Gammal - liksom? by Forlagshuset i Vestfold as

Lisbeth Bang

Gammal - liksom? Et menneske er et menneske MĂ¸te med 29 mennesker mellom 70 og 100 ĂĽr i ord og bilder

Takk Takk til alle dere som har gjort boken mulig. Takk til Inger Helliesen og Valborg Holdhus for enestående hjelpsomhet som prosjektets fotoassistenter. Takk til deltakerne som tålmodig og imøtekommende stilte opp til intervju og fotografering. Takk til forlaget LIV og forlagssjef Myriam Bjerkli som sa ja til å utgi, og for arbeidet slik at boken nå utkommer. En spesiell takk til grafiker Terje Nielsen for arbeidet med å presentere bildematerialet. Takk til makeupartist Reidun Heggen for makeup på Gerd og Bjørg. Takk til hattedesigner Mona Strand for utlån av hatter til Ragna, og for rosenbøylen til Bjørg. Takk til NRKs kostymeavdeling for utlån av skøytekostyme til Bjørg. Valborg Holdhus har med en engels tålmodighet oversatt mitt dansk-norske til riktig norsk.

©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2017 Trykk: Wittusen og Jensen Papir: Silk 150 g Sats:Times New Roman 11,5/15 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen ISBN: 978-82-8330-093-2 Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

SAMFUNN

Innhold Slik begynner det Inger 76 år Bodil 95 år Eva 78 år Ingri 95 år Rolf 78 år Aagot 93 år Turid 70 år Edmund 78 år Helga 81 år Halvard 74 år Lilla 91 år Ragna 90 år Elisif 83 år Luisa 80 år Anne Kristine 73 år Kirsten 74 år og Synnøve 78 år Gerd 73 år Tore-Bjørn 80 år Kirsten B 73 år Carola 76 år Nico og Bjørg, begge 85 år Torild 76 år Anne-Lise 75 år Berit 73 år Terje 73 år Lisen 81 år Immi 78 år

s6 s8 s 16 s 26 s 32 s 38 s 45 s 50 s 56 s 64 s 68 s 74 s 80 s 86 s 92 s 98 s 104 s 114 s 120 s 126 s 132 s 136 s 142 s 148 s 154 s 156 s 164 s 172

Slik begynner det Vi sitter rundt middagsbordet oppe hos meg – Inger, Valborg og jeg. Vi feirer at jeg er tilbake igjen etter oppholdet i London hvor mastergraden i fotografi ble avsluttet. Vi er i april, våren merkes, og det er lyst utenfor vinduene. – Hva vil du bruke utdannelsen til, spør de nesten samstemmig og lener seg over bordet, – har du tenkt på noe? Inger og Valborg er mine nærmeste naboer. Vi bor i samme oppgang. Jeg forteller om det prosjektet jeg har hatt i tankene de siste to årene under oppholdet i London. – Jeg synes det blir feil den måten eldre mennesker presenteres på i aviser og blader, sier jeg. – Det virker som om alderdom er til besvær for samfunnet, at alderdom er for dyrt, og at vi dessverre kan vente en eldrebølge. – Ja eldrebølge, sier Valborg, – jeg blir irritert hver gang jeg leser om den, som om vi skyller inn over landet som en flodbølge. Det er ikke bare jeg som har stusset over ordet, tenker jeg og fortsetter med å forklare: – De bildene som følger artikler om sykehjem og eldrebølge i aviser og blader, viser nesten alltid et eldre menneske som sitter i en stol og stirrer

