Når hjernen blir et helvete

En bok om mental helse og det helvetet vi lager for oss selv med negative tanker

Christine Drage

Innledning:

Statistikk om mental helse og oversikt over boken 7

DEL 1: Velkommen til helvete 14

Kapittel 1. Hvordan helvete starter 15

Kapittel 2. Psykiske lidelser som kan fange deg i helvete 29 Kapittel 3. Hvordan forstå ditt eget helvete 44

Kapittel 4. Hvordan du holder deg selv fanget i helvete 73 Kapittel 5. Hvordan komme deg ut av helvete 93

DEL 2: Bli mentalt frisk

Si farvel til helvete en gang for alle 104

Kapittel 6. Introduksjon til bevisst tilstedeværelse 105

Kapittel 7. Velkommen til selvledelse 126

Kapittel 8. Lær deg å utvikle og utfordre ditt tankesett 138

Kapittel 9. Tilgivelse 156

Kapittel 10. Takknemlighet og aksept 182

INNHOLD

Først og fremst til Mamadee King Kabba, mannen som lærte meg å være sårbar igjen. Takk for tiden vår sammen, og for inspirasjon til å skrive denne boken.

Til alle som har det vanskelig, føler seg fanget eller forlat. Du er ikke alene.

Innledning:

Statistikk om mental helse og oversikt over boken

«Omtrent halvparten av den voksne norske befolkningen vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet, og ca. en tredjedel i løpet av et år.» – FHI

Det er skremmende mange mennesker som lider av psykiske lidelser eller går gjennom en fase hvor den mentale helsen blir alvorlig testet. Det vil si at det å være psykisk syk, eller å ha opplevd psykisk sykdom, er blitt ganske vanlig. Å ha opplevd en mental påkjenning er like vanlig som å ha hatt vondt i ryggen en periode, men likevel er det langt mer stigmatiserende å ha vært psykisk syk. Det er ikke vanlig å fortelle folk du ikke har snakket med på en stund at du ikke orker å være sosial fordi du har en depressiv periode. Eller at du ikke har vært på trening fordi stemmen i hodet sier at du er feit hver gang du tar på deg en treningstights, så da er det like greit å droppe det.

Sannheten er at de fleste av oss opplever slike perioder og hører slike stemmer en eller annen gang i løpet av livet. Det

er menneskelig å ha det vondt, både fysisk og psykisk, like menneskelig som å kjenne på glede, kjærlighet og sommerfugler i magen.

Problemet er at de vonde følelsene og tankene er så mye vanskeligere å dele at flertallet velger å holde dem for seg selv i stedet for å be om hjelp – i stedet for å løfte blikket og se at flere sliter med det samme. Fordi vi er alle mennesker, komplekse skapninger som føler, tenker, snakker og er intelligente, selv om vi av og til glemmer det.

Det er lett å tro at din smerte, dine utfordringer og dine vanskeligheter er for vonde til at andre skal klare å forstå eller bry seg. Enkelte av de tingene du føler og sier til deg selv kan føles for teite, for ekstreme eller til og med perverse, selv om sannsynligheten er stor for at du ikke er alene om det du føler. I tillegg til at en stor andel av befolkningen sliter, er tallene økende. Bare de siste fem årene har antall registrerte lidelser blant unge jenter økt med hele 40 prosent.

Altså blir det mer normalt å ha eller ha hatt en form for psykisk lidelse enn å ikke ha det. Hva det er som avgjør om folk havner i en psykisk krise er individuelt, men som oftest er det en form for påkjenning eller motgang.

Noen vokser med motgang og klarer å bruke den til å videreutvikle sine gode egenskaper, lære og bli bedre. Andre knekker sammen, blir bitre og ender opp med å videreutvikle sine dårlige egenskaper. Det er flere faktorer som avgjør om det går den ene eller den andre veien, deriblant din oppvekst, kultur, verdier, tankesett og oppfatning av livet i tillegg til tidligere utfordringer og motgang.

Det er ikke slik at du enten takler motgang bra eller dårlig – som oftest må du ta med graden av motgang i tillegg til

ytre omstendigheter i det store bildet. Noen ganger klarer du å håndtere deg selv, følelsene dine og situasjonene du havner i på en god måte, andre ganger ikke fullt så bra.

Vi vet at flertallet av alle som lider av psykiske lidelser er kvinner, innenfor alle kategoriene. Det eneste området hvor antall menn som lider er høyere enn antall kvinner, er alkoholisme. Det betyr at du som mann mest sannsynlig kommer til å sveipe til venstre på en kvinne som sliter annenhver gang du sveiper på Tinder. Eller at annenhver kvinne du sjekker opp på byen har mer bagasje enn du klarer å forestille deg. Det betyr for oss kvinner at sannsynligheten er stor for at én eller flere i vennegjengen sliter langt mer enn de gir uttrykk for, eller at et familiemedlem som distanserer seg fra resten mest sannsynlig har en grunn som er for vanskelig til å ta opp med de andre.

