Levanger historielag - Årbok 2008

ÅRBOK 2008 LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyre: Sidsel Wohlen Sveinung Havik Pål Kulås Solveig Otlo Asbjørn Tingstad

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2008

Forside: Innherredsferja II. Tegning av Solveig Otlo.

ISSN 0803-1975

Forord Skriftstyret vil gjerne minnes Jakob Aune, som døde tidligere i år. Han var en av årbokas trofaste bidragsytere, særlig etter at han ble pensjonist. Artiklene hans inneholdt ofte egne minner om hans forlengst avdøde naboer i Halsangrenda; hverdagsmennesker og slitere fra små kår; arbeidsomme og nøysomme. En slik artikkel leverte han også til årets bok.

Mange innbyggere i Levanger vil også huske Jakob Aune som lærer på Hegle, Røstad og Halsan skoler. En lun og varm pedagog, med stor fortellerglede.

Vi vil savne ham. Årets bok skiller seg vel ikke nevneverdig ut fra rekken av årbøker de siste årene. Det måtte da være at tilfeldighetene har ført til at vi har flere lange artikler i år enn foregående utgaver. Så får de som liker litt mer omfattende stoff, hygge seg med å fordype seg i disse. Og så håper vi at andre, som helst vil ha flest korte manus, likevel finner nok å glede seg over.

Mangfoldet finnes i alle fall - fra seriøse minner om kirkestrid og storbranner, forlis og drukning, via dagbøker fra fjerne himmelstrøk, historier om skole, vannverk og næringsvirksomhet, og til juleleker, karikaturer, flyturer og finurlige avisnotiser. Vi vil også tro at artikkelen om hoppbakkene i Levanger vil vekke mange minner.

Skriftstyret har startet en ny "serie" i år med tittelen "Fra fotoarkivet". Med moderne fototeknikk kan bl.a. små amatørbilder blåses opp til sylskarpe godbiter, som fortjener en helside og en liten tekst. Disse vil leserne finne spredt utover i boka. For senere årbøker: Kontakt oss gjerne om dere har bilder som kanskje kan ha allmenn interesse.

Gledelig nok ser vi at noen fra yngre generasjoner leverer manus til boka.

Det er på tide at vi får en solid ettervekst i forfatterstallen i tillegg til de gode og trofaste medspillerene vi allerede har. Takk til dem alle!

Skriftstyret

4

Innhold Andreas Lunnan Ketil Vidar Iversen Frits Wahlstrøm Frits Wahlstrøm Agathe Wibe Jakob Aune August Grav

Hoppbakkene i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . .side Ingen Wirkola akkurat . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Den solide bedriften på Havna . . . . . . . . . . . .side Tegneren Karl Arne Sandnes . . . . . . . . . . . . . .side Kantate for Levanger by . . . . . . . . . . . . . . . . .side Han Aksel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Kyrkjestriden på Ytterøy på slutten av 1800-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Rune Langfjæran 50 år med Innherredsferja A/S . . . . . . . . . . . .side "Amtstina" "Et frækt overfald med røveri i byens gader" .side Knut Krogstad Levangselva - ei sørgeleg hending frå 1895 . .side Eivind Voldseth Et forlis under første verdenskrig . . . . . . . . . .side Arne Røstad Småflytur over Innherred i 1983 . . . . . . . . . . .side Birgith Fjørkenstad Betraktninger omkring ei gammel kokebok . .side Knut Vodal Andreas Vodahls dagbok fra 1914 . . . . . . . . . .side Sveinung Havik Levanger Buekorps - uniformerte gutter med fane, tregevær og trommer . . . . . . . . . . . . . . .side Odd M. Tingstad Levanger i verdenslitteraturen . . . . . . . . . . . . .side Åshild Wesche Selmer Karen Oline Bjerken - bondekone med lederegenskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Sigrun Okkenhaug Juleleikar og andre inne- og uteleiker . . . . . . .side Terje Carlsen Da Spanskesyken herjet i Skogn . . . . . . . . . . .side Toralf Granaune Helseheimen som skulle bygges i Børsåsen . .side Nina Kolstad, Johan Austeen og Jon-Otto Leifseth Turistforeningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Jørann Tingstad Finne skole - et viktig holdepunkt i et grendesamfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Emil Mård Vaadal Eliasson Bruene i Levanger by. Del 1: Brusvebrua . . . .side Erling Furunes Gamle kontrakter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side

7 23 25 35 48 54 57 68 85 89 93 97 102 110 123 137 141 151 155 159 165 173 189 199

5

Bjørnhild Bremer og Pål Kulås To store branner i Markabygda . . . . . . . . . . . .side Guri Marjane Sivertsen Haugan Magnhild Okkenhaug (1908-2008) . . . . . . . . .side Per Anker Johansen En dramatisk svømmetur på Lopphavet . . . . .side Jarle Kregnes Levanger Vannverk gjennom tidene . . . . . . . .side Sidsel Wohlen "Oppvisninger i huslig økonomi" . . . . . . . . . .side Levanger Historielag Årsmelding 2007 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . . .side Medarbeiderliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side

6

205 211 219 225 234 238 239 240

Andreas Lunnan:

Hoppbakkene i Levanger Gjennom det siste drøye sekel har godt og vel hundre hoppbakker fristet unge levangsbygger til vinterlige svev. Ikke alle arenaer har framstått like attraktive og fullkomne i formen, men de har invitert til skileik, sosial trivsel – og automatisk fysisk fostring. Pluss spredte beinbrudd. Og hjernerystelser. For ikke å snakke om skibrekk. Men slikt er omkostninger som ikke er til å komme unna…

I 2008 er bare ett eneste hoppanlegg i stabil bruk: Torsbustaden med sine fem bakker av forskjellig størrelse. Et fåtall andre bakker prepareres ved høve, hvis snøen kommer og det finnes folk i nærheten som orker å gripe i en spade og måke opp et hopp. Ellers er hoppaktiviteten i Levanger historie. Til og med en ganske godt skjult historie, etter som de aller fleste skibakkene for lengst er gjengrodd og usynliggjort. Noen få bakketraséer finnes rett nok på beitemark der kratt og lauvskog ennå ikke har fått fotfeste. Her kan det være mulig å opparbeide en liten arena. Vel å merke hvis noen orker å gjøre det. Kanskje finnes det ingen som å bryr seg om å hoppe, heller? Men alle de hundre Levangerbakkene kan smykke seg med at de i sin tid har utført sin misjon: Vært til glede og adspredelse for tusenvis av sprelske ungdommer som så seg råd for en forlokkende luftferd.

Et kjapt tilbakeblikk på skibakkehistorien i Levanger forteller oss at det var ganske jevnt fordelt med hoppbakker i de forskjellige bygdelagene. Topografien la grunnlag for ymse praktiske løsninger, uten nevneverdig krav til utbygging, mens det andre steder ble investert i snekring av fartsbruer og diverse kosmetiske forbedringer av tilløp og unnarenn.

Prepareringen var det stort sett utøverne som besørget. Ved store snøfall kunne dette bli nokså tidkrevende, og det var kanskje ikke så mye krefter igjen i kroppen når bakken endelig var hoppklar. Men heldigvis var som regel ikke stilkarakterer avgjørende ved slike anledninger.

Behandlingen av øvrige praktiske problemer kunne her og der medføre en del hodebry. Ikke alle grunneiere var glade for at ynglingene fjernet deler av gjerdene i utmarka, ved siden av å rydde traséene for trær og buskas. Men som regel lot saken seg ordne i minnelighet. Praktiske vansker oppstod gjerne der

7

hopperne før, under eller etter luftferden måtte krysse veg. Det fortelles om utsetting av vaktpost for å varsle om kryssende trafikk…!

Hoppbakken synes å ha vært en svært så samlende ungdomsarena på våre kanter. Ved mange skoler fantes det en skråning der det var mulig å lufte seg for den som måtte føle for den slags i friminuttet. De fleste av guttene slengte seg utfor, om ikke annet enn av sosiale grunner. Det var jo grenser for hvor pysete man kunne være. Og så var det jo jenter i bakken. Noen av dem var forresten dristige nok til å prøve hoppet.

De beste utøverne var allerede på 1880-tallet ivrige etter å konkurrere.

Antall hopprenn varierte nok i stor grad etter snøforholdene – det kunne være litt ymse med vinternedbøren også i de såkalte gamle, gode. Men avisene forteller om skoleskirenn, klubbrenn, bygdarenn og kretsrenn. Særlig populær var hoppsporten på 1950/60-tallet. Da var det ikke uvanlig med deltakerlister med opp mot 300 navn i guttebakkene. Som for eksempel Binabakken på Ronglan, Reinåsbakken i Åsen, Kloa i Markabygda, Fabritius i Frol, Torsbustaden i Skogn – og Støpshaugen på Nesset. Men så dabbet det av. Hoppski falt ut av utstyrslista. Skole fem dager i uka var ikke lett å kombinere med hopping i den Morten Molden var en av dem som drev med hopmørke årstid, innendørs- ping og deltok over alt i mange år. idretten rev til seg utøverne, voksende krav til bakkestandard og lysforhold begrenset fasilitetene, og – utstyret måtte være i orden. Her nyttet det ikke å stille med turski lenger….

I dag er det stort sett bare bakkenavnene som eksisterer – hos dem som har levd lengst. Noen steder kan man ennå finne de sørgelige rester etter et stillas, 8

et hopp – kanskje også en utgammel klopp over elva som rant over sletta. Og langt inne i kråskapet i stua ligger det kanskje en 60-grams teskje med bilde av en hoppski inngravert på skaftet. Bestefar hadde visst fullklaff under et klubbrenn på 1930-tallet…..

Fra 1866…

Ifølge arkivene i Skogn IL foregikk det første store skirenn i Innherred ved Skjefte i Steinkjer i midten av mars i 1866. Det var et samarbeid mellom skytterlagene i Sparbu og Skogn, og ifølge referat i Oslo-avisa Morgenbladet den 19. mars var det en handelsfullmektig ved navn Halvorsen fra Trondheim som vant. Konkurransen strakk seg over ca. 400 alen med unnabakke der flere hopp sannsynligvis var innlagt. Årene etter ble det holdt premieskirenn i Skogn, det første som er beskrevet skjedde i en passelig bratt og lang bakke ved MellomEggen i 1875. Start og mål var lagt til toppen av bakken. Først måtte deltakerne kjøre fortest mulig nedover, der det var innlagt både kunstige og naturlige hopp, delvis ganske høye sådanne. Vel nede på flata gjaldt det å ta seg snarest mulig opp til toppen der klokka gikk… Skytterlaget arrangerte.

Hinderhoppene kunne være opp til tre meter høye, og stod gjerne i en tverrbakke 8-10 meter fra flata. Det er grunn til å tro at svevene her stort sett hadde stor underholdningsverdi.

Det første ordinære hopprenn i Levanger-området skal ha skjedd i mars 1891, der ble det konkurrert om en pokal oppsatt av kong Oscar II. Dette var første gang det ble hoppet uten stav, og datidens Wirkola – Gustav Bye fra Trondheim – strakk seg til eventyrlige 33 meter.

Dessverre vites ikke hvilken bakke det ble konkurrert i, men skal vi tro de fakta som foreligger gjennom internasjonale statistikker, måtte Byes hopp ha vært verdens lengste, i sin tid. Samme mann er nemlig registrert med V-rekord på 30 meter i Blyberget i Trondheim året før. Først i 1900 kom verdensrekorden på 33,5 meter, da ved Olaf Tandberg i Solbergbakken i Bærum. Kanskje er meter forvekslet med alen i statistikkene? Lange svev – i forhold til utstyret - var det i alle fall.

Første hoppbakke ved Levanger sentrum ble etablert i skråningene ned fra Geite, der det første registrerte renn ble holdt i 1892. Årene etterpå samlet ungdommen seg ofte ved Rypkleppen i Skjøtingen, angivelig på grunn av snømangel i bygda. Det var skilaget SVERRE og Levanger landsogn skilauparlag (forløperen til Frol IL) som tok seg av arrangementene.

De store bakkene Ved hundreårsskiftet tok løytnant Fabritius fatt i skisporten i Levanger, og fikk en skiarena oppkalt etter seg, Fabritiusbakken. Også Ulvebakken, som lå ved plassen Klivlebakken, ble aktivt benyttet ved disse tider. Hver vinter ble 9

10

Tingstadbakken.

det arrangert mange renn, delvis med stort publikumsframmøte. Diskusjonen om stil og lengde dukket opp, og det ble fra sentralt hold poengtert at løperne burde legge mer vekt på en ”smuk holdning og korrekt skiføring end paa lange hop”. En av datidens dyktigste skiløpere, doktor Cato Aall, skrev i det svenske skiforbundets årbok at hopplengden rett nok har sin betydning, etter som den ”ægger løberen til djervhed og mod, men lange hop maa ikke efterstræbes paa bekostning av sikkerhed og stilfuldhed. Hoppe langt kan den største klodrian av en skiløber, naar han blot har gode ski”, fastslo veteranen Aall.

Det var stor interesse for skisport i Levanger ut over i det nye hundreåret, og det fortelles om mange renn hver vinter. I Gjemblebakken på Nesset ble det bygd stillas i 1909, i 1911 arrangertes stiftsrenn i Bjørklundbakken (ved Lian/Rolien i Frol) med deltakere fra Orkdal i sør til Beitstad i nord. Femti hoppere, lengste stående hopp 31 meter. Dessuten 2-3 skibrekk, står det i referatene.

Ertsåsbakken kom i 1912 – der ble det hoppet bortimot 40 meter etter flytting østover på eiendommen. Tingstadbakken ble åpnet med landsrenn 22. februar 1931, i nærvær av ca. 1.500 tilskuere. Tannlege Bjarne Tangerud var første hopper, og landet på 35 meter. Senere på vinteren satte John Saur bakkerekord med 49 meter. I 1948 ble det bygget fartsbru, Tor Kaspersen senior

Bjarne Tangerud i Tingstadbakken 1931.

11

falt på 51,5 meter i 1951, og i januar 1963 satte Torgeir Brandtzæg endelig bakkerekord med 53 meter.

I Skogn ble Torsbustaden tatt i bruk i mars i 1921 – Karl Aune hoppet lengst med sine 28 meter.

Det var særdeles vanskelige snøforhold, ved siden av at bakkeprofilen med svært bratt unnarenn og tverr ”dolp” satte løperne på alvorlige prøver. Nordre Trondhjems Amtstidende forteller at en av løperne ”kom ned på 8-meteren, men sprat op og fik et nyt nedslag på 23-meteren.”

I 1924 hoppet Arnulf Vestrum og Bjarne Røstad 36,5 under Grønnrennet, i 1948 måtte Per Kjønstad overende etter nedslag på 49 meter. I 1963 satte ”friskusen Per Kjønstad er kanskje den som har jobbet fra Ogndal”, Torgeir Brandtzæg mest til fordel for hoppsporten i Levanger. bakkerekord, også her med 53 For denne innsatsen fikk han Levanger meter. Noen år senere falt Toralf kommunes kulturpris i 2001. På bildet holEngan på 53,5 meter. I 1966 kom der han fram noen eksemplarer av en typisk den norske hoppeliten på besøk, hopp-premie fra gamle dager, nemlig sølvsammen med et publikum på ca. skeia.

2.000. Bjørn Wirkola vant.

Senere er anlegget i Torsbustaden bygget ut til i dag å omfatte fem forskjellige bakker av ymse størrelse. Av de hundre bakkene som omtales i denne artikkelen er det i dag faktisk bare Torsbustaden som holder mål for offisielle hoppkonkurranser innenfor Levangers grenser.

Røstadvikbakken like sør for Hoklingen i Åsen var den største av bakkene i distriktet. Bakkerekorden skal lyde på 64 meter, og det var leksværingen Øyvind Hovstein som noterte seg for den, under KM i 1954. Røstadvika ble bygd tidlig på 1930-tallet, og ble mye brukt i regional sammenheng. Blant annet snakkes det om et storrenn rundt 1950 da flere kjente hoppere med Arnfinn Bergmann i spissen var å finne på startlista. Fra naturens side bød denne bakken på et svært langt unnarenn, men på grunn av for dårlig tilløp, var det umulig å få stor nok fart til å tøye seg så langt som bakken var god for. Det ble hoppet her til ca. 1960. I dag skal man være godt lokalkjent for å peke ut bakketraséen.

12

Det samme gjelder for de fleste fordums hoppbakker i Levanger.

Gjengroingen har endret kulturlandskapet, dyrking og arealdisponering til boligformål har slettet de gamle skispor.

Under innsamlingen av fakta omkring hoppbakkene i Levanger er det fortalt om mye dramatikk. Prepareringen kunne det rimeligvis vært så som så med – iveren etter å ”komme på lufta” var større enn arbeidslysten med tråkking og spadesvinging, og dermed kunne landingene by på uoverkommelige problemer. Vi samler inntrykkene i en kommentar fra stevnets lege, distriktslege Andreas Berg Nilsen, etter et hopprenn i Volbakken ved Tømmerås i Åsen i 1930-årene, der bare ett eneste stående hopp ble levert: – Dette gikk jo bra!

Det ble jo ikke over hundre prosent fall…!!

Bakkene som lever i Levangsbyggens minne Registreringen av hoppbakker i Levanger er gjort ut fra opplysninger som er innsendt på bakgrunn av oppfordringer gjennom Levanger-Avisa. En del av bakkenes aktive funksjonsperiode ligger såpass langt tilbake i tid, at ingen nålevende personer har sett dem i bruk. Lista kan ikke leses som om den var et vitenskapelig dokument – det tas forbehold når det gjelder en del detaljer i beskrivelsene. Det foreligger nemlig svært lite skriftlig materiale på dette området. Våre hjemmelsmenn har stort sett gått tilbake på ”husken”, med alle de farer for manglende presisjon som dette innebærer. Noen bakker ble kanskje så lite brukt at de ikke burde vært nevnt i det hele tatt.

Enkelte bakker hadde flere navn – det er derfor mulig at samme bakke er omtalt flere ganger på lista. Mange bakker er trolig ikke blitt med, da de ikke er nevnt av dem som har henvendt seg med opplysninger. For en del av bakkene er det antydet størrelse, ut fra de lengste svevene våre bidragsytere mener å huske.

Her er oversikten, ordnet bygdevis: MARKABYGDA: Almlibakken – ved Almlitjønna Jensenbakken – ved Haugen. Arena for bl.a. kretsrenn. Fartsbru. Ca. 20 meter.

Johannesbakken ved Stormoan. Mye brukt bakke. Arnfinn Friberg har bakkerekorden på 24 meter.

Kloa – ”hovedbakken” i Markabygda, lå der det er boligfelt i dag. Bygd på 1930-tallet, og senere forbedret bl.a. ved støtte fra tippemidler. Svært mye brukt til kretsrenn, bl.a. markerte Torgeir Brandtzæg seg som guttehopper her først i 1950-årene. Bakkerekorden på 34 meter har Sveinung Aarnseth.

13

Nordengetbakken i Markabygda på slutten av 1930-tallet.

Foto: Adolf Jensen

Maritbakken – liten bakke ved Myrskogen, John Sandberg hadde bakkerekorden på 25 meter.

Movassbakken – også kalt Berghalla. Ved Movatnet. I bruk til først på 1980tallet.

Nordengetbakken – ved Friberg. Anlagt på 1930-tallet. Usedvanlig bratt unnarenn.

Persløkka – ved Nyborg. Bygd av unggutter i løpet av ei julehelg tidlig på 1950-tallet. Naturlig trasé, med bratt og vanskelig ovarenn. Brukt i en tiårsperiode. Maks. hopplengde på ca. 27 meter.

Skogabakken – i nærheten av Venset, mellom Synnestjønna og Vensettjønna.

Fartsbru, ca. 30 meter. Anlagt av arbeideridrettslaget HAUK siste halvdel av 1930-åra. Ikke i bruk etter krigen.

RONGLAN: Binabakken – like ved jernbaneundergangen sør for Ronglan stasjon. Svært mye brukt. Mange renn med stor deltakelse. Blant andre skal både Bjørn Wirkola og Torgeir Brandtzæg ha deltatt der. Vel 30 meter.

Bulibakken – ved Bulia. Brukt bl.a. ved skjoldrenn for Tuv og Ekne skoler.

Holtesbakken – i Holtesreina. 30-35 meter. Mye brukt i mellomkrigsåra.

Høybubakken - ved Gotaas. 20-25 meter. Skoleskirenn. Brukt opp mot 1970-åra.

14

Kongsdalsbakken – ved Nerenget. Ca. 25 meter.

Leirabakken – mellom Leira og Veie lille (Litjenget), ved dagens E6-trasé mellom Ronglan og Skogn. Ca. 25 meter. Skoleskirenn.

Rugsvekollen – bygd av Ronglan IL på 1960-tallet. K-punkt på 48 meter.

Mye brukt fram mot 1980-tallet, da stillaset ble ubrukelig. Bakkerekord: Hroar Stjernen 54 meter. Det ble også bygd en 20-metersbakke der.

Tuvsreina – ved Tuvsgården, der E6 nå er lagt. 15-20 meter.

Våttåkollen – bygd på 1940-tallet. Ofte brukt til kretsrenn. Arnfinn Granli fra Nessegutten hadde bakkerekorden på 39,5 meter.

LEVANGER: Fabritius – svært mye brukt arena nedenfor Geite, oppkalt etter løytnant Fabritius. Stillas, flomlys allerede i 1940. Nytt lysanlegg i 1947. Bakkerekorden hadde Tor Kaspersen senior med 36,5 meter. To mindre bakker i samme lia. I bruk fram til området ble lagt ut til boligtomter og leikeplass.

Kirkhaugen – flere bakker av ymse størrelse like ved Røstad off. skole.

Fartsbru. Ca. 15 meter.

Klivlebakken – gammelt anlegg i Ulve-området. Svært mye brukt, ikke minst rundt hundreårsskiftet. En telefonlinje på tvers av unnarennet var et faremoment… Vanskelig profil – i et renn i februar 1907 klarte ingen å levere stående hopp i begge omgangene. Senere ble bakken utbygd for å tåle hopp opp mot 25 meter. Ut av bruk da Fabritiusbakken kom i stand.

Lersetbakken.

Skivebakken – ”leikebakke” i elveskråningen ved Dalhaugen mellom Halsan og Levanger sentrum.

Støpshaugen – anlagt 1958 ved stor dugnadsinnsats og offentlige tilskudd.

Mye brukt en kort periode. Over 250 deltakere i distriktsrenn februar 1958.

Bakkerekorden hadde Knut Steneng med 34 meter. Mindre bakke ved siden av.

Brukt fram til 1970.

Torvetbakken – trolig den minste i dette registeret, skråningen langs paviljongen mellom Kirkegata og Torvet med hopplengder på 2-3 meter. Svært mye brukt av de aller yngste i sin tid. De tøffeste krysset Kirkegata med hektisk stavbruk for å oppnå størst mulig tilløpsfart. Dramatikkrekord oppnådde Morten Lund som på samme dag brakk to ski ved å kjøre inn i samme bilhjul på torvet….

NESSET: Bambergen – ved nåværende Bamberg arbeidskirke. 15-20 meter. Anlagt på 1950-tallet, mye brukt en drøy tiårsperiode.

Bergvinsbakken (ODIN-kollen) – stillas. 20-25 meter. Anlagt etter krigen.

Odin Vist ildsjel bak bygginga. Brukt i en tiårsperiode.

15

Gjemblesfjellet – bygd av IL Sverre i 1908. Stillas. Store renn, bl.a. stiftsrenn 1911 og 1913, brukt inn i 1960-tallet.

Hallemen (Ørsleiebakken) – vis-a-vis Breidablikktunet. 24-25 meter. Utlagt til boligtomter rundt 1960.

Kinnbakken (Henningbakken) – i Støpslia, bakkesletta der Prix-butikken ligger i dag. Ca. 20 meter.

Knutarkollen – Kjønstadmarka. Brukt kort periode fra slutten av 1950-tallet.

Nordbakkan – ved Vist/Nordbergvinan. To bakker i bredd. Svært mye benyttet under krigen. Litj-nordan (15-20 meter) og Stor-nordan ca. 25-30 meter.

Bygdevegen kryssa sletta på storbakken.

Pipen – ved Pipstuggu, kleiva ned mot Nesheim skole, 12-15 meter.

Segtnanbakken – mot nåværende Gjemble skole, arr. bl.a. skoleskirenn, 1215 meter, lite brukt.

Kjeldereina/Veskebakken – fra Kleivstua og ned til Veske-gården. 15-20 meter, brukt til skoleskirenn.

SKOGN: Arnstadbakken – på Byahaugan. Mye benyttet fra 1930-årene og utpå 1960tallet. Ca. 20 m.

Bergshalla – ved Gryte/Bergsmo. Stillas på 1970-tallet. Forsøk med primitivt flomlys med billykter og strøm fra bilbatteri. Ca. 23 meter. Ikke i bruk de senere årene.

Brennesbakken – ved Brenne, 20-25 meter. I delvis bruk til midten av 1960åra.

Finnkollen – ved Hojemstjønna, ca. 25 m, skolebakken i Finne-kretsen, anlagt på 1950-tallet, mye brukt en tjueårsperiode.

Fostadbakken – ved Skille, ca. 25 meter, fram til 1970-åra.

Holbergsbakken – flere bakketraséer på sørvestsida av Holåsen ned mot Holbe’ran.

Holkollen – nordøstsia av Holåsen, ned mot boligområdet. Bygd på 1940tallet, mye brukt til opp mot 1970. Vel 30 meter. – En av de tøffeste bakkene jeg opplevde som guttehopper, forteller Torgeir Brandtzæg. – Unnarennet var så bratt, og vi snakket om denne bakken hver gang vi reiste med toget forbi Skogn. Traséen muliggjør hopping i mindre målestokk også i dag.

Korphalla – sørøst for Holan østre. Bakken anlagt ca. 1908. Brukt fram til andre verdenskrig.

Lynanbakken – i halla mot Lello.

Marykollen – på sørøstsida av Holåsen, ved Moslett. Brukt på 1930-tallet.

12-18 meter. Oppkalt etter Mary Berg som åpna bakken.

Mønsterhaugbakken – sør for ovennevnte bakke. Her ble hoppa siden 1906 16

Torsbustaden.

Foto: Roger M. Svendsen, LA

og fram til 1950-tallet. Mye brukt, også ved konkurranser. Vanskelig, svingete ovarenn som gikk gjennom ei gjerdegrind. Svært bratt unnarenn. Sørvendt – opp til 30-meters hopp.

Olabakken – oppkalt etter Ola Rennan, mellom Høyslo og Rennan. Johannes Leinsvang lengst med 28 meter, bakken i bruk til ca. 1970.

Rypkleppen – område på vest-Skjøtingen der det ble laget bakker under snøfattige vintre på slutten av 1890-tallet.

Sandbergsbakken – mye brukt bakke i Sandbergshaugen. Stillas – ca. 25 meter, flomlys. Brukt fram til de første 1980-årene.

Stavloberget – i trøa ned mot Vestgård, 17-18 meter. Brukt til midten av 1950-tallet.

Synnesbakken – trolig den eldste bakken som er registrert i Skogn. Ved Purkaunet ved Finneselva. Brukt bl.a. ved skoleskirenn. Ca. 25 meter. Nedlagt da Finnkollen ble anlagt.

Torsbustaden – Skogn idrettslags hovedbakke fra 1921. Hoppet på gammelbakken var bygd over en tømmerveg. Anlegget stadig utbygd. Omfatter i dag fem bakker, med K-punkt på henholdsvis 10, 17, 25, 45 og 63 meter. Er eneste permanente hoppanlegg i Levanger kommune, og holdes vedlike av ildsjeler i Skogn IL med veteranene Per Kjønstad, Jan Skevik, Trond Hustad og Arne Flovik i spissen. Lengste hopp i gammelbakken: Torgeir Brandtzæg 53 17

meter i 1963. K-43-bakken ble forbedret i 1982, bl.a. med stålkonstruksjoner fra den nedlagte bakken i Staupshaugen. I 1988/89 ble storbakken utbygd.

Roar Berget, Leksvik, er innehaver av bakkerekorden med 71,5 meter, mens Tor Magne Johansen fra Alta har hoppet lengst i den nest største bakken, 49,5 meter. Torsbustaden har status som hoppsenter for regionen.

Tårndalsbakken – ved Jordal, sørøst for Nossum. Anlagt av en guttegjeng i området i slutten av 1950-tallet. De sørget selv for hogging og planering av traséen, og bygde en bakke som ble benyttet gjennom en liten tiårsperiode. Ca. 40 meter. Planer om en annen og større bakke 3-400 meter lenger sør ble aldri iverksatt. ÅSEN: Dullumsbakken – sørøst for Dullum, ca. 25 meter. Svært bratt unnarenn.

Anlagt rundt 1960.

Fossumbakken/Reitbakken – i Fossing-trøa, ca. 20 meter.

Følkesbakken – ved Følkes-gårdene, ca. 25 meter. Ofte brukt i konkurranse.

Tilløp gjennom bergkløft, bekk på tvers av sletta.

Gautskalet – ved Litj-Husby.

Grennebakken – ved revgården ved Midti-Grenni, 12-15 meter.

Jålåtrøa – ved Fossingan.

Krikja – sør for Ner-Følke, ca. 10 meter.

Ragnarbakken – like nord for Reithaug skole, bygd av Ragnar Husby ca.

1951. Åpningsrenn i lys fra petromaxer. Kunstig oppbygd kul, hovedsakelig av halm. Lite brukt.

Reinåsbakken – mye brukt bakke m/stillas, like i nærheten av Solhaug skole.

35-40 meter. Flere kretsrenn arrangert der.

Reitbakken – i Fossingtrøa, nord for gammelmeieriet, ca. 20 meter.

Røsdalsbakken – i Røsdalen, ca. 15 meter, brukt bl.a. ved skoleskirenn.

Røstadvika – i sin tid største bakken i Levanger, bakkerekord ved Øyv.

Hovstein fra Leksvik på 64 meter ved KM i 1955. Mindre bakke på ca. 35 meter. Arnfinn Bergmann deltok i renn i Røstadvika ca. 1950.

Sakshaugbakken – i skråningen opp fra Taura, oppom Åsenfjord Samvirkelag. Bygd av Arvid Sakshaug. Ca. 20 meter.

Støabakken – på vestsida av Hammervatnet, med isen som slette. Brukt på 1930-tallet. Lengste hopp: Sigurd Olsen (37,5 m/fall).

Vedulsbakken – nord for Vedul. Ca. 20 meter.

Volbakken (Volåsen v/Tømmeråsen) Arbeideridrettslaget ”Støa”s bakke, ca. 40 meter. Kjent for bratt unnarenn.

Vordalsbakken – to bakker i bredd, én knapt 30 meter og én noe mindre.

Sørøst for Vordal. Mest brukt i mellomkrgsåra. Den største ble ryddet og brukt en kort periode på 1950-tallet.

18

FROL: Aunbakken – noen hundre meter ovenfor Halsan skole. Mye brukt i samband med skolen. Ca. 20 meter. Etter hvert erstattet av Nybakken vest for skoleanlegget.

Bekkengbakken.

Bjørklundbakken – mellom Lian østre og Rolien i Okkenhaug. Mye brukt i første halvdel av 1900-tallet. Stiftsrenn i 1911, med deltakere fra store deler av Trøndelag. Treningsarena for Lian-karene som var fremragende skiløpere (Olav Lian med to kongepokaler i NM, 1933 og 1935). Bakkerekorden hadde Ingvar Kløvjan med 49,5 meter.

Borisbakken (ved Rendum, nå er området benyttet som boligfelt) – svært mye brukt til skoleskirenn. 20-25 meter. Bygd på 1960-tallet. Stillas.

Børsbakken – ved Storborg øvre. Gjort i stand av ungdommene i grenda i etterkrigsårene. I bruk fram mot 1960-tallet. Ca. 20 meter.

Døssibakken ved Salthammer, ned mot Rinnan stasjon. Hopp på ca. 40 meter. Bygd på slutten av 1940-tallet. Stillas. Planert med gravemaskin. Populær treningsbakke, mange renn arrangert der. Brukt inn på 1980-tallet. Mindre bakke med bratt ovarenn like i nærheten.

Ertsåsbakken – flere bakketraséer ved Ertsåsen. Brukt særlig i mellomkrigsårene, spesielt på snøfattige vintre. Ny bakketrasé ble anlagt etter en tid.

Lengste hopp: 52 meter ved Petter Lein. Det ble bygd dommertribune, men en planlagt publikumstribune ble aldri satt opp. Brukt til ca. 1950.

Foldenbakken – ”leikebakke” på ca. 10 meter, ved av Røstad øvre. Større bakke like ved, ca. 20 meter. Svært mye brukt etter etableringen ca. 1950 og i en tiårsperiode framover. Stillas impulsivt bygd av guttene i grenda, med materialer som grunneier Petter Folden utvilsomt hadde anskaffa til andre formål.

Geitsete – ved Skjerve i Leveråskammen. Mye brukt til gutteskirenn, særlig like etter at bakken var utbygd i 1950-årene. Bl.a. skal Torgeir Brandtzæg ha deltatt der flere ganger midt på 1950-tallet. En av de få bakker med eget klubbhus, men dette ble dårlig vedlikeholdt og fikk kort levetid. Den kjente skitreneren Eivind Bjørnhaug hadde flere instruksjonsrunder i denne bakken.

Hulderåsen mellom Jamtkneppet og Rinnbustaden – bygd i samarbeid mellom idrettslagene Frol og Sverre ca. 1951. Lite brukt, men det ble hoppet opp mot 55 meter der.

Høgsete – nord for Leveråsen. Grodde igjen i etterkrigsårene, men ble ryddet på 1970-tallet. Et par-tre år ble det holdt kretsrenn med stor deltakelse, men så ble det slutt på bruken.

Karlbakken (v/Strømstad).

Kleivabakken – på eiendommen Kleiva mellom Salthammer og Haugskott.

Naturlig tilløp. 20-25 meter. Sørvendt, og dermed delvis i underskudd på snø.

19

Munkebybustadbakken – like ved seterhusene på Munkebybustaden. Her ble arrangert renn hver påske i mellomkrigsårene. Olav Lian brukte denne naturbakken til instruksjon for yngre hoppere.

Nordhalla ved Heir – sør for grasfabrikken. E6 krysser sletta nå. Brukt fram til 1960-tallet.

Nybakken (Halsan skole) – like nedenfor skolen. Arena for mange skoleskirenn. Ca. 25 meter. Brukt fram til 1970-tallet.

Ollakollen – to forskjellig bakker, ved Olden-gården i Rinngrenda. Ca. 20 meter.

Oppi Halleran – ved Reistad. Her ble bl.a. arrangert skoleskirenn. Hoppet var ei maurtue!!

Reistadaunbakken – anlagt av godtemplarungdomslaget i Levanger tidlig på 1940-tallet, ved hytta som laget anskaffet seg i nærheten av Reistadaunet.

Fartsbru. Brukt i en liten tjueårsperiode. Ca. 30 meter.

Roknebakken – mye brukt på 1940/50-tallet. Ca. 20 meter.

Russland (nedom Rinnan) – to bakker. Bygd på 1950-tallet, planert med gravemaskin, noe som var sjeldent på den tid. Ca. 20 meter. Bakken fikk navnet på grunn av at den lå i et ”kaldhøl” (jfr. Sibir som navn på andre kjølige områder…).

Sandstadbakken – vest for Hegle skole. Ca. 10 meter.

Sellelibakken – nedenfor gården. Langt ovarenn, naturbakke. Tatt i bruk i 1930-40-åra. Ca. 15 meter.

Slåtsvebakken – ved gården Slåtsve. Bygget av ungdommer i Munkebygrenda ca. 1930. Svært mye brukt, bl.a. ved skjoldrenn og 4H-renn, og ellers som samlingspunkt, særlig i helgene. Gjestfriheten hos Slåtsve-familien var en sentral faktor for trivselen som var knyttet til denne arenaen. Bakkerekorden lød på drøyt 25 meter.

Smørsete – i nærheten av Kløvjan. Uvanlig langt og flatt ovarenn, kort og bratt unnarenn. Stillas. Skjoldrenn. Kommentar fra en av datidens hoppere: – Skulle vi få god nok fart, måtte vi huke oss godt sammen – og da var vi så sliten i kne og lårmuskler når vi nådde hoppet, at vi knapt hadde ork til å satse skikkelig…

Sørreina – nedenfor Stor-Tingstad. Brukt i skolesammenheng. 18-20 meter.

Tingstadbakken – ved Tingstadgruva. Største bakken i Frol. Mange store arrangementer, bl.a. landsrenn i 1931, 1933, 1953 og 1956. Ny fartsbru 1948.

Forskjellige opplysninger om bakkerekorden. Noen sier Torgeir Brandtzæg landet på 53 meter i 1963, mens andre mener Sverre Stallvik har lengstehoppet på 52 meter først på 1950-tallet.

Tomtvatnet (v/Granavollen) – brukt bl.a. ved skjoldrenn. Populær arena for påsketuristene i området i etterkrigsårene, ca. 20 meter.

Vollanbakken (Kjønstadbakken) – brukt bl.a. ved skjoldrenn gjennom flere 20

generasjoner. Også kveldshopprenn med lys fra petromaxer. Bakkerekord 29 meter. Nye Vollanbakken – 300-400 meter unna den gamle, i bruk mot slutten av 1940-tallet. Bakkerekord 31 meter. Østborgbakken – like nord for gården Østborg. Anlagt av Peter Stavrum etter omfattende trefall under storm i 1938. Naturbakke. Ca. 25 meter.

EKNE: Fjøsbakken (oppom yrkesskolen) – 17-18 meter.

Grønvoldbakken – mellom Grønvold og Kjølen, benyttet bl.a. ved skoleskirenn.

Hansenbakken – ved Falstad-skolen Arr. mange kretsrenn her. Hopp på over 40 meter.

Helgebakken - ved Dalen, mye brukt 1940-60-åra. Bl.a. hadde søndagsskolen renn der.

Idarbakken – ovenfor Øver-Falstad, stillas i sin tid, flomlys. Mye brukt fram til 1970-tallet, bl.a. til KM-renn. Ca. 35 meter.

Vangbakken – utom Vestrum. Brukt bl.a. ved skjoldrenn.

YTTERØY: Barstadbakken – naturbakke ved Ner-Barstad. Unnarenn over vegen. 10-12 meter.

Erstadbakken – Ytterøy

Foto: Erling Daae Forberg

21

Bakke mellom Berg og Vandsvika. Mye brukt av framhaldsskoleelevene.

Bergslia – skolebakken, naturbakke.

Erstadbakken – ved Erstad nedre. Arena for mange renn i årenes løp.

Opprustet på tidlig 1990-tall. Tre bakke-enheter med flomlys. Erling Skaufel hadde bakkerekorden på gammelarenaen med 42 meter. I den nye er det hoppet ca. 40 meter. En av de meget få bakkene i kommunen som fremdeles er i bruk.

Falstadbakken – en av øyas mest benyttede bakker, hopp på 15-17 meter. Lita fartsbru. Her kan hoppes den dag i dag.

Fredheimbakken – liten bakke på beitet ved Fredheim.

Haluttubakken (Halletunbakken) – ved vegen inn til Tangen. Bygd av Erling Skaufel og Jorulf Henning først på 1950-tallet. Fartsbru og to permanente hopp. Rolf Kjølsvik hadde bakkerekorden på ca. 27 meter. Bakken ikke i bruk siden slutten av 1960-tallet.

Kjølsvikbakken – bygd av Johs. Kjølsvik med venner på 1950-tallet. Bratt naturbakke med lite stillas. 28-30 meter, Ikke i bruk lenger.

Laugsandbakkene – flere hopptraséer, kretsrenn på 1950-tallet. Osv. Ødegård hadde bakkeredkord på drøyt 30 meter.

Liabakken – trolig den eldste bakken på Ytterøy, lå ved skogsvegen FalstadGrindteigen. Svært bratt. Ut av bruk ca. 1950.

Nåvikbakken – naturbakke på Nesset.

Skjervesbakken – mellom Haugen og Setet. 14-15 meter.

Kilder: Bøkene ”IL Sverre 1886-1986” og ”Skogn IL 100 år”.

Cappelens leksikon (1986).

Lars Forbergs registrering av hoppbakker på Ytterøy.

Tilsendt materiale fra lokalkjente skiinteresserte, pluss samtaler med over hundre godt voksne levangsbygger.

22

Ketil Vidar Iversen:

Ingen Wirkola akkurat IL «Sverre» skulle arrangere klubbmesterskap i hopp for bla a gutter 10-11 år i Fabritsiusbakken oppunder Gjeiteshøgda i 1958, og jeg hadde svært lyst til å delta. Problemet var bare at jeg manglet hoppski. Og å delta på langrennski slo jeg fort fra meg. Det ville bare virke tåpelig og gi grobunn for erting fra kameratgjengen, og dessuten hadde jeg jo ambisjoner. Skulle jeg delta var det for å «komme på pallen» eller i hverfall bli «topp 10» som de sier i dag. Å spørre mor som var eneforsørger for to gutter om nye ski, var det bare å glemme, så gode råd var dyre som det heter. Det fantes nemlig en utvei, men torde jeg spørre? Bror Bjørn som var 4 år eldre, hadde nemlig hoppski og skulle ikke delta. Riktignok var både ski og sko i største laget, men hvis jeg brukte to par raggsokker samt såler, og snøret skoene skikkelig, ville det gå bra, og litt ekstra tyngde på skiene ville gi god fart i ova'rennet. Etter litt akkedering og lovnad om ekstra snømåking var avtalen i boks og forberedelsene til rennet kunne starte. Med tre lag «Politur» lagt på med fille heime på kjøkkenbordet hos mor, gav jeg meg i vei oppover mot bakken med store forventninger. Hele 18 gutter var påmeldt i min klasse og ambisjonene steg. Jeg skulle i allefall slå jyplingene som var ett år yngre enn meg. Hadde visst ikke hørt om ordtaket om at hovmod står for fall. At det i ettertid skulle vise seg at ordtaket slo til i dobbel forstand, forsto nok ikke en ambisiøs 11-åring.

Forventningene var til å ta og føle på da vi hadde fått på oss startnummer og begynte å rusle opp til start for 1. omgang. En etter en satte de utfor, og så var det min tur. Jeg tok skikkelig «rennafart» og huket meg godt ned. Jeg merket at det ekstra laget med «Politur» hadde gjort susen, for farten var upåklagelig fram mot hoppkanten. Med all den energi og vilje en 11-åring kan moblisere tok jeg sats og sparket fra med all min styrke. Det gikk et gisp nedover unnarennet. Noen tilløp til fliring hørtes også, men de fleste begynte å lure på hvordan dette ville ende. Ut fra hoppkanten kom et par hoppski med sko på, og over dem flakset to hender og to føtter i løse luften og landet på ca 17 meter.

Satsen var så bra at jeg desverre hadde hoppet ut av skoene da jeg forlot hoppkanten. Ragger og såler til tross – skoene var nok et par nummer for store.

Kast i kast bars det ned gjennom unnarennet mens bannskapen lyste rundt en

23

mektig irritert og ambisiøs klubbmesterskap-deltager. Oppe ved hoppkanten sto han som eide skiene og bivånet det hele. Ved siden av sto Olav Gilberg, lærer ved byskolen. Han var nok i bakken for å se at guttene fra Levanger skole skulle slå sine jevnaldrende fra Hegle skole. Sikkert rystet av språkbruken til siste hopper spurte han hvem det var som hadde slikt et ordforråd, og fikk til svar fra min kjødelige bror: «Nei, æ kjenn' itj'n». Aldri har vel han skjemtes slik av bror sin. I alle fall torde han ikke å fortelle om slektsbånda mellom utøver og tilskuer.

Men det hører med til historia at etter at jeg hadde børstet av meg snøen og den største skuffelsen, stilte jeg opp i 2. omgang, landet med begge ski på beina og fikk en 12. plass i klubbmesterskapet. Det hører også med til historia at premien jeg fikk, har jeg ennå. Det er en 40 grams sølvskje formet som ei ski og med NSF’s merke i «overgangen» mellom skaft og blad.

24

Frits Wahlstrøm:

Den solide bedriften på Havna I løpet av en drøy 40-års periode hørte Hilderen fabrikker på Havna med blant flere industribedrifter som ga arbeid til mange av innbyggerne i Levanger.

Bedriften ble etablert i 1940, og produksjonen av bygningsplater, kalt Hilderenplater, kom i gang året etter. Senere fikk bedriften flere bein å stå på, og da ble mange sysselsatt med å lage betongelementer. Hilderen-platene ble sterkt etterspurt i gjenoppbyggelsesårene etter krigen. Behovet for de populære platene kjente nesten ingen grenser. I enkelte tider av året måtte bedriften kjøre doble skift for å dekke den økende etterspørselen.

Min far, Birger Wahlstrøm, født 1917, ble ansatt i fabrikken på Havna nesten fra starten sommeren 1941. Her jobbet han til 1976. Fram til ut på syttiårene fremsto fabrikken som en solid og sikker arbeidsplass. Men nye tider ga nye produkter som det viste seg vanskelig å konkurrere med. Etter noen økonomisk dårlige år ble fabrikken nedlagt i første halvdel av 1980-årene.

Med tog og båt I mine guttedager gikk vi annenhver dag på skolen. På dager hvor vi hadde skolefri, hendte det jeg dro ned på Havna for å se på karene som jobbet på fabrikken. I dag ville nok en 10-12-åring på grunn av sikkerhetsbestemmelser blitt kjeppjaget hjem hvis han hadde gått inn i produksjonshallen på en fabrikk med støyende og farlige maskiner for å se pappaen på jobb. Ikke slik den gang. Det var artig å oppleve produksjonen og prate med pappa og arbeidskameratene som slet seg gjennom dagene.

For et slit var det utvilsomt å jobbe på Hilderen Fabrikker. I dag ville neppe Arbeidstilsynet ha godkjent en slik fabrikk. Produksjonshallen var uisolert, full av sementstøv, kald og trekkfull. Straks platene var tørre, ble de tatt ut av de tunge treformene og klippet for overflødig treull. Så ble de fraktet direkte ut til båtene som lå ved kai, eller lastet inn på togvognene som sto klare utenfor fabrikkbrakkene.

Stor etterspørsel Den gang gikk det sidespor fra Levanger stasjon til Havna. Det hopet seg aldri opp med plater på fabrikklageret i de årene. Nesten daglig kunne man skue 25

26

Arbeidsstokken på Hilderen Fabrikker fotografert i august 1947. Sittende fra venstre: Petter Elvebakk, Lars Semb, Paul Dahl, Johannes Sandstad, August Lund, Johan Rosenlund, Einar Tingstad, Otte Skjei, Johan Næssan, Sæmund Andersen og Odd Dahl.

Andre rekke: Karl Lund, Gustav Berntsen, Harald Hagen, Margido Jensen, Normann Elvebakk, Oddvar Hojem, Jørgen Fagerli, Odd Langås, Odd Moan, Egil Eriksen, Toralf Renden, Sverre Johansen og Arne Langnes.

Tredje rekke: Kåre Elvebakk, Svein Granås, Kåre Collett, Alf Berg, Johannes Sørholt, Olaf Nyenget, Herman Sørholt, Torstein Tuseth, Helge Rendum, Arnold Johansen, Lars Dybdahl, Martin Knudsen, Birger Wahlstrøm, Håkon Lello og Karl Arne Sandnes.

Foto: Ingvald Groven

NSBs skiftetraktor eller et damplokomotiv på havnesporet for å hente de fulllastede vognene med plater. Mye av transporten gikk nordover til Troms og Finnmark, der etterspørselen etter Hilderen-plater økte for hvert år etter krigen.

Hilderen-platene ble ikke bare produsert for det innenlandske marked, men ble også eksportert, blant annet til England.

Klager hørte neppe bedriftsledelsen mye til, selv om arbeidet både var tungt og usunt. De fleste satte pris på å ha fast arbeid, og det ble også sagt at lønningene på Rieber lå høyere enn hos de andre industribedriftene i byen. Og så slapp de ansatte innskrenkninger og arbeidsledighet. Ordretilgangen gjorde at produksjonen gikk jevnt hele året, og gjerne med doble skift til enkelte tider.

Det ga ekstra kroner i den knitrende lønningsposen som ble mottatt hver fredag ved arbeidstidens slutt.

- Jeg jobber på Rieber, sa gjerne de ansatte i Hilderen Fabrikker. Uttalelsen krever en forklaring.

Jakt på idéer Navnet Rieber kommer av familiebedriften hvor Fritz Rieber var konsernsjef da fabrikken i Levanger ble planlagt i slutten av 1930-årene. Rieber & Søn A/S er et familieeid industri- og handelskonsern i Bergen. Selskapet ble stiftet så langt tilbake som i 1839 av Fritz Riebers bestefar, Paul Gottlieb.

Selskapet het i mange år P.G. Rieber & Søn A/S. Konsernet består av flere selskaper. Gjennom den lange bedriftshistorien har selskapet solgt byggevarer, kraftfor, såvarer og kunstgjødsel. Mest kjent blant Rieber-selskapene er næringsmiddelselskapet Toro, som er Nordens største produsent av tørre næringsmidler som supper, sauser, stuinger, buljongprodukter og annet.

Fritz Rieber fremsto som en sterk og fargerik personlighet, og han engasjerte seg i konsernets virksomhet helt til sin død i 1978. Men også annet samfunnsnyttig arbeid opptok den dyktige bergenseren. Han satte spor etter seg ved å utarbeide den såkalte Rieber-planen for Bergensbanens forkortelse. Den førte til at Ulrikentunnelen ble bygget og tatt i bruk i 1964.

Fritz Rieber og mange av hans folk i konsernets ledelse drev en konstant idéjakt etter nye produkter i de harde og vanskelige 30-årene med stor arbeidsledighet. Etter en reise til våre naboland og Tyskland, ble det startet planlegging av et nytt produkt hvor hovedkomponentene besto av treull og sement.

Konsernet hadde egen eiendom på Hilleren i Laksevåg ved Bergen, og her ble den første fabrikken bygget. Navnet ble ”Hilderen-platen”, som var i overenstemmelse med den lokale uttalen av stedsnavnet. Mye tydet på at markedet ville bli stort, og ganske raskt planla bedriften å bygge en ny fabrikk, og da helst i et annet salgsområde. Valget falt på Levanger etter hard konkurranse med Mosjøen, Steinkjer og Namsos.

27

Ideelt på Levanger Etter befaringen til de fire byene ble det rapportert til Rieber-konsernet at man i Levanger fant en kommune hvor ny virksomhet var meget velkommen, hvor det kunne stilles en stor fabrikktomt til disposisjon på meget rimelige betingelser i et utfyllingsområde ved havna, og at det også fantes en mann som både var kvalifisert for og villig til å starte opp og lede en platefabrikk lik den på Laksevåg.

Mannen som man mente ville fylle de betingelser en slik stilling krevde, het Johan Rosenlund, en vaskekte levangsbygg. Han var utdannet tømmermåler etter å ha tatt eksamen ved Skogskolen på Steinkjer. Som ung mann arbeidet Rosenlund i flere år i skolene i Nordmarka for godseier Løvenskjold. En tid jobbet han også som reservepoliti i hjembyen.

Også et annet poeng talte til fordel for Levanger-alternativet, nemlig rimelig avstand til skogene som kunne levere slipetømmer til treullproduksjonen – og dessuten folk som var villige til å påta seg leveransen.

Det var mange bedrifter, både gamle og nye, som ekspanderte i slutten av 1930-årene. Optimismen var økende - tross sabelraslingen på Kontinentet.

Selv om det ikke var mye penger blant folk, hadde Rieber & Co tro på fremtiden. Selskapet valgte å bygge fabrikken på den meget gunstig beliggende tomta i Levanger, med direkte adkomst til sjøen og med gode utvidelsesmuligheter. Produksjonen kom så smått i gang i 1939-40, men startet for alvor i 1941.

Hilderen Fabrikker lå meget gunstig plassert med lett adkomst for båter. Bildet er tatt omkring 1950.

Foto: Bjerkan

28

Slik så det ut på Havna omkring 1950. I dag er området betydelig utvidet.

Foto: Bjerkan

Harde år under krigen De mest ekspansive årene i konsernets historie var perioden 1945-50, da salgsvolumet ble tredoblet. Gjenreisningsperioden etter 1945 satte sine dype spor, og semtentvareproduksjonen i Levanger og ved tvillingfabrikken på Laksevåg fikk store dimensjoner.

Den første femårsperioden etter oppstarten i Levanger ble derimot ingen suksess, verken for sysselsettingen eller økonomien. Okkupasjonsmakten gjorde store innhugg i den norske sementproduksjonen til bygging av sine festningsverk langs kysten og i landet for øvrig. Under slike forhold var det ikke stort de private grossistene fikk til videreformidling for sivile behov. Boligbyggingen gikk nesten i null, og til reparasjon av krigsskadde bygninger ble det vanskelig å skaffe materialer. Men de ansatte fikk beholde sine jobber, tross de vanskelige forholdene.

Det hendte at fabrikken i Levanger ble pålagt å produsere plater for de tyske byggherrene. Johan Rosenlund, som var håndplukket av Rieber-ledelsen fra starten, viste seg som en dynamisk og kreativ leder. Han fikk loset bedriften gjennom de vanskelige årene. Når de tyske bestillingene forelå, fikk han sammen med sine nærmeste medarbeidere utarbeidet romslige overslag for sementforbruket, slik at det ble mulig å produsere betydelige varekvanta av ”overskuddet” til beste for det sivile markedet under krigen.

29

30

Festmiddag på Håndverkeren i Levanger for arbeiderne med ektefeller 29. oktober 1954 i forbindelse med Rieber-konsernets 115års jubileum. Vi kjenner igjen Karl Rieberg som nummer to fra venstre, Leif Knutsen i forgrunnen midt på, og Håkon Hojem helt til høyre.

Foto: Bjerkan

Fra akkord til timelønn Steinar Eidem, i dag 73 år gammel, tidligere skogsarbeider, arbeidet på Rieber fra 1963 og nesten til nedleggelsen i begynnelsen av 1980-årene. Han var høyt respektert blant de ansatte, noe som medførte at han fungerte som hovedtilltsvalgt i mange år.

