Levanger historielag - Årbok 2001

ÅRBOK 2001 LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyret: Asbjørn Tingstad Kristin Fostad

TRYKT HOS LEVANGER TRYKKERI AS 2001

Forside: Detalj fra messehaglen i Alstadhaug kirke.

ISSN 0803-1975

Fo ro rd Årboka for 2001 foreligger. De seinere årene har det blitt stadig tyngre å få inn stoff til årboka. Er det et uttrykk for at mange av de gamle bidragsyterne har gått tom for stoff, og at vi ikke har klart å rekruttere nye bidragsytere?

Vi har i år som tidligere år gått ut til ulike fagfolk vi vet sitter med stoff fra kommunen og bedt om bidrag fra disse. Dette har resultert i gode og grundige artikler. Håper dette ikke virker slik at «vanlige» ikke tør skrive.

Fundamentet for årboka, og det som gjør at boka blir kjøpt og lest, er det mangfoldet vi har klart å få til. Grundige artikler som fordyper seg i et tema, sammen med mange og ofte noe kortere artikler fra den nære fortid som forteller om enkeltmennesker eller spesielle hendelser. Det er denne blandingen vi ønsker at årboka skal være, og skal vi fortsatt lykkes med dette, trenger vi flere som tar penna fatt.

I årets årbok har vi artikler skrevet av personer som er født rundt 1910. Dette er personer som har opplevd mye gjennom livet og som har greidd å ta vare på minnene. Vi i skriftstyret er glade for å få muligheten til å publisere dette materialet, som vi tror vil være av stor allmenn interesse, og som nettopp viser hvilken verdi det ligger i at folk skriver ned opplevelser fra sitt liv. Det gjør vår nære historie levende, det forteller om hvilken rivende utvikling vi har hatt det siste hundreåret og det gir grunnlag for refleksjoner om vår egen tid.

Håper årets årbok faller i smak, at den bidrar til gode opplevelser og større kunnskap om kommunens allsidige og rike kulturhistorie. Og at den gir nye medarbeidere inspirasjon til å ta penna fatt.

Skriftstyret

Innhold Frits Wahlstrøm: Barndom i etterkrigsåra . . . . . . . . . . . . . . . . .s.

7 Eli Lunnan: «Landskap med fanger, 1944» . . . . . . . . . . . . . . . .s. 21 Oddlaug Ø. Sørmo: Julekveld på Falstad i 1944 . . . . . . . . . . . .s. 24 Aud Beverfjord: Historien om en bautastein . . . . . . . . . . . . . . .s. 25 Johannes Vongraven: Halvdan Jønsson . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 30 Frol Musikkforening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 35 Hallbjørg Guldbrandsen: Da vi laga potetmjøl . . . . . . . . . . . . .s. 36 Helga Langaas: Barndom og oppvekst i Levanger . . . . . . . . . .s. 38 Leif Alstadhaug: Det store sildeåret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 60 Peter Grevskott: Folketalar frå Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 82 Ola Indgaard: Avskrift av protokoll fra Levanger Herred Samtalelag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 87 Knut Vodal: Småplukk fra gamle protokoller . . . . . . . . . . . . . .s. 93 Karl Meinert Buchholdt: Strandsitterne i Levanger . . . . . . . . . .s. 95 Marie Seppenen: Historien om Nikolai Reitan . . . . . . . . . . . . .s. 98 Magnhild Okkenhaug: Haustarbeid på Buran, slik eg opplevde det i min barndom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 99 Ragnvald Fossen: Lokomobilen i nybrotta fra Reistad til Haugli s. 103 Bjørn O. Nygård: Fjellslått i Frolfjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 104 Arnfinn Husby: Tyske anlegg og innstallasjonar i Åsen under krigen 1940-45 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 128 Anders Gustad: Illegalt arbeid på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 138 Eli Lunnan: Olsokstemnet på Alstadhaug i 1935 . . . . . . . . . . .s. 143 Trygve Flatås: Reitholdet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 148 Wenche W. Hatling: Levanger sentrum; en presentasjon basert på kulturmiljøanalyse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 151 Jakob Aune: Historielaget og Foreningen Norden på tur . . . . .s. 168 Turnemnda: Rapport frå turnemnda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 175 Sveinung Havik: Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . . .s. 177 Medarbeidere i årboka 2001 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 178

Frits Wahlstrøm:

B a rn d o m i e t t e rk r i g s å r Jeg hører med blant de store kullene av barn som ble født under krigen. Da jeg begynte på Hegle skole i daværende Frol kommune i 1950, fikk skolen for første gang parallellklasser. Krigen fornemmet jeg mer enn jeg opplevde den. Barndommen og oppveksten på slutten av 1940årene og utover på 50-tallet sto for meg som gode og spennende, men også på mange måter som vanskelige år.

I et lite hus nederst i Holsandlia i Skogn tråkket jeg mine barnesko.

Naturligvis husker jeg ikke noe særlig fra krigen. Kanskje er noe av det jeg tror jeg husker i virkeligheten noe de voksne har fortalt meg.

Vi ungene holdt mye til i stranda ved Holsandbrygga. I fjæresteinene kunne vi finne mye spennede. Etter et uvær en høstdag hadde ei halv tønne med spekesild drevet i land et stykke bortenfor kaia. Innholdet var delvis oppråtnet. En av naboguttene moret seg med å kaste de illeluktende sildene etter oss smårollinger. Han sluttet ikke med leken før han fikk kjeft av de voksne som kom løpende til.

Vi barna fornemmet tidlig at det skjedde uhyggelige ting i naboskapet. Pappa kjente folk i bygda som hørte skuddsalver om natten. Da jeg ble større gikk det opp for meg at skuddene skyldes likvidering av norske, russiske og serbiske fanger i skogen ved Falstad konsentrasjonsleir.

Det skapte skrekk og uhygge for oss som bodde like ved hovedveien til Ekne.

Mamma fortalte at vi en gang fikk besøk av en tysk soldat. Han banket på kjøkkendøren og ba om å få en skvett melk. Selv om det ikke var lang vei til meieriet oppe ved stasjonen, ble melka ofte sur om sommeren. Dette var lenge før folk fikk kjøleskap.

Den melkhungrige tyskeren tok imot koppen som mamma ga ham.

Han drakk, men ristet på hodet og gjorde grimaser da han senket koppen. Mamma syntes han oppførte seg ordentlig. Han takket pent da han gikk.

7

Mor lot tyskeren få en kopp med sur melk.

Tegning: Willy Injer

Kongebesøk Fredsvåren og sommeren var full av jubel og begeistring. Vi tok på oss finstasen en dag, fant fram flaggene og gikk opp til riksveien. Vi stilte oss opp ved stasjonen, der mormora og morfaren min, Ingeborg og Petter Rønning, bodde i andre etasje. I veikanten sto tett med folk. Stemningen var god og forventningsfull - også for den som var ganske liten og så mellom beina på folk.

Så kom den - endelig - en svart, åpen bil hvor det satt en slank og smilende mann med verdens flotteste lue med brem. Haakon het han og var 8

I bilen satt en slank og smilende mann med verdens flotteste lue med brem.

Tegning: Willy Injer

kongen vår, sa de voksne. Alle jublet og var så glade. Jeg er ikke sikker på om Kongen og hans følge stoppet, men like fullt opplevde jeg det hele som spennende og vakkert.

Flyttet til Levanger Høsten 1946 flyttet vi. Pappa jobbet hos Rieber & Sønn på havna i Levanger, der han hadde virket siden fabrikken ble etablert i 1941.

Bedriften produserte blant annet treullplater, som ble benyttet som isolasjon på innvendig mur i kjellere. Pappas arbeidsvei var lang og slitsom, og han tråkket seg fram på sykkel til alle årstider. Riksveien var slett ikke brøytet hver morgen, så mange turer vinters tid var svært strabasiøse. En tid bodde pappa på hybel hos en slektning i Kirkegaten, men det passet dårlig i lengden for den som var familefar.

9

Et nytt, lite hus ventet på oss i Brusvebakken på Bruborg, bygget av lemmer som morfar fikk skaffet fra en nedrevet tyskerbrakke på Rinnleiret. Mange slike hus ble satt opp i årene etter krigen.

Byggematerialer var mangelvare etter fem lange år med svært liten boligbygging.

Alle satte pris på å flytte til ny bolig med innlagt vann og utedo som tilbygg på huset. Selv satte jeg mest pris på sandhaugen som lå igjen etter byggingen. Det hendte nok jeg gråt en skvett etter savnet av kameratene i Skogn. I sandhaugen fant jeg min egen verden, og i den lekte jeg med biler av treklosser etter snekkerne.

Hos bestemor og bestefar En gang besøkte jeg bestemor og bestefar oppe i bygda. De bodde på Fossem ved Hegle mølle, i et eldgammelt, gissent hus med en hønsestige av en trapp opp til andre etasje. Innlagt vann fantes ikke. Det måtte hentes fra fossen i elva like ved.

Bestemor lot meg få bli med ned til fossen når hun hentet vann. Jeg tok med den lille trebilen min, min eneste og uendelig kjære lekesak.

Holdt den godt fast i en snor rundt hånden. Da jeg skulle hjelpe bestemor med vannbøtta mistet jeg taket i snora. Kast i kast rullet bilen nedover svaberget og ut i fossen. I løpet av noen sekunder ble den borte i elva. Bestemor var gammel og ikke så rask til bens, og hun rakk ikke å få tak i den før den nådde vannet. Kast i kast forsvant den nedover i fossen. Hun så nok fortvilelsen hos meg, og det ble felt mange tårer akkurat da. Faktisk tror jeg bestemor bidro med noen, hun også. Hånden hennes var i alle fall god å holde i da vi full av sorg vandret tilbake med vannbøtta. Ny bil var det aldri snakk om å få.

Første banan Banan smakte jeg førte gang i 1948. Mormor kom på besøk, og hun hadde alltid noe godt i veska si. Denne gangen trakk hun opp en grå pose. Tok ut to gule horn, ett til søstera mi og ett til meg. - Banan, sa hun.

Jeg hadde aldri hørt ordet, men syntes det lød forlokkende og godt.

Tok imot, fikk hjelp til skrellingen og smakte forsiktig. Alldeles nydelig, syntes både storesøster og jeg. Vi opplevde rene andaktsstunden.

Etterpå skrapte vi i oss belegget på innsiden av skallet. Litt banansmak satt der også. I ettertid må jeg bare fastslå at aldri har banan tilnærmelsesvis smakt så godt som denne aller første. Lukker jeg øynene i dag, kan jeg fortsatt kjenne smaken av mormors banan.

10

Klær kostet mye. Mamma var heldigvis en kløpper til å strikke, og dette holdt klesbudsjettet i familien på et lavt nivå. Hun strikket sent og tidlig. Hjemmestrikkede strømper varmet godt, men klødde! Det hendte vi rispet oss til blods på beina etter at vi hadde kledd av oss om kvelden.

Til jul et år fikk vi barna kjøpestrømper i gave fra fabrikken der pappa arbeidet. De klødde ikke og representerte en ny tid for oss.

Juletrefestene som Rieber & Sønn arrangerte i Håndverkeren i Jernbanegaten står forresten i en egen glans. Vi gledde oss til og snakket i ukevis på forhånd om denne festen. Her var god stemning, utsøkt bevertning, fin underholdning og spennende pakker.

Badet i sinkbalje Vi barna lå to i hver seng. I en familie som etter hvert besto av sju personer i en bolig med et lite soverom, kjøkken og stue, måtte vi finne oss i å ligge trangt. Vinters tid holdt vi varmen godt på denne måten. Vi hadde bare vedfyring, og det kunne bli temmelig kaldt utpå natten. Som hovedmøbel i stua tronet mamma og pappas dobbeltseng.

Bøker og blader leste vi til vi ble stuptrøtte. Etter at foreldrene trodde vi sov, fant vi fram lommelyktene og leste under dyna. Mye spennende stoff fant vi i Norsk Ukeblad, Illustrert og Hjemmet. Og tegneseriebladene slukte vi fra perm til perm: Spøk og Spenning, Texas, Wild West, Roy Rogers og andre.

Bad hadde vi ikke hjemme hos oss. Det skulle gå flere år før det ble alminnelig. På lørdagene kom sinkbaljen fram på kjøkkengulvet. Vi krøllet oss sammen i den trange baljen og fikk av oss den verste møkka, en etter en. Dammer på gulvet og dogg på vindusrutene var resultatet av disse forestillingene.

I kjøkkenkroken sto en utslagsvask som ble flittig brukt til så mangt.

Populært var det ikke, men det ble likevel alminnelig akseptert at karfolkene tisset på vasken. Man gikk så visst ikke på utedo mer enn høyst nødvendig. Kravet om å skylle godt med vann etterpå ble aldri lempet på.

Lærerinne med bil Folk på Bruborg bodde på en måte i et ingenmannsland. For da skolegangen startet, begynte flere av mine kamerater på byskolen. Vi ble splittet på uforståelig vis. To av mine kamerater som bodde i samme hus, begynte på hver sin skole: Den ene på byskolen og den andre på Hegle skole. Dette forhindret ikke at vi var sammen på fritiden.

11

Folkeskolen varte i sju år. I løpet av disse årene hadde jeg bare to lærere. Gamle Hegle skole hadde stabil arbeidskraft utover på 50-tallet.

Anna Øverland står i mitt minne som streng og myndig småskolefrøken.

Hun var ugift, bodde i lærerinneleiligheten på kvisten på skolen, med skråtak og vindu med utsikt mot Tingstadbakken og Halsangrenda. Hun hadde noe så fantastisk som egen bil! Sort og lekker sto den parkert i en garasje nede i svingen før vi kom til skolen. På hjemvei hendte det vi guttene stoppet ved garasjen og tittet gjennom sprekken i døra for å skue vidunderet. Det hendte vi skrøt til kamaratene våre som gikk på byskolen at frøkena vår hadde egen bil. Husk at dette var lenge før bilen ble allemannseie To ganger fikk jeg sitte på med henne. De turene står for meg som noe av det største jeg hadde opplevd i mitt sju-åtte årige liv. Under kjøreturen passerte vi noen andre skoleunger, som vinket igjen da vi vinket. Jeg var så stolt at alle måtte se at jeg var verdens lykkeligste gutt!

Tran og skolefrokost I storskolen rådde parhestene Einar Nergård og Arne Strand med sistnevnte som min lærer. Jeg tror begge må ha hatt jernhelse. I alle fall registrerte vi elevene fravær svært sjelden.

En gang måtte begge være borte fra skolen samtidig, men ikke på grunn av sykdom. Jeg mener å erindre at det må ha vært på grunn av et lærermøte. Da tok Ellen Nergård, lærerens datter som gikk i min parallellklasse, over undervisningen. Faren hadde instruert henne godt, og hun holdt en interessant historietime for begge klassene samtidig. Jeg tror alle beundret henne for dette. I alle fall oppførte vi oss pent og satt musestille hele tiden. Resten av skoledagen slo vi ball.

Kostholdet kunne være mangelfullt, og det tok skolemyndighetene konsekvensen av. Sanitetsdamer med hvite forklær og hodeplagg, troppet av og til opp på skolen og lærte oss om sunt kosthold.

Oslo-frokosten var en nyvinning innenfor kostholdet. Den var sikkert god for helsa med grovbrød og ost og gulrot, men jeg har vonde minner fra disse besøkene. Selv klarte jeg å få i meg skjea med tran som avsluttet måltidet, men jeg syntes synd på dem som nærmest fikk porsjonen inn med makt. Jeg er forresten sikker på at smaken på tran var vondere på 50-tallet enn i dag. Før kjøleskapenes tid tror jeg mange tranflasker sto plassert i spiskammer og skap, og mang en stakkars folkeskoleelev fikk oppleve den typiske harske smaken som satt i munnen lenge etterpå.

12

13

Dette er fra Hegle skole med mange av mine medelever som bodde på Bruborg. Vi var det store 1943-kullet, som gjorde at skolen for første gang fikk parallellklasser. Bildet ble tatt da vi gikk i 3. klasse. 1. rekke fra venstre: Åse Eriksen, Berit Marie Rønnevig, Hanny Johansen, Ellen Nergård, Hildur Inndahl, Ingrid Nørholm, Synøve Svebak, Solveig Indgård, Kari Ekseth, Helga Bjørgvik og Bjørn Buran. 2. rekke: Solveig Jensen, Hallfrid Weie, Anne Grethe Musum, Greta Johansen, Brit Østeraas, Oddrun Gjerding, Atle Barstad, Frits Wahlstrøm og Knut Petter Rønnevig. 3. rekke: Eldbjørn Hagerud, Idar Karevold, Kåre Engelin, Asbjørn Jørstad, Bjørn Iversen, Gunnar Hagen og Sverre Myrvang. 4. rekke: Lærer Siri Ræder, Martin Ertsås, Erling Nardo Dahl, Holger Martin Rønnevig, Helge Rykkja, Eilif Næssan og lærer Anna Øverland.

Bildet ble tatt av Ingvald Groven, som i noen år var vår nabo i Brusvebakken, før han flyttet til sitt rødmalte hus på Nesset. Jeg husker godt han kom syklende inn på skoleplassen med fotoapparat og stativ på bagasjebæreren. Slik fartet han rundt i Levanger-distriktet i årevis. Originalbildet er meget klart og skarpt!

På sykkel og ski Skoleveien kunne være slitsom. Om våren og høsten syklet vi, og gikk på ski eller brukte sparkstøtting om vinteren. Margido Gotaas brøytet veiene med hest og treplog. Han bodde på Brusve gård og brøytet de fleste veier på Bruborg og i områdene rundt. Skoleveien rakk han ikke alltid å brøyte før vi måtte av gårde. Over Ulveshøgda kunne været stå hardt på og veien føk ofte igjen. Derfor var skiene sikreste fremkomstmiddel om vinteren.

Vedovnen i skolestua satte vi pris på. Den varmet så godt, og hadde et umettelig behov for bjørkeved. Vi guttene syntes det var stas når læreren ba oss gå ut i vedskjulet for å hente ved. Følte på en måte at vi var kamerat med ham da.

Klærne fikk vi også tørket og varmet ved den store rundovnen. I timene hang ytterplagg, gensere, votter og luer på ovnsskjermen, vedkassen og på stoler rundt ovnen. Det så nærmest ut som en klesbutikk.

Aking på kjelke Hester fantes på de fleste gårder i årene etter krigen. Om vinteren ble melka kjørt med hest og slede til meieriet. Vi ungene rente på rattkjelke,

Snøfestning på Hevding-ekra som vi kalte det åpne jordet ved Ringveien overfor Bakken aldershjem. Den hvite boligen til venstre er Fostveit-huset. Det ble revet for noen år siden. I den nye boligen bor sogneprest Egil Moen. Sittende: Rolf Johansen, Tore og Arne Wahlstrøm. Stående: Dora Johansen, Ragnhild Sæterhaug, Gunnar Flack, slektning av Ragna Sundnes, og artikkelforfatteren.

14

Stemningsbilde fra Bruborg en høstdag på 1950-tallet. Trekanten kalte vi det lille grøntarealet mellom Gamle Kongevei, til høyre, og Brusvebakken. På krakken som Bruborg Vel plasserte ut hver vår, satt ofte eldre å hvilte før de ga seg i kast med den lange og seige bakken. Brusve gård ses så vidt. Brannhydranten på stolpen har jeg et minne om. En vinterkveld kastet en gutt fra Ner-Bruborg en snøball som knuste glasset og utløste alarmen. Vi andre løp av gårde for å slippe ubehageligheter. Men gutten imponerte oss alle ved å bli stående til politi og brannvesen kom. Han tilsto sin ugjerning på stedet. Jeg tror det også gjorde inntrykk på lovens håndhevere, for han slapp unna med noen formanende ord og lovnad om at det aldri skulle skje igjen!

og huket oss fast til sledene når melkekjørerne kom fra meieriet. Nesten alle bønder var greie og lot oss få hekte kjelken fast til sleden oppover Brusvebakken.

Bonde Ola Sandstad har jeg spesielt gode minner om. Han var glad i unger. Tok seg tid til å stoppe så vi slapp å knytte kjelketauet fast mens hesten var i fart. Det hendte vi fikk sitte opp i sleden også. Da følte vi oss skikkelig priviligerte.

Noen bønder likte ikke denne trafikken vår. Utstyrt med pisk lot de oss få smake hvis vi prøvde å hekte oss på uten lov. Da knyttet vi nevene og ropte mange stygge ord etter dem.

Etter hvert begynte flere å skaffe seg biler, og kjelketrafikken ble farlig fos oss og bilistene. I svingen inn på den gamle trebrua over 15

Levangerelva, hadde bilførerne vansker med å se oss der vi kom i full fart. Mang en bilist fikk seg et støkk da vi suste inn på den trange brua.

En gang meldte en bilfører fra til politiet. Da kom politifullmektig John Myhr i full uniform og holdt en alvorspreken for oss. Han sto det respekt av. Etter hans besøk og formaning avtok rattkjelketrafikken i Brusvebakken, og den forsvant helt da restriksjonene for kjøp av bil ble opphevet omkring 1960.

Potetferie På mørke høstkvelder kunne vi drive ute til langt på kveld. Tro nå endelig ikke at vi alltid la oss klokken åtte da vi var små! Det var stort sett bare noe vi lærte på skolen. Vi utstyrte oss med lyskastere som vi hadde fått til jul eller i fødselsdagsgave. Eller vi skaffet dem selv for penger vi hadde tjent som avisbud, visergutter eller i potetferien.

Skolefri i potetonna tilsvarte nåtidens høstferie, bare med den forskjell at vi måtte jobbe med potetopptaking på gårdene. Potetferien varte en hel uke og var noe vi satte pris på, selv om arbeidet kunne være slitsomt.

Vi likte å tjene egne penger. Dessuten vanket det god mat på gårdene.

Det ble sagt at bøndene bød på ekstra gode måltider i potetonna.

Standarden lå som oftest godt over det de fleste av oss var vant til hjemme.

Vi ble beordret til potetopptaking på gårder som også kunne ligge ganske langt hjemmefra. Grytidlig om morgenen la vi av gårde på sykkel. Jeg har plukket poteter på de fleste gårdene mellom Bruborg og gamle Hegle skole, men fikk også noen lengre turer til Okkenhaug, Munkeby, Nordbygda og Halsan. På alle gårdene møtte vi til frokost klokken halv åtte.

Tilbake til høstkveldene. Lyskasterne var spennende å bruke, enten de hadde to eller fire batterier. Vi lærte oss morsealfabetet, signaliserte og lurte på hverandre.

Jeg skal ikke påstå at vi alltid oppførte oss slik de voksne ønsket. En morsom lek besto i å feste en snor til en gammel lommebok som vi la på veien. Snora strødde vi sand over og gjemte oss bak buskene like ved. Mange voksne ble lurt og trodde noen hadde mistet lommeboken.

I samme øyeblikk som de skulle ta opp lommeboka, trakk vi i snora. Vi lo og hadde det moro, men måtte enkelte ganger kaste beina på nakken når noen ble sinte og ville ta oss for skøyerstrekene.

16

Vi leker indianer og cowboy i skogen overfor Laksberget. Fra venstre: Artikkelforfatteren, Ingrid Wahlstrøm, Jan Johnsen Aarvik, Ivar Iversen og søskenparet Odd Bjørnar og Jan Gustav Edvartsen fra Lambertseter i Oslo. Edvardsenfamilien representerte i flere år et eksotisk innslag for oss ungene på Bruborg. De var i slekt med og bodde hos Petter Gjermstad og hans kone i Gamle Kongevei. Det er deres bolig, Reinslyst, som senere ble flyttet til Brusve gård.

Cowboy og indianer Somrene husker jeg som lange og varme. I minnet sitter de lange og lyse godværsdagene. Vi lekte cowboy og indianer, og bygde barhytter i skogen langt hjemmefra. Tegnet våre egne penger, og hadde «papirdollar-sedler» stikkende opp fra baklommen, slik ekte cowboyer hadde. På sedlene sto det «Texas bank», «Arizona bank» eller navnet på en annen av cowboystatene i Midt-vesten.

Ofte kom vi hjem langt utpå kvelden, sulte som ulver. En gang gnog sulten så sterkt at vi stjal kålrot i åkeren hos en bonde. Tok byttet med til hyttene og holdt festmåltid. Jeg spiste så mye at magen ikke tålte det.

Ble fryktelig kvalm og kastet opp. Smaken satt siden så sterkt i meg at det var først i voksen alder jeg orket å spise kålrot igjen. Det var vel straffen for tyveriet!

Vi badet i Levanger-elva. Særlig i Laksberget eller Sautrøa. Sistnevnte sted lå like nedenfor Gjeitingsvollen, omtrent der gangbrua over til Halsansida ligger i dag. Vi laget kanoer av materialer vi kjøpte på Løvås17

saga eller Tronstad-saga. Den siste het vel egentlig Kjerknesvågen Sag og Høvleri. Men vi kalte den Tronstad-saga, for der jobbet Halvor Tronstad. Han var en kjekk kar som alle likte - og så var han en god fotballspiller.

Fotball i «Sverre» Gode fotballspillere beundret vi, den gang som nå. Idrettslaget «Sverre» sto fram som et av de virkelig gode lagene i Landsdelsserien i 50-årene. Ingen hjemmekamp gikk oss hus forbi. I mål sto Eivind Berg, bonden på Ulve. Rolig og trygg. Han beundret vi. Det hendte vi snakket noen ord med han når han kom trillende med sykkelen oppover Brusvebakken etter kamp eller trening. Skoleveien gikk like ved gården hans, og ofte så vi han på tunet eller på jordet når vi fartet forbi.

Også enkelte av de andre «Sverre»-guttene ga oss gode minner.

«Gutte» Johansen, indre venstre, driblekonge, en av Nord-Trøndelags beste angrepsspillere og en skikkelig måltyv. I midten vaket Helge Leine.

Han ble regnet som litt lat, men var livsfarlig når han fikk en sjanse.

«Smiles» Lund spilte ytre venstre. Både han og spilleren på andre siden, Kjell Willy Johansen, var raske og rundet mang en fortvilet sideback og slo presise innlegg foran mål. Der tok «Gutte», Leine eller John Lund imot og videreførte mangt et innlegg i nota. Vi ropte og heiet på guttene våre!

Av halfene husker jeg Kjell Auran og Per Granås, begge solide slitere og tilretteleggere med masse fotball både i beina og hodet. De overtok plassene etter Kristian «Kisse» Johansen og Johan Riseth, som begge startet sin karriere før krigen. Riseth kom fra Trondheim og var også en god fotballdommer. Både han og «Kisse» må ha vært aktive til 40-års alderen. Finn Kverkild og Claus Eggen husker jeg som solide sidebacker, som støttet opp om arbeidshestene Knut Leine og Halvor Tronstad.

Hjallis var idolet På skolen fikk vi høre at Norge gjorde det så godt i vinterolympiaden i 1952. At vi nordmenn nærmest var uslåelige. At han Hallgeir Brenden beinfløy fra alle i langrennssporet, at Stein Eriksen var utilnærmelig i slalåmløypa, og at vår egen trønderske «gud», han Hjallis, dominerte fullstendig på isflaten. Det var han som sa «Med alkohol i kroppen når du aldri toppen - vækk med tobakken, å». Ingen tvil om at han var idolet vårt.

Isen ja. Alle skulle være Hjallis når vi gikk på skøyter. Vi huket oss sammen og tok lange skjær på langsidene, enten det var på selvlaget 18

bane på elva nedenfor Brusvebrua eller på stadion i byen. Der lå isen glatt og fin hele vinteren, laget av ildsjelene i idrettslaget «Sverre».

Når Per Ødegård og senere Bjørn Johansen gjennomførte sine treningsrunder i flomlyset om kvelden og kastet seg inn i svingene med rå kraft, holdt vi oss forsiktig i ytre bane eller stilte oss opp på siden og beundret farten deres.

Mine første skøyter var krøllskøyter, som ble festet til beksømstøvlene med reimer. Til jul et år fikk jeg «panserskøyter» eller lengdeløpsskøyter. Jeg var i lykkerus, og evig takknemlig overfor mormor og morfar som hadde oppfylt mitt julegaveønske.

De flotte skøytene gjorde at jeg nesten daglig hele vinteren dro ned til stadion. En gang skulle jeg få ei krone av en kamerat hvis jeg klarte å gå en runde på under minuttet. Jeg gikk over evne og ble klokket inn på 58 sekunder blank med nøytral tidtager. Men da fikk «kameraten» det travelt. I alle fall så jeg aldri noe til kronestykket.

Kjøpmannen på Bruborg På kolonialen hos Ingrid og Alf Østerås på Ner-Bruborg luktet det alltid så godt. Særlig før jul når butikken fikk litt ekstra med varer. Fiken,

Gutteklubben Bruborg Ballklubb avbildet på Levanger stadion med telegrafbygningen og Norsk Kunsthorn i bakgrunnen. Foran fra venstre: Bjørn Mathisen, Rolf Johansen, Tore Haugan, Martin Granås og Asle Pettersen. Bak fra venstre: Paul Ravlo, Arne Wahlstrøm, Ivar Iversen, Arthur Kristian Johansen, Bjørn Skjølberg og Guttorm Jensen.

19

dadler, peanøtter med skall og blodappelsiner og andre eksotiske varer kunne vi kjøpe. Hjemme hos oss med to voksne og fem barn måtte vi dele på det meste, ellers ville det meste havnet i magen på noe få. En, kanskje to appelsiner til hver.

Sirupstønna i Østerås-butikken sto i et hjørne. Glassene vi hadde med hjemmefra ble fylt opp mens innehaveren pakket andre varer for kundene. Om vinteren kunne temperaturen i butikken være lav. Da tok det tid før glasset ble fylt opp. En gang pratet Østerås`n så lenge med en kunde at sirupsglasset rant over. Heit i toppen tørket han av glasset og all sirupen som lå utover golvet. Det ble neppe særlig fortjeneste på den handelen.

Alf Østerås var en populær mann blant oss ungene. Han var en habil fotballdommer, og litt stolte var vi når «vår» kjøpmann opptrådte som pipeblåser i sin sorte drakt på stadion eller på Elberg. Alf opptrådte som rådgiver for oss da gutteklubben Bruborg Ballklubb så dagens lys i et rom nede i kjelleren hos oss en sommerdag på 50-tallet. Klubben fikk egne, gule drakter, og laget spilte kamper på grusbanen i Levanger mot klubber fra Nerby`n og Øverby`n.

Julen hjemme Under juletreet lå det mest myke pakker. Vi satte pris på dem, for klær trengte vi. Å komme på skolen med nye plagg etter jul, likte vi godt. Harde gaver fantes også, heldigvis. Det var kanskje en karamellpose eller en dropspakke fra en snill søster eller bror. Bøker var alltid populært å få, enten det var Frøken Detektiv, Hardy-guttene eller andre.

Julen var stemningsfull i all sin enkelhet. Særlig de gangene pappa tente lysene på treet. Det skjedde ikke så ofte, for vi brukte levende lys i flere år etter krigen. Vi måtte spare på disse lysene, som ikke brant så lenge og som også var brannfarlige. Pappa imponerte oss med å tenne mange lys med bare en fyrstikk. Når han etterpå satte i gang sveivegrammofonen på kommoden og la på 78-platen med Jens Book-Jensens «Å når lysene tennes der hjemme», da var det JUL i den vesle stua i Brusvebakken.

20

Eli Lunnan:

« L a n d s k a p m e d f a n ge r, 1944» Et maleri av Hans Ryggen I mai 1944 ble maleren Hans Ryggen (1894-1956) brutalt tatt til fange av tyske soldater i heimen sin på Ørlandet. Hans datter Mona var vitne til arrestasjonen, mens kona, billedveversken Hannah Ryggen, var i Oslo denne helga.

Sammen med flere fanger ble Ryggen samlet i bunnen av en lastebåt, og etter noen svært turbulente døgn ble gruppen ført til Falstad på Ekne. Her ble fangene jaget på land under en forferdelig brølende kommando, og straffeeksersis fulgte til alle døgnets tider. I alt 21 mann var stuet inn i et lite rom, og de var ikke ute av klærne sine på 6 uker.

Under lange forhør ble Hans Ryggen beskyldt for å ha snakket stygt om tyskerne og også drevet illegal virksomhet. Fangene på Falstad ble så inndelt i arbeidsgrupper. Hans kom til malerverkstedet og fikk beskjed om å male for kommandanten. Det fantes nemlig noen oljefarger etter en fange som var sendt til Tyskland. Men Hans fant slett ingen glede i å male for Hitlers menn.

Maling i smug En av medfangene, Birger Evensen fra Trondheim, skjønte hvor fælt dette tøffe leirmiljøet var for den beskjedne og sårbare maleren Hans Ryggen, og han hjalp han med å skaffe farger og plater så han kunne dyrke malingen sin. Men dette måtte skje i største hemmelighet, og alt måtte kunne ryddes unna i all hast når inspeksjonen kom.

Så da han arbeidet med det store bildet av kommandantboligen for tyskerne, kikket han ut gjennom nettinggjerdet og malte det landskapet han så. Dette festet han til en annen plate, og bildet viser en lettskyet dag med frisk vind. Bølgene slår innover fjorden forbi Hestøya i bakgrunnen, mens en rekke fanger ses i arbeid på åkeren i forgrunnen.

Fargene med de rosa skyene og den blå sjøen med hvite skumtopper og blåkledde fanger på åkeren må ha gitt maleren inspirasjon. Han fattet det estetiske midt i det tragiske.

En av de blåkledde fangene var jugoslaven Ljuban Vucovic, som hadde den meningsløse oppgaven å grave sine medfangers graver i 21

Falstadskogen. Vucovic havnet på Falstad sammen med 15 andre serbiske fanger i juni 1942, og han var sannsynligvis den eneste av serberne som opplevde oppholdet i leiren på Falstad.

Da maleriet var ferdig fikk Birger Evensen bildet, og nå måtte det smugles ut. Og ved god hjelp av Thomas Steinseth – som mange eknesbygger vil huske som «n´Thomas på butikken» – ble bildet tatt med til handelsmann Dahlens forretning.

Birger Evensen var elektriker og hadde ansvaret for verkstedet. Her fikk han plassert Hans som sin «assistent», slik at kunstmaleren kunne male i fred og ro så lenge døra var låst. Ved inspeksjon ble alt rydda bort og Hans Ryggen pusla plutselig med elektriske ledninger uten at vaktene så noe uvanlig i det.

Grini Da Hans Ryggen seinere havna på Grini ble han satt til å male varselskilt for minefelt. Med «privat» maling ble det enda vanskeligere og farligere. Men han tilpassa seg livet i leiren bedre enn før, og greidde å holde motet oppe, noe som også kom hans medfanger til gode.

«Han var en mann som stadig stemte fargene opp og fikk dem til å blomstre der ute i det grå», Falstad og Grini!

22

Like før frigjøringen hadde gestaposjef Gerhard Flesh felt dødsdom over Ljuban Vucovic – graveren. Han visste for mye. En av de tyske vaktene skjønte at Ljubans liv nå hang i en tynn tråd, og hjalp ham å finne et skjulested i fyrrommet på Falstad. Bak en vedstabel lå han i mange dager mens tyskerne krampaktig prøvde å slette spor etter sine overgrep. Dagen etter fredsdagen dukka Ljuban opp, svært utsulta og forkommen, men med livet i behold! Han kunne etter krigen påvise flere gravsteder etter både nordmenn og utlendinger.

Maleriet med Ljuban og hans ledelsesfeller i blå fangedrakt kom også fram fra sitt skjulested. Det ble grundig og forsiktig innpakka og deretter sendt til Birger Evensen i Trondheim!

Mottakeren kunne registrere at den karakteristiske Ryggen-signaturen var på plass – kunstneren hadde nemlig for vane å speilvende navnet sitt nede i billedhjørnet.

Kilder: Magni Moksnes Gjelsvik: Hannah og Hans Ryggen Arnt Tore Andersen: Krigstid og fangeliv på Ørland.

23

Oddlaug Ø. Sørmo:

J ulekveld på Falstad i 1944 Under krigen var det flere fanger fra Serbia på Falstad. En av dem het Ljuban. Det var en hyggelig kar, og han gjorde det beste ut av sin situasjon. Derfor ble han venner med de fleste. Ljuban ble brukt av tyskerne til å grave graver i Falstadskogen, et arbeid han dårlig likte.

Da det lakket til jul, fikk de fleste fangene lov å ta mot pakker hjemmefra, riktignok sensurerte, men de fleste kom i rette hender. Min far hadde forbud mot å motta både pakker og brev. Derfor måtte dette gå på en forsiktig og illegal måte. Med god hjelp, greide vi å få enkle budskap om hvordan det stod til. På en lappe like før jul, stod det: Send pakke til Ljuban til jul. Han kan motta post. Mor gjorde i stand en lekker matpakning, deriblant nordlandslefse, som var en av hennes spesialiteter, adresserte til Ljuban, Falstad, og sendte i posten.

Juleaften var ikke så hyggelig for de fleste, der tankene gikk til familien hjemme. De som hadde fått pakker, hygget seg så godt som mulig med pakkens innhold. Da fikk far se at Ljuban satt og spiste lefse. Han gikk bort og spurte hvor han hadde fatt dette fra. Ljuban så opp og svarte: Vet ikke, pakke i post! Slik kunne far glede seg over at hans enkle julehilsen hjem, hadde nådd frem, men han måtte se på at hans medfange satt der og spiste mors lefse, mens han ikke fikk noe fra sin kone. Siste krigens døgn, gjemte Ljuban seg bort. Han var redd hans kunnskaper om gravene i skogen kunne bli til skade for ham, og at han også til sist kunne ende der. Han reddet seg, men var til stor nytte for myndighetene da freden kom, ved å påvise hvor ugjerningene var skjult.

Ljuban var en av de heldige som kom hjem etter krigen.

24

Aud Beverfjord:

Historien om en bautastein «At Ytterøen har, i gamle dage, havt anseelige eller fornemme Beboere, sees ogsaa af de Kiæmpe-Høie og Bautasteine, som endnu der findes.»

Det er Gerhard Schønings konklusjon, etter at han har besiktiget Ytterøya i Trondheimsfjorden på sin reise hit i 1774. Han nevner i alt syv bautasteiner som står på gården Eines, på nordsiden av øya, - og en bautastein på prestegården Eide. Det er den vi skal høre om her.

Bautasteinen på Eide står i dag på en gravrøys, like ved veien. Deler av røysa er forsvunnet, sikkert ved bygging av veien. En del av haugens opprinnelig byggemateriale er nok også blitt en del av åkeren rundt.

Men på dette høydedraget har det tidligere ligget flere gravanlegg - til dels store, om vi skal tro de skriftlige kildene. Om steinen på Eide sier Schøning at den står «på en liten Høi», og at steinen var flyttet fra en annen haug og til det sted den da hadde. Men det er nok mer sannsynlig at steinen står på sin opprinnelige plass.

Lorentz D. Klüwer beskrev samme område vel førti år senere han nevner en kjempehaug som folk lokalt kaller «Påssåhaugen». Ifølge Klüwer er den «nu næsten [...] aldeles udgravet», men ved siden av denne stod en stein, en «3 Alen lang, nedentil bred og i Toppen spids, Bautasteen, Bautasteinen på Påssåhaugen står oppå en som har samme navn». gravrøys like ved veien. Foto: Kalle Sognnes.

25

Klüwer sier at steinen har samme navn som haugen, Påsså, oppkalt etter en mann som ble drept og begravd.

På denne steinen står det en runeinnskrift, men verken Schøning eller Klüwer sier noe om runetegnene på steinen. I våre kilder er ingen innskrift omtalt før i 1866, da N. Nicolaysen omtaler den i årsberetningen.

Han korrigerer Klüwer og presiserer at steinen står på en haug, og at den har en innskrift «af omtr. 10 utydelige runer av yngre slags». Det samme antall tegn synes Karl Rygh å ha sett. I hans beskrivelse av steinen fra 1879, nevnes også 10 runetegn, skrevet med det yngre runealfabetet, «hvor kun nogle faa kunne læses med tydelighed». I dag kan vi lese tegnene på steinen slik; ?????? som konvertert til latinske bokstaver blir ?ossæ et ord som ikke så lett lar seg tolke, men som har en viss likhet med «påsså», og som altså er første ledd i stedsnavnet Påssåhaugen.

Dobbelskrivingen av srunen, samt bruken av o- og ærunene, tyder på at dette er en sen innskrift. Siden gravanleggene ikke er yngre enn fra vikingtid, kan altså innskriften være ristet en god stund etter at bautaen var satt opp. Rygh antar at navnet «Påssåhaugen» er blitt til etter Schønings tid, som en følge av et forsøk på å lese første del av innskriften på steinen. Om så var, må det altså ha vært noen som kunne lese runer på Ytterøya på 1700-tallet. Det ikke uvanlig at bautasteiner har navn, og ofte kan det Det er både runer og skålgroper på være et egennavn, som i neste omgang gav navn til lokalite«Klokkesteinen». Tegning: Kalle Sognnes. ten.

Imidlertid omtaler Schøning steinen på Eide som «Klokke-steinen». Det skal vi komme tilbake til.

Helleristninger og runer Men bautasteinen på Påssåhaugen har også en annen eiendommelighet. I tillegg til runetegnene, finnes det syv skålgroper på steinen - små, 26

runde, regelmessige groper som vi ofte finner på helleristningsfelt fra bronsealderen. Noen forskere har tolket skålgropene på ulike måter, blant annet som offerskåler (når de er ristet på mer eller mindre vannrette flater). Andre tar utgangspunkt i at det er abstrakte tegn/figurer, og at dette muligens var en slags standardfigur som markerte at det stedet de ble hugget, var betydningsfullt i en bestemt, kanskje sakral sammenheng. Når vi her finner skålgroper i et yngre jernalders miljø, kan det være at steinen tidligere har vært benyttet i en annen sammenheng, før den ble satt opp på gravrøysa. Å reise bauta Både i Snorres Heimskringla og i sagaene fortelles det at det ble reist bautasteiner over særlig gjeve menn. I Egils saga heter det at «de gjorde [...] slik det var sedvane å stelle med liket til gjeve menn, og reiste bautastein etter ham.» Og i Håvamål står det slik: «Sjelden bautasteiner nær veien står, uten at frende reiser dem etter frende.» Å reise bauta var gammel sedvane.

Skikken med å reise bautastein var alminnelig over hele Skandinavia.

Ofte finner vi dem stående nær ved eller oppå gravrøysa eller -haugen, eller de kan stå i midten av en steinlegning. Slike bautasteiner finner vi i Norge både fra romertid og vikingtid, mens i Danmark går skikken helt tilbake til bronsealderen.

