Til sjøs

Det er den siste maidagen i 1939, og sørlandssommeren står allerede i dørsprekken, klar til å melde sin ankomst. Men for den 16½ år gamle Norman Bendix Johannesen er det ikke den kommende sommeren han gleder seg til. Denne dagen er en merkedag, dagen markerer at han skal ta steget inn i en helt ny tidsperiode. Han skal mønstre på som sjømann, og reise ut i verden.

Dagen før hadde han vært på Mønstringskontoret i Kristiansand og undertegnet kontrakten for hyre om bord i tankskipet MT Regina. Da oppdaget hyresjefen at etternavnet var skrevet feil, men Norman parerte straks med: Ok – da heter jeg Johannesen med en s, så bare fyll ut hyrepapirene så jeg kommer til sjøs. Fem dager tidligere hadde han vært hos «sjømannslegen» og fått godkjent helseattest. Passet var også ordnet, så nå var alt klappet og klart for en yrkeskarriere til sjøs.

Samtidig brygger det opp til urolige tider ute i Europa. Adolf Hitler har blitt enehersker i Tyskland. Året før hadde han tatt kontrollen over Østerrike og deler av Tsjekkoslovakia etter trusler om maktbruk. Den engelske statsministeren Neville Chamberlain så med stigende uro på det som skjedde. Sammen med den franske statsministeren Edouard Daladier og Italias fører Benito Mussolini, hadde han vært hos Hitler for å gjøre en avtale som skulle sikre freden. I september 1938 reiste han hjem til Storbritannia igjen, etter å ha undertegnet München-avtalen. Han ble møtt av en stor og begeistret folkemasse på flyplassen, og mens han viftet med et papirark kom Chamberlain med det berømte utsagnet «Peace for our Time».

I januar året etter nominerte 12 svenske riksdagsmenn den britiske statsministeren Neville Chamberlain til Nobels fredspris. Begrunnelsen var at Chamberlain hadde reddet verdensfreden ved å inngå den såkalte München-avtalen med Hitler i september 1938, der Tyskland fikk Sudetenland fra Tsjekkoslovakia.

Chamberlain var den «som i detta farofyllda läge räddade vår värdsdel från den fruktansvärda katastrofen», skrev de svenske politikerne som begrunnelse i nominasjonsbrevet.

Samme år ble også Adolf Hitler nominert til Nobels fredspris av den svenske riksdagsmannen Erik G C. Brandt. Han skrev at Hitler, etter millioner av menneskers oppfatning, fortjente denne høye utmerkelsen.

Senere viste det seg at nominasjonen var ment som en ironisk protest mot nominasjonen av den britiske statsministeren Neville Chamberlain. Nominasjonen ble derfor trukket tilbake, men da hadde allerede forslaget vakt en storm av protester fra kommunister, sosialdemokrater og liberale anti-fascister i Sverige. Ord som sinnsforvirret, klossete og en forræder mot arbeiderklassens verdier ble flittig brukt i innleggene mot ham, samtidig som avtaler Brandt hadde om foredrag rundt i forskjellige foreninger, ble kansellert.

I et intervju med Svenska Morgonposten forklarte Brandt at nominasjonen var ment ironisk, at den var tilskyndet av nominasjonen av Chamberlain og ment som en provokasjon mot Hitler og nazismen. München-avtalen førte jo til at vestmaktene dolket Tsjekkoslovakia i ryggen ved å gi Sudetenland til Hitler for å oppnå fred, fremholdt han, og dermed fortjente verken Chamberlain eller Hitler noen fredspris.

Mye tyder på at Erik Brandt virkelig mente nominasjonen som en ironisk protest mot Hitler – men at han fullstendig feilberegnet sitt publikum. Brandt fremsto som en helstøpt anti-nazist både før og

under krigen. Allerede kort tid etter München-avtalen i september 1938 undertegnet han et opprop som førte til dannelsen av en anti-fascistisk forening. I april 1939 refset han sitt eget parti for ikke å ville ta imot flere jødiske flyktninger fra Tyskland, og under verdenskrigen var han blant de første som tok opp ryktene om tyske utryddelsesleirer i Polen.