- En god arbeidsplass, men et blodslit, er Eidems karakteristikk av sin tidligere arbeidsplass. Han beskriver arbeidsmiljøet som godt i de årene han virket. Bedriften hadde en stabil og solid arbeidsstokk, der mange hadde vært med helt siden starten i 1940. Flere jobbet i fabrikken fram til pensjonsalder.

Omkring 70 mann arbeidet i de forskjellige virksomhetene i Eidems tid.

Et godt og synlig resultat oppnådde Eidem som hovedtillitsmann, da ledelsen og de ansatte i 1965 ble enige om å gjøre slutt på det harde og stressende akkordarbeidet og gå over til timelønn. Arbeidsdagene for de ansatte, hvor mange den gang hadde passert 50-års alderen, ble lettere etter denne beslutningen.

Samme året ble ny platefabrikk med moderne maskiner tatt i bruk.

Tvillingfabrikken i Laksevåg ble deretter nedlagt og all produksjon av Hilderenplaten lagt til Levanger. Det medførte flere nye arbeidsplasser på Havna.

Steinar Eidem overtok tillitsmannsjobben etter Karl Arne Sandnes, som hadde vært fagforeningsleder i mange år. Industriarbeideren og tillitsmannen Sandnes var en stor og sterk mann som egnet seg godt for tungt, fysisk arbeid.

Men han hadde også andre egenskaper som gjorde at han satte spor etter seg i hjembyen. Se egen artikkel om dette.

Oversikten viser at Rieber-konsernet sto på mange bein. Slik så bedriften ut i 1970.

31

Riebers juletrefest i 1949. Her er mange kjente. Den store gutten med bukseseler i fremste rekke er Gunnar Langås. Den lille gutten til venstre for Gunnar er Arne Wahlstrøm. Til høyre med matrosdress lett gjenkjennelig er Jan Knudsen.

Foto: Bjerkan

Juletrefester Juletrefestene står for oss ”Rieber-barna” som et rikt minne i oppvekstårene.

På 50-års konfirmanttreff i Levanger i 2007 traff jeg flere av dem som opplevde disse festene i etterkrigsårene, og hva annet begynte vi å snakke om på konfirmantsamlingen enn de årvisse juletrefestene for ansatte med familier!

Vi gledet oss hele høsten. Når den store dagen kom, gikk alle i flokk og følge til Håndverkeren i Jernbanegaten, der festen ble holdt i den store salen i andre etasje. De som var tidligst ute fikk den mest populære plassen, nemlig i karnappet på hjørnet ut mot gatekrysset. Hjemme hos oss skulle fire unger stelles og ordnes, og vi somlet vi så mye at vi som oftest inntok plassene bakerst i salen. Men moro var det lell.

Fra Trondheim kom disponent Hans Heiberg Andersen og kastet glans over festen. Vi ungene hørte ikke så mye på hva han sa, men de voksne satte sikkert pris på hans rosende ord til arbeidere og funksjonærer. Festen fortsatte med god stemning, ypperlig servering, julenisse med innholdsrike gotteriposer, og rause julegaver som selvsagt var av det nyttige slaget.

Industrikonsern Johan Rosenlund påtok seg store utfordringer, og han opplevde både gode og vanskelige år gjennom de 27 årene han ledet fabrikken i Levanger. Han 32

medvirket til at Rieber-konsernet i stadig sterkere grad etter krigen gikk fra å være en handelsbedrift til å utvikle seg til et industrikonsern.

Rosenlund døde bare 59 år gammel.

Journalist Ole Alstad i Arbeider-Avisa beskrev i sine minneord Rosenlund som en ualminnelig stødig og sikker mann, beskjeden og bramfri i all sin ferd. Han var ivrig ”Sverre”-patriot, og var glad i fjellet og friluftslivet. Det var da også i fjellet han tilbragte sine siste timer. Han sovnet inn etter et hjerteattak under et opphold på hytta i 1966.

Hugo Leseth fra Trondheim overtok som fabrikksjef etter hans bortgang.

Ved siden av platefabrikken og betongfabrikken på Havna ble Bernhard Jensen A/S en del av konsernet Rieber & Søn. Denne bedriften hadde tilhold i en av bryggene ved Sundet og hadde et stort utvalg i byggevarer.

Bestyrer Johan Rosenlund ledet Hilderen Fabrikker gjennom gode og vanskelige tider i 27 år.

Foto utlånt av Eva Rosenlund Kvam

Ansatte som har jobbet i 25 år på Rieber. Fra venstre Karl Riberg, Harald Hagen, Karl Arne Sandnes, Marius Woldseth og Erling Aar. Foto: Ukjent

33

Konsernsjef Fritz Rieber, i midten, besøkte fabrikken i Levanger i 1951. De øvrige på bildet er fra venstre kontorsjef Toralf Renden, fabrikkbestyrer Johan Rosenlund, disponent Hans Heiberg Andersen fra Trondheim og en mann som het Berntsen.

Foto utlånt av Eva Rosenlund Kvam

Kilder: Bok utlånt av Eva Rosenlund Kvam: Rieber & Søn A/S, Historien om en bedrift 1984.

Sveinung Havik: Om Karl Arne Sandnes i historielagets årbok 2003.

34

Frits Wahlstrøm:

Tegneren Karl Arne Sandnes Uten å bruke for store ord kan man trygt karakterisere Levangermannen og industriarbeideren Karl Arne Sandnes som en lokal multikunstner. En skrivende person helt fra unge år. Utallige er de visetekster, prologer og limericks som er kommet fra hans hånd. Når mange av hans arbeidskamerater på Hilderen Fabrikker på Havna lå og hvilte etter en hard arbeidsdag, satte Sandnes seg til skrivebordet og lot sine kreative evner få utløp.

Han er omtalt i historielagets årbøker tidligere, og da i første rekke som skribent. At Sandnes også kunne fremvise en levende strek med tusj eller blyant, er kanskje ikke så godt kjent blant byens borgere. Hans kolleger på fabrikken ble gjerne ”offer” for hans evne til å tegne. I spiserommet på Rieber fikk de seg en god latter når Karl Arne sendte rundt sine strektegninger som han hadde festet til papiret ved kjøkkenbordet i sene kveldstimer.

Det fulgte mye humor med hans karikaturtegninger av dem han jobbet sammen med – gjerne ledsaget av en treffende kommentar.

Tegningene ble ikke sjelden gjengitt i tilJorunn og Karl A. Sandnes. Foto: Erling Sommervoll knytning til sanger som 35

den samme Karl Arne forfattet til jubileer og festlige anledninger i bedriften.

Sandnes var en rolig og sympatisk person som var meget godt likt, både blant arbeidskameratene og fabrikkledelsen. Ikke så underlig at han år etter år ble gjenvalgt som tillitsmann. Han kolleger satte pris på å jobbe sammen med en person som ikke bare var en dyktig arbeidskar, men som også hadde evner ut over det vanlige blant industriarbeidere.

Her er et knippe karkaturtegninger som Karl Arne Sandnes laget av sine arbeidskamerater på Rieber-fabrikken, som han trofast tjente i flere tiår. Flere av karene jobbet på fabrikken helt fra de første årene etter starten i 1941.

Jeg skal ikke begi meg ut på å tolke tekstene som følger hver tegning. Jeg gjør likevel et unntak når det gjelder min far, Birger Wahlstrøm, fordi den handler om en litt morsom tildragelse som også etter hvert ble kjent blant kameratene på fabrikken.

Pappas svigerfar og min morfar, Petter Rønning, var stasjonsmester på Skogn stasjon. Under krigen bodde vi i Holsandlia. Pappa påtok seg jobben som ”grindgutt” for å tjene noen ekstra kroner før han syklet på jobb om morgenen.

Jobben besto i å åpne og lukke jernbanegrinda ved stasjonen for et tidlig morgentog. En gang forsov han seg og toget braste gjennom grinda så flisene føyk.

Jeg vet ikke om han ble ”avsatt”, men hendelsen var i alle fall nok til at han ikke lenger ønsket å ha denne jobben.

Kilder: Sveinung Havik: Levanger Historielags årbok 2003. Om Karl Arne Sandnes.

Karikaturtegninger som familien har gitt til Levanger historielag.

Min far, Birger Wahlstrøm, kollega med Karl Arne Sandnes i mange år.

36

37

Einar Tingstad og Oddbjørn Bragstad

38

Gustav Berntsen og Lars Semb

39

Hans Heiberg Andersen og Otte Skjei

40

Hükon Hojem og Jørgen Fagerli

41

Karl Riberg og Olaf Wisth

42

Lars Dybdahl og Johan Rosenlund

43

Olaf Nyenget/Odd Moan og Karl Arne Sandnes (selvportrett)

44

Samuel Aar og August Lund

45

Torolf Renden og Leif Knutsen

46

Nils Arnold Røstad og Birger Wahlstrøm

47

Torstein Tuseth og John NĂŚssan

Agathe Wibe:

Mandag 18. mai 1936 var det solskinn over Levanger i dobbel forstand. Inne i Levanger kirke ble denne kantaten fremført for første gang, og Amtstina skriver: ”Kantaten er som før meddelt skrevet av fru Agathe Wibee (datter av avdøde bakermester P.G. Strømsøe her i Levanger). Musikken er komponert av Paul Okkenhaug, Frol. Medvirkende ved fremførelse var jubileumskoret som er opprettet i den anledning, Levanger orkesterforening, dirigent overlærer Th. Brekke, og som solist gjestet frk. Ingrid Vasseljen, Strinda. (...) Man får håpe at det senere i sommer blir anledning til å få høre denne festlige kantate framført igjen.”

Om den ble fremført flere ganger dette året er usikkert, men sikkert er det at kantaten har hatt flere fremførelser, bl.a. i 1993 ved åpningen av Festiviteten.

Den 26. oktober i jubileumsåret 2008 ble kirka igjen fylt av forventningsfulle levangsbygg.

48

(De innklamrede partier er ikke satt i musikk) Lifang'r - livets fjord - så våre fedre dig engang døpte, fagre barndomsby.

Og kunde noget navn vel høve bedre den lune plett i lave fjelles ly?

Hvor seiret livet efter vinterdvalen en vårdag slik som langs din blide fjord?

Hvor steg vel lerkesang mot himmelsalen så tidlig over nattefrossen jord?

[Hvor fantes årets første anemoner?

Jo - "over sundet", hvor de skinnet blått omkapp med gull fra "nøklebåndets" kroner før skogen hadde vårens farve fått.

Hvor tonet påskemorgen klokkeklangen så seierrik langs fjord og over vang?

Hvor lød så livsensfrisk vel maidagssangen som når den gjennom dine gater klang?]

Og dine lyse sommernetters charme står for vårt minne som et vakkert dikt.

Det var som solfallsgløden all sin varme og skjønnhet over byen ødslet rikt, mens heggens hvite sne langs sundet skinnet og fylte gaten med sin sterke duft.

Og aldri nogen gang oss går av minne de blå syreners sky mot gyllen luft.

Og ikke tendtes høstens første stjerne med større glans enn over dine hjem.

Så skinnet ikke snefjell i det fjerne som Verrans hvite rand bak fjordens brem.

To strålende og stolte hellebarder om byen holdt en trofast vintervakt: mot Skjøtingens og Skallens høie varder blev utferdslengslens vide veier lagt.

49

Altsolo: Sekler ni er svunnet siden første gangen navnet ditt blev funnet nevnt i heltesangen over Islandsskalden Gunlaug - Ormens tunge som i holmgang fallen lot sitt liv, det unge [mens Lifang'rs prester siste hjelp ham skjenkte.

Siden de hans legem ned ved kirken senkte.]

Fredens gjerning viet er ditt første minne.

Og om saga tiet kan vi siden finne at for fredens virke dine grender høvet.

Gjennom Olavs kirke stille dåd blev øvet.

Munkeby oss minner med sitt klosters rester.

Fortids ro vi finner hvergang vi dem gjester. ("Jamtskreia") Samme veien som Arnljot drog med Olavs to menn på skien og oppe på Kjølen avskjed tok, pekende nedover lien mot lyset fra Norges "tusinde hjem" - samme veien drog siden frem jemtlandske karavaner: sledernes lange baner.

50

To ganger årlig man ferden så stile mot Trondhjemsfjorden.

Der - beleilig for handelen lå Lifang'r - kjøpstad i vorden.

Byttehandel der foregikk, sekler igjennem fulgtes den skikk, som engang hevdevunnen la til kjøbstaden grunnen.

Reciterende a l t s o l o med k o r: Strenge kår den unge kjøpstad ventet.

Skjebne hård den gang på gang innhentet.

Luers flom tre ganger den omspente, hus og helligdom til ruinhop vendte.

Men av asken steg hver en gang påny med alt større preg våre fedres by.

[Nu ligger den her ved sundet - vakker som aldri før, mens hundrede år er runnet i medgangs - som motgangs bør.

Hvad venter den vel herefter?

Et lykkelig varsel det er: her er alltid "spirende krefter" ti ungdommens livsfriske hær setter på byen sitt stempel.

Og mistet den jemternes tog så fikk den et lærdommens tempel, som verdier til kjøpstaden drog.]

Orkestersolo: Ved sundet (barcarole).

51

Slekter skifter, sekler svinner.

Tiden nye former finner.

Kun naturen blir den samme, slĂĽr om alt den gamle ramme.

Altsolo: Ennu smiler livfullt fjorden.

Tusen blomster dekker jorden.

Samme fjelle holder vakt.

Lund og li har samme drakt.

Elven synger samme sang slik den gjennem sekler klang.

Kor: Men i byen mot oss bruser motordur - og biler suser.

Svunne tiders karavaner avløst er av statens baner.

52

Fossens krefter bastet, bundet, byen nye felt har vunnet.

Må de vokse!

Må vår by hevde stolt sitt kjøpstadsry!

Herren hegne hus og hytter: Sel er staden Han beskytter!

53

Jakob Aune:

Han Aksel Han Aksel var ein av nabokallane eg hugsar frå eg var gutungen, ved sida av han Paul og han Johan. Aksel Hansen Stubbe var ein liten, snedig kar. Rask i vendinga og rask i replikken. Det måtte skje noko rundt han heile tida.

Kona Henriette Pauline Vahlberg vart kalla Jette. Ho var meir roleg og avbalansert, så ho roa han ned. Dei budde på Stubbe som nok hadde vori ein ganske stor husmannsplass. Arne Vestrum fortel at i 1718 tok svenskane høy og matvarer av husmann Peder Stubbe for 7 riksdalar og 48 skilling. Mye pengar i dei dagar. Når Stubbe vart kjøpt frå garden Matberg er uvisst. Seinare vart ein annan husmannsplass, Steinlia, kjøpt attåt så i mine gutedagar var Stubbe omlag 60 mål. Med hardt arbeid og noko attåtnæring kunne ein familie leve bra av dette.

Aksel og Henriette (Jette) Stubbe.

54

Men det var Aksel. Når han sto i med arbeid så sveitten rann, kunne han bli "svirin". Da måtte han ha ei ause vatn. Han vaska gjerne på seg litt i ansiktet òg. Ein gong i skuronna dreiv han og Jette på og skar byggåker. Eg var nysgjerrig og såg på. Reiskapen var slåmaskin med handavleggarapparat. Jette kjørte med Brunen for maskina. Aksel sat på og løfta brettet. Når det var nok til eit band, senka han det ned og la av. Slik kunne det ligge att mange dungar som måtte bindast til band. Når dei batt saman slike band, vart det kalla: "Å bett etter maskina". No vart det slik at Aksel tykte Jette kjørte for nær "sjølet" (kornstråa som sto i åkeren). Da vart det ståande igjen ei stripe som maskinkniven ikkje fekk kutta. Aksel skjente litt på henne og sa: "Eg er sikker på at Jakob kan kjøre like godt". "Ja, du får kjøre du da, Jakob", sa Jette. Og eg var villig. Det var spennande å kjøre for meg. Vi hadde ikkje hest heime. Aksel viste meg korleis eg skulle halde i taumane og kjøre høveleg nær sjølet. Eg var heldig. Aksel var fornøgd med kjøringa. Eg fekk jobb resten av onna og kontant betaling i neven, 25 øre. Det var mi første lønning. Det var ein kry sjuåring som kom heim og viste mor pengane.

Aksel var ein kar som nytta alt. Han var nede vad Halsangardane og slo jernbaneskråningane med ljå og kjørte heim graset til dyrefor. Han tok vare på brukte sko og la dei i ei tønne ute i gangen. I ledige stunder lappa han skorne så dei kunne brukast vidare. Ein gong eg kom dit, hadde han lappa ein beksaumsko. Halvsola den og sett bøter på overleret. No hadde han velta tønna og leitte etter den andre. Eg veit ikkje om han fann den. Etter slaktinga om hausten for han ikring og kjøpte skinn som han selde på martnan i Levanger. Han tente vel nokre kroner kanskje.

Om vintrane når isen la seg på Langåsdammen, ein halv meter tjukk eller meir, var del tid for issaging. Aksel og eit par andre karar saga ut isblokker omlag 60 x 60 cm. Desse blokkene vart kjørt ned til Mo eller meieriet, eller andre som trong avkjøling av varer. Isblokkene vart lagra i tjukke lag av sagflis. Da vara dei til langt utover sommaren. Ja, slik var det før kjølemaskinan kom. Utstyr til issaging finst enda på Stubbe.

Elles var seinhaust-, vinter- og vårarbeid å fara opp i Halvardåsen, kanskje opp i Skjøtingsida og hente "furugaidd" (gamle tørre furutre). Desse var det mye tjære i. Når føret så vart lagleg, kjørte han denne veden heim. Når våren kom, hadde han arbeid med å sage stokkane med grindsag opp i vedkubbar og sidan klyve dei opp til småved og legge til tørk. Etter våronna i "håballen" som var tida mellom våronna og slåttonna, brente han tjæramil. Tjæramila var slik: Han grov ut ei "trakt" i ein bakkeskråning. Trakta dekte han med never og laga så eit hol nedst i trakta. Under holet gjekk ei renne som skrådde ned til ein tredall som tjæra kunne renne ned i. Så stabla han veden i ein rund haug oppi trakta.

Det kunne vera fleire famner. Til slutt dekte han haugen med jordtorv og tente på. Tjæremila måtte passast dag og natt. Det måtte ikkje brenne hol i torva.

55

Veden måtte berre gløde. Varmen dreiv tjæra ut. Den rann ned gjennom holet og ned i renna og ut i koppen.

Tjæra vart brukt til mye. Den vart smurt på sår som dyra kunne få. Mest vart den brukt til impregnering av båtar, tretakrenner, spontak og tømmervegger. Sko og hesteselar vart smurt inn med ei blanding av tjære og tran. Skorne heldt seg tette og mjuke. Skosmurningsgryta vart sett på vedkomfyren rett som det var.

Skiene vart smurt inn med tjære og varma over bålet, da vart det god gli på treskia. Mange ville ha tjæra, så det vart ein ekstraskilling på Aksel etter mye arbeid med tjærebrenninga.

Aksel treivst godt i fjellet. Ein gong fekk eit par av barnebarna hans og eg vera med han på bærtur. Det bar opp i Bjønnhihaugen ved utforløypa i Torsbustaden. Da viste han oss bjørnehiet som hadde vori der. Vi gutane kraup inn i hiet. Vi var sikre på at det lukta bjørn, enda det var 30-40 år sidan det hadde vori bjørn der. Lange molteturar vart det kvar sommar, heilt til sør for Hårskallen bar det stundom. Ein gong hadde han gjort skikkeleg god fangst, bortimot 50 kg. Det var ein kraftprestasjon å bera dette heim frå Reinsjøtraktene. Det sat nok i kroppen lenge etter.

Aksel var ein kar som nytta resursane i nærmiljøet, og levde av det.

Sommaren 1939 dreiv Aksel og "flidde" opp stubbar etter nydyrking i Brannåsen. Han rodde i ein liten båt over Langåsdammen. Kanskje hadde han vorte "svirin" på turen. I kvart fall fann dei båten tom. Aksel fann dei nokre dagar seinare. Ein trist og alt for tidleg slutt på eit langt og aktivt liv.

56

August Grav:

Kyrkjestriden på Ytterøy på slutten av 1800-tallet Bangsund desember 1948 Når ein kjem noko opp i åra, vil tankane meir enn før venda attende til barne- og ungdomsåra. Det ein opplevde i den tid, har festa seg slik at det venteleg ikkje let seg viskar ut heilt. Slik er det vel med oss alle. Det er helst i einsame stunder at desse fortidsfilmane kjem rullande med sine skiftsame bilete.

Hos meg er det oftast filmen frå kyrkja i heimbygda (Ytterøy) som tek meg mest og alltid saman med ord og tone frå det kjende verset: ”Det står der hvor elvene rinne, og skogen er skyggende sval, min barndoms det kjæreste minne, vår kirke i hjembygdens dal.”

Om ikkje ”elvene rinne og skogen er skyggende sval” der mi barndomskyrkje stod, så er det like vel eit kjært minne som ber med seg sundagsstille og ro og varmar meg om hjarterøtene den dag i dag. Sumt kan vel ha bleikna litt, men likevel er eg glad for at eg har det i minnekransen min. Noko anna bilete har eg ikkje av kyrkja og kan ikkje få det heller, da ho vart nedrivi for over 60 år sidan, og ei ny har komi istaden.

Når eg sit i kyrkja i den bygda der eg no bur og ser dei mange tome benkane som grin i mot meg dei fleste preikesundagane og så tenkjer på frammøtet i mi barndomskyrkje, da vert det ein stor skilnad. Den tid hadde folk greie på kyrkjevegen, og gjekk han òg om veret kunne vera nok så ufysleg mang ein gong, for til kyrkja måtte dei så sant det var råd å koma fram.

Jau, eg ser gamle-kyrkja for meg slik ho var både utanpå og inni. Eg tykkjer høyra klangen av dei gamle klokkene som kalla oss inn til Guds hus, og orgelet og songen fyl meg framleis. Eg hugsar presten Hofflund og særleg presten Larssen som var der så mange år, gamleklokkar Vorum, den rolege og støe mannen med den gode songrøysta, og så dei mange som fylte huset, både kjende og ukjende.

57

Eg er takksam mot foreldra mine som let meg vera med til kyrkja frå eg vart så pass stor at eg kunne sitja roleg og ikkje uroa korkje dei eller andre. Sjølsagt greidde eg ikkje å fylgja med i det presten sa eller vera med i songen, for enda kunne eg ikkje lesa så pass at eg makta det, men eg fekk ein god vane i meg og lærde meg til å ha vyrdnad for det som var høgt og heilagt. Ein kan no seia kva ein vil om vanar, men ein god vane er ei stor gåve å få med seg ut i livet.

Eg tykkjer synd i dei mange born som veks opp no utan å få slike barneminne med seg. Foreldra går sjeldan eller aldri til Guds hus eller andre stader der Guds ord vert forkynt, og da seier resten seg sjølv. For eit ansvar dei har!

Gamle-kyrkja var ei vanleg trekyrkje, ikkje så reint lita heller. Men noko stasleg var ho ikkje korkje utanpå eller innvendig. Kor gamal ho var, veit eg ikkje, men alderen hadde teke på henne, så det var tale om å byggja ei ny, men det tok tid før det vart sett i verk. I den tid var det skikk og bruk at kvar gard betalte for å ha faste plassar i kyrkja, i allfall for ein del av dei. Heimen min hadde romet sitt på attarste benken på galleriet eller lemmen som vi brukte å seia. Det var 3 benker eller stolar på kvar side av midtgangen, og da dei attarste benkene var høgre enn dei framanfor, så var det godt utsyn fram i kyrkja. Men det var trongt mange gonger, for det var fleire gardar om denne stolen, og når det vart for trongt, måtte gjerne nokre yngre karar sitja i den vesle troppa framfor stoldøra. Vi ungane lika slett ikkje å sitja der, for orgelet stengde for utsynet.

Tenarar og husmenn som høyrde gardane til, var ikkje med på galleriet, men hadde plassane sine nede i kyrkja, for det var halde for litt hævare å vera på lemmen, og da så …….. Det var såleis vori litt rangsskildnad på Ytterøy òg i gamle dagar. Eg vonar at slikt har komi bort no. Men kven veit! I kyrkja kom i allfall denne skilnaden bort da ny-kyrkja vart teke i bruk, - til alt hell.

Om vinteren fekk ikkje vi ungane vera med til kyrkja, for det var ikkje omnar i gamle-kyrkja. Vaksne folk greidde det nok på ein måte, for det var litt `yl (?) av alle som var tilstades. Men eg høyrde at dei klaga seg sume gonger at det hadde vori kaldt.

Eg tykte det var gildt å vera med til kyrkja, for der var det litt å sjå på for ein småkar som eg. Først var det den utkrota altartavla, og så preikestolen med dei 4 evangelistane utskorne i kvar sitt felt. Over preikestolen var det ein baldakin eller himmel. Ellest var det ikkje så mykje stas heller. På nordre langveggen i kyrkjeskipet attmed korveggen var det ein innbygd hengjestol som styraren for kisverket, engelskmannen Trelease med huslyd, hadde rom i. På nordre sida av koret var det ein eigen stol for prestefolka og på motsette sida ein liknande for klokkaren og andre som kunne sleppa inn der. Det var ikkje nummertavlar i kyrkja, men klokkaren hadde ei svartmåla tretavle med fot under.

For kvar ny salme som skulle syngjast, sette han eit nytt nummer med kvite tal på tavla og tok henne inn att når salma var sungi. Orgelet var gamalt og utan fotpedalar. Organisten var òg noko til års, ein sjøllærd mann. Det tok tid å 58

koma gjennom lange salmar, for han spela overlag seint, men likevel var det sume – særleg kvinner – som hang attom og ikkje greidde å fylgja med.

I ny-kjerka vart det innsett nytt orgel, ny altartavle, døypefont og preikestol.

Det gamle vart samla saman og havt oppå lemmen i tårnet. Der var det i mange år og for meir og meir ille, da både ungar og andre romsterte med det, inntil bror min som dreiv litt med treskjæring, spurde ein av medhjelparane om dei ikkje ville selja det rasket som låg oppå tårnlemmen, ikkje orgelet, men det andre som var der. Medhjelparen svara ikkje noko særleg på dette, men han kom venteleg til å tenkja på om dette på tårnlemmen kanskje kunne ha noko verd ettersom bror min ville kjøpa det. Dette gjorde sitt til at dei som hadde med kyrkja å gjera vende seg til arkitekt Tverdahl i Trondheim og bad han koma innover og sjå på det gamle innbuet på tårnlemmen. Han kom. Da han hadde sett på sakene, spurde han kvad ei tenkte på når dei let slike verdfulle ting liggja der og forfarast. Han ville råda dei til å få dei opp-pussa og sett på plass i kyrkja i staden for det nye dei hadde sett inn der. Dei høyrde etter han, og no er dei gamle ting sett på plass att i kyrkja der dei burde ha vori straks ny-kjerka var ferdig, berre baldakinen over preikestolen vantar, kva årsaka er, veit eg ikkje. Men eg som har sett desse ting i gamle-kyrkja, tykkjer at dei høvde betre der enn i den nye. Om det er stilen i ny-kyrkja som er orsak til dette, kan eg ikkje uttala meg om. Men at det er gildt at desse gamle ting vart teke vare på, er visst. Det var ei tid at det gamle ting vart vraka og kasta på skraphaugen, og alt nytt – kor smaklaust det var – skulle setjast i høgsætet. Folk hadde fått det vrangsynet at det som var gamalt skulle vekk både frå heimen og frå kyrkja, og takk skal arkitekt Tverdahl ha for at han rettleidde ytterøyningane slik som han gjorde. Og om det så var min eigen bror som spurde om å få kjøpa ”rasket” på tårnlemmen, så vil eg likevel nemna det her, at hadde han ikkje gjort det, så kanskje desse ting hadde ligge der den dag i dag.

Ja, kyrkja var gamal. Innbu kan vølast og vara i fleire mannsaldrar, men hus som er utsett for ver og vind, må nok gi rom for andre når dei ikkje duger lenger. Gamle ytterøy-kyrkja måtte òg gjera det. Ei ny måtte reisast, men det gjekk ikkje av seg utan strid, mykje strid òg. Dette skal eg no fortelja litt om slik som eg kan minnast det, men berre i stutte drag.

--Det hadde lenge vori tale om at Ytterøy-kyrkja tok til å verte gamal og skral så ei ny måtte kome i staden. Men slike storbygg vert nok ikkje sett i verk same året som tanken vert fostra. Det tek oftast fleire år før arbeidet kan taka til. Slik var det på Ytterøy òg. I mellomtida kom det krav frå den vestre delen av bygda om at ei ny kyrkje måtte byggjast på ein høveleg stad midt i bygda og ikkje på same staden som den gamle stod. Det var ikkje rett at den vestre og største delen av bygda skulle ha lenger kyrkjeveg enn den øystre når tilhøva for flytting låg så vel til rette som på Ytterøy. Flytta ein kyrkja, kunne ein òg 59

få ein mykje betre kyrkjegard enn han som no var, der gravarane måtte stå og ausa opp vatn frå gravene til likfylgja kom. Ein annan ting var òg komen til: Ei gamal kone hadde lova å gi 3000 kr til kyrkjebygginga dersom kyrkja vart flytta midt i bygda innan 10 år frå den tid pengane var lova. Vert ikkje det gjort, skulle pengane gå til arvingane. Og 3000 kr var ingen liten sum i den tid.

Det gjekk ikkje godt å venta lenger med kyrkjebygginga, så eit vedtak om dette måtte til snart. Men denne førebuingstida vart ei stridstid mellom dei 2 delar av bygda. Det gode samværet som hadde vori, tok til å rakna så ytterbygger og innerbygger lite tålde kvarandre, og ikkje så få knubbord var bruka frå begge fylkingar. Ved heradstyrevalet om hausten var kyrkjespørsmålet den viktigaste posten på programmet. Den tida var det ikkje politisk val som no, men fleirtalsval, og begge delar av bygda kappast om å få fram sine menn. Utfallet vart at innerbygda fekk 2/3 av representantane, ytterbygda berre 1/3. Grunnen til dette var at kisverket som var i innerbygda, enda hadde ein stor arbeidsstokk og dertil mange funksjonærar, og mange av desse hadde gjort seg røysteføre.

Ytterbygda var da som no ei vanleg bondebygd med nok så jamnt folketal.

No braut striden ut for ålvor, særleg frå ytterbyggene si side. Presten som ellest var ein godt likt mann, tok parti med innerbyggene. Det burde han venteleg ikkje ha gjort, men stelt seg nøytral. I kyrkja vart det den reine komedie.

Det var skikk og bruk at fadrane ofra ved kvar barnedåp, men no streika ytterbyggene. Når det var barnedåp frå begge delar av bygda, ofra fadrane frå innerbygda, medan dei frå ytterbygda gjorde heilt om og gjekk attende til plassane sine utan å ofra. Høgtidsdagane var det alltid ofring til prest, klokkar og organist, for desse offerpengane var ein del av løna deira. Etter ofringa kom presten i kordøra og takka ” for det mig av menigheden bragte høitidsoffer”. Men etter at ytterbyggene slutta med ofringa, heitte det berre ”Jeg takker hjerteligst for det meg bragte høitidsoffer”. Ordet ”menigheden” kunne ikkje brukast lenger. No var ikkje ytterbyggene så dumme at dei trudde ein slik offerstreik kunne gjera sitt til å løysa kyrkjespursmålet, men dei tykte at presten kunne sjå korleis dei mislika den måten han stette seg på i denne striden.

Kyrkjespørsmålet vart førehavt både i heradstyret og i ”menighetsmøte”, og begge stader sigra innerbyggene. Det var såleis ikkje lenger å koma da begge desse instansane hadde sagt frå kvar kyrkja skulle stå. Striden kunne godt ha vorti avblåsi. Men det meinte ikkje ytterbyggene. Dei valde ein ny taktikk, nemleg å melda seg ut av statskyrkja, så kunne innerbyggene byggja kyrkja åleine og setja ho kvar dei ville, det vart i allfall ikkje billigare for dei. Dei vart samde om ein dag dei skulle til presten og melda seg ut or kyrkja. Det kom noko dott på han at det var så mange som kom, men han gjorde det dei bad om.

Det som var hendt vart spreidd utover gjennom aviser og på annan måte, for telefon var det ikkje i den tid, i allfall ikkje på Ytterøy. Det kom både metodistar og andre som tenkte å gjera god fangst i det opprørde vatnet, men dei måtte fara 60

frå øya like snau som dei kom. Dei utmelde hadde ikkje tenkt at bygda skulle bli eit sektsamfunn. Der i mot var det tale om å skipa ei luthers frikyrkje. Det meinte dei fremste av dei utmelde var det beste slik tilhøva var no. Men andre ville ikkje vera med på det, da utmeldinga av kyrkja for deira del berre var meint som ein demonstrasjon – sjølve statskyrkja hadde dei ikkje noko i mot – og da det ikkje var von om å koma lenger, hadde dei gjort det som kunne gjerast. I staden for å vera med i ei frikyrkje, ville dei heller gå attende til statskyrkja igjen.

Gjennom skulane – det var i den tid 3 skulekrinsar i bygda og ein skule for dei borna som høyrde kisverket til – vart det kunngjort at dei som tenkte å skriva seg til konfirmasjonsundervisninga det året (1888), måtte møta hos presten ein fastsett dag. Frå Røvikskulen der eg høyrde til, var det berre 5 born som skulle skriva seg inn, og mellom desse var eg òg. Presten sa at han kunne skriva meg inn, men det var ikkje sikkert han kunne konfirmera meg da foreldra mine ikkje stod i statskyrkja lenger. Dette fortalde eg da eg kom heim, og da vart mor og far einige om å fara til presten og melda seg inn i kyrkja att, for noko frikyrkje ville dei ikkje vera med i, og så ville dei med dette hindra at det vart noko kluss med konfirmasjonen min. Den som vart glad, var eg. Det vart etterkvart fleire som melde seg inn i kyrkja igjen, men mange vart òg ståande utanfor, og dei vart samde om å skipa ei frikyrkje.

Røre og snakk vart det ei tid og litt avisskriving òg. Dei som skipa frikyrkja greidde ut kvifor dei gjorde det. Mellom anna skreiv dei at det var ei samvitssak for dei å gjera slik som dei gjorde. Men ein gjer kanskje rettast i å ikkje leggja for mykje i dette med samvitssaka, for dei som no skipa frikyrkja, hadde vori mellom dei vissaste kyrkjegjengarane før kyrkjestriden tok til. Å nei, hadde kyrkja vorti flytta midt i bygda, så hadde det venteleg ikkje vorti noko frikyrkje den gongen, og kanskje ikkje seinare heller.

Den 16. september var det konfirmasjon, den siste som vart haldi i gamlekyrkja. Våren etter tok dei til å byggja den nye kyrkja. Ho vart sett eit stykke nordaust for den gamle på ein stad dei kallar Finnberget. Det er fortalt at dette namnet har komi av det at ein finn skal ha teke livet av seg der, men om dette er sanninga, veit eg ikkje.

Hadde bygginga av kyrkja vorti utsett eit par år, hadde ho venteleg vorti flytta midt i bygda, for i desse åra vart kisverket nedlagt da det ikkje var lønsamt å driva det lenger. Dei som hadde vori bundi til verket, reiste da bort til andre stader der det var arbeid å få, og såleis minka folketalet i den delen av øya nokså mykje.

Her kunne eg ha slutta skrivinga om kyrkjestriden, men eg må koma med nokre ord til slutt likevel.

For utanbygds folk kan det sjå nokså rart ut at det på den ellest så fredelege Ytterøy kunne bli slik ein opprivande strid om denne kyrkje-flyttinga. Øya er da berre på lag 5 fjerding lang, omtrent 14 – 15 km, og det er no ikkje nokon 61

veg å tala om. Men for ytterøyningar steller det seg ansleis. Dei som har voksi opp og bur der, tykkjer dette er ein lang veg. Eg er sjølv ytterøyning, og før eg flytta frå bygda, tykte eg at kyrkjevegen var fælande lang, og enda verre var det når vi skulle til handelsmannen, for dit var det nestan ei gammel mil. Dersom kyrkja hadde vorti flytta midt i bygda, ville dei frå vestre delen fått pålag 1,5 km stuttare kyrkjeveg og dei frå den andre kanten det same i tillegg til sin veg.

Denne vegstubben synest vera lite å bitast om anten dei fekk han i tillegg eller som frådrag, men vi veit no kor lite det skal til mang ein gong før folk vert usamde. No var det som før sagt ikkje berre veglengda dei var usamde om, men også den uheldige kyrkjegarden. Til dette kom og dei 3000 kr. Som ville ha vori til stor hjelp. Men ein må nok ha lov til å seia at denne striden var ein mørk flekk i Ytterøya sin soga. Som utflytta ytterøying ser eg det på ein annan måte enn om eg hadde vorti buande på øya.

No har det vorti fred for lenge sidan så ytterbygger og innerbygger ikkje ser skeivt på kvarandre om ikkje kyrkja kom midt i bygda, for tida lækjer alle sår, heiter det. Men like vel kan det liggje nokre småe gneistrar og ulme i undergrunnen, så dersom eit lite vinddrag finn vegen til dei, kan dei slå ut i loge før ein veit ordet av. Det er fortalt meg at i presten Janke sin tid kom det eit skriv frå han til Ytterøy heradstyre om at den nye kyrkja var så trekkfull og kald at det måtte ei omvøling til med det første. I brevet vart det peika på det som måtte gjerast, og det villa koste mange pengar. Da var det ein medlem av heradstyret som sa: ”Skal det kostast på kyrkja alt det som er påpeika i dette skrivet, så vil eg gjera framlegg om at vi heller riv ho ned og flyttar ho dit ho burde stå”. Jau, det ulma nok likevel noko i undergrunnen, så kyrkjestriden var ikkje berre på overflata. ______________

I samband med dette vil eg taka med litt om frikyrkja som nok var ei frukt av kyrkjestriden, jamvel om sume vil ha det til at ho var ei frukt av den vekkinga som hadde gått og delvis enda gjekk overbygda.

Eg har før nemnt at fleire av dei som melde seg ut or statskyrkja, melde seg inn att, og at resten av dei utmelde skipa ei luthersk frikyrkje. For det første hadde dei ingen forstandar, men ordna med kyrkjelyden sjølv. Til samlingsrom hadde dei ei stor stove på Røvik austre hos Henrik A. Sandstad. Han var liksom førstemann i det nyskipa samfunnet. Denne stova var før brukt til skulerom, men da skulen for nokre år sidan var flytta til den andre Røvik-garden (Utistu dei kalla), stod stova for det meste ubrukt. Berre no og da vart ho brukt til møterom for oppbyggingsmøte ved tilreisande emissærar som stort set budde hos Henrik Sandstad. Men no måtte det litt omvøling til når stova skulle bru62

kast til frikyrkjerom, m.a. måtte det lagast betre benker å sitja på. Ein bonde, Per Trygstad, som var hag til å arbeida både med tre og jarn og dertil hadde godt vit på korleis dei ymse ting skulle lagast, vart send til Levanger til å sjå på og taka maksel (?) av benkene i bedehuset der. Det utkastet han gjorde, vart godteke, og no fekk samlingsrommet gode benker.

Men no var det å få tak i ein høveleg forstandar. Dei kunne vel ha funni ein brukbar mann av sine eigne, men venteleg var det ingen som ville take på seg det vervet etter som dei såg seg om etter ein utafor kyrkjelyden. Mellom dei emissærane som reiste i bygda var det ein svenske, Andreas Nilsson. Det var ein mann i 50 åra tenkjer eg, ein god talar sa folk og godt likt. Han hadde med mellomrom reist mykje i bygda, så dei meinte å kjenna han såpass godt at dei våga seg til å spørja han om han ville bli forstandar for frikyrkja. Da han sa seg viljug til å gå inn i samfunnet deira, valde dei han til forstandar. Han var som sagt ein god talar, men det måtte no litt meire til skulle han fylla romet. Han måtte i det minste kunne skriva det som trongst, og representere kyrkja måtte han òg greia. Men med skrivekunsta hans stod det no meir enn skralt til, slik som det oftast gjorde med mange av dei svenskar som kom hit til landet i den tid. Skulegonga der borte var det venteleg så som så med for mange, og ein av desse mange var nok også Andreas Nilsson. Dei fremste i frikyrkja skjøna at i dette stykke måtte dei vera han til hjelp. Difor kjøpte dei Sandbergs forskriftar – dei same som vart bruka i ålmogeskulen i den tid – så han kunne taka til med skriveøvingar. Men venteleg vart det berre så som så med skriveøvinga hans så langt fram i åra som han var komen. Da han også måtte representera kyrkja, måtte han utstyrast litt betre – serleg i det ytre. No var han venteleg mindre sterk i pengevegen, han som hadde fari som emissær for eige rekning, difor kavera nokre av frikyrkjemennene for han, så han kunne taka opp eit banklån til utstyr, 800 kr er det fortalt. Dette lånet måtte kaveringsmennene sidan betala attende til banken, og det var no inga sak for dei å gjera, så godt som dei sat i det.

I førstninga heldt Nilsson oppbygggingsmøte også hos dei som ikkje var med i frikyrkja, men etter kvart slutta han med det og heldt seg sidan berre til sine eigne. Før han dro seg innom grensa for godt, heldt han oppbyggingsmøte i heimen min ein sundagsføremiddag. Etter møtet skulle han vera att og få middagsmat før han for vidare. I stova hekk det ein stor spegel midt i mot inngangsdøra. Nilsson gjekk att og fram på golvet og la ut om desse kleine statskyrkjeprestane, steinrigsprestar og matprestar kalla han deim. Vi gutungane ansa vel på at han la vegen slik at han på retur fekk sjå seg i spegelen kor fin han var i den nye blådressen sin og med det kvit-gule kragetørkledet som han hadde kanta kragebrystet med. Da Nilsson hadde fari sin veg, hugsar eg at far sa: ”Den mannen har eg ikkje noko tiltru til.”

Som før sagt slutta Nilsson å halda møte hos dei som ikkje høyrde til fri63

kyrkja der han vart forstandar. Men i den tid han for omkring, vart han bortskjemd og forguda av alt for mange, jamval av dei ein ikkje skulle vente det av, og slikt er ikkje utan fåre for ein veik natur.

Etterkvart tok det til å gå slike leie gysjer om Nilsson. Sume feste lit til det som vart fortalt, andre ikkje. Det var da som no at mykje av det som vert fortalt mann og mann i mellom ikkje alltid er så sætande. Men sume sa det ryk ikkje av ein brann i oska utan det har vori varme i han. Nok om det: gysjene held seg.

Ein dag fekk eg heime sjå ein båt som kom over frå Skognlandet og stemde beint mot Sandsøra, og det var ikkje så rart, for det hende no ofte det, men frå Laberget var det meire sjeldan. Oftast kom slike robåtar frå Falstadberget eller frå Vestrumsholmen. ”Eg undrast på kven det er som kjem denne leia?” sa mor, og meir vart det ikkje sagt om det. Ein halvtime pålag etter at båten gøymde seg under landet, kom det to kvinner inn i kjøkenet og spurte etter vegen dit forstandar Nilsson budde, dei tala svensk. Vegen fekk dei greie på. ”Kvar er no de frå?” spurte mor. ”Vi er frå Markabygda i Skogn”, svara den eldste, og eg er kona hans Nilsson, og ho ” – idet ho peika på den andre – ”ho er dottera vår.” ”Da må de sette dykk ned og kvile litt, så skal de få mat og kaffe før de går lenger, for da har de fari langt i dag”, sa mor. Og det vart dei glad for.

Mor tykte så vondt om desse kvinnene, tynne og bleike var dei, og godt kledde var dei ikkje heller.

Etterpå tala dei om dette heime, og dei tykte det var så rart at det aldri hadde vori på tale folk i mellom at Nilsson hadde kone og barn i Markabygda ikkje lenger unna enn det var. Det var liksom dei gysjene som gjekk om Nilsson tok til å få ny næring av di desse kvinnene kom. – Om dei råka Nilsson, veit eg ikkje, for han kunne no vera i Mosvika òg han, da det var nokre der òg som høyrde frikyrkja til. Men det kan ein no skjøne at han brydde seg mindre om dei han hadde i Markabygda, og dei sat der borte i fattigdom og hadde lite og inkje å hjelpa seg med medan han sjølv sat i ”Gosen” både på Ytterøy og Mosvik, for det veit eg no at han fekk av det beste som dei ymse heimane hadde å gi han.

Ein sundag utpå sumaren – altså i 1889 – var det tillyst til oppbyggingsmøte i Brusveskulen midt i bygda. Denne sumaren var vi kyrkjelause, og presten Lassen var der av og til og hadde bibellesnad der. Men denne dagen var det emissær J. A. Sandstad – far til presten Rosenius Sandstad – som tala. Han reiste for Indremisjonen og budde på Langaunan i Mosvik. Sandstad var ein dugande talar som folk gjerne ville høyra. Både skulestova og gangen var fullsett med folk, ja oppgjennom trappa sat det òg mange. Da møtet var slutt, bad Sandstad folk venta litt, for han hadde noko han ville meddele dei før dei gjekk. Det var noko om frikyrkjeforstandar Nilsson han ville koma med. Ikkje det at han hadde nokon særs hug til det, men han tykte det var hans plikt å seia ifrå det han visste om denne mannen som det gjekk så mange gysjer om. Dei som 64

ikkje brydde seg om å høyra det, kunne berre gå. Nokre få gjekk, og mellom desse var det ein vyrd bondekona. I det same ho gjekk, sa ho halvhøgt: ” Æ hi ikj` høyrd noko om dyderne hans, så bryr æ mæ ikj` om å høyr noko om lyderne hans heller.” Eg hugsar ikkje stort av det Sandstad sa, men det gjekk ut på at Nilsson hadde skeia ut seksuelt.

Ein talar om å sette ein kjepp i eit kvaksbol, men det gjorde Sandstad den dagen. For ei røre det vart! Dei som sette Nilsson svært høgt og såg opp til han som ein halvgud, dei vart sint for ein slik skamlaus ferd av Sandstad. Det var lygn, sa dei. Andre tykte det var til pass både til Nilsson og dei som hadde teke han til forstandar. Men dei meir tenksame tok det med ro og sa at ein måtte ikkje velte skulda på frikyrkja for det som forstandaren deira hadde misfara seg i. Det var best å taka det med tol til så lenge. Nilsson sjølv preika med eld og svovel mot han som hadde komi med slik skamlaus lygn i mot seg, og dei som var samde med Sandstad, fekk av same slaget. Han syntest sjå satan alle stader mellom husa til dei som var i mot han.

Det var rimeleg at frikyrkja kom i ei knipe for dette, og prøvde i det stille å koma til botnen i denne røra. Men Nilsson slo berre på stortromma og påstod at alt han var skulda for var svart lygn. Men da kom cand. teol. Marius Giverholt frikyrkja til hjelp. Han hadde ei ”menighet” i Betania i Trondheim, og i sumarferiane hadde han i nokre år med heile huslyden budd i vestre Røvik. Han heldt ofte oppbyggingsmøte, og folk gjekk mannjamnt og høyrde han, for han var ein gild talar. Han tok til å hjelpa frikyrkja med å greia opp i den røra som var ikring Nilsson, og det lukkast òg. Nilsson måtte til slutt vedgå at Sandstad hadde sagt sant, og at han var saka. Ei tid lenger utpå sumaren var det møte hos Henrik Sandstad ein sundags ettermiddag, og da veret var godt, hadde det samla seg så mykje folk at frikyrkjerommet ikkje kunne røme alle. Giverholt var talar. Nilsson var der òg. Etter talen stod han fram og tilstod si synd, men da var han ikkje den stramme karen han før hadde vøri.

Etter dette kunne han sjølsagt ikkje vera forstandar lenger. Han vart avsett og reiste frå Ytterøya, det vart sagt at han fór attende til Sverike.

Det som var hendt, vart eit hardt slag for frikyrkja, jamvel om dei som var med der ikkje hadde noko skuld i at forstandaren deira for på ville vegar. Det einaste ein kan leggja dei til last var at dei burde ha gjevi seg litt betre tid før dei sette mannen i ein slik tillitspost, så kloke og skjønsame menn som sume av dei var. Av illrøynsle valde dei ein av sine eigne til ny forstandar, nemleg Ola Sandstad, ein son av Henrik Sandstad. Han var lærar i Mosvik, ein grei og dugande mann. Sidan har forstandarane høyrt til denne ætta til no.

Ein annan ting vart òg frikyrkja utsett for, det vart usemje mellom medlemmene. Grunnen til det har eg ikkje fått heilt greie på, og da vil eg ikkje taka med noko om det her. Nok om det: frikyrkja delte seg i to flokkar. Den flokken som Ola Sandstad var forstandar for, hadde møta sine der eg før har nemnt 65

og var stort set ei familiekyrkje, og er verksam den dag i dag. Den andre flokken hadde møta sine i vestre Røvik for det første. Nokon fast forstandar trur eg ikkje dei hadde. Det var Giverholt som var deira hjelpesmann når han var på Ytterøy. Det var han som hjelpte dei til å få opp bedehuset Emmæus. Nokre bønder som stod i statskyrkja, gav òg litt tømmer til huset. Dette gjorde dei så talarar som ikkje høyrde frikyrkja til, kunne få tala i huset, for i den tid var Emmæus det einaste bedehuset i bygda. Men den største hjelpa fekk dei nok frå Trondheim, noko Giverholt ordna med. Emmæus står på vestre Røvik sin grunn, er bygd av tømmer og er eit romsleg og solid hus med skifertak. Der hadde den fråskilde delen møta sine, og dit gjekk også statskyrkjefolk, særleg når Giverholt tala. Men etterkvart slutta han å vera på Ytterøy, og da sjukdom og død tok bort fleire av medlemmene, løyste ”menigheita” seg opp av seg sjølv.

Det var to kvinner som hadde gjeve ikkje så lite til huset. Dei vart sett til å ha tilsyn med huset, og til dei måtte dei som ville leige huset anten til oppbyggingsmøte eller basarar vende seg. No er det lenge sidan desse kvinnene døydde, og kven det er som no ordnar med huset, kjenner eg ikkje til. Men det veit eg at den frikyrkja som no er, tok til å halde møta sine på Emmæus for fleire år sidan, da dei i øystre Røvik fekk bruk for den stova som dei før bruka til å ha møta sine i. Om dei har kjøpt huset, eller korleis det er med eigedomsretten til det, har eg ikkje greie på.

Dette er i stutte drag det eg tenkte å skriva om kyrkjestriden slik eg hugsar det. Men etter nærare 60 år kan vel noko ha gått i gløymeboka. Like vel trur eg at det eg har skrivi er slik det har gått for seg.

66

67

Slåttonn på Tingstad søndre ca 1892. Andreas Bastian Pettersen kjøpte Tingstad i 1865 av Erik Andreas Sørensen for 7500 spd.

Her er han omgitt av familiemedlemmer og arbeidsfolk i slåttonna. Fra venstre: Ukjent, Hågen Tingstad, Peter Jonassen Thingstad, Julius Bernhard Aagard, Johan Pettersen, Martin Peder Rokne, bakstekone Kristianna Hegge, Mali Eidem, Andreas Bastian Pettersen, Nikoline Pedersen, Gerd Rokne, Berit Skarpenget, Gerdardine Pettersen, Anna Halsanaunet, Kristine Halsanaunet, Helga Godin, ukjent, Sofie ??.

Fra fotoarkivet

Rune Langfjæran:

50 år med Innherredsferja A/S I 1958 kom ferjeselskapet Innherredsferja A/S i drift, med tverrfjordforbindelsen mellom Verran, Mosvik, Ytterøy og Levanger. I dag har ikke lenger selskapet ansvaret for noe ferjesamband. I den forbindelse dukket tanken om en jubileumsmarkering opp, i første omgang hos Ytterøyutvalget.

De opprettet en jubileumskomité, bestående av Solfrid Laugsand Nøst, leder (repr. Ytterøyutvalget), Ola Stene (rådmann Levanger kommune), Hans Hov (tidligere disponent i Innherredsferja A/S), Staal Elnan (Statens Vegvesen), Kjell Vandsvik (repr. styret i Innherredsferja A/S), Ole Tronstad (ordfører Inderøy kommune) og Carl Ivar von Køppen (ordfører Mosvik kommune).

Jubileumskomiteen ønsket å lage en beretning om historien til Innherredsferja A/S. Det eksisterte allerede en beretning om de første 25 år, fra 1957-82, forfattet av daværende styreformann Reidar Pettersen. Pettersens familie har velvillig stilt denne beretningen til disposisjon.

Forberedelsene til etablering av ferjeselskapet I januar 1955 begynte arbeidet med å finne en løsning for tverrfjordforbindelsen Levanger-Ytterøy-Mosvik. Daværende formann i Levanger Handelsstands Forening, Arthur Selvig, tok initiativet til et fellesmøte i Levanger, med deltakelse fra formannskapene i Levanger, Ytterøy, Frol, Skogn, Mosvik, Leksvik, Frosta og Åsen. I protokollen fra Handelsstandsforeningens møte ble det gitt uttrykk for at handelsstanden anså det som svært viktig å få til en bedring av fjordtrafikken.

Hovedtemaet i samarbeidsmøtet, som ble avviklet allerede 9. februar 1955, var særlig spørsmålet om økonomisk støtte og konsesjon for å få i gang ferjetrafikk fra Framverran, Mosvik og Leksvik, via Ytterøy til Levanger. Et viktig poeng for å samle støtte var at det på dette tidspunktet verken var vegsamband mellom Leksvik og Mosvik eller mellom Mosvik og Framverran.

Innledningsforedraget, som ble holdt av bakermester Strømsøe, la blant annet vekt på at Levanger hadde like stor interesse som Ytterøy og Mosvik/Leksvik av å få en tilfredsstillende forbindelse på tvers av fjorden.

Transporten av motorkjøretøyer ble framholdt som særdeles viktig.

68

Samlet interesse Diskusjonen i møtet viste en samlet interesse for tverrfjordforbindelse, og da spesielt muligheten for en bilferje. Det ble nedsatt en trafikknemnd for å utrede saken nærmere. Nemnda fikk blant annet som mandat å be Innherreds Aktie Dampskibsselskap om ikke å gå til innkjøp av ny båt for tverrfjordforbindelsen til Levanger, før nemnda hadde kommet med sin utredning.

