Kristendommen mot undergangen by Forlagshuset i Vestfold as

John Einbu

Kristendommen mot undergangen En essaysamling

2016

© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2016 ISBN 978-82-93349-33-4 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 80 g FSC MUL-Print Cream 1.8 Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: Shutterstock / Michael Courtney Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Innhold Forord 7 1. Menneskenes forhold til religion 11 En mulig forklaring på hvordan religioner har oppstått? 13 Er det noen forskjell på religioner? 14 Finnes det religiøse gener? 17 Hvorfor er man religiøs? 22 Hva tror de religiøse egentlig på? 26 Hva er minimumskravet til frelse? 30 Har vi noen nytte av Gud? 34 De kristnes syn på ateisme 40 Hvorfor går vi i kirken? 42 Er de religiøse dummere enn ateistene? 45 2. Om eksistensen av kristelige forestillinger 49 En karakteristikk av Gud 51 Guds eksistens – det evige problem 53 Kan Guds eksistens bevises? 58 Noen flere problemer for de troende 62 En indirekte tilnærming til spørsmålet om Guds eksistens 64 Kan Gud ha skapt verden? 69 Et par tankeeksperimenter 74 Har Gud vært borte? 77 Flere grunner til at jeg ikke tror på den kristne guden 80 En bok om Guds eksistens 85 En ny gudsforståelse 110 Er sjelen en realitet? 114

3. Andre bibelske vesener og bibelske fortellinger Var Jesus en gud? Var Jesus sønn av Sakarja? Kritisk lys på påskebudskapet Om Judasfortellingen Den utstøtte engelen 4. Om den kristne moral Livssyn og moralsyn Objektiv kontra subjektiv moral Hva sier Bibelen om moralen? 5. Litt om andre religioner Intelligent design Islam kontra kristendom Et besøk fra verdensrommet 6. Religion som akademisk disiplin Er teologi en vitenskap? Hvor vitenskapen svikter Forskning på sekularisering 7. Mot en religionsfri verden Religion som verdensproblem Et religionsfritt Norge Mot en ny debattkultur Hva vil skje med den siste rest av kristne? En fremtidsvisjon Massakren i Paris En verden uten religion

121 123 129 131 136 140 145 147 152 164 167 169 173 179 183 185 190 194 197 199 201 208 214 217 222 227

Forord Fra 2013 og til 2015 deltok jeg i en debatt på diskusjonsforumet til foreningen Skepsis under emnet Religioner og livssyn. De fleste av de trådene jeg deltok i tok jeg selv initiativet til. Jeg skrev det første innlegget som definerte en problemstilling som jeg ønsket å få andre debattanters synspunkter på. Alle de debattene jeg startet kan sammenfattes under en paraply. De var alle rettet mot ett mål: å avvikle all religion, i første omgang i Norge, men på sikt i hele verden. Jeg så for meg en fremtid hvor hele Norge var avkristnet og de emnene jeg tok opp var da rettet mot å både overbevise leserne om at guder sannsynligvis ikke eksisterte og å søke etter strategier for raskest mulig å oppnå et Norge fri fra all religiøs innflytelse. Tanken bak det hele var at hvis vi klarer å frigjøre oss fra all religion så får vi en fredeligere og derfor en bedre verden. Det er tilstrekkelig å se på tilstanden rundt omkring i dag med krig og andre voldshandlinger, for å innse det. Religionen har til alle tider skapt fiendskap mellom folkegrupper. Jeg har systematisert og samlet de innleggene jeg skrev, og resultatet ble denne boken. Flere korte, beslektede innlegg er slått sammen til en samlet tekst under én overskrift. I boken kaller jeg de resulterende tekstene for essayer. Boken er inndelt i kapitler og hvert kapittel har sitt utspring i en debatt (tråd), dvs. hver debatt gir opphav til ett kapittel (med et par unntak). Mange av innleggene som gjen-

gis vil kunne være inspirert av bidrag fra andre deltakere i debattene, men ingen debattinnlegg skrevet av andre enn meg er tatt med. Det er selvfølgelig gjort noen nødvendige og oppklarende endringer og tilføyelser i tekstene under overføringen fra debattinnlegg til bok, og enkelte kapitler er supplert med essayer som ikke er hentet fra debattene, men som har relevans for formålet med boken. I boken vil jeg se på religioner og spesielt kristendommen fra forskjellige perspektiver. Og skal man få den norske befolkningen til å oppgi troen på Gud, så må det skje til dels store endringer i enkelte samfunnsforhold, men også i det alminnelige opplysningsnivået i Norge. I tillegg til at de største religionene blir omtalt i KRLE-faget på grunnskolen bør faget også ha et kapittel om ateisme, slik at elevene får en balansert fremstilling av den norske befolkningens holdning til religion. Det er tross alt en stor andel nordmenn som ikke tror på noen guder i det hele tatt. Og ett spesielt universitetsfag bør revideres og gjøres mer tidsmessig. Det er et universelt krav at universitetsstudier skal drives etter vitenskapelige prinsipper. Målet er å søke etter sannheter ved de forskjellige sider av virkeligheten. Men det teologiske fakultetet i Norge driver ikke vitenskap. Aktørene der lever i sin egen verden, og søker ikke etter sannheten om guder. De tar det for gitt at den kristne guden finnes. Og dette til tross for at et flertall av befolkningen i Norge ikke lenger tror på akkurat det. Det bør derfor opprettes et nøytralt institutt ved det teologiske fakultet, hvor det forskes på om guder virkelig finnes. Det er ikke nok å henvise til Bibelen. Den norske befolkningen bør kreve å få vite sannheten om guders eksistens. Og det bør også settes søkelys på den kristne moralen. De troende regner gjerne denne moralen som noe enestående og mer aktverdig enn for eksempel FNs menneskerettigheter. Dette er en myte som det i sannhetens navn bør tas et oppgjør med.

