Nยบ 174
2 0 2 0 - 2
5 0 . ร R G A N G E N
BLADSTYRAR
SLUTTKORREKTUR
Ingeborg Juvik
Emma Rolfsnes Sele Mari Aas Finne
I SKRIFTSTYRET
Ingeborg Juvik
Emma Rolfsnes Sele
Sara Alvsaker
Mari Aas Finne Ingeborg Juvik
PRENTEVERK
Sara Alvsaker
RSK Grafisk
ILLUSTRATØRAR
OPPLAG
Mina Fredborg Stokke
510
Øystein Skjæveland Ulva Bendiksen Vikse
UTGJEVAR
Joakim Jenssen
Studentmållaget i Oslo. Forfattarane står sjølv ansvarlege for innhaldet i
FRAMSIDE
artiklane.
Camilla Voutilainen Nordbø MÅL OG MAKT OG BLADBUNAD
STUDENTMÅLLAGET I OSLO
Geir Egil Eiksund
Lilletorget 1
Odin Hørthe Omdal
0184 Oslo
Jannicke Totland E-POST OMBREKKING
malogmakt@malogmakt.no
Emma Rolfsnes Sele INTERNETT KORREKTUR
smio.no
Knut Sondre Åsheim Roheim
malogmakt.no
Jorunn Simonsen Thingnes Synnøve Sætre
ÅRSTINGING
Yngve Farestveit Erstad
Tre nummer, kr 200
Sindre Seim Gulbrandsen
For 2020 vart det berre gitt ut to nummer
FOTOGRAFI Markus Lierhagen
ISSN
Magnus Jovik
0332-7744
Ingeborg Furre KONTONUMMER 3450 35 12671
INGEBORG JUVIK (f. 1994)
MARIE KNUTSEN BRUNTVEIT (f. 1998)
Sjukepleiar og litteraturstudent. Utdanna ved
Journaliststudent og studentleiar frå Noregs
Haraldsplass Diakonale Høgskole i Bergen, og
handledd; sumarøya Stord. Etter 2,5 år i
har teke årsstudie i litteratur på Blindern.
tigerstaden er ho blitt mett på kommentarar om
Studerer no framtidslitteratur på Blindern, og
kor «skjønt» det er at ho skriv landsmål, og tek til
jobbar på sjukeheim. Sit i skriftstyret til Mål og
pennen for å få ut frustrasjonane.
makt. Heier på nynorsk, åndar og lev for surdeigsbrød - og fred på jord.
INGEBORG FURRE (f. 1996) Vestlending i Oslo, som med sorg i hjarta har gitt
MAK CEMALOVIC (f. 1994)
opp å seie «i mjødlå». Øya ho kjem frå ligg no "i
Mak har ein mastergrad og milliongjeld. Han er
mellom» Bergen og Stavanger. Medisinstudent på
ingeniør og jurist av yrke, og det kan du være
UiO. Ho elskar havet, kyrkja og eit godt
også, for jurist og ingeniør er ikkje beskytta
handbrygg.
titlar. Litterære førebilete er Arto Paasilinna og Freddie Gibbs.
MARI AAS FINNE (f. 1994) Student, verneaktivist og vossing. Mari held på
ANNA FOLGERØ (f. 1995)
med ein mastergrad i statsvitskap på Blindern og
Anna Folgerø er ein 25 år gamal
arbeider med vernesaker hos
nynorsk/bokmåls-hybrid frå Bergen. Veldig glad
Fortidsminneforeininga på Vøienvolden gård i
i å stå på ski, lage mat og synge. For
Oslo. Sit i skriftstyret til Mål og Makt.
augneblinken går ho psykologi profesjon i Tromsø.
RAGNAR HOVLAND (f. 1952) Forfattar og omsetjar fødd i Bergen. Blir i dag stort
DAVID WILLIAM ØYNES (f. 1999)
sett hugsa for å ha skrive teksten til Odd
Bur på eit kaldt og lugubert loft i Oslo. Han skriv
Nordstogas "Kveldssong for deg og meg", også
dikta sine medan trikken skranglar forbi i
kjend som "Grisen står og hyler".
Pilestredet. Unge Øynes har studert eit år på Blindern (litteraturvitenskap). No jobbar han
SIMEN TEGLE (f. 1994)
som gartnar, snikkar og postmann. David er
Oppvaksen på Stord.
hedmarking og skriv vanlegvis på bokmål, men har stor sympati for målsaka. Dette er hans fyrste dikt på nynorsk. GUNVOR FINNE (f. 1999) Bygdejente på sitt andre år i hovudstaden der ho studerar utviklingsstudier ved Universitetet i Oslo. Etter vidaregåande var det fyrste ho gjorde å reisa verda rundt, og no gjer ho det ho kan for å prøva å forstå ho.
PÃ… VEGEN
INNHALDSLISTE
LEIAR Ingeborg Juvik GÅ Ingeborg Juvik HAUSTEN Gunvor RAKT TIL HELVETE Mac Cemalovic ALDRI HØYR PÅ EIN ERFAREN PILEGRIM Ingeborg Juvik og Mari Aas Finne DEBUTANTEN: EG ET FØR EG KJEM av KARI ANNE BYE Ingeborg Juvik SPYNORSKPROBLEMET Marie Knutsen Bruntveit EG VIL VERA Simen Tegle Karlsen Å IKKJE STOPPE OPP Ingeborg Furre HEIM Anna Folgerøe FAVORITTEN Ragnar Hovland DIKTET: VILLE VERA VAGABOND David William Øynes
LEIAR
av INGEBORG JUVIK
NATUR OG RØRSLE NATUR OG RØRSLE SOM LYSGLIMT I EI SOM LYSGLIMT I EI UTFORDRANDE TID UTFORDRANDE TID
Dei siste månadane har vore utfordrande. Viruset vi
noko meir eksotisk. I år er Noreg vorte brukt for alt
alle er så leie av at det freistar å ikkje nemne det
det er verdt. Vi har kjørt endelause kilometer på Riks-
med namn, har teke over verda og samfunnet slik vi
og Europavegar, gått tusenvis av høgde- og kilometer,
kjenner det. Vi har vorte innestengde av det, og
handla lokalt, støtta samfunnet vårt og brukt
opplevd konsekvensane av det, alle som ein. Alle har
kroppane våre. Vi har dansa med avstand, sykla til
vi mista verdifull tid med vener og familie. Somme
jobben, pussa finmotorikken i fingrane med puslespel.
av oss har mista arbeidet sitt. Somme har mista ein
Rørsla lev vidare også i stengde samfunn.
dei var glad i. Somme mista optimismen, somme gleda i kvardagen. Alle har vi opplevd frykta for det
Diverre er også vi i skriftstyret blitt ramma av viruset,
ukjende, frykta for å skade nokon, vera smitteberar,
det har gitt oss mindre tid enn vi plar til å planlegge
ikkje følgje reglane. Vi er blitt rastlause, rotlause,
og gjennomføre eit godt nummer. Dette er årsaka til
redde kvarandre.
at det i år diverre berre kjem to utgåver av magasinet, der dette blir årets siste. Her kan du lese om korleis
Det gjeld å ikkje la seg knekke. Halde fokuset på det
ein ikkje planlegg ein Pilegrimstur i Spania, få ei
vi har, og det vi kan gjere for å hjelpe samfunnet
oversikt over ukjende perler i Oslo-området, om å
framover. I dette nummeret vel vi å fokusere på
finne heimstaden sin andre plassar enn heime, og om
rørsla, drifta inni oss som skaper den, naturen som
spynorsk-problemet. Vi håpar de finn ei glede og
gjer rørsle mogleg - desse lysglimta vi er velsigna
kanskje til og med ei indre motivasjon til å fortsette
med og som ingen, til og med ikkje viruset kan ta frå
på vegen.
oss. For nokon var det kanskje fyrst i år, då den årlege turen til “Syden” vart avlyst, at dei fekk si
God lesnad!
første overveldande naturoppleving. For mange var det i år at jomfruturen til Nord-Noreg vart til, eller Noregs-ferien som så lenge var blitt nedprioritert for
Mål og makt 2020 - 2
Foto: MARKUS LIERHAGEN
MÃ¥l og makt 2020 - 2
Gå
tekst og foto: INGEBORG JUVIK
Dei siste åra har eg tenkt mykje på å gå. Vart aldri noko
Eg har eit par vener som går med hendene bak på ryggen.
idrettsmenneske, langt derifrå. Meir oppteken av den
Hendene deira er folda på ulikt sett, den eine leier seg
spontane rørsla kroppen tek seg til om ein berre skal
sjølv, som om ho har eit kjærastepar på ryggen. Den andre
hente noko. Eller den gjennomtenkte rørsla som skjer når
held eine handa lett over den andre, som eit varsamt
ein manøvrerer kroppen over eit falle tre i skogen.
