Mitt Jaktblad nr. 2/2017 by Mitt Jaktblad

ONLINE MAGASINET

Nr. 2 • mars 2017 • 4. årgang

- Beverjakt - Skogsfugljakt - Debatt: rypejakt - As Times Goes By

- Conquest V6 fra Zeiss - Jakt på hjort og villsvin - Ny håndkikkert fra Blaser - Elgjakt i grenseland 1

Utgitt av Sofaliv AS, i samarbeid med Taiga Media

Mitt Jaktblad er helt gratis for leserne, og blir finansiert av annonser og samarbeid. I magasinet er det derfor lenker til ulike produsenter, leverandører, butikker og arrangører.

REDAKTØR/GRAFISK DESIGN Morten Brekke er ansvarlig for å fylle magasinet med redaksjonelt innhold. Ta kontakt med ham hvis du vil levere tekst og/eller bilder til magasinet. Tips gjerne om hva du synes Mitt Jaktblad bør skrive om i kommende utgaver. 920 89 873

morten@brekke.to

DAGLIG LEDER/UTSTYRSTESTER Når Håkon Kyllesø ikke jakter, tester utstyr eller driver Sofaliv AS, jobber han med samarbeidsavtaler for Mitt Jaktblad. Ta kontakt med ham for en hyggelig samtale og avtale! 909 76 058

hakon@sofaliv.no

ANNONSER / SALG

Ny selger!

Ta kontakt med Fredrik Christiansen og hans team i Deal Brokers for salg og annonser i Mitt Jaktblad. På oppfordring sender vi deg vårt mediekit, med gode tilbud om annonsering og sponsing. 471 76 596

fredrik.christiansen@ deal-brokers.com

mittjaktblad.no Hjelp oss å gjøre Mitt Jaktblad kjent! Lik og del oss på Facebook: facebook.com/MittJaktblad

Mitt Jaktblad tar ikke ansvar for innsendt materiale som vi ikke har bestilt på forhånd. Tekst og bilder blir lagret digitalt, og kan bli brukt til markedsføring eller i våre søstermagasin.

Følg oss på nettste og les også ”daglig

edet http://jakt123.no ge” nyhetssaker der.

LEDEREN Kjære leser av Mitt Jaktblad! Det går mot en ny vår, det er det ingen tvil om. Dagene blir lengre, solen strekker sine livgivende stråler lenger ned i våte og kalde dalstrøk over vårt langstrakte land. Men hvor ble vinteren av? Noen savner sikkert de gamle vintrene vi hadde før i tiden, andre kanskje ikke. Og jakta nærmer seg sakte for de fleste. Noen får en liten forsmak allerede under beverjakta. I dette nummeret kan du lese litt om et par dager med jakt på vår største gnager i Skandinavia. Noen jegere har god erfaring med å utvide jaktsesongen ved å reise til utlandet for å jakte. Hva med å ta med familien og dra på sol- og badeferie til Det Indiske Hav? Her kan du oppleve både strandliv og jakt på hjort og villsvin. Snakk om å få i pose og hjortesekk. På utstyrsmessen IWA i Tyskland, som nettopp gikk av stabelen – stod nyhetene i kø og ventet på jaktskribentene som villig dukket opp med penn, papir og kamera. Zeiss kom med sin nye Conquest V6 serie og Blaser kom med en ny kikkert: Primus. Swarovski lanserte en helt ny banebrytende riflekikkert – som sikkert vil sette en ny standard for «long-range» rifleskyting. I dette nummeret har vi også med en artikkel om rypejakt og fremtiden for jakt på ryper i Norge. Alle som jakter ryper og andre interesserte, vet mye om hva det vil si å være rypejeger i Norge og Skandinavia. Men er forvaltningen og vi som jegere villige til å ta de riktige valgene for å sikre rypejakt også i fremtiden? Les artikkelen og gjør deg opp en mening du også - basert på fakta og ikke bare egeninteresse! Morten Brekke /redaktør Mitt Jaktblad 3

INNHOLD MARS 2017

BEVERJAKT

06 Elgjakt i grenseland - 100 elg

I følge dette jaktlagets påstand - er det kun de selv og kongen som jakter på denne måten!

26 Jakt på hjort og villsvin

Hva med å ta med familien på ferie til Mauritius, hvor du kan jakte hjort og villsvin?

40 Jakt på bever - ”bevertimen”

Våren er like om hjørnet og beverjakta står for tur. Da er det bare å vente på ”bevertimen”.

62 Skogsfuglhotellet i Sverige

Elgjakt

Jakt på hjort og villsvin

26 4

Hva med å bo på et pensjonat hvor de fleste gjestene er jegere? Med jakta rett utenfor døren?

Blaser Primus

Guide/Tester FAKTA

DIVERSE

22 Ny kikkertserie fra Zeiss: Conquest V6 38 Ny Blaser-kikkert: PRIMUS

50 Historiske jaktbilder 52 Tor Punsvik: Debatt: rypejakt

22 Zeiss Conquest V6

Mars 2017 Forsidebilde av Anders Mossing Mitt Jaktblad kommer ut 10 ganger per ĂĽr. www.mittjaktblad.no

As Times Goes By 5

Drivjakt i gr

ELGTĂ&#x2026;RNET ved den lange Haisu-myra er en bra post og dette skal bli en dag som Erik WallstrĂśm lenge vil huske.

grenseland

DRIVJAKT I GRENSELAND

I Tornedalen – nord i Sverige er det et jaktlag som jakter elg med folkedrev. Kukkola viltforvaltningsområde er stort og vanligvis så skyter de over 100 elg hvert år. – Det er vel nesten bare vi som jakter på denne måten - vi og kongen, sier jaktlederen Sune Fallström. TEKST OG FOTO: JOAKIM NORDLUND

lgpost nummer 113 ligger på Haisu-myra og fritt oversatt betyr det stinkmyra. Men denne dagen dufter myra nydelig og for en elgjeger er dette rene paradiset. I stedet for stinkende gjørme bærer vinden med seg den fantastiske duften av finnmarkspors – Nordkalottens aller fineste parfyme. Samtidig varmer solen og himmelen er vakker blå og det lyser gult fra bjørka. Selve myra skifter i alle høstens farger. Når en nordlandsk hengiven elgjeger drømmer seg bort på svinkalde januardager eller varme julinetter – er det formodentlig til en jaktdag som denne, at tankene vandrer.

Mitt i denne paradisiske virkeligheten sitter Erik Wallström - 25 år gammel, på elgpost. Han bor selv i Luleå, men hans farfar kommer fra den tornedalske byen Kukkola, som ligger noen mil nord for Haparanda. Erik har akkurat satt seg til rette og lent sin Mannlicher .308 opp mot elgtårnets grånede treverk. - Utrolig så fint der er her, sier han og lar blikket sveipe over myrlandskapet. Den korte hundeførerif- len har sin egen historie å fortelle. En god venn av hans far testamenterte to rifler til ham da han lå på dødsleiet.

ELGPOST NUMMER 113 ligger på Haisu-myra og fritt oversatt betyr det stinkmyra. Men denne dagen dufter myra nydelig og for en elgjeger er dette rene paradiset. Istedenfor for stinkende gjørme bærer vinden med seg den deilige duften av finnmarkspors - Nordkalottens aller fineste parfyme.

DRIVJAKT I GRENSELAND - Det var hans siste ønske. Han hadde sagt at «riflene skulle guttungen til Enar ha», sier Erik. Akkurat denne dagen jakter et seksti-talls jegere fra Kukkola i skogen syd for Kärrbäck, som ligger mellom Lappträsk og Karungi. Jaktområdet er på hele 19 463 hektar og i følge dem selv så er de det eneste jaktlaget i Sverige som har drivjakt på elg på denne måten. Jaktlaget har tilgang på noen fantastiske områder og Erik forteller at han var syv år da han fikk være med far sin for første gang på elgjakt. - Jeg husker vel ikke så mye fra selve jakta, men jeg husker i hvert fall at jeg likte det. Jeg fulgte ofte med når far min gikk med hund og det var vel den jakta jeg likte best. Senere har det blitt mye drivjakt også, forteller han videre. At jakta er effektiv er det ingen som helst tvil om – tallene her taler for seg selv. I fjor skjøt de 117 elg og året før skjøt de hele 129 elg. Det er riktignok et stort jaktområde med cirka 100 aktive jegere, men tross den rike tilgangen på elg – så finnes det allikevel jegere som har vært aktive i 20 år, men som aldri

har skutt elg. Erik har frem til denne dagen skutt en elg, men drømmen om flere elg er stadig til stede. Når jeg sitter i elgtårnet med Erik med kameraet mitt, så småprater vi litt om drivjakta som jaktform. - Dette er en samarbeidsjakt. Jakta krever en god del av både jegere og drivere – og jeg sitter heller på post under en drivjakt, enn under en jakt med løshund. På løshundjakt kan du bli sittende en hel dag uten at det skjer noe, mens her vet jeg at noe kommer til å hende de nærmeste timene, sier han. Den første timen sitter vi ensomme med

to ti-

DRIVJAKT I GRENSELAND

NÅR UNGOKSEN kommer fram fra den siste busken stanser den opp og Erik får sin skuddsjanse.

