Les starten på "Før himmelen roper deg hjem" her: by Forlagshuset i Vestfold as

FĂ¸r himmelen roper deg hjem Eva MjĂ¸en Brantenberg

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN: 978 82 8330 110 6 Trykk: ScandBook AB, Sverige Papir: 80 g FSC Mul-Print Cream 1.5 Maleri omslag: Eli Rudland Næss Omslagsdesign og sats: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond Pro 11/17 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

ROMAN

2016 2

Tilegnet jordens mĂ¸dre

Historien om Maria Haakonsdatter

Del 1

Ditt sted pĂĽ jorden TjĂ¸me 1777 - 1789

Medø. Mai 2012 Kjære Irmelin

Det er vår på Tjøme og det er vakkert. Det gamle pæretreet blomstrer. Fuglene kvitrer, bygger rede og mater sine barn mens de fyller luften med håpets lyder. Måkene seiler på vinger skapt for vinden som alltid har vært her, og gresset gror og gror. Gresset som en gang ble til føde for vintersultne krøtter. Nå klippes det, og kastes.

Du har akkurat vært her og dratt igjen, og du vil ikke komme

til å huske disse første dagene i ditt liv som vi fikk her sammen. Du – odelsjenta til Medø Gård på Tjøme. Du som nå stabber rundt på ustø ben. Du kommer aldri til å bli noen odelsjente, og gården kommer aldri mer til å bli noen gård. Og allikevel er det slik jeg tenker om dette. Jeg ville så gjerne tatt deg på mitt bestemorfang og fortalt, men ennå er du for liten, og snart er du for stor. Og jeg vet ikke om det noen gang blir slik at vi kommer til å gå hånd i hånd og du vil spørre og jeg vil kunne svare. Kanskje får vi aldri til dette verdifulle møtet. Møtet mellom alderdom og gryende nysgjerrighet. Men det jeg håper er at du en dag vil skjønne noe om verdien av varighet, og begynne å undres. Den dagen tror jeg ikke lenger at jeg er til. Jeg kan ikke representere den varigheten, men mine skrevne ord kan, og stedet her kan. Og jeg tenker at i all den endring som tiden representerer, har vi behov for fortellingen om oss selv, fortellingen om mennesker og steder – og tilknytning.

Det er derfor du skal være odelsjenta til Medø i mine tanker, fordi tiden er omskiftelig og fremtiden uviss. Mennesker fødes og mennesker dør, deres historier glemmes – men steder består. Det er imidlertid ikke om min tid på Medø jeg vil fortelle. Ikke engang om vår families tid her, men de menneskene jeg vil fortelle om, de levde her. De så de samme fjellformasjonene og knausene. De skuet ut over det samme havet og så de samme skjærene og øyene. De hørte måkene skrike og så fuglene bygge rede, og de så bølgene i bukta. De ventet på regnet, og gledet seg over solen. De levde av det jorden og havet ga. De så skyene fare over en blå vårhimmel, slik vi to nettopp gjorde. De hørte det tasle i vissent høstløv i glovene, og hørte uglene rope etter svar. Kanskje velsignet de Nordheia som ga huset ly for nordenvinden – og utsikt … Her hørte de til, slik vår familie har hørt til gjennom generasjoner. Dette vil jeg forsøke å formidle noe om, men jeg er ikke forfatter. Jeg kommer aldri til bli forfatter. Jeg har bare skrevet ned denne historien, og siden blir det ingen flere. Kanskje er det fåfengt å forsøke å vekke til live en fortid som for lengst er fortrengt og forlatt. I så fall er min fortelling en protest. For jeg vil hente det frem, som et slags underlig fremtidshåp om at vi igjen kan lære oss ydmykhet. Jeg kan ikke vise deg alt som gir grunn til denne ydmykheten, men jeg vil vise deg en liten flik av en fjern virkelighet, og hvem de talløse, glemte var. Fordi de for meg er de egentlige heltene.

EMB

Alle viktige begivenheter, som fødsler, bryllup og død, kjøp av eiendomer og skip, og fortellinger om forlis, er faktiske hendelser. Likeledes er eierforhold til gårdene Medø, Engø, Hønsø, Haug, Hulebak og Rød med flere, samt navn på hvem som bodde der, autentiske .

Historien er bygget opp omkring disse fakta, og har fått sin ende-

lige form ved hjelp av sannsynlighetsbergninger og fiksjon.

For å levendegjøre stoffet har jeg flettet inn enkelte nasjonalt kjen-

te og mindre kjente begivenheter samt datidens skjebnetro, overtro og brytninger i tankesett og forestillinger.

Noen få av personene er oppdiktet. Oversikten finner du bak i

boken.

Nordre Feen i Stokke sogn. 1762

«Våkn opp, våkn opp, åker og eng I kveld er det Jonsok kvelden» Nå vil eg syfte åkeren min Så den blir både ren og fin Så sette eg ved den older og brisk Så den kan holde seg sterk og frisk»

Maria ligger og lytter mens hun ser på solstripen fra vindusgluggen. Den som kan fortelle hvilken tid det er på dagen. Nå står den som en lysende pil på koveveggen og forteller om tidlig morgen, og det kiler i magen av glede, for det er mormor Gunhilds stemme hun hører. I dag har hun kommet for å signe grøden. Og Maria vet at i dag skal hun sitte på fang og kanskje få høre mormors soger og regler. Men først skal de voksne ha morgenøkt, dugurdsøkt og nonsøkt og kveldsøkt, og hun selv skal følge kyrne på beite og gjete dem til solen lir. Hun er stor nok til det nå, for hun er i sin sjette sommer. Men ennå kan hun ligge litt, og høre mor stelle til åbit, kubjellen klinge fra åpen fjøsdør, og fars stemme i snakk

bortmed låven. Den brummer så godlynt over tunet, selv om det er ordrer han gir. Hun kikker ut gjennom gluggen og ser de står der. Tjenestedrengen, Jens stallkar, nærmest faren. Han lytter med hodet bøyd. Ved siden av ham står Hans, eldste bror hennes. Det ligger ikke for ham å bøye hodet, for han vet han skal arve gården. Nå står han slik han pleier, med blikket rakt i farens. Hans er stor. Han er nitten år, og stundom vet han å vite best. Det har de fått merke.

– Men enda noen år skal det nå være jeg som rår – har faren

sagt. Slik er det. Og slik ønsker hun at det alltid skal forbli. Yngste bror hennes, Abraham, står litt bak de andre, med flakkende blikk og uro i kroppen, som forsøker han å se om det kan være noe særs å få øye på denne morgenen, men alt er slik det pleier på fine sommermorgener. Himmelen er blå, med et slør av morgendis over skogen i vest. En svale letter fra låvetaket og flyr høyt og varsler godvær. Småfuglene kvitrer, som eide de hele verden, og humlene surrer i solveggen. Maria kan se dem hvis hun kikker på skrå ut kovevinduet. De er så morsomme og runde og elsker visst blomster like mye som hun selv. Så ser hun det blir mer målrettet liv i karflokken. Abraham går sammen med Jens stallkar inn på låven etter noe. Hans har tatt langorv over nakken og strener med ilske skritt mot et arbeid han tydelig skal vise seg dugandes til, mens mellomste bror hennes, Caspar, er blitt stående i samtale med faren om et eller annet hun ikke kan høre. Da ser hun fjøsdeien komme med melkebør og skjønner hun må skynde seg å få gjeterserken på. Så løper hun ut i kjøkkenet, der moren møter henne med et hastig nikk og nisteskreppe. Men før hun strener ut må hun gi lillesøster en klem, for Anne Marie har akkurat lært å

si: Maria. Så nå sier hun det med fryd og glede hver gang hun ser henne:

– Maria, Maria, Maria! – Og da kan ikke Maria annet enn

løfte henne opp, enda så tung som hun er blitt, og svinge henne rundt litt, for da hviner hun så herlig av fryd. Idet hun kommer ut, ser hun at de første kyrne allerede er sluppet ut og står og myser mot sollyset. Det klinger kjent og godt fra bjellekuas bjelle. Den linde lyden synger som er den glad i dag, den også, akkurat som lerkene hun ser og hører over farens åkerteiger. Alt tar hun inn samtidig med et langt morgengjesp. Så kommer Caspar i smålunt mot henne, og før hun vet ordet av det, løfter han henne opp på skuldrene sine og tar noen galoppsteg for riktig å more henne, og forteller at han skal følge henne og buskapen til morfar sin utmark ved Fekja, for deres beitemarker er blitt så snaugnagd av tørke allerede at de må spares til det kommer regn. Derfor skal hun ikke drive bølingen alene i dag, for han skal følge henne og buskapen dit, og hente dem igjen når det lir.