Ellers vil boken bli innledet med et kapittel som ser p책 religion i et utviklingshistorisk perspektiv og ogs책 p책 hvordan enkeltmennesker forholder seg til religion.

Kapittel 1 Menneskenes forhold til religion

En mulig forklaring på hvordan religioner har oppstått? Guder er en ganske smart oppfinnelse. I forhistorisk tid var det ikke alltid lett for et menneske (en høvding eller fyrste) som var leder for en klan, en stamme eller en folkegruppe i et landområde, alltid å få sin vilje igjennom. Det fantes som regel noen rivaler. Og det var alltid noen som hadde litt andre meninger om hva som var det beste for folkegruppen og disse ville da komme i opposisjon til denne lederen. Og i et primitivt samfunn hadde lederen få maktmidler til å tvinge igjennom det han hadde bestemt. Her var det at en gud kom til nytte. En alliert av lederen fant opp et vesen, som riktignok var usynlig, men som likevel eksisterte og hadde et forhold til menneskene. Denne hjelperen tilla dette usynlige vesenet en rekke egenskaper, blant annet at han overvåker og vet alt om alle mennesker og at han belønner de som følger lederens forordninger og straffer de som nekter å følge disse forordningene. Dermed hadde lederen fått tilgang til helt nye maktmidler og han hadde sikret seg et overtak over sine motstandere. Det usynlige vesenet ble kalt Gud og lederens hjelper som oppfant guden ble kalt profet. Dette er en litt forenklet forklaring på hvordan religioner kan ha oppstått.

Er det noen forskjell på religioner? At guder eksisterer i virkeligheten og ikke bare i fantasien til de troende synes nokså usannsynlig. Selv de troende bør vel føle det slik. Disse kan spørre seg selv om det virkelig er slik at alle religioner som eksisterer i dag og alle om har eksistert i fortiden må være oppfunnet av mennesker og er således et fantasiprodukt – bortsett fra en eneste religion nemlig den de selv tror på. Det mest åpenbare svaret på dette er at slik kan det neppe være. Det finnes riktignok kvalitetsforskjeller mellom eksisterende religioner, noen er mer primitive enn andre. Men ingen av de eksisterende religioner skiller seg ut, slik at den er alle andre religioner overlegen på noen måte. Selv den mest moderne religionen, som noen mener er islam (den har ikke arvesynd, guden er ikke menneskelignende, Muhammed var en profet og ikke en gud etc.), har altfor mange primitive trekk av menneskelig opphav til å kunne bli gitt noen spesiell status. Og den avslører seg ved en rekke merkelige påfunn (hellige stener, tabubelagt mat, menns dominans over kvinner, polygami, den spesielle status som Mekka har etc.). Den enkleste måten å overbevise seg selv om at alle levende religioner i dag er laget av mennesker er at de ikke er tidsmessige. De reflekterer utviklingsnivået og tidsånden på den tid religionene oppsto og har liten relevans for dagens samfunn og gir få svar på dagens problemer. Bibelen er ikke noe unntak og har et alt-

for sterkt preg av tiden den er skrevet i. Det er ikke noe tidløst over den. Derfor kan den ikke være inspirert av en allvitende Gud. Man skulle tro at en allvitende Gud ville visst at menneskearten stadig utviklet seg, ikke bare fysisk, men åndelig, moralsk og kulturelt. En gudsåpenbart Bibel burde derfor være tilpasset tidsånden etter hvert som den utviklet seg i all fremtid, noe som vi i våre dager er smertelig klar over at den ikke gjør. Bibelens anvisninger om riktig livsførsel passer ikke med dagens tenkemåte. Og denne ubalansen vil bli mer og mer tydelig etter som tiden går. Man kan si at kristendommen har gått ut på dato. At alle levende religioner synes å ha stagnert, tyder altså på at ingen av disse er mer troverdige enn de andre. Det skjer neppe noe forskning ved norske (eller utenlandske) universiteter om hvilket kristent trossamfunn som gir sine tilhengere størst sjanse til å bli frelst. Hvis teologene virkelig tror på himmelen og et liv etter døden, skulle man jo også tro at det var viktig å finne ut nøyaktig hvilket trossystem som ga høyest sannsynlighet for frelse. Og om så en objektiv analyse resulterte i at katolisisme eller pinsevenner var den tryggeste veien å gå mot evig liv, så bør man vel da også opplyse folk om nettopp det. Men noe slikt har jeg aldri hørt om. Og hvis de finner ut at alle trossamfunn er likeverdige med hensyn til muligheten for å bli frelst, ja, så burde jo også dette bli gjort kjent. Disse trossamfunnene kunne da slutte å motarbeide hverandre og kanskje slå seg sammen til en mer altomfattende religion. Men her avslører de religiøse seg. Målsettingen for alle trossamfunn er ikke å frelse flest mulig mennesker, men å få flest mulig tilhengere. Og Gud er bare et hjelpemiddel for å oppnå dette. Den kristne leser som ikke er enig med konklusjonen i siste avsnitt, og som er tilhengere av et spesielt trossamfunn, bør tenke igjennom den muligheten at de kanskje vil øke sine sjanser for å komme til himmelen hvis de velger et annet trossamfunn. Hvis de

