Levanger historielag - Årbok 2006 by Levanger historielag

ÅRBOK 2006 LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyre: Sidsel Wohlen Sveinung Havik Pål Kulås Solveig Otlo Asbjørn Tingstad

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2006

Forside: Motivet p책 fanen til sangkoret "V책ren" er antakelig tegnet av Marius Wesche. Solveig Otlo har tegnet ut en del av motivet for 책rboka.

ISSN 0803-1975

Forord Vi starter forordet med å minnes en av historielagets støttespillere, Arnfinn Husby. Ved hans bortgang nå i august har vi mistet en av årbokas mest trofaste bidragsytere gjennom årene. Han startet allerede i årbok nummer en i 1981 med å skrive om ”Tømmerfløyting i Hoplavassdraget”. Siden har han jevnt og trutt levert interessante artikler om mennesker og hendelser fra Åsen, til stor glede for våre lesere. Den 18. og siste artikkelen han skrev for årboka, om den gamle distriktslegen Berg Nilssen, ble levert fra hans hånd i juli 2006 og er med i årets bok. En ruvende skikkelse i det lokalhistoriske arbeidet er gått bort. Vi lyser fred over hans minne. Ja, nu er vi ”på banen” med ny årbok for 26. gang. Innholdet varierer fra historien om ”Da Jerikos murer falt” til årets industribedrift, som er Duun Industrier. Vi mener stoffet er variert og balansert, og at alle deler av kommunen er representert. Enkelte deler riktignok litt svakere representert enn andre. Derfor oppfordrer vi våre lesere som sitter med ting som skulle vært med i årboka: ”Ta pennen fatt og kom med stoffet”. Eller fortell historien til andre som er villig til å skrive den ned. Videre oppfordrer vi folk som sitter på kildemateriell som har lokalhistorisk verdi, til å komme fram med dette, slik at dette ikke forsvinner for ettertiden. Mange av årets artikler hadde ikke vært mulig å skrive uten at en hadde kilder å gå til. Vår faste garde av skribenter, som nesten årlig leverer stoff til boken, er også i år sterkt representert, men vi har og fått nye medarbeidere som skriver om interessante emner. Alle disse håper vi kommer tilbake med stoff til senere årbøker. Arbeidet med ny bok er allerede i gang. Av årets innhold vil vi nevne at det er flere artikler om sterke kvinner som på en eller annen måte har utmerket seg i lokalsamfunnet. Og endelig har vi fått skrevet ned historien om hvordan arbeidsdagen artet seg for en distriktsjordmor og en distriktslege i første halvdel av 1900-tallet. Vi oppfordrer hermed leserne til å få tak i boka snarest og sjøl lese og gjøre seg sine refleksjoner, for her skal være noe både til glede og av interesse for alle og enhver. Til slutt vil vi takke alle som har levert stoff til årets bok; uten deres innsats – ingen bok. Skriftstyret

Forfatterliste Jakob Aune Oline Bredeli John Erik Duun Roald Duun Øyvind Fiskvik Kristin Foosnæs Lars Forberg Inger Lise Gilberg Toralf Granaune Einar Haugan Aase-Grethe Hall Holby Arnfinn Husby Ola Indgaard Per Anker Johansen Leif Kjønstad Liv Sofie Kjønstad Jarle Kregnes Inger Johanne Kvello Marit Kværneng Pål Kulås Åse Kvaal Jon-Otto Leifseth Andreas Lunnan Grynet Myhre Ole Kristian Salater Åshild W. Selmer Knut Vodal Johannes Vongraven Frits Wahlstrøm Ingebjørg Wesche

f. 1924 i Levanger, adr. Levanger f. 1915 i Skogn, adr. Levanger f. 1951 i Trondheim, adr. Åsen f. 1952 i Levanger, adr. Åsen f. 1950, adr. Åsen f. 1980 i Chicago, USA, adr. Trondheim f. 1949 på Ytterøy, adr. Ytterøy f. 1946 i Levanger, adr. Verdal f. 1946 i Frol, adr. Levanger f. 1928 i Frol, adr. Levanger f. 1921 i Oslo, adr. New York, USA f. 1916 i Åsen, død 2006 f. 1928 i Frol, adr. Levanger f. 1941 i Misvær, adr. Levanger f. 1928 i Frol, adr. Levanger f. 1957 i Skogn, adr. Levanger f. 1932 i Heimdal, adr. Levanger f. 1938 i Inderøy, adr. Levanger f. 1927 i Fåvang, adr. Levanger f. 1935 i Markabygda, adr. Markabygda f. 1952 i Levanger, adr. Verdal f. 1933 i Mosjøen, adr. Skogn f. 1940 i Åsen, adr. Skogn f. 1926 i Levanger, død 2006 f. 1928 i Levanger, adr. Levanger f. 1937 i Sør-Varanger, adr. Levanger f. 1949 i Ekne, adr. Ekne f. 1935 i Ålen, adr. Skogn f. 1943 i Skogn, adr. Årnes f. 1936 i Sør-Varanger, adr. Oslo

Innhold Per Anker Johansen: John Erik og Roald Duun/ Øyvind Fiskvik: Åshild W. Selmer: Knut Vodal: Johannes Vongraven: Jakob Aune: Andreas Lunnan: Oline Bredeli: Toralf Granaune: Johannes Vongraven: Jon-Otto Leifseth: Jarle Kregnes: Ingebjørg Wesche:

Ola Indgaard: Frits Wahlstrøm: Inger Johanne Kvello: Leif Kjønstad: Grynet Myhre/ Inger Lise Gilberg: Arnfinn Husby: Lars Forberg: Åse Kvaal: Toralf Granaune: Ole Kristian Salater: Liv Sofie Kjønstad: Aase-Grethe Hall Holby: Marit Kværneng: Kristin Foosnæs:

Songlaget VÅREN i Levanger . . . . . . . . . . side

Duun Industrier as 50 år . . . . . . . . . . . . . . . side Til minne om Anna . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Andreas Vodahls dagbok fra 1903 . . . . . . . side Da Jerikos murer falt . . . . . . . . . . . . . . . . . side Langt arbeidsliv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Folkeakademiet - og Breidablikk . . . . . . . . side Masstu på Holte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Fra en gammel protokoll . . . . . . . . . . . . . . side Gustav Sjaastad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Fant slektninger ved hjelp av gårdsbilde . . side Dagens lille strofe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Hanna Solaas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Levanger Herred feiret 50-årsjubileum i 1906 . . . . . . . . . . . . . . . . side Roknesvollens historie . . . . . . . . . . . . . . . . side Levanger Sportslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Hovslagerkurs på Seter i 1944 . . . . . . . . . . side Gullbryllup i Søgstadsveet 7. juli 1921 . . . side

17 26 41 53 55 59 66 72 75 83 86 98

"Med en tønne epler ..." . . . . . . . . . . . . . . . side Andreas Berg Nilssen . . . . . . . . . . . . . . . . . side Bjørvika. Del I . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Jordmor Henrikka Snesrud Nergård . . . . . side Barberbladsliperen "Rollo" . . . . . . . . . . . . side Båtbyggerne og Sundet . . . . . . . . . . . . . . . side Fra Skjerpingen til Nesheim . . . . . . . . . . . side Julaften 1943 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Mule Barnesanitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side Arkeologisk utgravning ved Munkeby kloster sommeren 2005 . . . . . . . side

105 110 119 136 138 140 146 152 156 179 180 189 198 204 206

Inger Johanne Kvello: Einar Haugan:

50 år med Mule Skolekorps . . . . . . . . . . . side Merking av tømmer og slip i Inn-Trøndelag før 1966 . . . . . . . . . . . . . . . side Levanger Historielag: Årsmelding for 2005 . . . . . . . . . . . . . . . . . side Skriftstyret: Klokka i åkeren - mysteriet løst? . . . . . . . . side Samling av lokallitteratur: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side

219 232 236 239 240

Per Anker Johansen:

Songlaget VÅREN i Levanger Innledning Mens mannskorene hadde en solid tradisjon langt tilbake på 1800–tallet, fantes det bare et fåtall blandakor i landet før 1900. I Frol – eller Levanger landsogn som det ble omtalt fram til 1917 – skal det tidlig på 1900-tallet ha vært gjort flere forsøk på å samle blandakor, både i Okkenhaug, Halsan, Nordbygda og i Heglesgrenda. De ble ofte av kort varighet. Det fantes ingen kurs eller utdannelse for kordirigenter den gangen – i alle fall ikke utenom de største byene. Ildsjelene innen korsang var enten organister, lærere eller rett og slett sjøllært. Mangel på dirigenter var derfor ofte et problem for ikke-kirkelige kor, og dessuten var folk - den gang som nå - travle i arbeid. Toralf Granaune siterer i sin semesteroppgave Ove Tingstad fra Frol, som i 25-årsberetningen for Sør-Innherad Songarlag i 1952, beskriver situasjonen slik: ”Det kan visst henda at det er ein likskap mellom syngjande ungdom og syngjande vårfuglar - når dei får seg make og avkom så blir det ei stund mindre med song og meir med matstrev…” Frol Songlag ble stiftet i 1916 av Ove Tingstad, som også dirigerte koret i mange år. I gamle Frol fantes ellers både ”Varden”, ”Liv” og ”Viljen”. Noen av disse korene kan gå tilbake til ca 1900, ifølge muntlige beretninger. I Skogn var det ildsjelen Sæmund Opdahl som i 1922 fikk startet blandakoret ”Heimklang”. Ellers fantes der også korene ”Ekne Songlag” og ”Nesset Songlag” etter hvert. I byen Levanger eksisterte det bare mannskor fram til 1922, men det lød ofte flerstemmig kvinnesang i kirkene. Det gjaldt både Levanger kirke og Metodistkirka. Dette var nok ikke permanente kor, men mer at smågrupper øvde inn sanger til spesielle anledninger. Et nytt kor ser dagens lys I januar 1922 sto denne annonsen i "Amtstidende" på Levanger:

Ansvarlig for annonsen var lærer Jon Bjørnstad, som senere skulle bli Levanger skoles bestyrer mellom 1934 og 1949. På denne skolen var det flere lærere som skulle komme til å dirigere kor i denne tiden. Det gjaldt foruten Bjørnstad også Pål Sandnes og Petter Nordmark. Senere skulle det komme flere. Den nynorske tonen i annonsen er spesiell i den ellers så riksmålsorienterte byen Levanger. Det blåste en nynorskvind over området. Levanger Mannsangforening var blitt til Levanger Mannssonglag noen år før – etter ganske tøff diskusjon riktignok. Levanger skole hadde den gang eget sangværelse som lå i 2. etasje i trebygningen langs Sundet. Dette huset var altså arena for oppstarten til 2 sentrale organisasjoner i byen: VÅREN og idrettslaget SVERRE (Idrettslaget hadde sin start i Middelskolens turnsal som ble bygget inn i Rødbygget /Gulbygget ved Sundet). Min kilde Ingrid Jenssen – født Jørgensen - fortalte i et intervju i 1983: … Jeg og ei venninne hadde sunget litt i Metodistkirka. Det hadde vært noe snakk i byen om at noen ville forsøke å starte et nytt kor, og jeg var på første prøven. Den var på skolen, og det var Bjørnstad som ledet det hele. Far (organist Bernt Jørgensen) var også til stede og spilte orgel. Det var spennende… På den neste onsdagsøvelsen 8/2 1922 ble koret formelt stiftet, ifølge jubileumsberetningen for Levanger by 1936. Dessverre har det ikke lyktes oss å peke ut styret / leder. Til tross for iherdig søken og flere intervjuer med deltakere, er vi ikke kommet lenger enn til mulige lederkandidater i oppstartsfasen: Sverre Hveding som var korets første fanebærer, Jardar Wold eller John Mo. Protokoller/arkiv har ikke vært tilgjengelig. Hvis noen har slekt/familie som var med i dette koret, er det kanskje grunn til å se gjennom gamle notemapper eller album? I jubileumsberetningen 1936 nevnes at VÅREN i sine vedtekter har med at 3/4 av medlemsmassen skal komme fra Avholdslaget (stiftet 1888), avholdslosjen ”Fram” (stiftet 1884) eller avholdslosjen ”Hermod” (stiftet 1899). Dette skulle vise seg å bli en kompliserende passus. VÅREN ble et lagskor, enkelte flinke sangere ble uaktuelle for koret, og det lå an for konflikter som ikke hadde rot i det sanglige. Øvelsene ble ganske raskt flyttet til Losjelokalet i Håkon den godes gt. – stadig med Bernt Jørgensen som fast akkompagnatør og stemmeøver sammen med dirigenten Jon Bjørnstad. Bernt Jørgensen hadde både sin bror Erling og sin datter Ingrid med i VÅREN. Ingrid utviklet seg som sopran og ble etter hvert mye brukt som solist.

Faren arrangerte sanger for VÅREN, og ofte dukket det opp et soloparti for sopran. Flere av Bernt Jørgensens egne komposisjoner er tilegnet kor på Innherred – deriblant flere tilegnet VÅREN. Dette koret kom også til å urframføre mange av de sangene Bernt Jørgensen fikk utgitt på musikkforlag. Ingrid sa det slik: …Våren ble et godt kor. Jeg var ofte solist og far skrev mye for oss. Guds Sønn og Davidssalmene gikk det mye av. Høimesse og flere andre kom ut på forlag. Det gjorde oss stolte… Hele 1922 gikk med til øving og etablering av det nye koret. Ingen kan nå svare på hvordan navnet ble til. Kontingenten var 50 øre pr måned, men dette for oss beskjedne beløpet var vanskelig nok for enkelte den gang. Margot Ørsleie Iversen – medlem fra høsten 1923 da hun hadde fylt 16 år: … Flere unnskyldte seg med at de hadde glemt pengene heime. Det var vanskelige økonomiske tider og lite penger blant folk flest ... Fotograf Bjerkan tok et fint bilde av felleskoret på stevnet i 1928, men nesten ingen kjøpte dette bildet ... Første offentlige opptreden En kirkekonsert 2. påskedag 1923 skulle bli korets offisielle debut. Konserten ble annonsert i "Amtstidende" 27.03. 1923. Koret kaller seg ”Songlaget VÅREN” og følger opp det nynorske slik også ”Frol Songlag ” og "Levanger Mannssonglag" gjorde det. Koret har med seg Bernt Jørgensen på orgel og Helge Dillan på fiolin i et ganske variert program, trygt innenfor tidens tradisjonelle melodivalg. Koret er ungt. Det har riktignok fått et navn, men kaster seg ut på dypt vann. Kritikerne sitter klare, og musikklærer Thorstein Brekke på Lærerskolen gir et ungt kor og en urutinert dirigent dette skussmål i "Amtstidende": ”Korets dirigent hr lærer Bjørnstad - som ledet konserten paa en sympatisk og dyktig maate - kan, likesom koret selv - være vel tilfreds med debuten … Korets stemmemateriale er bra, sopranerne har en behagelig klang som kom særlig godt frem i Cherubinis requiem, aftenens interessanteste og best utførte nummer…” VÅREN vinner popularitet og posisjon I 1924 finner vi koret som deltaker i losje ”Hermod” sin 17. maifest i

Dette er koret på fest i 1923. Stedet er losjelokalet og det kan være 17. mai. Muligens er det også gjester til stede. Eldre lesere vil kjenne igjen en ung Ingvald Weie, Harald Gustad, John Moe og Sverre Hveding. Den unge trekkspiller heter muligens Christiansen. Gjør han det, er fornavnet Harry.

Losjelokalet. I annonsen satt inn av festkomiteen står: ”Sang av sangkoret Våren ...” Det avholdes dette året to 17. maifester i byen. Det som skiller er muligens dansen. For arrangementet i Festsalen (Festiviteten) reklameres med ”dans” etter at både Levanger Hornmusikkforening og Levanger Mannssonglag har underholdt. I festen som går samtidig på Godtemplarlokalet, skal det være ”leik”. Koret utviklet seg og befestet sin stilling i byens musikkliv. 17. mai 1926 er det Borgertog kl 1500. Dette ender på Torvet hvor det er tale for dagen av fylkesgartner Kvitblik, mens kjøpmann Wesche holder talen for Levanger by. Deretter: ”Sang av sangkoret "Vaaren"." I 1927 leser vi at VÅREN holder kirkekonsert i Ekne kirke Kristi Himmelfartsdag og deltar i 17. maifeiringen. Også dette året holder koret kirkekonsert i påska - en tradisjon som skulle vare lenge. Kontakten med organist Bernt Jørgensen førte til flere kirkekonserter. Dessuten urframførte VÅREN som før nevnt mange av Jørgensens komposisjoner. Etter hvert ble det en fast tradisjon at koret deltok i høymessen 1. juledag – en tradisjon som Levanger Mannssonglag overtok da VÅREN forsvant.

Koret får sin egen fane Det var vanskelige økonomiske tider, men ønsket om et samlingspunkt under opptog var sterkt. Margot Ørsleie Iversen sa det slik: ”Vi kjøpte et stoff som lignet på dunlerret. Mange av damene i koret sydde og broderte. Stoffet var hardt og vanskelig å brodere på. Jeg har brodert ganske mye på den. Egentlig syntes vi at den var litt for lang, men det ble nå slik fordi den skulle vises godt. Når det var vind, ble det vanskelig å bære den.” Ingrid Jørgensen Jenssen: ”Det var et artig arbeid å brodere. Vi syntes at den ble veldig fin. På stevnet i 1928 var det bare vårt kor som hadde fane.” Hvem laget så motivet på fanen? Verken Margot Ø. Iversen, Ingrid J. Jenssen eller Ingvald Weie som ble intervjuet om saken i 1983, var helt sikre, men

Bildet er tatt utenfor kirka før koret fikk sin fane (1928) og senere enn 1923 (da Margot Ørsleie begynte i koret). Kilde for navnene er Margot Ørsleie Iversen og Ingrid J. Jenssen i 1983 - ca. 60 år etter at bildet ble tatt. Menn fra v.: Sigurd Simonsen, Einar Hofstad, Sigurd Slungård, Jardar Wold, John Moe, Arthur Brobak, Sverre Hveding, ukjent, Ludvig Floan, Trygve Floan, Erling Jørgensen, Asbjørn Ørsleie, Harald Gustad, Ingvald Weie. Damer fra v. (unntatt første rekke): Krogstad, Langås, ukjent, Balgård, Birgitte Skånes, ukjent, Solveig Aasenhus, Bernhard, Toven, Maja Wold, Janke, Ingebjørg Brandt, Åshild Ertsås, Helga Moe. Første rekke fra v.: Langås, Olaug Ørsleie, Ingrid Jørgensen, Jon Bjørnstad, Margot Ørsleie, Aagot Østerås, Ingrid Wisth. (Foto: S. Bjerkan)

mente at det måtte være Marius Wesche som hadde tegnet motivet. Kjøpmann Wesche drev forretning med finere konfeksjon og moter og var mye benyttet til arbeid med monogrammer og emblemer. Det er Wesche som har tegnet fanen til idrettslaget SVERRE. I en samtale med hans sønn Ole M. Wesche i 2006 drøftet vi muligheten for at hans far også hadde tegnet fanen til VÅREN. Ettersom korets protokoller og papirer fortsatt ikke er funnet, kan vi ikke føre vanntette bevis for det, men finner det sannsynlig at det er Marius Wesche som tegnet utkastet. Fanen, som i dag henger på Brusve, ble funnet i 1983 på et loft i byen etter iherdig detektivarbeid av bl.a. artikkelforfatteren. Den hadde da vært borte i 50 år, men hadde overlevd bra fordi den lå sammenrullet i en liten kasse, som hadde vernet den mot duer og støv. 17. mai 1983 ble VÅRENs fane båret i borgertoget som en del av Levanger blandakors bidrag.

Dette bildet som er tatt av Erling Sommervoll for Levanger-Avisa, viser fanen sammen med fra v. Hans Bye, Margot Ørsleie Iversen, Lajla Eidsvik, Per Anker Johansen og Ingvald Weie. Margot og Ingvald var aktive sangere i VÅREN. Lajla Eidsvik var leder av Pensjonistsenteret og leder av Levanger Blandakor i 1983. Per Anker Johansen var dirigent, mens Hans Bye hadde det ærerike oppdrag å bære Vårens fane i borgertoget. Søstrene Margot og Olaug Ørsleie var stolte duskbærere for den fanen de faktisk hadde vært med på å brodere i 1927.

Sør-Innherad Songarlag Mannskorene fikk sin egen organisasjon i fylket da Nord-Trøndelag Sangerforbund ble stiftet i 1913. I sørdelen av fylket hadde 4 kor arrangert stevne i 1926 uten at de hadde noen egentlig fellesorganisasjon rundt seg. Ett av korene var Godtemplarkoret på Stjørdal. Leder for dette koret var Johannes Forberg. Det blir hevdet fra Stjørdal at Forberg tok kontakt med Jon Bjørnstad på Levanger. Bjørnstad kalte inn til konstituerende møte på Levanger 14. august 1927 og hadde laget utkast til lover for den nye fellesorganisasjonen. Til dette møtet kom Bjørnstad og John Moe fra VÅREN – dirigent og formann. Søndag 25. september møttes så representanter fra 9 av i alt inviterte 13 kor til selve stiftelsesmøtet. 6 av korene kom fra dagens Levanger kommune: EKNE bl.kor – dirigent Harstad HEIMKLANG – Skogn – dirigent Sæmund Opdahl LIV (Frol) og FROL SONGLAG – dirigent Ove Tingstad VÅREN – dirigent Jon Bjørnstad VARDEN (Frol) – dirigent Rolf Herfjord VILJEN (Frol) – dirigent Pettersen Toralf Granaune har skrevet en egen semesteroppgave om dette. Fra den tar vi her med at den første leder for Sør-Innherad Songarlag ble Jon Bjørnstad – valgt ved akklamasjon. Han fikk i styret med seg 2 dirigenter til og 2 sangere. En av sangerne var John Moe, som vi antar da var formann i VÅREN. En storhetstid for VÅREN Det første stevnet i S.I.S. ble arrangert på Levanger i pinsa 1928. Ifølge programmet hadde VÅREN 60 påmeldte sangere til dette stevnet. Det er nok det høyeste medlemstall koret noen gang hadde. På dette stevnet var VÅREN det største koret. Sangerne fra Frol ble møtt på Brusvebrua med sang av VÅREN. Sangerne fra Stjørdal og Heimklang, Skogn, ble møtt ved Mo. På Torvet var det åpningstale og VÅREN hilste velkommen med Edvard Griegs ”Sangerhilsen” (La oss virvle sangerfanen ...) Denne sangen egner seg bare for et godt kor, og forteller i alle fall om frisk satsing. Det var skrevet egne velkomstsanger til sangermiddagen 1. pinsedag. Margot Ørsleie Iversen forteller: ”Det var vi damene som sto for sangen under middagen. Litt nervøse var vi, men det ble en kraftig applaus.” 2. pinsedag var det kirkekonsert kl 1300 i strålende solskinn. Kirka var smekkfull! Kl 1700 var det så en mer profan konsert – arrangert i Ridehuset. Lokalet var kjempestort og passet nok best til de store korene – VÅREN og Frol Songlag. At gulvet var tilpasset dressur-ridning for hest, med sagmuggblandet sand, gjorde nok både klangen og lufta noe spesiell.

I gamle album finnes noen bilder fra stevnet i 1928. Ikke alle er like gode, men her marsjerer sangerne ut fra Torvet med Musikkforeningens uforlignelige dirigent og klarinettist Olaf Christiansen i spissen.

De 180 sangerne avsluttet konserten med "Fram då, Frendar!" Dirigent for felleskoret var Jon Bjørnstad. Applausen ville ingen ende ta, og sangen måtte synges dacapo. Et kvalitetskor Avisene forteller om store konserter: Palmesøndag 24.03.1929: 350 betalende tilhørere i Levanger kirke. Urframføring av "Guds Sønn", komponert av Bernt Jørgensen. Sogneprest Pharo er solist i Griegs ”Landkjenning” (Amtstid. 21.03. 1929) Steinkjer kirke 1928: "Det er lenge mellom å høre et kor fylle sin opgave så bra. Sikker intonering, fin nuansering og en tekstbehandling som var ypperlig… (Gustav Christiansen i avisen ”Nord-Trøndelag") Våren 1930 forbereder VÅREN seg på det store sangerstevnet på Stiklestad i forbindelse med 900-årsjubileet for slaget i 1030. På konserten i Levanger kirke palmesøndag 13. april 1930 deltar solisten Solveig Hagerup og den unge organist Paul Okkenhaug. Blant verkene er det store og spesielle "Draumkvedet". Erling Nordahl er solist. Etter datidens mål er dette et særdeles krevende program. Blant herrestemmene var det flere som var med i flere kor.

Stiklestad Olsok 1930 VÅREN er nå på sitt aller beste og deltar på det store arrangementet om ettermiddagen på Olsokdagen. 1000 sanger er oppstilt i bakken under støtta og gir en meget variert konsert, assistert av flere orkester. Både Ove Tingstad fra Frol Songlag og Jon Bjørnstad fra VÅREN dirigerer store felleskor slik denne annonsen viser. Nedoverbakke Etter store suksesser og en betydelig innsats for kulturlivet i byen, kom det etter 1930 vanskelige tider, og samholdet i laget ble satt på harde prøver.

Ledelsen i VÅREN hadde etter hvert lempet på de opprinnelig nærmest absolutte krav om at sangerne skulle tilhøre avholdsbevegelsen i Levanger. Ledelsen ønsket at den sanglige kvalitet ble satt i fokus, og man erstattet i 1927 kravet om medlemskap i avholdsforeninger med et ønske om måtehold. VÅREN var et umåtelig populært kor som på et tidspunkt hadde nesten 70 medlemmer. Dirigenten og grunn-

leggeren Jon Bjørnstad ble i 1933 utnevnt til det første æresmedlem i SørInnherad Songarlag. Det var også VÅREN som arrangerte stevnet for S.I.S. i 1932 da koret feiret sitt 10-årsjubileum. Koret knirket imidlertid allerede kraftig i sammenføyningene. Årsaken var at for noen av korets medlemmer veide avholdsspørsmålet så tungt at de brøt ut fra VÅREN i 1931. Epilog Den 18. januar 1931 ble Levanger Godtemplarkor dannet med musikklærer Torbjørn Dahl på Lærerskolen som dirigent. VÅRENs mannskap ble kraftig redusert i en vond prosess, der mangelen på mannsstemmer til slutt gjorde det umulig å fortsette. Koret fikk også et problem med øvingslokale. Bjørnstad sluttet som dirigent, og i en kort periode var det Paul Okkenhaug som fungerte som dirigent. Koret holdt til i Håndverkerforeningens lokale i Sverres gate ei kort tid før det døde helt ut. Man kan antakelig se på oppstarten av Levanger Damekor i 1934 som en ettervirkning av at VÅREN stanset opp. Dessverre finner vi ingen papirer etter koret. Flere års leiting har ikke fått fram medlemslister eller protokoller. Det beklager vi. VÅREN og alle de som var innom dette gode koret fortjener å bli løftet fram fra glemselen gjennom det bildet vi klarer å gjenskape, sjøl om bildet har mange uklare felter. VÅREN eksisterte bare i vel 10 år, men skapte mye glede både innad og utad.

Kilder: Levanger bys jubileumsberetning 1936 Levangeravisa (1922-1933) Toralf Granaune: ”Sør-Innherad Songarlag 1927-1987.” Semesteroppgave i lokalhistorie Sangerliv 1959. Muntlige kilder: Ingrid Jørgensen Jenssen Margot Ørsleie Iversen Ingvald Weie Ole M.Wesche

John Erik og Roald Duun/Øyvind Fiskvik:

Duun Industrier as 50 år 1956 – 2006 Duun Industrier as (opprinnelig Duun-Smia a/s) ligger sentralt til like ved E6 i Åsen, 25 kilometer fra Stjørdal og Trondheim Lufthavn Værnes. Bedriften ble etablert i 1956 av ekteparet Lilly og Even Duun og kan altså feire sitt 50-årsjubileum i år. Det har vært 50 interessante år med en eventyrlig samfunnsutvikling, som også bedriften har vært en del av. Starten i det tidligere Folkets Hus i Branndalen var etter dagens størrelse beskjeden, og firmaet var personlig eid. Aktiviteten de første åra var fokusert på utvikling av produkter for landbruket, som potetsetter, potetopptaker, fôrtraller og i tillegg noe reparasjonsarbeid. Det gamle forsamlingshuset ble påbygget og restaurert til et bra verkstedbygg etter datidens standard. Grøfting og førerhus Etter tidligere forsøk med grøfteutstyr ble en stor grøftemaskin konstruert og bygget opp av kondemnert krigsmateriell, kjøpt fra ulike skraphandlere i Trondheim. Materialene var av høg kvalitet og maskinen fungerte i grøftefeltene rundt i Trøndelag. Ørlandet, Snaustrinda og Innherred kan nevnes. Inntekt på grøfting i 1956 lå på kr 75.000. Grøftinga ga inntekt til videre forsøk, spesielt innen landbrukssektoren. Første førerhus for traktorer ble bygget i 1961. I 1962 ble det laget og solgt en lettere fronthytte. Dette ga verdifull erfaring før påbudet om førervern på nye traktorer kom i 1964. Bedriften kunne da levere førervern til Volvo og Mc Cormick traktorer, godkjent etter slagprøver på Landbruksteknisk Institutt på Ås. Slagprøvene for godkjenning kunne være en hard påkjenning både for traktor og konstruktør. Førervern for traktor ble nå hovedbeskjeftigelsen sammen med kontinuerlig utvikling av utstyr for rasjonell produksjon. Nevnes kan

en selvutviklet bøyeinnretning for rør, helautomatisk lakkeringsanlegg og en egenprodusert hydraulisk presse på 250 tonn som fortsatt er i drift. Etterlengtet nybygg Årsomsetningen passerte i 1967 1,5 mill. kr og arbeidsstokken økte til 16 personer. Mangel på vaskerom og spiserom, samt et minimalt kontor på 3x3 m, gjorde det tvingende nødvendig med større plass.

Fabrikkområdet i Åsen sentrum sett fra luften.

Foto: Hattrem

Flytting ut av kommunen ble da vurdert. Åsen var blitt en utkant i storkommunen Levanger. Men kommunerepresentanter foreslo tomt på industriområdet ved jernbanen i Åsen sentrum. Grunneier Signe Augdal var villig til salg av 12 dekar. Et større areal, båndlagt for seinere utbygging, hørte også med i handelen. Kommunens bidrag var kr 25.000 for vei og kloakk fram til tomtegrensa. Hjelp og støtte krediteres også daværende Statens Teknologiske Institutt, Distriktenes Utbyggingsfond og personlig besøk av arbeidsdirektør Reidar Danielsen høsten 67. Grunnarbeid ble satt i gang våren 1968. Produksjon i Branndalen løp parallelt. I 1969 var det full drift i det moderne nyanlegget med stort spiserom, vaskerom med dusjer og tynt besatte kontorer. 23 ansatte møtte

Produkter av mange slag

Vernebøyle for traktor.

Traktorskjær.

Førerhus for gaffeltruck.

Kranhus for tårnkran.

Biltilhenger. Gjødselpumpe.

nå den store etterspørselen etter traktorvern som ble bygget ut til komplett innkledde førerhus. Resultatet av stor kapasitet og rasjonell produksjon var god inntjening. Flere ben å stå på I 1973/74 ble varetilhengere utviklet og satt i produksjon. Dette for å utnytte kapasitet og gi bedriften flere ben å stå på. Tilhengerne (Duunhengeren for personbiler) var i mange år en stor artikkel. Produksjonen ble avsluttet i 1989. Kompetansen på førerhus ble benyttet videre til produksjon av førerhus for gaffeltrucker, kraner og spesialhus som bl.a. til NSB’s Robeltraller. Produksjonen økte i volum og ble mer plasskrevende. Andre byggetrinn ble fullført og tatt i bruk våren 1979. Bygningsmassen økte da med 70 %. Ny teknologi Satsingsområde for bedriften har i alle år vært førerhus og utstyr for landbruket. For å møte den tekniske utviklingen og sikre rasjonell produksjon, ble det allerede i 1974 anskaffet den første NC-styrte dreiebenk. Dette tekniske vid-

Store og små produkter. Containerplattform og armlykt for diverse kjøretøy.

under hadde mange barnesykdommer, og det medførte noe skepsis til investering i CNC-utstyr. I perioden 1970/80 ble det også utviklet og solgt en del andre produkter. SMC-produkter var lisensproduksjon av tilbehør til gaffeltrucker, bl.a. papirrullklemmer og sideskiftere. Gaffeltruck ble benyttet til å drive containervognen Contrail, men produksjonen av denne ble for plasskrevende. På slutten av 70-tallet var traktorfabrikkene i ferd med selv å bygge hytter. Siste versjon av førerhus var den såkalte Duun Cabin for John Dere, International og Zetor. Den ble produsert fra 1976-82. Traktorhytter utgjorde i 81 31 % av omsetningen og truckhytter 25 %. Gjødselhåndtering Håndtering av husdyrgjødsel var et aktuelt tema i 80-årene. Allerede i 1983 var en prototyp av gjødselport til utprøving. Denne ble lansert på markedet i 1984 sammen med et planeringsskjær for traktorer. Gjødselpumper for landbruket ble et nytt og krevende område. Det ble etablert kontakt med NTH/SINTEF allerede i 1984 for å utvikle en gjødselpumpe for porter. Denne ble utviklet og solgt i et stort antall fra 1986 – 90. Langaksla pumper ble introdusert i 1991, og den ble markedsleder og en suksess i løpet av tre år. Kontakt med dumper-produsenten Moxy var etablert i 1985. Duun – Smia ble eneleverandør av førerhus til denne fabrikken. Gjev sveisepris Det har vært et prinsipp å alltid pløye storparten av bedriftens overskudd tilbake for å sikre mot magre år og ha stor nok egenkapital til å forsvare omfattende investeringer i ny teknologi. Bedriften ble tildelt den såkalte ”Sveiseprisen” i 1989 for sin vilje og evne til å ta i bruk moderne teknologi i produksjonen. Denne prisen var kun tildelt sju bedrifter i Norge siden stiftelsen i 1984. Rasjonell produksjon Den tekniske kompetansen på platebearbeiding ga grunnlag for å starte produksjon av sikkerhetsskap i 1992. Dette er nå blitt et større produkt og et satsningsområde framover. En betingelse for å kunne delta på et slikt marked med sterk internasjonal konkurranse, er maksimal bruk av rasjonelle produksjonsmetoder og funksjonsriktig design. Utfordringer og muligheter i det siste tiåret I begynnelsen av denne perioden var bedriften fokusert på aktiviteter tilknyttet førerhus i form av leveranser til Moxy og til gaffeltrucker. For å henge med i utviklingen på dette området, ble store ressurser benyttet til produktutvikling i form av tilpasning til stadig nye modeller. For Moxy ble det gjennom-

ført et større prosjekt med ny design av både dumper og førerhus i samarbeid med industridesigneren Espen Torup. Ressurser ble også i ettertid benyttet til å automatisere hytteproduksjonen. Innenfor de øvrige produktområdene ble det brukt ressurser på fornyelse av produktspekteret for å sikre en ledende markedsposisjon innenfor gjødselpumper og traktorskjær. Teknologi Kravene til effektiv produksjon har vært vedvarende, og for å møte disse har midler blitt investert i ny teknologi, i form av sveiserobotanlegg, laserskjæremaskin med automatisk inn- og utmating, dreiesenter med robotmating og pulverlakkanlegg med automatisk lakkering uten bruk av løsemidler. Bedriftens IT-systemer innenfor konstruksjon og generell administrasjon Snøfreser. og økonomi, er også fortløpende oppdatert for å sikre en mest mulig rasjonell administrasjon. Drastisk omstilling Moxy fikk økonomiske problemer fordelt over to perioder omkring årtusenskiftet. Dette medførte omsetningssvikt og behov for store omstillinger hos Duun Industrier as. Dette kom i tillegg til økonomiske underskudd i både 2000 og 2003. Midlene som var pløyd tilbake til bedriften i form av stor egenkapital, var da avgjørende for videre drift. For å komme fort tilbake på banen ble en rekke nye produkter utviklet og nye markeder bearbeidet. Snøfres i form av V-fres var et nytt produkt i 2002, og her er nå et komplett program i form av V-fres og totrinnsfresere utviklet og godt etablert i det norske markedet. Videre er det også oppnådd avtale med eksport til Sverige. Vedmaskiner var et prosjekt man startet Vedmaskin. i 2003, med salg i Norge fra 2005. I jubileumsåret har man her oppnådd en betydelig eksport til Tyskland og Danmark. Dette området anses som et vekstområde med stort potensial. Som et ledd i strategien med å bli en dekkende leverandør av snøutstyr ble sandstrøere i 2005 solgt i et større antall til Sverige og delvis i Norge. Pr. dato anser man også dette som et vekstområde.

Fra produksjonen

Platenibbler.

Knekkpresse.

Computerteknikk.

Lakkeringsanlegg.

Laserkutter.

Robotsveising.

Ny produksjonsteknologi For ytterligere å forsterke konkurranseevnen gjennomføres robotisert sveising av samtlige produkter og en omfattende investering i lakkanlegget for å redusere manuelt lakkeringsarbeid til et minimum. Disse investeringene bidrar også til et betydelig bedre arbeidsmiljø. Grunnleggerne av Duun – Smia i Åsen Lilly og Even Duun var opprinnelig fra henholdsvis Stadsbygd og Jøa. Lilly var fast meierist ved Hegra meieri og Even i god jobb hos Bergs Maskin i Trondheim. Oppstart av eget firma fant sted i Åsen for vel 50 år siden. Begge hadde trygge lønnsgivende stillinger. Men de ville starte noe på egen hånd. Og resultatet av ideene, som med flid og arbeid ble satt ut i livet, ser vi i dag. Solide etterspurte produkter som er godt innarbeidet i markedet. En faglig dyktig arbeidsstokk og en ledelse, for øvrig fra familien, som fører tradisjonene videre. Lilly Duun døde i 2000. En oppfinners hverdag "Det faller i en konstruktørs lodd å kritisk betrakte svakheter ved en innretning eller system," sier grunnlegger Even Duun. "Er mer støysvake tog og effektive bomsystem på overgangene mulig?" spør han og kaster et kjapt blikk på Nordlandsbanen fra eneboligen i Fossingtrøa. Slik ser en oppfinner muligheter for forbedringer hele tida, og fra oppfinnerens lyse hode kom ideene på løpende bånd. Noe annet var det å jobbe med rammebetingelser og salg og markedsføring av produktene. "En konstruktør er ikke alltid bevisst på penger og økonomi," medgir Even. Og her var det Lillys kvaliteter kommer inn. Lilly holdt orden på regnskap med tilliggende lover og forordninger. Hva var det investeringsavgift på? Et stålbor svares det investeringsavgift på, men ikke på en slipeskive. "Skilnaden er hårfin," sier Even, "men Lilly visste hvor grensene gikk." Utrolig utvikling "Utviklingen i samfunnet og smia i takt med det, har vært nærmest usannsynlig," sier grunnleggeren. I Åsen, Skogn og Levanger var det totalt 3 sveiseapparat på 50-tallet. I Duun – Smia i Branndalen ble det sveiset med ett av dem. Strømtilførselen satte grenser. Det var forbud mot større elektroder enn 3,25 mm. Bedriften vokser Hvordan er det så å oppleve vekst? Even mener det blir noe dagligdags som gjør seg selv. Skal bedriften bestå, vil den helst vokse. Det produktet du har,

må du fornye. Så forlanges det bedre produksjonsmaskineri og produksjonsteknikk. I motsetning til før flommer markedet over av produkter. Du finner de samme varene enten du befinner deg i London eller Levanger. At bedriften vokser, er tilfredsstillende. Og så øker folks, bygdas og storsamfunnets velvilje proporsjonalt med bedriftens størrelse. På pluss-sida hører også mange trivelige kunder. Even kan med tilfredshet lene seg tilbake og se bedriften blomstre. I ledelsen er nå Lilly og Evens to sønner John Erik og Roald. Arbeidsfordelingen ligner på den deres foreldre hadde. Den ene økonom, den andre ingeniør/tekniker. Høyt fagnivå Et karakteristisk trekk ved bedrif- Sikkerhetsskap. ten har vært dyktige og lojale medarbeidere. Som et ledd i å etablere et høyt fagnivå er det gjennomført fagutdanning for ”veteranene” i produksjonen – såkalt "paragraf 20-kurs". Rekruttering for øvrig er gjennom utdanning av lærlinger, hvor bedriften de senere årene kontinuerlig har hatt tre lærlinger innenfor tre fagbrevområder, som bedriften er godkjent som lærebedrift for. I tillegg til dette foregår en kontinuerlig opplæring i nye maskiner og produksjonsmetoder, samt opplæring i produksjon av nye produkter og skolering i nye administrative rutiner. I dag har bedriften 50 ansatte og er en av kommunens største private arbeidsplasser. Møter utfordringer Gode samarbeidsforhold og solid økonomi har gitt grunnlag for å mestre utfordringene og gi stadig framgang. I dag er bedriften markedsleder innenfor sine markedsområder i Norge og framstår som en av Skandinavias ledende i sin bransje.

Åshild Wesche Selmer:

Til minne om Anna Bamberg gård blir arbeidskirke Navnet Bamberg Bamberg, gn 2 bn 1, er en av Nessets eldste gårder. Navnets eldste oppbevarte skriveform, ”Borneberget” fra 1520, peker tilbake på en opprinnelig form ”Bornaberg”. Arne Westrum mener ”borna” er en gammel genitiv flertall form av ”borr”, bartre, og da betyr navnet ”bartreberget”. Dette var trolig fra først av navnet på haugen som senere ble navnet på bostedet ved haugen. Taleformen har vel utviklet seg fra Barnberg, gjennom Banberg til Bamberg.1 Anna og Sverre Bambergs legat Bamberg arbeidskirke er bygd på tunet på gården Bamberg. Den moderne kirka ligger på et platå høyt oppe på Nesset og skuer ut over bygda, bebyggelsen omkring i Bambergfeltet og Trondheimsfjorden. Kirketomta ble gitt som en gave til Bamberg kirkes legat av bonden Sverre Bamberg, som et minne om hans avdøde kone Anna. Anna og Sverre Bamberg hadde ikke livsarvinger, og da Anna døde i 1970, bestemte Sverre at hele eiendommen og alt han ellers eide, skulle gå til et legat; Anna og Sverre Bambergs legat. Formålet med legatet skulle være; ved forvaltning av legatets formue og inntekter å skaffe midler til å bygge Bamberg Arbeidskirke og drive arbeidskirken på evangelisk-luthersk grunn”.2 Hele det tidligere gårdsbruket var flere år tidligere lagt ut til boligområde. Tomtene var nesten uten unntak festetomter, og festeavgiftene representerte en betydelig årlig inntekt for legatet. Det var denne flotte gaven som dannet det økonomiske fundamentet for prosjektet. Byggearbeidet startet i 1997, og kirka ble reist for legatmidler, andre tilskudd og med stor dugnadsinnsats. Kirka ble et flerbrukshus med golvareal på 410 kvadratmeter. Kapellet har opptil 25 sitteplasser, og storsalen har rundt 95. Til sammen er dette et 1 Vestrum, Arne, Skogn historie, Annet bind, Levanger 1932. 2 Solem, Helge, formann i legatstyret, 10. februar 1992.

rom med plass til 120 personer. Foruten kapell og storsal inneholder bygget en barnehage, kjøkken, garderobe, toaletter, kontor, og i underetasjen en leilighet for barne- og ungdomsarbeider. Det er også bygd uthus, grillplass, gapahuk og lekeplass. Bamberg arbeidskirke ble innviet og vigslet som kirke i 1998.3 Historien om Anna Bamberg Anna Elvida Ødegård (1896-1970) giftet seg med Sverre Gustav Olsen Bamberg i 1923. Anna var datter av Esten Ødegård fra Røros. Moren Anne Bakken (1872-1960) kom fra gården Heidal i Gudbrandsdalen. Gården lå høyt opp i dalsiden og skal ha huset mange flotte gjenstander som senere havnet på museum.4 Anne Bakken giftet seg med Ole Nilsen Næss fra Gryte da Anna var 3 år, og Anna vokste opp som eldst av ni søsken på Røslia i Lysaker krets på Skogn. Annas søsken var: • Nils Nilsen • Rønnaug Nilsen • Johannes Nilsen • Martin Nilsen • Ingrid Nilsen • Einar Nilsen • Ragnar Nilsen • Olav Nilsen

f 1899 f 1901 f 1904 f 1905 f 1908 f 1911 f 1913 f 1916

d 1987 d 1985 d 1978 d 1975 d 1997 d 1981 d 1915 d 1998

Som voksen arbeidet Anna som kassererske på kontoret på meieriet i Levanger. Det blir sagt at hun regnet ut alle tall i hodet og var en meget dyktig medarbeider. Anna og Sverre mistet det barnet de skulle ha og fikk ikke flere barn. Svigerforeldrene Elen Marta og Ole Bamberg dreiv gården og bodde sammen med Anna og Sverre. Elen Marta sto lenge for drifta av gården, men det var Anna som førte regnskap og fylte ut selvangivelsen. Anna var et arbeidsmenneske som arbeidet inne i huset og ute på åkeren i onnene. Etter hvert fikk hun reumatisme (gikt), hadde mye vondt i beina og kjente slitasjen på kroppen. Hun var ivrig opptatt av misjonsarbeidet, drev en barneforening innen misjonen, var med i menighetsråd og kvinneforeninger som bl.a. Sanitetsforeningen på Nesset. Sviger-moren Elen Marta Bamberg var også ivrig med i misjonsarbeidet og de hadde ofte møter Anna Bamberg. heime på gården. 3 Levanger som kirkested gjennom tusen år, Levanger, august 2002 4 Kari Venseth, brordatter av Anna Bamberg.

23 år etter at Anna og Sverre giftet seg, overtok Sverre Bamberg gården i 1946, og fikk skjøte av faren Ole Svendsen Bamberg (kalt Ola Bamberg) for 14 000 kroner. En av slektningene forteller at Anna skal ha sagt en gang: ”Hadde jeg Stuelåna på Bamberg, nyreist i 1923. Anna og visst at det ble slik skulle Sverre flyttet inn som nygifte. jeg vært lengre i arbeidet”. Anna sluttet nemlig i arbeidet ved meieriet da hun giftet seg og flyttet til Bamberg. Det ble mange år å gå som ”underordnet” før de fikk overta drifta og styre gården slik de selv ville. På historisk grunn Bamberg er en gammel gård med lang historie. Den første oppsitter som nevnes på gården er Vegard på Bornebergh som i 1520 betalte 1 lodd sølv i ekstraskatt til Kristian II. Den neste er Oluf på Bangberrig som i 1548 betalte 18 mark smør og 1 vog miell i ledning. På begynnelsen av 1700-tallet het Bambergs oppsitter Toer eller Thore Bangberg. Han betalte skatt for 4 husmannsfolk. Han hadde ingen tjenere og gården betegnes som ”øde” på skoskattelista. Det var harde tider og i oktober 1718 kom svenskene. De tok fra Thore Bangberg korn, kyr, klær og matvarer og gjorde store skader på husene.5 Thore Bangberg døde som enkemann i 1741. Den neste oppsitter het Tore Eriksen. Han fikk bøkselbrev av Hospitalets forstander den 11. august 1747. Husene var så forfalne at Tore fikk gården bøkselfri i 6 år for å bygge opp husene, så egentlig hadde han drevet gården siden Thore Bangberg døde. I 1801 var Hospitalet i Trondheim eier av Bamberg og bøkselmann Niels Larsen (54 år), hans kone Beret Sivertsdatter (54 år), to konfirmerte gutter, en ukonfirmert jente, samt en inderst (skomaker) med kone, i alt 7 personer bodde på gården. Ved folketellinga i 1835 er enke Anna Margrethe Siverdatter, 54 år, oppført som leiglending på Bamberg. Selveiergård Den 20. august 1842 kjøpte Anna Margrethe Bamberg gården for 850 spd. Hun ble den første selveier av Bamberg. Samme dag som Anna Margrethe Bamberg kjøpte gården, solgte hun den til Svend Svendsen, f 1811, d 1886. Han 5 Karl XII s felttog i Norge 1716 -1718. Karl Gustav Armfelt ledet en styrke på 7000 mann som rykket inn i Trøndelag.

var sønn til Svend Svendsen og Guru Olsdatter på Håa. Svend Svendsen Bamberg var gift første gang i 1842 med Ragnhild Bergitte Jonasdatter Kjesbu, f 1816, datter av Jonas Pedersen Kjesbu. Ragnhild døde av tuberkulose i 1848. Svend giftet seg andre gang i 1849 med Mette Edrikke Eriksdatter Væske, (1817-1892). Mette var datter av Erik Olsen Væske. Barn (første ekteskap) - Severin, f 1840 på Håa - Johan, f 1842 på Bamberg - Gunerius, f 1844 på Bamberg Alle disse dro til Amerika og døde ugifte der. Barn (andre ekteskap) - Jocumine Birgithe f 1850, gift med Johan Jørgensen Alstad på Gran Øvre. - Erik Odin (1833-1919). - Jonas Gustav f 1855 (kjøpte Gjemle nordre vestre). - Sophie Marie f 1856, gift med Kristen Kjønstad f 1858 på Stavern, Skogn. - Ole (1858-1950).6 Ola Bamberg som var yngst i søskenflokken, overtok gården. Han fikk skjøte av faren i 1885 for 5 900 kroner. Gården hadde i 1860-åra 167 da. dyrka jord. Av disse var 56 da. god, 89 da. middels god, og 22 da. mindre god jord. Til dels var det grunnlendt jord, og gården var noe tungbrukt. Ola Svendsen Bamberg giftet seg i 1891 med Sofie Gustava Sakariasdatter, Maritvold, fra Verdal (1861-1894). De fikk sønnen Sverre (1892-1985). Ola Bamberg giftet seg andre gang med Elen Marta Troset (1860-1955). Hun var datter av skredder Mikkel Iversen Trosetvald fra Markabygda i Skogn. Elen Marta (24) emigrerte den 1. april 1884 til Minneapolis i Amerika, sammen med søsteren Anna (34), og broren Edvard Troset (11,5). Samtidig emigrete sambygdingene Hans Sjaastad (28), til Minneapolis, og Adolf Næsgaard (28), dro til Eau Claire, Wisconsin.7 Elen Marta kom tilbake til Nesset som husholderske på Bamberg, og står oppført som det i 1900. Elen Marta og Ola Bamberg giftet seg i 1911. Sammen med sønnen Sverre vokste det også opp ei jente på gården, Marie Nilsen, senere kalt Marie Bamberg. Marie var datter av Ole Nilsen Ola og Elen Marta Bamberg. 6 Utdrag fra innsamlet materiale ”gårdshistorie” på Nesset, av Torfinn Veske og Einar Nergård. 7 Digitalarkivet: emigranter fra Trondheim 1867-1930.

Kristine Benedikte Nilsen (enke) med barna. Foran fra v: Marie (Bamberg) Øvrum, Emil Åsen, mor Kristine Benedikte. Bak: Klara Nilsen, Nils Nilsen, Olga Åsen og Anna Monset (mor til Åse Solem). (Foto: Bjerkan)

Støver og Kristine Benedikte Moås Nilsen. Far til Ole var fra Soknedalen i Sør-Trøndelag. Ole og Kristine Benedikte bodde på husmannsplassen Nøstberget under Alfnes. Kristine arbeidet i fjøset på gården. Da Ole fikk en nyresykdom og døde i tidlig alder, måtte enka og hennes 5 barn ut av plassen. Den eldste datteren Marie var 7 år, f 1891, og hun ble satt bort på Bamberg. Marie Nilsen hadde det godt på Bamberg. Hun kunne ikke hatt det bedre enn hos Elen Marta og Ola Bamberg (uttalelse av sønnen Leif Øvrum). Marie giftet seg med Aksel Ludvig Øvrum f 1892, fra Næss i Verdal. Han arbeidet på Verdalsbruket og bodde i Frol ved Hegle. De fikk 8 barn. Mor til Marie, Kristine Benedikte, bodde også på sine eldre dager hos familien Øvrum. Sterke kvinner og snille menn Bamberg var en gård med sterke røtter og Anna som det kulturmenneske hun var, tok godt vare på tidligere vaner og tradisjoner. Elen Marta var ei streng dame, hun var sjefen og Anna hadde stor respekt for sin svigermor. Kari Nilsen Venseth fra Skogn som Anna var tante til, forteller om sine besøk på gården, og at det var litt høytidelig å komme til slektningene på Bamberg. Da Kari som ungdom gikk på handelsskole på Levanger, besøkte hun ofte sin tante og onkel på Nesset. En dag Kari kom inn i stua og satte seg sammen med Anna og Sverre, sa Anna: ”Du må gå og hilse på Elen Marta først når du kommer hit”.

Det var den tiden da det var stil og høflighet, og de eldste ble høyt respektert. Kari Venseth forteller at Anna sa ”De” til svigermoren Elen Marta. Sverre hadde mange morsomme uttrykk og det var en svært god tone mellom ektefellene selv om de hadde forskjellige holdninger til visse ting. En gang Sverre hadde vært på besøk på en annen gård noen timer, sa Anna da han kom heim: ”Du ble da så lenge?", hvorpå Sverre svarte; ”Ja, hu kom da og vina oss!” Da lo Anna godt. Anna var en tolerant men bestemt dame. Hun lo ofte av Sverres mange finurlige uttrykk.8 Da Sverre på sine eldre dager ble spurt om han dreiv gården aleine, svarte han: ”Nei, vi hadde god hjelp. Den beste var kona mi, ho Anna!”9 Besøk og leieboere Det var ofte besøk hos Anna og Sverre Bamberg. Uansett når noen kom, ble de buden inn på kaffe. Tantebarna husker juleselskapene hos Anna og Sverre. Det var alltid stas å komme dit. Da gikk de rundt juletreet og det ble arrangert leiker for barna. Sverre og Anna var svært gjestfrie. Annas yngre søster, Ingrid Nilsen, arbeidet som kokk på Kaffestova på Levanger. Før det var hun på kjøkkenet på Bakken aldersheim. Ingrid var ofte hos søsteren på Bamberg. Da hjalp hun til både ute og inne. Ingrid laget flotte kaker og andre retter når det var selskap eller de skulle ha noe ekstra fra kjøkkenet.10 Det var alltid barn på gården hos Elen Marta og Ola, også hos Anna og Sverre. Bjørn Sørmo var i slekt med Elen Marta. Han kom til Bamberg som guttunge og vokste opp der. Petter Grong var også i slekt med Elen Marta Bamberg. Da foreldrene Ole Petter og Gunelie Grong evakuerte til Markabygda under krigen,11 ble Petter igjen hos Elen Marta og Ola Bamberg. Etter at foreldrene kom tilbake til Nesset, ble Petter fortsatt værende en tid på gården, og gikk på skole på Nesheim i 1940-41. I oppveksten var han til sammen 9 til 10 år på Bamberg om sommeren og ellers i skoleferiene. Han hjalp til med alt slags arbeid og minnes gode tider sammen med Ola og Utenfor mastu, Inger-Anna og Petter Grong sliper knivElen Marta, også er til slåmaskinen. 8 9 10 11

Kari Venseth, fortalt til Åshild Wesche Selmer, 2004. Skogn Menighetsblad, ”Ei arbeidskirke på Bambergtunet”, nr. 4 (julenr.) 1984. Kari Venseth, 2004 Den andre verdenskrig fra 1940 – 1945.

Anna og Sverre. Ola var veldig snill og glad i barn. Petter var med Ola mang en gang på buret og åt spekepølse. Ola ville ikke alltid vedkjenne seg dette for de andre voksenpersonene på gården. Ellers var det småarbeid som å dra slipesteinen en guttunge fikk gjøre. Å slipe knivene til slåmaskina kunne være en lang og møysommelig jobb. Ca. 20 til 25 kniver skulle slipes kvasse på begge sider. I onnene var det mye folk på gården og Elen Marta smurte brødskiver i timesvis til onnafolket.12 På kårenden leide de ut to leiligheter. Det var mange feriegjester på gården, flere Trondhjemmere, også svensker. Da flyttet gårdsfolket ut i mastu og overlot huset sitt til gjestene. Petter minnes en lensmannsfamilie fra Østersund som leide huset om sommerene i flere år. I den tiden var det mest skog rundt gården. Det gikk en gammel kjørevei nedover mot Sjøbadet. Bamberg ble sett på som et fint feriested på Nesset for utenbygds folk. Midt i bondebygda, samtidig som det var nær skog, natur og sjø. Familien Takle kom til Bamberg i 1942. Petter Grong kjørte flyttelasset med hest og vogn fra Innherredskaia. De kom flyttende med båt fra Vestlandet. Ingeborg Takle, f 20. januar 1910, utdannet sykepleier fra Elverum, forteller i mars 2004 om sine erfaringer fra tiden på Bamberg. Hun var gift med Ivar Olav Takle som var lærer på Levanger realskole. De var først i Stokmarknes, men reiste så sørover til heimen i Brekke i Sogn. Det var krig og ikke så lett for lærere å få seg jobb. Familien bodde i 11 døgn på Salater pensjonat sammen med mange tyskere før de flyttet inn i kårenden på Bamberg. Husleia var 35 kroner i måneden. Ola Bamberg var en meget snill mann og han tok ikke alltid imot husleien. Han sa: ”Dokk trøng pængan sjøl.” Eldste datteren Arna (19271953) bodde hos bestemoren i Østerdalen til hun var 13 år, og kom etter til familien Takle på Nesset. Broren Leiv Munnlaug, født i 1940, vokste opp sammen med familien på Bamberg. Han var med Ola Bamberg overalt. Sov middag på sofaen sammen med Ola, og Ola ”stjal” egg i fjøset for at barna skulle få god nok mat. Ola Bamberg og Leiv Munnlaug Takle, Ola Bamberg var en skøyer. Han to gode venner 1942. 12 Petter Grong 2004

hadde stav og tok kråkfot på ungene. Han hadde alltid en knert stående, forteller Ingeborg Takle. Hun sa at han supet litt og at han var sammen med Karl Bjerken, som også tok seg en tår. Karl Bjerken kunne være litt berusa når han kjørte melka fra Lillemarka via Bamberg til Levanger. Det likte ikke Elen Marta.13 Det var tross krigen en fin tid å få være på Bamberg med barna, minnes Ingeborg Takle. De hadde en feit fin kanin som de stelte med. Sverre sa til Ingeborg: ”Du må gi den til tyskerne, de betaler for den”. Og slik gikk det med kaninen. Familien Takle kjøpte en gris av Martin Wesche som de foret opp. Ola ordnet med egen binge til grisen sammen med kyrne, og Inger Anna flidde og stelte for den. Olaf Jensen slaktet grisen og Leiv Munnlaug fikk se og høre at Arnulf Lundre dro grisen over gården da den skulle slaktes. Dette ga gutten en støkk, og Ola Bamberg ble virkelig redd for at han hadde tatt skade av å se håndteringen av en gris som skulle slaktes.14 Ingeborg Takle forteller at de levde som en stor familie på Bamberg. Der bodde Ola og Elen Marta, Anna og Sverre Bamberg og tjenestefolket Inger Anna Sandviken, Borgny Rostad og Arnulf Lundre, samt familien Takle. Anna var gavmild og snill. Hun sa ikke et ondt ord verken om tjenerne eller andre på gården. Anna kom og gav av sitt store hjerte. ”Jeg tror ikke Anna hadde vært glad hvis hun hadde sett Bamberg i dag”, sier Ingeborg Takle. Hun mener Anna ønsket seg et stille sted på gården. Kanskje en liten kirke for nessebygger. I dag er det så mye som foregår på Bamberg. Men at det er barnehage der, er veldig fint. Anna var så glad i barn! Den 7. desember 1947 flyttet familien Takle ned til nybygg i Jernbanegata 14, etter 6 år som leieboere på Bamberg. Arbeidsliv, mat og skikker Anna Bamberg var et ordensmenneske. I husstellet viste dette seg blant annet ved at kvisten hver vår ble skuret og vasket. Alle skinnfellene og annet som ble oppbevart der, ble båret ned og hengt opp til lufting ute. Det var en stri 13 Ingeborg Takle i samtale med Åshild Wesche Selmer, Levanger 2004. 14 Ingeborg Takle

tørn å bære vann opp alle trappene for å skure og vaske på kvisten. Sverre og Anna lå med skinnfell året rundt.15 Borgny Rostad fortalte at det var en heimelaget vaskemaskin på Bamberg en stund. Maskinen gikk på strøm og var plassert i en trekasse. Før dette ble det vasket på brett. Borgny Rostad arbeidet på gården fra 1939 til 1959. Hun kom til Nesset fra Inderøy på 1930-tallet og var først i tjeneste på Alstad hos Ragna og Ivar Wibe. Der arbeidet hun sammen med Anna Kråkmo som senere var taus på Gjemle hos Aslaug og Paul Salberg. I mastu på Bamberg ble det gjort klesvask, bakt og slaktet, og under krigen laget de såpe i klesgryta. Det kom baksterkjerring til gården både vår og høst. Da ble det bakt flatbrød og annet i mastua. De hadde innlagt vann tidlig på 1950tallet. Vannet ble da tatt fra bekken ved Krokhaugen. Gammelbekken som lå der hvor husene til Karl og Helga Haugen ligger i dag, var et oppkomme. Over gammelbekken var det et bekkhus. Borgny Rostad fortalte at det var mye god mat på Bamberg. Men også der ble det brukt mye klubb og vassgrøt som var vanlig kost. Anna holdt på gamle tradisjoner også i matveien. Grøten til kvelds ble servert i boller (grøtkommer), noe som ikke var så vanlig lenger.16 Slåttonna ble avsluttet med slåttgrøt. Når det var selskap, var det kalvesteik. I anledninger som bryllup, begravelse og fødselsdager ble naboer, slekt og venner buden. Det var også vanlig å gå med sendinger i forbindelse med fødsler (barselmat) eller dødsfall i nabolaget og hos familie og venner. Da var det Inger Anna som kjørte med sendingene. Til sendinger ble det brukt gomme, sylte, kringle etc. Det kunne også være smør og sirupskake På hovedtrappa 1965. Fra v: Inger Anna eller annet godt i sendingen. Sandviken, Rune Salater (1), Asbjørg Salater Hver 17. mai brukte Anna og med Sveinung (2 1/2). Bak fra v: Anna Sverre Bamberg eggedosis. Bamberg, Sissel Moberg (søster av Asbjørg), Sverre tok også konjakk opp i Jorulf Salater og Sverre Bamberg. 15 Borgny Rostad i samtale på Bamberg arbeidskirke, 25. mars 1999. 16 Jorunn Gjemble, 2004 17 Fortalt av Asbjørg Salater, Bamberg arbeidskirke, 25. mars 1999. 34 18 Asbjørg Salater

eggedosisen. Videre pyntet de bildene av Ola og Elen Marta med bjørkeløv og flagg.17 Asbjørg og Jorulf Salater bodde på Bamberg i 1964 og 1965 mens de bygget eget hus på Gjemble. Anna, Sverre eller Inger Anna forlot aldri gården samtidig. En av dem var alltid heime og passet husene.18 Tausa på Bamberg Inger Anna Sandviken (1896-1983) fra Verdal, var en trofast tjener i fjøset på Bamberg. Hun var på gården to perioder, kom tilbake andre gang i 1930, etter en periode som taus på Graff på Hegle. Inger Anna hadde aldri kjærest, men det kunne ikke ha vært så langt unna, sa Sverre en gang. Inger Anna hadde to sønner som ikke var med på gården. Inger Anna på Bamberg var kjent for sin arbeidsomme stil. Hun var alltid kledd i arbeidsoverall og var for det meste i fjøset eller ute på åkeren. Alltid i onnene var Inger Anna å se, hun elsket å kjøre hest og kjørte melka eller gjorde andre ting som krevde hesteskyss. Inger Anna var glad i dyra, hun gjorde alt i fjøset og var med på det meste. Når Sverre kom for å hjelpe henne i grishuset, sa Inger Anna: ”Du trenger ikke ta denne grismøkka, du. Jeg tar da denne og jeg”. En dag Inger Anna kom over gården, sprang ei rotte foran henne. Inger Anna viste råd. Hun satte treskoen i rotta, som døde på flekken.19 De få gangene Inger Anna hadde ferie, måtte noen andre ta fjøset. Annlaug Brenne fra Skogn som Anna var tante til, var noen ganger som jente, før og etter konfirmasjonsalder, i fjøset da Inger Anna hadde ei uke fri. Da var det 7 melkekyr som skulle stelles og det var en ansvarsfull oppgave for ei ung jente. Elen Marta var ganske tunghørt på sine eldre dager. Hvis telefonen ringte fikk ikke Inger Anna ta den, selv om hun satt inne i stua.20 Jorunn Gjemble som var gift på nabogården forteller om da hun fikk barselmat fra Anna Bamberg. Annas søster Ingrid hadde pyntet en fantastisk fin kake til familiens førstefødte Kolbjørn Gjemble, f 1943. Inger Anna kom med kaken sammen med husfruen Anna, men tausa Inger Anna fikk ikke bli med inn. Det syntes Jorunn Gjemble var litt merkelig. Utenom arbeidet på gården var Inger Anna frelsesarmesoldat, var med på møter og gikk rundt og solgte ”Krigsropet” på Nesset. Planlegging av kirke I tida frem mot år 2000 ble jorda på Bamberg etter hvert lagt ut til boligformål og tomtene festet bort. Det samme skjedde med flere gårder, og innbyggertallet på Nesset er mangedoblet de siste 50 årene. I dag er det en nokså stor befolkning konsentrert på et relativt avgrenset område, noe som igjen medfører behov for et samlingssted. Opptakten og bearbeidelse av idéen til arbeidskirkeprosjektet fant først og 17 18 19 20

Fortalt av Asbjørg Salater, Bamberg arbeidskirke, 25. mars 1999. Asbjørg Salater Ingeborg Takle, fortalt til Åshild Wesche Selmer. Annlaug Brenne, brordatter av Anna Bamberg.

fremst sted på 1970-tallet i mange samtaler mellom Sverre Bamberg og hans gode venn Eivind Fiske. Eivind Fiske, f. 01.09.1918, var soussjef ved Norske Skogindustrier, Skogn, og ble seinere merkantil direktør i bedriften. Familien kom fra Trondheim i 1964 og flyttet inn i nytt firmahus på Bamberg. De kom til Trøndelag fra Vikeland i Kristiansand, hvor Eivind Fiske var ansatt ved Norsk Wallboardfabrikk A/S som produserte harde plater. Tidligere bodde familien Fiske i Larvik hvor Eivind arbeidet ved Trescow Fritsøe. Eivind Fiske var fra Surnadalen på Nord-Møre. Han var gift med Olaug Fiske fra Brønnøysund. Familien Fiske var interessert i kirka og i samfunnet rundt seg og ble godt kjent med Anna og Sverre Bamberg. De var ofte på besøk på gården, ble gode venner og kjørte Anna og Sverre på turer i distriktet. Etter at Sverre Bamberg ble enkemann og flyttet til Breidablikk aldersheim på Nesset, snakket Eivind Fiske med ham om å bygge kirke på den gamle gårdstomta. Det var ikke tilfeldig at de begynte å snakke om Bamberg Arbeidskirke. I arbeidskirkeformen så de for seg et kirkebygg egnet for allsidig bruk og som gjennom sine tilbud skulle bli et ressurssenter i nærmiljøet. Sverre Bamberg var ikke minst opptatt av at en gjennom denne arbeidskirka og aktivitetene der skulle kunne tilby positive, sunne og byggende aktiviteter til barn og unge. Det var ikke mange Sverre hørte på, han gikk for å være ganske sta, men han lyttet til det Eivind Fiske sa.21 Det ble opprettet legat, ”Anna og Sverre Bambergs legat”, med Eivind Fiske som leder av legatstyret. De andre som var med i styret var Petter Kjønstad og Alf Tharaldsen. Fiske brukte mye tid på planlegging av ny kirke. Jon Ramstad var ordfører i Levanger på den tiden, og Fiske tok kontakt og spurte om Ramstad ville undersøke muligheter for å bygge kirke hos opplysningsforbundets fond, et statlig organ som forvalter kirkene og prestegårdene. Eivind Fiske hadde blant annet fått lovnad på orgel og var midt oppe i arbeidet, da han døde plutselig og uventet i 1979. Helge Solem overtok etter Fiske som leder i legatstyret. Bergljot Henning gikk inn i styret etter Petter Kjønstad og Bjørn Øverkil gikk inn etter Alf Tharaldsen. Anna og Sverre Bambergs legat ble stadfestet som et offentlig legat av fylkesmannen i Nord-Trøndelag den 26.04.85. Ifølge vedtektene ble det valgt et legatstyre på tre medlemmer. Formann (Helge Solem) ble oppnevnt av Olaug Fiske i samråd med Sverre Bamberg etter Eivind Fiskes plutselige død. Solem var nettopp gjenoppnevnt for en ny 6-årsperiode i legatet fram til 31.12.97, og sa seg villig til å overta etter Fiske. For framtida skulle sorenskriveren i Stjørog Verdal oppnevne formann for legatet. Bergljot Henning ble oppnevnt av Nidaros Biskop som sekretær, med funksjonstid til og med 31.12.95. Fra Alstadhaug menighetsråd ble Bjørn Øverkil oppnevnt som styremedlem med funksjonstid til og med 31.12.93. Varamedlem var Åse Hurlen Foss med samme funksjonstid. 21 Jorunn Gjemble, 2004.