– Men du er jo blitt tung som en møllestein – ler han og set-

ter henne ned. – Så du får gå sjøl! Hadde det vært en annen, og ikke Caspar, som sa slikt, hadde hun blitt sur, men nå finner hun isteden på å si noe i farten.

– Tung kan du være sjøl! Som ti møllesteiner og en rise attpå!

– Da ler de, både Caspar og faren, og til sist hun selv, i det hun skjønner hun har gjort lykke med ordene sine. Det er ikke langt å gå til morfar Ambjørn sin utmark, men Maria synes det blir drygt likevel. Og det meste av tiden er hun alene i den ukjente utmarka, mens solen stiger og hun lytter til fluesurr

og kyrne som gresser. Hun passer på så de ikke går til innmarka, og jager dem tilbake om de prøver. Så spiser hun skreppemat og døser mens bølingen jorter, tenker på dem der hjemme og på morfaren som eier all denne utmarka hun er på. Han eier parter i så mange bruk at hun synes han eier det meste av verden, for både på Feen og på Fekja, på Nøtterøy og på Veier har han kjøpt og betalt for bruk. Morfar Ambjørn Knutssøn er den rikeste Maria vet om. Selv om presten har gjevere gård. Men prestegården, den er lik selveste kongsgården i eventyrene, og en slik kan en ikke drømme om.

– For det er å stile for storveies, har moren sagt. En skal ikke bli for stor på det, selv om en sitter på selveiet

bruk, som de selv. Fuglene synger mens Maria tenker og døser og drømmer, og lager seg gård og kyr av barkbiter, kongler og pinner. En dag skal hun bli kone på en gård, – og ikke bare gjeterjente. Faren skal føre henne til alters, og brudehesten skal være like blakk og fet som den gjeveste huldrehingst. Så skal hun rå over matbur, fjøs og buskap, slik som moren, og få barn som roper: – Mamma!, slik Anne Marie roper: – Maria! Og hun plukker en prestekrage og river av kronblad etter kronblad, sakte og i spenning, mens hun mumler. Et: Ja. Et: Nei. Et: Ja. Et: Nei. For dette vet hun at de store jentene gjør. Til sist har hun bare ett igjen, og det ble et: Ja – blad. Da vet hun at spådommen sier hun skal bli gift og slippe å leve som ugift og tarvelig. Det gjør henne glad, for de ugifte duger bare som gårdhjelp og tjenestehjon på andres jord, og til sist, om de ikke har en bror eller morbror eller andre til verge, blir de legdekjer-

ringer, tannløse og stygge, med utmagret, grafsende tiggerhånd. Slike har hun sett, og de er de meste skremmende av alle hun vet om, nest etter fantepakket som reker etter kirkeveien og stjeler fra folk. Men hvem hun skal gifte seg med, det vet hun ikke, bare at han helst skal være like vakker som far hennes, og snill som bror Caspar, og like ung som henne selv. Og så skal han jo helst ha en gild gård, og … Maria våkner brått av tankedvalen og kvepper til idet et vindkast feier over stedet der hun sitter, og meier ned både konglekyr og hus av bark. Med ett blir hun redd. Tenker på hinfolk og på bjørn og på alt som ondt er. Hun synes da også så tydelig hun hørte kneppet i kvist, som om tunge steg var på vei, men buskapen går rolig omkring og later ikke til å ha merket noen verdens ting. Og det vet hun, at kommer bamsen, da blir det uro i flokken. Dessuten skal det være lenge siden noen så bjørn her omkring, men far etter gråbein har hun sett, vinterstid. Men gråbein er det visselig ikke hun hører, for ulven trår stilt. Så våger hun skynde seg opp på en fjellrabbe. Da ser hun det er Caspar som kommer, og blir sjeleglad. Det er allerede dags å føre buskapen til hjemmebeitet, sier han. For i kveld er det Jonsokvake, og i morgen er det hviledag.

– I kveld blir det rømmegrøt og spekemat og moro, sier han

og smiler. Huset er pyntet med blomster og bjerkeris når de kommer hjem, og når kvelden kommer, trår ungdommen i bygda dansen, til felelåt på tunet deres. Men Maria sitter velfødd og mødd på mormor sitt fang og vil ha reglene en gang til.

– Maria Møy, sier bestemor Gunhild og rister Marias lillefin-

ger mens hun kiler henne i håndflaten til Maria ler. Det er bare bestemor som kaller henne Maria Møy, men det er egentlig ikke lov, for Maria Møy, det er Jesus sin mor.

– Jeg heter Maria Haakonsdatter, sier Maria. Det er en del av

leken.

– Likevel, sier bestemor, – så lenge du er møy og ikke kone,

må jeg få lov å kalle deg det. Mor din er Mari Ambjørnsdatter, sier hun så og rister fingeren som også heter ringfinger.

– Mor til mor din, Gunhild Jacobsdatter, sier hun og rister

den lengste av alle fingrene og ler litt, fordi den er henne selv. – Mari Siegfridsdatter, sier hun og peker på pekefingeren til Maria. – Husker du nå at dette er den hemmelige ættlinjen, fordi den går gjennom kvinneledd og ikke mannsledd? Maria nikker stumt. Hun vet de må ikke snakke for høyt når de driver med dette.

– For det er det eneste vi er helt sikre på, hvisker Maria.

Dette har bestemoren lært henne å si, men Maria synes det er

så rart, at nettopp det de kan være aller mest sikre på, skal være så hemmelig. Dessuten kommer jo fedrene inn gjennom etternavnet.

– Hm-hm, smiler mormor Gunhild. Så tar hun tommelfin-

geren til Maria i penhånden, ser på henne og spør: Og husker du denne?

– Jøran Paalsdatter, mor til Mari Siegfridsdatter Mosserød i

Sandherrad, sier Maria. Og da vet hun at nå får hun en bestemorsoge i gave fordi hun har vært flink og lært. Og hun sovner nesten mens sogen fortelles, men våkner igjen til sangen om Liti-Kjersti. Men da kjenner hun at hun blir trist. For sangen er om Bergekongen som frir til en ung jente og setter henne i berget det blå, og gir henne villarkorn så hun skal glemme alle sine. Likevel må hun

lytte til mormors stemme der den leker seg fram på sprukne toner. Bergekongen ha seg ein gangare spak Brunfolen løyper lett Han sette Liti-Kjersti upp på hans bak Med det regnar og det blæs For nordan under fjøllo Djupt under hello Der leikar det. Og om eg ikkje deg med godom få Brunfolen løyper lett Så skal eg lete elden gjennom farsgarden gå Med det regnar og det blæs For Nordan under fjøllo Djupt under hello Der leikar det Idet moren følger henne i seng, vet hun at det er en ting som er verre enn å bli ugift og legdekjerring, og det er å bli tatt av de underjordiske. Og at den beste måten å verge seg mot huldrepakk og bergekonger på er å holde seg til hjemgården og være lydig mot Gud og mot mor og far. Før hun sovner husker hun et av gudsbudene som Abraham lærte henne i vinter, da han gikk for presten.