I innlandet ble slike bautasteiner ofte reist langs de gamle ferdselsveiene, og ute ved kysten stod de på godt synlige steder langs leden. Å bygge gravhaug var et fysisk krevende arbeide, og å transportere en bautastein til bestemmelsesstedet og reise den der, var heller ikke den enkleste oppgave. Når en bautastein har en runeinnskrift som kan tolkes, angir den vanligvis at steinen er reist etter en viss person. Selv om disse steinene ikke nødvendigvis står ved eller på gravanlegg er de å regne som minnesteiner over en avdød. En bautastein uten innskrift gir oss ingen informasjon om hvorfor den er reist - eller over hvem. Likevel er det nokså klart at bautasteiner både med og uten runeinnskrift, oftest er minnesteiner over avdøde.

I dag reiser vi bautasteiner til minne om spesielle begivenheter. Om dette var en skikk i forhistorisk tid, vet vi ikke. Det finnes innskrifter på enkelte runesteiner som forteller en «historie» om den avdøde, om at han eller hun var omkommet langt fra hjemstedet. Vedkommende har da ikke kunnet bli begravd ved steinen, og i slike tilfelle må derfor bautaen oppfattes som en minnestein - uten tilknytning til et gravanlegg. Å hedre 27

en avdød med et slikt minnesmerke tyder på at de som har reist det, har gjort det fordi det var sedvane, - kanskje var det også en plikt.

Steiner og kult Både graver og bautasteiner ved gravanlegg var knyttet til fedrekult, og selve graven var åstedet for kultutøvelsen. I førkristen tid var denne form for kult dominerende. Fedrekult innebærer at man dyrker slektens døde. Dette forutsetter at døden er en overgang til en annen form for tilværelse, der man forestiller seg at man kan oppnå kommunikasjon med den døde.

Vi har få kilder som sier noe om hvordan den private kulten ved fedrenes graver utspant seg, men vi må anta at det var seremonier med ofring, bloting og inntaking av rusdrikk ved gravene. Det siste var nok først og fremst knyttet til gravølet, men den rituelle øldrikkingen kan gjerne ha vært del av seremonien. Når de etterlevende i ætten hedret den døde, ble minnet om ham holdt i hevd. Men det ble forventet at den døde skulle bruke sin makt til å gjøre gjengjeld; de levende bad om fruktbarhet og godt år, som den døde hadde makt til å gi.

Kristenrettene retter forbud mot å «vekke draug eller haugbu», altså den som bodde i graven. Ofring, galdring og annen trolldom for å mane frem den døde, ble også forbudt.

Der man ikke har kunnet knytte en bautastein til et gravanlegg, men bare til nedgravde gjenstander, kan den gjerne ha vært et rent fruktbar-

Klüvers tegning av bautasteinene på Eines på Ytterøya fra 1823.

28

hetssymbol. Gjenstandene kan vi betrakte som et offer til en fruktbarhetsguddom, og gjennom nedleggingen i jorden symboliserer dette en slags rituell forening mellom bautaen og jorden den er satt ned i. Jorden symboliserer det kvinnelige uttrykk, mens bautaen symboliserer det mannlige.

Sagnet om steinen Det knytter seg et gammelt sagn til bautasteinen på Påssåhaugen ikke om hvem som reiste steinen eller over hvem den ble reist, men tradisjonen sier at når det ringes med kirkeklokkene, snur steinen seg.

Derav kommer navnet Klokkesteinen, som Schøning nevner. Ingen har vel ennå kunnet registrere dette fenomenet, og dette forklarer sagnet med enkel, folkelig logikk: Steinen hører ikke og siden den aldri har hørt kirkeklokkene, har den heller ikke snudd seg.

Sagnet om steinen som snur seg, må vel betegnes som et vandresagn, for på gården Øvre Fenstad i Stadsbygd, også ifølge Schøning, hadde det stått en bautastein med den samme besynderlige egenskap; den snudde seg når klokkene i kirken ringte. Det vites ikke om denne steinen hadde bedre hørsel enn den ovennevnte.

Denne artikkelen har tidligere stått i SPOR nr2-2000. Gjengis med tillatelse fra redaksjonen i SPOR og artikkelforfatteren.

29

Johannes Vongraven:

Halvdan Jønsson 1891-1945, arbeiderleder og frihetskjemper På Alstadhaug kirkegård står litt utenfor hovedinngangen en gravstein med innskriften: «Her hviler Anders og Henrikke Jønsson. Dette til minne om dem og deres sønn Halvdan Jønsson. Død i tysk konsentrasjonsleir 7-5 1945». (I litteraturen opereres det med 7-2-1945 som dødsdag.)

Halfdan Jønsson er en av kjempene i Arbeiderbevegelsen i Norge, en sentral fagforeningsmann og politiker i over tyve for bevegelsen viktige kampår. Han var som medlem av Kretsen og Koordinasjonskomiteen (KK) under den tyske okkupasjonen en sentral leder i Heimefrontens viktigste organer. Denne innsatsen skulle koste han livet.

Halfdan Jønsson er viet mye omtale i Gunnar Ousland: Fagorganisasjonen i Norge, B.2. og i verket Arbeiderbevegelsens Historie B.3 av Per Maurseth (Gjennom krise til makt. 1920-1935) og B.4. av Tore Pryser (Klassen og nasjonen.

1935-1946).

Halfdan Jønsson var født 15. mai 1891 i Halsan hvor mora Henrikke Stubbe bodde. Halfdan vokste opp i Halsan hos bestemora Karoline Heierås Stubbe.

Faren het Marius Pettersen, og var sannsynlig fra Buraunet i Skogn Markabygd.

Mora ble senere gift med Anders Jønsson fra Kall i Sverige. Han døde i 1921 men rakk å sette opp sin egen heim på Nesset, g.nr. 1 b.nr. 46 på tomt kjøpt av Nelius Hallan. Heimen ble kalt 30

Anjeheim (kanskje Anjanheim da Anders var fra Kall?) og Henrikke bodde der til hun døde i 1946. Anders Jønsson reiste sammen med kona og Halvdan til Sverige (Kall?) ved århundreskriftet, og bodde der noen år. Halfdan ble konfirmert i Kall sokn.

De kom etter få år tilbake til Levanger. Både far og sønn arbeidet på Verdalsbruket på Levanger. Begge er med på et bilde av arbeidsstokken på bruket, bildet kan være fra omkring 1910-1912. På bildet som er gjengitt i Levanger Museums fotoalbum nr. 2, fra 1991, står Halvdan som nr. 49 og Anders (her kalt Algot) som nr. 87.

Halfdan Jønsson traff antakelig kona si i Levanger. Hun hette Anna Anda og var fra Stavanger. Det var hun som bekostet minnesteinen på Alstadhaug etter Henrikkes død. Halfdans jordiske levninger er ikke i Norge. I konsentrasjonsleiren Dachau brydde en seg ikke om slikt.

I Arbeiderbevegelsens Historie B.3. står det: «Halvdan Jønsson 1891-1945. Sekretær i Jern og Metall 1919-1924. Formann (den første) i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund 1924-1934. Nestformann og kasserer i LO 1934. I tillegg kommer innsatsen i forskjellige organisasjoner under siste verdenskrig, FU, KK og Kretsen, en innsats som kostet han livet».

Halfdan og Anna flyttet til Stavanger i 1912 og Halvdan fikk jobb på Rosenberg verft. Han kom snart med i politisk arbeide, som ekspe-

Foran: Halvdan, Audny og Anna Jønsson. Bak: Jon og Ida Nordahl, Torbjørn Dahl.

31

ditør for Jern og Metall i Stavanger. I 1917 ble han heltidsengasjert forbundssekretær i Jern og Metall, og familien flyttet til Oslo. Datteren Audny (gift Brannsten) er født i Stavanger i 1916 og sønnen Barthold født i Oslo.

I 1924 ble deler av fagbevegelsen i Norge organisert i Industriforbund. I det nystartede Norsk kjemisk Industriarbeiderforbund ble Halvdan Jønsson valgt til forbundets første formann, og han måtte etter våre begreper nærmest bli headhuntet til denne lederjobben.

Gunnar Ousland skriver i verket Fagorganisasjonen i Norge B.2.: «I kjemisk Industriarbeiderforbund var Halvdan Jønsson formann ved starten i 1923. I dette forbund for storkonsernene passet han som hammeren til ambolten. Han var grepet av storindustriens rytme og likte de veldige anleggene med den bundne vannkraften og den elektriske høyspenningen der hele fabrikasjonen på sett og vis er noe av et eventyr med kjemiske prosesser og mystiske blandinger. Han så denne storindustrien som menneskenes ypperste triumf over naturkreftene med store muligheter for høgre levestandard. Og dette følte også lederne for de store virksomhetene. Derfor sto han på god fot med dem trass i at han var pågående og stri nok både under forhandlinger og under konflikter. Jamvel om det ofte sto strid om han var han respektert og avholdt av medlemmene. Han hadde en egen evne til å bli fortrolig med alle tillitsmenn.

I 1920 årene var det kolossal kamp om makten innen Arbeiderbevegelsen. Halvdan Jønsson ble partiløs under splittelsen i 1921. Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1926. Det er senere skrevet (Pryser) at Halvdan Jønsson ikke var noen typisk partimann. Han var først og fremst fagforeningsmann. Han ble stemplet som syndikalist, d.v.s. han var for at makten skulle ligge i fagforeningene.

Endringene i samfunnet skulle skje via fagorganisasjonenes kamper.

Jeg har ikke som mål å sette på papiret noen politisk biografi om mannen. Men at Halvdan Jønsson var en sentral person i de mange viktige avgjørelser som ble tatt i hans periode i maktens sentrum er sikkert. En kan lese seg til at han var pragmatisk, en politiker med utpreget sans for samarbeid og med stor arbeidskapasitet. Navnet hans står sentralt under mange konflikter mellom organisasjonene i arbeidslivet og under storkonflikten i 1931 var han med i et sekretariatutvalg sammen med Elias Volan, Halvdan Olsen, Konrad Nordahl og J.P. Ødegaard for å fortsette forhandlingene med arbeidsgiverne.

Han sto som formann i «Kjemisk» til han i 1934 ble valgt som sek32

retær i LO, og han fratrådte samme år (Mauseths Arbeiderbevegelsens historie opplyser at han var nestformann og kasserer i LO i 1934).

Han flyttet for noen år – 1935-1938 – til Bergen hvor han var forretningsfører for Bergen Arbeiderblad. Tilbake i Oslo igjen i 1938 ble han forretningsfører for Folketeaterets store kompleks, Nytorget 2. Her ble han avsatt av den nasistiske ledelse.

Krigen kom til Norge i 1940. Landet ble okkupert, politiske partier ble forbudt og fagforbundene måtte organisere seg illegalt. I 1941 ble det dannet en illegal fagforeningsledelse i Oslo kalt Faglig Utvalg eller FU. FU sto i kontakt med LO i Stockholm ledet av Lars Evensen. FU ble utsatt for omfattende arrestasjoner, organisasjonen måtte rekonstrueres og Halvdan Jønsson ble formann, og dermed LO´s egentlige leder.

Signaturen «Odd» skriver i et minneord i Arbeiderbladet 16. mai 1945: «Det er klart at Halvdan Jønsson med hele sitt frihetselskende temperament tidlig måtte komme med i det illegale arbeid. Allerede høsten 1941 var han i forgrunnen gjennom det faglige utvalg, og sto som dets formann i vel 2 år inntil han 6. januar 1944 ble arrestert og senere sendt til Tyskland».

Den sivile motstand begynte spontant (Pryser). To sentrale apparater kom etter hvert til å samordne motstandsbevegelsen. KK eller Koordinasjonskomiteen for yrkesorganisasjonene, (KK-systemet) ble med sitt sekretariat det sentrale paroledistribuerende organ. I tillegg var den såkalte Kretsen et ledende organ i motstandsarbeidet. Den ble et permanent organ fra 1943, og institusjonalisert samarbeid med KK fra høsten samme år. Halvdan Jønsson ble Arbeiderbevegelsens første representant i KK med permanent kontakt fra sommer 1942. Han kom også med i Kretsen, og en av årsakene til at vi finner han i disse sentrale organisasjonene kan vi kanskje finne hos Pryser: «Politisk var han ikke noe typisk D.N.A.-mann. Fagforeningene var hans område». Og videre: «Grunnet dette hadde han også god kontakt til kommunistene.

Han ble bedt om å lede et nytt Faglig Utvalg og sa ja bl.a. for å hindre at N.K.P. opptrådte med egne faglige paroler som kunne skape forvirring og vanskeligheter».

Det er også skrevet (Pryser) at Halvdan Jønsson og Eugen Johannesen solidariserte seg med de borgerlige medlemmene av Kretsen for å berolige regjeringen om Kretsens borgerlige hensikter.

En av teoriene til Einar Gerhardsens løslatelse fra tysk fangenskap er denne: Norske skipsredere betalte 160.000 kroner for å få løslatt 33

Georg van Erpecom fra tysk fángenskap. For å vise at de ikke tenkte bare på sine egne fikk de også løslatt Gerhardsen. Det sies rederne rådførte seg med Halvdan Jønsson om hvilken sosialistleder de skulle velge.

Tilbake til signaturen «Odd»: «Jønsson gikk med liv og sjel opp i det illegale arbeid. Det var nettopp etter hans sinn. Han utfoldet hel sin fortettede energi i arbeidet med å bygge opp et landsomfattende system av tillitsmenn, utvalg, kontaktpunkter og forbindelseslinjer. Å ta store risker og handle hurtig, det var etter Halvdan Jønssons hjerte».

Halvdan Jønsson arbeidet inntil arrestasjonen med økonomiske spørsmål og med lønnspørsmål ved overgangen til fred. Halvdan Jønsson ble arrestert høsten 1944. Det kan være at han ble gjenkjent på en tur til Trondheim med illegalt formål, men der reisetillatelsen lød på at han skulle besøke sin mor på Levanger. Vi vet ikke sikkert, men det sies at han fikk et tips om arrestasjonen. Han ble i alle fall på sin post, kanskje av frykt for represaliser mot andre.

Sammen med andre arbeiderledere som Ludvig Buland og Per Lie fikk Halvdan Jønsson fra Halsan og Levanger sin endelikt i den beryktede konsentrasjonsleiren Dachau 7. februar 1945.

I forbindelse med at Bærum kommune i 1970 ga en vei i bygda navnet «Halvdan Jønssons vei», skriver Arbeiderbladet: «Arrestasjonen av Halvdan Jønsson var et hardt slag for Heimefronten i sin alminnelighet og den frie (underjordiske) fagbevegelse i sin særdeleshet. Jønsson hadde i den grad satt sitt personlige preg på virksomheten til den hemmelige faglige ledelse og Heimefronten at det nødvendigvis måtte ta tid for nye folk kunne føre arbeidet videre».

Halvdan Jønsson er et lysende navn i landets historie i første delen av 1900-tallet.

Foruten stoff hentet fra Gunnar Ousland: Fagorganisasjonen i Norge B.2., Arbeiderbevegelsens Historie, Maurseth B.3. og Pryser B.4. og diverse avisartikler har Annar Stubbe og Ivar Berre bidratt med opplysninger.

34

35

Bak: Paul Lerfald, Verdal, Arne Rein,, Verdal, Anton P. Grevskott, Frol. Foran: Johannes Segtnan, Gustav Vardehaug, Bertin Kristiansen, Nils O. Rindaunet, alle Frol. Bildet er tatt 1908.

Leva n ge r l a n d s og n s h o rn musikkfo rening

Hallbjørg Gudbrandsen:

Da vi lag a p o t e t m j ø l Ei som no er 86 år, fortel om dette: «Dette var i 1920-30 åra. Folk hadde lite pengar mellom hendene, difor laga dei mest mogleg av mat og klede sjøl. Slik og med potetmjøl.

Etter potetonna var ferdig, kunne dette arbeidet starte. Det var seinhaustes, ofte med snødrev i lufta.

Potetkverna vi brukte, gjekk på omgang i nabolaget; så når det vart vår tur, måtte vi ta den, same korleis veret var. Vi var 2 naboar som arbeidde ilag, og dette var «kvinnfolkarbeid». Mellom stuelånene rann ein liten bekk, og ved den heldt vi til. Da vart det kort veg etter vatnet.

Først vaska vi potetene i ein sinkbalje, i mange vatn. Til det var ein velbrukt sopelime grei å bruke. Så tømte vi poteten oppi kverna. Metalltrommelen som raspa poteten, gjorde godt arbeid - men litt store skalkar kunne det også bli. Ein måtte vera to om å dra kverna – ein på kvar side.

På førehand var det store trekaret rulla ned til bekken. Over det var spent fast ein sikt av strie, som vi tømte raspet oppi. Så helte vi på mykje vatn – mange bøtter – for å vaske ut mjølet. Da rørde vi med ein lang trespade. Raspet som låg att, klemte vi til små «snø ballar». Dei fekk ku og gris smaka på seinare. – Ein ny porsjon rasp, mykje vatn og god røring måtte til. Slik heldt vi på til karet var fullt av vatn. Så var det reingjering av alt som var brukt, før økta var over. Det vart nok mykje både av sølvatn – og vass-søl – den dagen. Nokre heimar var så heldige at dei hadde ei «am» (ame). Det var ei halv sirupstønne av eik. Det var gjæve tre-kar å bruke, men litt tunge å flytte på.

Neste dag, da mjølet hadde sokki ned på botnen, vart det svarte vatnet fjerna – med bøtter først. Tilslutt tok vi østra (øse) for å få opp siste vatnet. Så kom ein ny tung jobb: å røre opp potetmjølet frå botnen – for det seig ned heile tida – og fylle på reint vatn til alt var oppløyst igjen.

I dagane etter var det same sjauen, heilt til mjøl og vatn såg reint ut.

Mjøllaget kunne vera ein 4-7 cm tjukt. Det kom litt an på kva potetsort vi hadde. Det kunne vera t.d. Kronje eller Magnum-Bonum.

36

Men før mjølet kunne brukast, måtte det tørkast godt. Da vart det laga ei «grind» av lette tre-materialar, med netting over. Oppå der eit laken, før mjølet vart spreidd utover best mogleg, og hengt på eit loft i dagar og veker.

Så kom siste operasjonen. Kjøttkverna kom fram, og vi mol mjølet til fin, jamn masse. Det kunne bli oppbevart i ein sekk, ein mjøl-laup, eller ein dall.

No hadde vi potetmjøl i fleire år, – så folk fekk løn for strevet!»

37

Helga Langaas:

B a rndom og oppvekst i Leva n ge r Helga Langaas har gjort det som alle voksne og eldre burde gjøre, nemlig skrevet ned sine barne- og ungdomsminner. Hun har gjort det for at hennes barn, barnebarn og oldebarn skal få et innblikk i hvordan det var å vokse opp i en tøff tid på begynnelsen av 1900-tallet. Barnebarnet Knut har skrevet ut det opprinnelige manuskriptet hennes. Det som foreligger her er en redigert utgave av det opprinnelige skrivet.

Jeg er født 1. april i 1911. Naturligvis husker jeg svært lite fra den første tida. Men jeg ble stadig minnet på av andre barn og omgivelsene at jeg var farløs. Jeg ble til og med kalt lausunge av dem som ikke visste bedre. Ja, det ble vi hele søskenflokken. Det var jo feil, for mor og far var gift, men far døde da jeg var fem måneder gammel.

Far, Johan Martin Andersson, var gift to ganger. Da den første kona døde, ble han sittende igjen med flere små barn. Mor, Julie Lassesdatter Sagen, kom til heimen hans som husholder og de ble senere gift. Hun giftet seg altså til mange barn, og til sammen ble vi ni. Huset vi bodde i lå ved militærforlegningen på Rinnleiret og mor fikk en del klesvask oppe i leiren. Der fikk hun av og til litt mat, og masse kaffegrut, som hun kokte kaffe på hjemme.

Da far døde i 1911, måtte vi flytte ut av stua. Det var ingen nåde.

Mor var da 39 år gammel og hadde en skokk på ni i alderen fra fem måneder til 16 år.

Far Far var linjearbeider; det var på den tiden at jernbanen kom til Trøndelag. Rallar var vel den riktige tittelen. Jernbanearbeidet var egentlig sommerarbeid, og vinterstid var han steinhogger. Hjørnesteinene og trappen i Levanger kirke var hans verk. Han utførte også steinarbeid på Innherred Sykehus. Dessuten noe som er så godt som borte nå, nemlig tverr-rennene av stein på fortauene i Levanger. Det tenkte jeg alltid på når jeg gikk over dem.

38

Om vinteren var han også skimaker, og da hadde han ikke annet verksted enn kjøkkenet. Han hadde ei stor jerngryte i grua med kokende vann som han puttet skituppene i for å bende dem i riktig bue foran.

Kjøkkenet var da så overfylt at de andre nesten ikke kom frem. Så barna var alltid i veien, fortalte mor. Skiene leverte han til forretninger. Vi fant en gang en kvittering fra tidlig på 1900-tallet: «Levert ski til 60-65 øre pr. par.»

Far var opprinnelig svensk, fra Østersund. Han hadde et kristent syn på livet og spilte fiolin og sang seriøse sanger. Ungene samlet seg ofte for å høre på. Men han var veldig streng og snakket bare svensk.

Han var syk en del år. Det ble fortalt at han hadde fått en stor stein over brystet under steinhogging/sprengning. Dette skadet lungene og over år ble det tuberkulose i tillegg.

Flyttingen Mor hadde ikke mulighet til å holde ungeflokken samlet. Kommunen kom inn i bildet, og bestemte at vi skulle bortsettes, som det het. Søsknene mine havnet på forskjellige gårder i Verdal og Levanger. De skulle arbeide mot mat og klær, men maten var så som så, og klærne ofte bare filler. Ingen trivdes, så de rømte hjem i tur og omgang. Men bøndene kom snart og hentet dem tilbake. Det må ha vært fælt å være mor i den tiden, når hun tenkte på alle ungene som led ondt.

Søsteren min på fem var en sjukelig unge som ingen ville ha. Så mor fikk ta hånd om henne og meg, som var fem måneder.

Da vi reiste fra Rinnan til Levanger, kjørte en bonde oss. Vi hadde ikke mer enn at vi og lasset fikk plass på høyvogna. To søsken prøvde å henge seg på vogna, men bonden tok sveipa og slo dem over fingrene. Det siste mor så av dem, var at de lå midt i veien og gråt.

Mor hadde ni sølvskjeer som hun pantsatte hos en storbonde for ni kroner. De var budeie-premier fra da hun var 16 til hun var 24. Søsteren min prøvde å løse ut skjeene i 1920, men fikk til svar at de var utslitt! Mor solgte også fiolinen til far for seks kroner. Startkapitalen var med andre ord ikke så stor.

Hun søkte amtmannen om å få hjem de minste ungene, men han svarte nei. Hun søkte også om å få de kronene som bøndene fikk fra det offentlige for å ha ungene hos seg. Hun mente at hun kunne greie å brødfø seg og ungene på det beløpet. Men det ble også avslag. Etter det fikk hun nervetrøbbel, men måtte bare bite tennene sammen og skaffe seg arbeid for å holde nøden fra livet.

39

Mors bakgrunn Mor var fra et lite sted i Vuku. Det het Sagen fordi det lå ved en foss og det var et sagbruk der. Faren levde av jakt og fiske; ellers var han ansatt på Steinkjersannan i 13 år.

Hjemme hadde han ei ku og noen høns og griser.

Vi hadde ikke så mange anledninger til å besøke dem, da avstanden var stor.

25 kilometer i de dager var mye når man ikke hadde råd til tog, buss eller bil. Ikke Mor, Julie Andersen, født Sagen. hadde vi hest eller sykkel heller.

Mormor døde i september 1913 etter mange års sykdom. Da mor skulle reise i begravelsen, måtte hun ta med seg søsteren min og meg.

Fremkomstmiddelet var våre egne ben. Vi gikk hjemmefra klokka åtte om morgenen og kom frem klokka fem om ettermiddagen. Mor måtte dels bære meg, og vi to ungene sutra sikkert mye. Vi hadde med litt mat og kvilte ofte, og jeg fikk sove i veikanten. Heldigvis var det en fin septemberdag. Og vi kom omsider frem, skitne og svette. Så mor tok oss med ned til elva og vasket både oss og klærne. Den natta skal jeg ha sovet 1011 timer i strekk.

Begravelsen var dagen etter. Til middag etterpå var det sodd. Det ble fortalt at jeg spiste selv, og det gikk greit med kjøttet og grønnsakene.

Men det var vanskelig å hanskes med det tynne søet, så jeg reiste meg og skrek at jeg IKKE ville ha det vatnet på tallerkenen. Den gang var det uoppdragent; unger snakket ikke ved bordet.

Jeg var ikke på Sagen mer enn 3-4 ganger i oppveksten, så den gang var det langt til et besteforeldrefang. Straks før jeg begynte på skolen var jeg på besøk; da var det onkel Ole som hadde tatt over. Jeg syntes det var som et eventyr; det var både kyr og høns på gården. Hønene kom springende inn på kjøkkenet, og med alle ungene og kyllinger i tillegg rundt på kjøkkengulvet, ble det mye ståk. Jeg husker at onkel Ole brølte «Dyran og ungan forstyrrer hele mitt hus!»

40

Morfar kom på besøk til oss en gang i året; han gikk alltid på sine egne ben. Jeg fikk alltid den ære å ligge i samme seng, og han påsto at jeg sparka og spente som en militærhest. Alt ved ham var egentlig militært. Et klapp på skuldra så du sank sammen, det var hans måte å vise kjærtegn på. Jeg kan huske de sivile klærne, med gammeldags plissert silkebryst utenpå skjorta, og den kvite skjortekragen vi kalte fadermorder.

I 80-årsalderen ble han sengeliggende ett par år. Han ble så avkreftet at han ikke kunne gå selv. Men han spente opp et tau i stuas lengde, og så slet han seg fram langs tauet dag etter dag, og Morfar, Lasse Sagen fra Vuku. til slutt klarte han å gå igjen.

Han kom til Levanger en gang til, helt uventet. Han var en hardhaus - han gikk nemlig den gangen også. Men med stokk.

Larsstua - Kvilstad - Ulvesli Vi bodde etterhvert på tre forskjellige plasser like sør for Levanger by.

Vi fikk først leie en liten, gammel stue, kalt Larsstua. En gammel mann hadde bodd der i 70 år, og mor vasket og vasket med lut for å komme til bunns i skitten. I gangen og på kjøkkenet var det jordgolv.

Den gang var det bare 4-5 hus på Kvilstad, og langt mellom dem. De nærmeste naboene hadde heller ikke så mye å leve av. Mange unger var det også. Men de eide da huset de bodde i. Kona arbeidet i vaskeriet på et hotell, og hun hadde med seg grisemat hjem hver kveld, bar det over skuldrene hengende på et bæretre. Med det fødde de både høns og griser; kanskje spiste de litt av det selv også. Høner og griser tuppet og vraltet rundt på kjøkkenet oppi kuttersponet som de fyrte med. Tenk dere hvordan gulvene så ut! Det var forresten mange som fyrte med kut41

terspon og torv den gangen. Det var ikke mange som hadde råd til ved.

Jeg husker vi gikk til handelsmannen og kjøpte parafin; 12 øre for en flaske astralolje, som skulle vare minst en uke. Vi hadde to oljelamper, og lampeglasset måtte pusses blankt hver kveld. Elektrisitet fikk vi rundt 1920, og da bare til tre 15-watts lyspærer. Hos en av naboene kokte de mat i jerngryte i grua. Alt var sotet og svart overalt, det var ikke så nøye sånn.

Men ikke langt unna lå idyllen; der rant det ei fin, rein elv. Mor tok oss med dit om søndagene og det hjemmekokte såpestykket var med nå skulle vi bades og såpes godt inn. Noen badedrakt hadde vi ikke, det hadde vi knapt hørt snakk om. Vi badet i underbuksa, så ble også den rein.

Og håret ble vasket og luskjemmet med finkam.

Jeg synes å huske at vi hadde lange og fine somre, men desto barskere vintre. Om vinteren ble det dårligere med rengjøringen. Det var lang vei etter vann på alle de tre plassene vi bodde. Så ett fat med vann fikk greie seg for oss to jentene, og da ble det bare etasjevask.

I Larsstua var vi alene om doen. Den sto mellom noen grantrær og hadde sterk slagside, og døra var på halv tolv. Lås fantes ikke, men det var en taustump på innsiden, den hjalp oss å holde døra igjen. Det var vanskelig å holde balansen på setet, der det var et firkantet hull uten lokk. Dårlig var det med papir også, selv om hver liten papirbit, innpakningspapir og grove papirsekker ble lagt dit. Avis hadde vi ikke, ingen hadde vel råd til å holde aviser bare for å bruke som dopapir. Men om sommeren fantes det både mose og lauv utenfor.

Etter et par år flyttet vi til Kvilstad. Her delte vi hus med flere familier. Oluf og Lina bodde i første, med ni unger på to rom og kjøkken.

Oppe bodde vi tre sammen med to frøkner. Vi hadde ett rom hver og delte kjøkken. Vi var i alt 16 personer som skulle dele på doen, en en-seter.

Oluf og Lina hadde ku og høns, og doen var plassert i nærheten av kua.

Var det opptatt på do, satte vi oss bak kua. Den fikk skylda for alt.

Da jeg var seks år, var det en grossist som kjøpte Kvilstad. Det skulle restaureres og vi måtte ut. Familien som kom flyttende hadde tre barn, de så ut som prinser og prinsesser. Eiendommen ble gjerdet inn, og vi sto utenfor og glante; det var som å se inn i himmelen.

Vi flyttet til Ulveslia; det skulle være et nytt hus, men det var ikke mer moderne enn at det var jordgolv i gangen. Vi fikk to rom; de ved siden av hadde ett rom. I andre etasje bodde en familie med mange unger på to rom og en stor gang, der de lå om natta.

Her skulle vi få en ny do, en to-seter til og med. Men doen var plas42

sert litt avsides, på en forhøyning, og dårlig «fortøyd». En tidlig morgen, da mor hadde gått avgårde på arbeid, kom hun styrtende inn igjen og skrek: «Doen er blåst vekk!» Da sto den på hodet ved siden av stabburet til Oluf. Det hadde vært storm om natta, og underbuksa til en nabo hadde også blåst vekk. Det var en like stor sensasjon, kanskje hadde han bare en? Doen kom på plass igjen, men den ble litt skjev etter lufteturen.

Ulveslia lå ved siden av ei trø, hvor hester og kyr beitet om sommeren. Det var vårt Eldorado. Der samlet vi oss, alle ungene, når vi hadde fri. Der var det store krater, svære maurtuer og trær til å klatre i. Vi stakk kvister inn i maurtuene og sugde på dem etterpå. Det kaltes for maurpiss og smakte litt sursøtt, men vi syntes det var godt. Mus og rotter var vi også vant med. Det var så dagligdags at vi ikke reagerte på at de var der.

Det var alltid trangt om plassen der vi bodde; vi hadde ett rom og kjøkken. Stoler fikk vi låne av naboene når innrykket ble for stort. De kom også inn til oss når noe skjedde, så sosialt samvær manglet ikke. Vi snakket åpent om alt; sorgen og gleden vandret tilhopes.

Arbeidet til mor Mor var et arbeidsjern, og hvor mange yrker hun var innom, har jeg ikke tall på. Skulle man overleve, måtte man arbeide og utnytte alt. Og da hun ble alene, var gode råd dyre. Hun prøvde det meste. Først begynte hun å rundvaske hos folk. Senere ble det klesvask; skrubbe alt grovt og møkkete tøy på vaskebrett med dårlige vaskemidler. Lange dager, sjelden betaling i penger; som oftest litt mel, melk eller flesk.

Så for hun rundt på gårdene og hjalp til i slaktetida. Hun laget blodpølser, hakkpølser, sylte og leverpostei. Da fikk hun også med litt mat til oss hjemme. Hun begynte også å bake for folk; flatbrød, potetkaker og lefse. Etterhvert ble hun etterspurt overalt og kokte i store høytider.

Men det ble lange dager.

De dagene hun var hjemme lå aldri hendene hennes i fanget. Utover natta satt hun og reparerte de skoene og klesfillene vi hadde. Etterhvert gikk hun i gang med tøffelsøm. Tøflene sydde hun av gammelt tøy. Så ble det til labber, som var populære i de kalde vintrene vi hadde. Hun holdt på med det helt til 1950, og labbene ble etterhvert kalt Julielabba.

De første tøflene kostet 40 øre paret, de store kostet fra 60-80 øre.

Mannfolkene brukte dem i skogen. Men de var slitsomme å lage. Hun stikket sålene sammen av flere lag tykt stoff og måtte sy for hånd med 43

beket tråd og skjærnål. Derfor ble hun også en kløpper til å halvsåle skoene våre. Etterhvert skaffet hun seg skomakerutstyr og kunne plugge såler med treplugger. På fine sko sydde hun sålene fast. «Randsydd» het det, og det var så fint utført at mange ville ha henne til å gjøre det.

Noen lusører ble det jo.

På gårdene klippet hun sauer med sauesaks og kunne få litt ull for arbeidet. Hun kardet og spant ulla, og garnet var rene gullet for henne.

Det ble sokker, strømper, vanter, gensere og slumretepper. Og så heklet hun som en maskin.

Mens vi bodde i den gamle Larsstua var det så kaldt at potetene frøs i det lille kjellerhullet under golvet. Det lå fire gamle sauefeller oppå kjellerluka for å holde kulda ute. Disse fellene dro hun en gang ned til elva og festet dem så de fikk ligge i strømmen noen dager.

Da ble ulla helt hvit. Mor klippet dem opp og fikk to sekker ull. Det kardet og spant hun, og så fikk hun låne rokk og vevstol på en gård. I ledige stunder vevde hun tøy, som hun farget, dampet og sydde klær til oss av. Snakk om å utnytte hver liten trevl!

Mor var ettertraktet på gårdene i høyonn, skuronn og potetonn. Alt gikk for seg uten maskiner på den tiden.

Hun var sterk, men hadde mye trøbbel med magen, og av og til var hun så sliten at hun bare lå og kastet opp.

Mor reiste til skogs og sørget for ved; hun fikk det bøndene kasserte av hogst.

Hun leide hest (hun måtte arbeide for hestelånet Mor og noen av barna. Helga, 4 år, til høyre i senere) og kjørte veden hjemmesydd kjole og tøylabber. hjem. Dere skulle sett henne 44

når hun håndterte øksa så vedstykkene fløy rundt ørene på henne - da holdt vi oss på avstand. Da lo hun godt. Hun hadde humør til tusen, ellers hadde hun vel ikke holdt ut dette slitet.

Rundt Larsstua var det skog den gangen; småskog, løvskog og røsslyng. Mor hentet store bører med storkvist som hun laget sopelimer av, og dørmatter av det groveste. De tynne, fine bjørkeskuddene laget hun visper av, og røsslynget skrapte hun rent og gjorde om til gryteskrubber.

Alt var sammenbundet av ståltråd; hun brukte tenger til det, og det ble skikkelig solid. Alt ble satt i en forretning og solgt til lusepris.

Skuffelser var det nok av. En gang hadde mor slitt seg til et par sko.

Mens hun betalte var det to nabokjerringer som slengte ut av seg: «Får man sko på fattigkassen og nå!» Det ble ikke tålt at en fattigmann fikk noe nytt, da måtte en tåle ondskapsfulle slengbemerkninger. Hun gikk ellers for det meste i tresko, det var langt mellom hver gang hun fikk noe nytt.

Det hanglet såvidt. Men mor sa ofte; «En får sette tæring etter næring.»

Vi var nøysomme.

Mat og klær Maten var så ussel at jeg ikke skjønner at vi overlevde. Når mor sendte oss til byen for å handle, fikk vi med oss akkurat med penger. Varene vi kjøpte var smør, sild, sirup og litt kaffe. Det ble ofte den evindelige grynmelsgrøten, som var kokt med vann. Bondemelet var så grovt at søsteren min sa at vi fikk flis i tarmene. Verst var det at vi ikke hadde melk til. Vi drakk ofte vann med litt eddik i! Middag kunne forekomme, da var det stort sett potet og mager spekesild, eller klubb.

Mange ganger måtte vi legge oss tidlig for sulten; det fantes ikke mat.

Da vi kom til krigsåra 1914-15 ble det fæle greier. Vi fikk rasjoneringskort, men hadde lite penger å kjøpe for. Luksusen kunne være 1/2 mark kaffe (125 gram) og strøsukker. Sukkeret kokte mor og laget sukkerbiter, som ble innlåst i et skap. Av og til når vi hadde sirup (svart sådan, som ble kalt melasse), surret hun sirup og havregryn i panna til en brun masse. Når det ble kaldt og stivnet, klipte mor det i biter så vi skulle få noe godt. Aldri hadde vi noe som kunne kalles frukt; av grønnsaker var det litt kålrabi og nepe.

Ennå rundt 1924-25 brukte vi elektrisiteten bare til lys. Til matlaging hadde vi den gamle vedkomfyren; den hadde flere ringer som vi tok opp med en krok. Så og så mange ringer passet til de forskjellige kokekarene, som var svarte jerngryter. Ringene ble etterhvert temmelig for45

brente og slitte, så vi så glørne nede i ovnen mellom ringene. Vi hadde ikke stekeovn, så brød, eller kak som vi sier, var en sjeldenhet. Det gikk mest i potetkaker, som ble laget av grovmel. Oppå ovnen ble det stekt noen tusen potetkaker gjennom årene!

Dersom vi hadde kaffe, kokte mor alltid opp kaffegruten, det gjorde alle på den tida. Man pinte alt til det siste. Fleskesvor og kjøttben ble alltid kokt opp flere ganger, krafta skulle brukes til sildesuppe eller sildgryn, som det het.

Klær var også en sjeldenhet. Av og til kunne vi få noe avlagt tøy fra noen familier som mor arbeidet for. Det ble sydd om, og så slet vi det en gang til. Så ble det kluter, eller vi klipte det opp og brukte det beste til filleryer. Ingen ting gikk til spille. Det handlet om gjenbruk og atter gjenbruk.

Sko var likevel det verste kapitlet. Vi gikk i tøylabber langt utover våren, og ble ertet av de andre ungene. En gang maste jeg på mor om å få nye sko; jeg ville ikke gå barfot lenger. Hvor skulle hun få penger fra, begynte vi å bli kravstore? Men lørdag dro vi til byen, det ble et par billige tresko til en krone og 25 øre pr par. Men jeg ville helst hatt «sosialister», som vi kalte det; de var penere og så var de svarte. Men de kostet 2,50 pr par og det var for dyrt. En nabogutt gikk alltid med hyssing eller reimer rundt skoene for å holde dem sammen.

Jeg husker 16. mai i 1917. Brødrene mine hadde flyttet til Levanger og bodde på en hybel i nærheten. De kunne slenge til å få en jobb i ny og ne, oftest for kosten. Den dagen hadde den ene tjent noen kroner og fått seg en dram. Full av overmot gikk han til Leins mote og kjøpte to fine stråhatter til oss to jentene. Han kom på besøk til oss med de fine gavene, slik at vi for en gangs skyld skulle være fine til 17. mai. Men dessverre, vi hadde hverken klær eller sko. Så da 17. mai opprant, gikk vi to rundt i stua på Kvilstad med hattene på og med flagg og ropte hurra. Det var nok ikke eneste gangen vi ble skuffet. Men hattene var vi glade for.

En gang ble mor så sjuk at vi trodde hun skulle dø; det trodde hun selv også. Det var like før jul og hun sendte oss til fattigforstanderen med søknad om to kroner slik at vi kunne kjøpe mat til jul. Det var langt å gå, og da vi endelig kom fram, satte forstanderen gårdshunden på oss. Så vi kom tomhendte og gråtende hjem.

Vi ungene var ofte sjuke, og mor kokte medisin selv. Men jeg kan ikke huske at vi lå så mye til sengs. Det var forresten ikke så lett, det heller.

I kjøkkenet hadde vi en sengbenk som måtte slås sammen om dagen for å brukes som sitteplass. Vi hadde ett bord, det brukte mor til symas46

kinen og tøyet for tøffelsøm. Når vi skulle gjøre lekser, sto vi på knærne på golvet og brukte en kjøkkenkrakk til leksebord, det fikk greie seg. Vi satte opp ovnsdøra slik at vi fikk lys fra flammene.

Før påske en gang - jeg var vel rundt fire år - var brødrene mine hjemme. Mor hadde kokt kaffe, jeg var både glad og vill og sprang mot komfyren samtidig som mor kom med kaffekjelen. Jeg traff den med panna, dermed veltet kjelen og jeg fikk kokende kaffe over hele meg.

Ingen lege, ikke noe apotek var åpent. De skiftet på å bære meg hele natten og la på kalde omslag. Jeg lå i flere uker med sårfeber, hadde 3. grads forbrenning, som jeg ennå har merker etter. Vi brukte kaldt vann; den gang ble det holdt for å være en katastrofe, nå viser det seg å være et bra middel.

Tidlig barndom Da jeg var to år, begynte søsteren min på skolen, og dermed måtte mor ta meg med på arbeid. Vår og høst tok hun på seg akkordarbeid på gårdene. Om våren var det neper og gulrøtter som skulle settes ned, om høsten skulle det kåles neper og tas opp poteter. Dessuten høyonn og skuronn. Jeg husker ikke så mye, men mor fortalte at jeg ofte satt og rota i møkka. Og så plukket jeg sleipmark, som jeg la i en blikkboks. Da jeg ble større, fikk jeg hjelpe til.

Kvelden før vi skulle avgårde, kokte mor suppe av melk og gryn. Vi hadde med et 3-liters blikkspann, som vi forsynte oss av hele dagen.

Ellers var vi to søstrene mye henvist til oss selv når mor gikk tidlig og kom sent hjem. Vi lekte med skjell som vi fant i sanddynene langs veien. Og så var det barkonglene, de var buskap. Vi tegnet vårt eget ludospill og brukte gamle kjoleknapper som brikker. Ellers satte vi tynne og tykke tråder på ei fjøl; det ble et slags strengeinstrument. Og vi sang mye. Etter at jeg begynte på skolen, lærte jeg de fleste sangene, og alle versene.

Som unger flest fant vi på mye rart. En gang fant søsteren min og noen jenter på at de skulle klippe av meg alt håret. Hva kunne mor si når hun kom hjem og fant en hårløs, skitten unge i senga? En annen gang tredde de på meg en stor genser, satte en staur mellom genseren og ryggen min og stappet så inn fullt av høy, slik at armene mine ble stående rett ut. Så satte de meg i bærbuskene til fugleskremsel. Jeg skrek så jeg ble hes.

Jeg kan huske femårsdagen. Broren min hadde kjøpt munnspill til meg og jeg var overlykkelig. Munnspillet ble en god trøst når jeg var alene. Jeg glemte å være sulten og ble etterhvert god til å spille. Den 47

påsken jeg fylte seks var vi flyttet opp i Ulveslia. De største søsknene mine var hjemme og jeg debuterte med «Livet i Finnskogene». De spratt opp og danset. Jeg lærte etterhvert mange melodier og vi hadde moro mange ganger. Broren min kom med trekkspillet; mor spilte forresten også trekkspill. Familien hennes i Vuku var svært musikalsk. I 10-årsalderen fikk jeg begynne å lære å spille gitar på lånt instrument. Først på 40-årsdagen min fikk jeg min egen.

