Les starten på "Direktøren" her: by Forlagshuset i Vestfold as

Foto: Ane Buck / STUDIOBUCK.NO

KATHARINA HOLT (f. 1964) er oppvokst i Porsgrunn, jobber til daglig med salg og markedsføring. Kriminalromanen Direktøren er hennes debut som forfatter.

DIREKTØREN

Når kriminaletterforsker Cornelia Lorentzon ved Gøteborgs Politikammer utreder en drapssak på Vestkysten, dukker detaljer fra en tidligere sak opp i minnet. Hun endevender arkivet, finner saksmappen til Sofia Holm og oppdager at flere involverte personer fra utredningen brått og uventet har gått bort.

K AT H A R I N A H O LT

Sofia bryter opp fra et destruktivt ekteskap og flykter tilbake til sin barndomsby, Kragerø. I sin søken etter hevn, havner hun imidlertid i et mareritt hun ikke klarer å kontrollere. Hatet hun kjenner for eksmannen og de menneskene som hjalp ham å føre henne bak lyset, gir uante konsekvenser. Ondskapen smitter.

DIREKTØREN K AT H A R I N A H O LT

KRIM

DirektĂ¸ren Katharina Holt

© Forlagshuset i Vestfold as / Lyst Forlag 2016 ISBN: 978 82 93349 45 7 Trykk: ScandBook AB, Sverige Papir: 80g FSC Mul-Print Cream 1,5 Foto forside: © Thanapun, Shutterstock Omslagsdesign og sats: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond Pro 11/17 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

ROMAN

2016

Kapittel 1 – Retten er hevet. Dommerpanelet reiste seg opp og forlot rettsalen. Stoler skrapte mot den slitte eikeparketten og røstene i rommet var som en myldrende bisverm. Hun var fullstendig utmattet. Kjempet like mye mot smertene i kroppen som mot spenningen i rommet. Anspentheten, de stive musklene og en gryende hodepine påminte om en gjennomført maraton. Sofia rettet oppmerksomheten mot advokat Tora Bengtsson, som omhyggelig samlet sammen papirmassen foran seg i en bunt, samtidig som hun sjekket et eller annet på mobilen. Den kvinnelige advokaten virket forretningsmessig og konsentrert. En stram, askeblond bobfrisyre omkranset den smale ansiktsformen, fremhevet de stålgrå øynene og de høye kinnbena. Ansiktet var naturlig sminket, akkurat passe, perfekt. Liksom den klassiske kleskoden bestående av en enkel men elegant Burberry-kjole i koksgrått og en matchende jakke med lyse detaljer. Sofia ble sittende å følge med på Bengtssons bevegelser, konstaterte at hun angret på valget av advokat. Det var gjennom påtalemyndighetene i Göteborg hun kom i kontakt med Tora Bengtsson, en strikt og flott karrierekvinne i begynnelsen av førtiårene. De anbefalte en bistandsadvokat med god erfaring på liknende saker som hennes. Allerede etter deres første møte, følte Sofia seg usikker. Selv om Bengtsson erfaringsmessig ofte påtok seg lignende caser, var det nesten umulig å få kontakt med henne. Bengtsson var stort sett opptatt når hun ringte, treg med tilbakemeldinger, viste sjeldent følelser, var formell, men allikevel pro5

fesjonell når de vel møttes. Det var frustrerende. Tanken på å finne en annen advokat dukket stadig opp under utredningen, men Sofia hadde hverken energi eller ork til å starte på nytt med et fremmed menneske. – Da er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente på dommen. Sofia skvatt. Aktor Torbjørn Gunnarsson sto bak dem med armene i kryss over brystkassa. – Vi får håpe det ikke tar altfor lang tid før de tar stilling i saken. Hva tror du? Bengtsson bøyde seg ned mot gulvet og tok opp en brun dokumentveske. Hun kikket seg rundt, plasserte den på en ledig stol. Spørsmålet ble hengende i luften mens hun stappet den tykke papirbunken ned i veska. – Hmm, vanskelig å si. De har mange pågående saker, så vi må nok regne med at det tar noen uker. Gunnarsson dro hendene over det blanke, glattbarberte hodet, virket tankefull. – Hva tror dere utfallet blir? Ordene fastnet i halsen. Sofia svelget dypt, møtte Gunnarssons blikk, kjente tårene presse bak øyelokkene. – Din datters videoavhør ga et sterkt innblikk i hva som har foregått. Det forsterker din historie tydelig. Gunnarsson harket lett, så ut som han tenkte på hvordan han skulle formulere seg videre. – Man forstår at dere har hatt en ubalansert og skremmende hverdag. Som fagperson ser man et konkret mønster, noe som ofte er karakteristisk i tilsvarende saker som dette. Han stilte seg foran Sofia med bena litt fra hverandre. Kroppsspråket presiserte hvor sikker han var. Skallen hans glinset i solstrålene, som skinte inn igjennom et av vinduene. Sofia reiste seg opp, festet blikket på Gunnarssons munn, stengte stemmen hans ute. Armene til den høye 6