10 10

DRIVJAKT I GRENSELAND

11 11

DRIVJAKT I GRENSELAND

DE TO SKUDDENE treffer og ungoksen går ti meter før den stanser opp. Den står bredbeint i fem sekunder.

12 12

DRIVJAKT I GRENSELAND

TIL SIST BÆRER ikke beina til ungoksen den lenger og nå forstår vi at skuddene virkelig traff som de skulle.

13 13

DRIVJAKT I GRENSELAND

UNGOKSEN kjemper en forgjeves kamp for å komme seg på beina igjen.

14 14

DRIVJAKT I GRENSELAND

I ETT SEKUND stopper ungoksen opp i sin dødskamp - som for å trekke pusten. Deretter glir hodet ned i det fuktige myrgresset.

15 15

DRIVJAKT I GRENSELAND

I ET SISTE krampaktig forsøk på å komme opp kaster elgen hodet bakover.

16 16

DRIVJAKT I GRENSELAND

DEN TREÅRIGE oksen må til slutt gi opp kampen ute på Haisu-myra.

17 17

DRIVJAKT I GRENSELAND naturen rundt oss, bare en nøtteskrike holder oss med selskap på en grein litt bortenfor. Til slutt hører vi en lyd langt borte. Jeg dytter borti Erik og sier: «Jeg tror det er gjess eller svaner vi hører». Erik korrigerer meg og sier: - Det er noen i drevet som går med en blåse, det er det vi hører. Sakte stiger lydbildet og de fleste personene i den to kilometer brede driverkjeden bruker stemmen sin for å bli hørt. Pulsen stiger sakte men sikkert. Mor-

DET HELE UTVIKLET seg til en riktig så spennende jaktthriller og da alt var over - så var Erik Wallerström skjelven, men lykkelig.

18 18

genens jakt hadde så langt bare ført til at en kalv hadde blitt skutt, så det var langt fra gitt at det skulle bli skutt noen elg i dag. Da vi tidligere hadde pratet om elg i jakttårnet og snakket om drømmescenariet til Erik, så hadde han manet frem et bilde av en elg som kom gående sakte ut på myra. Han lo når han pratet om det, men som så mange ganger før i sitt jegerliv – så er han

DRIVJAKT I GRENSELAND forberedt på å forlate posten uten å ha fått skutt en eneste elg. En liten time etter denne samtalen om storoksen, så knekker en grein inne i skogen og all oppmerksomhet rettes mot skogtykningen og kanten av myra. Inne blant trærne, rett foran oss – kan vi se fronten av en elgkropp som beveger seg i vår retning. På den kilometerlange myra vi sitter ved, har altså en ungokse valgt å vise seg akkurat foran oss – en jeger og fotograf med nervene i helspenn. En følger dyret i kikkertsiktet og den andre

i kameraets søker. Kort etter at vi oppdager den, så stanser den og står stille i kanskje 30 sekunder – men spenningen gjør så at det kjennes som fem minutter. Vi var dessuten redd for at den hadde fått ferten av oss, ettersom vinden hadde dreid en smule. Når den begynner å bevege seg igjen stiger pulsen ytterligere, men den går bare et tyvetalls meter før den stopper opp på nytt. Deretter skjer det samme igjen, en nesten uutholdelig spennende situasjon – med usikkerheten om hva som vil skje videre. Hvis elgen blir skremt og løper av garde nå, så er det lite vi kan gjøre med det, det er fremdeles busker og trær mellom oss og dyret.

19 19

DRIVJAKT I GRENSELAND Når drevet nærmer seg sakte, så setter jeg meg ned på gulvet i tårnet, mens Erik sitter klar med riflen på sin vanlige plass. Fra gulvet kan jeg høre Erik kontrollere pusten sin og det går små rykninger i pekefingeren min på kameraet. Det viser seg å være dagen til Erik idag, for elgen begynner å bevege seg igjen og stanser perfekt opp mellom noen busker – og da smeller skuddet. Elgen fortsetter å gå og Erik skyter nok et skudd og ti meter senere stopper elgen helt opp. Nå skal den ikke videre, men den står bredbeint i fem sekunder, før beina ikke klarer å holde den oppe lenger. Og der, knappe 100 meter fra oss, blant finnmarkspors, vill rosmarin og myrgress drar ungoksen sitt siste åndedrag etter hvert. Jeg rekker ut hånda og gjør en «high-five» med en kjempeglad jeger. - Så utrolig bra, sier han med en stemme som knapt bærer. Med en total fokusering har Erik klart å holde unna den verste nervøsiteten, men når alt er over så begynner hans adrenalinfylte kropp å skjelve ukontrollert. Ristingene tiltar i styrke og som konkurranseskytter har jeg opplevd noe lignende og kan bare konstatere at det var bra at det kom nå og ikke når elgen skulle felles. Erik sitter stille noen minutter og lar pulsen synke. Deretter sier han noe som jeg også sitter og tenker på: - Du! Det var jo akkurat dette vi snakket om da vi kom. En okse som bare kommer rett mot oss, sier han. Da vi kommer frem til elgen er allerede to av driverne der og Erik Wallström ansikt er som et kjempedigert glis. I Kukkola ble det bare skutt to elg den dagen. En kalv på morgenen og deretter denne ungoksen på cirka 140 kilo. Og Erik kommer enda en gang tilbake til det vi pratet om rett etter skuddet. - Tenk at det gikk akkurat som vi pratet om. Kjem- JAKTLEDEREN Sune Fallström har all grunn til å smile. I år kommer over hundre elg til å felles i Kukkola peflaks. Så utrolig bra! viltforvaltningsområde.

LIVET ER BEST UTE

Friluftsliv - Jakt - Fiske

NORGES STØRSTE VILLMARKSMESSE 31. mars - 2. april, Norges Varemesse, Lillestrøm SLAKTEKURS - FOREDRAG - SKYTESIMULATOR - BARNAS CAMP VILLMARK - HUNDEARENA - GODE TILBUD

Spar penger, kjøp billett på campvillmark.no JAKT- OG FISKESENTERET

Conquest V6

NYE KIKKERTSIKTER F

22 22

FRA ZEISS

På utstyrsmessen IWA i Nürnberg – Tyskland, lanserte Zeiss nylig deres nye kikkertsikter i den helt nye Conquest-serien. Foreløpig består V6-familien av tre kikkerter til å begynne med og alle har en 6x forstørrelse. AV JENS ULRIK HØGH

Med en 1.1-6x24, 2-12x50 og 2.5-15x56, vil V6-serien dekke alle grunnleggende behov. Et drivjakt-sikte, en “all-rounder”, samt et sikte til bruk i skumringen. Det er mulig at det ikke er noe særlig nytt med dette, men det interessante er derimot funksjonene og prisen.

HØY YTELSE OG AVANSERTE FUNKSJONER

Ut fra hva jeg så i en kort presentasjon fra Zeiss en uke før IWA, så ville den nye Conquest-serien komme med en rekke imponerende funksjoner og tekniske løsninger. Selvfølgelig er obtikken laget i Tyskland. De kommer alle med integrerte Zeiss monteringssett for en lett, robust og nøyaktig montering på riflen. De har alle et T* belegg så vel som Zeiss’ eget hydrofobe LotuTec belegg på de ytre linsene. De større siktene har til og premium fluorid-glass i linsene for å øke den optiske bildekvaliteten. Som sine storebrødre i HT-serien, så har de alle opplyste retikler og bruker en superfin fiber-optisk rød senterprikk, som er kjent fra de dyrere kikkertsiktene til Zeiss. Bevegelsessensoren som er kjent fra HT-serien er også integrert i V6-serien. Dette gjør at batterilengden forlenges ved at lyset automatisk skrur seg av, når jegeren sitter 23

ZEISS CONQUEST V6

Zeiss Conquest 1.1-6 x 24

Zeiss Conquest V6 2-12 x 50

Zeiss Conques 2.5-15 x 56 24 24

ZEISS CONQUEST V6

uvirksom med riflen og for eksempel venter på en skuddsjanse. V6-siktene skal oppnå en 92 % lystransmisjon, som er nøyaktig det samme som V8-serien – men litt mindre enn i HT-serien. Det bør allikevel være mer enn nok for hvilken som helst jaktaktivitet i skumringen og på nattestid. Det finnes også en mulig for å velge en ASV – kulebane kompensasjon som en opsjon på de to største modellene. Det er nesten vanskelig å se på hvilken måte denne nye kikkertserien skiller seg vesentlig fra V8-serien på andre områder enn forstørrelses-graden. Funksjonene er mildt sagt imponerende – i hvert fall på papiret. Men husk at alle dataene som er oppgitt kommer fra Zeiss. Så langt har jeg ikke hatt noen mulighet for å teste siktene selv, men det skulle overraske meg mye hvis kvaliteten ikke holder mål. Dette bringer meg til den mest interessante delen av presentasjonen. Prisene på disse «high-end» kikkertsiktene synes å være ekstremt attraktive. Drivjaktsiktet har en anbefalt utsalgspris i Euro på bare 1,395 Euro, mens prisen på de større siktene en henholdsvis 1,595 Euro og 1,695 Euro. Dette er litt mer en halvparten av prisene på storebrorserien V8. Hvis de nye Conquest V6 kikkertsiktene er like bra i virkeligheten, som de ser ut til å være på papiret – så vil de mest sannsynlig selge veldig godt. Vi håper å komme tilbake om ikke så altfor lang tid med en brukstest av de nye kikkertsiktene!