Spørsmålet er hva du kan gjøre med dette?

Det første er å akseptere at det er mange som sliter, og åpne deg for å forandre på det. Du må både akseptere smerten og motgangen du selv har opplevd, samtidig som du godtar og aksepterer det andre har vært gjennom. Uten å dømme.

Det at du har hatt en angstlidelse, en spiseforstyrrelse eller har vært deprimert, betyr ikke at du er et dårligere menneske. Å ha hatt en psykisk eller kronisk lidelse og overvinne den, er beundringsverdig. Det burde bli feiret og sett opp til på samme måte som å ha deltatt i en fysisk krevende konkurranse og vunnet, for det er både fysisk og mentalt krevende å være psykisk syk.

De som kaver seg fremover og står på til tross for motgang, smerte og utfordringer, fortjener en gullmedalje for

mot og styrke – selv om styrken ikke alltid er like lett for andre å se, siden kampen foregår på innsiden av ens eget hode. Dette er kampen du kjemper mot deg selv når hjernen din blir et helvete.

Uansett om du fremdeles sliter eller har kommet deg gjennom kampen, vil denne boken være lærerik, underholdende og informerende. Den vil også være praktisk for deg som ikke har opplevd en mental krise selv, men som kanskje har opplevd et helvete fra utsiden som pårørende.

Boken er skrevet for å få deg til å løfte blikket og komme deg ut av ditt eget hode. Det er kjempeviktig at du slutter å dømme deg selv for de dårlige periodene du har hatt og smerten du har opplevd. Samtidig må samfunnet slutte å dømme de som tidligere har vært psykisk syke og bruke mer tid og ressurser på å forebygge psykisk sykdom. Det er ikke slik at de som tidligere har hatt en fysisk skade får dette brukt mot seg når de søker jobb eller er på date.

Stigmatisering av de som har vært psykisk syke eller de som har gått gjennom en mental krise bidrar til å holde folk undertrykket i lidelsen. Det er normalt å oppleve en tøff periode hvor den psykiske helsen din blir testet og du blir utfordret. Faktisk er det normalt å lage et helvete for seg selv med negative tanker, men det burde ikke være det. Vi må bli flinkere til å snakke om det som gjør vondt før det blir for vondt – og å be om hjelp før det går for lang tid. Åpenhet rundt mentale lidelser og mental helse har heldigvis blitt mye bedre de siste årene. Det har blitt naturlig å snakke om angst, depresjon og spiseforstyrrelser i sosiale medier. Problemet er at tallene ikke går ned. Selv om åpenhet er en bra ting, åpner vi oss opp altfor sent. Kanskje blir problemene snakket om på feil måte?

Barn og unge bør lære å uttrykke følelsene sine bedre, få opplæring i hvordan de responderer på emosjonene sine og hvordan tankene våre former oss. Det går for lang tid før vi forteller om det som plager oss, slik at skaden blir større og vanskeligere å fikse. Som trener vet jeg at rehabilitering av en skade tar mye lengre tid enn forebygging ville ha gjort. Det gjelder både fysiske skader og skader mot psyken din. Skal vi klare å skape en endring, er vi nødt til å prioritere forebygging.

Mentale skader er farlig fordi det ofte tar lang tid før du forstår at de er der. Og jo lenger du lar deg påvirke negativt, desto vanskeligere blir det å komme seg ut av negativiteten. Til tross for mer åpenhet er problemet like reelt, og den norske befolkningen sliter like mye som før. Spesielt kvinner.

Vi vet at det er menneskelig å ha det vondt, og at de fleste opplever smerte enten fysisk eller psykisk i løpet av livet. Det er uunngåelig. Det mange ikke forstår er at det er valgfritt hvor mye og hvor intenst vi skal lide.

I boken skal du få lære om både fysisk og psykisk smerte, ulike former for lidelser og hvordan mennesker selv er ansvarlige for mye av den smerten de opplever. Du får høre om hvordan vi lager oss et helvete med negative tanker og vonde følelser, og hva som kreves for å håndtere disse slik at du kan hjelpe deg selv tilbake fra helvetet.