Jul Jeg syntes det var spennende å være med og finne juletre. Men som oftest hadde ikke mor tid før sent på kveld. Var det månelyst, kunne vi være så heldige at vi fant et fint tre, som vi dro hjem på en liten kjelke.

Dagen etter fikk vi noen ører til å kjøpe kreppapir og julepapir, som vi laget kurver av. Vi syntes sjøl det var fint, selv om det ikke var rare greiene. Lysene dryppet vi selv. Vi laget dem små, og bandt dem på tregrenene med snelletråd.

Mor skurte og vasket til jul. Alt var trekvitt og slitt; hun finhakket einer og strødde på ganggulvet og det luktet så godt. Nytt bar ble lagt foran utgangsdøra. Mor vasket også de gamle blondegardinene, som nok hadde sett bedre dager. De måtte stoppes og sys sammen for å henge i hop. Når de skulle stives, kokte hun meljevning. Strykingen foregikk med boltjern. Boltene ble varmet i glørne, tatt ut med glotang og puttet i jernet.

Litt av en seremoni hver gang vi skulle stryke fillene våre.

Julenissen så vi aldri, men vi kalte baker Sigurd Nilsen for julemann.

Han spanderte en natt til å bake mange store sirupskaker, som han delte ut julaften til alle som hadde lite. Julegaver var det ikke snakk om. Ikke før de eldste søstrene fikk arbeid og tjente litt. Da fikk jeg julebånd for å knytte sløyfe i håret. En annen gang glansbilder - fleskeengler, som nabojenta kalte dem.

Julematen var enkel, men vi holdt på gamle skikker. Risengrynsgrøt julaften og lutefisk 1. juledag. Og kanskje kjøttkaker om vi hadde kjøttdeig. Når mor laget kjøttkaker av 1/4 kilo kjøttdeig, klarte hun å få til 14 stykker. Men da raspet hun et par råpoteter i deigen. Når vi fikk litt løk i, ble det ekstra godt.

Julaften og 1. juledag var det ikke brukelig å gå ut eller på besøk.

Det var skam. Så vi satt og så på papirpynten og sang julesanger.

Skolen Jeg husker godt første skoledagen. Mor var i Halsan og bakte flatbrød og lefse; hun kunne ikke skulke. Så jeg måtte gå alene. Nabojenta leide 48

meg, og i en svett neve hadde jeg en lapp med navn og dato. Sjenert som jeg var, kjente jeg knapt navnet mitt da det ble ropt opp, men de fant meg da til slutt under en benk. Skoleveien var 3-4 kilometer og regnet gjorde det, så noe fint syn var jeg nok ikke. Lærerinna hadde sort, krøllete hår, kvit silkebluse med høy hals og ei klokke som hang på brystet.

Jeg forsto ikke riktig hva hun sa, for hun sang på nordlandsk. Jeg syntes ALLE stirret på meg, og det gjorde de nok. Det var så mange svartkledde kjerringer. Men det var også flere som hadde samme bakgrunn som meg.

Det gikk sånn opp og ned på skolen. Man hadde respekt for skolen, og var redd lærerne. De kunne bruke linjalen til å smekke oss på fingrene og på kinnet med. Men bare på «fattigungene». Småkårsungan fikk også stort sett dårlige karakterer. God oppførsel ble det satt pris på; der var vi kanskje de beste. Men vi var uerfarne og uopplyste, og virket nok temmelig «trange i nøtta». Blad og aviser var en stor sjeldenhet. På Geite hadde de et blad som het «For fattig og rik», egentlig et blad for de rike.

«Norsk Barneblad» fikk jeg også sett av og til, men da var det temmelig utslitt. Jeg husker en gang da læreren spurte om noen av oss hadde sett en fembøring. Jeg rakte opp handa og sa ja - jeg tenkte selvfølgelig på en femøring (det var langt mellom dem). Den flausen glemmer jeg ikke. Jeg fikk meg mang en slåsskamp i skoleveien etter dette; man lærte seg å tåle litt av hvert.

Da jeg skulle begynne i 3. klasse i 1920, kom to av søstrene mine så hemmelighetsfulle med pakker. Den ene hadde kjøpt et langermet skoleforkle til meg. De brukte slike forklær på skolen da, og jeg hadde savnet et slikt de to første årene. Den andre hadde kjøpt sko med snøring; var de for små, måtte jeg bytte på mandag. Gjett om jeg ble glad, tok på meg skoa med en gang. De var for små, men jeg sa nei til bytting. Jeg gikk med dem på skolen så lenge det rakk, jeg fikk aldri bruke dem hjemme. Det varte ikke lenge før stortærne kom ut, men heldigvis - mor var flink til å lappe.

Vi lekte mye, mange leker var med ball. I tredjeklasse hadde bare noen få av jentene gummiball. Vi andre kunne få være med på leken hvis vi hadde en ting eller noe godt å «betale» med. Men det var da lov å stå og se på.

Som liten ønsket jeg meg en dukke, men det fikk jeg først da jeg var 11. Dukken var hjemmelaget og utslitt. Jeg lekte ikke så mye med den, men jeg sydde dukkeklær av noen gamle filler jeg fikk tak i. En av halvbrødrene mine var flink med hendene. Han laget noe vi kalte vringel49

50

Hegle skole 1923. Fotograf Bjerkan.

stikker til meg. Det var mitt spesialleketøy da jeg gikk på skolen. Han laget også flere fioliner, alle spillbare. Det var et under hva han fikk til med det dårlige verktøyet han hadde.

Skoleveien vår gikk opp Klivlebakken. I et gammelt hus midt i bakken bodde et eldre overtroisk søskenpar. For å gjøre det vanskelig for folk som gikk forbi, satte de to staurer midt over veien. Dem måtte vi klive over, så derfor kaltes bakken for Klivlebakken. I fjøset hadde søsteren 3-4 kyr, en gris og noen høner. Før hun gikk i fjøset, spyttet hun tre ganger. Var kurompene flokete, hadde det vært småkalla der, sa hun sint.

Klivlebakken ved Geite. Postkort fra ca 1910.

Når hun gikk ut av fjøset, la hun noen fliser i et mønster, slik at hun etterpå kunne se om noen hadde vært der. Det var mange som var overtroiske på den tida.

Skoleveien var ellers et kapittel for seg. Vintrene var veldig snørike, og ingen ploget for oss. Snøen var av og til så dyp at bena ikke nådde bunn. Så bukser, strømper og labber ble både bløte og tunge før vi kom fram til Hegle. I en ende av skolestua sto det en stor ovn, som vi selv måtte holde varme i. De som satt nærmest ble stekt, på motsatt side frøs man seg gjennom alle seks timene. Det var mange slags lærere. Den ene ville bare sitte overskrevs på en stol og fortelle historier. En annen ville bare spille fele - og synge SKULLE vi.

51

Jeg klarte meg noenlunde bra. Historie, geografi og regning var mine beste fag. Men så skulle vi lære brøk – det var uforståelig. Mor sendte meg til naboen som het Oluf Ulvesli, han var vaktmester på Røstad skole. En stor kar med langt, langt skjegg. Kona hans, Lina, holdt på å steke potetkaker da jeg kom dit for å få hjelp med brøkregninga. Oluf tok en glovarm potetkake og begynte å partere den fra en til åtte deler. Og det hjalp på forståelsen.

Vi skrev med penn og blekk. Blyantene slet vi fort ut, og vi måtte slite dem helt ned før vi fikk nye. Læreren noterte hver gang vi fikk noe nytt.

Blekkhus til hjemmearbeidet måtte vi holde selv. Det var ikke alltid vi hadde penger til det, men mor visste råd. Vi brukte å ha kopiblyanter, og mor gjemte på stumpene, som hun løste opp til blekk. Det ble lilla farge.

Mor underskrev karakterbøkene mine med det blekket, men læreren ville ikke godta det. Skrive- og kladdebøker måtte du nesten gå på kne for å få. Det måtte ikke være en ubrukt linje i den gamle boka; da fikk du ikke ny.

Når du skulle på juletrefest, var det ikke bare å kjøre frem til døra. Du måtte traske i djupsnøen, og var kanskje søkka blaut når du kom frem.

Men hvem brydde seg vel om det da?

Juletrefesten på skolen var en begivenhet. Vi måtte ta med oss 2-3 brødskiver, og så fikk vi en stor kopp kakao og en bolle hver. Jeg hadde disse evindelige potetkakene, og satt og prøvde å lure dem inn i munnen, bit for bit, slik at ingen skulle se hva jeg spiste. Jeg forsto ikke at det var noe galt med dem før de andre ungene begynte å erte meg. Mange år etter skulle de samme potetkakene havne på de fineste kakefat!

I 1921 døde en skolevenninne i tuberkulose. Jeg og en annen skolevenninne skulle lage en krans. Vi gikk til Røstad for å kjøpe noen blomster; der hadde de et lite drivhus. Men det var dårlig med blomster på den tida, så det ble bare blodbøk og grønt. Så var det å gå til fru Sivertsen og få henne til å binde kransen. Det tok hun 25 øre for. Begravelsesdagen gikk vi med kransen mellom oss. Den var veldig tung, for det var brukt mye blaut mose og ståltråd. Det var langt å gå, helt til Setersmyran, så vi måtte legge ned kransen flere ganger.

De hadde begravelsen hjemmefra den gangen, og da vi kom frem, ble vi vist opp på låven. Der lå hun i kista i en lyseblå kjole, hun hadde hvite strømper og sorte lakksko og blå sløyfe i det lyse håret. Alt dette hadde hun på seg på skoleslutt om våren og vi ble litt paffe. Også fordi hun var så pen der hun lå. Jeg tenkte på de fine klærne som de skulle grave ned i jorda. Vi forsto ikke alvoret før lenge etterpå.

52

De sju skoleårene prøvde jeg å glemme i mange år. Kles- og matmangel og erting er det jeg husker best. Og alltid kom jeg hjem til tomt hus; mor var jo alltid ute på arbeid. Og ingen far å gå til. Jeg misunte de ungene som hadde begge foreldrene.

Ungdomstid Vintrene den gang - jeg husker dem som kaldere, og som om det var is på elva hele vinteren. Vi gikk i «parløp» i måneskinnet, da kunne vi se eventuelle råker. Skøytene hadde jeg fått på et spesielt vis. Jeg røk en gang uklar med en gutt som gikk på Røstad skole, og kalte ham «Røstadtulling». Han ga meg en ordentlig blåveis, som jeg fortjente.

Mor tok meg i øret og leide meg utenfor og sa jeg skulle be om unnskyldning (ørene ble mye brukt til slikt). Senere kom den samme gutten og ga meg et par blanke, nye krokskøyter. Sånt skjedde ellers bare i eventyrene. Jeg fikk samla sammen noen ører og kjøpte to plater kokesjokolade, som han fikk som betaling for skøytene. Jeg hadde dem bare to vintre, da forsvant de.

Vi bodde ved Fabritiusbakken, der de fleste skirenn for både barn og voksne gikk. Og hopprenn for gutter og menn. Damene måtte klare seg med unnarennet. Jeg hadde bare én brukbar ski, den trente jeg på. Jeg satte den ene foten bak den andre på skia. Da jeg var ni år, sto jeg hele bakken ned, balansen i kroppen var det ingen ting å si på. På skoleskirenn fikk jeg førstepremie to ganger på lånte ski; en brodersaks og et fingerbøl.

Om sommeren hoppet vi høyde og kappsprang uten noen form for dommere. Alt var uorganisert. Jeg hadde sisu til tusen og lå alltid i teten.

Og premiene? Som oftest en ørefik, for mor likte ikke at vi for med sånt tull.

Når jeg kom hjem fra skolen, gikk jeg ofte til nabogårdene for å hjelpe til og kanskje få en matbit. Det var så mye å gjøre, jeg måtte ikke stå og henge. «Helga! Kom og ta i her og ta i der!» Det kunna vanke en rømmeklatt på flatbrød etter separeringen. Og så var det den evindelige gjetinga, som vi var så lei av. Men var vi to, gikk tida litt fortere. Vi måkte i fjøset og strødde etterpå og melket kyrne også. På gårdene hadde de dagarbeidere i onnene. Ellers var det fast dreng, gårdsgutt og taus. På de mindre plassene var det verre. Jeg minnes en av nabokonene. Hun hadde tre småunger på under 2 1/2 år og mannen var på dagarbeid. De hadde geiter, sauer og ei ku, dessuten nepe og poteter som hun skulle ta seg av.

De hadde gjerdet inn en firkant på 2 x 2 meter, der la de endel høy som 53

dyrene kunne gå og ete av. Oppå høyet satte hun alle tre ungene, mens hun melket, flidde fjøset og fikk unna klesvask og matlaging. Det var nokså ufyselig for ungene med både regn og blåst, men alle ble herda av det. Datidens form for barnehage, kan en si. Men de hadde i alle fall litt mat; det var det ikke alle som hadde.

Sommeren 1923 og 24 var jeg barnepike hos en familie som hadde fire barn. Der var det ingen lønn i form av penger eller klær, men mat. En annen sommer var jeg hushjelp hos en familie på Levanger; der var lønna 12 kroner måneden. Jeg jobbet fra halv åtte om morgenen til halv åtte om kvelden. Alt jeg fikk å spise var en brødskive til frokost, en kjøttkake og to poteter til middag og en brødskive til kvelds. Jeg var skrubbsulten når jeg kom hjem.

Klesvasken der foregikk på samme måte som i steinalderen. Jeg fikk ikke lov til å skrubbe klærne på vaskebrettet, måtte gni dem med hendene så fingrene ble helt skinnløse.

Av underholdning var det ikke så mye vi kunne være med på; juletrefesten på skolen og skoleavslutninga var det vi så fram til. Første gang jeg gikk på kino, var jeg 15 år. Første gang jeg var på fest i Losjen, var jeg 16. Da var det en gutt som fulgte meg til døra, og vi sto der og pratet, klokka var ennå ikke 11. Plutselig ble døra åpnet, ut kom broren min og slo meg i hodet så jeg stupte - og gutten bare flaksa avgårde. Da jeg kom til meg selv, fikk jeg beskjed om å holde meg inne hver kveld i en måned!

Jeg var 15 første gang jeg kom på sirkus. Det var jo sensasjonelt med sirkus, men hvem hadde 25 øre til billetten? Jeg stilte meg ved inngangen. Da bonden på Geite kom forbi med familien, stakk han til meg en billett. Sånt glemmer man aldri.

Av og til kunne vi gå på møter i Indremisjonen. Møtene ble holdt på gårdene, og vi ungene fikk allernådigst komme inn. Men først ble vi vannkjemmet, og så fikk vi sitte på gulvet ved døra. Vi forsto ikke så mye av det som foregikk, men ventet mest på det som kom etterpå. Da ble det servert kaffe, og når de voksne var forsynt, kom de og stakk til oss litt også. Da var det å takke pent. Vi var så underernært på noe godt.

Levangermartnan var en stor opplevelse; det hendte jo ikke så mye på Levanger ellers. Det fosset med svensker over grensa ved Sandvika, og du hørte svensk overalt. Det var også andre utlendinger på martnan, og tatere og sigøynere. Det svensketaterne bød på, var klokker. Vi lærte oss utenat: «Ska ni inte køpa klokka? Tambur i ringen, och silver i lådan og jækla god pikk-tikk.»

54

55

Konfirmantene fra Frol 1925. Helga er nr. 3 fra venstre i første rekke. Fotograf Bjerkan.

Konfirmasjonen Så endelig skulle jeg konfirmeres og bli voksen. Få meg arbeid, tjene penger. Jeg begynte om våren, sparte hver liten slant som kom i hendene - fra 10-ører til kroner. Alt dreide seg om konfirmantklærne; hadde ikke peiling på hva handlingen ellers gikk ut på. Mor kjøpte sko til meg, de kostet 32 kroner. Dessuten hvite bomullsstrømper. Selv tjente jeg til to kjolestoff. Søsteren min kjøpte kåpe og hatt. For hatt måtte det være.

På konfirmasjonsdagen sluddet det. Det skvettet skit på de hvite strømpene.

Men heldigvis kunne jeg stikke innom skolevenninna mi. Hun skulle kjøre bil fra Bruborg til kirka, for onkelen hennes hadde byens eneste drosje. Så vi ankom kirka med standsmessig skyss. Men ingen av oss hadde foreldrene med; det var bare for de bedrestilte.

Etter høytideligheten var det å traske hjem i DEN søla. Mor, broren min og jeg spiste kjøttkaker og sviskegrøt. Det var hele selskapet. Men da jeg kom fra kirka hadde nabobarna vært der med gaver, 4-5 buketter med ringblomster. Fra drengen på Geite fikk jeg bomullsvanter. Av en annen gutt fikk jeg et fingerbøl. Og så fikk jeg en stor kringle og to kroner og femti øre fra noen av slektningene. Det var det hele. Men jeg syntes det var fint.

Voksenliv Etter konfirmasjonen var det å skaffe seg jobb. Det var stor arbeidsløshet i 20-åra, og mangel på alt. Vi var glade om vi fikk en liten jobb, av og til for ikke annen lønn enn maten.

Vi gikk på gårdene; nepekåling, potetplukking, høyonn. Men det varte ofte bare 2-3 dager på hver gård, og kanskje tjente vi fem kroner uka for 9-10 timer lange dager.

Da jeg var 16 var jeg en tid hushjelp hos en inspektør for Singer symaskiner. Han lurte på meg en symaskin, men det angrer jeg ikke på.

Den kostet 285 kroner og jeg kjøpte den på avbetaling. Med mine småjobber og inntekter på 12-15 kroner måneden, ble det ofte ikke betalt ned mer enn en krone i måneden. Jeg brukte vel tre år på nedbetalingen; da var jeg i mellomtiden blitt gift. Symaskinen er i bruk ennå.

Et par ganger hadde jeg sommerjobber på Melkfabrikken.

Arbeidsdagen var fra halv åtte til seks, på lørdager fra halv åtte til to. Vi hadde en times middagspause. Det ble en arbeidsdag på 9 timer; kanskje fikk vi gå på do to ganger i løpet av dagen. Maskiner måtte passes, og vi var avhengige av hverandres innsats. Lønna var 16-18 kroner pr uke; 56

Melkefabrikken. Interiør fra 1920. Fotograf Bjerkan.

mannfolkene tjente det dobbelte. Vi måtte sy oss arbeidsforklær selv.

Sommervikarer fikk ikke organisere seg, og en gang da jeg var borte noen uker på grunn av sykdom, hadde en annen tatt plassen min da jeg kom tilbake.

En vanskelig tid Klasseskillet var så stort at det ikke er til å tro. Klassekamp var det over alt og det var mange strider som måtte løses. 1. mai var liksom håpets dag; da møtte vi mannsterke. Det handlet jo egentlig om kampen mot fattigdom, sult og annen elendighet. Når jeg ser tilbake, var det nedverdigende å bo og leve som oss. Men skammen får de jammen ta, de som levde på stor fot. Forandringen til det bedre kom ikke før Arbeiderpartiet kom til makten. Med Nygaardsvold ble alt liksom litt lysere.

Kvinner var det ikke særlig plass for i arbeidslivet - i alle fall ikke når de ble gift. Da ble de skjøvet ut. Det lille arbeidet som fantes, skulle mannfolkene ha. Mennene satt ofte og pattet på ei tom snadde som det surkla tobakksolje i. Snus og skrå var det mest vanlige. Derfor var det 57

Gitarkurs i Levanger ca 1922. 1. rekke: Åse Dahl, Laura Eggen, to instruktører fra Frelsesarmeen, Ester Nilsen. 2. rekke: Arna Aagaard, Gunvor Halstrøm, ukjent, Eva Olson, Margit Vist, Erna Løpen, Karen Johnsen, Gunvor Nilsen, Jorunn Jermstad, Gunvor Eggen, Tussa Gylland. 3. rekke: Per Furre, Tormod Jermstad, Dagny Sten, Helga Andersen, Maren Gran, Olaug Haugan, Peder Lund, Trygve Eriksen. Fotograf Bjerkan.

spyttbakker i alle hjem. Sigaretter husker jeg ikke før etter konfirmasjonen. Da kjøpte konfirmantene en sigarett for to øre; de brukte den bare til å bravere med. Jeg husker en gutt som bodde i nærheten. Han hadde vært i fruktbutikken sammen med to andre gutter. Der hadde han rasket til seg en sigarett. Han ble meldt og havnet på Bastøy. Der fikk han så mye juling at han aldri ble frisk igjen. Tenk fire års straff for en sigarett!

Men han var en fattiggutt. De to andre var bedremanns barn; deres rolle ble bare dysset ned.

Det var veldig mye sykdom i 1920-30-årene. Blant de verste var difteri, tyfus og tuberkulose. Av og til måtte det brennes klær, og hus og innbo måtte røykes. Mye ble da ødelagt. Et ganske vanlig syn på den tida var at mange gamle hadde trefot. Fra kneet og ned var det bare en svart rund stokk. Selv kjente jeg minst fire som hadde trefot. Mange haltet, og når folk ble 40-50 år, var de gamle. Når de ble 60 var de oldinger.

Tatere og andre omstreifere var stadig på farten. De som var mest velstående, hadde hest og vogn. Vogna var ofte full av unger. De mindre velstående blant taterne hadde en handvogn, de fattigste bar sek58

kene på ryggen. De reiste rundt og tigget. Du måtte helst ikke slippe inn én, for da kom hele hopen. Senere ble det bestemt at omstreiferne skulle få en liten trygd hvis de slo seg ned og ble fastboende.

Avslutning Nå når jeg er gammel selv, tenker jeg ofte på mor og hva slags liv hun hadde. Alt slit og strev, alle tanker og bekymringer for den store barneflokken som ble tatt fra henne og sendt ut i svarte mørke. Men samtidig pågangsmot og arbeidslyst. Selv etter at hun ble gammel, hadde hun alltid ett eller annet mellom fingrene. Hendene hennes var pene tross alt grovarbeidet gjennom alle år.

Når jeg ser tilbake på barndommen min, var den et trist kapittel. Ingen dans på roser - vi slet oss gjennom den på et vis. Avstanden til det som er i dag, er så stor at det nesten virker latterlig. Vi måtte bruke all vår oppfinnsomhet til å finne utveier som ikke kostet penger. Kikket du i matskapet, var det alltid tomt; margarin og sirup var vel toppen.

Men mange ting var kanskje bedre den gang enn nå. Det var lite av den kjøp- og kast-mentaliteten som rår i dag. Ingen prøvde å bedra andre; folk flest var tvers gjennom ærlige. Tenker på døra hjemme, slitt og kvitskurt, med en stor krok som bare ble hekta på når mor var borte. Hvem som helst kunne komme inn. Vi hadde en krok på innsida også, men den ble sjelden brukt. Vi trodde godt om folk. Ikke hadde vi radio, ikke TV, ingen bil. Det ble et fredelig familieliv. Ikke led vi av havesyke heller; vi var fornøyd med lite. Vi trengte heller ikke garderobeplass eller skohylle; vi hadde toppen ett par sko hver.

Men urettferdigheten og klasseforskjellen i samfunnet gikk inn på oss unger. Alt var så gjennomsiktig at vi alminnelig dødelige alltid lå litt lavt slik at vi ikke ble lagt merke til. Vi sto med lua i handa. Var vi heldige, fikk vi kanskje være med inn, men så var det å bli stående nede ved døra. Der ble vi målt og saumfart av vurderende øyne. Som oftest kom vi ikke lenger inn.

Nå har vi ikke det komplekset lenger. Vi har ingenting å skamme oss over. Alle har bedre dager.

59

Leif Alstadhaug:

D e t s t o re s i l d å re t Et stykke historie fra Åsen- og Stjørdalsfjorden De følgende sidene kan leses som et lite kapittel av småkårsfolkets historie ved Åsen- og Stjørdalsfjorden i mellomkrigstida, med særlig oppmerksomhet rettet mot ett bestemt år.

Siste delen av artikkelen omhandler imidlertid folk og forhold fra hele første halvpart av 1900-åra.

Hovedrollen i denne historia har de såkalte heimefiskerne i de bygdelag som grenser til de to fjordene. Folketellinga i 1900 viser at i dette året hadde bortimot 250 menn på Frosta fiske som hel- eller deltidsyrke - i Stjørdal, Skatval og Åsen mellom 30 og 40 i hvert av de tre sognene.

Kildene indikerer at den gang var nærmere 1500 mennesker i det nevnte geografiske rom økonomisk avhengig av fisket, det vil i praksis for det meste si heimefisket. Med noen få velbergede unntak - som oftest bønder - er fjordfiskeren også husmann - altså bygdeproletar. Slik hadde det vært tidligere, og disse forholdene endrer seg egentlig lite ut gjennom mellomkrigsåra, skjønt det fra atskillige opprinnelige husmannsplasser etter hvert grodde fram småbruk (Jordloven av 1928 ga i prinsippet omsider husmennene deres frihet, men på grunn av dårlige tider skjedde ikke den hele og fulle husmannsfrigjøring straks). Særlig på Frosta svinger enkelte fiskere seg opp blant høyinntektsgruppene. Men denne reservasjonen gjør det likevel fortsatt berettiget å regne heimefiskerne til småkårsfolket i «bondesamfunnet», med langt lavere inntekter og levestandard enn bonden.

Tallet på heimefiskere holdt seg forbausende høyt de kommende tiåra.

Flere kilder - fiskermanntall, offentlige uttalelser fra herredsstyrer og utsagn fra sentrale fiskere - synes å godtgjøre at rundt 1000 mennesker i de aktuelle kommuner henter det meste av levebrødet sitt fra sjøen så seint som omkring 1935. Fisket som næring kom trolig til å få økt relativ betydning i de trange og klassekamppregede 20- og 30-åra.

Depresjonen og lavkonjunkturen skapte jo først og fremst arbeidsledighet i industrien - og derfor en slags tilbakevending til primærnæringene.

Nettopp fordi kildene synes å avsløre at det lokale fisket var av større generell betydning lenger fram i tida enn tidligere antatt - og fordi lokal60

historiske framstillinger fra det aktuelle området er tause om heimefiskernes livs- og levekår i første halvpart av 1900-åra, fortjener denne sida av bygdehistoria oppmerksomhet - om enn episodisk og fragmentarisk som her.

Fisket i fjordene har alltid vært lotteripreget. Det går nok historier om dem som i likhet med Hamsuns Benoni gjorde seg rike over natta på det eventyrlige stenget, men de er som oftest fantasiprodukter og mangler kildemessig forankring. Fjordfiskerens hverdag er jamt over slitsom og prosaisk. Og fra gammelt av måtte innenbygdsboende i grendene ved Åsen- og Stjørdalsfjorden finne seg i meget sterk konkurranse fra kysttrøndere og vestlendinger om særlig silda, men også annen fisk. Det var solide tradisjoner for godt fiske etter gullflyndre(rødspette), torsk og hyse. I regelen hadde de «fremmede» i alle år mer moderne båter og effektive fangstredskaper enn den gjennomsnittlige, gammeldagse og kapitalfattige fjordfiskeren.

Tida rundt 1920 betegner et gjennombruddstidspunkt for motoren i fiskebåten (Det opprettes et sentralt motorbåtregister fra 1921), men flertallet av fjordfiskere ror eller seiler fremdeles sine færinger til fiskegrunnene og sildpollene. For øvrig kan en merke seg at den organiserte førstehandsomsetningen av sild ikke kom i gang før ved tilblivelsen av Noregs Sildesalgslag i 1936, med nærmeste kontor i Trondheim. Det lokale marked er viktig, og heimefisket kan oppfattes som en reminisens av en utgammel sjølforsyningsstrategi.

Over lengre tid hadde nøter og landnøter - og sist de såkalte «stornotbruk» - blitt stadig mer utbredt, særlig på Frosta og i Åsen. Det var en utvikling som fortsatte ut gjennom mellomkrigstida, men svakere i Stjørdal, og bare så vidt det var i Skatval. Og om ikke så lenge gjør snurpenota, snurrevaden og reketrålen sitt seiersinntog i Åsen- og Stjørdalsfjorden. Det skulle det bli bråk av. Skarpe konflikter om ressurser og fangstmetoder oppsto - og høyrøstede krav fra heimefiskerne om offentlig beskyttelse i form av tråler- og snurrevadforbud i de innerste delene av Stjørdals- og Åsenfjorden. Lokale kommunestyrer vedtok henstillinger til overordnede myndigheter om å ta initiativ til å forby det som ble oppfattet som rovdrift på de tradisjonelle heimefiskerfeltene. Et slikt utspill ble for eksempel gjort av de folkevalgte i Åsen i 1929 - etter krav fra lokale fiskere - med forslag om forbud mot snurpenotfiske innafor grensa Fløodden i Skatval - Nessodden på Frosta.

Den delen av den lokale fiskerihistoria som mer direkte og detaljert handler om «retten» til sild og fisk i de nære fjordområdene - og som her 61

så vidt berøres - blir ikke nærmere behandlet i denne artikkelen.

Garn og line er de vanligste redskapene som brukes av heimefiskeren. Notbrukene var særlig egnet i de gode kastevågene og i trange sund og viker, som for eksemnpel i Åsen. Men de krevde etter forholdene betydelige investeringer og var av den grunn ikke hvermanns redskap.

Oftest dannet flere fiskere notlag, med en av lottinnehaverne som bas.

En kjøpekontrakt fra Leangen i Åsen fra 1916, hvor gardbrukere er selgere, gir et riktig inntrykk av hva som hører med til det som defineres som et notbruk - som også kunne omfatte landfaste installasjoner - samtidig som avtalen naturligvis er prisveiledende: «Undertegnede Gabriel Leangen, Severin Leangen og Kristoffer Leangen og Enok Viken erklærer herved at ha indgaaet følgende kontrakt: Vi Gabriel Leangen, Severin Leangen og Kristoffer Leangen sælger og overdrager herved til Enok Viken vor andel(11/16) i det stornotbruk, som er stationert paa Viken for en kjøpesum av kr 6545,- seks tusinde fem hundrede fem og firti kroner.

I handelen medfølger foruten to store nøter, tre mindre nøter, fire baater, et nøst samt alle drægger og alt taugverk samt kagger og iøvrigt alt som ikke er undtat i nærværende kontrakt. Det bemærkes, at den saakaldte «notstue» ikke medfølger i handelen og likesaa 87 - otti syv «notkavl».

Kjøpesummen erlægges kontant senest inden 30 - tretti dage fra dato.»

Fisket i mellomkrigsåra I alle fall i fiskermiljøet på Skatval og i Åsen gikk 1923 over i historia som»det store sildåret». Betegnelsen er godt begrunnet. Fra frostingenes synspunkt kunne muligens det samme stempel settes på 1928.

Begge var hjemlige storår - som ennå huskes av noen som trådte sine barnesko ved landet langs fjorden langt tilbake i den fjerne husmannstida.

Både før, delvis mellom, og også etter de to unike åra, fant det sted et godt fiske i de samme farvannene. Med vekt på «det store sildåret» skildres her kort enkelte sider ved fisket i hele perioden fra rundt 1920 til 1940.

Det stedegne storfisket i Åsenfjorden og Stjørdalsfjorden startet i realiteten et par års tid før 1923. Både om vinteren og på ettersommeren i 1921 mente lokale fiskere å ha registrert «store sildemasser» i Strindfjorden. Det var ingen falsk alarm. Mange tunge notsteng ble gjort inne i fjordarmene ut gjennom hele året, og det ble fisket ikke så lite torsk og sei. De foreløpig meget få som kunne starte opp sin nymotens Wichmann motor i fiskebåten, hadde forresten skaffet seg en veritabel 62

konkurransefordel. De kom så fort fram til stimen. Både sild og fisk ble åpenbart stående lenge i omtrent de samme biotopene, for fisket tok seg bare ytterligere opp i 1922. Kanskje var det noe i det frostingene hevdet, at silda den gang søkte langs sørsida av fjorden.

Utbyttet var så pass bra for husmannsfiskere og andre som sognet til arbeiderklassen, at det ble offentlig erkjent at «Det heldige fiske kommer godt med under den nuværende arbeidsledighet.» Noen samtidige rapporter fra lokalmiljøet vil stadfeste at det ble tatt fine fangster , fordelt på flere kjente lokaliteter. I september blir det sagt i Stjørdal at «Godt fiske foregaar for tiden i fjordarmen her. Ved Vikanlandet gjorde man forleden et godt notkast, idet man fik på land et par hundrede tønder sild. Det gjøres ogsaa daglig gode fangster av torsk og sild.» Et par måneder seinere meldes det fra Åsen at man i løpet av fjorten dagers tid har tatt mellom 2- og 3000 kasser småsild med not. Stengene er for det meste gjort av bygdas folk, «baade i Aavikfjorden, paa Djupvika, i Lofjorden, Sunndalsfjorden, Leangsfjorden og Hopla.» Omtrent samtidig kan man fra Frosta fortelle at det fiskes «noget sild» både med garn og i not på sørsida av halvøya.

Så tok fiskerne og deres sambygdinger fram almanakken for 1923 ennå uvitende om de riktig store varpa mange skulle komme til å gjøre etter som det nye året ble eldre. Det var nemlig noen som rett før gamleåret svant, hadde spådd at silda ville holde seg «i fjordarmene her» vinteren over. Det gikk troll i ord.

Med unntak for ei noe stillere tid i mai og juni foregikk et intensivt fiske etter sild hele året. Ganske snart trakk eldre og erfarne fiskere sammenligning med 1892. I manns minne var til da dette året det rikeste sildåret noen kunne huske. Mengdene var etter lokal målestokk enorme, og i likhet med i 1892 besto sildestimene av alle slags kvaliteter, fra storsild til mussa. Og med silda fulgte torsken og seien. Mest sei ble det visst likevel tatt på Tautersvaet. Invasjonsflåten av «fremmedbruk» fra Stavanger i sør til Gildeskål i nord, lignet den for drøy 30 år siden, men tellet flere fartøyer. I den grad de lokale fiskerne kunne hevde seg i kampen om de konsentrerte fjordressursene, betød det økte fortjenester for den enkelte. Det var nok så at noen fremmede også bragte med seg sine egne hjelpetropper - «værkere». Men det ble også behov for lokale ganere og saltere og annen tilfeldig arbeidshjelp som den ektstraordinære situasjonen tilsa. «Mange her fra bygda tjener gode penger med verking og salting», kunne en velinformert frosting konstatere. Det ble rett og slett skapt arbeidsplasser i ei tid og et rom som trengte det sårt.

63

Ikke så få leide ut naust og annet husvære til langveisfarende fiskere og tjente noen kroner på det. Og her var arbeid som passet for kvinnehender. Også barn kunne plutselig få uvant mye penger mellom fingrene på sildarbeid. Alt ved årsskiftet 1922/23 skrev lokalbladet Frostingen at «Fiskeriet kommer nok godt med for mange i disse tider.» Da storåret var til endes - og i virkeligheten fortsatte ut gjennom 1924 - gjorde Stjørdalens Blad opp det generelle økonomiske regnskapet over siste års fiske som variasjoner over samme tema: «Og godt er det at det gir rummeligere kaar for mange. Og ikke saa ganske faa stør godt under sig, skulde vi tro». Kort tid seinere føyer avisa til: «For fiskerne kommer selvsagt fisket godt med, da arbeidsforholdene her inde er noksaa daarlige for øieblikket.»

Hvilke verdier som ble tatt opp av Åsen- og Stjørdalsfjorden, målt i penger, samlet og for den enkelte, finnes det bare mer og mindre realistiske antakelser, gjetninger og rykter om.

På Frosta sies det i begynnelsen av januar 1923 at «I mands minde har det ikke været saa mye sild og fisk i Aasenfjorden som i vinter. Utfor Vikaleiret har man nu i en maaneds tid fisket torsk paa garn. I fjordarmen længer indover mot Aasen drives sildfiske i stor stil med nøter». Det etterlates ikke tvil om at fiskerinntektene måtte bli høyere enn normalt.

Prisene til mannskapet varierte gjennom året. I august opplyses fra Frosta at prisen er «mindst 10 kroner kassen. Og det regnes for en bra pris». Sild egnet for salting ble en måneds tid seinere betalt med 15 kroner kassen. I løpet av noen dager skulle det i april være stengt småsild ved Skatvals-landet for 10-12 000 kroner. Mange båter har gjort det riktig godt, sies det i november/desember, og det vises til garnbåter som da har ligget 15-16 uker i Åsenfjorden, hvor de individuelle fortjenester skal ha kommet opp i 5000 kroner pr. mann. Stjørdals-ordføreren anslo for eksempel i månedsskiftet februar/mars 1924 at «nu var der kanske fisket for 100 0000 kroner herinde efter jul.»

Deltakelsen i fisket var rekordartet. Et trolig noenlunde eksakt tall foreligger fra 1. desember 1923, nemlig 25 notbruk og 200 garnbåter.

Med smått og stort antyder flere kilder at mer enn 300 farkoster befant seg i Åsenfjorden da «slaget» om silda sto på som hardest.

Hvor mye av det samlede utbyttet som kom de hjemlige fjordfiskerne til gode, og hvor mye som falt på «de fremmede», er også uvisst. Mye tyder på at Vestlands-fiskerne sikret seg den største lotten.

Fangstene gikk dels til konsum, fersk eller saltet, dels til hermetikkfabrikkene og sildolje-og sildemelindustrien, for eksempel til Bjugn.

64

Firmaet Nikolai Dahl i Trondheim var av de store mottakerne av sild fra lokale fiskere dette usedvanlige året. I et ellers lite begivenhetsrikt grendeog bygdeliv var storfisket i 1923 ei spektakulær hending, med mye fremmedfolk, ståk og styr av alle slag, også fest og moro - og mellom de mange fartya lurte det seg inn en og annen båt som førte ulovlig last. For ved folkeavstemming i 1919 hadde jo nordmenn innført forbud mot import og salg av brennevin og hetvin. Det påførte politiet stort hodebry og avholdsfolket uventede bekymringer. Som tida gikk ble det funnet atskillige ilanddrevne 5-liters spritkanner av blikk med stort skrulokk på i tangen mellom fjæresteinene. Mellom Stjørdal og Langstein foregikk lyssky nattrafikk med bil på daværende riksveg 50 gjennom den mørke Svemarka. Lokalavisene slo stort opp om et par arrestasjoner. To friskfyrer fra Skatval som nettopp hadde kastet aurenota i Paradisbukta, skrøt seinere av at de tok på seg oppdrag som «langere» under brattskrentene inne ved Langstein - mot hver si blanke spritkannne som betaling. Holywood-filmens fantastiske verden med sine laster og lidenskaper var forvandlet til virkelighet rett foran øynene på sindige bygdefolk.

Verst var det at engstelige foreldre ble så redde for sine døtres dyd.

Mange «nothoinnna» fant seg kjærester i grendene rundt fjorden, og de lokale autoritetene med lensmannnen - med utnavnet «Langen»- i spissen forsøkte etter evne å forhindre for intim omgang mellom fyrige fiskere og flørtelystne bygdejenter. Slikt lokket fram fliren og folksnakket hos noen, mens andre gremmet seg over all den angivelige synda som nå florerte like utenfor stuedøra. Enkelte ble til og med inspirert til å skrive vers om levenet og løyene.

Fra den store sildetida i Åsenfjorden finnes et poetisk minne, skrevet visstnok av Aksel Edler fra Djupvika, som er gjengitt slik av Reidar Lian fra Aurtuva i Åsen, sjøl fisker i egen motorbåt straks før krigen, og seinere inngiftet i fiskerfamilien Hammerhaug i Skatval:

1. I hausten -23 va det sild/fallera og kaillan frammed strainna vart vel vill/fallera 2. Og fremmedbrukja kom med snørpenot/fallera og oppmed lainnet vart det svart som sot/fallera 3. Og kvinnfolka i bøgd’n é på styr/fallera både natt og dag med nothoinnan dæm flyr/fallera 65

4. Dæm ror på skøytan om natta klokka tri/fallera og slekt e styggheit, fi og fi/fallera 5. Og «Langen» farte om fra sted til sted/fallera og stævne dæm som ijt va med/fallera 6. No ska du sjå det bli forhør og dom/fallera Å, e ijt følkje over-jævlig dum/fallera!

Noen andre samtidskilder vil for øvrig kunne formidle et inntrykk av den pulserende virksomhet og den særegne stemning som i 1923 hersket i et ellers døsig miljø: I august, mens kornåkrene gulnet på Frosta, skrev en bygdamann at det var «et sjeldent syn for os frostinger at se saa mange fiskebaater uti fjorden som nu nogen kvelder og nætter. Det var lys i lys saa langt en kunde se paa sørsida av Frosta.» Andre syntes fjorden mellom Muruvika og Frosta- odden så ut som en by når alle små og store farkoster lå på drevet med tente lanterner. En stjørdaling , som da karakteriserte Åsenfjorden som et «fiskersentrum», skildret skuespillet han så for seg i romantiske vendinger: «Det er et yrende liv i Stjørdalsfjorden nu om dagene. Langs Skatvalslandet forbi det gamle Stenviksholm slot og indover Fættenfjorden ligger hundreder av større og mindre baater for at ta sild...

Tæt i tæt ligger de, og lyset fra lantærnerne faar en underlig blinkende refleks fra vandflaten som i lange dønninger bevæger sig...

Om dagene ligger fiskerne stille, og det er et broget liv derute paa det ellers fredelige Langstein. Gamle Søndmørs-og Nordmørsfiskere staar i klynger og prater med sine trønderkolleger. Tobakspipen hænger trofast i mundviken og skraaen bides jevnt. Andre er travelt beskjæftiget med at salte sild...»

En som selv opplevde «det store sildåret», den seinere sorenskriverfullmektigen Jon Stene, som var født på en av Hammerhaug-plassene ved Åsenfjorden i Skatval i 1910, mintes i 1999 en av sine guttedagers mest spennende erfaringer på denne måten: En av de første hundedagene i 1923 fikk Arne(Stene) og jeg ca 100 kg sild på 2-3 garn. Det var uhørt mye. Det var den første silda som ble fisket. Ryktet om denne fangsten spredde seg. Og ikke mange dagene(etterpå) begynte notbruka å komme. Etter hvert kom det garn66

båter. Sild så det ut til å være nok av.

