Det første møtet med bombefly

– Kalenderen på skottet i lugaren viste tirsdag 9. april, og året var 1940. Jeg hadde knapt sovet ut etter hundevakta, da jeg ble purret opp av maskingutten Olav Mehlum fra Vennesla, og fikk servert nyheten om at Tyskland hadde overfalt Norge. Krigen var brutt ut, og byer ble besatt av tyske styrker, mens folk evakuerte. Ingen visste hvordan livet ville bli framover. Men sett på bakgrunn av det som hadde skjedd i Polen, var det én ting som var helt sikkert: Land og folk gikk inn i en dyster og ytterst krevende tid under nazistenes jernhæl. Diskusjonen gikk heftig rundt om på dekket, nede i maskinrommet og i messa, forteller Norman.

Det verste hadde altså hendt. Etter over 100 fredsår var også Norge trukket inn i stormaktskrigen med Tyskland på den ene siden og Frankrike og England på den andre. Forfulgt av tyske bombefly var kong Haakon VII og regjeringen på vei nordover, mens Vidkun Quisling etablerte seg i Oslo. Her erklærte han seg som statsminister og gav ordre om at mobiliseringen skulle innstilles. Stadig lød meldinger om tyskernes framgang.

I en radiotale kl. 19.30 på kvelden 9. april nøyde ikke Quisling seg med å proklamere en ny regjering med seg selv som stats- og utenriksminister, han forsøkte også forsvare kupphandlingen i seg selv. Etter britenes minelegging av norsk farvann hadde «den tyske regjering tilbudt den norske regjering sin fredelige hjelp», hevdet Quisling i talen, men Nygaardsvold hadde på uansvarlig vis bare «flyktet». Quisling sa at det kun var Nasjonal Samling som kunne «redde landet ut av den desperate situasjon som partipolitikerne har ført vårt folk opp i».

Via Oslo Radio var det sendt ut melding om at alle norske skip raskest mulig skulle sette kurs til en tysk eller nøytral havn. Like etter kom en melding på norsk fra London at alle norske skip måtte gå til alliert havn. I tillegg framholdt BBC at dette var redernes og regjeringens ønske. Samtidig ble kapteinene pålagt ikke å motta instrukser som ble sendt over Oslo radio, fordi den allerede var kommet under fiendens kontroll. De fleste skipperne valgte å følge oppfordringen som ble sendt over BBC: De norske skipene skal ikke ta hensyn til tyskernes ordre.

Dermed ble det bestemt at Regina og dens mannskap bokstavelig talt skulle seile sin egen sjø – i første omgang til Gibraltar. På dette tidspunktet var det rundt 800 norske skip som var utenfor den såkalte Nordsjø-sperren. Det var derfor et lyspunkt da meldingen kom utpå kvelden: Norske skip skal seile under norsk flagg!

Det ble opprettet hovedkontorer i London og New York som skulle administrere alle norske skip. Det var da 1022 forskjellige skip som skulle settes inn for å bringe livsviktige forsyninger til de allierte. Organisasjonen var Norwegian Shipping and Trade Mission. Den hadde telegramadresse Nortraship, og ble organisert som et rederi som styrte den norske handelsflåtens innsats på forskjellige fronter rundt om i verden. Ikke lenge etter var det opprettet over

50 underavdelinger over hele jordkloden. Alt dette ble kontrollert av den norske eksilregjeringen, London-regjeringen, som dermed også ble verdens største rederi.

Lappen i Bibelen

– Mens alt dette skjedde befant vi oss i Middelhavet, underveis fra Italia til Gibraltar. Ved ankomst der den 11. april meldte vi oss som frivillige til å reise hjem for å slutte oss til de kjempende styrkene, men fikk beskjed om å bli på vår post.

Skipperen vår var en sindig kar og fulgte lojalt oppfordringen fra norske myndigheter. Nå måtte også norske skip mørklegges, og dekksfolkene gikk i gang med å gråmale hele skipet. Også vindusventilene ble overmalt for at ikke lyset skulle skinne ut. På det meste var det 14 norske skip som befant seg i havneområdet i Gibraltar.

Godt hjulpet av nattemørket, og med alle lanterner og dekkslys slukket, klarte vi å smyge Regina ubemerket ut i Atlanterhavet 26. april. Nå var også vi med i krigen, og kunne vente det verste når som helst. Usikkerheten kom smygende og jeg tenkte på mors ord: «Ikke reis til sjøs, det kan komme krig!»

