© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2024
Trykk: Balto Print, Litauen
Papir: Holmen Book Cream 80 g.
Satt med: Adobe Garamond 12 / 16
Omslagsdesign: Henrik Koitzsch / Koitz animation & graphics
Innmat: Terje Nielsen
ISBN: 978 82 8330 417 6
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Jeg slengte sekken min ned ved siden av den lave fjellveggen hvor jeg skulle buldre. Den andre jenta irriterte meg. Det var ikke så mange som kjente dette klatrestedet i nærheten av Bogerud. Jeg pleide å være alene her. Jeg liker meg best alene.
Hun var blond, kanskje rundt tolv år, sånn som meg. Der stoppet likheten. For hun var solbrun, mens jeg er bleik. Foreldrene mine sier jeg mangler fargestoff i huden. Dessuten var hun veltrent, med bulende arm- og beinmuskler. Jeg hadde også fått muskler dette året jeg hadde buldret. Selv om det ikke var like mye som henne.
Jeg kikket på henne i smug mens jeg åpnet sekken. La merke til at hun hadde den dyreste modellen La Sportiva-klatresko der hun jobbet seg fra midten av fjellveggen og vekk fra meg. Den svarte t-skjorta var fra Celine. Sist jeg sjekket kostet den 5000 kroner. Buksa hennes kom fra Milrab. Alt var klatreklær lagd for maks behagelig buldring pluss en maks full bankkonto.
Opp av sekken tok jeg fram utstyret mitt: ei slitt t-skjorte og en shorts med en flenge i lomma. Kjøpt på loppemarked i fjor.
Jenta var ikke redd for å falle. Hun brukte verken hjelm eller crashpads. Noen av de som buldrer tror at siden det bare er klatring sidelengs én til to meter over bakken, så trenger man ikke beskyttelse. Hjelm er for pyser, liksom. Men jeg visste at hvis jeg datt to meter ned på ryggen, ville jeg kjenne det. Det verste måtte være å smelle bakhodet inn i en stein.
Flere buldrere hadde måttet dra til legevakta. Likevel lot jeg hjelmen min ligge igjen i sekken. For ikke å ta sjanser, brettet jeg ut det oransje fallunderlaget på bakken.
Jeg flyttet meg lengst unna. Denne delen av fjellveggen hadde jeg ikke testet før. Jeg så fort hvor jeg kunne plassere hender og føtter. En av de fine tingene med dette klatrestedet var at fjellet bulte skrått utover. Det var en passe utfordring for meg, som var forbi amatørstadiet.
Det er ikke bare hender og føtter som skal overvinne fjellet. Hoftene er like viktige. Det er lett for nybegynnere å glemme at magen og hoftene må holdes tett inn mot klatreveggen.
Jeg tvang meg til å slutte å glane på henne, som buldret tilbake samme vei som hun hadde kommet.
I stedet gikk jeg gjennom oppvarmingsøvelsene mine
med vindjakka på, for da ble musklene myke og smidige. Etter noen minutter kastet jeg jakka, samlet det lange, lyse håret mitt i en hestehale og tok på meg
Peak Performance-capsen jeg hadde kjøpt på salg. Ikke samme kvalitet som den andres MJM-caps, men den dugde for en fattig buldrer.
Foreldrene mine hatet klatresport. Hadde jeg klatret i høyden, hadde de nektet meg å holde på. De godtok bare buldring fordi det ikke gjøres i høyden. Helst ville de vært med for å passe på. Men jeg nektet, og ingen fikk meg til å gjøre noe jeg ikke ville.
Med et siste blikk på jenta fant jeg fotfeste i veggen med høyrefoten og heiste meg opp etter å ha funnet grep for begge hender. «Dyrt utstyr hjelper ikke!» freste jeg for meg selv. «Det eneste viktige er god teknikk!»
Samtidig visste jeg at det var urettferdig å mislike denne jenta. Hun hadde ikke gjort meg noe. Hun hadde bare tatt den plassen jeg syntes var min.
Nå fulgte venstrefoten etter, og med hender og føtter halte jeg meg oppover. I løpet av tre minutter befant jeg meg to meter over bakken og måtte vurdere hvordan jeg skulle klare å klatre sidelengs.
Jeg ville ikke la meg forstyrre av den andre jenta, men måtte likevel gløtte bort på henne. Hun hadde buldret tjuefem meter på noen få minutter. Hun var rask som Spider-Girl!