– Du skal hedre din fader og din moder –

Hun folder hendene, og hvisker det ut i den lyse sommernat-

ten. Så sovner hun.

Tjøme 1777

Det er vår. Slåpetorn og villepler står med bristeferdige knopper. Måkene sender hese skrik over et snauhogd landskap og stuper mot et hav velsignet med fisk, men Kristoffer Gunnarssøn hører knapt annet enn sine egne, tunge hjerteslag. Han ser på en grav, og teller sine år. To ganger har han vært gift. Nå ligger hun her, Eli, hans andre kone. Kvinnen han hverken elsket eller hatet. Allikevel verker det i sjelen. Sytten års samliv … Kristoffer Gunnarssøn ranker seg. Det synes på ham nå. Han har stridt ut sine beste år. Han skal til å gå. Her er ikke mer å utrette. Nå får den allmektige klare resten. Men han stopper opp, snur seg halvt, og i stedet for å forlate kirkegården går han nølende lenger innover. Det er lenge siden han så til graven hennes Gjertrud. Han får se til den også, nå som han først er her. Siden vil han gå en tur bort på Rød. Han blir stående ved korset hennes. Blir liksom brått mer lut. Gjertrud Andersdatter Medøen, leser han, og minnes at han ville ha med dette siste. Gårdsnavnet, som hun ga sitt liv for. Åtte år fikk de sammen. Åtte år i slit, elskov og barselseng. Alt sammen forgjeves.

Kristoffer Meø sparker mot jorden, vender ryggen mot graven og går. Han har noe han må drøfte med Paal Olssøn Gjervåg. Som så mye annet her i livet hans, vil vel heller ikke dette komme til ham uten kamp. Men slik situasjonen er, må han ha hjelp. Kvinnfolkhjelp. Gården og alt stell har lidd nok under Elis sykeleie. Det må være en slutt med alt – også vanstellet, tenker han. Om noen uker seiler han ut med «Fortuna». Må til med frakten. Slik situasjonen er nå, må han lede onnearbeidet innimellom. Han spytter i le, og tyr til tanker om skuta som for trøst. Han kjenner henne godt. Har hatt henne i over tyve år. Tilårskomne er de blitt både skuta og han, derfor må de nytte tiden godt. Godværstiden. Han hører sine egne, tunge støvler dundre mot bakken som var det skipsdekket han tro på. Et vindkast får jakkeslaget til å blafre. Så hører han suset. Lik lyd av vind gjennom nakne rær. Han trekker været, løfter blikket, ser kirkegårdstrær og skyer. Ser fargen bortenfor. Fargen som har sin like i havet. Det er nett før han kjenner eimen av sjø. Så kommer tyngden tilbake, tyngden av jord. Som fantes det ingen flukt, ingen frihet, bare ubesluttsomhet, avmakt og sorg. – Av jord er du kommet – Det ropes fra gravene. Her må du bli. Likevel setter han ene foten framfor den andre. Videre, tenker han, videre … Det får våge seg – Ved prestestallen stopper han likevel og dveler. En falk seiler over landskapet. Et øyeblikk står den stille i luften. Så styrter den. Kristoffer ser den idet den dukker opp igjen, slår sine kjappe vingeslag, og setter kursen videre. Trolig flyr den over Vestfjorden til Stokkelandet. Det er ingenting særskilt i dette synet. Allikevel blir det for Kristoffer som et tegn.

Bare leit fuglen var så langt borte at han ikke så om den fikk sitt bytte.

Kristoffer blir stående og famle etter krittpipen, men finner

den ikke, men en ed finner veien ut gjennom munnviken. Han ser seg hastig omkring, som ble han overrumplet av sine egne ord, men her er ingen å se. Bare en taus kirke, hvite forblåste kors, og grå gravstensbautaer. Og utenfor kirkegården, hutrende enger rundt stuene på Rød som ligger så stille og forsagte i forårslyset at en mest skulle tro de var ribbet for varme og liv, de og. Han går videre. Det kunne vært greit om det hadde vært Ola Anderssøn som hadde vært driver til Rød nå, tenker Kristoffer. Da hadde det vært lett å legge fram ærendet sitt. Men Ola hadde vært overmodig, pantsatt og lånt i øst og vest, og til sist hadde det gått slik det måtte gå når en var uvøren med slikt. En stund blir han stående for hoveddøren. Forsøker seg med noen høylytte kremt, for å se om her skulle komme noen, men stillheten senker seg på nytt. Kristoffer skotter mot sola og ser han har valgt et upassende tidspunkt på dagen. De er nok midt i nonshvilen, rødsfolket. Han snur på trammen for å gå. Da ser han brått rett inn i et ungpikeansikt som plirer mot ham. Hun har vel stått der bak ham en stund og moret seg over hans ubesluttsomhet. Men idet blikket hans spidder henne, vender hun skyndsomt ansiktet ned, og neier ærbødig.

– Hvem skal jeg melde?

– Kristoffer Gunnarssøn Meø, sier han med rungende kap-

teinsrøst. Piken skynder seg inn kjøkkendøren. Selv trår han innenfor og ser for seg hvordan hun forsiktig banker på stuedøren før

hun igjen gjør sitt lille kniks. Så kommer Paal Olssøn Gjervåg. Tykkfallen som han er, fyller han det meste av den doble stuedøren mellom innganghallen og storstuen. Han holder verdensvant om en snadde han tydeligvis røkte på til hvilen.

– Nå … er det den karen, sier han og gjør en gest med høyre

armen innover mot stuene. – Du får stige på. Det er forloren storhet over dagligstuen på Rød nå. Her har lite vært gjort siden Olas velmaktsdager, tenker Kristoffer. Likevel er det som om den ramsalte lukten av «Anna Elisabeth» og Olas velfylte tobakkspung skulle la seg lokke fram, bare en snoket grundig nok i krokene. Kristoffer kjenner han savner krittpipen, og Olas nærvær. Etter en tids pinlig taushet begynner praten så smått å komme i gang, om den kalde vinteren og sene våren, om krøtterne som knapt klarer stå på beina, og beitene som ligger gulbleke ennå.

– En kan bli grinete av mindre, sier Paal og nikker mot Kris-

toffer som en kommando om å si seg enig. Det skal noe til å si imot storbonden til Gjervåg og Rød, og Kristoffer er enig, uten løgn i munn. Det er en forbasket vår.

– Ja, du får ha meg unnskyldt, sier Paal. – Jeg glemte helt å

kondolere. Jeg sitter nå bare her og undres hva slags ærend du er kommet i. Så vidt jeg vet har vi ingen felles affærer – Blikket han sender Kristoffer tyder på at han på ingen måte ville ønsket noen felles forretninger heller. Kristoffer blir sittende og føle på noe. Det er ikke ofte han lar seg henføre til føleri, men det hender han får hugskott. Nå slår det ham at Paals hovmod står for fall.

Det hender Kristoffer har slike syn. En egen evne til å fornemme noe. Noe rett. Noe en må unngå. Han sa sjelden noe om disse tegnene, men det hendte folk kommenterte at han ble fjern.

– Du sitter og drømmer, du, sa de da. Men Kristoffer drømte ikke. Han vurderte. Var tegnet til å stole

på? Og hva skulle han gjøre med det han så brått hadde fått i hugen?

– Du har ingenting å si meg? Paal lyder brysk.

– Jeg har kommet i … vanskeligheter – Kristoffer føler seg ydmyket, men skjønner han må bite det i

seg skal han komme noen vei.

– Her er ingenting å hente. Har du kommet i fornødenheter

har du deg selv å takke.

– Det er ikke slik å forstå … Kristoffer gjør en pause. Utenfor skratter en skjære. Så høres vognrammel. Gården er

ved å våkne til liv.

– Jeg trenger kvinnfolkhjelp. Det koster ham å si det.