aktoren beveget seg i alle retninger. Faen! Det fantes ingen tilsvarende sak! Dette var hennes sak, hennes og jentene. Hun sank ned igjen, ville bare forsvinne. I timene før rettssaken startet dagen før, ble hun på nytt innhentet av fortiden med Peter. En ubeskrivelig følelse av motvilje kom krypende. Det var som om hele nervesystemet gikk i forsvar. Hver eneste muskel i kroppen spente seg. Bare tanken på å sitte i samme rom som Peter var skremmende. Hun var utrolig takknemlig for at familien var til stede. Uten dem ville hun gått fullstendig i bakken. De støttet, ga trygghet og styrke, energi til å gå videre. Selv om hun hadde bearbeidet traumene om å møte Peter igjen i flere måneder, var det som om hodet holdt på å eksplodere da hun så ham. Det svimlet for henne, fikk ikke luft. Som om et eller annet fastnet i halsen og pusterøret snurpet seg sammen. Hun var ikke forberedt i det hele tatt. Det var over et år siden sist møte med respektive advokater. Nå ble tiden skrudd tilbake i løpet av noen få sekunder. Peter sto med ryggen vendt mot inngangen og pratet med sin advokat, Ove Svensson, da hun kom inn i rettslokalet sammen med Bengtsson. Alt rundt henne forsvant. De svarte stolene ble gråe, taket senket seg, rommet føltes trangt og gulvet gynget. Hun ble stående og stirre på det krøllete bakhodet hans. Lot han det gro nå som håret åpenlyst var blitt tynnere? Det var patetisk! Forsøkte han liksom å kompensere med lengden? Det var som han kjente at hun sto der. Han vendte seg rundt og satte det dype, grønne blikket i henne. Med den litt uskyldige fremtoningen som hun fortsatt kjente så altfor godt, dro han på smilebåndet og nikket lett. Hun dultet borti en eller annen, mistet balansen. Noen grep tak i armen hennes, holdt henne fast. Hun hadde så vidt klart å nikke en takk til den fremmede kvinnen. På en eller annen måte kom hun seg bort til Bengtsson på motsatt side, slo kneskålen i stolkanten da hun satte seg og bannet lavt. 7

– Gikk det bra? Bengtsson klappet henne på skulderen. – Vet ikke. Sofia bet seg hardt i leppen, kjente smaken av blod, slikket seg forsiktig rundt munnen, følte et enormt behov for vann. Uansett hvor mange mennesker det var rundt dem, var hun så inni helvete redd. Det stakk i brystet. En uhyggelig, trykkende smerte slo pusten ut av henne. Skjorta føltes plutselig trang, klebet seg til kroppen. Hun kaldsvettet, så at de våte ringene under armene var synlige. Følelsen av at han iakttok henne, ga en fornemmelse av å kveles. De grønne øynene satt som prentet på netthinnen. Hun hatet det! Hatet det spesielle, grønne blikket som en gang hadde fasinert henne. Nå sammenliknet hun det med et rovdyr som stirret på sitt bytte. Hvordan var det mulig at han fortsatt kunne påvirke henne så sterkt? Hun grøste, forsøkte å fokusere på innholdet som lå i mappen på bordet foran seg. Den inneholdt papirene hun mottok av Bengtsson dagen før saken skulle opp i retten. Møtet ble gjennomført på Bengtssons kontor i Göteborg sentrum. Innholdet i saksmappen beskrev prosedyren som lå foran dem, og fokuset ble lagt på bevisføringen og avhør med Peters vitner. Anna på krisesenteret fikk rett i sine antagelser. Peter bodde sammen med sin ekskone, Lina, igjen, og hun var kalt inn som vitne. Bengtsson skaket på hodet da de gikk igjennom Linas vitneforklaring, sa noe om at det var surrealistisk. De følgende dagene skulle Sofia, for første gang i sitt liv, skjønne hva ordet «hat» innebar. Uansett om hun til tider ikke trodde at var mulig å hate noen mer enn hun hatet Peter, fikk ordet en større dimensjon under timene i retten. Én etter én stilte Peters vitner seg foran dommerpanelet og presenterte usannheter uten å ofre henne et blikk. Løgnene tappet henne for siste rest av troen på rettferdighet. Mennesker hun en gang hadde vist tillit, viste sitt sanne jeg; et nivå hun ikke trodde var mulig. Det hadde 8

aldri vært i hennes tanker at de kunne synke så lavt. Hvorfor? Hva tjente de på å lyve? Jævla drittsekker! Skjønte de ikke hva det gjorde med henne? Hva det gjorde med jentene? De antydet jo at Peters oppførsel var ok, og at det var hos henne feilen lå. De hadde faen ikke behøvd å lyve! Dommeren, Theodor Evert Andersson, hadde innledet hovedforhandlingen dagen før. En ganske kraftig mann med et arrogant og oppblåst ansikt. Den hese stemmen var stram og myndig. Med for små briller lengst ut på nesetippen, innledet han prosessen med å presentere retten og partene. Han slikket på sine tykke, korte fingre mens han vendte på papirene i saksmappen og fortsatte med tiltalebeslutningen. Sofia slet med å tolke kroppsspråket hans. Hun, om noen, skulle ikke dømme en person etter utseende og væremåte. Uansett om hun forsøkte å snu tankegangen, var det vanskelig å like personligheten hans. Hva holdt hun på med? Han var dommer. Selvfølgelig var han dyktig og rettferdig! Sofia vred seg på stolen, forsøkte å konsentrere seg, fokuserte på det som ble sagt og på de andre personene som inngikk i dommerpanelet. Sorenskriveren, en yngre mann, satt og noterte. Håret var mørkt, og ansiktsformen minnet henne om en yngre utgave av George Clooney. Han så godt ut, virket oppegående, våken og fokusert. I tillegg var det to meddommere, eller tingrettsmedlemmer, som de kalte det. De satt på hver sin side av dommeren og sorenskriveren. Den ene var en tynn, ganske kortvokst mann i førtiårene med innvandrerbakgrunn. Ved flere tilfeller så det nesten ut som han sov. Den andre var en blond jente i slutten av tjueårene, som så ut til å ønske seg et helt annet sted. De lange, røde neglene hennes var visst langt mer interessante enn det som skjedde rundt henne. Sofia betraktet aktor Gunnarsson da han fikk ordet og holdt innledningsforedraget. Klarte ikke å få med seg et ord av det han sa, maktet ikke, distanserte seg. Det var vondt å høre sin egen historie. Hele 9