Det var stor uenighet på Nesset om det skulle bygges kirke eller bedehus. Mange mente det var nok med Alstadhaug, mens noen ville bygge kirke på Torsheim. Det var heller ikke så mye penger i legatet fra starten av. Etter hvert kom det inn midler fra festeavgifter på gården. Helge og Åse Solem kom til Levanger i 1968. Helge var lærer på Hegle barneskole, og de flyttet inn i nytt hus på Bamberg. Som leder i legatstyret holdt Helge Solem igjen med å starte byggingen av ny kirke, og fikk kritikk for det. Solem mente det ikke var nok penger i legatet til en fullverdig arbeidskirke. I ettertid viser det seg at det kanskje var klokt å vente til legatet hadde mer midler. I vedtektene for arbeidskirka står det at det, når legatstyret finner at det er ”avsatt tilstrekkelige midler til reising av Bamberg Arbeidskirke”, skal oppnevnes et styre for arbeidskirka (”kirkestyre”).22 Styret som skulle stå for arbeidet med å bygge arbeidskirka og deretter for drifta, fikk følgende sammensetning: • Bjørn Golimo (varamedl. Gunvor Lunnan) • Gerd Talsnes Heggdal (varamedl. Eivind Voldseth) • Sokneprest i Skogn Magne Gudvangen, (varamedl. Tore Olsen) • Jorunn Østgård (varamedl. Sigrid Bondal Mehl) • Brynjulf Berg (varamedl. Aud Øverkil) I tillegg til disse to styrene ble det oppnevnt en plan- og byggekomité med følgende sammensetning: • Jon Ramstad, leder • Kristin Fahlstrøm • Sofie Risberg • Lars Skrøvseth • Helge Solem Sekretær: John Eiternes Mange forskjellige arkitektforslag ble presentert. Bygget ble tegnet av Arkitektkontoret A/S, Verdal, ved Per Audun Letnes. Fra de første tanker og visjoner om arbeidskirke på Nesset ble unnfanget på 1970-tallet, og fram til byggestart 20 år senere, hadde mange forhold endret seg, bl.a. i forhold til dimensjonering av bygget. I starten hadde kirkedelen en dominerende plass, og bygget var tegnet både stort og kostbart. I arbeidskirken slik den ble på 1990-tallet, ble kirkedelen relativt beskjeden, mens aktivitetsdelen utgjør den avgjort dominerende del av bygget. 22 Solem, Helge, notat til konstituerende møte i styret for arbeidskirka, 10. februar 1992.

Den vakre arbeidskirka sett fra gårdsplassen.

For det andre ble det lagt betydelig vekt på hva nærmiljøet hadde bruk for. Dette ble det arbeidet noe med i 1988 i forbindelse med at to arkitektstudenter tegnet Bamberg Arbeidskirke som diplomoppgave. For å gi premisser til disse, ble det nedsatt ei arbeidsgruppe der de av menighetsrådets medlemmer som var bosatt på Nesset, res. kap. Oddvar Dahl og legatstyret var med. Dette var en nyttig gjennomgang. Likevel ble det nødvendig å tenke nytt ut fra tiden og utviklingen i kommunen. Den planlagte fritidsheim ble byttet ut med barnehage. Det ble og tenkt på møteplasser for eldre. Det tredje og siste forhold som måtte tenkes gjennom, var finansiering og økonomiske forhold. Det var nødvendig å ha driftsutgiftene under kontroll når bygget var ferdig. Ved å satse på et flerbrukshus slik styret nå planla, ville de kunne oppnå et gunstig lån i Husbanken, som ville dekke en betydelig del av det legatet måtte låne.23 Formann i legatstyret Helge Solem, orienterte om prosjektet i konstituerende møte i styret for arbeidskirka, og sa bl.a.; ”I dag fokuseres det det mye på behovet for å satse mer på barn og unges oppvekstmiljø. Dette viser at idéene og visjonene til Bamberg og Fiske fortsatt er aktuelle. Det samme gjelder om vi tenker på deres visjon om arbeidskirka som et senter og ei varmecelle i nærmiljøet også for andre aldersgrup23 Solem, Helge, Bamberg Arbeidskirke, orientering i styremøte 10. februar 1992.

per. Når vi nå – snart 20 år senere – er i ferd med å realisere prosjektet, ligger det fortsatt an til at Bamberg Arbeidskirke skal bli den første arbeidskirka i NordTrøndelag.24 Helge Solem tok vare på alt som kunne ivaretas for å være i kirka for framtida. Disse tingene utgjør i dag mye av kirkerommet. Bl.a. ble det gamle fallbordet (kjøkkenbordet) til Anna tatt vare på og brukes til alterbord. 14 trestoler som er over 100 år gamle, er også i bruk. I storsalen står ei golvklokke som er ca 200 år gammel, og av andre gjenstander kan nevnes en kiste fra 1776 og et bord fra 1876. Det ble holdt salg på Herrestua på Alstadhaug og det var auksjon på Magneten på Levanger 5 lørdager på rad. Legatstyret ville ikke ha auksjon på selve gården. Driftsstyret ble oppnevnt i 1993 og i 1994 var de i gang. Bamberg arbeidskirke stod ferdig i 1998, og ble vigslet til kirkelig bruk av biskop Finn Wagle den 30. august 1998. Under vigslingen berømmet biskopen ungdomsarbeidet som allerede var i gang.25 Barne og ungdomsarbeid Den 15. august 1995 ble det ansatt barne- og ungdomsarbeider. Vemund Guud gikk på lærerskolen på Levanger, og etter endt lærerutdanning startet han opp som barne- og ungdomsarbeider ved Bamberg arbeidskirke. Det ble bl.a. satt opp lavvo og kjøpt inn minibuss til dette arbeidet, finansiert gjennom et samarbeid mellom Levanger, Alstadhaug kirke og Bamberg arbeidskirke. Det var også noen kirkelige samlinger, bl.a. utegudstjeneste før kirka var ferdig. Den 16. mai om kvelden har det vært et rusfritt arrangement for ungdom. Første og andre året var det 100 ungdommer som frekventerte i løpet av arrangementet. I tillegg til at ungdom får benytte huset gratis, er det innkjøpt utstyr og andre ordninger for ungdom bl.a.: • Vollyballbane • Tennis • Kurvball • Gapahuk • Biljard • Fryser • Videokanon Konfirmantundervisning er en årlig begivenhet for konfirmanter på Nesset. Minnelunden I tilknytning til barnehagen og den etter hvert flotte lekeplassen er det plassert en minnelund på tunet ut mot utsikten. Minnelunden er reist med støtte fra Morten Knutsens Minnefond 2001. Dette er en kombinert minneplass og grill24 Solem, Helge, Bamberg Arbeidskirke, orientering om prosjektet i styremøte 10. februar 1992. 25 Jorunn Østgård og Bergljot Henning, samtale med Åshild Wesche Selmer, 39 Bamberg arbeidskirke 2004.

Minnelund ved utsiktsplassen.

plass som skal kunne brukes av alle. På baksiden av muren til den fine plassen står det på en plate: Se utover Dagens bølger bryter Gårsdagen er borte Minnene velter fortsatt mot hjertets strand Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene Hvor kommer min hjelp fra? Min hjelp kommer fra Herren Han som skapte himmel og jord Salme 121 Bamberg arbeidskirke slik den står og benyttes i dag, hedrer minnet om Anna Bamberg, en god, kristen, barnekjær og målrettet kvinne.

Knut Vodal:

Andreas Vodahls dagbok fra 1903 I flere kister på loftet ligger mengder med brev, kort og lignende etter min bestefars bror, Andreas Vodahl. Opp gjennom barndommen kikket jeg ofte i disse kistene, og fant brev med frimerker fra mange land. Men det er først nå når jeg skal rydde loftet, at jeg kan dukke ned i innholdet for alvor.

Andreas Vodahl 1880-1974 Andreas var født i 1880 i Verdal, og var nest eldst av en søskenflokk på 3 gutter og en jente. Deres foreldre var Kirsten Hegstad fra Sandvollan og Gunder Wodahl fra Sparbu. De kjøpte gården Nord-Lyng i Verdal i 1878. I 1892 døde Gunder, og Kirsten ble sittende igjen med ansvaret for fire unger i alderen 415 år, og en gård som etter datiden var en stor gård. I 1893 ble gården tatt av raset som ødela store deler av dalføret, og som tok livet av 115 mennesker. Kirsten og barna lå innestengt i stua hele natta, med leirmassen helt opp til halsen. De ble mirakuløst reddet av drengen, Ole Lyng, som sammen med tjenestejenta lå i andre etasje, og berget seg ut. Han trodde at alle de som befant seg i første etasje hadde druknet. Men da han tok seg utover til huset om morgenen da raset hadde roet seg, hørte han at det var liv inne i huset. Han reiv da opp plankene i loftsgolvet med bare hendene, og reddet dem. (Se nærmere om dette i årboka for 1995.) Jeg møtte Andreas bare en gang, i 1972. Han var da nesten 92 år, og fortsatt i full jobb ved A/S Tyssefallene i Odda. Vi gikk en tur rundt på gården på Ekne, og han beveget seg med en letthet og spenst i terrenget som mang en ungdom kunne missunt ham. Et aktivt liv, med

en stor interesse for friluftsliv, hadde vært oppskriften. Jeg ble mektig imponert over ham, og interessen for ham ble ikke mindre. Andreas Vodahl var en begavet person; utskrifter fra middelskolen på Steinkjer viser at han var nr. 1 i klassen. Da han ble konfirmert, sto han som nr. 5 på kirkegulvet. Han begynte på Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1898, og gikk ut som teknisk ingeniør i 1902. Han avtjente verneplikten på Steinkjer, men da det var lite arbeid å få i Norge, reiste han over til Amerika i august 1903. Fra den reisen, og den første tiden i New York, skrev han dagbok, som forteller om overfarten, og de første årene der. Denne boka var jeg så heldig å finne. Brev og korrespondanse ellers er med på å understreke innholdet i dagboka. Arbeidsmarkedet var heller ikke lett i Amerika, så han måtte ofte ta til takke med korte engasjement. Antall avslag på jobbsøknader er mange. Men etter hvert ordnet det seg med arbeid for Andreas, og han var ansatt hos Geo. F Hardy i 6 år som konsulent for papir- og sulfittfabrikker. Deretter var han 4 år ved Riordan Pulp & Paper Company ved fabrikkene i Hawkesbury og Merritton i Ontario, Canada. Der ble han gift med Clara Reinholds, som hadde datteren Karen. Fra 1913 var han ved Chile Exploation Co. New York, og 2 år i Chuquicamata i Chile. Også fra reisen dit finns det en dagbok, og mye korrespondanse. Han reiste tilbake til Norge i 1916, og ble ansatt ved Det Norske Nitridaktieselskap som var under anlegg i Tyssedal, Hardanger. Dette ble hans arbeidsplass til han ble pensjonist i 1946. Han ble så engasjert ved gjenoppbyggingen av Finnmark etter krigen, og var i Honningsvåg i et år. Da kom han tilbake til Ekne, og tenkte å tilbringe pensjonisttiden der, men hans helse og arbeidslyst gjorde at han returnerte til Tyssedal, der han fikk arbeide i kommunen. Han var også en periode ansatt hos en privat entreprenør, før han i 1959 ble ansatt i Tyssefaldene A/S. Der var han helt til han døde i 1974, nær 94 år. Han var aktivt med i Den norske ingeniørforening, og Hardangeravdelingens formann i 6 perioder. Andreas var en svært dyktig fotograf, og det finnes 1000-vis av bilder og negativer som han har tatt. Mange av dem er tatt av prosjekt han har arbeidet med, men det er også mange fra turer og andre anledninger. Han har utgitt mange av bildene som postkort, både fra Tyssedal og Ekne. Et bilde er spesielt. Der er han ikke fotograf, men foto-

objekt. Det ble tatt en fin augustdag i 1967. Der sitter han og dingler med beina ytterst på kanten av Trolltunga i Skjeggedalsfjella. Steinrøysa låg 250 meter nedenfor, og 450 meter nedenfor den igjen var Ringedalsvannet. Han var da 87 år gammel! Fotografen, Barthold Hagemann, som var 78 år, måtte heises ned i ura med tau før Andreas kunne gå og sette seg. Dette for å få rett vinkel på bildet. ”Vess æ ha dytti ne’, ha’n Hagemann hyngi der enda,” sa Andreas da jeg snakket med han om det. ”Æ mått setti me heinner’n i kors over brøste, så de itj skuill sjå ut som om æ hoill mæ fast,” sa han. Dette kortet er godt kjent, og er brukt i media ved flere anledninger. Det hører med til historien at bildet måtte taes tidlig om morgenen, for å få riktig lys. De to kameratene var heldige med været, og da Hagemann var firt ned i ura, og Andreas hadde kommet på plass oppe på tunga, hørte han fra fotografen: ”Jeg har glemt filmen på hotellrommet!” Han måtte da heises opp igjen, og fotograferingen måtte utsettes. Heldigvis ble det fint vær også neste dag, så de fikk tatt bildet.

Andreas var en ivrig mannskorsanger, og sang bl.a. i Nordmændenes Sangforening, koret til Det Norske Selskab i New York, hvor han også var kasserer en periode. Også etter at han kom til Tyssedal, var han med i kor. Han var en flink ”rimsmed”, og skrev sanger til flere anledninger, så som fødselsdager, bryllup eller arrangement i lag og foreninger. Det å kunne finne så mye materiale fra en tid som var, er ikke bare interessant lesning, men gir et innblikk i dagliglivet den gang, og en blir mer kjent med en nær slektning. Selv om han slett ikke var noen pionér når det gjelder utreise til Amerika, var det et stort skritt å ta, og mange opplevde nok at alt ikke var bare glitter og stas ”over dammen.”

Dagbok 1903 (del I) Reiste hjemmefra 18. august 1903. August 1903. 19de. Avreise fra Tr.hjem kl.10 aften med Wilsonbaaden ”Salmo”. En masse folk paa benene for at se paa afgangen. Ca. 150 emigranter. Gaar til køis i 11 tiden. Vi ligger 5 mand ved siden af hverandre paa hver brisk. En madras hver. Noksaa gemytligt!!

20de. Vaagner ved 5 fm. ved en demonisk kjættingraslen lige ved øret. Vi er nu kommet til Kristiansund. Træffer der tekniker Kuløy. Afreise kl. 8.30 fm. Taaget veir med duskregn. Vi fik frokost kl. 8. 0,5 liter kaffe, og saa meget smør og brød man vilde. Reisen sydover til Aalesund bød ikke paa saa meget interessant. Det blaaste lidt paa Hustadviken, men ikke saa meget at det generte. Høie vilde fjelde mod landsiden. Sne paa en del. Ankom Aalesund kl. 2 em. Var saavidt i land. Kjøbte et prospektkort og maatte løbe halve byen for at kunde finde fat paa et 5øres frimerke!! Traf arkitekt Mathias Brekke paa kaien. Han tenkte sig efter til Amerika. Afreste fra Aalesund kl. 3, og reiser nu direkte til Hull! Gaar tilkøis og sover mig bort fra kveldsmaden. Titter op på dækket kl. 8 1/2. Vi har endnu ikke forladt kysten, men ser golde fjelde paa landsiden. Mod vest bare hav. Nogle seilere sees. Gaar tilkøis for alvor! 21de. Vaagner om morgenen ved at matroserne spyler dækket. Gaar op paa dækket kl. 6. Det er nu straalende solskin, og bare hav at se. Kan dog ikke se horisonten for skyer. Vi seiler i retning sydvest. Dagen gaar sin ensformige gang. Udpaa eftermidagen begynner det at blaase. Blir en del sjøsyg, men gaar tilkøis og sover godt.

22de. Vaagner kl 5 1/2. Alt vel. Endnu intet land. Veiret har nu bedret sig en del. Vi passerer nu fiskefartøier som fisker sild. Kl.11 1/2 (norsk tid) ser vi det første land. En ganske flad ø med steile kyster og et fyrtaarn tilhøire for skibet. Kl. 11 passerer vi brig ”Alise” af Brevig. Vi seiler nu en stund til uden at se land, men faar atter se land et stykke over middag, og vi befinder os i munningen af Hermlser. En nogsaa bred havarm som Hermlserfloden munder ud i. Paa søndre bred ved munningen ligger Grimsby. En masse fartøier gaar frem og tilbage, det er mest fiskefartøier som reiser (ud paa bankerne og fisker sild.) Efter omtrent 2 timers seillas oppaaver Hermlser er vi i Hull kl. 3 1/2 efter norsk tid. Nu maa klokken flyttes 1 time tilbage. Vi legger til kai 1 og 2 klasse faar gaa i land. Her er livlig på havnen (Hullbaade gaar opover floden, og der er pakkende fuldt med passagerer. Folk er vel fri her lørdag efterm. Da vi hadde ligget 2 timer og ventet til der blev større flod, gikk vi op i byen med Salend(?) Trange kanaler. Kom omsider til en kai, gikk saa i land og maatte vise frem toldpliktige ting, mest tobak. Hadde al bagage paa en stor vogn, og fik selv klyve opp paa en anden, og kjørte til Stationen. En gammel reisemand bemerker: ”Ja nu har vi faat det godt, efterat vi har strævet i Norge i mange aar!” Kjørte flot til stationen. Hull ingen pen by efter mit skjøn. Mørke teglstensgaarde med teglstenstag. Kom til stationen, blev bænket i en lang bygning, og fik kaffe og hvedebrød. Maatte vise kontrakten, og fik jernbanebillet. Reiste 7.50 med toget. Omegnen bare flad. Advarsel om ikke at stikke hodet ud af vinduet paakrævet vel da banen dobbelsporet. Ser flade gressgange med kjør og heste. Korn skaaret og baandene reist op mod hinanden. Banen mest retlinjet og horisontal. Kjører med god fart. Efter 1time i Leeds. Passerer mange byer med kvalmende kulrøg. Leeds praktfuld med de mange elektriske lys, og de bølgende menneskemasser. Efter ca. 5 1/2 times kjørsel i Liverpool kl. 1/2 2 nat. Skrigende agenter. Kjører flot til hotellet. Faar liggeplads, en madras hver. Sover godt. 23de. Faar til frokost hvedebrød og kaffe, samt frikase. Gaar her i en butikk og kjøber et prospektkort og sender hjem. Her er alting billigt. En udmerket gummi regnfrak koster omkr. kr 10. Gaar en tur ud i byen. Her er dobb.sporet spor-

vei i hovedgadene. Vognene gaar fort, og har siddepladser paa taget ogsaa. Flere butiker er aabne. Høie plankegjærder bedæket med anoncer. Byen har mange pene strøg, spes. ”Lord street.” Enkelte strøg er ikke saa pene, mørke stengaarde. Det er vist ingen tregaarde her. Gaar ned til kaien som ligger langs floden. Det er en bred flod vistnog optil 1000 m med by paa begge sider. Kaien er vistnog fornemste promenadeplads, for her var sort af mennesker. Her til kaien læger de største skibe. Mindre skibe, mest hjulskibe besørger trafiken over floden. Det koster vist 1d. at være med. Her var meget interessant at se paa skibene som gikk frem og tilbage. Vandet i floden var brunt grumset. Da jeg gikk tilbage, kjøbte jeg en ”Sunday Chronicle” af en skrigende avisgut. Avisen kostet 1d. Der var en masse læsestof, 12 sider, 7 spalter paa hver, altsaa 84 spalter meget tættrygt. En del folk gikk ogsaa i gaderne, men hovedgaden var jo paa kaien. En automobil suste forbi. Fandt godt frem til hotellet uden at raadspørge nogen politi. Politiet her er flotte karer, vakkert klædt. Spiste middag kl. 12, kjødsuppe og steg. Gik ogsaa om eftermiddagen en tur i byen og udover kaien. Der er mange pene udstillinger i vinduerne, og prisen er vedheftet hver gjendstand. Om kvelden fik jeg anledning til at høre frelsesarmeen paa et gadehjørne. En neger spilte violin og sang til.

24de. mandag. Gik ogsaa i dag en tur udover kaierne. Kaien er en flydekai, saa flod og fjære har ingen indflydelse for de skibe som lægger til. Ned til disse flydekaierne fører saa broer, som er fastgjænget paa land og paa kaien. En del broer er bare for gaaende, og paa disse faar ingen kjøre. Som brugsheste bruges bare af de store engelske bryggeheste, og de kan trække voldsomt store las. For enkelte vogne bruges to, og da er lasset ennu sværere. De finere vogne her har luftringe paa hjulene. Paa de mest trafikerte gadekryds staar stadig en politikonstabel og dirigerer trafiken. Han staar saaledes til at han har oversigt. Alle maa vente paa hans vink, baade sporvognsførerne og kjørerne for at der ikke skal skje noget sammenstød. Mange sporvogne efter hverandre, 4-5 st i en klynge. Alle gaar til ”Piir head.” Man kan bivaane et malerisk optog af en 10-12 mand, som med en plakat paa ryg og bryst gaar den ene efter den anden i rennestenen. Paa plakaterne er der anoncer, og det er samme anoncer paa hver kar. ”Det er nemlig mengden som skal gjøre det,” som kræmmeren sa, han solgte til indkjøbspris. Var i eftermiddag en tur i Permanent collection of picture and sculptur. Det var mange pene malerier og billedhuggerarbeider. Var saavidt indom museum og ”Public library.” I ”Public Library” var udlagt alle nyeste aviser. I bibloteket fik man gratis laane seg en bog som man læste paa stedet og maatte indlevere. Det saa ud som folk benyttet sig af det, thi her var mange som læste.

25de. tirsdag. Gik i formiddag udover til ”Cedric”s liggeplads. Det var voldsomt langt udover. ”Cedric” meget stor. Saa ogsaa ”Svernia” af Clinard(?) som skulde gaa kl. 5. Var mest af samme størrelse som ”Cedric.” Kjørte hjem med sporvognen. Det kostet 1d. Om efterm. en tur i museet. Mange antikviteter, gamle ægyptiske og græske m.m.m. Et akvarium i kjelderetagen interessant. Ser mange slags geskjæfter i Liverpool. Dukketeater paa gaden. Tegning af kolorerede billeder paa fortaugene. 26de. onsdag. I dag form. reiste de som skal være med ”Germania” saa det blir lidt mere taaleligt at være her, for her har været en masse mennesker.

27de. torsdag. Lidt om livet i White Star boarding house. Her er stadig fuldt af mennesker. Reiser det en slump en dag, saa kommer der straks en ny forsyning igjen. Her ved hotellet er der 3 butikker, en svensk og to jøder, og de er beregnet bare paa emigranter, saa du kan tro man kan bli kvit pengene sine. Naar der kommer en slump emigranter fra jernbanestationen, saa passer alle 3 paa dem. Den første møder emigranten ved gadehjørnet, den anden halveis opi gaden, og en staar ved porten, og alle viser de ham sin butikk og siger: ”Kom ind her, hvis de skal handla nogut,” saa emigranten tilslut blir saa fortumlet, at han ikke vet ud eller ind. Men naar emigranten har været her en dags tid, saa blir han snart varm i redet, og da blir han snart flot kar. Bondegutterne og bondegjenterne blir ikke til at kjende igjen for alle sprader de med fine gummiregnfrakker som de her kan faa for en billig pris for en 10-12 kr. Her staar fuldt af skidne kjærringer udenfor som faldbyr frugt, skopudsere er der en mangfoldighed af. Skidne unger som står og synger og tigger penge, og m.m. Tre gange om dagen er der mad at faa, og da stiller man sig op i kø og venter til klokken ringer. Saa bærer det ivei nedi en stor kjælder, hvor der staar en svensk opvarter og skriger: ”Hvarsaago sit ner, fem paa hvar sida,” og dette hører man saa ofte, at man tilslut blir helt ør i hodet af det. Naar man saa er kommet tilro, saa kommer de med store spande kaffe eller the og slaar i store koppe. Her bruges bare hvedebrød, og som smør er det etslags margarin, formodentlig tillavet af fedt fra fuldne baere(?) Saa kommer noen kjørende med en stor vogn med en portion kjød til hver. Man spiser da saa godt man kan, og faar vente til næste gang. Hvedebrød blir man snart lei af. 28de. fredag. I dag bar det da endelig ivei. Vi fik inspektionskort, og kl 9 fik vi da kjøre udover til ”Cedric”s liggeplads. Efter at have ventet en stund fik vi gaa om bord og faa pladse. Det viste sig, at agenten i Trondhjem ikke hadde sørget for at jeg fik kahytplads, saa jeg maatte ind i det store fællesrum. Det

var dog en himmelhvid forskjel mod paa ”Salmo” da vi her fik en seng hver. Vi blev saa jaget op paa dækket igjen, og maatte gjennomgaa visitation, som foregikk paa den maade at man en og en gikk forbi lægen med blottet hoved. Han saa især en ind i øinene. En stod ogsaa og glodde paa antrækket. Det tog noksaa lang tid før man blev ferdig med det. I 2tiden gikk vi fra bryggen, men kun for at lægge til længere oppe i elven ved den egentlige landingsplads, hvor 1 og 2den klasses passagererne kom om bord. Endelig i 5 tiden bar det ivei for alvor. Da vi var kommet ud mundningen, mødte vi to rare fartøier, hvor det fosset store vandmasser du af skibssiden. Det var muddermaskinskibe, som stadig gaar for at ikke skibsleden skal mudres igjen. Vi mødte ogsaa en ”man af war” med 4 skorstener.

29de lørdag. Vi gaar langs den irske kyst. Ser mange gule akre hvor man holder paa at skjære kornet. Landet fladt bølgeformet med lidt steile kyster. I 8 tiden om morgenen er vi i Queenstown. Det ligger inde i en indlukket bugt. Et fort paa hver side beskytter indløbet. Det kom to smaabaader med irlændere om bord. En del handlede. Kom ogsaa med frugt og tøier. Jeg sendte et kort hjem med en af frugtselgerne, uvisst om det kommer frem. I 10 tiden gik vi afgaarde. Vi følger den irske kyst hele dagen. En liden klippe med et fyr passeres. En hornorkester spiller paa agterdækket. 30de. I dag er det altsaa søndag, men det er en rar søndag. Det blaaser saa humøret ikke er det beste. Sover mest hele dagen. Mod kvelden bedrer veiret sig en del. Er da oppe paa dækket en tur. Det er mange blege ansigter at se. En del synes dog ikke at være angrebet noget af søsygen. Jeg har ikke havt godt af maden i dag, saa jeg er temmelig tom i maven! 31de mandag. Det er altsaa den sidste dag i maaneden dette. Det har været en bemærkelsesværdig maaned for mig. Den mest rastløse jeg endnu har hatt. Den begynner med at jeg befinder mig i kongens klær inde paa Stenkjær, og ender med at jeg befinder mig midt ude i Atlanterhavet! Idag har veiret været bra. Har været oppaa dækket hele formiddagen. Vi passerte et seilfartøi ganske nær. Det gik ikke saa fort som vi og det matte være trist for dets mandskab at se os komme og forsvinde uden at de kunde følge med. Livet om bord er den ene dag som den anden. Intet betydningsfult hænder, som kan fængsle opmærksomheden noget videre. Oppe paa dækket sidder man dels i klynger og samtaler - og dels spadserer man omkring. Enkelte flyr frem og tilbage som hadde de betaling for det. Et tegn paa godveir er det naar den vesle hornblæser gir nogle nummere tilbedste. Sidder en stund og læser aviser i Salonen, og gaar saa tilkøis.

Ja saa er det slutt paa denne maaned. Gud vide hva den næste vil bringe i sit skjød. Haaber jeg ved udgangen af næste maaned maa ha en god ”posision!” September 1903. 1ste. tirsdag. I dag blaaser det lidt igjen, men ikke verre end at jeg har været oppe i hele dag. Har ikke set et eneste liv paa havet i dag. Vi maa nu vel snart være halvveis paa vor reise kan jeg tenke mig. Man siger at hele distansen er 3000 mil, saa lidt tid maa man jo medgive at det tager. Intet ellers af interesse. Kan endu faa sove, saa gaar tiden hurtigere, men saa risikerer man at ligge vaagen om natten.. I dag begynder de altsaa paa T.T.L!! (Trondhjems Tekniske Læreanstalt.) De aner lidet de som kommer ind der; hvor de siden enda kjempe for tilværelsen. Glade dage aligevel var det paa T.T.L., og det indser man bedst efterpaa!! Et sorgløst liv, og en masse glade, behagelige minder! De dage kommer vel aldrig igjen! Lenge leve T.T.L!

2den. onsdag. Inat var irlænderne rent desperate. Sang og hylte, saa det var umuligt at faa sovet. De holdt dog op en stund over midnat. I dag var vi indhyldet i taage, saa ”Cedric” gik bare med halv fart og lod sin dybe røst høre hvert minut. Det er vel den beryktede taage ved New Fundlandsbankerne vi var kommet borti. Den lettet dog for solen ved middagstider, og vi fik straalende veir. Saa 3 fiskeskøiter. I dag har der været mer liv paa dækket. Irerne er de toneangivende. Der har været dragkamp mellom irer og norskerne. Irerne fusket og holdt en saare leven. Saa har de gaat i prossession med en fløitespiller i spidsen, og danser nationaldanse. De holder godt sammen, irlenderne. Ingen af de andre nationer stikker sig saadan ud. Det er nok forresten mange tvilsomme individer blant irerne, omskjønt en del er bra mennesker. Andre spiller kort bortover dækket. I 5-tiden opdages en stor oceandamper bagud babord. Den gaar fortere end ”Cedric” og passerede paa siden af den, dog i nogsaa lang afstand. Et par andre ditto set paa styrbord, hvoraf den ene blev akterudseilt.

3die. torsdag. I dag meget fint veir, det fineste vi endnu har havt paa reisen. Saa i morges en svørm springere lige ved skibet. Et par hvale saaes ogsaa i formiddag. Et par dampere er set gaaende i modsat retning. Kl 2 begyndte vac49

cinasionsakten, som varede til over 4. Man maatte da ogsaa gaa forbi doktoren med blottet arm for at han kunde se merkerne. Doktoren saa ogsaa nu bare paa øinene. En anden undersøkte armen. Han saa ikke paa min videre forresten. Saa fik vi et stempel paa inspektionskortet og fik gaa paa dækket igjen. Havet var nu aldeles blankt. Kunde saavidt se en liden krusning. Som et bevis paa hvor stille det er kan noteres at ”Cedric” maatte stanse et øieblik; thi en engelsk skonnert laa midt i farvandet og kunde ikke komme sig unda. De kom dog snart saavidt til side og ”Cedric” kunde passere. De hilste paa hverandre med flagget. En flok smaa springere paatræffes ogsaa i eftermiddag. I 1/2 7 tiden passerer vi atter en engelsk fuldrigger; som ligger for vindstille. Man udvexler hilsen. Konsert kl. 8 1/2 i spisesalen. Piano, solosang og cornetsolo. Enkelte ganske bra til amatører at være. Om aftenen deilig maaneskin. Maanen ligedan som i Norge!

4de. fredag. I dag er det altsaa 8 dage siden vi forlod Liverpool. (I morgen er vi vel fremme i New-York hvis ikke alle merker slaar feil.) Det er ogsaa i dag godt veir med straalende solskin og mild luft, man mærker man kommer længer sørover. Lidt om ”Cedric” og livet i sin alminnelighed. At ”Cedric” er en storartet passangerbaad er vel ingen tvil underkastet. Den er nemlig saa stor (21000 tons) at den kan byde paa mange bekvemmeligheder. Det findes mange lugarer paa den for 3de klasse, og faar man sikret sig en saadan paa forhaand, saa kan man ikke ønske sig det bedre. Der er flere store spisesaloner paa den, hvor man blir opvartet. Og her kan man ogsaa sidde udenfor spisetiden og fordrive tiden med hva man vil naar man ikke foretrækker at være paa dækket. Paa dækket er det ogsaa komfortabelt, man kan her faa sidde under tag i regnveir, og der er ogsaa stor promenadeplads. 3de klasse disponerer ogsaa over dækket forrest paa skibet, foruden dækket bag. Og forrest er den deiligste plads naar veiret er varmt; thi her er stadig en frisk luftning. Naar det blaaser saa er her mindre behagelig, naar det er nordvind især. Kl. 1/2 7 morgen gaar reveljen, og kl. 7 spiser man. Man faar ligge udpaa vel 1/2 time mer for hver morgen, da klokken stilles saa meget tilbage. Til frokost faar man hvedebrød og kaffe, samt en kjødret. Kl. 12 er det middag, suppe, kjød (eller fisk) samt dessert. Aften kl 5. The og smørbrød samt en kjødret. Kl. 12 hver dag tager man observationer og vi faar se hvor vi befinder os, og hvor langt vi har gaat i døgnet. Det er nogsaa strævsomt at være mandskab om bord, omenskjønt de er flere hundrede. Alting skal nemlig være i perfekt orden, saa det er meget puds. Der gaar stadig en mand oppaa dækket og ikke har andet at bestille end at koste rent dækket. Det er ogsaa en masse opvartere og kokke om bord.

Man kan merke at det lakker mod slutten af reisen, thi man er i rastløs virksomhed om bord. Man maler til og med enkelte stændere om bord; lægger alle taug tilrætte. I dag skal der være seet flere haier. En storartet solnedgang. Den purpurrøde solskive forsvandt lidt efter lidt i horigsonten. Det blev snart mørkt efterpaa.

5te lørdag. I dag var man tidlig oppe, fik frokost kl. 6, saa vi skjønte at det var noget i gjære. Kl. 7 blev vi liggende rolig for taage, og slig laa vi til 1/4 før 8, da det bar løs. Vi fik nu se at seilleden var merket med bøier udover, og da skjønte man at land var nære, og klokken vel 8 saa skimtedes det første land, og da blev der jubel. Det var Sandy Hook vi saa. Det er enda et stykke udenfor New York. Vi gikk nu vel en halv time, saa saa vi atter land. Staten Island, og nu kom vi efterhvert videre. Laa forresten ogsaa her rolig, da en del autoriteter kom om bord. Vi fik saa se ”Liberty”, og det var en storartet staty. Vi gik nu et langt stykke opover til pir no. 48, og der la vi til, og da var klokken 11. Her gik 1. og 2. klasse i land, mens vi maatte vente en tid. Endelig fik vi gaa i land, og her blev da haandkuffertene visiteret. Omsider udpaa eftermiddagen fik vi da gaa paa en færge og fare over til ”Ellis Island”. Her var det en stor steinlig gang hvor den sidste og største visitation skulde foregaa. Vi fik straks gaa op en del trapper. Først stod en som satte en stempel paa inspektionskortene. Rummet var ved gittere delt i flere kanaler og afdelinger, og ved hvært hjørne stod en som viste en vei, samt undersøkte en. En følte en paa hænderne, en anden saa en ind i øinene, osv. Tilslut kom vi gjennem en kanal til et kateter, der stod to mænd. Vi maatte nu vise frem inspektionskortene og de penge vi hadde, samt fortælle til hvilken bekjende vi skulde reise. Her fik vi ogsaa enslags billett og blev jaget videre. Jeg havnede tilslut i en kanal hvor der stod ”til New York”, og fulgte den; maatte aflevere den billett som jeg hadde faat. Til min store overraskelse fant jeg her John Roald, som vidste om mit komme, og hadde reist hid ud. Pastor Petersen hadde jeg ikke truffet. Vi ventet nu en stund, og saa gikk vi om bord i en færge og for over til N.Y. Gikk saa op til State Str. og tinget logi, og satte igjen tøiet. Blev saa med Roald hjem til Brooklyn med en færge. Sad hos ham en stund, og reiste saa tilbage til State Str. hvor jeg fik værelse. Traf nu Petersen. En hyggelig fyr.

”Cedric 700 feet lang. Kan ta 3000 passangerer. Besætning er 350 mand. White Star Line. 26 skibe, til sammen 250000 tons. Tabell som viser kursen for reisen. Datum Bredde Længde 29-8-03 51 30' 8 54' 30-8-03 51 31' 19 30' 31-8-03 50 40' 30 12' 01-9-03 48 47' 39 56' 02-9-03 46 04' 48 38' 03-9-30 43 32' 57 47'

Distanse 28 401 404 394 389 Taage. 418

Afreise fra Liverpool fredag 28de august 1903 kl 5 em. Kom til Queenstown næste form. i 8-tiden, og gik derfra i 10-tiden. Fik se land i Amerika lørdag 5te september kl 8 form. Lagde til kaien i New York kl. 11 fm. Man maa erindre at klokken blev sat tilbage 5 timer under reisen.

NTA april 1906

Johannes Vongraven:

Da Jerikos murer falt – ikke ved basuner, men slaktetakkel Mange steder i landet har bydeler, grender, terrengformasjoner, veier og hus i det daglige navn som ikke har kommet fra offentlige navnekomiteer. Lokalt i Skogn har vi t.d. Byåsen (som vår lokale "navnekonsulent" Reidar Skjørstad kalte området.) En 10-12 regulerte tomter i åsen opp for Stasjonen, Meieriet, Handelslaget og Holme lignet på Byåsen i Trondheim iflg. Skjørstad. Ekte trøndersk "understatement"? Navnet brukes i dag i offentlige dokumenter. Navn eller (utnavn) på gater, veier, hus, personer o.a. kan noen ganger oppstå spontant uten noen logikk. På Levanger finnes sikkert flere eksempler, men det er ett navn, som på grunn av at det hører en annen verden til, er noe spesielt, nemlig bydelen Jeriko. Asbjørn Eklo skriver i sin fine serie om bygårdene i Levanger b. 2 s. 41 om Jernbanegaten 30 A: ......"Hele dette kvartalet kalles Jeriko. Men hva kommer dette navnet fra? Den mest sannsynlige forklaringen er den som forteller at det var en som skulle bygge hus her. Han satte opp grunnmuren. Lenger kom han ikke og disse murene sto i mange år - Jerikos murer." Tilfeldigvis fant jeg ved leting etter noe i annet i mikrofilmarkivet på Biblioteket en liten artikkel som fanget interessen. Den angikk bl.a. navnet Jeriko i Levanger sentrum, og artikkelen sto i Amtstidende 19/2-1931, signert "F". Et kart viser at byen i ca. 1880 kunne se ut som beskrevet i innlegget, og det omtalte huset Jeriko kunne da ligge i nærheten av nåtidens gatekryss Håkon den godes gate/Sverres gate. Hvis en godt voksen mann i 1931 memorerte om sine barneår, kan Jerikonavnet være fra før 1870. I alle fall er historien artig. Levanger ca. 1880.

Her er artikkelen:

Fra Levanger i gamle dager Da Jerikos mure falt Barndomsminner fra Akergaten 1860 - 1875 Håkon den godes gate Levanger kaltes i gamle dager Akergaten. Den gikk fra det nuværende meieri og til Sverres gate. Der munnet gaten ut i en bratt bakke som førte ned til Øra. På Øra hadde byens håndverkere jordstykkene sine, og håndverkerne hadde den gang både kyr og griser. Jorden leide de av Jelstrup som da var eier av byens grunn. Akergaten var en forretnings- og håndverksgate av rang. Den hadde et større brennevinsutsalg, et vin- og ølutsalg, et større hotell og to bondelosjier. Dessuten var der to vognmannsforretninger, to kjøpmenn, tre skreddere og tre skomakere. Den ene av dem hette Jonas Myra, og han sydde beksømstøvler og kokte bek til salg. Videre var der en urmaker, en salmaker og en slakter. Utpå bakken ved enden av gaten sto et lite en-etasjes hus med et lite uthus bygget på stolper. I dette huset blev løse eksistenser som besøkte byen innkvartert. Sånne besøkende kalte vi gutter "gurpera", og huset på bakken blev kalt "Jeriko". Dette Jeriko var en skrekk for byen, og borgerne så hverken med glede eller velbehag på denne bygning; men ingenting blev gjort for å fjerne den. Da la vi gutter en plan, den blev realisert og det førte til Jerikos fall: Vi fjernet den ene stolpe efter den annen. Tilslutt var det bare en igjen, men hvorledes skulde vi få den fjernet. Da var det en som fikk den lyse ide at de skulde låne taklet til slakteren bort i gata. Slakterens sønn ble sendt hjem efter taklet. På veien møtte han en annen gutt, Johan Sæter, som var på vei til bakeren, og slaktergutten ropte: "Kast kørja, Johan! Jerikos murer skal falle!" Snart kom han hæsblæsende tilbake, og ved hjelp av taklet blev den siste stolpen revet vekk, og huset havnet i en dunge nedpå Øra. Og guttene skrek og ropte hurra for Jerikos fall. Om det blev politietterforskning? Nei da. Politiet sa at det var en velsignelse for byen at huset blev fjernet. Levangers første politi var den gang nettop ansatt. Det var Mads Lie, eier av Håden på Nesset. Lie var en stor og sterk kar. Han brukte ikke håndjern eller kølle - et tak i nakken, og så blev arrestanten med til Rådstua på torvet. Rådstua lå omtrent hvor musikk-paviljongen nu står. F. Så kanskje er opphavet til Jerikonavnet i Levanger sentrum det at dette forargelsens hus sto vaklende på stolper og kunne falle for basuner og sterke skrik?

Jakob Aune:

Langt arbeidsliv Theodor Norum frå Halsan Under arbeidet med å registrere husmannsplassar i Halsan, kom vi over fleire personar som hadde hatt eit langt arbeidsliv. Ein av desse var Theodor Norum som budde i Nordmarkgrenda i Halsan. Slekta Slekta kom frå Ringsaker. Besteforeldra Thore Johansen og Elen Svensdatter kom flyttande frå Rudshøgda til Frosta i 1839. Dei hadde ein son Reinert, som var fødd i 1842 og døpt på Frosta. Reinert vart konfirmert i Åsen 15 år seinare. Elen og Thore hadde fleire barn, men vi følger Reinert. Familien kom etter kvart til husmannsplassen Rønningan som låg der garden Heierås søndre ligg i dag. Reinert vart omsider kjent med Ane Martha Magnusdatter Tingstadvald, Tingstadmoan i dag. Dei vart gift og fekk barna Nikoline Margrete, Anna, Ragnhild og Theodor. Han vart fødd 2. februar 1871. Da Theodor var fødd, reiste faren til sjøs som seglmakar og kom ikkje heim før til Theodor sitt bryllup i 1895. Vi får tru han sendte heim noko til familien i desse åra. Ane Martha måtte nok likevel henge i for å få endane til å møtast. Ho arbeidde mye på Mo gård med baking. Det trongst nok mye brød der i garden. Søstrene til Theodor hadde mye arbeid i garden. Litt skole vart det vel òg, så Ane Martha tok med seg vesleguten til Mo så ho kunne passe han medan ho arbeidde. Da var Theodor 3 år. Kan du tenke deg treåringen der han heng i arma til mor si. Startar heimefrå i Teodor Norum som soldat.

sekstida om morgonen. Kanskje må dei vasse gjennom snøfenger i snøfokket. Ho måtte vel bera han gjennom dei djupaste. Så pusla han kring mora gjennom ti-timarsdagen. Når arbeidsdagen var slutt, var det å gå dei 5 kilometrane til Rønningan. Han sov sikkert godt etter han hadde fått seg ei kakskive om kvelden. Da han vart 6 – 7 år fekk han gjera småarbeid, koste golvet, bera ved og anna. Ja, det er sagt at han var med og la til kornband når dei kjørte inn kornet. Seinare flytta familien til Skarpenget, ein plass under Halsan nordre. Da var Theodor 10-11 år og tok til som gjetar hos Karl Holberg på Halsan søndre. Giftermål Da Theodor var komen opp i tenåra, kom det flyttande ny sorenskrivar til skrivargarden Halsan nordre. Han heitte Korn. Kornfamilien kom frå Christiania. Dei hadde ei stuepike som heitte Anna Charlotte Solmand, kalt Lotte. Ho var torpardotter frå Värmland. Faren hadde kjørt trematerialer frå heimbygda Holmedal til Christiania, og andre varer i retur. Slik kom Lotte til Norge og Halsangrenda. Lotte og Theodor fekk snart eit godt auge til kvarandre. Dei vart gifte i 1895. Dei fekk kjøpe husmannsplassen Norum under Halsan søndre i 1896. Dei tok da namnet Norum og flytta til Nordmarkgrenda. Dei vart første sjølveigarane Ungdomsbilde av Anna på Norum. Charlotte Solmand – senere Lotte Norum.

Allsidig arbeid Først på 1900-talet kom jernbaneanlegget Hell – Sunnanbanen forbi Levanger. Arbeidarane ved dette anlegget tente vel meir enn gardsarbeidarane. Theodor gjekk da til Karl Holberg og spurte om han ville skrive ein attest, så han kunne søke om arbeid på anlegget. Og attesten fekk han: "Theodor Reinertsen har anmodet mig om at skrive ham et Skudsmål. I den anledning skal jeg bemerke, at nevnte Teodor Reinertsen, der er 27 år gl, og gift, er mig bekjent en iherdig, dygtig Arbeider. Han har i flere År til dels været hos mig som Dagarbeider ved mit Gårdsbrug, men altid har han siden jeg lærte han at kjende (antagelig i 10 Årsaldren) været en iherdig Arbeidsgut, så jeg tør anbefale han til hvem som helst han i Fremtiden måtte søge om Ansættelse. Fra Karakterens side fortjener han alles Agtelse. Halsan pr. Levanger den 3 die Mai 1899. Karl Holberg ”

Teodor og familien. Frå v.: Gudrun, Teodor, Lotte og Peter Okkenhaug.

Medan Theodor arbeidde hos Karl Holberg, dreiv han òg litt med skomakararbeid. Marius Kjølås som budde på Eidesøra var læremeisteren til Theodor Norum og Johannes Lorås. Lorås kjøpte Svediberget seinare Nordberg i 1894. Johannes var 13 år eldre enn Theodor, og hadde kjøpt seg skomakarmaskin. Ein gong spurte Theodor om å få låne skomakarmaskina hans og svaret vart: ”Morske folk hjelper seg sjøl” (Morsk = flink). Ja vel, tenkte Theodor og spurte K. Holberg om han ville garantere for eit lån så han kunne kjøpe seg skomakarmaskin. Garantien vart gitt, lånet vart innfridd til rett tid. Det vart skomakar Hans Løvhaug, Okkenhaug, som vart neste eigar av maskina i ca. 1952. Da jernbaneanlegget var ferdig, tok Theodor til med gråsteinsmuring. Kanskje hadde han lært det på jernbaneanlegget. Skigardar og grinder i skjønnaste orden. Grinda er Vi veit at han laga grunn- ikkje spikra saman. Langsgåande tre er bora inn i muren under uthuset på endestykka. Kornstaur i bakgrunnen.

Formon. Han laga og grunnmuren med fjøskasse på Norum i 1922. Så i 1926 vart det bygd nytt uthus på Kjølås søndre, og Theodor var meister for grunnmuren. Desse murane står enda og fortel om grundig og nøyaktig arbeid. Han var med og bygde Langåsdammen i 1913 – 14. Da han fekk oppgjeret kjøpte han seg Omegaur, og symaskin til kona. Levanger vassverk vart utbygd i Sørmarka på 1925 – 26-talet. Da tok Theodor saman med pleiesonen Peter Okkenhaug på seg utgraving av bassenget og muring av demninga. Dei var tilsamans 8 arbeidsfolk. Det skulle gravast ut 2240 kubikkmeter jordmasse som skulle fraktast bort med trillebårer. Dei brukte 3339 timar på arbeidet. Akkordsummen var 3920,- kroner. Det blir ei timelønn på kr. 1,174. Oppgjøret vart da slik: Theodor Norum 600 timar Peter Okkenhaug 583 timar Ole Hojem 135,5 timer Eilert Johansen 548 timer Arne Visth 429,5 timer Anton Eggen 569,5 timer Alf Bernzen 424 timer Arne Finsvik 49,5 timer

Kr. 1,174 Kr. 1,174 Kr. 1,174 Kr. 1,174 Kr. 1,174 Kr. 1,174 Kr. 1,174 Kr. 1,174

x x x x x x x x

600 = 583 = 135,5 = 548 = 429,5 = 569,5 = 424 = 49,5 =

Kr. Kr. Kr. Kr. Kr. Kr. Kr. Kr.

704,40 684,44 159,07 643,35 504,24 668,60 497,77 58,12

Oppgjeret er dagsett 10. november 1926. Dei fekk sjølsagt ikkje utbetalt alt i ein gong, men sluttoppgjeret vart slik. Reknar ein 8 timars dag, blir det litt over 3 månaders arbeid på Theodor. Det var sikkert god forteneste den gongen, men så hadde dei nok arbeidd hardt. Eg nemnte at Lotte var svensk, det er naturleg at slekta hennar var spent på korleis ho hadde det i hærteke land i krigstida. Vi har funne eit postkort som mor hennar sendte frå Sverige under krigen. Eg er ikkje sikker på om Lotte fekk sendt svar. Lotte og Theodor fekk dottera Gudrun, født 1897. Hun budde nesten all si tid på Norum. Samfunnsbyggaren og hedersmannen Theodor Norum døydde i 1941. Ein arbeidets adelsmann hadde gjort ein god innsats for landet gjennom eit langt liv.

Andreas Lunnan:

Folkeakademiet – og Breidablikk Minner fra Åsen på 50-tallet Dette tidsbildet fra et inntrøndersk bygdemiljø på tidlig 1950-tall er tatt ut fra festtalen som artikkelforfatteren holdt under årsmøtet i Folkeakademienes Landsforbund i Trondheim våren 2006. ”Åsen folkeakademi” stod det øverst på plakaten som vrengte seg rundt telefonstolpen, over et mylder av halvrustne nagler og tegnestifter. ”Georg Wasmuth Sejersted: ”Med kamel og jeep” på Breidablikk tirsdag kl. 19.30.” Oi sann. Her fornemmet man eksotisk spenning. Denne Wasmuth’en hadde jo vært på besøk før. Han var nok svært så bereist. Og nå var han tilbake i gamlelandet etter noe som unektelig minnet om en safari. I alle fall oste det ørken av tittelen på plakaten. Agendaen for kommende tirsdag kveld var spikret. Det fine med Wasmuth’en var at han pleide å ha med seg en koffert med filmruller når han kom. Ikke slik å forstå at det var så uhyrlig spennende med levende bilder – man var jo flasket opp på cowboy og romantikk både via Filmsentralen og Norsk Bygdekino alt fra slutten av 1940-årene. Men dette ble noe annet. Her skulle det stå en lys levende fyr og kommentere bilder som han sannsynligvis hadde filmet selv. Vi skulle nærmest bli med ham inn i miljøet. På sightseeing, liksom. Fotfølge denne eventyreren der han traff den ene innfødte etter den andre. For det var jo helt klart at Wasmuth’en virkelig var til stede i det fjerne land. Av og til fikk han nemlig en eller annen hjelper til å styre kameraet for seg, for deretter å menge seg med innvånerne. Stod midt iblant dem, til tross for å være så norsk som bare det. Slikt virket henrivende. Langt mer virkningsfullt enn å lese geografileksen, - eller landkunna som det vel het den gang. Nå skulle vi kanskje få se Wasmuth’en ri på kameler. Vi hadde hørt om disse ørkenskipene på skolen, - visste til og med at den ekte kamelen hadde to pukler, mens dromedaren nøyde seg med én. Og her lå et ekstra spenningsmoment: Hvordan ville Wasmuth’en geberde seg hvis han skulle ri på et énpuklet dyr? Ville han sitte foran eller bak pukkelen? Jo, her var nok av trekkplaster foran tirsdagskveldens begivenhet på ung-

domshuset. Det ble snakk om ørken og kameler i friminuttet på Vedul skole både fredag og mandag, og det oppstod bred enighet om at tilbudet fra folkeakademiet denne oktoberkvelden først på 1950-tallet kunne vi rett og slett ikke avslå. Pedell Myrås Vi kunne vel ha fått bilskyss sammen med opphavet til Breidablikk. Men for den som nærmet seg tenårene var det mer fristende å være på plass i god tid før seansen kom skikkelig i gang. Så det ble sykkel. Allerede klokka seks. Pedell Myrås var i ferd med å åpne inngangsdøra da vi tråkket oss opp til ungdomshuset. Han hadde en del oppgaver å løse før publikum satt klar til foredrag. Det aller viktigste var å fyre opp i ovnen i storsalen. Midtvinters tok det flere timer å jage temperaturen oppover til laglig nivå. Klimaet kunne likevel variere ganske sterkt fra vedkassen til områdene like innenfor trekkfulle vinduer i andre enden av lokalet. Selv om støpejernskolossen like ved inngangen til lillesalen ble presset langt opp i det rødmussede, kunne det gjøre godt med en Marius-genser for den som skulle slå seg ned i nærheten av scenen. Tidlig i oktober var ikke oppvarmingsbehovet så presserende. Pedellen kunne heller konsentrere seg om å sette ut benkene. Solide trekonstruksjoner,

Åsen sanitetsforening, Breidablikk 1925. Venstre rekke bakfra: Oline Leangen, Sofie Sakshaug, Gurine Husby, Johanna Hokling, Kristine Vedul, Anne Frigård, Elisabeth Hoven. Høyre rekke bakfra: Ruth Hammer, Pauline Skjærvø, ukjent, Maalfrid Wold, Amanda Grenne, Magnhild Nesjø, Norun Lund, Ingeborg Skjesol, Ingeborg Hammeren. Utlånt av Arne Langås

malt i grått, plassert i to parallelle rekker med gang imellom. Når konsentrasjonen skulle sluses mot en foredragsholder på eller like foran scenen, ble benkene i hver kolonne skrådd litt etter synsretningen. Etter som vi var ute i tide, hjalp vi Myrås med benkene slik at han snarere kunne gå i gang med å henge filmlerretet fast til sceneteppet. Skjønt lerret? Hvilken vevnad det var, er ikke godt å si. Men firkanten var nå tilnærmet hvit… Ungdomshus med sjel Det var alltid noe fascinerende med Breidablikk. Lærer Aarnseth hadde fortalt at navnet stammet fra norrøn mytologi, nærmere bestemt boligen til den milde og kloke guden Balder. At Trondheim hadde gitt et boligområde samme navnet, syntes vi var en tilsnikelse. Breidablikk kunne ikke være noe annet enn ungdomshuset i Åsen. Vi tolket navnet som et uttrykk for at bygningen skulle ligge høyt og fritt, og være godt synlig i omgivelsene. Og det gjorde vårt Breidablikk. At femti år hadde tæret en del på skapningen, var ikke slikt vi la særlig merke til. Vi fornemmet imidlertid at huset hadde sjel. Turen dit var alltid forbundet med forventning. Noe skulle jo skje. Kanskje skulle vi bidra med noe - eller suge til oss av opplevelse. Når døra gikk opp, slo den særegne atmosfæren mot deg. En blanding av grønnsåpe og gammel tobakkseim fylte inngangspartiet. Hvis det var varme i ovnen, møtte du snart godlukta av brent ved. Og hvis du kom til festen litt senere enn de andre, strøk gjerne en lett bouquet av parfyme forbi lukteorganene.... Også for oss mindreårige var huset kjært som arena for så forskjellige slags aktiviteter. Maidagene med leik og moro, boller og sjokolade. Juletrefesten 4. juledag med all sin skrekkblandede fryd. På scenen kunne man lett glemme replikkene i juletablået, og i lurvelevenet rundt julegrana kunne det være vanskelig nok å komme så nær ønskekjæresten som man drømte om. Julenissen var for lengst avslørt helt til skinnet, men man takket jo ikke nei til en pose eller to i mylderet foran scenekanten. Rosiner, fiken, et eple og kanskje en paddeflat karamell før man på guttungens vis blåste opp og smelte posen i hodet på en som man visste ikke var så ivrig på å ta igjen. Breidablikk var også sentralen for diverse idrettslige aktiviteter. Kretslangrenn, terrengløp. Da ble storsalen delvis forvandlet til garderobe. I mangel av dusj vasket deltakere av begge kjønn seg i vann fra sinkstamper. Damene i en krok av salen, som var skjermet fra herrenes areal. Det hendte at vi snek oss inn på galleriet for å kikke på sportsfolkene mens de kvittet seg med det meste av svetten. En av oss var nemlig ganske flink til å dirke opp låser det kom godt med når det var idrettsstevne. Men vi måtte ligge lavt i terrenget der oppe på den avlange balkongen. Hvis noen oppdaget oss, ble det sikkert ballade….