Trafikknemnda, med formann K. Landfald i spissen, kastet ikke bort tida, men var allerede 12. februar 1955 i fullt arbeid. Det var klart at det ville bli en akseptabel vegforbindelse mellom Leksvik-Mosvik i løpet av en femårsperiode, men at det ville ta noe lengre tid før vegen mellom Venneshamn og Mosvik ble ferdig. Nemnda konkluderte derfor med at ferjesambandet VenneshamnKjerringvik-Vangshylla-Ytterøy-Levanger ville dekke behovet for tverrfjordforbindelse.

Diskusjonen rundt valg av båttype var stor. Mange mente til å begynne med at tradisjonelle ruteskip var den beste løsningen, men avdelingsingeniør Bjørnstad hadde en klar oppfatning om at man måtte satse på ferjer. Etter hvert arbeidet også trafikknemnda ut fra dette ville være mest rasjonelt.

Lobbyvirksomhet og garantier Trafikknemnda ble invitert til å besiktige den daværende Lofotferja i Trondheim, som var levert fra Moen & Sønns Båtbyggeri i Risør. Nemnda var etterpå enige om at ei slik ferje ville tilfredsstille tverrfjordtrafikken på alle måter.

Den var sertifisert for 100 personer, og kunne frakte én stor buss, to store lastebiler og 4-5 personbiler. Prisen for den 25 m lange og 7 m breie ferja var 450.000 kr. For å komme videre i arbeidet, var det nødvendig med statlige garantier for lån og et eventuelt driftsunderskudd. Dette viste seg å være svært vanskelig.

Det ble derfor nødvendig å få lokal kapital på banen. Kommunene tegnet aksjer etter det som i ettertid er kalt ”høflig anmodning” fra trafikknemnda.

Samtidig begynte tida å bli knapp. Ferjeleiene ville være ferdigstilt før jul i 1957, og man håpet naturligvis å få ferja i drift umiddelbart.

I trafikknemndas møte 9. april 1957, erklærte kommunene Inderøy, Mosvik, Verran, Ytterøy og Levanger at de ville garantere for 2/10 av driftsunderskuddet, der Levanger alene skulle dekke 50 % av dette. Kommunene forutsatte imidlertid at garantien over tid skulle overtas av fylket.

Oppstarten 10. mai 1957 møttes ikke mindre enn 36 menn til konstituerende møte for å stifte et selskap med det foreløpige navnet Tverrfjordruta A/S. I møtet ble det avgjort at navnet for framtida skulle være Innherredsferja A/S og at forretningskontoret skulle være i Levanger. Aksjekapitalen ble satt til 144.000 kr, for69

delt på 288 aksjer a kr. 500. Av dette tegnet Nord-Trøndelag Fylke 100 aksjer, og de enkelte daværende kommunene følgende aksjer: - Frol kommune, 6 aksjer - Skogn kommune, 10 aksjer - Inderøy kommune, 10 aksjer - Ytterøy kommune, 14 aksjer - Mosvik kommune, 10 aksjer - Verran kommune, 20 aksjer - Levanger kommune, 20 aksjer Det første ordinære styremøte i Innherredsferja A/S ble avholdt 20. mai 1957. Det var ennå ni måneder før ferja skulle komme i full drift, men mye måtte avklares.

Styret bestemte seg for at den første ferja skulle få navnet Innherredsferja.

Videre kom de fram til at det var nødvendig med en bemanning på tre: ferjefører, maskinist og matros/billettør. Til sammen 71 personer søkte på disse stillingene ved utlysningen. Det viste seg imidlertid raskt at det ble nødvendig å ansette to personer til; 2. maskinist og en ekstra matros/billettør.

Det nytilsatte mannskapet reiste ned til Risør for å hente den flunkende nye ferja like før jul i 1957. Normal tidsbruk opp til Levanger var beregnet til omkring 60 timer, men uheldigvis blåste det opp til et fryktelig uvær langs kysten, slik at turen totalt tok 9 døgn.

I god tid før ferja ble satt i rute, dro styremedlemmer, aksjonærer, fylkesadministrasjonen og bankforbindelser på en presentasjonstur rundt til ferjeleiene.

Det første ferjeleiet i Levanger. (Utlånt av Levanger Museum – fotograf Renbjør)

70

Utdrag av ferjetakster og ruter fra 1958: Ferjetakster (i kr) Sone 1 Sone 2 Personer, voksne 1.00 2.50 Barn, 3-15 år 0.50 1.25 Sykkel, sparkstøtting 0.50 1.00 Motorsykkel med fører 3.00 5.50 Motorsykkel med sidevogn 4.00 7.50 Person-, varebil, traktor, med fører, t.o.m. 1000 kg.

5.00 10.00 ” over 1000 kg.

6.00 12.00

Sone 3 3.50 1.75 1.00 7.00 9.00 14.00 16.00

Sone 1: Venneshamn-Vangshylla, Kjerringvik-Vangshylla, KjerringvikVenneshamn Sone 2: Hokstad-Levanger, Hokstad-Vangshylla, Hokstad-Kjerringvik, Hokstad-Venneshamn.

Sone 3: Vangshylla-Levanger, Kjerringvik-Levanger, Venneshamn-Levanger Alle hverdager: Fra Kjerringvik ” Vangshylla ” Kjerringvik ” Vangshylla ” Venneshamn ” Kjerringvik ” Vangshylla ” Kjerringvik ” Vangshylla ” Hokstad Til Levanger Fra Levanger ” Hokstad ” Vangshylla

6.40 6.50 7.05 7.30 7.50 8.05 1)

9.00 9.40 2) 11.20 2) 12.05 13.05 3)

13.05 13.20 13.35 14.00 14.25 14.40 14.55 4) 15.50 16.30 5) 18.00 5) 18.40 19.40

19.40 6) 19.55 20.20 20.40 20.55 21.10

1. februar 1958 var B/F Innherredsferja i gang med fjordkryssinga, men etter bare fem dagers drift, fikk det unge rederiet sitt første motorhavari: ”Onsdag ettermiddag da ferja skulle gå fra Vangshylla ble det en kraftig smell i motoren og den sto i sju steiner. Det viste seg at bunnpanna var revnet og motorblokka sprengt”. Det må ha vært en tung dag for både styre, mannskap og passasjerer å oppleve dette så raskt etter oppstaren. En liten motorbåt ble satt inn for å opprettholde en slags drift, og etter en ukes tid var ferja igjen å se på fjorden.

71

De første månedene skjedde det ofte at ferja ikke kom inn til ferjeleiet på Levanger når det var fjære sjø. Allerede dagen etter den første ordinære ruteturen meldte Trønder-Avisa følgende: ”Innherredsferja må ha flo sjø for å anløpe Levanger”.

Mudderpram og kabelskrape måtte til, og gjentatte ganger måtte ferja gå til Innherredskaia for å slippe av passasjerene, mens bilene måtte vente på floa.

Seint i februar hadde TrønderAvisa denne kommentaren: ”Det later til at det stadig oppstår vanskeligheter med å avvikle fergetrafikken med Innherredsferga, og de reisende begynner smått om senn å helle til den oppfatning at alt neppe kan være vel gjennomtenkt før planene ble satt ut i livet. Blant annet har man stadig kluss med fergeleiet i Levanger. Brua har ved fjære sjø vist seg å være i korteste Alfred Jønvik. Den første ekspeditør på Ytterøy laget. Vinkelen blir for stor når ferjeleie. Alfred var alltid blid og smilende og den felles ned, og lørdag måtte hadde et godt ord til de reisende. en bil fra Ytterøy tas opp med talje etter at den hadde fått ødelagt ekshaustrøret ved kjøring over landgangen.

Videre klager de reisende over at dørene til WC ikke lar seg lukke opp når ferga er fullsatt med biler, og det er tross alt ikke så sjelden. Et forhold som man skjønner kan være kritisk nok til sine tider”.

I full drift: 1958-64 Til tross for startvansker ble det raskt klart at det hadde vært et høyst reelt behov for ferjeforbindelsene. Styret gjorde sitt beste for å tilpasse rutene til brukernes behov. Det viste seg at bemanningen var for knapp, og nok en matros ble ansatt.

Personbiltrafikken økte sterkt. I den aller første årsberetningen legges det fram tall for det første driftsåret, som viser at det ble fraktet 9411 kjøretøyer, 72

Innherredsferja.

derav omkring 4000 personbiler. Omtrent 40 000 passasjerer benyttet seg av tverrfjordforbindelsen det første året. Årsberetningen viser også at trafikken ble avviklet svært tilfredsstillende, med unntak av startvanskene i februar. Bare fire ganger måtte ferja gjøre vendereis til Levanger, uten å gå på land på Hokstad.

I 1960 var 5725 personbiler med ferja, men året etter var det hele 9374 biler som krysset fjorden. En økning på hele 63% på ett år!

En bukett sentrale personer i oppstarten: F. v. styreformann K. Landfald, kaptein Hjalmar Skauge, styremedlemmene: Toralf Aalberg, Th. Stavrum, Trygve Aaring og Einar Karlsen.

73

Det kan også nevnes at det i årene 1959-61 ble gjennomført missekonkurranse ombord på Innherredsferja. Tre damer fikk smykke seg med tittelen Miss Innherredsferja – to fra Trondheim og ei fra Mosvik.

Ny ferje: Innherredsferja II Økonomisk var også de to første driftsårene svært positive, og med sterk økning i personbiltrafikk kom spørsmålet om ei ny ferje snart på dagsordenen.

Vegforbindelsen mellom Mosvik og Leksvik/Vanvikan var snart fullført, noe som ville bety et større press på ferjetrafikken fra Kjerringvik til Innherred. I Skarnsundet hadde man i helgene allerede opplevd å ha lange bilkøer som på det meste måtte vente flere timer på ferja. For å holde rutene over fjorden til Levanger, ble det ikke tid til å kjøre mange ekstraturer. Det hadde derfor blitt nødvendig å leie suppleringsferje for å få til en forsvarlig avvikling av trafikken.

Våren 1960 tok styret saken opp til vurdering. Ny og større ferje ville bety en nytegning av aksjer på ca. 120.000 kr. Dette løste seg, og Ulstein Mek. Verksted fikk oppdraget med å bygge den nye ferja, som fikk navnet Innherredsferja II. Nyferja var 27 m lang og 8,4 m bred, og kostet 1 062 000 kr.

Innherredsferja II ble satt i rute 1. august 1962, men det var imidlertid en god del som var svært skeptiske til utvidelse med ny ferje. Det var mange dystre spådommer om følgene av slik økonomisk løssluppenhet. I avisspaltene fra den tida kommer det fram at en del mente det var helt unødvendig med ny ferje, og at behovene for kommunikasjon over fjorden allerede var dekket. Det var i all hovedsak sentrumsnære beboere som ga uttrykk for dette.

Alle ferjeleiene måtte forøvrig utbedres og forsterkes i forbindelse med anskaffelsen av ei ny og større ferje.

Slutt på tverrfjordforbindelsen Samtidig med planlegging av ny ferje, ble det også en diskusjon om hvorvidt det var nødvendig med tverrfjordforbindelse. Vegsjefen i fylket mente at den ene ferja skulle betjene Venneshamn-Kjerringvik-Vangshylla, mens den andre tok seg av sambandet Ytterøy-Levanger. Dette ville bety et klart tilbakeskritt for de som reiste fra Mosvik og Framverran. Bussruten fra Vangshylla var et betydelig dårligere tilbud enn ferja til Levanger. Vegsjefen ga seg i første omgang, og tverrfjordforbindelsen ble opprettholdt inntil videre.

I 1963 ble spørsmålet igjen tatt opp igjen av vegmyndighetene.

Generalforsamlingen i ferjeselskapet ba om bistand fra fylket for å få opprettholdt tverrfjordforbindelsen, og mente at sambandet helt klart fremdeles var berettiget. Det endte imidlertid med at tverrfjordforbindelsen ble innstilt fra 1. juni 1964. Fra denne datoen fikk også ferjene status som riksvegsamband.

74

To ferjesamband: 1964-1981 Etter at tverrfjordforbindelsen var lagt ned, var det Innherredsferja som betjente trafikken i Skarnsundet og Venneshamn. Det viste seg raskt at den hadde for liten kapasitet, men det var først i 1969 at det ble ny ferje i Skarnsundet. Den var av samme størrelse som Innherredsferja II. Den nye tid presset seg fram, og i 1970 søkte styret vegmyndighetene om tillatelse til å installere TV-apparater om bord i salongene på ferjene. Dette er et godt eksempel på hvordan relativt små investeringer måtte godkjennes på høyeste hold før de kunne realiseres. Søknaden ble riktignok innvilget, under forutsetning av at apparatene ble avskrevet på driftsbudsjettet over to år.

Samme år var Uryddig parkering. Hokstad 2. pinsedag 1968. underskuddet på 1,1 (Foto: Johannes Hovd) millioner kroner. Dette var noenlunde jevnt fordelt mellom Levanger-Hokstad og KjerringvikVangshylla. Trafikken økte hele tida. I 1971 reiste 29 busser med Hokstadferja, mot 685 i Skarnsundet. Til sammen reiste nesten 195 000 personer med ferjene, fordelt på knapt 120 000 mellom Mosvik og Inderøy, og 75 000 til og fra Ytterøya.

Etter mye om og men ble mobiltelefonanlegg tatt i bruk i januar 1972. Året etter opplevde brukerne at oljekrisen også gjorde seg utslag i innskrenkninger på ferjerutene. Dette skjedde etter pålegg fra vegmyndighetene. Dette varte helt til 1. mars 1974. Til tross for dette var det et gledens år for mosbyggene: den siste kveldsferja, med avgang 23.15 fra Kjerringvik og 23.30 fra Vangshylla, kom på plass, og ble beholdt helt fram til Skarnsundbrua kom 18 år seinere.

Arbeid for ny Ytterøy-ferje I generalforsamlingen i 1974 kom spørsmålet om ny ferje for Ytterøysambandet opp. Styret kom fram til at en helt ny ferje, med plass til 22 personbi75

ler, ville koste ca. 5 millioner kroner. Vegmyndighetene ba i første omgang om at det ble satset på en eldre ferje, men styret var ikke fornøyd med dette svaret. Arbeidet for å få ei helt ny ferje tok lang tid, og det var ikke før i juli 1979 at ferjeselskapet kunne offentliggjøre at Innherredsferja II ville bli avløst året etter. Den nye ferja kostet ganske nøyaktig 10,5 millioner kroner, og hadde plass til 30 personbiler. Dessuten var dette selskapets første pendelferje, med propeller i begge ender.

Røyking Tobakkrøyking var fram til midten av 70-tallet sett på som en menneskerett, og kunne således bedrives de aller fleste steder. Johannes Hovd fra Ytterøy gikk på biologilinja ved Levanger Lærerskole på denne tida, og minnes at det ble røyka så mye i salongen at en knapt kunne se passasjerene som satt på den andre sida. Skolebarna fra Ytterøy ble naturligvis også ufrivillig utsatt for dette.

På ferjeselskapets generalforsamling foreslo Hovd at salongen ble gjort røykfri, uten å få noen positiv respons, snarere tvert i mot. Det ble imidlertid sørget for bedre vifteanlegg i salongen, og myndighetene kom etter hvert også med pålegg om egne røykfrie soner. Styret løste til slutt dette ved å forby all røyking i salongene fra 1975.

I 1976 førte reformer i arbeidslivet til at arbeidstiden ble redusert. Dette gjorde at selskapet måtte ansette 8 nye personer.

Omsider nytt ferjeleie i Levanger Det nye ferjeleiet i Levanger ble tatt i bruk 1. juli 1976. Dagen etter kunne Trønder-Avisa melde at Statens Vegvesen også hadde blinket ut hvor det nye ferjeleiet på Ytterøya skulle ligge. Manglene ved ferjeleiene på Levanger og Hokstad hadde vært en gjenganger i årsberetningene, og kapteinene påpekte stadig faremomenter ved ferjeleiet på Hokstad. Det største problemet var at vinden ofte kom på tvers av ferjeleiet, og ferja ble derfor liggende og rulle når den lå ved kai.

Det tok omsider tid å oppnå enighet om plassering, og det var ikke før i 1978 at det ble endelig bestemt at ferjeleiet fortsatt skulle ligge på Hokstad. Fra da av tok det 3 år til det sto ferdig, til stor glede for både mannskap og passasjerer.

Styret forsøkte i det hele tatt på alle måter å tale brukernes sak overfor vegmyndighetene, men ofte uten å vinne gehør. I årsberetningen for 1976 får vi vite følgende, i forbindelse med at Samferdselsdepartementet har pålagt økte takster: ”Fra styrets side er det overfor Vegdirektoratet pekt på de konsekvenser denne økning innebærer for lokalsamfunnene. Styrets henvendelse avfødte 76

ingen positiv reaksjon. I samband med denne sak søkte styret om utvidelse i rutefrekvensen, uten at dette gav positive reaksjoner”. Vegdirektoratet var nok utvilsomt en tung materie å arbeide med.

Nye ferjer: 1982-1991 Til stor jubel kunne ytterøyningene ta imot ei splitter ny ferje, bygd i Hommelvik, i februar 1981. Den ble døpt Ytterøy. Også jomfruturen med Ytterøy ble gjennomført i svært dårlig vær, uten at det i følge Trønder-Avisa var noe problem: ”Selv i kuling og snøfokk, gikk turen til Trondheim og kai ved Ladehammeren uten særlig dramatikk. Det eneste var at flagglina til de mange vimpler som pyntet ferja på jomfruturen viklet seg inn i antenna til radaren, slik at denne stoppet et øyeblikk. Med full fart, merket passasjerene svært lite til uværet utenfor.”

Den ble riktignok ikke satt inn i rute med en gang, i og med at det nye ferjeleiet på Hokstad ikke var ferdig ennå. Styret hadde imidlertid fått myndighetenes godkjenning for å beholde Innherredsferja II som reserveferje, slik at det fra nå av var svært begrenset avbruddstid hvis en ferje fikk motortrøbbel.

Ny gammelferje i Skarnsundet Like etter at ytterøyningene hadde fått nyferja, vedtok styret å henvende seg til vegmyndighetene om å anskaffe ny ferje også i Skarnsundet, med plass

Ytterøy.

77

til 30 personbiler. Selskapet fikk tilbud om en pendelferje fra Bergen, bygd i 1969, med kapasitet på 24 personbiler, noe som ble akseptert. Den ”nye” ferja fikk navnet Mosvik.

Dette førte til at Innherredsferja A/S hadde hele fire ferjer i drift mot slutten av 1982. Innherredsferja II ble brukt som reserveferje og en del mindre oppdrag. Skarnsund var hovedferje i Skarnsundet fram til 9. desember, og ble etter dette bortleid til Namsos Trafikkselskap. Samtidig ble Mosvik ble innsatt som hovedferje i Skarnsundet, mens Ytterøy var hovedferja på sambandet HokstadLevanger.

Til tross for at Mosvik var en mer moderne ferje enn Skarnsund, viste det seg raskt at den ikke klarte å ta unna for den stadig økende biltrafikken. I løpet av 1986 måtte nesten 3 000 personbiler stå igjen og vente på ny tur i Skarnsundet, mens tilsvarende tall for Ytterøysambandet var bare 47 biler, til tross for at personbiltrafikken også hadde en betydelig økning her.

Ny Skarnsund-ferje Like før jul i 1987 ble det skrevet kontrakt på ny ferje for Skarnsundet, for en pris på knapt 27 millioner kroner. Nyferja fikk navnet Skarnsund II, og var av samme størrelse som Ytterøy-ferja, med plass til 30 personbiler. Dermed hadde Innherredsferja A/S igjen ansvaret for bare tre ferjer.

Trafikkøkningen var fortsatt betydelig. 15 000 flere passasjerer reiste strekningen Kjerringvik-Vangshylla i 1989 i forhold til året før. Tilsvarende tall for Levanger-Hokstad var en økning på 3 500. Til sammen 8 000 flere biler benyttet ferjene dette året. Til tross for det, var det langt færre biler som måtte vente på ny ferje i Skarnsundet i forhold til året før. Nyanskaffelsen viste dermed at den hadde vært høyst nødvendig.

Rammetilskudd 1990 var det første året med rammetilskudd til ferjeselskapet. Det innebar at Innherredsferja A/S fikk et fast beløp til driften. Det betydde også at selskapet dermed ble ansvarlig for eventuelle framtidige underskudd, men et driftsoverskudd ville på samme måte tilfalle selskapet.

Det var for lengst klart at Skarnsundbrua ville erstatte ferjesambandet Kjerringvik-Vangshylla. Ferjeselskapet hadde hele tida hatt en positiv holdning til at brua skulle bli arvtaker til ferjesambandet. En positiv følge av brua ville dessuten bli at Ytterøy-sambandet ville bli alene om å disponere reserveferja.

Skarnsundbrua ble ferdig tidligere enn planlagt, slik at Innherredsferja A/S allerede 19. desember 1991 ble redusert til ett ferjesamband. I ferjesambandets siste år fraktet ferja 267 894 personer, 108 482 personbiler, 13 878 lastebiler, 840 busser og 312 motorsykler over Skarnsundet. En epoke i ferjeselskapets historie var over.

78

Mot årtusenskiftet: 1992-1999 Mye hadde forandret seg i løpet av kort tid for ferjeselskapet. Ordningen med rammetilskudd ga daglig leder og styre et helt annet ansvar enn tidligere.

Dessuten hadde de bare ett ferjesamband å drifte. Dette hadde imidlertid vært forberedt i lang tid. Det første driftsåret etter at Skarnsundbrua sto ferdig, viste et driftsoverskudd på 264 000 kr. Økonomisk hadde altså tapet av et ferjesamband ikke noen betydning. Innherredsferja II fra 1962 var fremdeles reserveferje, men årsberetningene forteller om stor driftssikkerhet.

Uro rundt aksjene Generalforsamlingen i 1992 måtte utsettes på grunn av ferjestreik(!), slik at aksjonærene fra Ytterøy ikke kunne møte. Levanger kommune var nå, i tillegg til Nord-Trøndelag Fylkeskommune med 170 aksjer, eneste offentlige aksjeeier, med 80 aksjer. Nå ønsket kommunen å selge disse aksjene til Fosen Trafikklag. Styret henstilte sterkt til Levanger kommune om å beholde aksjene, og erklærte at de ønsket ro omkring aksjemassen: ”Dersom Levanger kommune likevel velger å selge deler av sin aksjepost, forutsetter styret at aksjene blir solgt til interessenter som har brukerinteresse i selskapet”. Året etter vedtok likevel kommunen å selge aksjene sine til Fosen Trafikklag, som hadde lagt inn et bud på 700 kr pr. aksje. Styret tok igjen kontakt med kommuneadministrasjonen, og ba om at saken ble vurdert på nytt. Dette førte fram, og kommunen beholdt aksjene sine fram til 2001.

Sommeren 1994 fikk begge ferjene motortrøbbel, slik at havnebåten i Verdal måtte settes i trafikk. Dette året var det stor byggeaktivitet på Ytterøya, noe som gjorde at personbiltrafikken fikk en økning på over 4% i forhold til året før.

Det ble også satt i gang et 12 måneders prøveprosjekt med nattur til Ytterøy, én natt til søndag pr. måned, med avgang fra Levanger kl. 01.30. Styret forutsatte at Vegkontoret i Nord-Trøndelag garanterte for underskuddet, slik at det kunne brukes vanlig billettpris.

Ytterøy begynte etter hvert å dra på åra, og i 1995 dukket for første gang søknad om ny ferje opp på styrets sakskart. Alternativt ble det søkt om oppgradering av begge ferjene. Omtrent samtidig startet også arbeidet med å utrede nytt ferjeleie på Levanger.

I mars 1996 stanset Ytterøy-ferja på grunn av streik. Norsk Sjømannsforbund, Norsk Sjøoffisersforbund og Det Norske Maskinistforbund gjennomførte en landsomfattende politisk streik i tre timer, noe som førte til at to turer ble innstilt. Gjennom årene har det vært mange ferjestreiker, men Ytterøyferja ble sjelden tatt ut i streik, noe som blant annet hadde sammenheng med at det var helt avgjørende med faste avganger for Trønderkylling for å unngå nedslakting av dyr.

79

Åpningstidene Det viktigste målet for brukerne var utvidet åpningstid for ferja. Styret og kommuneadministrasjonen arbeidet sammen for å få til en sårt tiltrengt ruteutvidelse. I møte med vegsjefen høsten 1997 gjorde rådmann og styreleder Ola Stene det klart at ferjesambandet hadde en åpningstid på 15,56 timer pr. døgn, mens statens målsetting var 17 timer. Vegsjefen viste imidlertid til de økonomiske rammene, og beklaget at man ikke hadde nådd målet. Dette var også begrunnelsen for at søknaden heller ikke ble imøtekommet de kommende årene. Økonomiske bekymringer Regnskapet for 1997 viste røde tall, og styret var bekymret for den økonomiske utvikling. Utvidelse av aksjekapitalen ble diskutert, men det ble avvist som uaktuelt på det daværende tidspunkt.

Dette året ble det for første gang drøftet muligheter for samarbeid med Fosen Trafikklag. Foreløpig ønsket bare styret samarbeid om felles reserveferje, noe som gjorde at B/F Austråt fra Fosen Trafikklag ble innleid under verkstedopphold for Ytterøy.

1999 ble det første året at styret ikke betalte ut aksjeutbytte, i og med at det dette året var et lite underskudd. Underskuddet skyldtes i hovedsak store vedlikeholdskostnader på Ytterøy. Styret fastholdt at målet var et utvidet rutetilbud, men innså at de økonomiske rammene gjorde at dette neppe var mulig.

Ny kai og servicebygg.

80

Samarbeid med Fosen Trafikklag: 2000-2007 Ny ferje og servicebygg År 2000 startet med flere store saker for ferjeselskapet. Den første var søknad om, og arbeid fram mot et nybygg på ferjekaia i Levanger. Den andre store saken var behovet for ny ferje. I tillegg til en jevn trafikkøkning til ferieperlen Ytterøy, stilte næringslivet stadig med større biler, som rett og slett ble for store for den etter hvert gamle ferja.

Søknad om ny ferje ble avslått fra vegmyndighetene, men styret ba disponenten og styrelederen om å ”jobbe videre med saken på høyt nivå i Vegdirektoratet. Det er viktig å få Vegdirektorartet til å presisere muligheten for et positivt tilsagn i 2001/2002”. Det samme gjaldt mulige ruteutvidelser.

Vegdirektoratet svarte med å foreslå kjøp av brukt ferje. Det ble etter hvert enighet om å kjøpe B/F Torghatten fra Torghatten Trafikkselskap. Ferja, som skulle få navnet Ytterøy II, var bygd i 1987, og kostet til sammen 19,2 millioner kroner, medregnet oppgraderinger og tekniske forbedringer. Den hadde tre salonger, hvorav en på båtdekket, og var betydelig større enn Ytterøy; 56 m lang og med plass til 40 personbiler.

Samarbeid med Fosen Trafikklag Samarbeidsavtale med Fosen Trafikklag om reserveferje ble inngått høsten samme år. Avtalen tok utgangspunkt i at Innherredsferja A/S fortsatt skulle eie Ytterøy, men at den skulle være felles reserveferje og ligge i beredskap på Levanger. Samtidig var det en del av avtalen at den nye hovedferja kunne leies ut ved planlagte driftsavbrudd i sambandet Brekstad-Valset. Dette skulle senere vise seg å være svært lite heldig, sett fra ytterøyningenes side.

Styret i ferjeselskapet var også skeptisk til at Fosen Trafikklag skulle få anledning til å kjøpe seg opp i Innherredsferja A/S, men aksepterte likevel en eierandel på inntil 30%. Høsten 2002 solgte således den største aksjeeieren, Nord-Trøndelag Fylkeskommune, 110 aksjer til Fosen Trafikklag.

Til stor jubel ble nyferja døpt av Fanny Gausen på Hokstad 9. november 2002. Men Ytterøy II fikk en tung start. Allerede to dager etter at den ble satt i drift, måtte skipperen styre ferja på grunn, for å unngå kollisjon med ferjeleiet på havna på Levanger. Det tekniske manøvreringssystemet sviktet, men verken biler eller passasjerer ble skadet. Gamle Ytterøy måtte vikariere, noe den også måtte allerede et par måneder seinere, da det oppsto problemer med propellene på nyferja.

Fra 1. januar 2003 ble Levanger-Ytterøy, som ett av seks ferjesamband, med på et prøveprosjekt. Hensikten var å forenkle statens regulativ for ferjesatser. Det innebar at personer uten bil reiste gratis, mens det ble dyrere for pendlerne. Bedre rabatt for storbrukerne var også en av fordelene. Resultatene ble en stor økning i persontrafikken, men en viss nedgang i personbiltrafikken. På 81

enkelte sommeravganger i 2003 var det over 200 passasjerer som ventet på ferja, og ved flere anledninger måtte opptil 50 passasjerer vente på ny ferje, fordi maksimum antall passasjerer på Ytterøy II var grundig oversteget.

Dette prøveprosjektet ble dessverre avsluttet i 2006.

Nykaia på Levanger Den nye ferjekaia på Levanger, inkludert nytt servicebygg, sto ferdig våren 2003. Ny og forlenget ferjelem gjorde at trailere og tunge kjøretøy fra nå av slapp problemer ved stor fjære. Oppstillingsplassene for biler ble også forlenget, i tillegg til at det endelig ble atskilte gang- og kjørefelt. Servicebygget rommet kontorer, venterom og toaletter. En egen sykkel- og gangsti, i tillegg til beplantning på området, skapte en helt annen atmosfære for den som skulle ta ferja til Ytterøy.

En kampsak for ytterøyningene, med Ytterøyutvalget i spissen, har i mange år vært opprusting av ferjeleiet på Hokstad. I 2003 ble både Levanger kommune og ferjeselskapet utfordret på å gjøre det mer trivelig for de reisende på ferjeleiet, som en naturlig følge av utbyggingen på havna på Levanger.

Argumentasjonen var først og fremst at Ytterøy i stadig større grad hadde blitt et turistmål, og at ferjeleiet i periode framsto som et ”pressområde”.

Den korte ferjelemmen på Hokstad var stadig en utfordring for de mange vogntogene til og fra øya. 9. februar 2004 ble det ekstra dramatisk for to vogntog som skulle kjøre av ferja på fjære sjø. Det var bratt opp fra ferja, og da det første vogntoget kjørte av dekket, krenget ferja over til den ene siden, og det andre vogntoget fikk problemer. Hjulene spant, og ferja krenget gradvis mer etter hvert som vogntoget skled sidelengs. Heldigvis befant det seg en hjullaster i nærheten, som strødde sand på ferjelemmen, slik at vogntoget klarte å komme seg på land. Dette var en såpass dramatisk opplevelse for passasjerene ombord at flere ytterøyninger ringte Trønder-Avisa og uttrykte sin bekymring. De benyttet samtidig sjansen til å si fra om at de var misfornøyde med at den gamle reserveferja ble brukt for ofte.

Samarbeidsavtalen med Fosen Trafikklag om reserveferje fra 2001 var i utgangspunktet positiv for Ytterøy. Gamle Ytterøy lå i Levanger hele året.

Dermed ville det bli svært kort driftsstans, hvis nyferja skulle få problemer. Men avtalen betydde også at Ytterøy II måtte sendes bort, hvis Fosen Trafikklag hadde behov for reserveferje på Brekstad. Dette skjedde flere ganger, til stor irritasjon for ytterøyningene. Gammelferja var og ble en reserveløsning, etter hvert som de vente seg til nyferja.

I 2004 bestemte Statens Vegvesen at alle riksvegferjesamband skulle legges ut på anbud. Ytterøysambandet og Innherredsferja A/S hadde bare én båt, og var svært sårbare overfor de store konkurrentene på Vestlandet.

82

Utvidet samarbeid med Fosen Innherredsferja A/S hadde konsesjon for sambandet ut 2006, men etter den tid ville det være anbudsvinneren som fikk den nye kontrakten. Styret innså at det var nødvendig å inngå et utvidet samarbeid med Fosen Trafikklag. Selskapets tre største eiere var fremdeles Nord-Trøndelag Fylkeskommune, Levanger kommune og Fosen Trafikklag, som nå hadde 25% av aksjekapitalen.

Anbudsutlysingen av Ytterøysambandet førte naturligvis til stor diskusjon om framtida både blant passasjerer og ansatte. I anbudskravene var det spesifisert at ruta de kommende åtte årene skulle drives med samme kvalitet som tidligere, både når det gjaldt antall turer og avganger og døgnkontinuerlig beredskap. Det var derfor de ansatte som hadde mest å frykte hvis et helt annet selskap kom inn med egne ferjer og eget mannskap.

Eierskifte Fra starten av hadde eierne av Innherredsferja A/S hatt langsiktige og ideologiske hensikter med sitt eierskap. Eierne hadde knapt stilt krav om avkastning på kapitalen, men i stedet vært opptatt av nøktern drift og et gradvis bedre tilbud til trafikantene.

De årene selskapet hadde hatt overskudd, ble det utbetalt et beskjedent aksjeutbytte. Ingen av eierne hadde heller krevd endringer med hensyn til denne praksisen. I januar 2005 var fremdeles selskapet eid av i alt 101 aksjonærer, men 66 % av aksjene var eid av 4 storaksjonærer.

Styret innså at tap av konsesjonen vil bety at selskapet ville bukke under.

De gikk derfor inn for en sterkt utvidet samarbeidsavtale med Fosen Trafikklag, som i realiteten betydde at Innherredsferja A/S ble underlagt Fosen Trafikklag.

Av styreprotokoller og selskapets strategidokumenter kommer det klart fram at styret så dette som den eneste mulighet for å sikre både arbeidsplassene og eiernes verdier.

Som en del av denne prosessen solgte Levanger kommune og NordTrøndelag Fylkeskommune sine aksjer, pålydende kr 500, til Fosen Trafikklag, for en pris av kr 6000 pr aksje.

I etterkant av disse transaksjonene, ble det arrangert et stort møte på Ytterøya, der så godt som alle småaksjonærene møtte. Styret, sammen med ledelsen i Fosen Trafikklag, orienterte om situasjonen og strategien framover. Aksjonærene fikk tilsvarende tilbud som kommunen og fylkeskommunen, med muligheter for å få aksjer i Fosen Trafikklag eller Torghatten Trafikkselskap som alternativ til kontant betaling.

Samarbeidsavtalen innebar også at Fosen Trafikklag skulle overta all gjeld, 19,7 millioner kroner, i selskapet. Sammen med 570 aksjer til en verdi av 6000 kr, innebar dette at Innherredsferja A/S var verdsatt til 23,1 millioner kroner.

83

Tapte anbudet Av 94 aksjonærer aksepterte omkring 70 tilbudet om å selge, og over litt tid solgte nesten alle aksjene sine. Målet for Fosen Trafikklag var å sitte med over 90 % av aksjene, noe de dermed hadde klart. Det var derfor et stort tilbakeslag da det viste seg at det var vestlandsrederiene HSD og Stavangerske, med selskapet Nor-Ferjer, som vant anbudsrunden for strekningene Levanger-Ytterøy og Valset-Brekstad. Det ble umiddelbart satt i gang bygging av to helt nye ferjer til disse sambandene.

Fram til 1. januar 2007 drev Innherredsferja A/S fremdeles ferjesambandet.

I løpet av 2006 ble ferjene lagt ut for salg, i likhet med servicebygget på havna i Levanger kai. Ytterøy II gikk for siste gang til kai på Levanger havn nyttårsaften 2006, og ble etterpå solgt til et ferjesamband i Alta. Reserveferja er ennå ikke solgt, og ferjeselskapet er derfor ennå ikke formelt nedlagt.

Den nybygde Ytterøyningen, med plass til 38 biler og 190 passasjerer, frakter folk og kjøretøyer fra og til Ytterøy som tidligere. Men for Innherredsferja A/S er det slutt. Femti år i distrikts-Norges tjeneste er over.

84

"Amtstina":

"Et frækt overfald med røveri i byens gader" Avisnotiser om kriminelle tilstander "Amtstina" for 100 år siden er interessant lesning hvis en har tålmodighet.

Vinteren 1908 var byens borgere oppskaket over en stygg hendelse, som ble det store samtaleemnet i mange uker. Som vi skal se, fikk saken etter ett par måneder en uventet løsning. Et leserbrev i sakens anledning bringer frem andre spennende nyheter om de kriminelle tilstander i byen, og påpeker faren med å anlegge lange barter for dem som er ute på gale veier.

NTA 28.1.1908 Overfald og røveri i Sjøgaden En ca. 16-aarig ungdom paa Værdalsbrugets kontor hersteds havde igaaraftes været paa postkontoret for at hente et bankobrev paa vel 80 kr. Paa tilbageveien er han af en eller anden bleven tildelt etpar slag i baghovedet, saa han blev liggende besvimet i gaden (paa hjørnet af Sjøgaden og Tordenskjolds gade). Her blev han om en stund opdaget af folk, som fik bragt ham ind i nærmeste hus, fremdeles bevidstløs, og senere til sit hjem, ligesom der selvfølgelig straks blev hentet læge. Da man tog ham op fra gaden viste det sig, at banko-konvolutten laa tæt indtil ham, men aabnet og pengene udtaget.

Efterat den overfaldne i nogen tid var pleiet af lægen, fik han sin bevidsthed tilbage og kunde huske at han havde faat slagene bagfra, men havde ingen mening om, hvem der var overfaldsmanden.

Et saa frækt overfald med røveri i byens gader er enestaaende hos os. Og uhørt dristig var det ogsaa paa denne tid af dagen (i 5-6-tiden om eftermiddagen).

Man faar haabe, at det lykkes at knibe den lumske forbryder, saa han faar sin velfortjente straf.

85

31.1.1908 Overfaldet Tildragelsen mandag eftermiddag med overfaldet paa Værdalsbrugets kontorbud og røveri af bankobrevets indhold har selvfølgelig været et stadigt samtaleemne i disse dager. Tirsdag aften arresterede politiet en middelaldrende ugift person, der er mandskab paa Trondhjemsjægten "Dorthea", som har henligget hersteds en 14 dagers tid. Retslig forundersøgelse har været afholdt fra onsdag eftermiddag indtil igaaraftes til afgjørelse af spørgsmaalet om, hvorvidt der skulde afsiges fængslingskjendelse over den mistænkte. Noget referat af de fremkomne forklaringer er der ikke adgang til at meddele. Forhøret lededes af hr. sorenskriver Bøe.

Resultatet af forhøret var, at administrator efter det oplyste ikke fandt tilstrækkelig grund til at holde mistænkte i fængslig forvaring, hvorfor han igaaraftes blev løsladt.

4.2.1908 Indsendt Den uhørt stygge overfaldshistorie i Levanger har, som rimeligt, bragt sindene i bevægelse og tanken paa foranstaltninger til mulig forebyggelse af gjentagelse, der godt kan tænkes, om ogsaa det ønskelige skulde ske, at gjerningsmanden blev opdaget. Saadan skulde da være, naar ikke samfundso-

Nordre del av Sjøgata ca. 1910.

86

Foto: Sverre Bjerkan

plysningen har mere virkning paa individet, end at en slig til rovmord grændsende daad kan udøves i byens gader, at skaffe disse anden oplysning, der virkelig vilde virke til mere betryggelse. I den gade, hvor overfaldet skede, er der jo ogsaa meget dunkelt. Skaf derfor mere og tidsmæssig lys i gaderne, dette viser sig nødvendigt.

Hellerikke paa landeveien viser det sig, man er personlig sikker i disse dage.

En pige, der forleden - det var endog igaaraftes, - havde været et ærinde i Levanger, blev paa hjemveien herfra forfulgt af et meget paatrængende mandfolk, der uagtet hendes stadige afvisning af altfor intime tilnærmelser, tilslut benyttede sig af magt og paa et noget ensomt sted paa off. landevei - det var endog paa selveste kongeveien - fik hende kastet overende i sneen, fra hvilken mindre behagelige situation hun dog udfriede sig ved resolut at rive i hans lange røde barter saa kraftigt, at han med et brøl af smerte slap hende og vendte om til byen igjen, hvorunder han dog "tog paa" en anden kvinde, der imidlertid slap fra ham ved at give ham tilkjende hvem han var og henvise ham til et andet paavist og bedre kjendt og bekvemt forum for sine ønskers opfyldelse.

Mandfolket, der er fra Levanger og kjendt, vil forhaabentlig af vedkommende blive anmeldt til øvrigheden for udøvet legemsfornærmelse og forstyrrelse af veifreden.

31/1 08. S.

20.3.1908 "Overfaldet" paa Værdalsbrugets kontorbud i Sjøgaden sidstleden er nu opklaret, idet vedkommende gut har tilstaaet, at det var ham selv, som tog pengene ud af brevet og derefter la sig ned i sneen og anstillede sig bevidstløs.

Den egentlige foranledningen til denne tilstaaelse er hidkaldelsen af tankelæseren Emil Knudsen. Efterat han i forrige uge var sat ind i sagen havde han etpar konferancer med vedkommende kontorbud, som af Knudsens udtalelser skjønte, at denne vilde aabenbare hemmeligheden, hvorfor han fandt det raadeligt straks at bekjende sin brøde.

Under det optagne forhør over en mistænkt nogle dage efter "overfaldet", forklarede den "overfaldne", at han først var hjemme og drak kaffe, deretter hentede han bankobrevet, gik saa atter hjem for at finde noget heftplaster, var i den anledning oppe paa sit værelse, begav sig derefter atter til postkontoret for at søge efter en tabt hanske, og gik saa Sjøgaden nedover mod Værdalsbruget, idet det var under denne ensomme vandring, at han var bleven slaat bagfra i hodet og frarøvet brevet, som han bar i haanden.

Hans forklaring dengang var altsaa bare en opdigtelse, forresten meget romantisk udspekuleret og forsaavidt ogsaa behændig udført, som det lykke87

des ham at bibringe de folk, som fandt ham og bragte ham i hus, indtrykket af at han var omtrent bevidstløs.

Under et igaar afholdt retsmøde afgav sigtede en uforbeholden tilstaaelse om, at han aabnede pengebrevet og udtog pengene (84 kroner), da han var oppe paa sit værelse. Pengene havde han efterhaanden forbrugt med undtagelse af 20 kroner, som bestjaalne har erholdt tilbage. **** Emil Knudsen (1872-1956) var en kjent person i Trøndelag. Han var opprinnelig fra Steinkjer, men flyttet som voksen til Trondheim. Knudsen var kjent som tankeleser og synsk, og ble mye brukt til å finne savnede personer og ting.

I NTA den 8.9.1908 står en notis om at Emil Knudsen fra Stenkjær påviste hvor i fjellet en savnet bøling befant seg. Knudsen livnærte seg gjennom store deler av livet ved hjelp av disse spesielle evnene, holdt forestillinger og seanser, og bodde i flere år i Danmark. I Trondheim var det "Hjorten" som var scene for forestillingene. Han ga ut en bok i 1935: "Beretninger og optegnelser fra mitt liv og mine reiser".

Kilder: Nordre Trondhjems Amtstidende 1908 www.trondheim.no (vedr. Emil Knudsen)

88

Knut Krogstad:

Levangselva – ei sørgeleg hending frå 1895 Vi som voks opp ved elva midt i det forrige hundreåret, 1950-talet, fekk klare formaninger om at elva kunne representere fare, særlig vinter, haust og vår da usikker is og flom i høgste grad var risikofaktorer. Etter hvert som vi lærte å svømme i +/- 10-årsalderen, var vel ikke bading på sommers tid den største trussel frå elva. Men også før svømmedyktigheten var på plass, rak vi langs elva, alltid fleire i lag fordelt på ulike aldre, om våren på leiting etter fuglereir, og lengre utover året på fiske- eller bade-turer alt etter vertilhøva. Det hendte nok at unge fiskere den gang landet en del laksyngel som ikke ble utslept igjen. Dette var rekreasjon og kunnskapssanking for unger i førskolealder og ”den andre dagen” som skoleelev. Skola var firdelt på Halsan den gången og oppmøte var berre annakvar dag.

Elva hadde også enda den gang betydning i det daglige, praktiske liv. Den var vannkilde til husholdningsbruk ( klesvask osb.), drikkevatn for husdyr, kjølemedium for melk, og sikkert også brukt i andre sammenhenger. Tidligere representerte den transportenergi og transportvei for tømmer, energi til sagbruk og møllebruk og en, for mange, viktig matkilde, sommers tid med laksoppgang.

Først på 1900-tallet ble vannenergien gjort om til elektrisitet i kraftverka til Frol og Levanger kommuner.

Barn og unge hadde nok atskillig mindre fritid når ein kjem ned på 1800talet. Den gongen var dei med i arbeidet, og da ofte som gjetarar. Det gjaldt særleg husmannsunger. Slik var det og med Anna Antonsdatter i 1895. Hun var da gjetarjente på Ner-Tængsta hos Johannes Pettersen Næss. Den 8. juli den sommeren druknet Anna i Levangselva under gjeting av buskapen.

89

Denne sørgelige tildragelsen ble også referert og kommentert i ”Amtstina”:

Kopi fra ”Amtstina” 12. juli 1895

Druknet jæterpige Paa gaarden nedre Thingstad i Lev. landsogn forsvandt mandag en 8 a 9 aar gammel pige. Tirsdag aften gjenfandtes hun som lig i elven. Hun skulde passe kjørene, og saa havde de gaat over elven. Pigen, der var advaret mod at vade over elven, havde nok alligevel dristet sig over for at jage kreaturene tilbage, men hun har vel gaaet over paa et sted, hvor strømmen rev hende overende, og saa fandt hun sin død just under sin tjenestes iver.

Dette er ei historie som vart fortalt heime når vi var små, og den gjorde eit sterkt inntrykk. Årsak til at akkurat denne historia vart fortalt var nok at min oldefar Peter Andreas Jonassen, som var husmann under Ner-Tængsta, deltok under leitinga etter jenta, og det vart han som til slutt fant henne i Leirhølen (se kartutsnitt). Leirhølen var den gang lengre øst enn i dag. Endringa skyldes et leirras som stengte hølen slik den var, og en ny Leirhøl tok form. Dette raset gikk i februar i 1932.

Brannhaken som Peter Andreas brukte i sokninga etter den druknede jenta fantes på Tengstad vestre lille (Tængstavald) da vi vaks opp, men er ikke å finne i dag.

90

Tegning av en brannhake. Laget i samarbeid med Petter Krogstad.

Kartutsnitt som viser hvordan Levangselva gikk ved Leirhølen før februar 1932.

Ellers er noen lokale namn påført sammen med noen eiendomsgrenser.

Hvem var Anna, hva vet vi om hennes bakgrunn og hvorfor var hun gjeterjente på Ner-Tængstad i 1895?

Anna var født på Langaasvald i Skogns Markabygd, 12. mai 1887, hjemmedøpt af Kone Sørenanna Langaas med Otter Langaas og Barnets Moder som vitner. Hjemmedåps stadfestelse i Alstadhaug kirke, 10. juli 1887.

Foreldrene var Husmd. Anton Marius Mortinussen og Anna Jensine Johannesdtr., viet i Alstadhaug, 4. februar 1885. Anna var deres andre barn. Hun var nok som husmannsunger flest i den tida vant til å arbeide, ta et tak for fellesskapet. I 1874 var hun 7 år og fikk da sannsynligvis anledning til skolegang. Kanskje skulle hun begynne sin skolegang i det nyoppførte skolehuset i Hæsjaunet (1885)?

Familien flyttet ofte, slik husmannsfamilier den gang ofte måtte. Da John Gerhard ble født, 25. september 1885, var Anton inderst på Rustgaardsval.

91

Anton og Anna Jensine fikk seks barn til: Olaf, født 5. april 1892, Halsanvald under Øster-Hæsjan hvor Anton nå er husmann, Marius, født 5. april 1894, Myr i Skatval sogn, Nedre Stjørdal pg, hvor Anton er gårdsarbeider, Adolf, født 25. mai 1896, Bjerkanmo, Værnes sogn, Nedre Stjørdal pg, hvor Anton nå er veiarbeider, Agnes, født 12. november 1897, Nossumval, Skogn, Anne Jensine var født på Nossumval. De tre siste barna er også født på Nossumval: Olga, født 9. januar 1899, Alf, født 2. september 1901 og Paul, født 7. november 1905. I 1900 er familien oppført på Bakken i Skogn og Anton er arbeidsformann på jernbanen.

Dette viser at Annas barndom var preget av en familiesituasjon der det var liten stabilitet hva bopæl angår. Familien flyttet annethvert år fra 1885 til 1897/1898 da dette stabliseres. Vi ser også i denne familiens situasjon at husmannsstillingen opphører, og hovedinntekta hentes fra lønna arbeid.

Mulighetene for godt lønna arbeid økte særlig de åra jernbanen ble ført fram gjennom søndre del av amtet.

I 1892 er familien på Halsanval, og der blir Olaf, som nevnt ovenfor, født, og Anton er nevnt som husmann. Kone Ragnhild Halsanval og Pige Helga Eriksdtr. Godin er vitner når Husmands Kone Karen Godin står for hjemmedåp av Olaf, 14. mars 1892. Erik Godin var husmann på Halsanvald, senere frådelt som Austli, frå 1868 da han og familien kom flyttende frå Ramsjö, Helsingland i Sverige. Erik døde på sykehuset 11. mars 1895 og var vel ikke arbeidsfør i 1892 heller. Det er nok derfor Anton er oppført som husmann dette året. Ragnhild var husmannskone i Halsgjeilen i 1865 og er vel fortsatt der i 1892.

Hvorfor var Anna gjeterjente på Ner-Tængsta i 1895?

Et helt sikkert svar på dette spørsmålet får vi kanskje aldri, men vi kan forestille oss følgende: Det blir for lite å leve av for familien på denne plassen, husmann er ikke framtidas stilling, vi er inne i siste halvdel av det tiåret da de fleste av husmennene forsvant, ble selveiere eller tok lønnet arbeid. Anton får seg arbeid på Skatval. Kanskje er ryktet om jernbanebygging, og dermed arbeid sør i amtet, en utløsende faktor? Eldste sønn er 7 år i 1892 og skal begynne på skole denne høsten. Vi kan se for oss at begge de eldste barna blir igjen når foreldrene og Olaf drar til Skatval, trolig i 1893. Anna skal jo også begynne på skolen i 1895. Disse to barna blir igjen som gjetere, Anna på Ner-Tængsta, den nærmeste gården og John Gerhard kanskje på Øster-Hæsjan?

Tragedien inntreffer 8. juli 1895 og det er vel ikke mulig å forestille seg hvordan det måtte være for foreldrene i Stjørdalen, i en ellers strevsom hverdag, å få dødsbudskapet frå Ner-Tængstad.

92

Eivind Voldseth:

Et forlis under første verdenskrig Frakteskipet ”Svein Jarl” som tilhørte Nordenfjeldske Dampskibsselskab, ble torpedert i Nordsjøen den 9. juni 1915. Blant de omkomne var min onkel, Haakon Marius Martinsen.

Haakons far var Martin Aasmyr fra Frosta. Martin omkom under Lofotfisket den 5. mars 1897.

Min bestemor, Haakons mor, ble sittende igjen med fire unger og ventet den femte. Da hun også mistet heimen sin, ble dette en helt håpløs situasjon for bestemor, og ungene ble plassert på gårder omkring på Frosta. Folketellinga i 1900 viser at Haakon da var kommet til gården Storsveet der han vokste opp.

Bestemor giftet seg igjen i 1908. Jeg vet ikke når de flyttet til Levanger, men fra 1913 til 1919 var bestemor og hennes mann, Henrik Andreassen Finsvik, eiere av Jernbanegata 33 i Levanger der også min mor og min onkel Haakon bodde. Fra 1919 til 1932 var de eiere av Kirkegata 61 (Lullaugården). Haakon fikk til jul i 1914 en hilsen sendt til Jernbanegata 33 fra sin søster Margrete i Amerika. Denne julen så antakelig min mor denne broren sin for siste gang.

Han var da 19 år gammel.

Haakon mønstret på som lettmatros på ”Svein Jarl”, som fraktet kull fra Warkworth, nord for Newcastle, til Nordenfjeldske Dampskibsselskabs kulllager i Kirkenes. Dampskipet hadde siden nyttår gått i slik frakt to ganger i måneden og var nå fullastet på vei nordover.

Et kvarter før midnatt onsdag den 9. juni 1915 møtte fartøyet sin skjebne.

Det hadde da vært i sjøen i ca. et halvt døgn. En voldsom eksplosjon førte til at 12 mann omkom. Kapteinen, annenstyrmannen og tre matroser berget livet etter å ha ligget i sjøen hele natten.

Det ble holdt sjøforklaring for det norske generalkonsulatet i Rotterdam den 17. juni der kaptein Randers framla sin rapport om hendelsesforløpet. Ny sjørett ble satt i Trondhjem den 30. juni.

Kapteinens rapport ble krevd framlagt, og kapteinen kom også med en tilleggsforklaring.

Vitneforklaringene til annenstyrmann Einar Toralf Johannesen, matros Teodor Albert Tobiassen og matros Albert French, støttet kapteinens rapport og forklaring på alle punkter. Den femte overlevende, lettmatros Johannes Johnsen 93

Nyborg, lå framdeles på sykehus i Rotterdam og kunne ikke framstilles til sjøforklaring.

75 kvartmil nordøst for Longstone fyr på Englandskysten ble det observert en ubåt på møtende kurs. Nasjonalitetsmerker ble ikke observert. Den kom opp på lasteskipets babord side og fortsatte å dreie 90 grader styrbord slik at den i en avstand på 50-100 meter befant seg med akterenden tvers av skipets bro. På dette tidspunkt skjedde det en voldsom eksplosjon ombord på frakteskipet. Vitnene hadde ikke observert noen torpedo i sjøen, men var samstemte i at eksplosjonen var forårsaket av en torpedo fra ubåten.

Skipets mannskap gjorde forsøk på å sette ut livbåt på babord side, men skipet kantret og sank og tok livbåt og mannskap med seg. Det ble hevdet at skipet sank i løpet av 30 sekunder.

Matros Teodor Albert Tobiassen lå og sov og ble vekket av braket. Han kom seg opp på dekk, men ble umiddelbart slått overbord av sjøen som slo over dampskipet, og han ble med dragsuget da skipet gikk ned. Han kom opp igjen og etter noen minutter oppdaget han en travalje, en arbeidsbåt, som hadde ligget på forskipet til reparasjon. Han fikk snudd denne og fikk lenset den med en balje som kom flytende. Utpå morgenen klarte han å plukke opp annenstyrmannen, Einar Toralf Johannesen, som kom drivende på en planke. Straks etter hørte de nødrop, og med et par bordender, som de fikk sparket løs, rodde de i retning av lyden. Etter et kvarters tid fant de kapteinen, Kristian August Randers, som klamret seg fast til en stor landgang. Noen andre var ikke å se.

