Levanger historielag - Årbok 2003

ÅRBOK 2003 LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyre: Sidsel Wohlen Sveinung Havik Pål Kulås Solveig Otlo Asbjørn Tingstad

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2003

Forside: Bygningen på Røstad fyller 100 år Tegning av Solveig Otlo

ISSN 0803-1975

Forord Levanger Historielags årbok kommer i år ut for 23. gang. Vi har hørt at folk venter på boka, både til egen bokhylle og til gavebruk. Det borger for fortsatt interesse, og vi håper forventningene blir innfridd.

Skriftstyret har også hatt hyggelig respons fra mange artikkelforfattere, som enten har kommet med stoff selv, eller som har sagt ja til å skrive om emner som vi ønsker skal bli behandlet. Men andre kvier seg for å komme med ting de har på lager, enten det skyldes skrivevegring, dårlig tid eller tanker som ”dette kan da ikke være av interesse”. Skriftstyret kan hjelpe med formidling av kontakt med skriveføre personer, og vil gjerne se på eller høre om all slags stoff. Spennvidden skal være stor i ei årbok.

Vi har i år prøvd å snu på "skriveåret", og arbeidet for å få manus inn i vårhalvåret. Viktig både for å få oversikt over stoffmengden på et tidligere stadium, for å få bedre tid til korrekturlesning og redaksjonsarbeid og for å gi trykkeriet bedre forhold i sluttfasen. Dette har vi delvis lykkes med. Det vil bli arbeidet videre ut fra årets erfaringer, for å få til ytterligere kvalitet og mangfold.

Et annet mål, nemlig å ha med stoff fra alle deler av kommunen, er vanskelig å nå hvert år. Det avhenger av vårt kontaktnett og hvor god tid mulige forfattere har til å samle stoff og skrive. I år er det dessverre ingen artikler fra Ytterøya og lite fra Åsen. Vi beklager dette, men oppfordrer samtidig lokalbefolkningen til å hente fram manuskripter og notater fra skrivebordskuffen.

Ha en trivelig lesestund med årets bok!

Skriftstyret

Innhold Annar J. Johansen: Fra Røstad skoles historie ved et 100-årsjubileum . . . . .side Kåre Svebak: "Privatongan" på Røstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Minda Otlo: - Det var den gongen det - . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Gunhild Valsø: 9. april og evakueringa fra Røstad . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Per Flatberg: Forrakampen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Frits Wahlstrøm: Brusve for 50 år siden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Kristen Mo: Skånes øvre skanse - den eldste? . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Ellen Grinde Findland: Klesstell sist på 1940-talet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Einar Haugan: Levangerelvens Fellesfløtningsforening (1923-46) . . . . .side Oddrun Friberg/ Marit A. Gregersen: Ufaglært perfeksjonist - Ole A. Andresen . . . . . . . . . . . .side Eli Lunnan: "Aldrig saa man slig en Sommer" . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Jakob Aune: Halsstein-spelet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Per Anker Johansen: Levanger skole 200 år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Oddlaug Øvreness Sørmo: De gamle Hallangårdene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Guri M. Sivertsen Haugan: Levanger bibliotek - endelig i hus . . . . . . . . . . . . .side Asbjørn Hallem: Kvad til kvinna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Asbjørn D. K. Eklo: Fra bilens barndom og litt til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Jarle Kregnes: Nonmerker i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Leif Kjønstad: En skiløper krysser sine spor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Johannes Vongraven: Nils Hallan 23.12. 1926 - 5.1. 1997 . . . . . . . . . . . . . . . . .side Jørn Sandnes: Nils Hallan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Turid Hallan Buarøy: Noen minner om pappa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Asbjørn Andresen: Gustav Haugen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Ulla Sirén: "Nordens största konstnärinna i magi" . . . . . . . . . . . . . . .side Karl Jensen: Minner fra okkupasjonstida . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Trygve Flatås: Eit krigsminne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Anders Gustad: Meir om illegal transport av våpen . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Karl Arne Sandnes: Schurka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Sveinung Havik: "Tankene er med rundt i rommet" - kort om dikteren Karl Arne Sandnes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Karl Arne Sandnes: Fjordbåten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Sidsel Wohlen: Levanger Sportsskytterlag gjennom 50 år . . . . . . . . . . . .side Morten Moe: John Morrisons tredje og siste tokt mot Tirpitz . . . . . . . .side Pål Kulås: Avduking av krigsminne i Markabygda . . . . . . . . . . . . . .side

7 22 30 36 39 55 69 74 77 94 103 107 113 122 125 130 133 137 146 150 151 155 158 163 167 169 172 174 175 176 179 188 197

Andreas Hompland: Nynorsk is a better language . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Ola Indgaard: Arne Sivertsen til minne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Levanger Historielag: Ă…rsmelding 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side Medarbeiderliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side

6

201 214 215 218 221

Annar J. Johansen:

Fra Røstad skoles historie ved et 100-årsjubileum Hvorfor kom institusjonen til Levanger?

Da Stortinget i 1899 diskuterte byggingen av en ny åndssvakeskole nordafjells, hadde mange steder allerede to år tidligere meldt sin interesse som vertskap for en slik institusjon. I alt 41 alternativer lå på et tidspunkt på Stortingets bord, men stedsvalget kom ganske snart til å stå mellom Levanger og Trondheim – eller Røstad gård og Sluppen gård. En liknende lokaliseringsstrid mellom Levanger og Trondheim hadde vi opplevd noen år tidligere i 1892, da Klæbu seminars flytting ble et valg mellom de to byene. Og Levanger ble da valgt.

Stortingsdebatten i 1899 gikk over to dager, og det var både spørsmål om pris og hvor godt stedsalternativene var egnet som åndssvakeskole eller ” paa hvilket sted man skal anbringe en hel del ulykkelige idiotiske børn.”

Prisen for Røstad gård var satt til 56 000 kroner, mens Sluppen var satt til hele 130 000 kroner. Et lite utvalg argumenter – som også gir en tidskoloritt – for Røstad var: ”– Men naar jeg tænker paa et smukt bosted, udsigt og landlig ynde, da fandt jeg ikke noget af det …. paa Sluppen, men paa Røstad derimod i fuldt maal. (Horst) – At Røstad er det rette sted, og det er, at det har en overordentlig smuk beliggenhed …. fandt jeg for min del Røstads beliggenhed ligefrem henrivende.

(Knudsen) – Det maa være en gaard med græs og blomster, en gaard med skog og fuglesang. Det maa være en gaard, som ligger nær sjøen, en gaard hvor Guds frie sol, maane og stjerner uhindret af kul- og skodderøg, frit kan skinne ned.

(Liljedahl) – Det har været mit maal at finde en for det offentlige billig og en for behovet passende eiendom, saaledes beliggende, at man med tryghed kunde se disse børn anbragt der, med haab om, at selve situationen og omgivelserne vilde bidrage til at fremme det arbeide, som der skal udføres.” (Statsråd Wexelsen) Mens forhandlingene pågikk i Stortinget, kom det fra Levangers magistrat

7

K1 K2

Røstad skole med gårdsanlegget. K1: Den eldste hovedbygningen på Røstad gård.

K2: Nyere hovedbygning fra 1856. Stabbur fra 1857.

Foto: Vilhelm Skappel 1949

og ordfører følgende telegram til Stortinget: ”Vi tillader os paa Levanger bys vegne meddele, at vandafgiften for Røstad, ifald samme indkjøbes til aandssvageskole for nordenfjeldske Norge, fastsættes til 80 kroner aarlig.” Å skulle tillegge en rimelig vannavgift det avgjørende loddet på vektskåla, ville trolig være en undervurdering av stortingsrepresentantenes argumentasjon. Stortinget voterte og vedtok den 30. januar 1899 med klart flertall med 81 mot 26 at Levanger skulle få landets tredje åndssvakeskole.

Så kan man med etterpåklokskapens briller på undres over hvor mye statsråder fra Nord-Trøndelag kunne få gjennomslag for i Stortinget? Men at dette vedtaket på høyeste politiske nivå fikk meget stor betydning for Levanger, kan ingen være i tvil om.

Røstad – fra gård til skole Etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak om bygging, kjøpte staten ved Det kongelige Kirke- og undervisningsdepartement Røstad nedre på 2000 dekar av daværende eier enkefru Ane Margrethe Frøseth for 63.000 kroner.

Røstad gård var i Jelstrupfamiliens eie fra 1714. Thomas Kristian Jelstrup (f. 1832) bygde ei vakker hovedlån i 1 1/2 etasje i sveitserstil og et stabbur, i 1856-57. Hans foreldre var Henrik Krenkel Jelstrup og Kathrine, og de eide gårdene Mo, Sæther og Røstad. De hadde flere sønner – derav Thomas, som fikk Røstad.

8

Fram til 1882 var det Thomas Jelstrup som eide Røstad gård. Han var ei tid ordfører i Frol. Jelstrup plantet trær av fremmede tresorter som lind, alm, hestekastanje og lerketrær i parken, slik det var gjort på Mo og Sæther. Røstad gård ble kjøpt og overtatt av ekteparet Frøseth i 1882.

Byggingen Stortingets beslutning om bygging ble raskt omsatt i planer, tegninger og kostnadskalkyle. Det ble innhentet anbud for et betydelig skolebygg og internat. Byggearbeidene kom snart i gang etter at det første spadestikket ble tatt 4. desember 1900. Parallelt med nybyggingen ble hovedlåna satt i stand og ombygd til bestyrerbolig og bolig for gårdsbestyrer og ansatte.

Den nye skolebygningen var et ruvende og monumentalt bygg i landskapet, og ble berømmet for sin vakre arkitektur. Det representerte noe vesentlig nytt i Levangers bygningsstil, og har vist seg å holde hundre år etter. Almetrærne i alléen ble plantet i 1906-07 etter at skoleanlegget var tatt i bruk.

Beskrivelse av skoleanlegget ”Skolebygningens hovedfacade mod syd er 86 meter lang. Paa øst-vestsiden er der to fløie, som hver har en 32 meters facade. Midt mellem disse paa gaardssiden er der en midtfløi, som stikker 15 meter indover gaardsplassen, saa hele bygningens grundridsform ligner et latinsk E. I alle etager gaar der paa gaardsiden korridorer i bygningens længde. Fra kjælder til loft fører i det hele 5 trappeopgange. Skolebygningen er en to etagers murbygning fuldt udnyttede

Fra byggeperioden. En stor og staselig bygning tar form.

Foto: Bjerkan

9

Råbygget sett fra gårdssiden.

Foto: Bjerkan

kjælder- og loftetager, dog har dens midtparti 3 fulde etager.”

Kjelleretasjen: Skomakerverksted, baderom med omkledningsrom: ”karbad med tilhørende tempererede dusche”, dampbad som alt er beregnet på elevene.

Snekkerverksted, vaskeri og tørkerom, fyrrom for sentraloppvarming, malerverksted, bakeri og husholdningskjellere m.m.

1. etasje: 4 sovesaler med tilstøtende dagligværelser og pleierrom. Plass til 15-25 senger. Lys og vennlig spisesal (15 x10 m) hvor 150 elever kan spise samtidig. I midtfløyen er dampkjøkken, anretningsrom, skyllekjøkken og spiskammer. I østre og vestre fløy har vi baderom for betjeningen og ”vandklosetter til brug i sygdomstilfælde. ” 2. etasje: To sovesaler (hvorav ett med plass til 27 senger) med tilstøtende dagligværelser og pleierrom, 10 klasserom, bestyrerkontor med forværelse, et sykerom, rom for skolemateriell og 4 pikeværelser.

Loftsetasjen: En sovesal med dagligrom og pleierrom, 5 rom for håndarbeid som korg-, børste- og stolflettingsarbeid, bolig for to lærerinner og store rom til oppbevaring av klær. I hele bygningen finnes det 110 rom med sentraloppvarming og elektrisk lys.

20 meter fra skolebygningen over skoleplassen ligger gymnastikksalen (18 x 18 meter) med ”privetbygninger ” i hver ende. Inneholder foruten gymsal, avkledningsrom og galleri. Brukes også som forsamlingssal.

Byggekomité: Fogd Lunde, fabrikkeier Ausen og statskonsulent Anzjøn.

Arkitekt var Solberg, Trondheim. Byggearbeidet ble gjennomført under tilsyn av arkitekt Svendsen. Entreprenør: Murmester L. Hansen, Oslo. Tømmer- og

10

snekkerarbeid: Byggmester D. A. Henriksen, Trondheim. Sentralvarme og dampkjøkken: Wisbech, Oslo. Rørlegger: Setsaas & co, Trondheim.

Malerarbeid: Steen, Petersen og Brobak, Levanger. Elektrisk anlegg: Østmoe.

Innredning: Snekkerne Elden og Tiller, Levanger. Bygningen var kalkulert til 370 000 kr.

Innvielsen av Røstad skole I Nordre Trondhjems Amtstidende den 28. juli 1903 sto følgende notis: ”Aandssvageskolen. Med middagstoget fredag medfulgte 30-40 elever fra Lindern til Røstad aandsvageskole. De fulgtes av bestyrer Grue med frue og en del av lærerpersonalet. Resten av eleverne, ca. 200, ankommer efter ferierne.”

Takket være at jernbanen kom til Levanger høsten 1902, kunne mesteparten av inventar og utstyr fra Lindern flyttes på jernbanevogner om våren og sommeren 1903.

Skoleanlegget ble tatt i bruk 21. august 1903, mens den offisielle innvielsen foregikk den 12. oktober samme år. Det var statsråd Wexelsen som foretok innvielsen i nærvær av en stor forsamling fra by og bygd i ”Anstaltens Gymnastiksal”. Byggekomiteens formann, fogd Lunde, redegjorde for byg-

Hovedbygningen på Røstad med Levangerelva i forgrunnen. Ca. 1910.

Foto: Bjerkan

11

gesaken og prisen på kr. 360 000.

Etter sangen ”Lover Herren han er nær”, holdt statsråd Wexelsen innvielsestalen. Han framholdt betydningen av at hjem og samfunn tok seg av ”de ulykkelige Abnorme. Statens Omsorg for de abnorme Børn er ikke meget gammel her i Landet. Den hører til de senere humane Bestræbelser, som vort Samfund har tat Del i.” Han gjorde så rede for statens engasjement for blinde, døvstumme og åndssvake og at dette arbeidet ikke hadde lange tradisjoner å vise til i vårt land. Men nettopp byggingen av Røstad åndssvakeskole var et stort skritt i riktig retning, og i 1903 var dette et offentlig ansvar med innslag fra kommuner og private til økonomisk drift.

Wexelsen la vekt på den humane side ved åndssvakeskolene. ”Man maa lære at forstaa den Pligt, man har likeoverfor de Ulykkelige; Samvittigheterne maa vækkes, Barmhjertighetsfølelsen maa bli levende. Foranstaltningerne koster Penge, det er sandt, men vi faar ogsaa haape, at vi faar noget igjen for Pengene, at man paa denne Maate vinder ind nyt Land for Samfundet. Vi skal se paa denne Sak ikke alene utav vor Følelse av Barmhjertighet og Kjærlighet, men ogsaa med Haap mot Haap. Det er et defekt Stof, som her skal bearbeides;” Wexelsen var opptatt av å betone de resultatene som viste at en større prosent av disse elevene ville komme til å gjøre nytte for seg i samfunnet. På Røstad nye skole kom dette godt fram i undervisning på gårdsbruket og i håndverksfag.

Han omtalte videre de lidelser som de åndssvake inntil nå hadde gjennomgått hjemme og i sitt hjemmemiljø, og den positive forskjell som åndssvakeskolene nå representerte. Statsråden erklærte så ”Røstad Hjem for Aandssvake” innviet. ”Hele Aapningsarrangementet var i al sin Enkelthet smukt og stilfuldt og Festen baaret av en stemning, som var Høitideligheten værdig,” skrev NT Amtstidende.

Spesialskolene – et historisk streiftog Historien om spesialskolene er i mange henseende fortellingen om norsk samfunnsutvikling i det 20. århundre. Tiår etter tiår kan skolens utvikling betraktes med et sideblikk på det norske samfunn i endring på godt og ondt.

Utviklingen forteller i klartekst hvilken forandring store institusjoner som bl. a. Røstad skole har gjennomløpt fra unionsoppløsning til oljealder og velstandssamfunn.

Nesten ett hundre års historie innen spesialpedagogikk og norsk skolehistorie knytter seg til Røstad skole. Da Røstad åpnet sine dører, kunne man i lokalavisa lese om et stort flyttelass som ankom Levanger stasjon, og overskrifta var: ”Da Idiotene kom til Levanger.” Dette store flyttelasset var i virkeligheten Lindern skole i Oslo som var nedlagt og ble flyttet til Levanger, og med toget

12

fra Oslo kom personale, elever og utstyr. Ikke rart at et slikt flyttelass i jernbanens barndom vakte oppsikt. Men samtidig er avisoverskrifta en påminning om den utvikling skole og samfunn har gjennomløpt på disse hundre år.

Lover og undervisningsplaner bruker begreper som åndssvak, evneveik, psykisk utviklingshemning og lærevansker på en måte som mer enn lange avhandlinger reflekterer en langsom framvekst av en ny mentalitet. En mentalitet tuftet på bedre samfunnsøkonomi, større spesialpedagogisk innsikt og et mer humant og barnevennlig samfunn i siste halvdel av århundret.

I 1876 fikk Norge sin første åndssvakeskole på Vestheim i Oslo etter iherdig innsats fra ildsjelene Lippestad og Hansen. Så kom Lindern i Oslo i 1882, samme år som Abnormskoleloven trådte i kraft. Myndighetene innså ganske tidlig at det var et stort og udekket behov for en institusjon nord for Dovre.

Røstad skole kom i 1903 og var fram til 1950 en av tre store statlige åndssvakeskoler i Norge: Torshov i Oslo (1899), Eikelund ved Bergen (1901) og Røstad i Levanger.

Allerede Folkeskoleloven av 1889 taler om særskilt undervisning for svake og tungnemme elever, og disse ble tatt ut av folkeskolen.

Abnormskoleloven hadde som overordnet mål at skolene skulle dyktiggjøre elevene for samfunnet ved ”å opplære dem for praktisk Livsvirksomhed.” I departementets instruks fra 1903 for funksjonærene ved Røstad offentlige skole for åndssvake het det i § 1: ” Det er hver enkelt funksjonærs plikt stadig å ha for øie, at han i alt sit forhold og i al sin ferd skal støtte og befordre elevenes opdragelse og oplæring.”

I daglig drift ga dette seg uttrykk i at undervisninga på Røstad fra 1903 til 1973 var todelt: 5 timer leseskole eller teoretisk undervisning om formiddagen pluss 2 –3 timer arbeidsskole (verksted) om ettermiddagen. Skolen hadde bare gutter i begynnelsen, men fra 1916 åpnet den dørene for jenter.

Røstad skoles 25-årsjubileum i 1928 Fra starten av og i åra framover til første verdenskrig og mellomkrigstid, ble Røstad drevet på en tradisjonell og anerkjent måte. Da skolen rundet sine første 25 år, ble dette markert på en enkel og stilfull måte med middag for ca.

70 gjester. Bestyreren minnet om flyttingen fra Lindern og starten i 1903 med 34 elever – bare gutter – til dagens elevtall på 116 av begge kjønn. Skolen ble takket for ”det gode samfundsmessige og kristelige arbeide” den hadde stått for siden starten. Det var tilstelning for elevene i gymnastikksalen, og videre underholdning for og med elevene – herunder fyrverkeri.

2. verdenskrig Skolen ble rekvirert av okkupasjonsmakten til innkvartering av tyske tropper. I de fem krigsåra kunne det være mellom 300 –500 soldater på Røstad, og dette skapte kolossale problemer for ledelse og ansatte. Her måtte alle rom og

13

Bilde fra krigen 1940-45, da tyskerne stadig rekvirerte store deler av anlegget på Røstad.

bygninger tas i bruk, og gjerne til helt andre formål enn forutsatt. I lange perioder måtte skolen flytte elever ut og inn i provisorier forskjellige steder i Levanger – herunder å leie seg inn hos private. Det var ei vanskelig tid som i tillegg bød på rasjonering og knapphet på det meste. Takket være gårdsbrukets produksjon kunne man tross alt ha rimelig med mat til elevene. Våren og høsten 1945 var her forlagt både engelske og norske soldater, selv etter at de første elevene var på plass i et fritt Norge.

Etterkrigstid Etter 2. verdenskrig ble betegnelsen åndssvak erstattet med evneveik, og dette skiftet var isolert sett et varsel om at noe nytt var på gang. Men slike endringer i tenkning går ikke alltid så fort som mange kunne ønske. I virkeligheten var undervisningsplanen for åndssvakeskolen fra 1918 i bruk helt fram til 1967 da Spesialskolerådet kom med en ny plan for undervisning av evneveike.

I 1951 fikk vi lov om spesialskoler, og vi hadde dermed to lover for barns skolegang. Antallet spesialskoler økte sterkt etter at den nye loven kom. Dette innebar at norske barns intellektuelle forutsetninger avgjorde om deres skolegang skulle foregå i ”normalskole” eller spesialskole. Spesialskoler som Røstad var et redskap i samfunnets segregeringsideologi, og vi må fra dagens ståsted

14

bare akseptere at slik var tenkningen for 50 år siden. Det var så langt myndigheter og folk flest hadde kommet i sin forståelse av hva som gagner barns utvikling best.

Spesialskolene i søkelyset Etterkrigstida var preget av gjenoppbygging av det norske samfunn på alle sektorer etter fem krigsår. Offentlige bygninger var i forfall og hele samfunnsmaskineriet var preget av knapphet på ressurser og ropte på fornyelse og ny innsats. Spesialskolene lå således i en økonomisk bakevje og kom ikke med i de strenge prioriteringene til tross for mange forslag fra skolene. Arne Skouen var blant de skarpeste kritikerne av spesialskolenes behandling av elevene da han reiste en offentlig debatt i 1967. Han brukte sterke ord og sammenliknet skolene med krigens konsentrasjonsleirer. Dette var kraftig kost for myndighetene, og ikke minst for de ansatte i skolene som følte seg som syndebukker for politikernes unnfallenhet. Fra skolene var det etter krigens slutt fremmet en rekke forslag på forbedringer som ikke fikk bevilgninger.

Men Skouens innspill fikk betydning for et bredt engasjement og kom i ei tid som skulle innebære mange reformer i norsk skolelovgivning. For Røstad skoles vedkommende kunne sivilombudsmannens undersøkelse av forholdene konkludere med: ” Etter undersøkelsene som er foretatt, er det mitt inntrykk at barna ved skolen i dag behandles med omsorg og vennlighet.”

Røstad skole i ei reformtid Segregeringen varte til 1976 da spesialskoleloven ble opphevet, og grunnskoleloven regulerte all slags skolegang i skolepliktig alder. I denne tida ble mange spesialskoler overført til kommuner eller til interkommunal drift. Selv om dette skjedde, fortsatte Røstad å være en stor statlig institusjon under en ny lov. Skoledirektøren ble nærmeste statlige ledd.

På Røstad skjedde det en stor omveltning i 1970 da 7 nybygde paviljonger ble tatt i bruk av elevene. Tida med store sovesaler med 12 elever var over, og bestyrerens idé fra 1947 gikk endelig i oppfyllelse. Elevene fikk nå flytte over til 1- og 2-mannsrom, og bodde og spiste i en tilnærmet familiesituasjon. Noen år seinere ble hovedbygningen gjenstand for oppussing og framsto i 1975 i god stand.

Læreplanen fra 1974 (M74) fikk i 1977 et tillegg som omhandlet undervisninga av elever med utviklingshemning, altså for elevene ved Røstad skole.

Etter at grunnskolebegrepet ble innført og ny skolelov var vedtatt i 1976, fikk dette konsekvenser for spesialskolene. Fra nå av ble all undervisning lagt til dagtid og med samme timetall som alle skoler i landet. Reformarbeidet som skjøt fart på 60- og 70-tallet gjennom offentlige utredninger og stortingsbehandlinger, kan sammenfattende sies å dreie seg om at alle barn er likeverdige, og

15

har rett til opplæring etter egne forutsetninger i sitt hjemmemiljø.

Utviklinga på slutten av 70-tallet og begynnelsen på 80-tallet medførte stor usikkerhet for spesialskolene da elevtilgangen begynte å gå i bølgedaler, men for det meste pekte tallene nedover. Hva slags rolle skulle spesialskolene spille?

I den offentlige debatt ble det ofte en diskusjon som dreide seg om for eller mot integrering, og diskusjon om de nye utfordringene som nedbygging av spesialskoler innebar for den offentlige grunnskole og for videregående opplæring.

Dette angikk elevene og deres foreldre, politikerne, de ansatte og lokalmiljøene i synet på avvikere, tapere, normalitet og menneskeverd.

Og hva slags ressurser var samfunnet villig til å satse på omsorgen for de svakeste?

Røstad skole fyller 75 år i 1978 I 1971 fikk skolen navnet Røstad offentlige skole for barn og ungdom med lærevansker. Betegnelsen gjenspeiler den nytenkningen innen spesialpedagogikk som da hadde slått gjennom. Skolen kunne i jubileumsåret vise til flere tegn på nyorienteringer: 50 elever fikk full grunnskole med undervisningstilbud helt opp til 10. år med yrkesutplassering tre dager i uka, og elevene fikk god erfaring med bedriftene i Levanger. Skolen fikk et annet ”klientell” med mindre skolefag og mer trening i dagliglivets aktiviteter. Fine klasserom, bibliotek, naturfagrom, formingsrom, skolekjøkken m.m. ble tatt i bruk.

Dessuten fikk man egen observasjonsavdeling. Her var mye å glede seg over selv om man i horisonten skimtet ”væromslag”.

Nedlegging De mørke skyene på himmelen ble – til tross for lokale omstillingstiltak flere og tydeligere, og man snakket åpent om nedlegging av de store sentralinstitusjonene. Røstad skoles eksistens var truet i alvorlig grad. Kampen for å overleve ble ført på flere plan både i skolens fora og på politiske arenaer lokalt og sentralt. Ved skolen ble det iverksatt flere konstruktive omstillingstiltak for å tilpasse seg den nye situasjonen, men flere og flere stilte kritiske spørsmål ved behovet for Røstad skole. Konsekvensen av alle reformene var at utviklinga for Røstad skole og alle spesialskoler ubønnhørlig gikk i retning av nedlegging.

Stortingets undervisningskomite var på befaring i Levanger i februar 1991 for å vurdere om Røstad og Ekne burde slås sammen til ett samlet spesialpedagogisk kompetansesenter, og komiteen vurderte samtidig høgskolens utviklingsmuligheter i Levanger. En enstemmig komité gikk inn for å legge ned Røstad som spesialskole, og foreslo at skolen i stedet ble brukt til høgskolesenter. Statsråd Gudmund Hernes var meget begeistret for å samle høgskolevirksomheten i Levanger på Røstad, og fremmet denne saken overfor Stortinget.

Den 27. mai 1991 vedtok Stortinget å legge kompetansesentret for Midt-Norge

16

til Ekne, og slik gikk det til at Røstad skole ble vedtatt avviklet. Røstad skole var fra 1. august 1992 historie, og det flotte skoleanlegget ble tatt i bruk til høgskolevirksomhet.

Elevene Å skrive om Røstad skoles historie uten å omtale elevene på en eller annen måte, ville være meningsløst. Enhver skole skal være til for elevenes skyld, og for en internatskole som Røstad har dette utsagnet en utvidet betydning fordi skolen påtar seg et særlig ansvar for barnas totale ve og vel i foreldrenes fravær. Det er et kolossalt ansvar som påligger skolens ledelse og ansatte for å dekke barns behov for trygghet, nærhet og omsorg. For en spesialskole er det i tillegg en utfordring å ta i mot barn som i utgangspunktet har mislykkes, lidd nederlag, blitt mobbet – kort sagt har følelses-messige problemer i tillegg til lærevansker.

Skolens målsetting har fra første dag vært å gjøre dem i stand til å fungere i samfunnet ved å bygge opp barnas forutsetninger både skolefaglig og sosialt. Skolen brukte således gårdsbruket og gartneriet helt bevisst i sitt opplæringsprogram for å gi praktiske og sosiale ferdigheter. For skolen har det gjennom årene vært viktig å kunne vise til resultater av oppholdet på Røstad.

Arbeidet på skolens internat var meget ansvarsfullt og krevende for de ansatte. Å arbeide profesjonelt og med innlevelse med barn i ulike aldre som er langt borte fra foreldrene, var nesten umenneskelig. Den beste pleiemor kunne til vanlig ikke erstatte foreldre og søsken, men skolen har på tross av dette faktum også betydd mye positivt for mange barn. I hele skolens historie har man tatt i mot mer enn 3 000 elever, og det er selvsagt mange som aldri burde ha vært på Røstad skole. Men fra før første verdenskrig gjennom mellomkrigstid og etterkrigstid har skolen tatt i mot mange vanstelte og forsømte barn, og for disse representerte skolen omsorg og stell og en ny mulighet i livet. Dette er viktig å poengtere for å få fram nyansene i en internatskoles virksomhet.

Elevsammensetningen har variert sterkt opp gjennom åra. I begynnelsen av 1900-tallet var det store variasjoner i elevenes utrustning med mange intellektuelt svakt fungerende barn sammen med sosialt betingede skolevansker. Det offentlige hjelpeapparat var ikke godt nok utbygd, slik at de få åndssvakeskoler som fantes ble mottaksapparatet for alle. Etter hvert som intelligensprøver og andre hjelpemidler kom i bruk før andre verdenskrig, ble elevgruppen på Røstad skole mer preget av evneveike. På slutten av 70-tallet kom integreringsarbeidet for fullt, og dette resulterte i at elevgruppen ble mindre, men samtidig med mer sammensatte funksjonshemninger av fysisk, sosial og psykisk karakter.

Til elevenes historie hører også beretningen om hvordan de helt fram til etter andre verdenskrig skilte seg ut i klesdrakt når de gikk i byen. Uttrykket ”Røstad-bukse” betegnet ei bukse som nådde nedom knærne og som var så spe-

17

Nygården – det gamle seterbruket.

siell at ingen andre enn Røstadelever gikk med dem. Dette var med på å forsterke fordommer og uvitenhet og var selvsagt en tilleggsbelastning som vi i ettertid må sterkt beklage. I tillegg ble det også av enkelte såkalt ”normale” brukt nedsettende og fornedrende tilrop på gata – tilrop som vi ikke vil sette på trykk.

Hva et ubeskyttet barn langt fra foreldrene har opplevd på denne måten, skal det ikke stor innlevingsevne til for å forstå. Det må uvilkårlig sette spor etter seg for alltid. Dette representerer ei side ved institusjonslivet som vi ikke skal lukke øynene for, men gjøre alt for å rette opp.

Skolen har hele tida hatt ei kontroll- og tilsynsnemnd som på departementets vegne skulle føre tilsyn med skolens drift. Men ingen tilsynsnemnd kunne forhindre mobbing og trakassering utenfor skoleporten.

Elevene var innbyrdes svært forskjellige, like forskjellige som folk for øvrig er. Mange elever deltok sammen med sine lærere i aktiviteter utenfor skolen.

Det kunne dreie seg om opptredener i lag og foreninger, de gikk på kino og fotballkamper, utførte arbeid på gårder og ble i økende grad en del av lokalsamfunnet. Elevenes fritidssysler spente over friluftsliv til sjøs og til fjells på Nygården og Spjellmyrhytta, speiderarbeid, barnelosje, kulturkvelder med sang og musikk. Sterke og gode tradisjoner var videre knyttet til høstfest, julefeiring og konfirmasjon. Etter initiativ fra bestyrer Ola Vandvik kom skolemusikkorpset i gang i 1961 – det første i sitt slag ved en spesialskole. Sverre

18

Vestvik ble engasjert som instruktør og dirigent. Korpset reiste på turer til Sverige, England og i Norge. Korpset holdt på i 10 år, og representerte noe nytt og positivt for skolen og elevene.

Til dette bildet hører også besøk med program utenfra fra lag og foreninger, musikere og toppidrettsstjerner som ble varmt mottatt. Gjennom mange tiår var Røstad skole et fast innslag i byens 17. maitog. Alt dette var uttrykk for skolens planmessige forsøk på normalisering og integrering i et samfunn som skritt for skritt bygde ned barrierene.

Avslutning I 1992 var det satt punktum for spesialskolenes epoke i landet vårt, og mer enn 3000 elever hadde fått sin skolegang og ungdomstid ved Røstad skole.

Skolen kunne føre en ubrutt linje bakover til det første banebrytende arbeid ble igangsatt for barn med reduserte evneressurser. Lippestad og Hansens arbeid i 1876 på Vestheim i Oslo representerte pionerene i omsorgen for barn og unge med særskilte vansker. Ei ny tid med nye løsninger gjorde spesialskolene overflødig, men de hadde så absolutt fylt en viktig oppgave i en annen tid.

En så betydelig institusjon og arbeidsplass som Røstad skole må nødvendigvis sette spor etter seg. Det var ikke uten grunn at Levanger kastet inn et godt kort under Stortingets behandling i 1899, nemlig svært rimelig vannavgift, for å sikre seg en ny statsinstitusjon. Her sto mye på spill, og det skjønte Levangers ledelse. Mange sikre, statlige arbeidsplasser var – og er – et stort gode som både Levanger og Nord-Trøndelag trengte. I tillegg må en institusjon som dette kjøpe varer og tjenester fra nærmiljøet, og dette styrket næringslivet i kom-

Røstad skolemusikkorps 1967.

19

munen.

Røstad skole representerte også en statlig kontakt og et personale som hadde landsdekkende oppgaver, og dette må betraktes som en fordel for en skoleby som Levanger.

Opp gjennom årene har det selvsagt forekommet enkelte stridssaker – blant annet vannavgifta som i 1903 var satt til 80 kr for alltid – men i det store og det hele har begge parter lagt godviljen til og innsett den store gjensidige avhengighet.

Den stabile arbeidsstokken ved skolen må kunne betraktes som et tegn på at man trivdes både på arbeidsplassen og i Levanger. Som en kuriositet kan nevnes at forfatteren av Levangersangen ”Jeg vet en by ved fjorden, et vakkert lite sted,” heter Kristen Mo og arbeidet ved Røstad skole i 21 år.

Mange familier åpnet opp gjennom årene sine hjem for elever ved Røstad skole, og bidro slik sett til å oppveie noe av ulempene ved å bo på institusjon som barn.

Spesialskolene på Røstad og på Ekne smeltet sammen til et spesialpedagogisk kompetansesenter som fører stafettpinnen videre – om enn i helt nye former. Det som er den røde tråd, er den spesialpedagogiske fagkompetansen på høyt nivå som har eksistert i Levanger i 100 år og som videreføres gjennom Trøndelag Kompetansesenter.

Et annet levende minne kan vi glede oss over: Bymuseet i Levanger eier og forvalter den skolehistoriske samlinga som Røstad skole hadde bygd opp. Og i denne samlinga med mer enn 1200 gjenstandsnummer finnes undervisningsmateriell og læremidler som fulgte med flyttelasset fra Lindern. Dette er med andre ord mer enn hundre år gammelt. Bymuseet akter å bruke dette til utstillinger og formål som kan skape interesse for en skoletradisjon det er god grunn til å ta vare på.

Bestyrere/rektorer ved Røstad skole: Jon Grue 1903 –15 Øystein Austjord 1915 – 26 Kristofer Øye 1926 – 34 Lauritz Sølvberg 1935 – 39 Ola Vandvik 1940 –70 Asbjørn Eliasson 1970 - 92

Kilder: Almindelige bestemmelser for samtlige funksjonærer ved Røstad off. skole for åndssvake 1903 Arbeider-Avisa 1980 Husmoderen 1905 Levanger kommune, notat ved A. Pettersen, 2001 Levanger-Avisa 1978, 1979, 1991

20

Lullau, Trygve: Organisasjonsstrukturen ved Røstad skole 1989/90 Nordenfjeldske Tidende 1903 Nordre Trondhjems Amtstidende 1903, 1928, Norsk Skoleblad 1980 Skolens skrift ved 75-årsjubileet Stortingsmeld. nr.10 1958 Stortingsprotokoller 1898/99 Taraldsen, Alf: Røstad skole, Levanger, 1903 –1992 (ikke publisert) Trønder-Avisa 1978, 1987, 1989, 1991, 1992, 1996, 1997

Foto: Hattrem

21

Unni S. Stamnes: Hvordan nytt møter gammelt på Røstad, 2000

22

Kåre Svebak:

”Privatongan” på Røstad Tilbakeblikk ved én av dem Et tilbakeblikk som dette må bidra til å sette barndomsminner og oppvekstår i perspektiv, og være noe annet enn anekdote-samling, rapport og referat.

Det er skrevet con amore. Med selvpålagt disiplin vil jeg forsøke å styre unna personoppramsing, skrytende omtale og selvbeskuende betraktninger. Formen må være den megetsigende. Videre presiserer jeg at det spesielle ved ”privatongan” på Røstad ikke kommer til uttrykk i ordet ”privat”, men i forholdet til de ”offentlige”, det vil si elevene ved en spesialskole i statlig regi.

Et tilbakeblikk ”ved én av dem”, er bestemt av tre forutsetninger, tydelig demonstrert under et ”privatonge-treff” våren 2000: (1) Foreldrenes stilling ved skolen, (2) den enkeltes bosted på skoleområdet og (3) tidsrommet da den enkelte bodde der. Med hensyn til erindringsspennet, var ingen fra de første 45 åra representert. I skrivende stund er det visstnok bare én gjenlevende fra personalet i 30-åra.

Det var senhøstes 1950 at mor – Dagny Svebak – begynte i stillingen som ”husmor” på Røstad, og med henne fulgte seks barn. Jeg var 11 år og eldst.

En privatonges skjebne var å følge med. En elev var sendt.

Skolen hadde 152 elever den gang, og internatet ga inntrykk av lemen-år fra kjeller til loft. Denne overbefolkning var brannfarlig, og ”hjemmene” i tredje etasje ble snart nedlagt og elevtallet redusert til en 80-90 (?). Freden senket seg over leieboerne ytterst på ”polan”. Til sammenligning utgjorde vi "privatongan" en 20-tallig gruppering, og rundt halvparten hadde jevnaldringer blant elevene. De eldste var på artianernivå – Aksel, Arne, Knut og Tordis.

Stilt overfor dette fremmedartede skolemiljø, måtte nykommeren søke svar på spørsmålet: Hvem er de? Å være privatunge var greitt. Vi gikk jo klar av den livsproblematikk som nok flere av elevene tumlet med: Hvorfor her? Men også privatunger var ankommet på grunn av livets harde fakta. Et felles utgangspunkt var Røstad i et ytre perspektiv. La meg begynne her.

23

”Røstad-tullingan” var en frastøtende tolkningsnøkkel - kalling. Uttrykket så ned på elevene i et fariseer-perspektiv, og markerte utstøting. Noen førstehjelp ga ikke et slikt ord. Hvilke interesser lå bak? Min sympati var så avgjort på elevenes side. Det skyldte jeg min mor - og min ett år eldre bror, født med hjerneblødning og plassert på pleiehjem. Det viste seg snart at denne sympati var typisk for ”privatongan”. Aldri hørte jeg kallenavnet i deres munn.

En forklaring kan være personalets grunnholdning til elevene. Den hadde smitteeffekt. En annen forklaring kan være felles interesser på fritid i stilltiende solidaritet. Til sammen utgjorde vi en mangfoldig barnekultur, typisk for internatskoler av denne type. Men arenaen var elevenes, og vi innrettet oss etter en usynlig terskel. Et eksempel var utdeling av utstyr fra leikebua. Manglet vi noe, var vår plass bakerst i køen. Fotballstøvlene jeg brukte på ”Sverre”, kom derfra. Nytt var enmanns-kjelkene – ”porskan” – ikke for oss. Med andre ord: Ville vi overstige terskelen, var det opp til oss. Aldri omvendt.

På Røstad var klasse-undervisningen integrert i et omfattende læringsmiljø på heltid. Teoretisk kunnskap var følgelig en liten bit ved siden av adferdsformer, personlig hygiene, gode rutiner, mestring av praktiske ferdigheter osv.

Det var derfor lett å la seg integrere i elevenes miljø. Når vi kom hjem fra vår skole, ga vi oss ofte med i leken. Og selv en gymnasiast kunne ikke dy seg, men ga seg fotballen i vold før middagstid. Det ble kameratskap av slikt, om enn på ulike vilkår.

Et slikt miljø var uforenlig med tulling-myten. Personalet på 50-60-tallet, bidro – hver på sin post, og rett mange på fritid, til et sosialt produkt med klar omsorgsprofil. Vi merket lite til korporlige straffesanksjoner. Overtramp ble rettet på. Overgrep medførte oppsigelse uten offentlig ståhei. Omsorgsprofilen endret vel karakter over tid, men fremstod hele veien som et resultat av manges samarbeid gjennom lang tid. Den spesialskolen vi møtte i disse årene, formidlet normer og rutiner fra skolens etableringstid.

Kallingsordet viser også til problematikk av etisk art. Blant de svakeste var det liten fremgang å spore, men også de lot seg stimulere til større glede ved livet. Det så vi. Det er ikke noe galt i det å være svak. Det er ikke engang meningsløst. Meningen kan godt være skjult for den svake, men fremstå konkret og triviell i den etiske fordring de representerte. Det finnes tydeliggjort og skjerpet i det dobbelte kjærlighetsbud, og i Tibudsloven vi lærte. Røstadeleven avslørte vår svakhet i vår skyldighet, til eksempel da vi forklarte for Otelie at hestskiten var sjokolade. Otelie likte sjokolade. Hun åt, og vi lo. Hun hørte ikke hjemme på Røstad og ble videresendt. Best for henne. Hun var grovkjeftig, ustyrlig og misbrukt seksuelt.

Kallingsordet er en påminnelse om den meningsløse flukt fra ansvar og skyld, for den etiske fordring driver til anklager og forsvar like inn i selvets isolat. Frifinnelsen foreligger, og tilbys og rekkes enhver på annet hold.

24

Speiderliv i Frol på 1950-tallet. Fra venstre Einar Vandvik, Kåre Svebak, Ole Otlo, Svein Svebak, ukjent.

Skjermet – ikke lukket På byen gikk Røstad-elever som regel i følge, og helst i lag med en fra personalet. Men jeg mener å huske at ”hakkeloven” der ute ble mer dempet med årene. For også elevene på Røstad hadde sin barnelosje, sitt speiderarbeid, og sannelig fikk de også sitt musikk-korps! I skolegården foregikk leker med ball og pinne, leker som var ukjent på barneskolene omkring. Unntakene forteller om en lek-tradisjon fra kull til kull, blitt til gjennom innspill fra mange steder. Derom vitnet mange dialekter – de fleste nordfra.

De hadde også egen fotballbane og hoppbakke. Enkelte holdt nivået til smågutte- og guttelagene på ”Sverre”. Og enkelte kunne ha hevdet seg i hopprenn rundt i Innherred. Men her var de vinnere på sine premisser, og fikk gjøre fremganger i sitt tempo. I leken møtte vi jevnbyrdige, men i hoppbakken meldte vi pass for Bjarne, Bjørn og flere med dem – iallfall privatgutan i mi tid.

Bakkeprofilen kunne skremme pissevannet av flere enn oss. Vårt alternativ var ”Litj-bakken” øverst i Hamna. (Det var her nåværende fylkeslege brakk lårbeinet, og ble båret hjem i full fart av sin far og fjøsmesteren, den ene foran og den andre bak, stikk i strid med min instruksjon for Haukepatruljen! Det ble visst en nyttig erfaring.) Mitt poeng står fast: De mange grunner til å være litt stolt av skolen, og snakke pent om den.

En inspirasjonskilde var takknemmelige tilbakemeldinger ved ferieslutt og konfirmasjon. Det nytter! I årenes løp bidro slike erfaringsbevis til å bryte ned falske forestillinger. Men viktigere – sett fra elevens side, var gleden over egen

25

mestring, uforstyrret av den påtvungne sammenligning med ”normale”. Den gleden forstod vi. ”Røstad offentlige skole for evneveike” Så lød adressen. Man kunne bli høytidsstemt av mindre. ”Offentlig” – det hadde med ”dep’partemange” å gjøre. Adressen oste av statlig fullmakt, og signaliserte klart og tydelig skolens oppdrag og målgruppe – ”evneveike”. Skolens status, fullmakt og oppdrag, og målgruppen den skulle tjene, alt sammenfattet i adressen. Flott! Ved åpningen i 1903 lå nok ”privatonger” og deres oppvekstmiljø utenfor horisonten. Vi var sidevirkning og bisak, rundt hundre til sammen, antar jeg.

Det faller naturlig for barn å tenke i de baner, at mennesker, hus og annet som omgir meg, har vært her ”bestandig”, og består. Denne grunnopplevelse delte nok de fleste, både ”offentlige” og ”private” barn. Det var en skånsom illusjon. Langsomt erfarte vi forgjengelighetens lov, for mennesker kommer og går, og hva mennesker bygger opp, må falle ned - før eller siden.

Stabiliteten stod og falt med den daglige drift. Budsjettrammer måtte holdes, skjønte jeg av mor. Det krevde effektivitet og nøysomhet, og med disse dyder fulgte omlegging av husholdningen fra sjølberging til markedsøkonomi.

Gartneriet måtte innskrenke, og driften til sist opphøre. Tilslaget skulle den få som tilbød lavest pris. Matbudsjettet måtte være under kontroll, og menyen rullere, og festligheter planlegges på lang sikt. Og gårdsbruket måtte drive i balanse, det var minstekravet. Hvis ikke, hva så?

Den store forandring kom med inngrep i internatdriftens struktur.

Spesialpedagogikken vant nye innsikter, og skolens ledelse søkte løsninger deretter. Paviljonger under ledelse av hver sin ”pleiemor” skulle erstatte ”hjemmene” på gutte- og jentefløyene. Framvokstringene plukket opp spennende ting fra voksenpraten, men samtalenes premiss var en skole kommet for å bli.

Derom vitnet det gode vedlikehold år om annet. Hva vi ikke visste var dette: Også denne spesialskolen i statlig regi var et resultat av forandringenes vinder.

Et vitnesbyrd om velferdsstatens fremvekst En særoppgave i anledning skolens 50-årsjubileum satte skolen i et tidsperspektiv. Der og da ble året 1903 like viktig som det Herrens år 1905. La meg forklare.

Samme høst som Røstad ble åpnet for evneveike fra Nord-Norge, åpnet Norsk Finnemisjon landets første gamle- og pleiehjem på Kistrand i Porsanger.

Det var et hjem for samer, og på Østlandet hørtes murringer fra enkelte hold, at det er nå større behov for gamle- og pleiehjem her. Innvendingen gjaldt ikke opprettelsen av enda en kristelig-diakonal institusjon. Det var gammelt nytt. Innvendingen gjaldt målgruppen. Norge var fra gammelt av belastet

26

med en indre U-landsproblematikk i forholdet sør og nord. Løsninger måtte finnes, etter regelen ”noe må gjøres, og andet ikke lades ugjort”.

Historisk var ikke målgruppen det nye ved denne spesialskolen, men det faktum at den representerer fremveksten av den moderne, altomfavnende velferdsstat, slik vi kjenner den. Denne fremvekst falt sammen med de to fenomen ”avkristning” i folket og ”verdsliggjøring” av det offentlige rom. Endringsforløpet til sammen fikk store følger for de mange diakoni-institusjoner i såkalt ”privat” regi, samtidig som den brede kristelig-sosiale interesse fant nye arenaer. Men i praksis medførte ikke endringsforløpet noe automatisk brudd i kristen folketradisjon. Også velferdsstaten bød på muligheter for dem som ville bruke livet til beste for hjelpetrengende av mange slag, det vil si på en direkte måte. Vi merket det på Røstad. Den ideologiske kamp om institusjonenes innhold var lite merkbar.

Enda på 1950-tallet bar Røstad preg av senvirkninger fra den gamle kirkeskole, og kristen folketradisjon i bred forstand. Eksempler: Bordbønn og kveldsbønn, bibelhistorie og katekisme, konfirmantundervisning og konfirmasjon.

Hertil kom innslag i fritidsaktiviteter og festligheter av ymse slag. Lik et ekko hørtes sang til leksearbeid for åpent takvindu på jentefløya. ”Bjørnen sover”, ”Jesus elsker alle barna”, og andre viser i lett blanding gikk i samme duren.

Denne godlynte bakgrunnsstøy ga øvelser i konsentrasjon. ”Grautslottet” var elevenes benevnelse. Den vinklet skolen nedenfra – fra alléen og fra elev-

Konfirmasjon på Røstad skole på 50-tallet.

27

nivå. Fasade, gavler, tårn og spir kan minne om et slott. Og holdt i gulfarge, lå det nær å tenke på Kongens slott, sett fra Karl Johan. Og fløyene mot gårdsia forsterket inntrykket, men den gruslagte gårdsplassen var ingen ekserserplass. ”Grautslottet!” Vi aner den avmektiges behov for å ta igjen med en form for Jøssing-humor. Her kastet man ikke perler for svin, men graut! Benevnelsen var innarbeidet elev-tradisjon, kanskje fra de første elevkull.

Det verbale påfunn lar oss ane skolens sorteringsproblem. Opptak ga rom for skjønn, eller snarere overtro på IQ-testen, for hvem var evneveik? Debil var fagtermen jeg lærte. En annen var imbesil, om idioten. Sistnevnte ble videresendt til Klæbu, når opptaket var unnagjort. Men hva med de i motsatt ende av skalaen? Hva med dyslektikere? Hørselshemmede? De med talefeil, og de med aterdsproblemer grunnet hjernefysiologiske årsaker, hva med dem? Og hva med de knuste selvbilder i angst for test-situasjoner, av grunner som kandidaten tidde om?

Under vignetten ”evneveik” lå det nær å kamuflere to- eller trespråklighetens problem hos barn som var avskrevet muligheten til å lære sitt egentlige morsmål. Privatunger merket stotrende norsk og trakk slutningen: Det er fordi du er dum. Kanskje sjøsame-eleven eller kvæn-eleven oppfattet våre tanker og fikk bekreftet hva han eller hun forventet? Otelius og flere med ham kompenserte språkproblemet gjennom vittigheter, ablegøyer og utagerende adferd.

Men enøyet som han var, hadde han også en annen grunn. Andre løste problemet ved å gjøre seg selv nærmest usynlig. Få – om noen på Røstad, oppfattet skolens funksjon i fornorskningens tjeneste. Det må finnes arkivmateriale som belyser denne problemstillingen inngående. ”Grautslottet” er først og fremst deres gjenmæle som opplevde seg feilplassert. I opptakssituasjonen forelå skjulte feilkilder, endog skjult fra barnets side. Og det forelå et slags sirkelbevis i form av uttalelser fra lærer, lege og psykolog. I en situasjon som krever skjønn og støtteordninger i nærmiljøet, kan resultatet fremdeles bli fatalt for den som ikke vet hvor Kualalumpur er.

Etter møtet med bestyrer Ola Vandvik, og med pleiemor, vil jeg tro at møtet med Røstad mildnet betraktelig.

Privatunger møtte skolens Achilles-hæl på sin måte. Vi guttene fant jevnaldrende kompiser på guttesia, og ”veitjan” sine venninner på jentesia. Slike forhold var nok mer flyktige enn tilsvarende på folkeskolen, men nok til følgende undring: Hvorfor er du her? Det hendte at også voksne undret seg, uten nærmere kjennskap til begrunnelsen. Vår utfordring består i å beskrive den tids hendelser og forstå handlinger i valg av tilgjengelig viten den gang. Det er vel hva vi selv forventer?

En tumleplass i formelle og uformelle strukturer Gjennom statlige kjøp av Røstad gård, fikk spesialskolen flere funksjoner enn en vanlig skole har. Den umiddelbare konsekvens var mange arbeids-

28

plasser, især for enslige kvinner, og dertil storgårdsfordeler for elever og privatunger. I minnene sitter inntrykkene fra et velorganisert mangfold, hvor kjennetegnet på den formelle struktur var ringeklokkas stadige brrr til faste tider året rundt – på dagtid, heldigvis.

Grovsorteringen bestod i undervisningspersonalet, internatpersonalet og ”gårdskarran”, liksom tre tropper i et kompani. De andre drev hjelpearbeid lenger bak. Men barn har større sans for person og funksjon, enn organisasjon og rammevilkår. ”Røstad-folket” var noe for seg selv – for en storfamilie å regne. I ettertid ser jeg tydeligere de fine identitetsgivere for begge kjønn.

Finsorteringen falt av seg selv: Kyr, gris og høner var fjøsmesterens domene. ”Gårdskarran” hadde sin base i stallen, med gårdsbestyreren i spissen. Hit dro ”fjøsgutan” og ”stallgutan” på sin ettermiddagsøkt. Skogsdrift hørte med, og Nygården var et mål for utflukter og overnattinger.

Internatpersonalet var fordelt på vaskeriet med stryking og rulling, og på kjøkkenet og matsalen, og på alle de flater som ”vaskerran” for over til neste dag. Mor trivdes med sine medarbeidere. Her gikk arbeidet unna med liv og lyst, og etter arbeidstid var alt skinnende rent. Konkurrenten måtte være fjøsmesteren! Hygiene og sykepleie var sykesøsters område. Hertil kom gartneri og administrasjon. De fleste i personalet møttes jevnlig på ”stua” til frokost, middag og kvelds. Det var ikke privatungenes område. Da mor fikk ordna ”hyggerommet” til jul i 1951 (?), ble det et samlingssted på kveldene i jule- og nyttårsfeiringene. Barn og framvokstringer fulgte med, som om det var en selvfølge ved slike samvær. Og ved større anledninger lærte vi å servere.

Samme tilhørighet opplevde flere av oss på årvisse multeturer.

Undervisningspersonalet var ”læreran” på formiddagstid, og ettermiddagslærerne på verksteder for snekring, skoreparasjoner, sivbinding, bastarbeid osv. Vaktmesterrom, snekkerverksted og maskinrom dekket interessefeltet for guttene fra privaten. Jentene syslet visst med veving, strikking, brodering og klesstell. Min uvitenhet om deres verden – enda jeg bodde på ”jentesia”, stadfester kjønnsbetingede aktiviteter og forberedelser til voksenlivet.

Det kan være at sansen for skapergitte forskjeller var overdrevet, men den senere forestilling - sogar blant lærde folk – at lik funksjon = lik verdi, har ”en brist uti lokiken”, til skade for det sosiale miljø. Her er barna ufornuftens fremste offer. Skolen den gang formidlet en erfaringsbasert og jordnær visdom à la Salomon - fra uminnelige tider.