Historien om Brandts nominasjon viser at nominasjon av omstridte kandidater til Nobels fredspris skapte bølger også før i tiden, og at ironi kan være en vanskelig og farlig øvelse i et opphetet politisk landskap. (Hentet fra Nobelinstituttets arkiver)

Det ulmet politisk

Fra britisk side var formålet med München-avtalen å forhindre en ny storkrig. Men allerede den 15. mars 1939 brøt Adolf Hitler avtalen ved å invadere resten av Tsjekkoslovakia. Siden hadde det ulmet politisk rundt om i Europa. Folk var engstelige, og mange forberedte seg på at det kunne gå mot en ny krig.

Dette var ikke til noe hinder for Norman. Han hadde bestemt seg for å oppfylle sin drøm om en yrkeskarriere til sjøs. Denne maidagen ruslet han sammen med moren Anna på vei til havneområdet for å mønstre på et av skipene til H.E. Hansen-Tangens rederi, Kristiansand. Norman så fram til å komme om bord, få installert seg i lugaren og ta fatt på oppgavene som maskingutt/smører.

Moren hadde derimot sett fram mot denne dagen med det vemod en mor føler når sønn eller datter forlater barndomshjemmet for å stå på egne bein.

Ingen av dem ante på dette tidspunktet at det skulle gå nærmere seks år før Norman var tilbake i barndomsbyen igjen. Ingen av dem

ante heller noe om hva sjøfolkene ville oppleve i møtet med den velsmurte tyske krigsmaskinen.

Norman forteller fra denne dagen: – Mor så tankefullt på meg: Norman, jeg synes ikke du skal dra til sjøs, sa hun og fortsatte: De kan skade deg, det er så urolige tider der ute, og det kan komme krig.

Kanskje ante hun noe av det som skulle komme. Men den unge Norman var ikke lett å overtale.

Jeg hadde fått hyre om bord i tankskipet MT Regina som skulle anløpe hjembyen Kristiansand underveis fra Texas til Sverige. Det skulle skje den 31. mai, og jeg hadde fått beskjed om både tidspunkt og møteplass.

Mor orket ikke å følge meg helt ned til skyssbåten for å si farvel, men stoppet et stykke unna.

Avskjedsstunden var kommet, hun dro meg inntil seg og brast i heftig gråt: – Norman, du må love meg å være snill, og skrive ofte hjem, var hennes siste ord. Så mange ganger hadde jeg hørt henne sitte og synge:

Norman sammen med moren dagen før han dro til sjøs.

Jeg vet du skal ut, men Gud vet hvor hen, kanskje du aldri mer kommer igjen!

Nå sto vi begge ved en av livets skilleveier, og lite ante jeg at mange år – ja hele ungdomstiden, skulle tilbringes der ute i farer dag og natt.

Forsommeren lå liksom og dirret i luften denne fine maidagen da motorbåten tøffet utover fjorden for å møte Regina, som stadig ble større og større etter som vi nærmet oss. Akterut lyste den sorte skorsteinen, med et blått belte, og en stor H plassert på en firkantet rød bunn, mot oss som en velkomst.

De økonomiske krisene etter første verdenskrig hadde vært en hard påkjenning for skipsfarten, og sommeren 1921 lå omtrent halvparten av den norske flåten i opplag. Flere norske redere var imidlertid svært framsynte, og de bygde ut og moderniserte flåten

MT Regina var et moderne tankskip fra Kristiansand-rederiet H.E. Hanse-Tangen.

Mannskap og offiserer om bord i Regina. Damen på bildet er skipperens kone, Elisabeth Kjellevik, som var med på noen av reisene. Bildet er tatt før Norman kom om bord.

i mellomkrigsårene, slik at i 1939 var den norske skipsflåten på 4,8 millioner bruttotonn nr. 4 i verden; 60 % var motorskip, en større prosentdel enn i noen annen sjøfartsnasjon. Regina var en av datidens supertankere på 14 900 tonn, og de kraftige motorene kunne holde en fart på 12½ knop.

Vi styrte bort til fallrepet som var senket og vi som hadde mønstret på i Kristiansand, entret opp en etter en. Skipet var nyvasket og malt, og dekkene var like rene som stuegolv.

Det var best å ha alt på stell når rederen selv skulle om bord for å inspisere denne dagen. Dessuten var skipet bare to år gammelt, og kaptein Ingvart Kjellevik satte sin ære i å holde skipet i topp stand og sjødyktig til enhver tid.

Ankrene ble ikke droppet, det kostet penger, så Regina ble derfor liggende og liksom andøve med sine 5600 hestekrefters maskiner.