Kl. 5 om morgenen den 10. juni ble de plukket opp av en hollandsk fiskekutter ”Willem” hjemmehørende i Scheveningen, Holland. Skipper på kutteren var Cornelius Keul. Ved halv sjutida ble det fra fiskekutteren hørt nødrop.

En båt ble satt på vannet og enda to mann ble funnet og tatt opp. Disse hadde berget seg gjennom natten ved å klamre seg til en leider. De to var matrosene Albert French og Johannes Johnsen Nyborg. To andre av besetningen, en matros og en fyrbøter hadde også holdt fast i leideren, men døde i løpet av natten av utmattelse og kulde. Den hollandske kutteren fortsatte å lete hele denne dagen og fram til fredag morgen før den forlot området, men det var ikke flere å finne.

Jeg siterer fra kapteinens rapport : ”Fredag den 11te satte saa kutteren seil styrende S.W.over indover mot kysten for mulig aa træffe et forbigaaende fartøi, men forgjæves. Da skipperen av frygt for miner ikke turde gaa nærmere kysten, vendte man og satte kursen S.O.over, men hverken lørdag eller søndag opdagedes noget fartøi. Da vinden i løpet av søndagen sprang om til nord, satte fiskeren kursen for Scheveningen.

Ankom utenfor Scheveningen kl. 6 em mandag den 14de juni, men kunne paa grund av lavvande ikke komme ind før kl. 4 fm. den 15de juni.”

94

Rederiet mottok telegram om torpederingen onsdag den 16. juni, en uke etter at den skjedde, og dagen etter hadde Trondhjems Adresseavis førstesideoppslag om udåden. Denne gjengis in extenso.

Det er senere kommet fram at ubåten var Den keiserlige tyske marines U-19.

Norge var et nøytralt land under første verdenskrig. ”Svein Jarl” var tydelig merket med navn og nasjonalitet midt på sidene og med vertikale flaggstriper forut og akter på sidene, og det var ingen tvil om tilhørighet. Alle lanterner var i orden og tent. Senkingen var et rent overgrep.

Av tyske opptegnelser framgår det at U-19 senket 56 skip, totalt 97662 tonn under første verdenskrig.

Svein Jarl var det første norske skip som ble senket der menneskeliv gikk tapt. Et annet norsk skip var blitt senket den 15. mars samme år. Nordenfjeldske Dampskibsselskab mistet i 1916 fire skip til, men uten at menneskeliv gikk tapt. I 1917 mistet selskapet enda seks skip og sju menn mistet livet. En av disse var passasjer på en av båtene. En minneplakett med navnene til de omkomne var tidligere å finne i selskapets ekspedisjonslokaler i Kjøpmannsgaten i Trondheim.

Media reagerte med forferdelse og sinne over det som skjedde våren 1915 og over manglende reaksjon fra norske myndigheter.

Morgenavisen skriver den 18. juni følgende: ” Mens vore sjøfolk går den lurende død i møte, mens vort flag krænkes og nationens fartøier skytes i sænk uten varsel, diskuterer stortinget med iver spørsmaalet om hvorvidt vort sprog er norsk og spørsmaalet om at sløife salmesang og bøn i folkeskolen. Om det som fyller alles sind med harme og uro tales intet. De som leder vor politik har intet ord at si. Der finnes situationer hvor det ikke er pressen som bør føre an, men hvor et lands regjering bør tale det første og avgjørende ord…”

95

Fotografiet av Svein Jarl er kopiert fra rederiets 100-års jubileumsbok i 1957.

Dette bildet er nok tatt før krigen. Vi ser ingen flaggstriper på skutesiden, noe vitnene sier at det var ved torpederingen. Skipet var levert fra verftet i april 1909, så det er ikke så mange årene å gjøre på for tidfesting av dette bildet..

Vi ser en robåt som kanskje tilhører skipet og som kan være på vei ut med noen av mannskapet. Denne robåten kan i så fall være den arbeidsbåten, travaljen, som gjorde det mulig for noen av dem å berge livet. Dette blir jo bare spekulasjoner, men tanken er fascinerende.

Det må nevnes at rederiet på et senere tidspunkt mottok erstatning fra den tyske stat for tap av skip og last, og erstatninger ble også utbetalt til de pårørende til de som var omkommet.

96

Arne Røstad:

Småflytur over Innherred i 1983 Paul Øyum (f. 1915, d. 1999), var ein av våre naboar medan vi budde hos gammeltante Anna Hofstad på Bruborg. Han var lektor i realfag ved Levanger videregåande skule, men hadde òg ein interessant hobby ved sida av. Han hadde teki flysertifikat for småfly, som til vanleg vart leigd ut til Rinnleiret småflyplass frå Værnes. Underskrivne var òg interessert i fly og flymotorar, og eg hadde m.a. teke eit brevkurs på 8 brev om "Flyets teknikk" tidlegare. Naturleg nok kom eg i prat med Paul om min interesse for småfly.

Våren 1983 vart vi einige om at eg, bror Torgeir og sonen hans, Odd Terje, skulle få bli med på ein flytur. Både Torgeir og Odd Terje var interesserte i fotografering og erfarne fjellfolk med Frol- og Verdalsfjella som spesialområde, så turen måtte gå austover. Datoen vart fastsett til sundag 5. juni.

Dagen starta nesten skyfri, men med eit lett vinddrag frå aust. Det innleigde flyet frå Værnes sto klart for opplasting og med full bensintank da vi møtte Paul på Rinnleiret. I eit lite 2-etasjes hus i skogkanten vart vi med Paul opp i toppetasjen for å bestemme rute og opplegg for turen. Vi fekk stabla oss inn i flyet; Odd Terje og Torgeir i stolane bak og underteikna ved sidan av Paul framme.

Alle fire vart fastspende, og saman med Paul og med instrumentene framfor oss, kjende eg meg trygg i den vesle cockpiten. Eg gav Paul enkle vink om kor vi skulle flyge, men han hadde nok vori fleire gonger over landskapet.

Vi tre passasjerane tenkte på far og farfar Asmund, som hadde fylgd oss til fots mange gonger i det terrenget som vi no flaug 200-300 meter over. Det bar over Rinnbustaden og Hårskallen, og forbi Vulusjøen mot Verdalsgrønningen og Hermannssnasa, som med sine 1035 meter over havet var ein massiv, vakker og kjend topp for oss alle. "Herlege utsyn med hildrande makt, der Hårskallen enno held vardevakt", skreiv mor og farmor Tordis i songen "Bygda mi". Vi gjekk 2-3 runder over Grønningen, i von om å koma over Hermannssnasa, men fallvinden frå aust vart for sterk. Paul valde å gå over Haugsvollen mot Glunkvollen, over Forra og litt oppi den vakre og delvis snødekte Kliningen på sørsida av Fersoset. Så bar det mot Oset, og der vart vi oppmerksame på ei tynn røykstrime. Kanskje frå eit kaffebål? Ei tid seinare traff eg Arvid Fjesme, ein ivrig skog- og fjellmann, som ofte hadde fiskestong og

97

kaffekjel med seg til fjells og i Verdalsbruket sine skogar. Eg fortalde om flyturen, og då kunne han stadfeste at det var kaffebålet hans vi hadde sett.

No bar det vidare mot aust og nord, og snart var vi rett over den vakre Kråksjøen og seinare Nybyggtjønna, begge gode fiskevatn. Like etter flaug vi rett over hytta mi "Innsbruk", ikkje langt frå Innsvatnet. Far Asmund var ein ivrig kar til garn- og oterfiske. Eg hugsar vi tok ein bra stor aure på garn nett då russarane var "uvørne" med utslipp fra Tsjernobyl. Eg fekk målt radioaktiviteten i fisken, og det var tydeleg at den hadde vori utsett for stråling. Men vi kunne både røyke og ete han etterpå, vart det sagt.

Vi gjorde eit par runder utover skjæra langs vatnet, men Paul var nøye med å ikkje koma for nær svenskegrensa. Dei mange hyttene synte seg godt i terrenget på denne årstida.

Tida gjekk fort, og i samråd med Paul flygar la vi no kursen vestover. Ved Sul tok vi ein sving mot Kverndalen, der Torgeir hadde hytte. 3-4 sauer gjekk framføre hytta, men vi meinte det var heller lite mat å finne så tidleg på året.

Det vart og nokre runder over vegsvingane i Vaterholmen før vi fylgde Inna og Verdalselva fram til Stiklestad.

I amfiet var det ein flott oppmarsj av damer i vakre drakter; det var deltakarar på kretsturnstemnet som synte seg fram. Snart var vi over Brannan-området, der alle flagg var oppe til ære for turnstemnet.

Då vi kom attende mot Rinnleiret, bad eg Paul om å leggje siste del av ruta om Skånes Skanse, som ei ekstra oppleving før vi gjekk inn for landing. Odd Terje fekk m.a. teke eit panoramabilete av området før vi snudde og tok sjøvegen over til landingsplassen på Rinnleiret. Vinden hadde nok auka på noko frå aust i den timen vi hadde vori oppe, slik at landinga "ved hjelp av austavinden" vart litt i hardaste laget for passasjerane. Men Paul hadde kontroll.

Ein utbytterik og trivelig tur med Paul Øyum ved spaken.

98

Kart med flyruta inntegnet.

Fersoset sett fra Glunkvola – Fersvola.

99

Mot St. Olavs bru og Sul.

Stiklestad.

100

101

Sk책nes.

Birgith Fjørkenstad:

Betraktninger omkring ei gammel kokebok Helt sea je var lita har je hatt et lite hæfte, "Kogebog for smaa Børn", som je fækk ta grandtanta mi, som hette Helga. Hu hadde fått hæfte ta tanta si, Maria Ækern. Fysst for få år sea såg je bak på hæftet. Der stod det J Larsen, Levanger Bog- Papir & Kortevareforretning. Artig var det å få sjå bilde som hænn Sveinung Havik sendte meg ta denni forrætningen som låg i Håkongata. Detti hæftet har sikkert a Maria kjøft her. Hæftet innehøld oppskrifter på blænt ænna sændkaker, butterdeig og æpletærte.

Helene Marie Ekren f 1858 husbestyrinne på Røstad skole og "grandgrandtanta mi".

A Maria Ækærn voks opp på Østre Toten. Hu miste far sin da a var to år.

Mor hennes gifte seg på nytt to år seinere mæ en som hadde miste æktefellen såmmå året som hu sjøl. Dærmæ fækk a Maria mæste ta sin oppvækst på en gard helt nemmæ Mjøsstrænda, 3-4 km frå der je er i frå. A Maria fækk fire yngre syskjen. Yngste ta dom, a Lina, var oldemora mi, og hu vart gardkjærring på den gard'n je kjæm i frå. Marias fem år eldre bror utvændre tæll Amerka da 'n var 30.

'N far kom godt hau at'n som smågutt fækk vara mæ å hente a "tante Maria" (grandtanta si) mæ hæst på Skreia stasjon. Da kom hu frå Levanger og hadde mæ seg små glas mæ ørsmå drops i forskjellige farjer. Størels på dropsa var som gråerter. Slikt fæntes itte herover, sa'n far. Dætta var noe som var gromt å få.

Da je fløtte tæll Levanger fækk je høre heme at det var på Røstad skole i Levanger a "tante Maria" arbe. Det var nok nesten som ei Amerkareise å dra frå Opplænd tæll Nord-Trøndelag den gongen.

Bilde frå hagan på Røstad skole stod på trøkk i Levangeravisa en gong foreldra minne var på besøk ått oss. Begge såg at det var a Maria som stod med blommebuketten på dæ bildet. Je tok seinere kontakt mæ hænn Alf Taraldsen.

Hænn beskreiv a Maria slik: Svært dyktig og flink og viste stort ansvar.

102

Sine siste år levde a Maria i Oslo. 'N far og ei ta tanten minne mente at hu døe en gong på 1930-talet.

Hos oss står det et gammalt hjørneskåp ætter a Maria. Je er fjerde eiern ætter dæ vi veit. Skåpet er i følje a Gunhild Sundal måle mæ okseblod ta en verdaling, Ole Haldorsen Berg.

Dottera vår bær såmmå navnet som systera hennes Maria. Ringen er slutte'.

Skulle det vara noen som kjæm hau a Maria Ekren hæll som veit noe om a, så vil je gjenne høre fra vedkommende.

103

104

105

106

107

108

109

Knut Vodal:

Andreas Vodahls dagbok fra 1914 Reisedagbok fra New York til Chile Etter 5 år i New York, og senere 5 år ulike steder i Canada, fikk Andreas Vodahl arbeid ved Chile Exploration Co. i New York. Etter 1 år der, fikk han tilbud om å reise til Chile, der selskapet holdt på å bygge en fabrikk til fremstilling av kobber i Chuquicamata.

Han reiste med båt fra New York, gjennom Karibien, Panama og langs vestkysten av Sør-Amerika, ned til Antofagasta. Derfra måtte han reise med tog til Chuquicamata.

Han var flink til å sende brev og postkort fra de forskjellige steder de var innom, og ut fra dem kan en se at han opplevde mye. Bl.a. skrev han fra Jamaica: ”Vi ankom hit igaar aftes og var iland en tur.

Byen har ca 60000 indbyggere, og næsten alle negre. Du skulde ha set de morsomme, svarte politimænd, de var til at le av! Huserne tar sig pent ut med høie palmer indimellem.”

Han har også tatt bilder av banantrær på Jamaica.

Billetten fra New York til Antofagasta kostet $ 266.73, men han fikk den dekt av selskapet. Han skriver: ”En herligere tur har jeg aldri havt. Vi reiser 1ste klasse paa den fineste baat som gaar fra New York til disse farvand. Vi rei- Andreas Vodahl 1914.

110

ser to sammen i en rommelig kahytt, eller nærmest et værelse.

Paa denne baaten er kosten ikke indbefattet i billetten, men vi skriver bare under regningen, saa betaler kompaniet for det. Det er vanskelig at spise middag under en halvanden daler, saa du vil forstaa at baaten ikke er for fattigfolk!”

Det er tydelig at Chuquicamata ikke er ”verdens navle”, for i et brev skriver han: ”at høre hvordan 17. mai blev feiret i Norge er ganske trist, men det er vel noget man maa finde sig i naar man nedsætter sig i et saa avsides liggende sted som Chuquicamata.

Folk kommer og gaar noksaa meget. Mange blir misfornøide og reiser, og andre blir opsagt. Jeg tror jeg staar meg noksaa godt med cheferne hernede.”

Kart over Chuquicamata.

Mars 1914 Lørdag 21de. Reiser sammen med Hermansen på s/s ”Calamares” av United Senit Co. Fra Sultan ldt. New York. Vi har stateroom no. 29 sammen. Det er førsteklasses i enhver henseende. Klart veir, men litt koldt. Går fra bryggen i 12 1/2 tiden, og snart forsvinner skyskraperne i horisonten, og vi begir os paa vor lange reise sydover til Chile.

Søndag 22de. Vi kommer paa høiden med Kap. Hotteras og faar her lidt storm, formodentlig siste paa reisen, endnu er det surt og koldt, saa vindfrakken kommer godt med.

Vi har nu fundet ut at der foruten os to er 5 stykker til som skal forestaa arbeidet med vandledning og 4 tømmermænd: Kenney, Smith, Lambertson og Relder. Vi har saaledes fælles interesser og blir gode venner.

Mandag 23de. Nu begynder vi at mærke et mildere klima, og kan færdes omkring uten vinterfrak.

111

Tirsdag 24de. Vi er nu helt oppe i sommervarmen og det tykke undertøi maa kastes for at gi plads for det lette. I dagens løp passerer vi øene San Salvador, som kan sees som en svak, lav stripe. Senere paa dagen sees ogsaa andre smaa øer, men ingen bebyggelse. Vandet er hernede ualmindelig vakkert blaat.

Onsdag 25de. En stund før middag meldes der at land er isigte, og vi ser nu Jamaicas høie fjelde foran os. Nogle av disse naar op til en høide av 7000 fot. Det hele viser seg skogbedækket. I 12 tiden var vi inde ved Port Antonio, et av de vigtigste steder for bananexporten. Det er et henrivende vakkert sted, med et stort turist hotell. Endel gik her iland for med automobil at ta over land til Kingston.

Vi laa her etpar timer og Staaende paa min egen skygge 12.12.14. gaar saa videre langs med land som stiger steilt op fra kysten. Her og der sees en bebyggelse. Vi svinger rundt den østligste pynt, og kommer i 7 tiden til Kingston. Efter at ha spist aften gaar vi saa iland og beser staden.

Torsdag 26de. Efter frokost gaar vi atter iland og blir snart omsværmet av negergutter som gjerne vil assistere en på alle måter og er vanskelige at bli kvit før de har faat en drikkeskilling. Gaar man ind i en butikk følger de efter eller blir staaende utenfor, og ber man dem dra dit pepperen gror, saa smiler de bare med hele ansiktet. Vi expederte her vore breve og kjøpte kinin paa posthuset for at være forberedt i troperne. Her var det varmt og tørt. Vi tok snart en droske og kjørte for at opsøke Backers svigerinde. Hun var imidlertid reist fra byen og vi fortsatte saa til Hope Garden, en 6-7 eng. mil utenfor byen. Her var alle tropiske planter at se. Paa tilbaketuren passerte vi guvernørens hus, som 112

vor kusk viste os med meget respekt. Alt var her tørt og solbrændt. Det eneste som syntes trives var kaktusen, som dannet gjærder rundt hver faldefærdige negerhytte og jeg maatte tænke paa de exemplare av kaktuser som man har hjemme i stuerne, og den forakt disse fattige negrene vilde set paa dem med.

Vi kjørte saa til Myrtle Bank Hotel, det eneste 1ste klasses i byen, og hadde endel forfriskninger. Senere gjorde vi endel indkjøp bl.a. en tynd tropedragt som vi tængte vilde komme godt med. Kl 5 gaar vi fra kaien og sætter kursen syd mod Calon.

Fredag 27de. Gaar over det karibiske hav og har utmerket veir. Sværmer av flyvefisk er det eneste liv at se.

Lørdag 28de. Kl. 8 var vi i Calon og slap iland efter at være tat i øiesyn av kanalsonens doktor. Her møter vi en landsmand Nicholas Berg som var agent for Compania Sud Americans de Vapores. Han ordnet med vore billetter fra Panama til Autofagasta. Træffer ogsaa Tollef Mønnische som inviterer os til at spise aften hos sig.

Vi reiser op til Gatun kl. 11, og efter at ha spist lunch paa Commision Hotell beser vi kanalen og sluserne. Reiser saa atter ned til Calon og tar ind paa hotell Washington, hvor en frist styrt smaker aldeles storartet efter at ha gaat omkring i varmen. Her bor ogsaa Berg og sammen kjører vi saa ut til Cristobal, hvor vi tilbringer aftenen hos Mønnisches.

Søndag 29de. Reiser kl 11 atter op til Gatun. Spiser middag der oppe og reiser derfra kl 1.30 med sightseeing færge til Pedro Miquel lock. Turen over Gatun lake var ganske interessant, og særlig da vi omsider kom til Culebra Cut.

Paa fodtur i Anderne 14de juni 1914.

113

SS Calamares, fra N.Y. til Panama.

Ved Cucharacha var den vanlige utglidning og vi kom saavidt gjennem en smal rende.

Fra Pedro Miquels locks tog vi tog til Panama City og reiser straks ut til Balboa, og gaar om bord i ”Huasco”. Spiser om bord i skipet og tar saa atter iland. For at opsøge Carl Mønnische. Det var meget uryddig langs kaiene, men ved hjælp av en neger vognmand fandt vi omsider hovedveien ind til Panama, og kom ogsaa efter en stund over en sporvogn, som tok os ind til byen. Efter endel søken traf vi ogsaa paa Mønnisches, hvor aftenen blev tilbragt.

Mandag 30te. Ser os idag om i Panama. Reiser med ”Huasco” kl 5 em. Det er ingen særlig hurtiggaaende baat, kun 12 mil. Vi har fint veir og næsten ingen sjøgang. Lidt fuktig er det, men ikke særlig varmt.

Tirsdag 31te. Udmerket veir, lidet sjøgang.

April 1914 Onsdag 1ste. Idag passerede vi ækvator kl 2.40 em. Vi kan se land hele tiden.

Om kvelden ser vi et fyr paa styrbordsiden i 9-10 tiden om kvelden.

Torsdag 2den. Gaar hele tiden langs land. Høie fjelde i baggrunden.

Ankommer til Payta kl 7 em, men for mørkt til at se noget. Her kommer fuldt av sælgere av panamahatter. Vi avgaar igjen kl 9. Her er helt kjølig om kvelden.

114

Fredag 3die. Finveir og stadig kjøligere. Kan se fugleflokke og land.

Ankommer til Eten kl. 12 middag og laster massevis av sukker. Hundrevis av fiskende pelikaner og maaser. Gaar herfra kl. 6 em, og ankommer til Pacasmaya kl. 9.30 samme kveld.

Lørdag 4de. Avgaar fra Pacasmaya kl. 10 am. Er ca 3 miles fra land. Ser altid Anderne i bakgrunden, ogsaa fuglebjerge. Ankommer til Salaverry kl. 5 pm. Bare fjelde og sandstrand, laster sukker.

Søndag 5te. Avgik fra Salaverry 11.45 am., hele tiden langs stranden.

Mandag 6te. Kommer til Callao 10 am. Ror iland ved 12-tiden og tar sporvogn op til Lima ca 20 min. tur. Tar ind paa Hotell Mawry. 3 soles døgnet for værelse. Lima er ganske interessant by paa ca 150.000 indb. Vi faar her fremkaldt en del film i Calle Union. Peneste parti omkr. Plazaen med katedralen.

Kafé Estrasburg.

Tirsdag 7de april. Idag beser vi byen og gaar ut til den zoologiske have, som ligger pent til. Middag spiser vi paa kafé Berlin. Vi gaar ogsaa op på høiderne bak byen og fotograferer. I 5-tiden om kvelden reiser vi atter nedover til Callao og ror ombord.

Onsdag 8. april. Idag blev vi omsværmet av tusenvis av sjøfugle som holder et svare leven. Vi gaar ikke iland idag. Ved 5-tiden om kvelden forlater vi havnen og sætter kursen sydover.

Avreisen fra New York.

115

Banantrær på Jamaica.

Torsdag 9de. Idag er det lidt høi sjø og surt.

Fredag 10de. Kl. 11 1/2 am. ankommer vi til Mollendo, og lar os ro iland.

Havnen her er den værste som tænkes kan, ingen beskyttelse mot havet, og man blir fra baaten heist op i en stol fra en kran. Stedet er ogsaa ødeleggende tørt og stekende sol. Gaar kl. 4 pm., tar vest naa.

Lørdag 11te. Ankom til Arica, Chile i 6-7 tiden om morgenen, og her kommer Chileansk doktor om bord. Pent lite sted, tæt fra Peru. Fæstning like ved.

Gaar derfra kl. 6 1/2 om kvelden.

Port Antonio, Jamaica.

116

Søndag 12te. Kommer til Iquique tidlig morgen. Her ligger mange seilskipe, derav flere norske og laster salpeter. Gaar igjen kl. 11 am.

Mandag 13de. Ankommer til Antofagasta ved 7-tiden om morgenen, og træffer snart en mand fra Duncan Fox & Co. som er kommet utover med motorbaat. Fik komme iland med han. Byen gjør et meget trist og skittent indtrykk med ingen brolægning i gaterne.

Vi finder hotell ”Londres” og spiser frukost, og forfærdes over en regning paa $ 10,00 for 2!!! Rigtignok var det pesos.

Vore kufferter kommer uten viderværdigheter op til hotel ”Franses Iuglen” kl. 4.40 om kvelden reiser vi med tren, ”Nocturno” og faar bra sovepladse.

Tirsdag 14de. Vaakner op paa ”pampaen”, og kommer til Calama kl 7 1/2 morgen. Her maa vi skifte tog og kommer ind i lokaltoget til Chuquicamata.

Dette er stappende fuldt av arbeidere, og vi faar knapt sitteplads. Kommer et stykke utenfor Calama faar vi øie paa fabrikken oppe mellem fjeldene, og desuten mot Bolivia de imponerende fjelde San Pedro og San Paulo. Ved San Salvador forlater vort tog hovedlinjen og puster opover bakken mot Chuquicamata, hvortil vi kommer kl. 9, og kjører saa op til kontoret og blir presentert for Mr. Helman og Chief engeneer Mr. Gilman.

Det blaaser en vældig storm, og hele Chuquicamata staar i en røksky.

Huasco, fra Panama til Valparaiso, Chile 1914.

117

Krigsskib paa havnen i Iquiqui, Chile.

Chile Exploration Co, Chuquicamata.

118

Udsigt fra kontoret, Chuquicamata.

Andesfjellene mot Bolivia.

119

Vulkan i Andesfjellene.

Udsigt fra mit vindu, Chuquicamata.

120

Boligbrakkene i Chuquicamata.

Fra svovelminene i Ollaque, 5000 moh.

121

Lamaer som bĂŚrer svovel fra minen.

Jernbanen fra svovelminen.

122

Sveinung Havik:

Levanger Buekorps – uniformerte gutter med fane, tregevær og trommer Buekorps forbindes først og fremst med Bergen, og ideen har trolig bakgrunn i 1800-tallets borgerbevæpning, den tids heimevern. Det var særlig i siste halvdel av 1800-tallet at det ble stiftet buekorps der. Det eldste kan føre sine aner tilbake til 1853, men etter hvert ble buekorpsbevegelsen spredt til minst 25 andre byer og tettsteder i Norge. Foruten Ålesund og Trondheim hadde også Levanger by eget buekorps i noen år. I Steinkjer var det hele to buekorps fordelt på Nordsia og Sørsida av byen. Norges eneste Buekorpsmuseum ligger naturligvis i Bergen, og med stor hjelp derfra har jeg fått både bilder og opplysninger om denne spesielle guttekulturens historie.

Levanger Buekorps ble stiftet den 12. mai i 1901 på ”fotboldpladsen” med 20 medlemmer. I all hovedsak bygger denne beretningen på en fyldig protokoll, som i dag må betraktes som et klenodium. Over 200 tettskrevne sider med detaljert historie om buekorpset, de som var med – kjente navn fra byens lokalhistorie – og sider ved lokalsamfunnet som umiddelbart virker friskt og nytt. De siste innførsler er fra april 1909, og det kan virke som futten da har gått ut av organisasjonen. Kaptein O. Ertsaas hadde under vinteren drevet øvelser i skolens gymnastikklokaler med tanke på en tur til Stenkjær.

Uvisst av hvilke årsaker gikk dette…”i vasken, da medlemmer gjorde sig skyldige i flere diciplenere forseelser”.

Så ble protokollen liggende nedstøvet et par generasjoner før J. Rosenlund, 123

sønn av sistnevnte referent, overleverte den til ordfører Reidar Strømsøe…

Så vidt jeg kan se er det ingen ”hemmeligheter” skjult mellom linjene, og derfor har jeg også valgt å benytte meg fullt ut av denne kilden. Jeg velger å la protokollføreren tale, gjør kun et subjektivt utvalg og noen tilføyelser under veis…

Slik startet det hele...

"Stifteren hr. Thorstein Strømsøe aabnede mødet. Efter aabningen foretoges valg paa Oficerer og underoficerer. Hr. T. Strømsøe var selvvalgt Chef.

Til Løitnanter foresloges hr. Erling Fredriksen og hr. Karl Følling der enstemmig blev valgt, ligeledes herr Oskar Schulstad og Reidar Strømsøe til sergeanter der enst. valgtes.

Johs. Johansen blev udnævnt til tambur og Aasmund Faarfang til fanebærer. Efter valget blev de af Chefen forfattede love oplæst der efter en liden debat vedtoges.

Korpsets befal blev altsaa: Hr. „ „ ” ” „ „

Thorstein Strømsøe Erling Fredriksen Karl Følling Reidar Strømsøe Oskar Schulstad Johs. Johansen Aasmund Faarfang

Bestyrelsen blev altsaa.

Hr. Thorstein Strømsøe ” Erling Fredriksen ” Karl Følling

Chef løitnant do. sergeant do. tambur fanebærer

form.

Korpset fik af Herman Bang som chef for det forhv. Buekorps overladt en tromme til korpsets eiendom.

Som fane fik korpset laant en fane af Johs. Johansen inntil videre. Mødet blev da hævet der blev bekjændtgjort møde mandag den 13die Mai kl. 1/2 9 aften samt forklaret hver hvilken uniform det skulde have som var sorte huer med rød dusk og vidt baand rundt for menig.”

Struktur og oppbygging Korpsets formål var å ”styrke legeme og sjæl ved mandlige idrætter”, bygd på militær eksersis og gymnastikk og med jevnlig utmarsjer, fester og lek. Det 124

var kun unge gutter som fikk være med her – fra 10 år og oppover til omkring 20 – og opplæringen i lek med våpen, iført uniformer og drill skulle gjøre dem mer modne for verneplikt. I tillegg har nok sport og kameraderi vært viktige element, akkurat som i speiderbevegelsen. Også lokalpatriotisme med vekt på identitet og gruppetilhørighet. Buekorpset hadde sine mest aktive år fram til årsskiftet 1904/05, og spesielt var kaptein Johs. Johansen en meget sentral person.

Han arbeidet bl.a som glassblåser og maler og deltok aktivt i byens kulturliv.

I følge lokalavisa var han med i Levanger dramatiske klub og sang baryton i Levanger Mannsonglag. Han mente at det hadde vært litt for mange rampestreker blant guttene, og at dette kunne være en mulig årsak til initiativet. To av guttene i buekorpsets rekker hadde noen år tidligere satt byen i fyr og flamme (bybrann 1897), og nå ble det prøyserdisiplin i marsj og springmarsj. Etter at Johansen forlot byen en kortere periode på høsten i 1904, ble det vanskelig å holde det gående.

Det samme gjelder en annen sentral person, Thorstein A.T. Strømsøe, som senere utvandret til Sør-Afrika. Han bodde hos sin onkel Peter Gustav og var bakersvenn. Både Johansen og Strømsøe fulgte med korpset i tykt og tynt, og av og til kunne det vanke pengestøtte når det var smalhans.

Rekrutteringen var fra alle samfunnsklasser. Barn av embetsmenn ble her kanskje ikke så mange år før de reiste andre steder. Noen var skoleelever ved Middelskolen, og oppholdt seg av den grunn her kun kort tid. Handelsborgerskapets gutter var også med. Sjøl om korpset eksisterte kun få år, så tyder allikevel mye på at det kunne ha vært et buekorps tidligere på 1800-tallet i byen.

Like etter generalforsamlingens første møte kom sjefen for ”de forhv. Buekorps” med en tromme som nå ble korpsets eiendom.

Etter hvert ble guttene utstyrt med uniform og korpset fikk sin egen fane.

Det ble innkjøpt tregevær og dermed kunne angrep settes i gang rundt byens nærområder.

Det var hyppige øvelser – protokollen omfatter ca. 80 stk, faktisk flere ganger om uken. Utmarsjer og defilering under 17. mai både i barne- og borgertoget. Uansett vær og vind; dette var nok tøffe gutter som småpikene kikket langt etter. Stiftelsesdagen ble alltid markert, og ofte kunne en av offiserene holde en liten tale til guttene. Foreldrene sørget for underholdning på festene og spesielt var julefesten et stort høydepunkt for guttene. Det ble holdt fest for de yngste om formiddagen, mens gamlekarene og offiserene hadde sine sammenkomster på kvelden. Gjerne med punch og sigar. §8 Enhver ordentlig gut, der har fyldt 10 aar, kan blive medlem af korpset

125

Buekorpsbevegelsen var tydeligvis ikke populær til å begynne med her i byen, og det ble snakket om at dette gikk på bekostning av lekselesing. Både lærere ved Borgerskolen og byens borgere rynket på nesen av denne nye aktiviteten.

Under paraden en dag ble dette brakt på bane av sjefen, oberst Johansen: ”Det er ikke alle i byen vår som liker buekorpset. Det sies at det går ut over leksene.

Hvis korpset skal bestå må alle gutter være ansvarlige for sine lekser, og helst bli flinkere på skolen.” Den satt! De fleste av guttene fikk bedre karakterer neste måned, og stemningen for korpset ble etter dette totalt forandret. Under god ledelse fører dette til at fedrene nå sterkt ønsker sønnene opptatt i korpset. Her gikk de gradene; de yngste var menige, men kunne avansere til fanebærer, tambur (trommeslager), sykkelordonans, hornblåsere, peletongsjef eller sjef med adjutant. Guttene valgte sine ledere og hvert år ble det foretatt demokratiske valg. Gradvis ble posisjonene besatt og i løpet av første året var hornblåsere og tamburer på plass. De to første var Ola Nilsen populært kalt Ola Popp, og den andre var Sigurd Johansen.

Når disse guttene blåste i signalhornet, ...”da ljomet det i åsene, og mor og far, søster og bror kom ut for å se sine håpefulle marsjere forbi.”

Sommer og buekorps hørte naturlig sammen, men det ble også holdt øvelser på vintertid. Sesongen startet på våren etter at Markedet var avsluttet og varte fram til skolen sluttet. Da var det skolefri, og man kunne glemme samlingsdager og utmarsjer som ofte var lagt til søndager.

Uanmeldte innkallinger og påfølgende drilling må sikkert ha vært en prøvelse for guttene. Hensikten var naturlig nok å kunne framstå som en godt organisert gruppe og all øvelse skulle vises fram på vårens store fest 17. mai, under de årlige festtilstelninger eller årets høydepunkt som kunne være en utflukt. Søndag 3. juli i 1904 var en slik dag. Denne dagen var det utflukt til Trondheim, og guttene skulle reise med toget. Noen kanskje for alle første gang. Målet var Ekserserplassen, dvs. Trondheims Katedralskole, hvor oppvisning i drill og eksersis sto på programmet. Buekorpset besto av et musikk126

korps på 14 gutter, 2 signalhorn og 2 tamburer, oberst og flere offiserer. Det fortelles at avreisen ble litt spesiell. Det skulle vise seg at flaggbæreren, August Koren, hadde forsovet seg. Toget skulle gå kl. 8 presis, men på oppfordring holdt stasjonsmester Øvergaard toget tilbake noen minutter. Dette var nok til at Koren jr., som kom løpende i full fart mot toget, da det passerte godsstasjonen ... ”hopper over grinda som en elg, togføreren bremser opp og August entrer toget og blir dagens helt”. Korpslua hadde han dratt godt ned på hodet, og alle distinksjonene hadde han lykkeligvis i jakkelomma. ”Tilfeldigvis var det en kone som hadde nål og tråd, så alt ble tråklet på plass” før gutta kom til byen.

En utmarsj til Verdalen ”Veiret var som forige gang lit regn til at begynde med og verre blev der. Ca. 30 deltog. Hr. Obersten var frav(ærende). Vi marcherede herfra kl. 9. Vi havde ikke med fanen denne gang og da vi kom uden for byen kom en menig springende hvilken vi modtog med presenter gevær. Hos dette medlem var ialfald interessen tilstede og vi march’d da videre i udrykte roder forbi Rindenleret. Regnen blev saa fæl at vi maadte tage ind hos en mand der i nærheden. Vi hvilede i 10 minuter. Derefter march’d vi videre og vi tog af ved snaapveien de kalder. Der sendte vi korp. Rosenlund for at varskoe at vi kom. Han fungerede som cykelordonants. Vi kom da i nærheden af øren hvor Rosenlund kom med melding.

Vi stillede da op i fuld orden og marcherede igjennem staden til Hotell St. Olaf, hvor vertinden (Liva Karlgaard) stod i døren og tog imod os. Der blev da komandert holdt, hvorefter vi marcherede ind. Denne gangen var det ogsaa ilagt ovnerne for os. De samme værelser blev benyttet som sidst. Vagter blev udkom(mandert) ved dørene. Vi fik da lit telivs og det smagte ogsaa meget fortræffelig efter marchen. Det var meget hyggelig der. Vertinden vilde gjerne have en liste over de besøgende saaledes ogsaa over os. Det blev da paategnet en liste af alle med en tak fra korpset for den venlige modtagelse paa denne og forrige gang korpset var der. Hr. kaptein Strømsøe læste et stykke som hedte Barneraavet der var meget interessant. Derefter talede sekløtn. Johansen nogle ord. At korpset var kommet sig meget godt baade i den ene og den andre retning og henstillende til medlemmerne at besvare følgende: ”hvade er det vi mangler” der besvaredes af hr tropchef Egil Sten med ”daarligt opmøde” og det er det visselig ogsaa somme ganger. Johansen instruerede ogsaa medlemmerne lit hvorledes de skulde forholde sig. Derefter foretog Johansen en liden opvisning med skoleafdelingen der præsterede meget gode øvelser hvilket de andre medlemmer tilkjendegav sin hyldest med haandklap. Der skulde da spises middag hvor hr kapteinen og begge løitnanterne og en del andre medlemmer deltog ca. 18 stk. Middagen var kjødkager med blaabærgrød. Det smagte godt. Hr. Obersten skaal udbragtes ved Johansen. Næsten hele dagen spistes 127

og røgtes cigaretter og cigarer, men der tilodes ikke at røge paa gaden hvilket ikke passerede for smaa gutter.

Efter at vi havde gaaet og moret os en stund udover eftermid(dagen) begyndte vi at gjøre os færdig til hjemtur. Det var bestemt at reise kl. 1/2 4. Tamburene blaast præsis 1/2 4 hvorefter der blev opstildt i tropper og afleverede til kom.sergent Günther. Han leverede da igjen til sekondløitn Johansen der afleverede til kapteinen. Johansen udbragte et leve for Hotell St. Olaf og dets indehaver under presenter gevær samt takkede for dagen. Vi marcherede da afgaarde.

Det regnede men hva gjorde det. Det var intet speciell at mærke før vi kom til Rindenleret. Vi marcherede da et geled. Da vi var midt for ekserpladsen viftede Oficerne der til os. Vi stansede da og raabte 3 x 3 hurra for Rindenleret. Oficererne viftede enda og vi viftede da med gevær og sabler.

Samesteds udbragtes et leve for Birger Aagaard da han den dag havde staaet et aar i korpset. Vi marcherede da direkte til Røstad hvor vi hvilede. Derefter direkte til Levanger. Vi tog opstilling ved broen, marcherede derefter ned paa torvet hvor vi afsluttede. Kapteinen takkede for dagen.

Slut.”

En skikkelig øvelse.

§11 Under øvelserne plikter en soldat: 1.

2.

3.

4.

5.

6.

128

At vise ubetinget lydighed mod sine overordnede.

Aldrig at træde ud af geled uden tilladelse af sin befalende,…

At gjøre honnør, eller hvis gevær bæres at trække dette an, naar han tiltales af eller taler til en overordnet.

Aldrig at spise og drikke og røge tobak, men altid iagttage orden og sømmelighed.

Passerer en menig et befal (eller omvendt), stiller han sig i front mod samme og gjør honnør; ligger eller sidder han, reiser han sig; staar han bortvendt, vender han sig om; bærer han en ting i begge hænder, indtager han givagtstilling og vender hovedet raskt mod befalet. Dette gjælder ogsaa udenfor øvelserne, hvis en eller begge er i uniform.

Ovenstaaende regler gjælder ogsaa for befalet – ligeoverfor deres overordnede.

”Kapteinen havde inddelt kompaniet i to dele. Det ene kompani som var forsvarere, skulde samles paa torvet kl. 1/2 9 med Premierløitnan Støre som Fører.

Støre havde forfald og i hans sted blev Sek.løit. Schei komanderet til de forsvarerne i Støres sted. Der mødte op 15 stykke. Forsvarerne marscherede om Røstad, Søgstad og Tynes. Her blev 2 mand sat i gjen for at bringe melding om naar fienden kom. Resten 13 mand fortsatte til Borgsaasen og satte sig i forsvarsstilling. Siden marschere vi til Østborg. Efter 1/2 times venten kom der melding fra patruljen paa Tynes at fienden var paa øvre Rokne.

Angriperne mødtes paa skolepladsen 20 minutter efter det første partis avmars under komando av kaptein Johansen. (Faaed klad fra visesekreter Ole Schei).

Da vi kom til korsveien blev der udsendt en patrulje bestaaende af 3 mand.

Patruljen marscherede videre og kom snart til Tynes. Der opdagede patruljen fienden. Vi marscherede igjenem nogle myrer og kom til Sæther hvor der blev udsendt en speider. Speideren kom tilbage og meldte at han ingenting havde seet. Da vi kom til Rokne blev fienden opdaget ved Østborg. Det blev komanderet at vi skulde give dem en salve og forsøge at komme paa nærmere hold.

Efter komande forlod vi Rokne og marsherede mod Østborg. Men det blev en besynderlig march. Vi maatte nedover en bakke som var brat til at gaa derfor maatte vi rulle os. Efter en 10 minutters marsch kom vi til en haug tet ved Østborg. Der blev der taget stilling.

Imiller tid havde forsvarerne holt godt øie med fienden helt i fra Rokne hvor de først blev seet.

Angriberne begynte me at give en volsom ild mod forsvarerne. Men ilden blev ikke besvart, Angriperne begynte da en storm over en stor slette. Da brød forsvarerne ud i en voldsom ild; efter at Kapteinen havde lidt et stort nederlag blev der avblest.

Efter en kort vile stund blev der marcheret tilbage til byen og avsluttede ved Torvet.”

En fest hørte også med

§15 Fester og udmarscher bestemmes af bestyrelsen og arrangeres af en af samme valgt komité.

”Festen aabnedes kl. 6 i Lev. festsal. Salen var pyntet og paa hver side af Scenen stod der 1 juletræ med lys. I salen var der smaaborde med hvide servietter og blomster paa hvert bord. Blant de tilstedeværende kan nævnes som 129

efter indbydelse af Chefen var reist hid Herr Thorstein Strømsøe korpsets stifter og forhenværende Chef. Programmet lød saaledes: 1) Musik af Lev. Hornmusikforening 2) Festtale af cand. Theol Rognerud 3) Opvisning af 20 af korpsets medl. a) linjegymnastikk b) geværeksersits m.m.

4) Beværtning med Chokolade 5) Musikk ved fanej. Kjell Koren med akomp. af Fru Foged Steen 6) Oplæsning af Herr. Vetle Vislie Lev. Hornmusikk spillede en marsch. Derefter gikk teppet op og prm. løitnant Støre med 20 kjække mand stod paa Scenen og sang en for anledningen digtet Velkomsthilsen af Herr Redaktør Oluf Bergmann. Dette satte ligesom buekorpsstemningen over festen og festen fik et livligere præg. Lev. Hornmusikk spillede da et nummer under meget aplaus. Festen var besøgt til fuldt hus.

Støre kom da frem med sine mænd og begyndte opvisning i geværeksersis som efter afslutningen afgik med fremkaldelse og jubel. Herr Cand. Theol Per Rognerud holdt derefter festtalen, som modtoges med stormende bifall. Der var da opvisning i Linjegymnastikk. Her fik gutterne saa meget aplaus og fremkaldelse, at Chefen anmodede om at gjenoptage den samme opvisning, og ogsaa denne sluttede med en stormende jubel. Hva som gjorde denne store begeistring kan en let forstaa, for at se 20 smaagutter i pen uniform udføre en saa punktlig og preæcis uniform, det er ikke hver dag i Levanger at se. Kort efter opvisningen serveredes Chokolade. Hvorefter Herr. Vetle Vislie holdt oplæsning under meget bifall. Gutterne gjorde da en pyramide med geværer. Paa toppen stod hornblæseren og blæste gaa – paa – marsch. Derefter spillede musikken en marsch. Og saa beværtede Herr fanejunker Kjell Koren med akomp. af Fru Foegd Steen et par nummer der modtoges med bifall. Chefen takkede for dagen og alle som var paa festen, hvorefter festen sluttede kl. 11 aften.

Herr Sec.løitant Günther var fraværende grundet julebesøg hos sine forældre.

Günther viste dog den elskværdighed at være til festen var ordnet og reiste hjem 1ste juledag. Paa festen uddeltes 3 medaljer af Chefen; den store sølvmedalje fik korporal Anders Rosenlund, sølvmedalje korp. Alfred Bang og lille sølvmedalje korps. Sverre Hofstad. Festens overskud 2 kr.”

”Vi ere en Nation vi med, vi Smaa, en Alen lange...” ”Der blev foretaget eksersits og rodeudlysning til 17 mai. Kapteinen minnede om at alle maatte møde i paradeuniform den 17 mai kl. 6 morgen paa foot130

ballpladsen; thi vi skulde da blive fotograferet. Slut kl. 8. 31 medlemmer, alt befal.

Kl. 6 morgen opmødte der 41 medlemmer, hvoriblandt alt befal. Der blev opstillet og Herr fotograf Wiig tog et billede af hele korpset. Derpaa opstillede de medlemmer, som skulde blive med i opvisningen i Festsalen om aftenen, sig op med sweeterser og nationalfarvede belter og under ledelse af premløitnanten blev de fotograferede under ”knærne bøi”. Derpaa blev der komandert opstilling igjen og korpset gikk en runde gjennem byen under trommeslagen og trompetblaasen. Her blev afsluttet kl. 3/4 7 paa footboldpladsen, hvor Chefen mindede om at enhver maatte møde op kl 11 for at blive med i barnetoget kl 1/2 12. (41 medl, alt befal) Kl. 11 form. Opmødte der 35 mdl. Støre permission ligeledes Johansen og korpset stod derfor under Günthers ledelse. Vi marscherede ned paa torvet hvor vi tog teten i barnetoget. Toget satte sig i bevægelse. Det gikk ifra torvet og til Sygehuset og tilbage til torvet igjen, hvor der holdtes en tale af broder til bestyrer Grue paa Røstad Aandsvageskole. Paa veien til Sygehuset og torvet igjen raabte Buekorpset 3 x 3 hurra! Framvor Chef, kaptein Johannes Johansens bosted, vor løitnant Støres og vor fanejunker Korens. Efter talen var der sækkesprang, kapsprang, trillebørkjøring og klatring og en hel del af Buekorpsets medlemmer var med og vandt præmier. Vi marscherede op til footballpladsen hvor sec. Løitnanten, efter at have mindet om at alle de, som 131

skulde blive med i opvisningen om kvelden, maatte møde op ved Festivitetssalen kl 3/4 8, afsluttede kl. 1.

Præcis kl 3/4 8 var alle de opmødt, som skulde være med i opvisningen om kvelden. De havde blaa- og hvidrandede trøier paa og havde nationalfarvede belter om livet. De stillede op og marscherede ned til Christiansen, hvor musikken skulde forsamles, og følge efter dem til Festivitetssalen. Vi marscherede opover til salen og gikk ind og efterat Hornmusikken havde spillet et paar Marscher, gikk teppet op, og Støre stod med 20 mand paa linjen og udførte en udmerket Linjegymnastikk; efter afslutningen fik han stor aplaus, saa han maatte fremkaldes mange gange med sine kjække gutter. Derefter spillede musikken en marsch. Nu stod Støre igjen på scenen med sine gutter og udførte en udmerket geværeksersits. Efter udførelsen var aplausen endeløs og han blev fremkaldt mange gang. Tilslut kom Kavallerieoberst Fougner op paa Scenen til os og sagde: ’Den største ros skal I have gutter fordi i stod stille.

Geværeksersitsen kan gjøres paa mange maader, men den gjorde I ogsaa udmerket godt.’ Efterpaa blev der musikk og dans helt til kl. 1.”

Noen år seinere er korpset i krise og sekretær Ausen skriver: ”Buekorpset har hidtil ikke været sammenkaldt. Fanen er hos ”Fanejunkeren”, trommene hos ”Tamburerne”, hornene hos ”Hornblæserne” & geværer og bajonetter hos de Menige. Alt dette skulde efter Lovens paragraf 17 overleveres til Levanger By’s Magistrat til opbevaring, indtil et nyt, eller det ”Det Gamle Gode Levanger Buekorps” gjenoptog sin virksomhed. Det sidste tilfælde vilde være det heldigste og hyggeligste, thi mange af byens Borgere spørger om hvor det er blevet af ”Lev. Buekorps.”

Nye gjenopplivingstiltak prøves, men buekorpsbevegelsens korte men aktive periode i Levanger varte kun i åtte år.

Befals- og bestyrelsesmedlemmer; en kort biografi Ausen, Henrik - f. 1889 og sønn av fabrikkeier og disponent for potetesmelfabr. Rich. Ausen Bang, Alfred - f. 1888 på Verdalsøren og sønn av Telegrafbestyrer og Hotelvert Fridrek J. Bang og Hotelvertinde Jenny Karoline Bang, Herman - Hermand, f. 1882 på Verdalsøren. Smedlærling. Ditto.

Bang, Karl - Karel, f. 1886 på Verdalsøren. Ditto.

Bergmann, Sigurd - f. 1890 i Kristiania og sønn av Bogtrykker og Redaktør Oluf Marius Bergman og Pauline 132

Bratsberg, Einar - f. 1890 og sønn av Kjøbmand B.M. Bratsberg og Agnes Cappelen, Johan - f. 1889 i Skogn skolegutt og sønn av Overlæge ved Amtssygehuset Johan Christian Severin og Kathariana Margrete Dahl, Sverre Falkenberg, Karl - Carl Fredrik, f. 1889 i Klæbu og sønn av seminarbestyrer Christian Otto Magnus Falkenberg og Fredrikke Lovise Fleicher, Jens Forfang, Aasmund - f. 1885 i Klæbu og sønn av Seminarlærer, bestyrer af privat forberedelseskursus for seminaret Anders Forfang og Pauline Forfang, Helge - f. 1887 i Klæbu og sønn av ditto.

Fredriksen, Erling Følling, Karl - Karl Matson f. 1886 sønn av Garvermester og Direktør Peter Berntsen Følling og Ingeborg Marta. (Hans far tok initiativ som ordfører til at kjøpstaden i 1884 startet forhandlinger med brukseier Hans S. Jelstrup om kjøp av bygrunnen, og to år senere kom de til enighet om en kjøpesum på 65.

000 kroner. Det var godt politisk håndverk!)

Günther, Meinhardt Hofstad, Sverre - f. 1889 og sønn av Bagermester Sverre Hofstad og Johansine

Stramme offiserer foran buekorpsets fane. Til venstre står Reidar Strømsøe (1887-1967), som var bykommunens siste ordfører.

133

Jakobsen, Konrad - f. 1886 fabrikkarbeider og sønn av Kirketjener Johan M. Jakobsen og Margrethe Johansen, Johannes - Johs. f. 1885 oppgitt yrke som Glasmager og sønn av Malermester Johannes Johansen og Olava Koren, August - f. 1891 og broder Kjell Stubb f. 1887 begge Fitje i Sogn og Fjordane og sønn av Telegrafbestyrer Paul Koren og Lovise. Discip. Lev. Middelskole Lynum, Harald - f. 1891 i Skogn og sønn av Økonom ved Sygehuset Nils Christian Lynum og Marthine Nilsen, Arnold - Arnold Severin f. 1890 i Skogn og sønn av Sygepleier ved Indherreds Sygeh.

Hans Severin Nilsen og Sygepleierske i epedemiafdelingen Gunhild Nilsen, Ole - Ole Kristian f. 1892 i Skogn og sønn av ditto.

Nilsen, Sigurd - Gustav Sigurd f. 1886 i Skogn og sønn av ditto.

Rosenlund, Anders - f. 1889 i Hevne og sønn av Politibetjent Elias Nebb Rosenlund og Ida Nicoline Brog Rosenlund, Walentin - f. 1892 i Trondhjem og sønn av ditto. (Ordfører i Levanger by) Rønning, Gunnar - f. 1882 i Skogn Bagerlærling Schei, Ole - Ole Johs. f. 1887 og sønn av Vognmand Arnt Odin og Hansine Johanna Schulstad, Oskar - Oscar Emanuel f. 1886 i Bodø. Sønn av Agent Nekolai Bernhard Nilsen og Britta Kristine Steen, Egil - f. 1890 skolegutt og sønn av Overretssagfører og Bankchef Claus Henrik Steen og Musiklærerinde Fredrikke Charlotte Julie Ottilie Steen, Ingvald - f. 1889 i Bodø ditto. Baker hos I.O. Eriksen Strømsøe, Reidar - f. 1887 i byen, sønn av Bager og Conditor Peter Gustav Strømsøe og Anna Emilie. (Senere ordfører og forf. av ”Levanger bys historie”) Strømsøe, Thorstein - Thorstein Andreas Tangen Læregut (Bager) f. 1883 i Vaagsøen (Selje) i Sogn 134

og Fjordane og d. 1958 i Johannesburg, Transvaal Støre, Henry - Jonas Henry f. 1888 i Skogn skoleelev og sønn av Agent Revisor fhv.

Samlagsbestyrer Paul Edvard Støre og Inger Elisabeth Tiller, Petter - Petter Andreas, f. 1888, sønn av Snedkermester Olaus Tiller og Peroline Mathilde Aagaard, Birger - Emanuel Birger f. 1891 i Vadsø og sønn av Apotheker Emanuel Bergiton Aagaard og Elisabeth Medlemsliste pr. 7. nov. 1908 11) Odd Karlsen 1) Johan Eggen 12) Bjarne Munkerøstad 2) Sigurd Johansen 13) Birger Leiknes 3) Sigvald Thynes 14) Trygve Leiknes 4) Lars Larsen 15) Bernhard Aagaard 5) Brynjulf Moe 16) Harry Kristiansen 6) Andreas Moe 17) Olav Karlgaard 7) Nils Hansen 18) Oluf Eggen 8) Birger Nilsen 19) Karsten Eggen 9) Daniel Karlgaard 20) Harald Wiig 10) Ottar Anzjøn

21) Kristian Weie 22) Olav Peus 23) Reidar Kristiansen 24) Eilert Johansen 25) Ingvald Johansen 26) Ottar Ertsaas 27) Konrad Leiknes 28) August Koren 29) Valentin Rosenlund

Noter til protokollen: 1) Utmarsj søndag 11. aug. 1902, s. 84.

2) 29de Øvelse. Manøvre; søndag 14. mars 1903, s.122.

3) Fest 3. juledag 1903, s. 210.

4) 58te Øvelse. Mandag 15. mai 1904, s. 218.

