MORTEN REISTAD AASEN
UMBRA
ŠForlagshuset i Vestfold AS / Lyst Forlag 2016 Omslag og setting: Kaja Heilo, Bulb design Omslagsfoto: Shutterstock Trykk: Livoniaprint, Latvia Papir: 8o g Holmen Book Cream ISBN: 978-82-93349-41-9
 
De l I
5
Han visste godt hvor han befant seg. Kajakken til Lars Lindqvist drev sakte forbi den lille øya som alltid vekket uhyggelige følelser i ham. En tysk turist på flåteferd nedover Klarälven hadde tilsynelatende druknet og blitt skylt i land inne på grunna. Lars og faren hadde funnet ham på den samme utflukten som han nå var på. Det var første gangen Lars hadde sett en død person. Han var for ung til å skjønne omfanget av det da, men husket fortsatt hvor sterkt inntrykk det hadde gjort på ham som en seks år gammel gutt. Hans første møte med døden. Han hadde hatt mange spørsmål til faren den kvelden. Han hadde svart så godt han kunne, men aldri snakket om det i ettertid. Det tok lang tid før Lindqvist forstod hvorfor. Mange år senere hadde moren fortalt at turisten som ble funnet hadde blitt påført kraniebrudd. Om det var en ulykke eller et slag som hadde forårsaket det, klarte politiet aldri å finne ut av. Så den offisielle versjonen var at turisten hadde falt, slått hodet i flåten og druknet. Lindqvist tenkte av og til at han ikke var helt overbevist. Tanken på at et drap kanskje var begått rett i nærheten av hytta han hadde så mange gode, uskyldige barndomsminner fra var pirrende. Det var også mye av grunnen til at han la ut på akkurat den samme padleturen nesten hver gang han var på hytta. Kanskje var det drapsetterforskeren i ham som fikk ham til å gjøre det, med et lite håp om at han skulle finne noe som kunne gi svar. Nå var turisten kun én i mengden. Ett av mange lik som han hadde sett i løpet av karrieren. Drap skremte folk, var frastøtende, men fascinerte likevel mange. En tanke streifet ham. Hva gjør mennesker til mordere? Er noen mennesker født til å drepe, eller fører omstendighetene til det? Lindqvist var av den oppfatning at hvis han forstod den kriminelles natur, så klarte han kanskje også å hindre at drap ble begått. Noen få, om ikke annet. Han hadde sett mange triste skjebner, og visste hvor mye miljøet hadde å si. Opplevd hvordan drapsmenn ofte hadde hatt en kjærlighetsløs barndom, hvordan mishandling fra foreldre og fysiske overgrep skapte voldsmenn som hevnet seg i raseri. Det som ofte gjenstod var bare et kaldt, tomt skall. Han innså at det på sett og vis også gjaldt noen av dem som hadde sett all elendigheten som fantes der ute. Han selv inkludert. Lars prøvde å få tankene over på noe annet. Han tok noen kraftige tak med padleåren, mens han passet på å holde den lavt og godt ut fra kajakken. Han så ringer i vannskorpen etter en fisk som vaket noen meter bortenfor ham. Kanskje han skulle ha tatt med fiskestanga allikevel. Kajakken fulgte strømmen
6
i elva, som buktet seg framover i store svinger mellom åsene. Vinden avtok et øyeblikk og det ble nærmest blikkstille. Han kjente at armene begynte å bli slitne og holdt opp med å padle, hevet hodet og tok et dypt drag av den friske høstlufta. For ham var høstens ankomst en påminnelse om en tapt sommer som hadde gått med til jobbing. Solen gløttet frem gjennom et lite hull i det grå skydekket, og han kjente at den varmet ansiktet. Han lukket øynene. Et øyeblikks fred og ro gjorde godt, men det var ikke nok. Uansett hvor mye han prøvde, så klarte han ikke å fjerne bildene som raste gjennom hodet. Det var som om noen hadde trykket på gjentagelsesknappen. Bilder av døde mennesker ble repetert i fort-film. Noen hadde han kjent, andre ikke, men alle hadde til felles at de hadde kommet for å bli. En ulykksalig tilbøyelighet til ikke å gi slipp på fortiden gnagde seg inn i ham som en utsultet rotte. Det gikk mot kvelden idet Lars tok de siste åretakene mot land. Mellom konturene av trær og