Da jeg åpnet Bibelen, fant jeg en lapp stukket innimellom bladene. På den hadde hun med sirlig skrift skrevet:

«Norman, bruk endelig Bibelen, og husk at din mor og far ber for deg. Og glem aldri å skrive hjem – det er så vondt å skilles fra deg.»

Mor hadde for øvrig ikke før kommet hjem den dagen jeg reiste, før hun skrev det første brevet til meg. Siden skrev hun og far jevnt og trutt. Det var alltid trøsterike ord, og de forsikret hver gang at de ba for meg.

Nå var mor og fars bønner gode å ta med seg. De brakte med seg mange refleksjoner, ikke minst i lange nattetimer, når det var vanskelig å falle til ro.

Reisen over Atlanterhavet gikk uten uhell. Vi gjennomførte hele reisen i såkalt sikk-sakk, for at ikke ubåtene så lett skulle treffe oss dersom vi ble oppdaget. Flere av dem som jobbet med maskinene tok, for sikkerhets skyld på seg redningsvest når de jobbet nede i maskinrommet. Og alle visste nøyaktig hvor nærmeste leider var, dersom vi i all hast måtte komme oss opp på dekk.

Den 8. mai ankom vi den travle havnebyen Port of Spain, hovedstaden i Trinidad. Trinidad er de sørligste øyene i De små Antillene. Fra 1930-årene hadde det vokst fram en stor og solid oljeindustri, drevet spesielt av amerikanske selskaper. Dette igjen førte til en rask økonomisk vekst. Regina skulle nå lastes opp ved en av oljeterminalene.

På selveste 17. mai noterer Norman i dagboken sin at reisen gikk videre til Aruba for å laste opp enda mer olje. Det karibiske øyparadiset Aruba, er kjent for sine fantastisk kritthvite strender, men selv om de hadde fem dagers landligge, måtte mannskapet på Regina bli på sin post ombord. Det var om å gjøre å fylle opp de store tankene med olje.

Den 23. mai var tankene fylt til randen, og Norman og kollegene nede i maskinrommet kunne starte opp de kraftige Burmeister & Wains-motorene, og kapteinen kunne nå igjen sette kursen over Atlanterhavet, mot Italia. Den 7. juni passerte Regina Gibraltar.

Både overkelner og operasanger

– De dårlige tidene i Italia hadde drevet mange mannfolk til sjøs. Vi hadde fått noen av dem om bord i Regina, og vi kan trygt si at de i utgangspunktet hadde en helt annen bakgrunn enn sjøfolk flest.

En av dem var operasanger, og med sin malmfulle røst gjorde han sitt beste for å gi oss noen musikalske opplevelser, samtidig som han forsøkte å utvise godt sjømannskap. En annen hadde vært overkelner på et kjent turisthotell. Med sitt elegante vesen var han den fødte kelner, og om bord bar han fremdeles det hvite tørkleet over armen.

Gleden deres ble dessverre kortvarig, for før vi rakk tilbake til Italia, var også Italia trukket inn i krigen – på aksemaktenes side.

Benito Mussolini hadde tatt ledelsen av det fascistiske partiet og var Italias diktator. Han hadde i likhet med Hitler stormaktdrømmer og skulle bygge et nytt imperium.

Mussolinis ungdom var tragisk. Han var en aggressiv drømmer, som i slagsmål brukte både knyttnever og kniv. Det ble sagt om ham at han bare seks ganger fant seg til rette – første gang i fengsel, resten av gangene i verneplikt.

Ettersom Italia var på aksemaktenes side, fikk vi ordre om å fortsette videre inn til Toulon i Frankrike, som var den franske marinens Middelhavsbase.

Vi holdt da følge med Haugesund-skipet MT John Knudsen. Om bord hadde de også flere flyktninger som var kommet fra noen av de krigsherjede områdene i Frankrike. Muligens var det flere jøder blant dem.

Det var en veldig spent situasjon, og det var som om et iskaldt gufs av uhygge hang over land og by da vi tidlig på morgenen 11. juni ankom Toulon. Utenfor havneinnløpet var det lagt ut minesperrer, slik at vi måtte loses inn, og ble plassert innimellom noen krigsskip og ubåter.

Ble nektet å søke tilflukt i land

Slaget om Frankrike hadde allerede begynt. Det var mørke dager hvor franskmennene over alt ble slått tilbake, mens den tyske krigsmaskinen målbevisst rullet sikkert sørover – mot stedet vi befant oss.

Fra Paris ble det en uhyggelig masseflukt sørover. Millioner parisere dro av sted på sykler, i biler eller på tog. Tre dager etter falt byen.

