Levanger historielag - Årbok 2002 by Levanger historielag

ÅRBOK 2002 LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyret: Asbjørn Tingstad Sveinung Havik Pål Kulås Solveig Otlo Sidsel Wohlen

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2002

Forside: Levanger kirke feirer hundre 책r i 책r. Tegning av Solveig Otlo ISSN 0803-1975

Forord Det har kommet mange bidrag til årets bok, og skriftstyret har ikke klart å få plass til alle, så noe må ligge over til neste år. Vi i skriftstyret er glade for å komme i en slik situasjon, det tyder på at årboka har funnet en viktig plass i kommunens kulturliv, og at mange ser boka som en fin anledning til å få publisert stoff de har liggende. Skriftstyret er i år utvidet i forhold til hva det har vært de seinere årene. Dette er gledelig, både fordi det er flere som jakter på stoff, men også fordi det er flere til å dele på oppgavene i den hektiske innspurten før trykking. Vi håper også årets årbok faller i smak – spennvidden i stoffet er svært bredt. Skriftstyret vil nytte anledningen til å takke de mange bidragsyterne for at boka er blitt det den er, og ønsker dem og nye medarbeidere inspirasjon til å ta pennen fatt, slik at den gode tradisjonen med årlige årbøker fra historielaget kan fortsette. Levanger historielag feirer i år sitt 25 års jubileum. Det er et aktivt lag med mange spennende oppgaver - og det er plass for enda flere historieinteresserte! I løpet av høsten 2002 har Levanger Historielag opprettet egen hjemmeside på internett. Adressa er: http://levanger-historielag.no Vi anbefaler alle som har mulighet til det,å besøke hjemmesidene, som stadig vil inneholde mer stoff av interesse for lokalhistorisk interesserte. Skriftstyret

Innhold Annar J. Johansen: Leif Kjønstad: Svein Jørstad/ Sidsel Wohlen:

Levanger kirke 1902-2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 7 Tampahelten med røtter i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . side 14

A/L Norsk Kunsthorn/Norsk Kunsthorn og Plast A/L . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 17 Jarle Kregnes: Ny brannbil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 45 Frits Wahlstrøm: Minner fra arbeiderboligen Reinlyst . . . . . . . . . . . . . . . . side 47 Johannes Vongraven: Nelius Hallan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 56 Nelius Hallan: Da han Anders på Høgåsen narra veren utfor stupet . . . . side 63 Einar Haugan: Skogen vår – Levanger kommuneskogers historie . . . . . . side 65 Aud Graadal/ Svanhild Hagen: 150 år med bokhandel i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 74 Asbjørn D.K. Eklo: Mannen som ledet reguleringsplanen etter bybrannen i 1846 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 79 Asbjørn D.K. Eklo: Arkitekt Peter Hofstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 82 Kolbjørn Nestgaard: Frostaslekter i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 85 Ola Indgaard: Levanger Herred Samtalelag 1894-1897 . . . . . . . . . . . . . side 88 Nils Torske: Harald Renbjør – en pionér i norsk fargefotografi . . . . . . side 94 Arnfinn Husby: Flyttardag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 103 Sveinung Havik: “Arithmetica Danica – den lidle Norske Regnebog” . . . . side 105 Andreas Lunnan: Et dystert 50-årsminne: Fire omkom i flystyrt i Åsen . . . side 109 Asbjørn Andreasen: Byggmester Ole Andresen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 113 Hans Olav Løkken: År 1900 – rasulykka ved Grubbåsen i Åsen . . . . . . . . . . . side 130 Sveinung Havik: Boktrykker Andreas Kjølstad og de første årene med lokalavis i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 135 Atle Sand: De siste som rømte fra Falstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 145 Ola Indgaard: Reistadbustan – møteplass for ungdomslaga i Markabygda og Øverbygda i Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . side 150 Knut Ødegaard: Ættesamfunnet og individets fødsel . . . . . . . . . . . . . . . . . side 156 Jernbanejubileet 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 170 Jakob Aune: Han Paul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 172 Karl Jensen: Hansfossen 1946 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 175 Saksregister 1990-2001 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 176 Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 188 Medarbeiderliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 190

Annar J. Johansen:

Levanger kirke 1902 – 2002 Levanger kirke feirer i september dette år 100 år, og det på et sted der det har stått kirke i snart tusen år. I et slikt perspektiv blir kirkas jubileum og egen historie også en viktig del av stedets historie. Dagens kirkebygning har sin egen historie som vi kan trenge inn i via vel dokumenterte fakta. Størst oppmerksomhet vil vi i denne artikkelen rette mot selve byggeperioden. Bakgrunn for ny kirke Like før 1800-tallet ebbet ut, nemlig i 1897, ble trekirka som sto ferdig i 1880, luenes bytte. Dette århundret var fylt med store kirkehistoriske begivenheter som omfattet riving av middelalderkirka, tre bybranner, to kirkebranner og to nye kirkebygg. Bybrannen ble en katastrofebrann for kirka og byen idet 104 av byens 133 hus ble flammenes rov. Klokka fire om ettermiddagen begynte ilden å slikke oppetter kirketårnet. ”Man klemtede nogen gange med den ene klokke ligsom en vemodig afskjedshilsen til menigheden, og snart stod baade taarnet og hele kirken som et forfærdeligt majestætisk baal, hvis mage det heldigvis vistnok sjelden times at skue” (N T Amtstidende, mandag 31. mai 1897). At man igjen sto med byen lagt i ruiner og uten kirke i 1897, var en betydelig utfordring for byen og landsoknet. Her var ikke bare snakk om å bygge opp det brente, men for kirkas vedkommende kom diskusjonen i hovedsak til å dreie seg om hvor den nye kirka skulle bygges. Det skulle vise seg å ta lengre tid enn normalt før by og land ble enig om hvor den nye kirka skulle bygges. For tredje gang på tretti år måtte det bygges ny kirke i Levanger. Levanger bystyre ville at ny kirke skulle bygges på den gamle kirketomta, og etter den nye bygningsloven måtte ei kirke i tettbebyggelsen være i stein. Frol herredsstyre syntes at ei steinkirke ble for dyr, og ville ha sin kirke i tre. Den skulle ligge utenfor byen, og de forlangte å få sin del av assuransesummen utbetalt. Dette stridstemaet skulle komme til å splitte by og land, og resulterte i mange utspill for å komme ut av bakevja. Argumentene var mange og sterke på begge sider. Fra Halsan krets kom det en uttalelse som anbefalte fellesskap i kirkesaken, og at det måtte bli ei steinkirke på den gamle kirketomta. Saken bølget fram og tilbake med mange erklæringer, men ingen endelige vedtak. Noen prøvde seg som meklere mellom byen og landsoknet og la vekt på pietetshen-

synet; kirketomta hadde lange tradisjoner, her hadde det stått kirke i bortimot tusen år og mange minner var knyttet til stedet. Kunne noen i det hele tatt tenke seg at denne tomta skulle brukes til noe annet? Ville det være heldig at landsoknet fikk sin kirke like ved bygrensa? Tida gikk, og i juli 1899 ble det på nytt gjort anstrengelse for å bringe kirkesaken over på beslutningsplanet, og byens og landsoknets kommunestyrer møttes. Heller ikke dette forsøket lyktes. Frol formannskap holdt på Brusve som egnet tomt, men byens formannskap holdt på den gamle kirketomt. Saken ble utsatt, men ikke så lenge tross alt, for partene ble den 17. august 1899 enige om bygging av ny kirke. I et felles kommunestyremøte ble det vedtatt: "En fælleskirke af sten paa 600 siddepladser bliver at opføre paa den gamle kirketomt. Hvad der maatte gaa med til kirkens opførelse udover assuransesummen, udredes af Levanger bys kommune." Levanger by påtok seg å utrede det beløp som måtte medgå til kirkas oppførelse i full stand utover assuransen for den nedbrente, kr. 65.000,-. Da dette vedtaket endelig var fattet, ble byggekomite oppnevnt med formann Th. Wæhre, overingeniør ved jernbaneanlegget, som var i ferd med å bygges gjennom Levanger. Tre år etter brannen skulle det ta før spaden kunne settes i jorda, og dagen for grunnsteinsnedleggelse kom. Det ble flagget over hele byen, - og også kirketomta var flaggsmykket. Kl.10.30 begynte det: Kommunestyrene i Levanger og Frol møttes på Levanger skole sammen med en god del andre fra menigheten. Derfra gikk de med musikk i spissen i prosesjon til kirketomta, hvor sokneprest Gilhuus talte. Etter å ha sunget et par salmer, leste foged Lund opp innholdet i det dokumentet som ble lagt ned i en liten blykiste som ble murt inn i et lite rom i muren. Dokumentet inneholdt data og årstall, regjeringsår for daværende konge, opplysninger om kirkebranner, opplysninger om hvem som for tida styrte kirkedepartementet, navn på stiftsamtmann, biskop, prost, sorenskriver, foged, sokneprest, kirketilsyn, kirkas arkitekt, byggekomite, antall innbyggere i menigheten - 2885, verdien av byens brannforsikrede hus og en oppgave over herredets matrikkelskyld. Sammen med dokumentet ble det lagt ned et kart over byen, to fotografier av byen, et eksemplar av byens avis(er), årets almanakk og noen norske sølv- og bronsemynter som var i bruk. Dokumentet som var underskrevet av samtlige medlemmer av kommunestyrene i Frol og Levanger sluttet slik: ” Vi undertegnede medlemmer av Levanger bys og herreds kommunestyrer nedlegger dette dokument med bønn til den allmektige Gud at han vil velsigne og bevare denne kirke og dens menighet, at han vil velsigne ordets forkynnelse og sakramentenes forvaltning i samme, og at han vil velsigne Norges land og folk.” En egen sang var skrevet for anledningen. Byggearbeidet Våren 1900 ble grunnmuren oppført, sommeren 1901 begynte murarbeidet og om høsten 1901 startet trearbeidet.

Grunnsteinsnedleggelse 13. juli 1900.

Levangers nye kirke ble oppført på den ærverdige gamle kirketomta midt i byen og i henhold til kgl. Resolusjon av 23. juli 1900. Byggekomiteen ga arkitekt Karl Norum (1859 - 1911) i oppdrag å tegne kirka. Han var oppvokst i Levanger og bodde her sine 15 første år. Valget sto mellom en bygning i gråstein eller teglstein, og det siste ble valgt. For 72 000 kr skulle bygget gjøres fullt ferdig: pusset utvendig, skiferdekke på taket, jernkledd tårn, dør og vindusinnfatning i forblendstein. Noe hogd stein kunne også brukes. Kirka fikk 613 sitteplasser, derav 75 på galleriet. Den nye kirka Fem og et halvt år etter brannen sto kirka ferdig, og dette var en meget stor begivenhet i Levanger. På den plass det gjennom hundreårene hadde søkt folk til Guds hus, åpnet ei ny kirke dørene for menigheten. Arkitekt Norum hadde utformet ei langkirke i romansk stil, oppført av murstein og med to korte utbygg i skipets øvre del. Kirkebygningen skilte seg ut ved at det på venstre side av våpenhuset var et firkantet hovedtårn, og på høyre side et kjegleformet trappetårn med oppgang til galleriet. Det innvendige galleriet ligger i skipets nordvegg. Tårnet er ikke plassert i skipets akse slik det vanligvis er, men i kirkas nordøstre hjørne. Til tross for Norums ukonvensjonelle utforming, var middelalderkirkas korvegg å "gjenfinne" i nykirkas nordvestre utbygg. Norum la vekt på å tegne ei kirke som var tidsmessig og med et monumentalt preg. Selv om brannen hadde fortært det meste i den forrige kirka, hadde det lyk-

kes å berge ut noe av det kjæreste man hadde i kirka: Altertavla og døpefonten fra 1869, tre lysekroner og to forgylte treskulpturer fra 1870 var berget og nå på plass i kirka. Nye kirkeklokker av stål var levert av et tysk firma, og tårnuret var levert av urmaker Syrstad i Steinkjer. Glassmaleriene i vinduene ved galleriet og i koret tok seg særdeles vakkert ut. Innvielsesdagen 26. sept. 1902 Utklipp fra Nordre Trondhjems Amtstidene 20. sept. 1902: ”Adgangstegn til Levanger kirke ved indvielsen d. 26. septbr. førstk. uddeles til voksne menighedslemmer mandag næste uge kl. 10 - 12 og, om fornødiges, endvidere tirsdag og onsdag til samme tid hos kirkesanger Hellem. Gudstjenesten begynder kl. 11. Dørene aabnes kl. 10. De kirkesøgende, som har billetter til siddende pladse, anmodes om at indtage disse, før presternes prosession ankommer; de, som har billetter til staaende pladse, vil derefter blive indladte. Levanger kirketilsyn, 16. septbr. 1902." Ellers kunne man også bl.a. i annonser 24. september 1902 finne disse : ”Alle flag i top fredag, naar kirken skal indvies!” og: ” Med kirkeklokkerne vil der blive ringet en times tid i morgen eftermiddag, dagen før kirkeindvielsen." “Kirkens indvielse foregik igaar under stor høitidelighed. Foruden hs. høiverdighed biskop Skaar, som udførte indvielsen, deltok følgende 12 prester i høitideligheten: Provst Fridrichsen fra Hegre, sognepresterne Rode fra nedre Stjørdalen, Aschenberg fra Skogn, Wormdahl fra Leksvigen, Rosenlund fra Værdalen, Jørstad fra Frosten, stedets sogneprest, Gilhuus, resid.kap. i Wærdalen Klute (nu udn.til sogneprest i Tønset), de resid. kapellaner Grimelund fra nedre Stjørdalen, Stabel fra øvre Stjørdalen, personel kapellan Eriksen fra nedre Stjørdalen samt jernbaneprest Janson. Henimot kl. 11 indfandt presteskabets procession sig i kirken, idet de bar kirkens hellige kar, som lagdes paa alteret. Derefter indledes de av publikum som havde staaende plads, men ogsaa en hel del av disse fik anledning til at sidde. Kirken blev selvfølgelig fuld, ca. 1000 mennesker, men uden nogensomhelst trængsel, alt foregik stille og høitideligt. I byen var der almindelig flagging. Antallet av dem, som igaar overvar kirkeindvielsen, skulde efter tællers opgivende være henimod 1100. Enda var der som sagt slet ikke nogen trængsel. Man antog, at deltagelsen fra byen og landdistriktet var nogen lunde ligelig.” Festmiddag ble det på Backlund hotell fredag 1. okt. kl. 15.00 Sokneprest Gilhuus ledet festmiddagen på Backlund. Ordfører Bragstad, Levanger by, redegjorde for byggingen av kirka og ønsket at Levanger nå måtte få beholde sin kirke. Ordfører Johs. Munkeby, Frol landsogn, talte for prost og

prester. Distriktslege Hjorth talte for biskopen. Arkitekt Norum sa i sin tale at det nok var noe i kirkestilen som hadde ” virket som en smule salt i sure øine paa en og anden,” og han kunne forstå dette; både planordning, fasadeoppbygging, veggflater med puss og maling, tårnbygging, interiørfargene og dekoren var nok langt fra det tradisjonelle. Ikke var den ren romansk, ikke var den ren gotisk slik de fleste landskirker var på denne tiden. Altfor mange kirkebyggere hadde lagt vekt på å tilfredsstille alle, slik at folks sans for ”smukke og værdige aandshuse ble sløvet, og der har udviklet sig en flad og flau smag”. “Det er et nasjonalt gjenreisningsarbeid i gang i vårt land”, sa Norum. "Vi er kommet ind i en slags national renaisanse, idet der over alt søges efter nye udtryk og former med rod i vor gamle kultur, og hvor igjennem vi saa karakteristisk som mulig kan tolke vore nationale eiendommeligheder. På det bygningsmessige må det arbeides for å forme en stil som kan bli et like sant uttrykk for vår kultur som våre gamle stavkirker eller de historiske var det for sin tid." Ved festene i anledning kirkas innvielse ble det sunget en salme forfattet av sokneprest Gilhuus. Andre vers lød således: ”Her vil du bygge dig en prægtig bolig, hvor vi kan trygge og med dig fortrolig, enfoldig tale og vor sjæl husvale, Herre, vor sol og vort skjold.”

I NT Amtstidende kunne man lese denne annonsen: ”Spytningen i vort nye Guds hus bør vi se til at faa avlivet i tide. De gamle plakater bør nok komme op igjen ! Det viser sig, at det helst er de ældre i samfundet som her forsynder sig. Den yngre slegt har et absolut præ her !” Kirkegjænger.” Forandringer på byggetegningene – korbuen og tårnet Den nye kirka hadde en arkitektur som var uvanlig og skilte den fra andre kirker i distriktet. I etterkant av byggesaken verserte det en sak mellom byggekomite, arkitekt, statens bygningsinspektør og kirkelige myndigheter. Dette gjaldt endringer av korbuen og tårnet som ikke var formelt godkjent i forkant. Tårnhjelmen ble gjort atskillig lavere enn på tegningen, mens selve tårnet (tårnfoten) ble noe høyere. Midtre bue i koret der alteret står, ble bestemt gjenmurt. Da dette kom for en dag, ble statens bygningsinspektør bedt om å vurdere saken. Hans uttalelse var at tårnforandringen var heldig for kirkas ytre, mens buen anbefaltes gjenåpnet slik arkitekt Norum hadde tegnet den. Byggekomiteen var ansvarlig for gjenmuringen av hensyn til plasseringen av altertavla. Komiteen mente at åpen bue ville gi gjennomlys ved altertavla, og at selve buen ville bli tildekket av altertavla. Dette ble gjort uten godkjenning av kirkelige myndigheter. Etter at gjenmuringen var foretatt, fikk komiteen betenkeligheter fordi koret kunne bli for lukket og mørkt. Komiteen foreslo at buen skulle gjenåpnes i tråd med arkitekt Norums opprinnelige tegninger. Men dette var sokneprest Gilhuus ikke enig i. Han mente at lukket bue var akkustisk fordelaktig og at altertavla kunne henges opp et annet sted i kirka. Dette resulterte i at byggekomiteen og begge formannskapene sluttet seg til sokneprestens vurdering. Formannskapet beklaget at departementet tok saken så ille opp at det ble betegnet som ulovligheter. Enstemmig gikk man inn for at altertavla skulle henge i korbuen, og dessuten var lysforholdene slett ikke dårlige. Levangers ordfører fikk i oppdrag av begge formannskaper å ta opp endringene med kirkelige myndigheter, og til slutt kom departementets svar 11. jan. 1904 om at de ”har efter omstændighederne intet at indvende” til de gjennomførte endringer. Endelig resultat av kirkebyggingen ble lagt fram i mars 1905: Kirka hadde kostet 104 720,24 kr. I tillegg var det gitt 600 kr. til orgel. Levanger formannskap var godt fornøyd med byggekomiteens arbeid og bevilget et honorar på 200 kr. til formannen og 50 kr. pr. medlem i komiteen. Oppussing i 1952 Like etter den andre verdenskrig ble arbeidet med en oppussing av kirka tatt opp. Det var mange iøynefallende mangler ved kirka som kalte på innsats for å ta vare på "femtiåringen". Kirka var malingsslitt og hadde råteskader og

lekkasjer flere steder. Ikke minst var det påkrevd å gjøre noe med grunnmuren. Tårnet hadde sunket noe og det var sprekker i korbuene. Videre var orgelet i en forfatning som kalte på betydelige forbedringer. Da kirka feiret 50-årsjubileum i 1952 med bispevisitas, var kirka malt innvendig i ulike brunfarger og nødvendig snekkerarbeider utført. Altertavla var tatt ut av ramma og innpasset i midtre korbue. Orgelet ble ombygd med bl.a. nytt spillebord og utvidet fra 18 til 25 stemmer, og på galleriet hadde man oppnådd bedre plass til kor og orkester. Fra nå hadde kirka elektrisk oppvarming. Kirketårnet var reparert og hadde fått nytt tak. Så langt kom man med knappe midler i en krevende etterkrigstid. Restaurering i 1982 Tretti år etter oppussingen i 1952 ble det gjennomført en grundig og omfattende restaurering av Levanger kirke. Denne gang tok man sikte på å sette kirka i fullverdig stand til 80-årsjubileet. Dette restaureringsarbeidet omfattet både utvendige og innvendige utbedringer som delvis var utført i 1952, men også nye tiltak ble iverksatt. Resultatet ble meget godt og kirka framsto restaurert i en meget tiltalende og vakker form. Et nytt inngangsparti ble skapt ved at våpenhuset ble lukket med en glassvegg med innfelt inngangsdør. Innvendig var kirka malt i grønnvalører slik den opprinnelig var malt i 1902. Dette var til dels dristige fargekombinasjoner med et harmonisk preg som totalt gjorde kirkerommet lysere og lettere. Alterpartiet var markant endret ved at alterbildet var flyttet bakover til midterste vindusbuen i korgangen og i sin opprinnelige størrelse. Midterste korbue var åpnet slik at alteret sto fritt mellom de to korsøylene - altså slik arkitekt Norum tegnet kirka i 1902. Det tok altså 80 år å finne en løsning på åpen alterbue og altertavlas plassering. For øvrig var det nye golvløpere og benkputer, og gammelt inventar som nummertavler og trefigurer var kommet til heder og verdighet igjen. Begge sakristiene ble pusset opp. Utvendige arbeider omfattet fullstendig restaurert kirketårn med eget rom for organisten og elektrisk klokkeringing. Helt nytt var arbeidet med å grave ut kirkekjelleren på dugnadsbasis. Kirkekjelleren framsto som en nyttig og vakker tilvekst med peisestue, toaletter, kjøkken og gang. Kirka ble tatt i bruk fullverdig restaurert ved en festgudstjeneste 3. oktober 1982 samtidig som 80-årsjubileet ble markert. Slutning Dagens kirke er en hundreåring i god form og med lange linjer bakover i tid, og med tro på framtida. Den som vil vite mer om jubilanten, henvises til boka "Levanger som kirkested gjennom tusen år."

Leif Kjønstad:

Tampahelten med røtter i Levanger 26. august for et år siden utspant det seg et drama i havnen utenfor Australia som en hel verden tok del i. 438 desperate flyktninger - i hovedsak afghanere - ble tatt ombord i det norske lasteskipet Tampa og forsøkt landet i Sydney. Australske myndigheter nektet å ta imot dem. Sentralt i dramaet, som utviklet seg til et storpolitisk maktspill, sto Tampas kaptein Arne Frode Rinnan (61), som har sitt opphav i Levanger. Og Rinnan fikk det til slutt som han ville. Men det tok åtte og et halvt døgn. Imens herjet dysenteri, diaré og skabb ombord. Når som helst kunne det bryte ut panikk, mytteri kunne oppstå. Arne Frode Rinnan måtte snart ta en beslutning. Ansvaret for besetningen hvilte tungt på hans skuldre. Sakte, men sikkert falt brikkene på plass i dette nerveslitende dramaet i Stillehavet. New Zealand og stillehavsøya Nauru lovte å ta imot de 438 desperate flyktningene og behandle deres asylsøknader. Etter dette har det gått slag i slag for kapteinen på Tampa. Han ble tildelt en rekke priser og hedersbevisninger, deriblant Nansenmedaljen, som han fikk på forsommeren i år. Selv tar Rinnan all ståheien med stor sinnsro. – Jeg gjorde bare det enhver sjøoffiser har plikt til å gjøre, sier han avvæpnende. Røtter i Levanger Arne Frode Rinnans oldefar Ole Hemmingsen kom som toåring sammen med foreldrene Hemming Jonsen og kona Marit Pedersdatter i 1849 til Rinnanvald under Rinnan Øvre, i det som nå er den nordlige yttergrensen i Levanger kommune. Det er fortalt at Hemming Jonsen var sønn av Jo Storelven, som bodde der Glonka renner ut i Storelva. Akkurat der har elvestrømmen laget en liten holme, der Jo bodde. Hemming Jonsen kalte den nye heimen sin nettopp for Holmen etter holmen i elva. Men opprinnelig kommer slekta lengre tilbake fra Meråker. Mer presist fra Evjebakken, der slekta har bodd i mer enn 200 år. Flere av etterkommerne fra Evjebakken er kommet til Levanger. Dette er i dag en av de større slektene i kommunen.

Hos baker Eriksen Ole Hemmingsen ble konfirmert fra Rinnanvaldet 4. oktober 1863 og arbeidet blant annet hos baker Eriksen i Kirkegata som læredreng. Da var han 18 år. Ved folketellinga i 1900 er Ole Hemmingsen bosatt i Trondheim, gift og har fire barn. Da kaller han seg selv Ole Rinnan etter gården Øvre Rinnan, og opererer som snekker ifølge folketellingen og sogar som tolk i engelsk. Hvor den godeste Ole har lært engelsk er en gåte. Flere helter i Rinnanog Holmenfamiliene En brorsønn av Ole Rinnan var Bernt Pedersen Holmen som ble født i 1873. Han ble 20 år gammel hedret med Arne Frode Rinnan, f. 11.11.1940. Redningsmedalje i sølv for sin innsats etter det store Verdalsraset som krevde 112 menneskeliv. Så på det viset kan man si at kaptein Arne Frode Rinnan er genetisk disponert for heltedåder. Ellers er det slik at slekta fra Evjebakken blir svært gamle av år. Anne Evjebakk ble 101 år. To av søstrene hennes, tvillingsøstrene Marie Evjebakk Størseth og Ingeborg Evjebakk Nordli, er fortsatt still going vel 101 år gamle (f. 7. april 1901), og de er i dag kongerikets eldste tvillingpar. Også still going Også Tampahelten Arne Frode Rinnan er still going vel ett år etter de dramatiske døgnene i Stillehavet. Når dette kommer på trykk, er han mønstret av som kaptein på Tampa, for å bli pensjonist. Med Evjebakk-genene gjør neppe at den 62 år gamle Tampakapteinen med røtter i Levanger blir sittende med hendene i fanget etter at han har gått i land. Barn og barnebarn vil ta sin tid. Ellers

MS “Tampa” i Sydney.

må han regne med at internasjonal presse vil være interessert i hans synspunkter om en liknende situasjon skulle oppstå til havs. Og det er ikke utenkelig i vår verden. Kilder: Skogn Historie, bind VI-Frol 1 Arne Frode Rinnan, Kongsberg Kirkebøker Levanger og Meråker Ella Ingstadbjørg Evjebakk, Meråker

Svein Jørstad/Sidsel Wohlen:

A/L Norsk Kunsthorn/ Norsk Kunsthorn og Plast A/L Følgende artikkel er et utdrag fra en dokumentarisk oversikt over historien til A/L Norsk Kunsthorn, senere Norsk Kunsthorn og Plast A/L. Oversikten er redigert av undertegnede i løpet av inneværende år. Oppdragsgivere er Svein Jørstad og Leif Ytterdal, som begge har hatt sitt virke ved Norsk Kunsthorn og Plast A/L i Levanger i mange år; Jørstad fra 1962 til 92, Ytterdal fra 63 -73, og igjen fra 83. Han jobber fremdeles i bedriften. Begge arbeider ivrig for at skriftlig, muntlig og annet materiale om kunsthornproduksjonen, plastproduksjonen og historien bak opprettelsen av fabrikken, må bevares for ettertiden. Sidsel Wohlen Innledning A/L Norsk Kunsthorn, senere Norsk Kunsthorn og Plast A/L, i dag Tommen Gram Folie AS, har eksistert i til sammen mer enn 50 år. Mang en Levangsbygg har hatt og har sitt arbeid i bedriften, som nå i 2002 er en av de få industribedriftene som fremdeles holder til i Levanger sentrum. Siden 1950 har verdenssamfunnet gjennomgått en rivende utvikling, med positive og negative forandringer for alle og for den enkelte. Det kan være interessant for noen å følge historien til en liten trøndersk bedrift, som gjennom sin eksistens i disse 50 årene på mange måter speiler denne samfunnsutviklingen. Fremstillingen av kunsthorn, videreforedlet til knapper og møbelbeslag i Norge og ute i verden, gjorde bedriften avhengig av svingninger i klesog møbelmoter, men også av konkurranse fra utenlandske produsenter, kon-

Oversiktsbilde 1997. Kunsthornbygget i bakgrunnen. (TG-nytt 97)

junkturer, valutasvingninger og toll- og frihandelsbestemmelser. Fremstillingen av og prisen på råstoffet kasein svingte i takt med forandringer i landbruksnæringen. Produksjonen av plast og plastprodukter har i det samme tidsrommet hatt en kolossal utvikling, og mennesket har på godt og vondt gjort seg helt avhengig av dette stoffet. Kundekrav, produktutvikling og konkurranse har stilt store krav til omstillingsevne og nytenkning hos plastprodusentene. Produkter som er nyttige og lønnsomme den ene dagen, kan ende på skraphaugen den neste, når noe nytt er lansert. I Levanger startet altså det hele med fremstilling av kunsthorn. Denne produksjonen fortsatte i mange år etter at plastproduksjonen kom til. Fra en sped begynnelse rundt 1950, da under 10 personer arbeidet ved Norsk Kunsthorn, var antall ansatte nesten 70 først på 90-tallet. I 2002 er det 40 ansatte. Arbeidskraften har gjennom alle år vært solid og stabil; omkring 20 lønnstakere har fått gullklokka (25 år) og flere personer har Norges Vels medalje (30 år). Mange som startet i kunsthornproduksjonen, fortsatte over i plastproduksjonen da den skjøt fart. De to virksomhetene er derfor delvis sammenvevd, og det er ikke lett å holde dem fra hverandre. Dessuten har fabrikkbygningene i Meierikvartalet sin historie. Og den eldste bygningen, som nå er revet, var fra begynnelsen ikke tenkt brukt til kunsthornfremstilling i det hele tatt. Vi starter derfor med noen årstall og forklaringer, samt litt bygningshistorie for å gjøre oversikten enklere. Det vises også til en ordliste på slutten av artikkelen. Tidsrom og årstall Den første bygningen Nåværende bygninger, flere byggetrinn Produksjon av kunsthorn Plastproduksjon

1945 - 1997 1964/65, 1968, 1970/71, 1973/74, 1984/85, 1989/90 1949 - 1980 Fra 1961. Første ordinære driftsår 1962

Firmanavn A/L Norsk Kunsthorn 1949 - 1960 Norsk Kunsthorn og Plast A/L 1960 - 1996 Tommen Gram Folie AS Fra 1.1. 1997 Eierstrukturen Fra 23.4.1949 Fra 1961

Fra 13.8.93 Fra 1.1.97

Norske Meieriers Salgssentral Melkesentralene i Norge, til sammen 8 Norske Meieriers Salgssentral Melkesentralene i Norge Gartnerhallen Norges Kjøtt- og Fleskesentral Landteknikk A/L Felleskjøpenes Landsforbund Bedriften ble datterselskap av Landteknikk A/L Tommen Gram A/S

Disponenter/ daglige ledere/ direktører 1949 - 1952 sivilingeniør Leif R. Haugen 1952 - 1984 meieriingeniør Stein Flaata Garberg 1984 - 1993 sivilingeniør Svein Skaufel 1993 - 1996 sivilingeniør Sigmund Jenssen 1997 - 1998 sivilingeniør Olav Dehli 1998 - 1999 meieriingeniør Kjell Schive 1999 ingeniør Finn Robert Müller

Meierikvartalet Kunsthornbygget Under krigen 1940-45 ble det satt opp en stor, solid murbygning i vestre hjørne av meierikvartalet i Levanger, adresse Håkon den godes gate 2b. Bygget var ca 300 m2 og oppført i tegl i 4 etasjer med solid fundamentering og kjeller under. Det var bygningsfirma Nils Christensen, Trondheim, som sto for arbeidet. Bak oppføringen sto Levanger Meieri og Statens Kornforretning. Den tyske administrasjonen ville at meieriet og Kornforretningen skulle samarbeide om etablering av et potettørkeri for å lage potetflaks, et produkt som kunne settes til brødmelet for å drøye det ut. Bygningen ble spesialbygget til formålet. På østsiden av hovedbygningen var det satt opp et mindre tilbygg som huset en brovekt for innveiing av potetene. En slik vekt var helt uvanlig i distriktet. Den ble senere solgt til veikontrollen i Nord-Trøndelag. Etter at potetene var veid, ble de tippet til et lager nede i kjelleren. Her ble potetene fløtet via transportrenner til en potetvasker, før en vertikal transporterte dem til toppen av bygningen, der det hang to kjeler for koking. Massen ble så tørket i maskiner. Fabrikken sto ferdig med driftmaskiner i 1945, men kom aldri i gang som tiltenkt. Potetmangel var vel den opprinnelige årsaken, og i årene etter krigen ble det heller ikke aktuelt med tørking av poteter. Bøndernes Salgslag i Trondheim og Levanger Meieri tok over fabrikken i 1947. Etter hvert kom en del av anlegget i bruk for vasking og koking av potet til ensilering for dyrefor. Lukten fra lastebilene med potetmasse hang til tider tungt over sentrum av Levanger. I april 1949 ble anlegget solgt til det nyopprettete selskapet A/L Norsk Kunsthorn. Bøndernes Salgslag ville fortsette med potetkokingen og fikk ved salget kontraktfestet rett til bruk av den delen som allerede var innredet og i bruk for dette formålet. Utover i 1949 ble det utført en del forandringer i resten av bygningen for å tilpasse det til kunsthornproduksjonen. Potettørkemaskinene ble revet ut og nye maskiner for kunsthornproduksjon satt inn. Kjelleren ble etter hvert ombygget til herdebad for kunsthorn. Da planene for plastproduksjon var kommet skikkelig i gang i 1959, vedtok styret for Norsk Kunsthorn å be Bøndernes Salgslag om å fravike retten til potetkokerianlegget, slik at hele bygningen kunne brukes til kunsthorn- og plastproduksjon. Og etter noen år ble det montert et eget og nytt potetkokean-

legg på tomta til Levanger Meieri, slik at Bøndernes Salgslag kunne flytte ut på slutten av 1962. Etter hvert som plastproduksjonen skjøt fart, måtte det flere bygningsmessige forandringer til. I 1963-64 ble det lagt inn etasjeskiller mellom første og andre etasje i maskinhallen. Og i 1969 ble det satt opp et ca 4 m bredt tilbygg mot Grøns gate. Her ble det bedre lokaler og lettere forhold for kunsthornproduksjonen. Etter at alle maskinene til plastproduksjonen var flyttet til nybygget i Halsanveien i 1973, ble det investert i nye spiserom for de ansatte med vaskerom og garderober i 2. etasje i Gammelbygget. Dessuten klubbrom og kontor for klubblederen i bedriften. Resten ble brukt til diverse lager. I 1979 var det klart at kunsthornproduksjonen ville bli avviklet i 1980, og det ble lagt planer for hvordan de ledige lokalene etter hvert skulle utnyttes. Før eventuell utleie kunne komme på tale, måtte det betydelig oppussing og ominnredning til. I 1986 var det slutt med produksjon og lager i bygningen. Den ble omregulert til kontor- og butikklokaler. Fyrkjelen ble demontert og pipen revet. En tid var det jernvarehandel og kontor for maskinsalg i en del av bygningen. Senere benyttet Plastfabrikken lokalene til pakkeavdeling for fryseposer. Arbeidet ble utført manuelt av opptil 20 ansatte fra Staupshaugen Verksted. Pakkeavdelingen fikk senere rom i lokalene til Linjegods ved Jernbanen. Meierigården I 1976 bega Norsk Kunsthorn og Plast seg inn på et nytt marked, nemlig eiendomsmarkedet. Bedriften inngikk kjøpekontrakt med Innherredsmeieriet om overtakelse av gamle Levanger Meieri da bygningen ble ledig på høsten i 1976. Kjøpesummen var fastsatt til 2,9 mill. kroner. Det ble satt opp leiekontrakt med Innherredsmeieriet om leie av melkebutikken i 10 år fremover, og de

Levanger først på 50-tallet. (Avfotogr. v. Hattrem)

øvrige leieavtaler som Innherredsmeieriet hadde med sine leieboere, ble overtatt av kjøper. Vedrørende bruk av anlegget, forelå flere muligheter til vurdering, men det lå i kortene at store deler av lokalene skulle leies ut også i fremtiden. Det ble nødvendig med betydelige ominnrednings- og oppussingsarbeider i anlegget. I første etasje ble det inngått kontrakt med lensmannsetaten i Levanger om leie av kontorer og rom for arrest, til sammen ca 400 m2. Senere ble dette utvidet med 200 m2. Det ble da nødvendig å flytte melkebutikken. Alt arbeidet med oppussingen ble ferdig i 1981, bl.a. ble sentralvarmeanlegget fjernet og erstattet med elektrisk oppvarming. I følgende år ble det også utført vedlikeholdmessige arbeider. I 1987-88 ble det investert i oppussing og klargjøring av andre deler av anlegget, og 1200 m2 ble utleid til kontorer og forretninger. Det ble også innredet rom for Bedriftshelsetjenesten for Norsk Kunsthorn og Plast. I 1988 la Trøndelag Meieri, avdeling Verdal, ned sin butikk og leieavtalen ble sagt opp. Med det flyttet den opprinnelige eier ut av gården. Lokalene ble senere leid ut til lensmannen og brukt til kantine. Leieinntektene for lokalene i det gamle Levanger Meieri ble i årene fremover et godt tilskudd til de svingende tall på inntektssiden. Salget Etter at bedriften ble et datterselskap under Landteknikk A/L, var det behov for å stramme inn på virksomheten. I årsmeldingen til Landteknikk for 1995 står det: "Vi har i dag en stor eiendomsmasse hvor en stor del er kontorlokaler og leiligheter som leies ut. Vi ønsker å selge disse utleieeiendommene og eiendomsmegler er kontaktet.” Norsk Kunsthorn og Plast var i navnet fremdeles eier av Meierigården, og sto som selger da Kunsthornbygget og Meierigården ble solgt under ett til eiendomsselskapet Levanger Invest 30. august 1996. Salgssummen var 11,5 mill. kroner. Nå var Kunsthornbyggets dager talte. Det ble revet for å gi plass til en stor boligblokk. Meierigården har fremdeles funksjon som utleiebygg, og huser bl.a. legesenter, tannleger og advokater.

Kunsthornproduksjonen Hva er kunsthorn? Råmaterialet er kasein, som er ostestoff av melk. Kaseinet kan varmes opp og knas til en plastifisert masse, og sluttproduktet kalles galalitt eller på norsk kunsthorn. Før plasten gjorde sitt inntog og tok over markedet, var kunsthorn et viktig materiale for produksjon av møbelbeslag, kammer, knapper, perler og andre pyntegjenstander, både i Norge og utlandet. Kaseinet kom inn til fabrikken som pulver. Pulveret ble tilsatt vann, olje og fargestoffer og bearbeidet i en eltemaskin for homogenisering. Massen ble så knadd i en ekstruder. Her ble luften presset ut av deigen, samtidig som spesielle dyser og siktplater skapte friksjon mellom massen og ekstruderen. Massen ble dermed plastifisert av friksjonsvarmen og så presset ut av ekstruderen

gjennom et profilert munnstykke, enten som bolt eller rør. Massen kunne også formes til plater. Da ble den plastifiserte massen lagt i en ramme i en etasjepresse og presset; 7 plater om gangen. Platene, boltene eller rørene ble deretter lagt i formalinbad hvor de skulle ligge en tid for herding. Herdetiden kunne variere fra 2 uker og opp til 2 måneder. Senere ble platene varmet opp på nytt og rettet under trykk i etasjepressene. Rammen som platene ble presset i, målte ca 60 x 70 cm. Ferdig plate målte 50 x 60 cm, og tykkelsen kunne variere fra 2 mm til 10/12 mm. Av platene ble det senere stanset ut knappeemner til videre behandling, og tykkelsen på knappene fulgte de stadig skiftende motene. Derfor varierte vekten på platene etter hva kundene bestilte. I 1955 var f.eks. gjennomsnittsvekten på platene 1,77 kg og året etter 1,46 kg. I 1967 var vekten oppe i 2,02 kg, året etter gikk den ned 19% til 1,63 kg. Boltene ble kappet til ca 1 m lange pinner, med tykkelse fra 5 til 20 mm, alt etter kundens behov. For å få riktig dimensjon på dem, ble de slipt i en senterløs slipemaskin. Boltene var emner for bl.a. knapper og møbelbeslag. Rørene ble også kappet i ca 1 m lengde. Tykkelsen kunne variere fra 5 - 10 mm. Rørene ble som oftest levert direkte fra herding uten mer bearbeiding. Av rør ble det laget bønneperler og perler brukt til rosenkranser og til snorforheng i døråpninger. Hos kundene ble kunsthornet behandlet mekanisk ved saging, dreiing og boring for å få til ønskete gjenstander. Sluttproduktene ble så polert for å få frem den rette glansen i materialet.

Prøveark med montasje av knapper i kunsthorn.

Historien bak kunsthornfabrikken Gudbrandsdalens Kaseinfabrikk på Tretten ble startet i 1911 for å drive med tørking av kasein, som for det meste ble levert fra ysteriene i Gudbrandsdalen. Nesten hele produksjonen ble eksportert; Tyskland og England var de største avtakerne. Her ble kaseinet omdannet til kunsthorn og videreforedlet. Virksomheten gikk opp og ned, og i 1935 fikk Østlandets Melkesentral tilbud fra en gruppe aksjeeiere om å overta hele anlegget på Tretten. Melkesentralen, Norske Meieriers Salgssentral og ysteriene i Gudbrandsdal dannet da et andelslag, Gudbrandsdalens Kaseinfabrikk A/L, senere Norsk Kasein, som kjøpte fabrikken og drev den videre. Men fremdeles ble kaseinet eksportert som råvare og ikke videreforedlet i Norge. Da krigen sluttet i 1945, var det små melkemengder å rutte med, men produksjonen steg raskt, særlig da det igjen ble kraftfor å få kjøpt. Kasein hadde vært mangelvare under krigen, og prisen steg voldsomt en tid. Det ble da satt penger fra utbyttet i et fond, med det formål å bygge en egen, norsk fabrikk for fremstilling av kunsthorn. Sentralt i Kunsthornproduksjonen – eltemaskin. denne planleggingsprosessen sto direktør Hans Bollestad i Østlandets Melkesentral. Alle landets melkesentraler og Norske Meieriers Salgssentral skulle etter planen være med som andelseiere i den nye fabrikken. Oppstarten I 1949 var arbeidet kommet så langt at Norsk Kunsthorn A/L ble konstituert. Fondet hadde da vokst til kr 730.000. Bollestad hadde om våren vært i kontakt med Bøndernes Salgslag, som kom med forslag om at selskapet skulle

overta de ledige fabrikklokalene i Levanger. Kjøpesummen var satt til kr 185.000. Det konstituerende møtet ble holdt den 23. april 1949 i Oslo. I vedtektene sto det bl.a. at lagets forretningskontor skulle være i Levanger, og at formålet var å drive videreforedling av kasein. Direktør Hans Bollestad ble valgt til første styreformann, og han hadde dette vervet til og med 1963. Gårdbruker Oddleiv Spillum fra Kunsthornproduksjonen – ekstruder. Levanger ble medlem av det første styret og satt helt til 1967. Som disponent i den krevende oppstartingsfasen ble ansatt sivilingeniør Leif R. Haugen, som var utdannet ved NTH. Han hadde bak seg spesialstudier om nettopp kasein, og anvendelse og behandling av dette. Kunsthornproduksjon var på den tiden helt ukjent i Skandinavia. Under opplæringen ble det innleid eksperter fra Tyskland og Italia. For å komme i gang, ble det bl.a. kjøpt brukte maskiner fra en fabrikk som skulle legges ned i Italia. Det ble montert 2 eltemaskiner, 4 ekstrudere og 2 syvetasjers presser, som var vannhydrauliske med stempelpumper og et presstrykk på 100 tonn. Det tok endel tid med prøving og feiling før bedriften fikk til akseptable produkter. Etter en del forbedringer og ombygninger kunne fabrikken endelig levere kunsthorn for eksport mot slutten av 1950. De første ti årene I 1951 sa disponent Haugen opp sin stilling. Som ny disponent ble ansatt Stein Flaata Garberg, som hadde arbeidet i bedriften som driftsleder fra 1950. De første årene var det ikke mange ansatte i bedriften. Garberg hadde en sekretær, delvis på halv tid, og i produksjonen var det en formann og 6-8 arbeidere. Norske Meieriers Salgssentral skulle ta seg av arbeidet med eksportsalg av kunsthornet. Det ble med en gang og i alle år fremover vanskeligheter med tyske kunsthornprodusenter, som følte seg truet av konkurransen fra den nye norske kunsthornfabrikken. De varslet at de ikke lenger ville kjøpe kasein fra Norge hvis melkeorganisasjonene skulle selge kasein til utlandet og samtidig produsere kunsthorn som ville konkurrere med de utenlandske produsentene. De første årene var preget av optimisme ettersom produksjon og salg steg.

Fabrikken dekket behovet for kunsthorn i Norge og Sverige og fikk etter hvert også bra innpass i Danmark. Ellers ble Irland og Tyrkia store kunder. Det ble utarbeidet prøvekolleksjoner som salgsapparatet sendte til forbrukere av kunsthorn i mange land, og nye kunder kom til. Eksporten steg fra 43 kg i 1951 til over 22 tonn i 1954. Salget innenlands stabiliserte seg på noe over 10 tonn de 6 første årene. Men frem gjennom årene ble det store variasjoner i produksjonen av plater, bolter og rør. Grunnen til det var først og fremst kundenes bestillinger, som forandret seg fra år til år i takt med mote- og konjunktursvingningene. Fabrikken måtte da følge godt med og helst ligge litt foran utviklingen, slik at lagerbeholdningen ikke ble for stor eller plutselig var helt uaktuell. På 1950-tallet var over 90 % av produksjonen plater. I enkelte år etter 1960 ble bolter og rør bare produsert på bestilling, all ordinær produksjon var plater. På slutten av 70-tallet ble det helt slutt på plateproduksjonen, og bolter og rør tok seg opp igjen. Og det skulle vise seg at det også ellers ble mange skjær i sjøen for Norsk Kunsthorn. Årsberetningene rapporterer om positive og negative erfaringer, og styret kommer med sine tanker om utsiktene fremover. Alt i 1953, før fabrikken var i full og stabil drift, kommer styret med synspunkter på den økte konkurransen fra plastprodukter, som hadde kommet på banen i etterkrigsårene: "En kan vel også si at kunsthornets anvendelsesområde etter hvert er blitt endel innsnevret." Men optimismen råder likevel ennå: "Det er imidlertid ingen tegn som tyder på at denne utvikling skal fortsette. Forholdet ser ut til å ha stabilisert seg." Også andre fabrikker i Europa merket konkurransen fra plastproduktene. Men markedene på kontinentet var beskyttet med 20% toll, og fabrikkene i området fikk bra pris på produktene sine. De kunne holde lav pris på de frie markedene og således få større ordrer. Kvaliteten og prisen på kasein vekslet fra år til annet. Dette skapte vansker både for økonomi, drift og salg. I 1955 melder styret at "kvaliteten på kunsthornet var en tid hemmet av mangel på god kasein, men takket være stor påpasselighet av våre arbeidere i alle ledd i produksjonen, er det lyktes å holde jevnt god kvalitet." Det ble hele tiden arbeidet med å lage nye farger Kunsthornproduksjonen – presse.

og sjatteringer på produktene. Det var svært viktig å ha et stort utvalg av farger på kunsthornet når det ble sendt ut tilbud til kundene. Hver gang det ble laget en ny farge eller sjattering, ble det skrevet ut en resept. I 1955 var fargeutvalget kommet opp på et internasjonalt nivå, heter det i årsberetningen. Og på slutten av 1970-tallet hadde fabrikken et reseptkartotek på over 1000 resepter. I årsmeldingen for 1956 meldes om et nytt problem. Salget av bolt og rør innenlands gikk betydelig ned. Møbelbeslagfabrikkene var de største kjøperne av disse produktene, men de gikk på den tiden over fra kunsthorn til metallbeslag på møblene. I 1957 var det også en påfallende stor nedgang i salget av kunsthorn innenlands; fra nesten 13 tonn i 1956 til 8 tonn i 1957. Forklaringen som gis i årsmeldingen, er at det nå var en betydelig økning i import av ferdig konfeksjon til Norge; med andre ord plagg med knappene ferdig påsydd. I 1958 gikk Bergens Knappefabrikk A/S konkurs, og siden bedriften var Norsk Kunsthorn beste kunde i Norge, var dette svært merkbart for salget innenlands, som gikk drastisk ned til 3 tonn. Styret melder at "det blir mer og mer klart at det vil være helt nødvendig med en støtteproduksjon om det skal bli mulig å bringe fabrikken over på lønnsom drift."