bakketopper så han at lys var tent i flere av hyttene i nærområdet. Personene som bodde der hadde han ikke noe spesielt forhold til. Det var kun et fåtall av dem han kunne navnet på. Enda færre hadde han faktisk hilst på. Hvem visste hva slags typer de egentlig var? Mange syntes det var noe betryggende ved å ha andre folk rundt seg, men Lindqvist foretrakk å være alene når han var på hytta. Han betraktet stedet som sitt revir og som andre solitære dyr var han ikke innstilt på å dele sitt territorium med andre. Han siktet seg inn mot brygga, som lå noen lange steinkast fra hytta. For hvert åretak han tok fikk han følelsen av at ferien gikk mot slutten. Det var på tide å finne tilbake til jobbmodus. Han var spent på hva som ventet ham. Ikke alt, riktignok. Noe av det var ganske opplagt. Spørsmål fra gamle kolleger om hvordan ferien hadde vært. Spørsmål om hvordan deres ferie hadde vært. Prat om at høstværet hadde vært mildt hittil. Muligens noen nye ansikter også, som helt sikkert hadde et drøss med andre spørsmål. Kanskje lå det allerede en ny sak og ventet på pulten hans i Oslo. Det var han mer spent på. Noe spennende, forhåpentligvis en skikkelig utfordring å bryne seg på. Og muligens et nytt bilde.
7
Responsen var perfekt. Applausen runget gjennom konferansesalen «Utstikkeren» på Bjørvika konferansesenter. Samtykkende nikk fra de nærmere femti fremmøtte bekreftet at foredraget hadde gått nøyaktig som ønsket. Foran en stivpyntet forsamling bestående av potensielle investorer stod Hallgrim Meyer. Ved første øyekast kunne han se litt tilbakeholden ut, det var han klar over. Hallgrim raget kun 168 centimeter over gulvet og kroppsbygningen vitnet om en motvilje mot fysisk arbeid. Likevel veide retorikken og sjarmen opp for det og ga et inntrykk av selvsikkerhet. Det var klart han hadde vært litt nervøs på forhånd, men som utallige ganger før i sin karriere beviste han overfor seg selv at han taklet presset mesterlig. Nervøsiteten gjorde at han ble mer skjerpet, som igjen førte til at prestasjonsevnen økte. Sunn nervøsitet, kalte han det. Konferansen tok en pause og rommet ble fylt av summende skravling og latter fra deltagerne. Flere benyttet anledningen til å forsyne seg av gratis snacks, mens småpraten med andre deltagere tjente formålet om nettverksbygging og verving av nye kontakter til Linkedin-profilene. Konferansen var hovedsakelig representert med et utvalg av foredragsholdere fra ledelsen i de største nordiske bioteknologiselskapene. Hallgrim Meyer var derimot ansatt som aksjeanalytiker i investeringsbanken First Priority Capital. Som navnet tilsa var investeringsbanken opptatt av å være først. Aller først. En så tydelig målsetting stilte naturligvis en del krav til bankens ansatte, både når det gjaldt personlige egenskaper og faglig dyktighet. Meyer hadde spurt seg selv hvilken av de to egenskapene som hadde vært mest avgjørende for å få ham dit han var i dag. Han helte mot faglig dyktighet. Etter hans mening avgjorde det hvilken stilling og påvirkning man fikk på arbeidsplassen og generelt i det sosiale nettverket. Den faglige ekspertisen hans var rettet mot børsnoterte selskaper som hadde sitt virke innen bioteknologi og legemiddelindustrien. I den anledning hadde Hallgrim mottatt forespørselen om å holde et foredrag om hvilke faktorer som hadde størst påvirkning på aksjekursen til selskapene i segmentet. Ved å takke ja til det hadde han selvsagt sin egen agenda. Han hadde lagt vekt på de store kurssvingningene og den betydelige risikoen, og hvor viktig det var med tilgang på såkornkapital fra risikovillige investorer. Blant de største kurstriggerne var resultatene fra normalt tre faser med klinisk testing. Kun et fåtall av legemidlene bestod alle fasene og ble godkjent til bruk, men dersom selskapet lyktes kunne fortjenesten bli astronomisk, hadde han sagt til forsamlingen.