ikke er villig til det, det er altså helt uaktuelt for dem å tenke slik, så vil jeg påstå at deres tro på Gud ikke er helt ekte, de tror primært for å oppnå tilhørighet til dette trossamfunnet og ikke for å bli frelst. Når man leser teologiske avhandlinger (eller innlegg i aviser) så får man et helt annet inntrykk av kristendommen enn om man sitter under en prekestol. Moderne teologer er for eksempel enige om at Moses aldri har eksistert, at det aldri har vært noen exodus fra Egypt og at Jesus neppe var født i Betlehem. Men dette hører man aldri noe om fra en prekestol. Og dette gjelder mange andre forhold innen kristendommen, Man må altså skille mellom legmannskristendom og teologisk kristendom. Teologen og den lege kristne tror altså på forskjellige ting.

Finnes det religiøse gener? Man hører ofte kristne si at om vi alle levde etter Jesu lære, så ville vi ikke oppleve krig og annen ondskap i verden. Og sånn umiddelbart, er det ikke vanskelig å være enig i det. Men det forunderlige da er hvorfor det i det kristne Europa gjennom århundrene har vært så mange kriger mellom kristne nasjoner og andre kristne grupperinger? Gjerne med støtte av kirken og til dels i kirkelig regi (for eksempel massakreringen av katarene i Syd-Frankrike i middelalderen). Det mest nærliggende svaret må være at kristendommen ikke er tilpasset menneskenaturen. Det faller ikke naturlig for menneskene å følge Jesu lære i ett og alt. Verken kirkelige ledere eller legfolk klarer det. Så om Gud faktisk har skapt både religionen og menneskene, har han ikke lykkes særlig godt med å få oss til å passe sammen. Noen vil si at det er slik Gud vil ha det, han ønsker ikke å gjøre det for lett for oss. Men en mer sannsynlig forklaring er vel at Gud verken har skapt religionen eller oss. Religionen er nok menneskeskapt og menneskene er skapt av naturen. Ja, man har til og med oppdaget hvilke lover naturen har fulgt da den skapte oss. Kort om utviklingslæren Vi som lever i dag er født fordi våre forfedre gjennom uendelig mange generasjoner klarte å overleve. De klarte å finne en partner de kunne

pare seg og å få barn med. For å oppnå dette måtte våre gener gjøre oss disponerte til å bli forelsket, til å ha sex og til å ønske å få barn. For å overleve må vi også unngå å bli drept. Nå er det mange måter å bli drept på, man kan for eksempel bli drept i ulykker eller av ville dyr. Men man er også utsatt for å bli drept av ens medmennesker. Dette kan skje innad i stammen eller i krig mellom stammer. For å unngå dette må man ha allierte. De viktigste allierte er ens egen familie. Det er den innerste forsvarslinje mot ytre fiender og våre gener har sørget for at vi har sterke bindinger til våre nærmeste. Drap innen familien forekommer selvfølgelig, men så sjeldent at det neppe påvirker vår gen-utrustning. Men i tillegg til dette er det viktig å ha venner i kretsen rundt familien og i alle fall unngå å ha fiender i nærmiljøet som kan true ens eksistens. Derfor faller det naturlig for de fleste av oss å være vennlige og hjelpsomme mot mennesker i vår omgangskrets. Vi behøver ikke kjenne alle vi er allierte med. Melder vi oss for eksempel inn i et politisk parti, så kjenner vi ikke på langt nær alle de andre medlemmene. Men vi vet at de tenker som oss, har de samme interesser som oss og dermed på en måte vil kunne forsvare oss om vi blir utsatt for en eller annen krenkelse eller fare. Vi identifiserer oss også med en nasjon og da er vi deltaker i et fellesskap hvor det til og med kan være legitimt å drepe en fiende av dette fellesskapet. Og dette siste er et stort pluss i overlevelsessammenheng. Og her kommer religionen inn Alle som tror på en bestemt retning av en religion tilhører et fellesskap. Og et slikt fellesskap har en egenverdi, og man må spørre om det ikke er denne følelse av fellesskap som trekker folk til religionene og ikke guden selv. Nå er det jo et ledd i det kristne samfunns barnetro at om man tror på Gud når man dør så kommer man til himmelen.