Kroppen og hodet ditt balanserer hårfint sammen. Mange av lidelsene og plagene både fysisk og psykisk kan bli redusert ved å forstå denne balansen og samarbeide bedre med kroppen. Altfor mange lar hodet skrike ut retningen de skal ta og oppgavene de skal gjøre, som en kaptein uten interesse for hva mannskapet ønsker eller trenger. Når du klarer å

bruke hodet, men samtidig lytte til hjertet, magefølelsen og resten av kroppen, da oppnår du en indre balanse hvor du er rustet til å håndtere mer motgang. Hvis du ønsker å ta ansvar for din mentale helse, er du nødt til å skape et skifte inne i deg hvor du tar kontroll over følelsene og tankene én gang for alle. Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert helse som en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære, ikke bare fravær av sykdom og lidelser. Dette er en definisjon det er vanskelig å leve opp til, fordi ytterst få av oss opplever en fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære over en lengre periode. Livet er tøft, slitsomt og utfordrende like ofte som det er fantastisk, spennende og oppløftende. For de fleste går psyken, fysikken og hvor sosiale vi klarer å være opp og ned i perioder. Å skape en helhetlig og sunn balanse mellom psyken og den fysiske kroppen er derfor viktig, slik at du i de slitsomme periodene vet hvordan du kan kontrollere emosjonene dine og støtte deg selv gjennom utfordringene du møter – samtidig som du åpner deg opp og deler ærlig og ufiltrert om hva du går gjennom.

Du er nødt til å se på helse som noe mer enn å spise sunt og være i aktivitet. Helse er også hva du sier til deg selv når du er alene, hvordan du håndterer dine egne følelser og hvordan du reagerer i samspill med andre. Du har ikke god helse før du lærer å elske deg selv, å leve med deg selv og støtte deg selv gjennom de tunge periodene. Det er viktig å flytte fokus fra det estetiske og din fysiske form til hvordan du faktisk har det med deg selv på et dypere nivå. Du må trene den psykiske formen din like effektivt og samvittighetsfullt. Det er ikke nok å bare trene kroppen, du må trene hjernen

din også. I tillegg til vanlig trening, må du prioritere selvutvikling, terapi og emosjonell mestring. Det er ikke godt nok å trene jevnlig og holde et sunt kosthold. Selv om dette kan forbedre og vedlikeholde den fysiske helsen din, må du fokusere sterkere på din psykiske helse.

Og det gjør du ved å innse at hjernen din faktisk kan være et helvete.

Jeg har havnet i helvete selv, tre ganger. Og heldigvis har jeg klart å få meg selv ut av det like mange ganger. I boken skal jeg ta deg gjennom mine oppturer og nedturer innenfor helse, fysisk og psykisk. Jeg skal gi deg en guide til hvordan du finner tilbake til deg selv i det kaoset du lever i, og jeg skal gi deg et par virkemidler som kan hjelpe deg til å oppnå optimal helse.

Mitt mål er å informere om psykiske lidelser, vise hvor fort selv de sterkeste av oss kan gå på en mental smell og demonstrere hvordan de som lider kan få et godt og meningsfullt liv.

Den første delen handler om den mentale tilstanden jeg beskriver som helvete – hvordan du selv ødelegger din egen lykke, står i veien for dine egne ambisjoner og relasjonene du bygger med andre.

Den andre delen handler om å lære å håndtere dine egne emosjoner og følelser og kontrollere hvordan du reagerer når du havner i en vanskelig situasjon. Her skal du lære mentale ferdigheter som er grunnleggende for å mestre motgang samt lære å gi slipp på alt som til nå har holdt deg tilbake.

DEL 1

Velkommen til helvete

Kapittel 1. Hvordan helvete starter

«Så ille som det var, lærte jeg noe om meg selv. At jeg kunne gå gjennom noe sånt og overleve.»

Nicholas Sparks, forfatter og filantrop.

Det verste med psykiske lidelser er at du ikke innser hvor mye du sliter før det har gått altfor lang tid – før du har gjort deg selv mentalt utbrent, i tillegg til de som står deg nærmest.

En depresjon eller angst blir gradvis bygget opp inne i deg. Det kan ta alt fra uker og måneder til flere år. Her blir din mentale styrke og mentale ferdigheter gradvis testet. Og uansett hvor mentalt sterkt utgangspunktet ditt er, så har alle mennesker en grense for hvor mye motgang og smerte de klarer å takle før det renner over.

For at du skal forstå hva helvete er og hvordan det starter, bruker jeg en skildring av de ulike faktorene som er med på å bygge opp dette helvetet.