Interessekonflikter eller spenninger fantes, men var av underliggende karakter. Vi kunne ikke unngå å merke at lærerne var gjenstand for evaluering ”nedenfra” – fra internatpersonalet side. Og siden også små gryter har ører, forstod vi at noen var ”gode”, andre ”late”. Verdsettingen bekreftet personalet i dets fremste dyder. I den uformelle struktur – i elevenes dagligliv, var nok ”ho pleiemor” hovedpersonen. Elevene var fordelt på ”hjemmene” under ledelse av hver sin pleiemor. Hvert ”hjem” bestod av sovesal, dagligstue og pleiemors

29

hybel. Deres omsorgsarbeid var en livsstil. Jeg forstår elevenes aktelse og hengivenhet.

Tilnærmingen til sovesalen var verre. Her stod metallsengene på to rekker, og foran hver fotende stod en firfota trekasse. Under lokket lå elevens kjæreste eiendeler, til en stadig påminnelse om de der hjemme.

Mer fortrolig var vi med klasserommene. Kontrastene til folkeskolen berodde mest på læringstempo tilpasset elevens kapasitet. På en spesialskole måtte privatunger lære å forholde seg til forskjeller mellom folk fordi vi er forskjellige. Man skulle tro at vi rekrutterte spesialpedagogikken villig vekk. Det var ikke tilfelle. Vår skoleverden sperret for innsyn i lærerarbeidet på Røstad. Men unntak finnes.

Under skoleferiene var Røstad ”vår” arena. Gårdsbruk og gartneri ga arbeid fra St Hans og fram mot skuronna. På dagsorden stod tynning av gulrot og nepe, potet-hekting, hesjing, raking og kjøring med hest. Det var en betrodd oppgave å kjøre siloslått og høy – og spennende. Elevenes behandling hadde gjort dem mer eller mindre irritable eller skvetne. Det var 48 timers arbeidsuke, hver dag med innlagt middagspause. Det ga lange dager. Lange er også åkerfurene jeg minnes, og likeså pausene når artianer og lærerstudent var oppslukt av diskusjonen. I solsteiken var saftspannet en livsalig kilde. Men vi tjente våre hardt tiltrengte kontanter. Fra sommeren 1957 ble denne mulighet innskrenket, og varslet et nytt tidehverv i skolens historie.

Til slutt Tilbake står bygningene, lik monumenter over velferdsstatens fremvekst. Nå gir de rom for utdanning på høyere nivå. Fremdeles kappes vi om å være størst, vi ”normale”. Da var det Mesteren lærte, at den som vil være stor iblant dere, skal være de andres tjener - den minste. Til det trengs utdanning på aller høyeste nivå.

Vi som fikk viktige oppvekstår på Røstad, bærer med oss våre sanseinntrykk derfra, alt etter hvor vi bodde på skolen. Jeg hører støyen fra matsalen, lyden av ringeklokka, og de muntre tilrop i gangene – ”hussmor, hussmor”, og hennes vennlige svar og spenstige gange, som det var i går. Jeg hører sangen fra leikeplassen, ropene fra fotballbanen osv. Hver for oss ser vi for oss og gjenopplever i minnet elever og ansatte i helg og yrk gjennom Røstad-årets syklus.

Rundt om lever elever fra den gang, fremdeles på vår egen alder. Det er lenge siden det var aktuelt å spørre hvem du er, eller hvorfor du er her. Nå undres jeg på én ting: Hvordan har det gått deg gjennom livet?

30

Minda Otlo: (fortalt til Solveig Otlo)

– Det var den gongen det – ung arbeidstakar på Røstad Året var 1929, nett før jul. Eg var sytten år gammal og hadde planar om å søkja industriskolen i Trondheim. Då fekk eg ein telefon som skulle koma til å få store konsekvensar for resten av livet mitt. Han var frå tante Gusta. Ho var sjukepleiar på Røstad skole i Levanger. Nett no var dei så opprådde for hjelp på kjøkenet. Det var snakk om ein fjortendags tid, og eg slo til med det same, og til Røstad bars det.

Kokka tok vel imot meg og synte meg til rettes. Eg skulle hjelpe til ved dei stor fellesmåla med servering og oppvask. Eg var vel van med arbeid heime frå Drogset på Langstein, og likte meg godt.

Då dei fjorten dagane var gått, fekk eg tilbod om arbeid som pleierske på post 6. Det ville sei å ha ansvaret for dei yngste gutane på skolen, tjuesju i talet.

Det var ikkje alle som fekk arbeidet lagt opp i hendene i dei åra. Mange var arbeidslause og det var stor rift om dei jobbane som var.

Eg vog for og imot og let til sist industriskolen fara, og tok imot tilbodet.

Eg veit ikkje om eg heilt skjøna kva ansvar eg tok på meg, men her sto eg då, sytten år gammal, og skulle vera mor for tjuesju smågutar.

Dei låg alle på ein stor sovesal. Ved senga sto ein stol med eit rom under setet. Det var det dei hadde til private ting. Ved eine veggen var det vaskar der morgon- og kveldsstell gjekk føre seg. Ved sida av sovesalen var eit opphaldsrom, stua, som vi delte med ein annan post.

Eg hadde rommet mitt mellom stua og sovesalen. De kan tru det var eit styr når alle skulle opp og gjera seg i stand til skoledagen, og koma seg ned til frukost. Dei må ha vore både snille og sjølhjelpne, for eg kan ikkje hugse at eg hadde mykje bal med dei.

Ein gong i veka var det bading, og det gjekk føre seg i kjellaren. Røstad hadde eigen ”frisør”, og sveisen var enkel, mest snauraka som moten er no. Det hende òg at eg klypte gutane, og sveisen vart vel deretter. Når eg tenkjer på kor mange ungar som var samla, og tett på kvarandre, var det utruleg lite sjukdom. Doktoren kom no og då, og alle fekk ein sjekk. Mandlar vart tekne i fleng ved slike høve.

Elevane kom frå eit stort distrikt. Eg hadde gutar frå Kirkenes og til langt

31

ned på Møre. Dei var små, langt heimefrå dei fleste, og nokre gonger var det godt at pleiemor sitt rom låg like ved, når dei drøymde vondt eller det var noko anna som sto på.

Medan ungane var på skolen, hadde vi hendene fulle, vi som var pleiersker. Vi gjorde reint, lappa og stoppa klær, og sto i det heile for utstyret til kvar vår barneflokk.

Undertøy og sengetøy vart sendt i kjellaren på vaskeriet. Røstad hadde òg eigen skomakar.

I det heile var skolen sjølhjelpen med det meste. Gardsbruket skaffa både kjøt, mjølk og egg, og gartneriet heldt både skolen og mange andre med frukt og grønsaker.

Ungane fekk vera med i arbeidet, og for mange var det kjærkomment å få vera ute eller i fjøset. Mange hadde vore vane med dyr heimefrå, og gledde seg over å ha kontakt med dei. Det var særleg gutane som deltok i arbeidet ute.

Jentene fekk opplæring på kjøkenet. Opplæringa i praktisk arbeid gjorde at mange av elevane fekk seg arbeid etter at dei var ferdige med skolen. Det var den gongen det var bruk for arbeidsfolk.

Det var mange tilsette ved skolen. Nokre hadde vore med til Levanger frå Lindern skole i Oslo. Fleire var sterkt knytt til arbeidsplassen. Han var både heim og yrke, og dei var der også i feriane sine. I ei tid med stor arbeidsløyse var mange glade for å arbeide for mat, hus og litt til.

Arbeidsavtale visste vi ikkje av. Vi var på arbeid heile tida, dag og natt, men hadde fri annankvar sundag etter morgonstellet. Dersom den som skulle ta over, av ein eller annan grunn ikkje møtte, var det berre å stille opp. Dette hende rett ofte. Noko ekstrabetaling for fridagen var det ikkje snakk om.

Ein gong vart eg kalla inn til styraren. Han tok opp pengar frå lomma og sa: ”For fridagen du miste”.

Eg var dum nok til å fortelje det til dei andre, og det vart ikkje sett på med blide auge, som venteleg var.

Vi hadde fritt hus og mat, og lønna var 75 kroner i månaden. Det var ikkje dårleg betaling den gongen.

Pengane henta vi ut på eit kontor på Levanger. Da tok vi oss gjerne ein liten sving på byen, kika i butikkane og såg på folk. Alle kjende kvarandre i Levanger den gongen. Då eg kom inn i Ørsleie sin kolonial andre gongen, mønstra eiga-

32

ren: ”Kven er du? Du har vore her ein gong før har eg sett”.

Og eg laut ut med både kven eg var og kva eg dreiv med.

Sidan kom vi i familie med kvarandre og mintest dette møtet og overhøyringa. I dag kan eg gå på byen utan å møta eit kjent menneske.

Når vi forlet Røstad laut vi kvittere oss ut, og likeins melde frå når vi var attende.

Styraren, Øye, følte nok eit ekstra ansvar for oss som var unge, og vi vart vel påpassa og vaka over.

Det var ikkje så mange på min alder, men i ein periode arbeidde dotter til lærar Grue på kjøkenet. ”Marimor” var full av liv og løyer, og fann stadig på nye spikk. Vi hadde mykje moro saman.

Dei dreiv og mala skolen, og det sto ein stige opp mot Minda Otlo på 1930-tallet. det opne vindauget mitt. Eg fekk mest sjokk då det hoppa ein kar inn og landa på golvet framom senga mi.

Men så høyrde eg: ”Fort, eg har Øye i hælane”. Av med mannfolkklea; dei heiv vi inn i et skap, og da det like etter banka på døra, sat det to ungjenter med uskuldige, spørjande auge, side om side på senga. Kva grunn Øye i farten fann på for besøket, hugsar eg ikkje, men det heldt hardt å halda seg alvorlege til han var utom høyrevidde. Lenge etter høyrde eg at Marimor var vorten styrar på ein skole for vanskelege jenter. Det var dei som meinte at det måtte vera ei høveleg straff for henne å handskas med ”troillat jentunga”. Eg trur no at var det nokon som kunne handtera dei, så måtte det vera Marimor.

(Men same kor godt eg vart passa på, bar det ikkje likare til enn eg fann meg ein mann på Røstad. Harald, mannen min, kom som lærar dit, og i 1935 gifta vi oss. Men det var ei anna historie.)

Men attende til ungjenta. Det var stor stas å tena eigne pengar. Noko av det som sto høgst på ønskelista var sykkel. Eg la til sides pengar, og ein dag kunne eg stolt møte opp hos Hveding og tinga meg sykkel, ein Diamant til 120 kroner. Gjett om eg var stolt!

33

Eg kunne ikkje sykla, men det var mykje om å gjera å få vist fram vidunderet heime. Eg fekk låna tante Gusta sin sykkel, og øvde meg ein ettermiddag på gardsplassen på Røstad. Dagen etter, ein laurdag, henta eg sykkelen og gav meg i veg til Langstein.

Heime hadde dei nok hatt sine bange aningar om meg og syklinga, for dei sende bror min, Tormod, til møtes med meg. Han fortalde sidan at han såg noko på lang lei som slingra frå eine grøfta til hi, og skjøna at her kom ho på nysykkelen. Men eg kom meg til Drogset, og dagen etter sykla eg attende til Røstad.

Sidan har sykkelen vore ein trufast venn i alle år, inntil for få år attende.

Ungane på Røstad hadde eit fint uteområde å boltra seg på. Det var noko styrd fritid, men ikkje slik som ungar no, og som det også vart seinare på Røstad. Det var stor stas å bli teken med på kino. Då leika dei filmen oppatt og oppatt og var både indianarar og kvite. Ein av elevane ville heile tida vera prest, og han heldt lange preiker med store geberder for resten, som sat rimeleg andaktsfulle og høyrde på.

Turane til Nygården og Spelmyra, der Røstad hadde seter og hytte, var svært populære. Det var òg ei triveleg avveksling for oss vaksne.

Haustfest, jul og konfirmasjon var dei store festdagane på skolen. Det var mange elevar som ikkje kom heim i jula for reisene var for lange og umulege vinterstid, og ikkje alle hadde heim som kunne ta imot dei.

Som eg har nemnd før var òg mange av dei tilsette på skolen i høgtidene.

Jula var stor fest med mykje godt og glede, sjølv om det nok også for mange var ekstra tungt ikkje å få vera heime.

Konfirmasjonen var ei høgtid alle elevane gledde seg til, ikkje berre konfirmantane. Der var inviterte gjester frå mange kantar, foreldre, elevar og tilsette, og det vart ikkje spara på noko.

Dette var òg dei eldste elevane sitt farvel med skolen og livet på Røstad. No skulle dei ut i ei meir og mindre usikker framtid.

Til sommarferien drog dei aller fleste heim.

Ettersom mange var nordfra, gjekk heimturen

34

med hurtigruta.

Harald og eg reiste fleire gonger med elevar. Eg hugsar spesielt godt ei av dei første reisene. Vi hadde med oss 70 - sytti - ungar. Først til Trondheim.

Der vart vi ståande i det uendelege før vi slapp om bord.

Med oss hadde vi matkister med brød, smør, ost og pølse, og store spann med mjølk. Jentene hadde lugarar, men gutane låg der dei fann seg ein benk i salongen.

Maten delte vi ut frå ein av lugarane. Vi laut passa på at ungane kom av på rett plass, både dag og natt. Der var avtalen at dei skulle hentast.

Ein stad var der ingen for å ta imot ei jente, midt på natta. Båten skulle vidare og vi laut syte for at kaimannskapet tok seg av jenta så lenge. Det var ikkje med lett hjarte vi la frå land, men foreldra dukka heldigvis opp fekk vi høyre, då vi ringde frå neste havn.

Heldigvis var ungane jamt over sjøvante og visste å ta vare på seg om bord i ein båt. Ein gong bles huva av ein gut. Ho vart hengjande fast i noko utabords, og før eg fekk sukk for meg, var guten på utsida av rekkja, rask som ein apekatt, og henta huva. Eg tør ikkje tenkja på kva som kunne ha hendt.

Vi sov ikkje på fleire døgn og var heilt i svime då siste ungen var levert. Heim att hadde vi lugar og kosten om bord. Det siste hadde vi ikkje mykje glede av, for vi sov dag og natt.

Seinare vart vi fire om reisene, og då sov vi litt på skift.

På syttitalet reiste sonen min med elevar frå Røstad. Han hadde med seg to på fly, så vi kan vel sei det hadde skjedd ei utvikling.

På seksti- og syttitalet kom det opp mykje kritikk mot spesialskolane, og mykje vondt kom fram. At det gjennom åra også på Røstad var urimelege folk med lite vet Minda Otlo.

35

på ungar, er mykje truleg. Det var ei anna tid, også elles i samfunnet. Men for mange var Røstad eit mykje betre tilbod enn det dei kunne få i skolen heime den gongen.

Det var òg mykje snakk om feilplassering av ungar, noko som sikkert òg skjedde. Eg hugsar ein liten samegut, kvikk og vaken, som kom på posten min.

Han kunne ikkje eitt ord norsk. På ein måte vart vi samde om at han skulle læra meg samisk og ég han norsk. Eg gløymer aldri kor augo hans stråla da eg kunne spørja om han ville ha ei brødskive til, på samisk.

Eg har tallause eksempel på takksame elevar som Harald og eg har hatt kontakt med i alle år etter at dei forlet skolen. Eg lyt nemna ein. Johan Mikalsen var ein av dei minste gutane på sal seks då eg tok over. No er eg nittiein og han over åtti år, og vi held kontakten. Kvart år kjem han og besøkjer meg, seinast no i vår, og vi friskar opp minnene frå den gongen 17-åringen kom til å bli pleiemor på sal seks.

36

Gunhild Valsø:

9. april og evakueringa fra Røstad Utdrag fra dagbok 1941-1945 Gunhild Valsø kom til Verdal i 1921, da faren Edvard Valsø kjøpte Stiklestad nordre. Hun var nest eldst av en søskenflokk på seks, og ble født i 1905 i USA, der familien var en periode. Broren Knut ble senere gårdsbestyrer på Røstad.

Gunhild tok lærerutdanning, og var lærer på Røstad offentlige skole for evneveike i hele sitt yrkesaktive liv. Hun var en sporty dame som var ivrig på både ski- og sykkelturer. Hun reiste mye i Europa, og besøkte bl.a. Russland. Gunhild var en ener til å fortelle fra turene sine, noe som de yngre i familien hadde stor glede av. Gunhild døde ugift 9/7-1984.

Stoffet om aprildagene 1940 er skrevet i et tilbakeblikk i 1941.

Solveig Ness, Verdal Historielag.

Så kom 9. april – som er den mest skjebnesvangre dag for Norge i året 1940. Kl. 7.15 om morgenen meldte radioen: at tyske krigsskip var gått inn til Oslo, Bergen og Trondheim. Og tyske tropper hadde tatt byene og festningene i besittelse. Med god hjelp fra hr. Quisling hadde de fått sendt ut falske ordre fra departementet om ikke å gjøre motstand mot tyskerne. Med løgn og knep av de tyske og svik fra en del norske tok de på den måten landets viktigste byer i besittelse. Konge, kronprins og regjering var flyktet til Hamar. Men radioutsendelsen blev stoppet og efter disse første lammende oplysninger måtte vi leve i den svarteste uvidenhet til vi fikk tak i en del frie utsender-stasjoner. På skolen var det som alle var lammet den dagen. Vi gikk tause og tunge ned til radioen, men fikk ikke tak i noe. Og så kom de uhyggelige flyene svevende like ned på hustakene. Vi så dem like over hodene som en sverm - og visste ikke hva det neste vilde bli. Ingen ting visste vi av det som hendte og ingenting orket vi å gjøre. Neste dag kom med mobiliseringsordre. Flere fra skolen måtte av sted – deriblant Mølmen. Strand skulde også av sted, så fru Strand blev borte fra skolen. Otlo forsvant i all stillhet for å bringe familien sin i sikkerhet. Fru Johnsen gikk og storgråt fordi hun ikke kunde komme i forbindelse med sin yngste datter på Orkdal landsgymnas. Både telefon og telegraf var helt forstyrret, likeså jernbane-forbindelsen. Alt skulde stå til militærets tjeneste. Det blev værre og værre å fortsette på skolen. Lærerne var nervøse og syntes ikke det var ansvarlig å fortsette med skolen lenger. Barna gråt og ynket seg når fly-

37

ene var like ned på hus-takene. Personalet ellers var også opskaket. Til slutt blev hele 3. etasje rømmet og flyttet lenger ned – både sovesalene og verkstedene.

Men bestyreren vilde fortsette en dag i gangen med skolen. Så kom tvangsevakueringsordre fra lensmannen Spjellmyrhytta opp mot Tomtvatnet. både til skolen og til alle beboere i Levanger og langs hovedveien innover til Verdal.

Tirsdag den 9. var det så godt som tomt for folk på Levanger om kvelden.

Om kvelden drog så mye folk ut av byen med flytningslass at Karen og jeg pakket sammen en del klær og drog hjem i stummende mørke. Lyset var tatt kl. 8 og bilene måtte også kjøre i mørket. Vi holdt på en hel økt for å få tak i bil.

Bilene var optatt til militært bruk. På veien innover traff vi lange rekker med militærbiler. De skulde sørover til Værnes. Hjemme var det nettopp dratt av sted en 7-8 høiere militær som hadde opholdt seg på gården om dagen og brukt telefonen så flittig.

Det var en nervøs spenning og uro overalt. Jeg reiste utover til Levanger med morgentoget dagen efter og så da at veien var sperret inne ved Østborg st. Ved Rindleiret var en masse militær samlet. Dagen fikk en slept seg igjennem på skolen, men om kvelden drog jeg hjem igjen med toget. Det var da mørklagt og en masse evakuerte fra Trondheim fulgte med. Jeg fikk skyss opover fra Øra sammen med S. og H. Moksnes som da hadde fått ordre om evakuering.

Neste dag gikk på samme måte, men med den forandring at barna da skulde evakuere fra skolen. Jeg var opover om eftermiddagen og så dem toge av sted opgjennom bygda. Det var ikke så liketil å få plasert 171 barn i en fart når alle større gårder for lengst var optatt av andre evakuerte. Dessuten lå sneen alenhøy opgjennom bygda enda. Første natten fikk jentene være på Solhaug bedehus. Men dagen efter blev de flyttet lenger op i bygda. 50 av dem blev plasert hos fru Vandviks svoger i en liten nybyggerheim som lå svært tungvint til.

Barna måtte ligge på stubbgulvet på loftet, da huset ikke var ferdigbygget enda. Ovn måtte pleierskene selv mure op nede i kjelleren. Og all maten de skulde ha måtte de bære fra hovedveien og frem de ca 3 km bakke op og ned.

Resten av jenteflokken blev plasert på hjemmegården til fru Vandvik med 2 pleiersker. Der var det jo fullt hus før - da både Vandviks fam. med 3 småbarn, og fru Vandviks bror med to små og et i vente bodde der. Guttene måtte dra

38

lenger av sted. En flokk på 18 med to pleiersker og en lærer drog helt opp til sommerkoien som hørte skolen til oppå Spjellmyra. Der var det metervis med snø, og ski var eneste fremkomstmiddel. På ski måtte de også frakte maten fra Nygården o v e n f o r Søstrene Valsø; fra venstre Gunhild, Karen og Margit.

Munkebygrenda (sæteren til skolen) og opp til hytten hver dag - til og med melkspannene. Og dette var en 4 timers tur. I hytten var det så knapt om plass at de måtte ligge på bordet også. Kokekarene var så små at de måtte koke poteter 4 ganger hver dag for å få nok.

På Nygården var det plasert 50 gutter med 3 pleiersker, kokke og en lærer.

De tre små rummene der oppe var stuet som sild i tønna om natta. Om dagen måtte alle sengklærne op - og de fleste av barna ut på veaskog. Den kvelden de kom ditop måtte de måke tunell frem til inngangsdøra da huset var helt nedsnedd. Ikke vedpinner var der heller før de fikk sage og hugge.

De siste 30 guttene var plasert på Valhaug - en liten tom plass hvor mannen var død i tæring og kona hadde samme sykdom. Husene var elendige, næsten som ei fjølbu, men heldigvis gikk det mot sol og sommer - og ingen av barna blev syke. Her oppe var det jeg var den tiden jeg måtte passe barna.

Alle lærerne måtte skiftevis hjelpe til på evakueringsstedene. Det var svært mye å gjøre, men jeg trivdes godt og barna blev sunde og friske av dette livet.

Vi var 3 om stellet der oppe. Så hadde vi gartner Kirkeberg i kost og losji der oppe. Han hadde husets eneste seng, og var så bli og fornøyd - som en bestefar. Til å begynne med fikk vi middagsmat sendt med Røstadbilen hver dag, men senere måtte vi koke selv.

Takk til Verdal Historielag som har latt oss få bruke utdraget fra dagboka.

Skriftstyret

39

Per Flatberg:

Forrakampen Få naturvernsaker har engasjert så mange i Levanger, Verdal, Stjørdal og Meråker som kampen om Forravassdraget. I denne artikkelen er hovedtrekk i kampen gjennom mer enn 25 år beskrevet, med hovedvekt på saksbehandlingen og den folkelige motstanden.

Bortkastede millioner I arkivet til Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk på Steinkjer er det flere hyllemetre med mapper om Forra, som viser hvilket plass dette vassdraget har hatt i kraftutbyggingsplanene her i fylket helt siden NTE ble opprettet i 1919. Det ble imidlertid ingen Forraplanlegging den gang, fordi det i stedet ble utbygging i Follafoss. Like etter krigen ble planene på ny aktuelle, men det er ikke mulig å finne arkivstoff fra denne perioden.

I 1942 startet utbyggingen av Fiskumfoss i Namsen, som kom i drift i 1946.

Det var da naturlig å satse videre på Namsen, der det var utbygginger helt fram til 1972.

Allerede i begynnelsen av århundret var det kraftutbygging i Meråker med regulering av Fjergen.

I begynnelsen av 1960-årene ble det så planer om Forrautbygging i samarbeid mellom NTE og A/S Meraker Smelteverk, som hadde fallrettene. Disse gikk ut på regulering av Feren og området overfor Grytebustaden. Levanger friluftsnemnd, Skogn friluftsnemnd og Levanger og omegns Turistforening la i 1961 fram en alternativ plan som ville redusere oppdemmingen av myrområdene. I brev av 29.11.62 til Det kgl. Departement for Industri og håndverk kommenterer NTE dette alternativet slik: ”Denne alternative planen er nok teoretisk gjennomførlig, men den fører med seg så mange ulemper at den neppe kan anbefales utført. Vi finner det ikke forsvarlig å endre den plan for utbygging av Forra, som vi arbeider med.”.

I årene som fulgte ble det arbeidet videre med planene, og 2.5.69 skrev NTE til Hovedstyret i Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen ”at det er uomgjengelig nødvendig at vi får anledning til så hurtig som mulig å gjennomføre ytterligere kraftutbygging i fylket.” NTE regnet med å kunne sende inn konsesjonssøknad i løpet av 1969, som kunne behandles av Stortinget våren 1971, slik at kraftverket ville kunne komme i drift i slutten av 1974. Noen slik søk-

40

nad ble ikke sendt, men i juni 1970 ble det sendt forhåndsmelding til NVE om regulering av Feren og dam ved Grytebustaden. Denne meldingen ble også sendt til de berørte kommunene og Nord-Trøndelag Naturvern til orientering.

I et tilleggsbrev til disse i juni samme år ble det også gjort rede for et alternativ med senkning av Feren.

Deretter lanserte Statskraftverkene, som nå deltok i planleggingen i samarbeid med NTE, omfattende utbyggingsplaner som ville gi inntil 1400 GWh kraft. Disse planene omfattet også regulering av Skjækervatnet og Veravatnet i Verdal og overføring via Innsvatnet til Feren. Alt vann i reguleringsområdet skulle utnyttes.

Planene ble presentert på folkemøter i Hegra og Levanger i 1971; og møtte kraftig motstand, som jeg skal komme tilbake til. Statskraftverkenes gigantplaner ble skrinlagt, og det var NTE som videreførte arbeidet med sine utbyggingsalternativer. I mellomtiden var verneplan I for vassdrag behandlet av Stortinget i 1973, og der ble Stjørdalsvassdraget med Forra vedtatt utsatt. Dette var vel årsaken til at det ble ikke ble sendt inn konsesjonssøknad.

I generalplan fra 15.5.75 fra NTE ble alternativet ”Forra-Dillfoss” anbefalt, og i februar 1978 ble konsesjonssøknad innsendt fra NTE til tross for at det i Sperstadutvalgets rapport i 1976 forut for Verneplan II ble foreslått at Forra måtte vernes midlertidig. Dette førte til en hard debatt fram til regjeringens proposisjon og Stortingets behandling av verneplanen i 1980 (se senere).

Resulatet ble at Forra ble vernet fram til 1985 og behandlingen av konsesjonssøknaden stanset etter henstilling fra Miljøverndepartementet, etter forutgående påtrykk fra Naturvernforbundet. I Sperstadutvalgets tilrådning om Verneplan III i 1983, og senere i regjeringens proposisjon i 1985, ble Forra foreslått varig vernet. Stortinget sluttet seg til dette forslaget i 1986 til tross for omfattende lobbyvirksomhet fra utbyggingsinteressene, bl.a. i forbindelse med kraftbehovet til papirfabrikken på Skogn.

Dermed var kampen som hadde pågått om Forra gjennom flere tiår, avgjort.

NTEs vurderinger Jeg har snakket med daværende sjefsingeniør Lars Juul i NTE, som nå er pensjonist og snart 82 år, om bakgrunnen for NTEs sterke engasjement for å få Forra utbygd.

Juul arbeidet i NTE fra 1952 til 1.7.89. Fra 1957 ledet han Vassbygningsavdelingen, og de siste 4 årene i NTE var han teknisk direktør. Han var således en sentral person i forbindelse med planene om utbygging av Forra og deltok i de fleste møter og befaringer, likedan i en rekke åpne debattmøter. Han ble ofte NTEs ansikt utad, men arbeidet naturligvis etter mandat fra styret og direktøren. Den første befaringen han deltok i, var med Gabrielsenkomiteen i begynnelsen av 1960-årene med fly over Forramyrene - da ble det uttrykt at myrene måtte egne seg godt for neddemming! Senere ble det befaringer og

41

møter med Sperstadutvalget, Hovedstyret i NVE og Industrikomiteen.

Juul legger vekt på situasjonen slik den var i etterkrigsårene. Det var en generell målsetting å dekke opp kraftbehovet i det enkelte fylke, og ingen kraftutveksling før Aura kom i 1962. Det var også i mange år strømrasjonering.

NTE hadde plikt til å lage planer for hvordan man skulle oppfylle forbruksprognosene både på kort og lang sikt og forholdt seg til vedtak i de politiske organer i fylket og til Statskraftverkene. Juul var som saksbehandler lojal til dette opplegget, men følte ikke noe personlig engasjement. Han var hele tiden klar over at Forra var en tung sak å kjøre gjennom fordi verneinteressene var betydelige. Han mener at debatten stort sett var ryddig og husker Arne Moksnes som en ung og entusiastisk verneforkjemper.

En av årsakene til at det ble sendt inn konsesjonssøknad i 1978 til tross for Sperstadutvalgets tilrådning om midlertidig vern, tror Juul kan være at man hadde ledig kapasitet etter at Åbjøra var ferdig utbygd.

Juul har nå i ettertid ingen kommentar til at Forra ble vernet, og at det samme senere skjedde med Sandøla/Luru. Han beklager sterkt den utviklingen som har skjedd med liberaliseringen av kraftmarkedet. Det som var et samfunnsgode, er nå blitt et spekulasjonsobjekt.

NTE og fylkespolitikerne hånd i hånd Styret i NTE pekte i vedtak etter vedtak på at det var nødvendig å bygge ut Forra og andre vassdrag så snart som mulig for at man skulle kunne dekke behovet for kraft etter hvert som det ville stige i årene framover. Dette under henvisning til oppsatte kraftbalanser og fylkesplanen for Nord-Trøndelag.

Direktøren i NTE deltok i Fylkestingets debatter og fikk der bred tilslutning fra flertallet av politikerne. Både i 1965, 1969, 1974 og 1976 var det vedtak om støtte til konsesjonsbehandling av Forra. Som eksempel på stemningen gjengis en uttalelse fra representanten Svein Lorentzen (AP) fra debatten i fylkestinget i 1976. Lorentzen var formann i Spesialnemnda, som forberedte saken om verneplan II for fylkestinget. Han uttalte bl.a.: ”Vi står overfor den uomtvistelige kjensgjerning at det fra året 1976 og til 1985 vil være en ganske katastrofal minus i vår kraftbalanse i Nord-Trøndelag fylke. - Er man da villig til å ta konskvensen av det? Er man villig til å ta konsekvensen av en streng strømrasjonering? - Jeg vil ikke være den som går og sier til en ungdom at det er ikke flere arbeidsplasser å skaffe for vi har ikke mer kraft. - Nord-Trøndelag fylkes elektrisitetsverk burde få klarsignal fra denne forsamling med så stort flertall som mulig, for å gå videre med det positive arbeid som det i en årrekke nå har stått for.”

Utbyggingsplanene Det ble lansert en rekke alternativer for utbygging av Forra, enten med utbygging mot Verdal eller Stjørdal

42

Det mest aktuelle alternativet var Forra-Dillfoss. Planene gikk ut på å bygge en fyllingsdam ved Grytebustaden, som ville føre til at mesteparten av Forramyrene ble neddemt. Den nye ”innsjøen” ville komme på høyde med Feren og nesten nå opp til Roknesvollen og sette hele Skillingsmyrene under vann. I tillegg ville det bli flere veier i området, og betydelige konsekvenser for vannføringen i Forra og Stjørdalselva, og derved også for laksefisket. Feren skulle reguleres 14 meter ved senkning.

Fra Feren skulle vannet overføres i tunnel til Inndal, der Forra kraftstasjon skulle bygges. Videre skulle det komme en kraftstasjon ved Dillfossen mellom Inndal og Vuku. Utbyggingen ville gi en kraftmengde på ca. 600 GWh, omtrent det samme som Alta.

Naturverdiene fram i lyset Naturvernorganisasjonene og enkeltpersoner i Trøndelagsfylkene engasjerte seg tidlig i Forrakampen. Det var både i Trondheim og Levanger folk som var opptatt av vassdragsvern på slutten av 1960-tallet.

Til administrasjonen for friluftsliv og naturvern i Kommunal- og Arbeidsdepartementet ble det levert forslag fra Asbjørn Moen i 1969 og Levanger feltbiologiske forening i 1970 om bevaring av områder i Forradalsområdet.

I 1971 nedsatte Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag Naturvern ”Samarbeidskomiteen for bevaring av Forravassdraget” med bakgrunn i planene om kraftutbygging. Arne Moksnes fra Stjørdal ble formann i komiteen. Samarbeidskomiteen tok i 1971 initativet til en omfattende kartlegging av verneverdiene i de berørte områder. Resultatet ble det såkalte ”Forraprosjektet” (se nedenfor).

Etter oppdrag fra NTE hadde Det Kgl. Norske Videnskapbers Selskab, museet ved Universitetet i Trondheim, allerede satt i gang naturvitenskaplige undersøkelser i Forraområdet. Arnfinn Skogen var først ute med botaniske undersøkelser og Asbjørn Moen med myrundersøkelser sommeren 1969. I 1970 ble det også igangsatt ornitologiske undersøkelser ved Arne Moksnes. Fra 1971 ble undersøkelsene utvidet til et tverrfaglig forskningsprosjekt med Statskraftverkene og NTE som oppdragsgivere (Forraprosjektet).

I januar 1975 ga Samarbeidskomiteen for de to naturvernforeningene i Trøndelag ut heftet ”Verneverdiene i Stjørdalsvassdraget”. Her ble det gjort rede for de tverrfaglige undersøkelsene i Forraprosjektet og andre undersøkelser.

Konklusjonen i heftet var at undersøkelsene viste at verneverdiene var svært betydelige. Heftet var utvilsomt et viktig bidrag i Forrakampen både i forhold til offentlige instanser, politikere og andre som ønsket å sette seg inn saken.

I 1977 forelå sluttrapport fra Arne Moksnes sine undersøkelser 1970-72 om ”Fuglefaunaen i i Forraområdet”. Da Moksnes henvendte seg til NTE for å høre hvor mange eksemplarer de ønsket, var svaret: Ingen! Historisk er det betegnende for arrogansen i forhold til biologiske fakta og verneverdier som

43

NTE viste. De forsøkte hele tiden å bagatellisere verneverdiene og konsekvensene av en utbygging.

Sluttrapporten fra Forraprosjektet og andre undersøkelser som var utført i området, ble lagt fram i 1979 med Asbjørn Moen og John W. Jensen som redaktører. Rapporten konkluderte med at helt unike naturverdier ville gå tapt dersom de foreliggende planene ble gjennomført, og at enhver utbygging ville ødelegge helheten av et stort og variert naturområde. Tilsammen 165 kvadratkilometer ble foreslått vernet etter naturvernloven.

NTE var lite fornøyd med sluttrapporten fra Forraprosjektet. Sjefsingeniør Lars Juul uttalte at ”på meg virker materialet som om biologene gjennom sitt arbeid mer opptrer som miljøvernere enn som fagfolk. Det synes jeg er skuffende!” Professor Olav Gjærevoll kommenterte dette med: ”Jeg forstår godt at Lars Juul ikke liker konklusjonen i Forra-rapporten, men han må da ikke miste besinnelsen”. Gjærevoll karakteriserte Forra-rapporten som både saklig og objektiv og mente den ville få stor betydning for regjeringens vurdering av Forra i forhold til verneplanarbeidet.

Juul fastholdt kritikken og hevdet at det ikke hadde oppstått noen ny situasjon med denne rapporten. Delrapportene fra prosjektet var vedlagt konsesjonssøknaden fra 1978, og de vurderinger som var tatt med i samlerapporten, mente NTE at andre instanser vil være minst like kompetente til å foreta som biologene. I konsesjonssøknaden hadde NTE uttrykt sitt syn på denne måten: ”Selv om man her har foretatt større undersøkelser innen for eksempel vitenskaplige fagområder, er en vurdering av skadevirkningene ved på å gi avkall på Forra som vitenskaplig referanseområde meget vanskelig og blir av skjønnsmessig karakter.”

Nå må det medgis til NTEs forsvar at det var en del Tordenskjolds soldater på vernesida, og at det kunne bli en sammenblanding av roller.

Våren 1978 startet fylkesmannen i Nord-Trøndelag etter anmodning fra Miljøverndepartementet arbeidet med å lage utkast til plan for verneverdige våtmarker i Nord-Trøndelag. I den forbindelse ble vern av Øvre Forradals-området trukket ut som egen sak, og et forslag til vern av området ble våren 1980 oversendt Miljøverndepartementet til vurdering og godkjenning. I juli 1986 forelå departementets godkjenning, og verneforslaget fra fylkesmannen, ført i pennen av Asbjørn Tingstad, kunne sendes berørte parter til uttalelse. Øvre Forra naturreservat ble opprettet 21. desember 1990. Dermed er et enestående naturområde og fjell-kulturlandskap vernet for etterslekten, drøyt 20 år etter at forutseende naturvernere tok initiativet til å dokumentere verneverdiene i området.

Verneplanstrid I Sperstadutvalgets vurdering i forslaget til verneplan I heter det om Stjørdalselva/Verdalselva/Forra bl.a.: ”Utvalget finner vassdraget meget ver-

44

neverdig, men før det tas stilling i saken, vil man foreslå at det blir foretatt en totalplanlegging av området.” En slik utsettelse ble også resultatet av Stortingets behandling i 1973.

NVE og NTE tolket vedtaket slik : ”Det er på det rene at plan for kraftverksutbygging må utarbeides for de vassdrag hvor vernespørsmålet er utsatt.

Det er naturlig at spørsmålet om utbygging avgjøres ved konsesjonsbehandling”.

Sperstadutvalget begynte sitt arbeid med verneplan II i januar 1975, og i den forbindelse kom NTE med et utspill om at alle kraftkilder i fylket måtte holdes utenfor det videre verneplanarbeidet slik at det ikke ville bli hinder for å fremme konsesjonssøknad. Det var Forra som NTE i første omgang ville bygge ut så snart som mulig for å dekke fylkets kraftbehov. Formannen i NordTrøndelag Naturvern, Arne Moksnes, reagerte sterkt på dette utspillet og hevdet at ”NTE ikke har akseptert prinsippet som ligger til grunn for verneplanbehandlingen av norske vassdrag.”

Sperstadutvalget viste i sin rapport i 1976 til at ”det er dokumentert betydelige verneinteresser i Forra-myrene, som bør vernes. Stjørdalselva med Forra er aktuelt som referansevassdrag for Trøndelag, noe som må vurderes ved utløpet av verneperioden for Gaula, som er vernet for 10 år.” Utvalget tilrådde derfor midlertidig vern av Forra. Under arbeidet med sin rapport var Sperstadutvalget i august 1975 på helikopterbefaring over Forramyrene, og det var møte i Stjørdal.

Sperstadutvalgets rapport var starten på en innbitt kamp.

Fylkestinget tilrådde konsesjonsbehandling, det samme gjorde Fylkesmannen og også hovedstyret i NVE. Innstillingen fra hovedstyret førte til massiv kritikk fra naturvernsida, som hevdet at hele verneplanen var i ferd med å komme i miskreditt.

Meråker kommune gikk inn for 10 års vern. Stjørdal kommune ønsket primært at vassdraget måtte gis varig vern. Hvis det skulle bli bygget ut, var det en betingelse at utbyggingen måtte skje mot Stjørdalsiden.

I Levanger ble saken forberedt av et utvalg bestående av Jon Åby, Alf Chr. Lockert, Jostein Wibe og Per Aunet. Dette utvalget konkluderte med å anbefale midlertidig vern av Forra, men kommunestyreflertallet anført av Arbeiderpartiets Knut Aalberg gikk inn for konsesjonsbehandling (30 mot 21 stemmer).

Etter at den nye energimeldingen var lagt fram, kom regjeringens forslag i februar 1980 om midlertidig vern av Stjørdalselva med Forra og konsesjonsbehandling av Sandøla/Luru. Lars Juul i NTE uttalte til Trønder-Avisa at han var rystet over forslaget.

Industrikomiteen kom så på befaring i august 1980 med helikopterturer inn i Forra-området, møter med kommunene og folkemøte i Levanger. I Meråker var det utbyggingsmotstanderne som preget møtet, og varaordfører Kjell Legereid sa at eneste alternativ til 10 års vern måtte være varig vern. Også på

45

kveldens folkemøte på Levanger var det høy temperatur og stor dominans av utbyggingsmotstandere med Arne Moksnes og Per Aunet i spissen. Lokale AP-folk fra Levanger og Verdal talte varmt for konsesjonsbehandling og utbygging av Forra, og fikk støtte av direktøren i Norske Skogindustrier, som viste til at behovet for elektrisk kraft ville bli fordoblet når PM 3 skulle tas i bruk høsten 1981. Per Aunet viste til at da Orkla/Grana-debatten gikk i 1978, var også kraft til PM 3 brukt som argument.

Den sterke lokale motstanden var nok i tillegg til verneverdiene årsaken til at Stortinget i slutten av 1980 sluttet seg til midlertidig vern av Forra. Arne Moksnes uttalte at nå var Forra i realiteten varig vernet fordi det ville bli politisk umulig å foreta noen utbygging.

Likevel gjensto verneplan III Sperstadutvalget la fram sin utredning i oktober 1983. Etter en grundig dokumentasjon av verneverdiene foreslo utvalget varig vern av Forra.

Hovedstyret i NVE gikk nok en gang inn for konsesjonsbehandling og viste nå til at et redusert utbyggingsalternativ kunne spare Forramyrene.

Verneinteressene avviste dette alternativet fordi det ville ødelegge Forra som referansevassdrag, og fordi det foreslåtte naturreservatet vil miste mesteparten av sin verdi. Det ville være meningsløst å verne myrene og samtidig tørrlegge elva. NTE arbeidet intenst mot vern, og formannen i ”Aksjon vern Forra i Levanger”, Arne Sivertsen, skrev i et avisinnlegg i 1984 at ”dermed går de ut over godkjente demokratiske spilleregler.” Et flertall i kommunestyrene i både Levanger og Verdal støttet imidlertid hovedstyrets forslag om konsesjonsbehandling.

Miljøverndepartementet under ledelse av Rakel Surlien, som i mellomtiden hadde kommet i gang med Samlet Plan-arbeidet, påpekte at det nå var alternativer til både Forra og Sandøla/Luru, i tillegg til at Samkjøringen var ytterligere styrket. Dermed var regjeringens standpunkt i realiteten avgjort og i proposisjonen, som ble fremlagt i april 1985, ble Forra foreslått varig vernet.

Fra utbyggingssida ble det lagt sterkt press på energi- og industrikomiteen, bl.a. under henvisning til den svake kraftoppdekningen i Nord-Trøndelag, behovet for ny kraft til Norske Skog på Fiborgtangen og at prosjektet Forra/Dillfoss ville ha meget god utbyggingsøkonomi. Komiteen ga likevel sin tilslutning til regjeringens forslag om varig vern av Forra (og Sona).

I stortingsdebatten i juni 1986 hadde Nord-Trøndelagsrepresentantene Inge Staldvik, Marit Arnstad og Inger Lise Gjørv innlegg med sterk støtte til Forravern. Staldvik nevnte i sitt innlegg at det hadde gått mye prestisje i saken, og at Norske Skog til og med hadde tilbudt seg å forskottere en Forrautbygging for å sikre kraft til ny papirmaskin.

En av de fremste forkjemperne for vern av Forra, daværende fylkesvaraordfører Jon Åby, sa i en kommentar etter vedtaket i Stortinget at NTEs hold-

46

ning var uforståelig og at ”energiforsyning er et nasjonalt anliggende. Hvis hvert fylke skulle ha ansvaret, ville det bety at Oslo-beboerne bare kunne fyre med ved.”

Ett av de forhold som gjorde verneplandebatten ekstra vanskelig, var at politikere i Namdalen forsøkte å sette Sandøla/Luru opp mot Forra.

Naturvernforbundet ble gjentatte ganger beskyldt for ikke å vise tilstrekkelig interesse for Sandøla, men forbundet avviste dette og gikk inn for at begge vassdragene måtte vernes. En av dem som tok til orde for at Forra måtte utbygges og Sandøla vernes i stedet, var daværende stortingspresident Guttorm Hansen. Han mente at verneverdiene var atskillig større i Sandøla, og at det for Forra bare var tale om ”noen fugler og blomster”. Han ledsaget denne påstanden med et spark til vitenskapsfolkene i Trondheim om at det var lettere og makeligere å reise til Forra og gjøre undersøkelser, enn til Sandøla.

Den daværende formann i fylkets energiråd, Oddbjørn Nordset, uttalte at det hele tiden hadde vært klart at det ville være umulig å oppnå varig vern både av Forra og Sandøla. Der tok Nordset feil - tida arbeidet for verneinteressene: I verneplan IV i 1993 ble også Sandøla/Luru vernet.

Folkets kraft Motstanden mot utbyggingen av Forra ble for alvor synlig fra slutten av 1960-årene, selv om det som tidligere nevnt, var engasjement lokalt i Levangerdistriktet allerede fra omkring 1960 for å hindre neddemming av Forramyrene. I Naturvernforbundets tidsskrift ”Norsk Natur” hadde Asbjørn Moen og Arne Moksnes en bred oversiktsartikkel i nr. 4/1970 med tittelen: ”Forradalsområdet – nordtrøndersk naturperle som trues av kraftutbygging”.

Det var imidlertid ikke bare Naturvernforbundets folk som engasjerte seg.

Da statskraftverkene kom til folkemøtet i Hegra i januar 1971, ble de møtt av Nei-plakater til Færenutbygging. Både på møtet i Hegra og i Levanger dagen etter var det meget hard kritikk mot utbyggingsplanene. Jon Leirfall var redd for at utbyggingen ville redusere Stjørdalselva til en ”siklebekk”, og i Levanger fikk Jon Åby applaus da han uttalte at: ”Uansett hvordan utbyggingen skjer, enten vannet føres mot nord, sør, øst eller vest, vil denne omfattende utbyggingen skape store vansker for 35.000 mennesker. Det blir en politisk sak å vurdere om den energi man vinner veier tyngre enn disse ulempene. Jeg mener dette området må vernes.”

I forbindelse med utbyggingsplanene som var lansert fra NTE og Statskraftverkene, samt behandlingen av Verneplan I, ble det dannet en lokal, tverrpolitisk aksjonskomité i Meråker, ”Vern om Feren”. Blant initativtakerne var Kjell Lundemo, Egil Haugbjørg og Kjell Legreid. Aksjonen ble lagt opp som en underskriftskampanje hvor de fleste fastboende i Meråker kommune, født i 1955 eller tidligere, personlig ble spurt om å støtte kravet til aksjonen for å gå i mot enhver regulering av Færen og Forravassdraget. Resultatet ble at

47

74,5% av de forespurte skrev under, og det ble i forbindelse med industrikomiteens befaring i august 1971 overlevert et protestskriv til Stortinget.

Aksjonistene markerte seg sterkt under denne befaringen, og det gjorde nok inntrykk på industrikomiteen.

Aksjonskomiteen arrangerte også en pressebefaring i området, noe som bidro til å gjøre saken kjent også utenfor Trøndelag. Bl.a. kom det omtale i Dagbladet. Videre var det flere folkemøter, og stemningen i Meråker var klart mot utbygging. Det ble snakket om at Feren kunne bli et nytt Mardøla.

Til og med menighetsbladet deltok i debatten: ”Som de fleste sikkert kjenner til har fagfolk fra Norsk Naturvernforbund gransket Forradalsområdet, og karakterisert det som en naturperle. Her i menighetsbladet finner vi det derfor naturlig at vi stiller oss på linje med dem som ønsker at dette område må få lov til å eksistere i sin nåværende form. Og vi ber Gud om å gi framsyn nok til å ta vare på hans skaperverk og ikke forderve det i kortsiktig uforstand”.

I Levanger og Stjørdal engasjerte Feltbiologisk Forening seg.

Som tidligere nevnt ble det dannet en samarbeidskomité for bevaring av Forravassdraget (Forra-utvalget) i 1971, som bl.a. gjorde en viktig jobb i i forbindelse med de naturfaglige undersøkelsene og senere ga ut et informasjonshefte. I og med at utvalgets formann, Arne Moksnes, i 1975 ble valgt til formann i Nord-Trøndelag Naturvern, førte det til at Forra fikk en meget sentral plass i fylkeslagets arbeid. Etter hvert ble det også dannet lokallag i flere kommuner, og Forrautvalget trappet ned sitt arbeid.

I 1979 ble det tatt initiativ til å danne en egen frittstående, tverrpolitisk

48

aksjon, og 11. juni ble ”Aksjon Vern Forra” stiftet på et møte i Hegra. Arne Moksnes, Stjørdal, ble valgt som leder i et bredt sammensatt styre. Det ble senere også dannet en lokalavdeling av aksjonen på Levanger med Arne Sivertsen, den gang lektor ved Levanger lærerskole, som leder.

Det første store arrangementet til ”Vern Forra” var Forramarsjen og tilhørende festmøte i Hegra i august 1979. Det var på Stjørdalssiden marsj fra Risvola øverst i Forradalen til Sillermoen, med Kristoffer Gåsvik som leder.

Levanger Naturvern med formannen Per Aunet i spissen, hadde ansvaret for marsj fra Heståsdalen i Levanger, og den aktive (snm)-gruppa i Levanger med Kjell M. Derås som drivkraft, var også delaktig i opplegget. Marsjen samlet 700 deltakere og ble meget vellykket. Jeg var den gang generalsekretær i Naturvernforbundet og holdt hovedtalen på Sillermoen, og det var en fantastisk opplevelse. Det var også sang av Sillerkoret, viser med Hans Rotmo og andre kulturinnslag. Veteranen Jon Leirfall hilste også forsamlingen under mottoet ”Lett Forra vårrå”.

Det var den største naturvernsamling som har vært holdt i Trøndelag, og det ble stille blant dem som hadde hevdet at det bare var noen få fanatiske naturvernere som kjempet for Forrasaken.

Forramarsjen ble gjentatt i 1980 med over 600 deltakere og generalsekretær Torbjørn Paule som hovedtaler. Det ble en suksess for arrangørene.

Det var også i 1984 Forratreff med nær 200 deltakere - i dårlig vær. Regnet betyr jo bare at vi får mer å verne, ble det sagt av deltakerne. Daværende ordfører i Stjørdal, Håvard Alstadheim, holdt tale, og det var også forskjellige kulturinnslag. Arne Moksnes avsluttet med et ønske om at dette ble den nest siste Forramarsjen, og at den neste ville bli en seiersmarsj.

Moksnes fikk innfridd dette ønsket, og det siste arrangementet til ”Vern Forra” ble holdt på Sillermoen i september 1986. Der feiret Forravernerne varig vern med vel 60 deltakere, til tross for dårlig vær. Daværende stortingsrepresentant Inger Lise Gjørv var den som fikk æren av å stå først i rekken av festtalere.

Jon Åby tok for seg historikken og konstaterte at da fylkestinget behandlet saken i 1974, var det bare 8 som stemte for vern, mens siste gang saken ble behandlet, var tallet fordoblet. Åby overrakte et tinnfat med motiv fra verneplakatene inngravert til den som mer enn noen annen har fått knyttet sitt navn til Forra, Arne Moksnes, som ”lavmælt og forsiktig i formen , men med store kunnskaper, stort organisasjonstalent og begeistring og glød, har vært premissleverandør for oss andre. Jeg håper at du fortsatt skal få høre heiloa in natura, men når du ikke lenger greier det, så kan du i hvert fall sitte og se på dette fatet og tenke på at det du har gjort for Forra, det er et livsverk i seg sjøl. Du treng ikkje gjøra no' mer.” Det ble også gjort stas på andre fra Stjørdal og Levanger, som hadde vært sterkest engasjert i Forrakampen; Kristoffer Gåsvik, Arne Siversten, Per Aunet, Ivar Berre, Jon Åby og Odd Schei.

49

Aksjon ”Vern Forra” deltok i en rekke møter i og utenfor distriktet og engasjerte seg sterkt i avisdebatten. Det var mange tøffe konfrontasjoner, ikke minst med NTE. Under et møte i Verdal i oktober 1979 viste Lars Juul fram en ruvende pakke på elleve kilo med dokumenter om Forra-utbygginga til Arne Moksnes og uttalte: ”Det er enklest å ta standpunkt når en vet minst mulig!”

En av dem som ivret sterkest for utbygging av Forra og ofte var i tottene på verneinteressene, var den daværende Verdalsordføreren, Ola G. Tromsdal. Etter Forramarsjen i 1979 uttalte han at ”de som er opptatt av naturvern, kan erklære området ”særlig verneverdig” uten overhodet å ta hensyn til lokalsamfunnet som blir berørt og til de arbeidsplasser dette kan bety.” Under et møte på Levanger uttalte Tromsdal som en kommentar til diskusjonen om Forra skulle utbygges mot Verdal eller Stjørdal, at det var det samme hvilken vei vannet skulle renne bare det passerte gjennom turbinene til NTE! I forbindelse med årsmøtet i 1980 ga ” Aksjon Vern Forra” ut en fyldig årsmelding for 1979 med oversikt over Forrasaken og de forskjellige hendelser.

50

Fra Forra-marsjen 1979.

Foto: Ole T. Hofstad

Fra Forra-marsjen 1979.

Foto: Ole T. Hofstad

51

Det fremgår der at den sveitsiske apotekeren Joachim Wyss ga en gave på 30.000 kroner til Naturvernforbundet og at en vesentlig del av disse midlene ble overført til bruk i arbeidet for å verne Forra.

På Levanger var (snm) og Naturvernlaget støttespillere og hadde bl.a. en naturvernkonsert. (snm) ga i 1979 ut et informasjonshefte med Kjell M. Derås og Svein Langvad som forfattere. Dette heftet var et viktig bidrag i kampen, med et samfunnsmessig perspektiv.

Også Levangerlaget i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget hadde folkemøte høsten 1979 om Forrasaken, med en av veteranene innen naturvernarbeidet

Arne Moksnes mottar gave fra Jon Åby.

Foto: Aud Moksnes

52

Fra seiersmarkeringen på Sillermoen i 1986. Fra venstre Ivar Berre som ovverakte “verneplakaten” til Arne Sivertsen, Kristoffer Gåsvik, Jon Åby og Per Aunet.

Foto: Arne Moksnes

i fylket, Ivar Berre, som hovedinnleder i tillegg til NTE. Det var videre gjester fra Alta, og også på dette møtet bidro Hans Rotmo med visesang.

Det ble høsten 1979 gjennomført en underskriftskampanje i Stjørdal kommune. Den fikk størst oppslutning i Hegra, og i Forradal der alle husstander ble besøkt, skrev nærmere 80% av befolkningen under på listene.