5) Onsdag 17. mai 1904, s.219.

6) Folketelling 1900.

7) Medlemsliste etter siste avholdte generalforsamling 7. nov. 1908, s. 424.

Kilder: • Forhandlingsprotokol for Levanger Buekorps. Gave fra Cecilie Strømsøe Johansen.

Oppbevares i Privatarkivet ved Levanger Bibliotek.

• Levanger-Avisa; 8. jan 1964 og 16. mai 2002.

• Love for Levanger buekorps.

• www.buekorps.museum.no • Takk til Ottar Røssing og Jon Steinar Munkeby.

135

136

Levanger Buekorps. Ukjent fotograf, gave fra Anne Grethe Hess Vernli til Buekorpsmuseet i Bergen.

Odd M. Tingstad:

Levanger i verdenslitteraturen I romanen Landstrykere fra 1927 lar Knut Hamsun to nordnorske eventyrere, August og Edevart, gjøre sitt inntog i Levanger, til Levanger marked i tida rundt 1870. Hamsun, med Nobelprisen i litteratur i 1920, var på dette tidspunkt den virkelig store norske dikteren, arvtaker etter Bjørnson og tiljublet over hele Europa – England unntatt. Dermed blir Levanger også arena for verdenslitteratur; Hamsuns bøker forelå på dette tidspunkt på syvogtyve språk, blant annet esperanto og hebraisk. Robert Ferguson opplyser i biografien ”Gåten Knut Hamsun” at amerikanske forfattere som Ernest Hemingway og Sherwood Anderson leste alt de kunne få tak i av Hamsun.

August er anføreren av de to, for tiden skreppehandler, men verdensmann etter å ha seilet på de syv hav og med åtte nøkler til like mange skattkister i India.

Han er ingen ond person, men Robert Ferguson karakteriserer ham slik:”August er en drømmer, en løgner, en sjarmør og en sjarlatan med gulltenner”. For å holde seg til vår tids tale – ikke en man ville kjøpt bruktbil av. Til Levanger bringer han med seg et sortiment kostbarheter fra Russland og Baltikum, neppe ervervet på lovlig vis, og nå skal de omsettes med stor fortjeneste. Hans kamerat Edevart er invitert med nærmest som selskapsmann og læregutt, en i utgangspunktet uskyldig sjel som lar seg imponere og også forføre av sitt tvetydige forbilde, slik at han til slutt blir ”mindre og mindre nøieregnende med sine tanker, ord og gjerninger”.

August har store forventninger til forretningene i Levanger: ”Da de kom frem til Levanger stængte August døren til deres værelse i det lille hotel og stillet sig midt på gulvet. Nu er den timen kommet at jeg skal vise dig noget for dine menneskelige øine! sa han og var som en profet. Da han åpnet kassen viste den sig virkelig å inneholde værdisaker, der var guld, sølv, og stener.”

Der finnes også ”…keiserinden av Ruslands lommeur, hvert hjul er av guld og det går i femti rubis!” For ikke å snakke om en russisk prinsesses brudeslør, av silke og med innvevete gulltråder. Måtte ikke dette være noe å komme til Levanger marked med?

Selv for lærlingen Edevart er Levanger lite eksotisk. ”Levanger marked var 137

“Vil du ha det, så ta det, du”

ikke noget. Edevart hadde snart sett alt”. Men så treffer han en gammel kjenning, ”urjøden Papst”, som kler opp gutten i ny frakk med store lommer og setter ham i sving med å selge klokker for seg. Og Edevart lærer og lykkes – en stakket stund. For klokkene stopper og tåler heller ikke kritiske blikk verken fra stedets urmaker eller mistenksomme kunder. Edevart blir forfulgt og utskjelt, truet med juling og utpekt på gaten som den som selger tambaksur for sølvur (tambak: messing av gull-lignende utseende). Det ender med at han må holde seg innendørs: ”Han hadde en følelse av at han helst ikke måtte vise sig formeget ute og bli gjenkjendt og kanskje forfulgt en gang til…”

August spiller på alle strenger i sin handelsvirksomhet: ”August var også her russer og talte merkelige ord og falbydde smykker på en mere sky måte. Blant hans publikum var også kvinder, også mænd, men kanske mest kvinder. Han lot til å få handelen til å gå, han var nokså opfindsom trods sit hjelpeløse sprog. Edevart hørte ham si om en fingerring at den hadde troldgaver og at et par øredobber var fundet i et jordskjælv, men denne 138

spænden med blå stener hadde engang ståt i en martyrkrone. Fantasi hadde han, og om noen lo og ristet på hodet undskyldte andre ham med at han kunne ikke norsk bedre”. Og faktisk fikk han solgt prinsessens brudeslør – til apotekerens frue.

På hotellet om kvelden er han likevel langt fra tilfreds med dagen: ”…hans uttalelser var bitre: Det var ikke priser å få, du kan forlange aldri så meget til å begynde med så må du slå av til marg og ben! Hvad var det for slags folk her? Værdølinger hele hurven, de undså seg ikke for å gjøre skambud. Levanger! vrængte han, har du sat din fot i verre rakkerhull?” ”Nei har jeg solgt keiserinnens lommeur! Hva tror du jeg vilde få for det her i denne bygdebyen!”

August var nå i virkelig dårlig humør: ”Her var han kommet til Levanger kjøpstad med dens fem hundrede innbyggere og aktet å drive utstrakt handel med smykker og juveler, men blev skuffet …………..Om morgningen talte han alle sine klenodier over og værdsatte dem på slump etter Levangerpriser og mumlet blyge små tal.”

Men så snur det seg igjen for August, slik som det så ofte gjør – den ene eller den andre vei: Han begynte å gå inn i husa og fikk faktisk solgt et par småting til gullsmeden på stedet. Hos apotekerfruen fikk han igjen fullt tilslag; hun kjøpte keiserinnens gullur! ”..hun vilde ikke tro at uret hadde tilhørt keiserinden av Russland, men jeg gjorde korsets tegn foran øinene mine, og da bad hun apotekeren ind. Ja, sa apotekeren, vil du ha det så ta det, du!”

Levanger-besøket kulminerer i en for August pinlig og opprivende episode.

På slump går han inn i et stort hus som viser seg å være skolen, treffer bestyreren og forteller at han er russer og har noe han vil selge. Bestyreren blir velvillig interessert; han lærte litt russisk mens han var skolebestyrer i Hammerfest! ”Og så begynte han å snakke russisk til mig. Der var fan ute! Jeg nikket og smilte og gjorde korsets tegn, men han spurte visst om noget som han vilde ha svar på, og jeg sa hoperpomere et par ganger og gjorde noen krokete ord efterpå.

Det forsto han ikke og ristet på hodet. Nu hadde jeg naturligvis revolveren, men å skyte en mand bare fordi han kunde russisk det hadde jeg ikke hjerte til….”

Dermed stryker August på dør og i fullt firsprang tar han seg tilbake til hotellet, engstelig for å bli anmeldt og ergerlig på seg selv for å utgitt seg for nettopp russer: ”Men feilen var den ting at jeg ikke heller var malayer eller siameser, for jeg kan være alle ting”. Oppholdet på Levanger er slutt, de kommer seg tilbake til Trondheim og August er igjen lysere til sinns. ”Det hadde han også årsak til å være, hans lommebok var god og tyk, han hadde ikke gjort nogen dårlig markedsfærd”.

139

I Trondheim skilles de to kameratene og vandrer på ulike veier. Senere i boken treffes de tilfeldigvis på en gård på Frosta, hvor August har fått arbeid.

Og om de hadde blandede erfaringer fra Levanger, så var det ikke noe bedre på Frosta. ”De hærmet efter ham for hans nordlandssprog og rettet det – disse ungdommer fra et Trøndelagen med Norges fæleste dialekt: E de itj gruseli å høyr!” Og så er de atter på vandring, etter at det økonomiske oppgjøret med husbonden er ved å bli avgjort på tørre never.

Men hvorfor valgte Hamsun Levanger som arena? Levanger marked veide tungt i norske markedstradisjoner. Faktisk var stedet med på listen over viktige markedsplasser i Norden allerede i Norges første almanakk (som også var den første boken som ble trykt i Norge), utgitt av dansken Tyge Nielsen i Christiania i 1643. På et marked kunne de to, mesteren og læregutten, utfolde seg, ikke bare i alle gråsoner mellom ærlig handel og regulært bedrag, men også i de absolutte ytterpunkter. Men hvorfor Levanger? Det har det ingen hensikt å spekulere i. En dikter er en dikter. Det gjelder ikke minst Knut Hamsun.

Landstrykere er første bind i trilogien om August, og blir av mange betraktet som det beste. Boka ble meget godt mottatt, både av kritikerne og publikum.

Fra lanseringen 1. oktober 1927 og fram til jul ble den trykt i åtte opplag og til sammen 30 000 eksemplarer. I 1936 var den kommet i et opplag på 73 000 i Tyskland. Også de to neste bindene, August og Men livet lever, ble godtatt av både kritikere og publikum.

140

Åshild Wesche Selmer:

Karen Oline Bjerken – bondekone med lederegenskaper!

En sosialt engasjert kvinne i nærmiljøet En markant kvinne på Nesset fra 1920-tallet til langt inn i 1960-åra var Karen Oline Bjerken, født Alfnes (1886-1970). Som ung jente gikk Karen omkring og vasket på gårdene på Nesset. Hun giftet seg i 1910 med bonde Karl Bjerken (1876-1970), som dreiv Lillemarken, søndre Veske, gnr 13, bnr 3-4 fra 1905 til 1954. Familien hadde ei gammel lita stuelån som var dårlig vedlikeholdt. Gården ble etter hvert bygd opp med ny trønderlån, og seinere ble uthuset påbygd i vinkel, slik det står i dag. Trønderlåna på Lillemarken var stor og flott med kjøkken tvers over låna, spisskammers på enden og loftstrapp opp til rommelige loftsrom. Stuene lå på rekke og rad innover bygningen slik trønderlåner er konstruert. Det var staselig på Lillemarken når de hadde selskapelighet, med mye god mat og fin oppdekning1.

Historier fra folk som kom i kontakt med Karen, viser en stor kvinne som hadde mye å gi, men som også var myndig og streng, og torde å si i fra når det gjaldt. Karen var et arbeidsmenneske. Det var ikke uvanlig å se Karen på traktor eller med hest på åkeren. Hun var aktiv med i alt arbeid ute og inne, og satte høye krav til flid og orden. Karl og Karen dreiv gården i om lag 50 år. Da var det et veldrevet gårdsbruk på 130 da dyrka jord og om lag 60 da skog.

Karen var datter av Nils Alfnes (1850-1919), som var enkemann 3 ganger og gift 4 ganger: 1. kone, Petrine Jørgine Høye (1851-1878). Barn; Kirsten Kristine (18731953)2, Sigrid3, Ingebrigt (1878-1921)4.

2. kone, Ingeborg Okkenhaug (1855-1881), døde på barselseng med første barn.

Maria Veske, nabo med Lillemarken fra 1940-1992.

Gift med Andreas Lorås (1874-1915).

3 Gift Nesgård.

4 Gift med Ludvikke Pauline Furunes (1887-1970), fra Bjugn.

1 2

141

3. kone, Oline Gotaas (1859-1886). Barn; Ingeborg5, Karen Oline6.

4. kone, Anna Pauline Bjørgum (1859-1954) fra Ekne. Barn; Kari7, Nils jr., Arne, Alf, Birgitte, Hjørdis.

Lillemarken, Veske søndre gnr 13, bnr 3-4 I 1801 bodde bygselmann Peder Toresen Axnes (1758) fra Verdal, og kona Elen Arntsdotter (1766) sammen med datteren Martha (1799), på Lillemarken.

Andre på gården var tjenerne Arnt Nielssøn (1792) og Sigrid Pedersdotter (1771), inderst og dagarbeider Jacob Pederssøn (1799). Sistnevnte var sønn av Sigrid Pedersdotter.

I 1802 var det ny bygselmann, Ole Jensen på gården. Han var gift med Bereth Pedersdotter (1772-1854). De hadde ingen barn, og i 1835 var Bereth enke. Tjenestefolka var Peder Olsen (1795-1862), dreng, og Bereth Olsdotter (1805-1893) som var taus på gården. Bereth Pedersdotter Jensen var leilending på gården også i 1845 og hadde de samme tjenestefolka. Men i mellomtida hadde hun fått en datter, Oline Pedersdotter (1836-1923). Hun var datter av ungkar Peder Olsen, Lillemarken. I 1853 kjøpte Bereth Pedersdotter gården for 250 spd, skyldsatt til 1 daler 1 ort 15 s. Året etter døde hun. Før hun døde hadde Bereth Pedersdotter satt opp testamente. Etter det skulle Bereth Olsdotter overta alt det Bereth Pedersdotter etterlot seg. Bereth Olsdotter var datter av Ole Pedersen Nossumvald.

Bereth Olsdotter arva gården etter matmor si i 1854. Hun ble gift i 1857 med Elisæus Pedersen Lynum (1821-1903). Han var sønn av Peder Pedersen SørLynum. Før han kjøpte Veskje og Lillemarken var Elisæus gårdbruker på Lynum nordre sammen med broren Ole. Elisæus fikk skjøte på Lillemarken i 1869 for 850 spd.

Lillemarken ble i 1890 solgt på auksjon til Arnt Schei for 9000 kroner.

Schei overtok gården og skrev kårkontrakt med Elisæus og Bereth. Han solgte gården til Karl Bjerken, skjøte ble underskrevet 16. mai 19058.

Jektskipper Kristian Bjerken Karl Bjerken var sønn av jektskipper Kristian Nilsen Bjerken (1844-1902).

Mor til Karl, Hanna Eliasdotter Bjerken (1845-1917) var datter av Elias Olsen Frivold i Frol. Han var husmann under Ulve. Kristian Bjerken kom fra Bjerken vestre, gnr 20, brn 1-3, ved Alstadhaug i Skogn. Kristian hadde båt på Levanger og segla bl.a. stein til Levanger lærerskole da bygningen ble satt opp9. Det ble Gift Solberg ved Nossum.

Gift med Karl Bjerken (1876-1970).

7 Gift med Johan Kjønstad.

8 Torfinn Veske og Einar Nergård, innsamlet materiale til Nesset historie.

9 Borgny Hjelde, Levanger, oldebarn til Kristian Bjerken.

5 6

142

langt å gå til båten, og de solgte heimen Bjerken, og flyttet til Lillemarken på Nesset.

Kristian og Hanna hadde 6 barn. Fire av barna reiste til Amerika som unge; Ingvald (1879) reiste først, Elling, Nelius og Marius dro etter. I Amerika kjøpte de seg jord, stiftet familier og bosatte seg. Søsteren Dina (1874) flyttet etter konfirmasjonen til Trondheim og arbeidet på Skjetlein Landbruksskole i hele sitt yrkesaktive liv.

I sine eldre år kom hun tilbake til Nesset og bodde siste leveårene på Breidablikk aldersheim.

Karl Hermann (1876), som yngstemann i søskenflokken, overtok gården Lillemarken.

Hanna og Kristian Bjerken med barnebarnet Helene Gården var som en ser, Bjerken ca. 1892. Helene var datter av Nelius Bjerken kjøpt i navnet til sønnen som reiste til Amerika før Helene var født. Helene ble Karl Hermann. Faren gift med Gustav Marius Hjelde fra Vuku. De bosatte Kristian var da 56 år og seg på Levanger. hadde vel nok arbeid som jektskipper. Han kom da heller ikke til å leve lenge etter dette. Natt til 1. juledag 1902 rauk det opp til en overhendig vestastorm. Kristian fikk melding om at jekta hans, som lå til anker utenfor Østviklandet10, holdt på og dreiv. Det var da fare for at båten kunne drive inn mot Røstadlandet og forlise. Kristian selv og de to sønnene Karl og Ingvald la i veg for å prøve å berge jekta. De dro ut med robåt og skulle ro opp mot vinden med et varpanker fra jekta, for på den måten å få jekta nærmere Østviklandet. Ungguttene rodde og Kristian stod i bakskotten og skulle lempe ankeret ut i sjøen. Trolig var ankeret i tyngste laget for 10

På Nernesset nedenfor forretningen Bunnpris i dag.

143

Kristian, det haka seg fast i båtripa, og båten kvelva. Guttene kunne svømme og holdt seg ved båten, og slik berga de. Faren så de ikke mer til, han var ikke svømmedyktig. Ut på forsommeren fant Martin Skauge ham drivende i sjøen utenfor Østvik. Han fikk ham til lands og dro straks til Lillemarken og varsla om det tragiske funnet11.

Moster Karen og barna Selv om Karl og Karen ikke hadde egne barn, var det likevel ofte barn å se på gården. Marie Sand var mor til Helene Bjerken. Faren var Nelius Bjerken som dro til Amerika før Helene var født, og kom aldri tilbake. Marie flyttet til Trondheim da Helene var 11 år, fikk seg jobb der og giftet seg. Helene ville helst være på Lillemarken hos besteforeldrene. Der hadde hun også en katt og andre dyr hun var glad i. Helene Bjerken vokste opp på Lillemarken. Etter konfirmasjonen fikk hun huspost hos frøknene Vold på Levanger som hadde pensjonat og leide ut noen rom. Helene giftet seg med Gustav Marius Hjelde fra Vuku.

Han jobbet på Verdalsbruket. De hadde to barn; Harald (1913) og Borgny (1919). Borgny Hjelde arbeidet hos Renbjør i 30 år, kopierte og fremkalte bilder. Hun har tatt vare på verdifulle bilder som forteller sin historie om livet på Lillemarken.

Mange unger tilbragte mye tid i barndommen på Lillemarken. De fikk hjelpe til på gården og var i kontakt med dyr og gårdsdrift. Moster Karen var navnet alle barna i familien brukte om Karen Bjerken12.

Karl og Karen var en gang i 1914-15 på besøk i heimen til Kirsten (halvsøster til Karen) og mannen Andreas Lorås, som bodde i heimen Nordberg like ved Kalkovnen på Nesset. Yngstesønnen til Kirsten og Andreas, Olaf (23 år), hadde lyst til å være med moster og onkel på hest og vogn opp til Lillemarken. Etter den turen ble Olaf værende hos Karl og Karen så lenge de levde. Han ble deres pleiesønn og overtok gården Lillemarken i 1954, og dreiv den i 19 år.

Olaf Lorås (1909-1975) giftet seg med Karoline Jonsdatter Hagen fra Nesset.

Karoline var datter av Kristofa (1881-1944) og Jon Hagen som bodde ved Alstadhaug og hadde barna Karoline (1911-1975), Einar (1913-1967), Harald (1915-1999), og Elna (1916-2001)13.

Streng og myndig husmor Å være bondekone før i tiden var som å lede en bedrift. De hadde tjenestefolk som skulle administreres og det var mye å ta vare på. Karen var en streng Fortalt av Odin Wist til Torfinn Veske.

Kirsten Lorås Knutsen, fortalt til Åshild Wesche Selmer, 2003.

13 Gift Eide.

11 12

144

dame som visste hvordan hun ville ha det. På Lillemarken hadde de sommerfjøs i lia mot Eidsbotn, ikke langt fra Nesheim skole. Der beitet kyrne, og de kjørte dit med hest og vogn for å melke og bringe melka til gårds. I sommerfjøset var Karen med på melking og fjøsstell. Ellers var det hushjelpen som stod for dette arbeidet sammen med Karl.

Mange kom for å kjøpe melk på gården. Hvis lokket var satt på melkespannet når noen kom for å hente melk i sommerfjøset, var det ikke mulig å få melk der. Da måtte de gå etter vogna for å få melk heime på gården. Arbeidet var strengt og ryddig14.

Dina Bjerken, søster til Karl, på Lillemarken. Huset For unge tjenestefolk var gammelt og i dårlig stand. kunne nok Karen virke både myndig og krevende. Solveig Krogstad tjente hos Karen Bjerken fra hun var 15 til 17 år. I tillegg til arbeidet i fjøset vasket hun inne i huset, og hjalp til med forefallent arbeid, som klesvask, stopping etc. Som tjenestejente hadde Solveig fri hver tredje søndag, etter at oppvasken og alt matstell var ryddet etter middagen.

Det kunne være harde dager for en 15 til 16-åring. Solveig husker en episode hvor hun stoppet på veien, for å snakke med en forbipasserende som hun kjente.

Da hun kom tilbake til gården kom Karen og sa; ”Når en arbeider så skal en arbeide. En kan snakke når en har fri”. Solveig Krogstad fikk etter hvert arbeide på Avholdskaféen på Levanger. Problemet var at da hun skulle si opp på Lillemarken, torde hun ikke å fortelle til Karen at hun hadde fått en annen 14

Solveig Krogstad Alstad, Levanger. Hun var hushjelp på Lillemarken fra 1939-1941.

145

Lillemarken slik det framstod med Karl og Karen som eiere.

jobb. Hun fortalte det først til Karl mens de satt og melket. Men oppsigelsen ble ikke nådig tatt imot av husmor Karen.

Karl og Karen i samfunnslivet på Nesset Karl og Karen var aktivt med i samfunnslivet på bygda og i kommunen. Karl var medlem av kommunestyret en tid, og Karen var med i styret i Sanitetsforeningen. Sanitetskvinnene i Skogn og på Nesset var de første som kom med idéen om å få gamlehjem/aldersheim i Skogn kommune i 191715.

Karen var med i styret for gamlehjemmet Breidablikk på Nesset i over 40 år.

Hun var formann i Sanitetsforeningen i mange år på 1920/30-40 åra. En tid var hun også aktivt med i styret for Misjonsforeningen.

Karen var en romslig og godhjertet kvinne som hjalp mange som trengte hjelp på Nesset. Jorunn Gjemble sa det slik; ”Karen forstod seg på fattigfolk”. Hun visste alltid hvem som trengte hjelp, og det er mange historier om hvordan hun grep inn når hjelp trengtes. I de harde 30-åra hadde Sanitetsforeningen utdeling av mat og klær til trengende sambygdinger. I en tid med smittsomme sykdommer og epidemier var det stort behov for melk og sengeklær til enkelte familier. Klærne ble oppbevart på Bamberg og noe lagret på Gjemle Lille.

Sanitetsforeningen delte også ut penger til jul til de som hadde lite å kjøpe for.

15

Levanger historielag, årbok 2007; ”Gamlehjemmet på Nesset”, Åshild Wesche Selmer.

146

Dina og Helene Bjerken under slåttonn. Bergljot Jenssen på vogna.

Da det brøt ut ny verdenskrig i 1940, var det en tid lasarett på Staup. Da var Sanitetsforeningen en viktig del av bygdas helsestell. Maria Veske overtok formannsvervet etter Karen Bjerken (ca 1950). Det var greit å overta etter Karen, ikke noe rot der i gården. Karen var svært hjelpsom med å gi gode råd til sin etterfølger.

Sanitetsforeningen stod for forebyggende helsetjeneste ved at de bl.a. delte ut tran til skolebarn og tannbørster. På Gjemble hos Kristian og Jorunn startet Sanitetsforeningen spebarnskontroll like etter krigen. Kristian Gjemble forpaktet på den tid gården, hans far Karl Gjemble eide fremdeles Gjemle Lille.

Fra tidligere tider ble Sanitetsforeningen sett på som ”fattighjelp” for de verst stilte i bygda. Jorunn Gjemble fortalte en historie som gjenspeiler noe av denne holdningen. Som takk for at Sanitetsforeningen fikk ha spebarnskontroll i huset, fikk Karl Gjemble en plante til jul. Jorunn ble bedt av svigerfaren om å takke formann Maria Veske for blomsten, men hun måtte ikke si det høyt! Da kunne jo noen høre at han fikk gave fra Sanitetsforeningen. Underforstått var det å få gave fra Sanitetsforeningen sett på som fattighjelp16.

Kvinne med meningers mot Mange historier forteller om Karen som en kvinne med sterke meninger og meningers mot. En historie er da hun skulle på barselbesøk til en nær slektning.

16

Jorunn Gjemble og Maria Veske i samtale med Åshild Wesche Selmer, 2004.

147

Da de kom dit viste det seg at den nybakte mor og barnet var på besøk hos en annen slektning på en gård på Nesset. Det likte Karen dårlig. Å dra ut med barn før de var døpt sømmet seg ikke, mente moster Karen. Dermed dro de heim igjen, og Karen satte aldri sine bein på den gården etter dette.

Karen var ikke redd for å si i fra. Til nabokonen som ofte var på farta sa Karen en dag de møttes; ”Må du på byen hver dag!” Hun syntes vel heller naboen burde være mer heime og ta seg av det som skulle gjøres der.

Folk på gårdene på Nesset var flinke til å hjelpe hverandre, et synlig bevis for det var melkelaget. Karl Bjerken, Hans Støp, Magne Wesche, Sverre Bamberg, Karl Karl og Karen gifter seg i 1910.

Gjemble og Martin Wesche hadde melkelag sammen. De skiftet om å kjøre melka fra gårdene til meieriet. Når det var selskap ble ofte melkelaget buden. En gang laget var på besøk hos en av naboene, og gikk heim fra selskapet, sa Karen; ”Han kunne nu ha spandert en dram.

Han må nå tenk på karan!” Karen visste å verdsette mannfolkene.

Lillemarken selges ut I 1906 kjøpte Bernhard Jenssen som eide naboeiendommen Kleivstuen, en del jord av Lillemarken. Grunnen var at de ikke ville ha naboer nært inntil sin eiendom. Karl og Karen Bjerken og senere Olaf Lorås leide jorda tilbake fra Kleivstuen, for å ha den som utmark, mot at de brøytet veien om vinteren for familien Jenssen. Utmarka er i dag en del av Sørkleiva boligfelt.

148

Karl Bjerken og Olaf Lorås arbeidet i mange år med å dyrke opp haugene og utmarka rundt gården. Spesielt rundt eiendommen Sand som ble solgt til Anton Græsli i 1953, og ned mot Nesheim. Dette ble tidligere brukt som beite, og det var bergnabber og mange steinhauger. Etter hvert ble jorda åker, nepeåker, gras og korn.

Olaf og Karoline Lorås bygde seg kårhus i utkanten av gården (Kleivstuveien) i 1972. Omtrent samtidig startet byggingen av hus i et lite boligfelt i Kleivstuveien.

I forbindelse med makeskifte av Staupsmarka (i dag Arboretet) overtok Nils Støp 30 mål jord fra Lillemarken. Elling Balhald kjøpte husene og ca 5 mål jord i 1975 av Levanger kommune. Resten av jorda på Lillemarken eies i dag av Levanger kommune.

Karl og Karen på gårdsveien med Lillemark i bakgrunn.

149

150

Kirkegaten 1932. Postkortet med dette kjente Levangermotivet dukket opp p책 en nettauksjon i 2007. Prisen steg raskt til over 100 kroner! Kortet er merket "1660. Eneret J.H. K체enholdt A.S."

Fra fotoarkivet

Sigrun Okkenhaug:

Juleleiker og andre inne- og uteleiker Skrevet på 1930-tallet Det er vel ingen gang vi landsfolk leiker så mykje med borna våre som netop nu i juletia. Da er vi med og går rundt juletreet, da er vi med og går marsj og leiker alle dei mange “sittende leikar”, som vi elles i året har både lite tid og lite høve til å vera med på.

Når borna samles til fest i jula, så blir det gjerne først å gå rundt juletreet ei stund og synge alle dei gamle julesangane. Og ingen gong er det vel så triveleg å synge saman som netop i jula - ingen gong tindrer barneaugo slik, som når borna tar saman i ring og går rundt juletreet. Da vil vi vaksne gjerne vera med og da er vi born saman med borna våre.

Når dei vanlege julesangane er sunge tar vi til med leiken. Den som da først går av stabelen er gjerne den gamle kjente “Så går vi rundt om en enebærbusk”. Denne leiken er venteleg kjend heile landet over. Eg har i alle fall ikkje møtt nokon som ikkje kunde den.

“Vil du vite hvordan bonden, vil du vite hvordan bonden han havren sin sår” – er òg ein almindelig og kjent sangleik innover Innherred. Den minner om å gå om en enebærbusk, for så vidt som kvart vers har sitt spesielle arbeid. Vi er med bonden når han sår, når han skjer, når han staurer og kjører inn kornet, og når han trøsker det. Og til slutt tar vi oss ein kvil saman med bonden.

Ein liknande leik er “Så går vi over sjø og land” – ein klapper da i hendene, hoster eller hopper etter det landet ein høyrer heime i. Den leiken er òg kjend over dei fleste strøk av landet.

Ein annan sangleik som blir leika mykje her innover er “Dei tri spellemenn frå Trøndelag”. Da tar borna sammen i ring, og dei tri spellemennene går inn i ringen og ser seg ut kvar sin make. Alle syng “Her kjem tri glade spellemenn alt ifrå Trøndelag, dei kan spela vi o li o li o ley, dei kan spela basviol og fløyt.”

Dei tri spellemennene tar da kvar sin make og dansar rundt med – og desse makerne er spellemenn neste gong.

“Tornerose” er ein leik som dei mindre borna er glade i å leika. Ei lita gjente blir da vald til Tornerose – ei anna skal vera heksa og ein liten gut er prinsen.

Heksa og prinsen er utanfor ringen og Tornerose inne i ringen. Det andre verset fortel om da den vonde heks kom inn – ho rører da ved Tornerose som set 151

seg med hodet i hendene og søv i hundre år. Hekken – alle borna i ringen – veks, men så kjem den vakre prins derinn og Tornerose vaknar. “Da gleder alle hjerter sig,” syng borna og dansar omkring dei to i ringen. Songen følgjer sjølvsagt heile tida stemninga i orda – lys eller mørk – vemodig og til slutt strålande glad når Tornerose har vakna.

Ein annan leik som både store og små er glad i, er “Tomtegubben”. Ein er tomtegubbe – og heile ringen av born syng med. Tomtegubben neier – etter orda i sangen – framfor ein i ringen, denne heng så med tomtegubben og neier for den neste igjen – til heile ringen danser med tomtegubben.

“Grebba” er òg ein leik som er mykje brukt ved julefestane innover her – når store og små går rundt juletreet. Da tar dei saman parvis og går marsj – Grebba går åleine inne i ringen og passer på om ho ikkje kan kapre seg ein make når dei andre skifter. Dei syng i marsjtakt: Er du Grebba du – er du Grebba du – er du Grebba Grebba du? der skifter dei – og då gjeld det om for Grebba å trenge seg inn. Den som da blir utan make er grebbe neste gong. Sangen skal sjølvsagt helst vera spottande – for det er ingen stas med å vera grebbe.

Vi har andre leikar som det ikkje følgjer sang med – men som borna er glade i å leike når dei møtes i eit lag eller til eit møte. Ein av dei som da oftest blir leika og som gjerne først blir foreslege er å fri på narri. Borna deler seg i to parti – eit parti er ute, dei andre inne. Dei som er ute skal så fri til dei inne – det vil seie ein om senn kjem inn og bukker til den dei trur dei har fått.

Bukker dei rett, får dei sette seg, tar dei feil blir dei vist ut igjen. Denne leiken er vel òg kjend over heile landet.

Ein annan leik som kanskje ikkje er så godt kjend utanfor Innherred, er ein som vi ikkje har noko namn på, men som vel elles er ein variant av ordspråkleiken (der nokre born forestiller eller spiller eit ordspråk, som dei andre borna skal gjette kva er). Borna deler seg her òg i to flokkar. Ein flokk er ute, dei andre inne. Dei som er inne, skal så forestille eit eller anna. Eit herredsstyremøte t.d., eller ei kvinneforening, Kongens inntog ein eller annan stad, ein brann eller ei storhending dei har lese om. Når den andre flokken kjem inn, skal dei første spille det dei skal forestille. Og dei andre skal gjette kva dei er.

Denne leiken er særleg større born glad i å leike. Her får borna bruka sin naturlege evne til å ape etter, og dei er med kvar på sin måte og spele med i eit lite spellstykke.

I ein annan variasjon tå denne leiken skal berre ein gå ut. Dei som er inne, skal så bestemme kva denne eine skal vera. Doktor, lensmann, jordmor, prest eller landstrykar, som fer på tigging eller med småhandel. Når han kjem inn, blir han så motteke som den han skal vera, og skal gjette seg til kven han skal forestille å vera. Den som oppfører seg slik eller seier noko, så han gjetter rett, skal så vera ute neste gang.

Uteleikar vil vel ofte ta karakter av natur og miljø der borna veks opp. I sjø152

distrikt vil vel båtan’, fiskerlivet og sjølivet i det heile sette sitt preg på leiken.

Der det er bergmannsdrift og taugbaner, vil gruvan’ og banan’ ofte gå igjen i borna sin leik òg.

Elles vil det vel gjerne vera med fellesleikar ute som det er med dei inne – dei vil gå igjen i forskjellige variasjonar heile landet over. Så snart snøen kjem vekk om våren, bynne gjernest smågjentene å hoppe “paris” – og gutane kaste knapp. Det med å kaste knapp er visst kome bort meir nu i seinare år. Man så har vi ballkastinga og ballslåing og ballspell i utruleg mange variasjonar. Det er langball og kørgball og først og fremst fotball sjølvsagt – og det er ballturer i lange baner. Det er mest like sikkert vårtegn når ballane syng omkring i lufta eller mot veggen – som når småfuglane bynne på med sangen sin igjen.

Seinare på våren – når det blir tørar på leikplassan’ kanskje – er det òg andre leikar som løyser av parishoppinga og ball-leikane. Då leikar dei tredjemann i vinden – då slår dei på ringen og da vil enkling ha make. Ein uteleik som vart leika mykje i min barndom og som eg trur heng igjen enda, var å spøtt kul. “Tvi brent” er den òg kaldt somme stader – men innover Innherred heiter det å spøtt kul. Ein skal stå – dei andre gjøymer seg innan den som står har telt til tjue, tretti eller femti, etter som dei blir einige til. Den som står skal så leite opp dei andre og seie tvi for Hans eller tvi for Marit før dei vinner å koma borttil og seie “Tvi for meg”.

Alt dette er leikar som borna får røre seg med. Dei gir høveleg mosjon, dei er med og skaper glede. Og både mosjonen og den trygge gleda som følgjer med leiken er noko som borna treng, dersom dei skal ha vilkor for å vekse opp til gode arbeidshuga menneske.

153

154

Et idyllisk Renbjørbilde fra Nesset, antagelig fra 1930-tallet. Vi står i Nordsiveien og ser mot Staupshaugen. Småbruket til venstre heter Helgheim, som i mange år ble drevet av en kar ved navn Svendgård. De to villaene til høyre står ennå, den nederste bar navnet Nordstad. Ytterst til høyre skimtes litt av ett av husa på småbruket Gravem.

Fra fotoarkivet

Terje Carlsen:

Da Spanskesyken herjet i Skogn Omkring 15000 mennesker døde av Spanskesyken i Norge i 1918/1919. På gården Stavern i Skogn døde Thale Jørgine Stavern og hennes to sønner i løpet av en uke.

Nelly Stavern er 11 år denne bitende kalde, sjette desemberdagen i 1918.

Feberen herjer med henne. Men hun må se. På skjelvende ben går hun mot ruten.

Hjertet hamrer i det spinkle brystet. Med de bleke neglene skraper hun løs en liten trekant i den isete vindusruten. Ute på tunet står kistene til hennes mor og de eldre brødrene Olav og Johan. Hun svaier et øyeblikk, men tar seg snart inn igjen. Ganske svakt kan hun høre det synges med vaklende stemmer: “Nærmere deg min Gud”. Hun kan se selv sterke menn tyr til tårene. Hun svelger og knokene på hendene blir hvite da hun strammer grepet om vindusposten for ikke å falle overende. Alt er så uvirkelig. Liksom i en ond drøm. Bare for dager siden hadde de alle vært friske og raske. Men så hadde feberen og den tunge pusten rent dem i senk. En fredag i slutten av november får hennes bror, skysskaren til lensmann Salberg i Skogn, 20 år gamle Paul Stavern, beskjed av en alvorlig lensmann om å ta fri.

– Nå tror jeg du skal se hjem Paul. Det står ikke så bra til på Stavern, sier Salberg med ru stemme.

Stor dødelighet i Skogn Det fantes ikke botemiddel mot Spanskesyken, da de første tilfellene i Kristiania ble beskrevet i juni 1918. Det var bare å folde hendene og håpe på det beste. 14 dager etter rapportene om influensa i Kristiania 15. juni, bryter influensaen ut epidemisk. Rundt 15000 mennesker døde av Spanskesyken i Norge i løpet av det nærmeste året. På verdensbasis døde mellom 50 og 100 millioner av den alvorlige, pandemiske influensasykdommen, altså 5-10 ganger flere dødsofre enn den 5 år lange verdenskrigen. Navnet Spanskesyken fikk sykdommen 28. mai 1918, da telegrambyrået Reuters første gang omtalte et influensautbrudd, og det nettopp i Spania. I alt døde 41 mennesker i Skogn og Aasen herred av Spanskesyken i 1918. I 1919 døde enda 13 mennesker. I Verdal, Levanger og Skogn var skoler og telegrafer i perioder stengt på grunn av sykdommen. Dødeligheten i Levangerdistriktet var høyere enn lands155

gjennomsnittet. Spesielt var dødeligheten stor blant barn og unge voksne. Menn hadde større dødelighet enn kvinner. Hvorfor dette mønsteret trer frem, er noe uklart. Men barn hadde kan hende ikke ervervet den samme modningen av immunsystemet som middelaldrende, og var derved mer utsatt for et alvorligere forløp av sykdommen.

Sosialt skjev sykdom Inntil nylig har man trodd at Spanskesyken rent tilfeldig plukket ut sine ofre. Men i følge dr. polit. Svenn-Erik Mamelund rammet sykdommen sosialt skjevt.

Folk fra arbeiderklassen Nelly Stavern. var i mye større grad rammet enn de som hadde bedre råd. Det skyldtes formodentlig dårligere boforhold og ernæring enn det som er nødvendig for å opprettholde et normalt immunforsvar. I Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 1918 heter det: “Mange av barna får tydeligvis for lite og for dårlig mat; de kommer på skolen sultne eller halvmette uten skolemat, sørlig om fredagene og lørdagene.“ – I tillegg var arbeidsfolk og den fattige bondebefolkningen oftere enn bedrestilte disponert for spanskesyke og brå død gjennom andre klassespesifikke sykdommer som tuberkulose. Sammenliknet med landsgjennomsnittet (SMR = 100) hadde Skogn en statistisk signifikant (5% nivå) overdødelighet på 61% i 1918, dvs. at SMR = 160,6, forteller Mamelund. Dette er en ingen ubetydelig overdødelighet. Det er også grunn til å tro at dødeligheten kan ha vært større enn den som er registrert, men at legemangel og følgende under156

diagnostisering gjorde at sykdomstilfeller ikke ble statistikkført. En opphetet polemikk i Nordre Trondhjems Amtstidende om legedekningen i Skogn kan tyde på det. En anonym innsender beskylder dr. Berg-Nilsen for ikke å ville dekke skogningens behov for legetilsyn under epidemien. Berg-Nilsen hadde sitt kontor i Åsen.

Ingen store avisoverskrifter Det underlige er likevel at så dramatisk sykdom og død ikke skapte førstesideoppslag, selv ikke i lokalavisene. I fylkets eldste avis, Nordre Trondhjems Amtstidende, var meldinger om død og fordervelse i kjølvannet av “Spanska” stort sett formidlet som enspalters notiser, innimellom brutt opp av noen lengre haranger fra stadsfysikus om hva som virket og ikke virket mot sykdommen.

Først og fremst var det krigen og revolusjonen i Russland som skapte de store overskriftene i Amtstina. Man var vel så fornøyd med død og elendighet på den tiden at man ikke ønsket å bli minnet om det i tide og utide. Barnedødelighet var svært vanlig.

Bagatellmessige infeksjoner, som en verkefinger, kunne ta livet av en voksen mann i løpet av få døgn. Svært mange kvinner døde i barselfeber. Mens de fleste i dag dør etter lengre tids kronisk sykdom, døde man den gang først og fremst en brå og uventet død.

Dessuten var Europa i ferd med å bli omtegnet.

I Russland hadde tsar Nikolaj II måtte bøte med livet for Lenins nye arbeidersosialisme.

Kulakkene likeså. I et like turbulent Tyskland vendte soldater med amputerte ben og armer hjem for å nyte godt av den lovede jordrefor- Per, Nelly, Sverre, Anna og Paul.

157

men. Da som nå er folks hverdagserfaringer mindre viktige for journalistene enn de store og spektakulære hendelsene.

Begravelsen På kirkegården står en gruppe menn og kvinner og luter ved graven på kirkens sydlige side. Et hvitt lys skinner gjennom en glippe i den grove himmelen over Alstadhaug kirke. Selv sogneprest Frette som kaster det siste stykke jord på kistene til Thale Jørgine Stavern og sønnene Olav og Johan, er tykk i stemmen. Tårene renner nedover kinnene til naboer og venner. Det er bare tre uker til jul, og en mor og hennes to sønner er revet bort fra barneflokken på Stavern, som alt 11 år før mistet sin far. 11-årige Nelly ligger feberhet i skuvsengen på kammerset på Stavern. Kinnene er røde og hovne av gråt og feber.

Hun mister stadig hår fra hodet. Med høyre hånd stryker hun en hånd over ansiktet. – Mor kommer aldri tilbake til oss, tenker hun. – Aldri. Og hun gråter stille videre, en tåreløs, taus gråt.

“Disse barns følelser og tilstand ved dette sidste farvel til mor og brødre lar seg ikke tænkes, ei heller beskrives” skriver signaturen B i en meddelelse fra Skogn til Nordre Trondhjems Amtstidende den 7. desember 1918.

158

Toralf Granaune:

Helseheimen som skulle bygges i Børsåsen I begynnelsen på forrige århundre og fram til andre verdenskrig var det en sykdom som var mer fryktet enn noen annen; tuberkulose. Det ble derfor bygd helseheimer for tuberkuløse rundt omkring i landet. Dette var heimer hvor de syke kunne få behandling og bli friske. Dette var også tilfelle i vårt fylke, som allerede i 1930 hadde flere helseheimer. I 1930 besluttet imidlertid fylkestinget i Nord-Trøndelag å garantere for driften av en ny helseheim med ca. 50 senger. I første omgang ble det sagt at den måtte ligge i nærheten av Innherred sykehus og da helst i en av nabokommunene til Levanger by; Frol eller Skogn.

Dette igangsatte livlige diskusjoner i så vel avisene som i de styrende organer.

Etter hvert utkrystalliserte det seg noen aktuelle steder for tomt. Eide i Skogn og to tomter i Børsåsen i Frol var de stedene som først kom på tale. Tomta på Eide ble etter en befaring avvist som alternativ av medisinaldirektøren. Dermed stod man igjen med de to tomtene i Børsåsen. Den ene tilhørende gården til Johannes Bye, og den andre tilhørte Julius Bye. Den førstnevnte var førstevalget hele tida.

I fylkestinget 11/6 1931 fikk man et vedtak: Av de disponible midler fra A.S. Vinmonopolet for 1929, -30 og 1930-31 avsettes til ny helseheim for fylket 100.000 kr. Året etter kom et nytt vedtak: 1. Fylkestinget godkjenner de framlagte planer for bygging av en helseheim i Storborgsåsen i Frol.

2. Fylkesutvalget bemyndiges til å foreta de nødvendige disp. for ervervelse av tomt m.v. og til å sette i gang arbeidet med helseheimens oppførelse så snart de fornødne midler er skaffet til veie.

Debatten i fylkestinget dette året inneholdt kraftige innlegg fra ordførere rundt Steinkjer som gjerne så at helseheimen ble lagt til deres distrikt.

Sammensetningen av fylkestinget hadde nok innvirkning på utfallet av denne saken. Fylkestinget bestod av ordførerne fra de 46 landkommunene. Levanger bys ordfører var derfor ikke med, og Frol kommune kunne derfor ikke få støtte fra det holdet.

159

Det var ett stort problem med tomtene i Børsåsen, vanntilførselen var vanskelig. Det ble tatt kontakt med kommuneingeniør Ystgård i Strinda kommune, og han mente etter å ha foretatt diverse undersøkelser, at det var vann nok i åsen til en helseheim dersom en utnyttet de vannreservene som fantes.

Dette er det ingen som kan stadfeste, men Søren Olaus Bye husker fra sin barndom at det var heller vanskelig med vann på de to gårdene som var aktuelle og da særlig om sommeren.

Frol kommune satte vel heller ikke sin lit til Ystgård, for de gjorde etter hvert avtale med Levanger by om å ta vann derfra. De måtte da legge en 2” ledning fra Røstad skole. Dersom det skulle legges større ledning, måtte det søkes til departementet, da Røstad skole var statseid.

Fylkeslege Angell var en varm talsmann for Børsåsen, og han og daværende formann i fylkets medisinalnevnd, ordfører Stavrum fra Skogn, bad overlege Johannesen ved Innherred sykehus om hjelp til å tilrettelegge for “Borgsåsprosjektet.” I den forbindelse kan nevnes at da Frol sanitetsforening hadde sitt 25 - års jubileum 20/11 1931, var overlege Johannesen forhindret fra å møte da han var på foredragsreise for helseheimssaken.

Det som nå dukket opp som problem, var at både Steinkjer og Verdal meldte sin interesse for helseheimen. Fylkeslegen var fremdeles ihuga tilhenger av Børsåsen og skrev til ordføreren i Frol datert 21/9 1932: Som muligens det ærede formannskap bekjent har det i flere måneder pågåt en sterk agitasjon for å forpurre det påtenkte sted i Borgsåsen for Helseheimen ved at det frembys andre tomter, hvor anlegget vil bli billigere. Således tilbyr Steinkjer by fri tomt, fritt vann til husvegg i ubegrenset mengde og muligens fri kloak. Og John Leklem, Verdal, tilbyr å gi 10 mål av sin eiendom Leklem på et sted med kort avstand fra en påtenkt vannledning til Verdalsøra. Alle sådanne gunstige tilbud forøker Komiteens arbeide og forværrer dens holdning likeoverfor Borgsåsen…

Videre i brevet går det tydelig fram at fylkeslegen foretrakk helseheimen bygd i Børsåsen. Han anmodet bl.a. Frol kommune om å utføre arbeid med vannledning gratis. Neste brev til kommunen var også optimistisk. Her skisserte Angell hvordan det kunne anlegges en siksakvei mot toppen av Børsåsen så også tuberkulosepasienter kunne greie å gå den.

I januar 1933 fant Frol kommune ut at det ikke ville føre til noen utlegg for kommunen å anlegge vei og kloakk til helseheimen. Tomtekjøpet skulle også gå i orden. Forutsetningen for dette var at det ble brukt arbeidere som allerede hadde understøttelse fra fattigvesenet. Dessuten hadde Frol sanitetsforening bevilget 5000 kr til dette. Kostnadsoverslaget var som følger: Tomt 1500 kr – kloakk 1000 kr – veganlegg 4000 kr. Til sammen altså 6000 kr. Av dette dekket Frol sanitetsforening 5000 kr, fattigvesenet 1000 kr og de siste 500 kr skulle tas fra kommunens vei og vedlikeholdsbudsjett. Sanitetsforeningene i dis160

triktet viste tidlig stor interesse for prosjektet, og samlet i perioden 1930-34 inn en betydelig mengde utstyr til den framtidige helseheimen. Frol sanitetsforening med sin formann Sigrun Okkenhaug var også meget aktiv i stedsvalget, noe som fremgår i flere brev mellom henne og ordfører Karl Okkenhaug.

Men det skulle ikke gå helt knirkefritt. Man oppdaget nemlig at det var en heftelse på tomta hos Johs Bye. Et selskap som kalte seg “Storborg kalkbrudd” hadde rett til å drive kalkbrudd på eiendommen, og det måtte en god del korrespondanse til for å bringe på det rene at det var en grosserer Røstad i Moss som satt på rettighetene. Det går fram at Røstad i kjøpekontrakter av 1907 og 1913 hadde rettigheter til å ta ut kalkstein på gården Storborg i Frol. Den 20/4 1914 er samtlige av disse rettighetene transportert fra Røstad til A/S Storborg kalkbrudd. Det viste seg etter hvert at Røstad var død, og enken Constanse Røstad ble tilskrevet om saken. Det kom ganske raskt et svar, men det klargjorde ikke saken nevneverdig.

Etter hvert ser det ut til at denne saken ble ryddet av veien, men nye motbakker skulle vise seg å være like om hjørnet.

I Nordre Trondhjems Amtstidende står en liten notis den 17/6 - 1933.

Overskrifta er: Medicinalnevnden innstiller på Verdal - tomten.

Under forhandlingene i fylkestinget dette året var stadig Børsåsen nevnt som den desidert beste tomta, men at vannspørsmålet gjorde stedsvalget vanskelig. Innstillingen fra Helseheimskomiteen ble derfor: 1. Tomten på Leklem i Verdal. Borgsåstomten kommer deretter som nr. 2 og Steinkjertomten som nr.

3 ----.

Det ble framlagt budsjett for de tre alternativene. Der ble det sett på hvor mye den enkelte kommune selv var villig til å yte.

1. Frol og Levanger by. Naturalytelser: 17000 kr.

2. Steinkjer: 21500 kr.

3. Verdal: 33000 kr.

Jeg mener dette ikke gir et riktig bilde av forholdene. I Frols oppsett er ikke vannet som Levanger by garanterte gratis i 99 år, tatt med, mens det i de andre to oppsettene er regnet 17000 for fritt vann!

Senere under forhandlingene, etter at stedsvalget var avgjort og tomta i Verdal valgt, holdt ordfører Karl Okkenhaug et langt innlegg. Han angrep medisinalnemnda som han mente ikke hadde gjort jobben sin skikkelig og ikke lagt alle kort på bordet når det gjaldt stedsvalget for helseheimen. Det han tonte ned var at det stadig hvilte en klausul om kalkutvinning på tomta hos Johs Bye. Han sa senere i innlegget: --- Så er det vass- spørsmålet som medisinalnemnda står så hardt på ikkje er løyst på tilfredsstillende måte i Borgsåsen.

Men Levanger by har da bode til å levera vatn i 99 år, og departementet har samtykt i at det vert tilkobla ein 2 1/2” leidning frå leidninga til Røstad skule.

Om dette er nok til å sikra heimen med vatn, skal eg ikkje uttala meg om. Men 161

162

Det aktuelle området av Børsåsen i dag, sett fra sørvest. Helseheimstomtene lå slik: tomt 1 hos Johs. Bye, til venstre for alle husene midt i bildet og tomt 2 hos Julius Bye, rett nedenfor huset øverst til høyre.

rørleggjar Lund i Trondheim som er autoritet på dette omkvervet, har uttala at det skulde vera forsvarlig. Det same meiner fylkesmannen. Det har òg vore slått på at vatnet frå Levanger skulde vera ureint, og medisinaldirektøren har foreslege kloranlegg for å rensa det. Eg veit at Levanger by har hatt vatn frå dette anlegget, eg trur det er om lag 50 år, og så vidt eg veit har ikke vatnet vore årsak til nokon sjukdom. Helsestoda på Levanger har vore jamt god. Det same vassverket leverer og vatn til Innherad sjukehus. Og når vatnet er bra nok til eit sjukehus, skulde ein tru det og måtte vera bra nok til ein helseheim.

Vidare er det mykje vatn i og omkring sjølve åsen, men om det er nok, veit eg ikkje. Men godt vatn er det i kvart fall. Det er frå Frol si side gjort henvendingar til heradsingeniør Ystgård i Strinda, som ikkje har so lite røynsle i slike spørsmål, om å få ei fråsegn om vass-spørsmålet. Etter den fråsegna han har gjeve, er det nok vatn til Helseheimen i og omkring Borgsåsen. Han har vore der inne. Han har gått ein heil dag og trampa i og omkring åsen. ------ Senere i innlegget gikk Okkenhaug hardt ut mot medisinaldirektøren som hadde kommet med en utgreiing om tomtespørsmålet: ”--- Særlig vekt må legges på at Verdal kommune og befolkningen her stillet sig overmåte generøst likeoverfor dette foretagende ved sine tilbud såfremt Leklem velges.----- Et anlegg i Borgsåsen vil falle atskillig dyrere fordi tomten skal betales, og fordi der fra de interesserte kommuners side, ikke tilnærmelsesvis er gitt slike tilbud til lettelse av så vel anleggs- som driftskostnader som fra Verdals side. Noen begunstigelse utover fritt vann fra Levanger i 50 år og kloakk fra Julius Byes tomt foreligger ikke."

Okkenhaug imøtegikk dette og gav tilkjenne at det var stilt 15 dekar tomt til rådighet hos Johs Bye, legging og vedlikehold av veg, anlegg av kloakk og elektrisk installasjonsarbeide. Levanger by hadde dessuten tilbudt gratis vann i 99 år og graving av ei grøft til en 2400 m lang vannledning. Senere i innlegget sa han: --- Eg meiner at det viktugaste omsynet må vera til dei sjuke, til dei som skal hjelpas, og da må ein vel i fyrste rekkja leggja vekt på at heimen ligg på ein lun og vakker stad. Dinæst at det er lett å koma til, med jarnveg, bil og båt. Skal ein sjå på alt dette, meiner eg Borgsåsen må koma i fyrste rekkje.

Vakkert er det oppi åsen der. Det er eit fint utsyn, der er skog, og der er sjø.

Det er høve til å spasera på idylliske vegar og høve til ro. Det er stor skog der.

Ja, medisinaldirektøren opplyser at det er stor skog på Leklem og. Det må bli etter som ein ser det da. Mitt inntrykk er at det nærmast er ei kutrø, der det for det meste er asp og nokon annan lauvskog. Eg trur ikkje eg la merke til at ein kunde sjå grantre - utan i bakgrunnen. Borgsåsen kan såleis etter mitt syn gje den mest ideelle tomt.--Ordfører Okkenhaug avsluttet sitt innlegg slik: --- framlegg til vedtak: “Den nye helseheimen oppføres på en av tomtene i Borgsåsen i Frol efter fylkesutvalges nærmere bestemmelse.”

163

Utfra protokollene var det bare ordførerne i Skogn og Malm som tok ordet etter Okkenhaug, og begge disse gikk sterkt i mot Frol-ordføreren.

Ordfører Stavrum fra Skogn som også var leder for medisinalnemnda, imøtegikk Okkenhaug og tilbakeviste flere av hans påstander. Han framholdt bla. at på Leklem ville det være rent vann med 30 meters trykk. Stavrum trakk også fram heftelsen som hvilte på tomta i Børsåsen.

