Fra Borro til Hel

Lisbeth Lysell

Fra Borro til Hel Roman

2016

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN 978-82-8330-086-4 Trykk: Livonia print, Latvia Papir: Holmen Book 1,8 70 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Dm_Cherry, Asmus Koefoed / Shutterstock, ElisabethOstensvik / iStock Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Og til møte Lokes møy Tredje kongen Fra livet kalte Da Halvdan Holtanbonde Hadde nydt Nornes råd.

Og seierens menn Siden gjemte Budlungen Der i Borre.

Snorre Sturlason

Kapittel I Anno Domini Nostri Iesu Christi 1120.

Det er natt, havbleike og sensommer i Vestfolden. Ute på bryggekanten i Borrohavnen står Gudvin, en spinkel lyslugget gutt på åtte vintre. Han har blå øyne. Med et årvåkent blikk står han mutters alene og fisker. Det begynner å bli sent. Etter hvert kast snur han seg mot land og ser etter tiden, om han snart burde pakke sammen og dra hjem.

Han er mørkeredd, men vet at når solen har gått ned bak det buede gresskledde taket på kongsgården i vest, da har kveld gått over til natt.

Fra den høyre øyekroken skimter han eikeskogen med gravfeltet, små og store gravhauger, en formektig gildehall og flere langhus. Rett oppover, øverst på raet, der står en hvitkalket kirke. Alt til minne om en forgangen stormaktstid, med konger og storbønder som sikkert hadde opparbeidet seg rikdom nok til å tåle et uår eller to.

Det er noe annet nå. Vikingtiden er i ferd med å ebbe ut. Kongene som bodde her en gang er døde. Teigene på gården Skopheim oppe i innlandet, der hvor han bor, er tørket helt ut.

Gudvin kjenner at han blir litt skinnsyk på alle de rike som slipper å sulte, de som slipper å høre sutringen og kranglingen til fire magre småsøsken. Det finnes ikke tvil i hans sjel, småunger blir sutrete av å sulte.

7

Han hiver søkket så langt han kan, råker midt i en sildestim, og er mektig stolt over all den feite høstmakrellen som allerede spreller i butten. Han ser for seg moren sin. Den trinne, godlynte Gunda, og hvor jublende glad hun kommer til å bli når han kommer hjem med alt dette. Hun hadde grått i dag morges, da brystene hennes var tomme for melk. Selv får Gudvin vann i munnen bare han tenker på det; sølvglinsende stekt sild med kålrabistappe. Eller grove makrellkaker med ramsløk og murarøtter.

Gudvin retter seg opp så lang han er. Han drar inn snøret i lange tak, slenger ei flyndre bortover på blankskurte bryggeplanker og lurer på om han skal gidde å ta flyndren med. Moren pleier å si at flyndre bare er bein, men får han ikke noe annet, får det være greit. Flyndren blir tatt opp igjen og sett lenge på. Gudvin vurderer den til at den kan trenge et par år til i dypet, og slenger den ut omtrent der den kom fra.

Fisk har han nok av, ja i dag er det fisk nok til å redde både foreldre, husfolk og småsøsken fra sultedøden.

I svak skumring rydder han sammen fiskekroker og søkker og legger det forsvarlig i sadelveskene på hesten. Han baler med all fisken ned i en striesekk, og baler deretter med å få striesekken til å ligge støtt under hampetauet på hesteryggen. Omsider får han det til, og akkurat idet han skal til å sette beinet opp i stigbøylen for å ri hjem, kaster han av gammel vane et siste blikk utover vannet for å se etter vak. Han skvetter, utover fjorden summer og myldrer det av rikt utsmykkede skip. De kommer seilende imot ham med fargerike vimpler og geipende stavner, triumferende og fryktinngytende. Det må være danene som kommer. De voksne snakker ustanselig om danene, akkurat som de er redde for dem.