kjærteikn. Omsorgsfull vandring tenkjer ein kanskje, men
Stundom går eg umedviten. Andre gonger målretta. Tek
det tenkjer ikkje dei på. Dei meiner dei får betre oversikt
på meg solide sko med lisser, knyter dei stramt att,
når dei går på denne måten. Brystkassa opnar seg,
drøymer meg tilbake til gode gamle Cherrox. Nei, slike
skuldrane pressar bakover. Dei ser godt både med hovudet
tankerekker nyttar ikkje no, no skal vi ut og gå, eg og
heva og senka, meiner dei. Begge to stirrar som oftast
mine to bein. Kanskje mot fjellet, stå der og vurdere om
nedover, eg veit ikkje om dei er klar over det. Ser ned på
ein skal orke å gå heilt opp. Kanskje i skogen, speide etter
bakken, undrar seg over kva som ligg der i grøftekanten,
kongen der inne, hugse på kva ein skal gjere, dersom ein
lurer på kva for blome dei skimtar ved knausen der, spør
møter på han. Kanskje til sjøen, vasse litt i vasskanten,
kvarandre kva underlag dei eigentleg går på. På denne
det hadde fint gått an - dersom eg no hadde hatt
måten får dei alltid med seg marikåpene fylde til randen
Cherrox.
av regnet. Dei slepp taket sitt bak ryggen, krøker seg ned og plukkar ei kåpe. Her gjeld det å vera audmjuk: kåpa
Då vi vart innelåste heile gjengen, den gongen i mars,
med minst vatn er den enklaste å drikke. Dei tek seg ein
gjekk det ikkje då opp for oss kor viktig det er å kunne
slurk, folder henda på ryggen og går vidare.
gå? Å gå ut, gå langt, kort, viktigast av alt: dit du vil. Dei få skritta det er frå stova til kjøkkenet, frå heimekontoret
Å gå er å reise. Somme likar dei korte reisene, somme dei
til kjøleskåpet - pulsklokka viser 70 steg om dagen. Og
lange. Eg les Thomas Espedal og undrar meg over kunsten
når ein snik seg ein tur ut for å gå, med ein meters
å gå og leve eit vilt og poetisk liv. Eg kjenner att gatene
avstand til absolutt alle i verda, den herlege kjensla av
han går, opp og ned, fram og tilbake. Eg les Wild av Cheryl
fridom. Eg skal ikkje fortelje deg korleis du skal gå. Eg
Strayed, og lurer på om eg nokon gong kunne redde mitt
veit ingenting om det.
eige liv ved å gå frå Mojave til Washington.
Mål og makt 2020 - 2
Eg les Kerouacs’ On the Road og lurer på om langdistanse
knipsar medan vi passerer kvarandre. Somme smiler.
bilkøyring kan gi den same kjensla ein får av å gå langt.
Somme har ikkje trongen i det heile teke. Somme ser
Beskrivingane er påfallande like. Om og om igjen høyrer
ikkje eingong på meg, medan vi går og går, forbi
eg poddkasten om «Vandreren», mitt store vandre-idol -
kvarandre. Sinte turgåarar finnast og. Vi må gjere plass
sett vekk frå hans trong til å gjere frå seg på tallause
til dei, som alle andre.
hyttegolv. Heile sitt vaksne liv gjekk han, over fjella og gjennom dalar, flukta frå loven. Fellesnemnaren for desse
Å gå er ei reise, seier eg. Inni denne reisa finnast fleire
menneska er at dei må kome seg av garde. Ut og gå.
reiser. Eg har sett dei. Kroppen min går, føtene flyttar
Raskt av stad! På vegen. Var det naudsynt å kome seg
kroppen min frå eitt punkt til eit anna. Hovudet mitt
vekk, eller var det ei indre driv? Kva var trongen, målet?
dreg på tankereise, ofte på ei heilt anna reise enn den
Eg les og ser det føre meg; får lyst til å gå langt, Noreg på
kroppen min er på. Av og til tenkjer hovudet mitt på ei
langs, pilegrimstur frå Frankrike til Spania, eller den
heilt anna reise, inni tankereisa, medan kroppen min er
utafor døra mi - pilegrimsleden frå Oslo til Trondheim.
på si eiga reise. Det kan bli for mykje for meg om eg
Enn så lenge nøyer eg meg med å gå lange omvegar.
blir klar over dette medan eg går. Då er det lov å ta ei pause. Glede seg til å koma fram, vrengje av seg dei
Stundom får eg lyst å danse medan eg går. Spesielt om eg
våte kleda, setje på kaffi. Verdas beste kjensle. Ein
høyrer på musikk samstundes. Som regel gjer eg det
burde så ofte som råd ta seg ein tur medan det regner.
ikkje. Av og til nøyer eg meg med å trippe litt bortover
Gå vassrett medan dropane plaskar loddrett. Eit
vegen. Bror min seier eg dansar som eg har to par føter.
levande diagram, gåaren og regnet. Ein burde så ofte
Det blir for mykje å kave med ute på landevegen. Eg har
som råd ta seg ein tur i tåka og. Eller i sola. Ein burde
sett andre ha den same trongen. Somme hender ser eg
så ofte som mogleg, hugse på å gå.
Mål og makt 2020 - 2
Illustrasjon: ULVA BENDIKSEN VIKSE
av GUNVOR FINNE
Den stille hausten
Hausten har atter ein gong kome attende. Eg kvir
ein lokal idiot, lage smoothie, sykle rundt og sjå for seg
meg kvar sumar. Vil aldri at sumaren skal vere over og ein
at ein er med i ein film, for så å avslutte dagen med eit
igjen skal gå og fryse og vente på at alt skal verte drit.
kveldsbad og vin i hengekøya på terrassen. Det er ein
Aldri kjenner eg meg så fri som om sumaren når sola
slags pause frå kvardagen der ein ikkje treng å ha
steikjer, elva sildrar, enga er full av blomar og pappa har
planane parat kvar dag og eit mål for dei neste fem
køyrt klipparen over plenen så lukta av nyslege gras glir
vekene. I varme, late sumardagar, i eit avbrekk frå
inn i alle krinklar og krokar. Sumaren vekkjer kroppen
framtidsplanar og målsetjingar, er det færre fallgruver
med herleg varme, set dei kvardagslege krava på vent, og
og potensielle skuffelsar slik eg ser det. Sjølv om ein
gjev ein sjansen til å kople på andre sider ved seg sjølv.
gjerne skal ta igjen ting ein ikkje har rokke i den
Hausten derimot, kravstor og kald, med moglegheiter og
hektiske kvardagen, som å lese eit par Penguin Classics,
mål, fristar og frustrasjonar, kan vere slitsam. Med ein
lære å lage flatbrød på tradisjonelt vis, ta seg turar i
pandemi som i tillegg har senka eit gravlokk på det meste
fjellet og kople av frå kvardagen, vil ein som regel ikkje
av sosiale ljosgløttar, sett velkjente rutinar på vent, og
gå i noka personleg krise om ein ikkje rekk ved alt.
flytta dagane til ein student over i ein digital sfære, kan kvardagen vere utfordrande å forhalde seg til.
Det er verre med hausten. Då skal livet strammast opp og planen vere klar. Alt som er godt og herleg og
Sjølv om sumaren òg bar tydelege preg av pandemien,
ansvarslaust i denne verda, forsvinn gradvis og alvoret
letta dei lange sumardagane på trykket for min del. Når
slår inn. Hausten kjem med altfor mange ambisiøse
sumaren kjem, tek det heilt av for meg. Det er då ting
planar og forventningar til seg sjølv som aldri vert
vert spennande. Oppdage nye badeplassar, ta
nådd. Som student skal ein lage seg strukturerte planar
spontanturar heilt til nabobygda, ha ein sumarflørt med
for lesing, trene tre gongar i veka, fylgje «fattig
Mål og makt 2020 - 2
"Eg trur det for alvor bikka for meg då eg i tillegg vart utestengd frå treningssenteret for manglande oppmøte..."
student» sine matrettar veke for veke, gjerne bruke
sjølv på Zoom halve dagen, har gjort at eg har frose meir
mindre pengar på alkohol og engasjere seg i ein
fast enn det eg har gjort nokon haust før, eller vinter. Eg
bistandsorganisasjon. Hadde planane kanskje halde
beveger meg rundt utan mål og meining i eit virr-varr av
fram til oktober, hadde ein vore nøgd, men når dei ryk
manglande inspirasjon og ambisjonar.
fyrste veka i september, eller du eigentleg slutta å vurdere det når sumaren gjekk mot slutten, er det ikkje
Dei same kvelande rutinane, den same kjende leilegheita,
håp for resten av året. Då er det berre å prøve å henge i
det same trøytte biletet av meg sjølv på skjermen, det
og halde ut til jol.
