Mitt jaktblad nr. 5/2017

ONLINE MAGASINET

Nr. 5 • juni 2017 • 4. årgang

- GROUSE SLAM I ALASKA - Monteria i Portugal

- Elgjakt i NORRBOTTEN 1

Utgitt av Sofaliv AS, i samarbeid med Taiga Media

Mitt Jaktblad er helt gratis for leserne, og blir finansiert av annonser og samarbeid.

I magasinet er det derfor lenker til ulike produsenter, leverandører, butikker og arrangører.

REDAKTØR/GRAFISK DESIGN

Morten Brekke er ansvarlig for å fylle magasinet med redaksjonelt innhold. Ta kontakt med ham hvis du vil levere tekst og/eller bilder til magasinet. Tips gjerne om hva du synes Mitt Jaktblad bør skrive om i kommende utgaver.

920 89 873 morten@brekke.to

DAGLIG LEDER

Når Håkon Kyllesø ikke jakter, tester utstyr eller driver Sofaliv AS, jobber han med samarbeidsavtaler for Mitt Jaktblad.

Ta kontakt med ham for en hyggelig samtale og avtale!

909 76 058

hakon@sofaliv.no

UTSTYRSTESTER

Vår nye utstyrstester Frode Kydland er mye ute i skog og mark og er derfor et ideell person for testing av klær og ustyr. Ta kontakt hvis du har nye produkter for uttesting.

986 05 781 frodekydland@hotmail.com

ANNONSER / SALG

Ta kontakt med Fredrik Christiansen og hans team i Deal Brokers for salg og annonser i Mitt Jaktblad. På oppfordring sender vi deg vårt mediekit, med gode tilbud om annonsering og sponsing.

471 76 596

fredrik.christiansen@ deal-brokers.com

Hjelp oss å gjøre Mitt Jaktblad kjent!

Lik og del oss på Facebook: facebook.com/MittJaktblad

Mitt Jaktblad tar ikke ansvar for innsendt materiale som vi ikke har bestilt på forhånd. Tekst og bilder blir lagret digitalt, og kan bli brukt til markedsføring eller i våre søstermagasin.

2

http://jakt123.no

Følg oss på net og les også ”da

LEDEREN Kjære leser av Mitt Jaktblad En ny sommer står for døren med familie- og venneaktiviteter, samt litt planlegging av høstens prioriteringer.

Denne sommerutgaven av Mitt Jaktblad er litt tynnere enn vanlig, da vi også har tenkt å kjøre et parallelt løp med artikler både i magasinet og på nettstedet Jakt123.no.

Vi ønsker alle lesere en riktig god sommer og så høres vi igjen over sommeren.

Morten Brekke / redaktør Mitt Jaktblad

ttstedet http://jakt123.no aglige” nyhetssaker der.

3

3

INNHOLD JUNI 2017

Elgjakt i Norrbotten

06

06 Storoksenes rike

En elgjeger fra storbyen kjøper seg et lite småbruk for å få tilgang på elgjakt i nord.

20

20 Drivjakt på portugisisk

Bli med på monteria i Portugal - hvor jakta går ut på å redusere litt av overskuddet av bestanden hvert år.

28 Grouse slam i Alaska

I Alaska har de tre arter med jerpefugl.En spennende jakt med hund i villmarka.

40 Historiske jaktbilder

28 Grouse slam i Alaska

40 4

Vår råeste jaktradio noensinne..

Zodiac Team Pro Waterproof I Zodiac er vi opptatt av å lytte og av å lære. Med jegeren på laget, har vi utviklet det vi mener er markedets beste jaktradio. Med Zodiac Team Pro Waterproof har vi ikke overlatt noe til tilfeldighetene, prøv den så skjønner du hva vi mener!

Zodiac Team Pro+ Brukervennlig meny.

IP65.

Enkel tastelås

Vanntett IP67

Uttak for ekstrautstyr

Belyst grafisk display

Mai 2017 Forsidebilde av

Christian Rysgaard (hovedbilde) Mitt Jaktblad kommer ut 10 ganger per år.

Mitt Jaktblad http://jakt123.no

5

Zodiac easyHUNT II Liten og enkel i bruk.

IP54.

Enkel meny Robust kabinett

Bestill her : Radioen leveres med antenne, batteri, hurtiglader, belteklips, håndleddsreim og brukermanual.

Kontakt Telehuset Stavanger Tlf. 51 82 83 84 stavanger@telehuset.no

5

Elg

STOROKSE

6

gjakt i

ENES RIKE

77 8•9

ELGJAKT I NORRBOTTEN

S O L E N E R PÅ V E I O P P OV E R T R E T O P P E N E . D E T E R N E S T E N H E LT V I N D S T I L L E – V I E R H E LT E N S O MM E , B O R T S E T T F R A M YG G E N .

8

ELGJAKT I NORRBOTTEN

Vi er på elgjakt i Norrbotten – helt nord i Sverige. Akkurat som på signal, så finner alle jegerne frem sitt portable gasskjøkken for å lage middag. Vi forstår oss ikke på alt her oppe, men vi liker det.

TEKST OG FOTO MATS GYLLSAND

Det er veldig langt opp til Arvidsjaur, veldig langt om man bor helt syd i Sverige.

Hvis en reiser samme distansen sydover, så kommer du helt til Italia. Jeg foretrekker Norrland. Det finnes ikke stor elg i Italia.

Det som lokker mest – er stor elg. En kan skyte stor elg syd i Sverige også, men sjansen er så mye større i nord.