Fellesnevneren for alle grenene i kristendommen er jo at man ved å tro på Jesus Kristus, så kommer man til himmelen når man dør (Efeserene 2:8). Og akkurat det siste skulle man tro var det viktigste, ja, egentlig det eneste formålet ved å være kristen, så derfor burde det jo være hipp som happ for en kristen hvilken religiøs gruppe ens medmennesker tilhører. Men slik er det ikke. Det viktigste synes å være at de tilhører den samme gruppen som en selv. Ja, så viktig er dette at det utkjempes kriger mellom kristne grupperinger på grunn av ubetydelige avvik i hvordan religionen praktiseres. Så det er samhørigheten med ens egen gruppe som har overlevelsesverdi, og ikke det at man tror på Gud. Dette er et holdepunkt for at det ikke finnes religiøse gener. Vi er ikke disponert til å tro på en gud, vi er disponert til å søke tilknytning til grupper. Og det er ganske påfallende: man føler glede ved å være medlem av en religiøs gruppe, men man gleder seg like mye når gruppen får nye medlemmer. Da blir gruppen større og sterkere og det øker ens overlevelsesmulighet. Og like avslørende er det hvordan de forskjellige trossamfunn forholder seg til hverandre. Alle de kristne trossamfunn og sekter tror på den samme guden, og de tror at det finnes bare én himmel. Man skulle da tro at hvis det viktigste for en prest eller en annen talsperson for et kristent fellesskap, var at flest mulig skulle få del i det herlige livet i himmelen, så ville det være det samme for denne talspersonen hvilket trossamfunn eller sekt et menneske tilhørte. Men slik er det ikke. Jeg tror ikke det finnes en eneste prest i Den norske kirke som noen gang fra prekestolen har uttrykt at det er det samme hvilken religiøs gruppe man tilhører, og at det viktigste er at man tror på den kristne guden. Og det samme vil gjelde alle talspersoner for kristne grupper, små eller store. Alle er bare interessert i å få tilhengere til sin spesielle versjon av kristendommen. På grunn av denne oppfør-

sel kan det derfor se ut som om at innerst inne tror heller ikke disse religiøse talspersoner på den såkalte frelse, de er bare opptatt av å få flest mulig medlemmer til sitt eget fellesskap. Og en norsk, protestantisk misjonær har for eksempel ikke noe ønske om at noen på ens misjonsmark omvender seg til katolisismen. Så det er ikke av nestekjærlighet at kristne misjonærer og andre kristne ønsker å omvende ikke-troende, den bakenforliggende årsak er et medfødt instinkt rettet mot å øke deltakerantallet i ens egen interessegruppe. Hvorfor har det gjennom historien vært kriger mellom katolikker og protestanter? Og hvorfor er disse to konfesjonene fremdeles motstandere. Er det fordi katolikkene ikke tror protestantene kommer til himmelen og omvendt? Nei, det er neppe hovedgrunnen. Uvennskapet mellom disse to trossamfunn skyldes en helt ubetydelig forskjell i enkelte lærespørsmål. Jeg har i alle fall ikke forstått det slik at den ene parten føler seg sikre på at den andre parten ikke er kvalifisert til å bli frelst og at det er derfor de er uvenner (i alle fall ikke i vår moderne tid). Hvis det var slik, ville det vært forståelig at disse to kirkesamfunnene bekjemper hverandre. Det ene samfunnet vil føle at de har er pliktig til å redde det konkurrerende samfunnet fra fortapelsen. Det ville være en velgjerning å vinne over den andre siden i en krig, slik at de kunne bringe dem ut av vantroen. Slik er det altså ikke. Og her står vi overfor en merkverdig situasjon. Ingen av partene i denne striden synes å beskylde den andre parten for å være vantro og at de grunnet det ikke slippes inn i himmelen. Men hvis begge konfesjonene var likeverdige når det gjelder kvalifisering til frelse, hvorfor skulle disse to parter ønske å bekjempe hverandre? Det understreker bare det faktum at når de gjennom historien har bekjempet hverandre, har det ikke hatt noe med frelse å gjøre, men med tilhørighet.

Religiøse gener Forskere leter etter religiøse gener, gener som gjør at man instinktivt tror på guder. Noen mener at slike finnes og at de som har disse genene også har andre karaktertrekk som konservatisme, lydighet overfor autoriteter og tilbøyelighet til å etterleve ritualer. Jeg tror ikke man er født med en slags indre trang til å tro på guder, det er ikke nødvendig å postulere slike arveegenskaper, det er nok å si at vi har gener som gjør at vi har en sterk og dyptliggende trang til fellesskap. Dette essayet foregir ikke å gi en uttømmende forklaring på hvorfor folk er religiøse. Den bare belyser en side av problematikken som hittil synes å ha vært lite påaktet. De fleste er religiøse fordi de ble indoktrinert i barndommen og kristne fortsetter hele livet å tro at det finnes en gud, en himmel og et helvete. Men man trenger ikke å henvise til spesielle gener for å forklare dette.