same bitre vêret, og eg må i tillegg halde ut med meg sjølv som klagar på alt. Eg trur det for alvor bikka for
Denne sumaren hadde eg éin ting eg såg fram til med
meg då eg i tillegg vart utestengd frå treningssenteret for
hausten. Det var den naive ideen eg hadde om at
manglande oppmøte og eg sakte,
pandemien skulle vere meir eller mindre bak oss når hausten kom. Ting skulle byrje å bevege seg tilbake til normalen, eg skulle få dra på forelesningar og møte venane mine slik som før. Slik vart det jo ikkje sist eg sjekka. Den digitale kvardagen, der eg oppheld meg
Illustrasjon: ØYSTEIN SKJÆVELAND
men sikkert byrja å rotne til inne i leilegheita mi. For
Kvar er tanken om fellesskapet og at ein saman slit seg
å kvikne til byrja eg med overdriven shopping,
gjennom denne litt tøffe perioden slik at ein på eit eller
strukturerte planar for veka som innebar heimeyoga
anna tidspunkt kan sjå ein ende på det? Kanskje er det
klokka seks om morgonen, fylgd av intensive timar
eit resultat av det individfokuserte samfunnet me har i
med lesing i håp om å få ei fagleg openberring.
dag. Når ein mistar synet av den retninga ein hadde og måla sine i ei uviss og merkeleg tid, mistar ein ein stor
Bananpannekaker av havregryn skulle visstnok òg gi
del av meininga med kvardagen og vert sett ut av spel.
energi og hjelpe på å få betre rutinar i kvardagen. Eit
Det uformelle kravet om at ein heile tida skal vite kvar
siste forsøk var å hive meg på ein haug med
ein er på veg, vere travel og engasjert, kan vere krevjande
tinderdatar i håp om at det skulle tenne ein gnist.
å takle når ein finn seg sjølv i ubalanse i ein uvan
Men der enda eg berre opp med å møte menn som
kvardag.
nten har barn og framleis bur med eksen, har ei traumatisk fortid som eg skulle fikse,
Så, til denne stille hausten, kan du snart vere over? Eg
intimitetsproblem eller som ikkje veit å vere mann
går snart tom for tiltak for å få tida til å gå og har nådd
utan å vere «machomann».
maksgrensa mi på bananpannekaker, yogatreningar klokka seks om morgonen og uuthaldelege tinderdatar.
Går det verkeleg an å vere eit så håplaust menneske
Send jola inn!
at ein liten ting som Zoom set meg heilt i ubalanse? Eg synest oppriktig synd i meg sjølv til tider som må halde ut med dette her. Eg lurar nokre gongar på kor enormt sjølvsentrert eg må vere for at noko slikt skal få meg til å synast synd i meg sjølv. Ikkje minst fordi det er så mange i same situasjon, om ikkje i mykje verre situasjonar og.
Mål og makt 2020 - 1
RAKT TIL TIL RAKT av MAK CEMALOVIC
HELVETE HELVETE Du skal ikkje opphalde deg mange kilometer på ein
rallarane sette frå seg den siste spaden i alle fall, men det
veg i Nord-Noreg før du innser at heile landsdelen si
var no det han hadde blitt. Den viktigaste tingen han som
harme er rettkomen. Særleg på Senja, der
fagmann har lært, utanom det reint tekniske, er at folk har
køyreforholda er like stabile som økonomien til Idar
same forhold til samferdselspolitikk i distrikta som til
Vollvik. Alt er gale: Vegdekket er fullstendig ihelslite av
klimapolitikk.
telehiv og tungtransport, topografien er utfordrande, linjeføringa og kurvaturbrekka har vore rekna som
"Alle meiner noko om det, men det breie lag av
utdaterte i fleire tiår, og ikkje finst det gode alternative
befolkninga føler det ikkje på kroppen, så det kan ikkje
transportformer heller. Infrastrukturen ligg nede for
være så hast med å gjere noko med det heller. Det er
teljing, og doktorane i statens vegselskap er opptatte med
veldig forståeleg, og nokre gongar skulle eg sjølv ønske at
å bygge ny innfartsåre til Oslo. Det er som å ha nyresvikt
eg tenkte slik eg også." Dessverre krev jobben at han lese
og bli skyvd bak i donorkøen fordi ein heilt frisk fyr skal
Nasjonal transportplan, så han har ikkje eit liv der han
få si tredje nyre. "Eg meiner, sjå på dette her då", seier
berre køyrer på vegar, han må også tenke mykje på dei.
Klaus, i det bilen seglar over eit høgdebrekk på veg ut av
Og, til andre sin irritasjon, snakke mykje om dei.
Gryllefjord. Det er midten av juli, og dei har nettopp betalt 1582 kroner for å ta ferja over frå Andøya. No
"Dessverre er det slik at Regjeringa valde ferjefri E39
følgjer dei fylkesveg 86 ute i havgapet. "Eg trudde kanskje
framføre opprusting i Sogn, Hardanger, Senja. Det er for så
at sommaren 2020 i så måte kunne bli eit positivt skifte,
vidt eit fair val det; E39 er ei dårleg hovudåre for
med halve befolkninga på ferie over polarsirkelen."
Vestlandet, og ny veg er meir sexy enn vedlikehald, men det betyr sannsynlegvis også slutten på
Klaus er frå distrikta sjølv, frå Hardanger. Han veit at det
generasjonsdefinerande prosjekt i distrikta i heile mitt
står dårleg til i våre mest pittoreske kommunar; det var
arbeidsliv." Dei andre i bilen begynner å bli lei av å høyre
kanskje difor han valde å verte vegingeniør. Ingen veks
Klaus prate om vegar. Det var interessant då dei køyrde ut
opp med ein draum om å bygge veg, ikkje sidan
frå Steinkjer med campingvogna, å høyre litt om eit fagfelt som dei konstant samhandlar med utan å tenke
Mål og makt 2020 - 2
Foto: MARKUS LIERHAGEN
så mykje over det. Hundre mil seinare har det mista
Klaus grev litt på mobilen, set på det nye albumet til
noko av sjarmen. Dessutan har Klaus, som han har ein
Sondre Lerche. Det blir stille medan dei høyrer på. "Pa-
lei tendens til å gjere, spora fullstendig av.
tience. I'm co-ming." Klokka er åtte på kvelden." Faen, eg berre begynte å bable om veg igjen eg, sorry folkens.""Det
"Men kvifor kunne det blitt eit positivt skifte i år?"
begynte jo å bli nokre dagar sidan sist", seier Jens ertande,
spør Jens. "Jo, poenget mitt er at sidan folk ofte berre
og ler litt oppgjeven."Jau", svarar Klaus, og vert stille igjen.
bryr seg når det angår dei direkte, så ville tusenvis av oslofolk på elendige vegar i nord kanskje føre til ein
Vennegjengen frå studietida har vore på tur lenge no, to
større sympati med folk som ønsker investering her
veker, halvparten av tida opphalde i den romslege Audien
oppe." "Ja, det vil kanskje det, alle er jo her oppe no",
til Mortens far. Det var tyngst i starten; gjennom
seier Morten flatt, han har blikket festa på vegen."
Østerdalen til Trondheim er det berre grå skog, ein
Eg veit ikkje lenger, det er jo ingen her på Senja, alle er
skinande elg og Alvdal. Tredje dagen, frå Steinkjer til
i Lofoten. Og i Lofoten var det ganske bra vegar, stort
Bodø, var endå lengre. Google Maps viser ei køyretid på
sett nye og flotte bruer. Kanskje folk tenker at det står
under åtte timar når realiteten er nærare 12, Nordland
bra til her, dei reiser heim og skjønar ikkje kvifor
markerer overgangen til avstandar sjølv den
nordlendingane klagar.""Det er jo bra det da", prøver
stormannsgale søkegiganten ikkje forstår fullt ut. Det er ei
Jens. "Jau, det er bra, men det undergrev realiteten litt.
lekse mange førstegongsferierande i nord lærer på den
Og det er så stor natur rundt kvar sving; å køyre her
harde måten. Etter ein køyredag av det formatet hender
oppe er så vakkert at du ikkje tenker så mykje på at
det noko med bilturisten; ein lenge fastlåst brytar slår om.
det rister litt. Men dei som bur her, naturen endar jo
Dagens etappe er nær tre hundre kilometer, ein distanse
med å gli inn i tapetet for dei, den berre er der sant.
som før endringa ville ha vore betydeleg. No er saka ei
Dei ser ikkje på Saltfjellet, dei ser på det elendige
anna, tre hundre kilometer, fem timar, det er ikkje noko
autovernet." "Kunne me satt på litt musikk kanskje?"
problem. Kanskje er det fordi dei har gått litt tomme for
kjem det frå Ida, ho har gjeve opp å få sove, bilen
ting å prate om. Det siste rutevalet vart tatt i
svingar for mykje. "Helst noko litt roleg."