Livet er glasset, og vannet er faktorene og opplevelsene som er med på å gi deg en mental påkjenning. Se for deg at vi alle starter livene våre med et glass som kan holde en halvliter vann. Får glasset ditt mer vann enn dette, renner det over. I det øyeblikket du blir født, er glasset tomt. Livet er uendelige muligheter og opplevelser som venter på deg. Etter hvert som du vokser og utvikler deg, vil det skje ting som påvirker din mentale helse. For enkelte kan det skje i de tidligste årene hvor de ikke opplever å bli sett, hørt eller ivaretatt. Det kan være barn som vokser opp i et ustabilt hjem med foreldre som krangler, som selv har psykiske lidelser eller som ikke er i stand til å gi barnet sitt den kjærligheten et lite barn trenger. Da begynner det å komme vann i glasset. Først kan det være et par dråper, men et par dråper blir fort en desiliter hvis barnet blir utsatt for gjentatt neglisjering over tid eller fysisk eller mental vold. For de som vokser opp i et stabilt familiehjem, vil glasset holdes tomt de første leveårene. Dette vil gi barnet et bedre utgangspunkt til å takle stress og utfordringer senere. Likevel er dagens samfunn drevet av press og stress. Det er nesten umulig å komme seg gjennom tenårene uten at glasset gradvis fylles. Det er et skyhøyt press for å prestere bra nok på skolen helt fra de første skoleårene og et altfor stort press på utseendet og det estetiske blant barn og unge, ikke minst for å si og gjøre de riktige tingene for å bli akseptert av klassekameratene. For de som starter på skolen med et glass som allerede inneholder for mye vann, skal det ikke mye til før problemene vises. For noen renner glasset over allerede på barne- eller ungdomsskolen, og de havner i helvete. Helvete er stadiet hvor alle de små og store påkjenningene du har opplevd, levd med eller strevet deg gjennom

ender med å gi deg en psykisk krise. Helvete er en mental tilstand hvor smerten og sorgen er blitt så stor at den påvirker hverdagslivet, arbeidslivet og det sosiale livet ditt. Når du står midt i ditt eget helvete, påvirker det relasjonene du klarer å ha med folk rundt deg. Det påvirker væremåten din, og enkelte opplever en personlighetsforstyrrelse hvor de kan endre atferd. Og veldig ofte skjer dette uten at du selv er klar over det.

Hva skjer når glasset renner over?

Når glasset ditt har rent over, er det enten game over eller så klarer du å samle deg og skape en endring. Det er her du innser at du trenger hjelp og endelig tør å be om hjelp. For mange er glasset nødt til å renne over før de i selvmedlidenhet og smerte innser at noe er alvorlig galt. Det var i hvert fall tilfellet for meg. Det kan være en enkel hendelse som et samlivsbrudd, tapet av en nær venn eller et familiemedlem, en ulykke, sykdom eller et nederlag der du brått blir dratt ut av den negative spiralen du befinner deg i og får perspektiv på tingene. Hvis du klarer å innse at du trenger hjelp og at det må skje en endring, starter prosessen med å tømme glasset. Dessverre finnes det mange som er fanget i sitt eget helvete, og som ikke klarer å ta et steg tilbake og analysere situasjonen de står i. Derfor eksisterer selvmord fremdeles i dagens samfunn, til tross for åpenheten om psykisk helse og at helsetilbudene for de med psykiske lidelser forbedres. Samfunnet kan ikke bare gi tilbud til de som sliter, men må forebygge og forhindre utviklingen av psykiske lidelser. Det er viktig å øke kunnskapen om mental helse og utviklingen av mentale ferdigheter, slik at vi kan sørge for at de neste

generasjonene får det enklere. Vi må samtidig lære hvordan vi utvikler og skaper et sunt psykisk forhold til oss selv, hvor balansen mellom hodet og kroppen må jobbes med og utvikles gjennom hele livet.

Psykiske lidelser er et helseproblem mer reelt enn noensinne. Spesielt etter pandemien, hvor de fleste kjente angst for det ukjente og skremmende med situasjonen. Ikke bare er det fysisk og psykisk tungt for de som sliter med psykiske lidelser og for pårørende, men også en belastning for samfunnet. Blant 63 prosent av uføretrygdede i Norge som har en psykisk lidelse eller en muskel- og skjelettsykdom, har det vært en stor vekst i andelen psykiske lidelser de siste årene både hos de som er delvis eller helt uføre. Det er godt over halvparten av dem som har havnet utenfor arbeidslivet. Som med tidligere tiltak, bedre opplæring om emosjonell mestring og mer vektlegging på utvikling av mentale ferdigheter, hadde kanskje ikke vært der de er nå. Det er selvfølgelig alltid et «kanskje» når vi snakker om reelle sykdommer og lidelser. Likevel er jeg sikker på at med mer forebygging i tillegg til opplæring om emosjonell kompetanse vil flere være bedre rustet til å takle livets motgang. Meg selv inkludert.

