134 mm.
32 mm. -----
-----
Gift av Kielland. Den kvinnelige hovedrollen skal spilles
LARS HELLE
av Kjersti Knarre. Dette er første gang hun står på en teaterscene, siden hun uten forklaring hoppet av Ibsens Hedda Gabler.
90 mm.
EN KRIMINALROMAN AV
LARS HELLE
Stavanger, høsten 2014. Rogaland Teater skal sette opp
-----
134 mm.
-----
90 mm.
Om «Bak stengte dører» (2008) «Helle skriver spennende og godt. Av og til riktig så morsomt» Ingvar Ambjørnsen, VG.
Om «Sanger til Gry» (2009) «En historie som er drivende god »
i flere år. Et gammelt drap gir Kurt en mistanke om at forfølgeren er en av Kjerstis gymnasvenner.
210 mm.
I jakten på stalkeren oppdager Kurt en rekke av fortidens hemmeligheter. Svik, begjær, løgn og utroskap. Men forfølgeren viser seg å være langt farligere enn Kurt hadde forestilt seg. I kjølvannet ligger en rekke lik, alle drept på grunn av en sult som ikke kan stilles.
«Helle klarer det nesten ingen av dagens krimforfattere fikser: Han holder på spenningen til siste slutt.» Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
Bibliografi, krim: Når demningen brister, 2004. Den siste dagen, 2006. Bak stengte dører, 2008. Sanger til Gry, 2009. Der sirkelen slutter, 2013. Brennende sinn, 2014. Ingenting å skamme seg over, 2017. Når stormen aldri løyer, 2019.
Om «Brennende sinn» (2014) «For en bok, for et plott og for et persongalleri. Dette er en bok med kraft og spenning. » Boktimmy
«Med En sult som ikke kan stilles, utmerker Helle seg som Rogalands fremste krimforfatter!» Simen Ingemundsen, Randaberg24.no
Om «Ingenting å skamme seg over» (2017) «… personene i boka er beskrevet med psykologisk innsikt og dybde.» Utdrag fra juryens begrunnelse for utdeling av Sølvkniven.
Om «Når stormen aldri løyer» (2019) «Fabelaktig krim fra Rogaland! Spennende, skremmende!» Bokinspirator Liv Gade
«Stødig krim fra Stavanger.» Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
M KKRRI IM -----
-----
-----
-----
EN SULT SOM IKKE KAN STILLES.indd 1
07/09/2021 09.52
211 mm.
å få ham til å finne en stalker som har fulgt etter henne
LARS HELLE (f. 1957) arbeidet som førstelektor i pedagogikk ved Universitetet i Stavanger, inntil han nylig pensjonerte seg. Han har tidligere gitt ut en rekke fagbøker og åtte kriminalromaner.
Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
EN SULT SOM IKKE KAN STILLES
I prøvetiden oppsøker Kjersti krimforfatter Kurt Stille, for
LARS HELLE
EN SULT SOM IKKE KAN STILLES
©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2021 Trykk: Scandbook, Sverige Papir: 80 g Munken print cream, bulk 1 Sats: Garamond 10.5 / 15 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen Omslagsdesign: Henrik Koitzsch / Koitz Animation & Graphics ISBN: 978 82 8330 319 3
«Haien er havets Ahasverus; på evig vandring for å stille en sult som ikke kan stilles …» (Jens Bjørneboe, 1974: Haiene. Gyldendal Norsk Forlag.)