senarioet som utspilte seg foran henne var virkelighetsfjernt. Disse tilfeldige menneskene skulle avgjøre hva som var rett og galt. Sofia forsøkte å overbevise seg selv om at de ville se fakta og dømme ut fra det. Uansett hva de mente, kom de aldri til å forstå eller skjønne hvilket helvete det faktisk hadde vært å leve med Peter. Straffen kunne aldri være hard nok. – Vi holder kontakten, Sofia. Det er bare å ringe om du har spørsmål! Sofia ble plutselig oppmerksom på at rettslokalet var tømt for folk, at Bengtsson pratet til henne. – Så bra! Jeg vet ikke helt hva det skulle være, men en vet jo aldri. Akkurat nå klarer jeg ikke å tenke i det hele tatt. Med et stivt smil tok hun Bengtsons utstrakte hånd, ga henne et fast håndtrykk og nikket. – Det er akkurat som om hele prosedyren har handlet om noen andre. Jeg har vanskelig for å ta til meg det som har blitt sagt. – Det er ikke så underlig at du føler det slik. De fleste jeg presenterer sier det samme. Jeg skjønner hva du mener. – Gjør du? Det er jo så forbannet mye løgn! Mennesker jeg har hatt en grei relasjon til står og lyver i retten! De forsvarte Peters oppførsel uten å blunke! Sofia tørket tårene som var på vei nedover haken, dro inn snørra, gned håndflaten mot nesen og tok et dypt åndedrag. – Det kan umulig være greit, Bengtsson. Dommeren har knapt ofret meg et blikk! Nei, det føles ikke greit. – Nå må du ta vare på deg selv og jentene, Sofia. Vi kan ikke gjøre så mye mer enn å vente på rettens avgjørelse. Bengtsson hevet øyebrynene, lot pusten sive ut gjennom neseborene. La mobiltelefonen i veska og begynte å gå mot døren som ledet ut til foajeen. Sofia fulgte etter, så at Alexander sto og ventet ved utgangsdøren. 10

I det samme hun var på utsiden og endelig kunne trekke frisk luft, kom Alex bort, dro henne inntil seg, ga henne en klem, var granskende i blikket. – Går det greit? Sofia nikket, forsøkte å skjerpe seg samtidig som tårene nok en gang presset på. Hun var så utrolig glad i Alex og Thea. De var tryggheten i hennes og jentenes hverdag. Alex var bare et par år yngre, og Thea to år eldre. Deres tette søskenrelasjon gjorde ting lettere. Uten dem og Henrik ville det vært umulig å komme seg igjennom de siste årene. Da boblen sprakk, var de der for henne og jentene, uansett tid på døgnet. – Jeg tar veska di. Thea og Henrik sprang bare inn på toalettet. – Så bra! Takk, Alex! Hun ga Alex veska, samlet seg, vendte på hodet og nikket til Bengtsson. – Takk for nå, da … Vi snakkes … – Ja, vi høres! Da får dere ha en riktig god tur hjemover. Hils din søster og svoger. Bengtsson bøyde seg frem og ga henne en klem. Det var første gang advokaten viste en følelsesmessig tilnærming, og Sofia ble overrasket. Alex tok et par skritt, stilte seg i døråpningen, vinket til Thea og Henrik, som kom gående i andre enden av foajéen. Sofia rettet oppmerksomheten mot sin søster og svoger. Det skulle bli godt å komme seg vekk fra Göteborg. Komme seg langt vekk fra Peter. – Da er det vel bare å finne bilen og dra seg oppover. Henrik stakk hånden i lomma, tok frem et nøkkelknippe samtidig som han begynte å gå. Ingen av dem sa noe da de ruslet mot parkeringshuset. Det var en befrielse å sette seg i bilen, forlate Göteborg. Sofia satte seg i baksetet sammen med Thea, sparket av seg skoa, dro bena opp i setet. 11

Samtaleemnet handlet snart om Peter, advokat Ove Svensson og vitnene. Det var som en parodi i en eller annen serie. De var påvirket av dagene i retten og behovet for å ventilere all drittkasting de hadde hørt på, gjaldt dem alle. – Jeg kan bare ikke skjønne hvorfor de lyver… Snur på fakta? Sofia dro etter pusten, var oppgitt. – Hva skal vi med vitner da? Det er jo fullstendig meningsløst! Jeg er så forbannet naiv. Trodde iallfall at de ville være ærlige. Tok det som en selvfølge. – Du må bare glemme det, Sofia. Ikke bruk energi på å forstå det engang. Tenk fremover! Henrik kikket på henne i sladrespeilet, vendte oppmerksomheten tilbake på trafikken, stoppet ved et lyskryss, klarnet stemmen. – Vi får krysse fingrene, håpe på at dommerpanelet ser hele mønsteret. Det er jobben deres. Hun lukket øynene, ønsket bare å stenge av en bryter, viske ut fortiden.