I tillegg er det en betydelig sammenheng mellom mentale plager og fysiske plager. Hvis fokuset på å hjelpe, lindre og helbrede de mentale og psykiske plagene øker, vil mange av de fysiske plagene også bli færre med tiden. Flere studier har kommet frem til at kroniske smerter er assosiert med psykiske lidelser, der løsningen på de kroniske smertene altfor ofte har vært piller i alle regnbuens farger. Problemet med denne

fremgangsmåten er at årsaken til smertene i første omgang er mentalt, og at all medisin som blir brukt over tid kan gi pasientene flere symptomer. Dette er en ond sirkel hvor det er lett å kjøre seg fast i en jungel av symptomer og sykdom.

Psykiske plager som angst og depresjon kan føre til søvnløshet, kvalme, hodepine og andre kroppslige plager. Dette kalles somatisering innen helsevesenet. Det finnes flere forklaringsmodeller på hvordan psykisk stress kan føre til somatiske plager. En tradisjonell psykoanalytisk forklaring er at somatiske symptomer er en måte å kommunisere «undertrykte» følelser på (Katon, Kleinman & Rosen, 1982). Selv om dette er et velkjent fenomen, får pasienter altfor ofte utskrevet medikamenter som skal fungere som en quick fix i stedet for å bli lært hvordan de kan bearbeide og jobbe med de undertrykte følelsene.

Sliter du med å sove, får du utskrevet ulike former for sovemedisin av legen. Problemet er at effekten vanligvis avtar raskt ved regelmessig bruk, noe som medfører behov for høyere doser. Det vil si at hvis du starter med én pille om kvelden, blir den fort til tre–fire for at du skal klare å sove. Det er altså en fare for avhengighet ved de fleste former for sovemedisin, noe legemiddelindustrien er fullstendig klar over.

Å tilby sovemedisiner til noen som sliter psykisk blir å kaste bensin på bålet. Pasienten vil mest sannsynlig sove bedre de neste ukene, men det blir å utsette problemene. Og hva skjer når du utsetter problemene? Jo, da har de en tendens til å bli større og vanskeligere å håndtere senere.

I tillegg har alle sovemedisiner bivirkninger. De fleste har en effekt som henger igjen i kroppen i flere timer etter at du har stått opp. Du kan føle deg ekstra slapp, sliten og i

enkelte tilfeller rett og slett dårlig. Ved slike symptomer over en lengre periode ender du opp med å gå tilbake til legen og klage på nye problemer. En god lege vil be deg slutte med sovemedisinen og henvise deg videre til spesialist. Dessverre er det derimot altfor mange leger som fortsetter å skrive ut midlertidige løsninger på problemene, altså mer medisiner. Forskning har vist at langvarig bruk av sovemidler kan opprettholde og forverre søvnproblemene. Det problemet som i første omgang utløste symptomene forblir ubehandlet og får god tid til å videreutvikle seg. Hodepine, migrene og til og med kroppslige smerter som fibromyalgi har vist seg å kunne være psykologisk ankret. Så hvorfor blir det ikke prioritert å lære mer om emosjonell mestring, øke selvinnsikten og vektlegge selvutvikling hos de som tydelig uttrykker at de sliter?

Det samme gjelder smertestillende tabletter. I stedet for å lytte til kroppen når du får smerter og undersøke hvorfor de har oppstått, er det lettere å gå til legen og få skrevet ut smertestillende enn å gå til psykolog og bearbeide barndommens konflikter og traumer fra fortiden.

Dessuten er det stigmatiseringen om at det å være mentalt syk er så mye verre enn å være fysisk syk. Derfor vil du heller skylde smertene og plagene på noe fysisk. Et brukket bein er lettere å forklare enn en angstlidelse. Dermed fortrenger du roten til det som forårsaker smertene og kan skape flere problemer for deg. Ved å ignorere hodet og signalene det sender ut, vil du kunne utvikle flere alvorlige kroppslige smerter. Det er kjipt å tenke på.

Den sterke koblingen mellom depresjon og smerte skyldes at depresjon fungerer som en mediator (påvirkende faktor) i forholdet mellom angstlidelser og smerte. Altså kan depresjon

være en indirekte årsakssammenheng, og smerten i seg selv kan føre til både angst og depresjon. Angst og depresjon kan være konsekvenser av somatiske plager. Det som starter som en fysisk skade eller sykdom, kan fort påvirke psyken hvis du ikke jobber med deg selv og smertene. Derfor er vi nødt til å sette oss mer inn i de ulike psykiske lidelsene, både for å øke den generelle kompetansen vår, men også for å forstå oss på de fysiske smertene og deres opphav – spesielt de kroniske smertene som virkelig kan ødelegge livskvaliteten.

Ved å bruke litt mer tid oppe i hodet ditt kan du redusere symptomer som hodepine, kvalme, fatigue, søvnløshet og kroppslige smerter. Det vil øke livskvaliteten og prestasjoner på jobb og skole, i tillegg til å drastisk redusere sykefravær og helseplager.