– Ja ha. Ja visst. Det trenger vi jo alle … Paal prøver seg med en latter, men Kristoffer biter ikke på. Forbasket så sær han er, tenker Paal, keitet og storsnutet om

hverandre, som om han ikke riktig vet sin stand og stilling, men det er vel det golde landskapet der ute som har skapt ham slik. Født som han er ved utskjæra på Møye.

– Du får komme med det, da, Kristoffer Gunnarssøn. Paal ly-

der mer forståelsesfull nå – Er det tyende du trenger, blir det vel alltids en råd. Selv har jeg ingen å avse, men det går da både fattig-

lemmer og svensketisper omkring her og betler etter post. Velger en med kløkt og omhu, kan det nok bli skikk på enkelte av dem. Litt tukt og pryl er alt som skal til. Jeg kan forhøre meg hos madammen.

– Jeg skal hverken ha tyende, svensketisper eller et prylt fattig-

lem. Kristoffer kjenner rødmen stige.

– Jeg akter å be om Maria Haakonsdatters hånd, hos hennes

far. Jeg farer til Stokke så snart det lar seg gjøre. Jeg ville bare underrette deg, så du er forberedt.

– Maria Haakonsdatter får du ikke med det første. Det kan

du forbanne deg på. Hun trenges her på Rød og er festet her for lengre tid enn du kan vente.

– Da tales vi, Paal Olssøn. Kristoffer reiser seg og rekker fram hånden til avskjed. Han

kan være rask i rørelsene ennå, merker han. Han gjør seg bratt i ryggen, og driveren til Rød virker plutselig liten og puslete i forhold.

– Vi kan tales, ja, men ærendet ditt kan du glemme, Kristof-

fer Meø. Kristoffer begir seg på hjemvei. Pokker ta! tenker han. Jeg burde tatt hesten og kjørt til Rød på et mer høvelig tidspunkt, ikke kommet rekende til fots som en fant. Han kjenner Paals hovmod, og det svir. Storkarsfakter! Kristoffer lar en spyttklyse fare mot grøftekanten. Han kunne kjørt trillen til Rød. Den gjeveste kjøredoning på sørsiden av Grindholmsund. Den han bastet fast i forpiggen på «Fortuna» på vei hjem fra Danmark, og bad til høyere makter

om godt vær. Og godt vær fikk han. På hele overfarten stod trillen og skinte i solen som en aparte gallionsfigur mens den pekte mot Norgeskysten med sine tomme sjeker, som staket den ut en ny kurs. Han hadde kjøpt den av en forloren stallkar i Fladstrand. Hvem som hadde laget den flotte doningen, og hvor den hadde hatt sitt vognskjul forut, var det ikke mulig å få lirket ut av salgskaren, men trillen var flott. Et riktig praktstykke med gullforgylte striper. Det hadde streifet ham at den muligens ikke var ervervet på lovlig vis. Den måtte ha tilhørt en av borgergårdene i indre Jylland der bølgende kornåkre ga grøde så langt øyet kunne se og folk hadde råd til en slik staselig trille, og mer til. Men selv hadde han da i hvert fall betalt for doningen med rede penger. Danskekaren fikk det han forlangte i klingende mynt. Siden hadde Kristoffer måttet betale på annen måte i form av spitord og skjemt. Det var nok flere som syntes han skulle holdt seg til møkkavogn og kjøkkenkjerre. De syntes nok han var blitt for storsnutet der han kom kjørende til søndagsmesse med fruentimmeret innsvøpt i silketørkle fra København og hesten forspent standstrille fra Jylland. Og når sant skal sies var nok trillen bedre egnet for bygater og danske landeveier enn for Tjømes steinete og sølete krøtterstier. Finsnekret var den, og lenge hadde han selv sett med noe bekymring på de smekre linjene, men trillen var nok laget av solid treverk, for den hadde ikke fått så mye som en brist i fernissen. Men så brukte han den også bare til stas. Kristoffer langer ut for liksom å gå av seg minner og tungsinn. Han glemmer hva som venter der fremme. Går bare i tanker om trillen og ergrelsene over Paal, men idet han åpner slåen og

huskulden siger mot ham, føles det som en jernklo griper tak, og han holdes naglet til intetheten som har martret ham hver dag etter Elis bortferd. Han får ikke fred for dette uvirkelige i møte med et kjøkken uten varme og en grue uten glør. En gård uten kvinnestell er som et forlatt rede. Meningsløsheten kryper inn på ham. Tungt siger han ned på benken, hviler armene på bordplaten og stirrer. Stirrer mot gruen som skulle han få det til å lue og brenne bare ved hjelp av blikket. Stirrer mot veggflaten ved siden av, som kunne han mane fram et ansikt, en skikkelse, noen … hvem som helst … Men intet skjer. Han vil til å si noe, som om det kunne hjelpe, og rensker stemmen med et hark. Lyden dør og etterlater et enda tydeligere tomrom. Blikket flakker over bordplaten, og han ser flekkene ingen har vasket bort. Flekker etter øl og fett fra et gravøl – Elis. Det er som om det skulle vært hans eget. Her lukter av forfall og surnede melkerester. Her er flatbrødsmuler under bordet og spindelvev i vinduskarmen. Åket henger trøstesløst på veggen, og vannbøttene står tomme. Dess mer han ser, dess verre blir det. Alt hun har rørt ved, tenker han. Nå hviler det i dødens grep. Her som det for noen uker og måneder siden sydet av liv og hjelpsomme hender. De hadde kommet til gårds med all den hjelp et dødsleie kunne frambringe. Fra Gunnarsrød og Hønsø, Engø og Kjære. Ikke hadde han visst at Eli stod dem nær. Allikevel kom de. Øl ble brygget. Flatbrød ble bakt. Det kom skyldfolk fra Helgerød og gamle venner av ham selv, fra Hola. Til sist kom også Kynna-Maren. Hun som omtrent aldri beveget seg annetsteds enn dit hun måtte. Brått stod hun der til gravølet i sine side, sorte klesplagg

som grønnet av elde. Ingen sa noe. Alle så bort, men hun fikk da sitte frampå, hun med. Ikke visste han om hun hadde kommet mest for maten. Noen ymtet at Eli nok hadde gjestet henne mer enn én gang. Kristoffer ville ikke høre på slikt, men det gikk ord om Kynna-Maren, og mange var det nok som gikk til henne i lønndom og spurte seg til råds mot både sott og barnsnød. Jo, det var nok slik … det spurtes etter Kynna-Maren når noe stod på. Men til presten holdt de kjeft. Ikke ville de tyste på en gammel krok som knapt hadde til grøtfat etter onnen. Det hendte ikke så rent sjelden at folk påstod det hadde hjulpet etter besøket i rønna innunder Herkelås. Men redd henne var de og.

Nå var de borte, alle de hjelpsomme hender – til og med Else.

Det trofaste tjenestehjon, som han i sin dårskap rakk gifte bort til sin gode venn Harald Bilovssøn, bare uker før Elis bortgang. Det hadde vært som en Åsgårdsrei. Vondt og sorgtungt, men fylt med en slags saliggjort blanding av arbeid, liv og død. Nå var det bare tyst tomhet tilbake. Og et tåkelagt minne om en kiste senket ned i en grav. Kristoffer kjenner seg trett. Trett av tap. Trett av livets ulykksalige slit, og av søken etter utveier, men han ser slutten nå. Om noen år, tenker han, hvis ikke havet tar meg, så ligger jeg her på sotteseng, jeg med. Men la det gå fort! Ikke la meg sykne langsomt hen slik det ble med Eli. Hører du! Han knytter neven og stirrer hatsk opp mot en himmel han ikke kan se. Så dundrer neven i bordet.

