Når stormen aldri løyer – les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Om Sanger til Gry (2009). «En historie som er drivende god … Helle klarer det nesten ingen av dagens krimforfattere fikser: Han holder på spenningen til siste slutt» Tarald Aano, Stavanger Aftenblad Om Brennende sinn (2014). «Etter å ha lest denne romanen sitter jeg igjen med en “WOW!” følelse. For en bok, for et plott og for et persongalleri. Dette er en bok med kraft og spenning. Det ender med at jeg gir Brennende sinn, terningkast 6!» Boktimmy Om Ingenting å skamme seg over (2017). «Juryen synes at disse personene i boka er beskrevet med psykologisk innsikt og med mer dybde enn det man kanskje ofte finner innenfor krimsjangeren.» Utdrag fra juryens begrunnelse for utdeling av Sølvkniven.

Ny krimroman skrevet av vinneren av Sølvkniven 2018! En forblåst novemberdag i 2012 banker det forsiktig på krimforfatter Kurt Stilles dør. Utenfor står en søkkvåt, ung kvinne. Hun bringer med seg et brev som snur Kurts verden på hodet. Alle tanker han har tenkt, må tenkes på nytt. Vonde ting vil virvles opp. Sorg hentes fram. I 1984 deltok Kurt Stille i etterforskningen av drapet på datteren til en svært moralistisk biskop. Jakten brakte ham i kontakt med kristenrockere, forfyllede forfattere, Grand Prix-artister og Vikingspillere. Det eneste de hadde til felles var at de løy. Har kvinnens brev en forbindelse med attenåringen som ble funnet død ved foten av et stup midt under Lillehammer-OL? Eller med gutten som ble drept i en narkohandel mens politiet var opptatt av å lete etter NOKAS-ranerne? Samtidig som Kurt forsøker å finne sammenhengene ingen andre vil se, lurer en skygge i kulissene. En som vil Kurt og datteren hans alt enn godt. Når stormen aldri løyer er en ekte «whodunit-krim». Her gis leseren alle muligheter til å løse gåtene før hovedpersonen. Dette er Lars Helles første roman om Kurt Stille.

ISBN 978-82-8330-250-9

LARS HELLE NÅR STORMEN ALDRI LØYER

Om Bak stengte dører (2008). «Helle skriver spennende og godt. Av og til riktig så morsomt» Ingvar Ambjørnsen, VG.

LARS HELLE EN KRIMINALROMAN AV

NÅR STORMEN ALDRI LØYER

9 788283 302509 LIV FORLAG

Om Lars Helle (f. 14.03.1957) Helle arbeider som førstelektor i pedagogikk ved Universitetet i Stavanger. Han har gitt ut en rekke fagbøker og sju kriminalromaner. Den første på Kagge Forlag i 2004. De øvrige på Wigestrand Forlag. Hans forrige bok, Ingenting å skamme seg over vant «Sølvkniven» i 2018. BIBLIOGRAFI KRIM Når demningen brister, 2004 Den siste dagen, 2006 Bak stengte dører, 2008 Sanger til Gry, 2009 Der sirkelen slutter, 2013 Brennende sinn, 2014 Ingenting å skamme seg over, 2017

LARS HELLE

NÅR STORMEN ALDRI LØYER

Â©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2019 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 80 g FSC MUL Print Cream 1,5 Sats: Garamond 10.5/15 pkt. Grafisk utforming:Terje Nielsen ISBN: 978-82-8330-250-9

Vi lever i en skruvad tid där lögn blir sanning fästan alternativ Och tomtarna har blivit troll som skräms och spelar roll … Det brinner överallt och ändå är det kallt (Dan Hylander, 2019)

USKEN 13. NOVEMBER 2012

Alt ble satt i gang på nytt da ei jente som egentlig skulle vært død, banket forsiktig, nesten lydløst, på døren min. Forskrekket rev jeg meg løs fra julenovellen jeg skrev for VG, og kom meg på beina. Pulsen dunket i tinningen. Hvem kunne komme på besøk så sent? Og det på et så gudsforlatt sted som dette? Et slør av regn plasket mot vinduene. Vinden ulte. Hvite, tunge bølger slo innover den vesle stranden. Et fyr blinket langt borte. Jeg løsnet sikkerhetslenken ørlite og fikk døren opp på klem. Ei jente i slutten av tjueårene sto i høljregnet med en brun veske i hånden. Det lyse håret virket moteriktig klippet i en slags pasjefrisyre. «Kurt Stille», sa hun prøvende. «Politimannen som skrev I stormens øye?» Ordene kom på pære dansk. Ja, jeg heter faktisk Kurt Stille. Sånn kan det gå når din danske far flytter til Norge samtidig som han får en hangup på skøytesport. Hva er vel da mer logisk enn å kalle opp sin førstefødte etter den eneste skøyteløperen av format som hjemlandet noensinne har fostret? Kjenner jeg ham rett, spilte det også en rolle at Stilles familie flyktet fra Tyskland til Danmark for å slippe unna nazistene. For far var det nok en strek i regningen at jeg verken ble skøyteløper eller politisk aktivist, men derimot fotballspiller og forfatter. «Ja, det er meg. Er det noe jeg kan hjelpe med?» «Kan jeg komme inn?» Motvillig løsnet jeg lenken og steg til side. Hun strakk fram en liten hånd. «Thea Riis.» Innenfor kastet hun et granskende blikk rundt seg og pekte mot de blanke, svarte flisene som dekket veggene.

