Silkekongen – les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Jeanne BÃ¸e

SILKEKONGEN Roman

2018

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2018 ISBN 978-82-8330-122-9 Trykkeri: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1,8 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Til Jorunn

Jeg holdt meg i rekkverket opp de siste trinnene til andre etasje. Holdt så knokene mistet fargen. Hjerteslagene ble hyppigere mens jeg snek meg bortover gangen. Et svakt lys fløt ut av en liten glipe ved soveromsdøra, rant langs gulvet. Justers latter og stønn overdøvet Lionel Richies Hello, idet jeg nærmet meg. Jeg støttet meg til veggpanelet. Lyttet. Det var blitt stille. Hadde de hørt meg? Skulle jeg snu? Løpe vekk? En ny, lysere latter stakk som nåler i hodebunnen. Med ryggen inntil veggen ble jeg stående som om jeg var en rustning. Trekken fra døra streifet kinnet mitt. Hadde de verandadøra åpen? Så, det var varmt der inne. Ved dørkarmen stoppet jeg for å samle meg. Mumling, stønning og småprat jeg ikke klarte å tyde, tøt ut døra. Jeg lente meg rundt karmen, kjente meg selv sperre opp øynene. Juster peste over en kvinne i vår seng, jokket som Napoleon i full galopp på Marengo. Kvinnen stønnet teatralsk. De blodrøde neglene grov seg inn i ryggen hans. Veggene i den mørke gangen var i ferd med å kollapse rundt meg. Kvalmen bølget fra magen og oppover i struperøret. Jeg måtte komme meg ut. Bort! Men i et vimsete øyeblikk mistet jeg fotfestet, deiset ned trappa til første etasje og smalt knærne i flisene i gangen. – Selda?

Juster sto på toppen av trappa, med vrengt bokser og vaskelappen synlig. Han trengte da ikke å vise meg at den skulle kokes på 90 grader, sammen med kuken hans. Jeg stablet meg opp. Blod rant fra knærne, men jeg kjente ingen smerte. Tørket tårer, uten å lage en eneste lyd. Jeg reiv med meg nøklene og heiv meg i bilen. Navnet mitt gjallet gjennom den røde skumringen. Juster sto og flagret med vaskelappen og ga meg desperate blikk i bakspeilet. Slo ut med armene, barbeint i grusen. – SELDA!

KAPITTEL 1 Naken og barføtt sto jeg foran fars gamle oljetønne. Lukten av aske, etter søppel, skrot og gamle minner, reiv i nesa. Jeg helte på en hel flaske tennvæske og dro dramatisk en fyrstikk, svei av meg litt av det høyre øyenbrynet, men traff tønnen på andre forsøk. Klærne mine forvandlet seg til en fakkel og flammene strakk seg mot himmelen. Alt som minnet om mitt gamle, grå liv, skulle elimineres. Idet månen forsvant bak det gamle tuntreet, var skjørtet, blusen og brillene en søyle av gull og rødt. Varmen sved i øynene. Brannen lyste opp gårdstunet og svarte spøkelser flakket over veggene på sommerhuset. Jeg strakk armene mot oven som om jeg tappert forsøkte å komme i kontakt med høyere makter. Et rop glapp fra lungene. Ingen skjønnsang, men mer et digert kvekk. Tusen kilo lettere sto jeg og stirret på at klærne mine forsvant i blå røyk. Forsvant Juster også nå i flammene? Var han der inne, den utro jævelen? Det var da en liten gnom med røde horn som smeltet. Det luktet brann, grå røyk veltet rundt tønnen. Gresset sto med ett i fyr og flamme. Herregud, jeg var i ferd med å tenne på hele vika. Mitt sommerparadis! Jeg måtte slukke, nå! Jeg løp til den perfekt opprullede vannslangen som hang på vedskjulet, skrudde på krana og satte strålen mot gressbrannen. Kjente varmen koke i kinnene. De bare beina var så nær ilden at den sved av meg hårene på leggene.