5
Personer Kurt Stille: Krimforfatter Liz Krogh: Artist, Kurts samboer Christian Stille: Psykolog, Kurts far Mads Lystad: Dataekspert Einar Evensen: Førstebetjent ved Rogaland politidistrikt Hilde Haugen: Leder av etterforskningsenheten ved Rogaland politidistrikt Kolbjørn Birk: Kulturjournalist i Stavanger Aftenblad Kjersti Knarre: Skuespiller Niels Knarre: Kjerstis bror, kriminolog Melissa Wang: Kjerstis stesøster, skuespiller Charlotte Lucas: Kjerstis venninne, frilansjournalist Bo Borg: Tidligere fotballspiller og venn av Kjersti Knarre Torleiv Heien: Teatersjef ved Rogaland Teater Roger Skadberg: Talkshowvert, tidligere journalist i Dagbladet og skuespiller Remy Dal: Lysmester på Medmenneske Frank Forsand: Ungdomsbekjent av Kjersti Knarre Svein-Inge Mortensen: Ungdomsbekjent av Kjersti Knarre Anne-Beate Gren: Rockemusiker Hans-Georg Andersen: Journalist og biograf Roy Nedregaard: Tidligere journalist i ukebladet Kjent & Kjær
6
Utdrag fra Hans-Georg Andersens uutgitte biografi om Kjersti Knarre – «Født til å stå på scenen» Haiene Vi skriver 1980. En ung pike danser foran et stort speil. Drapert i et lilla silkeskjerf med tegning av en okse, vender hun seg grasiøst, løfter armene over hodet og tar et splitthopp. Med svingende hofter svinser hun inn på soverommet og skifter til dongeribukse og gul v-genser. Rundt skuldrene slenger hun det lilla skjerfet. Da foreldrene skilte lag, valgte Kjersti å bo hos faren og storebroren på Tasta, et gammelt jordbruksområde som nå er i ferd med å bli et tradisjonelt villaområde. Bortsett fra et kort opphold hos moren i femtenårsalderen, blir hun boende hos faren til hun er ferdig med gymnaset. Kilder forteller at barndommen hennes var problematisk. Moren var mest opptatt av sin nye mann, og brukte mye energi på å bygge en relasjon til datteren hans, Melissa. Faren var følelseskald og brydde seg lite om barna sine. Den eneste emosjonelle støtten hun fikk kom fra broren, Niels. Uvitende om det forferdelige som skal skje, forlater hun huset. Ved garasjene nikker hun til en langhåret ung mann. Det krøllete håret får ham til å likne den amerikanske skuespilleren Mel Gibson. En barndomskjæreste hun ikke har snakket med på flere år. Forholdet mellom dem virker iskaldt. Det burde det ikke ha vært. En venninne peker ut denne gutten som Kjerstis store kjærlighet: Kjersti glemte ham aldri. Etter et par glass vin begynner hun bestandig å fabulere om hva som kunne ha skjedd hvis det hadde blitt de to. Den gutten vil for alltid ha et eget rom i hjertet hennes.
7
Ikke lenge etter kan Kjersti hoppe på bussen. Ved siden av henne leser en eldre mann i avisen. Forsiden forteller at Kielland-ulykken har krevd minst 120 menneskeliv. Kjersti fryser på ryggen, men prøver å konsentrere seg om replikkene sine. Hun er på vei til St. Svithun gymnas på Tjensvoll, en av Stavangers eldste skoler. I kveld er det premiere på teatergruppen Sigyns versjon av Bjørneboes Haiene. Sammen med instruktør Torleiv Heien og en god venn av foreldrene hans har hun vært med på å dramatisere den kritikerroste romanen som tar for seg barken «Neptuns» ferd fra Manila til Marseille. Gjennom hele reisen blir båten forfulgt av menneskeetende haier, et symbol på menneskets demoner, det onde i oss som vi umulig kan unnslippe. At demonene skal slå til denne kvelden, er selvfølgelig aldri i hennes tanker, for hvilken gymnasiast tenker at noe grusomt vil hende på en så deilig kveld. Nei, Kjersti er nok opptatt av det stykket hun skal spille i. Hun mener det er en genistrek av Bjørneboe å la mannskapet være fra alle verdensdeler. På den måten blir skipet et symbol på selve verden, der kapteinen representerer de som har makt, mens mannskapet skal illustrere de vanlige menneskene. Selvsagt ender reisen i mytteri. Kjersti skal spille kapteinens hustru, og når hun sitter på bussen, gleder hun seg enormt. Akk, hvor raskt glede kan forvandles til bunnløs sorg. … Utenfor gymsalen blir Kjersti stående og trekke inn den særegne duften. En blanding av støv, svette og