Det er kanskje på tide at vi begynner, da?

Den første gangen jeg havnet i helvete Jeg vokste opp med et dårlig forhold til menn. I barndommen opplevde jeg mye ustabilitet hjemme, først og fremst på grunn av forholdet mellom min far og min bror.

Jeg har en storebror som fra tidlig alder ble sett på som et «problembarn». Det førte til at foreldrene mine brukte enormt mye tid og energi på ham for å prøve å kontrollere og forstå ham – selv om jeg må si at de kunne gjort en bedre jobb med den siste biten. Å være en forelder til et barn som har det vanskelig krever enda større tålmodighet, tilpasning og omsorg enn for et vanlig barn.

Dette var på 1990-tallet, da kunnskapen om mentale

lidelser og plager var mindre utbredt, og det tok lang tid før vi fant ut hva som lå bak oppførselen hans. Foreldrene mine hadde ikke nok kunnskap om hvordan de skulle håndtere et barn med spesielle behov, noe som medførte at situasjonen hjemme ble anstrengt, vanskelig og vond.

Det største problemet i barndommen min var at foreldrene mine ikke var klar over hvorfor sønnen var så vanskelig, og at min mor og far hadde to forskjellige oppdragelsesmetoder. Min far kom fra Chile da han var i slutten av tjueårene, og han tok med seg en annen kultur og andre verdier. I Chile er det normalt å disiplinere barna verbalt og fysisk hvis de ikke gjør som foreldrene sier. Å ha en trassig sønn som utagerer ble derfor håndtert på feil måte. På den andre siden hadde vi mamma, som prøvde å overkompensere ved å være snill, trøste og gjøre alt godt igjen. Dette resulterte i et skikkelig turbulent familieforhold, som jeg har forstått ble roten til mine egne psykiske lidelser.

Så å si alle minnene jeg har av min far og bror som liten er vonde. Det er scener jeg verken vil eller klarer å skildre av hensyn til dem begge. Jeg vokste opp med en oppfatning om at dette var normalt hos menn. Den eneste tryggheten jeg fant og kjente var hos min mor eller sammen med kjæledyrene mine. Jeg vokste altså opp med en innstilling om at menn er ustabile og sårer og at livet er lettest å leve hvis jeg holder meg inne på rommet med dyrene.

Som du sikkert kan se for deg, har dette selvfølgelig påvirket mitt forhold til menn i voksen alder. I ung alder var jeg usikker på meg selv, og av mangel på bekreftelse hjemme søkte jeg bekreftelse hos andre. Jeg utviklet alvorlig spiseforstyrrelse på ungdomsskolen og forsvant gradvis inn i en

dyp depresjon hvor jeg følte meg misforstått, lite elsket og aldri god nok. Så da jeg havnet i mitt første skikkelige forhold hvor jeg fikk bekreftelse og følte meg elsket, startet en haug med andre problemer.

Min første kjærlighet

Dette var en fantastisk trettenåring som kom fra et eksepsjonelt vanlig hjem, og som hadde null peiling på hva mental helse og mentale lidelser var – mest sannsynlig fordi han vokste opp i et stabilt hjem med foreldre som åpenbart elsket og respekterte hverandre, og med brødre som lekeslåss og kranglet slik brødre skal. Uten vold og smerte. Når jeg tenker tilbake, tror jeg at jeg ble like forelsket i familien som i gutten. Jeg elsket å tilbringe helgene sammen med dem, slippe unna galskapen hjemme og late som om jeg var en del av denne normale familien – en familie hvor barna var i fokus og hvor foreldrene ønsket å tilbringe tid sammen med dem, en familie hvor ingen ble slått, hvor ingen kastet gjenstander på hverandre eller hvor regler om vold og trusler var hverdagslig.

På denne tiden sto jeg oppi en alvorlig anoreksi, noe som gikk umerket de første årene. Hjemme var de for opptatt med broren min, og familien til kjæresten min visste neppe hva anoreksi var. De klagde bare over at jeg var småspist. I tillegg startet jeg på p-piller i en alder av tretten år. Disse pillene var med på å trigge og utløse depresjonen, og gjorde at situasjonen min ble verre fordi jeg var i hormonell ubalanse. En jente under utvikling bør ikke få tilsette kroppen kjemiske hormoner, men også dette var et tema med dårlig kunnskap om på den tiden. Jeg var en liten og

forvirret 13–14-åring som havnet i hormonell ubalanse og utviklet spiseforstyrrelse for å kontrollere situasjonen hjemme, og til slutt ble jeg alvorlig deprimert.