8
Hallgrim la merke til at tilhørerne reagerte positivt på utsagnet, og øynet muligheten for å skaffe seg noen nye kunder i løpet av kvelden. Likevel var han ikke den mest profilerte av foredragsholderne. Vedkommende stod noen meter bortenfor ham. De hadde møttes før på tilsvarende arrangementer, og Hallgrim merket at han ble gjenkjent idet mannen kom gående mot ham med lange, hurtige steg. Hallgrim kom til å tenke på at mannen var en levende legende innen det nordiske farmasimiljøet. Navnet hans var Fredrik Caspersen. Hallgrim dekket selskapet til Caspersen og det krevde betydelig kunnskap om Novastar ASA sin historie, virksomhet og ledelse. Han var innforstått med at hans CV var en blek vits i forhold til Fredriks. En smule bittert, men ikke til å komme utenom, for i dette tilfellet var det bare å bøye seg i støvet. Mannen var åpenbart et geni. Det var selvfølgelig en stor del av grunnen til at Hallgrim fant ham så beundringsverdig. Fremfor ham stod en rakrygget mann iført mørk dress, hvit finskjorte og sort slips. Det lange, mellombrune håret var kjemmet bakover og berørte nesten skuldrene på dressjakka. Høydeforskjellen medførte at Hallgrim måtte heve hodet for å få øyekontakt. Med sine klare, lyseblå øyne stirret Fredrik Caspersen ned på Hallgrim. Hallgrim fikk nærmest frysninger av intensiteten i blikket som møtte hans. – Du leverer som vanlig, Meyer, sa Fredrik med en utpreget hard, monoton stemme. Hallgrim trakk på smilebåndet. – Alltid hyggelig å si noen ord til en så oppmerksom forsamling, ikke sant? Fredrik nikket avmålt. – Likte ditt bidrag også, spesielt ditt syn på tiden frem til patentrettighetene utløper. – Ja, det blir det neste store vendepunktet for Novastar. En spennende tid, absolutt. Hallgrim visste godt hva det innebar og de mulige konsekvensene for selskapet. Patentet på molekylet hadde en varighet på tjue år. Da ville Novastar miste posisjonen som monopolist, og andre produsenter kunne fremstille like kopipreparater under egne navn. Prisene på disse var vanligvis lave i forhold til originalen, og Novastar kom til å måtte sette ned prisen betydelig, rett og slett for å kunne være konkurransedyktige. Derfor var det viktig for Novastar å ta en høy pris for Zorex i patenttiden for å oppnå størst mulig profitt. Det gjorde de også, noe som hadde ført til at Caspersen hadde tjent seg styrtrik på det. – Det er jo fortsatt noen år frem i tid.