Kapittel 2 Sofia våknet brått, oppdaget at de svingte av E6 mot Strømstad. Thea bøyde seg frem, kikket spørrende på henne. – Deilig å sove litt? Sofia gjespet, strakk på bena, smilte nikkende mot Thea. De fortsatte å småprate, kjørte forbi ferjeterminalen et kvarter senere, videre mot Strømstad sentrum og parkerte utenfor en ICA-butikk nede ved havnen. Mens de andre gikk for å handle, stilte Sofia seg på fortauet utenfor bilen, plukket frem en Marlboro-pakke og lighter fra lomma. Trakk kåpen tettere rundt seg, tente en sigarett. Nikotinet fylte lungene, stimulerte suget, ga en avslappende effekt. Hun blåste ut den gråhvite røyken, tok straks et nytt trekk, gjentok prosedyren. Det føltes tomt innvendig. I flere måneder hadde hun gått og ventet på en dato fra tingretten. Nå skulle hun fortsette å vente på dommen. Det ble liksom aldri ferdig. I tillegg fortsatte de helvetes marerittene å berøve nattesøvnen. Troen på at de ville forsvinne når rettssaken var over, virket fjernt. Sofia slengte den halvrøkte sigaretten ned i sprekken på et kumlokk, satte seg inn i bilen, stengte døren. Peters oppvisning dagen før, hadde gjort henne utilpass. Hun svettet og frøs om hverandre, kjente en gnagende uro i magen. Spyttkjertlene hadde overprodusert væske, gitt en kvalmende følelse av å ville kaste opp. Kledd i en mørk, grå dress av seneste snitt, hvit skjorte og match13

ende slips, fremsto han som en fremstående og veltalende person. Uten skrupler, uten minste tegn på skyldfølelse fikk han rettens oppmerksomhet. Virket tilsynelatende behersket, da han rolig reiste seg opp, rettet på det mørkegrå slipset, dro hånden gjennom de blonde krøllene, klarnet stemmen mens han tok plass bak stolen sin. Flyttet stolen et hakk nærmere bordet. Lyden av stolben pep i veggene. Ingen reagerte. Var som bedøvet. Peter festet blikket mot dommerpanelet, ventet et par sekunder før han åpnet munnen. – Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg står her! Han satte pekefingeren mot underleppen, sperret opp øynene og kikket seg spørrende rundt. – Jeg har aldri løftet en finger, hverken mot Sofia eller andre kvinner. Toneleiet ble svakere, fikk en barnslig, stakkarslig klang. Han tok en kunstpause etterfulgt av et kort hosteanfall. At jeg er anmeldt for grov kvinnemishandling, er helt absurd. Jeg er sjokkert! Ser jeg kanskje ut som et monster? Det var stille i rommet, trykkende varmt, alles oppmerksomhet var rettet mot Peter. Ventende, spente på neste utsagn. Peter dro etter pusten, lot blikket hvile på henne i noen få sekunder, ristet på hodet, rettet blikket mot dommerbordet og fortsatte monologen. – Jeg, en dyktig og pliktoppfyllende direktør, far og ektemann. Nok en gang satte han pekefingeren mot underleppen, ventet, løsnet på slipsknuten og presiserte hvor dyktig og pliktoppfyllende han var. Han stoppet opp midt i en setning, la håret bak øret, tørket seg lett under nesen med den ene håndflaten, før han fortsatte. Det var kvalmt! Hun kjente spillet hans. Var det bare hun som så det? – Jeg er en mann som tar ansvar, forsørger familien min, samtidig som jeg har en krevende stilling. Kan sikkert virke tøff til tider, men det kreves om man skal oppnå resultater, noe jeg også gjør. 14

Med en selvgod mine la han armene i kors over brystet, løftet hodet, skjøt haka frem og nikket fornøyd. – Kan du konkretisere hva du mener med å virke tøff? – Jeg mener at man må sette omgivelsene på plass når det kreves. Være tydelig på hvem som bestemmer. Peter målte Bengtsson med blikket, slikket seg rundt munnen med tungespissen, bøyde seg frem, støttet hendene mot bordet og trommet med fingertuppene. – Kan du være tydeligere? Hva mener du med å være tøff, og hvem er omgivelsene? – Jeg treffer daglig mange mennesker, noen mindre begavet enn andre. Dessverre finnes det mange som er blottet for intelligens, som ikke skjønner at ineffektivitet koster selskapet penger. Mitt selskap, mine penger, rettere sagt. Stemmeleiet hans forandret seg, fikk et hardere tonefall og de grønne øynene smalnet. – Du anvender sterke, nedlatende ord når du omtaler dine forbindelser, Granberg? Hva mener du med mindre begavet og blottet for intelligens? Er det slik du ser på dine ansatte? Bengtsson tok av seg brillene, møtte Peters blikk. – Eller dine forretningspartnere? Sofia? Sofia krøp sammen, kjente pulsen stige og den trykkende smerten i brystet ble sterkere, akkurat som hun fikk åndenød. Bengtssons spørsmål provoserte Peter. Ville han klare å beherske seg? La andre merke til det? – Jeg driver butikk, ikke en fritidsklubb. Bryr meg svært lite om det er ansatte, businessfolk eller tjukke slekta. Har jeg rett, krever jeg at folk gjør som jeg sier, eller at ansatte gjør seg fortjent til lønna si. De vet hvor døra er. Var svaret konkret nok for advokat Bengtsson? – Hvordan definerer du ordet rett? Hva er det som tilsier at du har rett? 15