Jeg var 12 år og ble med Andres «Kroen» (fra husmannsplassen Steinvikkro ved Steinviksholm) som hjelpesmann. Jeg fikk betaling etter hvor mye sild vi fikk. Det kunne variere fra 3-4 til 20 kroner dagen, og det var mye penger for en guttunge den gangen. Vi var oppe ved 3-4 tiden hver morgen. På Slottbukta var det svært mange båter. Det ble sagt ca. 300-400. Det var flere kjøpefartøyer som saltet sild, så det var lett å bli kvitt det vi fikk. Det første kjøpefartyet var «Hjalmar», som kom fra byen. Han kjøpte bare fersk sild og leverte i byen. Alle disse fiskerne måtte ha mat, og det kom biler fra Stjørdal med brød og andre matvarer. I og med at det ble kastet sild fra båtene, kom det makrelstørje opp på bukta. Såvidt jeg husker ble det fisket opp tre stykker. De brukte en stor krok og benyttet flere sild som agn. De hadde flere kagger på tauet.

Så la de seg til å sove. Når størja beit, drog hun dette over dekket, så mannskapet våknet av rammelet. Den ene drog de på land, og da en mann gikk bort til den, så slo hun med halen så han trillet bortover. Jeg kan ikke huske hvor lenge fisket varte, men det var til etter at jeg begynte på skolen... Det var enkelte kjøpefartøy som behøvde saltere, og vi var med på det. Far(Ole Stene) og Petter Magnus «Auni»(Steinvikaune) saltet og Arne (broren) og jeg «gånnå» silda. Vi skulle ikke ha tønnene fulle, for de tømte på sjøvann.

Senere på høsten - da var båtene reist - hadde vi ut garn igjen, og da var det sild helt oppi fjæra. Vi fikk 3 tønner, mens Andres Kroen fikk 6 tønner, for han hadde garna ståender lenger. Far og Arne skulle til Steinviik på tresking. Jeg måtte sløyfe skolen og sat i båten og «reppa» sild hele dagen.»

Som allerede antydet fortsatte det enestående fisket langt inn i 1924 - både i Åsenfjorden og Stjørdalsfjorden. Det ble ved ett tilfelle fortalt at silda sto rygg i rygg langt opp i Stjørdalselva, og at den skvatt til sides for båter som rodde opp det stilleflytende elveløpet. En ungdom som stakk lua si nedi, fylte den straks med sild. Opplagt var det mye åte, mussa og brisling i fjordbunnene. Mye av det som ble fanget ble betegnet som «hermetikkvare.»

Fisket dabbet imidlertid av utpå ettervinteren, og noe stort innsig kom det heller ikke om høsten. Et og annet notkast langt ute i fjorden - for eksempel av notlaget «Guldgruben» i Åsen- var rett nok vellykket. Det slo likevel langt bedre til lenger nord, ved Hylla og i Borgenfjorden.

1925 ble antakelig hva som kan kalles et gjennomsnitts sildeår i de lokale fjordområdene, mens det en periode ble tatt uvanlig mye storsei 67

og ikke så lite torsk. Også utenbygds båter deltok i denne fangsten.

Derimot ble 1926 både på Frosta og i Stjørdalen avfeid som et «svartår».

Unntaket må da være at det i begynnelsen av året pågikk et ganske godt flyndrefiske med not på Vikaleiret, hvor 3-4 lag deltok. I sin lunefullhet holdt silda seg borte også store deler av 1927, selv om det meldes om mindre fangster i Åsen, ved Skatvalslandet og ved Sutterøya i Stjørdal på tampen av året.

Når fjorden ikke innfridde forventningene, visste folk å trøste seg med fordums visdom. Gammelkarene sa nemlig at «Når det blev dårlig år på land, så gav sjøen rikt igjen. Og blev det dårlig med fisket, så gav jorden rik grøde.»

Om avlingene i de fire bygdene led skade på grunn av tørke eller bløyte i 1928 er ikke undersøkt, men fjorden livnet kraftig til igjen dette året - på noen kjente fiskeplasser nesten som for 5 år siden - eller sågar vel så det.

Både frostinger og åsbygger tok atskillig med sild på nøter innover mot Åsen de to første vintermånedene. Helt fram til pinse ble det med jevne mellomrom gjort bra notsteng innover mot Langstein, enkelte på opptil 400 kasser. Blant dem som fisket best var Torstein Skogsets notbruk fra Frosta. I Stjørdalen gjorde tre navngitte bruk det bra: «Tangmonotlaget», «Vigens lag» og «Ervigs notbruk». Stor sildesjau ble det mange steder også om høsten - og nærmest en ustanselig dunking av motorbåter. Nå strømmet vestlandsfiskerne til. En hel del notbruk lå i perioder på vakt på Vågen på Frosta, ved Langstein, på Vikaleiret og innerst i Stjørdalsfjorden. Det ble påstått at de fleste fartøyene var fra Bjellands fabrikker i Stavanger. Til stadighet ble det meldt om rekordfangster, for eksempel om et notlag som i løpet av ei natt skulle ha tatt 1000 kasser utenfor Steinvik-landet i Skatval. Mer enn før forsynte nok «de fremmede» seg av trøndersilda på heimefiskernes bekostning. På Frosta ble det uttrykt offentlig bitterhet over dette, et utvilsomt faktum som skyldtes vestlendingenes mer effektive fangstmetoder. Her ble et problemkompleks berørt som skulle sette sterke følelser i sving - altså blant annet spørsmålet om visse fredningstiltak.

En treffende karakteristikk av storåret 1928 gir antakelig bladet Frostingen i en liten notis da fisket sto på som friskest høsten det året.

«Fjorden innover her er blitt en ren sildefjord i det siste. Motortøff og skrik og skraal fra sildfiskerne viser oss et liv som aldri før er sett her innover fjorden. Det gir oss et litet inntrykk av hvad det vil si at «silden kommer.»

68

Her ligger massevis av notbruk. De er alle fra kysten, helt sørfra Stavanger. Det er gjort utallige steng og gode fangster. Til å begynne med blev det tatt mest brisling, den betales særlig godt. Senere er det alminnelig sild som er tatt. Her er allerede fisket for mange penger.

Storslumpen går frostingene forbi, bare litt landslott blir alt paa bygdefolket. Det fortelles at det er gjort steng av op til 20 000 kroners verdi.»

Børskrakket i New York 1929 fikk tilsynelatende sin ørlille parallell også på de mer avsides plettene ved Trondheimsfjorden. Over alt snakket man i alle fall om sammenbrudd i fisket dette skjebnesvangre året.

Vinteren 1930 ble det til gjengjeld drevet et ganske godt sild- og torskefiske i Stjørdalsfjorden. Notbruka ved Vikan-landet hadde hellet med seg. Fiskere fra kystdistriktet kom også til, og de frostinger som i mangel av sild utenfor egen stuedør krysset fjorden, gjorde bra fangster mellom Velvangs- og Skjervaursøra i Skatval og ved Billedholmene i Stjørdal.

Mens det vinteren 1931 foregikk et angivelig lønnsomt fiske mellom Frosta-Skatval og Malvik-landet - og i mai samme år ble tatt uvanlig mye småsei på sørsida av Frosta, sviket både havets sølv og andre arter fjordfiskerne om høsten. Det var så ille, ble det sagt på Frosta, at det var vanskelig å oppdrive kokfisk - en talemåte som ikke alltid er like etterrettelig. Det er ellers verdt å merke seg at fiskerne nå har fått nye kunder i distriktene rundt fjordene - reveoppdretterne. Denne næringa lanseres jo i de aktuelle lokalmiljøene rundt 1930.

1932 ble etter tilgjengelige kilder å dømme et heller dårlig år på sjøen for dem som sognet til Stjørdals- og Åsenfjorden. Noe bedre var fisket mellom Frosta og Leksvik. Så sjansebetont som fisket var, dukket det opp nye vinnermuligheter i 1933. Det ingen visste da, var at den mannen som 10 år seinere sendte verdens mest moderne krigsskip så å si rett i sildemassene oppunder land i Åsenfjorden i stedet for fredelige, små fiskeskøyter, kom til makten i Tyskland det året. Fra en lokal synsvinkel ved fjorden fortonte imidlertid året 1933 seg løfterikt alt fra det øyeblikk nyttårsklokkkene ringte. Om prisene lå på et minimum, ble det fanget ikke så lite både i not og på garn både vinter og høst, blant annet mye brisling i Lofjorden. Fiskerne på Vikaleiret tok gode torskefangster, og da den kjente Frosta-båten Lagatun en marsdag fraktet 80 brett med fisk til Trondheim, ble det hevdet at «det var den største fiskesending baaten har havt med». Isen la seg riktig nok tidlig i november innst i Åsenfjorden, men til tross for denne hindringen, ble fortjenestene til fiskerne vurdert som «bra». Det synes klart at landsbygdfolk utenom de profesjonelle fiskernes rekker nå prøvde å tjene noen ekstra slanter på fjor69

den i det kanskje vanskeligste av alle mellomkrigsår. En kilde på Frosta sier at «Mange gårdskarer deltar i fisket». Drengene og landarbeiderne, for den del tauser og tjenestejenter, var vel ikke bedre stilt i Skatval og Stjørdal. En må gå ut fra at de mannfolkene som hadde anledning til det, prøvde seg både med pilk, tvihak og garn for å få fisken til å bite på kroken eller gå i nettmaskene.

De fire følgende åra (1934-37) synes ujevne, men kan samlet antakelig beskrives som middels. Et ekstra godt mussafiske gikk for eksempel for seg i Lofjorden i begynnelsen av 1934 og seinhaustes 1935 mellom Skatval og Hommelvik - med fangster på oppptil 1000 skjepper, til sterkt varierende priser - fra 2 kroner til 50 øre skjeppa, alt etter kvalitet. Mange langveisfarende snurpere var på pletten med det samme. Det var altså, som frostingene pleide å si, mange «utantkailla» på farten - fiskere ute fra Hitra og Frøya. I det minste i Åsen var det folk i lokalmiljøet som kunne innkassere de største fortjenestene. Typisk nok var det i deler av denne perioden med måtelig fiskerflaks i sør storfiske lenger nord - i Innherredsfjorden, mellom Inderøya, Ytterøya og Mosvik.

De to siste åra før verdenskrigen innhentet Norge var entydig ugunstig for lokale fiskere på flere måter. I den vesle fjordarma inn mot Stjørdalen var det nok noe sild å hente, men opptil et dusin utenbygds snurpere sikret seg nesten alt av det som ble tatt opp av sjøen. Mange pengelause fiskere i Stjørdal og Skatval fikk ødelagt sine båter og bruk under ei stormnatt på vårparten 1938. Det sier noe om deres kår at det ble satt i gang lokal pengeinnsamling for å hjelpe dem. I mars 1939 skjedde så det oppsiktsvekkende på Frosta at to båtlag med sju mann i hver båt, med henholdsvis Karl Aursand og Sigurd Viig som høvedsmenn, dro på Lofot-fiske. Sist slikt hadde hendt, skulle være i 1912. Grunnen til reisen nordover 36 år seinere var «det feilslåtte heimefiske».

Før denne enkle «fangst- og forekomstoversikten» for perioden mellom 1920 og 1940 avsluttes, må det understrekes at også andre økonomisk utnyttbare fiskeslag ble sporadisk eller mer jevnlig tatt i relativt mindre mengder. Det gjaldt framfor alt hyse. Når det en gang i blant gikk storkveite - på 130 kilo eller mer - i garna, vakte det alltid lokal beundring.

En fisk som gjorde mindre av seg, bokstavelig talt, var bleika - eller hvittingen - som ble fisket sommers tid. Den var ikke gangbar salgsvare, men likevel verdifull.

Det ble servert mye «småbleik» på fattigmannens middagsbord i magre mellomkrigsår, og det ble stelt til mye «heimlaga feskkak» av 70

dette billige råstoffet i fiskerheimene langs fjordene.

Mellomkrigstida hadde nok sett under ett - skuffelsene inkludert vært ganske positiv for heime- eller fjordfiskerne ved Stjørdals- og Åsenfjorden, men den endte i en noe pessimistisk tone, ikke bare på grunn av brukstap og nærmest svart hav. De nasjonale politiske og faglige myndigheter forholdt seg fortsatt passive til heimefiskernes stadig gjentatte krav om ulike fredningsforslag. Lokalpolitikerne derimot var opptatt av at fiskerne ikke skulle falle kommunen til byrde økonomisk i tider med trange budsjetter og støttet dem stort sett.

Heimefisket i sin opprinnelige form, med kulturelle og økonomiske røtter tilbake i et sjølforsyningssamfunn i historias mørke, kom til å fortsette enda et par tiår. Av mange lett forståelige grunner sank rekrutteringa til yrket, og med unntak for en del «etternølere» på Frosta som fremdeles var «på linsjøa» eller satte sine torskegarn i Åsenfjorden om våren, døde denne delen av kulturen i bygdene ut i løpet av 1950-åra - de store strukturforandringers tiår. I det kollektive minnet fortjener næringa og heimefiskernes livs- og levekår imidlertid en rettmessig og varig plass.

Noen navn og minner fra «gammeltida» i Åsen Til slutt i denne fragmentariske beretningen om en utgammel leveveg og et nå nærmest glemt miljø, skal noen enkeltmennesker fra Åsen i den nåværende storkommunen Levanger få komme til syne på den lokalhistoriske scenen. Folketellinga for Åsen i 1900, supplert med enkelte muntlige opplysninger, gir grunnlag for å identifisere flertallet av heimeeller fjordfiskerne ved inngangen til det forrige århundret.

Med få unntak er de fleste noe tilårskomne, er familieforsørgere og har en proletær bakgrunn. I det vesentlige er de konsentrert i de frodig - kronglete, fjordvendte, vestlige delene av bygda, som fra skapers hånd synes formet som en eneste stor samling av kiler og kjoser, bukter og våger og grunner. Kanskje kan tallet på særlig yngre fiskere i Åsen den gang synes lavt. Men nettopp da er Hell-Sunnan-banen under bygging i området, og mange menn fra småkårsfamiliene i sjøkanten foretrakk bra betalt jernbanearbeid framfor et usikkert liv i båten. Dessuten har industrien holdt sitt inntog i Hopla, hvor Nydalen fabrikker kan tilby arbeidsplasser ved ullspinneriet. Følgende er oppgitt å leve helt eller delvis av sjøen: Jon J. Undli(en)rønningen, gårdbruker og fisker (f.1858) Eleseus Tørøy («Tørøen»), husmann, fisker og skredder (f.1833) Kasper Jansen Vudubakken, sjømann, matros på seilfartøy (f.1853) 71

Petter Hyllen(Fætten), midlertidig jernbanearbeider, fisker (f.1875) Andreas Einarsen, øvre Lobakken, husmann med jord, fisker (f.1830) Mathias Sivertsen Elvskjæret(Elvsanden)(under Lo), husmann med jord, fisker (f.1832) Iver Johnsen Tindbuen, deltidsfisker (f.1824) Ole Andersen Langøy, jordarbeider og fisker (f.1842) Otte Olsen Langøy, husmannssønn, fisker (f.1885) Eleseus Aunås, gårdbruker og fisker (f.1851) John Rønning (Aunås), fisker, småbåtfrakter, småbruker (f.1858) Kasper Nordaunet, trolig fisker Ole Larsen Løvtangen, gårdbruker og fisker (f.1857) Ole Andreas Petersen (Løvtangen), «Føderaadsmand og Fisker», (f.1835) Johannes Edler (Djupvika), gårdbruker, deltidsfisker (f.1860) Johan K. Olsen Nordheim, jordbruker, skomaker og deltidsfisker (f.1873) Johan Johnsen Nordsveet, jordbruker, fisker (f.1861) Olaus Petter Næsshaugen, husmannn med jord og fisker (f.1849)) Bernt Næssve, husmann med jord, fisker, jektskipper og sjømann (f.1854) Peder Pettersen Næsshaugen», Sjømand, fisker og skomager» (f.1883) Karl Berntsen Næssve, «Jordarbeider og sjømand» (f.1881) Johan Petter Aurtuen, husmann med jord, deltidsfisker (f.1835) Ole Hågensen Guldgruben (plass nr. 1), husmann, jordarbeider og fisker (f.1878) Johan Guldgruben (plass nr. 2), husmann med jord, skomaker, trolig noe fiskeri (f.1836) Bernt Eriksen Åvikstykket, husmann med jord, arbeider, fisker (f.1850) Elias Guttormsen «Saltbuen» under Åvik, husmann uten jord, fisker (f.1827) John Jonassen Åvikstuen, husmann med jord, fisker (f.1822) Ole Hesthagen, gårdbruker og fisker (f. 1829) Johan Hesthagen, fisker (f.1857) Einar Viken, husmann (under Leangen) og fisker (f.1822) Enok Viken, «Fisker og hustømmermand» (f.1858) Olaus Fåraaunet, husmann og fisker (f.1820) Lornts Fåraaunet, fisker og jordarbeider (f.1847) Petter Tangmyr, husmann og fisker (f.1834) På de velbergede Leangen-gardene og i Olderet- og rimeligvis på gardene Sunndal og Lo - foruten på flere husmannsplasser i disse bygdelagene, for eksempel Leangsaunet, Kastviken og Fåravika, ble det 72

drevet i det minste et sesongpreget sildefiske et godt stykke inn på 1900tallet. Det samme er trolig tilfellet på flere av plassene under eller i nærheten av garden Åvik - i Åvikaunet, Åvikåsen og Åvikstykket.

På plassen Åvikbakken bodde i år 1900 Sigrid Iversdatter, født på Bynesset i 1835. Hun er da «Husmoder og Husmandskone» der og tjener til livets opphold ved «forskjelligt arbeide». Blant annet må hun ha tatt imot og stelt for farende folk. Her var det trolig en gammel fiskerheim, men ved folketellinga 3. desember det året er det ikke registrert noen fast mannlig beboer på Åvikbakken. Derimot losjerer 15 frostinger midlertidig i husa, for det meste meget unge menn. Alle er fiskere.

Ganske sikkert har de leid seg inn på Åvikbakken for ei tid seinhaustes for å ta sild med not i Fættenfjorden, mellom Åsen-sida og Langstein på grensa mellom de nåværende storkommunene Levanger og Stjørdal.

Det er kjent at etter svartår på flere felter tar sildfisket seg godt opp innover i hele Trondheimsfjorden på nyåret 1901, et fiske som nettopp startet i Fættenfjorden noe tidligere. En får forestille seg at statens «beskikkede» protokollførere til egen og andres overraskelse har kommet over den mannsterke, sjøhyrte frostaflokken en morgen rundt frokostbordet under oljelampens skinn hos Sigrid på Åvikbakken straks før de skulle på fjorden og baske med sildetunge nøter - eller kanskje i det de i halvmørket tramper tungt inn over dørstokkene etter å ha satt bruket?

Den siste fiskeren fra Åsen som skal nevnes av dem som en vet var aktiv i 1900, holdt til på gardsbruket Sandvik sammen med sin ugifte mor - som leieboer. Mannen het Oluf Johansen, kvinnen Peternella Kristiansdatter. De to skilte seg på flere måter ut fra det øvrige bygdefolket.

Mora og hennes ungkarssønn var begge født langt sørpå i det norske innlandet - på Elverum - hun i 1842, han i 1866. De to var også på grunn av sin tro «avvikere». De tilhørte, i motsetning til den jamne åsbygg «Frimenigheden». Mora prøvde å ernære seg på en uvanlig måte, nemlig som «Fille Handlerske», mens altså sønnen fra de tette skogene i det indre Østlandet hadde tydd til silda i buktene i Åsenfjorden for å finne føda. Denne fiskeren og hans mor må i et konformt lokalsamfunn ha vært sjeldne, ja eksotiske - for noen kanskje suspekte - mennesker. Ble de tolerert og inkludert som likeverdige med bygdens egne ? - kan man spørre over 100 år senere. Ingen historisk kilde gir svar på det - eller hvilke motiver de hadde for å dra nordover og gjøre en kortere eller lengre stopp på sitt livs reise mellom knauser og koller på det bortgjemte 73

gardsbruket i Åsen.

Nok en Åsen - kvinne fra det ellers mannsdominerte fisker- og sjømannsmiljøet bør minnes. På den lille husmannplassen Saltbua under Åvika bodde Pauline Hagen, som var barnefødt der. Hun hadde vært gift med Andreas Hagen og døde selv som gammel kvinne.

Pauline fór noe rundt som kokke. Ellers tok hun seg av og stelte for mange såkalte vanskeligstilte kvinner, helst fra Trondheim, som fødde sine «uekte» barn på den avsidesliggende plassen. Slik gjorde hun en betydelig humanitær gjerning, ikke bare ved å tilby alenemødre husrom og stell, men seinere også som fostermor for flere av de barn som kom til verden hos henne. Paulines lille, grå tømrastuggu med et lavt loftsrom, kjøken, kamers og ei lita umåla stue, ble etter hennes død visstnok flyttet til Vuddudalen.

I lokalmiljøet fortelles en sannferdig «heltehistorie» fra fjorden om Pauline Hagen.

Pauline «sto å knåddå kakdeig» på bordet attmed vinduet da « ho hørt kauk frå sjøn». I den sterke vinden holdt to menn i båt på å drukne ved den såkalte «Bymannssteinen», som var overflødd på floa. Pauline strauk på dør, rennte ned til sjøen, satte ut båt og redda de to. Det var frostingene O. K. Wahl fra Laberget og Peder Moksnes som hadde kollsegla og ble berget av Åsen-kvinnen. Hendinga fant sted 7. desember 1909.

Som takk fikk Pauline Hagen redningsmedalje for dyktig sjømannskap.

Flere av de noe yngre av dem som ble registrert som hel- eller deltidsfiskere i Åsen år 1900, fortsatte som fjordfiskere de neste tiåra. Noen nye kom til. Enkelte kombinerte heimefisket med drift ute på kysten. Ikke så få i Åsen skaffet seg notbruk, slik det er fortalt om fra Leangen-gardene i begynnelsen av denne historiske oversikten. Gunnar Leangen på den vestre gården dreiv så vidt det var notfiske også etter 1945. Normalt begynte jakta på silda etter at haustonna var ferdig. Etter jul var det vanskelig å holde på, for isen la seg vanligvis i fjordarmen. De gamle notbåtene var ofte så tunge at seks armsterke mannfolk måtte til for å ro dem.

I Hopla var Emil Holte bas for et 5-6 mann sterkt notlag, hvor broren Magnus Holte var med. En mann som het Sigurd Olsen fra Hopla drev også fiske med not fra motorbåt i kombinasjon med jordbruk i mellomkrigsåra.

I sterk vind og tung sjø, med dårlig lys om bord var arbeidet med nøtene ikke bare slitsomt, men kunne være direkte farefullt. Det hendte at notbåter kolliderte i kveldsmørket. Ja, det kom sågar til krangel og rettssaker om fangster, enten det nå skyldtes styggvær eller hissige gemyt74

ter.

I Hesthagen - på Nebben - var det og notbruk, og det samme var tilfellet i Løvtangen, hvor kanskje noen av de lengste fiskertradisjonene i Åsen finnes.

Ole Andreas Løvtangen (f.1835) og hans kone Jokumine fra Skjesol ble de første eiere av nåværende slekt på bruket da de overtok omkring 1870 og dreiv det fram til en velstandsheim. Fisket må ha bidratt avgjørende til eiernes solide kår. Det ble tidlig anskaffet notbruk og motorbåt.

Andreas Løvtangen dreiv fiske opp i høy alder, lenge etter at han i 1900 offisielt ble kategorisert som «Kaarmand og Fisker» - gjerne sammen med familiemedlemmer, for eksempel Alfred og Johannes. Hans sønnesønn, Ole Peder Løvtangen (1912-1999) var nærmest heltids fisker til midt i 1950-åra. Sammen med sin kones slektninger fra Åfjorden deltok han til og med flere sesonger i Lofoten. Ole Løvtangen benyttet ikke fast mannnskap over lengre tid på sin relativt store såkalte gavelbåt - med rull for nota i akterenden. Anton Undlien og broren Arne Løvtangen var gjerne å finne om bord. I ny og ne leide han ungdommer fra grenda til å hjelpe seg.

I de romslige våningshusa i Løvtangen ble det gjennom åra naturlig nok et stort antall fremmede som fikk tak over hodet i den travleste sildesesongen, og den kunne år om annet vare lenge. Det var ikke alltid lett å holde orden og styr på ting når «nothoinnan lå på golvet i stua», slik de ofte gjorde i 1940-og 50-åra. Og det var mange utenfra som brukte den store, gamle brygga på gården, særlig folk fra Stjørna.

Marie Løvtangen - Oles kone - hadde årlig en stri tørn med silda før jul. Da skulle det nemlig ganes og saltes - noe som ble betraktet som kvinnearbeid.

Fisket - og det aktive jordbruket - er en «saga blott» i Løvtangen.

Hyttebygging og turisme har avløst de gamle primærnæringene (Den første hytta på eiendommen ble oppført i 1936).

Litt sør for Løvtangen ligger det lille gardsbruket Nordheim. Mennene der var å regne som yrkesfiskere i flere generasjoner. En kortere periode før 1940 hadde Johan Nordheim - med kone og 13 barn - motorbåt sammen med andre. Størsteparten av tida ble likevel familiens fiskerbåt drevet med handmakt. Sønnen John hadde også fisket som hovednæring og dreiv i alt vesentlig i Åsen -og på Leksvikfjorden. Blant de mange karene i heimen var Idolf Nordheim kjent i lokalmiljøet som en særdeles ivrig fisker. Han «bodd så å si i båten» innst i Lofjorden - ved anløpskaia for den gamle rutebåten. Nåværende eier, Jens Nordheim, stadfester at det 75

gammeldagse fjordfisket ble drevet der til ca. 1960. Han sier for øvrig om heimefiskets økonomiske betydning for den tallrike familien i 1930-åra: «Fisket var redningen i den tida».

Vest for Nordheim lå den for mange år siden nedlagte fiskerheimen Nordsvea, der to søsken bokstavelig talt levde av fjorden.

I den nå fraflyttede Djupvika ble det som tidligere nevnt drevet noe fjordfiske. På naboplassen Mevika holdt de opprinnelige frostingene Jon og Astrid Moksnes til. Et gammelt For Johan Nordheim (f. 1873), som forsørget ord sier at «fråstengan træng ijt 15 mennesker, betydde heimefisket mye, (ungså stor flækk fer å låvvå». Slik domsbilde).

Kaarmand og Fisker Ole Andreas Pedersen Løvtangen (f. 1835) og kona Jokumine.

Foto fra ca. 1900.

76

var det nok i Mevika og, men så hadde de sjøen attåt..

For enden av Fergemannsbukta ligger småbruket Lillenes. Ikke langt unna fantes i sin tid den lille plassen «Færrimainn». Også her var heimefisket tidligere en del av inntektsgrunnlaget.

I Åvika var man i sin tid godt rustet med både nøter, kai og naustrom. Bonden Eivind Kristiansen eide for eksempel notbruk i lag med oppsitteren på det nærliggende Åvikaunet.

På det tidligere nevnte Åvikstykket, hvor Anton var forrige oppsitter, kom Ole Hernes fra Frosta til å bo sammen med sin kone Anna Undliendal fra Åsen.

Mannen dreiv fiske og skal ha vært den første som kjøpte reketrål for motorbåt i ÅsenfjordOle Gullgruven (f. 1878) – En notfiskervetetraktene. ran fra Åsen.

Ikke langt unna bodde Jonetta Åvikstuggu og hennes sønn Johan Arnt (f.1900), som dreiv sjøen noe. Gamle folk husker også «Karen-stuggu» fra det samme miljøet. Ikke så langt fra Åvika ligger Sandvik, en gang en stasgård. Eieren, John Sandvik (f.1869), som i sin tid hadde vært i Amerika, hadde en periode et notbruk.

På det vesle bruket Gullgruva, opprinnelig to adskilte plasser, som ligger sørvendt og idyllisk til mot fjorden, nærmest i flomålet, var det base for et lokalt notlag. De siste aktive driverne her var Ole og Anna Gullgruven. Det er kjent at foruten Ole Gullgruven var disse med som lotteiere i notbruket: Olaf Langås, Olaf Husby, Odd Westerlund fra Saltbua (f.1900) og Harald Røkke (f.1900)) fra Åvikaunet. Når det var mange utabygds notfarty i fjorden, brukte mange å ta inn hos ekteparet i Gullgruva. Seinere overtok Helge Hammeren fra Frosta den vesle heimen og fortsatte fisket ei tid. Det er vel kjent at bærplukking kunne 77

danne noe av næringsgrunnlaget i de små bygdeheimer.

I Gullgruva ble det helst høstet nyper - ett år hele 1000 kilo, som ble solgt til handelsmann Tvete i Vågen på Frosta, blir det fortalt. For å øke avlinga ble klungeren gjødslet, noe som skal ha gitt gode resultater.

En mann fra Åsen med stort forsørgeransvar som fisket mye både før og etter 1940 - også ute på kysten, var John Esekiassen (18931972) fra småbruket Fåraaunet ved Leangsfjordarma. Han var en slagferdig og belest mann - spesielt godt kjent i bibelen, som det het seg han kunne baklengs Åsen-fiskeren Jon Esekiassen Fåraaunet (18931972). Naustet i Fåraaunet og Leangsfjorden i - og som han gjerne siterte fra for sjøens folk både på bakgrunnen. havet og under landligge. I Åsen minnes man kanskje fjordfiskeren Esekiassen best når han kom på sin trehjuls motorsykkel for å selge fisk og sild fra kassen han hadde festet bak på kjøredoningen sin. Neppe alle visste at mannen hadde seilt på større hav enn Trondheimsfjorden og at han hadde sett og erfart mer i sitt liv enn mang en bygdamann. I en kort, men assosiasjonsskapende «levnetsbeskrivelse» av ham da han rundet de 50 år, sies det: «Som ung gutt drog han til sjøs og var ute under første verdenskrig.

Han kom så heim og arbeidet en tid på Dovrebanen, men hans lyst sto til sjøen. Han kjøpte seg båt og har siden drevet som fisker. Tross det slit som fiskerlivet fører med seg, har Esekiassen humøret på topp».

De spredte glimtene fra heimefiskermiljøet i Åsen kan avsluttes på småbruket Aurtuva.

Richard Lian fra Stokksund (f.1884) og hans kone Gine (f.1886), datter av husmannsparet Ellen og Gunnerius Undliendal ved Lofjorden, kjøpte denne tidligere husmannsplassen under Næss i 1913. Richard 78

Ole Løvtangens notbåt (i midten) på Lofjorden i 1950-åra.

Lian var på Lofoten etter at han gjorde åsbygg av seg, og han driftet seinere dessuten både lokalt og ute på Trøndelags-kysten. Flere sønner satte sin lit til sjøen. Reidar Lian (1921-2001), i eldre år bosatt på Stjørdal, hentet inntekter fra fjorden alt fra konfirmasjonsalderen og var tidlig sammen med broren Ragnvald på Frohavet på fiske. Hans Berntsen på Vikaleiret på Frosta bygde en 28 fots båt for motor for ham et par år før krigen. Med denne dreiv han forskjellig slags fiske - også reketråling mest i Åsenfjorden, men og på «yttersida». Han holdt på til et stykke ut i 1940, da tyskerne beslagla fartøyet hans og tvang ham til å transportere proviant og drivstoff for seg mellom Langstein og Saltøya. I protest mot okkupantene senket Reidar Lian sin egen båt.

Ragnvald Lian (1909-1999), den eldste sønnen i Aurtuva, må regnes som yrkefisker alt fra unge år. Han fisket over alt i nærområdet, han driftet ute på Trøndelags-kysten sammen med broren Reidar i 1937, et annet år på Frohavet i lag med sambygdingen Jon Esekiassen, og han hyrte seg en gang hos en fiskebåtreder i Stavanger og var med som mannskap på et notbruk som fisket storsild. Han kjøpte seg tidlig innenbordsmotor og dreiv noen år det relativt lønnsomme reketrålfiske.

Etter at Ragnvald Lian giftet seg med Lilly Langås fra Åsen, ble fami79

liemann og sammen med kona overtok barndomsheimen, dreiv han et mer sesongbetont lokalt fiske, etter fortrinnsvis sild og torsk. De gamle hampgarna, som lett sank til botns, måtte trekkes svært tidlig - ofte i 3-tida.

Fisket var «betydningsfullt» for familiens økonomi. Lilly stelte til fiskekaker og fiskeboller og hermetiserte til eget bruk. Da den elektriske strømmen ble ført fram til Aurtuva i 1954, ble slikt arbeid og annet strev noe lettere.

Helst på bestilling ble det også solgt fisk, som Lilly Lian porsjonerte ut og pakket, før hun og mannen med hest - som de kjøpte i 1950 - kjørte salgsvarene til bygdebussrutas endestasjon - på «Næsskorsen». Ikke så sjelden tok forresten Lilly Lian ut hesten og kjørte imot Ragnvald nede ved sjøen etter at han grytidlig, men likevel i seineste laget var kommet til lands med nattens fangst.

Småbruket Aurtuva ble noe utvidet slik at det til slutt tellet 24 mål. I Aurtuva fødde de 2-3 kyr og noen sauer, og de avlet litt korn og poteter - og noe grønnsaker. Et par år jobbet Ragnvald på jernbanen.

Fjorden og jorda ga normalt fra seg så pass at de visstnok greidde seg bra i denne Åsen-heimen. Men som Lilly Lian har uttrykt det på sin megetsigende og underfundige måte: «De træfft sæ at vi bære hadd nån kåpperøra i pojnna.»

Kilder: Folketellinger 1865 og 1900 for Frosta, Åsen, Skatval og Stjørdal Stjørdalens Tidende(mikrofilm), 1877-1890 Stjørdalens Blad (mikrofilm),1892-1960 Stjørdalens Avis (mikrofilm), 1914-1916 Stjørdalingen (mikrofilm), 1920-1945 Frostingen (mikrofilm) 1919-1960 Spredte numre av Adresseavisen Lokale fiskermanntall Lokale skattelikninger (gjengitt i lokalaviser) Johan Saltøy, Skatval Ole Stene, Skatval John Stene, Notodden Jens Arnfinn Hammerhaug, Skatval Gunnar Leangen, Åsenfjord Irene Løvtangen. Åsenfjord Nils Lillevik, Trondheim/Frosta 80

Åsmund Skjæran, Frosta Reidar Lian, Stjørdal/Åsen Leif Voldseth, Skatval Anker Andersen, Stjørdal.

Lilly Lian, Åsen Forfatterens anmerkning: Første del av denne artikkelen har tidligere vært offentliggjort i Årbok for Nord-Trøndelag historielag.

81

Peter Grevskott:

Folke t a l a r f r å Fr ol Noen frolingar har gjennom tida vorte landskjende. Peder Svendsen er ein av dei, og han vart til og med verdskjend.

Mora, Gurine Pedersdatter (f.1842), var dotter av Peder Olsen (f.1801 på Røros) og kona, Mali (f.1803 i Hegra). Dei budde i Nordmarka i Halsan. Faren, Faste, (f.1842 i Haltdalen) kom som lærar til 1. skoledistrikt i Levanger landsogn i 1867. Det svarer til Mule krins no. Foreldra til Faste var Svend og Johanna Olsen. Mora var av Kroghslekta på Røros. Ho var ei svært evnerik og tiltaksam kvinne. Peder kalla ho «slektens mor». Det er fortalt at ho m.a. sette i gang ein aksjon mot heimebrenning i Haltdalen.

Da Faste kom til krinsen, var det enno ikkje noko eige skolehus. Det kom først i 1876. Til så lenge måtte dei leige rom på ein gard som hadde ei ledig stove, og der ein fekk rimeleg leige. Det var trongt budsjett den gongen og.

Faste budde i Borgsmoen, og her vart Peder fødd i 1868. Utanom skolearbeidet hadde Faste sterke religiøse interesser, og i fritida reiste han rundt og selde biblar og heldt «oppbyggelse» eller samling som desse møta og vart kalla. Og til sist fann han ut at han ville ofra seg heilt for dette i staden for å vere lærar. Han flytta da først til Fosslandsosen, og seinare busette han seg på Fanestranda ved Molde. Han vart no fast reisetalar for både misjons- og avhaldssak.

82

Her fekk da Peder sin skolegang, med både barneskole og latinskole. Han lika seg ikkje så godt på latinskolen, og det hende han skulka. Det var denne skolen Bjørnstjerne Bjørnson skreiv om: «Vi måtte gå der til vi blev store. Jeg gikk der også -og leste Snorre.»

Men naturen på Fanestranda vart Peder glad i. Han sa seinare i livet: «Jeg har fartet vide om, og verden har meget vakkert å oppvise, men for meg blir dog ingen plet på jorden slik som barndomsminnenes by.»

I Molde vart han i 1884 med i losje «Broderkjeden» av IOGT. Dette var ein organisasjon som arbeidde for avhold frå rusdrikk og for fredssaka. Rørsla kom hit til landet i 1877, og fekk sterk vokster dei første femti åra. Peder sa seinare: «Min inntredelse i godtemplarordenen ble avgjørende for hele mitt senere liv».

Da Peder var ferdig med skolen, måtte han tenkje på eit yrke, og faren sende han i smedlære hos smedmeister Håve i Trondheim. Etter 4 år fekk han svennebrev, og dessutan dottera til smedmeisteren til kone.

Men han dreiv som smed berre to år.

Peder kom med i avhaldsarbeid i Trondheim og, først i DNT sia i IOGT. Han vart snart lagt merke til, han hadde så lett for å finne rette orda i rette augneblinken. Ein av leiarane i losjen sa: «Vi har ikkje råd til å ha deg ståande ved avlen.» Han ville Peder skulle ta til som reisetalar, og det vart slik. Han starta i Bergen i 1892. Sia vart det nye stader, og han var reisetalar i samanhangande 40 år.

I denne tida var det mange organisasjonar som sende ut reisetalarar for å nå fram til folket med sine idear. Enno var det lite med aviser og ingen radio og TV. Faste Svendsen var alt ein kjend talar i distrikta, og i førstninga presenterte Peder seg som sonen til Faste Svendsen. Seinare vart det omsnutt, Faste fortalde han var far til Peder.

Peder vart nok ein av dei flittigaste talarane. I førstninga var det lite frammøte, men det auka fort og kunne vere opp i 800. Han kom lett i kontakt med folk flest når han kom til ein ny stad: Han kontakta dei på arbeidsplassen, og inviterte dei til møte. Serleg hadde han lett for å vinne ungdomen, og det hende ein ungdomsflokk følgde han frå ein plass til ein annan. Han var støtt på reisefot, og besøkte dei fleste delane av landet. Han meinte sjølv han hadde halde om lag 15000 foredrag for til saman 4 millionar menneske, og stifta om lag 300 losjar.

Det var ikkje greitt å ta seg fram her i landet enno. Det tok tid før det kom jarnbane. Bergensbanen vart opna i 1909 og Dovrebanen i 1921.

Einaste hjelpa var hesteskyss når det vart for langt å gå.

Nattelosji måtte ein oftast få hos private. Men det kunne vere vans83

kar med det. Ofte måtte Peder gå i timevis frå gard til gard før noen drog på det: «Jau det måtte bli ei råd».

Men da dei fekk høre at han var avhaldstalar, og ville prøve stifte godtemplarlosje, ba dei han spørje på nabogarden. Ein gong såg han seg tilbake etter at han hadde fått avslag på ein gard. Da la han merke til at husmora sto og vaska dørhandtaket Svendsen hadde bruka.

Svendsen sitt arbeid fall saman med samlagsstriden her i landet, og han vart kalla «samlagsstormaren.» Etter mønster frå Sverige vart samlagssystemet innført. Det vart skipa samlag eller bolag, og dei hadde einerett til å selje brennevin innan sitt område.

Svendsen reiste ikkje berre her i landet. Ofte var han både i Sverige og Danmark. Og i 1908-09 reiste han i dei skandinaviske miljøa i USA. Ikkje alle forstod norsk, men dei vart rivne med i stemninga og sto med tårer i auga. Han sette og stor pris på at han vart invitert av president Roosevelt til ein lang samtale. Elles var han med på dei fleste verdslosjemøta, som vart haldne i ymse land.

Når Svendsen kunne makta så mykje, var det sikkert fordi «det sto kvinner bak». Kona, Jensine, ofra alt for heimen deira i Trondheim, der fem barn skulle vekse opp. Peder hadde ikkje så stor løn, så ho såg seg nøydd til å ta seg arbeid utanom dei daglege gjeremåla. Ho sydde regaljar for losjane. Elles var ho med i sosialt arbeid i byen. Peder var heime berre som på gjesteroller. Kona fortel om ein gong ho hadde rekna med å ha han heime ei stund etter ei langreis. Han kom heim til middag og sa: «Du må pakke kofferten min. Jeg reiser i kveld». «Hvor?» «Til Amerika». Ho pakka, og han for igjen.

Svendsen vart ein periode valt inn i Trondheim bystyre. Men det vart lite tid til å ta del i kommunalt arbeid. Politiske debattar låg heller ikkje for han. Men når han tok ordet, kunne han påverke medlemene. Ein gong såg det ut til å bli fleirtal for å hogge ned ein gammal poppel. Da tok Svendsen ordet og heldt eit innlegg på 15 minutt, og treet berga og fekk sia namnet «Peder Svendsens minne». Eit slikt medlem kunne vel ha vore ønskt fleire stader.

I 1900 vart han vald til stortingsmann for Trondheim og Levanger bykrets. Men han lika seg ikkje så godt der. Han rekna det som bortkasta tid for sitt eigenlege yrke: reisetalar. Også i feriane tok han på seg oppgåver i nærmiljøet. Somme meinte han dreiv for hardt. Ein dokter bad han ta det meir med ro. «Ellers finner vi Dem en vakker dag død på landeveien». «Det blir en død i harmoni,» svara Svendsen. «Hvor skulle den ellers finne sted?» Ikkje alle var vel einige i syn og tankar han var tals84

mann for. Men dei fleste vart imponert over hans måte å bere det fram på. Ein tilhørar sa: «Han hadde alle veltalenhetens gudegaver». Ein annan: «Han fann nøkkelen som gikk, så hjartedøra opna seg».

Svendsen hadde ei mjuk, velklingande røst, som bar godt ut. Han bruka aldri manus, men fann alltid ord som la den rette farga over innhaldet. Han kunne sprudle av humor og ironi, for så brått å skifte til alvorsfylt patos. Saman med hans levande mimikk vart det som eit heilt skodespel framført av ein mann. Ein ting som måtte imponere alle var hans evne til å improvisere. Han kunne utan vidare halde det gåande lenge over eit emne han fekk i farten.

Ein journalist skulle intervjue han på eit møte, og sende han ei liste over det han tenkte å spørje om. Men på møtet kom Svendsen og leverte tilbake konvolutten uopna. Han hadde ikkje hatt tid til å sjå på det som stod, men trudde journalisten kanskje kunne trenge det når han skulle eksaminere. Men Svendsen svara på alt i ein heil time.

På storlosjemøtet i Sandefjord i 1892 var han enno ein ukjend mann for dei fleste da han vart beden om å oppløyse demonstrasjonstoget.