Losje Aasheim (stiftet 10.09.1899), fotografert våren 1947. 1. rekke fra v.: Kåre Lynum, Jens og Magnhild Lunnan, Johanna Leangen, Randi Grøtnes, Laura og Andreas Lunde, Marta og Nils Fossing, Eibjørg og Sverre Skjesol. 2. rekke fra v.: Knut Stokkan, Johan Fossing, Jorid Paasche, Marta Røsdal, Solveig Skotnes, Ingrid Grandalsmo, Veslemøy Stokkan, Åsta Opøien, Mary Aandahl, Ragnhild Opøien, Marta Mo, Marta Sannan. 3. rekke fra v.: Arnold Dahl, Sigurd Myhre, Asbjørn Lunnan, Einar Lunnan, Jarle Haugan, Per Stokkan. Utlånt av Åsen Museum og Historielag (original: Karl Ove Lynum)

Ved inngangen til galleriet var det en dør som ledet inn til et lite møtelokale som først og fremst avholdslosjen disponerte. Losje Aasheim hadde sine møter søndag kveld; tidligere på dagen var det barnelosjen som holdt hus der oppe. ”Aasheims håp” bestod av snille barn som helligholdt ritualene. Forstander Randi sørget for at regaliene alltid var hvite, og at budskapet om alkoholens negative egenskaper ble forkynt i klartekst. Sangen ble ledsaget av et astmatisk trøorgel der trolig adskillige musekull var satt til verden i årenes løp, og ved å bekle de interne posisjoner i broderskapet, lærte vi oss en del av folkeskikken som man opplever mindre av i såkalt moderne tider. Naturen kunne vel gå en smule over opptuktelsen også ved midten av det forrige sekel. På heimvegen kunne kanskje de eldste i flokken finne én sneip her og en

annen der, og hadde tilfeldigvis med seg en fyrstikkeske. Praten kunne nok avsløre at avholdsløftet var av kun forbigående karakter. Det nyttet jo ikke å holde seg unna drikkevarene når man skulle reise på sjøen. Eller gå på Breidablikk på fest, for den del, når tiden kom. Men inntil videre var det greit nok å møtes annenhver søndag der oppe på loftet. Så gjorde vi nå ikke noe galt, den stunda…. Rett under, i første etasje, var lillesalen plassert. Et lokale som i utgangspunktet var beregnet for de små arrangementer, der foreningene kunne samle sine tynt besøkte møter når de ikke troppet opp hjemme hos enkelte medlemmer. Kjøkkenet, der pedell Arne med hustru Borghild regjerte ved alle anledninger, bød på kaffe fra storkjel samt biteti av ymse format. Baker Bjørken var nok til tider storleverandør, og det var flust med melis på wienerbrødet. Ved litt større festligheter gjorde lillesalen tjeneste som restaurant. Først og fremst tilholdssted for dem som ikke var så hippen på dansen. I prinsippet var det vel ikke særlig tillatt med inntak av medbrakt, men i praksis har slike ordensregler lett for miste sin kraft. Så lenge konsumet ikke resulterte i innendørs aggressivitet, gjaldt vel et slags gentlemen’s agreement om at husvedtektene kunne tøyes noen streker. For hyggas skyld. Hvis det absolutt skulle utøves makt, skjedde det oftest på gårdsplassen. Ved flaggstanga. Der var seansen over så snart den ene av kamphanene lå i bak-

Breidablikk. Utlånt av Åsen Museum og Historielag (original: Arnfinn Husby)

ken. Det ville være uanstendig å sparke den som ligger nede. Slik var det den gang. På nordveggen i lillesalen var spikret et lite, rektangulært skilt. Der stod det: "Spyt ikke paa gulvet". I forlengelsen av oppslaget var tilføyd, med skjelvende blyant direkte på veggen: "...men benyt vægger og tak." I kjelleren, under lillesalen, var det garderobe. Den var godt besøkt i den kalde årstid. Det gjaldt jo å holde frosten ute når man trasket eller sparket, enn si syklet til og fra. Så trangt kunne det vel bli foran skranken ved festslutt at mer eller mindre varige forbindelser kunne innstiftes. Jentene gikk to og to, gjerne arm-i-arm, til og fra utedoen som var plassert ved enden av gårdsplassen. Kanskje som en slags forsvarsmekanisme. I alle fall måtte de – og alle andre trengende – forsere den høye steintrappa foran Breidablikk-hovedinngangen både på ditover- og på tilbaketur. Det var naturlig å kvie seg en smule for utendørsvisitt når kulda var på sitt verste. Det stod nemlig en del respekt av dette inngangsklenodiet, høyt og glatt som det fortonet seg. En burde være relativt klar i toppen for å klatre opp – og helst bortimot bevisstløs hvis man skulle kastes ut. Eksotiske pust Til dette Breidablikk ankom altså Georg Wasmuth Sejersted en tirsdag tidlig i oktober først på 1950-tallet. Han var godt kjent med lokalet, og gikk straks i gang med å montere film-framviseren. Mens nysgjerrige åsbygger benket seg i salen, justerte foredragsholderen fokus på maskinen og brettet ut en liten fold på lakenet. Det var klart for reisen ut i det eksotiske. Snart snerret framviseren med sin karakteristiske lyd fra tannhjulene i drivverket, bildene flimret over duken og Wasmuth’en tok oss med inn mellom sanddynene. Stumfilmen snøt oss rett nok for jeepens motorbrum og ørkenfolkenes lystige sang – men bilder og velformulerte skildringer gjorde likevel forestillingen komplett. Salen levde med i nærmest åndeløst engasjement. Tenk at det eksisterte medmennesker under så spesielle forhold, på samme klode som vår. Dette var jo Afrika, ikke sant? Der skulle jo folk etter sigende være ramsvarte. Men filmen fortalte oss at i ørkenområdene fortonet innbyggerne seg ikke så mye annerledes enn oss nordmenn. Visst noen grader brunere enn trøndere flest. Men så ble da ikke beduinene regelmessig dusjet heller, av obstanasige regnflak på hastig flukt inn fra Nordsjøen. Kanskje burde man – når alt kom til alt – være glad at man slapp å trampe omkring i ørkensand til langt opp på anklene. Tankene gikk til den hjemlige fotball-løkka med skitt og støvføyke noen dager når sola stod på sitt høyeste. Å huff. Slik hadde de det altså hele året der sør. Det skulle nok vært spennende å få oppleve en ørken for en dag eller to, men å bo der? Niks. Vi fikk klare oss med Wasmuth’ens skildringer. De var besnærende nok. Han klinte til med

levende beskrivelser, og fengslet sitt auditorium så det holdt. Skoleguttene glemte at de ikke var helt ajour med leksearbeidet til neste dag. På benken bak satt bonden og brydde seg katten om at høstregnet skapte problemer for opptak av de siste potetradene. Det ville vært verre om avlingen hadde tørka bort, tenkte han nok. Og klappet begeistret da kåsøren takket for seg og mottok en bukett seint utviklede ringblomster fra stevnets oppmann, som måtte improvisere noen mer og mindre veldreide kommentarer i bakkant av Wasmuth’ens ørkenvandring. Halvmånen hang med et skjevt smil over Stokkvola da aftenens folkeakademikere i et lite førtitall myldret ut i høstkvelden. Sannelig var det oppholdsvær. Men støvrøyk? Nei, ikke i Åsen i begynnelsen av oktober. Heldigvis.

Sjaa hit! Bygmjøl og Grynmjøl og Havergryn te Graut som du kan by baade Skrivar og Faut; Rugmjøl og Kveitmjøl saa overlag godt aa baka te brø baade stort og smaat; Kaffe, som er brændt, og Kaffe, som er raa, - finare Kaffe du inkje fær sjaa -; Raasokker, Kvitsokker, Kakao, The, Svidsker, Rusiner og Sokkerlade; Potetmjøl, Risengryn og Sirup, som sei seks, Niknak og Ditdat og framifraa Kjeks; Krydda taa alle mulige Slag, som du kan træng millom Aar og Dag; Tobak te røyke og Tobak te skraa, Fyrstikka av Halden sine gode, og saa Soda og Saape te Klea og Hu, fuldgod og finfin for Frøken og Fru alt dette here og meire te, som du kan træng i din daglige vandel billigst saa fær du i Skogns Landhandel. NTA mai 1906

Oline Bredeli:

Masstu på Holte Brukt i oppgaven "Mastu og mastulån i Skogn" av Knut Bakken, Universitetet for miljø- og biovitenskap Oline Bredeli, født 1915 og oppvokst på gården Holte, har i forbindelse med en markering av at det i 2003 var 100 år siden familien Skei kom til Holte, skrevet ned noen av sine minner om livet i masstua på Holte. Språkbruken er særs ”levende” og det er, selv for en som ikke har sett masstua, lett å se for seg hvordan rommene var i forhold til hverandre. Oline så nok rom og bruken av dem tydelig for seg når hun skrev denne teksten. Oline er utdannet innen kunst og håndverk. Veving opptar henne den dag i dag, og hun er stadig å finne i vevstolen hjemme på Mo gård. Hennes lidenskap for veving går igjen i den særs detaljerte beskrivelsen av vevinga og forberedelsene til den på Holte. Det har vært et poeng for meg å få med dette notatet i oppgaven. Det er et viktig vitnesbyrd om hvordan hus ble brukt tidlig på 1900-tallet. Mange slike tekster ligger nok rundt omkring i gamle folks gjemmer. Mangt av dette forsvinner når forfatterne blir borte. Å ta med denne teksten som et vedlegg i oppgaven gjør den tilgjengelig for ettertiden. Språket er en blanding av trøndersk og bokmål. Knut Bakken Masstulåna på Holte I masstulåna på Holte va det inngang me trapp opp til vevlofte, et lite tausloft og et stort drengloft. Fra inngangen mot sør va snekkarstuggu me lagerkott og fra inngangen mot nord va masstuggu. Fra nordenden på låna va det inngang til vedskjul, attmed døra vaskarbenk for melkespann, melkebøtta og melkesil, på vestsida av døra inn til masstuggu va det springvatn og bekk me trelåkk. Halve rommet va vedlager, attom inngangsdøra hang fjøsklean og utom døra va det tørkbenk for melkbøtta og sil, spannan vart hengt på påla. Masstulåna va et viktig brukshus på gården for ulike aktiviteta i mine oppvekstår. Vevlofte va rommet som bettydd mest for meg oppgjennom åra, det va et rom knytta til mange gode minne med aktive tima i veven. Vønmølsvevstolen

i sør-vestkråa med lys fra sørvinduet, der vov budeia eller kjøkkentausa i nonsøfta. Vønmølet vart sendt te Åsen for å stampas og etterpå sendt til skreddaren Johannes Johannessen som sydd vønmølskofta og buksa til far, Hans, Einar og Jon. Vevstolen med kontramarsinnretning, 12 skaft og trøa sto i sør-østkråa med lys fra sørvinduet og brukt til dreielsvevde duka og handkle. I den veven vov Asbjørg utstyr før hu gifta seg med Bjarne og brukt lin og strygarn tå lin som va avla på Holte. Linåkern va nedme skigarden mot Jørås på nordsia tå vei'n. Det vart vivvi blåty som mor sydd skjorta tå åt far, og gutongan, det va ubleika bomullsgarn te renning og blått bomullsgarn te innslag, vendvev. Vi vov halvullty me bomullsrenning og ullgarnsinnslag te laken over halmen i senga. Det vart vivvi på metersvis me gardina av mange ulike slag, fine me smetting til stua og med farga tavlebragdsborda til lofta. Mattvevstolen va eldst, mor kjøpt'n på auksjon nedmed Sjøenni. Den sto i nord-vestkråa me lys fra vestvinduet, og me god oversikt over kæm som for på Jøråsveien. I førstninga mått æ lætt mæ gli ne tå vevfjøla fer å trø om ferr fotan va fer kort. Mor hadde montert strikkemaskina attme sørvinduet, utaferr hang det eple om høsten, frestanes raugule rosenrips på det store treet som dekte heile tverrenden på låna. Den e fortsatt den beste epla i væla. Det va plass fer spolråkk, nøst-tre, hesptre, rokk og kala, ullkorg og tullkorg. Far si søster Ingeborg va vevlærar, nyutdanna fra industriskolen i Kristiania i 1898, gift med mor sin onkel Fredrik og bodde på Melgård i Sparbu. Hu kom ofte på langvarig besøk til Holte. Tante Ingeborg var en god læremester i all slags vev. På et langbesøk fikk æ lære meråkervev, alle mine søsken hadde divanteppe med meråkervevteknikk som tante Ingeborg vov. Den første prøvelappen min i teknikken meråkervev va en 6 m lang renning til divanteppe. Det va to nøyaktig like lengder med saum etter midten. Snekkarstuggu va verkste for all gårdsredskap. En lang høvelbenk sto attme sørveggen med lys fra begge vindu. På veggen rekke med verkty og ei hylle med høvla av ulik slag. Når skomakar'n Andreas Veie kom te gårds, satt han i snekkarstuggu framom vinduet mot gårdsplassen. Far henta Andreas i melkslean, han ha med seg arbeidsbenk med karm, verktykasse, en sekk med trelæsta, ei svært spesiell skomakarsymaskin. Far sørga for at det va ulike slag lær og skinn på lager, som han kjøpte på lærfabrikken på Levanger. Det va høgtidelig når Andreas tok mål tå fotan som skuill ha ny sko, det va pluggasko, lågsko te finbruk og beksømsko. Te pluggsko'n bruk'n bittesmå treplugga, ei diger eske fuill som Jon og æ itt fekk rør. Trepluggan som stakk ut gjennom skosolen raspa han av med ei diger rasp så solen vart glatt og fin. Trå'n som solen på bekksømsko'n vart sydd fast med laga han sjøl, det va ”bækkatråd”. Andreas va veldig rutinert når han laga bækkatråd, det va artig å sjå på, et bilde som sett spikra i minne. Fra nøste med lintrå ”la han opp”, han tok tråden over albuen, millom tommel og pekfinger, over albue, millom pekfinger og langfinger, over

albue, millom langfinger og ringfinger, over albue og millom ringfinger og lillefinger, han brukte handa som en rennebom og repeterte dette te han fekk trån høvele tjukk før han tok bækk på av bækklompen. Te slut tvinna han inn den stive grisbusta i enden som han stakk gjennom sylholet i solen. Bækksømsko'n vart sydd me dobbeltråd, på uinnersia laga'n ei lita grop i leret så itt saumen så fort skuill slitas vækk. Skomakararbeide vara mange daga, ja fleire vækka vesst det va mang som skull ha ny sko. Når Andreas skull lapp gammelsko'n gikk vi heim åtn. År om anna kom korgmakar Åkerholm, når vi ha slitti ut gammelkorgin. Korgarbeidet gikk alltid for seg i snekkarstuggu. Åkerhom måtte vårrå med når furu skulle hentes til emne fer spon. Vi fann fine emne på torvmyra, Hans og Einar var med og æ dilta med. Åkerholm peka ut småfuru som va fine emne, va det ei furu med liten vri eller for grop kvest peka han og sa: -” kan inte brukast.”. Vi hadde me oss kvar vår digre bør heim frå myra. Trea vart kappa i høvele sponlengde fra 1/2meter'n opp te de lengste omtr. meterlange, og så mått strangan kløyvas mens dem va rå, først etter midtmargen med start fra rotenden, han brukt øks, kile, kniv og fengran. Den mørke midtmargen er ubrukbar, bare den lyse tredelen millom barken og margen går an å dele. Både sponbreidda og tykkelsen på spon kan varieres. For at itt spon skull tørk vart den lengste saltbomma fra buret sett medt på golvet, og fullt med vatn og spon vart lagt nedi. Det vart laga klekorger, ullkorger, veakorger, vottkorger som hang på veggen i gangen, skittentøykorger, store korger med meier som vi brukt i fjøset når vi drog me oss hakkels eller torvstrø, store ryggkorger som vart brukt i stalln. Åt mæ laga Åkerholm en korgkoffert med fint låkk med sjølgjorte hengsla, den var alltid med meg på reise og er like fin enda. Min glede over arbeidet med sponfletting og tegerbinding spira nok allerede da. Når Åkerholm først kom te gårds laga han et lager så vi hadde korger for flere år. Han kunne sitt handverk, det va en utruli opplevelse å se han i arbeid, med øvde handgrep med deling av spon, starten på fletting te ferdig korg. Åkerholm va svensk og bodde ålein på grensa millom Åsen og Frosta. Først på 20-talet bestemte mor at vi skuill så lin på Holte. Linåkern va attme skigarden mot Jørås, på nordsia av vein, nedme grinda. Minnes at æ va me mor og såg om åkeren, korr fint den spira, tok vekk lite ugras, det va tynne spinkle strå, men den blå blomstern va utruli vakker, svaja når det bles, det vart fine bølgebilda i vindkasta. Når linet va ferdig drog vi det opp med rota, det vart ødelagt i røytinga om vi skar det med sjurru. Linet vart hengt te tørk. Før vi la linet te røyting i fåa, rispa vi av frøkapslan over en trekam som vart sett på et hjørne i stallsjulet. Linfåa va nedme Veiesgarden, på grensa mot nyenget. Når linet va ferdig-røytt vart det hengt te tørk oppå spesialredskap, det lånte vi hos Baroline Jørås, der ha dem lang tradisjon me lindørking. Johannes og Johan Jørås kom kjøran med melkvogna full av linredskap, det vart dugnad i

Holte 1906. Masstulåna til venstre med kornburet bak. Fra v.: John Odin Skei, Inga Skei med Dagrun på armen, Ragnvald Mosve, Fridtjof Veie, to tauser.

snekkarstuggu. På en stor, tong kuppulstein vart linet dengt med ei diger treklubbe så det vart flatknust. Neste redskap va linbråka eller ”mykja”, linstråe vart knekt på tverrs, før skjærven, som vart delt opp i to-tre minner dele vart kasta inn i kjeften på ”klamra”, og kortfibra datt av og vart stry. Det siste redskapet før en kun spinn tå linfibern va ”linhækkel”, det va ei trefjøl me masse pigga, ”grophækkel”, ”millomhækkel” og ”finhækkel”. Det vart og en del hækkelstry, når det skull spinnas vart'n lagt oppi ei ”strykrone”. Linet vart linna opp på ”rokkhau” når en spainn. Det vart vivvi både lin og stryhåndkle tå lin som vart avla på Holte. Æ har mang godt slitti eksemplar enda og det har sikkert Ingrid og Liv også. Midtrommet i masstuggu hadde mange bruksområde. Vasking av klea vart gjort her. Vi vaska i store stampa (avskjæringa) med bruk av vaskebrett og koking av kvitklean i den store jarngryta, det vart brukt asklut til klekoken, lut som vi koka i ei minder gryt på ringovn. Ætte vasking og koking vart klean skjylt i en stamp som sto uinner springen attmed døra til vedskjulet og etterpå hengt på klesnora utaferr hagegarden frammom hovedlåna. Kvar lørdag va masstuggu baderom. Rett innom døra fra vedskjulet va det mura inn et sinkbadekar under vinduet mot gårdsplassen. Det vart varma vatn i storgryta til den faste badedagen med bytte av reine underklea. I slaktetida på høsten og til jul skar vi kjøtt attme det store fallbordet i masstuggu og mol på kjøttkvenna det kjøtte som skuill bli te ulike slag pøls og kjøttkak. Kvenna va plassert oppå den høge benken attme døra, der va og separa-

tor og kjerne plasert, far montert elektrisk motor som kun brukas på aill tri. Det vart montert pølshåinn på kjøttkvenna, det gikk radig å lag te nån meter med pøls og soddbolla, da mått du vær snar med kniven ellers vart bollan ferr lang. Kjøttkak vart steika i ei stor panne på ringomn og hermetisert på norgesglas, spekepølsa vart hengt te tørk på ei stång i spisskammerset. Te jul laga mor sylte tå grishaue, det vart ei stor sylt som vart kokt i den den store jarngryta og lagt i syltpressa før den vart lagt i saltlakan sammen med skinka, ribba og anna kjøtt som skul legges i saltbomma på buret. Det vart koka såp tå talg og skrotfeitt i den store jarngryta, feittet vart løyst opp med kaustisk soda når det va gjennomkokt. Såpa sto i gryta te den va kald, da skar mor den opp i firkanta bita, dette va såp som vart brukt te klesvask, husvask, gølvvask og fjøsvask. Flatbrødbakinga vart gjort i masstuggu. Når baker-Anna kom vart hu i mange daga. Flatbrødleiven kjevla hu på den store bakstfjøla som va plassert på låge krakka så Anna kun sitti attmed fjøla og kjevel. Den vart sett breiddme ringomn, ringan vart bytta ut me den store takka som dækt heile omn og Anna nådd lett bortpå takka når hu la på leiven, snudd leiven, la den ferdigstekte leiven frå se, la inni omn finkløvd tørr småved. Alt det denne ordna hu uten å reis sæ fra stolen. Te å kost tå lausmjøl tå takka brukt hu en hønvæng. Mor laga deigen, te potetflatbrødet vart poteten kokt og milli på kjøttkvenna. Den siste bakedagen baka Anna læms, Jon og æ syntes det tok lang tid, vi gløtta på døra og kika inn ferr å sjå om itt læmsbakinga snart va ferdig, det va inga læms å få før all deigen va baka ferdig og steikt. Mor bar alt flatbrødet te buret ette kvart som det vart ferdig. Det vart mange ruva på det høge bordet, tvers over oppå toppen av kvar ruv la mor trepinna så itj flatbrødet skull krøll sæ. Masstuggu var reservekjøkken når vi rundvaska og lakka golv i kjøkken og stue, og når vi skull renn vev vart den omstore rennbommen plassert medt på masstugolvet med feste fer stanga i ei lerhempe som va festa i en bjelke i taket. Varpen eller renningstrån va kabba opp på fir kabba i kabb-stolen. Frå kabben gikk trån gjennom kvar si hemp som va spikra fast i takbjelken. Veven vart rent med fir tråa, da vart det åt tråa i rensla når vi skull tre sveipskeia. Den som rent mått pass nøye på så tråan vart lagt rett over og under skjælpinnan som va plassert på tværrtreet millom to vinga i nerkant tå rennbommen. Når det va mang nok tråa, vart tråan fengerhekla tå rennbommen og da mått skjæle vårrå sekra me omknytting, det mått og bukta attme snupinnen øvst på rennbommen vårrå. Nu va renningsfletta ferdig, kanskje vog vi fletta før den havna på vevlofte for å bli tredd i sveipskei og etterpå bom renningsfletta på garnbommen på vevstoln. Te mattveven vart det rent med to tråa, fir tråa i kvar rensle når vi tredd sveipskeia. Te mattrenning vart det brukt tjukt hovållgarn, det skull itt så mang tråa te fer å få høvele mattbreidd. Potetmjøl vart laga i masstuggu, det vart gjort utpå høsten når vi ha nypotet. Det vart itt laga potetmjøl kvart år, når en føst tok te med dette storarbeide

laga vi mjøl ferr fleir år. Poteten vart vaska med skurkost i klesvaskstampen, når den va heilt rein fer jord vart'n milli eller raspa opp på potetkveinna som gikk på lån gårdimellom. Kvenna vart drigi med handmakt, det va tongarbe. Potetraspe vart sila gjennom strie som vart spent over en stamp, slo vatn over og rota med handa fer å vask mjølet tu poteten. Når alt raspe va skylt reint fer mjøl sto det te neste dag, da hadd mjølet sykki på botn, gammelvatne vart tømt tå, det vart sli på reint vatn og så rota vi opp mjølet med handa. Det hendt at vi mått sil gjennom en finar silduk fer å få vekk alt småraspe. En mått skift vatn te mjølet va reint og kvitt. Potetmjølet vart tørka på et laken som va spent over en karm som vi sett oppå fallbordet i masstuggu. Av og te mått vi rot opp i mjølet fer det klompa sæ. Når det va heilt tørt tok vi det nedpå bakstefjøla og kjevla ut all klompan så det vart fint som kjøpamjøl. Ett anna storabe va sauvasking, vi venta te vi fekk en godversdag med fin vårsol. Den digre sauvaskstampen vart plassert utafer sjulporten, vatne te sauvasking vart varma opp i storgryta i masstuggu. Vi va to om å løft sau'n oppi stampen. Vatnet mått gå litt over ryggen på sau'n. Den som sto attme framfotan mått pass på å hold hauet over vatne. Vi gnidd med handa over heile sau'n te ulla såg rein ut. Ette at vi hadd løfta sau'n tu stampen slo vi over'n ei bøtt reinvatn fenn vi slept'n. Da resta han seg så det spruta rundt'n. Vaskeran vart gjennomblaut allerede ette den føste sau'n. Vaskarvatne vart fint gjødselvatn som mor brukt te plantan i hagan. Ette nån daga va sauin tørr og det va tid ferr saukløpping. Vi tok me oss sau'n inni fjøset. Vi satt på fjøsgolvet, på kalvsida, der va båsan kortar og gølvet breiar. Vi kløpt føst fota, hau og mage, da la vi sau'n på ryggen i fange, vi mått pass godt på så vi itt kløpt hol i skinnet, det hendt lell når sau'n sparka og villa opp. Vi samla ulla tå fota, hau og buk fer sæ, den finaste ulla va på sida og låra.

Toralf Granaune:

Fra en gammel protokoll Utenpå denne protokollen som jeg vil beskrive her, står følgende å lese: «Skole = Protocol for Levanger Landsogns 3 die Skolekreds, Begynt 11. Januar 1864.» Protokollen er nok innkjøpt til skolen av sognepresten i Levanger. På bakerste side står nemlig følgende: «Denne Protokol, som bestaaer af 191 - hundrede en og nitti - foliserede, gjennomstugne og forsæglede Blade, autoriseredes herved til Skoleprotokol for Levanger Landsogns 3 die Skolekreds. Levanger 17. Desember 1864. Andreas Hansen, Sogneprest til Levanger». Protokollen er som det også står, gjennomstukket nederst ved ryggen. Gjennom hullet er det en dobbel tråd som er festet til siste side med sogneprestens segl. Sognepresten har også med jevne mellomrom kontrollert protokollen ved besøk på skolen. Dette finnes på blad nr 124: «Seet ved Visitadsen 12. August 1886. Et Par Fødselsdatumer mangler. Ligeledes Sum og Gjennomsnitstal af Forsømmelserne i de 2 sidste Aar. Inventariefortegnelse mangler ogsaa fremdeles. Endelig skulde jeg tillige bede Lærerne søge at finde Plads til Angivelse af Maal for Læsebogstykker og Sang. N. J. Laache.» Ved visitasen 2 år senere blir noe av det samme bemerket, mens i 1890 er alt såre vel. En kan lese mye ut av en slik protokoll, bla. hvor skolen holdt til, hvor mange skoledager det var, hva som var pensum, hvor stort fravær den enkelte hadde og årsaken til fraværet. For årene 1864 til 1872 er ikke skolestedet angitt, men i 1873 ble skolen holdt på Øvre Munkeby hos Halvor Torkelsen. Dette året var skolen delt i 2 roder og det var 1. rode som holdt til i Munkebygrenda. 2. rode holdt skole på Søndre Røstad hos M. Aagaard. I 1874 derimot, holder skolen til på Nedre Hegle hos E. A. Hegle. Fra 1874 er skolen samlet og skolestedet er Nedre Hegle hvor det senere ble bygd skole. Denne skolen ble ifølge protokollen tatt i bruk ved skoleårets begynnelse i 1887. Antallet skoledager skifter radikalt mellom skoleårene 1876 og 1877. Før 1876 har hvert skoleår 54 til 60 skoledager, mens etter 1877 er antallet dager steget til 180.

Dersom man tar for seg pensum f.eks. i 1875, kan en finne følgende for 4. Afdeling: Bibelhistorie: Det gamle og nye Testamentet efter Wexels Bibelhistorie. Psalmer: No. 5, 13, 18, 20, 44, 93, 94, 127, 227, 230, 266, 310 og 315. Christendomslære: Til 5. Part i Forklaringene. Læsning: 3. Skoletrin af Jensens Læsebog. Skrivning: Efter Forskrift, Diktat og lette Fortellinger. Regning: De fire Regningsarter i Hele og Brøk samt Reguladetri. Fraværet den enkelte elev har hatt gjennom året, varierer en hel del. Som eksempel kan nevnes at 3 gutter i Nederste Afdeling hadde henholdsvis 54, 49 og 49 dagers fravær. Det er ikke angitt hvor mange skoledager elevene hadde dette året, men i 1873 var antallet lovfestede dager 54, mens det ved frivillighet var mulig å gå 72 dager. Årsakene til fraværet kunne være mange og er kun angitt i årene 1864 til 1874. Senere er denne rubrikken tom. Fraværsgrunner som nevnes er disse: «Ligegyldighed», «Fattigdom», «Sygdom og mangel paa klæder», « Husbondens Ligegyldighed», «Arbeidet for sine Husbondsfolk», «Uveir», «Husbonden nægtet Tilladelse», «For endel Sygdom og endel Skjødesløshed». Men selvfølgelig er også da som nå sykdom den største årsaken til fraværet. En kan selvfølgelig se hvor mange elever skolen hadde til en hver tid, og jeg kan nevne antallet i to tilfeldig valgte år. I 1868 var det 60 elever ved skolen og i 1884 var det 87 elever. Disse ble delt i 3 “Afdelinger” etter alder. Fra og med 1873 kan en også lese lærerens navn ved slutten av skoleåret. J. Floan var lærer fra 1873 og til denne protokollen avsluttes i 1894. Protokollen ble oppgjort ved kalenderårets slutt helt til skoleåret 1893/94. Den siste protokollunderskrivingen er datert 9. juni 1894. Protokollen avsluttes med 1894 selv om det er over 20 rene blad igjen. Inventarlisten som følger, står bakerst i protokollen. Den er etter det en kan lese i selve protokollen, svært viktig, i alle fall for sognepresten. Fortegnelse over Inventariet i Hegle Skole 1 Katheder 18 Skolepulter 1 Bord 1 Stol 1 Inventariekiste 1 Skoletavle 1 Bibel 1 Eksempl. af Gerlachs Forklaring over Bibelen 1 Postille af Luther over Søn- og Festdagenes Epistler 2 Nytestamenter

1 Bibelkatekismus af Koudenacher 1 bibelsk Naturhistorie af Bahr 1 Eksempl. beskrivning af de Kirkelige Epistler af S. Te (?) 10 do af Smith = Hjorts Læsebog 1 do af Gulmeydens store Geografi 1 Globus 2 Plan (?) 1 Europakart 1 Norgeskart 1 Palestinakart 1 Kart, hvorpaa Paulus’ Rejser fremstilles 1 Atlas af Svendsen 16 Eksempl. af Berlius Naturlære 1 do af Maus 400 Fortællinger 8 do af Jensens Læsebog (ælste Udgave) 1 do ... skolen af Faye 1 Norges Historie af do 1 Epl. af Kalverforeningens Verdenshistorie 1 do af Lindemanns Koralbog 1 Epl. af Wexels Bibelhistorie 1 del Regnetabeller 1 Epl. af Smiths Opgaver i Hovedregning 1 do af Grundloven 1 do af Skoleloven af 1860 1 do af Tillæg til Læsebogen (Jensens) 1 Hovedprotokol 1 Dagbog 1 Epl. af Nissens Kirkehistorie 1 do af Feragens Regnebog 1 do af Nekolaisens Regneundervisning 2 do Regnebøger 1 Tavle, hvorpaa det metriske System er fremstillet 10 Vægtavler over Dyreriget 1 Sæt Plancher for Tegneundervisningen 1 Salmodikon 10 Epl. Udvalg af Kristelige Salmer 1 Skriftlæsningsbog af Feragen 1 Sæt bibelske Billeder 10 Epl. af S. Petersens Norgeshistorie 8 do af L. Brochs Jordbeskrivelse 1 do Zoologiens Studium af Karl Torin 1 do om Modersmaalsundervisningen af Nekolaisen

Johannes Vongraven:

Gustav Sjaastad 6/4 1902 – 7/5 1964 Høyesterettsadvokat, stortingsmann, statsråd og fylkesmann Familien På gården Sjaastad i Markabygda, gnr.104. brnr. 1, vaks det i første del av nittenhundretallet opp fire brødre med usedvanlige evner. Faren Olaf Herman var en samfunnsinteressert mann, og mye med i styre og stell. Han representerte Bondepartiet i herredstyre og formannskap i Skogn kommune, og var formann i bl.a skolestyret. Han var gift med Martha Fostad, tanta til Skognordførerne Kristen og Einar Fostad, sistnevnte storkommunens første ordfører.

Sjaastad gård i Markabygda.

(Foto: J. Vongraven)

De fire brødrene var Ivar f. 1900, Gustav Adolf f. 1902, Otte Olai f. 1904 og Harald f. 1907. Dessuten rommet søskenflokken jenta Olaug, gift i Skogn. Ivar tok teologisk embetseksamen og var sogneprest i Skjerstad og sist i Vågå, der han var prost i Nord-Gudbrandsdal. Han var formann i Nordlands fylkes Venstre. Han var ordfører (Skjerstad) og han var skolestyreformann. I Vågå representerte han partiet Venstre i herredstyret. Gustav Adolf som vi kommer tilbake til, representerte først Venstre, senere Arbeiderpartiet. Otte Olai tok over heimgården. Han representerte Bondepartiet i herredsstyret i Skogn og var bl.a. formann i skolestyret. Harald var politiutdannet. Han var i lensmannsetaten flere steder og hadde sin lengste virketid i Romedal, der han var lensmann fra 1947. Han var formann i Hedmark lensmannslag og Romedal Høyre. Han satt i styret for Hedmark Høyre og representerte Høyre i Romedal herredstyre og formannskap. Etter krigen var han hovedetterforsker i Rinnansaken. Som en ser var det politisk interesse og ditto spennvidde hos de fire brødrene. Gustav Adolf Sjaastad - utdannelse og oppstart Olaf Sjaastad gikk inn for at sønnene skulle få god utdannelse. Gustav gikk middelskolen i Volda og tok eksamen artium på Oslo kristelige gymnas. Han fikk så studere jus, og hadde faren visst hvor det førte hen, ville han nok ha foretrukket at Gustav tok samme veien som broren – den teologiske. Dette skriver signaturen "Bj.G." i Arbeiderbladet i forbindelse med Gustav Sjaastads femtiårsdag. Ideologisk omgikkes han – tross anfektelser - i studietiden ”venstreradikalere” som Anton Beinset i Dagbladet. Signaturen ”Odd” skriver i bladet Fri Fagbevegelse nr. 4. 1952: ”Ikke så rart, han kom jo fra Venstres "røde fylke".” Gustav Sjaastad tok etter 3 års studier en god eksamen. Etter kort tid slo han seg ned i Namsos med eget sakførerkontor. Han gifta seg med Gudny Glomnes, søster av broren Haralds kone, og følte seg etter hvert godt etablert i byen ved Gustav Sjaastad (1902 - 1964) Namsen.

Nedarvet samfunnsinteresse gjorde at han snart var å finne på den politiske arena. Han vart medlem av Namsos bystyre og formannskap i 1927, og var med i 2 valgperioder. Han representerte partiet Venstre og var formann i Namsos Venstrelag 1927-1931. (Det er her ikke gjort noe forsøk her på å finne ut hvilke politiske saker som opptok han i tiden på Namsos, for det skulle komme så mye mer.)

Til hovedstaden I 1933 dro han til Oslo for å ta advokaturen. Et godt år etterpå flytta han til hovedstaden, og ”heldig som han bestandig er", som ”Bj.G.” skriver, fikk han kjøpt seg inn i Emil Stangs advokatforretning etter at Stang var blitt høyesterettsdommer. Stang hadde utstrakte forbindelser i ledende arbeiderpartikretser, forbindelser som etterfølgeren overtok i og med forretningen. Først og fremst traff Sjaastad Trygve Lie og de forsto hverandre spontant (Bj.G.).

Over til arbeiderbevegelsen I årene som gikk, vart Gustav Sjaastad mer og mer opptatt av arbeiderbevegelsens ideer og partiet fikk snart en verdifull tilhenger i ham. Han ble bestevenn med Emil Stang, Trygve Lie og flere. Allerede før flyttinga fra Namsos var han på vei mot brudd med Venstre. Han var lei av de borgerlige partiers evneløshet overfor tidas kriser, samt New Deal i USA og Keynes' ideer. Alt dette undergrov hans venstresyn, skriver ”Odd” i Fri Fagbevegelse. Etter å ha etablert et godt forhold til Lie, Stang, Hansteen m. flere, følte han å ha fått fri bane og fast grunn under føttene i sitt syn på samfunnslivet, og den ”folkepolitikk” som måtte føres i landet Norge. Fra det øyeblikk var han Arbeiderpartiets mann med hud og hår. (”Odd”) ” Bj.G.” i Arbeiderbladet er i en artikkel fra 1952 noe mer reflektert: ”Gustav Sjaastads plass i arbeiderbevegelsen er ikke fullt så enkel å finne fram til som hans stilling i LO. Noen kan mene at det er en svakhet for ham at han liksom har kommet ”ovenfra” til bevegelsen og at han derfor vanskelig kan få den rette og sunne kontakt med sitt politiske miljø. Andre sier at han representerer den nye tid i LO og i partiet, ikke minst ved at han er med og leder store komplekser og banker. Sikkert er det at han med sin styrke og sine svakheter, med sin sunne bondementalitet og sitt moderne storbytempo er en fargerik og interessant personlighet i etterkrigstidens politiske portrettgalleri.” Han ble iallfall opptatt med det politiske arbeidet. Han følte seg utilfreds med å sitte med en stor advokatpraksis. De beste stundene hans var når han kunne utføre oppdrag for LO-advokaten Trygve Lie, enten innenlands eller utenlands.(”Odd”)

Okkupasjonstiden Det var naturlig at Gustav Sjaastad etter en slik utvikling og i dette miljøet måtte komme med begge bena opp i det illegale arbeidet under okkupasjonen. Han satt på Møllergata 19 i et halvt år fra november 1940 og så på Grini fra februar 1944 til frigjøringa. Her vart han da med på å lede avviklinga av den store fangeleiren. Illegalt arbeid og tida i fangenskap var store og avgjørende opplevelser for Sjaastad. Kameratskapet og alle de flinke karene han møtte under den illegale virksomheten, glemte han aldri. Arbeid for LO LOs juridiske rådgiver Viggo Hansteen ble henrettet av tyskerne i 1941 og Trygve Lie var tiltenkt større oppgaver og drog til FN. Så da krigen var slutt, måtte LO finne en ny juridisk konsulent. Det var naturlig at valget falt på Gustav Sjaastad. På ny ga han en etter hvert innbringende forretning på båten. Han ville være midt oppe i det han syntes var mest interessant; den levende kampen som fagorganisasjonen førte. Ifølge ”Odd” kunne han som Bjørnson si: ”Å være der som mest det gjaldt, det var vel kanskje mer enn alt som ved min penn ble festet.” Nå sto han midt oppe i svære og viktige hendelser. Det var et fattig og delvis rasert land som skulle gjenoppbygges etter verdenskrigen. Landets storting og regjering sammen med de store organisasjonene i arbeidslivet måtte ta de tyngste beslutningene. Sjaastad var i årene som fulgte en av LOs viktigste menn. Rasjonaliserings- og prispolitikken Alt under 1ste verdenskrig var det stor strid om rasjonaliserings- og prispolitikken. I 1917 kom det som følge av forholdene en lov om prisregulering. Det vart oppretta et prisdirektorat under ledelse av Wilhelm Thagaard, og loven vart kalla ”Lex Thagaard”. Det var ingen enkel lov å opprette. I 1945 ble stridsøksene gravd opp igjen. Striden sto fortsatt om pris- og reguleringspolitikken, spørsmålet om det var de folkevalgte organer som skulle styre næringslivet i landet, eller om styringen skulle overlates til næringslivet selv. Den gamle ”Lex Thagaard” vart tatt fram og dagsatt allerede 8. mai 1945 som et provisorium. Et flertall i Stortinget mente at for å holde inflasjonen fra livet, måtte alle priser fryses fast. I 1947 braket partene sammen. For eller mot permanent prisregulering. Foranledningen var spørsmålet om den provisoriske ordningen fra mai 1945 skulle avløses av en permanent økonomisk fullmaktslov som ga staten anledning til å gripe inn på så å si alle felter av næringslivet. Det var bitter politisk strid. Priskontrollen og reguleringene ble opprettholdt. Lex Thagaard ble avløst

av Lex Brofoss, en ny midlertidig lov. Stabiliseringslinjen seiret. Dermed unngikk Norge prisstigningen de fleste andre land hadde fått. (Berge Furre: Vårt hundreår) Men konfrontasjonene hadde og et annet resultat. Etter en kort ”rolig” periode satte regjeringa ned en komité, med Gustav Sjaastad som formann, for å utrede og komme med et fremlegg til varig prislovgivning. Etter hvert som tanker fra Sjaastadkomiteen ”lekket ut” og viste at prinsippa fra ” Thagaard / Brofoss” (Thagaard ble kalt Venstres Quisling) ble ført videre, økte sabelraslingen. Sjaastadkomiteens konklusjoner var en direkte årsak til stiftelsen av agitasjonssentralen ”Libertas”, eller ”Opplysningsutvalget mot pris- og rasjonaliseringslovene.” De hadde giftslangen som symbol og samlet hundre tusen underskrifter i Oslo-området (Furre). Da lovproposisjonen kom i september 1952, viste det seg at utviklinga hadde ført til at få av forslagene fra komiteen ble fulgt. Lovforslaget som ble kalt ” Sjaastads politiske mesterstykke” hadde tilslutt som resultat at det ifølge Høyres John Lyng bare var en gradsforskjell mellom Høyres og Arbeiderpartiets syn. Som leder i denne komiteen ble Gustav Sjaastad en meget sentral og omstridt person i Norge tidlig på 1950-tallet. Omfattende innsats For Gustav Sjaastad var årene etter krigen preget av stor arbeidsinnsats og et voldsomt engasjement. Han ble leder for LOs juridiske kontor. Han var medlem av en rekke viktige komiteer, Arbeidstvistkomiteen, Ferielovskomiteen. Komiteen som omorganiserte militære bedrifter, Komiteen til utredning av polititjenesten og Utvalget til utredning av arbeidslederes organisasjonsforhold. Han var medlem av styret for Norsk Hydro, formann i styret for Tiden Norsk Forlag, medlem av styret i Norsk Forsvarsforening og hadde flere andre verv. Han representerte Norge ved de Forente Nasjoner i Paris i 1948 og på det Internasjonale Arbeidsbureau i Montreal i 1946 og i Geneve 1950. Alt er ikke nevnt her, men som vi ser var det store saker og viktige arbeidsår for Sjaastad, og mange flere skulle komme. Statsråden I 1951 gikk Einar Gerhardsen av som statsminister og Oscar Torp tok over. Ved ”ommøbleringer” i regjeringen ble Gustav Sjaastad statsråd 15/6 1951 og sjef for Justis- og politidepartementet. Et verv han hadde til 22/1 1955, da Einar Gerhardsen igjen tok over og dannet sin 3dje regjering. I denne regjeringen vart Gustav Sjaastad statsråd i Industridepartementet. Han var en verdifull mann i regjeringen. Hvorfor kommer kanskje signaturen”Odd” nært i bladet Fri Fagbevegelse nr 4 1952:

”Han er trass i sine milde barneøyne en resolutt kar uten nerver, som aldri er redd for diskusjon og motstand. Jeg tror nærmest han betrakter opposisjon som et heldig høve til å få tatt sine egne standpunkter opp til ny revisjon for å kunne så meget sikrere slå fast at de er de rette. Med sin store arbeidskraft kan han sikkert framleis dra et tungt lass, og med sin sunne og sterke personlighet vil han nok klare ikke å drukne i paragrafene, men beherske dem og få dem til å legge veien til rette for det nye som tar form i det gamle samfunnet vårt.” Ministeren og Nord-Trøndelag Industriminister Sjaastad vart en viktig mann for Nord-Trøndelag. Tankene om ”den store overføringen” eller planene om å få vatnet fra Namsvatnet, Vekteren, Limingen og Tunnsjøen ned Tunnsjøelva var lansert allerede i 1918, ”Heyerdahlplanen”. Mens NTE allerede hadde bygd ut Fiskumsfoss og Aunfoss ble så vedtak om ”den store overføringen” gjort 26/9-1958. Utbyggingskostnaden var på hele 240 millioner kroner, og det ble inngått en avtale med industriminister Sjaastad om at staten tok halvparten av kostnadene. Dette var lenge før oljenasjonen Norge var unnfanget og staten måtte til Verdensbanken for å låne penger. Landet skulle bygges, det var planer om utbygging av kraftkrevende industri, som på Fiborgtangen. Senere skulle Sjaastad stå midt oppe i hendelsene rundt dette. Stortingsmann Sjaastad ble valgt inn på Stortinget for perioden 1958-1961 som nr. 1 på Arbeiderpartiets liste i Nord-Trøndelag. Han fikk permisjon i den tiden han fortsatte som sjef for Industridepartementet, til 9/4-1959. I stortingsperioden var han medlem av Odelstinget, medlem av Sjøfart- og fiskerikomi- Sjaastad, tegnet av Olav Myhr i 1959. teen 1959 og 1959-1960, medlem av Justis- (D. Sakshaug: Fylkeskommunen) komiteen 1959-1960 og 1960-1961. I 1960 ble han utnevnt til kommandør av Nordstjerneordenen. (Storting og regjering 1945-1985. Biografier.) For å myke opp denne korte historien om Gustav Sjaastad, og for å vise at humor og folkelighet finnes også i departementskontorene, tas med en bit,

nærmest en indiskresjon, jeg fant i boka til Sjaastads etterfølger i Justisdepartementet, Jens Haugland, ”Dagbok fra Kongens råd”. Haugland var juridisk konsulent i Vennesla kommune og reiste sammen med ordføreren til Oslo for i Industridepartementet å tale varmt om et industriprosjekt i kommunen. ”Industriministerens kontor var i det gamle postbygget i Dronningens gate. Då konferansen var slutt, spurte eg ministeren om det var ein stad ein kunne slå lens. Sjaastad sa då at fine folk kunne pisse i marmorvasken som han hadde på kontoret. Og det gjorde både ordføraren og eg.” Fylkesmannen Erfaringene fra advokatpraksisen, LO, storting, to regjeringer og fra mange andre verv skulle i neste omgang komme heimfylket til gode. Sjaastad vart i 1959 utnevnt til fylkesmann i Nord-Trøndelag. Han tiltrådte da stortingsperioden var slutt i 1961, og sjelden har en så skarpskodd kar inntatt denne stillingen. Gustav Sjaastad vart bedt om å søke fylkesmannstillingen i Nord-Trøndelag, og det er kanskje rett som Haugland sier i sin bok at han noe motvillig aksepterte dette. Oppveksten i Markabygda og tilhørigheten til landsdelen var vel et moment for å si ja. Fylket var ikke blant Sjaastad, nr. 2 fra v., sto sentralt i planlegginde fremste, hverken i økono- gen av Nordenfjelske Treforedling på Skogn. Tegning O. Myhr 1963. misk henseende eller når det (D. Sakshaug: Fylkeskommunen) gjaldt industri. Etterfølgeren Ole Bae sier i minneordene i Trønder-Avisa 8. mai 1964 at for Sjaastad var ingen oppgave for liten og ingen oppgave for stor. Han inspirerte andre med sin tiltaksevne og sin tro på at det skulle lykkes. Han fikk da også se resultater som monnet. Rekonstruksjonen av Leksvik Edelmetall og etableringen av Nordenfjelske Treforedling på Skogn har sterke spor etter Sjaastad. Nevnes må også innsatsen for Nord-Trøndelag E.verk. Einar Gerhardsen hadde rett i at fylket trengte en mann av Gustav Sjaastads støpning.

I forhold til forgjengeren, Asbjørn Lindboe, løste Sjaastad opp endel på formalitetene i relasjon til kolleger og folk med ærende hos fylkesmannen. Ingen vart kasta ut fra kontoret lenger, ifølge Dagfinn Sakshaug i boka om fylkeskommunen. Han hadde stor respekt for de folkevalgte og de folkevalgtes organer. Det vart lettere å arbeide og oppgavene vart utført mer effektivt, ifølge Sakshaug. Gustav Sjaastad fikk ikke mange gode arbeidsår som fylkesmann. Utover sommeren og vinteren 1963 ble han syk, og det var en alvorlig kreftsykdom som rammet. Han sto på til det siste, men 7. mai 1964 døde LO-advokaten, motstandsmannen, stortingsmannen, statsråden, fylkesmannen og samfunnsbyggeren Gustav Sjaastad. Han vart gravlagd 13. mai 1964. Nord-Trøndelag fylke bekosta gravferden. Bisettelsen forgikk fra fylkesmannsboligen og gravferden gikk så til Alstadhaug kirke der broren Ivar – prosten - forrettet. Kirka var fullsatt, Storting og Regjering var representert. Fra Alstadhaug gikk så ferden til Markabygda hvor Gustav Sjaastad vart gravlagt i sine fedres jord. Ved åpningen av fylkestinget i juni 1964 sa fylkesordfører Vikan i sin minnetale bl.a: ”Fylkesmann Sjaastad var en mann som så verdien av et utstrakt samarbeid. Nord-Trøndelag fylkesting fikk nyte godt av hans evner og vilje på dette felt. Vel var han en mann med sterke og markerte standpunkter, og han ga uttrykk for dem så vel skriftlig som muntlig overfor fylkestinget. Han respekterte også andres syn, og han bar aldri nag til noen. Han var til det ytterste hjelpsom, og ga villig råd og vegledning.” Han lyste så fred over minnet. I et boligfelt i Skogn er en gate oppkalt etter mannen, Gustav Sjaastads veg. Kilder: Ivar Sjaastad: Ættelistor med tilknytning til Sjaastadslekti i Trøndelag. Artikler anskaffet fra Arbeiderbevegelsens arkiv: LO-advokaten, ”Bj.G.” Arbeiderbladet 5/4-1952. Gustav Sjaastad 50 år, ”Odd”, Fri Fagbevegelse nr. 4 1952 Berge Furre: Vårt hundreår. Konrad Nordahl: Dagbøker. Bind 1. Yngvar Ustvedt: Den varme freden - den kalde krigen. Arbeiderbevegelsens Historie. B.5. Trond Bergh. Storhetstid 1945-1965. Dagfinn Sakshaug: Fylkeskommunen. Jens Haugland: Fra kongens råd. Trønder-Avisa 8. mai 1964. Minneord. Storting og regjering 1945-1985. Biografier. Muntlige kilder. www.namdalsavisa.no

Jon-Otto Leifseth:

Fant slektninger ved hjelp av gårdsbilde Denne notisen, med overskrift "Amerikansk nornewsmann med slekt i Skogn", sto i Norske Skogs internblad "NT-nytt" i 1983. Den forteller en spesiell historie om hvordan et gårdsbilde kan være eneste halmstrå når man vil finne slektninger som man i tidens løp har mistet kontakten med. Sebilla Bonsaksdatter Valum dro til Amerika i 1892 som 21-åring og brukte 20 dager fra Trondheim til Sioux City i Iowa. Hun ble gift med dansken Hans Andersen som senere drev som laksefisker og hotelleier i Alaska. I et brev til sine foreldre i Skogn, som Bjarne Selbo på Valum har tatt vare på, forteller hun om nybyggerlivet i Amerika på slutten av 1800-tallet. Hun er meget høflig i sin omtale av foreldrene, som hun er dis med. Språket er dansk-norsk, men enkelte ord og måten å beskrive alt hun opplever, er preget av amerikansk talemåte, og er et godt tidsdokument. Sebilla var tilbake i Skogn i 1906 og fikk da sannsynligvis et bilde av heimgården med seg tilbake til Amerika. Rundt 1920 mistet hun etterhvert kontakten med heimlandet. Datteren Ruth Genung (76) visste at hennes mor kom fra en gård i "det trondhjemske". Utstyrt med det gamle bildet av Valum startet hun under sitt første Norgesbesøk i 1965, sin jakt etter morens slektninger. Etter forgjeves forsøk i Trondheim og omegn ble hun anbefalt å reise til Innherred. På toget innover fikk blant andre også konduktør Georg Sjåstad se bildet. - Stopp på Skogn, sa han. - Jeg bor på en av nabogårdene til Valum der bildet er tatt. Ruth fant veien til sin fetter Bjarne Selbo (73) på Valum og fikk også kontakt med en annen kusine, Borgny Holberg (92). Ruth fornyet bekjentskapet sommeren 1982 sammen med sin mann. Norske Skogs salgsframstøt på vestkysten av USA har i tillegg avdekket nære familieforbindelser mellom vår salgssjef i Nornews USA, E. Russel Boardman, med kontor i Portland, Oregon, og gården Valum, gjennom kona Mary Ann, datter av Ruth Genung. Valum er en av våre nærmeste nabogårder slik bedriftsbildet fra 1970 viser. Under hans første besøk ved avispapirfabrikken i juni, sammen med markedssjef Peter Powell fra hovedkontoret i Washington, ordnet

G책rden Valum i 1906. Fiborgtangen i bakgrunnen.

(Foto: Sverre Bjerkan)

Nordenfjelske Treforedling i 1970. Valum er markert med pil.

NT-nytt med et besøk på Valum hvor de nærmeste slektningene var samlet. – Antallet utvandrere fra distriktet var nok stort, forteller Bjarne Selbo. – Far min var i Amerika i 30 år og jeg har 52 søskenbarn i "Gods own country". De utallige slektskapsforbindelsene mellom USA og Norge kan nok ha en viss betydning i salgsarbeidet, mente våre amerikanske salgsfolk. Den knappe tiden som var avsatt i et ellers stramt salgsmøteopplegg, ble langt overskredet ved slektstreffet. Den trønderske gjestfriheten, hovedbygningen på gården fra 1736, en imponerende samling antikke bruksgjenstander og gamle amerikanske brev og bilder, fikk nemlig Nornewskarene til å glemme klokka. – Tenk på alt som må ha foregått i denne 250 år gamle stua, sa Russ beveget, og la til at følelsen av slektskap og samhørighet gjorde besøket til ett av de største øyeblikk i hans liv. – Jeg kommer tilbake igjen til neste år, og da blir også Mary Anne med, sa Russ og vinket farvel til sine nye venner på Valum.

Fra v.: Borghild Holberg, Bjarne Selbo, Russ Boardman, Bergljot Selbo, Borgny Holberg og Kolbjørn Selbo. Borghild er datter av Borgny Holberg og Kolbjørn er sønn av Bergljot og Bjarne Selbo. Kolbjørn kjører tømmer for Norske Skog og har vært ansatt som truckfører på Fiborgtangen. På veggen ser vi Bjarne og Borgnys besteforeldre (Sebillas foreldre) Ingeborg Anna (f. Hølås) og Bonsak Nilsen Valum.

Jarle Kregnes:

Dagens lille strofe Til minne om Gunnar J. Gundersen 08.04.1909-26.10.1989 De få. – 22.12.1977 Så mangen sang sin svanesang og sank i glemslens hav. Vi selv skal synge den en gang og siden takke av. Det er forunt kun bare få å bli blant dem som minnes, og blant de mange, mange små en sådan sjelden finnes.

Gjennom en periode på 30 år kunne Levanger-Avisas lesere glede seg over Gunnar J. Gundersens små rim som etter hvert fikk sin plass under vignetten ”Dagens lille strofe”. Jeg synes at mange av hans ”strofer” er så gode at de ikke må synke i glemslens hav, for å bruke hans egne ord fra diktet ovenfor. ”Poeten”, eller ”rimsmeden” som han gjerne kalte seg i uhøytidelige ordelag, bør være blant dem det er forunt å minnes. De små poemene var ikke bare spaltefyll. Mange av dem gir et levende historisk bilde av mangt og mye som rørte seg i vår lille by. En liten by som ble innlemmet som del av en større landkommune ved kommunesammenslutningene i 1962 og 1963. Men storkommunen overtok altså byens navn, slik at heller ikke byen sank i glemselens hav. Tema for strofene kunne variere fra det mest dagligdagse som været og bærplukking, via små og store hendelser på ulike politiske arenaer, til sportsbegivenheter av nær sagt alle slag. Vignetten som fulgte de små verseføtter er tegnet av David Kvebek. Bakgrunn Gunnar J. Gundersen var en ekte Levanger-gutt som vokste opp i Jernbanegata, dvs. i ”Nerbyen”. Til å begynne med strevde han på skolen med norskfaget, noe han tok alvorlig etter å ha fått en skikkelig vekker fra læreren.

Etter en periode som diskenspringer hersteds var han sjømann i en del år. På frivaktene skrev han gjerne dikt, signert ”G”. Etter hvert ble det også mange noveller til ukeblad og aviser, spesielt med tema fra livet til sjøs. Han forteller også om hvor sterkt inntrykk det gjorde på ham å oppleve borgerkrigens grusomhet da båten anløp spansk havn. Under og etter krigen livnærte han seg på ulike vis, bl.a. som telefonvakt ved drosjesentralen. Skrivingen var dårlig betalt og ga ikke de store honorarene. Dette bedret seg litt da han begynte som journalist i Arbeider-Avisa. Deretter havna han i Levanger-Avisa, hvor han var ansatt til han gikk av med pensjon. ”Han var ingen framfusende bladfyk - .” Slik karakteriserte Levanger-Avisas redaktør Magne Magnusson sin medarbeider i et portrettintervju da han rundet 60 år. Nei, han var så menn ingen paparazzi på jakt etter skandaler og feite overskrifter, det lå langt fra hans stil og legning. Som journalist så han sin oppgave først og fremst å være referent. Hans oppgave var å formidle, blant annet gjøre Levangers befolkning kjent med kommunalt styre og stell. Gunnar J. Gundersen hadde nærmest fast plass ved pressebordet under kommunestyremøter både i storkommunen og i enkeltkommunene før sammenslutningen. Signaturen G Legg merke til det underfundige smilet! ga garanti for at referatet var pålitelig, uten å være påvirket av referentens egen oppfatning. Her holdt han seg strengt til sakens dokumenter og til representantenes utsagn. Men gjennom hans referat av meningsytringer i møtet fikk sakene mer kjøtt og blod enn hva som går fram av blodfattige protokoller. Gundersen la vekt på å formidle dette til leserne, og han lyktes med det. Dessuten dekket han møter og begivenheter i lag og foreninger. Ikke minst må vi huske hans referater fra ulike idrettsarenaer. Men i motsetning til møtereferater, så lot han i den sammenheng bevisst sin lokalpatriotisme skinne gjennom, enten det nå var Sverre, Nessegutten eller Skogn som var i ilden. Frol, Åsen, Markabygda, Ekne og Ytterøya ble heller ikke glemt. Dagens lille strofe I tillegg til vanlige reportasjeoppdrag leverte han gjennom nærmere 30 år sine poetiske innslag i LA. Det begynte sånn småningom med ukentlige innslag, det første jeg kan finne er datert 15.09.1958. Under overskrifta ”Uka” skil-

dra han i verseform et sammendrag av viktige saker fra den siste uka. Dette kom i tillegg til hans oppdrag som journalist, og de første ”strofene” ble visstnok honorert med kr. 5,00. Det er tydelig at han gjennom den første tida prøvde seg fram, både med emnevalg og ikke minst med hensyn til omfang, stil og form. Allerede etter et års tid fant han det fornuftig å forlate de ukentlige ”referater”, og konsentrerte seg som regel om ett tema i hvert enkelt dikt. Ganske tidlig stramma han også inn formen til de korte og treffende strofene som ble hans varemerke. I 1962 tok han et ”sabbatsår” fra diktinga, hvoretter han kom tilbake med strofene i sin karakteristiske form og stil. Men i og med at han konsentrerte seg om ett enkelt tema ble det plass for flere dikt i uka. Fra 23.08.1963 var tida inne for å endre oppsettet fra ”Uka” til ”Dagens lille strofe”. Og bare noen uker senere (13.10.1963) finner vi den første ”strofa” med den velkjente vignetten som ble til fast følge i alle de etterfølgende år. Fra nå av kunne vi i nesten hvert eneste nummer av LA glede oss over gullkorn og sannhetens ord som ”rimsmeden” drysset over oss. Her kom hans poetiske evner til sin rett. I snodige ordelag kunne han opphøye selv de mest hverdagslige hendelser til opplevelser som var verd å huske. Mange av hans strofer var knytta til dagligdagse hendelser av kort aktualitet. Været ble selvfølgelig ofte kommentert, på godt og vondt. Andre ganger kunne han heve sin røst i tilknytting til episoder som har festet seg som datoer i lokal så vel som global historie. Og ikke minst kunne han dele ut så vel ros som ris til de som gjorde seg fortjent til dette. Men ”Dagens lille strofe” var ikke journalisten Gunnar Gundersens verk på vegne av Levanger-Avisa. Han forsikret meg flere ganger at dette var hans helt private hjørne, som ikke hadde noe som helst å gjøre med hans virke som journalist. Og i ”strofene” møter vi hans egentlige jeg. Her var han ikke lenger den upartiske og nøytrale referenten. Her hendte det at han lot sin politiske legning og samfunnsmessige engasjement komme til syne, ja det kunne til og med være hovedtema. Han sto på de svakes side, og viste forståelse og hjertelag overfor de små i samfunnet. Når jeg skal gjøre et utvalg av ”Dagens lille strofe”, det er over 2.000 å velge mellom, så vil det bli både ufullstendig og springende. Men jeg ønsker på denne måten å henlede oppmerksomheten på at her finnes det et sprudlende oppkomme som bør være mer kjent og ikke gå i glemmeboka. Han bør være forunt å bli blant dem som minnes, for å bruke hans egne ord i verset som innleder artikkelen. De strofer jeg har valgt for å gi et bilde av hans poesi, er stort sett knytta til karakteristiske episoder i vår nære historie. For de som er mer interessert i hans ”strofer”, kan jeg henvise til biblioteket, hvor alle hans vers er samlet i særskilt mappe.

Byvåpen Sist på 1950-tallet var det klart for de fleste at Levanger ville miste sin bystatus og bli del av en større enhet. Da fikk levangerborgerne det travelt med å skaffe seg et byvåpen før det var for sent. (De hadde klart seg uten byvåpen i over 100 år.) En hest kunne være et godt motiv, men ikke alle syntes godt om hesten som ble foreslått. Dette ble kommentert i flere strofer. Levangerhesten – 21.03.1960 Kritikken mot ”hesten” har vist seg dessverre å tilta og bli stadig verre og verre. Det beror jo så mye på synet og smaken, det standpunkt en inntar i ”byvåpensaken”. Kunstnerkritikken var nådeløs hard, og tyder på at en har vært litt for snar. De som med flertall bestemte vårt våpen, har båret en underlig skapning til dåpen, en hest som er skapt som en stut over baken.

Byvåpenet ble godkjent i statsråd godt og vel et år før Stortinget vedtok at Levanger skulle bli landkommune, og dermed sørget levangerborgerne for å ta med seg ”våpensaken” inn i storkommunen, uten innblanding fra de øvrige. Det ble vedtatt strenge regler for bruk av ”hesten”. Både hesten og skjoldet skal framstilles i riktige proporsjoner og farger, gullhest på rød bunn. Noen synes den ligner en fjording, nøysom og blakk. Men da noen kremmere ville framstille ”hesten” i svart/hvitt på skolegensere, ble dette oppfattet nærmest som majestetsforbrytelse. Levangerhesten – 28.10.1967 Vi synes nesten til frekkhet det grenser, at lite de enser som mener en genser er stallplass til hesten. Et statussymbol er jo hesten i gull, og vår status bør ikke forflates ved at den blir et monster i svart-hvitt på ull, nei – slikt bør nok ikke tillates.

Skulptur i byen Gjennom mange år var det – så vidt jeg vet – bare en eneste skulptur i byen, en byste av Olav Duun sto plassert i Lærerskoleparken i Kirkegata, der han i sin tid var elev. Bautaen er senere flytta og har fått en opphøyet plass på Røstad. For å bøte på mangelen av skulptur var det en utflytter som foreslo at

levangsbyggen burde samle penger til et monument i parken. Dette ble behørig kommentert i ”Dagens lille strofe” Monument i parken – 04.02.1961 Det er slik at ingen fatter hvordan byen kan ha levet uten annen form for skatter enn de kemneren har krevet. Men nå har en utreist baker vekket oss og gitt oss syn for hvilke store ting og saker vi har snytt og ranet by’n for. Nå fins ingen tviler lenger. Alle ser at det vi trenger er en kunst av dimensjoner. Hver en levangsbygg, fra spedbarn og til patriarken, alle må nå ofre sine dyrebare kroner til et verdig monument i parken. La det skje, og la det siden stå der som et minne om vår storhetstid da en liten, flittig kjøpstad lå her, om en tid, forgangen og forbi.