Mål og makt 2020 - 2
går, stillheit i tankane er godt for køyreforma."Skal eg
camping, vidare heilt ned til Oslo igjen med stopp i
svinge av her?" spør Morten, og får godkjenning frå
Trondheim og Jessheim, så vil det være det. Morten vil
kartlesar Jens. Skarp venstre opp på fylkesveg 862, eit
neste sommar vere oppslukt i den nye jobben og miljøet
reint helvete av ein veg som retroaktivt rettferdiggjer
han blir ein del av der, selje billetten sin til Vinjerock og
utblåsinga til Klaus, det føler han i alle fall sjølv.
unnskylde seg med at han blir med neste år. Klaus blir over dei neste to åra alt han har lova seg sjølv å aldri bli.
Om lag klokka halv ti kjem dei fram til Senjahopen, det
Den utløysande faktoren blir at han får ei forfremjing til
nordlegaste punktet på reiseruta, der dei skal overnatte
ein stilling han eigentleg ikkje vil ha, men takkar ja til
hjå Nicolai. Stemninga er god, sola er oppe, og etter litt
likevel fordi det betyr høgare lønn. Han vil fortsette å
styr med å få rygga inn campingvogna ror dei ut på
insistere på at han ikkje er opptatt av pengar. Ida gjer
kveldsfiske. Først drar Nicolai opp fisk etter fisk på line,
alvor av tankane om å studere vidare utanlands, forelskar
så får alle prøve seg på stong. Det er fisk å få på kvart
seg i København, og kjem på meir og meir sporadiske
einaste kast. Tilbake inn mot land kastar dei ut
besøk heim. Jens vil både gifte seg og få born innan
innvollane. Det dannar seg eit enormt følgje av måker,
bursdagen sin neste november, då det tette samværet og
nokon havørner kjem til, eit luftig brudeslep heng etter
pandemien set følelsar i sving og livet i perspektiv.
båten.“Denne sommaren har eigentleg vore ganske fin,
Likevel vil han halde god progresjon i doktorgraden og
de er den andre gjengen frå Trondheim som besøker
vinne ein pris for denne. Eller kanskje dei reiser på ferie
meg”, seier Nicolai, og ser ut mot havgapet, før han
saman igjen neste sommar, til Vestlandet denne gongen.
smilande fortel at kjærasten skal komme på besøk til
Det er ikkje så mykje som endrar seg på eit år og to.
veka. “Når må de reise attende?” Seks sokkar og fire
Kanskje det ikkje blir fleire somrar, ein frontkollisjon med
sko dinglar ned mot den stigande floa i Mefjorden, og
eit vogntog utanfor Brønnøysund. Dei er i Senja og har
det er endå dag bak fjella.
knapt komme halvvegs.
Dei kjenner at dette er deira siste sommar som unge. Når dei om to dagar reiser frå Senjahopen, tilbake til Bodø via Narvik, ned kystriksvegen til Havblikk
Mål og makt 2020 - 2
Aldri høyr på ein erfaren pilegrim Om du skal gå pilegrimstur for fyrste gong, og tek eit
kleda og utstyret ditt, vil han vende blikket mot
tog frå Madrid til Sarria, ein liten spansk by nord i
turkameraten din. Kor lenge har de vore vener? Trur de
Galicia, skal du ikkje sjå vekk ifrå at du møter på ein
dette vil bli ei kjekk oppleving, at de vil prate og le? Før du
erfaren pilegrim som vil fortelje deg alt om korleis di
får sukk for deg, har han allereie forklart at - nei, det blir
oppleving kjem til å bli. Vedkommande vil byrje roleg
de for slitne til. Dette blir tungt og jævlig, sannsynlegvis vil
med å spørje deg kvar du kjem frå, før han går rett på
de krangle og.
sak, og spør kvifor du la ut på akkurat denne turen. Eit lite tips: ha for Guds skuld eit klårt svar på dette.
Etter jentene sitt fyrste møte med den “vise” pilegrimen på
Om ikkje, vil denne erfarne pilegrimen heilt sikkert
toget, sendte dei kvarandre eit ironisk og lattermildt blikk,
forklare deg det. Han har nemleg gått turen før, og
før dei tok farvel med mannen, og hoppa av på
mykje lengre enn det! Etter eit par sekund intense
togstasjonen i Sarria. 116 kilometer frå målet, med fem
ørneblikk, der han saumfarer kleda dine frå topp til
dagar til rådvelde.
tå, vil han byrje med å ta føre seg skotøyet ditt. Er det gjennomtenkt? Siste modell? Gore-Tex? Tydeleg
To veker tidlegare er jentene på hovedbiblioteket på
ikkje imponert, spår han gnagsår og infeksjon allereie
Høyden i Bergen. Mari har akkurat spurt Ingeborg om ho
på dag to. Etter å ha gått gjennom både
vil vera med å feira påsken på Caminoen i Spania. Det er ikkje gitt at det er dei to som reiser på tur i lag.
Mål og makt 2020 - 2
Begge er fødde og oppvaksne på Voss og har lenge vore i same omgangskrets. Men Mari har eigentleg planlagt å gå turen åleine. Etter ein samtale dei imellom, på ein fest ein stad i Bergen, tenkjer Mari at ho likevel vil spørre om Ingeborg vil vera med. Og det vil ho. På biblioteket går planlegginga i alle retningar. Ingeborg har lese at den ideelle pilegrims-sekken ikkje bør overstige 12 kilo (9-10 kilo er optimalt). Den siste veka har
tekst og foto: INGEBORG JUVIK og MARI AAS FINNE
ho øvd seg, gått med tursekk til jobb. Der dei fleste kanskje ville fylt sekken med vassflasker, har ho fylt den med Knausgårds “Min kamp” bind 1-6. Dei har alle fått fatale vasskadar, frå det typiske Bergenske klima som rammar også denne mars-månaden. Rookie mistake. Mari på si side, har forsøkt å setje dei 116 kilometerane i perspektiv for Ingeborg, som ikkje eig orienteringssans. Strekninga dei skal gå, er like lang som strekninga VossBergen. Jentene sit og funderer over kva som eigentleg er naudsynt å ta med seg på tur. Mari veit ein ting sikkert: ho skal ta med seg havregryn og nøtter. Dette til tross for at berre grynet vil vege om lag ein kilo. Ingeborg er mest fokusert på å ta med seg apoteket, samt utstyr til sårstell. Begge er dei ambivalente vesen, og det er vanskeleg å bestemme seg for kva ein eigentleg treng på ei over 100 kilometers vandring i Spania. På den store verdsveven
Opplevd strekning ikkje nødvendigvis teikna geografisk riktig
finnast pakkelister som inneheld ting dei aldri hadde tenkt på å ta med: kleshengarar, paraplyar, og nylonstrømper. I retrospekt skjønner dei at dette slett ikkje er det raraste å ta med. På vegen møtte dei til dømes ei jente som bar på eit skateboard frå Frankrike til Santiago de Compostela. Det vog over 3 kilo. Det går ikkje mange dagane før jentene legg merke til at dei brukar det nyttigaste opp att og opp att. Sekken blir ei forlenging av ryggen, og dei veit (nesten) alltid kvar det som brukast mest er. Vassflaska i sidelomma,
Mål og makt 2020 - 2
nøttene i topplomma, regntrekket i lomma nederst,
Det seiast at ein pilegrimstur gjev rom for å tenke,
ulltrøya lett tilgjengelig øverst. Dei blir kjende med
for å reflektere, for å nyte stillheita. Det kan
kvarandres døgnrytme og matrutiner. Ingeborg slår
jentene skrive under på at stemmer, men
seg lett til ro med at dei to alltid blir sistemann ut
pilegrimane som gjekk føre eller bak dei, ville
av hostellet (Mari er mildt sagt treig på morgonen),
kanskje hevda det motsatte. Skravla gjekk. Og
og Mari merkar når ho forsiktig skal foreslå for
medan vegen vart til, var det så mykje å skoda på,
Ingeborg å ta seg ein neve nøtter - ho tek uttrykket
at dei nesten vart for opptekne til å gå i seg sjølve.