Hvordan havnet jeg egentlig her? Jeg stiller meg det spørsmålet da jeg svinger inn foran huset i Hedberg – et par mil utenfor Arvidsjaur. En er ganske mør i kroppen etter 110 mil i bilen, en bil som er fullastet med utstyr og dessuten et våpenskap. Våpenskapet er med fordi en venn av meg og jeg har kjøpt et lite småbruk her oppe. Vi har kjøpt den lille gården for å få tilgang til den attraktive elgjakta. Vi er ute etter den tradisjonelle elgjakta i nord som grunneier – tidligere har vi bare kunne jakte som gjestejegere.

soverom. Og det hele kostet like mye som en brukt campingvogn. Inne i meg så føler jeg at dette blir riktig. Fullt møblert, rennende vann og det lukter ikke så verst – til tross for at huset har stått tomt i et par år.

Inne på kjøkkenet ser jeg spor etter kameraten min Tony Ohlin, som allerede har vært her oppe et par dager og jaktet.

Jeg går og ser meg litt omkring da jeg hører Tonys bil ute på tunet.

– Jeg elsker det her, er det første han sier.

Senere på kvelden sitter vi på kjøkkenet og spiser. Ilden spraker på den lille kaminen. Vi spiser pytt-i-panne og stekt egg.

Tony har laget maten, men dessverre har han glemt to viktige ingredienser. Rødbeter og HP-saus. Til tross for dette, er det riktig godt – og spesielt med den kalde ølen som Tony tryller frem.

MEDLEMMER AV JAKTLAGET

Nå har vi blitt medlemmer av Hedbergs jaktlag, på samme vilkår som alle andre.

Jeg går inn i det nye huset mitt, som jeg tidligere kun hadde sett på bilder. Flere av vennene mine ser på meg som gal som har kjøpt dette huset i nord. Huset er akkurat som jeg forventer. En stor stue med kjøkken og et hverdagsrom, samt et stort 99

ELGJAKT I NORRBOTTEN

10

ELGJAKT I NORRBOTTEN

FØRSTE JAKTDAG

Morgenen etter møter vi opp ved jakthytta et stykke unna vårt hus. Hytta ligger midt inne i et 13.000 hektar stort jaktterreng.

Jeg går rundt og hilser på alle og forsøker å huske navnene. Jaktlederen heter Raymond Markstedt.

- Hvor skal vi jakte i dag da? Spørsmålet stiller han åpent til alle på laget. Etter en stund med diskusjon blir jegerne enige om å jakte i et område hvor det ble sett elg kvelden før. Raymond tar frem en slitt gammel kortstokk, postene skal trekkes. Jeg trekker en nier.

– En flott post, der pleier det å komme elg – sier Raymond. En stund senere slipper de

av meg ved en liten skogsvei.

– Gå et par hundre meter langs veien, så er du på posten – sier Raymond og kjører videre. Jeg tar med meg utstyret og begynner å gå oppover veien. Dar jeg kommer til posten, setter jeg meg godt til rette på stolsekken og venter.

Det tar ikke lang tid før jeg hører dem.

Myggen! Det virker som om alle Norrlands mygg har samlet seg på posten min. Jeg slår og vifter, men de gir seg ikke. Jeg drar på meg vantene, trekker ørelappene ned på cap’sen, men det er ikke noe som hjelper.

Myggen er ute etter meg og jeg er sjanseløs. Solen har flyttet seg mellom trærne og jeg flytter stolen min etter slik at jeg sitter

11 11

ELGJAKT I NORRBOTTEN

midt i solstrålene.

Etter maten gir vi Da blir det straks oss i vei på ettersøk. litt bedre. Bare noen Nabolaget har mygg følger etter. påskutt en elg, som Slik sitter jeg en god har gått inn på vårt stund. I skogen er terreng. Vi bruker det helt stille – bortet par timer på det, sett fra myggen. men finner ikke noe Plutselig spraker spor etter en skadet det på radioen. I elg. mellom støyen kan Etter at vi har jeg forstå at en av avsluttet ettersøket, DET ER ikke langt jeg ser i tåken. hundeførerne har er det på tide å ta en elg rett foran seg. Dessverre ikke i min kvelden. Tony og jeg drar tilbake til huset retning, den velger heller å gå mot de andre vårt. Vi gir hundene mat, før det er på tide å postene. spise middag for oss.

På radioen hører jeg at hundeføreren - I dag skal jeg by på min berømte kjøttskyter elgen – en kvige, ved et vann. Kvigen saus, sier Tony. Det blir vel ikke helt feil, tar seg en svømmetur, men kommer ikke tenker jeg og slår oppi en whisky til hver av langt før skuddet smeller. Hundeføreren ofrer oss. Jeg sitter og observerer Tony som beseg og svømmer ut for å hente inn elgen. veger seg som et lyn på kjøkkenet. Jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal legge meg STORMKJØKKEN TIL ALLE opp i hans matlaging. Men jeg innser at det Jeg sitter en stund til og slåss mot myggen ikke er så lett å lage middag i en fei på et før jeg hører at jakta blåses av. Jeg blir henkjøkken som for lengst har passert middagstet og vi kjører tilbake til jakthytta. Vi sitter høyden når det gjelder bekvemmeligheter. i en halvsirkel rundt peisen. Tony og jeg Til tross for dette, så serverer Tony et riktar frem restene av matpakken med et par tig herremåltid en time senere. Vi spiser og tørre brødskiver – som vi smurte i dag tidlig. snakker om dagen som har passert.