9
– Heldigvis, får jeg vel si. Samtidig er det viktig å forberede seg på dagen det skjer ved å stadig tenke innovativt. – Joda, har dere noen konkrete planer, eller? Fredrik lo kort. Latteren bar preg av hån, selv om det kanskje ikke var intensjonen. – Du virker som en sympatisk mann, Hallgrim. Men du er vel også fullt klar over at jeg ikke kan dele slik informasjon med deg eller andre. – Det var ikke hensikten. Jeg spurte av ren nysgjerrighet, sa Hallgrim i håp om å hente seg inn igjen, selv om det ikke var hele sannheten. Han hadde med tiden blitt nokså flink til å fiske etter små opplysninger om selskapene han fulgte. Det var faktisk en del av jobben hans, men det var naivt å tro at Fredrik ville røpe noe eller forsnakke seg. Levebrødet til Hallgrim var til enhver tid å vite mest mulig om selskapene i bransjen. Som et minimum innebar det å vite mer enn den jevne mann på gata. Meyer var villig til å strekke seg langt for å oppnå akkurat det. Da måtte han ty til utradisjonelle metoder noen ganger. Norge var et lite land, hvor det kun var noen få ledd mellom folk. Informasjon var lett tilgjengelig. Det var heller ikke uten grunn at Oslo Børs ble kalt for innsidebørsen internasjonalt. – Ikke tenk på det. Fredrik tok en pause for å se rundt seg. Lydnivået i konferansesalen var vesentlig redusert. Han avsluttet samtalen med et kraftig håndtrykk, før han begynte å gå mot stolen sin på første rad. – Takk for praten, klarte Hallgrim å stotre frem, og han følte et ubehag spre seg gjennom kroppen. Følelsen han stod igjen med var å ha blitt lest som en åpen bok. Han var fullstendig klar over at han hadde møtt sin intellektuelle overmann.
10
Umbra dro pusten sakte inn. Ventet. Det virket som skumringen kom tidligere for hver dag som gikk. Høsten hadde omsider innhentet hovedstadens lune og solfylte sommerdager. Regnet pøste ned, og bladene var i ferd med å visne på trærne. Når det grønne fargestoffet forsvant kom de andre fargene til syne, varme sjatteringer i gult og oransje som gikk over i brunt når bladene visnet. Umbra betraktet hvordan mørket sakte, men sikkert bredte seg over Holmenkollåsen. En gryende optimisme meldte seg. Mørket var Umbras element. Vinteren kunne ikke komme raskt nok. Regnvannet rant nedover den bratte veien og søkte det laveste punktet. I et lite søkk hadde det samlet seg opp vann. Refleksjonen av lyset fra gatelyktene gjorde at Umbra så sitt eget speilbilde i vanndammen. Umbras blikk møtte gjengivelsen av sine egne rasende øyne. De var fylt med et hat mot denne verden. Synet av seg selv fikk Umbra til å overveie sin egen tilværelse. Hvem er du? hveste stemmen. Hva var egentlig ekte? Med tiden hadde det gradvis blitt mer uklart. Hvorvidt enkelte hendelser faktisk hadde skjedd, eller ikke, var ikke lenger så lett å avgjøre. Minne for minne hadde blitt visket ut og erstattet av en ny virkelighet. Umbras kall i livet hadde imidlertid aldri vært klarere. Stemmen ble høyere og høyere. Du er Umbra. Den gjentok seg selv, og hodet ble fylt av tanker som trengte seg på. Hvem er jeg? Et eksistensielt spørsmål som mennesket krever å få besvart før det takker for seg i denne gudsforlatte verden. Homo sapiens, det tenkende menneske, har behov for å forstå seg selv og se livet i en større sammenheng. Gjennom filosofien søker mennesket etter kunnskap og en meningsfylt tilværelse, der rasjonelle svar på eksistensielle spørsmål belønnes med en følelse av vesentlighet. Svarene som demper frykten for å forlate denne verden like uvitende som ved ankomst. Så hvem er egentlig jeg? Jeg har bestandig vært et vinnende vesen, som ikke har latt noe hinder stå i veien for fremgang og suksess. Noe som kjennetegner meg er en intens følelse av klarhet og kontroll over egne handlinger. Fullstendig bevissthet er definitivt ingen menneskerett. Min mangel på empati har gjort meg uovervinnelig. Dette har resultert i at valg, som for enkle sjeler fortoner seg som krevende, fremstår som simple og nærmest selvopplagte for meg. Valg som er vitale for å kunne besvare spørsmål om min egen eksistens. Forskjellen er at jeg viser absolutt ingen tegn til svakhet. Det ligger i vår natur å kjempe for overlevelse, og da må svakhetstegn for enhver pris unngås. Den sterkestes rett rår og det