8
parfyme. Det dunker i vannrørene. Nervene hennes er i helspenn. Premieren er helt utsolgt. Hun åpner døren. Lent opptil scenen står Roger Skadberg, som spiller hovedrollen som annenstyrmann Peder Jensen. Skadberg har hatt en pause fra skolen og er to år eldre enn de andre. På scenekanten sitter en tynn jente med flettet lyst hår og tannregulering. Hun er kledd i foldeskjørt og hvit bluse. Det er Charlotte Lucas, Kjerstis bestevenninne. Ved siden av henne finner vi en butt, lyshåret gutt. Det runde ansiktet er skjemmet av kviser. Han er veslevoksent kledd i grå tweeddress og gul tversoversløyfe. Det er Torleiv Heien, Norges kommende stjerneregissør. Haiene er det første stykket hvor Sigyn bruker en av sine egne som instruktør. At prosjektet skulle ende i katastrofe, var det ingen som kunne forutse, og neppe noe å klandre verken skolen, Kjersti eller Torleiv for. … Inn i gymsalen kommer en hengslete gutt med rødt hår og skygger under øynene. Det magre ansiktet virker mutt, men som en av gymnasiastene uttrykker det: «Vi trodde han bare var kronisk sur, det demoniske som gjemte seg bak skallet, ante vi ikke noe om.» Det er Frank Forsand. Han går ikke på skolen, men siden han er en gammel venn av Charlotte Lucas, hjelper han til med forefallende arbeid. Frank nikker til de andre og dumper ned på gulvet, hvor det allerede sitter en brunhåret andreklassing som heter Svein-Inge Mortensen. Svein-Inge er ikke spesielt dyktig, men han lærer seg
9
replikkene fort, og i et skoleteater er det kanskje noe av det viktigste. Torleiv Heien kikker utålmodig på klokken. Skuespillerne skulle vært der for fem minutter siden. Han kravler opp på scenen og gir seg til å rette på et par av rekvisittene. Det slår i døren, og inn kommer en velbygd gutt med tjukt mørkt hår. De grå øynene og de vakre hendene gjør ham til en riktig drømmeprins. Otto von Löven d.y. skal spille kaptein Anderson. Otto er sønn av en av Stavangers rikeste menn, og gjennom hele gymnastiden har han gjort sitt ytterste for å beleire sin vakre klassevenninne. Under prøvetiden ser det ut som om han endelig skal lykkes. «Otto», sier Kjersti og gir ham et kyss på kinnet. … De unge skuespillerne samles i en sirkel. Etter en liten peptalk fra Torleiv Heien, heves teppet og forestillingen kan begynne. Alt går som det skal, og når den tar slutt, reiser publikum seg og klapper. Det virker som om de aldri har tenkt å stoppe. Med et solid tak i den svette hånden til Otto von Löven d.y. tar Kjersti imot applausen. Et trekk av sårbarhet farer over det blussende ansiktet når hun registrerer at setet ved siden av storebroren er tomt. I garderoben flommer sjampanjen. Hele ensemblet er en tanke beruset når de gir seg i vei til premierefesten hjemme hos Svein-Inge Mortensen. Luften er varm. April folder seg ut, og den lyse sommeren lokker.
10
At den snart skal forvandles til et grusomt mørke, er vondt å tenke på. I Svein-Inges kjellerstue er det full fest. De fleste er fra St. Svithun, men også et par utenforstående har kommet seg inn. Blant dem den senere så kjente fotballspilleren Bo Borg. Kjersti hilser så vidt på ham før hun nærmest danser over gulvet samtidig som hun smiler og luftkysser mot alle. Et vitne forteller: Kjersti ga Svein-Inge en kort klem og dumpet ned ved siden av ham i sofaen. Otto satt på armlenet med et mørkt drag i ansiktet. Spenningen mellom de tre kunne skjæres med kniv. Jeg hørte Svein-Inge spørre om Kjersti ville overnatte, men ikke hva hun svarte. Ikke lenge etter legger han hånden på kneet hennes. Da reiser Kjersti seg og går.
Først på morgenkvisten sovner Kjersti i en ledig seng på loftet, men bare et par timer senere blir hun vekket av et uhyggelig skrik. Hun stormer ned trappen. I stuen står en likblek Torleiv Heien. Den skjelvende pekefingeren hans er rettet mot sofaen. Der ligger Svein-Inge Mortensen. Kjersti kommer aldri til å glemme ansiktet hans. Det er fullt av blod. På kinnet har han et stygt sår. Men det verste er øynene. De er helt borte.
