På overflaten flyter vannliljene - en smakebit by Forlagshuset i Vestfold as

EDDI STUBB-SERIEN:

Frode Eie Larsen (f. 1973) bokdebuterte med ”Hemmeligheten” i 2011, og har på kort tid etablert seg som en av de virkelig spennende, nye krimforfatterne her til lands. Bøkene med Eddi Stubb i hovedrollen høster lovord fra både anmeldere, bloggere og lesere. Totalt har serien med den joviale etterforskeren et opplag på over 30.000 bøker.

Dypt inne i skogen, under de duvende trekronene, ligger det lille tjernet. Solen drysser dråper av gull på det blikkstille vannspeilet, men under overflaten skjuler det seg et bunnløst mørke. Ved bredden står Eddi Stubb. Han har ikke hørt brølet eller sett boblene og de lette krusningene, men han føler seg allikevel sikker på at Bakkanetjønn gjemmer en hemmelighet. Og han vet at dette bare er starten. For hvor er Håkon Helstad, Larvik Håndballklubbs savnede trener? Og hva med kvinneliket som akkurat er skylt i land langs Farriselva?

HEMMELIGHETEN (2011) «Jeg liker bøker som overrasker og utfordrer, og her opplever jeg begge deler.» LIV GADE, BOKINSPIRATOR

På overflaten flyter vannliljene

Foto: Ane Cathrine Buck / studiobuck.no

EN SAVNET HÅNDBALLTRENER EN DØD KVINNE ET BUNNLØST TJERN

På overflaten flyter vannliljene

JORDTÅRER (2013) «Så godt fortalt at boka er vanskelig å legge fra seg.» STEIN KJETIL VATTEKAR, BOKBLOGGER

En Eddi Stubb-krim DU SKAL LIDE (2014) «Frode Eie Larsen har for alvor fått vist sin klasse som krimforfatter» SVEND EINAR HANSEN, ØSTLANDS-POSTEN

ENGLEFJÆR (2015)

ISBN 978-82-8330-100-7

KRIM

«Englefjær er en helstøpt krim, en studie i krimdramaet!» GEIR TANGEN, KRIMFORFATTER OG BOKBLOGGER

9 788283 301007

Frode Eie Larsen

PĂĽ overflaten flyter vannliljene Kriminalroman

2017

Hemmeligheten (2011) Frostrøyk (2012) Jordtårer (2013) Du skal lide (2014) Englefjær (2015) På overflaten flyter vannliljene (2017) © Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2017 ISBN 978-82-8330-100-7 Trykk: Livoniaprint, Litauen Papir: Holmen book 1,6 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Prolog Det lette regnet la seg over klærne, mot huden og på bakken der han langet ut bortover sykkelstien langs Tjøllingveien. Ikke et menneske var ute, ikke en bil, bare ham. Han passerte idrettsparken med sin store gressmatte, grusbane og håndballhall. Det var en plass for jubel, samhold og tilhørighet. For kaffe og vafler i kiosken. Et sted hvor drømmer om noe stort fikk lov til å spire. Og en plass der nederlag ble blottlagt. Han kastet et blikk bakover, mot boligfeltet med sine hus fylt av mennesker og lys i vinduene. Det var fredagskveld og kos. Han hadde vært en del av hyggen, men var ikke spesielt god på slikt, så han hadde grepet første og beste anledning og takket for seg. Må du gå alt? Det har vært en lang uke. Forståelsesfulle nikk. Klapp på skulderen. Og en klem fra en kvinne han egentlig ikke kjente. Så hadde han kledd på seg og gått. Ut i kvelden som var mild til å være februar, men mer grøssen enn gradestokken viste. Fem plussgrader. Det føltes mer som fem minus. Foran ham tegnet omrisset av Tjølling kirke seg. Det hvite trebygget opplyst, men gjort diffust av det grå og triste været. Guds hus sto på en liten høyde, skuende over gravstøtter og levd liv. Stillheten ble forstyrret av en forsiktig lyd, som gradvis økte i styrke. Han stoppet og snudde rundt. To frontlykter kom til syne

