Mitt jaktblad nr. 7/2017 by Mitt Jaktblad

ONLINE MAGASINET

Nr. 7 • oktober 2017 • 4. årgang

- Jakt på Kamtsjatka - En test av Seeland Hawker - Villsvin verden rundt

- Bisonjakt i Yukonterritoriet

Utgitt av Sofaliv AS, i samarbeid med Taiga Media

Mitt Jaktblad er helt gratis for leserne, og blir finansiert av annonser og samarbeid. I magasinet er det derfor lenker til ulike produsenter, leverandører, butikker og arrangører.

REDAKTØR/GRAFISK DESIGN

Morten Brekke er ansvarlig for å fylle magasinet med redaksjonelt innhold. Ta kontakt med ham hvis du vil levere tekst og/eller bilder til magasinet. Tips gjerne om hva du synes Mitt Jaktblad bør skrive om i kommende utgaver. 920 89 873 morten@brekke.to

DAGLIG LEDER

Når Håkon Kyllesø ikke jakter, tester utstyr eller driver Sofaliv AS, jobber han med samarbeidsavtaler for Mitt Jaktblad. Ta kontakt med ham for en hyggelig samtale og avtale! 909 76 058

hakon@sofaliv.no

UTSTYRSTESTER

Vår nye utstyrstester Frode Kydland er mye ute i skog og mark og er derfor et ideell person for testing av klær og ustyr. Ta kontakt hvis du har nye produkter for uttesting. 986 05 781 frodekydland@hotmail.com

ANNONSER / SALG

Ta kontakt med Fredrik Christiansen og hans team i Deal Brokers for salg og annonser i Mitt Jaktblad. På oppfordring sender vi deg vårt mediekit, med gode tilbud om annonsering og sponsing. 471 76 596 Hjelp oss å gjøre Mitt Jaktblad kjent! Lik og del oss på Facebook: facebook.com/MittJaktblad

Mitt Jaktblad tar ikke ansvar for innsendt materiale som vi ikke har bestilt på forhånd. Tekst og bilder blir lagret digitalt, og kan bli brukt til markedsføring eller i våre søstermagasin.

http://jakt123.no

Følg oss på net og les også nyh

ttstedet http://jakt123.no hetssaker der.

LEDEREN Kjære leser av Mitt Jaktblad I dette nummeret av Mitt Jaktblad har vi satt fokus på jakt i utlandet, men med en norsk vinkling. I første artikkel er vi med en norsk jeger og villmarking som har bosatt seg i Canada og som jakter bison for første gang. Ikke nok med det, han velger å jakte når andre ikke ønsker å jakte! Det vil si med sin samboer i 30 minusgrader og att på til i jula. I den andre større artikkelen beskriver en russer hvordan hans jakt på villsau og bjørn på Kamtsjatka foregikk. Det er ikke så greit bestandig. Om det skyldes mangel på ferdigheter eller uflaks, skal være usagt. Jakten foregår på høsten - den flotteste tiden i denne delen av Russland. De fleste nordmenn som har jaktet der - har jaktet bjørn i området på våren. Vi har også med en test-artikkel som tar for seg en ny jaktdress fra Seeland og en informativ artikkel om villsvin verden rundt. Denne gir litt bakgrunn for alle nordmenn som reiser til utlandet og jakter villsvin hvert år. Morten Brekke / redaktør Mitt Jaktblad 3

KLIKK OG

VIND 5GA0VE0KO €RT

Jakke / Kr. 1.699,Bukse / Kr. 1.299,-

seeland.com 4

HAWKER

365 ONE SUIT FOR ALL SEASONS

De viktigste funksjonene til en allround skalldress er å gi beskyttelse mot vær og vind samt inneha god pusteevne. Hawker er laget av et superelastisk materiale for å gi maksimal bevegelsesfrihet. Fôr med vaffelstruktur og meshmateriale på innsiden sørger for god temperaturregulering og økt ventilasjon. Finnes i to farger. Hawker. Beskyttelse for alle årstider.

INNHOLD

OKTOBER 2017

Jakt i Kamtsjatkas villmark ...

34 08 Bisonjakt i 35 minusgrader

En norsk jeger og jaktguide, nå bosatt i Canada - forsøker seg på bisonjakt vinterstid.

24 As Times Goes By: Montana 1937 26 En test av Zeeland Hawker TEST

Hva sier du til en imponerende jaktdress, bestående av bukse og jakke - til pris i mellomklassen?

34 Jakt på villsau og bjørn

En russisk jeger forteller på sin måte om at selv jaktturer i eget land ikke alltid går som planlagt.

48 Villsvin verden rundt

FAKTA

For mange skandinaviske jegere er villsvin noe helt spesielt. Les om villsvin rundt om i verden.

Historiske jaktbilder

48 08

Gratismagasinet Mud&Snow 2017

Har du interesse for ATV og scooter? Hold deg oppdatert på disse produktene ved å klikke inn på Mud & Snow! Nytt nummer her

Mud & Snow er et webmagasin fra Erling Sande A/S

BISO i Can 8

NORDMENN PÃ&#x2026; JAKT I UTLANDET!

ONJAKT nadas villmark 99

BISONJAKT I YUKON

Gjermund Røsholt fra Svarstad i Norge, nå bosatt i Whitehorse i Canada - skal for første gang jakte bison i sitt nye hjemland. Det er ikke ofte en nordmann får jakte på Nord-Amerikas største landpattedyr. Nå skal det endelig prøves ut i Yukons ufattelige villmark. T E K S T O G F OTO : G J E R M U N D R Ø S H O LT

aktsesongen på bison starter den 1. september i det store Yukon-territoriet - halvannen gang større enn Norge. Tidlig i jaktsesongen holder bisonen til i skogsområder med mye småvann og bra fõrtilgang. Når de har vært jaktet på en stund ut i vintersesongen og solen begynner å smelte vekk snøen i sørhellingene, så trekker de opp i fjellet sammen med de ville fjellsauene. For mange år siden, da det ble tillatt å jakte på bisonoksene - var de ikke så sky for mennesker. Men nå etter nesten 30 år med jakt, er det atskillig mer utfordrende å jakte på disse dyrene.