Toulon, som var en fransk flåtestasjon, var ennå ikke bombet, men en dag kom plutselig et rekognoseringsfly susende lavt inn over

havneområdet. I neste øyeblikk braket det løs fra artilleri og krigsskip, men flyet greide å unnslippe. Dette var bare en liten forsmak, og en franskmann fortalte oss at nå kommer snart bombeflyene. Han skulle få rett.

I formasjoner på åtte av gangen kom bombeflyene buldrende inn over byen, og så braket det løs igjen. Luften dirret, og himmelen ble mer og mer dekket av granateksplosjoner. Rundt om haglet det med granatsplinter, så vi måtte holde oss under dekk for ikke å bli drept.

Da det ble en liten pause i flyangrepene, ville vi søke inn i et tilfluktsrom på land, men ble raskt beordret tilbake til Regina hvor vi skulle delta i slukningsarbeidet i tilfelle brann. Hva ville skje dersom skipet ble truffet av en bombe – vi som var lastet til randen med brennbar væske?

Alle om bord visste resultatet, men ingen av oss ville prate om det. Derfor holdt vi gjerne angsten og tankene for oss selv.

Frankrikes skjebne syntes å være beseglet, og det ble bestemt at vi skulle frakte lasten, som besto av 14 200 tonn fuelolje, ut av Frankrike før landet kollapset, og dermed hindre at den skulle komme tyskerne til gode.

Deretter satte vi kursen i første omgang mot Marseille 21. juni. Planen var at vi derfra skulle gå i konvoi over Middelhavet til Oran som var Frankrikes marinebase i Algerie.

Dagen etter at vi hadde ankommet Marseille, satt vi og pratet i lugaren da en av matrosene ropte ned til oss: «Det kommer fly over!» Alle sprang ut av lugaren for å komme opp til dekk. Jeg var bare kommet noen trinn opp i dekksleideren da hele skipet ble rystet, som av en kjempeneve. Gjennom den åpne døren kunne jeg se kaskader av vann bli slynget til værs av bombenedslagene, som drønnet gjennom luften.

Det voldsomme lufttrykket slo beina under meg. Redselen jaget gjennom oss, vi snudde og løp det vi maktet nedover leideren, hvor vi tenkte der var det flere dekk å beskytte seg under. Det høres banning. «Du må ikke banne!» ropte en annen.

Da angrepet var over og vi kom på dekk, fikk vi se at et passasjerskip var truffet av en bombe i skorsteinen. Den hadde eksplodert, det oppsto en kraftig brann. Ildsøylene sto høyt i været, og en tett mørk røyk veltet opp, mens skipet langsomt kantret over på siden og vrakrester drev rundt i vannet. Et annet skip eksploderte også, men her klarte brannmannskapene å få slept det utenfor moloen fordi det var brann i lasten, og de fryktet flere eksplosjoner.

En smertelig kapitulasjon

Det var en historisk dag. Samtidig som bombeangrepet skjedde, ble en tysk-fransk våpenstillstand undertegnet i ei jernbanevogn i Compiégne, i nærheten av Paris. Det skjer med Adolf Hitler selv til stede, og som ved en skjebnenes ironi foregår dette i den samme jernbanevognen der tyskerne i 1918 måtte skrive under på at de kapitulerte etter å ha tapt 1. verdenskrig.

Den 22. juni inngikk franskmennene en våpenstillstand med tyskerne, og den trådte i kraft to dager senere.

Den ikke-okkuperte sørøstlige delen av landet ble underlagt en fransk regjering, med base i byen Vichy, også kjent som VichyFrankrike. Denne satellittstaten til Nazi-Tyskland hadde i begynnelsen av 2. verdenskrig fremdeles militær kontroll over Frankrikes kolonibesittelser. De nye makthaverne overtok kontroll med det sørlige Frankrike og koloniene i Vest- og Nord-Afrika. I løpet av sommeren ble en rekke norske handelsskip holdt tilbake av Vichymyndighetene.

Regina ble allerede samme dag, sammen med MT Langanger fra rederiet Westfal Larsen & Co. i Bergen, konfiskert av Vichy-regimet.

Begge skip var fullastet med olje, og det var franske myndigheter som var oppdragsgiveren, og ga ordre om at lasten nå skulle skipes over til de franske koloniene i Nord-Afrika.

På bare seks uker hadde Frankrike hundre tusen falne og like mange sårede, og England sto alene mot den tyske krigsmaskinen. Det var mørke dager, og da Winston Churchill tok over som statsminister, kunne han bare si:

Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette. Vi står foran en stor prøvelse. Vi har mange, mange lange måneder med kamp og lidelse foran oss.