– Hva vil du med meg, Herre? Han kvepper av sin egen stemme. Øresus og svimmelhet marg-

stjeler ham, og han blir sittende med hodet favnet av sine egne rådville, grove never. Stille. Da hører han plutselig noe … Der var lyden igjen. Han stivner, som venter han et varsel, eller et skrømt. Så går kjøkkendøren langsomt opp. Det knirker i dørhengslene, og han fryser til. Aldri har han kjent husredsel, men nå ser han … en hånd, en fot … Han skal til å fare opp, men så sanser han seg. Det er bare fjøsdeien som kommer. Hun ser fryktsomt ned mens hun sniker seg inn, bærer melkebøtten bort til skammelen og setter den der hun alltid pleier å sette den. Så stiltrer hun seg ut igjen før Kristoffer rekker å si noe. En underlig lukt blir hengende igjen. En blanding av fjøs, melkestell og frykt. Men synet av melkebøtten lokker fram sulten. Han skjønner ikke hvor tiden har blitt av denne forbaskede dagen. Han roter fram noe flatbrød fra en butt. Gaver fra granner. Så går han på trevloftet og skjærer to store leiver av fenalåret som henger der. Han ser det ikke kommer til å vare så lenge før det er skåret helt inn til beinet. Han rekker å tenke noen ubesluttsomme tanker om å ro fiske i morgen tidlig for å skaffe seg litt mer å tære på. Så går han ned, øser opp en øskje med melk og setter seg til å spise og drikke direkte. Ingen bordbønn. Ingen varmmat. Slik får det være, enn så lenge. Etter måltidet tar han en titt i melkebøtten igjen. Der er ikke stort. To av kyrne er avlatte nå og gir ingen melk, vet han, – vårbære begge. Den siste, hun som fortsatt melker, er en kvige han kjøpte forrige året. Hadde bare høyet strukket til, skulle hun ha gitt bra med melk på denne tiden. Men krøtterne stod nå og sturet for halv rasjon. Det ble det ikke mye melk av. Men så lite …? Han ser ned i melkebøtten igjen. Mon ikke fjøsdeien forsynte seg grådig før hun lusket inn med melkeslanten, tenker han. Puken ta fanteførkja. Han skulle aldri

vært ømskinnet nok til å ta henne inn under tak, men det var Eli som hadde bedt så sårt. Selv orket hun mindre og mindre. Det ble ingenting av hverken onn eller fjøsstell til slutt. Så han hadde gitt etter for hennes skyld. Kristoffer sukker tungt og ser etter snadden sin, men finner den ikke. Han kjenner det hadde vært godt med en strekk, selv om maten var skral. Da hører han det vrinsker ute i kveldsskymmeret. Han kvepper, går mot vindusglasset og stirrer ut. Er han blitt helt tusset? Han hadde ratt glemt hesten. Han leide ham til utmarksbeite i dag morges før han gikk av gårde. Han tenkte at han kanskje kunne finne noen vårgrønne strå i gloven utover mot Møybakken. Nå står han med lutet hode ved grinda. Har nok stått der en stund, og intet funnet. Tynn og mager er han blitt av den skrinne vinterforinga. Pelsen er matt og rufset og faller av. Selv den ellers så staselige manen er blitt oppfliset og floket. Nei, like godt han ikke tok trillen med dette gespenstet for de smekre sjekene. Kristoffer harker sårt. Så lusker han ut i den kalde vårkvelden, tar Bronen i panneluggen og leier ham til stallen. Der får han stå og bite krybbeplank til i morgen.

* * * Kristoffer har vurdert det fram og tilbake, men har kommet til at han vil seile egen skute direkte til bukta ved Brunstad. Han kunne valgt å hyre noen på vestsiden til å skipe seg over. På mange måter hadde det vært lettere, men etter det forsmedelige møtet med driveren til Rød vil han denne gang komme mer standsmessig til

gårds, selv om han ikke just kan seile skuta opp på tunet. Ikke vet han om man kan se sjøen fra gårdens tun heller, men om ikke annet kan han sørge for at noen fra gården får være med og hente et og annet han har om bord. Så ryktes det vel, om «Fortuna». Hun er så menn mer verd å vise fram enn hesten … Han fikk hyre Carsten Dreng på Hønsø og et par av de høveligste på Brøtsø eller Burø … Aller helst skulle han selvsagt sendt en beilersvenn foran seg. Men ikke visste han hvem han ville sende i et slikt ærend. Og ikke hadde han hug til alle de seder og skikker de holdt seg med innover i landet. Han fikk legge fram ærendet sitt selv som best han kunne. Helt ukjente med hverandre var de jo ikke, Haakon Abrahamssøn og han selv. De hadde truffet hverandre for en god del år siden den gang Kristoffer hadde vært noen turer til Bogen for å hente eiketømmer med skuta. Da hadde Haakon vært en av kjørekarene, og ofte kommet med de største stokkene. Det er muskler i den karen, hadde Kristoffer tenkt, og så hadde de slått av en prat mellom øktene. Slik fikk Kristoffer vite at Haakon var selveier på Nordre Feen i Stokke sogn og hadde tre sønner og to døtre. Den eldste datteren aktet han å få satt i tjeneste på Tjøme når tiden var moden, hadde han fortalt. Det var gjevere arbeid, mente Haakon, enn om hun skulle bli gående hjemme og tjene. Siden fikk Kristoffer høre at Haakon Abrahamssøn hadde kommet til skade under tømmerhogsten. At eldste sønnen Hans hadde overtatt farsgården, mens Haakon selv hadde flyttet med yngste sønn til Brunstad, og at datteren, Maria, nå var i tjeneste på Rød. Da gikk det opp for ham at det kunne være henne han hadde sett i onnen sist sommer.

Han hadde vært på tur til Bærstad for å se til skuta. Den lå ved verftet for ny stormast. Han måtte ha ny før neste frakt, og syntes arbeidet gikk tregt. Nå ville han forhøre seg om framdriften. Han hadde kjørt Bronen med Danmarkstrillen. Både hest og doning var blankpusset og måtte gjort inntrykk, for hun hadde kommet løpende for å åpne grinden. De lange, sorte flettene danset på ryggen hennes, og under skautet så han et frydefullt ungpikeansikt som smilte imot ham. Hun virket like hoppende glad som en ungfole på vårslepp. Han kunne ikke begripe hvor hun tok dette overskuddet fra, slik de slet i onnen på Rød akkurat da. Selv hadde han forbannet tørken og sola som gjorde alt til svette og tørste og fikk høyet til å støve og briste mer enn godt var. Men på Rød skar de allerede de første kornåkrene og til det trengtes både tørken og varmen. Så der var de nok nøyd, selv om arbeidet gikk fra soleglad til solefall. Siden kunne han ikke glemme denne jenta. Det verste var at han skammet seg ikke over det. Gift var han. Men mann fikk han ikke være for sin kleine husfrue. Så han hadde tittet etter henne, Maria Haakonsdatter, og hadde sett henne fra tid til annen på jordene ved Rød når han hadde ærender på de kanter, og på kirkebakken etter søndagsmessen. Men aldri kom de i snakk, annet enn en eneste gang da han rakk å spørre etter navnet hennes. Siden skjønte han hun var blitt innejente. Etter det var hun sjeldnere å se, og han hadde ikke hatt noen ærender innomhus på Rød. Dessuten levde jo Eli. Riktignok hadde han ikke alltid holdt seg like strengt til de ti bud, eller det sjette for å være nøyaktig, men her på Tjøme fikk en vare seg. Ingenting fikk en gjort usett. Alt måtte deles enten en ville det eller ikke, alt uten sladderen som