JAKT I VINTERKULDA

Min første tanke var at vi måtte jakte på de kaldeste og mørkeste dagene, når dyrene holder seg i ro i lavlandet og alle andre jegere holder seg inne - og da ble det selvfølgelig jakt i jula. Den 19. desember dro samboeren min og jeg inn i villmarka med snø-skootere og et bomullstelt for å jakte på dette majestetiske dyret. Etter to timer med snø-skooterkjøring slo vi leir i et lite skogholt vi hadde sett oss ut på kartet. Herfra hadde vi kort vei til en rekke med små vann og bekker hvor det burde være godt bisonbeite. Idéen var å lete opp ferske spor eller møkk med skooteren, for så å gå på ski etter dyrene. Dette er en bra teknikk, som har fungert bra for meg flere ganger. Men det er fint å ha relativt fersk møkk å gå på for å være helt sikker. I løs snø er det ikke så lett å se forskjell på villhest og bison. Det er også mye villhest i dette området. 10

Å R E T BS I SF Ø O RN SJ AT KE T G IÅ SY EUJKAOK NT

ALASKA NWT YUKON

BRITISH COLUMBIA

FAKTA:

I 1951 ble fem bison og 19 elk (nordamerikansk hjort) satt ut åtte mil vest for Whitehorse i Yukon. De kjørte en tøff bestandsregulering av ulv på den tiden i dette området. Hjorten overlevde, men ikke bisonen. I 1973 var alle døde. I 1986 importerte myndighetene 34 bison fra Wood Buffalo National Park til Yukon. Over de neste fire årene ble det satt ut ytterligere 136 bison. I dag er bestanden på cirka 1500 dyr og stadig økende - fordi det ikke tas ut mer enn 100 - 150 bison i året gjennom jakt. Ulvebestanden er nå stabil i området, men de har ennå ikke spesialisert seg på jakt på bison. Det er bare i enkelttilfeller at bison blir drept av ulv. 11 11

BISONJAKT I YUKON

UTFORDRINGER I KULDEN

I de seks dagene vi var på jakt, så ble det aldri varmere enn 35 blå, det vil si 35 minusgrader! Dette gjør det litt mer utfordrende å jakte, spesielt utstyrsmessig. De første dagene så vi en del spor og mye hester, men ingen ferske bisonspor. Dag etter dag lette vi etter ferske spor - med skooter, med ski og til fots på truger. Lille julaften brøt vi oss nok en gang ut av bomullsteltet i minus 42 grader. Med korte dager og lite jaktlys, så ble det en del kaffekoking på morrakvisten med sterk bålvarme - før det ble skikkelig lyst. Det er en ekstrem stillhet som preger jakta på slike dager. Med streng kulde og snø på trærne er det bare en svak knaking fra trugene som høres.

DE FØRSTE FERSKE SPORENE

Tidlig morgengry er det på’n igjen, før vi midt på dagen så et spor som så ut til å være litt ferskere. Vi fulgte sporet for å sjekke dette nærmere. De var ferske, men var det bison, hest eller elg? Vi bestemte oss for å følge på og endelig kom vi over en møkka-ruke som bekreftet at det var bison. Siden de fleste dyr holder seg i ro i den strenge kulden, regnet vi med at de ikke var langt unna. Vi bestemte oss da for å følge etter dem til fots. Etter å ha passert et beiteområde, var det spor etter flere dyr. Nå ble det klart at her var det snakk om mange dyr. Møkka-rukene ble bløtere og spenningen steg flere hakk. De kunne ikke være så langt unna. Sent på ettermiddagen fikk vi øye på flokken ute på et lite vann i et stort åpent område. Vi diskuterte om det var mulig 14

E L G JBAI KS TO NI J AN KOTR RI BYOUT KT OE N N

15 15

Å R BE ITSSO FNØJ AR KS T EI GYÅUSKEOJ NA K T

å komme nærmere og det begynte dessuten å bli mørkt. I Yukon er lovlig jakttid en time før soloppgang og en time etter solnedgang. Jeg prøvde å måle avstanden med lasermåleren min, men den streiket i kulden. Jeg gjettet på cirka 500 meter. Flokken var nå helt samlet og det var derfor også vanskelig å få til et rent skudd, hvis vi skulle være så heldige å komme innpå. 16

BØRSEKLIKK I SPRENGKULDEN

Etter en tid begynte flokken å bevege seg inn i skogen og vi fulgte på. Etter to - tre småvann så vi endelig dyra igjen. Nå var det bare 10 minutter igjen av lovlig jakttid, men dyrene var bare 100 meter unna. Helt perfekt! Jeg la meg ned i en brukbar stilling, trådkorset fant en enslig, stor okse i utkanten av flokken. Et lett press på

Å R E T BS I SF Ø O RN SJ AT KE T G IÅ SY EUJKAOK NT

avtrekkeren og der jeg forventet å høre et smell, der hørtes kun et klikk. Det kom noen lokale gloser mens flokken la i vei i fullt pådrag, etter å ha hørt klikket fra riflen. Vel, vel - det var ikke mye å gjøre med det. Selv om våpenet var tørt og fritt for fett - så ble stiften for treg etter for mange dager i den strenge kulden. Vi ruslet tilbake til leiren i kveldsmørket.

JULAFTEN I VILLMARKA

Den kvelden studerte vi kartet og planla jakta dagen etter - som var selveste julaften. Tidlig julemorgen, etter en stor kaffekopp - bar det avgårde til der vi trodde dyrene kunne ha overnattet. Vanligvis slår de seg til ro for kvelden og hvis vi var heldige, så var de der fremdeles. Vi snek oss til en plass i dalføret der vi trodde de kunne være. 17

BISONJAKT I YUKON

Vi hadde ikke tid til å spore dem fra der vi slapp kvelden i forveien, så vi måtte bare ta en sjanse. Vi var heldige. Der vi slapp oss ned i dalen, kom vi rett på liggegropene hvor de hadde tilbrakt natten. De hadde derimot dratt videre - men nå kunne vi spore dem. Etter å ha sporet dem hele dagen i den løse og fine snøen - synes vi å se kondens i luften ute på et frossent vann. Etter å ha ålet oss gjennom den dype snøen, fikk vi til slutt se flokken på 25 dyr. Dampen stod over bisonen i den strenge vinterkulda. Alt ble som i et tåkehav ute på isen.

