Blod er tykkere enn vann – Les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2021 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 80 g Munken Print Cream, bulk 1.5 Satt med: Adobe Garamond 11 / 15 Sats: Terje Nielsen Omslagsdesign: Henrik Koitzsch / Koitz Animation & Graphics ISBN: 978 82 8330 323 0 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering

Espen Skjerven

BLOD ER TYKKERE ENN VANN

Til Vibeke, Mathea og Gustav

«En familie som holder sammen, er uovervinnelig.» En fallit (1875) Bjørnstjerne Bjørnson 1832–1910

Søndag 17. mars kl. 0920 Et grått skydekke bandt himmel og helvete sammen. Tom myste mot mannen i horisonten. Ansiktet var utydelig, konturene visket ut. Mannen rettet pekefingeren mot ham og gapskrattet. Tom prøvde å løpe mot den ukjente, men kom seg ikke av flekken. Det prikket i ansiktet, han var i ferd med å miste kontrollen. Telefonen dirret i det fjerne. Ringelyden ble høyere, vekket ham fra drømmen. Tom sperret opp øynene og stirret i det hvitmalte gipstaket hjemme i Havnegata i Sandnes sentrum. Dynetrekket klistret seg til kroppen. Han bannet. Satte seg opp. De nakne føttene hvilte på den kalde parketten mens han grublet over hvem mannen i drømmen var. Hadde det noe å gjøre med den grusomme draps- og overgrepssaken han hadde fått i fanget for noen måneder siden? Han hadde vært med på mye dritt i operativ tjeneste som politimann i Delta. Han hadde sett maltrakterte lik i drapssaker som etterforsker ved personseksjonen i

Sør-Vest politidistrikt, men ingenting overgikk den saken. Så lenge drapsmannen var på rømmen i en sak han hadde etterforsket, raste uroen i kroppen. Kanskje drømmen med den ansiktsløse mannen var en måte å straffe seg selv på? Eller så hadde han bare for mye å tenke på. Han kastet et blikk på nattbordet og dro fingrene gjennom skjegget. Det tapte anropet var fra Dagny, på en søndag! Han ringte straks tilbake, kom til svareren. Dagny Stokka var makkeren han hadde jobbet tett med i fire år, etter at han forlot stillingen som etterforsker ved avdelingen for organisert kriminalitet i Oslo politidistrikt. Sportsklokka på nattbordet viste 0920. Hodet banket svakt etter ølglassene i går kveld på Melkebaren, en tilfeldig tur med naboer i bygget. For ham var det en slags feiring. Han hadde fått et jobbtilbud han måtte ta en avgjørelse på. En stilling som politioverbetjent i Kripos hvor han skulle etterforske blant annet folkemord og krigsforbrytelser. Han prøvde å overbevise seg selv om at dette var det rette å gjøre. Det ville sikkert bli spennende å jobbe i samfunnsinstitusjonen med all mulig spisskompetanse. Den viktigste grunnen var allikevel å komme nærmere barna. Livet smilte til ham, men suget i magen holdt ham litt tilbake. Tom tok telefonen med på badet. Mens han ringte Dagny igjen, sukket han over ansiktet i speilet. Han fikk for lite kvalitetssøvn. Skjegget var blitt langt og rufsete, han lignet snart en viking på et filmsett. Hårfestet hadde krøpet noen millimeter lenger opp siden sist han sjekket. Rynkene rundt øynene fortalte at førtiårene nærmet seg med stormskritt. «Der er du», sa Dagny andpusten i den andre enden. Tom hørte motordur, hun satt i bilen. «Nytt drap, to, sannsynligvis familievold. Et ektepar.» Tom summet seg. Drap kom alltid overraskende, men han var ekstra uforberedt denne gangen.