Skrekkslagen løper Gudvin oppover i teigene, til midt mellom stranden og kirken, og entrer den nærmeste gravhaugen. Selv om gravhaugen er stor, er den ikke noe skikkelig gjemmested, selv ikke for

8

ham. Han tør ikke å løfte på hodet engang og kikke over kanten, så på baksiden av haugen springer han ned til bakken igjen. Der klatrer han opp under løvtaket på ei gammel eik og kikker ned. Han synes det er bedre slik, med masse løv rundt seg. Akkurat som en hauk kan han klamre seg fast og kikke ned. Litt senere sniker hordene seg inn i fjæra som berserker, slik som han har hørt at vikinger gjør. Ut av den mørke skogen tyter det mennesker med brune skinnhjelmer, skjold og sverd. Og han er ikke dummere, han skjønner at dette er selveste Borrohirden.

Noen menn står nede ved strandkanten. Jerntunge menn brøler idet de dundrer ut på sletta. Så ser det ut som om det skal bli turnering, at det skal tevles i to grener: Nærstrid og Dyst. Gudvin kikker utover teigene og puster tungt, atletiske utenlandske menn har dratt sine topp trenede hester opp på land for å tevle mot Borros vikinger.

Han puster tungt.

I grenen Nærstrid er det meningen at menn skal vise sine ferdigheter i våpen og ridning. Og ikke før har de brynjekledde mennene begynt pareringen, før lekens alvor får overtaket og alt går over til mørkerødt blod på den brunsvidde sletta. Borros stolte og hardføre vikinger mot ville og hardbarkede utlendinger. Han hører folk bli kvalt, skjærende dødsrop og ser blod som spruter. Inni seg er han selvfølgelig straks med og heier på Borros kjempe. Gudvin har hørt om ham før; Leiv Steinodden er en okse av en mann. Etter sigende skal han ha kjempet i hirden i alle strider, og aldri møtt sin overmann.

Ryktet sier at han er uovervinnelig.

Gudvin skifter grepet i en tykkere gren. Visst er Leiv en kjempe, men han er sannelig seig nok i bevegelsene. Nå ser det ikke akkurat ut til at han kan gå seirende ut av noe som helst. Han begynner å bli alvorlig bekymret. Folk fikk seg da virkelig et rykte som ikke stemte med virkeligheten. Dette ser stygt ut. Han har lagt merke til Borrodø-

9

lene. De utbryter rasende brøl, har brune skinnhjelmer og hopper opp og ned i fortvilelse. Fienden har jernhjelmer. Så barker de sammen. I månestripen, det er slik på Borrostranden, når det er klart og månen lyser kan man se alt: sverd som lyner, sverd mot sverd. Gudvin bikker på hodet og får utsyn mellom to grener. Leiv vingler på hesten og mister lansen. Øyeblikket etter ligger han på bakken og vrir seg i smertene etter et eneste fektehugg. Leiv flekker tenner og virvler seg rundt på hælene i sanden for å unngå de neste huggene. Men skaden er gjort. Den tunge rustningen tapper Leiv for krefter. Litt etter litt renner kreftene ut av ham sammen med alt det tykke blodet. Livssaftene ligger som røde dammer på det tørrsvidde gresset. Borrodølene roper at han må komme seg på beina. Det er for sent, danemannen går til angrep en siste gang. Uten forvarsel løfter han opp Leivs hode og bringer flere lynende knyttneveslag i nesen hans. Ansiktet ser ut til å skrumpe før hodet dumper ned i bakken igjen.

Etter det er Leivs ansikt bulkete og ugjenkjennelig. Han ligger på ryggen. Gudvin fester øynene på brystkassen hans. Den beveger seg så vidt når motstanderen gjør alt endelig. Som på et vanlig okseslakt løfter kjempen opp Leivs brystvern, skjærer ham i magen med sverdet, roter rundt og vipper innvollene ut på bakken. Så reiser danen seg med blodige hender høyt hevet for å ta imot hyllesten.

Og gudene skal vite at han får det.

I mellomtiden skrever en hylende kone over steinstrengen med en hale av barn etter seg. Gudvin måper. Hva skulle hun dra barna med seg ut i natten for? Hun legger seg tungt over sin husbond og legger hodelinnet sitt over magen hans for å skjule innvollene. Gudvin skjønner hvorfor hun gjør det. Det å ligge slik er da virkelig en uverdig måte å dø på. Og Steinodden-ungene, de var sikkert med for å se at faren skulle vinne sin soleklare kamp.