helt i andre enden av den lange, rette strekningen. Distansen var flere hundre meter, kanskje så mye som en kilometer. Lyskjeglen skalv. Som om den var frossen. Som om det gufne været hadde satt seg i de to strålene. Som om den kunne føle og kjenne, akkurat som et menneske. Det kunne den selvsagt ikke. Han vendte bilen ryggen og fortsatte opp den slake bakken, til Tjodalyngs knutepunkt med skolen på den ene siden og kirkekontoret og Villa Kveldssol på den andre. Et par hundre meter lenger frem så han fasadeskiltene til Coop Extra. Mellom to busslommer gikk et fotgjengerfelt. Han stoppet. Satte foten på den første hvite streken, tenkte at han sikkert burde hatt refleks, men overgangen badet i skinnet fra gatelyktene rundt. Dessuten var kvelden uten forstyrrelser. Bortsett fra bilen som var på vei, men den kunne ikke ha kommet lenger enn til idrettsparken. Han kastet et raskt blitt til hver side, så begynte han å gå. Frontlysene traff ham etter et par skritt, og han frøs i øyeblikket. Kjente på hvordan klærne var blitt tunge og våte, og kroppen føltes likedan. Bilen vinglet en anelse. Det skrek i bremser da føreren oppdaget fartsdumpen like før fotgjengerfeltet. Eller kanskje var det ham sjåføren hadde sett, der han sto paralysert midt i veibanen. Smellet var ikke høyt. Smerten var heller ikke ille. Fronten på bilen traff høyt oppe på lårene. Bena forlot bakken, og han traff panseret før han landet på den våte asfalten. Motorduren stoppet, men frontlyktene lyste fortsatt. Døren på førersiden gikk opp og et kvinnemenneske kom ut. – Jeg så deg ikke, ropte hun. Stemmen høy og skingrende. Redd. – Gud, hvordan gikk det? Kvinnen kom bort der han lå, og satte seg på huk ved siden av ham. Han skulle til å si at det virket å ha gått greit, men kom aldri så

langt. En umiskjennelig duft av fest og fyll rev i neseborene, og den kom fra henne. Dette mennesket som akkurat hadde kjørt ham ned, og bekymret lurte på hvordan det hadde gått. Det var i det øyeblikket døren inn til det mørke rommet ble åpnet.

1 Skogen luktet av sol og tørre vekster. Under de store trekronene summet insektene hvileløst rundt, men han lot seg ikke affisere. Han langet ut bortover stien. Musklene i bena jobbet iherdig, og han konsentrerte seg om å holde et jevnt tempo opp skråningen. På toppen tok han seg tid til å lytte på fuglene og en smågnager som krafset et sted inne blant noen busker, men snart var han på farten igjen. Nå bar det nedover. Føttene fant feste i det ujevne underlaget. Trerøtter. Steiner. En og annen kvist. Hauger av brunsvidde barnåler og tørre blader som trærne hadde gitt slipp på. Det var august og endring, naturen gjorde seg klar til å skifte ham. En solstråle fant veien ned mellom tett løvverk og søkte tilflukt rett foran føttene hans. Han rettet på børen over skuldrene og trampet over strimen av lys. Sålene eglet seg innpå underlaget som en litt for ivrig kjæreste. Jord og småstein skvatt unna, og der hvor uker med sol ennå ikke hadde klart å fjerne all fuktighet, satt avtrykket etter de solide turskoene igjen, men det var greit, for skogen sladret ikke. Stien snevret seg sammen og rettet seg ut. Til venstre lå tjernet taust og innbydende. Han tok et fastere grep om børen, huket kroppen sammen og langet ut forbi maurtuer og mosegrodd myrlandskap. Når han først fant rytmen, kunne han holde det gående i timevis, men

akkurat denne dagen skulle han ikke så langt. Ved bålplassen, utenfor skuret Turistforeningen hadde satt opp, stoppet han og slapp ballasten fra seg på det myke underlaget som kranset rundt svaberget. Skjønt, svaberg. Overflaten var grovere enn de glattskurte steinfremspringene langs kysten, og det var ikke åpent som ved havet. Nevene grov en håndfull fra tjernet. Svette og skitt blandet seg med det friske vannet. Møysommelig snudde han rundt og tok inn over seg bylten som lå slengt på bakken. Den vekket følelser i ham så voldsomme at de var umulige å holde styr på. Han sparket. En gang. Og en gang til. Skotuppen traff det myke, og det var nummeret før han mistet kontrollen, men så lyttet han til skogen. Til vinden og fuglene og tjernet som ikke sa noen verdens ting, og da var alt det fine tilbake. Roen. Smilet. Og den god-vonde følelsen. Fra sekken dro han frem et solid rep og et blylodd. Han festet dem til hverandre, og tenkte tilbake på kvelden da udyret i ham nok en gang ble vekket til live. Det der er ingen god idé, hadde han sagt. Men det var nytteløst, for mannen – som nå var redusert til en livløs haug – hadde snudd seg foraktelig mot ham og svart: Det har ikke du noe med! Da var det gjort. Du lar være, ellers … Ellers hva da? Svaret var dette, et endelikt ved et tjern, midt inni svarte skauen.