«Eh … hvorfor meg, jeg skal jo slutte?» «Pøh, har du takket ja?» «Nei.» «Da er det lenge til. Vi har få folk, alle har jo hendene fulle om dagen. Du må bli med på dette.» «Har du flere opplysninger? Hvordan ble det meldt inn?» «En nabo fant dem. Bonde, men jeg vet ikke mer. En patrulje er på vei. Det samme er kriminalteknikerne og patologen. Er hos deg om femten.» Hun avsluttet samtalen. Tom så ut i luften i noen sekunder. Han var trent på å reagere raskt på sånne beskjeder, men denne gangen kjente han at han var i limbo. Han sjekket værmeldingen. Det var meldt om skiftende vær, sol og regn om hverandre. Fem grader. Vinden var ofte kald på Jæren. Han kledde på seg jeans og en tynn ullgenser. Han gikk ut i stuen, passerte bildet av seg selv i løssnøen nedover en fjellside i Lyngsalpene. Gibson-gitaren lå henslengt i sofaen, han hadde ikke lagt den tilbake i gitarkassen etter klimpringen i går ettermiddag. På kjøkkenet fikset han noen knekkebrød med brunost og skrelte en banan. Han lyttet til nyhetene på radioen, samtidig som han oppdaterte seg på nettavisene. Heldigvis ingenting om noe drap ennå. Han spiste stående og studerte tegningene på kjøleskapsdøren. Rebekka, ni år, hadde tegnet Tom og Markus, åtte år, på Preikestolen. De sto med ryggen til og holdt hverandre i hendene foran en sol over Lysefjorden. Markus hadde tegnet de tre sammen inni et telt, hvor de spilte kort. Teltet lå i skogen ved et idyllisk tjern. Det var fra en tur til Øyungen i Maridalen i Oslo. Tom slukte bananen, leste: Jeg er glad i deg, pappa, skrevet med barnslig håndskrift på tegningene. Det varmet, men stakk som kniver i hjertet. Han trakk luft gjennom nesen så brystkassen hevet seg. Det var noe innerst i hjerteroten som holdt følelsene tilbake, bandt dem fast

som gisler. Han trivdes på Jæren og med kollegaene. Ville ikke reise fra foreldrene, selv om relasjonen var vanskelig. Orket ikke tanken på å reise fra Cecilie, storesøsteren som havnet i rullestolen på grunn av ham. Det var gått fem år siden den ulykksalige hendelsen. Han og søsteren reiste hjem fra familiehytta på Bersagel i Sandnes. Tom kjørte mens Cecilie sov i passasjersetet. Han skiftet en låt på bilstereoen og flyttet øynene bort fra veien et sekund. Bilen skjenet til siden. En motgående bil kom i stor fart. Tom holdt fartsgrensen. Han husket ikke helt hvor bilene var i forhold til hverandre, men begge lå rundt midten av veien. Han forsøkte å svinge unna, men bilene traff hverandre. Tom mistet kontrollen, bilen havnet på taket ute på et jorde. Ingen ble skadd i den andre bilen, men Cecilie ble funksjonshemmet fra livet og ned og med lammelser i hendene. Faren begynte å drikke igjen etter å ha vært tørrlagt i mange år. Moren skulle hate ham mer enn noensinne for å ha skadet det kjæreste hun hadde og fått ektemannen på kjøret. Tom, derimot, ble berget av airbagen og bilbeltet. Han hadde ålt seg ut av bilen, som lå på taket på jordet, forslått og med knekte ribbein. Det var han som burde ha sittet i den forbannede rullestolen. Han slet med tanken på å «stikke av» og bosette seg i Oslo. Han forsøkte å overbevise seg selv at livet gikk videre, noe også Cecilie hadde påpekt, men følelsene holdt ham tilbake. Én ting var i alle fall sikkert: Om barna hadde bodd her i Sandnes, ville ting vært lettere. Men livet var ikke enkelt. Han måtte skjerpe seg, få orden på tankekjøret. Motgang måtte møtes slik en tyrefekter møter oksen. Han følte seg sårbar. Kroppen var i beredskapsmodus. Kanskje han innerst inne var redd for å svikte familie, kollegaer og seg selv. Kriblingen i kroppen ble sterkere etter Dagnys telefon. Det var ikke uvanlig med et, to eller tre drap i året i distriktet, men et nytt

dobbeltdrap – hva var oddsen for det? Det passet så helvetes dårlig. Planen var jo at overgangen til Oslo skulle gå smidig, og at han ikke skulle etterlate seg flere uoppklarte saker. Han trøstet seg med at familiedrap ofte ble raskt oppklart.

Tom og Dagny passerte Bryne sentrum og kjørte sørover på Jæren. Landskapet var flatt så langt øyet kunne se. Nordsjøen og opparbeidede landbruksområder smurte netthinnene. Solen lyste opp regndråpene som spratt på vindusruten. En tydelig regnbue smykket horisonten over havet. Dagny la hårfletten over skulderen: «Å, så vakkert», sa hun. Tom smilte tilbake: «Wow! Sjelden skarp regnbue.» Det var deres måte å avvæpne alvoret på. Å forberede seg på hva som ville komme. Tom fotograferte den pittoreske buen med blikket. Han visste at naturens maleri snart ville bli erstattet av synet av menneskelig tragedie. Solen forsvant bak en sky. Tom og Dagny ble ordknappe. Det var alltid noe spesielt med kjøreturen til et drapsåsted. Det var ikke tid for vitser eller gode samtaler, men for mentale forberedelser. Private forstyrrelser – enten det gjaldt jobbskifte, utfordringer på hjemmebane eller hva som helst – måtte ryddes til side. Man kunne ikke ankomme et drapssted halvhjertet. Tom grublet over meldingen til politiet, kvesset nysgjerrigheten.