Det straffer seg alltid å miste fokus på fjellet. Jeg hadde glemt tyngdepunktet og å holde hofter og rumpe tett inntil veggen. Jeg datt som en amatør. Rett ned, men heldigvis på fallunderlaget.
Smellet mot kroppen var ikke det verste. Det som var ille var at hun la merke til det. «Gikk det bra?» ropte hun. Den dumme, dumme jenta som var så solbrun, rik og sunn. Hun smilte til meg. Hvis det ikke var et hånlig flir.
Jeg sendte henne et stygt blikk mens jeg fikk igjen pusten. Kom til meg selv igjen og svarte: «Jeg bare øver på å falle. Underlaget er nytt.»
Jeg snudde meg vekk selv om jeg hørte noe som enten var et kaldt fnys eller en fnising. Jeg hørte selv hvor dum unnskyldningen var. Etter et kort blikk på henne, som nå hadde klatret den andre veien igjen, hoppet jeg opp og studerte fjellveggen.
Du skal ikke klatre når du er sint. Da mister du lett fokus. Det kan bli farlig. Jeg fant det jeg syntes var gode fotfester og håndgrep. Og datt på nytt.
Jeg prøvde å holde munnen, men slapp fra meg et lite «au». Hadde det ikke gjort så vondt i skulderen, hadde jeg sparket til fjellet. Noe som er like dumt som å klatre i sinne. Fjellet bryr seg ikke. Det respekterer deg bare hvis du respekterer det.
Jeg trodde ikke at hun hadde hørt det, men hun ropte: «Trenger du å lære noen klatretriks? Jeg kan en del teknikk.»
Det kunne hun sikkert, men jeg svarte kaldt: «Nei, alt går bra.»
Jeg lå rett ut og stirret opp i himmelen. For en dårlig klatredag! Bølger av raseri skylte gjennom kroppen. Endelig reiste jeg meg. Pakket sekken og tok stien som førte til T-banestasjonen. Jenta ropte et ha det etter meg. Jeg svarte ikke.
Proffjenta med alt det dyre utstyret lo sikkert av en nybegynner. Sånn er folk. Ingen vil deg noe godt.
Helt siden jeg var liten, har jeg følt at jeg ikke passer inn blant andre. Jeg tenker og gjør ting annerledes. Som om jeg ikke snakker det samme språket eller lever i samme land. Sånn var det i barnehagen, på skolen og i nabolaget. Det var bare hjemme hos foreldrene mine og lillesøster Monika at jeg ikke brydde meg om det. Sammen med alle andre var jeg bare rare Linn.
Jeg må ha vært bare åtte år da jeg første gangen skjønte at jeg var annerledes. Det hadde vært et skikkelig snøvær hele dagen der vi leide ei hytte like ved Jotunheimen. Selv da det mørknet snødde det. Jeg gikk ut i skjulet for å hente mer ved. I stedet stoppet jeg opp ved grinda og stirret mot fjellet som lå en kilometer unna hytta. Det het Huldnuten og hadde en rar, flat topp. Som en kakedeig noen hadde trykket ned toppen på. Det lyste ved foten av fjellet. Blinket flere ganger. Som om det ble signalisert til meg.
Luktene av nybakt brød fra hytta ble borte. Det
ble også følelsen av nysnø under støvlene. Jeg mistet luktesans og smak. Glemte hvorfor jeg hadde gått ut.
Alt som betydde noe var lysblinkene.
Jeg gikk ut på veien og fulgte den mot lyset. Jeg hørte et skrik underveis. Den gangen trodde jeg at det var en fugl. Nå er jeg sikker på at det var mamma som ropte på meg.
Jeg styrte rett mot blinkene, til dit hvor veien svingte av østover. Der tråkket jeg over brøytekanten og gikk over et jorde for å komme nærmere lyset. Det hadde snødd hele dagen. Likevel oppdaget jeg et smalt tråkk som gikk rett dit hvor lysglimtene sluttet. Som om noen hadde lagd ferdig en sti til meg.
Jeg hørte et rop langt borte fra. Kjente heller ikke hvor kaldt det var, selv om jeg hadde på meg bare en genser.
Jeg prøvde å få øye på lyset igjen, men det var nesten mørkt. Jeg stoppet opp og så meg rundt. Kjente det som om jeg var festet til et tau som trakk meg framover. Så jeg fulgte stien uten å være redd.