Motstanden mot Forrautbygging hadde overveldende støtte i Stjørdal og Meråker, og folkets kraft måtte gjøre inntrykk på politikerne.

Derfor ble Forra vernet I dag kan det virke underlig at kampen for å verne Forra ble så langvarig og hard. Det finnes neppe mange i Levanger eller resten av distriktet som nå kan tenke seg muligheten av en slik utbygging, og Levanger er stolt av Øvre Forra Naturreservat. Det ble ikke minst understreket under Naturvernforbundets landsmøte på Frolfjellet i juni i år. I Levanger kommunes informasjons/turistbrosjyre for 2003 står det: ”20 km fra sentrum finner du Levangers stolthet; Frolfjellet og Øvre Forra Naturreservat”.

Slik var ikke stemningen for 20-30 år siden da kraftutbyggingsinteressene, godt støttet av mange lokal- og fylkespolitikere, presset på for å legge Forra i rør. Det var liten forståelse for vern selv om det var dokumentert enormt store verneverdier og at skadene ved en utbygging ville bli uvanlig store.

Naturligvis var det viktig, ikke minst for prosessen i verneplanarbeidet og

53

for Miljøverndepartementets holdning, at det ble gjort solide faglige undersøkelser gjennom Forra-prosjektet, og at en rekke vitenskapsfolk engasjerte seg.

Likedan at reindriftsnæringen gikk inn for vern, og ikke minst at Meråker og Stjørdal kommune var i mot utbyggingsplanene.

Arne Moksnes understreker også at kunnskapsnivået om Forrasaken var lavt, ikke minst hos fylkespoltikerne og byråkatene i fylket, og at dette gjorde et negativ inntrykk på dem som hadde satt seg inn i saken. Dette bidro ikke til å styrke deres sak.

Likevel tror jeg ikke at Forra hadde blitt vernet om det ikke hadde vært for det arbeidet som ble gjort av Naturvernforbundet på fylkes- og lokalplanet og av ”Aksjon Vern Forra”, andre organisasjoner og enkeltpersoner.

Jeg lar derfor Per Aunet sin gratulasjon i 1986 være avslutningen på historien om mange års Forrakamp: "Gratulerer Forravenner! Så gikk det slik vi innerst inne trodde: Varig vern av Forra!

Hadde vi ikke trodd, hadde vi ikke orket å bruke kveld etter kveld, debatt etter debatt, helger og netter i år etter år i arbeidet for vern av Forra.

Skuffelsene var mange under vegs. All verdens dokumentasjon og godt underbygd argumentasjon prellet av på planleggere og stivnede politikere. De ga seg ikke om de ble aldri så mange svar skyldig. Bittert var det å måtte produsere nye sett argumenter overfor ulike grupper mennesker. Gårdbrukere falt kanskje for dyrkningsmuligheter og 548.000 kg kjøtt pr år, mens den arbeidsledige kunne akseptere argumentasjonen om ENØK-tiltak i stedet for utbygging fordi det ga flere arbeidsplasser, og arbeidsplasser spredt over alle distrikter.

De botaniske, ornitologiske eller landskapsmessige kvaliteter måtte en skjule i enkelte fora. Blautmyr, pip-piper og måssåavling var argumenter en ikke måtte gi ”tannlause” kjefter.

I framtida skal vi kunne stikke av fra det plast- og margarinsamfunn som dominerer vår hverdag. Nå skal vi glede oss over de botaniske, ornitologiske, kulturhistoriske, landskapsmessige og andre kvaliteter i området.

Resultatet var slitet, skuffelsene og motgangen undervegs verd."

Litteratur og kilder: 1. Arkivet i NTE, Steinkjer 2. Forradalsområdet - nordtrøndersk naturperle som trues av kraftutbygging. Av Asbjørn Moen og Arne Moksnes. Særtrykk av Norsk Natur, nr 4/1970 3. Verneverdiene i Stjørdalsvassdraget. Nord-Trøndelag Naturvern og Sør-Trøndelag Naturvern,1975 4. Tre Naturvernområder i Levanger. Utgitt av Levanger Feltbiologiske Forening, 1970 5. Naturvitenskapelige interesser og verneverdier i Forravassdraget og Øvre Forradalsvassdraget i Nord-Trøndelag. Asbjørn Moen og John W. Jensen,Trondheim 1979

54

6. Årsmelding. Aksjon Vern Forra, 1979 8. Vern Forra. Utgitt av (snm) Levanger,1979 9. Forra-området i kommunene Levanger, Stjørdal, Verdal og Meråker. Forslag til vern.

Av Asbjørn Tingstad. Rapport nr. 6 - 1986 fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Miljøvernavdelingen.

10. Forravassdraget og dets regulering. Historisk særoppgave av Roar A. Fordal,1972 11. Utklippsakiv tilhørende Per Aunet, Helge Bakken, Kjell M. Derås, Roar A. Fordal, Arne Moksnes, Asbjørn Tingstad og Levanger bibliotek.

Lars Juul og Arne Moksnes er intervjuet i forbindelse med utarbeidelsen av artikkelen.

55

Frits Wahlstrøm:

Brusve for 50 år siden Brusve gård ligger bare et steinkast fra mitt barndomshjem. Vi hadde fin utsikt til tunet, hovedbygningen og stabburet på gården. Ved 200-årsjubileet i år kan det være på sin plass å komme med noen erindringer som ligger 50 år tilbake i tiden, da gården hadde en helt annen funksjon enn i dag. Hovedbygningen tjente som bolig for til sammen 14 mennesker.

Jeg har snakket med Berit-Mari og Holger-Martin Rønnevig, som bodde på Brusve fra de ble født til de flyttet hjemmefra. Berit-Mari er sykepleier og bor i dag i Oslo. Holger-Martin er pensjonist og bor på Radøy nord for Bergen. Han reiste til sjøs før han fylte 15 år og tok senere utdannelse i Sjøforsvaret.

På Bruborg krydde det av barn i årene etter krigen. Organiserte fritidsaktiviteter fantes det lite av. Noen deltok i Speider'n eller i idrettslaget, men stort sett måtte vi sysselsette oss selv. Mye av aktiviteten foregikk utendørs, i og rundt Brusve gård.

Brusve gård våren 2002. For 50 år siden kom hovedveien fra Brusvebakken inn i høyre bildekant.

Foto: Frits Wahlstrøm

56

Vakkert parkanlegg Store forandringer er skjedd på Brusve siden 1950-årene. På fasadesiden mot byen, i skråningen ned mot Brusve bru, som da var en trebru, lå et velstelt parkanlegg. Fra brua var parken bygget opp med en tørrmur med voll og store lønnetrær. Den besto ellers av busker, grusganger og blomsterbed. Oppe ved huset var en ny tørrmur med trapp opp til øvre hage. Rester av dette kan også ses i dag.

I øvre hage sto flaggstangen, et steinbord omgitt av blomsterbed og bugnende syrintrær. Et utbygg i sveitserstil med vakre utskjæringer sto midt på langsiden. En steintrapp førte ned til hagen. Fra utbygget gikk en hagedør inn til stuen. Denne døren er fortsatt på plass. Utbygget ble revet på 50-tallet.

Tørrmuren ble fjernet, de store lønnetrærne felt og mye av vegetasjonen i nedre park forsvant under veiutvidelsen og byggingen av ny Brusve bru våren 1960. Ansatte i Frol kommune sto for fellingen av de praktfulle trærne. Jeg hadde nettopp kjøpt nytt fotoapparat, og benyttet anledningen til å ta mine aller første lysbilder i farger av ”vandaliseringen”. Trafikksikkerheten ble bedre, men det kostet altså et vakkert anlagt og godt vedlikeholdt parkanlegg.

Den nye brua ble åpnet for trafikk samme året.

Ny vei og krokketbane Innkjørselen til gården tok av fra den bratteste delen nederst i Brusvebakken, med to veier rundt en trekant. Dermed gikk det lett å kjøre inn på tunet, enten man kom fra byen eller ovenfra. Veien til Øvre Brusve, Gimle, Dillan og de øvrige boligene overfor gården, gikk tvers over tunet på Brusve. Denne trafikken forsvant da det ble bygget ny vei bak fjøset og stabburet i forbindelse med boligbyggingen i Lillemarksbakkene.

Ved at mye av gjennomgangstrafikken forsvant, kunne tunet på Brusve forskjønnes ytterligere med beplantninger og grøntanlegg. Den oppgaven løste beboerne til alles tilfredshet. Tunet på gården med all sin frodige fargeprakt av planter og blomster, tror jeg mange bruborgianere og andre fortsatt minnes med glede.

Ettersom det våren 2003 ble plantet et nytt tuntre på Brusve, med ordfører Odd Thraning i hovedrollen, kan det være av interesse å opplyse at gården også for 50 år siden hadde et slikt tre – ei stor rogn med en vakker krone.

Gammelt og mett av dage ble rognetreet saget ned og nytt tuntre ble plantet.

Men blodbøken som ble satt i jorda, trivdes ikke og tørket nærmest inn etter noen år. Nå får vi tro at det nye tuntreet kan vokse seg stort.

Mange vil også minnes krokketbanen som ble anlagt på plenen ut mot Brusvebakken. Leif Rønnevig kjøpte et sett krokketspill og rigget opp banen, som han raust stilte til disposisjon for alle interesserte. Mange ungdommer på Bruborg fikk her sin første innføring i det flotte spillet. Jeg kan ikke huske at

57

Lønnetrærne i parken på Brusve falt i løpet av noen timer en vårdag i 1960.

Støpearbeidene ved den nye brua er ferdig, og arbeidet med å trekke jernbjelkene over elva er i gang.

Foto: Frits Wahlstrøm

Arbeidere fra Frol kommune feller lønnetrærne i parken på Brusve våren 1960. Til høyre pågår arbeidet med den nye Brusve bru som ble åpnet senere samme året.

Foto: Frits Wahlstrøm

58

det kom protester fra naboer, men lyden av slag mot trekulene kunne høres til langt utover lyse sommerkvelder. Banen ble brukt til et stykke ut i 1960-årene.

Kontorbygget I 1957 bygde Frol kommune sitt ”rådhus” i utkanten av tunet. Kontorbygget kalte frolingene huset. Her hadde blant andre Jens Vinge sitt kontor. Han jobbet på ligningskontoret, og var vår nabo på andre siden av Brusvebakken.

Ordfører Kristian Halsan hadde også kontor i dette bygget, som dessverre ikke representerte noen forskjønnelse av tunet på Brusve med sin enkle og pregløse 50-talls arkitektur. Bygget ble etter kommunesammenslåingen i 1961 benyttet til boliger.

Rønnevig-trillingene Jeg tilhører samme årskull som Rønnevig-trillingene, som bodde sammen med sine foreldre i andre og tredje etasje i den store trønderlåna på Brusve. En mann ved navn Jancke fra Trondheim eide Brusve i 1930-årene, og trillingfar Leif Rønnevig fikk ansvaret som forvalter av gården fra 1938. Da Jancke ville selge Brusve i 1949, benyttet Frol kommune sin forkjøpsrett. Rønnevigs tid som

En sommerdag på Brusve-tunet for 50 år siden. Hele gårdplassen var en eneste grønn lunge, som beboerne satte sin ære i å holde i orden. Personene på bildet er fra venstre Åse Seehuus med datteren Anne Elisabeth, Holger-Martin, og Åse Høe fra Trondheim, ei venninne av Margot Rønnevig, med Berit-Mari på fanget.

Tuntreet i bakgrunnen.

Foto: Rønnevig

59

Tunet på Brusve høsten 1943. De to damene er Margot Rønnevig, til høyre, og hennes svigermor, Bertine Rønnevig.

Foto: Rønnevig

Trebrua over Levanger-elva høsten 1943. Trillingfar Leif Rønnevig på spasertur med sin mor, Bertine Rønnevig fra Haugesund.

Foto: Rønnevig

60

ansvarlig for gården var dermed forbi. Han overtok da jobben etter Olaf Seehuus som daglig leder for Innherred Dampskibsselskaps brygge i Sjøgaten.

Trillingene ble født i 1943, og ble i oppvekstårene naturlig nok godt kjent av de fleste som bodde på Bruborg. Tredjemann, Knut-Petter, som jeg hadde mest omgang med, døde for 14 år siden.

Rønnevig brukte den midterste inngangen for å komme inn til sin leilighet.

Familien hadde en stor stue, dagligstue, kjøkken og et soverom i andre etasje, pluss ett par soverom på loftet. Noen ganger ble jeg med Knut-Petter hjem, og vi fikk sitte i dagligstuen og gjøre hjemmeleksene våre. Stua hadde utsikt mot Lillemarksbakkene, vår barndoms bynære villmark. Det hendte nok at vi glemte skrivingen og regningen, tittet ut av vinduet og drømte oss bort til området der vi lekte cowboy og indianer i timevis på lange sommerdager, inntil sulten kalte oss på hjemvei.

Barnetoget Leif Rønnevig opplevde jeg som en humørfylt mann med sin klangfulle haugesundsdialekt og kvikke replikk. Mens sønnen og jeg gjorde lekser hendte det han stakk innom stua, kikket oss over skuldrene, lo og kommenterte sønnens skriveferdighet slik: “Knut-Petter, du skriver så stygt at du bør bli lege!”

Det var ikke så enkelt å få til alle de runde formene i formskriften som Hegle skole innførte da vi begynte på folkeskolen. Knut-Petter, eller Køtten som vi kalte ham, ble ikke lege, men arbeidet i mange år ved Forsvarets

Rønnevig-trillingene våren 1944, et bilde som sto i Adresseavisen. Fra venstre Berit-Mari, Holger-Martin og Knut-Petter.

Foto: Fotograf Schrøder, Trondheim

61

Rønnevig-trillingene er sju år gamle og har fått nye sykler høsten 1950. Bildet er tatt i Sjøgaten. Innherred Dampskibsselskabs brygge og BPs oljetank ses i bakgrunnen.

Foto: Rønnevig

Hegle skoles 17. maitog kommer fra Hyllan og passerer Østeraas kolonialbutikk og Brusvebakken. Toget er på vei til byen for å slutte seg til barnetoget som startet fra Øvre torg. Lærer Einar Nergård hilser til folk langs ruten.

Foto: Rønnevig

62

Forskningsinstitutt på Kjeller. Stort engasjement viste Rønnevig for Hegle skole, og han var en av pådriverne bak etableringen av Hegle skolemusikkorps.

Initiativet for å opprette korpset kom imidlertid så sent at ingen av oss som tilhørte samme årskull som hans egne barn, fikk anledning til å delta i skolemusikken.

17. mai og toget med Hegle skole sitter friskt i minnet. Elevene oppe fra bygda startet marsjen fra skolen tidlig på morgenen, og gikk veien mot byen over Ulveshøgda. Vi som bodde på Bruborg sluttet oss til toget på toppen av Brusvebakken, like ved hjemmet til min klassekamerat Bjørn Iversen. Derfra gikk vi ned Gamlehjemsbakken og viste oss fram for pensjonærene, som satte stor pris på å se alle elevene med fargerike klær og vinkende flagg. Så gikk toget bortover Hyllan. Ved Brusve gård sto beboerne og vinket, og ingen ropte ”Heia Hegle!” høyere og mer entusiastisk enn Leif Rønnevig. Et godt minne!

Slutten på toget!

Haugesunderen viste ved mange anledninger sin fortreffelige replikk-kunst.

Følgende historie overhørte flere levangerborgere da den skjedde, og her er den servert av Asbjørn Eklo: Levanger fikk bystatus 18. mai 1836. I forbindelse med 125-årsjubileet i 1961 besluttet bystyret at borgertoget 17. mai skulle utsettes en dag for å sette farge på selve jubileumsdagen. Oppslutningen sprengte alle grenser, og større borgertog har neppe gått gjennom Levangers gater verken før eller siden. Bak toget gjennom Kirkegaten samlet det seg et betydelig antall biler. På andre siden av gaten for Levanger og Skogns Sparebank sto Asbjørns far Olaf Eklo sammen med Leif Rønnevig og betraktet det lange toget. En irritert trondheimsbilist stoppet bilen, rullet ned vinduet og spurte de to herrene hva i all verden dette toget skulle bety!

– Det er slutten på 17. mai toget, svarte Leif Rønnevig kontant.

Fjøs og galleri Fjøset på Brusve er i dag omgjort til utstillingsgalleri, men i 50-årene holdt dyrene til der. Det luktet stramt i hele bygget, og den samme lukten kjente man i boden som familien Rønnevig disponerte vegg i vegg med fjøset.

I denne boden oppbevarte Holger-Martin og Knut-Petter sine kajakker, som det neppe fantes maken til i Levanger. De smekre og lette fartøyene, laget av trespiler trukket med impregnert seilduk, fremsto som en attraksjon for alle som var så heldige å få titte inn i boden. Kajakkene hadde foreldrene anskaffet i yngre år, og på varme sommerdager kunne levangerborgerne observere ekteparet når de padlet i de stilige fartøyene ute på fjorden.

Kajakkene brukte Rønnevig-guttene sjelden i elva. Faren for å få revet opp den tynne kajakkduken var stor i den grunne og steinete elva under Brusve-brua.

De fikk derfor laget en transportvogn av noen gamle sykkelhjul. Mange lot

63

Fra stua hos Rønnevig tatt på Margots 75-års dag i 1983. Fra venstre Leif, BeritMari, Holger-Martin, Margot og Knut-Petter.

Foto: Rønnevig

seg imponere, ikke minst jevnaldrende gutter, når farkostene ble trillet gjennom Levangers gater og ned til bryggene, hvor de med stor forsiktighet ble sjøsatt.

Etter padling i Sundet og en tur utover på fjorden, gikk ferden med samme spesialtransport tilbake til Bruborg.

53 år på Brusve Trillingenes mor, Margot Rønnevig, var den som bodde lengst på Brusve.

Leif døde i 1984, 75 år gammel. De sju siste årene av livet bodde Margot alene i andre etasje i den store bygningen.

80-årsdagen sin i 1988 feiret hun i stor stil i de vakre stuene, omgitt av familien og en stor vennekrets. Margot var godt kjent blant mange i Levanger, blant annet gjennom sin innsats i Sanitetsforeningen og fra sine mange yrkesår hos T. Thurn-Paulsens Bokhandel. Hun førte firmaets regnskaper og ledet samtidig selskapets reisebyrå.

Margot døde i 1991, og siden har ingen hatt fast bopel i den gamle lensmannsgården. Da hadde hun bodd sammenhengende på Brusve i 53 år.

Altmuligmann Rett under familien Rønnevig, i første etasje, bodde ekteparet Gotås. Laura og Margido Gerhard, som var hans fulle navn, dyrket jorda og drev det lille som ennå var igjen av gården. De var barnløse. Begge engasjerte seg i det daglige

64

Holger-Martin Rønnevig og frue på besøk på Brusve sommeren 2003. Annar J. Johansen orienterer.

Foto: S. Wohlen

arbeid med å stelle dyrene på gården, en hest, flere geiter, sauer, høner, hund og katt.

Margido var altmuligmann med masse erfaring fra praktisk arbeid, godt likt av alle naboer i vid omkrets – ikke minst av oss ungene når vi fikk sitte på snøplogen om vinteren. Han brøytet veiene både for kommunen og private huseiere. Hesten, en seig og sterk fjording, drog den store treplogen. Særlig de eldre på Bruborg satte pris på den hjelpsomme mannen når han svingte innom tunet og feide snøen til side. Han drev også med å tine vannledninger.

Sauegjetere Om sommeren dro Laura og Margido til fjells. Her gjette de sauer for bøndene i Frol, i en verden hvor de begge stortrivdes. Laura var lett til beins etter mange års vandring i fjellet. Margido beveget seg med lange og seige skritt, ofte med en lang stokk, typisk for en ekte fjellkar og gjeter.

De to lå gjerne på forskjellige setrer, avhengig av hvor buskapen befant seg.

Best likte de seg i fjellheimen inne ved Glonka. Også etter at de normalt skulle vært pensjonister, dro de til fjells når det gikk mot lysere tider.

I ungdomsårene deltok jeg i Levanger Røde Kors Hjelpekorps, et aktivt korps med et hyggelig miljø og mange dyktige ildsjeler. Odd Stavrum, Leif Knutsen, Kjell Ramfjord og Sverre Østborg er blant flere jeg husker som aktive og inspirerende ledere.

65

En sommerkveld ble hjelpekorpset budsendt til Frolfjellet. Vi fikk melding om at et menneske lå skadet inne ved Glonka. Med ambulansebil dro vi til Vulusjøen, og kjørte så langt det var mulig innover Heståsdalen. Der traff vi Margido Gotås, som fortalte at kona hadde falt ut av køya og lå forslått inne på setra med skuldra ut av ledd.

Tross smerter var Laura ved godt mot da vi ankom. Vi fikk lagt henne på båren så godt det lot seg gjøre uten at smertene ble for store. Tilbaketuren til fots over regntunge myrer ble lang og strevsom, både for henne og oss. Vi nærmet oss midnatt da vi ankom sykehuset med en takknemlig pasient, som ikke lot denne turen til fjells bli den siste etter hendelsen. Året etter var Laura igjen å finne inne i fjellet sammen med sine firbeinte venner.

Laura døde i 1977, 82 år gammel, etter å ha vært enke de fem siste årene av livet. Margido var nesten 71 år gammel da han gikk bort våren 1972.

Blakk-Olsen I andre etasje bodde Borghild og Ole Olsen og deres tre barn. De hadde felles bad og toalett med familien Rønnevig. Ole var en blid og hyggelig mann, som mange vil huske som fiskehandler hos Levanger Samvirkelag. Fiskebutikken lå med egen inngang i Sundgaten, mens Samvirkelagets øvrige innganger lå på hjørnet og i Håkon den godes gate.

Olsen gikk under tilnavnet Blakk-Olsen, trolig fordi han hadde hvitt hår. Ut fra dagens normer kan man ikke si at han hadde en sunn og god arbeidsplass.

Kalde og fuktige lokaler ga nok gode forhold for fisken, men neppe for Ole. Han sto blid og rødkinnet bak disken, og levanger-fruene likte godt å kjøpe sin fiskemiddag av den humørfylte karen. En treffende replikk eller to fulgte gjerne med på kjøpet.

Olsens barn het Gunvor, Ruth og Kåre med jentene som de eldste. De hadde flyttet hjemmefra før jeg ble kjent med folkene på Brusve. Yngstemann Kåre var født i 1930, en kvikk og trivelig ungdom. Han døde i 1996. Borghild og Ole flyttet til Bakken aldershjem i slutten av 1960-årene, der de levde sine siste år.

Både Gunvor og Ruth lever fortsatt.

Staselige og kultiverte Louise og Fritz Heimbeck bodde i den nordre delen av bygningen, der kafeen er etablert i dag. De to disponerte over halve huset. Det skyldes blant annet at Fritz hadde behov for en del kontorplass i sitt arbeid som skogforvalter for Statens Skoger i Nord-Trøndelag. Inngangen til kontoret på hele 36 kvadratmeter, var fra hoveddøren midt på bygningen.

To særegne personer må de sies å ha vært, staselige og kultiverte. Louise var født Solberg og oppvokst i Oslo. Fritz hadde sin familie fra Danmark, og han snakket dansk-norsk. Begge nærmet seg pensjonsalder. De fleste unger på Bruborg husker det barnløse paret som strenge og bestemte. Litt sinte også til

66

tider - og med god grunn, for det fantes enkelte rakkerunger den gang som nå. Samtidig viste de også en vennlighet som enkelte av oss fikk nyte godt av, hvis vi oppførte oss skikkelig og ikke fant på for mange skøyerstreker.

Spøkelser Louise Heimbeck var et fargerikt menneske, og kombinerte sin akademiske bakgrunn med solide praktiske ferdigheter. Med amerikansk doktorgrad på erteplanter og ”grønne hender” som ballast, hadde hun de beste forutsetninger for å få blomstene og plantene på Brusve til å trives. I mitt minne står hagen og gårdplassen på Brusve som et eneste stort grøntanlegg, parkmessig i perfekt stand med rette og rene Louise Heimbeck. grusganger, blomster og nyttevekster i skjønn forening, og en frodighet som bare kan frembringes med kjærlig og nitidig stell.

De fleste som bodde på Bruborg visste at det spøkte på Brusve. Særlig hørtes merkelige lyder og mystiske vesener kunne observeres i andre etasje over leiligheten til Heimbeck og på mørkloftet. Uhyggen og det skumle ble understreket av alltid nedtrukne rullgardiner, og falske vinduer som var malt på veggen for å skape symmetri på fasaden.

Et spøkelse kunne også observeres fra finstuen hos Rønnevig. Det fortelles om en ung, vakker kvinne som ble knivstukket på gården for mange år siden.

Ved spesielle anledninger ved fullmåne trådte hun fram, spaserende i hvit kjole i grusgangene i nedre park. I alle fall fortalte Fritz Heimbeck og Leif Rønnevig at de ofte så henne - selv om det som oftest var med et glimt i øyet etter en konjakk eller to!

Så den skumle kjelleren, da. Der fikk vi høre at det fantes skjelett etter døde fanger som ikke var gravlagt! Som lensmannsgård ble kjelleren på Brusve i årevis benyttet som fengsel for røvere og mordere, som tilbrakte år av sine liv

67

i de fuktige og mørke cellene innenfor de tykke murene. Ingen tvil om at den gamle bygningen satte fantasien i sving.

Aristokratisk Å komme innenfor dørene hos Heimbeck var ikke alle forunt. En gang ble jeg invitert inn sammen med Knut-Petter. Vi skulle få belønning i form av mat og drikke, fordi vi hadde hjulpet Louise med hagearbeid. Jeg kviet meg for å bli med inn. Tenkte på alle de uhyggelige historiene jeg hadde hørt. Louise merket nok min skepsis. Men med list og lempe og Knut-Petters hjelp, fikk hun overtalt meg til å sette foten innenfor.

Fritz Heimbeck husker jeg som en flott person med et aristokratisk preg. Når han vandret opp Brusvebakken på sin kveldstur, i nikkers og hatt, litt skotskpreget, piperøykende, og med fuglehundene Tajes og Todd på kontrollert avstand, gjorde han inntrykk på de fleste. Han omga seg med en aura som gjorde at ikke hvem som helst stoppet og pratet med ham. Men de som gjorde det, opplevde en trivelig person med sterke og klare meninger.

Huskonserter Ekteparet Heimbeck levde et rikt og frodig liv. Det kunne være langt mellom kulturtilstelninger i offentlig regi, og de som ønsket noe mer måtte stå for det selv. Begge satte stor pris på musikk, og i storstuen sto et velbrukt og finstemt flygel som Louise kunne traktere selv.

Om sommeren inviterte paret til selskaper med innlagt huskonsert. Louise leide hjelp fra kvinner på Bruborg til vask og forberedelser. Margrethe Eriksen som i noen år bodde med sin familie i leiligheten over Østeraas Kolonial, var en av flere medhjelpere.

Gjestene kom både fra lokalmiljøet og fra Louises familie, sistnevnte gjerne kledd i kostbare ballkjoler fra Silkehuset i Oslo. De mest fornemme gjestene kom fra familien til Fritz, som kunne smykke seg av å ha både danske og tyske prinsesser i slekten! Alle fikk innta Louises velsmakende vin, som hun laget av frukt og bær fra egen hage. Vinen ble skjenket fra flasker med egenproduserte Brusve-etiketter. Intet ble overlatt til tilfeldighetene når ekteparet Heimbeck inviterte til fest. Og de som ikke fikk gleden av å komme innenfor veggene, kunne nyte de vakre tonene som strømmet ut i parkanlegget gjennom vinduene i de stilfulle konsert- og selskapslokalene.

Førerkort Gjennom sitt yrke som skogforvalter var Fritz Heimbeck blant de få som hadde bil, en lys beige Volvo PV. Som enke i moden alder hadde ikke Louise noen planer om å kvitte seg med kjøretøyet. Hun gikk i gang med å ta kjøretimer hos Eggens Trafikkskole. Mange kan bekrefte, inkludert undertegnede, at Bjørn Eggen var en dyktig kjørelærer. Etter mange timers tålmodig innsats

68

fra både lærer og elev, fikk Louise sitt førerkort etter å ha bestått den obligatoriske prøven hos Biltilsynet på Steinkjer.

Louise Heimbeck ble aldri helt fortrolig med å kjøre bil, og hun innrømmet at hun ikke likte å farte på hovedveiene. Det var liksom så mye å holde orden på, og dessuten kunne hastigheten bli vel stor for å holde følge med køene. Til gjengjeld fikk hun mange fine turer på bygdeveiene, alene og sammen med andre.

En gang fikk Louise besøk av venner fra Tyskland. Ved avreisen insisterte gjestene på at hun skulle kjøre dem til Værnes. Hun kviet seg, men lot seg overtale. Hva som skjedde underveis, skal være usagt.

Men da bilen kom til Skogn, hadde gjestene fått nok av kjøringen og ba Skogforvalter Fritz Heimbeck på Brusvepent om å få ta toget videre til fly- tunet en gang på 1950-tallet. Vi ser plassen. Louise sa seg enig, og Levanger stasjon og lønnetrærne i parken avskjeden etter et hyggelig opphold i bakgrunnen.

Foto: Rønnevig forgikk i humørfylte og verdige former ved Skogn stasjon.

Louise Heimbeck bodde på Brusve til omkring 1970. Da flyttet hun til Oslo.

Hun døde i 1979, 84 år gammel. Senere flyttet Inger Berg inn i en liten leilighet i den delen hvor Heimbeck hadde hatt sitt kontor. Hun bodde på Brusve noen år, og flyttet senere til leilighet i Jernbanegaten.

69

Kristen Mo:

Skånes øvre skanse - den eldste?

Hva kan et kart fra 1695 fortelle?

Her gjengis en del av et kart fra ca 1695 over både øvre skanse og den nye skansen på Skånes. Kartet er egentlig et kart over militæranleggene i og rundt Trondheim, men uten opplysninger om dets bakgrunn. Det ble utgitt av Byantikvaren i Trondheim i forbindelse med 1000-årsjubileet i 1997. Originalen finnes i Riksarkivet. Formatet er ca 100 x 88,5 cm. Både Munkholmen og Kristiansten festning er tegnet i større målestokk og plassert i henholdsvis nordvestre og sydøstre hjørne. I nordøstre side er det et utsnitt av to skanser som ikke hører Trondheim til.

Jonny Kregnes hos Byantikvaren i Trondheim brukte detaljkartet over Munkholmen til å anslå kartets alder. Her er inntegnet kommandantboligen fra 1695, men ikke en befestningsmur som ble oppført året etter. På den måten kom han frem til at kartet måtte være fra ca. 16951. Jeg knytter kartet til den unge generalløytnant Kristian Gyldenløves inspeksjonsreise i Sør-Norge i 1695.

N En av hans offiserer førte dagbok fra reisen. Det er bevart i to litt forskjellige avskrifter, som er trykt i Norske S Samlinger2. Kristian Gyldenløve besøkte Skaanes skanse i 1695 og overnattet der 30. juli. ”Skones Skandse er meget vel Utsnitt av kart GKK 179, opptrykt av anlagt og befandtes udi god Byantikvaren i Trondheim 1997. Kartet viser Tilstand, er og temmeligt vel Skånes gamle og nye skanse i 1695.

70

med alting forsjunet”3. Nils Hallan har skrevet om skansen og dens betydning i "Skogns historie"4. Hans kapitel er ledsaget av et kart som er funnet i Riksarkivet og er uten år, men som han har tidfestet til slutten av 1600-tallet.

Men kartet viser bare den nye skansen, som ble bygget der gården Skånes vestre i dag ligger. Kartet viser ikke den øvre skansen. Derfor konkluderer Hallan med at både den gamle og nye skansen lå på samme sted5. Arild T. Pettersen skrev i 1990 en artikkel om Skånes skanse i Årbok for Levanger historielag.

Han konkluderer med at den "må være et underverk i forbindelse med gjenoppbyggingen av skansen etter at svenskene ødela den i 1719.” Det begrunner han med at den "ikke er nevnt i skriftlige beretninger eller avmerket på karter før etter 1720."6 Det samme resultat kom Gerhard Schøning til7.

Den øvre skansen er i dag nesten bevart i sin helhet i forhold til kartet fra 1695. Den ligger rett ovenfor gården Skånes østre, ca 100 m sydøst for husene.

Den innerste, stjerneformige skansen er helt intakt og det samme er den midterste med den "tilspissede" vollen i nord. Den ytterste vollen, også i stjerneform, kan ha vært et palisadeverk, men i terrenget i dag sees kun en liten vollkant. Det må foretas graving for sikkert å kunne si hvordan den har sett ut. På kartet er det i den innerste skansen tegnet to små hus i nordre side. Det kan ha vært oppbevaringsrom, og sannsynligvis ikke boliger. Denne skansen har aldri vært bemannet uten i krigstid. I dagboken i 1695 nevnes den som ”en Træskanse, kaldes Stjerneskandse”8. Det må bety at dens voller var bygget av trekasser som det var kastet jord på og ikke hadde voller av sten, som ble brukt ved den nye skansen nærmere sjøen.

Skansenes betydning Hallan knytter den eldste skansens alder til tiden etter at Hannibal Sehested ble stattholder i Norge i 1642. Han ivret for oppbyggingen av en norsk hær9.

Hallan mener at skansen ble bygget i 1643-4510. Det er ingen grunn til å trekke hans konklusjon i tvil når det gjelder årstallet. Dette støttes av H. Grüner11.

Min uenighet går ut på at det her er snakk om to skanser, en eldre og en yngre.

Den nye stenskansen med palisader ble bygget i Christian Vs regjeringstid (1670-99), da spesielt utbygging av festningsanlegg skjøt fart med en betydelig utskriving av hærens soldater som arbeidere12. Arne Vestrum har skrevet historien til gårdene i Skogn. I forbindelse med Skånes gård skriver han at i 1673 ble det ”her er bygget en skandse”. Tre år senere tilføyes ved skattelisten at gården "ligger øde formedelst Schantzens bygning”. Samme år byttet kongen Skånes med Alstadhaug13. Magasinhuset er fra denne tiden. Janrik Bromé sier i sin bok "Striderna om Jämtland 1676-1679" at generalmajor Carl Sparre fikk i slutten av 1675 underretning om at "vid Skaanes" lå "50 man, som vaktade provianthuset"14. I 1682-83 fikk skansen en ny utvidelse og fast mannskap15.

I 1695 hadde den ingen bygninger utenom skansens redutt (kjerne), hvis vi legger kartet til grunn. Vi kjenner kommandantene som bodde på skansen fra

71

Tegning av Skånes skanse fra 1720-årene. Husenes plassering er forskjellig fra Cronstedts kart fra 1718. Tegningen er registrert sammen med et grovt kart med tittelen "PLANTA DE NOVA SCKOWENES". Dette er antagelig bakgrunnen for Hallans tidsangivelse. Tegningen har grønn palisade, rød tone på murkronen og terrenget foran, men sjøen er lys grønn. Tegningen må sees som et forslag til rehabilitering av skansen.

1689 og frem til den ble nedlagt i 1742 ved kongelig ordre og reelt fem år senere16. I tilknytning til skansens overgivelse til Armfeldt ble det tegnet et kart av Gabriel Cronstedt, datert 4. september 1718. Dette kartet publiserte Bjørn O. Nygård i Levanger-Avisa i 198417. I teksten til kartet står at denne skansen opprinnelig ble anlagt som magasin for varer fra Trondheim. Den skulle altså tjene som lager for ammunisjon og fødevarer for hæren i forbindelse med krigshandlinger. I henhold til Cronstedt skjedde det for 40 år siden, dvs. i 1678.

Under Den skånske krig (1675-79) ble det gjort betydelige norske og svenske angrep i grensetraktene i Trøndelag. Kommanderende general Reinhold von Hoven og oberst Georg Chr. Schultz gikk f. eks. i august 1677 inn i Jemtland med 2000 mann og tok flere skanser.

Cronstedt har tegnet inn barakker for soldatene, et bakeri, en vaktstue (Corps de Garde) og andre mindre hus. Ved en besiktigelsesforretning 1. mai 1718, straks før Armfeldt ble sendt over grensen, gjordes alt for at skansen skal være i topp stand. ”Altså have vi denne jord begransket og befunden at nu i denne krigstid er engen opgraven til torv og fylding udi skandskorgene ved voldene om den hele skandse, så lidet af eng og ager til materialiernes fremkjørelse, ja er og skogen til palisaderingen nedfældt og dagligen forbruges, hvorav vi ikke

72

kan finde gården til nogen taxt, som den fra før skandsens anlægg skal have svaret”. Straks etter krigen, i 1723, var besetningen på gården oppe på tidligere nivå18.

Jeg ser ikke bort fra at begynnelsen til skansen ved fjorden var at man bygget et magasin for å sikre forsyninger i Innherad under krig. Senere ble dette anlegget utvidet til en permanent skanse, i hvert fall fra 1689. Men den hadde fortsatt ikke noe topografisk område å forsvare.

Den gamle eller øvre skansen må sees som et enkelt forsvarsanlegg av den gode havnen ved Skånes, samtidig som den i mange år tjente som ekserserplass.

Større skip med proviant kunne ikke gå inn i Verdalselva. Ved alle innfall i Jemtland var tilførselen av forsyninger en begrensende faktor for hvor lenge man kunne holde stillingen. Det samme gjaldt også svenskenes innmarsj. Det ble til syvende og sist svenskehærens bane i 1718/1719. Den nye skansen skulle fortsatt forsvare havnen, men den ble bygget også for å ta vare på proviant og materiell for egen krigføring. Den ble anlagt nærmere sjøen, slik at den lettere kunne forsvare seg mot angrep fra sjøsiden. Jeg er enig i den konklusjon Pettersen kommer med i sin artikkel: ”Her kunne den (Skånes) tjene som base både ved offensive og defensive operasjoner i Innherad og Jemtland.”19 Den var i 1715 utstyrt med i alt 16 kanoner i ulike størrelser. Den ble delvis ødelagt da svenskene etter Karl XIIs død i januar 1719, dro tilbake til Duved20.

Skansen ble gjenoppbygget etter krigen, men ikke slik den hadde vært.

Blant Gerhard Schønings papirer i Det kongelige Bibliotek i København finnes en tegning og et kart som Nils Hallan mener er laget i 1720-årene21. Da Schøning besøkte Skånes skanse i 1774 hadde eieren av gården flyttet husene "midt ind paa Fæstningens forige Tomt." Da stod bare den gamle kommandantboligen "som ei har været synderlig anseeligt; et Støkke af det forrige Magazin, og Krudt-Kiælderen"22 igjen. Det kan tyde på at ingen betydelig oppbygging av skansen ble gjort etter svenskenes ødeleggelser. Dette kjenner vi igjen fra andre skanser som ble ødelagt i samme krig, f. eks. Korthaugen skanse på Røros.

Oppsummering Arild E. Pettersen har konkludert med at ”Stjerneskansen” dukket opp først etter 1720. Kartet fra 1695 som er knyttet til Gyldenløves inspeksjonsreise viser noe annet. Her ser man den eldste skansen, og da den var bygget oppe på en haug som ikke var egnet til åker eller eng, har den blitt bevart til i dag.

73

Henvisninger: Tekst til Byantikvarens utgave i 1997. Originalen finnes i Riksarkivet, GKK 179 Huitfeldt, H. & E.: Generallieutenant Christian Gyldenløves Inspectionsreise i Norge 1695: 91-141 i Christian L. Lange: Norske Samlinger, Andet Bind, 1860 3 Ibid: 107 4 Hallan, Nils: Skogns historie, Bind IV A, 1964: 491-96 5 Ibid: 493 6 Pettersen, Arild E.: Skånes Skanse – et spesielt kulturminne, Levanger historielag Årbok 1990: 25 7 Schøning, Gerhard: Reise som gjennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 osv., Andet Bind, 1979: 58 8 Huitfeldt, H. & E.: Generallieutenant Christian Gyldenløves Inspectionsreise i Norge 1695: 107 i Christian L. Lange: Norske Samlinger, Andet Bind, 1860 9 Ibid: 491-2, Ersland, G. A. og Holm. T.H.: Norsk forsvarshistorie, Bind 1: Krigsmakt og kongemakt, 2000: 198-202 10 Ibid: 418-19 11 Grüner, H.: Beretninger om Norges Befæstninger, 1902: 183 12 Ersland, G. A. og Holm. T.H.: Norsk forsvarshistorie, Bind 1: Krigsmakt og kongemakt, 2000: 229-33 13 Vestrum, Arne: Skogns historie, Andet bind, Første halvbind, 1932: 117 14 Bromé, Janrik: Striderna om Jämtland och Härjedalen 1676-1679, Ljusdal 1915: 11 15 Vestrum, Arne: Skogns historie, Første bind, 1926: 159 16 Grüner, H.: Beretninger om Norges Befæstninger, 1902: 183-84 17 Nygård, B. O.: Skånes skanse. Rester av et forsvarsverk. Her er Cronstedts kart gjengitt, men teksten er ikke helt korrekt i forhold til kopien av originalen, som er gjengitt i Svante Hedin: Armfeldts fälttåg mot Trondheim 1718-1719. Särtryck av Fälttåget, dag för dag, Østersund 2000: 30-31 18 Vestrum, Arne: Skogns historie, Andet bind, Første halvbind, 1932: 118 19 Pettersen, Arild E.: Skånes Skanse – et spesielt kulturminne, Levanger historielag Årbok 1990: 25 20 Grüner, H.: Beretninger om Norges Befæstninger, 1902: 183-84 21 Foreningen til norsk fortidsminnesmerkers bevaring: Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning i forbindelse med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med norsk historie og topografi, 1968: 214 22 Schøning, Gerhard: Reise som gjennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 osv., Andet Bind, 1979: 58 1 2

74

Ellen Grinde Findland:

Klesstell sist på 1940-talet Ein dag i fjor sommar, varmsommaren 2002, stod eg og tok ned tørre klede frå tørkestativet. Nokre timar før hadde eg skifta på sengene, lagt laken og dynetrekk i maskinen, - tatt dei ut att halvtørre og hengt dei ut i godvéret. Det lukta så godt reint og nyvaska. Tankane tok ein tur tilbake til barndomsriket, til klesvask og -stell i Vordalen i Åsen sist på 1940-talet. Vaskemaskin var enno ikkje i bruk, ofte var det lite vatn i gardsbrunnen. Om vinteren vart kleda vaska i kjøkkenet, med alt det søl og vassdamp det førde med seg. Det var ikkje sers trivelege dagar. Vår og haust kunne ein stå ute på trappa med vaskebrett og baljer. Men det er sommarvasken eg minnest best.

Nedanfor garden renn bekken Vulu, ”elva”, sa vi. Vassføringa var stor nok til at vi kunne hente vatn i bøtter, og skylle klede nedi elva. Ei stor svartgryte hong over oppmura eldstad, til å varme vatn og til å koke kvitklede, - ein skikkeleg vaskeplass. Det vart ikkje vaska kvar veke, kanskje annakvar eller tredjekvar. Kvitkleda (sengety, handdukar og underklede) vart lagt i bløytt i kaldt vatn og Henko vaskepulver ein dag eller to føre vaskedagen. Da som no hadde reklamen innverknad. I vekeblad og reklamefilm før Bygdekinoen proklamerte dei: ”Henko først, - og så Persil”, og ”Har man Sunlight i huset, har man sepen til alt!” Men på burslemmen stod ein trekasse med heimkokt såpe, skore i bitar. Det vart henta ein bit til kvar klesvask.

Med sinkbaljer og vaskebrett, sinkbøtter med kvitklede og kulørtklede i ein lerretspose, pulver og såpe, starta bestemor Petrine (1868-1965) og mor Aase (1910-2000) vaskedagen, etter at mor først hadde vori i fjøset om morgonen.

Vi ungane var med – med formaning om ikkje å dette uti elva. Leiken måtte gå føre seg nedanfor vaskeplassen, vatnet skulle vera reint. Der var det ei fin sandøyr å bygge slott og fjøs på, og fine, glatte steinar å leike med.

Dei vaksne lempa opp bøtter med vatn, det var varme under storgryta, og snart var sinkbaljene fylte med varmt såpevatn. Dei blaute kvitkleda fekk ein omgang med såpe på vaskebrettet før dei hamna i ”den sorte gryte”. Med ein stor trespade vart dei dytta godt ned i vatnet, og fekk eit oppkok. Den sure røyken heldt mygg og fluger borte, men den svei i auga.

Etter som det var to hushald på garden, vart det òg to gonger å koke klede.

Utpå føremiddagen vart det ein tur opp i garden. Det var vanleg med ”ti-

75

Illustrasjonsbilde som viser hvor tungt arbeid husmora hadde for ca. 50 år siden.

Foto: Norsk Folkemuseum

kaffe”, og da hende det at eg fekk ein liten kaffedråpe med mykje fløyte i, - i ein liten kopp med roser på.

Snart var kleskokinga ferdig og kleda vart fiska opp med trespaden og slepte ned i bøttene. Og no hende det at vi ungane fekk hjelpe til med å skylle klede nede i elvevatnet. Det var små plagg som vaskeklutar og lommetørkle vi fekk ansvar for. Plagg etter plagg vart ført fram og tilbake nede i elvestraumen til all såpe var borte. Så var det å vri vatnet ut av plagget og kaste det i ei bøtte.

Dette var rett tungarbeid når dynetrekk og store handdukar skulle vriast opp, men ein lærde teknikken etter kvart: Begge hendene under plagget, vri venstre hand mot deg, høgre hand ifrå, - VRI! Så var det kulørtkleda sin tur. Det varme vatnet frå storgryta vart utblanda til høveleg temperatur i baljen, dei lyse kleda vart vaska først. Forkle, bluser, skjorter, bukser, strømper og sokkar, – og til slutt fjøs-kleda. Da hadde vatnet som oftast fått ubestemmeleg farge, lukt og temperatur.

Skylling og vriing av kulørtvasken fylgde så, deretter å tømme gryta heilt, rake unna glør og sløkke varmen, rydde vaskeplassen. Så skulle kleda berast opp bakken, til klessnora bak buret. Det var tungt med ei bøtte i kvar hand, ryggen verka etter å ha vore bøygd over vaskestamp og brett i fleire timar. Eg hugsar at bestemor prøvde å bera bøttene opp bakken utan å kvile – det hadde ho greidd da ho var yngre! Ho var no om lag 80 år, hadde fødd 12 barn, og gått i hardt arbeid heile livet. Kvar sommar tok ho klesvasken ved elva, til vi fekk den første heimlaga vaskemaskinen på 50-talet.

76

Kleda vart hengde på snora på tradisjonell måte. Kvitkleda først, på rekke og rad, gruppevis handkle, undertøy osb. Så kom dei kulørte bomullskleda, strømper og sokkar. Gammelbuksene til karane og fjøskleda vart hengde på hagegjerdet, - der hamna òg mattene etter den årlege vasken.

Storvasken gjekk føre seg ein dag tidleg i veka, måndag eller tirsdag. Alle kleda skulle vera tørre før helga. Det skulle ikkje henge klede på snora om søndagane. Den skikken var så fast, at eg prøver å halde den framleis…

Stell av klede var ikkje ferdig med vask og tørk. No var det rulling, stryking og bøting som stod for tur. Dukar, laken og handdukar vart dynka og pent samanbretta, eit arbeid ein måtte vera to om til store plagg. Klesrulla stod på burslemmen. Først vart kleda rulla medan dei var fuktige, og etterpå hengde på ei snor. Når dei var tørre, vart dei overrulla, da var dei fine og glatte.

Det elektriske strykejernet var lettvinte greier. På kjøkkenbordet var det stryking av skjorter, forkle og lommetørkle. Der vart og kleda bøtte. Det var ei ære for husmora at kleda var heile og reine. Eg hugsar far hadde ei arbeidsskjorte som var så bøtt at mor kalla den for ”Europakartet”. Ein måtte ta vare på det ein hadde, det var lite å få kjøpt, og det var heller ikkje flust med pengar.

Om arbeidsdagen var lang, og arbeidet tungvint sett med dagens auge, var det ikkje syting og klaging å høyre. Desse kvinnene hadde ikkje trong til trimløyper og treningsstudio. Det daglege arbeidet gav fysisk styrke, men òg trong til kvile når kvelden kom. For den som liten var, var det trygt og godt å krype ned i reine sengeklede i den gamle skuvsenga på kjøkkenloftet, medan eg høyrde mor song nede i kjøkkenet. Kan hende ho satt og ”stoppa hosso”?

77

Einar Haugan:

Levangerelvens Fellesfløtningsforening (1923-1946) Utnytting av Levanger-vassdraget Sentralt i den gamle primærkommunen Frol finner vi Levanger-vassdraget.

Når du står på Geite eller Øvre Heir og ser østover, ser du den frodige dalen med dette vassdraget i dalbotnen. I starten, ved foten av Hårskallen, er dette to elver, Ås-elva og Tomtvass-elva. Ved Reistad, øverst i Frolbygda, går de sammen og blir til Levanger-elva. Sammenlignet med nabobygdene er dette ikke store elver eller vassdrag, men for bygda har de vært og er fortsatt viktige elver.

For Frol-bygda har Levangervassdraget gjennom tidene og på forskjellig vis hatt stor betydning. Vi kan nevne at vassdraget med sine fosser har vært grunnlag for møller og sagbruk og sist, men ikke minst, grunnlag for elektrisitetsverk. Ingen vet med sikkerhet når denne utnyttingen startet. Men både møller og sagbruk ble bygd og har vært i virksomhet i svært lang tid. Både skattelistene fra tidlig på 1600-tallet og Jordeboka fra 1661 nevner flere av sagbrukene i Levanger-vassdraget.

Med Skogn Historie og Levanger Historielags årbøker som kilder, kan vi sette opp denne oversikten over sagbruk og møller i Levanger-elva m/bielver: Sagbruk: I Åselva: Buranfoss sagbruk er bygd av eieren til Buran, Svend Jørgensen, før 1699. Ukjent når den var sist i bruk. Den nevnes også i en artikkel i Levanger Historielags årbok for 1982.

Venåsfoss sagbruk. Bygd av eierne av Venås øvre. Byggeår er ukjent, men i Skogn Historie, II-1, s. 185 står det at i 1723 har ”Øvre Venås har en ganske liten kvern, 3sk. i skatt.” Dette må vel være på samme plass som sagbruket. Sagbruket ble sist brukt i 1916.

Skogsetfoss sagbruk. Bygd av eierne av Skogset. Byggeår ukjent, men sannsynligvis er den like gammel som sagene i Buranfoss og Venåsfoss. Sist brukt i 1916. Lokalt navn på denne saga er Skogsetsaga.

78

I Tomtvasselva: Kolberg/Finnkallfoss sagbruk. I 1653 bygger presten J. Schielderup en sag på Kolbergs grunn nede ved Levanger elv. I Jordeboka for 1661 nevnes Kolberg sag og med Anne salig Hr. Jørgens (Schieldrup) som eier. Er med i en oversikt fra 1659 og omtalt som en av ”tvende Frollens sauge” (Kolberg og Reistad). Kolberg sag er nevnt i futeregnskapet for 1680. Helge Kolseth bruker i sin artikkel i Levanger Historielags årbok for 1982 navnet Finnkallfoss sagbruk. Det er vel sannsynlig at Kolberg og Finnkallfoss er en og samme sag.

I Levanger-elva: Reistadfoss sagbruk var bygd av eierne av Reistad og lå der hvor inntaksdammen for Hansfossen kraftverk nå ligger. Det omtales i de samme kilder som nevnt foran om Kolberg sag og under omtale av Reistad.

Hansfoss sagbruk ble bygd av eierne av Okkenhaug og Segtnan. Dette sagbruket er ikke nevnt i Skogn Historie, men i artikkelen til Helge Kolseth i LH 1982.

Reistadfoss og Hansfoss sagbruk ble ødelagt av flom ca 1908.

Munkrøstadfoss, sagbruk og mølle, nevnes i festningsskattelisten fra 1623 og i matrikkelverket for 1723 som ”en ringe bekkekvern”.

Hvem som bygde sagbruket er uklart, sannsynlig skjedde det i H. E. Hornemanns tid. Sist brukt i 1915. Det er tydelig at sagbruket var vik-

Fløytingssjefen, P. P. Haugan, koker kaffe under fløytingen.

79

tigere enn mølla for de proprietære eierne som Hornemann.

Møller: Hansfoss mølle ble bygget av gårdene Reistad og Okkenhaug. Ligger mellom Hansfoss sagbruk og Reistad sag. Byggeår er ukjent. Tatt av flom i 1908.

Munkrøstadfoss, se ovenfor.

Granfoss mølle ble bygd av eieren av nedre Gran. Det betales i 1623 2 ort i skatt for en kvern. I 1723 betales 12 sk i skatt for en kvern. Sist brukt i 1976.

Heglefoss mølle bygd av eierne til Hegle øvre og nedre. Er medtatt i matrikkelverket for 1723. Sist brukt som mølle i 1924. I slutten av 1920 årene fikk Petter Næssan låne mølla for å drive sagbruk der.

Denne oversikten viser 4 møller og 7 sagbruk og hvor vasskrafta ble utnyttet til å drive både møllesteiner og sagblad. Dette viser at det har vært en betydelig aktivitet i Levanger-vassdraget.

Vi må gå ut fra at eierne av sagbrukene i vassdraget benyttet elva til å fløyte sagtømmer fram til sagtomta. Dette var en form for tømmerfløyting som hver enkelt sto for og som ikke var organisert som et fellesskap i organiserte former.

Når utenbygds tømmerkjøpere kom til distriktet og kjøpte skog på rot eller for leveranse til vassdrag, ble nok fløyting av dette virket en aktuell transportmåte. Om eller i hvilket omfang det har vært drevet fløyting av tømmer i Levanger-vassdraget i tidligere tider, er ikke klarlagt og/eller dokumentert.

Tømmerbinding i Hansfossen. Fløytingssjef P. P. Haugan.

80

Vi skal i det følgende se nærmere på hvordan tømmerleverandørene etter første verdenskrig slo seg sammen og organiserte fellesfløyting i Levanger-vassdraget.

Tanken om fellesfløyting modnes Som den første kommune i Nord-Trøndelag hadde Frol i 1917 ansatt sin egen herredsskogmester. Dette skjedde i etterkant av de store skogkjøpene som skjedde i øvre Frol i perioden 1909 til 1915 og hvor Frol kommune i 1917 hadde benyttet sin forkjøpsrett etter konsesjonsloven av 1909. Skogbruket hadde den gang vind i seglene både lokalt og på landsbasis og ble oppgradert som næring. I 1921 kom det en sterk nedgangskonjunktur med store avsetningsproblemer for skogsvirke. Den nye herredsskogmester så det nok som en av sine oppgaver å bidra til bedring av avsetningen på skogsvirke. En rasjonalisering av transporten var i så måte viktig. I mange vassdrag var etableringen av fellesfløytingsforeninger et bidrag. I Levanger-vassdraget var det tidligere ikke organisert noen slik forening.