EN NY SJANSE

Dyrene hadde nok en følelse av at noe ikke var som det skulle være. De var urolige og beveget seg konstant. Det var vanskelig å sikte seg inn på dyr som bevegde seg hele tiden. Jeg ville heller ikke åpne kikkertbeskyttelelsen før høyst nødvendig. I denne sprengkulden ville kikkerten dugge igjen hvis jeg skulle være så uheldig å puste på den. Etter en liten stund gikk en liten okse ut av flokken og stilte seg med bredsiden til. Av med dekselet og fingeren på avtrekkeren. Skuddet gikk og det ble full panikk i flokken. Dyr løp til alle kanter i et eneste tåkehav av damp og snøsprut. Vi lå rolig en stund til og når alt var stille, så gikk vi sakte frem mot bisonoksen. Skuddet hadde føltes bra, men spenningen var alltid der. Jo, der lå dyret. En flott, ung bisonstut. Veldig mørk i pelsen og med fine horn. Klokken var fire på ettermiddagen denne siste jaktdagen og det begynte allerede å bli mørkt. Vi ville berede bisonskinnet, 19

BISONJAKT I YUKON

så arbeidet med flåingen måtte gjøres skikkelig. Vi gjorde opp et stort bål før flåingen begynte, for å unngå å fryse under jobbingen. Som jaktguide i Yukon er dette noe jeg gjør mye av, men sjelden i minus 35 grader. I nitiden på kvelden var vi endelig ferdig med flåingen og parteringen. Min samboer og jeg jobbet veldig bra i team og resultatet ble bra.

PARTERING PÅ KANADISK VIS

Det er fult mulig å flå og partere uten først å vomme ut (på kanadisk måte), men jeg liker å gjøre dette etter grovparteringen er unnagjort. På den måten får jeg tatt en kikk på innvollene og vitale organer. Da er det også lettere å få med seg hele indrefileten i bakkant. I Yukon må alt kjøttet tas med ut av villmarka, bare rovdyr er unntatt denne regelen. Inspeksjoner foretas ganske ofte.

PROBLEMER I MØRKET

Vi prøvde å følge våre egne spor tilbake til skooterne blant et utall av bisontråkk i snøen. Endelig kom vi tilbake til skooterne. Så var det å finne en vei tilbake til bisonen i dette villnisset av vierkratt og bekker i stummende mørke. Jeg fortalte noen skrøner for å roe ned samboeren min, og sa at dette ikke var noe problem - til tross for alle forsøkene på å finne tilbake til dyret. Gang på gang kom vi tilbake i våre egne spor i det ekstreme nettverket av småbekker i dalen. Det var ikke så enkelt å orientere seg uten å kunne bruke fjellene som referanser i mørket. Endelig fant vi en liten glenne, som var den riktige. Vi lyktes til slutt, men uten hjelp av GPS hadde det vært enda vanskeligere å finne igjen dyret. 21

BISONJAKT I YUKON

EN KALD NATT RUNDT BÅLET

Da vi kom tilbake til dyret var det midnatt og enda kaldere. I denne kulden og mørket tok vi ikke sjansen på å finne veien ut av dalføret i natt. Vi bestemte oss for å bli ved varmen til det ble lyst. Vi heiv innpå med mer tørrgran og la oss på bisonskinnet nå nær bålet som mulig - mens vi ventet på at det skulle lystne. Det ble ikke mye søvn, bare litt smådupping gjennom de kalde nattetimene. Det ble å holde seg under bisonfellen og steike litt indrefilet på spidd. Dette var snadder for sultne jegere. Det ble allikevel en fantastisk natt med dansende nordlys gjennom hele

natta. Etter opplastingen av hele bisonen i en slede neste morgen og med den ene Bravo 250 kom vi oss omsider tilbake til teltleiren vår. Campen ble rigget ned og så startet turen tilbake til bilen og kjøreturen hjemover til Whitehorse. På overtid for julemiddagen (men akkurat i tide for akevitten) kom vi hjem tidsnok til festen med gode venner - for å fortelle jakthistorien vår og småjuge litt. - Det er akkurat så jeg holder meg våken for å skrive ferdig historien, her jeg sitter inntullet i et varmt og lunt bisonskinn foran peisen ... 23

ELGJAKT I NORRBOTTEN

As Time Goes By

24 24

ELGJAKT I NORRBOTTEN HISTORISKE JAKTBILDER

Jens Ulrik Høgh presenterer

Montana 1937 Å være en profesjonell rovdyrjeger skaffet mat på bordet gjennom de verste depresjonsårene i USA – spesielt hvis du var god i faget. Mr. Beebe visste tydeligvis hva han gjorde når han skjøt fem fjelløver på samme jakttur med god hjelp av hunden sin Hoover. Om kjøteren var kalt opp etter den tidligere presidenten eller den karismatiske direktøren for FBI skal være usagt. Uansett så var det ikke noe å utsette på hundens egenskaper som rovdyrjeger – en hund som alltid kommer til å bli husket. Mr. Beebe er trolig Lloyd Beebe som i 1939 ble kreditert for å være den beste puma-jegeren i staten Washington - etter å ha drept 23 fjelløver innen utgangen av april samme år. Han skal ha uttalt at han hatet pumaer, til tross for at han tok til seg flere foreldreløse pumaunger. Noen år senere skjedde det en forandring hos Beebe. Tidlig på femtitallet begynte han å jobbe som naturfotograf for Walt Disney-studioet og var blant annet med som villdyrsfotograf for å lage filmen «Charlie the Lonesome Cougar». Jeg tipper han mistet jaktgløden, da den fantastiske hunden hans døde!

25 2255

HØYTEKNOLOGI TIL LAVPRIS

En test av

Zeeland Hawker Det har neppe gått ubemerket hen at moderne jaktklær ofte er dyre. Vi har her sett nærmere på et jakttøysett i mellomprisklassen fra danske Seeland. Vår konklusjon er at her får man mye for en langt mindre penge, enn hva vi er vant til å betale for klær i premiumklassen. AV JENS ULRIK HØGH 27 27

HÃ&#x2DC;YTEKNOLOGI TIL LAVPRIS

HØYTEKNOLOGI TIL LAVPRIS

irmaet Seeland, som i mange år har holdt til i Greve, syd for København – står for meg som den største suksesshistorien i den danske utstyrsbransjen. På relativ kort tid har virksomheten vokst fra ingenting til å være en stor aktør på det internasjonale jaktutstyrsmarkedet med kunder over hele verden. At Seeland gjennom flere år har hatt den største standen på den internasjonale jaktutstyrsmessen IWA, sier ikke så lite om virksomhetens imponerende omfang. I Danmark og de øvrige skandinaviske landene er Seelands premium-merke Härkila markedsledende, mens virksomhetens andre store merke, som enkelt og greit heter «Seeland», fyller opp mye av de midterste hyllene i jaktbutikkene. Merket har alltid stått for god kvalitet til sin pris og har ikke desto mindre en særdeles trofast følgeskare rundt om i Europa. Vi mottok nylig et sett med Seeland Hawker membran-klær, det vil si bukse og jakke til en praktisk test. Juli måned er ikke den beste tiden til å teste ut pustbare skalljakker – som egentlig er utviklet for å utfordre skandinavisk høstvær, men i dette tilfellet – så var den usedvanlige kalde og til tider våte sommeren i år, godt for noe nyttig … 29