Nå oppviste levangsbyggen sin patriotisme. Det ble satt i gang ei storstilt innsamling av penger, og den anerkjente billedhoggeren Arne Durban fikk i oppdrag å sørge for et høvelig monument. Det ble foretatt prøveoppstilling av en jentefigur. Men i motsetning til ”hesten”, så var det nå Levangers borgere som bestemte, riksantikvaren hadde ingen myndighet.

Skulptur i parken! – 24.04.1961 Vi får en skulptur a’ ei jente in natura, hvordan man enn snur a faller a i smaken og er like naken. Det er også trolig at det er symbol i jenta uten klær på. Hun er noe nær på slik som byen, uten stas, ribbet for all flitterfjas. Dog sin fattigdom til tross er den byen vår for oss. Men gi oss flere skillinger slik at vi kan få tvillinger!

Og levangers borgere åpnet pengepungen litt til slik at vi fikk Arne Durbans herlige skulptur ”Pike og gutt med fisk”. Sport G. var levende interessert i sport, og hans referater fra idrettsfronten bærer preg av god innsikt og forståelse. Men samtidig skinner patriotismen gjennom, enten det gjaldt nasjonens ære eller de lokale helter i Sverre, Nessegutten eller Skogn. Men han innrømmer gjerne at han selv ikke var noen aktiv utøver. Til ettertanke – 14.10.1964 Vi som ikke har ”fått det i bena”, som aldri får kjempe på sportens arena, som aldri blir uttatt til OL og VM og aldri får starte for landet i EM, vi har nok dessverre fått sporten på hjernen, for oss er idolen og toppen og stjernen en idrettens kjempe, en gullbelagt stormann såfremt at han altså dessuten er nordmann.

Og etter VM på ski i Oslo i 1965 var det mang en gullbelagt nordmann som deltok i skirennet ”Nessegaloppen”. Vær- og føreforholdene i forkant var ikke de beste, men i siste liten kom værgudene arrangøren og løypesjef Jarle Haugan til hjelp. Det er politikk i alt – 20.03.1965 Da været slo om, føk humøret mot toppen blant folket på Nesset før ”Nessegaloppen”, og løypesjef Haugan som sogner til venstre, fikk æren for flukten til uværsgespenstet. En frue på Nesset som tilhører klikken og ellers er uvanlig snar i replikken, hun utbrøt fornøyet: - Nå tror jeg jeg kan tro Vår Herre er gått hen og blitt venstremann!

Som en nødvendighet er klubbstrukturen forandret både i fotball og håndball, i og med at ”paraplyklubbene” LFK og LHK tar seg av den mer elitepregete delen. Men det er likevel lov til å mimre om bragder i tidligere tider, den gang det var lov å vise skikkelig tæl som kunne gi rom for overraskelser. ”Alle” kjenner jo til Nesseguttens cup-eventyr i 1959. Nessebygger som ennå ikke var født, har fått denne begivenheten inn med morsmelka og innflyttere blir ikke godkjent som nessebygger før de har lært seg kampenes forløp utenat. Men av og til møtte også nesseguttene hverdagen, og i motgangens timer viste de gamle gubber gjerne til den gang det var tæl og innsats, men det var altså lenge siden! Det var en gang – – – 23.05.1978

Nei, nå synes Nessegutten helt å miste futten. Det går veien høna sparker, sier fedre, gamle knarker, som drar fram fra minnets lager bragder i fra gamle dager, den gang Nesseguttens navn fôr viden, men det er lenge, lenge siden! - drar fram fra minnets lager -

Men om det ikke alltid gikk på skinner for Levangsfotballen, så var det alltids en trøst i å konstatere at erkefienden Steinkjer også møtte sine ”ulykker”. Steinkjerfotballen har som alle andre fotballer alltid vært rund. Det var seg en gang at Steinkjer befant seg i fotball-Norges høyeste divisjon (den gang het det 1. divisjon), men så gikk det altså nedover bakke. Dette hendte før den tid at journalistene i Trønder-Avisa gjennom sine nitide analyser kunne fastslå at det selvfølgelig var dommeren som hadde skylda. Fotballen er rund – 24.09.1967 En fotball er så rund og glatt, og meget ofte hender at den gjerne dit vil rulle hvor helst den ikke skulle. I Steinkjers tunge skjebnestund, den rullet såpeglatt og rund den gale vei, så ballen må vi klandre når Steinkjer nå må vandre fra første ned til andre.

I handball viste skognjentene derimot stabilt nivå på høyeste plan gjennom mange år, og det kunne gå på æra laus. Jeg er blitt fortalt om et par søstre som gråt sine modige tårer på lærerskolen dagen etter et forsmedelig tap. Heia Skogn – 14.08.1965 Akk, det ble sorg i gård og i grend da skognjentene gikk hen og lot seg slå i bygdas sport. Slikt skulle de aldri ha gjort, men med- og motgang skifter fort, så nå vi går og håper på at de skal Skjeberg grundig slå og atter kunne skilte med det aller beste renommé.

Og slik gikk det, de ble mestere dette året også - . Fredag 1. september 1972 kan skrives med gullskrift i levangeridrettens

historie. Det var da byens store sønn Knut Knudsen vant olympisk gull i 4.000 m forfølgelsesritt på sykkelvelodromen i München. Dette var selvsagt verd en ”strofe”. Knut – 09.09.1972 Fra et lite, ukjent land kom han som en spurv i tranedansen. Mange måtte kanskje le da han trøstig ga seg med i den store konkurransen, men de sluttet brått med det, for spurven ble en hauk, en ørn som fra første alvorstørn viste konkurrenter ryggen, steg i solen fram fra skyggen. Gull og heder høstet han til ære for seg selv og for sitt land.

Gunnar Gundersen og politikken Som nevnt, når G. ga sine referater fra politiske møter, så var det likeså pålitelig som selve møteprotokollen. Men det er ingen tvil om at han gjorde seg opp sine egne meninger om ett og hint. Gjennom sitt virke som referent kjente han politikerne ut og inn. Han gjennomskuet hulheten i tomme ord og løfter. I hans strofer finner vi tallrike eksempler på hans skepsis til så vel nyttårsløfter som valgpropaganda. Når det gjaldt nyttårsløfter viste han overbærenhet. ”Ingen mener vi skal tro dem”(!) skriver han et sted. Og med hensyn til valgløfter, som politisk observatør gjennom årrekker var det nok ikke uten grunn at han var enda mer skeptisk. Lokkesangen – 28.08.1975 Kom til oss, ja kom bli med er en sang som mange synger. Kom og vi vil hjelpe med å fri deg i fra alt som tynger. Kom, ja kom til vårt parti, og alt så såre godt vil bli. Ja, vi kjenner lokkesangen, kjenner lusene på gangen. Stemmen sin en bør vel gi helst til dem som oftest tier, men som mener det de sier.

Strofen ”Etter valget” er ett av flere eksempler på hans skepsis:

Etter valget – 26.09.1967 Nå er det gjort, så får vi se om valgets løfter blåser bort, med valgvinden blir ført av sted til ”hvil i fred”. Hvem kommer til å innfri mest, og feier nye koster best? – det får vi se, men mest av alt vi frykter det at lite nytt vil skje.

Og umiddelbart etter valget kommer den politiske hverdag, i form av neste års budsjett. Da får vi se om det er vilje til å prioritere de løfter som er gitt. Budsjettbehandling – 04.11.1963 De kloke hoder la’s i bløtt (slikt hender ikke nettopp støtt), men ved behandling av budsjettet blir man stundom nødt til dette. Problemet som ga grunn til at det om budsjettet ble debatt, var spørsmål om på Breidablikk som etter hevd og gammel skikk med balje og med skurebrett skal balansere vårt budsjett.

Av og til lot han seg provosere av at så mange av de folkevalgte ikke ville høre på argumenter ut over hva som på forhånd var bestemt av ”partiet”. Bjellesauen og de andre – 18.03.1972 Der bjellesauen rusler først, der går de andre etter, og ingen av dem ”reiser børst” og ut av flokken smetter. Og ingen av dem tenker stort, for tenkt har bjellesauen gjort, men om den tenker riktig, se det – er lite viktig.

Han hadde merket seg at enkelte vedtak hadde formuleringer som kunne tolkes både på den ene og andre måten, og han var ikke i tvil om at dette var gjort med hensikt. Å manipulere – 05.10.1976 En har sett at vedtak kan slik formuleres

at det kan brukes og manipuleres, snues og vrenges og settes på hodet og komme den motsatte mening til gode.

På slutten av 1970-tallet vurderte Norcem å bygge sementfabrikk på nordsida av Børsåsen. En kjempefabrikk som ville bety enorme inngrep i landskapet, både i fabrikkområdet og i omgivelsene. Planarbeidet ble ledet av den senere OL-koryféen Gerhard Heiberg. Allerede den gang var det snakk om investeringer i milliardklassen, som forutsatte store statlige tilskudd. De kommunale pampene gned seg i hendene, de kjente lukta av arbeidsplasser og sorgløs velstand. Men G. var noe skeptisk. Tro det – ? – 02.08.1978 Vår trengselstid er snart forbi med år som var så trange. Sementfabrikken vil oss gi en fremtid for bekymring fri med år så florisante at det er ikke til å tro, men se, det bør vi jo. Så få det inn i hodet, enfoldige, og tro det!

Norcem innså etter hvert at bunnen var i ferd med å falle ut av det internasjonale sementmarkedet, og trakk seg stilt tilbake. Det samme så de som stelte med den statlige pengesekken, og satte foten ned for skattepenger til prosjektet. En del av våre kommunale kumpaner gikk da så langt at de kalte avgjørelsen en katastrofe for kommunen. Men de som hadde fulgt saken med nøkternt blikk var ikke overrasket. Gunnar Gundersen var en av dem. Ballongen – 13.03.1979 O ve, o akk, ballongen sprakk! Så stor, så fjong, så fin ballong! Den skjære ufornuften som svevde rundt i løse luften. En liten flokk fikk nok et sjokk, mens andre sa så sjeleglad at Gud skje takk for at den sprakk!

Om været m.m. Gjennom alle tider har skribenter skildra været på godt og vondt både i prosa 95

så vel som i rim. Noen ganger ved bruk av mange og malende ord. Men LA’s rimsmed behersket begrensningens kunst. Kan en iskald vinterkveld skildres mer treffende enn i etterfølgende? Da e’ det kaldt – 27.11.1969 Når ’n hørre mest kor flisa sprett, og røyken ligg på fjola og kjærringa pun’ fell’n smett og lægg sæ innte kalla tett og sei at bærre hain hi rett, da e’ det kaldt, sei ’n Ola.

Men etter vinteren kommer en god og varm sommer. Sommereventyr. – 29.05.1965 I den nye sommerkjolen går de rundt i sommersolen sommerglade sommerjenter som på eventyret venter. Kjolen kort fra begge ender, det er kun den lille resten som så fargeglad bekjenner: Her går Else, Erna, Klara rundt i verdens minste tara, ikke netto, men du store tid, så nesten.

Her har LA’s redaktør ”–son” (Magne Magnusson) gjort en tilføyelse: ”Når vår husdikter skriver om sommerpiker, da har han sett dem.” La dem modnes! – 23.08.1977 Vi plukker ikke moltekart, skjønt det kan stundom falle hardt å la den stå i fred. Men vi får trøste oss med det at lønn får dem som venter på modne bær og ditto jenter.

Avslutning Hver enkelt lille strofe var som et lite mesterverk, ikke minst fordi G. kunne

kommentere hverdagslige hendelser ikke sjelden fra heimebanen. På det huslige plan finner vi en rekke utsagn som tyder på at han mislikte for mye lukt av grønnsåpe i ukene før jul, han mente at jula ville innfinne seg likevel. G. var en mann som var opptatt av nærhet til heim og familie. Hans skildringer av barnebarna kan rett og slett få en til å smelte. Jeg velger å avslutte artikkelen med et eksempel på dette. Jeg vet – – 08.08.1978 Jeg vet to søte jenter, jeg, og gode begge er mot meg. Den ene mørk, og linhår har den andre, for et deilig par, og en er sju, og en er to, og jeg har sett dem begge gro fra de var bitte, bitte små til småjenter som de er nå.

Ingebjørg Wesche:

Hanna Solaas "Pleiemoder og bestyrerinde for fattige, syge smaa Børn" I forbindelse med Historielagets arbeid med å gi kjennskap til personene bak vegnavnene i Levanger kommune, skrev Leif Rolfsjord om Hanna Solaas i årboka for 1987. Artikkelen hans dreier seg mest om familiebakgrunnen, barndommen og den innsatsen hun gjorde i lokalsamfunnet i Levanger, og inneholder i tillegg opplysninger om huset som både var hennes barndomshjem og senere i hennes eie da hun som voksen bodde i Levanger. Ingebjørg Wesche har funnet fram til mye interessant stoff om Hanna Solaas' tid i Christiania, om de vanskelige forholdene for katolikker i Norge og om de skrifter som Hanna Solaas ga ut. De to artiklene utfyller hverandre og gir samlet et spennende bilde av en interessant kvinneskikkelse i Levangersamfunnet på slutten av 1800-tallet. Skriftstyret Som ivrig bruker av Internet har jeg kommet over en web-side hvor det opplyses at Hanna Bergitte Solaas (3.1.1818 - 21.1.1893) har fått en veg oppkalt etter seg i Levanger. Vegen ligger i Frol like ved den gamle kongevei. Det var ved denne vegen Hanna Solaas og barna St. Hans-aften 1874 hyllet Kong Oscar den 2den på hans ferd gjennom Levanger. På kirkegården i Levanger er ikke hennes grav tatt vare på. Solaas-saken har fått et eget kapittel i boken Den Katolske Kirke i Norge. Fra kristningen til i dag (Oslo 1993: Aschehoug). Oslos nåværende biskop Bernt I. Eidsvig viser til Mgr. Dr. K. Kjelstrup: Norvegia Catholica (Oslo 1942), som skriver (sitat): ”Solaas-saken hadde imidlertid reist høge bølger også i den utenlandske presse, og ble den ytre foranledningen til at Stortinget snart etter vedtok en ny lov som ga katolikkene større frihet”. Jeg tror ikke det er mange i dag som forbinder noe som helst med navnet Hanna Solaas. Viten om hennes gode omdømme som omsorgsfull pleiemor, både i Christiania1 og senere i Levanger, må vi ta vare på. Hvem var denne opp1

Navnet var Christiania fra 1624 til 1877. Fra da av ble det i matrikkel og statskalender skrevet Kristiania. De kommunale etatene brukte Kristiania fra 1897.

ofrende kvinnen som ga alt for de små barna hun hadde omsorgen for, men som når det stod på som verst, svek sin åndelige veileder, slik at han var på nippet til å havne i fengsel? Bakgrunn Hanna Solaas var født i Levanger. Foreldrene var Berit Hansdatter, Håvevaldet i Skogn (1780-1865) og lærer og klokker Lars Haagensen Elsæther (1780-1849). Faren hadde fått sin lærerutdanning hos soknepresten i Alstadhaug, muligens Fredrik Julius Bech, som var sogneprest i Alstadhaug 1803-04. Skoleundervisningen foregikk i huset hvor Hanna vokste opp. Hanna var nr. tre av fire søsken. Familiens økonomi var dårlig og barna måtte tidlig klare seg selv. Den første som forlot heimen var Hanna. I 1836 reiste hun til Loppa, et av de eldste handelssteder i Vest-Finnmark. Havet omkranser dette stedet, hvor fisket naturlig nok har vært den bærende næring. Kirkeboken for Loppa sokneprestembete viser at 20. april 1841 ble ”ungkarl Ole Ellingsen Solaas, 28 3/4 aar viet til pigen Hanna Birgitha Larsdatter Elsæther, 23 aar”. Loppas første ordfører, handelsmann Jens Hjort Stuwitz og varaordfører Markus Buck, Øksfjord, er nedfelt som vitner i kirkeboken. (Digitalarkivet; Loppas Historie, Bygdebok for Loppa). Markus Arnt Buck hadde med firmaet M.A. Buck & sønn forandret Øksfjord til ett av de største handelsstedene i Vestfinnmark. I 1841 er Hanna Solaas og mannen tilbake i Levanger. Jeg har ikke vært i stand til å finne ut hva Hanna Solaas beskjeftiget seg med i Levanger i årene før hun forlot byen og reiste til Christiania rundt 1850. Madam Solaas i Christiania Det var stor arbeidsløshet, alkoholmisbruk, fattigdom og nød i Christiania på 1800-tallet. Madam Solaas, slik hun tituleres, var ressurssterk, modig og full av energi. Det var fattige, hjemløse, syke og invalide barn som stod hennes hjerte nærmest. I Christiania stod oppgavene i kø. Det offentlige hjelpearbeidet kom til kort, unnfallenheten var stor i omsorgen for invalide. På bakgrunn av sitt religiøse engasjement satte madam Solaas kristen etikk ut i livet. Det var ”krybben i Betlehem” hun ville realisere, det var ”Lasaruser” og krøplinger hun tok seg av. I 1857 opprettet hun på Enerhaugen en ”pleiestiftelse for syge, lidende börn (kjertelsyge og den engelske syge o.s.v.)” Det sies at ingen andre steder i Christiania på denne tiden, var fattigdommen, drikkfeldigheten eller kriminaliteten større enn på Enerhaugen. Det var et problemområde. Koleraepidemien i Christiania i 1850-årene var i hovedsak begrenset til området rundt Grønland og Enerhaugen. Stiftelsen ble etter en tid flyttet til Hausmansgaten. "Det var ingen lærean-

stalt jeg opprettet i Christiania, kun en ringe pleiestiftelse for de små barn," skrev hun senere. Hennes opphold i Christiania ble ikke langvarig. Madam Solaas sympatiserte med den katolske kirke og måtte forlate byen i 1858. Ved hennes avreise fra Christiania i 1858 til foreldrenes hjem i Levanger, ble stiftelsen i Hausmannsgaten flyttet til Homansbyen. Hva skjedde? Historien bak hennes avskjed og hva som skjedde vinteren 1858, får vi kjennskap til ved å lese Forsvarsskrift af J. C. Lichtlé præst ved St. Olavs Kirke til det norske publikum. (Christiania 1858) En søndag vinteren 1857 fant Hanna Solaas veien til St. Olavs kirke i Christiania. Kirken var blitt innviet i 1856. Etter gudstjenesten kontaktet hun pastoren, den unge franskmannen Jean Claude Lichtlé, født i Alsace, Frankrike i 1824, og ba om å få låne en messebok. Som det intelligente, søkende menneske hun var, oppsøkte hun i løpet av vinteren pastoren flere ganger for veiledning innen den katolske tradisjon og lære. Etter hvert fant hun sin naturlige plass innen denne første katolske menigheten i Christiania, hvor de fleste var utlendinger. Hun var interessert i å lære mer om den katolske tradisjon, ville fordype seg i troen. Pastoren var i tvil, og han advarte henne. Var det bare religiøse følelser eller var det fornuften som drev henne? Etter flere samtaler med pastoren greide hun å overbevise ham om at hun var sann troende. Hun ville bli opptatt i Den katolske kirke. På den ene siden måtte hun av hensyn til sitt kall som forstanderinne, holde det hemmelig at hun hadde konvertert, hun kunne bli utsatt for voldsomme represalier. På den annen side skal man ifølge katolsk tradisjon, bekjenne at man er katolikk. Hun og pastoren ble enige om at hvis direksjonen for pleiestiftelsen spurte om hun var katolikk, måtte hun åpent bekjenne det. Hanna Solaas ble altså i all hemmelighet katolikk. Dvs. hun bekjente den katolske lære og mottok den hellige kommunion. Innen menigheten fant hun et fellesskap, både intellektuelt og religiøst. I fortegnelsen over konvertitter som ble sendt myndighetene i januar 1858 var ikke madam Solaas registrert. Av hensyn til madam Solaas hadde pastoren unnlatt å føre innmeldelsen inn i embetsprotokollen. Han visste det ville føre til sjikane og i verste fall represalier hvis det kom for dagen at hun hadde konvertert. Konventikkelplakaten fra 1741, som forbød all forkynnelse utenfor statskirken, var i 1845 blitt erstattet av Dissenterloven. Denne loven ga norske borgere rett til å melde seg ut av statskirken. Religionsfrihet var ikke innført. Grunnlovs-forbudet av 1814 som gjaldt munkeordener var ikke opphevet, det var derfor med stor risiko man vedkjente seg og sympatiserte med Romerkirken.

100

Borgerskapets uvitenhet, fordommer og intoleranse medførte fordømmelse av dem som hadde konvertert. Madam Solaas var under oppsyn og ble forfulgt. På kirketrappen ble formannen i Direksjonen, hr. Jensenius, hver søndag observert, og hun ble utsatt for sterke represalier. Han overvåket hvert skritt hun tok, og tvang henne til å fjerne Madonnabildet fra veggen. Hun ble syk, lå til sengs store deler av vinteren. Til slutt orket hun ikke mer. Da de truet med å ta fra henne et av hennes kjæreste pleiebarn, ga hun opp. Hun sendte brev til Lichtlé og meldte seg ut av kirken. Pastoren stilte seg uforstående. Madam Solaas ble likevel sagt opp som forstanderinne og ble kjørt bort av stiftelsens styremedlem i april 1858. Pastoren ble dømt som forbryter. Han måtte betale 20 spd. i bot og flyktet fra landet. Det ble uholdbart for Hanna Solaas å fortsette å bo i Christiania. I 1858 flyttet hun og hennes mann til foreldrehjemmet Leren i Frol ved Levanger. Konversjonen I kirkeboken til St. Olavs menighet er det registrert at hun ble fermet (konfirmert) 11. juli 1860, under navnet Anna Maria Solaas. Ifølge katolsk tradisjon blir man fermet før man konverterer, slik kan vi gå ut fra at hun konverterte til Den katolske kirke 11. juli 1860. Navnene Anna Maria er muligens kristne navn som hun har valgt i anledning fermingen. Det har vært vanlig. Hun besøkte stiftelsen i Homansbyen i 1873. Det gledet henne at et av hennes pleiebarn, ei jente, da var blitt så stor at hun kunne være med og pleie de syke. Pengegavene Hvor kom pengene til pleiestiftelsene fra? Hanna Solaas redegjør for pengegavene i det lille skrivet: Et taknemmeligt Tilbageblik paa det forløbne Aar. Christiania 1872: Wellings Boktrykkeri. (Sitat) ”Med fornøielse og tak til Gud erindrer jeg de ædle Velgjørere, som da rakte meg

101

haanden og ydede meg sin hjælp og Bistand, hvoriblandt var HKH Prinsesse Eugenie og en kjøpmand i Christiania som ikke vilde have sit navn bekjendt. Den siste ydede 300 spd. til dens Grundlæggelse”. Hun skriver stadig om sin takknemlighet til den svensk/norske enkedronning HKH Josephine (1807-1876), som hun hadde mottatt økonomisk støtte fra, ved siden av støtten fra kronprinsesse Eugenie (1830-1889). Enkedronningen hadde bidratt både til tilblivelsen og utsmykkingen av St. Olavs kirke i Christiania og også St. Paul kirke i Bergen. Spesielt St. Olavs kirke i Christiania hadde stadig besøk av enkedronningen. Omsorgsarbeidet i Levanger I Levanger var Madam Solaas allerede i 1858 i gang igjen med omsorgsarbeidet. Hun fortsatte som i Christiania. Pengegaver ble skaffet til å veie og omstreiferbarn og foreldreløse fikk et godt hjem. Virksomheten i Levanger startet i en hytte. Hun skriver at i oktober 1858 mottok hun Kristine Eliseusdatter i Levanger til pleie natt og dag. Små barn som vandret rundt og tigget, fikk et sted å være i denne ”betlehemskrybben i Levanger”. Etter en tid fikk hun leid jord og bygde hoved- og uthus. Sommeren 1866 flyttet stiftelsen inn i nytt hjem, Lille Olafs Løkke ved Levanger, oppført alene ved kjærlighetsgaver. 30 syke og forlatte barn ble tatt hånd om. Kun ett barn Gjertrud Christiansen Røstad fra Ørlandet døde 10. februar 1871 i stiftelsen, 4 år gammel av engelsk syke. Skriftene For å skaffe penger skrev Hanna Solaas små trykksaker som skulle selges til inntekt for stiftelsen. Et slikt hadde tittelen: Et Tilbageblik paa St. Hans-Dag i Aaret 1873 ved Hans Majestæt Kong Oscar den 2dens Indtog gjennem Levanger. Sælges til Bedste for de fattige, syge, smaa Børn og Krøplinger i Pleiestiftelsen “St. Olafs Løkke” ved Levanger. Vi føler spenningen og stemningen før Kong Oskar den 2. skal komme St. Hans-dag. Dette var for store og små et ”glædeligt budskap”, skriver hun. Kongeveien gikk forbi stiftelsens bolig. Det ble pyntet med norske og svenske flagg og barna frydet seg da Hans Majestet reiste seg i vognen og hyllet dem alle, voksne som barn, mens han passerte på vei til middag hos hr. proprietær H. Jelstrup. Hans Majestets avskjed med Levanger opplevde hun fra et høydedrag, muligens fra Holmhaugen i Frol, hvor hun kunne se ut over fjorden, og i solnedgangen følge Hans Majestet gå om bord i dampskipet St. Olav som lå ved havnen, kanonskuddene og ferden ut Trondheimsfjorden, følget av mange småbåter. Det var stor fest, musikk og jubel dagen lang.

102

Et annet skrift er en vakker liten fortelling: Den lille Positivspiller Antonio, som skulle selges til samme formål. Kontakt med de kongelige Hanna Solaas så på de kongelige som en kilde hvor hun kunne be om almisser. Tre ganger i løpet av de tre første årene i Levanger, besøkte Madam Solaas Stockholm slott, og fikk foretrede for enkedronning Josefine, de fattiges beskytter, og kronprinsesse Eugenia, som hun selv skriver. Enkedronningen døde 7. juni 1876 på Stockholm slott, og Madam Solaas var til stede ved begravelsen sammen med ett av pleiebarna sine, en liten invalid gutt. Den gripende høytideligheten i sverdordenssalen gjorde et sterkt inntrykk på henne. Inntrykkene ble nedfelt i et skriv som ble trykket til inntekt for pleiestiftelsen: Et taknemligt og velsignet Tilbageblik ved vår elskede og uforglemmelige Velgjørerinde Hennes Majestæt Enkedronning Josephines høitidelige Ligbegjængelse på Stockholm slot den 21de Juni 1876 med Indholdet af Hans Højærværdighet Pastor Moro’s Tale ved Hds. Maj. Enkedronningens Begravelse. To timer før jordfestelsen befant hun seg på slottet. Hun fikk audiens hos HKH kronprinsesse Eugenie, og ble mottatt med kjærlighet, som hun selv skriver. Kronprinsessen fikk overrakt kransen, og madam Solaas og pleiebarnet fikk adgangskort til begravelsen. I tillegg fikk de en pengegave som skulle dekke reisen. Vi forstår hennes takknemlighet når vi leser dette minneskrivet trykket etter enkedronningens begravelse, og hvor også prestens tale er referert. Det som er helt utrolig, og kanskje litt lite taktfullt, er at hun til og med i takkebrevet ikke kviet seg for å utnytte anledningen, men ber kronprinsesse Eugenia om en pengegave til lille Josefine som er ett år. Født i stiftelsen, døpt 3. Kongedag 1876 og oppkalt etter enkedronningen. ”Jeg tillader meg herved underdanig at bede vor gode Hennes Kongelige Høyhet:

103

Glem ikke dette barn for Jesus og mamma Josefines skyld. Denne min bøn haaber jeg tillidsfullt Hennes Kgl. Høyhet med glad hjerte oppfyller. Et lykksalig nyttår ønskes af oss alle store og smaa i stiftelsen." Andre inntekter Madam Solaas hadde til sin aktivitet lånt penger fra kirken i Trondheim, med pant i eiendommen. Også pater Johan Daniel Stub, Bergen, sønn av en bergensk kjøpmann, presteviet i Roma 1837, er nevnt. Det sies at familien Van Severen i Namsos som også tilhørte Den katolske kirke, bidro økonomisk. Etter Madam Solaas' død Da Hanna Solaas døde i 1893, gikk naturlig nok hennes eiendom ”Lille Løkken” til Den katolske kirke. Kirken ønsket å opprette et kapell i Levanger; beliggenheten i Frol fant de ikke gunstig. Huset ble tatt ned og satt opp i Levanger sentrum, nettopp der hvor St. Eystein ligger i dag i Jernbanegata 29. Derav navnet ”Katolikkergården”. Kirken måtte av forståelige grunner droppe planen om et kapell i Levanger, det var ikke grunnlag for å danne menighet. Huset fikk et tilbygg og ble i flere år leiet bort. Det ble i 1911 solgt til maskinist Emil Nilsen; senere kjøpte Levanger kommune eiendommen og brukte den som ”kemnergård”. Først etter 2. verdenskrig tok de første økumeniske spirer til å gro frem mellom katolikker og protestanter. For medlemmer av Den norske kirke har utenlandsreiser, lesning av katolsk litteratur og omgang med katolikker i nabolaget betydd mye for større forståelse. Også det vellykkede pavebesøket i 1989 har bidratt til å sette Den katolske kirke på kartet i folks bevissthet. Hanna Bergitte Solaas seilte selv inn i solnedgangen i 1893. Hun fortjener et minnesmerke i Levanger. Etterskrift For å oppklare en misforståelse: Det tidligere Innherreds barnehjem nederst i Røstadlia tilhørte Indremisjonen og har ingenting med Hanna Solaas å gjøre. Hanna Solaas’ virksomhet må heller ikke forbindes med Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet. Denne misjonen ble stiftet i 1897 for å finne en løsning på de sosiale problemene som fulgte med omstreifervesenet. Kilder: Den Katolske Kirke i Norge. Fra kristningen til i dag. Aschehoug, Oslo 1993 K. Kjelstrup: Norvegia Catholica. Oslo 1942 Digitalarkivet Loppas Historie, Bygdebok for Loppa Forsvarsskrift af J. C. Lichtlé præst ved St. Olavs Kirke til det norske publikum. Christiania 1858

104

Levanger herred feiret 50-års jubileum i 1906 Fredag 5. januar 1906 ble det holdt fest i Forsamlingshuset på Hegle. Det som ble feiret var at det var 50 år siden Levanger herred ble skilt fra Skogn og dannet eget herred. Til festen var invitert ”nuværende og forhenværende Representanter og Suppleanter med Damer”. Det var mellom 60 og 70 som deltok på festen, som ”afsluttedes ved 1/2 3tiden med afsyngelsen af Blix`s fædrelandssalme.” Et av innslagene på festen var festtale av lærer J. Floan. Denne talen ble gjengitt i ”Nordenfjeldsk Tidende” onsdag 10. januar. Her følger referat fra festen, slik det sto i ”Nordre Trondhjems Amtstidende” 8. januar 2006: 50-aarsfest Levanger herredstyre avholdt sidstl. fredag 5te januar fest ianledning herredets 50-aarige bestaaen som egen kommune. Ordfører G. Berg ønskede velkommen. Efter afsyngelsen af fædrelandssangen holdt lærer Floan festtalen, som nedenfor gjengives i noget sammentrængt form: Vi er i aften samlet til 50-aarsfest, en av de fester, man sjelden oplever, altsaa en av de sjeldne fester. Det gjælder den sak, at Levanger herred for 50 aar siden skiltes fra Skogn og dannede egen kommune. Man burde da paa en dag som denne kaste blikket tilbake, saa man fik saa at si en kommunal historie. Det han hadde greie paa, var imidlertid kun smuler i hukommelsen; han hadde for 23 aar siden seet en formandskapsprotokol fra den første tid. En 15 – 20 aar efter at formandskapsloven var traadt ikraft, begynte der at bevæges rundt om i kommunerne, der blev knur og misfornøielse. Kommunerne var store, og annekserne blev som oftest tilsidesat. Det ledede til, at man begyndte at skille seg ud her og der for at danne egen kommune. Saavidt man vidste, var det Levanger herred, som i nordre Trondhjems amt var den første til at gjøre dette. Hvorfor det blev gjort, var alene av praktiske hensyn. Det blev naturligvis forinden truffet mange forberedelser; men i 1855 blev saa gaaten løst. Foregangsmændene var Hans Jelstrup, Paul Okkenhaug og Eddi paa

105

Halsan. Disse var de første 3 formænd. Jelstrup var den første ordfører. Efter han blev Nils Støre på Mule ordfører, derefter Aagaard på Røstad, Karl Fredrik Okkenhaug, Th. Jelstrup, Elisæus Heir, Johs Okkenhaug, amtmand Holst, Paul Okkenhaug, Johs. Munkeby og den nuværende, G. Berg. (Rækkefølgen var dog tal. ikke rigtig sikker paa.) Efter delingen var der endda forskjellige spørsmaal, som var uopgjort. Deling av almenningen voldte adskilligt arbeide og var gjenstand for meget forhandling. Dette var en av storsakerne. En anden sak, som herredsstyret hadde meget arbeide med, var kirkebygningen. Det gikk paa fredelig maade, men ligevel var det et stort tak. Byen blev nemlig medeier i kirken. I slutten av 60aarene blev den gamle stenkirke nedrevet og ny opført; dette krævede mange penge. Den gamle kirke hadde imidlertid bra midler, som var indkommet ved bortleie av stolpladse. De gamle hængstole var godt betalte. Kirken eiedes forresten av privatfolk; det var nemlig saa, at hver gaard havde kirkejord (kirkekjøp). Stolene i kirken var nummereret, og enhver, som betalte for det, hadde sin bestemte stol. Hovedpartiet i kirken var optat paa denne maate; kun i den bakerste del var der fripladse. ”Lemmen” kaldtes den bakerste del, som laa like under taket; der hadde almindelige folk, som ikke hadde kirkestol, plads. ”Lemmen” var rigtig et svart hul, og derifra var der verken noget at se eller høre; der sagdes, at der kunde foregaa mangt og meget paa disse gamle kirkelemme. Da den nye kirke kom, ophørte leie av pladse og dette med kirkejord (kirkekjøp) matte udjevnes og forandres. Kirkesaken voldte som sagt mange ubehageligheter. 2 ildebrande er overgaaet kirken, nemlig i 77 og 97. Endelig i 1897 kom vi til en saadan løsning med byen ang. fællesskapet, at der er anledning til for den ene part at overta kirken helt. Det var ubehagelig at ha slige fællesskaper, særlig med en by. Naar vi ser tilbake og spørger os selv, om det er nogen videre forandring paa forholdene nu og for 50 aar siden, saa maa vi sige, at vort stel er gaaet uhyre fremover. Lat os betragte skolevæsenet. Der var den saakaldte omgangsskole, læreren kjørte omkring fra gaard til gaard med en kasse gamle bøker. Alle børn var sammen, like fra nybegynderen til konfirmanden, saa frugterne ikke kunde bli store. Han hadde seet en gammel skoleprotokol, indeholdende fortegnelse over skoleforsømmelser i 40-aarene. Det var ikke mening i at tælle dem; derimot hadde han tællet skoledagene som for manges vedkommende var 3 og 4 gjennom hele aaret. Saa galt var det dog ikke i 55; for da hadde man en gammel skolemand til prest, provsten Arentz; han reiste og besøkte skolen hele vinteren, endda han hadde Skogn, Ekne og Levanger herred. Han formaadde dog ikke at omskape omgangsskolen. Man begyndte imidlertid paa denne tid at faa øinene op for, at det ikke kunde vedblive saadan og i 57 gjordes forsøk til det bedre. Man leiede rodestuer og holdt 14-daglig skole paa hvert sted.

106

Derved opnaadde man ialfald at faa klasseinddeling. Denne ordning kostede jo mange penge, dog trak ikke folk sig tilbake herfor. Det gikk da med rodestuerne i mange aar. Den første faste skole blev Okkenhaug, hvortil Paul Okkenhaug skjænkede 10 maal jord og Nils Restad skroget. Siden gikk det slag i slag. Det var naturligvis ikke i 40 – 50 aarene tale om undervisningsmateriel, karter havde man saaledes ikke; taleren hadde grepet til det middel at tegne karter for børnene. – Nutildags er derimod utstyret utmerket. Videre nævnte taleren, hvordan veiene saa ud. Dersom vi nu hadde seet veien fra Levanger over Ulve, Gran og Leveraasen, vilde vi si, at den var ufremkommelig. Veien til Munkeby var kavellagt over myrene. Verst var imidlertid veien fra Selelien. – Nu var der jo stor forandring. Nævnte stellet med fattigvæsenet, og hvorledes det hadde forbedret sig. Jordbruget er jo vor hovednæringsvei. Det var almindeligt, at bønderne begyndte at kjøbe hø allerede i februar og marts, og de kjørte med nogen benknoger av heste. Vi kan trygt si, at der nu vokser 4 straa, hvor der før voksede 1. Taleren nævnte sluttelig andre goder, man hadde faat i de forløpne aar, saaledes den almindelige stemmeret, hvorved alle kræfter kan utnyttes til bedste for bygden. Han uttalte det ønske, at Levanger herred maatte gaa fremad i samme maalestok som hittil. – Efter talen blev sunget ”Dei vil alltid klaga og kjyta”. Senere paa kvelden udbragtes en mængde skaaler: Lærer Floan for gamle Nils Aasenhus som havde siddet i det fælles kommunestyre med Skogn og havde været herredsstyremedlem i 40 aar. Desuden mindedes han herredets første ordfører, Hans Jelstrup; havde han været her, vilde han have takket ham for hva han havde udrettet; tal. adresserede denne skaal til brukseier Jelstrup, som svarede med en skaal for Levanger herred. Endvidere udbragte Floan kvindernes skaal, som besvaredes af fru Oline Okkenhaug. P. Okkenhaug udbragte en skaal for Anton Lothe (Gusta), en af veteranerne. Ordfører Berg refererede lykønskningstelegrammer fra amtmand Løchen og foged Steen; udbragte en skaal for nordre Trondhjems amt. I samme forbindelse besluttedes at sende amtmanden følgende svartelegram: ”Med tak for lykønskninger ianledning 50-aarsjubilæet, ønskes alt godt for Dem og nordre Trondhjems amt i fremtiden. Lev. Herred ved Berg, ordf.” Jelstrup udbragte med tak til den kvartet, som underholdt i aften, en skaal for, at sang og musikk maatte trives blant os. G. Berg talte for Elisæus Heir, hvis 79 aarige fødselsdag det var i dag og udbragte hans skaal, idet han ønskede ham en lykkelig og blid alderdom. Jul. Floan talte for fædrelandet, om at alle maatte staa sammen for at løfte det i alt, som er godt og ædelt (efterfulgt af hurraer og ”For Norge kjæmpers fødeland”). Jul. Mollan talte om oprettelsen av

107

en forening, som skulde sætte sig til formaal at arbeide for det, som er egte norsk, i klædedragt, mad og drikk. Deklamerede ”Ja vi elsker”, hvorefter ”Gud signe Norigs land” blev sunget. Udbragte endvidere en skaal for den nuværende ordfører. Edv. Garnes udbragte en skaal for herredsstyrets ældste medlem, lærer Floan, som svarede med at udbringe de yngre kræfters skaal. Johan Jensen talte for damerne og fortalte en liden anekdote. Indimellem alle disse taler var der rigelig underholdning med musikk, sang og beværtning. Der var ogsaa anledning til at tage sig en svingom. Den hyggelige tilstelning, som var besøgt af mellom 60 og 70, afsluttedes ved 1/2 3-tiden med afsyngelsen af Blix’s fædrelandssalme. I forbindelse med dette vilde lærer Mollan lægge herredsstyremedlemmerne paa hjerte at arbeide for, at Blix’s salmer kunde synges i kirken. Deltager. At ikke alle innbyggerne i herredet lot seg begeistre like mye som det deltakerne tydeligvis gjorde, går fram av følgende skjemtevise som sto i "Nordre Trondhjems Amtstidende" 1. februar 2006: Skjemtevise i anledning 50-aars jubilæet Bygdens vise fedre festet har, san sunget, drukket, spist av fulde kar, san skrydt og jubileret skaalet, festileret, thi vi er i herredsstyret vi, san. Stakkels kræ san, som ei er med, san gode nok I er som stemmefæ, san, thi vi er repræsentanter, ja somme suppleanter, Over alle staar vi høit jo far, san. Festen den var meget animert, san til langt paa nat vi saa i glasset ned, san, toddy, brus og kaffe stived op de slappe saa det var en rigtig lyst at se, san. Men udenfor san, stod bygden stor, san: Kjære er der fest der indenfor, san og vi som ei fik med, men maatte staa som fæ og ydmygt se paa al den herlighed, san. Og geisten stod i samlingshuset høgt, san, for Per og Paal de skaala rigtig trut, san, for det nationale, for den fine tale

108

for den fine mad og klædesfrak, san. Norsk i nord, san: kun bondebror, san lar sig narre af det søde ord, san. Jamen maat jeg flir, da jeg hørt dem lir’ af sig alle søde ord, san. Stemmekvæget er saa toskaat det, san tænkte sandt for dyden være med, san men jamen blev vi narret af de store karer thi det er ei valgaar her i aar, san. Men næste gang, san, en anden klang, san skal tone her i huset i vor sang, san. Da stiger fæet ind og tader pladsen ind stemmer ud hver snobbet vigtig Per, san Graseret nu i femti aar vi har, san store verden du for strengt det var, san thi bygda den er stor, fuld av myr og jord akkurat ei mil hu er, san. Vi grubla saa, san, vi tænkte paa, san korleis vi skulde pengan faa til gaa, san thi skattan var for smaa, de rige var for faa men ingen vilde rigtig kallas smaa, san. Og naar vi saa paa strævet vort nu ser, san da maa vi ønske os tillykke med, san at bygda har gaat fram i skuld og gjæld til gagn for alle os som skat betale maa, san. Velstandsmænd, san, lidt i sein, san reiser bort og kjem saa aller igjen, san. Skogen, fisken minker, ingen sparer og spinker, hvordan skal det gaa de næste femtiaar, san. Det verste er vi ingen udsigt ser, san at det kan blive bedre og ei vær, san: thi nu her ene dagen, haver du hørt magen? jammen skal de bygge nu igjen, san. Komité, san, settes ned, san hvormange tusind skal vi laa-aane, san ingenting er godt nok, bare fint og flot, flot lad kun skulden øge, øge paa, san. - al

109

Ola Indgaard:

Roknesvollens historie Gamal seterdrift Dei eldste kjeldene ein kjenner til er matrikkelverket fra 1723. Her står det nemnt under gården Rokne «en seter Rochnesbustad 2,5 mil fra gården" og at Haugskott-Rokne og ein av Røstadgardane hadde seter der. I 1774 fikk enda to Røstadgardar tillatelse av futen Arnet til å sette opp seterhus på same vollen. Vi kan enno i dag sjå tuftene etter 10 til 12 hus. Men området har nok vori i bruk lenge før 1773, for langs bekken finst det store mengder Fjøs slaggklumpar fra jarnblestring. Og truleg har blestring foregått her på same tid som på Heglesvollen, altså Seterbu rundt år 0. Vollen er stor, sørvendt med lett jord og høveleg helling. Det er eit kraftig oppkome med kaldt og godt Oppkomme vatn. I 1850-åra var det Rokne, Haugskott og Ulve som hadde setrer her. Rokne heldt på lengst, men i 1885 var det slutt på seterdrifta. Ny drift Gamle hustomter på Roknesvollen. Fleire I 1934 kjem nye tankar om drift av tomtene er tydelege i terrenget, og restar opp, Heglesvollen og Roknesvollen etter gruva finst enno i to. I inngangen til går saman om felles kvighamning det indre området ligg den tomta som er med Roknesvollen som base. Nå er best bevart; her ser vi opphalds- og arbeidsdet ikkje snakk om gammaldags rom med gruve, gang og ostbu. (Teikning: seterhold med mjølking, kinning og Ola Indgaard og Morten Aasheim) ysting lenger. Planen var å lage hamning for sau, ungfe og unghest. Tilsaman er det 24 med bruksrett som blir med, og Arne Vardehaug er iniativtakar. Den 21. november 1934 vert det første møtet halde på Haugskott. Ole J. Kløvjan vert vald til formann, eit verv som

110

han hadde til 1949. Alt i 1935 vart det sleppt ungdyr på vollen, og Peder Hagen fra Heglesaunet var gjetar. Han budde i ei bordbu på 2x2 meter. Nå vart det søkt om utvising av tømmer og virke til gjerdestolpar, og eit lån på kr. to tusen vart tatt opp. Alt arbeidet med tømmerhogst og bygging vart fullførd i løpet av sommaren 1936. Johan Svegård var byggmeister, Einar Moe (23 år) og Arnold Guttelvik var med Gjeterbua før det vart seterhus ca. 1936. Frå venstre: Inger Marie Haugen, Margrethe Hovdal, Arne Hagen, som medhjelparar. TømGunilla Reitan og Torleif Hagen. meret vart hogd i lia (Eigar: Margrethe Hovdal) mellom Heglesvollen og Roknesvollen av Margido Gotås, og Nils Nordli kjørte det fram til vollen. Det var mange tre som skulle til for få nok materialer for seterbu, stort fjøs, og takspon både til Roknesvollen og bua på Langåsvollen. Sagbenk og bensinmotor

Sverre Lund og Margido Gotås med hestane ca. 1938.

(Foto: Ingebjørg Lund)

111

vart frakta innover med bekkvogndoning. Alf Reitan hadde ansvar for saginga med Algot Ramstad som medhjelpar. Laftetømmeret vart kanta på to sider på saga, men med all den harde kvisten var det svært strevsamt å hogge til stokkane. Til eit lite og enkelt krypinn vart det grave ut noko masse i brattaste kanten av den høge ryggen nord-øst på vollen. Over dette vart det satt opp eit rammeverk med presenning over. Det var herleg å få flytte inn i nybua når taket kom på plass der, har Einar Moe fortalt. Det vart arbeidd seks dagar i veka, og dei gjekk ned i bygda på laurdagskvelden, og kom oppatt søndagskvelden med forsyningar for ny veke. Det var ingen turgåarar å sjå den sommaren. Dei første åra var det rundt 100 kviger og 50 oksar påmelde. Fram til 1938 var det gjetaren på Salthammervollen som tok gjetinga av oksane. Seinare vart det gjetaren på Langåsvollen som passa oksane, og Aksel Myrvang hadde denne jobben i fleire år.

Dyreslepp ca. 1938.

(Foto: Ingebjørg Lund)

Forsøksfelt I 1940 vart eit 4 dekar stort område av grasmyra like nord-aust for vollen grøfta, gjødsla og tilsådd. Det var Arne Vardehaug som var pådrivaren for dette, og feltet fekk status som forsøksfelt med statsstøtte. Feltet er lett synleg i dag med tett ungskog av bjørk, mens det rundt feltet er berre grasmyr som før. Spontaket på seterbua vart skifta ut med bølgeblekkplater i 1960-åra, og det var Eivind Tingstad og Erik Moe som bar platene inn til vollen frå parkeringsplassen i Heståsdalen.

112

Tankar om setermuseum I 1982 kom det i stand ein leieavtale mellom seterlaget og trimavdelinga i Frol I.L. Idrettslaget fekk leie vollen om vinteren for å ha åpent for sal i helgene. Mykje restaureringsarbeid vart gjort, og det vart riktig fint i seterbua. Fjøset vart rivi same året fordi det var falleferdig. I 1990 kom jordbrukssjef Torgeir Kanstad med ideen om å bygge opp vollen til setermuseum, og søkte «Aksjon kulturlandskap» om midlar til dette. Søknaden ga kr.10.000 som resultat. I tillegg kom han og over ei bankbok på eit jordbruksfond fra tidlegare Frol Kommune på kr. 17.000. I innkalling til orienteringsmøte på Breidablikk i Okkenhaug den 6. november 1990 står det: "Vi har ca. 40 setervollar i Levanger. Ingen av disse er tatt fullgodt vare på. Seterdrift er er en del av vår kultur det er verdt å ta vare på. Levanger er en stor landbrukskommune og det ligger en plikt på oss til i alle fall å ta vare på en setervoll. Roknesvollen er en av våre vakreste setervoller, og den ligger lett tilgjengelig midt i Levanger sitt mest brukte utfartsterreng." Ideen var: "Det tømres opp et gammelt eller nygammelt seterfjøs og et uthus på vollen. Torvtak legges på alle hus, og det markeres med skigard på enkelte strekninger. Stien fram til vollen ryddes og tørrlegges. Gammel seterstil på alt, men husene kan delvis nyttes til annet. Drifta på setra bør opprettholdes, og forsatt kan denne kombineres med idrettslagets bruk. Setervollen kan bli et samlingssted for ulike "trefninger". Et styre må drive dette arbeidet. I den forbindelse og med omsyn til ideer og planer er det ønskelig at disse laga er med." Desse laga var invitert: Frol Bondelag v/Ketil Alstad, Frol Bondekvinnelag v/Torill S. Bjørken, Reinsjø Fjellstyre ved Arve Flatås, Roknesvollen seterlag ved Asbjørn Tingstad, Levanger Historielag ved Kolbjørn Nestgaard, Trimavdelinga Frol i.l. ved Ole A. Hustad og Levanger Kommune ved Einar Weiseth. Som styre (arbeidsutvalg) vart vald: Asbjørn Tingstad, Bjørn Bye, Arve Flatås, Eivind Berg, Ola Indgaard og Torgeir Kanstad. Bygdefolkets Studieforbund i Levanger hadde planlagt laftekurs med Jarle Vangstad som lærar, med start hausten 1990. Det vart vedteki at laftekurset skulle bruke seterhuset som arbeidsoppgåve. Det melde seg 11 deltakarar på kurset, og laftinga gjekk føre seg i den nye og store redskapsbua på Heir Nedre. Det ferdiglafta tømmeret vart flytta med helikopter frå parkeringsplassen i Heståsdalen og inn på vollen hausten 1991. Seterbua vart her tømra opp på dugnad av Kanstad og nokre av deltakarane frå laftekurset. To små buer vart sett opp av brukt tømmer som Kanstad fekk skaffa. Utedo vart plassert på vestsida av bekken. Blekkplatetaket på gammelbua vart tatt ned og mønet senka med ca. 0,5 meter for å få høveleg røsting for torvtak. Med stor dugnadsinnsats vart det torvtak på alle bygningane. Torva vart tatt både av bygningstomta og frå vollen elles. Vi var i Lierne etter never for å markere nedre del av taket. I august

113

Roknesvollen i slutten av 1990-åra.

(Foto: Aud Graadal)

1992 vart den nye seterbua erklært åpna med stort oppmøte av interesserte fjellfolk. Same helga hadde Historielaget vising av fjellslått og stakking på slåttmyra innafor Heglesvollen, med Trygve Flatås og Lorents Lorentsen som fagfolk. Båe hadde vori med på fjellslått tidlegare. På heimtur fra vollen utpå ettermiddagen då Asbjørn Tingstad og Ola Indgaard gjekk saman, dukka ideen om 4H-seter opp. Dei såg for seg at det måtte vere den beste måten å bruke vollen på i framtida. 4H kjem inn i biletet Ideen vart følgd opp av Frol Bondelag som inviterte 4H-kIubbane i Frol til orienteringsmøte på Hegle Grendehus torsdag den 15. oktober. Sitat fra innkallinga: "Som dykk sikkert kjenner til så er denne setervollen dei siste to åra rusta opp til å vere den mest typiske vollen i Frolfjellet. Styret i bondelaget er glad for dette, og vi ser store mulegheiter for å bruke setervollen til å vise korleis fjellet vart brukt i eldre tider. Vi trur at 4H kan vere ein svært god og viktig medarbeidar for å skape ei levande seter med dyr, som kalvar og ungdyr, geiter, sauer/lam Ride, ride ranke med Tove som leiar. 2004.

114

m.m, kanskje nokre kyr og! Dessutan bør det vere salg av setermat m.m. Fjellslått med stakking er og muleg. Dette er visjonar, men vi bør vel ta til i det små og prøve oss fram. Men elles er det viktig å få slike aktivitetar i gang så snart som muleg, så derfor inviterer vi 4H-klubbane i Frol til idedugnad." Men før bondelaget kom i gang med orienteringsmøtet sitt, vart det kjent at Nord-Trøndelag 4H hadde tankar om å bruke Roknesvollen som fylkets 4Hseter, så derfor vart bondelaget sitt initiativ lagt i bero inntil vidare. Men 4H i fylket tok aldri kontakt med 4H-klubbane i Frol om noe samarbeid om oppbygging av 4H-seter. Og i februar 1993 står det ein notis i Trønder-Avisa om at Sandvika i Verdal er vald som stad for fylket si 4H-seter. Ved kontakt med 4H-kontoret vart dette stadfesta. Planlegging av 4H-seter på Roknesvollen kom nå i gang med ein gong. Ola Indgaard, klubbrådgjevar i Frisk Ungdom 4H, var prosjektleiar. Den 18.04.93 sender Ola rundskriv til 4H-kl i Frol, Bondelaget, Bondekvinnelaget og Trimavdelinga i Frol Idrettslag. Sitat fra rundskrivet: "Eg har teke meg den fridom å arbeida litt med desse planane om 4H-seter, det er vanskeleg å la det vere, fordi mulegheitene er så eventyrlig store for aktivitetar for barn/ungdom. Ideen har eg drøfta med mange, og det er nesten umuleg å finne nokon som er negative til den. Ideen er og lagt fram for næringskonsulent Flakne. Han trur dette er midt i blinken for å få penger fra Bygdeutviklingsfondet. Skal derfor setje opp forslag til kostnadsoverslag for søknad om B.U- midler. Kaller med dette inn til stiftelsesmøte torsdag den 6. mai kl. 19.30 på Hegle Grendehus" Det vart laga forslag til forretningsidé - vedtekter - og nokre tankar om administrasjon og korleis arbeidet burde leggast opp utover våren. Dette vart drøfta på møtet. Forslaget til forretningsidé m.m var slik: "Roknesvollen er ein av mange setervollar på Reinsjø statsalmenning. Vollen er i seinare tid rusta opp med delvis nye bygningar, og alt ligg vel til rette for å ta han i bruk til 4H-seter. Setervollen ligg i eit vakkert og varierande fjellområde med både Heståa og Storelva (Forra) like i nærleiken. Han ligg ca. 2,5 km i sørvestleg retning frå Parkeringsplassen i Heståsdalen. Forretningside: Roknesvollen kan drivast som levande seter med 1- 2 kyr (ikkje sommaren 1993) som kan gi mjølk til å lage prøvar på vanlege seterprodukt som smør ost - og kanskje andre produkter som dravle og rømbunke og 1iknande. Det bør og finnast dyr inne på setervollen, så som: Kalv - kjeungar - lam - smågris kaninar - høns - katte med ungar - hund og hest. 4H-ere kan og vere gjetarar for kvighamninga, og dei kan i samarbeide med andre drive guiding i området, til dømes for: Fisketurar i Heståa - Storelva - Glonka og Reinsjøen, og for natur og planter. Vanlege turar for oppleving av fjellet og overnattingsturar. Fuglelivet på Forramyrane. Kano på Storelva. Drive opplæring i friluftsliv,

115

seterstell m. m. I månadsskiftet juli - august, fjellslått og stakking. Drive restaurant med til dømes salg av vafler m/rømme kaffe og saft. Det går òg an å arrangere spesielle underhaldningsdagar/kveldar med til dømes: Leik og moro på vollen. Drifta av Roknesvollen vil ha to målsettingar: • Gi 4H-ere og andre ungdommar tilbud på Nærleik og fellesskap er tryggleik. mange positive akti(Foto: Ola Indgaard 1994) viteter - og emner for 4H-oppgaver. • Næringsutvikling ved restaurantsalg - betaling for guiding og opplæring i natur- og friluftsliv - utleie av diverse utstyr - og salg av minneting." Torsdag 6. mai 1993 var det møte på Hegle Grendehus. Føljande møtte til drøfting av ideen om 4H-seter: Ola Indgaard, Asbjørn Lund, Jorunn Nilsen, Torgeir Hynne, Olav Sørheim, Anne Midtbust, Gørli Berre, Ingunn Riseth Granaune og Liv Eriksen. Fra referatet: "De fleste syntes at det framlagte forslaget til aktivitet var noe for stort og krevende. Det hadde sett noe bedre ut med tilsagn på SKAP-midler. Da kunne det blitt ansatt en person som hadde ansvaret i ukedagene. Forslag om at andelseiere møtes for å eventuelt danne et interimstyre slik at denne ideen kan utvikles videre i løpet av kommende år. Ideen er god, men det er viktig at vi starter forsiktig. 4H-klubbene så ingen mulighet for å binde seg opp til det foreslåtte opplegget. Stor enighet om at en mindre «gruppe» kan utnytte ideen bedre. Da tenker vi lag/foreninger med større antall medlemmer. Konklusjon: 4H-klubbene utelates i denne omgang. Ola, Asbjørn og Anne jobber videre med prosjektet. Møtet hevet kl. 21.00." Etter møtet var slutt vart Anne, Ola og Asbjørn samde om å setje verkeleg fart på arbeidet med å få 4H-setra etablert alt same sommaren, noko vi var sikre på å greie. Det vart vedteke å kalle inn Frisk Ungdom 4H, Frol Bondekvinnelag og Frol Bondelag til nytt møte den 19. mai. Desse møtte: Ola Indgaard - Asbjørn Lund - Stian Staberg - Ragnhild Indgaard.

116

Sak 1 Oppnemning av førebels styre: Stian Staberg frå Frisk Ungdom 4H Tove Munkeby -------”------Ola Indgaard frå Frol Bondelag Asbjørn Lund ------”-----Anne Midtbust frå Trimavdelingen i Frol Idrettslag Sak 2 Ola Indgaard vart vald til leiar. Sak 3. Styret skal prøve å få i gang drift sesongen 1993, med åpning helga den 24./25. juli. Sak 4. Sende søknad til Bygdeutviklingsfondet om investeringsstøtte. Sak 5. Presentasjon i media snarast.

Buferdsdag 2002 med Marit Heggdal som budeie.

Roknesvollen 4H-seter tar form Og så var arbeidet i gang med å få vollen ferdig til åpning den 24. og 25. juli. Det skulle hoggast både staur og roer til vel 100 meter skigard rundt tunet, og søknad om tilskott frå bygdeutviklingsfondet vart send. Virke til skigard vart frakta innover etter stien med hest av Dag Arild Aarthun. Ola Heir og Ola Indgaard fikk den tradisjonelle skigarden på plass. Det skal vere maks 90 cm mellom staurpara, og roene eller skia skal gå gjennom fem staurpar, da vert det høveleg helning. Sti mellom Heglesvollen og opp til den gamle kløvvegen vart gått opp av Einar Weiseth og Ola Indgaard. Oddvar Granås som hadde vori gjetar på Roknesvollen i 1940-åra, kunne fortelje kor den gamle kløvvegen kom innpå vollen. Stien vart rusta opp med kavlbruer, steinheller og delvis masse som vart lagt inn over stien frå veggrøfter, der det var fastmark.

117

Seterdrifta i gang Første driftsår vart 1994, og Solbjørg Eggen fekk jobben som budeie. Ho var veldig flink med barn og ungdom; noko som ga god kontakt og tillit, og som skapte det gode miljøet som seteroppholda på Roknesvollen er blitt kjend for. 4H-setersesongen er to månader frå skoleslutt til skolestart, med tilbod om to, tre og fem dagers opphald. Ca. 100 ungdommar i alderen 7 til 14 år er årleg innom på seteropphald. Til vanleg er desse dyra å finne: kattungar, to smågris, geiter med kje, lamungar, høns og hane og hest. 4H-setra vert drive med stor dugnadsinnsats. Alle helgene frå fredag kveld til søndag kveld er der familiar som står for på dugnad. Administrasjon og frakt av varer har òg vori gjort på dugnad. Mange besøkande dukkar opp for å oppleve levande seter med dyr, folk og eit storarta kulturlandskap i Øvre Forra Naturreservat.

Full fart til seters.

118

(Foto: Ola Indgaard)

Frits Wahlstrøm:

Levanger Sportslag turlaget som startet trimaksjon i 1927 En høstdag i 1956 dro jeg på sykkeltur oppover Halsanbakkene sammen med et par kamerater. Det var søndag. Vi hadde hørt om ei turhytte som mange levangerborgere besøkte i helgene. Matpakke og drikke befant seg på bagasjebæreren. Ikke visste jeg da at det skulle bli mange turer oppover de tunge bakkene før jeg 10 år senere flyttet fra min kjære hjemby. På veien oppover mot Langåsdammen møtte vi flere turfolk, både gående og syklende. Dagens mål for de fleste var Svartbergstua, hytta som Levanger Sportslag eide i Halvardåsen. Denne sportshytta var i tillegg til Skjøtingstua et populært turmål i mellomkrigsårene og i de første tiårene etter krigen. Ennå vil jeg tro det er mange innbyggere i byen og omlandet som har gode minner fra besøk på Svartbergstua og Skjøtingstua, turstedene til alle årstider, enten man syklet, gikk til fots eller på ski. Jeg var så heldig å komme inn i det fine miljøet i Levanger Sportslag allerede som 13-åring. Turen til Svartbergstua denne høstdagen sitter sterkt i minnet. Sykkelturen endte på Bjøråsen gård ved Langåsdammen. Flere hadde kommet før oss, og i oppkjøringen til gården sto mange sykler parkert inntil gjerdestolper og trær. En kuriositet: De fleste sykler sto parkert – ulåst. Fra Bjøråsen gikk en godt opptråkket sti de tre kilometrene opp til Svartbergstua. Ved passering Bjøråstjønna, eller Koltjønna som den også kaltes, Utsikt fra Svartberget høsten1955 mot Bjøråstjønna, (Foto: Sidsel Hognestad) så vi at flagget ved hytta var Koltjønna og Bjøråsen. heist og at det steg røyk opp fra pipa. Vi peste oss opp de bratte bakkene mot Halvardåsen. På plassen utenfor hytta fikk vi høre at det skulle være årsmøte

119

i Levanger Sportslag. En mørkhåret mann sa at vi bare måtte gå inn. Det var Lars Skjerve, formannen i laget. I den store salen satt folk og hørte på en eldre herre som satt ved peisen. Vi fikk høre at mannen het Ole Skjerve, far til Lars, mangeårig formann og blant stifterne av Levanger Sportslag. Nå satt han og underholdt årsmøtedeltagerne med historier om ”Halvardåsgubben”, en sagnfigur med sterke meninger om det meste. Folk lyttet intenst, og særlig vi yngre lot oss fascinere av mannen og stemningen i den tussmørke salen. Jeg la merke til at innsiden på dørene i hytta var dekorert med malerier av sagnfigurer og skrømt, perfekte kulisser til Ole Skjerves dramatisering. Fra kjøkkenet hvor vertskapet hadde kokt kaffe på svartovnen, spredte duften seg innover i stua. En flott opptakt til et ganske alminnelig årsmøte. Formannens premie Dette gikk rett hjem hos meg. Mitt første møte med Levanger Sportslag ble en god og positiv opplevelse. Hva som skjedde på årsmøtet hørte neppe til de store begivenheter. Jeg minnes at en person ble ropt opp og fikk formannens premie for flest besøk på hytta i året som var gått. Samme heder fikk den som hadde flest besøk på Skjøtingsstua. Om noen dette året ble utnevnt til ”Ridder av Halvardåsordenen”, husker jeg ikke. Men ved årsmøter senere opplevde jeg at medlemmer som hadde gjort en særlig innsats for sportslaget gjennom flere år, fikk denne ærefulle tittel. Lars Skjerve var i sitt ess ved disse utnevnelsene. Dette året ble Skjerve som så mange ganger før og senere, gjenvalgt som formann uten motkandidat eller debatt. Jeg bestemte meg der og da at i denne foreningen ville jeg være medlem. Borte i et hjørne satt kasserer Einar Berget klar med Noen av forfatterens medlemskort i Levanger medlemsblokken. Berget Sportslag. Kortene hadde ulik farge fra år til år. kjente jeg litt fra før. Så Prisutviklingen tok man ikke hensyn til i Levanger ham ofte i Brusvebakken Sportslag. I hele perioden fra 1956 til 1966 var årsnår han syklet mellom boli- kontingenten den samme, 3 kroner for voksne og 1 gen sin på Bruborg og for barn.