«Du har gjort det godt.» Jeg trakk likegyldig på skuldrene og haltet etter henne inn i stuen. Hun nikket mot et fotografi av ei jente i femårsalderen som sto på en sandstrand med en badering rundt livet. «Din datter?» «Ja.» Hun så usikkert på meg. «Er du stadig ansatt i politiet?» «Nei, jeg sluttet for en god stund siden.» «Det kjente jeg vel i grunnen til. Beklager, du har ikke hatt det enkelt.» Den siste ignorerte jeg. Når man har passert de femti, har mye skjedd, og ikke alt er like lett å snakke om. «Hvordan fant du meg? Huset står ikke i mitt navn, og jeg er ikke oppført i telefonkatalogen.» «Ja, det var sannelig vanskelig», smilte hun blekt og tørket regnet vekk fra ansiktet, «men da jeg sa til forlaget ditt hvorfor jeg måtte treffe deg, fortalte de hvor du holdt til.» Jeg tenkte meg om. Usken er en liten øy like utenfor Sandnes, nesten uten fastboende, ingen bilvei og en samlekasse til post. Siste båt ankom for en time siden, og neste ville ikke gå før i morgen tidlig. «Hvordan kom du deg egentlig hit?» spurte jeg så avvisende jeg bare kunne. «Betalte en ung mann for å sette meg over.» Hun måtte ha sett hvor forundret jeg ble. «Slapp av. Jeg ringer ham når jeg skal hentes.» Jeg skaket forvirret på hodet. «Greit, men hvorfor er du er? Hva kan jeg hjelpe med?» Med kvikke bevegelser glattet hun på den lyseblå

blusen og trakk en hvit konvolutt opp av vesken. «Det er best du leser dette. Kanskje du forstår mer enn meg.» Vi satte oss i en brun skinnsalong. Med brillene på nesetippen løftet jeg brevet mot øynene. En drøy side med knudrete, gammelmodig skrift, attpåtil på dansk: Kolding, 11. juli 2012 Kjære Thea Når du leser dette, er jeg død. Først av alt vil jeg si at det å ha vært «moren» din har vært en fryd fra første dag. Men du skjønner: Jeg er ikke din mor, i det minste ikke fysisk. Jeg aner ikke hvem du har dine gener fra. Men dårlige mennesker kan de umulig ha vært, da ville du ikke ha vokst opp til den makeløse kvinnen du har blitt. Jeg regner med at du nå gråter og undrer deg over hvorfor jeg ikke har fortalt deg dette før. Sannheten er banal. Da din far og jeg giftet oss i 1970, hadde vi allerede passert de førti, og selv om vi var meget lykkelige, hadde vi en stor sorg: Gud hadde besluttet at vi ikke kunne få barn, og adopsjonskontorene hadde besluttet at vi var for gamle. Det ble mye tårer og bønn. Jeg gikk til og med så langt at jeg klandret Gud: «Jeg håpet på lys, men det kom mørke. Mitt indre koker og er ikke stille.» Gud svarte ikke – da. Vi hadde gitt helt opp da jeg en strålende oktoberdag i 1984 ruslet ut for å hente avisen. På trappen sto en stor kurv med en bylt innpakket i et rosa teppe. Kjære Thea, bylten det var deg! Du sov tungt. Jeg gjetter på at du var drøye to år. Noen dager senere reiste du og jeg til min søster i Tyskland, og kom ikke hjem før året etter. Da sa vi at du var vårt fosterbarn. Alle trodde oss. Og fra den

dag har du vært det – vårt barn, mener jeg - og gitt oss all den lykke en datter kan gi sine foreldre. Med hånden på hjertet kan jeg si at vi aldri har forsøkt å finne ut hvordan du havnet på akkurat vår terskel. Vi betraktet deg som en gave fra Gud. Det var derfor vi kalte deg Mathea, som jo betyr nettopp det! Men da far lå på dødsleiet, måtte jeg avlegge et løfte: Når jeg skjønte at også mitt liv nærmet seg slutten, måtte jeg fortelle deg om brevet vi fikk en måneds tid etter denne vidunderlige høstdagen i 1984. Disse ordene er den eneste ledetråden til hvem du er. Dessverre har jeg brent det, men selv nå, knappe tretti år senere, minnes jeg hvert eneste ord. Du får lese dem og selv avgjøre hva du vil foreta deg. Kjenner jeg deg rett, klarer du vel ikke å motstå oppfordringen på det vi, med et lite smil, kalte følgebrevet ditt. If she ever begins to wonder, contact the policeman

Kurt Stille in Stavanger. But don’t say anything before she grows up. Vel, vennen min, valget er ditt. Vi ses igjen.

Det var nøyaktig her jeg forsto at jenta måtte være et gjenferd som hadde hjemsøkt meg i nesten tretti år, kvinnen jeg hadde bygd hele karrieren min på. Nå måtte alle tanker jeg hadde tenkt, tenkes på ny. Vonde ting ville virvles opp. Sorg måtte hentes fram. Minner. Mareritt, og Gud vet hva. Alt måtte på bordet. Men hvordan i helvete skulle jeg forklare henne alt dette? Den grusomme fortellingen kunne jeg ikke bare buse ut med. Jeg måtte skaffe meg en tenkepause. Beina ville knapt bære meg da jeg stavret bort for å hente en bok. Omslaget viste et opprørt hav. En

politibåt nærmet seg en liten sjark. På sjarkens dekk sto en skikkelse i oljehyre med en åre løftet til slag. Med store bokstaver sto det: KURT STILLE I STORMENS ØYE Jeg ga henne boken. «Jeg tror jeg vet hvem du er, og skal fortelle det straks. La meg bare få gå på toalettet først. I mellomtiden kan du lese innledningskapittelet, så tar vi det derfra.» Hun kikket fort på omslaget. «Er ikke denne boken basert på en sann historie?» «Jo, men les nå.» Hun gjorde som hun ble bedt om. Jeg humpet langsomt ut av rommet. På badet fylte jeg hendene med iskaldt vann og skylte ansiktet. Det hjalp ikke. Dette besøket ville åpne en eske jeg helst ville sett på havsens bunn. Det sies at ungdommen er en beruselse uten vin. Ja, det skal jeg hilse og si. Om jeg, for 30 år siden, hadde vært noe mindre selvopptatt, noe mindre opptatt av å bli helt, ville kanskje livet mitt blitt betydelig enklere. Alt dette kom til uttrykk i teksten jeg hadde bedt Thea lese. Mange forfattere er stolte over debutromanen sin. De later som de er flaue og sier skjelmsk «den skulle jeg gjerne skrevet om igjen», men innerst inne er de såre fornøyd. Debuten blir et symbol på drømmen som har blitt til virkelighet. Slik er det ikke med meg. Fortellingen Thea satt med i hendene, skulle jeg helst sett uskrevet. I sin enfoldige villfarelse fortalte den historien om en mann som satte forstørrelsesglasset på seg selv, og som derfor ikke la merke til det han burde ha sett. Som