tomt ut i luften. Samtidig ser vi en hjelper kledd i uniform stå bøyd over henne med en hånd på skulder eller overarm. Inger og Valborg lytter, og jeg fortsetter: – Oppfatter leserne at disse artiklene presenterer virkeligheten om alderdom? Ser man for sitt indre øye en uoverskuelig mengde eldre mennesker sitte passive i stoler rundt omkring i landet mens hjelpere i hvitt står bøyd over dem? Det er ikke den virkeligheten jeg kjenner til. Jeg vil ta bilder som viser den andre virkeligheten om eldre. Det skal bli til en utstilling og en bok. – For en fantastisk god ide! Inger og Valborg nærmest retter seg opp og ser ut som om de er parat til å begynne med en gang. Jeg er gledelig overrasket over deres respons og merker at jeg også retter meg opp. Jeg forklarer at jeg går og tenker over hvordan jeg kan komme i kontakt med mennesker som vil være med, la seg fotografere og intervjue. Jeg har bestemt meg for en aldersgruppe på 70–100 år og 25–30 deltakere. Det er enighet om at vi nå har dannet en prosjektgruppe. Inger og Valborg er oppnevnt til fotoassistenter og vil hjelpe til med å få ideen realisert. Jeg er fotograf og prosjektleder. Prosjektet er startet..

Inger 76 år og som barn elsket jeg å klatre i trær. At jeg klarte å komme opp i det flotte epletreet i hagen, som er ca. samme årgang som meg selv, var stort. Mange ganger tør vi mer og er modigere i 70–80-årsalderen enn i 30–40-årene. Å holde en tale på den tiden var umulig. Nå er jeg så gammel at jeg tenker det får gå som det vil.

Som eldste jenta i barndomshjemmet lærte jeg tidlig å ta ansvar. Jeg er mor til tre og har fire barnebarn. Jeg har i mange år vært med i Røde Kors besøkstjeneste og er telefonvenn. Jeg går ofte turer, det er den beste mosjon. Dessuten får jeg med meg naturens gang i hage, skog og fjell, det gir meg meget. En skal aldri si aldri, heter det jo,

Vi er i begynnelsen av mai, og på denne tiden av året er Inger i hagen hver dag. Det er Inger som har anlagt hagen omkring huset hvor vi bor, den flotte hage gangen ned til gressplenen, med trær, busker, stauder og blomster. Alt er gjennomtenkt: vekstenes høyde, løvets forskjellighet, blomstenes form og farge og hvordan de endrer seg i sommermånedene. Dessuten nærmer vi oss 17. mai, og Inger og hagegruppen hennes tar gjerne ansvaret for at alt ser pyntet og ordentlig ut til nasjonaldagen. Vi har avtalt at ett av de tre portrettene kan være i hagen.

på Vestre Gravlund ved graven til Ingers mann. Det er blitt høst. Trærne har gule og røde farger. Selvfølgelig er gravstedet likeså pent stelt som hagen hjemme, men

– Jeg mistet min mann i 2007 etter 50 års ekteskap. Til graven går jeg ukentlig, der finner jeg ro, og så tar vi oss en god «prat». Vi lager derfor det neste portrettet

blandet med savn og påminning om at livet på et tidspunkt er slutt.

Inger finner allikevel litt visne blader som feies bort. – Å være på en kirkegård er en spesiell situasjon, sier hun. – Min respekt for de som hviler her, er

Vinden suser rundt med gule blader på asfalten, men vi er heldige. Solen er synlig og varmer. Aleksander kommer ut med jakken halvt på og ryggsekken slepende etter. Inger hjelper ham med å få klærne og ryggsekken på plass. Jeg tar bildene. Jeg tenker at samfunnet og diskusjonen i media ikke har blikk for alt det fine arbeidet folk i pensjonsalderen yter frivillig og uten vederlag for at samfunnet fungerer bedre. Inger og mange andre av prosjektets deltakere er representanter for det arbeidet.

Det siste portrettet av Inger er lagt til en skolegård i Asker. Inger henter ofte barnebarnet sitt Alexander etter skoletid og følger ham hjem. Da kan hun både gi ham en brødskive og lage middag til hele familien. Begge foreldrene er i full jobb, og hjelpen hennes er velkommen. – Morsfølelsen slipper nok aldri taket i meg, sier hun. – Nå er det fotballgutten på åtte år som jeg har mest tid sammen med, og jeg må holde meg oppdatert på alle fotballresultater. Vi tar en kamp sammen også, men å stå i mål gjør jeg ikke. Der går grensen.