11
Del 1:
Haiene Begynnelsen av oktober 2014 – drøye tre uker før premieren på Gift
12
TV 2’s studio Jeg reiste meg og lot meg lede mot Uten filters studio. På veien kastet jeg et siste blikk i speilet. Så vidt jeg forsto virket jeg akkurat passe intellektuell i åpen svart skjorte, runde briller, blondt, gråstenket hår i hestehale. Det finnes dem som hevder at jeg likner på den amerikanske skuespilleren Mel Gibson, og kanskje finnes det et snev av sannhet i det? I hvert fall hvis Gibson befinner seg flere mil fra nærmeste frisør og har nervene utenpå huden. I studio satte jeg kursen mot en oransje sofa. Bak et skrivebord tronet programleder Roger Skadberg. Som vanlig tok han seg godt ut i småkrøllete, lyseblå skjorte, tredagersskjegg, grå dressjakke og slitt dongeri. Skadberg var også fra Stavanger, og i ungdommen hadde vi støtt på hverandre noen ganger. Etter gymnaset flyttet han til Oslo for å jobbe som skuespiller, men på begynnelsen av nittitallet ble han plutselig kulturjournalist i Dagbladet. I årene hans der krysset vi klinger en rekke ganger. Blant annet ga han en anmeldelse følgende overskrift: Kurts siste bok står bomStille. I 2013 ble han snappet opp av TV 2, og til min forbauselse ble programmet hans en braksuksess. Det gjorde nok sitt at det gikk direkte. På den måten ble alle pinlige hendelser
13
skrevet i stein. Da han ga meg en rutinepreget klem, merket jeg at han luktet en blanding av sitrus og peppermynte. I sofaen satt det allerede en blond influenser som hadde blitt rikskjendis etter å ha skrevet en bok om hvor ille det kunne gå når man forstørret rumpa. I ettertid har jeg ofte tenkt at den dama kan stå som et symbol på hele denne historien. Hvor langt er vi egentlig villig til å gå for å virkeliggjøre våre drømmer og besettelser? Programlederen kjørte fingrene gjennom håret og sa med et lett smil: «Det er ingen hvem som helst vi har med oss i kveldens program. Krimkonge Kurt Stille har endelig beæret oss med et besøk. For de uopplyste: Kurt er tidligere fotballspiller – du ble vel endatil tatt ut i en landslagstropp? Jeg nikket. «Men så ble kneet ditt ødelagt, ikke sant.» «Ja, dessverre.» «Men selv om skaden tvang ham til å legge opp, lot ikke Kurt seg knekke. Han fullførte politiskolen, og arbeidet deretter i flere år som politimann i Stavanger. Etter at han sluttet, skrev han flere bestselgere. Men et spøkelse fra fortiden lot ham aldri i fred, og for om lag et år siden var han sentral da politiet oppklarte en drapsrekke som hadde pågått i nærmere tretti år.» Det mediene kalte Smaløy-mordene var en lang og utmattende jakt på en drapsmann som tok livet av attenåringer med tilknytning til en liten øy i Stavangers skjærgård. Hver gang vi trodde drapsmannen var funnet, dukket det opp et nytt lik. Selv hadde jeg bare vært en hårsbredd fra å bli dømt for ett av drapene. Skadberg kastet et blikk på papirene sine. «Vi inviterte også samboeren din, Liz Krogh, hit i kveld, men hun var opptatt med
14
Skal vi danse. Så denne gangen får vi nøye oss med deg. Holder du forresten på med en ny bok?» Jeg trakk på skuldrene. «Tja, jeg har i alle fall begynt prosessen.» «Hva vil den handle om?» «Så langt er den bare på tegnebrettet, men jeg tenker å gjøre noe på netthat og stalking.» Programlederen kikket stjålent mot en klokke på den ene veggen. «Men det er verken karrieren som fotballspiller eller krimforfatter som har brakt deg hit. For tiden profileres du jo også som akademiker. Sammen med Niels Knarre … broren til skuespilleren Kjersti Knarre, som nå er aktuell i filmatiseringen av Jo Nesbøs bøker.» Roger Skadberg tok en slurk vann. «Så du forresten Rødstrupe på fredag?» Jeg ristet på hodet. «Nei, da var jeg beklageligvis opptatt.» Programlederen nikket. «Men jeg regner med at du kommer til å besøke Rogaland Teater når Kjersti endelig vender tilbake til teaterscenen i Kiellands Gift?» «Det gjør jeg nok.» Skadberg så undersøkende på meg. «Du og Kjersti kjente hverandre i ungdommen, ikke sant?» Jeg svelget. «Jo, vi var naboer, og jeg hang sammen med broren hennes gjennom hele ungdomsskolen.» «Det bringer oss over til dagens tema. Sammen med Kjerstis bror, Niels, har du altså skrevet en bok som har vakt internasjonal oppmerksomhet.» Skadberg bladde i papirene sine mens han klødde seg i tinningen: «Skal vi se … Løgnens uttrykk – en kvalitativ studie av 12 løgneres kroppsspråk. Kan du ikke bare dra oss gjennom hovedpunktene?»