120

arbeidsplassen ved jernbanen. Kronestykket jeg hadde med hjemmefra og som var tiltenkt en kakebit eller vaffel, ble i stedet brukt til å kjøpe medlemskort for sesongen 1956/57. Det 50 år gamle kortet har jeg fortsatt liggende som et minne om mitt første møte med Levanger Sportslag. Godt kameratskap Det ble mange turer både til Svartbergstua og Skjøtingstua i de neste årene, til fots og på ski, både som vertskap på hyttene og som deltager i dugnader. Vertskapsnemnda besto av to til fire personer. De måtte stå tidlig opp på søndagene, dra opp til hyttene, fyre opp, koke kaffe og stå for dagens salg til de besøkende. Styrets udiskutable krav til vertskapet var at dagens første turgåer skulle komme til åpen, oppvarmet hytte, hvor kaffe og mat sto klar til servering. Som avslutning utpå ettermiddagen når alle gjestene hadde forlatt hytta, tok vertskapet seg av oppvask, rydding, og øvrig renhold. Det var også et krystallklart krav at ved måtte bringes i hus til neste helgs bruk. Det utviklet seg et fint kameratskap i Levanger Sportslag. Så var da også formannen selv, Lars Skjerve, en trivelig og miljøskapende person med et godt humør. Hans gode og treffende replikker smittet over på oss yngre. Jeg minnes mange flotte mennesker, både medlemmer av sportslaget og andre, som år etter år la søndagsturene sine til Svartberget og Skjøtingtraktene. I helgene dro kameratgjenger opp til Skjøtingstua og Svartbergstua for å overnatte. Flere av de aktive i sportslaget var også med i Levanger Røde Kors Hjelpekorps, som brukte begge hyttene i sin virksomhet, særlig Skjøtingstua. I sportslaget og hjelpekorpset befant seg mange ”Tordenskjolds soldater”, som med dyktighet og entusiasme drev organisasjonene fremover. Odd Stavrum var en av dem – en ryddig og tydelig kar som ble et forbilde for mange. Nevnes må også Sverre Østborg, en ildsjel og et arbeidsjern av de sjeldne. Det samme må sies om Einar Berget, nestformann og en ivrig dugnadskar i en årrekke. Sigrun Moe sto blant de fremste kvinnelige støttespillerne i hjelpekorpset. Som en ivrig orienteringsløper figurerte hun for øvrig i flere år på toppen av besøkslistene for de to sportshyttene. Rolf Ødegård, som drev butikk med herreklær i Kirkegaten, må ha vært blant byens aller sprekeste. Den lettbente karen løp ofte hele veien fra boligen sin i sentrum. Vi hadde hørt at han fikk premie under et NM-løp et par år etter krigen. Slikt sto det respekt av. Ole og Lars Skjerve Så lenge aktivitetene i Levanger Sportslag holdt et jevnt og høyt nivå, hadde laget aldri vansker med å få folk til å ta tillitsverv. Neste år er det 80 år siden sportslaget begynte sitt banebrytende arbeid. Det var ingen tilsvarende foreninger i Nord-Trøndelag på den tiden. Levanger Sportslag ble stiftet 28. januar

121

Ole Skjerve.

(Foto: Bjerkan)

Lars Skjerve.

(Foto: Bjerkan)

1927. Det første styret besto av Ole Skjerve, formann, Ingrid Falstad, Eyvind Holm, Niclas Baumann og Oskar Jenssen. Kjøpmann Skjerve var helt til sin bortgang en drivende kraft i Levanger Sportslag, og blant initiativtagerne til dannelsen av laget. Ole tok gjenvalg som formann de 20 første årene. Roar Semb overtok vervet i 1948, men satt bare i ett år. Da overtok 33 år gamle Lars Skjerve roret. Som sin far drev han familiens papir- og kortevareforretning i Håkon den godes gate. Lars ledet sportslaget fram til i begynnelsen av 1970-årene. Da tok nestformann Einar Berget over for en kort periode. Far og sønn Skjerve la ned et stort og betydningsfullt arbeid for Levanger Sportslag gjennom en periode på over 40 år. Motivasjonen for å tilbringe så mye av fritiden i skog og mark hadde de felles gjennom sin interesse for småviltjakt. I tillegg til sine utallige turer i områdene rundt Skjøtingen, drev de også sin jakt med utgangspunkt fra familiens hytte i Rennebu. Ole hadde sin barndom og oppvekst i fjellbygda i Sør-Trøndelag, og hadde sterk dragningen mot skog og fjell også etter at han kom til Levanger Vi kan utvilsomt slå fast at Ole og Lars Skjerve i høy grad var delaktig i at mange Levanger-borgere begynte å mosjonere lenge før såkalte ”trimaksjoner” ble oppfunnet. Speiderne overtar Svartbergstua På årsmøtet i 1974 ble Harald Jan Bentzen ny formann. Aktivitetene i laget hadde avtatt gjennom de siste årene, blant annet på grunn av utviklingen med

122

vei- og hyttebygging i Vulusjø-traktene. Vedlikeholdet både på Svartbergstua og Skjøtingstua ble forsømt i flere år. Noe måtte gjøres for å hindre ytterligere forfall. Etter at speiderbevegelsen hadde inngått avtale med sportslaget om bruksrett av Svartbergstua i en del år, ble hytta på årsmøtet 15. november 1979 vedtatt overdratt til Speiderhyttestiftelsen i Skogn. En klausul fulgte om at alle speidergrupper i Levanger kommune skulle ha adgang til å bruke hytta. Hjelpekorpset driver Skjøtingstua Årsmøtet i 1979 vedtok også å inngå kontrakt mellom Levanger Sportslag og Levanger Røde Kors Hjelpekorps om at korpset får disponere Skjøtingstua vederlagsfritt i 50 år. I avtalen fremgikk at hjelpekorpset skulle ta seg av det bygningsmessige vedlikehold og sørge for at hytta ble holdt åpen for turgåere. I de fleste organisasjoner går aktivitetene i bølgedaler. Så også med hjelpekorpset. Omkring 1990 meldte korpset at det ikke så seg i stand til å holde hytta åpen, og heller ikke utføre nødvendig vedlikehold. Forfallet utviklet seg. Styremedlem i sportslaget, Odd Stavrum, hadde i en tid vært i kontakt med Skogn Idrettslag, som på visse vilkår kunne påta seg holde hytta åpen på lørdager og søndager i skisesongen. Sportslagets styre mente det ville være gunstig hvis Skogn Idrettslag kunne holde hytta åpen og stå for vedlikeholdet. Styret uttrykte at idrettslaget ville være i stand til å opprettholde driften av Skjøtingstua i sportslagets ånd og i samsvar med sportslagets vedtekter. Kontrakten med hjelpekorpset ble derfor sagt opp våren 1993. Skogn Idrettslag fikk derfor formell henvendelse om å drive hytta videre. Henvendelsen fra sportslaget ble meget positivt mottatt. Skogn IL overtar Skjøtingstua og Sportslaget oppløses Ivar Berre ble idrettslagets talsmann. I brev til sportslaget fremhevet han at Skjøtingen var en naturlig del av lagets anlegg rundt Torsbustaden og skiløypene i området. Berre uttrykte på manges vegne glede over at Skogn IL ved overtagelsen kunne bidra til å ta opp igjen den gode tradisjonen med åpent hus på Skjøtingstua. Tydeligvis skjedde forhandlingene mellom de to lagene i god tone. Styret i sportslaget, Harald J. Bentzen, Odd Stavrum, Arne L. Ørsleie og Sverre Østborg, mente at løsningen med Skogn Idrettslag utvilsomt var den beste. Kontrakten mellom partene gikk enkelt og kortfattet ut på at Levanger Sportslag overdro Skjøtingstua til Skogn Idrettslag uten økonomisk vederlag, og at idrettslaget skulle forplikte seg til å holde hytta åpen for turfolk hver helg i skisesongen. Kontrakten ble undertegnet 26. januar 1994 av de to lagenes ledere, Harald

123

J. Bentzen for Levanger Sportslag og Kristin Fostad for Skogn Idrettslag. Etter godkjennelsen av kontrakten trakk sportslagets styret seg tilbake. Aktivitetene hadde gått på sparebluss i et par tiår og begge hyttene overdratt til andre organisasjoner. Styret anså dermed Levanger Sportslag som oppløst. Markeringen av at eiendomsretten til skihytta ble overført til Skogn IL foregikk på Torsbustaden i begynnelsen av desember 1994. Avtroppende leder i Skogn IL, Kristin Fostad, nyvalgt leder Jostein Aarnseth, skileder Per Kjønstad og hytteleder Ivar Berre takket for den storslåtte gaven. Harald J. Bentzen overleverte nøkkel til hyttestyret og en sjekk på 5000 kroner fra sportslaget, som dermed tømte kassen sin. Strevsom hyttebygging på 20-tallet Dessverre er de fleste styre- og årsmøteprotokoller fra Levanger Sportslag forsvunnet, bortsett fra den siste protokollen som omfatter avslutningsårene. Tilgang til en del andre dokumenter og papirer gjør det likevel mulig å rekonstruere noe av lagets historie. Protokollen for Skjøtingstua A/S er bevart, og i den finnes en del opplysninger som også angår sportslaget. Planlegging og bygging av turhytte sto som den viktigste oppgaven for styret i sportslaget som startet sitt arbeid vinteren 1927. Motivasjonen for å få egen hytte var stor og arbeidet gikk raskt. Tomt ble leid av Frol skogeiendommer ved Svartberget i Halvardåsen. På grunn av naturgitte forhold ble byggeperioden slitsom. Blant annet måtte alt materiell fraktes de tunge bakkene opp til hytta med muskelkraft, det vil si ved hjelp av hester og folk. Innvielsen av Svartbergstua foregikk allerede 22. februar 1928, vel et år etter at sportslaget ble etablert. Med fullt utstyr kostet Svartbergstua 3 500 kroner, en rimelig sum sett fra datidens kostnadsnivå. Mye arbeid ble gjort på dugnad. Svartbergstua må sies å ha vært en hytte av sin tid. I mange år tjente den som det eneste utfartssted som kunne brukes av befolkningen i Levanger og omegn, både medlemmer og andre. At sportslaget fikk satt opp egen hytte så raskt, ga laget en gunstig start. Det førte til stor tilstrømming av medlemmer. Besøket på hytta økte fra år til år. Skiløyper ble tråkket av ivrige medlemmer av sportslaget. Utfarten var stor i mellomkrigsårene, med toppår i 1934. Da hadde laget 339 medlemmer. Kappgang rundt Eidsbotn Ordet ”trim” ble neppe brukt i språket vårt på 1920-tallet. Uten å ta for hardt i kan vi si at Levanger Sportslag ”oppfant” trimaksjonen allerede i sitt første virkeår. I 1927 ble ”Eidsbotn Rundt” arrangert for første gang. 40 deltagere stilte på startstreken. Den gangen tråkket ikke syklistene rundt Eidsbotn, men deltagerne kapp-

124

gikk den ni kilometer lange turen. Marius Voldseth vant og brukte 1 time og 2 minutter i klasen under 40 år. Alf Brun ble best i klassen over 40 år med tiden 1 time og 5 minutter, mens Ingrid Karlgaard toppet dameklassen med den gode tiden 1 time og 10 minutter. Senere ble det holdt årlige marsjkonkurranser og tidene ble presset stadig nedover. Ved 10-års jubileet som ble feiret med stor fest, sa formann Ole Skjerve i sin hyldningstale til jubilanten: - En kommer i kontakt med skog og fjell, sinn og sanser spennes og nervene styrkes. Disse ordene har nok vel så stor gyldighet i dag som den gang. Skjerve sa også at stor oppofrelse og innsats av medlemmene har gjort det mulig ”å fremme interessen for skiløping og annet friluftsliv”, som det sto i formålsparagrafen til sportslaget.

Fylkesgartner Ole Kvitblik var en skriveglad person og et aktivt medlem av Levanger Sportslag. Her har han forfattet en sang i forbindelse med markeringen av lagets 10-års jubileum i 1937. Kopi av originalark

Flagget til topps på Svartberget Selv om Svartbergstua ble bygget på kort tid, manglet mye på at hytta sto fullt ferdig med innredning og utstyr. Flaggstang ble naturlig nok ikke prioritert de første par årene, selv om den sto oppført på styrets planer. Jeg husker godt flaggstanga på Svartbergstua i 1950-årene, ei gran som var hogd like ved hytta. Stanga var festet tett inntil sørveggen med et par jernklaver som var forankret ved bakken og oppunder mønet. Dermed unngikk man arbeid med fundamentering. I besøksboken for Svartbergstua den 25. oktober 1931 har en av de tilstedeværende skrevet følgende: ”I dag ble flagget for første gang heist på Sportshytta under en liten høitidelighet. Ole Skjerve holdt en kort tale hvori han fremholdt sportens utøvelse! Derefter gikk flagget til tops under 3x3 hurra som runget gjennom skogen. Luene blev revet av hodet idet samme man stemte i Ja, vi elsker. Den korte høitidelighet var et uforglemmelig syn. Det vakre flagg speilte sig mot Halvardåsen skog som første gang i denne sesong var dekket av lette snekrystaller.

125

Kunstmaler Mikael Hoel fra Oppdal dekorterte innsiden av dørene på Svartbergstua etter at hytta sto ferdig i 1928. Han var også rådgiver for fargevalget ved inngangspartiet på hytta. (Foto: Frits Wahlstrøm)

Asbjørn Ørsleie tok et foto av flaggparaden. Man får håpe at det snart vil pryde en av veggene i Sportshytta. Selv om det var i seneste laget at flagget gikk til tops, var det i dag en høitidelighet som sent vil glemmes.” Hytta ble også utsmykket. En kjent maler fra Sør-Trøndelag, oppdalingen Mikael Hoel, dekorerte fyllingsdørene på innsiden. Det er motiver fra skog og fjell ispedd sagnfigurer og skrømt. I tillegg malte kunstneren en tavle som fortsatt henger i stua på hytta. Den forteller om lagets formål og besøksstatistikk de første årene. 18. september 1929 skrev Hoel seg inn i besøksboken sammen med formann Ole Skjerve. Denne dagen jobbet de med å male dørene og verandastolpene, og Hoel beskrev fargevalget i en kommentar i boken. Årsaken til at Mikael Hoel fikk oppdraget med å dekorere Svartbergstua, skyldes trolig at Ole Skjerve holdt god kontakt med sin hjemkommune Rennebu, nabobygda til Oppdal der Hoel bodde. Over 2000 besøk i året

Alle som besøkte Svartbergstua ble anmodet om å skrive navnet sitt i besøksboken. Styret førte hvert år nøyaktig statistikk over antall besøk. Sesongen 1930/31 ble det bokført 916 besøk. De som hadde flest besøk: Ole Skjerve 23, Eivind Holm 21, Sverre Aadde 20, Erling Meirik 19, Gunnar Johansen 19, Asbjørn Ørsleie 16, Lars Skjerve 16, Nils Hauge 15, Gunnar

126

Meirik 15, Trygve Sæbø 15, Odd Wesche 14, Else Bjørken 13, Per Falstad 13, Fru D. Holtermann 12, Aasta Øren 12, Ivar Stamnes 12, Tollkasserer Hamre 12, Ragnvald Sæbø 12. Besøket på Svartbergstua økte sterkt i de første årene etter at laget kom i drift. Sesongen 1931/32 ble besøksstatistikken mer enn fordoblet. 2032 besøk ble notert ved sesongens slutt. Følgende hadde flest besøk: Eivind Holm 43, Gunnar Johansen 41, Gunnar Strømsøe 40, Bjarne Hamre 38, Lars Skjerve 36, Sverre Aadde 36, Nils Hauge 36, Trygve Sæbø 34, Asbjørn Ørsleie 33, O. Meirik 33, Sverre Sende 31, Leif Strugstad 30, Torstein Simonsen 29, Denne informasjonsplakaten på SvartPer Falstad 28, Kari Horne 25, Erling bergstua ble laget av Mikael Hoel på midten av 1930-tallet. Den henger fortsatt på Meirik 25, Johan Nilsen 22, Rolf veggen i storstua på hytta. Stamnes 21, Arthur Johansen 21, Leiv (Foto: Frits Wahlstrøm) Skjerve 21, Ole Skjerve 21, Gunnar Meirik 21, Anne Birgitte Hauge 20, Rolf Ødegård 20, Erling Brun 20, Olaug Hallem 20, Ninni Agnes Hauge 20 og Erling Johansen 20. Vertskapsnemnder 1946-47 Svartbergstua ble holdt åpen hver søndag, bortsett fra i sommermånedene. Sportslagets medlemmer hadde på omgang arbeidet med å holde hytta varm, selge kaffe, saft, buljong og annet. Opplegget fungerte godt gjennom alle år. Vi tar med listen over de utvalgte medlemmer som dannet vertskap sesongen 1946-47. Den sto på trykk i Levanger-Avisa 22. oktober 1946: 27/10 og 26/1: Gunnar Hagen, Bjørn Langås, Aasta Høyem og Inger Henschien. 1/11 og 2/2: Lars Floan, Einar Lello, Inger Myhre, Inger Hagen. 3/11 og 9/2: Odd Øfstedal, Karl Brun, Sigrun Nordmark og Glory Berg. 10/11 og 16/2: Ingebrigt Fjerdingen, Kåre Fjerdingen, Marit Herfjord og Bergljot Horst. 17/11 og 23/2: Oddvar Pettersen, Leiv Aar, Jenny Teien og Ester Skjølberg. 24/11 og 2/3: Arvid Bye, Sven Andersson, Ruth Graadahl og Anna Østborg.

127

Svartbergstua ble flittig benyttet av Levanger-befolkningen både før og etter krigen. På dette sjeldne bildet befinner det seg hele 98 unge og eldre turgåere og tre hunder. Bildet er trolig tatt i forbindelse med 10-års jubileet i 1937. Det henger fortsatt på hytta. Ni personer har vi ikke klart å finne navnene på. 1. Lars Joar Floan, 2. Arvid Bye, 3. Erik Wetre, 4. Arne Holm, 5. Bjørn Stedenfeldt, 6. Ivar Høyem, 7. Klara Knudsen, 8. Erna Eikrem, 9. Gønner Bilse, 10. Marit Heggstad, 11. Ottar Heimstad, 12. Ingvald Eriksen, 13. Ole Kvitblikk, 14. Ole Skjerve, 15. Eivind Holm, 16. Peder Grådahl, 17. Anton Sende, 18. Fridtjof Eriksen, 19. Else Bye, 20. Åsta Høyem, 21. Maja Nordmark, 22. Ukjent, 23. Sigrun Nordmark, 24. Bernhard Høyem, 25. Ukjent, 26. Sæmund Andersen, 27. Johan Nilsen, 28. Valentin Rosenlund, 29. Lilly Bye, 30. Gunvor Ødegård, 31. Per Kvisle, 32. Tormod Heggstad, 33. Ukjent, 34. Evald Eriksen, 35. Ukjent, 36. Sigrid Hoøyen, 37. Marie Kvisle, 38. Johanne Eikrem, 39. Asbjørn Ørsleie, 40. Per Heieraas, 41. Leif Hveding, 42. Konrad Heimstad, 43. Trygve Floan, 44. Arne Bye, 45. Oddmund Musum, 46. Aud Bjerkan, 47. Olaf Sofus Nilsen, 48. …. Nilsen, 49. …. Nilsen, 50. Arnfinn Myhre, 51. Johan Brun, 52. Erling Hveding, 53. Egil Strømsøe, 54. Lilly Stamnes, 55. Nils Nilsen, 56. Johan Lund, 57. Valborg Østerås, 58. Karl Brun, 59. Alfred Andersen, 60. Virra Jensen, 61. Oskar Jensen, 62. Odd Røiseng, 63. Leif Bjørnstad, 64. Eivind Holm, 65. Sverre Ådde, 66. Ukjent, 67. Lars Skjerve, 68. Ukjent, 69. Ukjent, 70. Gerd Nilsen, 71. Aslaug Lian, 72. Bjørg Lauritsen, 73. Elsa Stedenfeldt, 74. Ragna Thiis, 75. Ingrid Wetre, 76. Inger Lauritsen, 77. Gudrun Hveding, 78. Hjørdis Johnsen Aarvik, 79. Dagny Sørhøy, 80. Elida Stamnes, 81. Wilhelm Rosenlund, 82. Iris Nevermo, 83. Margot Barstad, 84. Anna Kvitblikk, 85. Åsta Jensen, 86. Grete Kvitblikk, 87. Gerd Johansen, 88. Randi Johannesen, 89 Torleif Sæbø, 90. Arvid Sende, 91. Beia Høyem, 92. Oddvar Pettersen, 93. Anna Høyem, 94. Eivind Rosenlund, 95. Leif Strugstad, 96. Per Ødegård, 97. Steinar Lien, 98. Kristian Johansen. (Foto: S. Bjerkan)

Flere av byens innbyggere med Hanne Holthe Munkeby i spissen, har vært behjelpelig med å identifisere personene. En takk til disse: Arvid Bye, Egil Eriksen, Ingrid og Erling Reinsborg, Ottar Heimstad, Erna Hougen Eikrem, Jenny Pettersen, Rolf Eriksen, Astrid Stokke, Ingrid Wold, Hanne Holthe Munkeby, Frits Wahlstrøm, Gunnvor Holthe, Kikke Eikrem, Signe Hagen, Beia Strugstad, Hans Rosenlund, Magnhild Nordmark, Sigrun Nordmark Øfstedal, Åsta Jenssen Eriksson, Bjørn Johansen, Ingemund Bentzen, Olaug og Øyvind Nordenborg, Stig Gundersen, Else Bye, Rannveig Kvello Eriksen.

128

1/12 9g 9/3: 8/12 og 16/3: 15/12 og 23/3: 22/12 og 30/3:

Olav Storaune, Svend Letnes, Rigmor Hveding og Sonja Albin. Leif Strugstad, Rolf Stamnes, Dagny Sørhøy og Berit Høyem. Odd Jenssen, Peder Lund, Aase Bjørgum og Aase Brekke. Gunnar Rakvaag, Asbjørn Skjølberg, Lissa Myhre og Gudrun Øraker. 26/12 og 6/4: Roy Jørstad, Olaf M. Salberg, Brit Jenssen og Marit Heggstad. 29/12 og 13/4: Henrik Hoøen, Rolf Søraker, Inger Johanne Fiksdal og Nina Johansen. 5/1 og 20/4: Joruf Lello, Sturla Røyseng, Gunvor Ødegård og Else Bye. 12/1 og 27/4: Lars Skjerve, Nils Hauge, Reidun Skjerve og Inge-Britt Hauge. 19/1 og 4/5: Arvid Aar, Kjell Johansen, Ruth Pettersen og Erna Pettersen. Dessuten var følgende oppført som reserver: Karl Johansen, Einar Berget, Leif Johansen, Elsa Jensen og Rolf Haugberg. Også Skjøtingsstua hadde vertskap som holdt hytta åpen på søndager gjennom skisesongen. Hytta ble mer sporadisk holdt åpen i helgene om våren og høsten. I mange år hadde sportslaget egen festnemnd, som først og fremst inviterte til årsfest. Denne ble holdt på Svartbergstua. Ved årsmøtet i 1946 ble følgende valgt inn i festkomiteen: Oddvar Pettersen, Rolf Stamnes, Odd Øfstedal, Jenny Teien, Aase Bjørgum og Sigrun Nordmark. Over 300 medlemmer og god økonomi Den eneste styreprotokollen som er bevart, starter i 1962 og går fram til

Hytta er åpen og klar for servering påsken 1962. Flagget til topps. (Foto: Frits Wahlstrøm)

129

lagets opphør i januar 1994. Medlemstallet i laget holdt seg gjennom årene jevnlig på 2-300 personer. Ved årsmøtet i 1962 hadde laget 311 medlemmer, et tall som sank til 285 året etter. I årsmeldingen for sesongen 1961-62 ble det uttrykt tilfredshet med at salget ved de to hyttene var meget godt, 2091 kroner. Det gikk med varer for 983 kroner, som gir 53 prosent fortjeneste på omsetningen. – Dette ligger på høyde med de beste resultatene på kafeene i Levanger, skrev styret i rapporten. Året etter ble resultatet enda bedre. Da økte omsetningen til 2497 kroner,

Erling Nardo Dahl, til venstre, satte i 1962 en sterk årsrekord med 183 besøk på Svartbergstua. Her er han på tur 44 år senere sammen med sportslagets siste formann, Harald Jan Bentzen. Bildet er tatt utenfor hytta 28. mai 2006. (Foto: Frits Wahlstrøm)

mens varene kostet 941 kroner. Dermed økte fortjenesten til 62 prosent! Da skrev Lars Skjerve i årsmeldingen: ”Restauratør Sverre Østborg skal ha lagets største ros som finanssjef.” 183 besøk på ett år En del medlemmer i sportslaget konkurrerte om å få flest besøk på hyttene gjennom året. Sesongen 1960/61 trodde undertegnede at han hadde satt en uslåelig rekord med 152 besøk på Svartbergstua. Min kamerat og konkurrent, Erling Nardo Dahl, ville det imidlertid annerledes. Året etter satte han rekord med utrolige 183 besøk! Det betyr at han besøkte hytta annenhver dag gjennom

130

hele året. 78 av de 183 turene løp han også til Skjøtingstua. Erling bodde på Bruborg. Turen derfra opp til Svartberstua og Skjøtingstua er på henholdsvis 10 og 13 kilometer. I året 1961/62 da Erling Nardo Dahl satte sin sterke besøksrekord, hadde SkjøtSøndagstur til Svartberget høsten 1955. Fra v. Asle ingstua totalt 2873 besøk, Dahle, Rannveig Dahle, Ruth Floan og Peter mer enn det dobbelte av Hognestad. (Foto: Sidsel Hognestad) året før. En god skivinter skal ha mye av æren for det gode besøkstallet. De med flest besøk 1961-62: Svartbergstua. Erling Nardo Dahl 183 besøk, Harald J. Bentzen 77, Sverre Østborg 65, Frits Wahlstrøm 55, Vidar Storvik 42, Einar Berget 40, Terje Wiseth 36, Sigrun Moe 28, Rolf Ødegård 28, Hugo Johansen 26, Lars Skjerve 23, Ragnhild Berget 18, Arne Bjørgum 18, Helge Granli 17, Erling Larsen 16, Asle Dahle 15. Skjøtingstua Erling Nardo Dahl 78 besøk, Sverre Østborg 65, Einar Berget 55, Harald J. Bentzen 47, Sigrun Moe 37, Rolf Ødegård 32, Vidar Storvik 32, Frits Wahlstrøm 28, Terje Wiseth 26, Hugo Johansen 22, Arne Norum 22, Ragnhild Berget 21, Arne Bjørgum 18, Dagfinn Valle 18. Stort besøk julen 1939 Besøksboken for Svartbergstua meldte i juledagene 1939 om et upåklagelig skiføre og svært mange besøkende. En av gjestene fortalte om mye snø og flott føre på julaften. 21 personer skrev seg inn i protokollen på høytidsdagen, mens to skiløpere stakk innom 1. juledag. 2. juledag trimmet mange opp til hytta - hele 53 personer skrev seg inn denne dagen. En av de besøkende skrev følgende i besøksboken: ”En festdag på hytta med gang rundt det festlig pyntede juletre. I de siste dagene har sneen jevnet ut alle ujevnheter i terrenget og skapt den rette julestemning. Alle er begeistret for atter å få bruke skiene. Ingen kan huske å ha

131

sett så meget sne her i julen. En hilsen fra julenissen.” Konkurranser og skolebesøk under krigen Hovedstyret i idrettslaget ”Sverre” anmodet idrettsungdommen om å søke kontakt på Svartbergstua i krigsårene. Idrettslaget henvendte seg i januar 1941 til Levanger Sportslag som eiere av Svartbergstua og Skjøtingstua om å arrangere en del konkurranser i Skjøtingtraktene. Dette ble gjort både i 1941 og 1942 med mange deltagere. De siste krigsårene ble disse ulovlige aktivitetene for farlige og konkurransene måtte opphøre. Men de vanlige besøkene på Svartbergstua og Skjøtingstua fortsatte under krigen. Dette styrket samholdet mellom Levanger Sportslag og IL ”Sverre”. I besøksboken ser vi at en av klassene ved Levanger folkeskole hadde tur til Svartbergstua 21. september 1944. Elevene som har skrevet sine navn i boken med pen og tydelig håndskrift er: Aud Rostad, Sverre Hveding, Tullik Holm, Edel Floan, Hanna Heie, Birgit Kjeldås Eklo, Ragnfrid Eidem, Marit Nordal, Inge Sørlie, Eivind Voldseth, Finn Tronstad, Gunnar Toven, John Wold, Asbjørn Eliasson, Anne C. Landfald, Einar Hegstad, Helga Rakstang, Ragnhild Henriksen og Oddvar Borgsø. Etter elevene har to voksne personer skrevet sine navn, sannsynligvis to lærerne: Gerd Holm og Bergljot Winsvold. A/S Skjøtingstua stiftet i 1906 I områdene ved Skjøtingen, som lå i overkommelig avstand fra byen, hadde befolkningen i Levanger et flott utfartsterreng. I årene rundt 1900 benyttet et økende antall unge mennesker seg av dette flotte turterrenget. Fjellområdet lå imidlertid såvidt langt fra byen at behovet økte for å komme innendørs for å koke kaffe og lage mat. For de som ønsket å gå lengre turer, vokste også behovet for overnatting. For 100 år siden, 18. okt. 1906, ble det holdt et møte i rettslokalet i Levanger. Hensikten med møtet var ”til konstituering af et selskab til opførelse og vedligeholdelse af en sportshytte ved Skjøtingen”, slik det står i protokollen. De fremmøtte var kemner Falstad, redaktør Anton Jenssen, urmaker Nordenborg, kjøpmann H. Hegstad, tannlege Semb, konstituert sorenskriver Bonnevie, kontorist Arne Aas, kjøpmann Bjørken, overrettsakfører Halfdan Hanssen og overlærer H. Hartmann. Møtedeltagerne ble raskt enige om å konstituere et selskap som fikk navnet ”Aktieselskabet Skjøtingstua”. For øvrig vedtok forsamlingen at selskapet trer i kraft når 30 aksjer pålydende 10 kroner er tegnet. Dette lot seg raskt gjøre uten vansker. Overrettssakfører Hanssen ble valgt til formann med kjøpmann Hegstad

132

Bildet er tatt på Skjøtingstua 9. april 1940. Personene som slapper av mot stueveggen er fra v.: Hans Rosenlund, Olga Christiansen, John Toven, Lotte Toven, John Lund og Henrik Rosenlund.

som viseformann. Frøken Anzjøn ble valgt til kasserer. Et foreløpig overslag viste at hytta kunne bygges for omkring 600 kroner. Resultatet av møtet var at det ble satt ned en komité som fikk i oppdrag å arbeide videre med saken. Komiteen skulle på et senere møte legge fram sin innstilling med tegninger av den ønskede hytte. Knapt et halvår senere, 25. mars 1907, vedtok generalforsamlingen å godta en anbud fra Martin Bjøraas og Martin Kjønstad om å bygge ei hytte for 685 kroner. Arbeidet ble igangsatt umiddelbart, og Skjøtingstua kunne tas i bruk året etter. Formenn gjennom årene: Halvdan Hanssen, Gustav Bøhn, Andor Rydning, Kaare Landfald, Valentin Rosenlund og Oskar Jenssen. Skjøtingstua taklaus I 1939 tok Levanger Sportslag opp spørsmålet om å bygge egen hytte i Skjøtingen eller ved Vulusjøen. Spørsmålet kunne fort skrinlegges. Året etter tilbød nemlig aksjelaget som eide Skjøtingsstua å selge denne til sportslaget for 500 kroner.

133

Årsaken til at A/S Skjøtingstua ønsket å selge hytta til Levanger Sportslag, skyldes blant annet forsømt vedlikehold gjennom mange år. I tillegg slet selskapet med å få tillitsvalgte som hadde anledning til å engasjere seg med nødvendig kraft. Fra 1926 og de påfølgende årene fram til 1934 ble det ikke holdt årsmøter i selskapet. På et styremøte i 1930 ble det kort og konsist meddelt at hytta var taklaus! Den dramatiske meddelelsen medførte at styret fremmet forslag om å skifte tak og bruke bølgeblikk. Man skulle gjøre kostnadsoverslag over hva reparasjonene ville komme på og så legge saken fram på medlemsmøte. Tydeligvis ble dette ikke gjort. Verken medlemsmøter eller årsmøter ble holdt, men i april 1932 mente styret at man måtte få med en bygningskyndig mann opp til Skjøtingsstua for å beregne hva en reparasjon ville koste. Saken skulle snarest forelegges medlemsmøte. Selskapet slet tungt utover i 1930-årene og maktet ikke å holde hytta i forsvarlig stand, og forfallet fortsatte. På ekstraordinært årsmøte våren 1935 ble det nok en gang vedtatt å sette hytta i stand. Å få på plass et styre under de rådende forhold var ingen lett oppgave. Valentin Rosenlund overtok som formann med Andor Rydning og Anton Bjerkan som styremedlemmer, og med Cristian Holm som varamann. Protokollen forteller at lærer O. Meirik ble valgt til revisor med akklamasjon! Et halvt år senere kunne Rosenlund meddele at istandsettingen var utført i henhold til vedtaket på årsmøtet. Selskapet tok opp lån på 400 kroner i Levanger og Skogns Sparebank til dekning av reparasjonene. For øvrig ble det besluttet å tilby nøkler til alle medlemmer som ønsker det til en pris av 1 krone, en gang for alle. Rydning og Rosenlund vekslet på å være formann og kasserer i slutten av 30-årene. På et styremøte ble det vedtatt å kjøpe ny øks og nytt hengelås med 25 nøkler.

Sportslaget overtar Skjøtingstua Siste årsmøte i A/S Skjøtingstua ble avviklet i 1938. Da ble Oscar Jenssen valgt til formann. Selskapet slet fortsatt tungt, og det ble trolig hilst med glede da sportslaget kunngjorde at de hadde planer om å bygge egen hytte i området ved Skjøtingen. Til tross for at Skjøtingstua ikke var i den beste forfatning da selskapet ønsket å overdra den til sportslaget, ble tilbudet tatt positivt imot av Ole Skjerve og hans styre. Aktivitetene holdt høyt nivå og mange ildsjeler jobbet godt for sportslaget i disse årene. Laget så fram til å kunne gi et bedre tilbud til turfolket ved å drifte to hytter i samme fjellområde. Det må bemerkes at Ole Skjerve, samtidig som han styrte Levanger Sportslag,

134

også satt som styremedlem og aksjonær i A/S Skjøtingstua. Et tett og nært forhold vevde de to turorganisasajonene sammen. Etter forhandlinger og vedtak i generalforsamlinger ble kontrakten om overtagelse av Skjøtingstua undertegnet 25. februar 1942. Ole Skjerve, Gudrun Hveding og Leif Strugstad skrev under på vegne av Levanger Sportslag, mens Oskar Jenssen og A. Strømsøe undertegnet på vegne av A/S Skjøtingsstua. En kuriositet i forbindelse med salget: Et krav fra selgerne var at de daværende partseiere i A/S Skjøtingsstua skulle bli livsvarige medlemmer av sportslaget. Alt tyder på at kravet ikke ble noen stor sak og at det ble innvilget uten protester! Skjøtingstua fikk etter hvert et tilbygg, og det ble kostet mye på den gamle bygningen. Levanger kommune viste stor forståelse og bevilget gjennom årene om lag 10 000 kroner til Levanger Sportslag, noe som hjalp godt på økonomien. Mesteparten av inntektene ble likevel skaffet til veie ved kaffesalg på hyttene og ved medlemskontingent. I mange år hadde sportslaget egen kvinneforening, som blant annet anskaffet og forbedret kjøkkenutstyret på hyttene.

Kilder: Levanger Sportslags besøksprotokoller 1928-1951 Levanger Sportslag styreprotokoll 1962-1994 Protokoll for A/S Skjøtingstua 1906-1942 Levanger-Avisa 22. oktober 1946 Levanger-Avisa 9. oktober 1963 Levanger-Avisa 30. desember 1967 Strømsøeboka 1967

135

Inger Johanne Kvello:

Hovslagerkurs på Seter i 1944 Bilde tatt på Seter gård våren 1944 i forbindelse med et hovslagerkurs. På bildet fra v: Arne Gran, Odd Gran ved ambolten, Einar Kvello på hesteryggen, Eivind Tingstad, Søren Olaus Bye på ryggen til ”Topsy” (ifølge Søren en usedvanlig snill og flink hest – særlig i skogen), hovslagermester Helge Haugskott, Kåre Gran på ryggen til ”Sokka”, Kåre Westum, smed Per Rinnan, Ole Haugskott, Bodvar Rokne på ryggen av ”Blågutt” og Artur Otlo. Det er ennå tre gjenlevende av deltakerne, nemlig Einar Kvello, Søren Olaus Bye og Kåre Westum. Per Rinnan smidde hesteskoen, gjerne av gamle sko som var slitt. Han la på nytt jern og fikk til ”nye” sko. Helge Haugskott var dyktig hovslager. Han hadde gått på 1/2 års kurs på Veterinærhøgskolen på 1930-tallet og ble da godkjent hovslagermester. Han var senere hovslager på Rinnleiret, og etter krigen – ca 1950 – på Starum Militærforlegning på Toten en hel vinter. Dyrlege Rolfsjord, som var nytilsatt i kommunen, hadde innlegg om hesten og hestefoten. Forelesningen var i masstua på Seter. Smed og hovslager hadde også innlegg om sine felt. Kurset gikk over flere dager. Deltakerne for heim til måltidene. De lærte seg å beskjære og pusse hoven og å slå i spikeren riktig. Ble den slått inn feil og gikk for langt inn i hoven, kunne hesten bli halt. Denne utdannelsen kan vel sammenlignes med dagens maskin- og mekaniske utdanning. Hesten var da “dagens” trekk-kraft og fremkomstmiddel. Det ble god bruk for lærdommen for deltakerne; mange av dem hadde ”drengjobb” rundt omkring på gårdene og noen var selv hesteeiere,

136

137

Leif Kjønstad:

Gullbryllup i Søgstadsveet 7. juli 1921 Søgstadsveet (Søgstadmyren) var husmannsplass under Søgstad søndre i Frol. Felleskjøpet Trondheim er eier av Søgstad i dag. Gullbrudeparet i Søgstadsveet er Peder Pedersen Garnæs (1844-1936) og Mette Hansdatter Storborgvald (1843-1924). De hadde 6 barn, men bare sønnen Ole Martin Skaanes fikk barn selv og førte slekta videre. Av kirkeboka går det fram at ungkar og ridende jæger Peder Pedersen Garnæs født 29.01.1844 ble viet til pige Mette Hansdatter Storborgvald født 08.08.1843, den 7. juli 1871 i Levanger kirke. Ved siden av gullbruden på bildet sitter Faste Svendsen f. 1842 i Haltdalen. Han budde på Borgsmoen og var lærer på Mule skole. Sønn av Faste Svendsen var Peder Svendsen (1868 på Borgsmoen-1933). Han var kjent som folketaler og han var stortingsmann for Trondheim og Levanger bykrets fra 1900. Ole Martin Skaanes var født i 1877 på Skånesvald og tok navnet Skaanes. Han kom omkring 1880 til Søgstadsveet, ble konfirmert i 1891 og døde i Harstad i 1974. Han var gift med Ingeborg Pauline Hammer fra Trondheim (1878-1956) og de hadde tre barn. Ole Martin Skaanes var kaptein og hadde mange tillitsverv i Harstad, bl.a. var han formann i sykehusstyret fra 1925 til 1952. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull på 70-årsdagen. Ole Martin Skaanes’ lange pensjonisttid ble brukt til slektsarbeid. Han var bokskriver av “Frolslekten Sæter” og “Frolslekten Gran” i 2 bind. Julius Bye (1890-1984) var medarbeider og sekretær for disse tre bøker. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i sølv på sin 86årsdag. Fredrik Munkeby (1890-1970) var bokskriver og Ole Martin Skaanes medarbeider for “Inntrønderslekter”. Skaanes, Bye og Munkeby ytet stor innsats over en lang tidsperiode, arbeidet med kildene var tidkrevende og det var færre hjelpemidler. Svært mange brev gikk mellom Levanger og Harstad. Disse 4 slektsbøker er til stor nytte når folk søker etter sine røtter. Det er nesten umulig å unngå feil i slike slektsbøker. Skaanes skriver bl.a. i innledning til “Frolslekten Sæter” at det må tas forbehold om feil og mangler. De som rammes av dette "bedes ta det på mildeste måte". Bildet fra gullbryllupet viser slektninger og naboer.

138

139

Bakerste rekke fra venstre: Nils Garnes, Anton Stornes, Anton Friborg, Johannes Tynestangen, Anton Søgstad, Ellev Indahl, på arma Gunnar Indahl 3 år, Karl Okkenhaug, Marius Pettersen, Ole Søgstad, Ole Hellem. 2. rekke: Borghild Garnes, Oddlaug Hellem, Bergljot Søgstad, Ragnhild Hellem, Mette Segtnan, Erik Tynestangen, Marie Barstad. 3. rekke: Hans Skånes, Anna Valstad Grevskott, Jensine Barstad Olsen, Severin Steinsås, Anna Søgstad, Kristine Borgsø, Petrine Bye, Johanna Hellem, Ingeborg Karlgård, Pauline Steinsås, Sofie Barstad, Signe Barstad Trøbak, Anna Barstad Strugstad, Mette Pettersen. Sittende: Grete Indahl, Pauline Garnes, Grete Søgstad, datter, Faste Svendsen, Mette Oline Hansdatter, gullbrud, Peder Pedersen Garnes, gullbrudgom, Pauline Pedersen, datter, Anna Borgsø, Anna Borgsås, Lina Borgsø. Barn: Leif Strugstad, Gunnar Garnes, Dagrun Garnes, Gudrun Strugstad.

Grynet Myhre / Inger Lise Gilberg:

"Med en tønne epler ..." Karen Myhre - en driftig gründer fra 1890-tallet Grynet Myhre var en kjent og populær dame i Levanger. Hun var av gammel kjøpmannsslekt og arbeidet i hele sitt voksne liv i familien Myhres fruktog tobakksforretning i byens sentrum. Hun hadde en historie å fortelle om sin farmor, Karen Myhre, som startet denne forretningen på 1890-tallet. Historielaget var i gang med å intervjue henne for en artikkel i årboka, da hun plutselig døde i juni 2006. Ut fra det som er tatt opp på bånd våren 2006, og ved god bistand fra niesen Inger Lise Gilberg, ble det likevel en historie å fortelle. Grynet ville ha likt at den kom på trykk. Skriftstyret

I folketellingen for Levanger i 1900 står en stor familie ført opp som beboere i Kirkegaden 40; nemlig handelsmand Edvard Myhre, født 1859 på Bynæsset, Trondhjem, hans hustru Karen, født i 1867, og deres ni barn i alderen fjorten til ett år, Karl Nikolai f. 1886, Arne Margido f. 1888, Karen Edvarda f. 1890, Gudrun Elfrida f. 1891, Einar f. 1892, Torbjørn f. 1894, Alfild f. 1895, Harald f. 1898 og Sverre f. 1899. Det at Edvard Myhre her har tittel handelsmann, betyr ikke at han drev forretning i Levanger. Han var tvert i mot reisende handelsmann, som drev handel i et stort distrikt, fra Røros i sør til Lofoten i nord. Sortimentet var tilpasset etterspørselen; klokker er nevnt som en populær vare. Han var derfor ikke særlig mye hjemme hos familien, men som det ble sagt i spøk: - nok til at det kom et nytt barn nesten hvert år! Og etter 1900 ble det to barn til; Olga f. 1901 og Olaf f. 1903. Altså til sammen elleve! Edvard og Karen bodde først med sin store familie i Trondhjem, men der var det ikke lett å få endene til å møtes. Selv om faren til tider kom hjem med bra fortjeneste, var det mange munner å mette. I lange perioder måtte Karen snu tre ganger på skillingen. Karen hadde hørt at det var gode muligheter for arbeid og fortjeneste på Levanger etter bybrannen i 1897. Hun tok da en stor beslutning, som i ettertid

140

Karen med familie. Antakelig er bildet tatt i 1911 eller 1912, før Torbjørn og Einar reiste til Amerika. Bakerste rekke: Karl, Olaf, Sverre, Olga og Torbjørn. Foran: Lovise, f. Friberg, gift med Karl, Karen Myhre, Alfild, Karen Edvarda, Harald og Einar. Foto: L.E. Larsson, Verdalsøren

viste seg å være riktig - hun tok med ungene og dro til Levanger. Maren Rosenlund, en annen kjent Levangerdame, var liten den gangen og bodde på Ekne. Hun fikk lov til å dra på Martnan i Levanger en dag. Da hun kom hjem, ble hun spurt: "Hendt de' no på Martnan i dag?" Maren svarte: "Ja, det gjorde det virkelig! Det kom ei kone med fullt av unger med Kong Oscar, og hun skal starte virksomhet på Levanger!" Sånn like etter brannen var det ikke godt om husrom i byen. Karen viste seg på nytt som en tøff dame. På en tomt nede i Kirkegata, der senere Ørsleiegården ble oppført, sto hjørnetrappa og et kjellerhull igjen etter det nedbrente huset. Her flyttet Karen inn og ble boende med barna til det ordnet seg med annet husvære. Det var handel Karen ville drive, og 10.3. 1898 fikk hun handelsbevilgning med de rette underskrifter fra bl.a. magistraten. Hun fikk leie rom i Kirkegata 40, startet opp med "ei tynn æppel" og solgte frukt og tobakk til Levangerborgerne. Mye av frukten ble innkjøpt i nærmiljøet, men hun førte også eksotiske sorter fra det store utland. Tobakk, sigaretter og sigarer var det stor etterspørsel etter, og forretningen K. Myhre ble frem gjennom årene kjent for å ha det beste sigarutvalget nordenfjells. Virksomheten gikk bra og hun kunne

141

142

ansette pike til hjelp i huset og med ungene. Men det var hardt arbeid og lange dager. Snart skulle Karen oppleve sin største sorg. Mannen Edvard ble syk og døde i april 1907. Karen satt igjen, 39 år gammel, med elleve barn mellom nitten og tre år. Gode råd var dyre, for selv om butikken gikk bra, hadde familien vært avhengig av Edvards handelsvirksomhet for å få det til å gå rundt. En ny stor beslutning ble tatt; den eldste sønnen Karl, tyve år og ennå ikke myndig, dro nordover for å holde farens avtaler for sesongen. Lensmannen som skulle sjekke konsesjonen, så gjennom fingrene med at Karl var for ung til å drive handel, og slett ikke var Edvard Myhre, som det sto i papirene. Og handelen gikk bra den sesongen, så Karl kunne dra hjem fra Lofoten med god fortjeneste. Det berget livet for familien. Karen hadde heldigvis jernhelse, sto på videre med butikken, og hadde Karl som en god medspiller. Men da hun hadde passert 50 år, mente hun at nå var hun gammel og ville slutte å slite dag og natt. Neste generasjon fikk ta ansvaret. Karl overtok forretningen 17.1. 1919. Og samme år kjøpte han den store hjørnegården ved Torvet, som senere ble hetende Myhregården, åpnet butikk i 1. etasje og bosatte seg med familien i 2. etasje. Huset var stort, og Karen fikk sin egen leilighet. Her skulle hun bo resten av livet. Ved siden av fruktforretningen ble det i resten av 1. etasje og i kjelleren leid ut lokaler til mange virksomheter, bl.a. blomsterforretning, manufaktur, skomaker og kransbinderi. Det var derfor alltid liv og røre i gården. Karen Myhre var preget av sin bakgrunn fra Trondhjem, og snakket fintrøndersk hele livet. Når barna og andre sa "kløbb og kjøttkak", reagerte hun: "Det heter klubb og kjød!" Hun var også en smule puritansk, som følgende historie viser. Under siste krig leide familien ut rom for å unngå at tyskerne rekvirerte værelser til sitt bruk. Leieboeren var barntung og satt på verandaen og solte seg med kjolen dratt opp over knærne, mens hun ventet på at mannen kom hjem til middag. Karen kom ut og sa: "Ja, Torbjørg, nå kommer Karl snart!" Ja, svarte Torbjørg. Like etter

143

Den staselige Myhregården på 1920-tallet.

Fotografi fra stua 1939. Karen er nå 71 år. Bak: Døtrene Karen, Alfild og Olga, samt svigerdatteren Lovise. Sønnen Karl (bildet på bordet) døde våren 1939.

144

på nytt: "Nå kommer Karl snart!" Torbjørg reagerte fremdeles ikke. Enda en gang det samme. Da det heller ikke da kom noen respons, kom det myndig fra Karen: "Min mann har aldri sett mine knær!" Tross familieansvaret og lange arbeidsdager hadde Karen overskudd til å være aktiv i lokalmiljøet. Hun var bl.a. med og startet Levanger Sanitetsforening og deltok i foreningsarbeidet hele livet. Karen Myhre, en pionér og "gründer", døde i 1949, over 81 år gammel.

Myhregården på 1950-tallet. Den brant i 1957.

145

Arnfinn Husby:

Andreas Berg Nilssen – første fastbuande lege i Åsen Mye har hendt dei siste hundre åra. Her tenkjer eg spesielt på korleis fattigfolk levde her i Åsen og andre plassar, på husmannsplassar og i dårlege husvære. I fotsporet til det følgde òg mye sjukdom. Hjelp var det mindre av, og sjuke og fattige hadde slett ikkje høg status. Mange fekk døy som best dei kunne, utan hjelp. Ein viss hjelp fekk dei av legdeordninga som var eit uttrykk for at folk ville hjelpe kvarandre i naudsituasjonar – vi var på veg inn i eit meir humanitært samfunn. Ved år Andreas Berg Nilssen. (Statsarkivet i Trondheim) 1900 vart legdeordninga slutt, og så kom ei lov om kretssykekasse, og alt dette med tankar om eit betre sjukestell. Før 1900 måtte dei som var sjuke og trong legehjelp, til Levanger for å få denne hjelpa, og det var lettare sagt enn gjort. Dei sjuke vart lagde oppå vogn eller slede, og slik bar det avgarde med hesteskyss på dårlege vegar. Når ein les i dei gamle protokollane til fattigkommisjonen, så viser det seg at det var ikkje alle som greidde den turen og døydde før dei kom til dokter. Det kunne nok bli ei slitsam sistereis. NTA okt. 1907

Dokter til Åsen Folk var spente og gledde seg til at vi skulle få vår eigen dokter, og i 1907 kom Andreas Berg Nilssen til Åsen som kommunelege. Berg Nilssen var fødd på Tjøtta i Nordland i 1876. Truleg hadde han pengesterke foreldre og slektningar, for i vaksen alder reiste han til Kristiania for å utdanne seg til lege, og det kosta pengar. Ferdig utdanna reiste han til Ibestad i Troms som distrikts-

146

lege. Så bar det til Rikshospitalet for vidare medisinsk og kirurgisk utdanning og praksis i 1906 og 1907, etter å ha vore kandidat ved Trondhjem sykehus i åra 1905-06. Han kom til Åsen som lege i 1907 i ein alder av 30 år; godt rusta til den oppgåva han tok fatt på. Men det var ikkje noko lett oppgåve, og verst var tuberkulosen som herja i bygda på denne tida. Folk smitta kvarandre, for dei var ikkje så nøye med kva dei kasta og kvar dei spytta, og kanskje ikkje så nøye med reinhald i huset og med matstell heller. Kallane sat og spytta etter omnspanna og omnsdøra, men det var ikkje alltid dei trefte så godt. Eg synest enno eg høyrer susen når dei trefte den varme omnsdøra og spreidde dampen av spytt i rommet. Å endre gamle vaner er ikkje så enkelt, men det var slike ting dokteren måtte ta fatt på, og det gjorde Berg Nilssen med styrke. Han var skikkeleg streng når han fortalde folk kva dei hadde å gjere om dei skulle bli kvitt sjukdomen. Dersom det ikkje var reint i huset når han kom, og det mangla varmt vatn og rein handduk, ja, da sa han i frå så tydeleg at dei kom til å hugse det. På venterommet hang plakaten: ”Spytt ikke på gulvet”, og på ein anna plakat stod det: ”Fei aldri gulvet tørt”. Etter kvart vart dr. Berg Nilssen kjend for å vere flink til å få makt over tuberkulosen, og det kom folk frå bygdelaga omkring, mellom anna fra Stjørdal for å få hjelp. I 1919 kom det ei ny påkjenning for dokteren da ”spanska” herja over bygda. Veike folk døydde som fluger, og det var ingen medisin mot dette og lungebetennelsen som gjerne følgde med. Frå ein heim førde dei tre born til kyrkjegarden på ei veke.

Dokterskyss Når dokteren skulle sjå om dei sjuke, måtte han ha skyss, og da var det hesteskyss. Det var vanleg at gardane sjølv ordna med denne skyssen, ikkje berre til seg sjølve, men òg til småheimane i nabolaget. Å bruke skysstasjonen vart for kostbart. Mange skysskarar fekk ofte lang ventetid utafor dokterkontoret. Det var ikkje sikkert dokteren var ferdig til å fare med det same skyssen kom. Skysstasjonen måtte ordne med skyssen dersom andre var forhindra. Det er fortalt at Berg Nilssen gjerne ville ta taumane sjølv – tykte kanskje det gjekk for seint. Men han leverte fort taumane tilbake når hesten var litt for hissig og farten for stor. Det vart turar i mange slags ver og føre, og når han skulle til folk på fjellet, var det ikkje anna råd enn å nytte hesteryggen. Det vart mange lange turar. Ein gong skulle han til Sundalen og arbeidarbustadane til fabrikkfolket i ”Hamnåbogen”. Bakkeføret var trasig, og skysskaren måtte rett som det var stoppe for å slå ut snøklankane frå hestehovane. Ein gong dei skulle ned Sunndalskleiva gjorde han det same, men før dei sette utfor, var hestehovane klabba til igjen. Fotfestet var borte, og hesten segla på baken heilt ned. Hesten segla etter vegen, og det gjekk bra, men dokteren vart

147

Karjol om sumaren og spisslede om vinteren vart i mange år nytta til doktor- og jordmorskyss. Her eit bilete av Lorents J. Hoplen med hest og karjol. Han dreiv skysstasjon på Bergsve i Åsen frå 1912 til 1924. (Arbeidsliv. Levanger Museum)

Doktorgården slik den ser ut i dag.

148

(Foto: Pål Kulås)

skikkeleg redd og sint og meinte at ein skysstasjon måtte ha kvasskodde hestar. Den nye tida kom etter kvart, og dokteren kjøpte seg bil, men det vart ikkje berre glede med den heller. I vårløysing på dårlege vegar hende det fleire gonger at dokterbilen sat fast, og så måtte hesten til igjen. Bustad I 1912 bestemte kommunestyret at det skulle bli bygd dokterbustad, og dokterfamilien flytta in i 1914. Denne bustaden med kontor og venterom kom til rett tid, for i 1917 skulle det tilsetjast distriktslege for Åsen og Skogn. Det er sagt at Skogn kom litt i bakleksa av di dei ikkje hadde råd til å byggje bustad og kontor da, og distriktslegen vart Berg Nilssen, som no fekk eit mye større arbeidspress. Skogn, Ekne, Markabygda og Levangerneset kom i tillegg. Til Skogn og Levanger vart jarnbane nytta. Eg hugsar godt da dokteren venta på toget. Heilt utilnærmeleg gjekk han att og fram på perrongen utan å sjå seg til side – såg berre i bakken, og ingen våga å snakke til han. Til Ekne og Markabygda var det framleis hesteskyss til bilen kom. Dei lange turane sleit på både hest og dokter, ja kanskje kjøyrekaren òg. Aldersheim Dokteren var ein sterk pådrivar for å få bygd aldersheim. Den sto ferdig i 1921. I første tida var det mest fattigfolk som fekk plass der, og folk som greidde seg bra, tykte det var skammeleg å flytte til Åsen aldersheim. Dokteren hadde ofte turar opp til aldersheimen for å sjå til gamle og sjuke, og vegstubben frå Stokkanvegen og framom aldersheimen har fått tilnamnet ”Dr. Berg Nilssens veg”. I samarbeid med Åsen sanitetsforening fekk òg dokteren til ei ordning med to sjukesystre, ei barselpleierske og ei for sjuke. Han fekk sjå litt av kvart i mange heimar, og da ga han melding til sanitet og kommune om det som måtte ordnast, både med mat og stell. Han møtte slik den harde kvardagen. Kontoret Kontordagane i Åsen var vel noko innskrenka etter han vart distriktslege, og noko av dette måtte han ta igjen på kveldstid. På kontordagane hende det at venterommet var heilt stappfullt, og dei som hadde kome først om morgonen, slapp inn først. Andre måtte sitje til langt på dagen. Men dokteren var ikkje ferdig med det. Etter middag i full fart var tida kome for å sjå til sjuke ute på bygda. Når dette stellet var unnagjort, måtte han kanskje til ein gamal kall med prostataplager og tappe av noko vatn. Det hende òg ofte at dokteren måtte ut på nattestid, men vi høyrde aldri at han sa nei til nokon. Skulle han greie dette, måtte han ha ei jarnhelse i tillegg til den kraftige kroppsbygnaden.

149

Som lege på denne tida måtte han ta seg av alle slags sjukdomar både inn og utvendig på mennesket – frå tenner som måtte ut til hender og føter som måtte spjelkast. Skulle ei tann ut på eit barn, tok han hovudet under den eine arma og klemde til, og så var det tid for å trekke tanna. Skulle han fjerne mandlar, tok han barnehovudet mellom knea, der det sat som i ei skruestikke, og da gjekk operasjonen greitt utan bedøving. Spøk Elles går det mange muntre historier om dokteren. Ein gong var han hos gamle Anton – ein svær rusk av ein kar. Han hadde ordna med eit gamalt wienerbrød og ein dram til dokteren kom. Dokteren var ikkje serleg huga på matstellet, men lova til slutt å ta den heimelaga drammen. Men Anton var ikkje nøgd med dette. ”Ti'in ska det no lell”. Til slutt våga ikkje dokteren anna enn å ta den framsette serveringa. Laurits arbeidde noko i doktergarden etter han vart eldre. Så vart han biten av ein sint elghund og fekk ein erstatning på 5 kroner. Men bittet vart ureint og mannen måtte til dokteren. Då såret var reinska og påbunde, spurde mannen: ”Kva kostar det?” "5 kroner," svara dokteren. ”Ska æ itj ha nå igjen æ som vart bitti da?” spurde Laurits. Han Einar var noko hypokonder og sprang til dokteren svært ofte. Ein gong sat dokteren ved skrivebordet – han glytta over brilleglasa da Einar kom inn og så sette han i: ”Nå! Er det du igjen?” og så sette han i med ei skikkeleg skjennepreike og fortalde at han hadde nok å gjere med sjuke folk som verkeleg trong hjelp. ”Eg var så redd at eg la på sprang ut døra”, sa Einar, ”men enn eg som vart frisk da”, la han til. Ein gut i nabolaget måtte òg til dokteren. Han hadde leika med eit spann og fått det nedover hovudet, og det sat skikkeleg fast. Mora vart heilt forstyrra og drog med seg guten til dokteren. Dokteren sa berre roleg: ”Tror De jeg er blikkenslager?” Ei anna forstyrra mor kom med ein gutunge på to år, som hadde svelgd ned ei lommelyktpære. Da mora hadde masa frå seg det verste, spurde dokteren roleg: ”Lyser den i maven på han?” Så ei meir alvorlig hending: Ein gut frå Markabygda hadde fått så vondt i ein fot, og så bar det til legen. Dokteren stussa litt, men fann det best å gipse foten. Slik gjekk guten eit halvt års tid utan å bli betre og måtte så til dokter på nytt. Etter å ha tenkt seg om, ordna dokteren seg til å legge på ny gips. Men far til guten sa ifrå om at han ville ikkje ha ny gips. Samtalen vart nokså hissig, og Berg Nilssen sa da: ”Det er nå jeg som er lege”. ”Ja, eg veit det”, svara mannen, ”men det er eg som er far til guten”. Det vart ikkje nokon ny gips, og etter nokre månader vart guten frisk!

150

Fritid Eg høyrde aldri snakk om at dokteren hadde permisjon eller fritid. I yngre år hende det at han fekk høve til ein og annan jakttur etter skogsfugl saman med folk frå fjellet. På ein slik tur saman med Kristian Volden var dokteren noko uheldig med eit skot som uforvarande gjekk av og råka Kristian i ryggen. Heldigvis hadde Kristian ryggsekken på, men det var nokre hagl som fann vegen innom skinnet likevel, og dei måtte Berg Nilssen plukke ut da dei kom heim til Volden om kvelden. Fjellfolket spøkte med at så billeg dokterhjelp hadde dei aldri hatt før. Ekteskapet Andreas Berg Nilssen var gift med Benny Marie, f. Dahl 1879, ”dokterfrua” som var frå Trondheim. I ekteskapet fekk dei fem born. Den eldste dottera fekk namnet Anette, men vart òg kalla Benny (Motzfeldt), og ho vart ein landskjent kunstnar i glass. Ho var knytta til Hadelands Glassverk, Randsfjord Glassverk og leiar for PLUS i Fredrikstad. Eldste sonen studerte ved NTH, men forulykka. Son nr. 2 utdanna seg til lege. Desse Benny Berg Nilssen. (Statsarkivet i Trondheim) borna hadde liten kontakt med bygdeborna, da dei fekk si skoleundervisning heime i doktergarden. Ei guvernante var fast tilsett og ordna med undervisninga. På denne måten vart dokterfolket noko isolert, og det vart embetsmannen sin avstand som råda i den første tida. Seinare hadde dei litt meir kontakt med bygdeborna. Berg Nilssen fekk i dei seinare åra merka at helsa kanskje ikkje var som før, og slutta med arbeidsoppgåvene i Åsen og Skogn etter 37 år. Han hadde slik ei lang og slitsam arbeidstid. Ikkje lenge etter han slutta fekk han hjerneblødning og vart noko svekka. Likevel fekk han bygd ein ny heim like ved jernbaneovergangen. Når han møtte kjentfolk spurde han alltid etter folk i bygda, og det verka som han var meir interessert enn nokon gong i det folket han hadde brukt si tid på. I 1952 var livet hans slutt, og han vart difor ikkje svært gamal. Eg hugsar godt gravferda til Berg Nilssen. Den dagen var Åsen kyrkje heilt fullsett med folk som ville vise si medkjensle, men og takksemd til ein høgt respektert dokter som fekk gjort så mye for folket i Åsen og bygdelaga omkring. Det var møtt fram folk frå alle kantar, og mange, også framståande frå kommune og institusjonar, bar fram minneord og tankar. Ein epoke var slutt. Årstala er henta frå Bygdebok for Åsen.