Nesten som på et gitt signal, så skjer det - Det der med gass-kjøkken, har du sett noe. Alle på jaktlaget tar frem sine portable det tidligere? – spør Tony. Etter en stund blir gasskjøkken og finner frem maten. Deretter vi enige om at vi ikke skal kjøpe et selv i lager alle mat i jakthytta. Det stekes pølser, år. Ikke fordi det er noe feil med dem eller kjøtt, pannekaker og andre godsaker. Det måten de brukes på. Vi bestemmer oss for å freser i gass og deilige dufter sprer seg i vente til neste høst med det, når vi har vært jakthytta. med på laget en stund. Klokken er ni og det – Har dere ikke kjøpt dere noe gasskjøkkjennes på kroppen. Vi går en siste runde ken ennå? Det er Tommy Eklund, en av vete- med hundene før vi kryper til køys. ranene på laget som spør Tony.

Tidlig neste morgen er vi tilbake ved jakt- Ha, ha, nei det har jeg ikke hatt tid til, hytta. Det samme gjentar seg som dagen før men det kommer – sier Tony og tar en bit av med diskusjon om hvor jakta skal foregå og brødskiven sitt. trekning av poster … og gasskjøkken.

12

ELGJAKT I NORRBOTTEN

P O S T N R . 13 , F R E DAG D E N 13 ’ D E – H VA G A LT K A N S K J E ?

13 13

ELGJAKT I NORRBOTTEN

NY JAKTDAG

I dag skal vi bare jakte halve dagen. Resten av dagen vil gå med til å ta hånd om elgene som er skutt tidligere i uken.

I det første drevet skjer det ikke noe spennende. Det eneste som skjer er at hundene tar kvelden i varmen. At det er 22 grader varmt i Norrbotten i september er ikke så vanlig her oppe. På grunn av varmen, så må jeg gå med min hund. Jeg har med meg min springer spaniel, Sture. Det er lite drev og det passer Stures søk helt perfekt. Jeg går sammen med Jim Lundmark, som har bodd her oppe hele sitt liv og kjenner områdene som sin egen bukselomme.

Jeg vet ikke helt hvorfor han går med oss, men jeg tror de andre ikke var så lysten på å kanskje måtte gå «ettersøk» etter meg ”uerfaren” som jeg var. Vi starter drevet et par hundre meter fra Jims hus. Det var her han så bakenden på en elg kvelden før.

14

- De pleier å stå her nede. Jeg har en saltstein nede ved innsjøen som lokker dem – sier han og gir seg i vei over myra. Jeg har problemer med å henge på, men for Sture er ikke det noe problem. Sture jobber seg fremover, tar seg noen runder på et par hundre meter ut og kommer tilbake. Deretter tar han seg en runde i den andre retningen.

– En effektiv måte å jakte på, jeg har også hatt hund som jaktet på samme måten – sier Jim. Men uansett hvor dyktig hunden er, så hjelper ikke det hvis det ikke finnes dyr i drevet. Til tross for dette, så blir det en flott tur gjennom terrenget. Mye takket være Jims artige beretninger fra jakt og skog. Han forteller om alt fra tjuvslakt i hans ungdom til andre eventyr senere i livet.

SLAKTING I LØA

Ettermiddagen tilbringes ved slaktehuset, som er en gammel låve som ligger vakkert til

ELGJAKT I NORRBOTTEN

hvor en bielv renner ut i Skellefteelven. Det er to elger som skal parteres og straks finner alle jegerne sine roller i arbeidet. Det tar ikke lang tid før elgene ligger partert i bokser og alle skal få sin del ved en loddtrekning.

Når alt er på plass, så blir låven stedet for dagens auksjon. Filetene skal selges på auksjon utenfor slaktehuset. Et bra og rettferdig system. - Får jeg 300 kroner for fileten, roper Raymond. Det får han, det er ikke noe problem og snart er alle solgt – og pengene havner på jaktlagets konto.

På kvelden er det min tur til å lage middag. Vi blir enige om at vi skal nyte en av våre favorittmiddager – nå når vi har gode råvarer for hånden. En biff Rydberg, en klassisk rett vi pleier å tilberede når vi har tid og mulighet. Et par timer senere sitter vi ved bordet og spiser. Maten smaker ikke dårligere med rett tilbehør og med en god vin til.

Men det gjør oss heller ikke noe piggere, så

selv i kveld sovner vi ved ni-tiden.

FREDAG DEN 13.

I dag er det fredag den 13. og jeg skal stå på post nummer 13. Hva kan gå galt? Denne dagen kjennes ingenting riktig. Det beror mest på tåken som ligger tykk og som gjør at jeg ikke ser mer enn 50 meter ut på myra der jeg sitter. Sture og jeg sitter i en liten jakthytte med vinduer på alle sider, så bortsett fra tåken ser utsikten bra ut.

Vi sitter i et par timer uten at det hender noe. Vi har hatt elg i drevet, men samtlige har tatt veien utenom rifleavstand fra postene. Jeg tror i hvert fall det.

Da vi møtes i jakthytta et par timer senere, får jeg spørsmålet: – Hvorfor skjøt du ikke, spør Jim. Jeg ser ut som et spørsmåltegn.

– Skjøt hva? spør jeg.

- Elgen som passerte posten din, sier Jim.