Bodil 95 år sykkelen, kjører tilbake og spør om hun og hunden kan være modell for meg. Piken heter Marianne og hunden Doris.

Neste uke er vi på vei til Røa Eldresenter. Vi er i begynnelsen av mai, og våren lyser ivrig omkring oss. Valborgs venninne synger i kor på sentret og har skaffet oss en avtale med korlederen. Koret har sangøvelse i dag. Vi får lov til å bruke fem minutter på å presentere prosjektet og spørre om noen av de tilstedeværende kan tenke seg å stille opp. I pausen er det nesten kø borte hos Inger som får en lang rekke med interesserte deltakere. Bodil er blant de som melder seg. Neste dag på vei til fotostudioet, kjører jeg forbi en stor varevogn med åpen bakdør og en høy jente med langt, lyst hår. Vårkjolen hennes folder seg ut i vinden mens hun bakser hunden sin – en liten, bred engelsk bulldog – inn i en hundetransportkasse. Som hun står der, lyser hun opp hele gaten. Jeg kjører først forbi og tenker at det kunne være fantastisk å lage et portrett av henne i studio sammen med Bodil kledd i sin røde drakt og hatt. Da jeg har nådd frem til Bygdøy allé, snur jeg resolutt

Vel hjemme igjen ringer jeg Bodil, forklarer det bildet jeg ser for meg og spør om hun kan komme til studioet dagen etter iført sin røde drakt og hatt. Ja, det kan hun. Samtalen tar knapt tre minutter. Jeg legger på røret litt målløs over denne damens handlekraft. Bodil er tross alt 95 år. Første opptak av Bodil blir allerede uken etter møtet på Røa. Inger er med for å hjelpe modellene. Hun står i porten og leder veien inn til innerste bakgård og opp de trange trappene til øverste etasje. Eiendommen er fra før nittenhundretallet, trappeoppgangen i innerste bakgård er slitt og mørk, spesielt den øverste delen. Studioet er en perle med sine høye, brede vinduer opp mot himmelen og lyset som flommer inn. Fotoopptaket går som en drøm.

Bodil er entertainer. – Jeg har drevet med skuespill, kabaret og sang helt fra skolealderen. Jeg hadde en god læremester i min mor som alltid sang og spilte piano hjemme. Selv har jeg spilt piano i alle år. Sammen med min venninne underholdt vi ved å spille firhendig. Jeg elsker å synge og danse og deltar nå i kabaretgruppen som har navnet Fossile. Bodil forklarer: – Vi reiser til eldresentre rundt Oslo. Hele tiden med nye forestillinger, nye kostymer og nye tekster, og det må øves helt til det sitter. Ofte tar jeg natten til hjelp. Nå i denne påsken tok jeg en ukes ferie og reiste for å besøke mine slektninger, men rolleheftet ble med. Vi blir enige om å lage et portrett av henne mens hun opptrer, og hun inviterer oss til gruppens neste forestilling på Røa Eldresenter. – Vi kommer når vi blir invitert, sier hun. Vi ordner selv med alt utstyr – musikkanlegg, instrumenter, kostymer, rekvisitter og en bil vi kjører rundt med. Alle i gruppen er pensjonister.

teatre hvor det er ansatte til alt, både det innholdsmessige og det praktiske, helt ned til å selge billetter og gjøre lokalene rene. Her er det altså en liten gruppe mennesker godt oppe i årene som på frivillig basis drar rundt som et omreisende sirkus og klarer alt selv.