Stein Flaata Garberg (29.4.1918 - 3.12.1997) var født og oppvokst på By gård i Orkdal. Han tok artium ved Follo gymnas i 1937. Etter praksis på meierier i Trøndelag og ved Melkeforsyningen i Oslo gjennomførte han Statens Meieriskole i Trondheim i 1944. Etter en lærlingperiode i 1945 og -46 gikk han på Norges Landbrukshøgskole fra 1946-49 og Meieriøkono-misk Institutt fra 1949-50. I 1950 ble han ansatt ved Norsk Kunsthorn A/L som driftsleder. Garberg ble en god leder for bedriften gjennom mange år. Hans Bollestad skriver i 25-årsberetningen: "Garberg har en utpreget pliktfølelse og virketrang, egenskaper som har gjort ham til en meget dyktig og langtskuende leder. Han skaper grunnlag for tillit og tiltro omkring seg, og han overkommer det utrolige. Og likevel passer han på å være i bakgrunnen." Da Garberg gikk av som daglig leder 1. mai 1984, ble det skrevet i årsmeldingen: "Som kjent var de første årene vanskelige for bedriften, og uten hans arbeidsinnsats, sterke vilje og tro på at det skulle lykkes, hadde det neppe gått. Da årsmøtet etter forslag fra styret i 1959 vedtok å sette i gang plastfabrikken, var det også etter grundig forarbeid av Garberg. Sakte men sikkert er det siden bygd opp en meget konkurransedyktig bedrift med solid økonomi, og en god og sikker arbeidsplass for ca 50 ansatte. Også i denne perioden har Garberg i ordets egentlige forstand vært drivkraften." Fra 1984 arbeidet han et år som konsulent for bedriften før han gikk av med pensjon 1.5.1985. Stein Garberg fikk i 1984 Kongens Fortjenestemedalje for sin innsats.

Stein Flaata Garberg ved overrekkelsen av Kongens fortjenestemedalje. (Årsm. 84)

Kunsthornproduksjonen fra 1960 I forbindelse med omorganiseringen og oppstarten av plastproduksjonen, ble det mange flyttinger og bygningsmessige forandringer i Håkon den godes gate 2. Plastproduksjonen skjøt god fart, og selv om kunsthornproduksjonen steg nesten hvert år på 60-tallet og nådde over 100 tonn pr. år rundt 1970, ble fremstillingen av kunsthorn allerede fra rundt 1963 regnet som en støtteproduksjon i bedriften sett i forhold til plasten. Utsiktene for kunsthornet var for usikre fra år til år, og frem gjennom 1960-tallet ble det store svingninger i salg og produksjon. Det lyktes en tid å komme inn på markedet i Holland, i konkurranse med landets egne fabrikker. Kvaliteten på varene var god, i følge fornøyde kunder. Men fabrikken slet samtidig med å holde tritt med stadig skiftende moter og krav til fornyelse i fargesortimentet, og utstyr og fabrikkstørrelse satte begrensninger. Andre år var det gode konjunkturer for konfeksjon og gunstige knappemoter, og ekspansivt salgsarbeid resulterte i store nye ordrer. Så kunne det sam-

tidig være vanskelige driftsforhold pga forsinkete leveringer av kasein. I årsmeldingen for 1963 ble det for første gang snakket om at akryl og polyester fullt ut kunne erstatte kunsthorn som knappemateriale. Importen av ferdige knapper steg. På grunn av de vanskelige årene på slutten av 50-tallet hadde det vært liten fornyelse av maskinparken i fabrikken, og nå måtte ledelsen ta en beslutning om det skulle satses på investeringer og forbedringer, eller om det skulle gå mot en avvikling av produksjonen. Vurderingene konkluderte med at den forsiktige linjen og spesialiseringen skulle fortsette; konjunkturer, konkurranse og råstoffproblemer tatt i betraktning. Det ble bedre tider for kunsthornet fra 1965, med økning i salget til gamle kunder. Det ble også eksportert kunsthorn til nye kunder, som Belgia og Irak, og nye sorter og kvaliteter ble tatt opp i produksjonen. "Salget av kunsthorn har gått over all forventning bra i 1966", står det i neste årsmelding. Holland alene kjøpte 42 tonn av de 77 tonn som ble solgt. Nå nærmet det seg endelig full utnyttelse av anlegget. I 1967 ble det produsert over 84 tonn; et absolutt maksimum med eksisterende maskiner. Ulempene ved å stå utenfor EEC slo etter hvert til for fullt, og årsmeldingen vurderte at konkurranseevnen kunne vært forbedret med ca 10% hvis Norge hadde vært medlem. I det nye tilbygget, som ble tatt i bruk i 1969, ble det lysere og bedre lokaler. I kjelleren ble det plass for herdebad og i første etasje en ny syvetasjers hydraulisk presse. Kunsthornekstruderne ble også flyttet hit, og i tillegg ble det plass for en ny ekstruder.

Prøvebok med fargenyanser på kunsthorn.

Men salget viste en nedgang. Nok en gang et tegn på hvor avhengig produksjonen var av motene. Det var nemlig på den tiden at minimoten herjet over moteverdenen for første gang, og følgelig var det lite bruk av knapper! Herrene i ledelsen var ikke så redde for det - det står i årsmeldingen at de kommende moter er mer knappevennlige! Ny salgstopp på over 101 tonn ble det i 1970. Siden det ikke ble produsert mer enn 91 tonn det året, gikk det hardt ut over lagerbeholdningen. Produksjonen dreide seg nå om 94 % plater og resten bolt og rør. Plater var lettere å produsere og ga bedre kapasitetsutnyttelse, så det passet bra at markedet spurte etter den typen. Nedgangsår Fra toppåret 1970 viste både produksjons- og salgskurven nedgang. 1972 ble et skjebneår på mange måter, og viste til fulle hvor avhengig en liten bedrift i Levanger var av hendelser ute i den store verden. Det var valutakrise, devaluering på gang og usikre markedsforhold, og flere kunder annulerte ordrene sine etter at varene var produsert. Betydelige ordrer fra Spania ble dels annulert av kundene pga vanskelige avsetningsforhold, og dels annulert av bedriften her pga usikre betalingsforhold hos kundene. Andre "sikre" avtaler ble også plutselig svært usikre, f.eks. i Iran og Irak. Salgsmengden gikk ned til 70 tonn og det ble stor lagerøkning tross redusert produksjon. Nå ble det for

første gang nevnt mulighet for permitteringer hvis ikke situasjonen endret seg til det bedre. I jubileumsåret 1974 ble det langvarige vansker med kaseintilgangen igjen, så tross bra ordretilgang og gode salgsmuligheter, gikk produksjonen ytterligere ned. Konjunkturnedgangen lå som en trussel for fremtiden. I 1975 beskjeftiget kunsthornproduksjonen 7 mann. Mange kunsthornfabrikker ble lagt ned i andre land på denne tiden, og en håpet på "den enes død, den annens brød" - bedre vilkår for de fabrikkene som var igjen. Produksjonen av tynne rør ble mer og mer en spesialproduksjon for fabrikken; det ga bedre kilopris enn de andre typene. Mot slutten Produksjon og salg gikk nå bratt nedover for hvert år. I 1976 gikk salget ned med over 30%. England falt nesten helt ut pga det store kursfallet; fra 50% av eksportert kvantum i 74-75 til ca 10 % i 76. Lavere kaseinpris og høyere salgspriser ga likevel gode inntekter. 6 mann var beskjeftiget i produksjonen. Iran og Irak ble nå de viktigste markedene, og det krevde omlegging til bolt- og rørproduksjon igjen. Ledelsen regnet med forsvarlig drift noen år fremover. Årsmeldingen for 1978 melder om totalt sammenbrudd i platemarkedet. Kunsthornet kjempet for sin eksistens i konkurranse med nylon og polyester. Salget gikk ned til 28 tonn. Produksjonen dreide seg om rør til Iran og Irak, noe som beskjeftiget 3 mann. Igjen var det stor usikkerhet vedrørende tilgangen på kasein. Styret mente at en periode på 2-3 år kunne være en passende avviklingsperiode. I 1979 ble det produsert 24 tonn kunsthorn og solgt 25 tonn. I styremøte 5.

tonn

Statistikk over salg av kunsthorn.

desember 79 ble det vedtatt å avvikle produksjonen så snart som mulig. Det var ordrer inne til september 1980, og ellers ble det arbeidet med salg av restlager av farger og kjemikalier. Det syntes også å være gode muligheter til salg av maskinpark og restlager til andre kunsthornprodusenter. 1980 ble det siste produksjonsåret. I årsmeldingen var kunsthornproduksjonen bare tilstede i tabellene, selv om det ble produsert 8 tonn og solgt 24,7 tonn. Også i årene etter var det salg fra lageret; 3,6 tonn i 1981, 2,6 tonn i 1982 og 717 kg i 1983. Kunsthornproduksjonen i Levanger gikk over til å bli industrihistorie. Kundene Gjennom de vel 30 årene som bedriften produserte kunsthorn, ble det solgt omkring 1500 tonn kunsthorn fra Levanger. Videreforedlingsbedrifter i følgende land var kunder i kortere eller lengre perioder: Plater: Sverige, Danmark, Holland, Belgia, Vest-Tyskland, Øst-Tyskland, England, Spania. Bolt: Tyrkia, Irak, Iran Rør: Irland, Irak, Iran

Plastproduksjonen Innledning Intet kunstig fremstilt materiale har vel satt så stort preg på samfunnet som plasten har gjort de siste 40-50 år. Et moderne menneske kan ikke tenke seg tilværelsen uten plastprodukter; og ser en seg rundt i eget hjem eller arbeidsplass, spiller plasten en dominerende rolle. Utviklingen har akselerert, og det er interessant at Levangerbedriften Norsk Kunsthorn og Plast har vært med på nesten hele denne prosessen, spesielt når det gjelder foliefremstilling. Følgende sitat fra en utredning av disponent Stein Garberg i 1958 forteller litt om den tidligste historien: "Produksjon av polyetylenfolie og poser er en meget ung industri. De første spede forsøk med fremstilling av blåsefolie i polyetylen ble gjort i USA i 1949, og metoden ble kjent i Europa et par år senere. Norge kom forholdsvis tidlig med, idet Hammer A/S, Oslo, begynte å eksperimentere med foliefremstilling så tidlig som i 1952. Noen fart i utviklingen ble det imidlertid ikke før i 1955 og utover, da trykte polyetylenposer begynte å komme på markedet. Produksjonsøkningen har siden hatt vanskeligheter med å holde tritt med økningen i etterspørselen." Fremstilling av plastfolie Råstoffet for fremstilling av plastfolie er forskjellige naturgasser. Plasten polyetylen blir f.eks. laget av etylen eller eten. Gassen blir satt under høyt trykk i en ”molekylknuser” kalt cracker og senere avkjølt, og det dannes i løpet av prosessen et strimlet fast stoff som så blir omformet til granulat. Til fabrikken i Levanger kommer granulatet på tankbiler og blir blåst opp i siloer. Derfra

blir det ført inn i en ekstruder, der det oppvarmes, blandes med evt. fargestoff og eltes til en homogen masse. Ekstruderen presser massen mot en sirkelformet smal dyse og ut kommer en tynn, rørformet folie, som blåses oppover og føres opp mot et valseverk. Hastigheten på denne fremføringen varierer. På gamle maskiner var farten nede i 4 meter i minuttet, mens den på moderne maskiner kan være 50 - 100 meter i minuttet. Diameteren på "røret" kan variere alt etter hvilken bredde den ferdige folien skal ha. Senere blir folien kuttet i den ene eller begge sidene hvis den skal leveres i ett lag, og sendt gjennom trykkverk som påfører folien diverse farger og påskrifter. Skal det bli poser av folien, må den også sveises. Folien kan ha forskjellige tykkelser etter bruken. Er den under 0,25 mm tykk, kalles den plastfilm. Hvorfor plastproduksjon i Levanger? På grunn av vanskelighetene med kunsthornproduksjonen hadde styret tidlig gjort seg tanker om en støtteproduksjon. På årsmøtet for Norsk Kunsthorn 1.6. 1957 ble det en seriøs debatt om nye oppgaver, og disponent Garberg fikk i oppdrag å undersøke mulighetene for plastproduksjon som sideproduksjon. Det var blitt gjort vellykkede forsøk med plastemballering av brunost ved Levanger Meieri, og her så bedriften muligheter for innpass på et solid marked. Dessuten var det vist stor interesse i landbrukskretser for vannrør av plast. Garberg leverte en utredning for neste årsmøte, der han i tillegg så for seg forbruk av folie og poser til all slags emballasje av matvarer, frukt, grønnsaker, kjøtt og kjøttdeig, dekke for busker og planter, lagring av såvarer, overtrekk i

Plastproduksjon, skjematisk fremstilt. (Borealis)

drivhus, transport av planter og blomster, utelagring av grønnsaker, dekke for siloer, dekke og underlag for sement, trematerialer, maskiner osv. Her var det marked for en produksjonsvirksomhet. Forberedelser Årsmøtet i april 58 ga styret fullmakt til å arbeide videre med planene. En hektisk virksomhet fulgte, med kontakter med potensielle kunder og leverandører av maskiner og utstyr, utredninger vedrørende finansieringsmuligheter og utarbeidelse av driftskalkyler. Resultatet ble lagt frem for årsmøtet i april 1959, som fattet vedtak om igangsetting av plastposefabrikasjon ved Norsk Kunsthorn A/L, Levanger, dersom nødvendig kapital eller garanti for lån kunne tilveiebringes. Styret skulle arbeide for å få Felleskjøpene, Slakterisamvirket, Landteknikk og Gartnerhallen med som andelseiere i det nye firmaet. Eierutvidelsen skjedde først i 1961. På slutten av 1959 ble det avklart at et norsk firma kunne levere tyskproduserte maskiner til den første plastposefabrikasjonen, som det kunne være plass til i 2. etasje av Kunsthornbygget. De første vanskelige årene 29.4.1960 ble det så holdt årsmøte i A/L Norsk Kunsthorn, der det endelige vedtaket ble fattet om å utvide produksjonen til også å omfatte plast. Heretter skulle firmaet hete Norsk Kunsthorn og Plast A/L. Årsmøtet ga styret fullmakt til å gå til innkjøp av maskiner for fremstilling av plastfolie, trykking av folie og fremstilling av poser. Økonomien var lovende; Industribanken innvilget et lån på kr 250.000, som tilsvarte den kapital som måtte til ved siden av bedriftens egne midler og kassakreditt. Landteknikk A/L skulle ta seg av salgsarbeidet og stå for kontakten med landbruksorganisasjonene vedrørende deres behov for spesielle posetyper og foliekvaliteter. Optimismen var stor. Maskinene, en ekstruder, et firefarget fleksotrykkverk og en poseautomat med brennsveis for sidesveisete poser, ble bestilt umiddelbart og det ble lovet en leveringstid på 6 måneder. Det ble regnet med produksjon av 9 mill. poser pr. år til brunost, poser til bruk for slakteriene og til omsetning av gartnervarer. En svensk sakkyndig konsulent ble engasjert i forbindelse med oppstilling og prøvekjøring av maskinene og utstyret. En mann ble overført fra kunsthornproduksjonen og 5 nye operatører ble tatt inn for opplæring. Etter planen skulle ominnredning av lokalene, montering og prøvekjøring være i orden før jul 1960, med full produksjon fra nyttår. Men maskinene ble forsinket, og siste maskin var ikke på plass før i slutten av februar 1961. Så ble det problemer med osteposene. De ble 3-4 mm for små og hjørnene på osten ble for runde. Det tok tid før begynnervanskene ble overvunnet. Utover våren gikk produksjonen bra og Garberg meldte til styret at det ble kjørt 3-skift på ekstruderen og 1-skift på de øvrige maskinene. Men det økonomiske resultatet var ikke oppløftende. Årsmeldingen for 1961 stilte spørsmål om man var for optimistiske på forhånd, og om man kunne peke på hva som sviktet. Konklusjonen gikk ut på at

det var tilstrekkelig behov tilstede for produktene og at det var mulig å konkurrere i pris. Det var på salgssiden det ble satset for lite, og "konsultasjonen" eller salgsarbeidet resulterte ikke i at de potensielle kundene ble nok oppmerksom på tilbudet. Men de varene som ble solgt, ble godt mottatt, og ryktet spredte seg til stadig nye kunder. Gartnerhallen ble en god og sikker kunde allerede fra dette første året, med en stor ordre på gulrotposer. Og allerede i 1962, som ble regnet som første ordinære driftsår, viser årsberetningen at plastproduksjonen kom over på lønnsom basis. I tillegg til gulrotposer ble det levert potetposer, kålsekker og agurkposer til Gartnerhallen. Fabrikken hadde ennå ikke anlegg for folie bredere enn 130 cm, så mulighetene for salg til Felleskjøpet var begrenset. Svein Jørstad ble ansatt som ingeniør i Kunsthorn og Plast A/L dette året. Han kom fra Nyengets Verksted, der han hadde arbeidet i 12 år. Han forteller at det var litt av en overgang å komme direkte fra mekanisk industri. De første årene hjalp det godt å være vant til å tenke ut praktiske løsninger. Det gjaldt å få tilpasset maskinene, slik at fabrikken kunne få laget de produktene det var ønskelig å satse på. Sett med nåtidens øyne var enkelte av arbeidsoperasjonene ganske primitive. De første plastsekkene som ble laget, ble gjort på en håndsveisemaskin, hvor folien ble dratt frem for hånd og sveiset og kappet. I gang for alvor I 1963 kom endelig produksjonen og salget av brunostposene i god gjenge, og det ble levert 5 millioner osteposer til sammen. Brunostposen ble produsert i to lag, med trykk på innsiden av ytterste lag. Produksjonen økte med 100% i forhold til året før, og svinnprosenten, som de første årene naturlig nok var høy, gikk ned til under 10%. Produksjonslokalene ble fort for trange. I 1963-64 fikk den store maskinhallen midt i bygget et etasjeskille mellom 1. og 2. etasje, slik at det ble plass til å kjøpe inn den første sekkeautomaten og en ny poseautomat, en kombi-

De forskjellige byggetrinnene i plastfabrikken. Tegningen er ikke i målestokk.

maskin for både side- og bunnsveis. Men snart ble det plassproblemer på nytt og i 1964 kjøpte bedriften tomt i Halsanveien for å sette opp en ny fabrikkbygning i to byggetrinn. Det ble planlagt å montere bro fra 2. etasje i gammelbygget til 3. etasje i det nye bygget. Det første byggetrinnet, ca 300 m2 i tre etasjer, ble satt opp vinteren 1964-65. Snart var de første maskinene på plass, bl.a. et 4-farget trykkverk. Det var til alle tider hard konkurranse i plastbransjen, og det gjaldt å være på hugget innen produktutvikling og møte kundenes krav. Svein Jørstad forteller: "På denne tiden dukket det opp tanker om å distribuere melk på plastposer i stedet for glassflasker og pappkartong, som kom i 1960. Ut fra de erfaringer som til da var høstet, valgte vi en film som var laminert med et sort lag innvendig for å motstå sollys på melka, og et hvitt lag utvendig for å gi pakningen et sanitært utseende. Vi fikk tilbud om et anlegg fra et firma i Italia som akkurat da Plastproduksjon – blåsing av folie. holdt på å utvikle en ny måte å laminere denne filmtypen på. Prinsippet var at det kom ut 2 filmer fra samme dyse. Filmene ble lagt sammen like over dysen under frysing av filmen. Prinsippet var så nytt at det ikke var prøvd i praksis før vi fikk anlegget, og det ble noen uker med dag- og nattarbeid før vi fikk det til å fungere tilfredsstillende. Ved at filmen ble laminert, sikret vi oss mot at det ble såkalte pinholes i filmen. Altså sikrere mot lekkasje på pakningen. Vi fikk leveranse av nesten all film av denne typen i Norge pluss en god og stabil leveranse til Island." I 1966 ble det foretatt store investeringer både i bygg, maskiner, inventar og verktøy, samt forbedringer av tidligere anlegg og produksjonsutstyr. På maskinsiden ble det investert over 900.000 kroner i bl.a. prepacanlegg, trykkmaskin,

Plastproduksjon – maskin for oppspoling.

avfallskvern, trykktank og transportinnretninger. En ny dampkjel ble montert i det gamle potetinnveiingsrommet i Gammelbygget. Byggetrinn II i Halsanveien ble ferdig i 1968. Det var på nye 300 m2 i to etasjer, samt et felt i 4 etasjer for å få høyde nok til et bredfolieanlegg for film i 6 meters bredde. Med litt modifisering kunne anlegget kjøres helt opp til 8 meters bredde. Anlegget gikk i jevn produksjon til 1982, da ekstruder og filmdyse ble byttet ut med et nytt og mer moderne anlegg. Produksjon av avfallssekker skjøt nå fart. Her var også konkurransen stor, både fra norske og utenlandske produsenter, så det gjaldt å ha gode selgere og sikre seg kontrakter med kommunene. De vanskelige 70-årene Fra 1969 gikk det kraftig tilbake med salget av melkefilm. Tiden var kommet for pappkartongenes inntreden på markedet. Fordelene med den rimelige melkefilmen hadde vært at melken var lett å transportere, tok liten plass i kjøleskap, og at små meierier kunne bruke relativt billige pakkemaskiner. Ulempen var at pakkemaskinene for film ofte var unøyaktige i sveisingen. Pappkartongen var dessuten lettere å håndtere maskinelt. Vi vet hvordan det gikk – pappen vant over plastfilmen. I 1976 var det helt slutt på produksjonen av melkefilm. I 1969 ble det kjøpt mer eiendomsgrunn i Halsanveien. Det var sterkt behov for bedre lagerplass og større rom for rasjonell plassering av maskinene. Planlagt bygg var på 600 m2 i to etasjer med kjeller, der det også ble lagt et til-

fluktsrom på 30 m2. Alle plastmaskinene skulle ut fra Gammelbygget og samordnes med dem som allerede var installert i Halsanveien. Dette ville føre til besparelse i produksjon og transport, lettere planlegging og bedre arbeidsforhold for arbeidere og arbeidsledere. For å skaffe bedre tilgang på elkraft bygget Nord-Trøndelag E-verk egen trafo rett utenfor fabrikken. Inne ble det montert en 2500 A kanalskinne, som gikk langs taket i produksjonslokalene gjennom hele bygningen og kunne mate alle maskinene. Dette var en stor nyvinning. Byggeperioden strakte seg over 1970 og 71 og var en tøff periode for bedriften. Produksjonen ble hemmet av flytting, utbedring og tilpassing av maskinparken, samtidig som stigende råstoffpriser og en eksplosiv kostnadsøkning på lønnssiden gjorde seg gjeldende. I 1970-72 ble det arbeidet mye med forandring av brunostposen, da planene for påbudt jerntilsetting i osten ble lansert. For å unngå oksydasjon på osten måtte det brukes en barrierefilm som hindret oksyd i luften å trenge inn til osten og farge den svart. En ny filmtype måtte også være av en kvalitet som flest mulig av meieriene kunne være tilfreds med. Det eksisterte mange forskjellige systemer for pakking rundt om. Fra 1973 ble det brukt innkjøpt, laminert film med barriereskikt, levert av Dow Chemical, som produserte ønsket kvalitet. I 1973 var alle plastbearbeidende maskiner flyttet over fra kunsthornbygget og inn i foliefabrikken i Halsanveien. Men etterspørsel og produksjon steg så mye at det ble plassmangel igjen, særlig på lagersiden, og byggetrinn IV ble satt i gang. Nybygget sto ferdig i 1974. Nå ble det plass for en ny sekkeautomat som var så stor at det kunne produseres pallehetter på den. Den generelle usikkerheten innen olje- og petrokjemisk industri i 1973 forplantet seg til alle deler av landet, også til Norsk Kunsthorn og Plast. Her ble resultatet stigende råstoffpriser, avventende holdninger, mangelsituasjoner og stagnasjon utover året, før oljekrisen satte inn for alvor med ordrestopp og kvotereguleringer. Tross en del usikkerhet var styret likevel optimistisk vedrørende de neste årene. Nå kunne bedriften se tilbake på 25 års virksomhet i det hele, og over 10 års full produksjon i Plastavdelingen. Salgsvolumet i 1963 var 78 tonn plast og inntekten 0,9 mill. kroner. I 1973 var tallene steget til henholdsvis 1.904 tonn og 9 mill. kroner. Da hele virksomheten holdt til i Gammelbygget på begynnelsen av 60-tallet, var det 6 ansatte i plastproduksjonen og 10 i kunsthornavdelingen. Antall ansatte i 1973 var 48. Norsk Kunsthorn og Plast var i løpet av disse årene vokst til å bli en stor og viktig industribedrift i Levanger kommune. Plasten ble etter hvert brukt på flere og flere områder; noe bedriften måtte rette seg etter for å komme kundene i møte. Derfor var produktutvikling til alle tider en viktig del av arbeidet. Kontinuerlige endringer i pakkesystemene hos kundene gjorde at bedriften måtte tilpasse produksjonen etter hvert som behovet meldte seg. I 1974 ble det f.eks. montert en posemaskin, spesielt beregnet for poser for automatpakking. Et nyttig hjelpemiddel for bakerier som produserer brød etter samlebåndprinsippet, og for pakking av gulrot og potet.

I jevnt og godt sig på 1980-tallet Ut gjennom 1980-tallet ble det investert mye i nye maskiner og forbedringer av de gamle. Som eksempel kan trekkes frem året 1982 da det ble anskaffet en ny storekstruder med hode og kjølering, en ”Inline” trykkenhet, en strekkfilmmaskin for palleemballering og en ny perforator for microperforering av poser/folie. I 1984 ble byggetrinn V satt i gang. En ny ekstruderhall sto ferdig våren 85. Her ble det ekstra stor takhøyde, slik at det kunne produseres spesielt bred landbruksfolie. Men bedriften så videre fremover og var allerede i forhandlinger Bretting av brunostposen. med Levanger Kommune om kjøp av tomt i Halsanveien 11-13 for videre utbygging. På grunn av reguleringsbestemmelser tok saken tid, men i 1988 ble det inngått avtale om kjøp av tilgrensende tomt for å kunne utvide fabrikk og lager med et areal på omkring 1000 m2. Byggetrinn VI ble satt i gang i 1989 og bygget, som ble på ca 1200 m2, ble tatt i bruk våren 1990. Bedriften hadde lenge sett det som en oppgave å prøve å nyttiggjøre seg plastavfall og gjenbruksmateriale. Den samarbeidet nå med Felleskjøpene for å etablere et apparat for innsamling av landbruksplast. Målsettingen var å få tatt hånd om landbruksplasten før den ble oppfattet som et miljøproblem av myndighetene. Forsøkene viste at det var teknisk mulig å gjenvinne brukte poser, sekker, emballasjefolie og krympeplast som regenerat. Rundballefolie skapte særlige problemer fordi strå og andre forurensninger ble viklet fast mellom lagene. Fra begynnelsen av 1990-tallet var selskapet Reo Plastgjenvinning A/S i gang med å gjenvinne landbruksplast i Oslo, med Norsk Kunsthorn & Plast som en av 5 aksjeeiere. Ensileringshetter til gras og halm var nå et produkt i betydelig vekst; og her arbeidet bedriften hardt for å bedre kvaliteten, slik at alle kunder skulle bli til-

Oversiktsbilde ca. 1980.

freds. På midten av 1980-tallet var Norsk Kunsthorn og Plast markedsleder i Norge vedrørende dette produktet, og håpet også å komme inn på det svenske markedet. Problemer og motgang I årsmeldingen for 1989 meldte styret at rundballehettene nå hadde fått sterk konkurranse av rundballefilm. Dette var en alvorlig utvikling, for hettene hadde vært og var ett av bedriftens solide ben å stå på. For å møte konkurransen, investerte bedriften i nytt maskineri. Fabrikken ville levere både klebe/strekkfolie og svart/hvite hetter for ensilering. Det gikk ikke etter planen. Det ble vanskeligheter med foliekvaliteten, filmtykkelsen og limstoffet, og produksjonen kom aldri skikkelig i gang. Anlegget ble senere brukt til produksjon av byggfolie. Brunostposen hadde i alle år vært en solid inntektskilde for bedriften, nesten som et flaggskip. I flere år var bedriften eneleverandør av posene, og måtte holde stort lager av alle posetypene. I 1991 ble det krise da andre konkurrenter plutselig kom inn i bildet. Det ble et direkte tap på grunn av store mengder lagervare som ikke ble omsatt. Og fremtiden så ikke lys ut, siden Tine planla endret dekor på brunostposene i 1992, noe som ville medføre merarbeid og omstillinger for bedriften. Salget til meieriene ble halvert fra 91 til 92. Senere tok salget seg opp igjen da det kom til en ordning med konkurrentene. De leverte filmen, bedriften her laget posene. Til og med 1990 hadde bedriften gått med overskudd. Men i 1991 ble det stygge tall i regnskapet. Forsinkelser i levering av innkjøpte maskiner, problemene med rundballefolien, avskrivning av tap på brunostposer og ekstra kostnader i forbindelse med igangkjøring av nye anlegg, alt var momenter som

bidro til underskuddet. I 1992 ble det også minustall, grunnet nedgang i salget til mange av de før så solide kundene. Det var rett og slett overkapasitet på produsentsiden, og øket, intens konkurranse om kunder og markeder. I budsjettet for 1993 ble det forventet enda mer skjerpet konkurranse. Styret tok initiativ overfor eierne og foreslo tettere samarbeid med Landteknikk A/L for å få øket konkurransekraft. Omorganisering og nye eiere 13. august 1993 ble Norsk Kunsthorn og Plast et datterselskap av Landteknikk A/L, som ble eier av 88% av andelene. Resten eide Norsk Kjøtt. Omorganisasjonen medførte reduksjon i bemanningen innen salg og administrasjon, og bedriften ble en ren produksjonsbedrift. Regnskapet for 93 fikk også negativt resultat. Slakteriene og Felleskjøpene kjøpte riktignok større kvantum enn året før, men salget til landbrukssamvirket gikk videre nedover, likedan til meieriene. Ved utgangen av 1993 hadde bedriften 59 ansatte, hvorav 7 var permittert. 1995 ble et nytt skjebneår for Norsk Kunsthorn og Plast A/L. Produksjonsvolumet gikk ned 17% til 2.830 tonn, og antall ansatte ble redusert til 49. Regnskapet ble gjort opp med et overskudd, men styrets årsmelding hadde pessimistiske toner når det gjaldt fremtiden. Tommen Gram Folie AS 31.12.1996 solgte Landteknikk fabrikken Norsk Kunsthorn og Plast til

Tommen Gram Folie A/S i 2002.

tonn

Statistikk over salg av ekstrudert plast.

Trondheimsfirmaet Tommen Gram AS. Senere ble fabrikkens navn endret til Tommen Gram Folie AS. Tommen Gram er et handelsselskap med hovedvekt på emballasje. Familien Rolseth har eid firmaet siden 1939. Hovedkontoret og sentrallageret ligger i Trondheim; i tillegg har firmaet regionkontorer i Tromsø, Bergen og Askim, foruten plastfabrikken i Levanger. Totalt er det 80 ansatte i selskapet. I flere år har firmaet vært en av de ledende leverandørene av plast og laminat til fiskeindustrien. Med overtakelsen av fabrikken i Levanger kom selskapet også inn på markedet for produksjon og levering av emballasje til landbruket og byggebransjen. Med de nye eierne begynte en ny og bedre utvikling for fabrikken på Levanger. De siste tre årene under adm. dir. Finn Robert Müllers ledelse har driftsresultatet ligget på ca 2,5 mill. kroner pr. år. I 2001 ble det produsert 3565 tonn plast, og bedriften hadde 40 ansatte. Det gamle flaggskipet brunostposen holder fremdeles stand. Fra 1998 har bedriften igjen vært eneleverandør av posen, i tillegg til at det blir eksportert et kvantum til MILKO i Østersund i Sverige. Den nåværende produksjonen av posen beskjeftiger 2 årsverk. Plastproduktene I en bedrift som produserer et varesortiment som stadig er i forandring, avhengig av bl.a. krav fra kunder, samfunnsutvikling, økonomi, forskning og konkurranse fra andre bedrifter, må ledelsen hele tiden være i forkant når det gjelder planlegging, samtidig som det må tas raske avgjørelser underveis. Det må da nødvendigvis bli slik at ikke alt som planlegges eller settes i gang, får like lang levetid, og at noe bare blir en døgnflue eller ikke blir realisert i det

Fra lageret i plastfabrikken.

hele tatt. Levanger Kunsthorn og Plast og senere Tommen Gram Folie har hatt en stor og variert produksjon gjennom årene. Noen produkter har vært stabile i alle år; det gjelder først og fremst posene for brunost, diverse folietyper til bygg og landbruk, og poser og sekker for grønnsaker. Noen produkter har vært med i produksjonen i mange år og er det fremdeles, mens andre solide bærebjelker er innhentet av utviklingen i samfunnet og dermed borte fra sortimentet. Som eksempel på det siste kan nevnes avfallssekkene, som var en viktig artikkel i mange år før søppeldunkene og sorteringssystemet kom for få år siden, og ensileringshettene, som ble utkonkurrert av strekkfilmsystemet. Tommen Gram importerer forøvrig strekkfilm i dag og selger den via salgsapparatet sitt i Askim. Andre produkter av ganske lang varighet eller som har kommet til i tidens løp, er blokkposer til næringsmiddel- og annen industri, silopresslange til landbruket, pallehetter, krympefilm til næringsmiddel-, kjøtt-, meieri- og annen industri, kundetilpassede poser, sekker og ark til samme industri, brød- og fryseposer på rull for konsumenter, poser til bakerier, ark for emballering av fiskefilet, blokkposer for nedfrysing av oppdrettslaks og plastovertrekk for trelastprodukter med firmatrykk. Av produkter som var i produksjon i en relativt kort periode, kan nevnes prepacfilm, brukt til plastemballering av literspakninger med melk, Dostromatposer, brukt til automatpakking av poteter (særlig i Nederland), og dekkplater/kabel-

vernplater, produsert av regenerat fra plastproduksjonen og brukt av E-verket og Televerket. Gjennom mange år var det planer for og forsøk med produksjon av bæreposer. Men her var og er konkurransen fra de store plastprodusentene så stor at man har valgt å holde seg utenfor rotteracet. Garberg nevnte i sin utredning i 1958 at drensrør av plast kom til å bli en solid vare for fremtiden, og det er det blitt. Men planene for produksjon i Levanger strandet grunnet manglende lagerplass på tomta i Halsanveien. Strandet gjorde også planene om produksjon av laminert, gasstett film til vacumering av matvarer, og den tidligere nevnte ensileringsfilmen for gras. Ordliste Ark Barrierefilm Blokkposer Bøyleplast Dyse Ekstruder

Ensilering Flexotrykk/ fleksotrykk Galalitt Granulat In-linetrykk Kasein

Krympefolie

plastfilm som er kuttet opp i flak, som brukes til innpakking, bl.a. av fiskefilet før frysing. plastfilm, laminert av filmer med forskjellige egenskaper. F.eks. oksygentett, CO2-tett, vanndamptett osv. plastposer som er sammensveiset ved åpningen og deretter perforert for avriving en og en. blir brukt av gartnere. Når en rad jord er tilsådd frø for spiring, blir det satt stålbøyler over raden, og trukket plast over. munnstykke, tut. Her verktøy for å forme plastisk materiale til forskjellige former, f.eks rør, bolt, bånd. maskin som former metall eller plastifiserer og former termoplastisk materiale (kasein eller PE-etylen) ved å presse det gjennom profilerte munnstykker. I prinsippet det samme som en kjøttkvern som driver en masse frem. konservering av f.eks. gras eller potet, ved nedlegging i silo eller oppbevaring i baller. trykkemetode for å trykke bokstaver og bilder, her på plastfilm. kunsthorn masse som består av små korn. plastfilm som blir påtrykt skrift og bilder mens den befinner seg mellom ekstruderanlegg og opprulling (lat. caseus - ost) ostestoff, en blanding av fosforproteiner som finnes i melka til pattedyr. En viktig næringsbestanddel i melk og ost, siden det inneholder alle aminosyrer som organismen trenger. Kasein brukes til fremstilling av forskjellige næringsmidler. Her til fremstilling av kunsthorn. plastfilm med innebygde egenskaper som gjør at filmen trekker seg sammen ved oppvarming.

Kunsthorn Laminering Mikroperforering

Pallekrymping

Polyetylen Polypropylen Prepacfolie Regenerat

Strekkfolie Trykkverk

plastifisert masse av råstoffet kasein. Materiale for produksjon av knapper og andre pyntegjenstander. Også kalt galalitt. legge sammen flere lag ved liming eller klebing; f.eks. plastfilm av forskjellig kvalitet. metode for å lage små hull i plastfilm for å slippe gjennom en bestemt mengde luft eller andre gasser. Filmen blir trukket over en valse med mange skarpe stålstifter. metode som benyttes for å holde f.eks. en stabel esker stabil på en palle. En plasthette tres ned over pallelasten. Hetten varmes opp og den krymper og slutter seg tett til lasten og pallen. Det er de innebygde krympeegenskapene i plasten som utnyttes. plast laget av naturgassen etylen eller eten. plast laget av naturgassen propylen eller propen. folie som får navn etter det pakkesystemet den blir brukt til. Eks pakking av melk. plastfolie, poser og sekker som er opparbeidet for bruk på nytt i produksjonen. Plasten blir først oppskåret til små filler eller biter, deretter oppvarmet ved friksjonsvarme så fillene trekker seg sammen til små klumper. Vann tilsettes for nedkjøling slik at klumpene ikke kleber seg til hverandre. Produktet ser ut som et slags granulat. plastfolie som er gjort litt elastisk (gummiaktig) og klebrig. Brukes bl.a. for å holde sammen last på en palle eller for ensilering av grasballer. Se pallekrymping. maskin for flexotrykk.

Kilder Bollestad, Hans: 25 års beretning om Norsk Kunsthorn og Plast, oppr. Norsk Kunsthorn. 1974 Garberg, Stein: Utredning for årsmøte vedr. produksjon av trykte polyetylenposer. 1958 Jørstad, Svein: Notater Meieriposten: 1982/20 Muntlige kilder: Svein Jørstad, Leif Ytterdal Pettersen, Reidar: AL Innherredsmeieriet 1973-83 TG-nytt: Kundeblad for Tommen Gram Handel AS. 1997, 2001, 2002 Årsmeldinger for A/L Norsk Kunsthorn 1953 - 1959 Årsmeldinger for Norsk Kunsthorn og Plast A/L 1960 - 1995

Jarle Kregnes:

Ny brannbil Når man blar i gamle aviser, dukker det opp mange tanker. Det gjorde det også da jeg fant en notis i Levanger-Avisa for 27.11.1956. Her står det om at kommunen nettopp hadde kjøpt ny brannbil, og at byingeniør/brannsjef Egil Leithe hadde vært i Oslo og henta den, sammen med brannvesenets sjåfør og arbeidsformann i kommunen, Leif Graadal. Som seg hør og bør var nybilen avbildet i avisa, som forteller at de to hadde hatt en vellykket tur oppover med bilen. Men det finnes også en annen versjon. Jeg tar den med her, fordi den er typisk for de to herrers fargerike fortellerkunst. Den gamle Kløckner’en var i så elendig forfatning at mannskapene måtte ut for å skyve når den skulle opp Brusvebakken. Endelig skulle den få sin avløsning av en splitter ny Dodge, klar for avhenting i Oslo. De nevnte herrer var altså utpekt til å hente bilen. Begge disse kombattantene var vel kjent for å fargelegge skildringene av sine opplevelser. Men selv om jeg i denne saken eksaminerte dem hver for seg, så stemte begges versjon av heimturen med bilen overens, helt ned til den minste detalj. Derfor konkluderer jeg med at historia må være sann! Dette var som sagt midt på 1950-tallet. De hadde henta bilen hos leverandøren, og forevist den for godkjenning i Norges Brannkasse. (I den tida viste nemlig forsikringsselskapene samfunnsansvar ved å bruke en del av sitt overskudd som bidrag til brannvernformål. Derved var de med på å styrke brannberedskapen, men samtidig reduserte de også skadeomfanget og erstatningsutbetalingene. I dag dreier det seg som kjent bare om kynisk intern kronetelling.) Heimturen begynte med at de møtte skodde så tjukk som graut da de tok fatt på Gjelleråsen. De så knapt lenger fram enn til Dodge-merket forrest på panseret. Ved Gjelleråskrysset måtte Leithe ut av bilen for å orientere seg, og da var sikten så dårlig at han måtte klatre opp i skiltstolpen for å lese hva som sto på skiltet! Etter hvert letta skodda, bare for å bli avløst av et veritabelt snøfall. Kommet til Elverum måtte Leithe på nytt ut av bilen og opp i en skiltstolpe, denne gangen for å børste vekk snøen fra veiviserskiltet, for å gardere seg mot å havne i Trysil. Heldigvis var snøværet forbigående. Men i Alvdal var kulda slik som Kjell Aukrust skildrer den, kvikksølvet i termometeret gjømte seg i kula. For sik-

Ivar Fjerdingen kjøpte senere bilen og brukte den privat.

kerhets skyld måtte de fylle på mer frostvæske, 30 minusgrader var ikke nok! Så kom de til Trøndelag da, og i Soknedalen møtte de selvfølgelig tøværet. De måtte legge på piggkjetting, som de heldigvis var forutseende nok til å utstyre bilen med før de dro fra Oslo. Deretter var det å balansere den tunge bilen på glatthålka. Men Graadal var en rutinert sjåfør; turen forbi Trondheim og videre til Innherred gikk bra. Da de kjørte inn i byen ved Mo gård, kom det et lettelsens uttrykk fra sjåføren: ”Ja, så kom vi altså vælbærga te Levanger, da!” Ved sykehuskrysset skulle han svinge av ned til Halsanvegen, hvor Leithe bodde den gang. Men også her var det glatt. Bilen tok ikke helt styring, og dermed bars det rett inn i lyktestolpen på hjørnet. Men det sto det altså ingen ting om i avisa!

Frits Wahlstrøm:

Minner fra arbeiderboligen Reinslyst – Jeg har mange og gode minner fra sommerferiene hos bestemor og bestefar på Reinslyst. Vi gledde oss i ukevis på å reise til Levanger. For oss som bodde midt i tykkeste Oslo, var det en stor opplevelse å komme til Bruborg. Ikke noe var bedre enn skoleferiene i det vesle rødmalte og koselige huset i Gamle Kongevei. Jan Edvardsen, nå bosatt i Follebu i Vestre Gausdal, minnes glade sommeruker på NerBruborg i årene etter krigen og utover på 50-tallet. Han er glad og takknemlig over at Levanger Historielag flyttet den gamle arbeiderboligen til tunet på Brusve gård. Nå er huset bevart for ettertiden, og med det lever også minnene. Over 20 år etter at Jan Edvardsen studerer albumet med gode minner fra sommerferiene hos besteforeldrene på Reinslyst i familien solgte huset, årene etter krigen. Foto: Frits Wahlstrøm fremsto det i restaurert stand på Brusve-tunet. Jan Edvardsen var intetanende om flyttingen da han på fjernsynsprogrammet “Norge Rundt” fikk se innslag fra åpningen av den istandsatte arbeiderboligen. Da tok det ikke lang tid før han og broren Odd reiste til Levanger for å ta besteforeldreboligen i øyesyn. Kommunen garanterte Ingen har bodd sammenhengende i flere år på Reinslyst enn besteforeldene til Jan Edvardsen. Elen Henrikka og Petter Andreas Jermstad kjøpte boligen i 1919. I låneboken for ”Småbruk- og boligbanken” går det fram at de lånte 3.800 kroner for å skaffe seg egen bolig. Frol kommune garanterte for lånet.

Reinslyst står i dag harmonisk plassert i utkanten av tunet på Brusve. Foto: Frits Wahlstrøm

Ekteparet bodde resten av livet på Reinslyst. Petter døde i 1959, 86 år gammel. Elen levde til hun var 83 år og døde i 1962. Ekteparet Jermstad fikk seks barn – fire jenter og to gutter: Magda Kristine ble født i 1900. Deretter kom John Marius 1904, Oddbjørg 1906, Tormod 1910, Jorunn 1913 og Aud Kirsten 1916. Oddbjørg Jermstad var 30 år gammel da hun som mange landsens jenter på den tiden, reiste fra Levanger til Oslo for å få seg huspost. Her jobbet hun hos flere familier og skaffet seg sitt utkomme. Hun traff Gustav Edvardsen fra Kampen, og de to giftet seg i 1941. Oddbjørg og Gustav flyttet inn i en trang leilighet på Ila i Oslo. I 1943 fikk de sønnen Jan, mens Odd ble født fem år senere. Etter hvert kom familien med blant de heldige som fikk kjøpt moderne leilighet da hovedstadens første drabantby, Lambertseter, ble bygget i 1950-årene. Hjemmedåp under krigen - På grunn av krigen flyttet vi til Levanger og bodde på Bruborg fra 1943 til 1945. Jeg ble derfor født på Innherred sykehus. Og det er kanskje litt spesielt å minnes at jeg er døpt i stua på Reinslyst. Det var naziprest i Levanger kirke, og mor og far ønsket ikke at han skulle døpe meg. Derfor kontaktet de prost Gunnar Hauge, som ble avsatt av okkupantene. Han var prest i Levanger både før og etter krigen, og det var han som gjennomførte den kirkelige hand-

lingen i stua på Reinslyst, sier Jan, som nå er 59 år gammel og jobber som sjefingeniør ved Statens kartverk i Oppland på Lillehammer. Jans far var bygningsarbeider. Mens familien bodde i Levanger deltok han i den store kraftutbyggingen i Fiskumfoss i Harran. Fredssommeren flyttet familien Edvardsen tilbake til Oslo, men ferierte senere hver sommer på Reinslyst. For Jan og Odd var disse turene en stor opplevelse. Særlig den lange reisen med nattog som ble trukket av damplokomotiv. I Trondheim oppholdt de seg gjerne en hel dag, og besøkte Domkirken, Kristiansten festning og andre severdigheter. Og så gikk de på kafé. - Å spise på kafé sto for oss nærmest som en høytidelig handling. På Kaffestova innJan, til venstre, og Bjørnar Edvardsen på tok vi kjøttkaker med grønGamle Kongevei utenfor Reinslyst sommeren nerter og brun saus. Alltid 1952. Bildets eier: Kari Stamnes kjøttkaker, smiler Jan. Sverre-guttene og Elberg På Bruborg bodde det barn i nesten hvert eneste hus, og Edvardsen-brødrene ble kjent med mange. Med bading på Kattangen, i Laksberget og flere andre plasser i Levanger-elva, jakting på bilnummer, travløp på Nossum, fotballsparking og lek i skog og mark, gikk somrene som en røyk. Apropos fotball – Jan var ihuga Skeid-gutt, da som nå, og benyttet ofte anledningen til å se byrivalene Sverre og Nessegutten i kamp mot hverandre eller mot lag utenbysfra. Sammen med mange hundre Sverre-patrioter var Jan til stede ved åpningen av Elberg stadion på midten av 50-tallet. En ny æra startet for Sverre-guttene, som etter åpningen kunne invitere alle sine motstandere til hjemmekamper på gress. Samtidig betydde Elberg at A-lagskampene på Levanger stadions grusdekke helt tok slutt. - Johan Riseth er den spilleren jeg husker best. Hans overblikk og taktiske egenskaper gjorde at motstanderne ofte måtte forlate banen som tapere. Riseth ble senere en dyktig dommer som blant annet ledet kamper i hovedserien, sier Jan.

