Oppveksten i Breiviga

Norman Bendix Johannesen ble født 14. desember i 1922. Han vokste opp i Breiviga, i det området av Kristiansand som hadde navnet Kuholmen.

Barndomshjemmet lå ytterst i Kuholmbukta med vidt utsyn til havet, og det var bokstavelig talt en høy himmel som hvelvet seg over det lille sørlandshuset.

Sommerstid flommet solen over svabergene like nedenfor, og ga en lun varme til både mennesker og dyr. Til gjengjeld kunne det riste kraftig i både vegger og tak når sørvesten dro seg til og vindrossene, godt ispedd en porsjon med saltvann, hamret ubønnhørlig mot veggene, og etterlot seg hvite saltstriper nedetter vinduene

Norman var farget av en oppvekst med nærhet til fjæresteinene. Her kunne han fiske krabber og leke med hjemmelagde treskip, mens han samtidig fulgte med alt som rørte seg lenger ute i skipsleia.

Norman hadde en flott utsikt mot sjøen og storhavet. Det var en travel skipstrafikk til og fra Kristiansand, store og små skip som kom eller gikk. Det var vid utsikt utover mot Oksøy fyr. Ja langt videre utover. Helt til det punktet i horisonten hvor himmelen strekker seg ned og møter havet. Og bortenfor der lå den store verden med alt det spennende den hadde å by på.

Dette var i mellomkrigstiden, og norske redere hadde vært framsynte og bygd opp en stor og moderne handelsflåte bestående av motordrevne linjeskip. De hadde også opparbeidet seg en stor flåte av moderne tankskip, noe som plasserte Norge som verdens fjerde største sjøfartsnasjon. Rundt 38 000 mann seilte i utenriksfart, mens rundt 11 000 var tilknyttet innenriksfart. I tillegg til dette kom den norske marinen med 5000 mann.

Sjømannsyrket lå i genene

La oss gå enda noen år tilbake i tid. Man kan trygt si at Normans utferdstrang var arvet fra foreldrene. Faren, Wilhelm Severin Johannessen (f. 1894), kom opprinnelig fra Store Kalsøy, ved Austevoll utenfor Bergen. Han dro til sjøs i ungdommen, og seilte noen år inntil han mønstret av som 20-åring i Montreal, med 35 dollar i lommen. Den 1. verdenskrig hadde nå brutt ut, og det viste seg å være vanskelig å få jobb. Dermed reiste han til New York, siden det ble sagt at det var lettere for sjøfolk å få hyre der.

Wilhelm oppsøkte det canadiske sjømannshjemmet i Brooklyn, og fikk ordnet med en foreløpig overnatting der. Men etter to ukers opphold var det slutt på pengene, og han risikerte å bli «satt på porten».

Situasjonen var langt fra enkel. Han kjente ikke et eneste menneske i byen, eller for den saks skyld: i hele Amerika. Han hadde ikke penger til mat, så det endte opp med at han gikk rundt og tigde på pubene. Det var ikke mange som hadde anledning til å gi ham en håndsrekning, så straks det bød seg anledning, jobbet han slik at han kunne kjøpe seg litt mat for dagen.

Det var vanskelige tider, og mange norske sjøfolk havnet i et av byens beryktede slumområder. Dette ville han for all del unngå. (Mange år seinere fikk dette området betegnelsen Ørkenen Sur. Se senere kapittel.)

En kveld han var ute og spaserte, møtte han en sjømannsmisjonær, som stoppet og spurte om han trengte hjelp. For å gjøre en lang historie kort: Wilhelm slo til på tilbudet og ble med til et kveldsmøte i en norsk luthersk misjonskirke. Dette førte til en radikal forandring i livet hans – han ble kristen.

Han forteller selv litt om dette:

– Etter dette møtet kunne jeg umulig gå på gata eller rundt på pubene for å tigge. Jeg gikk i stedet til bestyreren på sjømannshjemmet og spurte om jeg kunne få bo der til jeg hadde fått ordnet med hyre, så kunne han siden få trekk for det jeg skyldte. Det var blankt nei fra hans side. – Pass pengene dine gutt, var hans kontante svar. – Har du ikke noe arbeid jeg kan utføre for maten og losjiet?