To uker senere sitter jeg på gulvet tett ved scenen. Forestillingen er morsom og til ettertanke. Her er lynhurtige sceneskift, flotte kostymer, deilig musikk og et engasjement som gjør meg glad. Jeg er full av beundring for de menneskene som opptrer, og som står for hele ansvaret med forestillingen. Jeg sammenligner med byens

Knapt et år senere tar jeg igjen kontakt med Bodil. Vi er kommet nærmere datoen for utstillingen. Jeg ønsker meg flere valgmuligheter av situasjoner med Bodil og kabaretgruppen. Jeg legger det fram for Bodil som spør gruppen om det passer for dem. Det gjør det, og jeg inviteres til deres neste nye forestilling i Røa kirke. Inger og jeg kommer til parkeringsplassen i god tid. Vi setter opp lys og stativer så alt er klart til å fotografere gruppen mens de pakker seg ut av bilen og får alle sine effekter og bagasje på plass i kirken.

– Jeg danser til mine gamle plater og melodier jeg liker spesielt godt. Musikk gjør meg i godt humør med en gang. Hører jeg gatemusikantene når jeg er på bytur i Oslo, kommer dansetaktene frem, føttene beveger seg av seg selv. Bodil tilføyer: – Min søster kan bli litt flau over meg. Men for meg er musikk livet. Sammen med musikk og dans er det å ha respekt for andre mennesker, stole på hverandre og leve et skikkelig liv, en viktig verdi for meg og for mine barn.

I forestillingen er det bl.a. et stykke om en familie med flere generasjoner som er i totaloppløsing. Bodil har rollen som punkbestemor som forstår ungdommen bedre enn foreldrene. Jeg faller for kostymet hennes og spør etter forestillingen om vi kan avtale en dag i studioet mitt så jeg får laget et godt portrett av henne kledd i det. Hun forteller at hun lager alle kostymene sine selv av ting og saker hun har gjemt eller finner i secondhand-butikker. – Bodil, hvordan holder du deg så rank og med en så kraftfull energi? spør jeg. – Jeg danser hver dag, svarer hun.

Eva 78 år – Nei, nei, svarer hun, – jeg har lært meg det selv. Hun kan nok se på meg at jeg synes det er overveldende. Hun forklarer: – Jeg har som motto at det er aldri for sent å lære noe nytt. Som godt voksen gikk jeg på Tegning, Form og Farge, og lærte der mye nyttig – praktisk og teoretisk – som jeg har anvendt i vevingen. Jeg kunne vært mor til alle medelevene. De teppene du ser her i stuen, er ikke det eneste slaget jeg lager. Jeg har vevd en hel del i silke. Eva går inn i et annet værelse og kommer tilbake med to fantastiske sjal, tynt vevet i intrikate mønstre. – Jeg har holdt flere utstillinger, Dronning Sonja har faktisk kjøpt et slikt sjal. Tidligere hadde jeg vevstol i hele den ene ende av stuen, hun viser med hånden, – men den er pakket ned nå. Jeg spør henne om vi kan ta det ene portrettet i studioet med ett av sjalene.

Jorunn, en kollega på fotostudioet i Kristian Augusts gate, tipser meg en dag. – Jeg har fortalt om prosjektet til min mor, sier Jorunn, – hun vil gjerne treffe deg, og det kan godt tenkes at hun vil være med. Noen dager etter banker jeg på døren til Eva på Vettre, litt utenfor Oslo. Luften er merkbart friskere her. Lukten av fuktig jord er nærværende, jeg hører mange fugler. Evas hus ligger i et grønt område med trær omkring huset, og hun har hengt opp fuglematere. – Kom inn, Eva åpner. Jeg befrir meg for alt jeg har med, tar av skoene og tar på de medbrakte sokkene. Eva har dekket kaffebord. Overalt på vegger og gulv henger og ligger det vevde tepper i spennende mønstre og farger. – Er det du som vever? spør jeg. Eva forteller at det er hennes lidenskap. – Har du kunstutdannelse i veving?