Gårds- og sagbruksarbeider Petter Andreas Jermstad var født på Jermstadvald i Verdal. Hele plassen med hus og jord gikk tapt i Verdalsraset i 1893. Han ble gift med Elen Henrikka Hjulstad fra Inderøy. De kom til Tynes gård i Levanger, der Petter ble ansatt som gårdsarbeider. Han var en solid og trofast arbeidskar. Da bonden på den store gården, Johannes Okkenhaug, ble ansatt som styrer på Mære landbruksskole og senere stortingsrepresentant, ble Petter forfremmet til gårdsbestyrer. Denne stillingen hadde han i mange år. Sønnen Tormod tok seg også arbeid på Tynes. Han fikk senere fradelt tomt fra gården og satte opp bustaden Tyholt i lia overfor Kattangen. Da Elen og Petter kjøpte Reinslyst i 1919, fikk Petter arbeid på Musumsaga. Den er for lengst gått over i historien. Sagbruket lå ved Himmelbrua, på samme tomta som Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk har sine lokaler i dag. Søndagsfred En sommer skulle spontaket på Reinslyst fornyes. Jan husker at bestefaren brukte ei handvogn og kjørte spon som var høvlet på Musumsaga. Arbeidet utførte han selv, og det ble mange turer de to kilometrene mellom sagbruket og boligen på Hyllan. Etter at han ble pensjonist i 70-års alderen, holdt Petter Jermstad seg fortsatt beskjeftiget med små og store arbeidsoppgaver. Blant annet arbeidet han i flere år for kommunen, og det er ikke få meter vann- og kloakkgrøfter han har spadd opp på Bruborg. Så var han hjelpegutt for hesteeier Margido Gotås på Brusve. Det finnes fortsatt mange eldre på Bruborg som med takk og glede husker når Petter og Margido kom med hestekjerra og strødde sand på holka i den bratte Brusvebakken. Jan erinder bestefaren som en stille og rolig person, som nesten alltid holdt seg i aktivitet. Potetåkeren i lia oppover mot huset til kjøpmann Alf Østeraas, innerst i det som i dag heter Olaf Eklos vei, holdt han fri for ugress hele sommeren. Ros og godord fikk han fra de øvrige familiemedlemmene da de første nypotetene ble servert på middagsbordet. Da syntes Petter han fikk lønn for strevet. På søndagene hersket stillheten. Petter satt andektig i stua på Reinslyst og hørte gudstjenesten i radioen. Med salmeboken foran seg sang han sammen med kirkelyden i radioen. – Et godt minne, sier Jan. Teltplass på Tynestangen Uten at han så ofte uttrykte det i ord, satte Petter pris på de årlige sommerbesøkene fra Oslo. Oddbjørg tok som oftest turen hjem til Levanger sammen med guttene, og hun hadde gjerne med seg en flaske kjøpebrennevin, skråtobakk og sigarer som ”bygave” til faren. - Da vi etter hvert oppdaget at han karvet opp sigarene og stappet dem i pipa, ble det slutt på å ta med sigarer, ler Jan. Guttenes far kom sjelden på besøk til Bruborg. Ferien var kort, og byggebransjen hadde store oppgaver i gjenreisningsarbeidet etter krigen. Gustav

Edvardsen arbeidet mesteparten av sommeren. En av de gangene han besøkte svigerforeldrene og familien sin, fant han ut at det var så trangt på Reinslyst at han fikk svoger Tormod til å ordne teltplass på Tynestangen. - Der bodde far hele ferien. Fikk lånt seg båt og lå på fjorden og fisket dagen lang. Fangsten førte til mange fiskemiddager både hos onkel på Tyholt og hos oss på Reinslyst den sommeren. Vi besøkte ham flere ganger, og han uttrykte at bedre ferie hadde han aldri opplevd. Kuene på Tynes beitet ute på tangen. For å holde dem unna teltet, bygde far et gjerde av drivved. Gjerdet var et syn, og det er bare å beklage at vi aldri fikk tatt bilde av det mangfoldige byggverket, sier Jan. Oddbjørg Jermstad og ektemannen Gustav Avfall i elvemælen Edvardsen utenfor hjemmet i Oslo i slutten av Reinslyst er i dag enkelt 1940-årene. Gustav bodde i telt på Tynestangen og spartansk møblert. Slik da han ferierte i Levanger. står rommene også i minnet Bildets eier: Kari Stamnes hos Jan Edvardsen. Sentralt i stua ruvet en amerikansk gyngestol. Den hadde ramme med fire bein og meier. I et rom med skråtak i andre etasje hadde bestemoren vevstol som hun ofte benyttet. Symaskinen ble også flittig brukt. Elen Jermstad lot i tillegg sjelden strikkepinnene få hvile. Hun var en storvokst kvinne og sjefen i huset. Petter var liten og tynn, men støttet sin hustru og gjorde manns arbeid utenomhus. I et lite krypinn bak vevrommet fikk Jan og Odd sin sommerlige sengeplass, mens de voksne lå i rommene i første etasje. Et hjørne i rommet ved siden av besteforeldrenes soverom hadde Petter bygget inn med to enkle vegger. Et finurlig avtrede som fungerte utmerket som ”innendørs utedass”. Husket man på å bruke kalk ble lukten nesten borte. Alle typer avfall ble enkelt behandlet på Reinslyst. Potetskrell, fiskebein, kaffegrut, utslitte sko, gamle malingspann og annet endte i elvemælen på andre

siden av Gamle Kongevei. Kort og greit. Begrepet kildesortering hadde ingen hørt om den gangen. Reddet fiskemiddagen I boligen fantes ikke springvann. Vannet ble hentet fra en vannpost som var plassert i et lite hus ved foten av Aldershjemsbakken. Før det lille huset ble bygget ble vannet hentet fra en ile litt lengre opp i bakken, rett bak uthuset hvor Magnhild Nordmark bor i dag. Hun er 91 år og husker et par episoder om Petter Jermstad. - Han og kona var nyetablert på Reinslyst, hadde seks barn, gjeld og dårlig råd. I min barndom kunne alle hente gratis vann fra bekken bak låven hos oss. Etter at vannverket ble etablert, kostet det fire kroner året å hente vann. Faren min, som også het Petter, var kasserer i Bruborg vannverk og hadde ansvaret med å kreve inn den årlige avgiften. Som en del andre kunne også familien på Reinslyst ha vansker med å skaffe penger til vannavgiften. Petter var kjent som en flink arbeidskar, og pengemangelen ble løst ved at han jobbet i hagen vår i stedet for å betale med kontanter. – Den andre episoden jeg husker skjedde under krigen. Det hadde kommet inn fersk fisk i en båt som lå ved brygga nede i Sjøgaten. Jeg sto i kø sammen med mange andre. Det ble veldig trengsel og kaos. Folk skubbet og brukte makt, og jeg mistet plassen min flere ganger. Petter sto i samme køen, og han så hvordan jeg ble skubbet bakover. Jeg var i ferd med å gi opp da han med myndig røst tok affære. Han reddet fiskemiddagen hjemme hos oss den dagen, og jeg fikk senere slik godhet for den mannen. Den lengste reisen Reinslyst bar preg av nøkternhet og nøysomhet. I all enkelheten, preget av slit og tunge tak, hersket samtidig en idyll som ikke lar seg gjenoppleve slik boligen står i dag. Forbipasserende på Gamle Kongvei kunne betrakte de gamle syrintrærne med sterk lilla Et sjeldent bilde av Petter og Elen Jermstad, som sit- farge, som blomstret på ter på benken. Bak fra venstre svigerdatteren Helga, begge sider av det rødmalte huset, og som var sønnen Tormod og datteren Jorunn. Bildets eier: Kari Stamnes omkranset av et velholdt

stakittgjerde mot veien. Om kvelden krøp pinnsvinene fram og oppsøkte melkeskvetten som var satt fram på skåla. Ved siden av Petters gode poteter, høstet familien rabarbra, som under Elens kyndige hender ble til smakfull grøt eller suppe. Og ripsbuskene på platået over gråsteinsmuren i bakhagen, bugnet av røde bær som ble til dessert med vaniljesaus attåt. Slikt gjorde godt i sultne guttemager. – Jeg tenker tilbake på somrene på Reinslyst med glede. Tankene går til på mine besteforeldre som levde på denne plassen i så mange år. De trivdes godt i enkle kår. Sjelden fikk de anledning til å reise bort. Bestefar fikk kreft på sine eldre dager. Den lengste reisen han foretok, gikk med tog til Radiumhospitalet i Oslo, der han ble operert for sin sykdom. Bestemor besøkte oss to ganger etter at vi hadde flyttet til Lambertseter, i 1956 og 1962. Samme året døde hun, sier Jan. Verdifull arbeiderhistorie Oddbjørg ble den av barna som overtok hjemmet etter foreldrenes bortgang. Etter noen år kjøpte Inger og Asbjørn Hallem den gamle boligen, som ifølge sikre kilder var bygget da kong Carl åpnet Gamle Kongevei i 1835. Kongen overnattet den gangen på Brusve. Hallem eide også naboeiendommen Verne Minde, som han overtok etter morfaren, Alfred Larsen. Ekteparet Hallem så verdien av å verne den gamle boligen, men det skortet på pengemidler til bevaring. Leietagere kom og gikk gjennom flere år. Det

Reinslyst fotografert fra Gamle Kongevei omkring 1945. Naboeiendommen, Verne Minde, som Alfred Larsen eide, hørte også med til den gamle trehusbebyggelsen på Hyllan. Bildets eier: Jan Edvardsen

Kaffekos en sommerdag i bakhagen på Reinslyst. Petter sitter i skyggen ved døra, Elen med strikketøyet og datteren Oddbjørg til venstre. Legg merke til bislaget som ble utelatt da bygningen ble flyttet til Brusve. Bildets eier: Jan Edvardsen

Elen Jermstad i stua på Reinslyst julen 1957. Plassen var trang og treet er plassert på et lite bord. Bildets eier: Turid Jermstad

medførte stor slitasje på bygningen, som etter hvert kom i sterkt forfall. Trøndelag Folkemuseum, Levanger kommune, Samorganisasjonen, Fortidsminneforeningen, Riksantikvaren og flere, uttalte seg i tur og orden positivt om verdien av å bevare det særegne huset. Det skortet neppe på viljen til å redde boligen. Ingen så ut til å ta på seg det økonomiske ansvaret, før sterke personer i Levanger historielag la all sin kraft og sjel i arbeidet. Først Per Arvid Lyngstad og senere Sidsel Wohlen. Prat ble til handling. Penger kom fra fra fylke og stat, men da som nå var kommunens kasse bunnskapt. Det stoppet ikke ildsjelene i historielaget, som høsten 1983 overtok Reinslyst med formål å flytte bygningen til Brusve gård, som da var i kommunens eie, men som senere ble overdratt til Levanger Museum. Våren 1984 startet den omfattende flyttesjauen, med stor innsats av fagorganisasjonene og andre dugnadsfolk. På åpningsdagen 12. mai 1985 sto Reinslyst fram ferdig panelt og malt utvendig. Senere ble bygningen satt i stand innvendig. Elen og Petter Jermstad, som bodde på Reinslyst i over 40 år, representerte med sitt levesett det beste i den gamle arbeiderkulturen. Boligen deres er et verdifullt stykke arbeiderhistorie, og fremstår i dag som den eldste og best bevarte arbeiderbolig i Nord-Trøndelag.

Johannes Vongraven:

Nelius Hallan 18/9 1882 – 3/8 1968 Jeg kjente ikke personlig Nelius Hallan. Men bl.a. gjennom politisk virksomhet og medlemskap i Lysaker Arbeiderlag har jeg mange ganger støtt på navnet. Han har bl.a. skrevet 50-årsberetningen for dette laget som han selv var med på å stifte i 1907. Som noenlunde historisk interessert har jeg ikke unngått navnet Nelius Hallan. Han var en særs aktiv person med et stort interessefelt. I utallige avisartikler avslørte han seg som en god lokalhistoriker med stor interesse for husmannsvesenet, inn- og utvandring, gamle kulturminner og mye annet. Da jeg er med i styret for nemnda for Skogn Historie, Midt-Skogn, tok jeg på meg oppgaven å hjelpe redaktøren med noe stoff om sønnen til Nelius, historikeren Nils Hallan, 1926-1997. Jeg kom da i kontakt med sønnedøtrene til Nelius, Nils Hallans døtre, Turid Hallan Buarøy i Drammen og Berit Lingaas Hallan i Trondheim. Fra Turid fikk jeg - foruten mye stoff om faren Nils - et lydbånd der Nelius Hallan forteller om sitt liv fra han sprang som gjetergutt i Markabygda til i 1954 da opptaket ble gjort. Det tilsendte stoffet er i samråd med Turid Buarøy lagt i de lokalhistoriske samlingene på Levanger Bibliotek. Jeg takker sønnedøtrene til Nelius for all hjelp og imøtekommenhet, og en takk til stesønnen Per Storli for at han var forutseende nok til å lage dette opptaket med Nelius. Her kommer først Nelius Hallans egen beretning fulgt av Turid Hallan Buarøys kommentar. NELIUS HALLAN - en livsskildring (notert etter kassett-opptak fra 1954) Dette skal være et lite stykke livshistorie. Jeg så verden på en liten husmannsplass i Markabygda, Halltrøa. Der bodde jeg hos morfar og mormor, Nils Amundsen og kona Johanna. Der ble jeg oppfostret og hadde min barndom helt fram til konfirmasjonen. En måtte tidlig ta fatt og gjøre rett for seg. Til å begynne med var jeg gjeter om sommeren, og gikk på skole om vinteren, etter at jeg hadde nådd skolepliktig alder. Morfar levde til jeg var omkring 12 år. Han døde i 1895, 72 år gammel. Han var i allmenningen og hogg sommerveden sin. Der fant de han liggende. Han ble bragt til sykehuset, men han døde.

Mormor og jeg ble da alene igjen på plassen. Vi skiftet på å være hjemme om vintrene. Hun dro rundt på flatbrødbaking på gårdene annenhver dag, og jeg gikk på skolen annenhver dag. Ved og vann til husbehov måtte jeg sørge for var til stede. Mormor var ganske skrøpelig av seg allerede da. Somrene utover var jeg gjeter på forskjellige fjellvoller, 4-5 stykker i alt. Siste sommeren, 1897, da jeg gikk for presten, var jeg på Litjgrønningsvollen, oppi allmenningen. Det var barndommen. Mormor skrantet mer og mer, og høsten 1897 måtte hun flytte fra plassen og inn til gården Høyslo i Skogn, der foreldrene mine da losjerte. Jeg fulgte selvsagt med. Det ble å arbeide rundt på forskjellige gårder, og også noe anleggsarbeid fram til høsten 1901. Da begynte jeg på folkehøgskolen på Sund. Mormor døde høsten 1889. Fra 1902 gikk jeg på Underoffiserskolen i Trondheim, der jeg ble uteksaminert våren 1905. Vinteren 1905-06 tok jeg et handelsskolekurs i Trondheim. Men for å greie mine økonomiske forpliktelser, arbeidet jeg ved siden av i gartneriet hos gartner Husby. Fra 1906-07 tok jeg fatt på litt forskjellig, bl.a. var jeg i to somre med på opptaking av kartverket over Trondheim by, ved Nerdrums oppmåling. Senhøsten 1907 var jeg med på den første nivellering av Nea-vassdraget. Ja, slik gikk den tida. Fra 1909 overtok jeg stellet hjemme. Foreldrene mine hadde da bygslet husmannsplassen Høyslomoen, og dit var husene fra Halltrøa fraktet og satt opp. Våren 1910 kjøpte jeg Høyslomoen. Heimen ble nå kalt Granheim. Den gamle plassen var nesten vokst igjen, og ikke så lite dyrkingsjord også. Jeg dyrket opp ca. 70 meling ny jord. I 1919 overdro jeg tilsammen 90 meling til en yngre bror. I 1915 hadde jeg kjøpt en liten gård i tillegg, Masterås, på 30 mål dyrket jord. Jeg tok fatt på å skulle dyrke en del ny jord der også. Men det var ikke bare jorda - det var mye annet som også la beslag på arbeidskraften. I 1907, om våren, var jeg med og dannet Skogn Arbeiderlag, og etter hvert førte arbeidet mitt i Arbeiderpartiet til at jeg ble med på mer og mer. I 1911 fikk jeg mitt første kommunale verv som medlem av styret for kretssykekassen, og da var det å ta fatt på å organisere den. Forretningsfører ble ikke ansatt før høsten 1911. I 1911 deltok jeg også i opprettelsen av Levanger Samvirkelag. Jeg var med i det første styret, og har senere stått som tillitsmann ved revisjonen, helt til nå, våren 1955. I 1912 var jeg med på å starte et lite Arbeiderparti-blad "Inntrøndelag Sosialdemokrat" - på Levanger. Det første nummeret kom ut i desember 1912. Jeg redigerte bladet fram til 1914. I 1913 var jeg med og startet Kaffistova på Levanger. I Inntrøndelag Arbeiderparti hadde jeg det ene tillitsvervet etter det andre, dels som styremedlem i partiet, dels som styremedlem i bladet. Fra 1919 overtok jeg redaksjonen av bladet igjen, og hadde den til 1927, da bladet gikk inn

i Arbeider-Avisa i juli 1927. Fra da av og fram til l. januar 1937 var jeg lokalredaktør for Arbeider-Avisa på Levanger. Men det var kommunale greier som la mye beslag på arbeidskraften. Allerede etter kommunevalget i 1913 ble jeg varamann i herredsstyret. I 1923 ble jeg fast medlem, og var det fram til ut 1937. Det var 15 år som fast medlem, 12 år som medlem i formannsskapet. Etterpå var jeg varamann til herredsstyret igjen fram til 1949, da satte jeg navnet mitt siste gang i møteprotokollen. Nokså lang tid, kommunalt sett. I 1937, når trygdenemndene ble opprettet og alderstrygden skulle innføres, ble jeg med der. Jeg var formann i trygdenemnda fra 1946, og har slik vært med på å gjennomføre både alders70-årsdagen i 1952. trygd og barnetrygd – organisere begge deler for bygda. Ikke lite arbeid! Jeg takker av i trygdenemnda nå til nyttår 1956. Da har jeg tenkt å takke av fra samtlige kommunale verv. Jeg har også vært mangeårig medlem i fattigstyret, gammelhjemsstyret og har ellers hatt nesten alle de verv som finnes i en kommune! Arbeidsdagen har vært opptatt. Men den mest slitsomme tida var da jeg overtok forretningsførerstillingen for Skogn forsyningsnemnd fra høsten 1939 til l. juli 1953, nære på 14 år. Der var jeg hele perioden, bare avbrutt av et opphold hos tyskerne på Vollan, og litt sykehusopphold etterpå, tilsammen 2 måneder. Tiden som forretningsfører, den er vanskelig å glemme. Det var mye som en kunne festet på papiret, minner om folks oppførsel i alminnelighet og om tyskerne som herjet og tyranniserte. Vi måtte skaffe de mest nødvendige ting til de folkene tyskerne hadde satt på Falstad. Det var å smugle ting inn, og det var ikke alltid så greit, men det gikk da. Det var slit og kav! Mange vil kanskje undres på: Hvordan en enkelt mann kunne ha holdt ut med så mye? Men jeg har imidlertid vært heldig og har hatt tiltro blant folk, og av den grunn hatt gode hjelpere som har stått til rådighet og vært trofaste, ikke bare under okkupasjonstida, men praktisk talt gjennom hele livet. I dag er jeg, på grunn av sykdom, kroppslig sett ikke særlig sterk lenger, men

Nelius utom Samvirkelaget som han var med 책 starte. Bildet er sansynligvis tatt i forbindelse med 50-책rsjubileet i 1961.

jeg føler enda ingen åndelig avslappelse! Jeg ser og hører så noenlunde bra, og det får jeg være takknemlig for. Nå når det blir slutt med alle kommunale verv, og andre tillitsverv, skal jeg rusle omkring hjemme og arbeide litt med jorda om sommeren. Og så har jeg en liten hobby, nemlig bygdehistorisk forskning, som jeg kan arbeide med om vinteren. Så det skal ikke mangle på arbeid. Og det skal jo sørges for nødvendig brensel. Når en skal stå i vedskjulet og hogge ved, har en bra mosjon. Som sagt - jeg har arbeid mer enn nok; det er bare at helsa og levedagene rekker til. I 1919, da jeg overdro Granheim og Masteråsen til broren min, kjøpte jeg et nyoppført, uferdig hus på Nesset ved Levanger. Det fullførte jeg. Jeg giftet meg først i 1926, med Aslaug Storli. Samme år måtte jeg, på grunn av økonomiske forhold - kausjonsansvar og diverse - gå fra hjemmet og losjere. I 1929 brant huset vi losjerte i, og vi mistet alt. Det var å ta fatt på nytt igjen. Men jeg fikk da anledning til å kjøpe en nyoppført villa som sto tom, og som jeg satte i stand, og der bor jeg nå. Så jeg har da husrom de siste åra, så vidt jeg kan forstå. Ja, dette var i korte trekk en livssaga. Det har vært et slit fra morgen til kveld, ustanselig. Det har aldri vært å tenke på å ta noen lengre ferie eller hviletid. Noen har spurt hvorfor ikke jeg som kommunal tjenestemann har benyttet ferietida, men stillingen har vært sånn at jeg syntes ikke jeg kunne gå ifra arbeidet, og jeg har derfor måttet holde på med det til enhver tid. Og dermed må jeg si takk for denne lille korte "rør-stunda" her. Kommentar av Turid Hallan Buarøy Bestefar ble født 18. september 1882. Foreldrene het Nikolina (født 1860) og Anton (Andreassen Nordenget). Men de var ikke gift, og det var vel grunnen til at han ble oppfostret hos besteforeldrene, Nils og Johanna Amundsen. Nils var knivsmed. Nikolina giftet seg noe senere med Severin Olsen Solem, og bestefar fikk flere halvsøsken. Han hadde litt kontakt med denne familien (som nevnt i livsskildringen), men snakket så å si aldri om dem, som jeg kan huske. Faren dro til Amerika, og derfra har det nok aldri vært noen kontakt. I 1924 eller -25 søkte han i avisen etter husholderske. Til da hadde en halvsøster stelt for han, men nå skulle hun gifte seg. Aslaug Storli fra Oppdal svarte på annonsen, og fikk stillingen. Hun var en ung enke i begynnelsen av 20-åra, med en liten sønn, Per, på et par år. Hun fortalte en gang, at da hun sto av toget på Levanger, møtte bestefar henne der, og de gikk på Kaffistova for å snakke sammen om stillingen, og hvilke betingelser hun skulle ha. Han var snill mot Per, og hadde ikke noe imot at hun hadde med seg et barn. Dermed var løpet lagt. Han trengte en til å stelle huset for seg, og hun trengte et hjem for seg og gutten sin. De giftet seg i 1926, jeg vet ikke når. Pappa ble født 13. desember samme år, og fikk navnet Nils etter sin oldefar. De to halvbrødrene lignet sine respektive fedre. Per var den praktiske, etter sykkelreparatør Edvard Storli på Oppdal. Nils delte sin fars interesse for historie og forskning, men ikke hans politiske interesse i samme grad. Men bestemor sa flere ganger at bestefar var

Fra Nelius Hallans begravelse i 1968. På venstre side Per Storli og stortingspresident Leif Granli. På venstre side Nils Hallan, Toralv Eggen og Julius Bye. Bak båra følger kona Aslaug og svigerdatter Laura.

like glad i dem begge, og behandlet dem likt. Det betydde mye for henne. Jeg ble født i november 1953, så jeg husker bestefar bare som en gammel mann. Han var pensjonist og nærmest tannløs. Han spiste kamferdrops, tygde skrå og la kabal, og var snill og koselig. Om våren og sommeren, når jeg var på besøk fra Trondheim, gikk vi på tur i Bambergskogen, rett overfor huset der de bodde (Asphaug). Det er skogen for meg, i alle fortellinger om skog. Nå er den omgjort til boligfelt. Men da jeg var liten plukket vi blåveis der, og bestefar spikket seljefløyte til meg. Det er hyggelige minner. En eller annen gang tidlig på 60-tallet, gikk bestefar og Per sammcn om å bygge en ny tomannsbolig litt lenger ned i bakken. Bestefar var da gammeldags og konservativ og syntes ikke det var nødvendig med vannklosett i leilighetene, ikke bad heller. Han møtte mye motbør, både hos Per og bestemor, og det endte med et kompromiss: Det ble vannklosett i kjelleren, ikke inne i leilighetene. Men ikke bad. Jeg husker godt at jeg måtte ned i den kalde kjelleren for å gå på do. Det var meningen at Per og hans familie skulle bo i l. etasje i det nye huset. De flyttet imidlertid etter kort tid til Strømmen, så leiligheten ble leid ut til diverse familier. I 2. etasje bodde så bestemor og bestefar, og på kvisten hadde bestefar i tillegg et eget lite rom, med skrivebord og divan. Der var han mye, og puslet med sine lokalhistoriske skriverier. Rett over gangen var et annet

kvistrom, som jeg bodde på når jeg var der. På slutten av 60-tallet skulle de flytte igjen. Det ble bygd nye trygdeboliger på Nesset, og bestefar og bestemor var lovet en leilighet i en av dem, ikke minst pga. bestefars mangeårige innsats for kommunen. Men det dro ut før leilighetene ble klare. Like før det var klart for innflytting, ble bestefar syk, og han døde lørdag 3. august 1968, nesten 86 år. Bestemor fikk den tildelte leiligheten likevel, og flyttet dit alene. Kanskje det tross alt var best. Aldersforskjellen var så stor, de levde hvert sitt liv og hadde lite felles, og det hadde nok blitt vanskelig å leve tett sammen i en liten trygdeleilighet. Bestemor døde 2. juledag 1997, 93 år gammel. Da hadde hun bodd på pensjonistsenteret i Levanger sentrum de siste årene. Hun var svimmel og dårlig til beins, og hadde nokså dårlig syn, men var klar i toppen og kjapp i replikken til det siste. Nå er de døde, både bestemor og bestefar og pappa, Nils. De ligger begravet sammen på Alstadhaug kirkegård i Skogn. På Levangernesset er en vei oppkalt etter bestefar, Nelius Hallans vei. Den er et lite minne om en farløs husmannsgutt som kom seg bra fram i verden tross mye motgang og slit.

Nelius Hallan:

Da han Anders på Høgåsen narra veren utfor stupet Høgåsen var ein husmannsplass under garden Vinkjer og låg oppå høgda vest for Hegglia. Kven som var den første husmannen der veit eg ikkje, men kring 1780 heitte han Anders Pedersen. Plassen låg inne i svarte skogen, og han Anders hadde mykje strev med å berge avlinga si for krøttera som beita der ikring. Sauer, kyr og geiter. Verst var sauene. Det var mest uråd å stengje desse ute. Eit og anna høl i skigarden fann dei seg å smette gjennom. Og sauene hans Roald Troset var av dei verste i så måte. Han Roald hadde og ein stor rugg av ein ver, som ikkje var så god å koma ut for. Same kor sprek karen var, så var det som tiest veren, som vart sigerherre. For ein dult av skallen til den karen var det ikkje nokon som stod seg for. Og han Anders hadde nok meir enn ein gong vorte den tapande part, så han visste kor det smaka å møte denne sinnataggen. Anders var lei alt dette. Det var ikkje berre det ugagnet sauene gjorde på innmarka hans, men mest ergra det han, at veren skulle sleppe så lett frå trollskapen sin. Så ein dag hadde han Anders pønska ut ei råd til å verta kvitt veren. Pålag eit hundre meter nord for plassen hans Anders var det eit bratt stup ned mot ein bekkjedal. Kunne han få veren etter seg, så han fekk narra han utfor stupet, så fekk dei vel gå i fred for han for ettertida. Ein dag sauene atter hadde vore inne på innmarka på plassen, fekk Anders jaga dei i retning mot stupet. Veren var óg med, men han hadde ikkje vorte var han Anders. Anders tok så ei gammel trøye og ein stor hatt med seg, kom seg framom sauskokken og laga ein lærvkall på ein gammel stubbe utpå stupet. Ferdig med det, gjekk han til møtes med sauene, slik at veren vart var hònom. Og meire skulle det ikkje til. For som vanleg tok sinne veren, når han såg han Anders, og sette etter honom. Anders la seg langflat bakom stubben, og veren tok med seg både trøya og hatten utfor stupet. At dette vart den siste reisa til veren var nok sikkert. Han fekk ein luftfart på minst 50 meter, og det var nok meir enn den harde skolten hans tolde. Men kva sa nu han Roald til dette? Han fann nok att veren sin, men han Anders hadde henta i både trøya og hatten sin, så det var ikkje nokon som kunne segje at det var han som hadde vore ute med revestrekane sine. I 1718 budde det to familier på Høgåsen. Dei var Peder Andersen og John Johnsen. Kona til John heitte Randi Andersd., så ho var nok søster til han Peder. Om det var to plassar på den tida veit eg ikkje. Det kan godt vere at han John berre var inderst hos han Peder. Dei hadde kvar sin son som heitte Anders. Den eine av dei, Anders Johnsen

var født 1817, og den andre Anders Pedersen i 1818. Begge reiste til Hegra. Noko slekt etter dei finns såleis ikkje i Markabygda. Kor lenge det budde folk der opp på Høgåsen, veit eg heller ikkje sikkert, men det er meg fortald, at han Peder Andersen budde der heilt åleine til etter 1840. Hustufta vises nok ennå om ein ser vel etter. For vel 60 år sea sat eg mang ein gong på nåvsteinane etter stua på Høgåsen. Nu er vel desse måssågrodd, så ein må leite for å finne dei.

Einar Haugan:

Skogen vår Levanger kommuneskogers historie Innledning Våren 2000 ga styret i Levanger kommuneskoger undertegnede i oppdrag å samle og skrive en historikk for det som i daglig tale omtales som Levanger kommuneskoger. Oppdraget er nå gjennomført og gitt ut som bok med tittelen: Skogen vår Levanger kommuneskogers historie. I det følgende skal vi gå inn på denne historien etter først, som bakgrunnsstoff, å ha sett noe nærmere på skogbruket i Levanger kommune. La oss se på det totale landarealet i Levanger kommune og hvordan dette fordeler seg: Jordbruksareal Produktivt skogareal Annet areal SUM

134.000 da 21 % 252.000 da 38 % 270.400 da 41 % (myr, fjell, bebygd areal mv.) 656.400 da 100 %

La oss så stille spørsmålet: Hvem eier skogene i Levanger? I Levanger kommune er det registrert 1.113 landbrukseiendommer. Det er relativt stor spredning på størrelsen av disse eiendommene. Gjennomsnittseiendommen har 114 da jordbruksareal og 418 da produktivt skogareal. Hvis vi deler det produktive skogareal i eierkategorier får vi denne oversikten: Gårdsskoger 546 stk Bygdeallmenninger 3 stk Statsallmenninger 5 stk Kommuneskog, teiger 10 stk Firmaskoger 2 stk SUM

168.200 da 48.500 da 20.000 da 8.600 da 6.700 da 252.000 da

Produktivt areal 68 % 19 % 8% 3% 2% 100 %

Levanger kommuneskoger utgjør følgelig ikke den store relative andelen av verken det produktive skogareal eller det totale landareal i kommunen. Tilveksten, den årlige produksjon i skogene i Levanger antas å være ca 45.000 m3/år. Balansehogstkvantumet, definert som det kvantum som kan hogges uten at den årlige tilvekst reduseres, antas å ligge noe høyere, ca 55.000 m3/år. Produksjonsevnen, det maksimale årlige kvantum som skogene kan produsere når skogene skjøttes etter gode faglige prinsipper, ligger på ca 94.000 m3/år. Hogstkvantumet i Levanger målt som m3/år, har utviklet seg slik i de siste 40 år: 1960: 29.000 m3/år 1970: 35.000 m3/år 1980: 40,000 m3/år 1989: 55.000 m3/år 2001: 39.000 m3/år. I 30-årsperioden 1960-90 ble hogstkvantumet i Levanger-skogene bortimot fordoblet og hadde i 1989 en bruttoverdi på ca 18 mill kr. Dette tilsvarer i gjennomsnitt ca 327 kr/m3 og ca 71,50 kr/da produktiv skog. I perioden 19952000 er kvantumet redusert med ca 30 %. Min subjektive påstand er at økningen i hogstkvantumet i stor grad skyldes etableringen av Norske Skog på Fiborgtangen i 1966. At reduksjonen i siste 5 årsperiode kan skyldes Norske Skogs nye prispolitikk, er også en subjektiv påstand, men den deles av mange. Den kan nok også ha andre og mer komplekse årsakssammenhenger med tilknytning til tunge strukturendringer i landbruket. Samfunnet endrer seg. Mange og store eiendomskjøp skjer Tiden mellom 1860 og 1920 var i Norge preget av vekst og nytenking. Nøkkelordene var teknifisering, industrialisering og urbanisering. Fra 1880 og utover ble først telegraf og siden telefon tatt i bruk i Norge. Levanger Telegrafstasjon ble åpnet 27. august 1864. Telefonselskapet Aasen-Frosten fikk konsesjon 30. desember 1895 og i 1898 ble det startet telefonselskap i øvre Frol. I Levangerområdet ble den første elektriske strøm produsert på en dampmaskin i Eides fabrikker i 1903. Utbyggingen av fossekraften skjedde i perioden 1907 til 1917. I nedre Åsen, i Hoplavassdraget (1907), og i Frol, i Rinnelva (1914) og Levangerelva (1916/17) Tidsrommet omkring århundreskiftet var preget av en omlegging innen de tradisjonelle næringer, etablering av nye økonomiske virksomheter og av en uvanlig økning både i produksjon og konsum. Utviklingen foregikk ikke jevnt. De rytmiske konjunktursvingninger som var karakteristiske for 1800-tallet og første del av 1900-tallet, deler perioden inn i markerte avsnitt, hver med sin spesielle egenart. Landbruksnæringene, jord og skogbruk, var i siste del av 1800-tallet inne i

en sterk omleggingsperiode. Framtidsutsiktene ble bedømt som dårlige og pessimismen var stor. I perioden 1865 til 1887 ble pantegjelden på norske gårdsbruk fordoblet og den fortsatte å stige i 1890-årene. Emigrasjonen til utlandet, spesielt Amerika, var i perioden fra 1884 til 1915 betydelig. Fra Norge reiste 420.000 personer ut av landet i disse 30 årene. Dette svarte til en femtedel av befolkningen ved århundreskiftet. Utvandringene toppet seg gjerne i typiske kriseår som 1887, 1891-92 og 1902. Utvandringen var større fra landsbygda enn fra byene. For skogbruket var perioden fra 1860 til 1920 uvanlig gunstig. Tross enkelte år med generell nedgang holdt tømmerprisene seg godt oppe. I oppgangsårene 1895-99 og etter 1905 steg tømmerprisene mer enn den generelle prisutviklingen. Eksporten av trelast holdt seg godt oppe fram til 1905 for så å vise en synkende tendens. Etter 1905 økte eksporten av tremasse, papir og cellulose sterkere enn trelast. Avvirkningen økte, og spesielt langs de store vassdragene i Østlandsområdet var det skarp konkurranse om råstoffet. Lakkstempel for Skogseth Interessentskab, Dette er sikkert en del av Levanger Herred. Foto: Levanger Museum, av årsaken til at skog-ressuravtrykk, skaffet til veie av Karen Lande, sene i Trøndelag etter Skollenborg. hvert ble interessante for industrifolk både fra Østlandet og for utlendinger i perioden 1850-1910. Etter 1850 skjer det store endringer i eierskapet av skog i Norge. Utenlandske forretningsfolk ser de muligheter som ligger i de norske naturressurser, og satser på oppkjøp. Før 1888 var det fri adgang for utlendinger å kjøpe fast eiendom i Norge. Ved statsborgerettsloven, vedtatt 21. april 1888, ble kravet at utlendinger skulle ha konsesjon, tillatelse, for å kjøpe eller for å få bruksrett til fast eiendom. I praksis ble konsesjon svært sjelden nektet og hadde på denne måten liten praktisk betydning. Når det gjelder store skogeiendommer ser vi også en tendens til at eierskapet i større og større grad blir overtatt av utenbygdsboende nordmenn, gjerne personer og/eller selskaper med tilknytning til foredling av skogsprodukter. La oss kort se på utviklingen i Midt-Norge. I denne perioden skjer det eierskifte gjennom kjøp og salg av svært mange av de store skogkompleksene i området. Vi kan nevne noen av dem og legge merke til at det blant kjøperne er en del «Tordenskjolds Soldater»: «Engelskbruket» på Helgeland, Bangdalsbruget og Van Severen i Namdal,

Ogndalsbruket, Helge-Rein-By, Folla og Værdalsbruket på Innherred, og Meraker Brug sør i fylket. I Sør-Trøndelag skjer det også mange kjøp og salg av skogeiendommer. Her er firma som Thams & Co. og Lars Garberg & Co. - Enge Bruk fra Orkanger aktive kjøpere. De kjøper og selger skogeiendommer også i Nord-Trøndelag. Etter hvert som selskaper med utenlandske eiere, norske trelasthandlerer og utenbygdsboende etter århundreskiftet tok til å kjøpe skogeiendommer i stort omfang, ble dette et politisk brennbart og følsomt problem. Det førte i sin tur til en lang og hard strid som endte med at Stortinget den 18. september 1909 vedtok skogkonsesjonsloven. Konsesjonsloven vedtas i 1909 Interessen for skog og skogbruk økte sterkt både hos myndighetene og etter hvert også hos privatpersoner i løpet av siste halvdel av 1800-tallet og de første ti årene av 1900-tallet. Det ble nedsatt tre store skogkommisjoner henholdsvis i 1849, 1859 og 1874. Flere grunnleggende skoglover ble etter forslag i disse skogkommisjonene vedtatt etter hvert som tiden ble moden for det hos politikerne og hos allmennheten. Opplæring og undervisning i skogbruk ble også satt på dagsorden. Skogskoler ble opprettet i Kongsberg i 1876 og i Steinkjer i 1880. Lov om verneskogens bevarelse og mot skogens ødeleggelse ble vedtatt 20. juli 1893. I denne loven ble det vedtatt at herredsstyret kunne fastsette vedtekter for skogens behandling for skog som ikke var under offentlig forvaltning. Lokale myndigheter saboterte i stor grad denne loven og innføringen av skogvedtekter gikk svært tregt. Konsul Axel Heiberg hadde sommeren 1898 invitert og fikk med seg en rekke innflytelsesrike personer og stiftet Det Norske Skogselskap. Han var en ildsjel som fikk satt skogsaken på dagsordenen. Stortingsmann H. K. Foosnæs fra Beitstad ble medlem av det første representantskapet i Skogselskapet. Dette besto av 20 personer som kom fra det offentlige eller politikken, fra industri eller var betydelige eiendomsbesitter eller store skogeiere. H. K. Foosnæs, som senere ble landbruksminister, var i 1899 med og startet Inn-Trøndelag Skogselskap. Formålsparagrafen definerte målsettingen slik: Skogselskapet skal arbeide for å forbedre skogene i amtet gjennom planting, såing og grøfting av myr til skogland. Dette søkes oppnådd ved å skaffe sakkyndig hjelp, redskaper og pengemidler til nødvendige arbeider. Den samme H. K. Foosnæs var som statsråd med på å kjempe gjennom Konsesjonsloven i 1909 og argumenterte flere ganger i Odelstinget med at ved de store kjøpene i Midt-Norge hadde det manglet lovhjemmel for å sikre adgangen til forkjøpsrett for kommunene. Hvem var de alle disse skogkjøperne i Levanger? De som kom til Levanger-distriktet som skogkjøpere først på 1900-tallet, var en meget mangfoldig gruppe. Det var både enkeltkjøpere, men også samarbeidspartnere organisert i interessentskap, kommandittselskap eller i mer ufor-

melle former. De kjøpte både hele eiendommer og enkelte skogteiger og de kjøpte rettigheter til hogst på eiendommen i et definert antall år. Et gjennomgående trekk er at skogkjøperne kom til området utenfra. De som kom først, kom fra Sør-Trøndelag, senere kom det flere grupperinger fra Syd-Norge. Mange av de siste kom til Levanger-området fra Drammensvassdraget. I Frol kom følgende: Lars Garberg & Co-Enge Bruk, ”Kristianiakonsortiet”, ”Hvardalselskapet” og forstmester Thorvald E. Solberg. I Skogn og Åsen: ”Randsfjordkjøperne”, konsul Gustaf Oscar Örn, konsul Chr. Thams, trelasthandler Mikal Øien og Meraker Bruk. Her skal vi kort omtale hver enkelt av disse grupperingene. Fra Sør-Trøndelag kom flere grupperinger av skogkjøpere med forankring til Orkanger. Vi kan nevne to av dem, Lars Garberg & Co - Enge Bruk og Thams & Co. Begge hadde sagbruk og drev stor forretningsdrift med skurlast. Den gruppen som kom i skogmarkedet etter Garberg & Co, var den gruppen vi har gitt navnet «Kristianiakonsortiet» ut fra at deltakerne, rittmester Wiel Gedde, forstkandidat Guthorm Andresen og advokat C. E. Gamborg, alle kom fra Kristiania. Yrkeskombinasjonen og erfaringen hos de tre la grunnlaget for en slagkraftig forretningsenhet som skogspekulanter. «Hvardalselskapet» er de neste som overtar i markedet. Til forskjell fra «Kristianiakonsortiet» er de mer praktisk anlagte forretningsmenn. De kjøper og driver skogeiendommer, bygger sagbruk og selger trelast for eksport. Tre dyktige gårdbrukere og skogeiere fra Sande og Sandsvær med sans for penger utgjør gruppen; Lars Hvardal, Fredrik O. Holt og Otto Bonden. “Randsfjordkjøperne” nevnes i forbindelse med skogkjøpene i Skogn og Åsen. Dette var Ole Thrana, Lars Hvinden og Kr. Halmrast. Dette er heller ikke smågutter; eiere av store eiendommer i sine hjemkommuner, personer med stor tillit og ut fra dette engasjert i mange forbindelser både organisasjonsmessig, politisk og næringsmessig. Det var ikke å betenke at slike personer fikk innpass og tillit også her i området. Kanskje var det til og med enklere å være skogkjøper her enn på hjemmebane. Det er meget interessant å merke seg at flere av de som kom fra Drammensdistriktet var aktivt med i etableringen av skogeierorganisasjonen både lokalt og nasjonalt. Ole Thrana ble ansatt som amtsskogmester i Kristians amt, nå Oppland, fra 1901. Han gikk aktivt inn for å danne skogselskap i alle bygder og disse fungerte ofte som skogeierlag. Ole Thrana var også med i en komité som i 1908 forberedte dannelsen av et skogeierforbund for landet. Stiftelsen av Drammensdistriktets Skogeierforening skjedde 12. november 1907. Otto Bonden fra Sande var med og hadde undertegnet innbydelsen til møtet. Til det første styret, som ble valgt den 17. august 1908, ble Kr. Halmrast nestformann og fra 1910 styreformann fram til 1915. På årsmøtet i 1912 ble Kr. Halmrast og Lars Hvinden valgt til utsendinger til det konstituerende møte i Norsk Skogeierforbund den 2. mai 1912. Kr. Halmrast ble valg til nestformann i det første styret i Skogeierforbundet.

Hvardalselskapets sagbruk i Ravlo. Utsikt mot Ravlomyra. Hus i bakgrunn, arbeidsbrakke. Personer: Bakerste rekke f.v.: Per Ravlo, Johan Ravlo (Verdal), Martin, Hans og Helge Hermannsen (Sande), Olaf Elverum og Anton Dalum (Verdal), 3 ukjente, Søren og Aksel Valstad (Verdal). Midterste rekke f.v.: ?? og Olaf Solberg (Hof), Martin Rivelsrud (Sande), Ole Holt (Sandsvær), Kristian Solberg (Hof), Bernhard Elvrum (Verdal). Barn, foran f.v.: Olav Elvrum, Ole Rosberg (Verdal), Alfred eller Håkon Solberg (Hof). (Foto ca. 1910) Utlånt av Stiklestad Museum.

Frol kommune benytter sin forkjøpsrett etter konsesjonsloven Som nevnt foran var det ”Hvardalselskapet” som til slutt kjøpte de skogene som ”Kristianiakonsortiet” hadde kjøpt da ”Garberg & Co – Enge Bruk” solgte i 1909. ”Kristianiakonsortiet” var eiere bare en kort periode. I prinsippet var dette rene skogspekulanter som kjøpte og solgte hvis det var penger å tjene. ”Hvardalselskapet” var mer å regne som entreprenører som kjøpte skog, drev den ut, bygde sagbruk og solgte trelast. I Frol dreide det seg til slutt rundt 1915 om et areal på ca 12.000 da. I 1915 fikk Levanger herred, Frol, et tilbud om å kjøpe disse eiendommene. Svarfristen for å bestemme seg var meget knapp, fire uker fra 1. juli 1915. Kommunen besluttet ikke å anta tilbudet da det ikke var tid til å få eiendommene verdsatt. At denne beslutningen var mindre bra for å si det mildt, kan en i ettertid lett se. ”Hvardalselskapet” valgte med dette avslaget å selge eiendommene i Frol til forstmester Thorvald E. Solberg fra Strinda. Etter den nye

konsesjonsloven av 1909 hadde imidlertid kommunen fått en mulighet til å gjøre forkjøpsrett gjeldende. Den nyttet de og anmodet om å få utskrevet skjøte på eiendommene. Dette ble nektet og det ble grunnlaget for de rettssaker som nå ble satt i gang. Rettssakene om eiendomsretten 1917-1924 De rettssaker som fulgte, gikk i alle tre instanser. Partene ble ikke enige ved forliksbehandling i 1917. Kommunen tapte saken i underretten og klaget til overretten. I Overetten i 1920 fikk kommunen medhold og forstmester Solberg klaget saken fram for Høyesterett hvor Frol kommune også vant saken i 1924. I 1921 fikk vi i Norge en dyp nedgangskonjunktur og alle priser både på tømmer, trelast og skogsprodukter ble bortimot halvert. I kjølvatnet på denne nedgangen gikk flere av de som var involvert i de store skogkjøpene, konkurs. Frasalg ble nødvendig etter 1924 Etter at eiendomsretten ble tilkjent Frol kommune i 1924, ble det klart at en rekke av de innkjøpte eiendommer måtte selges for å skaffe kapital. Hele Elgåsen, området mellom Gustad og Buran, ble utstykket og solgt. Jordbruket på eiendommen Skogset og andre teiger ble også solgt. Mye av skogen var sterkt uthogd og kommunen satt trangt i det, også denne gangen. Bureisingsbrukene i øvre Frol ble også solgt fra sist i 1930-årene.