Bak ethvert drap lå det alltid en historie, han var spent på hva som ville møte dem denne gangen. Var det sjalusi, sinne, hevn, begjær, frykt, sykdom, penger eller ondskap? Drap kunne selvfølgelig ikke forsvares med mindre det skjedde i nødverge, men han prøvde å forstå på et psykologisk plan hvorfor. Det kunne til og med være synd på gjerningsmannen. For eksempel kunne offeret være en overgriper gjennom flere år. Eller så kunne gjerningsmannen være en narkoman som hallusinerte på grunn av en rusutløst psykose. Aller mest hadde han vondt av de pårørende, både til offeret og den skyldige. Det som ofte gjorde inntrykk, var styrken mange pårørende viste etter en slik katastrofe. At de klarte å gå videre i livene sine på en sivilisert måte, enten de måtte besøke sin kjære i fengselet eller på kirkegården. Det sprakte i politiradioen. En kvinnestemme fra operasjonssentralen sa at forsterkninger var på vei. Magen murret. At Tom hadde erfart flere drapsetterforskninger, spilte liten rolle. Han sammenlignet det med en eliteløper som spydde på startstreken – ikke fordi idrettsutøveren ikke ville springe, men fordi det var kroppens måte å fortelle at den var påskrudd og klar til å bli tynt smertelig. Tom hadde heldigvis ikke behov for å kaste opp, men brukte de siste minuttene til å kalibrere sansene. Grødaland sto det på et skilt langs veien, et lite tettsted mellom Varhaug og Nærbø i Hå kommune. Dagny kjørte til høyre på en smalere vei. Like etter svingte hun inn på en bondegård. Forsterkningene hadde ankommet. De parkerte på en gruslagt gårdsplass ved siden av fire uniformerte politibiler. Tom talte åtte tjenestemenn på tunet. Gjødsellukten traff dem med en gang de åpnet bildøren. Det samme gjorde den salte havvinden som rev i allværsjakken. Driftsbygningen, med en låvebru opp til andre etasje og en silo i enden,

kunne hatt godt av et malingsstrøk eller to. En inngjerdet luftegård utenfor fjøset i første etasje var tom. Likevel kunne de høre et voldsomt leven fra en flokk små gneldrebikkjer som åpenbart var stengt inne i fjøset. Ellers fremsto bondegården nokså velholdt, med et eldre hvitt våningshus og et nyere brunt hus som kunne være en kårbolig for den eldre generasjonen. «Her har jeg vært før», sa Dagny idet hun stanset motoren og hektet av bilbeltet. Tom hevet øyenbrynene. «Her?» Hun nikket. «Jeg har ikke akkurat vært her på gården, men i området bortenfor.» Hun la inn en snus fra en brun snusboks. Tom fikk et blaff, var fristet til å bomme en snus, men slo tanken fra seg. Han hadde ikke snust på flere år. Dagny fortsatte: «Jeg var her noen ganger med mannen min før han døde. Sykt vakkert turområde.» Ordene falt tappert. Selv om Dagny så lysere på livet i dag, kunne Tom forestille seg den evige pinen. Mannen døde av kreft et par år etter bryllupet. Det skjedde rett etter at Tom flyttet fra Oslo til fødebyen Sandnes for fire år siden og begynte ved Stavanger politistasjon. Han og Dagny hadde tilbrakt mye tid sammen, og det passet ham fint. Han trengte selv en samtalepartner etter samlivsbruddet med Heidi og bilulykken med Cecilie. Dagny pekte: «Det går en sti gjennom skogen ned til Kongevegen langs havet.» Terrenget var nytt for Tom, men han var enig, det var vakkert. Noen hundre meter nedenfor, forbi et stort grønt jordbruksområde, skimtet han Nordsjøen. Han visste såpass at dette var en del av Jærstrendene landskapsvernområde, kystripen som gikk fra Tungenes i nord til Ogna i sør og som var rikt på fugler, planter, badestrender, rullesteiner og sanddyner. Den kjente Orrestranden