– Jeg vet når jeg har rett. Gjør ikke du? – Jeg har for øyeblikket ingen flere spørsmål. Bengtsson satte på seg brillene igjen, noterte i papirene, lot være å se på Peter. Peter smilte sarkastisk, vendte seg mot salen, ventet ytterligere noen sekunder, før han fortsatte å skryte av seg selv og sin stilling med en påtatt, sjarmerende og selvsikker fremtoning. Tok ytterligere et par kunstpauser, før han fokuserte på henne. – Sofia er et menneske med store psykiske problemer. Hun er en kald og usosial person. Han stoppet opp, vendte på et ark, kremtet høyt. – Det har vært vanskelig for Sofia å akseptere forskjellen mellom oss to. Jeg er som sagt en pliktoppfyllende direktør, sosial og utadvendt. En mann som oppnår positive resultater, har god økonomi. Jeg er en mann som inngir respekt. Sofia burde vært takknemlig, ikke klage. Jeg har gitt henne muligheter, status. Det er ikke mange som ville gjort det samme som meg. Jeg har ofret mye for henne. Peters harske stemmeleie fikk det til å knyte seg i magen. Påminte om hvor ubrukelig og utakknemlig han fikk henne til å kjenne seg. Ord som etter hvert ble en del av hverdagen, som fikk henne til å krype sammen, be om unnskyldning uten å skjønne hva som egentlig hadde skjedd. Skjønne hva hun hadde sagt eller gjort som gjorde han sint. Sofia skaket av seg de ubehagelige tankene, vendte oppmerksomheten mot Peter. – Mitt bilde av andre mennesker stemmer stort sett. Jeg burde ha oppfattet signalene på Sofias psykiske ubalanse og dårlige selvbilde, men jeg ble vel betatt. Han stoppet opp, smilte bredt, kikket på Ove Svensson. – Som sagt, gav jeg Sofia alle sjanser, og hun burde vist takknemlighet. Dessverre lukket jeg øynene for virkeligheten. Han vendte seg mot salen igjen, lo litt ironisk, tok nok en gang en 16

kunstpause, fortsatte forestillingen. – Sofia burde vært innlagt. Jeg er ikke lege, men vil allikevel påstå at hun sannsynligvis lider av depresjon og tvangsforestillinger. Kanskje en mildere form for schizofreni. Bengtsson reiste seg opp, slo håndflatene mot hverandre, protesterte. Det stålgrå blikket var festet på sorenskriveren da hun åpnet munnen. – Jeg ber retten om å stryke denne uttalelsen i protokollen. Tiltalte har ingen medisinsk bakgrunn eller fagkunnskap for å kunne uttale eller sette noen form for diagnose. Det er heller ikke min klient som står tiltalt, så vi ber oss frabedt slike spekulasjoner fra forsvarets side. Dommeren dro brillene opp på hodet, klarnet stemmen. – Jeg må be tiltalte om å omformulere seg, utelukke den slags uttalelser. Dette skal ikke tilføres protokollen. Bengtsson nikket, var spent i ansiktet da hun formelig dultet ned på stolen igjen. De rødmalte leppene ble til en tynn strek, kinnbena strammet seg, viste at hun var irritert. Peter sukket, dro opp et hvitt, nystrøket lommetørkle fra bukselomma, tørket pannen. Ove Svensson lente seg fremover, ga Peter en lyseblå post-it-lapp, hvisket et eller annet. Peter bøyde seg ned, lyttet og nikket, leste på lappen samtidig som han vendte oppmerksomheten mot salen. – Som familiemann og forsørger var det til tider veldig slitsomt med en krevende direktørstilling i tillegg til Sofias ustabile og psykiske tilstand. Jeg var ofte urolig når jeg dro på jobb, redd for at hun ville tilføre seg selv skader. – Kan du konkretisere dette nærmere? – Sofia kunne være ekstremt ubalansert og utenfor i perioder. – Du gjentar Sofias psykiske tilstand, Granberg. Kan det være et samband med det hun beskriver og som ligger til grunn for denne prosessen der du står tiltalt? 17

– Hennes tilstand har absolutt ingenting med meg å gjøre. Jeg har ikke gjort henne noe. Hvor mange ganger skal jeg gjenta det? – Hva mener du med «tilføre seg selv skader»? Peter pustet tungt. Kjevemusklene strammet seg, beveget seg akkurat som om han bet tennene sammen, var opprørt. Sofia viste at Bengtsson irriterte ham. – Selvskading. Alle vet hva jeg mener med det. – Kan du presisere nærmere? Hva slags selvskading? – Noen skjærer seg selv, slår, kaster seg ned for trapper. Hva faen! Du skjønner hva jeg mener? Bengtsson kikket mot dommerpanelet med et spørrende blikk, ventet og vendte seg mot Peter. – Jeg vil be tiltalte endre sitt ordbruk. Det er lite passende i retten. Nei, jeg forstår ikke hva du mener! – Hun får jo så lett blåmerker, så et eller annet må hun ha gjort. – Så de påførte skadene Sofia har hatt, så som blåmerker, sår, ribbeinsbrudd, for å nevne noe, er altså selvskader? – Om hun ikke har vært sammen med noen andre, da? – Andre? – Ja. Som sagt, jobber jeg mye, mer enn gjennomsnittet. Hva hun har for seg mens jeg drar inn penger, vet jeg lite om. – Har du noen gang opplevd at Sofia har skadet seg selv? – Som sagt, er jeg mye på farta. – Da gjentar jeg spørsmålet: Har du noen gang opplevd at Sofia har skadet seg selv? – Jeg har vel kanskje sett noen blåmerker. – Så du har aldri sett Sofia skade seg selv? – Nei, ikke hva jeg kan huske. – Men du har sett blåmerker? Stemmer det? – Ja, kanskje. Hun får jo blåmerker bare man tar i henne. – Tar i henne, hva legger du i det? 18