ikke forsto menneskene han burde ha forstått, og det fikk konsekvenser. Både for meg og dem jeg brydde meg om. Kapittelet hun skulle lese, kunne jeg nesten utenat. Med en glødende sigarett i munnviken tviholdt mannen i en stor kniv. Et stykke unna kom en intetanende ung jente skyvende på en barnevogn. Han skjerpet blikket. Visst var det datteren til presten. Armbåndsuret viste kvart på ti. Det var kjølig, og regnet hang i luften. Han kaldsvettet. Jenta kom stadig nærmere. Mannen med kniven slang seg fram og grep henne i skuldrene. Med gnistrende øyne klemte han til rundt den smekre halsen. Mens ansiktet kokte, kjempet hun for å få puste. Han slo. Flere ganger. Mannen bøyde seg og plukket opp noe fra bakken. En stein traff jenta i pannen. Høyre hånd for opp til såret. Fingrene ble klissete. Enda en stein kom susende. En dundrende smerte i brystet. Prestedatteren falt nesten, men maktet så vidt å beholde balansen. Hun skjønte at hun måtte flykte, men visste ikke hvor. En ny stein fikk henne til å segne om kull. Mannen med kniven kom sakte mot henne. «Jeg har ikke gjort deg noe», hvisket hun. «Ikke det», sa han lavt og rev opp en knapp i den spraglete blusen, «jeg tror virkelig ikke du forstår.» Metodisk rev han av henne resten av klærne. Etterpå tente han en sigarett og presset gloen inn i det nakne brystet. Hun skrek høyt. Mannen grep i frakkelommen og trakk fram et tau. Med raspende pust halte han den sprellende jenta bort til en

diger bjørk og kastet repet over den nederste greinen. Den ene enden ble surret rundt halsen hennes. Langsomt heiste han prestedatteren oppover. Beina sparket. Tungen kom ut. Han trakk henne ut fra treet, og med voldsom kraft kastet han den vevre kroppen inn mot stammen. Et stykke unna raslet det i blader ...

På vei tilbake til stuen plukket jeg med meg to flasker vin og tre plastmapper. Så fort jeg kom inn i rommet, la Thea Riis boken fra seg og så forfjamset på meg. «Nå har jeg lest åpningen. Det var skrekkelige greier. Kunne du tenke deg å fortelle hva dette har med meg å gjøre? «Vil du ha et glass vin?» spurte jeg. Hun nikket irritert Jeg fylte to glass og stakk til henne den ene mappen. De to andre beholdt jeg i fanget. «Du kan se på dette.» Hun trakk ut flere avisutklipp. Stavanger Aftenblad: Mistenkelig dødsfall på Smaløy Aftenposten: Hvor er Susanne? Bergens Tidende: Savnet femåring funnet død Dagbladet: Dødsdrama på Bybrua i Stavanger Theas stemme skjøt lyn. «Et dette en fucking joke? Nok gjetteleker! Si hva dette har med meg å gjøre.» Jeg tok en slurk vin og gjorde som hun sa. Utenfor rev vinden i trærne.

ESTHERS BOK 12.â&#x20AC;&#x201C;20. OKTOBER 1984

KAPITTEL 1 Fredag 12. oktober 1984 Vannet flommet ned over Rogaland. At det i tillegg regnet vannrett, gjorde humøret mitt enda verre enn det pleide. Ikke at jeg var en solstråle til vanlig heller, slett ikke, men det elendige været gjorde meg ekstra grinete og selvmedlidende. Historien min er like enkel som den er kjip. Få år tidligere hadde jeg levd på solsiden. Ving på Vikings a-lag. I vannskorpen til landslaget. Nygift med det jeg trodde var verdens søteste kvinne, som på toppen av det hele var gravid med mitt barn. Ett år igjen av politiskolen. Utsikt til fast jobb i Stavanger. Men da nedturene først begynte, kom de fort, og det var mange av dem. Først døde mor mi. Så besøkte Viking Briskeby. Datoen er spikret i hukommelsen: 29. juli 1979. I første omgang fikk vi frispark ved sekstenmeteren. Kapteinen gjorde seg klar. Jeg jogget bort og tryglet om å få prøve. «Du får denne ene.» Hvis man bare får én sjanse, så griper man den, tenkte jeg og la ballen godt til rette. Jeg bestemte meg for å prøve

noe jeg hadde trent på i timevis. Skrått tilløp.Treffe nedenfra med de tre ytterste tærne. Ballen fikk en perfekt kurve og dalte ned i nærmeste kryss. Nedturen kom tidlig i andre omgang. Jeg stormet langs krittet med ballen i beina. En back på størrelse med en liten traktor kom halsende mot meg. Fortsatt kan jeg våkne av lyden som forteller at kneet er ødelagt. Fotballkarrieren var over. Riktignok gjorde jeg noen spede forsøk på comeback, alle nytteløse. Beinet lot seg ikke reparere. Akkurat da trøstet jeg meg med noe far min bestandig har sagt: «Det er med katastrofer som med bruksanvisninger. Med jevne mellomrom dukker de opp, og så må du velge om du orker å forholde deg til dem.» Det gikk forholdsvis greit når det gjaldt fotballen. Politiskolen var greie og satte meg på vent. Kona gjorde jobben sin og fødte en fantastisk jente, men seks måneder senere fant hun seg en amerikansk brønndreper som kom til Stavanger sammen med Red Adair. Ifølge ekskona stoppet han Bravo-utblåsningen omtrent egenhendig. Om det var hans evne til å stanse utblåsninger eller noe helt annet som fikk henne til å forlate meg, skal være usagt. Den katastrofen forholdt jeg meg ikke like elegant til. Han fikk en blåveis, hun en oppklippet brudekjole. De neste ukene ble det mye krangling, øl, whisky og våkenetter, både hjemme og på Dickens, byens mest legendariske vannhull. Etter hvert var jeg på fornavn med alle som drakk pils før frokost. Jeg nektet eksen å ta med seg datteren vår til California og satset på en karriere som alenefar. På mange måter var jeg fornøyd med det. Noe problematisk var det å kombinere rollen med politiyrket, men det gikk nå på et vis, det også.