Ordfører Landsem fra Malm sa seg enig med Stavrum selv om han gjerne skulle sett Helseheimen bygd ved Steinkjer! Men også han gikk inn for Leklem som tomtevalg.

Det ble da også den endelige utgangen på tomtediskusjonen, og i 1935/36 ble Innherreds helseheim bygget på Leklem i Verdal. Den fungerte som helseheim for tuberkuløse til 1961. Den ble da ombygd til sykeheim der det ble lagt vekt på rehabilitering av pasienter, som i hovedsak kom fra Innherred sykehus. Som sykeheim fungerte den til 1988. Bygningene huser i dag Innherred Bo- og aktivitetssenter forkortet til IBAS.

Kilder: Verdal Historielags skrifter 30. Årbok 2002.

Nord -Trøndelag fylkestings forhandlinger 1930 - 34.

Dagfinn Sakshaug: Nord - Trøndelag Fylkeskommune.

Diverse brev og papirer fra Frol kommunes arkiv 1932 -36.

Klipp fra Nordre Trondhjems Amtstidende 1932 - 33.

Intervju med Søren Olaus Bye, 85 år og sønn av Julius Bye.

164

Nina Kolstad, Johan Austeen og Jon-Otto Leifseth:

Turistforeningen DNTs historie Den Norske Turistforening ble opprettet i 1868 og er i år 140 år! DNTs stifter, Thomas Heftye sa: "Lad oss gjøre det let og billigt, at riktig mange kan komme og se, hva der er stort og vakkert i vort land”. I alle år har Heftyes ønske vært en rettesnor for foreningen.

Fjellet har alltid vært en velbrukt og rik ressurs for det norske folk. Fjellet som næringsvei har tusenårige tradisjoner for folket i fjellbygdene våre. Men i begynnelsen av forrige århundre våknet en ny nasjonal bevissthet, og det oppstod et behov for å bli kjent med landet på en ny måte. Høsten 1866 kom en del interesserte menn - senere kjent som DNTs stiftere - sammen og ble enige om å danne en forening etter mønster av de utenlandske alpeforeninger, men med norsk særpreg.

Den 21. januar 1868 var Den Norske Turistforening et faktum.

1800-tallets DNTmedlemmer var i all hovedsak menn som tilhørte det øverste sjikt av samfunnet innen vitenskap, kunst og kulturliv.

Det var de som hadde råd og tid til å dra til fjells. Men fra 1920-årene fikk foreningen tilslutning også fra andre lag av befolkningen. For å gjøre atkomsten kortere og billigere for de nye medlemmene, rettet man igjen oppmerksomheten mot de østlandske skoger, hvor DNT 165

i årene som fulgte merket kilometervis med løyper. Oppføring av koiene i Ringeriksåsene i 1930- og 40-årene var ledd i arbeidet for å gjøre det enklere og billigere for Oslofolk å komme ut i naturen i helgene. Men fjellet var, og har siden vært, DNTs hovedvirkefelt.

Helt siden stiftelsen har foreningens mål vært å la arbeidet komme hele folket til gode.

Den Norske Turistforening er Norges største friluftsorganisasjon og har omtrent 215 000 medlemmer fordelt på 55 lokale medlemsforeninger over hele landet. Organisasjonen eier og driver mer enn 450 hytter og har til sammen 20 000 km merkede sommerløyper, og kvister 7000 km vinterløyper.

Grunnlaget for DNT er den omfattende dugnadsvirksomheten, og det legges ned flere hundre tusen dugnadstimer hver år.

Nord-Trøndelag Turistforening Den 30. november 1972 ble Nord-Trøndelag Turistforening stiftet. Den fikk straks 23 medlemmer og årskontingenten var kr 30,-. Det ble ingen enkel start.

Organisert friluftsliv med merka løyper og turisthytter var et noe ukjent begrep i fylket, og ble møtt med mye skepsis fra flere hold. En må berømme de som

Holden fjellgård.

166

tross motgang jobbet videre for å få foreningen opp og stå med løyper og hytter. Det var vel mange som fortjener å nevnes i denne sammenheng, men turistsjef Per A. Baardvik, Bjørn Lund, Ivar Hjulstad og Nils Chr. Hagen var sentrale i dette pionerarbeidet. Bjørn Lund var for øvrig foreningens første formann.

Et tettere samarbeid med Trondheim Turistforening ( TT ) og tilknytning til Den Norske Turistforening ( DNT ) ga verdifull medvind, og løypenett og hytter kunne planlegges og realiseres. Målet var jo den gang som nå å gi turfolk av alle kategorier gode overnattingsmuligheter og sikre merkede leier å følge. En stiftelse kalt ”Turistruten Schultshytta- Trondheimsfjorden” overdro i 1987 Kvitfjellhytta til NTT og Prestøyhytta til TT. Denne hytta ble siden overdratt til NTT, og da begynte det å bli fart i hyttebyggingen. Skjækerdalshytta kom opp i 1990 og Setertjønnhytta i 1994. Etter at NTT hadde leid Holden fjellgård fra Statens Skoger fra 1988, ble den kontrakten sagt opp i 1994, men vi fikk beholde Bekkstuggu på samme plass. Den er nå pusset opp og restaurert og er et fint tilbud som en selvbetjent hytte. Ferslia selvbetjeningshytte ved Feren ble bygd i 1996. Før det hadde NTT overnattingsavtale med Sulåmoen. Det betyr at vi med overkommelige dagsmarsjer kan gå fra hytte til hytte etter merka leier fra TT`s løypenett i Sylane og helt til Setertjønnhytta ved Skjækra i Nord Trøndelag. Foreningen jobber med en forlengelse av ei merka lei over Skjækerfjella via Gaundalen til vår selvbetjente hytte Bekkstuggu ved Holderen.

Herfra er det merka sti langs Grønningen til veien ved Ismenningen.

For å skape de beste forhold for våre medlemmer ble Nord-Trøndelag Turistforening delt i tre turlag. Det var Skarven Turlag som omfatter Stjørdal 167

Hermannssnasa.

Kanotur p책 Forra.

168

og Frosta, Innherred Turlag som dekker området fra Åsen til nord for Steinkjer, og endelig Namdalen Turlag (Natur) som omfatter resten av fylket opp til Nordland grense.

Fra 1983 har vår virksomhet blitt koordinert gjennom et sekretariat som har hatt varierende omfang og lokalitet. I dag ligger vårt kontor i Stjørdal med Nina Kolstad i 80% stilling.

Fra 1990 har NTT gitt ut sitt eget blad Fjellvandring som kommer ut to ganger i året med nyttig informasjon til våre medlemmer om planlagte turer, reportasjer og annet aktuelt stoff for friluftsfolk. Bladet og turprogrammene legges også ut på nettsida vår www.nt-tur.no Vi ser også klart viktigheten av at barn og unge lærer å bli glade i friluftsliv og natur, og ”Barnas Turlag” har stor aktivitet både i Steinkjer, Stjørdal og Namdalen. Det jobbes også aktivt med å øke deltakelsen i vår ungdomsgruppe NTT Ung. I NTT er vi i dag nesten 3000 medlemmer og det er plass til mange flere.

Vi er ikke i tvil om at godt tilrettelagt friluftsliv med turer, merka leier, trivelige hytter og aktiviteter rundt dette, er med på å øke interessen og bruken av den fantastiske naturen vi har her i fylket og vårt land for øvrig. Vi ønsker flere med oss. Gode tilbakemeldinger fra et trivelig miljø gir oss tro på at vi skal få til det. Alle blir rett og slett glade av frisk luft og mosjon.

Skitur Vulusjøen – Skogn Grønningen.

169

Sykkeltur på Ytterøya.

Dagturer i nærmiljøet rundt Levanger Hermannssnasa er blitt et populært turmål og hadde over 100 deltakere i 2007 på den rundt 8 timer lange turen som Johan Austeen og Hans Kongsvik har ledet i mange år. Vi trenger heller ikke alltid å dra langt til fjells. Arboretet på Staup samlet mellom 20 og 30 botanisk interesserte i slutten av mai da rhododendroen blomstret på sitt mest fargerike. Initiativtakeren og grunnleggeren av arboretet, Jon Ramstad, orienterte før rundturen som ble avsluttet med kaffe fra svartkjel i gapahuken.

Botaniseringsturer til Hårskallen under ledelse av den kunnskapsrike botanikeren Svein Gunnar Raaen fra Verdal, har stått på programmet i mange år. I år gikk turen til Tromsdalen hvor vi vandret blant fargerike orkideer som marisko eller i mengder av liljekonvall. Du trenger ikke alltid å bruke apostlenes hester heller. Sykkelturer rundt Ytterøya eller som i år Hoklingen rundt, kan være et brukbart alternativ for en helgetur med familien.

For de som foretrekker hendene for å komme seg fram, er kanoturer på Forra et godt forslag, ikke minst for spreke ungdommer.

Det er arti å oppsøke stadig nye turmål. Setervandring i Markabygda ble i år arrangert for syvende gang. Opp til 50 har deltatt på disse turene rundt til 170

de mange setervollene, med Pål Kulås og Agnar Fostad som dyktige kjentmenn. Skituren fra Vulusjøen til Skogn Grønningen trekker også en rekke unge deltakere. De voksne setter nok dessuten pris på den gode rømgrauten som alltid avslutter turene i Markabygda.

Vi må heller ikke glemme tilbudet fra Kjellrunn Skjerve om måneskinnstur til Skjøtingstua i februar, selv om været kan legge kjelker i veien. Et nytt og populært turmål er NTTs hytte Fjellhov på Frosta, med avstikkere opp til Litlheia og Storheia hvor vi kan se store deler av Trondheimfjorden og fjellene innover mot svenskegrensa. Er sikten klar kan en faktisk se helt inn i Trollheimen!

Som tidligere ansatte på ”Tangen” har Johan Austeen og Jon-Otto Leifseth som turledere i en årrekke hatt et nært og godt samarbeid med ”Koffer itj?” ved Norske Skog Skogn.

Pål Kulås hadde i mange år planer om å gå en tur i grenselosenes fotspor slik hans far gikk mange ganger under krigen. Jorunn Hallan og Jon-Otto deltok i planleggingen av den første turen i 2006 og engasjerte turlagets leder Gunnar Johansen som turleder. Tredagersturen ble gjennomført i strålende sommervær. Gå tilbake til årboka for 2007 og les Påls beretning om bakgrunnen og gjennomføringen av turen.

Vi mangler et ”Barnas Turlag” i Levanger og Verdal. Et godt samkommuneprosjekt for naturglade førskolelærere? Ta kontakt med Kjellrunn eller Jorunn.

TT (Trondhjems Turistforening) har lenge hatt aktive seniorgrupper som møtes regelmessig for planlegging og gjennomføring av kortere og litt lengre fellesturer. Dette burde vi kunne få til på Levanger også. Interesserte kan ta kontakt med Johan eller Jon-Otto.

Gode turvaner gir god helse – kom deg ut!

171

172

Byggingen av "1942-fløya" pü Innherred Sykehus. Bildet er tatt i 1940.

Fra fotoarkivet

Jørann Tingstad:

Finne skole – et viktig holdepunkt i et grendesamfunn Artikkelen bygger på et dokument som ble skrevet ferdig vinteren 2006/07; ”Skolen i Finne 1860 – 2000”. Det kan lånes fra bibliotekets lokalavdeling.

Intensjonen var å fortelle litt om innhold og viktige hendinger ved Finne skole i de første årene og til skolen ble nedlagt våren 2000. Da mistet den vesle grenda Finne i Skogn øvre sitt samlingspunkt. For barna som soknet til denne skolen fikk det kanskje ikke så stor betydning, men for grendesamfunnet ble det et sterkt oppbrudd. Det ble derfor interessant å se litt på historien til fastskolen i Finne. En historie som på mange vis er felles for små bygder som har opplevd det samme før og etter kommunesammenslåingene på 1960-tallet.

De tok saken i egne hender Vi går fram til 1850. Da var Skogn herred inndelt i fem distrikter. Alle distriktene, eller kretsene, hadde nå fast skole, bortsett fra 4. distrikt, det vil si Finne skolekrets. Nå var innbyggerne i Finne lei av å vente, og de krevde en fast skole. Saken ble tatt opp i Skolekommisjonen første gang i 1858, og det ble anbefalt at kretsen skulle få fast skole eller to faste rodestuer. Peder Olaus By leide bort rom til østre rode og Peder Hojem leide ut rom til vestre rode.

Men folk langs Movatnet var ikke fornøyde. De mente at skoleveien ble for lang for barna. Etter et kretsmøte som soknepresten tok initiativ til i 1859 ble det bestemt at Hans Støre fra Øvre Finne skulle skaffe rom til fastskolen og kost og losji til læreren i fem år framover.

Hvor lenge fastskolen holdt til på Øver-Finne er noe uklart, men etter noen år ble den flyttet til Nedre Hojem, og i flere dokumenter blir skolen benevnt som Hojem skole.

Skolestua på Hojem står ennå på gården Hojem nedre. Bygningen ble oppført på tunet på Hojem øvre. Og dette var det opprinnelige tunet. Når bygningen ble oppført vet vi ikke. Men da gården ble delt i 1841, ble huset flyttet ned til det nye gårdstunet der det ble brukt til stuelån.

173

Finne skole med hagejorda til lærer Bjøraas. Bildet er trolig tatt på 1920-tallet.

Huset er bygd av tømmer og er i to etasjer, i første etasje er der gang, kjøkken og stue. I andre etasje er det tre soverom. I øvre enden av huset var det bygd til et uthus. Nå er denne delen brukt som garasje. Stua som ble brukt som skolestue fra starten av 1860-årene og fram til 1872 er på ca 29 kvadratmeter. Tre av veggene er panelte, men den fjerde veggen viser det laftede tømret som huset ble bygd av. At det ble trangt om plassen er lett å forstå. Det samlede elevtallet var for eks. 86 elever i 1863/64 (Antagelig delt i tre klasser). I skolestua står ennå en av de gamle pultene. Her er også et skrin som ble brukt av læreren. Det er ca 50 cm langt og 25 cm bredt med plass til lærerens skrivesaker og bøker. Det er enkelt dekorert på lokket, inni er det todelt med flere små rom trukket med et vakkert mønstret stoff. Dette var nok et praktstykke da det ble tatt i bruk, kanskje så langt tilbake som i 1830-årene.

Bygging av fastskole i Finne Vi har kommet fram til året 1863. I den gamle skolekommisjonsprotokollen for dette året finner vi at Nils By tilbyr sognet 20 mål skolejord og oppføring av skolehus for 800-900 spesiedaler. Vi vet ikke hvorfor saken ikke ble behandlet videre i kommisjonen, kanskje det ikke var plass på årets budsjett?

I 1869 ble saken tatt opp på nytt. Bonzak Gotaas og P. Hojem skal undersøke om en kan få kjøpt 20 mål jord til bygging av skolen. Men trolig var det stor uenighet i kretsen om hvor skolen skulle bygges.

174

Endelig i 1869 ble det fortgang i saken. Det ble bestemt at skolen skulle bygges på Finne. Utgiftene til byggingen skulle ikke overstige 950 spesiedaler. Nå var det viktig å få planen godkjent av amtsformannsskapet. Det ville da være mulig å bli ferdig med bygging av skolehus med lærerbolig, uthusbygning og stabbur i løpet av 1872. Nå gikk alt glatt! Husene stod ferdige i oktober 1872 og kostet i alt 1014 sp.d. Amtet dekket halvparten av byggesummen.

Glimt fra skolens innhold fra 1860 til 1892 Men hva lærte elevene på skolen i denne perioden? Litt av svaret kan vi finne i den gamle skolekista som stod på Finne skole fram til skolen ble nedlagt våren 2000. I skolekista finner vi ”Læsebok for Folkeskolen og Folkehjemmet.

Utgitt efter offentlig Foranstaltning. Første skoletrinn 1863”. Denne boka skulle i tillegg til å gi eleven leseferdighet, også gi kunnskaper i de nye fagene som skoleloven fra 1860 innførte, bl.a. naturfag, geografi og historie. Prinsippet boka var bygget over fra det nære og kjente, hjemmet, videre til fedrelandet og til slutt ut i verden. Et prinsipp som gjelder den dag i dag.

Den første læreren som tok i bruk boka var Peter Larsen Hofstad. Han var født på Huus i Stjørdalen i 1837. Kona hans het Jonetta, hun var datter av Peder Hojem. Han var utdannet lærer fra Klæbu seminar, og i 1859 ble han tilsatt som lærer i Finne der han virket som lærer i 12 år. Han ble syk og døde i 1875 og er gravlagt på Lånke kirkegård.

Tidsbolken fra 1872 til 1889 Christian Ertsås hadde vært andrelærer på Skjerve skole da han ble tilsatt som vikar for Hofstad 2. september 1872. Han ble fast tilsatt i 1874, og var lærer på Finne fram til 1889. Han var født i 1846, og 19 år gammel var han ferdig utdannet lærer fra Klæbu seminar. I årene fram til 1852 var han lærer på Ytterøya og Skjerve. Så kom han til Finne og ble gift med Jonetta Lello, datter til Elling og Serianna Lello. Sammen flyttet de inn i den nye skolen.

I skolebygget var det husrom for læreren og hans familie og et klasserom.

Dessuten var det et lite stabbur og et uthus. Til skolen hørte det også med ca 20 mål jord. Denne jorda kunne læreren dyrke, og fø ei ku eller to og noen sauer.

Her hadde han også muligheter til å dyrke poteter og grønnsaker. Dette ble et nødvendig tilskudd til den lave lønna.

Elevene ble delt inn i tre klasser, 12 ukers skole for de to øverste klassene og 6 uker for småskolen. Vi vet lite om skolens innhold i disse årene, men skoleloven fra 1860 var fremdeles gjeldende. I skolekista finner vi ei tynn, lita bok; ”ABC med Billeder til Skrivelæseundervisningen” utgitt 1872. Boka bærer preg av flittig bruk, her er kryss for lekser, skriblerier og tegninger på innsi175

den av permene, en hane pryder tittelbladet. Dette kan kanskje ha vært en av de bøkene skolen måtte kjøpe inn for å låne ut til ”et fattig Barn”. Elevene fikk ikke gratis bøker på skolen før i 1911. Ikke alle hadde råd til å kjøpe bøker, derfor gikk nok mange på omgang mellom elevene, og noen fikk altså låne på skolen.

Opplæring i skyting Skolekommisjonen behandlet en uvanlig sak i 1887: ”Indtrøndelag og Namdalens Folkevæpningssamlag” søkte om tilskudd til innkjøp av to salongrifler til bruk i skolene i Skogn. Samlaget ville gi kr 10 til hver rifle, riflene kostet kr 20 kontant. Det ble vedtatt at Markabygda skulle få en rifle. Dette hadde nok direkte sammenheng med at lærer Hofstad sjøl var ivrig jeger.

Innledning til en ny epoke; 1890 til 1920 Den nye skoleloven Det hadde i årene fram til 1890 dukket opp flere privatskoler for de kondisjonertes barn, særlig i byene. Strømninger i tiden var å slette ut det klassedelte samfunnet. Den nye skoleloven skulle være et redskap for å få til dette.

Loven sa at ” barn fra alle samfunnsklasser skulle gå på de samme skoler”.

Fellesundervisning skulle bryte ned sosiale fordommer og bane vei for en demokratisk samfunnsholdning. Den offentlige skolen skulle ikke lenger hete allmueskole, men folkeskole. På lengre sikt skulle det være likestilling mellom land og by. Det skulle være fastskole både for småskolen og for storskolen.

Fagkretsen ble utvidet med ferdighetsfag: Gymnastikk, sløyd, handarbeid, tegning og husstell. Administrasjonen ble også forandret: Skolekommisjonen ble erstattet med skolestyrer. Skogn skolestyre ble stiftet 2. januar 1880.

Skolestyret skulle ha ansvar for undervisningsplaner, lærebøker og tilsetting av lærere.

I hver skolekrets skulle det være ei tilsynsnemd som skulle velges av kretsens innbyggere. I referatet fra det første møtet i tilsynsnemda i Finne finner vi at det var 78 stemmeberettigede til stede. De tre første medlemmene i denne nemnda var Peder Olaus Rossingaunet, Erik Lund og Kristoffer Alfsen.

Allerede en måned senere hadde nemnda fått en vanskelig sak. De skulle uttale seg om hvordan de så på en forlengelse av skoleåret slik at ikke skoledagene ble så lange, og at det ikke ble så mange barn i hver klasse. Det ble holdt kretsmøte, men foreldrene gikk imot forslaget med den begrunnelse at barna trengtes hjemme til gjeting og onnearbeid.

For første gang ble det foreslått at Finne krets skulle nedlegges og at nye kretsgrenser skulle opprettes. Grunnen var at elevtallet var høyt og skolen var 176

for liten. Dette forslaget gikk ikke igjennom. Men det ble vedtatt at det skulle opprettes 9 småskolekretser. Mange av disse klassene hadde tilhold i leide lokaler. I Finne skulle småskolen holde til på Finne øvre.

I skolestyremøte 13. august 1890, sak 4 ble dette vedtaket fattet: ”Lærer Ertsaas andragende om tillatelse om å benytte vicarius til 30 juni 1891 invilges, dog saaledes at lærer Bjøraas helst benyttes”. Bjøraas-perioden på Finne skole hadde begynt. Den skulle prege skolen i hele 77 år på en svært god måte!

Johan Gunnerius Bjørås Johan Gunnerius Bjørås ble født 9. august i Bjøråsstuggu i Frol. Almueskolen gikk han på Halsaunet hos lærer Jon Jonsen. Han hadde gode evner og interesse for skolearbeidet, og etter konfirmasjonen fortsatte han på aftenskole, han fikk også privatundervisning av lærer Jon Jonsen. I 1882 gikk han på ”Fredrikshald sløydforrenings arbeidsskole”, og de to neste årene var han husflidslærer i Levanger. Men han ville ha lærerutdanning og begynte på Klæbu seminar hvor han var ferdig i 1887. Som vi ser hadde han en allsidig utdannelse.

Gunnerius Bjørås var musikalsk og hadde lært å spille orgel på lærerskolen.

Han var organist i Markabygda kirka fra 1896 til 1918. I Alstadhaug kirke vikarierte han for Ertsaas i tida 1908 -1912, og han fikk fast organistpost fra 1915. Lønna var 25 kr året i Markabygda og 100 kr i Alstadhaug. Gunnerius Bjørås deltok i svært mye av det som skjedde i kretsen. Han var med ved store familiehøytider, og hjalp til med å skrive brev, kontrakter, avtaler og attester.

Om vinteren arrangerte han skirenn for skoleungene, langrenn for alle og hopprenn for guttene. Han var flink til å få alle med.

Folk i kretsen husker spesielt hvor sprek han var. Det var få som kunne holde følge med han på fjellet, og en fottur til Levanger var for ingenting å regne.

Gunnerius og Bertine Bjørås kjøpte heimen Fagerstrand på Holan i 1927.

Men Gunnerius døde alt i 1930 av tyfus som han fikk etter å ha drukket stillestående myrvann på en fjelltur. Folk i Finne kom til å huske ham med glede og takknemmelighet!

Den første lærerinnen med fast ansettelse i Finne Fra 1891 til 1900 ble det brukt kvinner til undervisning i småskolen, men ingen av disse fikk fast ansettelse. Dette var Anne Martha Alstadhaug, Anne Martha Lorentsdatter By, Sofie Lorentsen og Bertine Bjørås.

I 1916 ble det søkt etter lærerinner for Finne og Markabygda. Kristina Gangaas ble ansatt. Det første året (1916/17) hun arbeidet på Finne var småskolen på Hojem. I Markabygda var det da nettopp bygd ny skolebygning med klasseværelser for småskolen og husrom for lærerinnen med ”lærerinnebekvemmeligheter”, så hun overtok lærerinneposten der med forbehold om å få flytte tilbake til Finne. Og etter ett år kom hun tilbake. Nå var hun og småskolen 177

igjen i leide lokaler, først på Hojem og så på Finne øvre. Men hun underviste også i den nye skolen til 1923 og var lærerinne på Finne i 6 år.

Skikken med at lærerinnene skulle være klasseforstandere bare i småskolen, holdt seg fram til 1970-årene, og undertegnede var den første kvinnelige klasseforstanderen i storskolen ved Finne skole.

Noen saker fra Tilsynsnemndas protokoll fra 1891 til århundreskiftet Legemlig straff Av et referat fra kretsmøte 10. april 1892 ser vi at legemlig straff ble tatt opp.

Hvorfor saken ble tatt opp vet vi ikke, men det er trolig at skolestyret ville ha retningslinjer for denne straffemåten. Det kan også være spesielle forhold ved skolen som gjorde at saken ble tatt opp. Vedtaket ble slik: ”Med 35 mot 13 stemmer besluttedes: Legemlig straff blir at anvende når omstendighetene krever det.

Med legemlig straf er ment ris, tilføyet paa et sted hvor barnet ikke kan faa men deraf. Naar saadan straf skal tildeles, skal de børns foreldre eller foresatte tilkaldes”.

Skoleavslutning – innføring av karakterbøker På kretsmøte 16. februar ble spørsmålet om årsprøve (muntlig prøve med ekstern eksaminator) tatt opp. Forsamlingen ble enige om at årsprøvene ikke ga noe sikkert bilde av hva barna hadde lært på skolen. Det ble derfor foreslått at læreren sammen med tilsynsutvalget skulle gi barna karakterer i hvert fag ”i en liden bog som er indrettet dertil” (karakterbok).

Det ble dessuten bestemt at hvert skoleår skulle avsluttes med en festlig sammenkomst og ”gjøres i det hele taget så hyggelig som muligt”. Men: læreren og presten skulle gjennomgå litt religion med eleven, og skriftlige arbeider og karakterbøker skulle framlegges slik at alle kunne se hvor eleven sto!

Johanna Lello (født 1914) forteller om en mor som ikke var helt fornøyd med sin sønns resultater. Etter å ha sett arbeidet sa hun: ”Berre bok gjer ingen mann klok!”

Skoleskirenn En av bygdas store begivenheter var skoleskirennet. De voksne som hadde anledning møtte opp på skolen den dagen rennet gikk. De hjalp til med å gå opp løyper, lage hopp, skaffe premier og ta tid på deltakerne.

Mye av æren for dette skal Gunnerius Bjørås ha; han var jo selv en ivrig skiløper. Han skriver at skoleskirennene startet i 1890-årene, det første tidfestes til 1895. Vi har hans beskrivelse av skoleskirennet i 1916 og tar med litt av referatet: 178

”Sidste avholdte skirenn søndag 23. januar 1916 var besøkt av ca. 80 mennesker; ældre mend og kvinder, ungdommer og barn…Veiret og føret var mindre bra. Vind med enkelte snedriver, og om aftenen i 7-tiden da skoleungdommene skulle reise hjem, var det riktig stygt sneslafs. Løpen for lengste langrend gikk fra skolen, om Kjesbu, Augdalsli, Valdhaug, Stavern, over nedre og øvre Finne og til Finne skole. Den antages for ca. 4,5 km.” Jentene gikk en kortere løype på ca. 3 km. Startkontingenten var 40 øre.

Basaren En annen sak som gikk igjen på tilsynsnemndas møter var hvordan skolen skulle skaffe læremidler til ”mer indgaaende undervisning i de forskjellige fagene”. Det var lite å få fra det offentlige, men som vi senere skal se tok innbyggerne i kretsen saken i sin egen hånd. Kvinnene strikket og sydde, og det ble laget fine gjenstander som ble loddet ut på årlige basarer. Den første basaren ble holdt 28. desember 1901. Basaren ble en årlig begivenhet til hygge for alle i bygda og til stor hjelp for skolen. Finnesbyggene har gjennom årene vært svært rause når skolen har bedt om hjelp både med penger og dugnadsarbeid.

For disse pengene ble det etter hvert kjøpt inn utstyr til ”anskuelsesundervisning”. Et eksempel er den gamle ”sol-jord-måne”-modellen med sola i sentrum, der en kunne plassere en lampe eller et stearinlys. Lyset i klasserommet ble slukket og gardinene trukket for. Så dreide læreren på ei lita sveiv, jorda begynte å bevege seg rundt sola, og månen fikk fin fart rundt jorda! Spennende og lærerikt – og litt skummelt!

De utstoppede fuglene og smådyra ble beundret og sammenlignet med de levende sortene utenfor vinduet! Andre læremidler som ble tatt i bruk i denne perioden var plansjene, særlig i kristendom og naturfag.

Etter 1900 Unionsoppløsning En stor begivenhet var unionsoppløsningen i 1905. Vi vet ikke om den ble markert på skolen, men skolens innhold bar preg av at den unge nasjonen hadde behov for å skape holdninger blant innbyggerne som skulle få hver enkelt til å kjenne at de hørte sammen i et stort fellesskap; det norske. For å få til dette måtte det bygges nasjonale holdninger allerede i skolen.

Den nye skoleloven fra 1892 viser at det ble lagt stor vekt på dette både gjennom lærerutdanningen og gjennom lærebøker ved stoffutvalg. Størst betydning fikk kanskje Nordahl Rolfsens lesebøker som ble benyttet langt opp i 1950-årene.

179

Målstriden En viktig sak i nasjonsbyggingen var striden om hvilket skriftspråk som skulle brukes. Spørsmålet om elevene skulle bruke landsmål eller riksmål ble tatt opp i skolekommisjonen i 1885. Det ble da vedtatt at de to målformene skulle likestilles. I 1898 ble saken tatt opp igjen på kretsmøte, da ble det bestemt at elevene selv kunne bestemme hvilken målform de kunne bruke. Saken ble igjen tatt i 1919. På dette møtet redegjorde folkehøgskolestyrer Martin Sivertsen for de nye reglene for nynorsk og ”dansk-norsk”, og han var nok en sterk forkjemper for nynorsk. Ved avstemningen ble resultatet 30 for riksmål og 15 for nynorsk.

Planting av skog Fylkesskogmesteren ville gi planter til de skolene som ville lære elevene skogplanting. Slike dager ble arrangert på Finne rundt om på de forskjellige gårdene fra 1901. Dette var en dag som elevene så fram til. De fikk bl.a. servering på den gården som hadde planting.

Ny skolebygning 1922 Det ble mer og mer klart at kretsen trengte en ny skolebygning. Midt i jula, 29. desember, i 1917 ble det holdt kretsmøte hvor det ble reist krav om ny skolebygning. ”Beslutning: Kretsmøtet vil paa det bestemteste fremholde nødvendigheten av at bygning av Finne skole utføres efter alternativ I (Markabygden skole) Forsaavidt dette vil kunne ske er kredsen villig til at yde frivilligt større arbeide med frembringelse av materialer til bygningen efter vedlagt arbeidsbestemmelse. Enst.” Mange meldte seg på lista. 35 mann kunne stille med hest og utføre til sammen 67 dagsverk, 23 mann kunne stille som hjelpemannskaper og utføre 42 dagsverk; denne lista ble sendt til herredsstyret.

Det ble nedsatt en byggekomité i 1917. Grunnmuren ble lagt høsten 1919, men arbeidet med bygging kom ikke i gang før 1920. Byggekomitéen bestod da av Karl Brenne, formann, Paul Lynås og H. Finne. Ansvarlig for grunnmuren var Andreas Arnstad. Skolehuset og nytt uthus var tegnet av byggmester Ole Andresen etter hans tegninger av Markabygda skole. I skolens 1. etasje var det to store klasserom og leilighet til læreren og hans familie, i 2. etasje var det kombinert sløyd og gymnastikksal og leilighet for lærerinnen.

Den nye skolebygningen og uthuset kom på kr. 72 573,87. Materialene til skolen ble saget på Brenne Sagbruk og Finne Dampsag, grus ble fraktet fra Hynne og Hotterøya. Det ble gravd ny brønn og lagt ny vassledning. Den nye skolen fikk også elektrisk lys i 1922. Kommunen leide 300 watt til klasserommene, og til privat bruk for læreren ble det leid inn 400 watt.

Mye ble forandret til det bedre da nyskolen ble tatt i bruk. Det ble bestemt at handarbeids- og sløydtimene skulle slås sammen, slik at det ble en hel uke 180

sløyd og handarbeid i løpet av skoleåret. Den gamle skolebygningen ble revet, solgt og flyttet til Sandberg, hvor den i en kort periode ble brukt til lokale for framhaldsskolen.

Finne skole 1921-1940 – sett med elevenes øyne Høsten 1921 stod et klasserom ferdig slik at småskolen kunne flytte inn. En av elevene som begynte i 1. klasse var Johanne Margrete Lello, født 1914.

Hun forteller dette: ”Jeg hadde nettopp mistet mor om sommeren, hun hadde vært syk siden spanskesyka herjet i 1918. Jeg gledet meg til å begynne på skolen, men gruet fordi hun ikke var med. Lærerinna vår het Kristine Gangås, hun var veldig snill. Vi kom til skolen tidlig om morgenen, da fikk vi gå inn og sette oss ved ovnen. Det var Ingeborg Litjmarka som tente opp, og hun vasket også klasserommene. Vi satt sammen to og to. Vi hadde blekkhus og penn oppe på pultplata.

Vi startet dagen med å reise oss og hilse på læreren, og så leste vi Fadervår og sang.

Vi måtte reise oss og stå ved pulten når vi ble hørt i leksa. Dersom det var noen som ikke kunne leksa, måtte de stå på gangen og få leksa om igjen.

Andre time var det rekning, tredje time var det lesing og skriving. Etter matfriminuttet hadde vi litt forskjellig: Historie, naturfag og noen ganger hadde vi tegning i tre timer – det likte jeg godt. Når vi hadde gymnastikk var vi ute, om vinteren stod vi ved pulten og gjorde øvelser. I friminuttene lekte vi ”Slå på ringen” og ”Jeger og hund” – det var morsomt for da var både gutter og jenter med. ”Hunden” skulle fange de andre.

Vi gikk på skolen annenhver dag. I storskolen hadde vi Gunnerius Bjørås.

I den tida var det bare to lærere. Læreren hadde de to storskoleklassene, og lærerinna hadde de to småskoleklassene.

Fra skoletida mi husker jeg særlig godt en skoletur til Trondheim. Lærer Bjørås hadde leid en lastebil der vi skulle sitte på lasteplanet. Ei mor sendte med et ullteppe som vi skulle ha over oss, og det var bra, for vi fikk motorstopp og det tok lang tid før vi var framme. To jenter fra Trondheim var bortsatt i Finne, de gikk i klassen og var med på turen. Bjørås hadde varslet mor deres, og hun kom og fikk møte jentene sine da vi spiste maten vår i Trondheim. Det var fint gjort av læreren, syntes vi. Noe annet vi satte pris på var skogplanting – det var fint å få være ute en hel dag!

17. mai var en stor dag! Vi gikk i tog rundt om i grenda. En gang husker jeg at vi gikk til Bolstad. Der fikk vi sjokolade (kakao), boller og ”råstokk”. Ellers var det morsomt med skirenn, basarer og juletrefest.

Det var bispevisitas på skolen da jeg gikk siste året, det var biskop Støren som kom sammen med presten Finsås.

181

Så var skoletida slutt. Jeg sto til konfirmasjon i svart fløyelskjole - senere ble det vanlig med kvite konfirmasjonskjoler. Jeg gikk på aftenskole året etter at jeg ble konfirmert.” (Johanna Lello, intervjuet mars 2007) Nye lærere Margit Blekastad overtok posten etter Kristine Gangås. Hun underviste fram til 1931, og så fulgte Anna Loe Isdal, ansatt fra 1932. Hun var lærer på Finne i 43 år – fram til 1975. I perioden fram til 1940 var det flere lærere som arbeidet som vikarer, men Margit Blekastad, Eivind Bjørås og Anna Loe Isdal skapte skolemiljøet som også de siste årene preget skolen.

Margit Blekastad var fra Gudbrandsdalen, og kom til Finne i 1924. Hun vil særlig bli husket fordi hun opprettet skolebibliotek i 1927. Hun samlet inn penger gjennom utlodning og søknader om tilskudd gjennom tilsynsutvalget.

Hun fikk også et statstilskudd på 40 kroner og en gave fra Skogn mållag på 20 kroner. Nå hadde hun penger til å kjøpe inn de første 22 bøkene til skoleboksamlingen. Boksamlingen ble etter hvert ganske stor takket være sjenerøse gaver fra foreldrene i Finne i form av overskudd på årlige basarer og tilstelninger.

Eivind Bjørås ble født i lærerboligen på Finne skole i 1898. Han var sønn av Gunnerius Bjørås og Bertine Nilsdatter Vinje. Han vokste opp på Finne og bestemte seg tidlig for å bli lærer slik som sin far.

I arbeidet sitt på Finne var han kjent for å være en ordensmann. Han etterlot seg utallige notatbøker, der han forteller om alt som skjedde på skolen, smått og stort. Det finnes også sirlig førte lister over utlevert skolemateriell og foredrag og beskrivelser av forholdene under krigen. I et intervju fra 1994 forteller Ingrid Brenne, som begynte på Finne skole i 1927: “Jeg tror jeg kan si at vi hadde en streng skolelærer, som de fleste av oss var litt redde for. Var det en time han kom inn og begynte å gå fram og tilbake foran pultrekkene, visste vi at det ville komme en eksplosjon, det være seg berettiget eller uberettiget. Det gikk hardt utover pekestokken enkelte ganger, så den måtte nok fornyes i løpet av skoleåret.”

Det ble holdt stor fest til ære for ham da han gikk av som lærer i 1966. Han fikk overrakt en gave samlet inn fra samtlige heimer i kretsen. Bjørås flyttet ut fra lærerboligen og ned til Skogn sentrum, der han hadde kjøpt seg et trivelig hus. Der bodde han til han døde 87 år gammel. ”Bjørås-perioden” hadde tatt slutt, men folk i Finne vil minnes den med takknemlighet og glede!

Anna Loe ble født i 1906 og bodde mesteparten av sitt liv i Finne. Hun gikk på Levanger lærerskole og ble ferdig lærer i 1927. På lærerskolen traff hun lærerstudent Isdal fra Bergen, de giftet seg og flyttet til Finne i 1932. Anna var lærer på Finne i 43 år. Anna underviste alltid i småskolen, med unntak av undervisning i håndarbeid i storskolen. Hun var meget systematisk og grundig i sin undervisning og var svært godt likt i skolekretsen.

182

Kretsens innbyggere tok ansvar når det trengtes Både privat og kommunal økonomi var skral i mellomkrigstida, særlig i 30-åra. Mye av det skolen hadde bruk for måtte skaffes av kretsens egne innbyggere. Noen av de sakene som stadig går igjen i tilsynsnemndas protokoll er pengeinnsamling.

Vi skal ta med noen av de sakene som kretsen selv skaffet til veie, enten ved dugnadsinnsats, utlodning eller basar. G. Bjørås, som var meget musikalsk og i tillegg flink med hendene sine, bygde sitt eget orgel(!). Han hadde både utgifter og mye arbeid med det, og i 1925 kunne han tenke seg å selge det til skolen for 140 kroner. Dette ble tatt opp av tilsynsnemnda, som gjerne ville beholde det i skolen. Det ble derfor holdt fest på skolen med ”opplesnad, fyredrag, song og musikk og kaffe”. Folk kom og ga penger, og det ble nok penger til orgelkjøp – ja, enda ble det litt til overs også. Orgelet er nå i privat eie hos Jorid Berre, G. Bjørås’ barnebarn.

Elevene ville så gjerne ha en fane til 17. mai-toget. Ragnvald Johansen tok på seg å male fanen. Den ble veldig fin, med bilde av skolen på den ene siden og en lubben engel på den andre siden. Men fanen var ennå ikke finansiert, så skolen måtte låne penger av Finne Fattigpleieforening (senere Helselaget). 17. mai 1925 var den flotte fanen ferdig. Den ble brukt fram til 1998! Fanen har følgende tekst på forsiden: ”Finne skole 17. mai 1925” (sammen med bilde av skolebygningen”. På baksiden: ”Gud signe vårt dyre fedreland” (med bilde av en svevende engel med fakkel i hånden).

Skolen hadde fått pålegg fra skolestyret om at alle måtte ut i friminuttene. Da skulle vinduene åpnes slik at det ble frisk luft i rommene.

På svarte vinteren var det ofte kaldt for elevene å være ute, og Bjørås innså derfor at det måtte bygges et uværsskur.

183

Det ble vedtatt å bygge skur ved hjelp av gaver og dugnadsinnsats fra folk i grenda; det tok tid, men i 1933 var skuret ferdig.

Krigsårene 1940-45 Selv om landet var okkupert, måtte hverdagen gå sin gang med undervisning etter den nye planen fra 1936. Men toppledelsen i Nasjonal Samling tok etter hvert over styringa av skolen: Skolestyret måtte gå av, og i stedet skulle det være en formann og to rådgivere. De ble utpekt ovenfra og altså ikke demokratisk valgt. Det ble opprettet en nazistisk lærerorganisasjon, Norges Lærersamband. I et skriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet 16. mars 1942 ble det stilt krav om at alle lærere skulle skrive under på at de ville stå i denne organisasjonen. De lærerne som ikke ville skrive under, kom til å miste lønn, stilling og lærerbolig. Alle lærerne i Skogn nektet å skrive under, også lærer Eivind Bjørås og Anna Loe Isdal.

I det skjulte hjalp Bjørås folk som rømte fra Falstad. Datteren hans, Jorid Berre, minnes den stadige redselen for at faren skulle bli arrestert. Sekken sto pakket og klar. I de kritiske dagene under lærerprotesten i 1942 regnet han med å måtte slutte på en dags varsel. Mange lærere ble satt i fengsel eller konsentrasjonsleir. Men Bjørås var blant de heldige som ikke ble tatt. Han skriver: ”Ein fager sommarkveld i 1946 var det lærarmøte hos Folkvord på Ekne. Dahlamarka var ikke langt unna. Dit gjekk møtelyden for det første. Ein ville så gjerne sjå gravstadane til nokre av dei som let livet i kampen for eit fritt Noreg”.

Tilsynsnemnda for skolen måtte også slutte. Siste møte i kretstilsynet ble holdt 15. desember 1940. Eneste sak på møtet var juletrefesten 5. juledag. Den skulle gå som vanlig, men ”Både born og vaksne tar med seg kvar sitt brødmerke for gyldig rasjoneringskort”.

Fredsvåren 8. mai 1945 ble en gledens dag, også på Finne. De voksne hadde nok en anelse om at tyskerne ville kapitulere, men for skolebarna var krigen blitt en ”normal situasjon”, og denne dagen kom som en overraskelse. Pål Myhr og Kari Venseth, født Nilsen, gikk i samme klasse og var 11 år. De forteller: ”Da vi kom inn i klasserommet, kom Bjørås og fortalte at det var blitt fred i Norge. Han var rød i ansiktet, opphisset og glad. Skolen ble avlyst den dagen, og vi kunne gå hjem. Etter hvert kom flaggene opp rundt om i hele bygda. Sverre Hallan var ute på veien – han hadde tatt på den soldatuniformen han hadde brukt under kampene i Narvik i 1940. Vi syntes det var en flott uniform!”

Etterkrigstida Etterkrigstida var preget av nøysomhet og optimisme. Et eksempel er juletrefestene: Her skulle hvert barn få en liten pakke. 14. desember 1946 kan vi 184

lese fra referatet i tilsynsprotokollen: ”Barna får utdelt pakkar. I pakkane skal det millom anna vere eit eple, dersom det vert råd å få tak i”. I årene fram til 1952 ble dette eplet nevnt i alle referat; det var altså ingen hverdagskost med eple om vinteren. I 1965 kom nissen på juletrefesten i Finne for første gang.

Fram mot 2000 ble det etter hvert flere nisser og større poser til barna.

Elevene kunne leike på plassen mellom skolebygningen, uthuset og stabburet, resten av skolejorda var oppdyrket. Etter hvert ble det et sterkt ønske om en større leikeplass/idrettsplass. Saken ble tatt opp i 1951, men først i 1954 gikk skolestyret inn for å bevilge 3000 kroner til dette. Hallvar Hallan ble leder for ei gruppe som skulle planlegge og komme med kostnadsoverslag. Det ble også bevilget penger til et høyt gjerde rundt plassen. Denne plassen kom til å bety mye både for elevene ved skolen og for voksne som benyttet plassen til fotballkamper og trening. Hallvar Hallan var selvutnevnt vaktmester for plassen i 50 år. Når lærerne kom på skolen om morgenen var Hallvar i full gang med spade og rake nede på plassen!

Birger Rønning forteller dette om leik og idrett i slutten av 1950-årene: ”På leikeplassen ble det sparket fotball hvert friminutt, så sant den ikke var dekket av snø. Lagene ble valgt av de beste spillerne. Som regel var det 7. mot 6. klassingene. Jentene fikk aldri være med, de hadde sine egne leiker. Men det hendte Bjørås tok oss med dit ned for å spille kanonball, og da var alle med.

Rundt skolen var det fine bakker for skitrening, og vi laget hoppbakke og slalåmløyper.

Den stor begivenheten var når vi hadde skolerenn mot Markabygda. Men det må innrømmes at ”Marka” som oftest fikk med seg skjoldet hjem; de var nok flinkere på ski enn oss. Skjoldrennene gikk på omgang, og først på 1960tallet kom også Tuv og Markabygda med. Når turen kom til Finne, var det hopp i Finnkollen og slalåm i Karihaugen. Friidrettstevlingene var på Remyra.

Ellers var det hvert år skoleskirenn i området rundt skolen – og med premieutdeling 17. mai”.

Kommunestyret vedtok å bygge ny skole, og høsten 1974 kunne kretsen ta nyskolen i bruk. Skolebygget ble levert av Block Watne og byggeleder var John Eiternes. Det ble et svært utradisjonelt bygg både utvendig og innvendig, og det var sterkt preget av pedagogisk nytenkning. Det en-etasjes bygget med flatt tak lå godt i landskapet, men skilte seg sterkt ut fra den tradisjonelle gamle byggestilen ellers i bygda. Innvendig var bygget delt i to fløyer.

Hovedfløya inneholdt skolekjøkken, sløydsal, materialrom, 1. klasserom, lærerrom og kontor, grupperom og storklasserom med plass til bibliotek og to klasser. Den andre fløya besto av gymnastikksal, scene og lagerrom. Kjelleren var brukt til garderober og lagerrom. I årene som fulgte ble skolerommene noe forandret, bl.a. ble det bygd arbeidsrom for lærerne og et tilbygg med toalett og vaktmesterrom.

185

Skiaktivitet.

Uteaktivitet.

186

Odd Storaune, John Aage Nilsen, Margretha Aune og Anna Loe Isdal var de lærerne som fikk starte opp i nyskolen. Anna hadde bedt om et ekstra år, for hun hadde så lyst til å undervise i nyskolen, noe hun gjorde med glød og interesse til hun sluttet våren 1975.

Skolens tradisjoner fra år til år Når høsten kom var det tid for dagturer ut i skog og mark. Det varierte litt, men Byasetra, Grønningen og Skallen var gode alternativer.

I november kom grunnskoleuka, som gjerne hadde felles tema for hele landet. Det var foreldrene som skulle stå for opplegget, men lærerne deltok selvsagt også. Vi skal kort nevne grunnskoleuka 1992. Det ble bestemt at gamle bygdetradisjoner skulle vises fram, og så skulle elevene få prøve seg på disse.

Temaene var ull, melk, baking og soplimebinding. Aktivitetene var spredd over hele uka, og skolen var åpen for alle. Elevene hadde stor glede av alt de fikk oppleve som faktisk var nytt for dem.

Særlig satte de pris på de ”nye lærerne”. Jostein Nilsen hadde med seg uklipte sauer og viste saueklipping. Laura Haga og Marte Strøm kardet og spant ulla, og Ingrid Brenne lærte bort gammeldags toving av ull. Neste dag kom Leif Kjølsvik med 30 liter melk som han separerte. Sonja Wåde, Gunlaug Støring og Sigrid Lynum kjernet smør og ystet både mysost og hvitost – her ble det mye godt å smake på. Hos Arnfeldt Johansen, Kjell Brenne og Ivar Strøm fikk elevene kurs i soplimebinding. Oddrun Myhr, Margit Rønning og Olaug Hallan bakte flatbrød og lefser. Det var godsaker som falt i smak!

Så var det tid for juleforberedelser og juletrefest. Som på alle skoler ble adventstida markert med adventstradisjoner i alle klasser. Det ble bestemt at juletrefesten skulle holdes noen dager før skolen sluttet til jul. Lærer Kirsten Okkenhaug satte sammen en stemningsfull julekantate som ble brukt i alle år.

Det var vakkert og virkningsfullt når alle elevene kledd i hvitt kom inn i gymsalen og begynte å synge.

Like før fastetiden begynte var det tid for karneval. 6. klassingene sto for organisering, underholdning og premiering. Det ble danset og lekt, og alle var fine eller rare. En stor dag for både store og små!

På besteforeldredagen fikk elevene invitere besteforeldrene til skolen en dag i mai hvert år. Etter hvert ble alle pensjonistene i kretsen bedt. 6. og 7. klasse serverte fine smørbrød og dekket bord i gymsalen. Ellers var alle med på å underholde fra scenen. Gjestene kom igjen år etter år, og de satte stor pris på tilstelningene.

Skoleåret ble avsluttet med en fin fest – skoleavslutningen – for storskolen med avgangsklassen i fokus. Småskolen hadde sin egen fest på dagtid. Så var det sommer!

187

Ta den ring og la den vandre...

Kommuneøkonomien på slutten av 80 og 90-årene var anstrengt. Politikerne måtte finne områder der de kunne spare penger. Skolestrukturen ble tatt opp til diskusjon: Det var mange små skoler, kanskje noen av dem kunne legges ned og elevene overføres til større skoler som hadde kapasitet til å ta imot dem?

Våren 2000 ble det igjen vedtatt å legge ned skolene Solhaug og Finne, og dette vedtaket ble stående på tross av iherdig innsats fra foreldre og politikere.

Det er fristende å nevne noen av dem som brukte mye tid på forsøk på å redde skolen, men her velger jeg å bruke det gamle ordtaket ”Ingen nevnt, ingen glemt”. Jeg gjør likevel ett unntak: Hallvar Hallan! Skolen var en viktig del av hele hans liv, og han ga aldri opp kampen for denne skolen.

Kilder: Skogns skolekommisjons protokoller fra 1870-1890 Skogns skolestyres protokoller fra 1890 -1922 Trøndelag historie, bind 3 Skogn Historie IXa, Inge Volden: Finne skole Forhandlingsprotokoll for Skogns 4. skolekreds (Finne) 1890-1967 Notater etter Johan Gunnerius Bjørås, utlånt av Jorid Berre Notater etter Eivind Berre, utlånt av Jorid Berre Trønder-Avisa ”Skolen i Finne 1800-1994”, hefte samlet og redigert av John Aage Nilsen, Kirsten Okkenhaug og Jørann Tingstad

Muntlige kilder: Johanna Margrete Lello, Ingrid Brenne, Kjell Brenne, Pål Myhr, Kari Venseth (født Nilsen), Birger Rønning og Grete Dalheim.

188

Emil Mård Vaadal Eliasson:

Bruene i Levanger by Del 1: Brusvebrua Når man kommer til Levanger, må man for å komme inn til selve byen på flere hold forsere ei bru. Ja, det er faktisk kun ved den søndre innfarten til byen, over Mojordene, at man gjør en landfast entré til den gamle markedsplassen. Dette forårsakes av Levangerelvas rolige løp rundt byen på en side og av Levangersundets strøm på den andre, som sammen utgjør en naturlig grense for byen, liksom en vollgrav rundt kjøpstadens murer. Selv om Levanger ikke har noen bymurer og følgelig heller ikke noen byporter, må man og har til alle tider måttet overskride denne ”vollgraven” ved ei bru for å komme over.

Det er bruene som da først og fremst er byportene til Levanger. Det er vel imidlertid få som vil hevde at disse byportene slik de i dag framstår er særlig vakre. Akkurat det har de kanskje aldri vært heller, men det finnes en spennende historie bak dem alle.

Av de bruene som omgir byen, er ingen av noen særlig høy alder. Den eldste er jernbanebrua fra 1902. Ellers er de mest sentrale veibruene Levanger Sundbru, Levanger Bru og Brusveet Bru fra henholdsvis 1970, 1955 og 1960.

Men alle veibruene har det til felles at de har hatt forgjengere på samme sted (riktignok lå den gamle Sundbrua rett ut fra Grønns gate, mens den nåværende går ut fra Sundgata). For å begynne ved begynnelsen, vil jeg først ta for meg den eldste brua, eller rettere: Det eldste brustedet, nemlig ved Brusvebrua.

Den gamle Vågsbru Den eldste sikre opplysningen om ei bru ved Brusveet, er også den første omtalen av Brusveet, som da var en husmannsplass. Det er i sakefallslista til herredsretten for året 1670 at vi får opplyst at Erik Kjølaas hadde overfalt husmannen ovenfor brua og slått i stykker inventaret hans.

Men Brusvebrua kan nok være mye eldre. Ikke bare er det sannsynlig ut fra beliggenheten i forhold til vei, vann og landheving, men i Soga om Haakon Gamle nevnes flere ganger ei bru ved navnet Vågsbru. Det er ikke sikkert slått fast hvor denne brua lå, men den har tydeligvis vært viktig strategisk sett, og det er ganske sikkert snakk om ei bru nord for Trondheim. Flere har vært inne 189

på at det kan dreie seg om Brusvebrua. Den kanskje mest opplagte grunnen til dette er at det er få andre steder i Innherred hvor det kunne ha vært bygd ei bru enn nettopp her ved Levanger. Elva er relativt smal, og viktigheten av Levanger som markedsplass og kirkested kan også ha spilt en rolle. Det må sies at det nesten ikke fantes veibruer i Trøndelag før innpå 1800-tallet, så når vi først kjenner til ei bru som eksisterte så tidlig som på 1600-tallet, er det svært nærliggende å tro at vi opererer med samme bru som i sagaen. Dessuten vet vi at allmennveien har krysset elva på dette stedet siden 1434 og antakelig også lenge før det.