Hvorfor er man religiøs? Darwinismen, som viser at mennesket er sluttresultatet av en flere hundre millioner år lang utvikling fra en urcelle, har nok fått mange til å vende seg bort fra troen på guder. I alle fall er det nå, for et flertall av opplyste mennesker i Norge, utelukket at mennesket er skapt av en gud i en skapelsesakt. Nå vil mange troende likevel hevde at de fleste mennesker gjennom historien har vært troende, noe som kan tilsi at det å tro på en gud har overlevelsesverdi. Ja, dette er nok riktig, men darwinismen sier ikke noe om at man overlever lettere ved å tro på noe som er sant enn å tro på noe som er usant. Men det er likevel forståelig at de kristne trekker den slutning at siden det å tro at guden deres synes å ha stor overlevelsesverdi, så må kristendommen også være en sann tro. Men hvis de kristne tenker seg litt om ville de oppdage at ikke alle troende tror på den kristne guden. Så det er ikke spesielt det å tro på den kristne guden som har overlevelsesverdi, det som har overlevelsesverdi er å tro på en gud, en hvilken som helst gud. Men de kristne vil jo mene at alle disse andre gudene er falske, og at bare den kristne guden er sann. Så de kristne må da innrømme at det å tro på falske guder har samme overlevelsesverdi som det å tro på den ene sanne guden. Så hva skal vi si om dette? Jo, ganske enkelt, at det er ett eller annet forbundet med religion som gjør at mennesker overlever, og ikke hvilken gud man tror på. Dette har

jeg utdypet i foregående essay, hvor jeg konkluderer med at det som gjør at menneskene gjennom tidene har følt seg tiltrukket til guder, er at disse tilbyr menneskene et fellesskap og det er dette som har overlevelsesverdi. Så darwinismen kan ikke brukes til å avgjøre om kristendommen er sann eller ikke. Eller om guder eksisterer eller ikke. En kristen vil etter dette kunne henvende seg til ateisten og si at hvis dette er riktig, hvorfor ikke oppmuntre folk til å bli kristne i stedet for å forsøke å overtale dem til å gi opp denne troen, siden dette vil øke disses muligheter for å overleve? Den skjulte, bakenforliggende ideen ved en eventuell agitasjon for dette vil da være at selv om den guden som anbefales trolig ikke eksisterer, så vil det likevel lønne seg for alle å tro på denne guden. Ja, dette kan synes å være et argument for å få flest mulig til å bli troende. Men jeg er likevel ikke sikker på om jeg vil gå inn for dette. Skal vi bygge vårt samfunns holdninger på en tro som vi innerst inne vet ikke er sann, bare fordi vi sannsynligvis lettere vil overleve på den måten? Jeg ønsker ikke det. En grunn er at selv om man i tidligere århundrer kanskje øket sine overlevelsessjanser ved å tro på en gud, så er det ikke sikkert at dette gjelder nå lenger. Det at så mange nå vender seg bort fra troen på en gud kan tyde på det. Nå og i fremtiden kan det være at man i langt fremskredne sivilisasjoner lettere vil overleve ved ikke å tro på guder. En annen ting er spørsmålet om fremtidens gen-kvalitet. Den vil kunne være avhengig av måten vi lever og overlever på. Hvis vi skal fortsette som nå med en laissez faire politikk i vårt forhold til religioner, dvs. vi lar alle religioner fritt få utfolde seg uten at vi gjør noen forsøk på å opplyse tilhengerne om at guden deres trolig ikke finnes, så vil vi fortsette i uoverskuelig fremtid med religionskriger og terrorhandlinger. Og samtidig får vi da en foredling av gener som gir overlevelse i krigs- og voldssituasjoner. Vi kan altså få en gen-pool som

gjør menneskene mer og mer disponert for vold. Hvis vi i stedet går inn for å avskaffe religion og vi klarer det, får vi en fredeligere verden og over tid får vi en gen-pool som disponerer menneskene for toleranse og fredelige sysler. Jeg ønsker at mine etterkommere skal leve i en fredeligere verden. Det er ikke noe ettertraktelsesverdig for meg å ha etterkommere som må ty til vold for å overleve. Da vil jeg heller være uten etterkommere. Følgende spørsmål er relevant i denne forbindelse: Vil man finne færre påskudd for å starte en krig i en verden uten religion enn i en verden med religion slik som nå? Jeg tror de fleste nokså lett vil innse at svaret på dette må være ja. Mange mener at siden religionene gjør mye nytte for seg, så bør vi gå inn for å beholde religionene. Men hvis man finner ut ved forskning at menneskeheten samlet vil få det bedre uten religion, vil det ikke være avgjørende om religionene også gjør nytte for seg. Bare hvis man finner ut at verden blir bedre med religion enn uten, så bør man gå inn for å beholde religionene. Nå mener vel de fleste både troende og ikke-troende, som en umiddelbar reaksjon, at det er tanken på et storslagent etterliv i himmelen i Guds nærvær som gjør at folk velger å tro på Gud. Her kan man undres over om de troende virkelig noen gang reflekterer over hvordan dette livet i himmelen vil arte seg. Hadde de gjort det, så hadde de funnet ut at denne tilværelsen ikke er så mye å strebe etter. I debatter om dette som jeg har deltatt i, har flere debattanter forsøkt å forestille seg dette og konkludert med at livet i himmelen må være dødsens kjedelig. Et liv i et kloster er vel den tilstanden her på jorden som ligger nærmeste denne «forjettede» tilstanden i himmelen. Og man vil neppe være på tomannshånd med Gud slik som kanskje mange tror, det vil trolig være flere milliarder mennesker som vandrer rundt i himmelen i en evigvarende rituell hyllest til Gud. Dess-