Herredskogmesteren gikk i gang med å samle erfaringer fra andre vassdrag.

Det finnes korrespondanse med Steinkjer Fellesfløtningsforening, Hoplavassdragets Fellesfløtningsforening og med Otra Fellefløtningsforening på Sørlandet.

I 1923 blir tanken om en Fellesfløytningsforening i Levanger-vassdraget tatt opp til realisering. At det skulle bli for en forholdsvis kortvarig periode med fellesfløyting her er en annen sak. Fløytingen som transportmetode skulle vise seg å være på hell. Lastebilen inntok arenaen og overtok tømmertransporten etter hvert som vegnettet ble utbygd først på 1930-tallet.

Levangerelvens fellesfløtning etableres i 1923 I forhandlingsprotokollen for Levangerelvens Fellesfløtningsforening finner vi følgende som første protokollasjon: Aar 1923, den 14. juni holdtes møte i anledning dannelse av en fellesfløtningsforening for Levanger-elven hos Johs. Munkeby.

Da: Herr John Segtnan opnet møtet og foreslo herredsskogmester Haugan til dirigent, hvilket blev enstemmig vedtatt.

Det blev straks enstemmig besluttet at danne fellesfløtingsforening.

Haugan refererte et av ham utarbeidet forslag til regler for en fellesfløtningsforening. Deretter blev de refererte regler behandlet punkt for punkt.

Etter en del debatt og med noen få endringer blev lovforslaget og reglene vedtatt i sin helhet sålydende: § 1: Foreningens formål er, for medlemmenes felles regning å la utføre fløtningen i Levanger-vassdraget fra Skogsetfossen i Venaaselven og

81

Herolafossen i Tomtvasselven til Levanger.

Medlem er enhver som inneværende eller foregående år har hatt virke til fløtning ved fellesfløtningen. §2: Foreningen ledes av et styre på 3 medlemmer med like antall varamenn, som velges på den ordinære generalforsamling, første gang på det konstituerende møte. Funksjonstiden er 3 år og således at etter 1 år uttreder etter loddtrekning 1 styremedlem og 1 varamann, etter 2 år 1 styremedlem med 1 varamedlem og senere etter tur. Generalforsamlingen velger hvert år formann og varaformann. §3: Hvert år – senest innen 14. april holdes ordinær generalforsamling.

Ekstraordinær generalforsamling holdes ettersom styret finner det fornødent, eller om minst 1/4 av medlemmene forlanger det.

Styret fastseter tiden og stedet for generalforsamlingen som må holdes innen fløtningsdistriktet, og skjer innkallelse til disse ved minst 8 dagers varsel.

Forslag til forandring av lovene eller fløtningsforeningens oppløsning må være styret i hende minst 1 – en – måned før innkalling til generalforsamling hvorpå saken skal behandles og meddelelse herom bekjentgjøres til den generalforsamling hvor saken skal behandles.

Stemmerett kan utøves ved skriftlig fullmakt til et annet stemmeberettiget medlem, dog kan ingen avgi mer enn 3 stemmer.

I generalforsamling avgjøres alle saker ved simpel stemmeflerhet i det formannens stemme i tilfelle stemmelikhet gjør utslaget.

Generalforsamlingen velger 2 revisorer samt antar kasserer for kommende år. På den ordinære generalforsamling fremlegger styret beretning og revidert regnskap så vel vedkommende fløtningens som elveforbedringen, samt (om mulig) forslag til ordning av årets fløtning og elveforbedringer som ansees nødvendige. §4: Styremedlemmene oppebærer godtgjørelse for sine utlegg vedkommende møter, reiser, tilsyn og øvrige tjenester i foreningens anliggender.

Styremedlemmer som bor utenfor fløtningsdistriktet erholder kun godtgjørelse for den tid de oppholder seg innen fløtningsdistriktet vedkommende foreningens anliggender.

Styret har etter generalforsamlingens beslutning at besørge fløtningen og forbedringsarbeidet m.v. i vassdraget på beste og billigste måte og i det hele å ivareta foreningens tarv.

Generalforsamlingen bestemmer kasserens lønn og at styret anordner regnskapsmåten så vel for fløtningen som elvekassen. Likeledes kan styret anta en fløtningshusbond – fløtningssjef – der har at føre det spesielle tilsyn med fløtningen og fløtningsarbeidet i vassdraget samt fastsette hans betaling.

82

§5: Vassdraget inndeles i følgende soner: 1. sone fra Levanger til Granafossen.

2. sone fra og med Granafossen til Hansfossen.

3. sone fra og med Hansfossen til Skogsetfossen og Herolafossen. §6: Det føres særskilt regnskap for fløtningen og forbedringsarbeidet.

Vedkommende forbedringsarbeidet skal hver sone ha sin konto. For øvrig skal fløtningsomkostningene utregnes og fordeles sonevis for hvert år etter anførte målinger og utlignes per kubikkmeter, eventuelt tylfter. §7: For trevirke utenfor tømmer og slip som skal med i i fellesfløtningen blir fløtningsavgiftene å fastsette av styret. Leverandørene er forpliktet til å slå sitt virke på vannet kun efter ordre fra fløterhusbonden – fløtningssjefen. Skjer ikke dette blir utgiftene som påløper herav at forta på leverandørens bekostning. §8: Til vassdragets forbedring, vedlikehold, renter og avdrag m.v. erlegges til foreningens elvekasse en avgift av alt virke som fløtes. Avgiften oppkreves årlig – størrelsen bestemmes av den ordinære generalforsamling for kommende fløtning og fordeles likt på hele vassdragets fremfløtede virkesmasse. §9: Enhver eier av trevirke som skal med i årets fløtning har innen 1. april å meddele styret en oppgave over kvantum som ønskes fløtet. For virke som merkes etter 1. april sendes straks oppgave for hele partiet med mest mulig fyldige opplysninger om virkets art, dimensjoner m.v.

Det forlanges at virkets eier eller leverandør innen 14. april skal betale i forhold til partiets størrelse et av styret fastsatte beløp til utredning av fløtningsutgiftene. Unnlates nevnte oppgave eller uriktig innsendt oppgave og innbetaling av beløpet – bortfaller for vedkommende eier enhver eventuell moderasjon og forplikter fløtningsforeningen seg ikke å medta hans virke i felles i fellesfløten.

Dertil kan styret fordre som sikkerhet for fyllestgjørende betaling for enhver enkelt leverandørs virke en fullmakt som gir rett til at forlange vedkommendes oppgjør tilbakeholdt eller utbetalt hos kjøperen inntil fløtningsforeningens mellomværende er ordnet. §10: Så snart fløtningen er tilendebrakt har kassereren å avlegge regnskap over medgåtte omkostninger, fordele disse og avgjøre mellomværendeet med hver enkelt eier. §11: Unntatt fra nærværende bestemmelser om fløtningsforeningen er de regu-

83

leringer og forbedringer som er foretatt i Hansfossen og Reistaddammen.

Det ble i møtet foretatt valg i henhold til de vedtatte regler.

Styre for treårsperioden 1923 – 24 og 25: Brukseier Karl Jelstrup, Agronom Jentoft Munkeby, Herredsskogmester P. P. Haugan Varamenn: Bonde John Segtnan, Bonde Ingvald Reistad, Bonde N. N. Aasenhuus.

Til formann for 1923 ble valgt herredsskogmester P. P. Haugan og som varaformann agronom Jentoft Munkeby.

Til revisorer valgtes bonde og sersjant Johs. Slotsve. Til kasserer ansettes bonde Fredr. Munkeby.

Det ble besluttet å foreta en del elveforbedring dette året og styret fikk i den anledning fullmakt til å oppta et lån på inntil kr 2000,-. Samtlige medlemmer tegner seg som garantister for lånet.

Følgende møtte på det konstituerende møtet og tegnet seg som medlemmer: Jentoft Munkeby, Karl Jelstrup, John Segtnan, Ingvald Reistad, N. N. Aasenhuus, Johs. Slotsve, Alf Bruun, Johan Bentsen, Birger Brekken, K. Alstad, Julius Mollan, Ole Indgaard, Fredr. Munkeby.

De vedtekter som enstemmig ble vedtatt på det første møtet den 14. juni i 1923, måtte sendes inn til godkjenning av de myndigheter som vassdragsloven og senere vedtatte regler i kgl. res. av 17. oktober 1924. I hovedsak ble det ikke store endringer på det første utkastet, men regler ble vedtatt på nytt i generalforsamling i 1927 og endelig kongelig approbert i juli 1927 og inntatt i Lovtidende nr 34 samme år. Når vi har tatt med de første vedtektene er det for å vise hvordan det ble tenkt lokalt om organiseringen av fløytingen her i distriktet.

Sommeren 1923, før vedtektene var godkjent, ble det etter befaring og vurdering vedtatt å sette i gang utbedringer i Heglesfoss. Her ble det utbygd tømmerrenne, og nødvendige forbygninger og bomfester i elvens søndre løp. Det ble også foretatt opprenskninger i strekningen fra Hegle til Næssan. Arbeidet ble bortsatt for en rund sum på kr. 240,- til Jon Lilleenget. Samme høst ble det bortsatt arbeider med utbedringer nedenfor Granfossen. Under arbeidet ble det nødvendig å slippe ut vatn fra Heglesdammen. Dette ble erstattet til Hegle mølle v/Hartvik Eliassen med kr. 20,-. Hele elvestrekningen fra Munkeby kloster til Herolafossen ble saumfart og arbeider ble bortsatt til Jon Lilleenget til kr. 550,- .

84

Fløyting gjennom tømmerrenna i Reistaddammen.

Reistaddammen med overløp i tømmerenna og over damkrona.

85

Det ble høsten 1923 avtalt med Verdalsbruket at brukets lense ved elveutløpet i Levanger kunne benytte av Fløtningsforeningen. Årsmøtet 12. april 1924 besluttet enstemmig å sette bort fløytingen på akkord etter forutgående avertering. Det kom inn i alt 4 anbud på henholdsvis 1,- kr./m3, 1,25 kr./m3, 1,40 kr./m3 og 8000,- kr. i rund sum for hele fløytingen.

Av styreprotokollene går det fram at det oppsto interessekonflikter mellom de parter som hadde interesser av vatnet i elva. I første rekke var dette Granfoss og Heglefoss møller og Frol kommunale e-verk med kraftverket i Hansfossen.

Den senere kjente polarforsker Helge Ingstad var advokat på Levanger i denne tida. Han ble engasjert av Granfoss mølle og sendte 25. juni 1924 brev med krav om erstatning for skader under fløytingen våren 1924.

Interessekonflikter med Hegle mølle skulle vise seg å bli en gjenganger i flere år. Fra 1932 ble virket stoppet i lense i Granadammen. Her ble sagtømmeret tatt opp med kjerrat og kjørt med bil fram til Musums sagbruk. Slipen ble kjørt til egen lense i Levanger. Fra 1937 ble virket fløytet bare ned til Reistaddammen og tatt opp her og kjørt videre med lastebil. Fløytingen var i realiteten slutt i Levanger-vassdraget. Nye transportmetoder hadde overtatt og ”krigen” om vatnet i Levanger-elva kunne avsluttes.

Fløytingskvantum Følgende statistikk viser hvor stort kvantum m3/år som ble fløytet i de første årene:

År Sone 1 Sone 2 1924 261 1510 1925 218 763 1926 642 1927 40 1349 1928 175 1929 1099 1930 80 1103 1931 322 1253 1932,1933,1934: Ingen fløyting 1935 1936 1937 1938 1939 1940

Sone 3 1335 1387 352 513

420

1200 ?

732 ?

423 630

Sum m3 3106 2368 994 1902 175 1099 1603 1575 1200

Tapning i antall dager 12 dager 11 dager 6 dager 4 dager 14 dager 2 dager 15 dager

732 423 (Åselva til Reistaddammen) 630 (Åselva til Reistaddammen)

86

Klipp fra styreprotokollen Det første styremøtet/årsmøtet er referert ovenfor. Av interesse kan det være å plukke litt i styreprotokoll og årsmeldinger for Levangerelvens Fellesfløtningsforening.

1923: Levanger Fellesfløtningsforening konstitueres i møte den 23. juni 1923.

1924: På generalforsamlingen la kasserer fram utkast til regnskapssystem for fløytingen og elvekassen. Kasserer fikk fullmakt til å kjøpe nødvendige regnskapsbøker. Styret fikk fullmakt til å kjøpe inn nødvendig bomkjetting (pjekslenker), 75-100 stk. Avgiften for 1924 fastsettes til kr. 0,70 per m3, forskuddsterminene for fløtningsutgiftene settes til kr. 0,50 for sone 1, kr. 1,25 for sone 2 og kr. 2,- for sone 3. Fredrik Munkeby ansettes som kasserer med en årlig lønn på kr 50,-. Styret ansetter (antar) herredsskogmester P. P. Haugan som fløytingssjef, han ble også gjenvalgt som styreformann.

Styret fikk inn 4 anbud på årets fløyting, henholdsvis 1,- kr./m3, 1,25 kr./m3, 1,40 kr./m3 og 8000,- kr i rund sum. Laveste anbud ble antatt med forbehold om å få sonevis spesifikasjon og økonomisk garanti for gjennomføringen. Hvis forhandlingene ikke fører fram skal foreningen selv stå for fløytingen.

Foreningen oppnådde ikke enighet og sto selv for fløytingen i 1924.

I 1924 var 23 personer med på fløytingen i Levanger-vassdraget. Noen var med bare i enkelte soner, andre var med helt fra starten og ned til lensa i Levanger. Det kan være av interesse å nevne alle som var med på fløytingen i 1924, sum timer i parentes: Egil Stubmo (118), Ole Matberg (190), Nils Okkenhaug (243), Arne Austmo (169), Ingv. Reistad (139), Johs Reistadmo (102), Johs. Kolberg (100), Arnulf Vestrum (195), Arnulf Johansen (140), Bernh. Lilleenget (172), Jens Jenssen (135), Harry Jenssen (144), Jon Stubmo (64), Norm. Aasenhuus (196), Sigv.

Alstad (41), Sigv. Sivertsen (95), Arne Reinsborg (86), Margido Gotaas (3), Fredr. Munkeby (39), Jentoft Munkeby (84), Fridtjof Munkeby (80), Th. Okkenhaug (285), P. P. Haugan (296) Under fløytingen oppsto det skader på Granadammen og Hegle mølle. Det oppsto konflikter mellom fløtningsforeningen og mølleeieren, Hartvig Eliasson.

Saken endte i forliksrådet, og foreningen måtte utføre utbedringer ved Gran mølle for 300,- kr. Bygging av tømmerrenne i Granfossen ble vedtatt i 1925.

1925: Forskuddsinnbetaling og regnskap i kr/m3 for 1925 ble slik, inklusive kr. 0,70/m3 til elvekassen: Sone 1 Sone 2 Sone 3 Gjennomsnitt kr./m3 Forskudd: 0,50 1,00 2,00 Regnskap: 0,40 0,80 1,85 Slip: 1,18 Tømmer: 1,10

87

To restanser for manglende innbetalig ble besluttet inndrevet.

1926: Etter avtale med AS Verdalsbruket og Follafoss Tresliperi ble leie av lensen ved Levanger Brug, Verdalsbrukets sagbrukstomt i Levanger, forlenget etter at Folla hadde inspisert og godkjent lensen.

Det framlegges tegninger for et damprosjekt i Vulusjøen med bistand fra Vassdragsvesenet.

Styret forslår for generalforsamlingen at elveavgiften settes ned med ca 20 % til kr 0,55 pr m3, noe som er tilnærmet lik reduksjonen i tømmerprisen.

Det oppstår konflikt med Frol Elektrisitetsverk om prisen og beregningsmåten for slipping av fløytingsvatn fra Tomtvatnet og Reistaddammen.

Fløtningsforeningen tilbyr kr. 0,02 – to øre – per m3 som nedfløytes til Levanger og bekoster utgifter med slipping og stenging av dammen. E-verket vil ha kr 0,40 for hver cm Tomtvatnet nedtappes. Det holdes fellesmøter mellom styret i E-verket og Fløtingsforeningen. Saken framlegges for formannskapet og herredstyret som ikke tok parti, men anmodet om at partene måtte komme fram til enighet. Det oppnås 30/12 1926 enighet, som et kompromiss, om at: damvatn fra verkets demninger (Tomtvatnet og Reistaddammen) skal leveres fellesfløtningen når vannstanden er så rikelig at det ikke medfører vesentlige innskrenkninger i verkets drift.

Tapningen utføres av verkets folk. Utgiftene med tappingen (slipping og

Storvelta ved Herolafossen med tømmer fra Kolberg.

88

Utislagplass ved fløyting i Levangerelva.

stenging) bæres av fellesfløtningen.

Avgiftene for bruk av verkets demninger beregnes inntil videre slik: For Tomtvatnet beregnes for hver tapping kr 0,30 pr. cm nedtapping.

For Reistaddammen bergnes kr. 4 pr. cm tapning for fløtning av tømmer nedenfor Hansfossen.

Kampen om vatnet mellom e-verk og fløyting var, ikke bare her i distriktet, den klassiske striden.

1927: Levangerelvens Fellesfløtning får approbert sine statutter av Hovedstyret i Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesens Hovedstyre den 11. juli 1927.

Utligningen av fløytingsutgiftene: Sone 1: 0,30 kr./m3 Sone 2: 0,43 – 0,56 kr./m3 Sone 3: 1,15 kr./m3 og for Tomtvasselva 2,40 kr./m3. Elveavgiften settes til 0,40 kr/m3.

For 1927 viser regnskapet et bankinnskudd stort kr 1268,- og en gjeld på kr 1050,-.

1928: Årsmøtet vedtar å redusere kassererens lønn til 30,- kr, tidligere 50,kr. Det har i året vært ubetydelig fløyting, 175 m3 viser statistikken. Det var dette året ikke leveranser av slip. Fløytet kvantum var sagtømmer for leveranse til

89

Hegle sag med Petter Næssan som kjøper. Foreningens gjeld ble redusert til 500,- kr.

1929: Styret forelegger for årsmøtet spørsmålet om fløytingen skal bortsettes på akkord eller om den skal fortsette som før i foreningens regi. Årsmøtet henstiller til styret å ordne dette på beste måte og at timebetalingen antydes til kr 0,60 per time.

Turvis utgår av styret Karl Jelstrup i 1930, varamann Inv. Reistad Jentoft Munkeby i 1931, varamann John Segtnan P. P. Haugan i 1932, varamann N. N. Aasenhuus Vannføring og fløytingen gikk dette året meget bra. Gjennomsnittlig kostnad ble ca. 0,50 kr./m3. Fløytingen skjedde bare nedenfor Hansfossen og var bare slipvirke til Folla.

1930: Hovedstyret for Vassdragsvesenet meddeler at skogdirektøren har endret tømmermålingsreglementet og at fløytingsforeningene av den grunn må endre beregningene av fløytingsavgiftene.

Det var kommet inn 3 anbud på fløytingen og styret vedtok å anta det laveste, inngitt av Normann Aasenhuus og Thormod Okkenhaug. Fløytingen fra Hansfossen til Levanger, innstukket i lense, antas for 800,- kr. Foreningen holder damvatn og legger ut nødvendige bommer.

Ovenfor Hansfossen vil styret forhandle med innbyderne Oskar Gran og

Tømmerbinding i Levangerelva.

90

Sigv. Sivertsen om de er villige til å overta fløytingen på nederste strekning for kr. 300,- rund sum. Hvis ikke enighet oppnås tar foreningen sjøl over. I årsmøtet meldes det at Normann Aasenhuus og Th. Okkenhaug tar hele fløytingen for kr. 1100,-. I tillegg til dette beløp kommer elveavgiften med kr. 400,-, damvatn med kr. 1500,- og bomarbeider med kr. 50,-, sum kostnader kalkulert til kr. 1700,-.

I 1930 ble det fløytet ca. 1300 m3. Dette tilsvarer en gjennomsnittspris på ca. 1,30 kr./m3 for fløytingen i hele vassdraget dette året. Tørrsommeren 1930 ga svært lite fløytingsvatn.

Følgende viser hvilke skogeiere som leverte til de forskjellige soner i vassdraget i 1930: Sone 1: Fridtjof Munkeby Otto og Jon Munkeby

Sone 2 : N. N. Aasenhuus Kolbj. Alstad Johan Bentsen Jentoft Munkeby P. P. Haugan Fredrik Okkenhaug Th. Okkenhaug Ingv. Reistad John Segtnan

Granadammen fullgått av tømmer.

91

Sone 3: A. Buran Frol Skogeiendommer Marius Kvitvang Olav Munkeby (til Hansfossen) Johan Ravlo (til Hansfossen) Paul Venaas

1931: Det lånet som ble opptatt ved starten av foreningen ble innfridd med ekstraordinært beløp i august. Foreningen var i ferd med å bli gjeldfri.

Normann Aasenhuus og Th. Okkenhaug fikk fløytingen på akkord etter laveste anbud på kr. 400,-.

Reistaddammen med tømmer og fløyterbåten.

1932: Styret gjenvelges.

Kasserer ansettes med en lønn på kr. 20,-. Fløytingen har foregått fra Hansfossen og ned til Granadammen hvor det ble tatt opp på kjerrat og lastet på lastebil.

En stor flom i februar hadde gjort skader på renner og skjermer.

1933, 1933 og 1934: Det ble ikke gjennomført fløyting. Det er notert at største delen av virket i vassdraget nå lett transporteres på bil. Nye transportmetoder er på tur inn. Styret blir gjenvalgt for å ivareta interessene til fløtningsforeningen.

1935: P. P. Haugan hadde frasagt seg gjenvalg og Jentoft Munkeby ble ny formann i styret.

Fra Herolafossen til Granadammen er det nedfløytet 1200 m3 tømmer og slip.

Bortsatt til Lorents Dahlqvist m. fl. på akkord for kr. 700,- inklusive utrulling.

Under fløytinga var det dårlig med vatn grunnet kaldt og tørt vær. Det var uenighet mellom foreningen og e-verket om avgiftsberegningene og for bruk av damvatn.

1936: Konferanse med vassdragsdirektøren blir gjennomført for å vurdere og megle i konflikten mellom fløtningsforeningen og e-verket. Dårlige forhold for fløytingen, startet 5/4 og ble ikke avsluttet før 25/8.

1937: Forespørsel fra e-verket om å overta fløytingen. Foreningen tilbyr kr. 400,- og enighet blir ikke oppnådd. Spørsmålet om å få fram tekniske anlegg med opptak med kjerrat i Reistaddammen for å transportere virket med bil der-

92

Reistaddammen i flom og med tilstrekkelig fløytervatn.

fra, mot ellers i Granadammen, blir drøftet. Fløyting bare ned til Reistaddammen ble resultatet av den lange konflikt mellom de to instanser.

1938-1940: Fløytingen ebber ut. I 1938 fløytes 395 m3 fra Kommune-skogen og 28 m3 fra Ingvald Reistad og et lignede kvantum i 1939, med 423 m3 fra kommuneskogen. Virket fløytes bare ned til Reistaddammen. Siste protokollasjon er fra årsmøtet 8. februar 1940. I styret sitter da Th. Okkenhaug (formann) Jentoft Munkeby (varaformann), Karl Jelstrup (styremedlem), Fredrik Munkeby (kasserer), John Segtnan og P. P. Haugan (revisorer).

Fløytingen går nå mot sin avslutning. Krigen setter en stopper for virksomheten og etter krigen er det en ny tid på innmarsj med nye transportmetoder. Fløytingens periode er over i Levanger-vassdraget. Levanger Fellesfløtingsforening fikk ikke noen lang levetid, men tjente sin hensikt i en overgangstid før lastebilen overtok tømmertransporten.

1940-1946: I dagbok for Fellesfløtningsforeningen er regnskapet ført og revidert fram til 19. oktober 1946. Beholdningen i Levanger og Skogn Sparebank er da oppført med kr. 609,63 og Hansfossfondet med kr. 40,-.

Anlegget er i status oppført med kr. 3726,26. Netto formue er ført med kr. 4295,89. Dagboka viser at det ikke har vært fløytet i perioden 1941-1946.

Levangerelvens Fellesfløtningsforening er i prinsippet nedlagt.

93

Perioden med fellesfløyting i Levanger-vassdraget som startet for 80 år siden, er en del av vår lokale skogbrukshistorie i Frol. Det var et forsøk på å samarbeide og rasjonalisere tømmertransporten med sikte på å sikre avsetningen av skogsvirket. Ny teknikk og utbygging av vegnettet førte til at lastebilen overtok. Perioden med fellesfløyting ble av denne årsak relativ kort.

Den 26. mars 1963 stiftes en ny organisasjon, Levangerelva grunneierlag.

I det første styret satt Johs. Munkeby (formann), Johan Kolseth, Alf Lian og Ole Halsan. Formålet var i første rekke å ta vare på grunneiernes rettigheter i forbindelse med laksefisket i elva. I løpet av våren 1966 ( 1/1 – 31/4) fikk den nye foreningen som gave overført kr. 1176,92 fra Levangerelvens Fellesfløtningsforening til bruk ved bygging av lakstrapp. Gaven ble formidlet av Th. Okkenhaug, den siste formann i Fløtningsforeningen.

Kilder: Årbok for Levanger Historielag 1982, 1994, 1997 Skogn Historie bind II og IV B. Einar Haugan: Skogen vår. 2002 Forhandlingsprotokoll og dokumenter fra Levangerelvens Fellesfløtningsforening.

Fotografier fra fløytingen i Levanger-vassdraget, sannsynlig fra 1924.

94

Oddrun Friberg/Marit A. Gregersen:

Ufaglært perfeksjonist – Ole A. Andresen (1910-1997) Dette er en historie om vår onkel på morsiden, Ole A. Andresen fra Markabygda. Han ble født den 10.04.1910 og foreldre var Marit Andresen, f.

Rian og Alfred Julius Andresen. Rian-familien kom opprinnelig fra Børsa, og Marits far Johan Rian kom til Markabygda som lærer. Alfred vokste opp på gården Buran i Markabygda.

Ole var deres første barn og han kom til verden som en velskapt liten gutt.

Men det skulle etter hvert vise seg at han var født med en ganske stor skade som det den gang ikke var noe å gjøre med. Hørselsevnen var svært svekket, noe som resulterte i at hans muntlige språk ble noe uforståelig for de som ikke omgikkes Ole til daglig.

I skolesammenheng greide han seg godt i teoretisk og skriftlig sammenheng. Men han hadde sine tunge stunder. Det ble lagt vekt på at det som stod i "Leseboka" skulle fremføres svært tydelig og helt korrekt, og her hadde Ole problemer.

Logopeder var det ennå ikke vanlig å konsultere i slike saker.

Dersom de ønsket det, kunne lærerne også den gang stemple de elever som ikke var "standardelever" som dumme. Om det var slik for Ole vet vi ikke. Men det kunne nok være ganske hardt å Oles foreldre: Marit og Alfred Andresen. være et offer den gangen også.

95

I 1916 fikk Ole en søster, vår mor Ragna. De vokste opp i fattige kår, men begge to hadde arvet gode evner både fra sin mor og far. Begge foreldrene var svært musikalske, og svært tidlig i Oles barndom ble det klart at sønnen var meget musikalsk, til tross for sin hørselshemming.

De hadde i heimen både orgel, cello og to fioliner. Det kan kanskje synes merkelig at de kunne prioritere å ha slike dyre instrumenter. Men de musikalske evnene begge foreldrene hadde fått i vuggegave, gjorde nok sitt til at begge to så både nytten og gleden av i hvert fall å ha "råd" til å dyrke den gleden som sangen og musikken ga dem.

Det er blitt spekulert en del rundt hvordan disse instrumentene kom i familiens eie. Orgelet vet vi med sikkerhet ble gitt som en gave fra innbyggerne i Markabygda etter en innsamlingsaksjon i 1957. Morfar var Ole og hans søster Ragna. Ca. 1920. organist i bygda på den tida, så det var kanskje årsaken til at bygdefolket stod for selve aksjonen. Når det gjelder celloen har sikre kilder fortalt at onkel Ole fikk kjøpt den under 2. verdenskrig. Celloen var da defekt, men han reparerte den selv og instrumentet fungerte helt fint i ettertid. Vi har fått opplyst at pianoet ble kjøpt fra Avholdskafeen på Levanger, årstallet kan vi dessverre ikke fastslå. Det hersker litt usikkerhet om hvordan de to fiolinene kom til familien. Men mormor Marit kom fra Rianfamilien, hvor de fleste var etablert i Trondheim. Det var en familie med god økonomi. Kanskje de så verdien i å yte en skjerv for at datter/søster og hennes familie skulle få gleden av å bruke sine musikalske evner? Morfar Alfred var organist i Markabygda kirke i 46 år, så noe av forklaringen bak prioriteringene ligger kanskje her. Mormor Marit hadde en klokkeklar sopranstemme, og elsket vakre toner og gode ord. Det høye C tok hun uten problemer, og vi husker godt fra vår barndom at hun nesten alltid nynnet og sang.

Det gode gehøret som familien hadde, resulterte i at hele familien, Alfred

96

Julius Andresen, hans kone og to barn etter hvert fremstod som en kvartett, bestående av orgel, cello og to fioliner. De spilte ved mange arrangementer i Markabygda, noe mor fortalte oss mye om. Kanskje gledet de også andre med sine framføringer - det var ikke så mange familier i bygda som kunne stille med egen kvartett bestående av slike instrumenter.

Onkel Ole fikk aldri noen formell utdanning, verken musikalsk eller allment. I den tiden var det en lettelse for en fattig familie at barna kunne tjene penger og brødfø seg selv så tidlig som mulig. Han var fysisk sterk, smidig som en katt og hadde en vilje av stål. Etter endt folkeskole kom han med på bygdas treskelag som maskinist. Treskelaget ambulerte rundt i Markabygda.

Arbeidet var selvsagt sesongbetont, men ga ganske godt innkomme. Mange reagerte kanskje negativt på at Ole av og til viste aggressivitet i arbeidet om noe ikke gikk slik han ønsket, men han ble berømmet for sin høye arbeidsmoral.Vi kan spørre: ”Var det savnet ditt, onkel Ole, over ikke å få anledning til å dyrke musikaliteten din i fullt monn, som gjorde at du virket aggressiv mot dem du arbeidet sammen med?” Det har aldri kommet noe godt ut av at mennesker ikke får utnyttet de ressurser de sitter inne med.

Asbjørn Andresen, som er Oles søskenbarn, har fortalt at Ole ble bedt om å spille på orgel ved de fleste anledninger på Markabygda skole fra han var en liten gutt. Kanskje ble han ikke respektert så godt i andre sammenhenger, men i musikkens verden var han spesiell og fikk respekt for sine prestasjoner.

Asbjørn fortalte også at Ole en gang som 12-åring vikarierte som organist i Markabygda kirke. Morfar ble plutselig sengeliggende grunnet influensa en søndag det skulle være gudstjeneste. "Du greie da vel det henne du, gut", sa morfar. Ole var sikkert nervøs da, men han "skred til verket" og gjennomførte det han hadde sett og hørt faren gjøre under alle tidligere gudstjenester.

En gang vikarierte han også som organist i Vår Frues kirke i Trondheim. Det var rundt 1950. Onkel Ole hadde svært mange av nær familie i Trondheim, bl.a. domprost Johan Rian. Ut fra det vi har funnet fram til, var det han som bad Ole om dette. Han greide også denne oppgaven med glans, og var selv veldig lykkelig av den grunn.

Som person var Ole en ufaglært perfeksjonist. Han begynte som ung mann med innramming av bilder, det være seg fotografier, malerier eller broderte bilder. Vi har mange gode minner fra vår barndom, der vi måtte gå forbi "mormor-huset" Bjørkheim på vei hjem fra skolen. Nesten hver dag gikk vi innom mormor, det hadde vi tillatelse til hjemmefra. Og det ble alltid en liten kosestund med henne, hun var en meget snill og oppofrende person. På loftet satt Ole med sitt innrammingsarbeid, og når mormor sa at vi fikk lov til å gå opp og bivåne onkels arbeid, da var livet spennende. Ingen hadde lært han noe om innramming, men de bildene han rammet, fra er akkurat like korrekte i hvert hjørne nå i dag som de var den gangen. Der rådet ikke tilfeldighetene, alt han gjorde gjenspeilte nøyaktighet og evne til å gjøre ting på en korrekt måte.

97

Den gamle og den nye organisten i Markabygda kirke. Ole og hans far Alfred.

Han saget også spon som ble brukt til taktekking. Hans evne til presisjon kom til god nytte når han stod ved klyvsaga. Det var nok mangt et tak på hus i Markabygda som ble tekket med all den taksponen han saget gjennom årene.

Dette var arbeid han drev med etter 2. verdenskrig også.

Ellers begynte Ole i ung alder å dirigere kor. Det var både mannskor og blandakor i Markabygda. Han dirigerte ellers ved flere anledninger felleskor ved de store sangerstevnene som var årlige arrangementer den gangen. Dette var i slutten av 40-åra og i begynnelsen på 50-åra, og det var ofte flere hundre sangere med på disse stevnene. Fra sikre kilder er det blitt fortalt at under et fellesnummer med flere kor på et sangerstevne på gården Arnstad på Skatval, gikk han som dirigent fram og slo an tonen uten stemmegaffel. Det krever at du er sikker på eget gehør og har en sterk psyke.Ved slike anledninger trivdes onkel Ole meget godt, det fortalte han selv, og det er også andre som har fortalt at han da "skein som ei sol". Dette var nok vakkert og mektig i hans ører, noe av det beste han kunne oppleve.

Selv hadde han en svært flott førstetenorstemme, men på grunn av språkvanskene nøyde han seg med å slå an tonen for de korene han dirigerte.

Han var også dirigent for Ronglan damekor fra 1966 og helt fram til han fikk hjerneblødning og ble lammet i 1995. Ronglan damekor var det koret som lå hans hjerte nærmest, det kom fram i svært mange sammenhenger. Koret bestod

98

av en kjempefin samling av damer som virkelig behandlet onkel Ole flott. De satte stor pris på ham både som dirigent og medmenneske. De viste ham oppmerksomhet på alle hans bursdager, og han ble alltid husket til jul og andre høytider der det er naturlig å vise medmenneskelighet. Kort sagt – i hans øyne var medlemmene i Ronglan damekor "opphøyde sjeler".

Ole har laget en mengde arrangementer for kor. De fleste er arrangert for damekor, men det finnes også sanger arrangert for blandakor og mannskor.

Ingen av oss i Oles familie har en formell utdanning innen musikk, og av den grunn ikke kunnskap nok til å kunne vurdere viktigheten av det enorme arbeidet han la ned i disse arrangementene. Men vi mener at dersom fagpersoner vurderer hans arrangementer som gode nok til å kunne brukes for kor også i dag, er hans noter en lokalhistorisk skatt, vel verd å ta vare på.

Marit Anne er den av oss som etter Oles bortgang har tatt vare på de håndskrevne notene med arrangement for de forskjellige typer kor. Så langt har hun samlet 92 forskjellige sanger, kanskje det finnes flere.

Marit hadde mange tanker om de håndskrevne notene og arrangementene.

Hun følte at dette kunne være verdifullt. Hun snakket med Skogn Damekors dirigent, Ivan Sundal, om det materialet hun hadde samlet. Han viste stor interesse for dette, og etter å ha sett på noen av de håndskrevne notene, mente han at et samarbeid med førsteamanuensis Leiv Ramfjord ved HINT, avd. musikk i Levanger, kunne være et godt utgangspunkt for å få en faglig vurdering av kvaliteten på det materialet onkel Ole hadde produsert.

Samarbeidet mellom Marit, Ivan Sundal og Leiv Ramfjord er nå i gang. En faglig vurdering fra førsteamanuensis Leiv Ramfjord er vedlagt denne artikkelen.

Først på 1950-tallet bodde Ole hos Paul Okkenhaug ca et års tid. Paul Okkenhaug var en stor komponist og notekunstner, og han var også en menneskekjenner. Han forstod Oles musikalitet og problemene med hørselshemmingen og hans "spesielle" språk. Ole skulle tilegne seg mer kunnskap om notelære hos Okkenhaug, men han hjalp også til på gården med forefallende arbeid, selv om mange timer helt sikkert ble brukt ved pianoet. En dag var domorganisten i Trondheim på besøk hos Paul Okkenhaug, og de hadde mye å snakke om og prøve ut. Den dagen skulle også Ole få prøve sitt gehør. Han måtte stå med ryggen mot pianoet mens Okkenhaug slo an en akkord med 10 toner. Ole svarte helt korrekt på alle toner og hvilken dur de var i, noe som imponerte både Okkenhaug og domorganisten. De mente at han hadde det absolutte gehør, en evne det ikke er mange forunt å få i vuggegave.

Som pianostemmer reiste han i mange år rundt om i bygdene i nærområdet.

Hans absolutte gehør var det hjelpemiddelet han hadde bruk for. Vi har aldri hørt om noen som har klaget over et falsk piano etter at han hadde stemt det.

Asbjørn Andresen fortalte en litt morsom historie om en mann fra Trondheim som hadde hytte i Markabygda. Han hadde kjøpt nytt piano og ønsket at Ole

99

skulle komme på besøk og spille på det. Mannen var utrolig stolt over sitt nye klenodium og forventet seg nok noen rosende ord.

Men det skjedde ikke. Ole var definitivt ikke fornøyd, fordi pianoet var stemt en halv tone for lavt, og det han sa fra om. Det var bare slik at en eneste falsk tone i et kor eller et instrument faktisk gjorde at han fysisk "skar grimaser".

Spesielt så vi dette av og til etter at han ble lammet etter hjerneblødningen. Onkel Ole var enslig hele livet, og etter hjerneblødningen fikk han plass ved Skogn Helsetun. Ved sosiale sammenkomster ved helsetunet engasjeres det alltid noen som sprer glede med sin sang og musikk. Musikk er noe som virOle A. Andresen ved pianoet på gården Holan ker positivt på alle mennesker - i i Skogn 1976. alle livets faser. Kanskje spesielt for dem som må leve den siste delen av livet borte fra sin egen heim, gjør det godt å høre melodier som kan vekke til live noen gode minner fra tidligere i livet.

Men en gang i blant når vi var på besøk hos onkel på helsetunet, kunne det komme en tone som var falsk, fra en stemme eller et instrument. Vi behøvde slett ikke å høre det, men observerte onkels ansiktsuttrykk. Han fikk en streng mine og mumlet litt for seg selv, tydelig misfornøyd. Men han klaget aldri over det som ble fremført, til det var han for storsinnet - men det var tydeligvis en prøvelse for hans ører å høre på noe som ikke var klokkeklart og rent.

For øvrig var det en selvfølge at han stilte opp og spilte piano eller orgel for absolutt alle i Markabygda ved arrangementer i forbindelse med juleavslutninger på skolen, 17. mai-arrangementer og skoleavslutninger på våren. I tillegg var han alltid å finne ved pianoet når noe foregikk i Kirkestua i bygda. Det måtte være musikkgleden og dugnadsånden som var drivkraften, for så vidt oss bekjent mottok han aldri noen betaling i form av rene penger for dette - han var en selvfølge. Men at onkel Ole gjorde dette med glede, det er vi sikre på. Sang og musikk var hans egentlige liv.

Ut fra det vi har skrevet tidligere om en ufaglært perfeksjonist, kan det kan-

100

skje høres litt banalt ut at hans favorittkomponister var Beethoven, Grieg, Brahms og Vivaldi. Akkurat det sa han selv mange ganger, men vi som var unge da han fortalte dette de første gangene, lot uttalelsene gå inn det ene øret og ut det andre. Men nå når man selv er blitt voksen og begynner å se litt tilbake på livet – og ikke bare framover, forstår man at onkel Ole virkelig mente det han sa om sine favorittkomponister – han visste nok hva han snakket om.

I dagliglivet var han svært nøysom. Ei brødskive med et tynt lag av hjemmelaget syltetøy var god mat for han. Et par lokalaviser på kjøkkenbordet og en TV for å kunne følge med i verdens nyhetsbilde, det var mer enn godt nok.

En eneste last hadde han i livet - SNUS. Snuseska var alltid i lomma, og hadde den blitt tatt fra han tror vi at en fredsommelig og snill person kunne ha blitt temmelig rabiat.

Onkel Ole var organist i Markabygda kirke i over 35 år. Han vikarierte også av og til i Alstadhaug og Ekne kirker når det var nødvendig.

Da han fylte 80 år den 10. april 1990, arrangerte flere lag og foreninger i Markabygda en storstilt fest for Ole i Halltun Samfunnshus. "Primus motor" var formann i Menighetsrådet i Markabygda den gang, Klara Nyborg. Oddbjørg Støring var også spesielt engasjert i å få markert hva Ole hadde betydd for hjembygda gjennom et langt liv.

Dette var nok den største dagen Ole hadde opplevd i hele sitt liv.

Samfunnshuset var vakkert pyntet, det var kaffe, kaker og snitter, og kanskje det som var mest viktig - gjestelista var meget lang. Underholdning var det nok av, Skogn Damekor, Ronglan damekor og Skogn Mannskor underholdt med vakker sang, noe som gjenspeilet seg i onkel Ole sine øyne.

Deler av Frol orkester fremførte "Salige ånders dans", noe som var rørende for Ole. Klara Nyborg har fortalt at hun som 7-åring hørte dette stykket for første gang i 1931. Det ble den gang fremført i Markabygda av familiekvartetten bestående av morfar, mormor, mor og Ole. Notene hadde de fått tilsendt fra mormors bror i Oslo.

I forbindelse med fødselsdagen og hans lange tjeneste innen "musikkens verden", ble han også tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Det var daværende ordfører i Levanger, Jarle Haugan, som overrakte medaljen til Ole. At det var en stor overraskelse for Ole å bli tildelt denne utmerkelsen, såg vi tydelig, men gleden som preget øyne og ansikt var ikke til å ta feil av. Det var ærlig fortjent.

Ikke mange har ofret så mye for hjembygda si.

Da Ole fylte 85 år, var det en tilstelning i Kirkestua i Markabygda arrangert av Menighetsrådet i bygda. Der underholdt Ole selv med vakkert pianospill, og det skulle vise seg å bli den siste gangen han spilte piano i bygda han var så glad i. Han spilte blant annet "Salige ånders dans". Og etter ønske fra flere, spilte han til slutt ett av sine yndlingsstykker - "Aftenklokker" eller Opus 9 nr.

1 av A. F. Marzian.

Dagen etter fikk han hjerneblødning, og ble resten av livet lenket til rulle-

101

stolen. Så den søndagskvelden i Kirkestua i Markabygda der hans siste spilte stykke var "Aftenklokker", ble på en måte en "aftenklokke" for onkel Ole.

Takk til alle som har gitt oss opplysninger som er brukt i artikkelen: Asbjørn Andresen, Markabygda Klara Nyborg, Dombås Jarle Haugan, Levanger Harald Vinje jr., Markabygda Førsteamansuensis Leiv Ramfjord, HINT Dirigent Ivan Sundal, Levanger

KORARRANGØREN OLE ANDRESEN Uttalelse fra førsteamanuensis i musikk ved HINT, Leiv Ramfjord: "Selv om jeg også opplevde Ole Andresen som kordirigent, er det korarrangøren det her skal handle om. Mange andre har langt bedre forutsetninger for å fortelle om hans evner som instruktør og dirigent enn meg. Å arrangere for kor betyr at man lager flere stemmer til en melodi. Andresen arrangerte i hovedsak andres melodier, - melodier han tydeligvis hadde et kjært forhold til.

Han har etterlatt seg innpå 100 slike arrangementer. Med andre ord en flittig og ikke ubetydelig musiker. Han skrev mest for blandet kor, men også en del for andre korformer.

Arrangementene er i hovedsak rene, klare og enkle. De er derfor sangbare og hørbare. Han mestret å ta vare på både tekstens og melodiens stemning og særpreg, og det er det slett ikke alle korarrangører som greier. Jeg antar at musikkens enkelhet og klarhet er et uttrykk for et gjennommusikalsk menneskes respekt for nettopp forfatterens tekst og komponistens melodi. Hos ham finner en ikke overlessede eller smarte løsninger, som kanskje har som formål å fremheve arrangørens eller korets dyktighet.

I de fleste arrangementene synger de ulike korstemmene teksten samtidig og med samme rytme. Men at han hadde musikalske kunnskaper og ferdigheter til å skrive mer kompliserte korsatser, finnes det også eksempler på.

Musikk er en flyktig kunstart. Den når oss, rører oss – og forsvinner. Minnene om musikken, sangen og dirigenthanda til Ole Andresen vil nok derfor bli glemt. Men korarrangementene lever videre gjennom de mange sirlige nedtegnelsene hans. Han førte en faglig sikker og fin musikalsk notepenn. Derfor fortjener arrangementene hans å bli gjort tilgjengelige for kor langt utover Levangers grenser."

102

103

Eli Lunnan:

"Aldrig saa man slig en Sommer..." ...om tropesommeren 2002...

Det starta alt i april - med det fineste vårvær. Kvitveis i full blomst, vipe og stær på plass. Da mai kom, kunne avisene fortelle at april var den varmeste på 60 år!

Under en skogstur i Holåsen den 2. mai kunne vi med glede høre at både måltrost og svarttrost var vel tilbake igjen, og vi så også både bekkeblom, fioler og blåbærlyng i blomst.

Deretter hadde vi ei varm, fin uke, og 10. mai sto faktisk både hegg og kirsebær i full blomstring. Dagen etter var temperaturen 23 grader, og med god, varm vind. Nasjonaldagen opprant med kjølig regn, men det klarna utover dagen. 18. mai kom, og "pinsefesten var for hånden". Den kvelden fant jeg faktisk 18 forskjellige markblomster på min tur i Holåsen.

Godværet fortsatte, og nå ble Nidarosdomen og Trondheim satt på Europakartet i forbindelse med prinsessebryllupet. Gjester fra inn- og utland

Bernhard og tante Anne i koselig passiar under blåbærplukking i Holåsen.

104

Solnedgang fra Hermannssnasa lørdag 8. juni kl. 23.30, den varmeste av alle sommernettene.

ble varmt mottatt med 28 graders varme i en nyutsprunget, lysegrønn by. Og brudepar og bryllupsgjester kunne etter vielsen vandre hele Munkegata nedover til Stiftsgården!

Så kom 1. juni, og nå var rhododendronen i ferd med å vise sine blålilla klokker, mye tidligere enn vanlig.

Men det som skulle bli den varmeste helga i hele sommer og i hele Norge, var dagene 8. og 9. juni. Da ble det registrert 32,5 grader på Høylandet i NordTrøndelag, og avisene skrev mye om det uvanlige sommerværet. Denne helga gikk en av mine store drømmer i oppfyllelse; å komme på toppen av Hermannssnasa sommers dag. Og FOR en sommerdag i "Fjellenes internasjonale år 2002" ! Myrene innover fra Risvatnet var tørre og lette å gå, molteblomstene begynte å vise seg, og gauken gol i bjørkliene.

Vi nådde toppen akkurat tidsnok til å få med oss solnedgangen - "og raud og rund gjekk soli attom åsen ned i vest". Og så " vart vi der om natti". Helt vindstille, tause sovende småfugler, ingen myggsurr, – det var faktisk total stillhet her på verdens tak. Nå vil jeg nok ikke si at Hermannssnasa er den beste madrass jeg har kjent, men noen timers søvn under åpen himmel ble det likevel.

Sola var ikke lenge borte. Sangerne våkna snart, og samme shortsværet fortsatte. Men at vi oppe i den store, grå Snasa kunne finne så rik blomstring! " Den blomstertid" hadde kommet for alle de søte, små fjellplantene i som-

105

Sommerblomster.

mervarmen. Blålyng, gul fjellfiol, rosa greplyng og de hvite blomstene på moselyngen var nå akkurat på det vakreste, og det i 1000 meters høyde!

Etter denne fine helga kom det noen få regnværsdager og redda både korn og gras, iallefall her i Innherred, – og så fortsatte finværet. De ivrigste molteplukkerne kunne melde om fangst alt i starten av juli, over 3 uker tidligere enn vanlig. Om det ble det helt store molteåret er vi ikke så sikker på, men sesongen var svært kort. Både blåbær og bringebær var det mengder av og de var både store og fine. Ettersom alt modna så fort, var det hektisk for den som skulle høste av rikdommen. Et kreklingår av de helt store ble det også, og tyttebæra modna tilsvarende tidlig. På prestegården på Alstadhaug gikk skurtrøska 17. juli, og på Stiklestad ble det kokt graut av årets korn før olsok.

I slutten av august var epler og plommer modne, – frukttrærne bugnet i den grad at det nesten ble et problem for folk som er vant til å ta vare på naturens gaver!

I en pressemelding fra Meteorologisk Institutt den 30. august sto det bl.a: "Sommeren går mot slutten og har vært en av de varmeste noensinne. Rekorder har stått for fall i store deler av landet, spesielt i Trøndelag (.....) På Værnes var det 67 dager med temperatur over 20 grader."

Aldri så man slik en sommer! Dette sitatet ble brukt titt og ofte i fjor, mens det egentlig fortalte om en sommer på Håkon Håkonsons tid. Det er å finne i et dikt fra "Historiske Sange fra Norges Fortid" fra 1848 av Halvor Heyerdahl:

106

"Aldrig saa man slig en Sommer, to Gang’ lagde Svanen Æg, to Gang’ knopped Markens Blommer, to Gang’ blomstred Rogn og Hæg!"

Om svanen la egg på nytt, er ikke godt å vite. Men utpå høsten fant vi blomster på både aurikler, primula og vårkjærminne - for andre gang. Ellers hadde hagene våre blomstra fra seg, og astilbe og georginer som vanligvis skal pryde høsten, takka for seg så altfor tidlig. De var det vi i dag kaller "utbrent", etter en svært drivende og hektisk sesong.

Seinhøsten kom tidlig, og etter den fulgte istida. Etterjulsvinteren var et langt, sammenhengende problem med blankis overalt på fortau og plasser, åker og eng. Aldri så man slik en vinter…

PS: Og hva opplevde vi da den vinteren var over? Jo, enda en sommer som det var all grunn til å frydes over. Men likevel – 2002 tar prisen!

107

Jakob Aune:

Halsstein-spelet I tusenvis av år låg han der, "Hæsjstein". Den omlag 100 meter høge fjellknatten som reiser seg bratt opp frå dei flate jordene ved Halsangardane.

Namnet Halsan spør folk om. Kva tyder det? Tja, det må vel vera eit uttrykk for den tronge "halsen" som elva flyt i mellom Lillemarksbakkane og Dalhaugen.

Hæsjsteinen, ja. Vi ungane lura på kva murane ute på kanten hadde vore til.

Da eg var elev ved Halsan skole i 1930-åra, tok læraren oss med opp på "Stein" og viste oss murane og vollane. "Vi trur det har vori ein bygdeborg," sa han.

"Her har dei hatt vatn til både folk og dyr dersom det kom fiendar og ville ta dei," meinte han. Vi ungane såg for oss svirrande pilar og såra fiendar som datt nedover den bratte bergveggen.

Men så kom Ingrid Ystgård og tok til med utgravingar der murane var høgst.

Og jamenn fann ho kollag 3 meter nede i muren (Sjå Årbok for Levanger Historielag 1999). Prøver av desse kollaga (C 14) viste at dei var meir enn 2000 år gamle. Nokre var yngre.

Da var det at lærarar og elevar ved Halsan skole vart nyfikne og ville finne ut meir om desse folka som hadde bygd murane. Dei sette i gang å lesa om den tida desse menneska hadde levd i. Dei stilte seg mange spørsmål som for eksempel: Kva slags mat hadde dei? Korleis var kleda dei hadde? Kva slags våpen hadde dei? Var det vaktmenn oppe på Halssteinen? Ja, mykje var det å spekulere på. Kanskje var det ein kar på vakt der den natta englane song i Betlehem. Hadde han hørt om keiser Augustus? Neppe. Kanskje kunne han ha hørt om keltarane nede i Europa. Dei hadde så gode våpen.

Etter kvart fann elevane svar på mange av spørsmåla sine. Mat var viktigast den gongen som i dag. Av funn andre stader i landet kunne elevane sjå at det var brukt hakker av bein og stein til å grave opp planterøter med. Røtene kunne bli brukt til mat og kanskje til medisin. Matplantene var mellom anna geiterams, harerug og fleire andre. Tepperot vart brukt mot magesjuke. Elevane fann òg ut at folk noko seinare brente skogen og sådde korn i aska. Funn av pollenkorn viser at dei dyrka bygg på den tida. Husdyra var sau og geit. Dei fekk òg tak i mat ved å jakte på elg, rein og skogsfugl. Bær og frukt fann dei òg i skogen.

Fisk fanga dei i elv og sjø. Viktigaste krydder var løk og blad og røter av forskjellige planter. Maten vart avla og funni her i området.

108

Kleda var mest av skinn, men etter kvart tok dei til å spinne garn og veve ty som vart farga med plantefargar. Det var vel dei rikaste som hadde slike klede.

Elevane fann ut at husa hadde hatt vegger av jord og stein med tak av stokkar tekt med never og torv. Dyra hadde rom inne i same huset som folka budde for å få varme om vinteren.

Dei laga jarn oppe i Heståsdalen av myrmalm som vart smelta i groper i jorda.

Det gjekk mye ved og trekol til jarnsmeltinga. Jarnet vart brukt til pilspissar og spydspissar og ymse slag reiskap.

Det trongst mye folk til jarnblåster. Noen leita jarnmalm innover myrane, andre hogg ved eller brente kol. Kanskje var det over hundre menneske som arbeidde inne i Heståsdalen, når ein tar med dei som laga mat, bygde hus, reparerte klede og frakta jarnet ned til bygda.

Det var truleg ein høvding, kanskje på Geite, som styra alt med sine medhjelparar. Det heile var nok godt organisert. Frå innsamling av jarnmalm, vedhogst, kolbrenning, jarnblåster og transport ned til bygda, der dei smidde reiskap og våpen av jarnet.

Etter kvart vart det nok mange rikmenn her omkring, derfor måtte dei rekne med at det kunne komme ubedne gjester som ville ha noko av rikdommen. Da var det godt å ha Halssteinen å berge seg opp på, og mange hadde nok som oppgave å forsvare borga. Der hadde dei laga steinmurar og jordvollar dei kunne stå bak og skyte med pilar og kaste spyd og stein ned på fienden som kleiv oppover bergveggen. Forsvararane hadde vel ordna seg med mat for fleire veker, og vatn hadde dei nok av i dammen inne på "Stein". Der var nok òg legekoner som kunne stelle med dei som vart såra. Halssteinen ligg på ein "strategisk" plass der fleire vegar går forbi og sjøen er nær.