10

Nå bråstopper barna og står som statuer. Moren står med mørkt blod til albuene og stapper husbondens tarmer inn under brystskjoldet igjen. Så begynner hun å fike til mannen sin i ansiktet med begge hendene. Det er dødsens stille. Bare klaskene høres. Helt til konen slutter å slå og reiser seg. Hun går åndeløs ned til strandkanten for å vaske seg under hundre forferdede blikk. Like etter tar hun ungene i hendene for å gå.

Gudvin teller ungene til ni og synes det er forbløffende hvor fort husfrue Steinodden greier å samle seg. Hun gråter ikke, hun har bare et innbitt ansiktsuttrykk. Nå løfter hun blikket og ser danene rett i øynene, som for å si at hvis noen stusser på akkurat det så skal det dobbelt så mye til for å knekke henne. Borrohirden hisser i barmhjertighet til konen og barna.

– Drep danene. Drep dem …

Gudvin biter tennene sammen så det verker i kjeven. Leiv hadde da selv med viten og vilje meldt seg på denne kampen? Han, av alle, burde da vite at i slike kamper var det bare to utveier? Tapte man, da var med døden som følge …

Oppøst til stridighet fortsetter kampene. Danene dreper et titalls Borrosokninger. Gudvin ser mer blod og henrettelser enn det som er heldig for et sart barnesinn. Han sitter musestille, innimellom rister han i gråt. Mellom løvverket øverst i eikekronen, der blir han sittende helt til han bare skimter akterstavnen på fiendeskipene ute i det åpne havet og at det gryr av den neste dagen. Da først tør han klatre ned for å ri hjem. Til gården Skopheim, mor, far og småsøsknene sine oppe på åskammen.

Hjertet hamrer i brystet mens Gudvin rir. Han tenker kun på fisken han har med seg. Og når han endelig kommer hjem, vakler han inn den lave døren med den tunge sekken, inn til langåren og alle folkene der inne. Besteforeldre og husfolk, og alle dyrene borte i hjørnet.

11

Moren hans Gunda står bøyd over klebersteinsgryten. Hun er varm i kinnene og godheten selv. I ildskjæret lyser håret hennes som i bronse. Hun ser ikke opp når han kommer, men stamper tvaren opp og ned i grøten som han i disse dager vet er så grå og trå at de må skylle den ned med tynnøl. Han vet også at hvis moren ikke snart legger litt mer sjel i tvaren, rørepinnen, så vil det ligge brune flak og duppe i grøtbollen når den blir satt frem på langbordet. Og at faren hans Finn, som er så tynn at han egentlig ikke trenger mat, han har førsteretten til å stikke skjeen ned i bollen og spise så mye han orker.

Tre huskarer har andreretten, og ved tredjeretten begynner fordelingen av restene. Noen ganger er det så lite igjen at moren heller alt opp i gryta igjen og sper det ut med vann. Forstå det den som kan: Gunda, moren hans, hun som virkelig er stor og trenger mye mat, hun, terner og småunger blir avspist med svidd velling? Gudvin legger sekken i lysstripen under ljoren og knyter den opp. Så rekker han moren striesekken breddfull av fisk, med strak arm.

– Så her står du og lager barkegraut? sier han.

Moren løfter hodet så vidt. Hun ser på ham, uten å se. Han nøder henne stolt.

– Se her mor. Her får du dugurdsmat, for en gangs skyld skal vi bli mette alle sammen. Leppene hennes beveger seg, som om hun ikke orker å ta ordene i sin munn. Men at hun må.

– Det er nok for sent, gutten min, svarer hun mørkt. – Minstebroren din Olav, lille godklumpen vår, han døde i natt.

Det ble ikke blitt spist noe fisk på Skopheim den dagen, og ikke den neste heller. Til slutt veltet Gudvin sekken med fisk ut foran kattene på tunet.