Tømmerkjøring med hest. Sigvard Alstad, Skogset i Frol, ca 1917. Dette var andre tider. Her lukter det ikke diesel, men hest og svette.

Levanger kommuneskoger, betydningen for lokalsamfunnet Å kvantifisere den betydningen som Levanger Kommuneskoger har hatt og fortsatt har for lokalsamfunnet, er vel en bortimot umulig oppgave. Det avhenger i stor grad hvilken målestokk som benyttes og for hvilken tidsperiode vurderingen skjer. Det som er viktig i en periode, kan være endret i en annen periode hvor de økonomiske, faglige og politiske forhold er annerledes. Perioden fra 1925 til 1935 var meget vanskelig økonomisk sett, spesielt i Frol. Styreprotokollene viser noen glimt. Det må nevnes at styreprotokoller for skogene i Åsen før kommunesammenslåingen i 1962 ikke er funnet. For Frol ser vi at det er gitt en rekke tilskudd i 10-årsperioden 1950-60. Avrundet dreier det seg om et beløp av størrelsesorden ca 200.000,- kr; store penger etter den tids målestokk. Vi kan nevne sikkerhet for lån til kommunehuset på Brusve, felles lastebil, kommunal andel av flyfotografering, tilskudd til Bakken aldersheim,

tilskudd til kommunehuset på Brusve og skolene på Hegle og i Okkenhaug. Nevnes kan også tilskudd til vegformål og til frivillige lag og organisasjoner, ikke minst til idrettslag i kommunen. Etter kommunesammenslåingen i 1962 viser en vurdering at det er gitt nesten like store beløp til Frol med Levanger sentrum, Skogn og Åsen, til sammen ca 250.000 kr. Det største bidraget som kommuneskogene har gitt, er å legge grunnlaget for bureisingsbrukene som ble etablert sist i de harde trettiåra. Det må også nevnes at i de samme trettiåra og også etter krigen har skogene vært arbeidsplass for en rekke personer. I tider med arbeidsløshet kan en våge så sterkt et ord at det var mange som fikk sin første yrkeskontakt og sitt nødvendige levebrød i disse skogene både i Frol og i Åsen. Uten disse jobbene hadde det for mange blitt ”smalhans”. Avslutning Levanger Kommuneskoger er etter hver blitt en mønstergyldig drevet skogeiendom. Den er ofte blitt framvist som objekt for skogdager og demonstrasjoner. Med det utgangspunktet en hadde etter overtakelsen, da skogene var meget hardt hogget av de forrige eierne, er den etter hvert blitt en verdifull eiendom. Det er investert mye i god skogskjøtsel med vegbygging, planting og grøfting, som har gitt gode resultater. I den senere tid har svak kommuneøkonomi ført til et tilsvarende press mot kommuneskogene. Hvis framtidig produksjon skal kunne øke, går det klare grenser for hvor stort uttak som kan skje før hogstkvantumet må settes ned. Driftsplanene gir god anvisning på dette.

Aud Graadal og Svanhild Hagen:

150 år med bokhandel i Levanger Bokhandelen i sentrum av Levanger er med sine 150 år den eldste bokhandelen nord for Dovre. Forløperen til bokhandelen var et bokbinderi etablert allerede i 1848 av Elev Forseth, som opprinnelig kom fra Singsås. Han var født i 1815 som nr 8 i en søskenflokk på 12 på gården Forseth. I 1839 bosatte han seg i Skogn og ble bokbinder i Levanger. De første årene var han ansatt i et bokbinderfirma i distriktet. Etter bybrannen i 1846 var det stort behov for nyetableringer i byen, og Elev så her muligheten til å starte egen bedrift. Elev og hans etter hvert store familie flyttet da fra Skogn til Brogaden i Levanger, hvor de trolig bosatte seg i 2. etasje av bokbinderiet. Drifta ble utvidet etter hvert, og i 1852 åpnet dørene til Levangers første ”boglade”. Samme år ble bokhandelen innmeldt i det som senere har fått navnet Den norske Bokhandlerforening. På denne tiden var ikke utvalget av bøker like omfattende som i dag. En ”bestselgerliste” fra marsimartnan på 1700-tallet viser at religiøs litteratur som katekismer og salmebøker kom øverst på lista. Høyt kom også ABC-bøker, mens Crammers regnebok havnet på sisteplass med kun én solgt. Elev drev bokhandelen fram til han døde i 1887. I og med at flere av Elevs barn hadde emigrert til Amerika, ble det hans sønn Ambrosius som overtok etter farens død. Han drev bokhandelen i fire år fram til 1891, da også han emigrerte til Amerika. I mars 1891 stod følgende annonse i Nordre Trondhjems Amtstidende: Bokhandelen ble altså overdratt til Dagmar Paulsen og Marie Ausen, og vi må gå ut ifra at minst én av dem inntil da hadde vært ansatt i firmaet. På denne tiden ble det bestemt at Klæbu seminar (senere lærerskolen) skulle flyttes til Levanger. Til tross

for at flyttingen hadde mange motstandere i Trøndelag, og spesielt rundt Trondheim, må vi regne med at avgjørelsen ble tatt imot med åpne armer av de to damene som drev bokhandel i Levanger. En lærerskole i byen betydde økte inntekter for mange bransjer. Lærerskolen ville også bety generell økt aktivitet i bybildet, en aktivitet som vi fortsatt etter hundre år setter stor pris på. Også Olav Duun kjøpte sine lærerskolebøker i bokhandelen på Levanger rundt århundreskiftet. Da hadde bokhandelen allerede eksistert i nesten 50 år! I 1896 dro Dagmar til Birger Thurn-Paulsen, 1872-1950. Kristiansund ”foruten grunn”, og hennes bror Birger tok over driften av firmaet. Birgers barnebarn Eva sier at bestefaren fortalte om et noe mer frodig vareutvalg på den tiden enn i dag. Bl.a. solgte de øl i bokhandelen. Året etter at Birger overtok, ble Levanger igjen rammet av bybrann, og bokhandelen gikk med i denne brannen. Birger bygde da ny gård med plass til butikk i 1. etasje, verksted for trykkeri og bokbinderi i bakgården og leilighet i 2. etasje. Og som de fleste andre gårdene i Levanger på denne tiden, ble også denne tegnet av arkitekt Peter Hofstad. Dagens bokhandel ligger fremdeles på samme tomt. Birgers sønn Trygve Thurn-Paulsen sr. overtok driften etter krigen i 1945. Han drev bokhandelen i en årrekke sammen med sin kone Dagrun. Trygve Thurn-Paulsen sr. var gjennom sin omgjengelighet og sitt engasjement for boken og kulturen generelt en svært godt likt personlighet med stor omgangskrets. Han var en habil fiolinist og mangeårig medlem av Levanger Orkesterforening. Trygve drev også konsertbyrå, og gjennom Riksteatrets turneer ble Dagrun og Trygve kjent med og fikk besøk av mange av datidens kjente personligheter, bl.a. Ernst Rolf, Alfred Maurstad, Per Aabel og ikke

minst Jens Book Jenssen. Også medlemmer av Kongehuset har visstnok vært på besøk. Familien Thurn-Paulsen hadde en velfylt gjestebok som de var stolte av, og som de elsket å bla i. I et intervju i Trønder-Avisa med ekteparet i januar 1974 uttalte Dagrun at hun syntes det var morsomt at den første boken hun selv fikk av sin mor som barn, fremdeles var i salg. Boken hun refererte til var Norsk billedbok for barn, og den er fortsatt i salg i jubileumsåret 2002! Av de største salgssuksessene i Trygve sin tid, trakk han fram bøkene til Jon Leirfall, den kjente stortingsmannen fra Hegra som ble kjent for sine gode Kirkegaten 28 slik den så ut ca 1914. historier fra Stortinget. Navnet Thurn-Paulsen har for mange blitt nærmest en institusjon i Levanger, og ennå i dag, i år 2002, hender det ikke sjelden at bokhandelen får forespørsel på telefon om ”har jeg kommet til Thurn-Paulsen?” Men nok en gang ble bokhandelen rammet av brann, denne gang 5. januar 1965. Butikken ble totalskadd og måtte bygges opp på nytt. Og for egen regning må vi bare få be om syndsforlatelse for daværende arkitekt, som tegnet en slik murkoloss midt i småbyens trehusbebyggelse. Men dette lå vel litt i tiden; en ny æra startet med 60-tallets nytenkning innen arkitekturen. På begynnelsen av 70-tallet fikk mange firma erfare nødvendigheten av samarbeid innad i sin bransje, og bokhandlene var intet unntak. Norges første bokhandelkjede var Sentral Bokhandel, og her ble Thurn-Paulsen medlem i 1972. Nå startet en ny tidsepoke for Trygve, med samdrift ved innkjøp og markedsføring, samt fordelen av å utveksle erfaringer med andre bokhandlere. Trygve begynte å dra på årene, så da han i 1973 fikk spørsmål om å selge bokhandeldriften til Sigbjørn Hougen i Steinkjer Bokhandel, svarte han ja.

Interiør fra bokhandelen ca 1905, til venstre Ragna Holthe, senere gift Strømsøe. Til høyre hennes søster Gabrielle Holthe, senere gift med Kristen Mo (som skrev Levangersangen).

Fra 1. januar 1974 var Sigbjørn Hougen den nye driveren av Levanger Bokhandel – Thurn-Paulsen A/S. Først på 1990-tallet skiftet Sentral Bokhandel navn til Libris, og bokhandelen var medlem av denne kjeden fram til 1995. Da gikk flere av Libris-medlemmene ut av kjeden og startet en egen allianse, Nexus. Sigbjørn Hougen var også svært entusiastisk i sitt forhold til boken, kulturen og ikke minst de ansatte. Han var og er levende engasjert i det skrevne ord,

På bildet til venstre ser vi butikken før brannen i 1965. Til høyre den nye gården. Slik ser den fremdeles ut i 2002, sett bort fra skilting/utstilling.

har stor interesse for lokalhistorie, og går slett ikke av veien for å øse av sin Sareptas krukke. Han ga de ansatte et utall utgivelser om tema han var opptatt av, både av faglig og privat art. Hver høst holdt han bokforedrag rundt om i regionen, både for de ansatte i bokhandelen og på møter i lag og foreninger. Med stor innlevelse og engasjement delte han sine leseropplevelser med tilhørerne. I 1998 gikk Sigbjørn Hougen av med pensjon, og hans sønn Olav tok over driften av firmaet. På slutten av århundret startet forlagenes oppkjøp av bokhandler rundt om i landet, og tiden for nytenkning var også kommer til NordTrøndelag. Familien Hougen solgte firmaet, og fra 2001 er bokhandelen eid Dagrun og Trygve Thurn-Paulsen sr. av Norli Gruppen og Aschehoug forlag. Både lokalitetene og medarbeiderne er imidlertid de samme, så for kunden vil ikke eierskiftet være særlig synbart bortsett fra navnet på butikken, som i 2002 er Norli. Kilder: Singsaasboka bind III Folketellinger 1865, 1875, 1900 Norsk bokhandlermatrikkel 1973 Birger Sivertsen: Klæbu seminar Hilde Mo: Levanger, kort historisk oversikt Asbjørn D. K. Eklo: Bygårder i Levanger, bind 1 Trønder-Avisa ved Andreas Lunnan Nordre Trondhjems Amtstidende Muntlige kilder: Eva Borge Ingeborg Frantzvåg

Asbjørn D. K. Eklo:

M a n n e n s o m l e d e t re g u l e r i n g s p l a n e n e t t e r by b rannen i 1846 I Levangers historie fra 1840-tallet dukker navnet Sejersted ofte opp. For eksempel i omtalen av brannen i 1846 i “Levanger By’s historie”, forfattet av Reidar Strømsøe. Jeg siterer følgende fra Strømsøes bok: “Brannen var den 18. april, og allerede 23. samme måned trådte komiteen sammen og utarbeidet i løpet av få dager en fullstendig reguleringsplan for byen. Denne ble godkjent ved kongelig resolusjon allerede 13. mai, så oppmålingen av tomtene kunne ta til. Arbeidet ble ledet av major Sejersted, og allerede 15. juni var gater og hustomter oppmålt og utvist. Den regulering som her ble utført, må ha vært et bra arbeid, for den er i alt vesentlig blitt fulgt også etter de senere branner, og er den plan etter hvilken byen den dag i dag er bygget. Dette vitner om fremsyn og omtanke.” Byens reguleringsplan er kjennetegnet av et strengt rettvinklet gatenett. En slik plan kalles kvadratur, og er også brukt i byplanene for Oslo og Kristiansand. I Levanger har vi fire gater i lengderetningen. Sammen med tverrgatene danner de flere like store kvartaler. Tvers over byen omtrent på midten, ligger torvaksen som en grønn lunge og branngate. Dette var så genialt at etter bybrannene i 1877 og 1897 ble byen bygget opp etter samme plan. Dette kan vi takke major Sejersted for. Men hvem var major Sejersted? Under gjennomgang av all lokalhistorie jeg kunne komme over, fant jeg ikke mer enn det som står i Strømsøes bok. Jeg fant ut at jeg kunne skrive til professor Francis Sejersted, som i en årrekke var kjent som leder av Nobelkomiteen i Norge. Dette ble blink. Major Sejersted eller Johannes Mathias Sejersted var Francis Sejersted sin tippoldefar. Johannes Mathias Sejersted ble født 13. mars 1797 på storgården Mæhle i Stjørdal. Hans far var oberst Fredrik Christian Sejersted i Trondhjemske Dragonregiment. Ved kong Karl Johans kroning i 1818 ble oberst Sejersted ridder av Sverdordenen. Han red også sammen med Kongen gjennom Verdal og Levanger i 1835, og mottok da en æressabel av Karl Johan. Det fortelles for øvrig om ham at han var den første som dyrket poteter i

Johannes Sejersted.

Stjørdal. Han eide også Nossum gård i Skogn og bygde skogsvei opp gjennom Skogns Markabygd til Skjelstadmark i Stjørdal. Han sparte da en mils kjøring mellom sine to gårder Nossum og Mæhle. Oberst Sejersteds eldre bror Johannes var Eidsvoldsmann. I 1814 var han stabssjef hos Christian Fredrik, og under krigen var det hans forsvarsplan som ble lagt til grunn. Senere ble han generalløytnant og øverstkommanderende i Trondhjemske armédivisjon. Men tilbake til vår Sejersted, Johannes Mathias. Moren var Dorthea Catarina Klingenberg, også av offisersslekt. Etter datidens skikk ble lille Johannes Mathias etter sin fødsel anmeldt som kadett ved Krigsakademiet i København. Dit kom han også, og mens han gikk i akademiets øverste klasse, tjenestegjorde han en

tid som page ved Fredrik VI Hof. Da krigen mellom Norge og Sverige brøt ut i 1814, var han offiser ved det danske Livregiment. For å kunne delta i forsvaret av sitt fedreland, søkte han avskjed, som ble innvilget 6. mai s.å. Det var da allerede nedlagt forbud mot at norske offiserer kunne reise til Norge. Forkledt som bokhandler drog han over Jylland og Skagen og med en jakt over til Grimstad. Deretter landeveien til Kristiania, hvor han av sin onkel ble fremstilt for kong Christian Fredrik, og så ansatt ved Søndenfjeldske Dragonregiment. Etter krigen ble han etter eget ønske ansatt ved Skognske Eskadron, hvor han 1. januar 1818 ble premierløytnant, i 1828 Second Rittmester og 13. mai 1835 Eskadronsjef. Sejersted ble gift med Frederikke Dorthea Heyerdahl i 1820. Hun var datter av sogneprest Heyerdahl i Stjørdal, og vielsen fant sted i Værnes kirke. I 1838 kjøpte han Rustgården i Skogn av major Jørgen von Coldevin. Sejersted og hans hustru fikk 12 barn. De syv første var født i Stjørdal og

de fem neste i Skogn. Sejersted var ordfører i Skogn i perioden 1840-43. I 1853 solgte han Rustgården og flyttet til Vang i Hedmark, der han ble sjef for Oplandske kavalerikorps med oberstløytnants grad. Han døde på sin gård Fensal i Vang 2. august 1886. Sejersted var også ingeniør. Krigsakademiet (Krigsskolen) var på den tiden høyeste ingeniørutdannelse man kunne få her i landet ved siden av bergseminaret på Kongsberg. Spesielt lå hele kartverket den gang under det militære. Derfor var det helt naturlig at det var en offiser som utarbeidet reguleringsplanen for Levanger. Men Sejersted gjorde mer for byen. På nytt siterer jeg fra “Levangerboka” av R. Strømsøe: “Levangerelven hadde gjennom årene voldt atskillig bekymring ved mange elvebrudd. Elveleiet var etter hvert trengt helt frem til hovedveien (Kirkegata), der middelskolebygningen ligger, og det var overhengende fare for at den skulle bryte helt gjennom til sundet. Formannskapet sammenkalte da til et møte for å drøfte hva som kunne gjøres for å sikre byen mot overhengende fare.” Dette var i 1843. Det måtte graves et helt nytt elveløp fra Vaskarhølen til Brusve bru, og arbeidet ble gitt til daværende rittmester Sejersted. Under dette arbeidet hadde han Alexander Eddie som arbeidsformann (Eddie er omtalt i Historielagets årbok 1992 side 83.). Det er ikke tvil om at dette arbeidet med Sejersteds tekniske kunnskaper reddet byen fra en katastrofe. Han må også få æren for at byen fikk en ordnet vannforsyning. På den tiden var det brønner i enkelte gårdsrom, men ellers ble drikkevannet hentet i bøtter og spann fra elven. Det ble arbeidet med å skaffe byen bedre vann, og man fant frem til en kilde mellom Geite og Ulve. Dette var et rikt oppkomme med friskt, godt kildevann. I 1843 begynte man arbeidet med å føre vannet ned til byen. Hvem var det som ledet dette arbeidet? Jo, rittmester Sejersted. Det ble lagt ledninger av uthulte furustokker, og vannet ble ført frem til vannkummer på flere plasser i byen. I mine guttedager fantes fremdeles to igjen av disse vannkummene. Én sto ved utløpet av Holbergs gate mot Sundet, den andre ved utløpet av Sverres gate mot Sundet. Men det var ikke slutt med dette. Samtidig som han arbeidet ved Skognske Eskadron, var han byggeleder, bestyrer og regnskapsfører under byggingen av Nordre Trondhjems Amts Sygehus på Eidesøra i Skogn fra 1840-43. (Se også Gerd Søraa: Innherred Sykehus 1843-1979. Red. anm.) Ja, hva har ikke den gode major gjort for vår by, samtidig med sin militære løpebane? Johannes Mathias Sejersted må ha vært en ildsjel og en særdeles aktiv person. Tillegg fra skriftstyret: Eklos innsats for å gjøre historien om major Sejersted kjent, har resultert i at Formannskapet i Levanger den 19.09.2002 vedtok at Øvre Park i Levanger heretter skal hete Sejersteds park.

Asbjørn D. K. Eklo:

Arkitekt Peter Hofstad Under arbeidet med bøkene “Bygårder i Levanger” kom jeg mange ganger over et stempel på gårdens tegninger; et ovalt stempel med navnet “Peter Hofstad, arkitekt”. Dagen etter brannen i 1897, den 27. mai, ble det holdt bystyremøte etter innkallelse ved magistraten. Etter vedtak om å telegrafere direkte til Stortinget om bevilgninger til de nødstilte, ble det også bestemt å bygge opp byen snarest. De fleste hadde sine hus ganske bra forsikret, og da det denne gang ikke ble spørsmål om ny regulering, kom gjenoppbyggingen snart i gang. Derimot ble det påbudt med branngavler mellom husene. Det hersket et hektisk arbeidsliv utover sommeren. Snekkere og murere kom både fra Sverige, fra Trondheim og fra flere steder i distriktet. Mange kunne flytte inn i sine nye hus alt samme høst, og et år etter var byen bygget opp igjen. For de minste husene i Sjøgata og nederst i Kirkegata ser det ut som det var byggmestrene selv som tegnet. Men for de større husene er det navnet Peter Hofstad som går igjen. Hvem var Peter Hofstad? I min nysgjerrighet begynte jeg å undersøke i folketellingen for år 1900 i Levanger by, Levanger Landsogn (Frol), Verdal og Skogn. Nei, her var ingen arkitekt Hofstad å finne. Jeg gikk da inn på internett, og i år 1900 var det én mann i hele Norge med navnet Peter Hofstad. Han var arkitekt og bodde i Fredrikstad. Sannsynligvis var jeg på rett spor. Jeg skrev til Fredrikstad Blad i den hensikt å komme med en etterlysning om noen kjente til Peter Hofstad. Mitt brev havnet på pulten til journalist Sten W. Karlsen. Dette var blink. Far til Karlsen var venn med Peter Hofstads sønn Gunnar, som var født i 1900. Etter en del undersøkelser sendte Karlsen meg en artikkel om Peter Hofstad fra Fredrikstad Blad 5. mai 1976 og fra avisen Demokraten 23. september 1978. Peter Hofstad ble født 6. mai 1876 i Vang i Hedmark. Hans foreldre var kirkesanger Gunnar Hofstad og hustru Kristine, født Thomassen. Begge foreldrene kom fra Trøndelag. Peter Hofstad ble utdannet ved Trondhjemske tekniske læreanstalt, hvor han også var formann i den tekniske elevforeningen. Med statsstipendium foretok han studiereiser i arkitektur og håndverkundervisning til Tyskland, Frankrike, Sverige og Danmark. Deretter ble han arkitektassistent i Kristiania.

21 år gammel reiste han til Levanger etter bybrannen i mai 1897. Det opplyses at han ble knyttet til et entreprenørfirma. Dette betviler jeg, da hans tegninger er stemplet kun med hans navn. Så jeg antar at han arbeidet selvstendig. Dette fremkommer også i et nummer av Nordre Trondhjems Amtstidende, hvor redaktøren mener at Hofstad arbeidet billig, ja, han tok under halvparten av honoraret som en arkitekt i Namsos bevilget seg etter storbrannen der. Ikke alle gårdene har tegninger, og på mange av tegningene mangler arkitektnavn. Men følgende gårder har Hofstads stempel: Sjøgaten 14, Sanitetsgården; Sjøgaten 26, Moegården (revet); Håkon den godes gate 3A, Leiknæsgården; Håkon den godes gate 8 og 10 (revet, nå Mega); Håkon den godes gate 14, Simonsengården; Håkon den godes gate 19, Hotell Marienborg (nå Stakset og Capelli); Håkon den godes gate 35A, Nessgården; Håkon den godes gate 37B, Richelieugården; Jernbanegaten 3, Ysterigården (revet); Kirkegaten 22, Eriksengården; Kirkegaten 28, bokhandler Thurn Paulsen (brant, nytt bygg); Kirkegaten 29, Bedehuset (revet, nå Menighetshuset); Kirkegaten 30, Levanger og Omegn Kreditbank (revet, nå Fokus); Kirkegaten 32, Ødegård; Kirkegaten 33, Johnsengården (nå Floan); Kirkegaten 39, Støregården (revet, nå Backlund Hotell); Kirkegaten 42, Husangården (nå Husfliden); Kirkegaten 47, Holmgården (nå Dolmen); Kirkegaten 61, Lullaugården (nå Frantsen). Jeg ser ikke bort fra at Hofstad tegnet flere gårder. Hofstad må ha arbeidet iherdig, for på senhøsten 1898 ble han ansatt i bygningsvesenet i Fredrikstad. Der ble han byarkitekt og fra 1909 byens bygningssjef, eller stadskonduktør som var tittelsen den gang. Han var dessuten lærer i fagtegning ved Fredrikstad tekniske aftenskole. Han var en av stifterne av Teknisk Forening og initiativtaker til Fortidsminneforeningen og Museet i Østfold. Fra skoledagene var han også politisk interessert, dypt grepet av Venstres ideer i en stor kamptid omkring 1905. I Fredrikstad bystyre satt Hofstad i 35 år, hvorav 12 i formannskapet.

Ett av hans største og mest betydningsfulle arbeider har vært å verne og odle det særpregede i den stedlige arkitektur. Med skjønnhet og pietet har han tjent en ny tid uten å rive ned det nedarvede. Restaureringsfondet i Levanger er en fin sak, og i Peter Hofstads ånd bør saksbehandlerne være meget nøye, og ta frem gamle tegninger slik at bygningene blir restaurert etter Hofstads ideer. Det blir for langt å skrive om alt som Peter Hofstad gjorde for sin by Fredrikstad, men det kan nevnes at han satt på Stortinget for Venstre i to perioder. Peter Hofstad døde i 1950. Som en kuriositet kan nevnes at Hofstad hadde verdensrekord i sin samling av prospektkort med 25.880 forskjellige kort fra hele verden. I samlingen finnes også 27 prospektkort fra Levanger. Samlingen ligger i dag i Østfold fylkesmuseum i Fredrikstad og ved et besøk der kan det være interessant å se om disse kortene fra Levanger kan frembringe noe lokalhistorisk nytt. Et pussig sammentreff er at Hofstad, som tegnet husene etter siste bybrannen i Levanger, var født på Vang i Hedmark i 1876, og major Sejersted, som regulerte byen etter første bybrannen, døde på Vang i Hedmark i 1886.

Kolbjørn Nestgaard:

Frostaslekter i Skogn I tidsrommet 1826-1837 var 5 gardar i Midt-Skogn på handel. Det spesielle ved desse eigendomsoverdragingane var at kjøparane alle var frå Frosta. Dei fleste var nygifte og i etableringsfasen. Nokre var og i slekt med kvarandre. Troleg var dei heldige med gardkjøpa, gardane var av dei beste i bygda. Samtidig var dei ivrige og arbeidsame folk som såg ei framtid her. Når det gjekk godt med dei første, drog det vel fleire etter. Først ute var handelen på Hoem. Dei som kjøpte var Gunder Johannesen Vinge og Gjertrud Arntsdtr. Stene. Som namna seier var han frå Vinnan og ho frå Stene. Dei vart gift i 1826, og kjøpte same året Hoem. Ein medels stor gard 5-600 m frå Småland. Ein kan merke seg at første gong det vart sådd kveite på Hoem, var etter at dei kom dit. Dei fekk seks born, tre av dei har ført slekta vidare, og er idag tallrike slekter i 3. og 4. lekk. Dattera Ingeborg-Anna vart gift med Ole Andreasen Myhr og har etterslekta på Ulve og vidare til Bergfamiliane i Frol. Dattera Baroline vart gift med Johan Larsen Myhr (halvbror til Ole A. M.). Dei fekk sju born og vart bønder på Myhr. Dei er opphavet til dei fleste som bærer namnet Myhr i Skogn. Sonen Johannes overtok Hoem etter foreldra, men etterlot seg inga slekt. Det same med dattera Anne Martha. Sonen Johan Arnt kjøpte Næsgaard nedre på auksjon og vart gift med odelsjenta på Næsgaard øvre. Nestgaard-Nesgårdsfolka som lever idag har sitt opphav herifrå. Gunder kjøper i 1831 òg ein part av fjellgården Aas øvre, og brukte jorda til beite. I 1834 var By vestre på salg. Kjøpar var Ole Jensen Rygg og kona Olava Arnsdtr. Stene. Ho var søster til Gjertrud på Hoem. Troleg var skyldskapet årsak til at dei kom hit. Ole var frå Rygg nedre. Dei vart ikkje lenge på By. Alt i 1839 sel dei By og kjøper Næss i Åsen. Dei får fire born og to er født på By. Berre dattera Berit Marie fører slekta vidare, og da til den tallrike greina Holte i Åsen. Året etter, i 1835 var Brenne søndre på salg. Her var det nygifte paret Rasmus

Jonsen Nordfjæran og Mette Jonasdtr. Moksnes kjøparar. Han frå Nordfjæran søndre og ho frå Moksnes. Rasmus var odelsgut på heimegarden Nordfjæran og reiste tilbake dit då foreldra vart gamle. Han selde då Brenne til eldste sonen Jonas i 1872. Jonas vart gift med Oline Skei frå Veiesgrenda. Dei fekk seks born, to døydde små. Av dei som levde opp, var det berre sonen Johan Arnt som har etterslekt som lever i Skogn idag. Sonen Johan Arnt vart gift med odelsjenta på Venseth og valde å flytte dit. Dei fekk åtte born som etterlet mange etter seg. Dattera Otelie vart gift med urmaker Heir på Levanger. Slekta er utdøydd. Dattera Johanna vart gift med Johannes Hofstad. Etterslekta lever i Trondheim. Jonas døydde alt i 1878. Oline vart gift på nytt med Ellef Elefsen Skille. Med han fekk ho ei datter. Emma som vart gift med Ole Lesund frå Aure. Dei bodde og arbeidde i Trondheim og fekk to born. Etterslekta etter Emma lever fortsatt i Trondheimsområdet. Brennegården vart seld til nye slekter, som lever på garden idag. I 1835 var òg Myhr på salg. Hit kom ein meir etablert kjøpar, Andreas Andersen Hernes. Han hadde vori bonde på Hernes austre i 30 år og fann vel ut at det var rett å flytte på seg. Ein stor familie følgde med. Eldste sonen Andreas overtok Hernes. Då han kom til Myhr hadde han ialt tolv born. Eit born vart fødd i 1836. Med første kona, Anne Nilsd. Haugan, hadde han sju born. Med den andre Elen Olsd. Røstad, seks born. Av dei frå 1. ekteskap vart fire etablert på Frosta og tre i Skogn. Av dei i Skogn kan nemnast Christen på Fostad (kjem nedafor) og Kristian Stavern. Han var ei tid eigar på Stavern, vart gift med odelsjenta på Kjønstad og flytta dit. Dei har etterslekt på Kjønstadgardane på Nesset og på Håa, Veske og Moe på Nesset og Brandtsegg i Ogndal. Ei grein kom til Vollan i Frol. Frå 2. ekteskap har vi forgreiningar til Bjørås i Frol og Verdal og til Gjessing på Johnsborg. I dette kullet er òg Ole Andreas Ulve, som er nemnd under Hoem. Ei datter Jokumina var gift to gonger med henholdsvis Petter Vorseth og Halvar Espås, begge frå Bratsberg i Strinda. Dei har etterslekt i Skogn og var ei tid eigarar på Støre. Andreas A. Hernes Myhr døydde i 1837. Enka Elen vart gift 2. gong med Lars Pedersen Ronglan. Dei fekk ein son, Johan Andreas Larsen Myhr. Han vart gift med datter på Hoem, Baroline. Om dei er skrive under Hoem. Den femte garden det vart Frostaslekt på er Fostad. Den var forpakta bort i 1830-åra. Fram til 1837 var det John Andreassen Asklund frå Frosta. Christen Andreassen Hernes (sjå Myhr) skreiv forpaktningskontrakt på Fostad for 1837 og for 5 år frametter. Han var nett gift med Marta Kvarme frå Frosta og hadde sin førstefødte i emning. Christen døydde brått alt i 1839 og guten fekk nam-

net Christen. Korleis gardsdrifta vart ordna i denne perioden kan ein spekulera på, men Marta vart gift 2. gong med Nils Johanessen Hojem. Han overtok både Marta og forpaktningskontrakten etter Christen. Dei kjøpte Fostad på auksjon i 1849. Slekta etter Christen lever fortsatt på Fostad i 4. og 5. lekk. Det har etter kvart vorti ei tallrik slekt. Christen Christensen overtok i 1873, sidan vart det Paul og Einar, og atter Paul. Sambandet mellom dei som reiste ut og dei som vart att på Frosta har vel etter kvart vorti mindre med åra. Slektskapet har òg vorti vatna ut med generasjonane. Men det er ingen grunn til å stikke under stol at slektskapet er der sjølv om det idag er på 4., 5. og 6. generasjons nivå.

Ola Indgaard:

Levanger Herred Samtalelag 1894 – 1897 Med dette avsluttes avskriftene fra protokollen til Levanger Herred Samtalelag. Det er skrevet ordrett fra protokollen, og derfor finnes det nok noen feil i rettskrivingen. Det er jo mange forskjellige personer som har vært sekretærer i møtene. Men legg merke til hvor flinke de var til å skrive referater for vel 100 år siden. Første del finner vi på side 87 i Årbok 2001. Protokollen har og medlemsliste med 89 navn, herav 6 kvinner. Noen få navnetrekk er vanskelig å tyde, og noen har bare første bokstav i fornavnet, og det er kun navn uten adresse eller boplass. Jeg har sammen med Leif Kjønstad funnet fødselsår for nesten alle, men er det noen som har flere opplysninger om personene i lista så vil vi gjerne få greie på det. Vi har rettet opp fullt fornavn der det var bare forbokstav. 1894 den 22. mars holt samtalelaget møde paa Haugskot. Hvor behanledes: 1. Lærer Floan oplæst det i forige møde behanledes. 2.

Valgtes N. O. Haugskot til dirigent og Albert Ellingsen til sekretær.

Toges under behanling det i forige møde af lærer Floan opstilede samtaleemne.

Om oprettelse af en arbeiderforening i bygden. Forslagstilleren var tilstede og inlede emnet. Sagen sagde han havde veret under diskution paa forige møde og fundet stor tilslutning. Han jenomgik og her i store træk vor god og almen nytte en saadan forening vilde være for bygden og dvælede særlig ved og for vort fattigvæsen da et vert medlem kan have den forvisning at de jelpe sig selv istedet for at ty til fattigkassen og falde andre til byrde. Og det var saavit han viste gaaet fremåver med de arbeiderforeninger som var stiftet i de nærliggende bygder for aar tilbage. Han sluttede med spørgsmaal om der var nogen i forsamlingen som kunde give nogen oplysning angaaende deres foreningsstatutter.

Da ingen havde videre kjenskab dertil fremkom ingen tilfredsstilende oplysninger detsangaaende. Dirigenten førte da sagen til diskution, mange talte da for sagen som ogsaa fik tilslutning, men man kunde ikke riktig enes angaaende sagens paasjyndelse da enkelte først vilde legge et samtalemøde udi Halsan kreds for at samenkalde en generalforsamling for integning af medlemer og valg paa bestyrelse. Medens andre vilde gaa til en foreløbig medlemsintegning paa stedet, og saa fort som mulig samenkalde en generalforsamling i bygdens sentrum. Der fremkom da en del bemerkninger vor vit denne sag skulde være afhengig af samtalelagets møder eller ikke. K. Okkenhaug foreslog da sagen voteret, hans forslag blev vedtat og man gik over til afstemning "En foreløpig integning" vant da et stort flertal, og 22 to og tyve tegnede sig som dannelse af en arbeiderforening. Disse valgte da en komite bestaaende af 3 tre man til at udarbeide statutter som blive fremlagt til jennomgaaelse på generalforsamlingen. De tre herrer var lærer Floan med 19 stm. lærer Mollan med 15 og Fr. Okkenhaug med 12 stm. Forslagstileren fremsatte derefter sit andre emne "Vaar skoleordning" men da det led saa langt paa kvelden at mødet maatte hæves vilde han ikke nu jøre nogen lang inledning af sagen da den ikke kunde komme under behanling før paa neste møde. Han fremholt kun vor uheldig vaar skoleordning var, og efter de nye regler ikke bedre. Vi havde ikke tilfredsstilende udbytte af vore surt ervervede penge som vert aar jik i skolekassen. Det var en uøkonomisk behanling af vore penge vis vi ikke jorde noget til bedring for denne sag. Han troede vi burde arbeide og det med kraft for ikke at staa tilbage lige overfer andre kommuner. Sagen blive forelagt til behanling paa neste møde. Næste møde besluttedes afholt paa Hegle skole den 22. april førstkommende. Samtaleemner: 1. Vor skoleordning, fremsat af lærer Floan. 2. Maalsagen. 3. En forpaast i bygden, af lærer Mollan. Tre nye medlemmer tegnede sig. Albert Ellingsen Møde 1894 den 22. april paa Hegle skole. Hvor behandledes: 1. Valgtes Johannes Myhr til dirigent og Ole Jørstad til sekretær. 2. Lærer J. Floan oplæste det i forrige møde behandlede . 3. Tager under behandling det same emne, som i forrige møde behandledes. Nemlig oprettelsen af en arbeiderforening i bygden. Floan indledete emnet ogsaa paa dette møde. Sagen sa han hadde været under behandling pa flere møder og fundet stor tilslutning. Han jennomjik ogsaa her hvor god og almennyttig en saadan ville være for bygden, sørig for vort fattigvæsen. Da ethvert medlem kunde have den forvis-

ning at de hjalp sig selv isteden for at ty til fattigkassen, og falde andre til byrde. Han sluttede med spørgsmaal om der var nogen i forsamlingen, som der havde noget i mod det namn, som foreningen havde faaet. Efter en kort samtale om dette blev det enstemmig vedtaget. 4. Behandledes de af kommiten udarbeidede love for arbeiderforeningen, og vart almindeligt bifalt, som paa nogle punkter ner. Paa grund av sagens paaskyndelse besluttedes et foreløpigt møde afholdt paa Halsan skole søndagen den 29 april. Ole Jørstad Aar 1894 den 29. april møde paa Halsan skole. Samtaleemnet var Arbeiderlages oprettelse, der indlededes af J. Floan, hvorefter forslaget til love for samme oplæstes. Sagen fandt almindelig tilslutning af de ikke saa faa fremmødende. Enkelte smaa forandringer i forslaget ønskedes nemlig med hensyn til, hvorledes det i § 1 opstillede maal kunde naaes. Til endelig behandling af spørgsmaalet beslutdedes et fellesmøde afholdt paa Munkrøstad. J. Floan

Hegle samtale og ungdomslag blir stiftet Aar 1897 den 6. november stiftedes i et møde i Hegle skole en forening under namnet Hegle samtale og ungdomslag. 29 medlemmer indtegnedes. Følgende love for laget vedtages: § 1. Foreningens formaal er ved samtaler og oplysende foredrag er at bringe klarhed over forskjelige af tidens samfundsspørgsmaal, samt at opøve medlemmerne i at udtrykke sig saavel skriftlig som mundtlig. § 2. Foreningens styre bestaar af 3 medlemmer valgte i foreningens møde for et tidsrom af 1 aar. Styret velger i sin midte en formand, nestformand og kasserer og har at gjøre hvad de kan til foreningen trivsel og vekst. § 3. Bestyrelsen sammenkaller til møde i regelen en gang maanedlig. Ved hvert mødes begyndelse velges en ordstyrer, der har at lede forhandlingerne, og en sekretær, der har at indskrive i en protokol det forhandlede.

§ 4. Foreningen har et handskrevet blad, der oplæses under mødene og redigeres turvis af medlemmerne, der har at paase, at ingen usømmelig skrifter indtages. § 5. Medlem af foreningen er enhver mand og kvinde, som tegner sit navn paa medlemsfortegnelsen. § 6. Forandringer i disse love kan, efter at derom er fremsat forslag i et møde, foretages i et senere møde med 2/3 flertal af de mødende. Næste møde, hvortil ogsaa kvinder indbydes, blev berammet til afholdelse paa Hegle skole, lørdag 13. november kl. 7 em. J. Floan Aar 1897 den 13. november holdes atter møde i Hegle skole. Da: 1. Besluttedes at foreningen skal hete "Hegle Samtale-og ungdomslag" 2.

Valgtes styre, hertil blev valgt Fr. Jørgensen, J. Floan og Johs Myhr.

Styret valgte J. Floan til formand, Fr. Jørgensen til nestformand og J. Myhr til kasserer.

Valgtes Johannes Myhr til ordstyrar og Johannes Støre til sekretær

Johan H. Sivertsen fremsatte til behandling: "Fordrer skoleloven saa mange fag og bøger i skole, samt er det love for skoleforsømmelser" J. Floan svarede hertil, at loven fordrede visselig saa mange fag og bøger, ligeledes er der lov for skoleforsømmelser. Taleren syntes, at det var naturligt, at børnene mødte på skolen, for ellers kunde jo skolen ikke bære frugt. Nogen videre samtale om dette emne kom ikke i stand, da en deltaker i mødet syntes at skolen ikke hidtil havde gaaet frem, som man kunde ha ventet. Han syntes, at man ikke havde saa megen frugt af alle disse penger, som nu gik til skolerne. Hvor hen man nu skulde søge feilen var jo ikke godt at sige. Hjemmene kunde jo ogsaa for en del have sin skyld. J. Floan tog derpaa ordet. Han vidste vel, at vi som var lærere kunde have vore feil, som skulde undervise og arbeidde sendt og tidlig, enda kunde det være mangler ved skolen, som læreren ikke kunde komme over, f. eks. for mange børn i hver klasse, for mange fag i forhold til den tid man havde at raade over o.s.v. Taleren kunde mindes fra den tid det saakaldte omgangsskoler holdtes. Han syntes da, at hjemmet og skolen mere virkede sammen.

Saa blev der en anden skoleordning. Skolen holdtes i fast lokale, med den omordning blev undervisningen mer overgivet til læreren. Saa kom den nuhværende skolelov der fordrede flere fag i skolen, men tiden blir omtrent den samme. Taleren syntes, at skulde børnene faa en grundigere undervisning, saa maatte skoletiden forlenges samt en anden klasseindeling. 6.

Næste møde besluttedes afholdt paa Hegle Skole den 5. desember førstkommende kl. 5 e. mid. Samtaleemner: 1. "Vilken gjødsel er den bedste og paa vilken jord skal man gjødsle med den og den sort gjødsel" 2. "Skattespørgsmaalet for de yngre og at opprette en avis" Johannes Støre

1 2 3 4 5

Namn Johannes Floan Anton Lindbæk Lothe Lasse Kjønstad A. Rolien Jens Lian

6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31

Johannes Finne Ole Kløvjan Nils Justinus Okkenhaug Lorents Okkenhaugval Nils Olaus Haugskot Johan Lillesegtnan Halvard Okkenhaug Ole Solberg Oluf Solberg Anders Reistadval Martin O. Segtnasve Johannes Okkenhaugval Edvard Reistadval Sefanias Grøtting Lorents Hojemsaunet Peder A. Lian Johan H. Hansen Johan J. Segtnanval Ludvig Lorentsen Ole Segtnan Anders J. Okkenhaugsval Johan Elverum Olaf Kongshaug Paul Okkenhaug Knut Okkenhaug Gunelie Okkenhaug

Fødselsår 1835 1831 1859 ???? 1811 d 1897 1848 1855 1852 ???? 1850 1854 1859 1863 1834 1819 ???? ???? ???? 1938 1831 1869 1851 1871 1860 1874 ???? 1838 1856 1853 1860 1859

32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63

Namn Hans O. Jørstad Ole Venaas Julie Okkenhaug P. A. Myhr Peder Storborg Johannes Myhr Laura Okkenhaug Peder Kongshaug Ole Jørstad Erik Andreas Hojem Ingvald Marius Myhr Martin Okkenhaugval Karl Grøtting Alfred Duvsethe Ole Pedersen Reistadval Karl M Løvhaug Ingeborg Floan Nekoline Floan C. August Aasenhuus Eliseus Heir O. E. Heir Tørris Solberg Johannes Munkeby Ole Edvard Halsan Otte Munkeby Lars Moksnes Karl Heieraas ? Gunnar Larson Skaanes Andreas Bye Salthammer Johan Henrik Sivertsen Karl Sivertsen Nils Aasenhuus

Fødselsår 1837 1854 ???? 1843 1868 1869 1864 1858 1874 1862 1875 ???? 1872 1850 ???? 1875 1874 1869 1864 1827 1857 1846 1855 1855 1842 1867 ???? 1848 1849 1841 ???? 1860

64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76

Namn Johannes Olsen Nordberg Petter Andreas Røstad Karl Ulrik Holberg Aage Vohlen ???? Halsan Johannes Halsan J Næss M. Nordmarken Albert Severin Skaanes Marie ???? John Moksnes Einar Heirsaunet Nils Vinje

Fødselsår 1858 1873 1839 1823 ???? 1865 ???? ???? ???? ???? 1867 1869 ????