lå flere kilometer nordover, etter Obrestad fyr. Tom snudde seg 180 grader mot øst, mot en tett og mindre forlokkende skog. Vinden pisket i ansiktet. Nærområdene var preget av jordbruksarealer og spredt landbruksbebyggelse. Det var altså langt til mulige vitner, og det lovet kanskje ikke godt for en rask oppklaring. Han ble i alle fall glad for å se et par viper med mørk og hvit fjærdrakt og lang fjørtopp på hodet som danset over jordene. Den folkekjære hekkefuglen var et sikkert vårtegn som bønder og fugleentusiaster ikke ville miste. Derfor pågikk det dugnadsarbeid i regionen med å reetablere våtmarkstriper og hekkeområder som hadde blitt omdannet til jordbruksarealer. For Tom betød vipene og våren lysere dager, tørrere asfalt til rulleski og uante fritidsmuligheter. Bare tiden strakk til. Innsatslederen, politibetjent Øyvind Henriksen, kom bort til dem. Tom kjente ham godt fra tidligere saker. Henriksen var en ivrig bruker av trimrommet på stasjonen, og uniformen kunne ikke skjule musklene og de brede skuldrene hans. Han var normalt en rolig type, men i dag sanset Tom uro mellom de kraftige kinnbenene. «Godt å se dere her. Jeg og makker var førstemann på stedet», innledet Henriksen. «Et ektepar i femtiårene er drept med kniv. Stygge saker.» «Hvem er de?» spurte Tom, og hørte fremdeles bikkjene bjeffe fra fjøset. «Helga og Ernst Vadland, eierne av gården.» «Bor andre på gården?» ville Dagny vite. Henriksen pekte mot det hvite huset. «Ja, vi snakker nå med odelsgutten på 23 år, Paul Vadland, og to barn på 12 og 13 år fra Polen og Etiopia.» «Fosterbarn?» «Det er det jeg har fått vite. De er selvfølgelig i sjokk.» Tom visste fra tidligere saker at bondegårder samarbeidet med

barnevernet. Kontakt med dyr og natur virket positivt på barn og ungdom. «Hvor er soverommene?» spurte Tom og kikket mot husene. «Ekteparet sov i det brune huset, de andre i det hvite.» «Har de sett eller hørt noe?» Henriksen ristet på hodet. «Nei, det jeg har fått vite, er at alle sov, de har ikke fått med seg noe.» «Så dere har foreløpig ingen teori om hvem som har gjort det?» Han ristet på hodet. «Vi har sikret eiendommen og sjekket byggene uten å finne noe som peker mot en bestemt gjerningsmann.» Tom skaffet seg et overblikk. Tjenestemenn satte opp politisperringer. Det ville neppe ta lang tid før journalister, naboer og nysgjerrige turister stilte seg opp med stirrende øyne. «Vi må ringe barnevernet», opplyste Dagny. «Enig», sa Tom og vekslet blikk med Henriksen. «Hvem oppdaget de døde?» «Arne Kvalbein. Bonde. Han sliter.» Henriksen pekte mot politibilene. En kar i sekstiårene i Felleskjøpet-dress satt i baksetet på en politibil med døren åpen, så forvirret ned i bakken. «Han sier han kom hit for å snakke om jorden han leier til grovfôr. Han banket på døren til kårboligen, ingen svarte. Han gikk inn og fikk sjokk da han oppdaget at han tråkket i blod.» «Og ringte politiet fire over ni?» sa Dagny. Henriksen nikket. «Dere tok et avhør av ham, ikke sant?» sa Tom. «Ja.» «Vet du hvorfor han kom så tidlig på en søndag?» «Som melkebonde jobber han sent og tidlig, også på søndager. Han visste at Helga og Ernst er tidlig oppe og ville snakke med dem før kirketid.» Henriksen tenkte seg om. «Leieavtalen går ut snart.

Han ønsket å kjøpe jorden eller å forlenge avtalen.» «Hvor er skoene hans?» spurte Tom. «Sikret.» «Rørte han på noe?» «Han sier nei, vi ser heller ikke mer blod på ham.» Tom så mot fjøset, rynket på nesen. «Er det noen spesiell grunn til det satans levenet fra bikkjene?» Henriksen trakk på skuldrene. «Vet ikke, bikkjene reagerer vel på oss.» «Vi trenger flere folk til ransakingen, områdesøk og rundspørringer. Det er langt mellom naboene her.» «Mange er kommet og flere er på vei», sa Henriksen. «Bra», sa Tom og så på Dagny. «Skal vi gå inn?» Hun nikket. De hentet plastdrakt, hansker og fottøy fra bagasjerommet. Kledde på seg før de gikk inn i kårboligen. Tom fylte lungene med luft og samlet seg om oppgaven. Absolutt alt kunne være relevant. Det handlet om å ta inn så mange sanseinntrykk som mulig. Kårboligen var av nyere dato. I første etasje lå stue, gang og kjøkken. Inventaret var en lett blanding av nytt og gammelt. Det hang et par landskapsmalerier på veggene, muligens fra lokale kunstnere. Det hang også et bilde i stuen av en dame som holdt en pokal fra et hundestevne. På et podium sto en liten utstillingshund. Tom og Dagny fortsatte til andre etasje. Øverst i trappegangen hang et bilde av kongen og dronningen i positur. Tom stanset i noen sekunder, Dagny så spørrende på ham. «Har du sett familiebilder på veggene eller i hyllene?» Hun gransket omgivelsene med øynene. «Nei, kanskje det er fordi det er et fosterhjem?» «Jeg skjønner at fosterforeldre må være forsiktige med å dele bilder av fosterbarna i sosiale medier, men å ha bilder fremme i eget hjem?»