Hangry til eit nytt nivå…
Ein stad på stien, møtte jentene ein gammal krok som låg under ein busk, i ly for sola. Han stansa
Allereie etter første etappe kjem gnagsåra på
dei, for å spørre om retninga til næraste bar, som
ryggen, skuldre, hofte og føter. Så hadde den
måtte vera fleire mil unna. Midt i ein
erfarne pilegrimen på toget rett i noko! Ingeborg
eukalyptusskog møtte dei ein kar i bar overkropp,
har med apoteket, og morgonstellet til Mari blir -
som stod langs elva og spela pan-fløyte. Dei tel
om mogleg, endå lengre. Kroppen skal polstrast frå
kilometerskilta innhogde i store steinar, lurer på
topp til tå med sportstape. Dei raude
kvar dei skal sove til natta, kva som skal etast til
helsesandalane til Ingeborg går på omgang, og er
middag, kor mange vassblemmer dei har under
klart turens favorittgjenstand. Endå den erfarne
beina…
pilegrimen lo av dei på toget… Jentene kvittar seg med alle kremar som ikkje er solkrem. Lagar seg eit
Den erfarne pilegrimen hadde nok eitt og hitt å
flott vatningsritual, nesten som i ein dans plukkar
koma med, men slett ikkje rett i alle sine
dei kvarandres vassflasker ut av sidelomma på
spådommar. Jentene kom fram til at det å
sekken, slik at dei ikkje treng stoppe for å drikke.
planlegge ein pilegrimstur nesten er umogleg. Om
Begge har med seg ei skjorte til “den kvelden vi
dei skulle ha reist på ein ny tur neste veke, hadde
skal vera litt fine”. Desse blir aldri brukt.
dei ikkje visst kva som skulle vore gjort annleis. Vegen blir til medan ein går, og dei vart til på
Det bør understrekast, at trass spådommen frå den
vegen.
erfarne pilegrimen om lunken stemning undervegs, vart det aldri noko problem med snakketøyet. Skravla gjekk kvar dag, mil etter mil.
Mål og makt 2020 - 2
DEBUTANTEN skriven av INGEBORG JUVIK
KARI ANNE BYE Intervju med
I denne utgåva av Mål og makt tek vi ein prat med
Først og fremst; gratulerer med flott bok! Korleis
Kari Anne Bye. Ho debuterte som forfattar i august
kom det heile i gang? Var det ein planlagd ide å
2020, på Samlaget forlag. Diktsamlinga hennar, Eg et før
skrive denne diktsamlinga? Eller noko som kom til
eg kjem, er eit imponerande verk på over 200 sider.
på vegen?
Dikta er både lange og korte, fulle av referansar og spel, og tidsbruken gjer at den òg kan lesast som ein roman.
Eg vil seie det var ein kombinasjon. Det å skrive er ein
Den handlar om ei kvinne som for tida ikkje har jobb,
vane for meg; eg har alltid notatbøker med meg, der eg
ikkje har mann eller barn, og som slett ikkje har
skriv ned tankar og situasjonar eg opplever, utan at eg har
kontroll. Men, ho har Tinder. Kari Anne set det det
ein klar tanke om at det skal bli til noko. Ein har jo som
moderne datingsamfunnet på spissen, samstundes som
regel skrive lenge før ein vert forfattar … Bakgrunnen til
ho ankrar teksten i solid litterær kunnskap og vakker
det heile var jo nokså tilfeldig. Eg var på ein fest med
poesi. Boka er både tragedie og komedie i perfekt
nokre vener i 2018, der vi som vanleg sat og prata om alt
balanse. Handlinga er til å kjenne seg att i, og aktuell i
frå kunst og litteratur, til dette med dating. Litt på tull
dagens samfunn. Underteikna får kjensla av å gå seg vill
seier eg: “Eg skal skrive verdas kleinaste diktsamling!” Eg
i kjærleiken og samfunnet, og slik passar den òg perfekt
noterte det ned på ein serviett med masse glitter på, og så
inn i denne utgåva av bladet - på vegen. Eg snakkar
hang eg den opp på korktavla mi heime. Der vart den
med Kari Anne per telefon.
hengande ei god stund, som ei lita
Mål og makt 2020 - 2
påminning kvar gong eg såg den. Etter kvart vart det til
det. Det er ei rar greie, Tinder, kva er det for noko
ein meir handfast ide; tematikken kjem jo så ofte fram,
liksom? Temaet er fascinerande; eg ser eit kulturelt
kring vener og elles. Korleis fungerer kjærleikens kår i
fenomen, og eg vil forstå det; forstå korleis det fungerer
eit moderne samfunn? Eg heldt fram med å notere,
i samfunnet eller i ein historisk kontekst, til dømes.
men jobba ikkje særleg strukturert mot noko spesielt.
Boka handlar jo om ei dame som er på Tinder, men med
Det låg på is ei god stund. Det som så skjedde, var at
det forsøker eg òg å vise eit bilete på ein del av
Samlaget hadde avertert for seminar for nye
samfunnet.
forfattarar, og eg sende inn ein tekst, men kom ikkje med. Endå eit refusjonsbrev … Men! Så skreiv
Sjølv har du erfaring frå drama og teater, i tillegg
redaktøren til meg at dei likte stemma mi, og lurte på
til at du er historikar. Korleis bruker du denne
om eg hadde noko meir. Då byrja eg på råteksten frå
kunnskapen gjennom boka? Vi ser til dømes at
dette Tinder-prosjektet eg hadde notert på ei tid. Eg
nokre av dikta har namn etter figurar i gresk
jobba med det intensivt, leverte dikt i fleire bolkar, og
mytologi, og at protagonisten har stor kunnskap
fekk god respons.
innan litteratur og teater.
Fortel lesarane våre litt om inspirasjonen din til å
Ja, ein grunn til at eg gjer dette, er jo for å vise noko om
la diktsamlinga sverme kring Tinder og kjærleiks-
hovudpersonen. Ho er høgt utdanna innan humaniora,
tematikken.
og kjenner til den litterære kanon. Det seier noko om ho: ho har studert mykje og er klok, men har det for
Eg ville skrive humoristisk fragmentarisk kortprosa.
tida ikkje særleg bra. Når eg bruker kunnskapen og
Dette med Tinder kom litt oppi fanget på meg, og ein
overfører den til henne, opplever eg det som eit
må jo nesten ha opplevd Tinder for å kunne skrive om
overskot i språket. Å kunne bruke desse
Foto: GEIR MOGEN
Mål og makt 2020 - 2
referansane frå annan litteratur, gir det ei ekstra
Har du ein favoritt blant dikta?
djupn. Om nokon legg merke til referansane set det jo ein ekstra dimensjon tilspråket? Det har eg fått
Ja, det må nok bli ljos og skugge.
positiv tilbakemelding på, folk synest det er leikent. Eg prøver å halde ein balanse i denne leiken, om ein bikkar kan det bli for pretensiøst - så om eg har fått
Kvifor skreiv du boka di på nynorsk, og
det til utan å bikke, så er eg veldig nøgd!
kvifor held du fram med å bruke nynorsk?
Hovudpersonen min har det dårleg; ho er arbeidslaus, og er kanskje akkurat no fanga i Tinder og dickpicks,
Eg er i utgangspunktet tospråkleg, sjølv om eg er
men så set ein det opp mot den store litterære kanon
oppvaksen med bokmål i Trondheim. For fleire år
og kunsten! Det er leikent, og det er kjekt. Eg høyrer
sidan fekk eg nynorsk som prinsippsak, kall det
frå ulike lesarar at dei opplever boka så forskjellig.
gjerne eit danningsprinsipp: eg skulle meistre
Nokon synest den er kjempemorosam, andre synest
begge målformene. Eg les jo begge målformene,
den er direkte trist, eller ei blanding av dei to. Målet
det har alltid vore naturleg for meg. Vi i familien
mitt er jo å oppnå balansen mellom tragedie og
skriv alltid dikt til kvarandre på bursdagen, og eg
komedie, og eg håpar eg har fått det til!
tok meg sjølv i å ofte skrive dikta på nynorsk. Då kjem ein liksom litt nærare på meg; korleis eg føler, tenker, snakkar …Bokmålet har ein større distanse enn nynorsken. Eg trur faktisk ikkje det hadde vore mogleg å skrive Eg et før eg kjem på bokmål! Når eg har forsøkt å finne stemma mi som forfattar, har eg forsøkt begge målformene. Men stemma i boka, den måtte vere nynorsk.
Og i kva grad er dikta inspirerte av personlege erfaringar frå di side? Altså dette er fiksjon, det er klart. Men, ein må òg skrive frå ein stad. Eg har bakgrunn frå drama og teater, og det bruker eg mykje når eg skriv. Og det eg skriv er “sant” for eg har brukt meg sjølv, men eg har omforma det i kunst.
Mål og makt 2020 - 2
Eg jobbar mykje med rytme og flyt, les høgt for meg
No derimot, kjennest det veldig bra. Den vart
sjølv medan eg skriv, og opplever ofte at bokmålet vert
teken godt imot, og eg har fått fine
litt meir stakkato. Ein får ein finare flyt med
tilbakemeldingar. I byrjinga var den så nært knytt
nynorsken, ein flyt som liknar meir den flyten som finst
til meg sjølv, medan no som den blir opplevd av
i mi eiga dialekt.
andre, får den liksom leve sitt eige liv. Eg klarer å glede meg over den, snakke godt om den, og vere
Nynorsk er ganske viktig for deg?
stolt av den.