151

Lars Forberg:

Bjørvika Stiftelsen Ytterøy Bygdetun ble opprettet av arvinger etter brødrene Per og Otto Nøvik. Stiftelsesdato er 15. oktober 1994. I vedtektene for stiftelsen står det i § 1: "Ytterøy Bygdetun har som formål å erverve og ta vare på, vedlikeholde og vise frem bygninger, gjenstander og andre kulturminner av historisk interesse på Ytterøy. Gården Bjørvik Øvre på Ytterøy danner rammen for bygdetunet." I tre artikler skal vi se på Bjørvik øvre, eller Øver Bjørvika som vi sier til daglig, sin historie, og fortelle litt om de som har vært med på å bygge opp gården. I den første tar vi for oss historien fram til 1910. Gården ligger langs kommunevegen et stykke oppover Bjørvikdalen på øyas sørside. I et vakkert og variert kulturlandskap ligger gården godt utrustet

Bjørvik Øvre på Ytterøy.

152

fra naturen sin side, selv om den ikke er så stor. En teig godt voksterlig skog og dyrkajord som har naturlig helling; et stort fortrinn i tider før grøfting ble vanlig. Det er også en gård, Nedre Bjørvik, som da naturlig ligger litt lengre ned mot sjøen. Uten at det finnes dokumentasjon, så kan en anta at det har vært én gård før i tida, og at den ble delt i to ved arv eller gave. Navnet Bjørvik kan ha flere betydninger, "Bjor" fra gammelnorsk. Det betyr bever, men dette er lite trolig da beveren aldri har hatt tilhold i våre områder. I dette tilfellet mener en at navnet kommer fra "langt jordstykke". Øya ble forholdsvis tidlig bosatt etter istida, og gårdsnavnene kom jo etter hvert som ny jord ble dyrket og tatt i bruk av mennesket. De første gårdsnavnene hadde bakgrunn i terrengformasjoner, så en kan vel anta at gården ble tidlig ryddet. De tidligste nedtegningene vi har om gården, er fra erkebiskop Aslak Bolts Jordebok fra 1430. På den tiden var kirken en svært dominerende jordeier og Aslak Bolt var den første som fikk skrevet en bok som omhandlet alt det gods som lå under erkebiskopen i Nidaros. Øver Bjørvika er beskrevet i jordeboken og den var solgt til erkebiskopen fra Berg Nerdisson for 16 forngilde merker. Skylden til kirken er beskrevet som "bygslet for 2 øre". Dette er ca 80 år etter Svartedauen og gården er inntakt og i full drift. Gården ble hele tiden drevet som selvstendig bruk, også etter at kirken måtte oppgi sitt jordherredømme da den siste erkebiskopen Olav Engelbrektson måtte forlate landet i 1536. Da overtok fru Inger av Austrått forvaltningen av eiendommene på Ytterøya. Det var bare for en kort periode inntil kongemakten overtok. På grunn av dårlige tider og skral økonomi måtte kongen selge det meste av sine eiendommer, og utover 1700-tallet får bøndene på øya skjøte på sine eiendommer. Så også driveren av Bjørvika. Mange har vært eiere av gården opp gjennom tidene. Det finnes flere manntallsopptegninger og skattematrikler som forteller oss om navnene på de som bodde på gården. På 1600-tallet var det og et kvegskattemanntall. Myndighetene var like flinke den gang som i dag til å finne på nye og gode skatteinnkrevingsordninger. I disse opptegningene har en brukt for det meste fornavn på eierne. Etternavnet var sikkert gårdsnavnet, det var det vanligste. Folketellingen fra 1801 viser at det var Lars Mikkelsen og hustru Beret Olsdatter Mikkelsen som eide Øver Bjørvika. De hadde ingen barn, men flere tjenere, og det var og to husmenn som hadde et lite jordstykke ved gården. I 1801 var Lars 67 år og Beret 74 år gamle. Ca 1850 eies gården av Kristen Falstad og Pauline, født Vang. Pauline har slekt på Ner-Erstad, og når de selger Øver Bjørvika for å overta Falstadberget på Ekne, selges gården til Henrik Sandstad som var i slekt med Pauline. Henrik Sandstad overtar gården, og han er gift med Gunhild Nøvik fra Nøvika. De får to barn. Henrik dør bare 29 år gammel i 1864, og Gunhild blir alene. Hun får hjelp

153

Peder og Marie Nøvik med 6 av sine barn. Bak fra venstre: Henrik J., f. 1876, Ole P., f. 1872 og Margrethe, f. 1878. Foran: Johannes, f. 1880, John, f. 1882 og Hanna, f. 1886.

av sin bror Peder til å drive gården noen år, men velger å selge gården til ham i 1869. Selv tar hun med seg barna og gifter seg med Peder Høes og flytter til Inderøya. Peder Nøvik f. 1827, er eldste sønn i Nøvika, men han overlater den gården til sin bror Ole når han kjøper Øver Bjørvika. Nå kommer slektsnavnet Nøvik til Øver Bjørvika og gården blir i slektens eie i 125 år. Peder gifter seg i 1871 med Marie Bastiniusdatter Stavrum fra Inner Berg f. 1852. De får til sammen 10 barn, og eldstegutten Ole blir født i 1872. Den gang var det også en Ole Nøvik i Nøvika, og for å skille de to ble Ole i Øver Bjørvika kalt O.P. alle sine dager. Peder bygger stort nytt våningshus i 1872. Ei typisk trønderlån, lang og smal. Det finnes mølle og sagbruk drevet av vasskraft på gården. Starten på dette eventyret er ikke helt klarlagt, men i 1888 er ligningstaksten på Bjørvik Sagbruk kr. 400. Masstue setter han opp i 1882. Peder går bort i ung alder i 1894, og Marie driver gården inntil O.P. overtar den i 1910. Marie flytter på den nybygde kårenden, der hun bor til sin død i 1934.

154

O.P. Nøvik giftet seg med Margrethe Jørstad fra Jørstad i 1895, og de har 6 barn i 1910. O.P. Nøviks virksomhet i Øver Bjørvika vil vi komme tilbake til ved en senere anledning.

Ole P. og Margrethe Nøvik.

NTA desember 1906

155

Åse Kvaal:

Jordmor Henrikka Snesrud Nergård Om livet hennes og jordmødre generelt - i tiden Henrikka Nergård var min mormor. Hun var den eneste av mine besteforeldre som jeg skulle få bli kjent med, og det var et sakn at hun skulle gå bort så tidlig - før jeg enda hadde fylt tre år. Likevel har jeg noen vage, glimtvise minner om mormor fra mine første barneår, da hun bodde heime hos oss. Etter hvert som jeg ble større, fikk jeg erfare hvilket godt forhold flere av mine venninner kunne ha til sine besteforeldre langt opp i skoleårene. Da tydde jeg opp på loftet, fant fram "Beste-skuffen" med alskens gamle bøker, bilder, papirer og brever - med mange, fine frimerker, stoppekurven til mormor med alle de forunderlige tynne strikkepinnene, heklenålene - og garnet, og ikke minst: jordmorkofferten hennes, med mye spennende utstyr og remedier. Tror ikke det egentlig var egnet til småbarnsleker! Disse tingene som jeg her har omtalt, er ganske typiske for mormor - og innholdet i "Besteskuffen" har bidratt til at jeg vil prøve å belyse det livet hun levde - og hva som opptok henne. Dessverre kan jeg ikke fortelle noe direkte om hennes jordmorvirksomhet, ettersom den ikke ble omtalt hjemme - i hvert fall ikke mens vi barna hørte på. Bortsett fra en spesiell fødsel som hadde vært veldig vanskelig – og hvor mormor måtte arbeide lenge for å få liv i den blå barnekroppen. Og akkurat denne pjokken skulle bli kjent – og fryktet – over hele Norge en god del år senere ... Dersom det verserer historier om hennes virksomhet som jordmor, hadde det vært moro med tilbakemeldinger om det. Jeg vil videre ta utgangspunkt i fakta om hennes liv, og belyse de forhold som jordmødrene arbeidet under - krydret med historier som stort sett kan ha vært relevante også for hennes arbeidsforhold. Her har jeg støttet meg til skrevne kilder om jordmødre rundt århundreskiftet og framover til 1940. Jeg vil i teksten omtale mormor som Henrikka. Henrikka Nergårds bakgrunn, og hennes første 20 år Henrikka ble født på gården Snesrud i Eidsvoll den 1. februar i 1872. Snesrud var en ganske stor gård på Dal – med våningshus i sveitserstil, typisk for det

156

området. Foreldrene var av bondeætt, og hadde begge stor slekt rundt i distriktet. Hans Christophersen Hembli var Henrikkas morfar, og da kona Anne Sander døde tidlig fra 3 små barn i 1837, skrev Hans i permen på familiebibelen: "Jeg var gift med Anne Olsdatter i 10 år, 5 måneder og 11 dage" ... Henrikka selv var yngst av 4 søsken. Mora døde da Henrikka bare var 10 år, og hennes eneste bror gikk bort i difteri ikke lenge etter. Slik ble det søstera Ingeborg som senere skulle ta over farsgården Snesrud. Folket der på gården var kjent for å være arbeidsomme, dyktige, robuste og viljesterke, og de brukte sin bibel flittig. Om Henrikkas tidligste skolegang vet vi ikke annet enn at hun har gått vanlig grunnskole på Finstad. Men i en gammel Schønbergs "Kogebog" er navnet hennes og "Bonnevies Pigeskole", skrevet inn på første arket. Sannsynligvis har hun gått Henrikka som ung, fotografert ca. der. 1895. Ellers utmerker både Henrikka og søstrene hennes seg med bra stilføring og sirlig handskrift. De hadde jevnlig kontakt pr. brev etter at de flyttet ut fra heimen, og noen av disse brevene finnes enda. Hvordan Henrikka ble kjent med min morfar Andreas Nergård, vet jeg ikke sikkert. Han var fra Grevskott i Frol, født 1875. Han dro tidlig til Christiania for å gå i skomakermesterlære. På samme tid var begge søsknene hans, henholdsvis Jonetta Marie Nergård og Anton Grevskott, begge ansatt som lærere på Eidsvoll. Jonetta var først ansatt som guvernante hos Hans Landstad, som hadde navnet fra Landstad i Verdal, men som da var prost i Eidsvoll. I 1891 fikk hun ansettelse ved Finstad skole på Dal, som var i den samme skolekretsen som Snesrud tilhørte. Henrikka var trolig hjemme på denne tiden, der faren satt igjen som enkemann. Henrikka og Jonetta, som var like gamle, ble kjent og senere også gode venner, noe både bilder og brev i etterkant kan bekrefte. Andreas hadde sannsynligvis flere opphold hos søsknene sine på Eidsvoll i den tiden han gikk i skomakerlære i Christiania. Det var jo langt å dra heim til Grevskott til mora, som da var blitt enke og hadde kår på gården etter at den var blitt solgt ut av slekta. Bildemateriale viser at både Anton, Jonetta og Andreas deltok i et sangkor på Eidsvoll, og i det samme koret deltok også Henrikka og søstera Ingeborg.

157

Sangkoret på Eidsvoll. Bakerste rekke fra venstre: Andreas nr. 1, Anton Grevskott nr. 4. Midtre rekke: Henrikka nr. 3, Jonetta nr. 5. Forreste rekke: Henrikkas søster Ingeborg nr. 3.

Ettersom det ikke var spesielt mange med i koret, så måtte de iallfall ha kjent til hverandre da, Henrikka og Andreas. Men hvorfor skulle begge av morfars to søsken havne på Eidsvoll? Kunne det være noe slekt der fra før? Det sier iallfall slektninger på Eidsvoll i dag, men ingen har funnet noe bevis i den retning enda. Jordmorutdanningen Prost Hans Landstad skrev i 1897 en anbefaling til Henrikka, som skulle dokumentere at hun var skikket til å få starte på Jordmorskole. Det var vanlig praksis på den tiden at både lege og prest måtte underskrive attest for plettfri helse, ”skikkethet” og vandel før en kunne opptas til den utdanningen. De ville bare ha "brukelige, stødige og flinke jenter"! Søkerne måtte ikke ha "nogen Legems Bræk eller Mangel, som kunne opvække Skræk eller Afskye hos den Fødende". (1) Severin Petersen, bestyrer ved Fødselstiftelsen i Bergen, skal ha uttalt om ønskelige egenskaper hos de fremtidige jordmødrene: ”Det har hendt at det har vært ansett som bedre anbefaling, at en kvinne har styrt hus og hjem for sin far og sine søsken efter morens død enn om hun hadde gått husmorskole og andre skoler.” En historie fra Vadsø understreker at folk mente jordmødre måtte være

158

sterke – ikke bare fysisk, men også psykisk: En hjelper på stedets sykehus skulle nemlig tenne opp i ovnen i et rom der det lå et lik som skulle stelles. Da fikk hun høre at det raslet så. Resolutt drar hun teppet av den som var blitt lagt der, mens hun mumler noe om at "døde menn rasler ikke!" Da overlegen hørte denne historien, skal han ha uttalt: "Henne må vi få av sted til Jordmorskolen, det er slike dristige jenter vi skal utdanne til jordmødre!" (1) De visste vel hvilket krevende yrke det kunne være. Ifølge kilder var praksisen på den tiden at jenter fra landsbygda ofte ble foretrukket, for de ble holdt for å være sterke, sunne og måteholdne i forhold til levesett og lønnskrav! (1) Jordmoryrket var ikke kjent for å være noe gullgruve inntektsmessig sett. I november 1897 ble Henrikka opptatt ved Fødselsstiftelsens Jordmorskole i Kristiania. Utdanningen var på den tiden ettårig. De 22 studentene dette året ble fulgt opp av overjordmor Karoline Mathea Skullerud – som i sin tid var ”hentet” til stillingen av professor Schønberg, bestyrer ved Fødselstiftelsen i Kristiania. Karoline Mathea Skullerud var der i 23 år fra 1876, og kollegaer skal ha uttalt om henne: ”Med et klart, skarpt Hoved forbinder hun et sjeldent administrativt Talent, en Sindets Ro, der aldri bringes ud af Ligevækt, en Autoritet, for hvilken den mest gjenstridige Læredatter må bøye seg. Jeg tenker vi alle kan mindes, hvor vi har skjælvet for hendes skarpe Blik naar vi havde Slurveri paa Samvittigheden. Hun formaar i Brev om opptak på Jordmorskolen. høy grad at vinde Elevers Hengivenhed, og mangt godt Ord og Raad har fulgt oss ud i Livet. Takket være hun derfor.” (8) Noe av dette høres jo strengt ut, men da er det greitt å se hvordan Sofie Schanke omtaler den samme overjordmoren i 1895, da hun var elev på ”Stiftelsen”, bare to år før Henrikka begynte der: ”Overjordmoderen, en ældre Dame, have Elevernes udelte Tillid og Hengivenhed, og man tyede til hende med

159

baade Sorg og Glæde; hun trøstede, gik med i Arbeidet og veiledede. Som Regel kom hun ned paa Elevværelserne om Aftenen og læste et styke af en Andaktsbog og sang en Salme med os, eller hun samlede Eleverne rundt en munter Passiar. Hun kunde som faa, i fritiden styrke Mod og Interesse for den alvorsfulde Gjerning.” Det var litt av et forbilde de fikk med seg, de som gikk ut av skolen på den tiden hun var der! (8)

Fødselsstiftelsen i Kristiania 1899. Henrikka nr 4 fra venstre i 1. rekke. Nr. 5 overjordmor Karoline Skullerud.

Ragna Huser, som gikk på jordmorskolen i 1896, har skrevet følgende om ukeprogrammet: "Dr. Drejer læser fødselshjelp med eleverne mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag. Reservelægen har anatomi hver onsdag og lørdag. Klokken 09.00 morgen går reservelægen en runde på avdelingen og underviser ved sengene. De elevene som er ledige fra arbeidet kan være tilstede. Kl. 10.30 går professoren visitten fulgt av reservelægerne, overjordmor, underjordmødre, avdelingssøstre, kandidater, alle studentene og de jordmorelever som er ledige. Professoren holder forelesninger og bruker latinske benevnelser om sykdommer, organer og metoder, men dette har jordmorelevene som ikke kan latin lite nytte av. To ganger i uken er der undersøkelsedag på klinikken, hvor fattige fruktsommelige kvinder møter til undersøkelse. Den ene dag undersøker studentene, den annen dag jordmorelevene. Disse ledes av professor.

160

Jordmorelevene må også tjenestegjøre på gynekologisk avdeling i to måneder og da har de ikke adgang til føde- og barselavdelingen." (8) Skoledagen kunne være fra klokken 06.30 til 19.30, og elevene ble også vekket til nattarbeid hvis det var nødvendig. Eksamenspapirene ble sirlig skrevet, og er datert den 29.10.1898, med underskrift av professor E. Schønberg, G. Guldberg og G. Conradi. Nå var Henrikka autorisert jordmor! Jordmoryrket - og noe av den problematikken Henrikka skulle møte som jordmor Det påfølgende året ble Henrikka å finne på lønningslista på Fødselsstiftelsen. Her ble hun underjordmor i tidligere nevnte Karoline Skulleruds siste år som overjordmor. Det er grunn til å tro at hun i løpet av dette året ble kjent med de nye teoriene som Dr. Semmelweiss allerede hadde lansert, men som ikke hadde slått helt igjennom; nemlig læren om antiseptikk, aseptikk - og forebyggelse av barselfeber, som jo var en av grunnene til at mange nybakte mødre måtte bøte med livet på den tiden. Fødselsstiftelsen i Kristiania var nemlig svært tidlig ute med å rette seg etter Dr. Semmelweiss' lære, takket være at datidens overlege trodde på dette. Barselfeberen var et stort problem. En undersøkelse fra Troms i siste halvdel av 1800-tallet, viser at av 40 kvinner som gikk bort i alderen fra 20 til 40 år, døde halvparten i barselseng. Men på den tiden var det ikke spesifisert alt hva som kunne gi feber etter fødsel, det ble kalt barselfeber uansett. For bl.a. å bekjempe barselfeberen, ble det rundt århundreskiftet mer vanlig med forebygging gjennom desinfisering og koking, etterhvert som kunnskapen om sykdommen nå utelukket årsaker som bl.a. hysteri, ”syndens skaperverk” og ”miasmer” – ”noe” i lufta som utløste sykdommen. Men når en skulle desinfisere, måtte det spesielle væsker til, som f.eks. klorkalkvann og senere karbolvann. Selv om Spiritus - sprit - ble ansett for å være det aller beste, så ble ikke det gjort tilgjengelig for jordmødrene; det forbeholdt legene seg retten til å bruke. Dette ble forklart med motstand fra avholdsbevegelsen! Alldeles som om jordmødrene ikke var å lite på i forhold til den slags stoffer – og det med den utvelgelsen de hadde før utdannelsen startet! De fikk nøye seg med det nestbeste, og det måtte de aller fleste betale for selv. Og som vi skal se, så var det ikke alle som hadde økonomisk overskudd til å forsvare ekstra utgifter. Her ble det imidlertid ulik praksis utover landet. Helt fram til 2. verdenskrig var dette med spirituosa et uavklart spørsmål og førte til ulik praksis i de forskjellige fylkene; jordmora var i mange tilfelle avhengig av offentlig økonomisk støtte til innkjøp. (8+3) Barselfeberen ble fra først på 1900-tallet en mer sjelden foreteelse, men da dukket et nytt og økende problem opp, nemlig barselkrampe – eller svanger-

161

skapsforgifting som vi sier i dag. Som et paradoks rammet denne lidelsen ofte de kvinnene som var friske - og derfor skulle ha bra ernæringsmessig status. Det skulle gå enda 20 år før man fikk oversikt over årsakssammenhengen til barselkrampe. (8) Et annet fagspørsmål, som også ofte kunne være et spørsmål om liv eller død for den fødende, var om jordmødrene skulle få bruke tang ved forløsninger. Om Henrikka fikk et tidlig innblikk i bruken av denne, er usagt, men i den jordmorveska som hun etterlot seg, var i alle fall tanga på plass! Kristina Kjærheim beskriver denne kampen om å få bruksrett over tanga i sin bok med den betegnende tittelen: "Mellom kloke koner og kvitkledde menn". Der betegnes bruken av tang som nettopp det virkemidlet som jordmødrene hadde trengt for å heve seg over alle de ufaglærte "hjelpekonene" som praktiserte ved fødsler. Disse ble fortsatt benyttet så ofte at de delvis utkonkurrerte den egentlige jordmora - som var avhengig av å ha en del fødsler for å ha litt inntjening i yrket sitt. Jordmorlønna var nemlig todelt; med en liten fastsum, og i tillegg en gradert "stykkpris", justert etter hvilken samfunnsgruppe den fødende tilhørte. De fattigste hadde krav på gratis bistand av jordmora. Å være jordmor var nemlig ikke noe lukrativt yrke, i likhet med de fleste kvinneyrker. Og det lå nærmest i kortene at de skulle ha en mann til å forsørge seg! Severine Rytter fra Sør-Trøndelag aksjonerte flere ganger fra 1883 og fram til 1900-tallet p.g.a. jordmødrenes lave lønninger. Hun hevdet: ”at ansøkningen til jordmorskolen vedvarer, avhenger av uvitenhet! Tjenestepiger er bedre lønnet, og de får nattero i tillegg!" (2) Når Kristina Kjærheim henviser til "kvitkledde menn", så er det blant annet myntet på legenes kamp for å beholde hegemoniet innen fødselsproblematikken, ved å hevde sin suverene rett til bl.a. å bruke tang. Nettopp i byene var dette mest utbredt; mange leger der mente at jordmødrene ikke hadde godt nok grunnlag for å bruke tang. Legene i distriktene, derimot, så behovet for at nettopp jordmødrene også skulle kunne handtere tanga, på grunn av den lave legedekningen. Det er mange historier som kan fortelle om hvor ubehjelpelig jordmora ble i de situasjonene der fødslene ikke lenger forløp normalt, og doktoren ikke kunne nå fram i tide. Det kunne stå om liv mange ganger. Men helt hjelpeløse var datidens jordmødre ikke; det hendte seg at det ble brukt uvanlige hjelpemidler for å få fullendt en fødsel som hadde pågått riktig lenge. Det fortelles for eksempel om en jordmor, som under en vanskelig fødsel egentlig hadde gitt opp å redde barnet. Da tydde hun til en kveitekrok som hun hektet fast i hodet til det ufødte barnet - for slik kanskje å kunne redde i alle fall mora. Dermed så greidde hun det utrolige - å redde begge to – i første omgang. (1) Slike historier var legene vel kjent med, og en distriktslege her i fylket skrev i Tidsskrift for jordmødre i 1895: ”Da jeg omsider i 1876 fikk udvirket, at der kom Jordmoder til de til mit Distrikt hørende Finlider (Lierne), 12 Mil fra mit

162

Hjem, dengaang over uveisomme Trakter, saa Læge ikke kunde faaes uden efter 3 a 4 Døgn, lod jeg hende ta Tangen til Brug, og jeg fik ikke Anledning til at angre derpaa – antagelig var hun den første Jordmoder hos os, der overlodes Tangen.” (4) Professor Vogt, som var styrer ved jordmorskolen i Bergen, begynte å lære opp jordmødre i tangbruk i 1884; til tross for at slik opplæring enda ikke var offentlig vedtatt og ikke skulle bli det heller på de neste 30 årene! (2) Henrikka gifter seg, stifter bo og begynner som jordmor Henrikka ble godt kjent med Andreas Nergård, og de giftet seg sommeren 1900. Ut fra brev til ham fra hennes far, Kristian Snesrud, var det tydelig at de ville ha henne tilbake til Eidsvoll; de hadde både bolig og tomt tilgjengelig til dem der. Kristian satt nå alene på gården, bare med en husholderske og noen tjenere til hjelp. Ikke rart om han ville ha datteren tilbake dit! Dessuten hadde det tidligere vært vanlig at de som ble utdannet til jordmødre, dro tilbake til hjemstedet etter endt utdannelse. Det hendte også at de fikk litt støtte fra hjemkommunen og amtet til utdannelsen i den første tiden, når jordmormangelen var påtagelig. Da måtte de avgi skriftlig erklæring på at de som jordmødre var villige til å ta på seg arbeid der behovet var størst innen amtet. Alle søknader om opptak på Jordmorskolen skulle gå gjennom amtmannen, som igjen måtte ordne med stilling til jordmora. Dersom det ikke lot seg gjøre, kunne det gå slik som det gjorde for to søkere fra Nord-Trøndelag til Jordmorskolen i Bergen i 1885. I et svarskriv fra skolen til amtmannen heter det: ”Vedl. andragende om Optagelse ved Jordemoderskolen i Bergen med Bilage remitteres det ærede Amt med Tilføyelse, at Ingen kunde optages af dem, da de intet bestemt Tilsagn om Ansættelse after bestaaet Examen var gifet av Amtet.” (4) Det endte imidlertid med at Henrikka og Andreas bosatte seg i Levanger. Sannsynligvis fordi mor til Andreas, Ragnhild Røstad Nergård, da var alene igjen av familien fra Grevskott. Først bodde de trolig i nerbyn i Levanger, og senere i Kirkegaten 26, i Thomassengården. Der er de når folketellinga i 1900 blir foretatt, og Andreas tituleres da som Skomakermester, Henrikka som Jordmor, og de bor sammen med hans mor Ragnhild og brordatteren Gudrun Grevskott. Andreas hadde omtrent på denne tiden skomakerverksted i Bjerkangården, men jeg vet ikke om de også har bodd der. Henrikka startet opp som jordmor straks de kom til Levanger; det finnes papirer som viser at hennes eksamensvitnemål er blitt forevist doktor Hiorth, byens distriktslege. I Levangers kommunearkiv finnes tre jordmordagbøker som hun har ført fortløpende fram til 1936. Jeg vil tro at det må dreie seg om et stort antall nyfødte totalt! Som eksempel vises til Jordmor Karen Linjordet fra Trysil; hun hadde

163

tatt i mot 2670 barn da hun gikk av med pensjon i 1930, og senere ble det over 50 i tillegg! (1) Henrikkas stempel, til bruk på attester Dengang betydde en fødsel mange og rapporter. dagers jobbing for jordmora, ettersom barselkvinnene skulle holde seg i ro i tre uker. Det var også hjelpere som stelte med kvinnene i tillegg til jordmora, men hun hadde ansvar for å følge opp. Enda i 1926 måtte barselkvinnene ligge til sengs i 8-9 dager, selv etter helt normale fødsler. I dag reiser de heim etter tre dager på sykehus! (8) Mens Henrikka fungerte som jordmor selv, satte hun til verden fem barn på ganske kort tid; Kristian, Einar, Ragnhild, Arvid og Herlaug. Jeg kjenner konkret til et eksempel hvor hun hadde med seg sin eldste sønn da han var ganske liten, mens hun var ute på oppdrag - eller i ”forretning” som det også ble kalt. Jeg har funnet igjen denne betegnelsen i flere bøker vedrørende jordmorsarbeid, og Henrikka har selv skrevet i sin dagbok den 1.1. 1915: "Måtte ivei i 2 forretninger kl 06. om morgenen". For det var slik det var; enten det var helg eller ikke, natt eller dag, de måtte bare ut når det var nødvendig. Og biler fantes det ikke blant folk flest, så det ble for det meste hesteskyss, som de måtte ordne med selv, de som hadde behov for bistand fra jordmora. Og føreforholdene var viktige. I den den samme dagboken anmerkes: ”Nesten ingen sne. Lit is, saa det gaar an og bruke slæde.” Henrikka ble først privatpraktiserende jordmor i Levanger Bysogn. Andreas og Henrikka med barn, fotografert ca 1917. Dette var i en tid da Bak: Kristian, Ragnhild, Einar. Foran: Arvid og befolkningstettheten i Herlaug.

164

Levanger og omegn var adskillig høyere enn i dag. Jordmordistriktet som var knyttet til Levanger, kan her avvike fra det distriktet som politisk ble omtalt som bysognet. Jeg vet at Henrikka har bistått ved fødsler både på Rinnan, i Munkebygrenda og oppe på Bruborg. Ifølge en fødselshistorie som er blitt fortalt av veterinær Rolfsjord, skulle det være i alt tre kvinner som kunne bistå ved fødsler i Levanger på den tiden da hans historie fant sted; det var visstnok to jordmødre og ei "krafsa". Krafsa var en allmenn kjent betegnelse fra flere steder på ei ufaglært hjelpekone som bistod ved fødsler. I denne spesielle historien var det jordmødrene som var å foretrekke av de tre, og kun "krafsa" var ledig. Men ifølge historiske kilder så var det ikke bestandig slik. Ofte var det disse hjelpekonene som ble brukt, både fordi de kunne være tradisjonelle hjelpere i egnen - og gamle kjente, de bodde geografisk nært, og ikke minst, de var billigere. Jordmødrenes økonomiske forhold Ettersom det var ønskelig med bedre jordmordekning for å ivareta mor og barn på best mulig måte, ble det forsøkt en lovregulering for å hjelpe jordmorstanden økonomisk. Det skulle skje både ved å gi et visst beløp for å hjelpe familiene til å betale for jordmortjenesten, og i tillegg la jordmødrene anmelde de tilfellene der hverken jordmødre eller leger ble tilkalt. Men hjelpekonene slapp folk å betale skyss for; de sparte da noen av de kronene de fikk, og noen anmeldelse ble nesten aldri tatt ut. Dette var jo heller ikke noen bra måte å opparbeide seg noen "good-will" på, for jordmødrene! (1+3) Dette med økonomien til jordmødrene fortsatte å være et problem, og mange forskjellige løsninger ble luftet. Det ble til og med foreslått sentralt, men ikke vedtatt, at jordmødrene kunne starte postkontor for å tjene til livets opphold! I "Tidsskrift for Jordmødre" er det leserinnlegg som viser at mange fikk problemer, delvis p.g.a at distriktene for hver jordmor ble mindre. Ei jordmor forteller om at hun hadde måttet ty til direkte grovarbeid for å tjene til livets opphold, med den følge at hendene både ble ru og sprukne, og egnet seg dårlig til å bistå ved fødsler. Penger til å kjøpe inn nødvendig desinfeksjonsmidler hadde hun heller ikke. (8) Severine Rytter fra Sør-Trøndelag tok tak i denne problematikken mot slutten av 1800-tallet. Hun hevder: ”Sikkert er det at ingen offentlig, og neppe noen privat bestilling der betjenes av menn, og som på nogen måte kan sidestilles med vår, er tarveligere avlønnet enn vår!” – ” På den tiden fikk nemlig jordmora 1-5 kr., doktoren tok 30-50 kr.!" Når en da tar i betraktning at en barnefødsel kunne bety flere dagers arbeid, og ganske sikkert medføre flere besøk i løpet av den tiden og kanskje overnatting for jordmora, da blir denne forskjellen bare enda mer markant! (1) Så ille syntes Severine Rytter at dette var, at hun fikk med seg andre jord-

165

mødre fra Sør-Trøndelag til å si opp stillingene sine dersom lønna ikke ble til å leve av! Dette skjedde før Den Norske Jordmorforening ble stiftet, men et slikt samla krav førte til at en ny jordmorlov ble vedtatt på tampen av 1800-tallet. Den hadde til hensikt å høyne den faste lønna, samt at den skulle gi jordmødrene en lovbestemt pensjonsordning. (1) Dette kunne se bra ut på papiret, men realieten var en annen. Noen kunne til og med gå ned i lønn! I og med at stykkprisen pr. barnefødsel som jordmødrene nå skulle kreve inn selv, var sagt å skulle være ”en passende sum”, så var det mange som unndro seg å betale når det ikke var noe bestemt fastsatt beløp. De visste jo at hun fikk fastlønn! Dessuten var de som allerede fikk hjelp fra fattigvesenet, fritatt fra å betale for jordmoras tjenester. Slik ble det et dilemma i de tilfellene der familiene ikke kunne gjøre opp for seg. For i følge en tilleggslov som kom i 1909, kunne da jordmora sende regninga over til fattigkassa. Konsekvensen av dette ville bli at mennene mistet stemmeretten sin; og den var virkelig høyt aktet i den tiden! Det er ikke vanskelig å tenke seg til hva mange jordmødre faktisk gjorde i slike tilfeller? (3) Stemmeretten Noen kvinner hadde faktisk fått begynne å stemme ved både kommune- og stortingsvalg i 1909. Vel å merke dersom de hadde egen lønnsinntekt, og det hadde jo Henrikka. I hvilken grad Henrikka Nergård var politisk engasjert, er vanskelig å si, men hun var i alle fall blant de som underskrev Landskvinnestemmerettsforeningas opprop i 1905 om støtte til regjering og stor-

Henrikka og Ragnhilds underskrift på kvinnenes opprop i 1905.

166

ting sitt arbeid for vår selvbestemmelsesrett og Norges ”Selvstændighed”. Selv om dette var viktig for mange på den tiden, så har kanskje også hennes bakgrunn fra Eidsvoll forsterket dette frihetsønsket. Skrevne ord, broderier og bilder som tilhørte Henrikka, røper at hun var stolt av barndomsstedet sitt og hva det sto for; likeså at hun var positiv til at vi skulle få egen konge. (5) Sunnhetskommisjonen – og forebyggende helsearbeid. Kanskje vurderte familien flytting til Eidsvoll nok en gang, for i 1906 finnes det attester både fra "Levanger Sundhedskommisson", "overlæge ved Innherred Sygehus, Johan Christian Cappelen" og kommunelege H. Lystad på Eidsvoll, merkelig nok. Hvordan skulle denne legen på Eidsvoll ha grunnlag for å bedømme Henrikka som jordmor, dersom hun da ikke hadde jobbet der også? Det måtte bare ha vært ei kort stund, i så fall. Han skriver enda: ”Hun er i Besittelse av en Fremragende Dygtighed i sitt Fag og vil i alle Dele være fortrinlig skikket for stillingen”. Hvilken stilling det her er henvist til, har jeg ikke funnet noe annet stoff om. Men fra Levanger Lægedistrikt 5.10.1906 skrives det at Henrikka har vært i byen i 6 år som privatpraktiserende jordmor. Det kan også være at Henrikka da var aktuell til å gå inn som medlem av Sunnhetskommisjonen, eller at hun da formelt ble utnevnt til distriktsjordmor; men det blir bare gjetting. I forhold til Sunnhetskommisjonen, så var det sedvanlig praksis at en del jordmødre ble engasjert der. Medlemmene av kommisjonen skulle opptre som en tilsynsnemnd, og de hadde egne distrikt hvor de skulle følge med alt som hadde med renslighet å gjøre, både legemlig og med mat, gryter, avfall, klær og hus. Dessuten hadde de utarbeidet retningslinjer for hvordan det skulle reageres ved utbrudd av smittsomme sykdommer. I sunnhetsregler fra Omli (Åmli) & omegn fra ca. 1850 har jeg hentet to spesielle punkter: 1. ”Huset bør daglig feies og udluftes – vinduene forsynes med hengsler for at kunne åbnes morgen og aften. Gulvet bør vaskes minst en gang i uken. Vegge og take ved hver av de store høytider, samt St. Hans og Mikkelsdag.” 2. ”Fremmede og omvandrende personer bør man ei dele seng med – det medfører ofte skab eller anden smitte.” I Levanger Historielags Årbok for 1992 finnes en skreven instruks for Sundhedskommisjonen i Skogns Præstegjeld, datert 30. juni 1831. I Sunnhetskommisjonen hadde de virkelig en jobb å gjøre i arbeidet for å bedre helsa og rensligheten blant folk. Men mange steder var mulighetene mangelfulle; det kunne være dårlig kvalitet på drikkevannet, folket kunne ha dårlig råd som medførte under- og feilernæring, husene kunne være trekkfulle, kalde og rå, og kanskje hadde de i tillegg et minimum av nødvendig bekledning. Ikke rart enkelte var utsatt for sykdom under slike omstendigheter. Disse forholdene kom jordmora tett inn på livet i sitt arbeid. Eksempler fra

167

bøker forteller både om fødsler som foregår i oppholdsrom der også høner har sitt tilhold, og om manglende sengetøy. Det kunne være at de slett ikke hadde sengetøy, eller at de ikke skulle søle det ut! Ei jordmor fra Lyngen har fortalt at etter å ha jobbet i 4 år, var det kun 2 ganger hun hadde sett at de hadde hatt laken i senga til den som skulle føde! Noen steder der det var trange og usle kår, hendte det at jordmødrene tok med seg vaskefat, handduk og såpe når hun ble budsendt. Helsemessige utfordringer ellers var å bekjempe lopper og lus, skabb, difteri, tyfus, meslinger, kopper, TUB og kolera. Heldigvis hadde man funnet årsaken til og startet behandling av spedalskheten før 1900; den var det nemlig kvinnene i særdeleshet – og spesielt folk i Sunnfjord som hadde fått skylden for p.g.a. sin urenslighet og skittenhet. Det hevdet psykolog og fengselslege Ludvig Dahl rundt 1860, og mente at kvinnens skalleform ga bevis for dette! Kolera jobbet de virkelig for å bli kvitt da Henrikka startet sin virksomhet. Fra en ”Anvisning for Ulægekyndige” for å behandle kolera fra det ”Kongelige Norske Regjerings Departement” av den 25.10. 1848, tar jeg med et utdrag fra opplistede råd for behandling av den syke: sengeleie, varme urtedrikker, ”samt indgnide hele maven og især hjertekulen, med uldent tøi, vædet med Kampherspritus, Terpenthinolie eller stærkt brændevin.” Det var også satt i gang vaksinasjonsprogram for bl.a. kopper; de som ikke hadde blitt koppevaksinert, kunne heller ikke konfirmeres! Og der var noen jordmødre allerede "hjælpevaksinatører" eller ”vaksinatricer” for legene. Henrikka var også utnevnt til å foreta vaksinasjoner og drev på med dette i alle fall til 1936. For denne jobben fikk jordmødrene betalt en stykk-pris pr. vaksinasjon, men der hvor det var lange avstander, ble dette faktisk til utgift for dem. En historie fra Verdal rundt 1900 viser hvordan en dagstur til Vera for å utføre noen få vaksinasjoner kun ble betalt med 50 øre pr. stk! Her ble forøvrig søknad om ekstra betaling når avstandene var så lange, avslått. Det dreide seg da om hesteskyss i en 4-5 mil, deretter vandring de neste 2-3 mil. Fylkestinget mente at det ikke var noen mening i å betale noen for å gå disse milene; når det likevel var utbetaling pr. ”hode”! (1) Henrikka som jordmor Utsagn fra folk som jeg har snakket med, har gitt en del tydelige karakteristikker av henne som jordmor. Ei som først arbeidet som jordmorelev og siden som jordmor sammen med Henrikka, omtalte henne som pålitelig, dyktig, streng og fordringsfull overfor sine medarbeidere. Dessuten finnes det attester fra daværende leger; disse er interessante – både i innhold og i skrivemåte, i den grad det går an å tyde alle ”kråketærne”. Chr. Cappelen skriver i 1906 at ”hun har været den mest benyttede Jordemoder

168

her og er særdeles vel and...(ansett?) hos Publikum. Hun er meget vel instrueret og dygtig, dertil Tækkelig og hyggelig i omgang – hvorfra hun gives min beste Anbefaling.” En lege med uleselig navn skriver for Sundhedskommissionen, med datering fra Levanger Lægedistrikt samme året: ”den mest beskjæftiget jordmor hersteds ... har hørt hende omtale som en meget dygtig, samvittighetsfull og nidkjær(?) jordmor, der med sin greie og tækkelige optreden har vunnet folk for sig. Jeg tilføier, at hendes skriftlige .....(?) har en sjelden orden og nøiagtighed. – ” Ellers finnes det en attest fra overlege ved ”Indhereds Sygehus”, Olaf Tandberg, datert den 19.2.14: ”Jordmor Henrikke Nergaard har jeg i de siste 6-7 aar hat adskillig arbeide sammen med i privatpraxis, ligesom ogsaa sykehuset har benyttet hende, naar jordmorhjælp har været paakrævet. Jeg har i denne tid lært hende at kjende som en usedvanlig dygtig jordmor, kundskabsrik, samvittighedsfuld og behagelig at arbeide sammen med. Hun har stor arbeidskraft, er Attest fra overlege Tandberg. meget avholdt av patienterne. Det er mig en glæde at gi hende min bedste anbefaling. – ” Dette er mange store, ”svulmende” ord, slik det ofte blir i attester. Men morsomt er det å vite at hun fulgte med som jordmor for sine egne hushjelper også – når det trengtes. De kunne da ikke ha vært helt skremt! En som har hatt Henrikka til hjelp når hun selv fødte, snakket svært så varmt om henne. Hun var førstegangsfødende – og ikke så lite urolig for den forestående fødselen. Men Henrikka kom og småpratet, slo seg ned ved siden av senga og satt der og småduppet etter hvert. Hun innbød slik til tillit – og ro - der hun satt slik og ventet – totalt avslappet. ”Hu va da så roli’ hu, at æ vart da roli’ æ å”, presiserte denne dama gjentatte ganger. Det hadde vært ei god opplevelse, til tross for at smertene under riene var ganske så uutholdelige ei stund. ”Aldri meir!” hadde hun ropt ut underveis, men da hadde hun bare fått til svar: ”Ja, ja, det sier de alle ...” I dag har denne dama fem barn, og er godt ”voksen”, men jordmora Henrikka husker hun veldig godt!

169

I dag er det ganske vanlig at fedrene deltar under selve fødselen. Dette var ikke Henrikka særlig glad i, for som hun sa, så var det mere ”bry” med dem enn de som skulle føde. De karene som insisterte på å være tilstede, kunne være så tøffe som bare det, men rett som det var, så kunne de ligge der ”strøken”. Henrikka skrev jordmordagbøker fram til 1936, og utover det har jeg ikke noen kilder for om hun arbeidet fast noen steder. Men hun tok imot barn enda i 1940, og da fôr hun langt avgårde i det som da kaltes Levanger Landsogn. Henrikka var da 68 år, og det ble slutt på virksomheten rundt den tiden. Vanligvis gikk jordmødrene av med pensjon – etter at de fikk det - i en alder av 65 år. Familien Nergårds anliggender Ekteparet Nergård ble boende i Levanger. Andreas fikk stilling som vaktmester på Lærerskolen i Levanger i 1910, og de flyttet dit. Der holdt de jo til vis-a-vis sykehuset, og en skulle tro det ble sentralt for en jordmor, men Henrikka var mest i "felten" - i selve Levanger og noe i omegn. På den tiden var det ikke noen jordmor tilsatt ved sykehuset, og når det trengtes legebistand og sykehusinnleggelse, var det jordmorens plikt å følge med den fødende til sykehuset. Enda ved innvielsen av nysykehuset i 1916, så var ikke Henrikka med på bildet av ”sykehusstaben”. Men hun var vant til å være anonym; i slektsboka over familien Røstad er hun ikke en gang titulert! Og her er de aller fleste nemnt med yrke!

Foran Lærerskolen våren 1935. Fra v. Solveig (Kristian og Oleas datter), gammeltante Jonetta, Arvid, Olea (kona til Kristian), Kristian, Henrikka m. Kristian og Oleas sønn Leif Asbjørn, Andreas, Ragnhild.

170

På lærerskolens område var det god plass for familien på 7, eller 8 medregnet mor til Andreas. Hun døde i 1916. I tillegg var det minst en hushjelp, fra 1916 to, som delte på oppgavene i huset. Ettersom Henrikka bare måtte dra avgårde når det var behov, så måtte det være noen hjemme til å gjøre de vanlige husmoroppgavene. Mye tyder på at det må ha vært et svært spesielt forhold til hushjelpene, for mange ble hos familien på årsvis. Ja, de ble med på feiringer innad i familien, og det var overrekkelser av gaver når det var geburtsdager – begge veier. Likeså når det kom brev fra slekta på Eidsvoll til Henrikka, så var det hilsinger med til ”Anna’ene”. Det pussige her er at denne husholdersken som Kristian Snesrud hadde i 1900, faktisk kom fra "Levangers landsogn", nemlig Anna Kolberg. Hun flyttet senere tilbake til Frol, på Hojemsaunet, og ble hushjelp hos Henrikka og Andreas så lenge hun var yrkesaktiv. Hun ble nærmest som en av familien. Og det var sikkert nok å gjøre, med en oppfinnsom yngre garde som hadde mange muligheter til å finne på ting, enten i det store lærerskolebygget, men også i omgivelsene rundt. Spesielt var Sundet, Jeteen og strømmen interessant. Men ungene levde opp alle sammen, selv om det var flere alvorlige hendelser gjennom oppveksten til barna. Verst var det vel da de største guttene skulle ”seile” på isflakene i Sundet. Det gikk bra lenge … Familien levde for det meste av det naturen kunne skaffe til veie, og de fisket i Levangsundet og i forskjellige fjellvatn. Jeg har hørt at de hadde både gris, høns og kaniner – og det ble det godt kjøtt av. Ellers dyrket de grønnsaker, frukt og bær i hagen på Lærerskolen, og endog hvite tulipaner i kompostbingen. Så her gjorde de seg nytte av den bondearven de var oppvokst med. Liketil i en av sine mange salmebøker har Henrikka skrevet verset: ”På åkeren ut! du vonfulle jenta, du livsfriske gut! Du må ikke drygja, nei kom berre straks. Sjå andre har hendene fulle av aks. Nei, legg ikke pundet ditt inn i en klut. På åkeren ut!” Jeg tror ikke at de led noen nød, selv om dagboknotater fra den første verdenskrig viser at det var en helt annen tid og virkelighet de levde under. Men takket være den store selvforsyningen, så kom de noenlunde ut av det likevel. Dessuten hadde Andreas fortsatt familie med gård i Frol og Verdal, og da kunne det bli ei råd om det så svart ut. 1.1.1915 skriver Henrikka: ... Og jeg undres saa paa om krigen er slut naar vi er saa nere slutten av dette aaret som vi er nere begyndelsen”, og 2 år senere skriver hun: ”Nu er vi kommet saa langt og dessverre krigen raser endnu. Matforraadene skrumper ind i landet, og den rasjoneres ut til folket i visse portioner. I dag fikk vi en gris for 181 kr.” Så den jula ble det både sylte, kalvelår, lefse, seikaker og medisterkaker. Og den 1.2. – på Henrikkas geburtsdag senere på vinteren, da var det en appelsin til hver! De spiste da oppstekte fiskekaker og poteter, og med ”schokoladedrikk med en halv brødskive til, og den var hos de fleste gjemt siden eftermiddagskafen. Thi

171

Konfirmasjonen til Ragnhild i 1920. Einar, Arvid, Ragnhild, Henrikka, brordatter Ragnhild Grevskott, Herlaug, Andreas og presten Janke. Foran i stolen trolig fru Janke.

melrasjonen er nu kun 200 gram for hver pr. dag. ... I dag kostet Schokoladepakken kr. 1,40. I gaar var det sidste dagen man fikk kjøpe kremfløte. Undres paa hvordan det er neste 1ste februar ...” I Henrikkas ”Kogebog” er det avisutklipp som også henspeiler på unntakstilstand, men det er mest trolig fra den 2. verdenskrig, som hun også skulle få oppleve. Først er det en oppskrift på hvordan man skal lage gjær selv: ”Gammel oppskrift får ny aktualitet”, deretter en med drøying av nypoteter i smørsaus(?), og tilsist ei svensk oppskrift hvor man skal lage krisesmør med gelatin! Det var vel ikke noe overflod hos dem på Lærerskolen, men familiens omkved var at de åt ikke flott, men godt! Klærne ble heimesydd, slik som det var mest vanlig på den tida; men når det var storveies om å gjøre, ja da ble sydama hentet. Ellers brukte Henrikka hendene sine flittig, hun strikket og heklet mye når hun satt og ventet hos de som skulle føde, og ellers om hun hadde ei lita stund ledig! Flere av barna ble alvorlige syke, så det hjalp ikke om de hadde ekspertise i huset i å forebygge sykdommer. TUB var det mye av, og flere i familien ble ramma. Såkalte "friske" smittebærere kunne skape problemer i sine nærområder, og riktig ille ble det der hvor slike smittebærere opptrådte i tette miljøer, slik som på lærerskolen. Faktisk ble det så ille med eldste jenta, at hun måtte opereres etter sitt tuberkuloseangrep; hun fikk hele den høyre lungen fjernet. Hele familien var ganske så aktiv på mange felter, spesielt guttene. De ble

172

Ny radio i 1923. Familien sitter med øretelefoner i stua. Fra v. Herlaug, Ragnhild, Andreas, Einar og Arvid.

tidlig interessert i tekniske ting, og ordnet mye selv. De vokste opp i ei tid med mange nyvinninger; til eksempel fantes det tidlig elektrisk strøm på Levanger. Hos familien Nergård ble det innkjøpt radio i 1923. Den benket de seg rundt for å høre, med hver sin ledning fra apparatet til de respektive øreklokker. Sønnen Kristian kom til å studere radioens oppbygging grundig, og senere - da han satt i fangenskap på Falstad under krigen, klarte han til og med å konstruere sin egen radio av gamle motordeler! Fotografering fikk de tidlig stor interesse for, kanskje godt hjulpet av tanten Jonetta, som fotograferte flittig. I dag har familien negativer som er sirlig ordnet i rekkefølge, og med tekst til. Kanskje var det den ”fysiske” forbindelsen gjennom Andreas sitt leieforhold hos fotograf Bjerkan og dessuten nært bekjentskap med familien Renbjør, som var grunnen til at det fra tidlig på 1900-tallet ble forsøkt fotografering i familien Nergård, og ellers tatt svært mange profesjonelle bilder av familien ettersom barna vokste til. Kan ikke tro at det var stort billigere å fotografere seg på den tiden enn det er i dag! Slike fotografier er både koselige minner for etterslekten, og har også historisk verdi. Organisasjonslivet Henrikka var aktiv innen avholdslagsarbeid all sin dag. Hun oppnådde liketil hedersmerket i gull fra Det norske Totalavholds-selskapet, og ble utnevnt til æresmedlem i den lokale foreningen.

173

I tillegg hadde hun medlemskap i flere forskjellige misjonsforeninger, noe de var sammen om, hun og Andreas. De leste flittig i sine salmebøker og bibler, og abonnerte på "Hyrden". Andreas var mer aktiv i styresammenheng for misjonsforeningene, men det var vel bare naturlig at mannen tok seg av vervene i den tida. Dessuten var det vanskelig å kombinere faste møter med det å være jordmor. Om hun var medlem av Norske Kvinners Sanitetsforening vet jeg ikke, men ettersom hun skrev under oppropet i 1905, og tidlig begynte å samle på maimerkene til Saniteten, så virker det som om hun sympatiserte med dem iallfall. Og egentlig arbeidet de jo for den samme saken; kam- Henrikka, tegnet ca 1920 av Gudrun pen mot TUB ble tidlig en merkesak for Grevskott, som bodde hos familien i Saniteten. en periode. Etter at Andreas var med og startet Levanger og Omegn Kaninavlslag, ble det til at Henrikka også skrev seg som medlem der. Det ble drevet forsøk på å få fram kaniner som i tillegg til god kjøttfylde også hadde fin pels, som kunne nyttes til å sy varme vinterplagg av. Jeg har selv brukt en ytterjakke sydd av hvitt kaninskinn fra familiens egen produksjon. Både Henrikka og Andreas var glade i sang og musikk, men jeg har ikke opplysninger om at de deltok i sangkor etter at de etablerte seg i Levanger. Men det ble i alle fall spilt på orgel i hjemmet, og mest sannsynlig sunget til. Alle barna skulle senere komme til å engasjere seg i en eller annen form for musikk. Ferie – og fritid Fra tidlig i jordmødrenes historie var det bestemmelser om at de ikke kunne være borte over 24 timer fra hjemkommunen, hverken i ”forretninger” eller på ferie. Dette kan også Karen Linjordet fra Trysil bekrefte; hun hadde ikke hatt en ordentlig ferie på de 30 årene hun hadde virket som jordmor! (1) Egentlig virket det som om Henrikka måtte ha hatt en del ferie, ettersom familien brukte å ta seg over fjorden til Verran i høytider og i påsken. Familien hadde nemlig bygd seg opp ei hytte der i 1913. Denne hytta, som de kalte "Fjellheim", og turene dit, har det gått ”gjetord” om. Det var jo ikke så mange som så tidlig starta ut til fjells – langt fra folk, og som i tillegg lånte med seg ku fra fjellgårdene for å ha tilgang på melk på hytta? Joda, det gjorde de, og

174

Hele hurven på fjellet 1923.

de tok attpåtil med seg hushjelpa til fjells også! Noen enkel vei dit var det ikke fra Levanger. De kunne bl.a. ta tog til Steinkjer, så rutebil til Follafoss, videre med hesteskyss eller motorbåt til Tua, og deretter var et bare å trave i vei noen timer … Hvordan kunne Henrikka være så lenge borte? Ved en gjennomgang av hytteboka viste det seg at hun slett ikke var med alle gangene de dro til fjells. Hun kunne tvert om komme senere – og dra ned igjen tidligere enn de andre. Når hun kom slik etter de andre, brukte Andreas å gå imot henne for at hun skulle slippe å gå alene. Dessuten var det sjelden at hun i det hele tatt var med i de første 10 årene. Så her er egentlig et bevis på at foto kan ”lyve”; ting trenger ikke å være slik som det kan se ut som. Fordi om Henrikka var med et par ganger og ble med på ett bilde, så betydde ikke det at hun var med hver gang. Anders Martin Kvam har funnet noen eksempler på hvordan ferien fortonte seg for jordmødrene først i forrige århundre. ”Til Amtstinget! Nordre Trondhjems Amtsjordmorforening ansøker herved det ærede Amtsting, om en ferie av 14 dage pr. aar, mot at jordmødrene i nabodistriktet vikarierer. Steinkjær, 19de mai 1910 ved Ingeborg Moen". Denne henvendelsen fikk følgende svar fra amtmannen: ”Tilbagesendes jordmorforeningen. Før videre foretages bes jeg meddelt om det er meningen at de vikarierende jordmødre skal ha betalingen for de forefallende ”forretninger” og ikke noen anden godtgjørelse for vikartjenesten.

175

Ennvidere om der er udsigt til at jordmødrene vil overta vikariat paa disse betingelser.” (4) Denne saken gikk videre helt opp til statsråd Konow. Ellers er det lite stoff å finne om hvordan Andreas og Henrikka ferierte. Det er nesten rart om hun ikke dro nedover til Eidsvoll noen gang, der begge søstrene hennes var til tider. Jeg mener å ha hørt at hun var og besøkte Ragnhild, som lå mange måneder på et sanatorium i Gausdal etter TUB-operasjonen. Rart om Henrikka ikke tok turen lenger sør med det samme. Jeg vet at de fra Eidsvoll var oppover til Trøndelag flere ganger. De hadde liketil vært med på Fjellheim, og i brev beklaget de seg etterpå over at det var så langt dit! Henrikkas siste år Da krigen kom i 1940, ble hverdagen totalt forandret for Henrikka. Tyskerne kom på Lærerskolen og gjorde krav på mange av rommene der, slik at de måtte flytte til Verran, der sønnen Einar hadde husvære. Ikke lenge etter døde Andreas. Dermed fulgte en besværlig transport for å få kista til Levanger; det ble både med hest, båtskyss og hest igjen. At Henrikka kunne bevare hodet kaldt og torde si fra når det gjaldt, fortalte Einar om. Det hendte da lensmannen i Verran kom for å arrestere ham. Grunnen til arrestasjonen var at han hadde hjulpet til med innkvartering av konfirmanter, som hadde valgt å konfirmere seg hos presten i Malm istedenfor hos nazi-

Til høyre Henrikka og Einar på Levanger stasjon i maidagene 1945.

176

presten som fungerte i Beistad. Henrikka stilte seg da opp og ville vite hvor det stod skrevet at dette var ulovlig. Dette falt ikke i god jord hos lensmannen; han hadde vel også mistanker om at Einar hadde tilgang til radio, men ingen bevis. Henrikka oppnådde i alle fall en utsettelse av arrestasjonen, selv om det bare ble for ei kort stund. (10) Senere kom Henrikka til å oppholde seg i ”Kroken” på Bruborg, der yngstejenta Herlaug og mannen Einar leide noen små kott-rom på kvisten. Med tiden ble det forøkning i familien, og plassmangelen nærmest prekær. Herlaug og Einar søkte om å få bygge eget hus, og det stod bl.a. i søknaden at det skulle vel ikke være noe stort forlangende at byens jordmor på sine gamle dager skulle få noe bedre husrom enn et lite kott uten vindu! Bygging ble det, og Henrikka fikk eget rom med stort vindu mot vest – og utsikt over fjorden. Dermed kunne hun se over til Verrafjella, der familien hadde hatt så mange flotte turer. Krigen skulle altså bety en voldsom overgang i Henrikkas liv, hvor alt det trygge som familien hadde vent seg til gjennom 40 år, ble borte. De måtte flytte fra Lærerskolen etter å ha bodd der i 30 år, og mange av eiendelene måtte de bare sette igjen! Hun opplevde at sønner ble fengslet, og selv skulle hun altså bli enke. Barna ble boende i Trøndelag, og det ble heldigvis etter hvert en del barnebarn som hun kunne glede seg over. Hun ble boende hos Herlaug resten av livet.

Åse og mormor i solkroken august 1954.

177

Helt til det siste skulle Henrikka og Jonetta ha en jevnlig korrespondanse seg imellom. I ett av brevene fra Jonetta står det en setning som viser hvilke spesielle forhold det kunne være like etter krigen: "Dersom dere fortsatt er opprådd for oppvask-kost, så har jeg en her nu!" De var som sagt like gamle, og de døde jammen samme år også, i 1955. Henrikka den 2. februar, noen få dager etter sin svoger Anton Grevskott. Avslutning Henrikka hadde fått oppleve ei fin tid i sin jordmorgjerning. Kanskje den tida der jordmora tross alt kunne være mest selvstendig, og den som kunne formidle ny kunnskap og helseråd ut til folket. Dette var før institusjoner som sykehus og fødselsstiftelser tok over hegemoniet innen barsel. Det måtte være spesielt å komme slik rundt i heimene til folk og oppleve glede og kanskje vemod og sorg, i en slik intim kontakt som det måtte bli med slikt arbeid. Vel var det ikke noe yrke å tjene seg opp på, men gode ord og et fint omdømme ble jordmødrene til del. Kilder og notehenvisninger: 1. Gerd Søraa: Hent jordmora! 2. Kristina Kjærheim: Mellom kloke koner og kvitkledde menn 3. Ida Blom: "Den harde dyst". Fødsler og fødselshjelp gjennom 150 år 4. Anders M. Kvam: Om jordmora i Norge - noen inntrykk fra en del bøker og dokumenter 5. NKS: Fredrikke M. Qvam 6. Statistisk Årbok 7. 125 års jubileumsskrift for Bergen Jordmorhøgskole og Kvinneklinikken 8. Gunnhild Blakå Sandvik: Fra distriktsjordmor til institusjonsjordmor. Framveksten av en profesjon og en profesjonsutdanning 9. Gerd Søraa: Innherred Sykehus 1843-1979 10. Marit Røkkum: Særoppgave i historie: 1944-1945 - samtale med Einar Nergård om hvordan han opplevde de siste 11 månedene av 2. verdenskrig. Henrikka Nergård: Dagboknotater fra 1915, 1917 og 1918. Diverse brev og etterlatte papirer Dialoger

178

Toralf Granaune:

Barberbladsliperen ”Rollo” Til alle tider har det å få raket av seg skjegget vært et problem for den mannlige befolkningen. Barberkniven var lenge det eneste brukbare alternativ for et akseptabelt resultat. I 1903 satte amerikanerne King C. Gillette og W. Nickerson i gang produksjon av en ny oppfinnelse, som skulle gjøre barbering mye enklere. Og i 1904 tok de ut patent på denne oppfinnelsen, som ble kalte barberhøvel. Den ble som vi vet en stor suksess. Til denne barberhøvelen ble det nødvendig med barberblad, og disse kostet penger. Av den grunn ble det gjort mange forsøk på å lage et effektivt sliperedskap, slik at en kunne bruke bladene om igjen. Den enkleste metoden var nok å dra barberbladet fram og tilbake på innsiden av et drikkeglass, men metoden kunne lett føre til skade på fingertupper og ikke minst barberbladet. En videreutvikling av denne metoden må en kunne si at ”Rollo” slipeskål er. Jeg vet ikke når den er produsert, men eieren var født i 1914. Etter prisen å dømme så er den laget etter 2. verdenskrig. Den kostet nemlig kr. 3,85. Språket i bruksanvisningen skulle derimot tale for 1930 – tallet. Rollo slipeskål Bruksanvisning:

Slipeskålen fuktes. Sylinderen anbringes i skålen med tappene gjennem bladet ned i sporet. Bladet slipes ved å føres frem og tilbake under vedvarende press av sylinder mot slipeskål. Norsk pat. Anm. Nr. 79268.

179

Ole Kristian Salater:

Båtbyggerne og Sundet Båtbyggeren Min bestefar Ole Kristian Salater var født i 1867 på Ytterøya og var byggmester av fag. Men hans store interesse var båter. Salater hadde frakteskuter som han seilte mellom Bergen, Lofoten og Finnmark. De lå på fiskebankene og saltet fisk, som de så seilte til Bergen. På turen nordover igjen fraktet de salt. Salater giftet seg med Helene Marie Valborg Harr Olsen fra Gausvik på Hinnøy, ikke langt fra Harstad. De fikk fem barn: Kristian, Mathias, Harald, Synnøve og Helene. To av barnebarna bor i Levanger; Helg Harr Norum, datter av Kristian, og Ole Kristian Harr Salater, sønn av Harald. Etter den store Levangerbrannen ble Salater kalt til Levanger for å bli med på gjenoppbyggingen. Hans kone Helene drev Salaters Pensjonat på Nesset. Da de skulle bygge på huset, jekket han opp taket, forlenget murpipene og bygget inn en ny etasje. Salater var relativt liten av vekst, men veldig sterk. Det fortelles at det lå et stort skipsanker på Jektvollen og at han var den eneste som hadde greid å løfte det. Ole Salater begynte å bygge båter, og båtbyggeriet lå i Sundet rett overfor Blekkbrygga og Kyllingbrygga, eller Kommunebrygga som den ble kalt i gamle dager. De store båtene ble bygget utendørs under et langt tak, og de ble sjøsatt sideveis på såkalt grønnsåpeslipp. Mindre båter ble bygget inne i naustet, bl.a. Sjøbrannsprøyta i To ”bla” Ole Kristian Salater. En er født i 1867, den Levanger. Ellers gikk det andre i 1928.

180

Salaters frakteskuter (jekter) utenfor naustet ca. 1889.

Skonnerten Tekla. Litt til høyre for den ser vi taket på båtbyggeriet. Båten på Sundet er Nordstjernen, eid av Racinus Wold. Båten lengst til venstre på andre siden av Sundet er Sjøbrannsprøyta.

181

Kutteren Regia p책 slippen.

Dillfoss, som skal repareres etter brann om bord.