11
svakeste ledd er fortsatt det letteste byttet, det er simpelthen evolusjon. Skygge er et område som ikke nås av lyset fordi et objekt står i veien. Det er i skyggen jeg nå befinner meg, helt alene, i det stumme og dystre mørket, hvor et hinder står imellom meg og lyskilden. Hindringen må tilintetgjøres. Jeg har satt kursen fra det mørkeste punktet i skyggen mot lyset. Dette er bare det første trekket i et langt større og mer komplekst spill. Et spill som jeg akter å vinne. Jeg tørster etter å drepe og få min hevn. Hvem skal få leve og hvem skal få dø? Det gjenstår å se hvem som fortjener livets rett. Lyden av en bil som kom kjørende stoppet tankerekken til Umbra. Skyggen fra en rød Audi vred seg over asfalten idet bilen passerte lyset fra en lyktestolpe. Bilen bremset og svingte opp innkjørselen mot en stor villa bygget i funkisstil, med rette linjer og store flater. Villaen var hvit med marineblå markiser over vinduene og en takterrasse med utsikt mot Oslo by. Det var det siste han kom til å få se. Umbra stod et stykke bortenfor huset og betraktet den høye skikkelsen som steg ut av Audi-en. Den kyniske jævelen skulle blø for det han hadde gjort. Fredrik Caspersen slengte igjen bildøren, dro dressjakka over hodet og la på sprang mot funkishuset i det øsende regnet, uten å se stort gjennom jakkeåpningen. Den ene foten tråkket midt i en vanndam og Fredrik bannet høyt. Han fomlet med nøklene før han endelig fikk opp ytterdøren, kom seg under tak, vrengte av seg dressjakka og kastet den på gulvet. Det var helt stille i huset, det eneste man kunne høre var regnet som plasket ned utenfor. Fredrik var ungkar og hadde aldri vært gift. Dessuten følte han seg utilpass rundt barn. Han likte ikke deres uforutsigbarhet, som etter hans mening var grunn nok i seg selv til å unngå giftemål. Hans eneste prioritet i livet var Novastars suksess. Det ville alltid gå foran. Ingenting kunne endre på det, ikke engang verdens mest perfekte kvinne. Han låste utgangsdøren, kippet av seg de blankpussede penskoene som hadde blitt sølt til av våt, klissen jordmasse, plukket opp dressjakka og hang den til tørk på en stumtjener inne i vindfanget. Instinktivt sjekket han at alarmsystemet i boligen var aktivt. Som alltid ble Fredrik fylt med ro av å komme hjem. Han hadde sansen for orden. Vissheten om at alt rundt ham var organisert og satt i system, fikk Fredrik til å slappe av. Etter hans oppfatning ledet orden til ro og ikke motsatt. Det hadde også vært utgangspunktet for utformingen av interiøret. Stilen i
12
boligen balanserte mellom minimalisme og funksjonalisme. Det minimalistiske uttrykket var tydelig for alle som hadde antydning til peiling på stilarter: Rette linjer og hvite flater strakk seg gjennom villaen og gikk igjen i alle rom. Innredningen var dyr, men enkel, og bidro til det åpne preget. Bord, stoler, skap og hyller var i nøytrale farger som svart og hvitt. Kjøkkeninnredningen hadde innslag av metall, og langs den ene veggen hang det et bredt speil med håndlaget ramme i sølv. Det var nokså gjennomført, han måtte innrømme det. I tillegg var det et praktisk hjem. Likhetstrekkene med funksjonalismen var også tilstede. For