Her fekk han syne si evne til å improvisere, og mange vart nok imponert. Utan førebuing gikk han på talarstolen og sa m.a.: «Gud bevare meg for noen sinne å oppløse et sådant tog. Et tog som dette av unge, begeistrede, villende viljer i fast beslutning om å holde seg selv fri for alkohol, og i kamp mot rusdrikken for å oppnå høyere folkelykke, det må aldri oppløses, men gå gjennom hele vårt folk, rundt vårt vidstrakte land, og videre danne ledd i den internasjonale kjede for menneskelykke.»

Også på storlosjemøtet i Ålesund i 1915 vart han beden om å avslutte møtet i midnattstida. Da fall orda om lag slik: «Vi skylder en takk til dem som gav oss denne høytidsstunden, dette lysende minne. Og vi skylder en tanke på dem som sitter der hjemme i kveld. Alle som samlet seg til fest her i kveld, de har noen små der hjemme. Er du her, Breivik? Langt oppi Nordland har han Breivik et par småkara han i kveld. Og de der borte fra Østlandet, og han sogningen som er blitt stril - er du der Synnesen ?

Dem ha sovna småkaran din nu. Og vet du hva det var det siste de sa før de trakk teppet over hodet? Kor`n e hen han far? spurte de. Og så fikk de det svaret at han var her i Ålesund for å få bort brennvinet. Å, sa de små, e`n det han far. Og de sovnet med denne tanke, og det vevde seg et nett av lyse barnedrømmer om vår store ide, de så i drømmen det lyse fremtidens land, hvor det ikke lenger var noe brennevin som skjemte».

Det harde reiselivet hadde nok røynt på meir enn han visste om. Det synte seg i 1933. Losje «Fridtjof» i Frol bad inn til folkemøte på Hegle 85

forsamlingshus 18. februar. Der var det song av Frol songlag og musikk av Frol orkester, og 300 menneske hadde møtt fram. Talar var Peder Svendsen. Han gikk på talarstolen, men det vara ikkje lenge før han kjende seg sjuk og måtte gå ned av stolen. Ein av medlemene, som hadde bil, kjørte han til sjukehuset, og han vart seinare ført til Trondheim sjukehus. Han kom ikkje til krefter meir, og han døde 6. juni.

Det var eit underleg treff at det vart her i Frol han måtte ta dei siste tunge stega ned frå ein offentleg talarstol, ikkje langt frå der han tok sine første barnesteg.

Svendsen vart fanga av ein ide i unge år, og han ofra alle sine krefter i arbeid for den. Ein har sagt: «Den største livskunst er å sette idealet føre ei arbeidsvogn». Peder Svendsen greidde det.

86

Ola Indgaard:

Av s k r i f t av p rotokoll fra Leva n ge r H e r red Samtalelag År 1893 – 1894 I siste del av 1800 tallet var det eit samtalelag i gang i Levanger Herred. Protokollen ligger i samlingen til Levanger lokalhistoriske arkiv i Biblioteket. Noen av dei første sidene mangler, men fra møte den 23. juli i 1893 og fram til 6. november i 1897 er protokollen grei. På dette siste møte vart Hegle Samtale og ungdomslag stiftet, med 29 medlemmer. Protokollen brukes videre av det nystiftede laget.

Jeg har skrevet av referatene ordrett fram til møte den 18. februar 1894.

Møtene vart holdt enten på skolene eller gårdene i kretsene i Frol, og i kvart møte vart det valgt dirigent, sekretær og innleder til neste møte.

Her følger referatene: Aar 1893 den 23. juli holdes møte hos Lasse Kjønstad paa Okkenhaug.

Da: 1. Valgtes Lasse Kjønstad til dirigent og J. Floan til sekretær.

2. Tager under behandling det af K. Holberg framsatte samtaleemne «Vor beskatning» Da forslagstilleren var fraværende, innlededes emnet af J. Floan, der paaviste, at kommunens behov i en række af aar har krævet det aarlige beløb a 11000 kr, dog er dette beløb øgt noget i de sidste 3 aar ved stigning af fattigbudsjettet.

At den af formue og indtegt betingede skat har været stigende har herved saglig sin grund deri, at man har benyttet sig af den adgang, skatteloven gir, til aar om andet at omfatte eiendomskatten - selvfølgelig må summen, kr. lignes paa formue og indtegt stige, saalenge vort budsjet ikke faar en betydelig nedsettelse.

I 1893 var der udlignet pr.skyld kr.11.00.

I 1893 er udlignet: Kr. 1.30 pr. mark, herfra gaar 75 øre pr. mark for veiarbeide, altsaa igjen til udligning pr ??? kr. 0.55, som uggjør kr. 1.43 87

pr. skylddaler. Efter disse indledende bemerkninger diskuderedes saagen.

3. Bestemtes, at næste møde afholdes i Nordbygden. K. Okkenhaug foreslog som samtaleemne «Vore bygdeskikke» J. Floan Aar 1893, den 20. august havde Samtalelaget møde paa Muhle skole Hvor behandledes: 1. Lærer Floan oplæste det i forige møde behandlede.

2. Valgtes lærer Sivertsen til dirigent og Lasse Kjønstad til sekretær.

3. Tages under behandling det af K. Okkenhaug fremsatte forslag: «Vore bygdeskikke» Forslagstilleren var tilstede og indledede emnet, hvor han da nevnte forskjelige skikke, - deriblandt den skik eller uskik, at rege i brydlupper, troede at denne uskik var i avtagende her i bygden. Derefter fremholdt han den skik at holde brydlupper og begravelser som kunde vare i flere dage, Hvilket var forbundet med baade tidspilde og økonomisk tab forøvigt. Ligeledes fremholdt taleren den stygge skik natløberiet, samt ogsaa de sakaldte dansemoroene, som holdes af ungdommene, helst i julen, hvor man da kommer sammen nat efter nat, hvor da tures med drik og dans, paaviste baade det moralske og økonomisk fordærvelige i saadan trafik. Efter disse indledende bemerkninger diskuderedes emnet.

Samtalen var ganske livlig og man var enig idet som var fremholdt av indlederen, trodde at oplysningen var den magt, der skulde udrydde aflægse og tildels stygge skikke, særlig blev det henstillet til de ældre, at gjøre det saa at ungdommen kunne have noget at samle sig om, som baade var belærende og opdragende.

4. Besluttede at næste møde - samt ogsaa en festlig sammenkomst med det samme, skulde holdes i Nordbygden.

Lærer Sivertsen foreslog samme æmne til behandling paa næste møde, nemlig: «Vore bygdeskikke» Lasse Kjønstad NB! Det finnes ikkje noe referat fra møte og festen som vart bestemt på møtet den 20. aug 1893.

Aar 1894 den 27. januar havde samtalelaget møde på vestre Okkenhaug.

Da: 1. Valgtes lærer Mollan til dirigent og Lasse Kjønstad til sekretær.

88

2. Da intet æmne var opstilt, fremsatte Ole Kløvjan «Husmandsagen» til behandling. Dette æmnet er engang før diskuteret i et samtalemøde, men da kun faa av de tilstedeværende var paa dette møde og intet andet forslag fremkom enedes man om at samtale om husmandsagen.

Dirigenten refererte det som var blevet diskuteret om dette æmne paa Halsan, og forslagsstilleren indledet med nogle korte bemerkninger, deretter diskuteret sagen, i hvilken baade bønder og husmænd deltog, og begge parter vare enige om at husmandsvæsenet er en forældet indretning, som ikke passer for vor tid.

Resultatet af samtalen var omtrent det samme, som er referert fra mødet på Halsan.

3. Næste møde bestemtes, at blive afholdt paa Okkenhaug skole søndag den 18. februar kl. 5.00. K. Okkenhaug foreslog til samtaleæmne «Direkte og indirekte beskatning» samt spørsmaal om oprettelse af en arbeiderforening for bygden.

Lasse Kjønstad Aar 1894 den 18de februar havde Samtalelaget møde paa Okkenhaug skole.

Da: 1. Valgtes A. Lothe til dirigent og lærer Mollan til sekretær.

2. Tages under behandling det i forrige møde af K. Okkenhaug opstillede samtaleemne «Om direkte og indirekte beskatning».

Forslagsstilleren var tilstede og indlede emnet med et længere interessant foredrag, hvoraf hidsættes: Det lille ord «skat» har en overmåde stor betydning baade for for individet og for samfundet. I «primitive» samfund bruges ikke skatter, men kun naturalydelsere. I middelalderen opkom de saakaldte «skatgaver», der vistnok er oprindelsen til vore skatter. Paa grund af de enevældige fyrsters ødselhet og sløseri øgedes skatterne i utrolig grad, og skattebyrdene hvilede udelukkende paa samfundets «lavere» klasser; de «høyere» samfundsklasser gik næsten fri, hvilket havde sin gund i deres materielle og aandelige overlegenhed. Folkene sank ned i stor armod, og mange statsøkonomer «lagde sine hoveder i blødt» for at finde botemidler imod den stedse stigende nød.

89

Statsøkonomen Adam Smith fremsatte følgende liberale grundsætninger: a. Skatten erlægges af enhver efter hans evne, b. Den udlignes efter visse bestemte regler. c. Og den betales paa den for skatteyderen beleiligste tid.

«Indirekte skat» - f. eks. told - erlægges ved en frivillig handling af skatteyderen saaledes at han tilsynelatende faar vederlag for sine penger.

«Direkte skat» - f.eks. matrikulskat - erlægges uden noget saadant vederlag.

«Fiskal skat» er kun beregnet paa at skaffe staten indtægt.

Kun staten ): folket har ret til at paalegge skat, derfor har ogsaa folket - i alle frie samfund den bevilgende myndighet og ret til at knytte betingetser til sine bevilgninger. Denne store og vigtige ret udøver folket ved sine representanter, (Se grl. §75) staten har givet fra sig noget af denne sin ret til kommunerne.

I Norge betales aarlig ca. 30 millioner kr. i skat til staten. Heraf: told 20 til 22 mill. kr., brændevinsafgift 3.5 mill., maltafgift 2.25 mill. og «dierekte skat» 2.5 mill. kroner, samt arve- og stempelafgift. – Kommuneskatten udgjør aarlig ca. 20 millioner kr., deraf 11 mill. paa land- og 9 mill. paa bykommunene. Hele landets skat bliver altsaa med en rund sum 50 millioner kroner.

Toldbeskatnigen inførtes ved midten av forrige aarhundrede. Da havde man færre fornødenheder, og man nøiedes mere med landets egne produkter, saalangt di rak.

Især var dette bra for Danmark, som kan «brødføde» sig selv.

Nordmændene maatte indføre mere og maatte altsaa betale mere told.

Fredrik den Vs toldforordning var noksaa fri i sine principer. I 1778 blev handel med korn og kvæg frigivet. I 1797 blev frihandelprincipet enda mere gjennomført, og forordningen fra det aar ligger fremdeles til grund for Danmarks toldlovgivning. Fra 1814 kom vor toldpolitik ind i nye spor. I 1824 fik man istand en ny toldlov, som var gjældende til 1845.

I begyndelsen av 70 aarene var der gode tider, pengene flød ind noksaa rigelig, folket forbrugte mere, og toldindtektene steg, embedsmændenes løn forhøiedes («dyrtidstillæg»), og statsgjælden øgedes. Men henimod slutningen af 70 aarene kom de «magre aar». For at balancere budgetet tog man sin tilflugt til nye toldpaalæg - især paa kasseartikler.

Det var især «smaafolk», som fik lide ved denne toldpolitik, thi kaffe og 90

tobak er baade for sjømanden og tømmerhuggeren en nødvendighedsartikkel, men folkets repræsentanter beroliget sin samvittighed med, at disse ting ikke er fornødenhedsartikler.

Nu begyndte folket at vaagne til mere selvbevisthed. Den demokratiske del af folket havde gilde førere i Johan Sverdrup, Steen m. fl.

Blandt dem, som talte smaafolkets sag i stortinget, skal vi især næmne toldinspektør Castberg. Hans varme, kraftige tale vil mindes længe. I 1877 nedsattes den store rigsskattekommisjon og 1878 toldtarifkommissionen.

Den daværende regjering foreslog indførelse af direkte skat, men forslaget blev ikke vedtaget, og atter balanceredes budgetet ved nye toldforhøielser paa kaffe, tobak og brændevin. I 1880 vedtages lov om direkte skat, men den blev ikke iverksat. Man havde nok at gjøre med at hugge hovederne af veto-troldet. Desuden var de politiske forholde slig, at man ikke behøved saa mange penge. I 1884 nyt politisk liv, penge trengtes, og disse skaffedes tilveie ved nye toldpaalæg paa kasseartikler.

I 1889 fik man flertal for direkte skat, kaffetolden nedsattes med 10 øre pr. kg.

1890 ophævedes told paa sirup, i 1891 minkedes sukkertolden med 10 øre pr. kg.

I 1892 ophævedes petrolemstolden og i 1893 ophævedes salt-og trælasttolden.

I 1892 vedtages loven om direkte skat, Steen gjorde cabinetsspørsmaal og drev den igjennom. Altsaa i de siste aar har vi faaet flere lettelser paa kasseartikler, mens de «lette artikler» er delvis forhøiet. Silke f.eks. fra kr. 2.50 til kr. 8.00 pr kg.

Taleren nævnte en række eksempler paa, hvor forkjert vor toldtarif virker: F.eks. ligemeget told paa almindeligt lerred og fin fløiel, og ligemeget told paa fin vin til 10 kr. pr flaske og simpelt «skabb» til 50 øre pr flaske - saafremt begge sorter er under 21 % alkoholstyrke.

Taleren var for told efter verdien. Nu har vi ogsaa en del artikler, som fortoldes med 10% af verdien, men kaffetolden udgjør nu 15% - og sukkertolden 50 a 60% af verdien. Sukkeret burde være toldfrit, kaffe ligesaa. Dernest gav taleren en del oplysninger om «protektions systemet».

Men hvorledes skal staten faa de fornødne penge, naar toldindtægterne minkede i betydelig grad? Svar: Først mere direkte skat, for det andet: All arv tilfalder staten, naar børnene ved 18-20 aarsalderen har faaet en ordentlig opdragelse.

Foredragsholderen foreslog, at Samtalelaget skulde indgaa til stortingets toldkomite med en henvendelse om nedsettelse af tolden paa 91

enkelte nødvendighedsartikler. Dette forslag blev vedtaget. Etter forslag af lærer Floan skal denne sag behandles i Samtalelagets møde i april d.a.

3. Tages under behandling det i 2det i forrige møde opstillede emne: «Om oprettelse af en arbeiderforening for bygden». Lærer Floan indledede dette emne. Han begynte med at paapege, hvor meget godt slige foreninger havde udrettet i de byer og bygder hvor de havde virket en stund. Med «arbeidere» menes ikke paa en enkelt «kaste» af folket, derfor er der i slig forening rum for alle, som vil være med. Hele samfundet er et stort maskineri, hvert enkelt menneske en liden, men nødvendig del af samme. Oplysningen er den smørelse, som kan faa alt til at gaa godt i dette store, komplicerede maskineri, - staten. Inden en slig forening kan man optage mange spørgsmaal til behandling, derved kan den ene hjælpe den anden til forstaaelse af mangt og meget.

Men skal en slig forening virke efter sin hensigt, maa der penge til medlemmerne maa ofre noget. Man maa have noget for at kunne støtte hinanden, naar sygdom eller anden ulykke rammer. Det er godt at kunne hjælpe seg selv. Det er stor og god tanke, som kanskje ikke endnu er levende nok hos os, men kommer den til at gjøre sig mere gjældende, vil det være godt baade for en selv og samfundet. Enhver ærekjær mand og kvinde maa grue for at komme paa «Kassa».

Sagen sattes under diskution. Samtlige talere var enig i, at dette var en sag af stor betydning. K. Okkenhaug fremholdt, at det muligens kunde gaa an at benytte de midler, som tilhørte «Den frivillige fattigpleie», til et grundfond for en eventuel arbeiderforenings sygekasse. Sluttelig blev fremholdt, at ifald der bliver oprettet en arbeiderforening i bygden, bør Samtalelaget ophøres.

4. Næste møde besluttedes afholdt paa Haugskot den 22de mars kl. 5 e. mid. Samtaleemner, fremsat av lærer Floan: 1. «Om oprettelse af en arbeiderforening» 2. «Vor skoleordning» Jul. Mollan

92

Knut Vodal:

S m å p l u k k f r a g a m l e p ro t o k o l l e r Når man leter i gamle arkiver, finner man ofte ting som ikke har noe med saken en leter etter å gjøre, men som er interessante, og forteller mye om hva som opptar folk til skiftende tider. Under gjennomgang av kommunestyre-, og skolestyreprotokoller for Skogn fra perioden 1920-1930, fant jeg noen saker som kanskje virker bagatellmessige på oss i dag, men som den gang var viktige for folk flest.

19. des.1921.

Sak 46. Marie Stavrums «lærer» forslag at skulestyret henstiller til bygdens veivesen um at snøplogen maa kjøres saa tidlig paa dagen at skuleborna kan faa nytte av den. Falt mot 3 stemmer.

29. mars 1922.

Lærarinnene Marie Stavrum og Magda Augdal søker om aa faa kvar sitt eks. av desse to bøker: Caroline Halvorsen: Strikkebok for skole og hjemmet, og Handbok i kvinnelig haandarbeide.

Beslutn. Saka utsettes for aa innhente nærmare opplysningar fraa eit meir aalmeint synspunkt.

14. juli 1922.

Sak 22. Grunda antegnelse fraa revisjonen henstilles til kretsformennene aa søke renholdet paa skulane ordnat på mest mogeleg økonomisk maate. Enst.

19. jan. 1923.

Sak 4. Andragende fra Ekne Landmannslag om å få anskaffe Korsmos ugrasplanter til Ekne skole. Enstemmig vedtatt på de vilkår som i andragende tilbud. Ekne Landmannslag betaler selv den del som faller på kommunen.

1926.

Fredning av ekorn. Skogn herredstyre anbefaler fredning for 5 år.

93

Aar 1927 den 19. februar havde Ekne sognestyre møte på Nordby. Samtlige tilstede.

Hvor da: Behandledes henstilling fra A. Sand, Nils Vestrum, T. Grav, Johs.

Finsvik, O. Markhus og Johan Furunes om at sognestyret medvirker til at poststedet flyttes tilbake til Bakken. Som grund anføres at adkomsten til det nye posthus ansees å være uforsvarlig idet at broen og fyllingen over Byelven er for smal og ansees farlig å passere for unge og utrygge heste. Likeledes anføres at sognestyret bør være oppmerksom på den fare som skolebarna kan være utsatt for ved posthenting ved benyttelse av ski eller kjelke i farefuldt føre i bakken mot elven. Angående denne henstilling blev avgit følgende uttalelse: Da ordningen nu er fastslåt finder man på det foreliggende grundlag ikke å kunne anbefale flytting av posthuset tilbake til Bakken, som dog må ansees å være det mest hensigtsmessige sted for bygdens folk. Denne beslutning er fattet mod 1 st. A. Sand som fastholdt henstillingen.

2. I denne forbindelse vil sognestyret uttale: Det må ansees ganske naturlig at eieren av Brubakken som hidtil for sit egetbruk har hatt vedligeholdet av broen over Byelven, ikke har nogen forpliktelse til å holde den istand for publikum. Sognestyret vil derfor ta forbehold om at mulige vedligeholdsutgifter av denne bru som er eneste adkomst til posthuset, er sognet eller kommunen uvedkommende.

Mulig vedlikeholdsbidrag bør derfor utredes av postvesenet. Denne uttalelse blev enst. vedtat.

Møte slut.

Ragnv. Stavrum. N. Mjøsund. Jon Brataas. Aksel Sand.

94

Karl Meinert Buchholdt:

S t ra n d s i t t e rne i Leva n ge r Allerede i middelalderen hadde det oppstått et årlig marked i området ved Levanger kirke. Det var flere årsaker til det. Stedet hadde en naturlig havn, og her kom den gamle veien fra Jemtland ned til kysten.

Gjennom århundrene vokste dette markedet, og det ble flere slike handelstreff hvert år. Dette utviklet seg til det vi kjenner som Levangermartnan. Hit kom fjell-bønder fra Jemtland og fjordbønder fra Trøndelag for å bytte varer. En tredje gruppe som interesserte seg for denne handelen var borgerne i Trondheim. På 1600-tallet dukket det opp en ny gruppe i denne handelen. De ble kalt strandsittere.

En strandsitter er en person som bor ved sjøen i et kystdistrikt, oftest i tilknytning til et strandsted eller et ladested. Han regnes for å stå utenfor borgerskapet og betegnelsen er ofte brukt om en person av underklassen eller den lavere middelklasse. De livnærte seg på flere måter.

Arbeider, fisker, bygdehåndverker og fraktemann var de mest vanlige yrkene. Bare de mest velstående av dem drev med handel, og da kun småhandel mellom seg selv og bøndene. Noen av disse varene solgte de videre til byborgerne, men handelen var for det meste til lokale formål.

De eide sitt eget hus på en leid tomt, og eide heller ikke dyrkbar jord. I tillegg til strandsitterne dukker det også opp en annen gruppe, de ble kalt innerster. Forskjellen på disse to gruppene er at innerstene verken eide hus eller jord. De måtte leie husrom til bonde eller husmann, men de hadde sin egen husholdning og ble ikke regnet som vanlige tjenestefolk.

Det er vanskelig å fastslå når de første strandsitterne kom til Levanger.

Den første bebyggelsen ved Levangersundet var husmenn som bodde i området ved kirken. Det var 7 familier i 1618 og 16 familier i 1645. Det er tvilsomt om noen av disse kan betegnes som strandsittere, selv om det ikke er umulig at de skaffet seg inntekter på annen måte enn jordbruk.

Det er også mulig at grensen mellom hva som ble regnet som husmenn og strandsittere i begynnelsen var ganske flytende.

I 1661 var det 30 strandsittere i Levanger. Med koner og barn må 95

dette ha utgjort over 100 personer. Husene deres lå ved Levangersundet fra kirken og nordover. Jorden ble leid fra Levanger gård, og etter hvert ble leieinntekter den viktigste inntektskilden til gården. De hadde et nøst eller en brygge ved sjøen, og et våningshus i skråningen like ved.

Til myndighetene hevdet de at de levde av håndverk og fjordfiske.

Antagelig har de også hatt visse inntekter av markedshandelen siden grunnlaget for å brødfø så mange mennesker ikke er tilstede i de to næringene. Det er også mulig at enkelte strandsittere bare oppholdt seg i Levanger for en kortere periode. Flere av dem var også registrert som borgere i Trondheim og de drev også en omfattende handel der.

Fra 1680-årene var det en jevn stigning i handelen. Det kom flere nye varer som vin, brennevin, tobakk og krydder. Økning i handel forutsetter større kjøpekraft, større produksjonsevne og større folketall i Jemtland og Innhered. Dette er en landsomfattende trend da årene fra 1680 til 1700 var en vekstperiode i Norge.

Strandsitterne begynte også å gi losji til handelsmenn i martnastiden, og de solgte øl og brennevin til de som kom på martna. Om sommeren var det også en annen stor kundegruppe, nemlig alle soldatene som ble samlet til militærøvelser i området. Garnisonen på Skånes, fotfolk på Rinnleiret og dragonene på Ridarmoen har antagelig vært gode kunder.

I 1708 skrev handelsmann Jelstrup i Trondheim ( han var også eier av Mo gård ) at det var 20 ølkroer som solgte øl, brennevin og tobakk i Levanger. I et brev til amtmannen bad han om at dette måtte bli stanset.

Amtmannen gjorde ingenting.

Allerede i 1706 hadde amtmannen fått sitt første møte med de som drev handel og håndverk på Levanger. Da ville amtmannen kreve konsumpsjon av strandsitterne. Dette var en skatt som ble pålagt alle som drev en næring utenfor bondeyrket. Da dro 8 av de mest velstående levangsbygg til amtmannen for å fortelle hvor fattige de var, og hvor hardt fogden opptrådte.

De fleste av menneskene som bodde på Levanger var nordmenn, men utenlandske innslag eksisterer. Vi finner tyske navn som Omejer og Lipsdorph, og også en skotte hadde et opphold i området over en lengre periode.

Levanger tilhørte Trondheims handelsdistrikt, og borgerne i Trondheim hadde rett til all utenrikshandel i Trøndelag. All handel mellom Levanger og andre land ble foretatt av disse handelsmennene, de eide også flere av husene her. Flere storbønder i distriktet eide også hus på Levanger.

Disse husene ble som oftest leid ut til innerster.

96

At Levanger som handelssted vokste i betydning er det ingen tvil om.

Omkring 1750 åpnet Otto Sommer, som eide Løveapoteket i Trondheim, et lite utsalg i nærheten av kirken. Samtidig må folketallet ha økt betydelig, for ved folketellingen i 1801 var det 345 personer som bodde på Levanger gård, av dem 7 husmenn, 46 strandsittere og 30 innerster, alle med sine familier.

I 1836 fikk Levanger rettigheter som egen kjøpstad. De fleste av strandsitterne ble nok boende i Levanger, og fortsatte i sine tidligere yrker. Men, fra da av ble de regnet som en del av den nye byens borgerstand.

Kilder: Nils Hallan: Jemter på Levangermarknaden i 1680-årene Arne Westrum: Skogns historie, bind 2a Festskrift til Levangers 100-årsjubileum.

97

Marie Seppenen:

H i s t o r i e n o m N i ko l a i R e i t a n Karl Nikolai Reitan var virkelig en arbeidets adelsmann. Han kom fra Flora i Hegra til Skogn i 1925. Han arbeidet på forskjellige gårder.

Så kom han inn på E-verket og var med på reising av lysstolper, og dette fortsatte han med i mange år sammen med Fridtjof Eriksen.

Karl ble også gift i Skogn med Gine Sesselie. De hadde ikke barn selv, men var veldig glad i barn. De siste årene ble Karl blind og lam så han lå bare, og hans kone stelte ham. Han kom på St. Øystein, men Gine var og hentet han heim for han trivdes ikke der. Karl var bestandig i godt humør.

Sangen hans var: Min far har to nydelige griser, en grå, en blå, to nydelige griser.

Karl ble nittito år gammel.

98

Magnhild Okkenhaug:

H a u s t a r b e i d p å B u ra n slik eg opplev d e d e t i m i n b a r n d o m Trøsking Når det lei utpå førjulsvinteren, skulle det bli trøsking. Trøska og lokomobilen eller «bijll`n», som det vart sagt, gjekk frå gard til gard, og som oftast kom dei frå Venåsen til oss. Det var alltid 4 hestar som drog trøska og 2 hestar som drog mobilen. Dei som sist hadde trøska og dei som henta den, var med på flyttinga. Ole Venåsen var alltid med og kjørte «Blakka», men ho drog ei vogn med diverse som hørte med. Jon Stubmo var maskinist og hadde ansvaret for mobilen.

Mannskapet som trongst var: To mann til å kaste fram kornband, ein til å løyse opp kornbanda, ein til å legge for trøska, og det var viktig arbeid. Ein passa trøska så ingen ting la seg for, t.d. snarp og rusk av ymse slag. Ein sterk kar bar kornsekkene på buret og tømte dei der, og ein tok halmen og førte den over til nestemann som kjørte den vekk.

Petter Jonassen var som oftast den som tok imot halmen. Så var det Jon som passa mobilen og hadde ansvar for at alt gjekk som det skulle.

Jon Duvsete var óg delvis med på dette.

Heile mannskapet arbeidde ein times tid før dei kom inn til frukost.

All maten fekk dei attmed eit langbord i stua. Da var alle golvmattene fjerna og elles ting som ein kanskje var redd kunne bli i vegen når alle skulle ha mat. Frukosten var kaffe og melk og påsmurte brødskiver med godt pålegg. Eg hugsar at praten gjekk kvikt og humørfylt ved bordet.

Når alle hadde vore inne, så vart det ei spesiell lukt i stua. Det var ei blanding av støv, halmlukt, sveitte og røyk frå mobilen, men det var slik det skulle vera. For meg som var lita var dette ei artig tid.

Når dei så sette igang arbeidet, vart det ein kolossal dur og støy på garden. No arbeidde dei 4 timar i strekk før middagen. Eg hugsar at da dei skulle kome inn til middag, var det hosting og harking, nysing og spytting utom trappa. Somme spytta ut skråa, andre putta den i vestlomma igjen, etter som dei hadde råd.

99

Middagen var alltid god. Det skifta mellom kjøttkaker med kålstuing, tyttebær og flatbrød, og kjøtt og rotgraut, eller det kunne vera nysalta torsk med fleskebitar. Og det vart alltid brukt suppe, gjerne havregrynssuppe med saft i eller melkesuppe. Mamma hadde alltid ei ekstrahjelp desse dagane, og vi kvinnene og borna åt etterpå på kjøkkenet medan karane kvila litt. Somme duppa av og sovna, andre prata litt stillare. Etter 1 times kvil var det kaffe med kveitekake eller formkake eller vafler til.

Så vart maskineriet sett i gang igjen, og arbeidet tok til. Vi prøvde å lufte ut i stua, men lufta var som oftast den same. Etter 4 nye arbeidstimar var det kveldsmat, gjerne oppsmurt mat eller det kunne vera risengrynsgraut.

Slik gjekk dagane til alt var trøska, og det kunne ta frå 5 til 7 dagar.

Så skulle trøska og alt det andre flyttast til neste gard, og det var til Severin Matberg på Gustad. Da var pappa med og køyrde trøska dit igjen. Men så stilt og trist det vart etter at trøska var flytta! Det syntes i alle fall eg, men eg var visst åleine om det. For dette var verkeleg tungarbeid både for karane, og også for kvinnene som hadde alt matstellet. Karen Burmoen hadde alt fjøsstellet desse dagane.

Rundvasking Etter trøskinga måtte stua rundvaskast. Men først måtte to lange plantar takast ned frå stuetaket. «Slynge» kalla vi dei, dei stod i kvar sitt vindu og voks opp til taket og fleire gonger att og fram frå vegg til vegg, slik at mest heile taket var dekt av grønne blad. Alt dette vart tatt ned og lagt utover golvet i eit anna rom. Der vart det dusja og låg der til det vart tørt igjen. Karen Burmoen og Olga Solberg var ofte med på rundvaskinga, og da sto dei oppe på eit utslått fallbord, som vart flytta etter kvart. Tak og vegger og vindu vart vaska «fløtt for fløtt» med godt grønnsåpevatn. Bord og stolar og golv til slutt, og da lukta det så godt i rommet.

Når vi snakka derinne, var det ein gjenklang i rommet, nesten som ekko.

Dagen etter måtte takslyngen settast opp igjen, og da hjelpte pappa til med å feste alt med tråd og spiker. Eit stort arbeid var det og -. Så vart det lagt på reine nyvaska golvmatter og opphengt reine gardiner. Da var det så triveleg i stua at det var ikkje til å tru!

Det var fleire gardar der dei hadde slike slyngplantar som dekte taket.

Oline Okkenhaug hadde det, og kanskje var det der mamma fekk ideen, da ho budde der som ung lærarinne i bygda.

100

Slakting Haustslaktinga hugsar eg som noko utriveleg. Det vart slakta 5 – 6 sauer og ein oksekalv eller ei kvige. Den første slaktaren eg så vidt kan «kåmmå i haug», var Sefanias Grøtting, og han stod og song «At far min kunne gjera det gilde han hev gjort» samtidig som han flådde dyra.

Seinare vart det Jon Duvsete som slakta. Og naboen vår, Karen Burmoen, var alltid med på slikt grovarbeid, så flink som ho var.

Ein del av kjøttet skulle skjerast opp og malast mange gonger, og det var tungarbeid. Da måtte det karfolkmakt til for å draga kjøttkverna. Så vart det laga kjøttpølser, spekepølser og kjøttkaker når det var salta og krydra ferdig. Kjøttet elles vart salta og lagt ned i kjøttbaunen, som stod reinvaska og lufta. Likeså flesket vart lagt i ein større fleskbaune og dekt til med salt. Og desse stod på buret.

Kjøttkakene vart steikt og kokt og lagt ned i krukker med eit feittlokk over, og slik kunne det halde seg lenge i eit kjøleg rom. Eg veit og at det vart oppbevara kjøttlår innpakka og lagt langt inne i ein kornbinge.

Men kjøtt som var salta måtte alltid leggast i kaldt vatn dagen før det skulle kokast. Og dette var svært godt til mange slags rettar, t.d. kjøttsuppe, lapskaus, kjøtt og rotgraut og fleire.

Grisen vart slakta til jul. Vi borna fekk ikkje sjå på at dyra vart avliva, men vi syntes dette var utrivelege dagar.

Lysstøyping Å støype lys var også eit haustarbeid som gjekk for seg i masstua Det måtte gjerast mykje forarbeid med å lage ferdig lysveiker på trepinner som skulle brukast under lysstøypinga. Det vart smelta sauetalg i fleire store koppar som vart brukt under arbeidet. Mamma og Karen hjelptest åt med dette. Det kunne vera opp til 8 lys på kvar tein. Og det vart støypt ca 60 – 70 lys kvar haust. Til slutt støypte dei «Hellig-tre-kongers-lys», som var tredelt. Desse var vi svært forsiktige med.

Det var spennande å sjå på, men eg tykte det var så ekkel lukt av sauetalgen, så eg oppheldt meg ikkje i masstua lenge i gongen.

Dette var også eit tungt arbeid som vara heile dagen.

Såpekoking Såpekokinga var ei farleg «onn». Da brukte mamma ein stor kopparkjel og kokte på gruva i masstua. Det var vatn, feitt og talg som var samla gjennom lang tid. Dette vart kokt lenge, heilt til ein fekk bort avfall og rask. Så vart det tømt ein full boks med «kaustisk soda» opp i kje101

len, og enda noko slags godlukt på ei flaske. Dette ville mamma vera heilt åleine med, vi ungane måtte halde oss langt unna. Det skulle kokast svært forsiktig med svak varme, elles kunne det fosse over alle breidder, mest som ein vulkan og det var livsfarleg. (Eg tenker på «Dinas bok» av Herbjørg Wassmo!)

Mamma stod der og passa dette heile dagen til det vart avkjøla og stivna. Eit par dagar etter vart det oppskore i passe såpestykke. Alltid var det spenning om det vart botnfall, - det skulle det ikkje vera!

Flatbrødbaking No kom atter Karen Burmoen og hjelpte til eit par dagar oppi masstua. Dei nysteikte brødleivene vart lagt oppå kvarandre til det var ca ein halvmeter høgt, og dette vart kalla brødruver. To slike brødruver bakte ho, og så ei ruve der det også var brukt poteter saman med mjølet, og den vart sprøare og betre. Dette var til søndags og festbruk og til jul.

Når ho var ferdig, så vart det heile bore på buret og lagt på eit slags bord som hang ned frå taket. Dette var nok ei forsikring mot mus. Vi tok inn flatbrød kvar dag og skjerpa det i omnen før bruk, og vi syntes det var så godt.

Denne baksten var vel oppeten utpå forsommaren, og da måtte det bakast på nytt. Og Karen kom da óg, som så mange gonger før…

102

Ragnvald Fossen:

L o komobilen i ny b ro t t a , f ra Reistad til Haugli Saging av trematerialer til uthus i Haugli, hos Borgny og Arvid Kvam, våren 1942. Det vart brukt en lokomobil til kraft for saga. Den måtte fyres opp med ved ca 2 timer før start. Det gikk med omlag 1/4 famn tørr ved pr dag og mye vatn, for å holde dampen oppe. Lokomobilen og saga vart flytta mellom kvart nybrottsbruk etter behov.

Lokomobilen var tung, det måtte minst 2 hester for å flytte den. Det var solide jarnhjul på den, 2 store bak og 2 mindre fram, hjula var breie for det var mye dårlige veier. Svein Granås var læremester for nybrottsfolket. Før nybrottsfolket kjøpte lokomobilen vart den brukt til drivkraft i et treskelag fra Skjelstad til Okkenhaug, sist på tjuetallet. Det var John Stubbmo som var maskinist. Johannes Duvsete og Leif Reistadmo kjøpte lokomobilen av nybrottsfolket sist på 1940 tallet.

Kilder: Sigrid og Einar Stubbmo, Johannes Duvsete.

Fra høyre på bildet: Arvid Kvam, Einar Stubbmo og Ragnvald Fossen som fyrbøter.

Det er Borgny Kvam som har tatt bildet.

103

Bjørn Olav Nygård:

Fjellslått i Fr olfjellet Skikken med å dra til fjells for å slå gras på myrene er en gammel tradisjon. Nede i bygda sto skogen tettere enn nå og beiteområdene var mindre. Alt som kunne slås med ljå ble slått og måtte følgelig spares for beiting. Det var lite gjødsel så avlingene ble små. Dessuten ble det meste av innmarka brukt til åker. Dermed måtte en dra til fjells med krøttera om sommeren. På setra ble grasvollen inngjerdet og slått. Gjeterne måtte passe på at ikke husdyra kom inn på setervollen og slåttmyrene før de var slått. Hver eneste brukbar grasmyr og grasli ble slått. Skikken med fjellslått kan sikkert føres tilbake til tiden hvor ljåen ble utviklet.

Arkeologiske funn i distriktet, bl.a. på Heglesvollen, sier oss at kunsten med å lage jern av myrmalm var kjent i Trøndelag for ca. 2000 år siden.

Jon Leirfall skriver i Stjørdalsboka at mange gårder «setra» på samme

104

vollen i to-tre tusen år. De fleste landnåm i bygda ble etterfulgt av et tilsvarende i fjellet mener Leirfall.1 Svartedauen førte til at utkantgårdene ble avfolka og behovet for setring og fjellslått minka. Men fra 1600-tallet og utover økte folketallet sterkt, gårddelinga tok til og husmannsvesenet vokste fram. Dette førte til krav om mer matproduksjon og setring og fjellslått ble mer nødvendig igjen.

Lovverket Det ble tidlig behov for å regulere fjellslåtten. Opprinnelig var det slik at den som først kom til stedet, hadde førsteretten. Dette ble nedskrevet i lovene. Den eldste loven vi kjenner til for Trøndelagsområdet er Frostatingsloven. Den bygger trolig på Magnus den Godes (konge 1035-1047) lovbok. Senere kom Magnus Lagabøters landslov av 1247 som bygger på Frostatingsloven. Der står det i kap. 62, pkt. 2: «Alle slaatter, som er i almenning, skal den, som først sæter ljaaen i dem, ha i 12 maaneder.»

Dersom det er uenighet om hvem som var først, står det (pkt.6): «Men om 2 mænd samtidig gaar i en slaatte, da skal begge ha det de slaar. Men er de uenig om, hvem som først arbeidet der, da skal den vidne, som sander (sin paastand) mede ensed, hvis ikke hin har flere vidner mot.»2 Det som kommer fram er at det var en allemannsrett i utmarka. Det samme gjaldt for seterdrift og beite. Selv om allemannsretten ga alle rett til fri slått, oppsto det snart et behov om beskyttelse av hevdvunne rettigheter. Bonden henvendte seg til fogden for å få bevilling på sin fjellslått. For dette måtte han betale noen skilling, men da hadde han sikret seg mot inntrengere. Først i 1661 kommer det krav om skatt på fjellslætter.

Landkommisjonen la da på en avgift på 2 skilling per høylass.3 Kongen hadde behov for inntekter for å drive kriger og så en mulighet for å få inntekter av virksomheten i utmarka i tillegg til det han tok fra gården. Kongens fogd fikk i oppgave å kreve inn skattene. Det ser ut som om det har vært ulik praksis i de forskjellige bygdene med hensyn til om fjellslætteskatten ble innkrevd eller ikke. Etterhvert fløt disse to vidt forskjellige forhold, fjellslætteskatten og bevillingen, sammen. Midt på 1800-tallet kom det en bestemmelse om at bevillingen måtte fornyes innen 20 år. I takt med avviklinga av fjellslåttvirksomheten falt fjellslætteskatten bort mer eller mindre av seg selv. Det siste året jeg har registrert innbetaling av fjellslætteskatt, er i 1890.4 105

Muntlige kilder Det er i grunnen få synlige spor etter fjellslått i Frolfjellet.

Stakkstengene eller restene etter dem, er nesten uten unntak borte. Bare to stakkstenger har stått til i 1980-90 åra. To voller har hustomter som minner mer om høybu enn seterbu. Ellers finnes det noen beretninger i private brev og notater. Torvid Munkeby skriver i et privat brev om fjellslått på Hundskinnet i 1889-1891. Julius Bye har nevnt fjellslått like før 1900-tallet i et brev. Kristian Lian har i et notat beskrevet hvilke områder som ble slått i 1890-åra. Arne Vardehaug har i en avisartikkel beskrevet hvordan fjellslåtten foregikk først på 1900-tallet. Guri og Trygve Flatås har skrevet og fortalt om den siste fjellslåtten i 1934. Det siste finnes både som artikkel og på video. Ola Indgaard har samlet noen muntlige opplysninger om slått i begynnelsen av 1900-tallet. Botanikerne som laget vegetasjonskart i 1970-åra, hevder at landskapet bærer preg av å ha blitt slått. Noen lokaliteter har stedsnavn som henspeiler på fjellslått. Ellers må man gå til skriftlige kilder for å finne belegg for fjellslåttvirksomheten.

Skriftlige kilder De viktigste skriftlige kildene har vært fogderegnskapene, matrikkelverket og allmennings-kommisjonen.

Fogderegnskapene Fogderegnskapene inneholder opplysninger om skatt som fogden krevde inn til staten. Opplysninger om denne finner en i lensregnskapene og fra 1671 i amtsregnskapene. Denne skatten ble gjerne kalt leilendingsskatt (misvisende) eller kontribusjonsskatt.

Under mitt arbeid med å kartlegge fjellslåtten i Øvre Verdal var fjellslætteskatten den viktigste kilden fra 1661 og utover. Ved gjennomgang av mange årganger av amtsregnsskapene for Stjør- og Verdal fogderi finner jeg at det bare sporadisk er krevd inn fjellslætteskatt for Geite- og Volls tinglaug i Skogn. Geite tinglaug var gamle Frol kommune og deler av Nesset. Volls tinglaug var Skogn. I siste halvdel av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet er det bare bønder i bygdene Verdal, Leksvik og Stranda i fogderiet som er skattelagt for fjellslått. Kvernskatt og fjellslætteskatt ble ført i samme skjema. For Verdals vedkommende er både fjellslætteskatt og kvernskatt innkrevd, mens for Skogns del er det bare innkrevd kvernskatt.5 Nils Hallan har funnet ett spor etter fjellslætteskatt i krigsjordeboka (amtsregnskapet) fra 1671. Der er det i 106

sammendraget til slutt oppført en post på «3 ort og 20 skilling i Fjeldslætteskatt». Men det er ikke nevnt hvilke gårder det gjaldt.6 Ved henvendelse til Riksarkivet får jeg opplyst at de ikke kan se at det for Skogn betales fjellslætteskatt i 1671, bare skatt for kvernsted og saltkjeler.