Ja. Eg les mykje av forfattarar som skriv på nynorsk, eg
Og no er det vidare til neste prosjekt? Noko
synest det er eit fint språk. Det er òg eit språk eg får til
du vil fortelje om?
å skrive skjønnlitterært på. Det betyr mykje. Det er så rart at nokre folk ikkje vil lese nynorsk. Det er jo så
Det kjem noko meir. Eg vil skrive fleire bøker, det
himla mykje bra litteratur på nynorsk no!
er viktig for meg å skrive. Eg jobbar med noko no, men meir enn det kan eg ikkje seie. Eg er i startgropa, og det kjennest bra. Dette høyrest kanskje pretensiøst ut, men eg kjenner meg for første gong i livet på rett hylle. Ein må jo prøve og feile ei stund for å bli forfattar, og ein kan aldri vite sikkert om det kjem til å skje. No føler eg at eg har fått ei moglegheit, eit publikum og eit forlag - no vil eg berre halde fram med å skrive. Eit siste spørsmål: Kven inspirerer deg innan litteraturen? Hmm. Eg trur eg må svare Marit Eikemo. Tenk at
Korleis kjennest det at så mange no kan lese dikta dine? Er du van med å dele dei?
me er på same forlag. Eg er jo superfan, håpar nesten eg aldri møter ho - det hadde vore så flaut!
Eg er ikkje veldig van med å dele tekst til folk, nei. Før i tida dreiv eg litt med slampoesi og slikt, men det vert jo litt annleis. Eg vart fort van med å sende dikta til redaktøren. Ho har eg slik respekt for, som person og fagmenneske, og ho har vore veldig fin og oppmuntrande. Men det kom som eit sjokk då boka stod i butikkane. Det gjekk plutseleg opp for meg at folk skal lese den! Eg hadde liksom ikkje tenkt på det på den måten, kjensla var litt som fylleangst, nærast.
Mål og makt 2020 - 2
MÅLSAKA
av MARIE KNUTSEN BRUNTVEIT
Spynorskproblemet Så kom den saka i år igjen. Ingen norske universitet
For sjølv om språka er rimeleg like, og i teorien likestilte,
eller høgskular fylte opp språkkvota si i år heller. Eg
ser ein gong på gong at det er nynorsken som blir
har tenkt på desse tala i noko som kjenst som fleire år
nedprioritert i universitet- og høgskulesektoren. Bautaane
no. Er det faktisk så vanskeleg å oppfylle kravet? Det er
i norsk akademia går stadig vekk frå eit av dei norske
berre 25 %.
språka, samisk er ikkje til å finne, bokmålet regjerer med jernneve. Det skal betre hovud enn mitt til for å finne ut
Eg er journaliststudent og studentpolitikar på fulltid i
kvifor språklandskapet har utvikla seg slik det har, og eg er
Oslo, og har møtt klassikarane fleire gongar enn ein
ikkje ein som liker å dvele ved fortida. Idealistiske og
kan telja. “Korleis orkar du å bruke nynorsk?” “Kan du
fjerne løysingar er meir mi greie.
ikkje skrive norsk?” “Blir endringsforslaga mine omsett til nynorsk om eg sender dei på bokmål?” Og favoritten
Eit perspektiv eg ikkje hadde fått med meg før eg sette
min av heile gjengen: “Eg vil ikkje lese sakspapira når
meg ned og skulle skrive denne teksten, er dei som meiner
dei står på spynorsk”.
nynorsk er eit fiffespråk. Noko berre den liberale kunstnarelita og fiffen i vest brukar. Dette kom frå ein
Det er nok ikkje mange bokmålsbrukarar som kjem til
anonym Instagrambrukar, som ønskja omsetjing for dei i
å lese dette, og dei som gjer det, ville nok ikkje drista
proletariatet. Det er nettopp dette som er imageproblemet
seg til å komme med denne typen kommentarar. Men
til nynorsken. Det verkar utilgjengeleg for dei som ikkje
om dette innlegget skulle klare å finne vegen til ein
kan det, og håplaust for dei som kjenner seg tvungne til å
stakkars riksmålsskribent med spynorskfordommar der
læra det.
ute; det var sjarmerande dei fyrste tre gongane, men no er me leie av å høyre det:) Nei, kjenslene mine blir ikkje
Men kva skal ein gjera for å få landsmålet opp og fram i
såra, men du har fått fram poenget ditt no. Nynorsk er
2020? Hjelp det eigentleg å berre nå 25% i høgare
jæskla lættis.
utdanning? Eg trur ikkje det. Nynorsken må inn mykje
Mål og makt 2020 - 2
tidlegare og breiare; barnehagen er ein god plass å
skriv ikkje dei norske media på nynorsk? Teorien til
starte. Barnebøker på nynorsk er det nok av, og dei er,
førelesaren, som mange verka å seia seg einige i, var at
ifølge ein bokmålsbrukande barnehagelærar eg tok
det kjem til å gje mindre klikk. Det er verdt å stille
praten med, jamt over mykje betre enn dei på bokmål.
spørsmål til. Utan noko faktagrunnlag, vel eg å påstå
Å introdusere ungar for språket tidleg trur eg vil gjera
at ei nyhendesak om Kylie Jenner sitt siste romantiske
det lettare og meir overkommeleg når ein kjem opp på
omslag blir klikka på uavhengig av målform.
neste steg av den briljante planen min; barneskulen. Likestill språka då for svingande. Gje ungane tilgjenge
Noko må altså gjerast for å få den venaste, vakraste og
på materiale på nynorsk. Ikkje gje dei valet – fleire og
norskaste målforma vår inn på moten igjen. Som
fleire vel vekk nynorsk for kvart år som går – gje dei ei
ungdom og aktivist med mykje fyr og flamme i blodet,
norskbok som er 50/50 nynorsk og dansknorsk. Litt
skulle eg ønskje at målrørsla var enno kraftigare i
tvang må vera lov.
retorikken sin. Eg drøymer om ein dag der målungdommen går hardt ut og kritiserer eit statleg
Vidare må norske media få hovuda sine ut av der dei
organ slik studentleiar Andreas Trohjell gjorde mot
har gøymd dei, og opne for at journalistane sine kan få
Henrik Asheim i vår. For det nynorsken har fått av den
skrive på nynorsk uavhengig av tematikk. Å bruke
norske staten er ei drittpakke, og det bør vera kjent
nynorsk meir i allmenndiskursen er det einaste som
over heile landet, på langs og på tvers.
kan gje språket nytt liv. Det vart diskusjon om nettopp dette i ei førelesing eg hadde i fjor. Kvifor
illustrasjon: JOAKIM JENSSEN
Mål og makt 2020 - 2
av SIMEN TEGLE
Eg g E vi il l v vE Er ra a v
I botnen av bakken treffer eg ei avgjersle: Det skal
Seinare. Med eit stumt dunk mot botnen vaknar eg. Eg veit
smella! Frekvensen på mine lange, flotte bein aukar jamt
med det same kor eg er, og roleg legg eg meg på rygg og
til midten av bakken, frå kor det er full pinne. Sola skyt,
ser opp mot lyset i vassflata. Det skimtar gjennom,
blitsar meg i ansiktet mellom trea, og bak trea i skuggen
blenkjer, flimrar med vatnets rørsler. Eg blir liggjande. Sym
for sola, mellom flimmeret, ligg det bilete, som oppover
oppover mot lyset med auga lukka, og over vatnet, i lufta,
skapar serie, ei rekke forgjengelege lysglimt, alltid tapt i
pustar eg luft, og ser igjen. Lyset er skarpt, det beveger seg
det neste. Dei siste metrane blinkar det raudt, enno frå
ikkje. Eg kan knapt pusta, men et gjer ingenting. Det er
sola, men òg fordi eg er tom. Tom og med håret
heilt stille, eg justerer meg slik at augo ligg rett over
framføre augo, det går fint, for på toppen legg eg meg
vasslinja, og tenkjer, om nokon ser meg no, vil dei ikkje
flat og menneska eg passerte, passerer meg. Kven kan
sjå, det er eit hovud, men tru at det er noko anna. Kva då?
det vera? Eg let håret falla, eg har skjorta nedi buksa.
Synleg usynleg ser eg kringom. Det er grønt, blått. Kvitt
Ingen eg kjenner, noko som er godt. Det held, som det
lys. Eg blir blenda igjen og kan framleis ikkje finna pusten.
er. Naken i vatnet og hovudet fullt av luft. Eg skulle ønskja, eg Eg går innover skogen og ned til eit vatn, som eg veit
var ein skulptur heilt ut i dets synsrand, eige i mitt rom,
kor er. Der er ein stor stein, som er god å sitja på. Varm
berre for meg, og som blir kome i møte, av nokon, men
av sola. Ein gloheit stein. Insekta kjem, eg kler av meg
utan at dei nokon gong kan tre over i mitt, utan at
og sig uti.