77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89

Namn Johan P. Heieraas Martin Peder Bjøraas ? J. Næss Gustav Ertzgaard Nils Brækken Karl O. Solberg Oluf Buran Julius Mollan Gotvard Berg A. Volan Iver Iversen Peder Hammer Martin Hammer

Fødselsår 1843 1857 ???? 1871 1875 1872 1846 1861 1860 ???? 1859 1847 1876

Nils Torske:

Harald Renbjør – en pionér i norsk fargefotografi Dette er en lite kjent del av norsk fotohistorie, men den vesle byen Levanger, åtte mil nord for Trondheim, spilte i sin tid en ganske betydelig rolle i utviklingen av norsk fargefotografi. Dette skyldes innsatsen til en ganske bemerkelsesverdig person, kjemikeren Harald Ren-bjør. Harald Renbjør var sønn av Per K. Renbjør, som drev harmoniumfabrikken Isachsen & Renbjør på Levanger. Firmaet ble startet omkring midten av 1800-tallet, og produserte harmonier og orgler av meget høy kvalitet, noe flere medaljer fra utstillinger i inn- og utland vitner om. I 1926 ble så virksomheten utvidet til å Harald Renbjør hjemme i sin egen stue. omfatte musikkhandel med radio, samt foto. Harald Renbjør begynte 17 år gammel hos fotograf Røske i Trondheim, videre studerte han kjemi på NTH, dog uten å fullføre. Han arbeidet senere som

assistent ved Universitetet i Kristiania, og 1917-1918 var han lærer i landbrukskjemi ved Norges Landbrugshøiskole. Livet som kjemilærer ble imidlertid for kjedelig, og han dro tilbake til Levanger. Interessen for fargefotografi ble vekt hos ham i meget ung alder. Vi vet ikke hvor tidlig han begynte å eksperimentere, og hvilke metoder han beskjeftiget seg mest med, men vi har to Autochromeportretter av ham der han neppe er stort over tyve år gammel. Da han var født i 1889, er det trolig at disse portrettene er tatt ca. 1910, bare noen få år etter at Autochromeprosessen kom på markedet (1907). Hans sønn Per (f. 1919) har også fortalt at faren laget bilder etter Gabriel Lippmanns interferensprosess, og at faren en gang viste ham et bilde produsert ved hjelp av denne metoden. Resultatene av disse eksperimentene ser dessverre ut til å ha gått tapt. Det vi imidlertid er helt sikre på, er at han arbeidet mye med trefargefotografi, hvor han benyttet et Bermpohl-kamera med glidebakstykke ( Adolf Miethes modell). Vi har flere negativer tatt med dette kameraet, samt en Pinatypi-kopi (kopieringsmetode beslektet med Dye Transfer) av ett av dem. Trefargefotografi ble først demonstrert i en forelesnig gitt av professor James Clerk Maxwell til The Royal Institution 17. mai 1861. Det utføres ved at et motiv blir fotografert på tre forskjellige svart-hvite plater gjennom henholdsvis rødt, grønt og blått filter. Disse kan så enten projiseres gjennom tilsvarende filtere (etter positivfremkalling), eller kopieres på papir, og dermed få frem et fargebilde. I 1914 deltok Harald Renbjør med et trefargefotografi på Jubileumsutstillingen i Kristiania, og for dette fikk han sølvmedalje. Fotografiet ble forøvrig stjålet, men diplomet eksisterer fortsatt. Fargefotografi ser ut til å ha vært den dominerende interesse hos ham, for i begynnelsen av 1930-tallet innredet han sitt eget kjemilaboratorium, hvor han uforstyrret kunne hengi seg til eksperimenter. Han deltok lite i firmaets regulære drift, men dro imidlertid nytte av dets fagfolk, for det var ofte nødvendig å lage utstyr han hadde bruk for i sin forskning. Han var dessuten selv en meget nevenyttig mann, og det er knapt tall på alle de sinnrike innretninger som ble pønsket ut til fargefotografiets fremme. I det rikholdige materialet som Levanger Museum nå har fått etter firmaet Renbjør, viser det seg at de aller fleste av fargefotoprosessene gjennom tidene er representert. Vi har allerede nevnt trefargefotografi og Autochrome, i tillegg har vi eksempler på den opprinnelige Agfacolorprosessen, en prosess som bygde på samme prinsipp som Autochrome, men hvor fargestoffene var fordelt i harpiks i stedet for potetstivelse som hos Autochrome. Disse additive metodene baserer seg på et fargeraster bestående av en jevn fordeling av røde, grønne og blå fargekorn, som lyset passerer gjennom før det treffer en vanlig pankromatisk s/hv-emulsjon. Kornene virker som filtere, og emulsjonen blir eksponert i forhold til hvilken farge som treffer hvert enkelt korn. Platen eller filmen positivfremkalles, og når denne betraktes i gjennomfallende lys, ses motivet i sine naturlige farger. I forbifarten kan nevnes at en farve-TV også fungerer etter det additive prinsipp.

Utsikt nedover Brugata fra stuevinduet i Renbjørgården. Til høyre ser vi så vidt i grunnmuren til det nye meieriet. Bildet er tatt i 1937, samme år som Agfacolorfilmen kom på markedet. Bildet er, i likhet med de andre fargebildene, sannsynligvis tatt av Harald Renbjør.

Per Renbjør i sin fars laboratorium. Svært lite var blitt rørt siden hans far døde i 1956, vi kan kjenne igjen flasker på bildet fra trettitallet. I benkeskapet til venstre fant vi flere hundre Agfacolorbilder fra slutten av trettitallet. (Foto: Nils Torske)

Etter hvert som vi arbeidet oss gjennom materialet, viste det seg at flere fargeprosesser kom for dagen, bl.a Dufaycolor, en annen additiv prosess, som i motsetning til Autochrome og Agfacolor hadde et raster som besto av kryssende linjer i stedet for punkter. Ellers fungerte det på samme måte. Denne prosessen, som går tilbake til 1907, hadde betydelig kommersiell suksess, og var faktisk i bruk til etter krigen. Hvorvidt Harald Renbjør arbeidet med det andre store linjerastersystemet, Finlaycolor, har vi ennå ikke greid å få klarhet i, men vi har fremdeles en god del materiale å gå gjennom, så vi lever i håpet! Linjerasteret her var for øvrig løst, slik at det kunne brukes flere ganger, og opptaksfilteret tjente også som projeksjonsfilter. Materialet fra Renbjør bød stadig på overraskelser. En dag dukket det opp en halvmeterlang bit 16 millimeter film som så litt pussig ut, det var et merkelig flimmer i den. En nøyere undersøkelse med lupe avslørte et langsgående mønster av parallelle linjer. Mistanken ble bekreftet av en telefonsamtale med Per Renbjør, vi hadde å gjøre med en bit Agfa linserasterfilm. Akkurat denne biten var for øvrig del av en film som ble vist på Levangers bys 100 års jubileumsutstilling i 1936. Linserasterfilm var enda ett av mange forsøk på å fotografere i farger. Dette ble oppnådd ved hjelp av mikroskopiske sylinderlinser på emulsjonen, i tillegg var det nødvendig med et rød-, grønn- og blåstripet filter på objektivet. De mikrokopiske linsene gjenga bildet av filteret på emulsjonen, og svertingen ble i forhold til fargen på det lyset som traff et gitt punkt på filteret. Både Kodak og Agfa lanserte sin versjon av dette i slutten av 1920-årene. Som en kuriositet kan nevnes at Kodaks versjon av dette er den opprinnelige Kodacolorprosessen. Med få unntak var alle de nevnte metodene for fargefotografering for blindveier å regne. På trettitallet ble det arbeidet for fullt med å utvikle flersjikts fargefilm, altså den typen vi benytter i dag, og i 1935 lanserte Kodak sin Kodachrome, med Agfas Agfacolor hakk i hæl (1936). Og det var med Agfacolorfilmen at Harald Renbjør skulle komme til å gjøre sin genistrek. Etter et par år med eksperimenter, hadde han funnet ut hvordan filmen skulle fremkalles. Man tør anta at dette vakte en viss bestyrtelse hos Agfas folk på fotomessen i Köln i 1939, da Harald Renbjør ikke bare overbeviste dem om at han kunne, men at han også gjorde det like bra. Vi kan jo lure på hva som drev ham til å ta fatt på dette arbeidet. Det er hevet over enhver tvil at han var interessert i fargefotografi, men derfra er det svært langt til å eksperimentere seg frem til hvordan fargefilm fremkalles. For det første omfatter dette svært kompliserte kjemiske prosesser, for det andre er det et faktum at produsentene ikke under noen omstendighet ga fra seg bedriftshemmeligheter. Vi vet imidlertid at han kunne sin kjemi, og de kjemiske prosesser som er involvert i fotografi, kjente han bedre enn de fleste. Dessuten var flere av patentene som fargefremkallingen baserer seg på, av forholdsvis gammel dato, og kjent for de fleste interesserte kjemikere. Han skaffet seg også en meget rikholdig boksamling innen fotografi, især kjemi og fargefotografi, men også optikk og reproduksjon. Boksamlingen omfatter ca. 300 bind. I tillegg

Havneinnløpet i Levanger en gang mellom 1937 og 1939.

abonnerte han på en rekke fagtidsskrifter, m.a. “The British Journal of Photography” og det tyske “Die photographische Industrie”. Her ble det med jevne mellomrom listet opp nye patenter innen fotografi, og slik var det mulig å holde seg oppdatert på utviklingen. Da andre verdenskrig brøt løs, ble det ikke mulig å få tak i mer fargefilm, og dette satte en effektiv stopper for videre utviklingsarbeid. Men da krigen var over, tok arbeidet til igjen, da var det tid for å bygge opp et fremkallingslaboratorium. På dette tidspunkt var også sønnen Per, kjemiingeniør fra NTH, engasjert i arbeidet, og det ble ganske tidlig han som ble den egentlige driveren av laboratoriet. I 1948 begynte firmaet H. Renbjør å fremkalle Ansco fargefilm, fra Agfas tidligere datterselskap i USA, Ansco-Agfa. Dette var en film fri for patentheftelser, og egentlig stort sett det samme som førkrigs Agfacolor, og nødvendige resepter ble skaffet til veie av produsenten. Som et kuriosum kan nevnes at i 1948 var Norges fargefilmkvote på 700 - sju hundre - ruller! Men Anscofilmen holdt ifølge Per Renbjør ikke samme kvalitet som “originalen” fra Tyskland, det vises også tydelig på de eksemplene vi har på museet. Å bygge opp et fargelaboratorium rett etter krigen, representerte en stor utfordring i et land som var utarmet av fem års krig, og med en nesten håpløs mangel på materialer og utstyr. Mye av det utstyret som var nødvendig for å bygge opp laboratoriet, laget de selv, ganske enkelt fordi det ikke fantes å få kjøpt, eller fordi det ikke fantes penger til å kjøpe det. Spesielle materialer, så

som blyrør og syrefast stål, var det svært vanskelig å få tak i, og lot seg ofte bare skaffe via de underligste krokveier. Men viljen var tilstede, og laboratorium ble det. I 1949 kom Agfa med sin første negative fargefilm. På grunn av sin tidligere kontakt med Agfa, var det naturlig for H. Renbjør å begynne å fremkalle denne filmen, og dette tok til i 1950-51. På dette tidspunkt fantes det ifølge Per Renbjør ingen andre landsdekkende, kommersielle laboratorier i Norge. Fargefremkalling ble drevet i liten skala flere steder, men firmaet sto i en særstilling med sin landsdekkende virksomhet. Virksomheten økte utover 50-tallet, og et betydelig antall fagfotografer landet over benyttet seg av Renbjørs laboratorium. I Harald Renbjør i sitt private kjemilaboratorium. 1958 kom så Agfas omven- Tavlen i bakgrunnen er tatt vare på, og den siste defilm CT-18. Denne fil- molekylformelen han skrev på den, står der fremdeles. (Foto: Harald Renbjør) men ble særlig benyttet av det stadig økende antall amatørfotografer etter hvert som privatøkonomien bedret seg. I 1965 fremkalte Renbjør 60 582 ruller omvendefilm pr. år, i følge en oppgave fra Agfa. I 1964 brant laboratoriet for negativfilm og ble totalskadd. Dette var nok et hardt slag, men nytt, moderne laboratorium ble bygd på rekordtid. Omvendefilmlaboratoriet ble ikke berørt av denne brannen. Kodak hadde etter hvert opparbeidet seg en sterk posisjon i markedet, og for å møte denne konkurransen, fusjonerte Agfa og belgiske Gevaert i 1964. Disse delte det nordiske markedet mellom seg, slik at Gevaert fikk ansvar for Norge, Agfa fikk Sverige og Danmark. Gevaert forlangte nedleggelse på Levanger, og overføring til deres laboratorium på Strømmen. Renbjør var naturlig nok ikke villig til dette, og da firmaet faktisk ikke hadde noen avtale med Gevaert, fortsatte virksomheten. Dette med avtale er faktisk et kapittel for

Renbjørkvartalet sett fra toppen av meieriets pipe. Kjemilaboratoriet lå i første etasje i det lille utbygget litt til høyre for midten av bildet. (Foto: Per Renbjør)

seg, for selv om Renbjør og Agfa samarbeidet tett i mange år, fantes det ingen skriftlig avtale dem imellom. Per Renbjør, den siste driveren av laboratoriet, sier imidlertid at samarbeidet gikk helt knirkefritt; det som var sagt, ble etterlevd. Etter fusjonen med Gevaert sa imidlertid Agfa opp sin muntlige avtale med Renbjør i 1970. Firmaet fikk en overgangsperiode, og i denne periode var det altså to CT-18-laboratorier i Norge. I første halvår av 1972 ble så den siste rullen fargefilm fremkalt på Levanger, og det er neppe å ta for hardt i å hevde at en epoke i norsk fotohistorie var over. Firmaet fortsatte som foto- og musikkhandel inntil det ble avviklet sist på nittitallet. Det skjulte seg opplagt mye historisk verdifullt stoff innenfor veggene i Renbjørkvartalet. Da det var klart at firmaet skulle avvikles og hele kvartalet bygges om, kom det henvendelser fra mange kanter til museet om mulighetene til å bevare noe av firmaets historie, som nesten bokstavelig talt satt i veggene. Dette firmaet hadde jo virkelig satt Levanger på kartet. For oss hadde det lenge vært klart at noe måtte gjøres. Vi var også i den heldige situasjon at en av museets ansatte i mange år hadde arbeidet hos Renbjør. Vi hadde derfor gode kunnskaper om hva vi skulle se etter, og hvor. At “fangsten” skulle bli så omfattende som den ble, kom imidlertid som en stor overraskelse på oss alle. Sammen med Per Renbjør begynte undertegnede å gå gjennom materialet på

100

tidlighøsten 2000. Først i desember 2001 var alt gjennomgått og bygningene tømt. Underveis hadde overraskelsene stått i kø, vi fant gamle fargebilder på de mest utenkelige steder, dessuten dukket det opp noen negativer fra 1945 som nærværende museumsfotograf hadde lett etter, bokstavelig talt, over hele Europa. Firmaet H. Renbjør ble drevet av folk som aldri kastet noe. Derfor er det atskillig igjen av det eldste utstyret som ble brukt, selv om brannen i 1964 ødela mye, og selv om det mest brukbare utstyret ble solgt da laboratorievirksomheten ble avviklet. Dette dreier seg om fremkallingsutstyr, kjøpt og hjemmelaget, teste- og måleinstrumenter, hvorav flere hjemmelagede, et intakt kjemilaboratorium som hadde stått nesten urørt siden begynnelsen av 1950-tallet, verksted, linseslipeutstyr, negativer, usolgte varer fra forretningen og mye annet. Dessuten har det kommet for dagen 11-12 000 s/hv negativer av stor lokalhistorisk betydning, og ikke minst nesten ett tusen fargelysbilder, hovedsaklig Agfacolor tatt i tidsrommet 1937-1939, men også andre, tidligere prosesser. Gjenstandsmassen anslår vi så langt til å være noe over 2000, deriblant en pen samling kameraer og objektiver, hvorav det eldste kameraet er fra ca. 1850. Det er liten tvil om at firmaet H. Renbjør på sitt område har stått for en betydelig pionérinnsats innen norsk fotografi. Et karakteristisk trekk er at vanskeligheter var til for å overvinnes, nødvendig utstyr som av en eller annen grunn ikke lot seg skaffe, konstruerte og laget de selv. Ved flere anledninger var det

Kjemilaboratoriet, antagelig omkring midten av 1930-tallet. Vinduene hadde blendingsgardiner og lyslås, slik at rommet kunne mørklegges helt. (Foto: Harald Renbjør)

101

hjemmelagede utstyret både mer avansert og mer anvendelig enn det som Agfa eller andre kunne levere. Harald Renbjørs private laboratorium er fotografert, oppmålt og demontert, og vi har som mål å gjenreise det som et minnesmerke over en lite kjent pionér i norsk fotografi. Det øvrige materiale er av et slikt omfang at det vil holde oss beskjeftiget i flere år fremover. Det er også så mange sider å ta tak i, at det vil være et godt springbrett til å arbeide seg dypere inn i norsk fargefotografis fremvekst, et område som hittil har vært lite påaktet, men som like fullt fortjener en plass i norsk fotohistorie.

102

Arnfinn Husby:

Flyttardag Enno kan eg minnast gamle Kristian som gjekk bort i 1925. Dei mange år som har gått, har nok pussa bort mye, men noko står tilbake i minnet og gir framleis eit blikk av menneske og livskår i ei anna tid enn den vi no lever i. Kristian budde i ei lita stue oppe mot skogkanten ved Syrstad i Nordbygda i Åsen. Denne stua hadde faren bygd opp på husmannsplassen Holingmyra under Sonstadbakkane først på 1860-tallet, men vart så seinare flytta. Stua oppe ved skogkanten var mest svart utvendig og truleg enno svartare innvendig. Stort likare var ikkje Kristian å sjå til sjølv heller - alt sto liksom i stil. Slik hugsar eg han. Huset hans Kristian sto der som noko mystisk og dragande på ein 8-9 åring. Det var no sjeldan vi ungane våga oss fram til huset, for Kristian kunne vere temmeleg skarp mot slikt ungeherk som for og uroa fredlege folk. Det var ikkje alltid så greitt å høyre kva han sa, han harka og kremta og mumla liksom noko for seg sjølv. Og når han kom ut gjennom døra og svinga med staven, var alle ungane som blåsne bort over alle haugar. Ein gong i mellom kunne det hende at borna verkeleg hadde ærend. Dei skulle kanskje til Kristian med ein matbit. Da måtte dei ta mot til seg og gå fram til døra og banke på. Etter litt harking og romstering inne, vart døra opna og ein svart neve tok i mot matpakken gjennom dørgløtten og med det var audiensen over. Nei, Kristian var ikkje til å kome innpå, korkje for born eller vaksne. I stua si hadde han stengt seg inne, og der levde han sine siste år. I manndomsår er det fortalt at han gjekk på noko gardsarbeid, men fåmelt og still var han den gongen óg, litt av ein særling kanskje. Slik vart livet for han ein einaste grå kvardag utan store lyspunkt. Det var vel dette som gjorde at han meir og meir reiste bust mot omverda - ikkje misnøgd, men mistruisk til alt og alle. I hans seinare år var det forsorgstellet som skaffa han litt til livets opphald. Ute på gardsplassen sto hoggestabben og sagbukken, og der var det litt raskved og kvist å finne. Det kunne vere dagar mellom naboane såg noko til Kristian, berre røyken frå omnsrøret som stakk opp over taket, fortalde at gamlingen, han levde da i alle fall. Men somme dagar kom det ikkje røyk i det heile. Da måtte sjølvsagt nokon gå og sjå korleis det stod til. Men det var det same kvar gong – eit grynt frå "kåken" fortalde at alt var som det skulle vere. Så var det ein ettermiddag på vårparten i 1925. Sola hadde tatt til å tine snøen omkring veggen ved stua hans Kristian, men hoggstabben og sagbukken sto framleis halvt nedsnødd. Den dagen var det ingen som tenkte noko serleg

103

på Kristian for røyken stod så fin og blå opp imot granskogen frå den vesle stua. Men ut på ettermiddagen tok det til å tyte ut røyk under takbandet. Det var snart greitt å sjå at no var det eld laus i stua. Næraste naboen sprang oppover så fort han kunne. No var Kristian komen ut på gardsplassen og varsla om at han ikkje ville at nokon skulle gå inn i stua. Naboen glytta inn gjennom vindauget og såg at stua var full av røyk. Midt på golvet kunne han sjå sengehalmen og sengekleda under ei kvelva seng, og der brann det friskt. "Du har tent på no, Kristian," sa naboen. "Ja det er vel det du har venta på," var svaret. Snart kom fleire springande med bøtter, men alle skjøna korleis det stod til, og ingen prøvde å redde noko. Serleg fart i varmen vart det ikkje før glasrutene sprakk. Kristian sjølv hadde det travelt med å få alt til å brenne – ingen ting skulle bli tilbake. Det siste han streva med, var å få laus sagbukken og hoggstabben, men han greidde det. Medan brannen sto på, kom fattigforstandaren. Det var ikkje meir å gjere, ikkje stort meir å seie heller, og forstandaren og Kristian vart ståande og sjå på at bålet smått om senn dorma av. Da liksom alt var overstått og det ikkje var att meir av interesse, vendte Kristian seg mot fattigforstandaren og sa: "Ja, så går vi da." Så gjekk dei to på skrå ned bakken og ned på vegen og vidare 3-4 km til "gammelheimen". Endeleg kunne naboane puste meir fritt – samvitet vart òg liksom så mye lettare. Avskjeden med Kristian hadde vore så enkel – han berre gjekk bort utan å seie eit ord. Ein månad seinare fekk naboane kanskje ein liten stikk i brystet, og det vart kanskje ei lita stund til ettertanke – Kristian var død.

104

Sveinung Havik:

”Arithmetica Danica – den lidle Norske Regnebog” Den første lærebok på morsmålet her i landet etter reformasjonen er visstnok den som er skrevet av Tyge Hansøn i Trondheim i 1645 og senere trykt i København. I forordet til Tyge Hansøns regnebok kaller han den for ”den lidle Norske Regnebog”, men bokas tittel ble ”Arithmetica Danica”. Tyge Hansøn bodde i St. Jørgensgården, hvor han drev en privat skole, som visstnok var den eneste av sitt slag i hele landet. Da ser vi bort fra katedralskolene, som enda i all hovedsak var rene presteskoler. Mangelen på lærebøker var total, og for å bøte på dette, sørget han for å utgi en egen regnebok. En stor del av regneoppgavene er skrevet på vers, og boken er langt morsommere enn regnebøker flest, så den må tillegges en ganske stor pedagogisk verdi. De mange oppgaver i praktisk regning gir et ganske verdifullt innblikk i livet i Trondheim på denne tid. Dessverre finnes ikke noe kjent eksemplar av boka i Norge, men Universitetsbiblioteket i Oslo har skaffet seg en kopi fra København. På tittelbladet leser man: Arithmetica Danica. En liden Simpel oc Enfoldig Dansk Regne Bog, affdeelt i fiire Parter eller Bøger: Den anfangende Ung-dom heel Nyttelig. Tilsammenskreuffen oc med Flid beregnet udi Trundhiemb. Aff Tyge Hansøn, S. Jørgen Gaard, dersammesteds for hans Disciple, sampt oc denne Kunstis Elskere til Vilie, Ære oc Tieneste. Prentet i Kiøbenhaffn hos Georg Lamprecht, på Joachim Moltkens bekostning. Legg merke til setningen ”Veni Domine…” Hvis de store bokstavene M, D, C, V, V, V, V, V, V, V, og I, I, I, I, I leses som romertall, får man tilsammen 1640. Muligens er boken skrevet i 1640, men først utkommet i 1645.

105

106

Av forordet gjengir jeg følgende: Desligeste, huad Arithmetica for en Edel Konst monne være, det erfares ellers oc iblandt andet, af alle Philosophorum Hoffuit Platone hans Antsvar, der hannem aff Isodoro skal være bleffuen tilspurt; Huor udi Menniskene ofuergaa andre Diur? Sigendis: Der udi at de kunde telle. Saa al denstund jeg haffuer befunden (siden jeg mig faaretagit, Ungdommen i denne Konst at under-vise) det her i Trondhiemb findis heel mangel paa Regnebøger, som nytte oc brugelige ere for Børnene, haffuer jeg mig faaretagit at sammenskriffue oc beregne denne lidle Norske Regnebog.” ”Skreffuit i Trundhiemb den 12. Aprilis 1645.” Men det er selve regnestykkene som interesserer oss, for alle oppgavene i praktisk regning bygger på eksempler fra dagliglivet i by og bygd. Derfor har også Levangsmartnan kommet med, for her ble det handlet og regnet i alle species, slik denne oppgaven viser: ”Item en Dreng monne til Leffuanger fare, Paa Marckenit ad kiøbedere. Sext Reffskind gode oc unde, for 4 Dal. 5 skind gaff den Bunde…” Ad regne er ded ganske let. Huo Sagen ickun acter ret.” En dreng (unggut) ville kjøpe seks revskinn av en bonde og spurte om prisen. Bonden svarer at han tar fire daler for fem skinn. Det kunne trolig bli spørsmål om utregninger som var langt mer vidløftige enn i dette tilfellet, så mye skinn som ble omsatt her. I en annen oppgave nevner han ”Jempte smør”, som vel også må ha kommet over Levanger. Ellers er det nevnt kobber fra bergverkene på Kvikne og Ytterøya. Det var tilfeldig lesning i Skogns Historie, på jakt etter noe helt annet, som plutselig fanget min bibliofile interesse. Boken er utgitt om lag 200 år før distriktet fikk egen boktrykker og avis. På det tidspunktet var det ingen trykkerier i virksomhet i Norge. Norge lå langt etter sine naboland på dette feltet. Den første bok ble ikke trykket her i landet før i 1643. Denne forsinkelsen er åpenbart også en del av omkostningene ved å være et lydrike. Danmark fikk sitt første trykkeri i 1520, Sverige i 1495 og Island i 1588.

107

Nils Hallan skriver i bygdeboka at ”Tyge Hansøn var langt framfor si tid, og det fortener han all ros for. Men samstundes fortener han ein stor takk fordi han fylte rekneboka si med så mange kulturhistoriske opplysninger frå si eiga tid, slik at vi kan få eit innsyn i dagleglivet, serleg i alt som vedkjem arbeid, handel og hushald. Og frå Levangsmarknaden har han med få ord gjevi oss eit bilete frå handelslivet.” Han skriv videre at ”Ho er eit historisk dokument av rang, først og fremst fordi ho fortell oss at handelsborgarane i Trondheim hadde bruk for ei anna opplæring enn dei kunne få på katedralskulen. Det dei trong, var ein realskole eller handelsskole, og Tyge Hansøn var merksam på det. Likevel skulle det gå mykje over 100 år før dei fekk ein slik skule, i Trondhjems Borgerlige Realskole, opna 1783. Det er den einaste skulen i landet av dette slaget, men eksemplet smitta, også til den vesle krinsen av handelsmenn og kondisjonerte på Levanger, der vi fekk Levanger Particulaire Skole i åra 1823 – 1834, ein privat føregjengar for den borgarlege realskulen som kom i gang frå nyåret 1851.” Om språket i denne regneboken uttalte den danske grammatiker Peder Syv (1631 – 1702) at det ”er meget føyet efter de Norske”. Som eksempler nevner han ”en Drømb Korn som skal være 11 Skiepper” og ”Skjaaen” et Huus, hvori Fisken hænger at tørres”, osv. Når Tyge Hansøn bruker uttrykket ”paa min jydsk”, mener han antagelig ”på mitt eget språk og ikke på latin”, idet ordet ”jydsk” også ble brukt i betydningen ”dansk”. Mens både Danmark og Sverige hadde kontakter med de sterke strømninger i den eksakte vitenskap i Europa på 1600-tallet, ble Norge stående praktisk talt utenfor. Det eneste navn som nevnes i denne forbindelse, er Ambrosius Rhodius (1606 – 1696) fra Sachsen. Han var professor i fysikk og matematikk ved det nyopprettede Christiania Gymnasium Tyge Hansøn avslutter boken med ett vers, hvor jeg gjengir følgende linjer: ”Hermed har jeg nu end min Bog, lær hinde vel om du est klog. Men huo som bedre veed oc kand, han fange sig en anden an.”

Kilder: ”Arithmetica Danica”. Microfilmet etter originalutgaven i Det Kongelige Bibliotek. Brun,V.: Regnekunsten i det gamle Norge. Oslo 1962. Fløistad, G.: Gamle bøker og bokbind. Oslo 1987. Skogns Historie B. IV - A. Levanger 1964.

108

Andreas Lunnan: Et dystert 50-årsminne:

Fire omkom ved flystyrt i Åsen Det som skulle være en glad formiddagsflukt på tampen av en utdanningsperiode, endte i en katastrofe som krevde fire unge liv. Den verste flyulykken i fredstid i Levanger-området skjedde 15. juni 1952, da to skolefly fra Værnes styrtet ved Hammervatnet. Årsaken var at det ene flyet sneiet borti det andre under formasjonsflyging. De to Fairchild-flyene lettet fra Værnes kl. 09.35 denne søndags formiddagen. Det ene skulle utføre en værobservasjon i området nord og øst for flyplassen, mens det andre hadde et oppdrag i forbindelse med luftvaktsøvelsen ”Vardevakt”. To personer satt i hver av maskinene. Av en eller annen grunn slo flyene følge nordøstover mot Åsen, og fløy ganske tett sammen i 200-300 meters høyde, - det ene flyet skrått bak til venstre for det andre. Da flyene passerte Branddalen øst for Hellemsmyrene, akselererte det bakerste flyet med den følge at høyre vinge slo inn i sideroret på den andre maskinen. Vingen brakk ca. tre meter fra spissen, og flyet styrtet direkte i bakken bare om lag hundre meter fra gården Hammeren ytre. Det andre flyet skjente uten styringsmuligheter før det gikk i spinn og tørnet i åkeren knapt tre hundre meter lengre fram, bare 100 meter fra bebyggelsen på gården Hammeren østre. Begge flygerne og deres passasjerer antas å ha blitt drept momentant da maskinene traff bakken. Øyenvitner Det var flere øyenvitner til ulykken. Aller nærmest var gårdbruker Petter Frigård på den vestre Hammeren-gården. Han jobbet i fjøset da han hørte særdeles sterk flydur, noe som fikk ham til å løpe ut av driftsbygningen. Flyene smalt sammen akkurat da Frigård kom ut, og han kunne til sin store forskrekkelse følge hele dramaet som utspilte seg i løpet av de nærmeste sekundene. Det ene flyet stupte i bakken bare ca. 60 meter fra Frigård, mens det andre vinglet hjelpeløst videre før det styrtet på naboeiendommen. John N. Hammeren og hans frue Olga på gården Hammeren østre var i ferd med å slippe ut kuene fra fjøset etter morgenstellet da de observerte de to flyene som kom i lav høyde sørvestfra. Da maskinene smalt sammen, kunne de se at splinter av flykroppene sprutet ut i lufta før det bakerste flyet gikk i en

109

Vraket av flyet som styrtet på åkeren ved Hammeren østre. Legg merke til det ødelagte sideroret.

krapp bue ned mot innmarka på nabogården. Og dramatikken ble forsterket ved at det andre flyet også styrtet, bare noen meter fra deres ståsted. Gårdbruker Nils Hammeren på Hammeren østre var knapt 12 år da ulykken skjedde. Han var inne i våningshuset da det smalt, og unngikk derved denne delen av dramatikken. Men han kan bekrefte stor oppstandelse i minuttene og timene etter hendelsen. Øyenvitnene løp straks bort til vrakene for om mulig å kunne hjelpe, men så vel flygere som passasjerer var alle døde. Alt hadde skjedd så fort at ingen av de ombordværende hadde fått tid på seg til å tenke på redningsmuligheter. Hammeren forteller at det oppstod hverken brann eller eksplosjon i vrakene. Alt var stille da de første vitnene kom tilstede. Bare en svak surring hørtes fra motoren i det fremste vraket. Uret i cockpit viste 09.45. - Selv om folk i Åsen var godt vant med flyaktivitet ved skoleflyene fra treningsbasen på Værnes, var det nok mange som la merke til de to gule maskinene som strøk lavt over bygda denne søndags formiddagen, sier Nils Hammeren. – Ulykken førte da også til en strøm av skuelystne som kunne registrere at flydeler lå spredt over store deler av Hammeren-jordene. - Lensmannen og hans folk sørget for å sperre av området så snart som mulig, først og fremst av etterforskningsmessige grunner. Men også for å skåne publikum for uhyggelige synsopplevelser. For oss som styrtet til vrakene for å prøve å være til hjelp, var det slitsomt å bære de inntrykk som festet seg

110

Flyet som trolig forårsaket ulykken ble knust i småbiter på jordene ved Hammeren ytre.

på netthinnen, minnes Hammeren, som den dag i dag har oppbevart vrakrester som flyvåpenet ikke ville ta med seg fra åstedet. – Jeg kunne vel ha brukt flyhjulene til en eller annen doning her på gården, men de dystre erindringene fra denne junidagen i 1952 har holdt meg fra det, sier han. De fire som omkom ved Åsen-ulykken var: Sersjant Knut Robert Edvards, Bygdøy Sersjant Gunnar Skaardal, Tinn i Telemark Sersjant John Olav Nesse, Bergen Flysoldat Einar Henrik Molvær, Langevåg Alle de omkomne var 20 år gamle. De tre sersjantene var ute på det avsluttende treningstokt da ulykken skjedde. Da hadde tilbakelagt grunnutdannelsen i USA, og var nå også ferdig med oppfølgingen på Værnes. Nå stod de klare til å gå inn i operativ tjeneste i forsvaret. Det ble umiddelbart nedsatt en undersøkelseskommisjon, med løytnant Bjørge Hansen som leder. I rapporten som fulgte ble det antydet at ulykken trolig skyldtes uoppmerksomhet da det bakerste flyet akselererte med tanke på å skifte plassering i formasjonen. Det kunne ikke påvises tekniske feil eller mangler ved flymateriellet. Flyenes loggbøker var i orden før ”flyvningenes begynnelse”, - det samme var besetningens sertifikater.

111

Ved middagstider søndag 15. juni skulle det vært holdt flystevne på Rinnleiret, i regi av Trondheim Flyklubbs Seilflyavdeling, Inntrøndelag Flyklubb og NTHs Flyklubb. Straks meldingen om ulykken i Åsen ble kjent, ble arrangementet avlyst. Tirsdag 17. juni ble de fire forulykkede ungdommene bisatt ved en gripende høytidelighet utenfor hangar 5 på Værnes flystasjon. Prost Lars Tangvik forrettet. Bårene var dekket av norske flagg. Fire skolefly stod oppstilt side om side foran hangaren, og bak kistene dannet en avdeling flysoldater æresvakt. To skolekamerater av de avdøde fungerte som marskalker, og sjefen for Luftkommando Trøndelag, oberst Jørgensen, holdt en minnetale over de fire unge menn som så meningsløst ble revet bort.

Undersøkelseskommisjonen i arbeid på ulykkesstedet i Åsen, fra venstre løytnant Lysestøl, kommisjonens leder, løytnant Bjørge Hansen, sersjant Lyngby, vingsersjant Kristensen, og lensmann i Åsen, Jens Lunnan. (Fotos: Luftkommando Trøndelag)

112

Asbjørn Andresen:

Byggmester Ole Andresen Livshistorien til Ole Andresen fra Markabygda er beretningen om husmannsgutten som arbeidet seg opp til å bli en anerkjent og dyktig byggmester, med store arbeidsoppdrag både i Trøndelag og i Nord-Norge, og med et særskilt arbeidsfelt, nemlig kirkebygninger. Barnebarnet Asbjørn Andresen har laget et skrift for familien om denne spesielle og begavete mannen. Denne artikkelen er et bearbeidet utdrag fra skriftet, og inneholder både Oles livshistorie og barnebarnets levende minner om bestefaren fra 65-70 år tilbake. Mer stoff om Markabygda kirke finnes i Historielagets årbok for 1984. Sidsel Wohlen

Barneminner fra bestefarsloftet Bestefarsloftet ligger i tankene, både i klare bilder og som i en drøm. Når en åpnet døren, knirket det i en spiralfjær som skulle holde døren lukket. En sterk tobakkslukt møtte en i døråpningen. Selve rommet var enkelt. Veggene var kledd med papp og tapetsert med en lys tapet. Taket var malt med et strøk kvitmaling, men golvet var umalt. Loftet var spartansk utstyrt med møbler. Til høyre for døren sto en dobbeltseng som bestefar hadde ligget alene i siden bestemor Mette døde mange år tidligere. Ved fotenden av senga stod kista som vi barna ved enkelte anledninger fikk lov til å se ned i. Den inneholdt tusen hemmelige ting, syntes vi. Bortsett fra gammeldags medisin, besto innholdet av store bunker med brev, bundet sammen med hyssing. Kanskje var det hilsningsbrev fra Dyrøy eller Skjærstad? Det kunne muligens også være kontrakter med forskjellige kommuner i Nord-Norge. Eller hadde broren Anton i Amerika sendt brev; en

113

bror som aldri vendte tilbake til gamlelandet? Brevene er borte nå og spørsmålene vil aldri bli besvart. På veggen til venstre for vinduet hang en liten bokhylle. Den hadde tre eller fire hyller og en dreid søyle i hvert hjørne. Den var ikke fylt med bøker; nei, hyllene var fulle av arbeidstegninger av kirker og andre bygg. Et lite tegnebord sto under hylla. Der var det tegne- og skrivesaker, blekk og tusj i flere farger, tusjpenner og tegnepapir. Alle tegningene ble brent etter bestefars død og dermed borte for all fremtid. Han døde av kreft og legen antydet at kreften muligens var smittsom. Dermed gikk tegninger og brev på ilden. Over senga hang uret med nøkkeltrekk. Dette uret stoppet den natten bestefar døde og det lot seg ikke reparere mer. På veggen over hodeenden var det stiftet fast en tegning. Jeg mener å huske at den var av Markabygda skole. En liten tobakkshylle med en liten, svart lommekniv var også plassert ved hodegjerdet. Bestefar brukte skråtobakk så lenge jeg kan huske. Ved enkelte høytidelige anledninger tok han fram ei tobakkspipe med langt bøyelig rør for å ta seg en røyk med litt stil over. Da kunne vi barna merke at han hadde opplevd en annen verden enn på bestefarsloftet. Denne pipa var ellers plassert i en spesiell, brodert hylle nede ved døren. Til venstre for døren sto en gammel, enetasjes ovn med trefot under. Bestefar fyrte ofte i den. På juledagsmorgen og ellers på høytidsdager kunne det også være far som gikk opp og la i ovnen før bestefar kom seg ut av senga. På slike dager hadde far også med "kaffe på sengen" til bestefar. Jeg vet ikke om det var vanlig på den tiden med slike skikker ellers i bygda. I fars oppvekst var bestefar bortreist i lange perioder, og jeg tror kanskje at far gjennom denne handlingen ville bygge bro over den kløften som var mellom dem i fars barndom og tidlige ungdom. I det nordøstlige hjørnet av loftet stod nattbordet med et blikkfat i nederste hylle. Det var bestefars vaskestell. Hver lørdag var han nede på kjøkkenet og hentet seg vatn. Han fylte fatet, tok av seg strømpene, brettet opp buksene og foretok den for oss barna høytidelige handlingen å vaske føttene. Inne på dette spartanske loftet var det ikke bare søvn og tegning som foregikk. Der lappet han skoene sine og var tildels selvhjulpen som skredder. Jeg husker godt at han hentet fram det store arbeidsbordet, plasserte det midt på golvet og sydde bøter på vadmelsbuksene sine. På reisene sine var han sikkert vant til å greie seg uten kvinnfolkhjelp. Noe som få visste, var at bestefar var meget musikalsk. Det var sikkert arv fra Langås-slekta. En annen gren av denne slekta ble som mange vet orgelbyggere (Torkildsen i Åsen og Isaksen på Levanger). Ved en enkelt anledning da bror min Meinhard og jeg sang "Ja, vi elsker" stoppet han oss og sa: "Slik skal det synges!" Jeg husker vi ble meget overrasket over hans gode sangstemme, hans høye alder tatt i betraktning. Jeg tror ikke han spilte noe instrument, men alle tre barna var musikalske og spilte ett eller annet instrument, helst orgel. Alfred, som kanskje var den mest musikalske, ble organist i Markabygda kirke, der han fungerte i over 40 år.

114

Samtidig med at Markabygda kirke fikk sitt første orgel, bygget av Isaksen og Renbjør, kjøpte bestefar et lite husorgel av dem. Det ble ofte fraktet rundt i bygda ved ulike anledninger. Da tante Mathea ble voksen, var det gjerne hun som spilte på forskjellige fester rundt om, ofte sammen med Martin Friberg, som spilte fiolin. Husorgelet er nå restaurert og står hos undertegnede. Spaserstokken med sølvhåndtak hadde sin faste plass nede ved døren på loftet. Den ble ikke brukt for helsens skyld, men var nok mer et statussymbol. Helt borte i kroken hadde barberskrinet sin faste plass. Det var høytid når bestefar kom ned på kjøkkenet for å barbere seg. Barberingen foregikk alltid i kjøkkenet - jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det var av gammel vane? Jeg husker ennå godt når han om søndagen satte seg foran kjøkkenvinduet og åpnet barberskrinet, med alt utstyret det inneholdt. Ellers var hans vante plass under måltidene ved tverrenden av kjøkkenbordet. Far og bestefar pratet da gjerne om siste nytt, særlig om det som stod i "Amtstina" (Nordre Trondhjems Amtstidende). Ellers var det en ting jeg ikke forstod; hvorfor bestefar aldri brukte gaffel når han spiste. Senere fikk jeg vite at så tidlig som i hans barndom var gaffelen ikke tatt i bruk i Norge, ihvertfall ikke på landsbygda. Renholdet på bestefarsloftet var det min eldste søster Margot som hadde ansvaret for. Det var helst golvet hun vasket; resten fikk hun knapt røre. Hun fortalte at det var litt av en jobb, for det umalte golvet inneholdt rester av tobakk og mye annet. Men bestefar var snill, og det vanket alltid en krone etter en slik rengjøring, og det var mye penger på den tiden. Margot var også den som tok seg av bestefar på hans dødsleie. Han var tålmodig til det siste, men det var likevel en slitsom oppgave for en ungjente.

Gammelhusa på Nordenget. Tegning av Ragna Friberg.

115

Som takk for alt det hun hadde gjort, ga han henne en pidestall, en svenneprøve fra hans ungdomstid. En av de siste dagene han levde, pekte han på møbelet og sa med lav stemme: "Takk, Margot, den er din!" Nå er bestefarsloftet borte med alt inventar. Bare minnene lever videre.

Livshistorien Familien til Ole Ole Andreas Andresen ble født og vokste opp på Nordenget i Skogns Markabygd, som det het da. Foreldrene var Andreas Gundersen Nordenget, født 1815, og kona Anne, født 1814. Andreas sin slekt kom fra Langås og Heir i Frol. Han var snekker ved siden av gardsarbeidet på Nordenget og ellers både musikalsk og litt av en drømmer. Han hadde fra tidlig barndom hørt sagnet om kirka som skulle ha stått på Hallan i gammel tid. Han sto mange ganger foran den digre mastudøra på Øster-Hallan og drømte om en ny kirke der den gamle hadde stått. Mastudøra, med svære trenagler og et lås større enn stabburslåset på noen av Hallangardene, var det eneste som var igjen etter "Hallkjerka", ble det fortalt. Annes slekt var fra Skjelstadmark. Anne forpaktet i mange år Hoavollen og drev seterarbeid om sommeren. Maten hun produserte der tok hun med til Trondheim og solgte på Torget. Andreas og Anne fikk tilsammen 7 barn, alle gutter: Gunder var født i 1843, han ble syk og døde i 1863. Rasmus, født i 1846, ble gardbruker på Gryte i Skogn. Karl Peter, født 1848, ble baker i heimbygda, men døde også ung, allerede i 1876. Ole Andreas, født 11. mai 1851, var byggmester og gardbruker på Buran. Daniel, født 1854, var gardbruker på Hesteråsen. Anton Marius, født 1858, reiste til Amerika, der han ble farmer og byggmester. Albert, født 1863, døde som liten etter å ha fått en kokende ostekjele over seg på Hoavollen. Barndommen på Nordenget var full av lek og moro for brødrene. Men også preget av at den eldste og yngste broren døde så tidlig. Ole var liten av vekst og litt kroket, og han hadde det ikke alltid så lett i bygdemiljøet, der de sosiale skillelinjene var vel så sterke som i byen. Ut i arbeidslivet Etter hvert som guttene vokste til, måtte de ut i arbeid. I bygda var det vanlig at ungguttene tok til med gjeterarbeid og gardsarbeid. Ole arbeidet to år som gjeter for et ektepar i Markabygda. Høsten 1967 ble han konfirmert i Alstadhaug kirke, og hadde da vært så flink i forberedelsene at han ble plassert langt oppe på kirkegolvet. Dette skulle vise seg å ha stor betydning, for da lensmann Rønning i Skogn senere spurte presten Jønsberg til råds om hvem han skulle feste som ny lensmannsdreng, anbefalte presten at han snakket med Ole, som hadde gjort et så godt inntrykk.

116

Skjerstad kirke i Salten.

Ole trivdes med arbeidet som lensmannsdreng. Han fikk ansvar for hestene, reiste i ærender og gjorde forefallende arbeid på kontoret. Her kom han en dag over et arveskjøte fra Almlia i Markabygda; det omtalte “den offentlige vei til kirkegrænden”, noe som kunne bevise at det virkelig hadde stått en kirke der, slik som faren alltid hadde hevdet.

Interiør Skjerstad kirke.

117

En tid senere fikk Ole tilbud om å arbeide som gårdskar og altmuligmann på sykehuset på Eidesøra. Her var det bedre betaling og mange ungdommer å jobbe sammen med, og Ole slo til. Han ble god venn med en gutt fra Namsos, sønn av hotelleier Johanna Skei. Dette førte til at Ole fikk arbeid på hotellet i Namsos, og der ble han i tre år. Våren 1874 ble hjemlengselen for sterk, og han ble med ei trelastjekt til Trondheim, og gikk så til fots hjemover om Skjelstadmark og Bulandsgrenda. Akkurat den våren skulle det tømres opp en kirke på Hallan under ledelse av arkitekt og byggmester Forbregd. Kirka skulle senere tas ned og fraktes til Jøssund i Bjugn. Faren slo frampå at tømmerarbeid måtte være noe for Ole, slik som det hadde vært for så mange i Langåsslekta før han. Jo, Ole dro til Forbregd i Levanger, som var villig til å la Ole prøve seg. Det ville ikke bli lønn det første året, men mulighet for lærlingkontrakt senere, hvis han viste seg dugelig. Dermed var Oles fremtid staket ut. Ole ble med til Jøssund da kirkematerialene ble fraktet dit, og var med på oppføringen av kirka der. Den ble innviet utpå høsten i 1875. Heime i Markabygda bygget han hus for broren Karl Peter og tok på seg annet mindre snekkerarbeid. Ole fortsatte å arbeide for Forbregd ennå et år, men da det ble mindre arbeid å få hos ham, flyttet han over til arkitekt A. H. Mosling i 1876.

Dyrøy kirke i Troms.