Dessverre finnes det ingen fullstendig liste av fjellslætteskatt fra 1700tallet da skattelistene som fogden førte for Stjør- og Verdal fogderi gikk tapt ved brannen i Levanger 1897.7 I 1774 skriver Gerhard Schøning at i prestegjeldet er det «33 Querner eller Møller og 22 Fiældslætter».

Hallan mener at disse opplysninger kommer fra futen Arnet på Gjemble som satt med matrikkelen og skattebøkene. At det ble betalt fjellslætteskatt tyder et funn i tingboka fra 1761 på. Der står det: «.. fremkom Ole Jacobsen Venås og tilbød fjellslætteskatt for et myrslætte i almenningen under Tronåsen fra seterveien og ut til Skogen (Skongen?). 6 skilling.»8 Matrikkelen Matrikkelen er en viktig kilde. Matrikkelen var grunnlaget for skattelegging av eiendommene. De ga også opplysninger om husdyrhold, utsæd og/eller avling. I 1661 kom det en skattematrikkel som erstattet den gamle som kun inneholdt skattebeløpet. I 1661-matrikkelen finner jeg bare en opplysning om fjellslætter under gårdene i Frol. Det er gården Sæter som er oppført med «Engeslæt storøffn 1/2 øre»9.

I 1723 ble det utført et stort matrikkelforarbeid, men den ble av ulike grunner ikke tatt i bruk. I matrikkelen av 1723 finnes den første registreringa av høyavling. For Frol og Skogn er det nevnt «7026 lass vollhøy» og «254 lass ækerhøy», til sammen 7280 lass. Nils Hallan mener at alt er sommerlass, ikke vinterlass fra fjellet.10 Han begrunner det med at i skadetaksten for Armfelt-toget vinteren 1718-19 er det nevnt at svenskene tok 7446 lass høy. Dersom krigsskadekommisjonens tall var for høye og matrikkel- kommisjonen for lav, samsvarer tallene godt. Hallan tror derfor at høyet til buskapen som ikke var nedslakta, nemlig høy fra utmarka, ikke var tatt med. I tillegg kommer halm, bark, lauv mm. I 1723-matrikkelen er setervollene til hver enkelt gård tatt med.

Matrikkelen fra 1838 gir svært mangelfulle opplysninger.

I matrikkelforabeidet fra 1864 er imidlertid både setervoll og høyavling fra fjellet tatt med. Det er dermed en meget viktig kilde.

Høyavlingen er oppgitt i lass á 15 vog.11 I 1907 ble det foretatt en jordbrukstelling for hele landet. Her er areal med fjellslått tatt med for de gårder det gjelder. Disse opplysningene er gjengitt i Amund Hellands beskrivelse.12 107

Allmenningskommisjonen Allmenningsbeskrivelser ble laget flere ganger fra midt på 1700-tallet til midt på 1800-tallet. Disse var laget først og fremst med tanke på salg av allmenningene. Her var grensene oppgitt. Etter hvert kunne det foreligge opplysninger om skyldsatte gårder, rydningsplasser og engslætter. Først i 1861 ble det nedsatt en kommisjon som utførte et grundig arbeid med kartlegging av allmenningene, beskrev dem, målte dem, merket grensene, samt avgjorde tvistemål. Arbeidet var slutt i 1865. Det hele resulterte i Beskrivelse over Statsallmenningene i Stør- og Værdals fogderi.13-14 Denne finnes i en mappe i Statsarkivet i Trondheim. I denne mappa er det opplysninger om hvem som har betalt bygselsavgift for setervoller med slåtter og/eller hamnegang fra 1864 til 1880-åra, samt en del notater.15 Hvilke gårder som drev fjellslått Ca. 40 gårder i Frol er nevnt i skriftlige kilder som drivere av fjellslått i Frolfjellet. I tillegg forteller muntlige kilder om noen småbruk som overtok da gårdene hadde avviklet sin fjellslåttvirksomhet. Her kommer en oversikt over hvilke gårder som er nevnt med fjellslått i Frolfjellet. Da fjellslåtten henger nøye sammen med seterdrifta, kommenterer jeg hvilke setrer de forskjellige gårdene har hatt tilhold på.

Det var vanlig at setervollene ble inngjerdet og slått før de dro heim fra setra om høsten. Det er grunn til å tro at fjellslættene til gården lå innenfor grensene for beiteområdene. Dette er det få opplysninger om, men noen eksempler tyder på at det var vanlig.

Rinnan I 1783 fikk Øver-Rinnan innvilget bevilling for 1 fjellslætte i statens allmenning. Fra 1814 til 1848 er gården oppført sammen med Rokne i kontribusjonsregnskapet til fogden. De betaler tilsammen 8 skilling årlig i fjellslætteskatt. Det er oppgitt at fjellslættet ligger i «Rensjø almenning».

Etter 1848 står Rinnan oppført alene. Siste året gården er nevn i kontribusjonsregnskapet, er i 1890. I 1864 er «Rinnenslettet» nevnt under fjellslætter i Reinsjø statsalmenning.15 I 1864 er Øver-Rinnan oppført med 7 lass fjellhøy á 15 vog.16 I 1907 er Øver-Rinnan oppført sammen med Reitan med «6 maal fjeldslaater»17 Rinngårdene Øver-Rinnan, Ner-Rinnan og Øster-Rinnan hadde setervoll på Rinnbustan som ligger utenfor statsalmenningen. Rundt Rinnbustan virker det som det er dårlig med fjellslætter, så det er trolig 108

de måtte til fjells for å slå. Om «Rinnslættet» lå i nærheten av Roknesvollen, hvor Rokne hadde rettigheter, vet en ingen ting om.

Rindaunet Rindaunet fikk fjellslåttbevilling i 1783. I 1839 finner en at de betaler 8 skilling i fjellslætteskatt for 1 fjellslætte i Statens allmenning.4 I 1864 er Øver-Rindaunet med jordstykket Roknesaunet oppført med 1 lass fjellhøy årlig og Ner-Rindaunet med jordstykket Søgstadaunet oppført med 2 lass.16 Rindaunet hadde seterrett på Rinnbustan sammen med Rinngårdene. Om de tok graset herfra eller i statsallmenningen, vet en ingen ting om. Matrikkelnumrene på Rinnan og Rinnaunet er brukt litt om hverandre i 1840-åra så det er litt uklart hvem som har betalt fjellslætteskatt.

Reitan Reitan er nevnt i 1864 med 3 lass fjellhøy årlig.16 Reitan står i 1723 oppført med egen seter, «Reidseter» (Reitsetra?).18 Det er trolig på Rinnbustan hvor Reitan holdt til i 1880-åra. Som for Rinnan og Rindaunet vet en ikke hvor fjellslættet lå.

Salthammer Salthammergårdene hadde seterrett med rett til fjellslått sammen med Okkenhaug på Salthåmmårsvollen.15 Ner-Salthammer står oppført med 3 lass fjellhøy årlig i 1864.16 Salthammer sluttet med seterhold i 1865, men brukte fortsatt slåttvollen slik at den ble vedlikeholdt.19 Det er gode fjellslætter rundt vollen.

Kleiva Kleiva hadde seterrett med fjellslætte på Mulbustan.16 Det er gode fjellslætter rundt vollen, men jeg har ikke funnet opplysninger om de brukte retten eller ikke. Kleiva sluttet med seterdrift i 1927.

Grevskott Grevskott hadde seterrett sammen med Heir med fjellslætte på Heståsvollen.16 Om Grevskott drev fjellslått vet en ikke, men Brekken som leide setra 1892-1898, kjørte ned mye fjellhøy fra Heståstraktene.19 Haugskott Haugskott hadde seterrett med slætte på Roknesvollen. I 1865 beta109

ler Haugskott bygselsavgift for seter med rett til hamnegang og slåtter som fra gammel tid.15 I 1864 står det at Haugskott tar heim 2 lass fjellhøy årlig.16 Mula Mula hadde seterett med slætter på Mulbustan. Bygselsavgift er betalt av Mula både i 1866, 1876 og 1886.15 I 1864 blir det opplyst at Mula tar heim 3 lass fjellhøy årlig.16 Mula sluttet med seterhold i 1880-åra.

Rokne Rokne får fjellslåttbevilling i 1783. De holdt til på Roknesvollen. På første halvdel av 1800-tallet betaler de fjellslætteskatt for ett fjellslætte med 8 skilling årlig. De står oppført sammen med enten Øver-Rinnan eller Rindaunet.4 I 1864 står Rokne oppført med 3 lass fjellhøy årlig.16 Slætte lå til vollen.15 Det ble drevet myrslått i Hegles- og Roknesvola i 1880åra.20 Storborg Storborggårdene øvre, nedre, søndre og østre hadde seterbevilling med fjellslætter i 1865.15 De holdt til på Glonkvollen sammen med Skånes og Østborg. I 1864 er Øver-Bør oppført med 2 lass fjellhøy årlig og Ner-Bør med 4 lass.16 Hans N. Storborg på Storborg søndre (drev gården fra 1861 - 1890-årene) slo Hølman ved Storelva sammen med slått på Glonkvollen.21 Nils Hallan skriver at Storborg slo på Hundskinnet.22 Storborg sluttet med seterdrift i 1880-åra.

Skånes Gården hadde seterrett sammen med Børsgårdene og Østborg med rett til fjellslått på Glonkvollen.18 Gården er ikke nevnt med fjellslått i 1864.

Seterdrifta sluttet i 1880-åra. Østborg Østborg hadde sammen med Børsgårdene og Skånes seterrett med fjellslætte på Glonkvollen. Den er ikke nevnt med fjellslått i dokumentene fra 1864. Østborg sluttet med seterdrift før Skånes og Storborg.

Tynes På ryggen mellom Roknesvollen og Revollen ligger et slætte på ca.

200 mål som heter Tynesslættet. I 1774 fikk eierne av Tynesgårdene og Øver-Røstad tillatelse til å sette opp seterhus her.23 Om seterhusene ble 110

satt opp eller ikke, vet en ikke sikkert. Vollen finnes, men tomta ligner mer på at det har stått ei høybu her enn seterhus. Nils Hallan skriver at mangt et høylass har blitt kjørt ned fra Tynesslættet til Markabygda i Skogn.24 Tingstadmoan slo her i 1920-åra.25 Søgstad Søgstad hadde seter på Storlivollen.18 I 1864 står Søgstad oppført med 4 lass fjellhøy årlig.16 Sæter Sæter hadde seter på Storlivollen sammen med Søgstad.18 Bare en gang er Sæter nevnt i forbindelse med fjellslått. Det er i 1661. Da betalte Sæter skatt til fogden for «Engeslæt storøffn 1/2 øre».26 Navnet «Storaunet» i Frolfjellet er ukjent. Trolig er det et annet navn for Storlia som blir brukt om Storlivollen.

Røstad Røstadgårdene har ikke hatt fast seter i Frolfjellet. I 1723 var de på Lavøya. I 1774 fikk de tillatelse til å sette opp seterhus på ryggen mellom Roknesvollen og Revollen.23 Det er her Tynesslættet ligger. En av Røstadgårdene har også vært på Roknesvollen.27 I 1864 står Sør-Røstad oppført med 4 lass fjellhøy årlig.16 Kanskje slo de grasliene i Roknesvola eller Tynesslættet?

Ulve Øster-Ulve hadde seter på Roknesvollen og Vester-Ulve på Mulbustan i 1723. Til begge disse vollene har det tilhørt fjellslætter.15 Øster-Ulve er oppført med 2 lass fjellhøy i 1864.16 Da det ble begjært bygsel på Roknesvollen med slætte av Haugskott og Rokne i 1864, står det «-der også forbeholdes Ulve (østre)».15 Geite Geite har holdt til på Mulbustan. I 1864 er både Øster-Geite og VesterGeite oppført med 1 lass hver med fjellhøy.16 Brukeren av Geite begjærer bygsel på Mulbustan med slætte i 1860-åra.15 Heir Heir hadde seter på Heståsvollen sammen med Grevskott. I 1811 får Ellev og Halvor Heir tillatelse av fogden til å innhegne vollen.28 Jeg vil tro at det var for å verne graset på vollen mot beiting. Det var vanlig å 111

slå vollgraset og kjøre det heim på vinterføre. I 1864 står det at VesterHeir er oppført med 2 lass fjellhøy årlig og Øster-Heir med 3 lass.16 I 1864 het det at slætte lå til Heståsvollen.15 Det var sikkert herfra de hentet fjellhøyet.

Hegle Hegle hadde seter på Heglesvollen. «Heglebustaden bruges af opsidderne paa Hegle, Slette tilligger.» heter det i 1864.15 «Heglesslættet»: Muntlige kilder forteller at det ble sporadisk slått på grasmyrene sør for Heglesvollen først på 1900-tallet. Karen og Johannes Løvhaug slo her i 1917 eller 1918.73 Kølbergsfolket slo her i 1923.74 Den siste fjellslåtten foregikk i 1934. Da satte Anton Flatås opp 9-10 stakker.29 Segtnan Det er litt uklart hvor Segtnan hadde seter. I 1723 står de oppført på «Moslien» sammen med Leverås. Det er ukjent hvor denne Moslia eller Mosetra lå. I 1811 står det at Leverås og Segtnan holdt til på Storlivollen.30 I 1864 står Segtnan oppført med 4 lass fjellhøy.16 Det trolig herfra de hentet fjellhøyet.

Lian Liangårdene har hatt tilhold på Rinnbustan. Lian vestre er i 1864 oppført med 2 lass fjellhøy årlig. Lian østre, som også står som eier av Rolia, er oppført med 2 lass.16 Om Lian slo fjellgras ved Rinnbustadtraktene eller på Rolislættet vet en ikke.

Rolia Mellom Vulusjøen og Munkbybustan ligger et slætte som kalles Rolislættet den dag i dag. I 1723 var Rolia på Kløvibustan. Det er ikke stort mer enn 1 km mellom Kløvibustan og Rolislættet. Jeg har hørt at Rolislættet lå innenfor setergrensene for vollen. Navnet tyder på at Rolia slo dette slættet. Rolislættet lå ikke i statsallmenning slik at fogden kunne ikke kreve inn skatt for fjellslåtten her. I 1864 står Lian østre og Rolien vestre oppført med 2 lass fjellhøy.16 Det var eieren av Lian som drev Rolia i tillegg til sin egen gård.

Okkenhaug To uavhengige kilder oppgir at Øver-Okkenhaug (Okkenhaug nordre) henter 4 lass høy og 60 våg høy fra setra. Det er matrikkelen fra 1864 16 og folketellinga fra 1865.31 Ved jordbrukstellinga i 1907 heter det at 112

Okkenhaug hadde «15 maal fjeldslaatter».12 Okkenhaug hadde seterrett sammen med Salthammer på Salthåmmårsvollen . I 1864 står det at slætte ligger til vollen.15 Okkenhaug brukte sin del av vollen til i 1930åra. Det fortelles at høylasset ble snudd i Jamtkneppet for at det skulle bremse dersom det var isholke .32 Kløvjan Kløvjan hadde seter på Kløvibustan sammen med Rolia. Ingen annen gård holdt på så lenge med tradisjonell seterdrift i Frolfjellet som Kløvjan.

Siste året var i 1949. Det finnes ingen opplysninger om fjellslått på Kløvibustan. Den lå ikke på statsallmenning så det kunne ikke kreves avgift på slåtten. Rolislættet lå innenfor beitegrensene til vollen.33 Kvilslættet er heller ikke langt unna.

Munkeby Munkeby står i 1723 oppført med «en seter, 2 mil fra gården» (Husåsen)»18. Gregers Munkeby (på Øvregarden) og John Pedersen Hegle fikk tillatelse til å sette opp hus på Heståsvollen i 1777 da det var for lite skog til seterhus ved «Munkebyseteren». Heståsen skal sannsynligvis være Heglesvollen.34 Det er grunn til å tro at Nergården fortsatte på Munkbybustan. At det har blitt slått her, tyder seterbevillingen fra 1864 på, hvor 7 Munkebygårder får seterbevilling på Munkbybustan med anførsel om at «Slette tilligger».15 Seterdrifta tok slutt i 1930-åra, bortsett fra litt drift under krigen.

Tingstad Det er to Tingstadvoller, en på Frol bygdeallmenning (nord for Munkbybustan) og en på Reinsjø statsallmenning (sør for Reinsjøen). Det er hustomter på den som ligger i bygdeallmenningen, mens på den andre kan en se rester etter hjørnesteiner. Oppsitterne på Tingstadgårdene, forbeholdt seg retten til hamnegang på Reinsjø statsallmenning i henhold til gammel bruks bygslet rett.15 Ved leting i fogderegnskapene finner en at Tingstad har betalt fjellslætteskatt på nesten hele 1800-tallet.4 Tingstad har betalt et årlig beløp på 8 skilling for ett fjellslætte i perioden 18141890. Fra 1845 gjelder det Søndre Tingstad. I 1839 står det at slåtten foregår i «Staten tilhørende Alminding som Grendser mot Stjørdal» (Reinsjø statsalmenning). Fra 1845 står det anført Ramsås allmenning (Nå: Frol bygdeallmenning). Det virker litt rart når en vet at allmenningskommisjonene tok for seg forhold i statsallmenningene. Kanskje er det slik at 113

navnet på allmenningen angir hvor setra lå, mens fjellslættet, som var skattepliktig, lå på statens grunn? For slætter er det anført: «For søndre Tingstad forbeholdtes Adgang til Bygsel på sin Slette efter nærmere Opgivede». I beskrivelsen over fjellslætter er Tingstadslættet oppført i Reinsjø statsallmenning.15 Kan dette fjellslættet være Tingstadvollen ved Reinsjøen, kalt Gamle Tingstadvoll? Hjørnesteinene kan godt være etter ei høybu. Navnet Tingstadslættet har gått ut av bruk.

Venåsen I 1761 fikk Ole Venås på Venås østre tinglyst et myrslætte i allmenningen. Avgifta var 6 skilling. Om beliggenheten står det: «i almenningen under Tronåsen (?) fra seterveien og ut til Skogen (Skongen?)».35 I kontribusjonsregnskapene er Venås tatt med under soldatlægder. Ved stikkprøver i regnskapene ser en at Venås betaler 6 skilling i fjellslætteskatt til fogden i 1774, 1814 og 1821-1826.4 I 1723 står det at Venås hadde seter «Wenaassæter, straks ved gaarden». Navnet Tronåsen er ukjent. Kan det være Tortåsen i statsallmenningen på grensa mot Skogn?

En gård som var soldatlegd, hadde ansvar for å stille og utruste soldater. Kanskje de derfor hadde ekstra behov for høy til hestene?

HVOR LÅ FJELLSLÆTTENE? I tillegg til å finne ut hvilke gårder som drev fjellslått i Frolfjellet, har jeg prøvd å finne ut på hvilke lokaliteter virksomheten foregikk utenom setervollene. Her er det få sikre spor å gå etter så her blir det mange antagelser. Det jeg har gått etter, i tillegg til skriftlige kilder og muntlig tradisjon, er vegetasjonskart, stedsnavn og funn i terrenget.

(Kart sidene 120-121) Vegetasjonskart I forbindelse med planene om regulering av Forravassdraget til kraftutbygging, ble det foretatt en vegetasjonskartlegging av området. Det ble utarbeidet av Botanisk avdeling ved Museet, Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab, Universitetet i Trondheim. Feltarbeidet ble utført i 1971-1973.36 Kartet dekker ikke hele Frolfjellet, men sentrale deler av det. Hvert plantesamfunn er klassifisert etter en skala fra fattig til rik vegetasjonstype. F. eks. er myrserien inndelt i fattigmyrer, mediærmyrer og rikmyrer i forskjellige graderinger. Det samme gjelder for eng og hei. Jeg har laget et forenklet kart hvor jeg har markert områder som domineres av de vegetasjonstypene som har vært vanlig brukt til fjellslåttvirksom114

het. Det er først og fremst mediær- og rikmyrer som ble brukt til slått, spesielt de rike bakkemyrene. Dag Ivar Øien sier at «til tross for at det var rikmyrene som egnet seg best, har det meste av myrslått i Norge foregått på fattigmyr».37 Stedsnavn Det er ikke så mange stedsnavn i Frolfjellet som henspeiler på fjellslåttvirksomhet. Noen få navn ender på slættet og er et ganske sikkert tegn på at her har det vært drevet slått. Tynesslættet er et stort slætte på ca. 200 mål mellom Roknesvollen og Revollen. Rolislættet er et mindre slætte mellom Vulusjøen og Tingstadvollen. Kaldslætthaugen har et fint slætte på sørøstsida av haugen. Falklislættet, på vestsida av Hundskinnsryggen, er et navn som ikke lenger er i bruk. 38 Kvilslættet ligger i Kvildalen. I gamle dokumenter finner en Rinnenslættet og Thingstadslættet.15 De to siste navnene har gått ut av bruk og kan ikke stedfestes.

Stakkstenger Det er få spor etter stakkstenger i området. Ei stakkstang har stått på «slåttmyra» sør for Heglesvollen helt til i 1990-åra. Den er borte nå.

Det var her Anton Flatås slo i 1934. I forbindelse med en demonstrasjonsslått i 1996 ble det satt opp to nye stenger på samme myra. I Kvildalen sto det ei stakkstang så sent som i 1980-åra.75 I vegetasjonsrapporten fra Vitenskapselskapet i 1976 står det at «samtlige større ekstremrikmyrer i dette området har preg av slåttemyr, de fleste har da også sikre spor etter slått i form av forfalne stakkstenger». Det er ikke nærmere angitt hvor de lå. Asbjørn Moen, som ledet undersøkelsene i 197173, mener å huske stakkstenger i Reinsjølia, ved Heglesvollen og ved Revollen.76 Dessuten har det stått stakkstenger i Kammarn.39 Høybuer Det er få opplysninger om bruk av høybuer i dette distriktet. Jeg tror at det som ble slått på setervollen trolig ble oppbevart i fjøs eller høybuer, mens det som ble slått på myrene ble stakket. Nils Hallan skriver at det var vanlig med ei høybu på hver setervoll. Dersom det var flere gårder på samme vollen, hadde de hver si høybu. På utslåttene var det aldri buer, men bare stakker.40 På Tingstadvollen ved Reinsjøen og på Tynesvollen har jeg sett spor etter nåvsteiner, men ikke grue. Det kan tyde på at bare har vært ei høybu i forbindelse med fjellslått som har stått her.

Andre lokaliteter med fjellslætter 115

Her kommer en oversikt over lokaliteter hvor jeg mener det har foregått fjellslått utenom setervollene. En må være klar over at kildegrunnlaget for områder utenfor statsallmenningen er dårlige enn innenfor.

Dessuten er dekker ikke vegetasjonskartet hele området.

Kvildalen Her har jeg sett ei stakkstong så sent som i 1980-åra. Stedsnavnet Kvilslættet er nevnt i skriftlige kilder. Det er store områder med grasmyrer i Kvildalen og langs Lauvbrøyta. Det er ingen opplysninger hvem som slo i dette området. Kanskje det var gårdene som holdt til på Kløvibustan?

Heglesvola og Roknesvola Kristian Lian skriver at i Hegles- og Roknesvola var det myrslått i 1880-åra.41 Det stemmer godt med vegetasjonskartet til Museet. Her er det rike grasmyrer og grasrik granskog. De skriver også i sin rapport at «det er på de rike og ekstremrike myrene vest for Forra-Heståa vi i dag finner flest spor etter slått».

Eggavola og Rebustadvola Kristian Lian skriver om myrslått i «Eggen- og Rebustavola» i 1880åra.41 (Navnet Rebustadvola kan være det samme som Tynesvola.)

Tynesslættet er i dette området.

I årene 1910-1914 slo Johan Flatås fra Tingstadmoan på Tynesslættet.25 Tortåsen Kristian Lian skriver om gode slåttslætter i Tortåsen opp mot Hårskallen i 1880-åra.41 I følge Museets vegetasjonskart er det rike grasmyrer og grasrik bjørkeskog på østsida av Tortåsen. Hvem som slo her vet en ingen ting om.

Hundskinnet Torvid Munkeby skriver at hans far, Knut Munkeby på Høgaunet, hadde 40 høystakker i 1889-90-91 inne på Hundskinnet, Reinsjølia og grasmyrene ned mot Grytesfossen. Ei tustergran i storsvingen i Svartbekken utgjorde overnattingsplassen for han og kona under slåttearbeidet.42 Høgaunet var en gård utskilt fra Munkeby. Kristian Lian skriver om et slåttslætte på 5 stakker på Hundskinnet ned til Storelva i «sjenåret» 1889.41 Arne Vardehaug skriver om fjellslått på slettene midt i mot Sillermoen.48 I en beskrivelse i 1907 av Skogn herred står det at «Myrer er det paa den flade Hundskindryg, og her er gode slaattemyrer.»43 Navnet 116

Falklislættet på Hundskinnet er også et spor som viser at det har foregått fjellslått her. Museets vegetasjonskart viser at det er rike grasmyrer rundt hele Hundskinnsryggen.

Hølman Hemming Johnsen fra Meråker bodde her før 1840. En må regne med at han slo gras i området.44 Hans N. Storborg slo denne holmen i Storelva sammen med slått på Glonka. 45 Han drev Storborg søndre fra 1861 til ut i 1890-åra. Av vegetasjonskartet framgår det at det er store gras- og urterike engskoger langs Storelva i dette området. De egner seg godt til slått.

Leirfallfera Leirfall i Verdal hadde setervollen Leifallfera i Frolfjellet på Reinsjø statsallmenning. Johan P. Lerfald kjørte heim mange høylass på vinterføret heim til gården. I boka Seterbruket i Verdal står det et bilde av han med høylass fra Leirfallfera i 1938. Leirfald holdt seter til i 1945.46 Når fjellslåtten oppførte, vet jeg ikke, men Johan P. Lerfald var trolig den siste som drev fjellslått i Frolfjellet. I følge Museets vegetasjonskart er det fattige myrer ved Leirfallfera, men den grasrike skogen langs Storelva er næringsrik og egnet for slått.

Kaldslætthaugen I østhallinga av Kaldslætthaugen er det et fint slætte, «Kaldslættet», hvor det sikkert ble slått. Navnet tyder på det. Kanskje var det de som setret på Salthåmmårsvollen eller Glonkvollen som slo her?

Kammarn Kristian Lian skriver at det var god slått i Kammarn i 1880-åra.41 Anton Flatås slo i Kammarn i 1935 eller i 1937. De slo grasliene oppi Kammarknoppen.47 Flere stakkstenger har vært synlige i Kammarn.39 I tillegg til disse setrene i Frolfjellet vil jeg nevne slått som foregikk like ved allmenningsgrensa.

Sillermoen Det har vært fast bosetning på Sillermoen. Denne vollen ligger på Stjørdalssida av Storelva. På Sillermoen ble det betalt fjellslætteskatt så sent som i 1890.4 Torvid Munkeby skriver om sin far og Odin Myrvang som hjalp Jo Storelva og kona med å berge høyet.42 Byavollen 117

Seter til Verdalsgårdene By, Berg og Rindsem. I 1839 betaler Nordre By, Søndre By og Østre Berg fjellslætteskatt til fogden, til sammen 28 skilling. Litt motstridene er anmerkninga etterpå: «Søndenfor Kamfjeldet i Hoaas Alminding eller paa grenserne av Skogns Alminding. I manns minde vides ingen av disse Slætter at være benyttede under de anførte gaarde.»49 Omfanget av fjellslåtten I den første matrikkelen vi har, i 1661, er det bare Sæter av gårdene i Frol som ble skattelagt for slått. Det er rart hvis det ikke var flere gårder som slo. I 1671 står det i krigsjordeboka at det ble innkrevd 3 ort og 20 skilling i samla Fjeldslætteskatt for hele Skogn prestegjeld (både Frol og Skogn).50 Omgjort er det 92 skilling. Landskommisjonen av 1661 hadde en takst på 2 skilling per høylass.51 Det skulle bli 184 lass, tilsvarende 51 tonn høy.52 Vanligvis ble ett fjellslætte skattelagt med 6 skilling. Dermed skulle det bli 15 slætter. Hvor mye av dette som kom fra Frolfjellet vet en ikke. Til sammenligning ble det i Verdal i 1661 oppført 18 gårder med fjellslætteskatt. Dette tallet økte til 43 i 1685, ett tall som holdt seg noenlunde stabilt.53 Neste telling er matrikkelen av 1723, men da er ikke høyet fra utmarka tatt med.54 Men matrikkelen forteller om virksomhet i fjellet fordi seterrettighetene var beskrevet. Hele 27 gårder i Frol hadde seter i det området jeg har definert som Frolfjellet.

Disse fordeler seg på 11 setrer, så det tyder på at det var trangt om plassen. I tillegg kommer både Skogn-, Verdals- og Stjørdalssetrer som ligger like inntil grensa. En må regne med at de slo både setervollen og fjellslættene i nærheten som skikken var. I 1774 opplyser Schøning at det er 22 fjellslætter i hele prestegjeldet (både Frol og Skogn). Da virker ikke anslaget om 15 fjellslætter i 1671 så galt. Neste telling får vi i matrikkelforarbeidet av 1864. De 20 gårdene som hadde seterrett i Frolfjellet, er oppført med 57 lass vinterfór. Det er 2,85 lass per gård. Lassene er oppgitt i voger (1 lass = 15 voger). Hvert lass veier 278 kg. Til sammen blir det ca.16 tonn. I forhold til den totale høymengden på de samme gårdene er det veldig lite. Høyavlingene av vollhøy fra gården er oppgitt til 2361 lass á 10 vog. Det blir 437 tonn. Fjellhøymengden er dermed bare 3,5 % av gårdens samla produksjon av høy. En kan lure på om matrikkelkommisjonens tall er pålitelige. Kjell Hårstad skriver om Selbu at etter en samlet vurdering må en anta at kommisjonens tall ble verdsatt så lavt som mulig av hensyn til den framtidige skattlegging.55 Også Jon Leirfall antyder at matrikkeltallene for Stjørdal i denne perioden er altfor lave.56 118

Om dette gjelder for Frol er ikke godt å si. Det høres litt rart ut at Høgaunet stakket 40 stakker på Hundskinnet i årene 1889, 90 og 91 (13 per år?), mens det 25 år tidligere bare var oppgitt 61 lass for hele Frolfjellet. Vanligvis gikk det en høystakk på hvert høylass. For Okkenhaugs del er det samsvar mellom folketellingen i 1865 og matrikkel- forarbeidet for 1864, nemlig 4 lass per år. Likevel vil jeg tro at den virkelige produksjonen er høyere enn 57 lass. Sammenlignet med andre bygder er det allikevel veldig lite. I Hegra ble høymengden ved matrikuleringa av 1869 oppgitt slik: Ekerhøy 5901 lass, naturlig eng 5999 lass, seterhøy 424 lass og myrslått 749 lass. Andelen av seterhøy og myrslått blir 9 %. For fjellbygda Meråker er fjellhøyandelen 30%.57 I Selbu var årsproduksjonen av utmarksfor i samme periode 2880 tonn, mens innmarksforet var 2125 tonn.58 Det er altså en fjellhøyandel på 58%.

Tabell 1: Høyavling fra fjellet og gården, 1864 Antall lass fjellhøy á 15 voger Rinden øvre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Reitan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 Rindaunet med Roknesaunet . . . . . . . . . . . . 1 Rindaunet med Søgstadaunet . . . . . . . . . . . 1 Salthammer nedre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Haugskott . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Mule . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 Rokne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 Storborg øvre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Storborg nedre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 Tynes øvre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Søgstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 Røstad søndre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 Gjethe østre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 Gjethe vestre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 Ulve østre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Heir vestre og nordre . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Heir østre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 Segtnan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 Okkenhaug nordre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4

Antall lass vollhøy á 10 voger . . . . . . . . . . . . 160 . . . . . . . . . . . . 35 . . . . . . . . . . . . 40 . . . . . . . . . . . . 45 . . . . . . . . . . . . 148 . . . . . . . . . . . . 90 . . . . . . . . . . . . 200 . . . . . . . . . . . . 100 . . . . . . . . . . . . 120 . . . . . . . . . . . . 200 . . . . . . . . . . . . 100 . . . . . . . . . . . . 168 . . . . . . . . . . . . 110 . . . . . . . . . . . . 100 . . . . . . . . . . . . 100 . . . . . . . . . . . . 130 . . . . . . . . . . . . 135 . . . . . . . . . . . . 60 . . . . . . . . . . . . 140 . . . . . . . . . . . . 180

Antall lass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Antall voger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 855 Antall tonn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Prosent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 1/2

. . . . . . . . . . . .2361 . . . . . . . . . . .23610 . . . . . . . . . . . . .437 . . . . . . . . . . .96 1/2

Kilde: Matrikkelforarbeidet 1864 119

120

121

Tabell 2: Fjellhøyandel, 1860-åra Frol 1864 Hegra 1869 Meråker 1869 Selbu 1865

3,5% 9% 30 % 58 %

Hva kan da grunnen til at fjellhøyandelen i Frol og Skogn er så liten i forhold til den totale avlingen? Kapelan Helsinge, som beskriver jordbruket i Skogn 1734-44, mener at i Skogn trong de fjellet til setrene, i motsetning til andre bygder hvor fjellviddene var større.59 Nils Hallan kommer med samme konklusjon. Han sier at «i Skogn (Frol og Skogn) tok dei ikkje så mykje høy i utmark og fjell som i mange andre bygder, for fjellviddene her er ikkje så store.»60 Han sier at allmenningsvidda i Skogn er lita i forhold til den samla flatevidda (ca. 3/8). Grunnen til at fjellvidda er lite utnytta, kommer av at selve bygda var godt utnytta og at bøndene tok det meste av høyavlingene der.61 Det er nok riktig at Frolfjellet er mindre i forhold til det totale arealet. I følge jordbrukstellinga fra 1907 er utmarka (med vann, snaufjell og myrer) 54 % av samla areal. For nabobygdene er andelen slik: Skogn: 46 %, Verdal 68% og Stjørdal 67 %. Hvis vi ser på hvor stor andelen åker og eng er, blir forskjellen tydeligere. Frol: 17%, Skogn: 12 %, Verdal: 4,2 % og Stjørdal: 10%.62 Når skjedde avviklinga?

Vi vet lite om når de forskjellige brukene sluttet med fjellslåtten. Det ser ut som om de fleste var aktive i 1864. Det er dessverre det siste året vi har tall for den totale mengde høy som kom fra fjellet. Tegn tyder på at de fleste sluttet i årene fram mot 1890.

Kristian Lian skriver at i 1880-åra ble fjellet benyttet som levevei for folket i Frol. 1889 var et «sjenår» og da var det bare å dra til fjells og slå «slåttsletter» som det var mange av.63 Vi vet at mange setervoller ble nedlagt før 1900. Etter 1900 har vi få beretninger om fjellslåtten. Det ser ut som det bare var sporadisk at noen dro til fjells for å slå fjellslættene.

Det var helst de mindre brukene som slo.

Vi vet om Høgaunet, Tingstadmoan, Kolberg og Flatåsen (i Nordbygda). Gårdene Lerfald i Vinne og Okkenhaug var unntak. På Leirfallfera foregikk det tradisjonell seterdrift til 1945 og de slo fjellslått 122

i hvert fall til 1938. Også Okkenhaug slo etter 1900 i følge muntlige kilder. Nils Hallan skriver at i 1890-åra var det husmennene som slo.64 Det samme skriver Jon Leirfall om stjørdalsbygdene: «Det var bare var husmenn og småbrukere som slo på slutten.»65 Fjellslåtten i Frol sluttet tidlig sammenlignet med nabobygdene. I Øvre Verdal holdt mange på sammenhengende til 1945, og i Vera til ca.

1950.

I Skjækerdalen er det muntlige opplysninger om minst 6 bruk som slo i mellomkrigstida og under siste verdenskrig. I tillegg ble flere setervoller slått.66 I Snåsa ble fjellslåtten avviklet i årene 1900-1930, fjellgårdene holdt på enda lengre.67

Årsaker til avviklinga av fjellslåtten Det er sikkert flere faktorer som har påvirket avviklinga av fjellslåtten i Frolfjellet. En av årsakene er bruken av grasfrø. På begynnelsen av 1800-tallet ble kløver og timotei forsøkt her i landet, men hadde vanskeligheter med å slå igjennom.68 Først i 1870-åra kan en snakke om at en egentlig engkultur var innført for Stjørdal, hevder Jon Leirfall. Men det var ikke før i 1890-åra det ble selvsagt å legge igjen med grasfrø.69 Kjell Hårstad har undersøkt bruken av grasfrø i Trøndelagsfylkene og hevder det var noen bygder som utmerket seg med å være tidlig ute. Det var Strinda, Skogn og Egge.

Han forklarer det med at det var foregangsmenn i disse bygdene som gikk foran og viste vei.70 En sammenligning mellom Levanger, Verdal og Stjørdal 1875 viser at i Alstadhaug (Skogn) ble det sådd 3895 skålpund grasfrø.71 Fordelt på 125 bruk blir det 31 sk.p. i gjennomsnitt. I Frol er utsæden 1184 sk.p. fordelt på 37 bruk, noe som gir 32 sk.p. i gjennomsnitt per bruk.

Tilsvarende utsæd for 233 bruk i Nedre Stjørdal er 3418 skålpund som gir 15 sk.p. per bruk. For Stiklestad er tallene 1234 sk.p. utsæd fordelt på 60 bruk som gir 20 skålpund i gjennomsnitt. Øvre Verdal er i en særstilling da det er bare ett bruk som sår ut grasfrø, nemlig Ner-Holmen med 90 skålpund.72 Av disse tallene kan vi se at i Frol og Skogn var bruken av grasfrø mer utbredt enn i nabokommunene. Det er en av grunnene til at fjellslåtten opphørte tidligere i Levanger enn i Stjørdal og Verdal.

Andre faktorer som har påvirket avviklingen av fjellslåtten er kunstgjødsla. I 1890 begynte det å komme tomasfosfat og senere kali og til sist kalksalpeteren.73 123

Tabell 3: Utsæd av grasfrø i 1875 Alstadhaug Frol Nedre Verdal Øvre Verdal Nedre Stjørdal

Antall bruk 125 37 52 153 233

Antall sk.p. grasfrø 3895 1184 1204 90 3418

Antall sk.p. per bruk 31 32 23 0,6 15

Økonomi Av tallene som framkommer om fjellhøymengde i forhold til det totale avlinga, ser det ut som om den ikke har hatt så stor betydning for Frol og Skogn som i nabobygdene. En fjellhøyandel på ca. 4 % er lite sammenlignet med nabobygdene. Uten at det er tallfestet er det opplysninger som tyder på at fjellet var en reserve som ble tydd til i dårlige år, noe som oppsto rett som det var. Etter at storgårdene hadde gått over til kunsteng, overtok de fattigere småbrukene ressursene som lå i fjellslættene.

Utrykte kilder Arne Vardehaug fortel om fjellslått for 50 år sidan. Avisartikkel i Levanger-Avisa Avisartikler i Levanger-Avisa og Trønder-Avisa sommeren 1999 om skjøtselsplanen for fjellslått i Øvre-Forra naturreservat.

Folketellinga fra 1865 og 1875. Datautskrift, Levanger bibliotek Landkommisjonen 1661. Jordebok for Stjørdal fogderi og Verdal fogderi.

Skrifter utgitt av samnemnda for lokalhistorie i Nidaros bispedømme.

Tr.h. 1980 Lian, Kristian: Notat om fjellslått (lånt hos Arne Sivertsen) Matrikkelen 1723: Statsarkivet, fotokopi (Avskrift i Arne Westrum, Skogns historie bind 2, 1. halvbind er også brukt.)

Matrikkelforarbeidet 1864: Fotokopi Riksarkivet.

Trykte kilder og litteratur Bye, J.: Skogn Historie, bd VI, Frol I. Verdal 1973 Bye, J.: Skogn Historie, bd. VI, Frol II, Verdal 1976 Dillan. I.: Seterbruket i Verdal. Verdal 1973 Fladby, R., Imsen, S. og Winge, H.: Norsk historisk leksikon. Oslo 1975 Forskrift om fredning av Øvre-Forra naturreservat i Levanger, Verdal, Stjørdal og Meråker kommuner, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. 1990 Frolingen. Medlemsblad Frol idrettslag.

124

Hallan, N.: Skogn Historie, bd IV a. Allmenn bygdesoge. Verdal 1964.

Hallan, N.: Skogn Historie, bd IV b. Allmenn bygdesoge. Verdal 1969.

Helland, A.: Norges Land og Folk, topografisk-statistisk beskrevet, bd.

XVII, 2.del. Nordre Trondhjems Amt, Kra.1909.

Hårstad, K. Bondenæringen i støpeskjeen. Sarp.1976 Leirfall, J.: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, bd. I del III. Steinkj. 1972 Levanger historielags årbøker 1983, 1990 og 1998 Moen, A. Kjelvik L., Bretten S., Sivertsen S. og Sæther B.: Vegetasjon og flora i Øvre Forradalsområdet i Nord-Trøndelag. K. norske Vidensk.

Selsk. Mus. Tr.heim. Bot. serie 1976-9 Munkeby, T.: «Minner om Frol og fjellet.» Brev til Arne Sivertsen 31/11975 (gjengitt i Levanger historielags årbok 1998) og 27/2-1975.

Nilsen, L.S., Moen A. og Solberg B.: Botaniske undersøkelser i slåttemyrer i den foreslåtte nasjonalparken i Snåsa og Verdal. NTNU. Vit.mus.

Rapp.bot.serie 1997-3 Nygård, B.O. Fjell- og myrslåtter i Verdal innen planomr. for nasjonalpark. Fylkesmannen i N.T. Rapp. nr.2 1998 Tingstad, A.: Forra-området i kommunene Levanger, Stjørdal, Verdal og Meråker. Forslag til vern. Fylkesmannen i N-T, miljøvernavd. Rapp. nr.6. 1986.

Vestrum, A.: Skogns historie, bd. II, 1.halvbd. Lev. 1932 Walberg, Ø.: Verdalsboka, bd. VI a, Verdal 1982 Walberg, Ø.: Verdalsboka, bd. VI b, Verdal 1983 Øien, D.I., Nilsen, L.S. og Moen, A.: Skisse til skjøtselsplan for deler av Øvre-Forra naturreservat i Nord-Trøndelag. NTNU Vit.mus. Rapp. bot.serie 1997-2 Åsvoll, O. Fjell- og myrslåtter i Snåsa innen planområdet for nasjonalpark. Fylkesmannen i N-T, Rapp. nr. 3. 1998 Fotnoter: 1. Leirfall, J.: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene.

2. Walberg, Ø.: Verdalsboka IVa. (s.20) 3. Norsk historisk leksikon. (s.13) 4. Fogdregnskapene, kontribusjonsskatten. Riksarkivet.