15 15

ELGJAKT I NORRBOTTEN

E T T E R M I D DAG E N T I L B R I N G E S V E D S L A K T E H US E T, E N G A M M E L L Ø E S O M L I G G E R N AT U R S K J Ø N T L I K E V E D S K E L L E F T E E LV E N

16

ELGJAKT I NORRBOTTEN

EN AV gasskolbene som raskt kom frem i hytta.

SVUNNE TIDER i Hedberg, pumpene står fremdeles, men de er tomme for drivstoff.

DEN FØRSTE elgen deles opp inne i løa.17

ELGJAKT I NORRBOTTEN

JAN LARSSON HOLDER opp en av de filetene som skal auksjoneres ut, Raymond Markstedt holder orden på finansene.

” FÅ R J EG 3 0 0 K R O N E R FO R F I L E T E N? ” I tåken hadde jeg ikke sjansen til å se noen elg, akkurat som jeg mistenkte. Kanskje gikk jeg glipp av storoksen, og det får jeg aldri vite. Det er kanskje like bra. Den siste kvelden sitter jeg og Sture alene i huset vårt.

Tony har dratt tilbake til Stockholm. Jeg sitter i mørket ved det lille kjøkkenbordet og spiser. Sture får også litt mat der han ligger ved føttene mine.

Jeg innser at jeg har hatt noen flotte dager i Hedberg. Vi har blitt mottatt på en god måte og i oktober kommer vi begge tilbake. Da får vi kanskje has på storoksen – som i utgangspunktet lokket meg hit. Og får vi ikke det, så gjør ikke det noe – vi har i hvert fall fått mange nye venner her oppe.

Ja, storoksen – den kan vi jo ta neste år!

18

Steadify skytestokk Støtt riflen i vanskelige situasjoner. Kan brukes: - stående - sittende - liggende - ideelt på drivjakter

Kr. 1149,-

Gå til nettside KLIKK

19

DRIVJAKT PÅ På den Iberiske halvøya, har man en eldgammel tradisjon for store drivjakter. De kaller jakten for monterias, og vi var med på en slik jakt i Portugal for noen måneder siden …

TEKST OG FOTO: JENS ULRIK HØGH

20

PORTUGISISK 21 21

N

MONTERIA I PORTUGAL

ovember måned i 2016 går raskt mot slutten. Klokken er ti om formiddagen og jeg blir anvist en post mellom noen eviggrønne busker på en forblåst fjellside.

Den portugisiske jegeren som setter meg av snakker ikke et ord engelsk, men peker på en bar flekk mellom buskene og viser med store armbevegelser at jeg kan skyte hele veien rundt. Jeg drar jakken godt rundt halsen. Det er ganske kjølig i Portugal på denne tiden av året.

Bilen med jegere kjører videre til de neste postene, mens jeg finner meg til rette på posten min. Vi kan skyte straks vi er ute av bilen, så jeg lader den utleverte riflen – en Merkel Helix med en patron i kammeret og tre i hver av to løse magasiner. Kaliberet er .338 Winchester Magnum og det er Norma Oryx i patroneskene. En ganske grei drivjaktløsning, selv om kaliberet er i den tunge enden av skalaen med tanke på at det er hjortevilt og noen få villsvin som kan komme på posten. De blir sjeldent tyngre enn 60 – 70 kilo her. Jeg sjekker kikkerten min. Den står på 1x og lyset i den røde senterprikken viser at den står på dagslys. Perfekt!

Vi jakter på en jaktfarm i fjellene som er innhegnet. De sier at den er på 1.600 hektar.

Monteria’ne – som de kun avholder tre eller fire ganger i året – er måten de høster bestandsoverskuddet på her. Da forholdene i dette området er helt perfekte for dåhjort, så blir det et stort bestandsoverskudd – som må høstes hver eneste sesong, for å forhindre at bæreevnen overskrides.

ALLE ER PÅ PLASS

Det viser seg at på posten min er det kortest tenkelige skuddet på rundt hundre meter og den eneste reelle skytestillingen for å komme over buskaset – er stående. En skytestokk hadde vært tingen her, men jeg har kun en eukalyptus-stokk, som ikke gir meg så mange fordeler i en skuddsituasjon. Jeg ser meg litt omkring og finner en stein å sitte på ti meter lenger opp i fjellsiden. På morgenoppstilling22

en fikk vi grønt lys for å bevege oss litt rundt i fjellsiden vi ble anvist, så lenge vi holdt oss under åskammen.

En hjortekolle med kalv kommer ut av buskene på den andre siden av dalen. Jeg anslår avstanden til godt over 200 meter og overveier ikke å skyte. De beiter rundt i et kvarters tid – drevet har ennå ikke startet.

Litt lenger bort kommer er flokk med hjort ut i fjellsiden og arbeider seg mot toppen. Jeg teller tolv dyr. Det er to fine fjølbukker blant dem, men avstanden nærmer seg 300 meter.

Selv om jeg er langt vest i Europa, så er det veldig langt til Texas for å utløse en pekefingerkløe for mitt vedkommende.

Jeg hører at en stein triller under meg og flytter blikket mitt fra de uoppnåelige hjortedyrene i horisonten. Ut av buskene kommer en liten gruppe på fire dyr. Det er to voksne dåhjorter hunndyr, en kalv og et ungdyr.

Dagens kvote er to dyr per jeger, herav maksimalt en bukk. Jeg har allerede bestemt meg for å forsøke å skyte en bukk og et hunndyr.

Og nå da sjansen byr seg, så velger jeg å skyte et hunndyr. Jeg setter meg ned på steinen og skrur Kahles Helia 5 drivjakt-kikkerten opp til 5x forstørrelse. Men albuene på knærne finner jeg ungdyret i kikkerten og følger det på vei opp skråningen.