– Akkurat det jeg sier. At man tar i noen. Peter var rød i ansiktet. Kjevemusklene jobbet uavbrutt mens han fortsatte å lyve, dra inn hennes familie og venner. Kom med påstander om at de alle hadde psykiske problemer. – Sofias tidligere arbeidsforhold er vel heller ikke noe å skryte av. Peter gjentok ordet «arbeidsforhold» et par ganger, trodde hun. Skjønte at han hadde en baktanke, en plan, men husket ikke alle detaljer, brydde seg ikke, sluttet å lytte. Hvordan var det mulig å uttale seg som han gjorde? Bare det at han fikk seg til å være så nedlatende om mennesker som hadde stilt opp for dem begge, gjorde henne enda mer uvel. Det var helt ubegripelig at han kunne synke så lavt. Hun møtte Henriks blikk et par ganger mens Peter pratet. Svogeren dro oppmuntrende på smilebåndet, skaket ettertenksomt på hodet, virket rolig og konsentrert. Peters forvrengte historie ble bare mer patetisk, mer dramatisk. Han fortsatte å fornedre både henne og de menneskene hun respekterte og elsket. Poserte, brukte ulike ansiktsuttrykk, forandret toneleie, skapte dramatikk, fikk den oppmerksomheten han ønsket. Hun konstaterte bare at han ikke var forandret. Bengtsson protesterte vel et par ganger, men Sofia klarte ikke lenger å forholde seg til dramaet som utspilte seg. Peter nektet for alle anklager, uansett. Om Henriks ord stemte, at dommerpanelet var oppegående og gjorde jobben sin, måtte de vel gjennomskue det som foregikk? Se hvordan han manipulerte, vrengte på fakta, kom med usannheter? Han fikk det jo til å høres ut som om det var henne det var feil på! I over en time holdt Peter på. Da han var ferdig, bad advokat Svensson om en kort pause. – Min klient er meget sliten. Det var ubehagelig. Sofia satt med en følelse av at meddommerne slukte hvert eneste ord av Peters historie. Hvorfor var ikke Mikael kalt inn? Han kunne i hvert fall bekreftet 19

at hun ikke var psykisk ustabil. Uansett om de bare gikk i familieterapi hos Mikael Søderstrøm under en kort periode, ville det styrket hennes troverdighet. Bengtsson hadde ringt Mikael noen måneder før hovedforhandlingen skulle starte, spurt om han eventuelt kunne bistå som vitne. – Lovlig sett kan han svare på spørsmål som angår deg, sa Bengtsson. Mikael ble aldri kalt inn som vitne. Sofia skjønte ikke hvorfor. Bengtsson var konsekvent da hun konfronterte henne om Mikael dagen før. – Jeg ser ikke behov for Mikael Søderstrøm under hovedforhandlingen. Vi har nok vitner, Sofia. Sofia skjønte at temaet var ferdig diskutert fra advokatens side. Det var etter et akuttbesøk på Hallands sykehus i Halmstad, at hun kom i kontakt med Mikael. Den kvinnelige legen truet med opplysningsplikten etter en konfrontasjon om en forslått rygg, ribbeinsbrudd og skader i underlivet. Hun hadde nektet å svare på legens spørsmål, men lovet å møte opp til familierådgiving om de sendte en henvendelse. Peter klikket fullstendig da hun fortalte det, men skjønte etter hvert at han ikke hadde noe valg. Og selv om Peter endret personlighet under samtalene med Mikael, spilte det ingen rolle. Sofia trodde at Mikael gjennomskuet fasaden. Hun savnet ham i retten. Det var også tydelig at Peter og advokat Svensson hadde planlagt en taktisk og gjennomtenkt strategi. At hans halvbror, Victor og Lina kjørte samme linje som Peter, kom ikke som noen overraskelse, men at deres tidligere felles kolleger gjorde det samme, var sårt. Personer som hun en gang kjente, respekterte og likte, var villige til å synke lavt for å forsvare Peters syke oppførsel. Løgnere! Uansett om de hadde vært forretningsforbindelser eller kolleger med Peter, ble det feil. Sofia visste godt at de beskyttet hverandre i forretningsprosesser, gjennomførte en egen agenda 20

for å sette folk på plass. Hun hadde sett og hørt det ved flere tilfeller. Fått med seg hvordan de enkelt ble kvitt mennesker som stilte ubekvemme spørsmål eller satte seg imot Peters regler. Mennesker de ville ha bort, ble helt enkelt sagt opp eller valgte å si opp, uten noen forklaring. Hun skjønte etter hvert at de ble truet med et eller annet, men skjønte fortsatt ikke hvordan de klarte å gjennomføre en del av oppsigelsene uten at det ble konsekvenser. Skjønte heller ikke hvorfor ingen av de berørte satte seg på bakbena. Hun overhørte flere samtaler under tiden med Peter. Hørte hvordan han og øvrige lederprofiler brukte skitne metoder med oppdiktede historier, for å gjennomføre planlagte oppkjøp til egen vinning. De fikk det som oftest slik de ville ha det. Flere av Peters kontakter ga henne gåsehud. Spesielt en som ble kalt Nisse. Hun kunne ikke skjønne hvordan Peter og han kunne ha noe felles. Nisse var Peters totale motsetning. De få gangene hun så Nisse på vei inn eller ut av Peters hjemmekontor, reagerte hun på hvor ustelt han virket. Alltid ubarbert og fett, rødlett, bakovergredd hår. De flakkende øynene hans var nesten svarte, små og stikkende. Hun hadde kun sett ham i møkkete olabukser og en slitt MC-jakke. Nisse sa heller aldri et ord når hun var i nærheten. Hun overhørte noen samtaler, men skjønte at det meste ikke var ment for hennes ører. Peter snakket ofte nedlatende om andre mennesker, men hun kommenterte det aldri. Torde ikke. De fleste forretningsforbindelsene hans var mindre utviklet, idiotiske eller ubrukelige. Det var slik han omtalte dem. Han var slem. Men dette handlet ikke om en jobbsituasjon eller forretningsforbindelse. Det handlet om år av hennes liv sammen med en person som skadet henne. Ikke bare henne, men også jentene. De led under Peters ekstreme oppførsel. År fylt med krenkelser og fornedringer. De hadde også vært hennes kolleger og forretningsforbindelser en gang i tiden. Hun kunne ikke i sin villeste fantasi tro at de skulle lyve under ed. Det gjorde så forbannet vondt. Var umulig å akseptere. Spesielt Krister Olssons vitneforklaring var vanskelig å takle. En 21