– Svarte! Au! Hageslangen kveilet seg som en pytonslange. Jeg spylte på meg selv, på flammene og på gresset. Vimset rundt i det varme, som om jeg var en heks som skulle påkalle onde makter. Slukningsarbeidet etterlot seg en lite attraktiv gressplen og noen møkkete armer. Og lukten av svidd hår ikke bare på legger, men også på hodet, var sikkert lekkert. Svidd lugg, passet ikke det til en utro ektemann? Da røyken endelig var i ferd med å avta, seig jeg sakte ned på knærne, utslitt av å være brannmann. En måke seilte over meg, stille, nysgjerrig. Visste den at jeg var bedratt? Det var grytidlig, akkurat der natta viskes ut for å gi plass til en ny morgen. Ikke en hvilken som helst morgen, men den dagen jeg skulle ha feiret min 42-årsdag. Likevel kom verken sjampanjen eller bløtkaken til å pryde bordet, det var jeg like sikker på som at klærne mine var forkullet. Selv om våren preget bukta med lysegrønne skudd på bjørka, satt vinteren fortsatt fast i skyggene. Kulda hadde vært nådeløs, og irret fremdeles mot huden. Hvor skulle jeg ta veien nå? Det ble umulig å feste blikket og holde balansen. Lårene ristet da jeg reiste meg. Blikket festet seg ikke på noe. Jeg endte på den gamle huska, kun en plankebit festet i et bleknet tau, hengende i tuntreet. Den svaiet i den svake brisen, og minnet om en vakker barndom som ikke gjorde verden bedre akkurat nå. Hvorfor hadde vi aldri fjernet den? Det var minst 100 år siden søstera mi og jeg hadde svingt oss på det gråhvite tresetet. Nær ved å falle, grep jeg om stammen og skrapte meg opp på den grove barken. Blod piplet ut fra noen lange, røde striper og rant ned mot handa. Jeg seig trøstesløs ned på knærne igjen. – Helvetes bark! Helvetes tre! Helvetes verden! Jeg strøk fingrene langsetter sårene og tørket blodet av på de bare lårene. Ropte mot himmelen, som om måkene fulgte med på min

greske tragedie. Hvis ikke fjærkreene hadde betalt billett, kunne de dra til helvete! – Dette skal ikke knekke meg! Ikke faen! Denne sommeren … skal bli min beste! Alle menn skal … erobres … Nakenbading er min nye hobby! Den hvite rompen min skal skinne som en nyutsprunget prestekrage og blende folks iris fra Nordkapp til Timbuktu! Vannslangen lå og rant. Jeg spylte meg selv i ansiktet, som om det skulle hjelpe mot noe annet enn å bli enda våtere. Enda kaldere. Nei, skulle jeg klare meg, måtte jeg finne et annet liv å leve, starte med blanke ark, for i mitt gamle var det ikke plass til andre enn Juster Mørk. En av verdens mest suksessfulle krimforfattere, med bøker oversatt til språk han selv ikke ante fantes. Forfatterens litteraturherredømme var i ferd med å bli en realitet. Neste erobring var intet mindre enn universet! Min ektemann. Jeg la meg på siden. Lukten av jord terget nesa. Håret lå spredd rundt meg og oste av røyk. – Se, Juster, her kravler jeg. Var det dette du planla, så for deg, da vi elsket hver natt en gang for lenge siden og du ikke kunne få nok av meg? Din utro JÆVEL! Nå har du meg på knærne som … en trell. En klissvåt, kald … Jeg dytta fra i bakken med hendene, kom endelig tilbake i loddrett stilling, subbet bort til benken på tunet og dumpet ned på noen iskalde planker. Ble minnet på at jeg hadde rompa bar. – Så dette er takken for alt kontorrotta har gjort for deg? Med føttene oppå benken, strammet jeg taket rundt knærne og kjente ribbeina strekke seg. – Ikke så mye som et eneste takk! Jo, forresten, ved din første utgivelse, da tror jeg jammen jeg fikk noe som lignet. Kunne det ha vært et nikk med hodet? ET LITE NIKK! Ti år var gått siden Juster sank ned i en av lenestolene blant hyllene