st V6 25

HJORT OG

VILLSVIN

- samt solfylte strender

Tenk deg en ferie hvor alle er fornøyd, alle er samlet på samme sted og alle kan med hånden på hjertet si at dette var en fin ferie. Og feriestedet? Det er Mauritius - med hvite flotte strender, en fantastisk flott natur og jakt på hjort og villsvin i skogen. TEKST OG FOTO: ANDERS MOSSING 27

HJORT OG VILLSVIN PÅ MAURITIUS

a den nederlandske guvernøren Adrian Van Der Stel la til land på Mauritius i 1639 hadde han med seg et dusin rusahjort på båten. Dyrene var brakt med fra Indonesia for å sikre guvernøren og mannskapet ferskt kjøtt på reisen. Noen få dager etter ankomst traff en tropisk storm øya, og innhengningen som dyrene var plassert i ble ødelagt. Dette er starten på historien om hjorten på sydhavsøya Mauritius. 28

HJORTEN PÅ MAURITIUS Nå gir vi de neste vel 370 årene det glatte lag, og hopper til 2016. Da satt nemlig en norsk familie sine føtter i dette paradiset for å nyte to uker med jakt og sol. Oktober måned var valgt. En måned da klimaet er meget tiltalende for sarte sjeler fra nord. Passelig varmt, ok luftfuktighet og lite regn. Og en veldig god periode for jakt. Hjorten har sin brunst i juli og august. I september blir dyrene litt borte

HJORT OG VILLSVIN PÅ MAURITIUS

i den tette vegetasjonen i etterkant av travel brunstaktivitet. I oktober er de igjen mer aktive. De oppsøker åpne områder for å finne gode beiter som kan bidra til å gjenopprette kroppsreservene. På øya finnes det i dag et sted mellom 50.000 og 60.000 rusahjort. I sine naturlige habitat på de indonesiske øyer har rusahjorten gått kraftig tilbake. Faktisk så mye at dyr har blitt fanget på Mauritius og transportert tilbake. Mauritius har

vært en slags Noahs ark i så måte. Som innført art krever jaktlovgivningen i landet at hjorten skal være innhegnet. Hegnene varierer i størrelse, men kan fint sammenliknes med jaktområder i Sør-Afrika. På øya finnes også villsvin. Disse er av den indonesiske typen og små av vekst. Man antar at det var portugisiske sjømenn som slapp dem ut i en periode før nederlenderne «regjerte» øya. 29

HJORT OG VILLSVIN PÅ MAURITIUS

JAKTTUREN I ”BOKS” Jaktturen var booket med et firma med base på Mauritius og ble ledet under kyndig veiledning av sjefsguiden Lionel Berthault. Han har på mange måter vært en pioner for å tilrettelegge for «turistjakt» på øya, og har en tydelig og god forvaltningsstrategi. Det skytes svake dyr i alle kjønns- og alderskategorier, samt enkelte trofebærende hanndyr i moden alder. Bestandene i områdene han råder over er stabile og trofèkvaliteten har gått opp jevnt og trutt gjennom årenes løp. - Jeg plukker deg opp i morra kl. 13, sa Lionel kvelden før første jaktdag. - Det er ingen vits i å jakte på morgenen. Dyrene er inne i den tette vegetasjonen i det de første solstrålene treffer, men de kommer ut igjen på ettermiddagen for å beite. Det må de, skal de klare å bygge opp igjen fettreservene. Selv om jeg gjerne ville jakte hele dagen, hadde jeg ingen grunn til å sette spørsmål ved hans kompetanse. - Ok - vi snakkes da, sa jeg. VAKKERT JAKTOMRÅDE Nøyaktig til avtalt tidspunkt ble jeg hentet på hotellet, og før jeg visste ordet av det humpet vi av gårde oppover dalsiden i en velbrukt pickup. Målet var et 35 000 mål stort jaktområde kun 20 minutters kjøring fra feriestedet. Veien ledet oss til et av områdets høyeste punkt. Det var fortsatt ikke dyr å se, så vi inntok en enkel lunsj mens vi brukte kikkertene og diskuterte en plan for dagen. Vi hadde meget god oversikt og ville også ha en stor fordel når det gjaldt å planlegge en eventuell ansmygning. Omgivelsene var fantastiske. Det var en rekke store, åpne lysninger omkranset av tett tropisk skog. Det indiske hav skapte et vakkert, blått bakteppe. Lysningene her er menneskeskapte og har tidligere vært dominert av sukkerrør. Eksport av sukker har vært en av Mauritius største inntektskilder, men i 30

HJORT OG VILLSVIN PÃ&#x2026; MAURITIUS

HJORT OG VILLSVIN PÅ MAURITIUS

dag er turisme i ferd med å ta over. I dette området genererer jakta større inntekter enn sukkerproduksjon. Og de åpne lysningene som produksjonen har skapt, gir jegerne en stor fordel. Etter en knapp halvtime begynte ting å skje. Små grupper av rusahjort dukket opp både her og der. De kom målrettet ut på lysningene for å beite. Jeg hadde forventet at de ville være noe mer forsiktig i det de kom ut av den tette skogen, men de så ut til å være meget trygge på omgivelsene. Rusahjorten på Mauritius har ingen naturlige fiender, med unntak av mennesket. Og Lionel og hans team av profesjonelle jegere forsøker etter beste evne å spre jaktpresset på ulike områder. I starten var det mest hunndyr, kalver og yngre bukker som kom frem. Men det tok ikke lange tiden før en rekke større bukker også gjorde sin entre på arenaen. Vi satt og kikket på flere flokker på avstander fra 700 meter til omkring halvannen kilometer. Spesielt interessant var tre store bukker som gikk for seg selv, litt bort fra alle de andre. Fra avstand var det vanskelig å bedømme hvor store de var, men Lionel var tydelig på at disse fortjente en nærmere titt. Å komme helt tett på ville imidlertid bli vrient. Vinden var ikke helt perfekt, og den kastet litt fra ulike kanter. Etter litt diskusjon frem og tilbake følte vi oss allikevel trygge på at det ville gå greit, og vi satte kursen mot bukkene. Vi kuttet raskt avstanden til vel 300 meter, men herfra og videre ville det bli vanskelig. I mellomtiden hadde det nemlig kommet utpå enda flere dyr, og disse blokkerte vår videre rute. Avstanden var allikevel grei nok til å bedømme bukkene. To av dem var 32

for unge, anslått til 5-6 år. Den siste var antakelig syv år og absolutt skytbar, men Lionel hadde en følelse av at denne burde få gå et år eller to til. Det var en staselig bukk, men for meg er det ikke noe problem å avbryte en jakt etter en slik veloverveid avgjørelse. Det er blant annet slikt man har profesjonelle guider til. De kjenner som regel viltet i sitt område veldig godt, og er best egnet til å ta avgjørelser som påvirker videre forvaltning. EN RIKTIG STOR BUKK Klokka viste 16.00. Det var fortsatt to og en halv time til mørket ville falle på. Blant dyrene vi nå hadde foran oss var det ingen skytbare. Av den grunn bestemte vi oss for å trekke oss rolig vekk og heller prøve lykken på en annen kant av terrenget. Vi smøg rolig mot vinden. Stadig vekk gikk vi på mindre grupper av dyr. Dyr som beitet intetanende og som vi klarte å lure oss forbi. Dyr som i lange byks forsvant over alle hauger da vi plutselig tråkket over deres nærgrense. Og dyr som trykket i tett vegetasjon, og knapt rørte en muskel hvis vi bare fortsatte på vår stødige kurs. Etter en halvtimes marsj nærmet vi oss en ny, stor lysning der Lionel stadig hadde observert større flokker. Sakte, men sikkert åpnet landskapet seg foran oss. Et par titalls hjorter beitet rolig på omtrent 250 meters avstand. I øyekroken kunne jeg se at Lionel var flittig i sin bruk av håndkikkerten. I rolige, sveipende bevegelser avsøkte han flokken gang på gang i søken etter en riktig stor bukk. - Der, hvisket han plutselig. Ingen av oss hadde sagt noe på lang tid, og det var som om det magiske ordet endret hele lydbildet. Jeg fikk sum-

