Ventilskifting og stempelsjau

Da jeg entret opp gangveien som hang langs skipssiden, kunne jeg se innover viken og barndomshjemmet mitt, hvor jeg så ofte hadde stått på svaberget og betraktet skipene som kom og gikk, og drømt om den underlige verden der ute, om fremmede land og folk. Nå tok jeg de første stegene om bord, og startet reisen.

Jeg kom meg på plass i anvist lugar og begynte å hale opp innholdet i skipssekken og kofferten, og fikk det på plass i hyller og skap. Samtidig passet jeg på at ingen skulle oppdage Bibelen som mor hadde sørget for at jeg fikk med. Den ble plassert på et sikkert skjulested.

Jeg var så heldig å få en gammel halmmadrass, så jeg sparte det utlegget.

Regina ble ikke liggende så lenge. Fra motorene kunne jeg både høre og kjenne stempeldunkene, for de hvite seils dager var forlengst byttet ut med durende motorskip. Min første reise som maskingutt gikk østover langs Skagerrak, til oljehavnen i Gøteborg.

«Tørn ut!» skrek smøreren i det han tidlig neste morgen stakk hodet inn døra, og snart satt vi benket rundt det hvitskurte eikebordet med kaffekrusene.

Fra maskinen lød seks glass, som fortalte at klokka nå passerte syv, og min første arbeidsdag som sjømann var begynt.

Nede i maskinrommet rådet det en litt klaustrofobisk atmosfære, så det var kjekt når vakten var over og det ble noen fritimer på dekk.

Jeg stortrivdes i jobben som maskingutt, og synes jeg lært noe nytt hver eneste dag. Kollegene i maskinrommet var greie karer. De hadde selv vært førstereisgutter, og visste hvor viktig det var å lære sine ferdigheter videre. Jeg var innstilt på å bli sjømann, og det var motorer jeg ville jobbe med, så jeg passet på å notere ned alt det jeg lærte. Drømmen var nok allerede nå å komme seg inn på Sjømannsskolen – før eller senere. Og da var det kjekt å ha med seg mye god lærdom i «skipssekken».

Tiden på land ble ofte kort for maskinfolkene, for den ble gjerne brukt til ettersyn og kontroller av maskinene. Det var et viktig vedlikeholdsarbeid.

Så snart det var slått «stopp» med maskinen, ble det ventilskifting og stempelsjau, og vi var innsmurt i olje fra topp til tå. Stempelsjau var økenavnet når det var overhaling av motorenes stempler. Det var en tung jobb, men heldigvis hadde vi store taljer som hjalp til når de massive stemplene skulle heises opp. Vi måtte ta ett av gangen og gjøre dem reine «etter boka». Her var det ikke noe rom for unnasluntring, og hvis det var nødvendig, måtte vi skifte stempelfjærene og sørge for at ventilene ble slipt slik at alt passet perfekt.

Hyren var en krone og femti øre dagen

Som en fattigmannstrøst økte pengene på Avregningsboka, og den fortalte at jeg ble påmønstret i egenskap av maskingutt med en hyre på 44 kroner i måneden, eller nesten 1,5 kroner dagen. Det var hverken til å bli fattig eller rik av – aller minst når det skulle veksles om i «Onkel Sams» dollar.

Sjølivet hadde også sine lyse sider, og farten mellom Texas og Skandinavia kunne være fin. I fritiden kunne vi hygge oss på dekket under solseilet, mens skipet lå badet i sol dag etter dag. Eller kanskje vi tok en tur fram på bakken hvor vi kunne henge over «svineryggen»*

og betrakte delfinene som i timevis fulgte foran baugen. I sprelske kast spratt de høyt opp i luften, mens de betraktet oss som fulgte deres grasiøse bevegelser, til de havnet i vannet med et plask, så vettskremte flygefisker tok «vingene» fatt og fløy bort fra sin erkefiende. Helt fra oldtiden er springerne betraktet som menneskenes venner på havet, og historier forteller hvorledes de tok skipbrudne på ryggen og svømte til lands med dem. Men kanskje så vi også en hai som fulgte i skipets kjølvann – det var ulykkens tegn.

For meg var hver eneste sjømil vi pløyde som en liten bit av opplæringen i godt sjømannskap. Sjøfolk holder sammen i tykt og tynt, og alle var villige til å dele sin kunnskap med oss førstereisguttene.

Som en ekstra bonus til dette fikk vi oppleve at turene var som en reise i andre lands kultur, historie og geografi.

Blant noen av de spennende anløpshavnene var Buenos Aires i Argentina, Port Arthur i USA, Trieste og Venezia i Italia, for å nevne noen.

* «Svineryggen» er den forreste og øverste delen av skansekledningen, helt fremme ved stevnen, ofte litt finslig utformet Det er en forhøyelse av skipssiden i baug som fortsatt holder ett til to anker, i tillegg til å beskytte baugområdet fra sjøsprøyt og sjøvann på dekk.