Han bandt blyloddet fast i benet til mannen, før han løftet kroppen over hodet og vasset ut til vannet nådde ham over midjen. Vinden lekte over den speilblanke overflaten, det var som den ropte. Gjør det, gjør det. Det kunne den spart seg, for han hadde ingen intensjon om å trekke seg nå. Med et brøl kastet han det hele fra seg. Skogen skalv før den roet seg igjen, og foldet en beskyttende kappe over det som akkurat hadde hendt. Han trasket opp på land og vendte seg mot tjernet som lå stille foran ham. Lette krusninger markerte der han hadde gått, og fra stedet hvor den livløse kroppen ble sluppet, lekte små bobler. Men snart ble alt borte, både krusningene og boblene, og det var som om ingenting hadde hendt. Tilbake var blikkstille vann. Og på overflaten fløt vannliljene.

2 Eddi Stubb myste ut vinduet fra kontoret i andre etasje på politistasjonen. En bil gled forbi og forsvant ned bakken mot Grand Hotell og sjøfronten. Det var fortsatt sommer, med plussgrader og fønvind, og selv om han var på jobb, måtte Eddi innrømme at det var en god kombinasjon. Kanskje han skulle skeie ut med grillmat og en pils på verandaen etterpå? – Drømmer du om ferie, Stubb? Stasjonssjefens robuste fremtoning dukket frem i døråpningen. – Ikke akkurat. Siden han kom flyttende fra Drangedal, med håp og drømmer i bagasjen, hadde det blitt smått med fritid. Eddi visste det var hans egen skyld. Stillingen som etterforsker ved Larvik politistasjon var noe han mestret, og han trivdes med å være på jobb. – Jeg tenkte på mat, sa han. Mikkelsen åpnet munnen, men fikk ikke sagt noe, for Eddis mobil begynte å ringe. – Jeg må nesten ta denne. – Selvfølgelig, brummet stasjonssjefen. Eddi løftet telefonen mot øret, hvor den nærmest forsvant i virvaret av krøller. – Ja, det er Stubb.

– Mitt navn er Anne Thorsen, og jeg vil melde fra om et mulig dødsfall. Stemmen var bestemt og tydelig. Eddi lyttet, for Anne Thorsen var åpenbart en kvinne med snakketøyet i orden. – Det har gått to dager, og verken jeg eller noen av de andre naboene her har sett snurten av ham. Ikke har han reist bort, for det ville han fortalt meg, og inne lager bikkja hans et voldsomt leven. – Hvem snakker vi om, egentlig? – Håkon Helstad, svarte hun, som den største selvfølgelighet. – Treneren til Larvik Håndballklubb? – Riktig. – Og du tror han er død? – Ja, eller kidnappet. Borte er han i hvert fall. Påstandene var voldsomme, dessuten stusset Eddi over at det var en nabo som ringte inn bekymringsmeldingen, og ikke familien til håndballtreneren, eller arbeidsgiveren for den saks skyld. – Hvor bor Helstad? – På Tveteneåsen, svarte Anne Thorsen. Eddi avsluttet samtalen med løfter om at de skulle komme så snart råd var. Først tok han imidlertid en telefon til håndballklubben, hvor de kunne fortelle at treneren hadde ferie. – Men han skulle vært tilbake i dag, og så langt har jeg ikke sett ham. – Pleier Helstad å være punktlig? – Som regel, men jobben hans er mye mer enn bare kamper og trening, så jeg antok bare at noe annet hadde dukket opp. – Kan du utdype? – Det kan være møter med nye sponsorer. Foredrag. Samtaler med potensielle, nye spillere. Videoanalyser eller andre forberedelser til kommende kamper. Samtalen stoppet i et øyeblikks taushet.