HJORT OG VILLSVIN PÅ MAURITIUS

met meg ganske raskt, og fikk spurt hva han mente. - Den nest bakerste bukken på høyre side av flokken er en riktig, riktig stor bukk. Han kunne videre fortelle at han hadde sett denne bukken sist for cirka to måneder siden, men at den hadde vært som sunket i jorden siden. Gevirets utlegg var uvanlig stort og gjorde den til et mektig syn. Men nå var den ikke opptatt av sitt gevirs mektige egenskaper. Den var opptatt med å beite. LANGSOM ANSMYGNING På forhånd hadde jeg fortalt Lionel at jeg heller foretrekker å skyte fra liggende posisjon på 150-200 meter, enn fra en relativt vinglete skytestokk på 80-100 meter. Med anlegg over ryggsekk eller naturlige forhøyninger føler jeg meg aller sikrest. I situasjonen vi var i nå, lå forholdene godt til rette for nettopp dette. Vi ble enige om at jeg skulle smyge det siste stykket alene, og når Lionel var sikker på at vi begge kikket på sam-

me bukk, hvisket han smilende; - Good luck. Planen var allerede lagt i mitt hode. Terrengets beskaffenhet gjorde at det uten alt for mye besvær ville være mulig å komme inn på cirka 150 meter. I tillegg var ikke vegetasjonen høyere enn at et liggende skudd burde være mulig. Jeg kamret en patron så forsiktig jeg kunne og viste Lionel tommel opp. Den første delen av ansmygningen gikk greit i lav gange ved å utnytte noe sparsom buskvegetasjon, men snart måtte jeg ned på alle fire. Flokken foran meg var spredt utover et relativt stort område. Med vel femti individer og dobbelt så mange øyne, var det viktig å stadig sjekke at ingen av dem var rettet mot meg. På de siste meterne mot mitt utvalgte punkt krabbet jeg langflat og dyttet ryggsekken foran meg. Storbukken hadde jeg ikke sett siden jeg startet ansmygningen, så jeg var spent i det jeg skjøv sekken frem for siste gang og kikket opp. Heldigvis var den på omtrent samme sted. Det jeg imidler-

HJORT OG VILLSVIN PÅ MAURITIUS

tid ikke var like begeistret for var at den, som eneste dyr i flokken, hadde lagt seg ned. Jeg brukte ventetiden til nødvendige forberedelser. La rifla godt til rette over sekken. Sjekket at skuddbanen var fri for kvist og kvast, og målte avstanden til 140 meter. Perfekt. SKUDD PÅ 140 METER Jeg har vært i slike situasjoner mange ganger. Det føles virkelig som om tiden står stille, og man rekker å stille seg selv en rekke nødvendige og også unødvendige spørsmål. Alt handler om å holde fokus. Bukken ristet 34

stadig på seg, og forsøkte tydelig å bli kvitt noen plagsomme insekter. Dette gjentok seg flere ganger, og til slutt hadde den fått nok. Den skvatt på beina, løp noen meter og stoppet med bakenden til. Jeg skjøv sikringen forsiktig frem, dobbeltsjekket skuddbanen og trakk pusten godt. Omtrent i samme øyeblikk vinklet bukken sakte, og presenterte en perfekt bredside. Jeg pustet litt ut og la et forsiktig press på avtrekkeren. Smellet kom som en overraskelse. Jeg hørte innslaget i dyret og så tydelige skuddtegn. Den raste ut i vinglete ferd, men allerede etter 20 meters

HJORT OG VILLSVIN PÅ MAURITIUS

flukt falt den overende i gresset. Resten av flokken forsvant inn i den mørke og trygge skogen, og lysningen som for kort tiden siden var full av beitende hjort - var nå tom. Det er en helt spesiell følelse å gå frem til et felt vilt. Visst kan jakt være flott og opplevelsesrik uten at man skyter noe. Men en felling er jo alltid det man søker etter. Det er liksom prikken over i’en og hovedmålet for oss som jakter. Det var en riktig flott hjortebukk. 8-9 år, med lange gevirstenger og et vanvittig utlegg. Jeg var tom for ord, og nøt bare øyeblikket.

FORTSATT JAKT - PÅ VILLSVIN - Det er fortsatt en times tid til det mørkner, sa Lionel. - Skal vi kikke etter villsvin? Hjorten var allerede vommet ut og lastet på bilen. - Hvorfor ikke, svarte jeg. I området var det en rekke fôringsplasser, hvis målsetning er å tiltrekke seg sultne svin. I tiden like før mørket faller på er det gode sjanser for at det dukker opp noe. Lionel hadde en klar oppfatning av hvor vi burde prøve. En stor galte hadde i lengre tid frekventert en fôringsplass i utkanten av området. Problemet var bare 35

at den som regel kom når det var for ten heiv seg rundt og var borte før jeg mørkt. Fra vi parkerte bilen tok det rakk å kamre en ny patron. Hva skjedneppe mer enn et kvarters tid før vi de? Bommet jeg? Det var ingen skuddvar på plass. Vi satte oss under et tegn, ingen lyd av ei kule som traff. Og palmetre med god overhøyde. Det var det var på nytt stille. Helt stille. ganske tett skog på alle kanter, men Vi ventet et par minutter før vi gikk knappe 40 meter foran oss var det en forsiktig frem til skuddplassen. Nå hadmindre lysning der fôret var plassert. de mørket for alvor begynt å gjøre sitt Med unntak av noen fugler i det fjerne, inntog, men fortsatt var det lyst nok til var det usedvanlig stille. at vi burde kunne finne eventuelt blod. Etter noen få minutter ble stillheten Vi fant ikke så mye som en dråpe. Vi brutt av en svak taslelyd. Lyden ble fant sporene. Tydelig avtrykk av et dyr sterkere og vi skjønte at et dyr var i vill panikk. Sakte, men sikkert bevepå vei i vår retning. Kort etter kom et get vi oss i dyrets fluktretning. Noen svin til syne i skogkanten. Det var en titalls meter foran oss kunne vi ane stor sugge. Like i hælene kom tre små. konturene av noe svart imellom trærMest sannsynlig ikke mer enn 1-2 ne. Jeg hevet rifla og kikket gjennom måneder gamle. De tok for seg av den kikkerten. For et befriende syn. Galten utlagte maten med stor apetitt. var død. Sugga var ikke helt fornøyd med konkurransen fra de små, og gjorde Mauritius er et perfekt reisemål for de stadige utfall for å jage dem bort. Jeg som ønsker å kombinere jakt med en satt med rifla hvilende over en enkel mer tradisjonell badeferie. Her kan alle skytestokk. Siktet litt på dyrene for kose seg med kritthvite strender, god å tørrtrene til en eventuell mulighet. mat og godt drikke, spennende aktiviPlutselig sto de alle som saltstøtter og teter for store og små. Og så kan den kikket innover i skogen i den retning jaktende delen av familien stikke seg de hadde kommet fra. Så kastet de bort i noen timer og få noen uforglemseg rundt. Sugga først, men med ung- melige opplevelser. ene tett på slep. Så var de vekk. Lionel og jeg kikket på hverandre med hevede øyenbryn. Han strakte frem pekefingeren og holdt den foran munnen, for å signalisere at vi måtte sitte stille. Det hadde jeg for så vidt allerede skjønt. NY SKUDDSJANSE Hvor galten kom fra vet vi ikke. Vi hadde ikke hørt den, og vi hadde ikke sett den - før den plutselig sto midt i matfatet. - Shoot, hvisket Lionel tørt. Rifla lå klar. Alt jeg trengte å gjøre var å avsikre, senke kinnet ned på stokken og sikte. Korset fant frambeinet. Halvveis opp, bittelitt frem. Skuddet smalt. Gal36

MOSSING MEDIA JAKT-TV KLIKK FOR Å GÅ TIL NETTSIDE!

Nå kan du se jaktfilmene til Mossing Media via Vimeo on Demand. Her kan du enten leie filmen i 48 timer eller kjøpe filmen for streaming / nedlasting. Klikk på bildet over for å se mer!

VIDEO KLIKK FOR Å SE en kort FILM fra Mauritius her:

37 37

NY HÅNDKIKKERT FRA BLASER

Når blir en kikkert brukt så intensivt og under så varierte forhold som på jakt? Å utvikle kikkerter som er skreddersydd for en jegers behov og bruk, det er en rimelig stor utfordring. De entusiastiske jegerne i Blaser-teamet har jobbet med de beste i bransjen og resultatet har blitt en førsteklasses ny jaktkikkert: Blaser Primus! TILRETTELAGT AV MORTEN BREKKE

egerne ser ofte ting på en annen måte. Knaptt noe annet bruksområde enn jakt krever så mye av et optisk produkt som konstant bruk ute i felt. Med flere tiårs erfaring som aktive jegere og kunnskap i å utvikle innovative jaktrifler, så har Blaser slått seg sammen med de dyktige ekspertene i German Sports Optics (GSO) for å utvikle kikkerter som lever opp til de spesifikke kravene definert av Blaser. Blaser har hatt et stort fokus på å gjøre bildet så skarpt og klart som overhodet mulig. En helt ny optisk beregning i kombinasjon med de største linsene for okularet, har gitt en mye raskere fokusering. Dette gir en behagelig visuell opplevelse i alle situasjoner – selv om kikkerten ikke alltid er i en optimal posisjon i forhold til øynene. Høy lystransmisjon, nøytral fargegjengivelse og strålende bilder med høy kontrast er helt nødvendig for langtrekkende optikk til bruk på

jakt. Blasers CCC flerlagsbelegg (Contrast and Colour Corrective Coating) sikrer førsteklasses bildekvalitet under alle lysforhold. Like viktig som den optiske kvaliteten, er beskyttelse av de ytre linsene. SLP-belegget (Smart Lens Protection) er basert på nanoteknologi og sikrer beskyttelse mot vann og støv. Den sørger også for at vannet renner av og gjør rengjøringen i tillegg enklere. Den gode optiske kvaliteten kompletteres med en vakker design og gir dessuten jegeren en bekvem følelse i hånden. En attraktiv tofarget forsterkning og et knudrete grep på de bevegelige innstillings-knappene gir et godt grep som en setter spesielt pris på under ekstreme værforhold. En god balanse er like viktig for en kikkert som for en jaktrifle. Tyngdepunkt, som ligger nær okularet gir alle Blaser Primus kikkertene en optimal balanse som tillater jegeren å studere målet i lengre perioder uten å bli sliten.