der jeg jobbet som bibliotekar. En solstripe fant veien inn mellom de lortebrune gardinene og badet han i et varmt lys: – Gudommelig, tenkte jeg. Fra bak en bokhylle stirret jeg uhemmet, nappet ut noen bøker uten å se på coverne, bare for å sette dem på plass igjen. Juster så derimot selvsikker ut, selv om han den gang knapt hadde solgt en artikkel, langt mindre utgitt ei bok. Etter en stund gløttet han brått opp fra permene og smilte. Ei bok glapp ut av grepet mitt, jeg famlet febrilsk, og før jeg rakk å plukke den opp, kom kjekkasen meg i forkjøpet. Han bøyde seg ned etter tittelen – Nøkkelen til et bedre sexliv – og smilte lurt. – Jeg holder på med et bokmanus og er ute etter kriminalbøker. Noen å anbefale? Ja, noen andre enn denne? Han ga meg boka. Jeg tok imot, stirret ned mot coveret og lot øynene bli der. – Ja, jeg skal … finne noen til deg. Med ryggen til, visste jeg at han smilte. Hadde noen satt på alle varmeovnene i dette biblioteket? – Fint! Og kanskje vi kan ta en kaffe en dag? Og slik gikk det til, lett som bare det. En kaffekopp, flere smil og dater senere ble vi samboere. Helt fram til hans første bokutgivelse holdt vi hender, men etterpå ble det som om jeg hadde mistet vantene mine. En svart bille vagget tungt bortover gresset. Var den, som jeg, en mørbanket sjel? Hvor tok jeg egentlig veien, kvinnen og bibliotekaren? Hun som satt med ei bok ved frokostbordet, på trikken og i badekaret. Slukte litteratur, nye og gamle utgivelser, som andre gomlet på seigmenn. Hun som gledet seg til forfatterbesøk den første torsdagen hver måned. Der kjente og mindre kjente forfattere selvhøytidelige og akademiske fikk sine femten minutter. Som de elsket å snakke om seg selv. Gikk som oftest stille i dørene, men var avhengige av at folk spisset ørene når de leste fra sin nye bok,

den de håpet skulle skaffe dem litterær status. Forfatterne med sine to tilværelser – sitt daglige ensomme og trauste liv, der de egentlig alltid ønsket de var mer interessante enn de i virkeligheten var, og på den andre siden, den spennende dikterverdenen der alt var mulig, hvor de kunne sprenge lover og regler, begrave moralen og et og annet lik, leve ut fantasiene, rive dem i filler om det passet dem. Disse grensene som de fleste forfattere klarte å skille på, men som for Juster ble mer usynlige med årene. Bøkene hans ble råere og stadig mer skitne, i takt med oppførselen hans. Og nå var vi altså her. På bunnen. Himmelen endret humør fra mørk grå til blek blå. Jeg hakket tenner, var møkkete som en unge i barnehagen. Jeg skyllet ansiktet i springen. Det dryppet fra nesa og jeg ristet på hendene for at de skulle tørke. På vei bort til huset, kladdet gresset seg fast under fotbladene. Jeg lente meg inntil dørkarmen og forsøkte å børste dem rene. Med blikket på oljetønnen måtte jeg grøsse av osen av mitt sørgmodige kjærlighetsliv. I et forsøk på å finne husnøkkelen, dro jeg fingrene over karmen på den blå inngangsdøra med det lille vinduet. Det var vanskelig å se, selv om småfuglene kvitret og allerede var godt i gang med morgenstellet. Nøkkelen var kald mot fingrene, men jeg fikk fiklet opp låsen og subbet inn. Jeg slapp veska ned midt i gangen og fortsatte til sofaen i stua. Som om noen hadde skutt meg i ryggen, landet jeg på magen mot de myke putene. Det var ikke før rommet lysnet helt av den nye dagen, at jeg strakk meg etter mammas fargerike ullpledd. Med teppet oppunder haka, krøllet jeg meg sammen som et beltedyr. Hvordan ble det med alle drømmene mine nå? Vi ønsket begge fra vi var ungdommer å kunne leve av å skrive. Juster startet i det små med noveller og som frilansjournalist, og da husleien var sikret skrev han på sin første krim. Jeg diktet i alle ledige stunder, med stor tro på min store roman, som handlet om et