Da øynet bestyreren en sjanse til å benytte seg av en stakkars pengelens sjøgutt. Jeg havnet på kjøkkenet hvor jeg jobbet fra kl. 06 på morgenen til kl. 18 om kvelden. Etter to uker spurte jeg om å få lite grann i lønn? Men det var fortsatt blankt nei til svar, og de kummerlige forholdene fortsatte, forteller Wilhelm.

Soup, soap and salvation

En dag havnet han rett og slett midt oppi et frelsesarmémøte på en av byens gater. Da endret alt seg, for på det møtet traff han Anna Birgitte fra Spind ved Farsund. Da han så henne for første gang, var det som om han hørte en stemme inni seg si: Der står kona di!

Anna emigrerte til Amerika, da hun i 17-årsalderen kom seg over til New York. Der ble hun aktivt med som salvasjonist i Frelsesarmeen. Hun hadde stor omsorg for andre mennesker, og ville gjerne dele den gleden hun selv hadde opplevd med andre.

Følgelig var hun trofast med på gatemøtene rundt om i byen. Frelsesarmeens slagord Soup, soap and salvation (suppe, såpe og frelse) var velkjent, og det skapte en gjennomgripende forandring i mange menneskers liv.

På alle deres møter var man velkommen, uansett sosial rang eller status. Den glade musikken og budskapet traff ham i hjertet, og han ble med i virksomheten i Bethesda i Woodhull Street i Brooklyn.

Anna og Wilhelm ble godt kjent, og i 1916 ble de viet i Den norske sjømannskirken som holdt til nede i 111 Pio neer Street. Selve bryllupet ble holdt i et maritimt miljø, om bord i en av de mange lekterne som krysset mellom New Yorks havner. Om bord på denne var hennes bror Torvald skipper, og sørget for å skaffe lokale til brudeparet og deres gjester. Samtidig klarte Wilhelm å skaffe seg jobb og fikk orden på økonomien. Han tjente godt og de flyttet inn en leilighet med fem rom og kjøkken.

Tjenestegjorde på panserskipet Eidsvold

Etter noen gode år i Amerika valgte de i 1919 å selge alt de eide for å dra tilbake til Norge igjen, nærmere bestemt til Kristiansand. Nå var det helt andre forhold de kom tilbake til. Det var lite mat og fortsatt rasjoneringer. Det gikk greit å få jobb, men det var verre å få tak i bolig. Etter en tid med kummerlige boforhold fikk de i 1920 tak i et gammelt våningshus og et falleferdig uthus i Breiviga, litt sydøst for sentrum av Kristiansand. Wilhelm omtalte tomten som et sted med bare fjell og steinrøys. Her vokste etter hvert Norman og hans fire søsken opp.

I 1922, samme år som Norman ble født, fikk Wilhelm utkallelse til Marinen. Han skulle egentlig ha avtjent verneplikten i 1915, og nå var det ikke lenger aktuelt med noen utsettelse.

Han måtte tjenestegjøre seks måneder om bord på panserskipet Eidsvold, der han ble drillet i alt en fullgod marinegast måtte kunne.

Han var ikke dårligere enn at han oppnådde beste karakter som ble gitt til kanonskyttere.

Men det ble likevel et nokså hardt halvår for hans kone og deres tre første barn, som var henvist til å leve på den lille lønnen som Forsvaret den gang ytet – 35,– kroner per måned.

Dro tilbake til Canada

Det var ikke helt enkelt å komme tilbake til det sivile liv etter avtjent verneplikt. Arbeidsløsheten i Norge var stigende, banker og bedrifter gikk konkurs, og skip etter skip i handelsflåten måtte sendes i opplag.

Hjemme i Breiviga forsøkte familien å sette i gang med kuer, høns og griser – for å få hjulene til å gå rundt. Men inntektene klarte ikke å holde tritt med utgiftene, og med en stadig økende gjeld måtte noe gjøres. Anna Abrahamsen, som drev kolonialforretningen de handlet i, forsøkte å hjelpe dem, og lot dem mer enn gjerne handle «på krita». – Hun betrodde oss ikke bare matvarer, forteller Wilhelm. – Hun sa heller aldri nei når det gjaldt å skrive en veksel, og det var det ikke mange som ville i denne usikre tiden.