Da elevar og lærarar på Halsan skole hadde funni ut alt dette, laga dei "Spelet om Halssteinborga" våren 2002. Det fekk dei til på ein meisterlig måte. Alle frå dei yngste til dei eldste fekk oppgåver som passa dei, slik at det vart eit inkluderande samarbeid i heile elevflokken. Samarbeidet var òg godt med foreldra og med studentar frå HiNT og andre.

Foreldre som har barna sine ved Halsan skole må vera stolte av skolen sin og av lærarane sin måte å lære elevane samarbeid og sosialt samliv på. Trivelig var det å sjå korleis dei eldste elevane hjelpte dei yngste til rette under framføringa av spelet.

Det at heile spelet gjekk så knirkefritt var eit meisterstykke i regissørkunst, når ein tenker på at aktørane var frå 6 til 12-13 år. Eg synes foreldra har grunn til å rope tre gonger tre hurra for lærarane sin måte å gjennomføre heile prosjektet på. Etter førti års arbeid i skolen veit eg at det krev øving, erfaring og modning hos elevane å få inn holdningar som dei viste under framføringa. Det er ein god lærdom å ta med ut i livet.

109

Alle klassane var med på framføringa

Forsvaret av Halssteinborga kravde offer. Høvdingen blir hauglagt.

110

111

Hard strid om borga.

Høvdingen pü Geite med husfrua

112

Jeger med jaktbytte.

Legekona lagar medisin.

Vi vil forsvare Halssteinen.

Takk til Levanger-Avisa som har tatt dei fine fotografia.

113

Per Anker Johansen:

Levanger skole 200 år Leopold von Buch reiste forbi Levanger i 1807. Han skrev ned dette inntrykket om det han så: “Levanger ser ut som en liten by. Her bor om lag 50 familier samlet, og her ser man igjen brolagte Gader. Et usædvanlig Syn i dette Land…”

Levanger gård og Levangermoen gård, som på 1600-tallet rådde grunnen på sandøyra mellom Levangerelva og Sundet, hadde i løpet av 1700-tallet forandret seg – særlig Levanger. Langs Sundet bredte seg en bebyggelse med brygger og enkle bolighus der strandsitterne slo seg ned.

Dette var for det meste fattige mennesker med enkle og små boliger.

Da omgangsskolesystemet skulle settes i kraft rundt om i landet etter 1736 ble ”Markedspladsen Levanger ” til hodebry for sognepresten. I 1797 melder sogneprest Hans Dahl om 100 barn på markedsplassen samtidig som ha ganske fortvilt beskriver disse ”Huusarme Strandsiddere” som ikke har stuer som kan huse omgangsskolen enn si har råd til å varme dem opp vinterstid.

En av forklaringene på at Levanger faktisk hadde skole i et eget skolehus allerede fra 1797 – vel 60 år før loven om faste skoler kom, var altså fattigdom.

En annen og meget betydningsfull faktor var Fredrik Julius Bech som var sogneprest til Alstadhaug. Han ga fastskolen på Levanger en egen og meget avansert skoleplan i 1803.

Levanger skole er fylkets eldste faste skole, og en av de ca. 15 eldste i landet i kontinuerlig drift.

En egen jubileumskomite i regi av skolens samarbeidsutvalg samlet i 2003 alle gode krefter for å markere jubileet til denne viktige brikken i utviklingen av tettstedet og byen Levanger. Rektor sto i spissen for arbeidet med ei jubileumsbok med tittelen ”KULTURBÆRERNE VED SUNDET”. Den skal gi et bilde av skolens og tettstedet utvikling gjennom 200 år. Vel halvparten av boka er viet historisk bakgrunns-stoff, mens siste del viser den moderne Levangerskolen som viderefører de stolte tradisjonene – bl.a. som øvingsskole for lærerutdanninga.

Her er noen glimt av hvordan jubileet ble.

114

Onsdag 21.05.

Vi var så heldige å få barneombudet i Norge – Trond Waage hit for den høytidelige åpningen. Han gikk lærerskolen her på Levanger og dirigerte Levanger Skolemusikkorps mens han var her. Waage åpnet jubileet og fikk en grundig omvisning. Her er han på skolemuseet sammen med gammelbestyreren.

Barneombud Trond Waage dirigerte Levanger skolemusikk-korps i sin lærerskoletid her på Levanger. Musikerne er f.v.: Ebba Due, Maren Elise Heggli, Caroline Minsaas og Guro Kjøde Dragseth.

Foto: Levanger-Avisa

115

Torsdag 22.05.

Det nye utvendige amfiet ved skolen var arena for ei stor forestilling der alle barn og ansatte ved skolen framførte ” På byens runde torg ”. Forestillingen var gitt en lokal utforming skapt av dramalærer ved Levanger skole – Astrid Saure. Det var stuvende fullt på premieren.

Hele ensemblet med ordfører Benjamin Falstad i midten.

Foto: Levanger-Avisa

I forestillingen ”På byens runde torg ” deltok også mange flotte turnere. Her øver de til forestillingen.

Alle elevene laget sammen med formingslærerne en vimpel som et personlig kunstbidrag til jubileet.

Aase Folkvord hadde regien på dette.

116

Lørdag 24.05.

Suksessen ”På byens runde torg” ble gjentatt på Levanger torv. Strålende vær og utrolig mange tilskuere skapte rammen rundt torvhandlere-gjøglere-grønnsaker og turnere. Forestillingen på Torvet gikk foran et meget stort og entusiastisk publikum.

Foto: Levanger-Avisa

Dette er rødstruper fra 3. klasse som deltok i forestillingen.

117

Dramapedagog Astrid Saure hadde hovedansvaret for barnemusikalen ”På byens runde torg”. Rektor Per Anker Johansen signerer jubileumsberetningen ”Kulturbærerne ved Sundet ” som han hadde ansvaret for.

Foto: Levanger-Avisa

Mandag 26.05. Åpen skole for alle interesserte som ville se Levangerskolen i hverdagsdrift i flotte og moderne åpne løsninger. Det ble også vist ei kunstutstilling med produkter av tidligere elever.

Anne Gro Erikstad er tidligere elev ved skolen. I nybygget laget hun sammen med elever bl.a. denne dekorasjonen .

118

Tirsdag 27.05. ”Skole i gamle dager”. Elever viste i alt 3 ulike ”forestillinger” i middelskolebygget fra 1878. Dette var utrolig populært både for aktører og publikum. Samtidig viste vi ei stor utstilling av eldre pedagogiske læremidler som bl.a. har vært brukt i øvingsundervisningen . Denne ble satt opp av Olav Gilberg, Aase Solberg og Marie Øyum som alle har vært øvingslærere ved skolen.

Å skrive med penn og blekk hører gammeltida til. Eleven er Eirin E. Reinen.

Foto: Levanger-Avisa

Skole i gamle dager var også tema for 6. klasse. Mari Sørholt er ”frøken”.

Foto: Levanger-Avisa

119

I gamle dager satt man i ”stilling”.

Foto: Levanger-Avisa

Foreldrenes ”hjelpekorps” dukket opp forskjellige steder i feiringen og skapte mye god stemning.

Foto: Levanger-Avisa

120

Onsdag 28.05.

Stort bursdagsselskap for elever og ansatte. Dagen var en gave fra Sanitetskvinnene i Levanger og inneholdt alt som et selskap for barn skal inneholde. Hver elev slapp opp en heliumfylt ballong fra skolegården. Det var boller, sjokoladekake og brus – ja, til og med en tryllekunstner dukket opp. Sanitetskvinnene stilte opp og serverte, og skolen fikk på toppen en sjekk på 10.000 kr. som giveren ønsket skulle brukes til utstyr i gym.salen.

Det var dekket til fest i gym.salen og avslutningen ble gedigen.

Her gjør vi klar 200 ballonger som elevene skulle slippe samlet.

121

Starten på dagen var at skolens eldste og yngste plantet ei hestekastanje som var en gave fra FAU ved skolen. Her planter Per Anker Johansen som skolens eldste sammen med Emmeli Elinsdatter Bang (like til høyre for rektor) treet som skal bli et stort og varig minne om 200 årsjubileet i 2003.

De fleste av bildene er tatt av Levanger-Avisa, som dekket arrangementet på en utmerket måte.

122

Oddlaug Øvreness Sørmo:

De gamle Hallangårdene Med et solid tak rundt knortekjeppen, og med ei lita rød topplue på hodet til alle årstider, krøkte han seg langsomt opp den bratte stien fra hovedveien opp mot gården. Petter Olaus Hågensen Hallan kunne ta det rolig nå, som gammel kårkall. Han hadde hatt et strevsomt liv sammen med Sara, kona si. De hadde fostret opp 12 barn, og av dem var det fire tvillingpar.

Sara hadde sannelig hatt litt å holde styr på. Flere av barna reiste til Amerika, også odelsgutten. Der fikk han seg en farm, men kom tilbake for å overta hjemgården. Forholdene var imidlertid ikke som i Amerika. Han vendte ryggen til Norge, og drog tilbake til farmen sin.

På sine siste dager fikk gamle Petter store anfektelser når han tenkte på det hinsidige. Men han trøstet seg med at det ville nok gå bra, for han hadde jo lest Bibelen fra perm til perm.

Hallangården ble ryddet ut av almenningen allerede på 1600-tallet.

Eiendommen nådde fra Skjøtingen og helt til Movatnet. Det var godt om arbeidshjelp i de dager, for husmennene hadde pliktarbeid. Det var mange av

Ytterhallan.

123

Østerhallan.

dem, men likevel ble det mye å holde styr på.

Skattene var strie, og det måtte lån til for å greie dem. Presten i bygda fikk profitten. I stedet for kirkeskatten, tok han pant i gården for egen regning. På den måten ble presten den største jordeieren i bygda.

Fra 1688 var det dragonkvarter på Hallan. Krigsjordeboka viste at det er oppført 27 soldaterleger der.

En avdeling av Armfeldts armé gjorde skade for 141 riksdaler på gården. Det måtte svenskene betale, slik de måtte gjøre til de fleste gårdene i bygda.

Vansker med skatter og avgifter ble etter hvert så store at eieren delte gården mellom tre sønner. Slik ble Ytterhallan, Østerhallan og Buran selvstendige gårder. Gården hadde også del i Langåsen.

Det var giftermål mellom døtre fra begge Hallangårdene og sønner både til Sjåstad og Troset. På den måten ble det nært slektskap mellom alle de største gårdene i bygda. Hovedveien gjennom bygda gikk like forbi Hallangårdene. Her er det en høyde som er kalt Kirkehaugen. En antar derfor at det i gammel tid var kirke her.

Selv om den store gården ble delt i tre deler, var det fremdeles vanskelig å greie skattene. Gårdene kunne derfor skifte eier, eller bli forpaktet bort. En gang var det så ille at eieren leide husrom på sin egen gård, han ble inderst hos kjøperen.

Den politiske situasjon forandret skattesystemet i landet. Det ble lettere for bøndene å komme seg ut av avhengighetsforholdet til presten. Gårdenes skogareal var en stor økonomisk ressurs, og det ble rommelige økonomiske forhold for mange som før hadde vanskelige kår. En kan vel trygt si at eierne av Hallangårdene var av dem som fikk en svært trygg økonomi. Det viser de flotte trønderlånene som er kommet opp i nyere tid.

124

Buran.

En stor del av bygdesentret ble knyttet til disse gårdene. Meieriet, der mannfolka møttes til en prat om morgenen, lå på Østerhallans grunn, mens bygdas skole samlet barna på Ytterhallans grunn.

De mange husmenn kjøpte seg etter hvert fri, og fikk sin egen sjøleiende gård.

I 1800-årene var det 22 personer som bodde på Hallan, og mange husmenn som arbeidet på gården. I dag er det bare en liten familie på hver gård, og de greier gårdsarbeidet like godt med dagens moderne hjelpemidler.

125

Guri Marjane Sivertsen Haugan:

Levanger bibliotek – endelig i hus!

Veien hit Levanger fikk nytt bibliotek i 2003, men institusjonen er minst 130 år gammel. Nøyaktig hvor gammel, vet vi ikke. Det vi vet med sikkerhet er at Levanger bys og landsogns almuebibliotek brant opp i bybrannen i 1877, og det er mye som tyder på at det da hadde eksistert en tid. Stortinget vedtok statstilskudd til almuebibliotek allerede i 1837, og siden Levanger hadde fastskole allerede i 1803 og borgerskole i 1850, betyr det sannsynligvis at byen også tidlig hadde bibliotek.

Vi vet med sikkerhet hvor biblioteket har vært etablert på ulike steder i byen i løpet av de siste 105 år. De første årene etter at Festiviteten stod ferdig i 1898, holdt biblioteket hus her, men flyttet etter få år over i kjellerlokaler i Middelskolebygget (gulbygget på Levanger skole). Etter 1925, da folkeskolen flyttet inn i murbygget, fikk folkebiblioteket bedre lokaler i 1. etasje på hjørnet mot Grønns gate og Kirkegata, og ble værende her til etter krigen. I 1948 flyttet biblioteket til lokaler i Håndverkergården (Jernbanegata 17A), hvor det ble værende i ni år. ”Fenka”, det gamle fengselet, ble neste stopp for biblioteket. Trangt og kummerlig etter dagens bibliotekstandard, men i 1957 stod følgende å lese i Levanger-Avisa: ”Mandag åpnet Levanger folkebibliotek i nye og flotte lokaler. For en som har vandret i de tidligere lokalene i Håndverkerforeningen, er det som å komme i en annen verden når en stiger inn i de nye, lyse lokalene. Den tidligere bystyresalen og to naborom er i løpet av sommeren blitt ominnredet til et trivelig og meget rommelig bibliotek.”

I hele 30 år ble biblioteket på ”Fenka”, før det kunne flytte inn i nye lokaler i kjelleren til Gjensidigegården i 1987. Og her ble biblioteket værende til det i mai i år åpnet opp i Jernbanegata 16, i bygningen som først huset Levanger Speil- og Guldlistefabrikk (”Gullista”), og de siste åra Levanger Postkontor.

I løpet av de 16 åra biblioteket holdt til i Gjensidige-gården, ble utlånet mer enn fordoblet, og besøket i hovedbiblioteket mer enn tredoblet. Det var ofte inn-

126

Jon Bing på åpningsdagen.

til 400 innom hver dag. Biblioteket hadde rett og slett vokst ut av lokalene for lenge siden.

Endelig vedtak Nye lokaler har i mange år vært en politisk sak i Levanger, og i 2001 så det mørkere ut enn noen gang for mulighetene til et nytt bibliotek de nærmeste åra.

Levanger kommune var i økonomisk krise, men likevel ble det dette året vedtatt nye biblioteklokaler. Dette skjedde delvis på grunn av tilfeldigheter, fordi Posthuset ble lagt ut til salg. Dette var ypperlige lokaler for biblioteket: riktig størrelse, ettplansløsning, perfekt beliggenhet og lett å bygge om. Nytt bibliotek var kostnadsberegnet til 20 mill. i 1997. Kjøp og ombygging av ”Gullista”/Posthuset i 2003 kom på under 12 mill. Halv pris for en bedre løsning enn det som var planlagt i 1997. Vedtaket satt likevel langt inne på grunn av Levanger kommunes økonomi. Derfor er det grunn til å være stolt over kommunepolitikerne som gikk inn for dette!

Ombygging og flytting Ombyggingen av Posthuset til bibliotek ble gjort i løpet av en 3 måneders periode fra januar til april, innenfor tidsplan og innenfor budsjett. Flyttingen gikk også svært bra. Biblioteket så seg nødt til å stenge i en niukersperiode fra midten av mars. På disse ukene ble ikke bare alt pakket ned og merket, men

127

hele samlingen gjennomgått for eventuell magasinering/kassering, og for å organiseres på en mer brukervennlig måte i de nye lokalene. I selve flyttesjauen rett etter påske ble et par idrettslag leid inn for å hjelpe til med å sette opp hyller og flytte inventar og bøker. Det gikk unna på tre kvelder, men arbeidet med å få alt på plass tok selvfølgelig mest tid. Åpningsdatoen var satt til 22. mai, med seminar og åpningssermoni dagen før, og i ukene og dagene fram mot denne datoen var det hektisk aktivitet for å få alt i orden. Åpning Onsdag den 21. mai var det en åpningsseremoni med 130 inviterte gjester.

Det hele startet med en fanfare av Trond Kolaas. Forfatteren Dag Skogheim hadde skrevet åpningsprolog som ble lest av Hildegunn Eggen. Etter at biblioteksjefen hadde ønsket velkommen, holdt professor juris og forfatter Jon Bing åpningstale og foretok den offisielle åpningen. Det gjorde han ved å låne sin egen bok ”Azur” om bibliotekarene på stjerneskipet Alexandria, på bibliotekets nye utlånsautomat. Majken Wærdahl framførte så et fyrverkeri av orientalsk dans, og forfatter Torvald Sund fortsatte fyrverkeriet ved å lese fra boka si ”Seglet og dansen”. Solveig Salthammer Kolaas spilte så en fløytelåt av Paul Okkenhaug, før Hildegunn Eggen avsluttet seremonien med diktet ”Ord til alle” av Jan Inge Sørby.

Dagen etter åpnet biblioteket for publikum. Det var til fanfare av T. Kolaas, og deretter åpningstale av ordfører Odd Thraning som også klippet snora.

Mange stod i kø for å komme inn, og i løpet av den første dagen var minst 800 personer innom. Folk i alle aldre fant veien til det nye biblioteket for å ta det i nærmere øyensyn på åpningsdagen. Kake og kaffe/saft ble servert så lenge det var noe igjen. I ungdomsavdelingen hadde oversetteren av Harry Potterbøkene, Torstein Bugge Høverstad en flott forestilling som fenget tilhørerne i alle aldre.

Fra utstillingsrommet.

128

Full aktivitet i skrankeområdet.

De nye lokalene Hvilke forbedringer kan biblioteket så tilby i de nye lokalene?

• Generelt kan man si at lokalene er større og mer funksjonelle enn de gamle, og ikke minst lyse og luftige. Tilgjengeligheten er dessuten kraftig forbedret.

• Alle avdelingene er mer skjermet, det er flere sitteplasser, en mer brukervennlig organisering av samlingen, og flere pc-er for publikum.

• Avisrommet er plassert ved inngangen, og åpnes klokken 8:00 om morgenen, to timer før ordinær åpningstid. Her kan man lese dagens aviser, nyheter på nett, og få seg en kopp kaffe.

• Det er to utlånsautomater, så publikum slipper å stå i kø for å få låne bøker i skranken. Dette kan man nå utføre selv. Om man ønsker det, kan man også levere inn bøker selv, og få kvittering på automaten. Dette gir personalet bedre tid til å veilede, og hjelpe til med å finne fram.

• Biblioteket kan nå også tilby møterom for lag og foreninger. Det samme møterommet kan enkelt gjøres om til eventyrrom for barneavdelingen når det er behov for det.

• I ”stille avdeling” hvor kunst, lyrikk og tidsskrifter er plassert, er det satt av veggplass for utstillinger. Det første halvåret har biblioteket hatt seks forskjellige utstillinger.

• Lokalsamlingen er slått sammen med den øvrige samlingen av norsk lokalhistorie, og har fått en litt avskjermet plassering. Samarbeidet med Levanger historielag er svært godt, og laget har i mange år bidratt for å bygge opp denne avdelingen. Pengegaven fra Levanger historielag i forbin-

129

delse med åpningen, er derfor også øremerket til utvikling av samlingen med bygdebøker og annen lokalhistorisk litteratur.

• Både barne- og ungdomsavdelingen er utvidet og forbedret, spesielt ungdomsavdelingen har fått et skikkelig løft. Dette på grunn av ungdommenes svært aktive bruk av biblioteket de siste årene. I planleggingen av denne avdelingen ble representanter fra ungdomsrådet tatt med på råd.

Hele 13 500 besøkende var innom den første måneden. Det er ca. 550 pr. dag! Det var litt mer stille i sommer, men utover høsten har besøkstallet igjen nærmet seg et gjennomsnitt på 500 pr. dag. Både publikum og personalet er fornøyd. At publikum er fornøyd er det viktigste, og spesielt hyggelig er det å få positive kommentarer fra barn og unge. Når en 11-åring uttaler at ”Det nye biblioteket er kult!”, da er vi på rett vei!

Veien videre Biblioteket må være i stadig utvikling, for å holde tritt med det samfunnet det skal betjene. Kort kan man si at dagens bibliotek har fire hovedfunksjoner: • Biblioteket skal være et informasjonssenter som gir alle lik tilgang til informasjon, og veileder i informasjonsflommen for å finne kilder man kan stole på.

• Biblioteket skal være et kunnskapssenter for skoleelever, deltids- og fjernstudenter, arbeidssøkende og arbeidstakere som søker kompetanseheving, og for andre som søker kunnskap i arbeid og fritid.

• Biblioteket skal være en kulturformidler, hovedsakelig innen litteratur, men også for musikk, teater, billedkunst m.m.

• Biblioteket skal være en sosial- og kulturell møteplass for befolkningen, et aspekt som ser ut til å bli stadig viktigere både for barn, unge og voksne.

Det er mange som de siste åra har spådd både boka og bibliotekenes død.

På lang sikt kan nok kanskje boka i papirform etter hvert forsvinne. Men både informasjon og kunnskap må fortsatt organiseres og formidles, og Fortellingen vil fortsette å leve uavhengig av medium, slik den har gjort i tusenvis av år.

Så lenge bibliotekene fortsetter å utvikle seg i takt med samfunnet og den teknologiske utviklinga, så vil de ikke bli overflødige. Tvert imot, utviklingstendenser i samfunnet i dag gjør at behovet for bibliotektjenester bare ser ut til å øke. Derfor kan vi ikke hvile på våre laurbær selv om Levanger bibliotek har fått nye lokaler. Biblioteket må stadig utvikles videre. Og nå når vi endelig er i hus, så kan vi igjen konsentrere oss om innholdet.

Besøk oss gjerne både i Jernbanegata og på http://www.levanger.folkebibl.no. Det er kanskje det siste stedet de største endringene vil skje de kommende åra.

130

Asbjørn G. Hallem:

Kvad til kvinna (Seminar om Gunnlaug Ormstunge, Levanger 13.-14. juni 2003. Merete Røskaft: ”Helga den Fagre og kvinnerollen i vikingtid og kristen middelalder”) Hustru og mor, slik set du spor.

Eit lovkvede til kvinna vil skalden kveda.

Om ljod i halla må eg beda!

Ei dråpa for kvinna vert kvadet, slik manns-kongane fekk, og som høgast hekk.

Så kved eg berre ein ringare flokk, til mannen, han som sjeldan vert meir i ektestanden enn ”Hannen”!

Soga om Gunnlaug Ormstunge ritar med runer, mørke og tunge, Torsteins draum om ørnane, falken og Svana, og teiknar ei soge med tyding me knapt nok kan ana.

Hustru og mor, slik set du spor.

Guten Gunnlaug reiser tidleg ut; må vita: Han er gut!

Ferda går til Orknøyane, Vestre Gautland, Skara, Uppsala, England, Noreg … kor lenge kunne mannsreiser vara?

Så vert då manns-symbola Hesten, Båten, Spjuta og Sverda.

Sjukeleg æreskjensle, hardhug og store ord pregar ferda.

Kva så med den kvite Svana i Torsteins-draumen ved vekslande verlag i tidarstraumen?

Kvinnene i farne tider, og fram til vår tid, druknar i biletet av manneverdas vondskap og nid, toskeskap og strid.

131

Hustru og mor, slik set du spor.

Jentebarnet Helga vart av Torstein, far sin, ætla utburds-lagnad, men mora braut påbodet, og for det skal ho ha stor fagnad: Helga voks seg fager, klok og sterk, med ljos hamlet og, som i uthamra gull, langt, ljost hår; oppfødd med stor heider og kjærleik i velstands-kår!

Hustru og mor, slik set du spor.

Soga føder eit endra kvinnesyn, som stille vår-ver utan Torshamar og lyn.

Frå myten om mannen som vandrar gjennom kvinna, til i dag når me langsamt Adriane-tråden kan tvinna, slik at den andre halvparten av menneske-verda sin veg ut av Labyrinten kan finna.

For kortare tid sidan enn tusen år kan far Torstein læra Gunnlaug ”å festa kone”!

Så utruleg seint er det utviklinga går.

Lat oss då vona at alle kulturar snart riv mannen ned frå hans kongetrone!

Først når orda ”Eg” og ”du” vert til ”VI”, er menneske-verda fri!

Hustru og mor, slik set du spor.

Ikkje kan vi med eit pennestrok drepa dyret i oss; det slit og riv og brusar støtt som utøymd foss.

Hann-dyret mest mogeleg sine gener vil spreia kring Jord, medan ho-dyret ønskjer ro, og, kanskje, at nye gener gjer henne til mor!

Det vert ein lang veg å gå: Status-skilje, oppgåvedeling, lønskamp?

Kvinnefrigjering, samarbeid, kjønnskamp?

Kvar skal skåpet stå?

Kven har makt, i røynda?

Intrigar, kvinnelist?

Står, som Ibsen seier, kvinner bak til sist?

Kvinna kan ikkje befrukta.

Mannen kan ikkje føda barn, berre makt-demonstrera og tukta.

Er han, kan henda, berre eit skarn?

Kanskje er det kvinna som ”har bukta

132

og begge endane”, og som styrer trendane?

Hustru og mor, slik set du spor.

To islandske hovding-søner forelskar seg i same jenta.

Ikkje anna enn blodig holmgang vert då å venta.

Medan Gyda eggjer Harald Hårfagre til strid, vert Helga den Fagre inst inne trufast i sin kjærleik all si tid.

Gift med Ravn og seinare med Torkjell.

Men stille døyr ho over kappa ”Gunnlaugsgåve”.

Slik kunne då Helga den Fagre, med den einaste ho elska, få sove..

Skyene driv alltid under vår vesle sams himmel.

Så er det då ikkje stjernene som driv i stjernevrimmel, og, kanskje, gjer vesle vitet og tanken svimmel.

Skalden vil òg takka førelesaren for alt ho gav om kvinnerolla, draum og krav, i landa kringom vårt heimlege hav.

Størst av alt det visseleg er at kvinna tar, medan mennene slæst, ansvar for dei menneskelege verdiar!

Hustru og mor, slik set du spor!

133

Asbjørn D. K. Eklo:

Fra bilens barndom og litt til 20-årene Ja, det er egentlig ikke så lenge siden bilens barndom, 80 år og der omkring.

Men som alt annet har utviklingen gått meget hurtig, og det kan være på tide å dvele litt ved begynnelsen her i vårt fylke.

I årene etter den første verdenskrig og utover i 20-årene var det en uryddig tid på bilmarkedet i Norge. Også internasjonalt var det tildels labile tilstander innenfor bilindustrien og på bilmarkedet i det hele tatt. Det dukket stadig opp nye bilfabrikker som lanserte nye merker; særlig i USA. Mange var for døgnfluer å regne i denne sammenheng, andre forsvant som selvstendige enheter innenfor store og kapitalmektige konsern. I 1920 var det 140 forskjellige bilfabrikker i USA. I dag har vi tre eller rettere sagt tre konsern.

Hvordan var situasjonen i Trøndelag? Den gang hadde man én statistikk for begge Trøndelagsfylkene. Statistikken for solgte biler i 1928 var slik: Ford Chevrolet Star/Rugby Buick Fiat Overland Essex Citroën Dodge Studebaker Oakland Chrysler Oldsmobile Durant Nash Velie Cadillac Hudson

196 biler 138 biler 64 biler 45 biler 40 biler 36 biler 35 biler 34 biler 29 biler 24 biler 20 biler 19 biler 17 biler 16 biler 12 biler 10 biler 8 biler 8 biler

134

Olaf Eklo med sin Studebaker 1919 i Tordenskjoldgt.

6 biler solgte Flint, Hupmobile, Minerva og Opel. Pontiac solgte 5 biler. Og National, Renault og Scripps Booth solgte hver 4 biler.

Jeg tror dette er mange ukjente merker for de fleste. Å være bileier i 20-årene var et skikkelig statussymbol, selv om dette ordet ikke var oppfunnet enda.

En kjøretur fra Levanger til Trondheim var litt av en bragd, med mange grinder, dype hjulspor og 2-3 punkteringer. Og gjerne koking av kjølevann etter bakkekjøringer. En sjåfør måtte dessuten også være mekaniker.

Vinterkjøring var mer enn dristig. Men om sommeren var det fint med kalesjen nede, for hvem har hørt at det regnet i gamle dager?

På Gjevingåsen var det pjolterstasjon. En skikkelig sjåfør måtte ha en skarp en under vesten for å kjøre videre. Saksvikbakkene på Ranheim sto jo foran dem; det var litt av en forsering.

Til tross for at det var få biler på veien, hendte det ofte at de traff hverandre, bokstavelig talt, med resultat bulker i skjermen og kuler i hodet. Politimester Mejlænder i Trondhjem uttalte følgende om årsaken til de etter datidens målestokk mange bilulykker: "Særlig meget vil etter min mening være vunnet hvis alle gjorde seg til regel aldri at kjøre automobil naar man nylig har nydt alkohol av nogen art i nogen nevneværdig grad."

Hvor mange promille dette var, nevnes ikke!

Andre verdenskrig Jeg gjør et langt sprang frem til andre verdenskrig da landet vårt var okkupert. Det medførte bråstopp på bilimport, reservedeler og bilgummi.

135

De forhandlerne som hadde en bensinpumpe, kunne ikke leve bare av dette, for bensinen ble straks rasjonert, og de som var så heldige å få tildelt rasjoneringsmerker for bensin, var leger, dyrleger og lensmenn.

Så kom gassgeneratoren. Imbert og Strømmen var de to mest kjente. Men det var kun lastebiler og drosjer som fikk tillatelse til å montere gassgenerator. For oss i bilbransjen var det da å begynne å produsere knott til disse generatorene. Kjøpe olderved, sage den i småbiter, tørke den og skuffe i papirsekker. Vær så god, ferdig drivstoff kr. 5,50 pr. hektoliter.

(Se også artikkel om vedgassgeneratoren i Årbok 1994, s 17. Red.anm.)

Reservedeler måtte lages, og da måtte mekanikerne være mer håndverkere enn i dag. Dreiebenken, som knapt står på noe bilverksted i dag, var vårt viktigste hjelpemiddel. Motorene ble fort nedslitt grunnet dårlig kvalitet på motorolje. Og da var ekspansjonsfjærer på stemplene tingen.

Bremsevæske fantes ikke. Flere brukte skummet melk. Helmelk var rasjonert, men i skummet melk var det ørlite fettstoff. Men bremsepakninger og bremsestempel måtte skiftes til stadighet. Likeså bremsebånd, som den gang ble solgt i metervis, bokstavelig talt. Kvaliteten var så dårlig at for en bil som kjørte en del, måtte det bremsereparasjon til ca en gang i måneden.

Bildekkene var av kunstgummi og så dårlige at drosjer og lastebiler måtte reparere og vulkanisere gummi til stadighet, og de fleste bilforhandlere hadde eget vulkaniseringsverksted, hvor de også tok imot gummistøvler til reparasjon.

Etterkrigstiden Da freden kom, ble det heller ikke så enkelt. Til å begynne med ble det anledning til litt import av lastebiler og noen få personbiler. Dette var statsimport

Biler til drosjer kunne selges uten kjøpetillatelse. Denne bilen som står parkert i Kirkegata er en amerikansk firedørs Ford de luxe 1951. Den kom med båt til Levanger havn fra USA via Antwerpen og ble solgt til drosjeeier Olaf Kjønstad, Levanger for kr 24.600.

136

Nye biler som ble solgt mot kjøpetillatelser. Fra v. Ford Consul Mark II 1958 (engelsk), pris kr 19.000, Ford 12M 1956 (tysk), pris kr 14.900 og Ford Anglia de Luxe 1958 (engelsk) pris kr 13.000.

som skjedde gjennom selskapene Dodge/Chrysler, General Motors og Ford. I tillegg fikk en del bilforhandlere lov til å kjøpe tyske biler som den tyske Wehrmacht hadde etterlatt seg i landet.

I 1951 ble lastebilsalget frigitt. I 1953 fikk man en betydelig forvridning av det norske markedet. Bilimporten var i disse årene dirigert ut fra handelspolitiske hensyn og bilaterale handelsavtaler. En slags byttehandel på nasjonal basis. Det var i disse årene vi fikk storimport av russiske biler som Moskwitch, Pobeda og Volga. Disse bilene ble solgt fritt.

I 1957 ble det godkjent en avtale mellom Raufoss Ammunisjonsfabrikk og Kongsberg Våpenfabrikk på den ene side og A/B Volvo på den andre, om deleproduksjon for Volvo mot levering av 3000 Volvobiler. I tillegg til de sovjetiske bilene kunne også disse Volvobilene selges fritt.

I hemmelig møte den 2. februar 1959 vedtok Stortinget drastiske økninger i satsene for importavgifter for motorkjøretøyer. Dette fikk store følger. Jeg kan nevne en historie fra den gang. Vi hadde solgt en amerikansk bil til Hegra, en drosje som var kontraktfestet til ca kr 60.000. En meget dyr bil. Bilen skulle fortolles dagen etter, den 3. februar, og grunnet avgiftsforhøyelsen kostet nå bilen ca kr 80.000. For denne merprisen kunne det kjøpes en middelstor europeisk bil den gang.

Det var fortsatt kjøpetillatelse på personbiler, og til de som var heldige kom det brev fra Statens Bilsakkyndige. Det var den gang at postbudene ble bilforhandlernes beste venner.

Men endelig kunne de norske bilforhandlerne la champagnekorken smelle.

1. oktober 1960 ble omsetningen på personbiler frigitt. Hvilken rus og hvilket salg det ble. På en dag solgte vårt firma 14 biler; noe som var et brukbart årssalg i tyveårene.

137

Jarle Kregnes:

Non-merker i Levanger 0. Innledning Navnehistorie er en del av vår kulturarv som vi bør ta vare på, før det er for sent. Dessverre er mange stedsnavn både i utmark og innmark tapt for alltid, og flere er i ferd med å gå i glemmeboka. Dessuten er mange navn forvrengt til det uforståelige, eller til andre betydninger enn de opprinnelige. Teignavn på dyrkajord og i skogen har mista sin aktualitet på grunn av andre driftsmetoder. Uttalen av stedsnavn er tilpasset skriftspråket, og kan ha mista nyanser og til dels være misforstått underveis. Mye skyldes påvirkning i dansketida.

Fogden, sorenskriveren og presteskapet kan heller ikke frikjennes for ansvar.

Men vi skal ikke se bort fra naturlig språkutvikling, navnene skal tross alt ikke brukes på gammelnorsk.

1. Solemerker for non I denne artikkelen skal jeg ta for meg stedsnavn som er knytta til bestemmelse av tid for non. Det er bemerkelsesverdig at non-merkene dominerer i forhold til solemerker for middag og dugurd, til tross for at middagen både før og nå er dagens hovedmåltid. Dette gjelder over hele landet. (Pkt. 3, nest siste ledd, gir ei mulig forklaring på dette.)

Olav Hummelvold fra Os i Østerdalen har i boka ”Non-namnene, pilegrimskjerker og pilegrimsveier” (ref. 1) påvist at det kan være sammenheng mellom nonmerker, middelalderkirker og pilgrimsveier, og han nevner 3 nonnavn i Levanger for å underbygge en generell teori om dette (Nonstad i Åsen, Nonsåsen i Ekne, Nonsklumpen ved Munkbybustaden).

Etter å ha lest boka har jeg sett nærmere på non-navn i Levanger. Gjennom Levanger-Avisa fikk jeg tips om et flertall nonmerker i kommunen, og takk til leserne for dette. Gjennom mitt arbeid er jeg kommet til at Hummelvolds generelle teori om å knytte alle non-merker til kirkesteder og pilgrimsveier ikke virker overbevisende.

2. Pilgrimsveier, hva er det?

Valfarten til Nidaros (og Stiklestad) begynte etter at Olav Haraldsson ble utropt som helgen et års tid etter sin død. (Dette skjedde før pavekirken innførte regelen om at kanonisering til helgen bare kunne skje fra Roma.)

138

Pilgrimene – om vi vil kalle dem det – fulgte naturlig nok de eksisterende ferdselsårer som var blitt til gjennom århundrers bruk til handel og annet samkvem. Sannsynligvis utgjorde pilgrimene en mindre del av trafikken, selv om de etter tradisjonen kunne komme flokkvis ved olsokleite.

Det er ingen grunn til å tru at pilgrimsferdene ga grunnlag for nye veier, spesielt hvis vi legger til grunn vår tradisjonelle oppfatning av pilgrimen som fotgjenger. Det er mer enn tvilsomt om det vi i dag finner som spor etter ”pilgrimsleia” i form av hulveier o.l., er en følge av pilgrimens fotefar. Forklaringen til de typiske hulveiene finner vi i bruk av hest, gjennom århundrer både før og etter at kristendommen kom til landet.

I så måte finnes det ingen spesielle ”pilgrimsveier”. Likevel synes jeg at uttrykket ”pilgrimsleia” kan ha sin berettigelse, i og med at den binder sammen en rekke ferdselsårer fra landsende til landsende og på tvers av landegrenser, med Nidarosdomen som mål.

3. Betydning og opprinnelse av betegnelsen ”non” Non. Måltid som ble inntatt ca. kl. 15. Opprinnelig ”nona hora”, niende time (regnet fra kl. 6), katolsk messetid.

Slik står det i Media konversasjonsleksikon. ”Nona hora” er latin, direkte oversatt ”niende time”. Etter tradisjonen er den katolske messetida knytta til minnet om denne niende timen, da Jesus døde på korset etter ordene ”det er fullbrakt”. Ut fra dette er det naturlig å forstå at non ble dagens viktigste stund for ettertanke og bønn.

I og med at tidspunktet for non som måltid faller sammen med dagens viktigste bønnetime ”nona hora”, finner vi en mulig årsak til at antallet solemerker for non er i flertall. Og kanskje viktigere enn den daglige bønnetimen: helga begynte med ringing av kirkeklokker ved non på lørdager. Arbeid etter den tid var brudd på helgefreden, og langt på vei straffbart. Her finner vi en parallell med jødenes sabbat, som begynner ved fredagens niende time.

Den niende timen som bønnetime er for øvrig langt eldre enn kristendommen, den kan spores tilbake til Davids tempel i Jerusalem ca. 970 år før Kristus (ref. 2).

4. Når ble det spist non?

Leksikonet tidfester måltidet non til ca. kl. 15, men det er lokale variasjoner. Noen steder spiste de non en time tidligere, andre steder én eller halvannen time seinere. Tidspunktet non kan derfor variere mellom kl. 14.00 og 16.30. Tid for middag varierer tilsvarende mellom kl. 10.30 og 14.00. (I mer urbant språk blir slik tidlig middag gjerne kalt for ”lønsj”.)

Dette betyr at retningen til solemerkene også varierer. Derfor ligger ikke Nonsåsen nødvendigvis i sør-vest, men et eller annet sted mellom SSV og VSV. Dette fordi hver gård eller grend hadde sin ”lokaltid”, med praktiske

139

solemerker som for eksempel Nonsåsen. Når sola sto i den retningen, så var det non enten klokka var 14 eller 16. Solemerkene var ikke synkronisert med verken det som i dag kalles normaltid, sommertid eller GMT! Jostein Finsvik (ref. 3) forteller at i hans barndomsheim var det middag kl.

10.30 og nonsmat kl. 15.30. Dette siste stemmer rimelig bra med retningen til Nonsskola (Nonsskaret) ovafor gården. Vel og merke hvis vi regner normaltid, dvs. ikke sommertid.

5. Hvem var det non for?

Geografisk er det som regel lett å konstatere hvor det var non når sola sto over Nonshaugen. På kartet kan vi trekke linjer mot nord-øst, og da vil vi normalt finne kirkested, gård eller grend ved denne linja. Men vi må ta hensyn til at tidspunktet non er variabelt (jfr. pkt. 4). Vi må også huske at bebyggelsen kan være flytta som følge av gårddeling, jordskifte eller rett og slett praktiske hensyn. Flytting av bebyggelsen på Ner-Falstad etter brannen i 1895 kan brukes som eksempel: etter den tid er Nonsåsen her ”kommet ut av retning”, jfr. avsnittet om Nonsåsene i Ekne under pkt. 7. Skal vi legge hovedvekt for non på bønn eller måltid? Her må det være et både - og. Et typisk eksempel på at nonbetegnelsen ikke kan knyttes til kirke, pilegrimsvei eller hellig sted finner vi for Nonsskola ovafor Finsvik. Det finnes ingen spor eller tradisjoner som tilsier at for eksempel Finsvik har vært kirkested.

Selv der det kan konstateres at solemerket angir non for kirke, så ligger kirkestedet (nesten) alltid i tilknytting til annen bebyggelse. Det er for øvrig ikke ukjent at enkelte gårder av ulike årsaker hadde sin egen lille kirke.

Som solemerke passer Nonsåsen nødvendigvis bare for det spesielle grendesamfunnet som ligger i non-retning. For andre kan den samme formasjonen fungere som solemerke for andre måltider. Nonsåsen for gammelkirka i Ekne (det vi i dag kaller Gevik kirkegård) er samme formasjon som Dulmålshaugen for indre Finsvik. (Nonsåsene i Ekne – det er flere av dem – omtales nærmere under pkt. 7.)

6. Kirker og kirkesteder Åsen kirke på Vedul (fra 1858), Markabygda kirke (1886), Ekne kirke (1892) og Okkenhaug kirke (1893) er bygd på kirkesteder fra nyere tid, og gir ikke grunnlag for filosofi om sammenheng med non-merker og pilgrimsveier.

Alle de øvrige kirkesteder stammer fra middelalderen, kanskje alt fra ca. år 1000 og utover til reformasjonen. Noen av dem kan være bygd på tomt for eldre gudehov, eller hovet kan være ”renset” til kristen bruk. Kirkebygg (spesielt trekirker) kan være fornyet opptil flere ganger.

Jeg deler inn kirkestedene slik: 1. Eksisterende kirker.

Alstadhaug kirke. Nåværende kirke bygd ca. 1150. Kanskje kirke fra

140

995/1000, på sted for tidligere hov (jfr. Mære kirke, hvor det ved utgravinger er påvist spor etter kirke som er eldre enn steinkirka).

Munkeby kirkeruiner er fra tidlig kristen tid.

Levanger kirke kan dokumenteres tilbake til ca. 1150, men kan være eldre.

I Gunnlaug Ormstungas saga fortelles det at hovedpersonen ble gravlagt ved kirke i Levanger. Hvis dette er riktig, må Levanger kirke være fra ca. år 1000.

Ytterøy (tidligere Eid) kirke har nyere bygninger på kirkested fra før 1432, men kirka kan være fra tidlig kristen tid.

2. Nedlagte kirker fra middelalderen.

Lo kirke i Åsen, trolig fra ca. 1250. Nedlagt 1858 da Åsen kirke på Vedul ble tatt i bruk samme år.

Vang kirke i Åsen, trolig fra ca. 1200. Nedlagt i 1858 da Åsen kirke på Vedul ble tatt i bruk samme år.

St. Margareta kirke på Veie, kanskje fra 1200-tallet. Nedlagt ved reformatsen 1589.

St. Michael kirke på Svendgård, kanskje fra 1200-tallet. Nedlagt ved reformatsen 1589.

Ekne kirke på Gevik, kanskje fra ca. 1200. Nedlagt ved bygging av ny kirke ved Falstad i 1892. Kirkegården på Gevik er fortsatt i bruk.

Røvik kirke på Ytterøy, fra tidlig kristen tid. Nedlagt ved reformatsen 1589.

Halle (Hallan/Hallem) kirke i Verdal, viet til St. Ægidius, kommer i denne kategorien. Den tas med her fordi vi finner nonmerket (Nonsåsen) for kirka på ”vår” side av kommunegrensa. Kirka er omtalt i skriftlige kilder fra 1513, men kan være mye eldre. Den ligger ved ”pilgrimsleia”, noe som indikerer at den kanskje kan være fra tidlig på 1200-tallet. Brant ned etter lynnedslag i 1815, og ble like etter avløst av nåværende Vinne kirke.

3. Udokumenterte men sannsynlige middelalderkirker.

Hallan kirke i Markabygda, Reistad kirke i Frol og Gustad kirke i Frol (ref.

5) ligger alle ved ”pilgrimsleia”, og kan ha fungert som varmestuer og kirker for veifarende.

4. Usikre eller tvilsomme kirkesteder, delvis basert på sagn.

Tradisjon om kirke på Geite er usikker. Vi finner ingen sikre dokumentasjoner, og avstanden til Levanger kirke er kort.

Kirke ved Blanka i Åsfjellet. Sagnet forteller om ei kirke som forsvant i myra fordi kirkeklokkene forstyrra de underjordiske. Jeg har lite tro på at de bygde kirke på myrgrunn. Men jeg avviser ikke at det kan ha vært ei kirke i nærheten, ettersom det finnes indikasjoner på bosetting fra før svartedauen i området.

Ovafor Almlia (på nordsia av Movatnet) finner vi Kjerkmyra. Jeg har ikke greid å spore opp grunnlaget for navnet. Men Kjerkmyra ligger ved veilei østover fra Strømmen. Funn av kavlebruer på Tangsve forteller at her har det vært betydelig trafikk. Eventuell kirke ved Kjerkmyra ville naturlig stått på rabben

141

øst for myra, og da er formasjonen sør for myra en mulig Nonsås. Men dette må tas som en spekulasjon.

Katolikkjerka i Kleivåsen øst for Mule er trolig bare navn på en terrengformasjon.

7. Beskrivelse av non-merkene i Levanger I det etterfølgende omtales non-navn som jeg har fått kunnskap om. Det finnes sikkert flere, og mange har nok gått i glemmeboka fordi de har mista sin betydning. Opplistinga bør ikke anses som fullstendig.

Nonstad i Åsen Nonstad gård sydvest for Svengård stavkjerketomt, Skogn. Haugen opp for gården Nonstad har ikke lenger noe namn, men er godt synlig fra Svengård kjerketomt. (Sitat fra ref. 1).

Hummelvold mener at gården Nonstad har fått sitt navn fordi åsen ovafor var non-merke for middelalderkirka på Svendgård. Bevisførselen har store svakheter, og må avskrives: Selve gården er ikke synlig fra Svendgård.

Haugen opp for gården utmerker seg ikke som typisk solemerke.

Selv om navneforskerne ikke har funnet tolkingen av gårdsnavnet, så er de enige om at navnet ikke har sammenheng med solemerke for non.

Nonsåsen i Ekne Nonsåsen sydvest for Ekne kjerke, sydvest for Levanger. (Sitat fra ref. 1).

Her har Hummelvold studert kartet (1:50.000), med utgangspunkt i det som på kartet kalles Nonsåsen og sammenholdt det med Ekne (nåværende) kirke.

Det er flere grunner til at vi må avskrive en sammenheng mellom denne Nonsåsen, Ekne kirke og eventuell pilgrimsvei: - Navnet Nonsåsen er på angjeldende kart plassert på formasjonens høyeste punkt (trigonometrisk punkt), dvs. langt sør på åsryggen. Denne Nonsåsen er ikke synlig fra Ekne kirke, heller ikke fra annen bebyggelse i ”nonretning”.

- Nåværende Ekne kirke ble bygd i 1892 på et sted hvor det tidligere ikke har vært kirkested, dvs. den nåværende Ekne kirke kan utelukkes som pilgrimskirke.

På rektangelkart fra ca. 1880 kalles hele den langstrakte formasjonen for Nonsheia. Kåre Leverås (fra Laupen i Ekne) fortalte en gang at hans far Armang Leverås påsto hardnakket at det som folk kalte Nonsåsen var feil, det er den fremre markerte del av formasjonen – som er godt synlig fra bygda – som er den virkelige Nonsåsen. Formasjonen er et typisk solemerke, og markerer non for middelalderkirka og bebyggelsen på Gevik/Uthaugan. Jeg mener at Armang Leverås hadde rett i at dette er den opprinnelige og egentlige Nonsåsen.

142

Økonomisk Kartverk ble utarbeidet i slutten av 1960-åra, og i samråd med lokalkjente fikk denne egentlige Nonsåsen sitt navn på kartet.

Men i Ekne finner vi enda en formasjon som lokalkjente kaller Nonsåsen, det er den høyeste del av åsen SV til VSV for Ner-Falstad. Åsen er ikke navnsatt på noe offisielt kart. Formasjonen ligger parallelt – men atskilt – fra Nonsheia på rektangelkartet og Nonsåsen på N50-kartet. Retningen fra nåværende bebyggelse på Ner-Falstad stemmer i dag ikke med nonretning, men det kommer av at bygningene ble flytta etter brannen i 1895 (som antydet under pkt. 5). Det utelukkes at denne Nonsåsen kan knyttes til middelalderkirke, den lå ved Gevik.

Innunder denne åsen lå husmannsplassen Nonsåsen, og i framkant av denne lå åkerteigen Nonsaunet.

(Som et supplement nevnes at åskammen sør for Ner-Falstad ble kalt Middagsåsen, og husmannsplassen nedunder denne het også Middagsåsen, som en klar parallell til husmannsplassen Nonsåsen. Ingen av disse navna har vært med på offisielle kartverk, men finnes på et gammelt teigkart for NerFalstad.)

Nonsskola SV for ytre Finsvik Som solemerke for non er Nonsskola (Nonsskaret) bare synlig fra denne gården. Det er usikkert hvor gammel gården er, om det har vært busetting her før reformasjonen. Men jeg regner det som usannsynlig at det skal ha vært kirkested eller pilgrimsvei her. Jeg velger å tru at navnet på Nonsskola rett og slett er tatt i bruk som solemerke for måltid.

I forlengelse av retningen fra Finsvik til Nonsskola ligger det ei lita myr som kalles Nonsmyra (ref. 3). Den er ikke synlig som solemerke, og er pr. i dag på det nærmeste gjengrodd. Myra har helt klart fått sitt navn på grunn av naboskap med Nonsskola.

Nonshaugen ved Vollan i Frol Det var Leif Kjønstad på Vollan som gjorde meg oppmerksom på dette nonmerket. Peter Grevskott fortalte en gang at det i Kleivåsen i retning NØ fra denne Nonshaugen er en formasjon som kalles ”katolikk-kjerka”. Det er ikke gjort funn som tyder på at det har vært kirkested her. Det er mest sannsynlig at Nonshaugen var non-merke for den gamle bebyggelsen på Grevskott.

Nonsåsen nord for Banmyra i Frol Denne Nonsåsen ligger sør for Rinnan, like nord for skytebanen på Banmyra. Åsen ligger i entydig non-retning for det gamle Halle kirkested i Verdal. Her synes det å være klar sammenheng med middelalderkirke og pilgrimsvei.

Oppe på platået ved toppen av denne Nonsåsen finner vi Nonsmyra. Myra er i dag grøfta og på det nærmeste tørrlagt. Den er ikke synlig som solemerke.

143

Fra Halle kirkested. Nonsåsen i bakgrunnen til venstre for støtta.

Myra har fått sitt navn fordi den ligger på Nonsåsen (jfr. Nonsmyra ved Nonsskola ovafor Finsvik).

Nonsklumpen i Hårskallen, Nonsknoppen mot Verdals-Grønningen og Nonshaugen SV for Risvolvollen.

Hummelvold beskriver en del av pilgrimsveien fra Stiklestad til Nidaros slik (sitat fra ref. 1): Fra Tromsdalen gikk veien syd/sydvestover på vestsiden av Skoddeberget og Munkebyvola til Munkebysæter. Sydvest for denne ligger Nonsklumpen 610 m.o.h. Etter Non-namnet å dømme, har det her stått ei lita kjerke/overnattings-hus. Ca. 6 km øst for Munkebysæter ligger Nonsknoppen 664 m., noe som viser at det har kommet en pilegrimsvei fra Jämtland og gått sammen med veien fra Munkebysæter. Denne går sydover på østsiden av Heglesvola og Grytvola, Klipvola og Risvola til Risvollan som har Nonshaugen 450 m i sydvest. Et nytt bønne- og overnattingssted på veien.

Derfra er det striplet inn på kartet en gang og ridevei etter høydedraget mellom Vigda og Forra, ned mot der Vigda går inn i Forra og følger denne ned til Ådal gamle kjerketomt. Olaf Aadal fortalte at det var kommet pilegrimsvei øst fra Jämtland til Fundsjøen, etter Fundsjøveien til Risvolvollen, der den gikk sammen med den før beskrevne veien fra Munkebyseter til Aadalen kjerketomt.

144

Nonsklumpen, Nonsknoppen og Nonshaugen er typiske solemerker for henholdsvis setrene Munkbybustaden, Stuskinnvollen og Risvolvollen. Av hensyn til seterdrifta var det selvsagt overnattingshus her. Men ut over at det eksisterer non-merker for disse setrene, finnes det ingen indikasjoner eller tradisjoner som vitner om kirkesteder. Det må tilføyes at her som ellers har veileiene i fjellet ikke oppstått som pilegrimsveier. I dag vet vi at det etter forholdene var utstrakt samferdsel bl.a. i forbindelse med jernvinne i området lenge før kristen tid (ref. 5). Vi finner spor av bygninger for drift av anlegget, og det var sikkert mulig å overnatte for veifarende.

Nonsberga i Nordhalla av Brekkammen i Markabygda.

Dette er solemerket for non i Hjelmen og/eller Knipenberg. Her har vi ingen kunnskap eller sagn om kirkesteder eller pilgrimsveier.

8. Sammenstilling av kirkesteder og non-merker Kirke, kirkested Vang (Åsen), kirkested kanskje fra ca. 1200.

Lo (Åsen), kirkested fra ca. 1250 Åsen (nåv. kirke), kirkested fra 1858.

Hallan (Markabygda), kirkested fra tidlig kristen tid Markabygda, kirkested fra 1886 Ekne gl. kirke (Gevik), kirkested fra tidlig kristen tid Ekne (nåv. kirke), kirkested fra 1892 Veie, kirkested fra 1200-tallet?

Svendgård, kirkested fra 1200-tallet?

Hove (Skogn), norrønt gudehov, senere kirke?

Alstadhaug, bygd ca. 1150, kanskje kirke fra 995/1000.

Levanger, sikkert kirkested fra ca. 1150, kan være eldre.

Geite, usikkert.

Munkeby, kloster/kirkested fra før 1180 Okkenhaug, kirkested fra 1893 Reistad, sannsynlig kirkested ved ”pilgrimsleia”.