kjærlighetsforhold totalt ulikt vårt. Etter at vi traff hverandre og karrieren hans skøyt fart, falt det seg helt naturlig å hjelpe han. Det var slik det føltes i begynnelsen – at jeg jobbet med Juster, og ikke for han. Jeg skalv og var fortsatt våt i hårtuppene etter å ha skyllet ansiktet ute i springen. De siste timene spant rundt i hodet. Klynkene fra horen i senga med Juster boret seg rett inn i tinningen. De blodrøde neglene, som lagde striper i huden hans. Jeg hadde slengt igjen vår herskapelige mahognidør i villaen på Frogner, den forbannede tunge, upraktiske døra. Herregud, bodde vi i Dovregubbens hall! Armen var fortsatt øm, for svarte. Men nå var Justers jerngrep klippet over med tang, og det skulle visselig bli forandring. I min nye Beetle kabriolet hadde jeg sittet kampklar, rettet mot framtiden og med blikket festet på en rød himmel. Da jeg vred om på tenninga og spant ut fra gårdsplassen, helte jeg nedpå litt Farris og gulpet som om jeg hadde fått i meg fordervet mat. Forvirret og uten en plan, endte jeg ute på E18. Skulle jeg kjøre til hytta på Hovden? Ta inn på hotell? Mellom himmel og jord var det kun en smal stripe lys igjen etter en dag jeg ville male over, ha ugjort. Hva om jeg kunne trykke på en fortidsknapp og alt kunne vært forhindret, stoppet. At vi fortsatt kunne like hverandre. At Juster ikke hadde … Knokene strammet rundt rattet, ble så hvite at de så ut som ryggvirvler uten hud. Ansiktet var blekt og en anelse blått i bakspeilet. Led jeg av en uhelbredelig sykdom? En Juster-er-en-jævel-sykdom? Hadde vi ikke hatt det bra innimellom? Elsket og diktet? Holdt om hverandre uten å ville slippe? Jo, men da en kvinne, for flere år siden, plantet en uro i meg, sa med en skapt latter at Juster likte sine kvinner, da ble vårt forhold skakt. Hun lot det liksom tilforlatelig forlate munnen sin, som om det var verdenskjent på lik linje med bøkene hans og sto i Wikipedia som egen faktadel redigert av han selv. Juster

med andre kvinner, tenkte jeg den gang. Hadde han seg virkelig et hverdagsknull i ny og ne? Et skilt viste 20 kilometer til Kragerø – var jeg på vei til sommerhuset? Sommerhuset og vika, som gjemte på de beste barndomsminner og mine første svømmetak. Ut av radioen strømmet en tåpelig kjærlighetssang sunget av en eller annen søvnig mann. Vokalisten trallet om kvinner han elsket, noe det visst var mange av. Jeg gulpet, skar inn på ei busslomme, stoppet bilen, reiv opp døra og lot lunsjen ende opp som en klatt på bakken. Jeg rasket med meg den lunkne Farrisen, skyllet munnen og spyttet ut på asfalten. Med hendene på biltaket dunket jeg pannen i karosseriet. Jeg stoppet, kroppen ristet. Himmelen var opplyst av en gedigen blek kule. Større enn noen gang lente månen seg over meg. Hadde den vokst siden sist, eller var jeg blitt mindre? En trailer suste forbi, asfaltstøv virvlet opp. Mannen som holdt i rattet, tittet kjapt bort på meg. Tenkte han noe om meg? – Jøss, den kjerringa ser ikke god ut. Bustete på håret er hun også. Fæl, egentlig. Biler kjørte fort forbi, det var ingen tvil om at det var menn som satt bak rattet, for det var full fart med gassen i bunn. Jævla mannfolk! De klarte ikke engang å behandle bilene sine med verdighet. Forbannede horebukker, alle sammen. Så enkelt de hadde det. Mannen i lastebilen, også. Heretter skulle jeg tenke, leve og føle som en mann. Kjøre som en mann, det vil si kjøre over. Ha dårlig samvittighet som en mann, det vil si ingen. Knulle som en mann, stå opp etterpå og dra som en mann. Glemme å ringe, være arrogant, kynisk og gi faen som en mann. Flørte som en mann, rote rundt med en manns mentalitet, men med mine kvinnelige attributter. Klar for enhver kar åpen for et 20 minutters vennskap, og hore rundt som en dildokonge med utømmelige Duracell-batterier. Mens biler og trailere suste forbi, krympet jeg meg sammen på huk inne på busslomma, uten å stoppe hulkene som startet fra magen,