Primus 8x30 Primus 8x42 Primus 10x42 38

Primus 8x56

Blaser Primus

”BEVERTIME På kvelden sitter vi i jakthytta og nyter ett glass Amarone og mat som er tilbedt på vedovnen - som spraker i mørket. En perfekt avslutning på en magisk jaktdag i Bergslagen – midt mellom Oslo og Stockholm. TEKST OG FOTO: MATS GYLLSAND

40 40

EN”

41 41

BEVERTIMEN

i sitter ved kjøkkenbordet i den lille jakthytta, mens maten putrer på vedovnen. I mens nyter vi et glass velsmakende vin. Vi skal ha fersk pasta, sprø bacon, parmesan ost og en kremet saus. Maten nytes i stillhet. Jeg vet ikke riktig helt hvorfor, men mat smaker aldri så godt som den gjør under enkle forhold som her. At maten smaker så godt etter en god jaktdag, gjør den ikke dårligere. Tidligere på kvelden hadde vi jaktet bever ved Kravsjö Gård utenfor Lindesberg. Det ble sen ettermiddag da vi endelig kom oss ut i skogen. 42 42

BEVERTIMEN

SAKTE OG FORSIKTIGT gÃ¥r Rickard Faivre og Roland Pettersson over beverdemningen.

43 43

BEVERTIMEN

- Vi må være på plass i god tid, senest klok– så det ble vanskelig å se noe som helst. Flere ken syv må vi sitte på plass ved sjøen, sa ganger rykket vi til da vi hørte noe som rørte Roland Petterson – dagens vert og guide. Vi seg i vannet. Gjennom kikkerten så vi at det var gikk fra bilen ved en and som svømte en liten skogsvei. omkring, helt uvitenVi tok med oss alt de om jegerne som vi trengte og gikk ventet på land. Det ned mot sjøen. skjedde ikke noe ved Etter et par hundre beverhytta, så etter meter åpnet skoen time tok vi oss gen seg. Det lille litt kaffe. Svart kaffe, skogsvannet så kokende het rett virkelig ut som et fra termosen. Et par beverparadis og boller skled også ned overalt så vi spor sammen med kaffen. etter beverens Mens vi drakk og herjinger. spiste, så pratet vi Vi passerte en litt forsiktig sammen. RICKARD’s første bever. beverdam, klatret Roland fortalte om over felte trær og det var bevertråkk som ledet gården sin og at han hadde jaktet bever her i ned til sjøen. Vi satte fra oss riflene, tok av oss mange år. sekkene og felte ut de sammenleggbare vill- Jeg skjøt en bever litt borti her for en ukes marksstolene våre på stedet som Roland hadde tid siden, men jeg ville spare det stedet til litt sett seg ut. senere, sa han. Vi hadde allerede begynt å - Se der borte, sa Roland og pekte mot en planlegge morgendagens posteringer, men nå liten vik 50 meter fra oss. var det jakta i kveld som telte. Klokken begynte I vika lå det en stor beverhytte og vinden slo nå å nærme seg syv og vi hadde fremdeles mot oss. Etter å ha sittet en stund kjente vi den ikke sett noen bever – kun et par luftbobler i karakteristiske beverlukten. vannet. - Da jeg var her for et par kvelder siden satt LUFTBOBLENE KUNNE komme fra en bever, det en bever oppå beverhytta, jeg ville ikke som hadde forlatt hytta for å ta seg en tur ut skyte den – så da bør den fremdeles være her, på sjøen – men nå var det stille på overflaten. sa Roland og speidet ut over sjøen med kikkerTil og med anda var borte nå. ten. - Nå skjer det noe snart, sa Roland etter en Roland la fra seg kikkerten og tok frem en fyrrask titt på klokken. Vi nærmet oss ”bevertistikk- eske. Han tente en fyrstikk og slukket den men”. igjen. Han sjekket røyken som sakte bevegde I følge Roland inntreffer ”bevertimen” melseg i den svake vinden. Røken kom mot oss, så lom 19.30 og 20.30. Det var på tide at det skjedforholdene var fortsatt bra for den kommende de noe nå. beverjakta. - Det er som regel da det er mest aktivitet i Solen begynte å synke ned mellom trærne i sjøen, sa Roland litt påståelig. skogen og dessverre fikk vi den midt i øynene En time senere måtte han bare innse at han 44

BEVERTIMEN

NÅR VI GÅR FRA POSTEN kommer det en bever svømmende mot oss.

DET ER IKKE alltid så lett å se noe når solen er på vei ned.

P L U T S E L I G KO MM E R D E T E N B E V E R S VØ M M E N D E I SJØEN. RICK ARD LØF TER RIFLEN OG SK Y TER. 45 45

BEVERTIMEN

denne gangen hadde tatt feil. Det var fremdeles ikke noe som skjedde i vannet. Før lyset forsvant helt bestemte vi oss for å gå en tur langs stranden for å se om vi så noe som rørte seg. Vi forlot plassen vår og gikk opp på en liten skogsvei som fulgte strandlinjen rundt vannet. Forsiktig passerte vi beverhytta. Rundt den lå det noen ferske grener og kvister, det var tråkk i skogen og noen felte trær. Etter at vi har gått cirka 100 meter langs sjøen, stoppet vi opp og så ut over vannet. Rett foran oss lå det en liten vik. Vi hadde ikke stått lenge før det skjedde noe. Oppmerksomheten vår var ikke lenger helt på topp etter all ventingen, så vi ble ganske overrasket da det kom noe svømmende mot oss noen få meter ute. Det var en stor bever, som akkurat hadde forlatt beverhytta vi hadde stått og sett på. Vi innså nå at vinden som tidligere hadde vært til vår fordel, nå var på beverens side. Det var nå bare spørsmål om sekunder før den ville få lukten av oss i nesen og forsvinne under vann. - Skyt, skyt, skyt, hvisket Roland til Rickard Faivre – som var den som hadde blitt plukket ut til å skyte kveldens første skudd. Rickard ventet noen sekunder. Dette tok alt for lang tid for Roland, som hevet sin egen rifle. Men før Roland rakk å skyte, så smalt det fra riflen til Rickard. Rickard hadde fyrt av et perfekt skudd på beveren – som forsvant med et stort plask. Vi gratulerte Rickard og gikk ned til sjøen for å få i land den døde beveren. Litt senere forsatte vi rundt sjøen. Vi så ikke noe mer, men overalt så vi spor etter beverne i skogen. - Vi setter oss et annet sted. Jeg har et sted hvor det er stor sjanse for at det er bever, sa Roland. Den nye plassen lå ved en vik ved et annet vann. For å gå dit måtte vi gå langs en 46 46

BEVERTIMEN

OVERALT I TERRENGET ser vi tydelige spor etter bever.

47 47

BEVERTIMEN

liten bekk. Flere steder hadde bekken blitt gjort om til en elv. Beverne hadde flere steder bevist sin byggekunst. - Beverdammene er så store og solide at du ikke får revet dem med en gravemaskin, du må nesten sprenge dem, sa Roland – da vi forsiktig gikk over en demning. Vi passerte også flere store våtmarker før vi kom til bevervika. Vi satt oss godt til rette og tok frem kikkertene. Fremdeles ingen bevegelser, så da mørket kom for alvor, gikk vi tilbake til veien. Utenfor hytta, fant Roland fram et par øl. Tilfredse skålte vi for en flott jaktkveld. - Jeg synes det er merkelig, vi burde ha sett bever, jeg pleier å se flere, sa Roland. Uansett hva som har skjedd eller ikke har skjedd, så er vi fornøyd med kvelden. Mest fornøyd er Richard Faivre, som aldri tidligere har skutt bever. Senere sitter vi og prater på det lille kjøkkenet. Middagen er fortært og snart må Rickard forlate oss. Han må hjem til familien, i morgen er det vanlig skoledag og barna må opp og på skolen. Roland og jeg skal bli natten over og forsøke oss på nytt tidlig neste morgen. Ved firetiden ringer vekkerklokken. Ute er det på vei til å lysne og nattens tåke skimtes mellom trærne nede ved vannet. Vi forlater stuevarmen og går ut i skogen til samme plassen der vi skjøt beveren dagen før. Det er helt stille og sjøen ligger speilblank. Vi setter oss ned og venter på at det skal skje noe. Etter et par timer gir vi opp. Vi har overhode ikke sett noen bevegelser ved sjøen og når vi forlater plassen vår – så forstår jeg hvorfor. Det er feil tidspunkt for en suksessfull jakt. ”Bevertimen” er ikke før om tolv timer.

48 48

BEVERTIMEN

UUNVÆRLIG håndkikkert.

RØKEN viser at vi sitter på rett sted.

BYGGMATERIALE finnes overalt.