Som eldstemann i søskenflokken var Gudvin Reier fort blitt voksen. Han giftet seg tidlig og overtok gården Skopheim på odelsretten. Tre dager etter olsok rundet han syvogtyve vintre. Som husbond

12

var han mørk i luggen, langt over middels høy, tettbygget og skulderbred. Han var godt gift. Husfruen Martha hadde allerede gitt ham fire barn. Like sikkert som at Lødsebekken flømte over tunet i vårløsningen, sto Martha foran ham med ei overraskende mine annethvert år og lurte på om han kunne gjette hva fruktbarhetsgudinnen Frøya hadde velsignet dem med? Han gjorde alltid lattermilde miner om til slett spill, og så vel ikke denne velsignelsen merkeligere enn at hun akkurat var ferdig med å die. Så på åtte år hadde de avlet tre velvokste gutter – Svein, Torbjørn og Gaute – og minstetulla Live på to somre.

Martha hadde alltid vært ei grei, enkel bondejente med jevnt humør. Kanskje ikke akkurat en slik møy som mannfolkene snudde seg etter, men for ham var hun vakker på den samme måten som månestripen i havet var det, uten glitter og blottet for nykker.

Gudvin langet ut med bestemte skritt. Mot sin vilje. Det var første gang han var på marked. Martha hadde alltid gått alene. Og hadde det ikke vært for at hun hadde beskyldt ham for å være folkesky, så hadde han ikke gått i år heller. Hun hadde sagt at nå var det slutt.

Gudene skulle takkes og feires i form av årets markedsdager. Og hvis han trodde at maten kom deisende ned i matbollen uten noen form for bloting og tilbedelse, så kunne hun godt bli hjemme hun også. Hun trippet etter med glinsende eplekinn for å greie å holde farten oppe.

– Nei, se så vakkert, Gudvin. Det er havbleike, sa hun.

Han snudde seg og ventet på henne mens han strøk seg over den glattrakede haken. Han skjønte det nok, hun prøvde febrilsk å holde stemningen oppe ved å påpeke slike åpenbare ting. Så passet han på å rette litt på det fargerike pannebåndet som holdt den brune, bølgete manken hans på plass før hun nådde ham igjen. Imens festet han øynene foran seg, gult gress lå nedtråkket mellom strandnellik, gul reinfann og burot. Det gjorde ham trist, sammen med lukten av rått saltvann og svidd sol utgjorde det noe ekkelt i magen.

13

Martha tok ham i armen.

– Jeg kan aldri huske at sommeren har holdt seg slik utover høsten, Gudvin. Tenk at det er fire dager etter høstkorsmesse. Er det ikke flott?

– Ja, svarte Gudvin, og mer sa han ikke. Han orket ikke å gå inn i en ordveksling om været nå, som han på forhånd visste hun ville komme seirende ut av. De kjente hverandre godt. Martha var slagferdig og bestemt. Så etter en haug med godt gjennomtenkte påstander ville alle hans uttalelser omkring faren ved uttørking av teigene, høy pris for grøden og en mulig danestrid være fullstendig bortkastet. Da ville Martha sikkert le litt hovmodig og spørre hva en blodtørstig danestrid hadde med pent vær å gjøre? Akkurat det var en av de tingene han gjemte innerst i sitt hjerte og aldri kom til å svare på. Én ting hadde Martha helt rett i. Været i sommer hadde vært helt upåklagelig, ene og alene fordi omtrent hver helg gjennom hele sommeren hadde fruktbarhetsguden Frøy velsignet dem med et skikkelig regnskyll. Innhøstingen av grøden i Borroskåla hadde slått til over all forventning i år. Nå skulle gudene takkes og feires i form av årets markedsdager.

Gudvin ble heller gående med et smil om munnen. Han hadde jo øyne selv. Havet lå dødt, det glinset i sølv, og visst var det varmt.

De kom gående over raet, forbi Borrokirken, og gikk videre nedover mot havnen. Sammen så de nok ut som et merkelig par. Hun var like liten som han var lang. Til vanlig og uten hodelinnet rakk husfruen ham til under brystvortene. I dag hadde hun knytt linnet så høyt det lot seg gjøre.

– Vent, ropte hun der bak.

Gudvin snudde seg og nikket til flere par som kom gående arm i arm. Så fikk han litt dårlig samvittighet. Gudskjelov så var Martha i hvert fall lett på tå. Han saktnet farten og lot henne gå i den troen om at hun var blitt høyere, for samme hva hun selv trodde, det kritt

14

hvite hodeplagget hadde ikke hjulpet det spøtt på de stutte beina. Nå lot han henne fosse forbi. Han hevet øyebrynene og så på henne som om det var første gangen han så henne i dag.