182

mye på reparasjoner og ombygginger. Sundet var mye dypere på den tiden og forholdsvis store båter kunne manøvrere helt opp til brua også på fjære sjø. Men strømmen var selvfølgelig vanskelig da også. De største båtene som han bygget, var Tekla, en tremastet skonnert, og Regia og Dillfoss, som var av typen kutter. De gikk mye i utenriksfart. Når store båter var under bygging, kunne det arbeide 17-18 personer på båtbyggeriet. Dette var gjerne folk fra distriktet som drev litt småbruk og ikke var spesielt snekkerkyndige, men som kunne handtere øksa brukbart. På den tiden var bandsag, øks og høvel stort sett det de hadde å hjelpe seg med. Salater gikk ofte i skogen og pekte ut trær som hadde vokst i en spesiell vinkel, og som derfor egnet seg i båtbygging. Det var vanlig på den tiden. Han hadde eget sagbruk som lå like nord for den gamle brua. Stranda mellom sagbruket og båtbyggeriet disponerte han til bl.a. tjærebreing og oppbevaring av materialer. I andre etasje på båtbyggeriet hadde Salater et kontor hvor arbeidstegninger og spanteriss var slått opp på veggen. Han tegnet båtene selv og laget halvmodeller av dem i miniatyr. Slike modeller kalles ”skant” og viser linjeriss på langs og spanteriss på tvers. De hang på veggen sammen med tegningene. På kontoret sto det også en divan som han overnattet på når det var selskaper på pensjonatet, og det kunne bli vanskelig å få nok søvn. Sønnen Kristian, som var lærer i Snåsa, arbeidet på båtbyggeriet om sommeren. Lærerne hadde ikke lønn i ferien på den tiden. Båtbyggeriet var i drift fra ca. 1899 til midt i 1930-årene. Svanen Salater reiste til England og kjøpte seg en lystbåt som han seilte hjem til Levanger. Helg H. Norum ble en gang spurt av en pelshandler i Trondheim om hun var i slekt med Ole Salater fra Levanger. Hun bekreftet det, og han fortalte da at han så Svanen, som båten het, runde Munkholmen for fulle seil og forsvinne nordover. Det var det flotteste syn han hadde sett. Svanen var 75 fot lang (ca. 25 meter) og hadde ishud av kobber. Ishuden var overflødig siden farvannene langs norskekysten er isfrie. Salater tok av kobberhuden, solgte kobberet og fikk samme pris for det som han hadde betalt for hele båten i England! Ole Salater var oppfinnsom på mange vis og laget bl.a. en maskin som var en forgjenger til dagens kjøkkenmaskiner. Den var plassert i båtbyggeriet og besto av en elektrisk drevet trommel med diverse remedier, og den brukte Helene når hun skulle lage fiskemat til sine gjester på pensjonatet. Ole Salater døde i 1937 og ble 70 år.

183

Liv og røre i Sundet Sundet var livsnerven i Levanger i ganske nær fortid. Strømmen gjorde det vanskelig å manøvrere båter i Sundet, og den dro med seg sand som lagde sandører og gjorde Sundet grunt. Derfor ble Sjeteen ble bygget i 1894 -1896. Det ble også mudret opp, slik at større båter kunne ha anløp inne i Sundet. Før den tid ble gods og passasjerer fraktet med prammer til og fra båtene, som ankret opp utenfor Sundet. Levangers befolkning opplevde det som veldig dramatisk da det i 1935 gikk et ras like sør for Lærerskolen. Det tok med seg en del av sjeteen så Sundet fikk to løp inn til Eidsbotn. Et stort naust som tilhørte Mo gård, seg sakte ut i vannet og lå til slutt og fløt midt ute i Eidsbotn. I første omgang ble det kjørt på mange lass med bartrær i den nye åpningen. Om det hadde noen virkning er ikke godt å si. Sjeteen ble reparert etter hvert. Som vi kan se på et av bildene var det "storskjøt" da raset gikk, og på floa gikk vannet over sjeteen. Storskjøt er tidspunktet når tidevannsforskjellen er på sitt største. En sikker storskjøt var langfredag. Da kunne vi gå tørrskodd ut på øra som lå midt i Sundet rett ut for Innherredsbrygga, nu senere kalt Dampskipsbrygga. Vi kunne også gå i fjæra og finne igjen sluker og fiskeredskap som vi hadde satt fast, både vårt eget og andres. Uten at vi kan si at det var bedre før, så var det mer liv og røre i Sundet, og stor båttrafikk til og fra bryggene, som ble brukt til både lager, anløp og forretningsbygg. Melkebåtene fra Ytterøya og Mosvika losset ved melkfabrikkbrygga og vognmann Rivelsrud fraktet melkespannene opp til fabrikken med hest og vogn. Tragisk nok så var det hans kjære hest som forårsaket hans død. Han befant seg bak vogna da hesten plutselig rygget og dyttet ham utfor brygga så han endte sitt liv i lasterommet på melkebåten. Lynet slo også ned på en melkebåt fra Ytterøya og satte den i brann. Skipperen, som var eneste mannskap om bord, omkom. Brannvesenet ble varslet fra Geite, og brannbåten startet opp, men den rakk ikke frem i tide. Lena (Helene) Salater pleide å svømme et godt stykke ut fra Sjøbadet og hun mente en gang at hun så at det blinket i noe fra sjøbunnen. Det kan ha vært kompasshuset fra båten. Fjorden er ikke så veldig dyp på det stedet, som vi trodde måtte være omtrent midt mellom havna og Langnesset. Bernhard Jenssen hadde den skikkelige forretningsbrygga i Sundet og førte verktøy og redskaper for både land og sjø. Det fortelles at en fisker som hadde falt i vannet fra en båt utenfor, ble båret inn på brygga. Oskar Sannes som arbeidet der, var kjent for å ha en kvikk replikk og han sa: "Jasså, du driver med vareopptelling du også." Ved Gjemblebrygga (senere kalt Blekkbrygga) hadde lokalbåten Verdalen sitt anløp.

184

Raset i 1935 tok med seg naustet på Mo gård.

Strømmen tok med seg en god del av sjeteen.

185

Mange lass med store bartrær ble lagt i overgangen mellom sjøen og rasmelen.

Det ble også foretatt "pæling" for å forhindre ytterligere utrasing.

186

Lasting og lossing forgikk med båtens egen vinsj, og hester og kyr svevde inn over kaia som annet gods og så slett ikke ut til å like det. Den gamle Sundbrua var av tre og smalere og lavere enn dagens. Når det var springflo og storm hendte det at vannet til og med rant over kjørebanen. En gang det var uvær sto pærene på lysstolpene på brua og blinket, og vi lurte på hva dette var for noe rart. Forklaringen var at det var brudd på ledningen, og hver gang en bølge rakk opp til ledningstompene ble det kontakt, i og med at vannet er mineralholdig og leder strøm. Når brua var stengt på av grunn av reparasjoner, var det ferje over Sundet. Ferjemann var Anton Stavrum med sin fine motorbåt med 5 hesters bensinmotor. Overfarten kostet 5 øre og tok 5 minutter. Folk som ikke var sjøvante, gruet seg for turen. Stavrum var en glimrende snekker og konstruerte blant annet taket til Samvirkebrygga. Det taket var veldig stort, men ble aldri salrygget. Han hadde nok lånt noen ideer fra konstruktøren av Eiffeltårnet. Anton Parelius Stavrum bygget selv båten som ble brukt som ferje, og som skyssbåt når de trengte lege på Ytterøya. Han bygget også en motorbåt til, flere geitbåter og to prammer.

NTA april 1906

187

Presten Kaas har sendt en supplikk til den nærmeste øvrighetsperson, fogden Koch, vedrørende naturkreftenes trussel mot kirken. Skriftet er hentet fra Stjør- og Verdal Fogderier. Allmuen kunne sende sin supplikk (bønneskrift/klageskrift) direkte til kongen i København, men etter opprettelsen av sorenskriverstillingen i 1591 ble det vanlig at de nye tingskriverne førte allmuens supplikker i pennen. Gotisk skrift var blitt dominerende i Norge på 1600-tallet. Latinsk skrift ble brukt på navn eller ord som skulle utheves. Skriftstyret

188

Liv Sofie Kjønstad:

Fra Skjerpingen til Nesheim I år er det 200 år siden Alstadhaug fastskole ble åpnet. Skolen ble kjent under åkernavnet Skjerpingen. Her var det skole til Nesheim skole ble åpnet i 1918. Fra 1892 var det småskole (omgangsskole) på flere gårder på Nesset og på Eggen nedre. Det var for trangt på Skjerpingen og det var lang vei dit for elevene inne på Nesset. Utgangspunktet for religionsskolen som ble åpnet på Skjerpingen i 1806, var egentlig fremveksten av vekkelsesbevegelser i Danmark og Norge på 1700-tallet. Spesielt etter brannen i København i 1728 sluttet mange seg til slike bevegelser. De ble etter hvert truende for kongens kirkeordning og følgelig for eneveldet. I årene 1735-1745 innførte enevoldskongen Kristian VI flere forordninger for å motvirke dette. Sabbatsforordningen kom i 1735. Den regulerte i detalj hva som var tillatt, forbudt og påbudt på helligdagene. Så kom konfirmasjonsforordningen (1736), de to skoleforordningene (1739 og 1741) og konventikkelplakaten (1741) som regulerte all privat møtevirksomhet. I 1745 ble det gjentatt at den evangelisk lutherske religion skulle være den eneste tillatte i Danmark og Norge. Det var også sagt i Christian den Vs danske og norske lover. Skoleforordningene skulle styrke religionsundervisningen. Barna skulle lære å lese. I Skogn prestegjeld tok det nesten 60 år før skoleforordningene av 1739 og 1741 ble gjennomført. Sokneprest Hans Dahl tok tak i skolesaken og startet omgangsskole i 1798. Lærere var Sivert Jonssen og Jens Greisen. Noen år senere foreslo sokneprest Fredrik Julius Bech blant annet at åkeren Skjerpingen ved Alstadhaug kirke ble skoletomt. Her ble det fast skole fra 1806. Jens Greisen var lærer de første årene, så fulgte Christen Joensen Grue, Christian Waage, Henrik Petersen og Peder Andreas Sæther. Sistnevnte ordnet med nytt skolehus på Skjerpingen i 1843. I tillegg til Grunnloven innebar samfunnsutviklingen på 1800-tallet kommunalt selvstyre, sosial oppvåkning og kamp for rettferdige levekår, religionsfrihet, stemmerett og kvinnekamp. Det kom flere skolelover som innebar en gradvis overgang fra prestedominert religionsskole til folkeskole. Skoleloven av 1860 påbød fastskoler, kommunestyret fikk lov til å oppnevne medlemmer

189

i skolekommisjonen, men presten skulle fremdeles være leder. Det skulle være offentlig seminar for lærere i fastskolen og det ble mulig for kvinner å undervise. Landsfolkeskoleloven I 1889 kom landsfolkeskoleloven og skolen ble underlagt det kommunale selvstyret. Det første skolestyret i Skogn ble tradisjonen tro ledet av sokneprest Svend Aschenberg. I 1ste krets ble John Hagen medlem i skolestyret med E. Bjørgum som varamedlem. Hagen var også kretsformann. Anna Lie, Arnt Schei og Anna Gjemble ble valgt til det første tilsynsutvalget i kretsen. Anna Lie var medlem av tilsynsutvalget i åtte år på 1890-tallet. Marie Verstad ble valgt inn i 1898. Emma Wesche satt i ni år fra 1908. For øvrig var utvalget dominert av menn i årene frem til 1917. For den indre del av Nesset satt Ole Væske i åtte år, Ole Kjønstad og Arnt Sundal i fire år hver, Arnt Schei og Ole Bamberg i tre år hver og Ole Jonsen Solberg i to år. For den ytre del av 1ste krets ble Bernt Hagerup og Olaf Eggen valgt i henholdsvis 13 og 11 år. Sakæus Hjelde i fem år, Bernt Bragstad og Johan Glæstad begge i tre år. Kretsformenn i perioden fra 1890 til 1917 var John Hagen (1890-1891), Bernt Hagerup (1892-1893, 1895-1896), H. P. Schaufel (1894), Andreas Høe (1897-1899), Sakæus Hjelde (1900-1901), Ole Jonsen Solberg (1902-1905), Severin Hellem (1906-1908), Nils Alfnes (1909-1911), Karl Vandsvik (1912-1914, 1917-1920, 1923-1931), Arne Lie (1915) og Olaf Eggen (1916, 1921-1922). Folkeskolen på Skjerpingen 1ste skolekrets omfattet gårdene og heimene på Nesset, Nossum, Gilstad og Eggen. I forbindelse med implementeringen av folkeskoleloven i 1890 ble kretsinndelingen og skoleordningen for øvrig tema. Kretsmøtet på Skjerpingen sluttet seg den 9. mars 1890 til et forslag fra Nils Alfnes om at skolen i Skogn skulle deles i to avdelinger og at bestående kretsinndeling skulle beholdes i øverste avdeling eller storskolen. Det skulle undervises i to klasser og i hver klasse skulle det være 15 ukers undervisning besørget av daværende lærere som fikk 30 ukers undervisningstid. Den 14. september 1890 fastholdt kretsmøtet mot en stemme dette standpunktet og gikk følgelig i mot skolestyrets forslag av 13. august 1890 der det blant annet ble foreslått å utvide 1ste krets utover langs fjorden til og med Fiborg. I følge Beretning om Skogns folkeskoler for fem-aaret 1896 - 1900 var det mellom 13 og 28 elever i annen småskoleklasse på Skjerpingen. I de to storskoleklassene på Skjerpingen var det mellom 24 og 28 elever. I storskoleklassen var det ukentlig 36 timer undervisning fordelt på fagene religion, norsk, reg-

190

Skolebilde fra Skjerpingen 1909-1910. 1. rekke: ? Slungård, Åshild Slungård, sju ukjente jenter. 2. rekke: To ukjente jenter, lærer Kjellberg Slungård, Sigrid Slungård med Kjell Slungård på fanget, Magne Wesche, Thorleif Kjønstad. 3. rekke: Jenny Kjønstad, tre ukjente jenter og en ukjent gutt, August Kjønstad, ukjent gutt, Torfinn Veske, to ukjente gutter, Alf Slungård, tre ukjente gutter. 4. rekke: Odin Vist, to ukjente gutter, Sigurd Slungård, to ukjente gutter. (Nye opplysninger er gitt av Kirsti Midttømme og Rolf Midttømme.) Fotograf er Albinus eller Albenus Petersen Bye (1862-1939). Han var gjetergutt på Byahaugen, Alstadhaug sogn i 1875. Fra 1890-årene var han i Sande i Vestfold. Han står oppført som fotograf i folketellingen 1900 under Svelvik nedre i Sande. I tillegg til fotografering der og andre steder på Østlandet, fotograferte han noe i Trøndelag.

ning, geografi, historie, naturfag, skriving, sang, gymnastikk og tegning. Det ble ikke drevet noe særlig gymnastikk, fordi de manglet hensiktsmessige lokaler. I stedet var det flere timer norsk og skriving. Tegning erstattet sløyd. Det var krav om at hvert barn skulle ha tegnebok, blyant og linjal. Leseboken i storskolen var Nordahl Rolfsens lesebok. Skolebøkene måtte elevene kjøpe selv. I møte den 22. september 1895 konstaterte tilsynsutvalget at de fleste familiefedre var villig til å kjøpe Rolfsens lesebok, og tre ble ansett som fritatt for bokkjøpet på grunn av uformuenhet. Den 19. januar 1896 opplyste lærer Johnsen at i de to øverste avdelinger hadde alle anskaffet Rolfsens

191

Status for skolen i Skogn, datert 2. april 1899.

lesebok, med unntak av en elev som det ble antatt trengte hjelp til det. Læreog lesebøkene som ble brukt var på alminnelig bokmål med unntak av Jonas Vellesens lærebøker. I 1ste krets ble ikke skolestyrets pålegg om å innføre Jonas Vellesens lærebok i historie applaudert. I kretsmøtet den 14. november 1897 stemte 31 i mot og 14 for. Skogn skolestyre hadde i 1901 enda ikke besluttet å innføre lærebøker i grammatikk, verdenshistorie og kirkehistorie. Elevenes arbeider ble som regel skrevet på alminnelig bokmål. Theodor Martin Johnsen var lærer på Skjerpingen fra 1878 til 1900. Han ble etterfulgt av Kjellberg Slungård. Næsset, Eggen og Finne Smaaskole Kretsmøtet på Skjerpingen den 9. mars 1890 inntok også det standpunkt at undervisningen i småskolen i hele herredet skulle overtas av tre lærerinner med 36 ukers undervisningstid. De seks daværende skolekretsene skulle deles inn i ni småskolekretser, slik at lærerinnene fikk tre småskolekretser hver. Det ble ikke sagt noe om kretsgrensene. Skolestyret gikk også for ni småskolekretser den 13. august 1890. 1ste småskolekrets skulle omfatte gårdene på Næsset til og med Eide og Marienborg med skolested Væske. Mens Prestegården, Gilstad, Nossum og Eggen skulle inngå i 2dre småskolekrets med skolested Støre. Dette ble ikke anbefalt av kretsmøtet på Skjerpingen. En løsning ble funnet i et felles møte for tilsynsutvalgene i 1ste, 2dre og 4de skolekrets den 13. januar 1892. Da oppsto Næsset, Eggen og Finne Smaaskole. I protokollen til tilsynsutvalget i 1ste krets heter det:

192

1. Smaaskolen for ”næsset” med 12 uger (dette aar) henlægges indtil videre paa Bergvin hos Johannes. Grensen udover ”nesset” gaar til og med Krogstad og Alstad. 2. 2det skolested henlægges indtil videre til nedre Eggen for ytre del av ”nesset” og indre del av 2. kreds til og med Høislo, Røsli og Hoem med 12 ukers skoletid. 3. 3de skolested henlægges indtil videre til Finne øvre for yttre del av 2. kreds samt 4. kreds med 6 uker. 4. Bergvin og Eggen kredse deles i 3 kurs hvert aar, slik at det holdes 4 uker hver tur. Finne deles i 2 kurs med 3 uker hver tur. Begynder paa Bergvin første tur og fortsettes Eggen og Finne. Samme rute 2. og 3. tur til Eggen. Skolelokalene leies under forbehold av skolestyrets bevilgning fra f.aa. for lokaler samt opvarming og renhold, det fornødne bord og stole. Skydsen besørges av den der sist har havt skolen. Småskolen ble med dette etablert som omgangsskole. I tillegg ble det en del bytte av skolested innenfor småskolekretsene de første årene. Den 22. september 1895 ble det bestemt å flytte småskolen på den indre del av Nesset fra Bergvinan til Gjemle søndre. I den ytre kretsen som da gikk til og med Russgården, Øver-Kråkstad og Fredrikkefryd, ble skolested flyttet fra Bernt Hagerup på Eggen nedre til Johannes Eide. Den 18. september 1896 ble det bestemt å flytte fra Gjemle søndre, fordi Laurits Gjemble fortsatt ville ha kr 4,- pr uke for skolelokalene. Min oldefar Ole Kjønstad tilbød lokaler for kr 3,50. Tilsynsutvalget besluttet å legge småskolen til Kjønstad østre. Der ble den værende til 1916. I Eggen-kretsen flyttet skolestedet fra Eide til Eidesøra hos Severin Johannessen Hellem og Ida Hellem, født Myhr. Et forslag om å flytte småskolen fra Eidesøra til Skjerpingen ble det ingenting av. Anne Mollan var lærerinne fra 1892 til 1894. Sofie Lorentsen var lærerinne fra 1895. Hun drev småskolen frem til Nesheim skole ble åpnet og fortsatte på Nesheim til 1922.

193

I følge Beretning om Skogns folkeskoler for fem-aaret 1896 - 1900 var det 9 ukers skole i småskolen. Ukentlig var det 6 timer religion, 10 timer norsk, 5 timer regning, 2 timer til sammen i geografi, historie og naturfag, 5 timer skriving og 2 timer sang. I første småskoleklasse ble Barnets første bog av Rosing og Den fyste bok aat barnet av Jonas Vellesen brukt i norskundervisningen. Nordahl Rolfsens lesebok ble brukt i annen småskoleklasse. I 1901 rapporterte Sofie Lorentsen til skolestyret at ingen manglet lesebøker i Nesset og Eggen småskolekretser. I Finne krets manglet tre elever lesebok og en elev steintavle. Sofie Lorentsens oppgave over forsømmelser til skolestyret for 1905 viser at det i Næssets skolekrets var 30 barn med til sammen 184 forsømte skoledager. Av disse var 65 dager uten gyldig grunn. I Eggen krets var det 27 barn som var borte i 155 dager der 44 dager var uten gyldig grunn. Den fremste årsaken til det sistnevnte fravær var at ungene måtte arbeide heime. Kjønstad østre 1896-1916 Fra 1896 til 1916 var det småskole hos mine oldeforeldre Johanne Baroline Kjønstad, født Væske og Ole Andreas Kjønstad. Undervisningen ble holdt i stua på østenden av trønderlåna. Den sto ferdig i 1867 og står enda. Skolestua var 32,5 kvadratmeter. Høyden under taket var 2,65 meter slik at skolestua inneholdt 86 kubikkmeter. I følge Beretning om Skogns folkeskoler for fem-aaret 1896 - 1900 var det mellom 12 og 19 elever årlig i klassen på Kjønstad. I et brev av august 1902 til Skogn skolestyre stilte oppsitterne inne på Nesset krav om todelt småskole på Kjønstad. Oppgaver over elever på Kjønstadskolen i 1905 og 1906 viser at det da var todelt småskole der. I 1905 var det 13 elever i 1ste klasse og 17 eleBrev av august 1902 fra oppsittere på Næsset, som krever i 2den klasse. Til ver todelt småskole. sammenlikning var det 27 elever på Eidesøra. Det er først og fremst min farfar, Thorleif Kjønstad, som har fortalt meg om

194

skolen på Kjønstad. Han vokste opp med den. I hans småskoleår kunne han gå fra kjøkkenet i vestenden av trønderlåna til skolestua i østenden. Det han snakket mest om var den lange skoleveien da han begynte i storskolen på Skjerpingen. Det var en stor overgang. Han gikk fra Kjønstad om Bergvinan over myra til Skjerpingen. Sigrun Moe har fortalt at hennes mor og bestefars søster, Astrid Moe, fikk komme inn i skolestua og høre på klassen før hun selv begynte i småskolen. Hun kunne lese og skrive lenge før og var alltid på god fot med Sofie Lorentsen. Astrid snakket mye om henne og om oppveksten i småskolen. Astrid Moe ble selv lærerinne på Nesheim. Til en gruppe 3. klassinger ved Nesheim skole fortalte Odin Vist i 1983 blant annet om utstyret de brukte på Kjønstadskolen. Ungene hadde steintavle til å skrive på og griffel til å skrive med. Det var ikke alle som hadde råd til å kjøpe svamp for å tørke av steintavla. De brukte hainnbåggån eller ei lærv, for eksempel en hossohel som var bundet til et snøre i tavla.

Skolebilde fra Kjønstad 1913-1916. 1. rekke: Jenny Gran, to ukjente, Margit Sofie Kjønstad, Asli Vinne, lærer Sofie Lorentsen, fire ukjente, Odbjørg Berg. 2. rekke: Birger, Ingemar eller Olaf Kjønstad, Kåre Vandsvik, Olaus Vandsvik, to ukjente, Kåre Wesche, Olav Hegdal, ukjent, Alf Krogstad. (Nye opplysninger er gitt av Ingrid Reinan.) (Bildet tilhører Harald Hegdal)

195

Ludvik Alstad var elev på Kjønstad i 1902. I sin dagbok forteller han om en dag han måtte vente lenge på en gutt som bodde sammen med foreldrene sine i borgstua i Håa. Guttene kom av den grunn for sent på skolen og de ville ikke gå inn. De torde heller ikke gå heim. Han skriver at dette var den lengste dagen han hadde opplevd enda de kom heim i tidligste laget. Det er en hendelse som bestefar og flere av elevene på Kjønstadskolen har fortalt om. Det var dødsfallet til bestefars bestefar, Kristian Kjønstad, i 1908. Han lå til sengs i kammerset ved siden av skolestua, og han døde midt under en skoletime. Senga til Kristian Kjønstad sto like ved døra mellom kammerset og skolestua. Odin Vist fortalte til Leif Kjønstad at han hadde pult like ved døra. Midt under skoletimen hørte han at Kristian Kjønstad ynket seg. Skoletimen ble imidlertid ikke avbrutt. Da det ble friminutt fikk ungene høre at Kristian Kjønstad var død. Bestefars søskenbarn, Jenny Kjønstad, gift Brandtsegg, fortalte om dette i en samtale med Leif Kjønstad og meg den 25.02.1999. Jenny var da 99 år. Ny skole Fra Kjønstad, Gjemle og Bergvinan var det langt til Skjerpingen og veien var ikke ufarlig. Fra Kjønstad gikk ungene oppover til Bergvinan. I Heggreina tok de av oppover Nordbakkan og fulgte en gammel veglei på nordsida av Bergvinsfjellet. Lysløypa går delvis her i dag. De gikk rundt Bergvinsfjellet helt til høybua i Bergvinan på sørsida av fjellet. Her var det en gammel vei over til Kråkstadmyra og husmannsplassene Nyenget og Litlenget. Den gikk over det høyeste punktet på en sandrygg. Her kalles det for Tarmen i dag. Derfra må de ha gått der det var tørt. Det var oppover bakkene til Kråkstad. Også etter at Nesheim åpnet, brukte ungene veien over myra. Øivind Nordenborg har fortalt at han på 1920-tallet gikk fra Nordhaug om tomta der Steinsli ble bygd, videre bortover til høybua i Bergvinan og over Tarmen til Nyenget og Litlenget og beint oppover bakken til Øver-Kråkstad, slik husene lå før Vårtun skole ble bygd. På 1950-tallet gikk Anne Lise Krogstad (gift Bekkvang) fra Rognli om bosettingen i Bergvinan over myra til Nesheim. Hun fortalte at de passet seg vel for ikke å gå feil. Både Anne Lise Krogstad og Ingebjørg Wesche ble fortalt om hesten som holdt på å drukne i myra. Det var også en vei over Håamyra til Litlenget. Lang skolevei for ungene inne på Nesset ble et sterkt argument for en ny skole. Dette ble tatt opp i et skriv fra beboerne på Nesset som ble behandlet i tilsynsutvalget den 7. februar 1904. Mot en stemme ble følgende uttalelse vedtatt: Da man av hensyn til de lange skoleavstander på den indre delen af Næsset finder, at skoleforholdene dersteds ikke lengere kan opretholdes, anmodes skolestyret snarest mulig at tage under overveielse, hvor der kan og bør gjøres, for

196

en tilfredsstillende skoleordning for 1ste krets. Paa kretsens vegne at forberede og fremskynde sagen nedsættes et kretsutvalg på 4 medlemmer. Det ble Bernt Hagerup, Nils Alfnes, O. Five og T. Almlid. Den 20. mars samme år ble komiteens innstilling og beslutning og forutgående premisser enstemmig vedtatt. Lærer Slungårds tilleggsforslag om å erstatte formuleringen stedet Lillemarkens grund med formuleringen opføres i strøget Krogstad-Væske, ble vedtatt med 21 mot 15 stemmer. Ni år senere, den 21. september 1913, uttalte kretsmøtet på Skjerpingen seg om skolestyrets innstilling til kretsregulering. Skolestyrets innstilling ble enstemmig vedtatt. Lærer Slungård ba om protokolltilførsel. Senere kom protokolltilførselen i brevs form undertegnet av 101 personer. Her ble det blant annet uttalt følgende: Men det vil vi riktignok bestemt protestere mot, at det av skolestyret foreslaatte skolested er centralt beliggende i den nye kreds, da det i den ytre del af kredsen ikke blir mindre end 14 a 15 bosteder som faar 5 a 5,2 km til skolen, mens det i den indre del den lengste vei kun blir 3 a 3,2 km, naar 1 bosted, Vikan, undtages. Ny skoletomt ble det på Fredrikkefryd, og Nesheim skole ble åpnet for fullt fra 1918. Det er sagt at ny skoletomt ble funnet ved at det ble gått fra tre ytterpunkter i kretsen. På møtestedet for de som gikk, ble Nesheim bygd. Kilder: Møteprotokoll for skolestyret i Skogn 1890 Møteprotokoll for tilsynsutvalget 1. krets, Skogn kommune 1890 - 1922 Korrespondanse 1. krets Skogn kommune 1891 - 1900, 1901 - 1919 Beretning om Skogns folkeskoler for femaaret 1896-1900, Nordenfj. Tidendes trykkeri 1901 Tallak Lindstøl: Stortinget og statsraadet 1814-1914 Kristiania Steens’ke Bogtrykkeri 1914 Reidar Bolling: Kristenliv i Skogn Torfinn Veskes notater i forbindelse med 150 års fest på Nesheim skole 25.02.1956, utlånt av Maria Veske Ludvik Alstads dagbok utlånt av Alfhild Alstad Lydbåndopptak med Odin Vist og elever i 3. klasse Nesheim skole i 1983 Knut Mykland (red.): Norges Historie 1985, -86, -88. J. W. Cappelen Skogns Historie Trøndelags Historie, Trondheim 2005

197

Aase-Grethe Hall Holby:

Julaften 1943 Desember 1979 Julefeiringen ble annerledes i år. Vi hadde alle kjørt i fire timer til en liten, brunbeiset skihytte i en fredelig skog i Vermont med fantastisk utsikt til fjell og daler. Juletreet var blitt hogd i skogen like ved og stod nå pyntet og omgitt av fargesprakende pakker. Snart skulle feiringen begynne, med festmiddag og synging av julesalmer mens vi gikk rundt treet og holdt hverandre i hendene, kun avbrutt av gaveutdeling. Stemningen i den vesle hytta var fredelig. Alle kunne kjenne at den ferske skinken stod i ovnen, og alle gledet seg til at festen skulle begynne. Siden det ennå var lyst ute, bestemte jeg meg for å gå en kort skitur i skogen. Det var silkeføre. Ettermiddagssolen glitret i snøkrystallene og trærne kastet lange skygger i snøen. Jeg nøt stillheten mens jeg gled nesten lydløst mellom trærne og laget min egen løype. Den eneste lyden jeg hørte, var skiene som skjøv seg gjennom den jomfruelige snøen, og en travel hakkespett som arbeidet seg innover inn i en trestamme for å få tak i julemiddagen sin. For en energisk fugl: hakk, hakk – og hakk. Et lite opphold, og hakk, hakk igjen. Det minte meg om noe. Jeg sakket farten og stod med ett stille, bom stille. Jeg hvilte meg på skistavene mens tankene vandret mange, mange år tilbake. Det tyske fengselet Det var også en julaften – i det tyskokkuperte Norge i 1943. Noen uker tidligere var jeg blitt kastet i tysk fengsel. Cellen var helt naken, og de første nettene måtte jeg ligge rett på steingulvet. Jeg kunne krysse cellen med tre steg på tvers, og seks på langs fra den tunge døren til ytterveggen. Øverst under taket var en liten glugge med jernstenger på utsiden. I taket hang en naken 100wattspære som lyste døgnet rundt. Når de tyske vaktene gikk runden og åpnet kikkhullet i døren, så jeg et øye, mens vakten kunne se alt jeg måtte foreta meg. Når de skulle åpne døren, måtte de låse opp tre forskjellige låser. At de kunne forestille seg at jeg skulle få opp en alminnelig lås fra innsiden med mitt eneste redskap – en hårnål – var jo ganske morsomt. En hårnål. Hvordan kunne jeg vite at min eneste hårnål skulle bli min kjæreste eiendel i nettene som fulgte?

198

Før en bokstavelig talt ble kastet på cellen, ble alle personlige eiendeler fjernet, så som ringer, klokker, penner, blyanter osv. Måltidene ble servert i et lite, bulkete blikkfat, og alltid med en skje. Kokt sild – med tusen bein – servert i vann, med bare en skje og ingen serviett! Blant de tyske vaktene var det én, Fritz, som selv om han var Hitler-vennlig, var snill og opprørt på mine vegne. Han kalte meg dronning Margrete og brukte å spørre: ”Men hva har du gjort for å havne her som eneste jente?” Jeg hadde ingenting å gjøre annet enn å gå de tre stegene på tvers og de seks stegene på langs eller å sitte på madrassen. Ungdomsbilde av Aase-Grethe som viser henne Uten lesestoff og uten arbeid ble på den tiden hun var fange på Vollan og Falstad. dagene lange. Hadde det ikke vært for det jeg først brukte hårnålen til, hadde jeg snart mistet tellingen på dager og uker. Jeg gjorde et riss i steinveggen hver morgen, og etter seks loddrette streker satte jeg vannrett sjuende strek over de andre for å oppsummere uken. Fengslet hadde tykke steinvegger, steingulv og ingen isolasjon. En hørte lett lyder og gjenlyder. Om morgenen og sent på ettermiddagen kunne jeg høre fangene som ikke ble ansett som ”farlige”, komme ned fra tredje etasje på vei til snekkerverkstedet. Jeg hørte dem stanse utenfor i korridoren, hvor det tydeligvis var plassert en tysk vakt. Fangene passerte etter å ha ropt ut: ”Haftling Nummer … Bitte vorbeigehen zu dürfen” (Fange nummer … kan jeg vennligst få passere.) Jeg ble kjent med stemmene deres, jeg ble kjent med skrittene deres, men jeg så dem aldri. Julaften 1943 ”Gute Weinachten,” sa Fritz. Det var julaften. Etter å ha brukt sine tre nøkler i de tre nøkkelhullene, var han glad og stolt over å kunne gi meg noe spesielt å spise. Da det lakket mot kveld, trengte tankene og minnene seg på; alle de tente juletrærne i de tusen hjem, de vidunderlige julekveldene hjemme da jeg

199

var barn. Sentimental og trist til sinns kjempet jeg med tårene der jeg lå på madrassen min. Jeg lå med hodet nær den kalde steinveggen, og brått hørte jeg en svak banking. Fangen Til å begynne med lød det ganske usystematisk, bank, baank, bank, baank. Men det gikk ikke langt tid før jeg skjønte at fangen på den andre siden av veggen brukte morsekode i et forsøk på å kommunisere med meg. Jeg summet meg straks, men erkjente med det samme at jeg var ute av stand til å svare ham siden jeg ikke kunne morse. Raskt gnikket jeg hånden min mot veggen i håp om at han ville forstå at jeg manglet kunnskaper. Det gjorde han. Desperat tenkte jeg: ”Lær meg, lær meg!” Og ikke lenge etter banket han de første seks bokstavene i alfabetet. Jeg gjentok og gjentok – ved hjelp av hårnålen min. Uten blyant og papir, men med tid, viljestyrke og konsentrasjon, lærte jeg meg den julaftenen for så mange år siden a, b, c, d, e og f. Det var for risikabelt å banke om dagen, men i de stille nettene kunne vi alltid høre når vaktene i sine tunge støvler kom på rundene sine. Jeg begynte å elske nettene. De gjorde det enklere å komme seg gjennom de lange, ørkesløse dagene. Så kom natten da jeg hadde lært å mestre de 29 bokstavene i det norske alfabetet og vi kunne begynne å ”snakke”. Når han banket en bokstav jeg ikke kunne huske, gnikket jeg hånden fram og tilbake langs veggen, og han banket hurtig gjennom alfabetet fram til den aktuelle bokstaven, for å friske opp hukommelsen min. Jeg lærte mye om min nye venn denne romjulen. Tidlig i krigen hadde han flyktet via Sverige til England. Der hadde han gjennomgått opplæring som fallskjermsoldat og sabotør. Han hadde nylig returnert til Norge og sprengt et tysk skip i en fjord. Han var blitt tatt til fange og lå nå på madrassen sin og ventet på å bli skutt. Han var bonde, hadde kone og et lite barn som han ikke regnet med å få se igjen. (Det gjorde han heller ikke.) Da han spurte hva jeg het, og jeg svarte Aase-Grethe, kom det umiddelbart: ”Å, men du er jente, å, hva har du gjort?” Jeg kunne fortelle ham noen episoder fra hjemmefronten i byen hvor jeg bodde, og han fortalte fra London og Canada – der han også var blitt trent. Nettene var fylt av langsom – å, så langsom – men interessant samtale. Jeg hadde en fantastisk venn. Sent en kveld noen uker etter hørte jeg brått et uvanlig oppstyr i nabocellen (tyskerne gjennomførte alltid arrestasjoner og fangeflytting midt på natten). Jeg visste straks at han skulle transporteres til Tyskland eller skytes. For første gang gråt jeg. Jeg gråt for ham, jeg gråt over den grufulle krigen, jeg gråt fordi jeg hatet tyskerne, jeg gråt for de unge nordmennene som mistet livet, jeg gråt fordi jeg hadde mistet denne flotte vennen, en venn som jeg aldri møtte, og som aldri kom tilbake.

200

Fritz Fritz skjønte at noe var galt. Noe av livsgnisten min var borte, sa han. Han hadde rett. For å være snill gav han meg uniformen sin for å sy i en knapp som var falt av. Jeg var takknemlig. Når det ikke finnes noe å gjøre, er det stort å få sy i en knapp. Jeg lette gjennom lommene hans i håp om å finne en blyant, men alt jeg fant, var et lite stykke blyanstift. Nok en eiendel. Jeg sparte litt av det vesle toalettpapiret vi fikk utdelt daglig, og begynte å skrive ned mange tanker, som merkelig nok kom til meg i verseform. En annen dag gav Fritz meg en ullsokk med et digert hull i. Jeg stoppet fram og tilbake en stund, så sparte jeg resten til senere for å ha noe å se fram til. Jeg rasjonerte arbeidet og tillot meg selv bare å sy to-tre sømmer om gangen. Etter noen dager måtte hullet være stoppet ferdig, og da så det virkelig ut som et vakkert broderi. Like brått som tankene hadde ført meg mange, mange år tilbake, var jeg igjen på plass i nåtiden. Solen var gått ned, men snøen var fremdeles vakker, og hakkespetten hakket videre, vel vitende om at mørket snart ville falle på. Det Aase-Grethe synger julen inn sammen med sine døtre og fikk meg igjen til å noen av barnebarna i hytta i Vermont. tenke på hvordan lys og mørke skifter i ethvert menneskes liv, hvor sterkt håpet må være når man er i en fortvilet situasjon, og hvor takknemlig man må være når man har det godt. Takknemlig begynte jeg å gå tilbake til hytta, der peisen og alle julelysene nå var tent, beredt til å feire Jesu fødsel.

Pål Kulås:

Personen bak historien Som kasserer i Falstadfangenes Forening mottok jeg i september 2005 et brev fra Aase-Grethe Hall Holby fra New York. I brevet lå en sjekk på medlemskontingenten for 2005, pluss en liten hilsen og en kopi av en artikkel, skrevet på engelsk for et amerikansk publikum. Artikkelen var så rørende at jeg fikk lyst til å gjøre den kjent for flere. Jeg skrev til Aase-Grethe og spurte om jeg fikk lov til å oversette artikke-

201

len til norsk og ta den med i Historielagets årbok. Dette brevet førte til et meget hyggelig bekjentskap og et varig vennskap. Vi har siden korrespondert jevnlig. Aase-Grethe er født Hall i Oslo 17. januar 1921. Hun var yngst av fem søsken – fire søstre og en bror. Etter middelskole gikk hun handelsgymnaset. Hennes eldste søster som var nitten år eldre, var gift med en jøde og bosatt i Tsjekkoslovakia. Søsteren måtte sammen med mann og to små døtre flykte fra nazistene i 1938 og kom seg via diverse omveier hjem til familien i Norge. Da tyskerne gikk til arrestasjon av alle jødene i Norge i 1942, kom de også for å hente søsterens mann i første omgang. Men han var syk og lå til sengs, og det ble sagt at han hadde skarlagensfeber. Var det noe de nye styresmakter var redd for, så var det smittsomme sykdommer, derfor ble han ikke arrestert ved første forsøk. Nå gjaldt det å handle raskt, for alle var klar over at tyskerne ville komme tilbake ganske snart – kanskje allerede samme dag. Søsteren og de to småjentene tok trikken til en oppsamlingsplass for jøder på flukt i Osloområdet. Aase-Grethe fikk tak i en drosje og fulgte svogeren til oppsamlingsplassen. På grunn av hans ennå mangelfulle språkkunnskaper i norsk og hans jødiske utseende tok hun ikke sjansen på å sende ham alene. Både han, kona og de to små døtrene kom seg trygt fram til grensetraktene liggende under presenninger på lastebiler. Siste biten ble de loset over av lokale kjentfolk. Denne hendelsen førte til at Aase-Grethe kom inn i illegalt arbeid og fortsatte med å hjelpe andre jøder over til Sverige. Etter hvert ble hun også kontaktperson for andre illegale grupper og gikk med beskjeder og lignende. Gruppene ønsket henne etter hvert til Trondheim, noe som passet henne bra da hun hadde en søster som var arkitekt og jobbet der. Her fikk hun dekkjobb som butikkansatt mens hun fortsatte å arbeide for motstandsgruppene. Senhøstes 1943 ble hun arrestert og havnet på enecelle på Vollan hvor hun opplevde julekvelden som hun skriver om. Ut på vinteren 1944 ble hun en natt sammen med andre Vollanfanger overført til Falstad. Transporten skjedde i en skranglete buss uten Aase-Grethe har hele livet elsket natur og friluftsvarme. Fotlenkene til fang- liv og lært sine barn den norske måten å bruke natuene ble trædd inn på en jern- ren på. Her i unge år på skitur med mannen Warren.

202

stang som gikk langs gulvet i bussens lengde. På Falstad ble Aase-Grethe sammen med en av de andre jentene plassert i et lite rom hvor det var fire fanger fra før. Etter flere måneder på enecelle var behovet for kontakt stort, og praten gikk til langt på natt. Etter noen dager fikk de advarsel fra andre fanger i vaskekjelleren om at en av jentene var spion, plassert der av tyskerne. Men da var skaden skjedd. Aase-Grethe ble med jevne mellomrom hentet til Vollan for nye avhør, uten at de fikk henne til å fortelle noe. Ut på året 1944 ble hun sluppet fri, men oppdaget etter hvert at hun i Trondheim ble forfulgt og spionert på. Hensikten med å slippe henne fri var nok at hun skulle ta kontakt med andre hun kjente fra det illegale arbeidet, slik at de kunne bli avslørt og arrestert. Løsningen ble flukt til Sverige. Etter ankomsten ble hun sendt til Stockholm hvor hun arbeidet for den Norske Ambassade. Senere ble hun sendt til New York for å arbeide for Den Norske Regjering. Først med fly til London, for så å reise videre med båt. På grunn av at hun måtte vente på et spesielt visum, ble hun værende i London frigjøringsdagen. Planen var å være i New York ett år. Men så traff hun amerikaneren Warren Holby. De giftet seg og bosatte seg i USA, hvor mannen var engasjert i byggebransjen. Etter hvert ble det to døtre og to sønner og elleve barnebarn. Hun ble enke i 2002, og lever i dag i Larchmont, en forstad til New York. I alle år har hun vært en stor norgesambassadør, som når anledningen har bydd seg, med entusiasme og glede har slått et slag for sitt gamle fedreland. Selv om hun nå føler seg hjemme i Amerika, besøker hun Norge så ofte hun kan. At hun er en strålende vertinne fikk jeg oppleve i juli 2006, da jeg ble invitert til et besøk på hytta hennes på Lesjaskog. Som gjester i tillegg til meg var også de to niesene som hun reddet til Sverige i 1942, nå sammen med sine menn. Det ble et uforglemmelig møte.

Aase-Grethe utenfor hytta på Lesjaskog sommeren 2006 sammen med de to niesene som flyktet til Sverige med foreldrene i 1942. Til høyre Renée Foss og til venstre Adrienne Øvre. Foto: Pål Kulås.

203

Marit Kværneng:

Mule Barnesanitet Frol Sanitetsforening er 100 år i år. Det finnes en rikholdig samling av styre- og møteprotokoller som dokumenterer lagets historie og innsats gjennom disse åra. Som en liten kuriositet tar vi med historien om Mule Barnesanitet. Dette var i ei tid da barn ikke blei nedlessa i fritidstilbud fra alle kanter, og i denne aktiviteten fikk de oppleve å gjøre en verdifull innsats for andre. De kunne med god grunn kjenne seg nyttige. Ikke mange barn opplever det i dag. Skriftstyret Mule Barnesanitet var en realitet i fem år, fra 1954 til 1959. Det første møte var hos Bergljot Segtnan, daværende formann i Frol Sanitetsforening. Datoen var 9. november. Loddsalget innbrakte kr. 22,20. Neste møte var 22.11. på Haugskott, Mule. Da kom det inn kr. 14,50. Dette ifølge regnskapsboka for Mule Barnesanitet. Vi hadde også møteprotokoll, men den forefinnes ikke. Mange fakta kan imidlertid leses ut av regnskapsboka Møtene var rundt i heimene. Oppmøtet var formidabelt - faktisk var det over førti betalende medlemmer en tid. Kontingenten var 50 øre året, den ble overført til hovedforeningen. Men i 1956 slapp vi denne utgiften med følgende begrunnelse: Mule Barnesanitet hadde i desember sendt spebarnspakke til Ungarn! Verdi kr. 247,34. I tillegg kom gummiunderlegg, såper og salver, til sammen kr. 13,35. Vanligvis var det to møter i måneden. Med stor velvilje og imøtekommenhet tok heimene imot oss. Det ble servert kakao/sjokolade og mat. Og det ble jobbet! Jentene var så arbeidsvillige. Min jobb som leder ble å finne på hva vi skulle lage, og hjelpe til der det ble vansker. Målet var å ha basar. Det ble strikket trekk på klehengere, strikket og brodert grytekluter, brodert små brikker korssting var populært. Mer avansert: lampeskjermer med bast og ikke å forglemme DOKKEKLÆR. Vi hadde kjøpt en dokke for kr. 50,50. Denne skulle være hovedgevinst på basar på Nordtun i februar 1956. Det ble en vellykket foreteelse som innbrakte kr. 960 - en usedvanlig stor sum når loddprisen var 10 øre. Husleien var kr. 20, betalt til pedell Marianne Fredin. Utgift ellers: Musikk kr. 26, "Lysing i Lev.avisa kr. 10,85." Hva bruktes så pengene til? Etter basaren kjøpte vi en Biosol for kr. 510. Og

204

to par briller for kr. 4,90. Nå skulle elevene på Mule skole få sole seg inne. Sola ble plassert på hylla på gangen utenfor klasserommene, og to og to gikk elevene dit ut og satt de foreskrevne minutter. Greit og rolig foregikk dette - helst i lesetimene. I april 1956 sendte vi to damer på husmorferie - i mai en tredje dame. 13. desember samme år ga vi blomster for kr. 45 til de eldre på Bakken aldersheim. Til jul året etter blomster for kr. 40. I mars 1959 ga vi reisepenger til to som skulle på husmorferie. Naturlig nok ble det en god del utgifter til materiale, og noe også til gevinster, da det var utlodning på hvert møte. Ett eksempel: Utlodning hos Stavrum: kr. 14,80. Gevinst til samme møte kr. 2,30. En noe større regning på kr. 75,59 fra Frol Samvirkelag, viser innkjøp av stoff, garn og gulvtuer. Sistnevnte mener jeg å huske vi broderte på og sydde sammen til puter. Stoffet gikk til et par kitler og forklær. Aldersspredningen på medlemmene var stor, nemlig. Regnskapsboka for Mule Barnesanitet ble i alle år revidert og funnet rett av lærer Nils Grav på Mule skole, siste gang 24.02. 1959. Da var det kr. 85,01 i kassa. Ved siste møte 29. april 1959 var summen redusert til kr. 69,21. Den siste post i regnskapsboka lyder: Loddsalg hos Vangstad kr. 9,70. Intet er nevnt om kjøpet av dokka jeg fremdeles har liggende, kun iført en rosa, hjemmestrikket truse. Mer rakk vi altså ikke før Mule Barnesanitet var historie. Jeg vil gjerne få tilføye at jeg storkoste meg som leder for medlemmene, en kom i kontakt med både dem og foreldrene på en helt annen og nær måte enn bare som lærer. Dessuten var det givende å gi et tilbud om organisert fritidsaktivitet. Jeg mener Mule Barnesanitet var det eneste sådanne. Marit Kværneng med dokke. Denne dokka (Fevikdokka) i rosa heimstrikka bukse skulle være neste gevinst. Imidlertid ble barnesaniteten på Mule nedlagt.

205

Kristin Foosnæs:

Arkeologisk utgravning ved Munkeby kloster sommeren 2005 Munkeby kloster ved Levanger var Europas nordligste cistercienserkloster i middelalderen. Andre norske klostre av denne ordenen var Lyse kloster ved Os utenfor Bergen, Hovedøya kloster ved Oslo, og senere Tautra kloster. Munkebys opprettelses- og nedleggelsestidspunkt er ukjent; det samme gjelder det meste av klosterets historie. Bortsett fra i et pavebrev fra 1475, og indirekte i Passio Olavi, er ikke klosteret omtalt i de skriftlige kildene. Ifølge lokal tradisjon skal klosteret ha brent ned, noe som medførte at munkene flyttet til det da nyopprettede Tautra kloster (1207). Tidligere forskning har konsentrert seg om å utlede klosterets historie fra de sparsomme kildene. På grunn av det spinkle kildematerialet, og fordi det ikke fantes rester av klosterbygningene ved ruinen, ble det på 1800-tallet stilt spørsmål ved kirkens funksjon; var den rester etter en klosterkirke eller en sognekirke? Munkeby kloster er tidligere undersøkt av arkitekt Nils Rydjord i perioden 1906-1910 under oppryddings- og reparasjonsarbeider. Siden klosteret aldri har blitt underkastet arkeologiske undersøkelser, ble det i forbindelse med min mastergradsavhandling, Quod superest monasterii hic quondam fundati – en bygningsarkeologisk undersøkelse av Munkeby kloster, utført en mindre arkeologisk utgravning ved klosteret. I avhandlingen søker jeg å utlede hvordan klosterbygningenes planløsning kan ha sett ut, blant annet ved å forsøke å sammenligne strukturene som dukket opp under utgravningen og resultatene fra de geofysiske metodene med Klüwers skisse av klosterets plan (Figur 1). I denne artikkelen presenterer jeg funnene som ble gjort under utgravningen i 2005. Funnene som fremkom under Rydjords undersøkelser brukes som sammenligningsgrunnlag og for å vise at det i klosterkirken tidligere er gjort funn som nærmere kan knyttes til klostervirksomheten. Videre blir funnenes kontekst, det vil si deres plassering i tid og rom, relatert til andre cistercienserklostres planløsning for å undersøke hva de kan fortelle om klosterbygningenes plan og utstrekning. Artikkelen bygger på min mastergradsavhandling. Den arkeologiske utgravningen var motivert av ønsket om å undersøke arki-

206

tektoniske strukturer på G. Schønings og L.D. Klüwers tegninger, som ikke finnes på tilsvarende, yngre tegninger av klosteranlegget. Det ene målet var å undersøke klosterbygningene, som er fremstilt på Klüwers tegning (Figur 1). Det andre målet tok utgangspunkt i Schønings skisse over kirkens grunnplan, der det er inntegnet en korvegg like øst for inngangen til kapellene (se Schøning & Gjone 1968:76). Utgravningen omfattet fem prøvesjakter på en størrelse av 0,5x2,0 m. Det ble gravd fire sjakter på plassen sør for klosterkirken, og én sjakt i kirkens kor. I tillegg til utgravningen ble området sør for kirken kartlagt med de geofysiske metodene georadar (GPR) og gradiometer. Metodene vil ikke gjennomgås nærmere i denne artikkelen, men enkelte av resultatene presenteres sammen med funnfordelingen av gjenstandene (se også Foosnæs 2006).

Figur 1. L.D. Klüwers kart fra 1813 over Munkeby kloster. Nord er mot høyre i skissen. På skissen er a) kirken, bb) to kapeller, c) klosterbygningene, dd) to uthus, ee) to brønner og f) kirkegård. I tillegg ses en fiskedam lengst til høyre på tegningen og en vei langs elva (Etter Klüwer [1823] 1960:nr.14)

Funn og funnfordeling fra Rydjords undersøkelse Siden utgravningsarbeidet i 1910 bare tok sikte på å frilegge murene, fremkom det få funn. Under dette arbeidet oppdaget man over hele kirkens grunnplan, i nivå med gulvet, et trekullag med delvis forkullede trestykker.

207

Trestykkene ble især funnet i skipets østre del, koret og nordre kapell (Rydjord 1910). I trekullaget, særlig der det opptrådte forkullede trerester, fant man jernnagler, “smijernsspiker”, av en slik størrelse at Rydjord antok at de var fra takkonstruksjonene (Figur 2). Det treverket de har sittet i er brent, derfor har de sterkt glødeskall og er av den grunn meget godt bevart. Av de bevarte naglene er den største ca. 13 cm lang, mens de fleste har en lengde på ca. 8 cm. De fleste naglene er i den ytterste del formet som en skrue; de to minste ser ut til å mangle skruegang og er dannet som alminnelig spiker. Flere av naglene har på undersiden av hodene lave, avrundede pigger, fra 6 til 10 på hver, i en konsentrisk sirkel rundt spikerfoten. De største naglene fra Munkeby ligner på jernnagler funnet i Grinaker stavkirketuft i Brandbu, Oppland. Piggene har vært nyttige i sideavstivningen og er øyensynlig anbrakt for å få bedre feste etter innslaging. Lignende nagler finnes blant annet i takverket i Værnes kirke, NordTrøndelag og i avtrykk Figur 2. Funn fra Rydjords fremgraving av kirken i 1910. av skipsrester fra Bøle, Marmorskive, klebersteinsøyle og snodde jernnagler fra takverket. Telemark. Vest for alteret ble det i gulvhøyde funnet flere klumper av smeltet metall. Metallet, som Rydjord (1910) antok var klokkemetall eller bronse, ble funnet “temmelig spredt” i krysset mellom kapellene og skipet. Grunnen var farget grønn og irret av metallet, som antas å høre til en messeklokke som har hengt i en takrytter over krysset. Denne har smeltet og falt ned under brannen. I tilvekstkatalogen, som beskriver alle gjenstandene som har kommet inn til Vitenskapsmuseet, står det derimot at “metallet er tildels dekket av grønn oksid, men er også hvitlige i bruddet. De er formodentlig av dårlig, sterkt kobber-

208

blandet sølv og kan derfor ikke være rester av en kirkeklokke, men må være rester av lysestaker eller kirkelige kar”. Det er også en plausibel tolkning, da fragmentene ble funnet i nærheten av alteret. Siden de fleste delene ble funnet i kors-midten, er det mer naturlig å tenke seg at de kommer fra en klokke som har hengt fra takverket. I nærheten av alteret ble det også funnet en polert marmorskive, som kan skrive seg fra alterutsmykningen. Skiven er hjulformet, av hvit marmor; 13,5 cm i tverrmål og 5,5 cm tykk. Midt på den ene siden er det innboret et ca. 3,5 cm dypt hull. På denne siden, som man antar har vært oversiden, var kantene avrundede. Skiven er tolket som fotplaten til en lysestake. I koret nær søndre vegg ble det funnet et bruddstykke av søyle. Søylen er av kleberstein og har hatt et åttekantet tverrsnitt, med et hull gjennom midten etter lengden. Stykkets totale diameter er ca. 12 cm og hullet er 3 cm i diameter. På Lyse er skaftene på korsgangens søyler vekselvis åttekantede og runde (Nybø 1986). Kommer bruddstykket fra Munkeby fra en søyleutsmykning eksempelvis i forbindelse med portalinngangen til søndre kapell? Størrelsesforholdene mellom dette fragmentet og korsgangsøylene på Lyse er likt. Hullet i midten kan derimot indikere at stykket har vært en del av en større konstruksjon, sammenføyd med dybler. Frittstående søyler, slik søylene i korsgangen på Lyse er, ble hugd i ett sammenhengende stykke. Fragmentet kan derimot stamme fra en halvsøyle eller en engasjert søyle. Det er kanskje mer sannsynlig at også dette funnet kan settes i forbindelse med alteret eller annen utsmykning? Mellom steinene i ruinen er det også funnet marmorkuler eller skiver. Hvilken funksjon disse har hatt er usikkert, men de kan ha vært brukt som pinning, det vil si som små stein som ble satt i mellomrommene dersom det var for stor fuge til nabosteinene i murverket. Funn fra egne undersøkelser Under utgravningen i 2005 ble det funnet to strukturer; en nedgravning fylt med stein sør for kirken, samt et steinskodd stolpehull i kirkens kor. Løsfunnene besto av keramikk, jernnagler, slagg, kull, metallfragmenter, mørtel, flint og brent leire. Funnene er for det meste fragmenter. Enkelte funn, både keramikkog metallfragmentene, samt jernnaglene, viser spor av å ha blitt brent og kan brukes som argument i diskusjonen om at klosteret har vært herjet av brann. De fleste jernnaglene ble funnet i den samme sjakten. Naglene er av samme type som Rydjord fant under fremrensingen av kirken i 1906-1910, som han mente var av en slik befatning at de må ha tilhørt takverket. Er naglene som ble funnet under den arkeologiske utgravningen også fra takverket i kirken? For eksempel kan masse fra Rydjords opprydningsarbeider blitt spredd over området sør for kirken. Kanskje er det like sannsynlig at de kan stamme fra klosterbygningenes takverk? Enkelte av jernnaglene som ble funnet under utgravningen hadde spor av vridning, eller skruegang, i den ene enden. Naglene vari-

209

erer i størrelse fra omtrent 2 til 8 cm. De fleste naglene har karakteristiske pigger under naglehodet, et trekk som vi så fantes på naglene som ble funnet tidligere. Under utgravningen ble det også funnet en mindre nagle, som mer har karakteren av å være en “stift” (Figur 3). “Stiften” er omlag 2 cm lang. Den kan for eksempel ha hørt til et mindre arbeid, såsom et bokomslag, dersom den ikke foreligger i fragmentert form. Under utgravningen ble det også funnet spredte konsentrasjoner av sot og trekull. Det ble altså ikke funnet egne lag av trekull, som man skulle vente å finne dersom det er tilfellet at klosteret, med både klosterkirken og de øvrige bygninger, har vært herjet av brann. Sletten sør for kirken ville vært ideell for bosetninger. Dateringer av trekullprøver som ble funnet under den arkeologiske utgravningen viser til aktivitet på stedet fra slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. De kan kanskje knyttes til en slik tidlig bosetning. Det ble også gjort funn av en del slagg og metall. Slaggbitene har ulik form og størrelse. Et interessant spørsmål er om slagget kan knyttes til klosterdriften. Er det produsert før eller i forbindelse med opprettelsen av klosteret, eller stammer det fra klosterets virksomhetsperiode? Klosteret ville hatt kontinuerlig bruk for både jern og kobber til blant annet redskaper, verktøy og nagler. I den samme sjakten der slaggbitene hyppigst opptrådte, fant vi små fragmenter av smeltet bronse eller kobber, som ligner på metallet som ble funnet i klosterkirken tidlig på 1900-tallet. Fra kontinentet vet vi at cistercienserne er kjent for å ha drevet med gruvedrift og metallarbeider. Forholdene i nærheten av Munkeby ligger til rette for jernutvinning, med både myrer og skog i nær avstand. På Tingstad finnes en kobbergruve, som først har dokumentert drift på 1800-tallet, men som kan tenkes å ha vært periodevis i drift siden middelalderen. Er det munkene på Munkeby som har startet gruvevirksomheten her? Videre fant vi flere stykker brent leire eller tegl. Bitene har en størrelse på

Figur 3. Funn fra den arkeologiske utgravningen på Munkeby. Øverst vises slagg og fragmenter av brent leire, nederst jernnagler og en “jernstift” (Foto: K. Foosnæs)

210

rundt 3 cm. Flere fragmenter var svartsintret på den ene siden og rødlige på den andre (Figur 3). Det betyr at de har vært utsatt for sterk varme, kanskje fra et ildsted eller en brann, øyensynlig bare på den ene siden. Den ene siden har dermed vært beskyttet fra varmepåvirkningen. I det følgende vil jeg konsentrere meg om keramikkfunnene, da det er de som kan fortelle mest om klosterets historie. Engelsk og tysk keramikk Under utgravningen ble det funnet keramikk av utenlandsk opphav, datert til perioden omkring 1250-1325. Grimstonkeramikken, fra England, ble funnet i to ulike sjakter, henholdsvis vest og øst på plassen. Siegburgkeramikken, som stammer fra Tyskland, er egentlig et proto-steingods. Samtlige av Siegburgfragmentene ble funnet i den samme sjakten og tilhører ett enkelt kar. Grimstonkeramikk Grimstonkeramikken har navn etter produksjonsstedet Grimston i Norfolk, England. Det ble funnet to fragmenter av denne typen keramikk på Munkeby (Figur 4). De to fragmentene ble funnet i to ulike sjakter. Fragmentene er ca. 3 cm store og omtrent 0.5 cm tykke. Både funnkontekst og keramikkens dekorasjon viser at fragmentene er fra to ulike kar. Begge fragmentene er tydelig brannpåvirket. Grimstonkeramikkens gods har en grå eller svart farge. Keramikken har blyglasur, som er grønnlig på farge. Glasuren fremtrer tydeligst på fragmentet med én rille (Figur 4, øverst t.h.). Blyglasur opptrer i en eller annen forbindelse på det meste av middelalderens keramikk. Grimstonkannene var ofte dekorert, hvorav den enkleste formen var en rilledekorasjon. Det ene fragmentet som ble funnet på Munkeby er dekorert med én innsunken rille. Dets karakter, sammensetning og dekor indikerer at det muligens kan stamme fra Lincoln i England. Det andre fragmentet av grimston-typen har fire riller, og viser rester av en smalFigur 4. Keramikk funnet under utgravningen nende del som har stukket ut fra ved Munkeby kloster 2005. De to øverste fragkarets vegg. Fragmentet er fra mentene er keramikk av typen Grimston fra en dekorert kanne som kan være England; nederst ses Siegburg-protosteingods dekket med en mengde slike fra Tyskland uttrukkede deler, og dateres til (Foto: Per E. Fredriksen, siste del av 1200-tallet. Et NTNU Vitenskapsmuseet)

211

Figur 5b. Bildet viser en kanne av typen Grimston funnet under utgravningene på Folkebibliotekstomta i Trondheim (Foto: Riksantikvaren)

Figur 5a. Engelske bordkar av keramikk fra 1200-tallet, funnet på Bryggen i Bergen. Innfelt vises dekorative detaljer som er karakteristiske for engelsk keramikk fra 13. eksempel på en slik kanne vises helt til venstre i Figur 5a. Fragmentene århundre (Foto: Normann. Bryggens Museum) som kan ha tilhørt kanner fra

Grimston og Lincoln er trolig bordkar brukt til skjenking. Figur 5a viser ulike typer bordkar produsert i 1200-tallets England. Skårene som ble funnet på Munkeby kan derimot ikke fortelle om karenes form. Grimstonkeramikken er vanlig forekommende i middelalderbyene, og dominerer keramikkmaterialet fra Trondheim (Figur 5b). Siegburg proto-steingods Under utgravningen ble det funnet fem fragmenter av tidlig steingods av typen Siegburg (Figur 4). Alle fragmentene er funnet i nærheten av hverandre og har tilhørt det samme karet, da skårene kan monteres sammen (Figur 6). Skårene varierer i størrelse fra omtrent 2.5 cm til 7 cm og har en tykkelse på 0.3-0.7 cm. Navnet på steingodset kommer av ett av produksjonsstedene for slikt steingods, Siegburg i Rhindalen, Tyskland. Typen forekommer på mange ulike steder i det Nordeuropeiske området. Karene ble distribuert fra Nederland, der de også fikk den grønne glasuren de er prydet med. Keramikken som ble funnet på Munkeby er et proto-steingods, det vil si at de er laget i en tid før man begynte med gjennombrenning av steingods. Steingodset fra Siegburg er ikke glasert og har ingen form for dekorasjon. Godset kan likevel ha grunne fordypninger i strukturen, og er som regel mørk brune eller brungrønne i fargen. Proto-steingods forekommer fra midten av 1200-tallet frem til midten av 1300tallet, da det erstattes av gjennombrent steingods. Proto-steingodset fra Munkeby dateres til siste halvdel av 1200-tallet. De største fragmentene har rester av utdratte støtter (se Figur 4 og 6). Karet har hatt rund bunn og ville ha vært ustøtt uten noen form for fot (Figur 7). Fragmentene antyder ikke om karet har hatt høy eller lav form, men det kan ha vært av den lavere, runde typen. Dersom karet har hatt rund form, kan det ha en senere datering, mot perioden 1300-1325.