Jeg nådde en liten bakketopp, og nedi ei grop lå det ei hytte bygd av jord og greiner og med et lite, rødt vindu som vendte mot meg.
«Jeg er framme», sa jeg til meg selv. Som om hytta svarte, så lyste det opp et kort øyeblikk i vinduet.
Jeg gikk rundt hjørnet på hytta uten å være redd.
I dag hadde jeg sikkert ikke gjort noe sånt. Men den
gangen var det som om jeg gikk i søvne. Jeg bare visste at jeg skulle hit!
Jeg burde sikkert også ha blitt redd da jeg kom inn i hytta. Midt på gulvet brant det et bål. Foran ilden satt en mann som liknet en bjørn. Han var liten og tjukk, med viltert, svart hår og skjegg. Han pekte på trestubben på den andre siden av bålet. Der satte jeg meg og varmet hendene mot flammene.
Slik ble vi sittende lenge og bare stirre på ildens blå og grønne flammetunger. Jeg oppdaget dansende figurer inne i flammene. Sammen med dem beveget det seg hester, hunder og katter. Figurene liknet mennesker, men med klær som ikke liknet klær jeg hadde sett før. De danset noe som ikke liknet menneskedanser. Og sang rare sanger som verken hadde vers eller refreng. Bare en slags nynning på en tone som steig og sank.
Jeg løftet blikket da jeg hørte en rar lyd. Bjørnemannen hadde reist seg og øste grøt på en tallerken. Bak ham satt et ekorn som ikke liknet andre ekorn. De har rødbrun pels og hvitt brystparti, men dette ekornet hadde en kritthvit flekk i panna som fulgte hodet opp og ut til sidene, til flekken nådde ørene. Først trodde jeg at det bare var et utstoppet dyr, men så blunket det med øynene og beveget hodet mens det studerte meg. Jeg fikk lyst til å klappe det, men jeg fikk følelsen av at det da ville rømme vekk.
Fremdeles var jeg ikke urolig siden hytta føltes trygg og sikker. Bjørnemannen rakte meg tallerkenen. «Blås på den», sa han med mørk stemme. «Den er for varm.»
«Hvor er jeg?» spurte jeg.
«Der du hører hjemme», svarte han. «Du er ikke manna. Du er en av oss.»
«Og hvem er ‘manna’ og hvem er ‘oss’?» spurte jeg.
«Det kommer du til å skjønne når du blir tenåring», svarte han og fortsatte: «Du er følsom for mye som andre ikke er.»
«Hva betyr det å være følsom?» spurte jeg, for jeg var ikke så gammel.
«Du føler mer og sterkere enn alle andre. Men det er ikke noe å være redd for. Senere forstår du.»
«Hvorfor kan jeg ikke forstå det nå?» Jeg ga meg ikke.
«Spis grøten din og se inn i flammene», svarte han bare.
Igjen så jeg skapningene som liknet mennesker. De lekte, sloss, danset, spiste og red på eller matet dyr. Grøten var søt og gjorde meg skikkelig mett.
Jeg lo mens jeg så på skapningene, men ble snart så søvnig at jeg krøllet meg sammen på bakken ved bålet. Jeg sovnet på riktig og drømte at skapningene fra flammene danset rundt meg.
Da jeg kom til meg selv, lå jeg på noen greiner
under et digert grantre. Hytta var borte, og det var langt på dag. Jeg hørte mamma rope navnet mitt: «Linn! Linn!» Innimellom hulket hun og snøvlet: «Ungen min!»
«Jeg er her», ropte jeg med svak stemme.
«Hvor er du?» ropte hun med panikk i stemmen. Først da ble jeg redd. Mest av alt frøs jeg og var sulten.
«Jeg er her!» ropte jeg med full kraft i stemmen. Måtte kave meg løs fordi skulderen på genseren hadde frosset fast i snøen under meg. Jeg stirret på hånda mi, for jeg hadde ikke hatt på meg votter da jeg gikk fra hytta og til vedskjulet.
Mamma satte seg på huk ved grantreet og skjøv greinene til side. Hun dro meg fram og trykket meg så hardt inntil seg at jeg trodde hun skulle knuse meg. «Jeg trodde du var …»
Jeg svarte bare: «Jeg var her hele tiden.»
«Jeg skjønner det ikke», svarte hun. «Du forsvant for atten timer siden, og vi har lett overalt. Vi har til og med vært her noen ganger. Hørte du ikke ropene? Og hvor har du fått de vottene fra? De er jo ikke dine.»