Gustad, usikkert, ref. 5 Ytterøy kirke på Eid, bygd før 1432, trolig mye eldre Røvik, kirkested fra tidlig kristen tid Halle/Hallan (Verdal), kirkested fra tidlig kristen tid Blanka (Åsen sørfjell), sagn om kirke, ikke påvist Katolikkjerka, trolig navn på terrengformasjon Kjerkmyra v/Almlia. Ikke påvist eller dokumentert kirke Non-navn uten tilknytting til kirke eller kirkested.

Nonsmyra N for Banmyra (S for Salthammer)

145

Non-merke Ingen kjente Ingen kjente Ingen kjente Nonsåsen S for Langfallet Ingen kjente Ås ovafor Nonstad (tvilsom!)

Ingen kjente Ingen kjente Ingen kjente Ingen kjente, men Høgberget kan ha vært ”Nonsås”.

Ingen kjente Ingen kjente Ingen kjente Ingen kjente Ingen kjente Nonsåsen N for Banmyra Ingen kjente I tilfelle kirke: Nonshaugen ved Vollan Det finnes formasjon som kan passe.

Nonsåsen i Ekne, trig.pkt. (ikke non-merke for noe som helst!)

Nonsåsen ovafor Ner-Falstad Nonsåsen, husmannsplass under Ner-Falstad Nonsaunet, åkerteig Ner-Falstad Nonsskola, Finsvik Nonsmyra ovafor ytre Finsvik Nonsklumpen i Hårskallen Nonsknoppen mot Verdals-Grønningen Nonshaugen ved Risvolvollen Nonsberga i Brekkammen (Markabygda)

9. Kirkesteder uten non-merke Jeg har vært på samtlige av de nevnte kirkestedene, og for mange av dem er det vanskelig å finne en typisk formasjon som non-merke. Like fullt kan de ha hatt sitt lokale solur, som f.eks. skyggen fra et tre eller en stokk (jfr. ”Timstokkhaugen” på Munkrøstad, eller mest kjent er vel statuen av Olav Tryggvason på torget i Trondheim).

10. Konklusjon Rundt om i landet finner vi en rekke non-navn som bevislig er knytta til kirkesteder og pilgrimsveier. I Levanger finner vi likevel bare to klare eksempler på slik sammenheng: - Ekne gamle kirke på Gevik, med Nonsåsen sør for Langfallet.

- Halle/Hallan kirkested i Verdal, med Nonsåsen ved Banmyra i Levanger.

Ut over disse to eksemplene er sammenhengen mellom non-merker i Levanger og mulige kirkesteder og pilgrimsveier mer eller mindre tvilsomme.

Her må vi likevel ta forbehold om at non-merker for flere kirkesteder kan være gått ut av bruk allerede ved svartedauen eller senere opp til nyere tid.

Men de fleste non-merkene som vi kjenner i Levanger ligger slik i terrenget at de ikke kan knyttes til kirke, pilgrimsvei eller annen veilei.

Middelalderens Ekne kirke (ved Gevik) ligger utafor det vi normalt oppfatter som pilgrimsvei, men kan ha fungert som ”pilgrimskirke” for sjøfarende pilgrimer. Det samme kan være tilfelle for kirkene på Ytterøy.

Men sikkert er det at munkene på Tautra brukte kirka ved Gevik til både bønn og overnatting når de inspiserte de mange eiendommene som de rådde over i distriktet.

Referanser: 1. Olav Hummelvold: Non-namnene, pilgrimskjerker og pilgrimsveier (1987).

2. Jakob Komissar: Brev til artikkelforfatteren datert 21.12.1994.

3. Jostein Finsvik: Finsvik (1990).

4. Nils Hallan: Skogns historie, band IV A. (1964).

5. Olav Skevik: Folk og fylker i fjerne tider. Inntrøndelags historie før 1600. (1997).

6. Birger Johannesen/Henrik J. Sandstad: Ytterøy, Trondheimsfjordens perle. (1995).

146

Leif Kjønstad:

En skiløper krysser sine spor Tredobbelt verdensmester Gjermund Eggen er en av mange kjendiser som har røtter i Levanger. I så måte krysset skiløperen sin tippoldemors spor, da han deltok i Nessegaloppen tidlig i andre halvdel av 60-tallet.

Fra slektshistorikeren Gunnar Kolstad i Trysil kom det for ei tid tilbake spørsmål om folk fra Trysil som flyttet til Levangerområdet tidlig på 1800-tallet. Blant annet har det latt seg finne ut at tre brødre fra Trysil bosatte seg på en liten odde i Fersvatnet. Odden ble også kalt Trysilodden på folkemunne og står faktisk på kartverk den dag i dag. De tre brødrene ernærte seg av fiske og fangst i det jakt- og fiskerike området. Andre som kom til dette området var Marthe Olsdatter Torgals fra Trysil, som sammen med ektemannen Hans Olsen Tuven Elverum bosatte seg på Ferstangen. De tok Ferstangen til navn etter stedet. Hans Olsen Ferstangen ble oppsynsmann hos svensken Peter Stalin, som hadde kjøpt opp skogeiendommer ved Færen for uthogst. Han bygde også sagbruk i Langsåa. Trelasten kjørte den foretaksomme svensken fram til Fersoset, videre til Levanger, hvorfra lasten ble skipet til England og Nederland.

Det er sagt at så mye som 30 – 40 hester deltok i den strevsomme transporten til Levanger.

Marthe og Hans Ferstangen fikk tvillinger 28. januar 1806. Tvillingene ble heimedøpt og senere døpt i Levanger kirke palmesøndag 30. mars 1806.

Navnene ble Mette og Maria. Håndskrifta til fadderne i kirkeboka er utydelige, men de har latt seg identifisere som Gunder Lian, Halvor Okkenhaug, Gjertrud Geitesvald, Ragnhild Sæther, Nils Væråsen, Peder Brusve, Margrete Torsteindatter og Magnhild Hansdatter. Fadderne var ikke slektninger av Ferstangen, men øyensynlig tatt ut av presten.

Moren til tvillingene døde, uten at jeg har klart å fastslå dødsdato. Hva som senere skjedde er dog dramatisk nok. For utpå vårparten 1811 satte Hans Ferstangen sine to barn oppi en skikjelke for å ta dem med til Trysil, hvor de kunne oppfostres hos morens slektninger. Skituren ble svært dramatisk. For på veien over fjellet – på denne tiden gikk ferdselen over Selbu – oppdaget Hans at han hadde mistet en av tvillingene. Med bange anelser måtte Hans snu og gå tilbake i ”bakfærene” og se om han fant henne. Hans kunne ikke da vite at hun fortsatt levde, etterlatt som hun var i snøen. Man kan lett tenke seg den uro Hans måtte føle fram til han fant jentungen. Heldigvis gikk det bra og jentene

147

kom trygt fram til folket sitt i Trysil.

Tvillingene Mette og Maria vokste så opp i Trysil, og begge ble gift i 1830.

Maria ble gift med Halvor Olsen Strandvold, de reiste senere til Amerika med barn og barnebarn i 1868. Maria døde 13. januar 1896, nesten 90 år gammel.

Det er ca. 700 etterkommere av Maria og Halvor Olsen Strandvold i Amerika.

Mette ble gift med Gjermund Gjermundsen. De ryddet gården Egga i Engerdal, ca. 4 mil fra Trysil. Mette og Gjermund er tippoldeforeldre til de senere så berømte tvillingbrødrene Jo og Gjermund Eggen. Mette døde 9. februar 1885.

Gjermund ble som de fleste vet tredobbelt verdensmester på ski i 1966.

Gjermund f. 1941 er gift med Anne Dagmar Andreassen fra Tromsø. Sammen har de tre barn og tre barnebarn. Gjermund driver i dag med sau og turisme på gården Egga. Han er også guide for bussturer som besøker Engerdal og Trysil.

Det er store barneflokker i Eggenslekta, så slekta er blitt meget stor, over 1000 i Trysil og Engerdal. Og de er flinke til å hedre forfedrene ved å bruke de gamle navnene. Navn som går igjen i slekta er Gjermund, Hans, Mette og Marthe.

Anne Dagmar og Gjermund har selv en datter som heter Mette, etter den ene av tvillingene på skikjelken til Hans Ferstangen.

Om sine besøk i Levanger og på Nesset i forbindelse med de årlige Nessegaloppene for 35 år siden sier Gjermund Eggen: Nessegaloppen var høydepunkter på Gjermund Eggen med premiehesten Nessegaloppen.

148

slutten av hver skisesong i mine aktive år. Det fine skimiljøet på Nesset og de trivelige og alminnelige folkene jeg ble kjent med, har gjort varig inntrykk. Og ikke minst husker jeg Trøndersodden på Håa hos Jenny og Lars Lie, sier den tredobbelte verdensmesteren Gjermund Eggen.

Kilder: Gunnar Kolstad, Trysil Emil Trøbakk, Meråker Gjermund Eggen, Engerdal Kirkebøker for Levanger

Vinner av Skalltrampen i 1967. Kransoverrekker er Sigrun Røstad.

Kunstneren Finn Moen, Trysil, har laget akvarellen av skituren fra Ferstangen til Trysil.

149

150

Johannes Vongraven:

Nils Hallan 23/12-1926 – 5/1-1997 Området som Levanger kommune dekker er heldig som har hatt lokalhistorikerne Arne Vestrum, Martin Sivertsen, Nils Hallan, Julius Bye, Marie Finsvik, John Sørmo, Asbjørn Eklo og ikke minst den i dag aktive Ivar Berre, som foregangsmenn i arbeidet med å levendegjøre og å bringe nær og fjern fortid inn på bordet til oss. Arbeidet med lokalhistorie er en viktig del i forståelsen av vår egen plass i tiden.

For min egen del har jeg begjærlig lest bøkene i serien om Skogns historie, og prøvd å forstå så mye som mulig. Særlig har Nils Hallans to bøker imponert. En kan sikkert si at for eksempel Marie Finsvik ikke hadde de samme mulighetene som Nils Hallan til å komme nær kildene. Men Nils Hallans eventyrlige mengde av opplysninger, refleksjoner og logiske slutninger og hans evne til å sette viktige hendinger inn i lokal sammenheng, og å utnytte allerede tilgjengelige kunnskaper, for deretter på en forståelig måte å kople disse til lokalsamfunnet, har imponert meg og mange andre.

Jeg hadde et fjernt forhold til personen Nils Hallan. Besøk av hans to døtre våren 2003 rettet noe på dette. Takk til Turid og Berit for opplysninger om bestefar og far og om ærlig åpenhet. Jeg hadde oppfattet at Nils i de siste årene av livet var syk. Mannen som hadde skaffet lokalsamfunnet i Skogn en veldig historisk plattform mistet i sine siste år skaperkraften. Men fremdeles ligger utrykte lokalhistoriske arbeider av Nils Hallan tilgjengelige. Takket være Arnold Dalen og velvilje fra Turid Hallan Buarøy vil en del av hans etterlatte papirer bli å finne i Levanger biblioteks lokale arkiv.

Jeg såg annonsen om dødsfallet i 1997 og leste professor Jørn Sandnes’ vakre in memorian i Adresseavisen. Videre registrerte jeg at ”Nordtrønderpressen” var uten minneord om vår fremste lokalhistoriker. Årboka for Levanger Historielag 2003 får rette på dette. For å komme “litt under huden” på fenomenet Nils Hallan følger en artikkel av hans gode venn og hjelper Jørn Sandnes, og etterpå datteren Turids dypt personlige minner om sin far.

Jeg har ofte sett Nils Hallans humoristiske side er blitt framhevet. I festskriftet til hans 65-årsdag i 1992 (initiativtakere var hans ”elever” Guldbrand Alhaug, Kristoffer Kluken og Helge Salvesen) står det i innledningen: Nils

151

Nils Hallan ved minnesmerket over Ivar Aasen i Volda 1979.

var det motsatte av en friluftsmann. Under en befaring kom de til en bekk, og Nils nektet å gå over. De måtte tilslutt bære han, og da kvad han: ”Gutar,- betre byrdi de ber ikkje i bekken enn mannevit mykje”.

Jørn Sandnes:

Nils Hallan 1926-1997 Nils Hallan døde 5. januar 1997, kort tid etter at han hadde passert 70 år. Med ham mistet norsk - og nordisk - onomastikk en begavet og original personlighet.

Nils Hallan var født på Levangerneset i Skogn, i beskjedne økonomiske kår. Faren, Nelius Hallan, var en velkjent person i distriktet, aktiv i lokalpolitikken og levende kulturinteressert.

Nils gikk først på skole på Levanger, kom så mot slutten av krigen til Steinkjer landsgymnas, språklinjen selvfølgelig, og tok artium der i 1945. På Steinkjer lærte jeg ham å kjenne. Vi gikk riktignok ikke i samme klasse, men hadde en del felles interesser. Det stod alt den gangen en viss nimbus om Nils Hallan på grunn av hans uvanlige kunnskaper i språk og historie og hans, mildt sagt, likegyldighet overfor realfag og naturvitenskap: Hvorfor kaste bort tida på slikt? var synet hans.

152

Seinere gikk Nils Hallan lærerskole på Levanger. Det var nok en kombinasjon av helsemessige problemer og økonomi som gjorde at han ikke fikk studert filologi ved universitetet, slik han visstnok hadde tenkt seg. Men kanskje hadde også et embetsstudium blitt for fasttømret for ham. Hallan trivdes best med den Humboldtske fulle «Lehr-, Lern- und Forschungsfreiheit.»

I stedet kom han til å arbeide dels som lærer og dels som journalist i «ArbeiderAvisa» i Trondheim. Der i byen slo han seg ned, stiftet familie og gikk etter hvert i gang med bygdebokarbeid og kulturhistorisk-språkvitenskapelige studier og gransking på bred front. Han skaffet seg etter hvert en imponerende boksamling og hadde stor sporsans på dette områNils Hallan ca. 1950. det. Som resultat av et lokalhistorisk oppdrag kom i 1959 Hemneboka, allmenn bygdehistorie fram til år 1700, et arbeid som skiller seg klart ut fra det store gross av slike bøker ved sitt vitenskapelige nivå, selv om boka er noe ujevn.

I 1964 kom så Skogn historie, den allmenne bygdehistorien fram til 1600tallet for heimbygda Skogn (med Frol og Levanger). Her står Nils Hallan fram som en fullbefaren lokalhistoriker. Boka er full av skarpsindige iakttakelser og har bredt kulturhistorisk perspektiv. Samtidig med at Hallan var i gang med denne boka, arbeidet jeg selv med Namdalens historie til år 1600 og bodde i Kiel. Vår faglige korrespondanse i disse åra, som jeg nå har gravd fram, omfatter et par hundre maskinskrevne A4-sider, mest fra Hallans side.

Under arbeidet med Skognaboka begynte Nils Hallan for alvor å fordype seg i stedsnavn, og særlig da som kulturhistorisk og bosetningshistorisk kildemateriale.

Fra denne perioden stammer to omfattende manuskript av Hallan, det ene om aun-navna i det gamle Skogn, utarbeidet for Instituttet for sammenlignende kulturforskning, gardsundersøkelsene, det andre med tittelen «Stadnamna i Skogn» (1961), sendt til (det som da het) Stadnamnarkivet i Oslo. Det første av disse er fremdeles utrykt, det andre er nå - omsider - trykt, i Årbok for NordTrøndelag historielag, årgangene 1994 og 1995. Til sammen gir disse to arbeidene kanskje det beste helhetsbildet av Nils Hallan som navneforsker, noe jeg skal komme tilbake til nedenfor.

Nils Hallan var også opptatt av materiell kultur og kulturvern. Han søkte bl.a.

153

stillingen som fylkeskonservator i Nord-Trøndelag, og i åra 1967-1974 var han konservator ved Rana museum. Etnologien kom i disse åra mer i forgrunnen i hans faglige arbeid. Ordgeografi var ellers et spesialfelt han ble svært opptatt av. Oskar Bandle var en favoritt og inspirator på dette området.

På grunn av sin manglende formelle utdannelse hadde Nils Hallan visse vansker med å få faste vitenskapelige akademiske stillinger på et nivå som svarte til hans reelle kvalifikasjoner. I 1976 ble han imidlertid statsstipendiat med historiske og språklige granskinger som hovedområde, og med formell tilknytning til Historisk institutt og Nordisk institutt ved Universitetet i Trondheim.

Dette ble hans ankerpunkt og virkeområde helt fram til begynnelsen av 1990åra da helsa tok til å svikte, slik at han de siste fire-fem åra ble bundet til rullestolen, og på slutten kom i pleie på sykehjem.

I åra som statsstipendiat fortsatte Hallan sitt granskingsarbeid innenfor områder som dialektologi, etnologi, onomastikk, norsk historie og lappologi.

Han reiste en god del, hadde et vidt kontaktnett og deltok bl.a. på norske og nordiske navneforskerkongresser og -seminarer. I slike sammenhenger ble han gjerne mer aktiv jo lenger det led på natta, til hugkveik og glede for sine omgivelser. Men ikke minst var han i disse åra en raus rådgiver og inspirator for mange unge forskere innenfor en rekke fagområder. På kantinen trivde han særlig godt i slike sammenhenger.

Nils Hallan hadde enorme kunnskaper, bl.a. språkkunnskaper. Han leste ikke bare latin, gresk og germanske språk, men også f.eks. slaviske som polsk og russisk. De to siste lærte han seg, etter hva han selv sa, mest ved å lese bibelen på disse språka. Ensidig og lite ajourført språk? Jo da, men det var heller ikke det dagsaktuelle samtale- og mediespråket Hallan var mest opptatt av, derimot de språkhistoriske og etymologiske sammenhengene.

Skognaboka hadde vært en kraftanstrengelse og utholdenhetsprøve for Nils Hallan. Da han var ferdig med den, husker jeg han sa at han ikke mer skulle arbeide i det store formatet. Han holdt ord. Den kvasse, frittstående enkeltartikkelen, der han bombarderte et avgrenset problem fra ulike sider, full av kunnskap, originale ideer og innfall, ble på en måte Hallans varemerke.

Denne artikkelen min skulle vel sette navneforskeren Nils Hallan i sentrum.

Men å behandle den siden av hans virksomhet helt isolert fra alt det andre ville gi liten mening og ikke være i Hallans ånd. Men nå litt mer spesifikt om Hallan som navneforsker. Her kan en kanskje si at han trer fram i to skikkelser: for det første i korte, idérike artikler om enkeltnavn (se avsnittet ovenfor), for det andre i mer omfattende arbeider, der stedsnavn blir drøftet, tolket og utnyttet som kildemateriale i kulturhistorisk og bosetningshistorisk sammenheng.

Den første typen er vel det de fleste forbinder Hallan med, og der han knapt overgås av noen annen norsk navneforsker. Et eksempel: I «Det gamle namnet på Snåsavatnet» fra 1975 påviser han, utover all rimelig tvil, takket være

154

sin sporsans, sin idérikdom og kombinasjonsevne, at det gamle, primære sjønavnet har vært Kudulen (av eldre *Kvi∂ull). Dette ut fra skriftformer på svenske kart fra 1600-t. og en del lite kjente norske kilder. I 1978 går han inn på bygdenavnet Kall i Vest-Jemtland, i 1983 drøfter han lokalnavnet Tevet, i 1989, i et av sine siste trykte arbeider øynavnet Tarva. Selvsagt kan han skyte feil enkelte ganger - han snakket ofte om betydningen av «der Mut des Fehlens».

Mange vil vel f.eks. tvile på hans forklaring av navnet Tarva som «øya der sjøfarende går på land for å gjøre sitt fornødne når de er trengende.» Jeg er også skeptisk til hans tolkning av gårdsnavnet Austrått i 1976 som «den østlige eiendommen, dvs. gården i øst.» En slik bruk av 'eiendom' i betydningen 'gård' er etter min mening preget av romerrettslige eiendomsbegreper, som først begynte å gjøre seg gjeldende her i landet på 1100-, 1200-t. Da bruktes forøvrig eign f. Da gården Austrått fikk sitt navn langt tilbake i førkristen tid, var en slik bruk av 'eiendom' neppe aktuell. Men uansett er slike artikler av Hallan alltid spennende og stimulerende lesning.

For den som vil lære Nils Hallan bedre å kjenne som navneforsker, få tak i hans grunnholdninger og teoretiske ståsted, er det nyttig å gå til den andre typen av hans onomastiske arbeider, der han innenfor en videre ramme utnytter og tolker stedsnavn.

Kanskje ingen steder kommer hans syn klarere fram enn i det alt nevnte arbeidet om «Stadnamna i Skogn» fra 1961. Her drøfter han gamle gårdsnavn og andre stedsnavn i Skogn ut fra et grunnsyn som jeg vil kalle materialistisk-kulturhistorisk. Stedsnavn er «storkna nemningar», og de er «truverdige vitne».

De aller fleste av dem er blitt til ut fra økonomisk-næringsmessig virksomhet.

Førsteleddet i gårdsnavnet Troset er ifølge Hallan (som også Rygh) et elvenavn Tro- (gno pró f.), og Hallan knytter navnet direkte til gammel næringsvirksomhet. Hit drev bøndene krøttera for å vatne dem, derav navnet. På samme måte regnet han med at et annet setr-navn, Tunnset, har navn etter «ei tunne, som dei har leidd vatnet borti». Et navn som Reinåsen skal etter dette synet ikke forklares bare som en ås der det var mye rein, men der reinen ble fanget. Navnet skal altså forstås økonomisk, ikke blott og bart økologisk. Går en fra Hallan til f.eks. Magnus Olsens syn på elvene som det levende i naturen, med navn etter særtrekk, etter låt, farge osv., så blir forskjellen stor. Hva en nå mener om Magnus Olsens lyrisk-poetiske syn, så kan vel heller ikke Hallans opprettholdes fullt ut.

Nå må det legges til at det er tvilsomt om Hallan selv seinere holdt fast på alle sider ved sitt teoretiske grunnsyn fra 1960-åra. Han var ikke av dem som aldri skiftet mening. Tydelig kommer også dette fram i hans syn på sørsamenes eldre historie, et felt der han ryddet opp i mange tvilsomme navneforklaringer og -identifikasjoner, særlig fra Knut Bergslands side (til tross for at Hallan langt på veg støttet Bergslands generelle syn på sørsamenes tidlige historie i Trøndelag).

155

Nils Hallan var svært opptatt av framtida for norsk navneforsking. Det kommer f.eks. klart fram i en kritisk artikkel i Heimen for 1975 om «Norsk stadnamnvitskap i dag og i morgon.» Han var en av de fremste pådriverne i arbeidet for å få i gang Namn og Nemne og «Norsk namnelag», og han skrev en innsiktsfull og perspektivrik artikkel om Oluf Rygh i Namn og Nemne 1984, « Om Oluf Rygh på 150-årsdagen». Den fantasirike Nils Hallan hadde ingen problemer med å forstå og verdsette den nøkternt vitenskapelige Oluf Rygh.

Da Nils Hallan fylte 65 år i 1991, fikk han et digert festskrift (550 sider) fra kolleger og venner innenfor en rekke fagområder. Dette forteller noe om hans posisjon som allsidig humanistisk forsker. Svenske kollegers anerkjennelse framgår også av at Nils Hallan var innvotert som medlem av Kgl. Skytteanska Samfundet i Umeå og av Kgl. Gustav Adolfs Akademien i Uppsala, der han også mottok en pris for sin språkvitenskapelige forskning.

I festskriftet til Hallan vil en finne en bibliografi over hans omfattende vitenskapelige forfatterskap. Denne bibliografien gir også nærmere opplysninger om de enkeltarbeidene jeg har nevnt i denne artikkelen og hvor de fins trykt.

(Artikkelen er tidligere trykt i “Namn og Nemne” nr. 14-1997.)

Turid Hallan Buarøy:

Noen minner om pappa Jeg ble født 8. november 1953. Det året falt den datoen på farsdagen. Pappa gikk på lærerskolen på Levanger og bodde hos bestemor og bestefar. Mamma var i Trondheim hos sine foreldre i forbindelse med fødselen. Da fødselen var vel overstått, ble det sendt telegram til Levangernesset med beskjed (ingen av familiene hadde telefon den gangen). ”Nei, da vart det vel stas!” fortalte bestemor meg senere.

Foreldrene mine bodde litt til og fra, til pappa var ferdig med lærerskolen.

Deretter overtok de halvparten av mormor og morfars firemannsbolig på Singsaker i Trondheim, og der vokste jeg og min 3 år yngre søster opp.

Vi hadde en liten leilighet på to rom og kjøkken i første etasje. Det jeg husker best når jeg tenker langt, langt tilbake, er pappa som sitter i stua og skriver på maskin. På skrivebordet ved siden av skrivemaskinen lå alltid pipa og en pakke Tidemanns gul nr. 2 klar, dessuten Domen kokesjokolade (som vi kalte nenne-bit i alle år) og en kopp kaffe. Stua var full av røyk. Han skrev mye på maskin – ofte til langt på natt – dette var nok den perioden han jobbet med bygdeboka for Skogn, har jeg skjønt senere. Hver ettermiddag skulle han sove middag, minst et par timer, da måtte han ikke forstyrres! Midt oppe i dette skulle det leves et familieliv… Det var jamen godt vi hadde stor hage, og en

156

snill mormor i den andre delen av huset.

Jeg kan huske bare en gang at mamma torde å vekke han i middagshvilen.

Det var da de meldte på radioen at president Kennedy var myrdet.

Pappa var oppslukt av arbeidet sitt og hadde ingen interesse for vedlikehold av hus og hage. Dette førte til mye frustrasjon fra mormors side. Hun var blitt enke, og hadde nok håpet på at de skulle dele på ansvaret med huset, men det var umulig å få pappa med på det.

Mine foreldre var svært forskjellige, og det var mange konflikter opp gjennom. Dessuten var pappa en streng far, ja, noen ganger rett og slett urimelig, syntes jeg.

Men det er hyggelige minner også. Han hadde en sterk humoristisk sans, og satte pris på en god spøk. Han var glad i sang og musikk, og likte å høre på radio.

Faste programmer var i allefall ”Lørdagskveld i Store studio”, ”Søndagsposten” og ”Ønskekonserten”. Da satt vi gjerne rundt radioen alle sammen.

Og han var meddelsom – han likte å fortelle for oss hvis han kom hjem og hadde opplevd noe ekstra ute.

Jeg klarte meg godt på skolen, og pappa var stolt av det. Jeg likte også å opptre på skoleavslutninger med skuespill og sanger. Ekstra kry var han den gangen han hadde øvd inn Taubes vise ”Brevet från Lillan” med meg, og jeg sang den med stor suksess på sommeravslutningen. Det kan vel ha vært i 4. eller 5. klasse.

Da jeg var ferdig med 7. klasse flyttet vi til Mo i Rana. Pappa hadde fått jobb der som museumskonservator. Det var en stor overgang for oss. Vi fikk bedre økonomi, og en romsligere og bedre leilighet. Men mamma og vi jentene lengtet fælt til Trondheim de første årene. Vi ble der i 7 år. Jeg fikk gode venner etterhvert, og trivdes som fisken i vannet de siste årene på gymnaset.

For pappa var det også aktive år, med interessante utfordringer. Det var i løpet av disse årene at han begynte å reise mye i feriene, fortrinnsvis til Øst-Europa.

Han kom alltid oppglødd hjem fra slike turer, og sendte oss mange kort underveis.

Men i løpet av de siste årene i Rana savnet han venner og fagmiljøet i Trondheim sterkt, og i 1973 flyttet familien tilbake til Trondheim. Da var jeg blitt student, og flyttet for meg selv på hybel.

Jeg tror jeg kan si at det var først i voksen alder at jeg fikk et skikkelig godt forhold til pappa. Han var jo ingen familiemann i vanlig forstand, og derfor ble han litt fjern og vanskelig å forholde seg til for oss barn. Det meste hjemme skjedde på hans premisser. Han var nok glad i oss, det er jeg sikker på, men det han drev med, kom alltid foran alt annet.

Men da jeg studerte i Trondheim, fikk han et engasjement på universitetet der, og vi møttes fast til lunch på kantina et par ganger i uka. Det var kjempekoselig og noe jeg alltid så fram til!

Enda hyggeligere synes jeg vi fikk det sammen etter at jeg hadde fått min

157

egen familie og hadde flyttet til Drammen. Han besøkte oss så ofte han kunne, og viste stor glede over de tre barnebarna!

Midt på 80-tallet var jeg altså travel småbarnsmor. Da spanderte han en ukes tur til London på meg. Vi reiste sammen i månedsskiftet mars-april, og fikk noen hyggelige og innholdsrike dager sammen. Vi hadde gjensidig glede av å være sammen med hverandre den uka. Ja, så hyggelig var det at han stadig foreslo at vi skulle dra til Paris året etter…. Men det ble det ikke noe av.

Allerede på Londonsturen merket jeg at han ikke var i god form, og året etter var han så redusert at noen reise ikke var til å tenke på.

Til slutt vil jeg nevne alle kortene og brevene han skrev til søsteren min og meg, både når han var ute og reiste, og etter at vi hadde flyttet hjemmefra.

Med god og stødig håndskrift skrev han mengder av lange innholdsrike brev – alltid i en hyggelig tone, og ofte veldig humoristisk. Telefon brukte han lite, og e-mail var ikke kommet på moten for alvor mens han levde, men gode, gammeldagse brev gikk i en jevn strøm mellom oss.

Jeg har oppbevart mange av dem han skrev, og de er en skatt å ha.

158

Asbjørn Andresen:

Gustav Haugen Han vart født på Vensethaugen i året 1873. Der vaks han opp sammen med sin to år yngre bror Paul.

Alt i tidlig voksen alder viste de to brørne forskjellig interesser. Noe som staket ut livet framover for dem i yrkeslivet. Paul valgte å bli handelsmann.

Sammen med Gustav Hallan startet de butikk i storstua på Ytter-Hallan. Moren til Gustav, hu Sara, var den som tok seg av den økonomiske styringa av butikken med den erfaring hun hadde. Gustav og Paul skilte lag, og Paul startet egen forretning i Levanger. Visstnok en periode også i Trondheim.

Så var det Gustav.

I ungdomstida var han hjemmeværende og drev som møbel- og bygningssnekker, til dels også som smed.

I tidlig alder viste han uvanlig gode evner som handverker, og også som oppfinner.

Som 13-åring laget han små barnesykler til barna i nabolaget. Syklene var stort sett av tre, men pedalene og hjulene var av jern. Istedenfor kjede brukte han taug. Da han vart eldre laget han kunstferdige ting av tre. På Mølnå hos hans barnebarn Gustav henger et stort entre-speil med ei rikt utskåret ramme. Han var ikke mer enn 16 år da han laget dette.

Gustav vart gift med Gustav kjører i sønnen John sitt bryllup. På fanget Lise Edvartsdatter Stortil mor Lise sitter dattersønnen Rolf Søraker.

159

mo. De kjøpte da Mølnå gard. Der så Gustav store muligheter i elva som rann like forbi husa på garden. Ikke bare så han mulighetene, men han utnyttet dem også.

Det første han gjorde var å skifte ut den lille gardskverna i en stor bygdemølle med en skikkelig turbin nede i elva.

Der det fra før av var ei lita gardssag, bygde han et større sagbruk og dreiv med leiesaging for naboene. Da også med turbinkraft fra elva.

Da kvernbruket var på det største var det fem mann som arbeidet på skift slik at mølla gikk døgnet rundt. Men det var et problem; det var ikke bilvei helt fram til garden. Men likevel Kraftverk på 18 KW. kjøpte Gustav en personbil, en Ford 1919 modell.

Denne hadde han parkert ved stranda nedafor Stormo gard. Da måtte han ro over til Mølnå. Han kjøpte da en stor motorbåt, 20 fot lang, til denne transporten. Denne båten gikk da også som rutebåt fra Mølnå to ganger i veka til Husbylandet i Åsen, langs de to vatna Movatnet og Hoklingen.

Fra Husbylandet kunne de som reiste gå fra Husby ned til Hopla, og dra videre med lokalbåten til Trondheim.

Først i 1928 vart det bilvei fram til garden. Han solgte da båten og kjøpte lastebil for transport av korn fra gardene i Skogn, med retur av mjøl. Han skiftet til større lastebiler flere ganger. Han hadde også fast sjåfør på bilene.

Så tidlig som i 1910 var Gustav ute i Åsen og så på at det var flere kraftverk langs Hoplaelva. Han fikk da også lyst til å bygge sitt eget. Og kraftverk vart det på 18 KW. I tillegg til eget forbruk, kunne han levere strøm til naboene Mølnås og Friberg.

Men mølla, sagbruket og kraftverket tærte på vannføringa i elva. Han fikk

160

Mølnå gard. Gustav bygde driftsbygningen.

Storbåten full av folk på tur for å feire 17 mai. 02.

161

Gustav, Lise, Anna og John.

Sagbruket med mølla bak.

162

da bygd en reguleringsdam ved Håvatnet inne i Åsenfjellet. Han ansatte Kristian fra fjellgarden Vollen som damvokter. For å gi beskjed til Kristian, strekte Gustav en 4 km lang telefonledning fram til Vollen. Der kunne de også koble telefon videre over til Skjelstadmark.

Gustav måtte ofte dra til ett eller annet mekanisk verksted i Skogn eller Levanger for å få laget ting han trengte i virksomheten sin. For å slippe reisene bygde han et lite verksted med jerndreiebenk m.m. slik at han kunne utføre slikt arbeid hjemme på garden.

Men alt dette kostet penger. I samråd med kona Lise solgte han skogen for å få balanse i økonomien.

Det de ikke visste da, var at svigerdattera Anna som vart enke, kjøpte tilbake skogen mange år senere.

En skulle tru at en så aktiv person som Gustav ikke hadde tid til annet enn arbeide. Men han så verdien av turer i skog og mark der han kunne koble av fra alt strevet på garden. Det var ofte han slengte børsa på skuldra og dro til fjells, gjerne sammen med plogsmeden og jegeren Henrik Vinje.

163

Ulla Sirén:

"Nordens största konstnärinna i magi" växte upp i Levanger Mer än etthundrafemtio år efter att boktryckare Kjølstad startade Nordre Trondhjems Amtstidende år 1848 sitter en ivrig amatörforskare på Kungliga Biblioteket i Stockholm och studerar microfilm av gamla årgångar av tidningen från 1870- och 1880-talet. En kombination av systematisk forskning, slump och modern teknik har lett till kontakt med bibliotekarie Sveinung Havik i Levanger. Tack vare honom har hon fått kännedom om tidningen. Med hjälp av gamla annonser börjar hon ana bakgrunden till sin mormors ungdomskarriär och väl förborgade hemlighet.

Men låt oss börja från början: Min mormor Pauline Rasmussen f. Schmidt (1865-1944) levde ett borgerligt liv i Tammerfors i Finland som hustru till den danskfödde fotografen Niels Rasmussen och flyttade på äldre dagar till Helsingfors. Vi barnbarn kallade henne Bestemor men visste väl aldrig riktigt om hon var dansk, norsk eller finländsk. Överhuvudtaget visste vi inte mycket om Bestemors barn- och ungdom. Ett barnbarn har berättat att han kände "i luften" att det fanns något man inte skulle tala om i Bestemors närvaro. Först långt efter hennes död började ett annat av barnbarnen, min bror Nils von Troil, forska i hennes livs historia.

Efter hans död tog jag som min uppgift att fullfölja forskningen1. Det som avslöjades genom studier av arkiv och gamla tidskrifter var en enastående karriär som “Nordens största konstnärinna i magi” – en karriär som Pauline lyckades hemlighålla både för sina barn och barnbarn. Under åren 1883-1888 gav hon föreställningar i Sverige, Norge och Finland och recensenterna skriver översvallande om hennes vinnande väsen och stora yrkesskicklighet. Om föreställningen i Sarpsborg kan vi bl.a. läsa att "Allerede efter det förste Nummers Udförelse begyndte Bifaldet, der stadig blev stærkere og stærkere udover Aftenen, og da man gik derfra, var alle enige om, at der neppe tidligere optraadt nogen Trollekunstner her, som har havt en saadan Fingerfærdighed og paa samme Tid udfört Stykkerne med en saadan Eleganse som fröken Schmidt..."

I en recension från Grenmar talas om en "förste Rangs Tryllekunstnerinde, der fuldt ud kan maale sig med de störste Mestere i dette Fag, en udsögt

164

Elegance og en fast utrolig Fingerfærdighed".

Efter giftermålet med Niels Rasmussen 1888 upphörde alla föreställningar. Eftervärlden kommer att fortsätta undra över varför Pauline drog ett streck över allt som varit och därefter konsekvent hemlighöll allt som hade med trolleriet att göra. Hur kändes det? Vad var motivet?

Senare generationer har haft anledning att ställa många frågor. En av dem är naturligtvis vad eller vem som inspirerade Pauline till att utveckla sina magiska gåvor, till att ge sig in i en verksamhet som på den tiden var ytterst sällsynt bland kvinnor. På spaning efter svar på denna fråga hamnar vi helt oväntat i Levanger.

Paulines familj bodde till att börja med i Nordslesvig där fadern Laurids Pedersen Pauline – Konstnärinnan.

Schmidt var född. Modern, Franziska Tapper, var norska, född i Talvik. Efter det dansk-preussiska kriget i slutet av 1860-talet, då deras hemtrakter tillfallit Preussen, flyttade familjen norrut och bodde en tid i Kristiania. Familjen tycks ha levt ett ambulerande liv, uppenbarligen beroende på att fadern ägnade sig åt någon form av tivoliverksamhet. I Sverige (Luleå) och Finland (Vasa) finns uppgifter om att han sysslade med "konstkabinett", skjutbana m.m. Den yngste brodern i en stor barnaskara föddes i Härnösand år 1882. I födelse- och dopboken för Härnösands församling står emellertid antecknat Levanger som hemvist.

Vid folkräkningen för Levanger 1875 bodde familjen Schmidt vid Brogade no 71. Sju personer tillhörande familjen Schmidt är registrerade, föräldrarna och fem barn. Fadern Laurids är antecknad som "handelsmann". Sveinung Havik påpekar angående den handskrivna folkräkningen att Brogade 71 måste ha varit ett slags gästgiveri eller i alla fall ett stort och innehållsrikt hus med flera logerande.

165

I september 1879, då Pauline var fjorton år gammal, gav den kände trollkarlen Professor Max Alexander (far till den likaså kände Brazil Jack) två föreställningar i staden (Nordre Trondhjems Amtstidende 12, 16 och 19 september). I den första annonsen meddelas: Professor Max Alexander, Nutidens største Magiker, ankommer om kort Tid til Levanger for at give 2 overordentlige Forestillinger, som kommer at finde sted i Hr Smiths store Hjørnestue til Torvet Onsdagen den 24de og Torsdagen den 25de September 1879. Kun disse 2 Forestillinger ville finde sted.

Høiagtelsefuldt Prof. Max Alexander.”

Senare annonser meddelar att föreställningarna äger rum i stadens Festivitetslokale.

Osökt inställer sig frågan om Pauline redan här fick inspiration till sin kommande karriär. Hon uppträdde bl.a. i Bestemor som jag minns henne.

Jönköping innan hon fyllt arton år och kallades redan då "Nordens största konstnärinna i magi". Kan möjligen Max Alexander ha varit hennes läromästare? Det finns iögonenfallande likheter i hans och Paulines repertoar som förefaller mer än tillfälliga.

Hos Max Alexander finner vi "Den indiska säcken", Pauline uppträdde med "Den indiska påsen eller kluk, kluk, kluk". "Det gröna huset", som var ett av Paulines glansnummer, fanns redan hos Max Alexander. En motsvarighet till Max Alexanders "Sølvregnet i Luften" kan vara Paulines "Penningefångsten i luften eller konsten att blifva millionär", o.s.v2.

Om det är tillåtet att fortsätta spekulera kan man fråga sig om Hr Smith, ägaren till den "store Hjørnestue til Torvet" eventuellt skulle kunna vara identisk med Paulines far Laurids Schmidt. I folkräkningen 1875 var stavningen Smith.

166

Familjen kan ha flyttat från Brogade efter 1875, möjligen efter branden 1877.

En annan annons den 2 mars 1880 visar att det under marknaden i Levanger försiggick sådan verksamhet i "Hr Smiths lokaler ved Torvet" som kanske kan förknippas med Laurids’ senare verksamhet i nöjesbranschen i Sverige och Finland. Här förevisades för första gången i staden "bevægelige Diorama" - vad nu det kan ha varit, men det låter som något rörligt nöje att beskåda.

Kanske kan vi åtminstone leka med tanken att Max Alexander var bekant eller vän med familjen Schmidt. Han turnerade i Norge och uppträdde redan år 1871 i Raadhussalen i Levanger.

Men Nordre Trondhjems Amtstidende har mer att berätta med eventuell anknytning till familjen Schmidt. Den 18 november 1879 finner vi följande annons: “Theater Variete Det berømte sydlandske Luftakrobat-, Pantomine- og Linedanser-Selskab i forening med Verdens mygeste Mand agter for første Gang hersteds at give nogle Kunst-Forestillinger paa sin Gjennemreise til Petersburg. Skueplads og Tid vil nærmere blive bekentgjort gjennem Programmer. Med megen Agtelse tegner jeg mig Direktør F.D. Stykken med Selskab.”

Paulines äldre syster Mette (f. 1863) var gift med cirkusdirektör Wilhelm Stücken från Harstad. Bland nulevande ättlingar till Mette är det känt att hennes dotter uppträdde i trapets och reste bl.a. i Ryssland. Stavningen är ofta inkonsekvent och det ligger därför nära till hands att anta att direktör F.D. Stykken i annonsen kanske var far till Paulines svåger Wilhelm Stücken och att sonen gick i faderns fotspår i cirkusbranschen. Kanske var båda döttrarna Schmidts öde kopplat till Levanger.

Visst är allt detta spekulationer, men spekulationer byggda på sannolikhetens grund. En lycklig slump gjorde att den sentida forskningen om Pauline Schmidts livsöde kunde lokalisera familjen Laurids Schmidts hemvist till Levanger. Här växte Pauline upp och här fick hon troligen impulsen till sin unika men alltför kortvariga karriär som "Nordens största konstnärinna i magi".

Fotnoter: 1. Resultatet har dokumenterats i en opublicerad skrift: Pauline Rasmussen f.

Schmidt (1865-1944). Vad jag minns, läst och hört 2002.

2. Jungmaker, Gunnar: Gycklare. Max Alexander, Brazil Jack och showfamiljen Rhodin. Atlantis Stockholm 1979.

167

Krigsminner Skriftstyret får av og til manus med minner fra krigstiden 1940-45. I år trykker vi hele tre beretninger, pluss et dikt, under fellesoverskriften Krigsminner. Dette er verdifullt minnestoff, som vi gjerne tar i mot.

Karl Jensen:

Minner fra okkupasjonstida Kvenna Det begynte etter hvert å bli smått med mat både til folk og dyr under krigen, og det måtte litt oppfinnsomhet til for å komme seg gjennom den tida. Ei kvenn sto først på programmet, og vi skaffet til veie to kvennsteiner. Far gjekk i gang med bygging og kvenna vart bra. Produksjonen begynte. Det manglet ikke på oppdrag, og det kom folk fra fjern og nær, ja, helt fra Trondheim, med korn som skulle males.

Men det var jo strengt forbudt å drive med den slags virksomhet under krigen. En dag fekk vi besøk av lensmannen og forsyningsnemnda, og de fann kvenna full tå mjøl. Kvenna vart plombert, men kom i drift igjen senere. For den ulovlige virksomheten fekk vi et mulktforelegg på 350 kroner, en ganske stor pengesum den tida.

Mistenkelig kasse Det vart husundersøkelse over alt hos oss den dagen. Lensmannen kom ned fra loftet med en kasse som han trodde var en påbegynt radio. Kassen inneholdt to defekte radiorør, ei gammel vippe og noen ledninger, som jeg hadde syslet med som guttunge. Alt dette tok lensmannen med til Levanger for nærmere undersøkelse, men da måtte vi flire.

Det kunne vært alvorlig nok, for det var jo nesten dødsstraff for oss jøssinger å lytte på radio.

En utrivelig oktobermorgen Den 2. oktober 1944 i femtida om morgenen fekk vi besøk av Rinnanbanden og en del tyskere. De kom for å arrestere far. Den natta var det flere som ble arrestert, både i Levanger og Frol.

Først kom Rinnan inn i soverommet der far og yngste søstra mi låg. Han

168

hadde lommelykt i eine handa og pistol i den andre. Mor satt oppå loftet og passet bestemor som var syk, der tittet Rinnan også innom. Eldste søstra og jeg hadde soverom oppå kvisten, og jeg våknet av banking på døra og tysk snakk. Jeg stod opp og løftet av kroken, og der sto to tyskere i bredd, med maskinpistoler rettet mot meg. Straks etter kom Rinnan inn og jaget meg ned. Der var det fullt av tyskere som hadde rotet fælt i stua. Skapet var nesten tømt for innhold, som lå strødd utover golvet. I kjøkkenet satt Disse kvennsteinene var til stor far. Oppå kvisten begynte Rinnan å forhøre nytte under krigen. søstra om det fantes våpen i huset, eller om far hadde vært på fjellet, men han fekk ikke noen ting ut av henne. Men han visste jo ikke at far hadde loset en over grensen noen dager før.

Far ble arrestert og kom til Falstad. Der satt han til freden kom.

Bilde fra fredsvåren 1945.

1. rekke til venstre: nr. 3: Alf Lian, nr. 4: Harry Jenssen, nr. 5: Karl Jenssen (min bestefar), nr. 6: Bernolf Ertsås, nr. 7: Einar Vestrum.

2. rekke midt i: nr. 1: Tormod Buran (mørk dress), nr. 3: Karl Jenssen (min far), nr. 4: Vilhelm Larsen.

3. rekke til høyre: nr. 1: ? Granås, nr. 2: Anders Drågen, nr. 3: Jens Jenssen (min onkel).

169

Trygve Flatås:

Eit krigsminne Det har vore skrive mange bøker og blad om krigen som var, men eg vil likevel fortelje soleis som eg opplevde han.

Det vart mykje rot og uklårhet takk vera Quisling. Det vart først innkalling til å møte for alle tropper. Men Quisling tok vel mot alle tyskarane og kalla attende all utkommandering. Det var såleis mykje uklårt, men eg bestemte meg lell for å gå til Rindleiret.

Der var det mykje rot. Dei heldt på å flytte til Sunnan og alle portar og dører sto opne.

Det var nokre hestar og få menn der og det var nesten ikkje befal. Eg råka på ein mann, det var sonen til O. P. Hallan. Vi vart einige om å leita oss klær.

Det var berre å gå inn dørene og endeleg fann vi oss nokre militærkleder, sjølv om dei passa dårleg. Etterpå gjekk vi gjennom leiren og var så heldig å råka på ein befalingsmann. Vi var nu blitt ein liten tropp. Befalet bestemte at vi skulle ta hestane og ride til Røra der det var vogner som hørte til Rindleiret. Det vart ein lang ridetur, og om kvelden i mørkret kjørte vi til Sunnan. Der var det liv og mykje militær. Der fekk vi levere hestane på ein gard og liggje om natta.

Dagen etter var det meir organisering på militæret på Sunnan. Det vart sendt ei gruppe til Verdalsøra, det var ei oppgave å møte den tyske krigsmakta der.

Vi veit korleis det gjekk. Denne trefningen er nøye beskrivi av Verdal historielag. Når tyskarane først var kome til landet, var det umogleg å stoppe dei.

Det var mange som ikke hadde noko imot tyskarane. Det kjem for meg som Sivle seier " For støtt der nordmenn lyt vera med, når Noregs merke ska hoggest ned."

Eg skal fortelje litt om sjølve trefninga på Verdalsøra. Vi hadde gått i fleire dagar og venta på tyskarane, og eg vil seie at det å gå og vente var verre enn sjølve trefning. Da det endelig vart alvor fekk det gå som det ville.

Det kom mange meldingar om korleis dei forflytte seg. Endelig kom meldinga om at dei var på veg nordover, og det vart ikke mykje søvn den natta. Eg låg oppmed jernbanelinja og brua var ødelagt. Det var ordna til ei gamal jernbanevogn med fullt krigsutstyr med mitraljøse, og den var godt innskutt mot andre sida av elva. Så var vi nokre menn med gevær og dette skulle vi møte tyskarane med.

Vi fekk melding om at nu var dei her, men vi fekk ikkje lov til å skyte enda.

Men plutselig såg vi dei dreiv og sprang på andre sida av elva, og da bars det til å skyte kvikt med mitraljøsa og enda meir nedmed vegbrua der det største utstyret sto. Det seiest det fall mange tyskarar, men ingen veit kor mange. Dei vart stoppa her. Eg vart sett som sikringspost for å passe på om dei kom oppmed elva, men der kom det ingen så eg vart fri å skyte på dei. Eg sendte nokre

170

skudd på måfå, men eg trur ikkje eg skaut nokon tysker. Tiller heitte han som skaut fra jarnbanevogna saman med to andre og dei skaut godt så tyskarane måtte trekke seg tilbake.

Men so kom dei nordfrå i ryggen på oss og då vart det verre. Dei kom med båt og la til ved Trones. Det er sagt at det låg ein norsk utsiktspost der som vart trekt tilbake dagen før.

Som sagt kom dei i ryggen på oss og vi måtte trekke oss. Vi fekk kasta oss opp i ein lastebil og so bars det til Stiklestad og der var det engelskmenn. Det er sagt at det var ein engelsk offiser som beordra oss attende for å ta att Verdalsøra. Ja, vi sette på bajonett og kjørte i veg, men tyskarane hadde da kommet so langt at dei byrja å skyta på oss, så det var berre å kast seg ut av bilan.

Vi trakk oss tilbake til Stiklestad. For oss norske syntest denne manøvren meiningslaus, men engelskmannen hadde vel ikkje noko ansvar for dei norske tropppane.

Om kvelden for vi til Henning i lastebiler, men vi kom ikkje langt for snøen stoppa oss. Vi låg over på forsamlingshuset der. Det vart å få tak i hester og sleder der. Dei var nok ublie bøndene, når vi tok hestane til våronna. Om natta sto vi og såg på når dei bomba Steinkjer. Det vart lite søvn på Henning. Dagen etter kjørte vi til Snåsa og tok inn på Svarvagardane og der vart vi liggande til krigshandlingane slutta.

Medan vi låg som krigsfangar på Snåsa, fekk vi besøk av fire spreke damer fra Frol. Det var Signe og Guri Flatås, Magnhild Grøtting og Margot Nyberg.

Damebesøk på Snåsa. Fra venstre: Guri Flatås, Magnhild Grøtting, Johan Storli, Signe Flatås, Trygve Flatås, Einar Venås, Margit Nyberg og Odd Nyberg.

171

Jernbaneundergangen der lasset forskjøv seg.

Tomta etter den gamle skolen pĂĽ Sefrivatn.

172

Dei sykla frå Frol for å besøke oss. Det var ein lang tur og godt gjort i desse urolege tidene. Det var triveleg for oss.

Nokre av krigsfangane som tilhørte Nordenfjeldske Dragonregiment vart sendt nordover for å arbeide på jernbanelina. Vi var ein tropp som hamna på Majavatn på ei skole som hette Sefrivatn skole. Ungane vart jaga vekk. Der låg vi heile tida. Vi kjørte ut jernbanesviller med lastebil.

Det var ein bilundergang på vegen straks nedanfor. Vi dreiv og kjørte jernbanesvillar og dei var ikkje så nøye lasta den gongen. Dei tok borti undergangen og reiv av ein del av lasset. Eg sat på lasset og vart rivi av. Det såg stygt ut, men jamen berga eg bra. Men det er eit minne som lever etter så mange år.

Sumaren 2002 gjekk ferieturen nordover. Det var meininga å sjå att plassane vi låg på som tyske krigsfangar.

Då vi etter 62 år kom attende til Majavatn, fann vi inga skole. Alt var forandra. Vegen var omlagt, nye hus var kome og gamle var borte. Dagen etter prøvde vi att, og då fann vi gamlevegen. Vi var og så heldige å råke folk som kunne fortelje at skola hadde stått der vi var og vi fann at grunnmuren og noko gamalt treverk.

På heimvegen for vi innom Snåsa for å finne Svarvagårdene der vi låg i krigsdagane. Det var to gårder som låg i lag. Det var mykje omgjort der og. Vi trefte ein gamal mann som hugsa vel på krigen og det som hadde gått føre seg i den første delen av krigen.

Takk til feriefolket mitt, Wigdis og Steinar, som hjelpte til å finna att plassane.

Anders Gustad:

Meir om illegal transport av våpen etc.

I 2001 skreiv eg litt om at Erling Bjørgum og Harald Haug henta ein radiosendar ute på Migen, og at den kanskje var droppa frå fly. Dette med flydropp er truleg eit mistak. Per Sannan ringte til meg og fortalte meir om dette etter at han hadde lese om det. Han kunne fortelja om ein gong han og far hans, Ole Sannan, var ute på Migen for å henta høy. Da vart dei var at det var far etter nokon som hadde kome gåande opp frå Djupdalen og til Migen og trampa snø eit stykke innover låvegolvet og tilbake. Ole hadde fylgt fara tilbake heilt opp på andre sida av Djupdalen. Der det var på det brattaste hadde det vorte merke i snøen av ein firkanta kasse. Dei merka hadde Ole trampa ut så dei ikkje skulle visast og ”sladra” om at det kunne ha vore noko mistenkeleg. Men akkurat det hadde ikkje Ole sagt noko om til Per før etter krigen. Det galdt at så få som muleg visste noko om mistenkelege ting. Kanskje var det fara etter Erling og

173

Harald, og merka etter ein kasse var merke av sendaren dei henta?

Inge Falstad og Erling Nordholmen henta ein koffert med våpen og ammunisjon på Migen. Per kunne fortelja at det var Erling Oldret og ein til som hadde frakta dei dit, etter ordre frå Martin Haabeth. Dei hadde lagt kofferten frå seg på tilsagt plass og gått tilbake eit stykke. Så kom dei på at dei skulle snu og ta ein siste kontroll på sakene. Da dei kom tilbake var kofferten borte. Inge og Erling hadde såleis kome dit like etter at Erling Oldret og kameraten hadde lagt frå seg kofferten der.

Martin Haabeth var elles ein svært aktiv motstandsmann. Han var eigar av og ekspeditør på Hopla kai. Dit kom det våpen og ammunisjon i fisk- og sildtønner med rutebåten ”Lagatun” frå Trondheim. I tønnene var det tang kring våpna og ammunisjonen så det ikkje skulle høyrast at det skrangla i dei. På toppen var det truleg nokre lag med fisk eller sild i tilfelle kontroll. Men det vart dei ikkje ute for. I ei av tønnene hadde det visst vore litt lite tang, for ein av hjelpesmennene på Hoplakaia høyrde det skrangla når han rulla på tønna, og nemnde det for Haabeth. ”Ti still, og fortsett å arbe!” fekk han til svar.