– Så fin du er, sa han.

Martha snudde seg og smilte. Han la hånden på skulderen hennes, og kunne ikke unngå at blikket datt rett ned i brystkløften. Den okergule seleserken fremhevet virkelig de barmfagre formene. På den nydelige, ankelside gjestebudserken hadde hun slindret brede border i rødt og grønt. Og for anledningen var hun pyntet med vakre bronsespenner. Han hadde vært mektig stolt den dagen hun fødte odelsgutten Svein. Da hadde han tatt seg råd til å kjøpe et bronsesett med to skulderspenner og to brosjer til henne.

De rundet inngangsporten til markedet og gikk på en hønsegård.

Han dro Martha i armen og ba henne om å se ned. Kanskje litt for ivrig? Martha lente seg tungt over gjerdet og myste lenge på hønsene.

– Siden jeg ikke ser noen finere farger enn de vi allerede har hjemme, Gudvin, mener jeg bestemt at vi ikke trenger flere.

Han pekte barnslig bort på en prangende hannfugl.

– En hane da, Martha min? Se på den flotte der du, sa han. Hun kniste.

– Herligheten da, mann, skal du gå rundt med en krakilsk hane under armen i hele dag? Og med sin smittsomme latter knøt Martha beina sammen og lo så hun ristet.

Hun var slik, hun så morsomheter i alt og dro ufrivillig til seg folks oppmerksomhet med den klukkende latteren. Nå stoppet folk opp rundt dem. Det var det verste han visste, når folk lo sammen med henne uten å vite hva hun lo av. Uten å si noe mer, vandret hun videre i den splitter nye finstasen. Han ble stående igjen som et naut, og ønsket seg et hull i jorden. Før han fikk svart henne så han husfruens bakstuss forsvinne inn i menneskemengden.

15

Gudvin var flau. Han dro inn magen og strammet brystkassen, og så det slik at hadde Martha vært som alle andre, så hadde hun unnskyldt seg litt. Men Martha var ikke som alle andre. Hun hadde vandret videre, hun hadde jo ikke sagt et vondt ord. Han bare sto der og nikket og så folk drive humrende forbi.

Gudvin snudde seg trill rundt på hælen, bråstoppet og vrengte seg halvveis tilbake igjen. Han skimtet skip. Tett i tett. Lignende tusenbein krøp de innover mot kaupangen. Altfor snart kom skutene nærmere. Han så glinsende, solbrente overkropper. Han hørte rormenn utbryte et rungende «øy» for hvert åretak. Det utgjorde en bevrende summing inn mot land. Slik var det, stemmene bar alltid godt når havet lå blikkstille. Gull og sølv blinket i geipende forstavner, skjold og hjelmer, og minnet ham om at alt måtte være for godt til å være sant. Kom disse skutene virkelig i grid, i fred? Et eller annet skjedde med ham.

Gudvin lutet seg tungt fremover og tvang seg til å puste rolig.

For en fattig innlandsbonde ble synet for mektig. Gamle minner vellet opp. Barndomsbilder om strid, sult og en død lillebror rullet opp om han ville det eller ikke. En vond følelse var i ferd med å overmanne ham. Han hikstet og fikk lyst til å gråte. Så lukket han øynene, bevisst snuste han inn luktene av saltvann, tang og tare for å fortrenge det hele.

Han flyttet tyngden over på det andre beinet, ristet vekk tanken og stålsatte seg. Det var jo ikke farlig. Verden hadde gått videre, til det mye bedre. I dag var vikingene farmenn, familiefedre og husbønder. Alminnelige mannfolk som riktignok skulle utfordre seg selv i en sverdkamp eller to, bare for moro skyld. Kanskje fikk de drukket litt mer enn det husfruen syntes var greit og havnet opp i en uskyldig slåsskamp for treningens skyld. Nå stålsatte han seg for å se på dem som vanlige folk og myste.

16

Etter den tanken torde Gudvin å feste øynene på havflaten igjen.