uten kan vel ikke Gud oppholde seg hjemme i himmelen hele tiden. Siden han opprettholder alt i hele verden, må han vel stadig være på reiser rundt i universet for å ta seg av alt som foregår der. Og finnes det intelligente vesener andre steder i universet, så har kanskje de også en himmel som han må besøke for å bli hyllet. Og i den jordiske himmel mottar han noen millioner bønner hver dag som han må ta seg av. Når de kristne ikke tenker over dette, så er det fordi de egentlig ikke tror på en fysisk himmel, de må bare utad gi uttrykk for at dette er noe ettertraktelsesverdig. De deltar bare i en slags fantasiforestilling. Og ingen bryr seg om himmelen finnes ett eller annet sted i universet. Det er et helt irrelevant spørsmål for de kristne, nettopp fordi himmelen er en fantasiverden som ikke har noe med universet (eller virkeligheten) å gjøre.

Hva tror de religiøse egentlig på? Mange, kanskje de fleste som nå ikke lenger tror på Gud, har en gang i sin barndom og ungdom vært troende. Jeg hører med blant disse. I gymnastiden ba jeg aftenbønn hver kveld, hvor jeg henvendte meg til en Gud som for meg fremsto som en velvoksen mannsperson som befant seg et sted oppe i skyene. Jeg kan bli kritisert for at jeg dannet meg et slikt bilde av den kristne guden, men det var nå dette jeg ble innpodet på søndagsskolen og folkeskolen i årene rundt 1940. Er det noen som tror på helvete? Det er mange måter å være troende på. Noen vil kanskje mene at siden Jesus døde for våre synder på korset, så trenger de ikke gjøre noen særlige anstrengelser for å komme til himmelen, det er nok at man tror på Gud. Men de som tror dette er nok i fåtall. De fleste kristne vil nok mene at en samtale med en prest før døden vil være en god sikkerhetsforanstaltning. Så hva skal man tro om dem som ikke sikrer seg på denne måten? I russetiden døde min bestefar. Han var ingen kirkegjenger, jeg så aldri han leste Bibelen, han snakket aldri om religion til oss barnebarna og det var ingen ting som tydet på at han ba kveldsbønn. Jeg vet ikke hva han ville ha svart om han på slutten av sitt liv hadde blitt spurt om han trodde på Gud, men jeg tror det er mest sannsyn-

lig at han ville ha svart bekreftende på det (det fantes ikke mange som var erklærte ateister den gangen). Han fikk noen måneder på seg til å forberede seg til døden, men han ba aldri om å få en samtale med en prest før han døde. Så han var tydeligvis ikke bekymret for hva som ville skje med ham etter døden. Han kjente sikkert til alle beskrivelser av himmel og helvete i religiøse skrifter, men det virker som om han innerst inne ikke trodde på dette. Hvis han virkelig hadde trodd på at han risikerte å komme til det forferdelige stedet helvete etter døden, skulle man vel tro at han ville ha prøvd å unngå det ved å be om samtaler med en prest, eller han ville ha begynt å lese Bibelen og å be til Gud på sine siste dager. Men ingen ting av dette skjedde (selv om dette med å be til Gud kan jeg ikke være sikker på). Nå vil jeg kunne gi nøyaktig den samme beskrivelse av hva som skjedde da min bestemor og mine foreldre døde. De var medlemmer av statskirken og trodde vel at Gud fantes, men gjorde ingen ting for å sikre seg frelse etter døden. Dette må føre til spørsmålet: kan man tro på Gud, men ikke på at himmel og helvete eksiterer? Vi skal nå se hvor sannsynlig det kan være. Da min bestefar døde var jeg altså selv troende. Men den tanken at min bestefar kunne ende opp i helvete streifet meg aldri. Om jeg hadde reflektert over akkurat dette, så hadde jeg nok måttet trekke den slutning at han absolutt kunne risikere å gå fortapt, men å tenke på dette som en mulighet var helt fjernt for meg. Og det må bety at jeg den gangen, selv om jeg altså trodde på Gud, så trodde jeg ikke at mennesker ender opp verken i himmelen eller i helvete når de dør. Dette må ha vært noe jeg instinktivt følte, men som jeg ikke var direkte bevisst. Når mine foreldre leste eventyr for meg som barn, husker jeg aldri at jeg ble advart mot å tro på troll og hekser etc. Det var helt unødvendig, det var noe som jeg intuitivt skjønte. Kan det samme