Mål og makt 2020 - 2
Foto: MAGNUS JOVIK
vi nokon gong skulle vera naboar. Delvis øydelagd eller ikkje ferdig; eit lysande fragment aleine kringom i eit heilt rom. Passiv, med tankane nedfelt og låst i mine musklar, berre der dei no kan finnast. Ingen blikk, ingen pust. Nei, lysande, fri for hierarki og makt; som ein arbeidar, som let arbeidet, som ikkje kan venta, venta; som to arme gutar, som heilt og fullt tek nyting i ei klase druer. Som ein gud: av lediggang, eit endeleg resultat av gløymde utretta storverk; ein gud av den vakre likesæla, eit uttrykk for avmakt og stille. Den totale openheit: Ingenting betyr noko, og i alt ligg moglegheita til å bli nytt. Ein ny start kan koma i stand, utan at dette er naudig. Likesæle finst i liten grad hjå meg, men eg strekkjer meg i mot. Hadde eg berre vore sikker på korleis. Eg strekkjer meg i mot, kanskje, kanskje er det, det motsette eg gjer. Men kanskje vil det oppstå noko nytt, annleis alt det andre, som stadig er nytt. Nytt éin gong, eller, eg vil ana ein ufatteleg avstand. Kanskje er dette siste det einaste moglege, samstundes då, det einaste naudige. Slik strekkjer eg meg ut i mørkret og nærmar meg det uoppnåelege. På eine eller andre måten må det vera så. Det må vera så. Sjå! Eg tryglar, eg vil vera sånn: sjå ut vindauget, når lyset blir sløkt, sjå ut, når det blir tent; eg vil sjå innover mot lysinga i enden av gangen, av fjorden, dit vi ein gong skal; eg vil ikkje eiga frykt eller lette, men gjerne og utan vidare vil eg forbi, forbi, forbi i skogen og sjølv vera eit forgjengeleg lysglimt, i oppstoda allereie tapt.
Mål og makt 2020 - 2
av INGEBORG FURRE
Å ikkje stoppe opp Når sant skal seiast, er noko av det eg er mest
bøker og fin arkitektur må du setje deg på det nye
redd for i livet å stoppe opp. Å bli ståande fast, utan
Deichmanske hovudbibliotek i Bjørvika. Lyset og takhøgda
å kome meg vidare. Det treng ikkje vere dei store tinga,
gjev meg leselyst og rom for å drøyme utover pensumlista.
men følelsen av å vere på veg ein plass gjer at eg
Eg har hatt nokre av mine finaste stunder i Oslo på 19-
kjenner meg i live. Sånn har eg vore så lenge eg kan
trikken. Åleine med god musikk, eller saman med ein venn
hugse, også då eg vaks opp i ei lita bygd på Vestlandet.
og ein god kopp te. Turen går frå Majorstua heile vegen til
På Kystbussen har eg tenkt nokre av livet sine store
Ekeberg, og sjåføren lar deg sitje på trikken mens han tar
tankar.
ein pause på sløyfa si.
Slik har det fortsett å vere etter at eg flytta til Oslo.
Og så må eg ikkje gløyme marka. Den fantastiske Oslo-
Også her kjenner eg på behovet for å søke ut, vere på
marka. T-banen tek deg langt på veg, for eksempel er
veg ein plass. Oslo er full av små, nydelege eventyr som
Fuglemyrhytta ein favoritt du kan gå til frå Skådalen T-
tar meg ut av maset i kvardagen og hjelper meg til å
banestasjon. Her får du nydeleg utsikt over Oslo-fjorden!
løfte blikket. Her skal du få mine beste tips til plassar i
Tek du toget til Movatn i Maridalen finn du flyvraket frå 2.
Oslo-området som gjer at eg kjenner meg ekstra
verdskrigen ved Hansakollen. Vil du verkeleg nyte
levande.
skogsroa kan du ta toget lenger opp i marka til for eksempel Harestua. Om hausten finn du sopp, molter og
Dansens hus ligg langs Akerselva ved Vulkan, og er ein
tytebær langs stiane. Eg likar å lage lapskaus på
av mine favorittplassar i Oslo. God kaffi, fint interiør
stormkjøkken, men mange av hyttene har også servering.
og utsikt over elva. Her kan du sitje ved marmorbord
Skjennungstua har truleg dei beste kanelsnurrane i marka.
og lese, eller sjå etter laks i elva. Er du glad i Og så fyk dagane, månadane og semestera av garde. Mest av alt kvardagar, men også mange slike små eventyr der eg får kjenne at eg er på veg ein plass.
Mål og makt 2020 - 2
tekst og foto: INGEBORG FURRE
Deichmanske bibliotek
Fuglemyrhytta er ein av mine favorittar - med utsikt over fjorden
MĂĽl og makt 2020 - 2
Å ta trikken er ein nydeleg måte å bli kjent med Oslo
Mål og makt 2020 - 2
Oslomarka er full av fine vatn og tre for hengekøyetur eller middag på stormkjøkken
tekst og foto av ANNA FOLGERØE
Heim For knappe 3 månader sidan flytta eg heilt
Noreg i fleire år, og no fekk eg endeleg leve ut
åleine til ein ny by. Og det var ikkje kva by som
draumen min om å få bu her oppe. Sjølv om det
helst. Eg hadde nemleg fått studieplass i Tromsø
kjentest 100 % rett å skulle flytte til Tromsø, er det jo
og måtte legge frå meg tanken om eit studentliv
klart at ein mistar ein del av privilegia ein har ved å bu
der eg kunne ete middag hos mamma og pappa
nær heimplassen sin. Eg var veldig spent på om eg
kvar søndag. Sjølv om eg har flytta til nye plasser
kom til å føle meg som heime her, eller om
fleire gonger før, var det noko annleis denne
heimlengselen kom til å ta meg.
gongen. Eg måtte innsjå at eg faktisk skulle flytte 1752 kilometer vekk frå nær familie og vener. Det
Etter å ha budd i Tromsø i 3 månader, har eg funne
er faktisk like langt frå heimplassen min Bergen til
meg overraskande godt til rette. Sjølv om eg må
Tromsø, som det er frå Bergen til Nord-Italia. Det
innrømme at heimlengselen har banka på og sagt
er så langt vekke at eg no har slutta med å skilje
hallo eit par gonger. Spesielt når eg får snaps av
mellom dei ulike plassane eg tidlegare har budd på,
hunden min, eller når eg facetimar med mamma, og
som til dømes Sogndal og Bergen. No seier eg berre
ho fortel at dei skal ete raspekaker til middag. Eller
«Vestlandet». Og det har ingenting med
når eg ser at det er 15 grader heime, og folk går i
fylkessamanslåinga å gjere. Nokre gonger tar eg
dongerijakke, medan eg sjølv tuslar rundt i dunjakke
meg sjølv i å seie «sørpå» òg, då kjenner eg meg
og ullundertøy i september. Heldigvis har
skikkeleg integrert.
heimlengselen gått sin veg etter kort tid. Difor har eg reflektert ein del rundt dette: Kva vil det eigentleg seie
Uansett, det å skulle flytte til Tromsø var absolutt
å føle seg heime?
ikkje noko eg såg på som eit nederlag. Eg elskar vinter og ski, og eg set stor pris på kvasse fjell og storslagen natur. Eg har vore forelska i Nord-
Mål og makt 2020 - 2
Ein ting som i alle fall har gjort at eg kjenner meg
køyre deg heim etter jobb, klassekameratar som
heime, er at Tromsø er ein by som er omkransa av
inviterer på hyttetur, butikkarbeidarar som spør
fjell. Det gir meg assosiasjonar til heimbyen min.
kva du heiter, og seier «heia» og smiler til deg
Sjølv om fjella her i Tromsø er byfjella i Bergen på
når du kjem inn døra. Slike ting gjer at ein
stereoider, så gir dei meg ei kjensle av tryggleik. Det
kjenner seg sett. Eg kjenner allereie at eg høyrer
sure og nedbørsrike klimaet gjer òg at hjernen min
til her, at eg er en del av gjengen på ein måte. Så
ofte blir lurt til å tru at eg berre er ein liten køyretur
sjølv om eg ikkje har familien min her, så
unna heime, sjølv om det i gjennomsnitt er 9 grader
kjenner eg på ein måte at eg har ein familie her
kaldare her.
likevel. Det er altså dei fine og gode menneska, og den varme og opne kulturen, som skapar
Det som har vore avgjerande for trivselen min, er
kjensla av heime.
utan tvil menneska som bur her. For det første har nordlendingane ein direkte og til dels brautande
Med avtroppande dagslys, og ei sol som er på
sjargong. Dei seier ting som det er, og legg ikkje noko
veg til å gå i dvale, skulle ein tru at lengselen
mellom. Det er òg noko som minner meg veldig om
etter lengre dagar og mildare temperaturar var
bergensarar, og det set eg pris på. Tromsøværingane
større. Men når nordlyset dansar over himmelen,
er rett fram - du veit akkurat kor du har dei.
snøen dalar ned og får byen til å glitre, kjenner at eg blir stolt og varm i kroppen av å kalle dette
Samstundes opplever eg folk i byen her som opne,
for heime.
nyfikne, rause og gjestfrie. Desse eigenskapane dannar til saman ein fin kultur, som ein merkar når ein kjem hit som tilflyttar. Kollegaer som tilbyr seg å
Mål og makt 2020 - 2
Foto: MARKUS LIERHAGEN
FAVORITTEN av RAGNAR HOVLAND
Toget Å hevde at ein er glad i å reise med tog er så lite
Har det då kanskje å gjere med gamle westernfilmar eller
originalt at eg kjenner eg må gå i kjellaren og
Agatha Christie-filmar eller filmar som skildrar 2.
skjemmast før eg held fram med å skrive.