118

Han hadde alt lært seg fagtegning og å arbeide etter andres tegninger, og Mosling, som merket seg Oles ferdigheter, tok sjansen på å sende ham til Rørvik for å føre opp den nye telegrafbygningen der ute. Det gikk bra. I 1877 fikk arkitekt Mosling tilbud om å bygge den nye kirka i Skjerstad i Salten. Og så fornøyd var han med lærlingen sin at han sendte Ole oppover som byggeleder. Litt av et ansvar å få for en 26-åring med tre års praksis som tømrer. Men Mosling hadde sett at Ole hadde lederegenskaper og faglig kompetanse, og det skulle vise seg at Ole viste seg tilliten verdig. Utpå året 1877 sto kirka ferdig. Da Ole fylte 80 år, fikk han følgende hilsningstelegram fra daværende sogneprest Ivar Sjaastad i Skjerstad: “Kyrkja helsar byggmeisteren. Presten helsar mannen." Minnet om kirkebyggeren levde lenge i Skjerstad. Mens Ole var i Skjerstad hadde han fått flere tilbud om arbeid i Saltendistriktet. Men så fikk han brev fra Mosling. Levanger kirke, som Mosling hadde tegnet og oppført i 1869-70, var helt ødelagt i bybrannen i desember 1877, og nå var det mulig at han fikk bygge den nye kirka. Ole dro forventningsfull sørover. Skuffelsen var stor da det ble arkitekt Carl Bergstrøm som fikk tilslaget på kirkearbeidet. I gang som byggmester Det var likevel nok å gjøre etter brannen på Levanger. Ole fikk godkjent sine papirer som egen byggmester, og satte i gang med bygging av "en hel del Gårde" i følge bevarte papirer. Men det var kirker han var mest interessert i å bygge. Så da Dyrøy kirke i Troms skulle oppføres, la han inn anbud og fikk tilslaget. Vi vet ikke nå hvem som tegnet kirka. Det mest sannsynlige er S. Mathisen fra Steinkjer, som Ole hadde et godt samarbeid med gjennom mange år. Byggekomiteen ville at byggmesteren skulle skaffe alle materialer til kirka, og i Dyrøy var det vanskelig med trelast. Ole reiste da til Namsos, der han var godt kjent fra før, og bestilte materialer hos Juell & Guldbrandsen (senere Van Severen). Firmaet sto også for frakten nordover til Dyrøy. Kirka i Dyrøy ruver godt i terrenget med sine 450 sitteplasser. I hundreårsberetningen står det at arbeidet gikk godt fremover, og det skjedde uten forsinkelser. Innvielsesdagen var 13. november 1880. Det var daværende biskop Smit som ledet innvielsesseremonien. Ole fortalte senere at det var en av det mest høytidelige seremonier han hadde vært med på. Giftermål Før Ole reiste nordover var han blitt interessert i datteren til Johan på Støringen, Mette. Hun bodde for det meste hjemme hos besteforeldrene, som var kårfolk på Støringen. Faren hadde solgt gården og jorda ble drevet som tilleggsjord av kjøperen. Mette holdt også delvis til på Berri i Stjørdal, der hun hadde slekt, og Ole var ofte på besøk. På den tiden var det et livlig forretningsliv i Stjørdal. Byggingen av Meråkerbanen og voksende industri nede på Stjørdalshalsen

119

førte til Klondyketilstander. Mette og Ole hadde planer om giftermål, og ble enige om å prøve seg med en kolonialhandel for å få et fast bosted. Forretningen ble startet i 1882, og Ole sto oppført som handelsmand i Stjørdal i kirkeboka da Mette og han giftet seg i Alstadhaug kirke 3. januar 1883. Forlovere var forpakter Johan Bjerken og arbeidsmann Johan Støring. Bryllupsfesten ble holdt på Nordenget, der det var forholdsvis romslige hus. Historien forteller at Mette vasket golv før bryllupet, og ble advart av svigermor Anne om å være forsiktig, siden hun var med barn. Men forretningen i Stjørdal gikk ikke så bra. Virksomheten på Halsen stagnerte fort da jernbanen var ferdig utbygd, og krakket kom for mange, også for Mette og Ole. Løsningen for dem ble å flytte inn på Nordenget hos svigerforeldrene. Nye byggeoppdrag Ole ville helst fortsette som byggmester, og han var hele tiden på utkikk etter oppdrag. Våren 1883 kom det brev til Ole fra Nord-Norge om bygging av en kirke i Finnmark. Han så her en stor sjanse til videre utvikling og fremgang, og reiste avgårde, selv om han da måtte være borte i lang tid fra Mette og ungen de ventet. På grunn av tyskernes rasering av all bebyggelse i landsdelen under siste krig, kan det ikke dokumenteres hvilken kirke det var. Det eksisterer et fragment av en tegning til et større kirkebygg, som ikke kan stedfestes, det var antakelig den han bygde der oppe. Ole kom ikke tilbake før på forsommeren 1885. Da var Alfred, som ble født 1. juli 1883, alt blitt to år gammel. Mer arbeid ventet på Ole da han kom tilbake til Trøndelag. Byggmester Mathisen hadde tatt på seg mange oppdrag i Levanger og var glad til at Ole kunne ta unna en del der. Ole og familien flyttet inn i en bygård i byen. Men det viktigste oppdraget kom heime i Markabygda sommeren Ole Andresen, 34 år. 1885. Markabygda kirke Bygdefolket i Markabygda hadde i mange år hatt sterke ønsker om en egen

120

Markabygda kirke.

kirke for å slippe den lange kirkeveien til Alstadhaug. Pådriver og ildsjel var lærer Johan Rian. I 1884 ble det holdt allmannamøte og endelig besluttet at det skulle bygges kirke i bygda. Og arbeidet med å skaffe midler ble satt i gang. Det ble også vedtatt å spørre Ole Andresen, bygdas egen byggmester, om han kunne ta på seg oppdraget. Ole svarte ja med en gang da Rian kom med spørsmålet. Dette var en stor personlig seier for Ole, som opp gjennom årene mange ganger hadde kjent at janteloven gjaldt i heimbygda. Plasseringen var allerede klar; Bonsak Troset ga gratis tomt til bygget. Og Ole satte seg straks ned ved tegnebrettet. Dette var oppfyllelsen av drømmene - å tegne og bygge bygdas egen kirke var det viktigste han kunne få gjort i livet. Etter hvert ble det for tungvint å bo i Levanger, og på nyåret 1886 flyttet han på nytt inn på Nordenget med familien. Våren 1886 ble sønnen Peder født. Arbeidet på kirka ble utført av bygdas egne håndverkere. Det fantes tømrere og snekkere på nesten hver gard, og de kom og ba om arbeid. Innvielsen fant sted i oktober 1887, med biskop Laache som hovedgjest. Ole fikk plass på første benk sammen med Johan Rian. Foreldrene Anne og Andreas satt bak i kirka og så at sønnen fikk den heder han så vel fortjente. Buran Sommeren 1886 fikk Mette og Ole tilbud om å kjøpe Buran, en av bygdas største garder, sentralt plassert og med flere husmannsplasser. Ole hadde lagt seg opp en del penger etter arbeidet nordpå, og så seg i stand til å gå til et så stort og alvorlig skritt. Det ble handel og flytting. Skjøtet er skrevet den 30. mars

121

Hovedbygningen på Buran.

1887. Husene på garden var ikke i så verst stand. Men jorda var i en elendig forfatning. Det måtte til et stort grøftearbeid før det kunne bli dyrket noe som helst. På en av flatene kom Ole over branntomtene etter leirbålene til Armfeldthæren fra 1718. Skogen var også utarmet. Det hadde sin spesielle grunn. Da det ble fritt å brenne brennevin i 1814, ble det anlagt et større bygdebrenneri nord for husene på Buran. Skikken var da slik at gardbrukerne i Skogn kom oppover med hest og støttinger og hogget seg vedlass på Buran, samtidig som de brente julebrennevinet. Til slutt var det ikke et fullvoksent tre igjen borte i Burskogen. Det lille som var igjen, var ikke til mer enn brensel for garden og husmennene. Det fulgte nå noen år med hardt gardsarbeid, noe Ole ikke hadde drevet med før. Men heldigvis for Ole var Mette ei dugandes gardkjerring, og sammen klarte de litt om senn å få garden i brukbar stand. Dessverre fulgte det med en avtale i skjøtet, som skulle bli en tung bør for familien, og spesielt for Mette. Den forrige kona tok med seg ungene sine og dro til Amerika, og satte igjen den sinnsyke og voldelige mannen sin på føderådskontrakt i 10 år. Etter et basketak med ham ble Mette skadet, slik at hun fikk store problemer med helsa resten av livet. Byggmester igjen – og gardbruker i tillegg Det ble snart spørsmål om Ole kunne ta på seg mer arbeid som byggmester eller levere tegninger til planlagte bygg. Allerede i 1889 var han i gang igjen, og deretter ble han i mange år fremover slitt mellom sine to yrker, som

122

så vanskelig kunne kombineres. I 1890 tegnet han Okkenhaug kapell, og man kan si i ettertid at dette ble hans dårligste arbeid. På grunn av sparehensyn skulle det brukes en tømret kasse fra et bedehus som sto ved Levanger, og det ble store problemer med å få denne harmonisk plassert inn i bygget. Takløsningen ble dårlig og ikke godkjent av statskonsulenten, og nye tegninger måtte til. Det ble senere en annen byggmester som vant anbudsrunden på oppføringen. Helt til 1893 var det brevveksling mellom byggekomiteen og Ole, som nå arbeidet med flere oppdrag i Trondheim. Senere ble det arbeid i Namdalen. Han fikk byggeoppdrag på hermetikkfabrikken på Abelvær, og vant anbudsrunden da Rørvik kapell skulle bygges. Byggekomiteen syntes etterpå at kapellet ville bli for stort og dyrt, og en annen byggmester fikk oppdraget. Ole ble da med på byggingen som ledende håndverker. I 1896 sto kirka ferdig. Nå fulgte et år hjemme på Buran. Ole drev gardsarbeid og fikk i tillegg forbedret gardsbygningene. Våningshuset fikk panel i stue og kjøkken, det ble veranda ved inngangspartiet og loftet ble oppdelt i flere soverom. På kveldstid tegnet han kirker, og noen av tegningene ble brukt uten at han var med som byggmester. Utpå våren 1897 ble datteren Mathea født. For familien ble det nå på mange måter en lettere tid, etter at føderådsmannen døde. De hadde også bedre råd og kunne ha tjenestefolk på garden. Men Mette skrantet dessverre og Mathea var mye syk som liten. Denne våren brøt det igjen ut brann i Levanger med katastrofale følger. Alle byggmestere, arkitekter, tømrere og snekkere fikk mer enn nok å gjøre under gjenoppbyggingsperioden. Ole satte i gang med stort mannskap, mange av dem fra Markabygda, og de sto for oppføringen av mange gårder i byen, blant annet Kirkegata 71, "Kristiansengården". Samme år var han også ansvarlig for byggingen av Utbygget på Kristiansengården i Levanger.

123

det nye våningshuset på garden Verås på Ytterøya. Men det var kirker Ole helst ville bygge. I 1899 ga han inn anbud på et kapell som skulle bygges i Selbustrand. Arkitekt O. Alstad sto for tegningene. Det var bortimot 20 byggmestere som hadde levert anbud på byggingen, men Ole gikk seirende ut av konkurransen. Han mente selv at de gode attestene fra andre byggekomiteer kunne ha hatt sitt å si for resultatet. Våren 1900 reiste han til Selbu for å starte arbeidet. Han fikk tak i lokale tømrere til arbeidet, men sønnen Alfred Selbustrand kapell under bygging. Ole til venstre. var også med i lange perioder. Det ble en av de varmeste somre i manns minne, og av den grunn tømret de om natta og sov om dagen. De var innkvartert hos postmesteren på Selbustrand, og Alfred fortalte ofte om de gode minnene fra Selbutiden. 60 år etter at kirka ble innviet, var Alfred igjen på Selbustrand og hilste på sine gamle venner i Postvesenet. Den 27. november i 1901 ble Selbustrand kapell innviet. Mette fikk for en gangs skyld anledning til å være med på innvielsesfesten. Arbeidet med jernbanen nordover fra Hell var i gang, og hun fikk sitte på med et grustog fra Hynnesgruva innover mot Stjørdal, der det ble annen skyss videre til Selbustrand. Et nytt oppdrag ventet på Levanger. Norges Statsbaner lyste ut anbudskonkurranse på alt trearbeidet på hovedbygningen på Levanger Jernbanestasjon. Vinduer, dører, panel, trapper og listverk skulle snekres i en spesiell, massiv, tyskinspirert stil. Ole fikk oppdraget, og arbeidet foregikk fram til åpningen av jernbanestrekningen i 1902. Sønnen Alfred var med på muringen av råbygget på stasjonen. Det ble reist et høgt heisetårn over tomta. Oppe i tårnet ble det festet en heisblokk, og det gikk en vire opp fra byggeplassen over blokka og opp gjennom tverrgata. Alfred fikk til oppgave å dra viren med hest oppover gata, frem og tilbake,

124

Fra Levanger jernbanestasjon der Ole hadde alt trearbeid.

slik at mursteinen ble heist fra tomta til murerne oppe på bygget. Nå fulgte noen nye år da Ole var mer gardbruker enn byggmester. Og i 1903 var han med som tømrer uten noe ansvar da Åsen kirke skulle bygges opp etter brannen i 1902. Han leverte anbud på flere kirker i denne perioden, men han ble ofte for dyr, så nøktern han enn var. Men i 1904 ble det et nytt storoppdrag. Det skulle bygges kirke på Okkelberg i Skjelstadmark, og byggekomiteen hadde vært inne i kirka i Markabygda og likte det de så. De ville ha Ole som byggmester. Ole kunne igjen sette seg ved tegnebrettet etter å ha vært på Okkelberg og sett på tomta. Samme året flyttet han inn på kåret hos gardbruker Ole Frigaard i Skjelstadmark sammen med tømrerne, deriblant sønnen Peder. Lina, datteren til Frigaard, var hjemme og stelte for foreldrene og de som var innlosjert under byggingen av kirka. Noen år senere ble Lina og Peder (mor og far) gift. Uten Okkelberg kapell ville de aldri blitt kjent med hverandre. Okkelberg kapell ble innviet i september 1906. Vanskelige år Mette var i løpet av de siste årene blitt mer og mer plaget av ettervirkningene etter basketakene med føderådsmannen, og hadde i lang tid store smerter. Og akkurat da Okkelberg kapell ble innviet, døde hun. Etter det var Ole ikke til å kjenne igjen. Han gikk tiltaksløs omkring på garden, og sto og snekret på verkstedet til langt på natt for å fortrenge sorgen. Peder, som nå var 20 år, måtte ta over ansvaret for gardsdriften. Senere ble garden over-

125

dratt til ham, og Ole ble kårmann. På ny frisk Først i 1911 ble det et nytt byggeoppdrag, og da i heimbygda. Ole ble spurt om å bygge Markabygda kirkestue, og det sa han ja til. Etter det kom han seg, og begynte å ta mot tegneoppdrag igjen. I 1915 satte han opp ny driftsbygning på Skille gard i Skogn. Der var han utsatt for et stygt uhell. En av arbeiderne hadde vært slurvet med smøringa av høvelmaskina, og da Ole skulle rette opp dette, mistet han tre fingre i firkantkutteren. Til tross for at dette var på høyre hand, fortsatte han med snekring så lenge han levde. Skogn kommune vedtok rundt 1915 å sette opp nye skolebygninger i alle kretsene. Ole fikk de fleste byggeoppdragene, og ble nå opptatt av skolebygging i mange år fremover. Markabygda skole ble oppført i 1916-17. På 20-tallet kom Finne skole og Tuv skole. Da Finne skole ble innviet, var skoledirektøren til stede. Han bemerket at bygningen var større enn på tegningene han hadde godkjent. Ole svarte kontant: “Vi hi tømmer nok i Skogn!” Lysaker skole sto ferdig i 1931. Da var Ole 80 år gammel. Et par år etter gikk han til sitt siste oppdrag. Han laget vinduene til den store stuebygningen på Hallberget i Markabygda. Et langt og virksomt liv tok slutt på våren i 1935 da Ole døde. Den 21. mai ble han båret ut fra kirka han hadde satt opp 48 år tidligere, og begravet ved siden av sin kjære Mette på kirkegården. På Levanger hadde Ole satt spor etter seg i byggemiljøet, ikke minst hos dem som fikk gå sin læretid hos ham. Som leder hadde han ikke vært redd for å si fra hvis det var noe han ikke likte, og han var kritisk vedrørende andres arbeid, som den gode handverker han var. Dessuten kunne Ole være snarsint, noe som gikk fort over, men som kanskje ikke ble glemt så fort av dem det gikk ut over.

Okkelberg kapell i Skjelstadmark.

126

Finne skole. Markabygda skole og Tuv skole ble oppført etter samme tegning med noen små forandringer.

Men han samarbeidet likevel godt med alle, både dem han hadde under seg og de mange oppdragsgiverne og leverandørene. Og hans faglige dyktighet var stor og inspirerende for lærlingene. En av dem, byggmester John Johnsen Aarvik, kom opp til Buran en dag først på 30-tallet for å takke Ole for læretiden hos ham. Også folk i Markabygda forsto verdien av hans livsverk, både som læremester for tømrerne og som drivkraft i handverksmiljøet som grodde fram i bygda. Et miljø som er levende den dag i dag.

Barneminner fra mastua Da bestefar kjøpte Buran, tok han til å se etter et hus som kunne brukes til snekkerverksted. Husmannsplassen Storskalet var ubebodd og stua der fant han brukbar til å flytte opp til garden. Det var ei vanlig husmannsstue med to rom; kjøkken og kombinert stue og soverom. Det siste ble siden kalt for kammerset. Med husmannen Nils Storsve til hjelp fikk bestefar flyttet stua og bygd den opp som mastu på Buran. Det åpne ildstedet ble gjenoppbygd i kjøkkenet slik den var i Skalet. Ellers bygde han til et vedskjul i sørenden av huset. I mastukammerset satte bestefar høvelbenken foran vinduet som vendte mot tunet. Så sant han var hjemme, stod han der og laget trapper og vinduer og mange andre ting. Da han ble eldre, oppholdt han seg på verkstedet det meste av tiden. Han gikk alltid med spikerforkle når han var på verkstedet; noe som nabo-

127

barna gliste av. "Forkle er kvinnfolkklær!" sa de. Det var ikke så mye store redskap der utenom høvelbenken. Bestefar hadde ikke sans for maskiner, men han var en mester til å bruke grindsaga. Vi barna stod ofte og så på når han kløvde planker med denne saga, nesten like fort som om han hadde brukt sirkelsag, og langt mer nøyaktig. Borte ved veggen til kjøkkenet stod en liten komfyr der han brente høvelspon og trekapp. På ovnen var limpotta ofte å finne. Bestefar kunne så mangt. Han laget for eksempel fotorammer. Til polering brukte han noe han kalte skjell-lakk oppløst i sprit. Dette smurte han på med en labb av en hare. Han kunne ikke bruke kost, sa han, for da ville det bli riper i lakken av den grove busta. Han gned med harelabben til poleringen var tørr og blank. Han kunne også lage leker til oss barna, som små trillebårer og andre ting. En liten lekestue han bygde var populær i mange år. Det ble etter hvert mange rundt kjøkkenbordet på Buran. Han laget da et større bord, som er i daglig bruk fremdeles. Til tross for at alt arbeidet foregikk for hand, kunne han på kort tid lage vinduer til et helt hus. Og det var ikke vinduer med hele ruter, nei, det var småruter. Når han laget vinduskitt, var det en hel seremoni. Råstoffet var kritt og linolje. Han bakte og banket en lang stund før han fikk til kitten som han ville. Folk kom også innom for å skifte knuste vindusruter, og for å få lagt inn glass i nye vinduer. Jeg husker en gammel kone, Maria Myren, som kom sent en kveld for å få nytt glass i fjøslykta si, som var laget av tre. En annen gang kom hun for å få tilskåret en vindusrute. Som mål hadde hun med seg to trepinner til mal for høyde og bredde. Hun hadde sikkert ingen meterstokk, og var kanskje også usikker på bruken av slike måleinstrumenter. En sommer først på trettitallet tok bestefar med seg kittspannet til kirka og skiftet kitt i alle vinduene. Det var nok solide saker, for der er det ikke skiftet kitt siden da. Masturommet, eller det som tidligere var kjøkkenet i Skalet, var svart av sot både på vegger og tak på grunn av den åpne peisen. Her foregikk det som ellers på gardene i bygda slakting, flatbrødbaking, vasking av klær og andre gjøremål. Hver sommer flyttet vi til mastua og bodde der hele sommeren gjennom. Den var spartansk utstyrt med et stort ovalt bord rett overfor grua. Et matskap og en benk for separatoren var det eneste faste inventar. Borte ved vestveggen sto den defekte golvklokka. Det vil si - den ble defekt. Min bror Olav, som var den mest nevenyttige av oss, tok ut urverket og laget et lite treskeverk av det. En leke som vi yngre barna hadde stor glede av. Gjennom røykgangen over grua gikk det en trestaur. Den var til å henge opp skjerdingen i. At stauren ikke brant opp var rart, men de visste hva de gjorde, gamlekarene. Når bakstekonene stekte flatbrød, hadde de brannfoten og baksterjernet stående inne i grua over åpen ild. En dag mor sto og rørte i gommekjelen, røk skaftet på sleiva hun rørte med. Dermed kom handa ned i mysen, og hun brente seg kraftig. Det var en av de mindre hyggelige ting en minnes av alt det som foregikk ved grua. Separatoren var ellers en ting som vi lekte mye med. Og at barn kan være

128

grusomme skal være sikkert. En dag tok nemlig min bror og jeg og plasserte ei humle nede i separatorkula. Vi satte i gang og dro i sveiva. Kula kan ha en omdreiningshastighet på over tusen omdreininger i minuttet, så da vi stoppet etter en god stund, trodde vi at humla var død, eller i det minste skadet. Men nei da, den krøp opp og fløy som om ingen ting hadde hendt. Mastuloftet var fullt av mange rare ting. Gamle oljelamper, mønster til kirkebenker, vevstol, dreibenk og en mengde andre saker. Vevstolen monterte vi sammen med et stort hjul, så det ble en motor for dreibenken, som vi ungene så kunne dreie enkle saker på. Minnene er klare og friske om bestefarstiden i mastubygningen.

129

Hans Olav Løkken:

År 1900 – rasulykka ved Grubbåsen i Åsen En vakker maidag sitter noen turister på rasteplassen øverst i Vuddudalen. Kanskje sitter de og funderer over det for dem merkelige navnet Vuddu. De har kjørt om kapp med et lokaltog oppover. Men så ble toget borte, og turistene glemte det hele da rasteplassen dukket opp til høyre. En av turistene har gått bort mot kanten til venstre for jernbanelinjen, og står og kikker ned på Kleiven gård. Plutselig kommer et nytt tog fram under føttene på ham og piler rundt svingen som et annet tusenben. Så rusler han tilbake, setter seg i lag med familien i bilen og kjører videre nordover. Slik har det vært for mang en turist som har stoppet nettopp på denne rasteplassen. Alle vel uvitende om at akkurat der skjedde det den 5. mai 1900 en tragisk ulykke under anleggstiden av jernbanen.

130

Så la oss bevege oss mer enn 100 år tilbake. Den 1. mars 1894 ble det vedtatt av Stortinget å bygge en jernbane fra Hell stasjon på Meråkerbanen til Sunde ved Snåsavatnets utløp. 87 stemte for, 26 stemte mot. Forarbeidet med ”Sunnanbanen” tok til høsten 1896, og planene og overslaget ble lagt fram 6. desember 1897, men omhandlet da bare strekningen fra Hell til Rinnleiret. Arbeidet med jernbanen startet i juni 1898. Planen var at banen skulle stå ferdig frem til Levanger høsten 1901. Men slik ble det ikke. Bevilgningene ble redusert og arbeidet innskrenket. 27. oktober 1902 ble jernbanen høytidelig åpnet frem til Levanger. Hele strekningen til Sunnan ble åpnet 15. november 1905, og med telegrafnett, gjerder, stasjoner, vogner m.m kostet den 9,33 millioner. Hell – Rinnleiret kostet 4,3 millioner. Det var ikke enkelt å legge jernbane gjennom Åsen. Blåleire og kvikkleire skapte store problemer. I enkelte skjæringer kom banenivået svært dypt, og bløte leirmasser fløt inn på linja. Løsningen var da kun ”å øse ut leirsupa”. En åsbygg som var med på anlegget, fortalte at han begynte å fylle ”sluskbåra” på samme sted hver dag i ukevis. Hver natt seig det inn nye leirmasser. Av de 19 utglidningene som ble ekstra kostnadsberegnet i sluttrapporten fra prosjektet, hørte 9 hjemme i Åsen. Disse vanskelighetene bidro til uforutsette utgifter. Største ekstrautgifter hadde de med Grubbåsen som medførte ytterligere kr. 46.000,- Dette var et meget stort beløp. Sett i relasjon, kan det nevnes at 2-trådstelegrafen for hele strekningen Hell - Sunnan kom på ”bare” kr. 4.100,Det ble for det meste jobbet på akkord. 10 timers arbeidsdag, inklusiv lørdager. I mars 1901 gled hele hovedveien ut ved Grubbåsen. Her ble det tatt ut 30 000 kbm jord og 10 500 kbm stein. I Grennemarka måtte de ta ut 13 000 kbm bløt leire. Bare ved Grubbåsen ble det jobbet i 38 måneder – altså over 3 år. Når hele strekningen fra Hell til Rinnleieret ble ferdig på 52 måneder, sier de 38 månedene sitt om forholdene øverst i Vuddudalen. Gjennomsnittlig transportlengde er oppgitt til 700 m. Et dagsverk tilsvarte i gjennomsnitt uttak av ca. 4 kbm jord eller 2/3 kbm stein. Det tilsier om lag 23.400 dagsverk. Arbeidstokken varierte, men ved Grubbåsen var det 22 mann i sving. Gjennomsnittlig fortjeneste for rallaren på jordarbeid var kr. 3,65 pr. 10-timers dag. For arbeid i fjell lå akkorden på om lag kr. 3,98. Vanlig daglønn for øvrig i samfunnet på den tiden lå nok under kr. 3,50, slik at mang en bygdekar og rallar fikk en fortjeneste han knapt hadde drømt om, og tilflyttet slusk satte sikkert sitt preg på bygdene. Den 5. mai 1900 jobbet et lag med å ”skjære” seg gjennom Grubbåsen sør av Åsen. Blant disse var Andreas E. Noem fra Stod, Nils Henriksen Indset fra Soknedal og Ole Lundkvist fra Verdal. Lørdagen i mai begynte som andre lørdager, med løfte om sommer og fritid i dobbelforstand. Lørdagen var så kjærkommen for rallarne. En av arbeidskameratene var ikke med i dag, han skulle i bryllup – men det skulle sannelig ungkarene også på sin måte. De hadde som vanlig planlagt å gjøre Åsen utrygg den kvelden – trønderpian skulle få besøk, ja – det var sikkert – vårkåte som de var - som alt annet i naturen på denne årstiden. De startet derfor arbeidet med ekstra giv den morgenen. Ikke bare var det vår, men været hadde omsider blitt

131

bedre etter mye nedbør i det siste. Livet var ikke så verst å leve. Lite ante de at under føttene på dem var det noe annet som også hadde tenkt å gjøre åsen utrygg. Leirmassene beveget seg som glatte kort som sklir ut av en kortstokk. Andreas Noem, Nils Indset og Ole Lundkvist holdt på i skråningen i svingen med forskaling. Herfra var det stadig lekkasje, og meningen var å mure til for å holde jordmassene på plass. Humøret var på topp, og det ble skjemtet om kveldens planlagte utskeielser. Plutselig var det som om bakken ovenfor åpnet seg, uten smell eller annen indikasjon. Tonnevis av masse satte seg i bevegelse. De tre stod med ryggen til - for ikke å si satt på huk - mens de forskalet som best de kunne. Her var det akkordarbeid. De ble ikke oppmerksom på at noe skjedde ovenfor i hellinga før etter noen sekunder. Andre arbeidere i nærheten som hadde utsyn mot bakken, ropte ut sitt varsko, men for seint. Døden hadde allerede fått sitt forsprang. Selv de første massene var ikke mulig å unngå, og de regelrett slo beina vekk under de tre ungkarene. Deretter kom hele åssiden som en bulldoser og feide med seg guttene, som delvis ble skjøvet foran og delvis fløt oppå til og begynne med, før flere tonn omsider klemte dem ned og mot den andre åssiden. De hadde ingen sjanse. De som jobbet lengere unna kunne lite gjøre. Først var det faren for ytterligere ras. Dernest var massene så bløte at de hadde ingen mulighet til å bevege seg mot ulykkestedet. Noen andre arbeidere som ble feid med til ytterkantene, satt fast – og en kan ikke se bort i fra at disse ble berget ut i siste liten. Det var ingenting de kunne gjøre for Andreas, Nils og Ole. Disse staute guttene, fulle av livsmot og fremtid, hadde fått en brå og uventet slutt på livet. Hele dagen gikk med til å grave dem frem. Arbeidsformannen som var i bryllup på Grennebakken den dagen var kanskje heldig. En åsbygg, Adolf Grinde (Mossing) - havna også ut i leira, men han ble stående ”og trø leire” - slik at det ikke stivnet til. Kameratene fikk tak i stige og tau og berget ham i siste liten. Han ble helt skinnløs under armene av tauet. Mandag 14. mai ble de tre omkomne begravet i en fellesgrav på Åsen kirkegård. Skoleelevene på Vedul skole fikk fri den dagen. Det knytter seg en viss usikkerhet til hvorvidt alle tre ble lagt i fellesgrava. Det er hevdet at årsa-

132

ken til at de ble lagt i samme grav, var at arbeidsgiver ikke ville bekoste transporten til hjemstedet. Kilder undertegnede har vært i kontakt med i Åsen, hevder å vite hvor fellesgrava er (sørøstlige hjørnet), ut i fra opplysninger fremkommet i forbindelse med flyttingen av en tysk soldat fra Åsen kirkegård til Havstein på Byåsen i Trondheim. I kirkeboka for Åsen er det ikke bemerket dato under rubrikkene ”begravet” og ”jordfestet” hva gjelder Andreas Noem, slik det er for de to andre som omkom. Tyder det på at Andreas ble fraktet til Stod og begravd der? Se bilde/utdrag fra kirkeboka i Åsen. Litt personalia vedrørende de tre som mistet livet: Andreas E. Noem – som han er kalt i kirkeboka i Åsen – het i virkeligheten Iver Andreas Noem. Han ble født den 18. desember 1862 på Brunstad i Kvam sogn, Stod herred. Hans foreldre var Einer Einersen Nodalsplass, f. 1818 i Kvam og Ane Gurine Rasmusdatter, f. i 1822 i Kvam. Familien flyttet mellom flere husmannsplasser i nærområdet, og havnet etter hvert i Persveet under gården Nodal. Andreas ble konfirmert i 1878. Da bodde han hjemme hos foreldrene i Persveet. I 1880 flytter de til Noemsplassen ”Ane-rommet”, - etter Ane Gurine. Andreas vokste opp som yngste barn med tre søsken – alle jenter. På folkemunne ble det sagt at Ane hadde evner ut over det vanlige. Blant annet kunne hun ”stoppe blod”. Det sies at da den døde Andreas ble fraktet hjem, satt Ane og strøk han over kinnet, og så lenge hun gjorde det – var han rød og vakker, og ikke dødsblek. Men hvis han ble lagt i fellesgrav i Åsen, kan vel ikke det stemme? Nils Henriksen Indset var som nevnt fra Soknedal. Han var født i 1873. Hans foreldre var Henrik Endresen Solum, (1844-1926) og Marit Nilsdatter Øfsthusløkken (1848-1928). Familien vokste opp på plassen Bjørbakken. Faren, Henrik Solum, livnærte familien som omreisende skredder. Familien skiftet etter noen år navn til Indset. Nils var nest eldst av en søskenflokk på 7. I dag bor etterslekta blant annet på Hovin og Heimdal. Ole Olsen Lundkvist, er opprinnelig Ole Sephanius Lundkvist, født den 13. mars 1875. Hans mor var Hanne Olesdatter. Hun var trolig på arbeid i Sverige hvor hun traff Nicolai Nilsson – som bodde i Aspaas. Mye tyder på at denne Nicolai enten forlot eller døde fra familien, og Ole vokste opp hos sin morfar,

133

Ola Halvorsen på Moen under Lund i Leksdalen. Hanna synes å ha giftet seg, og Ole får 5 halvsøsken. En av disse er Gustav, født i 1882. Han har etterslekt på Lynås i Skogn. Avdøde Anders Ottermo fra Verdal var og med som arbeider den tragiske maidagen i 1900. Han var da 20 år, og på sine eldre dager fortalte han til Svein Guddingsmo på Lysthaugen i Verdal om raset. Han fortalte blant annet at raset trolig ble utløst av en salve de nettopp hadde avfyrt. Anders Ottermo husket ropet fra en ingeniør da raset gikk: ”Redd vaggan” – det var som om vognene til å kjøre stein i var viktigere og mer verdt enn mannskapet ! Disse tre ved Grubbåsen var ikke de eneste som omkom under legging av Sunnanbanen. Mellom Hammervatnet og Hoklingen i Åsen passerer jernbanen et sted som heter Dullum. Her holdt et arbeidslag på med ”pæling”. En av arbeiderne var Ole Bleke fra Melhus. Ved et arbeidsuhell fikk han en av de store pålene i hodet og døde. Den 9. mars i 1900 omkom Bernt Oluf Olufsen Vinnesmo fra Vinne i Verdal da en stor stein falt ned på ham. Selv om døden var en hyppig gjest blant unge for 100 år siden, satte ulykken øverst i Vuddudalen sitt preg på trauste og hardføre åsbygg. Bjørka ble liksom så naken den våren. De hadde ikke flere å miste den gangen enn nå. Det har foreløpig ikke kommet et ”minnesmerke” over disse rallarne – ei heller var det kanskje forventet. Det som derimot gir denne ulykken en annerledes ettertanke – og trolig en viss ”bismak” – er at de omkomne ble lagt i fellesgrav uten navn og minne. De hadde fortjent bedre. I dag er det svært få som kan si hvor gravplassen inne på Åsen kirkegård var – og når vi vet at det ikke er lenger enn 100 år siden – gir det også visse refleksjoner. For åsbyggen – og oss som farer gjennom svingen øverst i Vuddudalen – får minnene i seg selv være et nødvendig verdivalg i en hektisk hverdag. Kilder: Olaf Vedul, Arnfinn Husby, Trygve Aune, Trygve Lian, Åsen - Inger Sund, Heimdal - Thomas Berg, Trond Okkenhaug og Svein Guddingsmo, Verdal Kolbjørn Nestgaard, Skogn - Alv Noem og Einar Weiseth, Levanger - Roger Lyngstad, Kvam og Johan S Mo.

134

Sveinung Havik:

Boktrykker Andreas Kjølstad og de første årene med lokalavis i Levanger Den 10. august i 1848 kom ”Nordre Trondhjems Amtstidende” ut med sitt første nummer. ”Adresseavisen”var etablert så tidlig som i 1767 og trolig lest av de kondisjonerte også innover på Innherred. Da det nå kom en boktrykker, som senere ble den første utgiver og redaktør av lokalavisa, ble dette avgjørende på flere måter. Det var drøyt 10 år siden Levanger hadde fått sin bystatus og nå kom nye etableringer som sykehus, tollstasjon, rådstue, bank, borgerskole og utbedret veiforbindelse østover til Sverige. Dette var investeringer som signaliserte vekst for byen, noe det trondhjemske borgerskap likte heller dårlig. En lokalavis her ville mellom annet bety at handelsmenn kunne annonsere sine varer eller melde ankomst ved de store markedene. Fra starten og de neste 30 årene var ”Amtstina” et liberalt blad, men gikk senere over til å bli et organ for konservative synsmåter. Et interessant tema for den som vil skrive lokalavisenes historie her på Levanger. Dagens Levanger-Avis er den 5. eldste avis i landet som har en rett og kontinuerlig linje bakover til den oppgitte etableringsdatoen. A. Kjølstad flyttet hit fra hovedstaden hvor han hadde vært i lære hos bogtr. Grøndahl. Han var født i Heggen sogn (Modum prestegjeld) i 1811. I dagboksnotater forteller han at …”i 1826, mit konfimasjonsaar, var jeg en sjøtorist i Holland. I 1827 begynte (min) læretid … hvor jeg ble udlært i 1833, og som svend … (reiste) jeg en tur til Stockholm i 1840 hvorfra jeg vendte tilbage til Christiania i begynnelsen af 1841”… Noen år senere gifter han seg med Mette Andrea Widing Ulstrup f. 1809. Hun er datter av skipskaptein P. Ulstrup fra Arendal. De vies i Vor Frelsers Kirke i Christiania etter å ha vært forlovet i 6 år. Kort tid etterpå – 2. juni 1848 – forlot de hovedstaden ”medførende et litet Bogtrykkeri.” Kjølstads yngste datter Agnes, som senere ble gift med handelsmann Bertram Martinius Bratsberg fra Røros, forteller i noen erindringer følgende om reisen langs kysten: ”De reiste med jægt fra Christiania og skulde først til Romsdalen med kornlast; der hadde det vært misvækst året før. Folk kom med sækker medens glæ-

135

destårer randt av de sultne, lengtende mennesker. På turen hadde de mange værforhindringer og oplevelser, før de efter 7 – 8 uker kom til Trondhjem. Hurra! Der var gamle Nidaros Stad, nokså beskjeden, men se, der lå jægter og båter i lange rad, og Munkholmen er i leden. Og se; der er Domen og Lade Gård, alt, som i historien står. Derpå over land (med hesteskyds) til Levanger, medens trykkeriinventaret ble sendt med jægt.” På Levanger blir det hektiske dager. De kommer til byen den 31. juli. I sin dagbok skriver Kjølstad: ”Dagen efter vår ankomst tog jeg Borgerskab som Bogtrykker i Levanger…” og en drøy uke etterpå var avisa på gata. Hans kone var høygravid under den lange seilasen Andreas Kjølstad. nordover og familien får en datter 4. september. Travelt både hjemme og ute. Hans dyktige organisering og erfaring gjør sitt til at avisa raskt kom på gata med et nr. hver lørdag. Abonnementet kostet 1 Spd. halvåret, dvs. ca. kr. 4,- og det var ikke så mange annonser de første årene. Det står i bladet at en annonse betales pr. linje med 2 skilling for bokstaver satt med ”fed corpus” og for større bokstaver forholdsvis. Her gis det prutningsmon! Abonnementet er bindende for et halvår om gangen og oppsigelse må skje senest 2 måneder før utløp. Alt dette vitner om orden i driften fra første stund. Hva de første annonsene omhandlet, er umulig å vite da det ikke eksisterer noen avisoriginaler før i året 1851. For noen år siden dukket det opp hos redaktør Nils Ottar Ask et hittil ukjent nr. fra 31. oktober 1848.* Intet mindre enn en sensasjon! I nevnte avis fra oktober er det totalt to kjøp og salg, én festlig tilstelning, én møtevirksomhet og én kunngjøring fra det offentlige.

136

Strømsøe skriver at ”det hørte forresten til sjeldenhetene at en familie holdt avisen alene. Regelen var at flere holdt den sammen og sendte den mellom seg. Særlig ferske nyheter ble det jo ikke når avisen nådde frem til den siste i rekken, men selve nyhetene var vel heller ikke så utpreget ferske sett med våre øyne.” I nummer 16 & 17 står det å lese om ulike sider av en aviseiers hverdag og muligheter til inntekter; To moersomme Viser Den Første; om ung Anders og gammel Erik, Den Anden; om en forandret klædedragt – Er trykt og tilkjøbs tilsam. hos A. Kjølstad for 4 skilling. Giv Agt! En konfirmeret Dreng kan strags antages til Oplærelse i Boktrykkerkunsten hos A. Kjølstad. Trolig hadde Kjølstad med seg noe startkapital, og kilder viser at han arvet penger som ung mann. Noe av dette ”arvesølvet” ga startkapital til avisa og annen nødvendig ervervelse. En må anta at nyetableringen ble sett på med all mulig velvilje fra byens styrende myndigheter. Avisas første lokale var i farger Ole Eides gård i Brugata. Han etterspurte og lærte opp nødvendig fagfolk og benyttet ellers den kompetanse som fantes på stedet. De første årene ble bergkandidat Niels Ulrik Collin Tischendorf, andrelærer ved byens borgerskole, ansvarlig for redaksjonen. Fra 50-årene overtok Kjølstad ansvaret som redaktør og utgiver fram til 1887. Etter brannen i 1877 flyttet han ned til Torget, hvor han etablerte sitt trykkeri. I sin dagbok skriver han at biblioteket og alle innbundne årganger av avisa brant inne ved ildebranden i 1877. Denne gården ble senere innlemmet i den bygning som ble stilt til rådighet for Levanger Seminarium som kom flyttende fra Klæbu i 1892. Bygget ble restaurert, men ble flammenes rov på nytt i 1897. Etter Kjølstads død i 1889 fortsatte enka utgivelsen med faglig og økonomisk støtte fra faktor Anton Jenssen og svigersønnen B. M. Bratsberg. I 1894 kom Anton Jenssen tilbake fra Kristiania og overtok hele trykkeri- og avisdriften og flyttet til daværende Agergaden 69 (nå Håkon den godes gate 17). Bekjendtgjørelser. Gjeder eller Faar, som findes løpe paa Gaden, vil af Politiet blive optaget og vedkommende Eiere bragt til Ansvar. Levanger Politikammer, 30te October 1848. Müller

137

138

Undertegnede agter at kjøbe et lidet Parti Korn, og bemerkes, at det maa være godt og velrenset, og tillige at Bekjendte kan erholde Penge som Forskud. Alnæs i Skogn den 30te October 1848. N. N. Aasenhuus Tilkjøbs. I Garver O. Anshuus’s Gaard er Melk og Fløde til Salg hver Tirsdag og Fredag Formiddag. Det var neppe noen god økonomi i å utgi avis i småbyen, men Kjølstad må ha vært en energisk person. Trapness bekrefter dette og skriver at ”Kjølstad var en arbeidsom mann, han eiet byens eneste murgård som lå nede på torvet, et enetasjes velstelt hus som tok sei godt ut i omgivelsene der nede, det var så fint og nymalt til enhver tid, både ut- og innvendig”. Om småbyen skriver Kjølstad: ”Befolkningen var nøisomme og meget selvhjulpne. I hjemmene var der nok å bestille. Der var nesten landsens forhold. Der holdtes Ku, Gris og Fjærkre i 2 etasjers uthus med slagtestell senhøstes og lemm i 2. etasje for overnatting av reisende. Støpelys av talg var eneste belysning. Blikklykter med glassbunner, tranlamper på pæler i enkelte gater. Kvinderne spant og vævet syet lineklær selv, sommerhatter av stråbunter, hvitnet med svovel. Barna var lykkelige med en slik nysydd hatt gjerne med røde atlaskes halsebånd, som for ørene staset med store rosetter.

Redaktør Kjølstads hus, bygd 1878.

139

Andreas Kjølstads trykkeri.

Den vidunderlige fisken … frembøes i husene sprettende levende. Alm. fikk 8 mennesker nok til middag for 12 skilling.” Folketellingene gir gode tidsbilder og i 1865-tellinga står Kjølstad oppført med bosted på Torvet. Totalt bor det 8 personer her og en ku i bakgården. Hjemme bor døtrene Gunda Cecelie Mariane (18 år) og Agnes Eveline (14 år). I arbeidet hadde Kjølstad bruk for 2 boktrykkersvenner som på dette tidspunktet er Johan Edvard Gjethe (22 år) fra byen og Oluf Marius Bergmand (18 år) fra Frol. Huset har også en 19-årig tjenestepike som heter Elen Anna, fra Ytterøy. Den siste som nevnes er skoleelev Hagbart Frithjof Sissener som er 18 år og født i Fredrikstad. Kanskje var dette bekjente av familien ( en vennetjeneste) og at han hadde vært elev ved borgerskolen – den første for høyere utdannelse i amtet. Levanger Apotek ble på den tida drevet av Peder Lykke Elisar Wolfgang Sissener og det kan ha vært en brorsønn av ham. Trapness gir et utmerket tidsbilde fra en gutt i framslengsalderen. Han forteller om flere barneball som ble avviklet rundt om hos byborgerne. Her nevnes steder som hos Krogness på Ankolm, oberstløitnant Smith i Strandgaden, proprietær Thomas Jelstrup på Røstad og tredje nyttårsdag hos dr. Dietrichson på Eidesøren. ”Så kom innbydelse fra boktrykker Kjølstad; tross det var knepen plass i den lille gård var der ingen innbydelse jeg var så glad ved som denne, barneballet

140

hos Kjølstad er det som har festet sig best i min erindring, de hyggelige vertsfolk og de to livlige interessante døtre især den eldste, Gunda, som var jevnaldrende med mig var jeg meget inntatt i, men min skolekamerat, Albert Nissen, var min konkurrent og jeg trakk mig tilbake i taushet. Hun blev senere gift med overtollbetjent Rustad, Fredrikstad, han var i sin tid ansatt på fogdkontoret hos fogd Schiwe på Støp. Jeg lærte senere Rustad å kjenne da vi var eksiskamerater på Steinkjersanden i 1869. Han var den gang en meget livlig og behagelig kamerat.” I 1875-tellinga står Kjølstad oppført med Kirkegade no. 18. Totalt bor det 7 personer her og nå med en gris i bakgården. Agnes Eveline bor fortsatt hjemme i en alder av 23 år (f. 1852). Han har to ”læredrenge” Anton Edvard

Forsiden til den første bok som ble trykt i Levanger.

141

og Johan Peter Krogh, begge født i 1855. Tjenestepiken heter Anne Martha Mønsterhaug, født i Skogn prestegjeld i 1846. I 1885-tellinga står han igjen oppført med adresse Torvet, 16. Døtrene er godt bortgiftet. Hans hjelpesmenn er nå en boktrykkersvend fra Verdal som heter Johan Moe (f. 1862) og en lærling som heter Enelius Larsen (f. 1864). Hans posisjon gjorde ham til naturlig medlem av byens gode borgerskap. Han viste stor interesse for byens ve og vel og representerte gjerne sin by utad. Kjølstad var også ordfører i årene fra 1862 til 1863. Under innvielsen av Levanger kirke 10. mars 1879 var det stor festmiddag på Backlund hotell. Ca. 60 gjester var innbudt og etter tidens skikk ble det holdt mange taler. Strømsøe skriver at ”det ser nesten ut som at alle måtte tale for alle…” …”Etter at byens ordfører, bankkasserer Grønn, hadde ønsket gjestene velkommen til bords, utbragtes skålen for H.M. Kongen ved byens magistrat (rådmann) foged Pettersen, sogneprest Piene utbragte så en skål for hans Høyerverdighet biskop Grimelund, hvorpå biskopen utbragte en skål for Levanger menighet. Herredets ordfører Th. Jelstrup utbragte en skål for amtmann Smith, som var innbudt, men ikke til stede.” Totalt var det 24 takke- og skåltaler og til sist ”boktrykker Kjølstad for det sangkor byens damer og herrer hadde ordnet med og som ikke minst bidrog til å gjøre dagen høytidelig.” Men det ble naturligvis også spørsmål etter andre trykkeoppdrag enn “Amtstina”. Det er interessant at kort tid etter at Kjølstad var ankommet, har trolig flere kontaktet ham for trykkeoppdrag. En av disse var omgangsskolelærer J. Sæchnann som fikk utgitt en lærebok i veving i 1849. Dette er med stor sikkerhet den første bok som er trykt på Levanger og den kom i et opplag på 250 eksemplarer. I sitt arbeid har Kjølstad brukt hovedsakelig sin medbrakte håndpresse, men Sæchnann skriver i et brev at han selv har skåret alle mønstrene til boka. Uansett er dette en stor trykketeknisk prestasjon som også omtales av Eilert Sundt. Det er usikkert når blysats ble tatt i bruk, men Strømsøe skriver at den gamle trepressa var trykkeriets eneste maskin inntil det i 1873 ble anskaffet en jernpresse. Sæchnann har også vært i kontakt med bokbinder Eleseus Forseth som nettopp hadde kommet til byen. Dette var en stor ordre som betydde mye for hans virksomhet. Slik gikk livet i småbyen – den ene skaper brød for den andre - og så vel boktrykker som bokbinder hadde nok å henge fingrene i. Da ”Amtstina” markerte sine 50 år i 1898, står følgende omtale å lese om grunnleggeren; ”A. Kjølstad var et mønster paa en pligtopfyldende mand. Han kunde være nøie og streng, men alt skede i den bedste hensigt. Ved sit eksempel, saavel i smaat som i stort, manede han til flid og sparsommelighed, og som ifølge heraf oparbeidede han sig til en god økonomisk stilling.” Han døde 21. januar 1889 i en alder av 77 år.