«Kanskje de ikke vil forskjellsbehandle sønnen og barna?» sa Dagny. Tom trakk på skuldrene. «Mulig.» «Det er heller ikke alle som liker å ha familiebilder på veggene», la hun til og fortsatte innover gangen med Tom bak seg. Blodspor i parketten i gangen ledet til en soveromsdør. Bedømt på retningen av sporene, hadde noen tråkket i blodet inne i rommet og gått ut. Alle sporene tilhørte ikke gjerningsmannen. Flere hadde tråkket på åstedet, politimennene, og Arne Kvalbein som kom hit først. Tom stilte seg ved siden av Dagny i døråpningen til et dobbeltsoverom med gul blomstrete tapet. En eim av metallisk lukt fylte nesen. Jernlukt. På gulvet ved døråpningen lå Helga Vadland på magen, i pysj. Hun var i godt hold, bred over hoftene. Ryggen var blodig etter hogg. Et teppe sugde opp den røde, seige væsken. Tom kunne ikke forstå hvorfor de hadde lagt teppe i en nyere bolig, men lot uvesentligheten fare. Han bøyde seg, kontrollerte pulsen på Helga. Kroppstemperaturen hadde sunket. Han vendte seg mot Dagny. «Hun har vært død en stund.» Han løftet blikket. Et vindu vendt mot vest, mot havet, hadde fratrukne grønnstripete gardiner. Det lyste i en plafondlampe i taket. På veggen var det en skaprekke. En stol var plassert i hjørnet, med klær hengende over. På den ene siden av sengen sto et nattbord med en vekkerklokke, bibel, et glass juice, en kaffekopp med kaffe i og en tallerken med et rundstykke med brunost. På den andre siden av sengen var et tilsvarende nattbord veltet. Servise, rundstykker og Rødstrupe av Jo Nesbø badet i blod. Ernst Vadland lå på ryggen i bare underbuksen, på skrått i sengen. Brystet med pistrete hår, den tykke magen og de utrente mannebrystene var blodig. Den hårtynne skallen hadde blodige fingerflekker som kunne komme fra de tilsølte hendene og armene. Tom betraktet

ansiktet et øyeblikk. Munnen med en tykk bart over leppen sto på vidt gap. Det samme gjorde de desperate øynene, i sjokk over å se hvem som ville drepe ham, og med erkjennelse av at hans tid på jorden var omme. Kanskje det siste han hørte var skrikene fra Helga? «Stikkskader», kom det fra Dagny. Tom nikket. «Der er kniven», sa hun og pekte på gulvet. Tom studerte det blodige knivbladet på rundt 18–20 centimeter. Han kjente igjen skaftet. Han hadde samme merke hjemme i knivskuffen på kjøkkenet. «Det er en kjøkkenkniv», sa Tom. «Merke Global. Selges i mange butikker.» Hun så spørrende på ham. «Knivene er gode. Jeg bruker dem selv.» «Skjønner. Ser ut som om paret ble overrasket mens de spiste frokost på sengen.» «Enig, kanskje en kamp. Voldsomme følelser i sving.» Det var blodsprut oppetter veggene, til og med over ekteparets ansikter på et bryllupsbilde tatt utenfor kirken, som hang over sengegavlen. Ironisk. Til døden skilte dem ad. Sengen med laken og dyner var en eneste stor blodpøl. Tom snudde seg, så på innsiden av døren. Blodige fingermerker dratt ut over dørbladet. Helga hadde sannsynligvis forsøkt å komme seg ut. Tom hørte Øyvind Henriksen rope på dem fra gangen utenfor soverommet. Tonen var anspent, det hørtes viktig ut, men Tom fikk ikke med seg hva som ble sagt. Henriksen ropte høyere: «Et barn mangler!»

Innsatsleder Øyvind Henriksen snakket på inn- og utpust og veivet med armene på gårdsplassen. Vinden og levenet fra bikkjene fikk ham til å heve stemmen. «Det er fire senger i våningshuset, alle er i bruk, men her er det bare tre personer. Vi har prøvd å få svar på hvor sistemann er, men alle er i sjokk.» «Forståelig», sa Dagny og nikket oppgitt mot kårboligen. «Ja, men til slutt åpnet sønnen seg. Paul Vadland. Han sier at en gutt som heter Bashir Khalifi skulle vært her, men han kunne ikke svare på hvor gutten befinner seg.» «Har han noen som helst anelse?» ville Dagny vite. «Jeg gjentar bare det han sa», svarte Henriksen. «Han visste ikke.» «Kanskje Bashir har drept dem og stukket av?» bemerket Dagny. Henriksen trakk på skuldrene. «Det er en mulighet.» «Hva vet vi om Bashir?» spurte Tom. «17 år gammel, fosterbarn fra Syria. Han er tynn. Hvit i huden. Har mørkt, kort, flatt hår. Er rundt 180 centimeter høy. Det er uklart hva han har på seg av klær.»