15
«Alle vet at det er galt å lyve», åpnet jeg famlende. «Derfor gjør vi det sjelden.» Skadberg smilte. «Det finnes dem som vil si at vi gjør det hele tiden.» «Snakk for deg selv», repliserte jeg og høstet en svak latter fra publikum. «Siden de … eh … fleste av oss mangler øvelse, er vi stort sett svært dårlige løgnere. Dessuten ønsker vi ikke alltid å avsløre det som er usant.» «Hvorfor skulle vi ikke ville avsløre at noen lyver?» spurte programlederen uforstående. Uten å svare dreide jeg hodet mot influenseren. «Synes du jeg er fin på håret?» Hun skvatt. «Ja, veldig. Den hestehalen er ordentlig sexy.» «Hvorfor skulle jeg ha interesse av å sjekke om hun virkelig mener det?» spurte jeg retorisk og ga meg i kast med en lengre utredning om ulike typer løgn. Mens jeg snakket, gransket jeg Skadbergs ansikt – det så ut som han prøvde å kvele en gjesp. Da jeg var ferdig, flirte han skjevt. «Veldig interessant, det må jeg si, den boken vil nok holde oss løgnere våkne om natten.» «Så du synes det høres ut som et prosjekt folk kan være interessert i?» Han stakk hånden i lommen. «Ja.» Jeg smilte infamt. «Jeg tror du syntes det virket svært så kjedelig, og at dette ble jævlig dårlig TV … forresten, vent litt … jeg vet at du syntes det var jævlig dårlig TV.» Skadberg ble hvit rundt neseroten. «Og … og hvordan kan du vite det?» «Det er noe jeg ikke sa, men som du ville kjent til hvis du hadde lest boken, og det heter mikrouttrykk. Vi kan forklare
16
det som ørsmå reaksjoner som varer brøkdelen av et sekund. Et mikrouttrykk er umulig å forfalske, selv for trenede løgnere, og noen ganger kan de faktisk avsløre at noen lyver.» «Jaha?» «Før du sa “veldig interessant” og dro programledersmilet, skalv du ørlite i munnviken. Det kan ha vært et mikrouttrykk som forteller at det du sier ikke er i samsvar med det du føler. Derfor ba jeg deg bekrefte at det faktisk var interessant.» Roger Skadberg svarte med et matt nikk. Jeg løftet pekefingeren. «Akkurat idet du svarte, rykket det umerkelig i øyekroken din. Løgnen ble bekreftet av et nytt mikrouttrykk.» Jeg snudde meg igjen mot influenseren. «På samme måte er jeg overbevist om at hun ikke synes halvgamle menn med hestehale er spesielt sexy. Da hun sa det, rynket hun svakt på nesen.» Jeg lot ordene bli hengende og dingle. «Er det virkelig så enkelt?» spurte Skadberg. «Nei, som regel er det langt vanskeligere», smilte jeg. «Men vi kan kanskje være enige om én ting?» «Og det er?» «At dette plutselig ble jævlig godt TV.»
17
Usken Dagen etter fløy jeg hjem. Været i Rogaland var akkurat like trøstesløst som det pleide på denne tiden. Små, isende regndråper som smøg seg ned i nakken, og en vind som traff deg fra alle kanter. Mens jeg kjørte mot Hommersåk, et tettsted like utenfor Sandnes, tenkte jeg på Niels Knarre. Vi hadde vært naboer, og på ungdomsskolen hang vi sammen som erteris, men etter det hadde vi nesten ikke sett hverandre. Ikke hadde jeg savnet ham, heller. Men så, for et års tid siden, sto han plutselig i døren min. Niels hadde vokst en del på tretti år. Nå måtte han være nærmere to meter høy. På nesen satt et par rektangulære briller som helt sikkert var valgt for å få ham til å se ut som den kriminologiprofessoren han var, men to ting var som før: Det brungule håret sto rett til værs, og stemmen hans fikk meg fortsatt til å tenke på nøtteskriker. Jeg gransket ham nysgjerrig. Rødrutet skjorte og lilla kordfløyelsbukser. En gul og en rød sokk. Ungkar, men ikke noen spelemann. Etter litt småprat kremtet Niels høytidelig og fortalte at han jobbet med en bok om løgneres kroppsspråk og trengte en som kunne hjelpe ham med å forenkle de mest akademiske resonnementene. Da jeg spurte om ikke universitetet
18
hadde nok av folk som kunne bidra, mumlet han noe som fikk meg til å forstå at instituttet hans var rene ormebolet. Kollegene stjal visstnok hverandres ideer like enkelt som de kappet hodet av frokostegget. Egentlig trengte jeg ikke lange betenkningstiden. For første gang i livet hadde jeg skrivesperre, og da Niels kom, holdt jeg på å gnage tapetet ned av veggene i pur kjedsomhet. Liz hadde vært skeptisk. «Du blir alltid så nedstemt når vi kommer inn på Niels og Kjersti», hadde hun sagt. «Er det ikke bedre å holde seg unna dem?» Selvsagt hadde hun rett. Det var mange grunner til at jeg burde si nei. For det første gikk vennskapet vårt over med et smell fordi – slik det ofte er med ungdomskamerater – ei jente kom i veien. For det andre fordi samarbeid for Niels var som potensmidler for enkelte menn jeg kjenner. De trenger det for å lykkes, men nekter plent å innrømme at det er nødvendig. For det tredje ville et slikt samarbeid føre meg i kontakt med søsteren hans, Kjersti. Hvis ikke livet hadde kommet i veien, ville vi kanskje blitt kjærester, og hvem vet hvordan livet mitt da ville ha blitt. Men dessverre fikk forholdet vårt en svært ubehagelig slutt som jeg lenge hadde nektet å tenke på. I de siste årene hadde vi truffet hverandre fra tid til annen, men på tomannshånd hadde vi heldigvis aldri vært. Likevel forbannet jeg meg selv for at tanken på den myke kroppen hennes fortsatt fikk hvert eneste fiber i meg til å sitre, og det er ikke den beste følelsen å ha for en som har vært samboer i over ti år, spesielt siden Kjersti og Liz var gode venninner. Til tross for alt dette sa jeg ja, men det varte ikke lenge før jeg skjønte at jeg burde lyttet til Liz og avvist Niels på det mest bestemte, men at det skulle bli så ille som det ble, hadde jeg ikke engang i min villeste fantasi forestilt meg.