Jeg skal akkurat til å utstøte et grisegrynt, som jeg pleier for å stoppe hjortevilt (i den erkjennelse at jeg ikke kan lage et skikkelig hjortebrøl), da ungdyret helt på egenhånd tar et skritt eller to til siden og står med ett helt stille med bredsiden til. Jeg vet at avstanden er betydelig kortere enn de knappe to hundre meterne som riflen er innskutt på, så jeg lar lyspunktet gli langsomt opp til bogen og slipper skuddet midt på skulderen. Rekylen på denne riflen er faktisk litt overraskende ubehagelig og jeg mister i øyeblikket synet av dyret, men ser mot dyret i det jeg tar et nytt ladegrep.

Ungdyret står med stive bein, mens de andre dyrene i gruppen springer litt forvirret rundt på plassen. Jeg føler meg sikker på at

M SM O NY TG EJ AR KI AT IP Ã…P ORRETVUI GR AE TL

23 23

S MO YNGT JEARKI TA PI Ã…P OR RE TV UI RGEATL M

24

M O NY TG EJ AR KI AT IP Ã…P ORRETVUI GR AE TL SM

25 25

MONTERIA I PORTUGAL

det er godt skudd, som forventet og to, tre sekunder senere faller det i bakken og triller på ryggen med alle fire beina opp mot himmelen. Steindød! Jeg tar på nytt sikte – nå på den enslige kollen og hvisker et «bang». Hvis avskytingen hadde vært helt fri, så ville det mest sannsynlig ha ligget to dyr på bakken nå.

RASKT FERDIG

De neste minuttene ser jeg flere hunndyr og kalver. For jakttreningens skyld peker jeg på hver av dem i gruppen og legger til dagen mentale jaktutbytte med et lite «bang». Da jeg etter hvert har «nedvisket» ytterligere seks hunndyr, dukker det opp to bukker på den andre siden av dalen. Den ene er en fullskovel. Den andre er en ganske ung halvskovel. Jeg vurderer avstanden til å være omkring 180 meter og savner i øyeblikket en avstandsmåler. Jeg ser ikke så mange dåhjort til vanlig og mitt øyemål er heller ikke kalibrert til den lokale vegetasjonen.

Ikke desto mindre tar jeg plass på steinen min og finner etter noen sekunder en komfortabel skytterstilling, som igjen bringer mitt skudd fri fra buskene omkring meg. Jeg må ved selvsyn konstatere at en fem ganger forstørrelse ikke er for mye for et mål som er nesten 200 meter ute. Men takket være håndkikkerten, så har jeg allerede vurdert hjorten og vet av erfaring at det ikke betyr noe for skytingen fra en posisjon som dette, om kikkerten forstørrer 5-10 eller 15 ganger.

Bukken har fronten mot meg og da den senker hodet for å gresse, sender jeg kulen i mellom hornene på den og direkte inn i motorrommet gjennom den nederste del av halsen. Ikke overraskende går den i bakken som en stein i fritt fall. To – tre voldsomme sprell med bakbeina og deretter ligger den fullstendig stille. En effektiv skuddplassering. Vi er kun omkring en halv time inn i dagens fire timers jakt og jeg har allerede brukt opp min kvote. Egentlig er ikke dette noen god nyhet og jeg spekulerer om jeg skal gjøre bruk av 26

tilbudet om å nedlegge en ekstra hjort for 250 euro, men beslutter å tilnærme meg det klassiske problemet med å bli ferdig lenge før tiden, på en helt annen måte …

KLIKKETRENING

Jeg tar magasinet ut av Helixen og fjerner det skarpe skuddet i kammeret. Jeg innprenter bevisstheten om hvilken lomme jeg legger de fylte magasinene i – i tilfelle det skulle komme en gris eller et monster av en dåbukk og lukker bunnstykket på det tomme kammeret.

Nå er jeg fremdeles på jakt og reglene er enkle. Et godt avgitt tørrskudd på et stillestående vilt teller som et nedlagt bytte og jeg kan kun «nedlegge» et stykke stillestående vilt fra hver gruppe. Tilsvarende skudd på løpende vilt teller som et halvt stykke vilt. Jeg har to fysiske dåhjorter på bakken og har allerede nedlagt syv fantasi-dyr. Nå starter monteria’en på liksom for mitt vedkommende.

Det går ikke mange minuttene, før den neste sjansen byr seg. En gruppe på tre hunndyr løper opp fjellsiden mot meg og bremser voldsomt opp, da de får vær av meg gjennom buskene. Jeg ser dem tydelig, de er kun ti meter fra meg og kan med et «klikk» føye en dåkalv til dagens fantasijournal.

I det fjerne kan jeg høre hundeglam. Det er kun tre kvarter siden jeg ble satt av og jeg har ennå ikke sett en eneste av de 250 hundene av blandete raser, som de har sluppet i dagens drev.

Enda en dåhjort kikker frem på den andre siden. Opp på steinen, tar anlegg, pusten og «klikk». Ladegrep. Nå er det 11 rådyr på paraden. Herav ni fantomdyr.

Jeg står der og tørrtrener med 100 prosent engasjement de neste tre timene. Før selve drevet kom det mye dåvilt etterfulgt av en times lang pause – før det i drevets siste time kommer dyr fra den andre siden. Fire – fem ganger har jeg dåhjort i full fart helt inne på posten.