212

Figur 6. Siegburg proto-steingods funnet på Munkeby. De to største skårene som ses Figur 7. Vinbegre og –kanner fra i Figur 4 er satt sammen og gir indikasjo- Rhinområdet fra 16. og 17. århundre, funnet på Bryggen i Bergen. ner på hvordan kannen har sett ut (Foto: Normann. Bryggens Museum) (Foto: K. Foosnæs)

Steingodset forekommer som bordkanner og -begre, men også som ulike typer oppbevaringskar, først og fremst til væsker. For å være vanntett må keramikken derimot glaseres. Den variant av Siegburgtypen som forekom på Munkeby kan ha vært en drikkekanne, selv om den ikke har glasur. Figur 7 viser en annen og yngre type keramikk fra Rhinområdet. Siegburgkeramikk forekommer i store mengder i Hansa-byene, særlig i Bergen. Keramikk fra Siegburg finnes også i Trondheim, men i betydelig mindre kvanta enn Grimstonkeramikken. Funnfordeling Det fremkom ikke spor i grunnen etter klosterbygningene under utgravningen, men forsøk med geofysiske metoder har vist at det under bakken ligger steiner som kan ha utgjort fundamenter for bygninger. Under grøftearbeid i 1975, ble det, omlag 20 meter rett sør for det søndre kapellet, funnet rester etter grunnmurer, samt sot og trekull i jorden. Det ble tolket som rester av et hushjørne. Ved restaureringsarbeider i 1939 ble det funnet murverk som kunne vært rester av korsgangens fundamenter, mens det i 1898 fantes en mur på sletten sør for kirken ved den vestlige ende, som muligens kunne være en gammel grunnmur. Videre vil jeg se på hvilke funn som nærmere kan tilknyttes klosteret og hva disse funnene kan fortelle om klosterbygningenes utstrekning. For å gjøre dette må jeg se på funnenes spredning på klosterområdet. Cistercienserordenen er kjent for å følge den samme planløsningen i alle sine klostre, her kalt “standardplanen” for cistercienserklostre (Figur 8b). Hvordan stemmer dette med Munkeby? Funnfordelingen for kirken fremgår av avsnittet der jeg redegjorde for funn fra Rydjords arbeider. Funnene viser en konsentrasjon til kirkens østre deler med koret, korsmidten og kapellene. Fra egne undersøkelser vil funnene diskuteres ut fra deres plassering i sjaktene, hvis plassering er vist i Figur 8a. Det tas i dette

213

avsnittet utgangspunkt i standardplanen for cistercienserklostre. I det følgende tilsvarer numrene i parentes til numrene på Figur 8b. Det vil være vanskelig å generalisere for området, da sjaktene kun gir et lite innblikk i situasjonen under bakken. For å prøve å få et mest mulig fullstendig overblikk vil resultatene fra de geofysiske undersøkelsene bidra i tolkningen av lokaliteten. Det finnes visse kildekritiske problemer når det gjelder representativiteten i funnmaterialet, og resultatene fra artikkelen må dermed leses med forbehold. Jeg begrenser meg derfor til å gjøre generelle tolkninger. Bygningsplanene til de øvrige norske cistercienserklostrene, Hovedøya, Tautra og Lyse kloster, ble skalert som om Munkeby har hatt eksakt samme plan1. Jeg opererer med to planer for Hovedøya kloster; Hovedøya 1 med klosterbygningene slik vi ser det på Hovedøya i dag, der bygningene ligger inntil det eldste koret, mens Hovedøya 2 er Hovedøyas klosterplan forskjøvet slik at østfløyen ligger i forlengelsen av kirkens søndre kapell. Det er ikke gjort forsøk på å relatere klosteranlegget på Munkeby til standardplanens målestokk. Nedgravningen som ble funnet i sjakt 1 ligger, dersom klosteret på Munkeby var lagt ut etter standardplanen, i det som var klosterets forrådsrom, cellarium (27). I forhold til Klüwers tegning (Figur 1) strekker sjakt 1 seg over den vestre bygningens vestre langvegg (Figur 1). Med Hovedøya 2s plan ligger sjakten over vestveggen i legbrødrenes spisesal, refektorium (28), mens den ligger i refektoriet hvis planen for Hovedøya 1 brukes. Med Lyse klosters plan ligger sjakten like vest for sørfløyen, mens den også med Tautras plan ligger i vestfløyen. I sjakten er det gjort en del funn uten nøyaktig koordinatangivelse: et fragment av en treplanke, mørtel og brent leire, brent leire og keramikk av typen Grimston. Keramikk ble ofte brukt i bordkar, og en naturlig funnkontekst for bordkar ville være refektorium (22, 28) eller kjøkken, som lå i den sørlige fløyen (24). Man kunne også vente å finne keramikk i et forrådsrom, men fragmentet som ble funnet i denne sjakten er av en slik karakter, med hensyn til gods og dekor, at det trolig har tilhørt et bordkar brukt til skjenking. En datering av et trefragment funnet i bunnen av nedgravningen angir at denne er yngre enn 1895. Funnene som ble gjort i sjakt 1 anses for representative, da de trolig har blitt forflyttet fra sin opprinnelige beliggenhet ved anlegging av nedgravningen. Det ble ikke registrert bygningsrester i denne sjakten, slik man kunne vente dersom klosteret var lagt ut etter Klüwers, Hovedøya 2 og Tautras plan. Under gradiometerundersøkelsen ble det registrert et sirkulært mønster som kan være et mulig gravminne i nærheten av sjakt 1. Georadaren registrerte også noe som kan tenkes å være en ringformet struktur i området. Siden området er pløyd, må eventuelle gravrester befinne seg lengre ned enn pløyedybden, anslagsvis ca. 25 cm. Det reduserer også muligheten for at det er en gravrest som ble registrert av georadaren på grunne dybder. Under utgravningen ble det ikke gjort Se Lunde 1987 for klosterplanene til de norske klostre. Alle de norske cistercienserklostrene har bygningsplaner som ligner standardplanen og er modifikasjoner av denne.

214

Figur 8a. Til venstre: Oversikt over utgravningens sjakter i forhold til klosterkirken på Munkeby. Nord er opp på figuren. Figuren er ikke i målestokk. Figur 8b. Til høyre: “Standardplanløsningen” for cistercienserklostre (Etter Braunfels 1972:75). Planen viser det ideelle kloster, med kirken i nord. Klostergården, det kvadratiske området i midten, samt de omkringliggende korsgangene er omgitt av fløyer på alle sider, slik at klosterkomplekset danner en firkant. De ulike bygningene som er aktuelle for denne artikkelen, og tilhørende numre, er beskrevet og markert i den følgende teksten.

funn som kan tyde på at det finnes rester etter et gravminne her i dag. Sjakt 2 ble anlagt i kirkens kor. I denne sjakten ble det ikke gjort løsfunn, men det ble funnet et steinskodd stolpehull, der rester av stolpen er datert til AD 1170-1285. Stolpehullet har huset en stolpe som er tolket som rester etter en konstruksjon som ble benyttet til reparasjoner av takverket. Sjakt 3 ligger på Klüwers og Tautras plan i klostergården og korsgangen; med Lyses plan strekker sjakten seg fra klostergården via korsgangen til munkenes refektorium (22). På standardplanen ville sjakten ha en beliggenhet i klostergården. Med Hovedøya 1 og 2 ligger sjakt 3 henholdsvis i korsgangen og munkenes refektorium, og korsgangen og kjøkkenet (24). I sjakt 3 er det avdekket funn både med og uten nøyaktig stedplassering. Det hyppigst forekommende materialet var slagg, jernnagler og metall. De fleste naglene ble funnet nordøst i sjakten, og er tydelig ildpåvirket. De fleste naglene hadde trekk som også fantes på naglene som ble funnet tidligere, blant annet pigger under naglehodet og skruegang. I denne sjakten ble det i tillegg funnet et fragment av Grimston-kera-

215

mikk, som muligens kan stamme fra Lincoln. Keramikken ble funnet i en dybde av ca. 20 cm og har en datering til perioden 1250-1325. Karakteren av funnene kan tyde på at de er kastet ut fra kirken, for eksempel under Rydjords opprydningsarbeid. Det gjelder spesielt funnene som ble gjort nær overflaten. Slagg, jernnagler og annet metall, samt ildpåvirkede områder kan fortelle om verksteddrift, for eksempel en smie. Det ble derimot ikke funnet rester etter redskap eller strukturer som man bør vente å finne nær en verkstedplass. Gradiometerkartleggingen ga derimot utslag på noe som kan være en ovn eller en esse, eller en større ansamling slagg, i området. Enkelte av slagg- og metallbitene lå i et lag ca. 30 cm dypt, som ble datert til AD 1015-1035. Det kan tyde på aktivitet på stedet før klostervirksomheten tok til. Funnene som ble gjort i dette laget kan dateres til den samme perioden og kan ikke knyttes til klostervirksomheten. Det vil si at enkelte av slaggbitene, enten de representerer metallproduksjon eller smiing, ikke kan forbindes med klostertiden. Det ble ikke funnet strukturer i sjakt 4. På alle planene ligger sjakten rett sør for sørfløyen, enten utenfor munkenes refektorium eller kjøkkenet. Som i sjakt 3 ble det i denne sjakten funnet en del slagg- og metallfragmenter. Funnsammensetningen gjør det vanskelig å avgjøre hva området kan ha blitt brukt til. Dersom standardplanen slik den er fremstilt på Figur 8b er benyttet på Munkeby, ville sjakt 4 ha ligget inntil refektoriet (22) eller kjøkkenet (24). Flere tyske potteskår fra det samme karet ble funnet i nærheten av hverandre. Som vi så ble steingods av denne typen ofte benyttet som bordkanner, begre og oppbevaringskar. Steingods ble ikke anvendt til matlaging (Regner 2005). Proto-steingodset som ble funnet på Munkeby er ikke glasert, og det kan derfor være sannsynlig at det ble brukt til oppbevaring av tørre varer. Siden protosteingodset ikke ble benyttet til matlaging, er det mindre sannsynlig at det ble benyttet i klosterets kjøkken, med mindre det inneholdt tørrvarer man lagret i kjøkkenet. Dersom de ble benyttet som bordkanner, er det naturlig å identifisere dem med spisesalen; dersom godset ble benyttet som oppbevaringskar, er et naturlig funnsted lager, forrådsrom eller kjeller. I en studie av cistercienserklosteret Alvastra i Sverige viste det seg at keramikk av typen eldre rødgods, med datering ca. 1250-1350, fremst ble påtruffet utenfor klosterbygningene, i klostergårdens sørøstre hjørne og sør for kjøkkenet (ibid.). Proto-steingodset fra samme studie var fordelt som rødgodset, men fantes i tillegg sør for refektoriet. Uten å dra tilfeldigheter for langt, ble proto-steingodset fra Munkeby funnet i det som har vært klosterets sørlige del, der man som regel finner varmerommet, kalefaktoriet (20), refektoriet og kjøkkenet. Det harmonerer godt med at man kunne vente å finne keramikk i denne fløyen ut fra dens funksjon. Dersom keramikken stammer fra et område utenfor klosterbygningene, kan det bety at det var kastet ut på grunn av at det var kassert. Området har derimot sparsomme funn og utviser ikke karakter av å være avfallsområde. Keramikken

216

ble funnet i et gruslag som ligger over et lag, ca. 50 cm dypt, som er datert til perioden AD 965-1010. Fra sjakt 4 har man dermed bevis for at det har vært aktivitet på stedet, både før klosterets antatte opprettelse gjennom kullprøven, samt etter dets antatte nedleggelse gjennom keramikken. På Klüwers plan ligger sjakt 5 like nordvest for den østligste bygningen som er markert c (Figur 1). På Hovedøya 1 ligger sjakten midt i kapittelsalen (14); på Hovedøya 2 i korsgangen og klostergården. Med Lyses plan ligger sjakten i korsgangen, mens den med Tautras klosterplan strekker seg over korsgangen og muren inn til kapittelsalen. I sjakten ble det funnet en steinrekke i lengderetningen N-S, konsentrert midt i sjakten. Steinene ble funnet ca. 40 cm fra bakkens overflate, og ligger svært dypt til at det skulle ha vært fundamenter eller andre funksjonelle detaljer tilhørende klosterbygningene. Ved gradiometerundersøkelsen ble det registrert flere avvik som kan ha vært fundamenter, men som også kan være tilfeldig stein. Dersom området sør for sørkapellet har vært brukt og bebodd en tid, og dersom det har stått en bygning på stedet, skulle jorden være kompakt. Alle jordlagene i sjakt 5 var løse og lette å grave gjennom. Utgravningen viser dermed at området ikke tidligere har vært i bruk. For cistercienserne var symmetri og rette, enkle linjer i arkitekturen viktig. Derfor antar jeg at østfløyen ville være i flukt med kirkens søndre kapell slik det er fremstilt på standardplanen. På Hovedøya, der kirken ikke er bygd av cistercienserne, er østfløyen bygd i rett linje med den eldre kirkens kor. Det kan ha sammenheng med at koravslutningen og korsarmene først ble bygd på 1200-tallet. Østfløyen på Munkeby kan derimot ha vært bredere eller smalere enn kapellet. Dersom kapittelhuset har strakt seg inntil søndre kapell, som blant annet på Lyse kloster, vil sjakt 5s plassering være omtrent midt i rommet. Ut fra standardplanen ligger sjakt 5 i armariet, der bøker ble oppbevart (10). Det er viktig å presisere at å dra vide konklusjoner på grunnlag av enkelte funnfragmenter fra sjakter av beskjedne størrelser, er svært risikabelt. I artikkelen er det gjort forsøk på å sette funn og strukturer inn i en større klostersammenheng, og det presiseres at det som presenteres her er én tolkning, som ikke trenger å være rett. Det har vært et mål å kunne uttale meg om klosterbygningenes utforming, plassering og romlige funksjon. Derfor har jeg forsøkt å bruke artefaktmaterialet for å undersøke hva funnkonteksten kan fortelle om klosterbygningenes plan. Funnene grupperer seg i to kategorier; funn som har tilhørt husholdningen og funn som kan tilknyttes håndverk. Ideelt kan et materiales romlige utbredelse anvendes til å studere graden av aktivitet i et visst område i en viss periode. Funnene uten nøyaktig stedplassering konsentreres til kirken og sjakt 1 og 3. Spredningen av funn med eksakte koordinater viser klare konsentrasjoner i to områder, i og omkring sjakt 3 og 4 (Figur 8a). I disse sjaktene ble det i hovedsak funnet nagler, slagg, smeltet metall, keramikk og trekull. Det ble særlig funnet mye slagg i sjakt 3, som lå forholdsvis langt øst

217

på plassen. Funnfordelingen for metallgjenstander på Tautra kloster viser også lignende tendenser: spredning til klosterområdets østre partier, med hovedvekt i det nordøstre området (Horg 1993). Det ble funnet rester av tre kar; keramikkskår av to kanner av Grimstontype og ett av Siegburg proto-steingods. Munkeby ble forsøksvis skalert som om klosteret hadde eksakt samme plan som de andre norske cistercienserklostrene. I forhold til klosterbygningene slik de vises på Klüwers tegning (Figur 1), ligger konsentrasjonene i klostergården eller korsgangen like nord for den midterste bygningen. Dessuten finnes en konsentrasjon like sør for denne bygning. Planene viser at funnene ligger i ansamlinger enten i klostergården, korsgangen, munkenes eller legbrødrenes refektorier, eller like sør for refektoriet og kjøkkenet. Andre studier har også vist at klostergården og området sør for klostergården ofte ble benyttet som avfallsstasjoner (Regner 2005). Det kan, litt forsiktig, tyde på at klosterbygningene på Munkeby var lagt ut etter standardplanen. Funnene kan dermed være med å sannsynliggjøre at klosteret har fulgt det kontinentale eksempelet for planløsningen av cistercienserklostre. Videre undersøkelser og arkeologiske utgravninger kan gi nye og viktige bidrag ikke bare til klosterets historie og om livet i klosteret, men trolig også om bygningsmassen. Referanser Baunfels, W. 1972: Monasteries of Western Europe. The Architecture of the Orders. London: Thames and Hudson. Foosnæs, K. 2006: Quod superest monasterii hic quondam fundati. En bygningsarkeologisk undersøkelse av Munkeby kloster. Upublisert mastergradsavhandling, NTNU. Horg, E.H. 1993: Metallforekomst-undersøkelse i åker ved Tautra kloster. Upublisert rapport. Finnes i Topografisk Arkiv ved NTNU Vitenskapsmuseet, ref. 002353. Klüwer, L.D. [1823] 1960: Norske Mindesmærker. Trondheim: Foreningen Facsimilia Nidrosiensia II. Faksimileutgave. Original utgave: Christiania: DKNVS. Lunde, Ø. 1987: Klosteranleggene. I: Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Årbok 141. årgang, s. 85-119. Nybø, M. 1986: Lyse kloster. En bygningsanalyse. Upublisert magistergradsavhandling i kunsthistorie, Universitet i Bergen. Regner, E. 2005: Den reformerade världen. Monastisk och materiell kultur i Alvastra kloster från medeltid till modern tid. Stockholm: Stockholm Studies in Archaeology 35. Rydjord, N. 1910: Indberetning om de avsluttende utgravninger av Munkeby klosterkirkes ruiner 1910. I: Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Årbok 64. årgang, s. 220-230. Schøning, G & E. Gjone 1968: Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning i forbindelse med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med norsk historie og topografi. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.

218

Inger Johanne Kvello:

50 år med Mule skolekorps Begynnelsen Mule Skolekorps feirer i år at det er 50 år siden korpset ble stiftet av ildsjeler i Nordbygda 6. desember 1956. Det er i møteboka for kretstilsynet ved Mule skole man finner den første omtale av Mule skolekorps. I møte den 3. februar 1955 står det bokført at kretsformann Magnus Ertzgård skulle purre ei nemnd oppnevnt i 1954. Nemnda skulle finne fram til instrumenter fra den gamle guttemusikken som Gustav Vardehaug i sin tid ledet. På foreldremøte 27. februar 1956 ble det som første punkt på dagsorden tatt opp spørsmålet om å få startet et skolemusikkorps. På møtet innledet skoleinspektør Sverre Folkvord, og han kom med en appell til foreldrene om å slutte opp om tanken om å få til et korps. Ole Salthammer var spesielt innbudt til møtet, da det var han som hadde tatt initiativet overfor skolen om å starte et skolemusikkorps. Han etterlyste Gustav Vardehaugs ånd når det gjaldt korpsmusikk, og anbefalte varmt å sette i gang med å oppspore gamle instrumenter. En rekke personer hadde ordet, og det ble vedtatt å sette ned ei nemnd til å ta seg av saka. Valgt ble Ottar Salthammer, Rolf Thorsen, Odd Gran og Ole Salthammer. Den 7. april var det kretsmøte på nytt, og der gikk inntekta av utlodninga til skolemusikken. Videre opplyste Ottar Salthammer om at Reidar Krokstad hadde lovt å ta fatt som dirigent. Det Ole Salthammer ble videre opplyst om at det skulle finnes ca. 20 instrumenter etter den gamle guttemusikken. Disse skulle samles på skolen. De instrumentene som trengte reparasjon ville Olaf Kristiansen ta seg av. Den 28. september 1956 var det så tilsynsmøte der musikksaka ble drøftet. For å skaffe penger ble det vedtatt at tilsynet skulle sette i gang med ei innsamling i kretsen, og denne ga ca. 800 kroner som resultat. Dette beløpet var

219

Frol guttemusikk, ledsaget av Ole M. Nygård, 1931.

nok til å dekke utgiftene en hadde hatt til da. Den 6. desember 1956 var det så pånytt kretsmøte der Folkvord holdt ei utgreiing om musikksaka, og det ble vedtatt vedtekter for laget (disse er dessverre borte). Reidar Krokstad var tilstede og oppmoda foreldra (ca. 60 stk) om å gi penger slik at 9 instrumenter kunne kjøpes inn. Følgende personer ble valgt inn i det første styret: Formann Peter Grevskott, styremedlemmer Sverre Folkvord, Hallbjørg Rudistugun, Olaug Stavrum og Odd Gran. Styret vedtok å forhøre seg om en del brukte instrumenter, og fikk kontakt med en herr Svån i Klæbu om brukbare brukte instrumenter. Den 17. januar 1957 er det opplyst at 1 helikon, 1 basun, 1 tenor, 1 alt og 2 trompeter er innkjøpt for kr. 450,-. Det ble også innkjøpt 24 notestativ. Kommunen ble søkt om et øyeblikkelig tilskudd. Første tilstelning på Nordtun der korpset var arrangør, var den 23. mars 1957. Inngang var 1 krone for voksne og 50 øre for barn. Et par musikkstykker var innøvd, samt at det var korsang ved Nordbygda Songlag og filmforestilling. Det viktigste ved arrangementet var utlodning (kr. 0,25,- pr. lodd) for å skaffe penger til korpset. Det kom inn brutto kr. 2.800,- på loddsalget og tombolaen, og netto var oppgitt til kr. 1.800,-. På kretsmøte 8. april ble uniformer drøfta, og det ble vedtatt at det som

220

først skulle kjøpes inn var luer. Forøvrig ble uniformspørsmålet utsatt. Videre ble dette drøfta på nytt den 6. mars 1958, med det resultat at korpset skulle koste luene og sløyfene, mens foreldrene sjøl skulle koste bukse eller skjørt. Etter avstemning ble det fastsatt at fargen skulle være mellomblå. Både i 1957 og først i 1958 ble det arbeidet mye for å få nye instrumenter. Dirigenten mente følgende instrumenter burde anskaffes: 3 B-kornetter, 1 Esstuba, 2 B-tenorer, 3 A-klarinetter, 1 althorn i Ess, 1 bekken og 1 lita tromme. I mai 1957 foreligger tilbud på instrumentene fra firmaet Farre i Oslo på kr. 4.635,- minus 10 % fraktfritt til Rinnan stasjon. Styret vedtok å gå til innkjøp og sjøl stille seg som kausjonister for et banklån på kr. 2.000,- i Forretningsbanken. Den 30. november 1957 er det tillyst festkveld på Nordtun med første post på programmet: 1. Skolemusikken spiller. Videre var det sang ved barnekoret, samt film og kaffe. Inngangspenger kr.1,- for voksne og 50 øre for barn. ”Stendig pengenaud” Referatene fra styremøtene i denne tiden åpner med: Skolemusikken er i ”stendig pengenaud”. Skolemusikken trenger fortsatt penger osv,- og det ble prøvd med flere tiltak for å bedre situasjonen. Eksempler på dette var utendørstilstelning i Børsåsen 20. juli 1958 og tilstelning på Nordtun 7. mars 1959. Skriftlig søknad om økonomisk støtte ble sendt Forretningsbanken, Levanger

Korpset marsjerer 17. mai 1958 i Levanger. Arne Røstad er midlertidig leder.

221

og Skogn Sparebank, Frol kommune, Meieriet og L/L Kaffestova. Den 12. februar 1959 er nettogjelden kr. 1.257,28. På foreldremøte 18. mars 1960 ble valgt Peter Grevskott, Klara Amdahl og Sverre Folkvord, fra før i styret står Odd Gran og Hallbjørg Rudistugun. I 1960 dukker det opp materialforvalter i styret for første gang, og den første er Arvid Skaanes. Regnskapet forøvrig viser en netto formue på kr. 456,84. I samme tiden drøftes oppstart av blokkfløytekurs. Peter Grevskott demonstrerte blokkfløyta, som de færreste hadde sett eller hørt før, og kom med et framtidsønske: «Eit ynskjemål vilde vera om førsteklassingane fekk blokkfløyte likesåvel som dei får ABC-bok. Men det er vel lenge til eit slik ynskjemål kan gjennomføras.» Vedtaket går ut på at de foreldrene som ønsker å kjøpe inn blokkfløyter, melder fra til skolen innen ei viss tid. Nils Grav tok på seg å starte opp med blokkfløytegruppe på inntil 10 elever. Olav Nygård blir valgt til ny formann i 1961 etter Peter Grevskott, som hadde sagt fra seg gjenvalg. Grevskott hadde vært formann siden starten. I styret er ellers med: Marit Kværneng, Klara Amdahl, Odd Gran og Sverre Folkvord. På det samme møtet ble det også enstemmig vedtatt, etter framlegg fra kretsformannen Iver Ødegaard, å stifte et støttelag. Formålet skulle være å hjelpe styret med finansene. Til styret i støttelaget ble valgt: Ruth og Trygve Bratli, Tordis og Asmund Røstad, og Signe og Trygve Flatås. Formann ble Trygve Bratli. I 1961 er det uniformspørsmålet som igjen får førsteprioritet. Den 27. mars gjør styret vedtak om å kjøpe 30 uniformjakker hos Kaspersen og ta opp et lån på kr. 3.000,- i banken. Styret går god for lånet, står det. De blå buksene/skjørtene skal gradvis byttes ut med grå bukser/skjørt, og det blir ordna med fellesbestilling av tøy. I 1962 blir forøvrig flere instrumenter innkjøpt. Kartotek opprettes og instrumentene forsikres. Under valget på styre i skolemusikken på foreldremøte i februar 1962 gikk Sverre Folkvord ut av styret, han hadde vært kasserer helt fra starten og hadde lagt ned et stort arbeide med økonomien i laget. Fellesarrangement I 1962 arbeides det videre med planer for å styrke økonomien bl.a ved St.Hans-tilstelning på Skånes, og hyggekvelder på Nordtun og Okkenhaug. I et brev fra Hegle skolemusikk kommer forslag om fellesarrangement for alle skolekorpsene i storkommunen. De mente at det var mulig å styrke økonomien i hvert enkelt korps ved å trekke mer folk til, og få et større og mer variert program. 1963 blir administrativt et merkeår for skolemusikken. Den 18. februar behandler styret framlegg til mønsterlover, gjør mindre endringer, - og hele fram-

222

1963. St. Hans-tilstelning på Skansen (Skånes)

legget blir med mindre endringer vedtatt på foreldremøte (årsmøte) den 22. februar. Medlemskontingenten dette året var på kr. 5,-. Kontingent for støttelagsmedlemmer var kr. 1,-. Julius Salthammer kommer inn som ny i styret, og korpsets første tillitsmann (korpsleder) blir Peter Grevskott. Fra nå av blir det særskilte årsmøter for korpset i oktober måned, og laget løsrives på en måte mer fra skolen. Samtidig oppsto det dirigentproblemer, idet Håkon Dahl var ferdig på lærerskolen i juni og reiste fra Levanger. Nils Grav og Peter Grevskott fungerte som dirigenter utover høsten og vinteren, mens andre tok seg av gruppeøvingene fram til årsmøtet i november 1963. Da kunne formannen opplyse om at Torbjørn Ferstad, som var elev på lærerskolen, var villig til å ta fatt såfremt øvingene kunne legges til onsdager. Dermed var det viktige vervet som dirigent også besatt. Korpset besto på dette tidspunkt av ca. 30 aktive. Hele styret ble gjenvalgt. I 1964 meldes korpset inn som medlem i Nord-Trøndelag krets av Norsk Musikk-korps forbund, og hovedargumentet var å få delta på stevnet som i 1965 skulle arrangeres i Kolvereid. Til styremøte 19. februar 1965 forelå brev fra kretsen hvor korpset ble ønsket velkommen som medlem. En del drøfting om deltaking på stevnet endte med at det ble enstemmig vedtatt til slutt. Kontingent for deltagelse var kr. 28,- og reiseutgifter kr. 35,-. Medaljer for 3 og 5 års medlemskap ble innført, samt stjerne for hvert deltakerår. 17. mai-fering på Mule skole På årsmøtet høsten 1966 ble Arnold Nilsen valgt til formann. Trond Kolaas tar til som dirigent i 1967. En svært aktiv periode i korpsets historie starter. Bl.a ble det i 1967 for første gang arrangert 17. mai-feiring på Mule skole i korpsets regi, og fellesarrangement for alle korpsa i kommunen ble også tatt opp igjen dette året. Økonomien var fremdeles tyngende. De viktigste inntektskil-

223

1967. Første 17. mai-tog fra Mule skole. Samme år ble den første fanen til Mule skolemusikk-korps tatt i bruk. Torbjørn Ferstad og Arnold Nilsen t.h.

dene var torgdagen, loddsalg og hyggekvelder, samt enkelte større bidrag bl.a. fra Nordbygda Bridgeklubb og fra kommunen. 10-årsjubileum ble holdt på skolen 23. april 1967. Da ble det servert kaffe og snitter. Den 23. juni 1967 ble korpsets banner overlevert og innviet på en særskilt tilstelning hos Gudlaug og Harald Storborg. Ideen til motivet var Harald Storborgs, og tegninga ble utført av Nils Grav. Mottoet var en ide av Rannveig Grøtta. Eli Anne Bye overførte tegninga til stoffet, og broderinga ble utført av Gudlaug Storborg, Astrid Haugskott, Solveig Salthammer, Kristine Belsvik og Gunvor Bye. I 1967 besto korpset av 42 medlemmer, og det krevde ekstra utstyr, både uniformer, regnkapper og instrumenter. Den store saka i 1968 ble landsstevnet i Moss 29. og 30. juni. Korpset deltok med 32 deltakere, og hadde egen konsert. Korpset har et høyt kunstnerisk nivå, og årsmeldinga viser at det har vært to ukentlige øvelser året igjennom. En brutto omsetning på kr. 15 345,72 taler sitt tydelige språk om aktiviteten. Korpset arrangerte i 1969 sin første juletrefest på Nordtun 4. juledag. Bingo på Nordtun ble sannsynligvis arrangert for første gang i 1969, muligens i april. Korpset består av 42 musikere og 16 aspiranter i dette året. Økonomisk var det et bra arbeidsår.

224

70-årene. Mange begivenheter Etter ønske fra dirigent Kolaas gikk det fra våren 1970 tamburmajor foran korpset ved marsjering. Eldbjørg Kvamme var den første som fikk denne jobben. Ellers var 1970 et begivenhetsrikt år, der høydepunktet var tur til Levangers vennskapsby Kramfors. I september var Ytterøy skolekorps på besøk. Mule skolemusikk-korps spanderte da ekstra ferje slik at ytterøyningene skulle komme seg heim på kvelden. Dette kosta kr. 150,-. Dirigentlønna var i 1970 kr. 500. Korpsdrifta er preget av høy aktivitet gjennom hele 70-tallet. Korpset hadde mange spilleoppdrag, korpstreff og turer, og det var en jevn utskifting av eldre og mindre gode instrumenter på 70-tallet. I november 1972 er korpset med på «musikkbuss-opptak» i regi av NRK. Korpset er også med på ”Tonika”- innspilling på Nordtun dette året, og her får korpset 3. plass samt 3 diplomer og hederlig omtale. I 1973 starter samarbeidet med Levanger Musikkskole om instruktørbistand til korpset. I 1975 ble det vedtatt at aspirantene skulle prøvespille før eventuelt opptak i korpset. Den 27. mai 1977 var hele 11 korps samla til distriktstreff på Mule. Bingoen på Nordtun har etterhvert blitt en god inntektskilde for korpset. Samarbeidet med Musikkskolen opphører da det blir for kostbart for korpset. De som ønsker å fortsette får økonomisk støtte for å dra til Levanger på Musikkskolen. I mars 1979 deltok korpset i korpskonkurranse i Frimurerlosjen i Trondheim. Korpset oppnådde 64 av 100 poeng. 80-årene Årsmøtet 1981 vedtok at det skulle være to korpsledere, da dette er et belastende verv. Arild Ness ble tatt opp som aspirant på særvilkår. 6. desember dette året markeres korpsets 25-årsjubileum på Nordtun. Korpset har gjennom åra hatt kontakt med de nordiske vennskapsbyene til Levanger, og har vært på besøk i Varde og Kramfors. I 1982 hadde korpset gjester fra disse byene, samt fra Halliko i Finland på bygdakveld på Nordtun. Trond Kolaas er dirigent igjen, med Ole B. Rekstad som hjelpedirigent. Korpsturen til Island i 1983 ble en vellykket uke, tilrettelagt av Mosellssveit mannskor. Det startet i Nordens hus St. Hansaften, og fortsatte med et variert program med spillinger flere steder bl.a. i Reykjavik. Året etter var det en «gjenvisitt» etter Islandsturen, med Mosellssveit jentekor på besøk i juni. På årsmøtet i 1984 ble det vedtatt å endre korpsets navn fra Mule skolemusikk-korps til Mule skolekorps. Korpset blir nr. 1 i NMF skolekorpsfestival på Verdal. Korpset har nå 42 medlemmer.

225

1985. Ny fane, tatt i bruk 17. mai 1985.

Ny fane Ny fane ble tatt i bruk 17. mai 1985. Utkastet til fanen ble laget av Toril Lie, og Trond Kolaas skrev marsj i samme anledningen, og en notelinje fra marsjen er med på fanen. Korpset hadde eget storband. I 1987 ble 30-årsjubileet til korpset feiret med konsert i Festiviteten sammen med nystiftede Mule veterankorps. Etterpå var det festmiddag på Nordtun med sodd og bløtkake, og det var 185 gjester. Det ble også spilt inn kassett i forbindelse med jubileet, og det ble laget et korpsalbum med bilder fra starten av korpsets historie. I 1990 ble det startet et samarbeid med Mule skole hvor man integrerte notekurset i skolens musikkundervisning. Dette skjedde ved at skolekorpset var med og finansierte en ekstra undervisningstime for 2. og 3. klasse. Dette for å bedre noteopplæringa. I 1991 deltok skolekorpset på kretskonkurransen på Steinkjer, og kom på andreplass i andredivisjon. Korpset ble dermed kvalifisert for Midt-Norsk mesterskap for skolekorps i Møre- og Romsdal. Dette ble en fin markering av at trening gir resultater, og det var fin reklame for korpset og kommunen. Trond Kolaas ønsket avløsning etter 18 sesonger som dirigent, og Roy Waade tok over som dirigent i 1991. I 1993 ble det gjennomført fellesøvelser med Nesheim, Levanger og Hegle skolekorps i forbindelse med deltagelse på «Spill levende» på Lillehammer. Korpset var med på å sette verdensrekord i antall og lengde i korpsmarsjering

226

og spilling på Hamar etter «Spill levende» på Lillehammer. I 1994 tok Trond Kolaas over som dirigent igjen. Også denne sesongen var det mange arrangementer og det er et høyt musikalsk nivå i korpset. Bingodrifta avsluttes. ”Mulekorps-nytt” blir gitt ut for første gang. I 1996 er det 29 musikanter og 11 aspiranter i korpset. Gjennomsnittsalderen på korpsmedlemmene er 13,3 år. Det er høg aktivitet i sesongen, spesielt på våren. Det spilles inn CD med korpset og veterankorpset i forbindelse med 40-årsjubileet.

1996. 40-årsjubileum. 1. r. fra v.: Margrete Aspli, Anders Stavrum, Tomas Moa, Jonas Svarvaa, Jan Einar Jørgensen. 2. r. fra v.: Kristian Rekstad, Steffen Lind, Stina Nordal, Trine Walleraunet, Elin Uggerud, Carina Solbakk, Liv Marit Røiseng, Anita Haugen, Merethe Tangvold. 3. r. fra v.: Trond Kolaas, Therese Raaken Bykvist, Alexandra Hakan, Stian Stavrum, Yngve Staberg, Trine Hallan, John Bjørken Skjørholm, Bjørn Håkon Bolkan, Cathrine Aksnes, Julli-Anne Solheim. 4. r. fra v.: Ole Bård Rekstad, Jan Arve S. Johansen, Marthe Bjørken Skjørholm, Hildegunn Sagvold, Hilde Tannvik, Frede Farstad, Hanne Jørgensen, Trond Walleraunet, Monika Nordberg, Sturla Røiseng jr. 5. r. fra v.: Geir Morten Sakshaug, Nina Rokne Bye, Inger Mari Tøndel, May Tove Røiseng, Hilde Amdahl, Andreas Rekstad, Marianne Tangvold, Hanne Lene Berg.

227

Nye uniformer I 1997 spiller korpset i Trondheim den 24. februar i forbindelse med VM på ski. 40-årsjubileet markeres med konsert i Festiviteten den 15. mars med påfølgende festmiddag på Nordtun. Korpset tar i bruk nye uniformer ”Jul på Mule” arrangeres i lag med kor, 4-H, teaterlag og musikere. I 2002 har korpset 38 medlemmer, derav 10 aspiranter. Det samarbeides med Okkenhaug musikk-korps, Levanger Barne- og ungdomskorps og Levanger Musikkforening om en konsert med musikken fra ”The Commitments” i Festiviteten og i Levangerhallen. Det pågår en debatt i korpsene om ”kollisjoner” mellom treninger (idrett) og korpsøvelser. Ønske om gjensidig respekt for øvelsene. Et sprekt innslag i 2003 er korpsøvelse på Hundkjerka. Korpset samarbeider om teaterforestillinga ”Musikantene kommer til Byen” (T. Egner) sammen med Nordbygda 4-H, med 5 forestillinger på Nordtun. Dette blir en suksess og et fint økonomisk løft for korpset. Korpsturen i 2006 går til Trondheim. Korpset har i forkant hatt musikalsk samarbeid med Reithaug Skolekorps, og deltar på Nidaros Korpsfestival som et ”storkorps”. Kvalitet krever økonomi Kvalitetsmålet har alltid vært satt høgt i korpset, og dette har også krevd stor innsats for å skaffe penger. Bingo på Nordtun var i en årrekke en sikker inntektskilde, og fra 1983 har støttelaget hvert år arrangert julemesse. Ellers nevnes dugnad med opprydding på Fiborgtangen, årlig kakelotteri, inntekter fra parkering og billettsalg ved bilcross-arrangementer, jubileumslotterier, restaurant på martnan, mannekengoppvisning, skrapelodd , rundvasking, gulrotopptaking, salg av kornband, Bøgdadag på Nordtun med salg av middag osv. Korpset har vært på langtur ca annethvert år siden sist på 60-tallet, delvis på kretsstevner, festivaler og egne opplegg. Det musikalske kvalitetsmål har gitt meget gode resultater ved konkurranser. I 1971, -72 og -73 ble det hederlige plasseringer i Tonika Champion. I 1979 fikk korpset 64 av 100 mulig poeng på en korpskonkurranse i Frimurerlosjen i Trondheim. I 1982 ble det en 6. plass, og en 1. plass i 1984 og en 2. plass i 1985. I 1991 ble det 2. plass og kvalifisering til Midt-Norsk mesterskap i Molde. I 1993 fikk korpset 3. plass i marsjkonkurranse på Skogn. I 1999 fikk korpset en 6. plass i Trøndersk Mesterskap på Stjørdal. I 2001 ble det pokal for fin innmarsjering under Grilstadfestivalen i Trondheim.

228

Ved siden av de to ukentlige øvingene har korpsmedlemmene opp gjennom åra deltatt i mange weekend-kurs, og enkelte har gått instruktørkurs. Disse har så blitt brukt som gruppe-instruktører i korpset. Ser vi på aktivitetene de siste åra, er det særlig de mange spilleoppdragene som imponerer. Det høye kvalitets-og aktivitetsnivået korpset har holdt i en årrekke skyldes i særdeleshet den store innsatsen fra korpsmedlemmer og dirigenter, foreldre og andre medhjelpere. Fem av korpsmedlemmene er blitt profesjonelle musikere. Dette er: Turid Grøtting Husmoen, Reidun Gran, Bente Steensgaard, Ingrid Ness og Janniken Sandnesmo. Den første tida var et økonomisk slit, mens de senere åra har vært adskillig romsligere. Korpset har gitt medlemmene både en grundig musikk-opplevelse og god øving i å dra lasset sammen. Man anslår at ca. 650 mulesbygg har vært medlemmer av korpset siden begynnelsen for 50 år siden. Møteprotokoller og årsmeldinger forteller om korpsdrifta, men det synes riktig å ta med en oversikt over formenn, dirigenter og korpsledere: Formenn: Peter Grevskott Olav Nygård Arve Flatås Arnold Nilsen Olav Rekstad Helge Stensgaard Erling Granaune Julius Salthammer Kjell Kvello Marith Bye Jostein Kålen Bjørg S Pettersen Egil Lutdal Audun Grav Ola Ingul Birgit Rotmo Helge Jørgensen Sturla Røiseng jr Hilde Rekstad Ben Haugen Eli Kristin Johansen Janne Kvello

1956-61 1961-64 1964-66 (1,5 år) 1966-70 1970-72 1972-74 1974-76 1976-78 1978-80 1980-84 1984-85 1985-86 1986-87 1987-89 1989-92 1992-93 1993-95 1995- 98 1998-99 1999-02 2002-05 2005-

Dirigenter: Reidar Krokstad 1957-60/61 Håkon Dahl 1960/61-63 Peter Grevskott/ Nils Grav 1963 Torbjørn Ferstad 1963/64-67 Trond Kolaas 1967-73, 74-76 Nils Håvard Dahl 1973-74 Hans O Lund 1976-78 Tore Salberg 1978-82 Trond Kolaas 1982-91 Roy Waade 1991-92 (1,5 år) Svein Løseth 1993-94 (1,5 år) Trond Kolaas 1994-97 Ole B Rekstad 1997-00 Tron Olsen 2000-02 Trond Kolaas 2003-04 Lars Gunnar Marken 2004-05 Line Thorsen 2005-06 Liv Elin Susegg 2006 -

229

Korpsledere: 1961-65: Peter Grevskott 1965-73: Arnold Nilsen 1973-75: Arne Rehaug 1975-77: Steinar Bjørbakk 1977-79: Liv Lian Flatås 1979-80: Svein Stokkan 1980/81: Roar Westrum 1981/82: Roar Westrum og Marie R Ness 1982/83: Roar Westrum og Marie R Ness 1983/84: Roar Westrum og Randi Sandnesmo 1984/85: Randi Sandnesmo og Sigbjørn Hansen 1985/86: Sigbjørn Hansen og Toril Munkeby 1986/87: Toril Munkeby og Pål Haugskott 1987/88: Pål Haugskott og Kirsti Salthammer 1988/89: Kirsti Salthammer og Thor Granaune 1989/90: Thor Granaune og Inger J Grevskott 1990/91: Inger J Grevskott og Knut Munkeby 1991/92: Knut Munkeby og Bjørg Rokne Bye 1992/93: Bjørg Rokne Bye og Nils H Dahl 1993/94: Nils H Dahl og Helene Almås 1994/95: Helene Almås og Nils H Dahl 1995/96: Nils H Dahl og Julli-Anne Røiseng 1996/97: Julli-Anne Solheim og Ole B Rekstad 1997/98: Heidi Nordahl og Trond Sakshaug 1998/99: Trond Moa og Trond J Nordal 1999/00: Trond J Nordal og Marwel Tøndel 2000/01: Trond J Nordal og Randi W Stavrum 2001/02: Randi W Stavrum og Mari Østborg 2002/03: Mari Østborg og Trond J Nordal 2003/05: Trond J Nordal, Janne Bjørnmelen og Liv Toril Røstad 2005/06: Janne Bjørnmelen og Vigdis Moa Denne artikkelen er et sammendrag av jubileumsberetningen som jubileumskomiteen for Mule Skolekorps har laga i forbindelse med 50-årsjubileet. Denne er bygd på tidligere beretninger. Peter Grevskott og Arve Flatås har vært viktige bidragsytere til disse i tillegg til protokoller, møtereferat og annen dokumentasjon fra korpsets historie.

230

Mule skolekorps 2005 1. rekke fra v.: Marte Eidissen, Hallgeir Aspli, Ole Johan Opdal, Emily Margrete Bjørnmelen, Torbjørn André Moe, Klara Skjerve Grevskott, Albert Kverkild. 2. rekke fra v.: Line Ryland, Marius Kvello, Ann Helen Skånes, Trude Walleraunet, Rolf Arne Jørgensen. 3. rekke fra v.: Stian Aakre, Eirik Røstad, Lars Røstad, Trygve Nordal, Trine Walleraunet, Even Magnus Aspli. (Bildet tatt i Levanger 17. mai 2005 av Torfinn Kvello)

231

Einar Haugan:

Merking av tømmer og slip i Inn-Trøndelag før 1966 Stortinget vedtok den 22. juni 1928 Lov om Tømmermåling. Denne loven la grunnlaget for at det skulle innføres offentlig måling og måleplikt ved salg av skurtømmer til sagbrukene og sliptømmer til treforedlingsindustrien i Norge. Tidligere hadde kvantumsbestemmelsen skjedd ved at tømmerkjøperne sto for innmålingen gjennom målere som de hadde ansatt. Dette systemet førte lett til diskusjon mellom kjøpersiden og skogeierne. De målerne som kjøperne hadde ansatt og som registrerte lengde og diameter som grunnlag for volum, og som vurderte kvalitet, var partsrepresentanter, ble det – ikke særlig saklig – argumentert med fra selgerne. Lov om Tømmermåling slo fast at det skulle etableres distriktsvise Tømmermålingsforeninger, og både kjøper og selger skulle være representert i foreningenes styrer. Styret skulle ansette målesjef og tømmermålere og godkjenne det regelverk som skulle benyttes. Her i Inn-Trøndelag ble forening Inn-Trøndelag Tømmermåling med administrasjonskontor i Steinkjer stiftet i 1929. I vedtektene var det fastlagt at dette var en forening felles for kjøpere og selgere av skogsvirke, med formål å utføre partsnøytral, korrekt og rasjonell måling. Medlemmer i foreningen var skogeiere, i prinsippet skogeierforeningen, og kjøperne av skogsvirke i foreningens distrikt, sagbruk og treforedlingsbedrifter. Skogeiernes egen distriktsorganisasjon, Inn-Trøndelag Skogeierlag, ble også stiftet i 1929. Inn-Trøndelag Tømmermåling ble i 1972 slått sammen med de 5 andre måleforeningene nordenfjells til Nordenfjelske Tømmermåling. En epoke var over for de lokale foreninger. Tømmermålingen ble utført når virket var kommet fram til leveringsstedet ved vassdrag, sjø eller veg. Som oftest skjedde dette på vårparten når skogsdrifta var avsluttet. Ved innmålingen gikk eiendomsretten av virke formelt og juridisk over fra skogeieren og til kjøperen. Dette var en betydningsfull handling hvor grunnlaget for det økonomiske resultat av skogsdriften ble fastlagt. Det er ikke til å undres over at viktigheten ble bedømt til å være så stor at det var nødvendig med en egen lov fastsatt av Stortinget, for å regulere at tøm-

232

233

mermålingen ble utført objektivt. Det hadde betydning for partene i en stor og viktig næring i Norge. Rent fysisk ble tømmermålingen utført forskjellig for de to sortimentene skurtømmer og massevirke. For skurtømmer ble diameter i toppen og lengden av hver enkelt stokk målt og registrert. Tømmerhoggeren hadde skrevet lengden i toppen av hver stokk og målingen av lengden kunne derfor registreres som stikkprøver. Kvaliteten av hver enkelt stokk ble også vurdert og registrert. Hvis kvaliteten ikke var god nok, ble sagtømmerstokken straffet ved å avkorte på lengden av stokken. Antall halvmeter (50 cm) straff ble markert på stokken med en straffeøks som tømmermåleren disponerte. Hver måler hadde et eget nummer som ble slått inn i stokkenden for at en inspektør kunne se at vurderingen var gjort korrekt. Når målingen og vurderingene var ferdig, skulle hver kjøpers merke slås inn i stokkenden og hogges inn på siden av stokken. Hver kjøper hadde fått seg tildelt et merke, og tømmermåleren hadde til sin disposisjon fått utlevert en merkeøks med kjøperens merke. Merkeøksene i Midt-Norge ble produsert ved Arild Raaen Smedforretning på Bangsund. Det vises til vedlagte merkekart som viser de kjøpermerkene som ble brukt i Inn-Trøndelag Tømmermåling sitt distrikt. Kartet viser at hele 39 kjøpere, både sagbruk og treforedlingsbedrifter, hadde vært kjøpere i distriktet etter 1929. Vi ser at det har vært mange sagbruk, noen var små og er nå nedlagt eller slått sammen med andre bruk. Ordningen med merkingen av salgsvirket med kjøpermerker ble endret sesongen 1965/66 da det ble innført fargemerking for virke. Vi skal se litt på noen av disse brukene. Treforedlingsbedrifter: A/S Folla A/S Helge Rein By Brug A/S Ranheim Papirfabrikk Hilderen Fabrikker

Tremassefabrikk Tremassefabrikk Papirfabrikk Bygningsplater

Sagbruk: A/S Steinkjer Dampsag og Høvleri Steinkjer Trelastforretning A/S Trones Bruk A/S Hommelvik Bruk A/S P. L. Gipling Magne Innbryn Jarle Hatling Anton Aksnes

234

Steinkjer Steinkjer Verdal Hommelvik Steinkjer Snåsa Stod Verdal

Verran Egge Ranheim Levanger

Vesterdal & Bylund Kirknesvåg Sagbruk og Høvleri A/S Sjøenget Sagbruk Brødrene Gilstad Paul Musum A/S Verdal Kassefabrikk Øien & Løvås Brattreit Sagbruk A/S Trelastomsetning Alf Kjøraas Magnus Rostad Fosdalen Bergverk Hammerberg sagbruk Magne Haabeth Vinje Bruk Løe Sagbruk Inn-Trøndelag Skogeierlag Peder Berget Anton Ulven A/S Levanger Høvleri Verran Skogeierlag Åsvoldsaga Georg Pettersen Konrad Hermann Aasmund Tønne Trondheim Vedutvalg Verdal Samvirkelag

Kvam Inderøy, Steinkjer, Levanger Skogn Skogn Frol Verdal Levanger Malm Snåsa Ogndal Beitstad Verran Leksvik Åsen Mosvik Sparbu Steinkjer Røra Inderøy Levanger Verran Snåsa Steinkjer Verdal Ogndal Trondheim Verdal

235

Årsmelding 2005 for Levanger historielag Årsmøtet 2004 vart halde i Folkets Hus torsdag 17. februar 2005. Styret har vori: Leiar Ola Indgaard, nestleiar Marit Svarva Henriksen, kasserar Pål Kulås, skrivar Tor Falch, styremedlemer Arnbjørg Tvete, Knut Torgersen, Johannes Vongraven, Toralf Granaune og Øystein Haugan. Styret har halde 6 møter og handsama 22 saker, det har i alt vori 12 andre arrangement og laget har delteki i to salgsutstillingar på Dampskipsbrygga. Skriftstyret: Sidsel Wohlen, Asbjørn Tingstad, Solveig Otlo, Pål Kulås og Sveinung Havik. Turnemnda: Tore Berg, Inger A. Munkeby, Oddrun Myhr og Kolbjørn Nestgaard. Registreringsnemnda: Ola Indgaard, Hogne Heir, Marit Svarva Henriksen, Lajla Eidsvik og Hege S. Haugdal. Slektsutval: Aud Graadal, Jan Kåre Løveng og Leif Kjønstad. Representasjon Vårmøte i Nord-Trøndelag historielag på Frosta 23. april, Tor Falch, Jon Steinar Munkeby og Ola Indgaard møtte. Årsmøte i Nord-Trøndelag historielag på Snåsa 17. november, Pål Kulås og Jon Steinar Munkeby møtte. Levanger bygdeboknemnd: Paul Lein og Johannes Vongraven. Aktivitetar Styret har ut ifrå idedugnader dei siste to årsmøta sett opp aktivitetsplan for heile året med datoar og stader for gå- og bussturar og åpne møter. Dette vart sendt som vårbrev til medlemene og lagt ut i biblioteket, bokhandelen og rådhuset, og nytt informasjonsbrev i haust. Gåturar: 24. mai i Børsåsen med Martin Stavrum som kjentmann. 21. juni i Hårskallen med Per Ness som med innleving fortalde om plantelivet i området. Andre turar: 19. juli var det gårdsbesøk på Støre kor Jostein og Torny fortalte gardshistoria. Ved omvising i mastua kom ideen opp om å ta fatt i den lokale historia om mastuer i kommunen. 16. august var det busstur bygda rundt i Frol med avslutning på Brusve. Jakob Aune, Tore Berg og Ola Indgaard var kjentfolk. 10. september gjekk bussturen til Verdal om Hallemsmarka, Grunnan Østre med omvisning og ei allsidig gårdshistorie fortalt av Solbjørg Grunnan.Vi var og innom rasområdet i Røesgrenda. Turnemnda har organisert turane på ein god måte til glede for alle som deltar.

236

Åpne møter i Folkets Hus, Kirkegt. 71: 28. april med Marit Svarva Henriksen om “Telegrafverket, omorganisering og kvinner..” 29. september med Ivar Berre om “Oldtidsvegen i Skogn.” 27. oktober Ola Indgaard om “Bygdegut, oppvekst og bonde - ca 1930-åra til ca. 1980.” 24. november med Toralf Granaune om “Lærar og skole 1930-åra til ca 1970.” På same møte var det og presentasjon av Årbok 2005 ved Sidsel Wohlen. Andre arrangement: 17. april møte med Gunilla Lindqvist frå Jemtland om arbeid med eit prosjekt om “Forbønder på veg.” Laget deltek med stand på Brygga både på marsimartnaden og julemessa med sal av årbøker m.m. og marknadsføring av laget. Det er ikkje noko stort sal, men vi møter mange interessante personar med lokalhistoriske kunnskaper. Styret har vori med som arrangør av 1 DIS møte (Databehandling i slektsforsking) i biblioteket. Prosjekt myrslått i Øvre Forra Naturreservat: Historielaget er invitert av Levanger kommune til å vere med i eit arbeidsutval for dette prosjektet, og styret har nemnt opp Ola Indgaard som medlem. Elles deltek Reinsjø fjellstyre, Frol Beitelag, Fylkesmannens miljøvernavd, to representantar frå Innherred samkommune og Statsskog med Morten Aasheim som leiar i utvalet. Frolfjellplanen avgrensar tiltaksområdet til ca 50 dekar av forslaget frå reservatet på ca. 550 dekar. På dette området skal det foregå slått og delvis rydding. I sommer vart det halde slåttekurs for opplæring av personar som kan stå for framtidig fjellsått. Utvalet har hatt tre møter i år, og det er laga ein utførleg rapport om skjøtseltiltak hittil. Rapporten ligg i lokalhistorisk arkiv i Bilioteket. Munkeby klosterruiner Kristin Foosnæs, masterstudent i arkeologi ved Vitenskapsmuseet i Trondheim, saman med tre andre studentar foretok i sommer ei mindre arkeologisk utgravning ved klosterruinane. Målet var å påvise rester av klosterbygningane. Området har tidlegare ikkje vori gjenstand for arkeologiske utgravninger. Foosnæs holdt god kontakt med Historielaget. Det vart ikkje funni noko som kunne dokumentere rester etter bygningar, men derimot grov dei fram nokre potteskår som kan fortelje litt om kor lenge klosteret var i aktivitet. Det kan påvisas at nokre skår er frå Grimstone i England, og andre er av typen Siegburg i Tyskland, alt frå slutten av 1200-tallet. Sjå eigen artikkel i årboka. Halsteinborgen Halsteinsborgens venner, Bendik Holt og Gunnar Løvås, har utarbeidd eit prosjekt om tilrettelegging av området, og kommunen har laga ei skjøtselplan. Historielaget, Halsteinborgens venner, Halsan skole, Momarka Grendehus, Inge Heia og Jostein Halsan var den 28. april av Arild Pettersen innkalt til eit møte og

237

befaring for å drøfte utvikling og skjøtsel av friområdet og kulturminnet. Området har i sommer vore beita av sauene til Ingrun og Jan Roger Sivertsen. Laget skal ha ein reprensentant med i arbeidsutvalet. Vegbautasteinen i Mul-lia Onsdag 27. oktober vart den 140 årige bautasteinen frå åpninga av vegen Levanger-Melen i 1865 vedteke sett opp igjen. Dette skjedde ved ei høgtideleg tilstelling ved bautaen og samvær på Nordtun Grendehus. Ved vegomlegginga i 1960 åra vart steinen fjerna, og gløymt i mange år til Svein Guddingsmo tok til å arbeide med tanken om å få han på plass att. Sjå årbøkene 2005 frå historielaga i Verdal og Levanger om nærmare opplysningar. Prosjekt om mastuer i Levanger Ideen vart framsatt under gårdsbesøket på Støre, og Jostein Trøite og Pål Kulås har lagt fram ideen i møte med nokre personar som viser interesse for saka. Det er vedteke å lage eit spørreskjema til bruk for registrering av mastuer i kommunen. Laget har gode erfaringar frå tidlegare registreringsprosjekt som gulvklokker, og suppanklokker. Høringer: Vi har kome med forslag til namn på riks-og fylkesvegbruer i Levanger. Kurs: Aud og Kåre har halde eit kurs i slektsgransking, og det vil bli nytt kurs på nyåret 2006. Registreringsnemnda: Vi er i gang med registrering av eldre bilder, ca. 200 er ferdige. Elles treng vi fleire personar som kan sette i gang med til dømes å intervjue eldre personar, registrere rodestolpar, mjølkerampar med meire. Årboka: Skriftstyret arbeider veldig godt og har full kontroll i framdrifta av boka. Grendekontaktane har vori i gang som før, og salet går bra. Etter avtale med Servicekontoret i Rådhuset, og resepsjonen i Coop Mega i Levanger vert det seld lokalhistoriske bøker her. Alle skolane i Levanger får ei årbok i gave. Vi har bokbytte med Verdal historielag, Ogndal historielag, Sparbu historielag, Beitstaden historielag, Mosvik historielag, Namdal historielag, Trøndelag museum, Jamtlands lens museum og Riksarkivets bibliotek. Byttebøkene vert plassert i lokalhistorisk avdeling i biblioteket. Takk Det er mange som er med og gjer at laget vårt synes i lokalsamfunnet. Vi har forfattarar og andre bidragsytarar til årboka, det er grendekontaktar for bildeinnsamling, omvisarar og forteljarar på turar og møte, dei som fer rundt i grendene

238

og sel bøker, dei som er med på stand på Brygga, tillitspersonane i styre og nemnder, revisorar som går gjennom rekneskapen. Og vi er glade for at så mange møter opp på arrangementa våre. Vi har god grunn til å takka alle som på ymse vis bidrar med stor uegennyttig innsats for å halde så mange aktivitetar i gang. Ola Indgaard - Marit Svarva Henriksen - Pål Kulås - Tor Falch - Annbjørg Tvete Knut Torgersen - Toralf Granaune - Johannes Vongraven - Øystein Haugan

Klokka i åkeren – mysteriet løst? I årboka for 2005 serverte Tor Munkeby et mysterium, om ei klokke som han hadde funnet i åkeren på gården Lykkens Prøve i Frol. Han ville ha hjelp av leserne til om mulig å finne ut hvor eieren K. Skjelstad hørte hjemme. Skjelstad er et vanlig navn over hele Trøndelag, og mulighetene er mange. Den eneste responsen kom fra ansatte på Levanger Bibliotek. De hadde lett i bygdeboka for Åsen og funnet en Kasper Skjelstad på gården Skjelstad – kanskje dette var mannen? Kasper Skjelstad var født i 1844 som nr 7 i en rekke på 10 søsken. Foreldrene var Erik Mikalsen Åvik Skjelstad og Kirsten Jonsd. Dullum. Av grunner vi ikke vet (det var fire eldre brødre), tok Kasper over gården i 1882 da moren døde. Han forble ugift, og i 1911 solgte han gården til brordatteren Oline, gift Sæthe. Han hadde deretter kår på gården, og døde i 1917. I folketellingen for 1900 kan vi finne Kastber E. Skjelstad. Han hadde da to tjenestejenter boende, samt en rekke losjerende; fem arbeidere ved jernbaneanlegget og en handelsmann/skreppekar. I bryggerhuset bodde det en skomaker med kone og datter. Kanskje har noen av disse 11 kjøpt eller fått klokka? Enkelte av dem er opprinnelig fra Levanger herred, så forbindelsen til Frol er der, om man vil. Nærmere en løsning kommer vi nok ikke, hvis ikke noen andre melder seg med opplysninger. Kilder: Bygdebok for Åsen, bind I Digitalarkivet: 1900-telling for 1716 Aasen

Skriftstyret

239

Samling av lokallitteratur Andresen, A.: Hjelmkoja Avisklipp fra Ellrun Green Røstads sangerliv Christensen, M.: Målrettet. Til topps med Marit Breivik Eklo, A.D. En historiebok om Levanger Fakkeltoget. Marsimartnan 2005. dvd Hallan, N.: Arbeiderrørsla i Skogn gjennom 50 år Halssteinen. Skoleprosjekt. vhs L.L. Kaffestova, Levanger 50 år. Jubileumsfest 2. november Levanger Historielags årbok 2005 Levanger Mannssonglag 1905 – 1955 Levanger Mannssonglag 1905 – 1995 Levanger Mannssonglag 100 år Levanger Speil- & Guldlistefabrik A/S. 16 bilder på cd Marsimartnan; vår egen historie... vhs Molde, J.: Notater fra Nordre Trondhjems Amtstidende... Nestgaard, K.: Hågen Larsen Hallan og hans etterslekt frå Hallan i Markabygda Nilssen,T.R.: Innherad Tvangsarbeidsleir 1945-1949 Nord-Trøndelag Historielags årbok 2005 Rapport fra skjøtseltiltak i Forra Naturreservat 2005 Solaas, H.B.: Et taknemmeligt og velsignet Tilbageblik. kopi Solaas, H.B.: Den lamme Annas Festdag... kopi Strategisk kulturplan 2005-2010 Verdal Historielags årbok 2005 Levanger Bibliotek Lokalavdelinga Tlf.: 74 05 29 00. Faks.: 74 05 29 09. E-post.: biblioteket@levanger.kommune.no

240

Levanger 2005 Levanger 2005 Oslo, 2000 Levanger 2006 Levanger 2005 Levanger u.å. Levanger 1997 Levanger 1963 Levanger 2005 Steinkjer 1955 Levanger 1995 Levanger 2005 Levanger 2005 Levanger 1995 Verdal u.å. Skogn 2005 Steinkjer 2005 Steinkjer 2005 Levanger 2005 Christiania 1872 Trondhjem 1869 Levanger 2005 Verdal 2005