være tilfellet med himmel og helvete? Jeg lyttet på hva som ble sagt om disse stedene, men jeg trodde egentlig ikke på det, det var altfor usannsynlig. Jeg tror det er forklaringen på at jeg aldri ble bekymret for om bestefar endte opp i helvete. Jeg trodde rett og slett ikke på det Jeg tror at det store flertallet av såkalte kristne har det på samme måten som det jeg beskriver om meg selv, de tror – når det kommer til stykket – egentlig ikke på himmel og helvete. Jeg tror at kristne som tror på at helvete virkelig eksisterer ville oppføre seg helt annerledes enn de gjør, de ville være mye mer aktive i sine forsøk på å få slektninger og venner til å ta religionen mer alvorlig. For hvis en dypt religiøs bestemor er helt sikker på at hennes barnebarn vil komme til helvete siden han nettopp meldte seg ut av statskirken, så ville hun helt sikkert gjøre sitt ytterste for å få barnebarnet på andre tanker, i stedet for bare å være litt lei seg. Så den sterkt religiøse bestemoren tror heller ikke på helvete. Men hun tror på Gud. Går vi hundre år tilbake i tiden, så var det selvfølgelig mange flere som trodde på helvete enn i dag. Og spør man dagens kristne om de tror på helvete, så vil nok de fleste svare bekreftende på det. Så utad må de holde fast på denne troen, for ellers blir de utstøtt blant sine medtroende og de vil kanskje føle at de har syndet mot Gud. Men jeg tror at de innerst inne ikke egentlig tror på helvete. Dette røper de ved måten de ytrer seg i kommunikasjon med utenomverdenen. Tror muslimer at det finnes en himmel? Islam er en religion som er lite tolerant overfor annerledestenkende. Å være vantro er en forbrytelse som kan straffes med døden. Muslimer tror på en himmel og et helvete. De tror at de vantro kommer til helvete og de selv til himmelen. Og det muslimske helvete er et sted med evig tortur slik som i kristendommen. Så muslimen antas å tro at den vantro, når vedkommende dør, får den verste straffen som

det er mulig å tenke seg. Men da må man spørre: hvis nå de vantro får denne straffen, hvorfor er det så viktig å straffe de vantro også her på jorden? Er ikke denne straffen i helvete så forferdelig at det ikke er nødvendig med noe mer straff før døden? Hvis muslimen hater en vantro så forferdelig, kan han ikke la vedkommende leve ut sitt liv her på jorden, mens muslimen i mellomtiden kan gå og glede seg over straffen den vantro får i helvete. Jeg tror forklaringen på dette er at muslimen egentlig ikke tror på helvete. Hvis han virkelig trodde på helvete, var det vel ikke nødvendig å hate den vantro så mye, den vantro vil jo straffes etter døden og det bør han være fornøyd med. Konklusjon Av det jeg har skrevet i dette essayet trekker jeg følgende konklusjon: de kristne tror på at Gud finnes, så det er riktig å si at de genuint tror på Gud. Men når det gjelder himmel og helvete, så vil jeg påstå at de kristne utad tror på disse stedene, men at mange innerst inne ikke gjør det. Muslimene tror også på en gud, men de tror heller ikke på helvete. Den måten de religiøse tror på Gud på, er bestemt av våre gener men denne troen er litt annerledes enn troen på at universet oppsto ved et Big Bang, at en meteor utryddet dinosaurene for 65 millioner år siden, at jorden er rund og at vi stammer fra et apelignende vesen. Troen på Gud er irrasjonell, den kan ikke begrunnes på noen som helst slags måte, men har gjennom historien hatt så stor verdi i overlevelsessammenheng at vi fortsatt vil oppleve at mennesker vil tro på en gud ennå i minst hundre år. Men av analysen i dette essayet føler jeg meg nokså sikker på at troen gradvis vil forsvinne etter hvert som folk blir mer og mer opplyste, og først i de landene som er kommet lengst i folkeopplysning.

Hva er minimumskravet til frelse? Som kjent ble Jesus korsfestet sammen med to røvere. Ifølge Lukasevangeliet ble Jesus spottet av den ene røveren, mens den andre røveren svarte med å bebreide den første. Han sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Og han sa: «Jesus husk meg når du kommer i ditt rike» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» Denne andre røveren, som trolig ikke var sin mors beste barn, ble altså frelst på grunn av sin innrømmelse av skyld og fordi han trodde at Jesus var guddommelig. Fordi han tilfeldigvis ble korsfestet sammen med Jesus, og på grunn av sin ydmyke holdning til sine egne forseelser, ble han belønnet med en plass i himmelen, mens han ellers trolig ville ende opp i helvete. Det er da naturlig å spørre om dette gjelder generelt. Vil alle som, like før de dør tydelig tilkjennegir anger for synder de har begått og samtidig erklærer at man tror på Jesus, komme til himmelen? Ja, hvis Gud behandler alle mennesker likt, så bør vi vente at det er slik. Men dette setter visse ting i perspektiv. Skal det så lite til? Mange vil si at å leve hele livet i gudfryktighet, bibelstudier, bønn og for aktiv deltakelse i kristne menigheter ikke er et fullverdig liv. Og