142

Tilegnet Bogtrykker og Redaktør A. Kjølstad. Tak, for hva Du har virket I Gjerning , Daad og Skrift, Ifra de mange Spredte Og fra den Vennekreds, Der delte med Dig Længsel Og Syn for Landets Sag; Tak fra de mange Venner, Som stod ved denne Grav. Tak, for hva Du har virket Her for Levanger By; I firti Aar din Snekke Gikk over Land og Bygd. Tak, for Du altid kjæmpet For Sandhed og for Ret, Trods Stormene Dig truet, Saa blev Du ikke træt. Nu har Du lagt Dit Vaaben, Og endt er nu Din Strid. Du bar det blankt i Daaden Indtil den sidste Tid. Fordi det havde Fæste I Folkedybets Grund, Derfor det ogsaa virket Indtil den sidste Stund. O Gud! som lindrer Smerten Og hører Enkers Raab, Du ogsaa hos dem være, Som føler Suk og Graad. Velsign os med din Naade Indtil vor sidste Stund, Da skal I, som her græde, Der faa en salig Blund. Saa hvil da sødt bag Graven Indtil den store Dag, Naar Dombasunen lyder Og gaar med Tordenslag. Da skal vi atter mødes Og skue Dig igjen Med alle kjære Døde I ny Jerusalem.

143

**** I firti Aar du stod paa Vagt, Og saa hva Verdens Uhr var slagen. Du stod der som igaar og lyttet til Hva der af gjæve Mænd blev talt i Eidsvoldssalen. Derfor Du lod Din Skude altid saadan male, At vi dem altid fandt igjen i Saga og i Tale. Derfor vi takke dig i dag, For hva Du gav os i dit Blad, Der bar vor dyre Sag Hen over Bjerg og Dale. d. * Gave fra Erik Bratsberg; oldebarn av Andreas Kjølstad. Kilder: Eklo, A.D.: Bygårder i Levanger. B. I. Johansen, P.A.: Borgerskolen i Levanger. Kirkegaten i Levanger. Kjørboe, A.T.: Før jernbanens tid. Levanger 1836 – 1936. Levanger Historielags årbok 1998. Levanger Lokalhistoriske Arkiv; klipparkivet. Levanger-Avisas arkiv. Strømsøe, Reidar: Levangerboka. Sundt, E.: Om Husfliden i Norge.

144

Atle Sand:

De siste som rømte fra Falstad Bortsett fra at Tomas Stenseth på Dalenbutikken fortalte at han hadde hjulpet en fange å rømme, var denne rømminga ukjent for de aller fleste på Ekne. En journalist i avisa Møre-Nytt på Volda skrev litt om den på åttitallet, og han hadde da intervjuet tolleren Bjørn Rygg på Ådalsvollen. I forbindelse med 50årsmarkeringen av freden i 1995 møttes to Falstadfanger som var involvert i rømminga. Det var Bjørn Hallan fra Markabygda og William Boska fra Alta. Som en del av forskningsvirksomheten ved Falstadsenteret ble det vinteren 1997 satt i gang intervjuer med tidligere Falstadfanger samtidig som nytt arkivmateriale ble gjort tilgjengelig. Her kom det fram mye informasjon slik at denne rømminga kunne spores detaljert. Sporinga var også meget interessant fordi mange personer fra nærområdet var delaktige. Senhøstes 1944 var det så mange fanger på Falstad at både murbygget og brakkene var overfylte. Løsningen ble at tyskerne overtok gårdsbruket Falstad nedre, som da var skolehjem for gutter. Elevene som ikke kunne sendes hjem, ble flyttet til skolen på Tuv, og de ansatte som bodde i skolehjemmets boliger måtte flytte. Fangene som ble flyttet fra hovedleiren, var for det meste gisler og de fikk på ”Godset” sin egen vaktkommando. Fangeforholdene var også bedre på ”Godset” og arbeidsoppgavene var stort sett å drive gårdsbruket og skogen. Denne gruppen av fanger sørget også for at tilbringertjenesten av varer til hovedleiren fungerte. Rømminga startet sent på kvelden tirsdag 21.02.45, og de tre som rømte var Bjørnulf Ervik, Frøya, William Boska, Alta og Sigfred Lien fra Haram. Alle tre var i god form og flukten var godt planlagt. Pådriver for rømminga var Ervik. Han var offiser og hadde fått beskjed av tyskerne på Vollan at dersom russerne forfulgte Lapplandsarmeen sørover til Trøndelag, skulle tyskerne bruke de som var befal, som skjold i kampene. I planleggingsfasen hadde Ervik fått sendt skiutstyr, sekk og tre hvite kamuflasjedrakter til gården Dalen. Kona på gården, Ragna Dahlen, la også tre brød i sekken. William Boska hadde som oppgave å kjøre varer fra stasjonen på Ronglan til leiren. Av stasjonsmesteren Olaf Eggen hadde han fått et kart som hang i venterommet. Boska lånte ofte hest hos Alf By og var såpass kjent på Sørby at saga på gården ble benyttet til forhåndslager. Han fikk skiutstyr av Tomas på butikken og Sigfred Lien fikk utstyr av Odd Stavrum på Grønvoll. Bjørn Hallan var rådspurt om valg av fluktrute og hadde da fortalt at de måtte komme seg til Trettlia for å få hjelp. Rømminga

145

skulle starte etter at vakta hadde hatt inspeksjon om kvelden. Avtalen var at de skulle møtes på Byasaga. Det var kaldt, klart vintervær og mens Ervik og Boska ventet på Lien, kom en person joggende forbi mot Bakkengrenda. De trodde det var Lien og fulgte etter til de fikk se at dette var vaktansvarlig på ”Godset”. Han hadde kjæreste i området og skulle dit. Skituren gikk gammelveien opp Skaret og forbi Kjølen, Sveet og Dalingsgårdene. Første hindring var vaktene ved jernbanen på Ronglan. Her må vi anta at vaktposten trodde de var ute på trening og at de tre slapp greit gjennom av den grunn. De passerte stedet der samfunnshuset står idag og kom opp i Seteshalla der de mistet retning og mye tid. Klokka var over midnatt da de hørte trekkspillmusikk. De fant da fram til huset til Oskar Løvås i Slengslia, der det var selskap og flere samlet. Vertskapet mente at de var langveisfarende og de fikk derfor et stykke flesk av en eldre kvinne som trolig var Marie Løvås. Retningen til Trettlia fikk de også utpekt. De passerte Lynhøgda og herfra såg de Røde Kors-merket på Skogn Folkehøyskole. På en gård med rød trønderlån som låg på vannskillet (Langåsan), vekket de en ung kvinne for å få retningen til Trettlia. Herfra gikk de noe feil, for klokka 0530 befant de seg på Elverum hvor de vekket Anna Røsegg. Her var de inne og var uforsiktig med å fortelle at de hadde rømt fra Falstad. Videre ble også Bjørn Hallan nevnt. På Elverum fikk de varmet melk og mat. Det var bitende kaldt da Tor Røsegg viste dem veien østover etter det de lokalt kaller gropene. Ca. klokka 0630 var de på Sjevelåsmyrene og her traff de en godt kledd, eldre mann. Dette var Paul Kulås, som skulle til å kløyve ved. Klokka var ganske nøyaktig 0700 da de gikk inn i huset på det de trodde var Trettlia. William Boska sier i intervjuet at inne på kjøkkenet satt mor, far, sønn og datter og spiste frokost, som var oppstekt grøt. Det ble helt stille i kjøkkenet da de tre hvitkledde kom inn og bad om hjelp for å komme til Sverige. Mor, far og det de mente var sønn gikk inn på et annet rom mens datteren, som han husket het Hjørdis og var 17 år, ble igjen på kjøkkenet. De nevnte for henne at de kom fra Falstad og viste samtidig til Bjørn Hallan. Hjørdis gikk da inn til de andre og ”sønnen” Trygve Aune kom tilbake og sa at han skulle bli med. De hadde ikke kommet til Trettlia, men til Karen og Laurits Åsen på Hesttrøåsen. Trygve Aune hadde vært aktiv grenselos fra sommeren 1942. De aller fleste oppdrag fikk han som kodemelding over telefon og Trondheim var ofte utgangspunktet for turen. Turene fra Trondheim startet med å ta rutebåten til Hopla og deretter til fots, mest mulig i skogsterreng, gjennom Åsen og Markabygda til Hesttrøåsen. Herfra hadde han en ganske fastlagt rute over til Sverige. Trygve Aune hadde dekknavnet ”Ulven” i losmiljøet. Aune og de tre Falstadfangene startet fra Hesttrøåsen omkring kl. 0730. De gikk østover og krysset Kulåsbekken og Årengelva før de gikk opp på nordsida av Trosetvola. Deretter fortsatte de Brurleet og passerte sør for Revollen. Boska forteller i intervjuet at losen ble skremt da de kom inn på Hesttrøåsen. Årsaken var at han noen dager tidligere hadde fulgt to personer som sa de måtte til Sverige og som etter et kort stykke ikke ville ha mer hjelp. Disse to

146

var overløpere og gikk tilbake til Markabygda igjen. Da Aune rapporterte dette til sin oppdragsgiver, fikk han beskjed om ikke å ta flere oppdrag og heller ikke være heime om natta. Han hadde også kommet heim like før de dukket opp på kjøkkenet hos Karen. Turen fortsatte over Heglesvola og de krysset Heståa litt sør for Heglesvollen. Trygve Aune brukte Salthammervollen mye som base for sin virksomhet. Her hentet han et kompass som fangene fikk disponere. Han fulgte dem så langt at de kunne se skaret mellom Litlhavren og Hermanssnasa. De fikk nå beskjed at etter å ha kommet opp skaret måtte de holde sørøstlig retning for ikke å komme ned mot Sul. Aune fortalte om en hytte ved Verdals-Grønningen der de kunne ta seg inn ved å åpne en vinduslem. Han informerte også om tyskernes aktivitet i området og patruljeringa mellom Sul og Sulåmoen. Før de skiltes ville Ervik gi ”Ulven” hundre kroner, men han våget ikke ta imot. Karene fortsatte østover langs Glunka og fant hytta. Her fant de litt mat, sovnet og forsov seg ganske mye. Hytta tilhørte en fra Trondheim og var benyttet av flere grenseloser, deriblant Leif Strugstad fra Levanger. Tross senere start enn planlagt, gikk første del av neste dag greit. De gikk nå opp skaret og forbi Tvervola på nordsida. Trolig hadde de ikke holdt nok mot sør, for plutselig fikk de se folk. I ettertid vet vi at de var ved Brenntjønna og der hadde samene leir. For ikke å bli oppdaget gikk de nå sørover mot Sulsjøene før de igjen dreide østover. Et problem de hadde, var at kartet fra venterommet Ronglan stasjon ikke var tegnet lenger enn til svenske-grensa. De måtte nå være forsiktige for det var nye skispor der de gikk. Neste vanskelighet var at de fikk se folk de mente var tyskere utenfor en hytte. Dette skal ha vært Kråksjøhytta. Det gikk nå mot kveld og de valgte å ta seg ned i skogen og til bygda. Klokka var passert 1800 da gikk over brua fram til Ådalsvollen. Her kunne det gått riktig galt, for tyskerne hadde nettopp overtatt tollstasjonen, og i første etasjen bodde 13 tyskere. Tolleren Bjørn Rygg og familien måtte flytte opp til andre etasje. Det var helt tilfeldig at Rygg var ute og så de tre skiløperne. Han handlet raskt og fikk dem inn i et vaskehus nede ved elva. En lokal grensepolitimann hadde fulgt etter de tre og han kontaktet nå Bjørn Rygg. De to var godt kjent, og de ble enige om å gå for at det var tre tyskere som hadde vært ute på skitur. For første og eneste gang serverte Signe Rygg kaffe og kaker til tyskerne. Hyggestunda med kaffen oppholdt tyskerne slik at Rygg kunne stikke ned til vaskehuset og orientere de tre Falstadfangene om veivalget videre. Bjørn Rygg ble arrestert av Rinnan kort tid etterpå, men arrestasjonen hadde ingen sammenheng med denne redningsaksjonen. I ly av kveldsmørket fortsatte Ervik, Boska og Lien østover etter Karl Johansvei. De hadde to spennende hendelser på denne sisteetappen. Først kom de plutselig til en seter (Kongsstua) og de mente også at der var folk. Ifølge Boska ble de nå enige om at Ervik, som hadde familie og barn, ikke skulle gå fram først. Neste gang de fikk høy puls, var da de oppdaget en person like foran seg. Dette viste seg å være Høgfjellsstøtta, en oppreist stein i vegkanten.

147

148

Like over midnatt ble de tatt hånd om av de svenske vaktene på Hansmyra i nærheten av Skalstugan. I politirapporten som sjefen på Skalstugan, O. H. Hyttsten, skriver 24.02.45 står det; ”de inpasserade ved grensrøis 165B”. De tre ble etter eget ønske innrullert i ”norskt poliskompani” som det står i rapporten. Alle tre kom tilbake som ”svensksoldater” like etter freden. På Falstad ble det stort oppstyr morgenen etter at fangene rømte. Straffereaksjonen for dem i hovedleiren var at de ikke fikk kveldsmat, men for dem på ”Godset” ble det verre. Gestaposjefen Flesch, også kalt ”Falstads onde ånd”, kom fra Trondheim og samlet alle fangene til oppstilling. Denne dagen ble det målt 27 minusgrader på Falstad og de tynnkledde fangene frøs forferdelig. En fange, legen Schnithler, var tolk, og dommen ble at for hver av de som rømte ble det tatt ut fire fanger, altså totalt tolv. Disse tolv ble straks overført til hovedleiren der de ble sittende på celle i fire døgn uten mat. Dette var yngre fanger, deriblant Bjørn Hallan, som forteller at kulda var det verste. Bare et fåtall av disse fangene kom tilbake til ”Godset”. De fleste ble sendt sørover og opplevde freden på Grini. I et brev fra Alf By sendt i mars 1945 til William Boskas far står det ganske enkelt; ”det gikk bra”. Sommeren 2001 møttes Boska og Lien for første gang etter krigen. De har også kontakt med ”Ulven” som loset dem. Kilder: Falstadarkivet, Trygve Aune, William Boska, Tore Dalen, Bjørn Hallan, Sigfred Lien, Aslaug Røsegg Lynum, Hjørdis Ree, Torstein Rygg, Leif Stavrum, Gudmund Tretli , Møre-Nytt og Landsarkivet i Østersund.

149

Ola Indgaard:

Reistadbustan – møteplass for ungdomslaga i Markabygda og Øverbygda i Frol I lagsavisa "Urædd" for Breidablikk ungdomslag vert det fortald om ein invitasjon fra Markabygdens ungdomslag til felles treff på Reistadbustan søndag den 17. august i 1924, og i 1926 er det òg eit slikt treff. Det er ingen ting som tyder på at det har vore nokre fleire, men begge treffa har nok vore særs vellukka i følge "Urædd" og annan informasjon som finns. Mor, Sigrun fra Venåsen, fortalde mange ganger om dette. Og i eit lydbandopptak med Gunelie Lauvhaug i 1991 fortel ho med begeistring om treffet i 1926. Sitat fra opptaket: "Det året æ va med, så såg vi at dem bynt da å nærm seg, men så vart dem da bort i buskan ei stund. Men jo, så kom dem da fram i finpussen med side skjørt og vide stråhatter. Da følt vi oss litt tarvelig sjøl, som berre ha fjellklean på - det va leksom tradisjon det da i fjellet.” Seinere på året kom det eit vers i "Urædd" om dette: “Sjå den kjem Markabyggin så fin og fjong, – med lyse strømpa og medaljong" Ordrett avskrift fra "Urædd" om desse treffa følgjer her:

Leik på vollen.

150

14 sept. 1924 (Redaktør - Karen Segtnan) Ein ting må eg ikkje gløyma og nemna. Markabygdens ungdomslag bad Breidablikk ungdomslag til stemne på Reistadbustaden. Og det var nok mange som vart lysten på, for det viste seg sundagen den 17. august, av alle dei hærskarers mangfoldigheit av øverbygg som la te for å møt markabyggin. Skjønt det om morgonen var eit herrens uvær, så det var ikkje rart om noen syntest det var betre og vera heime hos a mor. Likevel var vi så mange at vi kunde ikkje vera i fylgje alle, difor gjekk vi med ein times millomrom. For riskerte vi og kom i fylgje alle, kunde markabyggin verta så rædd at dei sprang like på Tomtvatnet. Vi kom da oppover ein gong all ihop. Men du "Jerusalems skomaker" kor fine markabyggin var, veitjan i tunne lyse kjolar, grå hosor og lakksko, og karan i sin beste galladragt. Enn vi stakkars øverbyggin da kolles vi såg ut, i tjukke stoffkjola og store sko. Karan trur æ jamvel ha støvler, det såg nesten ut som vi kom frå Nordpolen. Vi våga oss fram likevel, men hold oss litt fer oss sjølv fer og bynn med, glisa og såg på markabyggin. Det vart sunge og bydd velkommen, og dei trakterte kaffe både ein og tvo gong. So bar det til å leika, og da vart det litt meire kjenskap etter kvart. og det var ikkje gått lang stund fyr vi tykte markabyggutan var my likar enn øverbyggutan. Og gutan herfra syntes naturlegvis veikjan frå Markabygda var ein helligdag mot oss. Vi ha det triveligt og morosamt heile dagen i det vakre veret som vart, og i den vakre og fine fjellstaden. Det kunde ha vore mykje fortalt om denne turen, men eg fær berre segja, det var ein gild tur som vi seint gløymer. I heimvegen om kvelden var det nok ein og annan guten som gjekk og snakka om nokon i rutet kjole, og sume av gjentone undrast visst på kor lenge det vart til dei trefte han i spettåtklædom att. Kort sagt, det var ikkje anna tankar i oss nedover vegen, enn all den velsigna markabyggin. –––? Fjellturen til Reistadbustan i 1926 (Innsendt til bladstyrar Otelie Venås) 1.

Ungdomslaget ein fjelltur skulde ha og alle tykte det, var rikti bra for skjeldan me råkast på sumar tid. Det er jo som oftast ei travel tid

Til Reistabusta'n vi skulle drage og møtast med markabygdongdomslaget for vi har jo vore saman før kan no rekna oss som brør

151

152

Sundagsmorgonen klokka ni ved Kolberg var den fastsette tid Vi dreiv oss hardt oppi Nessibakken for ryggsekken var tong og gnog oss i nakken

Vi sprang og vi gjekk det meste vi kunde for å kom til rett tid så nokon lunde og oppå bakken venta os gutar ti men av det svake kjønn var det berre tri

Den første sætra vi stansa på var ved Lavøya, husa gamal og grå Tørste var vi og til bekken det bar og drakk gjorde vi alle som ein vaksen kar

Med same fart og vi auka på for markabyggin vi stunde å sjå Vi viste kje av før vi på vollen stod og på dørhella stod det mange og glodd

Kva fekk vi sjå, jau det kjentfolk var, som laurdagskvelden hadde vori så snar Han Einar med fleire stod på trappa og lo kan hende det var fjelltausin på sætra som drog

Vi sat og prata ei lita rid så ropa ei gjente: Du store mi tid sjå den kjem markabyggin så fin og fjong med lyse strømpa og medaljong

Vindauga fuld av ansigter var som stirde på både gjenta og kar Så hu er med, hu som var med sist det var bra, so gjekk eg ikkje imist

10. Men di skal få høyra at ingen hadde cutting, dingle eller noko av det slaget. Men likevel likte gutane dei bra og difor er vi so hjarteleg glad 11. Han Martin laut vera i formannen sit sted for Munkeby streika, han var ikkje med Han ynskte dei alle velkommen til fjelds og vona vi hyggja oss saman til kvelds

153

No smaka han kaffelars riktig godt vi prata og lo. så tida gjekk fort og utpå vollen vi tredimann sprang og indi sæteren dei lystig seg svang

13. Tomtvatnet låg der so fagert og blått og hytta hans Jensen var reint som eit slott Og sjølv sat han ute den heile dag og såg om alle var i rigtig godlag 14. Men markabyggin spandable var dei kokte kaffe og var rigtig snar av tebrød og boller vi åt oss mette så vi var ikkje lenger på foten så lette 15. No lakka det så langt at vi heim måtte dra skjønt ingen hadde lyst til å reise derfra med hurrarop og song og med ynskje om at neste sumar vi møttes eingong 16. For Gudrun og Marie vi ropa hurra og markabyggin eit hurra skal ha Og hurra og rop for oss som var med og for dei som var her tre gonger tre M.

154

Det er tydeleg at treffa på Reistadbustan verkeleg ga mange vakre og trivelege opplevingar som ungdomane levde lenge på, noko som denne historia gir eit levande bilete av. To gutar fra Frol, Didrik og Martin, som begge hadde voret med på Reistadbustan, hadde vanskeleg for å gløyme dei gilde gjentene fra Markabygda. Ein laurdagskveld like etter første treffet vart dei samde om at på søndagen skulle dei fara til kirka i Markabygda på gudsteneste. Didrik skulle møte opp hos Martin på formiddagen, men han var ikkje heilt ferdig med fjøsstellet da Didrik kom, så det vart litt seint før dei kom seg i veg. Dei for etter stien fra Tvårråsjøen til Dalaelva, over Matbergsbustan og langs Hulbæksjø under Gaukhaugan til Volusjø. Derfra var det god sti ned til Hallbakken, og vidare greie vegen fram til kirka. Dei hadde nok brukt litt lengre tid enn rekna med, for gudstenesta var allerede igang da Vegleia til Markabygda. dei nådde fram. Det er Didrik som har fortald meg denne historia, og han sa det slik: "Men han Martin og æ vi gikk nu inn lell, og sett oss på fremst benken". Eit noko spesielt kirkebesøk for vel 70 år sida, som folk enno i dag har høyrt snakk om.

155

156

Knut Ødegård:

Ættesamfunnet og individets fødsel Foredrag om soga om Gunnlaug Ormstunga, Levanger 6. juni 2002 Helga var den vakraste jenta du kunne tenkja deg, og ikkje berre dét: Ho var rik, og ho tilhøyrde ein sterk og respektert familie. Alt før ho vart fødd, greip skjebnen inn i hennar liv: Faren hadde illevarslande draumar og ville ikkje la barnet veksa opp, men mora let det nyfødde spedbarnet bli fostra opp hos ein slektning. Då faren ser att det vakre jentebarnet mange år seinare, og får vita at det er hans eiga dotter, tek han henne til seg med glede. Ho var så vakker at ho vart kalla Helga den fagre, den vakre Helga: Ikkje rart at mennene slåst om henne. I forteljinga om Helga den fagre er det to unge rivalar som kjempar på liv og død om hennar gunst. Begge er dei av rike slekter, begge er dei flotte og begge er dei både sterke slåstkjemper, intelligente menn og kjende diktarar. Det ender med at dei drep kvarandre, og Helga den fagre døyr ulykkeleg. Det kunne ha vore ingrediansane i ei underhaldningsnovelle, ei dramatisk kjærleiksnovelle, i dag, berre at ei god underhaldningsnovelle gjerne skal ha det vi kallar ei ”happy ending”. Det har ikkje denne. Dessutan er dette ikkje ei moderne novelle, men ei 700 år gamal forteljing. Og kvifor står eg her i Levanger i dag og fortel om den vakre Helga og sjalusidramaet som ende med at to flotte unge menn drap kvarandre? Jo, fordi det var her på desse traktene at det avgjerande slaget om Helga stod, det var her dei to unge mennene drap kvarandre fordi den eine kunne ikkje tola at den andre skulle få sova hos Helga. Både Levanger og fleire andre stader i Nordog Sør-Trøndelag er nemnt i historia. Det er ei merkeleg historie på mange måtar, ikkje minst fordi den gamle forteljinga frå middelalderen er så nær vår moderne tid i følelsesliv og tenkjemåte. Personane det dreier seg om, skal ha levd på den tida kristendomen vert innførd på Island, eit poeng forfattaren av denne islandske soga understrekar: ”På denne tida hende det som er det beste som har hendt her på Island: Heile landet vart kristent, og alt folket gav opp den gamle trua”. Island vart kristna året 1000 etter påtrykk frå Olav Tryggvason, 30 år før slaget på Stiklestad då den andre Olav - Haraldsson - vart martyr. Det er mykje trøndersk, nordtrøndersk, historie i rikshistoria vår. Det same gjeld for historia om Helga den fagre. Men om hendingane er tidfeste til rundt år 1000, må historia - i form av ”Soga om Gunnlaug Ormstunge” som ho er kalla - ha blitt forfatta langt seinare, ein

157

reknar med at ho daterer seg til slutten av 1200-talet. Den islandske forfattaren er ukjent, slik alle forfattarane av islendingesogene er. Han fortel om folk og hendingar som også for han låg langt – fleire hundre år - tilbake i tid. Å lesa denne forteljinga som fakta, som rein historisk litteratur, har neppe mykje for seg. Fleire av personane kjenner vi rett nok frå annan litteratur, det gjeld både kongar og andre stormenn som t.d. jarlane på Lade, slik at det er rimeleg å rekna med at faktiske hendingar og personar ligg til grunn for denne historia om kjærleik, ambisjonar og sjalusi. Men det er ei tydeleg forfattarstemme vi høyrer, ein forfattar som i tråd med idéane om enkeltmenneskets følelsesliv skaper eit diktverk som ligg nærare vår tid enn den tida handlinga utspelar seg. Forfattaren er forbløffande ”moderne” i den forstand at hovudmotivet er ikkje slekta, samfunnet, den kollektive æra, men det individuelle sjelslivet. I det gamle samfunnet, og i den eldste litteraturen, er kjernen for verdiane SLEKTA, ætta, og ÆRE er den viktigaste verdien: Slektas ære. Dersom slekta vert vanæra, ved t.d. eit drap, kan gjenoppretting av ære berre skje gjennom HEMN. Medlemmene av den slekta som er blitt tilført vanære må sjølv syta for gjenoppretting av ære ved å drepa ein frå den slekta som drap deira mann. Og dermed har ein ei historie full av blodige drap, hemn og gjenhemn. I mange av islendingesogene, som også omfattar norske forhold, er dette blodsporet eit sentralt motiv - og skildringane av blodhevn og oppretting av ære utgjer ikkje få sider i den norrøne litteraturen. Kva er det som har skjedd i det islandsk-norske samfunnet på dei 300 åra som har gått sidan Helga den fagre levde og til historia om Helga og rivalane Gunnlaug Ormstunga og Rafn blir skrive? Først og fremst, som forfattaren sjølv seier, at landet vart kristent. Å kristna eit land, politisk sett, kan skje på ein dag i form av eit vedtak, men å kristna eit folk - å kristna menneskesinnet - er ikkje gjort i løpet av ein generasjon eller to. Det er ei langsam forvandling som skjer. I den gamle trua la dei stor vekt på å forsvara slekta mot kaos, og kaos var oppløysing av dei strenge reglande som gjaldt for slektsære, i dette ligg ei slags likevekt - same kor groteskt vi kan sjå for oss biletet med dødningeskallar som lodd på kvar side av vektstanga. Eg reknar med at soga om Gunnlaug Ormstunga er relativt godt kjent her i denne forsamlinga, og vil derfor ikkje gje noko resymé av innhaldet. Men vi skal likevel sjå litt på dei tre hovudpersonane i historia: Gunnlaug, Rafn og Helga. Dei er alle tre islendingar og tilhøyrer overklassen i samfunnet. Gunnlaug Illugason har fått soga oppkalla etter seg, og han er ofte rekna som helten i historia. Han er karakterisert slik: ”(...)han vart tidleg bråvaksen og stor og sterk. Han hadde lysebrunt hår som fall vent, var svartøygd, med ein noko stygg nase men med eit vakkert andlet, midjesmal og breidskuldra. Velvaksen var han, storlåten av lynne, byrja tidleg å streva for å koma seg fram, strid og hard i alt, stor skald, men dikta gjerne nid og vart kalla Gunnlaug Ormstunge”. Som professor Meulengracht Sørensen peikar på i sine studiar i islendingesogene (som eg vitnar i fleire stader i det fylgjande), kjem her det doble i karakteren hans tydeleg til uttrykk - på den eine sida det mandige og dei gode evnene, på den andre sida mangelen hans på balanse som gjer at både

158

han sjølv og medmenneska kjem i vanskar soga igjennom. Han er ein disharmonisk person som vert skildra både med fysiske og psykiske trekk. Eit hovudtrekk ved denne personen er at han er uomgjengeleg, og slik sett ei stadig fare for å sleppa kaos og oppløysingskrefrene laus i det ordna kosmos som det norrøne samfunnet var så oppteken av å bevara. Han er lett å provosera og provoserer lett andre. Dette gjeld både når han skal visa seg for utanlandske kongar og stormenn, og måten som han provoserer Helga den fagres far på når han på fornærmeleg måte bed om ekteskap med henne. Det punktet som utløyser raset av tragiske hendingar - som endar med dobbeltdrapet her i Nord-Trøndelag - er møtet med Rafn: Dei er då begge i Sverige, Rafn er av like god hovdingeætt som han sjølv, og diktar, som har fått status hos svenskekongen. I forholdet til Rafn har Gunnlaug to muligheter: Venskap eller fiendskap, anten å akseptera kvarandre som likemenn eller gå inn i ein kappestrid om prestisjen dei skal overta i det islandske samfunnet. Rafn vel det første alternativet, og presenterer nykomlingen Gunnlaug som ein bra mann av god slekt. Men Gunnlaug vel utfordringa og striden og fornærmar Rafn i kongens påhøyr. I soga blir Rafn Ønundarson karakterisert slik: Sønene til Onund og Geirny ”var Rafn, Torarin og Eindride. Alle var dei emnelege menn, men Rafn var nok den fremste i alt. Han var ein stor og sterk kar, ein sværande ven mann og god skald, og då han var komen i vaksen-alder, då fór han landimellom og hadde allstad mykje vørdnad der han kom.” Han representerer idealbiletet av ein islandsk hovdingson. Til forskjell frå skildringa av Gunnlaug, er det ingen disharmoni å spora i skildringa av Rafns utsjånad - og ingen signal om indre disharmoni. Begge er dei diktarar, skaldar, men Gunnlaug brukar diktinga si på fornærmande vis i motsetnad til Rafn. Gunnlaug er ikkje interessert i praktiske sysler, det overlet han til andre, medan Rafn derimot er skipper på eiga skute og er vel ansett blant alle. Rafn er ikkje nokon utfordrande mann, han vinn sin prestisje på fredeleg vis, og han eig stor sjølvkontroll - slik det går fram av reaksjonen på den hån og fornærming Gunnlaug utsette han framfor kongen. Han ventar til han er klar til å reise frå kongshirden, og då seier han kontrollert til Gunnlaug at ”Venskapen vår skal no ende, for di du ville skjemme meg ut her framfor hovdingane. No skal eg ein gong skaffa deg ikkje mindre vanære enn du ville gje meg her!” No kjenner vi trekantdramaet kring Gunnlaug, Helga og Rafn. Det er mogleg å lesa avskilsreplikken frå Rafn som innleiing til det som skjer på Island då Rafn kjem heim dit lenge før Gunnlaug: Han set då i gang forhandlingane som fører fram til at han vert gift med Helga den fagre – som frå før, rett nok på uhøvisk måte, var lova bort til Gunnlaug. Det virkar ikkje som om Gunnlaugs mål er anna enn personleg makt og ære, og det er lite som tilseier at hans tilnærming til Helga var basert på annan lidenskap enn det personleg ærgjerrige. Om Rafns motiv får vi vita lite i sagaen, bortsett frå at det tidleg vert sagt at Rafn kunne vert eit passeleg gifte for Helga. Det er likevel ting som tyder på at Rafn bar på ein verkeleg pasjon, ein elsk, for den fagre Helga, men hans rolle som berar av det gamle sagaide-

159

alet forbyr han å visa det for sterkt. Det er t.d. ei side ved drapet på Gunnlaug: Då den døyande Rafn svik Gunnlaug og høgg sverdet i hovudet på han då Gunnlaug ber vatn til han i hjelmen sin, seier han at ”det som fekk meg til dette, var at eg ikkje unner deg å liggja i famnen til Helga den fagre”. Det er ein replikk som aldeles ikkje passar med det biletet vi tidlegare har fått av den høviske og rettvise Rafn, og vanskeleg å forstå utan som utslag av sjukeleg sjalusi som igjen er basert på ein lidenskapeleg elsk til Helga. Det smålege, som ein lett kan lesa inn i replikken, har ingen parallell andre stader i skildringa av Rafns personlegdom og gjerningar. For meg, og for fleire nyare forskarar, er det den tredje personen i trekantdramaet, Helga Thorsteinsdóttir, ho som får tilnamnet ”den fagre” og som er sonedotter av ingen ringare mann enn kanskje den største lyrikar i norrøn litteratur, Egill Skallagrímsson, som blir den viktigaste personen og samstundes den mest gåtefulle i soga. Eg ville gjerne ha døypt forteljinga om frå soga om Gunnlaug Ormstunga til soga om Helga den fagre, så viktig er hennar rolle ikkje minst med det synspunktet som eg legg på denne soga som uttrykk for utviklinga av eit nytt menneskesyn, som del av forteljinga om korleis sagaens ættemenneske vart del av det individualistiske menneskebiletet som utvikla seg også her i Norden nettopp i perioden grovt rekna mellom år 1000 og år 1300. Vi må halda fast ved at soga ikkje primært er historieskriving, men forteljekunst, meir å likna med ein historisk roman enn med faghistorikarens nøkterne fakta-formidling, skal vi drista oss til å seia: meir i slekt med Sigrid Undsets historiske romanar enn med Store Norske leksikon. Namn, stadsnamn og enkeltepisodar kan vera historisk korrekte, men dei er tolka ut frå eit styrande kunstnarleg og ideologisk medvit, ut frå eit verdisyn som tilhøyrer det kristne Europa meir enn det heidne Norden, dette er 1300-talet meir enn det er 1000-talet, dette er skrive lenge etter at Olav den heilages blod vætte vollen på Stiklestad og det nye livet spira fram. I sjølve den ytre forteljinga har vi ikkje stort å halda oss til når det gjeld dette kristne perspektivet. Den anonyme forfattaren seier, som før sitert, at dette skjedde på den tida då det beste av alt som har skjedd på Island hende, nemleg at kristendomen vart innført. Vi høyrer òg at folket sette den dødsmerkte Gunnlaug på hesten hans ”og kom med han heilt ned til Levanger. Der låg han i tre netter, fekk all teneste av presten og døydde sidan. Han vart gravlagd der ved kyrkja.” Kristendom, presteskap og kyrkje er stort sett fråverande elles i denne soga. Men den omdannade krafta som har gjæra i det norrøne sinn sidan kristendomen vart innført, finn ein ikkje minst i personen Helga. Det ser vi først og fremst i den individualismen ho utfoldar. Ho er alt før ho vert fødd spådd ein lagnad utanom det tradisjonelle slektsmønsteret. Det er ein mann austfrå Noreg som tolkar farens draum om fuglar på eit illevarslande vis og som på sett og vis biletleg spår Helgas livslagnad, med det resultatet at faren vil la barnet setjast ut når det kjem i lys at kona er gravid med Helga. Ho vert oppfostra i løynd, utanom heimen. Eit anna påfallande trekk er understrekinga ikkje berre av kor vakker ho er, men òg det sensuelle i karakteriseringa. Ho er ikkje berre den stolte og fagre

160

sagakvinna - slike har vi fleire av i islendingesogene – men ho får ein erotisk dimensjon som m.a. går fram av skildringa av Helga som tenåring: Ho ”var så vakker at kunnige folk seier at ho har vore den vakraste kvinna på Island. Håret hennar var så stort det det kunne gøyma heile henne, og det var så fint som hamra gull.” Ved å seia at håret kunne gøyma heile henne, får vi indirekte eit bilete av den nakne unge kvinna, av kjønn. Og hår og gullfarge er i denne biletverda knytt til lidenskap, erotikk. Ho får eit liv også på denne måten utanom ætta, utanom den hevdvunne balanseringa av kaos- og kosmos-kreftene som norrøn litteratur er så prega av. Ho er sjølv på sett og vis utanfor det trygge kosmos der kreftene i sagatida vert balanserte. Ho er ein tydeleg representant for erotikk, eros-krefter, og det klåre kvinne-perspektivet skil denne soga på mange vis frå dei andre sogene. Som sagt: Det er ikkje noko nytt med viljesterke kvinner i denne litteraturen: Gudrun i Laksdøla saga har fleire ytre likskapspunkt med Helga, t.d. vert dei begge tvungne inn i ekteskap dei ikkje ynskjer, begge avviser dei seksuelt forhold til mennene sine og begge provoserer dei fram dødelege konfliktar. Den store forskjellen mellom Gudrun i Laksdøla og Helga i Gunnlaugs saga, er at Gudrun handlar i samsvar med æres-kodeksen i det gamle samfunnet, ho vil ikkje gå med på å vera gift med den nest beste. Helga den fagre, derimot, ofrar ektemannen for lidenskapen, for erotikken, for kjenslene. Ho står fram som eit individ med kjensler, vilje og eit menneskesyn som sprengjer sagatidas heidne samfunn der ætt og ære var det viktigaste. Kva er det som har skjedd? Kristendomen er innført, får vi høyra. Men ”Soga om Gunnlaug Ormstunga” er jo ikkje akkurat kristeleg litteratur. For å forstå kvifor forfattaren legg så stor vekt på dette faktum at kristendomen vart innført - i en samanheng der vi høyrer om lidenskap, erotisk dragning, vald og drap - må vi sjå mykje lenger enn til kristendomen som fromt liv og nestekjærleik. Kristendomen kjem som ein revolusjon inn i eit fasttømra samfunn der det galdt klåre verdiar og klåre reaksjonsmønster. Som før sagt: Nøkkelorda er ætta, æra og hemn som reiskap til å retta opp forstyrringar på balansen i dette kosmos, denne samfunnsorden. Med Kristi eigne ord: Her er ikkje jøde eller grekar, træl eller fri, kvinne eller mann.... Alle har ein individuell likskap og likeverd i den nye ideologien frå Palestina. No kom dette ikkje som ein orkan ei haustnatt og knekte master og tre: Forvandlinga kom sakte, vi kan sikkert operere med fleire hundre år, både før det magiske år 1000 og lenge etter. Verken kystfolket i Noreg eller islendingane var heimefødingar, dei var langt mindre dét den gongen enn no: Vikingetoktene førde dei over hav og langs lange elvesystem både vestover, sydover og austover, heilt til Amerika i vest, gjennom Russland til Svartehavet i nordaust, til Nord-Afrika i sør og til Istanbul og heilt til Jerusalem i aust. Vikingen var ikkje berre ransmann, han var òg handelsmann, kunstnar, intellektuell....og saug i seg idear frå dei land han besøkte. Kristendomen var ikkje noko ukjent og nytt for folk som kjende verda, og kristne idéar og ideal hadde nok byrja å gjæra i sinnet til folk som både hadde opplevd katedralane i Istanbul, Roma og Paris.

161

Island vart kristna med eit enkelt vedtak på Alltinget i året 1000, ikkje med sverd og blod...i bakgrunnen står Olav Tryggvason, men det vedtaket mest av alt vitnar om, er at islendingane kjende dei kristne forestillingane og fann ut at land og folk stod seg best på å vera i takt med den nye tida. Den islandske litteraturen er med urette rekna for å vera ein særleg gamal litteratur som byrjar med heidenskap. Faktum er at islendingane byrja ikkje skriva før etter at kristendomen vart innførd, for det var prestane og munkane som kom med det latinske alfabetet som så vart til diktekunst og historieskriving på kalveskinn. Snorri Sturluson, som vel er den mest kjende av dei islandske forfattarane her i landet, var ein høglærd person med teologisk, litterær og filosofisk skolering. Heile denne kristne, revolusjonære tankegangen der eit nytt kosmos blir danna, ikkje med slekta i forhold til samfunnet, men med det enkelte menneskes sjelsliv, som sentrum i forhold til éin gud, kjem for fullt i perioden 1000-1300, den tida vi drøftar her i kveld. Ikkje berre vikingtida, men også perioden like etterpå, fram til 1300-talet, var prega av ekspansjon og kontakt med utlandet: Korstogstida, med sitt formål å verna om den heilage grava og det kristne kongeriket i Jerusalem, engasjerte også nordiske menn. Vår eigen kong Sigurd Jorsalfar var ein av dei viktige hjelpesmennene til kong Balduin av Jerusalem på 1100-talet, men frå heile det norrøne området finn vi korsfararar på veg til det fjerne Palestina, gjennom Europa eller med skip langs strendene. Ut frå dette spesielle, og ikkje berre rosverdige, kapitlet i kyrkjehistoria, utvikla det seg eigne riddartradisjonar med sine ideal og også sin romantikk – som var med på å utforma både idealisme, mystikk, erotisk romantikk slik vi óg finn det avspegla i litteraturen. Trubaduren stig òg fram i Europa, som fortryllar hjarta og legg sine erotiske snarer. Men bak det heile ligg det alvorlegare imperativet: Det einskilde mennesket kan no stiga fram or slektskollektivet. Eg har ikkje arbeidd spesielt med soga om Gunnlaug Ormstunga. Derimot har eg levert studiar i to andre sentrale verk frå norrøn - og det vil her, som i dei fleste tilfelle - bety islandsk middelalder, Det dreier seg om dei to store lyriske epos ”Geisli” og ”Lilja”. Desse to rammar i tid inn soga om Gunnlaug Ormstunga, og i det følgjande vil eg ta for meg desse to diktverka – ”Geisli” og ”Lilja” - for å sjå om dei kan kasta lys over det eg har hevda om soga om Gunnlaug Ormstunga som del av ei utvikling fram mot individets frigjering. ”Geisli” veit vi vart skrive av hirdskalden i Nidaros, den islandske prestelærde diktaren Einarr Skúlason. Vi veit at han framførde dette diktet i 1153, i samband med opprettinga av erkebispesetet. Til stades er dei tre kongsbrørne Eysteinn, Sigurd og Inge, sønene til Harald Gille, og den nye kyrkjefyrsten, erkebiskop Jon Birgisson. Når diktaren Einarr Skúlason stig fram og les, er han framleis i den gamle biletverda der Odins ramnar og Fenrisulven ferdest, men bodskapen hans er historia om, og undergjerningane ved, helgenkongen Olav. Geisli tyder lysstråle, og Olav representerer denne lysstrålen som slår ned i det nedsnødde og tilfrosne nordiske landskapet og gjev voksterkraft - også til det nye mennesket, individet.

162

I ”Geisli” finst eit omkved som viser beint til det nye riddar-idealet: letta kan Guds riddar møda for mannen, Olav får frå solar-kongen alt han måtte ynskje. Slik held Einarr Skúlason fram biletet av helgenkongen som Guds riddar, mellomalderens kristne helteideal i Europa. Det 12. hundreåret er krossferdseklet i Noreg. På kong Sigurd Jorsalfars ferd 1108-1111 var det med 60 skip og 1000 norske krossriddarar, det seier noko om omfanget og også om kor mange og sterke impulsar som har kome inn til både nordmenn og islendingar i perioden. Men ”Geisli” konsentrerer seg om undergjerningane ved heilagkongen, slik han - martyren og helgenen - kjem det einskilde menneske til hjelp. Ein parallell til delar av ”Geisli” har vi forøvrig i Passio Olavi, soga om lidinga og undergjerningane av helgenkongen, også frå 1100-talet. Der blir det m.a. fortalt at då Olavs lidingstid på Stiklestad var over, så hende det at då kongstenarane hadde vaska den heilage lekamen hans i eit hus der, hadde dei slått ut foran husdøra noko vatn som var blanda med blod som hadde runne av såra til den heilage martyren. No kom det gående ein blind mann fram-med husveggen, og han gleid der, for det var vått etter blodet. Då han så gneid augo sine med dei våte fingrane, forsvann brått skodda frå augo, og han fekk synet att. Då vart han reint forstøkt, han som dette guddomlege underverket hadde hendt med, og han ville vita kven sitt blod vatnet hadde vore blanda med. Og så fekk han vita at han hadde fått synest att ved velgjerda åt den heilage Olav. Blod og vatn, det er heilt sentrale kristne uttrykk for sjels- og åndsdimensjonar: Gjennom vatnet, som hadde vaska martyrens kropp og blanda seg med hans blod, vert mennesket sjåande. Det er det kristne lyset som er nådd inn til enkeltmennesket og gjev det syn. Det er som om kjelder spring ved Olav i den norske steinverda, og ut av ættesamfunnet stig det einskilde mennesket fram: Dei kjem stavrande med sine krykker mot Olavsbrunnen i den veldige domen, blindt famlande kjem dei ufullborne ut av ættemedvitet, berande på lengsla om utfriing frå sitt lågare medvitstilstand ved det helga vatnet. Det er først ved ”Geisli” at vi får auga på menneska, individualistane, som har levd sine skuggeliv i ættesamfunnet, men som no kan stiga fram i soga vår. I ”Geisli” finn vi m.a. denne historia om ein prest: Ein som tente kongen over syndfull mannætt møtte kalde ovund, vond vert hug villfaren; løgn har brigda bra menns blide skap til illhug, vreide-krafta stundom beiskt bryt manne-freden.