Først og fremst takket være min tidligere svigermor som tok mitt parti i faenskapet. Så langt var jeg ikke satt på de store sakene, men det gjorde meg ingenting. Jeg trivdes med å etterforske legemsbeskadigelser og ordensforstyrrelser, stort sett forårsaket av nyrike oljearbeidere med for mye fritid og for få sperrer eller gjengangere fra den herostratisk berømte Tjensvollgjengen. På politistasjonen tok de hensyn til situasjonen min og presset så lite som mulig. Ei heller maste de så mye om hardhendte arrester. Jeg var takknemlig for begge deler. Denne oktoberkvelden befant jeg meg mer eller mindre alene på vakt. Ti minutter før jeg kunne dra hjem, ble døren til kontoret mitt revet opp. Inn tittet et blankskurt hode. Ragnvald Fredheim, Stavanger-politiets mest profilerte drapsetterforsker. «Kurt, har du tid? Vi har et mistenkelig dødsfall på Smaløy.» Jeg skvatt. Smaløy, det var som pokker. «Ok, men bare så du vet det, jeg har en god kompis som bor der ute, Trond Lauvås. Vi spilte sammen i Viking, så hvis dette har noe med ham å gjøre, er jeg inhabil.» Å fy til rakkeren hvor inhabil jeg var.Trond hadde vært kaptein da jeg ble hentet til klubben. En stabil midtstopper som tok seg av oss yngre som om vi skulle vært ungene hans. Etter at han la opp, hadde treningsstudioet hans gått så det suste. «Fint du sier fra», sa Ragnvald, «men vi har ingen holdepunkter på at Lauvås har noe med dette å gjøre. Vi holder deg bare unna ham, så vil alt gå fint.» I førstebetjentens gamle, grå Taunus fikk jeg en kjapp oppdatering om åstedet. Smaløy lå like utenfor Engøy i

Stavangers skjærgård. Helt fram til nyttårsaften 1978 hadde den vesle øya vært uten veiforbindelse med fastlandet. Men da Bybrua til Hundvåg ble åpnet, fikk også Smaløy sin egen beskjedne veistubb. Bortsett fra Trond ante jeg ikke så mye om noen av dem som bodde der, men jeg visste såpass som at de tilhørte byens overklasse. Den mest prominente var biskop Olav Ingebrigtsen, etter sigende en ordentlig mørkemann. Mot abort, homofili, sex før ekteskapet og trolig også solbriller etter lunsj. Idet vi kom ut på Bybrua, gløttet jeg bort på Ragnvald. Sjefen hadde begge hendene solid festet rundt rattet. Øynene var limt fast i den kilometerlange broen. Tretti meter nedenfor oss gikk sjøen hvit. «Hvem er det som er død …», begynte jeg, men ble avbrutt av et lavt: «Vent!» Han svelget og tørket venstre håndflate på buksebeinet. Det ellers så rødmussede ansiktet var nærmest blygrått, og det stive blikket gikk rett framover. Ikke en eneste gang så han til siden. Så høyder er altså Ragnvald Fredheims akilleshæl, tenkte jeg, og jeg som har trodd at han ikke hadde noen. Sjefen var i midten av femtiårene. Rund og skallet. Kjederøyket South State. Fast plass på alle Viking-kamper. Hvis ikke jeg husket feil, var han gift og hadde voksne barn. Mot meg hadde han en nærmest faderlig holdning. Alltid et hyggelig ord og et smil på lur. På den andre siden av broen snudde han seg mot meg. Stemmen var skjelvende og tynn. Den blanke skallen glinset av svette. «Hva lurte du på?» «Hvem som er død?» «Datter til biskopen, Esther Ingebrigtsen.»

* For å komme til Smaløy måtte vi krysse en langt mindre bro. På den andre siden kom vi inn på en smal og svingete grusvei. Store, forkrøplete trær lente seg over bilen. Et par ganger hørte jeg greinene skrape i taket. Gjennom skogen skimtet jeg havet. Mørke, rullende dønninger. Vi bremset ned. En uniformert konstabel kom løpende og trykket Ragnvalds hånd. «Fint at du kom så raskt.» Foran oss kneiste en høy bjørk. Fra en tjukk grein omtrent to meter over bakken dinglet en skyggeliknende skikkelse. Ragnvald løftet hånden og trakk seg langsomt over mot treet. Jeg ble ærbødig stående. Alt som brøt stillheten, var vinden som suste gjennom bladene, og regnet som trommet mot regnfrakkene. Det luktet råtten jord. Førstebetjenten sto urørlig. Ingenting kunne fortelle hva han drev med, men jeg så ikke bort fra et han forsøkte å suge i seg en fornemmelse av det som hadde skjedd. Egentlig forsto jeg ikke hvorfor han virket så opprørt. Datteren til en svært religiøs og garantert patriarkalsk mann, hengende i et tre, bare et steinkast unna foreldrenes hus. Man behøvde ikke to års politiutdannelse for å skjønne at det måtte dreie seg om et selvmord. Jeg undertrykte et gjesp. Ragnvald snudde og kom mot oss. «Selvdrap?» spurte jeg trett. «Ikke tale om!» «Hvorfor så sikker?» «Se selv.» Jeg hadde ikke gått mange meter før jeg forsto hvor dumt spørsmålet mitt måtte ha virket. I treet hang ei jente