I et enkelt tilfelle streifer en borti ryggsekken min, som bare ligger fem meter fra meg.

MONTERIA I PORTUGAL

Jeg stortrives i fjellsiden, samtidig som jeg tørrtrener på levende vilt. Jeg må også konstatere at jeg hadde et par bom på de nære skuddsjansene. Ikke desto mindre når jeg 35 dyr på min personlige parade – selv om det i realiteten kun ligger to dyr der.

Kombinasjonen av en Merkel Helix og Kahles Helia 5 kikkert er ualminnelig lett håndterbare – både med og uten ammunisjon. Effekten av Normas Oryx kuler er dog ubetinget bedre med patron i kammeret.

GODT UTSTYRT

Jeg har tidligere testet Merkel Helix på forskjellige former for jakt og har før konstatert at dette våpenet i mine øyne er det mest optimale til drivjakt og dessuten brukbart til andre jaktformer også. Mine to skudd i Portugal har vært et godt eksempel på dette. Selve skuddsituasjonene minnet mer om posteringsjakt, enn om drivjakt.

Med hensyn på drivjakt setter jeg stor pris på Helixens greie og lynraske ladegrep.

En har ikke opplevelsen av at det kommer et sluttstykke i ansiktet på en, som for meg er et stort pluss. Det helt ukompliserte magasinsystemet og den raske utskiftingen av disse er en annen kjempefordel.

Kahles er i mange markeder et underrepresentert optikkmerke. Kvaliteten er uten tvil av høy vesteuropeisk standard, som fint tåler sammenligning med andre store merker fra den tysktalende delen av Europa. Vi brukte på denne jakta både en 1-5x24 drivjaktkikkert og en 10x42 håndkikkert. Begge klarte oppgaven aldeles utmerket.

En spesiell utstyrsdetalj var montasjer fra det tyske firmaet Dentler. De produserer en justerbar montasje som muliggjør anvendelse av den samme kikkerten på flere forskjellige rifler uten innskyting, når kikkerten byttes om. Det er et ganske smart system.

Norma Oryx ammunisjon er det ikke så mye å si om. Jeg har etter hvert nedlagt ganske mye vilt med denne bondede kulen og Normas teknologi har aldri sviktet meg.

KONKURRANSEDYKTIGE PRISER

HUNDEPEILERE - OPTIKK - VÅPEN - BEKLEDNING M.M

W W W. B E A R S K I N . N O

27

TIL KAMP FOR RYPEBIOTOPENE

GROUSE I ALASKA

28

TIL KAMP FOR RYPEBIOTOPENE

SLAM

29 29

GROUSE SLAM I ALASKA

Dette begrepet finnes egentlig ikke, men vi har allikevel besluttet å lage et begrep vi kaller en «Alaska grouse slam». Den eneste regelen her er at man skyter tre arter jerpe i løpet av like mange timer. I går lyktes vi ikke!

TEKST OG FOTO: PER KAUFFMANN

– Du gikk glipp av nordlyset i natt, sier Don da vi møtes til frokost. Han sover ikke mye og står normalt opp klokken 04.00, selv om det først blir lyst mye senere.

Jeg sover vanligvis så lenge jeg kan, og spesielt etter den lange reisen og med tidsforskjellen. Don har allerede frokosten klar. Den består som de foregående dagene av makaroni og jerpebryst i skiver – stekt i smør. Med nordlyset kommer også en kaldere værtype.

Minusgrader og frost gjør det til en litt annerledes opplevelse å gå på toalettet om morgenen. Å sitte lenge og tenke over livet, venner en seg fort ifra. Det hjelper heller ikke noe særlig på forkjølelsen jeg har pådratt meg. Jeg har vært i dette området noen dager nå, som ligger seks timers reise nord for Anchorage. Vi har allerede vært ute på jakt med utgangspunkt i Don’s lille, primitive jakthytte.

Jeg har jaktet med ham ved flere anledninger og han har med stort hell guidet meg til både brunbjørn, grizzly, elg og caribou.

Andre ganger har vi skutt ender og gjess, men nå skal vi jakte på jerpe i et par uker. Dan har en jaktrett, men ikke eksklusivt på 30

et nesten 5000 hektar stort, privat område – som mest består av dyrket mark med småskog. I tillegg kan vi bruke de enorme statseide skogsområdene, hvor jakten er fri.

INNGJERDET MARK

En del av de privateide markene er gjerdet inn med et tre meters nettinggjerde. Ikke så mye for å holde noe inne, men mest for å holde den store bestanden av elg ute. Og for ikke å snakke om den store gruppen av skogsbison, som holder til i området. Bison ser vi ikke noe til, men det er mye elg – spesielt kuer og kalver som spiser av avlingene.

En tidlig morgen så vi 17 elg på et stort område med dyrket mark. Av dem var det minst to trofédyr. Vi stoppet opp for å telle dyrene og parkerte først ved en brunstig elgku, som nærmest pisset en okse på munnen. Brunsten var i full gang, men vi hadde ikke noen jaktlisens på elg denne gang. Det ble med å nyte synet.