Men hva så med navnet? Navnet Vågsbru skulle jo kanskje indikere at det var ei bru over en våg det var snakk om, mens vi kjenner Brusvebrua som ei elvebru som krysser Levangerelva ganske langt opp fra utløpet. Svaret ligger trolig i landhevinga. Går vi tilbake til 1200-tallet og lar byen sakte synke ned i sundet, og samtidig graver vekk alle utfyllinger som er gjort de siste 200 årene, vil vi ganske sikkert finne Levanger som ei smal landstripe som strekker seg fra Brusvebrua langs Brugata mot kirka og videre nedover Sjøgata mot Øvre Park. Området mellom denne sandøra og Bruborg utgjør en stor våg som smalner inn mot elva som løper ut der brua ligger i dag. Sagaens omtale av denne brua omfatter i første omgang et slag som skal ha stått ved og på brua i året 1215.

Slaget ved Vågsbru var en så viktig hendelse at sommeren 1215 for ettertiden ble kjent som ”vågsbrusommeren”. Utgangen av slaget, som sto mellom kong Inge og hans menn og en hær av inntrønderske bønder er i sagaen beskrevet slik: ”Kong Inge var uforlikt med trønderne ettersom de holdt tilbake leidangen for ham og likeså andre avgifter. Kongen kjempet med dem på Raumating*, slik som det er skrevet i sagaen hans. Sommeren etter at Haakon jarl** var død, drog kong Inge sør til Bjørgvin og tok under seg det riket som jarlen hadde rådd for. Kongen stevnet da til seg alle lendmennene sørfra landet og drog nordover til Trondheimen med mye folk. Alle sveithøvdingene til birkebeinerne var da med kongen. Da kongen kom til Trondheimen, holdt han med hele denne hæren mot inntrønderne og møtte dem inne ved Vågsbru. Der gjorde de forlik. Denne sommeren ble siden kalt Vågsbrusommeren.” *Raumatinget skal ha stått nær Levanger, kanskje på Tingstad i Frol. **Haakon jarl er her Haakon Galen (1179 – 1214), jarl av Hordaland.

Kongen ville altså tukte inntrønderne for at de ikke ville betale skatt til ham. Men det endte i et forlik som gav bøndene ganske store rettigheter.

Dessuten var det også slik at inntrønderne i utgangspunktet mente seg best tjent med en birkebeiner som Inge til konge, og kong Inge selv hadde visstnok antakelser om at hans motstandere var de som egentlig sto bak bondeopprøret.

Uansett viser dette igjen at brua må ha vært et sentralt sted og et sted som 190

har hatt vesentlig strategisk betydning. Ikke bare var den så ut i fra det faktum at den trolig var den eneste brua i Trøndelag nord for Trondheim; ei bru alle nordfra eller fra Jemtland måtte passere på vei sørover og som alle sørfra måtte passere på vei nordover. Men som det går fram av sagaen, og som jeg tidligere påpekte, så var det godt mulig å legge skip helt opp til brua. Vågen har trolig vært ei god havn, det får vi i alle fall inntrykk av når vi igjen møter brua i samme saga noen år senere.

Denne gangen er det kong Inges halvbror, hertug Skule som befinner seg ”inne ved Vågsbru”. Året er 1239, kong Inge er død og Haakon IV regjerer. Det er imidlertid ikke hertugen særlig fornøyd med: ”Hertugen la skipene sine inne ved Vågsbru, og bøndene betalte ham mange penger, noen en mark gull, andre gav to og noen gav alt de eide.”

Grunnen til at hertugen lot kreve inn gull ved brua, var behovet for å underholde den hæren han hadde fylket mot kong Haakon. Hertug Skule Relieff fra hertugens epitafium i Nidarosdomen. hadde nemlig planer om å styrte kongen ved å innta Nidaros med hærmakt, for så å la seg hylle som konge ved Gradene på Brattøra.

Scenariet er kjent fra Ibsens ”Kongsæmnerne”. Hertugen må ha valgt å legge til ved Vågsbru fordi herren i Skeyna, Tore Geitung, da befant seg hos kong Haakon og slik ikke kunne hindre tronkreverens landgang ved Levanger. Den inntrønderske adelen støttet nemlig kong Haakon, og som en følge av dette ble Tore senere drept av Skules menn i slaget ved Stadsbygd i 1240.

At vågen ved Brusvebrua var ei god havn, får vi også bekreftet av den lokale tradisjonen.

Navnet Hyllan er interessant i denne sammenhengen, da ”hyllan” er et gammelt trøndersk ord for havn eller helst kaianlegg. Hyllan har på folkemunne overlevd som navn på veistumpen og bebyggelsen langs Gamle Kongevei fra brua og opp til Schei-bakken, trass i at byen omdøpte området til Bruborg da Hyllan samt en del av jordene til Brusveet ble kjøpt til villabebyggelse i 1848. At man da valgte å kalle området nettopp Bruborg viser igjen viktigheten av denne brua, men dette hører til en senere del av historien.

Kaia på Hyllan kan godt være den eldste havna vi kan finne spor av i området rundt byen, siden den lå på solid fjell og ikke på ei sandør som byen er lagt på. Dette blir allikevel kun spekulasjoner all den tid omtale av noen havn på Hyllan ikke finnes i de skriftlige kildene og ei heller noen arkeologisk undersøkelse er foretatt.

191

Tolloppkrevingen ved Brusvebrua Det ble ikke bygd nye veibruer i Trøndelag før utpå 1700-tallet (bortsett fra bybruene i Trondheim), og man så tidlig muligheten for å utnytte et så viktig brusted som Brusveet i økonomisk henseende. Det var fogden som gikk i bresjen for å få opprettet brutoll på stedet. Dette hang ikke bare sammen med myndighetenes ønsker om økt innkomst i form av penger fra allmuen, men var også et resultat av det prekære behovet for bedre vedlikehold av brua etter at Gamle Kongevei var utbygd til kjørevei på slutten av 1600-tallet (før dette var veien bortover Hyllan mer en bred sti enn en vei, mens Brugata på bysida var brulagt med ei kavlebru helt fra middelalderen). I datidas enevelde var det kun kongen som kunne utskrive toll på varer, veier, bruer, ferjer og annen samferdsel. Allikevel tok daværende fogd til Stjør- og Verdal, Peder Arnet, seg den frihet å kreve toll til Brusvebrua av alle skattepliktige i Frol uten majestetens samtykke. Første gang vi hører om denne halvveis illegale praksisen i kildene er i 1740; da skulle de skattepliktige i Levanger sogn svare 8 skilling årlig til brua.

Men å ha en slik ordning hvor man krevde toll av allmuen uten noen hjemmel i papirer utsted av det offentlige, holdt ikke i lengden. Derfor sendte fogden i 1750 i suskript til kongen en underdanig adresse hvor han ba kongen om å i reskript formalisere tolltaksten ved Brusveet.

Reskriptet ble utstedt 14. september 1753 i form av en ”Kongelig Mayestæts Befaling til Fogeden udi Størdalen og Værdalen”, hvor det ble bestemt at den skattepliktige allmuen i Inderøy og Overhalla fogderier og i Verdal prestegjeld til like med innbyggerne i Frol skulle betale brutoll. Taksten ble hevet til 12 skilling om året for levangsbyggen og frolingene, men kongen bedyret at alle inntektene skulle gå til bruas vedlikehold, så fogden fikk personlig ingen fordel av midlene. Når det gjaldt det øvrige tollområdet nord for Levanger, var det opp til fogden selv som skatteinnkrever å bestemme hvor mye hver enkelt skulle betale i Verdalen. Det eneste som var sikkert var at de til sammen skulle yte 16 Rdl. Den gangen kunne man nemlig skattlegge folk svært forskjellig – ikke bare ut i fra inntekten, men også stand og for den saks skyld fogdens eget forgodtbefinnende. I fogderiene nord for Verdalen hadde ikke Arnet noen myndighet, ettersom disse lå utenfor hans embetsområde, men reskriptet fra 1753 gav ham fullmakt til å kreve henholdsvis 16 Rdl. av fogden på Inderøyas innkomster og 7,5 Rdl. av innkomstene til fogden i Overhalla. Dette krevde imidlertid at disse områdenes respektive fogder hevet skattene der slik at de kunne sende penger i brutoll til Levanger.

Alt fra 1743 hadde fogden også krevd toll av alle som passerte brua, noe som gav særlig gunstige inntekter under Marsimartnan og Førjulsmartnan, da horder av jemter kom denne veien. Kongens reskript gav ingen rett til å fortsette med dette, men da kongen utstedte en kontrabefaling 10. juni 1763, ble det klart 192

Brusve og Brusvebrua ca. 1890.

at ”enhver fra Jæmteland” skulle betale 2 sk. for passering av Brusvebrua, mens nordmenn ikke trengte betale mer enn en. Ellers ser det ut til at det kun var ved passering nordfra det ble krevd slik toll. Denne tolloppkrevingen som foregikk på stedet var det ikke fogden som skulle stå for, men tollvesenet. Den gang var Levanger underlagt tollkammeret i Trondheim, og dette skulle sende ut en tollbetjent til Brusveet med jevne mellomrom. Til å begynne med nøyde man seg med å ha tollmyndighetene tilstede under markedene, men etter at man rundt 1770 fikk oppført ei lita tollstue i bakken ned mot Løvås-tomta, kunne tollbetjenten oppholde seg her hele året, - noe som sikkert ikke var bare populært.

Bruforpakteren Kgl. Maj. Bef. av 10. 06. 1763 gav videre instrukser om hvordan vedlikeholdet av brua skulle foregå i praksis. Det ble bestemt at ”Bemeldte Broes Vedligeholdelse skal i 10 Aar ved Auction overlades den, som sig samme vil paatage for det ringeste Bud.” Altså ville myndighetene legge vedlikeholdsansvaret over på en bruforpakter ved å auksjonere bort innkomstene av brutollen for 10 år av gangen, noe som ser ut til å ha fungert bra den første tiden.

Dessuten pliktet ”enhver Mand, som sidder paa Levanger og dens Moe” å arbeide på dugnad på brua minst en gang om året.

Dette systemet varte ikke lenge, for i 1791 fikk plassen Brusveet kongelig privilegium på retten til innkrevingen av tollen, slik at det var husmannen som til enhver tid skulle være bruforpakter. De ordinære inntektene til vedlikeholdet beløp seg nå på i overkant av 40 Rdl. om året, etter at hele Inderøy fogderi 193

var fritatt for toll til Brusvebrua da Steinkjerbrua åpnet i 1770. Fra da av skulle selvsagt allmuen der inne betale til den brua heller enn til brua her på Levanger.

Av en eller annen grunn skulle dog Overhalla fortsette å svare en fast årlig brutoll til Brusveet. Da fogden samme år fikk kongens løyve til å kreve brutoll i hele fogderiet sør for brua, ble det ingen nevneverdig nedgang i inntektene til brua. Kongen hadde i alle sine beslutninger omkring tollen gjort det klart at all brutollen skulle gå til bruas vedlikehold alene, men det er klart at en biinntekt på vel 40 Rdl. i 1790-åra må ha godt med til annet enn tømmer og tjære når de kom i hendene på en fattig husmann. Det kom da også ganske tydelig til uttrykk da brua mot slutten av tiåret holdt på å rase ned i elva.

En del nødreparasjoner ble foretatt, men brua var stadig i elendig forfatning da lensmann Bardo Westrum i 1802, trolig på grunn av tollprivilegiet som lå til plassen, kjøpte Brusveet.

Allerede året etter fikk han embetsløyve på gården og kunne flytte lensmannskontoret hit.

Han bygde da opp den stolte hovedbygningen som står der i dag, og som har huset mange kjente personer og mange viktige begivenheter i Nord-Trøndelags historie. Lensmann Westrum tok også ansvar for bruas tilstand da han i 1808 betalte Lars Jonsson Ulve 500 Rdl. for å rive ned den forfalne og farlige brua samt å sette opp ei ny og bedre bru.

Bygginga av Gammelbrua Den brua Ulve satte opp i 1808 er den som i dag huskes som den gamle Brusvebrua; den som ble revet i 1959 og erstattet av den nåværende i 1960.

Hvordan den brua som lå der før 1808 så ut vet vi dessverre ingenting om. Vi vet heller ikke hvor mange bruer det er som har avløst hverandre ved Brusveet, men det er lite trolig at den brua man rev i 1808 var den samme som den kong Inge dro over i 1215. Det eneste vi vet er at det dreide seg om ei trebru. Den nye brua var også ei trebru, men den fikk ordentlige bruføtter reist i tørrmurt hugget naturstein, og med et sperreverk i tre skjult av vertikale bord, som opprinnelig var rødmalte. Oppe på brua ble det reist ordentlig rekkverk på begge sider (noe som var ganske sjeldent på den tida) og brua ble på alle måter ei fin bru, - bygd etter den standard for veibruer som var fastsatt i veiloven av 1804.

Den lignet dermed ganske mye på Gamle Bybro i Trondheim, riktignok uten ”lykkeportalene”.

Kongenes triumfbue For å opprettholde handelsforbindelse med Jemtland året rundt og ikke bare under markedstidene på vinteren, var det nødvendig å få en god veiforbindelse over fjellet. Bygging av vei var satt i gang i 1825 og sto ferdig i 1835. Kong Carl Johan tok initiativ til å bygge mellomriksveien som et ledd i å binde hans 194

Da’n Kalle va på Levang – 1835. (Illustrasjon av Emil Eliasson)

forente riker tettere sammen. Derfor skulle veien også åpnes av kongen. Carl Johan red opp fra Stockholm til Sundsvall og derfra via Östersund mot Åre over Skalstugan ned til Verdalen, for så til slutt å ende opp på Levanger, hvor selve feiringen av åpningen fant sted.

Til Levanger kom han den. 23. august 1835. Mer sagnomsust hendelse finnes vel knapt i Levangers historie enn kong Carl Johans besøk dette året, hvor han hadde sitt standkvarter nettopp på Brusveet. Vi skal ikke her dvele videre med hva kongen gjorde og ikke gjorde da han var her, men ett er i alle fall sikkert; at han dagen etter red over Brusvebrua til hyllest av byens innbyggere. For kongens inntog i byen var det reist en æresportal på brua. Den var bygget i tre og skulle være en miniatyr av triumfbuen i Paris.

Besøket her i byen var for øvrig trolig med på å endre kongens holdning til saken som da verserte i Stortinget om hvorvidt Levanger skulle være kjøpstad eller ikke; den 18. mai 1836 gav han som kjent byen sine kjøpstad- Levanger bys grunnlegger, Carl sprivilegier og bidro dermed til en rivende Johan Bernadotte, konge av utvikling for byen.

Sverige og Norge 1818-1844.

195

På det tidspunktet ble det fortsatt krevd toll ved brua. Men den nye brua krevde ikke det samme vedlikeholdet som den gamle, samtidig som daleren sto sterkere (tolltaksten ble imidlertid ikke forandret), så mye av inntektene gikk rett i lomma på lensmannen som bruforpakter.

Carl Johans besøk satte virkelig spor etter seg, både for byen og for brua, men han var ikke den første kongen som red over Levangerelva i ”triumf”. Foruten kong Inges noe krigerske framferd i området på 1200-tallet, vet vi at kong Carl I dro denne veien på sin Kong Carl I red over ferd til kroningen i Nidaros-domen i 1449. De Brusvebrua i 1449. norske styresmaktene med erkebiskop Aslak Bolt i spissen hadde kalt den svenske riksforstanderen til den norske tronen under det korte bruddet i Kalmaruni-onen i årene 1448 – 50. Også senere har kongene tatt veien om Levanger når de skulle vigsles til kronen i St. Olavs hus. I 1860 var det igjen stor høgtid på Brusveet da Carl Johans sønnesønn Carl IV og hans dronning, Louise, gjestet Levanger under kroningsferden. Kongen holdt som sin farfar standkvarter ved den gamle brua vår, og begge majesteter ble eskortert i åpen vogn over elva, og ble da de første kongelige som spiste på Backlund.

Den siste kongelige person som skulle komme til å passere den gamle brua var imidlertid ikke en av våre egne kongelige, men den forhenværende dronningen av De To Siciliene, hertuginne Marie Sophie av Wittelsbach, som sommeren 1861, etter abdikasjonen (Krimkrigen hadde tvunget fram foreningen av Italia, som medførte Sicilienes innlemmelse i det nye riket), reiste gjennom hele Europa på en slags lystreise. Til Levanger kom hun etter invitasjon fra amtmann Wessel, som stilte Brusveet til disposisjon for eks-dronningen.

Ved denne anledningen ble det plantet en bjørkeallé oppover langs Brusve-bakken. Denne er H.N. Hertuginne Marie Sophie. siden blitt fjernet.

196

Nye tolltakster I 1837, altså et år etter at Levanger ble kjøpstad, ble byen også tollstad.

Noe som innebar at byen fikk eget tollkammer med en tollmester og tilhørende tollbetjenter. Ved denne anledning ble det opprettet bytoll for passering inn og ut av byen. Den gang var Brusvebrua eneste passasje inn til byen nordog østfra, så her måtte man nå betale ytterligere toll. Taksten lød på 2 sk. pr. pers. så at en nordmann måtte betale 3 sk. ved passering, mens en jemte måtte ut med vel 4 sk. Likeledes måtte enhver betale de påkrevde 2 sk. ved passering av bybommen sør i byen, ved Soltingstua. Men alt fra den tid kjøpstaden var opprettet ble det nedlagt forbud om å reise inn og ut av byen etter kl. 23.00. Noe som ikke reduserte trafikken nevneverdig, da det bare var en og annen ”fra den kolde markebygd” som tok seg ned i sentrum på den tiden.

Det skulle imidlertid ikke vare lenge før det kom ei ny bru over elva, og Brusvebrua mistet etter hvert sin betydning som stadens viktigste port. Etter den store bybrannen i 1846 pekte den nye Kirkegata seg ut som den naturlige hovedgata, men Brugata – og Brusvebrua – fikk beholde sin posisjon som hovedferdselsåre inntil 1868. Riktignok ble Levanger Bru bygget allerede i 1865, men det var først etter at man rev den gamle kirka tre år senere at passasjen mellom den nye kirka og huset som sto på tomta til den nåværende Eriksengården, ble bred nok til at man kunne kjøre her.

Dagens bru Etter hvert fikk brua allikevel betydning for den bebyggelsen som kom opp på Bruborg, og med tiden måtte den gamle brua vike for ei mer funksjonell bru.

Den gamle brua var smal og lite egnet for nyere tiders bilbruk. Men når man først skulle bygge ei ny bru på dette eldgamle brustedet, var det mange som

Tekniske tegninger av Gammelbrua opptatt rett før rivinga i 1959.

197

mente at man burde koste på seg å gjøre brua sin historie verdig ved å gi den en ekstra flott utforming eller i det minste å sette opp en minneplakett på den.

Det siste ivret særlig Nils Hallan for. Men veivesenet var av en annen oppfatning og dessverre fikk brua det ganske kjedelige utseendet den har i dag. Brua som står her i dag har årstallet 1960 risset inn i rekkverket; kanskje kunne man – om man legger godviljen til – utelatt det første sifferet?

For det kan knapt være tvil om at vi her har å gjøre med ei virkelig gammel bru. Kanskje like gammel som det ærverdige markedet som utgjorde selve grunnlaget for byen vår (bare tanken på at brua over Fryssundet ved Östersund også har en tusenårig historie kan vel underbygge dette!). Her ved Brusveet har det passert uttallige personer opp igjennom årene. Alt fra husmenn til konger, forbønder og embetsmenn. To svenske hærtog har marsjert over den, henholdsvis i 1658 og i 1718. Men i dag er det ingenting som minner den forbipasserende på dette. For de fleste synes brua i dag kun som en betongplate lagt over elva som har kommet såpass i skyggen av jernbanebrua at man knapt legger merke til at det er ei elvebru der. Kanskje er det på tide å gi brua en velfortjent og lenge etterlengtet oppussing? Brusvebrua er ei bru levangsbyggen burde være stolte av. Historien er imponerende lang, men brua i seg selv er ingenting å vise fram. Det skulle ikke være umulig å gjøre noe med det. Kanskje kunne det være en ide å dekke til dagens betongkonstruksjon med kopier av den gamle bruas rødmalte bord? Tegningene finnes nå i alle fall, og om ikke dette blir gjort burde en plakett som fortalte den viktige historien om Brusvebrua være et minstekrav. Slik ville heller ikke fortellingene om Levangers eldste byport gjemmes bort i arkivene, men være til stede der de egentlig hører hjemme – på kong Inges Vågsbru, for kanskje å ønske folk velkommen til markedsplassen i nye tusen år.

Kilder: Bolt, Aslak. (1434) En fortegnelse over den nidarosiske erkestols gods. Nidaros.

Hallan, Nils (1964) Ålmenn bygdesoge for Skogn, Frol og Levanger del II. Verdal: Skogn Historie Hallan, Nils (1959) Bru over Levangselva sidan mellomalderen (artikkel). Steinkjer: Trønderavisa.

Strømsøe, Reidar Kjartan jr. (1967) Levanger bys historie. Verdal: Skogn Historie.

Tordsson, Sturla (1265) Soga om Haakon Gamle. Bjørgvin.

Bestenreider, Erika (2002) Sisi und ihre Geschwister. München.

Ibsen, Henrik (1864) Kongsæmnerne. Christiania: Johan Dahl.

Wiig, Kjell Arnljot (1998) Karl Johan – konge og eventyrer. Oslo: Schibsted.

Schønning, Gerhard (1775) Rejse gjennem en Deel af Norge. København.

Trapness, Albert Kjørboe (1924) Levanger – før jernbanens tid. Kristiania: Steenske forlag.

Samt en mengde offentlige dokumenter, for det meste fra bibliotekets lokalavdeling.

198

Erling Furunes:

Gamle kontrakter Det ligger sikkert mange gamle kontrakter rundt om i hytter og hus. Disse kan fortelle historie, ”i mange farger og fasonger”. Jeg har her tre kontrakter som jeg kan tenke meg å dele med andre, disse sier en del om tider som svant.

Først en husmannskontrakt.

Når det gjelder husmannsvesenet og husmannskontrakter kan det kanskje være riktig også å ta med følgende:

«FOR PLADSEN SKAL HAN SLIDE En Husmand udi Norge han har det ei saa godt.

For Pladsen skal han slide om det gaar noksaa smaat.

Ja 8 skilling Dagen om Vaaren han da faar, 6 naar det er Vinter, det kan du tro forslaar.”

Slik heter det i en vise som har blitt sunget på mang en husmannsplass.

Visa ble spredt i store opplag som skillingstrykk.

En av husmannsvesenets siste bastioner var breibygdene på Hedemarken.

I det vestlige Norge og i Trøndelag og Nord-Norge var husmannens hverdag nokså lik bondens. Både gårder og husmannsplasser, særlig på Vestlandet, var små, husmennene hadde vanligvis plassen på livstid, mens det ofte var på åremål på Hedemarken. Arbeidsplikten på gården var minimal, og bonden og husmannen var ofte begge fiskere. I tillegg drev de sine små husmannsplasser.

Heller ikke klasseskillet var så markert på Vestlandet, Trøndelag og i NordNorge som på breibygdene østafjells, og først og fremst på begge sider av Mjøsa. Disse distriktsvise forskjellene gjorde nok også sitt til at mens Hedmark er blitt regnet som «det røde fylket», er Nord-Trøndelag heller blitt «den grønne bastion».

199

Husmannskontrakt At det ikke nødvendigvis bare var søtmelk i Trøndelag heller, forteller denne husmannskontrakten fra min heimgård: Herved tillades det Ole Andreas Larsen Mellem-Hougan for sin og kones Levetid at bruge den Under min eiende Gaard østre Hougan i Skogns Præstegjeld beliggende Husmandsplads Houg-Næsseth kaldet, bestaaende af omtrent 4 - fire - Mællinger for det meste udyrket Jord paa følgende vilkaar: 1. Opføre sig troe, skikkelig, høflig og lydig.

2. For Brugen af Pladsen Brug af Affald og de til Andet Brug uduelige Træer, Kud og Moradser og Gjærdefang foruden Stør til Pladsens indhægning og dens vedligeholdelse samt Græsning i Gaardens Udmark før og efter Fjeldtiden til de Kreature han føder paa Pladsen. 2.de Rødnings-aar er frie, siden betaler han aarlig 3 -tre- Spesiedaler, 2 – toort til Gardens Opsidder.

3. Han arbeider aarlig 8te Dage i Vaaraannen Mod 8te Skillings Dagløn, Slaataannen 8te Dage mod 12 Skillings Dagløn, Skuraannen 8 Melling mod 12 Skilling pr. Melling. Pottedesarbeide 4 Dage med 8te Skillings Dagløn. Arbeids Pligten udføres med 4 Dage Ugentlig.

4. Intet af Pladsens Høi og Halmafling eller den fallende Giødsel at bortføre eller bortføres men dyrker og forbedrer Jorden. Østre Hougan den 8de Januar 1853 Lorens Andreas Olsen.

Denne Bevillings Seddels indhold vedtager jeg i alle dens Ord og Puncter og forbinder mig herved til samme at efterleve under mit Fæstes Forbrydelse.

Til Vitterlighed Ole Johnsen Falstadberget

Ole Andreas Larsen m: p: P:

Ole Olsen Haugsand.

Det er lagt en Mælling Dyrket Jord til plassen, for Arbeides vedkommende 2 Dage i Vaaraannen, 2 Da- Slaat, 2 Mællen Skuraanden, 4 Dages Podesoptagning.

Denne husmannsplassen, Haugnesset, var bebygd som det står «i min og kones levetid». Jeg vet ikke når disse døde, men de bodde ihvertfall der i 1900.

Datter i Haugnesset, Gurruanna Haugan, var den første pedellen på Haugen forsamlingshus. Etter at hun også flyttet, ble husene fjernet og jorda gikk tilbake til gården. Denne plassen lå like ved der heimen Notnesset ligger i dag.

200

Veianlegg Det er gjennom tiden bygget utrolig mye vei i Norge, sikkert av forskjellige kvaliteter. Det at kvaliteten kan være vekslende, viser også den nyere historie, når vi tenker på Romeriksporten og Hanekleivtunnelen. Kanskje var det andre kontrakter som lå til grunn for disse anleggene enn de vi ser her:

Udskrift af Veiprotocollen over Opførelsen af Steenmuren fra Svartberg Broes søndre Ende til Mjøsundvig Bro 1856.

Hvor da Det bestemtes at Steenmurens Længde bliver 22 Alen og 2 Alen bred og Høiden afpasset efter Svartberg Bro og Mjøsundvig Bro, den maa doceres 2 Tommer pr. fortløbende Alen og Veien opfyldes med Gruus saaat Veien bliver jevn og flad. Til dette Arbeide forfattes følgende Overslag For 3 1/2 Favn Steen For Arbeidet med Grusning

10 - 2 - 12 8 18 Spd. 2 ort 12 Sk.

I Forbindelse hermed blev det bestemt, at den under 27de September Bortacorderede nordre Mjøsundvigs Bro skulde opraabes sammen med Steenmuren da dens høide skal svare til Broens Stenkar.

Conditioner a. Muren opføres paa det i dag betægnede Steed og maa være ferdig til Besigtigelse inden Udgangen af September Maaned 1856, for dens Soliditet og Uforanderlighed staaer Entreprenøren til Ansvar i 10 -ti- Aar fra Besigtigelsen at regne. b. Naar Stenen er frembragt anmældes dette for Lensmannen til Besigtigelse. c. Entreprenøren maa rette sig efter den Inspectionshavende Ordination. d. Begaaes Fuskarbeide bliver samme at omgjøre for Entreprenørens Regning. e. Entreprenøren betaler for Bekjentgjørelsen om denne Forretning 24 sk. og for Udskriften af samme 20 sk.

201

Efter at Conditionerne vare oplæste paatoge Niels Mjøsund og Christen Laurgaard sig at udføre dette Arbeide for 17 Spd. 4 ort, er sytten Spd. fire Ort. Som Vidner Ingebrigt Falstad. Christian Gevig

C. Laurgaard Niels Mjøsund

Denne Acordforretning approberet af Lensmanden den 19de December 1855.

C. Lynum Besigtiget 2. September 1856.

C. Lynum. ***** Denne utskriften viser også til bygging av nordre Mjøsundvigs Bro. Når det gjelder dette anlegget, har vi følgende

Udskrift af Veiprotocollen over Opførelsen af mellem - Mjøsund Bro 1856.

Hvor da: Det bestemtes at Broens hele Længde kommer til at udgjøre 20 Alen, den bygges med 1 Alens Strømløb og med 2 Alens Landkar af Steen paa hver Side.

Høiden fra Elvebunden til Overfladen af Broen 1 1/2 Alen. Paa den nordre Side qf Broens øvre Ende maa der opføres en 6 Alen lang Muur for at tvinge Vandet til at passere Strømløbet. Den paa Broens søndre Side værende Bakke maa Entreprenøren udgrave og dermed paafylde Broen, saa at den Stigning, der finder Steed nogenlunde jevnes og Veien kommer til at skraane jevnt opad fra Broens Overflade. Til dette Arbeide forfattedes følgende Overslag: For 4 Favne Steen med indbefattet Steenhyllerne over Strømløbet Arbeidet med Grusning og Canalgraving

202

12 Spd. 8 Spd. 20 Spd.

Conditioner: l.

2.

3.

4.

5.

6.

Broen opføres paa det i dag betegnede Steed og maa være ferdig til Besigtigelse inden August Maaneds Udgang 1856, for dens Soliditet og Uforanderlighed staar Entreprenøren til Ansvar i 10 -ti- Aar fra Besigtigelsen at regne.

Naar Steenen er frembragt Brostædet opgravet og rediggjort, anmældes dette for Lensmand til Besigtigelse.

Entreprenøren maa rette sig efter den inspectionshavendes Ordination, hvorhos han uden særskildt Godtgjørelse maa sørge for Resærvebro medens den nye bygges.

Det vordende Bud beroer paa Amtmandens Approbation.

Begaaes Fuskarbeide bliver samme at omgjøre for Entreprenørens Regning. Anvendelse qf Kuppelsteen forbydes.

Entreprenøren betaler for Bekjentgjørelsen om denne Forretning 24 sk. og for Udskriften af samme 20 sk.

Efter at de foreskrevne Betingelser vare oplæste paatog Christen Laurgaard og Niels Mjøsund sig at opføre omhandlede Bro for 134 Spesiedaler, 4 Ort og 12 Skilling.

M. Normann

M. Schjelstad

C. Laurgaard

Niels Mjøsund

Denne Acordsforretning approberet af Amtmanden den 19. December 1855 (Sign. Amtmannen) C. Laurgaard N Mjøsund Mellom Mjøsund Bro Besigtiget 2. September 1856 (Sign. amtmannen) Med dette veianlegget kom en ny tid til de ytterste gårdene i Markabygda på Ekne. Nå ble det vei langs Byavatnet. Tidligere var den vanlige kjøreveien fra Avdalen etter Hyllvegen og fram til Aunet. Denne veien er også omtalt i Årsskriftet fra 1983.

203

204

Hågen Kulås drev i flere år skogsdrift på Storbakken og Vinkjeran for eieren Olaf Sjaastad. Her er hester og karer på vei over Sjælingmyra mot Storbakkmarka en tidlig vintermorgen i 1943. Foran kjører Hågen med Raua sammen med sønnen Jostein som er fire år, men fikk være med en dag på tømmerkjøring. Bak følger "drengen" Johan Troset med Gråen. Konturene av Hårskallen danner bakgrunnen.

Fra fotoarkivet

Bjørnhild Bremer og Pål Kulås:

To store branner i Markabygda Like etter krigsutbruddet i 1940, nærmere bestemt lørdag 25. mai, ble to gårder i Markabygda lagt i aske.

Det var gårdene Bjørklund og Hallem. Bjørklund tilhørte Einar Sørmo, som bodde der med familien; hustru Emma og åtte barn i alderen 12 til 25 år. Denne lå midt i sentrum av bygda. Der var det forholdsvis tettbygd med to butikker, post og telefonsentral. Sentralen var på gården Bjørklund og ble betjent av Borghild, eldste barn og eneste datter.

Den andre gården, Hallem, lå i luftlinje ca 200-300 meter fra sentrum, eieren var Hans Hallan, som bodde der sammen med sønnen Harald og ei tjenestejente.

Tørke og sterk østavind Det var varmt vårvær og kraftig vind, og det var tørrere enn normalt. Mens folkene var inne og åt middag, ble det oppdaget røyk rundt uthuset på Hallem.

Harald var en ung gutt på 17 år, og han husker godt hvordan de straks prøvde å redde ut dyrene, men det viste seg å være for sent, uthuset sto i brann.

Så de prøvde å berge mest mulig fra bolighuset, som de skjønte de heller ikke kunne redde.

Bygdefolk kom etter hvert til med det de hadde av utstyr for en slik situasjon. De hjalp til med å sløkke og redde ut det som var mulig. Det var ikke mye de fikk ut, bare et skap og ellers noen andre møbler ble reddet ut.

En brannsprøyte som måtte betjenes av fire mann, var i bygda, to andre ble hentet fra Håve og Nesset. Det sier seg selv at det med den tids biltransport ikke var enkelt å skaffe slikt utstyr.

Bjørklund tar fyr Siden alle som kunne hjelpe til, var dratt til på Hallem, var det ingen som i første omgang så at det også tok fyr i uthuset på Bjørklund. Borghild var alene hjemme, men hun passet sentralbordet og brannen startet på baksiden av uthuset som hun ikke kunne se derfra. Erling, sønn nummer fem på Bjørklund, var sammen med en annen nabo i en garasje midt mellom de to gårdene for å hente en brannpumpe, og da oppdaget han at det også brant i heimen hans. Han 205

Denne familien mistet nesten alt de eide i brannen den 25. mai 1940. Her er foreldrene, Emma og Einar Sørmo sittende foran, bak fra venstre ser vi Eivind, Bjørn, Olav, Jarle, Borghild, Odd, Erling og Kåre. Dette bilde er tatt i juli 1943 i forbindelse med Einars 50-årsdag. Det var sikkert ikke bare enkelt å skaffe seg nye klær etter å ha mistet alt unntatt det de gikk og sto i. Her er de foran det nybygde huset etter brannen.

Markabygda sentrum etter at husene på Bjørklund ble bygd opp igjen der de gamle husene sto. Husene hvor handelsmann Jon Skjetne drev butikk ligger til venstre, Handelsmann Hilmar O. Berget holdt til rett over veien for Bjørklund som her er nyoppbygd. Gården Hallem blir videre til høyre for kirken. Helt fremst ligger kirkestua som familien Sørmo bodde i mens de bygget nye hus.

206

sprang inn og varslet Borghild, som fikk løsnet og jaget ut kyrne, mens han selv prøvde å slokke brannen i ytterveggen. Det virket først som han hadde lyktes, men det viste seg at flammer hadde kommet inn i veggen, og det blusset derfor fort opp igjen.

Vi kan vel bare tenke oss fortvilelsen da bygdefolket måtte innse at også denne brannen var ute av kontroll.

Flere hus i sentrum var truet. En av de to butikkene tilhørte John Skjetne, der tok det faktisk fyr i taket flere ganger, men det lyktes å slukke det. Også butikken tvers over veien for Bjørklund var sterkt truet, varmen gjorde at vinduene sprengtes. Det føk gnister overalt, men nå var folk på vakt for å ta det så snart de oppdaget nye tilløp.

Siden sentralbordet brant ned, mistet også bygda telefonforbindelsen. Det ble så snart som mulig skaffet et midlertidig sentralbord som ble plassert hos kjøpmann Berget.

Store tap Midt i sjokket over at landet var blitt okkupert, kom dette som en ekstra stor belastning. Begge gårdene mistet både hovedbygning, stabbur og uthus. Hallem mistet alle dyrene, mens Bjørklund fikk reddet ut seks kyr, en okse og tre sauer.

Men de mistet også dyr; en gris, tre sauer og noen høner.

Vinterved, kornreserver og alt hva de hadde av klær og utstyr gikk med i en tid da det skulle gå lang tid før varer kom i handelen igjen. Borghild mista utstyrskista si, men hun kunne i ettertid fortelle rørende historier om venninner som delte sitt med henne, det var både duker og sengetøy og det de måtte trenge til kvardags og fest.

Hallem etter oppbygginga.

207

Harald bor nå på Holmegården på Skogn, men husker denne dagen svært godt selv om det er mer enn 68 år siden. Det var på hans heimgård at brannen startet, årsaken ble aldri helt klarlagt. Det kunne være fra kvistbrenning, eller fra aske som var tømt ut.

Verst var det for unge Harald Hallan å miste en ung hest de nettopp hadde skaffet seg. Den hadde blant annet blitt brukt til å kjøre ved i hus, og nå gikk også den med i flammene. På grunn av krigen, var det også et kornlager på gården, flere gårdbrukere hadde lagret korn der som ekstra reserve. Dette brant også opp.

I Nordre Trondhjems Amtstidenede kan vi i lese i tirsdagsavisa for den 28.5.1940 : ”Mens gnistregnet sto utover bygden var det ikke videre hyggelig i de truede strøk av Markabygda lørdag, men takket være et iherdig slukningsarbeide, lyktes det å begrense ilden til de to gårder. Et mellomliggende skogstykke brente, ja det brente endog i åkerjorden. ” Folk som opplevde dette forteller at de fant brent spon fra spontak helt ned i Finne, som ligger flere kilometer unna, på andre sida av Langåsmyrene.

Men heldigvis ble ingen drept eller skadet, det var nok det folket i Markabygda var mest glade for i de følgende dagene.

Totalt ribbet for alt Hele familiene ble ribbet for alt, men for å vise hvor total katastrofe en slik brann kan bli, vil vi fortelle litt om Kåre – nest eldste sønnen hos Sørmo. Han var født i 1917 og ferdig med førstegangstjenesten ved IR 13 før krigen.

5. januar 1940 var han blant de som ble innkalt til Steinkjer på nytt for å bli sendt til Narvikområdet på nøytralitetsvakt. Så kom 9. april og Kåre deltok i kamphandlingene på Bjørnefjell. Etter kampene her kom mange av de norske 208

soldatene seg over til Sverige og ble internert der, blant disse var også Kåre. I juli 1940 gav svenskene de norske soldatene fri. Og etter at de på grensen hadde skrevet under på en erklæring om ikke å delta i noen som helst fiendtlig eller krigersk handling mot Tyskland så lenge Norge var besatt, fikk de dra heim.

Sommeren 1939 hadde Kåre kjøpt seg ny motorsykkel som sto pent parkert i uthuset heime da han dro til Steinkjer i januar. Heime var det flere yngre brødre som gikk og beundra sykkelen og fingra litt med denne ut over våren 1940.

Kommunikasjonen nordover til Narvik var brutt sammen slik at ingen viste hvordan det hadde gått med ungguttene fra Trøndelag som hadde deltatt i krigshandlingene der. Derfor sa faren Einar dette: ”Om han Kåre kjem igjen i live så skal i alle fall ikke sykkelen hans vårrå ødelagt”. Så tok han sykkelen og trilla han inn og sleit han opp på loftsgangen slik at den skulle stå trygt uten at noen rørte den før Kåre var heime. Og dermed gikk også sykkelen opp i flammer den 25. mai sammen med alt det andre i heimen.

Foreldra og søskena hadde også i starten bare det de sto og gikk i på branndagen, men hadde i løpet av forsommeren skaffet seg det mest nødvendige og blitt vant til situasjonen. Men da Kåre kom heim hadde han ikke så pass som det han sto og gikk i engang. For sivilklærne sine hadde han levert inn på Steinkjersannan under mobiliseringa i januar, og Steinkjer ble om våren totalt rasert av bombing. Så der var det ingen ting å hente. Motorsykkelen var gått opp i flammer sammen med alt i heimen. Det han da sto igjen med var en velbrukt uniform, som i følge erklæringen han skrev under på grensen, skulle leveres til politiet eller kommunale myndigheter på hjemstedet straks han kom heim. Snakk om å måtte begynne på bar bakke.

Kilder: Nordre Trondhjems Amtstidenede Harald Hallan Erling Sørmo Kåre Sørmo

209

210

Fra fotoarkivet

Foto: Erling Sommervoll

I år er det 110 år siden Odin Vist ble født. Her er han i godt selskap på et møte. På navnelappen til karen til høyre står det nemlig "fhv. statsminister Einar Gerhardsen"!

Guri Marjane Sivertsen Haugan:

Magnhild Okkenhaug (1908-2008) Magnhild Okkenhaug døde den 31. januar 2008, bare noen uker før hun ville fylt 100 år. Hun hadde da vært enke i 32 år etter at mannen Paul døde så altfor tidlig i en alder av 67 år.

Magnhilds pikenavn var Buran, hun var født på gården Buran Mellom den 11. mars i 1908. Faren het Teodor Andreas Buran og moren var Anna Jensine Opdahl fra Steinkjer. De var fire søstre, og Magnhild var yngst i søskenflokken. Den eldste søsteren Sigrid døde av tuberkulose bare et år etter at hun ble konfirmert. Dette gjorde et veldig inntrykk på 8 år gamle Magnhild.

Magnhild var et rolig barn, muligens litt bortskjemt siden hun var ”litjbane”.

Faren kalte henne ”Tørven”, og alle sa hun lignet på ham.

Hun var flink på skolen og likte godt å lære.

Skoleveien var nesten 6 kilometer, og om det var dårlig vær, hendte det at faren tok ut merra og kjørte dem et stykke på vei. Men ofte lå hun også over hos bestevenninna Ingrid på Segtnan.

Magnhild tok del i arbeidet på gården, og var ikke den som kviet seg for å ta et 211

tak, og heller ikke for å ta utradisjonelle oppgaver. Allerede som 22-åring i 1930 tok hun førerkort, og hadde som fast oppgave å kjøre melka fra Buran til meieriet i Levanger. Hun var sannsynligvis den første kvinne i området som hadde sertifikat. Magnhild hadde en drøm om å bli lærer, men det ble det aldri noe av. Det var ikke mange forunt å ta videre utdanning. Men hun fikk gå et år på Bakketun Folkehøgskole.

Paul ble hun kjent med allerede som barn. De var like gamle og gikk i samme klasse. Magnhild syntes Paul var en snill, men veldig tenksom gutt i skoleårene. Dessuten gikk han alltid heim i matpausen, og gikk så seint at de var sikre på at han ikke skulle rekke neste time. Det hendte de møttes senere også, sjøl om det var seks kilometer mellom Okkenhaug og Buran. Blant annet når jentelaget Heimhug hadde møter på Okkenhaug Øvre. Da satte Paul seg til pianoet og spilte Schumann.

De ble hemmelige kjærester, har Magnhild fortalt, for det var ofte sånn den gangen. Men i 1930 forlovet de seg, og bryllupet stod i Stiklestad kirke fem år senere. Å ha bryllupet i Okkenhaug kapell, bare et steinkast unna gården, var ikke aktuelt. Den gangen hadde ikke kirken et instrument som kunne tilfredsstille Pauls musikalske ører. En god musikalsk ramme måtte det selvsagt være når han skulle gifte seg med sin Magnhild.

Datteren Sigrid ble født i 1936, og året etter kom det enda ei jente som fikk navnet Ragna.

I mai 1940 ble Eli født, og odelsgutten Fredrik kom i august 1941. Det var fire barn på fem år! I 1947 kom så barn nummer fem, Håvard til verden.

I oktober 1938 overtok Magnhild og Paul gården etter hans foreldre Fredrik og Sigrun Okkenhaug.

Det var ingen tradisjonell 212

gårdbrukerfamilie Magnhild hadde giftet seg inn i. Svigermor Sigrun var barnebokforfatter og en aktiv samfunnsdebattant. Hun brevvekslet med flere av samtidens store navn. Hun døde plutselig i august 1939, bare noen måneder etter at de hadde flyttet fra Okkenhaug til Bakkehuset på Levanger. ”Det var som om ein heil vegg vart reve ut av heimen der”, skriver Magnhild i dagboka si.

Paul hadde gått musikkonservatoriet i Oslo, og avlagt høyere organisteksamen på ett år. I 1939 tok han musikklærereksamen, og senere ble det komponiststudier. Hadde det vært i dag ville han nok valgt å bli musiker/komponist på heltid, men den gangen var det ikke aktuelt å si fra seg gården. Han var glad i gården og gårdsdriften, men var alltid trukket mot musikken, og hadde et enormt behov for å oppsøke miljø som ga ham inspirasjon. Dermed ble det Magnhild som administrert gårdsdriften. Og heldigvis hadde Magnhild meget gode administrative evner, stor arbeidslyst, interesse for gårdsdriften og godt humør. Magnhild ble fort ”flirfull”. Den godt utviklede sansen for humor kom nok godt med, for det ble mye arbeid.

De hadde selvsagt hjelp, både ute og inne. Men arbeidsfolk kom og dro, det var ikke alltid lett å få tak i folk, og i perioder kunne de være uten fjøshjelp, eller kjøkkenhjelp. Så Magnhild hadde i tillegg til å være småbarnsmor, med husarbeid og matlaging, i lange perioder også fjøset. I tillegg administrerte hun det hele, lønnet arbeidsfolket, og måtte få det til å gå rundt økonomisk. Ofte var det mange til bords, og i onnene var det spesielt travelt. Og alle kom til henne hvis det var noe. En gang hun syntes det ble vel mye å tenke på, utbrøt hun: ”Alt ska gjennom hauet mett! Om det så e ein koinnstaur!”

Men etter hver slåttonn hadde de slåttegrautfest med konkurranser og mye moro. Og midt oppi alt styret diktet Magnhild ny slåttesang om slåttefolket hvert år!

I tillegg til arbeidsfolka som kom og dro, bodde det også andre på gården som Magnhild hadde spesiell omsorg for. Tidligere ”kinopianistinne”, frøken Halvorsen fra Trondheim, som hadde et alkoholproblem, hadde blitt tatt hånd om av Sigrun Okkenhaug. Hun flyttet sammen med dem til Bakkehuset i 1939, men da Sigrun døde, kom hun tilbake til Okkenhaug og fikk bo der i mange år. ”Ho prøvde å hjelpe til på sitt vis”, skriver Magnhild om henne.

Oskar Karlsen, en tidligere elev ved Røstad spesialskole, dukket opp palmesøndagen i 1943 og ba om å få sove i høyet. Han fikk en seng, og gikk allerede dagen etter inn i arbeidet på gården. Senere ble han også kirketjener i Okkenhaug kapell. Han ble boende på Okkenhaug til han døde i 1967, 70 år gammel. Om ham har Magnhild samlet en hel bok med historier.

Under krigen var det i perioder mye folk på gården. Av og til var de 20 til bords. Folk kom og dro. Da Levanger ble evakuert i aprildagene 1940, kom det flere familier flyttende og ble boende en stund. Magnhild var høygravid. Eli kom til verden i slutten av mai 1940.

213

Våren 1941 fikk de spørsmål om å avgi tomt til en AT-leir. Arbeidstjenesten (AT) var en samfunnstjeneste hvor unge menn ble utskrevet for å bygge veier, demninger og andre anlegg. Leirer ble bygd over hele landet, og AT-tjenesten var tildels nazifisert. Magnhild og Paul var ikke spesielt glade for å skulle ha en AT-leir på gården, men etter å ha vært lagt under press en tid, ga de etter.

De fikk også to bygningsarbeidere i kosten mens brakkene ble satt opp. Da den første gruppen med AT-gutter kom i juni 1941, bodde 90 mann på storburet i en to måneders periode.

Sommeren 1942 kom mange bygutter for å hjelpe til på gården. Dette for å få tilgang på skikkelig mat, og samtidig unngå utskriving til annet arbeide. De hadde ti voksne menn i kosten i tillegg til resten av huslyden, og Magnhild ble aleine på kjøkkenet da kjøkkenhjelpa sluttet i juli. Fredrik var knapt året. I tillegg ble hun sjuk og fikk gulsott, og da ble situasjonen ”prekær” som hun selv skriver. Heldigvis fikk hun midlertidig hjelp fra flere hold, og i august fikk de igjen på plass hjelp både på kjøkken og i fjøs. Og i september samme året ansatte de en gårdsbestyrer. ”Det fall ei tung bør av meg med det at han kom og tok over ansvaret for gårdsstellet ute”, skriver Magnhild.

Ikke alle besøkende under krigen var offisielle. Kjente og ukjente som drev illegalt arbeid og var kurerer over til Sverige, fikk seng og mat når de kom innom for å hvile nattestid. Spesielt den siste krigsvinteren var det mye slik trafikk. Det må ha vært en nervepirrende periode for Magnhild og Paul.

Gården var i alle år preget av stor gjestfrihet. I 1933 hadde Paul blitt kjent med Kvalstad-brødrene fra Namdalen. Elliot var bildende kunstner, og tvillingbroren Louis var lyriker, men malte også. De ble med til Okkenhaug på besøk, og fikk sansen for det gamle tørkhuset som da stod til forfalls. De ba om å få sette det i stand for å bruke det som atelier. Det fikk de lov til, og fra da av ble ”Tørkhuset” selve Kunstnerstua. Dette var ennå mens Sigrun og Fredrik drev gården. Elliot døde dessverre alt i 1938. Men Louis bodde lenge på Masstuloftet, og malte og skrev i Tørkhuset.

Senere ble det også svært mange andre som kom til Okkenhaug og lot seg inspirere i Tørkhuset. Selv hadde Paul behov for å reise ut for å få inspirasjon.

Gårdens økonomi var ikke slik at det var lett å få til, men Magnhild forstod hvor viktig dette var for ham, selv om hun ofte slet for å få endene til å møtes.

Paul hadde en stor bekjentskapskrets, og ikke sjelden hadde han med seg gjester hjem til Okkenhaug. Det var ofte skapende kunstnere som komponister, musikere, operasangere, forfattere og bildende kunstnere. Mange kom igjen og igjen, og ikke så sjelden ble de lengre enn de først hadde tenkt. Disse besøkene var til stor inspirasjon også for Magnhild, men hun hadde alltid så mye å gjøre, at hun ikke greide å glede seg nok. ”Alltid var det så travelt, så eg sat med vondt samvit når vi hadde gjester”, skriver hun i dagboka.

Og av og til kunne det bli for mye også for Magnhild. I slutten av mai 1947 214

hadde Paul bedt heim trondheimskoret ”Aarolilja” til Okkenhaug på overnatting.

De skulle sove i AT-leiren som da stod tom, men de skulle jo ha mat. Magnhild var høygravid med Håvard og hadde bekkenløsning.

Hun var så sliten at hun gikk på loftet og gråt. Men nabokoner trådte støttende til, så Magnhild fikk hjelp med de 14 uventa gjestene.

Den mest kjente av gjestene på Okkenhaug er nok Jakob Weidemann, som Paul hadde blitt kjent med på Steinkjer. Da han vinteren 1946 hadde behov for å komme seg vekk fra Oslo for å male til en utstilling som han var invitert til å holde på Blomqvist, ringte han til Paul og spurte om han kunne bruke Tørkhuset.

Han ble fra januar til mai, og utstillingen på Blomqvist det året ble hans store gjennombrudd. Weidemann skriver følgende i gjesteboka før han reiser fra Okkenhaug: ”Hjertelig takk Magnhild, for den enestående måte du har passet meg på, og gjort det slik at jeg har følt det som mitt hjem. Bedre arbeidsforhold, og muligheter har jeg aldri hatt.” Weidemann kom ofte tilbake for å male i Tørkhuset, og han sendte blomster til Magnhild hver jul så lenge han levde.

Han har selv sagt at hadde det ikke vært for Magnhild og Paul, hadde han aldri blitt den maleren han ble.

Magnhild var flink til å holde kontakt med familien, også alle i Paul sin familie. Hun var glad i å skrive brev. Paul hadde ni søsken, og ofte kom de hjem på sommerferier på Okkenhaug. Magnhild la vekt på at alle som var født på gården, skulle være velkommen heim med ektefeller og barn. Og de aller fleste, enten det var familie eller andre gjester, hjalp til når de var på besøk. Men ikke alle. Magnhild skriver om ei Oslo-jente som var på besøk i 5 uker sommeren 1938: ”Ho gjorde ingen verdens ting, anna enn å sole seg og gå på hendene!”

Sommeren 1952 ble det avholdt stort slektstevne på gården, og for Magnhild 215

hadde det vært en spesielt travel sommer. Men i august kunne de for første gang ta med seg alle fem barna og dra på ferietur. Bilturen nedover Vestlandet ble en flott opplevelse for hele familien.

I 1954 fikk Paul et stipend som gav ham mulighet for et opphold på Schäffergården i Danmark. Mye av musikken til Stiklestadspelet ble skrevet der. Magnhild hadde hatt en strevsom vinter med mange munner i matfatet, og ingen fast hjelp på kjøkkenet, så Paul ville hun skulle komme en tur til København. Dette var ikke lett å få til, hverken økonomisk eller praktisk, men til slutt kom hun seg av gårde, og fikk ei lita ukes ferie i København i begynnelsen av mai med mange gode opplevelser. Likevel var det godt å komme heim til Okkenhaug igjen, syntes Magnhild.

Paul arbeidet på spreng for å få ferdig musikken til oppføringa av ”Føre slaget” den sommeren, og olsok 1954 var det premiere på Stiklestad. Etter forestillinga var mange av kunstnerne samlet på Okkenhaug til fest. Dagen etter kom det venner fra Schäffergården på besøk, og som alltid var Magnhild hele tiden budd til å ta i mot nye gjester.

Siden ble det nesten hvert år holdt fest på gården i forbindelse med olsok, der skuespillere, musikere og andre som var på Stiklestad i forbindelse med spelet, ble bedt.

Alltid var det slåttonn og slåttegrautfest rett før eller rett etter. Det var ei travel tid for Magnhild, og man kan lure på hvordan hun greide med alt.

Magnhild var en ivrig kirkegjenger, og det var ikke mange gudstjenestene i Okkenhaug kapell hun gikk glipp av selv om det var nok å gjøre også på søndager. En gang oppdaget hun midt i gudstjenesten at hun satt der med et godt brukt forkle på. Hun hadde glemt å ta det av i farten. Hun ble skikkelig ”flirfull” der hun satt, og lo ofte av dette etterpå.

Vinteren 1962 kjente Magnhild at hun ikke maktet med gårdsdriften lengre, og de begynte å vurdere om de skulle forpakte bort gården ei tid. Det var en vanskelig avgjørelse, men til slutt ble det bestemt. Gården ble forpaktet bort i en 5-årsperiode. Fortsatt var det reparasjoner av hus og tømmerdrift i skogen å tenke på, men i april 1965 ble sønnen Fredrik eier av gården, og Magnhild syntes nå hun fikk fantastisk god tid. I årene som kom hadde hun stor glede av samvær med barn og barnebarn, og senere også oldebarn. Hun hadde 16 barnebarn og etterhvert 15 oldebarn. Hun fikk også mulighet til å reise mer.