HØYTEKNOLOGI TIL LAVPRIS

IMPONERENDE TEKSTIL-TEKNIKK

Jaktklær blir hele mer og mer høyteknologisk. Alt fra materialvalg, klærnes sammensetning, den ergonomiske designen og de tekniske detaljene utvikler seg fra år til år. Da jeg pakket Hawker-settet ut av de tynne plastikkposene, ble jeg ikke desto mindre overrasket hvor stor utviklingen faktisk hadde gått, i forhold til et jakttøysett vi hadde testet for Seeland for tre år siden. Hawker er et uisolert skallsett. Det har sine fordeler. Den vesentlige fordelen er at den samlede bekledningen kan tilpasses i det uendelige etter «lag-på-lag-prinsippet». Dette strekker sesongen for den vind- og vanntette ytterbekledningen fra kalde sommerdager til vinterdager med lett frost. Det vil med andre ord si en god

alround-kapasitet. Førsteinntrykket er særdeles positivt. Du fornemmer tydelig at her er det lagt mange kvalifiserte timer i utviklingsarbeidet og at vi er et lysår unna den gangen da en jaktjakke bare var en grønn vindjakke. Klessettet er konstruert med tre lag stoff. Ytterst et mykt og hurtigtørkende jegergrønt syntetisk materiale. I midten er det en «Seetex»-membran, som utmerker seg med en god pustbarhet og en stor elastisitet. Innerst er et grovmasket nettinglag for å danne et luftlag mellom kroppen og jakken. Dette vil skape optimale vilkår for fordampning av opphopet fuktighet. Nettingmønsteret på innersiden avtegner seg på jakkens ytterside og gir den en meget karakteristisk «look»,

HØYTEKNOLOGI TIL LAVPRIS

som vi ikke har sett før. Det ser veldig «hightech-aktig» ut! Brukskvaliteten virker å være god og det hele ser veldig tillitsvekkende ut. Selv om det i sakens natur er helt umulig å gjette seg til holdbarheten til et sett med jakttøy, før man nærmest har mishandlet det i hjel. En merker umiddelbart at det er snakk om en særdeles lett jakke og at det er gjort et stort nummer ut av passformen, som tilstreber en maksimal bevegelighet, samt at jakken er ganske lydløs. I hvert fall under de forholdene som vi hadde mulighet til å teste dem. Klærne er utstyrt med vanntette glidelåser og et passende antall lommer, som også inkluderer en radiolomme med antennegjennomføring. Det er bra.

EN PRAKTISK TEST

Jeg har prøvd klærne, dels på fottur i Jämtland, på villsvinjakt i Skåne og på bukkejakt i Toulouse - Frankrike. Klærne ble brukt under noe varmere forhold enn jeg vanligvis ville har brukt et sett som dette til, for å teste ut hvordan pusteegenskapene fungerte i praksis. Og jeg må si at klærne egentlig ikke stod noe tilbake i forholdt til langt dyrere jaktsett i den henseende. At klærne var hurtigtørkende kunne vi også konstatere ved selvsyn i kjølvannet av flere tordenbyger. Passformen var helt perfekt for en gjennomsnittsperson i medium størrelse som meg selv. Et godt snitt i kombinasjon med et elastisk materiale gir en utrolig bevegelsesfrihet. Dette lærer du å sette pris på, når du først har opplevd det. Hawker-settet fortjener også et stort pluss for å ikke lage noen unødvendig lyd. Det er flere jaktfor-

HØYTEKNOLOGI TIL LAVPRIS

mer hvor stillhet er en absolutt nødvendighet og hvor en ikke kan kompromissere med støynivået! Alt i alt et riktig så bra sett med moderne jaktklær til en ganske fornuftig pris. Det er merkelig å se at man faktisk får en slik hypermoderne tekstilteknologi for pengene, selv om en velger et sett i mellomprisklassen. Hawker-settet koster kroner 1.499,- for jakken og kroner 1.099 for buksene. Det kan kjøpes i de fleste velassorterte jaktbutikker. Sjekk www.seeland.dk for å finne nærmeste forhandler.

DET FINNES IKKE DÅRLIGE JAKTDAGER

Vår råeste jaktradio noensinne.. Zodiac Team Pro Waterproof I Zodiac er vi opptatt av å lytte og av å lære. Med jegeren på laget, har vi utviklet det vi mener er markedets beste jaktradio. Med Zodiac Team Pro Waterproof har vi ikke overlatt noe til tilfeldighetene, prøv den så skjønner du hva vi mener!

Bestill her :

Zodiac Team Pro+ Brukervennlig meny. IP65.

Enkel tastelås

Vanntett IP67

Uttak for ekstrautstyr

Belyst grafisk display

Zodiac easyHUNT II Liten og enkel i bruk. IP54.

Enkel meny Robust kabinett

Radioen leveres med antenne, batteri, hurtiglader, belteklips, håndleddsreim og brukermanual.

Kontakt Telehuset Stavanger Tlf. 51 82 83 84 stavanger@telehuset.no

JAKT PÅ

- ikke så enk

KAMTSJATKA

kelt som det kan se ut som

35 35

JAKT PÅ FJELLSAU OG BJØRN

Første dag ankom vi med rutefly til Petropavlovsk og satt til slutt på restauranten i et koselig, lite hotell i Paratunka – rett utenfor hovedstaden. Flyturen videre fra Petropavlovsk til Palana neste dag gikk overraskende fort, til tross for at vi måtte dele denne strekningen i to flygninger, på grunn av at de holdt på å anlegge ny rullebane i den tidligere hovedstaden i Korakia, provinsen nord for Kamsjatka. Først fløy vi med en Antonov 26 til Tilichiki og derfra til Palana med helikopter. Guidene vår møtte vi i Palana. TEKST OG FOTO: VADIM SEMASHEV

Det faktum at alle flightene skjedde helt uten typisk russiske forsinkelser, som problemer med utstyr og værforhold - får meg i ettertid til å tenkte mer på problemene under selve jakta som skulle komme og spesielt returen. Alle hendelser i livet henger sammen og ingenting ser ut til å være så regelmessig i mønster som et sebraskinn. For dette er Kamtsjatka, hvor flotte fine høstdager innimellom kan følges av uker med regn med snøbyger og storm i kastene, samt tåke så myk som fløyel – hvor all lokal flytrafikk blir satt på vent.