For mange jegere er elg, bison og annet storvilt synonymt med Alaska. Men den store villmarksstaten er mye mer enn bjørn, caribou og gigantisk elg. Til tross for tilstedeværelsen av 12 arter med storvilt, så er Alaska den stat i USA med

GROUSE

SLAM I ALASKA

31 31

GROUSE SLAM I ALASKA

32

GROUSE

SLAM I ALASKA

33 33

GROUSE SLAM I ALASKA

lavest vilttetthet. Faktisk så er det sjeldent at du ser noe, men når du først ser vilt – så er de som regel store. Men når det kommer til småvilt, så er mulighetene mye større. I dette området er det mulig å skyte flere arter med ender og gjess, flere arter med hønsefugl, snøskohare og prærietraner. Du skal derfor ikke se bort i fra å jakte småvilt i Alaska – spesielt ikke hvis du liker litt «action».

FIRE FUGLEHUNDER

Don bor en dagsreise unna, men drar ofte til jakthytta, bygger om litt og trener hundene sine. I denne omgang har han vært her et par uker, og han regner med å bli her i ennå

34

en måned. Kona hans er en sjarmerende dame – så det er ikke for å komme bort fra henne, han tilbringer måneder her oppe i skogen. Nei, det er for jaktas skyld og for kjøttet, men aller mest for hundenes skyld.

Don setter jakta med sine fire veloppdratte ruhårete fuglehunder høyere enn noe annet i verden. Jeg forstår ham der, og savner allerede min egen hund. Med det store antall hønsefugl som er i området, så ville også min hund hatt noen fantastiske dager.

TRE ARTER MED JERPEFUGL

Det er derimot viktig å få skutt noe fugl for hundene. I området er det tre arter med jer-

GROUSE

SLAM I ALASKA

35 35

GROUSE SLAM I ALASKA

pefugler, nemlig sharptail grouse (spisshalet præriehøne), ruffed grouse (kravejerpe) og spruce grouse (granjerpe). De to sistnevnte er det ikke så mange av, men de spisshalede er tallrike i hele området. Vi har allerede skutt mange. For et par dager siden skjøt vi de første av dem og det foran den kun åtte måneder gamle Amber. Hun er ennå ikke helt jaktmessig «våken», men søkte flittig og tilsynelatende rutinert ut. Hun støtet opp en fugl som heldigvis gikk opp på min side. Egentlig er jeg motstander av å skyte for så unge hunder, men Don har ikke noe problem med det.

Senere samme dag ser vi en falk slå ned på en flokk med præriehøner i det høye gresset. Det lykkes ikke for den, men en hel flokk med jerper flyr inn i skjul i skogkanten.

Straks etter har vi skiftet hund til den langt mer erfarne Klaus og slipper han løs. Han leverer den ene standen etter den andre i skogkanten og flere fugler apporteres i noenlunde ro og orden. Jeg skyter godt med min lånte tre-skudds halvautomat, mens Don har problemer med å treffe. Han pleier ellers å være så selvsikker. Vi mister derfor flere fugl på den kontoen. Og uansett hvor mange ganger don kaller Klaus til orden og sier «dead bird», så vil Klaus heller gå på jakt etter levende fugler.

VI LYKKES IKKE HELT MED VÅR FØRSTE «GROUSE SLAM»

Været er fantastisk, men det er noe nedbør på gang, som ikke vil berøre dagens jakt.

Jakta i dag vil handle om et forsøk på å skyte tre arter med jerper i løpet av tre timer. Det er en utfordring som Don har gitt meg, litt for moro skyld og litt på alvor. Vi begynner med å forsøke å spore opp en kravejerpe, som er den vanskeligste. Vi har hellet med oss, for allerede på vei inn i et stort skogområde, så løper det to fugler på grusveien foran oss og 36

forsvinner til siden. Don mener at det kan være arten vi er på jakt etter. Vi roer det litt ned og slipper etter hvert unghunden Josie.

Hun har vært syk i en ukes tid, men etter atskillige besøk hos dyrlegen og medisinering, så er hun på vei tilbake. Er vi heldige nå, så blir det ikke noe langt drev – og Don vil ha hunden sin i litt bedre humør. Litt lenger fremme tar Josie stand og da Don ber henne avansere, reiser hun en fugl både til høyre og til venstre. Don tar den ene og jeg den andre.

Beruset av lykke, så går vi nå målrettet inn for å finne en granjerpe. De holder også til i tett kratt eller skog og kan være vanskelig å finne her. Situasjonen fra tidligere gjentar seg nesten, i det jeg får øye på en fugl langs en skogsvei idet vi passerer. Denne gangen tar Don med seg den gamle hannhunden Klaus – men i bånd. Granjerper kan like gjerne jaktes uten hund og skytes enklest ved at man går tett innpå dem for å jage dem opp.

Ganske riktig så kommer jeg på en tre – fire meters avstand av den flotte fuglen, før den tar til vingene og flyr i sikk-sakk med en vanvittig fart lenger inn i skogen. Mitt første skudd er dårlig, men det treffer nok fuglen – som detter ned litt lenger fremme. Vi setter Klaus på og han finner straks den levende fuglen og tar stand, før han får lov til å apportere.

TIDEN ER KNAPP

Det har nå gått en time og vi har to timer til å finne en præriehøne. Det lykkes ikke helt, selv om vi har alle hundene ute etter tur over alt i området. Fuglene viser seg ikke i dag.

Den fjerde timen har vi unghunden Patch ute og han søker og støter opp tre fugler. Den ene flyr langt ut til høyre og slår seg ned i skogen, mens de andre to nøyer seg med bare å flytte litt på seg. Patch rekker bare å markere deres nye posisjon før de buldrer opp. Jeg skyter

GROUSE

SLAM I ALASKA

37 37

GROUSE SLAM I ALASKA

den første, men halvautomaten trekker ikkefrem neste patron, så dubléen uteblir. Det er ellers et fremragende våpen, men skulle nok ha vært rengjort etter mange skudd de siste dagene. Det samme skal de mange fuglene,

som jeg gleder meg til å ta vare på – og som i en kort periode vil bli plassert på øverste hylle i fryseskapet når jeg kommer hjem. Resultatet fra en fantastisk jakt legger man vel ikke på bunnen av skapet, gjør en vel?