strakk seg opp langs ryggraden og kom ut som en motor med startproblemer. Sommeren skulle bli annerledes, den saken var sikker. Min første på årevis uten en mann ved min side. En mørk sky dekket månen og gjorde landskapet utydelig. Jeg børstet sand fra knærne, støv fra skjørtet, dro av strømpebuksa det var hundre hull i og kasta den i baksetet. Den hvite skjorta, som allerede var svart av maskara fra gråt, så ut som den var dradd gjennom en møkkakjeller. Og selv om det var mange år siden jeg avsluttet karrieren som bibliotekar, var det ingen tvil om at jeg fortsatt kunne minne om en. Hvorfor i alle dager gikk jeg med drakter, stram knute i nakken og briller med mørk ramme? Når ble dette meg? Jeg deiset ned i førersetet og dro ned solskjermen. Maskaraen under øynene fikk meg til å se ut som om jeg hadde sminket meg i et rom uten lys. Jeg tok opp en våtserviett fra midtkonsollen, tørket vekk det verste, slo av radioen så jeg slapp å høre på flere dumme kjærlighetssanger sunget av selvhøytidelige, pretensiøse menn, og kjørte ut på E18 igjen mot Kragerø. Sommerhuset luktet innestengt, støvet virvlet i lufta. Stua føltes som om den tilhørte en annens familie. Var det nå mitt liv virkelig skulle starte? Var dette begynnelsen på noe nytt? Noe fint? Fælt? Å tenke som en mann, være enkel og rett på sak? Sånn som Juster. Feie kåt og fri over de jeg hadde lyst på uten anger dagen etter? Slutte å drasse rundt på de hemmende følelsene som kvinner flest er i besittelse av, slik som tør jeg, kan jeg, vil jeg. Hva vil han tenke? Billig, hore, lett på tråden? Skuffelse? Samvittighet, samvittighet, samvittighet. Til helvete med samvittigheten! Hva hadde den noen gang gjort for meg? Absolutt ingenting, kun stagnert meg på alle måter både som kvinne og kone. Hvordan klarte Juster å leve uten den? Trodde han livets regler gjaldt alle andre? Hvis han på noen som helst måte bar på en samvittighet,

ville han ikke snart slutte å krige, voldta, misbruke folk, klø seg i navlen, slippe promper, pisse utenfor toalettskåla og ikke minst knulle løs på enhver fitte som spredte beina?

KAPITTEL 2 Jeg frøs. Dro ullteppet til mamma opp til haka. Sola lakk inn gjennom sprekken mellom stuegardinene og sved i øynene. Skitten på armene minnet meg på alt jeg ville glemme. Lukten av aske oste av huden og håret hang i pistrer. En motefotograf burde forevige dette vakre bildet. Virkelig! Akkurat nå! Legge til en tekst, med overskriften En kvinnes kamp! Et vindpust slo et vindu igjen. Gjennomtrekken dro i gardinene, skiftet retningen på lyset i stua. Hun sto foran meg, barføtt, knapt 9 år gammel, sa noe, maste om at vi skulle stupe fra brygga. Jeg kjente meg selv riste på hodet. At det ikke passet. Så hun ikke at jeg hadde blitt voksen nå? At reglene var endret. Jeg knep øynene hardt sammen, for deretter å åpne dem igjen. Sigrunn var borte. Møblene var dekket med hvite laken, det la jeg ikke engang merke til dagen før. Når hadde mamma og pappa begynte å dekke til møblene? De var jo bleke allerede etter alle år med sol. Var det så lenge siden jeg hadde vært her, at rutinene var endret? Når var siste gang, forresten? Jeg gløttet rundt meg. En vegg var malt grå. Dørene til soverommene, lyseblå. Hadde jeg ikke vært her siden da? Jeg husket ikke. Orket ikke å huske nå. Juster hadde tatt all tid. Overtatt meg, som en mystisk sykdom. Overlesset meg med korrektur, møter. Latt meg forsvinne, som om han hadde badet meg i klorid.