På Frostakaia i Trondheim var Kaare Amdam ekspeditør. Han fekk tønnene bringt frå Ravnkloa. Dit hadde dei nok kome med fiskarskøyter ute frå kysten.

Amdam karterte varene med ”Lagatun” til Hopla eller Vanvikan alt etter som dei skulle sendast. I Vanvikan var det Klevenkarane som tok imot sendingane.

Amdam orienterte kapteinen og styrmannen på ”Lagatun” om kva som eigentleg var i tønnene. Ein gong vart Amdam kalla inn til Gestapo for å vise kopi av karta (følgesetlane) for kontroll. Han reiv da ut dei kopiane som galdt ”fisk og sild”. Og det gjekk bra. Gestapo fekk ingen mistanke om at det kunne vera noko illegalt med delar av sendingane.

Våpna som kom til Hopla vart fordelte til forskjellige motstandsgrupper utan at eg veit meir om det. Haabeth gjømte både våpen og ammunisjon under eit torvhus på Kjølen åvom Leangen. Han beheldt nok også litt for sin eigen del. I tillegg var han instruktør for heimefrontgrupper i distriktet. Ved Hovatnet hadde ein onkel av han ei hytte som han òg brukte. Ein gong kom det ein tysker, Dragas heitte han, og undersøkte om han hadde noko illegalt der. Da var det heldigvis ingen ting å finne. Ein annan gong kom det ein kjenning frå Skjelstadmarka og var så opprådd. Han skulle slakte julegrisen og hadde ikkje noko å drepa grisen med. Han fekk da med seg ein Stengun og eit magasin med skott og instruksjon om korleis han skulle bruke den.

Ein gong sykla Haabeth oppover mot Åsen med ein maskinpistol i ein strisekk på bagasjeberaren. Oppe på Grenneenget vart han stoppa av to tyske soldatar på vakt der. Han måtte visa pass og gjera greie for kva ærend han hadde.

Så fekk han spørsmål om kva han hadde i sekken. Da tok han ein frekk ein og

174

sa: ”Ein maskinpistol.” Da lo tyskarane, og det vart ei gemyttleg stund der på vegen. Og da Haabeth sykla vidare ynskte tyskarane han lykke til med maskinpistolen!

Seinare vart både Haabeth og Amdam arresterte av tyskarane, men truleg ikkje av same grunn. Haabeth vart arrestert 4. jan. 1944 og satt på Vollan og Falstad før han vart sendt til Grini. Dit kom han 11. november -44. Den 13. mars i -45 vart han overført til Mysen, der han satt til freden. Amdam vart arrestert 29. sept. i -44. Han kom ikkje til Falstad, men det var på ”hekta”. Han vart sendt innover med tog, men på Ronglan vart han overført til eit anna fangetog og returnert til Trondheim. Han satt på Vollan til han vart sendt til Grini, og der var han frå 16. mars -45 og til freden.

Kjelder: Kaare Amdam – Angel Daling – Tore Haabeth – Per Sannan Kristian Ottosen: Nordmenn i fangenskap 1940-45.

Karl Arne Sandnes:

Schurka Jeg har gjemt på et klenodium en ring som en gang er blitt laget av et nikkelkronestykke.

Ennå kan jeg minnes deg, Schurka - med den tatoverte stjernen i pannen.

Du fikk en brødskalk av meg, en klype tobakk og et kronestykke.

Senere kom du med ringen.

"Ikke glemme," sa du.

For sikkerhets skyld tatoverte jeg selv en stjerne på min venstre hånd, - i pannen var for farlig, eller kanskje det var feighet.

De fleste har glemt deg, Schurka, men jeg vil ikke glemme, jeg har ringen, stjernen.

175

Sveinung Havik:

”Tankene er med rundt i rommet” – kort om dikteren Karl Arne Sandnes Karl Arne Sandnes – eller Kalas som han kalte seg – skrev hele livet. De som har levd en stund, og i tillegg lest Levanger-Avisa, kjenner hans frodige fantasi og vemodige, varme tilhørighet til naturen og menneskene. I avisa var han bidragsyter i mer enn 20 år. Hans visetekster, prologer og limericks kom også på trykk i fagforeningsblad og aviser andre steder i landet.

Karl Arne så dagens lys på ”Berga” i en liten heim på gamle Hyllan (i dag Bruborg) 21. november 1923. Her vokste han opp som nest eldst i en barneflokk på seks. Far var sagbruksarbeider Karl Martin Sandnes og mor Marie Augusta, født Bjørken. Faren var aktiv fagforeningsmann, og sønnen ble tidlig preget av klassekamp og arbeidsløshet. Karl Arne fulgte i farens fotspor og under krigen arbeidet han ved Næssan-saga. Senere på Rieber, før han omskolerte seg i voksen alder og fikk fast jobb i kommunen i 1980. I teknisk etat arbeidet han fram til pensjonsalder.

Han kunne både skrive og lese før han begynte på Levanger folkeskole i 1930. Han imponerte med å lese høgt fra "Amtstina"for klassekameratene. I et avisintervju fortalte han at det ble bare 7-årig folkeskole, men at han hadde vært med på mange russerevyer gjennom tida likevel. I tidlige ungdomsår skrev han mye og det var naturlig å hente inspirasjon fra arbeidskampene og krigsåra. I lyden fra sagbladet, plankestablinga og lukta av nysaga bakhun begynte han å få tankene ned på papiret. Diktene ble offentliggjort mange steder, og visesangere som Per Hommelhaug tonesatte tekster av ham. I diktantologien ”Vi bygger landet” fra 1979 står han ved siden av arbeiderdikterne Rudolf Nilsen, Arnljot Eggen og Rolf Opås. Han ble også kjent med Otto Nilsen og bidro med dikt i radioprogrammet ”Store Studio”.

Han var egentlig så mye, Karl Arne. Først og fremst samfunnsengasjert og en markant person i byen. Medlem i kommunestyret var han gjennom flere år, og han ble en ”respektert kommunist” i det borgerlige Levanger. Han var stor og røslig, men beskjeden i sin framferd. Etter han lever mange gode minner, og ikke minst upubliserte lyriske strofer og artikler. Levanger Historielag setter stor pris på at familien har gitt oss adgang til dette materialet. Det vil komme mer stoff i senere årganger av årboka. Tekstene viser både litterær kvalitet, underfundig humor og livsglede, formidlet på en enkel og likefram måte. Han hadde evnen til å glede seg over det store i det små. En høstdag i oktober 2002 ble han begravd nær sitt kjære fødested Levanger – 79 år gammel.

176

Karl Arne Sandnes:

Fjordbåten I gamle dager var det mange dampskip som gikk i fast rutetrafikk på Trondheimsfjorden. Fellesbetegnelsen for disse farkostene var fjordbåter, eller aller helst ble de kalt for lokalbåter.

I Steinkjer hadde Innherred Aktie Dampskibsselskap sitt hovedsete, og jeg minnes godt de to gamle traverne D/S Kong Oscar og D/S Steinkjær som var registrert der. Seinere kom D/S Innherred som var rekna som et stasskip.

Alle lokalbåtene var kullfyrte, og all røyken og dampen som velta ut fra skorsteiner og rør, var noe som gjorde sterkt inntrykk på oss unger. Og så den dampdrevne skipsfløyta, som allerede da båten ble synlig ute ved Langnesset, varslet om at nå måtte speditøren gjøre seg klar.

Fløytelåten fra Kong Oscar var sammensatt av tre forskjellige toner, noe som fikk meg til å tenke på en triangelformet tobakksreklame med lys inni, som hang over inngangen til Magnhild Larsens frukt- og tobakkbutikk i Kirkegata. Og hver gang jeg så denne trekantete reklamen, ja, da tenkte jeg på Kong Oscar.

Dette er en merkverdighet som jeg mange ganger seinere i livet har stussa over.

Levanger hadde også sitt eget dampskipsrederi, og selskapets navn var A/S - eller var det A/L - "Trikk". Selskapet rådde over D/S Verdalen, som var en dyktig konkurrent til de andre gods- og passasjerbåtene på Trondheimsfjorden.

Far min fortalte at fartøyet tidligere hadde tilhørt Værdalsbruket, og var blitt benyttet som slepebåt i tømmertransporten. Etter at skipet ble solgt, var det blitt ombygd og forlenget en del før det ble satt inn i gods- og passasjertrafikken av Trikk-selskapet.

Nå seilte den sine regelmessige ruter og hadde utallige anløp på begge sider av fjorden og på Ytterøya.

Trondhjem, som byen den gang het, var ytterste endestasjon. Og her ble vel mesteparten av all last tatt ombord før båten på ny tok fatt på turen innover, for å bringe bestillingsvarer til handelsnæringen på Innherred. Ellers ble det fraktet all slags landbruksprodukter fra bygdene som grensa mot sjøen. Det klirra i meierispann, og en hørte til og med både kuraut og hestevrinsk fra lokalbåten.

I blandt hendte det at det kom hele flyttelass og sammen med slike dukka det fram helt nye og fremmede ansikter. Som da den nye tollinspektøren kom

177

flyttende med hele familien og alt sitt gods for å bosette seg i Moe-gården i Sjøgata.

De kom helt fra Molde og var gått over fra Hurtigruta i Trondhjem, og de snakka et språk som likna lite på Levanger-språket. Det gjorde forresten også kapteinen ombord på Verdalen. Han var rund og trivelig, snakka nordlandsk og lukta sjøsprøyt. Og kaptein Aase, som han hette, var veldig stolt av båten han førte.

Hver lørdag ettermiddag i sommerhalvåret var det rundreise på fjorden. Antakelig for en ekstra billig penge. Ingen heime hos oss var med på en slik tur, men jeg minnes likevel disse lørdagene veldig godt. Vi bodde dengang i en leiegård like ovenfor Trikk-kaia og kunne ikke unngå å merke den store tilstrømningen av finkledde folk som skulle være med. I tillegg var det sånn herlig duft av barbersåpe i huset. Far var i sving med kosten, og snart hadde han gjemt hele ansiktet bak dette velluktende såpeskummet.

Men nå var det ikke lenger tid til å nyte go'lukta, en måtte fortest mulig komme seg ned til kaia. På masta forskips hang skipsklokka. Matrosen hadde et fast grep om tautampen som var festet til hammeren oppe i klokka. Med høytidelig mine slo han tre markante slag, - så raslet han avgårde med et: Dingelinge-ling, og så på nytt tre markerte slag. Det betydde at båten skulle gå om ett kvarter. De fleste av passasjerene befant seg ennå på kaia, og noen var sågar oppe på gata –.

Matrosen ruslet rundt omkring, mens han av og til gløtta på uret sitt, som han hadde gravd fram fra vestlomma. For hvert steg han tok med de trebotnede lærstøvlene, kom det et hult dunk fra skipets indre.

Det var gått fem minutter siden han ringte med klokka, og nå ringte han på ny. Denne gangen slo han bare to slag. Så igjen dette Dinge-linge-ling, og så to slag til. Folk begynte å røre på seg. Skrålet avtok og mange var etter hvert blitt ganske stramme i ansiktet av spenning og forventning.

178

Fem minutter før avgang: Ritualet med skipsklokka gjentok seg for tredje og siste gang. Ett kraftig slag: Ding! Dinge-linge-ling. Ding! Nå var det nesten tyst. Bare noen arrogante fjollinger med sterke nerver holdt seg i ro på land. Først da kaptein Aase kom vaggende med en bunke papirer fra spedisjonen i pakkhuset, fikk de det travelt og jumpet ombord.

Landgangen ble trukket inn på kaia og like etter sto kapteinen på brua. Han tok et lite overblikk over omgivelsene og gav ordre om å kaste loss forut.

Deretter smatt han inn i styrehuset hvor han fiklet med spaken til maskintelegrafen. Pling, sa det dypt nede i båten og propeller begynte å snurre. Ved hjelp av akterfortøyningen som sto stramt langs skipssida og maskinkrafta fikk han dreid fartøyet halvt rundt, og da baugen på D/S Værdalen pekte nesten rett over på den andre siden av Sundet, kom kapteinen atter ut på kommandobrua og skreik til speditøren på kaia: "LA GÅ SPRINGET!" Ombord ble det løsnet på trossa slik at speditøren med letthet kunne løfte fortøyningsløkka over den kraftige stolpen hvor den hadde vært festet.

En begivenhet var over, og det ble så stusslig i Sjøgata. Riktig nok ville båten med kaptein, matros og alle passasjerer være tilbake allerede samme kveld, men det ble liksom noe annet.

179

Sidsel Wohlen:

Levanger Sportsskytterlag gjennom 50 år Når folk flest leser i avisene om skyting og skytterstevner, skytterkonger og olympiske mestere, innendørs og utendørs skyting, har mange av dem problemer med å skille mellom de forskjellige grenene og begrepene.

Hva er sportsskyting, og hva skiller mellom sportsskyting og det som betegnes som baneskyting? Hvorfor er det to skytterlag i Levanger; Levanger og Frol Skytterlag og Levanger Sportsskytterlag? Foregår miniatyrskyting med et lite og lett gevær?

Før vi omtaler den 50-årige historien til Levanger Sportsskytterlag, vil vi prøve å klargjøre begrepene for de av leserne som føler de er på usikker grunn.

Om skyting, geværer og litt til Først litt historie På 1700- og tidlig 1800-tall var skyting en selskapslek for menn i de høyere sosiale kretser. Flere steder i landet ble det opprettet "Skydeselskab" som drev med konkurranseskyting i festlige rammer. På midten av 1800-tallet ble det så mange slike foreninger at de i 1861 sluttet seg sammen i en organisasjon; "Centralforeningen for Utbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug", og i løpet av noen tiår vokste antall medlemslag enormt.

Mange skytterlag var misfornøyd med den kongetro og sentralstyrte Centralforeningen og ønsket mer medbestemmelse og selvstyre. I 1881 kom en del nordtrøndere med Ola Five i spissen sammen her i Levanger, og stiftet landets første folkevæpningssamlag. Dette smittet utover landet, så det ble en mengde slike samlag. Etter noen turbulente år med konfrontasjoner og misstemning, endte det med at Det frivillige skyttervesen ble opprettet i 1893, mens Centralforeningen fortsatte arbeidet for "Legemsøvelser", og ble forløper for Norges Idrettsforbund. Den nære forbindelsen mellom skyttervesenet og Forsvaret fra Folkevæpningstiden har fortsatt helt frem mot vår tid.

180

DFS Det frivillige skyttervesen, forkortet DFS, består av skytterlag som driver med bane- og feltmessige skytinger. Programmene som skytes, er nasjonale, men noen av øvelsene har fellestrekk med skyting i andre nordiske land. Skytingen foregår med egne DFS-godkjente våpen (nå Sauer). Hovedvåpnet er grovkaliber, mens det i innendørsskyting og rekruttskyting skytes med cal 22 (se nedenfor under pkt. 2 b). Et viktig særkjennetegn er at det i DFS skal være tungt avtrekk på våpnene.

DFS-skytterne driver med baneskyting i sommerhalvåret og feltskyting om vinteren og våren. Dessuten skyter de innendørs om vinteren på 15 meter.

Landsskytterstevnet er årets høydepunkt, både konkurransemessig og sosialt.

I løpet av en uke møtes mange tusen skyttere fra hele landet til et banestevne som munner ut i kåring av Skytterkonge, prins og prinsesse. Dessuten kåres Norgesmesteren i feltskyting.

I Levanger har vi mange DFS-skytterlag; Markabygda Skytterlag, Skogn Skytterlag, Åsen Skytterlag og Levanger og Frol Skytterlag.

Innenfor DFS-skytingen arrangeres det nordiske mesterskap. Mange skyttere deltar både i DFS-skyting og NSF-skyting, og kan derfor også figurere på listene for andre konkurranser internasjonalt.

Norges Skytterforbund Internasjonalt er skyting på blink, også kalt sportsskyting, en stor og tradisjonsrik idrett. Sett ut fra antall utøvere er den en av de største i verdensmålestokk. Den Internasjonale Skytterunionen med 157 medlemsland organiserer alle internasjonale mesterskap innen grenene lerdue, pistol, rifle og viltmål.

Også i Norge var det mange som rundt 1900 skjøt på blink med salonggevær og dannet egne salongskytterlag. Senere kom øvelser som lerdue, hjorteskyting og pistol på programmet. Norges Skytterforbund ble stiftet i 1946 for å organisere alle de grenene der det kjempes om internasjonale mesterskap. Forbundet er medlem av Norges Idrettsforbund.

Levanger Sportsskytterlag er altså organisert i Norges Skytterforbund og tilsluttet Nord-Trøndelag Skytterkrets.

Rifleskyting Når en skal skille mellom de forskjellige grenene innen rifleskyting, er det enklest å ta utgangspunkt i geværtypene/kaliberstørrelse, og så skille mellom det som kalles olympiske øvelser og de andre.

181

1. Luftgevær Dette er en olympisk øvelse, og en stor internasjonal idrett. Kaliberstørrelsen (tverrmålet på kula) er 4,5 mm, avstanden er 10 meter og blinken er 1/2 mm.

Det skytes bare stående; 60 skudd for menn og 40 skudd for damer og veteraner. I mesterskap skytes det en finale med 10 enkeltskudd (anvisning etter hvert skudd). I Norge er dette nesten utelukkende en innendørsidrett.

2 a. Miniatyrgevær 50 meter Dette er også en olympisk øvelse med stor internasjonal anseelse. Kaliberet er 5,6 mm (det kjente cal. 22), og blinken måler 10 mm. Våpenet kan veie inntil 8 kg for menn og 6,5 kg for damer (sportsrifle). Det kan påmonteres ekstrautstyr som bl.a. håndstøtte og kolbekrok og kalles derfor også frigevær miniatyr. 50 metersskyting foregår først og fremst utendørs, men i Norge arrangeres det i tillegg stevner innendørs. Innendørsbanene brukes også mye til trening.

De internasjonale grenene er: - 60 skudd liggende, med finaleskyting 10 enkeltskudd liggende i mesterskap.

– helmatch (40 skudd i hver stilling (liggende, stående og knestående)).

Damer og veteraner skyter halvmatch. I mesterskap er det finaleskyting 10 enkeltskudd stående.

2 b. Miniatyrgevær 15 meter Dette er en nasjonal øvelse som er populær blant både sportsskyttere og DFS-skyttere.

Blinken er 5 mm, og det skytes 30 skudd stående på vanlige stevner. I Norgesmesterskap og kretsmesterskap skytes det 45 skudd stående. Våpen og kaliber som under 2 a.

3. Grovkaliber Grovkaliber er en internasjonal idrett, men den er ikke lenger med på det olympiske program. I europamesterskap og verdensmesterskap skytes det ikke finaler. Skytingen foregår på 300 meter (eller 200 m etter dispensasjon), kaliberet er fra 6 - 7,92 mm og blinken på 300 m er 10 cm.

Her skilles det mellom grovkaliber frigevær (med ekstrautstyr og max 8 kg) og grovkaliber standardgevær (uten ekstrautstyr - max 5,5 kg) Øvelsene er: Frigevær: - 60 skudd liggende - Helmatch (3 x 40) Standardgevær: - Halvmatch (3 x 20)

182

Norske prestasjoner Nordmenn har lang tradisjon når det gjelder gode resultater i internasjonale mesterskap i rifleskyting. Ganske oppsiktsvekkende, siden det er en så stor idrett internasjonalt, og Norge et lite land med få innbyggere. Allerede i 1906 ble Gudbrand Skatteboe olympisk mester under sommerlekene i Aten. Senere har en lang rekke nordmenn tatt medaljer både i OL, VM og EM. Willy Røgeberg satte en uslåelig olympisk rekord i 1936, da han skjøt 300 poeng på 30 skudd liggende miniatyr. De siste 20 årene har Harald Stenvaag vært grossist i gode prestasjoner.

Vi har også en lokal europamester. Olav Gran junior fra Levanger har både gull og sølv i lagskyting for junior.

Levanger Sportsskytterlag 1953 - 2003 og videre Oppstarten Først på 1950-tallet var det en håndfull Levangsbygg som møttes i en felles interesse for sportsskyting. Så interesserte var de at de flere ganger tok drosje (dette var før folk flest hadde egen bil) til Reehaugen i Skogn for å delta på Skogn Sportsskytterlags innendørsskytinger. Dette var naturligvis tungvint og dyrt, og det ble ofte snakket om å starte et eget skytterlag i Levanger. Som sagt, så gjort.

Levanger Sportsskytterlag ble stiftet 28. oktober 1953. Det første styret besto av: Elling Balhald Arnulf Johansen Johan Bjørås Jorulf Lello Erling Rosenlund

formann nestformann kasserer sekretær materialforvalter

Den første vinteren ble det drevet øvelsesskyting i Kinokjelleren, der leien var satt til kr 24 pr. gang. I følge protokollen for laget ble dette ansett som svært dyrt. Men (sitat) "tross den høge husleien, som vi har utlignet på medlemmene, har det møtt ca 20 mann hver kveld, og vi har skutt 16 ganger i denne vår første sesong." Laget hadde den første vinteren Skogn Sportsskytterlag på besøk i en lagkonkurranse, og var også på gjenvisitt i Skogn. I tillegg deltok medlemmene på stevne i Hegra og i Elling Balhald har arbeidet for laget i kretsmesterskapet på Frosta. alle de 50 årene.

183

Det første ordinære årsmøtet ble holdt 6. mai 1954, og da var det registrert hele 33 medlemmer. Det var ganske få av disse som var villige til å ta på seg tillitsverv, så frem gjennom de første tiårene var det de samme seks-åtte navnene som gikk igjen på listene over styreverv og komitémedlemmer. Noen få nye kom til. Som vi skal se, viste disse få ildsjelene til gjengjeld stort initiativ og innsatsvilje.

Innendørsbanene Som nevnt leide laget rom for innendørsbane i Kinokjelleren. Men laget måtte vike når det skulle være andre arrangementer der, og siden kjelleren ble brukt til mange slags møter og tilstelninger, ble det så som så med treningen.

Enkelte år fikk ikke laget til en eneste treningskveld.

Dette ble uholdbart i lengden, og i 1965 fikk laget heldigvis leie plass i kjelleren i idrettsbygget på Moan, Levangerhallen. Det var bare 5 standplasser der, så treningene tok lang tid når flere enn 5 møtte opp.

I 1971 ble det gjort et makeskifte med Levanger kommune, slik at LSSL fikk overta arkivrommet til bane og det gamle banerommet ble arkivrom. Det ble gjort en kjempeinnstas av lagets medlemmer som i følge avtale skulle flytte kommunens arkiv i løpet av fire dager. Samtidig skulle lagets bane rives og rommet rengjøres, og ny bane bygges. Alt ble gjort på én lang weekend. Det var opptil 20 mann i sving samtidig, og det ble nedlagt ca. 700 dugnadstimer i den forbindelse! Ikke en eneste pakke med kommunale papirer kom på feil plass.

Det ble senere spøkt med at lagets medlemmer hadde bedre greie på hva som fantes i kommunearkivet enn mange av de kommunalt ansatte.

Laget fikk nå en bra bane med 11 standplasser, senere bygget om til 10 plasser.

Levanger Sportsskytterlags flotte anlegg i Torsbustaden sto ferdig til NM-arrangementet i 1993.

184

Utendørsbanene I 1957 fikk laget leie et område ovenfor Nossum til 50 metersbane. Banen ble modernisert mange ganger, men frem gjennom årene ble arealet mer og mer truet av boligutbygning i nærområdet. Laget vedtok på slutten av 80-tallet å bygge ny skytebane i Torsbustaden Idrettsanlegg. Banen sto ferdig i 1993.

Dette var et stort løft for skytterlaget – en stor investering og mange, mange timers dugnadsinnsats. Anlegget ble godkjent som fylkesanlegg og berømmet fra alle hold.

I et lag med få aktive medlemmer er det bestandig et løft å ta på seg store arrangementer. I skyting har det helt til de siste årene vært nødvendig med et ganske stort mannskap for å avvikle stevnene utendørs. Spesielt trengs det mange til anvisning av skuddene; og det er ofte en sur og kald erfaring i de åpne anvisningsgravene. Dette har blitt totalt forandret etter at elektroniske skiver er blitt installert på skytebanene. Nå anvises skuddene på skjerm foran hver skytter, samt på storskjerm for publikum, som da til enhver tid kan følge med og oppdateres på hva den enkelte skytter presterer.

LSSL søkte i 2002 om spillemidler for å installere elektroniske skiver på 50 meter-banen, og anlegget sto ferdig til NM-arrangementet i august 2003.

Store arrangementer I 1976 arrangerte laget sitt første norgesmesterskap; mesterskapet på luftgevær. Det ble bygget en ekstra midlertidig bane i et annet rom i kjelleren.

Det var over 100 deltakere med i mesterskapet, og arrangementene gikk fint – det ble ros fra kretsen for vel gjennomført NM. Vassbygda Salongskytterlag hadde samtidig arrangementet på 15 m.

I 1981 ble NM på luftgevær igjen arrangert på Levanger, denne gang med 154 deltakere. Verdal hadde 15 m-skytingen.

Torsbustaden skytteranlegg ble innviet i 1993 med arrangement av årets NM på 50 meter.

I 1995 tok LSSL igjen på seg arrangementet av NM på 50 meter, det samme i 1998, 2000 og 2003. Det vil si 5 NM-arrangementer på 10 år!

Ildsjelene Protokollen for LSSL viser at enkelte personer har gått igjen i styreverv, komitéarbeid og dugnadsarbeid, og de har til sammen lagt ned et enormt arbeid i form av frivillig innsats. Slik vil det alltid være i et lag med få medlemmer, som har en sak de brenner for.

Formannslista gjennom de femti årene består av følgende navn: Elling Balhald, Johan Bjørås, Odd Bjørås, Ragnvald Steen, Magne Johansen, Harald Kotte, Arvid Jørgensen, Asbjørn Haugan, Olav Gran, Alf B. Andersen, Edmund Nicolaisen og Frode Elnesvald. Dette er mange kjente Levangernavn, som har gjort en innsats for skyttersaken.

185

Alf B. Andersen og Olav Gran jr. arbeider med skiveanlegget i Torsbustaden.

Det denne lista ikke viser, er at Elling Balhald, som var blant lagets stiftere, og første formann i en alder av 20 år, også har vært formann senere opp gjennom årene i til sammen 27 år! I årene innimellom - så nær som tre, om vi ikke har lest protokollen feil - har han vært styremedlem; de siste 6 årene frem til i dag som kasserer. Han har altså 50 års fartstid som meget aktiv og uredd talsmann for skyttersaken!

Olav Gran senior har ikke hatt styreverv i like mange år. Men han har til gjengjeld gjort en formidabel innsats når det gjelder byggingen av lagets baner, både som planlegger og praktisk dugnadsmann. Han kom med aktivt i 1954 og var en av de mest virksomme da banen på Nossum ble anlagt.

Olav hadde også hovedansvaret for det flotte anlegget i Torsbustaden, som sto ferdig i 1993. Da laget på nytt satte i gang med dugnadsarbeid for elektronikkskiveanlegget 2002-2003, sa han på forhånd at nå var det ikke hans tur til å stå på. Da det kom til stykket var Olav Gran én av de mest aktive denne gangen også. Olav har også en fin Olav Gran sr. kan være fornøyd med merittliste som skytter å se tilbake på, innsatsen for anlegget i Torsbustaden.

186

med mange medaljer både nasjonalt og internasjonalt.

For sin innsats for LSSL er både Elling Balhald og Olav Gran sen. utnevnt til æresmedlemmer av laget.

I dette avsnittet kan det også passe å nevne at medlemmer fra Levanger Sportsskytterlag har hatt verv som formann eller nestformann i Nord-Trøndelag Skytterkrets i til sammen 34 av de 50 årene laget har eksistert.

I jubileumsåret har styret for LSSL følgende sammensetning: Alf B. Andersen, formann, Frode Elnesvald, nestformann, Elling Balhald, kasserer, Jon Kr. Wohlen, sekretær og Knut Sakshaug, ungdomsleder.

Hvorfor holder de på?

Det må være noe fascinerende med skyting. Noe som gjør at folk kan holde på fra de er rekrutter til de er giktbrudne veteraner, med tørrtrening og banetrening, tramsing på tungt utstyr fram og tilbake, møter og dugnader, prisgitt tildels vrange værguder. Medlemmene i LSSL sier de har glede av sportsskytingen først og fremst fordi den utfordrer dem til mestring. Mestring av ytre forhold, som vær, vind og temperatur; mestring av teknisk utstyr, våpen og ammunisjon; mestring av personlig teknikk, skytestilling, spenningsteknikk og rutiner; mestring mentalt av spenningen, rutinene, følelsene og utførelsen. Alt skal smelte sammen til en konsentrasjon om de riktige tingene - man skal tenke og handle riktig.

Man kan sammenligne med skihopping, der hopperen skal la kroppen utføre en øvelse gang på gang på den samme riktige måten, hvis øvelsen er riktig innøvd. Forskjellen er bare at skihopperen gjør dette 2 ganger i løpet av en konkurranse, skytteren 120 ganger i løpet av en helmatch. Da settes det store krav til mental styrke og konsentrasjon.

Dessuten er skyting artig og sosialt. Man konkurrerer hele tiden med seg selv og egne resultater. Man kan holde på til en er gammel og grå, om synet og ryggen holder. Og på banen finnes mange likesinnede, i alle aldre.

I hvilken annen idrett får en venner og kon- Det handler om mestring. Frode kurrenter som er 20-30 år yngre eller eldre Elnesvald er en av lagets gode enn en selv? skyttere.

187

Noen av dagens ivrige rekrutter på innendørsbanen. Fra venstre: Martin Bye, Kim Frode Lagesen, Bård Einar Skjetnemark, Anders Pedersen, Ulf Skjerve, Robin Gilberg.

Nåtid og fremtid Levanger Sportsskytterlag har i overkant av 30 medlemmer i 2003, omtrent det samme som for 50 år siden. Etter alle disse årene er laget fremdeles aktivt og fullt av planer og ideer for fremtiden. Et viktig tiltak er samarbeid mellom forskjellige skytterlag i kommunen. Dette har resultert i en felles hjemmeside for Sportsskytterlaget og Levanger og Frol Skytterlag. Nye anlegg og økt aktivitet har medført at flere ungdommer nå deltar i sportsskytterlagets skytinger ute og inne, sommer og vinter.

Laget har nå søkt om og fått tildelt arrangementet av NM grovkaliber for 2004. Siden et slikt mesterskap må foregå på en 200-metersbane, medfører dette et samarbeid med Levanger og Frol Skytterlag og Markabygda Skytterlag for å få avviklet det hele.

Ildsjelene hviler heller ikke på laurbærene etter NM i august. Nå arbeides det med planene for ombygging av innendørsbanen til elektroniske skiver.

Med sine nyrenoverte anlegg står Levanger Sportsskytterlag bra rustet til å la ungdom og eldre få optimale forhold hvis de vil prøve seg. Både de som vil ha det artig og konkurrere med seg selv, de som vil satse lokalt, og de som vil gå løs på en treningsmengde, tilsvarende andre idretter på høyt nivå, for å oppnå noe nasjonalt og internasjonalt. Det er plass for alle.

Kilder: LSSLs protokoller Samtaler med medlemmer i LSSL Per B. Jenssen: Historikk over lagets første år Norges Skytterforbund, www.skyting.no Levangerskytternes hjemmeside: http://home.no.net/levskyt/ Det frivillige skyttervesen, www.dfs.no Morten Veimo: Skyttersaken i Inntrøndelag og Namdal. 1983.

188

Morten Moe:

John Morrisons tredje og siste tokt mot Tirpitz John Morrison var 17 år da andre verdenskrig brøt løs, og arbeidet som telegrambud i postverket i hjembyen Aberdeen i Skottland. Han meldte seg frivillig til Royal Air Force i juni 1940. Etter vel ett års opplæring ble han overført til 78 squadron, som var oppsatt med tomotors Whitley bombefly.

Etter 8 tokt over Tyskland med denne avdelingen ble han overført til 51 squadron, som også fløy Whitley.

På denne tiden hadde han truffet sin tilkommende kone, og ønsket å bli stasjonert i nærheten av henne. Han søkte seg derfor over til tjeneste på Halifax bombefly, siden en av Halifax-basene lå like ved hjemmet hennes. Morrison ble istedenfor overført til en annen Halifax-avdeling, 35 squadron ved Linton on Ouse i Midt-England. Etter en kort opplæringsperiode deltok Morrison jevnlig i angrep mot det tyskokkuperte Europa. Han giftet seg i februar 1942.

Mål: Tirpitz I den siste uken av mars ble endel Halifax-fly overført til baser i Skottland, og vel fremme ble de informert om at målet var slagskipet Tirpitz. Det forestående toktet var en spennende avveksling fra bombetoktene over Tyskland, og besetningene var forventningsfulle på hva de kunne få utrettet mot Tysklands største krigsskip. Hvis de klarte å senke eller uskadeliggjøre Tirpitz ville de få en høy stjerne i England!

30. mars 1942 kom de seg avgårde. Tett skydekke i Fættenfjord-området gjorde det umulig å få lokalisert Tirpitz nøyaktig, og også Morrisons fly måtte returnere uten å ha sett målet. Angrepet var en katastrofe – 6 fly med en besetning på 42 menn gikk tapt, og 35 squadron mistet 3 av de 11 flyene som deltok i angrepet!

Etter en rolig periode med opplæring på nytt utstyr - i hele april fløy 35 squadron kun ett angrep mot Tyskland - ble de påny overflyttet til Kinloss på nordkysten av Skottland i slutten på måneden. Tirpitz var nok en gang målet!

Andre runde 27. april tok Halifax W1053 med kjennetegn G for George av, sammen med 42 andre fly fra forskjellige avdelinger. På grunn av de store tapene ved angre-

189

pet 30. mars, ble det fløyet uten andrepilot. Førstepilot var Flight sergeant Johnny Roe. I likhet med Morrison var Roe nygift. Haleskytteren var sergeant William Parr. Begge disse var fra Canada. Navigatør var sergeant Reg Williams fra Wales. Flymaskinist var sergeant Dennis Butchart, mens sergeant John Morrison var radiotelegrafist. Begge var skotter. Alle disse hadde fløyet sammen en periode. Tårnskytter var Sergeant Cyril Frederick Russell. Han hadde nylig kommet til avdelingen, og dette var hans første tokt over fiendtlig område.

Været i målområdet var fint, men tyskerne rakk å legge ut røykteppe, og Morrison og mannskapet måtte slippe minene i blinde. Luftvernilden var noe av det kraftigste de hadde møtt, men de kom seg velberget igjennom. Neste formiddag fikk de vite at Tirpitz var uskadet, og at de måtte gjøre et nytt forsøk samme kveld.

Tredje forsøk Kl. 20.35 engelsk tid den 28. april tok de av fra Kinloss og satte nok en gang kursen over Nordsjøen mot Norge. Mannskapet var det samme som kvelden før. For John Morrison var dette hans 24. tokt over fiendtlig område.

Etter en begivenhetsløs tur over Nordsjøen nådde de norskekysten ved Smøla og fløy over Hemneområdet mot Trondheimsfjorden. Været var perfekt, fullmåne og klar himmel. Da de passerte Trondheim, sendte luftvernet noen spredte skudd etter flyet – det var temmelig harmløst! Inne fra Åsenfjordområdet kunne de se at angrepet var i full gang. Himmelen ble opplyst når bomber og luftverngranater detonerte.

Allerede ved inngangen til Åsenfjorden ble de beskutt kraftig av luftvern.

De gikk ned til beordret høyde – mellom 150 og 200 fot – og for fulle motorer satte de kursen inn Fættenfjorden. Sikten var god foreløpig, men lenger inne i fjorden ble røykteppet tettere. Saltøya ble passert, og de fløy inn i en vegg av luftvernild. For mannskapet så det ut som om det ble skutt fra alle holmer og nes, og fra åssidene rundt fjorden ble det skutt ned på flyet. Det store Halifax-flyet ble kastet hit og dit av granateksplosjonene, og det var håpløst å holde en stø kurs. Det var et ubeskrivelig leven. Granatsplinter slo gjennom de tynne aluminiumsplatene i skroget med skarpe, hvinende smell.

Som forstenet satt Morrison og så på det fargesprakende, men livsfarlige skuespillet som utspant seg utenfor flyet. Dette var det verste han hadde vært med på! Så - i et glimt fikk han øye på en grå overbygning spekket med master og antenner som raget opp av røykteppet – Tirpitz!

Skipet hadde svingt rundt 90 grader, og de var forbi før de fikk sjansen til å droppe minene. Førstepilot Roes rolige stemme lød gjennom intercom-anlegget: "Vi misset, vi må gå inn en gang til!" Mannskapet hørte hvordan motorene brølte opp idet Roe ga full gass for å vinne høyde da flyet kom inn i den trange Vuddudalen. Han ville snu og fly inn påny fra øst. Etter det de hadde vært gjennom, ønsket ingen en ny runde, men de hadde ikke kommet så langt for å

190

mislykkes, og de stolte på Roe. Da spraket det i intercom-anlegget igjen, og Roes stemme kunne høres: "We are on fire – vi er skutt i brann - gå til havariposisjonene!"

Nødlanding Idet Morrison forlot radiotelegrafistplassen, kastet han et blikk ut vinduet på høyre side. Det brant kraftig i vingen. Han skimtet også en bratt åsside gjennom røykteppet som lå oppover dalen de fløy gjennom. Den var skremmende nær! Heldigvis hørtes det ut til at motorene arbeidet normalt.

Rett over bomberommet, i sammenføyningen mellom vinger og skrog, var det hvilebenker. Ved nødlanding var instruksen at deler av mannskaper skulle sitte der. Morrison ankom først, og plugget seg inn på intercom-anlegget i flyet, like etter kom navigatøren, Reg Williams. Tårnskytteren Russell dukket ikke opp. Det var ikke gjort i en håndvending å komme seg ut fra skytetårnet på toppen av skroget, og Russell valgte muligens å ta sjansen på å bli i tårnet under nødlandingen.

Flymekanikeren Dennis Butchart fungerte som andrepilot på dette toktet og gikk til cockpiten for å assistere Roe. Haleskytteren Bill Parr forble på sin plass.

Han fikk dreid skytetårnet 90 grader, og kunne derved la seg falle ut av bakluken på tårnet etter en nødlanding.

16-årige Ingrid Mossing sto i loftsvinduet på hjemgården i vestenden på Hoklingen. Natten før hadde hun opplevd hvordan Halifax W1048 nødlandet på isen nedenfor gården. Nå så hun hvordan nok et skadet fly kom innover innsjøen i svært lav høyde. Det brant i flyet, og hun regnet med at det ville havarere på isen. Fra den tyske stillingen ved Husby-gårdene ble det skutt etter flyet. Til Ingrids forundring klarte flyet å holde seg i luften, og etter hvert svingte det mer østover. I det klare måneskinnet kunne hun se hvordan 6 mørke gjenstander falt fra flyet og gikk gjennom isen – bomber! Over motorduren hørtes skarpe smell i isen da den brast, men det kom ingen eksplosjoner. Så mistet hun flyet av syne idet det dreide inn over Movatnet.

Fra hjemgården oppe i lia over Movatnet så Klara Langåssve og broren rett bort på Halifax-flyet idet det kom vinglende inn over innsjøen. Brannen lyste opp skroget, og det var en lang flammehale. Brennende deler regnet ned på isen.

Flyet fløy svært sakte, og kom lavere og lavere idet det nærmet seg østenden av innsjøen.

Inne i flyet kunne ikke Morrison og Williams se noen ting, men røyk sivet inn fra brannen i høyre vinge, og flyet ristet og vinglet. De skjønte at Roe hadde problemer med å holde flyet under kontroll på grunn av brannen, som ødela oppdriften. Mange tanker svirret gjennom hodet på Morrison, men tanken på at de kunne bli drept falt ham merkelig nok ikke inn. Så lød stemmen til Roe igjen gjennom intercom-anlegget: "Hold dere fast – vi går i bakken!"

Et kraftig støt – en skjærende lyd da metall ble revet opp. Flyet spratt og heiv

191

Halepartiet på Halifax W1035 var forholdsvis uskadd etter havariet, og ble liggende i skogholtet ved Elverum gård. Lensmann Ivar Hoel var på havaristedet og tok dette bildet.

på seg. Så kom det et kraftig støt og de ble kastet overende.

Da flyet la seg til ro, spratt de opp og John klatret opp stigen mot nødutgangen i taket som førstemann. Det brant kraftig i fronten på flyet, og røyken gjorde det vanskelig å puste. John hadde glemt å koble seg fra intercomanlegget, og hjelmledningen hindret ham. Han kunne enkelt ha røsket ut ledningen, men i forvirringen klatret han ned igjen og fikk koblet fra ledningen. Imens for Williams opp stigen, og rev opp luken. John var i hælene på ham. Idet Willams hev seg opp av luken kunne Morrison se hvordan han ble omspent av flammer et kort sekund, så veltet han over lukekanten og forsvant. John heiste seg opp over kanten og lot seg falle ned på bakken.

Lyset fra brannen blendet dem, og det vanskelig å se omgivelsene. Da så de en mann komme vaklende ut av røyken og flammene like ved dem. Han falt og ble liggende. De fikk heist ham opp og dratt ham unna brannen. Det var flymaskinisten Butchart. Han ynket seg, og var tydelig skadet. Rådløse ble de stående og se på det brennende flyet. John kjente at han var våt i ansiktet og strøk seg med hånden over kinnet. Den ble full av blod.

Da så de en høy, tynn skikkelse komme mot dem.

Hjelp fra lokalbefolkningen Ingvald Arnstad fra Skogn var i Markabygda i forbindelse med saging av tømmer, og bodde på Sørmogården. Fra loftsvinduet hadde han sett hvordan det brennende flyet kom lavt innover Movatnet før det traff bakken og skled

192

bortover. Like før det gikk ned, gjorde flyet en skarp sving. Nå sprang han ut.

Flyet hadde stoppet i et lite skogholt rett øst for Elverumgården, og Ingvar la på sprang bortover. Det brant kraftig i fronten på flyet, flammene sto 20-30 meter til værs. To menn sto like ved flyvraket, mens de støttet opp en tredje mann.

En av mennene hadde et stygt sår i ansiktet.

Arnstad gjorde tegn at de skulle følge ham, og ledet mennene til Sørmogården like ved. Inne i huset ble de møtt av bonden – John Sørmo, kona Anna og barna Egil og Bjørg. Ei jevnaldrende jente fra nabogården Elverum – Jorun – var på overnattingsbesøk.

Ingen på gården kunne engelsk, og ved hjelp av tegn prøvde Morrison og Williams å forklare at de måtte komme seg til Sverige. John Sørmo visste at en ung lærerstudent – Oddlaug Sørmo – holdt til i Nylander-hytta like ved.

Hun kunne nok litt engelsk, og han bestemte seg for å hente henne. Britene spratt opp da han gjorde tegn til å gå. De trodde han ville angi dem, og prøvde å holde ham tilbake. Med et beroligende smil skjøv han dem tilbake og gjorde tegn til at de skulle sette seg ned. Butchart hadde blitt plassert på en divan. Han hadde brukket en arm og noen ribbein, og var bevisstløs i korte perioder. I våkne øyeblikk kjederøykte han, og nynnet på en melodi.

Så kom John tilbake med Oddlaug. Britene lyste opp da hun snakket engelsk til dem. Hun besvarte spørsmålene deres etter beste evne, og prøvde å berolige dem. Williams hadde stygge forbrenninger i ansiktet og på hendene, og Anna smurte på eggeplomme for å lindre smertene. Plutselig ringte telefonen, og engelskmennene skvatt til. John gjorde tegn til at de skulle slappe av, men engelskmennene var utålmodige. Tyskerne kunne dukke opp når som helst, og det var på høy tid å komme seg avgårde.

Før britene forlot huset, vrengte John og Ingvald av seg jakkene sine og lot Morrison og Williams ta dem utenpå de tynne flygeruniformene. De to fikk også med seg matpakker som Anna og Oddlaug hadde smurt. Etter en prat med Butchart tok de farvel med Sørmo-folkene. Arnstad fulgte dem over til østsiden av bygdeveien og pekte ut ruta de skulle følge. Han sto og så etter dem til de forsvant i skogbrynet, så sprang han tilbake til Sørmo.

På Sørmo ble ungene sendt i seng med strenge formaninger fra John om at de ikke måtte fortelle noen om hva de hadde sett. Gjorde de det, ville tyskerne ta fedrene med til Falstad og skyte dem. De voksne sjekket at det ikke lå igjen gjenstander som kunne avsløre at de hadde hatt kontakt med flere av flymannskapet, og alle gikk til ro.

Resten av mannskapet Uten at Morrison og de andre visste det hadde piloten Johnny Roe og haleskytter Bill Parr også overlevd havariet. På Elverum-gården fikk de hjelp, og de ble fulgt et stykke på vei oppover mot Tretlia. Tårnskytteren – sergeant Russell – var ikke så heldig. Neste morgen ble det forbrente liket funnet blant

193

Fluktruten til John Morrison og Reg Williams.

vrakrestene. Han ble senere gravlagt på den engelske krigskirkegården på Stavne i Trondheim.

Flukten mot Sverige Morrison og Williams slet seg i den retningen Ingvald hadde pekt ut. I starten var det lite snø og lett å gå. Etter hvert som de kom høyere opp, ble snøen dypere og de ramlet gjennom i et sett. De prøvde å holde seg mest mulig i skjul i tilfelle tyskerne satte inn fly i letingen. Flygerstøvlene var dårlig egnet til å gå med. De ble våte og svært tunge.

Etter å ha gått hele natten og mesteparten av neste dag, fant de en liten hytte. Den lå ved østbredden på en liten innsjø - Tomtvatnet. Den var låst, men det var en enkel sak å få brutt opp låsen. Inne i hytta - som tilhørte Langelandfamilien i Levanger - var det to køyer. Mat fant de ikke. Williams hadde fått med seg en nødrasjon fra flyet. Foruten kompass og et lite kart inneholdt den noen energitabletter, og norske penger. Utslitte som de var, sovnet de straks.

Først langt utpå ettermiddagen dagen etter forlot de hytta etter å ha lagt igjen noen norske penger som betaling for ødeleggelsene.

Ned i Inndalen De gikk hele natten. Utpå morgenkvisten kom de ned i en dal, med spredt bebyggelse. En stor elv rant vestover. De ble liggende lenge på et høydedrag over en av gårdene før de våget seg ned og inn på tunet. Uten at de visste det hadde de kommet over til Inndalen, og småbruket var Vikvang. Et middelaldrende ektepar - Odin og Mette Vikvang - kom ut, og gjorde tegn til at de skulle komme inn. De var tydeligvis nervøse og pekte flere ganger over mot veien som gikk på den andre siden av elva. Selv om ekteparet ikke snakket engelsk, forsto Morrison og Williams at de forsøkte å advare dem mot tyske patruljer.

Engelskmennene fikk mat, og de fikk også lagt tørt avispapir inn i de våte flygerstøvlene. Mette stelte sårene deres så godt det lot seg gjøre. Da de for-

194

Bill Parr og Johnny Roe med en gruppe svært fornøyde tyske soldater på Sandvika.

De ble fraktet dit etter at å ha blitt tatt til fange nede ved Sogna.

lot huset, pekte Odin ut retningen de skulle gå, og de kom seg opp i skogen igjen.

Snøen var råtten og det gikk svært langsomt. Bekker og småelver var åpne, og det var et slit å komme over. Sårene til Willams var betente og hadde begynt å verke. Han plagdes ille og begge forsto at han trenge medisinsk behandling raskt. De bestemte seg derfor for å ta sjansen på å følge veien – selv om de risikerte å støte på tyske patruljer, og begynte å gå ned mot dalen.

I kveldningen kom de ned til riksveien rett vest for Sul, og med alle sanser spent gikk de gjennom den vesle grenda. De var heldige og møtte ingen. Selv om det gikk lettere langs veien, var de nå helt tappet for krefter etter å ha vadet gjennom uveisomt terreng i flere dager nesten uten mat. De måtte hvile, og rett før bekken i Bjønndalen forlot de veien og satte seg ned under noen grantrær.

Straks etter passerte to syklister i retning Sul. Sporene etter engelskmennene vistes tydelig i brøytekanten, og de kunne høre at syklistene sa noe til hverandre.

Morrison og Williams diskuterte om de skulle forsøke å søke dekning høyere opp i terrenget, i tilfelle syklistene meldte fra om sporene, men begge var totalt utslitte, og de bestemte seg for å bli hvor de var.

"For dere er krigen slutt!"

I den lyse vårnatten var det mange lyder, og bekkesusen overdøvet eventuelle lyder av folk som nærmet seg. Da en gruppe tyske soldater kom marsjerende rundt svingen og opp mot dem, var det allerede for sent å flykte. De kunne ikke gjøre noe mer. Med geværmunningene rettet mot seg strakte de hendene i været. På gebrokkent engelsk sa en av tyskerne: "For you the war is over – for dere er krigen slutt!"

195

En tysk lastebil ventet lenger nede i veien. De ble tatt med opp til Sandvika fjellstue og ble jaget ut av bilen. De tyske soldatene var glade og opprømte, og lo og snakket seg imellom. Morrison og Williams kunne ikke forstå hva de sa.

Så tok en av dem ladegrep på Mauseren sin, pekte østover og sa: Sweden – og gjorde tegn til at de kunne forsøke å rømme over grensen. De andre soldatene lo.

I tysk fangenskap Morrison og Williams tilbragte en natt i Fenka – det gamle fengslet i Levanger - før de ble sendt med tog til Oslo. De ble innkvart i øverste etasje på et stort hotell. Utpå ettermiddagen neste dag ble døren åpnet og to mann ble jaget inn: Johnny Roe og Bill Parr. De hadde blitt tatt til fange ved Sogna nede i Inndalen. Kort tid etter ble de lastet inn i et Junkers 52 transportfly og sendt til Berlin. De ble i første omgang sendt til en mottaksleir, og alle ble forhørt.

Etter en tid ble de sendt til krigsfangeleiren Stalag Luft 3, som lå i Polen.

I september 1942 ble det gjensyn med Dennis Butchart. Etter et kort opphold på Levanger sykehus hadde han tilbragt flere måneder på et sykehus i Oslo.

Etter ett års tid ble de flyttet til en annen krigsfangeleir, ute ved Østersjøkysten, og i 1944 ble de sendt til fangeleiren Stalag 357 ved Fallingbostel. Den siste krigsvinteren var hard for krigsfangene. De fikk nes-

I 1996 kunne tre av mannskapet på W1053 endelig møtes. Fra venstre Dennis Butchart, Reg Williams og John Morrison. Stedet er RAF Linton-on Ouse, hvor 35 squadron var stasjonert i 1942.

196

ten ikke mat, det var råkaldt, og i uoppvarmede fangebrakker ble redningen å ligge flere i samme seng.

I april 1945 ble fangene kommandert ut av leiren. Allierte tropper nærmet seg, og de ble satt i marsj vekk fra fronten. Nær byen Gresse, mens fangekolonnen lå og hvilte under noen trær langs veien, ble den angrepet av allierte fly. 42 mann ble drept, mens over 100 ble skadet. Ingen fra besetningen på W1053 ble truffet.

Fred 8. mai 1945 – på selve fredsdagen – kom John og de andre tilbake til England etter mer enn tre år i tysk fangenskap. Etter en hjertelig avskjed dro de hver til sitt. Johnny Roe og kona var på et kort besøk hos Morrisons i En lokalavis i Aberdeen bragte nyheten Aberdeen, før paret dro til Canada. Så om at John Morrison var i live, og i tysk skiltes deres veier og det skulle gå krigsfangenskap. mange år før John Morrison – hjulpet av datteren Lynn - fikk kontakt med sine gamle flykolleger igjen. I den første perioden etter freden arbeidet Morrison i Postverket, men gikk så over til arbeid i offentlig forvaltning.

Johnny Roe – som var kanadier - og fruen avla en rask visitt hjemme hos John og kona sommeren 1945 før de reiste over til Canada.

197

Skriftlige kilder: Operation Record Book for 10, 35 og 76 Squadron RAF Bomber Command for perioden oktober 1941 – april 1942, samt "Operation Order" for angrepene 30.3. og 27. og 28.4. 1942 fra Public Record Office, Kew, England. Dagboknotater fra lensmann Jon Suul i Verdal for april/mai 1942.

Muntlige kilder: John Morrison, England; Oddlaug Øvreness Sørmo, Malvik; Ingvald Arnstad, Skogn; Ingvald Suul, Verdal; Asbjørn Andresen, Egil Sørmo, Torbjørn Helland, alle Markabygd; Einar Bjørsmo, Inndalen; Olav Vikvang, Stjørdal, i tillegg til mange andre som ikke nevnes med navn her.

Pål Kulås:

Avduking av krigsminne ved Elverum i Markabygda Under det store raidet mot Tirpitz i Fættenfjorden nettene 27.-28. og 28.29. april 1942 havarerte totalt sju firemotors bombefly av typen Halifax på forskjellige steder her i Levanger og Stjørdals-området. Mange av flymannskapene mistet livet og andre ble såret. Og ett av disse flyene som ble skutt i brann under dette angrepet, havarerte her i Markabygda på gården Stormos grunn, i en gammel lindam tett ved husene på nabogården Elverum natt til 29. april.

Ombord befant det seg seks modige unge menn i alderen 20 til 23 år. En av disse, Cyril Frederic Russel fra England, ble drept i havariet. En annen ble så hardt skadet at han ikke greide å flykte, mens de andre fire som overlevde, ble hjulpet av naboene rundt ulykkesstedet slik at de kom seg på rømmen mot Sverige før tyskerne kom.

Alle deres hjelpesmenn i Markabygda levde i alle år i den tru at alle fire hadde kommet seg velberget tilbake til England via Sverige.

Det ble liggende igjen en flyverlue på Elverum etter dette besøket og denne ble tatt vare på i tilfelle eieren noen gang skulle dukke opp.

Sommeren 1973 hentet som kjent RAF opp fra dypet i Hoklingen en Halifax som landet på isen der natt til 28. april 1942. Mannskapet som utførte dette oppdraget, fikk lua med seg til England for om mulig å finne eieren. Men etter noen måneder kom lua i retur med beskjed om at det var ingen av dette flymannskapet i live lenger.

Under arbeidet med å få reist et krigsminnesmerke i Fættenfjorden i 1985 ble RAF kontaktet angående mulige overlevende fra dette flymannskapet, og da ble det visstnok svart at alle var kommet tilbake til England og etter en tid sendt til Afrika på nye oppdrag. Der ble de drept i et nytt flyhavari. I ettertid har det vist seg at dette var en misforståelse og at alle fortsatt var i live ennå i 1985.