– Du ringte fra politiet, sa du? – Stemmer, bekreftet Eddi. – Hvorfor spør du etter Håkon, egentlig? – Jeg skulle gjerne ha snakket med ham, svarte Eddi og unnlot å fortelle om telefonen fra Anne Thorsen. – Jeg skal be ham ta kontakt så snart jeg ser ham. De avsluttet, og fem minutter senere satt Eddi bak rattet på sin tilårskomne Opel. Ved siden av seg hadde han kollegaen, Kari Danielsen – stasjonens mest stillferdige, men også den desidert dyktigste. Det var alltid en ekstra trygghet å ha henne med. De tok av ved skiltet som pekte mot Tveteneåsen, og fulgte svingene som ledet opp til toppen. – Fin plass. – Jeg så på hus her en gang, svarte Kari. – Gjorde du? – Det er noen år siden, men så kom verdens søteste hus til salgs, og da ble det Langestrand. Og der hadde hun bodd siden, alene, bortsett fra den korte affæren med bankmannen. De svingte bort Florenveien, men kom ikke særlig langt, for noen meter foran dem sto en ansamling av mennesker. – Ryktet har åpenbart spredd seg, sa Kari. Motorduren døde hen da Eddi vred om tenningen. De steg ut av bilen, og en ikke så høy, men til gjengjeld relativt fyldig dame med kortklipt, lyst hår kom dem i møte. Sannsynligvis var det Anne Thorsen, noe de fikk bekreftet da hun rakte frem hånden og presenterte seg. – Det var jammen på tide, sa hun. Tonen var en smule indignert. – Hadde dere ikke kommet nå, ville jeg tatt saken i egne hender. Eddi frigjorde seg fra det faste håndtrykket. Gruppen med naboer hadde trukket seg et lite stykke unna, men de fulgte nysgjerrig med. Fra et av husene hørtes hundeglam.

– Ja, slik holder den på, sa Anne Thorsen oppgitt. Eddi på sin side var mer opptatt av hvordan det sto til med dyrets eier. Han langet ut mot huset, med Kari like foran og Anne Thorsen på slep. Et par meter fra inngangspartiet stoppet han og vendte seg mot halehenget. – Da tenker jeg vi tar det herfra. Det tenkte åpenbart ikke Anne Thorsen, men protesten stoppet før den ble uttalt. Med furtemunn og et snurt uttrykk snudde hun på hælen og menget seg med de andre naboene. Innenfra lød bjeffingen tydeligere. Bedre ble det ikke da Eddi trykket pekefingeren mot ringeklokken. – Det der har jeg forsøkt flere ganger, ropte Anne Thorsen. Og ga tydelig uttrykk for at hun mente det var sløsing med tid. Eddi overhørte kommentaren, og konsentrerte seg heller om å finne en vei inn. – Kanskje vi skal prøve denne? Kari holdt opp en blank nøkkel. – Hvor fant du den? – Under blomsterpotten. Hun pekte på en terrakottakrukke til høyre for inngangspartiet. Eddi tok imot nøkkelen og stakk den i låsen. Bjeffingen tok en kort pause, de hørte tassende labber, før spetakkelet satte i gang på nytt. Varsomt åpnet Eddi døren, og ble møtt av en livlig krabat i svart, brunt og hvitt. Hunden svinset rundt bena hans med logrende hale og hengivenhet i øynene, den virket oppriktig lykkelig over å se ham. – Jeg tror den liker deg, sa Kari. – Den er sikkert bare glad for å se folk, mente Eddi. De beveget seg gjennom gangen. Eddi fant vannskålen til hunden på kjøkkenet og fylte den. – Hvor kan Helstad ha tatt veien?

Eddi dro neven gjennom krøllene. Det glatte feltet i bakhodet virket å ha blitt større, uten at det plaget ham nevneverdig. Da sto det i stil med resten, for magen hadde også vokst en anelse det siste halvåret. Det føltes i hvert fall slik, selv om han gjemte herligheten under en altfor stor strikkegenser. – Sjekker du oppe? sa han. – Så går jeg gjennom første etasje. Kari nikket og forsvant opp trappene. Hunden ble værende rundt bena til Eddi, de tittet inn på kjøkkenet, et knøttlite bad og et kontor, før de trådte inn i stuen. Samtidig kom Kari tilbake fra etasjen over. – Tomt, sa hun. Akkurat som i stuen – hvis man så bort fra den tomme flasken med Cognac, de fire glassene på salongbordet, hvorav ett fortsatt var fullt og ikke virket å ha blitt drukket av, samt den robuste gulvlampen som hadde veltet.