EN NY DAG og nye muligheter.

49 49

As Time Goes By

SÃ¸r-Afrika 1883 50 50 50

HISTORISKE JAKTBILDER

Jens Ulrik Høgh presenterer

Lord Randolph Churchill blir sett på som en av de første safarikundene i historien. Han reiste til Mashonaland (nordlige Zimbabwe) i 1891. Disse uidentifiserte jegerne på bildet over, kom ham i forkjøpet med nesten et tiår! Dette gjør dette fotografiet fra en sør-afrikansk jaktekspedisjon til et av de tidligste kjente bilder fra jaktturismen i Afrika. Personene på bildet inkluderer tre

britiske jegere (uten hatter), deres boer-outfitters, samt et antall hjelpere fra the Cape. Bildet er tatt rundt Kimberly i det Northern Cape-området idet oksekjerrene var på vei tilbake til Cape Town fra jaktområdet mot nord. Tilsynelatende, så skjøt disse jegerne alt de kom over, som inkluderte tre neshorn, fire løver, en rekke leoparder og en mengde med antiloper. Du kan enkelt identifisere sabelantilope, eland, impala, vortesvin, oryx, kudu, sebra og bøffel, så vel som mange primitive våpen de hadde fått fra lokale stammer underveis. Det ser ikke ut til å være noe elfenben i bildet. Legg merke til den «2-gauge» munnladeren i sentrum av bildet. På den tiden ble den sett på som den rette medisinen for tykkhudede dyr som elefanter, neshorn og flodhest. En annen detalj som er verdt å legge merke til er den spøkelsesaktige hvite tåken i fanget på klienten som sitter til høyre. Det er mest sannsynlig en hund som ikke klarte å sitte stille i løpet av den lange eksponeringstiden som var nødvendig for å få tatt et bilde på den tiden. Kostnaden for en guidet jaktsafari som denne var enorm og gjorde dette til en sport som var forbeholdt svært rike jegere. Eventyret varte i flere måneder og det var en kalkulert risiko å dra på en slik tur etter moderne standarder. Men jeg skulle gjerne likt å ha vært med! Ville ikke du? 51 51 51

Ber vi jegere totalfred 52 52

DEBATT

om en framtidig dning av rypene? 53 53

D E B A T T: T O T A L F R E D N I N G A V R Y P E R

I november 2015 kom begge rypeartene på rødlista grunnet en påvist kraftig bestandsnedgang de siste tiårene. Men dette fikk ingen konsekvens for kommende jakttidsperiode fra 2017. Miljødirektoratets egen viltjurist har som meg stilt offentlig spørsmål om dagens rypeforvaltning er i tråd med kravene Naturmangfoldloven stiller til jaktbarhet. Enn så lenge kan kortsiktige jegerinteresser vinne fram, men om de er aldri så godt representert i offentlig viltforvaltning - er de trolig dømt til å tape om de fortsetter planløst å ture fram. Jeg vil at mine barnebarn også skal kunne jakte ryper, og tror jeg kjenner «medisinen» som i så fall må til. Det må lønne seg å forvalte seriøst! TEKST OG FOTOS: TOR PUNSVIK - ILLUSTRASJONER: OSCAR JANSEN

54 54

D E B A T T: T O T A L F R E D N I N G A V R Y P E R

HVORFOR RYPEENGASJERT?

Jeg er viltbiolog med mer enn 35 år i offentlig viltforvaltning, men også både ornitolog, fjellvandrer og jeger. Daværende ordfører i Sirdal, Torjus Kvæven, åpnet øynene mine for betydningen av en seriøs rypeforvaltning to tiår tilbake. Denne kommunen har i historisk tid hatt de største uttakene av ryper vi kjenner her til lands, og han så nå lite fugl og fryktet at de tre rypene i kommunevåpenet snart var det eneste igjen av gammel storhet. Han pekte på jegerne og grunneierne som forvaltet ryper uhemmet. Slik vi nordmenn tradisjonelt har forvaltet hval og fiskeressurser og en rekke andre felles goder.

DE SVINGETE NEDOVERBAKKENE

Både på Sørlandet hvor jeg har hatt tilhold i mer enn 30 år og i landet for øvrig, har rypebestandene gått kraftig tilbake den seinere tid. Visst var svingningene store i hine hårde dage, og mange svarte år berettes i historiebøkene. Men svingningene i nyere tid skjer på et lagt lavere nivå enn tidligere. Visst er påvirkningsfaktorene mange, men vi jegere er part i dette tapsspillet og loven krever at høsting skal skje av et overskudd. Heldigvis er det noen som forvalter fornuftig, men det er dessverre verken et krav eller noe det gis belønning for. Under fjellvandring og reinsjakt var ry55 55

D E B A T T: T O T A L F R E D N I N G A V R Y P E R

pekakling musikk av ypperste slag, og som biolog visste jeg at våre rypearter er nøkkelarter av stor betydning også for andre arter i fjelløkologien. Jeg moraliserer ikke over andres rypejakt, men for meg har interessen for rypejakt dabbet av etter hvert. Det til tross for at fjellet fremdeles ligger der og jeg føler meg som hjemme.

HVA VEIT VI I DAG OM RYPEBESTANDENE VÅRE?

Jeg har engasjert meg i rypeforvaltning i mange år, både som jeger, ornitolog og statsansatt viltforvalter helt i sør. For en som er glad i å diskutere, er dette et spennende mulighetenes marked for å drøfte mytiske følelsesladde temaer. Vi veit en del, men veldig mye synser vi også om. • Artsdatabanken har satt begge rypeartene på rødlista fordi de mener bestandene har gått alarmerende kraftig tilbake de siste par tiårene. • Rypene våre er nøkkelarter i fjelløkologien, som flere andre arter er avhengige av. De 56

har stor opplevelsesverdi for jegerne, men også andre fjellbrukere. • Rypeforskerne kan fortelle at mange faktorer påvirker rypebestander og den årlige produksjonen. Været er det lite vi kan gjøre noe med, en del av predatorene kan vi gjøre noe med og vår egen beskatning kan vi gjøre mest med. Med min kjennskap fra de sørlige rypefjell tror jeg at overbeskatning ved jakt i hvert fall her er en del av dette kompliserte og dystre bildet. • Våre rypeforskere kan fortelle om stor spredning av unge ryper, især hønene. Spredningen kan dreie seg om mil fra eget oppvekstområde, og en god rypeforvaltning må derfor favne store landskaper. • Noen større rettighetshavere utøver en seriøs rypeforvaltning, og de disponerer store arealer. De fleste rettighetshavere åpner imidlertid for tilnærma ubegrensa høsting, og en del skaffer seg et «alibi» som bærekraftig gjennom tvilsomme kvoteordninger. • Omfattende takseringer av ryper tidlig i august kan gi nyttige data for forvaltningen

D E B A T T: T O T A L F R E D N I N G A V R Y P E R

om kvaliteten på gjennomføring er god nok, og dataene brukes rett. Men motivasjonen til taksørene er vel så gjerne fuglehundtrening, og det følger da forstyrrelser av fugl som en kostnad med på lasset. Mange steder mangler både kvalifiserte taksører og gode opplegg. • Rypejegerne er en ressurssterk gruppe, og de er godt representert i offentlig forvaltning. Dessuten er det ubehagelig mye av både svart og hvit økonomi involvert i rypejakta. • De ornitologiske miljøene og miljøvernerne har til nå underlig nok vært lite opptatt av ryper, deres status, opplevelsesverdi og viktige nøkkelfunksjoner i fjelløkologien. Det kan snu seg, og jeg er rimelig trygg på at vi jegere da kan bli stilt til veggs og at total fredning kan bli et tema.

NATURMANGFOLDLOVENS KRAV TIL JAKTBARHET OG JAKTUTØVELSE

Naturmangfoldloven trådte i kraft sommeren 2009, og fremdeles «sliter» miljøvernmyndighetene med deler av fortolkningen. Prioriterte arter, utvalgte naturtyper og de grunnleg-

gende prinsippene om krav til kunnskap og føre-var tenking er ofte fokusert i miljøforvaltningens oppfølging av loven. Jeg registrerer at det henvises til naturmangfoldlovens prinsipper når det fastsettes kvoter for lisens og kvotejakt på store rovdyr, men ellers lite når det gjelder øvrig høsting av vilt. La oss nå se litt nærmere på naturmangfoldlovens § 16, som blant annet sier: Høsting kan bare tillates når best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd. Ved avgjørelsen om å tillate høsting og om fremgangsmåten ved høsting skal det videre legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfold for øvrig. Det skal også legges vekt på artens betydning for næring eller rekreasjon, høstingstradisjon i vedkommende område og på skade som arten gjør. På en stor hønsefuglkonferanse i Stjørdal i 2013 (før rødlisteføring) sa viltjurist Nils Kristian Grønvik fra Miljødirektoratet i sitt foredrag at han var i tvil om dagens rypeforvaltning tilfredsstilte kravene satt i Naturmangfoldloven.