19
* På Hommersåk hoppet jeg i båten og satte kursen mot Usken, en liten øy som besto av en rekke hytter og noen få fastboende. Liz og jeg hadde bodd der i over ti år, og ingen av oss hadde planer om å flytte med det første. Her fikk vi være i fred, og det å våkne opp til total stillhet veide opp for det upraktiske med å bo et sted uten fastlandsforbindelse. På øya var alt ved det vante. En smal grusvei innhyllet i et grått, kjølig regn. Mørk gran til venstre, et stort jorde til høyre. En blåst av frisk luft. Måker som gled lavt over vannflaten. Etter å ha fortøyd båten, ruslet jeg opp mot huset vårt. Det stakk i beinet. Fotballskaden hadde aldri latt seg skikkelig hele, og med jevne mellomrom ga kneet tydelig beskjed om at det ikke var fornøyd med meg. Vel framme låste jeg meg inn, tok en dusj og bladde gjennom en bunke aviser jeg hadde kjøpt på flyplassen. At Kjersti hadde valgt å vende tilbake til rampelyset, gjorde meg en smule urolig. Det var flere ting i forholdet mellom oss som jeg helst ville unngå ble kjent, men heldigvis var hun ikke nevnt med ett ord. Men det skal jeg hilse å si at jeg var. Side opp og side ned om hvordan jeg hadde satt Roger Skadberg på plass. Jeg sukket og fant fram iPad-en. Siden bloggerne ikke er så nøye på kravet om tilsvarsrett, bekymret de meg langt mer enn dagspressen. Med stigende puls åpnet jeg Bloggen som tør der andre tier, en anonym greie som hadde spesialisert seg på å skrive ting som alle med ryggrad ville holdt kjeft om. Blant annet hadde bloggeren skrevet at en kjent kvinnelig skuespiller hadde ligget seg til de største rollene. En TV-personlighet ble singlet ut som homofil. En filmregissør ble hengt ut som spilleavhengig. Sånne ting. Det spilte ingen
20
rolle om ryktene var sanne eller ikke, for meg var dette overgrep av verste sort. Slike som ham fikk alle med et kjent fjes til å engste seg. Hvilke av mine ungdomssynder vil han røpe nå, liksom? Blogginnleggene ble hyppig referert på både Jodel og Twitter. Foreløpig hadde både Liz og jeg gått under radaren hans, men Kjerstis comeback gjorde at jeg lurte på hvor lenge det ville vare. Et sted hadde jeg lest at bloggen hadde over 30 000 unike lesere. Ikke spør meg hvorfor. Det er noe vanvittig med et samfunn der mennesker hvis eneste kompetanse er å sladre om andre eller fortelle om hvordan de forstørrer rumpa, kan bli millionærer. For ikke å snakke om at faenskapet sprer seg som kreftsvulster. Snart vil hver bidige ungdomsskoleelev i landet bli kjendis. Når jeg nå tenker tilbake, slår det meg hvor rett jeg hadde. Drømmen om det perfekte får folk til å klatre høyt, og da blir det jævlig dypt å falle. Innleggene var underskrevet med Garm, ulvehunden som i norrøn mytologi vokter inngangen til dødsriket. Til tross for at Se og Hør hadde utlovet en dusør på 10 000 kroner, hadde ingen foreløpig klart å avsløre identiteten hans. Da jeg registrerte at dagens blogg handlet om Kjersti Knarre, begynte det å murre i mellomgulvet. Klar for scenen igjen. Jeg skummet fort gjennom, men da teksten viste seg å være helt uskyldig, trakk jeg et lettelsens sukk og ringte Liz, kvinnen som fremdeles fikk meg til å glede meg til å stå opp hver eneste morgen. Hun var travel, men godt fornøyd med innsatsen min på Uten filter. «Jeg gleder meg til å komme hjem», sa hun, og jeg visste at hun smilte. «Da får vi masse tid til å snakke om dette.» Det var der hun tok feil, men det ante jeg ikke da, så jeg sa bare at jeg elsket henne og la på.