i slutten av tenårene med langt, brunsvart hår. Selv ikke tungen som stakk ut av den blodige munnen, og de bulende øynene kunne skjule at hun hadde vært bemerkelsesverdig vakker. For all del: Også vakre jenter kan begå selvmord, men de gjør det sjelden splitter nakne. Med tung pust trakk jeg enda litt nærmere. Det finnes ingen fin måte å si dette på, men på den glatte kroppen kravlet utallige insekter. Den spinkle overkroppen hadde flere vertikale knivkutt og enkelte kraterliknende sår. Uten tvil brennmerket av sigaretter. Magen var skjemmet av mørkt, størknet blod og hadde flere stygge flenger rundt navlen. Et vindkast fikk den nakne kroppen til å spinne. Med et lavt stønn rykket jeg bakover. Venstre side av ansiktet var vansiret av harde, dødelige slag. Jeg haltet rundt treet. Ryggen var dekket av enorme blåmerker. «Hamret mot trestammen», hvisket Ragnvald og grep meg i armen. Ordløst vendte vi tilbake til bilene. Like før vi var framme, kom en kvinne springende gjennom trærne. Nærmest som i transe så jeg sjefen gripe fatt i henne. I himmelens navn, tenkte jeg upassende, bor hun her også? Jeg tok et par haltende skritt. Denne dama hadde jeg sett flere ganger. Senest for et par uker siden. På TV-programmet Lørdagssirkuset hadde hun koret og danset til Whams Wake Me Up Before You Go-Go. Så vidt jeg kunne huske, var Liz Krogh en tidligere barnestjerne som gjorde comeback på slutten av syttitallet. Siden hadde hun spilt i et par musikaler på Rogaland Teater, blant annet i den første norske oppsetningen av Evita. Men karrierens høydepunkt kom da hun representerte Norge i Melodi Grand Prix

med den ultrafengende Do-De-Do. En sang med nesten bare vokaler i refrenget. Jeg slo fast at fjernsynsbildene ytte henne liten rettferdighet. Dette var definitivt den nydeligste skapningen jeg noensinne hadde møtt. I midten av tjueårene. Middels høy. Rødblondt, bølgete hår. Dypblå øyne. Et dryss av bittesmå fregner over neseroten. Spor av smilehull. Følsom munn. Blå bluse med skulderputer.Vide, hvite bukser. «Datteren min», gråt hun. «Hvor er Susanne?» Ragnvald trakk mot henne, en løftet hånd fikk ham til å stoppe. Himmelfallen kjørte jeg fingrene gjennom håret. Liz Krogh var da altfor ung til å være moren til piken i treet, og selv om jeg ikke hadde vært nevneverdig påskrudd de siste årene, hadde jeg ikke vært så avslått at et giftemål mellom en biskop og en Grand Prix-artist ville gått under radaren min. «Eh, datteren din? Hvor gammel er hun?» spurte Ragnvald forvirret. Liz Krogh hulket. Et vindkast fikk håret til å dekke ansiktet hennes. «To og et halvt. Esther satt barnevakt for henne i kveld.» Fra et av trærne falt flere døde blad langsomt mot bakken.

Transkripsjon av samtale 16. september 2013 INT: Hva tenker du om straff? NN: Jeg tenker at det ikke er noe galt i straff som prinsipp. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, står det jo i 2. Mosebok. INT: Hva med sorg? NN: Sorgen er mørk. Svart som i helvete. Umulig å komme ut av. Kombineres den med skyld over å ha feilet, blir den enda verre. (Begynner å gråte) PAUSE INT: Klarer du å fortsette? NN: Jeg gjør et forsøk. Når lyset blir tatt fra deg, er det riktig å være nidkjær. Guds ord. Jeg trodde aldri jeg skulle komme ut av mitt eget mørke. Men etter straffen føltes det lettere. Lysere. Kroppen hennes var så glatt. Det kjentes så riktig. INT: Riktig, hvorfor sier du det? NN: I Sodoma fikk en rik, ung pike en fattig mann til å hente vann til henne fra en brønn i byen. Som betaling ga hun ham mat som gjorde at han kunne overleve til neste dag. Slik ble den fremmede i byen i flere dager, noe som var uvanlig. Byens råd fikk etter hvert kjennskap til dette, og straffet den unge piken ved å smøre honning på henne og henge henne på bymuren til hun ble oppspist av bier. INT: Og hva mener du er moralen i denne fortellingen? NN: At selvopphøyde og hovmodige mennesker, som

byrådet, må straffes. De har ikke livets rett. At selvopphøydheten hadde gode kår på Smaløy, ble enda tydeligere når Kurt og kollegene hans begynte å snakke med dem. Ingen talte sant. INT: For meg høres det ut som du sier at det var greit å drepe? NN: Gud drepte, og det gjorde jo jeg også etter en stund. I Romerne 12,19 står det riktignok: Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. Det var det jeg håpet skulle skje. Men etter hvert kom jeg fram til at Gud noen ganger må hjelpes litt på vei. Han har så mye å ta seg til.

KAPITTEL 2 Mandag 15. oktober 1984 Helgen forløp som den pleide på den tiden. Mari og jeg gikk på skøyter i ishallen. Dro til Snopekjelleren i Madla Handelslag for å kjøpe lørdagsgodt, en Smil til meg, gummiormer og svarte frosker til henne. Etter at Mari hadde lagt seg, satte jeg på Sgt. Pepper og satte meg i godstolen med Lars Saaby Christensens Beatles. Et artig – men vemodig – møte med min egen ungdom. Søndag gikk vi tur på Solastranden og spiste skinkestek hos min tidligere svigermor. Normalt likte jeg disse helgene, men denne gangen var jeg ukonsentrert og oppfarende. Med jevne mellomrom slo jeg Ragnvalds nummer for å høre om jeg skulle komme inn. Svaret var alltid det samme: «Ikke noe nytt. Vi foretar rutineavhør. Kos deg med datteren din, du, Kurt. Jeg slår på tråden hvis noe skulle skje.» Han ringte aldri. Viserne på armbåndsuret tikket uendelig sakte. Jeg hadde mye å tenke på, og mandag morgen kjentes det som jeg