preget av at mor var pietistisk kristen. Veldig mye var synd, og jeg måtte lyve mye for å kunne være med på ting mine venner fikk lov til. Jeg var stadig redd for å komme til helvete. Men vi fikk det til likevel, sier hun med et godt glimt i øyet, – og jeg elsker å danse. Eva avslutter: – Jeg meldte meg senere ut av statskirken. Nå har jeg et avslappet forhold til kristendommen. Jeg ser for meg at ungdommene møttes i skjul med en sveivegrammofon eller i et hjem med grammofon og et utvalg av de heteste EP- og LP-platene, f.eks. Elvis og Little Richard. Jeg hører nesten musikken, klirring av glass og flasker og parene i full sving. Eva peker på et hjørne av sofaen: – Jeg hører mye på lydbøker fordi jeg leser sakte. Hun viser meg hvordan hun sitter koblet til kassettspilleren. – Jeg føler meg aldri ensom så lenge jeg har bøkene mine.

– Jeg har alltid lest mye, sier Eva, – og nå har jeg begynt å skrive. Jeg er blitt medlem av Tekstuniverset. (Tekstuniverset er en virksomhet som organiserer ulike litterære arrangementer, blant annet skrivekurs, fortellerkurs og åpen mikrofon). Jeg skaffet meg PC da jeg ble 70. Den har jeg mye nytte og glede av. – Jeg får kontakt med andre, bruker nettbank, fører regnskap og finner ut av ting jeg lurer på. Jeg er blitt avhengig av min PC. Skal jeg på sykehjem en gang, håper jeg at den kan bli med. – Men jeg har lyst til å lære mer og har nå meldt meg på skrivekurs. Jeg rigger opp fotoutstyret og får et nærbilde av Eva bøyd over tastaturet. Vi er tilbake ved kaffebordet. Eva forteller om sin oppvekst. – Jeg ble født i Trondheim i 1933 og ble enebarn av godt voksne foreldre. Barndommen var på mange måter god, men den var

inne, og det er en skarp kontrast til den hvitmalte bygningen og lyset ute. Overalt er det sykkelutstyr, sykkeldeler hengende ned fra taket, verktøy, bord man kan stå og arbeide ved, godt fettet inn i olje, og avfallscontainere med kluter som stikker opp. En lukt av olje, oppløsningsmiddel og hjemmerullede sigaretter henger i luften. Jeg banker på døren til det neste rommet – musikken stopper, og Erik kommer ut. Han er litt avventende mens jeg forklarer hva det går ut på. Så nikker han.

I weekenden har bildet av all denne forbudte dansen som Eva fortalte om, hjemsøkt meg, og jeg får den tanken at det kan bli et godt opptak om jeg kan skaffe en dansepartner. Jeg ringer Eva og forteller om ideen, og hun gir grønt lys. Så er det oppgaven med å skaffe partneren. Erik er sykkelbud og har verksted i første etasje i samme bygning som studioet mitt. Han er 20 år, høy og veltrent, ser faktisk ut som en filmskuespiller og er dertil en hyggelig person. Mandagen besøker jeg ham i verkstedet. Døren er åpen og høy musikk høres. Det er mørkt

Ingri 95 år - Jeg er et vanemenneske, sier Ingri. Min rutine om morgenen er slik at jeg står opp, tar morgenkåpen på, drikker et glass vann, ser hvordan været er, spiser et eple, tar tran og gjør min morgengymnastikk. Jeg syntes som barn at tran var grusomt. Jeg var den eneste som måtte ta det av søskenflokken, jeg var så liten og tynn. - Skal vi ta det første bilde av deg mens du går ut på verandaen for å sjekke været?

Ingri bor i femte etasje i Hoffs Terrasse på Skøyen. Da vi ankommer, står hun i døren i blå morgenkåpe og åpner opp for oss. Ingri viser oss rundt. Det er lyst overalt fordi vi er så høyt oppe. Leiligheten har flere mindre rom, en stor stue og veranda. Kjøkkenet er av det praktiske slaget hvor husmoren kan stå ett sted og nå frem til nesten alt ved bare å snu seg og strekke ut armene.

Vil du lese resten? «Gammal, liksom?» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no