FAKTA SNØSKOHARE (snowshoe hare)

Snøskoharen finnes kun i Nord-Amerikas nordligste områder. De er små, kun omkring en til halvannen kilo tunge, som gjør dem til den minste harearten i verden. Navnet har den fra de enorme bakføttene, som hjelper dem slik at de ikke synker ned i den dype snøen. De kalde omgivelsene de lever i gjør at ørene deres er kortere enn de fleste andre harearter og dessuten har de pels på tråputene. For bedre å skjule seg for rovdyr, så skifter de fra en brun sommerpels til hvit om vinteren. Om sommeren lever de av gress og blader, men om vinteren i større grad av bark fra trær og busker. De går heller ikke av veien for å spise døde mus eller andre sjøldaue smådyr.

Snøskoharen går ikke i hi, men er i aktivitet året rundt. De er ganske produktive og får opptil tre kull med unger i året. Deres argeste fiender er gaupe og forskjellige mårdyr.

GRANJERPE (spruce grouse)

«Spruce» er det engelske navnet for grantre, som er det foretrukne habitatet for denne fuglen. På samme måte som kravejerpa, så har denne fuglen også en vekt på rundt 650 gram. Den er veldig vanskelig å få på vingene, ikke engang å flytte på seg.

I stedet sitter den fullstendig stille og stoler fullt og holdent på sin kamuflasje. Det betyr at man ofte kan komme ganske nær innpå dem, hvorav det amerikanske tilnavnet «dumhøns». Når det til slutt lykkes å få den på vingene, så flyr de raskt – men ikke særlig langt før de slår seg ned i et nytt tre.

Når de lander, er det karakteristisk for dem å slå vingene sammen gjentatte ganger over ryggen som en advarsel til andre.

38

GROUSE

SLAM I ALASKA

SPISSHALET PRÆRIEHØNS (sharptail grouse)

Dette er en mellomstor hønsefugl med en vekt på omkring 800 gram til en kilo. Den er også kjent som «ildfuglen», et navn som indianerne bruker på den. Den er ganske utbredt i Nord-Amerika, men foretrekker en variasjon av prærieområder og landbruksområder med spredte forekomster av trær. Hannene har en gul flekk over øyet, akkurat som vi kjenner fra orrfuglen, men bare i en annen farge. På mange måter så oppfører den seg også som orrfuglen, da den på våren møtes på utvalgte spillplasser – hvor hannene spiller for hønene. En liten fjærløs pose på halsen kan blåses opp viser med sin lilla farge hvem som er den mest dominerende hannen.

Jaktformen er typisk «walk up» eller med stående hunder. Især ungjerpene står godt for hundene, så tidlig i sesongen kan de enklest jaktes på denne måten. Fuglene er tilpasset et liv i åpne områder, så da er synet og en stor fluktavstand den beste beskyttelsen.

KRAVEJERPE (ruffed grouse)

En liten hønsefugl på rundt 450 til 750 gram med korte, kraftige vinger. «Ruf» er den amerikanske betegnelsen for kraven en prest har på seg og denne fuglen har også en kravelignende fjærdusk om halsen, samt et fjærdusk som står opp i bakhodet. Jakt på kravejerpa er vanlig i de vestlige og nordlige områdene av Nord-Amerika. Iblant brukes hunder, men det kan være en stor utfordring med dette – da fuglen som oftest sitter i tett buskas og kan være vanskelig å få øye på med sin brune fjærdrakt. Den er for øvrig en av de få artene som ikke anvender noen form for lyd i deres parringsspill, men trommer kun med benene. En lyd som kan høres flere hundre meter unna.

39

As Time Goes By

U

SA omkring 1950 - det presise sted er ukjent. I USA har man jaktet prærieulver fra luften for å kontrollere deres antall siden tidlig på 1920-tallet.

Metoden anvendes fremdeles den dag i dag og den regnes for å være en særdeles effektiv måte å beskytte både husdyr og andre ville dyr mot predasjon fra de effektive 40 40

prærieulvene. Dyrevelferdsorganisasjonene beskylder selvfølgelig – fristes man til å si, at jakt fra fly er både ineffektivt og galt, men det er vanskelige å argumentere mot det faktum, at disse cirka 40 prærieulvene – skutt i løpet av et par timer – har satt tennene i sine siste lam …

Denne måten å jakte eller regulere bestan-

Je

HISTORISKE JAKTBILDER

ens Ulrik Høgh presenterer

den på er ikke helt ufarlig, da man flyr med en ganske lav hastighet og i meget lav høyde – en farlig cocktail. Prærieulvene skytes nemlig med et haglegevær, og da må man i sakens natur fly ganske lavt! Igjennom årene har det skjedd noen flystyrter med både fly og helikoptere med flere dødsfall til følge.

Det avbildede flyet, en Piper J-3 Cub, ble

bygget i 1945, og i følge de amerikanske luftfartsmyndighedene flyr de fremdeles fra en base i Huntersville, North Carolina. De må gjerne ringe meg, hvis de har bruk for en ”skarpskytter” til sitt neste tokt!

41 41

http://jakt123.no 42