3 Kriminalteknikerne brukte ikke lang tid på å innfinne seg, og var i full gang med å søke gjennom huset. Eddi hadde bedt stasjonssjefen om å sende så mange folk han kunne avse, hvilket var heller stusselig. Med ham og Kari talte teamet fire etterforskere. De delte seg i to grupper, og startet med å ringe på dører i nabolaget. Eddi og Kari begynte hos Anne Thorsen. – Du hadde ikke sett Helstad på et par dager, var det slik å forstå? De hadde tatt plass rundt kjøkkenbordet. Eddi forsto at valget var helt bevisst, for bak pottene med urter han ikke ante navnet på og de hvite gardinene med blå blomster, hadde Anne Thorsen full oversikt over alt som skjedde i gata, og det var der fokuset hennes var. Det bekreftende svaret på spørsmålet var i beste fall halvhjertet. Resolutt dro Eddi ned persiennen, han overså det forskrekkede fjeset til Anne Thorsen – på grensen til furtent – og gjentok det første spørsmålet. – Når så du Håkon Helstad sist? – Som jeg sa på telefonen, har jeg ikke sett snurten av ham på to dager. – Husker du litt mer spesifikt? – Det var rett før jeg skulle legge meg. Eddi noterte mens Anne Thorsen fortsatte. – Han var på tur med hunden, noe han brukte å gjøre hver kveld.

– Til samme tid? – Nei, det kunne variere, men slik blir det vel når man er i en slik jobb. – Tok det lang tid før du begynte å lure på om noe kunne være galt? skjøt Kari inn. – Jeg stusset nok allerede morgenen etter, for Håkon er normalt ute i gata med hunden. Da er det alltid til samme tid, la hun til. – Så om morgenen er han punktlig? Eddi lot spørsmålet henge i luften, før han la til: – Antydet du ikke akkurat at han hadde en jobb hvor rutiner ikke var spesielt enkelt å holde? – Jo, for så vidt. Hun grunnet over fortsettelsen. – Jeg tenkte at han sikkert hadde dratt tidlig av gårde på kamp eller noe slikt, for det hender jo. – Sesongen har ikke startet ennå, sa Eddi. Anne Thorsen kastet et blikk mot vinduet, antagelig av gammel vane, men der så hun bare den nedtrukkede persiennen. – Jeg kan ikke holde styr på alt, heller, sa hun. – Registrerte du noe annet? spurte Eddi. – Biler som kom eller dro? Bevegelser innenfra huset? Lyder? – Det var jo bikkja, da. Det misbilligende uttrykket i ansiktet hennes ga tydelig uttrykk for hva Anne Thorsen mente om dyret. Selv hadde hun katt. Den satt borte ved matskålen sin og betraktet de nyankomne. – Ut på ettermiddagen i går begynte den å bjeffe, og siden har den holdt det gående. – Uavbrutt? – Selvsagt ikke, men spetakkelet gikk oss på nervene, alle sammen. – Det var da du bestemte deg for å ringe oss?

– Først ringte jeg Dyrebeskyttelsen og Falck, men tror du de gjorde noe med saken? Svaret var åpenbart, men Anne Thorsen presiserte likevel. – De løftet ikke en finger, så da ringte jeg dere. Utenfor hørte de en bil passere. Det var åpenbart at den lukkede persiennen plaget husfruen, men det fikk hun bare tåle. – La oss gå litt tilbake i tid, fortsatte Eddi. – Har du merket noen endring på Helstad? – Nei. Svaret kom kontant, men så tenkte hun seg tydeligvis om. – Han var mye borte i sommer, og det brukte han ikke å være. Når det endelig var fri fra håndballen, pleide han å være hjemme. Håkon elsket å dra ut med båten for å fiske. – Vet du hvor den ligger? – I Stavern. De to etterforskerne vekslet blikk, det var tydelig at Kari tenkte som ham. En båttur, selv på en rolig augustdag, kunne fort gå galt. Eddi skjøv stolen tilbake og reiste seg. – Skal dere gå alt? – Jeg tenker det er greit for nå. Samtidig ble utgangsdøren revet opp, og en stemme ropte: – Stubb, er du der? Det var Fredriksen. – Her inne, svarte Eddi. Kriminalteknikeren trampet inn, med sko og røykhoste og en smått negativ innstilling. – Bikkja har stukket av, brummet han. – Hvordan i alle dager gikk det til? – Rakkeren er jo raskere enn lynet. Spørsmålet var tydeligvis et Fredriksen ikke ønsket å svare direkte på.