Og så var jeg jo forelsket, noe som ikke hjalp på den hormonelle ubalansen. Jeg hadde mitt første skikkelige forhold på ungdomsskolen og ble helt oppslukt i ham, og prøvde å fortrenge hvor mye ustabilitet hverdagen min var preget av. Til tross for at jeg utviklet spiseforstyrrelser og depresjon i løpet av de fire–fem årene vi var sammen, var han der for meg. Det var fantastisk. Han prøvde å forstå og være der for meg på den måten han kunne. Utfordringen var at han ikke kunne fikse meg eller hjelpe meg. Det var noe jeg var nødt til å komme meg gjennom og finne ut av på egen hånd. Problemet var at jeg var fanget i mitt eget helvete av følelser jeg verken ville forstå eller bearbeide.

Jeg følte meg mindre verdt fordi all oppmerksomhet og energi gikk til min bror, mens mine ønsker, behov og forsøk på å bli sett ble slått ned. Jeg følte meg sint og misforstått av foreldrene mine som ikke så meg, vennene mine som ikke visste hva jeg gikk gjennom og kjæresten min som ikke kunne gjøre noe. Jeg prøvde å ta kontroll over det eneste jeg kunne kontrollere, altså hva jeg spiste – eller rettere sagt ikke spiste. På et eller annet vis innbilte jeg meg at hvis jeg ble tynn nok, så ville jeg bli bra nok.

I tillegg til at jeg var enormt ustabil i humør og oppførsel, skjulte jeg meg bak kjæresten. Jeg mistet identiteten min før jeg hadde fått tid til å utvikle den, og forholdet jeg hadde til mine beste venner ble nedprioritert eller glemt. Hele tilværelsen handlet om denne gutten, som jeg så på som alt for meg. Skole, venner, fritidsaktiviteter og alt som burde vært

viktig for en tenåring ble prioritert bort. Nå i ettertid er det lett å være etterpåklok og forstå at jeg prøvde å flykte fra meg selv og situasjonen min, og at dette egentlig gjorde det mye verre.

Som du sikkert kan se for deg, knuste verdenen min da forholdet tok slutt. Mitt glass var allerede smekkfullt, og da det ble slutt rant det over for meg. Jeg hadde ikke nok selvinnsikt til å ta et steg tilbake og revurdere situasjonen jeg hadde havnet i og min egen oppførsel. Den eneste jeg hadde klart å stole på av det motsatte kjønn og som hadde lovet meg en bedre fremtid, endte opp med å gå fra meg. Det knuste meg fullstendig og styrket oppfatningen min av menn i barndommen – at de er uberegnelige, egoistiske og at de sårer. Det neste som skjedde ble vendepunktet i livet mitt, siden jeg aldri har vært så langt nede igjen mentalt. Store deler av denne tiden er uklar for meg av flere grunner.

Jeg begynte etter hvert å besvime på skolen, utagere med sinne og fikk dårligere karakterer som følge av lidelsene. Dette førte til at foreldrene mine forsto at det var noe galt med meg også, og min utredning startet. Jeg ble sendt til psykolog for å få hjelp med spiseforstyrrelsen i tillegg til å mestre sinnet. Diagnosene jeg fikk var anoreksi, depresjon og ADD. Jeg ble satt på en rekke ulike medisiner som skulle få meg til å føle meg mer normal, men som fikk stikk motsatt effekt. En del av behandlingen var familieterapi, hvor vi skulle prøve å løse opp i familieproblemene. Det var den delen som fungerte dårligst, og til slutt klarte jeg å overtale min mor til å ta ut skilsmisse. Vi flyttet ut og fikk vår egen leilighet, hvor jeg for første gang opplevde ro og trygghet i eget hjem.

I tiden etter hadde jeg en liten bedring og levde et normalt liv med kjæreste, skole og en form for struktur til tross for alvorlig psykisk sykdom.

Problemet var at selv om jeg gikk i terapi ukentlig, klarte vi ikke å komme til roten av det som hadde startet problemene. Jeg endte med å fortrenge de vonde følelsene, men startet å spise mer for å få være i fred. Anoreksi gikk over til bulimi, og i en lang periode kastet jeg opp i skjul. Jeg holdt fasaden og fortalte dem rundt meg at det gikk bedre, selv om jeg fremdeles følte meg fanget i min egen kropp og lidelse. Derfor føltes det helt ærlig talt som om det livet jeg ønsket og holdt meg fast til under oppveksten var over da kjæresten gjorde det slutt. Og hva var igjen da?