Plutselig søndag den 20. august år 2000 kom det uventet besøk til Torbjørn Hellan og familie på gården Elverum. Ut av en bil kom en ung dame og spurte på engelsk om folka på gården visste noe om et fly som datt ned i området her i 1942. Da kunne Torbjørn fortelle: "Du må bli med bortom stua her, for plas-

198

sen flyet landet på ligger bare 30 - 40 meter fra hagen vår".

"Jeg må i bilen og hente far min først," sa damen. Og ut av bilen kom en eldre, sprek kar som hilste hjertelig på gårdens folk og fortalte at navnet var John Morrison, og at han hadde vært radiotelegrafist og skytter på dette flyet.

Han var nu på tur i Norge sammen med datter og svigersønn og deres to gutter, og ville forsøke å finne igjen "landingsplassen" og hjelpesmennene fra krigens dager.

Stedet som den gangen var et skogvokst blauthull er i etterkrigstiden oppdyrka og drenert, slik at det ikke var lett å kjenne seg igjen. Etter at han hadde orientert seg litt i terrenget, begynte minnene å strømme på, og han fortalte om hvordan de kom seg ut av flyet og inn på Elverum. Men at de syntes dette var for nær det brennende flyet, og på grunn av eksplosjonsfaren fortsatte de ganske raskt til nabogården Sørmo.

Etter befaring i terrenget bar det inn til servering og prat. Under samtalen husket Torbjørn plutselig lua som besteforeldrene og senere foreldrene hans hadde tatt vare på i nærmere 60 år, i håp om at eieren en gang skulle dukke opp.

Lua ble hentet inn og overlevert. Og inne i lua sto Morrisons soldatnummer.

Eiermannen hadde vendt tilbake og hentet lua si.

Da gjestene tok farvel, ville Morrison levere lua tilbake, men da sa Torbjørn: "Nu har vi på gården her passet lua di i 60 år, så nu får du sannelig ta vare på henne sjøl for ettertida!" Det hører også med at denne historien om mannen som var i Norge og hentet lua si etter 60 år, ble førstesidestoff i flere engelske aviser.

Morten Moe fra Buvika har i lengre tid interessert seg for flytoktene mot Tirpitz og fikk via Internett kontakt med en dame fra Skottland, Linzee Druce, som etterlyste opplysninger om skjebnen til sin morfar, som forsvant i et tokt mot Tirpitz den 30. mars 1942. Det viste seg at hans fly ble skutt ned over Trondheimsfjorden og eksploderte i sjøen, og at alle omkom.

Via Linzee Druce kom så Moe i kontakt med John Morrison. Og til ham kom Morrison med ønske om å komme til Markabygda på nytt besøk våren 2003 for å få anledning til å treffe folk og takke for at han og kameratene ble tatt så godt vare på i 1942. Asbjørn Andresen tok dermed initiativet til å få reist en minnebauta i nærheten av ulykkesstedet. I samarbeid med Torbjørn Hellan og Egil Sørmo begynte han straks forberedelsene til et minnearrangement, samtidig med at de fikk reist en flott stein med en kobberplate med navnene på flymannskapet, slik at alt var klart for avduking til gjesten kom. Arrangørene forteller at dette ble et arrangement som fikk dimensjoner langt utover deres første planer, slik at de var avhengig av at hele bygda velvillig stilte opp for å få det i havn.

Dette ble en dag som vakte stor interesse i vide kretser, med Andreas Lunnan som konferansier, og med besøk av blant andre fylkesmann Inger Lise Gjørv og et TV-team fra BBC.

199

John Morrison legger ned krans ved bautaen som ble reist i Markabygda.

Foto: Sørmo

John Morrison leser sitt eget navn på kobberplaten.

Foto: Sørmo

200

Kl. 12.00 mandag den 2. juni ankom hovedpersonen til frokost i Markabygda Kirkestue sammen med sin datter Lynn Defty og Linzee Druce og andre tilreisende gjester. Etterpå bar det i biler til minnemarkering ved bautaen, og dagen ble avsluttet med middag for 60 stykker i Samfunnshuset Halltun. Frokost og middag tok Sanitetsforeningen seg av på en ypperlig måte.

Morten Moe skriver annetsteds i årboka om flymannskapets lange vei til friheten.

Vi lar Oddlaug Øvreness Sørmo avslutte med sin takk til bygdefolket: Det ble en verdig og flott markering i Markabygda den 2. juni. Et prisverdig lokalt initiativ gjorde at man kunne reise en bauta over hendelsene fra den andre verdenskrig.

Den 82 år gamle RAF-veteranen John Morrison fra Skottland hadde problemer med å sette ord på følelsene da bygdefolkets bauta over Halifax-flyet som gikk brennende i bakken, ble avduket. I tankene var han tilbake 61 år i tiden, da han som radiotelegrafist og skytter overlevde en voldsom krasjlanding.

Med hjelp av lokalbefolkningen, i tynne klær og små flyver-sko, kom fire av de seks, gjennom dyp snø over fjellet, så langt som et par km fra svenskegrensen. Der ble de tatt av tyskerne og endte i tysk fangenskap, der de ble til krigens slutt.

Det er godt at det ennå finnes folk som er villig til å ta et dugnadstak, som folk i Markabygda har gjort for å reise en slik bauta. Det fortjener bygdesamfunnet all honnør for.

201

Andreas Hompland:

Nynorsk is a better language Skriftstyret har spurd Andreas Hompland om lov til å trykke eit kapittel frå boka "Ein målstrid i Bygde-Norge". Han har stilt seg positiv til dette, og skriv i svaret: Det var artig å bli mint om dette ”ungdomsverket” og lesa om att mi første bok som eit møte med ei anna tidsånd. Då Jahn-Arill Skogholt og eg som nynorskingar drog til Tuv og Ekne i 1973 for å følgja skulemålsrøystinga og laga ei debattbok, var det med ei venstre-populistisk forestilling om folket mot eliten, grasrota mot dei mektige. Vi møtte vel egentlig det motsette: Det var bondemann-eliten, mange av dei med eit år på folkehøgskule i ungdommen, som ville halda på nynorsken. Mot seg hadde dei innflytta kvinner med meir usikker sosial posisjon. Det var lokale tradisjonsberarar mot nasjonalt orienterte og moderne massekulturistar. Dei som hadde størst ambisjonar for ungane sine, gjekk inn for nynorsk. Dei som ikkje trudde ungane skulle gå vidare på skulevegen, gjekk inn for bokmål.

Boka vår blei ikkje tatt vel imot av målfolk. Eg har tenkt at dei nok hadde det som soknerådsleiaren på Sørlandet, som blei mint om at Jesus gjorde vatn til vin: ”Me vett det, men me liga det ikkje.” Det er stor avstand mellom den historiske, sosiale og kulturelle overbygningen der nynorsken er folkets undertrykte mål og ei lokal skattekiste, og den aktuelle realiteten der det dominerande bokmålet framstår som ei lette for mange.

Sidan den gong i 1974 er nynorsken utrenska som skulemål i Inn-Trøndelag.

Det har gått same veg i min eigen gamle skulekrets i dalstrøka innafor Kysten Lindesnes Åna-Sira. Nynorsken har forskansa seg på Vestlandet og i noen kulturelle kjerner, og der lever den rimelig trygt. Nynorsken har tapt mange slag, men likevel vunne halvdelen av krigen som gjekk under slagordet ”Tal dialekt – skriv nynorsk!” Det er ikkje lenger ei skam å tala nynorsk-nære dialektar, men skriftlig tyr fleire til bokmål – og like gjerne engelsk. Snart er det bare vi nynorskingar som er så danna at vi er tospråklige på norsk. Og det er synd, for nynorsk er stadig ”a better language”. Også for trøndarar.

202

Fra: ”Ein målstrid i Bygde-Norge” av Andreas Hompland og Jahn-Arill Skogholt Kap. 3. KAMPANJEN Fruene på Tuv og dei tunge karane Eit val og ein valkampanje kan vera så mangt. Ved politiske val har vi i den seinare tida vent oss til eit bestemt mønster. Slike valkampar er tida for dei store faktene, med feite lovnader og veljarar som mest druknar i ord og tilsende og utdelte papirbunkar.

Slik er det nok vanlegvis ikkje ved krinsavstemmingar om skolemålet. I alle høve var det ikkje slik i Tuv. Det einaste som vart utdelt av skriftleg materiell, var eit par flygeblad frå nynorsksida, og eit skriv frå foreldreråd/samarbeidsutval som minte om tid og stad for avstemminga.

Det hadde vore tale om å skipa til eit ope møte i skolehuset, men det vart det ikkje noko av. Det kom for ein stor del av uviljen lærarane hadde mot å engasjera seg og skolen i striden.

Opne møte og store fakter - nei, det var det ikkje. Men det finst andre vis å driva valkamp på. Og det får ein tru vart gjort - frå begge sider - sjøl om ein ikkje kunne merka særleg mye til det.

- Du veit det nyttar ikkje å gå rundt på gardane og agitera, seier Georg Sjaastad.

- Nord-trønderen er ikkje slik at han hoppar på kva aksjon som helst. Det var ein eg hadde hug til å snakka litt med før avstemminga, men eg kunne ikkje godt gå bort til han og seia at no skal vi snakka litt om språket i skolen.

Men så høvde det seg slik at eg trefte han bortved butikken ein dag han kom kjørande med traktoren. Da nytta eg sjølsagt høvet og halla meg mot karmen på traktortilhengaren og fekk meg ein prat over lasset. Eg har ein til eg skulle ha prata med, så eg får vel forsøka finna meg eit ærend bort til han ein av dagane. Ja, det er ikkje det, eg kjenner han godt og kunne saktens ha gått bort til han utan å ha noko anna ærend. Men du veit - det er liksom slikt ein ikkje gjer.

Løyndarmøte og agitasjon Kolbjørn Nestgaard håpar det ikkje blir så stor strid i Ronglan som det var i Åsen. Likevel meiner han det er stor interesse for saka, og han ventar eit frammøte på 70 - 80 prosent.

- Da bokmålsfolket starta aksjonen sin, snakka Arne Vigen og eg litt om saka, og vi kalla saman nokre som vi var sikre på var for nynorsk. Det var slik fol-

203

deren vår kom i stand, og den har vi tenkt å dela ut til alle som har stemmerett.

- Debatt blir det om bokmålsfolket startar. Dei arbeider vel på sin kant, dei og, men eg synest ikkje dei har særleg gode argument.

- Eg har tenkt litt over om det kan vera skilnad mellom folk i forskjellige grupper og parti når det gjeld språket. Eg trur nok ikkje det er nokon stor skilnad mellom dei ulike partia, men det kan nok henda at Arbeidarpartiet og Høgre har ein større prosent av bokmålsfolk. Eg trur likevel ikkje at partisympati vil bli nokon avgjerande faktor når folk skal avgjera korleis dei skal stemma her i kretsen.

Håpet om at det ikkje må bli nokon strid deler Dagny Skei med Kolbjørn Nestgaard. Men ho meiner tydelegvis og at om det ikkje blir strid, så er det ikkje nynorskfolket å takka. Slik nynorskfolket har tedd seg - med løyndarmøte, folder og agitasjon - så ville det nok ha blitt strid dersom ikkje bokmålsfolket hadde halde seg slik i skinnet som dei gjer.

- Eg vil streka under at vi som vil ha bokmål, ikkje har drive noka form for agitasjon. Vi meiner at det ikkje er rett. Folk skal uhilda og upåverka få seie si meining om opplæringsmålet. Berre da kan vi få ei meiningsmåling som gir uttrykk for den verkelege folkeviljen i kretsen.

- Slik har tydelegvis ikkje nynorskfolket tenkt. Vi har høyrt at dei har hatt løyndarmøte der dei har drøfta korleis dei skulle påverka folk. Vi har og høyrt at dei har gått rundt i husa. Dessutan har dei sendt ut denne her folderen som eg har fått tak i via omvegar. Dei hadde nok ikkje tenkt å la «fienden» få kloa i han. Eg synest folderen er retteleg god reklame for bokmålet. Dei eksempla der dialekten er samanlikna med skriftspråka, er dårlege. Det er da ingen som skriv eit slikt bokmål.

- Eg trur forresten dei fleste vil lesa folderen frå nynorskfolket ganske grundig. Bokmålsfolk vil lesa han for å finna noko å henga seg opp i, og nynorskfolk vil lesa han for å bli styrkte i synet sitt. Korleis han vil verka på dei usikre, det er ikkje godt å seia. Men det er «tunge karar» som har skrive under på han.

- Vi vil ikkje starta nokon motkampanje. Vi har drøfta det, men fann ut at det ikkje ville vera rett. Motkampanje ville berre skapa strid, og det var ikkje vår meining da vi kom med kravet om avstemming. På Ekne går det visst hardare for seg. Der er det strid i ungdomslaget fordi nokre vil ha laget til å gå aktivt inn for nynorsken. Det har forresten spissa seg til noko her og dei siste dagane, og eg har inntrykk av at nynorskfolket er skuffa over at vi bokmålsfolk ikkje kjem med nokon folder eller noko avisinnlegg, seier Dagny Skei.

- Nåja, vi som vil ha bokmål, har kanskje gjort for lite. Men vinn vi, så vinn vi, og taper vi, så taper vi. Vi får ta det som det kjem. Det viktigaste er trass alt å unngå altfor opprivande strid.

204

Anna Rønning var med på nynorskfolket sitt «løyndarmøte», som bokmålsaktivistane reagerer så sterkt på. Ho har gått rundt med folderen til ein del folk, og ho har inntrykk av at han blir lesen. Særleg trur ho at innlegget frå gamlelæraren, Arne Vigen, gjer inntrykk.

- Eg trur ikkje at dei som har eit klart standpunkt, skiftar meining. Men det er mange som enno ikkje har bestemt seg, og det er stor mangel på kunnskap om kva saka eigentleg gjeld. Særleg mellom dei unge foreldra som enno ikkje har hatt born i skolen sjøl og ikkje hausta erfaringar, er det mange som er usikre. Det er også mange som faktisk ikkje veit at no må alle ha opplæring i begge målformene når dei kjem i ungdomsskolen.

- Vi som er for nynorsk, har ikkje gjort noko anna enn å dela ut denne folderen. Anna har vi heller ikkje tenkt å gjera. Eg har høyrt ymt om at det skal komma innlegg frå bokmålsfolk i avisene ein av dei siste dagane, men elles har eg ikkje høyrt noko meir frå dei. Dei gjorde seg vel ferdig med argumentasjonen da dei gjekk rundt og samla inn underskrifter.

- Elles er det fleire som har reagert på at det er innflyttarar som har tatt initiativet til denne striden. Til dømes er jo Ole Vestengen frå Oslo-kanten og heilt ny her i bygda. Ikkje det at eg trur den argumentasjonen han brukte på foreldremøtet og elles, tener saka hans.

- Eg har ikkje prøvt å overtyda nokon som eg var sikker på var for bokmål.

Til handelsbestyraren hadde eg derfor ikkje tenkt å seia noko. Både han og kona er innflyttarar, så eg trudde dei var sikre bokmålsfolk. Men da saka kom på tale ein dag eg var og handla, overraska han meg stort da han sa: «Vi tar skikken dit vi kjem, og stemmer for nynorsk. Og ungane treng det.»

- Også ungane legg seg borti saka, og dei aller fleste vil ikkje ha noka endring, etter det eg skjønar, meiner Anna Rønning.

Heimesittargrenda At Anna Rønning og Dagny Skei hadde rett i at folderen frå nynorskfolket vart lesen, fekk vi eit lite prov på i det som vart kalla «heimesittargrenda».

Begge dei to familiane i «heimesittargrenda» som hadde stemmerett, sa at dei skulle i veg og bruka han denne gongen.

Oddvar Hoem, som vi møtte i grisehuset, skulle i veg og stemma for nynorsk.

Han la mest vekt på sine eigne erfaringar, og meinte at ungane var ikkje kleinare no til dags. Og så var det dette med den høgre skolen da. Kona, som er frå grannebygda Åsen, hadde og hatt nynorsk i skolen og syntest det gjekk svært bra. Både ho og mannen hadde nøye lese folderen frå nynorskfolket, og meinte det såg fornuftig ut, det som der stod. Elles såg dei at jentungen deira som gjekk i andre klasse ikkje hadde vanskar med nynorsken. Tvert imot hadde ho svært gode karakterar i norsk.

205

Kona på nabogarden, Astrid Nerenget, heldt på bokmålet, og ho var mest sikker på at mannen gjorde det same. Ho hadde sjøl skifta opplæringsmål medan ho gjekk på folkeskolen, og ho mintest at det vart mye lettare med bokmål.

- Vi brukar no ikkje å stemma ved slike andre val, nei, men denne gongen vil vi i veg, ja.

Det som stod i folderen frå nynorskfolket om at det blir lettare i dei vidaregåande skolane når ein har hatt nynorsk i folkeskolen, trudde ho nok var sant. Men det hadde ho ikkje sjøl prøvd, og her var det nok best å halda seg til eiga røynsle, meinte ho.

Ho trudde no forresten at det framleis ville bli nynorsk i krinsen. Mange, mest alle ho hadde prata med, skulle stemma. Og dei fleste var for nynorsk, hadde ho inntrykk av. I ein familie som ho kjende til, skulle dei sitja heime, enda om både mannen og kona hadde klare meiningar. Og det var eigentleg nettopp derfor dei skulle sitja heime. Meiningane var klare, men ulike.

Flesk og egg og Helge Seip Rigmor Haugan er samd med Dagny Skei i at dersom bokmålsfolket hadde tedd seg like agitatorisk som nynorskfolket, så kunne det lett ha blitt ein opprivande strid i bygda.

- Eg må seia at eg er lite glad for den måten nynorskfolket har drive på i denne saka. Dei har - etter det eg har høyrt - hatt løyndarmøte der dei har drøfta agitasjonstaktikken framføre avstemminga. Eit resultat av dette møtet er visstnok den folderen dei har sendt ut. Dette er eit klart forsøk på å skapa strid, men det er nettopp strid vi bokmålsfolk ikkje ville ha, derfor let vi som om vi var nøytrale da vi gjekk rundt med listene. Slik det no er blitt, skulle vi vel ha hatt eit møte og gjort eit eller anna vi og. Men så er det det at vi ikkje vil påverka nokon. Vi vil at avstemminga skal vera ei ubunden og upåverka meiningsmåling.

- No finst det faktisk dei av målfolket som ikkje helsar på meg lenger, enda det vel er bokmålsfolket som har grunn til å vera arge. Det er nynorskfolket som har skapt det som er av strid. Vi ville ikkje at det skulle bli uvennskap, men det finst folk som aldri blir vaksne.

- Gudskjelov går det ikkje slik for seg her som det gjorde i Verdal da det var avstemming i den kretsen eg kjem frå. Da henta nynorskfolket folk frå gamleheimen og lova dei flesk og egg dersom dei ville stemma nynorsk. Slik kan det ikkje bli her, for no er det heldigvis berre foreldre med born under fjorten år som har stemmerett.

Turid Dalen har eit noko anna syn på dette enn Rigmor Haugan. Ho er overraska over kor lite folk har engasjert seg i denne språkstriden, og over kor lite agitasjon som blir drive. Ho meiner at aktiviteten mann og mann og kvinne og kvinne imellom ikkje på noko vis kan måla seg med den som er framføre eit

206

val, og slett ikkje med det som var føre EF-avstemminga.

Både ho og mannen har skrive under på lista med krav om avstemming.

Dei syntest det var rettvist, ettersom dei har høyrt at det er 35 år sidan sist folk fekk seia si meining om saka. Turid Dalen var på det foreldremøtet der saka vart reist, men ho var lite imponert over dei argumenta bokmålsfolk brukte.

- De var svært lite saklige og overbeviste ingen, meinte ho. Sidan har ho ikkje høyrt noko frå nokon av partane, og ho hadde heller ikkje fått den folderen nynorskfolket delte ut.

- Men de vet jo at vi stemmer for nynorsk, så derfor vil de vel ikke kaste bort tid på oss.

Angell Daling, formannen i foreldrerådet i krinsen, uroa vi saman med kona og dei fem borna midt i middagsmåltidet. Han hadde hastverk ettersom han skulle vera med og kjøra borna på skoletur.

Daling er forundra over at bokmålsfolket er misnøgde med at dei som stør nynorsk, har sett i gang ein motaksjon.

- Det dei gjer er jo å driva sjølforsvar, seier han. Det var dei andre som starta med det heile då dei gjekk rundt med underskriftlister for å få i stand avstemming. Og den gongen var det svært uklart kva det eigentleg dreidde seg om. Mange visste ikkje om det var bokmål eller krav om avstemming dei skreiv under på. Da er det berre rimeleg at nynorskfolket set i gang forsvarstiltak.

- Det ville vera rart om det skulle bli bokmål her i Ronglan, meiner Daling.

- Men om vi taper, så får vi finna oss i det og gjera det beste ut av situasjonen. Vi kan ikkje setta oss ned og furta slik Helge Seip gjorde da han tapte folkeavstemminga om EF.

Folderane Her gir vi att den folderen som vart laga på nynorskhald og delt ut i Tuv og Ekne framfor avstemminga. Først følgjer teksten med tittelen «Rare ord i nynorsk og bokmål», det andre resultatet frå «løyndarmøtet» - ein spritduplisert løpesetel.

Rare ord i nynorsk og bokmål?

Ein kan av og til høre at folk klagar over rare ord i nynorsken. I eldre nynorsk kan ein finne ord som på oss verkar framande, men det finn ein sjølvsagt og i eldre bokmål.

Enten elevane les nynorsk eller bokmål, bør det vere nye ord som treng forklaring. Elevane skal lære norsk, og for å få eit større ordforråd, må dei stadig lære nye ord og uttrykk.

207

Når barna kjem til vidaregåande skolar?

«Men det er så mange skolar for ungdom der bokmålet rår grunnen», blir det sagt, «og så må elevane gå over til bokmål når dei skal dit».

Skolestatistikken viser at det er mange vidaregåande skolar med nynorsk som viktigaste skriftlege målform. Men det viktigaste er at alle elevar i ungdomsskole og gymnas etter lova skal lære å skrive både nynorsk og bokmål. I fagskolar og yrkesskolar har det før mangla lærebøker på nynorsk. Dette har betra seg kraftig dei siste åra, slik at elevar som vil bruke nynorsk kan få same arbeidsvilkår som dei andre.

I statsadministrasjonen har nynorsk og bokmål same rett, og alle statstenestemenn som er fødde etter 1905 har plikt til å kunne begge mål. Både i stat og kommune er det bruk for folk som kan skrive nynorsk. Halvparten av kommunane og mange fylke har vedtatt nynorsk som styringsmål.

Det er da naturleg at elevane i ungdomsskolen og gymnaset må lære å skrive både nynorsk og bokmål. Og her viser det seg at elevar som har lært nynorsk i folkeskolen har lettare for dette enn dei som ikkje fekk det grunnlaget i starten. Fleire gonger har slike elevar nådd det beste resultat til eksamen artium.

Og mellom studentar som har nådd til topps ved høgskolar og universitet, er det mange som har hatt nynorsk i folkeskolen og har halde på målet sitt under studiet. Det var inga hindring, men tvert imot ei hjelp til å nå så langt.

Ein treng ikkje vere målfanatiker for å halde fram dei praktiske fordelane ved opplæring i nynorsk. Dei er der og gjev attpå til ein karakterstimulans som mange seinare i livet vil vere takksame for. Dertil kjem at nynorsk er vårt eige mål (talemål) - og eit kulturspråk som er likestilt og likeverdig med bokmålet.

Med tida må vi nå dit at vi får eit sams skriftmål for heile landet. Det vil dei aller fleste seie seg einige i. Men da skal vi hugse på at dess sterkare nynorsken står, dess større rom vil norske ord og former frå vanleg talemål i by og bygd få i framtidsmålet. Det er ein viktig grunn til å halde fast ved nynorsken i dag.

Desentralisering, levande lokalsamfunn og bygdekultur Når ein vel språk, tek ein samstundes eit kulturelt, sosialt og politisk standpunkt. Nynorsken er i første rekke knytt til levande bygdesamfunn. Vi som har tru på verdien av kulturmiljøet i slike lokalsamfunn som Skogn/Ekne, vil sjølvsagt arbeide mot sentralisering og avfolking. Vi vil også verne om natur og kultur i vidaste meining, og i heim og skole vil vi gje dei verdiane lokalsamfunnet har, ein høg status. Ei målsetting for oss er at neste generasjon lærer seg å sjå desse verdiane, slik at dei vil bygge vidare på dette ein gjerne kan kalle «det politiske livssynet». Dialekt og ordleggingsmåte er ein del av dette. Språket er ein del av kvart menneske sin personlegdom. Derfor bør alle i skrift og tale nytte det språket som fell naturleg. For oss i gamle Skogn - Ronglan og Ekne - er det nynorsk og dialekt.

208

Nynorsken har i dag ein høg status, ikkje minst mellom bygdeungdom, vitskapsmenn, skolefolk og kunstnarar. Vern om bygdekulturen. Stem nynorsk.

Dialekt: Æ sat heim og las på leksa i gårkveld.

Vanl. nyn. Eg sat heime og las på leksa i gårkveld.

Vanl. bm. Jeg satt hjemme og leste på leksen i går kveld (går aftes).

Dial. Gutan kjem heim att i mårrå.

Vanl. nyn. Gutane kjem heim att i morgon.

Vanl. bm. Guttene kommer hjem igjen i morgen.

Dial. Han la seg på den mjuke puta.

Vanl. nyn. Han la seg på den mjuke puta.

Vanl. bm. Han la seg på den bløte puten.

Litt statistikk: Alle granskingar som er gjort av norsk-karakterane til eksamen i ungdomsskolar, realskolar og gymnas, syner utan unnatak at elevar frå nynorske barneskolar gjer det best i begge norskfaga. Samanlikningane er gjort mellom elevar som elles står nokolunde likt i andre fag.

Dessverre har vi inga gransking som gjeld berre Trøndelag, men vi tek her med som eksempel ein statistikk for 850 realskoleelevar på Austlandet i åra 1965-68. Dette gjeld elevar med dialektar som er nærskylde med trønderske.

(Karakterane "S" og "Ikkje" er sløyfa.)

Nynorskelevar: Hovudmål Sidemål Bokmålselevar: Hovudmål Sidemål

M 25,6 % 55,4 %

T 59,0 % 37,8 %

N 15,4 % 3,4 %

Måt.

0,0 % 0,0 %

14,1 % 25,4 %

53,4 % 47,3 %

31,7 % 25,6 %

0,3 % 1,0 %

Ein statistikk utarbeidd over artiumskarakterane 1957-61 for elevane frå 11 landsgymnas og 11 representative bygymnas. (Tala gjeld %). (Måt. og ikkje er slått saman til ”Stryk”)

209

Bokmålselevar: Bygym.

Landsgym.

Hovudkarakter til artium: Stf. Mtf. Tf. Ng. Stryk.

Hovudstil: Stf. Mtf. Tf. Ng. Stryk Sidemålsstil: Stf. Mtf. Tf. Ng. Stryk

2,0 50,8 42,2 0,1 4,9 0,2 12,3 63,4 22,1 2,0 0,1 16,2 50,3 24,1 6,3

Nynorskelevar:

3,6 63,7 27,3 0,4 5,9 0,1 17,4 66,5 15,8 0,2 0,2 29,5 50,7 10,5 0,1

3,9 67,7 24,6 0,2 3,6 0,1 21,7 67,2 10,6 0,4 0,2 40,7 52,0 7,0 0,1

I ei særstilling står ei lita gruppe på 140 nynorskelevar ved bygymnas.

Mtf. Tf. Ng.

Hovudstil 26 65 8,6

Sidemålsstil 57 37 4,3

Avstemning om skolemålet

TUV OG EKNE SKOLAR, onsdag 6. juni 1973 kl. 17.00-21.00 Svært mange unge - særleg skoleungdom - innser i dag at nynorsken har store kvalitetar og mange fordelar.

Ungdommen om bygdemålet/skriftspråket Det skal være målavstemning i Tuv og Ekne skolekretser, og vi unge som har gått nokre år på skole, vil gjerne gi dei foreldra som har stemmerett ved avstemninga eit godt råd: Stem nynorsk.

Dette rådet vil vi grunngi slik:

210

Elevar i ungdomsskole, gymnas og andre vidaregåande skolar må lære å skrive både nynorsk og bokmål. Dei som har hatt opplæring i nynorsk på barnesteget, lærer lett bokmålet attåt. Dette har samanheng med påverknad frå radio, fjernsyn, aviser og blad.

Same kva hovedmål og sidemål ein vel, legg ein merke til at dei som kjem frå barneskolen med nynorsk opplæring gjer det mykje betre i norskfaga enn dei andre. Dette syner også statistikken. Det er rimeleg at det er slik. I ordforåd, bøyningsformer og uttrykksmåte ligg nynorsken så nære opp til talemålet vårt som eit normalskriftspråk kan gjere. Den som får nytte talemålet sitt tilnærma inn i alt skriftleg arbeid, vil alltid bere med seg sin kulturarv og utvikle personlegdomen. Ein får vere seg sjøl og slepp å knote.

Mange kjente skolefolk - også dei som nyttar bokmål - meiner det er feil å kaste ut nynorsken i skolane i Trøndelag der nynorsken ligg nære opp til talemålet - slik som her.

Vi ser også på denne målavstemminga som noko som har med ”grasrota” å gjere. Alt for lenge har det vore ”fint” alt som kom frå by og bysamfunn og simpelt alt det som hadde med bonden og bygda å gjere.

Vi må komme bort frå denne husmannsånda. Vi har eit fint ordtak på norsk: ”Ein får ta skikken dit ein kjem”.

Dette trur vi er eit godt råd. Det kan ikkje vere rett at den som kjem til ein ny stad skal bli rådande i skikk og bruk.

Derfor - stem på bygdemålet vårt.

STEM NYNORSK! Sissel Brenne, Jorulf Lello, Sigurd Veie, Øystein Le1lo, Johan Holan, Bertil Rønning, Ragna Dahien, Kirsten Skilbrigt, Anders Halten, Ola Skilbrigt, Ivar Augdal, Ragnhild Dahlen, Alfred Skogmo, Grete Skilbrigt, Solrun Aune, Oddvar Gustad

Eg har hatt nynorsk som hovudmål i folkeskolen og funni ut at det har vori ein stor føremon for meg ved seinare skolegang.

Eg har også fått undervise i barne- og ungdomsskolen nokre år og sett det som mykje betre for elevane at dei som hovudmål har nynorsk, det ligg så nær talemålet vårt.

Folk skal no lære å bruka begge språka, og da er det lettare å nå eit samla godt resultat om borna får ei solid nynorskopplæring i barneskolen. Dessutan er vel språket noko av vår dyraste kulturarv, som vi har ansvar for å halda ved like og føra vidare til dei nye slekter.

Solrun Sjaastad

211

Å velje målform for skriftleg opplæring i barneskolen er veldig viktig. Mest viktig er dette for borna, det er framtida for dei det gjeld. Det må ikkje vera spørsmål om kva du liker eller ikkje, her må ein tenkje på kva som er til gagn for dei unge.

Da bør ein tenke over visse ting i denne sammenheng: 1. Det er to likestilte off. skriftspråk her i landet.

2. Skolelova seier: Dei to siste åra i grunnskolen (ungdomsskolen) skal elevane ha opplæring i begge målformer. Eleven avgjer sjølv kva hovudmål han skal nytte.

3. Det har synt seg at dei som har hatt nynorsk i barneskolen jamt over har greidd seg betre i norskfaget enn andre i ungdomsskolen og vidare oppover. Same kva dei har vald til hovudmål, så har sidemålet falle dei lett.

4. Det er vel ein ting alle som har med skole og undervisning er enige om, og det er at barnet må få si første skriftlege opplæring så nært opp til talemålet som råd er. Og talemålet her i Skogn - Ekne og Ronglan, det ligg svært nære opp til nynorsk.

5. Det vil etter kvart, til dei fleste stillingar, bli kravd ungdoms- eller realskoleeksamen, ja, for somme også gymnas, og etter kvart som mange har desse skolane, blir det spørsmål om betre og betre vitnemål, ikkje minst i skriftlege fag. Det er da ein stor fordel å ha hatt nynorsk i barneskolen.

6. I mange stillingar er kravet at ein skal kunne begge skriftmåla – (viser her til ei utlyst stilling i N-Trøndelag fylke no nyleg) - og det meistrar den best som har lært nynorsk i barneskolen.

7. Rettskrivingsfeilar er ofte dobb. enkel konsonant, ll eller ld o.s.v. Somme har vanskeleg for å skilje mellom g og k eller i og y. Dette er ting ein heller ikkje kjem unna i bokmål. Barn som har desse problema i nynorsk, vil og få dei i bokmål.

8. Dei som har lært nynorsk i barneskolen, vil og kunne gjere seg betre nytte av den nynorske litteraturen.

Det som her er nemnt, skulle vera nok til å syne oss at det å ha nynorsk i barneskolen ikkje er noko minus, men ein fordel. Også for dei som har tungt

212

for norskfaget, for da kan dei legge både ord og setningsbygnad opp til talemålet.

Derfor: STEM NYNORSK. Arne Vigen

Å velje opplæringsspråk for barna i ein skolekrets er ei svært viktig sak. Valet vil sjølvsagt ha følgjer for heile lokalsamfunnet, men dei som mest direkte får merke følgene av eit slikt val, er skoleungane, og spørsmålet om kva som er best for dei, bør vege tungt når ein skal ta standpunkt i denne saka.

Eit ideelt krav til opplæringsmålet i skolen er at det må liggje så nær opp til talemålet som mogleg. Eit kjent pedagogisk prinsipp er at ein i opplæringa skai gå ut frå det som er kjent og heimleg, og dette må også gjelde i morsmålsopplæringa. Er avstanden for stor mellom det talemålet ungane bruker, og det skriftmålet dei skal lære, er det mindre sannsynleg at dei kan meistre dette skriftmålet skikkeleg enn om avstanden frå tale til skrift var mindre. Ein som kan bruke sitt eige talemål som norm også når han skriv, vil som oftast skrive betre og meir naturleg enn ein som er nøydd til å rette seg etter ei norm som ligg fjernt frå talemålet hans.

At dialektane i Inntrøndelag ligg nærast opp til nynorsk, er det ingen tvil om.

Det kan vere nok å vise til samsvaret i verb-bøyinga (notid kjem, søv, skriv, mel mot bokmål kommer, sover, skriver, maler), i substantivbøyinga (fleir hæsta, kniva, kne, tre som svarar til nynorsk fleire hestar, knivar, kne, tre mot bokmål hester, kniver, knær, trær), og i ei mengd med enkeltord som vatn, botn.

Noko fullstendig samsvar vil ein sjølvsagt ikkje finne, men vegen frå inntrøndermålet til nynorsken er så uendeleg mykje kortare enn til bokmålet.

Forklaringa på dette er at nynorsken i prinsippet byggjer på dei norske dialektane, mens bokmålet, som etter kvart også har nærma seg norsk talemål, har eit fremmendt utgangspunkt og enno dregs med denne arven. (I dei to siste tiåra har det også vori ein tendens til å gå bort frå den fornorskingslina som bokmålet har følgt før.) No har heller ikke nynorsken alltid vori like talemålsvennleg. Det har vori tendensar til å bannlyse ord av fremmendt opphav om dei var aldri så vanlege i dialektane, og det har vori gjort mye narr av nynorsken av den grunn.

Men no er heldigvis dette eit forlatt stadium, og det er i dag ingen som reagerer fordi om ein bruker ord som behov, formue, erfaring, bestå, betennelse, forsøk.

Ein kan seie at nynorsken no har komi tilbake til sin opphavlege idé, nemleg at det skal vere eit språk som byggjer på levande tale både i bygd og i by, og i prinsippet er det talemålet som er rettesnor også for skriftspråket. Bokmålet har ein mykje meir urikkeleg norm som ofte står i vegen for talemålsinnslag.

213

Dette er vel også bakgrunnen for den motstand fornorskingsarbeidet alltid har møtt frå den kanten.

Mi personlege erfaring er da også at det er langt lettare å bruke dialekten som grunnlag når ein skriv nynorsk enn når ein bruker bokmål. I bokmålet har ein rett nok alle dei faste, ferdiglaga uttrykk å gripe til, men ein skriv ikkje dermed betre språk om ein kan bruke ferdige klisjear som ein ikkje har noko personleg forhold til.

No kan det hevdast at det ikkje er alle som er i stand til å bruke dialektgrunnlaget sitt og derfor treng ei streng og fast rettesnor. Spørsmålet er om dette resonnementet er rett. Er det rimeleg å tru at ei fast norm som ligg forholdsvis langt frå talemålet skal vere lettare å tileigne seg enn ei noko lausare norm som gir rom for meir dialektinnslag? Eg har i mitt skolearbeid sett nok av eksempel på elevar som har prøvd følgje ei språknorm som ikkje samsvarar med dialekten deira, og resultata har ikkje alltid vori særleg heldige.

Men vilkåret for at alle elevane skal ha nytte av å ha nynorsk som opplæringsmål, er at dei i skolen lærer noko om å bruke sin eigen dialekt som grunnlag, og her har det kanskje svikta mange stader. Men får elevane rettleiing på dette punktet, er eg overbevist om at dei vil vere best tente med nynorsk i skolen, og dette gjeld både dei flinke og dei som er litt svakare.

Arnold Dalen

Dialekt: Æ sat heim og las på leksa.

Vanl. nynorsk: Eg sat heime og las på leksa.

Vanl. bokmål: Jeg satt hjemme og leste på leksen.

Dialekt: Gutan batt kyn.

Vanl. nynorsk: Gutane batt kyrne.

Vanl. bokmål: Guttene bant kuene.

MØT FRAM OG STEM FOR DET SKRIFTSPRÅK SOM LIGG NÆRAST TALEMÅLET I BYGDA VÅR!

214

Arne Sivertsen Til minne Arne Sivertsen er gått bort. Han var ein interessert og kunnskapsrik lokalhistorikar i mange år før Levanger Historielag kom i gang.

Med faren Martin Sivertsen for han rundt og observerte funn på mest kvar ein gard i bygda. Bind 3 av Skogns historie blei fullført av Arne, og kom ut i 1965, året etter at faren døydde.

Arne var ein flittig skrivar i årboka med verdfulle artiklar om gamle vegleier, utviklinga av Levanger, Frolfjellet og kalkomnane på Nesset.

Han kunne fortelle lokalhistorie med stor innleving, som når han til dømes fortalte om strandsittarane ved Sundet. Da følte vi nærhet både til bygningane og folka som levde her med “guttu” mellom husa, hageflekkene med poteter og grønsaker, og lukta av sjø. Han var derfor ein ettertrakta formidlar av lokalhistorie i skolane i Levanger.

Før jarnvinnetida vart dokumentert på Heglesvollen, fortalte han ofte om alle plassane i Frolfjellet med spor etter drift. Hans lokalhistoriske kunnskapar syntest uuttømmelege, og han stilte villig opp på mange arrangement. Det følgde alltid trygghet, ro og nærhet med der han deltok.

Han var saman med Asbjørn Andresen, Arne Johnsen og Einar Haugan pådrivar for å få nytt liv i Marsimartnan, og var fleire gonger på Gregoriemartnan i Östersund med utstilling og presentasjon av Levanger. Utstillingslokalet var alltid fullt av jamtar som ivra etter kontakt, og etter å fortelle sine martnashistorier.

Vi i Levanger Historielag er takksame for alt han har betydd for det lokalhistoriske arbeidet i kommunen.

Takk for gode minner.

Levanger Historielag Ola Indgaard

215

Levanger Historielag Årsmelding 2002 Årsmøtet ble holdt på Hegle grendehus den 12. februar, og ca. 20 medlemmer deltok. Trond Blikø holdt et motiverende kåseri om “Slow City”-bevegelsen.

Styret: Leder: Ola Indgaard. Nestleder: Marit Svarva Henriksen. Kasserer: Pål Kulås. Sekretær: Karl Meinert Buchholdt. Styremedlemmer: Lajla Eidsvik, Arnbjørg Tvete, Arman Saadat Rad og Sveinung Havik.

Styret har holdt 8 møter og behandlet 39 saker.

Skriftstyre: Sidsel Wohlen, Asbjørn Tingstad, Solveig Otlo, Pål Kulås og Sveinung Havik.

Utvalg for informasjon: Anne-Kari Leren Fjøsne, Sveinung Havik og Ola Indgaard.

Turnemnda: Tore Berg, Inger A. Munkeby og Arman Saadat Rad. Slektsutvalg: Aud Graadal, Jan Kåre Løveng og Leif Kjønstad.

Studieleder: Ola Indgaard.

Representasjon: Åpning av Frolfjellportalen: Marit Svarva Henriksen og Ola Indgaard. Årsmøte i Nord-Trøndelag Historielag: Ola Indgaard.

Heimeside: Det har gått med lengre tid enn vi trodde i starten med denne saka, men vi har lært mye, og det gjør at resultatet ser ut til å bli godt. Hattrem A/S har utvikla designet og vært rådgiver. Thommy Andresen har tatt seg av den tekniske løsningen. Utvalget har organisert innholdet med tekst og bilder.

Adressen er: www.levanger-historielag.no Bygdeboknemnda: Arbeidsgruppa for ny organisering av bygdebokarbeidet i Levanger (Ivar Berre, Jan Kåre Løveng, Sveinung Havik og Guri Sivertsen) har avgitt innstilling til kommunen om at den kommunale bygdeboknemnda skal legges ned fra 1/1 2003. Dette ble vedtatt i kommunestyremøte den 16.10.2002.

Arbeidsgruppa har sett bort fra Historielagets tilbud om at bygdeboknemnda kunne bli et utvalg i Historielaget, og foreslår i stedet ei frittstående nemnd.

Diverse: Det er kjøpt inn utstyr for lydopptak, digitalt kamera, Daldata regnskapsprogram og 2 utstillingsstativ.

Tilskudd er gitt til følgende prosjekt: Frolfjellportalen: kr. 10.000,-.

Bymuseet: kr. 5000,-. Grønningboka: kr. 3.000,-.Vi har også gitt tilsagn om kr.

10.000,- til program for digitalisering av bilder fra fotosamlingen hos Levanger

216

Museum. Asbjørn Andresen har gitt Historielaget eiendomsretten til ca. 1000 lysbilder med motiver (gårder og plasser) fra hele Levanger. Vi finansierer overføring til video med Asbjørn som forteller. Laget deltar med stand på Brygga på både mars- og sommermartnan og julemessa med salg av bøker og til markedsføring av laget. Det er ikke noe stort salg, men vi møter mange interessante personer med lokalhistoriske kunnskaper. Ellers deltok vi med stand i arrangementet Fjellenes år på Skallstuggu den 1. september. Skrivermøte den 16. november fikk lite oppmøte, men vi prøver på nytt neste år.

25 årsjubileum: 20. oktober 2002 var det 25 år siden Levanger Historielag ble stifta. Dette ble feira i lokala til Bamberg Arbeidskirke med 40 deltakere etter innbydelse til alle medlemmene i laget. Egil Brende holdt festtale, og Turid Lockert spilte til allsang. Som lagets første æresmedlemmer ble følgende utnevnt: Asbjørn Andresen, Sidsel Wohlen og Ivar Berre. Blomster og æresdiplom ble utdelt med disse ordene: ”De er ildsjeler med mange ideer, og stor vilje til å stå på, og som med uegennyttig innsats har bidratt med diverse opplegg over mange, mange år til glede og nytte for oss andre. Og hvor mange dags/årsverk det gjelder, det er det ingen som vet, og det betyr heller ingen ting for dere, for det er innsatsen for fellesskapet og resultatene som har vært drivkraften. Arbeidet med - og for - lokalhistorie er med og gir oss alle identitet og tilhørighet. Innsatsen er utført helt i tråd med lagets formålsregler og §2 i vedtektene. Dere har vært med på å gjøre lokalhistorien levende, og sporene finner vi på mange områder innen kulturminnevern og lokalhistorie. Alle har vært med i laget fra starten, eller de aller første åra, men dere har også deltatt i aktiviteter utenfor Historielaget, med innsats for å legge til rette for oppvekst og trivsel.”

Andre arrangement: Seminar om Gunnlaug Ormstunges saga på Levanger skole den 6. juni. Et vellykket arrangement med ca. 40 deltakere. Gårdsbesøk på Langås i Markabygda: Søndag 19. mai deltok ca 70-80 på omvisning her i strålende sommervær. Busstur i Åsen og omvisning i museet: Søndag 6. oktober dro vi med full storbuss på rundtur i Åsen, opp og ned i nedre del av bygda.

Johan Mo var med som omviser med godt humør og store kunnskaper om gård og grend.

Martnasnatta: Vi deltok for første gang med stand, og det ga lyst til å fortsette. Vi forestilte strandsitterne for vel 200 år siden, med gatesalg av fisk og grønnsaker. Folder om strandsitterne ble utdelt.

Studiearbeid: Det er fremdeles stor interesse for å lære om slekt. Det var ett kurs i januar. Det skulle arrangeres et nytt kurs i oktober, men da trakk det seg tre stykker like før start, så det ble utsatt til januar 2003.

Slow City-kurs: Tre kurs er avsluttet - med stort engasjement av deltakerne.

Rapport: Det første møtet gikk med til å bli kjent med eldre historie om Levanger, så som: Jernvinnetida, Gunnlaug Ormstunges reise gjennom Levanger i ca. 1009, Levanger gård, Martnan m.m. - strandsitterne og utviklingen til

217

tettsted og by. Det er gjennom møtene kommet fram noen klare ønsker om tiltak som kan gjennomføres straks til glede og nytte for mange.

1. Støtte til Levanger Historielags forslag om å finne høvelig tomt for to strandsitterplasser ved Sundet.

2. Komme i gang med by/stedsvandringer.

Det må planlegges med faste dager og klokkeslett flere ganger i sommerperioden. Kanskje kan det være noen dager på kveldstid, og ellers lørdager på dagtid. Vandringene fordeles på flere områder i sentrum, og de må kunne gjennomføres i løpet av en til to timer. Avsluttes med kaffe på Brusve eller Brygga. Det bør gjennomføres kurs for personer som kan være omvisere. Det kan også arrangeres fotturer på gamle stier/veger slik som det er gjort i Åsen i noen år. Bli kjent i "Grenda/bygda rundt" med buss bør og komme i gang.

3. Tiltak som kan bidra til formidling av alle de vakre og gode plassene - stier o.l. - i nærmiljøene våre som kan gi oss fine og verdifulle opplevelser. Og kanskje "Kunsten å vårrå fernøgd med det vi har" er noe vi bør ha med oss i hverdagen.

Dette kan organiseres i samarbeid med lokalavisa med f.eks. ei side hver eller annenhver - uke under tittelen "Den tida da følk gikk". Det bør da være bilder av folk på slike aktuelle steder som : Støpshaugen - Elvestien osv. Bilder og beskrivelser av slike "Møteplasser" tror vi vil friste folk til å benytte disse perlene i langt større grad enn i dag. Vi må bare forstå at vi har de enkle og gode opplevelsene like innpå oss, og det er bare å ta dem i bruk. Alt dette er enkle og gode tiltak som kan komme i gang når som helst, og ikke trenger finansiering. Bymuseet og Historielaget kan i fellesskap ta anvaret for gjennomføringen.

Publikasjoner: Grendekontaktene har vært i gang som før, og salget av årboka går veldig bra. Det har også vært salg på Mega noen dager - med godt resultat, og mange trivelege folk som slår av en prat. Lokalhistorisk skrift nr 2 er ferdig for salg (Albert Kjørboe Trapness). Elevene ved Halsan skole hadde historien om Halssteinborgen som prosjekt i år, og som en påskjønnelse frå Historielaget fikk de hver si årbok 1987 som gave. En klasse frå Hegle hadde Munkeby kloster som prosjekt, og fikk av samme grunn årbøker som gave. I år får alle skolene i Levanger ei årbok i gave. Vi har bokbytte med: Verdal Historielag, Namdal Historielag, Trøndelag Museum, Jämtlands lens Museum og Riksarkivets bibliotek.

Vi takker alle som på forskjellig vis har bidratt med stor uegennyttig innsats for å holde så mange aktiviteter i gang.

Ola Indgaard, formann

218

Samling av lokallitteratur Brusve i 200 år: "På Brosve satt tre mann i arrest,..." artikler og debatt om Brusve et utvalg. Samlet og utgitt av Levanger Bibliotek.

Levanger 2003 Danielsen, M.A. Skjøtselsplan for fornminneorådet på Julsborg i Levanger kommune Steinkjer 1999 Ekroll, Øystein Munkeby – Tautra. Cisterciensermunkenes klosterruiner i Trøndelag.

Theim 2003 Estetikk og opplevelse på Røstad; forprosjekt.

Oslo 1999 Falstadarkivet. En beskrivelse av samlingens innhold, 1941-1945 Av Trond Risto Nilssen og Jon Reitan Levanger 2002 Forra.

Tverrvitenskapelige undersøkelser.

Rapport over utført arbeid i 1972.

Theim 1972 Grønningboka Levanger 2002 Hallan, Nils De første opptegnelser om bygdeborger i Trøndelag.

Steinkjer 1956-57 Haugan, Einar Peter Theodor Holst. Tale på Brusve under 200 årsjubileet Levanger 2003 Haugan, Einar Levangerelvens Fellesfløtningsforening. Historikk 1923 – 1946.

Levanger 2003 Hoås, Jan Hell – Levangerbanen 1902 – 2002 Theim 2002 Husby, Magne Noen viktige lokaliteter for biologisk mangfold i Levanger kommune. Hovedvekt på moser, øyenstikkere og noen fuglearter. …, Gudmund Moen og Fredrik Refsaas Steinkjer 2003 Høgskolen i Nord-Trøndelag/Trøndelag kompetansesenter Oslo 2002 Kjærstad, Gunnar Elg – skog i Levanger, Nord-Trøndelag.

Levanger 2002 Kulturbærerne ved sundet. Levanger skole 200 år 1803 – 2003. Levanger 2003 Levanger Historielag Årbok 2002 Levanger 2002 Levanger som kirkested gjennom tusen år Levanger 2002 Lian, Trygve Nydalens fabrikker : et 90-årig industrieventyr Åsen 2003 Moksnes, Arne Ornitologiske undersøkelser i reguleringsområdet for de planlagte Forraverkene.

Theim 1971 Nord-Trøndelag Historielag Årbok 2002 Steinkjer 2002 Plan for folkeskolen Skogn herred Levanger 1924 Plan for folkeskolen i Skogn herad Steinkjer 1948

219

Rygh, Oluf Solheim, Tov

Gamle bygdeborger i Norge Kristiania Reinslyst; et undervisningsopplegg for grunnskolen Levanger Taraldsen, L.M. Fra spesialskole – til kompetansesenter Levanger Thingstad, P.G. Ornitologiske undersøkelser på Rinnleiret, Levanger og Verdal kommuner, Nord-Trøndelag Theim Trapness, A.K. Levanger – før jernbanens tid Levanger Ødegaard, Ola Ingen barndom Oslo

1883 1990 1988 1976 2003 1985

Levanger Bibliotek Lokalavdelinga Tlf.: 74 05 29 00. Faks.: 74 05 29 09 E-post: biblioteket@levanger.kommune.no

220

Retting til Årbok 2002 Frostaslekter i Skogn I årboka for 2002 hadde eg ein artikkel om Frostaslekter i Skogn. Eit lite avsnitt i slutten av artikkelen hadde dessverre falle ut. Det var slik: Nokre tiår seinare vart det og eigarskifte på Lynum søndre og Gilstad. Dit og kom det frostingar som kjøparar. Det var Mortinus Larsen Viken som kom til Lynum og Ole Steffensen Hjelde til Gilstad. Dei var svograr. Etterslektene lever der fortsatt.

Troleg er det og fleire med same eigarrelasjoner.

Kolbjørn Nestgaard

221

Medarbeiderliste: Asbjørn Andresen Jakob Aune Turid H. Buarøy Asbjørn D. K. Eklo Ellen Grinde Findland Per Flatberg Trygve Flatås Oddrun Friberg Marit Anne Gregersen

f. 1923 i Skogn, pensjonist, adr. Markabygda f. 1924 i Levanger, pensjonist, adr. Levanger f. 1953 i Trondheim, lærer, adr. Drammen f. 1927 i Levanger, pensjonist, adr. Levanger f. 1939 i Åsen, lærer, adr. Ålen f. 1937 i Haltdalen, pensjonist, adr. Inderøy f. 1908 i Frol, pensjonist, adr. Levanger f. 1951 i Markabygda, kontorfullmektig. Død 2003 f. 1944 i Markabygda, assistent i hjemmesykepleien, adr. Levanger Anders Gustad f. 1932 i Ekne, bonde, adr. Skogn Asbjørn Hallem f. 1931 i Frol, pensjonist, adr. Levanger Einar Haugan f. 1928 i Frol, pensjonist, adr. Levanger Guri M. Sivertsen Hauganf. 1960 i Levanger, bibliotekssjef, adr. Levanger Sveinung Havik f. 1947 i Snåsa, bibliotekar, adr. Levanger Andreas Hompland f. 1946 i Kvinesdal, magister i sosiologi, adr. Oslo Ola Indgaard f. 1928 i Frol, pensjonist, adr. Levanger Karl Jensen f. 1927 i Frol, pensjonist, adr. Levanger Annar J. Johansen f. 1937 i Frol, pensjonist, adr. Levanger Per Anker Johansen f. 1941 i Misvær, rektor, adr. Levanger Leif Kjønstad f. 1928 i Frol, pensjonist, adr. Levanger Jarle Kregnes f. 1932 i Heimdal, pensjonist, adr. Levanger Pål Kulås f. 1935 i Markabygda, pensjonist, adr. Markabygd Eli Lunnan f. 1940 i Levanger, husmor, adr. Skogn Kristen Mo f. 1942 i Trondheim, kontorsjef NTNU, adr. Trondheim Morten Moe f. 1954 i Trondheim, typograf, adr. Buvika Minda Otlo f. 1912 på Langstein, pensjonist, adr. Levanger Solveig Otlo f. 1940 i Askøy, lærer, adr. Levanger Jørn Sandnes f. 1926 på Snåsa, professor emeritus, adr. Trondheim Karl Arne Sandnes f. 1923 i Levanger, død 2002 Ulla Sirén f. 1930, pensjonist, adr. Djursholm, Sverige

222

Kåre Svebak f. 1939 i Verdal, statsstipendiat, adr. Arendal Oddlaug Øvreness Sørmo f. 1921 i Verdal, pensjonist, adr. Vikhammer Gunhild Valsø f. 1905 i USA, lærer, død 1984 Johannes Vongraven f. 1935 i Ålen, pensjonist, adr. Skogn Frits Wahlstrøm f. 1943 i Skogn, informasjonsrådgiver, adr. Årnes Sidsel Wohlen f. 1940 i Andebu, cand.mag., adr. Levanger

223

224

225