Fredrik hadde gjenstandene liten verdi foruten den praktiske verdien. Kanskje ikke så rart, han var tross alt en realfagsmann. Pyntegjenstander og unødvendige møbler hadde for det meste blitt luket ut, til fordel for det som kunne brukes til mer nyttige formål. Den enkle innredningen, som en kunne finne i de aller fleste norske hjem, gjenspeilet dette. Imidlertid fantes det noen fargesterke innslag, som motvirket den stramme og fargenøkterne stilen, og som heller ikke hadde noen praktisk verdi. Fredrik elsket å gå på kunstauksjoner. Det var et av de få personlighetstrekkene han hadde etter moren. Opp gjennom årene hadde han opparbeidet seg en stor samling med oljemalerier i abstrakt stil. Han syntes de skapte en passende kontrast til villaens ellers kjølige stemning. Noe av kunsten var ervervet ved arv fra moren. Arvestykkene var ikke blant de mest verdifulle i samlingen, de hadde han selv kjøpt senere, men de hadde naturligvis en viss affeksjonsverdi. Da han og Jan fordelte innbo og løsøre seg imellom viste broren som vanlig liten interesse for kunst og antikk, bortsett fra et eldgammelt sverd og noen andre antikviteter, som uansett ikke passet inn i den stilrene villaen til Fredrik. Mesteparten av det kunstneriske arvegodset etter moren hadde gått til Fredrik uten store diskusjoner. Han gikk inn på kjøkkenet, fant seg et rocksglass og fylte det med isbiter så glasset klirret. På kjøkkenbenken stod en eksklusiv cognacflaske av sorten Louis XIII de Rémy Martin, som han skjenket seg noen edle dråper fra. Fredrik gikk inn i stua, satte seg i den sorte skinnsofaen og tok en slurk av glasset. Varmen spredte seg i kroppen. Han innbilte seg at han kjente et snev av safran. Konferansedagen hadde vært lang og Fredrik måtte kvele en gjesp. Han rakk så vidt å sette fra seg glasset på stuebordet før han duppet av. Fredrik våknet brått av den skarpe klangen av metall, som hørtes ut til å komme fra annen etasje. Han reiste seg opp fra sofaen, ble stående og lytte
13
en liten stund, før han fikk samlet nok mot til å liste seg over stuegulvet og opp virveltrappen til etasjen over. Han stoppet igjen og lyttet. Ingenting. Han åpnet døren til takterrassen og tittet ut. Været hadde klarnet opp og det hadde sluttet å regne. Fredrik beundret utsikten over Oslo. Den var slående vakker med alle lysene som blinket som små ildfluer i mørket. Med ett hørte han fottrinn rett bak seg som kom nærmere. I sokkelesten løp han så fort han kunne ut på takterrassen og bort til rekkverket. Føttene ble klissvåte av vannet som hadde lagt seg på taket. Kun én bil stod parkert ved huset, og det var hans egen. Til sin store forskrekkelse la han merke til at et fremmed metallobjekt med fire kroker hadde kilt seg fast på innsiden av stålrekkverket. På enden av objektet var det festet et grått tau som hang over rekkverket og førte ned til bakkenivå. Panikken grep ham umiddelbart. – Fin utsikt her oppe. Fredrik skvatt til, kastet seg rundt og så silhuetten av en person som stod i døråpningen. Stemmen virket kjent. Vedkommende så ut til å holde et våpen i armene og var iført en mørk, lang frakk. Han stivnet og kjente at hjertet begynte å banke hardere. – Hvem er det, ropte Fredrik. – Hva vil du? Han så seg febrilsk rundt etter gjenstander som kunne brukes i nødverge. Skikkelsen lo med en manisk latter, skrittet ut på taket og siktet våpenet mot Fredrik. – Du … Hva faen gjør du her? Har ikke … Det kom ikke noe forvarsel. Ikke noe lysglimt eller høyt smell. Fredrik rakk ikke å reagere før prosjektilet traff ham i hodet og dyttet ham bakover, over rekkverket og ned i den mørke avgrunnen.
14
Vil du lese resten? «Umbra» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no