AVKLIMATISERING MED BJØRN OG FLYNDRE

Etter at vi alle var sjekket inn på det eneste hotellet i Palana, så gjorde guiden vår Kostya et viktig valg. Han plasserte alle i en «kruzak» - en Land Cruiser og kjørte til utkanten av byen for å fotografere bjørn. Her hadde noen dumpet et lass med laksehoder og nå var et dusin bjørner i forskjellige størrelser, i ferd med å innta et fiskemåltid på ettermiddagen i fullt dagslys. Det var interessant å observere hierarkiet bjørnene hadde seg i mellom. Ungbjørnene måtte vike for de eldre 36

hannene og binnene, men alt skjedde i rolige gemyttlige toner. Vi satt i bilen bare noen meter unna og fotograferte dyrene. Guiden Kostya mente vi kunne ha godt av og «akklimatisere» oss ved å bruke kameraene våre – uten våpen. I følge planen før jakta, skulle vi tilpasse oss tidsforskjellen på åtte timer fra Moskva. Derfor dro vi også ut på sjøfiske neste dag i to båter. Fangsten ble store flyndrer og jeg kan forsikre deg om at nystekt flyndre, det smakte godt.

INN I JAKTOMRÅDET MED BELTEVOGN

Neste dag fortsatte vi reisen mot området vi skulle jakta i. Transporten med en russisk beltevogn – en GT-T har sine fordeler og ulemper sammenlignet med båt og firhjulinger – som jeg har benyttet på jakt tidligere. For det første så er bråket innvendig i «blikkboksen» helt forferdelig. Så i den grad været tillot det, så satt vi oppå beltebilen. Det var allikevel både kaldt, vått og med en forferdelig risting – og du måtte holde deg fast og sørge for at du ikke mistet noe fra kjøretøyet. Fordelen ute var frisk luft og en fantastisk utsikt til villmarka vi kjørte igjennom. Vi kjørte hele dagen med kjøretøyet og overnattet i en enkel jaktcamp – før

JAKT PÅ FJELLSAU OG BJØRN

vi fortsatte videre neste dag. Til slutt var vi fremme i vår jaktcamp og det viste seg at den var ganske komfortabel med egne sovehytter, en peis i oppholdsrommet og en egen hytte med en todelt badstue og vaskerom. Underveis hadde vi sett mye bjørn og vi mistet tellingen etter et par titalls bjørner. De gikk og spiste bær om dagen og trakk ned mot elvene om kvelden, hvor laksen allerede hadde begynt å gyte. Flere av bjørnene reagerte først når vi var helt innpå dem med beltevognen – en stor diger kjøtteter trakk seg unna da vi var bare 20 meter unna.

PÅ JAKT MED HEST ETTER FJELLSAU

Endelig hadde vi installert oss i hovedcampen og jegerne ventet på resten av hestene som var lovet. En av hestene i campen hadde nettopp fått et føll og vi kalte henne «Basecamp» til ære for denne hendelsen. Føllet var svart som kull, til tross for at både mora og faren var hvite. Neste dag i grålysningen dro kameraten min Anton og jeg av gårde til

hest med våre to guider for å se etter fjellsau. Resten av jaktfølget måtte bli i basecampen inntil de nye hestene kom. Å sitte til hest var en helt ny situasjon for oss. Etter nesten 12 timer i salen den første dagen, så nektet beina mine å bære meg på kvelden. Vi hadde også gått oss vill i et fjellpass i tåken, så dagen ble ekstra lang for oss. Neste dag gikk vi rett opp fra leiren og opp i fjellet hvor guidene hadde spottet noen flotte sauebukker. Jeg hadde tidligere bestemt meg for at jeg ikke lenger ville være med på anstrengende fjelljakter, men hadde sett bort ifra den avgjørelsen på denne turen. Nå måtte jeg betale prisen for dette i det bratte fjellet, men vi kom oss til slutt opp og begynte å stille innpå flokken med noen flotte bukker i troféstørrelsen. Fjellsauene var et godt stykke unna og siden avstandsmåleren vår ikke fungerte, så forsøkte vi begge med et skudd. Resultatet ble at vi begge bommet. Siden min venn Anton var

JAKT PÅ FJELLSAU OG BJØRN

både yngre og mer atletisk enn meg, så ville han fortsette å snike på innpå saueflokken. Jeg måtte derfor vende tomhendt tilbake til leiren, mens Anton kom tilbake på ettermiddagen med en flott sauebukk over salen på hesten.

FORSØK PÅ EN NY FJELLSAU

Neste dag ville Anton ha en dags pause i leiren, mens jeg dro med guiden min opp i et nytt fjellmassiv for å jakte på en ny saueflokk. Vi dro innover dalen til hest, men en viktig del på salen røk på grunn av slitasje – så vi måtte klatre videre til fots. Vi kom inn på den nye saueflokken, men de var nesten 500 meter borte. Og for å komme nærmere måtte vi klatre ned et

dalsøkk og opp igjen på andre siden. Jeg tok en avgjørelse der og da. Det var kanskje ikke den riktige avgjørelsen, for jeg hadde liten erfaring med å skyte på den avstanden. Men jeg tok skuddet og det ble en stor bom. Jeg forsøkte å korrigere, men det ble bom igjen. Mitt andre forsøk på å skyte en fjellsau hadde mislyktes. Neste dag red vi opp i fjellet på den andre siden av dalen fra campen. Vi red i sikksakk oppover i fjellsiden. Hesten min ble sliten og den nektet tydeligvis å adlyde både stemmen min og tømmene. Vi kom tre fjerdedeler opp fjellsiden før både Anton og jeg måtte gå av hestene og fortsette til toppen, hvor guidene allerede ventet på oss. Min venn hadde allerede skutt fjellsauen sin, men han fulgte med meg for selskaps skyld og for moralsk støtte. Guidene hadde allerede opp41

JDAEKNT SPVÅA RF TJ E L SL SE AK U S T AO KG K BE JRØERNN

JAKT PÅ FJELLSAU OG BJØRN

daget saueflokken på den andre siden av fjellryggen og vi skulle nå snike innpå. Vi snek oss en lang omvei rundt dem for å komme inn med vinden på forhåpentligvis riktig side. Dette var min fjerde oppstigning i fjellet så langt på turen og mitt tredje forsøk å komme innpå i dag. Jeg tangerte min yttergrense av hva jeg kunne prestere, men pustet dypt ut og reiste meg sakte for å fortsette. Jeg hadde lånt Swarovski-kikkerten min med avstandsmåler til guiden min Vadim, som var noen meter foran meg. En av de andre guidene lå lenger borte i fjellsiden og speidet ned på fjellsauene. Jeg snek meg sakte etter guiden min og svetten silte under jaktklærne mine. Vadim var allerede oppe og tittet over klippekanten og ned mot saueflokken på den andre siden. Jeg la meg sliten ned ved siden av ham.