gang så hun på han som en av sine nære venner. Han var ansatt som daglig leder i et underleverandørselskap, og de samarbeidet tett med felles kundearrangement. Krister viste henne litt ekstra oppmerksomhet i begynnelsen av bekjentskapet, men det handlet kun om en vennskapelig relasjon. Krister flørtet med de fleste kvinner, og hun avviste hans tilnærmelser på en ryddig måte. Overså hans interesse uten å virke uhøflig. Krister kjente Peter relativt godt også. De var medlemmer i samme klubb, Rotary i Stockholm. Etter hva hun forsto, hadde de gjort en del forretninger sammen. Utrolig nok aksepterte Peter hennes vennskap med Krister, og han var også den første som fikk vite om Peter og hennes forhold. Da Krister bad henne ut på lunsj under en Stockholmstur, fortalte hun det som det var. Krister ble overrasket, men ga henne en klem og gratulerte. Samtalene med Krister avtok da hun anmeldte Peter. Straks før politiet besluttet å gi Peter besøksforbud, og det stormet som mest, bad Bengtsson henne om å finne de rette vitnene, og det falt naturlig å spørre Krister. Han var klar over at det hadde foregått noe galt. Han ringte henne en formiddag han satt på Arlanda og ventet på avreise til Malmø. Hun skjønte at det var noe som plaget ham. Krister var unnvikende, annerledes. Pratet uavbrutt om bagateller, noe han vanligvis ikke pleide å gjøre. Da han plutselig spurte om Peter skadet henne, klarte hun knapt å svare. – Hvor har du fått det fra? – Det var noe Peter sa under middagen med klubben i Stockholm forrige uke. Vi sto ute og luftet oss, kom av en eller annen grunn inn på utakknemlige kvinnfolk… Hun hadde presset telefonen mot øret, kjent en sterk motvilje, fått en isende fornemmelse om at Peter lå bak, testet henne. – Peter fleipet, sa noe om at han stadig måtte gå tøffere frem, stramme deg opp, at du kunne irritere. Det slo meg bare i ettertid at du ofte har avlyst møter, vært borte fra jobben i perioder. 22

Var det Peter som styrte? Og hvis hun sa noe, ville Krister konfrontere Peter med det senere? Hun visste ikke. Kunne ikke vite. Hun fornektet det hele, sa at det ringte på døren og avsluttet samtalen. Uansett kunne hun ikke tro annet enn at Krister ville være ærlig overfor politiet og i en eventuell rettssak. Han var jo hennes venn. Kunne hun virkelig ha tatt så feil av Krister? Da hun ringte og refererte til samtalen, var han reservert. – Selvfølgelig har jeg forstått at alt ikke har vært bra mellom dere, men alle forhold har dårlige perioder. Hun forble stille, ventet på en forklaring, hørte at han sukket, dro etter pusten. Tok sats for å fortsette. – Men jeg vil ikke blande meg, ta parti med noen. – Jeg ber deg ikke om å ta parti, Krister. Bare at du skal være ærlig, si det som det var. Fortelle hva Peter sa. – Beklager, Sofia. Jeg kan ikke hjelpe deg. Hun var knust, sendte Krister en mail, håpet så inderlig at han ville endre seg, skjønne alvoret. Det korte svaret hans var tydelig. Hei, Sofia! Jeg kommer ikke til å ta stilling til noen av partene i denne prosessen. Jeg kommer til å være nøytral og håper du respekterer det. Lykke til! Krister Hun forsøkte å møte blikket hans i retten dagen før, men Krister overså henne fullstendig. På Bengtssons spørsmål om Peters tilståelse, var svaret derfor som forventet. – Så du påstår at samtalen med Peter aldri har eksistert? – Ja, jeg kan definitivt ikke minnes en slik samtale. – Og du kan heller ikke minnes denne spesielle dialogen med Sofia? 23

– Nei Administrerende direktør, Paul Bergsten, var også kalt inn som vitne. Under en kort periode var han både Victors og hennes sjef. For hennes del; fem-seks uker. Et konsulentfirma i Halmstad hadde kontaktet henne og oppfordret til å søke på en ledig stilling som salgssjef i et mellomstort programvareselskap. Etter nok en lang sykmeldingsperiode var selvfølelsen på bunn, men hun strammet seg opp, gikk på intervjuet. Bestemte seg for å gi det et forsøk. Da hun ble tilbudt stillingen noen dager senere, kjente hun en blanding av lettelse og håp, var stolt. Hun hadde vært ansatt i et av selskapene Peters meglerfirma var involvert i, men nå fikk hun endelig muligheten til å komme bort fra han, både hjemme og på jobb. Uansett om sykefraværet hennes til tider var høyt, sjekket han alt hun foretok seg når hun var til stede på arbeidsplassen. Han hadde full kontroll på hvem hun var i møter med og hvem hun pratet med. Sofia håpet det ville minske irritasjonen hans om han ikke kunne kontrollere alt hun foretok seg. Hun hadde vært så inni helvete redd for Peters reaksjon da hun fortalte om jobben. Utrolig nok var han rolig, virket til og med positiv. At Peter kjente Bergsten fra før, fikk hun vite etter at kontrakten var undertegnet. Hun ble kvalm bare hun tenkte på det. Følte seg grunnlurt. Da Victor, på toppen av alt, dukket opp noen uker senere, skjønte hun at Peter hadde styrt det hele, at han fortsatt kontrollerte hennes hverdag. Etter en lang periode som frilanser, var Victor plutselig økonomiansvarlig og kompis med administrerende direktør Bergsten. Peter hadde anbefalt sin yngre halvbror. Men det var et eller annet som skjedde mellom Peter og Bergsten, den gangen. De brøt plutselig all kontakt. Hva det handlet om, fikk hun aldri svar på. Nå sto iallfall Bergsten på gjestelista til Peter. Det var utrolig! Peter hadde sagt at han avskydde denne mannen som nå var kalt inn som vitne. Bergsten nikket mot dommeren da han kom inn i rettslokalet, satte 24