21
* En kraftig hodepine var i ferd med å bygge seg opp. For å fordrive den var det bare én ting å gjøre. Skrive. Jeg gikk opp på arbeidsrommet og klødde meg mismodig bak øret. Foran meg hadde jeg en bunke notater om stalking. I bakgrunnen sang Paul McCartney She Came in Through The Bathroom Window. Sangen handler om en desperat jente som klatret inn gjennom Beatles-bassistens vindu, fullstendig skråsikker på at han var forelsket i henne. En absurd tanke for alle utenom henne selv. Faktisk var det den låten som ga meg inspirasjon til å begynne på den helvetes boken. Problemet var at jeg aldri hadde fått skikkelig dreis på teksten. Jeg manglet det forløsende. Handlingens nav, om du vil. Heller ikke nå ville ordene komme, så jeg smalt PC-en igjen og gikk bort til vinduet. Det hadde sluttet å regne. Noen bleke solstråler slåss seg gjennom skydekket, og utenfor var det ikke annet enn fargesprakende høst. Så jeg slengte på meg en jakke og labbet i vei. Jeg er kommet i en slik alder at enhver bevegelse er å betrakte som en investering i framtiden. Musklene var stive, og trettheten lå som stålull bak øyelokkene. Det luktet fuktig gress. Ikke så langt foran meg krysset et rådyr stien. Jeg skrudde opp tempoet og fortsatte turen en drøy halvtime før jeg snudde. Like før jeg var hjemme, stoppet jeg. En elegant cabincruiser var i ferd med å legge til kai. Jeg myste mot den. En kvinne steg i land. Det så ut som hun hadde brun skinnjakke og hestehale. Foreløpig var hun for langt unna til at jeg kunne se henne skikkelig, men det var noe med henne som minnet meg om Kjersti Knarre. Jeg ristet på hodet og gikk inn. Mens jeg tok av meg skoene, tikket det inn en tekstmelding fra redaktøren i et
22
blad jeg aldri hadde brydd meg om å verken lese eller stille opp for, Kjent & Kjær. Blekka hadde de tyske sladremagasinene som rollemodell, og samme etiske standard som Herman Göring. Opptredenen min på Uten filter gjorde at de gjerne ville ha et intervju. Det var alt. For ikke å irritere dem mer enn nødvendig, svarte jeg at jeg akkurat nå var opptatt, men at jeg skulle kontakte dem så fort jeg fikk en åpning. Pussig nok slo redaktøren seg til ro med det, og sendte en takk etterfulgt av to smilefjes. Like etterpå banket det på døren. Jeg tittet gjennom vinduet. Faen, tenkte jeg. Hva gjør jeg nå?
23
Stuen Jeg åpnet, naturligvis gjorde jeg det. Utenfor sto Kjersti Knarre og smilte bredt mot meg. Den gylne huden og de mandelformede øynene fikk henne til å virke nærmest orientalsk. Klærne var smakfulle. Den lysebrune skinnjakken var åpen. På den grønne t-skjorten var det bilde av en forgylt trone. Dongeribuksene var i trangeste laget for en kvinne på hennes alder. Rundt halsen hadde hun et lilla skjerf. Parfymeduften var påtrengende. Mens hun hengte av seg yttertøyet, betraktet Kjersti meg lattermildt. Som alltid hadde de nøttebrune øynene en bemerkelsesverdig dybde. Rundt høyre håndledd hadde hun et armbånd formet som en kobra. Hun luktet vanilje og var perfekt sminket. Solen skar inn fra vinduet bak henne. Det så nesten ut som hun hadde glorie – og det var vel ikke så langt unna sannheten, skulle man tro ukepressen. «Hei, Kurt», sa hun og viftet lekent med fingrene. Smilet hun sendte meg, ville lyst opp en kullkjeller. «Snømannen vises på NRK i kveld, og da er det greit å holde seg unna Akersgata. Er Liz hjemme?» «Nei. Hun er i Oslo i forbindelse med Skal vi danse.»