D E B A T T: T O T A L F R E D N I N G A V R Y P E R

RYPENES ØKOLOGISKE OG SAMFUNNSMESSIGE BETYDNING

Liryper og fjellryper er høyt skattede som opplevelses- og høstingsressurser i befolkningen. Rypejakt har en helt spesiell plass hos småviltjegere i Norge, og rypejegerne er både mange og ressurssterke. Lirypa som trykker for stående fuglehund er særlig attraktiv, og er også den art av jaktbart småvilt som har vært gjenstand for suverent mest forskning. Forskerne har vist at jakt betyr mye for bestandsutviklingen og tettheten av ryper. I 2011 kom NINA med en alarmerende rapport der det advares mot for sterkt jakttrykk. De reviderte også sine tidligere anbefalinger om opptil 30 % uttak som tak for bærekraftig høsting, som nå anslås til 15 % uttak. Jegere er villige til å betale betydelige beløp for sjøl dårlige jaktterreng, som kun 58 58

leverer overskudd i gode produksjonsår. Siden opplevelsen i fjellet betyr vel så mye som kjøttutbyttet er også viljen til å søke de ”siste” fuglene også stor der jakta ikke er underlagt regulering fra rettighetshaver. Mens betydelige områder tidligere var kildeområder som leverte ryper til jaktområder rundt, er det i dag jakt i det meste av rypas produksjonsområder. Rypene er også nøkkelarter i fjelløkologien, med stor betydning for andre arter. For kongeørn og jaktfalk er rypene sentrale byttedyrarter, og særlig i vinterhalvåret. Nyere forskning viser at ryper også kan være avgjørende for vinteroverlevelse hos en art som snøugle.

FORSKJELLER OG LIKHETER I FORVALTNING AV STORVILT- OG SMÅVILT

Sjøl om det er betydelig forbedringspotensial i vår forvaltning av hjort og rådyr, er stor-

D E B A T T: T O T A L F R E D N I N G A V R Y P E R

viltforvaltningen i Norge gjennomgående av høy kvalitet og med rimelig god innsikt i bestander og presisjon i uttak. I motsetning til i store deler av disse artenes utbredelsesområder er det mennesket som hos oss besørger hoveddelen av uttaket.

Småviltbestandene svinger som vi erfarer mye, og det skyldes også mange forhold vi ikke er herre over. Enkelte år er «Gud» uheldig med naturens enarmede banditt, og flere uheldige naturgitte forhold slår seg sammen og sørger for elendig produksjon av 59 59

D E B A T T: T O T A L F R E D N I N G A V R Y P E R

Når «Gud» spiller på enarmet banditt kan den store gevinsten være langt unna. ryper. Flere store seriøse rettighetshavere tok konsekvensen av dette i 2015 og lot rypa få et friår. I andre år kan forholdene ligge veldig godt til rette, og klima og smågnagerstatus er på «Gud» sin side. Fjellvandrerne gleder seg og rypejegeren kan peke nese til skeptikerne, slik noen av oss opplevde her sør 8-10 år tilbake. Men om de naturgitte forholdene, supplert med jakta vår, sørger for at grunnbestandene av ryper forblir lave, vil sjøl ikke gode produksjonsår bringe kronår tilbake.

ORGANISERING

Det er et stort sprang fra godt organisert rypeforvaltning i Dalsbygda til den helt uorganiserte rypejakta som skjer på privat grunn i Setesdalsheiene, ofte på små teiger. Tradisjonen med at rettighetshavere tar samordnet ansvar i forvaltningen av viltet er lengre og sterkere i de nordlige og østlige fjellområdene i Sør-Norge, enn i de sørlige og vestlige. Men naturligvis kan en god organisering og større engasjement og ansvarstagen hos 60

rettighetshaverne også utvikles der den mangler i dag – dette har vi mye erfaring med i vår storviltforvaltning. I hjorteviltforvaltningen har rettighetshavere som er godt organisert i store vald i dag frihetsgrader små vald bare kan drømme om, og det er nesten bare fantasien som setter grenser for hvordan en bestandsplan kan organiseres. Det bør lønne seg for rypeforvalterne også å organisere seg, utover den langsiktige gevinsten som følger av høy betalingsvillighet for rypeterreng med gode sjanser for fugl. Når Dalsbygda fredet rype i 2015 og tapte inntekter i millionklassen så er det klart de hadde en mer langsiktig tanke bak dette. Ut fra mine gode erfaringer med bruk av pisk og gulrot i hjorteviltforvaltningen, tror jeg tilsvarende tankegang er gangbart også i forvaltningen av småvilt, i denne omgang ryper. 1. Rettighetshavere som tar sitt forvalteransvar på alvor bør få større frihetsgrader og gulrøtter som ikke tilkommer de øvrige. De bør kunne søke om og få tilskudd fra staten

D E B A T T: T O T A L F R E D N I N G A V R Y P E R

til sine takseringer. Innspill om dette ga Fylkesmannen i Vest-Agder til Miljødirektoratet, ved at de seriøse burde gis en lengre jakttid enn resten. 2. Staten bør sette av rikelig med ressurser framover for å fremme organiseringen av de private rypeforvalterne, samt opplæring og veiledning der dette i dag trengs. 3. Fleksibilitet må til. I bunn-år bør krana skrus igjen, og åpnes når produksjonen er god.

FRA KRITIKK TIL NOE KONSTRUKTIVT?

Det er lett å heve pekefingre og hevde dommedagsprofetier, men «det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket» er det så viselig sagt. Agderfylkene har også opplevd en dramatisk nedgang i sine rypeuttak og bestander og har tradisjonelt ikke hatt seriøs rypeforvaltning. Men høsten 2013 starta et fruktbart samarbeid mellom fylkeskommuner, fylkesmenn, fylkeslagene av NJFF, vernemyndigheter og Statskog. Vi har holdt kunnskapssamlinger, igangsatt takseringsopplæring og med nye takseringslinjer er vi forhåpentligvis i starten på noe svært fruktbart. På samling for Agderfylkene om rypeforvaltning i høst stilte også fjellkommunene mannsterkt opp, og som i hjorteviltforvaltningen vil de også kunne spille en nøkkelrolle i å få den nødvendige rettighetshaverorganiseringen på plass. Nå holder vi på å planlegge et større rypeforvaltnings- og forskningsprosjekt i Setesdal Ryfylke der både kraftregulanter, vernemyndigheter og kommuner involveres. Dette kan bli bra!

RYPEFORVALTNING I STORE LANDSKAP

Sammen med vår fremste rypeforsker gjennom mange år var jeg for to år siden så heldig å være fagvitne i en omfattende jordskiftesak om rypejakta på store Ringvassøy

i Troms. Noen av rettighetshaverne mente organiseringen og det store jakttrykket var en trussel for en bærekraftig forvaltning, og ønsket felles bruksordning gjennom jordskifteloven. Hans Christian Pedersen kan rypebiologi og jeg har erfaring i viltforvaltning etter Naturmangfoldloven. Vi synes begge dette var et spennende og dristig initiativ, men var ikke optimister på vegne av de engasjerte initiativtakerne. Kunne en jordskiftedommer virkelig ta rypeforvaltning mer seriøst enn de sentrale viltmyndighetene gjør? Men deltakelsen og prosessen var lærerik for oss begge, og som forventet vendte en oppegående jordskiftedommer tommelen ned. MEN den dagen norsk miljøforvaltning tar rypeforvaltning på alvor vil kanskje også jordskifteverket gjøre det! Men det går an å tenke forvaltning i store landskaper på andre og eller lavere forvaltningsnivåer. En tilnærming å spare de beste produksjonsområdene som kildeområder uten jakt. Eksempelvis viser hummerreservatene som er under utprøving på Skagerrakkysten veldig positive effekter også på bestandene rundt. Årvise rulleringer av de jaktbare deler av et total rypeforvaltningsområde kan være en annen tilnærming, og det finnes helt sikkert mange andre gode veier å gå. For alle de rypeterreng som ikke holder mål i en framtidsretta og bærekraftig rypeforvaltning ville jeg personlig innskrenka jakttida. Så ville den pisken forhåpentligvis sette mange på veien for å finne opp i elitedivisjonen via samarbeid og organisering på tvers av sine eiendomsgrenser! Viktig er det i hvert fall at vi jegere og viltforvaltere ikke går i skyttergravene, stikker hue i sanden og overlater til omgivelsene å sikre framtidige gode rypebestander i våre fjell. Skitt debatt! 61

Skogsfuglh

62 62

JAKT I

SVERIGE

hotellet

- ET STED I SVERIGE

63 63 48â&#x20AC;¢49

SKOGSFUGLHOTELLET

Jakt inkludert overnatting for noen hundre kroner dagen. At en dessuten har et 63 000 hektar stort område å jakte på, det gjør det ikke mindre attraktivt. Vi drar gjerne tilbake hit så ofte vi får anledning. Og plass er det nok av.