gikk om en selv. Om det fikk hver og en vite, så nær som den det ble tystet om. Men nå var han en fri mann, og festermålsgaven hadde han for lengst kjøpt inn, i lønndom. Det fikk bli noe annet enn et mangletre denne gang. En hollandsk krukke i fajanse av ypperste kvalitet fra Delft hadde han kjøpt på siste høsttur til København. Da hadde det sett så skralt ut med Eli før han dro at han trodde hun ikke skulle leve til han kom tilbake. Men ennå hadde hun levd vinteren igjennom. Seiglivet, men livløs. Kristoffer skutter seg for å drive minnene vekk, slik en skabbet hund søker riste av seg vinterhammen. Så belager han seg på å gå ned til Hønsøbukta. Han får se til skuta, skal det bli seilas om noen dager. Det er kaldt og rått i været, så han trekker på seg støvler og kapteinsfrakken utenpå inneklærne. Han tar en øskje vann og drikker begjærlig og legger noe tørket kjøtt og en for lengst inntørket brødskalk i innerlommen før han skrever over dørterskelen og ut. En stund blir han stående på trammen og myse. Det tar tid å venne seg av med innemørket. Det er så forbitrende grålyst ute. Vårgrånen, kaller han den. Vanligvis gir den seg ved påsketider, men nå lyser den og svir i øynene. Men luften er god. Natten har brakt regn og det er som et lint drag har fulgt natteskodden. Han titter opp på skyene og ser de driver over ham slik de ofte gjør før solen bryter igjennom. Det er ennå tidlig morgen. Kanskje brister skylaget ved høydagsleite. Det gir håp. For kommer varmen nå etter væten, da spirer det straks. Og da er både kyrne og hesten berget, og småfeet, tenker han. De får han snarest sette ut på holmene,

begynner det å grønnes. Han begynner å gå. Skrittene tar ham forbi brønnen og skrått over hjemmejordet, til leet, der de slipper hest og kyr på utmarksbeitet. Så fortsetter faret langsmed Storåsen til kjerreveien bratt gjør en sving til høyre. Her har Kristoffer satt opp en større grind. Han åpner den og ser bukta blinke blått med småkrusninger fra en nesten umerkelig fralandsbris. Om noen timer vil vinden snu og det vil blåse opp. Slik tegner det i alle fall. Disse tidlige morgentimene med fralandsvind og drag ut bukta er det han alltid må utnytte når han skal sette seil med skuta, om de skal slippe å varpe. Han ser på krusningene. Kikker på dem fra sin venstre øyekrok som vil han vite de holder trofast tritt. Han øker skrittene sine og de følger på. Framover mot sjøbua og steinbryggen går han og kjenner han blir ivrigere dess nærmere han kommer. Nå merker han dragningen, og havdunsten. Han når bryggen der lettbåten ligger fortøyd. Den duver lint mot den lille strandparten bortenfor. Han løsner fortøyningene, skyver båten ut på dypere vann, jumper oppi og setter seg mens båten gynger stødig. Så bøyer han seg og henter årene opp fra båndtiljene. Idet han legger årene mellom årepinnene, kjenner han lukten av vått treverk og bek. Han setter seg godt til rette på tofta, spytter i sjøen og ror. Kjente, dempede lyder av årer mot båtripe og tollepinner fyller ham. Nå er det alt som er. Et steinkast ut i bukta ligger «Fortuna». Hun som skal vekkes av vinterdvalen. Når solen glir mot vest samme dag, har Kristoffer fått overblikk over hva som må gjøres før skuta er klar for årets første tur. Vinteren

har vært hard, men har ikke tæret verre på skuta enn ventet. «Fortuna» er ennå en solid og sikker skute. Om noen dager, med litt god karhjelp, skal hun være klar for seilsetting. Han kjenner kreftene vokse og sjølhugen vende tilbake. Gården og all dens jordsugne møye bare tapper ham. Bare ved hjelp av skuta, havet og nye havner kan likstanken svinne og vinterens dødskrefter miste grepet om hugen hans. Han er viss på det. Og så får Maria Haakonsdatter klare resten. * * * Det går en gammel låghalt kar bak plogen på Brunstad Gård. Han er grå i hår og skjegg, akslebreid og tung i stegene. Alt i ett tar han seg til pannen og stryker vekk noen svettedråper. Han stanser nesten opp for hver gang han gjør dette, som blir han i stuss om han skal fortsette. Men den borkete hesten enser ikke at husbonden knapt har styrke til mer enn å lene seg til arden og halte fremover. Hesten vet hva den skal. For den er det arbeidet som rår – og mannen som en gang tuktet ham til tømmene. Nå er de to for lengst forlikte. Ja, så godt kjenner de hverandre at et lite tegn er nok. Et eget drag i tømmene, et nølende hark, et spesielt tak om ardskaftet, og hesten står stille. Og så et:

– Ja, gå nå, Borken, og de er i gang igjen. Det trengs ingen

kjepp eller harde ord om å stå i ro. Borkens ungdomsnykker er for lengst forgangne. Nå merker den at her trengs hvile. Allikevel arbeider den jevnt og tungt videre, til den får tegn. Etter en tid stanser likevel hesten ved enden på åkeren og ser seg tilbake som er den i tvil. Ser med uutgrunnelig blikk på hus-

bonden sin, som ville den si: – Tar vi oss en hvil, du og jeg …? – Men bonden snur arden og ser inn i dyreøynene. Han vet hva hesten føler nå. Han vet hva de begge trenger. Men: – Gå du Borken, sier han. – Bare gå. Og Borken lener seg umerkelig framover og skyver ifra. Høver og hovskjegg synker ned i den vårbløte jorda, og musklene spiller tålmodig under det svetteblanke hårlaget.

Slik følger de hverandre, hest og kårkall. Langsomt vendes

den brunsvarte jorda. Furene etter dem glinser i ettermiddagssolen og vitner om slit og håp. Da det lir mot kveld, ankrer et skip opp i reden. En lettbåt settes på vannet og skipperen klatrer ned leideren, mens resten av mannskapet blir igjen om bord. Abraham Haakonssøn bivåner det hele fra sjøbua. Ennå er alt så nytt for ham her på Brunstad. Han vet mest ikke å tolke ting som skjer. Hjemme på Feen var det som kunne både vind og vær tale til en, og bringe bud om hva som var i vente. Alt som liten pjokk hadde han lært at når fuglene fløy over gården, og innover mot åsene i vest, kunne en vente styggvær. Siden fikk han visshet for at når legdekallen hadde vondriene sine, eller vinden pep i svalen, da varte det ikke lenge før det kom farkefolk til gards. Der hjemme hadde en liksom en slags kunnskap om alt. Nå aner han ikke hvordan han skal tolke hverken værtegn eller dette med denne kreierten som har ankret opp ute i bukta. Han vet bare at han føler ubehag ved synet av den enslige roeren, og synes han burde skjønt noe. Rorkaren legger kursen nett mot hans strandpart, og det er så han grøsser. Som skulle selve hinmannen komme roendes. Det hjelper ikke at det er blanke vårkvelden. Han hadde aktet å gjøre klar til vøling av taket på bua, derfor

hadde han gått ned til strandparsellen sin. Som så mye annet, på denne nye plassen hans i livet, så trengte også sjøbua til noe. En annen ville vel sagt at det først og fremst var jorda han måtte se å få i hevd, nå som vokstertiden var i vente, men den som kunne ha rettledet ham i dette, gikk taus og formørket av sorg bak plogen, uten syn for annet enn det som lå ham rett for øyet. Kuet og stille var han blitt, far hans. Det var ikke mye igjen av den stolte Haakon Abrahamssøn. Og til gode råd dugde han knapt. Slik hadde Abraham aldri sett far sin før. Abraham fortsetter å glo. Roeren er kommet nærmere. Et streif av solgløtt sender kaskader av lysglimt mot land. Så farer mørke skyer over, dekker til solen og alt blir grått. Ennå er lettbåten langt ute, men Abraham skutter seg. – Den fryser som ingenting gjer, tenker han. Allikevel får han ikke rikket seg av flekken. Han må vel se til å møte fremmedkaren, om det passer ham godt eller dårlig.

Litt folkeskikk fikk en ha, selv om det var sorg i huset.