Stua luktet til og med annerledes. Den luktet forlatt, som om den hadde mistet en venn. Klokka på veggen tikket irriterende, og med et blikk bort på viserne oppdaget jeg at det allerede var blitt to på ettermiddagen. Jeg subbet bortover mot gangen, oppdaget den brune skinnveska mi ligge på gulvet. Innholdet endte på treplankene, og jeg satte meg ned blant drops, penner, tamponger og gammelt rusk. Mobilen lå blant rotet, som en tikkende bombe. Jeg orket ikke å forholde meg til min gamle verden, skøyv mobilen bort med foten så den seilte under sofaen. Jeg støttet meg inntil veggen og dro meg opp. Møtte et blikk i speilet ved baderomsdøra, rygget instinktivt, oppdaget to oppsvulmete øyne og et ansikt stivt av gråt og sot. Jeg spyttet litt på en finger for å få vekk en sotflekk i pannen, da jeg hørte lyden av føtter. Noen var utenfor. Jeg huket meg kjapt ned. Hørte meg selv puste. Hjertet mitt var snart oppi halsen. På knærne tittet jeg rundt hjørnet og inn i stua. Myste mot stuevinduene. En skygge sto foran sola. En mann. Han presset ansiktet mot ruta. To vannfylte hull til øyne forsøkte å glo gjennom stuevinduet og den lille sprekken mellom gardinene. Hvem faen var det som glante inn i stua mi? Jeg trippet inn på soverommet til mamma og pappa, tok en av pappas joggebukser fulle av hvitmaling og en blå, diger T-skjorte. Huket meg ned igjen, kom på mobilen under sofaen. Den skinte. Skulle jeg ringe noen? Rope FARE! MANN I SIKTE! Men hvem skulle jeg ringe og hva skulle jeg si? – Hei, det er kontorrotta. Jeg trenger hjelp til å reddes fra en mann som stirrer inn i min triste verden. En hakkespett satt på en pulsåre i hjertet mitt, forsøkte iherdig å banke hull. Klokka tikket og tikket på veggen. Jeg lyttet til skritt, men hørte ingenting. Mannen måtte ha gått. Hadde han noensinne vært der? Jeg nærmet meg forsiktig vinduet, og ut glippen i gardinene vistes kun sol, hav, en skarp horisont og måker. De vasstrukne øynene var borte. Jeg dyttet gardinen sammen så godt det lot seg gjøre og snudde

meg inn mot stua. Midt på gulvet ble jeg stående og se på hytta, som pappa snekret selv en gang på 70-tallet. Ikke nok med det, men han hadde snekret alle møblene, hjørneskapet og kjøkkenet. Og det var pappa som hadde lært både Sigrunn og meg å slå i en spiker. Lært oss å ikke være pysete, hjelpeløse. Men nå trengte jeg et oppfriskningskurs, og pappa mer enn noensinne, hans klokhet og styrke. Mamma hadde gjort hytta koselig og oversiktlig, med egensydde gardiner og blomstrete duker. Og med tre soverom, bad, kjøkkenkrok og stue, utsikt over sjøen, med egen strandsone og brygge, var vi en heldig familie. Sommerhuset var verdt mer enn alle pengene i verden for oss, og med en utgangsdør som alltid knirket. Og mammas hvite, vevde ryer hun alltid insisterte på å ha på gulvene. Hvite? Familiebildene på veggen av søstera mi, mamma, pappa og meg, kom mot meg som om noen åpnet døra til en vinter. Minnene om de lange frokostene ute på verandaen med de jeg elsket så høyt, sendte meg på kne. Jeg hadde aldri vært alene her, kom jeg på nå. Jeg stavret ut på gårdstunet i sokkelesten, dro sekker med grus bundet rundt anklene. Foruten et par måker som kranglet, kunne jeg ikke se en levende sjel, langt mindre en spionerende mann. Sola varmet, bjørkene spraket lysegrønne og dempet lukten av asken i tønnen. Borte ved bålrestene kunne jeg se – selv om de var nesten helt smeltet i stykker – deler av de svarte brillerammene. – Herregud, hva har du gjort? Nå ser jeg jo ikke en dritt! Jeg snudde på hælen, løp inn i huset, dro alle gardiner fra i alle rom og lot lyset flomme inn. De irriterende gardinene, som aldri hadde dekket helt for sola, var i tillegg nesten gjennomsiktige. Mørke og lystette gardiner skulle handles inn i dag. Ingen helvetes mann skulle komme med sine glupske glugger tittende inn i min private, vonbrotne verden. Ingen skulle få lov til å ta del i min smerte, den skulle jeg ha for meg selv og sutte på som om det var klodens siste karamell. Støvet