PÅ SKUDDHOLD

Guiden Baranov lå et par hundre meter lenger borte i fjellsiden og vinket til Vadim om at vi måtte gå rundt en fjellknaus og snike oss inn fra en annen kant. Vi snek oss rundt og nærmet oss fjellknausen vi måtte passere for å kunne ha en mulighet for å kunne se fjellsauene bedre under oss i fjellet. Vi krøp opp til fjellkanten og tittet forsiktig over. Under oss så vi flere sauer, hvorav fire større bukker. En pekte seg ut med store og flotte horn. Vadim hvisket til meg at de er 220 meter unna. Vi hadde en mulighet til å krype enda litt nærmere i skjul bak klippekanten. Vinden var i vår favør og dyrene ser vanligvis ikke så mye oppover i fjellet, med mindre vi gjorde noen brå bevegelser i silhuett mot himmelen. Vadim og jeg krøp nærmere kanten og Baranov signaliserte at alt var ok.

Vadim skjøv ryggsekken min mot meg som støtte for riflen og jeg la meg forsiktig til rette for et skudd mot den største av de fire bukkene. Bukken lå riktig til for et skudd 150 meter unna, men jeg la hodet ned på sekken for å roe meg ned i noen sekunder. Deretter siktet jeg på bukken min som lå litt i vinkel mot meg. Jeg tok av sikringen, pustet rolig ut og presset sakte på avtrekkeren og håpet at bukken ble liggende etter skuddet. Istedenfor flyktet min bukk sammen med de andre tre opp mot vinden og forsvant bak et klippefremspring. Vadim ventet til den siste var borte og ropte til meg: «Kom igjen, vi følger etter»! Jeg slengte fra meg alt unntagen riflen og løp etter guiden. Jeg pustet allerede tungt og følte snart at jeg ble kvalt, men fortsatte videre etter guiden. Vi begynte å klatre nedover der vi trodde sauebukkene forsvant. Vadim oppdaget dem og jeg fikk en ny sjanse på bukken min på 160 meter. Skuddet smalt og ekkoet gjallet mellom fjellsidene. Atter en gang løp alle sauene videre og de var snart 400 meter unna og forsvant i fjellheimen. Vi kunne ikke fortsette å følge dem videre på grunn av det bratte terrenget og jeg måtte gi opp håpet om å få en flott sauebukk på denne jaktturen.

VI DRAR PÅ BJØRNEJAKT

Vi måtte returnere til leiren og begynte å tenke på tilbaketuren til Palana. Vadim visste ikke hvor beltevognen som kjørte oss inn, befant seg akkurat nå. Satellitt-telefonen hans hadde gått i stykker, så vi måtte tilbake til hovedleiren lenger nede i dalen for å få kontakt. Tilbake i hovedleiren fikk vi greie på at beltevognen var tilbake i Palana, så det ville ta et par dager for 43

JDAEKNT SPVÅA RF TJ E L SL SE AK U S T AO KG K BE JRØERNN

den å kjøre tilbake til oss. Vi hadde et par jaktdager igjen vi kunne bruke, før vi måtte forlate villmarka. Kroppen min orket ikke en ny strabasiøs fjelltur, så resten av tiden ville jeg bruke på å jakte bjørn. Anton hadde vært uheldig og falt av hesten og gikk på ryggen i elven. Det gikk bra med ryggen hans, men bolten 44

røk på Blaser-riflen hans mot en stor stein. Vadim og jeg brukte dagen på å spore opp en stor og flott bjørn fra en av lakseelvene. Vi oppdaget bjørnen på 500 meter. Den gikk og gresset på blåbær. Farten på bjørnen var så stor at vi måtte løpet for å ta den igjen. Det første skuddet skjøt jeg på 120 meter, men det så ikke ut som om en 300

J AD KE TN PS ÅV AFRJ TE EL L S EA KUS TOAGK KB EJ ØR RE N

WinMag-kule hadde noen virkning på den gigantiske Kamtsjatka-brunbjørnen. Mon tro om en 375 H&H ville ha vært bedre? Jeg måtte bruke et par kuler til for å få bjørnen i bakken. Den siste kulen traff ryggraden og selv da hadde bjørnen krefter igjen til å snu hodet mot meg - for liksom å se sin overmann inn i øynene.

TILBAKE MOT SIVILISASJONEN

Været mot slutten av turen skulle volde oss litt problemer. Beltebilen fraktet oss tilbake til Palana, men hotellet var overfylt på grunn av fly-forsinkelser med regn og tåke. Guiden Kostya klarte å innlosjere oss i en ledig leilighet og et par dager senere kunne vi laste oss og utstyret inn i helikopteret til et 45

JAKT PÅ FJELLSAU OG BJØRN

byggefirma som fløy oss til byen Esso. Fordelen med Esso var at dette stedet er et av de få stedene på Kamtsjatka som er knyttet til veisystemet på halvøya. Etter å ha tilbrakt natten i et koselig hotell, kunne vi morgenen etter laste utstyret inn i en minibuss og starte på kjøreturen sydover mot Petropavlovsk. På vei tilbake mot hovedstaden hadde vi også anledning til å besøke museet med kniver, våpen og jakttroféer til Gennady Viktorovich, som er kjent langt utenfor Kamtsjatkas grenser. Vi fikk ikke lov til å ta bilder inne i museet, Gennady fortalte oss at en amerikaner allerede hadde tilbudt ham

en million dollar for samlingen hans. Tilbake i Petropavlovsk, er det ingenting som kan stoppe flyene – verken tåke eller regn. Og hjem måtte vi alle. Alle jaktturer har en ende, selv om en umiddelbart ofte begynner å tenke på neste jakttur. Jeg fikk bjørnen min, men ikke sauebukken. Fjellet var nok for tøft for meg denne gang. Og Kamtsjatka, det er noe for seg selv. Et utrolig land, et unikt landskap uten slanger, flått og andre onde ånder. En jakt er over og lenge leve neste jakttur. Go brake a leg!