«Er hundepatruljen tilkalt?» spurte Tom. «De er på vei.» «OK, vi starter letingen i mellomtiden», sa Tom. «Tar dere hånd om Paul Vadland og barna?» «Selvsagt.» Tom nikket. «Vi tar et nytt søk på eiendommen, for ordens skyld.» Bevæpnet med Heckler & Koch P30L tjenestepistoler delte mannskapet seg. Dagny og noen politimenn startet et søk på utsiden av bygget. Tom fikk hjelp til å søke i kårboligen. Han registrerte en datamaskin på kjøkkenbordet sammen med regninger, papirer, lokalavis og et motortidsskrift. Bevisene måtte gjennomgås senere. Ute på gårdsplassen fikk han rapport fra Dagny. Hun ristet på hodet. Bashir var ikke å se. I samme øyeblikk ankom en ny tjenestebil. Kriminaltekniker Arild Monsen steg ut av varebilen med en kvinnelig kollega og mannlig patolog. Arild smilte. «Så du klarer ikke å holde deg borte? Trodde du var på vei til hovedstaden, jeg?» Tom avledet med et glis, og angret på at han hadde fortalt om Kripos-søknaden. Han orket ikke tanken på å snakke om det nå. «Mangel på folk, vet du.» «Mangel på gode folk», skjøt Dagny inn. «Kom igjen, vi kan ikke stå her og henge», sa hun og vinket Tom til seg. «Gi meg en kjapp status, da», sa Arild. Dagny nikket. «To fosterforeldre drept. Stikkskader. Sønnen på 23 år, en odelsgutt, og tre fosterbarn bor her. Ett av fosterbarna er borte.» «Det er mye blod der inne», fortsatte Tom og nikket mot kårboligen. «Fotavtrykk i blodet. En kjøkkenkniv full av blod.» «Skjønner», sa Arild og gjorde seg klar med kollegaene. Tom og

Dagny trakk til siden med noen kollegaer. «Vi kan ikke vente, må fortsette søket til hundepatruljen kommer», sa Dagny. «Vi starter med fjøset, det er et helvetes leven der», sa Tom og snudde seg mot bygningen. «Kanskje Bashir har gjemt seg der.» Fjøset i første etasje hadde brunmalt kledning og en høy grunnmur med gammel hvitmaling. Broen til låven i andre etasje var godt brukt. Det var et par dører inn til fjøset. Ved siden av endedøren var det en innebygd passasje til separate luftegårder innrammet med tre og netting. Tom og Dagny gikk inn i endedøren, det var herfra bjeffingen var høyest. Tom registrerte tre hunderaser lukket inne i svartmalte båser av tre. Dørene til båsene var tette og med netting på toppen. Gulvet var av betong. Han dro kjensel på den ene rasen. «Chihuahua.» «Og det der er mops», sa Dagny og pekte på en liten hund med bred skalle og en kort nese som nesten var plassert midt mellom øynene. «Skal si du er bevandret», smilte Tom. «Naboen har en sånn en. Men jeg vet ikke navnet på den tredje rasen.» «Ikke jeg heller.» Tom snudde seg mot de andre politimennene, som ristet på hodet. «Kanskje det er et hundehotell, eller oppdrett, men jeg har ikke sett noen skilt», sa Tom, De gjennomsøkte fjøsrommet. Den midtre døren på fjøset, under låvebroen, gikk bare inn til hundebåsene. Det var ingen tegn til fosterbarnet. I den andre enden av fjøset, ved siloen, var det stablet minst tolv hundebur og et titalls 12-kilos sekker med hundefôr, utstyr, gamle møbler og skrot. De gikk videre opp den støpte låvebroen, hvor synet av en ombygd traktor møtte dem. «De driver med traktorpulling», sa Tom.