de vil kunne spørre: hvis man ikke blir belønnet på noen måte for å leve et slikt liv, hvorfor skal man velge det? Kan man ikke da like godt leve mesteparten av livet med å søke etter fornøyelser, delta i aktiviteter som gir størst mulig glede og uten å føle noen forpliktelser overfor Gud, for så, når døden nærmer seg, be Gud om tilgivelse for det livet man har levd, og sovne inn i visshet om at man får del i herligheten i Guds rike? Før vi svarer på dette spørsmålet må det gjøres noen betraktninger. En helgardering Vil vi for eksempel leve et rikere liv om vi bare søker fornøyelser, eller kan en munk som lever sitt liv i forsakelser av det som regnes som menneskelig goder, en katolsk prest som må leve i sølibat og dermed bli fratatt gleden av å leve i et ekteskap med barn eller en norsk bedehuskristen, som må avholde seg fra alt som regnes som syndig, men som gir folk flest mange gledesstunder – kan disse menneskene sies å leve et like godt liv som de som ikke tar religionen alvorlig? Rent objektivt er nok svaret på dette nei. Disse menneskene ofrer noen av livets gleder, for å sikre seg at de kommer til himmelen. Det er det som er motivasjonen deres. Det er altså en form for helgardering. Tanken er at siden man kan dø når som helst, så uansett når dette skjer, så har de sikret seg en plass i Gud rike. En som gambler på at han ikke trenger å tro på Gud før på slutten av livet, kan risikere å bli utsatt for en brå død og derfor dø som ikke-troende. Dette er selvfølgelig en stor risiko, så hvis det virkelig finnes en Gud og en himmel, så tilsier all fornuft at man bør leve gudfryktig hele sitt liv. Den franske matematikeren Pascal har sagt noe sånt som at selv om man regner at sjansen for at det finnes en Gud er liten, så vil et etterliv i helvete være så ille at man bør gardere seg mot det ved å tro på Gud. Og det gjorde Pascal. Men det var den gang. Nå regner vel fler-

tallet av nordmenn at det er så lite sannsynlig at det finnes en Gud, at de ikke vil leve et liv i forsakelse for å være sikker på at de kommer til himmelen. Sannsynligheten for at det finnes en himmel og et helvete er så liten at de ikke syns det er bryet verdt å gardere seg. I våre dager hører man da også sjeldent at det er noen som omvender seg på dødsleiet. Har evangelistene misforstått? Nå vil kanskje enkelte kristne si at en som gambler på at han får anledning til å omvende seg like før han dør og lykkes med dette, neppe vil slippe inn i himmelen. En slik beregnende holdning vil Gud gjennomskue og vedkommende vil ikke bli saliggjort. Men er det ikke noe tilsvarende Pascal gjorde? Han så for seg muligheten for at Gud ikke fantes, men valgte likevel å tro på ham for å gardere seg mot å ende i fortapelsen. Og hvor mange kristne er det ikke som har en viss tvil om Guds eksistens, men som fortsetter å tro for å være på den sikre siden. Vil ikke dette også være en slags form for beregning? Så hvis Gud er veldig streng her, er det kanskje bare de som aldri har stilt spørsmålet om Guds eksistens som blir frelst. Etter dette kom kanskje ikke den andre røveren til paradiset. Troen på det er muligens basert på en misforståelse. Det virker i det hele tatt som om det kan være vanskelig å resonnere seg frem til hvem som blir frelst og hva minimumskravet eventuelt skulle være. En sluttkommentar Etter vår rettferdighetsoppfatning burde vel ikke personer som lever mesteparten av sitt liv etter forgodtbefinnende og omvender seg først på dødsleiet, ha samme status i himmelen som de som gjennom et helt liv gir avkall på en mengde goder som livet byr på for å være sikker på å komme til himmelen. For hvordan vil forholdet i det hin-

sidige i så fall være mellom munker, prester og andre gudfryktige på den ene siden og alle de som på slutten av sitt liv valgte frelsen, men som ellers levde et nokså lettsindig liv og uten å ofre Gud en tanke? De førstnevnte vil kanskje synes dette er urettferdig og vil få en viss motvilje mot de sistnevnte og det kan oppstå gnisninger mellom disse gruppene. Og for oss som fremdeles lever, så synes i så fall ikke Gud å være noe godt forbilde for oss i rettferdighetssammenhenger.

Har vi noen nytte av Gud? Noe kan sies å ha nytteverdi hvis dets tilstedeværelse gir større fordeler enn ulemper. Det er gjerne materielle ting man forbinder med nytte, men man kan også snakke om at immaterielle ting har nytteverdi. Kristne forkynnere og skribenter kan snakke og skrive i det vide og brede om Guds kjærlighet og omsorg for menneskene, men ordet nytte har jeg aldri sett brukt i beskrivelser av Gud. Men hva kommer det av? Noen mener kanskje at det er ukristelig og blasfemisk å bruke et så verdslig begrep som nytte om noe hellig. Men hadde det ikke vært ganske smart og kanskje vært en vekker for alle de som er lunkne til kristendommen å bli konfrontert med en liste over hvilken nytte man vil ha av å tro på Gud? Hvis Gud altså hadde noen nytte. Og hvis det viser seg at en slik liste faktisk har flere gode poenger, så burde det vel være i de kristnes interesse å gjøre den kjent. Å bruke den i forkynnelsen kunne gi kristendommen en ny giv og øke antall tilhengere. Men selvfølgelig, hvis man, når det kommer til stykket, ikke finner noe ved Gud som gir nytte, vil en kristen gjøre alt for å unngå at noen tar opp dette spørsmålet. Så kan dette siste være grunnen til at dette synes å være et tabubelagt emne i teologiske kretser? Det skal vi nå prøve å finne ut av.

Vil du lese resten? «Kristendommens undergang» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no