Steadify skytestokk Støtt riflen i vanskelige situasjoner. Kan brukes: - stående - sittende - liggende - ideelt på drivjakter

Kr. 1149,-

Gå til nettside KLIKK

TIL KAMP FOR RYPEBIOTOPENE

VILLSVIN VERDEN RUNDT For de fleste jegere er villsvin noe helt spesielt. Enten på grunn av deres uforutsigelighet og ofte en sky adferd, kanskje på grunn av deres relativt høye intelligens, kanskje også fordi kjøttet er noe av det beste man kan få eller fordi de tilhører en artsrik familie og finnes i alle verdensdeler – bortsett fra Antarktis. AA VV PP EE RR KK AA UU FF FF M M AA NN NN

TIL KAMP FOR RYPEBIOTOPENE

49 49

VILLSVIN VERDEN RUNDT

HVOR KOMMER VILLSVINENE FRA?

Menneskets og svinets felles historie går langt tilbake og det har vært en viss samhørighet til alle tider. Noen steder har menneskets overlevelse antagelig vært basert på gris og de er i dag en integrert del av menneskets føde og menneskets kultur mange steder i verden. Med et anslått antall på to milliarder svin i verden, så tilsier det at arten er en viktig del av nåtidens miljø og at deres utviklingshistorie har vært en suksess. Ikke minst på grunn av svinets raske vekst, sin evne til å formere seg og deres tilpasningsevne. Samtidig kommer svin inn på fjerdeplassen, når en forsøker å angi et dyrs intelligens, de kan derfor intelligensmessig sammenlignes med et barn på tre år. Vi finner villsvin i så vidt forskjellige miljøer fra regnskog til ørkener og i iskalde områder som Sibir. Størrelsesmessig varierer de voldsomt, fra pygmesvinets 6 – 9 kilo til de største artene i Asia – som lett kommer opp i vekter på over 300 kilo. 50

FAMILIEN SUIDAE

Villsvin tilhører familien Suidae, hvor også vortesvin, bushpig, pygmesvin og en mengde andre eksotiske arter hører innunder. Til sammen befolker denne familien stort sett alle deler av verden, bortsett fra Antarktis. For å snevre dette inn, har vi valgt å konsentrere oss om en av artene i familien, nemlig Sus scrofa – det villsvinet vi best kjenner til. Opprinnelig fantes villsvinet kun i Europa og i Asia, samt i den aller nordligste delen av Afrika. Forskerne forsøker å skille mellom de forskjellige underartene og litt avhengig av, hvor detaljert man går til verks – så kommer en frem til en 15 – 25 arter. Variasjonene er små og dreier seg mest om størrelsen og om hvorvidt pelsen deres er kortere eller lengre, eller om fargen er mørkere eller lysere.

EUROPA

Sus scrofa scrofa antas å være den mest tallrike og den mest utbredte underarten. Den finnes i de sentrale delene av

VILLSVIN VERDEN RUNDT

Keiler på jaktparaden Europa og helt bort til den europeiske delen av Russland. Det er også den arten som er introdusert i Sverige, Nordog Syd-Amerika, samt Oseanet (Australia og New Zealand) via rømninger og utplasseringer. Man antar at det i Europa er en del lokale underarter, deriblant castilianus i Nord-Spania, majori i den sentrale og sydlige del av Italia og baeticus på den Iberiske halvøya. Som sagt er variasjonene i den europeiske bestanden veldig begrensede og kan i likeså høy grad skyldes variasjoner på grunn av oppvekstmuligheter og områdenes klimatiske forhold. De siste århundrer har antall villsvin i Europa svinget dramatisk og i en lang periode har det også vært tynt i utbredelsesområdet deres. De ble for eksempel utryddet i England mens Henrik VIII var konge (1509-1547).

På slutten av 1600-tallet ble de siste frittlevende villsvinene skutt i Sverige og i Danmark ble det siste villsvinet skutt i 1801 ved Silkeborg. Omkring år 1900 var villsvinet utryddet i store deler av Tyskland, Østerrike og Italia. Det var også størstedelen av den russiske bestanden kort tid før den andre verdenskrig. Deretter oppstod det en periode med fremgang for villsvinet. I midten av det 20. århundre hadde bestandene igjen reetablert seg i sitt opprinnelige utbredelsesområde de fleste stedene i Europa og nådde så langt som til Moskva og St. Petersburg i 1960. Senere har de igjen gjort inntog i den nordlige delen av Tyskland, Danmark og hatt en voldsom suksess i Sverige. Det nedlegges i dag cirka en million villsvin i Europa hvert år. 51

VILLSVIN VERDEN RUNDT

VILLSVIN I AMERIKA OG OSEANET

Villsvin i Nord-Amerika, Syd-Amerika, Australia og New Zealand skiller seg på flere måter fra det villsvinet vi kjenner i Syd- og Øst-Europa – og i mindre grad fra det villsvinet vi kjenner fra Sverige. Adferden deres er lik, men de er litt mer langstrakte i kroppen – har litt kortere hode og snute, men har en lengre hale. De opprettstående ørene, som kjennetegner europeiske villsvin, henger noe mer – akkurat som vi kjenner dem fra nåtidens tamsvin. Pelsen er kortere og de stive hårene er ensfargede, uten den

Halsbånd-svin. 52

lysegrå avslutningen vi ser i Europa. Kun få av disse svinene utvikler dedikerte underhår, da klimaet de fleste steder er mildere enn i Europa. Fargen er oftest kullsvart, men det finnes også brune, blålige og mer rødlig versjoner – samt individer med flekket pels, som vi også kjenner fra Sverige. Det er en tendens til at villsvinene som er nevnt over, mer nærmer seg det opprinnelige utseende som er karakteristisk for deres europeiske, ville forfedre. Vekten ligger oftest litt under hva som er normalt i Europa, men derimot troféet – tennene,

VILLSVIN VERDEN RUNDT

Keiler fra Florida - USA står ikke tilbake for sine europeiske søsken. I begynnelsen av forrige århundre ble det innført «riktige» europeiske villsvin til både USA og Syd-Amerika og de går under betegnelsen «russian boars». De finnes enkelte steder uten mye innblanding, men ellers så har de også fått tilført genmateriale fra stedene de har blitt innført til.