Traktoren var rød med fartsstriper i flammer. To gedigne bakhjul, små forhjul. Førerrom på toppen, med sikkerhetsbur. Ramme med tre motorer. Traktorens navn var blåst opp i gull: Golden biceps. På veggen bak hang det et tekstilbanner: Full Pull. Av ren kuriositet hadde Tom overvært en traktorpullingkonkurranse på Bryne. Det var en merkverdig opplevelse av et miljø han ikke var bevandret i: Bønder som luftet hjemmelagde traktorer foran et pølsespisende publikum på campingstoler og pledd. Stemmen til speakeren som forsvant i lyden av høyt turtall, og svart eksosrøyk som steg til værs under konkurransen. Tom hadde hatt det gøy. «De er glade i damer», sa Dagny og nikket mot lettkledde modeller i kalendre fra de fire siste årene. De hang på veggen ved siden av en verktøytavle. «Jeg trodde ikke du så dem», blunket Tom. «Morsom, du», smilte hun. «Typisk mekanikere.» «Det er ikke bare de som liker damer», sa han med et skjevt smil. Ved siden av kalendrene hang et utklipp fra Jærbladet fra et traktorpullingstevne. Tom mente han dro kjensel på Paul Vadland avbildet foran traktoren. På en knagg bortenfor hang en kjøredress og hjelm. Lenger inn på låven trodde ikke Tom sine egne øyne. Han talte seks veteranbiler og tre Harley Davidson motorsykler. «Jeg skulle gjerne kjørt noen av disse», plystret han og la hånden på den ene sykkelen. «Da er vi to!» «Men Triumph er tøffere», la han til. Dagny gikk noen skritt innover i låven. «Ikke mye som ligner en bondegård i drift.» «Jeg ser noen gamle gårdsredskaper i enden mot siloen, men ikke noe høy. Låven ser ut som et verksted. Fjøset et hundeoppdrett.»

«Men fosterbarnet er ikke her», sa Dagny. «Hundepatruljen er sikkert ikke langt unna.» De gikk tilbake til gårdsrommet. Paul Vadland og de to fosterbarna satt inne i politibilene. Henriksen opplyste at de hadde kontrollert dem på nytt for blodspor, men ikke funnet noen. Hundepatruljen hadde ikke ankommet. Tom ville prøve å få flere detaljer ut av Vadland. Fyren var en tynn reke til å være 23 år gammel, omtrent på Toms høyde, ca. 185 centimeter og hengslete. Han hadde markerte fregner i ansiktet og et rødlig kortklipt hår. Tom tippet han knapt hadde satt sine føtter i et helsestudio. Vadland virket urolig, øynene var slitne, og han fremsto spak og kortpustet. Tom presenterte seg selv og Dagny, og startet med å beklage alt som hadde skjedd. Paul så på ham, nikket, før øynene trillet bort. Tom fortalte om vitnerettighetene og ansvaret ved å forklare seg uriktig. «Vet du hvem som kan ha gjort dette?» Vadland ristet på hodet. «Kjenner du til noen konflikter med foreldrene dine?» Han så ned i grusen. «Ikke noe spesielt. Eller …» Han tenkte seg om, så på Tom. «Vi har vært fosterhjem i mange år, det hender jo at det er konflikter og diskusjoner.» Vadland vendte seg mot Dagny. «Jeg tipper det er ganske normalt?» «Noe spesielt vi burde vite om?» spurte Dagny. «Ikke annet enn at Bashir har vært litt vanskelig å ha med å gjøre.» «Vet du hvor han er nå?» spurte Dagny. «Nei.» Noe distraherte ham. «Tror du han har drept mamma og pappa?» «Jeg tror ingenting», sa Dagny. «Hva tror du?» skjøt Tom inn. Vadland trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke.»

«Har du noen som helst peiling på hvor Bashir kan være?» fortsatte Tom. «Hva som helst, Paul. Det er viktig for oss.» Vadland så til siden. «Jeg vet kanskje om en plass», sa han og pekte. «Bashir har gjemt seg der når han har vært lei seg.» Han pekte mot skogen.

Tom og Dagny skuet mot skogen, som lå få hundre meter unna gården. Skoggrensen gikk ved en steinmur, med steiner avsatt fra morenetiden og ryddet av bønder i nyere tid. Grantrærne var en festning mot solstrålene. Tom og Dagny fikk med seg et par politibetjenter og fulgte den grusete bilveien fra gården til en parkeringsplass. Parkeringsplassen var heldigvis tom for biler, da slapp de å bekymre seg for nysgjerrige turgåere. Dersom de ikke fant fosterbarnet, måtte de håpe at en av hundene ville klare det. Tom fikk en fornemmelse av at dette ikke var det smarteste han hadde gjort. Det hadde kanskje vært enklere, ikke minst tryggere, å ha en hund foran seg. Men skogen var ikke stor, og hvor vanskelig kunne det være å finne et barn? Kongevegen sto det i blå bokstaver på et mosegrønt skilt. På et skittent plastark under sto det Åpen ild i skog og mark er forbudt. «Dette er turområdet jeg snakket om», sa Dagny. «Like ved ligger Grødalandstunet. En gammel gård, i dag et museum.» Hun pekte på en sti. «Stien går sørover gjennom skogen og brekker av til Kongevegen og havet.»