– Du får ringe Falck, så ordner de opp. Fredriksen så ut til å ville protestere, men tok seg i det. Han hadde åpenbart sett for seg at noen andre kunne gjøre det – Eddi, for eksempel, men han hadde andre ting å ta seg av. – Kommer du? sa han, henvendt til Kari. Så forlot de en pratesyk Anne Thorsen og en brummende Fredriksen, og satte kursen mot Stavern.

4 De valgte veien over Ulleberg. Den gamle eika på venstre hånd hang mer eller mindre sammen av gammel vane, og Eddi tok seg i å undre hvor gammel den egentlig var. – Har du peiling? Han skottet bort på Kari, som hadde laget en glipe på vinduet, og vinden ga liv til håret som var festet i en stram hestehale. – Rundt 700 år, svarte hun. – Såpass. – Tenk på alle forandringene det treet har vært med på. Eddi var en nøktern fyr, han trodde på ingen måte at eika hadde fått med seg noe som helst, men Kari lot seg tydeligvis fascinere. – En gang på 1300-tallet begynte treet å spire, og siden har det stått på eksakt samme sted. – Trær gjør gjerne det. De nærmet seg Stavern. Havet dukket opp og fulgte dem hele veien inn. Snart svingte de inn på parkeringen ved småbåthavna, der Eddi hadde avtalt å møte lederen for båtforeningen. Mannen var veltrent, og virket yngre enn sine femtiseks år. – Velkommen til solkysten. Eddi grep den værbitte neven som ble rakt frem. – Dere ville se båten til Håkon?

– Den ligger inne? De trasket forbi parkerte biler, noen taustumper og en og annen båtkrakk som lå slengt i påvente av høsten. – Jeg vet ikke, svarte båthavnlederen. Han snudde seg mot dem, uten å bremse på farten. – På denne tiden av året er det ikke så greit å holde rede på båtene. De tøffer ustanselig til og fra. – Er Helstad mye utpå? – Så ofte han kan. Tror han fisker en del, men mest for adspredelse. De var fremme ved bryggene og fulgte langs rekken av båter. Det lå overraskende mange inne til kai, på en dag der været inviterte til salt sjø, svaberg, reker og en kald øl. – Da var vi her. De stoppet ved en relativt ny skjærgårdsjeep på noen og tjue fot. Det var en slik som egnet seg perfekt for dagsturer, men uten fasilitetene man trengte til lengre utflukter. – Fin båt, sa Eddi. En uttalelse som startet en utredning om båttyper, historie og denne spesifikke leverandørens utvikling. – Det du sier er at Helstad hadde sansen for kvalitet, konkluderte Eddi da mannen var ferdig med leksjonen. – I aller høyeste grad. – Når så du ham sist? Mens den andre tenkte, skuet Eddi utover vannet, mot Stavernsøya, Citadellet og fyrtårnet ute på tuppen av odden. Helt frem til åttitallet var det mennesker som arbeidet der – noen ganger bare med måkeskrik og sjøsprøyt til selskap – men nå var stedet automatisert. Det måtte ha vært ensomt, en jobb for einstøinger. Eddi trodde han ville trivdes med en slik tilværelse. – For en ukes tid siden, tror jeg.