Merkelig nok kjente jeg ikke på at jeg hadde vært redd, for det føltes som om skapningene og dyrene fra bålet var inni meg og fortsatte dansen på innsiden av huden. Det gjorde meg trygg. Det med vottene
kunne jeg ikke forklare. Men jeg følte at de tilhørte meg, så jeg svarte bare: «Jeg fant dem på veien. De er skikkelig gode å ha på seg. Jeg vil beholde dem.»
De skapningene har vært der siden. Bjørnemannen sa at jeg ville forstå mer når jeg ble tenåring. Det er ikke så lenge igjen før jeg blir tretten. Da håper jeg at jeg finner svarene på det han sa: «Du er ikke manna. Du er en av oss.»
Jeg vet fremdeles ikke hvem manna eller oss er, men jeg vet at jeg ikke passer inn der jeg er. Jeg er annerledes. I barnehagen kalte de det for høysensitiv. Det kan være en fin ting, visstnok.
Den siste måneden i klassen hadde jeg telt hvor mange dager det var igjen før jeg fylte tretten. Jeg hadde skrevet opp alle de gjenværende tallene allerede for to måneder siden og krysset dem av hver dag. Nå var det bare noen få dager igjen, og bursdagen min var dagen etter at vi kom hjem fra klasseturen. Idet det ble storefri og jeg krysset ut enda et tall, slo Billie seg ned ved siden av meg.
Billie-gjengen var den største plagen på skolen. Gjengen hennes besto bare av jenter, med unntak av Jens, som av en eller annen grunn ble godtatt av Billie. Billie skrøt selv av at hun var kliss lik en kjent popstjerne fra California. Selv om hun hadde tjafser med lilla og turkist hår og pålimte negler i alle regnbuefarger, klarte jeg ikke å se likheten.
«Jeg skjønner ikke hvorfor du og jeg ikke kan bli venner», sa Billie søtt og i en liksomklagende tone. Alle i rommet fulgte intenst med. Gjengen hennes og de andre i klassen gjorde alltid det hun ba dem om.
Lite skjedde i klassen uten at Billie hadde gitt tillatelse til det. Hun tålte heller ikke kritikk eller at noen sa henne imot. Da var det hevn og utdriting som gjaldt. Jeg hadde alltid nektet å være med på hennes påfunn. Derfor fant hun på noe kjipt mot meg hver dag.
«Du er nesten like pen som meg», sa hun og strøk meg over håret. «Ja, bortsett fra det flisete håret og kvisene på halsen. Og forresten – du burde gjøre noe med de øyenbrynene dine. Har du sett deg selv i speilet i det siste?»
Ja, selvsagt så jeg meg i speilet. Stadig vekk. Jeg likte ikke det tynne, lysblonde håret som føk rundt hodet mitt når det blåste. Eller de høye kinnbeina, de grønne øynene og tennene som var så kritthvite at det sammen med den bleke huden så ut som om jeg var syk.
«Vi pleide å være så gode venner før, men nå virker det ikke som om du liker meg lenger», fortsatte Billie klagende da jeg ikke svarte, bare ristet hånda hennes vekk fra håret mitt. Jeg hadde aldri vært venner med henne. Jeg ville ikke kalle noen av klassekameratene for venner. De var bare folk jeg var nødt til å møte fem ganger i uken. Jeg gledet meg til at jeg en dag skulle bli ferdig med grunnskolen og komme meg unna slike folk.
«Hva driver du med her?» spurte Billie og grep etter nedtellingsarket mitt før jeg rakk å ta det. «Hva
er du teller ned til, vennen?» spurte hun og holdt arket så alle kunne se alle de overkryssede tallene. «Er det dager som er igjen til du tror du skal få være med i gjengen min, kanskje? Eller er det bursdagen din du planlegger?»
Alle rundt oss lo. «Dumme meg, vi skal ikke spørre en høysensitiv person som deg når du har bursdag», fortsatte hun. «Du er så følsom at alt kan være plagsomt. Men jeg plager deg ikke, vet du.»
Hun strøk meg over armen, og jeg trakk den til meg med et snerr.
«Oi, da!» utbrøt hun. «Nå plaget jeg visst den i klassen som har det verst, og det er ikke pent.» Hun klapset seg selv på kinnet. «Dumme, dumme Billie, som ikke forstår at andre har det veldig grusomt vondt.»