TEKST OG FOTO JOAKIM NORDLUND W W W. P R E S S P R O. S E

den lille byen Pålwienerbrød. kem midt i Norrbot- De er fantastiske til å ten i Sverige driver ta vare på sine gjester. ekteparet Anna-Lisa Deres væremåte gir oss og Bernt Nilsson penen ”hjemme-hos-følelsjonatet Ekorrbo. Til se» som er vanskelig å tross for nesten ingen overgå. En føler seg som markedsføring har fler hjemme. Hvis de ikke er og fler småviltjegere her og du trenger noe, så fått øynene opp for bare tar du det og legger det vakre, lille pensjoen lapp eller penger på BERNT OG ANNA-LISA Nilsson driver natet. Mange kommer disken. Det eneste du Ekorrbo i Pålkem. Et pensjonat der mer for å jakte skogsfugl og få ikke får lov til, det er å sette enn halvparten av gjestene er jegere. trenger å dra tomhendt hjem. inn dine egne drikkevarer i - I år har det vært et bra år kjøledisken til Anna-Lisa, sier med skogsfugl. I fjor var det ikke fullt så bra, sier han videre. Bernt Nilsson og slår oppi en kopp kaffe. I motsetning til alle de eksklusive jaktpakkene Ved samme bordet sitter også Anders Brismo. Vi som utenlandske gjester må betale relative høye ler og sier at det like gjerne kunne ha hatt navnet summer for å kjøpe andre steder, så får du et rom Skogsfuglhotellet, ettersom flesteparten av gjestene her for en relativ rimelig penge. Og legger du til en kommer ditt kun på grunn av skogsfugljakta. liten sum for å løse et dagskort, så har du plutselig Anders Brismo driver oppdrett av norrbottenspets 63 700 hektar skog å jakte på. Og det er ikke hvilken på Klingsboda gård i Vallentuna og første gangen som helst skog. Anders minnes da en forsker fra han besøkte Pålkem og Ekorrbo var i 2008 - i forbinuniversitetet i Sundsvall viste Bernt og ham en gjendelse med en jaktprøve. nomskåret del fra en furu. Den var cirka 20 centimeHan har jaktet størstedelen av sitt liv og det har ter i diameter og han satt med et forstørrelsesglass også blitt en del jaktreiser. To ganger har han jaktet og telte årringer. bjørn i Canada og så har det blitt tre reiser til Afrika - Forskeren spurte Bernt om han kunne gjette – for å jakte antiloper, dessuten to reiser til Irland hvor gammelt han trodde dette treet var og han dro for å jakte fugl. Men allikevel er Ekorrbo en av hans til med 150 år. Det viste seg å være 450 år. Det jeg favorittplasser. mener, hvor ofte får du anledning til å gå i en slik Han sitter og jobber på sin PC, mens han forteller skog med børsa på skulderen, sier Anders. om seg selv når Anna-Lisa kommer med nybakte Været denne mandagsmorgenen er helt fantas-

S K O G S JFAUKGTL HI O TS EV LELREI TG E

ANDERS BRISMO er oppdretter av Norrbottensspets og han kommer til Pålkem for å jakte skogsfugl så ofte han finner det mulig.

65 65

SKOGSFUGLHOTELLET

tisk. Etter uker med regn så våkner Norrbotten til en klar og blå himmel med lett vind. Ved lunchtid drar vi i vei for å slippe den snart syv år gamle Norrbottens-tispa Bessan. Vi går gjennom den mektige gammelskogen og det eneste vi hører er unghunden Fantas uling, siden hun må være igjen ved bilen for å hvile. Mens vi går så forteller Anders at han har hatt nærkontakt med bjørn ved et par tilfeller tidligere samme høst, ikke så langt herfra. Han hadde hørt at hunden hørtes så merkelig ut og ved hjelp av GPS’en hadde han gått frem til stedet og da hadde han hørt noe fra et tre. - Men det var ikke noe storfugl i treet, men litt oppe i treet satt det to bjørneunger. Jeg tok faktisk et par bilder med telefonen, men det var bare å komme seg bort derfra – fordi der det er små bjørner, der er det også en stor bjørn, sier han.

ANDERS BRISMO har jaktet i Canada, Afrika og i Irland, men skogsfuglområdene rundt Pålkem er absolutt et av hans favorittområder.

SKOGSFUGLHOTELLET Takk og pris for at han slapp å stå ansikt til ansikt med mamma bjørn. Fem år tidligere hadde han for første gang kommet nær innpå en bjørn og det var i forbindelse med skogsfugljakt i Storuman. Den gangen stilte bjørnen seg på bakbeina bare 40 meter unna. - Bessan sprang rett mot meg og satte seg mellom beina mine og skalv. Det var en tankevekker for meg. Om jeg har en hund som gjør akkurat det ved bjørnekontakt, så må jeg være forberedt på en slik situasjon igjen, sier han. September i fjor var han ute ved hytta si ved Björkvattnet utenfor Kalix og gikk igjennom et tett skogsområde da unghunden passerte ham i stor fart. Rett etter den kom Bessan. - Jeg ropte til Bessan at hun skulle stoppe og da fikk jeg også øye på en bjørn som jaget henne. Bjørnen stoppet da jeg ropte på hunden og snudde om, sier han. Han innså samtidig hvordan det kunne ha gått om ikke bjørnen hadde stoppet. - Den hadde løpt mellom beina på meg … Da hadde han en Sako Quad 22 Magnum med seg, men etter det møtet, har den fått ligge hjemme. I dag tar han alltid med seg sin drilling og når han er i områder med mye bjørn, så har han med seg såkalt Buckshot - i tilfelle. - På svensk kaller vi det ulvehagl. Det er en haglepatron fylt med ni stykker kraftige blyhagl - som er 8,6 mm i diameter, sier han. På en jaktreise til Canada ga en profesjonell jeger ham et tips om å aldri bruke kuler i forbindelse med ettersøk på bjørn. - Da bruker du bare Buckshots. Etter som jeg ikke skyter på fugl i oppflukt, så rekker jeg i ro og mak å lade med vanlige haglpatroner når hunden loser på fugl. Med denne så kjenner jeg meg bedre beredt om noe skje med bjørn. Denne dagen skjer det ikke spesielt mye. En time inn i jakta kommer det vi har lengtet etter, men Bessans vakre los viser seg å være falsk

68 68

SKOGSFUGLHOTELLET

DENNE DAGEN loste den seksårige Norrbottensspetsen Bessan på en flott røy.

69 69

SKOGSFUGLHOTELLET

” H E R E R D E T P L A S S T I L A L L E . H US E T E R S T O R T O G S KO G E N E R E N DA S T Ø R R E”

alarm. Treet er tomt og vi går tilbake til Ekorrbo uten fugl. Der venter en varm badstu og en kald øl. Deretter serverer Anna-Lisa en to retters middag. Vi sitter og prater i et par timer og Bernt og Anna-Lisa forteller oss hvordan byborgerne, slekt og venner ristet på hodet da de kjøpte bygningen i begynnelsen på 2000-tallet. - Jeg har jo jobbet i gruvene hele mitt liv og Anne-Lisa har jobbet i sykepleien. Å starte et vandrerhjem har alltid vært en drøm og i 2005 kunne vi åpne opp, forteller Bernt. Dette er et stort bygg i tre etasjer med 214 kvadratmeter på hvert plan. Det finnes 25 senger i hovedbygningen og utover dette er det også to hytter. Den 25. august kommer småviltjegere fra hele Norden til Pålkem for å gå på jakt. Bernt peker på den ene hytta og forteller at en finsk jeger har bestilt den de kommende ti årene - den første jaktuken

hvert år. - Men jeg vil påstå at det er plass nok til alle. Huset er stort og skogen er enda større, sier han. At storfuglforholdene er bra, det skal vi få oppleve neste dag. På vei inn i skogen flyr det opp to tiurer, men de flyr forholdsvis langt. Noe som ikke er noe bra tegn. I løpet av dagen skal Bessan allikevel vise hva hun er god for, selv om hun loste under et tomt tre dagen før. Oppe i en furuli finner hun fugl, men hun loser så forsiktig – det ligner ikke henne når hun vanligvis får kontakt med fugl. Anders tar frem våpenet og begynner å snike innpå, men innerst inne tror han ikke at det er fugl. - Jeg pleier å høre slikt på losen, men det viser seg at jeg også tar feil, sier han. Plutselig høres vingeslag fra en røy som flyr opp fra greinen i treet.

SKOGSFUGLHOTELLET

- Jeg skremte den bort, sier han kort. Men Bessan viste hvorfor hun er blitt svensk dobbelchampion, hun løper bare til neste tre og fortsetter å lose der. Kort etter smeller det og en røy faller i bakken. - Hun fant en til. Flink pike, du fant fuglen, sier han samtidig som han løfter opp fuglen. Med en røy i sekken går vi tilbake til Pålkem og Anders skal deretter slippe unghunden sin. Etter dette så venter hundre mil i bil før han er fremme i Vallentuna. Men som han sier: - Når en avslutter besøket på denne måten, så går reisen hjem litt greiere. Og på spørsmålet om han kommer tilbake, svarer han: - Ikke helt klart når, men det er helt sikkert at jeg kommer tilbake. Jeg bare elsker dette stedet. For en innbitt skogsfugljeger, så er dette alt en kan ønske seg.

Da vi kommer tilbake fra dagens jakt hadde Anna-Lisa Nilsson allerede satt frem middagen. En varm suppe til forrett var helt perfekt før vi gikk løs på den ovnsbakte laksen. Deretter kaffe.

FĂ¸lg med Mitt Jaktblad videre. Mitt Jaktblad kommer neste gang ut den 15. april. 72