Usikkerheten i svaret åpnet for at det ville komme mer. – Nei vent, det er fire dager siden, jeg husker det nå. Håkon kom ganske sent på kvelden. Han virket litt fjern, så vi hilste bare kort på hverandre. – Var han alene? – Ja. – Og han dro utpå? Eddi nikket mot sjøen. I det klare vannet speilet solen seg, og fikk det til å se ut som om vannskorpen var fylt med gull. – Jeg tror han bare ble sittende i båten. – Mens den lå til kai? – Du har ikke båt selv, forstår jeg. Lederen for båthavna humret. – Det er på ingen måte uvanlig, fortsatte han. – For oss båtfolk er en time i båt en god time, og det gjelder uansett. De ble forstyrret av ei sjekte som tøffet inn til kai. Eddi ventet til den taktfaste dunkingen fra motoren ga seg. – Er det greit om jeg tar en titt? Han hadde allerede satt en fot på den fremre toften i båten. – For all del. Eddi takket for hjelpen, og mannen strenet av gårde mot andre oppgaver. De ventet til han var ute av syne. – Blir du med oppi? Eddi jumpet ned i båten og så opp på Kari, som satte seg på bryggekanten og dinglet med bena. – Jeg tror jeg sitter her og nyter solen. – Mens du lar meg gjøre jobben. Typisk. – Det er en god arbeidsfordeling, synes jeg. – Det gjør du nok. Eddi lot den lekne praten ligge og konsentrerte seg om det de var

kommet for. Det gikk raskt å gå gjennom båten, og i løpet av minutter hadde han sånn noenlunde oversikt. – Finner du noe? spurte Kari. – Bare denne. Han holdt opp en velbrukt kopp med logoen til Skagerak Energi. De mørke rendene på innsiden og den beksvarte bunnen viste tydelig at det gikk mest i kaffe, og at oppvask ikke var noe som ble prioritert. – Ikke noe annet? – Om du ser bort fra helt normalt båtutstyr, så nei. – En kaffekopp kan vel også regnes som normalt båtutstyr, mente Kari. Mobilen hennes ringte, og hun løftet den til øret. Eddi ventet til samtalen var over, hvilket ikke krevde stor innsats, det gikk bare noen sekunder. – Det var fra Falck, sa hun. – De har funnet bikkja oppe ved Bakkanetjønn. – Hvorfor ringte han oss? – Han lurte på hva de skulle gjøre med den. Jeg sa at det fant de sikkert ut av helt selv. – Bra svart. Eddi tok tak i brygga og heiste seg opp. Besøket i båthavna hadde ikke gitt dem svar på hvor Helstad kunne ha tatt veien, men nå visste de i hvert fall at han ikke var ute på sjøen. – La oss avlegge håndballklubben en visitt, sa han.

5 Fra Salsås var det panoramautsikt over hele Brunlanes, med utsyn mot Stavern, Helgeroa, Nevlunghavn og havet. Noen ganger kunne man ane det som gjemte seg bak horisonten, for akkurat der himmel og hav smeltet sammen oppsto et gyllent snitt hvor fantasien laget egne bilder. Vel og merke om man ville se. Nå orket han ikke, men snudde ryggen til utsikten og gikk mot gapahuken. Skiltet festet til mønet informerte om at Salsås raget 222 meter over havet. Det virket høyere, men nå var ikke Vestfold et særlig kupert fylke, i hvert fall ikke langs kysten. Han samlet det lille som lå strødd utover – en termos, kopp og matboks – puttet det i sekken og snørte sammen. Vinden nappet forsiktig i ham og skogen lokket med myke ord og løfter. Kommer du? Kanskje. Det venter noe fint. På sett og vis visste han det, men akkurat nå var det ikke så enkelt å se. Det var for mye grums fra fortiden. For mange tanker. For mye som var vondt. For stor usikkerhet. Han slengte sekken på ryggen og forsvant inn mellom bladverket. Musklene i bena strammet seg, slappet av, strammet seg og slappet av igjen. Snart hadde