Noe senere steg Kristoffer Gunnarssøn over dørstokken på Brunstad Gård. Han hadde hilst nybonden på behørig vis, nede på stranden, og vist ham både aktelse og høviskhet, mer enn det Abraham syntes godt var. – Den som farer med smiger …, hadde mor hans pleid å si, men hva hun så hadde sagt, hadde Abraham glemt. Nå var det så mye han ønsket han hadde bitt seg mer merke i, slik at han kunne hatt somt i minne. Nå så han nykomlingen gjøre seg herdebreid i dørgløtten, og så at far hans knapt enset de var kommet inn. Han var tydelig arbeidstrøtt, hadde gjort seg ferdig med dagens slit, og satt og spikket

fliser opp i en gammel flettekorg som Anne hadde satt fram for ham. Selv hadde Anne tydelig gått i fjøset. Ingen mat var satt fram, så Abraham. Og alt ble brått så stilt. Bare lyden av flisene som datt taktfast ned i korgen hørtes. Abraham la merke til at den nyankomne ikke tok plass ved dørkrakken slik det sømmet seg, men nå gikk bent fram mot far hans og rakte ham hånden. Det varte en stund før faren enset hva som skjedde og Abraham kjente han ble harmfull. Han syntes det var lite vørdnad å spore i fremmedkaren. Etter hva han hadde fått vite kunne de være omtrent jevngamle de to, men slik det nå så ut, var det møtet mellom en åsætesmann og en olding. Abraham hungret etter aktelse, men her fikk en bite i seg armoden og tie. Det var kanskje det som gjorde ham så hugsvak, at det så ut som en aldri mer skulle kunne greie av med ting. Og plutselig stod denne skipperknarken her og vitnet om kraft og handlemot. Abraham Haakonssøn likte seg dårlig. – Husker du meg, Haakon Abrahamssøn?

Stemmen til Kristoffer Gunnarssøn lyder rungende i den vesle

stua. Kårkallen gløtter opp fra flisbutten. Det ser ut som kraftløsheten gjør hodet tungt å bære. I et lite blink ser det ut som han skal til å reise seg for å komme på høyde med nykomlingen, men gir opp.

– Nei, sier han tenksomt, – men … men du får sitte frampå. Så blir det stille igjen. Abraham orker ikke å se faren så tafatt, og ser sitt snitt til å

liste seg ut.

Kristoffer enser ungbonden luske ut, og ser seg om etter et høvelig emne å sitte på. Han finner ikke annet enn dørkrakken. Så tar han denne og setter seg ved grua og tier. Her var sorg i huset, som der hjemme. En fikk vise tålmod. Etter en stund finner han fram krittpipen fra brystlommen. Forrige dagen hadde han med flid og ettertanke fylt den med velduftende tobakk, og husket å stappe den i brystlommen før han fór. Etter å ha fått passelig fyr på snadden byr han den fram for Haakon. – Om han vil ha? – Jo … takk som byr … Og så veksler de på å patte røkringer ut i rommet. Snart sitter de innhyllet i en felles tobakkssky, men ennå er det ikke vekslet mange ord mellom dem. Det eneste som høres er lyden av flisene som støtvis spikkes ned i den lille vedkorgen. Som lyden av et skjebnefellesskap. Fra samme opphav kom de, til samme lagnad var de skapt. Først vokse, siden hugges til, formes og dø. Først lagnad, så ild. Det blåste opp til storm denne kvelden. Kristoffer hadde kjent det på seg. Og det passet ham. For da han ble budt til setes ved kveldsbordet, var det allerede begynt å skymes, og ennå hadde han ikke fått sagt fram ærendet sitt. Men siden dagen led og alle skjønte vinden tok for grovt til at de kunne vente at gjesten tok årene fatt, bad de ham bli. Om han kunne ta til takke med en liten sengebrisk i den minste kleven? Og Kristoffer takker for gjestfrihet og kost.

Og når Abraham og Anne har gått til ro, kommer tiden han

har biet på. Flammene i gruen ebber ut og det skumre lyset fra glørne legger seg som et teppe over fremmedkjensle og blygsel. Haakon hadde lagt seg i sengebrisken der han pleide ligge om nettene. Han unnskyldte seg med gikta og vondfoten, men bad Kristoffer bare bli sittende så lenge han ønsket og si det fram, om det var noe særs han hadde å berette. For såpass hadde Haakon ant at det var et eller annet i dette uventede besøket. Så begynte da Kristoffer på en beretning om seg selv. Om hvordan han hadde fattet aktelse for Haakon de gangene de hadde møttes ved frakteskutene i Bogen, og at han hadde støtt på datteren, Maria, ved noen anledninger på Rød. Dessuten at han nå i våres, liksom Haakon selv, var blitt enkemann. – Men så har det seg slik, ser du, Haakon, at jeg ingen etterslekt har, skjønt jeg har vært gift i til sammen femogtyve år. Og dette lenges jeg nå efter, å kunne se det gro efter meg. Her gjorde Kristoffer en pause. – En god gård har jeg også, men for meg som skipper og reder … ja, så må jeg ut med fraktene. Og gården ligger der jo og må røktes, men en gårdsdreng er ikke just hva jeg lenges etter, ser du. Det må en kvinnehånd til … Kristoffer smilte lett for seg selv. Han var fornøyd med den høytid han hadde skapt i måten å ordlegge seg på, og han undret seg om ikke Haakon snart skulle ense hvor han ville hen med denne talen, men det var taust i kråbenken. Det var nesten så Kristoffer fryktet den gamle hadde sovnet, for det kom hverken hark eller pust der borte fra, syntes han. Men med ett ble det liv i mørket.

Haakons gråhvite hår og skjegg liksom vokste ut av sengebrisken, og bak ham vokste et enda større hode, skapt av skyggene som de spede peisflammene ennå klarte livgi. – Jeg mener du burde sendt en beilersvenn, Kristoffer Gunnarssøn, om jeg fatter deg rett og du spør etter min eldste datters gifte. Stemmen var en annen enn den Kristoffer tidligere på kvelden hadde hørt. Nå var det storbonden til Nordre Feen som snakket. – Jeg kan sende deg en beilersvenn, om det tykkes deg best, Haakon Abrahamssøn. Selv synes jeg best om å vise deg hvem det er som beiler, før jeg sender en svenn du heller ikke monne vite hvem er. I stillheten som fulgte kjentes det som ordene ble slukt av de sprukne veggene. Som satt lusene i hver krå, åt ord og spyttet ut rådløshet. Kristoffer mer sanset enn så hvilken kval han hadde skapt. Utenfor ulte stormen. Trekken fra kastevindene pep gjennom dørglipen og fikk glørne i gruen til å blusse. Kristoffer raket aske over. Rikelig med aske. En kvinnes, et tyendes, ansvar.

Så hørte han det knirke i sengebenken. Stemmen som med ett

fylte stuen lød trett, men fattet. – Vi får sove på dette, begge to, Kristoffer Gunnarssøn. Du får minnes din alder, og hennes.

Ordene stjal vågemotet Kristoffer hadde rustet deg med.