Fremmedfolkene var snart inne i fjæra. Skutene styrte fast etter spiret på den hvitkalkede Borrokirken. Utpå fjorden saknet de farten og la årene inn. Stadig dukket det rufsete hodet på styrmannen opp i forstavnen, han kikket etter et sted å legge til.

– Øy, er det greit at vi dregger opp her?

En bryggesjauer gaulet og veivet bestemt med armene, samtidig som han vinket fire dromunder, en busse og to sekstenesser utover igjen.

– Det er trangt om plassen inne ved bryggene, legg dere på reia …

Langsomt dristet Gudvin seg helt ned til bryggen og kikket stjålent på skutene der de lå på rekke i alle størrelser. Den største skuta var kjent, den lå innerst og hadde det velklingende navnet BorroRavnen. Alle med tilhørighet i bygda visste at den tilhørte lendmann Bjørnsønn fra Midtgard, det lå en viss respekt over den. Nå spisset han ørene, ikke så langt unna lo noen skjelmsk. Nyfiken bøyde han seg over bryggekanten etter den harde latteren. To bredbeinte buskmenn sto på dekket med armene i kors. De så ut som vakter og var nok ikke utlendinger, de snakket Vikenspråket.

– Men i svartkokte helvete, utbrøt Gudvin da han oppdaget at det var finsortering av nyinnkomne treller de holdt på med. Levende mennesker. Som en tomsing ble han stående og måpe. Han vippet seg fremover på tærne igjen. Gjennom de små lukene i dekket kunne han se dem: mennesker tett i tett med tunge lodd og kjettinger rundt anklene. Trellene fikk strenge ordre. Noe hastet under gitterlemmene.

Vokternes harde stemmer gjorde inntrykk.

– Opp! Få fart på ræva, nå er det slutt på latmannslivet.

Gudvin dro forskrekket nesen til seg over synet av bleke og utmagrede mennesker.

– Arme sjeler, ropte han.

17

Ubevisst, bare av stanken, fikk han sterke tanker til jordkjelleren hjemme når den ble åpnet om våren: kålrøtter, råtten løk og død jord. Ingenting luktet vel verre enn det? Nå sammenlignet han trellene med de første slappe, nesten gjennomsiktige groene. De vasne spirene som bare hadde fått en enkel lysstrime og som ikke ville overleve hvis de ikke fikk sol, vann og næring snarest. Han blunket av det begredelige synet og trodde ikke det han så. Trellene var våte i tøyet.

De så ut som de var kokte etter overfarten sydfra. Og hvordan kunne det lukte av ukegammel menneskeavføring og svette? Trellene måtte vel gjøre som dyr, de skeit vel der de satt? Lydene, stønnene som steg opp levnet ingen tvil om at de var altfor mange der nede. Det var liksom ikke plass til ord.

Deretter skjedde det noe. Lukene ble åpnet helt. Svake, tynne mennesker ble dratt opp på dekket. En eim lignende gjæret grisemøkk dro forbi nesa hans, det stakk som nåler langs neseryggen. Gudvin nøs kraftig og kløp neseborene sammen.

– Åh, fytti helsike for en stank … Han så seg rundt etter en medsammensvoren, eller i det minste en sjel som han kunne overøse sin fortvilelse til. Gudene skulle vite at han trengte det.

Rundt ham var det blitt merkelig stille. Trykkende som i et likstrå. Noe lå i luften, så av ren nyfikenhet strakk han halsen lenger ut for å se ned i fangehullet. På dekket lå det tre døde mennesker. Antagelig så han ut som et fjols. Vokteren, det gråpistrede håret hans lå som en vifte utover skuldrene hans. Han kastet et blikk opp som fikk Gudvin til å vingle til siden. Så buldret han nede på dekket.

– Hold kjeft og kom deg vekk. Gå hjem!

Gudvin nikket. – Ja, jeg skal gå, sa han. – Jeg orker ikke se mer, for så ille behandler ikke vi vanlige folk dyrene våre, ikke en gal skabbete ulv engang har vi hjerte til å pine slik.

18

Gudvin passet på å legge trykk på «vi vanlige folk», og blåste pusten sakte ut fra to sprengte bollekinn før han snudde seg for å gå. Han gikk sakte, mishandlingen han var vitne til var blitt til et problem.