Våren 1928 valgte Wilhelm å reise tilbake til Canada igjen for å legge seg opp noen kroner og bedre økonomien deres. Han fikk seg en sikker jobb i bygningsbransjen, og var både arbeidsom og flink til å sette fortjenesten på bok. Arbeidsfolka bodde i jernbanevogner og ble transportert rundt om på den vidstrakte prærien. Dette ga Wilhelm god anledning til å prate med norske utvandrere, og de delte villig

sine erfaringer med ham. Noe som kom godt med når han i slutten av 1930 endelig kunne sette kursen hjem til familien i Breiviga igjen.

Nå hadde han midler til å begynne på restaureringen av stedet. Gammelt måtte vike for nytt, fjell ble skutt bort, og det ble planert med jord slik at de kunne anlegge en hage. Det var ikke bare huset som fikk fornyelse, men hele eiendommen fikk et nytt preg.

Her vokste Norman opp.

Her er søskenflokken Johannessen på plass i Breiviga. Fra venstre Sverre Wincent, Alf Johannes, Allis Wilfrid, Norman Bendix og Reidar.

6. klasse ved Lund skole i 1936. Norman i midtre rad nr 2. fra høyre.

Sjøfanter og pinsevenner

I senere år har det på folkemunne blitt sagt at Kuholmen var ikke et sted for normale mennesker, men en plass forbeholdt sjøfanter og pinsevenner. Hvis vi tøyer dette utsagnet litt, passer det godt på Norman. Han ble både sjømann og pinsevenn.

Han vokste opp i et gammelt sørlandshus, i nærheten av Oddernes Tændstikfabrik. I dagligtale ble bedriften bare omtalt som «Stikka».

Fyrstikkarbeiderne bodde i nærhet av arbeidsplassen, og de kunne i likhet med fyrstikkene tenne godt iblant. Det hendte at de også tok knyttnevene i bruk når diskusjonene eskalerte. Eller enda verre – at de hentet fram kniven. Da fyrstikkfabrikken ble nedlagt, ble det besluttet at bygningen skulle bygges om til sosialbolig.

Norman har selv skrevet om sin barndom i en artikkel som sto i Kristiansands Avis, og her er et utdrag av denne:

– Hjemme hos oss va der både griser og kuer og høns, ja det va rotter au, for ei rotte ville løbe opp i boksebeinet te min far, og da lo alle i klassen.

Å du milde måne så koseli det va når vi lekte i Timpeheia og Trolla, der de hadde brent ei heks eigang ettersom folk fortelte.

Men Kuholmen vakke bare a det goe, for der var mange fanteskøyter henne med Fanteholmen, så vi konke sette ud ei gryde om natta eigang. Å æ glemmerke Fante-Lina om æ blir tusen år, for ho sa te mi mor: Guden ska få ein tollekniv, men æ så han aldri.

Men snakke konne ho: Hå ska det vere mor, ska det vere ei tråsnille?

Der var så møe fanter dengang atte da æ kom te sjøss, så spørte de om æ va fant …

Men Kuholmen og Breiviga var også et sted med en rik kristen virksomhet, hvor både voksendåp i bukta, husmøter og tungetale var naturlige elementer.

Norman gikk på Lund barneskole, og han var også ivrig med i Blå Kors gutteforening. Det var mange gode minner knyttet til møtene, både i Blå Kors og pinsemenigheten. Han forteller om et møte han aldri glemte:

– Fra guttedagene har jeg et helt spesielt godt minne. Det var under et møte i «gamle Filadelfia». Mens en far ba for sine gutter, fikk jeg kjenne en overnaturlig kraft gå gjennom meg, fra topp til tå, nesten som elektriske støt. Jeg torde aldri å fortelle noen om hendelsen, men jeg fikk en veldig respekt for det hellige.

Fra 1938 og utover opplevde menigheten en stor vekkelse. Kristian Sundsdal var forstander. Han var bare 28 år gammel, men det var ikke

uvanlig at folk sto i kø utenfor lokalet lenge før dørene ble åpnet. Til sist ble det bestemt at veggene til lillesalen måtte fjernes for at det skulle bli plass til flere.

– Jeg hadde en flott ungdomstid og var engasjert på flere felt, men dessverre gled jeg bort fra min barndoms Gud, forteller Norman.

Etter avsluttet skolegang jobbet han en periode for Otterdal Sagbruk. Bedriften hadde også et eget treskibsbyggeri, og det passet for Norman, for hos ham var det hele tiden sjø og sjøfart som sto i høysetet.