Alle lo igjen, og jeg ventet bare på det rette øyeblikket. Plutselig reiste jeg meg og rev til meg arket mitt. Ved et uhell traff albuen min hodet til Billie. Dermed begynte hun å grine.
Det var bare skuespill, men det fikk selvsagt gjengen hennes til å samle seg rundt henne for å trøste mens resten av klassen trodde at jeg hadde slått henne med vilje.
Da kom norsklærer Mehren inn og spurte: «Hva foregår her?»
«Linn slo Billie», svarte Jens. «Noen burde stoppe den overlegne bitchen som later som om hun er så følsom.»
Mehren ble stram rundt munnen, og jeg krøket meg sammen og gjorde meg liten. Ved siden av meg hikstet Billie: «Jeg prøvde å snakke hyggelig til henne siden hun er så utenfor i klassen. Det var ikke vondt ment. Men hun slo til meg.»
«Det var ikke slik det skjedde», sa Gro. Hun var ny i klassen og visste ikke hvor ille Billie kunne hevne seg. Jeg sendte Gro et advarende blikk og hun sank sammen, men læreren brydde seg ikke om den enslige forsvareren min.
«Bli med meg», sa Mehren og grep meg hardt rundt armen mens hun la den andre armen rundt Billies skuldre. Hun dro oss med opp i tredje etasje, plasserte oss utenfor kontoret til inspektøren, smalt igjen døra og ropte til han som satt der inne slik at hele huset måtte høre det: «Nå er jeg lei av barn som får sånne rare merkelapper og diagnoser. Er det ikke ADHD, så er det ADD eller høysensitivitet. Det gir dem lov til å oppføre seg som de vil. Og så venter rektor og foreldre at vi skal ta hensyn til dem på alle mulige måter. Her utenfor sitter Linn Greve. Enda en gang. Noen må gjøre noe!»
Billie så lurt på meg og geipet, men tok straks på seg den tragiske minen og tørket tårer da døra spratt opp og Mehren ba oss komme inn.
«Ja, Greve, det er ikke første gangen du er her hos meg», begynte inspektøren. «Vi må kalle inn til et
nytt møte med foreldrene dine. Dette går ikke lenger. Vi har allerede sørget for at du har fått en plass nederst i hjørnet av klasserommet slik at du er unna de andre. Du er den eneste eleven som får lov til å være inne i klasserommet i de korte friminuttene. Du slipper gymnastikk fordi du sliter med å takle støy. Ingen kaller deg opp til tavla. Jeg hadde trodd at dette skulle hjelpe på oppførselen din. Men du skuffer meg gang på gang …»
Slik holdt han på. Jeg hadde hørt det før og sa ikke noe. Det hadde ingen hensikt. Jeg fikk med meg et brev hjem, og Billie og jeg gikk tilbake til klasserommet.
«Du er for dum til å vinne over meg», sa Billie lavt mens vi gikk.
«Jeg bryr meg ikke om å vinne over noen. Aller minst over deg.»
«Ok, da skal jeg knuse deg en gang for alle», svarte hun.
Jeg svarte ikke. Bare gikk fortere slik at hun ble hengende etter.
«Gled deg til klasseturen i neste uke», sa hun til ryggen min.
Vil du lese resten?
«Det står skrevet i tre steiner» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på
www.forlagshusetivestfold.no
Linn Greve, som er nesten 13 år, har helt siden hun var åtte år
følt seg utenfor. Både blant familien og andre mennesker.
Nå er hun blitt kjent med Sunniva som er så annerledes. Eller er hun egentlig det?
Sunniva gir henne ideer og håp om at det finnes andre måter å leve på, men Linn klarer ikke helt å forstå hva det er Sunniva stadig hinter om.
Og alt blir enda merkeligere da hun møter prins Nattstjerne og Gellir inni fjellet …
Dette er del en og to i Bytting-serien, en annerledes fortelling om hulderfolket.
JON EWO (født 29. juni 1957 i Oslo) er utdannet bibliotekar, og har arbeidet som biblioteksjef i Vestby kommune. Han har også arbeidet innen forlagsbransjen som manuskonsulent, redaktør, og forlegger. Han debuterte litterært i 1986 og er i dag en heltidsforfatter.
Han er en allsidig og produktiv forfatter, som har gitt ut mer enn hundre bøker for alle aldersgrupper og i en rekke forskjellige sjangre. Jon Ewo er oversatt til ni språk og har vunnet både norske og internasjonale priser for bøkene sine.