Kun meg og det helvete jeg følte jeg hadde gravd meg selv fast i. Det endte med at jeg tok en overdose på smertestillende, antidepressiva og antipsykotika og tømte medisinskapet hjemme. Jeg skrev ikke en lapp hvor jeg prøvde å forklare hva jeg følte eller snakket med noen på forhånd, fordi jeg rett og slett ikke brydde meg. Så dypt inne i depresjonen var jeg bombesikker på at ikke en eneste sjel kom til å savne meg. Det eneste som betydde noe var å få smerten til å gå bort – den smerten som brant inni meg, som fikk meg til å føle meg uverdig, uelsket og forlatt. Akkurat da følte jeg at jeg holdt på å dø, at kroppen min prøvde å drepe meg. Jeg ville bare hjelpe den så det gikk fortere.

Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen av håpløshet, fordi det var en akutt og intens smerte som kom fra dypet i meg og som gjorde det vanskelig å puste og å tenke. Det sykeste var at alt dette bare var følelser. Følelser som gjorde meg fysisk gal og syk. Følelser som fikk meg til å ville ta livet av meg selv.

Det neste jeg husker er at jeg ble slått i ansiktet av noen som prøvde å få meg bevisst nok til å svelge en slange for å få pumpet magesekken. Jeg ble innlagt på sykehuset under observasjon for selvmordsforsøk.

En av de få tingene jeg husker fra de følgende dagene, er at både min far og min bror besøkte meg og at begge var superhyggelige. Det var surrealistisk, og når jeg tenker tilbake forstår jeg hvorfor noen velger å skade seg selv for å få oppmerksomhet. Det er absolutt feil, og ingenting kan rettferdiggjøre å synke så lavt. Likevel kan jeg forstå det. På grunn av smerten jeg opplevde inni meg og kaoset jeg hadde forårsaket ved å ikke be om hjelp, var det fantastisk å føle seg sett og prioritert. Det er likevel fullstendig feil, og utrolig synd at jeg måtte synke så lavt for å føle at familien brydde seg om meg. Dette var vendepunktet mitt – jeg har aldri sunket så lavt igjen, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Jeg fortsatte i terapi, droppet ut av videregående og fikk meg jobb. Jeg lærte å godta at forholdet var over, at jeg måtte gi slipp på det som hadde vært og fokusere på fremtiden. For første gang i livet begynte jeg å tenke selv og danne mine egne drømmer og ønsker. Selvhjelpsbøker og egenutvikling tok opp store deler av tiden, og jeg kom inn i et buddhistmiljø der jeg lærte å stille spørsmål og reflektere. Jeg lærte å se muligheter hvor jeg tidligere hadde sett hindringer, og sakte, men sikkert begynte glasset mitt å tømmes.

Den ekte, skikkelige gleden og tilfredsheten av å være i live kom tilbake først da jeg bestemte meg for å reise vekk, skifte navn og redefinere meg selv. Da var jeg skikkelig inne i «ny meg, nye muligheter»-trenden. Jeg flyttet til Hellas og begynte på den europeiske bartenderskolen, hvor jeg fikk

mange nye venner som ikke kjente fortiden min. Det var fantastisk, og livet begynte gradvis å bli gøy å leve. Derfra begynte jeg å reise og jobbe, og jeg bodde en lengre periode på Gran Canaria og i Thailand. Før jeg reiste var jeg blitt friskmeldt for diagnosene av psykologen jeg hadde gått til i nesten fem år. Problemene med min far var ikke løst eller bearbeidet, men ble dyttet til side og begravd. Eller det var i hvert fall det jeg innbilte meg at de ble. Jeg kuttet all kontakt med ham etter skilsmissen, og jeg følte meg bedre, tryggere og mer ivaretatt når det kun var oss to. Jeg likte meg best sammen med kvinner – menn gjorde meg usikker, selv om jeg levde et liv uten bekymringer i et sosialt yrke og hadde det bedre enn på lenge. Tilliten min til menn var fullstendig knust, og ingen av forholdene jeg innledet med det motsatte kjønn kunne bli seriøse. Hvis jeg bare hadde forstått at roten til de psykiske lidelsene lå i min oppfatning av menn og hvilken rolle de spilte, ville mye vært annerledes.

Vil du lese resten?

«Når hjernen blir et helvete» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Denne boken fokuserer på sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse og gir leseren flere enkle grep for å oppnå optimal helse. Det er mange som opplever mentale påkjenninger og Christine Drage ønsker med denne boken å bidra til å øke forståelse rundt psykisk sykdom og fjerne stigmatisering rundt de som er eller har vært psykisk syke. Boka passer for alle som ønsker å lære mer om mental helse, men forfatteren håper aller mest å inspirere og veilede de som har opplevd en mental påkjenning selv.

Christine Drage jobber til daglig som online coach og mentaltrener. I denne boken deler hun også flere enkle grep alle kan gjøre for å få en bedre fysisk og psykisk helse.

ISBN 978-82-8330-367-4 9 788283 303674