5. Amtsregnskaper og fogdregnskaper på mikrofilm i Verdal bibliotek.

6. Hallan, Nils: Skogns Historie IVa (s. 185) 7. Walberg, Ø: VB VIa (s.27) (Oppl. Fra SA. Tr.heim) 8. Tingboka for Stjør- og Verdal fogderi. Mikrofilm i Levanger bibliotek (Oppl. av J.K.Løveng).

125

9. Landkommisjonen 1661. Jordebok for Stjørdal fogderi og Verdal fogderi.

10. Hallan, N: SH IVa (s.185-186) 11. Riksarkivet.

12. Helland, A.: Top.stat.beskr. over N.Tr.amt. 1909.

13. Walberg, Ø: VB VIa (s.66) 14. Hallan, N: SH IVa (s.58-61) 15. Allmenningskommisjonens mappe i Statsarkivet Tr.heim.

16. Matrikkelforarbeidet av 1864. Riksarkivet.

17. Helland, A: (s. 245) 18. Matrikkelen 1723, Statarkivet Tr.h. Avskrift i Westrum, A.: Skogns Historie bind 2, 1. Halvbind.

19. Lian, Kristian: Skogns Historie, Frol II (s. 19) 20. Lian, Kristian: Notat 21. Bye, Julius: Privat brev til Jon Leirfall. (Fortalt av Johannes Reistadmo).

22. Hallan, Nils: SH IVa (s.192) 23. Westrum, Arne: Skogns Historie 2.b, 1.h.b. (s.74) 24. Hallan, Nelius: SH, Frol II (s. 14) 25. Torleif Hagen fortalt til Ola Indgaard.

26. Jordebok for Stjør og Verdal fogderi 1661 27. Hallan, Nelius SH, Frol II (s. 13-14) 28. Bye, Julius, SH, Frol II (s. 324) 29. Guri og Trygve Flatås pers. med. (Se også LH årbok1990 s. 92) (I et notat fra Trygve Flatås har jeg notert 1932 eller 1934.)

30. Bye, Julius, SH, Frol II (s. 324) 31. Folketellinga 1865 Datautskrift, Levanger bibliotek og Skogns Historie Frol I (s. 444) 32. Fredrik Okkenhaug d.e. fortalt til Arne Sivertsen i 1949 (Frol II s. 19) 33. Nelius Matberg pers. med.

34. Hallan, Nelius: SH, Frol II 2 (s.14).

35. Pantebok 19/3 1761. Mikrofilm Levanger bibliotek.

36. Moen m.fl: Rapport, bot serie 1976-9 37. Dag Ivar Øien, Bot. Museum Tr.h. i 1999 38. Alf Lian pers. med.

39. Oddmund Musum fortalt til Asbjørn Moen. Kåre Grøtting har sett stakkstang i Kammarsalen i sin ungdom (fortalt i 2000).

40. Nils Hallan, SH IV a (s. 188) 41. Lian, Kristian: Notat om fjellslått.

126

42. Torvid Munkeby i brev til Arne Sivertsen (LH årb. 1998, s.58) 43. Helland, A.: Top.stat.beskr. N.Tr.amt. 1909. (s. 214) 44. Trygve Flatås pers. med 45. Julius Bye i brev til Jon Leirfall i 1971 (kopi til Arne Sivertsen) 46. Dillan, Ingolf: Seterbruket i Verdal (s. 93-96) 47. Flatås, Guri: LH årbok 1990 (s. 93) 48. Vardehaug, Arne: Artikkel i Levanger-Avisa (årstall ukjent, kopi utlånt av Arne Sivertsen) 49. Dillan, I: Seterbruket i Verdal (s.55) 50. Hallan, Nils: SH IVa (s.67) 51. Norsk historisk leksikon (s. 13) 52. 1 vog = 18,52 kg, 1 lass (15 voger) 277,8 kg, 184 lass = 51115,2 kg 53. Walberg, Øysten VB, VIa (s.27) og Vib (s.440) 54. Hallan, Nils: SH IVa (s185-186) 55. Hårstad, Kjell: (s. 225-226) 56. Leirfall, J: SB bd.I del III (s.99) 57. Leirfall, J: SB bd. I del III (s.99) 58. Hårstad, K: (s. 106) 59. Hallan, Nils: SH IVa (s. 184) 60. Hallan, Nils: SH IVa (s.187) 61. Hallan, Nils: SH IVa (s. 71) 62. Helland, A: s. 56, 79, 92, 273, 119, 211, 239, 63. Kristian Lian, notat 64. Nils Hallan IVa s. 193 65. Leirfall, SB bd I, del II, (s.100) 66. Nygård, B.O.: Fjell- og myrslåtter i Verdal... (s.7 og 8) 67. Åsvoll, O: s. 8 68. Hårstad, K: s.109 69. Leirfall, J: SB bd I del III (s.100-102) 70. Kjell Hårstad, forelesning ved NTNU 1999 71. 1 skålpund = ca. 1/2 kg (Før 1875: 498,112g , Etter 1875: 1/2 kg) 72. Folketellinga av 1875. Datautskrift.

73. Borghild Bye i Frolingen nr.1 1997 (s.15) 74. Julius Myhr fortalt til Ola Indgaard.

75. Obs. av Bjørn Olav Nygård 76. Asbjørn Moen pers. med 1999

127

Arnfinn Husby:

Tyske anlegg og innstallasjonar i Åsen u n d e r k r i g en 1940-45 Dette er skrive ned i 1995 - 50 år etter at krigen var slutt. For å få greie på dette, har eg tala med folk som hadde innstallasionane tett innpå seg, kanskje med kanonar like ved stueveggen.

Vi som budde i Åsen i krigsåra, fekk oppleve dei mektige kreftene som kan bli utløyste i ein krig.

Vi hugsar luftvernet som spela opp da allierte spionfly kom inn over bygda. Desse flya var så høgt oppe at dei stort sett berga seg. Sjøl hugsar eg berre eit einaste spionfly som vart skote ned, og piloten mista livet. Noka anna vart det da bombeflya kom innover. Heile Åsen vart som eit inferno av eld og granatdetonasjonar. Lyskastarar lyste opp og sporlysa var som lysande perlekjede over himmelen i jakta på desse tunge flya som kom durande innetter fjordarmane på leiting etter dei store krigsskipa. Så spela kanonane opp og sikta seg inn der lyskastarane fann flya. Fly stupte i bakken som brennande faklar. Det var eit grufullt syn som aldri blir gløymt av dei som opplevde bombenettene. Tyskarane hadde god grunn til å vere på vakt når ein tenkjer på alle krigsskipa og alle dei andre båtane som låg i skjul i fjordarmane i Åsen.

Luftvernkanonar av ymse storleik, frå 20 mm til 88 mm, var å finne på alle strategiske plassar i Ytre Åsen.

Det står enno att merke etter kanonstillingar og forskansningar, men mye av dette går no i gløymeboka etter kvart. Steinane får mose, og graset gror, difor har eg prøvd å ta vare på desse minna.

50 år er lang tid, minnet har bleikna, svært mange av dei som oppplevde krigstida er borte, og nye har tatt plassane.

Dei som no veks opp, veit knapt at Åsen var midt i krigssona, og dei kan heller ikkje tenkje seg korleis det var å leve med kanonar kring hus og heim. Størst aktivitet var det i fjordområda, og eg nemner innstallasjonane fra Fættenområdet og nordover til Sundalen før jeg tar med resten av bygda: 128

Kart over Ă…senfjorden. Tegnet av Jarle Kregnes.

FĂŚtten: 3 luftskyts 6 - 7 brakker 3 viresperringar over Vududalen 129

2 holer i fjell for ammunisjon Fættenneset: 1 lett luftskyts, ubåtnett Åvikstykket: 1 luftskyts, lyskastar 1 brakke + beslaglagte hus Åvikaune: 3 kanonstillingar 38 mm 3 brakker, 1 mindre kaie, landfeste for «Tirpitz» Vuduåsen: 3 luftskyts + 3 brakker Åvik: 3 lette luftskyts Lillenes: 3 lette luftskyts Nes: 3 luftskyts 3 brakker Nessve: 1 offiserbrakke 1 lyskaster Løvtangen: 1 lyskaster 3 luftskyts, lette + 1 38 mm brakker for mannskap kokkebrakke for mat Nordheim: 1 brakke Hoøya: 3 lette luftskyts, lyskastar, brakker + våningshus okkupert, gravplass Lofjord nord: Langøya: Luftskyts, lyskastar, brakker, lager 130

Framnes: Lager for torpedo og ubåtnett, kaie Kommando for bruk av dette Nettsperring av to nett mellom Langøya og Løvtangen Tinbua: 1 brakke for oppladning av røykapparat 1 smie på Kobbskjæret - mekanisk verksted, lagerbrakker 4 stk 8 romsbrakker, kjøkkenbrakke, bierstube, forsamlingssal 40 x 8 m.

Nebelabteilung, storgarasje for transportbilar, lasarettbrakke, maskingeværtårn, stor lagerbrakke, radiosendar (10 kw?) + brakke, brakke for kjøkkenpersonell, ellers 7 – 8 brakker, 5 stk beskyttelsesrom Marineleir med kjøkkenbrakke og sal, 44 m lang Mannskapsbrakke, 30 x 12 m 1 stk 8 roms brakke 1 stk 12 roms brakke Smie, mekanisk verksted Boksepodium Statue i tre av Hitler Stort lager av vaskefat i aluminium og sink 1 stk fangebrakke (kakebu) Lofjorden var stengt med ubåtnett og torpedonett

Brakker ved Tinbua i Lofjorden.

131

Frå Lofjorden.

Lobakken: 1 stabsbrakke + ei lita brakke 1 forsamlingsbrakke 3 mannskapsbrakker 1 kontorbrakke l røykbrakke for utløysing av røykanlegg Lo: Hovedkvarter for luftforsvaret Lasarett 25 x 12 m 1 svært lang brakke for mannskap, 1 stor garasje (16 bilar) l kjøkken l forrådsbrakke 3 stk brannmannskapsbrakker l stk kai Garden Lo var okkupert og brann ned Sagtun: 1 bakeri, 2 brakker (restaurant?)

Farty plasert i Lofjorden i kortare eller lengre tid: «Admiral von Scheer», «Tirpitz», «Hipper», «Prins Eugen», «Lützow», «Scharnhorst», 132

«Gneisenau», «Bretagne», «Kønigsberg», «Stavangerfjord» (brukt til verksted og rom for arbeidsfolk), «Blac Wateh», «Blac Prins», stort kvalkokeri, kvalbåtar, fiskeskøyter til servise og transport, tankbåtar for vatn og oljebåtar.

Her låg det óg ubåtar og 8 motortorpedobåtar. I alt var det ca 70 båtar av noko storleik i Lofjorden.

Hoplafjorden: Ubåtar, destroyarar, verkstadskip der dei utførde alle slags reparasjonar, Hitlers privare lystjakt frå 1944 «Aviso Grille», minesveiparar, mudderskip, feste for slagskip, 6 utstikkarkaier Småbruket Hestehagen vart okkupert, her var to store ammunisjonslager i fjell 3 oljetankar á 50 000 l, vire over fjorden høgd 100 m, luftvernskyts (20 mm) 1 stor brakke ( i «Paradiset») for festar med mer 2 brakker nede ved elva Hovedlåna i Hopla okkupert 1 vaskeribrakke lenger aust

«Stavangerfjord» i Lofjorden.

133

Tørøya: 3 stk kanonskyts (20mm) 1 kjøkkenbrakke 3 mannskapsbrakker Leangen: 2 luftskyts - eit ved garden og eit lenger aust 1 brakke ved vegkrysset 1 brakke ved Ånstan + luftskyts Sundal: Hanebosve: 1 kommandosentral (kikkert, telefon) 4 tunge luftvernkanonar med namn: Anton 1, Anton 2 og Tykke Berta alle 88 mm 1 lett luftvernkanon + geværstilling Kaserner Kollager 1 kjøkkenbrakke/kinosal Garasje Stall Tilfluktsrom i fjell, 1 tårn Maskinkanon Skjesol: 8 blokkhus for ammunisjon 1 kjøkkenbrakke med kantine Undlien: Luftskyts, lyskaster, 1 stor matbrakke Brakke for sambandet + andre brakker Komandobrakke Øverplassen: 2luftskyts, 2 brakker Reinås: 4 stk 88 mm kanonar.

2 stk maskinkanonar 20 mm Stort anlegg for kikkert 2 holer i fjell for ammunisjon 134

10 blokkhus for ammunisjon Tildekte ammunisjonslager ved kanonane 4 store brakker ca 140 mann Berg: Luftskyts og brakker Nesjø: 5 kanonstillingar (38 mm) 5 brakker + offisersbrakke 2 ammunisjonslager i fjell 100 mann Aunan: Lytteapparat, stor kikkert, lyskastar 1 brakke + brakke for oppbevaring.

Okkuperte hovedbygning og matstu Hellem: 3 stk luftvernskyts, 1 tårn Okkuperte hovedbygning Vordal: 3 brakker + okkuperte bolighus 1 lett luftskyts Grenne: 6 stk 88 mm kanonar med namn: Adolf, Cete, Berta, Dora. Seinare kom to til: Fredrik og Emil Kantine for festar og kino Vegbom mot Nerbygda og fjorden Mannskapsbrakker for kvar kanon 1 stk mindre kanon Okkuperte våningshus på Grennegardane Kommandopost. Radiosendar/mottakar, radar 4 stk mannskapsbrakker 150 - 200 mann Ammunisjonslager i fjell Maurveg: Lager av innsamla radioar (hos lensmannen) 135

Vedul: 1 brakke ved kirka, okkuperte Heradshuset, skole og forsamlingshus Hammer (Hammermarka): Mannskapsbrakker 1 stk fangebrakke for russerar 1 stk fangebrakke for norske og andre fangar 1 matbrakke, vaktrom l badebrakke Ammunisjonslager i hus på pålar, kvart hus var 2,5 x 3 x 2,5 m, og her er det antyda mange hus, ca 25 dekar var inngjerda Hammergardane var husrom for mange soldatar og hestar - 2-300 soldatar i gongen. Det same var tilfellet for mange gardar langs riksvegen.

Husby østre: Vaktpost på Husbytrøa Brakke + okkupert sommarhus Ammunisjonslager i brakke ved gruva

Første allierte torpedojager. Bilete straks etter krigen

136

Okkuperte skolar og forsamlingshus: Gullberget skole Vedul skole Leangen skole Reinås bedehus Heimtun ungdomshus Breidablikk ungdomshus Gullberget bedehus Tyskerane bygde eigen soldatheim - «Soldatenheim Lofjord» (Solhaug skole) med ein sal på 28 x 12 m + vaktmesterrom og andre naudsynte rom. Soldatheimen vart berre så vidt ferdig til krigen slutta.

Alle viktige anlegg var inngjerda med 2 m høgt flettverk og 2 piggtrådar på toppen.

Stokkvola (512 moh): Lytteapparat, radar, maskingeværpost, mannskapsbrakke.

Røykanlegg kvar 2-300 m langs alle fjordbukter + Hammervatnet.

Olaf Sundal har gitt meg svært god hjelp når det gjeld Lofjordområdet og Martin Haabeth når det gjeld Hopla-området.

137

Anders Gustad:

Illeg a l t a r b e i d p å E k n e Små episodar frå krigstida Når det gjeld Ekne i krigstida er det helst Falstad fangeleir og det som hende i og rundt den ein tenker på. Men det føregjekk også andre ting som det kan vera verd å ta vare på. Fleire personar var på forskjellig vis med på illegalt arbeid. Det vart sagt etter krigen at det var 20 radioar på Ekne som vart lura unna innleveringa. Alle var nok ikkje i bruk, men mange vart brukt nesten kvar dag. Mange som ikkje hadde radio sjølv, gjekk til naboen og lytta på London. Ein kunne nesten stille klokka etter somme.

Illegal radiosendar var det og. Erling Bjørgum og Harald Haug var ute på Migen og henta ein radiosendar som visstnok var droppa frå fly. Kor dei gøymde han er uvisst, men dei fekk høyre rykter om husundersøking og torde ikkje ha han lenger. Da hadde dei han på sjøen ved Diskberga, innmaten for seg og dekslet for seg, eit godt stykke frå kvarandre. Georg Rundhaug fekk dekslet på fiskegarna og tok det med heim. Der hadde han det borti uthusa. Harald Haug kom og fekk sjå det og sa til han at dette måtte han gøyme.

Våpen var det og fleire som hadde gøymt unna på ymse stader. Det var og somme som var med i grupper som dreiv med våpen. Erling Bjørgum fortalde at han og Harald Haug hadde fleire våpen ilag. Harald Haug panelte inn våpen i veggen heime for å gøyme dei. Og det var bra, for tyskarane kom på husundersøking, utan å finne noko ulovleg. Erling og Harald var visst med i ein gruppe i Skogn. Gunnar Vodal hadde ein Stengun som han hadde fått av Gunnar Karlgård på Levanger. Dette våpenet hadde han med seg da han vart innkalla til vakt over NS-fangane den 9. mai 1945. Seinare vart våpenet gitt til Heimefrontmuseet i Trondheim. Diverre strauk det med da Erkebispegarden brann.

På Ekne var Jens By leiar for ein gruppe. Dei fekk ordre frå Gunnar Karlgård, som hadde rekruttert Jens. Oppgåva til gruppa var å samla inn våpen som dei skulle bruke til opplæring. Det var snakk om enkle, lette handvåpen. Det var eit nett av grupper, men dei skulle ikkje vite om 138

kvarandre. Jens ba han Inge Falsted om å henta ein koffert med våpen og ammunisjon som skulle vera under ein stor einerbusk ved eit bestemt hushjørne ute på Migen. Martin Haabeth i Hopla hadde sørga for å få han dit. Inge fekk med seg Erling Nordholmen, og ein kveld sparka dei utover isen på Byavatnet. Veret var klårt, og det vart ein fin tur utover vatnet. Frå Djupen gjekk dei almenningsvegen til Miga. Der venta dei litt før dei gjekk fram, og fann kofferten der han skulle vera. Han var frykteleg tung, så dei tok ein staur og tredde gjennom handtaket på kofferten og bar han mellom seg. Det gjekk bra eit stykke, men så rauk kofferthandtaket sundt, og dei måtte bera han under armen, kvar sitt stykke.

Nede ved Djupen batt dei han på sparken og sparka framover vatnet. På Øra gjekk dei rett gjennom garden. Det var nok litt dristig, for der budde det ein hirdmann. Men det gjekk bra. Dei vart ikkje oppdaga, og om litt var dei nede ved Sør-By. Inge arbeidde og budde der. Der hadde dei kjørt inn nepe om dagen, så dei plasserte kofferten inni nepedungen, med halm framfor. Det var frose jord utanpå dungen, så når dei hadde kjørt inn noko nepe vart det som eit lite hus under jordskorpa.

Neste kveld skulle gruppen samlast på skolen, hos Jens By. Han budde heime hos mor si, Olaug By, som var pedell på skolen. Inge tok da med seg kofferten og sparka nedover. Det er litt usikkert kor mange som var der, og kven det var. Manns minne tar ikkje vare på alle detaljar. Uframt Jens, Inge og Erling, var Tomas Steinseth der og kanskje Einar Singstad og nokre til. Denne gruppen vart ikkje aktiv så lenge. For både Haabeth og Karlgård vart arresterte, og da var det best å væra varsam. Haabeth vart arrestert på nyåret i 1944, så dette hende truleg på førejulsvinteren 1943.

Gunnar Karlgård dreiv også og trykte illegale aviser før han vart arrestert. Han hadde fått støypt til eit lite rom under trappa heime der han hadde trykkeri. Ein del av avisene vart frakta til ein bestemt plass i Diskberga, uvisst av kven. Der vart dei henta av Jens By og Gunnar Vodal, annakvar gong av kvar. Smedlærar Odd Karlgård (bror til Gunnar) på Falstad skoleheim distribuerte avisene vidare til fangane.

Jens brukte å stikka ei avis inn i sykkelstyret der gummihandtaket var borte, for å ta den med seg heim. Ein gong vart avisa liggjande i sykkelstyret. Akkurat da rekvirerte tyskarane fleire syklar på bygda, deriblant Jens sin, for å fara rundt på bygda og sjekka om det var illegale besøk til fangar nokon stad. Ei tid etter vart eigarane kalla inn til leiren for å henta syklane. Da Jens kom og fekk sjå sykkelen sin, såg han i enden på avisa han hadde gløymt i sykkelstyret. Han vart litt heit, og 139

gjekk og gruva nokre dagar for at han skulle bli tatt. Det gjekk bra. Han høyrde ingen ting om det, så tyskarane hadde nok ikkje sett noko. I alle fall har ein eller fleire tyskarar sykla rundt på Ekne med ei illegal avis i sykkelstyret!

Funksjonærfruene Gunnhild Brattås og Aslaug Bakkheim budde i leiligheter i internatet på skoleheimen. Dei byrja tidleg å smøre brødskiver til fangane, 200 om dagen. Fange Ingebrigtsen frå Ranheim fekk smugla inn maten når han returnerte med tomme grismatstampar tilbake til leiren, etter å ha levert avfall frå leirkjøkkenet i grisehuset på skoleheimen. Men dei kunne ikkje smøre mat av ingen ting. Einar Singstad, som arbeidde på skoleheimen frakta mykje mat på sykkel frå forretningar på Levanger og gardar på Nesset. Det hende og at han brukte hest. Han for om natta, og etter sidevegar for å unngå riksvegen og større risiko for kontroll. Forretningane måtte sjølsagt ha rasjoneringsmerker for å kunne levere ut så mykje matvarer. Det sørga folka på Skogn forsyningsnemnd for. Det same galdt også for butikkane på Ekne som og skaffa mat til fangane. Einar Singstad, med sykkelen, hjelpte og fangen Gunvald Dalane med å rømme frå leiren i mars 1944.

Illegale besøk var det fleire av. Ei av dei første som var på slikt besøk hos oss var mor til Odd Hilt, han som seinare laga monumentet i Falstadskogen. Elles hadde både Kåre Stafsnes frå Odda og Ivar Iversen frå Bodø illegale besøk av konene sine fleire gonger. Astrid Iversen måtte ein gong gå til onkel Bernhard Vestrum, som budde like innom grensa til Skogn, fordi det gjekk rykter om husundersøking. Heldigvis vart det ingen kontroll, og fru Iversen kunne kome tilbake etter ei tid. Det var nemleg slik at alle som var over 16 år måtte ha opphaldsløyve frå fangeleiren dersom dei skulle vera på Ekne meir enn ein dag. Det stod det store plakatar om både inni Diskberga, nedi Dalingsdalen og ved kaia. (Den som stod ved kaia er no på Falstad Museum). Ein gong hadde Astrid Iversen med ei dotter også. Kåre Stafsnes hadde også besøk av søster si og ei venninne av henne ein sumar. Dei sykla frå Odda til Ekne og tilbake. Slike besøk var det sikkert mange av utover bygda utan at det vart kjent. Det seiest at ei fangekone fekk ein son i rett tid etter at ho var på slikt illegalt besøk.

Det vart visst ingen eknesbygger arresterte under krigen, bortsett frå dei som vart arresterte i samband med at dei var på dans på Smalholmen ein laurdagskveld sumaren 1942. Det var nemleg ikkje lov å samlast til dans under krigen. Arne Floan budde på Strandholmen, like ved vollen.

Han spela trekkspel der fleire laurdagskveldar denne sumaren og mange 140

ungdommar samlast der og dansa. Vaktpostane i tårnet på Falstad høyrde musikken om laurdagskveldane. Og ein kveld slo dei til. Det var den 3. august, kong Håkon sin 70-årsdag. Dei parkerte bilane på Strandkorsen og gjekk ned til Smalholmen og byrja å samla karane. Kvinnene slapp med skrekken, men vel 20 mann vart tekne. Nokre av karane kom seg unna. Per Dahlen og Ola By (bror til Jens) hadde hoppa opp i ein stor brennhottoskog og låg der, ca. 2 meter frå kvarandre. Ola vart arrestert, men Per berga. Årsaken var kanskje at Ola hadde lyse klede, medan Per var mørkare kledd. Ein av karane klatra opp i eit tre. Ein av tyskarane («Kaukasus»?) stod under treet og kauka. Han som var oppe i treet vart så redd at han datt ned. Karane vart samla i Strand og oppstilte ved uthusveggen der. Kristian Gevik vart ståande framom ei dør. Han fekk lura seg innom døra og gjekk opp på låven og la seg til å sova i høyet.

Han vakna ikkje før ut på føremiddagen. Per kom seg usett heim. Han såg visst ikkje ut i ansiktet og på hendene etter å ha legi i brennhotto så lenge. «Kva har du halde på med, gut?» spurde mor hans da ho fekk sjå han. Karane som var tekne vart plasserte i dei to lastebilane som stod oppe på korsen. Ola By hadde ei illegal avis frå Gunnar Karlgård på innerlomma. Etter at dei var komne under pressenningen på lastebilen, med tyske vakter med maskinpistolar bak i bilen, fekk han lura avisa ned i eine skoen Og det var bra, for på Falstad måtte dei tømma lommene og vise kva dei hadde på seg. Ola spurde om å få gå på klosettet. Der fekk han til å senda ned avisa. Det hadde nok vorte meir enn nokre timar innafor piggtråden dersom tyskarane hadde funne denne avisa. Karane vart på Falstad til ut på ettermiddagen sundag. Dei vart sleppte fri etter å ha hatt straffeeksersis og saga ved ei tid. Per Djupen fekk ein kraftig ørefik fordi han sa han skulle vore heime og mjølka. Per Dahlen gjekk bort til gjerdet og vinka til dei da dei heldt på med vedsaginga. Alle som vart tatt for dansinga fekk bot.

Ola By budde på Levanger. I påska 1941 hadde han vore på kino. Før filmen vart det vist ei filmavis, der det m.a. hadde vore bilete av Hitler.

Da vart det pipekonsert i salen og fleire av forsamlinga vart arresterte av tyskarane, mellom dei Ola. Han kom i forhør, der m.a. Henry Rinnan var til stades. Ola fekk 6 veker i Fenka for pipinga mot Hitler. Saman med han satt Ola Rivelsrud. Fleire var også til forhør, men dei slapp å sona for det var ikkje plass i Fenka. Det var før Straffgefangenenlager Falstad var etablert.

Bror til Ola og Jens, Sverre vart konfirmert i Ekne kyrkje hausten 1942. Jorun, eldste søstera vart ikkje med i konfirmasjonen. Ein fange 141

frå Kristiansund hadde fått levert eit svært viktig brev til Jens. Det måtte til Kristiansund fortast muleg. Jens vikarierte som lærar på Ekne da, så han kunne ikkje vera borte så lenge. Difor reiste Jorun til Kristiansund med dette brevet, som ho sydde inn i kåpeforet sitt. Turen gjekk fint, med tog til Trondheim og buss derifrå og til Kristiansund. Etter krigen fekk ho eit gullur med inskripsjon som takk for innsatsen.

Alfred Falstad var «kaimeister», d.v.s. kaieigar og dampskipekspeditør på Falstadberget kai på Ekne. Ein dag kom det ein heilt gjennomblaut Falstadfange heim til han. Han bad Alfred om å ringe på fangeleiren og be dei koma og henta han, for han hadde gjort noko forferdeleg. Så fortalde han at han hadde vore så fortvila av opphaldet på Falstad at han ville ta sitt eige liv, og hadde hoppa på sjøen frå kaia. Men så hadde det kome ei stor bølge og skylt han på land, og da hadde han ikkje hatt mot til å hoppa uti ein gong til. Alfred undrast på om han verkeleg ville at han skulle melda han. Ja, det ville han. «Vil du eg skal seia at du har vore uheldig og falle på sjøen,» undrast Alfred. «Ja, det vil eg», svara fangen.

Alfred ringde da på leiren, og det kom tyskarar med bil og henta han.

Denne fangen heitte Erling Østerberg. Han vart politimeister i Trondheim etter krigen.

Odd Stavrum og Inge Falstad skulle ein sundag på skitur til Sønningen.

Dei gjekk da gjennom Dalsmarka (Falstadskogen). Der hadde det nettopp vore avretting av nokre fangar. Karane såg blodspor i snøen der avrettingane hadde skjedd.

Helge Myhr fekk ein gong nyss i at det skulle gravast grav i Dalsmarka.

Han tok da med seg ei grime og gjekk dit, skulle liksom leite etter ei kvige som hadde «kome bort». Sumaren 1945 kunne han påvise den grava han såg vart grave før ei avretting. Dette stod det eit lite stykke om i «Adressa» da opgravingane føregjekk i 1945. Det var og bilete av Helge.

Dette var noko av det som hende her under krigen. Det er sikkert mange som minnest mykje frå denne tida som det hadde vore interessant om nokon kunne skrive om.

Kjelder: Jens By, Ola By, Per Dahlen, Inge Falstad, Ole Hansen, Erling Norholmen, Hans Rosenlund, Aagot Singstad, Kåre Vang, Mille Vodal.

142

Eli Lunnan:

O l s o k s t e m n e t p å Alstadhaug i 1935 – og innviinga av ny messehagel Sjølv om været slett ikkje var slik dei hadde ynskt seg det på olsokdagen i 1935, så møtte om lag 600 menneske fram i Alstadhaug kyrkje.

Før gudstenesta var det musikk frå tårnet ved Ekne hornmusikklag.

Sokneprest Cathrinus Finsås sa i talen sin: «Vi som lever i dag har teki imot dette huset som ein heilag arv. Vi har plikt på oss til å ta oss av denne arven på beste måte, og stella oss slik at vi kan gje han frå oss til komande ætter minst like god som vi tok imot han. Skal dette lukkast må kristendommen ha gjennomsyrd livet vårt, og skapt noko av det samhald og den offerhug som fedrane våre åtte.

Den vakre messehagelen Eit prov på slik offerhug er den gåva som Alstadhaug kyrkje har fått, den nye messehagelen, som vi skal ta i bruk i dag. Det er kvinnene i Skogn som har gjort opptakten og samla midlane til denne gåva. Eg skal med dette, på kyrkja og kyrkjelyden sine vegner, få bera fram ein takk både til alle dei som gav pengane og til dei som gjekk frå hus til hus og samla dei.

Likeså ein takk til dei som med ånd og med hand forma gjenstanden til eit fullført og fagert verk.

Dette skrud ber bilete av den krossfeste Frelsaren. Måtte dette bilete alltid vera i stand til å samla tankane om Han som ga seg sjølv til soning for syndene våre! Måtte det også verta til glede og signing for dei Herrens tenarar som fram gjennom tidene kjem til å bera dette skrud.

Måtte deira hug og sinn vera fylt av den store kjærleiken, som biletet av pelikanen og ungane på framsida av messehagelen er eit symbol på. Da vil ein og verta meir medvitande om det ansvar som prestetenesta gjer krav på.

Så vil vi også ynskja at dette skrud måtte verta ein varig prydnad for dette gamle ærverdige gudshuset!»

Soknepresten sa at det var ei stor ære og glede å ha professor dr Anton 143

Messehagelen som vart innvia olsokdagen i 1935. (Foto: Asbjørn Andresen)

144

Fridrichsen tilstades i kyrkja denne dagen. Han var fødd i Meråker, dosent i Oslo og professor i Uppsala. Han hadde teki doktorgrad i 1925 på ei avhandling om «underet». Så det var ein iderik og inspirerande forskar som no skulle få æra å ta i bruk messehagelen for første gong.

Presten og professoren gjekk begge fram for alteret, og ei bøn vart lesen for messehagelen.

Deretter fylgde korsong ved «Heimklang», med lærar Sigmund Opdal som dirigent.

No vart det ein pause på eit par timar. Det var høve til å kjøpa mat, anten i herredsstua eller i eit stort telt som var reist i tunet på prestegarden. Triveleg var det for folk å møtast, folk som kanskje ikkje hadde sett kvarandre på lenge. Mange utflytta skogningar møtte opp, så det vart eit fint høve til å møte gamle kjente. Dei fleste hadde nok streva litt med å kome til kyrkja, - ein må hugsa på at det var svært få heimar som hadde bil den gongen. I herredsstua og i teltet var det dekt på langbord som var fint pynta, no når sommaren var på sitt vakraste.

Kyrkja si historie Skogn Mannskor innleidde siste del av stemnet, under leiing av lærar Arne Moksnes. Deretter vart ordet gitt til arkitekt John Tverdal frå

Pelikanen og ungane symboliserer kjærleiken.

145

Trondheim, som hadde vori ansvarleg for eit større restaureringsarbeid i kyrkja. Han kunne fortelje forsamlinga mykje interessant om ymse stilartar som kyrkja har gjennomlevd i mange hundre år. Han hadde god røynsle også som kunstnerisk leiar for Nidarosdomens restaureringsarbeid i 1925-30.

Etter eit sers interessant foredrag (som vart gjengitt i Nordre Trondhjems Amtstidende) var det atter korsong. Sokneprest Finsås lyste Herrens velsignelse over den store kyrkjelyden, kyrkjesongar Slungaard las utgangsbøna og folk gjekk ut av kyrkja under organist Harald Eggens vakre postludium på det nye, gode orgelet. Det var vanleg den gongen å gå ut under postludiet. Og eit svært vellukka olsokstemne var til ende.

Kvinnene i Skogn Dei som sette i gang innsamlinga har vi ikkje greidd å finne namna på. Men kvinnene som laga det vakre klenodiet veit vi litt om.

Messehagelen var teikna av arkitekt Kirsten Wlengel.

Brodering og montering var utført av Mathilde Evjen broderiforretning i Trondheim. Og sjølve vevnaden var det ei ung gjente frå Skogn som laga. Ho heitte Olaug Myhr (191393) og var yngste dotter til Anne og Paul Myhr. Biletvevteknikken lærde ho ved søstrene Prestgards biletvevskole i Gudbrandsdalen. Olaug Myhr vart i 1942 gift Åslund og flytta til Mattmar i Jämtland der ho budde resten av livet.

Dessverre vart ho tidleg plaga av leddgikt slik at ho ikkje så lenge kunne få utnytte sine givnader som husflidskunstnar.

Men dei raude plantefargane i ull som ho vov inn i messehagelen har halde seg heilt fint gjennom 65 år utan å Skogn-jenta Olaug Myhr var berre vel 20 år da ho vov det vakre stoffet i messehagelen.

146

Detalj frå biletveven.

falme det minste. Det gule stoffet med det broderte motivet vart etter kvart nedslitt, og det ville bli svært kostbart å sende messehagelen inn til reparasjon, opplyste sokneprest Oddvar Dahl i Alstadhaug kyrkje juledagen i 1998. Da var det atter kvinner i Skogn som tok initiativ til å reparere messehagelen. Formingslærar Magnhild Skjesol utførte det store arbeidet frivillig i stor respekt og vyrdnad for det vakre kunstverket som andre Skogn-kvinner ein gong fekk i stand.

Så no er messehagelen restaurert, og kan nyttast mange høgtidsdagar i åra framover.

147

Trygve Flatås:

Reitholdet Vi var mange unger i Rinnan-grenda da eg vaks opp, og vi fant på å skipa eit idrettslag. Vi skulle drive med all slags idrett, som fotball om sommeren og skirenn om vinteren. Det var ikke da som nu. Det skal legges til rette med penger og på alle vis, nei, vi måtte gjere det sjølv, og eg trur vi var like godt fornøgde som de er nu. Det var i allefall morosamt og det var godt samhold. Det vart spørsmål om kva vi skulle kalle dette laget, og vi fant på at det kunne høve med Reitholdet. Det var etter gården Reitan der vi holdt til mest, og der vi hadde fotballbane: Det var kutrøa til Øvre Rinnan. Det kunne nok vera litt kuskitt men vi var ikke så nøye heller.

Men det var nu denne forballen vi måtte ha da. Den kosta penger og det var det smått med. Vi prøvde å lage den sjøl men det held ikke, men vi hadde spara så mange penger at det vart ei råd. Kan hende vi fikk litt hjelp av foraldra og. Og vi var på Rinnleiret og sparka mot ungane i Nordbygda, og vi var oppi Venåsen, der var det ein fin plass på Aasmoan.

Der hadde vi ein kamp mot heile «Burhorva» som de sa. Eg minnes det så godt. Det var Hilmar Buran som stod i mål. Han var stor og lang så han kunne berre strekke ut armane og springe lite grann, ja det var morosamt. Men vinteren kom og snøen låg ganske jamt heile vinteren og vi hadde konkurranse kvar helg når det var tid til det. Vi kom i fin form. Men vi hadde hoppbakke også. «Oldenkollen» låg ovafor Øvre Olden og vart opparbeida av Røstadgutane. Det kunne hoppas en 35 - 40 meter og uten overdrivelse kan æ sei at vi hoppa alle saman. Det kunne bli forskjellig fart og stil men vi var nå med alle saman.

Ein vinter hadde vi langrenn og hopp med samling frå fleire bygder og fest etterpå i Breidablikk forsamlingshus. Kven som vann konkurransen hugsar eg ikke, det var nok ein av Lian brødrene. Dei var suverene i den tida. Olav Lian vann fleire kongepokalar, og av hopparar hadde vi Arnulf Vestrum som var den beste her i distriktet. Det var ei stor tid for Frol idrettslag minnes eg. Og Reitholdet og alle som var med der er borte og berre eit minne.

148

Fotballaget. «Reitholdet». Foran fra venstre: Bjarne Røstad, Andreas Flatås, Paul Flatås, Trygve Flatås - Arnfinn Hofstad - Asmund Røstad Bak fra venstre: Marius Sundby, Erling Røstad, Einar Larsson, Ottar Gran, Helge Hofstad, Einar Stubbmo, Einar Røstad, Sverre Røstad. Bildet er tatt av Ottar Røstad på Reitan, ca. 1920.

Litt om dei som er på bildet Eg skal freiste å minnast gutane i Reitholdet og litt om korleis det gikk dei seinare i livet.

Andreas Flatås: Han hadde gården Flatåsen i Nordbygda. Dreiv også med snekkering og treskjæring.

Paul Flatås: Han var ein bra kombinert skirennar, men døydde berre 20 år gammel.

Trygve Flatås: Vart bureisar på Sætersmyrene, og hadde god hjelp av dei fire sønnene sine i bureisinga.

Arnfinn Hofstad: Hadde Holmen og dreiv den. Var og snekker og hadde arbeid hos snekkermester Olsen Ørn.

Marius Sundby: Budde på Bakken, nabogarden til Flatåsen. Han fikk tæring og døydde 18 år gammel. Tæring tok mange ungdomar i den tida.

Einar Larsson: Hadde foreldre i Frol. Etter han vart vaksen kom han til Verdal og fann seg arbeid og levde heile sitt liv der.

149

Ottar Gran: Var fødd på Reitlia, det var ein eiendom, nabo med Reitan.

Foreldre var Nils og Grethe Gran. Han dreiv med forskjellig arbeid. I seinare åra var han rokkemakar og gjorde mange rokkar.

Helge Hofstad: Han budde på Holman ved Rinnelva. Kom til Verdalen og fikk seg arbeid der, og hadde ein fin heim.

Einar Stubbmo: Foreldra var Anna og Olaf, og budde i Barlia, nedafor Bakken. Han var kontrollassistent i mange år, men vart seinare bureisar i kommuneskogane.

Bjarne -Asmund - Erling - Einar - Sverre og Ottar var alle søner av Marie og P.A. Røstad.

Bjarne: Han gikk i ungdommen underoffisersskolen, og dreiv seinare gården Salthammer øvre.

Asmund: Han eidde ein av Skånesgardane, den søndre, østre. Ein stor gard som han dreiv godt. Han samla mykje som var brukt før i tida, og til slutt hadde han ei heil oldsaksamling oppe ved kårstuggu si.

Erling: Han dreiv Rinnan sag og høvleri som han bygde opp. Det går ennu godt, og det er sønnesønnen Stein Erik som driv i dag.

Einar: Han var heime på Øver Rinnan. Hadde svikt i hjartet og døydde ganske tidlig.

Sverre: Var i ungdomen saman med Helge Ingstad over Grønland.

Ellers dreiv han garden Reitan, som var ein nedlagt gard som faren P.A. Røstad bygde opp.

Ottar Røstad, som tok dette bildet, var gamlest av Røstadkarane. Han dreiv heimgarden Øvre Rinnan.

150

Wenche Wolff Hatling:

Leva n ge r s e n t r u m ; e n p re s e n t a s j o n b a s e r t p å k u l t u r m i l j ø a n a lyse Innledning Artikkelen om Levanger er basert på utdrag fra en rapport skrevet i forbindelse med prosjektet «Verneplan for kulturmiljø» i 1994. Levanger sentrum var et av de stedene som ble vurdert som Nord-Trøndelags representative kulturmiljø.

Levangers byutviklingshistorie er interessant fordi den gjenspeiler bygningslovgivning og byggeskikk over tid. Byen er «Pionerby» når det gjelder bygningsloven av 1845 og 1896, og er samtidig en av de få helhetlige bebyggelsene i Norge fra den korte bygningsperioden mellom bygningslovgivningen av 1896 og murtvangsloven av 1904. Byplan og arkitektur gjenspeiler denne perioden og representerer både kulturhistoriske og miljømessige verdier som det er nødvendig å forvalte slik at kvalitetene ikke går tapt.

Kort historisk oversikt over byens vekst og utvikling Levanger oppsto som sted først og fremst på grunn av stedskvalitetene; ei havn som ligger godt i ly for vær og vind, et flatt og fruktbart landskap, og en beliggenhet sentralt i forhold til omlandet. «Lifanger» er kanskje det opprinnelig navnet på byen, «anger»; en lang fjord som ligger lunt og beskyttet, «lif».

De første beretningene som omtaler Levanger er fra 1000-tallet.

Gjennom middelalderen gror handels- og kirkestedet fram. Levanger som årlig markedsplass blir først nevnt i 1473. Levanger er knutepunktet for handelen mellom Trondheim, Nordland, Innherred og Sverige, blant annet fordi veien fra Jämtland kom inn over Levanger. Stedet hadde i tillegg god havn og var enkelt å forsvare. I løpet av 1700-tallet dannes en bebyggelse langs veien; mot sjøen lå bryggene og sjøbodene og inn mot gata lå forretninger med boliger og uthus på den andre siden.

Eiendommene blir liggende på tvers av en uregelmessig og krokete 151

hovedgate. Levanger fikk status som kjøpstad i 1836, og fikk også eget tollkammer året etter. Kjøpstadsrettighetene innebar at Trondheimsborgerne mistet sine handelsprivilegier slik at Levangerborgerne fritt kunne drive handel året rundt i egen by. I 1846 brenner byen og hele byen ødelegges.

Det blir laget en ny byplan som ga rom for en ny bebyggelsesstruktur (måten bygningene er ordnet på) med utvidelsesmuligheter i mer enn en retning. I tillegg kom andre krav til brannsikring og trafikkforhold. Løsningen ble en byplan i form av et rutenett med kvartaler og gater.