virvlet opp idet jeg dro krast av alle de hvite lakenene på møblene. I det fjerne hørte jeg mobilen. Kunne det være mamma eller pappa? Visste de allerede? Var jeg lett å lese sist jeg var hjemme, før alt raste, der jeg krokrygget hadde subbet opp til dem i leiligheten i Oslo? Hva skulle jeg si? Hvilke unnskyldninger skulle jeg ty til for at ekteskapet gikk til helvete og barnebarna uteble? Jeg stakk kontakten til kjøleskapet i sokkelen, og en rykning i kompressoren satte det hele i gang. Skjelvende åpnet jeg skapdøra over oppvaskkummen og tok ned kaffeboksen. Tom! Med boksen i hendene, som om det var et våpen, løp jeg til matboden i gangen, åpnet skapet og flyttet på hermetikk og pastabokser. – Nei, ikke i dag, vær så snill! Med boksen tafatt i hendene, seig jeg ned på rompa, stakk nesa oppi de siste restene av kaffekornene, før jeg kasta boksen bortover gulvet. Utmattet på vei til sofaen for å legge meg igjen, trakk det fra døra. – Hallo? Jeg kvakk til. Inn kom en mann jeg ikke kunne dra kjensel på, som smilte og viftet med handa i en slags hilsen. – Hei, hei! Jeg kjente meg selv gå noen skritt bakover til sofaen stoppet meg. Han sto med sola i ryggen, lot døra stå oppe. – Hva faen er det du gjør, din gamle gris, spionerer du på folk? Mannen, som hadde gredd bakover noen fattige hårstrå, rettet usikker på et tykt gullkjede rundt halsen og stoppet brått. – Jeg trodde mora og faren din var her. Han snublet i rya og mumlet en beklagelse på vei baklengs ut over dørstokken. – Selda, kjenner du meg ikke igjen? Jeg veivet med hendene, som om jeg ble angrepet av en bisverm. – Kom deg ut! UT!

Han løftet opp armer dekket med tatoveringer av damer og anker, og ristet på hodet. På tunet begynte han å trippe bortover mot stien som gikk ned til parkeringen. Da han var borte, låste jeg utgangsdøra og labbet inn i stua. Hvem var han? Tatoveringene, damen på skuldra med det lange, svarte håret? Å NEI, sjømannen Anton! Jeg slo armene om hodet, som om det begynte å styrtregne. Hvordan var det mulig å ikke kjenne igjen han. Etter et dypt magadrag fikk jeg samlet tankene. Jeg hadde et sted jeg måtte være, Jensens landhandel i Kragerø. Kaffe sto på handlelisten. T-skjorta klistret seg til ryggen. Det var glovarmt i bilen, så jeg startet motoren og satte klimaanlegget på 18 grader. Etter et raskt blikk i bakspeilet, kunne jeg skimte to forskremte øyne og svetteperler piplende ved tinningene. I mangel av mat var jeg uggen og svimmel. At gifteringen klemte rundt ringfingeren, som et streif av tusen svik, hjalp heller ikke. Det var min første uke som singel, og allerede følte jeg meg flere år eldre. Jeg trodde man skulle få noe på bursdagen sin, ikke miste mann, hus, jobb og ryggrad. I et tafatt forsøk på å muntre meg selv opp, glattet jeg på håret og tok på blodrød leppestift. Det hjalp lite i det bleke ansiktet. Kvinnen i speilet var en skygge av alt jeg hadde vært. Når mistet jeg meg selv? Et sted på veien hadde noe gått fryktelig galt. Jeg kjørte ut fra parkeringen og tok til høyre i krysset mot Kragerø sentrum. Med hendene stramt om rattet, oppdaget jeg gifteringen blinke i sollyset. Jeg tok fingeren i munnen, dro ringen av med tennene, åpnet vinduet og kasta den ut. – Av din forbannede, helvetes … Noe i meg angret i samme sekund, men i stedet for å bremse, gasset jeg på og kjørte videre helt til jeg parkerte nede ved kaia på baksiden av Jensen. Vår lokale landhandler holdt som regel åpent for Kragerøs sommergjester, og var et historisk eventyr. Butikkens skjeve hyller, lakrisdrops