Verdskrigen (ikkje minst toga som frakta jødar til Auschwitz) eller eit samansurium av alt dette?
For kor mange togreise-seriar har ein ikkje sett på diverse tv-kanalar? Kor mange togreise-filmar og –
Det siste er vel det rettaste. Kontrasten mellom dei
bøker finst det ikkje der ute? Så ein må berre innsjå
amerikanske hoboane som kasta seg på godsvogner for å
det: Toget kan lett konkurrere med bilen som det mest
nå endå litt nærmare fridommen, og jødane som blei
mytiske og klisjéaktige framkomstmiddelet, over
skubba inn i overfylte godsvogner og som var klare over
størstedelen av verda, med muleg unntak av Antarktis.
at det var det heilt motsette som venta dei.
Her er ei liste over land eg kan komme på at eg har reist med tog gjennom: Norge, Sverige, Danmark,
Og nærmast uavhengig av alt dette liker eg å reise med
Finland, Tyskland, Polen, Frankrike, Belgia, Nederland,
tog. Og det har til dels å gjere med personleg erfaring. Eg
Luxembourg, Storbritannia, Irland, Spania, Portugal,
voks opp på diverse stader på Vestlandet, og Vestlandet
Andorra, Italia, Slovenia, Kroatia, Austerrike, USA,
er ikkje mest kjent for sine togsamband. Men det fanst
Canada, Kina. Altså, store delar av Europa, med
iallfall eitt, Bergensbanen frå Bergen til Oslo og vice
avstikkarar til to andre verdsdelar. Altfor mange har
versa. Og ein passeleg varm sommardag på 50-talet (eg
slått dette. Men – eg reiste jo ikkje akkurat med tog for
må ha vore tre eller fire år) skulle eg ta toget frå Bergen
å slå rekordar, eller for å sjå mest muleg av verda. (For
Jernbanestasjon til Drammen, via Hønefoss, for å
tru meg eller ei, det var faktisk ikkje alle delar av verda
tilbringe (ja, eg veit at «tilbringe» ikkje er eit godkjent
eg var like interessert i å sjå.)
nynorskord, men det får stå sin prøve!)
Mål og makt 2020 - 2
litt av sommaren på bestefarsgarden i Svelvik. (Mor mi og den yngre bror min var att i Bergen, då dei var smitta av ein svært smittsam sjukdom, etter det folk fortel.) Så der var vi, far min (som på den tid så vidt hadde fylt dei 30, og eg, som altså så vidt hadde fylt tre.) Det var ein svært minnerik tur. Ikkje før var vi komne inn på toget før far min baud meg ein dram frå lommelerka si. Det var vanleg skikk på den tid at prestar hadde med seg lommelerker på lange togturar. Men eg avslo, då eg på den tid
Då vi gjekk av toget på Hønefoss for å vente på eit tog
framleis var overtydd fråhaldsmann, og såleis
vidare til Drammen, var eg så tørst at eg sa til far min
skilde meg markant frå folk som Egil
at om han ikkje straks henta noko drikke til meg, så
Skallagrimsson, som var kjend for å vere nokså
kunne han berre gløyme å få meg med til
uregjerleg i fylla som fireåring. Og eg kan hugse at
barndomsheimen sin. Han forsvann og kom litt seinare
då toget kryssa Hardangerfjorden stod bøndene
att med ein is.
andektige, med lua i handa, og stirte på dette moderne vedunderet som toget framleis var. Eg
Men no spør du kanskje: Kva var den skumlaste av alle
kan også hugse at det stod ein del huldrer langs
desse togreisene dine? Det var truleg då eg reiste med
jernbanelinja og løfta på stakkane sine og at ein
noko som likna eit leiketog frå byen Andorra la Vella,
og annan landevegsrøvar galopperte forbi
ned den aller brattaste delen av Pyreneane til
togvindauget på ei droplete merr.
Perpignan i Frankrike. Eg liker å tenkje at om ikkje eks-kona mi hadde halde meg fast i handa, så hadde eg nok ikkje sete her i dag. Og framleis tar eg tog, så sant eg har sjansen. Nett no er det jo litt mindre stas, då ein stort sett er åleine på heile toget, og ikkje eingong har lov til å sitje saman med den ein sit saman med til vanleg i heimen. Men eg har trua på at dette med tog aldri vil gå av moten, og at uansett korleis verda kjem til å sjå ut, så vil det alltid vere eit tog der ute som kan føre deg, om ikkje akkurat nøyaktig dit du vil, så iallfall ein eller annan stad. Som kan vere vel så interessant.
Mål og makt 2020 - 2
DIKTET av DAVID WILLIAM ØYNES
V V II L LL LE E
V VE ER RA A
V VA AG GA AB BO ON ND D
Eg ville vera vagabond eg ville reise ut, & kome tilbake med eit olivenblad i munnvika eg ville stire fridomen i kvitauget & kjenne han bite, så sjå han smile eg ville leite etter kjensler i smug & bakgater bruke opp ein by på to dagar sende flasker rundt med framande få døgnflugevenskap kline med andre kulturar leve tre år på eit halvt år heilaggjera toget, som skranglar over pilegrimsskinnene kveike ljos for bestemor i verdas gamle steinkyrkjer skrive postkort med rare frimerke & kryptiske beskjedar
røykje framande sigarettmerke berre Tiedemanns om heimlengsel sove i parkar og jernbanestasjonar tvihaldande på min kniv i søvne sjå verda på eigne premissar bli høg & vandre gatelangs med eit forsteina flir om leppene bli «kontinental», læra å helse på Babels mange framande tunger slite ut skoa og bli eit vrak av nysgjerrigheit & eksentrisitet av lengslar og turing, av prinsipp
eg ville kjenne einsemdas skjelvande mørke på leigde rom for natta kjenne opphissinga på perrongen når nye stader låg for mine føter ville vende skotuppane mot gamlebyen kjenne nye vindar nappe i dei slitte dressbuksene svinge sekken opp på den seige t-skjorteryggen medan ein due stirar på meg frå rennesteinen, eg spør kvar min ven, er olivengreina?
MÅL OG MAKT Mål og Makt er tidsskriftet til Studentmållaget i Oslo (SmiO). Mål og Makt kjem normalt sett med tre hefte i året, og bladet får stønad frå Kulturstyret i Velferdstinget i Oslo og Akershus.
STUDENTMÅLLAGET I OSLO Studentmållaget i Oslo er eit lokallag av Norsk Målungdom og Noregs Mållag på Universitetet i Oslo og OsloMet. Me arbeider
Gje bort Mål og Makt i gåve! Det går an! Les meir under "tinging" på nettstaden vår.
Me har fått oss instagram!
for å få fleire til å skriva nynorsk, og for å tryggja rettane til dei studentane som alt skriv nynorsk. SmiO vart skipa i 1900 og har
"Endelig!" tenkjer du sikkert. Følg oss då vel!
omkring 300 medlemar. Desse får Mål og Makt gratis i posten.
@malogmakt
VIL DU VERA MED Å LAGA MÅL OG MAKT? Det er mykje som må gjerast for å lage eit tidsskrift. Bladet er drive på frivillig basis, men alle bidragsytarar vert kreditert og får blada dei har bidratt til. For tida søkjer me styremedlem, økonomiansvarleg, skribentar, illustratørar og språkvaskarar. Meir informasjon om korleis ein kan bli bidragsytar finn du på nettstaden!
VIL DU TINGA MÅL OG MAKT?
DU FINN OSS PÅ:
For 200 kr får du, eller ein du synes fortener
malogmakt.no
det, tre nummer i året tilsendt i posten. Send
malogmakt@malogmakt.no
ein e-post!
Facebook: Mål og makt Instagram: @malogmakt
44
Mål og makt 2020 - 2
Illustrasjon: MINA FREDBORG STOKKE