seg i vitneboksen, smilte bredt. Med en glatt, bakovergredd frisyre og en strikt, grå dress med duse striper, ville han passet inn i en krigsfilm som tysk offiser. Fra å love å si den hele og fulle sannheten, åpnet han med å fortelle alle i lokalet at hans tid var kostbar. – Dette må gå fort! Den slibrige smålandsdialekten hans fikk kroppshårene til å reise seg. – Jeg skal videre til Uddevalla i et møte, og min tid er begrenset. – Det har retten full forståelse for. Dommeren nikket et par ganger, bekreftet sin forståelse, smilte mot Bergsten og deretter mot Peter. Det som skjedde foran henne var uvirkelig. Etter noen ufyselige løgner om at Sofia Holm ofte skapte konflikter på kontoret, stadig gikk mot ledelsens beslutninger, var han stort sett ferdig. – Som sagt, fikk jeg aldri muligheten å bli bedre kjent med Sofia. Han børstet bort et eller annet fra dressjakka, rettet på en knapp, virket opptatt. – Frøken Holms gjesteopptreden i selskapet var, som tidligere nevnt, meget kort. Da dommeren spurte om han krevde erstatning for utlegg og tapt arbeidstid, ristet Bergsten på hodet, gliste bredt og fremhevet en gul tanngard. – Det ville blitt dyrt for staten med min timelønn. Jeg kan by på det, svarte han leende og nikket mot dommerpanelet. At firmaet ble slått konkurs noen måneder etter hennes gjesteopptreden, sa han ingenting om. Sofia følte seg overkjørt, maktesløs, nesten forvirret. Hvordan var dette mulig? Hvorfor? Bergstens løgnaktige og arrogante vitneavhør gjorde henne forbannet. 25

Så var det Lina, da. I dokumentene fra tingrettens forundersøkelse var ikke Lina nevnt med et eneste ord. Det var først etter at det ble reist tiltale, hun ble satt opp som vitne. Med et nervøst, flakkende blikk og et stivt, påklistret smil, lovet hun dommeren å si den hele og fulle sannheten. Sofia så hvor ubekvem Lina var, kjente medlidenhet. Det var frustrerende og merkelig. Egentlig burde hun bare kjent avsky og sinne overfor Lina, men det gikk bare ikke. Hun var jo et offer, hun også. Forhøret med Lina var fjernt. Sofia klarte ikke å fordøye flere løgner, distanserte seg. Etter hvert forsto hun også hvorfor ingen av Peters vitner ble sittende i retten etter sine forklaringer. Forsto hvorfor de forlot rommet så fort de var ferdige. Peter ville selvsagt ha dem ut. Selvfølgelig! Han styrte dem, sikret seg mot eventuelle spørsmål og ubehageligheter i etterkant. Hun kjente igjen mønsteret. Avhøret med Saga ble vist på to store TV-skjermer. Hennes elskede unge. Det var første gang hun så opptaket. Det Saga fortalte, knuste henne totalt, fylte henne med en enorm sorg, og bitterheten grep tak i henne med en styrke hun ikke klarte å sette ord på. Det gjorde så forferdelig vondt. Den lille, forskremte jentungen bar på så mange psykisk opprivende og destruktive opplevelser. Saga hadde fått med seg så mye mer enn hun ante. At et menneske kunne gjøre så stor skade! Skjønte Peter hva han hadde gjort? Ingen fortjente dette. Fremfor alt ikke hennes barn. Ikke Saga. Tårene rant. Hun klarte ikke å beherske seg. Hatet hun kjente for Peter, skremte henne. Hun kunne satt en kule i pannen på ham der og da. At hun selv hadde tatt skade, var én ting, men at svinet hadde ødelagt så mye i jentenes liv, var verre å akseptere. Bengtsson bad om en pause etter opptaket. Tok henne med inn på et mindre rom med tilknytning til rettslokalet. Ga henne vann og en bunt papirservietter, bad henne roe seg. Både aktor Gunnarsson og advokat Bengtsson var sikre på at Peter ville bli dømt til ubetinget eller betinget straff. Sofia ønsket så inderlig 26

at saken gikk hennes vei. Hun ville at Peter skulle få kjenne på hvordan det var å bli sperret inne. Hvordan det var å leve i frykt. Ønsket at han ville bli misbrukt fysisk og psykisk, slik han hadde misbrukt henne. Hun fikk hjerteklapp. Hoppet til. Thea banket på ruta, vinket henne ut, ville ta en sigarett. Femten minutter senere kjørte de om bord på ferja.

Vil du lese resten? «Direktøren» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Foto: Ane Buck / STUDIOBUCK.NO

KATHARINA HOLT (f. 1964) er oppvokst i Porsgrunn. Hun jobber til daglig med salg og markedsføring. Kriminalromanen Direktøren er hennes debut som forfatter.

DIREKTØREN

K AT H A R I N A H O LT

DIREKTØREN K AT H A R I N A H O LT

ISBN 978-82-93349-45-7

KRIM