24
Hun lo lett. «Tenkte meg det. Ja, ja, hun om det, selv har jeg alltid sagt nei til det fjaseprogrammet. Får håpe jeg rekker å hilse på henne før jeg drar hjem.» Nåvel, tenkte jeg, du har da stilt opp i både 4-stjernes middag og Camp Senkveld, og hvis ikke det er fjaseprogrammer, så vet ikke jeg. Men det sa jeg ikke, jeg bare smilte vassent og gikk foran henne inn i stuen. Kjersti så seg nysgjerrig rundt. Blikket stanset ved en vegg dekket av svarte fliser. «Så fint du har det», sa hun og smøg seg ned i sofaen. «Takk», svarte jeg og humpet ut på kjøkkenet for å hente kaffe. Da jeg kom tilbake, satte jeg meg i en av lenestolene. «Du, Kurt?» sa Kjersti prøvende. «Mmm.» «Hvordan gikk egentlig samarbeidet ditt med Niels?» «Helt greit.» Hun trakk pusten og strøk panneluggen vekk fra øynene med en usikker bevegelse. «Var du involvert i de teoretiske kapitlene, eller skrev Niels dem alene?» «Jeg gjorde ikke annet enn å popularisere teksten. Selve grovarbeidet var det broren din som sto for.» «Så du vet ingenting om kildebruken?» spurte hun betenkt. «Nei, alt det faglige var Niels’ ansvar. Hvorfor spør du?» Hun rørte seg ikke. «Det er bare det at han av og til kan være litt sloppy, så jeg håpet at du hadde holdt ham litt i ørene.» «Ikke noe annet?» «Nei.» Stemmen hennes hadde en undertone som gjorde meg bekymret. Det var noe hun ikke sa.
25
Vil du lese resten? «En sult som ikke kan stilles» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
134 mm.
32 mm. -----
-----
Gift av Kielland. Den kvinnelige hovedrollen skal spilles
LARS HELLE
av Kjersti Knarre. Dette er første gang hun står på en teaterscene, siden hun uten forklaring hoppet av Ibsens Hedda Gabler.
90 mm.
EN KRIMINALROMAN AV
LARS HELLE
Stavanger, høsten 2014. Rogaland Teater skal sette opp
-----
134 mm.
-----
90 mm.
Om «Bak stengte dører» (2008) «Helle skriver spennende og godt. Av og til riktig så morsomt» Ingvar Ambjørnsen, VG.
Om «Sanger til Gry» (2009) «En historie som er drivende god »
i flere år. Et gammelt drap gir Kurt en mistanke om at forfølgeren er en av Kjerstis gymnasvenner.
210 mm.
I jakten på stalkeren oppdager Kurt en rekke av fortidens hemmeligheter. Svik, begjær, løgn og utroskap. Men forfølgeren viser seg å være langt farligere enn Kurt hadde forestilt seg. I kjølvannet ligger en rekke lik, alle drept på grunn av en sult som ikke kan stilles.
«Helle klarer det nesten ingen av dagens krimforfattere fikser: Han holder på spenningen til siste slutt.» Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
Bibliografi, krim: Når demningen brister, 2004. Den siste dagen, 2006. Bak stengte dører, 2008. Sanger til Gry, 2009. Der sirkelen slutter, 2013. Brennende sinn, 2014. Ingenting å skamme seg over, 2017. Når stormen aldri løyer, 2019.
Om «Brennende sinn» (2014) «For en bok, for et plott og for et persongalleri. Dette er en bok med kraft og spenning. » Boktimmy
«Med En sult som ikke kan stilles, utmerker Helle seg som Rogalands fremste krimforfatter!» Simen Ingemundsen, Randaberg24.no
Om «Ingenting å skamme seg over» (2017) «… personene i boka er beskrevet med psykologisk innsikt og dybde.» Utdrag fra juryens begrunnelse for utdeling av Sølvkniven.
Om «Når stormen aldri løyer» (2019) «Fabelaktig krim fra Rogaland! Spennende, skremmende!» Bokinspirator Liv Gade
«Stødig krim fra Stavanger.» Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
M KKRRI IM -----
-----
-----
-----
EN SULT SOM IKKE KAN STILLES.indd 1
07/09/2021 09.52
211 mm.
å få ham til å finne en stalker som har fulgt etter henne
LARS HELLE (f. 1957) arbeidet som førstelektor i pedagogikk ved Universitetet i Stavanger, inntil han nylig pensjonerte seg. Han har tidligere gitt ut en rekke fagbøker og åtte kriminalromaner.
Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
EN SULT SOM IKKE KAN STILLES
I prøvetiden oppsøker Kjersti krimforfatter Kurt Stille, for