Byplanen hadde en tversgående parkakse som brannskille, noe som var etter internasjonale og enerådende byplanidealer. Den første bygningsloven av 1845 ga planformen og dimensjoneringen av gater og kvartaler. Levanger fulgte denne loven, og blir dermed spesielt interessant fordi stedet ble den første by oppbygd etter denne loven.

Byplanen var en ren gateplan med et regelmessig, ensartet gatenett og en lukket kvartalsbebyggelse. Det var enkelt å stikke ut nye tomter og gjenreisningen gikk raskt. Det ble liten differensiering mellom gatene (alle gatene synes å være like viktige), og det var funksjonsblanding mellom boliger, forretninger og bygninger for husdyrhold. Bebyggelsen ble holdt i empirepåvirkede laftede trehus i to etasjer, ofte innkjøpt og flyttet inn til byen fra omlandet. Uthus og verksteder var i bakgården. Det

Etter Hagerup, 1980.

152

var store forskjeller i boligstandarden og enkelte store «trepaleer» dominerte den øvrige bebyggelsen. Byen brenner på nytt i 1877, men bygges opp igjen etter den samme planen. All bebyggelse lå innenfor bygrensa.

Etter hvert erverver kommunen bygrunnen fra Levanger gård og tilbyr tomter til nyetableringer. Dette gir ny vekst fordi flere institusjoner flytter til Levanger og industri blir etablert. Sjøgata regnes som byens hovedgate så lenge det var nær tilknytning til sjøtransporten, men etter hvert som tyngden legges på landtransport blir Kirkegata byens hovedgate. I 1864 får man bro over sundet. Meråkerbanen skapte en ny handelssvei mellom Norge og Sverige. Levanger får sterkt merke nedgangstidene på slutten av 1800-tallet.

I 1897 brenner byen nok en gang, og tidspress i en oppgangsperiode setter fart i gjenreisningen. I løpet av et års tid er byen gjenreist etter den samme reguleringsplanen. Nytt var det imidlertid at man etter endrede planidealer innførte akseelementer og la noe differensiering i gatestrukturen, det vil si at viktige gater fikk større bredde. I tillegg ble det etter de nye arkitekturidealene laget såkalte «arkitektoniske markeringer» av viktige gatehjørner (for eksempel tårn). Større bygninger i murstein fikk en sentral og viktig plassering.

Da byen brant i 1897, var man redd for at en murtvang (krav om at alle bygninger skulle oppføres i murstein) ville hindre en rask gjenreisning av byen. Dette førte til at den nye bebyggelsen bare oppfylte minimumskravene til brannsikring i Bygningsloven av 1896 (brannmur mellom alle hus). I 1904 ble det innført murtvang for alle norske byer, mye på grunn av Norges Brannkasses store utbetalinger etter alle bybrannene. Murtvangen bidro til at den senere bebyggelsen skiller seg klart ut fra århundreskiftets bebyggelse; andre idealer og kostnadene ved bruk av murstein gjorde at boligområdenes bebyggelse endret seg markant.

Bebyggelsen vokste utenfor bygrensa hvor det var rimelige tomter og ingen murtvang eller bygningslov som gjaldt. Forstedene ble liggende etter innfartsårene til byen. I 1964 gikk Levanger sammen med sine nabokommuner og dannet storkommunen Levanger. Etter krigen hadde Levanger opplevd nye vekstperioder, og den nye bebyggelsen kom i form av villabebyggelse med lav tetthet. Tettstedets utstrekning økte sterkt på grunn av økt bilbruk, og E6 ble lagt utenom sentrum i 197780 for å avlaste presset på bykjernen. Med vegomlegging og utfyllingsarealer har tettstedet blitt sterkt endret, og kjøpesenterproblematikken er med på å trekke aktiviteter ut av det gamle sentrum. Endrede arkitekturidealer har både forflatet og beriket det gamle bygningsmiljøet i sen153

Målestokk 1:20.000

trumssonen, men det har i de senere år vært en voksende interesse for å ta vare på og restaurere den gamle bygningstradisjonen gjennom å satse på miljøtiltak og ny aktivitet i sentrumsområdet.

Topografiske og næringsmessige forutsetninger for vekst Sentrumsområdet ligger på ei flat elveør, mens resten av bebyggelsen ligger i et småkollet landskap omkring tettstedet. Berggrunnen består av sterkt omdannede kambrosiluriske bergarter. Levanger tilhører et av de beste jordbruksdistriktene i Nord-Trøndelag, og mesteparten av bebyggelsen ligger på tidligere dyrka mark. Sentrum ligger skjermet for vind, og klimaet kan beskrives som typisk trøndersk innenlandsklima. Landet 154

omkring sentrumsområdet er rikt på fornminner og kulturminner.

Utviklingen av tettstedet må ses i sammenheng med den sentrale beliggenheten, handel og vekst i sammenheng med viktige ferdselsveier og den naturlig lune havna.

Faktorer som fysisk har formet området Kartlegging av de viktigste faktorer som har bidratt til eller dannet premisser for Levangers fysiske form: 1. Klima og topografi Landområdet mellom Sundet (fjorden) og Levangerelva ligger sentralt til og var egnet for bebyggelse. Området øst for elva var opprinnelig nærmest en sump, og ble på grunn av dette ikke bebygd før 1800. Elveøra med gode havneforhold, vindskjerming og forsvarsmuligheter ser ut til å ha vært betingelsene for den første bosettingen. Beskjedne naturbarrierer har bidratt til en relativt konsentrisk form på tettstedet.

2. Kommunikasjonslinjer De gamle innfartsårene fra Trondheim og Jämtland til Levanger strukturerte den første bebyggelsen. På 1700-tallet oppsto det en uregelmessig, men lineær bystruktur beliggende mellom sjøen og landet. Jernbanen som kom i 1900 ble anlagt på et sumpareal som var delvis uegnet for bebyggelse. Den opptok et stort areal og ble byens grense mot øst.

3. Eiendomsforhold I dag virker eiendomsforholdene som mulige grenser for byens vekst; Innherred sykehus, Mo gård i sør og Røstad høgskoleområde i nord.

Kommunen eier det meste av grunnen i sentrum Det synes ikke ønskelig med noen større tetthet enn det er i dag innenfor de nærmeste boligområdene.

155

4. Bygninger og institusjoner Det ble reist noen større murbygninger ved århundreskiftet, og disse var ofte bevisst anlagt med tanke på akse- og fondvirkninger; for eksempel jernbanestasjonen og hovedbygningen på Røstad. Andre institusjonsbygninger ble strukturert etter eiendomsforholdene; institusjonsområdet sør for byen med sykehus og lærerskole. Enkelte elementer i bykjernen regnes å være svært viktige i en bevaringssammenheng (spesialregulering i sentrumsområdet) for eksempel Festiviteten.

Enkelte større gårdsanlegg har freda hovedbygninger; Mo, Brusveet og Røstad. Disse er også viktige elementer i byplanen.

5. Byplaner og andre viktige reguleringer Klassisistiske idealer var bestemmende for sentrumsplanen av 1846. Hovedtrekkende er sterkt tilstede i dag, påvirket av hagebyprinsippet og betoning av gateakser.

Murtvang innført i 1904 begrenser byggingen av lukkede kvartaler (min. 5 meter mellom trehusene) og villabebyggelsen overtar med sine åpne kvartaler. Sammenslåing med andre kommuner i 1964 ga større vekstmuligheter på grunn av større omland.

6. Hendelser Brannen i 1846 ødela den gamle byen og en ny byplan ga grunnlaget for Levangers nåværende form.

Brann i 1897. Gjenreisningen går raskt på grunn av tidspress og mulighetene for at det blir innført murtvang. Oppbygging etter 1846-planen, men noe endret i forhold til datidens planidealer.

156

7. Arealbruk Utvidede arealkrav for industri og institusjoner samt 1990-tallets kjøpesenterproblematikk har bidratt til at nyetableringer og utvidelse foregår i utenfor sentrumsområdet.

Servicefunksjonene innenfor sentrum har ekspandert på bekostning av boligfunksjonen.

8. Bebyggelsesstruktur Bebyggelsen i sentrum er strukturert innefor et mønster av en streng rutenettsregulering, og kjennetegnes av lukkede kvartaler med avkuttede hjørner.

Bryggestrukturen er en rest av den eldste bebyggelsesstrukturen i Levanger, og er lineært ordnet i forhold til sjøen.

Murtvangen av 1904 føret med seg en ny bebyggelsesstruktur som var påvirket av andre arkitektur- og planidealer; med blant annet frittliggende villabebyggelse med sveitser- eller klassisistiske detaljer. Denne strukturen finner man eksempler på ved sykehusområdet. I bykjernen ble det i denne perioden oppført enkeltstående murbygg i stilkopierende byggeskikk.

Kulturminner og kulturlandskap Levanger sentrum er interessant som kulturmiljø fordi det gjenspeiler bygningslovgivning og byggeskikk fra en markant tidsperiode i norsk byplanhistorie. Byen er et produkt av flere faktorer, med handel og kommunikasjon som viktigste vekstårsak. Som nevnt før er Levanger pionerby når det gjelder bygningslovgivning i Norge. I tillegg er den en av de få byene som kan vise fram en helhetlig bygningsmasse fra tiden mellom bygningsloven av 1896 og murtvangsloven av 1904. Slik representerer Levanger sentrum et viktig bidrag til norsk arkitekturhistorie.

Kulturlandskapet i byen er både det landskapet byen ligger i og det landskapet som er blitt bygget. Gjennom byvekst har landskapet endret seg, og det er fremdeles i omdanning. Levangers bylandskap står i i kontrast til jordbrukslandskapet omkring. Samspillet og bevegelsen gjennom landskapet er av betydning for hvordan man oppfatter stedet.

157

Byplanen fra 1846 og lovverket som er blitt brukt for å bebygge stedet, er både det sterkeste og det mest «usynlige» kulturminnet.

Arkitekturen er det som først synes typisk og blir først lagt merke til av innbyggere og besøkende. Byens «ansikt» består likevel av flere samspillende faktorer, både landskapsgrunnlag, byplan og byggeskikk er med på å skape byens særpreg og identitet. Byplanen bygger på flere elementer; både kommunikasjon, bygninger og landskapsmessige særtrekk har spilt en rolle for lokalisering og vekst.

Visuell analyse I en visuell analyse vil Levangers topografi bli framtredende. Sentrum som ligger på ei flat elveør har to avgrensende kanter; Staupshaugen nordvest for byen og Brusveområdet i sørøst. Nord og sør for bykjernen ligger fjorden og innsjøen som fungerer som en forlengelse av det flate landskapet. Også Levangerelva og Sundet er en slags kanter, likeledes jernbaneområdet, som ble sent utbygget på grunn av grunnforholdene og siden har fungert som en avslutning og grense for sentrumsbebyggelsen.

Landemerker i Levanger er først og fremt sykehuset og kirka, og kan hende kjøpesentrene og badet utenfor sentrumsområdet. Mo gård fungerer som en markering av «inngangen» til sentrumskjernen.

158

Hovedkommunikasjonslinjene er den gamle E6 gjennom sentrum; Kirkegata, og bruforbindelsene til Staup og Brusve. Sentrumsområdet med den helhetlige bebyggelsen avgrenset av bryggerekka og jernbanen er gjenkjennbart som et eget lite distrikt. Det er også industriområdet med utfylligne i havnebassenget nord for sentrum. Videre vil villabebyggelsen i åsene på Staup og på Brusve framstå som egne avgrensende områder.

Landskapskarakteren i Levanger er «rolig» fordi det ikke er noen sterke dramatiske sprang verken i topografi eller skala. Mellom flatene og veggene i landskapsrommet er det glidende overganger, og det som mest tydelig markerer en overgang fra et område til et annet er broene; over jernbane, elva og sundet. Viktig for oppfattelsen av den romlige organiseringen er det utsynet man har mot Eidsbotn og fjorden og det flate landbrukslandskapet omkring; innrammet av de bebygde og skogkledde åsene. Byrommet er ellers ikke så tydelig, og overgangene ligger i bevegelsene gjennom åpent – tett – åpent landskap. Levangers sentrumsområde kan oppleves som trangt der det ligger inneklemt mellom åsene, elva og sundet.

Estetikk I Levanger er kontrasten mellom tett by og et åpent vidstrakt landskap som først framtrer i bevisstheten. Vegstrukturen og elva fungerer som et bindende element mellom åpent og tettbygd landskap. Bevegelsen styrkes med åsdraget på begge sider av byen. Tilstedeværelsen av vann er et berikende element i bylandskapet og er med på å understreke den ressursmessige tilhørigheten til fjorden. Åsene rundt, elva og sundet skaper byens romlige avgrensning.

Byområdet framstår som meget helhetlig i arkitektur, skala og byplanmessig sammenheng. Bebyggelsen og byplanen er lett oppfattbar og enkel å kjenne igjen og orientere seg i. Dessuten appellerer harmonien i bygningenes arkitektur til dagers noe romantiske småbyideal; småskala og rik utsmykning bidrar til at Levanger oppfattes som en «pen» og koselig småby. Grøntinnslaget i form av parkdraget tvers gjennom bykjernen gir et pusterom mellom de trange kvartalene og er med på å markere tyngdepunktet i sentrumsområdet.

Arkitektur og byplan Planutkastet etter brannen i 1846 fulgte Norges første bygnings- og byplanlov av 1845, og Levanger er spesielt interessant fordi den var den 159

første byen som ble oppbygd etter denne loven. Noe lignende skjedde etter brannen i 1897, da byen ble gjenoppbygd etter en bygningslov fra året før. Planen i 1846 er en ren gateplan med udifferensiert gatenett med lukket kvartalsbebyggelse, helt i tråd med internasjonale planidealer. Planformen og alle dimensjonen var gitt i den nye bygningsloven, og det var lett å stikke ut tomter slik at gjenreisningene gikk raskere.

Dessuten ble tomtene omtrent like store, slik at befolkningen var meget fornøyd og betraktet planen som en god og framsynt plan. Så har den jo også vist seg å bli basis for gjeldende reguleringsplan for sentrum fram til i dag, på tross av brannene og endrede oppfatninger om byggeskikk.

Etter brannen i 1897 ble planen mer differensiert og gradert. Endrede planidealer bidro til at byen etter gjenreisningen fikk et gatenett hvor enkelte gater sto fram som mer betydningsfulle enn andre. Dette ble markert med aksevirkninger og beplantning. Akseelementene kom i form av fondmotiver (bygning for enden av ei gate); jernbanen i enden av Haakon den godes gate og Røstad skole i fond av Kirkegata. Byen fikk slik en klarere og mer ordnet struktur. Arkitektoniske markeringer av viktige gatehjørner og en tydelig plassering av enkelte viktige bygninger i at annet byggematerial, nemlig murstein, understreket dette. Gateløpene skulle være åpne ned til sjøkanten, bryggene fikk ikke stenge utsikten mot sundet. Klart avgrensede kvartaler med enhetlig, likevel variert trepanelbe160

byggelse bygget opp om de klare formene. Det ble uttrykt en bevisst og konsekvent holdning til byplanidealene, og presset på tomtene samt variasjonen i byggeskikk var ikke større enn at man klarte i ivareta datidens arkitekturidealer. Det var i allmennborgerlig interesse å holde byen vakker. Planen hadde sin klareste og mest vellykkede form i begynnelsen av 1900-tallet, senere tiders behov har kanskje gjort at man har glemt de ordnende prinsipp som ligger bak. Utsynet til Røstad er bygd igjen, likeså utsikten til sjøen, og det er skalabrudd og huller i kvartalsstrukturen. Likevel er det mye igjen å ta vare på, og store deler av byen framstår i dag i nyrestaurert stil. Parkaksen med torget holdes vakkert i hevd.

Arkitekturen i sentrumsområdet er hovedsakelig fra perioden 1897 til ca. 1945. Det er først og fremst den «trønderske» byarkitekturen som dominerer, med to etasjes lafta trepanelhus med innslag fra tysk jugendog sveitserstil. Etter brannen var det vanlig å importere ferdige hus fra distriktene omkring, slik at den tradisjonelle gårdsbebyggelsen har hatt sitt å si for bybebyggelsen. Funksjonsblandning var vanlig, og husene hadde uthus i bakgården, noe som framdeles er vanlig. Karakteristisk er

liggende høvla panel med kraftig profilert listverk. Vinduene har som oftest T-post og er delt i 2 eller 3 fag med profilerte omramminger.

Murtvangen i 1904 førte med seg en ny hustype; den frittliggende 161

villaen i sveitserstil med bindingsverksteknikk med tilhørende hage.

Utenom murtvangsområdet vokste det fram en ny forstadsbebyggelse med en åpen bebyggelsesstruktur, et eksempel er stadionområdet.

Bolighusene ble bygget i to etasjer ofte horisontaldelt, og med sveitserpåvirkede eller klassisistiske detaljer. I denne perioden kommer det også flere staselige stilkopierende murbygninger i sentrumsområdet; lærerskolen i nyrennesanse, stasjon og kirke i en slags nyromansk stil. Enkelte bygninger ble oppført i av tidlig funksjonalistisk stil i årene før 2. verdenskrig.

Etter 1960 er det oppført flere større forretningsbygninger inne i sentrumskjernen. Disse bryter til dels kraftig med trebygningene i både størrelse, skala og utforming. Moderniseringen av den eldre bebyggelsen har bidratt til at gamle fasader ble ribbet for detaljering og ornamentikk, men på slutten av 1990-tallet er mange bygninger blitt tilbakeført til gammel stil, ofte hjulpet ved kommunale støtteordninger og kommunens strenge holdning til byggetillatelser.

Karaktertrekk ved Levangers kulturmiljø Det typiske og det viktigste ved kulturmiljøet i Levanger sentrum kan oppsummeres og sammenfattes i en kort presentasjon. For oversiktlighetens skyld deles presentasjonen inn i tre nivåer; landskap og omgivelser, byplan, og arkitektur og bygninger.

Landskap og omgivelser Et åpent jordbrukslandskap innrammet av skogkledde åser.

Levangersundet og Levangerelva avgrenser byens landområde; ei flat elveør. Bevegelsen gjennom byen veksler mellom det åpne – tette – åpne landskapet. Byen har småbykarakter, med en menneskelig skala og lett fattbare rom å forholde seg til. Den visuelle kontakten mellom bykjernen og omgivelsene er sterk og gir orienteringsverdi og gjenkjennelsesverdi.

Sammenhengen med områdene med kulturminner omkring Levanger,gamle tiders sentra som har hatt betydning for plasseringen og utviklingen av Levanger som handelssted; det religiøse knutepunkt Alstadhaug sør for bykjernen, og gården Geite i øst. Historisk forankring gir også den store jernalderbygdeborgen Halstein.

Byplan Den lukkede kvartalsstrukturen: Planen i 1846 er en ren gateplan, et 162

udifferensiert gatenett med lukket kvartalsbebyggelse i trĂĽd med internasjonale planidealer. Etter brannen i 1896 ble planen mer differensiert og gradert. Endrede planidealer bidro til at byen etter gjenreisningen fikk et gatenett hvor enkelte gater sto fram som mer betydningsfulle enn andre. Dette ble markert med aksevirkninger og beplantning.

Akseelementene kom i form av fondmotiver. Arkitektoniske markeringer av viktige gatehjørner og en bevisst plassering av enkelte viktige 163

bygninger i stein og mur understreket den klare strukturen. Gateløpene skulle være åpne ned til sjøkanten og bryggene fikk ikke stenge utsikten. Kvartalsorganiseringen er den samme for bebyggelsen oppført både etter byplanene i 1846 og i 1896. Våningshusene og portrommet ble bygget som en lukket vegg rundt kvartalet. Uthusene lå i bakgården, rygg mot rygg på eiendomsgrensen.

Grøntstrukturen: Parkaksen ble anlagt i 1897 og skulle bidra til å differensiere gatenettet. Kirkegata ble byens hovedgate. Utformingen av deler av parkaksen er et godt eksempel på den romantiske stilen, som sjelden ses så tydelig som nettopp i Levanger. Samtidig understreker parkaksen et sentrumstyngdepunkt og gir i dag rom til aktiviteter som torg, plassrom, park og parkering. Det planlegges promenader langs elva og sundet (Sjøgata).

Forstadsbebyggelsen utenom murtvangsområdet: Her er det åpne kvartaler med frittliggende villaer og hage. Bebyggelsen er preget av jugend- og sveitser stil med klassisistiske idealer. Bebyggelsesstrukturen er likeverdige henvendte kvartaler, med bygningene plassert i hjørnene av kvartalet. Dette er et resultat av nye byggeforskrifter, nye byggeteknikker samt endrede planidealer. Byggeformen representerer et skarpt brudd med den gamle byempirestilen.

Bryggerekka mot sundet: Et minne fra den gang sjøvegen var viktige både som ressursutnytting og som kommunikasjon. Bryggene er således en del av den eldste og mest opprinnelige bebyggelsesstrukturen i Levanger; en struktur oppført lineært i forhold til sjøen. Sjøgata ble fra gammelt av regnet som byens hovedgate. Ved kvartalsreguleringen ble det skapt hull i den fra før sammenhengende bryggerekka, fordi man ville ha fritt utsyn fra gatene ned til sjøen.

Arkitektur og bygninger Trearkitekturen fra perioden 1896-1904: Karakteriseres ved toetasjes laftede trepanelhus med innslag fra tysk jugend- og sveitser stil.

Funksjonsblanding og uthus i bakgården. Bygårdene var panelte med rikt dekorert og profilert listverk, spesielt er det lille takutstikket. Fargene markerte snekkergledene, og som regel var husfargen i en lys nyanse med mørkere fargevalg for vinduslister, ofte kraftige jordfarger. Uthusene skiller seg fra den øvrige bebyggelsen, de er enklere i sin utforming og har antagelig gjennomgått færre forandringer enn hovedhusene.

Fondvirkninger og arkitektoniske motiver; Akseelementene kom i form av fondmotiver (byplan 1896); jernbanen i fond av Haakon den 164

godes gate og Røstad skole i fond av Kirkegata, i dag gjenbygget.

Brusveet Nedre lå fra før i fond av Brugata og det var planen om et bygg på Staup som skulle ligge som fondmotiv for Sundgata og brua over sundet.

Byen fikk gjennom disse arkitektoniske markeringene en klarere og mer ordnet struktur. Klart avgrensete kvartaler med enhetlig, likevel variert bebyggelse, bygget opp omkring planen. Flere bygårder var oppført som paléaktige bygninger, med forretninger i 1. etasjer og bolig i 2.etasje. Disse bygningene er rikt dekorativt utstyrt, ofte med hjørnetårn.

Kulturmiljøet og den historiske utviklingen Den historiske utviklingen gjenspeiles gjennom de viktigste trekkene i kulturmiljøet Levanger sentrum. I Levanger finnes det flere spor i kulturmiljøet som synliggjør og forteller om den historiske utvikling, forankring og identitet.

Den gamle bryggestrukturen vitner om den eldste bebyggelsen og ressursgrunnlaget, og angir hvor byens gamle tyngdepunkt lå.

Kvartalstrukturen er neste kapittel i Levangers byplanhistorie, preget av datidens byplanidealer.

Levangers byarkitektur er typisk for perioden rundt århundreskiftet, men moderne arkitektur er også synlig og framtredende i bystrukturen.

Ved at flere perioders arkitektur er representert i bybildet, kan man lese utviklingen og forankringen i det historiske.

Plasseringen av stedet forteller noe om gamle tiders tyngdepunkt med hensyn til ferdsel og handelssamkvem; Levanger har vært møtested for folk nord- og sørfra, nordmann og svenske. Handel og service har bestandig vært grunnlaget for Levangers vekst og næringsmessige utvikling. Som nevnt før er Levanger pionerby når det gjelder bygningslovene av 1845 og 1896, og er av den grunn sterkt historisk forankret i norsk byplanhistorie. Den helhetlige bebyggelsen fra perioden 1896 til 1904 representerer et unikt arkitektonisk og byplanmessig kulturminne.

Vurdering av verneverdi Kulturmiljøet Levanger slik det framstår i dag er en del av våre daglige omgivelser og er således viktig for innbyggere og besøkende av byen. Kulturmiljøet er i samspill med omgivelsene en viktig kilde til kunnskap om fortida, og representerer både rene kunnskapsverdier og opplevelsesverdier.

Levanger sentrum er først og fremst en kilde til vår nære bygnings165

historie og byplanhistorie slik det framstår i dag. Byen og bygningene forteller blant annet om byggeteknikk, materialbruk, planløsninger, husenes innbyrdes forhold til hverandre, organisering av et bytun, arkitektur og byggeskikk, stil og estetiske normer i tidsperioden 1896 til1904, bestemt ut ifra norsk bygglovgivning og planidealer. Levanger er pionerby - det første eksempel - av bygningsloven fra 1845 og 1896, og dermed meget representativ i forhold til denne tidsperioden. Levanger sentrum framstår også som relativt homogen på grunn av bygningene ensartethet.

I tillegg er Levanger et eksempel på hvordan sentrumsbebyggelsen ble påvirket av murtvangsloven fra 1904, da boligbebyggelsen fikk en helt annen bebyggelsesstruktur enn sentrumsbebyggelsen. Den øvrige forstadsbebyggelsen i åssidene rundt bykjernen viser hvordan gammelt jordbruksareal ble bebygd i moderne tid og hvordan gamle gårder ble liggende inneklemt i ny bygningsstrukturer.

Bygningene i bykjernen er gode eksempler på stilidealene som hersket i perioden, påvirket av trøndersk byggeskikk fra omlandet. De er representative for den trønderske empirepåvirkede trepanelarkitekturen, senere utført med detaljer inspirert av tysk jugend- og sveitserstil.

Bygningene er gamle og i stor grad autentiske når det gjelder form, konstruksjon, materialbruk og opprinnelig miljøsammenheng.

Det er svært sannsynlig at det er utført forandringer med hensyn til overflater og fargebruk senere. Sett i forhold til de forskjellige stilperiodene og arkitekturtrendene som har vært, er imidlertid hovedtrekkene godt bevart, og det er i dag stor interesse for videre arbeid med og tilbakeføring til opprinnelig utseende både fra privat og offentlig hold.

Arkitekturen i sentrumsområdet er også blitt et slags «skjønnhetsideal» fordi den har estetiske kvaliteter som i vår tid blir verdsatt av folk flest. Fargene, utsmykking og dekor samsvarer med en noe romantisk trend på 80- og 90-tallet, og kvalitetene ved den håndverksmessige utførelsen glir inn i en tradisjonell oppfatning av hva som er pent. I tillegg kommer en kanskje ubevisst holdning til småskalaen, gode gaterom og materialitet (trepanel assosieres for eksempel som «varmt»). De besøkende blir ført inn i byen utenom skjemmende industriområder eller områder uten en fattbar struktur. Rutenettsplanen er en lett oppfattbar og orienteringsvennlig byplanorganisering. Kulturmiljøet i Levanger har stor bruksverdi, det er et levende kulturmiljø som fyller praktisk funksjoner og representerer økonomiske verdier.

Bakgårdsbygningene representerer et stykke næringshistorie; det var 166

vanlig å drive med forretningsdrift, håndverk og husdyrhold samtidig.

Bryggerekka i Sjøgata forteller om endringene både i bebyggelsesstruktur og i erverv/levevei. De sosiale forhold har også gjenspeilt seg i bygningsstrukturen. I den eldre bebyggelsen kan man se sporene til de «bedre strøkene» i søndre del av byen og i sentrum rundt parken, hvor de mer staselige bygningene og trepaléene dominerer. Nordre del av byen hadde lavere status og til dels mer beskjeden bebyggelse.

For innbyggere og besøkende er arkitekturen i bykjernen blitt assosiert med Levangers identitet. Bebyggelsen er da representativ for fysisk identitet. Det visuelle bildet av Levanger, med landskapet og bebyggelsen, er betydningsfullt for følelsen av stedstilhørighet og stedsidentifikasjon. Foruten å være et tidsbilde fra perioden 1896-1904, har Levanger elementer i bykjernen som viser tidsdybden i kulturmiljøet, det vil si alle de endringene som har skjedd siden byen ble anlagt.

Bebyggelsen spenner fra bryggene til bygninger oppført på 1990-tallet, og kulturminnene i Levangers omgivelser viser et grunnlag og en historisk tilhørighet. Det er for den videre utviklingen i Levanger viktig å understreke at bymiljøet ikke er et statisk miljø, men at det byr på utfordringer å sette ny byggeskikk og planendringer inn i så sterkt etablerte sammenhenger. For å fremme en god utvikling av bymiljøet bør hovedelementene ivaretas i den videre fremvekst av byen.

Kildemateriale: «Noen norske byer og tettsteder, deres utvikling og planlegging, bilag3: Levanger 1846-1976», Hagerup 1980 «Byggeskikk på Levanger», Reitan, Meland, Levangers bygningsråd 1988 «Levanger sentrum, utvikling bygd på tradisjoner», Levanger kommune 1992 «Hus og bygningsmiljø i Levanger», Fylkeskonservatoren i N-Tr.lag, Levanger kommune 1988

167

Jakob Aune:

H i s t o r i e l a g e t o g f o re n i n g e n N o r d e n p å t u r Trur du ikkje dei la ut på tur saman i år og. Turen gjekk «som vanleg» til Jamtland. (Etter det Sven Schylberg sa var Jamtland det opprinnelege og rette namnet. Jämtland var forsvensking.)

I finveret kjørte vi over Skalstufjellet med Brustadbussen og kom med kvart til Krokom til ein god lunsh, som det heiter på nytt norsk. I Krokom skulle vi hatt ei heil veke, for der er inngangen til villmarka mot norskegrensa med både elg og bjørn og vakre blomster. Men for oss gjekk turen vidare til Brunflo, der vi feira Midtsommarkvelden saman med svenske venner på Hembygdsgården. Det vart ein triveleg kveld med leik og dans rundt Majstonga. Først for ungane med «Bjørnen sover», «Persons lilla kråka skulle ut och åka» og «Tre små gummor skulle til marknaden i Mora» og fleire kjente barneleikar. Ei folkedansgruppe synte kva dei kunne av folkedansar. Dansarane hadde bunader frå fleire landsdelar i Sverige. Tautrekkinga mellom Trøndelag og Jamtland endte uavgjort.

Leiken gjekk lystig omkring maistonga.

168

Maistonga blir reist ved Hembygdsgården i Brunflo.

Sven Schylberg hadde ein lydhør tilhørarskare.

169

Svenske folkedrakter.

Hal i og dra! Tautrekking mellom Jämtland og Trøndelag.

170

Landbruksmuseet i Brunflo var verd eit besøk. Der kunne vi sjå landbruksreiskap frå dei eldste tider og fram til i dag. Vi som har levd ei stund, kjente att mye reiskap frå 20- og 30 åra.

Etter ein god middag, gjekk turen til Lockne Vandrarhem. Vi var heldige som fekk omvising i Lockne kyrka frå 1797 som viste seg å vera eit praktstykke både i arkitektur og utsmykking. Det var godt å finne køya etter ein dag med så mange inntrykk. Trass i eit par hjarteskjærande skrik frå ei usmurt dør, vart det sovi ein god del likevel.

Sven Schylberg var med oss til Gusta kalksteinbrot neste dag. Triveleg å finne eit kjent namn på ein framand plass. Eg har lenge undra meg på kva namnet Gustad kjem av, så eg slo opp i Skogns Historie og fann at Vestrum meiner det kjem av personnamnet Gautulf - Gautulfstad er trekt saman til Gustad. Kanskje er det slik med Gusta og. Korsom er så har dette steinbrotet namn etter ein gard. Det vart teki ut kalkstein der frå først på 1900 til ut på 1950 talet. Schylberg var ein god omvisar med stor lokalkunnskap. Han fortalte fleire hendingar frå bygdene i kring Storsjøen. Mellom anna at geologane meinte dei hadde funne prov for at ein stor meteor (asteroide) hadde falle ned der i traktene for 450 millionar år sidan. Da var Skandinavia dekt av hav. Asteroiden hadde slegi ned i havbotnen og laga eit digert «traug» som no er fylt av Locknesjøen.

Det må ha vore eit skikkeleg plask.

«Nordenturistane» i steinbrotet i Gusta.

171

Da Jamtland omsider vart tørt land, kom istida. Etter nokre tusen år smelta isen så det litt etter kvart vart livsvilkår for folk. Desse menneska meiner dei kom frå Trøndelag. Dette meiner dei å kunne sjå av helleristningane i Gløsa ved Alsensjøen.

Schylberg fortalte vidare at kong Sverre var på «vennskapsbesøk» og sloss med jamtane på isen på Storsjøen i året 1178. Sidan var Jamtland norsk i lange periodar. Først i 385 år fram til Sjuårskrigen 1563 til 1570.

Da tok svenskane att Jamtland, men ved fredsslutninga vart det norsk att og var da norsk i 41 år fram til Kalmarkrigen 1611 -13. Da måtte jamtane sverge truskapseid til svenskekongen. Men også ved den freden vart Jamtland igjen norsk i 32 år fram til freden i Brømsebro i 1645. Ei rask summering viser at Jamtland har vori norsk i omlag 458 år. Det kosta jamtane noko å vera norsk, for under krigane straffa svenskane dei med eld og sverd fordi dei hadde vori norsk, og etter Kalmarkrigen straffa kong Kristian den IV jamtane fordi dei hadde svori truskapseid til svenskekongen.

Schylberg meinte og at Storsjøbygdene var koloniserte av trønderar. Turen gjekk vidare til Hackås der kjerka var bygd omkring 1470 av Skankeslekta som enda er verksam på begge sider av grensa. Mange gravhaugar i traktene fortel om eldgamal busetnad. Hackås kyrka er den eldste kjerka i Jamtland. Vidare kom vi gjennom bygda Fåker. Det namnet meinte Schylberg kom av namnet rev - fox som viste språksambandet med gammalgermansk.

Også namnet på ein gard som heitte Vie, meinte Schylberg måtte ha vori ein offerplass eller tingstad. Tingstaden var inngjerda med vidjekvistar.

Det var ein hellig plass.

Klokketårnet ved Heckås kyrka.

172

«Varg i veum» (ulv i helligdommen) vart den kalt som braut tingfreden.

Neste stopp var Åsarna der vi kunne sjå skimuseet til Tomas Vassberg og Torgny Mogren. I Funäsdalen fann vi Härjedalens Fjellmuseum. Dei hadde fått til fine samlingar av ting som folk hadde brukt i dagleglivet, og fått dei montert og framstilt på ein interessant måte. Ei triveleg hending der var å sjå og høre musikkprofessor Ola Ledang frå Trondheim.

Han laga seljefløyter som han spela på.

Ola Ledang viste oss korleis han laga seljefløyter.

Etter ein kort busstur såg vi igjen fedrelandet og bergstaden Røros, der vi jompa rett inn i ei byvandring og fekk høre mye interessant om Bergstaden. Jamenn var det godt å finne køya etter middagen på turisthotellet.

Siste turdagen vart skikkeleg triveleg. Den starta med omvising i Røroskjerka som hadde ei mykje skiftande historie, som den kvinna som viste oss rundt fekk fram på ein kvikk og fengande måte. Sidan kom vi til den gjenoppbygde smeltehytta, der instruktive modellast og montrar saman med den same flinke omvisaren ga eit fengslande bilde av kvardagen for dei gamle gruvefolka.

173

Turen om Ratvollen vart ei fin innføring i Johan Falkberget sitt liv og noko om diktinga hans. Vi såg han for oss der han sat i det uisolerte, iskalde skrivarrommet med føtene på ei oppvarma steinhelle og skreiv om Eli Sjursdotter, eller kanskje om Benjamin Sigismund og Gunnhild.

Etter ein fin tur over vakre fjell frå Brekken til Stugudal, smakte det godt med middag på Væktarstua.

Ferda gjennom vakre Tydal var ei roleg avslutning på ein vellykka tur.

Takk til historielaget og Foreningen Norden som Minnestein over dei som rydda Ratvollen. ordna turen.

Det var enkel innredning i den gamle rørosstuggu.

174

Kolbjørn Nestgaard:

R a p p o r t f r å t u rn e m n d a Turnemnda har i år vori ansvarleg for 2 turer.

Bussturen vart planlagt i samarbeid med foreningen Norden og gjekk over 3 dagar. Den starta 22. juni og gjekk opp Verdalen til Sverige og til Brunflo hembygdgård aust for Østersund. Der fekk vi med oss midtsumarsfeiringa som svenskane gjer mykje ut av.

Turen gjekk vidare om Funesdalen og Røros. Dette er stader som er interessant å besøke.

Heile turen baud på mange historiske og fine opplevingar. Det var og sume stader ein kunne tenkje seg å stoppa lenger. Takk for reisefølge og takk for samarbeidet med foreningen Norden. Viser ellers til fyldig artikkel av Jacob Aune.

Andre turen var ein «blikjenttur». Denne gong i Ytre Skogn. Oppmøtet var på gården Nes, og ruta gjekk langs gamle kongeveg fram til Gotås.

Her vart gårder og heimer langs vegen omtala, likeså slekter og personer som har vokse opp og levd her. Personar som enno sit i minne til mange.

Neste stopp var Lynum nordre og gravhaugen nord om husa. Fagrare og vidare utsikt skal ein leita lenge etter. Snakk om panoramautsikt. Frå Lynumgårdane er det utskift fleire heimar, og kjente mennesker har levd sine første barneår her. Det vart og snakka ein del om terrengformasjoner og grensedragninger bygdene i mellom. T.d. mellom Åsen og Skogn og mellom Skogn og Stjørdal.

Turen gjekk så opp til Lynhalla, ein tidlegare husmannsplass som ligg høgt og fritt, men samtidig bortgøymt i Lynummarka. Det er veg dit, så enkelte køyrde og andre gjekk.

Bondekvinnelaget stod ferdig med kaffen, og den smakte godt. Kaffe kokt på bål ute i naturen smaker litt ekstra.

Utsikten herfrå er fin mot Åsen, Øvre Skogn og Markabygda. I bakgrunnen låg fjellheimen mot Verdal og Meråker. Det fine veret gjorde at stunda vart rik og fin. Lynhalla hadde ein bratt og karrig jordveg. Likefullt voks det opp store ungekull her. Mennesker som var rikt utrusta og som 175

utmerka seg i samfunnet. Mest kjent er troleg billedhuggar Oscar Lynum og broren prost Ole Lynum.

Ein interessert flokk var med pü turen. Arrangementskollisjoner gjorde at besøket ikkje vart av dei største, men det vart ein minneverdig dag for oss som var med. Vi fekk sjü og oppleve ein for mange ukjent stad i kommunen. Slike turar freistar til gjentaking.

Takk til Skogn bondekvinnelag for samarbeidet, til Ivar Berre for sakkyndig bistand og til grunneigar Morten Lynum som let oss ta turen opp til Lynhalla.

176

Sveinung Havik:

Samling av lokallittera t u r Folketelling 1835: omfatter nåværende Frol, Levanger by og Skogn.

Fra koral til barcarole: toner gjennom femti år. (Om P. Okkenhaugs musikk) Grevskott, Peter: Frol symfoniorkester 1925-2000.

Husby, Magne: Fuglene i Levanger.

Kirkebok for Skogn (Omfatter Skogn, Levanger og Frol) 1783-1801.

Kirkebok for Skogn (Omfatter Skogn, Levanger og Frol) Viede 1747-6/6 1800.

Kirkebok for Skogn: Gravlagte 1747 - 25.12.1800.

Kjønstad, Leif: Fugit Irreparabile Tempus (tiden flyr ugjenkallelig): Klokkemakere og utbredelsen av gulvklokker i to nord-trønderske kommuner i 1980-årene. En undersøkelse gjort av historielagene i Levanger og Frosta i 1983-86.

Melding med forslag til utredningsprogram av miljøkonsekvenser i forbindelse med en ny papirmaskin - PM - ved Norske Skog Skogn.

Nestgaard, Kolbjørn: Slekta mi frå Stjørdal: Utflytta Stjørdalslekter; Etterslekt frå mine tippoldeforeldre Mads Olsen og Ane Lassedtr. Fossum <og> Hans Jonsen og Gjertrud Lassedtr. Lunden.

Randeberg, Erlend: Energiplan for Trøndelag: Utfordringer og muligheter for energipolitikken i Trøndelagsfylkene.

Tusenårsmarkering. (Om tusenårsskiftet og markeringa i Levanger kommune) Weiseth, Einar: Hoplavassdraget og Åsenfjorden gjennom 350 år : Fra kvernkall til industri ; handverk - samferdsel - sildefiske.

Weiseth, Einar: Med trivsel til tjeneste gjennom 40 år : Lions Club Levanger 1960-2000.

Levanger Lokalhistoriske Arkiv Levanger Bibliotek Tlf. 74 05 29 00. Faks. 74 05 29 09 E-post. sveinung.havik@levanger.kommune.no 177

M e d a r b e i d e re i å r b o k a 2 0 0 1 Leif Alstadhaug

lektor ved Rana Gymnas, adr. 8614 Ytteren

Jakob Aune

f. 1924 i Levanger, pensj. adjunkt, adr. 7600 Levanger

Aud Beverfjord

cand.philol. og førstekonsulent ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie, NTNU, adr. 7020 Trondheim

Karl Meinert Buckholdt Trygve Flatås

f. 1908 i Frol, pensj. gårdbruker, adr. 7600 Levanger

Ragnvald Fossen

f. i Frol, pensj. gårdbruker, adr. 7600 Levanger

Hallbjørg Guldbrandsen f. 1929 i Skogn, pensjonist, adr. 7600 Levanger Peter Grevskott

f. 1913 i Frol, pensj. lærer, adr. 7600 Levanger

Anders Gustad

f. 1932 på Ekne, bonde, adr, 7620 Skogn

Wenche Wolff Hatling sivilarkitekt, adr. 7700 Steinkjer Sveinung Havik

f. 1947 i Snåsa, biblioteksjef, adr. 7600 Levanger

Arnfinn Husby

f. 1916 i Åsen, pensj. rektor, adr. 7630 Åsen

Ola Indgaard

f. 1928 i Frol, bonde, adr. 7600 Levanger

Helga Langaas

f. 1911 i Frol, pensj., adr. 7600 Levanger

Eli Lunnan

f. 1940 i Levanger, husmor, adr. 7620 Skogn

178

Bjørn Olav Nygård

f. 1948 i Frol, lærer, adr. 7600 Levanger

Magnhild Okkenhaug

f. 1908 i Frol, pensj.

Marie Seppenen

f. 1920 i Skogn, pensjonist, adr. 7500 Stjørdal

Oddlaug Øvreness Sørmo

f. 1921 i Verdal, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Knut Vodal

f. 1949 på Ekne, bonde, adr. 7620 Skogn

Johannes Vongraven

pensj., 7620 Skogn

Frits Wahlstrøm

f. 1943 i Skogn, info.rådgiver Enøksenteret i Akershus, adr. 2150 Årnes.

179