Magnhild deltok også i mye organisasjonsarbeid. Hun satt i menighetsrådet et par perioder, og var også medlem av skolestyret. Hun var aktiv i Sanitetsforeningen og Sjømannsmisjonen. I tillegg var hun med i en studiering.

Hun var et svært sosialt og romslig menneske, som var interessert i alle hun møtte.

I 1975 ble Paul syk, og i april ble det påvist en svulst på hjernen. Det var et stort sjokk. Han ble operert i all hast, men det viste seg at sykdommen ikke var 216

mulig å helbrede. Det ble en svært vanskelig tid for alle, ikke minst for Magnhild. Paul ble bare dårligere og dårligere utover høsten, og den 30. november døde han. Sommeren etter orket ikke Magnhild å se Stiklestadspelet, det ble for vondt. Men i 1977 var hun der igjen, og hun fikk med seg alle spel så lenge hun levde, kun med unntak av det siste i 2007, et halvt år før hun selv døde.

Det er takket være Magnhild at Tørkhuset på gården står der som det gjør i dag. I noen år etter at Paul døde stod det igjen til forfalls. Men Magnhild skjønte verdien av det. Dette lille huset som hadde vært et kulturelt kraftsenter måtte tas vare på. Her hadde det blitt skapt både bildende kunst, litteratur og musikk i mange år. Huset ble igjen satt i stand, og fylt med minner fra den gang det var et levende kunstnerisk miljø på gården. Magnhild selv var siste gang med på et arrangement der i forbindelse med Olsokdagene i 2007.

Hun var bevisst verdien av å ta vare på hverdagshistorien. I femti år skrev hun dagbok om livet på Okkenhaug Øvre, og har sammenfattet de viktigste hendelser i det hun kalte ”Boka mi”. Senere, i en alder av 93 år, skrev hun ned barndomsminner fra Buran, og minner fra skoletida. Hun tok også vare på brev og minner fra tida Paul var i Danmark. En spesielt rik og inspirerende tid for Paul.

Det er ikke vanskelig å se at Paul var heldig i valg av sin livsledsager. Ikke bare bevarte de kjærligheten og respekten for hverandre i alle år, men Paul hadde ikke hatt mulighet til å skape det han gjorde uten Magnhild som tok

217

ansvaret for gårdsdriften. Hun skjønte dessuten at han måtte ut for å få inspirasjon, og godtok at han komponerte mens alle andre var travelt opptatt med gårdsarbeid. Hun var en enestående kvinne, og Paul visste det.

Magnhild bodde heime på Okkenhaug til hun var 98 år. Hun hadde hatt god helse, men fikk problemer med synet de siste årene av sitt liv. I 2006 ble hun så pleietrengende at hun flyttet til sykeheimen på Breidablikk. Men hodet var det ingenting i veien med, og hun beholdt sitt gode humør. Hun kunne bli ”flirfull” helt til det siste.

218

Per Anker Johansen:

En dramatisk svømmetur på Lopphavet I årsskriftet 1989 hadde Ole Alstad en artikkel om jakta ” Brødrene” og dens omskiftelige og dramatiske liv. Han fortalte spesielt om den meget dramatiske turen til Narvik med trelast i aprildagene 1940. Alstads ”etter-krigen kapittel ” har som overskrift ”Fredelig fraktfart – igjen ”. To søskenbarn i Nordenborgslekta vet litt mer om denne perioden enn det Alstad skrev. Tiden var ikke uten dramatiske episoder, men det har av forskjellige grunner blitt snakket lavt om disse. Nå er tiden kommet for å løfte noe av dette stoffet fram i lyset.

Tore Eggen (20.04.36) og Torbjørn Wikdahl (10.08.38) hadde to onkler som i denne perioden drev båten ”M/S BRØDRENE”. Odd Nordenborg ble kalt

Torbjørn Wikdahl og Tore Eggen.

Foto: Privat

219

skipper og Øyvind Nordenborg hadde et spesielt ansvar for maskinen. I praksis hadde de et felles ansvar etter at faren trakk seg ut av virksomheten. Sjøl om man i perioder hadde noen faste avtaler om frakt var det mye arbeid med å skaffe oppdrag. Odd var den som hadde kontaktene med en megler i Vallersund for å få frakteoppdrag.

Båten kunne laste 120 tonn og var ei ombygd jakt fra 1876. Den var det som kalles en ”plattgatter ” – den hadde altså tverr akterende og var av det mer trauste slaget. Tidlig i sitt liv hadde den gått som klippfisk-skute, og skroget var derfor gjennomsaltet og vanntett.

Akterut var det i ombyggingen satt på et ganske stort oppbygg med rorhus, bestikk-rom, lugarer, bysse og messe. Det var et smalt dekk rundt oppbygget med et eget rekkverk og trapp ned til hoved-dekket og videre til maskinrommet.

Tore forteller: Jeg var ombord allerede i 1950, men da som turist. Jeg var for ung for arbeid, men syntes det såg spennende ut. Det var 4 mann ombord til vanlig, og de gikk 4 timersvakt med 2 mann på vakt og 2 som kvilte. Når det var lasting og lossing måtte alle ta et tak. Det var en lugar foran, men den ble egentlig ikke brukt. Når båten gikk med trelast, var vi lastet ganske høgt over dekk. Vi sov og spiste i lugarer og messe akterut. Skulle du framover, måtte du klatre over materialene som var lastet opp der. I sjøgang var det risikabelt. Ytterst mot sjøen

Tore Eggen i moderne Olympiagenser modell 1952 med Olav Norberg i fanget. Rett bak Tore sitter søskenbarnet Torbjørn Wikdahl med broren Odd til h. (Privat foto)

220

låg det grov plank dekket av presenning. Midt etter dekket og i lasterommet låg finere trematerialer - nøye stablet og dekket til.

Turen i 1950 gikk med trematerialer til Narvik. Jeg var 14 år og syntes det var veldig spennende å se havna der. Det lå fremdeles flere skipsvrak etter krigshandlingene i sjøen, og vi måtte svinge rundt rustne jernplater som kanskje stammet fra NORGE eller EIDSVOLD. De ble begge senket på Narvik havn i aprildagene 1940. Det ble et minne som satte seg fast. Det samme gjorde en viktig nyhet som kom ut fra en liten radio om bord mens vi lå i Narvik: Nessegutten hadde slått Ranheim 1-0 i 1. runde i cupen og gått videre! Da sto jubelen i taket.

Noen av frakteoppdragene for M/S BRØDRENE foregikk inne i Trondheimsfjorden, men turene kunne gå helt til Berlevåg i nord og Bergen i sør – ofte med trelast. De lange turene nordover gikk fra kaia på Trones via Bodø, Narvik eller Tromsø med trelast til gjenreisingen av Nord-Norge.

Returlast var viktig, og her dukket det opp de forskjelligste ting. Fra slakteriet i Harstad sendte eks-levangsbygg ”Litj-Olaf ” Jensen en gang ei last saltede hestehuder/skinn med M/S BRØDRENE. Dette var kostbare saker som skulle behandles deretter.

Det gikk ikke helt etter planen. En ”hiv” med huder glei på sjøen under lasting i Harstad. Øyvind sendte i stor hast mannskapet i land for å kjøpe noen skikkelig store ”svensk-pilker. Etter et møysommelig ”fiske” kom utrolig nok alle de verdifulle hudene om bord igjen!

Ganske spesielt var også et oppdrag for sementfabrikken i Tysfjord. Her hentet de en gang sement som nettopp var kommet ut fra sementovnene.

Sementen var altså meget varm i sekkene.

Vi hadde ikke mye trening med å bære sekk på ryggen, men det måtte vi gjøre. ”Hiven” kom ned i lasterommet, og så skulle alle sekkene stuves nøye ut mot skutesida for å utnytte plassen. Vi var etter hvert ganske blaute av svette.

Da vi gikk fra Kjøpsvik i god sommertemperatur, var skuta så varm at vi gikk med alle luker og dører åpne. Likevel svettet vi!

Tore begynte som mannskap ombord i M/S BRØDRENE som 16-åring i 1952. Han var litt lei av skolegang og ville se seg om i verden. Onklene var læremestere, særlig i det å stuve trelasten ombord slik at mest mulig ble med.

Teknikken med å skrålaste ”hiven” slik at bord og planker gikk ned gjennom lukeåpningen, måtte læres, og det ble mange tunge tak nede i rommet før onklene var fornøyde med stablingen. Det skulle ikke være åpninger i lasten, og skuta måtte lastes slik at den lå rett i sjøen. Tore lærte seg hvordan krana skulle behandles og trivdes godt om bord. Han var i god fysisk form og var kjent på Levanger som Richard Reinsborgs kompis i det å bade i Levangerelva omtrent før isen hadde gått ved Laksberget. Han var mer enn vanlig god til å svømme.

Det skulle komme til å berge livet hans.

221

På en august-tur i 1953 nordover helt til Berlevåg med trelast fikk Torbjørn Wikdahl være med som passasjer. Han var 15 år og nykonfirmert, mens Tore Eggen var blitt 17.

Som vanlig lastet de materialene på Troneskaia og seilte nordover mot Finnmark der folk fortsatt var opptatt med å bygge opp heimene sine etter krigen.

I Berlevåg skulle skuta snu nesen heimover igjen, men først måtte de vente på at et uvær ga seg.

Torbjørn forteller: Vi lå inne på Gutta boys på nedre Sunde 1953. Odd og havna, og jeg syntes at sjøen var Torbjørn Wikdahl og Asbjørn og Olav ganske rolig. Jeg fiska fra rekka Norberg. og fikk faktisk ei kveite på kroken.

Jeg syntes at vi godt kunne begynne heimreisa. Onklene viste meg da at vi faktisk lå innenfor to forskjellige moloer. Utafor den ytterste gikk sjøen kvit, og vi så utover det åpne storhavet der dønningene gikk kjempehøye.

Jeg skjønte at vi var i Finnmark!

Da været løyet, ble kursen satt sørover. Sør for Hammerfest skulle jakta over det beryktede havstykket Lopphavet som åpner seg mot selve storhavet utenfor. Her gikk de av en eller annen grunn langt utenfor den vanlige skipsleia. Båten som nå gikk i ballast var ganske rank i sjøen. Dønningene var store, men stemningen om bord var munter og god. Ombord var foruten Odd og Øyvind Nordenborg også Ingvald Bjørvik fra Ytterøya.

Tore kaller seg sjøl litt ”karåt”. Han klatra i rigg og mast på fritida og kunne gjøre en og annen ”farsk-strek” overfor de voksne. Onklene ga igjen med samme mynt. Rorskaren Tore kunne få et stikk i baken med bestikkpasseren eller andre troskyldige pek når det høvde seg slik.

Denne dagen var Tore akkurat ferdig med rorstørn og skulle ut i frivakt.

Fast rutine var da at han skulle ned i maskinrommet for å olje motoren før han gikk av vakt.

I rorhuset overtok Ingvald roret. Nykonfirmert passasjer Torbjørn sto også i styrhuset.

Begge de som sto i styrhuset var opptatt av de tunge dønningene, som gjorde at de bare nå og da så hurtigruta og et par fiskebåter der inne i skipsleia.

Mens han oljer motoren får Tore en idé: 222

Jeg tok ei ause med kaldvatn som jeg planla å slenge på onkel Øyvind som lå i bestikklugaren. Tanken var å utnytte hans forfjamselse - hoppe ned fra rekkverket der oppe og forsvinne i ei lita dør fra hoved-dekk og ned til maskinrommet før han rakk å ta igjen.

På føttene hadde jeg et par sko der hælkappene var trødd ned.

Alt gikk først greit - kaldvatnet traff onkel - jeg stakk av, og skulle ta sats oppå rekkverket for å hoppe ned. Så gikk alt galt - veldig galt.

Om det var skuta som tok en ekstra overhaling i de store dønningene eller om det var skoene som glei på rekkverket vet jeg ikke. Plutselig kjente jeg i alle fall at jeg tok overbalanse og skjønte at jeg kom til å ramle overbord.

Når båten går for full maskin blir det et sug nedover og inn mot propellen, og jeg var redd for å bli dradd inn dit. Jeg husker at jeg tok kraftig sats og hoppet så langt ut som jeg klarte. Så ble alt grønt, og det gikk utrolig lang tid før jeg klarte å komme til overflata.

Da jeg langt om lenge fikk hodet over vannet, kom det en kraftig brottsjø og slo meg ned igjen uten at jeg hadde fått tatt inn særlig mye luft. Da ble jeg nok litt redd. Jeg hadde ikke rukket å rope da jeg gikk overbord, og havdønningene var så store at jeg så ikke tegn til båten. Jeg hadde mer enn nok med å holde hodet over vann, mens jeg krøkte tærne for å berge skoene! Å svømme med dongeribukse, skjorte og sko er ganske tungt!

Om bord hadde ingen sett at Tore hoppet på sjøen. Onkelen tror at han har gjømt seg enten i maskinrom, lasterom eller lugarer og leiter både akterut og forut. Imens går skuta for full fart forover og fjerner seg raskt fra han som ligger i sjøen.

Til slutt går den grufulle sannheten opp for mannskapet. Det blir ropt ”Mann over bord!” og slått stopp i maskinen. Skipper Odd blir tørnet fra frivakt og alle saumfarer horisonten med blikket. Skuta hiver kraftig på seg i havdønningene og fra dypet av ei båre ser de bare himmelen.

Det er 15-åringen Torbjørn som blir dagens mann. Fra styrhuset ser han plutselig på en bølgetopp langt unna ei rød skjorte og to armer som vifter!

Jeg ser ennå for meg mønsteret i den røde skjorta. Jeg fikk bare et kort lite glimt av Tore mens både han og skuta var på en bølgetopp samtidig. Etterpå gikk det lenge før neste glimt, men jeg kunne peke ut retningen så noenlunde.

Da var jeg ganske glad og følte meg litt betydningsfull. Hadde skjorta hatt en annen farge, er jeg ikke sikker på om jeg hadde sett den. Hvordan historien hadde endt da, skal vi kanskje ikke spekulere på.

Jakta ble snudd og man gikk i den retningen som Torbjørn hadde pekt ut.

Tore forteller at da han først så skuta komme mot seg føyk det gnister fra skorsteinen. Den gikk nok minst med full fart!

Da skuta omsider var framme, meldte det seg nok et problem. I de store havdønningene og mens Tore måtte holde seg unna propellen som ga skuta litt sty223

ringsfart, var det ikke enkelt å få gutten ombord. Det ble besluttet å sette livbåten på sjøen. Under dette arbeidet løsnet båten fra det ene opphenget og ble hengende og dingle fra det andre. I dønningene ble livbåten slått mot skutesida og fikk slått sund noen bord. Årer og tiljer fra livbåten falt i sjøen. Ei fangline fra livbåten ble dradd inn i propellen og viklet seg rundt propellakslingen før man rakk å slå stopp i maskinen.

De kastet ut et livbelte til Tore. Han trengte det vel egentlig ikke, men tredde det på seg og klatret ombord ved hjelp av en stige som onklene holdt over ripa. I dønningene var dette ikke så enkelt som det høres ut!

Situasjonen er nå ganske innviklet. Tore står på dekket med de gamle skoene fortsatt på. Han er iskald etter opp mot en halvtime i Atlanterhavsvann. Han takker søskenbarnet og svømmeferdighetene for at han fortsatt er i live. Han får av seg alle klærne og blir tullet inn i et teppe mens skipperen skjenker en kraftig dram. Etter hvert kommer varmen tilbake.

Skuta ligger med skadet livbåt, som henger i en davit og hiver voldsomt i dønningene. Rundt propellakslingen har det kveilet seg ei lang fingertykk line.

Det kommer for en dag at det bare er Tore som kan svømme. Han melder seg frivillig og hopper igjen på sjøen - denne gangen uten klær og sko. Oppgaven er å få en wire fra lastebommen under og rundt livbåten. Han dukker og får dette til. Så heises livbåten opp med handmakt slik at vannet renner ut. Tore berger noe løsgods fra livbåten og entrer så stigen, som holdes for ham for annen gang, og får på seg tørre klær.

Motoren lar seg starte, men snora rundt propellakslingen gjør at de bare kan gå meget sakte innover mot smulere farvann. De bruker 3-4 timer på dette.

I ly bak en holme surrer Øyvind brødkniven til ei båtshake; Tore får med seg med en Petromax og klarer å fjerne tauverket rundt propellen. Livbåten blir reparert med finér og seilduk.

Turen sørover fortsatte så omtrent som normalt. Alle var en erfaring rikere og de to søskenbarna hadde fått et ekstra bånd mellom seg. De voksne skjønte alvoret og krevde at historien ikke skulle fortelles. Tore fikk ei klokke som ekstra bonus, men har aldri klandret noen andre enn seg sjøl for det som skjedde.

Tilbake på realskolen på Levanger kunne han ikke dy seg for å levere en stil der sommerminnet 1953 var en tur nordover med M/S BRØDRENE. Stilboka vandret rundt til dem som ville lese beretningen og til slutt forsvant hele stilboka!

De to søskenbarna har fortsatt god kontakt og er skjønt enige om at det var herlige dager ombord på skuta. Tore Eggen er glad for at han alltid har vært i brukbar fysisk form og ivrer for at alle må lære seg å svømme - gjerne med klær på. Kanskje har han et særlig bånd til søskenbarnet Torbjørn Wikdahl og liker skjorter med rød farge?

224

Jarle Kregnes:

Levanger Vannverk gjennom tidene Innledning Historielagets årbok gir ikke rom for ei fullstendig redegjørelse om kommunens samlede vannforsyning gjennom tidene. I artikkelen tar jeg derfor sikte på en kortfatta gjennomgang av det som i utgangspunktet var forsyninga til selve byområdet, med de utvidelser som etter hvert ble naturlig til et felles anlegg for mesteparten av strekningen Skogn-Rinnleiret med forgreninger sørog vestover, dvs. dagens Levanger Vannverk.

Levangers første vannverk Opplysningene her og i neste kapittel er i hovedsak henta fra Reidar Strømsøes bok ”Levanger by’s historie tidsrommet 1836-1918”.

Da Levanger fikk kjøpstadrett i 1836 var det ingen organisert eller felles vannforsyning i byen. Før den tid hadde noen bygårder sine primitive brønner i bakgården eller i kjelleren. Men de fleste henta vann fra elva. Der foregikk nesten all klesvask (ikke minst i ”vaskarhølen”), sommer som vinter. Om sommeren heter det seg at elva var en ynda badeplass for byens gutter. I områdene langs elva og tilløpene gikk husdyra på beite. Men vi var forskåna for kloakkutslipp, ettersom det ikke var innlagt vann i husene. Likevel, det sier seg selv at den hygieniske kvaliteten kunne være høyst variabel og til tider tvilsom.

Like etter at Levanger fikk bystatus (1836), ble det fart i spørsmålet om organisering av et felles anlegg for levering av drikkevann med god kvalitet.

Man festa seg da ved et oppkomme på Ulve vestre, ved foten av høyden opp mot Ulve øvre og Gjeite. Kilden ga sikkert og godt vann gjennom hele året, også i år med tørke. Vannet kom fra nedbør som trengte ned i den massive moreneryggen, og under morenen ble vannet fanga opp av et lag marin leire, dvs. tidligere havbunn med kalkavsetninger. Der det kom fram i dagen, var vannet klart og godt, men ga som grunnvannskilder flest et kalkholdig (”hardt”) vann som ikke var så velegna til klesvask. Men med god drikkevannskvalitet og med kort avstand til byområdet var kilden utmerket.

I 1843 ble det ved oppkommet bygd en skikkelig samlekum, som ble forsynt med overbygg for å sikre kvaliteten. Overbygget står der den dag i dag.

225

Herfra ble det lagt rørledning ned til byområdet, rør av furustokker med boret hull. Prøve av et slikt rør er oppbevart på Brusve.

Hvert enkelt rør hadde en lengde på ca. 2,5 m, med en hulldiameter på ca.

62 mm (2 1/2”). Boring av slike rør var en møysommelig prosess. Det ble benyttet skålbor (slik som vi kjenner fra enkelte typer isbor), i fronten forsynt med en lang spiss. Boringa skjedde for hånd. Spissen i front søkte seg fram etter minste motstands vei, dvs. langs margen i trestokken. Rørskjøtene ble utført ved å drive inn bøssinger av jern og trukket sammen med tømmerhaker. Slike rør hadde en utrolig holdbarhet fordi materialet ble gjennomtrukket av vann, og dessuten lå mesteparten av ledningsstrekningen i fuktig leirgrunn eller myr.

Det var major Sejersted – mannen bak byens reguleringsplan – som sto for planlegging og tilsyn med utførelsen. Hattemaker Dahl var med på å legge rørene, og bestyrte siden vannverket med tittel ”Vandinspektør”. Det er grunn til å merke seg at byen allerede fra starten av sørget for å ansette driftsansvarlig personell.

Det er nedskrevet at dette med ledning til vannposter i byområdet var et så stort framskritt at det ikke var mange småbyer som kunne oppvise maken. I sin beretning for året 1843 skriver amtmannen dette: ”I Kjøbstaden er gjennom et Aktielån opptaget i 1840 med en Bekostning af over 800 Spd., bleven anlagt en Vandledning der forsyner Kjøbstaden med det fornødne Springvand.”

Fra Ulve ble ledningen ført ned til vannposter og vannkummer i byområdet, der kvinnfolka henta vann. Her kunne de dessuten slå av en prat ”om de siste hendelser og skandaler”, i henhold til Strømsøe. Men også før den tid var vannhenting (og da fra elva) å betrakte som ”kvinnfolkarbeid”.

Vi kjenner forøvrig flere illustrasjoner og beskrivelser av dette miljøet, med titler som ”konene ved vannposten”. Knut Hamsun ga i 1920 til og med ut en hel roman med denne tittelen. Og da det første flyet fløy over Gardermoen, ble dette skildra slik: ”En stor mørk fugl brummet over stedet. Mennene mistet snadden av munnen, og konene ved vannposten forstummet et øyeblikk.”

Oppkommet på Ulve var så rikelig og sikkert at det ga tilstrekkelig vann også i tørrsomre og vannfattige vintre, og flere gårdsbruk i byens nærhet henta vann til husdyra fra vannpostene.

Fordi vannposten alltid sto åpen, var en sikra at vannet ikke frøs i ledningen.

Og når vannstampen ved vannposten var nesten full, ble den tømt til et lavere nivå gjennom et sinnrikt hevertsystem med avløp til sjøkanten.

På grunn av den ypperlige drikkevannskvaliteten ble ledningen og vannstenderne med vann fra Ulve opprettholdt gjennom lang tid etter at byen bygde en større ledning fra Sørmarka og boligene fikk innlagt vann. Det var to vannstendere i Sjøgata (ved Holbergs gt. og ved Sundgt.). Det skal også ha vært en 226

vannstender i nærheten av ”losjelokalet” (Holbergs gt./Haakon den godes gt.).

Stampen ved vannstenderne fungerte også som vanningssteder for hester.

Både Hanne Holthe Munkeby og tidligere oppsynsmann ved vannverket, Per Jardar Wold (f. 1940) husker godt at de av sine mødre ble sendt av gårde med spann for å hente godt drikkevann fra disse stenderne helt fram til på 1950-tallet. Da ble ledningen brutt i forbindelse med skoleutbyggingen på Leira.

Vannforbruket stiger Etter hvert ble det anlagt stikkledninger og til og med innlagt vann til enkelte gårder, i og for seg et stort hygienisk framskritt. Men med enklere tilgang på vann steg det daglige vannforbruk etter hvert fra noen få liter per person til det mangedobbelte. Dette var også en følge av kampanjer om økt renslighet for bedring av folkehygienen. Den rikelige kilden på Ulve ble derfor etter hvert for liten, og det måtte sørges for supplerende forsyning.

Jeg skal ikke her komme inn på den hygieniske bakside med rent vann inn = urent vann ut: hva skal vi gjøre med det og hvor skal vi gjøre av det?

Vannverk fra Sørmarka Etter bybrannen i desember 1877 ble det reist krav om en vannledning som kunne gi skikkelig trykkvann til brannslokking (selv om en slik ledning kanskje ikke ville endra omfanget av katastrofen). I første bystyremøte etter brannen ble det nedsatt en komite til å utrede hvordan man best og ”hurtigst mulig kunne skape bedre Slukningsforhold”.

Komiteen engasjerte ingeniør Kaurin som sin tekniske rådgiver, og under hans ledelse ble det foreslått å bygge dam for samlebasseng i Kjølåsmarka (Nedre Sørmarksdam), og herfra 7” ledning av støpejern gjennom Momarka og Moan ned til byen. Kostnaden ble beregnet til kr. 42.000,- , noe som var et svimlende beløp den gang. Men allerede 6. februar 1878 vedtok bystyret å bygge vannverket, og i oktober ble det holdt ”generalprøve” av anlegget, med demonstrasjon av anlegget ved å legge ut diverse brannslanger.

Om dette skriver Nordre Trondhjems Amtstidende (”Amtsti’na”) at ”Vandstraalen gik over den øverste Spids paa det ualmindelig høie Kirketaarn.

Torvet var fuldt af Tilskuere. I dag selvfølgelig almindelig Flagging i Byen og i Aften vil det for privat Regning blive holdt en Sexa i Backlund Hotel.”

Samme dag hadde bystyret møte der vannverksstyret formelt overleverte vannverket til byen. Her skal vi merke oss at bystyret samtidig sørga for faglig drift av vannverket, ved å ansette brannmester som også hadde vannforsyning som ansvarsområde (herunder det gamle anlegget fra Ulve).

Byen var såre fornøyd med dette sitt vannverk. Etter at en brann i 1881 fikk 227

begrensa omfang, kan vi sitere fra ”Amtsti’na”: ”En heldigere Prøve paa et Vandværks Effektivitet end Levangers ved denne Leilighed, kan intet Vandværk i andre af Landets tidsmæssige Træbyer opvise.”

Ved den store bybrannen i 1897 ble det lagt ut så mange slanger at ledningskapasiteten fra Sørmarka begrensa uttaket. I etterkant ble det derfor reist spørsmål om anskaffelse av dampdrevet sjøbrannsprøyte samt flere andre tiltak.

I 1899 gjorde vannverksstyret oppmerksom på at byens vannverk hadde tapt mye av sin yteevne, og at situasjonen ville forverre seg med tiden.

Bekymringen var spesielt knytta til behovet for slokkingsvann ved brann. Årsaken til kapasitetssvikten er ikke beskrevet, men ut fra de etterfølgende dokumenter ser det ut til at problemene ikke bare var knytta til selve ledningen, men også til magasinkapasiteten. (Her vil jeg innskyte at ledningen var av støpejern, med blyskjøter. Det er en kjent sak at slike blyskjøter av ulike årsaker hadde lett for å lekke ut vann, det fins kontrollerte eksempler på at bare 15-20 % av vannet i slike ledninger kom fram til betemmelsesstedet. Jeg har en mistanke om at dette var årsaken til manglende transportevne såvel som magasinkapasitet.)

Byingeniøren foreslo å supplere brannvannsforsyningen ved å legge avgrening med ledning opp til et nytt basseng på Vestgård, og vann fra dette bassenget skulle bare brukes ved brannslokking. Bystyret vedtok i 1900 å innhente anbud på prosjektet, men de ville samtidig ha alternativt anbud på dobbelt hovedledning fra Sørmarka med anlegg av reservoar ovafor Halsan. Underveis i saksgangen ble det lansert ei rekke alternative løsninger som krevde sine utredninger. Et av forslagene gikk ut på å bygge supplerende vannverk fra Matbergtjønna. Dermed ble det fatta et flertall av vedtak som etter hvert ga diverse ”omkamper”. Men ”brannkassen”, som var en vesentlig bidragsyter, ville bare godkjenne byingeniørens opprinnelige plan.

Utredningene medførte et stort merarbeid for byingeniøren. Ettersom han var ansatt i halv stilling (til og med uten stillingsinstruks), sendte han i etterkant krav om tilleggsbetaling for merarbeidet med de alternative vurderingene.

Også dette ga grunnlag for flere vedtak og ”omkamper” i bystyret.

Sluttresultatet ble bygging av bassenget på Vestgård og utvidelse av damkapasiteten i Sørmarka, i tråd med byingeniørens opprinnelige forslag.

Argumentene for Matbergtjønna var trolig hygienisk begrunnet. Her var det ingen bebyggelse og minimalt med beiting i nedbørfeltet. Men Matbergtjønna ga små muligheter for magasinering og regulering. Det var nok derfor at ”brannkassen” satte foten ned for alternativet.

Dammene i Sørmarka var derimot sterkt utsatt for forurensing fra dyr som beita helt inntil vannkanten for bassengene. For å sikre vannkvaliteten kjøpte kommunen derfor eiendommen Sørmarka i sin helhet. Men også dette førte til 228

flere vedtak og omkamper i bystyret. Levangers folkevalgte bygger så visst på lange tradisjoner med hensyn til ”omkamper”!

Etter at disse tiltakene var gjennomført, hadde byen et vannverk som besto til slutten av 1950-tallet. Men med stadig økende vannforbruk både til private formål og næringsvirksomhet, og dessuten med et ledningsnett med mange lekkasjer (støpejernsrør med blyskjøter), ble det behov for utvidet kildekapasitet. Som nødløsning ble det i perioder gjennom flere år pumpa vann inn på nettet fra elva (ved Laksberget). Under spesielle forhold varte dette fram til såpass seint som i 1967.

Vannforsyning fra Gåssjøen Tida etter krigen viste at kapasiteten i Sørmarka var for liten, den 7” store ledningen var utilstrekkelig, og vannkvaliteten var for dårlig. Dermed falt blikket på Gåssjøen. Den gamle dammen her, som var bygd for å øke magasinkapasiteten til byens e.verk i Langåselva, ble forhøyet med 4 meter. Herfra ble det lagt fødeledning til Store Langfylltjønna, hvor det ble bygd inntaksdam for 12” støpejernsledning forbi Torsbustaden og Masteråsen ned til Sørmarka. I Sørmarka ble det bygd kloringsanlegg før vannet ble sluppet i den nedre dammen, før inntaket på videreføring av 12” ledning.

Brannstyrets formann Arne Finsvik var gjennom mange år aktiv pådriver for prosjektet, sammen med Ole Skjerve. Byingeniør Egil Leithe var plan- og byggeleder. Anlegget var i 1947 kalkulert til kr. 650.000,-, og ble i 1958 gjennomført uten overskridelse. Men da uten den foreslåtte veien opp til Gåssjøen.

Etter at anlegget var fullført ble det like etter overgangen til 1959 foretatt en festlig overlevering heime hos vannverksstyrets formann Knut Hjelde (direktør ved Nestlé). Pressen var selvfølgelig invitert. Om dette finner vi i LevangerAvisa for 19.01.1959 følgende ”strofe” fra avisas journalist og husdikter Gunnar J. Gundersen: Nytt vassverk.

Det va vel nå te fest og stas og overhendig stort kalas da vassverksstyret her i by’n et ferdi vassverk overga te folket i Levanger sta’ og skrytt kverainner høgt i sky’n fer innsats kvær og ein har gjort og fer at det ha gått så fort, og fer at dem for lite pæng fekk arbe’ te å strekk så læng.

Han Ola takka ’n Arne, og han Arne takka ’n Ola, 229

De gamle vannpostene var i bruk til først på 1950-tallet.

230

Foto: Renbjør

og begge va dæm løkkele og skein som klare sola. og vatnet det e reint og godt, og trøkket det e rektig flott.

Sjøl frolingan har fått en skvett tå vatnet som e dett og mett.

Vi har så godt et hjertelag om det itj synes kvar ein dag, og av vår overflødighet vi gir med god samvittighet.

Skjønt ”gir” e kanskje myttji sagt.

Vi har jo sjølsagt en kontrakt som klart bestæmme at vi ska betaling for kvar liter ha, og den kontrakten mein vi e det beste styret laga te.

Nå ja, om vatnet var så reint og godt var det flere meninger, og flere av sykehusets leger beklaget seg i høye ordelag over dette. Hygienisk forsvarlig var det kanskje, etter tilsetting av klor. Men humusinnholdet var alt for høgt, så brunfargen var påfallende og lot seg ikke eliminere uten drastiske tiltak.

Oppdemminga av Gåssjøen var vel også medvirkende til at vannet inneholdt utålelig store mengder myrslam. Drifta av kloranlegget kunne også være så som så og kunne tidvis være ute av drift i lange perioder. Bare få år seinere begynte kommunen å se seg om etter bedre kilder, noe som også tvang seg fram som følge av økt bolig- og næringsutbygging.

Vannverk fra Hoklingen Rundt 1960 skjedde det to store saker som fikk enorme konsekvenser for hele distriktet.

1. Ved den radikale og landsomfattende kommunesammenslutningen i begynnelsen av 1960-tallet ble Levanger som bykommune strøket av kartet og innlemma som del i en større landkommune (Levanger-SkognFrol-Åsen og Ytterøy). Men kommunenavnet ble altså Levanger.

2. Skogeierne satsa på Skogn som sted for bygging av Nordenfjelske Treforedling A/S til produksjon av avispapir.

En av grunnene til at Skogn ble valgt til papirfabrikk, var at her var det rikelig tilgang til vann fra Hoklingen, der kvaliteten var så god at det ikke var behov for rensing av vann til produksjonsformål. Som en del av samarbeidet mellom kommunen og bedriften ble det gjort vedtak om å løse vannforsy231

ningen i fellesskap, og med felles rådgiver (Ing. Chr. F. Grøner, senere Ødegaard & Grøner A/S).

Vannet tas ut fra Hoklingen på ca. 20 m dyp ved Elgseter. Etter grovsiling går vannet herfra i tunnel fram til Lello, og videre i Ø 900 mm betongrør til papirfabrikken på Fiborgtangen. Midtveis mellom Lello og fabrikken, der ledningen krysser Nordlandsbanen ved Nestgård, ble det bygd avgrening for kommunens vannverk. Anlegget fra Hoklingen til Fiborgtangen er detaljert beskrevet av Torbjørn Reisæter i Skogn Historie, bd. Ixa: Midt-Skogn.

Ved Nestgård ble det bygd kloranlegg for desinfeksjon av kommunens vannbehov, med hovedvannledning til Skogn sentrum og videre til Branes hvor ledningen ble knytta til eksisterende ledning fra Gåssjøen. Det ble lagt asbestsementrør med innvendig diameter 600, 500 og 400 mm, med avgreninger, pumpestasjoner og høydebassenger til forsyningsområder underveis. Da det ble satt trykk på de to minste dimensjonene, oppsto det tallrike brudd som kunne tilbakeføres til uvøren transport og mellomlagring før rørene kom til Levanger.

Kravene til større drikkevannsanlegg har i mange år vært at hygienisk kvalitet skulle sikres gjennom ”2 hygieniske barrierer”. Utgangspunktet var at klausulering av nedbørfeltet skulle utgjøre den første barrieren. Deretter skulle desinfisering med klor sikre den andre barrieren. Men kommunen kvidde seg for å gjennomføre klausuleringen av hensyn til næring og bosetting i nedbørfeltet. Gjennom bortinot 30 år levde kommunen på dispensasjon fra helsemyndighetenes krav om klausulering. Samtidig ble det fra vannverkets side, og med forståelse fra de lokale helsemyndigheter, påpekt at klausulering av et nedbørfelt aldri kan vurderes som ”effektiv hygienisk barriere”. Dessuten, vannet ville på grunn av humus fortsatt ha en brunfarge over hva som på sikt anses som akseptabelt for godt drikkevann.

I mellomtiden ble det utviklet moderne filterteknologi (membranfilter) som kunne slå flere fluer i samme smekk. Et membranfilter ville fjerne både brunfargen, parasitter, bakterier og virus i samme operasjon, en mer effektiv barriere kunne neppe tenkes. Og når humusinnholdet var eliminert, ville behovet for klor til den andre hygieniske barrieren bli langt mindre.

Kommunen valgte å satse på denne løsningen. Det var hensiktsmessig å lokalisere rensingen til Lello, med ny rentvannsledning til eksisterende ledning ved Nestgård. Produksjonsmagasinet ble lagt inn i fjellet i Holåsen (”Byåsen høydebasseng”), dvs. midt i et av de sentrale forsyningsområdene. Dette ble gjennomført fra 1999 og sto driftsklart 1. mars 2001. Fra den tid har kommunen et utmerket drikkevann både med hensyn til smak, farge og hygienisk kvalitet.

Drift og vedlikehold Gjennom mange år var drift og vedlikehold heller tilfeldig. Det ble foretatt 232

tallrike utvidelser, som til dels var basert på lettvintløsninger. Det ble vanlig med pumping direkte på forsyningsledninger, mange ganger uten at pumpa var egnet til formålet. Pumpene kunne være plassert i regulære kummer uten sikring mot fukt og oversvømmelse. Vi kunne til og med finne pumper som ikke var sikra mot frost. De driftsansvarlige møtte stadig problemer med å opprettholde forsyningen til vannverkets kunder. Omsider ble det nødvendig med ei skikkelig opprydding i hele systemet.

I perioden fra 1970 har vannverket foretatt en systematisk fornying av gamle ledninger. I begynnelsen var lekkasjer nærmest ukentlige foreteelser, støpejernsrør med blyskjøter holdt ikke mål. Mesteparten av disse ledningene er nå erstattet av andre materialer, i de seneste tiårene i hovedsak av PVC. Lekkasjer kan selvsagt forekomme, men er nå bortimot en sjeldenhet. Samtidig er både leveringsområdene og transportnettet utvidet.

I tilknytting til boligetablering i Momarka og bygging av høydebasseng i Høgberget ble det tvingende nødvendig med databasert overvåking. Vannverket satset på et topp moderne anlegg for registrering av alle vitale data. Her registreres og styres alle driftsfunksjoner, og driftsforstyrrelser av betydning utløser alarm til vakthavende. Dette anlegget dekker også kloakksektoren.

Private og ”halvoffentlige” vannverk I takt med økt behov for bedret forsyning til bebyggelse og husdyrhold ble det gjennom årene gjennomført tiltak med private anlegg og andelslag, fra mer eller mindre tilfeldige kilder. Uten å gå i detaljer kan vi i dag si at mange anlegg var lite systematiske, både med hensyn til ledninger, kildevalg, vannkvalitet og ryddige avtaleforhold. Det er nok dette siste som er bakgrunnen for siste ledd i Gundersens ”strofe” nevnt foran: at ”den kontrakten mein vi e det beste styret laga te”. Arne Finsvik var nemlig en utmerket formalist. Men kan hende hadde Gundersen kanskje også uten å si det direkte en baktanke om at kvaliteten som drikkevann tross alt ikke var noe å skrive heim om.

Sluttord I dag kan vi si at Levanger vannverk leverer vann av høyeste kvalitet.

Vannkilden er rikelig, det er bygd tidsmessig behandlingsanlegg, og distribusjonsnettet er godt utbygd med ledninger, pumpestasjoner og høydebassenger.

Drifta er sikra gjennom fastlagte rutiner for det daglige såvel som for reserveforsyning og nødvannsløsninger. Og ikke minst gjennom høyt kvalifisert og samvittighetsfullt driftspersonell på alle nivå. Alle i systemet er innforstått med at de arbeider i Levangers største og viktigste næringsmiddelbedrift!

233

Sidsel Wohlen:

“Oppvisninger i huslig økonomi” først på 1900-tallet I årboka for 2005 hadde Guri M. Sivertsen Haugan en artikkel om Henriette Schønberg Erken, som bodde i Levanger fra 1905 til 1908. Hun var datidens Ingrid Espelid Hovig, en spesialist og publikumsmagnet, viden kjent for sine "oppvisninger" lenge før hun kom hit til byen. Ved finlesning av Nordre Trondhjems Amtstidende og Nordenfjelsk Tidende for årene etter 1905, finner vi noen notiser som kan kaste litt lys over den kjente damens gjøren og laden i Levanger frem til ekteparet Erken flyttet fra byen, samt gi oss et innblikk i hva oppvisningene gikk ut på.

Husholdningskurs I følge avisene startet fru Erken et husholdningskurs vinteren 1906. Det varte i fire måneder og ble holdt hjemme hos fruen på Støp. Undervisningen omfattet "almindelig og finere madlavning, bagning, anretning osv med demonstrationer". Kurset ble fulltegnet, og elevene kom fra forskjellige kanter av landet, "ogsaa fra bygder i Indherred".

Men samtidig ville hun tydeligvis nå et større publikum mens hun bodde i Trøndelag.

Oppvisningene I februar 1906 hadde Nordenfjelsk Tidende en notis om at fru Schønberg Erken skulle holde foredrag om huslig økonomi på Sund Høiskole. Og et par dager etter kom et fyldig referat fra møtet. Her får vi endelig greie på hva som foregikk.

Avisnotis NTid 2.3.06 Fru Schønberg Erken paa Sund Lørdag den 24de ds. var der et godt besøgt møde paa Sund folkehøiskole.

Veiret var slettikke det bedste; men denne gang var det en kvinde, fru Schønberg Erken nemlig, som vilde sige os et sandt og vigtigt ord, og trods vind og vondt 234

Veir indfandt man sig saa mange, som skolesalen og de tilstødende værelser kunde romme.

Fruens navn er selvfølgelig kjendt ogsaa heroppe, og man har seet i aviserne om "demonstrationerne", der har været holdt nede i Kristiania; idag havde fruen været saa venlig at lægge forestillingen, om man kan kalde den saa; hid. Og virkelig var man spændt. Der fremme, hvor foredragsholderen skulde staa, var panAnnonse i NTA 3.9.1906 der, gryter og alskens kjøkkentøi opstillet. (Istedenfor komfur benyttedes 3 beatricer*.) Det hele virked noget usedvanligt før et foredrags begyndelse.

Fruen kom imidlertid ind ifølge med 3 unge damer, hendes elever, og straks begyndte det. Efter nogle korte forbemerkninger, dels til sine elever, dels til os, begyndte saa fruen sit foredrag om "Huslig økonomi". Heri gav hun husmødrene, baade de, som er, og de, som skal bli, mangt et berettiget "hip", fordi de ofte lager enkelte, ja mange ting paa en forkjært og lidet heldig maade. Dette kan skyldes uvidenhed; men ofte er det "at orke" d.v.s. bryderiet, det og det vil koste, man først spørger efter, og dette maatte ikke være saa.

Enhver husmor maatte faa anledning til at tilegne sig kundskab; likeledes maatte Beatrice - en slags primus, mye brukt først på hun være dyktig, og da først vil hun faa den magt, som hun 1900-tallet.

235

har ret til. - Foredraget maatte af og til afbrydes, idet hun fortalte om og gav opskrifter paa de retter, som eleverne kogte og serverte for det lyttende og skuende publikum. Særlig anerkjendelse fik deres seikager, grøntsagesuppen og fremfor alt de deilige nedlagte multer, som fruen havde med og lod os smage paa. Adskilligt blev udrettet i den korte tid. Tilslut fremvistes rygende poteter, der var "kogt i papir."

For kvinderne var det sikkert en sjelden interessant stund, men fruen lagde ogsaa husfædrene noget vesentligt paa sinde. Alle var visstnok enige om at Fru Schønberg Erken med sin greie og tiltalende maade at tage det paa, har meget mere at sige os - og hjertelig velkommen skal hun være, om hun snart eller senere vil gjentage besøget. * Beatrice = primus (Red. anm.)

Flere foredrag Ryktene gikk om fruens foredrag, og utover våren ble det arrangert flere lignende oppvisninger, bl.a. i Hegle og Ekne forsamlingshus. Alle godt besøkt og med fyldig dekning i avisene. På Hegle var det Levanger herredsledd av landskvinnestemmerettsforeningen som arrangerte, på Ekne var det ungdomslaget.

Høsten 1906 holdt fru Erken nok et foredrag i Levanger; denne gang i Godtemplarlokalet til inntekt for Levanger Sanitetsforening. Og i november var hun i Trondheim og holdt flere oppvisninger. Det virker som om fruen både som fagperson og som den tids kjendis nådde mange med sitt budskap om fornuftig matstell og næringsmidlenes verdi. Alle tilstelningene ble rost opp i skyene.

Avisnotis NTid 13.6.06 Fru Schønberg Erkens foredrag om huslig økonomi med opvisning i madlavning nu sidste fredag i Hegle forsamlingslokale havde samlet ca. 150 interesserte kvinder og mænd. Fruen kan sine ting, det er sikkert, er klar i fremstilling og levende interesseret under udførelse. Hun eier en merkelig evne til at løfte høit op den sag hun arbeider for og forstaar at faa tilhørerne til at se stort paa en husmors gjerning, se samfundsmæssig - rent nationalt paa "huslig økonomi." Derfor fremsatte hun tanken om oprettelse av vandrekurser i faget med en lærerinde udstyret med flytbart kjøkken. Den tanke sendes videre og da især til amtstinget, som nu er forsamlet her paa Levanger. Som tidligere lærer i ungdomsskolen har jeg erfaring for, at undervisning i kjøkken- og husstel mere end noget andet fag anviser kvinden hennes naturlige plads i samfundet.

Den tilfører ogsaa hjemmene praktisk kundskab, der omsat i øket sundhed og arbeidsevne er av den allerstørste betydning for samfundet. Det var at haabe, at fruens arbeide i nævnte retning blev paaskjønnet og vandt gehør.

Levanger 9-6-06. O. T. Sorg i familien 236

At Henriette Schønberg Erken var en sterk kvinne, skjønner vi når vi leser i avisen at ekteparet Erken mistet en liten datter sommeren 1906. Likevel klarte hun å holde sine avtaler og gjennomføre disse arrangementene utover høsten.

Men i 1907 og 1908 finnes ingen annonser for oppvisninger. Likevel har hun nok arbeidet med sine hjertesaker på andre måter.

I oktober 1908 skriver Amtstina: "For husmødre og huslige sysler er utkommet en ny bok av fru Henriette Schønberg Erken: Hjemmebakning og husmorvink m.m. I den masse opskrifter paa alleslags bakning vil enhver husmor finde et rikelig utvalg til husholdnings- og selskapsbruk. Endvidere tillavning av forskjellige andre kaker, specielt i den vegetariske matlavningskunst med mest mulig bruk av hvad planteriket gir, saaledes at man faar en sund, nærende og billig kost og uten at være ensformig.

Endelig er medtat en samling husmorvink, som forfatteren har tilegnet sine elever landet rundt."

Oberstløytnant Leonard Erken ble i oktober 1908 beordret til å "forrette som chef for Oplandske kavalerikorps' landværnskorps." Senere ble han utnevnt til oberst og beordret som sjef for Oplandske Dragonregiment. Familien Erken bosatte seg på Dystingbo gård utenfor Hamar, der fru Erken opprettet og drev en husholdningsskole og fortsatte sitt folkeopplysningsarbeid. Leonard Erken døde i 1916 og Henriette Schønberg Erken i 1953.

Kilder: Nordre Trondhjems Amtstidende 1906-1908 Nordenfjelsk Tidende 1906-1908

237

Årsmelding for Levanger Historielag 2007 På årsmøtet 26.02.07 ble ingen leder for laget valgt. Ved konstituering av styret ble derfor disse valgt: Leder: Aud Graadal, nestleder: Toralf Granaune, sekretær: Liv Kjønstad, kasserer: Kjell Auran ( med hjelp av Ola Indgaard ) og styremedlemmer Johannes Vongraven, Aashild Bjørgum Øwre, Jon Steinar Munkeby, Nils Olav Krogstad og Paal J. Fostad. Av disse er Graadal, Kjønstad, Munkeby og Øwre på valg neste år.

Som revisorer ble valgt Sidsel Wohlen og Thor Falch, og som valgnemnd: Ola Indgaard, Jan Kåre Løveng og Inger Marie Haugan.

Turnemnda har bestått av Inger A. Munkeby, Sigrun Moe, Hugo Dahle og Paal J. Fostad. Ledere for øvrige nemnder har vært: Sidsel Wohlen for Årboka, Aud Graadal for Studie- og slektsnemnd, Nils Krogstad for lagets hjemmeside, Jon Steinar Munkeby for Munkebygrendas lokalhistorie, Marit Svarva Henriksen for Utvandrerhistorie for Levanger, Karl Heinz-Cegla for Levangerelva i tekst og bilder, Hogne Heir for Fotogruppa og Ola Indgaard for Registreringsnemnda. Aashild B. Øwre har vært lagets representant i representantskapet for Levanger museum, mens Liv Kjønstad har vært vararepresentant.

Lagsstyret har hatt 7 styremøter: 20.3.07, 25.05.07, 21.06.07, 30.08.07, 08.11.07, 31.01.08 og 26.02.08.

Laget var representert på marsimartnan -07 med salg av nye og gamle årbøker på Dampskipsbrygga. Nils O. Krogstad har representert laget i et møte på Levanger bibliotek hvor Jens Rønning fra Interkommunalt arkiv i Trøndelag (IKA) orienterte om arkivets tilbud. Paal J. Fostad har representert laget i et møte med NordTrøndelag fylke og Fortidsminneforeninga hvor tilgjengelighet og parkering ved Holtås helleristningsfelt ble tatt opp. Paal J. Fostad og Arild Pettersen representerer Levanger i en ansvarsgruppe tilknytta Pilegrimsleden.

Lagets hjemmeside er nå flyttet til kommunens server. Nils Olav Krogstad har jobba iherdig for å få dette til i løpet av året som har gått. Han orienterer kort om dette arbeidet på årsmøtet.

Ola Indgaard har sendt styret noen tanker omkring organisering av laget. Ola redegjør for dette på årsmøtet.

Rapport fra årets aktiviteter i turkomiteen, registreringsnemnda og situasjonen for bygdeboknemnda blir lagt fram på årsmøtet Det har ellers vært liten aktivitet i laget dette året. Dette skyldes at flere av styrets sentrale medlemmer har vært sykemeldt store deler av perioden

238

Samling av lokallitteratur Eklo, Asbjørn D.K En historiebok om Levanger. B. III 50 år med Innherredsferja A/S Fenka. Huset i Tordenskjolds gate; ”Fenka” og Gamle Brannstasjonen i Kirkegata 66 A og B Festskrift. Levanger 1836 – 1936. Festskrift i anledning 100 – årsjubileet 18. mai 1936 Flyum, Ola Rinnans testamente Indgaard, Sigrun Minneoppgåve for eldre i 1981 Kolaas, Terje Staupshaugen’s fuglearter 1989-1993 Levangermartnan gjennom tusen år Museumsarbeidet i Levanger kommune. Innhold, samhandling og organisering Okkenhaug, Paul Eg veit ei lita gjente Okkenhaug, Paul Korsanger Okkenhaug, Paul Spelet om Heilag Olav Raud Vinter. DVD Rinnleiret naturreservat. Levanger og Verdal kommuner Skogn Historie Øvre Skogn. B. XII Stadnamn. Manuskript om gardsnamn i Skogn Storsul, Stein Kulturhus i forbindelse med Levanger Fjordhotell. Foranalyse Tingstad, Jørann Skolen i Finne 1860-2000 Topografiske skildringer. Schongen, Frosten og Størdalen Wahlstrøm, Frits Hilsen fra Levanger. 160 postkort fra bygd og by Ytterøy i dag. Bygda vår – hytter, hus og garder i bilder

Levanger, 2008 Levanger, 2008 Levanger, 2008 Levanger, 2004 Oslo, 2007 Flatåsen, 2007 Levanger, 1993 Steinkjer, 2008 Levanger, 2008 Oslo, 2005 Oslo, 2008 Oslo, 2002 Levanger, 2007 Steinkjer, 2007 Skogn, 2007 Levanger, 2004 Levanger/Steinkjer 2006 Skogn, 2007 Levanger, 2003 Årnes, 2007 Steinkjer 2007

Levanger Bibliotek Lokalavdelinga Tlf.: 74 05 29 00 – Faks.: 74 05 29 09 – E-post.: biblioteket@levanger.kommune.no http://www.levanger.folkebibl.no/lokalhistorie.htm

239

Medarbeiderliste Jakob Aune Johan Austeen Bjørnhild Bremer Terje Carlsen Emil Mård Vaadal Eliasson Birgith Fjørkenstad Erling Furunes Toralf Granaune August Grav Guri Sivertsen Haugan Sveinung Havik Ketil Vidar Iversen Per Anker Johansen Nina Kolstad Jarle Kregnes Knut Krogstad Pål Kulås Rune Langfjæran Jon-Otto Leifseth Andreas Lunnan Sigrun Okkenhaug Arne Røstad Karl A. Sandnes Åshild W. Selmer Jørann Tingstad Odd M. Tingstad Knut Vodal Eivind Voldseth Frits Wahlstrøm Agathe Wibe Sidsel Wohlen

240

f. 1924 i Levanger, død 2008 f. 1930 i Ytre Sandsvær, adr. Ronglan f. 1946 i Markabygda, adr. Levanger f. 1955 i Levanger, adr. Levanger f. 1990 i Levanger, adr. Levanger f. 1960 i Østre Toten, adr. Levanger f. 1941 i Ekne, adr. Gvarv f. 1946 i Frol, adr. Levanger f. 1875 på Ytterøy, død 1953 f. 1960 i Levanger, adr. Levanger f. 1947 i Snåsa, adr. Levanger f. 1947 i Levanger, adr. Levanger f. 1941 i Misvær, adr. Levanger f. 1970 i Trondheim, adr. Stjørdal f. 1932 i Heimdal, adr. Levanger f. 1947 i Frol, adr. Stjørdal f. 1935 i Markabygda, adr. Markabygda f. 1964 i Mosvik, adr. Mosvik f. 1933 i Mosjøen, adr. Skogn f. 1940 i Åsen, adr. Skogn f. 1889 i Frol, død 1940 f. 1934 i Frol, adr. Levanger f. 1923 i Levanger, død 2002 f. 1937 i Sør-Varanger, adr. Levanger f. 1940 i Smøla, adr. Skogn f. 1939 i Fosnes, adr. Skogn f. 1949 i Ekne, adr. Ekne f. 1934 i Levanger, adr. Levanger f. 1943 i Skogn, adr. Årnes f. 1871 i Levanger, død 1955 f. 1940 i Andebu, adr. Levanger