NORD- OG SYD-AMERIKA

I begge verdensdeler er det snakk om forvillede og viltlevende etterkommere av svinene som oppdagelsesreisende

brakte med seg fra Europa. Den første dokumenterte introduksjonen i Nord-Amerika tilskrives Hernando de Soto, som ankom Florida i 1539. Frem til det tidspunktet fantes det ikke svin i Nord-Amerika (bortsett fra deres slektning, halsbåndsvinet – som kun lever i den sydvestlige delen av USA). Det var fritt frem og de svina som unnslapp, kunne i første omgang etablere seg i sumpene i Florida. Gjennom de neste 500 årene, har de spredt seg eksplosivt til alle statene i det sydøstlige USA. Svina finnes i dag i minst 26 stater og

Flekket villsvin. 53

VILLSVIN VERDEN RUNDT

teller opp i mot seks millioner individer. I mange av de sydlige statene skytes det nå flere villsvin enn hjort. Den voksende bestanden av villsvin i Syd-Amerika stammer likedan fra oppdagelsesreisenes besøk og introduksjon skjedde omtrent på samme tid som i Nord-Amerika. Frem til da fantes det kun forskjellige arter peccaries, deriblant halsbåndsvinet. I begynnelsen av 1900-tallet ble det ytterligere innført europeiske villsvin til både USA og Syd-Amerika, hvor det i dag finnes en

Keiler fra Asia - Tyrkia.

blanding av de opprinnelige forvillede tamsvina og «riktige» villsvin. Jakta i Syd-Amerika skjer som oftest i forbindelse med troféjakt på andre introduserte arter, deriblant kronhjort, axishjort, indisk blackbuck osv. Det samme kan sies om USA, men her skjer det i tillegg mer jakt utelukkende på svin. I begge verdensdeler er det vanlig å jakte med stillende hunder, for så å skyte svinet med rifle. Spesielt i USA er det også vanlig å jakte i tett vegetasjon, som gjør riflen nærmest ubrukelig. Det

VILLSVIN VERDEN RUNDT

benyttes derfor korttrekkende våpen som pistol, revolver, bue, armbrøst, kniv eller spyd. I de senere årene er det flere og flere outfittere i USA som tilbyr dedikert nattjakt med termisk utstyr av forskjellig art og dessuten stiger jakt med helikopter i popularitet.

AUSTRALIA OG NEW ZEALAND

Villsvin i Australia og New Zealand stammer overveiende fra europeiske svin, som kaptein Cook og andre oppdagelsesreisende brakte med seg.

Alt tyder på at det også er iblandet gener fra en rekke asiatiske underarter i denne bestanden. Svina fant seg hurtig til rette i begge disse områdene og de hadde store fordeler av et fravær av predatorer, med unntagelse av krokodiller og dingoene i Australia. Man anslår at det i dag er 23 millioner svin i Australia, som er mer enn det er innbyggere i landet. Mange steder har de lokale farmerne store og stigende problemer med villsvin og

VILLSVIN VERDEN RUNDT

det antas at det årlige tapet i ødelagte avlinger beløper seg til en halv milliard kroner. Bestanden jaktes med feller, gift og fra helikopter – bare for å holde bestanden nede på et akseptabelt nivå. Utbredelsesområdet dekker det meste av Australia, hvor du finner de tetteste bestandene i New South Wales, Queensland og Northern Territory I New Zealand begynte regjeringen allerede på 1930-tallet å betale jegerne for å skyte villsvin – enten tre patroner eller en shilling per dyr de skjøt. Det hjalp ikke mye, for i 1947 så antok man at det var 123 villsvin per 100 hektar. Jakten ble deretter intensivert og i dag har man bestanden noenlunde under kontroll. Villsvinjakt i Australia og spesielt New Zealand er synonymt med jakt med hund og kniv. Historiene om vanvittige, ville og farlige jakter fra disse områdene er det mange av. Hunden eller hundene stiller svinet, hvor jegeren deretter går inn bakfra, velter svinet over på ryggen og stikker den i hjertet med en lang kniv, som ville gitt deg en lang fengselsstraff, andre steder i verden.

ASIA

Lengre øst finner vi Sus scrofa attila, som sprer seg fra den østlige delen av Europa, Tyrkia og over mot Kasakhstan, Kaukasus og Iran. De skiller seg fra det villsvinet vi kjenner fra Nord-, Vest- og Mellom-Europa ved å være vesentlig kroppslig større og en vekt på mellom 200 og 300 kilo er ikke ualminnelig. Tennene er også vesentlig lengre – helt opp til 30 centimeter. Svina har gode betingelsene og en stor mattilgang i Tyrkia. Da tyrkerne ikke selv spiser svin, så har grisene en riktig god sjanse til å bli både store og tallrike. Samtidig er klimaet gunstig og suggene kan sette 56

Keiler fra Asia - Tyrkia.

VILLSVIN VERDEN RUNDT

både to og tre grisekull til verden hvert år. I Tian Shan-fjellene i Sentral-Asia finner vi en lys farget underart med mørke bein. I India finnes også noen underarter av villsvin – litt avhengig av lokaliteten. De fleste av disse artene er mindre. I Manchuria og Korea finner vi den største underarten i verden, nemlig det Manchuriske villsvinet, som nærmes mangler en manke og har en tykk og nesten svart pels. Ut over dette finnes det andre underarter i Japan, på Taiwan, i Kina, Vietnam og i Mongolia.

AFRIKA

Afrika er begunstiget med en rekke svinearter, som er fjernt beslektet med villsvinet, som vortesvin, bushpig, Red River hog og giant forest hog, men det er da også et «riktig» villsvin. I den nordlige delen av Afrika har vi nemlig Barbary-villsvinet (Sus scrofa barbarus/ berbersvin), hvor navnet kommer fra Barbary-regionen i Nord-Afrika. Berber-villsvinet eller nordafrikansk villsvin er litt større i kroppen enn det europeiske villsvinet, mens tennene ligger på det samme nivået. De var tidligere utbredt langs hele den nordligste delen av Afrika – fra vestlige del av Sahara til Egypt. Nå er leveområdene deres redusert til bjerkeskogene i Marokko, samt den nordlige delen av Algerie og Tunisia.

Vortesvin fra Afrika.

Svin slik vi liker dem. 57

http://jakt123.no 58