Tom skar en grimase. Han hadde vært i finere skog. Denne skogen virket syk. Høye trær lå tett i tett, alle med knusktørre, brune grener ut fra trestammene. Noen friskere grener glimtet til, men de hang lenger opp mot toppen. Trærne døde på rot. Tom grøsset ved tanken på at fosterbarnet kunne gjemme seg her. De skrittet over en grøft med myrvann. Det ble mørkt og de kom inn på stien, som besto av myk skogbunn og barnåler. Røtter laget labyrinter i bakken. Mosegrønne steiner lå spredt. Han forestilte seg hekser og troll som forledet barn, men om man likte å være alene i mørket, var dette en fin plass. «Creepy stemning, ikke sant?» hvisket en av politibetjentene med tjukk jærsk dialekt. «Du kjenner vel ikke terrenget?» sa Tom. «Jo, jeg er fra Nærbø.» «Å, jeg har vært lensmannsbetjent på Jæren for lenge siden, men kan ikke huske å ha vært her før», sa Tom. «Man skulle tro skogen var flere hundre år gammel, ikke sant?» Tom smilte. «Du sier noe, bortsett fra at stammene er veldig tynne.» «Stemmer det. Trærne ble plantet for 50–60 år siden. Det ligger et tjern og en gapahuk i enden av skogen. Grødalandsstemmen. Folk kommer hit for å grille om sommeren og gå på skøyter om vinteren, om det er kaldt nok og sikker is, da.» Tom fikk øye på Vadlands gård mellom trærne, og forlot stien og gikk bort til steingjerdet på høyre side. Han betraktet det åpne landskapet og gården som lå idyllisk til med havet i bakgrunnen. Vårlige gressfarger i grønt og gult holdt skogen på trygg avstand. De gikk på rekke. Tom gikk langs muren på høyre side. Dagny gikk på stien, de to andre politimennene bortenfor henne.

Tjenestevåpenet var i beredskap, i tilfelle Bashir var bevæpnet. Gutten kunne i prinsippet ligge bak et tre og sikte på dem akkurat nå, men Tom var ikke veldig bekymret for det. De hadde ingen holdepunkter for at skytevåpen var i omløp på gården, og Helga og Ernst var drept med en kniv som lå igjen på soveromsgulvet. Tom hørte plutselig en lyd – kunne det være stemmer til noen som hadde det vondt? Han stanset, så seg rundt. Der hørte han lyden igjen. Han så opp, trærne strakte seg til værs, skrek av smerte. Noen hadde veltet og ble så vidt holdt oppe av trærne rundt, andre vaiet i vinden, grenene gnikket mot hverandre og komponerte en klagesang. Ferden gjennom skogen fortsatte i manngard. Vinden suste i tretoppene. Tom kom til en sti som vendte vestover, ut av skogen. Det var sikkert stien som gikk mot havet. Han kjente en snikende bekymring for at skogsturen bare var et blindspor, og at gutten hadde stukket langt av gårde. «Det er noe her», ropte Dagny og kom mot Tom. Han så det samme. De samlet seg rundt en hengekøye av tauverk mellom to trestammer. Hengekøyen var skitten, det så ut som om den hadde hengt der lenge. «Kanskje det var derfor Bashir gikk hit når han var lei seg? For å ligge i hengekøyen og tømme tankene?» sa Dagny. «Kanskje, men det er et dystert sted å slappe av», sa Tom og kikket mot tretoppene. «Ingen tegn til gutten nå.» De fortsatte til sørenden av skogen og stanset ved en lysning. Klagesangen til trærne forsvant. Det glinset i vann. Grødalandsstemmen. Det var for lite til å bli kalt et tjern – en dam var kanskje mer passende. «Dette er plassen jeg nevnte», sa politibetjenten. «Den ble

demmet opp med vann på slutten av 1990-tallet, men kommer til å bli gjengrodd.» Tom skimtet gapahuken i enden av Grødalandsstemmen. De gikk rundt dammen, men Bashir var ikke å finne. Det ringte i Toms telefon. Han fisket den opp fra lomma, besvarte samtalen. Det var innsatslederen. Tom tok imot beskjeden og snudde seg mot de andre. «Hundepatruljen er på plass.» De gikk tilbake samme vei som de kom. Midt inne i skogen hørte de et knekk. En kvist eller noe. Lyden var kraftigere enn en gren som falt ned i vinden. De beveget seg mot lyden, holdt rundt skaftet på pistolen. Mange trær var veltet i dette området. Som om trollene hadde revet dem opp fra roten og kastet dem fra seg. Øynene gled over terrenget, sorterte bort alt uvesentlig, helt til han plantet øynene på Bashir.

Vil du lese resten? «Blod er tykkere enn vann» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no