.

239

Samling av lokallitteratur Almåsbakk, Kåre Harald: Lysaker beitelag. Fra idé i 1947 til realitet i 1953/55 til 2004 Levanger, 2008 Armfelt I og II. Avisklipp i ringpermer samlet av Arne Sivertsen Levanger u.å. Fortidens farger/Colors of the past. Trefargefoto-pionerene Harald Renbjør og S. M. Prokudin-Gorsky Levanger, 2009 Haugan, Einar: Okkenhaug-grenda. Gårdshistorikk Levanger, 2009 Innherred Samkommune: Kommuneplanens samfunnsdel Levanger, 2008 Johansen, Annar: Levanger: – en markedsplass i over 1000 år Levanger, 2009 Jubileumsåret 1936. Jubileumsutstillingen, Levangerkantaten og Paul Okkenhaug Levanger, 2008 Koren, Kristian: Anton Sophus Bachke. Træk af hans liv og virksomhed Kristiania, 1896 Langås, Arne: Falstadsenterets gjenstandssamling. Utvikling 1983-2008 Trondheim, 2008 Levanger Historielags årbok 2008 Levanger, 2008 Levanger Musikkforening stiftet 1892 Levanger, 1962 Levanger Musikkforening 80 år 1892 – 1972 Frosta, 1972 Levanger skolemusikkkorps stiftet 16-3-1956 Levanger, 1963 Den norsk-svenske slekten Falstad – Fahlstad samt etterkommer på kvinnesiden fra 1700-1948 Moss, 1948 (?) Over-Rein, Karl: Slekten Over-Rein Oslo, 2005 Reitan, Jon: Falstad. Nazileir og landssvikfengsel Trondheim, 2008 Rudjord, N.: Indberetning om de avsluttende utgravninnger av Munkeby Klosterkirkes ruiner 1910 Levanger, 2008 Aas, Eyvind: Historien om Ytterøya Trondheim, 2009

Levanger Bibliotek Lokalavdelinga Tlf.: 74 05 29 00 – Faks.: 74 05 29 09 – E-post.: biblioteket@levanger.kommune.no http://www.levanger.folkebibl.no/lokalhistorie.htm

240