Derfor stoppet han igjen og spyttet sint til siden for å vise sin avsky når de halte og dro lik forbi ham og inn på land. Tre ganger gikk fangevokterne frem og tilbake. Den siste var en gammel kvinne. Hva i all verden hadde de ment med å dra henne med seg som trell fra utlandet? Hva skulle de med henne? Det sa vel kanskje noe om hvor klare disse vikingene hadde vært i hodet under toktene?

Gudvin stirret på den døde kvinnen. Huden var pløsete og hadde fått det oppblåste grønnfiolette skjæret. Nå stoppet han helt opp, og nå skjønte han også hvor den søtlige lukten stammet fra: at det var helt naturlig etter at innvoller og tarmer hadde overtatt kroppen og råtnet. Spyttet samlet seg under tungen, han stoppet en sviende sur gulp med drøvelen, mens han fremdeles ble stående og undre seg over verdens råskap. De brydde seg fanken ikke om å bære henne pent engang. En mann i armene og en i beina. Allikevel så det ut som hun smilte fredelig. Gudvin stirret på neglene hennes, de var i ferd med å falle av. Sorte sørgerenner sto liksom ikke til det vakre runde ansiktet. I tillegg manglet det noe i uttrykket. Han så bort. De hadde kuttet nesen av henne. Kanskje hun hadde vært en snill og omsorgsfull mor, eller en bestemor for alt han visste. Og sikkert av den gudfryktige sorten bestemødre som hadde evnen til å tilgi absolutt alt av grusomheter her i verden. Han festet blikket og gransket henne videre.

Størknet sort blod lå i strimer på kinnet hennes. Mer rakk han ikke å få med seg før de slengte henne opp på de to andre likene.

Etter det ble bålet dynket med tranolje og satt fyr på. Imens ble Gudvin stående med åpen munn og se på det gamle kvinnemennesket inne i flammene. Hun lå med hodet forkjært til siden, fremde-

19

les med det fredelige draget, uten fordømmelse. Han skakket litt på hodet, mellom ildluene så hun bedende på ham, som om hun ville fortelle ham noe avsluttende og viktig. Kanskje ba hun ham om å være så snill å tilgi dem? Vikingene altså.

Gudvin rettet sin velbygde brystkasse opp og ble stående så lang han var med bøyd hode i en grenseløs ærefrykt. Det var rett før han hadde skjønt hva damen ville si, da øyeeplene hennes tørket inn. Han ristet på hodet og snappet etter luft. Det nyttet ikke å undre seg på slikt, da ville han bli gal.

– Må gudinnen Hel ta vel imot deg, sa han høyt, og fortsatte inni seg med et tyst galder.

Fordi den snille bestemorens øyne så raskt hadde størknet, lot han blikket gli videre til mennene, underst i likbålet. De var tross alt mannfolk. Mennene hadde blitt hogd hendene av. Til armer hadde de bare stumper. De hadde sikkert blødd i hjel. Bildene vokste i hodet.

– Forbannede jævler, mumlet han og bruste seg opp igjen mens han tenkte på hvordan stålet hadde jobbet seg gjennom årer og beinvev på den gamle bestemoren. Hvor tykt kunne et nesebein være, tro?

Hadde de brukt øks eller kniv like barbarisk som rovslakt på et eller annet storvilt? For en fillesak, kun for at trellene i nøden hadde stjålet seg en matbit? Vikingene hadde drept dem, bare for å ta fra dem æren. Hvilken rest av ære hadde forresten en trell?

Selv var Gudvin glad for én ting. Til tross for at han var i sin beste alder hadde han enda til gode å ha drept et menneske. Han var litt stolt av det. På en annen side kjente han nå at han vaklet litt i sine innerste besvergelser. Slik råttenskap han hadde vært vitne til i dag, gjorde ham så eitrende sint at han egentlig kunne miste hodet når som helst, og han var slettes ingen svekling. Vikingene burde bare passe seg, han kunne da virkelig være råsterk når det gjaldt og når rettferdighetssansen ble satt skikkelig på prøve. Nå skulle faen ta dem.

20

Vil du lese resten?

«Fra Borro til Hel» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no