han funnet rytmen, og med den kom roen. Ting var ikke lenger like forstyrrende. Håkon Helstad som lå på bunnen av Bakkanetjønn. Hunden som hadde kommet og satt seg til ved bredden av tjernet. Skrittene som etter hvert kom trampende gjennom skogen. Der er’n, hadde stemmene sagt. De mente selvsagt hunden, men han hadde fått det for seg at de mente ham. At de hadde fått øye på ham der han sto inne blant det tette løvverket. At de hadde sett dypt inn i sjelen av mørke hemmeligheter og lukkede dører som var åpnet på gløtt. Så han hadde tatt bena fatt. Gått til blodsmaken kilte helt øverst i halsen, og hadde ikke stoppet før toppen av Salsås var nådd. Men nå var han i bevegelse igjen. En ensom ferd gjennom skogen, men han var ikke alene. For i selskap med trærne, en og annen mosedott og alle dyrene han ikke så, var han så nær nirvana det var mulig å komme. I slike stunder kunne han fortape seg i timevis. Bare la føttene bevege seg, en foran den andre. Meter for meter, med et mål som stadig ble klarere. Det vonde ble vekket etter ulykken i vinter. Da kom det stygge for alvor til overflaten, og det hadde vist seg å være mye verre enn han noen gang kunne forestille seg. I skyggen under trærne stoppet han. Pulsen roet seg, og han tenkte tilbake til den hustrige februarkvelden og øyeblikket da ting ble forandret. Han visste ikke engang at han hadde det i seg, evnen til å ta livet av et annet menneske. Siden den gangen var det mye som hadde endret seg. Skogen hadde begynt å snakke til ham. Gjør det, kunne den si. Han visste det var galt å drepe, men så ble det liksom greit når vinden hvisket og fuglene kvitret. Til og med småstein og kvister og en og

annen trerot heiet ham frem på sin stillferdige måte, og han ble mer og mer overbevist. Bra, sa de. Og i dypet av seg selv visste han at de hadde rett. Ting kom til å bli bra. Omsider. Hendene grep tak i stroppene på sekken, og han var i bevegelse igjen. Bortover gjengrodde stier, mot et sted i fremtiden. Frihet? Kanskje. Eller så ledet veien tilbake. For det vonde sprang ut fra noe som skjedde den gangen han fortsatt var et barn. Han var så liten at han ikke kunne huske, men så gjorde han det likevel. Øyeblikket trådte tydelig frem, og det endret resten av livet, selv om han først innså det mye senere. Nå tenkte han at det var uunngåelig. Han falt til ro med tanken. Og han smilte.

6 Kontorene til Larvik Håndballklubb lå på Øya, i samme lokale som byggevarehuset Carlsen Fritzøe. Området ved den store rundkjøringen – der trafikken passerte fra Danmarksferja mot E18 – hadde vokst med en rekke større butikker de senere årene, men de var ikke der for å handle. – Jeg trodde de holdt til i Arena, sa Kari. Hallen hvor klubben spilte sine hjemmekamper lå en drøy kilometer unna, og ville vært det naturlige stedet å anta at de holdt hus, men Eddi hadde slått opp adressen på nettet før de dro fra stasjonen, og det førte dem hit. Det lød dempede stemmer da de trådte inn på kontoret til håndballklubben. Eddi passerte en lang rekke tomme, innglassede kontorplasser. På et bord langs veggen sto Champions League-pokalen. Han erindret at laget vant det gjeve trofeet i 2012. – Det er imponerende hva de har fått til, sa han. – Larvik har et av de beste håndballagene i verden, det er faktisk mer enn imponerende. Vil du lese resten? – Følger du med? – Sånn passe, Kari. bestilles der du vanligvis kjøper bøker, «På overflaten flytersvarte vannliljene» I enden av den lange kontorerpånådde de spiserommet, eller rekken direktemed fra forlaget og der satt fire menn og en kvinne. Praten stilnet da de ble oppmerkwww.forlagshusetivestfold.no somme på de nyankomne.

EDDI STUBB-SERIEN:

HEMMELIGHETEN (2011) «Jeg liker bøker som overrasker og utfordrer, og her opplever jeg begge deler.» LIV GADE, BOKINSPIRATOR

På overflaten flyter vannliljene

Foto: Ane Cathrine Buck / studiobuck.no

EN SAVNET HÅNDBALLTRENER EN DØD KVINNE ET BUNNLØST TJERN

På overflaten flyter vannliljene

JORDTÅRER (2013) «Så godt fortalt at boka er vanskelig å legge fra seg.» STEIN KJETIL VATTEKAR, BOKBLOGGER

En Eddi Stubb-krim DU SKAL LIDE (2014) «Frode Eie Larsen har for alvor fått vist sin klasse som krimforfatter» SVEND EINAR HANSEN, ØSTLANDS-POSTEN

ENGLEFJÆR (2015)

ISBN 978-82-8330-100-7

KRIM

«Englefjær er en helstøpt krim, en studie i krimdramaet!» GEIR TANGEN, KRIMFORFATTER OG BOKBLOGGER

9 788283 301007