og tinnbokser tok oss alltid tilbake i tid. Likevel, ifølge mamma og pappa, huset butikken også en av landets beste ferskvaredisker. Jensen var landhandlerkapteinen over alle, det lærte søstera mi og jeg tidlig. Rett som det var sneik han til oss noe godteri mens mamma og pappa var opptatt med andre ting, tok deretter pekefingeren til munnen og hysjet. Sigrunn og jeg avslørte selvfølgelig aldri hemmeligheten mellom oss tre. Men jeg tror pappa kanskje alltid visste. Jensen sto i beige frakk og med nyspissede blyanter i brystlomma. Han lyste opp da han oppdaget meg, og smilte med tykke øyenbryn. – Selda? Har dere ferie alt nå i mai? Han klappet hendene sammen, viste fram gullkronene i munnen, tok blyanten ut fra lomma og veivet med den som om han skulle slå en flue. Jeg sjanglet langs hyllene. Det fantes ikke tid til småprat. Hendene skalv. Jeg måtte sette meg snart, før knærne ga etter. Jeg kløp meg i kinnene med ryggen til i håp om å få litt farge. Jensen myste mot meg, så brynene nesten dekket øynene. – Er alt i orden? Du ser veldig blek ut? Si noe fornuftig, da! Svetten rant nedover ryggen, og jeg vred meg som en skremt katt. – Men kjære deg da, Selda, hva er det? – Alt er … fint … jeg … – Er du syk? Du er helt grå i ansiktet? – Jeg har gått fra Juster! Jensen løftet på øyenbrynene, la blyanten i lomma og tok en hand på skuldra mi. – Oi, da! – Det går bra. Jeg føler meg bare ikke helt … – Vil du ha et glass vann, kanskje? Med kroppen klistret inntil melposer og havregryn, forsøkte jeg å samle meg.

– Nei takk! Men jeg trenger en tannbørste, noen kaffeposer og mat. Jensen fikk fart på seg og løp mot varmdisken. Jeg forsøkte kun å fokusere på å holde haka over skuldrene. Med ett snudde han seg, som om han fikk en strålende idé. – Jeg husker dere godt som små, deg og Sigrunn, da skrev jeg noen ganger ned ting dere fortalte meg. Spesielt du hadde en gave når det gjaldt ord og uttrykk. Jeg tørket svette langs tinningen og rettet på T-skjorta til pappa, som hadde krøllet seg oppover korsryggen. – Du skrev ned ting søstera mi sa? Jensen strammet seg opp i den beige frakken sin, kremtet og gjorde om stemmen så han trodde han hørtes ut som en jentunge. – Ja, hun hadde jo alltid noen fine uttrykk: – Det var bra pappa ble kjent med mamma, for da ble jeg født. Du kan godt få lese noe av det en gang. De gamle Converse-joggeskoa jeg hadde hatt stående på hytta ble med ett for trange for føttene mine. Et grep strammet om halsen, selv om jeg verken bar skjerf eller var tilknappet. – En gang … kanskje … Nedskrevne samtaler med søstera mi? Minner, tanker, ting som opptok henne? Selv hadde jeg glemt så mye. Ansiktet hennes var bak et slør og kunne så vidt skimtes lenger. Jeg måtte se på gamle bilder, skulle jeg få et smil å huske. På vei mot kassa dukket det opp en samtale jeg hadde hatt med mamma om Jensen som var blitt enkemann. Etter 50 års ekteskap ble kona meiet ned av en tilfeldig fyllekjører og drept på stedet. Vi bar alle vårt, tenkte jeg, med blikket på Jensen som tok varene i en bærepose. – Du har jo hatt det tøft selv i vinter. Kjøpmannen låste noen sørgmodige, blanke øyne mot mine, før han fortsatte pakkingen.

– Takk for det. Du har ikke tid til en kaffe, da? Butikklokalet var tomt for luft for lenge siden, og det var på tide å komme seg ut. – Dessverre, jeg … vel, jeg har ting å gjøre … og … Jeg betalte, trippet bort til utgangsdøra og rygget ut med plastposene på slep.

Vil du lese resten? «Silkekongen» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no