var like ved å eksplodere. Etter å ha levert Mari i barnehagen sprang jeg ut i bilen. Ansiktet som stirret tilbake fra speilet, virket kaldt og fjernt. Jeg rakte tunge til mitt eget speilbilde og råkjørte til stasjonen hvor de fleste allerede hadde benket seg rundt et rektangulært bord på det største møterommet. Ragnvald ga meg et klapp på skulderen. «Går alt greit?» Jeg nikket kort og dumpet ned på den ene kortenden. At det gikk greit, var på ingen måte sant. Sent søndag kveld hadde jeg bestemt meg for å trekke meg fra hele greia. Jeg er slik skapt at når jeg først går inn for noe, så gjør jeg det med hele meg, all in som det heter nå om dagen. Slik forholdt jeg meg til ekteskapet, til fotballen og til de få store sakene jeg hadde jobbet med, og slik var det nå. Jeg var pappa først, dernest politimann. Slik måtte det være. Jeg kunne ikke vandre rundt som en løve i bur når jeg var sammen med Mari.Tiden med henne var alt. Ingenting annet betydde noe. Så på morgenkvisten hadde jeg tatt en telefon til Ragnvald for å fortelle om beslutningen min. «Det forstår jeg godt», hadde han svart, «men jeg vil gjerne ha deg med på laget. Kan du ikke gjøre så mye du klarer, så tar vi en prat om noen dager? Jeg lover å ikke presse. Vi trenger deg, og det mener jeg oppriktig.» Skryt av en idiot, og han jobber seg i hjel, sies det. I ettertid har jeg ofte tenkt at stort mer treffsikkert er det vanskelig å uttrykke seg. Er det rart at jeg gjorde som jeg gjorde? Jeg synes ikke det, selv om jeg angrer. Selvsagt svarte jeg: «Ok, jeg er med.» Jeg lurer på om ikke jeg ble rød i fjeset også.

* Med besluttsomme skritt gikk Ragnvald bort til en tavle. Jeg gjespet og fant fram en blyant. Ved siden av meg satt Hilde Haugen, en ung etterforsker som hadde kommet til oss fra Bodø bare et par måneder tidligere. Hun var pen på en dukkeaktig og litt gjennomsiktig måte. Munnen var fint formet og kinnbeina høye. Som vanlig var hun elegant kledd. Turkis genser med skulderputer og trange Levi’s. Hilde var en årsakene til at jeg stort sett gledet meg til å gå på jobb. Selv navnet hennes kjentes elektrisk. Noen uker før hadde en del av oss slått ut håret på Dickens. I løpet av kvelden ble Hilde og jeg sittende for oss selv. Jeg solte meg litt i glansen da en rødmusset fyr i femtiårene kom sjanglende bort til meg. «Du hadde noe du, Stille, du hadde virkelig noe, synd at det gikk som det gikk», sa han og vaklet tilbake til bardisken. Varm i kjakene ba jeg Hilde fortelle om seg selv. Med hånden bare noen millimeter fra min fortalte hun at hun hadde vokst opp i trange kår ikke så langt fra Narvik. «På ungdomsskolen forbannet jeg meg på at jeg ikke ville ha det slik», sa hun ivrig. «Far regnet på alt. Nei, fjernsyn har vi ikke råd til. Bil, glem det. Bussen går tross alt hver fjerde time. Når venninnene mine dro på språkskole til Brighton og drakk seg fulle for første gang, sløyet jeg fisk på nærmeste mottak. Faen for et liv.» Jeg så henne dypt inn i øynene, og nikket på noe jeg håpet var de rette stedene. Men i samme øyeblikk som jeg gjorde meg klar til å gripe hånden hennes, lød en høylytt latter fra et av bordene ved utgangen. Hilde snudde seg.

«Jeg kommer snart igjen», sang hun lystig og svinset mot døren. Ved utgangen satt et par medlemmer i Stavangerensembelet, byens største rockeband. Hilde slang seg ned på fanget til Frode Rønli, vokalisten, og hvisket ham noe i øret. Rønli skrattet. Litt senere vendte hun tilbake til meg, men da var stemningen ødelagt, så det varte ikke lenge før jeg takket for meg og gikk hjem. Alene. Humøret var på nullpunktet. * Nå var det nesten en uke siden jeg hadde sett henne. Hun så trett ut, posene under øynene kunne ikke engang sminken skjule. Hilde klappet meg moderlig på albuen. «Alt fint hjemme?» «Helt greit. Har du vært syk?» «Nei. En kort ferie, bare.» Ragnvald banket kulepennen et par ganger i bordet. Vi vendte oss mot ham. Førstebetjenten innledet med å si at de hittil ikke hadde oppdaget noe som tydet på at biskopens datter var seksuelt misbrukt. Samme kveld hadde Esther Ingebrigtsen vært barnevakt for Liz Kroghs datter som foreløpig ikke var funnet. Inntil videre gikk Ragnvald ut fra at jentungen var kidnappet. Det andre alternativet var for vondt å tenke på. Alvorstungt la han til at Susanne var et fremmelig barn som snakket godt for alderen. Hvilken betydning det hadde, sa han ingenting om, men vi forsto det alle sammen. Den siste observasjonen var da Liz forlot øya rett før åtte, og da sov Susanne allerede dypt. Sjefen sukket. «Vi antar at dødstidspunktet er mellom ni og elleve. Dessverre er det eneste sporet vi har, noen

røde tøyfibre som ble funnet på et tre like i nærheten av åstedet.Vi tror det kan stamme fra en jakke. Foreløpig aner vi ikke hvilken betydning det har. For alt vi vet, kan det ha hengt der i evigheter.» Hilde lente seg mot meg og hvisket: «Liz Krogh? Er ikke hun gift med …?» Jeg avbrøt med et skuldertrekk. Hun rakk opp hånden. «Takk for en poengtert redegjørelse, Ragnvald, men jeg lurer på én ting: Er Daniel deGideon far til barnet?» Et arrig drag gled over førstebetjentens ansikt. «Ja, vi skal prate mer med ham senere. Drapskvelden var han på konsert med kristenrockgruppen Jerusalem i Giskehallen. Ellers takk for hyggelige ord.» Avslutningen kom en anelse ironisk. Hilde strammet leppene. «Hvem er deGideon?» spurte jeg lavt. «Vi tar det i pausen.» Ragnvald ba Hilde om å tie og ga seg i kast med en lengre presentasjon av beboerne på Smaløy. Foruten biskopens familie, som besto av ham selv, hans hustru og barna Esther og Ruben, bodde det fem familier der: I Olav Ingebrigtsens kjellerleilighet holdt sekretæren hans til sammen med sin kone. Som nærmeste nabo hadde de Liz Krogh og mannen hennes. Den tidligere Viking-kapteinen, Trond Lauvås, hadde hatt besøk av kjæresten, Margrethe. Sammen så de James Bond-filmen Octopussy på video. Hun hadde reist til Bergen lørdag morgen, men bekreftet alibiet hans i telefonen. «Derfor prioriterer vi ikke Lauvås foreløpig.» Jeg slapp ut et lettet sukk.