163

Menn som kvesser eggjar beina braut av mannen der på stranda, daudleg hatet fast seg feste; mennene braut lova, ho som krever miskunn, ut or preste-augo stakk dei gruleg sola. Rike tunga, knipen vart med tenger, tre-falds skoren så med kniv, det varsla ublid lagnad; milde mannen låg att ilt tilreidd av mein på stranda, mange gjev opp anden sin av mindre. Kongen lov, som lækte gilde mannen, lækte brotne foten, skorne tunga, stungne augo; reine Olavs-handa heilar Herrens tenar, dei som spreider løgner ilt lyt sidan lida. Det er fleire slike bilete i ”Geisli”, der den nye orden – individualiteten - stig fram mot ein bakgrunn av det gamle ættesamfunnets krav om hevn og ære. Men no heiter det om den nye orden, den nye lov, at ho ”krev miskunn”, nåde, medliding med den einskilde. Det er ikkje hemn men miskunn som er nøkkelordet, ein nøkkel som opnar for den nye individualiteten der kvart menneske har sin lagnad, sine pasjonar. Det store Olavs-diktet ”Geisli” lar Olav etter sin død oppstå i det norrøne medvitet og visa til ein ny og ukjend solidaritet: ein fellesskap som har sin føresetnad i den einskilde - ikkje i ætta -: den einskilde stig fram og sannkjennest som medmenneske i ein åndeleg einskap som omfattar kvart individ. Ved Olav, ikkje ved kong Olav Haraldsson eller Olav Digre, men ved Heilag-Olav, St. Olav, når kristendomen hjarto: Det harde og tilfrosne finn lækjedom, kjelder spring. I det nordiske landskapet vert det rom for det indre mennesket. Og opp over kjeldene som spring or den norske steinverda, stig den omskapte naturen, steinen løfter seg til katedral over menneskehjarto. ”Geisli” vart framført i 1153, minst 100 - truleg 150 - år før soga om Gunnlaug Ormstuga vart skrive, men dei handlar om den same perioden, tida då kristendomen vart innført i Noreg og på Island. I begge er miljøet det gamle viking- og ættesamfunnet, med sine blodige krigar, hevn osb. Medan ”Geisli”

164

er skildringa av helgenkongen Olav, er soga om Gunnlaug ei trekanthistorie om kjærleik, hevn og drap. Det som gjer at dei kan nemnast samtidig, er at dei begge understrekar det radikalt nye som avløyser slekts/ættesamfunnets etiske og sosiale grunnlag. Enkelt sagt: Enkeltmennesket avløyser slektsmennesket, den enkelte handlar ikkje berre ut frå det ætta ventar av ein, men ut frå opplevinga av at ein som enkeltmenneske er ansvarleg for seg sjølv, sitt eige liv, sine eigne kjensler, si eiga oppleving av kva som er verkeleg og sant. ”Geisli” er det ein grovt sagt kan kalla kristen litteratur og soga om Gunnlaug Ormstunga verdsleg litteratur, men dei uttalar begge klårt at det nye som har skjedd, er at kristendomen har avløyst heidenskapen, individet har avløyst ætta. Medan ”Geisli” som skriven litteratur ligg godt i forkant av soga om Gunnlaug, Rafn og Helga, så ligg eit tredje sentralt diktverk vi skal sjå på i etterkant. Det dreier seg om kanskje det vakraste diktverk vi har frå nordisk middelalder, ”Lilja”. ”Lilja” er eit dikt på 100 strofer datert til midt på 1300-talet, forfattar er oppgjeven til å vera ”broder Eysteinn”, Eysteinn Ásgrímsson - som så mange av forfattarane i denne tida var han òg teolog, og munk. Eg skal her ikkje gå inn på den lærde diskusjonen om den historiske broder Eysteinn, men held meg til min eigen konklusjon slik eg har publisert den innleiingsessayet til gjendiktinga mi av ”Lilja”. I vår diskusjon her i kveld om dei åndelege omgjevnadene til soga om Gunnlaug Ormstunga, skal vi sjå på ei line i utviklinga av individet frå slektssamfunn til individualitet som eit resultat av kristninga av Island og Noreg. Vi har streifa innom korleis nye omgrep som nåde og fokusering på individuell synd og lækjedom vert omhandla i ”Geisli”. Det normale i det gamle samfunnet for overgrepet mot presten som vart så grusomt torturert i sitatet frå ”Geisli”, hadde vore ein slektsreaksjon: At ætta hans gjenoppretta orden ved å fremja eit tilsvarande åtak på representantar frå slektningane til desse overgriparane. Men her er det ei individuell inngriping, representert ved den avdøde helgenkongen, altså den lidande som går ein indre, individuell og eigen veg utan at ættesamfunnet blir mobilisert. I ”Lilja” er dette ført mykje lenger, ja vi kan seia at det som er tendensar både i ”Geisli” og i soga om Gunnlaug Ormstunga, er blitt fullført i ”Lilja”. Medan Soga om Gunnlaug Ormstunga er ei ættesoge, ei islendingesoge der dei gamle rammene er i oppløysing, og der ”Geisli” er forteljinga om Olav den heilage, er ”Lilja” eit djupt personleg dikt om ein manns veg frå indre uro fram til at han finn forsoning. Omgrepet nåde er nytta i ”Geisli”, kristendomen som ei omvandlande kraft er nemnt i soga om Gunnlaug Ormstunga. Men medan omgjevnadene der framleis er dei gamle, med heidne bilete og drap og blod, innfører ”Lilja” eit bilete som svarar til hjartet. I ”Lilja” er det til Maria broder Eysteinn vender seg med sin sjelestrid: Høyr du meg no, himmel og jord sin opphøgde bustad for alle dygder, du høgste dronning for menn og englar, du Guds Moder, velsigning for alt folk:

165

når eg mødest i største nauda, ver du meg nær, og vern mi sjel i milde kåpa di, du, sann mi von, som hjelper alt folket. Den same Maria-kåpa er det heile det katolske Europa søkjer tilflukt under i 13. og 14. hundreåret. Ein finn henne att i biletkunst og songar – eller t.d. i seglet til Citeaux-klostret, med si store kåpe utslegen som ein skjerm over dei små knelande klerkane. Den største spenninga i ”Lilja” ligg mellom det perlsonlege – broder Eysteins intense oppleving av personleg synd og skuld - og den mellomalderske opplevinga av den heilage historia som eit samanhengande verdsdrama om kampen mellom Gud og Satan, der han finn bilete som klårt svarar til den strid og naud han så smerteleg kjenner i sitt indre. Det er heller ikkje vanskeleg å finna parallellar i européisk samtidsdikting til biletbruk og forestillingar i diktet: Tvert om, i dei fleste ytre detaljar er diktet berar av dei elementa som er typiske for moderne européisk dikting den gong. Samstundes er det nyskapande, i islandsk dikting representerer ”Lilja” det avgjerande brotet med den gamle skaldediktinga: det versemål det er dikta innanfor - hrynhent - blir tilmed etter dette kalla ”liljulag”. Etter ”Lilja” kjem det inderlege, personlege uttrykket i islandsk lyrikk, det er som om broder Eysteinn med dette diktet opnar for ein demning av innestengde kjensler som brått strøymer ut over det islandske landskapet. Sitt lyriske høgdepunkt når ”Lilja” når broder Eysteinn i siste del av diktet vender seg med all si fortviling, fornedring, von og tilbeding til Maria. Det er ein hete i denne tilbedinga som slår opp gjennom hundreåra og lar oss meir enn ana eit individ der sjela pinest og kjenslene flammar. Samstundes som det ikkje er tvil om den personolege lidenskapen i Eysteinn Ásgímssons Maria-dikting, kan ein finna ei tilsvarande inderleggjering overalt i Europa: For å finna svar på det individuelle problemet, må Kristus bli menneske. Tida vil tøma lidingskalken med Frelsaren, sjå naglane og høyra hammarslaga som driv dei inn i hendene has - for berre i den lidande Kristus kan det lidande mennesket sjå Sonaren. Den nye individualiteten får i européisk dikting sitt første store uttrykk i Dantes Divina Comedia, i målarkunsten eit tilsvarande uttrykk hos Giotto. Men nærast hjarto stod Maria. Ho er ikkje berre ”himmel og jord sin/opphøgde bustad for alle dygder”, samstundes er ho ei jordisk kvinne. Det kling uvanleg sanseleg for våre øyro når broder Eysteinn bed ”Maria, kreist du mjølk or brysta” og kallar henne for ”heten i Heilagandens hall”, men i realiteten er dette forfina uttrykk for ei intens Maria-dyrking i litteratur og biletkunst rundt om i Europa. Ho vert mål for dei varmaste kjensler, ho som sjølv har kjent lidinga må kunne bera vår liding fram for Frelsaren, kan Han nekta henne noko, ho som har dia han? Men det er i høgste grad ei samansett Maria-tilbeding, der ho både er brud og moder til guddomen og den herlegaste jomfru. Tallause er Mariaforteljingane i klostertradisjonen frå den tid: I den svermeriske legendetradisjonen kjem ho til den sjuke, utmøydde munken - useieleg vakker - og bøyer

166

seg over han, opnar kjortelen sin og held brystet sitt fram til tunga hans: det feberhete andletet hans får svala seg mot det fulle brystet hennar og suga i seg den søte mjølka av brystknoppen. I all si sanselege trå er også dette uttrykk for individualismens fødsel i Europa og menneskeleggjeringa av Kristus og hans næraste. Det var den heilage Bernhard av Clairvaux som først viste vegen inn til denne Maria-dyrkinga ved sine preiker over Høgsongen, der bruda vert prefigureringa av Maria: Er brudgomen, kongen, Kristus, så er bruda Maria, himmelbruda, jomfrua. Eller er bruda menneskesjelene som Kristus kjem og hentar? Det går i alle fall ut av dette ei vidunderlege, sansekokande tilbeding, ein brud- og brudgom-mystikk som i si spenning mellom erotikk og reinleiksdyrking både fører mellomaldermennesket tett inn til dei grunnleggjande livskreftene og som gjev mellomalderen sine dirrande, sansefriske lyriske bilete som virkar så utfordrande den dag i dag. Kanskje ikkje minst i dag, når det erotiske elementet er neddempa i vår kristendomsform, det kvinnelege elementet er mest amputert bort i ein slags misforstått pietisme - himmelbruda Maria kan liksom ikkje heilt erstattast av ein kvinneleg sokneprest - og det moderne menneske møter ein kristendom som ikkje har bilete som svarar til det heile mennesket. Den erotiske trongen finn ikkje sitt svar i kristne bilete, men i den moderne heidenskaps perverterte lektyre i magasin og på skjerm. Også broder Eysteinn er tydeleg prega av si tids oppfatning av Maria som bruda i Salomos Høgsong. Maria er ikkje berre ”reinlivs dygdige duve”, ikkje berre ”Guds Moder, velsigning for alt folk”, ”Jesu Moder dyrast”, men også Guds dotter du er, og sottelækjing, lukkevegen og himmelstråle, juvel for bruder og himmeldronning, Guds herberge og sorgegløymsle, gledes kraft og lasters øyding, nådeflaum, livgjeving for folket, høglova møy, opphøgd over englar. Men Eysteinn Ásgrímsson går vidare og skapar i ein veldig visjon ein Mariahøgsong som sprengjer den tradisjonen han elles hentar så mange av bileta sine frå. Denne finn vi på sitt mest intense i strofene 93 og 94: Det er som om han tek sats og slepper seg ut i ein lyrisk inspirasjon som veller fram, bilete på bilete: Dersom med kunst ein kunne omskapa menneskekjøt og bein til ei tunge, vinden, elding og grøne grunnar, gras angande, dust og sandstrand, hagl og drev som fuglefjører, fiskar, dyr som holt og myrar, hår og korn som klåre stjerner, fiskeskjel, ull, som dropar og gneistar,

167

tømmer og stein som stader og strete, strenger, himlar, luft og englar, ormebål og åkrar gule, urter, malmberg og lauva palmar, om dei aldri ein augneblink tagde, alle vil dei eldast, kverva som dogg, før dei fekk den skire Maria gjeve til fullnads den heider ho tilkom. I broder Eysteinns kvad er Maria framfor alt det som latin heite advocata nostra, vår forsvarar: Ho er den medfølande som kjenner medynk med eit lidande menneske. Men ”Lilja” eig ikkje berre det jordvende perspektivet som peiker mot det einskilde menneske og det indre livet. Sjølve ramma om det er gjeven i innleiings- og avslutningsstrofa, som er identiske: Dramaet, der vi kjem eit menneske så tett inn på livet, er ramma inn av den kosmiske Guds-erkjenninga, som den veldige Nidarosdomen peiker spiret ut mot den Gud som femner om altet, mot den Gud ”som ikkje treng stad og stunder”, som kviler i sitt ”kyrrleiks velde”. Til sjuande og sist vert den inderlege Maria-høgsongen vegar inn mot den støre samanhengen, der det personlege vert del av det kosmiske - utan at den nyfødde individualiteten misser seg sjølv. Dei tre diktverka vi har vore innom, soga om Gunnlaug Ormstunga, Geisli og Lilja - som eg meiner viser stadium i utviklinga av ein personleg identitet i det norrøne samfunnet og det nordiske sinn, har òg det merkelege felles at dei alle tre har kontakt med Trøndelag: Vi veit ikkje kven som skreiv soga om Gunnlaug, Hrafn og Helga den fagre, han kan ha vore ein av dei mange lærde islendingar som i kortare eller lengre tid hadde tilhald i Nidaros, i miljøet kring erkebispesetet. Han kjende iallfall det trønderske landskapet, ja tilmed Levanger kjende han - her ligg mykje av den dramatiske handlinga i denne forteljinga. Geisli veit vi vart framført av diktaren sjølv, Einarr Skúlason, i samband med opprettinga av erkebispesetet, og diktaren var i ein periode den fremste i den norske hirda. Også broder Eysteinn, Eysteinn Ásgrímsson, er etter tradisjonen ein islandsk diktarprest som hadde nærkontakt i Trøndelag, som munk på Elgeseter, og seinare som erkebispens utsending og visitator på Island. Slik sett gjev dette stutte risset av ei viktig utvikling også glimt av ei trøndersk historie som folket her kan ha grunn til å vera stolte av. Det er storarta at denne islendingesoga på spesiell måte blir teke vare på og kasta nytt lys på her i Levanger, og eg gleder meg til å koma heim til Island og fortelja om denne eineståande interessa. No har eg heilt klårt berre drege ut ei line kva gjeld soga om Gunnlaug Ormstunga. For den som har lese soga, og det er nok mange her, er det klårt at andre krefter enn det eg har peika på har stort rom i soga. Ho røyver seg i eit miljø av sjølvhevding, vald og drap. Det er skildringar av holmgang, og ikkje minst er det heilt klårt at det gamle ættesamfunnets normer aldeles ikkje er noko avslutta i denne soga. For etter at Gunnlaug og Hrafn har drepe kvarandre i lidenskapens namn, held drapa fram etter blodhemnens uskrivne lov. Og Helga,

168

ho som var sjølve lidenskapens sentrum og sjølv i lidenskapens vald, ho får ein ektemann – ”men ho elska han lite”, står det. Helga står på eitt vis i forkant av ei utvikling både i samfunnet og i enkeltmennesket, med ein lidenskap og ein eros som resulterer i drap og oppløysing i hennar tid, men som kunne vore levd ut og oppfatta på heilt anna vis på den tid då broder Eysteinn skreiv Lilja. Forfattaren av soga veit nok dette, og dét er vel grunnen til at han fleire stader legg inn det eg les som føringar fram mot dette motivet eg har prøvd å utvikla vidare her i kveld: Individets fødsel ut av slektskollektivet, rom for lidenskap, pasjon. Vi meir enn anar dei sterke og rike kjenslene ho bar på, og ho er noko langt meir enn ei slektsstolt sagakvinne, ho er enkeltmenneske, individ, og ho er kvinne med sterk erotikk som går den veg hennar kjensler peiker. Vi møter den eldre Helga slik, gift med den heiderlege bonden Torkjell og fleirbarnsmor: ”Det var den største hugnaden for Helga at ho breidde ut kappa som ho hadde fått hos Gunnlaug og såg på henne lenge. Ein gong kom det stor sott i garden til Torkjell og Helga, og mange låg og leid vondt lenge. Også Helga vart dårleg, men ho låg likevel ikkje. Ein laurdagskveld sat Helga i eldskålen og lutte med hovudet i fanget til Torkjell, husbonden sin. Ho lèt henta til seg kappa, Gunnlaugsgåva. Og då kappa kom til henne, då sette ho seg opp, la ut kappa framfor seg og såg på henne ei stund. Sidan seig ho attende i fanget til husbonden sin og var då slokna. Torkjell kvad då dette verset: Død heldt eg drosa djupt i mine armar. Gud tok gilde kona, grim er livsens slutt. ------tung er tida då eg eine sit tagall att. Helga vart førd til kyrkja, men Torkjell budde att åleine, og alle tykte det var stort sakn etter Helga, som ventande var. Og der endar no soga.” Ei anna soge burde ha vore skrive om Torkjell, for kanskje er han – som let kona si eiga sine lengsler og ikkje kravde at ho skulle gje frå seg kappa frå Gunnlaug - kanskje er han, som vert introdusert når den eigentlege soga er over, den døra vi leiter etter som fører inn mot det nye mennesket. Hans kjærleik til Helga er basert på at han ser henne slik ho er, og nøkkelen til hans kjærleik er miskunn, nåde.

169

Jernbanejubileet 2002 Det har vært skrevet flere artikler om jernbaneanlegget gjennom kommunen. I forbindelse med at det i 2002 er 100 år siden ”lina” ble åpnet, synes vi det er verdt å markere dette. Vi vil nedenfor kort omtale artikler som har stått i årboka til historielaget. *** I 1982 skriver Bjarne Slapgard en artikkel om jernbanebrua over Levangerelva. Her var det problemer med å finne fast grunn nede i “leirsupa”. *** I 1983 skriver Johan S. Mo en artikkel som viser sider ved jernbanebygginga, spesielt i Åsen, men også ulike syn på jernbanespørsmålet. Han kommer også inn på trasévalget og stasjonsplassering langs Hell – Sunnan-banen. *** I 1987 skriver Einar Haugan en artikkel om planting av lerk og andre treslag langs Hell – Sunnanbanen. *** I 1991 skriver Kristin Fostad om ”Gruslina” – Riksveg 754. Det er spesielt sidesporet fra Skogn stasjon til Hynnesgruva som omtales i tekst og bilder. ***

170

Et sjeldent bilde: Levanger Jernbanestasjon, fotografert av Harald Renbjør ca. 1937. Se ellers Nils Torskes artikkel om Renbjør foran i årboka.

I 1992 skriver Per Anker Johansen om hvorfor jernbanen blir lagt innom Levanger og gir mye av æren til Peder Holst. Artikkelen hans heter ”Året 1892 – et hundreårsminne.” I samme årboka skriver Arnfinn Husby en artikkel om ”Glytt frå jernbanebygginga gjennom Åsen”. Han omtaler raset ved Grubbåsen der 3 anleggsarbeidere mistet livet, og det vanskelige arbeidet med fundament over Fossingelva. *** I 1993 skriver Paul Steinar Fagerli om da ”lina” ble lagt. En grundig artikkel med gode kilder og bilder som viser anleggslivet gjennom Skogn. *** I årets bok skriver Hans Olav Løkken om rasulykka i Grubbåsen i Åsen. 171

Jakob Aune:

Han Paul Han var gammel da eg var gutungen, nabokallen han Paul. Men eg hugsar han kjørte lass med vindaug og dører som han hadde laga til folk nede i byen, der dei bygde seg hus. Raumerra var turfast framom langvogna. Ja, han Paul var ein markant person i miljøet her oppe i Halsan i 20 og 30åra. Om ein hadde sagt til meg: ”Der kjører han Paul Konrad Hanssen”, så hadde eg ikkje hatt ”peiling” på kven han snakka om. Han var berre Paul for heile bygda. Han var fødd på Støkke, som det står i kjerkeboka. I dag heiter det Stubbe. Det skjedde den 23. november i 1855. Døpt vart han i Alstadhaug den 3. februar 1856. I ungdommen var han truleg med far sin, som var ein kjent kjerkebyggar den tida, og lærte seg snekring. Som så mange ungdommar den tida tok han seg ein svipp til Amerika. Da hadde han møtt si Johanne Kristine Olsdatter Lundemo. Truleg ville han tene ein ”bråte” pengar før dei gifta seg. Da Paul hadde vori i Amerika nokre år, reiste Johanne Kristine òg dit. (Ho gjekk under namnet Krestine det eg kan hugse). Men Krestine treivst ikkje i Amerika, så dei kom tilbake til Gamlelandet kring 1888. I 1890 gifta dei Her er Paul Konrad Hansen Værnes 39 år gam- seg og 5 barn kom i rask rekkefølge. mel.

172

Husa som Paul bygde på det nye Værnes. Snekkarverkstaden til venstre med reimskiva på tverrveggen. Personane frå venstre: Arvid Aune, Bergitte Aune, Asbjørn Stubbe, Elias Aune. I midten Øyvind Heimstad. Bildet frå 1948.

Vel heime kjøpte Paul småbruket Værnes i 1889. I 1895 kjøpte han naboeige-dommen Hegråsaunet. Han flytta noko av husa på Værnes til Hegråsaunet. Namnet tok han òg med og kalla seg Værnes. Hegråsaunet fekk òg det namnet. Det var mye udyrka jord som hørte til det nye Værnes, så Paul måtte bygge husa større etter kvart som han dyrka jord. Paul var ein arbeidsmaur. Ikkje berre dyrka han jord og bygde hus. Etter kvart fekk han bygd seg ein snekkarverkstad, der han laga det meste av maskinene med eige hender. Dette var lenge før det kom elektristitet til Frol, så han skaffa seg ein glødehodemotor som sto i eit tilbygg til verkstaden på grunn av brannfaren. Dei sa denne motoren ytte 5 hestekrefter. Det var ei svær maskin med eit svinghjul på eit par meter i diameter. Det var spennande for oss gutungane når vi kika gjennom vindaugsgluggen i motorhuset. Vi såg han fyra opp blåselampa. Når glødehodet var varmt nok, sette han foten opp i svinghjulet for å starte, etter at han først hadde jaga oss ungane frå ”lydpotta” utafor veggen på motorhuset. Når motoren kom i gang, vart det surr av reimar frå mellomakslingen som gjekk opp under taket i verkstaden. Han kunne da koble inn reimdrift til t.d. sag, høvelmaskin, fres, dreiebenk osv. etter kvart som han fekk bruk for dei. Eg fekke vera med far min, som òg var snekkar, inn i verkstaden. Eg beundra Paul som hadde fått til alt dette med eigne hender. Mellomakslingen enda utom veggen på verkstaden i ei reimskive. Der tok han wire rundt reimskiva og bort i låven der han hadde piggmaskin med ris-

173

Paul Konrad Hansen Værnes, slik eg hugsar han. Her er han rundt 80 år.

tar for tresking. Han hadde laga alt sjøl. Paul var langt framom sin tid. Medan naboane trøska med sluggu eller drog piggmaskina med handmakt, hadde han treskeverk med motordrift. Paul hadde mange interesser. Eg hørte ein nabo fortelje at han rett som det var fôr og hørte foredrag om nye oppdagingar. Det var det ikkje mange av naboene som gjorde. Eg hugsar eit år det var mye havrebladlus. Da kom han med ei lupe og viste oss ungane at nokre bladlus hadde venger og at andre var vengelause. Han kunne òg fortelje oss at havrebladlusa først levde på heggen og så flytta over på havren når den vaks til. Det var første gongen eg såg i lupe. Eg var da 9 – 10 år. Paul vart enkemann i mange år. Krestine døyd-

de tidleg. Dottera Laura stelte for han da. Da eg kom i konfirmasjonsalderen, var både Paul og Raumerra gamle. Det var lenge mellom kvart lass med ferdige ting som kom frå verkstaden, men enda surra reimskiva utom verkstadveggen og drog piggmaskina og ristaren når avlinga hadde kome i hus om hausten. Ein haust hadde dei ein kalv som sto i tjor ute på enga. Den måtte flyttas fleire gonger for dagen. Da Paul ville flytte kalven, var han uroleg og sprang rundt så Paul fekk tjoret rundt foten, slik at han datt. Det gjekk gale med lårhalsen. Hardt for eit menneske nær nitti år. Siste åra var han på Bakken aldersheim. Paul døde i 1946.

174

Karl Jensen:

Hansfossen 1946 Dette er gjengen som pusset turbinrøra til Frol Kommunale e-verk Hansfossen 1946. Røra var 90 cm. i diameter, så det var en trang arbeidsplass. Først måtte vi skrape vekk et tykt lag med sleip gjørme og mange rustkuler, og noen av disse hadde rustet helt gjennom, så det måtte bores opp og snittes for å skru i en propp. Neste oppgave var å vaske rundt med piasavakost, og da vart det påsatt litt vann. Etterpå ble det tørket med sagflis, og til slutt var det å smøre med en meget sterk maling. Vi var to i lag på kvar strekning. Røra skulle pusses hvert 7. år, og hele arbeidet tok en uke.

Første rekke frå venstre: Pål Venås, Odd Langeland, Erling Stubmo, Trygve Ravlo, Fritjof Hersaune og maskinist Helge Kolseth. Annen rekke frå venstre: Åsmund Ellingsen, Algot Ramstad, Hilmar Buran, Karl Jensen, Johan Buran, Ingemar Berg. Tredje rekke frå venstre: Jon Jonsen, Hjalmar Kolseth, Arne Duvsete og Olaf Rømo.

175

Saksregister 1990-2001

Dette er et alfabetisk register ordnet etter emne og sted. I noen tilfeller hvor det ikke har vært praktisk å bruke emneord har vi tatt med personnavnet. I årboka for 1990 finnes et register for årbøkene utgitt fra og med 1981 til og med 1989. Dette registeret dekker tidsrommet fra 1990 til og med 2001. 99;33 betyr årgang 1999 side 33. *** Amerikabrev og -kort – En julehilsen fra Amerika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;140 – Grevskott, Telle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;128 – Den nye verda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;17 – Strømsøe, Andreas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;34 Alstadhaug kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;143 Ankolm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;5 Backlund Hotell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;33 Bakkehuset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;61 Barndomsminner – 1900… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;28-01;38 – 1930… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;50 – 1950… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;7 – “De var gamle da jeg var barn” . . . . . . . . . . . . . . . .96;108-97;82. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;119-00;121 Barneleker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;25 Barnerim – se Viser, rim, sanger og dikt Bautastein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;25 Bergstua . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;31 Bibelske metaforer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;73 Bilder – Avholdskafeen 1935 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;22 – Begravelsesbilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;107 – Brusve bru . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;96 – Dampskipskaia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;124 – Elever ved Okkenhaug skole 1927/28 . . . . . . . . . . .99;80 – Fiborgtangen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;103

176

– Grunnsteinsnedleggelse ved Levanger kirke 13. juli 1900 . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;27 – Idrettsbilder fra Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;93 – Gården Valum ved Fiborgtangen . . . . . . . . . . . . . . .97;103 – Hotell Marienborg 1914 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;122 – Innherred Sykehus 1930-årene . . . . . . . . . . . . . . . .96;51 – Kirkegata mot Røstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;125 – Levanger landsogns hornmusikkforening . . . . . . .01;34 – Levanger sett fra Lillemarks-Bakkan ca 1880-90 . .93;72 – Levangersundet og sentrum ca. 1905 . . . . . . . . . .96;123 – Nordre Trondhjems Amts-sygehus . . . . . . . . . . . .96;51 – Postkort fra Levanger by . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;112 – Reemyra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;63 – ”Sagas Hall” 1936 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;124 – Skogn stasjon 1901 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;63 – Slåttonn for 100 år siden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;116 – Utsikt mot Eidsbotn og Levanger . . . . . . . . . . . . . . .97;98 – Utsyn over Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;105 Bjerkan fotosamling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;38 Bjerkan, Sverre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;97 Blanche, Johannes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;104 Brann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;45 Brevveksling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;49 – Friarbrev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;80 – ”Om hundre år er allting glemt” . . . . . . . . . . . . . .98;49 Brusve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;41 Bureisning – Frol i 30-åra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;92 – Lokomobilen i nybrotta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;103 – Reistadbustan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;18 Burmoen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;20 Bygdeborger – Digerberget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;13 – Halsstein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;7-90;71-99;140 – Ratåsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;12-99;140-90;71 Bøker, hefter og protokoller – Bestselgerliste for Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;102 – Haandbog for lærere i omgangsskoler . . . . . . . . . . .91;36 – Kokebok for by og land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;60 – Kortfattet Norsk Sproglære . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;101 – Protokoll for tilsynsnemda ved Mule skole . . . . . . .94;82

177

– Reglement for Nordre Throndhjems amtssygehuse .94;115 – Seips visebok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;119 – Småplukk fra gamle protokoller . . . . . . . . . . . . . . . .01;93 – Sundheds-Commisjonen i Skogn Præstegjeld . . . . .92;154 – Veiledning i Jordbruket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;112 Dalsve i Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;112 Dampskipsbrygga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;72 Danielsve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;11 Dikt – se Viser, rim, sanger og dikt Eddie, Alexander . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;81 Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;94-95;33-95;54 Falstad Fangeleir – se Verdenskrigen 1940-45 Falstadsenteret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;106 ”Feskarstuggu” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;76 Festiviteten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;16-94;109 Fiborgtangen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;83 Finn-Anna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;70-99;91 Finn-Ole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;26 ”Finnrommet” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;26 Finsvik feriekoloni . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;28 Finsvik sommerpensjonat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;40 Finsvik, Arne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;149 Finsvikhavn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;102 Fjellslått i Frolfjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;92-01;104 Fladaas, Martin Nelius . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;59 Fløting – Levangerelva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;108 – Storelva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;62 Frierbrev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;80 Frolfjelldåggån . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;7 Fættenfjorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;23 Garlaus, Ola . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;22 Gjørtler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;5 Gunnlaug Ormstunge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;84-95;120 Gårdsdrift og -arbeid – Arnulv Skei ”ein hardhaus” . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;104 – Buran i Markabygd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;74 – Burmoen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;20 – Dalsve i Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;112 – Den gamle smia og Arne Smed . . . . . . . . . . . . . . .99;136 – Gryte i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;13

178

– Haustarbeid på Buran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;99 – Karen Cisilie Brenne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;108 – Kleivankorsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;17 – Laura i Støreslia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;108 – Mostuen, Reidar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;130 – Nordheim i Åsenfjorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;32 – Potetopptaking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;102 – Reitan, Nikolai . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;98 – Støre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;28 – Sæte, Gustav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;130 – Sør-Håve i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;14 – Valberget i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;5 – Zinkrennan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;67 Handel – Grensehandel i 1860-åra . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;60 Hegle forsamlingshus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;123 Heglefoss Mølle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;34 Heglesovnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;71-99;54-99;65 Heidmann, Frederik Hartvig Johan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;39 Hester – Handel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;158 – Kjørety . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;10 Hestøya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;108 Hollsaunet, Bess Eriksen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;89 Holst, Peter Theodor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;28 Hopla Tresliperi as. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;78 Hoplavassdraget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;49 Husmenn og husmannsplasser – Bergstua . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;31 – Danielsve i Åsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;11 – Kjesbuaunet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;104 – Skjærplassen på Børøya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;114 – Skogsjalet under Salthammer nedre . . . . . . . . . . . . .97;96 – Trosetvollan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;21 – Vollaplassen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;45 Idrett – Fotball . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;29-99;29-01;148 – ”Nessegaloppen” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;113 Industri og handelsvirksomhet – Bakeribedrift gjennom fem generasjoner . . . . . . . . .96;97 – Hopla Tresliperi as. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;78

179

– Nordenfjeldske Sprængstof as . . . . . . . . . . . . . . . . .90;15 – Nordenfjeldske Treforedling as . . . . . . . . . . . . . . . .90;83-93;89 – Paul Holthes mekaniske verksted & vognfabrikk . .95;110 Innherredsbrygga – se Dampskipsbrygga Jakt – Bjønnbørsa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;122 – Siste bjørnen i Åsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;12 Jarnblestring – se Heglesovnen Jelstrup, Ludovike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;86 Jernbanen – ”Gruslina” – Riksveg 754 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;38 – Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;90 – Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;31 – Åsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;118 Jonasplassen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;152 Jønsson, Halvdan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;30 Jøråshaugen i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;5 Kalkovn på Nesset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;122 Katt-Anna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;100 Kieler, Laura . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;96 Kleivankorsen i Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;17 Klykken, Peder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;67 Klæbu Seminar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;91 Kommunearkivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;23 Kornmagasinet i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;108 Krogness, Andreas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;5 Krogstadvollen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;96 Kulturlandskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;56 Kulturminner og kulturlandskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;56 – Bautastein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;25 – Rinnleiret basis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;98 – Skånes Skanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;22 Kunstnere og kunsthåndverk – se også Rosemaling – Fagerstrand, Johan Holum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;33 – Garlaus, Ola . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99‚22 – Gjørtleren på Jøråshaugen i Skogn . . . . . . . . . . . . .95;5 – Kråskapet på Nordenget i Markabygda . . . . . . . . . .95;49 – Kvalstad, Elliot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;10 – Kvalstad, Louis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;10 – Laulo, Ole Jacobsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;97 – Lynum, Oscar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;61

180

– Markabygdas ukjente møbelsnekker . . . . . . . . . . . .94;158 – Müller, Morten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;89 – Reimar, Trygve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;88 – Ryggen, Hans . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;21 – Schive, Jakob . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;89 – Skjerve, Ingvald August . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;70 – Suppanklokker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;48 Kuriosa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;91-95;118. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;89-00;119-00;147 Kvinnearbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;36-01;99 Laing, Samuel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;52 Langfallet på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;37 Leira sjefsgård . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;163 Levanger Apotek . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;8 Levanger by . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;50-90;112-91;103. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;77-92;86-93;52-93;80. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;5-94;109-95;23-96;8. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;33-98;114. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;33-00;7-01;95-01;151 Levanger Herred Samtalelag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;87 Levanger Historielag – 20 år i 1997 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;118 – Fra ”Gras til melk”; temadager i 1998 . . . . . . . . . .98;107 – Prosjekt ”Rekonstruksjon av “Jernvinna i Heståsdalen” . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;54 Levanger Husmorvikarskole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;22 Levanger Kino . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;20 Levanger Landsgymnas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;55 Levanger Lærarhøgskole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;7 Levanger Museum – Dampskipsbrygga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;72 – Fotobevaring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;52 – Museumsplan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;31 Levanger Musikklubb . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;113 Levanger-Avisa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;109-98;114-98;118 Levanger-utstillingen i 1936 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;5 Levangerelva – Bading . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;134 – Omlegging av elveløpet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;81 – Vaskarhøl´n . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;19 Levangermartnan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;103-99;121

181

Levangervassdraget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;56 Lokallitteratur i LLA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;123-91;239-92;163. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;140-94;160-95;168. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;117-98;142-99;161. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;177 Lyngstad, Johanna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;108 Lynaas, Paul Gustav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;104 Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;158 Martini, Olene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;5-93;85 Martini’s legat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;14 Mattradisjoner – Flatbrødbaking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;102 – Julebakst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;60 – Potetmel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;36 Meieri – Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;33-95;52 Melkkjørarlaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;7 Meyer, Heinrich . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;47 Militærliv – ”Corps de garde” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;106 – Frederik Hartvig Johan Heidmann . . . . . . . . . . . . . .97;39 – Nordenfjeldske Dragonregiment på Rinnleiret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;142 – Det Nordenfjeldske Skiløperkorps . . . . . . . . . . . . . .90;5 – Zinche og Heidmann i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;52 Misjonsarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;57 Munkrøstadfoss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;79 Museer – Bygdemuseet på Heir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;53 – Hain Asmund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;65 – Museumsdrift . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;76 – Museumsplan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;31 – Økomuseum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;76 Musikk og sang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . – 1830-årene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;34 – Kristiansen, Anton . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;29 – Levanger Musikklubb . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;113 – Okkenhaug, Paul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;43 – Sangforeningen af 3. September . . . . . . . . . . . . . . .99;94 – Skillingviser fra Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;92 – Vardehaug, Gustav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;76

182

Müller, Anne Rebekka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;96 Müller, Morten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;89 Møller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;79 – Heglefoss Mølle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;34 Nordenfjeldske Dragonregiment på Rinnleiret . . . . . . . . . . .95;142 Nordenfjeldske Sprængstof as. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;15 Nordenfjeldske Treforedling as. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;83-93;89 Nordenget i Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;94 Nordre Trondhjems Amtssygehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;87-94;115 Nordre Trondhjems Amtstidende – se Levanger-Avisa Nordtun Ungdomshus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;94 Okkenhaug, Paul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;43 Olsen, Peder (Åsen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;32 Pilegrimsleden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;64 Postkort – se Bilder Postombering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;62 Ras – Grubbåsen i Åsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;18 – Langfallet på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;37 Ratåsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;73 Reistadbustan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;18 Reitholdet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;148 Regler – se Viser, rim, sanger og dikt Rinnan, Anna og Malakias . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;120 Rinnbustadmyran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;20 Rinnleiret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;142 Rinnleiret basis – landmåling før 1990 . . . . . . . . . . . . . . . . .00;98 Rosemaling – Bygdekunstner; Ole Olstad . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;9 – Salthammerkista . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;100 Rovdyr – Bjørn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;12 – Ulv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;129 Røstad, Asmund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;65 Sagbruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;71 – Nordenget i Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;94 – Sagbruksdriften i Levanger på 16- og 1700-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;71 – Sagtun Bruk as. i Åsenfjord . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;94 Schielderup, Søren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;71 Schive, Jacob . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;89

183

Setring – Fjellslått i Frolfjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;104 – Kløvjan seterlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;126 – Krogstadvollen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;96 – Minnestein over gjetarguten Sigurd . . . . . . . . . . . . .00;148 – Steinfera . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;48 – Tomtvasslia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;103 Sildefisket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;60-01;60 Sillermoen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;151 Skillingsviser – se Viser, rim, sanger og dikt Skjerve, Gunda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;22 Skogbrann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;45 Skogn Folkehøgskole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;38 Skoler – Halsan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;65 – Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;84 – ”med sin smukke Fane i Spidsen” . . . . . . . . . . . . . .99;105 – Mule . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;82 – Okkenhaug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;80 - 99;80 – Solvang på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;23 Skånes Skanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;22 Slektslitteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;132 – Ole Olsen Norviks aner og ætt . . . . . . . . . . . . . . .94;55 – En innflyttet familie… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;13 – En menneskeskjebne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;54 – Merkelige sammentreff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;85 – Sorenskriver Peder Klykken… . . . . . . . . . . . . . . .96;72 – Strømsøefamilien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;97 St. Margaretha kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;157 St. Michaels kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;157 Staupslia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;113 Stedsnavn – Brurstien på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;53 – ”Rabben” i Okkenhaug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;89 Steinbrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;20 Storelva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;116-94;62 Strandsittere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;95 Strømsøes bakeri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;97 Støre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;28 Svendsen, Peder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;82 Sykdom og smitte – Dysenteri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;45-93;54

184

Syrstad, Even . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;115 ”Tirpitz” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;23 Torvstikking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;20 Tradisjoner – 17. mai på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;82 – Bryllup . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;98 – Haustarbeid på Buran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .01;99 – Juleminner fra 1920-årene . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;114 – Julebaksten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;60 – Konfirmasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;106 – Merkedager i Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;129 – Olsokstemnet på Alstadhaug i 1935 . . . . . . . . . . . . .01;143 – Stenbryllup . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;19 – Suppanklokker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;48 – ”Den store sorenskriveren” fyller 78 år . . . . . . . . . .96;70 Trær – Storfurua ved Okkenhaug øvre . . . . . . . . . . . . . .97;31 – Tuntreet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;38 – Villepletreet på Hestøya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;108 Trønderlaget, stiftelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;7 Trønderlåna – Gammelstuggu på Veierøstad . . . . . . . . . . . . . . . . .95;30 – Sør-Håve i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;14 Ungdomslag – Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;124 – Mule . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;94 – Okkenhaug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;79 Utvandring – Den nye verda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;17 – Fra Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;135-95;132 – Fra Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;118-91;118. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;132 – Fra Levanger by . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;118-91;118. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;132 – Fra Markabygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;135-95;132 – Fra Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;135-95;132 – Odelsjenta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;45 – “Sons of Norway” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;40 Valberget i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;5 Varder – Hårskallen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66

185

– Solbergan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66 – Sonstadåsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66 – Stokkvola . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66 – Våttåberget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66 – Våttåhaugen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;66 Vaskarhøl`n . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;19 Veger og ferdsel – Den eldste E6’n gjennom Levanger . . . . . . . . . . . . .90;76 – Fra tjodgate til kongevei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;123 – ”Gruslina” – Riksveg 754 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;38 – Hyllvegen på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;68 – Levanger-Buran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;29 – Markabygda-Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;71 – Pilegrimsleia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;64-97;7 – Sneplogliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;102 Vegnavn – Alosa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;51 – Jacob Schive . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;89 – P.W. Nilsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;50 Veierøstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;30 Vér- og klima – Regnsommeren 1921 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;28 – Levanger, den 21de November 1853 . . . . . . . . . . . .93;51 – Uværsåret 1882 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;57 Verdenskrigen 1940-45 – Eit krigsminne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;112 – Ekne 1942 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;86-01;138 – Ekne og Ronglan 1945 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;61 – Falstad fangeleir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;106-95;81-97;61. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;129-01;24 – Fanger og flyktninger i Frol fra 1940-45 . . . . . . . . .98;63 – Fest på Salater Pensjonat . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;94 – Fra Narvik til Trøndelag i 1940 . . . . . . . . . . . . . . .95;9 – De første maidagene i 1940 . . . . . . . . . . . . . . . . .92;148 – Glimt fra krigstida . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .98;66 – Hverdagsliv fra krigsårene . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;110 – Levanger Landsgymnas i 1942 . . . . . . . . . . . . . .98;55 – Milorg i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;86 – Minnehøytidelighet okt. 1992 . . . . . . . . . . . . . . . . .92;106 – Reise med mælkbil’n . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;124 – Skillemyntmerker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;74

186

– Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;86 – ”Tirpitz” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;23 – Tyske anlegg og installasjoner i Åsen . . . . . . . . . . .01;128 – Vedgassgeneratoren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;17 – Våre falne 1940-45 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;10 Vestrum, Arne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;60 Viser, rim, sanger og dikt – Alstadhaug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;80 – Barmhjertighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;71 – Barnerim etter Margit O. Nordal . . . . . . . . . . . . . . .94;11-94;47 – Blomsterdrømmen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;92 – Den gamle presten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;18 – Dompideisan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;37 – Et håndtrykk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;71 – Fergemannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;64 – Gamle barnerim og regler . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;157 – Gravhaugen ved Alstadhaug kirke . . . . . . . . . . . . . .97;85 – Klinka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99;32 – Kornmagasinvisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;110 – Le . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97;71 – Martnasvise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;16 – Modning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;18 – Skillingsviser fra Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99‚92 – Skomakervisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;21 – Smil Levanger smil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92;114 – Til min Gyllenlak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91;48 – Ungdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95;107 – Ved en øde gård . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;115 – Vårvise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;27 Wasmuth, Georg Ulrich . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .00;76 Wold, Marius . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;77 Ytterøy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;19 Zinkrennan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;67 Ødegårder og fraflytting – Jonasplassen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94;152 – Karbua ved Nesvatnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;126 – Aasgårdene i Skogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;112 Aas, Marie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96;80 Åsen kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .93;133 Åsenfjorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90;15-90;94-96;110

187

Samling av lokallittera t u r • Barn i Levanger. Levanger, u.å. • Blæss, Å. S.: Levanger sentrum; positive og negative faktorer i … • En skoledag i 1905. (video). Steinkjer 1997. • Estetikk og opplevelse. (om høgskoleutbyggingen på Røstad). Levanger 1997. • Festskrift ved Åsen Samvirkelag sitt 75-årsjubileum. Levanger 1998. • Gammel veglei : et samarbeidsprosjekt mellom grunneiere og Jaguar 4H 1993 - 2001. - Levanger 2002. • Hallan, Nils: Levanger Samvirkelag 40 år 1911 – 1951. Levanger 1951. • Hofstad, Turid: ”Vilja de høyra kvedet mitt…”. Verdal 1993. • Haugan, A. O.: Minner fra Okkenhaug. Levanger 1997. • 100-årsberetning for Skogn sanitetslag. (Skogn) 2001. • Hus og bygningsmiljø i Levanger. Steinkjer, 1988. • Jonsson, B.:Gravfeltet på Gjeite. Levanger, 2001. • Kirkene i Levanger kommune. Bygningsrapport. Levanger 1992. • Kolaas, Solveig Salthammer: Paul Okkenhaug som sangkomponist. Trondheim 2001. • Levanger før – og – nå. Kort beretning i forbindelse med Nordisk vennskapsbytreff 1966. Levanger 1966. • Levanger Historielag. Årbok 2001. • Levanger kommune; kultur og fritid for funksjonshemmede. Levanger, 1990. • Levanger kommune; kulturlandskapet i kommuneplanen. Levanger, 1992. • Levanger misjonsforening 1844-1944 – et minneskrift. Levanger 1943. • Levanger samvirkelag 25 år 1911 – 1936. Levanger 1936. • Levanger sentrum; utvikling bygd på tradisjoner. Levanger, 1992. • Levangermartnan: en utstilling i Dampskipsbrygga i Levanger. Axel Becker. - Statsbygd, 1999. • Melding om arbeidet med Skogn Historie 1919 – 1969. Levanger 1969. • Miljøstatus med hovedvekt på vannkjemi, plankton og fisk i innsjøene Hoklingen og Movatnet, Nord-Trøndelag. Trondheim 2002. • Munkeby, H.H.: Levanger by med Hanne – 1940-1952. Levanger, 2001. • Munkeby, H.H.: 8 unger og en Børøy-sommer. Levanger, (1996). • Musikken i åker’n og i trean. (videogram). Levanger 2001. • Nestgaard, Kolbjørn.: Etterslekt frå Jonas Rasmussen Brenne og Oline Jensdtr. Skei. (Skogn), 2002.

188

• Nord-Trøndelag Historielag. Årbok for 2001. • Okkenhaug, S.: Artikler og foredrag (kopiert og samlet i ringperm). Levanger, 2001. • Røvik, Sverre Misjonæremissæren Marius Hojemsaunet. Theim, Nomi, 1983. • Schei, O.: Forprosjekt Frolfjellet. Levanger, u.å. • Skogen vår. Levanger kommuneskogers historie. Samlet 2000 – 2002 av Einar Haugan. Levanger 2002. • Skogn Historie B. IXa – Midt-Skogn. Skogn 2001. • Songar til ”Spelet om Heilag Olav” på Stiklestad. Verdal 1970. • Strategidokument for Levanger sentrum. Levanger, (1999). • Strategisk Næringsplan. Levanger 2001. • Viktige hendelser i årenes løp; fra avdelingen startet til i dag. Red. av Karl M. Buchholdt. (Verdal) 2002. • Aarnseth, Sigurd: Festskrift til Åsen Samvirkelag sitt 50-årsjubileum 1973. Åsen 1973. • Åsen; I hjertet av Trøndelag. Åsen 1997.

Levanger Lokalhistoriske Arkiv Levanger Bibliotek Tlf.: 74 05 29 00. Faks.: 74 05 29 09 E-post: sveinung.havik@levanger.kommune.no

189

Medarbeidere i årboka 2002 Asbjørn Andresen

f. 1923 i Skogn, pensjonist, adr. 7622 Markabygda

Jakob Aune

f. 1924 i Levanger, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Asbjørn D. K. Eklo f. 1927 på Levanger, pensjonist, adr. 7600 Levanger Aud Graadal

f. 1956 på Steinkjer, bokhandlermedhjelper, adr. 7600 Levanger

Svanhild Hagen

f. 1961 i Åsenfjorden, butikksjef, adr. 7632 Åsenfjord

Nelius Hallan

f. 1883 i Markabygda, d. 1968

Einar Haugan

f. 1928 i Frol, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Sveinung Havik

f. 1947 i Snåsa, bibliotekar, adr. 7600 Levanger

Arnfinn Husby

f. 1916 i Åsen, pensjonist, adr. 77630 Åsen

Ola Indgaard

f. 1928 i Frol, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Karl Jensen

f. 1927 i Frol, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Annar J. Johansen

f. 1937 i Frol, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Svein Jørstad

f. 1925 i Inderøy, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Leif Kjønstad

f. 1928 i Frol, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Jarle Kregnes

f. 1932 i Heimdal, sivilingeniør, adr. 7600 Levanger

Andreas Lunnan

f. 1940 i Åsen, journalist, adr. 7620 Skogn

Hans Olav Løkken f. 1950 i Stjørdal, flygeleder, adr. 7500 Stjørdal Kolbjørn Nestgaard f. 1931 i Skogn, pensjonist, adr. 7620 Skogn Atle Sand

f. 1940 på Ekne, pensjonist, adr. 7624 Ekne

Nils Torske

f. 1952 i Sunndal, museumsfotograf, adr. 7600 Levanger

Johannes Vongraven f. 1935 i Ålen, pensjonist, adr. 7620 Skogn Frits Wahlstrøm

f. 1943 i Skogn, informasjonsrådgiver, adr. 2150 Årnes

Sidsel Wohlen

f. 1940 i Andebu, cand.mag., adr. 7600 Levanger

Knut Ødegård

f. 1945 i Molde, forfatter og statsstipendiat, adr. Island

190

191

192