Nå stod han som i en mørk, ovlang glove. Ved enden av den

skyggelagte gloven så han far sin. Faren med kjepp i hånd. Dette minnet … det er som en snøgg mardrøm, der han føler seg som

fastnaglet til en sleip glovebunn. Han vil løpe vekk, men kommer ingen steder. – God natt, kommer det brått fra sengebrisken i kråa. – God natt, Haakon Abrahamssøn. Du må ha meg unnskyldt at jeg legger fram ærendet mitt, når her er sorg i huset. Men du får ha gode drømmer for datteren din, så sover vi begge bedre Kristoffer biet ennå litt. Men det kom intet svar fra den gamle. Morgenen etter satte han seil med uforettet sak. Til mannskapet sitt mælte han ikke et ord. * * * Sommeren kom med varme, tørke og beinslit til alle som eide jord og krøtter på Tjøme. Nå gjaldt det å nytte dagene til matauk for seg og sine. Om morgenen kunne den velsignede doggen lette solsvien i den første tidlige arbeidsøkten, men fra daursmål til langt på kveld var det fluesurr, klegg og svette som fikk råde. Og da olsoksleite kom, var beiter og øyer så brunsvidd at kyr og småfe knapt fikk tak i annet friskt enn tang og enkelte villskudd i dype kløfter der solen sjelden kom til. Håslåtten ga kun stusselige hesjer, så det meste ble tørket på bakken og lempet nennsomt ned i høykorger og båret innunder tak så snart solen hadde gjort sitt. Men jernnettene ga milde regnbyger og solklare dager om hverandre i en salighetsdans. Det kom duggfriske morgener og krystallklare stjernenetter. Det var som om sommeren ville gi det siste den hadde av godhet til menneskekrypene før den takket for i år.

Maria satt i solstripen ved stabburstrappen på Rød en velsignet ettermiddagsstund og spant. Det var kommet en egen ro over gården nå som det meste av grotidens arbeidsstri var tilendebrakt. Nå gjenstod bare noe løvkjøring og fiske for karfolket, og salting av fisk og ymse annet for henne selv og kokka, men akkurat nå var det ingenting som hastet. Maria så tilbake på sommerens strev med glede. Det var så velsignet godt å kjenne kroppen var villig. Hun likte sine egne møde muskler. Likte at de kunne stri med mer, og enda litt … Hun visste de andre kunne se på henne i undring når hun holdt på. Som så de bare styrken. Men slitet og motløsheten over de uendelige sommerøktene kunne ta henne óg. Da tok hun fram minner fra Feen, og minner om faren. Så hvordan han pleide stanset opp, rette ryggen og se mot himmelen. Der oppe i det blå hentet han vilje til mer. Og mens ljåbladene suste videre, og det ellers var stilt, kunne arbeidsfolket høre husbondens dype stemme runge over åkrene: – Signe arbeidet! Deretter så de ham bøye nakken, i bønn, før han la orvskaftet godt til rette og fortsatte, like utrettelig som før. Disse tankene om faren kommer ofte til Maria. De lyse gode fra de tidlige barneårene, og de skremmende fra tiden han lå syk. Det hadde satt seg koldbrann i såret faren hadde pådratt seg etter det fatale øksehugget. Hun kan ennå huske sårstanken fra leggen der daukjøttet ble skåret vekk, og se for seg hvordan det røde, blodige vevet stadig måtte stelles og skiftes på. Hun husker angsten som rev i henne som likstank. Ingen visste riktig hvordan det var gått til at en så erfaren

tømmerhugger kunne komme til å skade seg under hogsten på så alvorlig vis. Det var rett før det hadde gått riktig ille, og de aldri hadde fått se ham igjen, var det ikke for hesten. Med sine siste krefter hadde faren klart kare seg oppå bukken, der han tidligere på dagen hadde festet tre digre eikestokker. Oppå disse lå han likkald i blodtap og ørske da Borken stanset på tunet med hodet lutende inn mot stalldøren og svetten drivende av flankene. Men verre enda var ryktene. Og moren. Hun var som forgjort i angst og bønner. Det var som noe sykelig fikk tak i henne etter hendingen med øksehugget. Noe som naget henne og gjorde henne tungsindig. Onde tunger ville ha det til at det var forsøk på banesår Haakon Abrahamssøn hadde blitt påført. At det var hevntokt for en møydom. Somme sa det var funnet spor etter ukjente fotefar ikke langt fra hogstglennen der vest i skogen. Alt Maria til da hadde hatt som sin uskylds verden, ble kastet om kull. Tilbake var unevnelige ord fra en fjern fortid, blandet med anger og bønner om frelse. Siden overdro faren hjemgården til eldstebroren og flyttet med moren til Brunstad for å hjelpe Abraham i gang der, mens hun selv hadde blitt sendt ut i tjeneste. Caspar var da for lengst gift med Mari, til Smidsrød på Nøtterøy, og flyttet dit. Den eneste som nå var igjen av hennes egne på hjemgården, foruten Hans, var lillesøsteren Anne Marie. Nå var det Hans sin kone Anne Unnarstvet som bar husfruenøklene på Nordre Feen. Det var underlig å tenke på. For alltid var det moren hun så, når hun drømte seg tilbake.

Maria hadde grått over å måtte ut og tjene og hadde tværet med avreisen, som om det var mulig å gjøre om på lagnaden. Hun hadde trøstet seg med tanken om å vende tilbake. Men moren måtte ha fornemmet noe, for da de tok farvel, måtte hun love henne å ikke bli ustadig i arbeidet. – Det viktigste er at en er til å lite på, sa moren, – tjenestefolk som skifter plass ofte, for dem er det snart ingen plass å få. Husk at ordet om deg, går foran deg. Så vokt deg vel … – Og husk, avsluttet moren, – vi trenger alle til føda. Det var noe i måten hun sa det på. Travelheten stoppet opp et øyeblikk, og hun bare stod der, rådvill, og strøk hånden over ullsjalet. Det hun skulle til å legge ned i Marias reisekiste. Så hadde hun vendt seg mot henne med en annen lét i tonefallet. – Dette bærer du til kirkegang, Maria min – Maria hadde følt en underlig tristhet i det samme. Hun visste at dette sjalet hadde moren båret da hun giftet seg med faren, og siden kun anvendt til høytid. Først denne våren, da hun så moren igjen, syk, utmagret og angersdreven, skjønte hun mer. Det ble et sårt møte. Deres siste på denne jord. Nå henter Maria selv nåde for møde og avmakt i bønner og Guds blå himmelhvelving, slik hun i sin barndom hadde sett moren og faren gjøre det. Likevel er det ikke alltid til trøst. For når hun ser opp mot himmelens skyer, er det som alle jordens skapninger har sitt gråhvite vrengebilde der oppe. Som driver de ap med mennesker og dyr. Allikevel er skyene en del av Guds skapelse, og Gud selv bak skyene et sted. Dette blir Maria ikke klok på. Hvordan

Gud kan gjemme seg bak skyene og ikke vise seg, men bare vise disse underlig forvrengte bildene. Så forvirrende stort alt er, tenker hun. For det er sikkert langt, langt dit opp, og lenger enda til den himmel som venter. Og hun undrer seg på om det kan være mørke i himmelen, slik det er mørkt på jorden om natten, men kan ikke tro det, for mørke er ikke godt. Mørke er uvisse og angst. Da kan vel ikke himmelens Gud ha mørk natt til dem når de kommer dit opp? Så hvor er himmelens lys om natten? Men nå er himmelen blå med et slør i vest der solen snart skal gå ned, og alt er velsignet stille. Sorgen over moren er dukket ned i ømme, såre og glade barndomsminner, mens nyere minner stadig oftere fyller hugen. Noen av disse funkler som stjålne øyekast, og dufter av hav. Hun kan ikke tenke på midtsommerkvelden uten å kjenne sødmen som fylte henne og lot henne bli tilbake i håpefull lengsel. Men med glede skal hun vente på ham som dro med ord om å vende tilbake. Hun smiler mens hun spinner sensommervarme inn i garn og tanker. Langsomt farges alt gulrødt av solnedgangen. Hun vet det er den veien hun en gang ønsket å flykte. Tilbake, vestover, til Stokkelandet, Feen og alle kjente. Nå ønsker hun bare å bli hvor hun er, og vente. Det kommer en fremmed gående over jordene på Rød mens skyggene blir lange denne ettermiddagen. Ennå har Maria ikke sett ham komme. Fremmedkaren har god tid og stopper og prater høvisk med dem han møter. Innimellom stopper han, som bare for å se og ta inn alt dette nye han ikke har sett før. Langsomt nærmer han seg.

Vil du lese resten? «Før himmelen roper deg hjem» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no