På den andre siden av øya holdt forfatteren Jim Jørgensen hoff. Ham kjente jeg gudskjelov til. En sjarmerende friskus som tilhørte skolen rundt Lars Saabye Christensen og Ola Bauer. Spesialiteten hans var tragikomiske ungdomsskildringer der jeg-personen alltid dummet seg ut i fylla. På den tiden var han samboer med en kunstner jeg ikke husket navnet på. De siste fastboende var Siv og Bjarte Bø, et ektepar som jobbet ved en kristen privatskole, og deres åtte år gamle sønn. Da Hilde spurte om hvordan to lærere kunne ha råd til å bo på Smaløy, svarte Ragnvald noe kryptisk om arv. Han fortsatte gjennomgangen med å si at det var store muligheter for at den skyldige holdt til på Smaløy. Stedet virket like gjennomsiktig som spindelvev, og beboerne styrtet sikkert til vinduet hver gang det brummet i en motor, og akkurat det var det ingen som hadde gjort drapskvelden. Sjefen rensket stemmen. «Det mest interessante vi har funnet så langt, ble sagt av nettopp Siv Bø. Hun hadde ofte lagt merke til underlige glimt fra øyas høyeste punkt. Som om sola traff en kikkert.» * I kantinen betraktet Hilde Haugen meg med klare, grå øyne. «Du vet virkelig ikke hvem Daniel er?» «Nei.» Mens hun tygde seg gjennom en skive med brunost, fortalte hun at Daniel deGideon var en kristen artist fra Egersund som opprinnelig het Daniel Svendsen. Han hadde vokst opp hos faren som var murer. Noen mor å snakke om hadde han aldri hatt. Hun reiste visstnok fra dem da

sønnen var bitte liten. For noen år siden begynte han på Misjonshøgskolen. Først var han en vanlig student med musikken som hobby, men en dag ble ansiktet hans skamfert av en ukjent mann. Etter overfallet avsluttet Daniel studiene og skiftet etternavn fra Svendsen til deGideon. Det merkelige påfunnet hadde visstnok sin opprinnelse i Bibelen. I Dommerens bok fortelles det om Gideon, en ganske puslete fyr, som med Guds hjelp endte opp som helt. I farens kjellerstue konsentrerte Daniel seg om å komponere relativt heftige rockelåter med religiøse tekster. Hilde rynket på nesen. «Hva Liz ser i ham, er ubegripelig. Én ting er sikkert. Om ikke hun hadde koret og sunget duett på den andre platen hans, ville Daniel bare ha vært en artist for spesielt interesserte.» Ragnvald kom bort til bordet vårt. «Hilde, kan du grave opp så mye du kan om både deGideons og biskopens bakgrunn? Det er viktig at du ikke somler med dette! Vi må undersøke om det kan ligge noe personlig bak.» Det eneste svaret han fikk, var et surt, nærmest militært nikk. Selv skjulte jeg en ny gjesp bak hånden. Skjeggstubbene stakk i håndflaten. En knudrete neve la seg på overarmen min. «Du ser jo helt utmattet ut, Kurt. Få deg litt søvn, så ringer jeg hvis det er noe nytt. I morgen blir du med meg for å snakke med biskopen og barnets foreldre. Vi har plassert mannskap hos deGideon, og jeg snakket med biskopen i går. Han visste ingenting og ba meg komme tilbake over helgen når det verste sjokket hadde lagt seg.» Mellom linjene lå det en

aksept for at når biskopen sa noe, så ble det slik. Et øyeblikk så Hilde snurt ut, men så tok hun seg sammen og blunket skøyeraktig til meg. «Pass deg for Daniel, Kurt. Han er visst ikke helt enkel å ha med å gjøre.» «Å?» «Uberegnelig og arrogant sies det. Hvis jeg var deg, ville jeg ikke nevnt vansiringen.» «Hvorfor ikke?» Hun trakk på skuldrene. «Jeg har en venninne som er journalist, og hun forteller at de som spør om den, verken får snakke med ham eller Liz igjen.» * Jeg dro ikke hjem med det samme. Det var altfor lenge siden jeg hadde fått noe tid for meg selv, og foran meg lå Stavanger som en uåpnet skattkiste. Jeg startet med en kopp kaffe og et rekesmørbrød på Bolla konditori. Utenfor sang en svart gatemusikant Buffalo Soldier. Rundt meg satt enkelte av Stavangers finere fruer, de fleste med Napoleonskaker og pelslue. Jeg fisket en grå notatbok fram fra innerlommen på skinnjakken og ga meg til å skrive ned det jeg visste. Etterpå haltet jeg over brosteinene i Kirkegaten, og inn på byens beste platesjappe, Fåssen. «Jaså, Kurt. På jakt etter noe Beatles-relatert?» spurte Frank som sto med ryggen til ved en av de mange reolene.Av en eller annen grunn visste ekspeditøren hvem jeg var, og hva jeg var ute etter. «Hva som helst egentlig. Er det kommet noe spennende?» «Siste U2», sa han og fant fram The Unforgettable Fire. Jeg fisket et par krøllete hundrelapper opp fra bukse-

lommen, tok imot vekslepengene og plastposen. På impuls spurte jeg. «Daniel deGideon? Har dere noe av ham?» Ekspeditøren lo. «Men kjære vene … den svovelpredikanten er da ikke noe for deg.» «Vel, jeg har akkurat kjøpt U2, så smak har jeg ikke.» Hoderystende ruslet Frank bort til en hylle lengst inne i lokalet og vendte tilbake med et svart cover i hånden. Nysgjerrig holdt jeg det opp foran ansiktet. Tittelen var Gehenna. Ved nærmere ettersyn viste det seg at omslaget ikke var helt svart likevel. Et lite svart-hvitt-bilde av profilen til en oppsiktsvekkende vakker mann var plassert i det venstre hjørnet.Artisten hadde langt, mørkt hår, følsom munn og øyne jeg antok måtte være brune. Jeg lette fram enda et par sedler. Frank tok imot med et skjevt flir. «U2 og deGideon, snart ender du vel i Sarons Dal.» Den svarte jeg ikke på, bare løftet bæreposen i en munter hilsen og dro i barnehagen for å hente Mari. * Da hun endelig hadde sovnet, dumpet jeg ned i godstolen med et glass whisky. Ikke før stiften på Garrard-platespilleren hadde truffet åpningssporet på Gehenna, så kimte det på døren. Jeg slo av og gikk for å åpne. På terskelen sto Hilde Haugen, kledd i hvit, rysjete bluse og med noe som liknet et blått, forvokst slips rundt halsen. Dongeribuksene var syltrange. Det skulderlange lyse håret var glatt på toppen og frisert nederst. Idet jeg tro til side for å slippe henne inn, falt blikket på mitt eget speilbilde. Ubarbert. Bustete, lyst, småkrøllet hår. Blå øyne. Svart, falmet T-skjorte utenpå et par jeans med hull på kneet. «Så hyggelig du har

det», sa hun og svinset foran meg inn i stuen. «Hver sin smak», gryntet jeg og satte en kaffekopp på bordet. Hun ristet avvergende på hodet da jeg nikket mot whiskyflasken. «Ellers takk. Jeg var i nabolaget og stakk bare innom for å fortelle at det ikke er noe nytt. Barnet er fortsatt forsvunnet, og kidnapperne har ikke gitt lyd fra seg.» Jeg tok opplysningene til etterretning, men egentlig var jeg mest nysgjerrig på hvordan hun kunne vite hvor jeg bodde. Jeg trodde ikke jeg hadde fortalt henne at jeg holdt til på Kampen. Blikket hennes fant platecoveret. «Jeg syntes du sa at du ikke visste hvem Daniel var?» Kinnene ble varme. «Jeg gjorde ikke det før i dag. Men så ville jeg, eh, etterforske litt.» Hilde lo, en hes, klukkende latter. Hun luktet godt. Syriner, hvis ikke jeg tok helt feil. «Sett den på, da vel.» En akustisk gitar strømmet ut i rommet. Noe i arrangementet fikk meg til å tenke på Neil Young. Stemmen var lys, men likevel ru, som gnidd med grovt sandpapir. Men det var ikke stemmen som gjorde størst inntrykk på meg. Det var teksten. DeGideon snerret ut strofe etter strofe om alt som forarget ham. Ekteskapsbrytere, homofile, narkomane, filmskapere og venstrehendte frimerkesamlere. Ingen slapp unna. Herren ser ned på verda, ser ned på deg og meg. Han ser etter sanning, men alt han ser, er sorg, sodomi og sviktande tru. Slå på TV. Røyndomen er eit mareritt. Gehenna er meir enn ein draum. «Hva i all verden er Gehenna?» spurte jeg forfjamset.

«En søppelplass sør for Jerusalem hvor de brant dyrekadavre og døde forbrytere. Jesus brukte stedet som et bilde på evig tilintetgjørelse», svarte Hilde med et lett smil. «Fyren får jo inkvisisjonen til å framstå som de reneste hurraguttene», konstaterte jeg hoderystende og slo av forsterkeren. Tiden gikk fort.Vi snakket om løst og fast. Ingen dypere analyser av noe slag. Men det var ganske hyggelig. Da Hilde hadde gått, gikk jeg ut på verandaen og fulgte baklysene hennes med øynene. Kanskje kommer hun igjen, tenkte jeg, uten å vite om det var et håp eller en bekymring. Luften var overraskende mild, så jeg stappet inn en snus og stirret melankolsk inn i natten. En følelse av å bli beglodd fikk meg til å gå helt fram til rekkverket. Noe knaste like ved husveggen. Med verkende kne løp jeg ut i hagen. Ingenting å se, men ved stuevinduet var gresset tråkket ned. Jeg frøs på ryggen. Det fantes ingen tvil. En eller annen hadde sneket seg inn i hagen og stirret inn til oss. Jeg tok en rask runde rundt huset. Noen få lys glødet borte i gaten, men ingen mennesker var i nærheten. Jeg holdt pusten og lyttet, men alt jeg hørte, var vinden og mine egne åndedrag. Det er nok bare noen fotballinteresserte guttunger, fastslo jeg og krøp til sengs med en uggen følelse i kroppen. Snart var det stummende mørkt. Gjennom det åpne vinduet sivet en lukt av eksos og fuktig gress. Det ble vanskelig å sovne. Jo trøttere jeg ble, desto mer vred jeg meg. Tre ganger sto jeg opp for å kontrollere at alt var bra med

Mari. Samtidig passet jeg på at døren var låst. Siste gang oppdaget jeg en grå Folkevogn som sto parkert et stykke unna. Et menneske satt bak rattet. For meg så det ut som sjåføren stirret opp mot Maris vindu. Jeg slang på meg en joggebukse og styrtet ut på trappen. Lyktene ble brått tent, og i en sky av eksos freste bilen av sted. Jeg gned meg i ansiktet med håndflatene og ble stående en stund. Noen minutter senere gikk jeg inn igjen og ruslet opp til Maris rom. Hun sov tungt.Til slutt krøp jeg under dynen hennes, og mens jeg lå der med den varme kroppen hennes mot min, forsøkte jeg å finne noe annet å tenke på. Hadde jeg visst det jeg nå vet, ville jeg tatt den episoden langt mer alvorlig enn jeg gjorde, men akkurat da lurte jeg, som det selvopptatte fjolset jeg var, mest på hvorfor Hilde Haugen hadde kommet på besøk.

Vil du lese resten? «Når stormen aldri løyer» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

ISBN 978-82-8330-250-9

LARS HELLE NÅR STORMEN ALDRI LØYER

Om Bak stengte dører (2008). «Helle skriver spennende og godt. Av og til riktig så morsomt» Ingvar Ambjørnsen, VG.

LARS HELLE EN KRIMINALROMAN AV

NÅR STORMEN ALDRI LØYER

9 788283 302509 LIV FORLAG